Vintagestrikk interVju med jared diamond en god story

Vintagestrikk
Da Selbu møtte Paris
intervju med
Jared Diamond
Hva kan vi lære av tradisjonelle samfunn?
En god story
Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk
9 788243 009899
2013
[1
spa rtacus
]
34
røverspråk fra
herskerklassen
Hjertesukket som ble en bestselger
side
38
side
NORSKE SJØFOLK
FORTELLER
side
EN GOD STORY
Ros s av ik om Kåre Valebrokk
50
Absolutt
Nietzsche
side
56
2013
46
IKKE SI DET
TIL NOEN
side
side
Samlede verker i boks!
Kjærlighet under Holocaust
Spartacus Forlag AS 2013
redaktører: Anja Hauger
Ratikainen & Anne Arnesen Mørch
produksjon: Punktum forlagstjenester
for sidefoto: Camilla Holm Birkeland
trykk: WS Bookwell
isbn 978-82-430-0989-9
spartacus for l ag a s
PB. 6673 St. Olavs plass, 0129 Oslo
post@spartacus.no
www.spartacus.no
4
side
det store
bildet
VINTAGESTRIKK
Da Selbu møtte Paris
side
ja r ed di a mond om ny bok,
historikerne og det norske oljefondet
22
EKSPERIMENTBOKA
28
DEN SVARTE
VIKINGEN
Biografi utenom det vanlige
[3
spa rtacus
]
side
side
EKSPERIMENTBOKA
10
En mann for de store historiene:
I et evolusjonært perpektiv er det bare et øyeblikk siden dagens
iPhone-eiere var jegere og sankere, sier Jared Diamond. Han er opptatt av hva vi kan ha mistet på veien.
Faghistorikerne er sine egne verste fiender, sier Jared Diamond. – De har gjort det
til sitt fag å nekte for at man kan lære noe
som helst av historien.
Diamond selv ønsker å skrive historiebøker vi kan lære noe av. Så er han til
gjengjeld ikke historiker, men geograf og
evolusjonsbiolog. Etter gjennombruddet
med Våpen, pest og stål fulgte han opp med
Kollaps, og hans siste bok heter Verden fram
til i går. Symptomatisk nok har den undertittelen Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn.
– Disse tre bøkene handler alle om hvordan samfunn lykkes og mislykkes, og de omtales noen
steder som en trilogi. Er det slik du selv ser dem?
– Nei, egentlig ikke. De to første hører
sammen som en enhet, men denne siste
står mer for seg selv. Den er mer personlig
og handler for en stor del om det livet jeg
har levd på Ny-Guinea.
– I mange tiår har du pendlet mellom USA og
Ny-Guinea, og denne boken begynner og slutter
på en flyplass, men tittelen er Verden fram til
i går. Når du reiser fra et «moderne» samfunn
til det du kaller et «tradisjonelt» samfunn, føler
du da at du også reiser i tid?
– Nei, det vil jeg ikke si. Så bokstavelig mener jeg det ikke. De tradisjonelle samfunnene jeg beskriver, lever i vår globaliserte,
moderne verden. Likevel hevder jeg at de
på noen måter kan være vinduer til det livet alle mennesker på kloden levde inntil
«i går».
[4
– Ja, hva er dette «i går»?
– «I går» er fortiden, rett og slett. Vår nokså
nære fortid, i alle fall dersom målestokken er de seks millionene år som har gått
siden vi skilte lag med sjimpansene. «I
går» er de siste 13 000 årene, etter siste istid, og det er de siste hundreårene, tiden
før industrialiseringen. «I går» er også i
dag, ettersom det fortsatt finnes samfunn
som lever forholdsvis uavhengig av den
industrialiserte verden.
– I tillegg til «i går» er begrepet «WEIRD»
(rar, merkelig) sentralt i boken din. Hvem er
«WEIRD»?
– Det er vi – Western, Educated, Industrialized, Rich, Democratic (vestlige, utdannede, industrialiserte, rike og demokratiske folk). Uttrykket har jeg lånt av
psykologen Joseph Henrichs. Hans poeng er at Vesten utgjør et snevert segment
av det menneskelige mangfoldet, men
likevel utføres psykologiske tester stort
sett på vestlige psykologistudenter. Med
et slikt sært utvalg går vi glipp av mye nyttig informasjon.
– Det er her boken din kommer inn?
– Ja, jeg synes vi bør åpne øynene for det
store spekteret av menneskelige muligheter og leve­måter. Vi i Vesten utgjør ikke
bare et snevert utsnitt, som regel befinner
vi oss også langt ute på siden av det menneskelige spektrumet. Kort sagt er vi ofte
ekstreme, men vi betrakter oss uten videre som normalen.
spa rtacus
]
m til i går
tekst: mie hidle
foto: dan Petter neega ard
[5
spa rtacus
]
– Blant de kulturelle områdene du undersøker i boken,
er konflikthåndtering, barneoppdragelse og eldreomsorg. Her mener du at vi har mye å lære av tradisjonelle samfunn.
– Ja, og det samme gjelder kosthold. Jeg peker på
en del enkle innsikter vi kan ta til oss som individer, kanskje særlig når det gjelder barneoppdragelse og hva vi legger på tallerkenen. Når
det derimot gjelder rettsapparatet og kriminalomsorgen, er det bare myndighetene som kan
utrette noe særlig.
– Du tar for deg ineffektiv kriminalomsorg, rettssystemets mangler, fedme, diabetes og andre livsstilsykdommer, for lite og for klokkestyrt amming samt
manglende evne og vilje til å leve med naturlig risiko
… for en skandinav lyder mye av dette som typisk amerikanske problemer. Er dette en bok for det amerikanske publikum?
– Nei, det er i høyeste grad en bok for hele den
– Du er ganske optimistisk med tanke på muligheten
for å lære av fortiden? Jeg tror det var Cicero som
lanserte uttrykket Historia magistra vitae, historien er livets lærer. I nyere tid har endringstakten
akselerert så mye at mange tenker som George Bernhard Shaw: «Vi lærer av historien at vi ikke lærer noe
av historien.» Du påpeker selv at de eldres erfaringer
fort mister relevans i dag. Gjelder ikke det også historien som helhet?
– Bare delvis. Når historien blir så intetsigende,
skyldes først og fremst måten den skrives på.
Historikerne har tåpelig nok bestemt at dersom man skal være seriøs, må man kun studere
et begrenset geografisk område i en kort historisk periode og holde seg til det hele sin forskerkarriere. Jeg mener at dersom man skal få
noe meningsfullt ut av historien, må man sammenligne ulike tider og ulike steder.
– Det er derfor du mener at historikerne er sin egen
verste fiende?
«Når jeg hører ordet ‘determinist’, vet jeg alltid at nå kommer
det en masse vås.»
vestlige verden. Dersom en europeer kommer
til meg og sier at her er vi mye bedre til alt dette,
svarer jeg at dere er kanskje bedre, men det er
bare marginalt. Folk i Europa har kanskje hørt
at man får høyt blodtrykk av salt, men dere tror
ikke helt på det, og da er det bra at det kommer
en Jared Diamond som forklarer i detalj hvordan det går til, humrer han avvæpnende.
– Du vil også at vi skal lære å være takknemlige for at vi
bor i vestlige samfunn?
– Ja, når det gjelder viktige områder som krigføring og helsestell tenker jeg ofte gudskjelov
at jeg kommer fra et moderne samfunn! Mitt
ærend i denne boken er ikke å kritisere Vesten,
jeg ønsker bare få frem et bredere spektrum
av kulturelle alternativer og historiske forløp
enn vi er vant til. Det gjør det lettere å ta kvalifiserte valg.
– Ja. Jeg snakket med en venn som er historiker
ved Duke University, et av de beste universitetene i USA. Han klaget over at historikerne
taper anseelse, og at finansieringen deres ikke
gjenspeiler hvor nyttige de er. Jeg nevnte denne klagen til en dekan jeg kjenner ved et annet
universitet, og han sa at når historikerne begynner å gjøre noe nyttig, skal vi anerkjenne
dem som nyttige. Inntil videre får de tåle at vi
kutter i pengeoverføringene.
– Et motspørsmål her, med tanke på at du fremstiller
Vesten som kulturelt marginalt: Er det ikke en typisk
vestlig fiksering at alt må være så nyttig? Kan ikke
historien få være unyttig? Og kunne du ikke ha fortalt
gode historier fra Ny-Guinea i denne boken uten å
henge på noe budskap av typen «hva vi kan lære»?
– All historie trenger ikke å være nyttig, men
mer av historieforskningen burde absolutt
Ja r ed M a son Di a mond (1937) er professor i geografi og fysiologi ved Universitetet i California (UCLA). Han
er tverrfaglig orientert og har bakgrunn i ulike fag som antropologi, ornitologi, evolusjonærbiologi og geografi.
[6
spa rtacus ]
Diamond er først og fremst kjent for sine prisvinnende bøker innen populærvitenskap, blant dem Våpen, pest og
stål og Kollaps.
Jared Diamond foran Litteraturhuset i Oslo fra besøket i juni 2013.
være det. Når det gjelder Verden fram til i går, var
det faktisk meningen at den skulle være en ren
erindringsbok. Men så sa redaktøren min: «Jared. Folk venter seg store bøker av deg, store
bøker med store emner. Du er nødt til legge inn
noen større perspektiver.» Og så gjorde jeg det.
Så får folk selv bestemme om de liker det.
– Salgstallene tyder på at svært mange liker det du
skriver. Unntakene er enkelte akademiske historikere og antropologer, som kritiserer deg hissig. Mitt
inntrykk er at de dypest sett misliker at du ser på kulturen og historien med et naturvitenskapelig blikk.
Er du enig i at du har et slikt blikk på verden?
– Jeg ble i alle fall tidlig interessert i vitenskap.
For eksempel begynte jeg med fugletitting
som syvåring, og det var som biolog at jeg reiste til Ny-Guinea for å studere fugler. Det gjør
jeg fortsatt.
– I denne boken skinner en analytisk tilnærming igjennom i selv de mest dramatiske passasjene, som der
du forteller hvordan du kantret i kano langt til havs
utenfor Ny-Guinea: Med bølgene klaskende i ansiktet veide du kjølig for og imot ulike strategier for å
holde deg flytende.
[7
– Jo, men det var jeg jo nødt til. Det var to timer
til solen gikk ned, og jeg måtte maksimere muligheten for å overleve tolv timer i mørket. Men
slik har jeg ikke alltid vært. Jeg lærte det på NyGuinea, etter å ha vært utsatt for fare mange
ganger. De første gangene mistet jeg hodet.
– Om du ikke er født analytisk, møter du i alle fall fortiden og ulike kulturer med en vilje til systematisk å
kontrastere, analysere og, kanskje mest provoserende for dine kritikere: en vilje til å generalisere og trekke omfattende konklusjoner. Du betrakter historien
og kulturmangfoldet som en rekke naturlige eksperimenter, og det gir andre innsikter enn dem vi er vant
til. Til gjengjeld er du gjentatte ganger blitt anklaget
for å være miljødeterminist.
– Ja, og når jeg hører ordet «determinist», vet jeg
alltid at nå kommer det en masse vås. Denne
anklagen kom særlig etter boken Våpen, pest og
stål, der jeg forklarte hvorfor det var europeerne som erobret den amerikanske urbefolkningen og ikke omvendt. Europeernes suksess,
hevdet jeg, ble fremmet av en rekke viktige
miljøfaktorer, men det er ikke det samme som
determinisme.
spa rtacus
]
Jared Diamond i samtale med Trond Berg Eriksen på Litteraturhuset i juni 2013
– Et ord jeg stadig savner i disse diskusjonene, er
«sannsynlighet».
– Sannsynlighet er et mer fornuftig begrep.
Også i Kollaps, der jeg viser hvordan ulike samfunn har gått under, ofte delvis på grunn av
sårbart naturmiljø. Det er lettere å drive jordbruk i tempererte soner enn i tropiske soner, så
miljøet påvirker sannsynligheten for å lykkes.
noen samfunn er svært tilpasningsdyktige, mens andre er konservative, noe som iblant blir deres skjebne.
Den danske forfatteren Carsten Jensen sier et sted at
den norrøne bosetningen på Grønland gikk under fordi nordboerne var for glade i brun saus. I Kollaps sier
du noe lignende: De konservative nordboerne drev
europeisk jordbruk når de burde ha lært seg å spise sel.
Hva med vårt eget samfunn? Er det tilpasningsdyktig
eller konservativt?
«Hvis dere begynte å snakke engelsk her i landet, skal jeg love
deg at dere ikke hadde hatt noe oljefond på 4200 milliarder
kroner!»
Men det betyr jo ikke at man skal slutte med
jordbruk i tropiske soner. Man må bare være
klar over problemene som har oppstått i fortiden, og innrette seg deretter.
– Anklagen om determinisme er paradoksal med tanke på nytteperspektivet ditt: Du vil jo at vi skal lære
av fortiden?
– Ja, dersom jeg virkelig var determinist, kunne
jeg lagt ned hele virksomheten.
– Både i Våpen, pest og stål og i Kollaps viser du at
[8
– Å, det er i høyeste grad endringsvillig. Vi er
inne i en periode med hurtig endringstakt nå.
– Gir det grunn til optimisme? Kan vi håpe å gjøre de
nødvendige endringene i tide og styre klar av en global kollaps?
– Tja, det er jo ikke gitt at vi endrer oss på riktig
måte? Kanskje ville en konservativ innstilling
ha vært like bra, gitt at vi befant oss på en fornuftig kurs.
spa rtacus
]
– Hva er det overhodet som gjør at noen samfunn er
konservative, mens andre ikke er det?
– Det er akkurat det som er emnet for min neste
bok, som også blir den tredje i trilogien du etterlyste. Jeg er i gang med den, men du får vente
en seks års tid og se.
– Før den tid, et siste spørsmål om årets bok: Verden
fram til i går kan leses som en rekke argumenter for
å bevare et størst mulig kulturelt og språklig mangfold i verden, men ett sted sier du noe som overrasker
meg: Du hevder at danskene er rike og lykkelige takket være at de har holdt på språket sitt. Jeg antar at du
mener det samme om nordmenn?
– Ja visst.
– Hvorfor er språket så viktig? Jeg ville trodd at oljen
var viktigere her, særlig for en naturviter som jevnlig
anklages for miljødeterminisme?
– Det er jo innlysende: Språket er knaggen kulturen henger på. Det er bærer av den norske
litteraturen, den norske historien og de norske
verdiene. Hvis dere begynte å snakke engelsk
her i landet og dermed lot dere oversvømme
av det amerikanske verdisystemet, skal jeg
love deg at dere ikke hadde hatt noe oljefond på
4200 milliarder kroner! Om det finnes noe land
som har gode grunner til å gå inn for bevaring
av kulturelt og språklig mangfold, må det være
Norge!
kommer 1. oktober:
Verden fram til i går
Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn
De fleste tar som en selvfølge at menneskelivet
inneholder alt fra flyreiser og mobiltelefoner
til karrierevalg og slankekurer. Men i nesten
hele vår seks millioner år lange historie har vi
ikke hatt noen av disse tingene. I et slikt perspektiv var det først «i går» at vi tok steget fra å
være jegere og sankere.
I Verden fram til i går lar Diamond oss møte
dagens representanter for de tradisjonelle
menneskesamfunnene. Basert på sin unike
forskning og mangeårige feltarbeid blant
stammesamfunn rundt om i verden, leverer
[9
han en ruvende bok om alt vi kan ha glemt på
veien fram til dataalderen.
Vi lever fortsatt i kropper som er bedre tilpasset steinalderlivet enn dagens moderne samfunn. I sin mest personlige bok hittil viser
Diamond oss hvordan verdier og erfaringer
fra de tradisjonelle samfunnene kan hjelpe
oss til å leve lenger og lykkeligere, kommunisere bedre, ta bedre vare på våre gamle og gi oss
tryggere og mer selvsikre barn. Gå ikke glipp
av denne!
spa rtacus
]
ja r ed di a mond: Verden fram til i går ISBN 9788243007611 Innb. 399,- Også som e-bok
omsl agsdesign: Cecilie Mohr Ov er set t er : Alexander Leborg
I fjor ble Bergsveinn Birgisson nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Svar på brev frå Helga. Nå har islendingen
skrevet sin første bok på norsk, Den svarte vikingen. Og ifølge forfatter Øystein Morten dreier det seg om sakprosa helt utenom
det vanlige.
