Lyserøde Hakekors - Defend the Family
Transcription
Lyserøde Hakekors - Defend the Family
LYSERØDE HAKEKORS Homoseksualitet i Nazipartiet LYSERØDE HAKEKORS Homoseksualitet i Nazipartiet av Scott Lively og Kevin Abrams INFOrlaget Lyserøde Hakekors: Homoseksualitet i Nazipartiet Scott Lively and Kevin Abrams Utgitt av Veritas Aeterna Press P.O.Box 3691, Sacramento, California Originalen kan bestilles via nettstedet: www.abidingtruth.com Første utgave utgitt juli 1995 Fjerde utgave utgitt januar 2002, Femte utgave, januar 2010, www.pinkswastika.com Copyright 1995-2002-2010 tilhører Scott Lively og Kevin E. Abrams. Alle rettigheter reservert. Omslagsdesign: Lars-Toralf Utnes Storstrand Oversettelse ved: Lars-Toralf Utnes Storstrand, alle rettigheter reservert. Denne første norske utgaven er basert på den fjerde engelske reviderte utgaven av boken fra 2002. Første norske utgave INNHOLD INNLEDNING...................................................... KEVIN ABRAMS’ FORORD.................................. SCOTT LIVELYS FORORD.................................. ANMERKNING TIL LESEREN.............................. ANERKJENNELSER............................................ 1: NAZIPARTIETS HOMOSEKSUELLE RØTTER... 2: HOMO-OKKULTISME..................................... 3: FASCISMENS HOMOSEKSUELLE RØTTER.... 4: NAZIPARTIETS GR.LEGGELSE OG OPPHAV... 5: FORFØLGELSEN AV HOMOSEKSUELLE........ 6: HOMOSEKSUALITET I KZ-LEIRENE............... 7: NAZIHAT MOT JUDEO-KRISTEN MORAL....... 8: HOMOFASCISMEN ETTER HITLER................ 9: HOMOSEKSUALISERINGEN AV AMERIKA.... 10.1: NOEN REFLEKSJONER TIL SLUTT........... 10.2: ET AVSLUTTENDE ORD............................ BIBLIOGRAFI..................................................... KLIPP FRA OMTALER......................................... BILDER.............................................................. 13 21 31 43 45 51 115 147 163 193 243 265 293 317 361 373 393 411 415 INNLEDNING Forord til Fjerde utgave Da Kevin Abrams og jeg først utgav av denne boken i 1995, visste vi at den kom til å skape oppstuss, ikke minst siden den motsier den allment aksepterte historien om at homoseksuelle ble forfulgt og undertrykket av naziregimet. Av denne grunn var vi også omhyggelige når det gjaldt å føre dokumentasjon når det gjaldt homoseksuelle som de sanne opphavsmennene bak nazismen og den styrende kraften bak mange av de nazistiske overgrepene. Vi henviste særlig til homoseksuelle skribenter og historikere som kilder og brukte så langt vi kunne direkte sitater fra deres skrifter. Resten av kildene våre er hovedsaklig allmennhistorikere fra nazitiden. Vi valgte å plassere våre kildehenvisninger i teksten heller enn i sluttnotene for å understreke at kildene virkelig består prøven. Det fins imidlertid få samtidshistorikere som har sagt noe enten for eller mot denne boken. Med få unntak har uttalelsene kommer fra ideologer på enten den ene eller den andre siden av homobevegelsen. Homo- 14 Lyserøde Hakekors seksuelle og deres allierte (deriblant enkelte akademikere) avviser «Lyserøde Hakekors» som grunnløs og hatefull. Personer på den andre siden lovpriser boken som autoritativ og opplyst. Vi våger å si at majoriteten av ledere på begge sider av «kulturkrigen» er vel kjent med boken. Likevel tror vi at spørsmålene som er gransket her trenger bredere spredning blant folk flest, spesielt innen akademia. Denne fjerde utgaven utgjør et fornyet forsøk på å få disse spørsmålene tatt opp i offentlig debatt i det amerikanske [og det norske] folk. Denne utgaven er sterkt utvidet og styrket på flere måter. Vi har lagt til flere hundre timer med forskningsarbeide og skriving som kommer frem i de to nye kapitlene og hundrevis av ytterligere kildehenvisninger som har blitt flettet inn i den opprinnelige teksten. Vi har også lagt til mange nyttige fotografier og ytterligere grafiske fremstillinger. Våre kritikere kommer til å merke at vi har tatt deres argumenter til følge og således styrket vår egen argumentasjon der det var nødvendig. Det som gjenstår er kampen for å overbevise akademikere og kulturpersonligheter om å ta tak i dette emnet, som avkrever svar på hvorfor de ikke har gjort det så langt. En av grunnene er kanskje, at «Lyserøde Hakekors» tar for seg et aspekt av nazihistorien som er ukjent for folk flest, historikere inklusive. Når sant skal sies kunne ingen ha skrevet «Lyserøde Hakekors» som ikke både var kjent med historien og den såkalte «homobevegelsen.» Samlingen av kilder til homoseksualitet fra hovedkilder, er, om enn omfattende, i seg Homoseksualitet i Nazipartiet 15 selv ikke nok til å få et fullstendig bilde når det gjelder de homoseksuelles rolle i fremveksten av nazismen. Det er kun når vi ser det hele i lys av «homo»-akademikere at vi skjønner hvor tette båndene mellom nazismen og den tyske homobevegelsen egentlig var. Ironisk nok må det sies at en bedre forklaring på hvorfor «Lyserøde Hakekors» har blitt neglisjert ligger i den akademiske verdens «politiske korrekthet». Ironisk fordi vår tids «politiske korrekthet» undertrykker intellektuell dissens i en grad som ikke har vært sett siden det tredje rike. Det er kun idag at spørsmål som gjenspeiler homobevegelsen i negativt lys blir vurdert som «forbudte». Dette er ingen ny trend. Faktum er at et av de mest merkverdige fakta vi har avdekket i vår forskning er det nesten fullstendige fraværet når det gjelder kilder til homoseksualitet i nazipartiet i bøker utgitt i USA siden slutten av 1960-tallet. Nær sagt alle hovedkildene fra USA (skrevet av amerikanske skribenter) før 1970, da homobevegelsen hadde utviklet seg til å bli en politisk makt i de forente stater. Andre kilder, derimot, hovedsaklig tyske verker oversatt til engelsk, har fortsatt med å utvide vår kunnskap om koplingen mellom nazismen og homoseksualiteten. En viktig bidragsyter i så måte er selvsagt den tyske akademikeren Lothar Machtan, hvis bok «Den Skjulte Hitler» fra 2001, at Hitlers hemmelige liv som homoseksuell definerte hans egen karriere. På 1960-tallet var nazistisk homoseksualitet så allment kjent i Amerika (i det minste blant den sosiale eliten) at fremstillingen av nazibøller som homosek- 16 Lyserøde Hakekors suelle bøller ofte var å finne i filmer fra Hollywood. Ett av de beste eksemplene er å finne i filmen Exodus (United Artists, 1960), filmatiseringen av Leon Uris' bok om opprettelsen av staten Israel etter andre verdenskrig. I denne filmen fremstiller skuespilleren Sal Mineo en ung mann som forsøker å komme seg inn i Irgun Zwai Leumi (den jødiske undergrunnsbevegelsen) men som har vansker med å overbevise Irgunlederne om at han virkelig er en ekte overlevende fra holocausts dødsleirer. Omsider blir de overbevist, men først når han bryter sammen og bekjenner at nazivaktene «brukte meg som en kvinne.» For Irgun var dette det definitive beviset på at han virkelig hadde vært fange hos nazistene. Den homoseksuelle beat-poeten Allen Ginsberg ble spurt av en dommer i Høyesterett i 1966, under en rettssak gjeldende obskønitet i boken «Naked Lunch» av William Burroughs, om «det noensinne i fremtiden kom til å oppstå et politisk parti, for eksempel, bestående av homoseksuelle?». Ginsberg svarte med å si: «Dette har faktisk allerede funnet sted på en måte --- eller med seksuelt perverterte — og vi kan peke på Hitler og Tyskland under Hitler.» (New York Times, 10. august 1997). Dette er bare to eksempler som avslører i hvilken grad homoseksualiteten åpenlyst ble identifisert med nazismen i farne tider. Det fins mange eksempler i denne boken. Likevel har historiebøkene i vår tid nesten blitt renset fra slike problemstillinger som koplingen mellom nazismen og homobevegelsen. Dette hadde vært skremmende nok om det bare var en trend innen populærkultur og akademia, men samtidig finner det Homoseksualitet i Nazipartiet 17 også sted en liknende hvitvasking i institusjoner som er ansvarlige for å holde styr på holocausthistorien. Dr. Nathaniel Lehrman er en pensjonert psykiater som leste «Lyserøde Hakekors» og følte seg inspirert til å anbefale den som ressursmateriell til det amerikanske holocaustmuseet i Washington D.C. Dr. Lehrman som ikke på noen måte er en politisk konservativ skikkelse, har i mange år skrevet artikler og ledere i både sosialistiske og humanistiske publikasjoner. Etter et omfattende forsøk, deriblant korrespondanse der han utfordret museet til i det minste å granske bokens påstander ble han avvist. I en lederartikkel datert 5. mai 2000 i Intermountain Jewish News, tok dr. Lehrman opp saken med de stadige pro-homoseksuelle utstillingene ved museet: «For å kunne presentere et fullstendig bilde av homoseksuelle i holocaust, burde man også inkludert homoseksuelle nazisters nøkkelrolle blant overgriperne. Ved å unnlate å gjøre dette har museet styrket myten om en «homoseksuell holocaust». Hvorfor driver holocaustmuséet med å forvrenge holocaust-historien?» En annen leser, Mr. Zan Overall, donerte en kopi av «Lyserøde Hakekors» til Toleransemuseet i Los Angeles, det ledende holocaustmuseet på Vestkysten av Amerika. Han ble senere fortalt av ett av stabsmedlemmene at boken ikke ble lagt til samlingen men i en «spesialsamling» som bare var tilgjengelig for spesielt interesserte bidragsytere. Han skriver: «Jeg undrer meg over hvordan en bidragsyter til 18 Lyserøde Hakekors biblioteket kan bli klar over at boken fins, når den er skjult i en «spesialsamling?». Jeg spurte om den var å finne i kartoteket over bøker i biblioteket sammen med andre bøker om emnet da leste hun opp en rekke titler som fantes der og fortalte at «Lyserøde Hakekors» ikke fantes der (privat brev fra Overall). Når man vet hvor gjennomsyret disse institusjonene har blitt av ‘homoseksuelle’ aktivister, ble vi ikke overrasket over at de har undertrykket bevisene som knytter nazismen til homoseksualiteten (se min artikkel: «How American «Gays» are stealing the Holocaust?», i «The Poisoned Stream», Founders Publishing Corporation, 1997. Vi bekymrer oss over at den samme hvitkalkingen kan finne sted ved hele Shoahstiftelsen, der de samler inn videovitnesbyrd fra de siste gjenlevende fra holocaust. Grunnleggeren av stiftelsen, Steven Spielberg, er forretningspartner med homoaktivist og milliardær David Geffen. Uheldigvis ser offentligheten på disse institusjonene som endelige autoritet for alt som har å gjøre med nazitiden. Idet vi er i ferd med å ferdiggjøre denne fjerde revisjonen av «Lyserøde Hakekors» er vi spesielt opptatt av at vårt lille arbeid kanskje utgjør det eneste betydelige forsøket på å imøtegå den svært fremgangsrike «homo»-sponsede revisjonistkampanjen. Vi har derfor forsøkt å produsere det grundigste og uangripelige dokumentet vi er i stand til. Dette dokumentet er på ingen måte det første, men det er absolutt det mest komplette av alle res- Homoseksualitet i Nazipartiet 19 surser på området, når det gjelder tesen om at det var homoseksuelle som oppfant og drev nazipartiet. Dette er en tese som har vært fremsatt gjentatte ganger siden 1930-årene. Det er en tese med grunnleggende implikasjoner for samfunnet, gitt den stadig økende makten som «homo»-bevegelsen har. Likevel er det lite trolig at de fleste i dette landet overhodet har hørt om dette. Vårt mål er ikke å bytte ut ett slag politisk korrekthet med et annet. Vi ønsker ikke at vårt syn skal påtvinges noen, ei heller at det homoseksualistiske synet skal døyvest ned. Vårt mål er å legge disse spørsmålene frem for offentligheten — og la bevisene tale for seg selv. Scott Lively, 14. desember 2001 B’’H Kevins Forord Kevin Abrams Jeg kaller på himmelen og jorden som mine vitner mot dere i denne dag, at jeg har satt foran dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg derfor livet, så dere kan leve, dere og deres barn. 5Mos/D’varim 30:19 «Lyserøde Hakekors» er ikke et fantasiskrift. Ironisk nok har forfatterne oppdaget at sannheten ofte er mer forunderlig enn fantasien. «Lyserøde Hakekors» er et tilsvar til den «homopolitiske agendaen» og deres strategi der de fremstiller homoseksuelle som ofre for samfunnsmessig og nazistisk forfølgelse. Selv om enkelte homoseksuelle, og mange av dem som ble arrestert anklaget med falske anklager om homoseksualitet led og døde under nazistenes maktapparat, er det en grov fordreining av historien når homoaktivister fremstiller seg selv om historiske ofre for naziforfølgelse, på lik linje med jødene. Man kan faktisk si at det ligger 22 Lyserøde Hakekors på linje med å fornekte holocaust som sådan. «Lyserøde Hakekors» kommer til å vise at det var langt mer brutalitet, flere voldtekter, tortur og mord som ble begått mot uskyldige mennesker av naziavvikere og homoseksuelle enn det noensinne var mot homoseksuelle. I Vesten i dag venter en ny og mer aggressiv homoseksualisme ved dørene for å ta makten over oss. Media, psykiatrien, vitenskapen og akademia har alle blitt korrumpert og er blitt presset inn i gjerningen for å fastslå at homoseksualitet er en normal og akseptabel variant av menneskers seksualitet. De som ikke er villige til å bøye seg for denne nye tenkemåten skal presses til akseptere det ved hjelp av grove anklager om intoleranse og «homofobi». Våre forsøk kommer ganske sikkert til å havne utenfor grensen for den politisk korrekte propagandaen som blir levert av vår tids medier, akademia, psykiatri, forskjellige offentlige organisasjoner, rettsapparater og menneskerettsorganisasjoner som nå blir drevet på basis av seksuell ideologi heller enn oppriktig debatt og vitebegjær. Følgende i kjølvannet av en fremgangsrik offentlig kampanje som ble gjennomført over årtier, kommer også boken til regelrett å eksplodere i ansiktet på mye av vårt tids populæropinion. Når dette er sagt, tror vi at «Lyserøde Hakekors» entydig kommer til å vise hvordan den verden nazistene forsøkte å skape ikke er en fortidsverden, men en potensiell fremtid. Vi kommer til å vise at dersom den nåværende kursen ikke blir stilt i sjakk, kan Amerika svært enkelt bli nazi-Tyskland, slik det var for sytti år siden. Det blir ofte sagt at historieleksjoner etterlater oss med en ledesnor for fremtiden. Dersom det har seg slik, Homoseksualitet i Nazipartiet 23 da må leksjonen om kollapsen av den demokratiske Weimar-republikken og de sosiale ideologiene som gikk forut for dens fall for nazistenes maktspill gi oss innsikt inn i Amerikas fremtid. Som praktiserende jøde, er jeg helt og holdent overbevist om at vi ikke kommer til å unngå et nytt holocaust bare ved å huske de som tidligere har funnet sted. De skremmende parallellene mellom Weimar-republikken i Tyskland forut for nazismen og vår tids amerikanske republikk er altfor tydelige til å overse. I skrivende stund er det 50 år siden annen verdenskrig tok slutt. Det er også snart 50 år siden Samuel Igras bok «Germany’s National Vice», som vi siterer svært mye fra, kom ut. Igras bok som stort sett er fjernet fra den offentlige sfære, dokumenterer de homoerotiske grunnvollene for den tyske militarismen. Andre bøker, slik som Dusty Sklars bok «The Nazis and the Occult?, dokumenterer de svartokkulte røttene til den nazistiske ideologien. Det «Lyserøde Hakekors» gjør er å sammenstille både de homoerotiske og okkulte grunnvollene for naziregimet. La det være helt klart. Nazistene var ikke høyreradikale konservative kreasjonister. De var venstreradikale darwinistiske evolusjonære sosialister. Prinsipielt ser man alltid en økning i pederasti og homoseksualisme som paralleller til en militaristisk-hellenistisk vekkelse. Historien avslører at de mest krigerske nasjonene er de hvis mannlige ledere hadde en hang til seksuelle relasjoner til unge gutter. Den politiske agendaen som har sitt fokus på å planlegge legitimering av og å påtvinge en forvillet be- 24 Lyserøde Hakekors folkning som ikke skjønner bæret, selvforførelse og fordreid (skeiv?) vitenskapelig forskning. Sett i lys av medisinske opplysninger, historien og det faktum at sodomi representerer en korrupsjon av det naturlige og det moralske i skaperordningen, er det rett å si at en forfordeling på vegne av homoseksualiteten ikke har noe som helst for seg. Det vil alltid ha sosiale implikasjoner. Det som skjer mellom partnere influerer samfunnet som helhet. I seksuelle spørsmål, er det spørsmålet om «hva som blir fremstilt offentlig og hva som blir gjort i offentlighet» langt viktigere enn det som skjer i privatlivet. I et leserbrev til Toronto Globe and Mail den 26. februar 1992, skriver dr. Joseph Berger, assisterende professor i psykiatri ved University of Toronto: «I løpet av mine tjue år innen psykiatrien har jeg aldri noensinne møtt noen som har vært født homoseksuelle. Dette har lenge vært en proklamasjon fra homoaktivistenes side, en rent politisk holdning, med det som målsetning at folk flest skal akseptere homoseksualitet som sunt, og helt og fullt som et alternativt uttrykk for menneskelig seksualitet. Det fins ingen vitenskapelig grunnvoll i dette, selv om forkjemperne for dette prøver å klenge seg til alle former for forskning, samme hvor useriøse de er — for å rettferdiggjøre tanken.» På samme måten som under Weimar-tiden, 19181933, har psykiatrien og akademia blitt kapret og presset inn i tjenesten for å etablere homoseksualisme som grunnlag for en ny kultur. Professor Hans Blüher, praktiserende lege med psykiatri som spesialitet, ble akseptert av nazistene som en apostel og høyere autoritet for en ny sosial orden. Blühers skole lærte at Homoseksualitet i Nazipartiet 25 mannlig seksuell elskov i seg selv var en god ting, og åndelig styrkende. Blühers læresetninger ble populær i nazistiske sirkler i mellomkrigstiden og promoterte tanken om at et velregulert homoseksuelt ritual var en unik kraft som var i stand til å bygge en stat og sikre dens lederskap. Basert på dette fikk man en trosbekjennelse som omgjorde kvinner til en rent biologisk funksjon og eliminerte familien som samfunnsatom. I 1973 ble også den amerikanske psykiatriske organisasjonen APA også kapret av amerikanske «homo»aktivister. De baserte sine avgjørelser hovedsaklig på den haltende bevisførselen fra den såkalte Kinseyrapporten fra 1948, om seksuell oppførsel hos menneskelige hanner, og deretter fjernet APA homoseksualitet fra sin liste over diagnoser og proklamerte den som en normal seksuell variant for mennesker. Homoseksuelle som følte at byrden som krevde endring hadde blitt løftet av deres skuldre og i stedet lagt på samfunnet, ble nå i stand til å presentere seg selv som uskyldige ofre for det de kalte samfunnets hyklerske og homofobe holdninger mot dem som personer. Spaltisten Charles Krauthammer, skrev i et essay med tittelen «Å definere avvik oppover» (Defining Deviancy Up), den 22. november 1993, i tidsskriftet The New Republic (s 20ff) der han beskrev den reelle følgen av APAs avgjørelse, og hevdet at en majoritet av samfunnet ble gjort til avvikere, mens homoseksualitet ble fremmet som normalt. Krauthammer skriver: «som en del av det store prosjektet det var å jevne moralen med jorden, var det imidlertid ikke nok å normalisere avvikerne. Det normale måtte bli vist frem som avvikende.» Faktum er at den største enkeltstående seieren 26 Lyserøde Hakekors for de «homoseksuelles» agenda i løpet av de seneste tiårene har vært å snu debatten fra oppførsel til identitet, og dermed tvinge motstanderne til å innta en posisjon der de blir fremstilt som dem som angriper borgerrettighetene til de homoseksuelle heller enn å angripe en spesifikk asosial oppførsel. I en interessant og informativ studie, en kritisk analyse med tittelen: «Seksuell Politikk og Vitenskapelig Logikk: homoseksualitetsspørsmålet» («Sexual Politics and Scientific Logic: the Issue of Homosexuality,») av dr. Charles Socarides (publisert vinteren 1992, i Journal of Psychohistory, årg 10, No 3:317), siterer Socarides advarselen fra Abram Kardiner, psykoanalytiker og tidligere psykiatriprofessor ved Columbia University, og i 1966, mottaker av New York Times Menneskelighetspris (Humanities Prize): Det fins en epidemisk form for homoseksualitet, som er annerledes enn den vanligste, og som generelt opptrer under sosiale kriser eller når kulturer står for fall, og når lidderlighet og ubegrenset iver etter legalisering sløver smertene fra vedvarende angst, universell fiendskap og adskillelse og som støtter de homoseksuelles krav ... Å se på homoseksualitet som en normal seksualitetsvariant er å overse den sosiale betydningen av homoseksualiteten. Fremfor alt dette går den til angrep mot familien og ødelegger den funksjonen den har som den siste plassen i vårt samfunn der følelser kan kultiveres ... Homoseksualitet opererer mot andre fornuftige elementer i et samfunn under navn av en falsk frihet. Den driver det motsatte kjønn foran seg i en lignende retning. Intet samfunn kan lenge utholde det at barn blir neglisjert eller når kjønnene fører krig mot hverandre. Homoseksualitet i Nazipartiet 27 I kjernen til de homoseksuelle politiske strategien ligger offer-tanken. Homoseksualister utnytter den offentlige status som ‘homoseksuelle’ til å tvinge sin nye definisjon av menneskelig seksualitet på samfunnet. «Offer-tanken» og den reduksjonistiske tenkningen ødelegger Amerika fra innsiden. Vår tids nye ofre ser ingen grunn til å modifisere sin egen opptreden. Offerpsykologi og filosofi underminerer myndighetenes legitime gjerninger og rettsapparatet, helse- og sosiale systemer. På samme måte som deres nazistiske forgjengere, har ikke vår tids homoseksualister noen som helst form for skrupler. Homoseksualitet er først og fremst en rovdyrmentalitet som strever etter å ta de svake, de som ikke mistenker noe med seg i fallet. Den såkalte «homo»-agendaen er en kolossal svindel; et gigantisk ideologisk ran. Homoseksuelle av den typen som blir beskrevet i denne boken har ingen anelse om hvordan de skal stå i tjeneste for sitt land og sin neste. Deres intensjon er å ikke tjene noen andre enn seg selv. «Lyserøde Hakekors» dokumenterer de skjulte aspektene ved den tyske historien. Forfatterne hevder at homoseksualisme, opphøyd til en folkelig ideologi og kombinert med svartokkultisme, ikke bare gav liv til nazistiske imperialisme, men også førte til holocaust. Militaristene i Tyskland frydet seg over Hitler. Hans læresetninger om «full krig» og en hemmelig jødisk konspirasjon mot Tyskland, gav dem en god røykskjerm for å skjule sine egne planer. Fra opphavet av planen, var nazipartiets målsetning å arbeide som en front for det tyske militær- 28 Lyserøde Hakekors industrielle komplekset, å fjerne Weimar-republikken ved hjelp av alle tenkelige midler. «Lyserøde Hakekors» dokumenterer hvordan de, fra begynnelsen av den nasjonalsosialistiske revolusjonen og nazipartiet ble ført frem av og dominert av militaristiske homoseksuelle, pederaster, pornografer og sadomasochister. Igra forklarer i sin bok «Tyskland Nasjonale Last» (Germany’s National Vice) at «de forbryterne som gjennomførte slike forbløffende grusomheter mot den sivile befolkningen, ikke handlet som soldater i seiersrus, heller ikke som patriotiske fanatikere, men som utvalgte instrumenter for en satanisk religion i hvis tjeneste de hadde blitt innviet ved systematisk læring og øving av unaturlige laster (Igra:94). «Lyserøde Hakekors» dokumenterer hvordan Menneskerettsforbundet, grunnlagt av medlemmer av nazipartiet, ble den største organisasjonen i kampen for «homoseksuelles rettigheter» i Tyskland, og videre, hvordan denne bevegelsen fødte frem den amerikanske homorettighetsbevegelsen. Innflytelsen har da også vokst. USAs president tar nå imot offisielle delegasjoner fra homofiles organisasjoner ved det hvite hus, som alle forventer at presidenten skal lønne dem for å hjelpe ham til seier. De forventer at han skal «normalisere» homoseksualitet i det amerikanske militæret. Når det gjelder sammenligningene som har vært gjort mellom homoerotisisme og hudfarge, har for- Homoseksualitet i Nazipartiet 29 henværende formann for Generalstabsnemnden, general Colin Powell, i et brev til representant Patricia Schroeder (D-Colorado) skrevet: «Hudfarge er i seg selv en godvillig karakteristikk som ikke har noe med oppførsel å gjøre. Seksuell orientering er kanskje den mest grunnleggende av alle menneskelige karakteristikker hva gjelder oppførsel. En sammenligning av de to kan nok falle godt i smak, men er et ugyldig argument (Salem, Ore) Statesman Journal, 6. juni 1992. Den amerikanske sivilisasjon hviler på de grunnleggende prinsippene i kristen moral, som igjen har sitt opphav i de hebraiske skriftene. Grunnen til at nazistene først angrep det jødiske folk og sverget å utslette dem fysisk og åndelig er på grunn av Bibelens læresetninger, både Torahen og det Nye Testamente, som utgjør fundamentet som hele systemet av kristen etikk hviler på. Tar man bort Bibelen som den konstellasjonen som styrer det amerikanske statsskipet, kommer hele det amerikanske sivilisasjonsbyggverket til å rase sammen. For mine jødiske brødre som søker bibelsk grunngivning for å legitimisere homoseksualitet viser jeg til følgende ord fra rabbinerne Marc Angel, Hillel Goldberg og Pinchas Stopler og deres felles artikkel i vinterutgaven 1992-93 av Jewish Action Magazine: Det fins ikke en eneste kilde i noe jødisk hellig skrift, det være seg halakhah, haggadah, filosofi, muscar eller mystisisme som tolererer homoseksuelle handlinger eller homoseksuell orientering. Jøder som aksepterer homoseksualitet må gjøre det helt og holdent uten referanse til jødiske hellige skrifter, der de ikke finner noen form for aksept. De kan heller ikke vise 30 Lyserøde Hakekors til noen jødiske kilder, og de handler derfor enten i uvitenhet eller intellektuell uærlighet. Tanken, som blir satt fram av enkelte ikke-ortodokse ledere, at Torahen bare forbyr homoseksuelle voldtekter og homoseksuelle forhold der kjærlighet ikke eksisterer, og dermed gir tillatelse til et forhold med en person av samme kjønn som bygger på frivillighet, er helt og holdent uten basis i noen form for jødisk litteratur skrevet de siste 3000 år. Dennis Prager, en fremstående og respektert jødisk talkshow-vert kommenterte: «Det fantes to slag jøder i Auschwitz — de som visste hvorfor de var der og de som så på det hele som uflaks.» I vår tid har jøder absorbert tanker som er fremmed for et jødisk tenkemåte og mange liberale, sekulære, amerikanske jøder, som ønsker å tolerere alt som skjer, har ikke noe standpunkt for noe som helst. Som de gjenlevende har vi en moralsk plikt til den generasjonen av jøder som ble utsatt for slik inhuman og sadistisk terror og utryddelse. De underliggende årsakene til den nazistiske militarismen er dokumentert i «Lyserøde Hakekors». Holocaust må aldri glemmes for hva det var, en krig mot det jødiske folk og mot Vestlig sivilisasjon. MÅ GUD VELSIGNE AMERIKA, Kevin E. Abrams, Jerusalem, Israel 5. juni 1995 Scotts Forord Scott Lively Jeg ble interessert i dette spennende og svært edrueliggjørende emnet via en opplevelse som mange i vårt samfunn idag opplever som «offerets opplevelser.» Det var ikke en status jeg søkte, og jeg forsøkte verken å utnytte den eller påberope meg den, men i mange måneder erfarte både jeg og andre hvordan det var å bli utsatt for et angrep i et altomfattende felttog der ingen regler syntes å gjelde. Krigen var satt i scene av politiske ‘homoseksuelle’ aktivister i staten Oregon. Årsaken til opprøret var en rekke innledende aksjoner ment å skulle forhindre lokale lover og statsregulerte lover som kom til å gi homoseksuelle status som «minoritet». Detaljene når det gjelder utspillet og omkring Oregon Citizens Alliance, grasrotorganisasjonen som sponset fremstøtet, ville kunne fylle en hel bok alene. Men for å si det kort var dét som satte meg i gang med arbeidet med denne boken den forbløffende tonen som var gjennomgående blant dem som forsvarte «homorettigheter» overfor mennesker som var motstandere av homoseksualitet. Midt i all retorikken, var nesten alle favorittnavnene og metaforene hentet ut av Hitler-Tyskland. 32 Lyserøde Hakekors Ledere, så vel som underskriftssamlere på aksjonsmøtene våre ble skjelt ut som alle former for nazister, fascister, rasister, hatspredere og arisktenkere. Murstein svøpt i papir med påtrykte hakekors ble kastet gjennom vinduene på forretninger som hadde støttet aksjonene våre. Som alltid var nazi-retorikken høylydt og den mest ekstreme blant de homoseksuelle aktivistene og deres nærmeste politiske allierte (guvernør Barbara Roberts, langvarig homoseksualist, karakteriserte folkeavstemningen som «nesten som i nazi-Tyskland» (The Oregonian, 26. august 1992:A14) Noen av de verste angrepene kom fra homoseksualister i mediene. Under valget i 1992 ble jeg kontaktet av en assisterende produsent for CBS’ nyhetsshow «48 hours», som ønsket tillatelse til å bruke filmopptak av OCA i et klipp om «hvordan Amerika generelt reagerer på ekstremismen i homobevegelsen». Siden jeg var kjent med hvordan media vrir og vrenger på fakta når det gjelder homoseksualitet, ble jeg mistenksom og insisterte på en personlig forsikring om at dette virkelig var programmets fokus. På grunn av tonefallet i retorikken i de lokale mediene krevde jeg spesielt og fikk også et løfte om at OCA ikke kom til å bli fremstilt som hatgruppering. Det var først etter gjentatte forsikringer over en to eller tre ukers periode med telefonsamtaler at jeg bad om tillatelse til prosjektet fra OCAs formann, Lon Mabon. Deretter brukte jeg nesten to uker av min tid til å assistere filmteamet fra «48 Hours», og sørget for flere titalls timer intervjuer og arrangerte kameralocations når det gjaldt filming av våre aktiviteter. Homoseksualitet i Nazipartiet 33 Programmet ble sendt den 26. februar 1992. Sent på ettermiddagen fikk jeg en telefon fra en venn i Massachusetts, der programmet ble sendt tre timer tidligere enn hos oss. «Ta deg i vare,» sa hun. «De har dolket deg i ryggen.» Og ganske visst ble programmet kalt «48 timer med hatkampanjer», og inneholdt en lang rekke hatgrupper, deriblant nynazister, og hvite ariske voldsgrupper. Delen med OCA var skviset inn mellom to slike grupperinger. I det lokale nyhetsprogrammet som fulgte like bak, og som blir sendt av KOIN, den lokale CBSfilialen i Portland, Oregon, ble det sendt en rapport om OCA og et stykke som inkluderte filmklipp fra naziTyskland og anti-Nazi-polemikk. Omtrent to uker senere sendte en annen TV-stasjon i Eugene, Oregon, KEZI-TV, flere nazi-klipp i en nyhetsmelding om oss (de bad oss senere om unnskyldning). Aviser over hele staten skrev flere ledere mot OCA, og brukte begreper som «nazister», «KKK», «hyklere» og «hat» til å krydre artiklene. Jeg hadde lenge visst at det er en grunnsetning at når man begynner å kalle andre med navn (i stedet for å føre en fornuftig debatt) er det slik at de navnene man bruker på andre ofte er de trekkene man liker minst ved seg selv. Jeg tror det gikk opp for meg at det var noe veldig overdrevet med å kalle andre nazister, selv før jeg fikk tak i et sett med svært nøye dokumenterte notater om fremstående homoseksuelle i nazipartiet, sendt av en person som hadde fulgt nøye med på den retoriske stormen som våre kampanjer hadde medført. I årene siden jeg begynte å fremheve og raffinere denne første samlingen av data, hadde nasjonen sett 34 Lyserøde Hakekors mye trivialisering av slik ekstrem retorikk. Det er i dag vanlig å høre andre bli kalt «nazist» både direkte og indirekte. Enkelte mennesker har brukt dette på forflatningen av vårt nasjonale kunnskapsnivå, forflatningen av språket og den intellektuelle styrken — og jeg er enig i det. Vi er i ferd med å tape vårt kunnskapsnivå, og mye av vår heder og ære sammen med det. Likevel gjenstår den gamle og gangbare anmerkningen om at på seg selv kjenner en andre. Selv om denne boken er avgrenset til å granske koplingene mellom nazibevegelsen og homobevegelsen og den okkulte bevegelsen, tror jeg at et større og langt mer skremmende tema er å finne på bokens sider. Kan det være at fascinasjonen ved å kalle mennesker nazister, for den moderne «homobevegelsen» og andre i samfunnet vårt, har sin grunn i en dypere fascinasjon med det nazistene kom seg unna med i sin egen nasjon? Hvilke holdninger ligger under fenomenet «barnepikestaten», «politisk korrekthet» og den kyniske politiske fremhevingen av rasisme og klassekamp, «nedsløving» av folk flest, elimineringen av foreldrerettigheter, steriliseringen av det offentlige når det gjelder judeokristne religiøse referanse og den økende homogeniseringen av meninger og «skeiv» nyhetsdekning i pressen. Jeg tror, på en måte, at de amerikanske homseaktivistene i dag presenterer en nesten forfriskende ærlig synsmåte inn i naturen til disse holdningene, sammenlignet med de innbildske presentasjonene vi daglig hører fra pressen og enkelte spesialinteressegrupperinger og politiske ledere. La oss et øyeblikk se på en av de frekkere avsløringene av homoseksualistenes synspunkter på, og Homoseksualitet i Nazipartiet 35 målsetninger for det amerikanske samfunnet. I en PRstrategi som går punkt for punkt og som kalles «en overhaling av det streite Amerika» (Guide Magazine, November 1987) står homoseksualistene Marshall Kirk og Erastes Pill fram og forklarer hvordan de bruker Hitlers egen «store løgn»-taktikk. Denne merkverdige måten å tenke på er nesten hinsides fantasi, en enorm bølge av manipulering, maktovergrep og svikefulle ord og taktikker. Den begynner slik: Det første vi må gjøre er å desensitere det amerikanske folk overfor homoseksuelle. Å desensitere folket betyr å hjelpe det å se på homoseksualitet med likegyldighet heller enn med iver. Ideelt sett ønsker vi at streite skal krysse av hvilke seksuelle preferanser de har på samme måte som du velger smakstillegg på iskrem (Kirk and Pill:7). Denne måten å modifisere oppførsel og mentalitet på, kombinert med isolasjon av «streite» og andre som grupper og klasser som dermed får samme status som dehumaniserte målgrupper av et eller annet slag, fortsetter: «Massene [vår utheving] bør ikke la seg sjokkere eller frastøte av prematur eksponering til homoseksuell oppførsel. De seksuelle ytringene bør heller uviktiggjøres. (Ibid:8) • Åpne en dør inn i de streites private verden, der vi kan sende inn en trojansk hest (ibid:8) • Homoseksuelle må fremstilles som ofre som trenger beskyttelse slik at de streite får tilbøyelighet til å innta en beskytterrolle (ibid:8) 36 Lyserøde Hakekors • Bruk symboler som reduserer folk flests følelse av en trussel, slik at de senker garden. (ibid:8) • Få folk flest til å bytte ut sin selvrettferdige stolthet omkring sin homofobi med skamfølelse og skyldfølelse (ibid:10). Det er ikke så mange år siden nå at amerikanere flest hadde reagert svært negativt på disse uttalelsene, selv om de ikke hadde hatt noen som helst referanse til homoseksualitet. Spesielt fordi de alle betinger overgrep mot folks privatliv, deres tanker, meninger og tro (Kirk og Pill kaller det «å transformere de sosiale verdiene i det streite Amerika, ibid:14). Slike forsøk ble sett på som å komme fra djevelske mesterhjerner i sci-firomaner, eller fra maoister eller diktatorer i bananrepublikker. Men vi har kommet til et tidspunkt i Amerika der Kirk og Pill ganske enkelt legger sine røster (og intonasjonen i røsten) til de mange som ønsker makt og manipulasjon for å kontrollere menneskers tanker (for eksempel: «talekodekser» på universitetsområder og i kodespråk som du finner i annonser i avisene). Jo mer jeg har studert nazitenkning, jo mer har jeg blitt påminnet at vår nasjon representerer den første og det største fremgangsrike eksperiment i den motsatte retningen. Da Amerika ble grunnlagt var vi den eneste nasjonen, blant mange selvstyrende stater, som virkelig tilbød og garanterte frihet, tankefrihet så vel som uttrykksfrihet. Vår «grunnlovsfedre» forsøkte å hogge vår uvurderlige dyrebare friheter i stein fordi de forutså (ja, for det fantes forsøk allerede den gangen) at det ville oppstå en sterk drivkraft for å føre makten Homoseksualitet i Nazipartiet 37 tilbake til de få — og deres måte å tenke på. Hvor langt har vi ikke skeiet ut i dag, og hva betyr dette for oppførselen blant grupper i ytterkanten av vårt samfunn (akkurat som nazistene var en ekstremistgruppe), som føler det nødvendig å reformere amerikanske hjerter og tanker til å se ut som sine egne. La oss vende tilbake til Kirk og Pill og se på mekanikken i strategien deres, for å nettopp «transformere» samfunnet til det de føler ville være et mer akseptabelt samfunn. Her er noen av forslagene deres. • Snakk om homoseksuelle og homoseksualitet så høyt og så ofte som mulig. Nesten all oppførsel begynner å se normal ut dersom du blir utsatt ofte nok for den (Kirk and Pill:7) • Stadig prat bygger inntrykk av at folkeopinionen i det minste er delt når det gjelder spørsmålet (ibid:8) • Kampanjen bør fremstille homoseksuelle som fremstående samfunnsstøtter. Jada, jada, vi vet det. Dette er et knep som er så gammelt at det knirker (ibid:9). • Tiden kommer da vi skal ta i tu med de gjenværende motstanderne. For å si det som det er: De skal tvinges i kne. (ibid:9). • Vi ønsker at antihomoseksuelle skal bli seende så grusomme ut at alminnelige amerikanere kommer til å ønske å distansere seg selv fra disse menneskene (ibid:10) 38 Lyserøde Hakekors Alle tegn kommer til å spille på patriotiske følelser, og alle budskap kommer sakte men sikkert til å drille en positiv holdning inn i hodene til folk flest (ibid:11). Folk flest bør bli vist bilder av rasende homofober, hvis sekundære trekk og troslærer er forhatt av middelklassen. Ku Klux Klan som krever at homoseksuelle skal brennes levende eller kastreres. Hyklerske sørstatspastorer [sic!] som slever hysterisk hat i en grad som ser både komisk og sinnsyk ut; truende bøller, pøbler og fanger ... konsentrasjonsleire ... (ibid:10). Disse bildene bør kombineres med de av homoseksuelle ofre på en måte som propagandister [vår utheving] kaller «parentesteknikken». «For eksempel: Først viser man noen få sekunder av en salvet sørstatspredikant med stikkende øyne der han hamrer i talerstolen i raseri og sier «disse syke, vederstyggelige skapningene». Mens tiraden hans fortsetter med bare lyd, viser vi bilder av alvorlig skamslåtte mennesker, eller bilder av homoseksuelle som ser anstendige, harmløse og snille ut. Deretter vender vi tilbake til det giftige ansiktet til den som taler, og så videre. Effekten er destruktiv (Ibid:13-14). En gruppering som kalles PFLAG (Foreldre og Venner av Lesbiske og Homoseksuelle) brukte denne teknikken i en annonsekampanje mot Pat Robertson, Jesse Helms og Jerry Falwell, høsten 1995. Deretter ble det meldt i San Francisco Examiner, søndag 12. november 1995: «en ny tv-reklame [fremstiller] en tenåringsjente som vurder selvmord med en pistol [og] en ung mann som blir skamslått mens bøllene roper slagord, ispedd reelle klipp der pastor Pat Robertson og Homoseksualitet i Nazipartiet 39 andre konservative avskyr homoseksualitet. De fleste tv-stasjonene avviste reklamefilmen, men den ble kringkastet i Tulsa og Washington D.C. En avisversjon av annonsen (som ikke på langt nær er like følelsesmessig effektiv) ble kjørt i USA Today, den 21. november 1995. Interessant nok var Pat Robertsons kommentarer som ble brukt i reklamen direkte relatert til emnet i denne boken: «Homoseksualitet er en styggedom. Mange av dem som var involvert med Adolf Hitler var satanister, og mange var homoseksuelle. Disse to tingene synes å gå hånd i hånd.» Uten å legge for stor vekt på dette punktet er dette soi-distante propagandateknikker, og endog ordvalget som de blir opplært til å bruke, representerer en forvridd fremgangsmåte for å overvinne den amerikanske opinionen. Nok engang ble jeg slått over likhetene (når det gjelder forførende taktikker og marionettmakerske holdninger) til den nazistiske propagandamaskinen. Ikke bare er det en klassisk teknikk som bygger på en stor løgn (si det så ofte du kan og så høyt som mulig!) men homoseksualistene har fremhevet den gamle naziteknikken om å tvinge folk i kne, slik den ble brukt mot jødene av den tyske pornografen Julius Streicher, som den reneste kunst. De velkjente emosjonelle innslagene av Hitler er også tatt med, slik Kirk og Pill slever over den antatte forferdelsen hos deres «ivrigste fiender» (som tydeligvis betyr pastorer som har den store ulykke å bo i Sydstatene!): Skoen passer, og vi bør få dem til å prøve den på mens hele Amerika ser på (ibid:10). 40 Lyserøde Hakekors To av de første og største planene nazistene tok seg til i sin veg til maktens tinde, var effektiv kontroll over Tysklands informasjonskilder, og en nøye oppbygning av sin egen propagandamaskin. Dette var nøkkelen til deres makt og med unntak fra en sterk militærstyrke, den viktigste delen av en hvilken som helst autokratisk makt. I løpet av de siste to tiårene har vi vært vitne til en skremmende vilje blant amerikanske nyhets- og underholdningsmedia til å avrette seg selv etter ett enkelt politisk element, og tillate seg selv å være kanal for nedbrytningen av en av sidene i en sak, i sak etter sak. Etterhvert som nye røster har dukket opp i eteren (talk radio) med motsigelser mot dette, har de blitt stadig sterkere opponert mot av eksisterende mediakommentatorer. I mye av underholdningen finner vi også en heller dårlig skjult gjennomføring av Kirk og Pills strategier (selv om det ikke bare gjelder homoseksualitet). Det er sant at Kirk og Pill sier at «det homofile Hollywood har gitt oss våre beste skjulte våpen i kampen for å desensitere folk flest (Kirk and Pill:8). Dette er noen av de sakene som må fram i lyset i studiet av forholdet mellom de homoseksuelle og deres politiske bevegelser og nazipartiet. Sammenhengen må i stor grad være vårt eget land, og de talløse gruppene som nå strever med å fange dets sjel og «transformere» dets samfunn. Hvordan vi er like og ulike sammenlignet med tyskerne i 1920- og 30-tallet. Hva bør vi lære? Som en siste anmerkning, har den andre inspirasjonskilden til denne boken vært de senere påstandene fra homoseksualister at homoseksuelle var betydelige ofre for holocaust (dette synes å være en del av «offer»strategien i Kirk og Pills tanke). Homoseksualitet i Nazipartiet 41 Skuespillet «Bent» har vært springbrettet for en kampanje, komplett med homoseksuelle tillegg til en Anne Frank-utstilling som reiste rundt i hele USA for å få folk flest til å akseptere tanken om at de homoseksuelle var den mest forfulgte grupperingen i NaziTyskland. I dette stykket, bytter en homoseksuell fange til seg en gul davidsstjerne mot sitt rosa triangel for å fremme sin status i leiren (S. Katz:145) Den måten homoseksualistene fremstiller propagandaen på har blitt en sterk front mot tradisjonelle jøder som min venn og medforfatter Kevin Abrams, som ønsker å beskytte den historiske sannheten fra «holocaust-revisjonister». Det er for skyld denne sannheten, en merkepåle på vegen til et fritt samfunn, vi har dedikert denne boken.» Denne siden er blank ANMERKNING TIL LESEREN I denne boken går to begreper stadig igjen. Det er begrepene «homoseksualist» og «pederast». Disse vil trolig være ukjente for mange av leserne. Vi bruker begrepet homoseksualist som henvisning til en person, homoseksuell eller ikke, som aktivt promoterer homoseksualitet som moralsk og sosialt likestilt med heteroseksualitet som basis for en sosial orden. Etter vårt syn er Harry Hay, grunnlegger av den amerikanske «homorettighets»-bevegelsen» og president Bill Clinton, som forsøkte å tvinge det amerikanske militæret til å godta åpent erkjennende homofile — begge homoseksualister. Hver av dem har på sin måte arbeidet for å legitimisere homoseksuell adferd i USA. Mange heteroseksuelle mennesker er homoseksualister. Mange som regner seg selv for å være homofile, er ikke homoseksualister. En homoseksualist blir definert av sine handlinger i en sosiopolitisk kontekst. Dette skiller seg fra Samuel Igras bruk av begrepet i boken «Tysklands Nasjonale Last», 44 Lyserøde Hakekors som vi har sitert svært mye fra. Igra bruker ordet «homoseksualist» for å definere ene og alene seksuell oppførsel. En pederast er definert som en fysisk moden mann som søker eller deltar i seksuelle handlinger med gutter omkring pubertetsalder, som motsetning til pedofile, som bruker både gutte- og jente-barn fra spedbarnsalder av og helt opp til pubertetsalder. (Pederast skriver seg fra den greske ordet paed, som betyr «gutt» og erastis, som betyr elsker). Selvdefinerte «gutte-elskere» som har dannet «barnerettsorganisasjoner» som «North American Man/Boy Love Association» (Den nord-amerikanske foreningen for kjærlighet mellom menn og gutter), og som dannet «Gemeinschaft Der Eigene» i Tyskland, synes å fokusere sin seksuelle oppmerksomhet på gutter mellom 8 og 18, med en særskilt preferanse for gutter omkring 12 års alder. Enkelte kilder som er sitert i denne studien bruker begrepet «pederast» og «pedofil» om hverandre. Vi ønsker å reetablere skillet mellom disse begrepene (selv om det kan virke flortynt) for å skape en dypere forståelse for homoseksuell ideologi og de forskjellige uttrykksmåtene homoseksualitet har. Den engelske oversettelsen av tyske ord unngår ofte bruken av tøddel, to prikker over u (ü), og skriver i stedet ute. I norsk er ikke dette et problem, og vi har derfor i den norske oversettelsen holdt oss til den originale tyske skrivemåten som i Führer og Röhm. Stavemåten er forskjellig i forskjellige kilder, vi har tatt oss den frihet å harmonisere stavemåten gjennom hele boken. Homoseksualitet i Nazipartiet 45 ANERKJENNELSER Prosessen med å skape en bok involverer både direkte og indirekte et stort antall mennesker som gir av sin inspirasjon. Det er med dyp respekt at vi uttrykker vår takknemlighet til mange store historikere, menn som Konrad Heiden, som skrev «Nasjonalsosialismen Historie» og «Der Führer» (Geschichte des Nationalsozialismus og Der Führer); William Shirer, hvis bok «Det tredje rikes vekst og fall» (The Rise and Fall of the Third Reich), er en av de mest respekterte og klassiske tekstene når det gjelder nazihistorie; og selvsagt Samuel Igra, hvis obskure, men viktige arbeid fra 1945 av, Tysklands Nasjonale Last (Germany’s National Vice), avslører en skjult side ved historien som sjelden blir sett eller erkjent. Til disse som var der og som med ærlig røst fortalte hva de så og opplevde, står vi i dyp gjeld. De er våre ledere inn i fremtiden. Spesielt ønsker vi å rette en takk til dr. Charles Socarides, president i NARTH, Nasjonalforbundet for Forskning og Terapi for Homoseksualitet, for hans støtte og oppmuntring. Dr. Socarides er en klinisk professor i psykiatri ved Albert Einstein College of Medicine i New York. Vi vil også gjerne uttrykke vår takknemlighet til dr. Joseph Nicolosi, grunnlegger og klinisk direktør for Thomas Aquinas Psychological Clinic i California. Dr. Nicolosi har selv utgitt flere innsiktsfulle arbeider når det gjelder reparativ terapi og homoseksualitet som tilbyr håp og mulighet for positive endringer for den homoseksuelle. 46 Lyserøde Hakekors Andre individer som både den ene og andre av oss har hatt æren av å samarbeide med er Mr. Peter LaBarbera, redaktør og utgiver for Lambda-rapporten om homoseksualitet, en publikasjon fra Washington D.C. som overvåker den homoseksuelle agendaen i amerikansk politikk og kultur; Steve Lequire og Terry O’Neil ved The British Columbia Report Magazine; Rosebianca Starr, Vancouver, British Columbia; Lon Mabon, formann i Oregon Citizens Alliance (OCA) og Pat Smith ved OCA Research Department; Trevor Lautens, spaltist for the Vancouver Sun: Paul Schratz, redaktør The Province Newspaper, Vancouver, British Columbia; David, Avraham and Israel Feld, Maccabi Mossad, Israel; David Bedein, direktør i Beit Agron Press Center, Jerusalem; Len Butcher, redaktør i the Canadian B’nai B’rith Covenant; Mrs. Irene Klass, Women’s Editor of The Jewish Press, Brooklyn New York; Professor William Woodruff, Campbell University, North Carolina; David Bar Illan, redaktør i Jerusalem Post; Kevin Tebedo, tidligere ansvarlig direktør i Colorado for Family Values; Pastor Mary Rogers; Reverend Bernice Gerard i Sunday Line Radio and Television Ministries, Vancouver, British Columbia; Jan Willem van der Hoeven, tidligere direktør for Internasjonale Kristne Ambassade, Jerusalem, og hans hustru Irene; Stan Goodenough, redaktør i the Middle East Intelligence Report; Rabbi Avraham Ravitz and Rabbi Schlomo Beneziri, Knessetmedlemmer; Phil Chernovsky, Israel Centre; Rena Cohen, Sfat, Israel; Toby Klein Greenwald, spaltist i Washington Jewish Week; Gershom Gale, redaktør i the Jerusalem Posts internasjonale utgave; Aryeh Stav, redaktør i Nativ Journal of Politics and the Arts; Professor Mordechai Nisan; Ramon Bennett; Avi Asdauba, Yair Davidy, utgiver av The Tribes; Shmuel Homoseksualitet i Nazipartiet 47 Golding, utgiver av Biblical Polemics; Aryeh Gallin, Director, Root and Branch Association; Christopher Barder, UK; John Hully, forfatter av Comets, Jews and Christians; Rabbi Marvin Antelman, Justisleder for den høyeste rabbinske rettsinstans i Amerika; Gemma Blech; Dr. David Lewis; Dr. Mikha’el Snidecor; Maurits van Zuiden; Dr. Judith Reisman, forfatter av Kinsey: Crimes and Consequences; Avi Lipkin; Gary Cooperberg; Paul deParrie and Andrew Burnett i Life Advocate magazine; Herman Bauer; Robert Orr; Libby Durea; Dr. Nathaniel Lehrman, klinisk direktør, nå pensjonert, Kingsboro Psychiatric Center; Gary Butterfield; Joseph D’Alelio; Josiah (Doc) Goldberg; Landon G. Mustell and Pastor Larry Dill, Sheridan Assembly of God Church. Spesielt vil vi takket Bill and Irene Bennett, Anne L., Kathy Bates and Charles Lowers for hjelp med redigeringen av boken, D.E. og Alan Abe for å ha gravd fram utallige kjente og obskure kilder som dokumenterer sannheten om nazihistorien, til Pat Gunnip for hans generøsitet i å finansiere forskning og andre kostnader, og til to Carol P. ved OCAs forskningsavdeling som fikk oss i gang med arbeidet bare ved å presentere oss for hverandre. Tim Duskin i the National Archives var spesielt hjelpsom i å rette oss inn mot viktige ressurser. Det fins mange andre som hjalp på mange måter som ønsker å forbli anonyme. Vi takker hver enkelt. Jeg (Kevin) ønsker å takke mine lærere rabbinerne Mendle Altien, Lippa Dubrawsky, David Bassous, Mordecai Feuerstein, Avraham Feiglestock, Yitchak Wineberg — jeg skylder dere det meste. 48 Lyserøde Hakekors Begge ønsker vi å rette en spesiell takk til våre hustruer Sharon Abrams og Anne Lively, som har slitt med oss gjennom denne lange og vanskelige prosessen, samt gitt sin helhjertede støtte og mange innsiktsfulle kommentarer. Denne boken er en gave til våre ban: Miriam, Aaron og Odette Abrams og Noah og Samuel Lively. Dersom det var mulig å danne en stat eller en hær utelukkende bestående av homoseksuelle, så ville disse menn rette all sin styrke mot heder og ære og gå i krigen med en stålsatt ånd, og selv om de var få, ville de kommet til å beseire verden. -Platon, fra Symposion/Drikkegildet (sitert i Konrad Heidens Der Führer, 1944:741) Det er svært karakteristisk når det gjelder tyskerne, at de, utvendig det mest brutalt maskuline av alle europeiske folk, er den mest homoseksuelle nasjon på jorden. H. R. Knickerbocker: «Is Tomorrow Hitlers», 1941:34 Denne siden er blank Denne siden er blank Kapitel 1 NAZIPARTIETS HOMOSEKSUELLE RØTTER Det var en stille natt i München. Folk som gikk langs gatene i hjertet av byen var dystre til sinns. De gikk med hodene bøyd og hendene dypt i lommene på sine slitte frakker. Overalt kunne man merke den trykkende av følelsen av nederlag i luften. Den var skrevet inn i ansiktene på de mange arbeidsledige soldatene på alle gatehjørner og alle de små kafeene. Tyskland var blitt beseiret i krigen, men var blitt knust under kravene fra Versailles-traktaten. Overalt fantes det mennesker som stod med føttene fast i finanskrise og fortvilelse, endog flere år etter kaiser Wilhelms ydmykende overgivelse. Midt i denne atmosfæren virket den målbevisste gangarten til kaptein Ernst Röhm nesten unaturlig. Men Röhm var vant med å være annerledes. Som homoseksuell med tilbøyelighet for unge gutter, var Röhm en 52 Lyserøde Hakekors del av en voksende undergrunnskultur i Tyskland, og så på seg selv som en mye bedre form for tysk manndom. Röhm var en kraftig bygget, stor mann, og hadde vært profesjonell soldat siden 1906. Nå, etter krigen, hadde han midlertidig lånt ut sine talenter til en sosialistisk terroristorganisasjon kalt Eiserne Faust (Jernneven). Men i kveld var Röhm på veg for å møte noen av sine sammensvorne som hadde dannet en ny og mye sterkere sosialistisk organisasjon. Da han nådde døren til Bratwürstglöckl, en kro som var stamsted for homoseksuelle pøbler og bøller, gikk Röhm inn og satte seg ned sammen med en håndfull seksuelle avvikere og okkultister som feiret fremgangen i den nye terrorkampanjen deres. Organisasjonen som engang hadde vært kjent som Tyske Arbeideres Parti (Deutsche Arbeiter Partei), ble fra nå av kalt Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, (det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti) — nazistpartiet. Å, jada. Nazistene møttes i en «homsebar». Det var ingen tilfeldighet at det var homoseksuelle blant dem som grunnla nazipartiet. Faktum var at partiet vokste fram fra en større gruppe organisasjoner i Tyskland som var sentrert rundt homoseksuell aktivitet og aktivisme. Mange av de karakteristiske ritualene, symbolene, aktivitetene og filosofiene som vi idag assosierer med nazismen kom fra disse organisasjonene eller samtidige homoseksuelle. Den velkjente hevede arm-hilsenen «Sieg Heil», var for eksempel et ritual fra Die Wandervögel (Flyttfuglene), en organisasjon for unge gutter som omtrentlig tilsvarte guttespeidere rundt om i verden. Homoseksualitet i Nazipartiet 53 Die Wandervögel ble grunnlagt mot slutten av 1800-tallet av en gruppe homoseksuelle tenåringer. Den første voksne lederen deres, Karl Fischer, kalte seg selv «Der Führer» (føreren, lederen) (Koch:25f). Hans Blüher, en homoseksuell nazifilosof og et fremtredende tidlig medlem i Wandervögel, skapte sensasjon i 1912 da han publiserte den Tyske Wandervögel-gruppen som et erotisk fenomen, som avslørte hvordan gruppen hadde vokst til å bli en gruppe hvor unge gutter kunne bli introdusert for en homoseksuell livsstil (Rector:39f). Wandervögel og andre ungdomsorganisasjoner ble senere smeltet sammen i Hitlerjugend (som blant folk flest ble kalt «Homojugend», fordi den omfattet så mange rabiate homoseksuelle — Rector:52). Mange av nazi-emblemene, som swastikaen (hakekorset), dobbellynlogoen, SS-symbolet, og endatil den oppnedvendte trekanten som ble brukt til å identifisere fanger i konsentrasjonsleire, oppstod mellom homoseksuelle okkultister i Tyskland (noen av dem, slik som swastikaen, er egentlig svært gamle symboler som ganske enkelt ble gjenopplivet av disse homoseksuelle gruppene). I 1907 hevet Jörg Lanz von Liebenfels, en forhenværende cistercianermunk, som var blitt bannlyst fra den romersk-katolske kirken på grunn av sine homoseksuelle aktiviteter (Sklar:19), swastika-flagget over slottet sitt i Østerrike (Goodrick-Clarke:109). Etter å ha blitt drevet ut fra den romersk-katolske kirken grunnla Lanz Ordo Novii Templi (Den Nye Tempelorden) som blandet okkultisme og voldelig antisemittisme. En studie fra 1958 med tittelen Der 54 Lyserøde Hakekors Mann der Hitler die Ideen Gab (mannen som gav Hitler idéene), skrevet av den østerrikske psykologen Wilhelm Daim, kaller Lanz nasjonalsosialismen virkelige «far» . List, en nær samarbeidspartner av Lanz, dannet Guido von List-selskapet i Wien i 1904. Dette forbundet ble anklaget for å praktisere en form for hindutantrisme som øvet seksuelle perversjoner i sine ritualer. Denne formen for seksuelle perversjoner ble popularisert innen okkulte sirkler av en mann ved navn Aleister Crowley. Ifølge Hitlerbiografen J. Sydney Jones, «likte [Crowley] å leke med svart magi og unge gutter» (J. S. Jones:123). List ble på sin side «anklaget for å være Wiens egen Aleister Crowley» (ibid:123). På samme måte som Lanz, var List okkultist; han skrev flere bøker om magiske prinsipper i runealfabetet (hvorfra han valgte SS-symbolet). I 1908 ble List «avslørt som lederne av et blodsbroderskap som drev med seksuelle perversjoner og byttet korset ut med swastikaen» (Sklar:23). Nazistene hentet meget fra Lists okkulte teorier og forskning. List dannet også et elitistisk presteskap som han kalte «Hoher Armanen Orden» (Den høyere Armanenorden) hvor endog Hitler selv kan ha vært medlem (Waite 1977:91). Nazistenes drøm om en arisk superrase ble hentet fra en okkult gruppering som het Die Thule-Gesellschaft, grunnlagt i 1917 av tilhengere av Lanz og List. Den okkulte doktrinen til Thule-selskapet mente at overlevende fra en eldgammel og høyere utviklet tapt sivilisasjon kunne overføre de innvidde i Thule-selskapet med esoteriske krefter og visdom. De innvidde skulle bruke disse kreftene til å skape en ny rase av ariske overmennesker som skulle eliminere alle Homoseksualitet i Nazipartiet 55 mindreverdige raser. Hitler på sin side dediserte sin bok Mein Kampf til Dietrich Eckart, ett av medlemmene i Thule-selskapets indre sirkler og en ledende skikkelse i dannelsen av det tyske arbeiderpartiet (Schwarzwaller:67). De forskjellige okkulte gruppene som er nevnt over var alle utvekster fra det teosofiske selskap, hvis grunnlegger Helena Petrovna Blavatsky, av mange regnes for å ha vært lesbisk (Webb:94), og hvis «biskop» var den notoriske pederasten Charles Leadbeater. Brunskjortene, SA eller Stürmabteilung (stormtroppene) var stort sett skapt av en annen homoseksuell, Gerhard Rossbach (Waite 1969:209). Rossbach dannet først Rossbachbund — rossbachbroderskapet, en homoseksuell enhet av det såkalte «Freikorps». Frikorpset var en uavhengig inaktiv militær reserveenhet som var blitt tilholdssted for hundretusener av arbeidsløse tyske veteraner fra første verdenskrig. Rossbach dannet også en ungdomsorganisasjon underlagt Rossbachbund, og kalte den Schilljugend (ibid:210). Rossbachs stabsassistent, løytnant Edmund Heines, pederast og morder ble satt inn som leder for Schilljugend. Rossbachbund endret senere sitt navn til Sturmabteilung til ære for Wotan/Odin, den norrøne guden som blant annet kontrollerte stormen (Graber:33). Rossbach forførte Hitlers mentor, Ernst Röhm, inn i homoseksualiteten. Og under Röhms ledelse ble brunskjortene notorisk kjent for sin brutalitet. Flere hendelser i nazihistorien er også knyttet til homoseksualitet. Hendelser sånn som Riksdagsbrannen i 1932, og pogromen fra 1938 som ble kalt Kristallnacht, og forsøket på å ta Hitlers liv i 1944. 56 Lyserøde Hakekors Endog de vedvarende nazistiske bokbålene, som vi kjenner fra filmavisene på 1930-tallet, var direkte relatert til naziledernes homoseksualitet. De første slike tildragelsene fant sted etter at Hitlers brunskjorter brøt seg inn i Magnus Hirschfelds Institutt for Seksualforskning i Berlin den 6. mai 1933. Den 10. mai brente nazistene tusenvis av bøker som ble beslaglagt under dette raidet. Instituttet hadde fyldige mapper som avslørte seksuelle perversjoner blant en rekke naziledere, hvorav mange hadde vært under behandling der før nazismen oppstod. Behandlingen ved Institutt for Seksualforskning ble av det tyske rettsapparatet pålagt personer som ble dømt for seksuelle overgrep. Ludwig L. Lenz, som arbeidet ved instituttet da raidet skjedde, klarte å unnslippe med livet, og skrev senere om tildragelsen: «Hvorfor har det seg slik, siden vi var upartiske, at vårt rent vitenskapelige institutt var det nye regimets første offer? Svaret er enkelt. Vi visste for mye. Det ville [selvsagt] ha vært imot medisinske prinsipper å sørge for en liste over naziledere og deres perversjoner [men] det fantes ikke ti prosent av de mennene som i 1933 tok Tysklands skjebne i sine hender, som var seksuelt normale. Vår kunnskap om disse intime hemmelighetene om medlemmer av nazipartiet og annet dokumentert materiell — vi hadde førti tusen innrømmelser og andre biografiske dokumenter — førte til at instituttet ble ødelagt» (Haberle:369) Raidet på Institutt for Seksualforskning er ofte nevnt som et eksempel på nazistenes undertrykkelse av homoseksuelle. Det er delvis sant, men som vi senere skal se, hører «undertrykkelsen» hjemme i en større Homoseksualitet i Nazipartiet 57 sammenheng når det gjelder gjensidig ødeleggende rivalisering mellom to større homoseksuelle fraksjoner. Magnus Hirschfeld, som ledet instituttet var en fremstående jødisk homoseksuell. Hirschfeld ledet også en «homorettighets»-organisasjon som ble kalt Wissenschaftlich-humanitäres Komitee (WHK, den vitenskapelig-humanitære komité), som ble dannet i 1897 for å arbeide for elimineringen av paragraf 175 i den tyske loven som kriminaliserte homoseksualitet (Kennedy:230). Organisasjonen motsatte seg sadomasochisme og pederasti, som var to av favorittaktivitetene til de militaristiske Röhmledede homoseksuelle som stod så sentralt i det tidlige nazipartiet. Hirschfeld hadde dannet WHK på grunnlag av arbeidet til homorettighetspioneren Karl Heinrich Ulrichs (18251895). Ulrichs hadde skrevet imot tanken om «gresk kjærlighet» (pederasti) som ble forfektet av en rekke andre homoseksuelle i Tyskland. En slik forkjemper var Adolf Brand, som dannet «Gemeinschaft Der Eigenen» (De Spesielles Forbund, GdE) i 1902. GdE inspirerte i 1920 dannelsen av Deutschen Freundschaftsverband (Tysk Vennskapsforbund) som i 1923 endret sitt navn til Bund für Menschenrecht (BFM, Menneskerettighetsforbundet). Lederne i denne gruppen var sentrale når det gjaldt dannelsen og fremveksten av nazipartiet. Adolf Brand publiserte verdens første homoseksuelle tidsskrift, Der Eigene (Eliten) (Oosterhuis and Kennedy: Omslaget). Brand var pederast, barnepornograf og antisemitt, og sammen med andre homoseksuelle som delte hans tanker, utviklet han et brennende hat mot Magnus Hirschfeld og WHK. Da Hirschfelds Institutt for Seksualforskning ble ødelagt, var brunskjortene under led- 58 Lyserøde Hakekors else av Ernst Röhm, et medlem av en av Brands undergrupper, Menneskerettighetsforbundet. Dette var ikke siste gangen det homoseksuelle lederskapet i nazipartiet gikk til angrep på andre homoseksuelle med en annen ideologi. Senere skal vi undersøke de såkalte «rosa-trekant-homsene» som ble internert i konsentrasjonsleirene. Den rosa trekanten, som var en del av en plan når det gjeld forskjellige fargede trekanter ble brukt av nazistene for å identifisere spesifikke fangegrupper, og ble brukt til å merke dem som var dømt etter paragraf 175 i den tyske straffeloven. En av disse klassene var homoseksuelle, men ifølge Johansson var «[M]ange av dem som ble dømt etter denne lovparagrafen ikke homoseksuelle. Enkelte var motstandere av regimet, slik som enkelte katolske prester og ledere for ungdomsgrupper som ble dømt fordi de hadde begått mened, mens andre ganske enkelt var gatekriminelle fra Hamburg som var blitt fanget i en storaksjon av politiet (Johansson i Dynes:997) Omkring 6000 av de cirka 10 000 «lyserøde trekantene» døde i arbeidsleire, men få, om noen i det hele tatt, ble gasset i dødsleirene. Noen av dem som døde møtte sitt endelikt under hendene til homoseksuelle kapos (leirvakter) og SS-vakter. Ved første blikk kan det være vanskelig å forstå hvordan homoseksuelle ledere i nazipartiet skulle ville forfølge andre homoseksuelle på grunnlag av deres seksuelle adferd. Vi pekte på, når det gjaldt spørsmålene omkring Institutt for Seksualforskning til det faktum at den homoseksuelle bevegelsen i Tyskland var delt i to svært ulike leire som enkelte har kalt «Fems» (kvinnfolkaktige) og «Butches» Homoseksualitet i Nazipartiet 59 (mannemenn). Begrepene er velkjente mellom vår tids homoseksuelle, og det er også vanryet «mannemenn» føler for de «kvinnfolkaktige». En forsker på den homoseksuelle bevegelsen, Gordon Westwood, skriver at maskuline homoseksuelle «avskyr [kvinnfolkaktig] oppførsel» og at «mange anser kvinnfolkaktige (Den norske bibeloversettelsen fra 1930 bruker ordet «bløtaktige», overs. anm.) homofile som «frastøtende» (Westwood:87). En annen forsker, H. Kimball Jones, forteller at reaksjonen som de «kvinnfolkaktige» ofte møter i det allmenne homoseksuelle miljøet er voldelig. De kaller dem ofte «]&\£@ homse» eller «dømrade soper». En homoseksuell gikk så langt som til å si: «Jeg hater disse glorete skrullene» (H.K. Jones:29). Jay og Youngs studie fra 1979, The Gay Report, viser at det innen homobevegelsen fins talløse personlige uttalelser fra maskuline homoseksuelle som er sterkt kritiske mot alt feminint. «Feminin oppførsel kan være ondsinnet og ødeleggende og nedverdigende for kvinner og homoseksuelle menn», sier en. En annen slår fast: «For meg er en som er «kvinnfolkaktig» en selvsentrert, smålåten, svikefull, sladrehank av en homse som har et forvridd selvbilde som har blitt formet av dårlige familieforhold» (Jay:294ff). De som er mest fiendtlig innstilte til «kvinnfolkaktige» er spesielt de homoseksuelle som ser på seg selv som mest «maskuline». I boken «The Homosexual Matrix» skriver C. A. Tripp at «langt på den andre siden, fins det et antall ekstremt maskuline, nesten ultramaskuline homoseksuelle som er besatt med alt som er mannlig og hater alt som er svakt og feminint. Disse representerer utvilsomt det ytterste av det som kan skje 60 Lyserøde Hakekors når erotisert manndom får full støtte i et verdisystem som støtter dem (Tripp:92). Cory og LeRoy skriver i sin detaljerte drøftelse om homoseksuell kultur, en scene i en typisk bar for lærhomoer i USA: «Her finner du sterke, digre mannemenn kledd i tighte dongeribukser, lærjakker eller tunge sko, de har mørke ullskjorter, og noen ganger motorsykkelhjelmer, og søker hen mot et ultramaskulint ideal. Bak fasaden av et robust ytre, som er uniformen for pretensiøst maskulint pågangsmot, det tøffe ytre, ligger det enkelte ganger en farlig personlighet som kan uttrykke seg selv fysisk ved å bytte ut erotisk nytelse med vold. De er i stand til å nyte seksualitet bare ved å påføre andre smerte (eller selv bli påført smerte). Den allmenne atmosfæren på slike steder er jaget og truende, og man kan aldri være helt trygg på når volden eksploderer (Cory and LeRoy: 109). Når man leser denne beskrivelsen kan man nesten tenke seg selv som flue på veggen inn i Münchens Bratwürstglöckl, der brunskjortene samlet seg. Karakterene er de samme — den eneste forskjellen er klesdrakten. Kontrasten mellom homoseksuelle typer er ikke bare et fenomen i det moderne samfunn. Greenberg skriver om homoseksualitet blant germanere i de tidlige århundredene av vår tidsregning: «Etterhvert som krigføringen ble viktigere for germanerne, ble de mannlige krigerne og deres kultur dominerende, og kvinners status ble mindre viktig. Feminitet og kvinnfolkaktige homoseksuelle ble i øk- Homoseksualitet i Nazipartiet 61 ende grad latterliggjort og undertrykket. De kvinnfolkaktige homoseksuelle ble fremstilt som skrekkinngytende monstre. Stigmatiseringen strakte seg ikke til aktiv mannlig homoseksualitet (senere forfalt maskulint orientert homoseksualitet under kristendommen, som var offisielt motstandere av alle former for homoseksualitet (Greenberg:249f). Forfatterne ønsker å understreke at ikke alle homoseksuelle faller i en eller annen av disse to svært forenklede stereotypene. Begrepene «mannemann» og «kvinnfolkaktig» er i denne studien brukt for å skille mellom to ideologiske ytterpunkter som har med homoseksuell identitet å gjøre. Generelt er ordet «kvinnfolkaktig» definert som homoseksuelle menn som oppfører seg som kvinner. De var pasifister og tilpasningsdyktige. Deres målsetning var å oppnå likestilling med heteroseksuelle og «retten til privatliv» og generelt avskydde de sex med unge barn. Lederne for disse var Karl Heinrich Ulrichs og Magnus Hirschfeld. «Mannemennene» på den andre siden var maskuline homoseksuelle. De var militarister og sjåvinister støpt i hellenistisk form. Deres målsetninger var å gjenoppvekke de pederastiske militære kultene fra førkristne hedenske kulturer, spesielt den greske krigerkultusen. De var ofte ondsinnede kvinnehatere og sadister. Lederne deres omfattet Adolf Brand og Ernst Röhm. De som var «mannemenn» hatet alt feminint. Deres ideale samfunn var Männerbund — det rent maskuline «våpenbror»-selskapet som bestod av muskuløse menn og gutter (Oosterhuis and Kennedy:255). Sett fra deres ståsted kunne heteroseksuelle tolereres — men bare for artens videreføring, mens kvinnfolkaktige 62 Lyserøde Hakekors homoseksuelle ble regnet for å være undermennesker, og derfor ikke kunne tåles. De fleste av de anslåtte 1,2 til 2 millioner homoseksuelle i Tyskland på det tredje rikes tid passet utvilsomt et eller annet sted i de to ytterkantene av bevegelsen. Dette kan være med å forklare det faktum at færre enn 2 prosent av denne befolkningen ble anklaget under anti-sodomi-lovene av nazistene (Cory og LeRoy anslår at «kvinnfolkaktige» utgjør omkring 5-15 prosent av mannlige homoseksuelle; Cory and LeRoy:73). De fleste av disse som ble forfulgt kan vises å passe inn i kategorien «kvinnfolkaktige». Kurt Hiller, et ledende medlem av WHK, og som senere etterfulgte Hirschfeld, «anslo at 75 prosent av de mannlige homoseksuelle sympatiserte med [nazistene] (Johansson i Friedlander: 233). I sin introduksjon til «Menn med Rosa Trekanter», et påstått vitnesbyrd fra en tidligere fange med rosa trekant ved konsentrasjonsleiren Flossenburg, bekrefter oversetter David Fernbach at konflikten mellom «mannemennene» og de «kvinnfolkaktige» var sentral omkring nazihatet mot de «lyserøde trekantene». Han skriver: «Naturlig nok var formene av homoseksualitet i paramilitære organisasjoner som SA, Hitlerjugend, etc. og endog SS, og som er karakteristiske når det gjelder slike ultramaskuline grupperinger like så vanlige som alltid før. Det er svært grunnleggende for naziideologien at menn skulle være «skikkelig maskuline». Når mannlig homoseksualitet skjuler seg selv som en «manndomskult» og «virilitet», er det mindre frastøtende Homoseksualitet i Nazipartiet 63 fra det fascistiske standpunktet enn mykgjøringen av kjønnsskillet som homoseksualiteten fra tid til annen bruker, når de får lov til å uttrykke seg selv fritt (Heger:10f). Dette blir da forklaringen på det paradokset som naziforfølgelse av homoseksuelle er. Det viser seg i historien som to filosofier som ikke kan sameksistere og som likevel er knyttet sammen med en allmenn seksuell dysfunksjon. Røttene til denne konflikten strekker seg tilbake til attenhundretallet og strekker seg over en 70 år lang periode der man så fremveksten av homoseksuell militarisme i den bevegelsen som gav nazismen til verden. Et siste punkt før vi går videre i studien. Det bør nå være tydelig for leseren at lesbiske ikke spilte noen vesentlig rolle innen nazismen, men de var ikke utelukket fra partiet. Herzer skriver at Claudia Schopmann har vist at det før 1933, fantes nazitilhengere blant fremstående lesbiske i den homoseksuelle «frigjøringsbevegelsen». Som et eksempel navngir hun Elsbeth Killmer, en fremtredende redaktør i det viktigste lesbiske tidsskriftet på den tiden, Die Freundin (Venninnen), og som var aktiv i naziorganisasjonen NS-Frauenschaft fra begynnelsen av (Herzer:221f). KARL HEINRICH ULRICHS Verdens «homorettighetsbevegelsers» bestefar var en homoseksuell tysk advokat ved navn Karl Heinrich Ulrichs (1825-1895). Ulrichs ble som fjortenåring forført 64 Lyserøde Hakekors av sin rideinstruktør, en homoseksuell mann på cirka 30 (Kennedy i Pascal:15). Iakttakere som er kjente med den høye sammenhengen mellom seksuelt misbruk i tidlig alder og homoseksualitet i voksen alder vil kanskje konkludere med at denne ungdomsopplevelsen fikk Ulrichs til å bli homoseksuell. Ulrichs selv mente imidlertid at arv gikk foran miljø i sin forklaring for hvordan han ble som han var. I 1860-årene begynte Ulrichs å utarbeide en teori som definerte homoseksuelle som et tredje kjønn. Han foreslo at mannlig homoseksualitet kunne knyttes til en psyko-åndelig krysskopling der en manns legeme ble bebodd av en kvinnesjel (og motsatt for kvinner). Han kalte medlemmene av dette tredje kjønnet «urnings» (menn) og «dailings» (kvinner). Siden homoseksualitet var en medfødt legning, argumenterte han, burde den ikke kriminaliseres. Selv om Ulrichs aldri nådde fram i sine forsøk på å endre lovene mot homoseksualitet, oppmuntret forsøkene hans omfattende politisk aktivisme. En tidlig etterfølger, en tysk-ungarsk skribent ved navn Benkert (under psevdonymet Karoly Maria Kertbeny), dannet begrepet ‘homoseksuell’ i et anonymt åpent brev til den preussiske justisministeren i 1869 (Lauritsen and Thorstad:6). Steakley skriver at før dette brevet, ble homoseksuelle omtalt som sodomitter, pederaster eller «knabenschänder» (bokstavelig: gutteskjendere, Steakley:13). Den første studien av homoseksualitet i Tyskland ble utgitt i 1869 som en følge av Ulrichs pågåenhet. Den gikk inn for avkriminalisering av homoseksualitet og i stedet at de homoseksuelle ble underlagt medisinsk behandling (Oosterhuis and Kennedy:13). Homoseksualitet i Nazipartiet 65 Ulrichs største intellektuelle påvirkning når det gjelder hans egen generasjon kom fra hans innføring av begrepet «uraniere» som han introduserte i 1862 som en ny betegnelse for homoseksuelle (og som omfattet både ‘urnings’ og ‘dailings’). Han hentet begrepet fra Platons Symposion, der homoseksuell aktivitet sies å falle under den niende musen, Uranias beskyttelse. På slutten av 1800-tallet kalte tyske homoseksuelle ofte seg selv «uraniere», og et militaristisk homoseksuelt slagord, «verdens uraniere — foren eder!» ble internasjonalt populært (Rutledge:41). I det følgende sitatet bruker Ulrich begrepet i sin forklaring av sin «trekjønnsteori» og illustrerer grafisk hva som er mentaliteten hos de «kvinnfolkaktige». «Bortsett fra den kvinnelige trangen i våre seksuelle drifter, synes det meg at vi uraniere et annet kvinnelig element inneni oss, som gir grunnleggende bevis på at naturen har gitt oss fysisk mannlighet men kvinnelig spiritualitet. Vi bærer med oss dette andre kvinnelige elementet fra vår tidligste barndom av. Vår karakter, måten vi føler oss på, hele vårt temperament er ikke mandig, men avgjort kvinnelig. Dette indre kvinnelige element er utvendig gjenkjennelig ved vår utvortes tydelige kvinnelige holdning» (Fee:37). Ulrichs hadde sterk aversjon mot sadomasochisme og pedofili (kanskje det hadde med hans egen opplevelse av å bli voldtatt som tenåring). Han skrev imot tanken om «gresk kjærlighet» og mente at «seksuell tiltrekning til prepubertale [er] en sykdom». I sine forsøk på å få fjernet paragraf 175 fra den tyske straffeloven, gikk Ulrichs inn for langt strengere lover mot pedofili. Ulrichs fordømmelse av mann/gutt-sex, strakk