Den svarte vikingen
lest av øystein morten
Geirmund Heljarskinn kom til Island allerede
i år 867 og skal ha vært den mektigste av landnåmsmennene. Likevel ble det aldri skrevet
noen saga om ham. Hvorfor? spør forfatteren
Bergsveinn Birgisson – etterkommer av Geirmund i 30. ledd.
Svaret er utfordrende: Fordi forfaderen
hans ikke passet inn i den islandske opphavs­
Historien er oppsiktsvekkende, men langt
fra enkel å skrive.
Bergsveinn Birgisson samler fragmentene
fra de historiske kildene, allierer seg med genforskere og arkeologer, forsker i stedsnavn,
reiser til Sibir, gransker handelsrutene på
800-tallet osv. osv. Årene går. Han vil skrive
Geirmunds saga. Men på grunn av kildene er
«Dette er sakprosa, likevel skjønn litteratur.»
myten, den om et Island befolket av likestilte
høvdinger og storbønder fra Norge, ledsaget
av stolte husfruer med nøkler i beltet, de som
flyktet fra krig og elendighet – til ny jord og frihet på øya langt ute i havet.
Geirmund Heljarskinn var helt annerledes;
mørkhudet og med mongolske ansiktstrekk
stod han i spissen for en internasjonal fangst­
økonomi. Han hadde hundrevis av slaver under seg. Kristne slaver fra Skottland og Irland.
Mange av dem var kvinner, som Geirmunds
norske undersåtter fikk barn med.
Ny genforskning viser at over 60 % av kvinnene på Island opprinnelig kom fra Irland og
Skottland, ikke fra Norden. Den vakre sagaøya
var et rått og brutalt slavesamfunn, delvis befolket med utgangspunkt i overgrep mot irske
kvinner.
[ 10
det tidvis en håpløs ferd, mens han eksperimenterer seg frem for å få historien til å henge
sammen. «Kan leserne holde ut en forfatter
som av og til famler i mørke som Dante i helvete?» spør han. Innimellom kommer det drypp
fra hans slit og kvaler. Dette er sakprosa, likevel skjønn litteratur: Vi får følelsen av nerven
i den historiske granskningen, om hvordan
beretningen blir til i spennet mellom det meningsfulle og meningsløse.
Bergsveinn Birgisson fantaserer om en
samtale mellom seg selv og Geirmund. Sistnevnte undrer seg over hvorfor Bergsveinn vil
skrive hans saga, over 1100 år etterpå. Forfatteren svarer litt vagt at motivasjonen hans har
å gjøre med en slags avsky for moderne tider.
Geirmund rister på hodet. «Si meg, har ikke du
noen mennesker som står deg nær, har du ikke
spa rtacus
]
en gård og noe å jakte på eller husdyr å ta deg av;
en familie og slektninger må du vel forsørge?
Er det ikke bedre at du prøver å komme nær noe
i ditt eget liv, eller forventer du mye gods for å
skrive sagaen min?»
«Gjennom alt skinner en
famlende, men urokkelig
vilje til å finne en sannere og
bedre saga om vikingtiden»
Nei, forfatteren må medgi at dette knapt
kommer til å bli annet enn smalhans. «Jeg skriver ikke slik de vil i dag. Jeg gaper over for mye,
sier de.»
For mye? Han favner definitivt vidt. Her
kommer forklaringer på likhetene mellom surrealismen og norrøn dikting. Vi lærer hvorfor
skaldene laget tankebilder som viser oss elg i
fjorden, elefanter på bølgene, tangkledde fjell
og fisk som svømmer gjennom dalen. Det er
fascinerende, og slett ikke for mye. For gjennom alt skinner en famlende, men urokkelig
vilje til å finne en sannere og bedre saga om
vikingtiden, og vi får et lavmælt, men likevel
glødende forsvar for vår egen førkristne kulturarv. «Vi kaller meningsløst arbeid for Sisyfosarbeid og ikke Hjadningavig – selv om det
eksistensielle budskapet er det samme i begge
mytene. En går på samlivskurs hvor kompromiss mellom partene er fremhevet – uten at
myten om Njord og Skade blir nevnt.» Hvorfor? Antagelig fordi vi har et overfladisk forhold til den norrøne kulturen.
Paradokset er at i sentrum for disse beretningene står en mørkhudet mann med et livsløp så langt fra våre stereotype idealer om det
stolte norrøne vi vel kan komme.
Hvor kom han så egentlig fra, den svarte vikingen? Han var sønn av en rotekte vestnorsk
konge fra Avaldsnes. Men moren kom fra et
helt annet sted, og det var fra henne Geirmund
fikk sitt utseende. For å spore opp stedet tar
Bergsveinn Birgisson oss med på en reise med
den unge Geirmund, med vikingskip nordover
langs norskekysten og så østover, forbi Kvitsjøen og enda videre. Til Sibir.
[ 11
Vi møter et folk og en kultur som døde ut på
1600-tallet. De bor i jordhytter med tak bygget
av hvalbein. De er et jegerfolk som har spesialisert seg på fangst av hvalross. Et folk som er
så viktig at kongen på Avaldsnes har inngått
en allianse med dem, som bekreftes gjennom
giftemål mellom den unge Geirmund og høvdingdatteren Ilturka.
Geirmund blir igjen hos det fremmede folket. De kjenner verken til brød eller korn, men
får i seg mineraler og vitaminer gjennom å
drikke blodet til sjøpattedyr. Geirmund lærer
å overleve i et arktisk klima og tilegner seg
kunnskaper om fangst og foredling av den verdifulle hvalrossen.
Noen år senere reiser han til Irland, der han
blir en viktig person for den norrøne kongemakten. En av sagaene skildrer ham som «den
mest berømte av alle vikinger i vesterveg». Og
fra Irland utrustes det en ekspedisjon til det
jomfruelige Island. Året er 867. Øya bosettes av
den svarte vikingen og hans folk. De skal forsyne de rike markedene i Irland med kostbare
og eksotiske varer.
spa rtacus
]
bergs v einn Birgis son: Den svarte vikingen ISBN 9788243007895 Innb. 3 69, - Også som e-bok
fra boka
Sagaen vår begynner i år 846 etter Kristus.
Det bor omkring hundre tusen mennesker i
hele Norge. Den største byen i Skandinavia er
Hedeby i Danmark, antakelig har den et par
tusen innbyggere. De største byene i verden er
Konstantinopel, Bagdad og Tang-dynastiets
Xi’an i Kina med omkring én million innbyggere hver. Dynastiet går under etter noen år,
mens den berømte Tu Fu skriver sine vakreste
dikt. I Guatemala i Mellom-Amerika hersker
mayaene og lar hjerteløse menneskeskrotter
rulle ned pyramidetrappene i Tikal. Folket i
Mongolia deles inn i uendelig mange klaner
som dreper og plyndrer hverandre – og slik
er nok situasjonen i mange andre land. Maurere og sarasenere seiler opp Tiberen og inn
til Roma. De stjeler alteret over levningene av
apostelen Peter, samt tilhørende utsmykking
og skatter.
Hendelsen sender sjokkbølger over hele
den kristne verden.
Dette året går flokker på opptil 300 ulver
løs på folk og fe i Gallia, og spiser alt og alle som
prøver å stå imot. Litt før påske blir en mann
[ 12
tatt for å ha hatt seksuell omgang med en merr;
frankerne brenner ham levende. Den danske
kongen Harald Klakk, som har hatt ansvaret
for å forsvare den frisiske kysten mot vikingangrep, dør nede i Frisland. Hans gode venn
misjonæren Ansgar fortsetter å spre det glade
budskap om verdens frelser i Birka i Sverige,
trass kraftige eksemplager. Dette året gjør norske vikinger et vellykket angrep på det østlige
Irland og reiser i stadig større flokker fra Vestlandet til den grønne øya i vesterveg – mange
drar fra Rogaland. Den irske kongen Cerball
(Kjarval) er i gang med sin ambisiøse maktkamp. Nå ruster han seg til kamp mot én av
sine irske rivaler der 1200 menn vil falle …
Vi skal til et land som ennå ikke har konvertert til troen på Kvite-Krist, som Karl den store
har spredt med sverdets makt over kontinentet. Til et land der man ennå holder fedrenes
gamle skikker i hevd. Ute i havet boltrer Midgardsormen seg, oppe i himmelskålen glitrer
regnbuebroen Bivrost, nede i jorden holder
nornene og de døde på med sitt. Livet går i sin
spa rtacus
]
evige syklus der gudene og markens grøde taper for jotunkreftene, for så å vinne på ny med
stigende sol. En småkonge har feider med en
annen i dette landet som strekker seg flere
hundre nautiske mil fra nord til sør. Et land
bebodd av ulike folkeslag som likevel føler en
viss samhørighet siden de deler en ferdselsåre
langs den lange kysten: nordvegen.
Her har ikke forholdene endret seg stort de
siste århundrene.
Man har fått seil på skipene.
Ellers er alt stort sett ved det samme.
Den svarte og st ygge kommer til
verden
I Rogaland et sted finner vi en kongshall, og
der inne ligger det en kvinne, Ljufvina, som er
i ferd med å føde. På denne tida trodde man at
ved fødselen kom norner for å bestemme den
nyfødtes skjebne: livstid, lykke og rikdom.
Skaldene kaller døden for «nornenes dom»,
skjebnen blir lagt i en (tenk på ordet «lagnad»).
Vi kan slå følge med skjebnenornene der de
kommer flygende i lufta og nærmer seg Ljufvinas fødselsskrik. Idet vi kommer flygende over
mark og eng, ser vi hester og buskap som ligger
og sover i det duggvåte gresset. Vi ser kornåkre
som så vidt er begynt å spire etter nyoverstått
vårblot.
Det har begynt å lysne denne grytidlige
morgenen. De grågrønne gresstakene feller
seg fint inn i landskapet. Folk har ikke stått opp
ennå. Nede ved sjøen ligger et par skip med høy
mast, bundet til ankerfestet; naustene i fjæra
er dekket med dyrehuder. Det stiger røyk opp
fra ljoren i kongshallen der skrikene kommer
fra.
Vi vet ennå ikke mye om den fødende kvinnen, annet enn at hun har et uvanlig utseende,
hun ser verken ut som en norrøn eller germansk kvinne. Hun er svarthåret og med mørkere hud enn de fleste har sett, har mongolfold
på øynene i det runde, flate ansiktet. Vi kan
tenke oss at hun er omringet av andre kvinner,
noen hvite og noen mørke som likner henne
selv. På begge sider av den utskårne tresengen blafrer oljeflammer i klebersteinslamper.
De mørke kvinnene påkaller en mektig ånd,
mens de norrøne anroper sine gudinner. En av
de norrøne kvinnene begynner å «gale ramme
galdrer,» en annen trykker forløsningsruner
mot den fødendes mage, bjargrúnir.
Så snart barnehodet blir synlig i åpningen,
slutter kvinnene å påkalle maktene. Nå er det
den fødende kvinnen de kaller på.
Det kommer en gutt.
Så kommer en gutt til.
Guttene blir pakket inn i hvert sitt vadmels­
teppe. De er mørke i huden, har svart lugg; ansiktet er rundt og flatt som på mora. Nesen er
flat og neseborene så vidt synlige. Mongolfold
på øynene. Det er ikke spor av farens utseende
på disse guttene! Et stille sjokk brer seg blant
kvinnene.
Det er all grunn til å tro at kongen ikke kommer til å like dette. Kan han være faren til de to
nyfødte?
[fra Den svarte vikingen]
bergs v einn Birgis son (født på Island 1971) er doktor i norrøn filologi. I
2012 ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Svar på brev
frå Helga. Bergsveinn Birgisson bor i dag i Bergen og arbeider som forsker ved
UiB.
[ 13
spa rtacus
]
Øystein Morten vakte i vinter stor oppsikt med funnene han
presenterte i boka Jakten på Olav den hellige. Her forteller han
om alle kvalene knyttet til prosjektet og om dørene som nå
plutselig har åpnet seg.
Fiksjonen, sannheten.
Blodet i rømmegrøten.
tekst: øystein morten
Jakten på Olav den hellige begynte som en roman
i mitt hode; om en eksentrisk religionshistoriker i en hytte oppunder Gaustatoppen, som
fikk besøk av Odd Reitan – Rema-kongen
landet med helikopter på det vulkanformede
nasjonalfjellet. Han ville hyre inn religionshistorikeren til jakten på kroppen til Olav den
hellige. Målet var å plassere liket på høy­a lteret
i Nidarosdomen til jubileet i 2030 – 1000 år
­etter at Olav Haraldsson falt på Stiklestad.
Alt sammen sponset av Rema 1000.
Jeg kom aldri langt med romanen. Det føltes så meningsløst, og mens manuskriptsidene brant i den gamle vedovnen, formet det
seg en ny idé: Hvorfor gå veien om fiksjonen?
«Da Øystein fant Olav», stod det på en førsteside.
Noen uker senere kom det et annet innslag i Dagsrevyen. Direktøren ved Nidaros
domkirkes restaureringsarbeider Steinar
Bjerkestrand og biskop Tor Singsaas ønsket
seg arkeo­logiske utgravninger under Nidarosdomen. «Målet er å få satt restene av Olav den
hellige på høyalteret i Nidarosdomen ved tusenårsjubileet i 2030,» uttalte Bjerkestrand.
Romanen og fantasiene i mitt hode er blitt
virkelighet.
Jeg skal land og strand rundt og holde foredrag, som en anerkjent ekspert alle vil ha besøk
av ved Olsok: 24. juli Oppdal, 26. juli Tolga, 27.
«Folk vil høre om olavsfesten og kanskje le litt av hvor merkelig
alt var for 1000 år siden. Men jeg vil bare blande blod i all den
feite rømmegrøten. »
Historien kunne være sannheten og jeg selv etterforskeren, eller en slags religionshistorikernes Indiana Jones. Romanen ble til sakprosa i
boken Jakten på Olav den hellige, der jeg virkelig
finner kongen. Eller i hvert fall skinnebenet
hans.
Jeg kom i VG, Dagbladet og Lørdagsrevyen.
[ 14
Stiklestad, 28. Trondheim, 29. Sarpsborg, 1. august Numedal osv. Folk vil høre om olavsfesten og kanskje le litt av hvor merkelig alt var for
1000 år siden.
Men jeg vil bare blande blod i all den feite
rømmegrøten.
Det ingen vet, er at Jakten på Olav den hellige
spa rtacus
]
ble skrevet på et fjell av traumer. Sommeren
2011: Jeg og professor Per Holck hadde datert
skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo med
C-14 metoden og arbeidet med å ta ut DNA fra
benet. For å få bekreftet at dette virkelig var
den hellige kongen, trengte vi en slektning. Vi
vurderte en rekke graver og var på sporet av
nålevende personer i Tyskland. Men til slutt
om Olavs tid i England på begynnelsen av
1000-tallet. Det var 22. juli 2011. Utenfor bare
sol. Men på datamaskinen dukket det opp merkelige skyer i bakkant av teksten; en eksplosjon i Oslo, noe på Utøya.
Morgenen etter: 80 døde ungdommer. Og et
kompendium på 1500-sider, fylt med en slags
ideologi, skrevet av en som på nettet kalte seg
«Breivik ville grave opp liket til Olav den hellige og ta ut DNAprøver. Den nærmeste nålevende slektningen skulle bli konge i
landet. Og der satt jeg, med en bit fra skinnebenet til Olav foran
meg.»
samlet vi innsatsen om Sigurd Jorsalfare. Han
og Olav Haraldsson kunne ha et felles opphav
i Harald Hårfagre, og hodeskallen til Sigurd lå
inne i en vegg på Akershus festning.
Samtidig arbeidet jeg intenst med en sannferdig fortelling om Olav Haraldssons liv.
Tilfeldigvis hadde jeg en bit av skinnebenet i
en boks ved siden av datamaskinen mens jeg
skrev. Om det skyldtes denne relikvien, vet
jeg ikke, men fortellingen fløt godt. Jeg skrev
for Sigurd Jorsalfare. Jeg leste og leste, lass på
lass med misforstått middelalderhistorie. Og
hvem var det som skulle styre Norge i fremtiden? Breivik ville grave opp liket til Olav den
hellige og ta ut DNA-prøver. Den nærmeste
nålevende slektningen skulle bli konge i landet. Og der satt jeg, med en bit fra skinnebenet
til Olav foran meg.
Prosjektet var blitt avskyelig. Ikke egentlig
på grunn av DNA og knokler. Det var volden,
Øys t ein Mort en (1973) er religionshistoriker fra Universitetet i Oslo og forfatter. Han har tidligere vært
[ 15
spa rtacus ]
distrikts­konservator i Vest-Telemark. For bøkene Stavkyrkja i Eidsborg. Ein biografi (2008) og Magnus den gode (2011)
har han fått svært gode kritikker.
som hadde kommet så nær meg. Hva var det jeg
hadde skrevet om før det smalt? Om Olavs karriere i England. Om hva som skjedde da han
sammen med hæren kom seg innenfor murene
til byen Canterbury, den 29. september 1011:
Hæren stormet inn. Helvete var løs. Inntrengerne
satte fyr på halmtakene til de nærmeste husene.
barnesoldater? Hva skiller sagaen om Olav fra
sagaene om massakrene i Rwanda? Kanskje
skremmende lite.
Jakten på fortiden fortsetter, i mitt eget hode
og i virkeligheten. Den neste boka har tittelen Sigurd Magnusson. Korsfareren, og handler
om kongen som reiste til Jerusalem og kom
«‘Stopp, stans!’ vil de kanskje si om jeg leser fra boken min
under Olsok i Sarpsborg. ‘Det er barn til stede. Kan du ikke se at
de gråter?’ »
Menn, kvinner og barn kom løpende mens de skrek for
livet. Krigerne hugg dem ned med skremmende effektivitet. Andre steder ble dørene stengt og de innenfor
brent levende til døde. Det var et inferno av skrik og
flammer der grusomhetene ingen ende ville ta; kvin-
tilbake med en splint av Jesu kors. Hva slags
helt og konge var dette? Hodeskallen hans er
inne i en mur på Akershus festning, og boken
følger vandringer gjennom ukjente ganger og
kjellere, samt merkelige møter i den offentlige
Relikvien i Sankt Olav domkirke. Skinnbeinet har skader fra et pileskudd som kan ha fått eieren til å halte. Foto: Per Holck.
ner ble dradd etter håret gjennom byens gater mens
de ble påtent med store fakler. Et spedbarn ble revet
fra morens favntak og kastet under tunge vognhjul.
«Stopp, stans!» vil de kanskje si om jeg leser fra
boken min under Olsok i Sarpsborg. «Det er
barn til stede. Kan du ikke se at de gråter?»
«Det er slik virkeligheten er», vil jeg svare.
«Dette er det som har sviktet i formidlingen
av middelalderen.» La meg gi et eksempel: På
skolen syntes vi det var tøft at Olav reiste i viking som 12-åring. En barnesoldat. Tøft med
[ 16
skjelettkomiteen. Til slutt vendes avslag og
skuffelser til seier, og jeg sitter med en 900 år
gammel hodeskalle i hendene.
Professor Per Holck studerer skallen på
Rikshospitalet, og finner ut at Sigurd Jorsalfare ble rammet av et hardt slag mot hodet som
gutt, at hele ansiktet hans var skjevt, og at han
trolig hadde en slags hjerneskade. Alt i overensstemmelse med avbildninger av en konge
med et forvridd ansikt, skildringer av at han
var tungnem, snakket sakte og led av merkelige sinnsforvirringer.
spa rtacus
]
Øys t ein Mort en: Jakten på Olav den hellige ISBN 9788243005655 Innb. 369,- Også som e-bok
Omsl agsdesign: Cecilie Mohr
Gjennom dagboken min kan leseren følge
undersøkelsene. Hva slags slag mot hodet har
det vært snakk om? Hvor gammel var Sigurd
den gangen? I det neste kapittelet er vi inne i
Sigurds barndom, tilbake til den gangen han
fremdeles var en normal og frisk gutt. Leseren
vet nå at den lille gutten nærmer seg en ulykke …
Det hele er en tragedie.
Og jeg må etter hvert ta Sigurd Jorsalfares
hallusinasjoner og store psykiske problemer
på alvor. I samarbeid med psykiatere stilles det
en mulig diagnose. Samtidig strever jeg med å
skrive ut Sigurds historie i en form som kombinerer romanens djervhet med absolutte krav
til kildebelegg; skaldekvadene, utenlandske
krøniker og sagaene kombineres med arkeologiske undersøkelser og røntgenfotografi fra
hovedpersonens kranium.
Så oppdages kilder som kaster nytt lys over
reisen til Jerusalem, og jeg kommer på sporet
av flisen fra Jesu kors som Sigurd bragte tilbake til Norge.
Olav Har aldsson (995–1030) og Olav
den hellige.
dag som Olsok – «Olavs vake».
• Skinnebenet hans befinner seg i St. Olavs
domkirke i Oslo.
• Sønn av småkongen Harald Grenske. Vokste opp med sin mor Åsta på Ringerike.
• Var med i den store hæren som herjet og
plyndret i England under Torkjell Høye i
perioden 1009–1012. Ble døpt i Rouen før jul
i 1013.
• Vendte tilbake til Norge med to handelsskip
og mange geistlige i 1015.
• Vant over Svein Ladejarl ved Nesjar i 1016 og
ble norsk konge.
• Var med på å tape et stort slag mot den danske og engelske kongen Knut den mektige
ved Helge å i Skåne i 1026. Måtte flykte fra
Norge til Russland i 1028.
• Vendte tilbake til Norge i 1030 og falt i slaget
på Stiklestad.
• Ble gjort til helgenen Olav den hellige etter
sin død. Dødsdagen 29. juli feires den dag i
Sigurd Magnusson Jorsalfare
(1090 –1130).
• Sønn av Magnus Berrføtt og en hærtatt engelsk kvinne.
• Konge fra 1103 sammen med brødrene Øystein og Olav. Enekonge fra 1123.
• Seilte fra Norge med en flåte av korsfarere i
1107, kjempet mot maurerne i Spania og på
Sicilia, var med på erobringen av Sidon, gjestet keiseren i Konstantinopel og reiste tilbake til Norge via Ungarn og Tyskland.
• Sagaene forteller at han i perioder led av
«ustyrlighet» og sinnsforvirring.
• Hodeskallen hans befinner seg på Akershus
festning.
Sagt om Jakten på Olav den hellige:
«Det er imponerende hvordan Morten ved hjelp av enkle litterære
grep kan gjøre historien om Olav den hellige levende og engasjerende igjen. … Fortellingen om denne prosessen er i seg selv spennende
som en kriminalroman … Når det gjelder andre del av oppgaven, fortellingen om livet til Olav Haraldsson, bringer forfatteren oss med
god penn og flott driv inn i den norske og europeiske middelalderen
og dens mange stridigheter, plyndringstokt, giftemål og intrikate
allianser. En historisk periode som ikke står noe tilbake for fiksjonsverk som for eksempel ‘Game of Thrones’ . Gjennom hele boken
veksler Morten ubesværet mellom de to parallelle historiene han vil
fortelle. Det er som sagt drivende godt fortalt, informativt og stramt
disponert. Bedre kan det vanskelig gjøres.»
sin dr e hov dena k k , terningkast seks, VG
[ 17
spa rtacus
]
nå er serien komplett!
Sagakongene
Torgrim Titlestad og Frans-Arne Stylegar
får æren av å sluttføre serien med sine bøker
om Olav den hellige og Håkon jarl. Serien er
utviklet i samarbeid med Sagabok og presenterer kortbiografiene til ti av våre mest
interessante sagakonger.
...en spenstig og underholdende serie for alle
historieinteresserte. Forlagene har rett og
slett tenkt å gi oss hele kongerekken sett med
friske øyne, og med vekt på alt som nyere
forsk­ning og arkeologi har gravd frem. For det
er ikke nok med Snorre! En fabelaktig forlags­
idé som det er all grunn til å heie på!»
T or Åge Br ings vær d, Adresseavisen
Øy s t ei n Mort en:
Magnus den gode
ISBN 9788243005822
Innb. 229,2011
Bjør n B a n dl i en:
Olav Kyrre
ISBN 9788243005839
Innb. 229,2011
H el l eru d & Sigu r d s s on:
Håkon den gode
ISBN 9788243005778
Innb. 229,2012
H a lvor T jøn n:
Olav Tryggvason
ISBN 9788243005808
Innb. 229,2012
Omsl agsdesign:Eivind Abusdal
[ 18
t orgr i m t i t l e s ta d :
Olav den hellige
ISBN 9788243005815
Innb. 229,2011
F r a ns -A r n e S t y l eg a r :
Håkon Jarl
ISBN 9788243005792
Innb. 229,2011
t orgr i m T i t l e s ta d :
Eirik Blodøks
ISBN 9788243005761
Innb. 229,2011
T orgr i m T i t l e s ta d :
Harald Hårfagre
ISBN 9788243005570
Innb. 229,2010
R a n di H el en e Før su n d :
Magnus Berrføtt
ISBN 9788243005846
Innb. 229,2012
H a lvor T jøn n:
Harald Hardråde
ISBN 9788243005587
Innb. 229,2010
spa rtacus
]
Unikt historisk atlas
Kim Hjardar opplevde stor suksess med praktboka Vikinger i krig,
som nå har passert 15 000 solgte. De historiske kartene i boka vakte
stor begeistring, og nå har Hjardar fått anledning til virkelig å rendyrke sin lidenskap for kartmakeri.
Resultatet er en real godtepose for alle med
en smule interesse for vikingtid eller norsk
historie. Boka presenterer mer enn 60 detaljerte kart kombinert med tekst og bilder, i en
utpreget populærhistorisk form. I tillegg til
krigstokt og koloniseringer viser kartene også
vikingenes handelsruter, skipskunst, bosettinger, naturressurser, religionsutbredelse osv.
Kartene ledsages av en rekke infobokser, slektstrær, tidslinjer og fotografier, alt med tanke
på å løfte fram de mest spennende sidene ved
vikingenes verden.
Sammen med de presise korttekstene gir kar­
tene i denne boka en helt ny og lettlest innfø­
ring i selve høydepunktene fra vikingtiden,
den kanskje mest spennende epoken i norsk
historie.
Kim Hjardar
VIKINGENES
VERDEN
Vikingenes historie i kart, tekst og bilder
K im Hja r da r (1966) er historiker og lektor med hovedfag i vikingtid og
nordisk middelalderkultur fra Universitetet i Oslo. Han har lang erfaring med
[ 19
spa rtacus ]
formidling av vikingtiden gjennom tekst, bilder og arrangementer. Forfatter av
kritikerroste Vikinger i krig (2011).
fra boka
Vikingenes skip og sjøfart
Skipet var det mest potente symbolet på makt og det viktigste transportmiddelet i viking­
tiden. Skipet var også en av de sentrale forutsetningene for politisk makt og prestisje, som
i mange tilfeller var basert på kontrollen over hav og sjøleder.
D
et fantes mange ulike typer vikingskip, alt fra fiskebåter og
lasteskip til enorme krigsskip.
De første vikingskipene med seilføring ble
rigget for kystnær trafikk i skjærgården,
enten som små frakteskuter (børinger) eller som lystfartøy (karver). Vikingtidens
skip hadde ikke egne rom for mannskapet,
men på større skip ble det slått opp telt
akter og forut i skipet når det lå i havn.
Om bord hadde hver mann dessuten
en skipskiste hvor han oppbevarte eiendelene sine. Hvis det ikke var egne
tofter til roerne, ble skipskisten brukt
som sitteplass.
Mange skip hadde dyrehode i fremstavnen som et tegn på skipet tilhørte
en konge eller høvding. Et dyrehode
kunne også skremme onde ånder,
eller markere at skipet er i krigsmodus. Når vikingskipet var
i fredelig ærend, ble
dyrehodet ofte tatt ned. Hodene var malt
i flere farger, og de kunne ha form som
skremmende drage-, rovdyr- eller slangehoder, og i enkelte tilfeller fantasifulle menneskehoder.
Et annet karakteristisk trekk ved krigsskipene er deres bruk av skjold langs ripa.
Skjoldene signaliserte at skipet var et krigsskip. De ble ofte hengt på utsiden på hver
side av skipet, og vi må anta at skjoldene
som oftest tilhørte krigernes utrustning.
I Gokstadskipet ble det funnet flere
skjold nesten intakte, de var omtrent
1 meter i diameter og dekket hverandre
halvveis, slik at det gikk to skjold mellom hvert årehull. Trolig var mange
víkingskip fargerike med malte bordganger. Stavnene kunne også være
malt. Vanlige skip hadde ensfargede seil mens høvding- og
kongeskip kunne ha seil
i forskjellige farger.
Gokstadskipet fra Norge.
2
Del 1
Vikingenes
erobringer
[ 20
spa rtacus
]
Skipene fra Bayeux-teppet hadde malte
bordganger.
Hurtige skip
Tester utført på en kopi av et vikingskip
viser at den over tid kan holde en jevn
fart på 4–5 knop ved roing, men kan
doble hastigheten til 9 knop i korte
perioder. Med seilføring kan man trolig
øke hastigheten ytterligere.
Vikingskipene hadde store taktiske
fordeler ved at de kunne operere på
svært grunt vann, og selv store skip
kunne landes på åpne og svakt hellende
strender. Roret, som stakk langt ned
under kjølen, kunne heves slik at det
ikke ble ødelagt i møte med havbunnen.
Dette gjorde skipene utilgjengelige for
fiendtlige skip som ikke kunne følge.
[ 21
spa rtacus
]
k im hja r da r : Vikingenes verden ISBN 9788243007918 Innb. 299,bok design: Cecilie Mohr
Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad deler lidenskap
for både strikking og historie. Slikt kan det bli bok av.
I haust tar dei oss med på ei unik strikkehistorisk tidsreise tilbake til den norske husmora sine glansdagar. Ei
tid som får dagens strikkebølgje til å likne eit skvulp i
badekaret.
fo t ogr a fier : C a mill a Hol m Bir k el a nd
[ 22
spa rtacus
]
Vintage­
strikkarane
[ 23
spa rtacus
]
Pikegenser
[ 24
spa rtacus
]
Jumper i mønsterstrikking
[ 25
spa rtacus
]
[ 26
spa rtacus
]
Vintagestrikk
Strikkeoppskrifter for smarte klær til alle og
enhver 1935–1955
Strikkeoppskriftene i denne boka er hovud­
sakleg henta frå strikkehefte og -bøker ­utgjevne
av norske vekeblad i perioden 1935–1955.
Boka inneheld 28 vakre strikkeplagg til barn,
damer og menn. Kvar strikkeoppskrift er nøye
gjennomgått og har fått eit moderne språk.
Plagga er strikka opp på nytt, tilpassa moderne
garnsortar og ikkje minst dagens storleikar.
Samstundes formidles historia til desse oppskriftene – om den for lengst forsvunne tida i
norsk strikkehistorie, då dei nasjonalromantiske kuftene for første gong måtte dele plass i
strikkekorga med plagg inspirert av siste mote
frå Paris.
Boka er rikt krydra med tidstypiske illustrasjonar og bilete, og dei nystrikka plagga er
fotografert av Camilla Holm Birkeland.
«EN STRIKKE- EPIDEMI FARER
OVER LANDET
I de siste par år har det rast en epidemi
over Europa. Fra de store motecentrer
har den bredd sig utover, og trengt sig
inn i hver minste avkrok. Denne epidemi er en såkalt hekle- og strikkemani. Det er nær sagt ikke den ting man
ikke strikker nu for tiden: Drakter,
kjoler, luer, strømper, badedrakter, ja
til og med lange, elegante aftenkjoler
blir tryllet frem under flittige, flinke
hender.»
S.U.S. NYE STRIKKE OG HEKLEMØNSTRE, 1936
SILJE EEN DE AMORIZA
& I N G R I D M Y R S TA D
VINTAGE
STRIKK
STRIKKEOPPSKRIFTER
FOR SMARTE KLÆ R
TI L ALLE OG E N H V E R
1935–1955
1
Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad er historikarar frå Universitetet i Bergen. I 2010 starta dei
Historikarverksemda, som driv historieformidling innanfor ei rekke sjangerar og har skrive og
kvalitetssikra fleire bøker. I Vintagestrikk forener dei bakgrunnen som historikarar med ein lang­
varig lidenskap for strikking og mote.
[ 27
spa rtacus
]
Silj e een de Amor i z a o g Ingr id M y r s ta d: Vintagestrikk ISBN 9788243007772 Innb. 369,bok design: Øystein Vidnes
Finn fram
labfrakkene!