seg 66 Lyserøde Hakekors imidlertid bare til prepubertale gutter. Det følgende sitatet fra hans publikasjon Forschungen über das rätsel der mannmannlichen liebe (undersøkelser av gåten om homoseksuell kjærlighet), avslører at Ulrichs ikke var motstander av sex mellom menn og gutter som var «kjønnsmodne». En urning er ikke en hårsbredd farligere for en umoden gutt enn en genuin mann er for umodne jenter. Hva resten angår, overlater jeg gladelig barnemisbrukeren til den straff han fortjener ved loven: la integriteten til en viljeløs mindreårig være hellig for alle urninger. Jeg har ikke noe forsvar for dem som bryter dette. La derfor forføring av umodne gutter, og det understreker jeg, være en straffbar og usømmelig handling (Ulrichs:16). Skillet mellom modne og umodne gutter gikk imidlertid tapt for mange som fulgte fremveksten av den homoseksuelle bevegelsen i Tyskland. Friedrich Engels skrev for eksempel i et brev til Karl Marx om en bok Ulrichs hadde skrevet og sa: «pederastene begynner å telle sine medlemmer og oppdager at de er en mektig gruppe i vår nasjon. Det eneste som mangler er en organisasjon, men den synes å eksistere allerede, selv om den er skjult» (Plant:38). Engels vurderte Ulrichs som en pederast til tross for hans noe varierende aldersrestriksjon for sex med gutter. Ulrichs politiske aktiviteter banet veien for en større og mektigere homoseksuell bevegelse som vokste både i antall og i politisk og sosial innflytelse i det førnazistiske Tyskland. Et knapt kvart århundre etter hans død i 1895, hadde homoseksualiteten vokst til å Homoseksualitet i Nazipartiet 67 bli åpenlys og akseptert i Tyskland under Weimarrepublikken. Byer som München og Berlin ble rene internasjonale Mekka for dem som praktiserte alle slags former for seksuelle perversjoner. Som William Manchester observerte i «Krupps våpen» var det Wilhelmine Kultures fremheving av maskulinitet som hadde produsert en generasjon av perverterte. I utlandet var sodomi kjent som «den tyske last» (Manchester: 1968:232). Den tyske jøden Samuel Igra, utgav boken «Tyskland Nasjonale Last» i 1945 (en studie av homoseksuell innflytelse i Tyskland), kommenterte på fremveksten av homoseksualitet rundt århundreskiftet: «I Tyskland ble disse unaturlige lastene en veritabel kult blant den herskende klassen. I 1891 ble den velkjente tyske psykiateren Krafft-Ebbing en av de store pionerene innen den grenen av psykopatologi, og utgav en bok med tittelen Psychologia Sexualis der han proklamerte at seksuelle perversjoner i Tyskland var i sterk øking. Kommisjonær Hans von Tresckow, som var leder for en spesiell gren av Kriminalpolitiet i Berlin fra 1905 til 1919, har skrevet følgende i sine memoarer: Jeg kan bekrefte uttalelsene (fra Krafft-Ebbing) at homoseksualistiske grupper har vært i stadig økning de seneste tiårene, spesielt i de store byene. For øyeblikket er det i Berlin mer enn hundre tusen personer som er avhengige av slik praksis. De er nært knyttet sammen og har endog sin egen avis, Die Freundschaft, som kommer ut jevnlig og som forsvarer deres interesser (von Fürsten og Anderen Sterblichen, av Hans von Tresckow, side 110, F. Fontane & Co. Berlin 1922. [Igra:27f] 68 Lyserøde Hakekors MAGNUS HIRSCHFELD OG WHK Ulrichs etterfølger Magnus Hirschfeld var en fremstående jødisk lege og homoseksuell. Dr. Hirschfeld slo seg sammen med to andre homoseksuelle, Max Spohr og Erich Oberg og dannet den såkalte Vitenskapelig-humanitære Komité (WHK). Som vi har sett, var WHK dedikert til to målsetninger: 1) Å videreføre Ulrichs filosofi og arbeider og 2) å arbeide for legitimisering av homoseksualitet i det tyske folk via fjerningen av paragraf 175, den tyske loven som kriminaliserte homoseksuell adferd (Steakley:23f). Den homoseksualistiske historikeren Richard Plant skriver: «Det vil være vanskelig å legge for stor vekt på Hirschfeldts viktighet. Han ble leder for flere psykologiske og medisinske organisasjoner, grunnlegger av et unikt institutt for seksualforskning. Han grunnla også Årbok for Interseksuelle Varianter som han redigerte fram til 1923 (Plant:28-29). Hirschfeld var opprinnelig tilhenger av Ulrichs teori om et «tredje kjønn», men forlot senere denne tanken. Likevel forble Hirschfeld trofast mot mange av Ulrichs andre teorier, og baserte sitt arbeid gjennom WHK på disse. Arbeidet ble politisert og målet var å avkriminalisere homoseksualitet. Hirschfeld laget ordet «transvestitt», som har blitt den aksepterte merkelappen for både menn og kvinner som føler trang til å kle seg som medlemmer av det motsatte kjønn (J. Katz:210). WHK sirkulerte underskriftskampanjer blant tyske intellektuelle og politikere hvor de bad om at paragraf 175 ble fjernet. På grunn av Hirschfelds Homoseksualitet i Nazipartiet 69 grunnarbeid med å skape et positivt offentlig image, ble disse underskriftskampanjene møtt med økende fremgang. Men samme hvor mye det virket som om det var ærbarhet og vitenskapelig upartiskhet de viste fram for det tyske samfunn, tilbød WHK en langt annerledes perspektiv til dem som så det fra innsiden. Hans Blüher, hvis bidrag til den tyske homobevegelsen blir omtalt senere i denne studien, besøkte engang Hirschfeld ved WHK. Møtet ble forutgått av Hirschfelds tilbud om å skrive forordet til Blühers bok som beskrev homoseksualitet innen Die Wandervögel. Blüher skriver: «Jeg ble ført inn i kontoret av den «vise mann i Berlin» (som han ble kalt), der han satt på en silkedekket fauteuil (en spesiell type lenestol, overs. anm.), med føttene under seg som en tyrker, var han et individ med blasse lepper og slue, matte, begjærlige øyne og tilbød meg en pløsete hånd og introduserte seg selv som dr. Hirschfeld. [I et senere møte ved WHK], var den første som ønsket meg velkommen en korporal med en dyp basstemme; han var, hvorom allting er, kledd i kvinneklær, «en såkalt transvestitt!» kommenterte dr. Hirschfeld, hvis kjælenavn var «tante Magnesia» og introduserte oss. Da kom også en meget vakker ungdom frem. «En hermafroditt!» (tvetulle, tvekjønnet, overs. anm.) sa Hirschfeld. «Hvorfor kommer du ikke innom kontoret mitt i morgen, så skal du få se ham naken?» En eldre herremann i sekstiårene resiterte et lengselsfullt dikt til en seksten år gammel ungdom. Jeg vendte meg mot Laurent som var den eneste jeg følte kontakt med i denne flokken av lemurer «si meg, har du ikke merket at vi faktisk er i et bordell her?» (Blüher i Mills:160f) 70 Lyserøde Hakekors Blühers forakt for Hirschfeld og WHK var representativ for adferden i den mannemannaktige leiren. Men på dette stadiet av konflikten var det de «kvinnfolkaktige» som var i kontroll og som nøt den støtten som fantes i det tyske samfunn hva angikk de homoseksuelles sak. WHKs «vitenskapelige» fokus gav en følelse av legitimitet til deres politiske målsetninger, som den maskuline gruppen ikke var i stand til å oppnå. Likevel var det en strategi som til syvende og sist kom til å slå tilbake på de «kvinnfolkaktige». Sosiologen David Greenberg skriver at Ulrichs «tredjekjønns»-teori «var en svært kontroversiell strategi blant tyske homoaktivister. De som holdt seg til de antifeministiske fløyen av bevegelsen så på mannlig homoseksualitet som et uttrykk for maskulin overlegenhet og vurderte Ulrichs og Hirschfelds holdninger som «fornærmende» (Greenberg:410). Med håp om å bruke argumentet at homoseksualitet er medfødt for å rettferdiggjøre avkriminaliseringen forsøkte Hirschfeld desperat å legitimisere sin «tredjekjønns»-teori og homoseksualitet generelt (ibid:410). Han dannet Institutt for Seksualforskning i Berlin, som åpnet sine dører den 1. juli 1919. dets formål var delvis å sørge for juridiske tjenester for menn som ble arrestert for å ha forbrutt seg mot paragraf 175, men også å arbeide for å legitimere tanken at homoseksualitet er en medisinsk tilstand (Bianco:64). Samme året produserte Hirschfeld den første pro-homoseksuelle filmen (Anders als die Andern» (Annerledes enn de andre) der han selv deltok i en liten rolle (ibid). Institutt for Seksualforskning, som holdt til i et herskapshus Hirschfeld kjøpte i Berlin, tilegnet seg Homoseksualitet i Nazipartiet 71 WHKs massive boksamling, fotografier og medisinske dokumenter og begynte en kampanje for å gjøre seg selv «stuerene» i det tyske samfunn. Ifølge Plant, «tilbød deltakende leger forskjellige slags seksuell rådgivning, og behandlet mennesker for veneriske sykdommer [og gav] råd om abortprosedyrer.» Det faktum at mange naziledere ble behandlet ved Institutt for Seksualforskning førte til at Instituttets assisterende direktør Ludwig L. Lenz, konkluderte at dets ødeleggelse av nazistene i 1933 skjedde for å ødelegge dokumentasjon om nazistenes perversiteter (se ovenfor). I mange år var den Vitenskapelig-humanitære Komité den største og mest innflytelsesrike homoseksuelle organisasjon i den tyske «homorettighetsbevegelsen». I 1914 hadde den tusen medlemmer (Steakley:60). Men homoseksualitet i Tyskland var mye mer fremtredende enn antallet medlemmer i WHK antydet. Det er ikke noen overraskelse at ett av WHKs tidlige målsetninger var å finne ut hvor mange homoseksuelle det fantes i Tyskland. I det som kan ha vært verdens første undersøkelse av dette slaget, distribuerte WHK 6611 spørreskjemaer til studenter og fabrikkarbeidere i Berlin i 1903. Resultatene ble publiserte året etter i årboken og viste at 2,2 prosent av den tyske mannlige befolkningen innrømmet å være homoseksuelle (ibid:33). DE NYE GREKERNE På samme tid som Ulrichs og Hirschfeld fremmet sine teorier om mannlig homoseksualitet som et uttrykk for femininitet, fantes det en rivaliserende gruppe 72 Lyserøde Hakekors homoseksuelle som søkte tilbake til antikken for å finne røttene for sin egen «maskuline» filosofi. Den homoseksuelle akademikeren Hubert Kennedy skriver i «Kjærlighet mellom menn og gutter i skriftene til Karl Heinrich Ulrichs»: «Heldigvis var det noen gutteelskere som allerede uttalte sin opposisjon til Hirschfeld i Berlin på begynnelsen av århundret. [Der Gemeinschaft] Der Eigene, hovedsaklig biseksuelle og/eller gutte-elskere, motsatte seg teorien om at homoseksuelle var et «tredje kjønn». De så på «kjærlighet mellom venner» som en maskulin dyd, og ønsket å gjenoppvekke det greske ideal (Kennedy:17f). Dette «greske idealet» var en kultur der pederastisk mannlig overlegenhet hersket. Mannlig homoseksualitet, spesielt mellom menn og gutter ble vurdert som en dyd i det hellenistiske (greske) samfunnet. I flere av hans dialoger, forsvarer Platon pederasti, og det er tydelig at man så et seksuelt forhold mellom menn og gutter som høyverdig i sammenligning heteroseksuelle relasjoner. Forfatteren Eva Cantarella skriver i «Bisexuality in the Ancient World» (biseksualitet i den antikke verden) at Platon i Symposion skriver at det var fullstendig akseptabelt å oppvarte en unggutt, og ærbart å vinne ham. Pederasti var ikke noe som snek seg rundt i samfunnskyggene i det greske livet, det var helt åpenlyst og innforstått (Greenberg:148,151). Cantarella ser på samtidslitteraturen, deriblant Platons skrifter. Hun skriver at Platon utviklet en teori om to forskjellige slags kjærlighet: den kjærligheten som var inspirert av den Homoseksualitet i Nazipartiet 73 himmelske Afrodite, og den kjærligheten som ble inspirert av den «alminnelige» Afrodite. Det var kun «pederastisk kurgjøring», skriver Cantarella, som gjenspeilet «den himmelske» formen for kjærlighet (Cantarella:59). I sitt Symposion, utlegger Platon sin teori: «[homoseksuelle] gutter og unggutter er de beste i sin generasjon, fordi de er de mest mandige. Enkelte sier at de er skamløse, men de tar feil. Det er ikke skamløshet som inspirerer deres oppførsel, men en høyere ånd og mandighet og virilitet som leder dem til å ønske velkommen til et samfunn for seg og sine. Et slående bevis for dette er at slike gutter alene, når de når modenhets alder i det offentlige liv. Når de vokser opp til å bli menn, blir de gutte-elskere og det kreves en fiksert tanke å seire over sin naturlige trang til å gifte seg og formere seg; de er fornøyde med å leve med hverandre ugift.» (ibid:60). Cantarella skriver at «det kjønnet som tiltrakk og fristet Sokrates også var det mannlige kjønn». Hun siterer en annen av Platons dialoger der Sokrates forelsker seg i Cydias, en unggutt, og proklamerer «jeg fattet ild, og kunne ikke lenger styre meg selv» (Ibid:56ff). Voltaire kan ha hatt begge disse mennene i tanken da han engang anførte omkring holdningen blant de klassiske filosofene: «en gang: filosof, to ganger: sodomitt» (Grant, 1993:28). I rettferdighetens navn må vi likevel nevne at karakteristikkene av Platon og Sokrates blir sterkt imøtegått av mange historikere. 74 Lyserøde Hakekors Til forsvar for filosofene må det anføres at Platon, hvis skrifter er våre eneste kilder for spekulasjon om både hans og Sokrates liv, hovedsaklig er skrevet i dialogform. Det er derfor vanskelig å vite i hvor stor utstrekning han var enig med de tankene som ble uttrykt av hans karakterer. Det bør også anføres her at i hans siste arbeide, Lovene, fremmet Platon verdien av en familie og at homoseksualitet var galt (Lovene:841a841d). Likevel, basert på det faktum at homoseksuelt pederasti var viden praktisert og akseptert i Hellas og Platon baserte sitt skrift Republikken (hans visjon av et «utopisk» samfunn — omtalt senere i denne boken) på den spartanske homoseksuelle militærkulten, tror forfatterne at Platon i sitt tidligere liv i det minste forsvarte pederasti og at han kan ha praktisert denne perversjonen selv. Det som synes mest relevant for denne studien (og som blir bekreftet av Platon) er at det greske militæretablissementet entusiastisk nok omfavnet homoseksualitet. Her finner vi modellen for de nye grekerne — en ultramaskulin, homoerotisk krigerkultus med mannlig overlegenhetsholdning. Hærene fra Theben, Sparta og Kreta var hver for seg eksempler på dette fenomenet (på samme måte som moderne islamistiske terrorgrupper er det). Cantarella anfører at oldtidshistorikeren Plutark av Chaernoea (50-120 EK) skrev at den «Thebens hellige bataljon» utgjorde mer enn 150 homoseksuelle par (Cantarella:72), og når det gjaldt «den legendariske spartanske hæren, som tok 12 år gamle gutter inn i militærtjeneste, og som ble overgitt til elskere som ble valgt blant de beste mennene i voksen alder.» Plutark skriver også om et kreteisk militært innvielsesritual der gutter ble bortført og gjort Homoseksualitet i Nazipartiet 75 til sexslaver i to måneder av voksne pederaster før de fikk utdelt sitt «militære utstyr» (Ibid:7). Denne seneste perversjonen har enten inspirert eller blitt inspirert av den greske myten om Ganymede. Forfatteren Jason Berry gyter enda større lys over dette spørsmålet: Enkelte guder praktiserte mann-gutt kjærlighet, og det samme gjorde det biseksuelle mannlige aristokratiet; hæren i Thebes og Sparta ble ladet med homoseksualitet som ild fra en mannlig kraftkilde. Hedninger i det [senere] romerske imperiet tilba guder som Zevs, som bortførte og voldtok Ganymede — en levende myte som en filosof avviste for å influere de mennene som drev et «umoralens marked og infame steder hvor de unge kunne nyte alle former for korrumperte nytelser» (Berry:200f). Det kan tenkes at begrepet «gay» kan være avledet fra den mytiske greske figuren Ganymede, gudenes munnskjenk, som var selve eksemplet på konseptet av sex mellom menn og gutter for de maskuline homoseksuelle. Det britiske begrepet «katamitt» (catamite) som indikerer den passive partneren i et mannlig homoseksuelt forhold, er avledet av det romerske navnevarianten for Ganymede, Catamitus. Begrepene «gay» (homse) og «lesbisk» (hvor det siste kommer fra øya Lesbos i Hellas) tok etterhvert plassen for ‘urning’ og ‘dailing’ som titulering for homoseksuelle. I det gamle Hellas, som innen den maskuline homoseksuelle fraksjonen i Tyskland, var det bare den maskuline formen for homoseksualitet som var gjæv, mens alt som var feminint ble sett ned på. Den formen for homoseksualitet som dominerte gresk kultur var 76 Lyserøde Hakekors ultramaskulin og militaristisk. Det er ikke urimelig at kvinner så vel som menn som identifiserte seg med kvinnelige trekk og tenkning ble regnet for å være naturlig mindreverdige for elitens pederaster. Cantarella skriver at Platon, i Timaues, gikk så langt som til å teorisere at kvinner var reinkarnasjonen av menn som hadde «levd dårlig» i tidligere liv (Cantarella:58) [kfr. den hinduistiske karma-tanken]. Som vi skal se, ble den hellenistiske hedenskapsvekkelsen et fundamentalt aspekt for identiteten som nazist. I boken Nationalism and Sexuality, skriver historikeren George L. Mosse om dets betydning: «den greske ungdommen, et viktig nasjonalt symbol i fortiden, hersket fremfor alt i det tredje rike. Hitlers egen smak ble influert av den nyklassiske vekkelsen [som ofte inkluderte] bilder av nakne ungdommer ikke ulikt bilder av gutter som bader» (Mosse:172). Men nazistene adopterte mer enn bare symbolikken fra «gutteelskerne» som styrket det greske idealet; deres idéer og filosofier er uutslettelig stemplet over det nazistiske regimet. Innflytelsen av de greske homoseksuelle på nazikulturen er best forklart av den datidige tyske psykoanalytikeren Wilhelm Reich i hans klassiske verk fra 1933, Fascismens Massepsykologi: «Blant antikkens grekerne, hvis skrevne historie ikke begynner før patriarkatet har oppnådd full utvikling, finner vi følgende seksuell organisering: Mannlig overlegenhet og sammen med dette hustruene som lever en slavebundet og undertrykket eksistens og som fungerer ene og alene som fødemaskiner. Det mannlige herreveldet fra den platonske tiden er entydig Homoseksualitet i Nazipartiet 77 homoseksuelt. Det samme prinsippet ligger til grunn for den fascistiske ideologien i det mannlige strata av naziledere (Blüher, Röhm, etc). For fascistene er derfor en tilbakevenden til naturlig seksualitet sett på som et tegn på dekadense, lidderlighet, kåtskap og seksuell urenhet. Fascistene bekrefter den strengeste formen for patriarki og reaktiverer den platonske tidens seksualliv i deres familiale form for liv. Rosenberg og Blüher (de ledende nazi-ideologene) anerkjenner staten ene og alene som maskulin stat organisert på et homoseksuelt fundament (Reich:91ff). KULTURKOLLISJON En nøkkel til å forstå årsaken til den sosiale kollaps i Tyskland, som kulminerte med overgrepene i det tredje rike, er å finne i konflikten mellom de hellenistiske og hebraistiske (judeo-kristne) verdisystemene. Denne krigen mellom filosofier, er like gammel som den vestlige sivilisasjonen selv, og setter grekernes homoerotikk mot ekteskap-og-familiesentrert heteroseksualitet hos jødene. Johansson og Percy skriver om denne konflikten fra et homoseksualistisk perspektiv. «Mens grekerne kultiverte paederaisteia som en grunnleggende institusjon i det maskuline samfunn og tilskriver det til guder og helter, i løpet av to århundrer under persisk styre (538-332 FK), avviste og straffet bibelsk jødedom mannlig homoseksualitet i alle former. Jødisk religiøs bevissthet internaliserte dette tabuet strengt, noe som ble et utpreget trekk innen jødisk seksualmoral, og skilte dem som dyrket Israels 78 Lyserøde Hakekors Gud fra hedningene hvis avguder de foraktet. Dette skillet satte scenen for konfrontasjonen mellom jødedom og hellenisme (Johansson and Percy:34). Ved å antyde at jødenes forkastelse av homoseksualitet begynte i denne tidsperioden, ser Johansson og Percy fullstendig bort fra bibelhistorien, men har ellers helt rett i at jødenes motstand mot homoseksualitet var en sentral faktor i deres grekerhat. De fortsetter (med en noe bitter tone), og beskrive konteksten der den første kollisjonen mellom disse verdisystemene fant sted: «I kjernen av ‘sodomiforvillelsen’ ligger den jødiske forkastelsen av hellenismen og paederasteia, en av de mer distinkte trekkene i en kultur som ble ført fram av greske seierherrer over Lille-Asia. Det er en grunnleggende, uunngåelig verdikollisjon innen det som bar kimen i seg til å bli den vestlige sivilisasjon. Alene under makkabeertiden førte opposisjonen mot helleniseringen og alt hellenistisk til et intenst, nesten paranoid hat og en fordømmelse av mannlig homoseksualitet, et hat som jødedommen gav videre til den fremvoksende kristne kirke (Ibid:36). I sin artikkel «Homoseksualitet og Makkabeerkrigen» skriver den romersk-katolske akademikeren Patrick G. D. Riley også at homoseksualitet var et kjernepunkt når det gjelder konflikten mellom jødene og grekerne. Den greske kongen Antiokus, hadde beordret at alle nasjonene i hans imperium skulle «smeltes sammen til ett enkelt folk» (Riley:14). Dette skapte en krise for jødene, fordi det tvang dem til å velge mellom trofastheten til de bibelske budene (og risikoen Homoseksualitet i Nazipartiet 79 for martyrium) og deltakelse i en rekke brudd på de jødiske lovene som «å ofre griser og tilbe avguder, til å la være å omskjære sønnene sine, og utsette seg selv for alle slags urenheter og styggedommer (1Makk 1:49-51) (ibid:14) Grekerne bygde også ett av sine gymnasier (idrettsanlegg) i Jerusalem, som tiltrakk seg de edleste av de unge menn i Israel og underla dem under petaso (vår utheving, 2Makk 4:12). I den tradisjonelle latinske oversettelsen av den ovenstående frasen står det «overgav dem til bordellene» (Riley:15). Gymnasiene var notorisk kjent i hele den antikke verden for sin homoseksuelle praksis. Faktum er at Flaceliere ut fra Plutarks skrifter konkluderer at fra det tidspunkt de oppstod i Hellas, «var utviklingen av homoseksualitet koplet til gymnasiene [som normalt inneholdt] en statue av Hermes, men også en statue av Eros (Flaceliere:65). De spenningene som førte til den jødiske krig, tiltok da den jødiske ypperstepresten, som selv var hellenist, frembød et offer til Herakles (Herkules), som var det greske symbolet på homoseksualitet. Riley legger til: «det jødiske templet ble i seg selv scene for hedenske offermåltider og seksuelle orgier [deriblant homoseksualitet]». Den endelige krenkelsen (som gjør at Antiokus i Bibelen blir nevnt som en arketype for antikrist) «var reisningen av et hedensk bilde i templet, muligens en representant for Zeus (Ba’al), og som bittert nok blir kalt «den absolutte styggedom» (Riley:16). I det påfølgende religiøse opprøret bevarte makkabeerne «det som senere skulle bli moralkodeksen for kristenheten, akkurat som de ved å forsvare ek- 80 Lyserøde Hakekors teskapet reddet det som skulle bli sentralt for at det skulle oppstå, nemlig familien» (Ibid:17). Selv om de likevel bevarte den judeo-kristne seksualetikken utslettet ikke makkabeerne den greske filosofien som en rivaliserende sosial makt. Av de to uforenlige trossystemene, var det dét judeo-kristne som ble stående og som gjorde at vestlig kultur ble utviklet slik vi kjenner den i dag; men tross alt overlevde hellenismen like fullt. ADOLF BRAND OG «DE SPESIELLES FORBUND» En av de tidligste lederne innen den maskuline homoseksuelle motbevegelsen i Tyskland, og selv hellenist, var Adolf Brand. I 1896, ett år før Magnus Hirschfeld dannet den vitenskapelig-humanitære komité (WHK), begynte unge Adolf Brand å utgi verdens første homoseksuelle seriepublikasjon, Der Eigene, Eliten. [Ordet Eigene kan grovt sett også oversettes med «skeiv», noe som kan kaste lys over dette begrepet, slik det blir brukt i engelsk språk, men vi har valgt den oversettelsen som oftest blir brukt av historikere, fordi den fremhever den elitistiske filosofien som opphavsmennene til Der Eigene etterlevde.] I tillegg til å være militant pro-homoseksuell var Der Eigene et rasistisk, ultranasjonalistisk og antisemittisk tidsskrift. Mosse skriver: «Bruken av rasisme for å vinne seg respektabilitet var et konstant tema for den første homoseksuelle journalen i Tyskland, Der Eigene. Endog før avisen Homoseksualitet i Nazipartiet 81 utgav et tillegg som het «Raße und Schönheit» (Rase og skjønnhet) i 1926, hadde de brukt fritt av germanske temaer i skjønnlitteraturen så vel som bilder av nakne gutter og unge menn fotografert i germanske omgivelser. Ett dikt, som var skrevet av Brand selv og kalt «Die Übermensch» som lovpriste mandighet, fordømte femininitet og spilte på antisemittisme, visstnok på grunn av den pågående krangelen med Magnus Hirschfeld, som var hans rival når det gjaldt lederskapet for «homorettighets»-bevegelsen (Mosse:42). Brands tenkte marked for Der Eigene var menn som «tørstet etter en gjenoppvekkelse av de greske tider og hellenistiske skjønnhetsstandarder etter århundrer med kristent barbari» (Brand i Oosterhuis and Kennedy:3). I 1903 ble Brand en kort tid fengslet som barnepornograf etter å ha trykket bilder av nakne gutter i tidsskriftet, uten at det fikk følger for Der Eigene, som forsatte å bli publisert fram til 1931, og på høyden nådde 150 000 abonnementer under Weimarrepublikken (1919-1933) (Mosse:42). I tillegg til Der Eigene, gav Brand også ut en satirisk journal kalt «Der Tante» («Homsen» eller «Tanten») som ofte latterliggjorde Hirschfeld og hans medarbeidere (Oosterhuis and Kennedy:6). Den 1. mai 1902, dannet Brand og to pederaster, Wilhelm Jansen og Benedict Friedlander Der Gemeinschaft Der Eigenen (De Spesielles Forbund). Ledende teoretiker for selskapet var Friedlander (1866-1908), forfatter av Renaissance des Eros Uranios (Renessanse for uranisk erotika), en utgivelse fra 1904 som innehold 82 Lyserøde Hakekors et bilde av en ung gresk gutt på omslaget. Friedlander skrev at selskapet ønsket å fremme målsetningene til den lesbiske og radikale feministen dr. Helene Stocker som ønsket at det tyske samfunnet skulle vende tilbake til hedenske verdier. Friedlander skriver: «Den positive målsetningen er en vekkelse av hellenistisk ridderlighet og at dette blir anerkjent av samfunnet. Ved ridderlig kjærlighet mener vi spesielt nære vennskap mellom ungdommer og enda sterkere bånd mellom menn av ulik alder (B. Friedlander:259). Ifølge James Steakley i «The Homosexual Emancipation Movement in Germany (den homoseksuelle frigjøringsbevegelsen i Tyskland): «selskapet så tilbake til antikkens Hellas og renessansens Italia som modellsivilisasjoner og argumenterte at kristen askese var ansvarlig for forfallet i homoseksuelle forhold. Friedlander, som selv var gift, fremmet pedofile relasjoner kombinert med familieliv, og Brand stilte sin journal i kontrakt med Hirschfelds Jahrbuch ved å si at han ønsker å vise «mer av den hellenistiske siden av saker og ting» (Steakley:43) Steakley vedblir å vise hvordan samfunnet støttet arbeidet til Elisar von Kupffer, en «mannemannlig» homoseksuell og talsmann for «gresk kjærlighet» som på det sterkeste angrep den vitenskapelig-humanitære komité som pseudovitenskapelig (Steakley:46). In «Homosexuality and Male Bonding in Pre-Nazi Germany» (homoseksualitet og mannlig vennskap i Homoseksualitet i Nazipartiet 83 Tyskland før nazi-tiden) skriver Oosterhuis og Kennedy at «Kupffer skriver i et brev datert 25. desember 1925 til Brand at ordet ‘homoseksuell’ var frastøtende for ham, fordi det fikk ham til å tenke på «homsene» i Hirschfelds komité, og at han bad Brand om aldri å nevne dette ordet i slike sammenhenger». (Oosterhuis and Kennedy:34). Friedlander beskrev heteroseksuelle og kvinnfolkaktige homoseksuelle som «kummerlings» (ynkelige vesener). Ulrichs/Hirschfeld-skolen mente at homoseksualitet og heteroseksualitet var likestilte og legitime former for seksuell kjærlighet. Brand/Friedlanderskolen derimot mente at eros (seksuell kjærlighet) hadde en stigende verdikurve der heteroseksualitet lå på bunnen, og pederasti lå på toppen. Steakley skriver om dette: «For De Spesielles Forbund var imidlertid heteroseksuelle relasjoner sett på som rent prokreative, samtidig som man fremmet den estetiske høyere verdien av pedofile relasjoner» (Steakley:46). Sagt med andre ord: heteroseksuelle var bare «fødemaskiner». Friedlander siterte også fra Gustov Jäger som argumenterte at sammenlignet med «kvinnfolkaktige» var maskuline homoseksuelle «übermänner» (overmennesker), overlegne i forhold til heteroseksuelle fordi de var enda mer maskuline (Oosterhuis and Kennedy:87). Enkelte av pederastene i De Spesielles Forbund vurderte ikke seg selv som homoseksuelle i det hele tatt, og proklamerte at «vennekjærlighet» og homoseksualitet var to forskjellige fenomener (ibid:86). Friedlander var en tid medlem i både De Spesielles Forbund og WHK. En gjennomgang av de ar- 84 Lyserøde Hakekors tiklene han skrev for WHK avslører at han forsøkte å overbevise medlemmene av gruppen at de ikke gikk langt nok. Mens WHK ene og alene ønsket «retten til privatliv», ønsket De Spesielles Forbund en fullstendig transformasjon av Tyskland fra å være et judeo-kristent samfunn til å bli et gresk-uranisk samfunn. Men lederskapet i WHK lot seg aldri overbevise. De to filosofiene var simpelthen altfor forskjellige. I 1906 forlot Friedlander WHK og håpet å kunne diskreditere Hirschfeld, og hintet at Hirschfeld og andre ledere i WHK hadde misbrukt komiteens midler. Men dette var ikke den reelle årsaken til at han brøt ut. Steakley skriver: «Medlemskapet i Forbundet skjønte at komiteens underskriftsaksjoner, som bad om legalisering av forhold mellom personer av samme kjønn bare gjaldt personer over seksten år, og dermed helt overså deres interesser. De følte seg også støtt av Hirschfelds personlige femininitet og hans klassifisering av alle homoseksuelle i en kategori (som «kvinnfolkaktige»?) (Steakley:47f) Etter bruddet med Hirschfeld og ledelsen av WHK, fortsatte Friedlander med å forsøke å få medlemmene til å skifte mening om pederasti så vel som å trekke de økonomiske støttespillerne bort fra De Spesielles Forbund. I 1907 publiserte Friedlander en artikkel i Der Eigene, under en lang og avslørende tittel: «Memoarer for venner og støttespillere for den vitenskapelig-humanitære komité skrevet av etterfølgerne av den vitenskapelig-humanitære komité.» I artikkelen sier Friedlander at den greske «kjærligheten til ungdom» (pederasti) var årsaken til paragraf 175. Han sa at loven ikke var aktiv på grunn av menn, men heller på grunn av sjalu hustruer og elskerinner som så på unge gutter Homoseksualitet i Nazipartiet 85 «som et slags urettferdig konkurranse» (Journal of Homosexuality, Jan-Feb 1991). I samme artikkelen skrev Friedlander: «La oss forstå at ingen kan være en god skolemann som ikke elsker sine elever! Og la oss ikke lyve til oss selv og si at kjærlighet som «åndelig» element noensinne kan løsrives fra sin fysiologiske grunnvoll. Dette er en evig sannhet: Kun en god pederast kan være en fullkommen pedagog (Friedlander i Oosterhuis and Kennedy:77ff) [Prefikset i så vel pederast som pedagog (og som pedofil), paed- er det samme. overs. anm.]. Benedict Friedlander døde i 1908, 42 år gammel, men hans innflytelse på den tyske homobevegelsen vedble. I 1934, knapt ett år etter at Adolf Hitler kom til makten, gjenspeilte en mann ved navn Kurt Hildebrandt, Friedlanders synspunkter i en bok med tittelen Norm Entartung Verfall (Norm — Utarting — Forfall). I 1934 var Hildebrandt leder for Menneskerettsforbundet (BFM), som var en underavdeling av De Spesielles Forbund. Han viste til Friedlander som sin «mester» og hevdet at gresk pederasti hadde ført til en «økning av maskulinitet» (Steakley:49) I Norm Entartung Verfall presenterer Hildebrandt at Brand-Friedlander-teorien at maskuline homoseksuelle er idealet; en herrerase av skapninger, og at kvinnfolkaktige homoseksuelle fakta talt er en degenerering av idealet. Hildebrandt proklamerer at den maskuline typen var den typen «naturen» mente skulle herske over verden, mens de feminine typene var «ulykkestilfeller» som senere kom til å bringe alle hellenistiske samfunn til ødeleggelse. Hildebrandt skriver: 86 Lyserøde Hakekors «Det er uforståelig at disse typene skulle kunne blandes sammen i den typen homoseksualitet som det oppstår så mye oppstyr om som idag. Den siste stiger fram i motsetningsforhold i grupper av kvinnfolkaktige menn; den motvirker militæret og intellektuell mandighet og er garantert å føre med seg undergang (Hildebrandt:207). På mange måter er det Friedlanders homoseksualitetsteori vi ser gjennomført i nazistenes politikk. Selv om det fantes tydelige unntak som ble gjort av rent politiske grunner, fins det beviser som foreslår at bare kvinnfolkaktige homoseksuelle ble mishandlet under naziregimet — og da oftest av maskuline homofile. (Vi skal se nærmere på interneringen av «Röhms Hevnere» — «mannfolkaktige» homoseksuelle i SA som ble internert i kjølvannet av Röhm-putsjet — senere i boken). Enkelte historikere, som James Steakley, ser Friedlanders innflytelse på Adolf Hitlers egen filosofi når det gjelder homoseksualitet. Steakley skriver: «Hitler, på den annen side, var nazivisjonæren og det er virkelig en slående likhet mellom hans syn på homoseksualitet og Friedlanders og [Hans] Blühers. Disse mannlige herskerne ønsket å skape et nytt Hellas befolket av sterke, nakne, men kyske menn, inspirert av heltedåder og i stand til å lede en nasjon (Steakley:119). KLØFTEN VIDER SEG UT Det er tydelig at Adolf Brands forbund av ‘spesielle’ ikke ønsket ha noe å gjøre med Ulrichs teorier Homoseksualitet i Nazipartiet 87 om Anima Muliebris in Corpore Virili Inclusa (En kvinnes sjel fanget i en manns legeme). De så på seg selv som fullstendig maskuline og foraktet alt som var feminint og kvinnfolkaktig. I mange år hadde Ulrichs fraksjon av «kvinnfolkaktige» dominert den tyske homobevegelsen. Men under tiden, ble kløften mellom «mannemenn» og «kvinnfolkaktige» stadig større etterhvert som den hellenistiske vekkelsens hedenske verdier begynte å transformere det tyske samfunnet. Så tidlig som i 1908 skrev Hirschfeld at skandalene og meningsforskjellene mellom «mannemenn» og «kvinnfolkaktige» skadet den homoseksuelle saken i Tyskland. Han kritiserte De Spesielles Forbund for å være antifeministiske. I 1914, noe som gjenspeilet oppsvinget i spenningen, karakteriserte Hirschfeld De Spesielles Forbund som en «overdrevet sidestrømning» og som «fanatikere» (Oosterhuis and Kennedy:24f). På dette tidspunktet kontrollerte Hirschfeld fremdeles bevegelsen, men et eller annet sted mellom 1914 og 1920 ble «mannemennene» en tung politisk styrke i seg selv. I 1920 dannet de Menneskerettsforbundet. Tittelen synes å gjøre krav på det som hadde vært den vitenskapelig-humanitære komiteens varemerke: politisk aktivisme under fanen «homoseksuelles rettigheter». To år senere publiserte det nye WHK det følgende, nå militante, mobiliseringsslagordet: «Vi ønsker ikke lenger at noen få vitenskapspersoner [d.e. Hirschfeld og hans like] skal kjempe for vår sak. Vi ønsker selv å demonstrere vår styrke. Her står vi og krever det som er vår rett — og hvem våger vel å utfordre oss? Av denne grunn må vi arbeide konsekvent og alle må ta sin del i vårt arbeid. Ingen homoseksuell 88 Lyserøde Hakekors må være fraværende — rik eller fattig, arbeider eller akademiker, diplomat eller forretningsmann. Vi har ikke råd til å gi slipp på noen støtte. Slå dere derfor sammen med oss, og gjør oss sterke — før det er for sent. Ved påsketid må vi vise hvorvidt vi har utviklet oss til en kamporganisasjon, eller fortsatt bare er en sosialklubb. De som ikke marsjerer med oss — er imot oss.» (Steakley:76f). Her ser vi tydelig den militaristiske tonen hos «mannemann»-fraksjonen og kan føle deres iver etter å vrenge kontrollen over bevegelsen fra WHK. Jonathan Katz skriver i «Gay American History» at «[WHK ble] den største av homoseksuelle grupper i Tyskland på 1920-tallet, et som tok mål av seg til å bli en masse-organisasjon, og kritiserte Hirschfelds vitenskapelige utgangspunkt.» (J. Katz: 632). Men her er det viktig å huske at dette også var den spede begynnelsen for nazipartiet, en organisasjon som delte de samme grunnleggerne som WHK. I økende grad ble nazipartiet det instrumentet som «mannemennene» brukte til å opponere mot Hirschfeld. I juli 1927, etter at et medlem av nazipartiet brukte en tale til å angripe WHK, skrev Hirschfeld i WHKs nyhetsbrev: «Vi føler oss ytterligere forpliktet til å be våre mange medlemmer i det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti at de bruker sine muligheter overfor sine delegater (i Riksdagen) og be dem roe seg ned.» (Steakley:91). Denne heller desperate tonen i Hirschfeldts klage gjenspeiler realiteten av at hans fraksjon på dette tidspunkt hadde mistet kontrollen. I noen grad kan de homoseksuelle i WHK ha brakt den senere nazistiske vreden over seg selv. I 1920 og 30-årene brukte nazistenes politiske fiender nazistenes homoseksuelle skandaler mot dem, og skadet Homoseksualitet i Nazipartiet 89 dermed partiets forsøk på å oppnå legitimitet. Historier ble trykket i aviser som inneholdt «innsideinformasjon» om homoseksuelle aktiviteter blant naziledere. Det mest merkverdige eksempel når det gjaldt denne taktikken var da dokumentasjon om Ernst Röhms hunger etter gutter, i form av håndskrevne brev fra Röhm selv ble lekket til de sosialdemokratiske avisene (Oosterhuis and Kennedy:239f). Det sosialdemokratiske partiet var selvsagt tilholdssted for mange feminine homoseksuelle, noe nazistene meget vel visste. Det er sannsynlig at de mistenkte at deler av innsideinformasjonen mot dem hadde kommet fra Hirschfelds leir. Dette var sannsynlig en riktig antagelse. Steakley skriver at «Hirschfeld ble senere såre diskreditert innen den homoseksuelle verden i Tyskland da det ble avslørt at han i det minste til tider «lekket» informasjon om homoseksuelle til pressen» (Steakley:64). Dette kan hjelpe oss å forstå hvorfor nazistene hadde så stor fiendskap mot «kvinnfolkaktige» og hvorfor de utsatte enkelte av disse homoseksuelle for forfølgelse. Når det er sagt, trengte ikke nazistene noen spesiell rettferdiggjørelse for hevn. Det faktum at WHK hadde opposisjon mot pederasti som en viktig del av deres politiske strategi var grunn nok. Selv om han ikke var nazist, oppsummerte den «mannemannlige» homoseksuelle dikteren Stefan George, opp den holdning som rådde grunnen i anti-Hirschfeldleiren og sier: «det er tydelig at vi ikke har noe å gjøre med disse langt fra sjarmerende menneskene som klynker om endring i visse lover, for det er oss [pederastene] som har fått de verste angrepene rettet mot oss fra spesielt disse samme sirklene (George i Steakley:49). 90 Lyserøde Hakekors Som vi ser, er det å forstå den tyske «homorettighets»-bevegelsen i Tyskland vesentlig for å få en fullstendig forståelse av dannelsen av nazipartiet og politikken i det tredje rike. I tur, er det å forstå den tyske «homorettighets»-bevegelsen også avhengig at en forstår rivaliseringen mellom de to svært forskjellige homoseksuelle fraksjonene: Ulrichs/Hirschfelds «kvinnfolkaktige» og Brand/Friedlander/Röhms «mannemenn». Deres kamp om dominans over «homorettighets»-bevegelsen» tok slutt da «mannemennene» i nazipartiet kom til makten i 1933 og begynte byggingen av det tredje rike. De hadde skjønt at deres drømmer om en gjenopplivet hellenistisk kultur med ultramaskulin militarisme, en drøm som nå skulle vise seg som et mareritt for alle som falt utenfor det nazistiske idealet. HANS BLÜHER OG WANDERVÖGEL «I Tyskland», skriver Mosse, «finner man tanken om homoseksualitet som grunnlaget for et bedre samfunn allerede rundt århundreskiftet innen den tyske ungdomsbevegelsen (Mosse:87). Det er da også på denne tiden at Brand og Friedlander begynte å artikulere sine drømmer om et ny-hellenistisk Tyskland til massene, en ungdommelig subkultur av gutter og unge menn som allerede var begynt å utøve disse grunnleggende temaene under lederskapet av menn som Karl Fischer, Wilhelm Jansen og ungdomsleder Hans Blüher. I «Sexual Experience Between Men and Boys» (Seksuelle erfaringer mellom menn og gutter), Homoseksualitet i Nazipartiet 91 skriver den homoseksualistiske historikeren Parker Rossman: «I sentral-Europa var det ytterligere et annet forsøk på å gjenoppvekke det greske idealet med pedagogisk pederasti. Det skjedde i speiderbevegelsen Wandervögel. Moderne homoseksualitet kan også spore noen av sine røtter til bevegelsen av menn og gutter som vandret omkring i naturen, campet og sang der de gikk hånd i hånd, nøt naturen, livet sammen og sin seksualitet. Til syvende og sist brukte Hitler ideen og transformerte bevegelsen — nesten på samme måte som romerne hadde misbrukt paiderastia fra de gamle grekerne — ved å bygge på og utvide romantisismen som basis for nazipartiet (Rossman:103). En annen homoseksualist, Richard Mills, forklarer i boken «Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine» hvordan Wandervögel-bevegelsen sporer sine røtter til et uformelt tur-selskap som ble startet i 1890 av en femtenårig student ved navn Hermann Hoffman. I flere år hadde livsstilen til disse unge guttene med turer i skog og mark økt i popularitet. De utviklet sin egen form for hilsen, «Heil»-hilsenen, og «mye av vokabularet [som] senere ble tatt i bruk av nazistene (Mills:168). Tidlig i dets historie, trakk bevegelsen til seg homoseksuelle menn, deriblant pederaster som tilhørte De Spesielles Forbund. I 1901 ble en lærer ved navn Karl Fischer (som vi har nevnt, kalte seg selv der Führer) den som formaliserte bevegelsen under navnet Wandervögel (Koch:25, Mills:153). Hans Blüher, som dengang bare var sytten år gammel, organiserte den mest omfattende Wandervögel-ekskursjonen fram til da, i 1905. Det var 92 Lyserøde Hakekors på denne turen at Blüher møtte Wilhelm Jansen, en av de opprinnelige grunnleggerne av De Spesielles Forbund. PÅ denne tiden fantes det ikke mer enn i underkant av hundre unge menn i Wandervögel, men til sist nådde antallet ungdommer involvert i Wandervögelliknende grupper i Europa hele 60 000. Wilhelm Jansen ble en innflytelsesrik leder i Wandervögel, men ryktene om hans homoseksualitet plaget det tyske samfunnet. I 1911 drøftet Jansen dette spørsmålet i et rundskriv til foreldrene til guttene i Wandervögel. Jansen sa da: «Så lenge de oppfører seg selv skikkelig overfor sønnene deres, må dere finne deres i at det finnes såkalte homoseksuelle i blant dere» (Mills:167). Hans Blüher bekrefter det faktum at bevegelsen hadde blitt et instrument for homoseksuell rekruttering av gutter i sin utgivelse av «Die Deutsche Wandervögel Bewegung als einer erotischer phänomen» (den tyske Wandervögel-bevegelsen som et erotisk fenomen) i 1914 (Rector: 39f). Mills skriver: Wandervögel-bevegelsen tilbød ungdommer muligheten til å unnslippe det borgerlige tyske samfunnet ved å trekke seg tilbake til naturen. Men hvordan ble dette gjennomført? Hva gjorde det mulig for den livsstilen som ble skapt innen Wandervögel til å skille seg betydelig ut fra sine borgerlige foreldre? Svaret er enkelt: Wandervögel var grunnlagt på homoseksuelle, snarere enn heteroseksuelle følelser. For å forstå bevegelsens fremgang, må man forstå sammensetningen av homoseksuelle ledere. Akkurat som lederne var tiltrukket av guttene, så var guttene tiltrukket av sine ledere. I begge tilfeller var tiltrekningen seksuelt grunnet (Mills:152-153) Homoseksualitet i Nazipartiet 93 Som så mange av de «mannemannlige» homoseksuelle hadde Blüher giftet seg — men ene og alene for å føre slekten videre. «Ve over den mann som har plassert sin skjebne i hendene til en kvinne,» skrev han. «Ve over den sivilisasjon som er underlagt kvinners innflytelse». (Blüher i Igra:95). Som en forespeiling av naziregimet så Blüher «mannlig nærhet som viktig til dannelsen av maskuline eliter», skriver den homoseksualistiske historikeren Warren Johansson. «disiplinen, kameratskapet, individets vilje til å ofre seg selv for nasjonen — alt dette blir avgjort ved den homoerotiske infrastrukturen i mannssamfunnet (Johansson:816). Mills legger til at Blüher «mente at mannlig homoseksualitet var den grunnvollen som alle slag nasjonalstater var bygget på» (Mills:152). Blüher kalte sine hypotetiske politiske skikkelser «heltemenn,» og med det mente han maskuline homoseksuelle som aksepterte seg selv som sådanne. Det er akkurat dette konseptet av «heltemannen» som får Steakley til å sammenligne Adolf Hitlers synspunkter med Blühers og Friedlanders. Men dette er ikke det eneste tilfellet der synspunktene til Blüher og Friedlander samstemmer. På samme måte som Friedlander, mente Blüher at homoseksuelle var de beste lærerne for barn. «Det fins fem seksuelle typer blant menn, som rangerer fra eksklusivt heteroseksuelle til eksklusivt homoseksuelle,» skriver Blüher. «Den eksklusivt heteroseksuelle er den som er minst egnet til å lære unge mennesker [mens eksklusivt homoseksuelle] står sentralt i alle ungdomsorganisasjoner.» (Ibid:154). 94 Lyserøde Hakekors Blüher var dessuten antisemittisk. Da han skrev om sitt besøk hos Magnus Hirschfeld og WHK, latterliggjorde Blüher Hirschfelds tanker om broderlighet og klaget «konsepter som grad, rase, fysiognomi [en kvasivitenskap som bedømmer mennesket etter hodeog ansiktsform, overs. anm.], ting som er viktige for meg — var ganske enkelt ikke akseptert i den sirkelen.» Igra legger til at «ifølge Blüher ble Tyskland beseiret i første verdenskrig fordi den homoseksualistiske livsstilen (die männerbündische weltanschauung) hadde blitt neglisjert og krigstidsverdiene hadde forfalt under innflytelsen av demokratiske tanker, den økende prestisjen i familieliv, den voksende innflytelsen fra kvinner, og fremfor alt — jødene. (vår utheving, Igra:97). Viktig nok kom ikke Blühers fiendskap mot jødene først og fremst basert på en raseteori, men på deres avvisning av homoseksualitet. Igra skriver: «straks etter beseiringen [av Tyskland i første verdenskrig] holdt Blüher en forelesning til en gruppe i Wandervögel, som han selv hadde grunnlagt. Forelesningen ble kalt «Det tyske rike, jødedommen og sosialismen». Han sa: «Det fins ikke noe folk hvis skjebne i så sterk grad likner vår enn det jødenes gjør. Jødene ble beseiret av romerne, mistet sin stat og ble en rase hvis eksistens blir opprettholdt gjennom familien. Den grunnleggende årsaken til denne kollapsen, sier han var at jødene hadde unngått å basere staten sin på den homoerotiske mannssamfunnet og hadde satset alt på familieliv, med et nødvendig innspill av kvinners oppmuntring av det borgerlige, sosiale og åndelige i verdiene hos sine menn heller enn krigerkvalitetene.» (Ibid:97). Homoseksualitet i Nazipartiet 95 Selv om han i stor grad blir oversett av historikerne, var Blüher svært viktig for nazikulturen. Igra skriver at i det tredje rike «[ble] Blüher adoptert av nazistene som en apostel for sosial reform. En av hans disipler, professor Alfred Baümler [ble] direktør av det politiske instituttet ved Universitetet i Berlin (ibid:75). Siden han skrev før det tredje rike kollapset, legger han til at «[Blühers undervisning] systematisk hadde blitt innført av nazipressen, spesielt Himmlers offisielle organ, Der Schwarze Korps, og var blitt adoptert i praksis som grunnlaget for den sosiale organisering av Tyskland. Nazi-eliten blir oppdratt i adskilte mannskollegier som kalles Ordensburgen. Disse skal ta plassen for familien som grunnvollen som staten skal hvile (Igra:87). Disse ultra-mannlige samfunnene i Ordensburgen (Ordensslottene) ble modellert etter Wandervögel. Gjennom sin innflytelse i Wandervögel og senere som fascistteoretiker, må Hans Blüher anerkjennes som en sentral styrke i reformeringen av Tyskland. Denne (og homoseksualiteten hos andre Wandervögelledere) blir erkjent av den homoseksualistiske forfatteren Frank Rector: Blühers sak forklarer videre hvorfor mange homoseksuelle nazister ble tiltrukket av Hitler og hans banale antisemittisme, for mange hedenske ‘homoseksuelle’ var sterkt antisemittiske ‘homoseksuelle’ allerede i ungdomsbevegelsen og omfavnet der antisemittisme, sjåvinisme og førerprinsippet, men uten å være nevneverdig opptatt av fascisme. De hjalp til med å skape fruktbar grunn for Hitlers bevegelse og senere, ble de en av de viktigste kildene for tilhengere. Et be- 96 Lyserøde Hakekors tydelig antall av de Wandervögel-lederne var kjente homoseksuelle, og mange andre var også visstnok homoseksuelle (eller biseksuelle) (Rector:40). FRA GUTTESPEIDERE TIL BRUNSKJORTER I introduksjonen til boken «The Pink Triangle» skriver den ‘homoseksuelle’ forfatteren Richard Plant om en av sine erfaringer i en Wandervögel-gruppe kalt «Rovers» : «I slike broderskaper,» skriver Plant, «hadde noen få gutter i puberteten små forhold, duggete og romantiske samlinger rundt flammende bål. Andre gutter snakket åpent om å «være sammen med venner» og nyte det. Lederne i disse gruppene pleide å overse disse forholdene som blomstret rundt dem — med mindre de selv deltok.» (Plant:3) Blüher beskrev selv de homoseksuelle kvalitetene i gruppen som følger: Wandervögel-bevegelsen inspirerte ungdom overalt i løpet av de første seks årene av sin eksistens, uten at det vakte noen som helst mistanke mot egne medlemmer. Bare en sjelden gang kunne man merke at en eller annen av lederne stilte spørsmål om hvorfor han eller hans kamerater ikke ville ha jenter. [Senere] ble navnet Wandervögel stadig nevnt i samme åndedrag som ordene «pederast-klubb» (Blüher:23). Richard Plants minner bygger også opp under det faktum at Wandervögel-gruppene fungerte som tren- Homoseksualitet i Nazipartiet 97 ingssted for nazistene. Han husker en venn i Rovergruppen, «Ferdi, som forklarte og demonstrerte sex-mysteriet for meg og mine venner.» Plant lot seg senere sjokkere, sier han, da han vendte tilbake til Tyskland fra utlandet «og fikk se Ferdi bære brun skjorte med et rødt, hvitt og svart hakekors på armbåndet.» (Ibid:4) E.Y. Hartsthorne skriver i «German Youth and the Nazi Dream of Victory» (Tysk ungdom og nazistenes seiersdrømmer), om et tidligere Wandervögelmedlem som bekrefter at organisasjonen var kilden til viktige elementer i nazikulturen. Vår kunnskap om innflytelsen som De Spesielles Forbund hadde på Wandervögel kan gi oss innsikt i den kryptiske kommentaren mot slutten av vitnesbyrdet: «Lite mistenkte vi da hvilken makt vi hadde i våre hender. Vi lekte med ilden som hadde stukket en verden i brann, og hjertene våre glødet. Mystisismen og alt mystisk hadde makt over oss. Det var i våre rekker at ordet Führer steg fram, med sin betydning om blind lydighet og hengivelse. Ordet Bund oppstod også blant oss, med sin mystiske konspiratoriske undertone. Og jeg kommer aldri til å glemme hvordan vi på den tiden uttalte ordet «Gemeinschaft» (samfunn) med en dirrende spenning i røsten, som om det inneholdt en dyp hemmelighet (Hartsthorne:12). Det er da også sant at ikke bare ble de voksne forhenværende medlemmene i Wandervögel å finne blant Hitlers fremste kilder til støttespillere i veien til makt, men bevegelsen ble i seg selv kjernen i nazi-institusjonen Hitlerjugend. Så fremtredende hadde homoseksualiteten på den tiden blitt i bevegelsen at «Die 98 Lyserøde Hakekors Reinische Zeitung, en fremstående tysk avis, advarte: «Foreldre, beskytt deres sønner fra ‘fysiske øvelser’ i Hitlerjugend,» en sarkastisk referanse til problemene med homoseksualitet i organisasjonen (Burleigh and Wipperman:188). Trist nok hadde guttene selv på denne tiden allerede latt seg fullstendig indoktrinere av sine homoseksuelle mestere. Waite skriver: Med unntak av Ehrhardt, var den ‘homoseksuelle’ sadisten og morderen Gerhard Rossbach den mest tiljublede helten i den ultranasjonalistiske tyske ungdommen. «I Ehrhardt, men også i Rossbach,» står det i en kjent bok om den tyske bevegelsen, «ser vi våre ungdommers fører. Disse mennene har blitt ideelle menn, hedret og æret som noe som bare kan skje når et individs personlighet teller mer enn noe annet.» Den viktigste av alle enkeltstående bidragsytere til ungdomsbevegelsen før Hitler [var] Gerhard Rossbach (Waite, 1969:210f). Hans Peter Bleuel påpeker i boken «Sex and Society in Nazi Germany (Sex og Samfunn i Nazityskland) at de fleste av de voksne lederne i Hitlerjugend også var SA-offiserer (og disse var igjen nesten utelukkende ‘homoseksuelle’). Rector forteller at Baldur von Schirach, som ledet Hitlerjugend, var kjent som biseksuell (Rector:56). I Tysklands Nasjonale Last, skriver den jødiske historikeren Samuel Igra det samme, og bekrefter at Schirach ble arrestert av politiet for å ha deltatt i perverse seksuelle handlinger, men ble satt fri på inngripen fra Hitler selv, som kort tid senere gjorde ham til leder for Hitlerjugend (Igra:72). Igra nevner videre at Schirach blant den indre klikken av pederaster i kretsen rundt Hitler var kjent som «babyen» Homoseksualitet i Nazipartiet 99 (ibid:74). Rempel forteller at Schirach alltid omringet seg selv med vakre unge guttevakter (Rempel:88). Psykiater Walter Langer skriver i sin hemmelige krigsrapport, «The Mind of Adolf Hitler» (Adolf Hitlers Mentalitet), om Schirachs angivelige homoseksualitet (Langer:99). I 1934 meldte Gestapo om førti tilfeller av pederasti i en enkel tropp av Hitlerjugend. Bleuel skriver om en sak der en leder, en 20-årig mann ble dimmittert fra Hitlerjugend i 1938. Likevel ble han overført til det Nasjonalsosialistiske flyvåpen, «og ble satt til å overvåke arbeidet som ble utført av medlemmer av Hitlerjugends glideflyvergruppe og til syvende og sist også beordret til å bistå i kroppslige undersøkelser — en gresselig fristelse. Mannen ble nok en gang tatt i sodomittiske handlinger, men ble denne gangen ikke dimittert [fra flyvåpenet] (Bleuel:119). Forholdene var i bunn og grunn de samme i 1941. Bleuel rapporterer om en annen homoseksuell flyinstruktør som var involvert i «minst ti tilfeller av homoseksualitet med flystudenter fra Hitlerjugend» og «en studentlærer og student [som] hadde begått tjueåtte beviselige utuktshandlinger med tjue gutter i Hitlerjugend og på leirer for unge mennesker» (Ibid:119). Han legger til at «disse sakene bare var toppen av isfjellet, for svært få forbrytelser innen partiet ble i de senere årene offentliggjort og enda færre nådde opp i rettsapparatet.» (Ibid:119). Den store mengden av homoseksualitet i Hitlerjugend blir også bekreftet av historikeren Gerhard Rempel i boken «Hitler’s Children: Hitler Youth and SS» (Hitler’s barn: Hitlerjugend og SS): 100 Lyserøde Hakekors «Homoseksualitet, derimot, fortsatte inn i krigsårene da Hitlerjugend-gutter ofte ble ofre for misbruk fra sine SS-lærere; Himmler førte konsekvent en hard linje i det offentlige, men var villige til å se mellom fingrene med privat straffeutmåling og holdt alle tilfeller så neddyssede som bare mulig (Rempel:51f). Dette siste sitatet fra Rempel stiller to viktige spørsmål som kommer til å bli drøftet bredt senere i boken, men som i det minste fortjener å bli nevnt her. Det første poenget er at Heinrich Himmler, som ofte blir sitert som å være anføreren for det tredje rikes angivelige hat mot homoseksuelle, ikke syntes å bry seg nevneverdig om homoseksuelle tildragelser innad i rekkene i sin egen organisasjon. Det andre er at denne homoseksuelle aktiviteten fortsatte lenge etter at Hitler angivelig hadde rensket de homoseksuelle ut fra naziregimet (i 1934) og innført strenge politiske tiltak mot homoseksualitet (fra 1935 av). Som vi senere skal se, var disse politiske tiltakene først og fremst for skyld PR og ble stort sett ikke gjennomført. En interessant digresjon til historien om Hitlerjugend illustrerer både kontrollen over ungdomsbevegelsen av pederaster og det grunnleggende forholdet mellom nazismen og homoseksualiteten. I Storbritannia, dannet de som støttet nazistene det Anglo-German Fellowship (Det Tysk-Engelske Fellesskap)(AGF). AGF ble ledet av de britiske homoseksuelle Guy Francis de Moncy Burgess og Kaptein John Robert Macnamara. Den britiske historikeren John Rempel forteller hvordan Burgess, Macnamara og J.H. Sharp, som var Church of Englands erke-diakon for Syd-Europa, reiste til Tyskland for delta på en Hitlerjugend-leir. Costello skriver: Homoseksualitet i Nazipartiet 101 «Våren 1936, dro trioen til Rhinland fulgt av Macnamaras venn Tom Wylie, en ung leder ved krigsdepartementet. Offentlig eskorterte de en gruppe profascistiske skolegutter til en Hitlerjugend-leir. Men [dersom de hadde hørt] Burgess’ rabiate og uanstendige gjenfortelling om da kameratene hans oppdaget hvordan Hitlerjugend tilfredstilte sine seksuelle og politiske lyster, ville dette ha rystet deres økonomiske støttespillere, Utenrikskomiteen i the Church of England (Costello:300). I Frankrike, før andre verdenskrig, ble pro-Nazifraksjonen representert av det radikale sosialistpartet (RSP) og Folkepartiet (PP). Generalsekretæren i RSP het Edouard Pfeiffer. Costello skriver om Guy Burgess’ besøk hos Pfeiffer i Paris kort tid før krigen. Få personer kunne overgå Pfeiffer som kjenner av homoseksuell dekadense, endog i Paris. Som leder i den franske guttespeider-bevegelsen, var hele hans liv et spill om forføre unge gutter. Burgess oppdaget alt dette da han besøkte Pfeiffers leilighet i Paris og fant [ham] sammen med en naken ung mann. Han forklarte overfor Burgess at den unge mannen var profesjonell syklist som tilfeldigvis var medlem av Jacques Doriots Folkeparti (Ibid:315). Nok en gang ser vi den åpenbare seksuelle perversjonen i nazibevegelsens indre kjerne — lenge etter Röhm-putsjet. Det virker også som om samhandlingen mellom nazismen og homoseksualiteten også gikk på tvers av nasjonale grenser. Som vi har satt, merket både Hans Blüher og Benedict Friedlander at ungdomsorganisasjoner ofte er (etter deres syn, som det også 102 Lyserøde Hakekors skulle være) anført av pederaster. Hendinger i Europa under første del av det tjuende århundre, spesielt de som involverer nasjonalsosialister, støtter sterkt opp om denne teorien. Gjenoppvekkelsen av hellenistisk kultur i den tyske homobevegelsen var derfor en sentral faktor i nazismens fremvekst. Like under nesen på det tradisjonelle tyske samfunn, la pederastene grunnarbeidet for et ultramaskulint militært samfunn i det tredje rike. Wandervögel var ikke «en homoseksuell organisasjon» som sådan, men deres homoseksuelle ledere formet bevegelsen til å bli et uttrykk for deres egne hellenistiske tanker og i samme prosessen rekrutterte de talløse unge menn til en homoseksuell livsstil. De første medlemmene i Wandervögel ble menn akkurat tidsnok til å gi nazibevegelsen sin støtte i den tyske kulturen. Steakley skriver det slik: «Den frie tyske ungdommen marsjerte jublende avsted til krig, mens de sang gamle Wandervögel-sanger som hadde fått nye sjåvinistiske vers tillagt resten av teksten». (Steakley:58) GERHARD ROSSBACH OG FREIKORPS-BEVEGELSEN Freikorpsbevegelsen begynte i årene umiddelbart etter avslutningen av første verdenskrig. Etter krigen og den følgende sosialistiske revolusjonen i Tyskland i 1918, meldte titusener av soldater fra den tyske hæren seg til kvasimilitær tjeneste i et antall uavhengige reserveenheter som ble kalt Freikorps. Lederne for disse var tidligere junioroffiserer fra den tyske hæren. Disse Homoseksualitet i Nazipartiet 103 enhetene var sterkt nasjonalistiske og ble i økende grad voldelige etterhvert som det sosiale kaos i Weimarrepublikken tiltok. Rossbachs organisasjon som opprinnelig ble kalt Rossbachbund (Rossbachbroderskapet) var selve grunneksemplet på det tyske Freikorps. Waite skriver i «Vanguard of Nazism» (Nazismens forgjengere) «løytnantene og kapteinene Röhm, Ehrhardt, Rossbach, Schultz og resten dannet selve ryggraden i Freikorpsbevegelsen. Og det var de som var båndet mellom de frivillige (antikommunistene) og nasjonalsosialismen» (Waite, 1969:45). Nok en gang ser vi det sentrale forholdet mellom homoseksualiteten og nazismen, siden mange av disse «løytnantene og kapteinene» var kjente eller sannsynlige homoseksuelle, og som for hver enkelts del tjenestegjorde i SA. Den tyske historikeren og Hitlersamtidige, Konrad Heiden, skriver: «mange deler av denne hemmelige hæren av leiesoldater og mordere var en yngleplass for perversjoner.» (Heiden:30). Historikeren G.S. Graber er enig: Mange [Freikorps]-ledere var homoseksuelle; det synes visselig som om homoseksualitet har vært vidt spredt i flere frivillige enheter. Gerhard Rossbach var åpent erkjennende homoseksuell. I staben hans fantes løytnant Edmund Heines som senere ble Ernst Röhms elsker (Graber:33). Waites analyse viser at Freikorpsbevegelsen var en parentes mellom Wandervögel og det tyske Sturmabteilung (SA). «Den generasjonen som Freikorpskrigerne tilhørte», skriver Waite, «generasjonen som var født på 1890-tallet gjorde seg to erfaringer som fikk enorm innvirkning på deres senere karriére som frivillige [i Freikorps]. Den første av disse var ungdoms- 104 Lyserøde Hakekors bevegelsen før krigen; den andre var første verdenskrig». (Waite, 1969:17). Unge menn som hadde blitt dannet etter hellenistiske filosofier fra ungdomsbevegelsen hadde blitt voksne akkurat i tide til å kjempe i første verdenskrig. Der ble de ytterligere formet og dannet av det harde livet og redslene i skyttergravene. Det var i skyttergravene under første verdenskrig at tanken om Sturmabteilung (SA) ble dannet. En hardtslående eliteenhet hvis oppgave var å «storme» fiendens linjer. Taktikken til stormtroppene viste seg å være så effektiv at de raskt ble tatt i bruk i hele den tyske armeen. Stormtroppsystemet skapte en sterk økning av et antall unge kommandanter av et spesielt slag. Waite skriver: «Det var bare en helt spesiell type offiser som kunne brukes. Han måtte være ugift, under 25 års alder, ha svært god fysisk helse og mer enn det, han måtte ha i bøtter og spann av slike kvaliteter som tyske militære skribenter kaller «Samvittighetsløshet». Følgene var at Tyskland ved inngåelsen av våpenhvilen var oversvømt av hundrevis av dyktige, arrogante unge befal som fant et ypperlig utløp for sine talenter innen Freikorpsbevegelsen (Ibid:27). Det er ikke vanskelig å gjenkjenne beskrivelsen av den foretrukne stormtropperen i modellen for Wandervögels helter: Ultramaskulin, militaristisk, fysisk i god form, og uten spesielle judeo-kristne moralholdninger samt være villig til å la seg lede etter «førerprinsippet» (Ibid:28). Det er ikke til å undre seg over, at mange av disse mennene ble ungdomsledere i sin tur (Ibid:210). I det foregående kapitelet lærte vi at den homoseksuelle sadisten og morderen Gerhard Rossbach var «Den viktigste av alle enkeltstående bi- Homoseksualitet i Nazipartiet 105 dragsytere til ungdomsbevegelsen før Hitler» og en «helt for den nasjonalistiske tyske ungdommen.» I dagene før Baldur von Schirach utviklet Hitlerjugend, organiserte Rossbach Tysklands største ungdomsorganisasjon, kalt Schilljugend til ære en berømt preussisk soldat som ble henrettet av Napoleon (ibid:210n). Rossbachs bidrag til nazistene var langt større enn formingen av unge menn til nazistiske lojalister. Det var Rossbach som formet den opprinnelige terrorist-organisasjonen som til syvende og sist ble de nazistiske stormtroppene, også kjent som «brunskjortene.» Både Rossbachs stormtropper og Schilljugend var notorisk kjent for å bære brune skjorter som egentlig var laget for tyske kolonitropper, kjøpt fra de keiserlige overskuddslagre (Köhl:19). Det er rimelig å anta at uten Rossbachs stormtropper, hadde Adolf Hitler og nazistene neppe noensinne vunnet makten i Tyskland. Heiden beskriver dem: Rossbachs tropper var brølende, herjende, ville, de knuste vinduer, og lot blodet flyte og var stolte over å være annerledes enn andre. Heines hadde tilhørt dem før han slo seg sammen med Hitler; dengang hadde Rossbach og Heines dannet et sentrum sammen med Röhm; de ledet SA mens Hitler satt fengslet (for å ha ledet Ølhall-putsjet) (Heiden, 1944:295). Rossbachs Freikorps bestod nesten utelukkende av homoseksuelle. Den fascistiske romanforfatteren Edwin Dwinger kom senere til å proklamere gjennom en av sine karakterer, kaptein Werner, at «Freikorpsmenn er ikke nesten alle ungkarer uten grunn. Tro meg, om det ikke var så mange av dem, så ville rekkene 106 Lyserøde Hakekors våre ha vært ganske tynne. (Theweleit, Vol 1:33). Rossbachs adjutant, Edmund Heines, var nok en pederast og dømt morder som senere ble Ernst Röhms adjutant i SA (og dessuten Rossbachs, Röhms og muligens endog Hitlers seksualpartner). Under tildragelsen som ble kjent som «De lange knivers natt» der Hitler sørget for å få Röhm og en rekke andre SA-ledere myrdet, ble Heines overrasket til sengs med en ung SA-rekrutt (Gallo:236). Historikeren Frank Rector beskriver Heines: «Han skilte seg ut med et pikeaktig fjes på en kropp som en lastebilsjåfør. Heines var elegant, pen og utdannet morder. Han likte å skyte ofrene sine i ansiktet med en 7.65 mm Walter Automatic eller å slå dem ihjel med en klubbe. I tillegg til Heines’ verdi som en førsteklasses adjutant, en dyktig administrator, samt en aggressiv og kyndig leder i SA, hadde Heines et markert talent som den som skaffet de vakreste guttene i Faderlandet til seksuelle nytelser (Rector:89). Kanskje det var på grunn av Edmund Heines spesielle talent at Rossbach satte ham til å utvikle Schilljugend. Igra forteller hvordan han vant på det: «Edmund Heines, gruppeleder for stormtroppene ved Breslau, var en foraktelig bølle som gjorde nazihovedkvarteret i byen til et homoseksuelt bordell. Med 300 000 stormtropper under sin kontroll kunne han terrorisere de lokale områdene.» Ett av hans favorittgrep var å la medlemmer av ungdomsorganisasjonen delta i unaturlige seksuelle leker med hverandre og deretter true foreldrene deres Homoseksualitet i Nazipartiet 107 om at han kom til å kaste dem til politiet, med mindre han fikk penger for å tie. Dermed deltok ikke Heines bare selv i homoseksuelle orgier, men var ofte Röhms følgesvenn i dette — men tjente også penger på det. (Igra:73). ERNST RÖHM OG UTVIKLINGEN AV SA Nest etter Adolf Hitler var Ernst Röhm den mannen i Tyskland som bærer størstedelen av ansvaret for nazismens fremvekst, ja endog større enn Hitler selv. Rector skriver at «Hitler, i stor grad, var Röhms protégé (Rector:80). Som en drivkraft bak den nasjonalsosialistiske bevegelsen, var Röhm en av de tidlige grunnleggerne av nazipartiet. Både Röhm og Hitler hadde vært medlemmer i den sosialistiske terrorgruppen «Eiserne Faust» (Jernneven) (Heiden, 1944:89). Det var på et møte i Eiserne Faust at Röhm angivelig møtte ham og «så i Hitler den demagogen han trengte for å mobilisere massestøtte for sin hemmelige arme.» (Hohne:20). Med Röhms hjelp ble Hitler den første presidenten i nazipartiet i 1921 (Ibid:21). Kort tid senere ble Rossbachs Freikorps innlemmet i partiet først under Hermann Görings og deretter Röhms ledelse, og ble deretter transformert til det fryktede nazistiske SA. I sin klassiske nazihistorie, The Rise and Fall of the Third Reich, beskriver William Shirer Ernst Röhm som en «kraftig bygget mann med oksenakke, griseøyne 108 Lyserøde Hakekors og arr i ansiktet, en profesjonell soldat [og] som så mange andre tidlige nazister, homoseksuell» (Shirer:64). Röhm ble rekruttert inn i homoseksualiteten av Gerhard Rossbach (Flood:196). Rector forklarer: «Var ikke den mest fremstående, mest notoriske av alle homoseksuelle den tiljublede nazilederen Ernst Röhm, den virile og maskuline lederen for SA. Han var «dus» med Hitler fra begynnelsen av sin politiske karriere» (Hitler tillot Röhm det sjeldne privilegium å si «du» til ham, noe som indikerer et svært intimt vennskap). Hitlers fremvekst hadde faktisk talt vært avhengig av Röhm og det var noe alle visste. Röhms homoseksuelle leker og moro var garantert ingen hemmelighet. Hans amorøse besøk på homsebarer og tyrkiske bad var velkjente. Samme hvordan antihomoseksuelle holdninger ble uttrykt blant streite nazister, ble de mer enn oppveid av realiteten av den fremstående homoelskende Röhm. Om det oppstod en og annen murring og krangling om «alle disse skeive» i SA og bevegelsen, og en og annen anti-homofil oppflamming, så følte de homoseksuelle nazistene seg mer eller mindre trygge i partiets skjød. Tross alt var Röhm det nasjonalsosialistiske medlemmet som, bortsett fra Hitler, hadde størst makt (Rector:50f). Helt i sammenheng med elitistfilosofiene til Benedict Friedlander, Adolf Brand og Hans Blüher, så Röhm på homoseksualitet som grunnvollen for et nytt samfunn. Louis Snyder, fremstående historiker med nazitiden som spesialfelt, skriver: «Röhm så for seg en sosial orden der ‘homoseksuelle’ skulle sees på som fremstående mennesker. Han fremmet sin homoseksualitet offentlig og insisterte på at hans medarbeidere Homoseksualitet i Nazipartiet 109 gjorde det samme. Det Röhm mente var nødvendig var en stolt og arrogant gjeng som kunne herje, bråke, knuse vinduer, drepe og ødelegge bare for å lage oppstyr. Streite (heterofile, overs. anm.) var i hans øyne ikke like dyktige til slikt som praktiserende homoseksuelle (Snyder:55). Under Röhms ledelse ble SA naziterrorens instrument i det tyske samfunnet. Det ble offisielt grunnlagt den 3. august 1921, først og fremst som en «spesialavdeling for gymnastikk og sport», men i sitt første direktiv til gruppen definerte Hitler SAs formål som «et forsvarsredskap for bevegelsen, men fremfor alt en skole for opplæring for den kommende frihetskampen» (Heiden, 1935:82f). Historikeren Thomas Fuchs forteller at «den grunnleggende funksjonen til denne armélignende organisasjonen var å rundjule alle som var mot nazistene, og Hitler mente at dette var en jobb som passet best for homoseksuelle.» (Fuchs:48f). Fra begynnelsen av beskyttet de nazistenes egne møter fra protester fra rivaler og bråkmåkere, men SA utvidet snart sine pøbeltaktikker for å fremme nazipolitikk og filosofi. I en tale i München i 1921, satte Hitler scene for denne aktiviteten: «Den nasjonalsosialistiske bevegelsen skal i fremtiden Samvittighetsløst forhindre, om nødvendig med maktbruk alle møter og eller forelesninger som ser ut til å kunne forføre tankene til våre medborgere». I Mein Kampf beskriver Hitler en hendelse (der hans tilhengere blir angrepet av kommunistiske motstandere) noe som han karakteriserte som SAs ilddåp: 110 Lyserøde Hakekors «Da jeg steg inn i lobbyen på Hofbrauhaus kvart på åtte, hadde jeg ikke lenger noen tvil når det gjaldt spørsmål om sabotasje. Hallen var breddfull. Den vesle angrepsseksjonen ventet på meg i lobbyen og jeg fikk dørene til hallen stengt, og beordret mine menn — førtifem eller førtiseks, til å stå i givakt. Mine menn fra Stormtroppene, fra den dagen av kalt SA — gikk til angrep. Som ulver i grupper på åtte eller ti, kastet de seg selv på sine motstandere igjen og igjen, og overveldet dem med slag. Etter fem minutter var alle dekket med blod. Dette var ekte menn, som jeg hadde lært å sette pris på. De ble ledet av min svært modige Maurice. Hess, min privatsekretær, og mange andre ble alvorlig såret men videreførte angrepet så lenge de kunne holde seg stående (Hitler:504f). I alle tildragelser bar SA Röhms varemerke for hard og rå sadistisk voldsbruk. Max Gallo beskriver organisasjonen slik: «Samme hva SA deltok i, enten de torturerte en fange, eller skar strupen over på en motstander eller ranet en leilighet — gjorde de det med en innlevelse som om de var i sin fulle rett, som nazismens håndtverkere. De var SA, og var hinsides kritikk. Som Röhm selv sa mange ganger: «brunskjortenes bataljoner var nasjonalsosialismens treningsskole» (Gallo:38). Favorittmøtested for SA var en «homsebar» i München kalt Bratwurstglöckl, der Röhm hadde stambord (Hohne:82). Dette var den samme kroen der enkelte av de tidligere møtene i nazipartiet ble avholdt (Rector:69). Röhm og hans medarbeidere, Edmund Heines, Karl Ernst, Ernsts partner kaptein [Paul] Homoseksualitet i Nazipartiet 111 Rohrbein, kaptein Petersdorf, grev Ernst Helldorf møttest ofte på Bratwürstglöckl — for å planlegge strategier. Disse var mennene som orkestrerte nazistenes skrekkvelde. Alle var homoseksuelle (Heiden, 1944:371). Når sant skal sies var da også homoseksualitet den eneste kvalifikasjonen disse mennene hadde for å inneha sine stillinger i SA. Heinrich Himmler klaget senere over dette: «Utgjør det ikke en fare for nazibevegelsen dersom det kan bli sagt at naziledere blir utvalgt av seksuelle årsaker?» (Gallo:68). Himmler var ikke spesielt motstander av homoseksualitet som sådan, som han var motstander av det faktum at ukvalifiserte personer ble gitt høyere grad basert på deres homoseksuelle forhold til Röhm og andre. For eksempel, Obergruppenführer i SA (generalløytnant) Karl Ernst, som var militant homoseksuell, hadde vært dørvakt på et hotell og kelner før han ble medlem i SA. «Karl Ernst er ikke enda trettifem år,» skriver Gallo, «og har likevel kommandoen over 250 000 menn. Han er simpelthen en sadist, en alminnelig bølle som har blitt forvandlet til en ansvarlig leder» (ibid:50f). Seere ble Ernst medlem av det tyske parlamentet (Machtan:185). Gallo skriver: «Röhm, som leder over 2,5 millioner stormtropper har omringet seg selv med en stab av perverse. Hans underoffiserer, som alle har grader fra gruppenführer til obergruppenführer, har makt over enheter med flere hundre tusen stormtropper, og var nesten alle utelukkende homoseksuelle. Det er sant at med mindre en stormtroppoffiser var homoseksuell, steg han aldri i gradene» (Knickerbocker:55). 112 Lyserøde Hakekors Otto Friedrichs analyse i «Before the Deluge» (Før Flommen) er liknende: «Under Röhm utviklet ledelsen i SA en heller spesiell kvalitet, den råe og fremadstormende øverste lederen for SA var også en glødende homoseksuell, og han likte å omgi seg selv alle viktige poster, med menn som tenkte på samme måte (Friedrich:327). I SA hadde man omsider oppnådd det hellenistiske maskuline ideal for overlegenhet og militarisme. «Deres ideal var en svært maskulin type homoseksualitet,» skriver den homoseksualistiske historikeren Alfred Rowse, «de levde i en mannsverden, uten kvinner, en verden av leirer og marsjer, sport og idrett. De hadde sine egne avslapningsteknikker, og SA i München ble notoriske på grunn av dette (Rowse:214). Likheten mellom SA og Friedlanders og Brands drømmer om en hellenistisk vekkelse er ikke tilfeldig. I tillegg til å være en av grunnleggerne av nazipartiet, var Ernst Röhm et ledende medlem i Menneskerettforbundet, som var en avlegger av De Spesielles Forbund (J.Katz:632). De avslapningsteknikkene som Rowse henviser til i det ovennevnte sitatet var selvsagt de homoseksuelle aktivitetene (mange av dem faktisk pederastiske) som SA og CE begge var berømte for. Hohne skriver: [Röhm] brukte SA for å oppnå andre målsetninger enn de rent politiske. SAs kontaktpersoner sørget alltid for å holde stabssjefen forsynt med høvelige partnere, og ved første tegn på utroskap når det gjaldt en av Röhms favoritter, ble vedkommende skamslått av en av SAs omvandrende tropper. Ledende hallik var en Homoseksualitet i Nazipartiet 113 butikkassistent ved navn Peter Granninger, som selv hadde vært en av Röhms partnere og nå var gitt dekke innen SAs etterretningsseksjon. For en månedslønn på 200 Mark, sørget han for å holde Röhm med nye venner, og hovedjaktmarkene hans var Geisela Gymnasium i München; fra denne skolen rekrutterte han ikke færre enn elleve gutter, som han først prøvde ut selv og deretter førte til Röhm (Hohne:82). Selv om det opprinnelige SA-korpset i München var det mest notoriske, fantes det også andre SA-korps som var sentra for homoseksuell aktivitet. I boken «Political Violence and The Rise of Nazism» (Politisk vold og Nazismens fremvekst) skriver Richard Bessel at den schlesiske divisjonen av SA også var et arnested for perversjoner fra 1931 og fremover (Bessel:61). Röhm og hans nærmeste SA-medarbeidere var blant minoritetene av homoseksuelle nazister som ikke fant seg hustruer. Enten det var bare for syns skyld, for å videreføre slekten eller bare for å skjule sine seksuelle preferanser, hadde de fleste av de nazistiske homoseksuelle giftet seg. Enkelte, som Reinhard Heydrich og Baldur von Schirach, giftet seg først etter å ha vært involvert i homoseksuelle skandaler, men ofte vedholdt disse mennene, som så høyt hatet femininitet, en fasade av heteroseksuell respektabilitet gjennom hele sine liv. Som Machtan skriver: «At Hitler oppmuntret mange av dem til å gifte seg burde ikke være overraskende: Alle sammensvergelser trenger kamuflasje (Machtan:24). Dette var imidlertid tomme ekteskap, noe som ikke minst kommer fra i kommentaren fra en av disse hustruene: «Den eneste kroppsdelen hos min mann jeg kjenner, er ryggen hans.» (Theweleit:3). 