Visste du at det går an å klippe i glass, og at helt vanlig menneske­
tiss inneholder et selvlysende stoff? I Eksperimentboka har Unni
­Eikeseth, kjent fra Newton på NRK, samlet sine favoritt­
eksperimenter for barn og utrolige historier fra vitenskapen.
tekst: anne arnesen mørch
– Dette er en bok med morsomme eksperimenter du kan gjøre selv, som for eksempel å lage
usynlig skrift eller trylle med farger. Jeg har
fått god hjelp av barna mine underveis til å
teste ut mange av oppskriftene. I tillegg kan du
lese om sprøe og kule eksperimenter som har
blitt gjort opp gjennom historien, for eksempel alkymisten som fant et selvlysende nytt
grunnstoff i mennesketiss.
– Du skriver at fyrverkeri kanskje ble oppdaget ved at
en kinesisk kokk mistet salpeter i glørne under gryta
han kokte mat over, og at det hele bare var et slumptreff. Blir mange oppdagelser til på denne måten?
– Ja, mange berømte oppdagelser er faktisk
gjort ved slumpetreff, som teflonbelegget i
steikepanna og flere viktige medisiner. Forskere har til og med blitt nobelprisvinnere på
grunn av eksperimenter som tilsynelatende
var en fiasko, men som egentlig gjemte gullkorn av nye oppdagelser.
– Har du noen egne favoritter blant eksperimentene?
– Det er vanskelig å velge, men jeg liker farger,
og er derfor glad i eksperimentet med den lilla
rødkålsaften som kan bli både grønn, blå og
rød etter surhetsgraden på det den blir blandet med. Og så synes jeg det er veldig tøft å lage
strøm med hjemmelagde batterier.
[ 28
– Man får også lese om utrolige oppdagelser som er
gjort, fra mange tusen år tilbake og frem til i dag. For
eksempel da man fant ut at man kunne lage en fantastisk lillafarge av en stakkars snegle, parfymelukt av
bæsj, eller hvordan spioner kan skrive hemmelige beskjeder til hverandre. Lærer man hvordan man kan
bli oppfinner av denne boka?
– Jeg håper i alle fall at boka kan inspirere leserne til å gjøre egne eksperimenter og gruble
over hva som skjer. Jo mer man dyrker nysgjerrigheten sin, jo mer kan man finne ut! Det er
ingen grenser for hvor mange nye oppdagelser
som venter på å bli gjort i verden, og du kan bli
en av dem som gjør dem.
– Trenger man et fullt utstyrt forskerlaboratorium for
å utføre eksperimentene?
– Neida, og det er det som er så kult! Det aller
meste du trenger til å gjøre eksperimentene i
denne boka finner du i en helt vanlig butikk, og
i kjøkkenskapet hjemme.
– Er de vanskelige å få til?
– De fleste eksperimentene er enkle og kan gjøres for egen hånd. Men til noen eksperimenter,
som alle de med ild, bør du ha med deg en voksen.
spa rtacus
]
Unni Eik eset h er kjemiker og har jobbet som vitenskapsjournalist i NRK siden 2002, blant annet som
programleder i Newton. Hun har også jobbet ett år som lærer på en videregående skole. Unni bor i Trondheim
sammen med mann og to barn og to gullfisker.
foto: Tove Eikeseth Klakegg
Forfatteren i sving med eksperimenter på kjøkkenet.
[ 29
spa rtacus
]
unni Eik eset h: Eksperimentboka ISBN 9788243007932 Innb. 279,- M å l gruppe: 8–12 år
bok design: A n et t e m ehl l a n dm a r k / punk t um for l ags t j en e s t er
[ 30
spa rtacus
]
BULGARSK PARAPLY
En bulgarsk hemmelig agent drepte en mann på gata i
London i 1978 med en veldig spesiell paraply. Innsiden
av paraplyen var nemlig ombygd slik at den sprøytet
en dødelig gift som heter risin, inn i offeret når man
trykte på en utløser. Utrolig smart og utrolig ondskapsfullt! I 1991 oppdaget man et helt lager med lignende
dødelige paraplyer i Bulgaria.
[ 31
spa rtacus
]
Nidaros, Olsok 1530.
[ 32
Fo t o : E spen Odén E v ert sen
spa rtacus
]
Hva skjedde?
Både melk, sitron og egg er væsker som inneholder et stoff som heter karbon. Karbon
er et grunnstoff som finnes i alt som er levende, og det tar lett fyr og brenner. Det svarte
kullet vi bruker på grillen, er nesten bare rent karbon, og det brenner, som du vet, veldig godt! Varmen fra stekeovnen eller strykejernet svir eggehviten, sitronsaften eller
melken slik at skriften blir mørkere.
EKSPERIMENT 2:
USYNLIG SKRIFT 2
En annen måte å lage usynlig skrift på er å utnytte uvennskapet mellom olje og vann.
Dette trenger du:
et hvitt ark
hvit oljestift
vannmaling
en pensel
et glass vann
Slik gjør du det:
Skriv den hemmelige beskjeden din med hvit
oljestift på et hvitt ark. For å kunne lese meldingen din, kan mottakeren bare male over
hele arket med vannmaling i
en mørk farge.
Hva skjedde?
Olje og vann er uvenner og blander seg aldri
med hverandre – med mindre du tilsetter en
magisk ingrediens, som vi så i kapittel 1. Derfor vil ikke vannmalingen feste seg på skriften
som er skrevet med oljefarge, bare på papiret
rundt. Meldingen din trer dermed fram som
hvite bokstaver på et farget ark.
— fra Jakten på Olav den hellige —
[ 33
spa rtacus
]
Frank Rossavik fikk i 2007 Brageprisen for Stikk i strid. Ein biografi
om Einar Førde. Nå har han skrevet historien om en annen av Norges
mest karismatiske medieledere, Kåre Valebrokk. Her letter han litt
på sløret rundt høstens biografi.
En god story
tekst: frode molven
– «En dyktig journalist skal lukte pils etter lunsj.»
«Det ligger ofte en god nyhet i en halvliter.» Var Valebrokk et eksempel på at alkohol og journalistikk kan
fungere godt sammen?
– Det er et viktig tema og et godt spørsmål. Jeg
prøver å svare på det i boken.
– Hvilket inntrykk har du av Valebrokk som sjef?
– At han ikke var så god som ryktet hans tilsier.
Det skulle da også noe til.
– Hva kjennetegnet Valebrokk som skribent?
– Han var skarp i begge ordets betydninger.
Det kunne lukte svidd av ordene hans, og han
brukte humor effektivt. Men tematisk var han
litt ensformig: mye av det han skrev, var blank
liberalisme. Han var også ganske ram til å resirkulere poenger og tema.
– Hadde han noen politisk betydning?
– Han var kanskje den mest effektive talsmannen for liberalisme landet har hatt. Derimot
holdt han skarp avstand til partipolitikk. På
det siste punktet finnes det likevel et interessant unntak som jeg skriver om i boken.
– Ser du noen likheter mellom Kåre Valebrokk og Einar Førde, som du også har biografert?
– Det finnes påfallende mange likheter, men de
fleste er overfladiske. Som personlighetstyper
var de ganske forskjellige. Einar Førde likte
for eksempel å gjøre seg morsom på andres bekostning. Det ville aldri Kåre Valebrokk finne
på.
– Hvordan er det å skrive om kunst, vin og jakt – felter
du kanskje ikke har den aller største affinitet til?
– Jeg er bare glad for at Valebrokk ikke spilte golf.
Men for å svare litt mer alvorlig: Av de tingene
du nevner, tror jeg bare kunsten var viktig for
ham, men også den rangerer etter hans interesse for litteratur og for biler.
Fr a nk Ros s av ik (1965) er journalist og forfatter. Han var tidligere samfunnsredaktør i Morgenbladet, og journalist og kommentator i Bergens
Tidende fra 1996 til 2008. Før den tid har han blant annet vært pressesekretær
i SV (1988–90) og informasjonssjef i Europabevegelsen i Norge (1992–95).
Rossavik er statsviter med bachelor fra Universitetet i Bergen og master fra
[ 34
spa rtacus ]
CERIS i Brussel. Han har tidligere gitt ut fire kritikeroste bøker. I 2007 fikk
han Brageprisen for biografien om Einar Førde.
– Hva er det som vil bli stående etter Kåre Valebrokk?
– At Dagens Næringsliv er blitt en av landets
beste og viktigste aviser. Dessuten klarte Valebrokk å starte to globale nisjeaviser – en for
shipping, en for olje og gass – som har vist seg
levedyktige. – Møtte du selv Kåre Valebrokk noen gang?
– Jeg intervjuet ham i 2006, i forbindelse med
biografien om Einar Førde. Og så intervjuet
jeg ham to ganger i fjor høst, da det gjaldt hans
egen biografi.
– Hvordan kom bokprosjektet egentlig i stand?
– Sønnen Per Valebrokk tok kontakt med meg
høsten 2012 – da Kåre hadde fått diagnosen og
dårlige utsikter – og spurte om jeg var interessert. Det passet på flere måter dårlig, og det tok
lang tid å bestemme seg. Først halvannet døgn
før han døde, sa jeg ja. – Vil boken skape diskusjon?
– Jeg regner med å få motbør på et par felt, men
jeg tror ikke boken vil innholde skandaler i
­ordets snevre betydning.
Kå r e Va l ebrok k døde 9. februar i år, 72 år gammel. Den tidligere DN-redaktøren og TV2-sjefen
satte dype spor etter seg i norsk medieverden, og
gjennom redaktørgjerningen fikk han også innflytelse på norsk næringsliv på 80- og 90-tallet.
Det var likevel hans karisma og personlighet som
gjorde ham til en kjent figur blant folk flest; Kjederøykeren med lidenskap for elgjakt og sportsbiler,
som gjerne hadde en skarp eller humoristisk kommentar til det meste.
Fr a nk Ros s av ik rakk å møte ham noen ganger
før Valebrokk ble for syk til å fortsette samtalene,
som fant sted etter initiativ fra Valebrokks familie.
Boka lanseres i slutten av september.
[ 35
spa rtacus
]
fr a nk ros s av ik : En god story ISBN 9788243007840 Innb. 399,- Også som e-bok
Omsl agsdesign: Asbjørn Jensen
fra boka
Første myte
Det finnes sjeldne eksempler på at journalister,
fortrinnsvis kvinnelige, prøvde å trenge inn
bak skallet til Kåre Valebrokk. De kom kanskje
ikke så langt inn, men intervjuene ble bedre av
at de prøvde.
«Jeg snakker ikke om følelser,» sa Valebrokk
til en journalist fra Dagbladet i 2004. «Jeg er
ikke noe mykt menneske.»
Hun ga halvveis opp, men oppsummerte
mytene om mannen i kondensert form: Han
var en redaktør av den gamle skolen, fra de
svunne tider da redaktøren og ikke markedssituasjonen preget avisene. Den sterke leder
som alltid var hands on. En legende i norsk
presse, mannen som fant opp den moderne
næringslivsjournalistikken og den første sje-
er kanskje ikke så tilfeldig, nemlig da de snakket om Valebrokks drøm om å finne en engelsk
landsbypub han kunne kjøpe som pensjonist
og så drive videre resten av livet.
«Jeg er ikke god på å være ankommet. Jeg trives best underveis. Når jeg har fått noe til, må
jeg videre. Den drømmen om puben i England,
det er noe jeg pusler med. Jeg holder drømmen
ved like, kan man si. Men jeg sørger alltid for at
kravet er så høyt at jeg ikke finner den.»
Samme spor havnet en annen (kvinnelig)
journalist på to år senere. Hun intervjuet Kåre
Valebrokk, da helt på tampen av sitt yrkesløp,
for bladet Mann. «I mine unge, unge år kjøpte
jeg den tøffeste motorsykkelen i landet. Og
det var jo topp. Men så hadde jeg den – so what?
«Ja, jeg er det, sier Valebrokk fornøyd og smiler før foldene i
ansiktet faller tilbake på plass. – En grunnleggende ufyselig
fyr.»
fen for en tv-kanal som høylytt proklamerte
– både før etter ansettelsen – at han aldri så på
tv. En mann som røykte minst seksti sigaretter
uten filter hver dag, som drakk som en svamp,
som helst så at journalistene hans også drakk,
en dristig cowboy, konstant døden nær.
«Myten har Valebrokk i sterk grad bidratt
til selv, mens en samlet journaliststand opprettholder den. Nøyaktig slik vil han ha det. Da
slipper han å snakke om alt det andre.»
Kåre Valebrokk bekreftet: «Ja, det bildet er
topp. Akkurat sånn passe rufsete. Jeg gidder
faen meg ikke å være et forbilde for alle.»
Hun prøvde å få ham til å karakterisere seg
selv. «Skal du først komme med karakteristikker, kan du skrive at jeg er sta og utålmodig.»
Hun bemerket at han da lød som en nokså ufyselig fyr.
«Ja, jeg er det, sier Valebrokk fornøyd og
smiler før foldene i ansiktet faller tilbake på
plass. – En grunnleggende ufyselig fyr.»
Journalisten må ha prøvd iherdig å finne
den «egentlige» Kåre Valebrokk, men uten å få
napp. Men det nappet litt på ett punkt, og det
[ 36
Det er drømmen om det som var det store, selv
på det nivået. En motorsykkel. Det falmer når
du har det i hendene. Det hender jo mange ganger i livet – det du ennå ikke har fått, virker mer
verdifullt enn det egentlig er. Det er jo sånn det
er.»
En av dem som kjente ham godt, tror at
Kåre Valebrokk, tross sine suksesser som
journalist og medieleder, ikke havnet på riktig
hylle i ­livet. Han følte en uro som ble skjult bak
myter og dempet av alkohol – og den hadde rot
i bestemte livserfaringer som brakte ham inn
på et spor der han egentlig mistrivdes. Den
egentlige Kåre Valebrokk ville ha et rolig, rutinepreget liv, stelle med blomster i hagen og
være fornøyd med tilværelsen, mener han.
Tja. Hvem kan vel vite om han eller hun har
havnet på den rette hyllen? Mange liv formes
av en serie impulser og tilfeldigheter. Kåre
Valebrokk lyktes med mye og ble et av landets
store navn. Likevel er det ikke så dumt å ha
denne kontrære teorien i bakhodet: Var Kåre
Valebrokk ikke bare ulik myten om seg, men
helt motsatt?
spa rtacus
]
«En bil skal være slik at du kjenner
merket på sigarettstumpene du
kjører over»
«Det jeg liker minst ved Anne Enger
Lahnstein, er at hun er så fordømt
sjarmerende»
Kå r e Va lebrokk
[ 37
spa rtacus
]
[ 38
spa rtacus
]
Norske sjøfolk forteller
I denne boka har Lasse Trædal samlet historier fra norske sjøfolk i
utenriksfart de første tiårene etter andre verdenskrig. Hvordan var
det å komme fra landsbygda i Norge og gå i land i havnekvarterene i
verdens største byer?
Her er skildringer av knivstikking og horehus,
orkaner og forlis. Om livet ombord på svære
tankskip med eksplosiv last. Her er ettertanker om møter med raseskiller og kriminalitet,
om fellesskapet til sjøs og forholdet til kvinner.
Noen forteller også om ordna forhold, lærerikt
arbeid og om å komme voksen hjem etter å ha
vært verden rundt.
Dette er historier fra vår nære fortid, beretninger om å bli bråmoden i ung alder. Ingen kom
hjem uten å være preget av sjølivet, på godt og
vondt.
Boka er illustrert med sjøfolkenes egne bilder.
fra boka
Gutten som ikke ville bli admiral
Odd Monge forteller om hardt
arbeid og pene damer, om å
hoppe på en karusell i fart, og
om hvordan en gjør kål på 200
liter akevitt.
Du skulle ikke stikke nesa særlig
fr am
Odd Monge, født i Tønsberg i 1940, hadde rikelig med sjøfolk på begge sider i slekta si. Faren
var i marinen, farfar var sjømann og marinemann, og hans far igjen var jekteskipper. Mor
hans hadde tre brødre, og to av dem var sjøfolk.