114 Lyserøde Hakekors Som vi har sett, var SA på mange måter en skapning som vokste fram av Tysklands homoseksuelle bevegelse, akkurat som nazipartiet på mange måter var en skapning av SA. Før vi tar en nærmere kikk på dannelsen av og de første årene av nazipartiet, må vi først granske to andre viktige bevegelser som har bidratt til nazismen. Disse er den okkulte teosofiskariosofiske bevegelsen, og den intellektuelle bevegelsen som skapte den nasjonalsosialistiske filosofien. Begge disse bevegelsene, som er så vesentlige for å kunne forstå nazipartiet og deres handlinger, var også sterkt influert av homoseksuelle. Kapitel 2 HOMO-OKKULTISME Det okkultes historie i verdenshistorien er også en historie om homoseksualitet. Når vi sier ’okkult’ mener vi formaliserte religiøse uttrykk fra hedenske kulturer i motsetning til, for eksempel, de filosofiske idéene i hellenistisk hedenskap drøftet i det foregående kapitelet. I boken «The Occult Roots of Nazism» (Nazismens okkulte røtter) identifiserer historiker Nicholas Goodrick-Clarke røttene til okkultismen i vestlig historie: «Okkultismen har sin basis i en religiøs verdensanskuelse, med røtter som strekker seg tilbake til antikken. De grunnleggende ingrediensene har blitt identifisert som gnostisisme, de hermetiske utlegningene om alkymi og magi [som begge har røtter i gnostisisme], ny-platonisme og kabbalisme. Gnostisisme er en betegnelse som viser til spesifikke kjetterske sekter blant de tidlige kristne som hevdet å besitte ’gnosis’ eller spesiell esoterisk kunnskap om åndelige spørsmål. De gnostiske sektene forsvant i det fjerde århundre, men tankene deres inspirerte blant 116 Lyserøde Hakekors annet den dualistiske manikeiske religionen i det andre århundre» (Goodrick-Clarke:17) Siden okkultismen først og fremst er assosiert med gnostisismen er assosiasjonen mellom gnostisismen og homoseksualitet av vesentlig betydning for denne studien. Vi fant en obskur referanse til Hitler som manikéer i Steven Katzs «The Holocaust in Historical Context» (Holocaust i historisk kontekst), første bind, spesielt interessant. Arthur Evans «Witchcraft and the Gay Counterculture» (Hekseri og den homoseksuelle motkultur) gir også en del nytt lys her. Mani, som har gitt navn til manikéismen var fyrste over Babylon i det tredje århundre som dannet sin egen form for gnostisisme. Gnostikerne blandet hedenske sexritualer og modergudinne-tilbedelse med nytestamentlig kristendom og «avviste JHVH (Gud), som en ond demon.» Manikéerne presset frem et kastesystem innen gnostisismen der enkelte ble fremstilt som «ledere» (utvalgte) og resten som «etterfølgere» (tilhørere). En manikéisk sekt kalt bogomilene (senere kalt katharene) oppstod i Bulgaria og spredte seg over Europa. Homoseksualiteten ble så nært knyttet til disse bulgarske kjetterne at praksisen ble kjent som bøgeri [eng: buggery] (det svenske slangbegrepet for homoseksuell er ’bög’). Når det er sagt, er faktisk ordet for kathar i de fleste europeiske språk blitt synonym for homoseksuell: i tysk, ’ketzer’, på italiensk, ’gazarro’ og på fransk ’herite’. Kjetteri (som også er avledet av ‘kathar’, overs. anm.) og homoseksualitet gikk så i ett at de som ble anklaget for kjetteri forsøkte å bevise sin uskyld ved å hevde heteroseksualitet (Evans:51ff). Homoseksualitet i Nazipartiet 117 Idag tar vi helst for gitt det faktum at vår moderne verdens kultur er dominert av de religionene som er basert på moseloven (jødedom og kristendom). I sine respektive ortodokse former ser disse religionene på homoseksualitet som en styggedom. Men hedenske kulturer har ikke noe slikt forbud. (Definisjonen på ‘hedninger’ er mennesker som verken er jøder eller kristne). I hedenske kulturer har homoseksuelle som gruppe ofte en høyere stilling i religion og samfunn. Da hedenske religioner hersket over verden ble homoseksualitet og pederasti praktisert og akseptert. Homoseksualisten Judy Grahn skriver: «Mange aspekter av sjamanisme hadde homoseksuelt innhold, og mange av gudene, åndene og guddommene i verden har blitt knyttet til det å være homoseksuell. I Tahiti fantes det spesielle guddommer for homoseksuell tilbedelse. De eldgamle Shinto-templene i Japan viser bilder av seksuelle ritualer som ikke er ulike de som fins i romernes bacchanalier. Den store mor i antikkens Kina, Kwan-Yin, ble tilbedt gjennom seksuelle riter som inkluderte homoseksualitet. Da de spanske conquistadorene nådde sentral-Amerika og Yucatan, fant de mange homoseksuelle prester og hellige statuer og steinskulpturer som viste homoseksuell forening som en hellig handling. På Yucatan sies det at guden Chin etablerte hellig homoseksualitet og et homoseksuelt presteskap som tjenestegjorde i templene — akkurat som det er sant om templene i det gamle Babylon og Sumer.» (Grahn:129) Den kristne forfatteren George Grant er enig i dette. Han skriver at «Roma var et evigvarende Satyricon. Egypt, Persia, Karthago, Babylon og Assyria 118 Lyserøde Hakekors var alle sterkt influert av pederastisk tradisjon. Det samme gjelder de eldgamle verdensrikene etter mongolene, tartarene, hunnerne, teutonerne, kelterne, inkaene, aztekerne, mayaene, nubierne, mingkineserne, kana’anittene og zuluene, som alle feiret utukt, forringelse og skjørlevnet» (Grant, 1993:24). I boken «Sexuality and Homosexuality» skriver historikeren Arno Karlen om homoseksuelle kultur over hele den antikke verden: «mannlige tempelprostituerte fantes blant dem som tilba Ishtar og Astarte i Syria, blant albanerne og babylonerne, blant kana’anittene som bodde like inntil oldtidens hebreere, på Kos, Kreta og i Efesos i den greske verden» (Karlen:6). Den eldgamle Ba’al-religionen som er velkjent for alle som har lest Bibelen hadde et sett av troslærer og praksis som ofte korrumperte det jødiske samfunnet i historien. Ba’al-tilbederne «bygde for seg selv tilbedelsessteder og søyler og asherim (astartesøyler, fallossymboler) som ble brukt for å ære fruktbarhetsguden) på alle høye steder og under alle grønne trær; og det fantes også mannlige kultprostituerte i landet» (sitat fra 1Kong 14 i Karlen:9). Referanser til denne typen praksis finnes mange steder i Bibelen, spesielt 5Mos 23:17-18 --: «Det skal ikke finnes tempelskjøger blant Israels døtre, og det skal ikke være noen tempelboler blant Israels sønner. Du skal ikke komme med skjøgepenger eller hundepenger (prostitusjonspenger) til Herren, din Guds hus, om du skulle ha gitt noen et slikt løfte. Begge deler er en vederstyggelighet for Herren din Gud.» Ba’al-kulten overlevde inn i romertiden og fremsto prominent i de famøse orgiene som romerske keisere deltok i, i de første århundredene etter Kristus. Karlen skriver: Homoseksualitet i Nazipartiet 119 «Det var i disse koplingene med slike kulter at keisernes avvik ble mest tydelig. Commodus, som tok tronen i 180 EK, stilte seg offentlig fram kledd som kvinne og ble kvalt av en katamittisk (homoseksuell) favoritt; Hadrian guddommeliggjorde sin homoseksuelle elsker Antious. Men ingen overgikk Elegabalus, som begynte sin herskergjerning som 14-åring i 218, etter å ha blitt oppdratt som Ba’alprest i Syria (det hebraiske ordet for ba’alprest er forøvrig «kahanei ba’al», som er begrepet som ligger til grunn for ordet kannibal, overs. anm). Han inntok Rom omgitt av syriske prester og evnukker, kledd i silke, kinnene hans var malt skarlagensrøde og øynene hans var sminket. Forskjellige romerske historikere sier at han samlet Roms homoseksuelle og talte til dem, kledd som gutteprostituert; at han tok på seg parykk og tjente ved døren til et bordell; han forsøkte å få leger til å gjøre seg om til kvinne; han falbød ‘homoseksuelle’ tjenester (bøgeri) mens han spilte rollen som Venus i et skuespill ved hoffet; han kysset sine mannlige favoritters kjønnsorganer i offentlighet og som Nero giftet han seg formelt med en av dem. Elegabalus reiste midt i Rom en stor fallisk asherapåle, som de hebraiske kongene hadde forsøkt å få fjernet fra sine land.» (Karlen:62). Det er relevant å påpeke at denne tidsperioden i Roms historie kan vurderes som ‘de kristnes holocaust’. I 64 EK ble kristne anklaget av Nero for å brenne ned Rom og ble planlagt utryddet. Mange kristne led uhyggelig tortur som underholdning for de sadistiske homoseksuelle keiserne i Rom. Selv om Rom var mindre homoseksuelt orientert enn Hellas, var likevel det romerske samfunnet sterkt influert av ‘homoseksuell’ 120 Lyserøde Hakekors adferd. I foredraget, «Homoseksualitet, Torahen og Nåde», melder Dwight Pryor at 14 av de første 15 første romerkeiserne var homoseksuelle (kassett #1). I boken «The Construction of Homosexuality», skriver historiker David F. Greenberg at «romersk homoseksuell smak var så akseptert at da Antonius bad Herodes om å sende sin yngre svoger Aristobulus til det romerske hoffet, nektet Herodes fordi han ikke trodde det var trygt å sende ham til romernes leder, i frykt for at denne ville misbruke ham i sin amorøsitet.» (Greenberg:154f). Mens det fins mange forskjeller mellom hvordan kristne ble behandlet i det hedenske Rom og jøder ble behandlet i nazi-Tyskland, kan man ikke se bort fra at homoseksualitet stod sentralt blant de ledende overgriperne på begge steder. I vårt forsøk på å forstå nazismen, er det viktig å huske at jødedommen og dens rotskudd, kristendommen står fundamentalt imot homoseksualitet. Idet vi begynner å skjønne forholdet mellom homoseksualitet og okkultisme på den ene siden, og mellom homoseksuelle og nazisme på den andre, er det langt lettere å forklare hatet fra nazister mot jøder og kristne på en lettere måte. Jødene var folket som var ansvarlige for den hedenske verdenskontrollens undergang. Deres teologi (spesielt i dens kristelige form) fordrev hedensk praksis, deriblant homoseksualitet, inn i en skjult og ofte latterliggjort subkultur. Dette betyr ikke at antisemittisme er et direkte resultat av okkult eller homoseksuell innflytelse. Men ved røttene er det her et åndelig element opp mot holocaust som foreslår at det, på flere måter, var en slags hevn mot det folket hvis morallover hadde tvunget de hedenske sex-religionene til obskuritet og ukjenthet. Homoseksualitet i Nazipartiet 121 Likevel, mens kristendommen gikk lange steg for å begrense hedensk praksis, ble ikke de hedenske religionene utslettet. Under judeo-kristent kulturpress, ble de hedenske trosretninger og praksiser som overlevde, samt seksuelle perversjoner, tvunget bort fra et offentlig liv, og dukket senere opp igjen i hemmelige og mystiske okkulte selskaper. Det er av stor viktighet for denne studien at vi anerkjenner at nazistene var sterk influert av hedenske/okkulte tanker og i tillegg at homoseksualitet er grunnleggende for mange hedenske trossystemer. Som også Greenberg nevner er dette spesielt sant i forhold til «aristokratiske krigersamfunn» (ibid:111). Dette var ikke bare sant med grekerne, hvis homoseksualitet ble tvunget inn på dem av doriske invasjonsstyrker fra 1200-tallet FK. Plutark (Erotikus, 761D) slår fast: ‘det var hovedsaklig krigerske folkeslag som boetianerne, lacedemonierne og kreteerne som var avhengige av homoseksualitet.’ (Flaceliere:64ff). Forfatteren Brian Pronger nevner at endog de eldgamle egypterne viste fram denne tendensen; krigerne deres voldtok fiendesoldatene etter at de hadde beseiret dem i krig (Pronger:138). Det er også viktig å forstå at homo-okkultisme har vært en del av hedenske kulturer gjennom alle århundrer og helt fram til idag, selv om den globale spredningen av den judeo-kristne seksualetikken har begrenset dens aksept i de fleste moderne hedenske samfunn som for eksempel Kina og Japan. Da jesuittmisjonærene kom til Kina i det sekstende århundre, fant de omfattende pederasti (Spence:220) som de raskt fikk tatt i tu med. Rossman sammenligner «det institu- 122 Lyserøde Hakekors sjonaliserte pederastiet hos de priviligerte krigerklassen i middelalderens Japan pederastiske militærstruktur» med «nazi-samfunnet» (Rossman:23). Greenberg forteller om flere titall av de mest primitive moderne hedenske samfunn som praktiserer rituell homoseksualitet, vanligvis pederasti. Disse samfunnene fins over hele verden, i land som Brazil, Ny-Guinea, Marokko, Afrika sør for Sahara og Malaysia. Greenberg skriver: I mange samfunn er mannlige homoseksuelle forhold strukturert etter alder eller generasjon. Den eldre partneren tar en rolle som er definert som aktiv eller maskulin; den yngre inntar en rolle som er definert som passiv eller kvinnelig. [I mange tilfeller] blir den homoseksuelle praksisen rettferdiggjort ved at en gutt ikke kommer til å bli moden [uten slik oppmerksomhet] (Greenberg:26ff). Slike moderne samfunn blir profilert i boken The Sambia av antropolog Gilbert Herdt, som studerte homoseksualitet i primitive kulturer. Han skriver at «rituell homoseksualitet har blitt rapportert av antropologer i spredte områder rundt verden [og har avslørt] at det strekker seg et bånd mellom rituell homoseksualitet og kriger-livsstilen. Vi finner disse forskjellige formene for homoseksualitet på så forskjellige steder som Ny-Guinea, Amazonas, antikkens Hellas og det historiske Japan (Herdt:203). Prosessen med å innvie en gutt i homoseksualitet i disse samfunnene er skremmende: Han får ikke lov til å sove, han blir sultet, slått og voldtatt i flere dager inntil han er fullstendig «resosialisert» som ‘homoseksuell’ (ibid:179f). Homoseksualitet i Nazipartiet 123 Dermed kan vi slå fast at homoseksualitet i hedenske religioner ikke er noe som tilhører oldtiden, men et vedvarende fenomen. Den enorme mengde av homoseksuelle blant okkulte ledere fortsetter i dag. I vestlig kulturell kontekst kan dette ganske enkelt være fordi homoseksuelle søker nedover mot filosofier som opponerer mot judeo-kristen moralkodeks. Men dette forklarer likevel ikke den vide spredningen av homoseksuelle ritualer i primitive og førkristne hedenske kulturer. Homoseksualisten Laurence J. Rosan skriver at «prestene for de polyteistiske åndereligionene forventes å være ‘annerledes‘ — utenomverdslige, endog eksentriske, overgitt til syner, dramatiske proklamasjoner og så videre — en ideell mulighet for såvel mannlige som kvinnelige homofile!» (Rosan:268f), derimot, tilbyr sin forklaring, og definerer et individs homoseksualitet ikke som en tilfeldig faktor i hedenske religioner, men i det minste i noen tilfeller, som en følge av å «tilbe skapningen i stedet for skaperen.» Romerbrevet 1:18-27 sier følgende: «For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet; for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten unnskyldning, fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de fremstilte seg 124 Lyserøde Hakekors som vise, ble de tåper, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev skjendselsverk med menn, og måtte selv bære straffen for sin villfarne adferd.» Ironisk nok er den bibelske hendingen som markerer begynnelsen av homoseksuell adferd i verden etter syndfloden den samme som blir mistolket av pseudo-kristne hvite herrefolkstroende som forsøker å rettferdiggjøre sine raseteorier. Den kristne vitenskapsmannen Dwight Pryor gir følgende tolkning (som vi har oppsummert i det følgende) av en velkjent bibelfortelling. I 1Mos 9, står det at Noah drakk seg overstadig beruset på altfor mye vin og mens han da var ubevisst, står det at Kam «så [eller avdekket] hans nakenhet.» Dette begrepet, som først og fremst blir brukt i 3Mos, er en hebraisk eufemisme for samleie. «Og Noah våknet fra sin rus, og visste hva hans yngste sønn hadde gjort mot ham.» Som en følge av dette seksuelle angrepet på sin far, blir Kam lyst i forbannelse av Noah. (I boken Call of the Torah (Torahens proklamasjon) av rabbi Elie Munk siterer han flere hebraiske lærde som også tolker Kams forbrytelse som en «pederastisk handling») — (Munk:220). Dermed blir Kam til Kana’an, som landet Homoseksualitet i Nazipartiet 125 Kana’an får sitt navn etter. Noen generasjoner senere blir de kana’anittiske byene Sodoma og Gomorra ødelagt av Gud på grunn av homoseksualitet. Hvite herrefolkstroende referer til Kam som far til de mørkhudede rasene som de kaller «gjørmefolk». Men dét det handler om er ikke hudfarge, men homoseksuelle perversjoner, som er basisen for forbannelsen over Kana’an. MADAME BLAVATSKY OG DET TEOSOFISKE SELSKAP En granskning av den homo-okkulte innflytelsen på nazistene må begynne med den russisk-fødte Helena Petrovna Blavatsky (1831-1891), grunnlegger av det ‘Det Teosofiske Selskap’ og en skikkelse som lurer i bakgrunnen bak enkelte av de grunnleggende handlingene og trossetningene til nazipartiet. Blavatsky var trolig lesbisk, men det fins ikke noe bevis på at hun deltok i lesbiske aktiviteter. Hun blir beskrevet som en svært «maskulin» kvinne som dominerte sine mange etterfølgere, mannlige så vel som kvinnelige (Cavendish:250). Hun var gift to ganger og hadde lenge kontakt med medgründeren av det teosofiske selskap, Henry Olcott, men dette var forhold som var basert på at det passet seg slik. Blavatsky insisterte på at hun aldri hadde seksuelt samvær med noen av sine ektemenn (Meade:137) og skrev: «Det fins intet av kvinnen i meg. Dersom en ung mann hadde våget å tale til meg om kjærlighet da jeg var ung, hadde jeg skutt ham på samme vis som om en hund hadde bitt meg. (Ibid:50). 126 Lyserøde Hakekors Som verdensberømt okkultist grunnla Blavatsky det teosofiske selskap i New York i 1875, men flyttet ganske raskt hele operasjonen til India, hvor hun skrev en innflytelsesrik bok som heter «The Secret Doctrine» (Den hemmelige lære : en syntese af videnskab, religion og filosofi) i 1888. I denne boken forklarer Blavatsky den teosofiske skapelsesteorien; en syv-trinn progresjon av menneskelig utvikling der forskjellige «raser» utvikler seg fra lavere til høyere livsformer. Hun kaller disse trinnene «rot-raser» og identifiserer vår rådende «rotrase» som den femte av sju — den ariske rasen — som følger den fjerde «rot-rasen» som hun kaller «den atlanteanske». Blavatsky brukte en mengde esoteriske symboler i boken, deriblant trekanter og hakekors. Hun hevdet å være valgt til talsperson for to «opphøyde mestere» som kommuniserte telepatisk med henne fra sine hemmelige tilholdssteder i Tibet (Goodrick-Clarke:18ff). Det første tyske teosofiske selskap ble grunnlagt i 1884. På tross av de latterlige grunnsetningene de baserte seg på, ble teosofien svært populær i Tyskland og Østerrike. Deres ariske rasistiske elitetanke appellerte til en stadig voksende gruppe etniske tyskere som völkish, eller (ultra-)nasjonalistiske holdninger som krevde et gjenforent Tyskland. Ifølge Blavatsky var arierne de mest åndelig fremskredne menneskene på jorden, men at jødene fremmet en «religion av hat og ondskap mot alt og alle bortsett fra dem selv.» Dette var et budskap som var som skreddersydd for nazismen. Før hun døde i 1891 valgte Blavatsky sin britiske disippel Annie Besant til sin etterfølger. Besant, som engang hadde vært en hengiven kristen, ble en like hengiven okkultist etter å ha møtt Blavatsky. James Webb skriver: Homoseksualitet i Nazipartiet 127 «Frøken Besants ekstraordinære transformasjon fra å være en anglikansk prestefrue til å bli propagandist for fødselskontroll og arbeiderpartileder til å bli teosof er velkjent. Arthur Nethercot, som skrev biografien hennes, foreslår et lesbisk element i den raske domineringen frøken Besant ble del i etter å ha møtt Madame Blavatsky (Webb:94). «Hun tiltalte Annie med mistenkelig søtladne og smiskende begreper,» skriver Nethercot. «Kjæreste; min kjæreste; Kjære elskede; og underskrev brevene med ‘din elskede.’ Nethercot forteller også at hun «sendte brev til Annie og adresserte dem til ‘min elskede Penelope’ fra din kvinnelige Ulysses» (Nethercot:306). Besants «mentor og partner» i driften av det teosofiske selskap var Charles Leadbeater, som Webb beskriver som «den typen mildt sinnet homoseksuell prest som er like lett gjenkjennelig nå som dengang.» (Webb:95). Men Leadbeaters homoseksualitet var ikke «mild» nok til å holde ham borte fra problemer. Fra hans første dager som kapellan i Hampshire til hans død,» skriver Webb, «syntes det som han hadde en uhelbredelig forsmak for unge menn» (ibid:95). På et punkt hevdet Leadbeater å ha oppdaget den nye Messias — den tilbakevendte Kristus — i en ung indisk gutt ved navn Jiddu Krishnamurti. Krishnamurti oppnådde internasjonal aksept blant etterfølgerne av teosofien som den nye frelseren. Guttens far ødela imidlertid nesten teosofenes planer, da han anklaget Leadbeater for å ha korrumpert hans sønn. «Det var liten tvil om at Leadbeater hadde vært ute på rov igjen.» (ibid:102). 128 Lyserøde Hakekors Under Besant og Leadbeater, tiltrakk teosofien seg enda større tilhengerskarer. Skriftene til både Besant og Leadbeater, såvel som Blavatsky, ble oversatt og utgitt i Tyskland. Et tidsskrift fra 1892, Lotusbluthen, (Lotusblomstene) tok Blavatskys skrifter med i bladet og «var det første tyske blad som presenterte det teosofiske hakekorset på omslaget» (Goodrick-Clarke:25). Ettersom tiden gikk ble talløse andre teosofisk-baserte grupper dannet i Tyskland og Østerrike. Flere av disse gruppene kom til å sørge for det filosofisk rammeverket for nazismen. GUIDO VON LIST OG ARMANENORDENEN Guido von List (1848-1919) var den første som kombinerte tysk ultranasjonalisme med teosofiens okkulte læresetninger. Som en bitter kritiker av kristendommen, spesielt katolisismen, hadde List konvertert til odinismen (tilbedelse av Wotan/Odin, den gamle norrøne stormguden) som ung tenåring. Flere år senere ble List «en kultskikkelse på den tyske østfronten». Han ble av sine lesere sett på som en beskjegget gammel patriark og en mystisk nasjonalistguru hvis clairvoyante blikk hadde løftet Østerrikes strålende tysk-ariske fortid ut i lyset igjen der det hadde ligget under vrakgods fra utenlandske innflytelser og kristen kultur (Goodrick-Clarke:33). Selv om han var gift to ganger var List nesten garantert homoseksuell. Hans nærmeste medarbeidere inkluderte okkultisten Jörg Lanz von Liebenfels og Homoseksualitet i Nazipartiet 129 Harald Gravelle, hvorav den første sannsynligvis, den andre garantert, var homoseksuelle. Gravelle, som var en ledende teosof i Tyskland, bidro også til pederastmagasinet Der Eigene. List var også kjent som Wiens Aleister Crowley fordi han var dypt involvert i hinduistisk tantrisme, en slag svartmagi som omfattet avvikende seksuelle ritualer (J.S. Jones:124). I «The Magical World of Aleister Crowley» (Aleister Crowleys magiske verden) skriver biografikeren Francis King at som en del av hans okkulte ritualer, ydmyket Crowley «bevisst seg selv ved å være den passive partneren i bøge tildragelser.» (King i Tompkins:421). I 1908 dannet List det såkalte Guido von List-selskapet for å fremme sin ariosofistiske forskning og sine skrifter, som på dette tidspunktet hadde utviklet seg til å bli ekstremt antisemittiske (ibid:43). Lists okkulte aktiviteter spredte seg over et bredt område. Han var ekspert på runealfabeter og skrev flere bøker om emnet. Han var spesielt opptatt av det doble lynsymbolet, som senere ble symbol for SS (J.S. Jones:125). (det enkeltstående lynsymbolet ble værende symbol for Hitlerjugend). Han var dessuten en selvlært okkult mester, og hevdet å være den siste av de armanistiske magikerne som tidligere hadde hatt autoritet i den ariske verden (Goodrick-Clarke:33). I 1911 dannet List en elitegruppering som han kalte Der Hoher Armanen-Orden (den høyere armanerordenen, HAO). HAO var et hierarkisk presteskap der han selv var stormester. List hevdet at denne kulten var den gjenværende resten av en eldgammel orden av prestekonger som ble kalt Die Armanenschaft (armanensamfunnet). Denne gruppen var kilden til 130 Lyserøde Hakekors Lists største innflytelse blant nazistene. GoodrickClarke skriver: «Lists blåplaner for et nytt pan-germansk imperium [basert på en gjenoppvekking av die armanenschaft] var detaljerte og utvetydige. Den påkalte Samvittighetsløs underkastelse av ikke-arier under sine ariske mestere i en sterkt strukturert hierarkisk stat. Kvalifikasjonene til kandidatene (når det gjaldt posisjoner i den nye sosiale orden) hvilte ene og alene på deres raserenhet. List gikk imidlertid enda lengre. I forventning til mystisk elitisme i SS i nazi-Tyskland var Lists idealer en mannlig orden som var okkult kontrollert (Goodrick-Clarke:64f). Ikke bare er Lists planer slående like med de senere planene til Heinrich Himmler for en SS-kontrollert stat, men den minner også om Brand og Friedlanders filosofi om militaristisk maskulint herrevelde. Selv om Armanenordenen aldri ble noen stor organisasjon, inkluderte medlemslistene flere høyerestående personer i det østerrikske sosietetsliv (ibid:233). En tilhenger av Lists skrifter kom til å bli sentral i nazibevegelsen: Den unge Adolf Hitler. Etter det tredje rikes fall, ble det funnet en bok av Guido von List i Hitlers private bibliotek. Inni omslaget var det skrevet følgende inskripsjon: «Til Adolf Hitler, min kjære armanerbroder,» selv om dette ikke er tilstrekkelig bevis for å konkludere at Hitler selv hørte til ordenen (J.S. Jones:124; Waite, 1977:90) Homoseksualitet i Nazipartiet 131 JÖRG LANZ VON LIEBENFELS OG ARISOFIEN Dersom noen okkultist kan sies å ha hatt større innflytelse på Hitler og nazistene enn List må det ha vært Jörg Lanz von Liebenfels (1874-1954). Lanz var forhenværende munk i cistercienserordenen som ble kastet ut av ordenen på grunn av «kjødelige og verdslige lyster» (Sklar:19). Siden cistercienserordenen var en lukket, mannlig, klosterorden, er det antagelig at Lanzs overtramp var av homoseksuell natur. Den tyske forfatteren Friedrich Buchmayr skriver følgende om Lanz: «Etter presteordinasjonen i 1898, ble Lanz satt til å undervise korgutter. I april 1899, forlot 24-åringen ordenen, og sa at årsaken var «økende nervepress» og «irritasjon». I avdelingsboken står det at han forlot ordenen på grunn av «kjødelige lyster». Hans senere radikale hat mot kvinner antyder et feilslått forhold til kvinner (Buchmayr, Biographisch-Bibliographisch Kirchenlexicon, vol XVI, 1999). Det var gjennom Lanz at Hitler skulle lære at mange av hans helter fra historiebøkene også var «praktiserende homoseksuelle» (Waite, 1977:94f). Etter å ha blitt kastet ut fra klosteret, dannet Lanz sin egen okkulte orden kalt «Ordo Novi Templi eller Det Nye Tempelets Orden (ONT). ONT var knyttet til Ordo Templi Orientis eller «Østens Tempelorden», hvor man, som i Lists organisasjon, praktiserte tantriske seksuelle ritualer (Howard:91). 132 Lyserøde Hakekors Hitler var klar over at Lanz var homoseksuell, ifølge fru Elsa Schmidt-Falk ved nazistenes genealogikontor i München, slik også Daim rapporterer. Schmidt-Falk snakket ofte personlig med Hitler i kraft av sin rolle som slektsforsker som hadde som oppdrag å verifisere raserenheten hos høyerestående nazister. Hun konkluderte aldri ut fra sine diskusjoner at Hitler hadde et personlig forhold til Lanz (selv om det er meget mulig), men hun meldte at: Lanz ble også en gang nevnt i følgende sammenheng: «en dømt homoseksuell hadde sendt en bønn om nåde til Hitler, der han førte opp [Lanz] som homoseksuell. Hitler tillot denne mannen å forsvinne øyeblikkelig. [En annen gang] nevnte Hitler Röhm, Heines, etc. og også Lanz von Liebenfels og hans gruppe, om hvem han i det minste erkjente at de var aktive homoseksuelle (Daim:41). Både Lists og Lanz’ organisasjoner ble dannet etter modell fra Deutschritterorden (Teutonerridderne) og Tempelridderne, en militaristisk munkeorden som ble dannet i 1118 EK for å kjempe i korstogene (Goodrick-Clarke:60). Etter korstogene vendte tempelridderne tilbake til Europa, men demobiliserte aldri. I stedet etablerte medlemmene klostre som ble sentra for handel og politisk innflytelse. Tidlig på 1300tallet ble Tempelridderne lyst i bann av pave Innocents III anklaget for homoseksuelle perversjoner og okkult praksis. De ble ført for retten og oppløst av kong Filip den Fagre av Frankrike. Igra skriver: «[Homoseksualitetens] morbide historie i det tyske blod daterer seg tilbake fra teutoner-tiden. Deres personlige liv Homoseksualitet i Nazipartiet 133 var like famøse som de mer vidkjente ridderbrødre, Tempelridderne. De sistnevnte ble så korrupte at de gjorde sin kardinalsynd om til en religiøs kult. Det var utallige offentlige rettssaker der de mest frastøtende detaljer ble brakt fram i lyset (Igra:18) Andre har bekreftet forkjærligheten for homoseksualitet blant teutonerridderne. Adolf Brand skriver i Der Eigene og sier om teutonerne (som de teutonske ridderne har tatt sitt navn fra), at «Edda (norrøn mytologi) fremstiller [homoseksualitet] som en fremtredende dyd blant teutonerne (Brand i Oosterhuis and Kennedy:236f). Naziledere, spesielt Himmler, var svært opptatt av teutonerne. Sklar skriver at «akkurat som List og Lanz, var Himmler besatt med den teutonske ridderorden» og at han «vurderte sine svartkledde gardister [SS] som en elitekadre av teutonerriddere» (Sklar:14ff). På samme måte gjenoppvekket Friedrich der Groβe (Fredrik II Store), Hitlers store personlige helt, «lastene til teutoner-ridderne i sin egen armé» (Igra:19). Hitlers Ordensburgen (Ordensborgene) var «de høyeste residensielle akademier for opplæring av nazieliten» og «fikk sitt navn fra middelalderborgene som ble bygget av teutonerridderne» (Snyder:261). Det var derfor passende at flagget med hakekorset først ble hevet over en av disse borgene. Første juledag 1907, mange år før hakekorset ble symbol for det tredje rike, heiste Lanz og andre medlemmer av ONT et swastikaflagg over slottet som Lanz hadde kjøpt for å huse ordenen (Goodrick-Clarke:109). Lanz valgte swastikaen, sa han, fordi det var et eldgammelt hedensk symbol for Odin (Cavendish:1983). Odinismen ble forøvrig av List hevdet 134 Lyserøde Hakekors å være nasjonalreligionen blant teutonerne (GoodrickClarke:39). Tidsskriftet for ONT ble kalt Ostara, som ble oppkalt etter Odins kvinnelige motstykke i det hedenske tyske panteon. Enkelte av titlene for tidsskriftet omfattet: «Farene ved kvinners rettigheter og nødvendigheten av en maskulin mestermoral» og «Introduksjon til seksualfysikk, eller Kjærlighet som odylisk energi». Lanz hatet kvinner og skrev at «en kvinnes sjel har noe før-menneskelig, noe demonisk, noe gåtefullt over seg.» (Rhodes:108). «Naturen selv,» skrev Lanz, «har satt kvinner til å være våre slaver» (Lanz i Daim:31). Han anklaget promiskuøse kvinner for å ha forårsaket raseurenheter blant arierne fordi de kopulerte med «menn av laverestående raser» . Lanz’ okkulte filosofier, som han kalte ariosofi (arisk teosofi) var en viderføring av tankene til Guido von List. Lanz laget et tillegg til teosofien og den tyske nasjonalismen i det populære emnet sosialdarwinisme, slik det ble fremmet av Ernst Häckel og monistligaen. Häckel er i dag kjent for sin forkastede teori om at «ontogeni rekapitulerer filogeni», en tanke om at de ufødte av alle arter gjennomgår et bestemt fosterstadium som rekapitulerer utviklingen av foregående fylae (utviklingsstadier). Men i Tyskland, før nazismen, var Häckel kjent for sin bruk av Darwins tanke om «den sterkestes rett» på menneskesamfunnet. Cambridgehistoriker og journalist i London Times Ben Macintyre skriver: «Den tyske embryologen Häckel og hans monistliga fortalte verden, og spesielt Tyskland, at hele historien om nasjoner er uforklarlig ved hjelp av naturlig utvalg: Hitler Homoseksualitet i Nazipartiet 135 og hans forvridde teorier omgjorde denne kvasivitenskapen til politikk, og forsøkte å utslette hele raser basert på tanken om raserenhet og den sterkestes rett. Hitler kalte sin bok «Mein Kampf» (Min Kamp) og gjenspeilte Häckels oversettelse av Darwin som «kampen for overlevelse.» (Macintyre:28f). Lanz’ ariosofi kom til å gi næring til nazieliten, til tross for (eller kanskje på grunn av) deres sinnssyke kvaliteter. «Lanz eksploderte,» skriver Goodrick-Clarke, «mot den falske kristne tradisjonen om medfølelse for de svake og krevde at en nasjon Samvittighetsløst skal ta seg av de underpriviligerte.» (Goodrick-Clarke:97). Waite skriver at Hitler var en sterk tilhenger av Ostara og utviklet sin antisemittiske filosofi ved hjelp av rasistiske pamfletter som var utgitt og distribuert av Lanz og von List. [Hitler] kjøpte noen antisemittiske pamfletter for småpenger. Disse pamflettene som var så viktige for formasjonen av Hitlers politiske tanker, ble distribuert av et ekstremt antisemittiske selskap kalt List-Gesellschaft. Traktatene var skrevet av to nå glemte forfattere, Georg Lanz von Liebenfels (1872-1954) og Guido von List (ca 1865-1919). Av alle de rasistiske pamflettene som var tilgjengelig for Hitler i disse årene er det bare de som var skrevet av Lanz og List som kommer fram i eksplisitte detaljer de tanker og teorier som utvetydig og karakteristisk ble kjent som Hitlers egne. De var de eneste som talte om raseteorier i historien som proklamerte det unike og hellige fra et arisk rasestandpunkt. De var de eneste som mente at det var nødvendig med en raseren stat som kunne bekjempe de mindreverdige rasene som truet dem til 136 Lyserøde Hakekors døde både innenfra og utenfra. Det var bare de som krevde et politisk overherredømme fra en eliterase som ble anført av en kvasireligiøs militær leder. Hitlers politiske tanker ble senere utviklet og styrket i rasistiske sirkler fra München etter krigen i 1919-1923, men opphavet fant sted i Wien under påvirkning fra Lanz og List (Waite, 1977:91). I 1958 publiserte den østerrikske psykologen Wilhelm Daim en studie av Lanz med tittelen: Der Mann der Hitler die Ideen gab (Mannen som gav Hitler idéene). I den boken forteller Daim hvordan Lanz hadde møtt Hitler i Wien da sistnevnte var 20 år gammel. Hitler besøkte ofte okkulte bokhandler og brukte sine kontakter i enkelte av dem til å lokalisere Lanz etter å ha hatt problemer med å finne tilbakedaterte utgaver av Ostara. Mens han gikk arbeidsledig i Wien, forsvarte Hitler «Liebenfels glødende mot skeptikerne,» skriver Snyder (Snyder:211). I 1932, 23 år etter det skjebnesvangre møtet skriver Lanz: «Hitler er en av våre elever. En dag kommer du til å oppleve at han, og gjennom ham, vi, blir seierrike og utvikler en bevegelse som kommer til å få jorden til å skjelve» (Cavendish:1983). Denne proklamasjonen falt ikke i god jord hos der Führer, og han fikk Lanz skrifter bannlyst i 1933 (Snyder:211). Lanz’ Ostara var kjerneskrift for rasistiske og okkulte figurer i Tyskland. I Ostara foreslo Lanz at «utilfredstillende» rasetyper burde elimineres ved abort, sterilisering, utsulting, tvangsarbeid og andre virkemidler. Han anbefalte dessuten ariske fødselsfarmer der herrefolket, hvis skjebne det var å kontrollere verden, kunne klekkes ut (Cavendish:1983). Heinrich Himmler kom senere til å skape et slikt avlsprogram (som han Homoseksualitet i Nazipartiet 137 kalte Lebensborn) under det tredje rike. Den nære likheten mellom Lanz’ oppskrift for elimineringen av de «mindreverdige» og synspunktene til Benedict Friedlander synes i det minste å foreslå et forhold mellom ONT (det nye templets orden) og De Spesielles Forbund. En slik link var Harald Gravelle, et homoseksuelt medlem i Guido von List-selskapet som skrev både for Ostara og Der Eigene (Steakley:67n.34). Gravelle var «ledende teosof i Lanz’ omgangskrets, med unntak av Guido List» (Goodric-Clarke:100). Selv om han ikke var direkte knyttet til ONT, var astrologen dr. Karl Günther Heimsoth en annen link mellom De Spesielles Forbund og okkultistene. Heimsoth, selv ‘homoseksuell’, var «en nær venn og Freikorps-kamerat av Röhm» og opprettholdt «nær kontakt med en rekke fremtidige nazi-ledere» (Machtan:108f). Han skrev en bok med tittelen Charakter Konstellation, som var rettet helt og holdent til horoskopene til homoseksuelle (Rector:81); han var også bidragsyter til Der Eigene. Heimsoth blir husket for å ha laget begrepet «homofil» (Oosterhuis and Kennedy:188), som var det alminnelige amerikanske synonymet for homoseksuell i de første tiårene for den amerikanske homobevegelsen. THULE-SELSKAPET I 1912 dannet forskjellige etterfølgere av List og Lanz en organisasjon kalt Germanen Orden. Radikalt annerledes i det rent filosofiske og åndelige fokus i de andre gruppene de to «mestrene» hadde dannet, var 138 Lyserøde Hakekors Germanen Orden ment å skulle ta en aktiv rolle i å oppfylle målene til ariosofiske læren. «Det grunnleggende målet til Germanen Orden,» skriver Goodrick-Clarke, «var å overvåke jødene og deres aktiviteter ved å skape et senter hvor distribusjon av alt antisemittiske materiale skulle strømme gjennom (GoodrickClarke:128). Bare ariere av rendyrket opphav fikk bli medlemmer. Første verdenskrig avbrøt organisasjonen, men i krigens etterspill begynte de forskjellige avdelingene i ordenen å gå i direkte handlinger mot dem de anså som sine fiender. Etter krigen begynte ordenen å bli «brukt som en dekkorganisasjon for rekrutteringen av politiske mordere» (ibid:133) som gjenoppvekket praksis fra Vehmgericht, et samfunn av hevnere fra middelalderen hvis eneste dom var døden (Waite, 1969:216ff). Fremstående blant disse snikmorderne var Gerhard Rossbach, Edmund Heines og andre «mannemannsaktige» homoseksuelle som senere kom til å hjelpe til å forme nazipartiet (Snyder:92, Waite:222f). Omkring 354 fiender av nasjonalsosialistene ble drept av Vehme-morderne i løpet av en årrekke. Den fremste av disse var Walter Rathenau, utenriksminister for den tyske republikken under første verdenskrig. Ironisk nok ble mange av ofrene for organisasjonen drept på grunn av seksuelle, ikke politiske grunner. Waite skriver: «Femene (Vhemene) ble ofte sendt mot tidligere kamerater i organisasjoner som hadde oppstått i kjølvannet av Freikorps-bevegelsen. Den enorme mengden av broderskap og hemmelige selskapet førte til konkurranse, krangel og død. Konkurransen og kon- Homoseksualitet i Nazipartiet 139 fliktene ble intensivert av det faktum at mange av fribytterne var homoseksuelle og henfalne til sjalusi og «elskovskrangler». Mayer-Hermann-saken er et godt eksempel. Oberleutnant Mayer var Kreisleiter for «Arbeitsgemeinschaft Rossbach.» Han var også, som rettsprotokollene eufemistisk nok gjengav det, «en kvinnefiende,» det var også lederen hans, Gerhard Rossbach. Støttet som de var av en rik tobakksprodusent, Kurt Hermann, grunnla han sitt eget «Arbeitsgemeinschaft Mayer». Men Oberleutnant Mayer ble snart sjalu på en viss Gebauer, en tidligere baltisk soldat, som også kurtiserte herr Hermann. Mayer anklaget Gebauer med forræderi og sendte to av sine menn til Hermanns hjem. De fant forræderen i seng med herr Herrmann — frau Hermann var bortreist på tidspunktet — og utførte femenes dom over dem (Waite, 1969:222f). På grunn av Germanenordenens tilknytning til politisk terrorisme, endret dens bayerske avdeling i 1917 navn til Thule Gesellschaft (Thule-selskapet) «for å spare dem for oppmerksomhet fra sosialister og pro-republikanske elementer» (ibid:144). Thule-selskapet beholdt mange av de bisarre okkulte teoriene som oppstod hos Blavatsky og «hadde nære bånd til Crowleys organisasjon» (Raschke:339). Historikeren Wulf Schwarzwaller skriver: «Kort sagt var trosbekjennelsen for den indre sirkelen i Thule-selskapet som følger: Thule var en mytisk øy i det fjerne nord, som i likhet med Atlantis, angivelig var sentrum for en tapt, høyerestående sivilisasjon. Men ikke alle hemmelighetene til denne sivilisasjonen 140 Lyserøde Hakekors var blitt utslettet. De som fremdeles bestod ble voktet av eldgamle, svært intelligente vesener. De ekte innvidde kunne etablere kontakt med disse vesenene [som kunne] inngi den innvidde med overnaturlig styrke og energi. Med hjelp av disse energiene fra Thule, var målet til den innvidde å skape en ny rase av overmennesker av «arisk» opphav som skulle utrydde alle «mindreverdige» raser (Schwarzwaller:66f). Lederen for Thule-selskapet var en mann ved navn Rudolf von Sebottendorf, men ledende organisator for selskapet het Walter Nauhaus og var tidligere medlem av Wandervögel-bevegelsen (GoodrickClarke:143). Medlemmene av Thule-selskapet, som står sentralt i nazismen, omfattet Hans Kahnert, Dietrich Eckhart og Rudolf Hess. I 1919 grunnla Kahnert Tysklands største «homorettighets»-organisasjon, Der Bund für Menschenrecht (Menneskerettsforbundet) som blandt annet talte SA-leder Ernst Röhm sine medlemmer (J.Katz:632n94). Eckart derimot, var grunnleggende medlem av det tyske arbeiderparti og ble Adolf Hitlers mentor (Shirer:65). Som Hitler abonnerte Eckart på Ostara (J. S. Jones:301n91). Dietrich Eckart tok Hitler som sin læresvenn i 1920. Han uttalte senere at han følte seg «tiltrukket til [Hitlers] hele vesen» og at han og Hitler utviklet et «intimt» forhold der han omtalte den yngre mannen som «min Adolf» (Machtan:117). Eckart sier intet om å være homoseksuell, men dokumentene antyder at han var det. Han blir av enkelte sagt å ha vært involvert i tantriske seksualritualer «som lignet Crowleys», og endog ha innviet Hitler i slike aktiviteter (Raschke:399). Vi vet at Eckart var en av de mest entusiastiske etterfølgerne av Otto Homoseksualitet i Nazipartiet 141 Weininger, en fremstående ‘homoseksuell’ herreveldetenker hvis teorier foraktet kvinner (Igra:100). Alfred Rosenberg karakteriserte Eckart som en innbarket kvinnehater hvis «utelukkende mannlige selskap» ødela hans korte og barnløse ekteskap i 1920 (Machtan:118f). Det kan ikke være tvil om at Eckart var sentral i Hitlers tidlige fremgang. «Med Eckart som sin mentor,» skriver Schwarzwaller, «ble den sosialt taktløse og hemmede Hitler — den mislykkede malersvennen, tidligere menig av første grad, som ikke engang ble forfremmet til korporal fordi han manglet lederkvaliteter, brått en fremstående organisator og propagandist» (Schwarzwaller:68). På samme måte som Röhm og Lanz, krevde Eckart æren for å ha «skapt» Hitler. I 1923, kort tid før han døde, skrev Eckart til en venn: «Følg Hitler! Han kommer til å danse, men det er jeg som spiller musikken. Vi har gitt ham midlene til å holde kontakten med dem (de opphøyede mesterne). Frykt ikke for meg, for jeg har influert historien mer enn noen annen tysker» (Schwarzwaller:69). Selv om han kom til å latterliggjøre mange av okkultistene og deres tanker, dedikerte Hitler sin bok Mein Kampf til Eckart, og på ett tidspunkt kalte han Eckart sin egen «Johannes døperen» (ibid:70). Hitlers neste åndelige mentor var Karl Haushofer, som senere ble Tysklands ledende teoretiker når det gjaldt emnet som er kjent som geopolitikk (den vitenskapelige studien av geografisk innflytelse på politiske tildragelser). Haushofer, som var hemmelig medlem av Thule-selskapet, blir kreditert med å trene Hitler til å tenke i størrelsesorden verdensmakt, og mange tror at 142 Lyserøde Hakekors han nærmest har diktert kapitel 16 i Mein Kampf, som er disposisjonen for Hitlers utenrikspolitikk (Sklar:63f). Haushofers Lebensraum-teori (leverom) ble senere brukt for å rettferdiggjøre tysk ekspansjon, mens hans kjennskap til orienten lot ham styrke Hitlers allianse med Japan (ibid). Det fins dokumentasjon som foreslår at også Haushofer var homoseksuell. I boken «Hitlers Cross» (Hitlers kors) anklager Erwin Lutzer Haushofer for å ha ført Hitler inn i de dypeste nivåene av okkult transformasjon til han ble en gjennomdemonisert person. Hitler ble endog seksuelt transformert; han ble sadomasochist, og praktiserte forskjellige former for seksuelle perversjoner (Lutzer:61). Mest overbevisende er vitnesbyrdet fra Ilse Hess, Rudolf Hess’ hustru, det medlemmet av Thule-selskapet som steg høyest i nazisirklene. Hess som, (tross ekteskapet) var homoseksuell, var en av Hitlers nærmeste venner og en medstudent hos Haushofer. Machtan forteller at Ilse Hess klaget at hun hadde ikke hadde fått mer ut av ekteskapet sitt en pikekonfirmant og at hun sammenlignet seg selv, når det gjelder ekteskapets gleder, med en «skolepike i et kloster» (Machtan:149). Han legger også til: Hess hadde også utviklet et nært forhold med Haushofer, som var tjuefem år eldre enn ham selv. De to tilbrakte ofte hele netter sittende sammen i Haushofers hjem, og de gjorde også flere felles ekskursjoner. «Han er en vidunderlig person,» fortalte en entusiastisk Hess til sine foreldre, og Haushofer dedikerte til sin «unge venn Rudolf Hess» et hymne som minnet om Homoseksualitet i Nazipartiet 143 Stefan George (en velkjent pederast), som talte om at «hans øyne med glede opplyste stengte dører» akkurat som «en solnedgang blir gjenspeilet om våren» .Ilse Hess bekjente senere på en motvillig måte, at hun «lenge hadde vært aldri så lite sjalu» på Haushofer, som syntes å absolutt ha «absorbert» hennes kjæreste» (Machtan:144f). Hess ble omsider visefører for Nazipartiet. Både Hess og Alfred Rosenberg hadde «enorm innflytelse på Hitler som de begge forkynte Thule-selskapets evangelium for.» (Angebert:172). I tillegg til hans involvering med Thule-selskapet, hørte Hess endog til enda et rotskudd av den teosofiske kulten. Det var en organisasjon kalt det antroposofiske selskap, dannet i 1912 av Rudolf Steiner. Steiner var tidligere leder i det tyske teosofiske selskap som forlot gruppen med en gruppe etterfølgere etter å ha «oppdaget» den nye «Messias». Hess var også en tro tilhenger på astrologi (Howe:152). Hitler ble også påvirket av andre medlemmer av Thule-selskapet. Waite skriver: «Hitler understreket, når det gjelder hans innvielse i politikk i München i 1919, viktigheten av en liten pamflett med tittelen «Min politiske oppvåkning» [skrevet av] en sykelig fanatiker kalt Anton Drexler. Drexler var et laverestående medlem av Thule-selskapet, det mest innflytelsesrike av mange rasistiske antisemittiske grupper som oppstod i München like etter første verdenskrig. Innen revolusjonen i 1918, hadde selskapet omkring 1500 medlemmer i Bayern og omfattet mange av Hitlers senere støttespillere. Det blir 144 Lyserøde Hakekors meldt at Hitler selv «ofte var gjest i selskapet». Det reelle tyske Arbeiderpartiet — som skulle bli den mektige nazibevegelsen skilte seg lite fra diskusjonsgruppene og aktivitetene i Thule-selskapet og andre rasistiske grupper som alle grunnleggerne tilhørte (Waite, 1977:115). Likevel var det et annet fremstående nazimedlem som også var sterkt påvirket av den tyske okkulte bevegelsen, nemlig Heinrich Himmler. Himmler hadde et nært forhold med en fremstående okkultist ved navn Karl Maria Wiligut, som ble kjent som «Himmlers Rasputin» (Goodrick-Clarke:177). Det er ikke kjent om dette er ment å skulle bety at Wiligut delte den famøse russerens hang for seksuell lidderlighet. Wiligut hevdet å være clairvoyant i og med at han husket «forfedrenes minner», noe som ganske sikkert er svært nyttig for rase-puristene i nazipartiet som var opptatt av å bevise sin egen ariske arv. Wiligut var ansvarlig for å designe dødningehoderingen som ble båret av medlemmene av SS. Under Himmler ble SS bokstavelig talt en okkult orden. Kristne fornavn ble byttet ut med teutoniske navn, og alle medlemmene ble avkrevd det strengeste hemmelighold og avstandstagen fra resten av samfunnet (Sklar:100). I senere år brukte Himmler enorme summer på esoteriske forskningsprosjekter som blant annet en ekspedisjon til Tibet for «å finne spor etter en ren germansk rase som kan ha vært i stand til å holde de eldgamle nordiske mysteriene i hevd» (ibid:102). Dette lite kjente aspektet i nazi-historien er selvsagt en av inspirasjonskildene for Steven Spielbergs film, Jakten på den Forsvunne Skatten (Raiders of the Lost Ark). Homoseksualitet i Nazipartiet 145 Himmler kan meget vel ha vært homoseksuell (to kilder er oppgitt senere i boken). Hvorom allting er, har hans intense besettelse med hemmelighold det som har beskyttet ham fra å avsløre sitt privatliv. Han fostret imidlertid kulten som bar navnet Männerbund (mannsbrorskapet) blant sine menn. Enkelte kilder melder at SS’ spesialstyrker under opplæringen krevde at man måtte såpe inn hverandres kropper i dusjen for å etablere gjensidig avhengighet (Reisman, 1994:3). Senere skulle Himmler komme til å fremsette tomme trusler mot homoseksuelle i proklamasjoner, men det er tydelig at han var helt innforstått med å være en del av Hitlers indre klikk av pederaster. Uansett kan vi se at de okkulte røttene til nazipartiet strakte seg dypt nedover i tysk jord. Det er også tydelig at mange av de fremste okkulte skikkelsene som er ansvarlig for denne arven var homoseksuelle. Fra eldgamle hedenske røtter via Blavatsky til List og Lanz, og videre til Hitler selv, var det utviklingen av homo-okkultismen som gav nazistene teoriene om en arisk herrerase og som ble deres rettferdiggjørelsesgrunnlag for den ondskapsfulle utrydningen av «mindreverdig» liv. Kapitel 3 FASCISMENS HOMOSEKSUELLE RØTTER Et annet område av historien vi trenger å granske for og forstå nazistene er opphavet til fascismen og den nasjonalsosialistiske ideologien. Fascisme er et begrep som ikke er lett å gi noen entydig definisjon, men de aller fleste vil trolig være enig i den snevreste tanken, at fascismen er en regjeringsform som blir karakterisert av tre ting: ett-parti-diktatur, sentralisert regjeringskontroll over finanser så vel som industri - og militant ultranasjonalisme. Det er her viktig å understreke at fascismen er en form for sosialisme. Det er derfor både unøyaktig og feilaktig å kalle nazistene «høyreekstreme», selv om denne feilinformasjonen er nesten universelt akseptert i dag. I sin bok fra 1964, Varieties of Fascism, skiver historikeren Eugen Weber at «vi gjør vel i å huske at fascismen så på seg selv som en form for sosialisme, løst 148 Lyserøde Hakekors fra menneskelig sentimentalitet og marxistisk dialektikk, mer tro mot de grunnleggende sosialistiske mål i og med at de forsøkte å tilpasse seg selv til historiske realiteter i stadig endring, og som den gamle marxistiske tolkningen ikke lenger passet til (Weber:29). Når man leter etter røttene til fascismen ser vi enda en gang sterke bånd mellom homoseksualitet og tenkemåten som vi identifiserer som nazisme. Det er interessant at Weber, uten å merke seg den homoseksuelle koplingen, sporet mønsteret av en planlagt totalitær stat tilbake til Platons «Republikken» og den fascistiske mentaliteten til den turbulente, Samvittighetsløse Calicles som er å finne i en annen av Platons dialoger, Gorgias (Weber:11). Derfor begynner vi her. Inspirasjonen for den fascistiske staten kommer fra Platon, som var tilhenger av mannlig overlegenhetstanke og pederasti. Platon blir elsket som den ypperste av de klassiske filosofene, men hans entydige fremming av sex mellom menn og gutter synes ikke være allment kjent. En prototypisk uttalelse av filosofen blir nedskrevet av George Grant i Legislating Immorality (Lovfesting av Umoral): «Gjennom nattlig elskov med gutter, begynner en mann i økende grad å se den reelle naturen av virkelig skjønnhet» (Grant, 1993:24). Platons «Republikken» er hans best kjente arbeid. Det følgende er en oppsummering av «Republikken» fra W.K.C. Guthries «A History of Greek Philosophy»: «Republikken (ca 370 FK) fremmer mange av Platons grunnleggende tanker, spesielt de som gjelder regjering og rettferd. Sammensatt som en debatt mellom Homoseksualitet i Nazipartiet 149 Sokrates og fem andre talere, er «Republikken» best kjent for sin beskrivelse av den ideelle staten (basert på Sparta), som Platon argumenterer burde styres av filosof-konger» (Guthrie i Grolier). Som vi har sett var det spartanske samfunnet dominert av en pederastisk krigerkult som innebar obligatorisk innføring av tolvårige gutter i homoseksuelle partnerskap med voksne menn. På samme måte som i alle slike kulter, var det spartanske militæret strengt hierarkisk og elitistisk. Platons konsept «filosof-konger» betyr en autokratisk leder som passer for et slikt samfunn. Filosof-kongen hersker over et slags fascistisk Utopia. Interessant nok inkluderer Platons idealiserte samfunn i «Republikken» elimineringen av familien som samfunnsatom og også elimineringen av privat eiendom. Det neste sitatet fra Weber i den historiske utviklingen, som kom til å kulminere med nasjonalsosialisme, er fra Friedrich II (Fredrik den Store, 1712-86) «grunnlegger av det fullkomne preussiske byråkrati» (Weber:11). Han skriver: «Den nazistiske Siegfried (teutonsk mytologisk helt) vendte sitt blikk tilbake på den likestilte elitismen i Sparta [og] til [Friedrichs] brakker i den preussiske hæren» (ibid:82). Friedrich passer klart inn i Platons beskrivelse av en filosof-konge. Han etablerte en streng militær orden basert på den spartanske modellen og brukte sine elitestyrker med stor fremgang, og utvidet sitt preussiske imperium gjennom nådeløse lynangrep mot nabolandene. Han var dessuten homoseksuell, og merkelig nok en av Adolf Hitlers største helter (Waite, 1977:112). Den homoseksualistiske historikeren Noel L. Garde skriver: 150 Lyserøde Hakekors Friedrichs homoseksuelle tilbøyeligheter, som først og fremst løytnant Katte ble utsatt for i sin ungdom, har blitt attestert av mange ledende skikkelser, deriblant Voltaire og Friedrich selv. De andre unge mennene i tillegg til Katte var baron Friedrich Trenck, Grev Keyserlingk, Grev Görz og en italiener ved navn Barbarini (Garde:448). Det er først i senere år at Friedrich har blitt lovprist som en modell for sosial liberalisering og humanitarianisme. En annen side ved denne mannen, forklarer derimot hans appell til Hitler og nazistene. Igra beskriver ham slik: «Friedrich hatet kvinner som sådan. «Frue» var alltid et skjellsord, en fornærmelse for ham, selv om han følte seg forpliktet av fornuften til å skaffe seg en dronning, som dermed også nødvendiggjorde at han ble gift. Men Friedrich levde aldri et ekteskapelig liv. Og selv om Luthers reform medførte at presteskapet også skulle gifte seg, for å utslette de laster som tidligere hadde fulgt med sølibatet i Tyskland, og selv om det samme gjaldt soldater, påla Friedrich majoriteten av sine offiserer til å forbli ugift. I hæren gjenoppvekket han de teutonske riddernes og tempelriddernes laster. Friedrich er derfor den rette opphavsmannen til den moderne tyske militarismen, ikke bare i statspolitisk øyemed, men som en tilbedelse av ødeleggelsen for egen skyld. Han foraktet menneskeheten generelt og vurderte menneskelig liv, endog sitt eget, som en ubetydelighet. Han bar stadig med seg en ampulle med gift, slik at han dersom han skulle finne det tjenlig, kunne ta sitt liv» (Igra:18f). Homoseksualitet i Nazipartiet 151 Ifølge Weber begynte den nasjonalsosialistiske formen for fascisme midt på 1800-tallet med den radikale organisasjonen Allgemeine Deutsche Arbeiterverein (ADAV) (Den allmenne tyske arbeiderforening) (Weber:11). Grunnleggeren av ADAV var den tyske sosialistlederen Ferdinand Lassalle, engang Karl Marx’ hovedrival når det gjaldt ledelsen av kommunistorganisasjonen «Den første Internasjonale». Selv om han trolig ikke selv var homoseksuell (han ble myrdet av en av sine elskeres rasende ektemann.) blir Lassalle husket for sin politiske rehabilitering av den notoriske pederasten Jean Baptiste von Schweitzer, etter at han var blitt utstøtt av det sosialdemokratiske partiet. Schweitzer var en talentfull advokat som, i 1862 var blitt redaktør for hovedorganet for den tyske sosialistbevegelsen, Sozialdemokrat. I august samme år kom tilfeldigvis to eldre damer som promenerte i en park i Mannheim over Schweitzer og en skolegutt. Schweitzer øvet sodomi mot gutten i buskene. Han ble arrestert, fengslet i to uker og deretter fratatt advokatløyvet (Steakley:1). Sosialdemokratene utstøtte Schweitzer, men et knapt år senere tok Lassalle Schweitzer under sine vinger (J. Katz:567n), og sa at en persons seksuelle smak «overhodet ikke hadde noe å gjøre med en manns politiske karakter» (Linsert:178). Schweitzer ble president i ADAV og den 7. september 1867 ble han valgt inn i Riksdagen i den nord-Tyske konføderasjonen (Steakley:1ff). 152 Lyserøde Hakekors FRIEDRICH NIETZSCHE Blant de mange menn som har blitt nevnt som «nasjonalsosialismens far» (deriblant Jörg Lanz von Liebenfels) er Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900) trolig den som mest av alt fortjener den utmerkelsen, etter å ha blitt kalt det av fremstående nazister som dr. Alfred Rosenberg og Dr. Franck (Peters:221). Andre har kalt ham «fascismens far» (ibid:ix). Rabiat anti-kristelig og homoseksuell som han var, grunnla Nietzsche «Gud er død»-bevegelsen og bidrog til utviklingen av den eksistensialistiske filosofien. Nietzsches forlegger, Peter Gast, kalte Nietzsche «en av de hardeste anti-kristne og ateist» og beskrev hans bok «Antikristen», som en «vill forbannelse» over kristendommen (ibid:119). Nietzsche kalte kristendommen og demokratiet den «svake flokks» moral og argumenterte for det «naturlige aristokrati» av overmennesker, hvis «vilje til makt» var grunnlagt i den materielle verden (Wren i Grolier). Ifølge Macintyre i The Forgotten Fatherland: The Search for Elisabeth Nietzsche (Det Glemte Fedreland: Jakten på Elisabeth Nietzsche) giftet Friedrich Nietzsche seg aldri og hadde aldri noen kjente kvinnelige sexpartnere, men ble gal i alder av 44 år og døde omsider av syfilis. Ifølge Sigmund Freud og Carl Jung ble Nietzsche blitt smittet av sykdommen på et homoseksuelt bordell i Genova, Italia (McIntyre:91f). Nietzsches lite flatterende opinion om kvinner var viden kjent. Arbeidene hans var «krydret med angrep på kvinner» og akkurat som pederastene i De Spesielles Forbund, vurderte han kvinner som tilhørende i rollen som fødemaskiner og sexslaver. Menn, derimot, skulle avles til å føre krig. (Agonito:265f). Homoseksualitet i Nazipartiet 153 En av Nietzsches nærmeste venner og en annen av Adolf Hitlers helter var komponisten Richard Wagner. Wagner var emnet for en bok som ble utgitt i 1903, skrevet av Hans Fuchs med tittelen «Richard Wagner und die Homosexualität» (Richard Wagner og homoseksualiteten) der Fuchs anbefaler kunst som en måte å frigjøre homoseksuelle på (Oosterhuis og Kennedy:86). Vi vet ikke hvorvidt Wagner var homoseksuell, selv om Hitler visstnok skal ha identifisert ham som dette. I Kurt Ludeckes «I Knew Hitler», sier der Führer det følgende når spørsmålet om homoseksualitet blant brunskjortene ble brakt på bane: «Ach, hvorfor skal jeg bry meg med mine etterfølgeres privatliv?». Jeg elsker Richard Wagners musikk — må jeg stenge ørene for den — fordi om han var pederast? Det er jo helt absurd» (Ludeke:477f). Nietzsches filosofi var grunnlagt på gresk og romersk hedenskap, og i sine skrifter kalte han på «en ny Cæsar som skal transformere verden» (Peters:viii). Flere år senere kalte Nietzsches søster og sjefspromotør, Elisabeth, entusiastisk Hitler det «overmenneske» hennes bror hadde forutsagt (ibid:220). Det er da også sant at Elisabeths aktelse for Hitler ble gjenspeilet av der Führers beundring for hennes bror. Hitler og nazistene stod i gjeld til Nietzsche for hans bidrag til tysk ultranasjonalisme. «Det er ikke for meget å si,» skriver historikeren Georg Lichtheim, «at hadde det ikke vært for Nietzsche, ville verken SS eller Hitlers stormtropper eller kjernen i bevegelsen hatt den inspirasjon de trengte for å utføre sitt program om massemord i Øst-Europa» (McIntyre:187). W. Cleon Skousen skriver det slik at, «da Hitler skrev Mein Kampf, var det som om Nietzsche talte fra det hinsidige» (Skousen:348). 154 Lyserøde Hakekors Hadde han levd i samtiden, er det ikke sikkert at Nietzsche hadde blitt nazist. Hans verker omfatter utallige fordømmelser av antisemittisme og ultranasjonalisme (og ble derfor selektivt sensurert av Elisabeth). Det beste målet på Nietzsches bidrag og viktighet for nazismen ligger ikke i spekulasjonene om hva Nietzsche hadde tenkt om nazismen, men i den reelle respekten nazistene hadde for ham. Nietzsche mest bejublede bok, «Also Sprach Zarathustra» (Slik talte Zoroaster) ble regnet som den reneste bibel for Hitlerjugend og ble lagt sammen med Hitlers Mein Kampf og Alfred Rosenbergs «Myten om det tjuende århundre» — i velvet på Tannenberg-Minnesmerket, som var blitt reist til minne om Tysklands seier over Russland i den første verdenskrig» (Peters:221). Hitler og nazistene brukte ofte nietzscheanske fraser som «vilje til makt» og «lev farlig» og «overmenneske», men det som er av større betydning er at Nietzsche ble en folkehelt like meget. Visse tyske intellektuelle kanoniserte Nietzsche gjennom de populære mediene i samtiden. Peters skriver: «Tysklands intellektuelle elite, deriblant poeter som Stefan George og skribenter som Thomas Mann, så i Nietzsches «aristokratiske radikalisme» et svar på Vestens dekadente demokratiske idealer. Ivrige unge menn og kvinner møttes for å ha ritualistiske lesninger fra Zoroaster. Salmer ble komponert for å feire den nye religionen og innen kroppen til den syke filosofen ble stedt til hvile var han allerede helgenforklaret (Peters:ix). Homoseksualitet i Nazipartiet 155 KULTURELITENE Hvem var da disse «intellektuelle» som populariserte Nietzscheansk fascisme i Tyskland. Stefan George, en av Tysklands mest populære poeter i samtiden, var pederast og «en ledestjerne» for «De Spesielles Forbund». «George og hans disipler,» skriver Oosterhuis og Kennedy, «gjenopplivet Holderlins konsept om gresktyskere (Griechendeutschen) og kontrasterte i sin poesi og livsstil den evige våren i homoerotisk vennskap fra familien» (Oosterhuis og Kennedy:91). Homoseksualisten Ian Young skrev at «I George, ble estetikken, nietzscheanismen og den homoseksuelle idealismen transmutert til en poetisk filosofi» (Young:183). I 1903 forelsket George seg i en 15-år gammel gutt og gjorde ham til et mål for tilbedelse i boken «Der Siebente Ring» fra 1907 (Den syvende ringen). Den siste boken han skrev, Das Neue Reich (Det nye riket) ble utgitt i 1928, «profeterte en tid der Tyskland skulle bli det nye Hellas» (Miles i Grolier). I 1933, da Hitler steg opp på tronen, tilbød han George stillingen som «president for nazistenes nye brev-akademi (en stilling han takket nei til) (Mosse:60). Thomas Manns identifisering med Nietzsche kan også ha hatt noe å gjøre med sistnevntes homoseksualitet. Blant andre verker er Mann berømt for en kortroman fra 1912 med tittelen Der Tod in Venedig (Døden i Venezia) der en «eldende skribent risikerer sitt liv og rykte i sine forsøk på å stirre på den apolloniske skjønnheten til den 14 år gamle Tadzio (Reiter i Grolier). Den homoseksualistiske historikeren A.L. Rowse kalte 156 Lyserøde Hakekors denne kortromanen «Århundrets mest publiserte homoseksuelle historie» (Rowse:212). En nylig utgitt biografi med tittelen: «Thomas Mann: Et liv», av Donald Prater, dokumenterer forfatterens homoseksualitet. En anmeldelse av boken i San Francisco Examiner (23. desember 1995) nevner at boken delvis er basert på Manns private dagbøker, som avslører et «hemmelig homoerotisk liv» . Mann var gift og hadde seks barn for hvem han var en «fjern og av og til skremmende skikkelse» Artikkelen avslører at to av disse barna, Klaus og Michael, begikk selvmord. To av barna ble homoseksuelle (Rowse:212). Mann bekjenner i sine dagbøker at karakteren Tadzio, den 14 år gamle gutten i «Der Tod in Venedig» var modellert etter en gutt som Mann «utviklet en forelskelse til mens han var på ferie i Venezia.» Vi må imidlertid være tydelige på at Manns bidrag til nazismen, hans rolle i å folkeliggjøre Nietzsche, ikke var planlagt. Mann var personlig anti-nazist, og var persona non grata hos Hitlers regjering. Nietzsches innflytelse strakte seg langt utover de tyske grensene. Tilpasset emnet «den nietzscheanske ekstase» i den italienske kunstnerverdenen, viser skuespillforfatteren Frank Wedekinds teaterstykke «Våren våkner» en gruppe skolegutter som han «lar eksperimentere med alle slags former for seksualitet [inkludert] onani, heteroseksuell promiskuitet og homoseksuell elskov guttene i mellom» (Mosse:61). Benito Mussolini innrømte egenhendig en takknemlighetsgjeld til Nietzsche under sitt diktatur (Peters:212). Homoseksualitet i Nazipartiet 157 Nietzsches søster, Elisabeth, stod fremtredende både før nazi-tiden og under nazi-Tyskland. Etter Nietzsches død i 1900, tok hun kontroll over hans bo og promoterte med stor iver sin brors skrifter, og etablerte Nietzsche-arkivene. Under Weimar-republikken ble disse arkivene «sentrum for en sterk motrevolusjonsstrømning» innen den tyske nasjonalismen (ibid:206). På ett tidspunkt ønsket Nietzsches etterfølgere å bygge et Nietzsche-tempel, komplett med statuer av Apollon og Dionysos (ibid:200). Templet ble imidlertid aldri bygget, men Adolf Hitler selv satte i gang byggingen av en helligdom for Nietzsche, et minneauditorium og et bibliotek «hvor tysk ungdom kunne lære Nietzsches tanker om en herrerase» (ibid:222). Den såkalte Friedrich Nietzsche zum Gedachinis Erbaut (Friedrich Nietzsches Minnehus) ble åpnet i august 1938 (McIntyre:192). En interessant digresjon til denne historien er det faktum at Elisabeth Nietzsche og hennes ektemann grunnla en koloni i Paraguay, kalt Nueva Germania (NyTyskland). Etter det tredje rikes fall, tok Nueva Germania imot hundrevis av flyktede nazister/krigsforbrytere, deriblant den famøse dr. Josef Mengele (McIntyre:5,205ff). Et annet interessant faktum er at Rudolf Steiner, som senere grunnla det okkulte antroposofiske selskapet, en kort periode samarbeidet med Elisabeth i styringen av Nietzsche-arkivene. Friedrich Nietzsches innflytelse på nazistene blir gjenspeilt i alt de gjorde. «Bli hard og vis ingen nåde,» lærte Nietzsche. «Ondskapen er menneskets ypperste styrke» (Peters:227). Man kan bare undres om historien hadde vært annerledes om tyskerne hadde vært klar 158 Lyserøde Hakekors over at skriftene til deres fascistiske «geni» kan ha vært influert av det faktum at hans hjernefunksjon var skadd, «på grunn av at han var i tertiærfasen av cerebral syfilis» (ibid:35). I 1902, forsøkte en lege ved navn P.J. Möbius å advare sine landsmenn «at de burde ta seg i vare for Nietzsche, fordi hans verker var et resultat av en syk hjerne» (ibid:184). Uheldigvis for verden, ble Möbius’ rapport kvalt av Elisabeth og hennes mektige venner. Den tiltrekningskraft fascismen hadde på homoseksuelle kommer også til syne i andre lands historie. Som vi tidligere har sett, ble pronazistiske fascist-organisasjoner både i England og Frankrike ledet av homoseksuelle. I England ble organisasjonen kalt det Anglo-Germanske Fellesskap, og ble ledet av de britiske homoseksuelle Guy Francis de Moncy Burgess, og kaptein John Robert Macnamara. (en opplysning her, selv om det ikke er absolutt stadfestet at de handlet med svikefulle motiver, må det understrekes at homoseksuelle politiske aktivister spilte en fremtredende rolle i å dempe Hitlers gemytt før andre verdenskrig. (Nöbel:128ff). I Frankrike ble de pro-nazistiske fascistene representert av to grupper, det radikale sosialistpartiet ledet av Edouard Pfeiffer (generalsekretær) og det franske Folkepartiet som ble ledet av Jacques Doriot. Pfeiffer var åpent homoseksuell. Mindre er kjent om Doriot, men som vi tidligere har vist, synes organisasjonen hans uansett å ha hatt tiltrekningskraft på homoseksuelle (Costello:300ff). Homoseksualitet i Nazipartiet 159 Den belgiske fascistbevegelsen «Rexistene» ble ledet av Leon Degrelle «som kom til å se på seg selv som en Hitlers åndelige sønn» (Toland:410). I Østerrike, ble Artur Seyss-Inquart, etter Hitlers maktovertagelse ble utpekt til «innenriksminister med full og ubegrenset kontroll over nasjonens politistyrker (ibid:434). I Norge rådde den famøse Vidkun Quisling, hvis etternavn endog i engelsk er blitt synonymt med «sviker». Igra identifiserer alle disse mennene som homoseksuelle (Igra:86). En «fremstående leder» av nazipartiet i Tsjekkoslovakia var også homoseksuell (Oosterhuis:243). En kopling mellom homoseksualitet og fascisme hos Tysklands militære allierte blir implisert av historikeren Mary Beard i boken «The Sex Life of the Unmarried Adult» (den ugifte voksnes sexliv) skriver hun at «den fascistiske bevegelsen i Tyskland, såvel som i Italia og Japan, har grunnleggende sett en kraftsentrum av ugifte menn. Adolf Hitler [er] akkurat som majoriteten av de tretti eller førti lederne av nazipartiet, ungkar. Flere fremstående nazister er menn med seksuelle perversjoner såvel som militære vågestykker på rullebladet» (Beard:158). Homoseksualistene John Lauritsen og David Thorstad skriver at i Sovjetunionen, var homoseksualitet kjent som «den fascistiske perversjon» under 1930-tallet. De siterer den sovjetiske skribenten Maxim Gorkij: «Det fins allerede et slagord i Tyskland: Utslett de homoseksuelle, og fascismen går under» (Lauritsen and Thorstad: 69). Wilhelm Reich, forfatter av «The Mass Psychology of Fascism» var en fremstående tysk psykoanalytiker da Hitler kom til makten i 1933. Han skrev at homosek- 160 Lyserøde Hakekors sualitet var utgangspunktet for fascismen. I 1936 skrev hans medpsykiater Erich Fromm det samme og knyttet også homoseksualitet til sadomasochisme (Oosterhuis:242). Denne koplingen er i stadig økende grad blitt anerkjent i løpet av de seneste tiårene. Oosterhuis skriver: «Den liberale anarkistiske nederlenderen Anton Constandse hevdet at «fordi de fleste nasjonalsosialistiske organisasjoner er typiske mannsorganisasjoner, var homoseksualitet uunngåelig. Det er allment kjent at seksuelt misbruk av ungdommer var svært vanlig i Röhms SA.» Fra dette konkluderte han at «den store faren ved at menn knytter nære bånd, spesielt i militæret, er nettopp homoseksualitet. Det antifascistiske bladet Het Fundament, som blir utgitt i Holland, har også karakterisert homoseksualitet som typisk trekk i fascismen. [F]eministen Maria Antoniette Macciocchi [skrev om] ekstremt misogyni (kvinnehat) blant «broderskapet av mannssjåvinistiske fascister og homoseksuelle nazister». Susan Sontag forklarte populariteten sadomasochisme i den homoseksuelle subkulturen ganske enkelt som en «erotisering av nazismen». Ifølge henne «[fins det] en naturlig kopling» mellom homoseksuell sadomasochisme og fascisme. Stereotypen ble også gjort synlig i slike filmer som Luchino Viscontis «La Cagluta Degli Dei» («De Fordømte») fra 1969, Bernardo Bertoluccis «Il Conformista» (Konformisten) fra 1970, Pier Paolo Pasolinis «Salò O Le 120 Giornate di Sodoma» (Salò, eller 120 dager i Sodoma) og Volker Schlondorffs «Der Blechtrommel» («Blikktrommen») fra 1978 (Oosterhuis:244f). Homoseksualitet i Nazipartiet 161 Vi ser at nazismens røtter grunnleggende sett er interrelaterte med deres ideologers homoseksualitet; et faktum som er anført av mange fremstående skribenter og tenkere. (Selv om det kan være en tilfeldighet, føler vi oss påminnet om at den latinske roten til ordet fascisme er ’fasces’ som betyr ’et risknippe» (kvister samlet i bunt). Et diminutiv av ’fasces’ er ’faggot’ som er et vanlig nedsettende ord brukt om homoseksuelle i engelsk). I livene til slike menn som Platon, Friedrich den Store og Nietzsche, hvis skrifter og gjerninger var så vesentlige for moderne fascisme, er fellesnevneren homoseksuell adferd. Ganske visst har ikke alle fascister vært homoseksuelle, akkurat som ikke alle homoseksuelle er facister. Men historiens himmelropende sannhet er at samtidens tyske homoseksuelle innehadde en uproporsjonell stor del av ansvaret for nazismens fremvekst. Vi har nå sett på tre separate og adskilte deler av det pre-nazistiske tyske samfunn, som bidro til dannelsen av og fremgangen til nazipartiet. I den tyske «homorettighetsbevegelsen» så vi de pederastiske trekkene fra den hellenistiske vekkelsen og deres innflytelse på ungdommen og Freikorps-bevegelsen. Vi så også hvordan kløften mellom «mannemenn» og «kvinnfolkaktige»-fraksjonene i ‘homobevegelsen‘ la grunnen for mishandlingen av enkelte homoseksuelle senere i naziregimet. Innen for veldet av hedenske religioner har vi sett viktigheten av homoseksualitet i okkultismen og hvilken innflytelse okkultismen har hatt i utviklingen av naziideologien. 