«Den ene seilte under hele krigen, den andre
seilte i begynnelsen og ble putta inn i Japan og
satt der til krigen var slutt. Mors far var også
sjømann og seilte chief på slutten. Så jeg kom
fra en sjømannsfamilie, og da var det ganske
naturlig at også jeg skulle seile,» forteller Odd
Monge. «Du skulle liksom ha deg en tur til sjøs,
det var helt normalt. Men mor mente at jeg fikk
[ 39
ta realskolen først, og seile ut etterpå. Hun
mente at jeg skulle bli admiral, intet mindre. Så
da måtte jeg jo prøve meg på sjøkrigsskolen, og
da var det å dra ut for å skaffe seg 18 måneders
fartstid, som var kravet for opptak, i tillegg til
bestått opptaksprøve.
Sjøkrigsskolen lå den gang i Oslo, det var
like før han blei flytta til Bergen. Så jeg meldte
meg til opptaksprøve, men strøyk i muntlig
matematikk, av alle ting. Det var leit, syntes
mora mi. Faren min sa ingenting. Jeg syntes
det var like greit, ikke minst da jeg seinere kom
inn i marinen på vanlig tjeneste og fikk se løytnanter og kapteinløytnanter løpe som visegutter – da skjønte jeg at dette ikke var noe for meg.
Så det er jeg glad for at jeg slapp.»
Men til sjøs ville han. Etter å ha gjort unna
realskolen fikk han seg hyre på «Tarifa» fra
Wilhelmsens rederi. Dette var i 1958, og på den
tida var det ingen spøk å komme ut med realskoleeksamen, forteller han:
«Det var ingen akterut som hadde utdannelse ut over folkeskolen, kanskje noen hadde
framhaldsskolen. Og jeg snakka flytende en-
spa rtacus
]
gelsk, men en slags oxfordaksent faktisk, og
i tillegg beherska jeg tysk. Og du skulle ikke
stikke nesa noe særlig fram. Den klareste
meld­ingen om det fikk jeg på en julaften. Jeg
var dekksgutt, og slang litt med leppa til en
motormann. Jeg har alltid vært ganske flink
til å kommentere, og jeg tror jeg hadde en kommentar om at han var fra Østfold, altså den
gærne sida av fjorden. Da fikk jeg meg en lusing
så jeg hang oppunder skottet. Så da lærte jeg.»
Hardt arbeid og lite fritid
Ellers var tida som dekksgutt lærerik, men
strevsom, forteller han. Han hadde bakstørn
to ganger i uka, og da skulle dusjer og dasser og
vaskerom vaskes, og køyklær skiftes. Dekksgutten hadde bakstørn på dekksida, og maskingutten på maskinsida. I tillegg måtte han
hjelpe messegutten med oppvasken, og det var
ganske stritt, husker han. Og det mangla ellers
ikke på ekstraoppgaver:
[ 40
«Dekksgutten var billigste mann å ta ut på
overtid. Og så gikk jeg vakt, og der var 4 timer
på. Ofte gikk jeg 12–4 vakta, så du jobba 8 timer
i døgnet, 7 dager i uka. Det er 56 timers arbeidsuke. Hvis du lå under land, noe du ofte gjorde i
de åra der, så var det 8 timers arbeidsdag 6 dager
i uka. Selv om vi ofte klarte å lure oss til litt ekstra fri på lørda’n – med båsens velvilje og når
styrmannen en sjelden gang hadde ryggen til.»
Livet om bord var egentlig hardt, slik Odd
Monge husker det:
«Ikke bare det at du ble satt på plass viss
du slang med leppa, men det var hardt kjør
hele tida: Dekksfolka skulle gjøre sjøklart og
laste­k lart, det var seks luker og 20 bommer
som skulle rigges opp og ned. Og på de lange
strekka, som for eksempel fra Europa til Australia eller India, ble alt lasteutstyret rigga ned.
Alle vaiere skulle ned, og i tillegg var det skjærstokker og treluker på tre dekk. Det var tungt
arbeid. Vi gikk på skjærstokken og kasta luker,
og så var det gjerne tre presenninger og lukekiler og sånne ting. Det var tungt. Men akterut
var vi fire matroser, en jungmann og to dekksgutter, i tillegg til Båsen. Så vi var 11 mann, og
var ganske godt bemanna. Til sammen var vi
en besetning på ca. 50 på de skutene der. 10–11
mann på maskinsida. Men det måtte mange
mann til, for de var tunge å drive, de skutene.
Det hadde ikke skjedd noen forbedringer,
egentlig. Patentluker og sånt utstyr kom seinere – altså jernluker som du drar av med vaier.
Det var hard jobbing. Og så skulle skuta alltid
se ordentlig ut når vi kom opp til Europa. Det
var styrmannens ære, å se til at skuta var ship
shape. Så da var det å pikke rust og gå på med
mønje og maling, fikse opp.
På disse båtene var det to midtskips, og på
det forreste bodde passasjerene. Vi gikk alltid
med en 10–12 passasjerer. Der var det teakdekk
hele veien ned, og de ble skrubba hver lørdag
med piassava og sand. Da for båsen foran og
resten etter og skrubba alle disse dekka. Hver
lørdag.»
Inntrykk fr a den store verden
Odd Monge fikk sett mye av verden de åra han
reiste i utenriksfart. Han hadde to turer til
Australia, og en til India, Burma og Pakistan.
Australia husker han som et eventyr:
spa rtacus
]
L a s se T r æda l (1945) er forfatter og adjunkt, med blant annet historie og norsk som fag.
Han har tidligere skrevet en rekke bøker om maritim historie og norske sjøfolk.
«Jeg var der i 58 og 59. Australia var veldig
moderne. Det var en fryd å gå i land der, australierne var veldig trivelige mennesker og tok
godt vare på oss.
Og vi traff jo en del nordmenn som jobba
der nede. Noen hadde hoppa av og valgt å bosette seg der, Selmer hadde hatt mye utbygging
av vannkraft i 50-åra, og mange av dem som
jobba for Selmer, ble igjen. I Fremantle var det
et selskap som drev hvalfangst. De hadde kjøpt
3–4 norske hvalbåter, slik at de gikk rett fra
isen og opp til Australia. Det var nok noen som
stakk av fra de båtene, men ingen stakk av fra
oss, og jeg møtte heller ingen som hadde stukket av. Det var nok mer vanlig i de første åra etter krigen.
India var selvfølgelig prega av slum og fattigdom. Jeg kom fra et møblert hjem, så det var
tøft å se så mye fattigdom og elendighet. Jeg
husker en gang i Calcutta, da noen mot beta-
«Akevitt og formkake for
eksempel, det var nydelig.»
ling viste de fram en gutt som var vokst opp
inne i en krukke. De knuste jo krukka da han
var blitt så stor at han kunne holde fram handa
og be om boxis, boxis – altså tigge. Men han
hadde krukkefasong, og forkrøpla bein. Sånne
ting gikk inn på meg, selv om jeg bare var 18–19
år. De av mannskapet som var familiefolk, tok
dette veldig hardt inn over seg – de hadde barn
selv.»
Odd Monge kom også til Burma, som da var
i ferd med å åpne seg mot verden.
«Det var helt spesielt å være i land i Rangoon. Jeg husker en gang vi spilte fotball mot
et lag fra det burmesiske militærpolitiet. Vi
hadde sko, men de spilte barbeint. Likevel fikk
vi juling så det sang. De var for raske for oss.
Men det må også sies at vi hadde ei kasse øl på
sidelinja, og det gjorde ikke saken bedre.»
[…]
200 liter akevitt
Det var ei rar tid, minnes Odd Monge.
«Men jeg kan dra ei historie som kanskje er
litt spesiell. Når vi gikk på Australia, hadde vi
med linjeakevitt i 200 liters eikefat. Og de lå
i sekser’n som vi kalte det, luke nummer seks.
[ 41
Den var låsbar og ikke så stor som de andre lukene.
På en tur hjem fra Australia fant vi ut at nok
var nok. Nå hadde denne akevitten rista seg så
lenge at vi måtte smake litt på den, mente vi.
Men luka var altså låst.
Men styrmannen hadde ikke tenkt på at
det gikk en leider ned til tunnelen for propell­
akslingen – en tunnel som gikk i gangen akterut
forbi mannskapsmessa. Og der kunne vi komme til denne leideren gjennom et mannlokk inn
til lasterommet. Så da klatra vi ned der og bora
høl i et av fata. Tømmer’n lagde en fin propp som
vi satte i hølet, så ingen kunne se det.»
De hadde en del tomgods om bord, for de
hadde kjøpt en del plunk, som de kalte det, i
Australia – en mellomting mellom vanlig vin
og hetvin. Det var det de drakk helt til de fikk
akevitt. Da kunne tomflaskene fylles med edlere dråper, direkte fra eikefat. De var 20 mann
akterut, så det ble en del på hver.
«Men vi klarte faktisk å sette til livs hele fatet før vi kom opp til Norge. Og da lærte jeg at
spa rtacus
]
akevitt gikk til det meste. Akevitt og formkake
for eksempel, det var nydelig
Men det ble et forferdelig rabalder da vi kom
opp til Oslo. Vi hadde nemlig lossa i Moss, for
vi hadde en del korn som ble lossa i Kambo, og
en hel gjeng hadde mønstra av der. Så da vi kom
til Oslo, var det mange av den gjengen som
hadde vært med på akevittappinga som ikke
lenger var om bord. Det ble et styr uten like for
å finne den skyldige. Men de fant aldri ut av det.
På den turen hadde vi satt til livs 10 liter akevitt
hver. Det gikk bra, det, og jeg er fortsatt glad i
linjeakevitt.»
Dame på sympati?
I Antwerpen var de mye i land, og der var det
kort vei til nærmeste sjappe:
«Og der la vi en hundrelapp på disken når vi
kom inn, og så kunne vi drikke for den et par
dager. De som drev sjappa holdt orden på det.
100 kroner den gangen var litt penger, i alle fall
for meg som hadde 295 kroner i hyre i måneden.
Men jeg var så ung da, og drakk i grunnen veldig lite, det ble en øl i ny og ne. Men ellers var
det et ganske livlig i Antwerpen, Rotterdam,
Genova og Napoli, og alle disse faste plassene.
Og i Lisboa var det himla livlig. Der lå vi ute på
[ 42
svai, og lektere kom ut med lasta. Vå lå jo ofte i
havnene 3–4 dager.
Dametrafikk var det lite av om bord i båten
– det var strengt. Det var mange lugubre damer,
og du kunne ikke være trygg for det du eide.
Men det hendte det var dametrafikk i land. I
Lisboa var det horehus, og det var ikke uvanlig
at sjøfolka vanka der. Jeg var jo ganske ung og
veldig nysgjerrig, og hadde hørt at det kanskje
var mulig å få dame på sympati, som det het.
Det betydde at du kunne få et gratis nummer
viss du var jomfru. Så jeg ble med på et horehus
i Rue de Barocca nummer 9 i Lisboa – husker
jammen adressen ennå. Opp ei trapp og inn i
andre etasje. Der var det smårom på høyre side
ut mot gata hvor bissnissen ble bedrevet, og så
var det ei dør i enden i gangen med ei slags serveringsluke. Der satt mor og tok imot penger
og leverte ut håndkle, vaskeklut og såpe. På
venstre side var dei en døråpning, og der var et
utskjært treskilt på døra der det sto «VENTEVÆRELSE», på norsk. Og inne i det venteværelset var det en jukeboks som spilte Blåveispiken og Måke fortell hva du så og alle de der fra
50-åra. Men jeg ble kasta ut, for sympati var
ikke gangbar mynt. Det kosta 25 kroner for en
short time, som de sa.
spa rtacus
]
Men da madammen og jeg var i Lisboa for
noen år siden – jeg hadde jo fortalt dette – så var
vi oppe og kikka, og fasaden på huset sto fremdeles. Så jeg kjente meg igjen.
I Genova og Napoli var det mer spetakkel.
Røffere, spesielt i Napoli. Gikk du i land der,
var du veldig utsatt. Du kunne lett bli robba, og
mer enn det. Vi var vitne til et skikkelig slagsmål mellom amerikanske marinegaster og
italiensk polis. Men det tok vi ikke sjansen på
å stå og se på særlig lenge, vi tusla oss om bord
igjen.
Du klappa igjen og holdt kjeft
Jeg var nok en forsiktig gutt den gangen. En
skal ikke stikke nesa for langt fram, det lærte
en vel ganske tidlig som ung gutt. Skulle holde
seg litt i bakgrunnen. Og jeg hadde også utdannelsen å tenke på, ville ikke skuffe mor og far.
Vi fikk jo besøk i Göteborg en gang fra en fra
rederiet, det må ha vært en onsdag eller lørdag,
for jeg holdt på å vaske akterut, i dusjen. Og
der kom skipperen, stuerten, styrmannen og
inspektøren, de var på en runde for å sjekke at
alt var ok. Inspektøren var en barndomsvenn
av mor og far, viste det seg, og han visste at jeg
var om bord der. Jeg syntes det var ekkelt, for
det ryktet spredte seg ganske fort, at inspektøren som hadde vært om bord var en venn av familien min. Og da måtte jeg ligge enda lavere.
Men jeg ble vel behandla med litt mer respekt
av styrmannen og ikke minst av Båsen.
Skipperen var next to God den gangen. Når
du hadde rortørn, snakka du ikke til skipperen.
Hvis skipperen snakka til deg, var det greit nok,
da kunne du svare. Men du kunne ikke si «Goddag herr kaptein» til skipperen, det gjorde du
bare ikke.
Den gangen hadde vi ikke noen autopilot, vi
sto på broa og styrte hele veien. Jeg styrte mye
når vi hadde los, det ryktes vel kanskje at jeg
var god i engelsk og var god til å styre, så jeg fikk
ofte æren av å stå til rors når vi hadde los. Det
betydde gjerne at vi gikk i et farvann som var
trangt og hadde mye strøm, så der måtte vi være
på hugget og kjenne skuta, vite hvordan den
reagerte. Når vi gikk opp til de europeiske havnene som lå ved elver hvor det var mye strøm,
da skulle du være litt på alerten. Kanalen i tåke
var mer en utfordring for navigatørene enn for
rormannen, for vi hadde radar, tross alt.» […]
[ 43
En god lærdom å ta med seg
«Nei, det har vært stritt til tider, men jeg ville
ikke vært det foruten. Du lærer deg å ta hensyn
til andre mennesker, lærer å opptre i situasjoner som kan være kinkige både på den ene og
den andre måten. Du lærer å legge bånd på deg
sjøl, og lærer å ta avgjørelser når de må tas – du
kan ikke nøle for lenge da. Så det er en god lærdom å ta med seg.
Etter første runden, og etter jeg var ferdig i
marinen, da traff jeg dama, og det ble giftemål
og barn, så da måtte jeg finne meg noe annet å
gjøra. Men da jeg var ute i 70-åra, da ville rederiet gjerne ha meg. Jeg fikk tilbud om skipperjobb viss jeg ville ta et tremåneders kurs i Bergen. Men nei, å holde ute i den farta der til du er
60, det var for stritt. Så jeg angrer ikke på at jeg
gikk i land for godt.
Så admiral ble jeg ikke. Det er jeg veldig glad
for. Men jeg dreiv det til å bli fenrik i marinen
da.»
spa rtacus
]
l a s se t r æda l : Norske sjøfolk forteller ISBN 9788243007598 Innb. 369,Omsl agsdesign: Asbjørn Jensen
Krigen i Finnmark sett gjennom barneøyne
Hvis vi overlever krigen
Hvis vi overlever krigen er historien om okkupasjonen i Kirkenes fortalt av Bjarnhild Tulloch, som selv var fem år da krigen brøt ut. Sett
gjennom et barns øyne er dette en gripende skildring der Bjarnhild
forsøker å forstå det som foregikk rundt henne.
Krigshverdagen lærte barna grunnleggende
overlevelsesstrategi, og de fortsatte å leke
ute mens flyalarmen stadig ulte. De smuglet
matpakker til de russiske fangene og fikk små
leker i retur. Ettersom krigen eskalerte gjorde
konfliktene i hennes egen familie det samme.
Bjarnhilds eldste søster forelsket seg i en tysk
soldat og fødte senere hans barn.
bja r nhil d t ul l o ch: Hvis vi overlever krigen ISBN 9788243007925 Innb. 349,- Også som e-bok
[ 44
spa rtacus ]
Omsl agsdesign: Asbjørn Jensen
V ed dag gry n es t e dag var vi klare. Torgunn, Sonja og jeg forsøkte å ta med oss noen
leker, men fikk bare lov til å ta med en liten leke
hver. Jeg puttet en liten teddybjørn i lommen,
Sonja tok en liten ball og hva Torgunn tok med
har jeg glemt. Hun var jo mye eldre enn oss,
minst seksten år.
Sengetøy var rullet sammen og bundet opp
med tau. Vi tok med det vi kunne bære av kjeler og kopper i tillegg til det aller nødvendigste.
All maten som fantes i huset ble pakket. Hva
skulle vi gjøre uten mat?
Dagslyset var begynt å sive inn da vi stod
klare til å dra. Været var vakkert denne okto-
«Når krigen er over», sa mor, «skal vi alltid ha
bursdagsselskap.» Hun lot være å si «hvis vi
overlever krigen». Livet med bursdagsselskaper og uten krig var en uvirkelig drøm, nå som
vi rømte for livet, enda en gang.
Mens mannfolkene sjekket båten, ventet vi
urolig, samtidig som vi lyttet nervøst etter
både fly og kjøretøy. For øyeblikket var det
stille. Så vinket mennene at vi kunne komme.
Sakene våre ble stuet ombord, så var det vår tur.
Far skjøv båten ut og hoppet etter, mens onkel
Ragnvald tok årene. Tante Aslaug og Torgunn
satt i baugen, og mor, Sonja og jeg hadde litt
mer plass i hekken. Mennene rodde så raskt de
«‘Når krigen er over’, sa mor, ‘skal vi alltid ha bursdagsselskap.’
Hun lot være å si ‘hvis vi overlever krigen’.»
bermorgenen som også var min tiårsdag. Ingen brydde seg om bursdagen min, tenkte jeg
bedrøvet. Men jeg sa ingenting. Hele vår tilværelse dreide seg bare om flukt og for å finne nok
å spise.
Tyskerne lot oss være da vi startet nedover
veien. Far og onkel Ragnvald gikk til fjøsen for
å slippe løs kyrne og bant tau rundt nakken på
dem for å få dem med. Ute av synet fra leiren
tok de tauet av og forsøkte å jage kyrne ut i skogen. Men dyrene stod bare der og så på oss, og
lurte sikkert på hva dette var for noe. Mennene tok hver sin kjepp og slo kyrne over ryggen,
og jaget dem avgårde. Og det fikk fart på dem!
De forsvant mellom trærne i full fart.
«Jeg håper de ikke forsøker å gå tilbake til den
varme gode fjøsen sin», sa tante Aslaug. «Gjør
de det, vil vi aldri se dem igjen.»
«Vi har andre ting å bekymre oss for», kommenterte onkel Ragnvald.
«Kyrne får klare seg nå.» Kyrne betydde
mye for meg óg. Jeg hadde tilbragt mye tid i fjøsen sammen med tante Aslaug og kyrne.
«Ikke vær redd», sa jeg til henne. «Du vil få
dem tilbake, skal du se.» Hun smilte til meg og
strøk meg over håret.
«Tenk at det er tiårsdagen din i dag», sa hun og
ristet på hodet. «Du skulle hatt kake og bursdagsselskap!» Hun husket i alle fall bursdagen
min, tenkte jeg, men jeg kunne ikke huske om
jeg noen gang hadde hatt selskap og bursdagskake.
kunne. Normalt ville de kunne krysse fjorden
på rundt 45 minutter, men vi skulle krysse diagonalt, som ville ta litt lengre tid. Nervøst speidet vi i østlig retning hvor de russiske flyene
ville komme fra. Bak oss kunne vi se tyskernes
bevegelser i leiren.
Etter en liten stund begynte vi å slappe litt
av. Vi hadde tilbakelagt minst en tredjedel av
veien da vi plutselig hørte flydur. Fire fly kom
strykende lavt over fjellet i stor fart og rett mot
oss. Far og onkel Ragnvald stoppet å ro. «Legg
dere ned!» ropte de til oss. De voksne dyttet oss
ned, og mor prøvde å legge seg over oss. Tante
Aslaug gjorde det samme med Torgunn. Tre av
flyene satte kursen mot Karpbukt og gikk til
angrep, mens det fjerde flyet nærmet seg båten
vår.
«Kjære Gud, ha barmhjertighet med oss»,
ropte mor med gråt i stemmen, mens flyet
begynte å sirkle over oss. Jeg forsøkte å dytte
mor vekk, men hun holdt oss nede i båten. Vettskremte ventet vi på hva som ville skje hvis
russeren skulle angripe. Far og onkel Ragnvald
hadde stoppet å ro og satt stille ved årene og
så opp på flyet. De visste at vår skjebne lå i den
russiske pilotens hender. Jeg klarte å skyve
mor unna og fikk se at flyet snudde og satte kursen mot den tyske leiren. Piloten vippet med
vingene som om han ville fortelle oss noe. Jeg
grøsset ved tanken på at mindre enn en halv
time tidligere hadde vi gått gjennom Karpbukt,
hvor tyskerne nå skjøt tilbake på angriperne.
— fra Hvis vi overlever krigen —
[ 45
spa rtacus
]
Ikke si det til noen!
«Uten Hitlers felttog hadde ikke jeg vært til. Hva skal man egentlig føle når man
vet noe sånt? Jeg er til fordi min mor forelsket seg i en tysk okkupasjonssoldat.
Men i denne historien ligger det mye annet også, mye som ble holdt skjult for
meg i lange tider.»
— fra boka—
Dypt bak fiendens linjer er noen ganger
det tryggeste stedet man kan oppholde seg.
Helmut Crott tjenestegjør som Wehrmachtsoldat i Harstad under andre verdenskrig.
Men bak den tyske uniformen bærer han på en
hemmelighet som kan koste ham og familien
livet: Helmut er halvt jødisk.
Lillian Berthung er i begynnelsen av tyve­
årene når hun i 1942 møter Helmut i hjembyen
Harstad. De forelsker seg i hverandre, men Lillian har store kvaler med å innlede et forhold
til en tysk soldat. Alt forandrer seg den dagen
Helmut forteller om den ekstreme situasjo-
nen han befinner seg i. Av hensyn til familiens
sikkerhet får han Lillian til å sverge å ikke si
det til noen.
Først som voksen får Randi Crott kjennskap
til farens godt bevarte hemmelighet. Etter
hvert kan hun begynne å nøste opp i den
historien som har ligget i mørke så lenge. I
denne bevegende boken, som strekker seg fra
jødeforfølgelsene i Tyskland, via krigsårene i
Norge og til det vanskelige oppgjøret etter krigen, forteller Randi foreldrenes dramatiske
kjærlighetshistorie.
«Erzähl es niemandem (Ikke si det til noen!)
handler om kraften av kjærlighet. En rørende
historie, som er fortalt på en så levende måte
at man nesten føler at det er ens egen skjebne
man leser om.
Erfaringene til Lillian Crott Berthung i kombinasjon med det journalistiske talentet til
Randi Crott har skapt et mesterverk. Dette er
ei bok som virkelig må leses!»
Goethe-Institut i Norge
[ 46
spa rtacus
]
r a ndi cro t t o g L il l i a n cro t t bert hung: Ikke si det til noen! ISBN 9788243007505 Innb. 349,Også som e-bok Omsl agsde sign:Punktum forlagstjenester ov er set t er : Espen Ingebrigtsen
Der Führer er r asende på grunn
av min far
Jeg studerer min far. Bildet av 25-åringen henger over skrivebordet mitt. Jeg ser en mann
med mørkt hår, en høy panne og mørke, vemodige øyne. Blikket hans er rettet mot et punkt i
det fjerne, og ikke direkte mot meg. Jeg legger
merke til at munnen hans, med de vakre, buete
leppene, er mye fyldigere enn hva jeg kan huske. Jeg husker munnen hans som mye smalere
og mer lukket. Kan det ha noe å gjøre med at
min far i årene som fulgte etter at dette bildet
ble tatt, måtte presse leppene sine sammen
og tie om så mye? Som soldat levde min far i
konstant frykt. Han visste svært godt at det
fra 1940 var satt i gang tiltak for å fjerne alle
«Mischlinge» fra Wehrmacht.
[…]
Fra min far ble innkalt til krigstjeneste, var
han svært nøye med å ikke bli lagt merke til, og
han sa derfor ingenting om doktorgraden sin.
Dermed var han aldri aktuell for en karriere
som offiser, noe som ville medført en gransk­
ning av hans «rasemessige» opphav.
Helmut Crott, jurist med doktorgrad og
de blitt informert av mine foreldre om forholdene i
Tyskland, tiet jeg om mitt opphav. Jeg klarte å unngå
å undertegne erklæringen, fordi jeg tjenestegjorde
ved Geschäftszimmer, en administrativ del av Wehrmacht. Slik kunne jeg holde meg skjult helt til kapitulasjonen. […]
Ikke si det til noen!
Juni 1942
[…]
«Hva er det med deg, Helmut, hvorfor svarer
du meg ikke?» Tikkingen fra vegguret høres i
stuen. Hvert sekund virker som en evighet for
Lillian. De merkeligste tanker skyter gjennom
hodet på henne. Har Helmut hatt noe å gjøre
med familien Salomon? Jobber han kanskje
ikke på kontor? Er han en av Hitlers menn likevel?
«Jeg må fortelle deg noe», sier Helmut med
lav, men fast stemme. «Det er en hemmelighet
og må også forbli en hemmelighet.»
En hemmelighet. Lillian setter seg. Nå kan
hva som helst komme.
«Du må gi meg ditt æresord på at du ikke
sier det til noen. Ikke til noen! Lover du meg
det?» Lillian nikker. Er hun sterk nok til å tåle
«‘Din mor er jødisk, og dermed er du også …?’ Helmut nikker.
‘Men det er vel ikke mulig, hvorfor har du da på deg uniform?’»
tidligere ansatt på London-kontoret til Vereinigte Stahlwerke AG, la sine personlige papirer og sine feriesøknader bort i en mappe på
Wehrmachts kontor i Sørumsand.
[…]
Han har bitt tennene sammen, og juristen i
ham vil ha forsøkt å undertrykke de følelsene
som må ha veltet opp i ham: frykten, raseriet,
hatet, hjelpeløsheten, følelsen av å bli gjort
mindreverdig, og skammen over å bli gjort til
offer for et verdenssyn uten grunnlag i vanlig
rettstenkning. Og min far må ha visst hva som
var hans eneste mulighet: Han kunne ikke
fylle ut erklæringen. Dette får jeg bekreftet når
jeg leser et brev som min far sendte til det norske generalkonsulatet i Hamburg i 1945:
Jeg ble innkalt til krigstjeneste i 1939. Alle innkalte
Mischlinge ble kastet ut igjen i 1940 for å settes til
tvangsarbeid eller å sendes til konsentrasjonsleir.
Siden jeg på denne tiden befant meg i Norge og had-
[ 47
Helmuts hemmelighet? Hun håper det.
«Du skal vite at jeg har en jødisk mor.»
«En jødisk mor?»
Lillian var forberedt på alt, men slett ikke
på dette. Hun bøyer seg frem og ser nærmere
på Helmut. Noe i ansiktet hans forteller henne
at han snakker sant. Likevel kan hun ikke tro
det.
«Din mor er jødisk, og dermed er du også …?»
Helmut nikker.
«Men det er vel ikke mulig, hvorfor har du
da på deg uniform?»
«Fordi jeg har hindret at avstamningen
min blir oppdaget.» Helmut reiser seg og går
bort til vinduet. «Så merkelig som det enn kan
høres ut: Jeg er i live fordi jeg er i Wehrmacht.
Og fordi ikke alle skjemaene som skal sendes
til Berlin, har blitt sendt.» Han snur seg og ser
på henne. «Det er ikke så vanskelig å legge bort
noen skjema for en som jobber på kontoret …»
spa rtacus
]
Hitlers første nederlag
Slaget om Moskva
faser. Det oppsto panikk i den sovjetiske
hovedstaden, men regnvær forvandlet veiene
mot Moskva til gjørme. Dermed rakk Stalin å
mobilisere forsterkninger, samtidig som tyskerne fikk store vanskeligheter med å frakte
nødvendige forsyninger til fronten. Den
økende sovjetiske motstanden og bitende kulden førte til at den tyske offensiven stagnerte i
utkanten av hovedstaden.
Det er vanskelig å fastslå hva som er det
største slaget i historien, men få, om noen, kan
måle seg med slaget om Moskva. Før slaget om
Moskva hadde den tyske hæren en lang rekke
med seire. Angrepet på Sovjetunionen skulle
være høydepunktet i Hitlers karriere, og da
dette mislyktes utenfor Moskvas porter, var
det et gedigent nederlag.
Ingen stor militærstyrke har noen gang lidd
så omfattende tap på like kort tid som det den
sovjetiske hæren gjorde i slagets innledende
Dette tvang Hitler inn i en utmattelseskrig
han var dømt til å tape.
fra boka
Om formiddagen den 28. november ankom
en urovekkende rapport til staben i tyskernes
2. panserarmé. To soldater i 131. infanteridivisjon hadde i løpet av natten frosset i hjel i den
sterke kulden. Dette var første gang noe slikt
skjedde i 2. panserarmé. Den øvrige informasjonen som kom til staben denne dagen, var
heller ikke særlig oppløftende, bortsett fra at
stridene ved Stalinogorsk, hvor en omringet
sovjetisk styrke holdt stand, så ut til å være i
sluttfasen. Mer enn tusen fanger og en god del
materiell hadde blitt tatt i løpet av de to siste
dagene ved Stalinogorsk.
17. panserdivisjon fikk instrukser om å
beskyte kraftverk og industrianlegg som lå
innenfor rekkevidde for divisjonens artilleri
i Kasjira-området. Dette var et eksempel på
hvor begrensede målsettinger tyskerne hadde
forfalt til. Dersom de hadde regnet med raskt å
kunne fortsette videre fremover, ville et slikt
tiltak ha vært unødvendig. Dessuten var det
små utsikter til å kunne påføre disse anleg-
gene langvarig skade, med tanke på mangelen
på ammunisjon på tysk side.
Feltmarskalk von Bock hadde naturligvis fulgt
med i utviklingen de siste dagene, og ble stadig
mer bekymret. Den 29. november snakket han
med Halder på telefon og beskrev situasjonen
i illevarslende ordelag. Sjefen for armégruppe
Mitt mente at hvis ikke det sovjetiske
forsvaret nordvest for Moskva kollapset i løpet
av få dager, ville det være klokest å avblåse hele
offensiven. Feltmarskalk von Bock mente at
en langtrukken offensiv bare ville føre til noe
han beskrev som: «en uinspirert konfrontasjon med en motstander som åpenbart disponerer veldig store reserver av mannskap og
materiell». Til tross for oppvurderingen av det
sovjetiske krigspotensialet lå von Bocks vurdering likevel et godt stykke under det virkelige nivået. Han avsluttet med å si at han ikke
ønsket å fremkalle «et annet Verdun».
For offiserer som, i likhet med Halder og
A n der s Fr a nk son har skrevet flere bøker om andre verdenskrig og militærhistorie, blant andre Slaget om
Kursk sammen med Niklas Zetterling.
[ 48
spa rtacus
]
Nik l a s Zet t er l ing forsker på krigshistorie og militære operasjoner ved Försvarshögskolan i Stockholm.
Siden debuten i 1995 har han skrevet en rekke bøker om militærhistorie, flere av dem sammen med militærhistoriker Michael Tamelander.
von Bock, hadde kjempet i første verdenskrig,
sto slaget ved Verdun i 1916 på mange måter
som selve symbolet på et langtrukkent, meningsløst og kostbart utmattelsesslag. Da operasjon Barbarossa ble planlagt, hadde tyskerne
ikke tenkt tanken på at felttoget ville kunne
lede frem til noe slikt, men der hadde de feilberegnet grovt. Til tross for de enorme tapene
på sovjetisk side – nesten sju ganger større tap
enn hva tyskerne selv hadde lidd – hadde de
sovjetiske forsterkningene som ble ført frem
til fronten, til de grader oversteget det som tyskerne hadde sendt østover, at styrkeforholdet
i løpet av 1941 hadde utviklet seg i tyskernes
disfavør. Ingenting tyder på at Halder eller von
Bock var i stand til å se rekkevidden av sovjeternes kapasitet, og tyskernes etterretningsgrunnlag ga dem heller ingen slike ledetråder.
Tvert imot undervurderte de sovjeternes
krigspotensial. Sanden var i ferd med å renne
ut av tyskernes timeglass.