162 Lyserøde Hakekors Vi har sett at mange av de fremstående okkultistene som influerte fremveksten av nazismen var homoseksuelle, og at mange av de tidlige nazistene selv både var homoseksuelle og nazister. Til sist har vi sett at homoseksuelle og pederaster var vesentlige både når det gjaldt skapelsen av og utviklingen av fascismen og den nasjonalsosialistiske filosofien. Nå da vi har utforsket forholdet mellom homoseksualitet og de aspekter av tysk tenkning og kultur som førte til utviklingen av nazismen, kan vi begynne en nærmere granskning av dannelsen og de tidlige årene i selve nazipartiet, så vel som av enkeltpersonene, Hitler inklusive, som ledet nazibevegelsen. Kapitel 4 NAZIPARTIETS GRUNNLEGGELSE OG OPPHAV Det som skulle bli til nazipartiet, oppstod som en avlegger av Thule-selskapet mot slutten av 1918. Det begynte som et ultranasjonalistisk debattsamfunn kalt «Politisk Arbeidssirkel», hvis målsetning var å «utvide godviljen overfor Thules nasjonalistiske ideologi blant arbeiderklassene» (Goodrick-Clarke:150). Diskusjonsgruppen utviklet tanken om å danne et politisk parti i desember 1918, og fullførte tanken den 5. januar 1919, på kroen Fürstenfelder Hof i München. Adolf Hitler ble medlem av det tyske Arbeiderpartiet i september samme år. Shirer skriver: «Det var to medlemmer av dette ubetydelige partiet som fortjener å bli nevnt ved dette tidspunkt; begge skulle vise seg å bli viktige i Hitlers fremvekst: Kaptein Ernst Röhm hadde meldt seg inn i partiet før Hitler. Han var en hardbarket, Samvittighetsløs og pågående mann. Som mange av de tidlige nazistene var han homoseksuell og hjalp til med å organisere de første 164 Lyserøde Hakekors gruppene av voldelige bøller, som senere ble til SA. Dietrich Eckart blir ofte kalt nasjonalsosialismens åndelige grunnlegger ble en av Hitlers nærmeste rådgivere og introduserte ham til fremtidige medhjelpere som Rudolf Hess.» (Shirer:64f). I løpet av kort tid begynte Hitler og Röhm å skaffe seg kontroll over gruppen. Innen få måneder hadde de tvunget fram formannen Karl Harrars avgang, og begynte å vende gruppen bort fra sitt opphav som hemmelig orden og frem mot en ny identitet som «et parti for massene» (Fest, 1975:120). Den 1. april 1920, endret de navnet på partiet til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti). Historikeren Joachim Fest beskriver prosessen Hitler og Röhm brukte i denne spede begynnelsen av nazismen: «I begynnelsen fulgte Hitler en fornuftig plan. Hans første oppgave var personlig, å bryte ut av anonymiteten, å stige fram fra mengden av bittesmå rasistisk-nasjonalistiske partier med et lett gjenkjennelig image og skape seg et navn — ved stadig å være på banen ved hjelp av oppstyr, skandaler og opprør, endog ved terrorisme om det kunne føre ham til fronten. Men Ernst Röhm gjorde mer for NSDAP enn noen annen. Han hadde kapteins grad som politisk rådgiver ved oberst Epps stab og var den virkelige hjernen bak det hemmelige militærregimet i Bayern. Röhm sørget for at det unge nasjonalsosialistiske partiet med etterfølgere, våpen og økonomiske midler.» (Fest, 1975:126f). Innen august 1921 hadde Hitler og Röhm fullført Homoseksualitet i Nazipartiet 165 overtakelsen av partiet. Den tredje, samme måned, stiftet de SA og begynte å samle sammen sin kader av seksuelle avvikere, som skulle utgjøre kjernen av naziledelse i årene som kom. En pamflett sirkulert av misfornøyde nazimedlemmer før Hitler overtok kontrollen over partiet, viser at homoseksualiteten blant hans støttespillere ikke var noen hemmelighet. Når de omtaler Hitler, sier de: «Det blir tydeligere og tydeligere at hans formål simpelthen er å bruke det nasjonalsosialistiske partiet som springbrett for sine umoralske formål» (Igra:70f). Tidligere høytstående nazifunksjonær og nær forbundsfelle av Hitler, Otto Strasser, forteller: «Hitler gjorde tre ting for å folkeliggjøre partiet og legge en demper på den overhengende trusselen fra personer med såret forfengelighet. Han kortet ned navnet fra Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei til NSDAP; han innførte bruken av den brune skjorten fra løytnant Rossbachs veteranorganisasjon for hele partiet; og tok i bruk det akk så velkjente hakekorset fra Erhardts gruppe.» (Strasser, 1943:34). HITLERS KLIKK AV PEDERASTER Som vi skal se, var nesten hele det nye lederskapet i partiet seksuelle avvikere. Men dette faktum 166 Lyserøde Hakekors stiller et spørsmål som er grunnleggende for vår forståelse av nazistene. Hvem valgte disse mennene som ledere for nazistene? Röhm, med en livsstil som vi nå er godt kjent med, var for enkelte historikere den reelle makten bak Hitlers trone. Som sagt ovenfor var det først og fremst Röhm som organiserte, finansierte og væpnet partiets militære del/terrorist-fløy, og han valgte utelukkende homoseksuelle som offiserer. Det er også fastslått at partiet ofte møttes i Bratwurstglöckl (Fest, 1975:135f), en homsebar der Röhm hadde stambord. Likevel, på tross av Röhms viktige rolle i partiet, var det Adolf Hitler som var den sentrale skikkelsen innen nazismen og i økende grad var det han som avgjorde skjebnen til enkeltpersoner i partiet. Til tross for forslag om det motsatte, var ikke Hitler anti-homoseksuell. Faktum var at Hitler, akkurat som Röhm, foretrakk homoseksuelle omgangsvenner og medarbeidere. I tillegg til Röhm og Hess, som var hans to nærmeste venner, er det tydelig at Hitler valgte homoseksuelle og andre seksuelle avvikere for å fylle nøkkelposisjoner i sin nærhet. Heiden forteller at Hitler faktisk helt bevisst «omgav seg selv med menn med [homoseksuelle] tendenser» (Heiden, 1935:417). Rector forsøker å avvise kilder som viser at ledende nazister var homoseksuelle, men fører likevel opp følgende liste med enkelte detaljer: «Angivelig var lederen for Hitlerjugend, Baldur von Schirach biseksuell; Hitlers private advokat, direktør for Rikslovforbundet og justisminister, slakter og generalguvernør i Polen og offentlig homofob Hans Frank, sies å ha vært homoseksuell. Hitlers adjutant Homoseksualitet i Nazipartiet 167 Wilhelm Bruckner hevdes å ha vært biseksuell; Walther Funk, riksminister for økonomi (og Hitlers personlige finansrådgiver) har flere ganger blitt kalt «notorisk» homoseksuell eller som en misunnelig forgjenger i Funks stilling, Hjalmar Schacht, foraktfullt hevder, «var [Funk] en harmløs homoseksuell og alkoholiker;» [Hitlers nestkommanderende] Hermann Göring likte å kle seg i kvinneklær og bruke skjøgete makeup; og så videre og videre (Rector:57). Igra, som er helt sikker i sin sak, bekrefter at de ovennevnte var homoseksuelle, siterer andre av Hitlers medarbeidere og nære venner som var kjente homoseksuelle. Han nevner for eksempel Hitlers sjåfør og tidligere personlige sekretær, Emile Maurice, som var homoseksuell, såvel som pornografen Julius Streicher, som Hitler utnevnte til gauleiter over Nürnberg. Igra skriver: Julius Streicher, notorisk jødehater, var opprinnelig skolelærer, men ble oppsagt av Nürnbergs Skolestyre, etter flere anklaget om pederasti framsatt mot ham. Avisen hans, Der Stürmer, ble gjentatte ganger konfiskert av politiet, endog på høyden av naziregimet, fordi seksuelle obskønitetene som ble fremstilt i tekst og illustrasjoner (Igra:72f) Blant de homoseksuelle som var nærmest Hitler, fører Heiden opp «Heines, Reiner, Ernst, Von Helldorf, grev Spreti [og] grev du Moulin-Eckhardt, jr. (Heiden, 1935:417) Bevisene for homoseksuelle tilbøyeligheter hos en annen ledende nazist, Josef Göbbels, er heller tynne, men gir ytterligere innsikt i gruppens indre sirkler. Göb- 168 Lyserøde Hakekors bels, som var rikspropagandaminister og nær medarbeider til der Führer, sies å ha arrangert et selskap i 1936 som skled ut til å bli en voldelig homoseksuell orgie. Festen inneholdt «fakkelbærende pasjegutter kledd i ettersittende hvite bukser, hvite satengbluser med kniplinger på ermene og pudrede rokkoko-parykker» (Grunberger:70). Grunberger skriver at nazibøllene «var så påvirket av rokkoko-temaet at de prøvde seg på de parykkledde pasjeguttene og trakk dem med seg inn i buskene. Bordene kollapset, faklene brant ut, og i det påfølgende oppstyret måtte flere gamle partikjemper og deres vakre ofre reddes fra drukningsdøden (ibid:70). Det er ikke sikkert at Göbbels deltok i oppstyret i egen person, selv om Klaus Theweleit skriver at «det fins et vesentlig punkt i Rossbachs gjenfortelling der han hevder Göbbels «av alle menneskers» rett til å opptre som «moralsk oppmann», tydeligvis med en antagelse av at dette betyr at dette var «allment erkjent på den interne ryktebørsen» (Theweleit, vol 2:327). Ralf Georg Reuth skriver i boken «Göbbels» (Harcourt Brace, New York, 1993), at Göbbels av Röhm ble anklaget for pederasti. Etter at Röhms homoseksualitet ble eksponert i den tyske pressen, forsøkte Göbbels [som var hans mangeårige rival] å få ham fjernet fra partiet. Röhm tok sin hevn ved på sin side og spre alle slag rykter om Göbbels forhold med Magda Quandt. Han gikk så langt som til å foreslå at Göbbels var mindre interessert i Magda enn i hennes unge sønn. Sammen med Röhms homoseksuelle eskapader, snakket folk om «klumpfotens umulige (og umoralske) forhold (Reuth:138f). (Göbbels klumpfot gav tydeligvis rot til den omtalen). Vi vet også at den homoseksuelle Homoseksualitet i Nazipartiet 169 skikkelsen Wolf von Helldorf i SA unnslapp snikmord i Röhm-putsjet ene og alene på grunn av at Göbbels intervenerte (Reuth:137). Göbbels skriver i sine egne dagbøker avslørende nok om fiendskapen mot homoseksuelle i partiet, selv om det ikke beviser at han ikke hadde de samme tilbøyeligheter selv. Dagbøkene er, tross alt, hovedsaklig skrevet med ettertiden i tankene. En annen nær medarbeider av Hitler var Albert Speer. En bokomtale i Newsweek den 30. oktober 1995, med tittelen «På innsiden av en av det tredje rikes mest sentrale personer» omtaler boken «Albert Speer: Hans kamp med sannheten, av Gitta Sereny. Artikkelen taler om et «homo-erotisk» (ikke seksuelt) forhold mellom Speer og Hitler som ble drøftet i en tidligere bok av en tysk psykoanalytiker, Alexander Mitscherlich. Sereny skriver at «Speer innrømte selv at Mitscherlich var den som var nærmest sannheten». Selv om Sereny hevder at forholdet ikke var av seksuell natur, forteller han at Speers sekretær sa at Speer gav seg selv til Hitler med «sjel og legeme». Sereny tar også med at Speer aldri fortalte Hitler at han var gift, på grunn av sine «romantiske» følelser for Hitler (Sereny:109). I boken «Albert Speer: Das Ende eines Mythos» («Albert Speer: En Mytes Endelikt») skriver en tyske historikeren dr. Matthais Schmidt om et «erotisk» element i Speers forholdt til Hitler. Mens Speer remodellerte Hitlers offisielle resident, inviterte Hitler ham til lunsj. Mens de satt til bords, og Speer ved Hitlers side, ble samtalen personlig og de to mennene ble forelsket i hverandre fra første øyekast av (Schmidt:41f). I tillegg 170 Lyserøde Hakekors til disse insinuasjonene har vi ikke noe bevis for et reelt homoseksuelt forhold mellom Hitler og Speer. Langer skriver i 1940-årene at «endog i dag nyter Hitler seksuelle nytelser ved å se på mannekropper og å omgås homoseksuelle» (Langer:179). Han legger til med henvisning til Strasser, at Hitlers personlige livvakter «nesten alltid var hundre prosent homoseksuelle» (ibid:179). Man bør ta med i regnestykket at Hitlers fremste helt var Friedrich den store, en velkjent homoseksuell (Garde:44). Det er tydelig at Adolf Hitler ikke var antihomoseksuell, i det minste ikke i sitt personlige liv. Faktisk er bevisene for Hitlers tydelige preferanser for homoseksuelle så overveldende at, mange historikere før oss har stilt spørsmålet: Var Hitler homoseksuell? VAR HITLER HOMOSEKSUELL? Før utgivelsen av professor Lothar Machtans eksplosive biografi «Den skjulte Hitler» i 2001, var vi mye mindre sikre på vår påstand at Hitler virkelig var homoseksuell. Machtan, som er historieprofessor i Bremen i Tyskland, tok fatt på arbeidet med å bevise Hitlers homoseksualitet og har gjort dette på en meget overbevisende måte, der han bruker hundrevis av samtidshistoriske dokumenter som kilder. Vi skal se nærmere på dette i det følgende. Et punkt vi ikke har latt oss overbevise om er hvorvidt Hitler var utelukkende homoseksuell eller om Homoseksualitet i Nazipartiet 171 han også hadde forhold til kvinner. Machtan skriver «et lite antall av hans samtidige var svært frittalende når det gjelder spørsmålet om Hitlers seksualliv. Disse omfatter August Kubizek, Kurt Ludecke, Ernst Hanfstängl, Rudolf Diels, Erich Ebermayer, Eugen Dollman, Christa Schröder og Hans Severus Ziegler. De er enstemmige når de slår fast at Hitler ikke hadde sex med kvinner. Noen av dem sier entydig at Hitler var homoseksuell; andre antyder det andre indirekte (Machtan:23) Det er imidlertid fire kvinner, deriblant hans egen niese, Gely, som det hevdes at Hitler skal ha hatt et seksuelt forhold til. Disse forholdene var ikke normale, om de i det hele tatt er reelle. Både Waite og Langer skriver at Hitler var koprofil (en person som blir seksuelt opphisset av menneskers avføring) og foreslår at hans seksuelle møter med kvinner inkluderte uttrykk for denne perversjonen så vel som andre nedverdigende former for masochisme. Det er interessant å merke seg at alle disse kvinnene forsøkte å ta sine egne liv etter at de angivelig hadde vært seksuelt involvert med Hitler. To av dem greide det (Langer:175f). Hitlers samtidige, Otto Strasser, skriver om et møte han hadde med Hitlers niese, Gely: «Dagen etter kom Gely for å møte meg. Hun hadde blodskutte øyne, og det vesle, runde ansiktet hennes var blekt og hun så skremt ut, som et jaget dyr. «Han stengte meg inne», hulket hun. «Han låser meg inne hver eneste gang jeg sier nei!» Hun trengte ikke nevneverdig mange spørsmål. Med vrede, skrekk og forakt fortalte hun meg om alle de merkelige for- 172 Lyserøde Hakekors slagene som hennes onkel plaget henne. Jeg visste alt om Hitlers abnormaliteter. På samme måte som alle andre som kjenner til dette, hadde jeg hørt om de eksentriske gjerningene som fraülein Hoffmann skulle ha deltatt i, men jeg hadde ærlig talt trodd at fotografens datter var litt hysterisk og en liten lystløgner. Men Gely, som var fullstendig uvitende om dette andre forholdet som hennes onkel hadde, bekreftet punkt for punkt en historie som nesten ikke er til å forstå for en sundt-tenkende mann» (Strasser 1940:72). Langer mener at Hitler meget vel kan ha deltatt i homoseksuelle handlinger, og sier at «personer som lider av samme perversjon som han gjør, ofte deltar i homoseksuelle handlinger i håp om at de kan komme til å oppleve seksuell nytelse. Endog denne perversjonen er mer akseptabel for dem enn den som driver dem.» (Langer:179). Han forteller videre, for eksempel fra vitnesbyrdet til Hermann Rauschning, en av Hitlers nærmeste medarbeidere, og som Hitler utnevnte til president over Danzig-senatet i 1932 (Wistrich:240, Snyder:282). Han falt senere i unåde og flyktet fra Tyskland i 1936 (ibid). Langer skriver: «Rauschning forteller at han møtte to gutter som hevdet at de var Hitlers homoseksuelle partnere, men deres vitnesbyrd kan ikke tillegges stor verdi. Mye tyngre veier anmerkningene fra [Albert] Förster, gauleiter i Danzig, i en samtale med Rauschning. Endog her, handler spørsmålene bare om Hitlers impotens hva heteroseksuelle forhold angår, uten å implisere Hitler som deltaker i homoseksualitet. Det er sannsynlig riktig at Hitler kaller Förster «Bubi», som er et vanlig kjælenavn som blir brukt av homoseksuelle Homoseksualitet i Nazipartiet 173 når de omtaler sine partnere. Dette er imidlertid ikke godt nok bevis for at han virkelig deltok i homoseksuelle handlinger med Förster, som var kjent som homoseksuell» (Langer:178). [Her er det viktig å ta med seg at Förster var Julius Streichers protégé.] Waite sier seg enig i dette: «Det er ikke nok bevis for å slå fast at Hitler var en fremtredende homoseksuell. Men det synes klart at han hadde latente homoseksuelle tendenser. Det er sant at Hitler hadde et nært forhold til både Ernst Röhm og Rudolf Hess, to homoseksuelle som var blant de få menneskene som han var «dus» med. Men vi kan ikke derfor konkludere at han delte sine venners seksuelle tilbøyeligheter. Likevel, under de månedene han satt sammen med Hess i Landsberg-fengselet, må de ha utviklet et nært personlig forhold. Da Hitler ble sluppet ut fra fengselet ble han spurt ut om sin venn, som fremdeles satt innesperret. Han snakket mildt om ham, og brukte østerrikske diminutiver: «Ach mein Rudy, mein Hesserl, er det ikke forskrekkelig at han fremdeles må være der». En av Hitlers tjenere, Schneider, uttalte ingenting eksplisitt om forholdet, men han fant det merkelig at hver gang han fikk en gave han likte eller tegnet en arkitektonisk skisse som han var svært fornøyd med, løp han til Hess, som i homoseksuelle sirkler var kjent som «Fraülein Anna» — som en liten gutt som løp til sin mor for å vise hva han hadde vunnet. Til syvende og sist er det dette interessant, om ikke avgjørende faktum at en av Hitlers høyest skattede eiendeler var et håndskrevet kjærlighetsbrev som kong Ludvig II hadde skrevet til en av sine mannlige tjenere (Waite, 1977:283f). [Hess var forøvrig 174 Lyserøde Hakekors kjent under andre navn innen den tyske ‘homoseksuelle’ subkulturen. [I senere år, har lenge forseglede sovjetiske arkiver blitt åpnet for Vesten. I «Deadly Illusions» («Dødelige illusjoner») har forfatterne John Costello og Oleg Tsarev skrevet om deres innblikk i den «såkalte Svarte-Berta»-mappen, kalt så etter Hess omtalte kjælenavn i Berlin og München (Costello and Tsarev:xix)] Andre skribenter har fremsatt liknende tanker. Ifølge Wilfred Daim, observerte Frau Elsa Schmidt-Falk ved nazistenes genealogikontor i München, at Hitler var så opptatt av «männerbundleische» (unge, mannlige studenter) som paraderte, at hun på bakgrunn av dette alene konkluderte at Hitler i det minste var ubevisst homoseksuell (Daim:41). Desmond Seward siterer i boken «Napoleon and Hitler», den italienske diktatoren Benito Mussolini, som omtalte Hitler som «den skrekkelige seksuelle avvikeren» (Seward:148). Han forteller også at «mappene hos politiet i Wien anfører ham [Hitler] som homoseksuell» (Seward:299). Skribenten og lege Charlotte Wolff, siterer Magnus Hirschfeld om Hitler i sin bok «Magnus Hirschfeld». (Hirschfeld var, som dere husker, direktør for Institutt for Seksualforskning i Berlin, som igjen ble ødelagt av Hitler i 1934), Omkring tre år før nazistene kom til makten, hadde vi en pasient ved instituttet som hadde et nært forhold til Röhm. Vi fikk god kontakt med ham, og han fortalte oss en god del om det som skjedde i hans nærmeste omgangskrets. Han omtalte også Adolf Hitler på den underligste mulige måte. ’Afi’ er den mest perverse av oss alle. Han er på mange måter som en myk kvinne, men nå lager han storveis propaganda om heroisk moralholdning.» (Wolff:438). Homoseksualitet i Nazipartiet 175 ADOLF, GUTTEPROSTITUERT I boken «Tysklands Nasjonale Last», skriver Samuel Igra at Hitler som ung mann «hadde vært gutteprostituert i Wien og München» (Igra:67). Noe som understreker dette er det faktum at Hitler lenge «valgte å bi i et wiennesisk rottereir som var kjent for å være bebodd av mange homoseksuelle (Langer:192). Dette «rottereiret» var herberget i Meldenmannstrasse. Hitlers mangeårige ‘homoseksuelle’ venn Ernst Hanfstängl identifiserte denne residensen som «et sted der eldre menn gikk for å finne unge menn som deltok i homoseksuelle nytelser» (Machtan:56). «Det var en velkjent hemmelighet på begynnelsen av det 20nde århundre,» legger Machtan til, «at kommunale boliganstalter for hjemløse unge menn var samlingssteder for homoseksuell aktivitet [der mange unge menn] holdt seg selv i live ved å prostituere seg selv. Hitler tilbrakte over tre år i dette miljøet» (Machtan:51). Dette gir god hjelp til å forklare Hitlers nære forhold til sine påståtte homoseksuelle velgjørere Dietrich Eckart og Karl Haushofer. Rector skriver at Hitler som ung mann ofte ble kalt «Der Schön Adolf» (den vakre Adolf) og at hans utseende i senere år, til en viss grad kom til å bli hjelpsomme i å få støtte fra pengesterke kilder i Ernst Röhms omgangskrets av velstående homoseksuelle venner» (Rector:52). Hitler synes imidlertid ikke å ha vært involvert i homoseksualitet for å overleve økonomisk. Endog i årene før nazitiden, synes det som om Hitlers påståtte 176 Lyserøde Hakekors homoseksuelle møter var gjensidig innforståtte møter der ingen penger skiftet hender. Machtan foreslår at hvert eneste av Hitlers lengre forhold i ungdomstiden — med Reinhold Hanisch, August Kubizek, Rudolf Hausler og Ernst Hanfstängl — var homoseksuelle «kjærlighetsforhold» . Det fins en rekke andre tildragelser (en-natts-forhold) der Hitler hevdes å ha vært den betalende — og ikke den betalte. Eugen Dollman, tidligere medlem ved Himmles stab og forhenværende tolk for Hitler, viste til dokumenter fra sedelighetspolitiet i München der en rekke unge menn identifiserte Hitler som mannen som hadde «sjekket dem opp» på gatene for «homoseksuelle forbindelser» (Machtan:135ff). Dollman var selv homoseksuell (ibid.). Ytterligere påstander satte Hitlers homoseksuelle adferd på dagsorden også under første verdenskrig. Den såkalte «Mend-protokollen», et dokument som ble produsert av den tyske militære etterretning under admiral Canaris, inneholder vitnesbyrd fra Hans Mend. Dette blir vurdert som svært troverdig, og Mend har følgende å si om Hitler: «I mellomtiden hadde vi blitt bedre kjent med Hitler. Vi merket oss at han aldri så på en kvinne. Vi mistenkte ham for å være homoseksuell med det samme, fordi han likevel var kjent som å være unormal. Han var ekstremt eksentrisk og utviste kvinnelige karakteristikker som tenderte i den retningen. I 1915 ble vi innlosjert i Le Febre-bryggeriet ved Fournes. Vi sov på høyloftet. Hitler hadde lagt seg til å sove sammen med «Schmidl», mannehoren hans, den natten. Vi hørte be- Homoseksualitet i Nazipartiet 177 vegelser i høyet. En eller annen slo på en elektrisk lommelykt og stønnet: «Se på homseguttene». Jeg brydde meg ikke ytterligere i spørsmålet (ibid:68). Hitler og «Schmidl» (Ernst Schmidt) var, for å si det med Schmidts egne ord: «alltid sammen» i løpet av krigsårene. De ble værende svært gode venner og var til tider romkamerater i mer enn tretti år (ibid:89ff). Ett år eller så etter den hendelsen som ble beskrevet av Mend, skal Hitler angivelig ha «posert naken for en homoseksuell offiser ved navn Lammers — en berlinsk kunstner i det sivile — og gikk deretter til sengs med ham» (ibid:100). Dette kan være den tildragelsen Rauschning henviser til når han senere forteller amerikanske etterforskere «at lansekorporal Hitler og en offiser var blitt anklaget for og hatt et seksuelt forhold (ibid.) En homoseksuell kopling hjelper visselig til å forklare hvordan Hitler ble involvert med nasjonalsosialistene generelt sett, og Ernst Röhm spesielt, etter krigen. Det er sannsynlig at Röhms homoseksuelle tilbøyeligheter var grunnen til at «oberst Ritter von Epp, Freikorpskommandanten, valgte Röhm som sin adjutant. «Det fins mange indikasjoner at forholdet mellom Röhm og Epp var homoerotisk», skriver Machtan, «og Hitler innrømmet i senere år at Röhms homoseksualitet først ble kjent omkring 1920 (ibid.:106f). Röhm, på sin side, førte Hitler inn i det homoerotiske Freikorpsbroderskapet. 178 Lyserøde Hakekors BAYREUTH-KOPLINGEN Vi har ovenfor nevnt at Hitler angivelig identifiserte sin favorittkomponist, Richard Wagner, som pederast. Vi er ikke udelt sikre på sannhetsgehalten i dette. Det som er hevet over tvil er at Wagners Bayreuth var «notorisk kjent som et internasjonalt møtested for fremstående homoseksuelle» hvis opptatthet med Wagner nådde «kultliknende kvaliteter» (ibid:39). En faktor i denne tiltrekningen kan ha vært at Wagners sønner Richard og Siegfried begge var homoseksuelle. Richard jr. begikk senere selvmord (ibid:254). Siegfried, som ble presset til å skaffe seg en arving, giftet seg med en kvinne som var mye yngre enn ham selv og fikk flere barn, men videreførte også sine homoseksuelle forhold (Wagner:s.197). Hitler stod Wagner-familien nært og tilbrakte mye tid i Bayreuth. Han gjorde mange private reiser dit mellom 1925 og 1933, ofte sammen med mannlige homoseksuelle følgesvenner (ibid:253ff). En slik følgesvenn var Julius Schreck, hvis fotografi hang ved siden av Hitlers elskede mor i hans private kvarter (ibid:174f). Machtan nevner en hendelse, der han og Schreck unnlot å holde en avtale til å reise på ferie med sine verter i Bayreuth. I stedet tok Schreck og Hitler inn ved helsestedet Bad Berneck, omkring tre mils vei unna, hvor de tilbrakte julen alene — som de eneste gjestene ved stedet (ibid:174). Hitler kan ha hatt enn dystrere motiver for å besøke Wagners hjem. Kun nylig har det kommet for dagen en anklage fra medlemmer av Wagnerfamilien at «Hitler misbrukte unge Wieland [Wagners barnebarn, Homoseksualitet i Nazipartiet 179 1917-1966] i tjueårene.» Disse anklagene kom fram i lyset i et intervju i Time Magazine der den amerikanske forfatteren og tidligere amerikansk diplomat i Tyskland, Frederic Spotts, hvis forarbeid for boken Bayreuth (om den wagnerske operafestivalen med samme navn) inkluderte intervjuer med Wagnerfamilien (Time, 15. august 1994:56). Spotts forteller at hans opphavskilde var ett av Wielands egne barn. Spotts, som er en respektert akademiker, sier at det var mens han drev forarbeidet til «Bayreuth» at han intervjuet sin kilde — som han insisterer er helt til å stole på og ikke har noen grunn til å lyve. Spotts skriver: «Dette familiemedlemmet fortalte meg at Hitler misbrukte Wieland seksuelt i 1920-årene da guttene var prepubertal. Hitler, som idoliserte Richard Wagners ultranasjonalistiske operaer (så vel som hans antisemittisme), var blitt en nær venn av Wielands mor. Winifred Wagner gav ham adgang til barnets værelse. Langt fra å være frastøtt av det som angivelig skal ha hendt med ham, samarbeidet han ivrig sammen med sin høyre-ekstreme familie under den annen verdenskrig (udatert Penthouse:22). Wieland ble senere Hitlers protégé (Wagner:228) og ble fritatt fra verneplikten ved Hitlers personlige intervenering (ibid:105). Den samlede vekten av bevisene indikerer at Hitler var dypt involvert i en rekke korte og lange homoseksuelle forhold. Enn sikrere er det at han med viten og vilje omgav seg selv med praktiserende homoseksuelle fra tenåringsalder av. Hans senere offentlige uttalelser mot homoseksualitet 180 Lyserøde Hakekors var ment å skulle skjule et livslangt intimt forhold — seksuelt og/eller homoerotisk — som han opprettholdt med forskjellige menn han kjente og aksepterte som homoseksuelle. Til sist i vår granskning av mannen Adolf Hitler, vender vi oss til Samuel Igra, en jøde som flyktet fra Tyskland i 1939 etter å ha observert Hitler og nazistene i tjue år: «Når det gjelder målsetningen for våre herværende undersøkelser er Hitler viktig for hva han har representert da han mønstret det tyske folk inn i en politikk som førte med seg en verdenskatastrofe. Han var den sentrale skikkelsen som en rekke menn samlet seg selv rundt, fra 1920-årene og fremover, i en bevegelse om å ta fullstendig kontroll over det tyske folk. Etterhvert som bevegelsen utviklet seg ble de hjulpet og bistått og støttet økonomisk, såvel som politisk av industrialistene fra Rhinland; men initiativet kom ikke derfra. Det kom fra Hitler som condottiere (leder, konduktør) for en bande av bøller som var bundet sammen med en felles last [homoseksualitet] (Igra:26). VEGEN TIL NAZISTENES MAKTOVERTAGELSE Under 1920-tallet fortsatte Hitler å slå mynt på den politiske uroen i det tyske folket og bygde på den måten opp naziorganisasjonen. Partiets offentlige image ble sterkt fremmet gjennom rekrutteringen av Hermann Göring, tidligere flyveress fra første verdenskrig, og hjemvendt krigshelt. Göring var trolig ikke homoseksuell, selv om det er sagt at han likte å «male sine negler Homoseksualitet i Nazipartiet 181 og bruke rouge på sine kinn». (Fuchs:160). Han ble medlem i partiet etter å ha hørt en tale av Hitler der han lovet å gjenoppbygge Tyskland militært og kaste av seg åket fra Versailles-traktaten. Hitler satte ham umiddelbart til gjerningen med å trene SA som militær organisasjon (Toland:123), en handling sin ytterligere fremmet nazistenes makt. Høsten 1922 hadde Hitler for mange tyskere blitt selve symbolet på den fornyede tyske nasjonalismen, selv om de fleste borgere kjente lite til Hitlers personlige liv eller livsstilen til mange av nazilederne. På dette tidspunktet trodde Hitler at han omsider skulle tilrøve seg makten over Tyskland gjennom militær styrke, og han var ikke spesielt opptatt av å fremstille et moralsk forbilde. «Partiavisen», skriver Edouard Calic, «forklarte at Hitler ønsket å organisere bevegelsen på militær basis for å oppnå makt, og at, dersom det var nødvendig, ville han lede an i et opprør for å avvise Versailles-traktaten» (Calic:33). Planen om å implementere planen i det famøse Ølhall-putsjet skulle vise seg å være så ødeleggende at Hitler ble tvunget til å utvikle en ny type strategi. Den 8. november 1923 forsøkte Hitler å utnytte en periode med politisk uro for å gripe kontrollen over regjeringen i Bayern. Denne skjebnesvangre manøveren som senere ble kjent som Ølhall-putsjet falt ikke bare militært sammen, men sendte Hitler i fengsel i ni måneder, og ødela dermed nesten partiet hans. Da han omsider ble sluppet fri fra Landsberg-fengselet den 20. desember 1924, annonserte han at nazipartiet fra da av ville søke makt gjennom legitime politiske midler (ibid:64). Denne avgjørelsen satte partiets målsetninger 182 Lyserøde Hakekors og handlinger på prøve i opinionen. I ett nu ble Hitler konfrontert med en utfordring. Shirer beskriver den interne tilstanden i partiet: «I løpet av årene da Hitler dannet partiet for å ta kontrollen over Tysklands skjebne hadde han mange nok problemer med sitt underbefal som til stadig ikke bare kranglet seg selv imellom, men med ham. Han, som var så monumentalt intolerant av natur, var merkelig tolerant når det gjaldt en menneskelig tilstand — en manns moral. Intet annet parti i Tyskland kom i nærheten av å tiltrekke seg så mange lysskye karakterer; halliker, mordere og homoseksuelle. Hitler brydde seg ikke, så lenge de var ham til nytte. Da han kom ut fra fengselet fant han ikke bare at de gikk i strupen på hverandre, men at det var ble fremsatt et krav fra de mer stuerene og respektable lederne som Rosenberg og Ludendorff at kriminelle og spesielt perverse ble kastet ut av bevegelsen. Dette nektet Hitler konsekvent å gjøre.» (Shirer:173). Hitler oppdaget at opinionen ikke stod på hans side i spørsmålet om homoseksualitet, til tross for Tysklands internasjonale rykte som et paradis for homoseksuelle. Inkriminerende brev som var blitt stjålet fra Röhm av en mannlig prostituert (Plant:60) ble en offentlig sak da Röhm tok saken til retten (Hohne:81). Dette økte bare konflikten mellom Hitlers underbefal, og førte til at Hitler initialiserte det første i en rekke PR-kampanjer for å skjule nazistenes perversiteter for det tyske folk. De fleste av disse konfliktene, var interessant nok mellom de homoseksuelle som sådan, som ifølge Shirer «kranglet og slåss som bare menn med unaturlige seksuelle tilbøyeligheter og Homoseksualitet i Nazipartiet 183 deres merkverdige sjalusier kan det». (Shirer:172). Han skriver: «Innen 1926 hadde anklagene og motanklagene som ble fremsatt mot nazilederne blitt så mange og så tarvelige at Hitler satte i gang en intern partidomstol for å løse dem og forhindre hans kamerater fra å drive skittentøyvask i offentlighet. Dette ble kjent som USCHLA — «Untersuchung und Schlichtungs-Ausschuss — Komiteen for Undersøkelser og Forlik. Komiteens første leder var en forhenværende general, Heinemann, men han var ikke i stand til å skjønne domsstolens egentlige formål, som ikke var å dømme dem som var anklaget med vanlige forbrytelser, men å få dem til å tie stille og se at de var i ferd med å ødelegge partidisiplinen og lederens autoritet. Dermed ble generalen byttet ut med major Walter Buch, som fikk to assistenter. Den ene var Ulrichs Graf, en tidligere slakter som var blitt Hitlers livvakt. Den andre var Hans Frank, en ung nazi-advokat. Dette dyktige juridiske triumviratet utførte oppgaven til førerens fullstendige tilfredstillelse. En partileder kan komme til å bli anklaget for de mest forferdelige forbrytelser. Buchs svar til dette var: «Og så?».» (ibid:174). Det er tydelig at utnevnelsen av Buch, Graf og Frank til denne interne «domsstolen» gjorde det hele til et show for skuelystne (i det minste hva angikk homoseksuelle forbrytelser), siden alle var homoseksuelle. Det eneste formålet med dette og senere forsøk som var framsatt for å påpeke anklager om seksuelle perversiteter mellom nazistene var å skjule sannheten fra folk flest. Her ligger roten til nazistenes «anti-homoseksuelle» politikk. 184 Lyserøde Hakekors Ettersom nazistenes makt tiltok ble Hitler i stadig økende grad avhengig av støtten fra det tyske folk. Forståelig nok ble det tyske folk samtidig stadig mer frastøtt av usedeligheten som fant sted i tyske byer. Denne tosidige innflytelsen på Hitler førte til at han måtte innføre en stadig hardere offentlig holdning mot homoseksualitet for å dekke over sannheten om partiet. Alvoret i den offentlige reaksjonen overfor hver ny skandale (spesielt mot slutten) førte til at rykter som konstant sirkulerte i det tyske folk om lederne i nazipartiet ble formildet. Hitlers strategi når det gjaldt moralspørsmål var å nøye forme sin egen retorikk «for ikke å støte folks følelser unødig» (Mosse:159). Röhm utgjorde selvsagt et spesielt vanskelig problem for nazistene på grunn av hans militante støtte til det som vi idag kjenner som «homorettigheter». Hans SA-menn begynte etterhvert å bli omtalt som Braune Schwulen («brunhomser») av anti-nazistene (Rector:56). Noen tid etter at Röhm ble avslørt som homoseksuell (i rettssaken mot mannehoren Herman Siegeseites i 1925), forlot han Tyskland for å delta i den bolivianske hæren. Det er ikke entydig hvorvidt han gjorde dette som respons til en personlig skamfølelse over at hans pederastiske aktiviteter ble offentliggjort eller om Hitler overbeviste ham om å komme seg bort fra det offentliges søkelys — for partiets skyld. Uansett var Röhms fravær bare midlertidig. Plant skriver: I 1929 truet en partistrid med å knuse SA; en opprørsgruppe ledet av kaptein Walter Stennes hadde begynt mytteriet. Stennes mobbet Röhms sterkeste støttespillere på et stormøte, og kalte dem «homoseksuelle i frynsete undertøy som ikke klarte å holde kon- Homoseksualitet i Nazipartiet 185 troll på guttene sine». Etterhvert som opprøret tiltok i styrke, beordret Hitler sin gamle venn om å vende tilbake til Tyskland. Röhm nølte ikke med å ta imot ordre fra sin fører, og hans væpnede styrker undertrykket mytteristene raskt og Samvittighetsløst (Plant:60f). Mens Röhm var borte hadde nazistene vært rimelig fremgangsrike med å skjule sine perversiteter. De fleste av nazistene forble «i skapet» eller holdt seg i det minste ute av situasjoner deres politiske fiender kunne bruke mot dem. Dette endret seg selvsagt da Röhm vendte tilbake. Nok en gang kunne man høre historier om Röhms bedrifter på ryktebørsen. Det var imidlertid gamle nyheter, som skadet nazistene enda en gang da Röhms skadevoldende brev ble publisert av aviser som tilhørte det sosialdemokratiske partiet. Disse ble, sammen med artikler om homoseksuell adferd blant underordnede SA-ledere publisert da Röhm ble utnevnt til leder for SA (Oosterhuis and Kennedy:239n). «Sosialdemokratene og kommunistene», skriver Oosterhuis og Kennedy, «foreslo [i sine aviser] at nepotisme og maktmisbruk innad i SA og Hitlerjugend hadde bidratt til å gjøre homoseksualitet til en fremtredende karakteristikk i det fascistiske systemet» (ibid:251). Herzer kommenterte at mediekampanjen mot Röhm «påkalte muligheten for at «store deler av tysk ungdom» kunne bli ledet hen til homoseksualitet via misbruk av militær autoritet fra medlemmer i SA, som faktisk i de fleste tilfeller var tenåringer» (Herzer:225n). Han skriver: Tanken om at Röhm utnyttet sin militære autoritet over unge nazister for å fremme sine «private» interesser var målsetningen bak overskrifter i den 186 Lyserøde Hakekors venstreradikale pressen, som: «Kaptein Röhm Misbruker Unge Arbeidere», «Bukken til Havresekken» eller «Fysisk og Moralsk Helse blant tysk ungdom i faresonen». Det kunne knapt gå ubemerket hen at strenge reguleringer ble innført andre steder ble satt til side i nazistenes egen, private hær, og at den profesjonelle holdningen til homoseksualitet som ble forventet av alle lærere, alle offiserer og alle kirkefunksjonærer ikke gjaldt blant nazistene (Herzer:214). Hitler, som stod konfrontert med denne trusselen mot naziforbildet, svarte med en dobbel strategi. Han tilbød først et avgrenset forsvar av Röhm og sa: «Hans privatliv kan ikke granskes uten at det står i strid med de grunnleggende prinsippene i nasjonalsosialistisk ideologi (Bluel:98). Hitler forsøkte også å trekke et skille mellom partiet og SA ved å fremstille Röhms tilbøyeligheter som en side ved det militære samfunn. «[SA] er ikke et institutt for moraldannelse av unge, dannede piker», sa Hitler, «men en gruppe værbitte slåsskjemper» (Bluel:98). Implikasjonen synes å ha vært at homoseksualitet var en merkverdighet i militærlivet som burde overses i lys av verdien som lå i disse soldatenes oppdrag og erfaring. Videre, lovet han utvisning fra partiet for alle som fortsatte å delta i «tungeglipper» og «brevskriving» (Köhl:43). Det var imidlertid tydelig at homoseksualitet ikke var avgrenset til SA. Advokat og samtidig med Hitler, Erich Ebermayer, også han homoseksuell, skrev i sin dagbok at under stridighetene, var den nasjonalsosialistiske bevegelsen — og ikke bare Röhms klikk — et broderskap av det slaget som Blüher be- Homoseksualitet i Nazipartiet 187 skriver i sine bøker, med homoerotikk som sin motivasjon. Mine særskilt tillitverdige informasjonskilder om disse konfidensielle spørsmålene har hittil stolt understreket den homoerotiske orienteringen til der Führer og hans innerste krets (ikke vår utheving, Machtan:232). Dernest styrket Hitler sin retorikk mot homoseksualitet i det tyske samfunnet som sådan. En artikkel i den offisielle nazistiske avisen gikk så langt som til å true homoseksuelle med utrydning. Nok engang var dette tom retorikk. Adolf Brand, hvis åpenlyst homoseksuelle tidsskrift, Der Eigene, som på denne tiden hadde en stor leserskare i Tyskland, svarte på den nazistiske artikkelen med en av sine egne. Brand skriver: «Menn som kaptein Röhm er, så langt vi vet, ingen sjeldenhet overhodet i det nasjonalsosialistiske partiet. Det strømmer helst over med homoseksuelle av alle slag der. Gleden menn føler over menn, som så mange ganger har blitt omtalt i avisene deres som en orientalsk last, selv om Edda åpenlyst fremmer det som den høyeste dyd blant teutonerne, blomstrer rundt deres leirbål og blir kultivert og fostret av dem på en måte som ingen annen mannsorganisasjon som bygger på partipolitikk kan. Trusselen om offentlig hengning, som de sier de vil utføre mot homoseksuelle, er derfor bare en skrekkelig gestus som er forventet å få dumme mennesker til å tro at Hitlergjengen, i spørsmål om menns tilbøyelighet til andre menn er like uskyldig som duer og rene som engler, akkurat som de fromme medlemmene i det kristelige Jomfruforbundet. Den offentlige trusselen mot homoseksuelle 188 Lyserøde Hakekors har i mellomtiden ikke skremt noen ungdomsvenn eller mannevenn til å forlate partiet. Man vet fullkomment vel at alle disse offentlige truslene ikke er annet enn papirmasker (Brand i Oosterhuis and Kennedy:236f). MAKT OG MISBRUK Til tross for Brands protester, var Hitlers bløff svært fremgangsrik når det gjaldt nazistenes politiske lykke. Macthan bemerker: «Det som idag ville blitt fordømt som diskriminerende skremselspropaganda mot en minoritet var dengang fremdeles et kriminologisk faktum: at homoseksuelle er eksepsjonelt dyktige løgnere« (Machtan:103). Partiet gjorde det godt i valget i 1932, og den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til kansler for Tyskland. Nazistene hadde omsider kommet til makten. Valget som etter Hitlers ordre fulgte Hitlers utnevnelse, ble enn viktigere for nazistene. Hitler krevde autoritær makt over Tyskland, men den offentlige støtten til planene hans var nølende (Toland:288). Den største trusselen kom fra kommunistene, som hadde betydelig makt og støtte i egen gruppering. Nazistenes djevelske løsning på dette problemet involverte å stikke Riksdagen i brann (nok en famøs tildragelse i nazihistorien som er knyttet til de homoseksuelle i partiet). Carroll Quigley skriver i «Tragedy and Hope»: «Allerede en uke før valget var det var tydelig at det tyske folk ikke var overbevist [om at nazistene skulle Homoseksualitet i Nazipartiet 189 få den økningen i makt som de søkte.] Derfor ble renker smidd om å brenne Riksdagsbygningen og skylde det hele på kommunistene. De fleste av renkesmedene var homoseksuelle og var i stand til å overbevise en foraktelig tåpe fra Holland ved navn van der Lubbe om å følge dem. De fleste av nazistene som var med på komplottet, ble myrdet av Göring under blodputsjet den 30. juni 1934» (Quigley:437f). Van der Lubbe ble henrettet for forbrytelsen. Van der Lubbe var også homoseksuell. Oosterhuis siterer en bok fra 1933 som ble utgitt av Verdenskomitéen for Ofre for Tysk Fascisme: Undersøkelser i Leyden har definitivt slått fast at han [van der Lubbe] var homoseksuell. Dette er av vesentlig betydning for hans senere historie. Van der Lubbes homoseksuelle koplinger til nasjonalsosialistiske ledere og hans materielle avhengighet av dem gjorde ham lydig og villig til å utføre selve brannstiftelsen (Oosterhuis:253). I «The Life and Death of Hermann Goering» («Hermann Görings liv og død») lister forfatterne Ewan Butler og Gordon Young opp konspiratørene bak Riksdagsbrannen. «Camarillaen som til sist laget planene for blameringen av kommunistene bestod, foruten kaptein Göring, opphavsmannen, av Göbbels, Röhm, Heines, grev Helldorf, lederen av SA i Berlin, Karl Ernst, en viss standartenführer (regimentkommandør) i SA ved navn Sander og to andre medlemmer av SA, Fiedler og von Mohrenschild» (Butler and Young:111). 190 Lyserøde Hakekors Strategien holdt stikk. Folket så nazistene som redningen i en krisetid, og gav partiet fullstendig kontroll over den tyske regjeringen. Ikke alle tyskere var imidlertid fornøyd med at Hitler kom til makten. Tidligere kansler Kurt von Schleicher hevet røsten overfor en indre frykt som forespeilet hans egen død: «Denne gjengen av bøller, disse forbryterne, disse urene guttehorene! De bør ikke komme meg for nær!» (Rector:64). Schleicher ble drept i München av Hitlers mordere under Röhm-putsjet (Fest, 1975:465). Straks partiet var kommet i maktposisjon trodde mange homoseksuelle i naziledelsen at de kunne bry seg lite om følgene når det gjelder deres egne homoseksuelle bedrifter. Denne holdningen kom til å få alvorlige følger for disse få og kom indirekte til å diktere Hitlers offisielle politikk når det gjaldt homoseksualitet. Innen våren 1934, hadde Ernst Röhms homoseksuelle aktiviteter blitt mer åpenbare enn noensinne, til den grad at Himmler selv reiste spesifikt for å bønnfalle Röhm om å være mer diskret. Röhm lot som om han aksepterte dette, slik Gallo skriver: «Neste morgen kunne Himmlers agenter fortelle at en av de mest umåtelige orgier de hadde sett hadde funnet sted kvelden i forveien ved Röhms hovedkvarter. Flasker som ble kastet ut av vinduene ble knust mot fortauet nedenunder og lyden av grov latter gjenlød i gatene. Röhm hadde selv vært aktivt med hele natten sammen med sine Lustknaben, sine mannlige prostituerte. Himmler var rasende (Gallo:68). Homoseksualitet i Nazipartiet 191 Röhms eskapader begynte også å implisere de mer dannede homoseksuelle i partiet. Röhms følge omfattet nå «unge sønner av landets adelige ætter, som dannet en briljant stab med ansiktene til perverterte engler: baron von Falkenhausen, grev von Spreti, fyrst von Waldeck: alle var adjutanter for kaptein Röhm» (Gallo:46). (Waldeck var det første medlemmet av den gamle adelen som meldte seg inn i partiet og som var blitt rekruttert av Himmler selv — Snyder:371). Samtidig ble Edmund Heines utnevnt til Politimester i Breslau. Gallo skriver: «Hans stab minner om Röhms — de er objekter for sin sjefs amorøse lidenskaper. Den homoseksuelle Engels er oberstürmbannführer (oberstløytnant) og den unge Schmidt er hans adjutant. Denne tjue-åringen er Heines seneste dårskap. Samme hva denne vakre blonde gutten gjør, blir han beskyttet av sin elsker. En gang, da han i fyllerør offentlig drepte en svirebror med et sverd, forbød politimesteren den offentlige anklageren å gripe inn. Foruten dette paret, spiller den foraktelige Engels, en årvåken intrigemaker, rollen som Heines onde geni. Han er en av dem som bruker SA-organisasjonen og Hitlerjugend for å rekruttere deltakere til sine erotiske leker (ibid:70). Samuel Igra har også gjort seg notater om den økende graden av naziledernes offentlige natur: Det var ikke bare det at disse mennene praktiserte sine laster i det private og blant sine egne klikker; men de laget et system, nesten en kult, utav sin moralske korrupsjon, og brukte sine maktposi- 192 Lyserøde Hakekors sjoner til frekt å misbruke uskyldige gutter og jenter hvis trekk og fysikk de begjærte. Da Kube og hans stab besøkte landsbyene i distriktet sitt, ble advarselen «Kube is da» sendt fra person til person blant folket, hvorpå foreldrene skjulte sine gutter og jenter i kjellerne og på rotkjøkkenene. Skurken trengte så mye penger til sine urene orgier at han fikk sine medsammensvorne utnevnt til stillinger i de lokale sparebankene og skattekontorene, hvor de systematisk stjal fra kassene. I Frankfurt-on-Oder, for eksempel, ranet Kubes medsammensvorne Postsparebanken for 180 000 mark (omkring 540 000 kroner), og selv om beviser ble ført mot ham i retten, ble han bare utvist for en kortere periode, før han atter ble akseptert som medlem i partiet. Disse tildragelsene splittet nazieliten som intet annet hadde gjort. Amoralske skurker var de alle som en, om enn majoriteten var praktisk orienterte menn som visste hvor viktig det var å være diskrét, endog for diktatoriske tyranner. Den uutslukkelige arrogansen hos disse SA-lederne tvang Hitler til en uutholdelig posisjon — en posisjon som Röhms fiender innad i partiet skulle vite å utnytte. Hitler kom først til å bli påvirket av Röhms mektige fiender til å snikmyrde de verste av overgriperne i blant dem. Dernest å sørge for å imøtegå det offentlige inntrykket av at partiet var breddfullt av homoseksualitet. Hitler ble tvunget til offentlig å stramme inn retningslinjene overfor seksuelle avvikere. Kapitel 5 FORFØLGELSEN AV HOMOSEKSUELLE Homoseksualistiske revisjonister hevder at Hitlers tronbestigning til stillingen som kansler markerte begynnelsen på et homoseksuelt holocaust i Tyskland. For eksempel, hevdet homoseksuelle politiske aktivister så tidlig som i 1978 at «mange tusener og hundretusener [homoseksuelle] ble fengslet i konsentrasjonsleire hvor de døde» (ONE Letter, Mai, 1978). I løpet av årene har historien antatt enda mer fantastiske proporsjoner. Plant skrev i 1986: «Etter flere års frustrasjoner hadde Hitlers stormtropper nå muligheten til å knuse sine fiender: de halte, de stumme, de åndssvake, de epileptiske, de homoseksuelle, jødene, sigøynerne og kommunistene. Disse ble syndebukker og ble skilt ut for å forfølges. Disse var «motstanderne» som Samvittighetsløst måtte elimineres for å garantere renheten til den «ariske rasen» (Plant:51). Rector skriver: «Hitlers homofobi kom ikke fram i dagslyset før 193334, da de ‘homoseksuelle’ var begynt å komme i veien for hans planlagte nye orden — og ut av dette vokste 194 Lyserøde Hakekors det fram den enkle løsningen det var å myrde dem en masse (Rector:24). Uholdbare påstander som dette, som ikke har noen som helst holdbarhet har fremmet teorien om et «homseholocaust» (der homoseksuelle blir fremstilt side om side med jødene som ofre for en utslettelseskampanje) slik at de homoseksuelle skulle få en sterkere posisjon i USA. Bevisene støtter ikke denne teorien. Uheldigvis har fremstillingen av homoseksuelle som ofre for nazismen vunnet seg en «udiskutabel» status blant dem som støtter opp om «homorettigheter»; trolig fordi bevegelsens fremgang i stor grad er avhengig av offentlig sympati. Dermed ser vi i dag en aktiv undertrykkelse av informasjon som knytter homoseksuelle til nazistene og en direkte feilrepresentasjon av homoseksuelles erfaringer i det tredje rike. Et fåtall ‘homoseksuelle’ akademikere er langt ærligere. Den homoseksualistiske akademikeren Manfred Herzer, innrømmer for eksempel: «Når det gjelder rekkevidden av homoseksuelle menns støtte til nazistene, står vi overfor et selvskapt tomrom i vår kunnskap som har påtatt seg dimensjoner av et ideologisk motivert tabu. Innen homoseksuell historigrafi, har endog slike forkastelige skikkelser som nazilederen Ernst Röhm gjentatte ganger blitt fremstilt som offer, først fra venstresiden, og deretter for nazistisk «homofobi», fordi det kun er ved å gjøre dette at det har vært mulig å videreføre en ‘skeiv’ gjengivelse av historien som stadig fremstiller homoseksuelle som forfulgte martyrer og passive ofre (Herzer:199). Homoseksualistene Johannson og Percy fremmer bruken av «uting» (å eksponere offentlige personer, både Homoseksualitet i Nazipartiet 195 i fortid og nåtid som ‘homoseksuelle’) for på den måten å influere opinionen når det gjelder homoseksualitet og de ‘homoseksuelles’ agenda. De mener at «aktivister helt entydig bør unngå å «ute» notoriske kriminelle og massemordere på samme måte som en berømt legemisjonær eller beundret oppfinner» (Johansson and Percy:284). De erkjenner at «apologeter oftest foretrekker å nekte for at homoseksualitet var omfattende blant naziledere etter putsjet mot Röhm og hans nærmeste. [Selv om] den italienske «homseaktivisten» Massimo Consoli har reversert denne tendensen ved å dvele ved homoseksualiteten blant de hos de første støttespillerne av NSDAP (det nasjonalsosialistiske partiet).» (Consoli er, hvorom allting er, en ledende forkjemper for tanken om et «homseholocaust» og bruker bevisst media i sin kamp – Grau:5). Så har vi problemet med enkeltstående feil i fremsatte påstander som den som blir fremmet av homoseksualisten Claudia Schoppmann. Hun har hevdet at den tyske «homorettighets»-lederen Martin Radszuweit ble myrdet i en konsentrasjonsleir (Herzer:226). Herzer slår imidlertid fast at Radszuweit ikke døde i noen konsentrasjonsleir: Han døde i sitt eget hjem i Berlin-Köpenick i 1980 (ibid:226). Harvard Gay and Lesbian Review (sommeren 1995) inneholder en berømmelig åpenhjertet bokomtale av boken «Hidden Holocaust?» («Et Skjult Holocaust?») av Gunter Grau (der Schoppmann var en mindre bidragsyter): Grau og Schoppman konkluderer med at det ikke skjedde noen «holocaust» mot homoseksuelle — og at 196 Lyserøde Hakekors de derfor bruker spørsmålstegnet i tittelen. Dette anslaget er basert på en lang rekke av samtidsdokumenter Grau bruker for å avvise useriøse anslag om hvor mange homoseksuelle som ble drept av nazistene, og anslår at tallet ligger omkring 5000. Hvordan skal vi da lese de vidspredte glødende påstandene av nazister som SS-leder Himmler, som stadig påkalte «utslettelse» av de homoseksuelle? Mye av denne retorikken, sier Grau, var propaganda som var rettet mot folk flest. Homoseksuelle var aldri ofre for noen pogrom, og stod aldri i samme fare som jødene gjorde i Tyskland og det okkuperte Europa ellers. Dr. Judith Reisman skriver i «The Pink Swastika and Holocaust Revisionist History» («Lyserøde Hakekors og Revideringen av Holocausthistorien») følgende sammenligning om skjebnen til de to gruppene under nazistene: «Dersom homoseksuelle ble behandlet som jøder, burde 2-3 millioner av 2-3 millioner tyske homoseksuelle ha mistet sine forretninger, sine jobber, sine eiendommer, sine eiendeler og mest av alt sine liv. Homoseksuelle hadde måttet vært nødt til å bære lyserøde trekanter på sine ytterklær ute på gatene, de hadde fått sine pass stemplet med en «H», blitt forhindret fra å reise, arbeide, handle og å delta i det offentlige liv uten disse armbåndene, og vi ville hatt tusener av bilder av lyserøde trekanter med graffiti som lød: «drep homsene!» og dess like. Dersom tyske homoseksuelle ikke var nazister, hadde disse 2-3 millioner menn vært hjemløse, innestengt i ghettoer, satt til tvangsarbeid og deretter gasset, mens misbruket av dem hadde blitt nedskrevet i grufulle detaljer, slik det skjedde med millioner av jøder. Dersom Tysklands flere millioner ‘homoseksuelle’ ikke var ofre for nazistene, da må de ha vært Homoseksualitet i Nazipartiet 197 nazisoldater, kollaboratører og mordere (Reisman: Culture Wars, April 1996). Det er et faktum at relativt få homoseksuelle døde i konsentrasjonsleire. De ble aldri myrdet en masse eller «Samvittighetsløst utryddet» av nazistene. Likevel ble mange homoseksuelle fengslet og noen døde i nazistenes arbeidsleire. (Selvsagt var de som ble fengslet menn; det fant aldri sted noen systematisk forfølgelse av lesbiske -- Grau:15). Hva er da sannheten om nazistenes forfølgelse av homoseksuelle? Det fins flere tildragelser i nazihistorien som ofte blir brukt som bevis for at de forfulgte homoseksuelle. Denne listen omfatter: (1) raidet mot Institutt for Seksualforskning i Berlin, (2) en rekke offisielle (og stadig hardere) offentlige uttalelser og lover innført mot homoseksualitet av Hitler og Himmler, (3) Röhm-putsjet (også kjent som «De lange knivers natt») og (4) interneringen av homoseksuelle i arbeidsleire. Vi skal se på hver av disse en ad gangen. DE PARANOIDES PROMENADE En altoverskyggende faktor må huskes dersom vi skal undersøke historien om nazistenes forfølgelse av homoseksuelle; nemlig Hitlers paranoia. Hitler var livredd for at hans egen homoseksualitet skulle bli avslørt for det tyske folk, og dermed rive ned alt han hadde arbeidet for på sin veg til maktens tinde. Lothar Machtan argumenterer da også meget overbevisende om at hele nazikampanjen mot homoseksualitet, fra de første 198 Lyserøde Hakekors spede anti-sodomitt-lovene til Röhm-putsjet og videre til interneringen av homoseksuelle i leire, ble orkestrert for å forhindre at sannheten om Hitler skulle komme ut. Machtan skriver: Hitlers iver etter å ødelegge alt som kunne ha gitt innsikt i hans privatliv er svært godt dokumentert. Han kvittet seg med alt han kunne, og armene hans strakte seg vidt, endog før 1933. De som var kjent med hemmelighetene hans ble bestukket, avkrevd taushetsløfte, utpresset eller drept. Hitlers homoseksualitet var hemmeligheten fra hans fortid som til enhver tid truet med å heve sitt hode mens han reiste seg politisk, og han forsvarte hemmeligheten med alle tenkelige midler (Machtan:20f). Et av Hitlers største problemer var utpressing. Utpressing av homoseksuelle via fremmedgjorte partnere og prostituerte var et ganske vanlig faktum i Tyskland. «Homoseksuelle var spesielt sårbare for utpressere, kjent som Chanteure i det homoseksuelle miljøet,» skriver Burleigh og Wippermann. Utpressing, og trusselen om offentliggjøring, førte til en rekke selvmord eller selvmordsforsøk» (Burleigh and Wippermann:184). Politisjef Hans von Tresckow, som tjenestegjorde i Berlin i de årene som Hitler vandret gatelangs i München og Wien, skrev følgende i sine memoarer: «Et av de verste trekkene ved homoseksualisme er at det åpner dørene for en enorm strøm av mannlig prostitusjon. Mange personer som er fullstendig normale finner det en lukrativ, om enn skammelig forretning. I Berlin er det så mange sentra hvor homoseksualistene Homoseksualitet i Nazipartiet 199 skaffer seg bekjentskaper blant medsammensvorne som gjør som de vil. Det er mange kaféer og kroer som har nesten utelukkende slike mennesker som stamgjester. Politiet er maktesløse i sine forsøk på å slå ned på slik praksis, fordi det krever juridisk tillatelse for å gripe inn. Min erfaring er at mannlig prostitusjon har tiltatt over flere tiår og at saker som gjelder utpressing blir stadig flere; en person som går inn i et slikt yrke er nesten alltid en utpresser (Treschow i Lively:18). For Hitler omfattet listen av utpressere utallige politiske opportunister. Igra forteller at Heinrich Hoffman, den offisielle nazifotografen, vant seg sin stilling ved å bruke informasjon om Hitlers perverterte bruk av hans (Hoffmanns) datter, Henny, til å utpresse den fremtidige føreren (Igra:74). Henny Hoffman ble senere gift med den velkjente homoseksuelle Baldur von Schirach, trolig for å legge en demper på ryktene om hans utnyttelse av Hitlerjugend-medlemmer). Heiden gjenforteller en annen historie der Hitler kjøpte en hel samling sjeldne politiske skrifter for å gjenvinne eiendomsretten til et brev til hans niese, der han åpent avslørte sine «masochistisk-koprofile tilbøyeligheter» (Heiden, 1944:385). Enn farligere enn de politiske opportunistene var de politiske fiendene som ikke kunne kjøpes. Så tidlig som i 1923 stolte Hitlers fiender på at deres beviser på hans perversiteter skulle sikre dem et forsprang, selv om det forspranget ikke var annet deres egen selvoppholdelse. Eugen Dollman skrev ned sin erfaring fra et middagsselskap med general Otto von Lossow i det bayerske krigsministeriet: 200 Lyserøde Hakekors «Siden 9. november [sa Lossow], har Hitler og hans støttespillere vært fullt klar over at et hvilket som helst forsøk på å ta mitt liv eller mine offiserers liv kommer til å skape en europeisk skandale. Jeg har noen gode venner i denne verden, og Adolf hadde kommet til å tape det spillet akkurat som han gjorde det den 9. november [dagen for det feilslåtte Ølhall-opprøret]. Generalen trakk fram fra sin skuff en politimappe som inneholdt hemmelige rapporter og uttalelser om privatlivet til en herr Adolf Hitler og som daterte seg fra den tiden da han dukket opp etter krigen — alle fra sedelighetspolitiet eller politiets hovedkvarter på Ettstrasse. Det var et farlig våpen Otto von Lossow hadde smidd seg over årene mens han satt på høyden av sin autoritet i München (Machtan:135). Lossow overlevde faktisk uskadd helt fram til sin død i 1938, til tross for «Hitlers veldokumenterte hat mot forræderen Lossow» (ibid:137). Andre som satt uten goder, som hemmelige dokumenter om Hitlers seksuelle synder, gikk det ikke like bra med, ikke engang dem han hadde vært intim med. Sklar skriver at «Hitler forsøkte å begrave alle sine tidligere innflytelser og opphav», og han tilbrakte mye energi på å skjule dem [i sin iver etter å utslette sin fortid]. «Hitler beordret mordet på Reinhold Hanisch, en venn som han hadde et nært forhold til under de labre dagene i Wien» (Sklar:21). Hitler var rasende over at Hanisch hadde samarbeidet med Konrad Heiden, Hitler-biografikeren som hadde hengt nazistenes skittentøyvask ut til tørk (Machtan:52). Inntil Hitler og hans mannskap omsider tok makten i Tyskland, var metodene deres for å ta seg av Homoseksualitet i Nazipartiet 201 de som kjente til nazihemmeligheter avgrenset både i form og størrelse. Etterpå fantes det flere og bedre måter å løse disse problemene på og samtidig straffe fiendene deres. RAIDET PÅ SEXFORSKNINGSINSTITUTTET Nazistenes jag etter inkriminerende beviser var entydige i angrepet på Magnus Hirschfelds Institutt for Seksualforskning den 6. mai 1933. Som tidligere nevnt, ble Institutt for Seksualforskning i Berlin grunnlagt av Hirschfeld i 1919 som et senter for «studier» av homoseksualitet og andre seksuelle dysfunksjoner. For alle tilfellers skyld tjenestegjorde senteret også som hovedkvarter for den kvinnfolkaktige delen av den tyske «homorettighetsbevegelsen». Av denne grunn alene, kunne de «mannemann»-homoseksuelle i nazipartiet fått seg til å utslette instituttet. Når det er sagt hadde nazistene i økende grad i de forutgående årene trakassert Hirschfeld personlig. Victor Robinson, som redigerte en selvbiografisk skisse av Hirschfeld, skrev i 1936 at «selv om nazistene selv tjente stort på Hirschfelds teorier (og personlig bad ham om hjelp) fortsatte de likevel med å forfølge ham. De terroriserte møtene hans og stengte forelesningssalene hans, slik at Hirschfeld for skyld egen sikkerhet og studentenes sikkerhet ikke lenger kunne vise seg offentlig (Häberle:368). Homoseksualisten James Steakley innrømmer at aspektet om «mannemann / kvinnfolkaktig» i tildragelsen, og sier at enkelte tyske homosek- 202 Lyserøde Hakekors suelle «nok kunne tenkes å ha akseptert måten det ble gjort på, spesielt om de var nazisympatisører eller herreveldetenkere» (Steakley:105). Uvitenhet om konflikten mellom »mannemenn» og »kvinnfolkaktige» homoseksuelle i den tyske «homo»subkulturen har etterlatt mange samtidige skribenter uforstående til hvorfor nazistene gikk til angrep på Hirschfeld. Et minneord for Hirschfeld, skrevet i 1934, gir et godt eksempel på denne forvirringen: «Det fins en dystrere og råere ironi i det faktum at nazistene skulle ha behandlet ham som sin erkefiende; for nazirekkene er notorisk gjennomsyret av alle slags typer homoseksualitet, og Hirschfeld er unektelig den mannen som hovedsaklig er skyld i at rettighetene til disse to prosentene seksuelt abnormale i blant de europeiske befolkningsmassene eksisterte og fungerte langs sine egne linjer — det er nå et spørsmål om offentlig diskusjon og offentlig agitasjon (Herzer:221). Angrepet på instituttet var imidlertid ikke motivert ene og alene av nazistisk fiendskap mot kvinnfolkaktige homoseksuelle. Det var også et forsøk på å tildekke sannheten om rabiat homoseksualitet og andre perversiteter innen nazipartiet. Hitler visste også at Hirschfelds institutt hadde omfattende dokumenter som kunne være skadelige for ham selv og hans indre krets. Dette var ifølge Ludwig L. Lenz som var assisterende direktør ved Sexforskningsinstuttet årsaken til raidet, og som var daghavende da raidet fant sted. Hans beskrivelse av situasjonen, som vi delvis har sitert tidligere, blir her gjengitt i større bredde: Homoseksualitet i Nazipartiet 203 «Instituttet vårt ble brukt av alle lag av befolkningen og medlemmer av alle politiske partier. Vi hadde derfor mange nazister til behandling ved instituttet. Hvorfor hadde det seg da slik at vi som var helt upartiske og helt og holdent et vitenskapelig institutt ble det første offeret for det nye regimet?» Svaret på det er enkelt. Vi visste for mye. Det ville ha vært i mot alle medisinske prinsipper å gi fra oss lister over naziledere og deres perversjoner, men ikke engang ti prosent av de mennene som i 1933 tok Tysklands skjebne i sine hender var seksuelt normale. Mange av disse personene var kjent for oss gjennom direkte konsultasjoner; vi hørte om andre fra deres kamerater i partiet og andre gjennom tragiske følger. Jeg viser her spesifikt til en ung kvinne, hvis mage (abdomen) var dekket med skrapemerker fra nåler grunnet sadismen til en fremstående nazist fra Nürnberg. Jeg kan også fortelle om en tretten år gammel gutt som hadde fått en alvorlig skade i ringmuskelen av en fremstående partileder i Breslau og en ungdom fra Berlin med alvorlig rektalgonoré, etc. etc. Vår viten om slike intime hemmeligheter når det gjaldt medlemmer av nazipartiet og andre dokumenter — vi hadde over førti tusen bekjennelser og biografiske brev — var årsaken til den fullstendige ødeleggelsen av sexologi-instituttet (Haberle:369). Burleigh og Wippermann forteller at de som gjennomførte raidet hadde «lister» over materiell de lette etter (Burleigh and Wipperman:189) og at de tok med seg to lastebil-lass fulle av bøker og mapper. Materiellet som ble fjernet fra instituttet ble brent i en offentlig seremoni og filmet den 10. mai (Steakley:105). Den spektakulære og ofte avspilte nyhetsrullen som viser 204 Lyserøde Hakekors denne hendelsen har forårsaket at bokbål har blitt synonymt med nazisme. Hvilken informasjon som gikk opp i røyk den dagen kommer aldri til å bli kjent, men vi kan være sikre på at haugene inneholdt mange nazihemmeligheter. Ifølge homoseksuelle kilder som befant seg i Tyskland på denne tiden, ødela nazistene tolv tusen bøker og trettifem tusen fotografier. Selve bygningen ble konfiskert fra WHK og deretter overgitt til den Forbundet for Nasjonalsosialistiske Jurister og Advokater (ibid:105). Dette kan kanskje tolkes dit hen at den forble i hendene på homoseksuelle. Vi vet at i det minste Hans Frank, Hitlers personlige advokat, og nazipartiets stjerneadvokat, dr. Alfons Sack begge var homoseksuelle (Machtan:219). ANTI-HOMOSEKSUELLE POLITISKE GREP Når nazistene arresterte homoseksuelle og endog raidet deres hjem og deres støttespilleres hjem lette de etter beviser som inkriminerte dem selv. Machtan skriver: «Hitler var livredd for ytterkantene i det homoseksuelle miljøet, som han selv hadde erfart på egenhånd i Wien og München. Han visste at hans medprostituerte når som helst kunne komme til å gi fra seg ufordelaktige hemmeligheter — endog enkelte som kunne påvirke ham personlig. Selv om han ikke var interessert i politisk undertrykkelse mot «alminnelige» homoseksuelle, var han enn mye mer aktiv i saker der spesifikke interesser var involvert (ibid:226). Homoseksualitet i Nazipartiet 205 Men det fantes også gamle gjeldsposter som måtte gjøres opp med kvinnfolkaktige homoseksuelle som hadde stått nazistene imot på vegen mot maktens tinde. Det som da utviklet seg var en politikk som hovedsaklig var rettet mot å forhindre Hitler ble stilt frem til skue. Alt som var homoseksuelt ble derfor nært gransket av Himmlers hemmelige politi. Men handlingene ble ofte foretatt når nazistene fanget fiender av partiet eller regimet i sine garn. Disse aktivitetene skjedde uavhengig av normale politifunksjoner der folk som forbrøt seg mot tyske anti-sodomi-lover og anti-pederasti-lover fortsatte å bli ført for retten. Loven mot homoseksuell adferd eksisterte i Tyskland lenge før naziregimet, som paragraf 175 i straffeloven, og lød: «Hør! Hør! En mann som lar seg bruke eller bruker seg i kriminell usedelig aktivitet med en annen mann, eller som tillater seg selv å delta i slike aktiviteter, skal straffes med fengsling». (Burleigh og Wipperman:188). Da Hitler kom til makten brukte han denne loven som et middel til å spore opp og straffe de homoseksuelle som, ifølge ett av ofrene «hadde forsvart Weimar-republikken, og som hadde forsøkt å stanse nazitrusselen.» (Ibid:183). Senere utvidet han loven og brukte den som et nyttig verktøy for å fengsle andre fiender av regimet. I februar 1933 forbød Hitler pornografi, homsebarer og badeanstalter og grupper som fremmet «homoseksuelles rettigheter» (Plant:50). Med dét er det sagt at denne uttalelsen var ment som en fordømmelse av all homoseksuell aktivitet i Tyskland, men i praksis fungerte den bare som et middel for å finne og utslette anti-nazistiske grupper og individer. Det er sant at det 206 Lyserøde Hakekors er sannsynlig at Hitler hadde vært beskytter for enkelte homo-orienterte foretak som ble stengt ned. Berlinklubben «Eldorado» var et av stamstedene til SA i Berlin under ledelse av kaptein Paul Rohrbein. Han var en nær venn av Röhm og Karl Ernst (Machtan:185). De «maskuline» homoseksuelle i naziledelsen gjennomførte den nye politikken meget selektivt og «brukte anklagene om homoseksualitet hovedsaklig som et middel å eliminere politiske motstandere med, både innenfor og utenfor partiet» (Oosterhuis and Kennedy:248). Revisjonisten Frank Rector innrømmer også at proklamasjonen ikke ble gjennomført i alle tilfeller (Rector:66). Oosterhuis og Kennedy skriver at «selv om han var en velkjent homoaktivist, ble ikke Adolf Brand arrestert av nazistene, men nesten alle dokumentene hans ble konfiskert (Oosterhuis and Kennedy:7). The Washington Blade, en avis for det homoseksuelle samfunnet i Washington D.C. skriver om forskningen til John Fout, en ‘homoseksuell’ historieprofessor ved Bard College i New York: «Nazistene stengte ned to eller tre aktive homopolitiske organisasjoner som hadde drevet i Tyskland, straks Hitler kom til makten i 1933. Ifølge Fout ble imidlertid homobarer og badeanstalter tillatt værende åpne helt til slutten på 1930-tallet. Den urbane homokulturen overlevde nazitiden, sier Fout. («Forsker hevder at nazistenes forfølgelse ikke var systematisk», The Washington Blade, 22. mai, 1998). Den jødiske homoseksuelle Gad Beck, som var direktør for Berlins Jüdische Erwachsenenbildung Mitte, Homoseksualitet i Nazipartiet 207 utfordrer også de ‘homoseksuelle’ dogmene om at homoseksuelle ble forfulgt i Tyskland. I boken «Et undergrunnsliv: En homoseksuell jødes memoarer fra nazi-Berlin» hevder Beck: «Det var ikke noe problem å være homoseksuell jøde. Alle vendte et blindt øye til hva vi gutter holdt på med — sammen.» Han viser bare til en eneste kilde om nazistisk forfølgelse av homoseksuelle menn. (Beck i «Fearless under the Führer», the Advocate, 26. oktober 1999. I 1935 ble paragraf 175 byttet ut med paragraf 175a som gjorde lovens begrensninger når det gjaldt homoseksuell adferd bredere (Burleigh and Wipperman:190). (Interessant nok ble ordet «unaturlig» slettet fra den nye straffeloven der homoseksualitet ble omtalt — Reisman, 1994:3). Denne nye loven gav nazistene et spesielt kraftig juridisk våpen mot sine fiender. Det kommer aldri til å bli kjent hvor mange ikkehomoseksuelle som ble anklaget ved hjelp av denne loven, men det er udiskutabelt at nazistene brukte falske anklager om homoseksualitet til å rettferdiggjøre arrestasjon og fengsling av mange av deres motstandere. Loven var så løselig formulert», skriver Steakley, «at den kunne brukes, og ble brukt, mot heteroseksuelle som nazistene ønsket å eliminere. Loven ble også brukt gjentatte ganger mot katolske prester» (Steakley:111). Kogon skriver at «Gestapo flere ganger tok sin tilflukt i loven for å anklage personer med homoseksualitet dersom de ikke kunne finne noen annen høvelig klage mot katolske prester og plagsomme kritikere.» (Kogon:44). Anklagene om homoseksualitet var høvelige for 208 Lyserøde Hakekors nazistene å bruke mot sine politiske fiender fordi det var så vanskelig å forsvare seg mot dem, og så enkelt å rettferdiggjøre overfor folk flest. Siden lenge før nazistene kom til makten hadde homoseksuelle stort sett levd sine liv i det skjulte, og det er ikke uvanlig at avsløringer om deres adferd kom helt uventet på samfunnet — når det ble politisaker av dem. Det betyr ikke at ekte homoseksuelle ikke ble straffeforfulgt under loven. Mange ble det. Men loven ble brukt selektivt mot «kvinnfolkaktige». Og endog i denne saken ble mange ‘kvinnfolkaktige’ homoseksuelle, spesielt de i kunstermiljøene, gitt beskyttelse av spesielle naziledere (Oosterhuis and Kennedy:248). Plant skriver: Det mest berømte eksemplet er det om skuespilleren Gustaf Grundgens. Til tross for det faktum at hans homoseksuelle affærer var like notoriske som Röhms. Göring utnevnte ham til direktør ved statsteateret [og] den 29. oktober 1937 lot Himmler det bekjentgjøre at skuespillere og andre kunstnere kunne bli arrestert for brudd på straffelovens paragraf 175, bare dersom han selv [Göring] godkjente det, med mindre politiet grep dem in flagranti (Plant:116). Endog de mest synlige «kvinnfolkaktige,» ble imidlertid behandlet helt annerledes enn jødene. Kurt Hiller, som var Magnus Hirschfelds etterfølger innen «Femmes»-fraksjonen i den tyske «homo-bevegelsen», ble internert i en konsentrasjonsleir, men sluppet fri igjen (skamslått, men i live) etter ni måneders fengsel (Steakley:103). En ukjent prosentandel av homoseksuelle fanger ble arrestert — ikke for seksuelle forbrytelser — men av Homoseksualitet i Nazipartiet 209 politiske årsaker. Et dokument fra Buchenwald-leiren forteller: «Våren 1942 ble en skribent fra Berlin ved navn Dahnke sendt til leiren anklaget for homoseksualitet. Hovedårsaken for interneringen var imidlertid politiske uttalelser som hadde gjort Gestapo oppmerksomme på ham (Grau:267). En studie av Hitlerjugend, gir oss flere eksempler som avslører meningsløsheten i nazistenes knallharde retorikk mot homoseksuelle. Vi har allerede merket oss Köhls observasjoner om at Himmler «gjennomførte sine straffeutmålinger privat» og forsøke å holde alle utslag av homoseksuelt misbruk (begått av SS) av gutter i Hitlerjugend «så hemmelig som mulig» (Köhl:51f). Men Köhl fortsetter å nevne dokumentene til RJF, sikkerhetsavdelingen i Hitlerjugends administrasjon. «I løpet av de første seks månedene av 1940,» skriver han, «ble 10 958 forbrytelser begått av medlemmer i Hitlerjugend. De vanligste var tyveri (5985) og homoseksualitet (901)» (ibid:84). Når han sammelignet antallet homoseksuelle overgrep med listen over utvisninger fra organisasjonen (en absurd mild straff for en forbrytelse som egentlig var underlagt dødsstraff), fant Köhl likevel en lav grad av utvisninger på grunn av homoseksualitet. Siden RJF-rapporten listet 900 tilfeller med homoseksuelle forbrytelser i løpet av en seksmåneders-periode [fem tilfeller daglig, overs. anm.], og bare en tredjedel av dem ble utvist i løpet av 25 måneder der sakene ble ført for retten, antyder det at RJF var mer nølende når det gjaldt å opprettholde straffelovens paragraf 175 enn det deres offisielle propaganda lot folk tro. En ung lovbryter 210 Lyserøde Hakekors som hadde et rulleblad med mindre tyverier som han tilbrakte åtte uker i fengsel for, ble ikke utvist fra Hitlerjugend. I september 1940 overrasket lederne ham og flere fengselsarbeidere i en vill homoseksuell orgie i fullt dagslys, i vegkanten. Med sånne sensasjonelle beviser som dette tilgjengelig, forsøkte lederen deretter å få skurken utvist fra Hitlerjugend. Likevel tok det tid før dette skjedde, noe som antyder at gjennomføringen av paragraf 175 i straffeloven var svært avslappet. (Köhl:85ff) Den økende likegyldigheten blant lederne i Hitlerjugend mot homoseksualitet var en holdning som ble gjenspeilet i samfunnet ellers. I 1937 gjorde innenriksministeren endringer i utførelsen av paragraf 175. Under denne endringen kunne bare den som var tatt i samme forbrytelse fire ganger bli fengslet eller sendt til leirer for homoseksuelle forbrytelser. Dette ble bekreftet av Himmler i 1940. (S. Katz:146) RÖHM-PUTSJET Den hendelsen i historien som oftest blir brukt for å bevise nazistisk forfølgelse av homoseksuelle er kjent under flere navn: Blodsutrenskningen, De Lange Knivers Natt og Röhm-putsjet. Steakley skriver at «den udiskutable begynnelsen på nazistenes terror mot homoseksuelle ble markert av drapet på Ernst Röhm under «de lange knivers natt», den 28. juni 1934 (Steakley:108). Det var denne natten (eg. hele helgen) at Adolf Hitlers nærmeste håndtlangere orkestrerte drapene på hundrevis av hans politiske fiender i en stor sveipende bevegelse. Inkludert i dette putsjet var Röhm og flere ledende SA-offiserer. Homoseksualitet i Nazipartiet 211 Vi har understreket at lederskapet i SA hovedsaklig, om ikke fullstendig bestod av homoseksuelle. Det faktum at SA-ledere var primærmålet for massakren kan derfor ses på som en slags «moralsk utrenskning» av nazirekkene, noe Hitler også hevdet det var. Men Hitler løy. Röhm-putsjet ble drevet frem av politiske, ikke moralske, årsaker. Hitler lot som om han var forferdet og rasende over homoseksualiteten blant de myrdede SA-lederne for å rettferdiggjøre seg selv overfor det tyske folk; det var en taktikk han brukt tidligere for å legge offentlige mistanker om det seksuelle avviket i hans indre krets døde. Viktigheten av dette faktum blir fremmet i mange ledende arbeider fra både allmenne og homoseksualistiske historikere. Det følgende er utdrag fra fire forskjellige historikere som har gransket spørsmålet: «Hitler eliminerte sin nærmeste venn Röhm og visse SA-ledere som potensielle rivaler. Den strengt politiske motivasjonen for denne Samvittighetsløse maktbruken var opprinnelig for entydig til å fornektes, men senere ble det høvelig tildekket ved anklager om homoseksuelt avvik» (Haberle:369f). «De formelle anklagene mot Röhm og de som ble arrestert sammen med ham handlet om deres homoseksuelle aktiviteter, som Hitler naturligvis hadde kjent til i femten år, og ikke tidligere brydd seg om, da det ble fremsatt påstander om at disse handlingene skjemte ut partiet. For de ofrene som ikke hadde noen homoseksuell bakgrunn fortsatte «den store blodsutrenskningen» over hele Tyskland, ettersom nazilederne kvittet seg alle sine mest hatede fiender, så vel som «uunngåelige feiltakelser» (Garde:726f). 