[…]
Fra HITLERS FØRSTE NEDERLAG
Fr a nk son o g zet t er l ing: Hitlers første nederlag ISBN 9788243008076
[ 49
spa rtacus ]
Innb. 369,- Omsl agsde sign: Asbjørn Jensen Ov er set t er : Erik Ringen
Hjertesukk ble bestselger: Arne Klyve og Jon Severud skrev Ordbok
for underklassen nærmest i selvforsvar, etter mange års frustrasjon
over den nye retorikken som invaderer arbeidsliv og offentlig sektor. Boksalget viser at frustrasjonen deles av svært mange.
Røverspråk for
herskerklassen
tekst: sissel hoffengh, dagsavisen
Kaospilot, coaching, plattform, mentor, kickoff og benchmarking.
Språket er blitt infisert av ord og begreper hvis hensikt er å forvirre,
distrahere og lure oss trill rundt.
Det hevder forfatterne bak […] «Ordbok for underklassen». […], [som mener at] det å lire av seg
fraser der man sier minst mulig er vår tids slueste hersketeknikk. De hevder at det er den nye
ledelsesklassen og landets politikere som er råtassene. Og underklassen? Det er deg og meg.
tet av Thatcher og Reagan. Severud og Klyve
peker ut Jens Stoltenberg som den største pådriveren for å få innført NPM-begrepene i Norge. Og hoved­poenget? Å desinformere landets
borgere ved å pakke inn negative budskap i så
mye floskler og svada at vi ikke skjønner bæret.
– Alle! Særlig de som jobber innenfor helse og
utdanning, som blir avmektige i møte med de
nye begrepene som har infisert språket vårt,
sier Jon Severud.
– Med NPM har de tatt ideer fra næringslivet,
vel å merke ikke moderne kunnskapsbedrifter,
men et foreldet næringsliv som minner litt om
Sovjetunionen, og overført det til offentlige
institusjoner, sier Severud.
«Av og til får jeg følelsen av at samfunnet er blitt en
produksjonsbedrift og at vi er blitt til Joikakaker.»
– Vi mister tråden i tåka. Og det er alvorlig, for vi
skal jo helst ha en best mulig offentlig samtale
om viktige ting.
I boka tar forfatterne for seg begrepet New
Public Management, en gammeldags næringslivsfilosofi fra 1950-tallet som for lengst er forkastet av det moderne næringslivet, men som
politikerne har brukt flittig i arbeidet med å effektivisere offentlig sektor. En utvikling star-
[ 50
De beskriver hvordan staten er blitt en beiteplass for visjonære karrierejegere som driver
offentlige institusjoner som om de var private
næringslivsbedrifter. Lojalitet og innarbeidet
byråkratisk etikk er byttet ut med målstyring,
og det forfatterne kaller forkrøplede ideer om
fortjeneste og lønnsomhet. Et viktig ledd i
omstillingen er språket og de som tidligere var
elever, pasienter, eller passasjerer er blitt til
«brukere» og «kunder». Og folk løper rundt på
spa rtacus
]
«dialogmøter» og snakker om å «ha eierskap»
til saker, diskutere nye «læringsplattformer»
i «kunnskapssamfunnet», «fase inn og ut» og
«coache» hverandre.
– Med slike distanseord får du en ideologisk
medgift med på veien. Man fjerner seg fra dem
som man har som oppgave å betjene, sier Jon
Severud.
Et eksempel: I boka forteller de om et helseforetak som ba institusjonen i sin egen region om
å innhente tall på biomasse. Det de mente? Jo,
hvor mange som sto på venteliste. […] Med New
Public Management kom [ifølge Arne Klyve]
også ønsket om å måle og tallfeste effektiviseringen. Og nå er omdømme, mediestrategier
og talltriks blitt viktigere enn kvalitet.
– Når oppgaven din er å hjelpe mennesker, så
lar ikke resultatene seg så lett tallfeste. At du
for eksempel klarer å betjene mange, sier ikke
noe om kvaliteten på den hjelpen du yter. Men
for å utøve noe som ser ut som kontroll pøses
det på med undersøkelser og rapporteringer
med ensidig fokus på tall, et arbeid som attpåtil stjeler tid fra den jobben man egentlig skal
gjøre. Og mens de nye lederne slår om seg med
nyord og fraser får fagspråket mindre verdi.
De ødelegger den offentlige samtalen og går
bevisst inn for å framstille makthavernes innsats som bedre og mer effektiv enn den er, sier
Arne Klyve.
fo t o : Jan-Erik Østlie
– Er man veldig konkret, er det lettere å bli konfrontert med sine svakheter. Om du kan snakke litt vagt, være litt rund i kantene og pøse
på med noen nyord, fortrinnsvis med positiv
valør, så er det vanskelig å være uenig, sier Jon
Severud.
Om Jens Stoltenberg er pådriver for tåkepratet,
blir han slått på hjemmebane når det gjelder å
bruke det til sin fordel. Der troner tåkedronning Grete Faremo helt på topp.
- Vi bombet i Libya 588 ganger, og daværende
forsvarsminister Grete Faremo sa til flygerne
at de hadde «levert prestasjoner i verdensklasse». Det ordvalget er så kynisk og grotesk at det
mangler sidestykke fra en norsk minister noensinne, sier Severud.
– Å levere? Det er blitt et motebegrep når det
gjelder alt mulig. Men det er fullstendig galskap når ski-VM og krigen i Libya omtales i
helt like vendinger.
A r n e K ly v e er undervisningssjef ved Bergensklinikkene. Han har begrenset omstillingsevne, men deltar gjerne
i monologmøter.
[ 51
spa rtacus ]
Jon Sev eru d er lektor, forfatter, røykende bokorm og skoleaktivist. Er lavterskelskribent med mye erfaring fra
den analoge læringsplattformen. Motstander av positiv tenkning.
– Faremo bruker også uttrykk som «styringsdialog». Hva mener hun med det? Vi lanserer
herved styringsmonologen, sier Severud - og
legger til:
– Er det dialog så er det vel dialog - og er det styring så er det ikke dialog. Så det riktige ordet
må bli styringsmonolog, men det er ikke kommet inn i språket.
I tillegg til irritasjonen over nyordene er de to
forfatterne sterkt kritiske til vår besatthet av
positiv tenking.
– I dag skal du tenke deg positivt ut av alle hverdagssituasjoner, og da blir du også selv ansvarlig for utfallet. Det er sånne selvhjelpsgreier, at
om du bare tror nok på deg selv og vil noe sterkt
nok, så går det sikkert fint selv om bankene går
konkurs og arbeidsledigheten øker. Om du
ikke lykkes er det fordi du ikke ville det nok, at
du ikke tenkte positivt. Slik skapes en ansvarsfrihet for makthaverne, sier Severud. […]
– Er det en interessekonflikt på en arbeidsplass
så sier ledelsen: Her har vi en utfordring. Hvordan skal du forholde deg til det? Det legger
bomull rundt konflikten. Kan vi ikke heller
være uenige og så finner vi ut hva vi skal gjøre
med det, sier Klyve, og understreker at en slik
ordbruk legger ballen død før folk får begynt å
diskutere.
Moderne tåkeprat smitter over på oss alle, vår
dagligtale er full av ord og uttrykk fra varehandelen når vi skal beskrive oss selv og det vi driver med. Utsagn som «å levere varene», «å by på
seg selv», «bygge sin egen merkevare» florerer.
– Dette er bedriftsøkonomisk terminologi som
blir brukt i varehandelen, også kjent som den
svakeste av alle samfunnsvitenskaper. Det er
veldig rart at nettopp dette språket har fått så
stor makt. I konsumsamfunnet har mennesket altså fått en varekarakter, et samfunn der
det tilsynelatende er viktigst å ha framgang,
være synlig og konsumere, sier Arne Klyve.
– Av og til får jeg følelsen av at samfunnet er
blitt en produksjonsbedrift og at vi er blitt til
Joikakaker.
Intervju i Dagsavisen 23.03.2013.
«Ordbok for underklassen er en
morsom bok. Dessverre er
den også svært nødvendig.
Klyve og Severud viser
absurditeten i disse håpløse
nyordene, men også hvor
stort omfanget etter
hvert er blitt. … Ordbok for
underklassen er et nødvendig
verktøy for å navigere
gjennom tåken, men enda
mer et rop om hjelp. Det er på
tide vi tar språket tilbake. »
M at hi a s Fisch er , Bergens Tidende
[ 52
spa rtacus
]
a r n e k ly v e o g jon sev eru d: Ordbok for underklassen ISBN 9788243007079 Heftet m/ klaffer 299,Også som e-bok Omsl agsde sign: Øystein Vidnes Foror d v ed Morten Strøksnes
Fanget i IT-helvetet?
Hvordan få tilbake roen i en arbeidshverdag
hvor man må kjempe mot digitale verktøy?
Tidrapporteringssystemer man ikke forstår
seg på, økonomisystemer som kolliderer, registre og databaser som hele tiden synes å spise opp den tiden som de skulle spare for oss.
I det digitale arbeidsmiljøet tvinges menneskene til å tilpasse seg maskinene, og ikke omvendt. Resultatet er økt stress og psykiske belastninger. Er vi for gamle, henger vi ikke med?
Jonas Söderström har skrevet en vittig og viktig bok vi alle kan kjenne oss igjen i. En bok
som ikke bare stiller diagnosen, men som også
gir tips til hvordan vi kan unngå de digitale fellene.
Jævla drittsystem! er full av hårreisende eksempler på hvordan bedrifter har oppnådd det
motsatte av effektivitet etter å ha innført nye
IT-systemer. Den utkom på svensk i fjor, og
denne norske utgaven har en spesialskrevet
innledning.
«Denne boken er en
befrielse å lese. Han setter
ord på det som mange av
oss daglig ergrer oss over
ved skrivebordet. Og han
skriver enkelt og forståelig,
med et høyst brukervennlig
språk. Boken burde leses
av alle arbeidsgivere og ITutviklere. For her finnes også
løsningen på problemene.»
Eva Joh a nson, Västerviks-Tidningen
[ 53
spa rtacus
]
jona s söder s t röm : Jævla drittsystem! ISBN 9788243007970 Heftet m/ klaffer 299,- Også som e-bok
Omsl agsdesign: Øystein Vidnes Ov er set t er : Bent Sigmund Olsen
I sin bokserie om skikkelser fra mytologi og folketro, har Tor Åge
Bringsværd kommet fram til den største av dem alle.
«Navnet Jesus blekner aldri»
tekst: tor åge bringsværd
synges det i en av våre aller mest kjente bedehussanger, og akkurat det må vi nok være enige
i, uansett hvor mye eller hvor lite troende vi ellers er. For hvert eneste år vrimler det med nye
bøker, filmer og tv-programmer om ham – fulle av forklaringer, bortforklaringer og forsøk
på å sette ham inn i en historisk kontekst.
Felles for alle disse bøkene og filmene er
merkelig nok at de bare nøyer seg med å bruke
det som en gang for lenge siden ble vedtatt med
fromt, kirkelig flertall. Vi glemmer at fortellingene i Det nye testamentet egentlig bare
er å regne som små fliser av et digert tre – eller
som Johannes avslutter sitt evangelium: «Men
også mye annet har Jesus gjort. Skulle det
skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele
verden ville romme alle de bøker som da måtte
skrives.» (Joh. 21: 25)
[ 54
Hvor ble det av alt det andre – alt det uvante
og «upassende» som ikke slapp igjennom teologenes dogmatiske nåløye? En god del ble
brent og ødelagt, slik kirken jo gjerne gjorde
med meninger den var uenig i og tekster den
ikke likte inneholdet av. Ingen vet nøyaktig
hvor mange evangeliske tekster som slik er
blitt fjernet fra vår felles hukommelse.
Likevel er det heldigvis en god del som har
overlevd, takket være tilfeldigheter og glemte
avskrifter. Og det er nettopp disse «kjetterskriftene» som danner hovedstammen i vår
lille mytiske biografi.
Her vil man bl.a. finne alternative beretninger om Jesu fødsel, som slett ikke fant sted i en
stall, og forunderlige historier fra Jesu guttedager, hvor han nokså overraskende fremstilles som «gatas skrekk» og som et problem for
sine stakkars foreldre! Dessuten får vi glimt
fra de årene den lille familien var tvunget til
å leve i eksil i Egypt og vi får vite at Josef nok
ikke var noen særlig dyktig snekker, men heldigvis hadde han en merkelig sønn som kunne
hjelpe til med å rette opp alt som ble skjevt og
ikke ville passe. Boken vår kan også fortelle at
ifølge engelsk folketro har Jesus i barndommen ofte besøkt Sør-England sammen med
sin onkel, Josef fra Arimatea, som skal ha eid
tinngruver i Cornwall! Naturligvis får vi høre
om Jesus og Maria Magdalena – hun som i flere gamle skrifter omtales som den han elsket
mest av alle sine disipler, og vi får dessuten rik
anledning til å stifte bekjentskap med den omfattende og spennende Jesus-tradisjonen som
finnes i islam.
Men når alt dette er sagt og skrevet, er det
kanskje også grunn til å understreke at Jesus
på ingen måte er ment som en uærbødig og
støtende bok. Dette er tvert imot en mytisk
biografi som feirer alt det fantastiske og mirakuløse som forbindes med denne unike skikkelsen. Jeg har selv alltid vært fascinert av ham,
og arbeidet med denne boken har på ingen
måte gjort meg mindre nysgjerrig!
spa rtacus
]
t or åge br ings vær d: Jesus ISBN 9788243007130 Innb. 249,- Også som e-bok
Omsl agsdesign: Cecilie Mohr
Nå som billigbok
Jomfruen fra Norge
«Skeie bokdebuterte til unison kritikarjubel
for tre år sidan med den antiromantiske riddarforteljinga Alv Erlingsson. I denne frittståande oppfølgjaren har Skeie gått enno djupare
inn i dei politiske og militære stridane og alliansane mellom Noreg og Danmark og ikkje
minst Noreg og Sverige. Dei sentrale personane i boka er kong Håkon V Magnusson, dottera
Ingeborg Håkonsdotter og mannen ho alt som
spedbarn vart lova bort til, den svenske hertugen Erik. Ei truloving som sette heile Noreg på
spel. Tore Skeie er den unge historikaren som
har atterreist den forteljande historieskrivinga i Noreg og gjort norsk mellomalder aktuell
og populær att.» Gur i Kul a a s, Klassekampen
(som Bjørn Brandlien og Erling Sandmo),
men få opererer i skjæringspunktet mellom
de to disiplinene. Det gjør Tore Skeie... Det er
denne kombinasjonen - og framfor alt det at
forfatteren behersker begge så godt - som gjør
Jomfruen fra Norge til spennende lesning og til
en verdig oppfølger til hans bok Alv Erlingsson,
som opplevde eventyrlige salgstall.» H a ns Jacob Or ning, Klassekampen
«Suverén framstilling av det svikefulle
storpolitiske spillet mellom nordiske konger
og adelsmenn i middelalderen. Tore Skeie
populariserer og anskueliggjør så lesingen blir
en fryd».
A r n e Hug o S t øl a n, VG
«Aldri har den norske middelalderen vært
beskrevet mer levende. Tore Skeies andre bok
om en av de mest dramatiske periodene i norsk
historie forsterker inntrykket fra debuten for
tre år siden: Vi har fått en historieforteller av
stort format. »
S v en Egil Omda l , Stavanger Aftenblad
«Tore Skeie har med Jomfruen fra Norge løftet
norsk historieskrivning opp på et nytt litterært nivå. På nesten mirakuløst vis evner
Skeie å kjede sammen akkurat de riktige opplysningene på hvert enkelt sted i fortellingen,
slik at historien blir forståelig, engasjerende
og nærværende. ... For den som ikke kjenner
stoffet godt fra før, kan boken nærmest leses
som en spenningsroman.» Frode H el mich Peder sen, Bergens
Tidende
«Tore Skeie er noe så sjeldent som en krysning
mellom historiker og forfatter. Vi kjenner
mange forfattere som har skrevet historiske
romaner med heldig resultat (som Thorvald
Steen og Roy Jacobsen) og tilsvarende historikere med sterke skjønnlitterære kvaliteter
T or e Sk ei e: Jomfruen fra Norge ISBN 9788243006119
T or e Sk eie: Alv Erlingsson ISBN 9788243004788
Innb. 369,- omsl agsde sign: Øystein Vidnes
Innb. 349,- omsl agsde sign: Asbjørn Jensen
T or e Sk ei e: Jomfruen fra Norge ISBN 9788243007857
T or e Sk eie: Alv Erlingsson ISBN 9788243005730
[ 55
spa rtacus ]
Pocket. 169,- omsl agsde sign: Øystein Vidnes
Pocket. 149,- omsl agsde sign: Paul Nicolas Oxby
Også som e-bok
Også som e-bok
[ 55
spa rtacus
]
Nietzsches samlede
Friedrich Nietzsche (1844–1900) retter i sin
tenkning en skarp og grunnleggende kritikk
mot den vestlige metafysikken og den borgerlige moralen og selvtilfredsheten. Men han er
langt fra bare en immoralist. Han leder leseren inn paradoksenes labyrinter og skaper et
idéunivers preget av flertydighet og bevegelighet. Nietzsches forfatterskap lar seg derfor
vanskelig kategorisere. Han fremstår som en
aforismens mester, utkledd i de forskjelligste
kostymer. Han er filolog og filosof, Antrikrist
og Dionysos, sannsiger og vitenskapsmann.