212 Lyserøde Hakekors «Ernst Röhm ble ikke skutt fordi nazipartiet var rasende over den plutselige oppdagelsen at han «hadde seg» med sine stormtropper. Det hadde vært kjent i evigheter. Derimot var det på grunn av hans kontroll over SA som var blitt et problem for Hitler. I Hitlerjugend «var kjærligheten kamerater imellom» ondt nok blitt konvertert til et politisk middel. Og dersom nazihierarkiet var gjennomsyret med homoseksuelle, var det samme også sant om Wilhelm IIs hoff og om Weimar-republikken (Davidson:152). «Hitler hadde selvsagt lenge vært svært klar over Röhms seksuelle orientering, alt fra de tidligste dagene av deres lange samarbeid. Så sterk var Röhm at Wehrmacht (den tyske overkommandoen) var bekymret over at han kunne komme til å gripe kontrollen over hæren. I 1934 begynte Hitler å frykte at Wehrmacht la planer om et kupp mot ham for å forhindre en slik overtagelse. For å komme denne faren i forkjøpet, sørget Hitler for å få Röhm og omkring ett tusen andre myrdet i løpet av en helg i juni 1934, under den berømte «De lange knivers natt» (Crompton:79f). Det finnes dissens blant historikere om hvorvidt Röhm hadde planlagt et kupp mot Hitler etter at Hitler nektet å bytte ut den vanlige hæren med hans tropper. Denne maktovertagelsen over hæren hadde tydeligvis vært en del av nazistenes egentlige plan for maksimering av egen politisk styrke. Da Hitler ble utnevnt til kansler, ble han konfrontert med nye og forskjellige allianser. En stund virket det som om Hitler kom til å bli værende trofast mot sin pakt med Röhm. Fra det tidspunktet da Hitler tok kontroll over den tyske Homoseksualitet i Nazipartiet 213 regjeringen i januar 1933, og frem til våren 1934, tillot han SA å vokse fra 300 000 til over tre millioner medlemmer (Plant:54). I løpet av denne perioden med hurtig vekst, ble Röhms rivaler innad i nazistenes indre krets stadig mer alarmerte, og det samme gjorde mektige industrialister og militære ledere. Spenningen mellom SA og hæren tiltok i styrke. General Walther von Brauchitsch, som talte for majoriteten av sine medoffiserer, sa: «den gjengen av homoseksuelle, bøller og fyllebøtter, burde ikke ha noen som helst plass i [den tyske opprustningen]» (Gallo:87). For egen del trakasserte SA alminnelige soldater og sang «den gråe klippen skal forsvinne i det brune havet» (ibid:87), noe som betydde at den gråkledde hæren skulle bli oppslukt av brunskjortene. Strasser skriver: På et møte i regjeringen, der han hørte til, krevde Röhm at brunskjortene ble innlemmet i den regulære hæren, at og at brunskjorteoffiserene skulle få beholde sine grader. Med andre ord krevde han overkommandoen over Reichswehr, SS og SA. Han var overbevist om at han hadde Adolfs støtte, men Hitler ble værende taus. Blomberg, forsvarsministeren, ble brått klar over at den eneste løsningen president Hindenberg kunne ta var å nekte plent. «Diskusjonen er avsluttet,» sa Hitler da, uten å våge å se sin gamle venn i øynene. Röhm, som var målløs av raseri, marsjerte raskt ut av rommet. Etter den 30. juni, proklamerte general von Reichenau i et intervju med Le Petit Journal at Röhms dødsdom praktisk talt ble signert den dagen (Strasser, 1940:178). Etterhvert som konflikten tårnet seg, skapte SAkonspiratører en «dødsliste» over offiserer i hæren, som 214 Lyserøde Hakekors skulle tas av dage (ibid:218) og valgte visstnok standartenführer Julius Uhl til å utføre snikmordet på Hitler selv (ibid:237). Det kan, hvorom allting er, ha seg slik at disse anklagene ble oppfunnet som en del av en tilbakefallsplan, en slags rasjonalisering for putsjet. Det er velkjent at Himmler, Göring og Himmlers assistent, Reinhard Heydrich, arbeidet bak teppet for å begrense Röhms makt; og det har blitt anført av enkelte kilder at de skapte rykter om et Röhm-anført komplott for å så splid mellom Röhm og Hitler. Uansett var ikke Röhmputsjet motivert av at ofrene var homoseksuelle. Majoriteten av ofrene var ikke homoseksuelle i det hele tatt. Otto Strasser, bror til en høytstående nazifunksjonær, Gregor, som ble myrdet den natten, lister opp noen av drapene i boken «Hitler and I» («Hitler og Jeg»): Klausener og flere andre katolske ledere ble henrettet, så vel som visekansler von Papens sekretærer. I Hirschberg i Schlesien ble alle jødene, alle medlemmene av Stahlhelm, og noen få kommunister arrestert og skamslått med riflekolber mens åtte stykker ble myrdet. Von Kahr, en 63 år gammel mann ble slept ut av sin seng, ført til Dachau og torturert til døde. Hans forbrytelse var at han hadde unnlatt å støtte opp om putsjet i München i 1923. Ballerstädt, som hadde vært en sentral person i dommen mot Hitler, som førte til tre måneders fengsel, ble myrdet av en spesiell drapsskvadron. Døden ble også pater [Bernhard] Stämpfle, S.J. til del for å ha redigert Mein Kampf, fordi han derfor kjente til forfatterens svakheter (ibid:200). Igra bidrar med en lang og detaljert gjenfortelling om maktspillet som førte til putsjet, og som begynte Homoseksualitet i Nazipartiet 215 med avvisningen av en tanke om at det representerte en plan om å utslette de homoseksuelle. «Vi kommer til å se at langt fra å eliminere seksuelt perverse fra partiet, beholdt Hitler de aller fleste av dem, og at han gikk imot dem han eliminerte, bare med største motvilje, og etter at han hadde blitt presset til det ytterste av utenforstående styrker og omstendigheter. Den 14. og 15. juni var Hitler i Venezia for å møte Mussolini. Det ble snart allment kjent at den tyske diktatoren og hans følge hadde gjort et dårlig inntrykk på italienerne. Mussolini var ikke noen tilhenger av puritansk moral, for å si det slik, men det var en last italienerne spesielt hater; de kaller den «il vizio tedesco», den tyske last. Oppførselen av enkelte av deltakerne i Hitlers følge i Venezia rystet italienerne. Mussolini protesterte mot den moralske karakteren og at man ikke kunne stole på politikken til lederne blant de nazistiske stormtroppene. Han advarte Hitler om at han ville måtte ofre sine fremste kollegere, dersom han ønsket å redde sin egen prestisje og sitt regime. Blant disse kollegene ble Röhm, Heines og Karl Ernst nevnt. Det som plaget [Hitler] var mest av alt at han visste at Mussolini var blitt kontaktet av den [tyske] president Hindenberg. Den 21. juni dro Hitler til Neudek, Hindenbergs landsted. [Han] var bokstavelig talt lamslått da han ble konfrontert av både general Blomberg og Göring på trappene til Hindenbergfamilien. Begge var i uniform. De informerte ham om at presidenten ikke ville ta imot kansleren, og at dersom ikke lederne for SA ble avsatt, kom det til å bli erklært unntakstilstand, hvorpå Göring ville ta over den sivile kontrollen som politisjef, og Blomberg som krigs- 216 Lyserøde Hakekors minister, ville få ansvaret for den militære kontrollen. Hitler var fremdeles motvillig å samarbeide med og fikk ideen om å samle Stormtroppene omkring seg, en motstands-gest mot herrene på høyresiden. Men noe skjedde som fikk Hitler til å endre sine planer. Han ble innkalt til Krupps hovedkvarter og ble der mottatt av Göring, og lederne av Krupps firma og andre industrialister. De gav ham et ultimatum. Enten kvittet Hitler seg med sine kompanjonger eller så kom GöringKrupp-Blomberg-gruppen til å trekke sin støtte til regimet tilbake. Hitler aksepterte alternativet, men på sin egen måte. Han kom til å lure Röhm, men han bløffet også lederne på høyresiden. Han kom til å eliminere noen få elementer som hadde vært plagsomme for høyresiden, men han beholdt de aller fleste. Dessuten ville han ta sjansen på en generell massakre for å fjerne dem som han hadde problemer med — general Streicher, general Bredlow, Gregor Strasser, etc. (Igra:77f). Lothar Machtans analyse, som har den fordel at den har ytterligere femti års attersyn å se tilbake på, legger til ytterligere ett viktig perspektiv fra denne kritiske hendelsen. Studien hans understreker at mens de tyske maktpersonene presset Hitler til å danse etter deres pipe, ble føreren konfrontert med en uunngåelig sannhet: de samme mennene han selv måtte svike, var de som holdt hans egne mørkeste hemmeligheter i sine hender. Disse holdt allerede på å hinte om utpressing på grunn av den økende spenningen innad i partiet. Machtan skriver: «Röhm var ikke bare kjent med den heller dunkle begynnelsen av Hitlers politiske karriere, han var en av Homoseksualitet i Nazipartiet 217 de svært få som kjente til at han var homoseksuell. Det må ha vært et mareritt for Hitler at han en dag kunne komme til å lansere en skittkastingskampanje. Röhms venn Edmund Heines [truet en gang i 1933] sa: «Adolf har ikke minste grunn til å åpne kjeften sin så mye — ett ord fra meg, og han kommer til å tie for evig». Hitler selv sa det slik at han stod overfor «en krise som ikke bare kunne ha svært ødeleggende følger for overskuelig fremtid». Hans politiske instinkt for overlevelse, om ikke annet, drev ham til å sette fart i sakene. Samtidig ble han drevet fremover av tanken om å skjule sin egen homoseksualitet til evig tid ved å eliminere farlige vitner (Machtan:211f). Dersom tidligere Freikorps-soldat Peter Martin Lampel skal tilskrives tillit, var Edmund Heines en spesielt sterk trussel. I sine upubliserte memoarer Niemandes Knecht, skriver Lampel at han visste «mye om Hitlers homoseksualitet», deriblant spesiell kunnskap om et forhold med Heines (ibid:138). Röhm skal også selv ha vært en av Hitlers sexpartnere, selv om disse ryktene ble regnet for å være «sterkt overdrevet» av den tidligere Hitler-favoritten Putzi Hanfstängl (ibid:113). Med ryggen mot veggen valgte Hitler den nietzscheanske veien, nådeløs egeninteresse. Machtan skriver: «Hitler kunne forsvare seg selv bare ved å gjøre noe ekstremt, slik at de få som visste at han også var homoseksuell enten måtte myrdes eller skremmes fra liv og glede. Dette blir tydeliggjort av et nærmere blikk på de individuelle ofrene Röhm, Ernst og Heines. 218 Lyserøde Hakekors Gregor Strasser, Karl-Gunther Heimsoth og Paul Rohrbein, fremstående statstjenestemenn som potensielt satt på eksplosive beviser om Hitler, for eksempel [de preussiske politilederne] Erich Klausener og Eugen von Kessel; Reichswehrminister Kurt von Schleicher og hans høyre hånd, Ferdinand von Bredlow, politisjefen i München, August SchneidHuber, tidligere statsminister i Bayern, Gustav Ritter von Kahr. Röhms og Strassers advokater, Lüdecke og andre fremstående nazister, den München-baserte journalisten Fritz Gerlich og Karl Zehnter fra [homsebaren] Bratwurstglöckl. Det kan lett trekkes fram fra disse få eksemplene at den operasjonen som ble utført på og omkring den 30. juni var en «nøye planlagt kampanje mot menneskers som visste, eller ble mistenkt for å vite, for meget om Hitler» (Machtan:216ff). Röhm-putsjet var altså ikke noen «moralsk» utrenskning av nazirekkene, men en politisk utrenskning. På samme måte var det en korrigering av makten bak den tyske regjeringen so først og fremst var blitt pålagt Hitler av mektige politiske elementer, hvis støtte han trengte for å beholde kontrollen. Igra peker på at ikke bare overlevde majoriteten av de homoseksuelle i SA putsjet, men at massakren hovedsaklig ble gjennomført av homoseksuelle. Han viser til Strasser at «de ledende morderne i München var Wagner, Esser, Maurice, Weber og Buch.» Disse mennene «var alle kjente seksualavvikere av et eller annet slag,» konkluderer Igra (ibid:80). Plant forteller at den største delen av snikmordene som fant sted over hele Tyskland ble satt i scene av Reinhard Heydrich, også han homoseksuell (Plant:56). Igra viser til Hitlers rettferdiggjøring av putsjet: Homoseksualitet i Nazipartiet 219 «I sitt forsvar overfor Riksdagen en uke senere snakket Hitler om «forrædere». Det var hans alibi. I talen til Riksdagen innrømte han at ett av motivene for å beordre massakren var å kvitte seg med moralsk perverterte i partiet og at de var forrædere fordi de praktiserte ‘homoseksualisme’. Men under diktaturet var det ikke lenger mulig for hvem som helst å stille Hitler spørsmål. Ingen bad ham forklare hvordan det hadde seg at, om det var hans mål å kvitte seg med de homoseksuelle, at han egentlig ikke kvittet seg med dem, men brukte det som et middel for sin egen mordlyst og fremdeles beholdt de aller fleste av dem som medlemmer i sin nærmeste krets, så vel som i partiets nøkkelposisjoner og i regjeringen. Otto Strasser skriver i sin bok «Die deutsche Bartholomäusnacht» («Den Tyske Bartolomeusnatten») (ikke utgitt på engelsk) om seksten av disse fremstående homoseksualistiske lederne som overlevde massakrene den 30. juni og som også beholdt sine stillinger.» (Igra:82). Etter putsjet mottok Hitler et telegram fra Hindenberg som et «uttrykk for hans særskilte takksigelse». «Du har frelst det tyske folk fra en stor fare, telegraferte presidenten» (Fest, 1975:470). På samme måte gratulerte forsvarsminister von Blomberg Hitler for de fremgangsrike gjennomføringen av putsjet (ibid:470). Hæren var også fornøyd med Hitlers tiltak. En knapp uke etter putsjet fortalte en anti-nazistisk offiser i forsvaret den franske militær-attachéen i Berlin at hæren var 25 prosent pro-nazistisk før putsjet, og 95 prosent pro-nazistisk etterpå. (Gallo:312). 220 Lyserøde Hakekors ETTER PUTSJET Mens det visselig er sant at flere av de mest fremtredende homoseksuelle i nazi-regimet ble drept under «de lange knivers natt» er det et historisk faktum at Adolf Hitler ikke kvittet seg med de homoseksuelle i sin indre krets, verken under samme tildragelse eller senere. Snarere tvert om. En enkel gjennomgang av de historiske dokumentene avslører at Hitler fortsatte med, ikke bare å omgi seg med homoseksuelle, men å innsette dem i nøkkelposisjoner i det tredje rike. Judith Reisman anfører at «Kazimierz Mocazarski, en polsk motstandskjemper, bekreftet at homoseksuelle ble værende partimedlemmer, fikk forfremmelser og var beskyttet av ledende offiserer og tjenestegjorde på slagmarken og i fengsler (Reisman, 1994:3). Av de tretten korpskommandantene i SA var alle kjent som, eller mistenkte for å være homoseksuelle, var det bare sju som ble drept i Röhm-putsjet (Gallo:16). Resten, sammen med trolig flere tusen, kanskje titusener av homoseksuelle, ble værende i SA, og fikk nye stillinger av Hitler, som nå la hele SA inn under Heinrich Himmlers’ SS’ autoritet. Mange av disse sadistiske, brutale mennene hadde vært nyttige for Hitler siden begynnelsen, og han sørget for at talentene deres skulle bli værende tilgjengelige for ham. Det er sannsynlig at enkelte av disse overlevende fra SA var blant deltakerne i Göbbels middags-selskap-som-bleen-orgie i 1936 (Grunberger:70). Det var imidlertid ikke alle SA-homoseksuelle som forble lojale mot Hitler. Snyder forteller at minst 155 SSledere ble drept mot slutten av 1934 og i 1935 av en Homoseksualitet i Nazipartiet 221 gruppe som kalte seg «Röhms hevnere» og som «identifiserte seg ved hjelp av en papirlapp som ble festet på uniformen til ofrene med en nål». (Snyder:298). Disse snikmordene hjalp til med å forklare hvorfor Himmlers «anti-homoseksuelle» lover i begynnelsen ble strengt gjennomført, men etterhvert (som etter at Röhm-lojalistene var blitt arrestert) ble stadig slappere gjennomført. Med unntak av SA beholdt Hitler alle de seksuelle avvikerne i sin indre krets, deriblant Göring, Streicher, Frank, Maurice, Schaub, Wagner, Brückner, Weber og Karl Kaufman, gauleiter i Hamburg. Hess skulle bli værende til 1941, da han dro (om det var egen vilje eller som utsending fra Hitler er fremdeles ukjent) på sin dårlig planlagte «freds»-reise til England. På den annen side, må tapet av Hess ha vært svært vanskelig for Hitler. Som Ebermayer bemerket, «var [Hess] i mange år førerens [homoseksuelle] partner, spesielt under deres felles fengselsopphold i Landsberg-fengselet (Ebermayer i Machtan:232). Hitler belønnet senere noen av disse mennene med toppstillinger i regjeringen. Rector skriver for eksempel at «Hitler visste om [Walther] Funk, en notorisk homoseksuell, da han utpekte ham til Økonomiminister den 5. februar 1938» (Rector:63). Generalløytnant i SS Albert Förster, den homoseksuelle som er nevnt i Langer som en av Hitlers potensielle seksualpartnere [Langer:178], og hvis «dystre rulleblad med overgrep mot polakkene» førte til at han fikk dødsdom i krigstribunalet, ble oppnevnt riksregent for fristaten Danzig like før andre verdenskrig (Wistrich:178). Grev von Helldorf, en av Rossbachs opprinnelige homoseksuelle brunskjorter (Strasser, 1940:26), ble av Hitler utpekt til posten som politipresident i Berlin i 1935 (Snyder:145). 222 Lyserøde Hakekors På samme måte som han vendte seg mot Ernst Röhm, vendte flere av de homoseksuelle i Hitlers indre krets seg til sist mot Hitler selv. Johansson og Percy skriver: «En homoseksuell akademiker, Ricard Dey, har sammen med andre i årevis samlet data og skapt hva de kaller «Encyclopedia Homophilica». Nylig publisitet om visefører Rudolf Hess’ homoseksualitet har fått ham til å konkludere at det tragisk feilslåtte komplottet for å myrde Hitler i 1944, utført av oberst og greve von Stauffenberg, var planlagt av admiral Canaris og støttet av et nettverk av andre konspiratører, som lik dem, også var homoseksuelle (vår utheving. Johansson and Percy:285). Diskresjon var nettopp kodeordet for nazistiske homoseksuelle etter 1934. I lys av sin tilstand etter Röhm-putsjet, kunne ikke partiet lenger beskytte de åpenlyst homoseksuelle i ledende stillinger. En sak som viser dette er nevnt av Oosterhuis. Han skriver at: «i 1937 ble en fremstående leder av nazibevegelsen blant sudetentyskerne i Tsjekkoslovakia arrestert for en homoseksuell forbrytelse som nok engang førte partiet ut i en skandale som minner om Röhm-affæren. «(Oosterhuis:243). I tilsvar til dette, skrev avisjournalist Walther Bartz (utvilsomt med stor personlig risiko) en rekke artikler i Die Neue Weltbühne om «nazismens homoseksuelle røtter» (ibid:243). Ytterligere en hendelse må nevnes her, som i tillegg til å avsløre homoseksuelle i partiet etter Röhm, har stor historisk betydning for seg selv. Det er snikmordet på den østerrikske kansleren Englebert Homoseksualitet i Nazipartiet 223 Dollfuβ, den 25. juli 1934. Dollfuβ var motstander av Anschluβ (den nazistiske planen om anneksjon av Østerrike) og av Adolf Hitler personlig. Igra skriver: «Få dager etter drapet på dr. Dollfuβ i Wien (den 25. juli 1934) publiserte den halv-offisielle italienske avisen, Il Popolo di Roma, følgende kommentar: «Pederaster og Snikmordere hersker i Berlin». Ved å antyde at opphavsmennene bak forbrytelsen i Wien var direkte koplet til pederastene og snikmorderne som hersket i Berlin, fremsatte Mussolinis avis en alvorlig anklage mot den tyske regjeringen på en tid da det rådde et godt vennskap de to landene imellom. Under vanlige omstendigheter ville publiseringen av et slikt oppslag ha gitt grunn til en diplomatisk protest og en forklaring hadde blitt avkrevd. Likevel har det ikke, så vidt noen kjenner til, blitt avlevert noen slik protest. Enn mer støttet Mussolini opp under anklagene ved å beordre en mobilisering av italienske soldater på den italiensk-østerrikske grensen, som en gest mot Hitlers planer om Østerrike. Men Hitler gjorde ikke noe mottrekk. «Forklaringen på Hitlers taushet og inaktivitet mot den italienske utfordringen kan være, og er trolig, at han ble satt i sjakk av Mussolinis utpressingsforsøk. Mussolini visste at mordet på den østerrikske kansleren var blitt beordret av Hitler og at dette ikke utelukkende var gjort av politiske motiver. Han visste at den personlige hevnen mot Dollfuβ var det underliggende motivet som la bak attentatet i Hitlers tanker. For Dollfuβ hadde fått tak i et autentisk vitnesbyrd som koplet Hitler direkte til 224 Lyserøde Hakekors de moralske skandalene jeg har nevnt. Han fikk sertifisert kopier av vitnesbyrdet og overgitt dem til diplomatiske representanter for [en rekke] regjeringer, i Wien. Det er denne som har blitt videreformidlet meg, og jeg har all grunn til å tro at den er inneholder mye sant. Blant annet har dr. Hermann Rauschning forsikret meg om at hadde sett en kopi av et slikt dokument, som var i hendene på en fremmed regjering. Det dokumenterte at Hitler hadde vært gutteprostituert i Wien mens han bodde der fra 1907 til 1912, og at han øvet det samme kallet i München fra 1912 til 1914. Mussolini visste tydeligvis om eksistensen av dette dokumentet og hadde en kopi tilgjengelig da han anklaget Hitler med pederasti og mord på en og samme gang» (Igra:66f). Igra vedblir å fortelle at «lederen for gjengen som myrdet dr. Dollfuβ og som reelt sett avfyrte skuddene i kanslerens legeme var en navngitt forbryter ved navn [Otto] Planetta som også var en velkjent seksualavviker» (ibid:78). Hitler greidde ikke å ta kontroll over Østerrike ved dette leite. Det kom til å skje i 1938 da Hitler tvang Dollfuβ’ etterfølger Kurt von Schuschnigg til abdikasjon til fordel for Artur Seyss-Inquart (som var leder for de østerrikske nazistene og selv homoseksuell — ibid:86, Snyder:8). Noen få ekstra ord er nødvendige her for å vise hvor livredd Hitler var for å bli avslørt og hvordan dette dikterte den nazistiske politikken hva angikk homoseksualitet etter putsjet. Machtan skriver: «Den voldelige innføringen av «krisetilstand» var ment å skulle sørge for at myndighetene tok kontroll Homoseksualitet i Nazipartiet 225 over, i ett nu, dokumenter som ble vurdert som farlige for Hitler. Hans grunnleggende motiv for å ta i tu mot «Röhm og hans medarbeidere» var frykten for avsløring og utpressing. Hva som ytterligere bekrefter dette er at haugene av konfiskerte dokumenter ikke skulle brukes i rettssaker av noe slag. Knappe seks måneder etter mordet på Röhm, trådte lovene om «hatefulle gjerninger» i kraft. Denne loven straffet alle uttalelser og anmerkninger som «alvorlig kunne skade rikets ve og vel.» De fleste av anmerkningene som blir tillagt Hitler selv og hans homoseksualitet fra 1943, var anmerkninger som antydet at «der Führer» selv hadde homoseksuelle tilbøyeligheter. Dette ble straffet med døden» (Machtan:220ff). Det er i denne konteksten vi må undersøke Hitlers instruksjoner til Himmler om å slå ned på homoseksualitet i nasjonen. «Han ønsket å få et slikt grep om «problemet» med homoseksualitet at det aldri noensinne mer kunne bli en trussel mot hans maktposisjon» (ibid:225). Av denne grunn krevde han et system med full kontroll over det homoseksuelle miljøet. Det faktum at han fikk slik kontroll og ikke brukte den utover der det var nødvendig for å beskytte seg selv (og slå ned på sine fiender) er vitnesbyrd til fordel for hans vedblivende sympatier for sine med-‘homoseksuelle’. Det ble i virkeligheten aldri satt i gang noe felttog for å eliminere homoseksualitet fra det tyske samfunnet, til tross for nazistenes retorikk om det motsatte. HEINRICH HIMMLER OG SS Heinrich Himmler er en ekstremt viktig skikkelse 226 Lyserøde Hakekors i nazismens historie. Han ble med i nazipartiet tidlig i partiets historie og «deltok i Ølhall-opprøret i München i november 1923 som fanebærer side om side med Ernst Röhm» (Wistrich:138). Etter å ha hatt en rekke stillinger på mellom-nivå i partiet ble han utpekt til «leder for Hitlers personlige livvakt, de svartskjortekledde Schutzstaffel (SS), som på den tiden bare var en liten flokk på 200 menn (ibid:138). I løpet av de neste 12 årene viste Himmlers «forbløffende arbeidskapasitet og uutslukkelige makttørst seg i sin ansamling av offisielle stillinger» (ibid:138), som omsider vant ham den mektigste stillingen i det tredje rike, bare overgått av Hitler selv. Himmlers rolle er også av særdeles stor viktighet når det gjelder påstandene fra homoseksuelle revisjonister. «Heinrich Himmler, Reichsführer SS og leder for Gestapo», skriver Steakley, «fortjener virkelig ryktet som den mest fanatiske anti-homoseksuelle av alle medlemmene av naziledelsen» (Steakley:111). Og det er sant, at dersom noen skulle tatt Himmlers offentlige uttalelser mot homoseksualitet bokstavelig, da ville han virkelig fortjent den utnevnelsen. For eksempel sa han, i en tale der han mintes Röhm-putsjet: «Da det for to år siden ble nødvendig, nølte vi ikke med å slå ned på denne plagen med døden, endog innen våre egne rekker, i vår dom mot homoseksualitet — som er et symptom på degenerasjon som kunne ha utslettet oss som rase. Vi må vende tilbake til de ledende norrøne prinsippene: Vi må utslette de degenererte.» (ibid:111f). Som vi imidlertid har demonstrert, var ikke homoseksualitet grunnen til Röhm-putsjet. Og dersom Homoseksualitet i Nazipartiet 227 vi ser på andre beviser, så finner vi at Himmlers praksis når det gjelder homoseksuelle var langt annerledes enn det vi kunne forvente utfra hans retorikk. Grau anfører i «Hidden Holocaust?» at: «I disse spekulasjonene om en antatt «endelig løsning» til problemet med homoseksualitet, er det en tydelig mangel å skille mellom det som var sagt i nazistenes program — og det som ble utført i praksis. Dersom Himmlers utryddelsesretorikk skulle ha gjenspeilet seg i skjebnen til individuelle homoseksuelle, ville garantert nazistenes politikk blitt sett på som en driv til å utrydde dem alle i bokstavelig forstand. Men når vi begynner å skille mellom anti-homoseksuell propaganda for offentlig konsum og virkeligheten, da stiller alt seg i et annet lys. Det han hadde i tankene var den homoseksuelle typen (Grau:6, vår uthevelse). Det nazistene anså som den «homoseksuelle typen» var den ‘kvinnfolkaktige’ homoseksuelle mannen som ikke viste interesse i seksuelle forhold til kvinner. La oss rekapitulere Friedlanders skille mellom «mannemenn» og «kvinnfolkaktige». Husk at Friedlander — sammen med de maskuline homoseksuelle i De Spesielles Forbund, omtalte kvinnfolkaktige homoseksuelle som «degenererte». Det er tydelig at Himmler i sin tale, retorisk sett pakket den maskuline Röhm sammen med alle homoseksuelle, men det er sannsynlig at denne distinksjonen ville gått tapt for de tilstedeværende likevel. Himmlers motstand mot homoseksualitet var direkte proporsjonell til de homoseksuelles holdninger til formering. For ham var individets høyeste plikt til staten å forbedre rasen gjennom «probert avl». Himmler 228 Lyserøde Hakekors var besatt av å skape en rase av «overmennesker». Men i hans øyne, gikk noen av de mest fullkomne eksemplene på arisk manndom tapt på grunn av homoseksualitet. Himmler følte dette «tapet» sterkere i lys av det faktum at Tyskland hadde tapt to millioner menn under første verdenskrig. Han trodde også at det fantes to millioner homoseksuelle i befolkningen. «Dette betydde», skriver Burleigh og Wippermann «at Tysklands ‘seksuelle regnskap hadde gått i underskudd’ på grunn av at ‘fire millioner menn som var i stand til å formere seg’ enten hadde dødd eller avviste ‘sin plikt til å formere seg på grunn av sine seksuelle tilbøyeligheter’.» (Burleigh and Wipperman:192). Himmlers løsning på dette problemet var, logisk nok, ikke det å utrydde de «dårlige» mennene. I stedet satte han stort håp til bruken av medisinsk «behandling» for å gjenvinne homoseksuelle for skyld rasen. Ett eksperiment involverte å implantere kunstige kjertler i homoseksuelle personer for å introdusere mannlige hormoner i kroppen. Andre forsøk prøvde å parre homoseksuelle fanger med kvinnelige prostituerte (ibid:195f). Mens tanken om tvungne medisinske eksperimenter er frastøtende, viser det faktum at Himmler investerte tid og ressurser til slike prosjekter at han hadde et helt annet syn på homoseksuelle enn på andre fanger, endog de kvinnfolkaktige homoseksuelle som så ble foraktet av de nazistiske «mannemennene». Himmler var bestemt på å rehabilitere heller enn å eliminere. Homoseksualitet i Nazipartiet 229 VAR HIMMLER HOMOSEKSUELL? Himmler kan selv ha vært homoseksuell. Filmskaperen Walter Frenz, som samarbeidet tett med nazieliten (deriblant en kort periode som Hitlers private filmskaper), reiste til østfronten sammen med Himmler «hvis pederastiske tilbøyeligheter ble fanget på film» (Washington City Paper, 4. april 1995). Vi vet også at gauleiter Helmut Bruckner fra Schlesien, da han ble stemplet som homoseksuell av en av Himmlers underordnede, måneden etter Röhm-putsjet, sendte en skjult utpressingstrussel via Hess og Göring om å avsløre Himmlers påståtte homoseksuelle tendenser (Machtan:226). Himmler begynte sin nazi-karriere som Ernst Röhms adjutant, et faktum som entydig avviser tanken om at han var en ‘prippen’ anti-homoseksuell ivrer. Tvert imot ble ikke Himmlers tjenester overfor Röhm utført med motvilje. Himmler skrev frivillig sin egen lojalitets-ed til Röhm og gjentok denne i Röhms nærvær hvert eneste år. Gallo gjengir en del av et brev Himmler skrev til Röhm: «Som soldat og venn, ønsker jeg deg alt du kan begjære av lydighet og lojalitet. Det har vært, og skal alltid være min største stolthet å bli regnet blant dine mest trofaste etterfølgere» (Gallo:57). I mange år hadde Himmler vært fornøyd med å gå den mest uttalte og fremtredende homoseksuelle i nazipartiet til hende. Det må imidlertid understrekes at endog om Himmler hjalp til med å orkestrere Röhm-putsjet, hadde ikke de homo-erotiske delen av hans personlighet endret seg nevneverdig. Herman Glaser skriver i «Nasjonalsosialismens Kulturelle Røtter»: 230 Lyserøde Hakekors «[Endog etter] mordet på Röhm og fremtredende SA-personer, fortsatte den sodomittiske romantisismen på sett og vis å fremme seg selv. Den reelt sett maniske jakten etter vakre mannsfigurer, som for eksempel ble begått av Heinrich Himmler, kunne ikke ene og alene forklares ved at man jaktet på menn som kunne formere seg; det var også kompensasjon for et undertrykt fysisk mindreverdighetskompleks, som spesielt hos mennesker med homoseksuelle tendenser gir fritt leide til nevroser» (Glaser:132). Himmler var, som Hitler, nært knyttet til homoseksuelle gjennom hele sitt voksne liv. Veien til lederskapet i nazibevegelsen, var ikke som så mange andres, gjennom den tyske «homorettighetsbevegelsen». I stedet skjedde det gjennom den okkulte bevegelsen, og hans nazi-karriere ble definert av hans lidenskap for det okkulte. Vi har sett hvordan Himmler var sterkt influert av Guido von List og Jörg Lanz von Liebenfels, de homoseksuelle guruene bak den nasjonalistiske og antisemittiske okkultismen. Det var Lists drømmer om en hierarkisk mannsdominert sosial herreveldeorden som dannet grunnlaget for SS. Det var endog fra List at Himmler hentet selve SS-symbolet. Fra Lanz adopterte Himmler andre okkulte symboler. Wistrich skriver: For ham var SS på en og samme gang gjenoppstandelsen av den teutonske ridderorden med seg selv som stormester, og avlingen av et nytt ‘Herrenvolk-aristokrati’ var basert på tradisjonelle verdier om plikt, mot og lojalitet, og et enormt eksperiment i moderne ingeniørkunst basert på rasetenkning (Wistrich:140). Homoseksualitet i Nazipartiet 231 Lanz var den som stod bak både vekkelsen av det teutoniske ridder-temaet og planen for tysk raseingeniørkunst. Den seneste tanken manifesterte seg selv i Tyskland i 1936 mens det «statsregistrerte menneskelige stutteriet kjent som Lebensborn [som betyr livskilde] der unge jenter utvalgt for sine perfekte nordiske trekk kunne formere seg med SS-menn» (ibid:138). Innen 1945 var mer enn 11 000 fødsler gjennomført i dette programmet (Conway:273), som Himmler senere kom til å påstå var hans største bidrag til det tredje rike. Men planen var, helt ned i minutiøse detaljer, fullt og helt Lanz’. Goodrick-Clarke skriver: «Likheten mellom Lanz’ tanker og sistnevntes praksis som Himmlers fødeorganisasjon ‘SS-Lebensborn’, indikerer at disse mentale refleksene hadde overlevd mer enn en generasjon. Lanzs fremming av avlsmødre i evgeniske klostre (Zuchtkloster), betjent av ariske hingster av rent blod (Ehehelfer), ble gjenoppvekket i det tredje rike (Goodrick-Clarke:97). Til tross for sine homoerotiske tilbøyeligheter, var Himmler hengitt til tanken om en arisk superrase gjennom rasehygiensk dyrking, noe som påkrevde heteroseksuelt avl som en kulturell prioritet. Så lenge en mann utførte sine formeringsplikter overfor staten, hadde ikke Himmler noe problem med resten av hans seksuelle aktiviteter. Denne holdningen blir lett gjenkjent hos hans nestkommanderende, Reinhard Heydrich, hvis eget bidrag til det tredje rike krever spesiell oppmerksomhet. 232 Lyserøde Hakekors REINHARD HEYDRICH: «DET BLONDE UDYRET» I en organisasjon som var selve kjerneeksemplet på ondskap, ble Reinhard Heydrich regnet som det mest fullkomne medlemmet av alle. «Han var høyreist, slank, blond, med lett skråstilte blå øyne», skriver Wistrich, «Heydrich hadde en militær holdning og iskald hardhet som syntes å være det ypperste av den nordiskariske typen fra nazistenes mytologi» (Wistrich:134). Himmler valgte egenhendig ut Heydrich som sin høyre hånd i 1931, og innen få år var han fryktet av alle unntatt Hitler selv (Rector:51). Wistrich beskriver ham svært godt: «Samvittighetsløs, kald og beregnende, uten noen som helst motvilje mot å utføre de mest umenneskelige ting, gjorde Heydrich seg selv uunnværlig for det tredje rikes mestre. Hans kynisme og forakt for mennesker førte ham til å utnytte de laveststående instinktene i vevingen av sitt gigantiske edderkoppnett av politisk overvåking i det tredje rike. Han hadde omfattende foldere, ikke bare på partimedlemmer, men også når det gjaldt rivaler og kolleger. «Det blonde udyret» som etter 1935 kontrollerte hele etterretningstjenesten, spesialiserte seg på spesielt ondsinnede utpressingsmetoder, i tillegg til åpenlys terror og forfølgelse. Det var høyst sannsynlig ham som stod bak Tukhachevsky-affæren som førte til putsjet mot generaler i den røde armé i Sovjetunionen, og han fabrikerte skandaløse intriger som felte de ledende generalene von Blomberg og von Fritsch. [Han] planla det falske angrepet på radiosenderen i Gleiwitz, som Homoseksualitet i Nazipartiet 233 gav Hitler en unnskyldning til å invadere Polen. Men den mest djevelske konsekvensen av denne ansamlingen av makt ble avslørt i Heydrichs ordre for utsletting av Europas jøder en gros.» (Wistrich:134f). Som så mange andre nazister hadde Heydrich vært medlem i Freikorps og «var i sine tidlige år sterkt influert av rasistisk fanatisme i ultranasjonalistiske kretser» (ibid:134). Heydrich delte også den seksuelle lasten som var varemerket på Hitlers maktkrets. Stevenson profilerte Heydrich basert direkte på BSCs (de alliertes etterretning), profil av Heydrich. [Reinhard Heydrich] var Heinrich Himmlers protégé som rikskommisjonær for konsolideringen av den tyske rase. Heydrich var fanatisk i sitt hat mot jødene, og hadde selv en unse jødisk blod. Av denne grunn anså Himmler ham som trygg. Det var alltid nyttig å ha midler til å utpresse ens kolleger. «Ingen», proklamerte Heydrich i sin iver etter å nå toppen, «har større hat mot jødene enn jeg har. Jeg planlegger å eliminere deres gener». Forberedelsene av skjebnen til «undermenneskene» som ble drevet inn i Tyskland nye drapssentra for å bli henrettet på basis av en leges uttalelse at offeret ikke var til noen nytte for samfunnet, gikk sakte fremover. Nybyggingen av Europas toglinjer til dødsleirene ble akseptert på grunnlag av tanken at det man ikke så — det eksisterte heller ikke. I denne atmosfæren arbeidet Heydrich med en enkeltstående drøm om en stilling så nær til føreren at ingen våget å røre ham, bortsett fra muligens admiral Canaris, som satt med kontrollen over Nachrichtendienst des Oberkommando 234 Lyserøde Hakekors Wehrmacht (den tyske overkommandoens etterretningstjeneste, HICOMINTEL). Men endog Canaris mistet kontrollen over Heydrich. Admiralen hadde en folder med dokumentasjon på Heydrichs homoseksuelle aktiviteter etter at han ble vanæredimmitert fra marinen. Men Heydrich hadde også blitt ekspert på å snuse ut skadelig informasjon kollegere og overordnede. Heydrichs karriere ble styrt og dominert av hans forhold med en eldre venn, Freidrich Karl von Eberstein, sønn av grev Ernst von Eberstein, Heydrichs gudfar. Freidrich von Eberstein var ti år eldre enn Heydrich og hadde tjenestegjort i marinen under første verdenskrig. Enn viktigere var Eberstein en av de første nazilederne i SA og en nær venn av Adolf Hitler (Calic:33). Historikeren Callum McDonald skriver at mens Heydrich tjenestegjorde ved marinestaben i Kiel, hadde von Eberstein vært leder for den nazistiske Stürmabteilung (SA) i München og øvre Bayern. I 1931 hadde von Eberstein gått inn i en annen organisasjon, Schutzstaffel eller SS. På anbefaling fra von Eberstein, som nå var offiser ved Himmlers stab, ble Heydrich medlem nummer 544 916 av nazipartiet, i juni 1931. Han gikk inn i SA i Hamburg og var snart involvert i blodige gateslag mot kommunister og andre som opponerte mot nazistene. Han tok dette steget basert på den forståelse at hans omgang med ølhall-bøllene skulle være svært midlertidig og at von Eberstein skulle bruke sin innflytelse for å sikre ham rask overføring til SS. [Senere begynte Hitler] å se seg om etter personer som var i stand til å organisere SS’ etterretningstjeneste på profesjonell basis og han fikk da Heydrichs mappe av von Eberstein (MacDonald:16f). Homoseksualitet i Nazipartiet 235 Bortsett fra hans innblanding med det tidlige SA har vi få beviser for å konkludere at von Eberstein var homoseksuell, men vi mistenker sterkt at han var det. Andre av Heydrichs nærmeste medarbeidere var alle kjente homoseksuelle. I 1931, da Ernst Röhm stod anklaget for homoseksuell adferd under straffelovens paragraf 175, var det Heydrich som forsvarte ham (Lombardi:12). Heydrichs mentor i marinen, admiral Wilhelm Canaris, sies også å ha vært homoseksuell — den informasjonen kommer fra Heydrichs etterfølger i stillingen som sjef for SD-SS, Ernst Kaltenbrunner (Rector:62). Rector stiller imidlertid spørsmål ved den påstanden fordi Kaltenbrunner «engang sa at 80 prosent av Abwehr (den tyske militæretterretningen) var «seksuelt perverterte» og mente at det var «sentrum for all verdens laster» (ibid:62). Den anklagen synes imidlertid helt i pakt med det vi har lært om visse segmenter i det tyske militæret, selv om enkelte uttalelser muligens er noe overdrevet. Heydrich og Canaris stod hverandre svært nært under Heydrichs tid i marinen (MacDonald:12), men Canaris kom senere til å frykte den mannen han hadde opplært i etterretningstaktikk, og beholdt en mappe på Heydrichs homoseksualitet som forsikring for sin egen karriere (Stevenson:349). Mye senere ble det oppdaget at Canaris var lederen i et forsøk på å myrde Hitler og han ble henrettet ved Flossenberg Konsentrasjonsleir den 9. april 1945. Heydrichs lojalitet mot Hitler sviktet aldri. Rector skriver at «Hitler vurderte ham som den ideelle nazist, og at man i de innerste kretsene i nazipartiet så på Heydrich som en sannsynlig etterfølger for Hitler, selv 236 Lyserøde Hakekors om Hermann Göring var den som stod som nestemann på listen (Rector:62). Hitlers støtte gav Heydrich nesten ubegrenset makt. Snyder skriver at «Heydrich kunne beordre øyeblikkelige arrestasjoner og preventive fengslinger, og han kunne sende hvem som helst i konsentrasjonsleir når som helst. Han var en absolutt mester over liv og frihet i det tredje rike» (Snyder:317). GRYNSZPAN-AFFÆREN — KRYSTALLNATTEN Det som kanskje er den mest nederdrektige, enkeltstående tildragelsen som ble orkestrert av Heydrich var pogromen natten mellom 9. og 10. november 1938, kjent som Krystallnatten (Kristallnacht). Her ble hundrevis av jøder drept og synagoger og forretninger over hele Tyskland ødelagt. «I løpet av femten timer», skriver Snyder, «ble 101 synagoger ødelagt av brann, og ytterligere 76 ble revet. Nazigjenger ødela systematisk 7500 jødisk-eide butikker. Tyveriene og ødeleggelsene pågikk hele natten. Gatene var dekket av knust glass, som igjen har gitt navnet «Krystallnatten» (ibid:201). Michael Berenbaum skriver i «The World Must Know» (Verden må få vite det), at nittiseks jøder ble drept og tretti tusen arrestert og sendt til leirene. Jødiske gravsteder, skoler og hjem med ødelagt. Som om ikke det var nok ble jødene holdt ansvarlige for ødeleggelsen og kollektivt ilagt en bot på en milliard Reichsmark (Berenbaum:54). Nazistene karakteriserte denne terrorbølgen som det tyske folks spontane reaksjon på drapet på tredjesekretæren ved den tyske ambassaden, Ernst vom Homoseksualitet i Nazipartiet 237 Rath. Mens de «spontane» opptøyene egentlig var en nøye planlagt terrorhandling, var ikke hendelsen som angivelig forårsaket den planlagt. Mordet på Ernst vom Rath var en fullstendig spontan reaksjon som nazistene utnyttet for å rettferdiggjøre et angrep på jødene — et angrep som hadde vært planlagt en stund. Interessant nok er det likevel at det ene felles elementet i historien om drapet på vom Rath og Krystallnatten er homoseksualitet. Ernst vom Rath var en fremstående SA-leder som hadde fått tildelt en diplomatisk posisjon ved den tyske ambassaden i Paris. Mens han tjenestegjorde der hadde han forelsket seg i den sytten-årige gutteprostituerte Herschel Grynszpan, en polsk jøde (Read and Fisher:33). Som delbetaling for sine tjenester, hadde Grynszpan latt vom Rath forsikre ham at hans foreldre ikke skulle bli ofre for en nylig innført lov som «tok borgerskapet fra polske jøder som hadde levd i utlandet i mer enn fem år og som fremdeles beholdt sitt polske statsborgerskap» (Rector:57). Vom Rath hadde imidlertid ikke greidd å holde sitt løfte; og Grynzspans foreldre ble sammen med tusener av andre «samlet sammen i leire i ingenmannsland langs grensen ved Zbonszyn i det iskalde vinterværet» (ibid:58). Som gjengjeldelse skjøt Grynzspan vom Rath om ettermiddagen den 7. november 1938. To dager senere iscenesatte tyskerne «Krystallnatten». Grynzspan ble tatt av Gestapo i 1940 (ibid:58). Da de til sist hadde ham i sine klør, gikk hele den høyprofilerte straffeprosessen i rettsapparatet opp i røyk. I siste øyeblikk ble rettssaken kansellert på Hitlers ordre: Grynzspan hadde truet med å avsløre et homoseksuelt 238 Lyserøde Hakekors forhold til vom Rath (ibid:58). Nazistene var rasende. Vom Rath var blitt solgt til verden som en offisiell martyr, skutt ned i tjenesten for der Führer. Han hadde endog fått statsbegravelse der Hitler selv deltok som sørgende. Skulle han nå fremstilles i verdenspressen som en homse med lyst på sytten år gamle gutter?» (Read and Fisher:252). Selvsagt hevdet nazistene at bekjennelsen var en løgn, men det er tydeligvis at det må ha vært nok beviser til å opprettholde historien, ellers kunne anklageren med letthet ha motbevist den. I stedet utsatte de rettssaken. Read og Fisher forklarer: «Utsettelsen gav Göbbels tid til å skape en ny myte om den avdøde Ernst vom Rath, og han tok itu med det på en meget slu måte. Han ordnet med at brev til de franske krigsfangene ble omskrevet av en av hans egne menn, som spesielt tok tak i de mer lidenskapelige og erotiske budskapene. Brevene ble deretter forfalsket til å få det til å se ut som om de var skrevet til vom Rath av en rekke elskerinner. Målet var å legge dem fram i retten som skrevne beviser på hans heteroseksualitet. I et slag hadde dermed Göbbels skapt en ny Don Juan, en tysk skjørtejeger som var uimotståelig for franske kvinner (ibid:253). Det var tydelig at nazistene ikke kunne fremlegge noe legitimt bevis på at vom Rath var heteroseksuell. Men endog de forfalskede bevisene ble liggende ubrukt fordi, justisministeriet i mellomtiden hadde fått ytterligere informasjon som gjorde en offentlig rettssak umulig. En historie hadde sirkulert i offentlige kretser at om Herschel hadde vært vom Raths mannehore og Homoseksualitet i Nazipartiet 239 medhjelper i 1938, og at vom Rath i parisiske homoseksuelle kretser som «ambassadørfruen» og «Paris sorte dame» (ibid:253). I tillegg hadde vom Raths bror informert dem om at han var «blitt dimittert fra militæret på grunn av homoseksuelle forbrytelser» (ibid:253). Dette var for mye for selv Hitlers propagandamaskin å bryte med, og rettssaken ble nok en gang utsatt. I rettferdighetens lys må vi erkjenne at Read og Fisher konkluderer med at påstandene om en homoseksuell affære mellom vom Rath og Grynszpan var usanne, og bare var oppspinn fra Grynszpans egen advokat. En gjennomgang av alle bevisene inkluderer mye som tydeligvis må ha vært ukjent for Read og Fisher, og tvinger oss til å konkludere at tildragelsen skjedde slik vi har beskrevet det her. Vår konklusjon blir ytterligere forsterket av det faktum at nazistene hadde plassert pederastiske homoseksuelle i flere andre utenriksposter. Hans «affære med sønnen til en lokal sheikh og hans «opptreden» med arabiske, franske og jødiske «gutteprostituerte» ble gjengitt i detalj av hemmelige britiske agenter fra British Secret Operations Executive (SOE) («How Sex became a weapon of war,» Daily Telegraph, 23. juli 1998.) Grynszpans unge liv begynte og tok slutt i en tragedie knyttet til homoseksuelle perversiteter. Hans hjemby Hanover (kanskje ikke tilfeldig også fødebyen til Karl Heinrich Ulrichs) «var et senter for homoseksualitet», ifølge Read og Fisher: «Det fantes ikke færre enn 500 mannlige prostituerte i politiets arkiver i 1918, og kriminalinspektøren i byen beregnet antallet homoseksuelle i byen til omkring 40 000, ut fra en total befolkning på 450 000. 240 Lyserøde Hakekors Grynszpans nabolag vant seg særskilt berømmelse i de tidlige årene av Herschels barndom på grunn av Fritz Haarmans (Hanoverslakterens) aktiviteter. Han plukket opp sine ofre, hovedsaklig gutter i puberteten, på jernbanestasjonen og tok dem med seg hjem. Da han hadde fått sin vilje med dem, kvalte han dem, slaktet dem og solgte kjøttet til konsum. Han ble henrettet i 1925 (ibid:33). Grynszpan-saken kom aldri for retten, selv om han ble værende i nazistenes varetekt. Interessant nok ble organisasjonen som kom til hans bistand kalt Menneskerettsforbundet (ibid:245). [Vi er ikke sikre på om dette var den samme homo-rettighetsgrupperingen som engang hadde skrytt av å ha Ernst Röhm som medlem, men det er ikke umulig.] Victor Basch, som dengang ledet SHR «hadde bønnfalt om «frihet eller domfellelse» i et forsøk på å få gutten frigitt, men uten fremgang (ibid:245). Etter 1942 forsvant Grynszpan simpelthen, trolig myrdet i hemmelighet av Gestapo. Den «spontane» tildragelsen «Krystallnatten», som altså skal ha blitt satt i gang av Grynszpans handlinger har også blitt beskrevet som definert av homoseksualitet. Mens hele Europa strevet med å forstå årsaken for denne redselen, ble et svar tilbudt dem av den britiske generalkonsulen R.T. Smallbones. Smallbones var en selverkjent «germanofil» som hadde tjenestegjort i Tyskland fra 1932 til 1939 og som «hadde utviklet stor beundring og respekt for de entydige kvalitetene hos folket» (ibid:127). «Hans meninger hviler derfor,» skriver Igra, «på det faktum at han selv opplevde det tyske folket over en periode på flere år» (Igra:7). Han fortsetter: Homoseksualitet i Nazipartiet 241 «[Smallbones redigerte] en britisk hvitebok «angjeldende behandlingen av tyske borgere (deriblant jødene) i Tyskland», der den følgende uttalelsen forekommer: «forklaringen på utbruddet av sadistiske grusomheter kan være at seksuelle perversjoner, og spesielt homoseksualitet, er svært vanlig i Tyskland. Det synes for meg at seksuelle perversjoner en masse kan gi forklaringen på dette ellers uforklarlige utbruddet.» Jeg er overbevist at denne forklaringen er den riktige [skriver Igra]. Faktum er at den omfattende mengde av seksuelle perversjoner i Tyskland på den tiden da Hitlerbevegelsen steg fram til makten er notorisk. Og de som kjenner kriminell sosiologi er skjønt enige om at det fins en kausal kopling mellom seksuelle perversjoner en masse og det slaget av overgrep en masse som ble begått av tyskerne (ibid:7). Heydrich, som var mest ansvarlig for disse overgrepene, møtte sin skjebne i mai 1942, ved to tsjekkoslovakiske frihetskjempere. En bombe ble slengt inn i bilen hans og knuste ryggsøylen hans. Han døde den 4. juni 1942. Som gjengjeldelse «tok tyskerne en knallhard hevn, modellert etter eldgamle teutonske riter, for skyld sin helts død» (Shirer:1288f). Mer enn 1500 mennesker ble umiddelbart henrettet og ytterligere tusener senere, inkludert hele befolkningen i byen Lidice (ibid:1289). Massakren i Lidice ble satt i scene av Heydrichs etterfølger, Kurt Daluege tidligere troppssjef i Rossbachs notoriske homoseksuelle Freikorps (Wistrich:43). Når det gjaldt offisielle juridiske løsninger på Krystallnattens affærer, ble disse overgitt til den homoseksuelle Walter Buch. Som tidligere SA-leder, nå president for nazipartiets høyesterett, konkluderte 242 Lyserøde Hakekors Buch at de nazistene som hadde deltatt i den bloddryppende pogromen var uten skyld i noen forbrytelse (ibid:33f). Kapitel 6 HOMOSEKSUALITET I KONSENTRASJONSLEIRENE Vi har nå kommet til et av de mer følsomme emnene i våre drøftelser om homoseksualiteten i naziTyskland. Som vi har anført har revisjonister forsøkt å definere homoseksuelle som en gruppe mennesker som var «singlet ut for utslettelse» av nazistene. En homoseksuell gruppe gikk så langt som til å iscenesette en «pilgrimsreise» til Holocaustminnesmerket Jad Vashem i Jerusalem i mai 1994. De ble møtt av en delegasjon av jødiske holocaustoverlevende som var så rasende at enkelte av dem måtte holdes tilbake for å ikke angripe gruppen av (hovedsaklig amerikanske) politiske aktivister. En mann ropte: «Min bestefar ble drept fordi han nektet å ha et seksuelt forhold med leirkommandanten. Dere skjemmer ut dette stedet» («Jerusalem Post«, 30. mai, 1994). 244 Lyserøde Hakekors Likevel døde, som vi òg har anført, noen homoseksuelle i de nazistiske konsentrasjonsleirene. Vi ønsker ikke å underslå det faktum at det er en tragedie at liv gikk tapt under nazistenes terrorvelde. Når det er sagt, må vi avvise påstanden om at homoseksuelle som gruppe eller klasse skulle ha vært stilt på lik linje med, eller gjort moralsk ekvivalente med jødene og andre ofre for folkemordet. Det fins fem grunner til at vi må avvise denne revisjonistiske påstanden: Først og fremst fordi vi vet at uansett hvordan Himmlers anti-homoseksuelle retorikk lød, så ble aldri homoseksuelle som gruppe/klasse utsatt for utslettelse, noe deres rolle i det tredje rike så tydelig viser. Dernest fordi de homoseksuelle som døde gjorde det først og fremst som en følge av mishandling og/eller sykdommer i arbeidsleire — ikke i gasskamrene. Som det blir omtalt av historieprofessor John Fout i ««The Washington Blade«», ble omkring 50 000 menn fengslet for homoseksuelt relaterte «lovbrudd» av nazistene mellom 1933 og 1945. De fleste av disse, sier Fout, ble fengslet for svært korte tidsperioder og i alminnelige tyske fengsler, ikke konsentrasjonsleire, slik mange har trodd (Forsker sier at naziforfølgelse ikke var systematisk; «The Washington Blade«, 22. mai 1998). For det tredje, selv om vi ikke kan akseptere den formen for straffeutmåling som nazistene brukte, var homoseksuell sodomi en straffbar forbrytelse i lange tider, der enkeltpersoner ble fengslet både før og etter nazi-regimets tid (også i USA under samme tidsrommet). Fout innrømmer at de som ble arrestert, ikke ble arrestert uten begrunnelse; simpelthen fordi de «var» Homoseksualitet i Nazipartiet 245 homoseksuelle, men «de aller fleste av dem som ble arrestert anklaget for og deltatt i seksuelle handlinger på offentlige steder, som i parker og på offentlige toaletter» (ibid). Dette står i kontrast til interneringen av det jødiske folk, hvis etnisitet er moralsk (og i tiden før nazistene, juridisk) nøytral. For det fjerde, var det reelle tallet på homoseksuelle i leirene en brøkdel av både det anslåtte antallet homoseksuelle i Tyskland og den totale leirbefolkningen. Den homoseksuelle delen av befolkningen i leirene ble anslått til mellom fem og 15 000 av Fout og av Joan Ringelheim ved det amerikanske Holocaustmuséet (Rose:40), og inneholdt en ubestemmelig prosentandel av ikke-homoseksuelle som var falskt anklaget som homoseksuelle (se underkapitelet «Antihomoseksuell politikk ovenfor). Homoseksuelle som døde var «en svært liten brøkdel på færre enn en prosent av homoseksuelle i det nazi-okkuperte Europa (S. Katz:146) sammenlignet med de mer enn 85 prosentene av europeiske jøder som ble tatt av dage. For å være enda mer spesifikk, var Buchenwald den leiren som hadde det høyeste antallet påstått homoseksuelle fanger. Ifølge Grau var dens årlige befolkning av «rosa trekanter» på det høyeste 189 — i 1944, med færre enn 100 slike fanger i årene før 1942. Disse tallene var ørsmå i sammenligning med antallet fanger der — mindre enn én prosent i noe år.» (Grau:264). For det femte og siste var mange av vaktene og administratorene ansvarlige for de famøse konsentrasjonsleirene selv homoseksuelle, noe som avviser tanken om at homoseksuelle generelt ble forfulgt og internert. Det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet 246 Lyserøde Hakekors begynte med Dachau i 1933, men da det tredje rike gikk under hadde antallet steder som holdt fanger på tyskokkupert territorium økt til over 10 000 (Parshall:57). Det er ikke allment kjent at bare seks av disse leirene var kjent som «dødsleire». I sin introduksjon til JeanFrancois Steiners bok «Treblinka», setter Terrence des Pres denne forskjellen på dagsorden: «De første nazileirene, som ble satt opp kort tid etter at Hitler kom til makten i 1933, var ment som fengsler og som treningsleire for SS. Dachau og Buchenwald var blant de mest beryktede, og selv om vi ikke kan glemme at tusener av mennesker døde på disse stedene, må vi huske at leire av denne typen verken var ment eller utstyrt til å være instrumenter for folkemord. Likevel, etterhvert som nazistenes utrydningspolitikk tok form med jødene som primærmål, hadde de største «drapssentrene» som de ble kalt, begynt å fungere. De store drapssentrene var seks i tallet: Auschwitz-Birkenau, Sobibor, Chelmno, Belzec, Majdanek og Treblinka (Steiner:x-xi). Vi understreker dette punktet for enkelt å vise at interneringen av homoseksuelle i konsentrasjonsleirene ikke kan sammenlignes med interneringen av jødene og andre rasebestemte grupper, som under nazistisk politikk var utsett for utsletting. Så grusomt som livet enn kunne være i arbeidsleirene, var det bedre muligheter der enn hvor man ble drevet inn i gasskamre eller skutt foran massegraver. Ytterligere ett punkt som fortjener å bli nevnt her er at det enhetlige mønsteret for brutalitet som leirene er kjent for, ble etablert som en bevisst og kalkulert po- Homoseksualitet i Nazipartiet 247 litikk av SA under Ernst Röhm i 1933. Heiden skriver at «SA hadde lært at viljen hos de fengslede massene måtte knuses med de mest hatefulle grusomheter». (Heiden, 1944:565). Han la senere til at «skremmende rapporter også slapp ut fra konsentrasjonsleirene og folk begynte å forstå at der Führers håndplukkede tropper hadde organisert kunstige helveter i Dachau (sic!). Röhm innrømte offentlig at disse tingene kunne synes uakseptable for mange, men at han ikke så noen grunn til å slutte med dem» (ibid:732f). Selv om Röhm kort tid senere ble drept, ble hans system for massetortur og nedverdigelse goldt i hevd. VAKTER OG KAPOER Det fins et aspekt ved livet i konsentrasjonsleiren som sjelden blir anført av historikere, men som er særdeles viktig i denne sammenhengen. Det aspektet er den unike statusen som homoseksuelle hadde i leirene. For mens hvem som helst av fangene kunne bli valgt som kapo (en slags slavedriver), var det ingen andre blant de internerte enn nettopp homoseksuelle som fikk ha motparter blant nazivakter og administratorer (for eksempel: Det fantes ingen jødiske vakter og heller ingen jødiske administratorer). Stephan Ross, grunnlegger av the «New England Holocaust Museum«, anslår at «omkring 20 prosent av dem som voktet jødiske fanger var homoseksuelle». Ross var selv som barn internert i nazileire i fem år og ble gjentatte ganger seksuelt misbrukt av vaktene. «De slo meg og fikk meg til å gjøre ting [utføre fellatio],» forteller han. «Selv i dag er jeg rasende på grunn av det» («Holocaust Survivor: 248 Lyserøde Hakekors Molested by Guards,» The Massachusetts News, 5. april 2000). Eksempler på homoseksualitet blant konsentrasjonsleirvaktene finnes i mange av de personlige vitnesbyrdene til holocaust-overlevende. Elie Wiesel, som ble sendt til fabrikkleiren Buna i Auschwitz-komplekset, forteller om dette i sin bok: «Natt»: «Lederen for teltet vårt var tysk. Han hadde ansikt som en snikmorder, kjøttfulle lepper, hender som ulvepoter. Han var så feit at han nesten ikke kunne røre seg. Akkurat som lederen for leiren likte han barn (men dette var ikke noen sjelden affeksjon: det var betydelig gjennomtrekk av unge barn blant de homoseksuelle her, fant jeg senere ut) (Wiesel:59). I boken «Treblinka«, i gjenfortellingen om opprøret i Treblinka, skriver Steiner om en annen naziadministrator, som er hentet fra intervjuer med overlevende: «Max Bielas hadde et harem av små jødiske gutter. Han likte dem unge, ikke eldre enn sytten. Han spilte en slags parodi over «hyrdene i Arcadia«, der deres rolle var å ta vare på leirens gåseflokk. De var kledd som små prinser. Bielas fikk små brakker bygget for dem, som lignet på dukkehus. Det eneste Bielas tenkte på i Treblinka var å få tilfredsstilt sine homoseksuelle instinkter (Steiner:117f). Walter Poller, en tysk politisk fange som var internert i Buchenwald, merket seg også homoseksualiteten blant enkelte av vaktene. I boken ««Medical Block Buchenwald»« beskriver Poller leirpraksisen med skambanking «en masse«, og rapporter om de perverse Homoseksualitet i Nazipartiet 249 lystene disse vaktene søkte å tilfredstille gjennom å plage fangene: «Dersom leirdoktoren tilfeldigvis gikk forbi etter «en masse«pisking, og visste at en viss type homoseksuelle scharführer (troppssjef) og SS-offiserer var ved den og den porten, kunne han lage et lite spill for dem, som han kalte en medisinsk undersøkelse (Poller:103). Poller sier ingenting om detaljene i disse «medisinske undersøkelsene» — men overlater dem til våre egne innbildninger. Dette korte glimtet inn blant rekkene av SS-vakter avslører mye om leirene. Pollers skille mellom ulike «typer» homoseksuelle SS-offiserer, impliserer for eksempel at det var mer enn noen få slike vakter. Enn videre var deres homoseksualitet offentlig kjent. Begge disse påstandene blir støttet i en annen del av boken der han forteller om gjengjeldelse mot de jødiske fangene etter et forsøk på å snikmyrde Hitler i juli 1944: «To scharführere kom gående langs de tomme gatene i leiren omkring klokken ni. En av dem var en oberscharführer (kompanisjef) som var kjent blant fangene under økenavnet «Anna», fordi han ikke gjorde noe forsøk på å skjule sin homoseksualitet. De gikk inn i en av de jødiske barakkene, og valgte der ut fem tilfeldige jøder og tok dem med seg utenfor. Fra en annen barakke valgte de ut ytterligere åtte. Fra en tredje valgtes ytterligere syv. De tjue jødene ble deretter [marsjert] avgårde under Annas kommando. En stund senere kunne man høre lyden av avfyrte skudd fra et steinbrudd som ikke lå langt unna. Det var nå tydelig at disse jødiske kameratenes jordiske tid var over.» (ibid:136f). 250 Lyserøde Hakekors Selv om Plant er revisjonist, innrømmer han at «noen få av SS-vaktene var homoseksuelle» og at de tok «noen av de yngre fangene, vanligvis polakker eller russere og gjorde dem til sine ’kosegutter’ (Pielpel)» (Plant:166). Disse homoseksuelle krumspringene ble ikke utført i hemmelighet. Plant skriver at disse vaktene «til tider konkurrerte med kapo’ene om disse tenåringene. De trakk endatil lodd for å avgjøre hvem som skulle følge med hvem (ibid:166). Primo Levi, en overlevende fra Auschwitz forteller at «unge, attraktive homoseksuelle» hadde en mye høyere overlevelsesrate enn fanger generelt (Levi:81). Yngre barn ble ikke skånet fra misbruk, men ble ofte utsatt for verre forbrytelser. Dr. Judith Reisman skriver at nazi-industrialisten Alfried Krupp finansierte en «barnekonsentrasjonsleir» ved navn Buchmannshof der svært unge barn ble brukt i seksuelle eksperimenter. «Barn og unge under seks år ble tatt fra Krupps slavearbeidende mødre og internert i Buchmannshof for[resten av] sine korte liv. Buchmannshof-barna døde i et antall av omkring 50 hver eneste dag i flere år, enten det var nyfødte eller barn som var tatt fra sine foreldre og ført til Krupps slaveleirer. Krupps eldre slavebarn ble kalt «slaveungdommer» og lite er kjent om deres liv (Reisman, Kinsey: Crimes and Consequences:311). Reisman mener at Krupp-leiren var ett av stedene der man drev den forkastelige forskningen på «barneorgasmer» som forekommer i statistikktabell 34 i den såkalte Kinsey-rapporten fra 1948 (ibid.) Krupp som var en ekstremt samvittighetsløs og grusom mann, ble ført for retten og dømt under Nürnberg-rettssakene, Homoseksualitet i Nazipartiet 251 men ikke fordi han var involvert i Buchmannshof. [Faktisk] ble leiren aldri nevnt i anklagen mot Krupp (Manchester:537). (Interessant nok var Alfried sønnesønn av Fritz Krupp, den notoriske pederasten som begikk selvmord da hans misbruk av gutter ble offentlig kjent i Tyskland. Krupp-skandalen avslørte en mektig og korrupt homoseksuell klikk innen regjeringen og førte til flere høyt profilerte rettssaker mellom 1907 og 1912. For ytterligere informasjon denne delen av tysk historie, se Lively, «Germany’s National Vice Revisited» i ««The Poisoned Stream»«, 1997). Selv om de homoseksuelle utgjorde en av de minste tallmessige minoritetene i leirene (Plant:153), var de tydeligvis utnevnt i disproporsjonelle store antall som kapo’er («tillitsvalgte»). Psykoanalytiker og allmennlege Edmund Bergler skriver at «det er velkjent at kapo’ene i Hitlers konsentrasjons- og utrydningsleire som oftest var rekruttert fra de homoseksuelles rekker av forbrytere. Jeg fikk førstehåndsinformasjon om dette fra en pasient som tilbrakte seks år i den beryktede Dachau-leiren (Bergler:279). Jan D. (som ønsker å være anonym), kommenterer rollen disse fangene hadde i Auschwitz og Gross Rosen fra 1940-45: «De verste grusomhetene som ble konsentrasjonsleirfangene til del ble utført av kapoene (arbeidslederne), som hovedsaklig var tyske kriminelle og homoseksuelle (Privat brev). I boken «Hidden Holocaust?» tar Gunter Grau med en rapport fra Buchenwald-arkivene. Der står det å lese: Kapoen Herzog, en tidligere Fremmed-legionær, var ekstremt brutal, tydeligvis homo-sadist og med en 252 Lyserøde Hakekors skremmende tendens til å bli rasende; dersom noen ble skamslått av ham — var det hele fort over (Grau:268). Disse vitnesbyrdene ble støttet av Raul Hilberg, forfatter av ««The Destruction of the European Jews»« (Utslettelsen av Europas Jøder) og medlem av den amerikanske presidentens holocaust-kommisjon. Rector nevner en artikkel fra den 10. desember 1979 i ««The Village Voice»« der Hilberg sier «at homoseksuelle var svært verdsatte fanger [i forhold til jøder], og at mange kapoer — fanger som ble satt til å administrere barakkene og sørget for øyeblikkelig disiplin (skamslåing og drap var ikke uvanlig) — var homoseksuelle» (Rector:139). «Det synes å ha vært en betydelig dikotomi (motsetningsforhold) mellom erfaringene blant de homoseksuelle i leirene. Mens Plant på den ene siden hevder at homoseksuelle ble behandlet hardere enn medlemmer av andre grupper, og siterer Kogons Dachaumemoarer, «The Theory and Practice of Hell,« (Helvete i teori og praksis), avviser andre forskere dette. Shelly Roberts, som er en av forskerne ved Shoah-stiftelsen, la ut følgende kommentar på internett, den 6. mars 1997: «Jeg er en av dem som har det privilegium å intervjue holocaust-overlevende for Spielbergs videohistoriske prosjekt. Jeg har møtt minst et halvt dusin overlevende som forteller deler og indikasjoner og biter av informasjon om enkelte tyske lesbiske og internasjonale homoseksuelle menn faktisk talt ble behandlet bedre (noe som er et relativt begrep her) enn jødiske Homoseksualitet i Nazipartiet 253 fanger generelt. Dette skiller seg ut fra nazi-offiserer som samlet unge gutter for å ha i sin private samling (les: harum [sic]). Disse guttene hadde ikke noe valg. Dersom informasjonen jeg får fra disse lovlydige jødiske overlevende, som ikke synes å ha noen kake å mele, er sann, da [sic] kan det se ut som om (Noen? De fleste? Alle?) homoseksuelle kan ha blitt gitt en spesiell status. Roberts er interessant nok ikke noen tilhenger av «Lyserøde Hakekors», som hun (eller han) karakteriserer som et «spottende revisjonistdokument på nettet som hevder å være en realitetsbasert gjennomgang av homoseksuelles privilegier» (ibid). Uansett; det finnes motstridende påstander om homoseksuelles status som er relatert til andre fanger i leirene. I noen grad kan dette simpelthen reflektere forskjellene mellom leirene og filosofiene til administratorene av disse. Men den vedvarende konflikten mellom «mannemenn/kvinnfolkaktige» synes å ha god nok grunn til å fastslå hvilken behandling de homoseksuelle fikk.» Plant skriver om en overlevende som kunne fortelle at «vaktene gikk med særskilt raseri løs på dem som viste «kvinnfolkaktige» trekk. (Plant:172). Rector gjengir også en uttalelse fra et intervju med et tidligere fange med rosa trekant som ble kalt «Wolf» (psevdonym). Der spørsmålet om «feminisering» ble diskutert. «De som var bløtaktige, skal jeg fortelle dem, var de som led verst» (Rector:157). 254 Lyserøde Hakekors Rudolf Höss, den beryktede leirkommandanten i Auschwitz, definerte «ekte homoseksuelle» på bakgrunn av [deres] bløtaktige og jenteaktige affeksjoner og tilbøyeligheter, deres sykelige søtladne talemåter, og deres altfor ofte affeksjonerte holdninger mot sine medmennesker.» (Höss i ibid:137f). Disse «ekte» homoseksuelle ble sett på som uforbederlige og ble holdt innestengt i spesielle brakker, mens mange homoseksuelle som ikke var «kvinnfolkaktige» ble sluppet fri (ibid:137). Det er sannsynlig at Höss selv var homoseksuell. Han hadde vært medlem av Gerhard Rossbachs homoseksuelle Freikorps og var en nær venn av Edmund Heines (Snyder:301), som sørget for unge gutter til Röhms pederastiske orgier. Wolfs vitnesbyrd om den homoseksuelle oppførselen til SS-vaktene avslører også den sadistiske karakteristikken blant de «mannemannlige». I cellen ved siden av meg satt en ung gutteprostituert fra Steglitz som SS tvang til [seksuelle handlinger]» (Rector:156). Han beskriver også et spill SS spilte hver eneste kveld. Det var hull i veggene og de stakk simpelthen hånden gjennom hullene og lekte med kjønnsorganene til de sovende som var nærmest hullene. Deretter sa de at de hadde tatt dem i å onanere, og skamslo dem deretter som straff» (ibid:156). Under sin fengsling ble også Wolf tvunget til å bevitne henrettelsen av seks politiske flyktninger som var blitt tatt av vaktene. De ble kledd nakne, bundet til bord med armer og bein strukket ut og ansiktet opp, og slått til døde med klubber, en etter en,» forteller han. «Man kunne se at SS-bødlene ble seksuelt opphisset mens de slo sine skrikende fanger til døde (ibid:157). Denne ekstreme råskapen som ble utført av Homoseksualitet i Nazipartiet 255 «mannemannlige» homoseksuelle i leirene var ikke sjelden vare, men enkelte tilfeller av brutalitet var mer grusomme enn andre. I Auschwitz ble for eksempel kapoen Ludwig Tiene en av de mest aktive massemorderne gjennom alle tider ved at han kvalte, knuste og gnagde til døde så mange som 100 gutter og unge menn per dag, mens han voldtok dem (ibid:143). Tilfeldigvis er den andre mest aktive seriemorderen i historien også homoseksuell, den infame «Blåskjegg». Mannen som blir regnet for å være den legendariske massedrapsmannen, Blåskjegg, er Gilles de Rais, og ble født i Machecoul i Bretagne i 1404. I «The Gay Book of Days» skriver Martin Greif at Gilles de Rais etter å ha blitt arrestert anklaget for blasfemi, bekjente at han hadde drept noen og 150 gutter bare fordi han hadde lyst til det og for å tilfredstille sine lyster. Han sluttet seg til at å sodomisere sine ofre ville tilfredstille både hans og djevelens begjær, og derfor forsvant stadig flere gutter inn i slottet hans — og ble aldri mer sett (Greif:21). Kanskje den mest grusomme historien av alle, er den som Rector forteller i sitt kapitel om leirene, grotesk — ikke fordi den er blodigere, men fordi den avslører hvor omfattende og akseptert disse ekstreme perversitetene hadde blitt blant nazi-eliten. Han skriver: «Når det gjelder SS-eliten, var deres opptreden typisk blant dem som deltok i seksuell bestialitet. Et eksempel er en film, i farger og med lyd, som var hemmelig laget for pornografisk nytelse blant en utvalgt krets av nazister. Den viste en vill fylleorgie med vakre gutter og pene unge menn som ble pisket, voldtatt og myrdet av SS (Rector:144). (Merk: Rector legger her til at denne filmen fremdeles i dag «svært 256 Lyserøde Hakekors diskrét og meget privat bare blir vist i indre kretser blant homoseksuelle i Europa»). Det fins ingen studier av homoseksualitet i nazistenes konsentrasjonsleire som ville vært fullstendig uten å ta med en bok med tittelen ««The Men with the Pink Triangle»« (Mennene med Lyserøde Trekanter). I senere år har denne boken blitt standardtekst for revisjonister fordi den blir påstått å være en selvbiografi skrevet av en tidligere fange som selv bar lyserød trekant. Boken er imidlertid skrevet av Heinz Heger, og kan ikke regnes for å være dokumentarisk. Den blir fremstilt som en selvbiografi, men oversetter David Fernbach innrømmer i sin introduksjon at Hegers gjenfortelling ikke er hans egen, men som er historien til et «anonymt nazi-offer, en østerriker» (Heger:9). Og selv om den inneholder en rekke anekdoter om homoseksualitet blant SS-vakter som ellers kunne ha vært nyttige i denne studien, har alle disse historiene en bestemt aura av seksuelle fantasier. Vi blir bedt om å tro at nesten alle mannlige autoritetsfigurer som «Heger» gjenforteller for eksempel avkrever ham oralsex. Andre historier som blir fremstilt som sanne livshistorier til overlevende fra leirene er edruelige gjenfortellinger om slavehold og hard medfart, mens «Hegers» gjenfortelling til tider er nesten tilfeldig på steder og som omfatter flere lite troverdige scener, som en der «Hegers kapo-elsker trekker tilbake en ordre om å straffe «Heger» enda ordren er gitt av leirkommandanten i egen høye person. Av disse grunner kommer vi ikke til å kreditere de mange eksempler av homoseksuell sadisme som blir fortalt i denne boken. Homoseksualitet i Nazipartiet 257 Før vi forlater emnet om vakter og kapoer, må vi nevne en av de få fortellingene om lesbiske i nazihistorien, nok engang i sammenheng med fengselssystemet. I boken «Paris under the Occupation» skriver historikerene Perrault og Azema en av disse aktivitetene til det franske Gestapo. De identifiserer «Sonia Boukassi, en narkoman, og Violette Morris, tidligere fransk vektløftningsmester, begge lesbiske, som ledende avhørsspesialister for kvinner» i de notoriske torturkamrene i La Carlingue (Perrault and Azema:38). FANGENE Homoseksuelle fanger ble ikke lett integrerte iblant resten av de fengslede, skriver Eugen Kogon. Fangene frøs ut «dem SS merket med lyserøde trekanter» (Kogon:44). Kogon tilskriver denne avskyen til det faktum at den homoseksuelle befolkningen omfattet «kriminelle, og spesielt utpressere. Fiendskapen mot dem kan også delvis ha hatt røtter i det faktum at homoseksualitet på et tidspunkt var svært omfattende i preussiske militære kretser, så vel som i SA og SS» (ibid:44) Kogon antyder at fangene assosierte homoseksualitet med sine plageånder, og dermed så de, de «lyserøde trekantene» som objekter de fryktet og hatet. Plant støtter opp om dette synet, og anfører at «homoseksuelle fanger ofte ble merket av forbrytelsene som ble utført av de homoseksuelle vaktene — selv om de i seg selv ofte var ofrene» (Plant:167). Det fins dessuten 258 Lyserøde Hakekors beviser at de homoseksuelle i leirene fremmedgjorde sine medfanger på grunn av den dyriske naturen i sine egne seksuelle drifter. Den polske sosiologen Anna Pawelczynska beskriver følgende situasjon i ««Values and Violence in Auschwitz»« (Vold og Verdier i Auschwitz): «Det kunne hende at en bekreftet homoseksuell ledet en fange med normale tilbøyeligheter til homoseksuelle handlinger. Slike forhold var ofte dypt umoralske eller dypt demoraliserende. En fengselsfunksjonærs (kapos) begjær etter å tilfredstille sine pederastiske seksuelle behov kunne også manifestere seg selv i forskjellige brutale former for terror og utpressing for å presse partneren til å bøye seg» (Pawelczynska:98). Pawelczynskas skrifter avviser Plants antydninger om at homoseksuelle fanger var «fullstendig adskilte» og derfor ikke hadde noen makt. Hun nevner bruken av prostitusjon som handelsvare blant de homoseksuelle fangene. Dette var tydeligvis en ganske vanlig måte å sikre seg tjenester på fra de homoseksuelle vaktenes side. Hun skriver: «betalt prostitusjon eksisterte i leirene og valget av erotiske partnere ble diktert av ens evne til å betale — enten i form av hjelp til å komme til bedre boligkvarterer eller ved bedre mat eller bedre klær. Homoseksuell erotisk tilgjengelighet ble en verdi av umåtelig verdi som man brukte til å bytte til seg muligheten for biologisk overlevelse, avhengig av klientens muligheter (ibid:99). Homoseksualitet i Nazipartiet 259 I Buchenwald blir vi fortalt at «hjulpet fram av isolasjonen fra den andre leiren og støttet, mer enn overvåket, av SS, ble det til at et antall skurker fullstendig terroriserte arbeidsstyrken, stjal pakker de skulle ha mottatt siden vinteren 1941, og øvet reelle orgier av brutalitet og skamløs sadisme. Seksuelt misbruk og de grusomste drapene var dagsorden» (Grau:268). Det fins et annet skille mellom de homoseksuelle og de andre fangene. Mot slutten av andre verdenskrig ble mange homoseksuelle sluppet løs fra konsentrasjonsleirene og skrevet inn i «den tyske hæren« [Wehrmacht] (Shaul:688). En ledende historiker fra perioden, Steven Katz, nevner opplysninger som «indikerer at 13 prosent av alle homoseksuelle innsatte i leirene ble frikjent og sluppet fri» S.Katz:146). Dette skjedde selvsagt fordi nazistene febrilsk øket sin «produksjon» i dødsleirene og forsøkte å utslette alle jøder i Europa før de allierte kunne frigjøre leirene. Var disse frivillige homoseksuelle bare kanonføde i nazistenes militærtjeneste? Ikke for dem som hadde et ekte sadistisk temperament. Mange homoseksuelle menn valgte å «bli overført til særskilte militære bataljoner som den grusomme «Strafbataillon Dirlewanger» (IGLA Euroletter 52, August 1977). Oskar Dirlewanger, tidligere Freikorpskommandør på 1920-tallet var skaperen av denne spesielt grusomme enheten, også kjent som Sonderkommando Dirlewanger, «den mest notoriske av Waffen-SS’ enheter under kanskje den mest sadistiske av alle kommandører» («36te WaffenGrenadier-Division der SS», www.wssob.com). Dirlewanger satte denne enheten 260 Lyserøde Hakekors sammen fra konsentrasjonsleirfanger etter at han selv ble sluppet fri fra fangenskap etter å ha sonet en straff for seksuelt overgrep mot et jentebarn under fjorten — og andre seksuelle forbrytelser av særdeles grusom karakter» (www.eliteforcesofthethirdreich.com) Den overlevende Stephan Ross forteller at mange homoseksuelle også ble sluppet løs uten at det ble avkrevd militærtjeneste av dem. «Alt [de som ble anklaget for homoseksualitet] måtte gjøre for å komme seg ut [av leirene] var å signere et papir der det stod at de var blitt rehabilitert og ikke ville gjøre det [delta i homoseksuelle handlinger] lenger. De ble ikke utpekt til å drepes. Ikke på samme måte som oss («Massachusetts News«, 5. april 2000). Før vi forlater dette emnet trenger vi å nevne det faktum at mange av de ikke-kvinnfolkaktige homoseksuelle internert i nazistenes arbeidsleire var tidligere stormtroppsoldater hvis lojalitet hadde stått til Ernst Röhm og ikke til Hitler. Da «Röhms hevnere» begynte å drepe SS-ledere til gjengjeld for Hitlers attentat [mot Röhm] (Snyder:298), slo Himmler ned på disse homoseksuelle tidligere SA-soldatene og mange ble sendt i leirene. (Dette er også en av grunnene til at mange av tildragelsene med sadisme og brutalitet). Holocaustoverlevende Eugen Zuckerman skrev følgende i et brev til New York Post, der han protesterte mot fremstillingen av homoseksuelle som ofre for nazismen ved New York Holocaust Museum: «Som tidligere jødisk fange ved en rekke konsentrasjonsleire, deriblant Mauthausen, og som en som Homoseksualitet i Nazipartiet 261 vokste opp i Berlin fra slutten av 1920-tallet til oktober 1939, og en som kjenner historien som førte til interneringen av homoseksuelle menn i konsentrasjonsleire, er jeg absolutt imot et minnesmerke for homoseksuelle... De første tusener av homoseksuelle som ble internert var alle medlemmer av Stürm Abteilung (SA), de nazistiske stormtroppene («New York Post«, 16. februar 1997). (Av samme grunn som er nevnt ovenfor mener også Raul Hilberg at en «inkludering av homoseksuelle i minnesmerkene over holocausts ofre «vil være en forskrekkelig gjerning» (Hilberg i Rector:139). Dersom vi legger tallene sammen synes det tydelig at svært få av flere millioner av europeiske homoseksuelle ble sendt til konsentrasjonsleire og av disse ble bare en brøkdel internert av rent seksuelle årsaker. Dersom de første [par?] tusen, av de 5 til 15.000 homoseksuelle som ble internert, var SA-brunskjorter og mange andre ikke var homoseksuelle som var falskt anklaget for homoseksualitet, er det mulig at vi bare snakker om noen titalls eller hundretalls som faktisk ble sendt i leire for homoseksualitet overhodet under de tolv årene nazistene satt med makten. 9. Bruk i medisinske eksperimenter Jøder ble brukt som dyr i skrekkelige eksperimenter som ofte førte til lemlestelse eller død. For å øke antallet personer som kunne formere seg, ble enkelte homoseksuelle transplantert med implantater for å øke nivået av testosteron eller tvunget til 262 Lyserøde Hakekors å ha seksuelt samvær med kvinnelige prostituerte. Enkelte ble kastrerte. Døden inntrådte sjelden og var ikke planlagt. 10. Straff for å skjule Straff for å skjule jøder var døden. Det var ingen straff for å skjule homoseksuelle. Mange ble beskyttet av naziledere. 11. Representasjon blant leirvakter Det fantes ingen kjente jødiske vakter i konsentrasjonsleirene. Enkelte anslag tilsier at omkring 20 prosent av vaktene i leirene var homoseksuelle. 12. Ansvarlighet for Holocaust Jødene var ikke på noen måte ansvarlige for holocaust. En stor prosentandel av Hitlers medsammensvorne, og assosierte med naziforbrytelser var homoseksuelle 13. Bruken av statusen «holocaust-offer» som politisk våpen Jødiske grupper benytter ikke den gule stjernen for å utnytte holocaust for skyld politiske målsetninger. Homoseksualitet i Nazipartiet 263 ‘homoseksuelle’ aktivister bruker den lyserøde trekanten som symbol for sin bevegelse og påkaller til stadighet «homoholocaust»-myten for å vinne politisk gevinst. 14. Forholdet mellom støttespillere for holocaustminnesmerker og de som støtter ofrene Jødiske sponsorer og velgjørere overfor holocaustminnesmerker er ofte familiemedlemmer av ofre. Folk som ikke er slektninger deler fortsatte en 6000 år lang etnisk og kulturell arv. Det eneste båndet som knytter homoseksuelle sammen i vår tids bevegelse med dem som var internert i nazistiske arbeidsleire er deres felles sodomittiske praksis og en følelse av å være utstøtt på grunn av det. Kapitel 7 NAZISTENES HAT MOT JUDEO-KRISTEN MORAL En alminnelig misforståelse som mange mennesker i dag har er at nazistenes felttog mot jødene var drevet fram ene og alene av rasistiske holdninger. Nazistene var imidlertid like mye drevet frem av et voldelig hat mot bibelsk moral. Faktum er at de to var umulig å skille fra hverandre. Samuel Igra drøfter dette spørsmålet i «Tysklands Nasjonale Last». «Hvorfor var det spesielt jødene de tyske styrkene ønsket å utslette? Hva er det som gjør dette vesle folket til offer for slike hatfylte og skremmende for Tysklands nazistiske herskere, eller for å stille spørsmålet annerledes: Hva er det i den tradisjonelle jødiske moralkodeksen som drev Hitler til å stige fram som det tyske folkets protagonist mot jødene? Han var lederen for en bande onde menn som stod sammen på grunn av en felles last [homoseksualitet, mens] den jødiske nasjonale tradisjonen i tusener av år aktivt hadde stått imot denne særskilte onde livsstilen; fordi den er en smittsom last, et virus som forgifter hele menneskehetens livsblod» (Igra i Lively, The Poisoned Stream side 13f). 266 Lyserøde Hakekors En bredt sirkulert tysk publikasjon av raseteoretikeren Dietrich Hutten, med tittelen, Rassenschändung («Raseforurensning») hjelper til å illustrere dette punktet. Det forkynner at Tyskland bare kunne nå sine rasemålsetninger (og sin skjebne) ved å utslette judeo-kristen moral». Gjennom den tyske sjel og gjennom ufortynnet tysk blod, skulle verden bli i stand til å bli helsemessig sunn igjen, men bare etter at den var blitt utfridd fra jødedommens og kristendommens forbannelse. Den tyske nasjonalismens oppgave overfor verden var å frigjøre denne verden fra jøder og kristne. Det er kristendommens innerste kjerne at alle mennesker skal stå sammen i «broderskap». For å oppnå dette må alle rasebarrierer falle. Vedlikeholdet av slike barrierer betyr vedlikeholdet av nasjonal individualitet, som ikke er mulig å holde fast ved under den kristne målsetningen om universelt broderskap. På grunn av den oppløsningen av rasekultur som bevisst og systematisk har blitt fremmet av kristendommen og fremdeles blir fremmet i dag, oppstår raseforurensning» (Hutten:3ff). Nazistenes regime så på jødedommen som roten til problemet, men identifiserte kristendommen som det sentrale og villige redskap som jødene brukte for å skaffe seg kontroll over verden. Hutten skriver: «Måten kristendommen blir styrt på er i verdensjødedommens beste interesser og deres holdning mot jødedommen er sporbar til det unektelige faktum at grunnleggerne av og de som proklamerer læresetningene til Jesus av Nasaret var fullblods jøder. Det kan derfor verken være tilfeldighet eller uvitenhet eller Homoseksualitet i Nazipartiet 267 blindhet som bevisst gjør at kristne avviker fra de grunnleggende læresetningene om å konservere nasjonalitet og kultivere rase. Grunnen for dette er å forurense de ikke-jødiske rasene, svekke dem og ødelegge dem slik at jødedommen, som det «utvalgte folk» kan [ta] kontrollen over verden på ruinene etter de ikke-jødiske rasene som kristendommen har utslettet (ibid:19). Huttens argument er ikke grunnleggende sett et angrep på rase, men på teologi. Både jøder og kristne er onde på grunn av det de tror på og hvordan de organiserer sine samfunn. «Så kan man spørre hvorfor nazistene opprettholdt et morderisk felttog mot alle jøder men bare mot enkelte kristne?» En faktor var tydeligvis politisk pragmatisme siden et betydelig antall tyskere identifiserte seg selv som kristne. En annen faktor var dessuten, adskilt fra kristendommen, at den jødiske identiteten er etnisk, såvel som religiøs. Den enkle løsningen på «det jødiske problemet» var derfor å gjøre jødene til syndebukker og drepe alle etniske jøder (endog de som hadde vendt ryggen til bibelsk moraltanke».) Som kontrast ble kristendommen av nazistene vurdert som jødedommens teologiske marionett; et våpen til å slavebinde tankene til ellers rasjonelle mennesker av alle raser. Derfor var nazistenes synspunkter på kristendommen et felttog for å «omskolere» ved å fremme nazistisk ideologi gjennom pågående propaganda, mens de samtidig undertrykket det motstående kristne synet. 268 Lyserøde Hakekors «Dersom vi ønsker å skape noe nytt [skriver Hutten] kan vi ikke tillate at desorganiserende faktorer som kristendommen eksisterer og virker. Vi må derfor knuse og overta alle opponerende og ødeleggende krefter — uten å spare noen — og uten kompromiss. Det tyske blod kan aldri blandes med kristent dåpsvann» (ibid:15). BIBELSK FORDØMMELSE AV HOMOSEKSUALITET På dette stedet er det riktig å ta med en kort gjennomgang av det judeo-kristne perspektivet på homoseksualitet, for å vise hvorfor nazistiske homoseksuelle reagerte så hardt mot dem. Vi vil vise hvorfor homoseksualitet blir misbilliget alle steder den er nevnt; og at alle former for homoseksualitet blir fordømt på like fot; og at homoseksualitet alltid er knyttet til personlig og/eller sosial ødeleggelse. De grunnleggende skriftstedene som fordømmer homoseksualitet i Torahen (13, 7a) og den kristne Bibelen (1-7) er som følger: 1. Sodoma og Gomorrah, 1Mos 19:19 «Før de ennå hadde lagt seg, kom byens folk, mennene i Sodoma, både unge og gamle, hele folket fra alle kanter og omringet huset. De ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de mennene som er kom til deg i kveld? Før dem ut til oss, så vi kan lære dem å kjenne etter kjødet! [...] Da sa englene til Lot: Vi skal utslette dette stedet, for dets synd har blitt himmelropende, og Herren har sendt oss for å ødelegge det.» Homoseksualitet i Nazipartiet 269 2. Forbannelsen mot seksuelle perversjoner, 3Mos 18:22-30 Hos en mann skal du ikke ligge som en ligger hos en kvinne; det er en styggedom. Du skal ikke ha omgang med noe dyr, for da blir du uren; heller ikke skal en kvinne la noe dyr ha omgang med seg; det er skammelig oppførsel. Gjør dere ikke urene med noe slikt! For alt dette gjorde de seg urene med de hedninger som jeg driver ut for deres øyne, og landet ble urent, og jeg hjemsøker det for dets misgjerning, så landet spyr ut sine innbyggere. Men Dere skal holde mine lover og mine bud og ikke gjøre noen av disse kvalmende gjerninger, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblandt dere; for alle disse kvalmende gjerninger har landets innbyggere gjort, de som var der før dere, og slik ble landet urent. Ellers skal landet komme til å utspy dere, fordi Dere gjør det urent, likesom det nå utspyr det folk som har vært der før dere. For hver den som gjør noen av alle disse styggedommene, skal utryddes av sitt folk, hver og en som gjør slikt. Så skal Dere da ta vare på det jeg vil ha varetatt, så Dere ikke gjør etter noen av de kvalmende skikker som de har fulgt før dere, og ikke fører urenhet over dere ved dem; jeg er Herren deres Gud. 3. Benjaminitterkrigene (Dommerne 19:21) Mens de nå gjorde seg til gode, kom mennene i byen, ugudelige folk som de var, og omringet huset; de banket hardt på døren og ropte til den gamle som eide huset: La den mann som har tatt inn i ditt hus, komme ut, så vi kan få vår vilje med ham! [...] Og Israels 270 Lyserøde Hakekors stammer sendte ut menn til alle Benjamins ætter og lot si: Hva er dette for en ugjerning som er gjort hos dere? Utlever nå de ugudelige menn i Gibea, så vi kan slå dem ihjel og rydde ut det onde av Israel! Men Benjamin ville ikke høre på sine brødres, Israels barns ord. 4. Det uforsonlige sinn (Romerbrevet 1:18-32) [...] Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i begjær etter hverandre, slik at menn drev skjendselsverk med menn, og fikk på seg selv den straffen for sin forvillelse som rett var. [...] 5. Homoseksuelle på omvende seg for å komme til himmelen (1Kor 6:9-11) Eller vet Dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horebukker eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller homoseksuelle eller sodomitter, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Og således var det med enkelte av dere; men Dere har latt dere avtvette, Dere er blitt helliget, Dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd. Homoseksualitet i Nazipartiet 271 6. Årsaken til at Gud utslettet Sodoma (Judas brev 1:7) På samme måte som Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte som disse drev hor og la seg etter fremmed kjøtt, står for våre øyne som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff 7. Når det ellers gjelder homoseksualitet generelt, se også: a) 1Mos 2:24, 9:22, 5Mos 23:1, 1Kong 14:24, 15:9-12, 22:46, 2Kong 23:7, Job 36:14 b) 1Tim 1:9-10, Åp 22:15 Mens visse «homoseksuelle teologer» i dag mistolker disse skriftstedene for å forsøke å fjerne alt av deres fordømmende autoritet, var disse argumentene helt og holdent ukjent for tyskerne under nazitiden. Det som var kjent, spesielt i troende jødiske kretser, var at Torahen entydig dømmer homoseksualitet som «toeva», eller «en styggedom». Dette hebraiske ordet er faktisk den sterkeste form for forbud som er brukt i Bibelen. Det blir spesielt brukt i sammenheng med homoseksualitet, og «toeva» har konnotasjoner til en grad av moralsk perversjon som er så kvalmende at (som det også er nevnt ovenfor) at landet praktisk talt kommer til «spy ut» den nasjonen som praktiserer det (Rabbi Samuel Dresner: privat brev). Sett i lys av dette, er nazistisk fiendtlighet mot jøder og kristne (spesielt de som ble værende trofaste) mye lettere å forstå. Allikevel forklarer ikke dette helt og fullt årsaken til nazistenes hat. 272 Lyserøde Hakekors MOT DEN ENDELIGE LØSNINGEN Det fins kanskje ikke noe mer grusomt uttrykk i menneskenes språk enn «den endelige løsningen». I dette ligger en ondskap som er så grunnleggende at det ikke er lett for tanken å fatte det. Hvordan kunne mennesker være så fylt av ondskap, undres vi, at de ville søke å utslette hele raser av medmennesker fra jordens overflate? Det er bare i en åndelig kontekst at vi virkelig kan forstå betydningen av «den endelige løsningen»: det jødiske holocaust. Det er derfor ikke overraskende at røttene til den nazistiske ondskapen er å finne i den nyhedenske vekkelsen fra slutten av 1800-tallet, og som manifesterte seg selv i herliggjøringen av okkultisme og forvendingen av de judeo-kristne grunnvollene i de germanske kulturen. Vi har drøftet mange elementer i den ny-hedenske vekkelsen i tidligere kapitler, men for å finne de spesifikke røttene til holocaust må vi vende tilbake til den okkulte ideologen Jörg Lanz von Liebenfels. Husk at den homoseksuelle mannlige herreveldetenkeren Lanz ble kalt «mannen som gav Hitler idéene», av den østerrikske psykologen Wilhelm Daim. Antisemittiske pamfletter av Lanz og Guido von List formet Hitlers tidlige hat mot jødene. Det var Lanz som formet tanken bak Himmlers ariske fødekolonier Lebensborn. Og vi kan tydelig se Lanz bak Hitlers svar på «det jødiske spørsmål». Goodrick-Clarke skriver: Likheten mellom Lanz’ forslag og nazistenes planer for å kvitte seg med jødene og behandlingen av de undertrykte slavonske folkene i Øst [er uunngåelig]. Homoseksualitet i Nazipartiet 273 Lanz spesifikke anbefalinger for å kvitte seg med mindreverdige raser var forskjellige og inkluderte: deportasjon til Madagaskar; slavehold; kremasjon som et brennoffer til Gud; eller å bruke dem som slavedyr. Både psykopatologien i nazistenes holocaust og undertrykkelsen av ikke-ariere i Øst ble utmalt av Lanz’ heller grimme spekulasjoner (Goodrick-Clarke:97) Vi er altfor godt kjent med nazistenes slavebinding av «ikke-ariere» og med deres kremasjon av jødene i dødsleirene, men disse forbrytelsene beviser ikke, selv om de står helt i pakt med hans idéer, at det fins noen spesiell innflytelse fra Lanz’ side. I nazistenes «Madagaskarplan» (som ikke har noe å gjøre med planen om å opprette en jødisk stat på Madagaskar) finner vi en udiskutabel kopling til Lanz. I boken «Harvest of Hate»: The Nazi Program for the Destruction of the Jews of Europe (Hatets Innhøstning: Nazistens program for utslettelsen av Europas jøder), skriver historikeren Leon Poliakov, selv om han innrømmer at han ikke var klar over Lanz’ innflytelse: «Göring hadde nevnt «Madagaskarspørsmålet» under et møte den 12. november 1938. Himmler hadde drømt om dette siden 1934, som et vitne har bekreftet. Å sende alle disse jødene til en stor øy, endatil en fransk øy, ville tilfredstille nazistenes forkjærlighet overfor symbolikk. Uansett ble ideen fremsatt av utenriksministeren og ble akseptert av Himmler så vel som av der Führer. Store oppfinnelser har alltid flere opphavsmenn; andre mer eller mindre berømte dignitarer kan hevde æren av å ha funnet på denne «filantropiske løsningen». Philip Bouler, for eksempel, som var sjef for der Führers personlige kansleri hadde håp om å bli guvernør på øya (Poliakov:43). 274 Lyserøde Hakekors Guido von List rettet sitt hat enn mer spesifikt mot kristne og utviklet en intrikat mytologi for å rettferdiggjøre angrep mot kristendommen. GoodrickClarke forklarer Lists tanker: [List utviklet] en konspirasjonsteori som identifiserte kristendommen som historiens negative og destruktive prinsipp i den ario-germanske rasens historie. Dersom det kunne vises at kristne misjonærer hadde hatt planer om å utslette den armanistiske kulturen, ville dens ikke-eksistens i det nåværende kunne relateres til empiriske (etterprøvbare) hendelser. Lists gjenfortelling av kristningen i de historisk germanske landområdene, gjengav nedrakkingen av den teutonske iveren og moralen og ødeleggelsen av tysk nasjonalbevissthet. Han hevdet at kirkens kjærlighetsevangelium og tanke om gode gjerninger hadde oppmuntret til å fravike den strenge rasehygienen i den eldgamle ariske seksualmoralen. Det var han som demoniserte kirken som den eneste kilden til ondskapen i det pan-germanske trossystemet (GoodrickClarke:68f). Uheldigvis blir den okkulte dimensjonen i nazihistorien oversett av mange historikere som forsøker å finne materialistiske svar på ideologiske spørsmål. Og dersom den okkulte dimensjonen må ignoreres, blir dette dobbelt sant om den homoseksuelle dimensjonen. Som Duberman, Vicinius og Chauncey har sagt det i tittelen til sine studier om «homoseksualitet», er de homoseksuelles og pederastenes rolle skjult fra historien. De ser selvsagt for seg innflytelsen på homoseksualiteten som noe positivt. Likevel representerer fremveksten av homoseksualitet i den judeo-kristen Homoseksualitet i Nazipartiet 275 kultur nødvendigvis en nedrivning av bibelsk moral som en bremsekloss på menneskers lidenskaper. Følgelig, hvor judeo-kristne idealer minker, der øker volden og fordervelsen. Det var pederastene i De Spesielles Forbund, som for en stor del støttet opp om vekkelsen av de hellenistisk-hedenske idealene i det tyske samfunnet. Disse mennene var fanatisk anti-jødiske og anti-kristne pågrunn av implisitte begrensninger mot homoseksualitet i den judeo-kristne seksualetikken. Johansson nevner at Hans Blüher, en av de ledende teoretikerne i De Spesielles Forbund «opprettholdt tanken at jødedommen hadde undertrykket det homoseksuelle aspektet i sin kultur ved medvirkende hypertrofi (forstørrelse) av familien» (Johansson:816). Benedict Friedlander skriver i et essay for Der Eigene kalt «Syv Forslag», at hans første forslag var et angrep på kristendommen. «Den hvite rase blir stadig sykere under kristendommens forbannelse, som er fremmed for den og høyst skadelig», skriver Friedlander. «Det er den generelt dårlige ’jødiske innflytelse’ en forståelse som har vist seg å være sann, spesielt gjennom forholdene i Nord-Amerika (Friedlander i Oosterhuis and Kennedy:219). Adolf Brand på sin side kalte kristendommen «barbari» og «uttrykte sitt begjær til å kjempe «hinsides godt og ondt,» ikke for massenes skyld, siden ‘de svakes’ livslykke ville føre til en ‘slavementalitet’ om ikke mennesket selv proklamerte seg som en gud og ikke lot seg undertrykke av menneskelige lover og retningslinjer» (Oosterhuis and Kennedy:183). Vi må heller ikke glemme Nietzsche, som kalte kristendommens «årtusenenes løgn» (Macintyre:188). 276 Lyserøde Hakekors Det har blitt gjort et stort nummer av den omtalte tausheten, og i enkelte tilfeller medskyldigheten hos såkalte kristne kirkene under det tredje rike. Men få har merket seg den lange perioden med «dekonstruksjon av Bibelen» som gikk forut for nazismens fremvekst og enda færre har forsøkt å kronikere den systematiske perversjonen av den tyske religiøse kulturen som nazistene selv sørget for. Mens ny-hedningene var travelt opptatt med å angripe fra utsiden, underminerte liberale teologer bibelske autoriteter fra innsiden av den kristne kirke. Skoleretningen som kalles «høyere kritikk», som hadde sitt opphav mot slutten av 1800-tallet, fremstilte Guds mirakler som myter; noe som ved implikasjon gjorde sanne troende (enten de var jøder eller kristne) til dårer. Og siden Bibelen ikke lenger var akseptert som Guds guddommelige og ufeilbarlige ledeskrift, kunne den ignoreres og omfortolkes. Ved den tiden da nazistene kom til makten, hadde de «bibeltroende kristne» (Barth og Bonhöffers Bekjennelseskirker) en svært liten minoritet. Francis Schaeffer skriver om dette fenomenet i «The Great Evangelical Disaster» (Skjebnetime). «Mot slutten av det nittende århundret var disse tankene [at fornuften er nok og overnaturlig religion er falsk] begynt å radikalt transformere kristendommen. Dette begynte spesielt med aksepten av den «høyere kritiske» metode som ble utviklet i Tyskland. Ved å bruke disse metodene undergravde de nye liberale teologene fullstendig Skriftens autoritet til tross for forsøkene til [teologer som Hodges, Warfield og senere Machen]. De destruktive metodene innen bibelkritikken fikk makt og kontroll i trosretningene. Innen 1930- Homoseksualitet i Nazipartiet 277 årene hadde liberalteologien sveipet seg gjennom de aller fleste kirkesamfunnene og slaget var så godt som tapt.» (Schaeffer:34). Det at man byttet ut den bibelske kristendommen i Tyskland var en pseudokristen «fromhet» som vokste seg stadig mer bisarr, mens hengivelsen til tradisjonell kristendoms sosiale idealer ble skilt fra sitt opphav. I boken «The Twelve Year Reich», skriver sosialhistorikeren Richard Grunberger om nazi-støttede veldedighetsinnsamlinger, for eksempel, der de som samlet inn av landets overskudd til de fattige ble irrasjonelle fanatikere: [Innsamlerne] trampet kontinuerlig i alle oppganger og banket på alle dører i de store byene, og lette etter den minste av alle donorer. Små, landsens kommuner, satte opp såkalte Skamtavler over dem som til tross for sine finansielle muligheter, nektet å donere. Det skjedde ikke sjelden at ‘egoistiske elementer’ ble ofre for organisert fysisk vold: Enken B. fra Volksdorf, som bare hadde gitt et par ridestøvler til en klesinnsamling før vinteren, måtte be politiet beskytte seg etter at en truende gjeng samlet seg utenfor huset hennes og begynte å knuse drivhusene hennes. Odelsbonden Bernard Sommer Kempdorf, som hadde fortalt innsamlerne at om de ønsket frukt var de velkommen til selv å plukke dem fra trærne, måtte beskyttes da en gjeng på flere hundre samlet seg utenfor gården hans og krevde at han ble fengslet. (Grunberger:88) Tyskerne utviklet under Hitler en «rent tysk, dvs. avromanisert og avjødifisert form for kristendom,» skriver Grunberger, mens den voksende «nyheden- 278 Lyserøde Hakekors skapen» avviste Jesus helt og holdent og byttet ham ut med enten Odindyrkelse eller en naturkult som samlet seg om solen» (ibid:482). Snart hadde denne nyhedenskapen trengt seg inn i de svekkede kirkene. Tysk kristendom [begynte å fokusere] på en ariske Jesus [og teologiske studier dukket opp] med titler som «Odin og Jesus», «Balder og Bibelen» og «Den tyske frelseren» (ibid:482). På tross av alt dette ville det være en feiltakelse å tro at den tyske kirken, hvor liberal og kjettersk den enn hadde blitt, ville ha støttet Hitlers totale agenda som sådan. Snarere tvert imot var Hitler og nazieliten nødt til å gjennomføre en sakte og metodisk overtakelse av de tyske kirkene for å dempe dissensen. I september 1933 ble en pro-nazistisk embedsmann ved navn Ludwig Müller utpekt av Hitler for å bringe alle evangelikale forsamlinger inn under en evangelikal statskirke. Heiden skriver at «Riksbiskopen [Müller] var ikke før formelt introdusert i sin gjerning før året var ute og de siste uavhengige kirkene i Bayern og Wurttemberg var blitt undertrykket» (Heiden, 1935:405). Dommer Robert Jackson, som var aktor ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg mange år senere, la vekt på at «politikken mot de evangelikale kirkene var å bruke deres innflytelse for å gjennomføre nazistenes egne planer» (Jackson:51). Dette ble kanskje best av alt bevist ved Müllers egen avgjørelse i desember 1933 om å legge den evangelikale ungdomsorganisasjonen inn under Hitlerjugend, noe som førte til et fullstendig brudd med de såkalte «anti-nazistiske bekjennelseskirkene» (Zentner und Bedurftig:608). Pastor Niemöller, som ledet bekjennelseskirken, ble senere sendt i konsentrasjonsleir (Jackson:51). Homoseksualitet i Nazipartiet 279 I mars 1935 ble syv hundre protestantiske prester arrestert av Gestapo i Preussen «for å ha utstedt fordømmelser mot nyhedenskapen fra talerstolen,» og senere ble et lignende antall av prester i Württemberg fratatt kappe og krage fordi de hadde «forbrutt seg mot de moralske instinktene til den germanske rase» ved å referere til Abraham, Josef og David i sin bibelundervisning» (ibid:494). Nazistene konfiskerte protestantiske presteskoler i Württemberg og katolske klostre i Rhinland (ibid:500). I mai 1941, forbød en naziproklamasjon alle katolske aviser og tidsskrifter (Fact on File Yearbook, 1941:240). Som Grunberger understreker var nazismen selv en «pseudoreligion» (Grunberger:79), som konkurrerte, om enn i det skjulte, med kristendommen og jødedommen. Naziregimet, som forsøkte å ta kirkens rolle og eliminere dens innflytelse på den tyske kulturen, «spydde ut en uendelig serie av relativt små, men kollektivt effektive, anti-kirkelige retningslinjer» (ibid:500). Nazipartiets åndelige adjunkt, den Tyske Trosbevegelsen (Deutsche Glaubensbewegung, som ikke har noe med karismatisk kristendom å gjøre, overs. anm.), representerte en av flere fronter i denne krigen mot kirken. Det største angrepet dens på kristendommen, uttrykt av «trosbevegelsens» leder, var læresetningen om at «Gud har manifestert seg selv, ikke i Jesus Kristus, men i Adolf Hitler» (Snyder:104). Grunberger skriver: Bevegelsen kan best defineres ved sine negative artikler om troen, der det viktigste var fiendskapen mot kristendommen og de etablerte kirkene. Planleggingen av å bruke nyhedensk «omvendelse» for å utfylle sin 280 Lyserøde Hakekors egen mer generelle antikirke (som blant annet å lemleste de samfunnsorganisasjoner og ungdomsorganisasjoner, eller svekke religiøs opplæring i skolen) lanserte partiet derfor en aksjon for å få individuelle soknemedlemmer til å melde seg ut av kirken. «Utmeldingskampanjen» var spesielt effektiv blant profesjonelle som var materielt avhengige av regimet: statstjenestemenn, kommunalt ansatte, lærere [og] heltidsansatte i partiet (Grunberger:491). Straks nazistene kom til makten byttet de ut en rekke kristne helligdager med hedenske feiringer: «Sommersolverv», «Vintersolverv» og «Moderssøndag» (som blant annet omfattet den såkalte «livsrunen» som symbol for å hedre fødeevnen (ibid:80f). Vielsesseremonier påkalte i økende grad «Moder Jord» og «Fader Himmel» som guddommer som velsignet pakten (ibid:492). Fødsels- og dødsannonser begynte å bli trykket med respektive livs- og dødsruner, som en del av et felttog for eliminere stjernen og korset fra det offentlige liv, og krusifiksene ble også gradvis fjernet fra sykehus og skoler (ibid:494). Nazistene gjorde alle religiøse aktiviteter, som ikke fant sted i kirker som ikke hadde offisielt løyve og konfiskerte lister over kirkegjengere som var på aktiv tjeneste i det militære (ibid:500). Man satset tungt på skolene i strategien for å avkristne de unge. Obligatoriske bønner i skolen ble stanset fra 1935 av og fra 1941 og fremover ble religiøs opplæring fullstendig eliminert for alle studenter over fjorten års alder (ibid:494f). Den nazistiske lærerorganisasjonen forsøkte åpenlyst å få sine medlemmer til å unngå religionsopplæring, samtidig som mange Homoseksualitet i Nazipartiet 281 lærere i religionsfag (som alle måtte ha godkjenning fra staten) «flettet nyhedenskapen inn i opplæringen av sine elever». Senere ble lærerne eksplisitt forbudt fra å delta i frivillige religionstimer som ble organisert av den katolske kirken (ibid:495). I en slags obskøn forvrengning brukte nazistene tidligere kristne fasiliteter som var blitt beslaglagt av regjeringen til å etablere skoler der studentene ble opplært i ideologien om mannens overlegenhet, og brukte der arbeider av homoseksuelle teoretikere som Otto Weininger (Rosenthal:69). Igra skriver: [Weiningers «Geschlecht und Charakter: eine prinzipielle Untersuchung» (Kjønn og Karakter, en prinsipiell undersøkelse] ble gjeninnført som en slags lærebok i de nazistiske Ordensburgen, som var skoler for opplæring av fremtidige tyske ledere som var blitt satt opp i konfiskerte klostre. Der lærte de tanken om at den laveste typen mann er uendelig mye mer verdt enn den nobleste kvinne og at hun, i og med sin natur, er svikefull, og mentalt underlegen mannen og umoralsk. (Igra:99). Avkristningen av det tyske samfunn ble utført i nazistenes karakteristisk bedragerske stil. Som alltid mestere i ordvrengeri og politiske tricks, klarte de å holde befolkningen forvirret om hva som var deres virkelige motiver. Da Hitler trengte støtte fra kirkene i begynnelsen av sitt regime, deltok SA en masse på søndagsgudstjenestene, og skapte «veritable kirkeparader av SA-medlemmer» (Grunberger:485). Mens bare måneder senere marsjerte disse gruppene inn til partiets massemøte i Nürnberg sammen med 282 Lyserøde Hakekors Hitlerjugend, mens de sang antikristelige sanger. «Ingen onde prester kan forhindre oss fra sannheten å føle: vi er Hitlers barn,» sang barna. Vi følger ikke Kristus, men Horst Wessel, Kast bort all røkelse og viervann Ene og alene hakekorset frelse kan. SA på sin side sang: «Kom Stormtroppkamerater; Still prestene mot muren, Heng jødene i stramme rep» som refrenget til en av sine favorittmelodier.» I «Hitler and I» gjengir Strasser en samtale han hadde med Hitler, der Strasser kritiserte nazipropagandisten Alfred Rosenberg for hans hedenske idealer. «Hitler stanset opp og så meg inn i øynene», skriver Strasser «Kristendommen er, for inneværende, ett av punktene i programmet jeg har skrevet. Men vi må se fremover. Rosenberg er bare foregangsmann, en profet. Hans teorier er selve uttrykket for den tyske sjel» (Strasser, 1940:96). Mye senere, mens Hitlers hatsreligion fullstendig syntes å ha overveldet den tyske kulturen, proklamerte Hitler; «Tror du virkelig at massene noensinne vil bli kristne igjen. Tull og tøys. Den historien er sluttført» (Newton:16). Homoseksualitet i Nazipartiet 283 Fra begynnelsen av gikk ledende nazister åpent til angrep mot kristendommen. Josef Göbbels proklamerte at «kristendommen har inngytt våre erotiske holdninger med uærlighet» (Taylor:20). Det blir meldt at Himmler skal ha sett på kristendommen som «den største pest i hele historien, og krevde at den ble behandlet på det grunnlaget» (Ziegler:85). Martin Bormann, som tok plassen fra Hess som vise-fører, skrev en uttalelse til partiets embedsmenn under tittelen: «Forholdet mellom Nasjonalsosialisme og Kristendom», der han sa at «Nasjonalsosialistiske og kristne oppfatninger er motstridende. De kristne kirkene bygger på menneskers uvitenhet. Folket må i stadig sterkere grad vrenges ut av kirkenes grep. Aldri mer må kirkene tillates å få innflytelse over ledelsen av folket. Dette må brytes fullstendig ned — en gang for alle» (Fest, 1970:132f). Nazistenes endelige målsetning var en eliminering av alle kristne kirker. Grunberger påpeker at «akkurat som folkemordprogrammet sørget for at enkelte områder ble jødefri (judenrein) før andre, slik så man for seg at Warthegau (Posen-Lodz sivilregion) skulle bli den første regionen som ble «kirkefri» i Riket (Grunberger:498). Det er i det nazistiske felttoget mot judeo-kristen moral at vi finner en av årsakene til at det tyske folks aksepterte nazismens mest ekstreme overgrep. De åndelige grunnvollene hadde ved hjelp av mektige sosiale krefter systematisk blitt revet ned over årtier. Da nazistene kom til makten var den tyske kulturen åndelig bankerott. Historikerne har stort sett ignorert det åndelige elementet i nazihistorien, men om vi ser nærmere på Hitlers felttog mot jødene, så blir det tydelig 284 Lyserøde Hakekors at hans fremste rasemotiv bare skjuler et dypere og mer grunnleggende hat mot jødene som «Guds folk» . Den sannsynlige årsaken til Hitlers angrep på kristendommen var hans tanker om at den alene hadde den moralske autoriteten til å stanse nazismen. Så sent som den 19. mars 1942, skrev Julius Streicher, i en artikkel i avisen Der Stürmer en klage mot at kristne læresetninger stod i vegen for «den radikale løsningen på jødespørsmålet i Europa» (Jackson:54). Men kristne hadde alt snublet lenge før denne flommen av ondskap kom. Som Poliakov skriver: «Når moralske barrierer kollapset under nedslaget av naziforkynnelse, gav den samme antisemittiske bevegelsen aksept for nedslaktningen av jøder og løyve til et obskønt angrep mot Gud og moralkodeksen. En åpen og uløselig krig ble proklamert mot den kristne tradisjonen [som i tur] satte i gang et vilt og ustyrlig hat mot Kristus og de ti bud.» (Poliakov:300). Mens vi ser nærmere på spørsmålet om nazistisk hat mot kristendommen, blir vi minnet på den felles moralske standarden som blir delt av kristne og jøder. Det er en standard som unektelig fordømmer homoseksualitet. Dette faktum antar enorm betydning i denne bokens sammenheng og krever at vi stiller spørsmål med påstanden om at holocaust var rent rasehygiensk patentert. Vi har vist hvordan homoseksualiteten står sentralt i holocaust-historien. Tanken om å kvitte seg med jødene oppstod med Lanz. De første terrorhandlingene mot jødene ble utført av homoseksuelle i SA. Den første pogromen, Krystallnatten, ble orkestrert i Homoseksualitet i Nazipartiet 285 1938 av den homoseksuelle Reinhard Heydrich. Og det var den til tider transvestittiske Göring som begynte «utviklingen av den endelige løsningen [med en] ordre til Heydrich (24. januar 1939) om løsningen på det jødiske spørsmålet ved emigrasjon og evakuasjon (Robinson:25). HOMOSEKSUALITET OG ISLAMSK TERRORISME Fra dette punktet av skal vi se nærmere på forholdet mellom naziregimet og de islamske terrorgruppene som deler deres militaristiske tanke og dets antisemittisme. Vi skiller de islamske terroristene fra de spesifikt fascistiske og «nynazistiske» etterfølgerne av «det tredje rike» som vi skal se nærmere på i neste kapitel. Mens Hitler interessant nok raljerte mot jødedom og kristendom, brukte han som kontrast tanken om den [judeo-kristne] «teologiske læren som mangler dybde» mot «Mohammeds læresetninger [som inneholdt åndelig] næring med en helt annerledes verdi» (Angebert:246). Islamsk terrorisme har blitt et vesentlig spørsmål etter angrepene mot USA den 11. september 2001. Interessant nok har alle lederne for de nitten terroristene, inkludert Mohammed Atta, blitt hevdet å være homoseksuelle. Den ‘homoseksuelle’ journalisten Rex Wockner, som siterer det han beskriver som «den sensasjonalistiske, men ofte svært korrekte National Enquirer» meldte at «Attas homofile elsker de siste to årene var hans høyre hånd, Abdulaziz Alomari, som var 286 Lyserøde Hakekors sammen med Atta da han styrte flyet sitt inn i Nordtårnet». Atta og andre terrorister mente at «kvinner utelukkende er til for formering og menn for rekreasjon» (Wockner Wire, www.planetout.com, 9. november 2001). Ukarakteristisk grep det venstrevendte magazinet «Newsweek» fatt i saken før Enquirer fikk publisert den: «Homo»-strategen Michelangelo Signorile skrev en lederartikkel der han, uten å benekte sannheten i Enquirers påstander, avviste dem som irrelevante for terroristenes ondskap. Det er ikke mange som er klar over at opphavet til moderne terrorisme sprang ut fra et samarbeid mellom nazister og arabere. Ifølge den islendske historikeren Snorri G. Bergsson, i boken «Muftism and Nazism», var den ledende skikkelsen i samarbeidet Haj Amin al-Husseini, stormuftien («muslimsk pave» overs. anm.) av Jerusalem. Han var en av lederne i den arabiske massakren mot jøder i 1920, ble mufti i 1921 og feiret ved å organisere en pogrom mot jødene samme år. Al-Husseini fikk først kontakt med naziregimet i 1933 og innen 1936 hadde han utført anti-jødiske opprør «med midler fra nazistene» (Bergsson:kapitel 3:side 2f). I 1937 «under feiringen av Mohammeds fødsel, vaiet det tyske swastikaflagget høyt, så vel som at bilder av Hitler var hengt opp» (ibid). Da britene stanset hemmelige våpensendinger til muftien i 1938, proklamerte han jihad mot dem, men ble raskt beseiret og flyktet til Tyskland. Fra da av koordinerte han store og aktive verdensomspennende nettverk av pro-nazistiske muslimer fra Berlin og agiterte for utryddelsen av alle jøder. Hitler var en god venn av al-Husseini, og gav ham ærestittelen major i SS (ibid). Homoseksualitet i Nazipartiet 287 Den Johannesburgbaserte avisen The Sowetan publiserte følgende leder av den syd-afrikanske lovgiveren Jack Bloom: «Tvetydige arabisk-muslimske holdninger til Hitler kan spores til hans popularitet i store deler av den arabiske verden både før og under den andre verdenskrig. Politiske partier som har etterlignet nazistene ble grunnlagt, slik som det Syriske Sosialistisk Nasjonalistparti og Unge Egypt, som begge hadde privatkontrollerte stormtropper, fakkeltog og nazislagord. Den mest fremtredende av Hitlers samarbeidspartnere var Haj Amin al-Husseini. Hans energiske pro-nazistiske forsøk omfattet en muslimsk SS-enhet i Bosnia. General [Gamal] Abdul Nasser var medlem av Unge Egypt og forsøkte aldri å skjule sine tidligere nazisympatier da han ble president i Egypt. Tidligere nazister tjenestegjorde i hæren og det hemmelige politiet og hans personlige livvakt var SS-general Oskar Dirlewanger (The Sowetan, 2. oktober 2001). En av grunnene til nazismens popularitet i Egypt er at Nassers bror Nassiri publiserte og distribuerte en utgave av Mein Kampf i 1939 (Mac Mathuna, Flame Magazine, 1999). Oskar Dirlewanger (se kapitel seks) var skaperen av den fryktede SS Sonderkommando Dirlewanger som enkelte homoseksuelle lot seg verve i for å bli satt fri fra nazistenes konsentrasjonsleire. Dirlewanger, som ble assistert av tidligere Hitlervenner, Otto Skorzeny og Eugen Dollman, rekrutterte «mange» tidligere naziflykt- 288 Lyserøde Hakekors ninger fra Argentina til nøkkelstillinger til det nye republikanske regimet i Egypt (ibid). Dollman var velkjent som homoseksuell; mindre er kjent om Skorzeny, selv om hadde vært i Hitlers livgarde i 1939, og dermed høyst sannsynlig også var ‘homoseksuell’ . Vi har ikke funnet beviser for at al-Husseini var homoseksuell. Historikeren Jamie Glazov forklarer fenomenet med islamistisk terrorisme i seg selv som en følge av tøylesløs pederasti i deler av den arabiske verden. Han skriver: «Siden arabiske menn er sosialt segregert fra kvinner, henfaller de lett til homoseksuell adferd. Interessant nok fins det ikke noe ord for ‘homoseksuell’, i moderne vestlig forståelse av ordet, i deres kultur. Det fordi det å ha sex med gutter, eller med kvinnfolkaktige menn, blir sett på som sosialt akseptabelt. Menn tjenestegjør som tilgjengelige erstatninger for utilgjengelige kvinner. Imidlertid regner man ikke den mannen som utfører penetreringen som den som blir emaskulert. Den som blir penetrert derimot blir emaskulert. En gutt kan imidlertid ikke bli emaskulert, siden man rasjonaliserer seg til at han ikke ennå er en mann.» (Vår utheving). I denne kulturen blir menn som seksuelt penetrerer menn en manifestasjon av maskulin makt, noe som dermed gir en hypermaskulin status. Under alle disse omstendighetene, blir tanken om kjærlighet fjernet fra mannens forståelse av seksualitet. Akkurat som essensen i arabisk maskulinitet blir den begrenset til å skade andre ved hjelp av makt. Det er forferdelig å tenke seg den seksuelle forvirringen, ydmykelsen og undertrykkelsen som utvikler seg i tankene til menn i Homoseksualitet i Nazipartiet 289 denne kulturen. Men det er ikke overraskende at mange av disse mennene finner sin eneste mulighet for tilfredstillelse i det å ydmyke en fremmed «fiende» hvis maskulinitet må krenkes, koste hva det koste vil — slik deres egen maskulinitet engang ble det (Glazov, The Sexual Rage Behind Islamic Terror», Frontpage Magazine, 4. oktober 2001) [For en sammenligning med de spartanske militærleirene, se sidene 54-61]. Akademikeren Bruce Dunne ved Georgetown University fremstiller den seksuelle verden hos enkelte arabiske menn som en virkelighet av uomtalt og ikke likestilt «Mannemannlig/Kvinnfolkaktig» biseksualitet. I denne verden, som ved de før-nazistiske «homo»-fraksjonene i Weimar-Tyskland, blir ikke engang «mannemenn» vurdert som ‘homoseksuelle’, mens «kvinnfolkaktige» blir vurdert som å lide under en «uforklarlig patologi». (Dunne, «Power and Sexuality in the Middle East», «Middle East Report, våren 1998). (Dette er ikke en holdning som blir funnet i alle islamske samfunn, bare de hvor man kombinerer hypermaskulin militarisme med kvinnehat.) Ytterligere en parallell er saken omkring terroristlederen Jassir Arafat. Ifølge dr. Asher Eder, jødisk viseformann i Islamsk-Israelsk Vennskapsorganisasjon, er navnet «Jassir Arafat» et alias. Arafat endret sitt reelle navn, «Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Kidwa al-Husseini», for å skjule sitt slektskap til muftien Haj-Amin Al-Husseini, som var hans onkel (Eder; «How to Disarm the Terrible Jihad Psychosis Against Jews and Israel that Afflicts the Muslim World Today,» www.rb.org, 24. Februar, 2000). 290 Lyserøde Hakekors Arafats homoseksualitet har vært viden akseptert siden minst 1976, da vitnesbyrdet fra en tidligere medarbeider (som også var homoseksuell) ble gjengitt i en canadisk biografi: «Arafat: The Man and the Myth» (Arafat: mannen og myten) av Thomas Kiernan. Kiernan siterer følgende: «Den natten dro vi på øvelse, omkring tjue menn. Vi slo leir i en sitruslund nær Gaza og satte opp teltene våre. Det oppstod et nødstilfelle, og flere av oss løp til Abu Khalids telt for å finne ut hva vi skulle gjøre. Der oppdaget vi at Abu Khalid og Jassir gav hverandre gjensidig tilfredstillelse — eller kanskje jeg skulle ha sagt at Jassir gav Abu Khalid tilfredstillelse? Etterpå var Abu Khalid svært åpenhjertig om hva han gjorde med Jassir. Faktum er at han oppmuntret oss alle til å delta i slike handlinger. Han sa at det burde være en del av geriljalivet. Det skapte nære bånd mellom oss. De fleste av oss gjorde det senere regelmessig. Noen av oss tilfredstilte endog Abu Khalid og han tilfredstilte oss. Men han lot oss aldri røre Jassir. Jassir var hans spesielle venn.» (Kiernan:108). Arafat blir oftere identifisert av sine kritikere som pederast heller enn homoseksuell, men vi har ikke funnet noen dokumentasjon på at han angivelig skal ha misbrukt gutter. Senere hendelser viser at muslimske ekstremister og nazister fremdeles har felles front: Begge feiret terrorangrepene den 11. september. Arafats palestinske støttespillere, deriblant politimenn, ble filmet mens de feiret heftig i gatene da nyhetene ble kjent. I mellomtiden brukte den tyske nynazisten Horst Mahler Homoseksualitet i Nazipartiet 291 nettstedet sitt for å takke terroristene for å «slå knockout» på deres «felles fiende», mens en annen nazigruppe, «Nationaler Widerstand» (Nasjonal Motstand, NW), sa at den 11. september var en jubeldag (The Observer, England, 7. oktober, 2001). Hans-Joachim Kunz, fra den bayerske lokalgruppen for «Det tyske kontor for Konstitusjonsbeskyttelse», forklarte at «nynazister og islamske fundamentalister har en felles ideologi og at det er at de begge ser på USA som sin fiende» (ibid.) Vi har vist at et skjult motiv for nazistisk antisemittisme er et dypt hat overfor bibelsk moralkodeks. Denne konklusjonen, som blir underbygget av kommentarene til fremstående nazitenkere, gir en langt mer tilfredsstillende forklaring på nazistisk politikk enn rasisme alene. For mens en vidt proklamert raseteori synes å være nok til å forklare forfølgelsen av jødene, forklarer det ikke nazistenes likestilte hat mot bibeltroende kristne. Nazistene var tydeligvis ikke fiendtlig innstilte mot muslimer, selv om islam henter sin autoritet fra den samme Bibelen. Ei heller var det bare pragmatisk toleranse fra en militær alliert. Det synes sannsynlig at nazistene ektefølt ble dratt mot sine hypermaskuline våpenbrødre fordi de delte en felles homoerotisk ånd. Vi skal se at denne strengen av homoerotikk også strekker seg gjennom historien etter Hitlerfascismen. Kapitel 8 HOMOFASCISMEN ETTER HITLER «Historien gjentar seg aldri, men mennesket gjør det kontinuerlig» (Voltaire, sitert i Cecil Genese, The Holocaust: Who are the Guilty?) Ett av symbolene som de homoseksuelle i USA har brukt for å representere seg selv er føniksen, en mytologisk fugl som det sies brant seg selv på et likbål hvert femhundrede år og deretter gjenoppstod fra asken, vakrere enn noensinne (Alyson Almanac:56). Et bedre symbol på den historiske syklusen til homo-fascismen og det medfølgende sosiale kaos er vanskeligere å finne. Ut av Nazi-Tysklands aske, har den homo-fascistiske føniksen reist seg igjen — denne gangen i USA [og i Norge, overs. anm.] 294 Lyserøde Hakekors HOMOBEVEGELSENS FASCISTISKE RØTTER Den første «homorettighets»-organisasjonen i USA var en amerikansk underavdeling av det tyske Menneskerettighetsforbundet (BFM). Det tyske BFM, som ble dannet i 1919 av Thuleselskaps-medlemmet Hans Kahnert, var en militant organisasjon anført av «mannemann»-homoseksuelle. Mange av de tidlige nazistene, deriblant SA-leder Ernst Röhm var også medlemmer av BFM. Det amerikanske SHR (Society for Human Rights) ble dannet i Chicago den 10. desember 1924 av en tyskamerikaner ved navn Henry Gerber (J. Katz:388). Gerber hadde tjenestegjort i de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Tyskland fra 1920 til 1923 og var blitt involvert i den tyske organisasjonen. Sammen med en liten gruppe av gjensidig «revolusjonære», dannet Gerber helt legalt gruppen, men uten å avsløre dens formål og begynte å utgi et pro-homoseksuelt tidsskrift kalt «Friendship and Freedom» (Vennskap og Frihet) (ibid: 389), etter mønster av den tyske avdelingens publikasjon med samme navn (ibid:632n). Organisasjonen kollapset imidlertid i 1925 da Gerber, visepresident Al Menninger og et tredje medlem ble arrestert anklaget for seksuelt misbruk av en gutt. Alle tre var blitt anmeldt av Menningers hustru. Avisen «The Chicago Examiner» trykket en historie under tittelen «Underlig Sex-Kult Avslørt», og snakket om «underlige tildragelser» i Menningers leilighet. Menninger bekjente, men Gerber hevdet at det hele var en ar- Homoseksualitet i Nazipartiet 295 rangert felle, og mente at arrestasjonen lignet noe «fra inkvisisjonens dager». Heller enn å ta sjansen i retten, hyret Gerber en advokat som «visste hvordan han skulle fikse statsadvokaten og dommerne» og saken ble avvist (ibid:392). Etter å ha gått under jorden en tid, mens han skrev under navnet «Parisex», dukket Gerber igjen opp i 1934 ved staben for et pro-homoseksuelt litteraturmagasin kalt Chanticleer (ibid:394). Han vedble å holde kontakten med det tyske BFM og publiserte flere artikler i deres blader (ibid:633n). I Chanticleer [For dem som forstår engelske ordspill; ‘Chanticleer’ betyr «Kykeliky» ... overs. anm.] avslørte Gerber seg selv som militant sosialist som vurderte kapitalismen og kristendommen som uvitenhetens og undertrykkelsens tvillingsøyler, når det gjaldt «seksuell frihet» (ibid:394). Som et svar på nyhetene i den amerikanske pressen om Röhm-putsjet, innrømmet han at nazistene var anført av homoseksuelle og lovpriste «Röhm og hans modige menn» (ibid:396). Gerber blir omfattende sitert angående naziregimet i Katz’ bok «Gay American History». Han skriver: «For kort tid siden påpekte en amerikansk journalist i det liberale [tidsskriftet ]«Nation» at hele Hitler-bevegelsen var basert på homoseksuelle greske forhold menn i mellom, og den samme jødiske forfatteren hevdet at det var nok en motsigelse om Hitler at «der Führer» skulle ha sagt seg enig i brenningen av bøkene til dr. Magnus Hirschfeld. Dermed får vi et glimt inn i hele bevegelsens galskap: En jødisk doktor som arbeider for de homoseksuelles interesser blir forfulgt av en heteroseksuell bande, anført av homoseksuelle (Gerber i J. Katz:395). 296 Lyserøde Hakekors Det er interessant å merke seg at de homoseksuelle tilbøyelighetene blant nazistene var et spørsmål om i det minste offentlig kunnskap i USA på denne tiden, så vel som deres greske tilknytninger. Vi kan ut fra dette også trekke fram at Gerber selv ikke var fremtredende fascist, selv om han tydelig identifiserte seg selv med de tyske brunskjortene. Åpen fascisme i den homoseksuelle bevegelsen kom senere, men Gerber og hans pederastiske venner hadde lagt grunnen for dem. Innen 1972, da han døde 80 år gammel, hadde Gerber sett fremveksten av homofascisme som et permanent tema i bevegelsen. AMERIKANSKE NAZISTER På samme måte som sitt tyske motstykke, viser den amerikanske nazibevegelsen et entydig anti-homoseksuelt ansikt overfor verden, mens dens ledere i stor grad er homoseksuelle. George Lincoln Rockwell dannet det amerikanske nazipartiet i 1959. Rockwell var selv en svært narcissistisk personlighetstype av det slaget som er så typisk blant mannlige homoseksuelle, men vi har ikke noe holdbar informasjon om at han var «homoseksuell». En forsker har imidlertid merket seg at Rockwells vesle gruppe var gjennomsyret av nettopp homoseksuelle. «Jeffrey Kaplan, velkjent akademiker og forsker på ekstremisme skriver at «homoseksuelle utgjorde «en betydelig» — om enn nøye skjult del av George Lincoln Rockwells amerikanske naziparti i 1960-årene». Den samme kilden forteller at «i Amerika fortsetter homo- Homoseksualitet i Nazipartiet 297 seksualiteten å bære en «hemmelighet fra amerikansk nasjonalsosialisme i etterkrigstiden» (Southern Poverty Law Center Intelligence Report, «Fringe of the Fringe», utg. nr 100, høsten 2000). Frederick J. Simonelli drøftet spørsmålet om homoseksualitet i det amerikanske nazipartiet i sin biografi om Rockwell, «American Fuehrer» fra 1999. Han forteller at Rockwells retorikk, på samme måte som Hitler, var sterkt anti-homoseksuell, men at spørsmålene om hans privatliv og om staben hans vedble å være ubesvarte.» Homoseksualitet innen rekkene til ANP var et konstant problem for Rockwell og en konstant kilde til spekulasjon blant hans fiender. «Det synes å være en tendens til at «skeive» blir tiltrukket av oss», innrømte Rockwell til en fiendtlig innstilt journalist i ANPs hovedkvarter ved Arlington; deretter avgrenset han seg selv fra homoseksuelle ved å legge til «fordi; for de skeive, er dette stedet like begjærlig som en jenteskole ville vært for meg.» Ifølge FBIs overvåking, var Rockwells frykt for homoseksuelle stormtropper velfundert. ANPs vestre divisjon ble særskilt rokket av en avsløring av at sjef for enheten, Leonard Holstein, forøvrig også halvt jødisk — var homoseksuell. «Vedvarende rykter om homoseksuelle innen ANPs øvre lag — spesielt sentrert omkring Rockwells stabsjef, Matt Koehl — skadet partiet. [Mens] det gjennom hele Rockwells karriere [eksisterte spekulasjoner] om hans egen seksuelle orientering. Uten å digressere til noen psykologisk analyse, la det herved være sagt at Rockwells empatiske og stadige påstander om hans 298 Lyserøde Hakekors egen maskulinitet skaper spørsmål om hans underbevissthet.» (Simonelli:77f). En annen gren av den amerikanske nazibevegelsen, The National Socialist League, var åpenlyst homoseksuelle: Grunnlagt i 1974, av avhoppede medlemmer fra The National Socialist White People’s Party, avgrenset denne San Diego-baserte gruppen unikt nok sine medlemmer til homoseksuelle nazister. Anført av veteran-antisemitten Russell Veh, forsøker gruppen å distribuere medlemsskapsansøkninger som proklamerer at NSLs «mål er å søke seksuell, sosial og politisk frihet» (Newton:46). Mens de vanligvis var lavprofilerte, laget NSL et skikkelig oppstyr da de i 1983 forsøkte å markedsføre en nazistisk hatfylt film fra 1930-årene, som gruppen hadde sikret seg på ulovlig vis. En artikkel i det Los Angeles-baserte «Heritage and S.W. Jewish Press» med tittelen «Homonazister selger skrekkelig ’Jud Suss’film», navngav Veh og The National Socialist League. «Vi er meget vel kjent med Mr. Veh (som er et alias, når alt kommer til alt) og hans notoriske operasjoner,» sa den legale filmdistributøren, David Calbert Smith III (Heritage and S.W. Jewish Press, 16. september 1983). Veh skaffet seg medlemmer til gruppen sin gjennom en publikasjon som ble kalt «The N.S. Mobilizer» og gjennom kontaktannonser i homoseksuelle blader, deriblant det ledende amerikanske «homsebladet», The Advocate (Reisman, 1994:57). Homoseksualitet i Nazipartiet 299 Før den forsvant på 1980-tallet, gav The National Socialist League ut en journal kalt NS Kampruf. (Southern Poverty Law Center Intelligence Report, høsten 2000). Den mest berømte tildragelsen i det moderne amerikanske nazipartiets historie (ett tiår etter at Rockwell ble myrdet i 1967) skjedde som en følge av et i 1977 fremsatt krav om å få marsjere gjennom et hovedsaklig jødisk nabolag i Skokie, Illinois, en forstad til Chicago og hjemsted for mange holocaust-overlevende. Planen var satt i scene av Frank Collin, som ofte dukket opp sammen med sine følgesvenner i «fulle nazi-regalia: brun skjorte, svarte støvler, og armbind med hakekors» og som «arbeidet for at alle negre, jøder og latinoer skulle tvangsdeporteres» (Johansson:129). De sivile myndighetene stanset fra først av marsjen, men den amerikanske advokatorganisasjonen for sivile borgerrettigheter, ACLU [en venstreekstrem såkalt «borgerretts»-organisasjon, overs. anm.] kom til Collins bistand. Nazistene vant retten til å marsjere, men man ble enige om at de skulle marsjere i selve Chicago by og ikke i Skokie. Dette tiltrakk seg oppmerksomhet fra verdenspressen. Homoseksualistene Johansson og Percy skriver i «Outing: Shattering the Conspiracy of Silence» har omsider avslørt, mer enn femten år senere at Collin var homoseksuell og pederast. I 1979 ble Collin arrestert for å ha «tatt seg utilbørlige friheter med gutter mellom 10 og 14» og ble dømt til syv år i fengsel (Johansson and Percy:130). 300 Lyserøde Hakekors HOMOSEKSUELLE SNAUSKALLE-NAZISTER Idag overlever nazismen hovedsaklig på en bred internasjonal front av såkalte snauskaller (skinheads), stort sett bestående av unge hvite menn. Det er ikke overraskende at homoseksuelle er blant de mest innflytelsesrike lederne for den nazistiske snauskallekulturen. I England, for eksempel, som er bevegelsens fødested, ble den notoriske «National Front» (NF) anført av den homoseksuelle snauskallen Nicky Crane. Murray Healy omtalte i boken «Gay Skins» at «Crane etter eget utsagn [var] hengiven nazist som tilba Hitler» (Healy:134). Crane forsøkte aktivt å gjenoppvekke gateterroren til de nazistiske brunskjortene i de britiske bysentraene ved «[å prøve] og skape en gatekampstyrke for å destabilisere byene på gatenivå, slåss ved sportsevenementer og vedlikeholde raseangrepene. Snauskallene [som] hilser hverandre med nazihilsener og roper rasefanatiske slagord [ble] et vanlig syn» (ibid:124). Searchlight Magazine meldte: «Med sine over 185 på strømpelesten og ekstremt voldelig, var Crane den arketypiske snauskallenazisten, i så stor grad at det var hans bilde som ble trykket på forsiden av omslaget til platen «Strength Through Oi», et opprinnelig «Oi»-album [Snauskallebevegelsens musikkstil]. Som nazist var Crane innblandet i mye vold, deriblant skambanking av homoseksuelle. Samtidig, angivelig ukjent for de som stod ham nærmest på nazifronten, var han stjerne i flere Homoseksualitet i Nazipartiet 301 hardcore-homse-filmer. Han døde grunnet AIDS i 1993 (Searchlight, september 1999). På 1970-tallet var den best kjente nazistiske «homsen» National Fronts nasjonale organisator, Martin Webster (ibid). Ytterligere en annen homoseksuell nazist, Peter Marriner, var leder i både National Front og en annen fascistisk gruppering, The British Movement (Searchlight, august 2000). Snauskallebevegelsen har spredt seg langt utenfor England. Healy skriver at «den samme retningen av «snauskaller» og «fascister» har også dukket opp som en høyreekstrem gruppe i Europa, Australia og deler av USA har importert snauskalle-imaget som uniform for sine urbane terrorister» (ibid:205). I Frankrike har den nynazistiske bevegelsen nære og åpne bånd til homobevegelsen. En av grunnleggerne til fascistgruppen Francoise Nacionale er også redaktør for den homoseksuelle publikasjonen Gaie France (Andriette, Bill, «Is Gaie France Fascist?» NAMBLA Bulletin, september 1992). I mellomtiden og tilbake i Tyskland, ser man en skremmende økning av nynazistiske snauskaller som også er knyttet til homoseksualitet. Elmay Kraushaar, som skriver for Der Spiegel, den tyske parallellen til Time Magazine, blir sitert i «The Advocate»: «Det fins en homoseksuell snauskallebevegelse i Berlin. De cruiser områder med pamfletter hvor det står: «vi vil ikke ha utlendinger.» En fremtredende leder for nynazistene i Tyskland, Michael Kuhnen, var åpenlyst homoseksuell til han døde av AIDS i 2000. Han 302 Lyserøde Hakekors skrev en avhandling om båndene mellom homoseksualitet og fascisme, og sa at fascisme er basert på kjærlighet mellom kamerater, og at det å ha sex med sine kamerater styrker disse båndene (Anderson:54). I boken «The Beast Reawakens» skriver Martin Lee en beskrivelse av Kuhnen som den viktigste nynazisten på 1980-tallet, og kalte ham «Führer» for Nasjonalsosialistenes Aksjonsfront, og at hans homoseksualitet ikke på noen måte undergravde hans posisjon i det fascistiske samfunnet (Lee:195). Kuhnens «kamerat» og etterfølger, Christian Worch, ble fengslet i 1994 i samband med voldelige forbrytelser og rasehat (Neighborhood Queen Internet Posting, 1. desember 1994). En annen fremstående tysk nynazistleder, som også er homoseksuell er Bela Ewald Althans (Searchlight, september 1999). Som hovedperson i to rekrutteringsvideoer for nynazistene ble Althans fengslet i 1995 for å ha «hisset til rasehat». Vi må understreke at ikke alle snauskaller er nazister, og enda færre er åpenlyst homoseksuelle. Som Healy skriver «At en person er snauskalle betyr ikke at han er fascist i like stor grad som hakekorset» (Healy:142). Uansett har bevegelsen i visse sirkler blitt mer eller mindre synonym med «homofascisme». «Identiteten som snauskalle» skriver Healy, «har siden midten av 1980-tallet blitt stadig mer populær blant homoseksuelle menn. Så omfattende er disse elementene [eller snauskallestilen] i britiske urbane homsenettverk at de har sluttet å fremstille seg som snauskaller, men heller sier klart fra «jeg er homse» (Healy:2f). Homoseksualitet i Nazipartiet 303 Koplingene mellom snauskaller og homofascisme er ikke så godt kjent i USA, selv om man der har en rekke «homoseksuelle nazi»-organisasjoner. En slik gruppering er American Resistance Corps (ARC), som skriver følgende på sitt nettsted: «ARC ble grunnlagt av en amerikansk snauskalle med hjelp fra en canadisk snauskalle som ikke var fornøyd med tilstanden blant snauskaller generelt. Disse to snauskallene var begge trofaste tilhenger av hvit rasehygiene. De var også tilfeldigvis homoseksuelle. Grunnleggelsen av ARC var et tilsvar til de to ekstremistiske grupperingene blant snauskallene. På den ene siden var det homoseksuelle snauskaller som fornektet rasehygienen og på den andre siden var de ikke-homoseksuelle rasehygienikerne som fostret homsehat. ARCs snauskaller har gleden av å være både tradisjonelle fascister og progressive aktivister (ARCs nettsted, www.geocities.com/ARCorg/historical.htm [denne linken er død.]) Snauskallebevegelsen har ikke enerett på å være hjemsted for ‘homoseksuelle’ nazister i Amerika i dag. Ikke fullt så unge homofascister finnes i andre nazistiske og eller organisasjoner som øver hvit overlegenhets-ideologi. For eksempel trykket «The Arizona Republic» et hovedoppslag den 12. april 1996 om en aksjon der over 30 medlemmer fra det ariske broderskap ble arrestert for å ha smuglet våpen og narkotika inn i fengsler. En av oss (Lively) snakket med en etterforsker med førstehåndskjennskap til saken. Etterforskeren, som snakket på bakgrunn av et løfte om at han forble anonym, bekreftet at han hadde merket seg svært høy frekvens av homoseksualitet blant disse hvite overleg- 304 Lyserøde Hakekors enhets-gruppene. Lee skriver at nynazistene David McCalden og Keith Stimely, som begge er knyttet til det californiabaserte Institute for Historical Review, begge døde av AIDS i 1991 (Lee:226). Det blir antatt at de begge fikk sykdommen gjennom homoseksuelle samvær. En annet interessant nyhetssak er at Ku Klux Klan-organisatoren Gregg David, ble anklaget for å ha voldtatt en svart mann i 1997 (udatert Reuters-melding). En siste åpenbaring om homofascismen etter Hitler kommer fra Hitlers hjemland Østerrike. Der gikk den mektige pro-nazistiske politikeren Jörg Haider [død 2008], leder for frihetspartiet, FPÖ, av våren 2000 fordi det kom fram rykter om at han var homoseksuell. Mens det ikke fins beviser for dette, skriver likevel den britiske avisen «The Mail» følgende: «Det fins ubekreftede rykter at han har blitt sett i homsebarer i Wien; det som er udiskutabelt er det faktum at den karismatiske lederen har omringet seg selv med fanatiske unge menn, hvorav enkelte har bekreftet sin homoseksualitet. Dette er mannen som synes å ha rettferdiggjort Hitlers dødsleire som «straffesentra», og som med stolthet har proklamert at foreldrene hans var nazister. Frihetspartiet blir ofte omtalt som «Die Buberlpartie», unggutt-partiet — og pressen skriver om at Haider omgir seg selv med «unge funksjonærer som er trofaste mot ham [deriblant] generalsekretær Gerald Mikscha, som i den tyske pressen blir fremstilt som Haiders homoseksuelle elsker (The Gay Acolytes haunting Haider, «The Mail on Sunday» (UK), 30.april 2000). Homoseksualitet i Nazipartiet 305 NAZITEMA I «HOMSEKULTUREN» Glorifisering av nazistilen og symbolisme ville ha vært nesten utenkelig i samfunnet ellers, men det homoseksuelle samfunnet avviser blankt slike begrensninger. Innen få år etter den hardt vunne seieren til de allierte over nazi-regimet, begynte allerede amerikanske «homse»-stilskapere å adoptere nazistiske symboler som sine egne. Healy skriver: «Som Kenneth Angers filmer (spesielt Scorpio Rising) vitner om, er flørting med nazifantasier og bruken av fascistisk ikonografi ikke uvanlig i blant de urbane amerikanske homoseksuelle undergrunnen, og hos lærhomsene på 1950-tallet. (Healy:115). Idag trenger vi bare kaste et blikk på hovedorganet til den homoseksuelle bevegelsen, The Advocate, og vi ser nazitemaer som er helt vanlige i det homoseksuelle samfunnet. Reisman, som studerte kontaktannonser i The Advocate fra 1972-utgavene til 1991-utgavene oppdaget at innholdet i annonsene ofte gjenspeilet en fascistisk mentalitet. Hun skriver: «I det store og hele viser 72 prosent av dataene fra The Advocate en ansamling av kjerneverdier som glorifiserte naziuniformer, språk og «blond»-arisk skjønnhet og brutalitet. Forakt for «kvinnfolkaktige, feite og svarte»; trusler mot «politisk ukorrekte» homoseksuelle, kirker og andre — romantisering av «fascistisk kultur» overfor den yngre generasjon. Nazikostymer og fascistiske konsepter er helt dagligdags i The Advocate og slikt blir derfor i stor grad akseptert av «homsekulturen» som sådan (Reisman, 1992:57). 306 Lyserøde Hakekors Andre elementer i «homsekulturen» demonstrerer et lignende pro-nazistisk ideal. En populær film av den finske «homorettighets»-talsmannen Iippio Pohjala, blir kalt «Daddy and the Muscle Academy» (1992). Tom, som er helten i filmen er en homoseksuell fasist og pornograf. Filmen som kombinerer temaene pederasti og naziglorifisering ble vist på Castro Theatre i San Francisco den 26. juni 1992. Den var en del av den sekstende årvisse Filmfestivalen for Homser/Lesber. En anmelder for San Francisco Examiner gav følgende beskrivelse av filmen: «Daddy and the Muscle Academy» anerkjenner åpenhjertig Toms forelskelse med kroppstyper som blir oppmuntret blant nasjonalsosialister. Fantasiene hans omfatter sex med ekte finske gutter og stormtroppsoldater, mens hakekorset vaier bak dem (Bonetti: San Francisco Examiner, 26. juni 1992). En anmeldelse av en sceneoppsetning av «Cabaret» i «The Washington Blade» (1. september 1996), avslører en lignende forelskelse overfor nazismen. «[Regissøren] synes tydelig å fremme Emcee når det synges i siste stanza i et stramt dirigert spotlight — nasjonalsangen til Fedreland — «Morgendagen tilhører meg» og i en sjokkerende ny vri på finalen, allierer han seg visuelt med nazismen. Det er tydelig at Emcee kopler sammen dekadense, skeivhet og nazismen. Han stiller skremmende spørsmål om det å være skeiv, fascisme og dom i to perioder: Andre verdenskrig og det tjuende århundre. Homoseksualitet i Nazipartiet 307 Attraksjonen blant amerikanske ‘homoseksuelle’ mot nazismen er ikke eksklusivt for mannlige homoseksuelle. Gertrude Stein, som på grunn av sitt forhold med Alice B. Toklas, blir i the Alyson Almanac beskrevet som «halvparten av ’historiens best’ kjente lesbiske par» (149), var en stor tilhenger av Adolf Hitler. Toland forteller i «Adolf Hitler» at «Gertrude Stein [i 1937] mente at Hitler burde fått Nobels Fredspris» (Toland:409). Den samme kilden forteller at George Bernard Shaw, medlem av den sosialistiske organisasjonen the Fabian Society og fremstående talsmann for homoseksualitet, også «forsvarte Hitler i artikler i tidsskrifter og aviser» (ibid:409). Interessant nok blir Shaw av Samuel Igra anklaget for å være den reelle forfatteren bak Zions Vises Protokoller, som angivelig skal inneholde en jødisk «hemmelig» plan for global kontroll, som siden har blitt brukt av antisemitter som bevis på en jødisk sammensvergelse — Igra:1960). Der hvor tettheten er størst blant homoseksuelle, synes enkelte å føle at det er mer komfortabelt å utvise sine nazifantasier. I «Against Sadomasochism: A Radical Feminist Analysis» , beskriver Susan Leigh Star, en jødisk sosiolog sine erfaringer i San Francisco: «I fire år har jeg bodd i Castro-området i San Francisco, det området som har flest mannlige homoseksuelle. Når jeg går langs gaten i nabolaget mitt, ser jeg ofte mennesker kledd i svart lær, med kjettinger og av og til bærende på sveper. I bokhandlene fins det mange sadomasochistiske publikasjoner. Ofte inneholder disse bilder av mennesker som har kopiert tyske Nazi-uniformer. Jernkors, stormtropp-uniformer, militære støvler. Og Hakekors. Av og til møter jeg mennesker på gaten — iført fulle naziregalia (Star:132). 308 Lyserøde Hakekors NAZITAKTIKK I «HOMSEPOLITIKKEN» «Jeg skal plage deg om dagen, og jeg skal holde deg unna en fredfylt søvn om natten» –Larry Kramer, grunnlegger av ACT-UP (Leo:18). «Homobevegelsen» har gjort mer enn bare å adoptere nazistiler og symboler. Homoseksuelle strateger har også omfavnet terrortaktikken til de nazistiske brunskjortene for å fremme sin politiske agenda. En av de mest notoriske gruppene som bruker nazistiske pøbelfakter er the AIDS Coalition to Unleash Power (ACT-UP) som ble grunnlagt i New York av Larry Kramer og omtrent 300 andre aktivister i mars 1987. (Alyson Almanac:42). Innen få måneder hadde medlemmene oppnådd nasjonal oppmerksomhet for sine aggressive handlinger mot dem de anså som fiender. ACTUP-grupper invaderte katolske kirker i New York under gudstjenester, skrek obskøniteter og «tråkket på nattverdsoblater» (Miller:460). Katolske kirker ble også utsatt for terror i Washington, Los Angeles og Puerto Rico. Aviskasser ble knust i Sacramento for å straffe redaktøren for hans synspunkter (Grant, 1993:104). En militant som senere angret sin innblanding var ACT-UPs grunnlegger av Washington DC-kapitelet, Eric Pollard. Det følgende er et utdrag fra et brev han skrev i 1992 til Washington Blade med tittelen, «Time to give up fascist tactics?» (Er tiden inne til å slutte med fascistiske taktikker?) «Dette er svært vanskelig for meg å skrive. Det tvinger meg til direkte å konfrontere mine tidligere Homoseksualitet i Nazipartiet 309 handlinger og anta ansvarlighet for de skadene jeg har vært med å påføre andre. Jeg ber oppriktig om unnskyldning for min innblanding og grunnlegging av AIDS-aktivist-organisasjonen ACT-UP DC. Jeg har hjulpet til med å skape en ektefølt fascistorganisasjon. Den allmenne homoseksuelle mann eller kvinne vil ha vansker med å forholde seg til våre undergravende taktikker, som hovedsaklig er hentet ut fra Mein Kampf, som enkelte av oss studerte som modell for arbeidet (Washington Blade, januar 1992). I sin bok «War on Heterosexuality» fra 1998, siterer forfatteren Michael P. Wright, fra AIDS-dissenteren Alex Russell om de fascistiske trekkene i blant vår tids homseaktivister. Mange attributter i HIV Homofascist Movement ligner på de metodene som fascismen og psykologien som freikorps-medlemmene benyttet: autoritær personlighet; ekstrem fremheving av det maskuline prinsipp, mannsdominans og blodsbroderskap; eksklusivt medlemsskap i en elitegruppe; og fetisjering og estetifiseringen av lidelse, selvoppofrelse og død. Freikorps-medlemmene gjorde krigen til en livsstil. Mange HIV blodsbrødre ser krigen mot AIDS som en dødsmåte hvor det freudianske nytelsesprinsippet og dødsdriften blir umulige å skille fra hverandre. Armbindet med hakekorset har nå blitt byttet ut med en tatovering som sier at en er HIV-positiv og den røde sløyfen (Russell i Wright: kapitel 5). Innen få år etter grunnleggelsen dannet kjernen i ACT-UP det enn mer ekstremistiske Queer Nation (De Skeive). Miller skriver at Queer Nations «konfrontasjonstaktikker» irriterte enkelte personer i 310 Lyserøde Hakekors homsemiljøet. Randy Shilts [en fremtredende homoseksuell skribent] kalte Queer Nationals «brunskjorter» og «lavendelfascister» (Miller:460). Queer Nation tok i bruk sterk militær retorikk og truet åpenlyst med voldsbruk. Grant beskriver taktikkene under en valgkamp i Oregon (se introduksjonen) der man stemte over en lov som var ment å skulle stanse homoseksuelles krav om å få minoritetsstatus. «Plakater dukket opp på telefonstolper og advarte mennesker om stemme for forslaget. En plakat viste det kristne ICTHYS-symbolet (fisken) som ble grillet på spidd. Teksten: Brenner du oss, brenner vi deg. Et annet lød «Borgerrettigheter eller Borgerkrig», valget er ditt; en kort periode. Det ble også klargjort hva «borgerkrig» betydde ved å føre opp «homsekniver, homserevolvere, homsekuler, homseraketter, homsetanks, homseskyttergraver, homseild, homsekrig, homsepatrioter» (Grant, 1993:104f). En av oss (Lively) var aktiv i den kampanjen og bar personlig vitnesbyrd om sjablonger som ble brukt til å male fortauene i Portland, Oregon, som truet med «De skeive slår tilbake!» I Eugene, Oregon hadde forretningstiltak som hadde støttet Oregon Citizens Alliance (som sponset folkeavstemningen) fått murstein, pakket inn i plakater med hakekors slengt gjennom vinduene sine. En talsmann fra Queer Nation i Eugene nektet å ta ansvar for det som skjedde, men forsvarte voldsbruken som rettferdiggjort. En annen organisasjon som kalte seg selv «Bigot Busters» (Fanatikerfjernene), spesialiserte seg på å mobbe og true de som søkte å samle inn underskrifter for å få i gang en folkeavstemning. Underskriftsskjemaer ble revet fra Homoseksualitet i Nazipartiet 311 hendene til dem som samlet underskriftene eller tilgriset med maling, aktivister blokkerte bodene til dem som samlet underskrifter og flere ble utsatt for legemsbeskadeligelse. Hundrevis av falske signaturer ble satt på opprop for å forsøke å ugyldiggjøre underskriftene, men Fanatikerfjernerne nektet å ta ansvar for sine gjerninger. På klassisk nazimanér fremstilte oregonianske homoaktivister seg selv som ofrene under denne voldsbølgen. En rekke falske korsbrenninger på nattestid ble utført foran huset til Azalea Cooley, en svart, angivelig rullestolbundet lesbisk kvinne i Portland. Denne sterkt publiserte maskepien fortsatte i over seks måneder og ble skyldt på «hatklimaet» som ble skapt av folkeaksjonen. Kvelden før folkeavstemningen, fanget politiet Cooley i egen høye person da hun gikk ut sin egen hoveddør med et trekors og materiell for å brenne det. Hun bekjente siden alle sine forbrytelser (The Oregonian, 10. desember 1992). Som vi har sett med Röhms brunskjorter, kan vreden blant de militante homoseksuelle være rå. Den 29. september 1991, etter at guvernør Pete Wilson nedla veto mot lovforslag #101 (som ville gitt homoseksuelle minoritetsstatus) gikk tusener av homoseksuelle til opprør i San Francisco, stakk offentlige bygninger i brann og slåss med politiet. Dette raseriet vendte seg ofte mot individer og familier. Chuck og Donna McIlhenny fikk erfare det etter at San Francisco Presbyterian Church (hvor Chuck er pastor) gikk til oppsigelse av en homoseksuell organist og dermed startet en bølge av terror mot familien og kirken. De beskriver kampanjen av hat som ble ført mot dem i «When the Wicked Seize a City» (Når de onde tar makten i en by): 312 Lyserøde Hakekors «Mobbingen begynte. Steiner, ølflasker og ølbokser ble til stadighet kastet gjennom vinduene i kirken. Hakekors ble skrapt inn i dørene til kirken og malt på huset vårt. Et vindu i bilen vår ble knust. Graffiti ble spraymalt over hele kirken, huset og fortauet. Anti-kristelige, pro-homoseksuelle pamfletter ble spredt rundt i hele nabolaget og kalte oss nazister, fanatikere, homofober, etc. Demonstranter kom inn på søndagsgudstjenestene våre og avbrøt lovsangen. En gang kom det en mann og hamret på hoveddøren vår og spyttet på døren midt på natten og skrek: «Vi skal ta dere, McIlhenny. Vi skal lemleste dere politisk». Vi ble truet verbalt utenfor huset vårt på vei til bilen. Vi hadde stadige telefonsamtaler døgnet rundt. De begynte med skriking og obskøniteter. De utviklet seg til telefonsamtaler som beskrev våre barn med navn, utseende, hvor de gikk på skolen, når de sluttet på skolen og hvilke seksuelle avvik som skulle bli dem til del før de ble myrdet. Så, den 31. mai 1983, klokken halv ett om natten, var det noen som faktisk forsøkte å gjennomføre en av truslene om å drepe oss. [De kastet en brannbombe mot huset mens barna sov inne.] (McIlhenny and York:109f). [Forfatterens kommentar: McIlhennys overlevde dette og andre forsøk på å ta deres liv og tjenestegjør fortsatt i kirken i San Francisco.] Den 12. april 1996, førte et nesten-opprør av 400 militante homoseksuelle i Madison, Wisconsin til at en planlagt tale av en av forfatterne (Lively) ble utsatt. De skrek obskøniteter og slagord, og aktivister invaderte og okkuperte den vesle Trinity Evangelical Fellowship Church i nesten en time mens hundrevis av andre hamret mot veggene på utsiden og på vinduene med Homoseksualitet i Nazipartiet 313 steiner og lokk fra søppelspann. Rop som lød «Knus de kristne!» og «Hent løvene fram igjen!» kunne høres gjennom vinduene. Politiet nektet å rydde opp i opptøyene, men sa seg senere villige til å fjerne individuelle demonstranter som nektet å oppføre seg skikkelig. Til syvende og sist fikk møtet fortsette, men ikke før enkelte av demonstrantene hadde gått inn i kirkekjelleren for å pisse og gjorde fra seg på golvet. Møter i Janesville og Stevens Point, Wisconsin ble avbrutt på lignende måter. For de som deltok, beviste Wisconsins homofascister grundig at argumentene som er fremsatt i boken holder. Angrep som disse er ikke isolerte tildragelser, men en del av strategien for å øke den politiske makten blant homoseksuelle i det amerikanske samfunnet. Dr. Brian Clowes, har i «Debating The Gay Rights Issue» kompilert følgende forsvar av bruken av terror og vold fra homofascistenes side: «Dersom forskningsmidlene for å løse [AIDS] gåten ikke tilstrømmer på et jevnt nivå innen en gitt dato, bør alle homofile menn gi blod. Uansett hva som blir påkrevd for å få oppmerksomhet om saken — er det akseptabelt. Hvis dette omfatter blodterror, så får det heller bli slik (Robert Schwab i Kirk Kidwell, «Homosexuals Flex Muscles in Washington». American Family Association Journal, januar 1988, side 6-8.) «Vi skulle ha stengt ned undergrunnen og brent ned rådhuset. Jeg synes at opprør er en gyldig taktikk og at det bør prøves. Dersom noen [drepte] Jesse Helms eller William Dannemeyer i California, skulle jeg være 314 Lyserøde Hakekors den første som stilte meg fram og applauderte (ACT-UPmedlem Michael Petrelis, sitert i Michael Wilrich. «Uncivil Disobedience» Mother Jones, desember 1990, side 16). «Det er vanskelig å unngå å ta denne mannen [Pat Buchanan] i strupetak og klemme så hardt en kan mens en ser på det stygge, kvalmende ansiktet hans og ser øyeeplene sprette ut av øyehulene. Eller kanskje du føler for å tråkke på ansiktet hans og skvise ut den forrykte hjernen hans til råttenskapen flyter ut på den og renner nedover fortauet. Jeg har ikke noe problem å se for meg vold mot denne gærningen (Michelangelo Signorile, som er sjefredaktør for det homoseksuelle ukebladet Outweek, sitert i National Review, 24. juni 1991. (Clowes:78f). I senere år har «homobevegelsen» drastisk redusert sin bruk av altoverveiende terrortaktikker, sannsynligvis fordi de gjorde såvidt stor politisk fremgang under Clinton-administrasjonens åtte år i det Hvite Hus. I stadig økende grad har «homobevegelsen» blitt sett på som mer en del av samfunnets hovedstrømninger og mindre som en fremmed og ødeleggende subkultur. I de fleste tilfellene trenger ikke homoseksuelle aktivister lenger å gå ut på gatene for å plage og skremme sine motstandere. De kan nå bruke sin enorme makt i media, akademia og regjeringen for å marginalisere og straffe dem. Ett eksempel på dette fenomenet er økningen i det som kalles «hatforbrytelser» og lovene mot det. Tilsynelatende har lovene mot «hatforbrytelser» blitt formet for å avskrekke fra voldelige kriminelle for- Homoseksualitet i Nazipartiet 315 brytelser motivert av negative holdninger overfor offeret. Vi, forfatterne, ser derimot på innføringen av disse lovene (som hovedsaklig er støttet av «homobevegelsen) som første fase i en prosess for å kriminalisere tale som er fiendtlig innstilt mot legitimeringen av homoseksualitet. Slik man for øyeblikket kan se det for seg, er det bare tale som skjer under begåelsen av en voldelig forbrytelse som kan kalles kriminell under «hatforbrytelses»-lovene. Til syvende og sist, er det svært sannsynlig at også tale løsrevet fra dette vil bli forbudt. Denne utviklingen har delvis funnet sted i California, hvor «homolobbyen» har tvunget gjennom et lovforslag fra 2000 som skapte en ny kategori for «hatforbrytelser» kalt «hatmotivert tildragelse». Lovforslag 1785, som ble godkjent som lov av guvernør Gray Davis, definerer en «hatmotivert tildragelse» som «en handling eller forsøk på handling som utviser en fiendtlig holdning» mot homoseksuelle eller andre beskyttede grupper. Som vi altså ser, døde ikke homofascismen med Adolf Hitler. Den lever videre i den nynazistiske bevegelsen og innen selve homokulturen. Det er tydelig at nazismen fremdeles idag eksisterer som en ytterliggående del av samfunnet, som ikke har noen reell makt til å true sivilisasjonen. Det ville vært en reell trøst dersom vi trodde at nazismen i seg selv var årsaken til ondskapen som truet med å oppsluke verden og ikke bare var et symptom på en dypere og vedvarende sosialt problem. Vår tese tilsier derimot at nazismen var en følge av Tysklands flykt fra judeo-kristne moralverdier og at de fremste støttespillerne bak transformasjonen var homoseksuelle. Dersom denne tesen er sann, kan 316 Lyserøde Hakekors vi regne med å finne mange paralleller til de tyske erfaringene, noe vi også har gjort. Kapitel 9 HOMOSEKSUALISERINGEN AV AMERIKA Dersom fremveksten av nazismen i Tyskland ble muliggjort, i det minste delvis, av homoseksualiseringen av det tyske samfunn, hva sier det om vår nasjon og vår samtid her vi sitter og ser på den stadige fremgangen til den homoseksuelle agendaen i denne kulturen? Kan vi vente at noe slikt som et tredje rike skal stige opp på her? Eller kommer følgene for det amerikanske samfunnet til å være av en helt annen karakter? Er homobevegelsen i USA nok lik sitt tyske motstykke til at vi endog trenger å bekymre oss? (For den tyske homokulturen var tross alt langt mer militaristisk enn homobevegelsen i USA, for eksempel). Eller er dette gal måte å stille spørsmålet på? ER det noe med homoseksualiteten (eller det bredere spørsmålet: med seksuell ryggesløshet) som til syvende og sist ødelegger det samfunnet som aksepterer den? På mange måter strekker disse spørsmålene seg langt utenfor rekkevidden av denne boken, men im- 318 Lyserøde Hakekors plikasjonene i materialet vi har presentert tvinger oss likevel til å ta stilling til dem. Kanskje den mest hjelpsomme tilnærmingsmetoden er å lete i historien til homoaktivismen i USA for å se om det fins paralleller til de erfaringene vi har fra Tyskland. Som vi har vist i foregående kapitel, var den første åpent homoseksuelle organisasjonen i USA den amerikanske avdelingen av den tyske Menneskerettighetsforbundet, som ble startet i 1924. SHR var imidlertid et villspor. Den amerikanske homobevegelsen begynte i realiteten ikke før på 1940-tallet, etter at de allierte hadde beseiret nazistene. Vi må derfor begynne vår tidslinje med den observasjon at sentrum for internasjonal «homomakt» flyttet seg fra Tyskland til USA etter det tredje rikes fall. Dette betydde et kraftig tilbakeslag for «homobevegelsen» som måtte begynne «fra bunnen av», siden Amerika på 1940-tallet var minst like familieorientert som Tyskland hadde vært i 1860-årene. Vi vet at det implisitte målet til den homoseksuelle politiske aktivismen er å legitimere homoseksuell adferd og forhold i samfunnet. Dette krever nødvendigvis at et samfunn vender ryggen til ekteskapet som det eksklusive domenet for akseptabel seksuell adferd. Når man forlater denne standarden åpner det logisk dørene til alle andre former for seksuell promiskuitet. Det er da også en slik holdningsendring vi ser skje i den vestlige verden i disse dager. Vi skal se at denne endringen ikke er en følge av tilfeldige sosiale krefter, men bevisst, systematisk politisk aktivisme fra «homobevegelsens» side. Homoseksualitet i Nazipartiet 319 HARRY HAY OG MATTACHINERFORBUNDET For å si det med Jonathan Katz, «et slags bånd som er særskilt for den mannlige delen av homohistorien kopler det oppløste Chicagobaserte «Menneskerettsforbundet (1924-25) og Harry Hay, grunnleggeren av Mattachinerforbundet.» (J.Katz:407). Denne «særskilte båndet» er det faktum at den mannen som rekrutterte Hay inn i homoseksualiteten (i 17-årsalderen), Champ Simmons, selv ble forført av et tidligere medlem av SHR. På en pervertert måte synes det riktig å si at Hay på denne måten ble «grunnleggeren av den moderne homobevegelsen [i USA]» (Timmons: Omslaget). (I en annen setting, forteller Hay at hans første homoseksuelle erfaring var da han som fjortenåring ble misbrukt av en tjuefem år gammel mann, ibid:36). Den 10. august 1948, mot slutten av en atten år lang karriere som leder i kommunistpartiet, begynte Hay å organisere en gruppe som skulle bli Mattachinerforbundet (ibid:132). Noe navn ble ikke vedtatt før våren 1951, men fra begynnelsen av ble forbundet sett på et redskap for å ødelegge de sosiale sperrene mot homoseksualitet i den amerikanske kulturen (J.Katz:412f). Navnet Mattachine ble hentet fra «et middelaldersk fransk renessansebrorskap av ugifte borgere.» (ibid:412). Organisasjonens uttalte agenda var å beskytte «retten til privatliv». Akkurat som SHR ble Mattachinerforbundet kontroversielt da ett av deres fremstående medlemmer ble arrestert. Dale Jennings, som var en av grunnleggerne av organisasjonen, ble arrestert for å forsøke å kjøpe sex av en sivilkledd politi- 320 Lyserøde Hakekors tjenestemann med intensjonen å ha homoseksuell sex med vedkommende på et offentlig toalett (ibid:414). Hay var ikke fascist, men han var nyhedning. Han deltok i okkulte ritualer i Los Angeles-avdelingen av «Order of the Eastern Temple», OTO, Aleister Crowleys notoriske antikristelige åndelige gruppering (Timmons:76). Hay sørget for musikalsk akkompagnement til seremonier utført av den lesbiske «yppersteprestinnen». Senere i livet grunnla han New Age-grupperingen Radical Faeris (radikale homoseksuelle) som møttes i en ashram i Arizona-ørkenen for å tilbe hedenske åndsmakter (ibid:265). På enkelte måter kan Hay sammenlignes med Karl Heinrich Ulrichs, homobevegelsens «bestefar». Hay er hans amerikanske motstykke i den forstand at begge mennene satte i gang vedvarende sosiale bevegelser i sine respektive kulturer. Begges målsetning var å underminere den judeo-kristne moralkonsensus i forhold til homoseksuelle forhold. Begge to ble misbrukt som gutter (selv om noen mener at dette er regelen heller enn unntaket når det gjelder homoseksuelle menn). Men i motsetning til Ulrichs ble Hay stadig mer militant under sitt liv, inntil han deltok i Californias notorisk voldelige ACT-UP demonstrasjoner på 1980-tallet (ibid:292). ACTUP, AIDS-koalisjonen for å løsrive makten, var en av de første manifestasjonene av homofascisme innen «homorettighetsbevegelsen». Selv om Hay var i 70-årene da, og ikke er direkte knyttet til noen annen voldelig ødeleggelse av eiendom som ACT-UP står anklaget for, validerte hans nærvær gruppens terrortaktikk. Hay omfavnet også åpent pederasti som en vesentlig del av «homorettighetsbevegelsen» (ibid:296). Homoseksualitet i Nazipartiet 321 Harry Hay og Mattachinerforbundet spydde ut store mengder politisk og sosial aktivisme blant homoseksuelle som snart vokste ut av sine egne sko og deres kontroll. Deres sterkt motiverte aktivister opererte i grupper som fungerte som kommunistceller, hver av dem et «hemmelig broderskap» som var bundet sammen av samme begjær. Som Hay selv sa i et senere intervju, «[vi ønsket å] holde dem under jorden og adskilte slik at ingen enkelt gruppe noensinne kunne vite hvem alle de andre medlemmene var» (J.Katz:410). Sakte, men sikkert, og fra utallige obskure kilder, dukket det opp teorier, offentlige påstander og aksjoner som støttet sosial aksept av homoseksualitet. Og mens makten økte innen den homoseksualistiske lobbyen, slik tiltok også råskapen i deres krav og metoder. ALFRED KINSEY OG KINSEY-INSTITUTTET Mens Harry Hay relativt raskt kom til å føre homobevegelsen ut i dagslyset med Mattachinerforbundet, fortsatte den homoseksuelle aktivismen å bli utført av skjulte cellegrupper og individuelle aktivister som fremdeles var «i skapet». En slik aktivist var Alfred Kinsey. Ingen andre enn Kinseys nærmeste medarbeidere og seksualpartnere visste at hans image som respektabel familiefar og collegeprofessor maskerte hans rolle som hengiven agent for å endre forholdene for homoseksuelle i Amerika. I 1948 utgav Kinsey sin kulturknusende bok, Sexual Behavior in the Human Male (Mannens seksuelle 322 Lyserøde Hakekors oppførsel). Som den første store seksualundersøkelsen av sitt slag, oppgav Kinsey-rapporten at amerikanere var langt mer promiskuøse og seksuelt avvikende enn de hevdet å være (Reisman and Eichel, 1992:2). I mer enn førti år ble Kinseys data mer-eller-mindre stående som absolutte og konklusjonene som han trakk fortsetter den dag i dag å tjene «vitenskapelig» rettferdiggjøring av den såkalte «seksuelle revolusjon». Hans teori om at sex bare er en «ventil» slapp menneskenes oppførsel løs fra det Marcuse kalte «den undertrykkende orden i forplantingsstyrt seksualitet». I Kinseys modell ble alle former for seksuelle uttrykk ble sidestilt. Nyere undersøkelser har imidlertid vist at Amerika slett ikke er den heksegryten av promiskuitet og avvik som Kinseys studie hevdet, endog etter mer enn et halvt århundre med påvirkning fra studien, som så høylydt har vært proklamert som «fakta» av mediene og mye av akademia. US News and World Report forteller om en slik studie, utført av National Opinion Research Center ved University of Chicago, at den viste at «trofastheten vedvarer». Hele 83 prosent av amerikanerne hadde sex med en person eller hadde ingen sexpartnere i løpet av det siste året, og halvparten av amerikanerne hadde bare en partner i de foregående fem årene» (US News and World Report, oktober 1994:75). Kinseys studie var skreddersydd for det homoseksuelle/pederast-miljøet. Bare få uker etter at den var sluppet, lanserte Harry Hay formelt Mattachinerforbundet. Vi har intet bevis for at Kinsey og Hay reelt sett koordinerte sine oppgaver, selv om vi vet at Hay og Kinsey møttes mer enn syv år før publiseringen av den Homoseksualitet i Nazipartiet 323 første Kinsey-rapporten (Timmons:111). Vi vet også at en innflytelsesrik medarbeider av Kinsey, Wardell Pomeroy, senere ble en av rådgiverne i Mattachinerforbundet, noe som muligens indikerer et dypere forhold mellom Kinseys organisasjon og mattachinerne (Marotta:80). Kinseys sterkt oppblåste tall når det gjelder antall homoseksuelle i Amerika er grunnlaget for den vedvarende myten om at minst ti prosent av befolkningen er homoseksuelle. Hans syvpunkts Kinseyskala, «der biseksualitet utgjorde en ‘balansert’ midtpunkt mellom heteroseksualitet (0) og homoseksualitet (6) (ibid:10) forsøkte å fremstille homoseksualitet som en norm per definisjon. Han proklamerte ellers at sex mellom voksne og barn var fullstendig harmløst. Disse funnene var basert på data innsamlet av pedofile fra eksperimenter med hundrevis av barn — helt ned til to måneders alder (ibid:36). I «Kinsey, Sex and Fraud» (Kinsey, Sex og Svindel) hevder Reisman og Eichel at Kinsey «påstod å kunne bevise at barn var seksuelle vesener, endog fra barnsben av, og at de kunne og burde oppleve nytelse og godartet seksuelt samvær med voksne «partnere» «. (ibid:3). Reisman og Eichel fortsetter med å fremme tanken om at Kinsey bevisst overså kriminelt seksuelt misbruk av barn og bevisst forfalsket data for å fremme sin personlige og seksuelle agenda. De referer til tidligere medarbeider av Kinsey, Gershon Legman som forteller at «Kinseys ikke-veldig-hemmelige planer var å «respektabilisere» homoseksualitet og enkelte seksuelle perversjoner» (ibid:34). De viser også til sosiologene Albert Hobbs og Richard Lambert som oppdaget «at for- 324 Lyserøde Hakekors fatterne bak Kinsey-rapporten bevisst syntes å overse begrensningene i deres egne tester for å «kunne samle mulige misvisninger på nesten hvilken som helst måte som kunne styrke påstanden om [antallet] homoseksuelle» (ibid:24). Var Kinsey homoseksuell, pedofil; eller både og? En historiker mener at Kinsey «kan ha oppdaget de homoseksuelle tendensene, som han senere tilskrev en stor proporsjon av befolkningen hos seg selv, (Robinson i Reisman and Eichel, 1992:204). Men Reisman og Eichel gjør framlegg om at han manifesterte mer av typiske pedofile holdninger. I tillegg til hans interesse for seksuelle eksperimenter med barn,» skriver de, «var Kinsey en ivrig samler av pornografi (og pornofilmskaper) — et vesentlig trekk hos personer som lider av pedofili» (Reisman and Eichel, 1992:205). I et senere forskningsarbeid forteller Reisman mer spesifikt at Kinsey produserte og regisserte filmer med homoseksuell sadomasochisme ved Indiana University, og at hans samling av pornografi inneholdt filmer av barn som deltok i seksuelle handlinger (Reisman, 1998:80f). Det er imidlertid ikke noen tvil om at Kinsey passer inn i profilen til en homoseksuell aktivist. Akkurat som militante homoseksuelle som har nydt godt av hans arbeid, var Kinsey «fortørnet over effekten den judeo-kristne tradisjonen hadde på samfunnet,» skriver Reisman og Eichel. «Det er tydelig at han delte [medforsker Wardell] Pomeroys syn på at kristne bar med seg en nesten paranoid tilnærmelse til seksualitet fra jødene» (ibid:6). Pomeroy er forøvrig kjent for sin støtte til sex mellom voksne og barn. I en artikkel om pedofili fra 1992, skriver forfatteren Michael Ebert om Homoseksualitet i Nazipartiet 325 Pomeroy og siterer ham: «Mange synes å tro at enhver form for [seksuell] kontakt mellom barn og voksne har dårlig innflytelse på barnet. Jeg mener at dette kan være både kjærlig og omtenksom ansvarlig seksuell aktivitet» (Ebert:6f). Kinseyinstuttet kom senere til å bli anerkjent som det amerikanske motstykket til Institutt for Seksualforskning i Berlin. Redaktøren av tidsskriftet Fidelity, E. Michael Jones, fortalte en av oss (Lively) i en samtale at han selv hadde sett noen av de overlevende dokumentene fra Berlin-instituttet i kjelleren på Kinsey-bygningen. Akkurat som dets tyske forgjenger hadde vært, var Kinsey-instituttet hengitt til å legitimere seksuelle perversjoner. DEN SEKSUELLE REVOLUSJON Innen fem år etter Kinsey-rapporten, hadde Hugh Hefner lansert Playboy Magazine (og med det den moderne pornoindustrien), hvis opprinnelige målgruppe var den generasjonen unge menn som Kinsey talte til under sine leksjoner på College. Enn mer betydningsfullt, populariserte det Kinseys seksuelle frie sedelære også når det gjaldt homoseksualitet blant store deler av den mannlige befolkningen av Amerika. Hefner har selv blitt sitert sigende at dersom Kinsey var forskeren bak den seksuelle revolusjonen, var han propagandisten (Reisman, 1998:108). Vi antyder ikke at Hefner er homoseksuell, bare at Playboy Magazine tjenestegjør som et redskap for 326 Lyserøde Hakekors ‘homoseksuell’ sosial bygging i og med at eksistensen av en voksende pornografisk industri tjener «homosaken» ved å moralt sett korrumpere menn som benytter det. Det gjør den logisk sett mindre i stand til å opponere mot homoseksualitet på moralsk grunnlag og sjansen er enn større for å støtte offentlige organer som legitimerer seksuell frihet. Påvirkning fra pornografi, spesielt fra ung alder av, kan også være porten inn til en ‘homoseksuell’ livsstil i seg selv. På samme måte blir også den ‘homoseksuelle’ saken fremmet av en fremgangsrik abortindustri (som også dukket opp som en følge av den seksuelle revolusjonen). Valget om å drepe sine ufødte barn kompromitterer både menn og kvinner moralsk (og gjør dem uvillige til å kritisere valget om å delta i andre former for umoralsk adferd), og forsikrer at følgen av et uønsket barn ikke blir en vedvarende bremsekloss for dem som har valgt seksuell frihet fremfor familien. Dette forklarer hvorfor homoseksuelle, som per definisjon ikke kan få barn i sammen, er blant de mest militante talsmennene for fri abort. Aksepten for seksuell tilfredstillelse som en viktig sosial verdi fører unektelig til en nedadgående spiral i kulturen. I det amerikanske samfunnet, har salget av rekreasjonssex til unge menn i college-alder på 1950tallet skapt et «marked» for ubluferdige og seksuelt eventyrlige unge kvinner, som i sin tur hjalp til med å fremme tanken om kvinnelig promiskuitet. Straks ubluferdighet og promiskuitet ble akseptabelt for enkelte kvinner på 1960-tallet, øket presset på alle kvinner i konkurransen om menns oppmerksomhet, om å ta disse holdningene til seg. Dette ble spesielt sant Homoseksualitet i Nazipartiet 327 om de yngste av kvinnene i gifteferdig alder i denne generasjonen, hvis personlige moral og verdier var blitt påvirket av et tiår med sexmettet populærkultur. Med en én gros tilstrømning av kvinner inn i en verden av seksuell fristillelse vokste det fram et antall samfunnsmessige krav: For den feministiske politiske bevegelsen om «å frigjøre» kvinner fra samfunnets forventninger om ekteskap og barnefødsler (National Organization for Women ble dannet i 1966); for prevensjon etter behov (Griswold v. Connecticut — 1966); for abort etter kvinnens ønske (Roe v. Wade — 1973); og for «fri adgang» til skilsmisse (tverrstatlig liberalisering av skilsmisselovene begynte tidlig på 1970-tallet). Følgene av denne politikken hadde vært var å oppnå de ‘homoseksuelle’ målsetningene slik de var stipulert av Kinseys doktriner: den progressive avnormaliseringen av ekteskapet og den stadige normaliseringen av seksuell fristillelse. Folketellingsdataene som ble publisert i 1998 viste en firedobling i antallet skilsmisser fra 1970 til 1996, mens befolkningen av «samboende» par som aldri hadde vært gift hadde mer enn doblet seg. Blant bivirkningene som har blitt en del av de dramatiske endringene i livet til et folk, bivirkninger som har økt stadig siden 1960-årene, er en økning i kriminalsaker (spesielt voldelige forbrytelser), samt seksuelt overførte og andre sykdommer, og økningen i psykiske plager og kronisk misbruk av narkotiske stoffer. Alt dette er følger som en kan forvente å finne i en generasjon av borgere som blir oppdratt i ustabile hjem. Hvert og ett av disse sosiale problemene er en direkte følge av å omfavne den ‘homoseksuelle’ tanken om seksuell fristillelse slik den ble popularisert av 328 Lyserøde Hakekors Kinsey. I mellomtiden, mens jaget etter seksuell tilfredstillelse er det personlige målet til en stadig større del av de ikke-homoseksuelle i befolkningen, har «homobevegelsen» fortatt sin fremgang. STONEWALL-OPPRØRET OG HOMOAGGRESSIVITET «Two, Four, Six, Eight — smash the family, smash the state!» (Kaffe, Te og Mjølk og Vatn, Knus Familien, så døyr òg staten!» (Populært slagord blant 1970-tallets homoaktivister — Oosterhuis and Steakley:2). Innen 1969 hadde utviklingen innen en økende homoseksuell subkultur i Amerika født fram et åpenlyst homoseksuelt nærvær i storbyene. Såkalte «homsebarer» sprang frem i Los Angeles og New York, og var fylt av en bisarr blanding av «gatehomoseksuelle», narkomane og gutteprostituerte (Marotta:71). I New York deltok homoseksuelle til stadighet i offentlig sex med anonyme partnere «på lasteplanet på biler som var parkert ved bryggene i West Village» (ibid:93) og på offentlige toaletter. Homoseksuell aktivitet skjedde så ofte i buskene i en av de offentlige parkene at myndighetene ble nødt til å hogge ned trær for å stanse dette (Adam:85). I tilsvar til politiets forsøk på å sette en stopper for denne økende graden av offensiv oppførsel, begynte de homoseksuelle å organisere et krav om «retten» til offentlig avvik. Styrket av sine tall, begynte de å demonstrere mot forretninger som Macy’s Department Store, som hadde slått ned på homoseksuell adferd på toalettene i kjøpesenteret (ibid:85). Homoseksualitet i Nazipartiet 329 Om kvelden den 27. juni 1969, adopterte «homorettighetsbevegelsen» offisielt terror som et middel for å ta kontrollen med makt da en gretten gjeng av «transvestitter, lesber, gatebeboere og bargutter» fysisk gikk til angrep på politiet som utførte et raid mot Stonewall Bar på Christopher Street i New York. Stonewall var «en av de best kjente av de mafiaeide barene» (Marotta:75), og ble stengt for å selge alkohol uten skjenkeløyve. Det var også et tilholdssted for seksuelle avvikere. Da politiet begynte å ta noen av barens stamkunder inn til forhør, samlet en bande homoseksuelle seg på den andre siden av gaten. Homoseksualisten Toby Marottas «The Politics of Homosexuality» gjengir øyenvitneskildringer av en skribent i avisen «The Village Voice»: «Nesten som på ordre brøt hele banden ut i kasting av brostein og flasker. Søppelspannet jeg stod på ble nesten revet ut under føttene mine da en guttunge forsøkte å ta det for å knuse vinduer. Ut fra ingenting kom et løsrevet parkometer og ble brukt som rambukk mot døren på Stonewall Bar. Jeg hørte flere rop som lød «la oss få tak i gass», men ildtungene som snart kom til syne gjennom vinduet på Stonewall [der politikonstablene var fanget] var et veritabelt sjokk (Ibid:72). Innen morgengry var Stonewall Bar en utbrent ruin og de homoseksuelle lederne hadde proklamert at voldsbruken hadde vært en suksess. Interessant nok blir årsdagen for denne hendelsen idag kalt «Gay Pride Day» (Homoseksuell Stolthet-dagen), en dag da man ser parader og andre tildragelse som oftest er best kjent for offentlig sex og nakenhet (ibid:158). Det er ironisk at de samme aktivistene som steg fram fra dette nye militante miljøet (i 1970) som utviklet en strategi om å hevde 330 Lyserøde Hakekors homoseksuelles status som offer gjennom bruken av den lyserøde trekanten og minnet om de homoseksuelle som ble forfulgt av nazistene (Adam:86). Fremveksten av homoseksuell aggresjon gjenspeilet progresjonen i en aggressiv «mannemanns»gruppering innen den amerikanske «homobevegelsen», mye likt det som skjedde rundt begynnelsen av forrige århundre i Tyskland. (Ironisk nok, mens disse maskulint orienterte «homsene» antar en overlegenhetsholdning over «kvinnfolkaktige» både i Tyskland og USA ble faktisk «homobevegelsen» grunnlagt av en «kvinnfolkaktige» homoseksuelle og bare senere ble det slik at «mannemennene» overtok kontrollen over bevegelsen».) I «The Making of The Modern Homosexual» (Kunsten å skape en moderne homoseksuell) skriver forfatter Gregg Blachford at homoseksuelle under denne tiden beveget seg bort fra den tidligere stereotypen med «pent genserkledde gutter» («swish and sweaters») til en ny og maskulin stil (som ble) den dominerende moten å uttrykke seg på innen subkulturen (Blachford:187). Etter Stonewall-opprøret ble Mattachinerforbundets Aksjonskomité i New York-avdelingen bejublet for sin «organiserte motstand» (Adams:81), men kontrollen over bevegelsen raskt ble fratatt dem av en enda mer ekstrem gruppe aktivister. Disse mennene dannet kjapt «Gay Liberation Front» (Homoseksuell Frigjøringsfront), kalt slik «fordi navnet hadde samme klang som National Liberation Front» (Viet Cong i Vietnam) (ibid:91). I sentrum av denne nye kretsen av maktpersoner stod Herbert Marcuse (ibid:88), mangeårig sosialist som hadde lært seg sin politikk (og kanskje endog homoseksualitet) i Tyskland før Homoseksualitet i Nazipartiet 331 nazitiden. Homoseksualisten og historikeren Barry J. Adam skriver: «Herbert Marcuse, som hadde vært en ungdommelig deltaker i den tyske revolusjonen i 1918 og som var blitt oppdratt til å tro i pakt med Weimarrepublikkens reformering av livsvilkårene, fanget oppmerksomheten hos mange homoseksuelle frigjørere. Hans bok «Eros and Civilization», publisert i den ideologiske ørkenen 1955, koplet sammen homobevegelsene fra før og etter krigen med den implisitte visjon at homoseksualitet var en protest «mot den formeringsrettede seksualitetens undertrykkelse» (ibid:84). Stonewall-opprøret ble det nye symbolet for «homorettighetsbevegelsen». I dets kjølvann, sprang Homoseksuelles Frigjøringsfront opp som paddehatter over hele landet, og brukte skremselsmetoder og tvang for å oppnå politiske mål. Øyeblikkelig satte de seg mål om stanse det medisinske establishmentet, hvis økende effektivitet om å behandle homoseksuelle avvik truet bevegelsens logiske premisser (Rueda:101ff). Adam skriver at «Homoseksuelles Frigjøringsfront stormet Psykologi-, Lege-, og Adferdkonferanser og i San Francisco, Los Angeles og Chicago, hvor de skjelte ut talerne med rop og skrik og terroriserte tilhørerne (Adam:87f). Så ekstreme som de hadde blitt i seg selv forutsa Mattachinerforbundet at frigjøringsfronten kom til å feile med å inspirere bevegelsen på grunn av de «voldelige taktikkene» (Marotta:136), men de tok feil. Selv om frigjøringfronten kollapset i 1972, dels på grunn av en konflikt mellom «transvestitter og machoer» («kvinnfolkaktige» og «mannemenn») ble filosofien deres stående (Adam:90). 332 Lyserøde Hakekors Den 15. desember 1972 kapitulerte styret i the American Psychiatric Association (Psykiatriforbundet) for ekstremistenes krav. De homoseksuelle hadde begynt å tale om urokkelige psykiatere som «krigsforbrytere» (ibid:88), med entydige hentydninger. Muligens var dette av frykt for egen sikkerhet, og garantert lei av den stadige trakasseringen, proklamerte de at homoseksualitet ikke lenger var for sykdom å regne. Den påfølgende avstemningen, som ble krevd av rasende medlemmer av organisasjonen, ble gjennomført via post og ble delvis kontrollert av National Gay and Lesbian Task Force (Rueda:1982). Homoseksualistene vant avstemningen og den nye offisielle definisjonen av homoseksualitet som en lidelse ble endret til å omfatte bare dem som «ikke trivdes med sin seksuelle orientering» (Adam:88). Historikeren Enrique Rueda skriver: Denne avstemningen var ikke resultatet av en vitenskapelig analyse etter årevis med nøye forskning. Ei heller var det et rent objektivt valg når det gjaldt innsamlingen av uimotsigelige data. Det udiskutable faktum at avstemningen ble gjennomført avslører hele prosessen, siden eksistensen av en ortodoksi [rett lære, overs. anm.] i seg selv motsier selve kjernen i vitenskapen (Rueda:106). DEN AMERIKANSKE WEIMARREPUBLIKKEN Hvordan henger så alt dette sammen med den tyske erfaringen? En slående parallell er det tidsrommet som gikk med for å gjøre homoseksualiteten kulturelt Homoseksualitet i Nazipartiet 333 akseptert i begge land. I Tyskland gikk det omkring 25 år fra dannelsen av WHR ble dannet av Magnus Hirschfeld til denne formen for seksuell perversjon ble åpenlyst praktisert i Tyskland (grovt regnet fra 1897 til 1920-årene). I USA begynte den åpenlyse homoseksualiteten å vise seg på begynnelsen av 1970-årene, et kvart århundre etter at Harry Hay dannet Mattachinerforbundet. En annen likhet ligger i den ustrekningen av hvilke perversiteter som skred frem straks de moralske barrierene ble revet. La oss kort sammenligne de to samfunnene. Under Weimar-regjeringen, som ble etablert etter Kaiser Wilhelm IIs abdikasjon i 1918, ble det stilt spørsmål ved mange tradisjonelle holdninger. Deriblant også seksualiteten. På samme måte som den vestlige verden gjør i dag, erfarte Weimar-Tyskland store konflikter mens disse politiske trekkene kolliderte med de tradisjonelle judeo-kristne verdiene. Følelsene omkring «seksuelle spørsmål» gikk høyt. Man drøftet kjønnsrollene og holdningene mot ekteskapet, familien og barneoppdragelse, og disse diskusjonene var bundet opp med argumenter om sosialpolitikk og demografiske trender (Peukert:101). I dette klimaet vant homoseksualistene stadig større territoria. Nesten øyeblikkelig begynte de største tyske byene å bli tilfluktssteder for alle seksuelle uttrykksformer. William Manchester skriver om «transvestitthaller, [hvor] hundrevis av menn utkledd som kvinner og hundrevis av kvinner utkledd som menn 334 Lyserøde Hakekors danset under politiets argusøyne» og om «mødre i trettiårene, som sammen med sine døtre tilbød «mor-ogdatter-sex» (Manchester:57). Plant skriver at «luksuriøse lesbebarer og nattklubber [som] aldri fryktet raid fra politiet» (Plant:27). Steakley anfører at «offisiell toleranse ble manifestert ... i det uhindrede konsumet av narkotika i enkelte homobarer, og transvestitter ble gitt polititillatelse til å kle seg i ‘drag’ offentlig (Steakley:81). Historikeren og levnetsskildreren Charles Bracelen Flood taler om «triste bakgater patruljert av prostituerte i alle aldre og av begge kjønn, deriblant unge gutter og jenter med rouge på kinnene» (Flood:196). «Berlins spesialiserte etablissementer omfattet et badehus med mannlige prostituerte negre som ble frekventert av Ernst Röhm, skriver Flood, og «det var en sedat nattklubb for lesbiske, Die Silhouette, hvor de fleste av kvinnene, satt på harde benker langs veggene, kledd i herreklær med krage og slips, men hvor de unge pikene som var tilstede gikk kledd i kjoler med sterkt fremhevet femininitet.» (ibid:197). Tysklands variant av Madonna var en kvinne ved navn Anita Berber, «rollemodell for tusener av tyske jenter [som] danset nakne og elsket med menn og kvinner på bardisker, opplyst av lyskastere, mens tilskuerne stirret på og befølte hverandre» (Manchester:57). Rector beskriver Weimartiden som et «seksuelt tivoli» (Rector:15). Det var minst like mange, om ikke flere homoseksuelle tidsskrifter og homsebarer i Berlin på 1920-tallet som det er i New York City i dag, og Berlin på den tiden Homoseksualitet i Nazipartiet 335 summet med muligheten for å danne et nasjonalt homoseksuelt politisk parti. Den seksuelle revolusjonen, med sine frislupne og lettføtte holdninger, deriblant konebytte og gruppesex som moralske rettesnorer, var en tysk «oppfinnelse» av tjueårene. Abort var det ingen som så noe galt i og kondomer ble åpenlyst solgt over disk i kolonialforretninger og nesten alle andre offentlige kjøpssteder. (Rector fortsetter med å sitere fra T.L. Jarman): «Friheten degenererte til lidderlige barer for homoseksuelle, kafeer der menn danset med menn, pornografisk litteratur i kiosken på hjørnet — alt dette ble akseptert som en del av det nye livet (ibid:13). I dag er alt dette manifestert i det amerikanske [og også det norske] samfunnet. Lokket er fjernet fra Pandoraboksen som slapp ut Kinsey, Harry Hay og mattachinerne. Rueda skriver: «Det fins ikke færre enn 2000 [barer for homoseksuelle i Amerika]. De rangerer fra små «lurvete» steder i mørke og farlige bakgater til luksuriøse etablissementer. Enkelte barer tjener de mer konvensjonelt utseende. Andre spesialiserer seg på sadomasochister og transvestitter. Det fins barer som formålsbevisst tiltrekker seg de unge, prostituerte som tiltrekker seg eldre homoseksuelle som i tur kjøper drinker til de yngste mens seksuelle tjenester blir avtalt. Trykte brosjyrer for omreisende homoseksuelle [som spesifiserte] hvor prostituerte var tilgjengelige eller «grovere saker» (d.e. homoseksuelle som liker å bli behandlet hardt eller som opptrer voldelig) (Rueda:33). 336 Lyserøde Hakekors Amerikanske byer har også sine egne «badehus», som ikke er reelle bad, men møtesteder for anonyme homoseksuelle møter. «Folk går inn på disse stedene og har sex med flere partnere og har ingen anelse hvem de har sex med,» forteller den tidligere homoseksuelle Jon Paulk. «Jeg vet om dette av egen erfaring og fra de mange, mange jeg var sammen med da jeg levde ut min homofile livsstil» («The Gay Agenda», video). Paulk forteller også at disse «badehusene» holdes åpne til tross for AIDS-epidemien. Han beskriver også aktiviteten som kalles «cruising» hvor homoseksuelle møtes for anonym sex på offentlige toaletter og andre offentlige steder. Mens dette tydeligvis alltid har vært vanlig oppførsel innen det homoseksuelle miljøet, antyder Paulk at det er langt mer utbredt idag enn noensinne tidligere. Dette blir også bekreftet av andre som har observert «homorettighetsbevegelsen» (Grant, 1993:36f). Det kunne vært skrevet mye mer om forskjellene innen homoseksuelle perversjoner som har blomstret i Amerikas byer og tettsteder idag (og som i stadig økende grad dominerer mediene). Forfatterne føler at homoseksualitet som sådan trenger å bli avslørt overfor folk flest, fordi de fleste av dem blir utsatt for forsøk på informasjon som drar dem bort i andre retninger (d.e. «status som ofre», «rettigheter», etc.). Men her er det vår intensjon å fokusere på sosiale, politiske og åndelige avgreininger av denne adferden. Homoseksualitet i Nazipartiet 337 FØLGENE Når vi ser bort fra religion, er den logiske bakgrunnen for at et samfunn avgrenser sex til ekteskapet svært fundamental. Ekteskapet «helliger» det som ellers er ganske enkelt selvsentrert nytelsesjag, mens det også beskytter individet og samfunnet fra de fleste problemer som er assosiert med «uønskede» barn, seksuelt overførbare sykdommer og serielle forhold. (Vi lurer på hvor mange av våre mest overhengende sosiale problemer i dag er direkte eller indirekte relatert til disse faktorene alene?) I det øyeblikket et samfunn forlater ekteskapet som forutsetning for seksuelle forhold, blir det svært lite logisk grunnlag tilbake for å begrense seksuelle avvik og promiskuitet. Som eksempel kan vi nevne: På hvilket grunnlag kan et samfunn nekte homoseksuelle adferdsfrihet dersom ikke-homoseksuelle blir tillatt å øve spredning av liknende sykdomsoverførende seksuelle handlinger? Og dersom offentlig helsetiltak ikke lenger utøver motvekt mot «retten» til seksuell frihet under loven, hva skal da rettferdiggjøre de stadige begrensningene mot sadomasochisme, incest, bestialitet (zoofili) og endatil pedofili? Et samfunn har ikke lenger grunnlag for å regulere seksuell adferd, når de ser bort fra de moralske standardene og bare omfavner tanken om «gjensidig samtykke». Kan vi ha tiltro til at den vestlige verdens moralske standarder kommer til å holde på en varig barriere til den fortsatte økningen i seksuelle avvik? Ganske visst ikke når vi tar sex basert på gjensidig samtykke mellom voksne til følge. Et raskt overblikk på 338 Lyserøde Hakekors menyen over tilgjengelig pornografi på internett avslører at slaget er tapt. Men vi må stille spørsmål ved om frontlinjene kommer til å holde mot legitimering av sex mellom voksne og barn? Svaret på det ligger i hendene på «homoaktivistene», hvis holdninger til egen seksuell frihet har satt fart i den seksuelle revolusjonen. PEDERASTI I HOMOBEVEGELSEN Den seieren «homopolitikerne» vant over vitenskapelig objektivitet i 1973 i det amerikanske psykiatriske forbund fikk vidtrekkende følger. Etter at APAs medisinske standard falt mot normaliseringen av homoseksualitet, vant «homorettighets»-aktivistene store seire i offentlig aksept av, eller i det minste toleranse overfor, åpenlys homoseksualitet. Dette faktum er spesielt skremmende når vi tar til følge at APA nå har tatt steg som enkelte endog hevder er å «normalisere» også pedofili. September 1994-utgaven av «Regeneration News», nyhetsbrevet til en gruppe i Baltimore som arbeider for å hjelpe homoseksuelle ut av homoseksualiteten, gjengir en artikkel om dette. Direktør for Regeneration, Alan Medinger, sammenligner de nye kriteriene for å diagnostisere pedofili med den forutgående standarden: «I den tidligere DSM-III-R (Diagnose og Statistikkliste for Psykiatere) ble pedofili diagnostisert som et avvik dersom «personen har utøvet disse driftene eller blir markant plaget av dem», mens den nye standarden definerer pedofili som «betydelige kvaler eller forringelse i sosiale, yrkesrelaterte eller andre viktige områder eller Homoseksualitet i Nazipartiet 339 funksjoner» (Medinger, gjenopptrykk i «Stop Promoting Homosexuality Hawaii Newsletter, November 1994. Vår utheving). APA har tatt steg som kan tolkes dithen at de antyder at voksen sex med barn er normalt så lenge ingen av personene føler det problematisk for sin seksuelle orientering. APA har imidlertid noen presiseringer til denne forståelsen. Selv om mange nåtidige homoaktivister, spesielt lesbiske, forsøker å distansere seg fra sine pederastiske kamerater, gjenstår det faktum at pederaster (akkurat som i Tyskland) alltid har stått i forfronten for bevegelsen, selv om de ofte har vært «i skapet». Og «rettighetene» voksne har til å ha sex med barn alltid har vært bevegelsens grunnleggende målsetning. I februar 1972, møttes en nasjonal samarbeidsgruppe for homoseksuelle grupperinger i Chicago for å sette sammen en liste over bevegelsens prioriteter. Langt fremme på listen var kravet om en «avvisning av alle lover som kontrollerte en seksuell lavalder» (Rueda:201ff). I Canada har allerede seksuell lavalder blitt senket til 14 år (Mulshine:10). Organisasjonene som spesielt har hengitt seg selv til «pedofiles rettigheter» eller «pederasters rettigheter» består alle av homoseksuelle menn (Rueda:173ff), og i de store byene med aktive homoseksuelle miljøer, har «homobokhandlene» flere titler som fremmer sex mellom voksne menn og unge gutter (Grant, 1993:22). Tom Reeves, en selverkjent pederast som var med i den tidlige homorettighetsbevegelsen, er en av et antall skribenter i en antologi som kalles «Variasjoner over 340 Lyserøde Hakekors Kjærlighet mellom Menn og Gutter». Han forklarer en pederasts rolle i homoseksualistisk aktivisme: «Nesten alle de tidligere åpenlyst homoseksuelle skribentene var pederaster. Pederasti var et stadig tilbakevendende tema i tidlig homolitteratur, kunst og pornografi. Stonewallopprøret ble forårsaket av en tildragelse som involverte en transvestitt under seksuell lavalder, og likevel ble ikke den detaljen vurdert som vesentlig. Curtis Price, en fjorten år gammel, selverklært «ekstrem guttehore» dannet den første homofrigjøringsorganisasjonen i Baltimore. Mange av lederne av tidlig homofrigjøringskamp og grunnleggerne av store homogrupperinger i USA var gutte-elskere (Reeves i Pascal:47). En annen av de tidlige lederne for «homorettighetsbevegelsen» var David Thorstad, også han selvidentifisert pederast. Thorstad var president i «Gay Activist Alliance» (Homoseksuell Aktivistallianse) (Stop Promoting Homosexuality Hawaii, november 1994:6), en av de største av gruppene som ble til i New York i kjølvannet av Stonewall-opprøret. GAA oppfant «strategien med å ’zappe’ politikere,» skriver Marotta, «noe som senere skulle bli deres varemerke. De hadde lært seg at homoseksuelle kunne infiltrere politiske samlinger og gjøre seg selv hørt gjennom freidig framfusenhet» (Marotta:137). GAA utviklet også strategien med å bruke disse «forsiktig planlagte konfrontasjonene» til å tvinge politikere til å følge «anti-diskriminerings»-lovene (ibid:150). GAA ble tidlig i 1974 reorganisert som «National Gay and Lesbian Task Force» (Adam:88). Homoseksualitet i Nazipartiet 341 Thorstad har sammen med Reeves og andre, senere gått til det steget det er å danne «North American Man/Boy Love Association» i 1978 (NAMBLA Bulletin, September 1992:2). NAMBLA, som er den største organisasjonen som kjemper for «pederasters rettigheter» i landet, skjuler sin agenda i retorikk om bekymring over barns rettigheter til «seksuell frihet.» (Pascal:49). I senere år har NAMBLA kommer under angrep av enkelte elementer innen «homorettighets»-alliansen, som har forsøkt å ekskludere gruppen fra enkelte høyt profilerte medie-tilstelninger. Dette har imidlertid bare ført til kraftige tilsvar fra gruppens støttespillere. Da NAMBLA ble nektet å delta i «Gay Pride Parade» i Los Angeles 1986, tok Harry Hay på seg en genser påtrykt teksten: «NAMBLA går ved min side». Timmons skriver at Hay «ikke kunne holde raseriet sitt i sjakk» over at NAMBLA var ekskludert (Timmos:296). Enn senere, som meldt i NAMBLA Bulletin, var Hay hovedtaler ved NAMBLAs årvisse medlemskonferanse, den 24-25. juni 1994. «Han holdt en inspirerende tale om å gjenvinne den homoerotiske ånd i å dele og elske fra ulike antikke greske tradisjoner av pederasti for 1990-årene. En svært balansert og sensitiv gjengivelse av konferansen stod å lese i et brev fra en leser som var blitt invitert til konferansen den 23. august. (NAMBLA Bulletin, september 1994:3). Andre homoseksualistiske organisasjoner som driver med «barns rettigheter» omfatter Rene Guyon Society, som ble dannet i 1962 «for å gjøre det mulig for voksne å bidra med seksuell stimulans til så godt som alle barn» (Rueda:177), og en gruppe kalt Project Truth 342 Lyserøde Hakekors (NAMBLA Bulletin, september 1994). (Mens vi nå diskuterer homoseksuelle utbrytergrupper bør vi nevne Eulenspiegel Society, som ble dannet i 1971 for å fremme «sadomasochistiske rettigheter» for homoseksuelle som «er spesielt opptatt av frihet for seksuelle minoriteter og spesielt dem hvis seksualitet omfatter S/M» Rueda:175). At grupper som disse ble akseptert som medlemmer i International Lesbian and Gay Association (ILGA) førte til at de igjen ble utvist fra FNs Økonomiske og Sosiale Råd i september 1993. I et forsøk på og stanse utvisningen, forsøkte ILGA å distansere seg fra pederastgruppene, men fant fort ut at støtten til «gutteelskerne» satt for dypt og fast innad i organisasjonen. ILGAs utstøtelse av NAMBLA etter ti års medlemsskap og et par andre sterkt profilerte grupper førte til at europeiske pederastorganisasjoner reiste seg i protest. Splittelsen innad i ILGA fortsetter (NAMBLA Bulletin, september 1994:3). En annen som forsvarer pederasti er grunnleggeren av ACT-UP, Larry Kramer. I «Rapport fra Holocaust: Kunsten å skape en AIDS-aktivist», hadde Kramer sitt å si om sex mellom voksne og barn: «I de tilfeller hvor barn har sex med sine homoseksuelle eldre, enten de er lærere eller andre, må jeg understreke at det ofte, svært ofte har seg slik at barnet ønsker denne aktiviteten, eller endog oppsøker den» (Kramer:234). Ifølge Reeves var både Queer Nation og Act-Up tilholdssted for «både gutter og menn» som ønsket «ytterligere kulturelle aktiviteter utover sine forhold» (Reeves i Pascal:73). Homoseksualitet i Nazipartiet 343 Pedofili og promotering av den er ikke begrenset til mannlige homoseksuelle. Virginia Uribe, en lesbisk lærer i Los Angeles, har stått i forfronten for en bevegelse som skal «hjelpe og frigjøre homofile tenåringer» gjennom skolebasert pro-homoseksuell «rådgivning» (Homosexuality, the Classroom and Your Children). Hennes eget program, kalt Project 10 (oppkalt etter den ofte siterte statistikken som påstår at 10 prosent av befolkningen er homoseksuelle, et tall som i realiteten er nærmere 2 prosent) inneholdt en bok for unge mennesker kalt «One Teenager in Ten». Denne «ressursen» for tenåringer med problemer inneholder grove pornografiske historier, deriblant en livaktig fremstilt scene mellom en tolv år gammel jente og hennes 23 år gamle danselærer. Det som synes å være målsetningen er å aktivisere barns seksualitet i stadig yngre alder. På en konferanse som promoterte Project 10 til offentlige skolelærere i Oregon, innrømte sosiolog fra University of Washington, Pepper Schwartz at det å forsøke å nå barn med tanken om «gjenkjennelse» ved å si: «Her og nå, å få samfunnet til å si ‘homoseksuell’ er bra; med ni og ti-åringer er det noe vanskeligere, men bare fordi om det er vanskelig betyr det ikke at det ikke er riktig (Homosexuality, the Classroom and Your Children, 1992). De som nyter godt av «seksuell frihet» for barn og tenåringer er ofte rovdyraktige voksne homoseksuelle. The National Gay and Lesbian Task Force er registrert å ha uttalt at «homoseksuelle tenåringer bør hjelpes til å komme ut» (Mulshine:10), men skribenten Paul Mulshine anfører at «denne rådgivningen og sexen pleier å komme fra voksne homofile som fører tenåringen ut». En studie publisert i «Journal of Pediatrics» (Pediatri- 344 Lyserøde Hakekors journalen, organ for barneleger!) viste at av et utvalg av homofile tenåringer som hadde fast seksualpartnere var snittalderen på partnerne 25 år» (ibid:10). Han nevner en «studie fra 1985 innen 12 amerikanske rettsdistrikter [om misbruk av barn, som] viste at i gjennomsnitt var omkring 40 prosent av arrestasjonene av pederastiske homoseksuelle (ibid:11). Selv om enkelte avviser at voksnes «rett» til å ha sex med barn forblir en sentral del av «homorettighetsbevegelsen», taler bevisene helt motsatt. Alyson Publications, som er den anførende utgiver av ‘homoseksuelle’ titler, markedsfører bøker rettet mot førskolebarn, som «Pappas Romkamerat» og «Kari har to mammaer» side med side av «Homofil sex: Lærebok for menn som elsker menn». Den siste inneholder detaljerte instruksjoner for pedofile og pederaster, hvordan de skal unngå å bli oppdaget og arrestert. «Unngå situasjoner,» skriver forfatter Jack Hart, «hvor flere menn har sex med samme gutt, eller flere gutter, over lengre tid» (Hart:123). Det er ingen tvil om at disse rettesnorene blir takknemlig akseptert av pederaster i samfunnet, en gruppe som er mye større enn de fleste aner. For eksempel hevdet Reeves i 1979 i en tale at han personlig hadde møtt «mer enn 500 menn» som «slet med sin tiltrekning til gutter». «Nesten alle sammen,» sa Reeves «var de lærere eller speiderledere og ledere i gutteklubber» (Rueda:97). Homoseksualitet i Nazipartiet 345 SPEIDERE UNDER BELEIRING Heldigvis har Amerikas versjon av Wandervögel, the Boy Scouts of America, i stor grad vært spart for problemer av det slaget deres tyske broderorganisasjon hadde. Dette kan tilskrives bevisstheten for og hengivenheten til judeo-kristne idealer, slik det står i speiderløftet «å være tro mot Gud» (Hillcourt:10). Likevel har antallet homoseksuelle som har infiltrert organisasjonen økt skremmende. Fra 1973 til 1993 ble mer enn 1416 speiderledere utestengt fordi de hadde misbrukt unge gutter seksuelt (The Washington Times, 15. juni 1993). Med utgangspunkt i 1991 og fremover til vår tid har guttespeiderne blitt fremmet som «mål» for militante «homorettighets»-forkjempere, fordi de nekter å godta homoseksuelle som speiderledere. Et tilsynelatende «spontant» oppskrik mot guttespeiderne hørtes over hele landet, anført av det engang så velkjente «United Way»byrået, som trakk finansieringen av speiderne i en rekke byer. United Ways kutt i støtten førte til at andre enheter som var kontrollert av homoseksuelle, deriblant Levi Strauss, Wells Fargo, Seafirst Bank og Bank of Amerika (som senere vendte tilbake) også trakk sin støtte (The Oregonian, 11. juli 1992). Den selverkjennende lesbiske Roberta Achtenberg, som da satt i San Francisco Board of Supervisors, førte en kampanje for å tvinge Bank of America til å støtte de homoseksuelles krav. Kort tid senere ble Achtenberg utnevnt til visegeneralsekretær for departementet for husbygging og byutvikling (Los Angeles Times, 29. januar 1993), som en av mer enn to dusin homofile som ble utnevnt til høythengende poster i Clinton-administrasjonen. (Grant, 1993:107). 346 Lyserøde Hakekors På gateplan ble guttespeiderne spottet av «Queer Scouts» (Homsespeiderne) en undergruppe av «Queer Nation» (Bay Area Reporter, 1. august 1991), mens homoseksualister på høyeste regjeringsnivå forsøkte å skremme organisasjonen til å bøye seg. Helseminister Joycelyn Elders brukte sin stilling til å hudflette toppledelsen hos speiderne (USA Today, 2. juni 1994) og innenriksminister Bruce Babbit signerte en ordre som forbød guttespeiderne fra å delta i frivillig arbeid i nasjonalparker (Washington Times, 28. mai, 1993). I San Francisco og San Diego ble guttespeiderne nektet å gjennomføre dagopplegg i de offentlige skolene (San Francisco Chronicle, 14. september 1991), og i San Diego, lanserte byadministrasjonen en undersøkelse av speiderne for å forhindre «diskriminering» av homoseksuelle (San Francisco Chronicle, 18. oktober 1992). Så langt har guttespeiderne stått imot, men mot slutten av 1992 fikk organisasjonen et brev fra NAMBLA som antydet at de til syvende og sist kommer til å bøye av for kravene fra de homoseksuelle. Brevet var adressert til Ben Love, øverste leder for Boy Scouts of America, og ble publisert i NAMBLA Bulletin, november 1992: Kjære Mr. Love, På sin 16nde medlemskapskonferanse, avholdt i Chicago, den 7. til 9. august 1992, vedtok North American Man/Boy Love Association enstemmig følgende resolusjon: NAMBLA ber Boy Scouts of America å slutte med sin diskriminering av åpenlyst homofile eller lesbiske personer i utnevningen av speiderledere. Dette Homoseksualitet i Nazipartiet 347 kommer til å gjøre at speidere får erfare en større variasjon av livsstiler og vil tillate flere individer som virkelig ønsker å bistå gutter å gjøre akkurat det. Jeg føler meg beæret at jeg har blitt bedt om å gjøre deg oppmerksom på denne resolusjonen, for jeg har også vært speider og speiderleder og deler varme følelser for organisasjonen som så mange andre i NAMBLA. Vi forstår selvsagt at dette er uunngåelig. Tenk hvilket bidrag til organisasjonen det ville være å gjøre det mulig for alle gutter og jenter å delta i den, når dere tar dette steget. Vi håper det skjer snart. Vi har et felles oppdrag — å skape større forståelse og lys og formål for de unge mens de vokser opp. Vi inviterer deg til å stå sammen med oss i å bejuble individuell integritet, og i å søke muligheten alle gutter og jenter har i vårt land til å finne sin egen sannhet. Vi oppmuntrer deg til å hjelpe alle personer som er knyttet til organisasjonen din til å bli satt i stand til å uttrykke disse verdiene som gjør at de kan representere det gode, det sanne og det skjønne. Mens vi fortsetter vårt arbeid mot disse målene, skal lyset være vår ledestjerne. I all ydmykhet, Leland Stevenson, Visesekretær, NAMBLA (NAMBLA Bulletin, november 1992. Vår uthevelse). Stevensons brev minner om det brevet en viss Wilhelm Jansen sendt til Wandervögel-foreldre der han sa: «dere blir nødt til å vende dere til nærværet av såkalte homoseksuelle blant deres rekker» (Mills:167). Som vi ser har Stevensons ideologiske allierte langt større politisk makt i USA i dag enn Jansens hadde i Tyskland i 1912. 348 Lyserøde Hakekors Den 28. juni 2000, gikk Boy Scouts of America seierrike ut av en milepæl av en rettssak i høyesterett Dale v. Boy Scouts of America. Dale, som var åpenlyst homoseksuell, hadde klaget speiderbevegelsen inn under en anti-diskrimineringslov i New Jersey, fordi de nektet ham muligheten til å bli speiderleder. Retten bestemte at å tvinge guttespeiderne til å akseptere praktiserende homofile ville være et brudd på deres konstitusjonelle rett til å «si ifra». Heller enn å akseptere dommen, strammet «homobevegelsen» tøylene i kampen mot speiderne og gikk til angrep på de økonomiske støttespillerne. Så langt har guttespeiderne stått fast. Uheldigvis har ikke alle ungdomsorganisasjoner stått last og brast med Boy Scouts of America. Jentespeiderne tillater lesbiske ledere i organisasjonen og har sparket minst en heteroseksuell leder som nektet å tie om dette overfor foreldrene. Brenda Mailand, ansatt i Girl Scouts i Lansing, Michigan ble oppsagt etter å ha nektet å underskrive følgende erklæring: «Som ansatt ved Michigan Capitol Girl Scout Council, kan du ikke ta initiativ til eller være aktiv i å informere medlemmer, foreldre av medlemmer, potensielle medlemmer eller foreldre av potensielle medlemmer eller folk flest (deriblant media) om rådets og GSUSAs holdning til seksuell orientering (Privat brev, 9. februar 1993). Organisasjonen Big Brothers/Big Sisters fremmer aktivt «homofiles rettigheter» gjennom sin organisasjon. I 1991 drev ledelsen i Big Brothers/Big Sisters lobbyvirksomhet overfor guttespeiderne for å få dem til å endre sin politikk overfor homoseksuelle Homoseksualitet i Nazipartiet 349 ledere og sa: «bruken av ’ikke-tradisjonelle’ ledere i tjenesten overfor ungdom kan være til det beste for barna» (Privat brev, 9. august 1991). Homoseksuelle «storebrødre» og «storesøstre» blir i enkelte byer aktivt rekruttert (Just Out, 1. mars 1993). Siden det ikke fins noen underkjennelse av amerikanske kulturelle trender, synes det være sannsynlig at barrieren for sex mellom voksne og barn kommer til å falle i en ikke altfor fjern fremtid. Hva så? Kan noe samfunn håpe på å unnfly katastrofen, hvis borgere i en så stor grad har mistet evnen til å holde seg selv og andre i sjakk hva angår seksuelle perversjoner? Vi kan nødvendigvis ikke forutsi fremtiden ut fra det som skjedde i Tyskland, men muligheten for en lignende følge er svært reell. Den veien fører fra seksuell frihet til vold, mord og sadistiske grusomheter. GRUSOMHETER «De ugudelige blir å finne på alle steder når ondskapen blir opphøyet blant menneskene» (Salme 12:9) Har seksuelle perversjoner ført til en økning i volden i Amerika? Heldigvis har Amerika så langt ikke erfart de samme vidspredte grusomhetene som ble utført av nazistene i Tyskland, men handlingene til enkelte mannlige homoseksuelle i senere tids historie minner om de verste av SS-slakterne. Som anført i en lederartikkel i New York Times, den 21. januar 1984, er: «mange av de mest voldelige av dem som har myrdet flere enn en gang har blitt begått av homoseksuelle 350 Lyserøde Hakekors menn.» Koplingen er enda nærmere enn det Times ytrer her. Robert Hazelwood, en høyt respektert tidligere agent ved FBIs Adferdsvitenskapelige enhet, har gitt oss følgende innblikk: «Når det gjelder ditt spørsmål om homoseksuelle drap, skal jeg fortelle deg hva jeg har funnet ut gjennom mer enn 34 år i profesjonelt politiarbeid, utallige trenings og utdanningsprogrammer ledet av rettsmedisinske spesialister (patologer, psykiatere og juss-) samt politi, så vel som mine egne erfaringer i å ha vært borti mer enn 4000 drapssaker (saker som har hatt fra ett til tretti ofre) deriblant over 300 drap som har involvert homoseksuelle menn. Når en avdød mann blir funnet naken eller delvis avkledd og mordet involverer såkalt «overkill» (det er: mye mer vold enn nødvendig for å drepe) og/eller gjentatte stikksår mot hjertet eller strupen eller ødeleggelse av kjønnsorganene, da vil alltid etterforskeren ta som utgangspunkt at forbrytelsen er relatert til homoseksualitet. Etter egen erfaring kan jeg forsikre deg om at denne antagelsen er dokumentert som korrekt i minst 95 prosent av tilfellene.» (Privat brev, 12. juli 1999). Dr. Brian Clowes gjengir skremmende statistisk materiale som viser at åtte av de ti verste seriemorderne i USA var homoseksuelle og at homoseksuelle var ansvarlige for 68 prosent av alle massemord (Clowes:97). Den følgende listen består av ni fremtredende homoseksuelle seriemordere, hvorav åtte var iblant de ti mest produktive morderne fram til 1992. Clowes kilder blir oppført i teksten og er hentet fra «Debating the «Gay Rights» Issue» Homoseksualitet i Nazipartiet 351 Donald Garvey: 37 mord. Hjelpepleier som ble dømt for 37 mord i Kentucky og Ohio. Psykologer vitnet om at «Harvey fortalte han var homoseksuell». The New York Times, 17. og 20. august 1991. John Wayne Gacy: 33 mord. Bekjennende homoseksuell som drepte 33 unge menn og gutter og gravla dem i kjelleren sin. The New York Times, 22. februar 1980. Patrick Wayne Kearney: 32 mord. The New York Times beskrev ham som «erkjent homoseksuell» og «gjerningsmannen bak de homoseksuelle «søppelposemordene» The New York Times, 27. juli 1977. Bruce Davis: 28 mord. Drepte 28 unge menn og gutter etter å ha hatt sex med dem. The New York Times, 21. januar 1984. Corll, Henley og Brooks: 27 mord. Dean Corll, Elmer Wayne Henley og David Owen Brooks var medlemmer av en texansk homoseksuell tortur/mordsirkel som fanget og lemlestet 27 unge menn. The New York Times, 27. juli, 1974. Juan Corona: 25 mord. Erkjent homoseksuell, drepte 25 mannlige fremmedarbeidere. The New York Times, 4. oktober 1972. Jeffrey Dahmer: 17 mord. Dømt barnemisbruker og praktiserende og erkjent homoseksuell, lurte 17 unge menn og gutter til leiligheten sin, hadde sex med dem, før han drepte og skar dem i stykker. Han spiste deler 352 Lyserøde Hakekors av ofrenes kropper. Dahmer var aktiv i «homorettighets»-organisasjoner og hadde deltatt i «Gay Pride»parader. Michael C. Buelow: «Politiet tror mistenkt drepte 17. «The Oregonian, 26. juli 1991, side A1 og A24. Se også «Slektning i Dahmer-saken går til søksmål» USA Today, 6. august 1991, side 3A. Se også Focus on the Family, oktober 1991 Nyhetsbrev. Stephen Kraft: 16 mord. Drepte minst 16 unge menn etter å ha dopet dem ned, sodomisert dem og torturert dem. Rober L. Mauro: «The Nation’s Leading Serial Killers» The Wanderer, 31. oktober 1991. William Bonin: 21 mord. Torturerte og drepte 14 unge menn og hadde sex med sine ofre både før og etter døden inntraff. Robert L. Mauro: «The Nation’s Leading SerialKillers. «The Wanderer, 31. oktober 1991. (Clowes:96) William Bonin ble henrettet med giftinnsprøytning ved Californias San Quentin-fengsel den 23. februar 1996. Som meldt i Orange County Register, den 22. februar 1996, hadde den såkalte «Motorvegmorderen» Bonin drept minst 21 gutter og unge menn og dumpet likene langs motorveiene i California (vår opprinnelige kilde nevnte bare 14). Etter å ha blitt fengslet på begynnelsen av sytti-tallet for å voldta gutter, hadde Bonin lovet at det i fremtiden «ikke skulle finnes noen vitner». Selv om forskjellige historier melder at Bonin hadde voldtatt menn mens han rettet skytevåpen mot dem — i hæren og var i ferd med å utøve sex med en mann da han omsider ble arrestert, unnlot mediene å Homoseksualitet i Nazipartiet 353 identifisere Bonin som ‘homoseksuell’. Standard «homoretorikk» avviser at voksne menns misbruk av barn kvalifiserer som homoseksuell adferd. I denne saken var forbryteren entydig homoseksuell i sine voksne seksuelle forhold også, men likevel ble merkelappen ‘homoseksuell’ bevisst unngått. Thomas Hamilton fra Dunblane, Scotland, er Storbritannias verste massemorder i moderne historie. Hamilton drepte 16 barn på en barneskole den 13. mars 1996. Ifølge New York Times, var Hamilton besatt av gutter. Han ble kastet ut av guttespeiderbevegelsen i 1974 på grunn av «klager om ustabil og muligens uanstendig oppførsel under en speiderleir.» Hamilton dannet senere sin egen gutteklubb. Nok en gang klaget barna over at «han var altfor nærgående, fikk dem til å ta av seg skjortene og var helt besatt av å fotografere dem.» Opphisset over at han var blitt kalt «pervers», tok Hamilton tydeligvis hevn mot Dunblane ved å drepe noen av barna deres. I et utbrudd av homoseksuell vold som ikke har vært sett siden nazi-Tyskland, var en homoseksuell mann, Gaetan Dugas, direkte ansvarlig for å drepe mer enn tusen homoseksuelle menn ved bevisst å infisere dem med HIV-viruset. Indirekte kan han være ansvarlig for titusener, endog hundretusener av dødsfall relatert til AIDS. Som en av de første bærerne av HIV-viruset var Dugas kjent som «Pasient Null» fordi han forårsaket så mange av de tidlige infeksjonene (Clowes:97). Endog etter diagnosen «rettferdiggjorde Dugas sin vedvarende sodomi med unnskyldningen at han var fri til å gjøre hva han ville med sin egen kropp. Endog da 354 Lyserøde Hakekors han var i siste stadium av AIDS hadde han anonym sex med menn i homoseksuelle badehus, og viste deretter sexpartnerne sine de blåfiolette kaposi sarcoma-svuller og sa: «Homokreft. Kanskje du også får det nå?» (The Columbus of AIDS. National Review, 6. november 1987:19.) Som omtalt i Marin Independent Journal, den 5. februar 1996 var de første mordene koplet til internett forårsaket av et møte mellom to menn i East Windsor, New Jersey. Etter å ha møtt hverandre «gjennom en chatterom, en elektronisk møtested for homoseksuelle menn,» bestemte de seg for å møtes i virkeligheten. «Men møtet som fant sted den 4. januar viste seg å bli dødelig, sier politiet, da George Hemenway skjøt Jesse Unger i hodet, mens en 15 år gammel gutt stod og så på. Ifølge historien var det forrige mordet i denne forstaden til Trenton med 22000 innbyggere ti år tidligere og også den hadde sitt opphav i et «homoseksuelt møte på gaten, sier politiet». Andre større nyhetsmeldinger som har hatt et homoseksuelt element som antyder større viktighet, når det blir sett i en homo-fascistisk kopling. Som eksempel kan vi nevne at bare få dager etter at arvingen til duPont-formuen, John E. duPont tiltrakk seg nasjonal oppmerksom for sin rolle i et skytedrama og et dramatisk politioppbud utenfor godset hans i Pennsylvania, begynte deler av hans bisarre privatliv å dukke opp. En enslig mann som bodde sammen med sin mor helt til hun døde kort tid i forveien, brukte duPont sin personlige formue til å betale for hobbyene sine, som alle var sentrert om ultramaskuline emner: Han samlet våpen og militære gjenstander (blant annet Homoseksualitet i Nazipartiet 355 en pansret personalbil som han brukte til å kjøre rundt på eiendommen i) og gresk-romersk bryting. En nyhetsmelding fra Gannett News Service videreførte i sin utgave den 30. januar Marin Independent Journals anklager om at duPont var homoseksuell og at han brukte sin formue til å rekruttere andre inn i en homoseksuell livsstil. «Du har ganske sikkert ikke lyst til å høre hele sannheten. Du kom til å bli utrolig sjokkert,» sa Andre Metzger, som er brytetrener og som saksøkte duPont for seksuell trakassering. Metzger fortalte at duPont brukte treningsområdene ved Foxcatcher, Maryland, for få tilgang til unge gutter og unge menn for å oppnå homoseksuelle forhold. Rundt århundreskiftet ble Amerika lamslått av en rekke massemord i offentlige skoler. Den mest skremmende av disse tildragelsene var angrepet av tenåringene Dylan Klebold og Eric Harris på klassekameratene ved Columbine High School i Littleton, Colorado. Femten døde den dagen, deriblant Klebold og Harris, som begikk selvmord. Det fins to vesentlige fakta her som har relevans for denne studien. Det første er at de to morderne i følge medstudentene var homoseksuelle. Nettstedet Gay Today meldte i en artikkel med tittelen «The Waking Dream: Homoerotic Violence at Columbine High» at «ifølge enkelte kilder var Klebold og Harris etter sigende biseksuelle, som er tenåringsspråk for «H»-ordet (Homo), som spesielt tenåringer på flere highschools i Colorado er forhindret fra å bruke» (NAMBLA Bulletins redaktør, Bill Andrietti skrev at: 356 Lyserøde Hakekors «Straks skytingen ble kjent i nyhetene begynte det å surre rykter om homoseksualitet, om at guttene med bombene og pistolene — til tider — var garantert homoseksuelle, absolutt heteroseksuelle, eller selverkjennende biseksuelle. Mange homoseksualistiske PR-eksperter kom til at det var viktig å dempe Eric Harris og Dylan Klebolds mulige homoseksualitet (mens en pressemelding fra det homoseksuelle Metropolitan Community Church kunne fortelle at «Idrettsfreaker husker at Eric og Dylan ble kalt ‘sopere’, ‘homoseksuelle’ og ‘skeive’ fordi «de dusjet sammen» eller ble sett «mens de leide hverandre.» Men å stille spørsmål ved hvorvidt Klebold og Harris «virkelig» var homoseksuelle eller ikke, er et bomskudd. Akkurat som en veke dynket i bensin, var forholdet deres gjennomsyret av homoerotikk. Spørsmålet om å møte døden sammen i krig følger litteraturens bilder av ‘skeiv kjærlighet’. I dagboken hans, skrev den ene av de en fantasi om å bo på en øde øy alene med den andre. Om de hadde jentekjærester eller ikke, så delte Harris og Klebold en dødspakt, som om den blir forvridd nok, også var romantisk» (Andriette, Bill: «Homosexuality and the Massacre», The Guide, Juni 1999). Det andre relevante faktumet er at morderne spesifikt valgte den 20.april til å begå sin mordgjerning fordi dette var Adolf Hitlers fødselsdag. Dette valget ble, ifølge de overlevende studentene, gjort fordi «de trodde det samme som Adolf Hitler». «De var hvite overlegenhetstilhengere» (Meek, James Gordon. «Littletons krigsofre,» Gridlock Magazine, udatert, sitert fra Washington Times og The Washington Post). Homoseksualitet i Nazipartiet 357 Ikke alle skolemassemordere har blitt anklaget for å være homoseksuelle, selv om en potensiell homoseksuell kopling har fremkommet i flere av tildragelsene der det har vært mange ofre. Michael Carneal drepte tre og såret fem studenter mens ofrene bad sammen ved Heath High School i Paducah, Kentucky. Carneal nektet for å være homoseksuell, men ble av flere medstudenter anklaget for å være «homse» (Martinac, Paula: «Lesbian Notions» Called Out, LGBT Religious News Service, 24. mai, 1999). 13 år gamle Mitchell Johnson, den eldste av to brødre som drepte fem og såret ti ved Westside Middle School i Jonesboro, Arkansas hadde gjentatte ganger blitt seksuelt misbrukt av en slektning av dagmammaen sin da han var seks eller sju år gammel. Det blir antatt at denne slektningen var mannlig. (Arkansas Democrat Gazette, 7. april, 1998). Luke Woodham tilskrev mordet på sin mor og to studenter (mens ni andre ble såret) til et raseri over en feilslått romanse med en jente, men han hadde også vært irritert over å bli kalt «homse» på skolen (Time.com, 6. juli 1998). I seg selv er ikke dette særlig overbevisende bevis på at Woodham hadde homoseksuelle problemer, men vi finner det høyst interessant at han i et forklarende notat til en mannlig venn, skriver at de som ville lete etter årsaken til at han gjorde som han gjorde, burde lete i en gitt seksjon av «Die fröhliche Wissenschaft» (den lystige vitenskap [engelsk: The Gay Science]) av Friedrich Nietzsche. (The Cincinnati Posts nettsted, 9. november 1998). Denne delen inneholder Nietzsches berømte kommentar over temaet at «Gud er død». Boken omhandler ikke homoseksualitet (se: den 358 Lyserøde Hakekors engelske tittelen ovenfor), men vi undrer oss over om det kan ha vært et underliggende forsøk fra Woodham å sende et kryptisk budskap på denne måten. (Nietzsches homoseksualitet er i dag regnet som faktum innen ‘homoseksuelle’ kretser — se Charles Stone, «Of Whom Nietzsche dreamt,» Harvard Gay and Lesbian Review, vinteren 1999.) Interessant nok identifiserte Woodman denne og to andre bøker som sine favoritter: Necronomicon, en bok om magi, og Mein Kampf (ibid.). Enn mer betydningsfull enn de potensielle homoseksuelle tilbøyelighetene til drapsmennene er det faktum at skolemord har økt i sammenheng med villfaren moralsk degenerasjon blant studenter. Den graden som amerikas barn har blitt korrumpert ved ble dokumenter i en PBS Frontline Special, «The Lost Children of Rockdale County». Etter et utbrudd av syfilis blant tenåringer i middelklassesamfunnet i Rockdale, Georgia, ble myndighetene sjokkert over at store mengder av de lokale skoleelevene fra tolv års alder og oppover, ofte deltok i gruppesex. Jenter på 14 år fortalte at de hadde hatt alt fra 30 til 100 sexpartnere. Ikke var de skamfulle over det heller, ifølge en lokal helsearbeider, «lo elevene og gav hverandre high-fives [slår hendene sammen med andres over hodet, som en hilsen]» mens de ble testet og funnet positive med syfilis. Tre år senere, en måned etter massakren ved Columbine High School, ble Rockdale County åsted for en egen skolemassakre. Femten år gamle Thomas Solomon skjøt og såret seks medstudenter ved Heritage High School i byen Conyers (Grigg, William Norman: «Another Lost Generation?», The New American, 23. oktober 2000). Grigg skriver: Homoseksualitet i Nazipartiet 359 Vi kan ikke omgå de grimme indikasjonene på kulturelt forfall når vi legger til den nyeste kategorien «skolemordere» — morderiske tenåringssosiopater. En av de sterkeste anklagene mot vår degenererte kultur er å finne i FBI-rapporten «The School Shooter: A Threat Assessment Perspective (Skolemorderen: Et Trusselperspektiv) fører opp varselssignalene som er ment å skulle hjelpe skoleledelsen å gjenkjenne og evaluere potensielle mordere innen studentbefolkningen. Relativt få sosiale synsere har vært villig til å utforske den uuttalte antagelsen bak rapporten — at vår samtidskultur jevnlig kan forventes å skape tenåringsmassemordere.» (ibid.) Som vi kan se er nasjonen vår allerede i ferd med å høste de destruktive følgene av å ha omfavnet den ‘homoseksuelle’ etikken om seksuell løssluppenhet. Tidligere var vi en nasjon med høye moralverdier og sterke familiebånd, nå er vi et splittet og moralsk forvirret samfunn. Det er ikke garantert at vi kommer til å gå i samme fellen som Tyskland, men dersom det ikke skjer en reversering av den trenden vi nå er inne i, er det svært sannsynlig at vi kommer til å se en kulturell katastrofe før homoseksualiseringen av Amerika er fullendt. Kapitel 10 NOEN REFLEKSJONER TIL SLUTT Faren ved «homorettigheter» Scott Lively Jeg skriver denne konklusjonen til tredje revisjon på samme dag som president Bill Clinton har bedt om at lovregulering mot hatforbrytelser basert på «seksuell orientering» (kode for homoseksualitet). For bare få dager siden, i en handling som ikke noen president tidligere har gjort, stilte mr. Clinton seg side om side med de homoseksuelle ved en pengeinnsamling for Human Rights Campaign Fund, som er «homobevegelsens» største politiske aksjonskomité. Når vi vet hvor mye det kostet denne presidenten å støtte «homofile i militæret» i 1993, undrer jeg meg over hva de homoseksuelles ledere lovet presidenten i bytte for støtteerklæringen. Eller kan det ha seg slik at folks forståelse av «homobevegelsen» har endret seg så mye at Clinton-administrasjonen (som var viden berømt for sin avhengighet av meningsmålinger og «fokusgrupper») bestemte seg for at 362 Lyserøde Hakekors det nå var trygt for presidenten å identifisere seg selv og hans administrasjon med de homofiles politiske agenda? Dette spørsmålet har personlig tyngde for meg, siden jeg var en av de få som offentlig utfordret daværende presidentkandidat Clinton om hans støtte til «homosaken» da han stilte som kandidat første gangen (på telelink fra Seattle Washington og Portland, Oregon). Mr. Clinton sa da at han var imot å fremme homoseksualitet som legal alternativ livsstil for unge mennesker. På samme tidspunkt bekreftet han også at guttespeiderne hadde retten på sin side til å ekskludere ‘homoseksuelle’ speiderledere. Jeg tar opp dette spørsmålet for å kontrastere det velvillige offentlige inntrykket folk har av ‘homoseksuelle’ med det ansiktet som «homobevegelsen» har, og som vi har vist på disse sidene. Disse hvis tanker om «homobevegelsen» har blitt formet først og fremst av populære medier, kan finne president Clintons støtte til «homopolitiske» aksjoner riktig, endog berømmelige. Slike mennesker har latt seg overbevise om at ‘homoseksuelle’ er samfunnets ofre og trenger beskyttelse. Men den «homobevegelsen» jeg har sett og etterforsket er ikke «snill»; ei heller er dens medlemmer «ofre». I stedet er det en ondskapsfull, forførerisk og utrolig mektig bevegelse. Dets filosofi er machiavellisk og dens taktikker er (bokstavelig talt) hitlerske. Det som forklarer dette motsetningsfylte perspektivet på «homobevegelsen», om noen av faktaene nevnt i denne boken er sanne, da kan ikke det bildet av «homobevegelsen» som Bill Clinton og andre pro-‘homo- Homoseksualitet i Nazipartiet 363 seksuelle’ PR-skapere vil ha deg til å tro, være sanne. Dersom typisk heteroseksuelle støttespillere til «homorettigheter» ganske enkelt ikke har problemer med å bli sidestilt med homoseksualitet med personlige og samfunnsmessige dysfunksjoner og vold? Eller har disse antatt velmenende menneskene blitt nektet den hele og fulle informasjon? Jeg har alltid vært vâr når det gjelder ordet «sammensvergelse» (konspirasjon), og allikevel er dette det ordet som best beskriver hvordan «portvaktene» til den amerikanske populærkulturen har hjulpet til med å forme den offentlige opinion i dette spørsmålet. Sannheten om homoseksualitet og nazipartiet (og ellers det meste av den informasjonen som setter «homobevegelsen i et negativt lys) synes å være bevisst undertrykt. Vi vet at såkalte «homorettigheter» har blitt en faktisk cause celebre blant de selvopphøyde i regjeringens kulturelite, akademia og nyheter og underholdningsmediene. Det er sytti år siden Samuel Igra observerte at homoseksualismen «hadde blitt en reell kult blant de herskende klassene» i tyskland før Hitler steg opp på tronen. Jeg har etterhvert skjønt at Amerikas kulturelle elite, som ser på seg selv som moralske dommere i vårt samfunn og beskyttere for de ‘homoseksuelle’, har brukt sin makt og sine stillinger for å beskytte og dekke «homobevegelsen» fra all ufordelaktig publisitet. Men mer enn det, de har samarbeidet om å fremme et bilde av ‘homoseksuelle’ som «de beste av de beste» blant oss. Da jeg først ble klar over de sannhetene som jeg har fremsatt i denne boken ble jeg først forbløffet og deretter sint. Hvorfor hadde denne informasjonen aldri kommet frem i løpet av de mange månedene mens jeg 364 Lyserøde Hakekors deltok i Oregonkampanjen for å stanse de «homoseksuelles» agenda, og vi kontinuerlig ble sammenlignet med naziregimet? Informasjonen er i realiteten ikke skjult. Alle som er de mest grunnleggende kunnskaper om hvordan man bedriver forsking kan lett finne mange av de noen og to hundre kildene vi har sitert i denne boken. Skal vi så tro at to hundre journalister, universitetsprofessorer og politikere som har styrt debatten i denne kampanjen (og mange liknende) har unngått å oppdage noen av disse kildene? Vi må i det minste anta at noen av disse profesjonelle kjente til disse fakta, men bestemte seg for ikke å videreføre informasjonen. Dette representerer i det minste et skremmende nivå på arrogansen (dersom vi antar at de med vilje har oversett disse fakta som ikke troverdige — og nektet folk flest å gjøre opp sin egen mening). Jo mer troverdig (og skremmende) blir konklusjonen at fakta ble holdt tilbake fordi den sannsynlig ville ha negativ innvirkning på «homobevegelsen». «Homopolitisk» makt skriver seg for en stor del fra den offentlige tanken om at homoseksuelle personer er ofre. Som Kirk og Pill så freidig innrømte i «The Overhauling of Straight America» (Overhalingen av det streite Amerika) «må homoseksuelle fremstilles som ‘ofre’ som trenger beskyttelse, slik at de straighte vil føle seg tvunget av en refleks til å anta beskytterens rolle.» Hva skulle ha hendt med beskytterinstinktet hos amerikanere hvis de visste at mange av de verste skurkene i det tredje rike var ‘homoseksuelle’ ? Hvor nøye ville Amerika gransket «homoagendaen» dersom «homoerotikken» ble påvist å være grunnlaget for nazismen? (jeg tror ikke bevegelsen hadde hatt mulighet til å overleve en slik granskning). Bevisene Homoseksualitet i Nazipartiet 365 peker på en taushetssammensvergelse — en universelt selvpålagt sensur av de samme meningsskaperne som spotter konspirasjonsteorier og avviser alle tenkelige former for sensur. Dersom faktaene i denne boken er sanne, og om det også er sant at «portvaktene» til vår offentlige informasjon bevisst holder disse fakta fra oss, kan vi da håpe å utdanne våre medborgere før «homoagendaen» kaster nasjonen ut i sosialt kaos? Følgene er ikke sikre. Det er imidlertid ganske visst at det har vært tilfeller i farne tider da uunngåelige repetisjoner av historien ble avsporet av advarende røster. Det er vårt håp at de fakta som vi her har presentert vil gjennomtrenge den mediasponsede desinformasjonståken og den politiske korrektheten. Har vi overdrevet viktigheten av vår oppgave? Jeg tror ikke det. Amerikas fremtid, ja hele sivilisasjonens fremtid avhenger av bevaringen av den naturlige familien — Guds modell for et effektivt samfunn av mennesker og opplæringsbasis for sunne mellommenneskelige forhold. Likevel er «homobevegelsens» mål devalueringen av den judeo-kristne seksualetikken (monogame heteroseksuelle familiesentrerte ekteskap) og å bytte ut disse med et hedensk alternativ som setter «homoseksualiteten» i høysetet. «Homobevegelsen» i Amerika (kontrastert mot den tyske versjonen) er annerledes i stil, men ikke i innhold. Den er karakteristisk egoistisk og nytelsesjagende, men mye viktigere, den fortsetter å være definert av hva den er motstander av: Judeo-Kristen familiebasert enhet. Denne ‘homoseksuelle’ visjonen for den vestlige verden 366 Lyserøde Hakekors blir best definert i et vidt sirkulert satirisk essay som ble skrevet av en homoseksualist under psevdonymet «Michael Swift» (trolig for å få folk til å tenke på Jonathan Swifts politiske satirer. Selv om skribenten forsøker å diskreditere denne forståelsen av den homoseksuelle agendaen, støtter ikke dens veltalenhet (i konteksten av denne studien) opp om dette. Med sin gjenspeiling av antikk spartansk kultur, fra teutonerne, fra Tempelridderne, fra SA under Ernst Röhm og nå også fra den amerikanske «homorettighetsbevegelsen» kommer dette, vårt siste glimt inn i homoseksualismens fascistiske hjerte: «Dette essayet er overdrevet, galskap, en tragisk, grusom fantasi, et utbrudd av indre raseri, om hvordan den undertrykte drømmer om å være undertrykkeren. Vi skal sodomisere sønnene deres, bildet på deres bløtaktige maskulinitet, for deres smålåtne drømmer og vulgære løgner. Vi skal forføre dem på skolene deres [Project 10], på internatene [påtvungne homoseksuelle romkamerater], i gymnasiene, i garderobene, på sportsarenaene, på bibelskolene, i ungdomsgruppene [Wandervögel, Guttespeiderne], på toalettene på kinoene, i kasernene [militæret?], på stoppestedene langs veiene, i mannfolkklubbene deres, i parlamentbygningene deres, ja alle steder hvor menn kommer sammen. Sønnene deres skal bli våre slaver og gjøre som vi vil. De skal bli omformet i vårt bilde. De skal komme til å begjære oss og tilbe oss. Homoseksualitet i Nazipartiet 367 Kvinne, du roper etter frihet. Du sier at du ikke lenger er fornøyd med menn; at de gjør deg ulykkelig [radikal feminisme, lesbiske grupper]. Vi som kjenner det maskuline ansikt, den maskuline fysikken, skal derfor ta deres menn fra dere. Vi skal underholde dem; vi skal omfavne dem når de gråter. Kvinne, du sier at du ønsker å leve med andre kvinner heller enn menn. Så gjør da det. Vær med hverandre. Vi skal gi mennene deres nytelser som de aldri har erfart fordi vi først og fremst også er menn og bare en mann kan vitterlig vite hvordan en mann best skal tilfredstilles; bare en mann kan forstå dypet i og føle tanken og kroppen til en annen mann. Alle lover som forbyr homoseksuell aktivitet skal bli fjernet [anti-diskrimineringsregulativer, minoritetsstatus basert på homoseksualitet]. I stedet skal lover innføres som fremkaller kjærlighet mellom menn [livaktig «pro-homoseksuell sex og AIDS-opplæring, obligatoriske sensitivitetskurs?]. Alle homoseksuelle må stå sammen som brødre; vi må være ens i det kunsteriske, filosofiske, sosiale, politiske og økonomiske [den flersidige og mektige homorettighetsbevegelsen]. Vi skal først triumfere når vi står sammen med et felles ansikt mot den onde heteroseksuelle fienden [undertrykkelse av dødbringende konflikter og annen negativ informasjon om homoseksuelle av de homoseksualistisk dominerte media]. Og skulle du våge å rope «soper», «ræv¤%&#§», «homse» mot oss skal vi stikke deg i ditt feige hjerte og skjende de smålåtne døde kroppene deres [hatforbrytelser, talekoder, bøtelegging]. 368 Lyserøde Hakekors Vi skal skrive dikt om kjærlighet mellom menn; vi skal sette opp teaterstykker der menn åpenlyst kjærtegner menn [Teaterstykket «Bent» og en lang rekke andre; det lesbisk-fremmende TV-showet «Ellen» ]; vi skal lage filmer om elskov mellom heroiske menn som skal ta plassen fra den billige, overfladiske, sentimentale, smakløse, fjortisaktige, heteroseksuelle forelskelser som for tiden dominerer kinoene deres [Hollywoods fremming av homoseksuell «elskov» og «homorettighets»-agendaen i filmer og på TV]. Vi skal skulpturere statuer av vakre unge menn, fremtredende atleter som skal plasseres i parker, på torg, og allmenninger [offentlig finansiering av homoseksuell pornografi via National Endowment for the Arts, National Public Broadcasting Service]. Verdens muséer skal fylles med malerier av smekre, nakne, unggutter. Skribentene våre skal gjøre elskov mellom menn moteriktig og de rigeur (obligatorisk), og vi skal vinne fram fordi vi er dyktige til å sette dagsorden [Oppfinnelse av «homospråk» som «homse», «homofobi», «mangfold» og «seksuell orientering» ]. Vi skal eliminere heteroseksuelle forhold gjennom bruken av vidd og latterliggjøring som vi kan kunsten å bruke. Vi skal avsløre de mektige homoseksuelle som maskerer seg som heteroseksuelle [outing]. Dere skal bli sjokkerte og redde når dere forstår at presidentene deres og sønnene deres, industrialistene, senatorene, ordførerne, generalene, idrettsheltene, filmstjernene, TV-personlighetene, de borgerlige lederne og prestene ikke er de trygge, velkjente, borgerlige, heteroseksuelle skikkelsene dere trodde de var. Vi er overalt [En svært vanlig støtfangerdekal [i USA]]; vi har infiltrert Homoseksualitet i Nazipartiet 369 rekkene deres [strategiske overraskende annonseringen av konservative homoseksuelle, som Mel White, tidligere ghostwriter for flere fremstående kristne ledere]. Vær forsiktig når du snakker om homoseksuelle fordi vi alltid er iblandt deg; det kan hende vi sitter midt i mot deg; det kan hende vi sover i samme seng som deg. Vi skal ikke kompromisse. Vi er ikke middelklassesveklinger. Vi er svært intelligente, vi er de naturlige aristokratene blandt menneskene, og våre stålsatte aristokratiske sinn aksepterer ikke nederlag [Brand/Friedlander, Führer-prinsippet]. De som står oss imot skal vi sende i eksil [kvinnfolkaktige?]. Vi skal bygge enorme, private hærer på samme måte som Mishima, og beseire dere [Rossbach og Röhm, Friedrich den store]. Vi skal beseire verden fordi våre krigere er inspirert av og bundet sammen av homoseksuell kjærlighet og ære og uovervinnelige som de antikke greske soldatene var det [Platons «Symposion» ; «Drikkegildet» ]. Familien — fødegrunn for løgner, svik, middelmådighet, hykleri og vold skal forbys [kampen for homoseksuelle «ekteskap» og adopsjon]. Familien, som bare legger en klam hånd over fantasien og begrenser den frie viljen, må elimineres [Platons «Republikken» ]. Fullkomne gutter skal unnfanges og vokse opp i genetiske laboratorier. De skal knyttes sammen i en enhet, under ledelse og instruksjon av homoseksuelle savants (lærde) [som i Sparta]. 370 Lyserøde Hakekors Alle kirker som vil fordømme oss skal bli stengt [angrepene på McIlhennys, St. Patricks Cathedral]. Vår guder skal ene og alene være vakre, unge menn. Vi tilhører en moralsk, estetisk skjønnhetskult. Alt som er stygt og vulgært og banalt skal utslettes [Kummerlings]. Siden vi allerede er fremmedgjorte fra middelklassens heteroseksuelle sedvaner, er vi frie til å leve våre liv diktert ene og alene av fantasien [Nietzsche, Hitler]. For oss er ikke «for mye» nok. Det fullkomne samfunn som skal stige fram skal styres og kontrolleres av en elite som består av homoseksuelle poeter [Adolf Brand, Stefan George, Platons filosofkonger]. Ett av kravene som skal stilles for å oppnå makt i det nye samfunnet vil være at man selv nyter den greske lidenskap [pederasti]. Alle menn som er besmittet av heteroseksuelt begjær kommer automatisk til å bli utestengt fra innflytelsesrike stillinger [lederskapet i SA]. Alle menn som dåraktig insisterer på å være heteroseksuelle kommer til å bli stilt for homoretten og skal bli usynliggjorte. Vi skal omskrive historien [holocaustrevisjonisme, ekstravagante påstander om historiske personers [Abraham Lincoln, Selma Lagerlöf] homoseksualitet], en historie som er fylt av deres heteroseksuelle løgner og forvrengninger. Vi skal fremstille de store homoseksuelle lederne og tenkerne som har formet verden. Vi skal demonstrere at homoseksualiteten og intelligensen og fantasien henger uløselig sammen, og at homoseksualitet er en nødvendighet for ekte adelighet, ekte skjønnhet i en mann [Hans Blüher]. Homoseksualitet i Nazipartiet 371 Vi skal seire fordi vi er fylt av hungrende bitterhet som de undertrykte som har blitt tvunget til å spille statistroller i deres dumme, heteroseksuelle show gjennom tidsaldrene [offer-plyndrer-strategien]. Vi er dessuten i stand til å avfyre pistoler og bemanne barrikadene for den siste revolusjonen [ACT-UP, Queer Nation, Blodsterror]. «Frykter, I, heterosexuelle sviin, naar vi staar foran eder uden vaare masker paa.» (av Michael Swift, «Gay Revolutionary». Gjenopptrykket fra Congressional Record. Først publisert i Gay Community News, 15-21. februar, 1987.) B» H ET AVSLUTTENDE ORD Kevin E. Abrams «Grunnlaget for en hvilken som helst menneskelig sivilisasjon er en moralsk og sunn seksualitet, alt annet er for en vindusutstilling å regne.» (Jerusalem Post, 21. mai 1996). Etter at vi har lært å kjenne «rollen» ‘homoseksuelle’ spilte i den nasjonalsosialistiske bevegelsen, kan den nazistiske holdningen mot homoseksualitet fremdeles synes selvmotsigende og forvirrende, en gåte som bare delvis er løst. Vi kan fremdeles undre oss over om når så mange av de førende nazistene var ‘homoseksuelle’, hvorfor de da la så stor vekt på å fengsel homoseksuelle eller utrydde dem, slik vårt tids «homoaktivister» hevder. Hvordan kan vår tids ‘homoseksuelle’ som har så liten forståelse for bibelsk etikk, nå fremstille seg selv som felles ofre med den samme jødene som ble utsatt for forfølgelse og bokstavelig talt utryddelse under hendene av de stort sett ‘homoseksuelle’ nazistene? Hvordan kan de offisielle nazistiske 374 Lyserøde Hakekors invektivene mot homoseksuelle passe inn i det faktum at ‘homoseksuelle’ besatte nøkkelposisjoner i naziregjeringen gjennom hele dens tid ved makten, inkludert holocaust? Var nazistene ofre for sin egen forfølgelse? Hvorfor er vi nødt og tvunget av venstresiden til å sanksjonere «homorettigheter», når det brede spektrum av ‘homoseksuelle’ og «ikke-homoseksuelle» kilder som er oppført i denne bokens bibliografi, udiskutabelt viser at Tysklands militante ‘homoseksuelle’ stort sett var ansvarlige for å sende Hitler opp i kanslerstolen? Og nå, når vi kjenner til rekkevidden som tyske «homofile» bidrog med når det gjaldt nazibevegelsens suksess, hvordan skal vi da forstå den truende ‘homoseksuelle’ swastikaen over Amerika? ÅNDELIG SANNHET Den jødiske lærde, rabbi Samson Rafael Hirsch, som levde på slutten av 1800-tallet, blir husket for sin grundige og omfattende forklaring av torahens filosofi. HOREB, som betyr Sinai (det fjellet der den opprinnelige Torahen ble gitt av Gud og mottatt av Moses) ble skrevet og publisert som en avvisning av de jødiske innbildningene at den tysk-jødiske reform-jødedommen, som idag står i forfronten for bevegelsen som fremmer «homorettigheter» i Amerikas jødiske samfunn og i Israel. I opposisjon til både naturlover og guddommelige lover, hadde reformistene ordinert lesbiske som «rabbinere» og sanksjonerte ‘homoseksuelle’ ekteskap. ‘Homoseksuelle’ jøder har også kynisk og pragmatisk gjort sitt for å utnytte holocaust og drapet på mer enn Homoseksualitet i Nazipartiet 375 seks millioner menn, kvinner og barn som en dramatisk metafor til å fremstille seg selv som ofre, som om Hitler hadde som mål å drepe jødiske homoseksuelle simpelthen fordi de var ‘homoseksuelle’. Men hvor blir det av sannhetsgehalten i historien? Sett fra et etisk, monoteistisk perspektiv, påpeker rabbi Hirsch i det følgende sitatet fra HOREB, hvordan det første og fremste målet og plikten for hver enkelt av oss er å vokte våre medmenneskers verdighet. «Gud, som skapte mennesket til å være rettferdig, eller sagt med andre ord, til å overgi og gi til alle vesener i alle deres forhold, det som kreves. Han har også gitt oss sitt sinn med mulighet til å gjenspeile virkeligheten i ting på forskjellige måter, slik at mennesket kan være i stand til å forstå vesenene og deres indre forhold, og på basis av denne kunnskapen, gi dem hva undervisningen om rettferdighet sier oss er deres rett. Denne gjengivelsen av virkelighet i sinnet og tankene er Sannheten. Sannheten er, derfor, en forutsetning for rettferdighet. For det er bare ifølge avbildet av ting og deres innbyrdes forhold, slik det forekommer i menneskers tanker at mennesket kan oppføre seg mot dem. Dersom dette bildet er falskt, da vil også oppførselen være forskjellig fra det de fortjener: den blir urettferdig. Og dermed, om intet annet, rettferdigheten selv — som er vårt guddommelige kall — kommer til å garantere at, så langt som kallet vårt strekker seg — kommer vi til å være i stand til å se realiteten i de ytre ting fra speilbildet inneni oss selv. 376 Lyserøde Hakekors Gud har sydd samfunnet mellom mennesker sammen med den vesentlige tråden som heter kjærlighet og har gjort det slikt at mennesket må kunne stole på sin bror for sitt åndelige ve og vel — basert på Sannheten. Men den som i stedet for i sannferdighet uttrykker i ord det som skulle ha vært til å ta og føle på, kommuniserer et falskt bilde av dette overfor sin bror, som aksepterer det — og bygger sine holdninger på det — enten ved å bli urettferdig mot sine medskapninger, eller å ha en gal forståelse av deres intensjoner mot ham, og bli ødelagt av dem — den mannen gjør den høyeste velsignelse til en forbannelse mot Skaperen. Når han fornekter sannheten overfor sin bror, bryter han dermed han den høyeste plikt mot ham, som Gud har gitt ham, og kaster en forbannelse. Den som lyver nedkaller en forbannelse. Og på samme måte som materiell eiendom er verdifull bare som et levemiddel når det er brukt på en rettferdig måte, og løgneren stjeler den første følgen av rettferdigheten, nemlig Sannheten, og bytter fra seg løgn, og på den måten føder urettferdighet, den løgneren er endog farligere enn tyven. Tyven tar bare livsmidlene som sådan, mens løgneren tar det rettferdige liv, og i stedet produserer urettferdighet — og ulykke. For på samme måte som Gud knytter sammen det ypperste av det gode, rettferdighet og sannhet, slik gjør han det samme med det mindre godet, lykken. For å sette pris på tings natur må man kunne stole på at man kjenner dem; og dersom noen lurer deg om sin sanne natur, da stjeler han støtte fra deg og sørger for at du støtter deg på noe som er utrygt. Ved å stjele fra en annen direkte; noe som er dyrebart, Sannheten, og dermed indirekte det mest dyrebare — Homoseksualitet i Nazipartiet 377 rettferdigheten — den løgneren dreper også seg selv åndelig; for han slukker ut i seg selv den guddommelige gnist som ene og alene gjør ham til et menneskelig vesen, skapt for å være til for sine medmenneskers ve og vel (Hirsch:248ff) [Hva så når det gjelder homoseksuelles rettigheter? Aldri før har noen få tatt så mye fra så mange.] HVEM VAR NAZISTENE? Vi må forstå hvem nazistene var. Ideologisk sett var nazistene et pragmatisk, teknokratisk, brukerorientert hedensk stammefolk. De vurderte menneskelivet med en løsrevet og kynisk pragmatisme. De utnyttet hvem eller hva det skulle være for å oppnå sine politiske og militære mål. Typisk førte det til at de behandlet spørsmål som evthanasi (dødshjelp) homoseksualitet og abort med en hensynsløs egeninteresse. Sterilisering og abort ble foretrukket for alle som ble klassifisert som mindreverdige eller defekte (men aldri for de friske arierne). For den teknokratiske nazitanken ble sannheten styrt av hva som var nødvendig der og da (ved å lyve på den måten brakte de en forbannelse over seg selv og alt de rørte ved). «De defekte» ble «hjulpet til å dø» og de mindreverdige ble sterilisert, samtidig som det var en forbrytelse for ariske kvinner å ta abort. Mens man privat tolererte og endog fremmet homoseksualitet, avviste nazistene det ofte i det offentlige og brukte falske anklager om homoseksualitet for å arrestere dem som var uenige med Hitlers militære og politiske målset- 378 Lyserøde Hakekors ninger. Den tidligere nynazisten Ingo Hasselbach, skriver i sin avslørende bok, Führer-Ex, fra 1996 hvordan den brukerrelaterte nazistiske dobbeltmoralen også ble brukt på andre steder: «Motstand mot abort hadde vært en av bærebjelkene i naziplatformen siden bevegelsens begynnelse på 1920-tallet, og av en enkel årsak: Abort var rasemord. Likevel, mens det var forbudt for ariske kvinner, var det både tillatt og endog ønskelig blant fargede kvinner og jøder (Hasselbach:111) Nazistenes versjon av rasehygiene utviklet seg til å bli den politiske og militære platformen til nazipartiet, noe som satte nazistene i stand til å fremstille det jødiske folket som en defekt og mindreverdig klasse, sammen med de fysisk deformerte og andre uproduktive medlemmer av det tyske samfunn. En følge av dette var derfor at nazistene simpelthen prosjekterte sine egne fordervelser på det jødiske folk, demoniserte og dehumaniserte dem, og deretter brukte dem som syndebukker mens de selv fortsatte å plyndre verden. Nazistiske raseteorier tjenestegjorde som en begrunnelse for å rettferdiggjøre eliminering av et folk hvis dypeste «forbrytelse» var deres holdning til en urokkelig moralsk standard. Som professor Giora Shoham forklarer i sin bok, «Valhalla, Calvary & Auschwitz» (Valhall, Golgata og Auschwitz) lengtet nazistene som vår tids ‘homoseksuelle’ å kaste av seg de normative begrensningene fra judeo-kristen lov og moral og vende tilbake til den amoralske uansvarligheten i hedenskapen. De hatet jødene, som for dem symboliserte problemet med tilbakeholdenhet mot deres nytelsesjagende hedenskap. Homoseksualitet i Nazipartiet 379 Når denne forståelsen av lov og rett blir forkastet, blir stammehøvdingen [og den homoerotiske krigeren] den absolutte makt. Dermed blir Odins utskilte makt grenseløs; og følgelig blir Adolf Hitlers, der Führers, allmakt ikke underlagt verken begrensende lover, moral eller nåde.» (Shoham:27) I økende grad, ettersom de stiger ut av skapet, kommer vår tids ‘homoseksuelle’ til å likne mer og mer på gårsdagens nazister. VENSTRE/HØYRE-POLARITET For å forstå den hedenske mentaliteten i denne konteksten må vi forstå sannheten om venstre/høyrepolariteten i den politiske sfære. Med fare for noen mindre misvisninger, kan all venstrerelatert ideologi defineres som «regressiv», og all høyre-relatert ideologi kan defineres som «progressiv». Venstresiden hisser til gjensidig plyndring, oppmuntrer til avhengighet og trakter pragmatisk etter minste felles nevner. Den ekte høyresidens progressivitet oppmuntrer til kreativitet, inspirerer felles bekreftelse, tillit og menneskelig produktivitet. I sin natur faller alle former for sosialisme på den regressive siden, i og med «sosialisme» ganske enkelt er en politisk ideologi som ofte mangler en reell forståelse av sosial rettferdighet. Ondskapen fremstiller seg selv som en dyd (d.e. målet med rasemessig renhet) fordi det ikke har noe liv i seg selv (noe som er årsaken til at denne formen for dårlig trelldom ønsker å bli kalt «homoseksuell frigjøring»). 380 Lyserøde Hakekors Generelt sett unngår ikke tilhengere av venstresiden å gjøre alt som er nødvendig for å vokte sine medmenneskers verdighet. En historiker med venstretilbøyelighet, vil fatalistisk argumentere at «historien» gjentar seg selv, mens en konservativ som Voltaire kunne observere korrekt at det i stedet er «menneskene som til stadig gjentar seg selv.» Det er ikke til å undre seg over at de venstre-regressive ikke greier å lære av historien. Dersom historien bare «skjer», da er det lite å lære av den eller som blir gjort for å forhindre det fra å skje igjen. Å basere ens egne avgjørelser på en revidert, korrumpert eller invertert versjon av historien — se det er et helt annet spørsmål. Enkelte av menneskenes verste feilgrep blir begått på grunn av feilaktig eller forfalsket informasjon. I et forsøk på å forstå nazismens fenomener spør vi ofte oss selv hvordan en bande morderiske bøller kunne ha grepet makten i en så sivilisert nasjon? Sannheten er at Tyskland under Weimartiden var en av de mest usiviliserte nasjonene i verden. Hitler refererte selv til Berlin som Babylonshoren (den store skjøge). Vi tar ofte feil når vi dømmer fremskrittet i menneskenes sivilisasjoner på grunnlag av kunst og teknologi. Nazistene elsket klassisk musikk og de var dugende når det gjaldt vitenskap og teknologi. Spørsmålet vi må stille oss selv om alle samfunn er, hvordan den menneskelige kulturen blir tatt i bruk. For regressive venstremennesker, tjener kulturen ødeleggelse og død. For progressive høyremennesker, fokuserer kulturen på livet selv. En positiv og nytteverdi-relatert holdning mot homoseksualitet, evthanasi og abort må derfor Homoseksualitet i Nazipartiet 381 (dengang som nå) være en venstreorientert regressiv plan, og en typisk naziprofil (med svært spesifikke motsigelser og kvalifikasjoner). Det høver seg å gjenta at nazistene var de første og fremste teknokratiske, nytterelaterte pragmatikerne som trodde på den sterkestes rett til å overleve og samfunnets målsetninger om fysisk skjønnhet og rasemessig perfeksjon. Arierne var de «sterkeste» og mest fullkomne, og jødene de «minst sterke» og minst fullkomne. Når sant skal sies er rasekarakteristikk irrelevant. Det er bare individets moral og nasjonene som kan avgjøre om de er siviliserte eller barbarer — byggere eller plyndrere. Hvordan passer så homoseksuelle inn i dette bildet? Selv om naziretorikken førte de homoseksuelle blant de «svakeste» satte nazistene aldri noe mål om å utslette dem. Snarere tvert om, med mindre de homoseksuelle det gjaldt var jødiske eller politiske motstandere, var naziorganisasjonen ofte beskyttende overfor homoseksuelle. Opprinnelig var SS dannet med det formål å beskytte Wiens homoseksuelle. Nazistene forsøkte faktisk å kurere homoseksuelle ved Göring-instituttet, selv om det på mange måter viste seg nytteløst. (Å tvinge en kjønnssvak redd mann til å ligge med en kvinnelig prostituert viste seg ineffektivt). «Homorettighets»-aktivister bruker ofte nazistenes propaganda mot homoseksuelle og proklamerer den som historisk sannhet. Nazistisk og ‘homoseksuell’ historierevisjonisme, med deres invertering av historien og sivilisasjonens verdier, er ett og det samme. I vår tids ‘homoseksuelle’ offerstrategi, blir overgriperen sett på som den overgrepne. 382 Lyserøde Hakekors FEMTEKOLONNER I sin iver etter makt var ikke nazistiske homoseksuelle noe annerledes fra vår tids ‘homoseksuelle’. Dengang som i dag var strategien basert på villførelse, infiltrasjon og forvrengning. Vår studie over den ‘homoseksuelle’ historien viser hvordan nazistiske ‘homoseksuelle’, både historisk og idag, opptrer som undergravende femtekolonner i sine vertssamfunn, og rydder vei for en ‘homoseksuell’ nazimakt mens de både skjult og åpenbart sprer «antihomo»-propaganda i et forsøk på å skjule sine målsetninger. «Lyserøde Hakekors» dokumenterer hvordan fremstående franske og britiske nazister var ‘homoseksuelle’ og at amerikaneren Frank Collin, som ledet marsjen mot Skokie, Illinois i 1977, var ‘homoseksuell’ pederast. Hva skal vi da si om slik ’frihet’? Tanken om ‘frihet’ som rår grunnen blant moderne sosialister/liberale er ganske ny. Ifølge dem betyr frihet en radikal individualisme som avviser alle sosiale normer og innretninger som individet ikke selv er enig i. De som støtter seg på denne tanken forsvarer nazistenes rett (som i seg selv forakter tanken om rettigheter) til å marsjere gjennom Skokie, Illinois, men ikke skokiernes og deres valgte lederes rett til å opprettholde orden og forsvare prinsipiell verdighet og de skikker som de holder høyest. På samme måte støtter de homoseksuelles og ateisters rett til å invadere og ødelegge guttespeiderne. I nazihistorien ser vi hvordan feilslått femtekolonisme i målnasjonene blir påvist i the New York Times den 12. oktober 1937 der det med krigs- Homoseksualitet i Nazipartiet 383 typer står å lese: «Tsjekkisk nazileder arrestert av politiet». Telegrammet fra Praha som ble sitert i the Times forteller om et «stort politisk oppstyr forårsaket av arrestasjonen, basert på at straffelovens «regulativ om homoseksualitet» ble brukt mot Hans Rutha, som var leder i landets kamuflerte naziparti.» Fra den 17. oktober 1937, stod det i andre overskrifter: «14 medlemmer av det tsjekkiske nazipartiet arrestert på grunn av moralske overgrep» og identifiserte Rutha som nazipartiledernes høyre hånd, altså på samme måte som Ernst Röhm hadde vært det overfor Hitler. Den 3. desember står det å lese i overskriftene, «medlemmer av ungdomsorganisasjon anklaget for homoseksualitet» Og den 10. desember, 1937 står det at «fjorten tsjekkere, alle anklaget, har fått ’betinget dom’ etter en rettssak basert på homoseksuelle anklager» (J. Katz:553f). Til tross for slike spredte anklager, var datidens verden bedratt. Den venstre-regressive, selverkjente lesbiske, Gertrude Stein, mente at Hitler burde fått Nobels Fredspris i 1937. Det er tydelig at Storbritannias statsminister, Neville Chamberlain, også mente at Hitler kunne bestikkes til å holde freden i hevd ved hjelp av avtalen som ble inngått i München den 30. september 1938. Betalingen var Tsjekkoslovakia, men «Fred i Vår Tid» ryddet bare veien for Hitlers invasjon av Polen den 1. september 1939. Historien viser at militante ‘homoseksuelle’ forsøk ofte skaper en følge som er alt annet enn fredelig. Videre, mens individuelle ‘homoseksuelle’ av forskjellige årsaker kan «komme ut av skapet», er sannheten om hvor sterk infiltrasjonen av mektige institusjoner forblir skjult. Vi kan også lære fra nazistiske ofre at bestikkelser aldri tilfredstiller den som øver utpressing. De kommer alltid tilbake for å få mer, noe som 384 Lyserøde Hakekors er grunnen til at vi (i våre dager) ser et stadig økende press for å oppnå «nye rettigheter». Hver eneste gang det amerikanske [og det norske] samfunnet kapitulerer for de «homoseksuelles» krav fører det til nye krav, som kommer til å fortsette inntil de utsletter de institusjonene som støtter samfunnet, deriblant de homoseksuelle selv. AIDS-tidsalderen har satt «homoaktivismen» i firehjulsdrift. Som de liberale dogmene helst vil ha det, er det ingen som er ansvarlige for AIDS; ‘det bare skjedde’. De tar sine stikkord fra skilsmisser der ingen hadde feil og likeledes forsikringssaker der skylden blir delt. Venstresiden har også skapt tanken om «nyttesex der ingen gjør noe galt». Den britiske okkultisten Aleister Crowley oppsummerer det slik: «Gjør hva du vil — det skal være hele loven». Men dersom vi kan «gjøre hva vi vil» — så betyr det at ingen lov finnes. Crowleys maksime er i realiteten en fornektelse av alle naturlover såvel som åndelige lover; det fremmer kaos og et venstreradikal regressivt stup ned i det ukjente, i intetheten. Hans maksime avspeiler en fullstendig mangel på omtanke og respekt for hans medmenneskers verdighet — og en fullstendig forakt for livet. «HOMOSEKSUELT» OPPVIGLERI ‘homoseksuelle’ strateger velger å bruke den biologiske homoseksuelle modellen i dobbel forstand når de nekter valgmuligheten og det å flykte fra ansvaret. I å påkalle forskning om det såkalte «homogenet», var det aldri tanken deres om at man skal Homoseksualitet i Nazipartiet 385 kurere eller korrigere, men å rettferdiggjøre homoerotisk adferd og homoseksuell identitet. ‘Homoseksuelle’ tenker helt riktig når de tenker som sådan at hvis seksuell identitet bare er et valg, da bærer det med seg både ansvar og tilregnelighet. De insisterer [derfor] at homoseksualitet «ikke er en valgmulighet» får dem til å føre ytterlige rekrutter inn i flokken og holde dem der ved å [reelt sett] nekte dem å søke endring. For mange av vår tids unge menn, har evnen til å velge blitt kapret av et sofistikert program med psykoseksuelt oppvigleri og manipulering, hovedsaklig opprettholdt av vår tids sosiale svakheter. For å begrense den livgivende kilden til menneskelig adferd til hjernen og de dyriske instinktene (slik mange av vår tids adferdsforskere gjør) er både reduksjonistisk og venstreregressivt. Menneskelige motiver og handlinger er, for en stor del avgjort av mye større ikkefysiske aspekter av den menneskelige eksistens. Tilbøyeligheter er ikke-fysiske, og adferd forårsaker fysiske endringer (når man sår frøet som er ment å skape menneskelig liv der hvor kroppen skal frastøte avfallet skaper ikke bare sykdommer, men det setter også i gang en ødeleggende kraft på individets sjel og menneskelivets verdi). ‘Homoseksuelle’ har glemt at ansvaret for personlig oppførsel går hånd i hånd med vår personlige verdighet og autoritet. Realistisk kan vi aldri verdiggjøre noe som i seg selv er fullstendig uverdig, samme hvor hardt vi forsøker. Dette fører oss til et annet oppviglersk element innen den ‘homoseksuelle’ kulturen, nemlig pornografien. Dr. Judith Reisman, medforfatter av boken «Kinsey, Sex & Fraud» og grunnlegger av det 386 Lyserøde Hakekors Washingtonbaserte instituttet for mediautdannelse, er ekspert på hvilken betydning pornografien har på samfunnet. Under en lengre privat samtale fortalte dr. Reisman at «all pornografi fremmer homoseksualitet». Jeg har mange ganger undret meg over dette og har kommet til den konklusjon at hun har helt rett. I sin analyse fra 1994, «Kinsey, Hefner & Hay, The Indoctrination of Heterophobia in American Men & Women» («Kinsey, Hefner og Hay, innføringen av heterofobi hos amerikanske menn og kvinner»), forklarer dr. Reisman: «Pragmatisk manifesterer Playboy (og med det mener jeg all pornografi) et åpenbart homoseksuelt etos. Dets heterofobi blir opprettholdt av en nyttetenkende analyse av Playboys bilder og filosofi. Det er ikke for mye å si at akkurat som bilder av glassmalerier og samlekort med bilder av hellige personer engang førte til, instruerte og indoktrinere potensielle etterfølgere til religiøs tro, slik fører de belærende bildene i «myk» og «hard» pornografi lignende innvielser, introduksjon og indoktrinering av potensielle troende til sin religion, den homoseksuelle moral. Hugh Hefner var nøye med å skrive sin egen Bibel; han kalte den «Playboyfilosofien» og når det er sagt, er det et akseptert faktum at det var «Alfred Kinsey som gav Hefner det forskningsmessige grunnlaget for «Playboyfilosofien». Faktum er at Kinsey reelt sett kan identifiseres med hans støttespillere og medarbeidere som en av de mest ansvarlige for å rettferdiggjøre den slags adferd som førte til AIDS, og i mye større grad enn Harry Hay, den amerikanske homoerotiske revolusjonens virkelig far. (Reisman, 1994:7). [I virkeligheten uttrykker pornografi et voldelig hat mot og forakt for alle mennesker i og med Homoseksualitet i Nazipartiet 387 at den behandler mennesker som intet mer enn et vedheng som kan manipuleres ved å vrenges og vries på og utnyttelse av kvinnelig seksualitet.» ] ØDIPUS’ SØNNER Klinisk forskning konkluderer at målsetningen for menneskelige seksuelle affeksjoner ikke er avgjort ved fødselen, men blir dannet via en kombinasjon av miljørelaterte og sosiologiske faktorer. Det ville ha vært nyttig å kunne vende tilbake til «Ødipuskomplekset» for å presentere en psykoseksuell modell for røttene til den homoerotiske attraksjonen. [Ødipus [eg. Oidipus] var en mytisk skikkelse som drepte sin far og giftet seg med sin mor.] Selv om ‘homoseksuell’ forskning spotter og avviser gyldigheten av denne freudianske konstruksjonen, tilbyr tanken nyttig innsikt i den komplekse strukturen og utviklingen av homoseksualitetene. Det klassiske Ødipuskomplekset kan defineres som et «begjær-hat»holdning mot mor og en uforsonlig kombinasjon av lengt etter og forakt for sin far. Sagt med dr. Joseph Nicolosis ord: «Homoseksualitet er et utviklingsproblem som nesten alltid er en følge av problemer i familieforhold, spesielt mellom far og sønn. Som en følge av feilskjær med far, klarer ikke gutten å ta til seg den mannlige kjønnsidentitet, og utvikler homoseksualitet. Dette er den vanligste av alle kjente kliniske modeller (Nicolosi, 1991:25). 388 Lyserøde Hakekors Analytikeren Peter Löwenberg skriver i «Nazirevolusjonen, Hitlers diktatur og den Tyske Nasjon» at «Gutter som blir homoseksuelle ofte er de som ble latt alene med sine mødre og som dannet intense bånd til dem som ikke ble oppveid av fars nærvær og beskyttelse.» Den regressive fremmingen av en androgyn kultur forsøker å skape en likhet der kjønnsskille, kjønnsroller og kjønnsidentitet blir visket ut og speilvendt. Dette fører til et tap av sunn egenidentitet. Paradoksalt nok er valgfriheten som ofte blir tilbudet av liberale venstreregressive sosialteoretikere det som ødelegger dagens ungdom, og ødelegger et barns evne til å velge. På en lignende måte ødelegger faktisk radikal feminisme femininiteten mens den emaskulerer menn på samme måte som sosialismen ødelegger den sosiale rettferdighet. Ved å stjele evnen til å opptre moralsk fra våre barn, bygger vår tids venstreregressive en ny generasjon av potensielle nazister. Mens vi idag ser at kronisk homoerotisk adferd er begrenset til en liten prosentandel av befolkningen, strekker dets røtter (enten i underskudd av psykisk kjønnsforming eller avvik initiert av seksuelt misbruk av barn) seg langt utover. Kliniske studier har påvist at seksualiseringen av jaget etter maskulinitet er opphavet til homoerotisk tiltrekning. Av det følger at vår generasjon av farløse unge kan være førsteklasses kandidater til homoseksuell rekruttering. Og den samme amoralske tenkningen som lar dem vurdere homoseksualitet som et «normalt» valg kan også få dem til å være Homoseksualitet i Nazipartiet 389 farlig mottakelige for en ny Hitler. Det er ingen tilfeldighet at Hitler og hans bøller kom til makten ridende på ryggen til en emaskulert tysk ungdom. AKHTARS LIGNELSE — EN NY BEGYNNELSE En ledende målsetning for alle mennesker som strever for å opprettholde et sivilisert menneskelig samfunn må være å forberede våre barn til å bli til å stole på, og å bli lojale ektemenn og hustruer og kompetente fedre og mødre. Det er ingenting i verden en ung mann ønsker å gjøre mer enn å være i stand til å elske, beundre og respektere sin far. Dette kan bare fullt ut realiseres i konteksten av et naturlig familieliv. Det fins to primære plikter som foreldre har overfor sine barn: Å så i dem en moralsk og sunn seksuell helse og å forsikre seg at de er utstyrt med en ærlig og produktiv måte å sørge for seg selv og sine familier. Disse to personlige verdiene setter enhver person i stand til å leve livet som et verdig menneske. Foreldrenes plikt er derfor å vokte sine barns verdighet. På den annen side ligger det et bibelsk pålegg inneni familieprinsippet; barna skal vokte sine foreldres verdighet. Dersom vi hadde hatt dette med i tankene våre ville mange familier kunne vært gjenforent og mange splittelser kunne vært løst. Vår utfordring er å reparere Amerikas [og Norges] sjel før kroppen forgår. Dr. Salman Akhtars bok, «Broken Structures», fremsetter en lignelse for helbredelse av en knust 390 Lyserøde Hakekors person som også kan brukes på å helbrede en nasjon. Under en forelesning i karakterpatologi for en klasse med turnuskandidater i klinisk psykologi, ble dr. Akhtar spurt om den alvorlig forstyrret klient noensinne kunne bli så fullstendig helbredet ved hjelp av psykoterapi at han ville være umulig å skille fra en person som alltid hadde vært sunn og frisk [veltilpasset]. Fra boken «Broken Structures» der dr. Akhtar forteller «lignelsen om de to blomstervasene», skal jeg hente min avslutning: «Jeg tenkte et øyeblikk, og så, som om en indre stemme talte til meg, kom følgende spontane svar til meg. La oss tenke oss at det fins to blomstervaser som begge er laget av det fineste porselen. Begge er dannet med et innviklet mønster og er like mye verd, er like elegante og like vakre. Så kommer det et vinddrag inn og en av dem faller ned og blir knust i biter. En ekspert fra et fjernt land blir hentet inn, og bit for bit, et møysommelig arbeid blir utført der han limer bitene sammen igjen. Snart er den knuste vasen atter intakt, og tett — slik at det kan helles vann i den, og for det utrente øye er den lik som før. Likevel er vasen nå forskjellig fra den andre. De små, tynne linjene langs bruddene, en forsiktig påminnelse om gårsdagen, kommer alltid til å være synlig for den som vet hva han ser etter. Selv vil vasen ha en visshet i seg at den vet noe som den vasen som aldri ble knust, vet. Den vet hva det er å bli knust, og den vet hva det er å bli hel igjen... 14. november 1997, Kevin E. Abrams. Denne siden er blank Denne siden er blank BIBLIOGRAFI A ••• Adam, Harry D. The Rise of a Gay and Lesbian Movement. Boston, Twane Publishers, 1987. ••• Agonito, Rosemary. History of Ideas on Women: A Source Book, New York, G.P.Putnam & Sons, 1977. ••• Alyson Almanac. Boston, Alyson Publications Inc., 1990. ••• American Family Association Journal. January, 1988. ••• Anderson, Shelly. Youth.”The Advocate. January 26, 1993. ••• Andriette, Bill, “Is Gaie France Fascist? ”NAMBLA Bulletin, September, 1992. ••• Andrietti, Bill. “Homosexuality and the Massacre, The Guide, June 1999 ••• Arkansas Democrat Herald. In Life Advocate, February, 1994. B ••• Bay Area Reporter. August 1, 1991. ••• Beard, Mary. The Sex Life of the Unmarried Adult. Garden City Publishing, New York, 1934. ••• Berenbaum, Michael. The World Must Know. Boston, Little, Brown and Company, 1993. ••• Bergler, Edmund, M.D. Homosexuality: Disease or Way of Life?. New York, The Macmillan Company,1956. ••• Bergsson, Snorri G. Muftism and Nazism, at www.notendur.centrum.is/`snorrigb, ••• Berry, Jason. Lead Us Not Into Temptation: Catholic Priests and the Sexual Abuse of Children. New York, Doubleday, 1992. ••• Bessel, Richard. Political Violence and the Rise of Nazism. New Haven, Yale Press, 1984. ••• Bianco, David, “What Was The Scientific Humanitarian Committee?, Washington Blade, August, 1997. ••• Blachford, Gregg. “Male Dominance and the Gay World,”in Kenneth Plummer, ed. The Making of the Modern Homosexual, 1981. ••• Bleuel, Hans Peter. Sex and Society in Nazi Germany. New York, J.B. Lippincott Company, 1973. ••• Blüher, Hans. Die deutsche Wandervogelbewegung als erotisches Phanomen, Templehof-Berlin, 1914. ••• Bonetti, David. ?Muscling in on the Mainstream.”San Francisco Examiner, June 26, 1992. ••• Buchmayr, Friedrich. Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexicon, Vol. XVI, 1999. ••• Burleigh, Michael, and Wipperman, Wolfgang. The Racial State: Germany 19331945. New York, Cambridge University Press, 1993. ••• Butler, Ewan and Young, Gordon. The Life and Death of Hermann Goering. C ••• Calic, Edouard. Reinhard Heydrich: The Chilling Story of the Man Who Masterminded the Nazi Death Camps. Military Heritage Press, William Morrow and Company, 1982. ••• Cantarella, Eva. Bisexuality in the Ancient World. New Haven, Yale University Press, 1992. ••• Cavendish, Richard, Man, Myth & Magic: An Illustrated Encyclopedia of the Supernatural. New York, Marshall Cavendish Corporation, 1970. ••• Clowes, Brian. Debating the “Gay Rights”Issue. Brooks, Oregon, Oregon Citizens Alliance, 1993. ••• Cory, Donald Webster, and LeRoy, John P. The Homosexual and His Society: A View from Within. New York, Citadel Press, 1963. ••• Costello, John. Mask of Treachery: Spies, Lies, Buggery and Betrayal. New York, William Morrow and Company, 1988. ••• Costello, John and Tsarev, Oleg. Deadly Illusions. Crown Publishers, New York, 1993. ••• Cowan, Thomas. Gay Men and Women Who Enriched the World. Boston, Alyson Publications, 1988. ••• Crompton, Louis. ?Gay Genocide: from Leviticus to Hitler.”The Gay Academic. Palm Springs, California, ETC Publications, 1978. D ••• Daily Telegraph, “How sex became a weapon of war,”July 23, 1998. ••• Davidson, Michael. The World, the Flesh, and Myself. London, Arthur Baker Ltd., 1962. ••• Dateline World Jewry. New York, Institute of the World Jewish Congress, August, 1994. ••• Donohue, William A. “Culture Wars Against the Boy Scouts?. Society Magazine, May/June 1994. ••• Dunne, Bruce. “Power and Sexuality in the Middle East,”Middle East Report, Spring, 1998. ••• Dynes, Wayne. The Encyclopedia of Homosexuality. New York, Garland Publishing, 1990. E ••• Ebert, Michael. ?Pedophilia Steps into the Daylight.”Focus on the Family Citizen. November 16, 1992. ••• Eder, Dr. Asher. “How to Disarm the Terrible Jihad Psychosis Against Jews and Israel that Afflicts the Muslim World Today,”www.rb.org, February 24, 2000. ••• Evans, Arthur. Witchcraft and the Gay Counterculture. Fag Rag Books, Boston 1978. F ••• Facts on File Yearbook, 1941, Volume 1, New York, Persons Index, Facts on File Inc. ••• Fee, Elizabeth. ?Science and Homosexuality.”The Universities and the Gay Experience. New York, Gay Academic Union, 1974. ••• Fest, Joachim C. The Face of the Third Reich: Portraits of the Nazi Leadership. New York, Pantheon Books, 1970. ••• Fest, Joachim C. Hitler. New York, Vintage Books, 1975. ••• Flaceliere, Robert, Love in Ancient Greece, Crown Publishers, New York, 1962. ••• Flemming, Gerald. Hitler and the Final Solution. Berkeley, University of California Press, 1982. ••• Flood, Charles Bracelen. Hitler, The Path to Power. Boston, Houghton Mifflin Company, 1989. ••• Friedlander, Benedict. ?Memoirs for the Friends and Contributors of the Scientific Humanitarian Committee in the Name of the Succession of the Scientific Humanitarian Committee.”Journal of Homosexuality, JanuaryFebruary, 1991. ••• Friedlander, Henry, and Milton, Sybil (Eds.). Simon Wiesenthal Center Annual, Volume 7. New York, Allied Books, 1990. ••• Friedrich, Otto. Before the Deluge. (Harper and Row, New York, 1986. ••• Fuchs, Thomas. The Hitler Fact Book. New York, Fountain Books, 1990. G ••• Gallo, Max. The Night of the Long Knives. New York, Warner Books, 1973. ••• Garde, Noel I. Jonathan to Gide: The Homosexual in History. New York, Vantage Press, 1969. •••The Gay Agenda (video). Lancaster, California, The Report, 1992. ••• Gay, Peter. Weimar Culture: The Outsider as Insider. New York, Harper and Row, 1968. ••• Genese, Cecil. The Holocaust: Who Are The Guilty. Sussex, England, The Book Guild Ltd., 1988. ••• Germino, Dante. ?Fascism.”Collier’s Enclyclopedia. Volume 9. New York, Macmillan, 1991. ••• Glaser,Herman. The Cultural Roots of National Socialism. University of Texas Press, Austin, 1964. ••• Glazov, Jamie. “Sexual Rage Behind Islamic Terror,”FrontPage magazine, October 4, 2001. ••• Goodrick-Clarke, Nicholas. The Occult Roots of Nazism: Secret Aryan Cults and their Influence on Nazi Ideology. New York, New York University Press, 1992. ••• Graber, G.S. The History of the SS: A Chilling Look at the Most Terrifying Arm of the Nazi War Machine. New York, Charter Books, 1978. ••• Grahn, Judy. Another Mother Tongue. Boston, Beacon Press, 1984. ••• Grant, George. Grand Illusions: The Legacy of Planned Parenthood. Brentwood, Tennessee, Wolgemuth and Hyatt, Publishers Inc., 1988. ••• Grant, George, and Horne, Mark. Legislating Immorality. Chicago, Moody Press, 1993. ••• Grau, Gunter. Hidden Holocaust”London, Cassells, 1993. ••• Greenberg, David F. The Construction of Homosexuality. Chicago, University of Chicago Press, 1988. ••• Greif, Martin. The Gay Book of Days. The Main Street Press, 1982. ••• Grigg, William Norman. “Another Lost Generation?,”The New American, November 12, 2001. ••• Grunberger, Richard. The 12Year Reich: A Social History of Nazi Germany 19331945. New York, Ballantine Books, 1971. •••Guthrie, W.K.C. “The Republic.”Grolier Electronic Publishing, 1992. H ••• Hasselbach, Ingo. Fuhrer EX. Random House, 1996. ••• Haeberle, Irwin J. ?Swastika, Pink Triangle, and Yellow Star: The Elite Rights Committee, 1992. ••• Harvard Gay and Lesbian Review Summer, 1995. ••• Healy, Murray, Gay Skins: Class, Masculinity and Queer Appropriation,Cassell, 1996. ••• Heiden, Konrad, History of National Socialism, New York, A.A. Knopf, 1935; Der Fuehrer, 1944. ••• Herdt, Gilbert. The Sambia , CBS College Publishing, New York, 1987. ••• Herzer, Manfred. “Communists, Social Democrats, and the Homosexual Movement in the Weimar Republic.”In Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the Sexual History of the Political Left. New York, Haworth Press, 1995. ••• Hirsch, Rabbi Samson Raphael. HOREB: A Philosophy of Jewish Laws and Observances. Jerusalem, Soncino Press, 1962. ••• Howard, Michael. The Occult Conspiracy. Rochester, Vermont, Destiny Books, 1989. ••• Howe, Ellic. Astrology: A Recent History Including the Untold Story of its Role in World War II. New York, Walker and Company, 1967. ••• Hutton, Dietrich, Defilement of Race, Duesseldorf, “Duetsche Revolution.? I ••• IGLA Euroletter 52, “Gay Holocaust Survivors to get Swiss Money,”August, 1977. ••• Igra, Samuel, Germany’s National Vice . London: Quality Press Ltd., 1945, Igra, Samuel, The “Doctor’s Plot”in Moscow and the Protocols of the Wise Men of Zion, 1960. J ••• Jackson, Robert H., The Nurnberg Case, New York, Cooper Square Publishers, Inc. 1971. ••• Jay, K., and Young, A. The Gay Report. Summit, 1979. ••• Johansson, Warren, “Pink Triangles.”In Dynes, Wayne (ed.). Encyclopedia of Homosexuality. New York, Garland Publishing, 1990. ••• Johansson, Warren, and Percy, William A.?Homosexuals in Nazi Germany.”In Henry Friedlander (ed.), Simon Wiesenthal Center Annual: Volume 7. New York, Allied Books, Ltd., 1990. ••• Johansson, Warren, and Percy, William A. Outing: Shattering the Conspiracy of Silence. New York, Harrington Park Press, 1994. ••• Jones, H. Kimball. Toward a Christian Understanding of the Homosexual. New York, Association Press, 1966. ••• Jones, J. Sydney. Hitler in Vienna 1907-1913. New York, Stein and Day, 1983. ••• Jones, Nigel H.. Hitler’s Heralds: The Story of the Freikorps 1918-1923. London, John Murray, 1987. ••• Just Out. March 1, 1993. K ••• Karlen, Arno. Sexuality and Homosexuality. New York, W.W. Norton, 1971. ••• Katz, Jonathan. Gay American History. New York, Thomas Y. Crowell Company, 1976. ••• Katz, Jonathan Gay and Lesbian Almanac. ••• Katz, Steven T. ?Quantity and Interpretation ù Issues in the Comparative Historical Analysis of the Holocaust.”In Holocaust and Genocide Studies: Volume 1. Oxford University Press, New York, 1994; Volume 4, Number 2, 1989. New York, Pergamon Press, 1989. ••• Kennedy, Hubert. ?Man/Boy Love in the Writings of Karl Heinrich Ulrichs”in Pascal, Mark (ed.). Varieties of Man/Boy Love. New York, Wallace Hamilton Press, 1992. ••• Kennedy, Hubert. Ulrichs: The life and works of Karl Heinrich Ulrichs, Pioneer of the Modern Gay Movement, Boston, Alyson Publications, 1988).••• Kirk, Marshall, and Pill, Erastes. ?The Overhauling of Straight America.”Guide Magazine, November, 1987. ••• Knickerbocker, H.R. Is Tomorrow Hitler’s “ New York, Reynal and Hitchcock, 1941. ••• Koch, H.W. The Hitler Youth: Origins and Development 1922-1945. New York, Stein and Day, 1976. ••• Koehl, Robert Lewis. The Black Corps: The Structure and Power Struggles of the Nazi SS. Madison Wisconsin, University of Wisconsin Press, 1983. ••• Kogon, Eugen. The Theory and Practice of Hell. New York, Berkley Publishing Company, 1950. L ••• Langer, Walte r. The Mind of Adolf Hitler: The Secret Wartime Report. Signet, 1972. ••• Lauritsen, John, and Thorstad, David. The Early Homosexual Rights Movement:1864-1935. New York, Times Change Press, 1974. ••• League of Nations International Health Year-book. Geneva, League of Nations Health Organization, 1924. ••• Lee, Martin. The Beast Reawakens. New York, Little, Brown and Co., 1997. ••• Leo, John. ?When Activism Becomes Gangsterism.”U.S. News and World Report. February 5, 1990. ••• Levi, Primo. Survival in Auschwitz. New York, Macmillan Publishing Company, 1961. ••• The Limbaugh Letter. May, 1995. ••• Linsert, Richard. Kabale und Liebe: Uber Politik und Geschlechtsleben. Berlin, Man, 1931. ••• Lombardi, Michael A.. ?Research on Homosexuality in Nineteenth Century Germany”(Parts I and II). Los Angeles, Urania Manuscripts, 1977. ••• Los Angeles Times. January 29, 1993. M ••• Mac Mathuna, Sean. “Postwar Arab links to the ODESSA network,”Flame Magazine, 1999, www.flamemag.dircon.co.uk. ••• MacDonald, Callum. The Killing of SS ObergruppenFuehrer Reinhard Heydrich. New York, The Free Press, 1989. ••• Macintyre, Ben. Forgotten Fatherland: The Search for Elisabeth Nietzsche. New York, Farrar Straus Giroux, 1992. ••• The Mail on Sunday (UK), “The Gay Acolytes haunting Haider,”April 30, 2000 ••• Manchester, William. The Arms of Krupp. Little, Brown and Co., Boston, 1968. ••• Manchester, William. The Last Lion: Winston Spencer Churchill. London, Little, Brown and Company. ••• Marotta, Toby. The Politics of Homosexuality. Boston, Houghton Mifflin Company, 1981. ••• The Massachusetts News, “Holocaust Survivor: Molested by Guards,”April 5, 2000 ••• Martinac, Paula. “Lesbian Notions”Called Out LGBT Religious News Service, May 24, 1999. ••• Mauro, Robert L. ?The Nation’s Leading Serial Killers.”The Wanderer. October 31, 1991. ••• McIllhenny, Chuck & Donna, and York, Frank. When the Wicked Seize a City. Lafayette, Louisiana, Huntington House, 1993. ••• Meade, Marion, Madame Blavatsky: The Woman Behind the Myth. New York, G.P. Putnam & Sons, 1980. ••• Miles, David H. “George, Stefan.”Grolier Electronic Publishing, Inc., 1992. ••• Miller, Neil. Out of the Past: Gay and Lesbian History from 1869 to the Present. New York, Vintage Books, 1995. ••• Mills, Richard. ?The German Youth Movement.”In Leyland, Winston (Ed.). Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine: An Anthology of Gay History, Sex, Politics, and Culture. San Francisco, Gay Sunshine Press, 1989. ••• Mosse, George L. Nationalism and Sexuality: Respectability and Abnormal Sexuality in Modern Europe. New York, Howard Fertig, 1985. ••• Mulshine, Paul. ?Man/Boy Love.”Heterodoxy, September, 1994. ••• Munk, Rabbi Elie. Call of the Torah. Feldheim Publishing, 1980. N ••• NAMBLA Bulletin. November 1992; September, 1992. ••• NARTH Bulletin. March, 1994. ••• National Review. November 6, 1987; June 24, 1991. ••• Nethercot, Arthur H.. The First Five Lives of Annie Besant. Chicago, University of Chicago Press, 1960. ••• The New York Times. October 4, 1972; July 27, 1974; July 27, 1977; February 22, 1980; January 21, 1984; August 17 and August 20, 1991. ••• Newman, Leslea. Heather Has Two Mommies. Boston, Alyson Publications, 1989. ••• Newton, Michael. Raising Hell: An Encyclopedia of Devil Worship and Satanic Crime. New York, Avon, 1993. ••• Newton, Michael, and Newton, Judy Ann. The Ku Klux Klan: An Encyclopedia. New York, Garland Publishing, 1991. ••• Nicolosi, Dr. Joseph. Reparative Therapy of Male Homosexuality: A New Clinical Approach. Jason Aaronson Inc., 1991. •••Nicolosi, Dr. Joseph. Healing Homosexuality: Case Stories of Reparative Therapy. Jason Aaronson Inc., London, 1993. ••• Noebel, David, The Homosexual Revolution: A look at the Preachers and Politicians Behind it, Manitou Springs, Colorado, Summit Press, 1984. O ••• Oosterhuis, Harry. The “Jews”of the Antifascist Left: Homosexuality and Socialist Resistance to Nazism.”In Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the Sexual History of the Political Left. Haworth Press, 1995. ••• Oosterhuis, Harry, and Kennedy, Hubert (eds.). Homosexuality and Male Bonding in Pre-Nazi Germany: the youth movement, the gay movement and male bonding before Hitler’s rise: original transcripts from Der Eigene, the first gay journal in the world. New York, Harrington Park Press, 1991. ••• Oregonian. July 26, 1991; July, 11 1992; August 26, 1992; December 10, 1992. Oosterhuis, Harry and Steakley, James. ?Leftist Sexual Politics and Homosexuality: A Historical Overview. In Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the Sexual History of the Political Left. Haworth Press, 1995. P ••• Pacifici, Sergio. ?D’Annunzio, Gabriele.”Grolier Electronic Publishing, Inc., 1992. ••• Parshall, Gerald. ?Hitler’s Horrors.”U.S. News & World Report. April 3, 1995. ••• Pawelczynska, Anna. Values and Violence in Auschwitz. Berkley, California, University of California Press, 1979. ••• Perrault, Gilles, and Azema, Pierre. Paris Under the Occupation. New York, Vendome Press, 1987. ••• Peters, H. F., Zarathustra’s Sister: The case of Elisabeth and Frederich Nietzsche. Crown Publishers, New York, 1977. ••• Peukert, Detlev J.K. The Weimar Republic: The Crisis of Classical Modernity. New York, Hill and Wang, 1987. ••• Plant, Richard. The Pink Triangle: The Nazi War Against Homosexuals. New York, Henry Holt and Company, 1986. ••• Poliakov, Leon. Harvest of Hate: The Nazi Program for the Destruction of the Jews of Europe. New York, Walden Press, 1979. ••• Pollard, Walter. Medical Block Bu- chenwald. New York, Ballentine Books, 1960. ••• Pronger, Brian. The Arena of Masculinity: Sports, Homosexuality and the Meaning of Sex, New York, St. Martins Press, 1990. Q ••• Quigley, Carroll. Tragedy Macmillan Company, New York, 1966. and Hope. R ••• Rauschning, Hermann. Men of Chaos. New World Books, 1942.••• Read, Anthony, and Fisher, David. Kristallnacht: The Nazi Night of Terror. New York, Times Books,1989. ••• Rector, Frank. The Nazi Extermination of Homosexuals. New York, Stein and Day, 1981. ••• Reeves, Tom. ?Reviving and Redefining Pederasty.”In Pascal, Mark (Ed.). Varieties of Man/Boy Love. New York, Wallace Hamilton Press, 1992. ••• Reich, Wilhelm. The Mass Psychology of Fascism. Farrar, Straus & Giroux, New York, 1970. ••• Reisman, Dr. Judith A. ?A Content Analysis of Two Decades of The Advocate, the Gay and Lesbian National News Magazine.”Work in progress. ••• Reisman, Dr. Judith A. Kinsey, Hefner and Hay, The Indoctrination of Heterophobia in American Men and Women. Arlington, VA. Institute for Media Education, 1994. ••• Reisman, Dr. Judith A., and Eichel, Edward W. Kinsey, Sex and Fraud: The Indoctrination of a People. Lafayette, Louisiana, Huntington House, 1990. ••• Reiter, Joseph A. ?Death in Venice.”Grolier Electronic Publishing, Inc., 1992. ••• Rempel, Gerhard. Hitler’s Children: The Hitler Youth and the SS. Chapel Hill, North Carolina, The University of North Carolina Press, 1989. ••• Reuth, Ralf George. Goebbels. Harcourt Brace, New York, 1993. ••• Riley, Patrick G. D. “Homosexuality and the Maccabean Revolt.”New Oxford Review, September 1997. ••• Rhodes, James M. The Hitler Movement: A Modern Millenarian Revolution. Stanford, California, Hoover Institution Press, 1980. ••• Robinson, Jacob. ?The History of the Holocaust.”Holocaust. Jerusalem, Keter Publishing House, 1974. ••• Rosan, Laurence J. ?Philosophies of Homophobia and Homophilia.”The Gay Academic. Palm Springs, California, ETC Publishing, 1978. ••• Rose, Rick. ?Museum of Pain.”The Advocate, October 19, 1993. ••• Rosenthal, A. M., and Gelb, Arthur. One More Victim: The Life and Death of a Jewish Nazi. New York, The New American Library Inc., 1967. ••• Rossman, Parker. Sexual Experience Between Men and Boys. New York, Association Press, 1976. ••• Rowse, A.L. Homosexuals in History: Ambivalence in Society, Literature and the Arts. New York, Macmillan Publishing Company, 1977. ••• Rueda, Enrique T. The Homosexual Network: Public Lives and Private Policy. Old Greenwich, Connecticut, The Devon Adair Company, 1982. ••• Runes, Dagobert D. Pictorial History of Philosophy. New York, Philosophical Library, 1959. ••• Rutledge, Leigh W. The Gay Book of Lists. Boston, Alyson Publications Inc., 1987. S ••• San Francisco Chronicle. September 14, 1991; October 18, 1992. ••• Sanger, Margaret. The Pivot of Civilization. New York, Bentano’s , Inc., 1922. ••• Schaeffer, Francis A. The Great Evangelical Disaster. Westchester, Illinois, Crossway Books, 1984. ••• Schmidt, Dr. Matthais. Albert Speer:The End of a Myth. St. Martins Press, New York. ••• Schwarzwaller, Wulf. The Unknown Hitler: His Private Life and Fortune. National Press, Inc., and Star Agency, 1989. ••• Searchlight magazine. “Gay nazi -- A contradiction in terms?”September, 1999. Also “A very English extremist.”August, 2000. ••• Sereny, Gitta. Albert Speer: His Battle With Truth. Alfred A. Knopf. New York, 1995.••• Seward, Desmond. Napoleon and Hitler. New York, Simon and Schuster. ••• Shaul, Elisheva. ?Homosexuality in the Third Reich.”In Gutman, Israel (Ed.). Encyclopedia of the Holocaust. Tel Aviv, Sifriat Poalim Publishing House, 198?. ••• Shirer, William. The Rise and Fall of the Third Reich. New York, Fawcett Crest, 1960. ••• Shoham, S. Giora. Valhalla, Calvary and Auschwitz. Bowman and Cody Academic Publishing, 1995. ••• Simonelli, Frederick J., American Fuehrer: George Lincoln Rockwell and the American Nazi Party, University of Illinois Press, 1999. ••• Sklar, Dusty. The Nazis and the Occult. New York, Dorset Press, 1989. ••• Skousen, W. Cleon. The Naked Communist. Salt Lake City, Utah, Ensign Publishing Co., 1958. ••• Snyder, Dr. Louis L. Encyclopedia of the Third Reich. New York, Paragon House, 1989. ••• Southern Poverty Law Center Intelligence Report, “Fringe of the Fringe”Issue number 100, Fall, 2000. ••• Spence, Lewis. The History of Origins of Druidism. Great Britain, EP Publishing Ltd., 1976. ••• Star, Susan Leigh. ?Swastikas: The Street and the University.”In Linden, Robin Ruth, Pagano, Darlene R, Russell, Diana E.H., and Star, Susan Leigh (eds). Against Sadomasochism: A Radical Feminist Analysis. East Palo Alto, California, Frog in the Well, 1982. ••• Steakley, James D., The Homosexual Emancipation Movement in Germany. New York, Arno Press, 1975. ••• Steiner, Jean-Francois. Treblinka. New York, Simon and Schuster, 1979. ••• Stevenson, William A Man Called Intrepid: The Secret War Harcourt Brace Jovanovich, 1976. ••• Stone, Charles. “Of Whom Nietzsche dreamed,”Harvard Gay and Lesbian Review, Winter 1999. ••• Stop Promoting Homosexuality Hawaii Newsletter. April, 1994; November, 1994. ••• Strasser, Otto. Hitler and I. Boston, Houghton Mifflin Company, 1940. ••• Strasser, Otto, and Stern, Michael. Flight From Terror. New York, Robert M. McBride & Company, 1943. T ••• Taylor, Fred. The Goebbels Diaries: 19391941. New York, G.P. PutmansÆ Sons, 1983. ••• Theweleit, Klaus. Male Fantasies. Volumes 1 and 2. Minneapolis, Minnesota, University of Minnesota Press, 1987. ••• Timmons, Stuart. The Trouble With Harry Hay: Founder of the Modern Gay Movement. Boston, Alyson Publications Inc., 1990. ••• Toland, John. Adolf Hitler. Anchor Books, New York, 1976. ••• Tripp, C. A. The Homosexual Matrix. Signet, 1975. •••Tompkins, Peter. The Magic of Obelisks. Harper and Row, 1981. U, V ••• Ulrichs, Karl Heinrich. Forschugen uner das Ratsel der Mannmanlichen Liebe. Leipzig, Max Spohr Verlag, 1989. ••• U.S.A. Today. August 6, 1991; June 2, 1994. ••• U.S. News and World Report. October, 1994. W ••• Wagner, Nike. The Wagners: The dramas of a musical dynasty. Princeton University Press, 1998. ••• Waite, Robert G.L. Vanguard of Nazism: The Free Corps Movement in Postwar Germany 1918-1923. New York, W.W. Norton and Company, 1969. ••• Waite, Robert G.L. The Psychopathic God Adolf Hitler. New York, Signet Books, 1977. ••• Washington Blade, January, 1992. ••• The Washington Times. May 28, 1993; June 15, 1993. ••• Webb, James. The Occult Underground. LaSalle, Illinois, Open Court Publishing Co., 1974. ••• Weber, Eugen. Varieties of Fascism: Doctrines of Revolution in the Twentieth Century. Princeton, New Jersey, D. Van Nostrand Company Inc., 1964. ••• Westwood, Gordon. A Minority: A Report on the Life of the Male Homosexual in Great Britain. London, Longman’s Green and Co. Ltd., 1960. ••• Wiesel, Elie. Night. New York, Avon Books, 1969. ••• Willhoite, Michael. Daddy’s Roommate. Boston, Alyson Publications, 1990. ••• Wilrich, Michael. ?Uncivil Disobedience.”Mother Jones. December, 1990. ••• Wistrich, Robert. Who’s Who in Nazi Germany. New York, Bonanza Books, 1984. ••• Wockner, Rex. Wockner Wire, www.PlanetOut.com, November 9, 2001. ••• Wolff, Charlotte M.D.Magnus Hirschfeld. Quartet Books, New York, 1986. ••• Wren, Thomas E. ?Nietzsche, Friedrich Wilhelm.”Grolier Electronic Publishing, 1992. ••• Wright, Michael Phillip. War on Heterosexuality: The Gay Patriarchy Advances. 1998. X, Y, Z •••Young, Ian. “Gay Resistance: Homosexuals in the Anti-Nazi Underground.”In Leyland, Winston (Ed.). Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine: An Anthology of Gay History, Sex, Politics, and Culture. San Francisco, Gay Sunshine Press, 1989. ••• Zentner, Christian and Bedurftig, Friedmann, The Encyclopedia of the Third Reich, New York, De Capo Press, 1997. ••• Ziegler, Herbert F. Nazi Germany’s New Aristocracy: The SS Leadership, 1925-1939. Princeton, New Jersey, University Press, 1989. Denne siden er blank Omtaler Anmeldere har bare lovord å dele om «Lyserøde Hakekors» «Lyserøde Hakekors»: Homoseksualitet i nazipartiet, er en gjennomført gransket, svært lesbar ødeleggelse av «homomyten» symbolisert av en rosa trekant om at nazistene faktisk talt var anti-homoseksuelle. Homoseksualitetens dype røtter innen nazipartiet er briljant avslørt. - Dr. Howard Hurwitz, Family Defense Counsil «Som jødisk akademiker som mistet hundrevis av sine slektninger i holocaust, ser jeg med glede på «Lyserøde Hakekors» som en modig bok i rette tid. Lively og Abrams avslører den rådende «homohistorien» som revisjonistisk og avslører den de supermaskuline tyske homoseksuelle for hva de var — nazibøller, ikke ofre for nazismen.» Dr. Judith Reisman, Institute for Media Education «Lyserøde Hakekors» er en ufattelig verdifull bok, fylt til bredden av skremmende dokumentasjon presentert på en tiltalende måte.» William Grigg, The New American «... avslører utallige løgner, og river grunnen under mange myter. Viktig lesning, en formidabel klippe plassert midt foran den fremstormende homoekspressen.» Stan Goodenough, Middle East Intelligence Digest » Lyserøde Hakekors» er en betydelig avsløring av Tyskland før den andre verdenskrig og deres jag etter å gjenoppvekke den hellenistisk-hedenske tanken om homo-erotisme og militarisme.» Dr. Mordechai Nisan, Hebrew University of Jerusalem «Lively og Abrams peker på hva hitlerismen egentlig stod for, abort, evtanasi, jødehat og svært viktig: homoseksualitet. Dette visste mange av oss allerede på 1930-tallet: Det var helt vanlig kunnskap, som i dag blir fortiet.» R. J. Rushdoony, The Chalcedon Report. «... et skattkammer av kunnskap for alle som ønsker å vite hva som virkelig fant sted under den jødiske holocaust.» Norman Saville, News of All Israel «... Scott Lively og Kevin Abrams har gjort Amerika en stor tjeneste» Oberst Ronald Ray, fhv. Viseassistent for forsvarsministeren i USA. «Et merketegn av en bok for de som har problemer med å forstå Hitler, holocaust … forhenværende bøker og filmer, samme hvor viktige og gode de er, har etterlatt meg mystifisert om hvordan nazistiske ledere kunne ha gjennomført det de gjorde. Denne vesle boken kommer nærmere sannheten enn noe annet jeg kjenner til.» John Hully, tidligere seniorøkonom, Verdensbanken «...uvanlig informativ og tankevekkende» Langdon Mustell, Advokat «En gjennomført bok. Sentraltemaet om at nazibevegelsen var gjennomsyret av homoseksuelle er visselig sant.» Hillmar von Campe, Historiker, Halle, Tyskland «Dette er en bok du bør ha i din private boksamling. Du kommer uten tvil til tider å bli konfrontert med myten om forfølgelse av homoseksuelle fra nazistene. Da er det viktig å kjenne fakta.» Paul De Parrie, Life Advocate «En fantastisk bok! Denne boken gir mer enn nok dokumentasjon om at den seksuelle perversjonen vi kjenner som homoseksualitet bøyer av mot autoritære impulser. Det gjennomgående temaet i boken om at når et samfunn aksepterer autoritære impulser (som igjen fører til aksept av homoseksualitet) vil det føre til den endelige ødeleggelsen av grunnlovsfestede rettigheter» Steve Baldwin, Førstedirektør, Council for National Policy. Bilder Ernst Röhm, en av de mest ekstreme homoseksuelle bøllene i verdenshistorien. Hermann Göring var trolig transe, og var nøye med å bruke både leppestift og rouge for å » se bedre ut» Plakat foran et nazi-homsestevne i Danmark i 2005. Trenger man egentlig si så mye mer? (v.) Karl Heinz Ulrich, en av nazistenes største inspirasjonskilder. (over t.h.) Jørg Lanz von Liebenfels, forhenværende katolsk munk, «mannen som gav Hitler ideene.» (v.) Magnus Hirschfeld, ledet «homorettighets» -organisasjonen Wissenschaftlichhumanitäres Komitee (WHK, den vitenskapelighumanitære komite), som arbeidet for elimineringen av paragraf 175 i den tyske loven, og som kriminaliserte homoseksualitet. Han gikk under kjælenavnet «Tante Magnesia» (over) Hitler og mangeårig «bestevenn» Ernst Röhm sammen på talerstolen på partiets landsmøte. Hitler og hans mangeårige nestkommanderende Rudolf Hess, Hess ble i homoseksuelle sirkler kalt «Fraülein Anna» , og gikk ofte i kvinneklær. Guido von List var, sammen med Jörg Lanz von Liebenfels (se forrige sider), de homoseksuelle guruene bak den nasjonalistiske og antisemittiske okkultismen. Det var Lists drømmer om en hierarkisk mannsdominert sosial herreveldeorden som dannet grunnlaget for SchützStaffel (SS). Til tross for homoerotiske tilbøyeligheter, var Heinrich Himmler hengitt til tanken om en arisk superrase gjennom rasehygiensk dyrking, noe som påkrevde heteroseksuelt avl som en kulturell prioritet. Så lenge en mann utførte sine formeringsplikter overfor staten, hadde ikke Himmler noe problem med resten av hans seksuelle aktiviteter. (t.h) I en organisasjon som var selve kjerneeksemplet på ondskap, ble Reinhard Heydrich regnet som det mest fullkomne medlemmet av alle. «Han var høyreist, slank, blond, med lett skråstilte blå øyne» , hadde en militær holdning og iskald hardhet som syntes å være det ypperste av den nordisk-ariske typen fra nazistenes mytologi» Himmler valgte egenhendig ut Heydrich som sin høyre hånd i 1931, og innen få år var han fryktet av alle unntatt Hitler selv. (over) Edmund Heines var politimester i Breslau. Hele staben hans minnet om Röhms — og var objekter for sjefens amorøse lidenskaper. (over)Heydrichs mentor i marinen, admiral Wilhelm Canaris, sjef for det tyske etterretningsvesenet Abwehr, sies også å ha vært homoseksuell — den informasjonen kommer fra Heydrichs etterfølger i stillingen som sjef for SD-SS, Ernst Kaltenbrunner Harry Hay ble grunnlegger og leder for homoaktivistgruppen «Mattachinerforbundet» i USA.Hay ble rekruttert inn i homoseksualiteten (i 17-årsalderen av Champ Simmons, som selv ble forført av et tidligere medlem av SHR. På en pervertert måte synes det riktig å si at Hay på denne måten ble «grunnleggeren av den moderne homobevegelsen» Homobevegelsen legger i sin iver etter å fremme tanken om at homoseksualitet er medfødt stor vekt på å «kapre» små barn, og har utgitt en rekke «barnebøker» som forsvarer «to mammaer» og «to pappaer» -tanken. I mer enn 40 år, fra 1948 av, stod Alfred Kinseys studie om mannens seksuelle oppførsel uimotsagt. Nyere forskning viser at deler av Kinseys forskning var bearbeidet propaganda fra nazistisk hold, og trolig ville utgivelsen av blader som Playboy (og det som verre er) neppe sett dagens lys uten denne «forskningen» i bunnen. I Kinseys modell ble alle former for seksuelle uttrykk ble sidestilt. Nyere undersøkelser har imidlertid vist at Amerika slett ikke er den heksegryten av promiskuitet og avvik som Kinseys studie hevdet, endog etter mer enn et halvt århundre med påvirkning fra den studien Helt fra begynnelsen av var den indre kjernen i det tyske nazipartiet, NSDAP, Adolf Hitler inklusive, seksuelle avvikere. Partiet rommet alt fra lærhomser (Rudolf Hess, Reinhard Heydrich, Heinrich Himmler, m.fl.) til sadomasochister (sentrale SS-medlemmer), pornografer (Julius Streicher), transvestitter (Hermann Göring), pedofile, pederaster (Ernst Röhm, m.fl.), zoofile og endatil koprofile (Hitler selv.) Nazipartiet, som de fleste forbinder med definert antihomoseksuell adferd, ble faktisk stiftet på homsebaren Bratwurstglöckl i München. Denne informasjonen, som for de fleste vil være sjokkerende og ny, og som homolobbyen garantert vil forsøke å avvise som tull, tøys og nissevas, blir i boken «Lyserøde Hakekors: Homoseksualitet i Nazipartiet» ikke bare avslørt, men grundig dokumentert. Forfatterne, som hovedsaklig benytter seg av kilder fra homoseksuelle historikere eller fra pro-homoseksuelle kilder, viser entydig at det er historieforvrengning og må vurderes som forsøk på å revidere holocaust når man forsøker å trekke sammenligninger mellom utslettelsen av seks millioner jøder og noen få homofile som døde i naziTyskland. Forfatterne av «Lyserøde Hakekors» dokumenterer at hatpropagandaen mot homofile tyskere hovedsaklig var retorisk, og at mange av de vel 5000 personene som døde, anklaget for homoseksualitet, ikke engang var homoseksuelle, men politiske motstandere av nazismen som sådan. ISBN 978-82-998434-0-9 INFOrlaget