Nietzsches tenkning har satt dype og varige
spor i moderne europeisk kultur. Den er opphavet til sterke og motstridende reaksjoner.
Nye generasjoner vender stadig tilbake til
Nietzsche og finner noe nytt hver gang.
Nå kommer hans samlede verker for første gang
på norsk. Hvert bind har et nyskrevet etterord
om tekstenes tilblivelse, hovedtanker i tekstene samt tekstenes virkningshistorie. Etterordene er forfattet av sentrale norske fagpersoner.
Tragedie til glede
Gud er død, sa Friedrich Nietzsche. Er det derfor han er udødeleg,
110 år etter at han døde?
Intervju med Helge Jordheim i Bergens Tidende av Njord V. Svendsen, 4. september 2010.
Ein eller annan gong – nokon meiner i Austerrike – noterte nokon dette sitatet på ein vegg:
«Gud er død, helsing Nietzsche.»
Dagen etter følgde andre opp:
«Nietzsche er død, helsing Gud.»
Sidan er dette blitt ståande som verdas mest
berømte grafitti.
– Grafittien er eit symptom på at Nietzsche
[ 56
skreiv ein sitérbar filosofi. Det gjeld ikkje berre
«gud er død,» men ei rad andre sitat som blir
brukt i seriøse og mindre seriøse samanhengar. Han står for ein tung filosofi, men den er
samstundes ekstremt aforistisk, det er nesten
som å lese dikt. Han har veldig mange setningar som gneg seg inn i hjernebarken, seier Helge Jordheim, germanist, forskar og Nietzschefan ved Universitetet i Oslo. […]
spa rtacus
]
Nietzsches samlede ISBN 9788243004221 Samleboks 2995,- Favørpris ut året 2500,- Kan også kjøpes separat.
Omsl agsdesign: Tom Klev hov edkonsul en t : Helge Jordheim
– Han var jo ikkje ukjent i si samtid, men det må vere rett å seie at han har hatt ei vanvittig sterk verknadshistorie etter sin død. Få eller ingen filosofar har hatt så
sterk innverknad på så mange fag – og i tillegg sett så sterke spor i allmenta,
seier Jordheim. Nazisme er ikkje noko unnatak. Nietzsche hadde idear
om «overmennesket», det likte Hitler, naturlegvis.
– Det er eit faktum at Nietzsche var viktig i nasjonalsosialismen.
Samstundes blir dette liksom ein strafferunde ein alltid må
gå når man snakkar om Nietzsche: At han var død lenge før.
At han mest truleg ville sett på nasjonalsosialismen som eit
prosjekt der mennesket igjen gjekk i gang med å skape illusjonar for seg sjølv. Nietzsche hadde også stor betydning for
tysk etterkrigslitteratur, seier Jordheim. For postmodernisme og poststrukturalisme, ismar som Jordheim er flaska opp på,
har Nietzsche hatt enorm betydning, men lat oss halde oss til graffitien i denne omgang: «Gud er død,» skreiv han, men han meinte også
at det var vi menneske som drap han.
– Nietzsches poeng er at vi er komne til eit tidspunkt i historia der tryggleiken menneska har i trua på Gud, det religiøse sikringsnettet, er forsvunne – i kraft av det som hender i tenkinga og kunsten. Til sjuande
og sist er dette ein kritikk av vår tendens til å skape bilete og førestellingar om tilveret som skal gjere det trygt for oss, vi nektar å
innsjå at tilveret eigentleg er tragisk, forklarer Jordheim. Men om
livet er tragisk, er det like tragisk å ikkje innsjå at det er tragisk, ifølgje
Nietzsche.
– Når Gud og moralen ikkje gjeld, frigjer det mennesket til å finne sitt eigentlege potensial, slik Nietzsche ser det. Han vil ikkje ha ein verdifri
verd. Men han vil at mennesket skal skape sine eigne verdiar, forklarer Jordheim. «Gud er død»-sitatet stammar frå verket «Den muntre
vitenskapen». «Antikrist», som kom ut heilt på tampen av karrieren
hans er heller ikkje pensum på søndagsskulen.
– Dette var ein periode der dei absolutte sanningane i kristendommen stod for
fall. Nietzsche tok han berre heilt ut, seier Jordheim. Det verkeleg slåande
med boka i dag, meiner han, er at ho er så avleggs.
– Det å tulle med Den Heilage Ande er ikkje så farleg lenger. Men den
kritikken han formulerer, liknar på den som i dag rettar seg mot islam.
Boka er blitt relevant på grunn av den vestlege kritikken mot islam,
seier Jordheim. Aktuell er Nietzsche, altså, sjølv om både han og Gud
er død.
– Men er det noko Nietzsche ville hata, så er det å bli kalla aktuell, seier
Jordheim og forklarer:
– Han skriv ein del tekstar som han kallar «utidsmessige betraktningar».
Det er ikkje nostalgi. Det handlar om framtida. Nietzsche har eit sterkt
medvit om at han skal bli borte, og at etter han kjem andre som skal
bringe tankane hans vidare: Han er ikkje ein tenkjar for si samtid, men
for dei som kjem etter. Dessutan er han ei fryd å lese!
[ 57
spa rtacus
]
Illustrasjon: Gustav Kvaal
Det Erna og Jens ikkje snakkar om
tekst: noralv pedersen
I femti år har politikarane unn­late å snakka om pårørande sitt gratisarbeid i eldreomsorga. Kor tid vil regjeringa takka dei mange som gir
omsorg – og utfordra dei som kunne ha ytt meir?
Eg var 33 år og venta mitt andre born. Ein etter­
middag ringde mamma og fortalde at pappa
hadde fått eit alvorleg hjerneslag. Plutseleg
blei 76-åringen som til då hadde saga ved, plukka bringebær og elles halde heimen i orden, ein
sterkt pleietrengande. Like brått blei eg ein pårørande og hamna i ei dobbel tidsklemme. På
den eine sida skulle eg handtera livet som journalist og småbarnsfar i byen, og samstundes
ønskte eg å hjelpa pappa og avlasta mamma,
som budde i heimbygda to og ein halv time
unna.
Mange har det som meg: Dei vil òg gi meir
omsorg; dei veit at det ville ha vore det beste,
men heller ikkje dei får det til. I ei ny bok Når
far treng meg (Spartacus) skriv eg om korleis eg
lenge vegra meg for å hjelpa pappa og mamma,
så mykje som eg visste at dei hadde bruk for. Eg
skriv om dette for å kasta lys inn i eit svart hòl i
norsk helsevesen: pårørande si krevjande rolle
i eldreomsorga.
Familie, vener og frivillige har lenge utgjort
ein vesentleg del av den totale omsorga for eldre og pleietrengande i Norge. Like fullt er den
krevjande næromsorga noko politikarane har
unnlate å debattera. Dei har teke pårørande for
gitt. Men i dag er denne ulønna innsatsen under press. Nordmenn yter mindre familieom-
leg eller ønskjeleg. Ei mobilisering av pårørande er difor trekt fram som ei av fleire løysingar
på den såkalla «omsorgskrisa» i stortingsmeldinga Morgendagens omsorg som kom i april.
Den etterspurde meldinga rommar god vilje, men er i praktisk politikk delvis ei resirkulering av gamle tiltak, som regjeringa allereie har
slite med å setja ut i livet: Støtte til pårørande
og dagtilbod til demente er to døme. Allereie
i 2007 vedtok Stoltenberg-regjeringa ein demensplan. Der står det at pårørande over heile
landet skal få støtte og rettleiing, og at eldre demente som bur heime, skal ha tilbod på dagtid.
To år før desse lovnadene skal vera innfridde,
har kvar tredje kommune ikkje noko slikt
tilbod til pårørande. Og per april i år hadde
regjeringa inga oversikt over kva kommunar
som gir dagtilbod til demente. Ein stikkprøve
i Sogn og Fjordane i vår viste at halvparten av
kommunane ikkje hadde eit slikt dagtilbod.
Dette viser at avstanden mellom statlege vedtak og kommunal iverksetjing er stor, men det
fortel òg ei historie om ei regjering som i praktisk politikk ikkje prioriterer høgt nok å styrkja og leggja til rette for pårørandeomsorg.
På dei fire åra som har gått sidan pappa blei
råka av slag, har det slått meg kor fråverande
familieomsorga er i eldreomsorgsdebatten.
Ei viktig forklaring på tausheita er at dei folkevalde er redde for å stå fram som
moralistar med lyfta peikefinger.
sorg enn før, viser forskingsrapportar.
Det dannar eit alvorleg bakteppe for dei
aukande utfordringane i norske eldreomsorg: I 2040 vil det vera over ein million nordmenn over 70 år. Det er dobbelt så mange som
i dag. Skal talet på omsorgsarbeidarar auka
tilsvarande, må kvar tredje ungdom velja omsorgsyrket i framtida. Det er verken sannsyn-
[ 58
I vårt tilfelle har pappa – i tillegg til det omsorgsfulle stellet han har fått av heimesjukepleia og på sjukeheimen – hatt eit stort behov
for å ha fortrulege pårørande rundt seg som
kunne hjelpa han i krevjande periodar. Men
eg har til gode å høyra at pårørandeperspektivet er tema i eit politisk ordskifte. Den store
eldreomsorgsduellen i «Debatten» på NRK1
spa rtacus
]
nor a lv peder sen: Når far treng meg ISBN 9788243007604 Innb. 299,- Også i e-bok Omsl agsdesign:Punktum
forlagstjenester
i februar kan vera eit døme: Der snakka Frpleiar Siv Jensen om lovfesta rett til sjukeheim
og statleg betalingsansvar. Høgre-leiar Erna
Solberg la vekt på etterutdanning til ufaglærte
og betre aktivitetstilbod på sjukeheimane.
Medan helseminister Jonas Gahr Støre frå Ap
var oppteken av at det offentlege skal gi hjelp
tilpassa dei eldre sine individuelle behov slik
at dei kan bu lengst mogleg heime. Nye løysingar var påstanden frå alle tre, men i øyro mine
lydde det som ekko av dei siste valkampane:
Toppolitikarane snakkar seg glødande om den
institusjonelle delen av eldreomsorga, men
seier inkje om korleis dei vil leggja til rette for
at eg og du som pårørande skal kunne yta meir
omsorg til ein sjuk far eller skrøpeleg ektefelle.
Ei viktig forklaring på tausheita er at dei folkevalde er redde for å stå fram som moralistar
med lyfta peikefinger. Fleire stortingspolitikarar har forklart mekanismane til meg: Det er
mykje enklare å driva overbodspolitikk, koma
med populære løfte om betre offentleg omsorg,
enn å seia til veljarane at dei i større grad må ta
ansvar for gi sine næraste ein trygg alderdom.
Pårørande stiller opp så mykje som dei kan, er
omkvedet. Mi eiga erfaring er at den påstanden er feil: Eg kunne ha gjort meir, men når det
kom til stykket, var eg lenge ikkje villig til å forsaka fridommane i mitt eige liv.
Nettopp det norske fridomsidealet gjer det
ømtolig å be pårørande yta meir. Så lenge me
betalar skatten vår, gir det oss rett til å sleppa
omsorgsansvaret. Eg er ikkje åleine om å ha
valt den utdanninga, den jobben og den buplassen eg har vilja, utan å tenkja på at mamma
eller pappa ein dag treng meg. Når forsking
viser at å bu i nærleiken betyr mykje for kor
mykje omsorg born gir til foreldre, burde eg
kanskje ha unngått å utdanna meg vekk frå foreldra mine. I dag er det få som utfordrar dette
sjølvrealiseringsidealet.
Eit anna hinder for ei mobilisering av pårørande er at det blir oppfatta som eit trugsmål
for likestillinga. Spesielt på venstresida har politikarar vore redde for at meir familieomsorg
vil føra til at kvinnene let vera å jobba for heller å gjera ubetalt omsorgsarbeid i heimen. Slik
treng det ikkje bli. Sjå på den nye papparolla.
På få tiår har det skjedd store omkalfatringar
i innstillinga til farsoppgåvene. Papparevolu-
[ 59
sjonen har funne stad gjennom reguleringar,
velferdsordningar – og debatt. Pisk, gulrot – og
kollektiv bevisstgjering – har vore tre gode vener i det tilfellet.
Når Stortinget i dag skal debattera Morgendagens omsorg, burde det markera eit brot
med den tradisjonelle eldreomsorgsdebatten,
som har vore ein endelaus politisk kappestrid i
å by over kvarandre i lovnader om å styrkja dei
offentlege tenestene. Eg vonar dei folkevalde
gjer to ting: Vedtek ein pårørandepolitikk som
verdset den store innsatsen mange pårørande
legg ned, gjennom synleggjering, likestilling,
fleksibilitet, rettleiing og avlasting, men òg
i form av rausare økonomiske ordningar, og
ikkje slik regjeringa vil, nemleg senda ei ny omsorgslønsordning ut på ei ny ørkenvandring av
utgreiing. Det andre er å lyfta pårørandepolitikken inn som tema i det offentlege ordskiftet.
Mange vil gi meir omsorg. Då må politikarane
gjera det lettare å hjelpa gamlemor, og så må
dei tora å ta debatten – også i valkampen – for
gjennom det å utfordra samfunnet si haldning
til aldring og omsorg.
spa rtacus
]
Nor a lv Peder sen (1975) er Cand.polit og har vore journalist i NRK sidan
2003. I 2009 skrev han Den gode viljen. Ein dokumentar om norsk fredspolitikk.
Er du også høysensitiv?
av susanne møberg
Årsaken til at noen er mer sensitive enn andre, ligger i at vi er biologisk forskjellige, at vi mennesker
har litt ulike nervesystemer.
Hos særlig sensitive mennesker er nervesystemet
mer fintfølende, hjernen mottar og bearbeider sanseinntrykk på en mer detaljert og nyansert måte.
Inntrykkene bearbeides dypere og oppleves derfor
som vesentlig sterkere enn hos mennesker som ikke
er like sensitive.
Dette betyr at du som er høysensitiv, legger merke
til og oppfatter inntrykk, følelser og stemninger
som andre kanskje ikke får med seg. Dette kan gi
deg en følelse av at du ser og merker noe som andre
ikke ser, og du kan feilaktig komme til å tro at du
opplever verden på en «gal» måte. Du kan føle deg
annerledes enn andre og kan komme til å synes at
det er en feil ved deg. Kanskje du har hatt en slik følelse helt fra du var barn.
Som høysensitiv er man ikke så robust som flertallet, og man er i høyere grad disponert for å bli overstimulert og å føle seg utmattet og stresset. Dette
skyldes rett og slett at det skal mindre til før kroppen begynner å produsere stresshormoner. Det som
virker som moderat stimulering på de fleste, kan
virke sterkt stimulerende på deg. Derfor kan du
også raskere komme til et metningspunkt hvor du
ikke kan ta inn mer og har bruk for ro og for å være
alene.
For at du skal føle deg vel, ha livskvalitet, glede og
overskudd, er det svært viktig at du forstår hvordan
du kan pleie din sensitivitet.
Hvis du ikke gjør det, vil du gang på gang komme i
situasjoner som overstimulerer og sliter deg ut.
Dette betyr ikke at du skal isolere deg og unngå å
leve et vanlig liv for å beskytte deg mot overstimulering. Jo mer du isolerer deg, desto mer sensitiv blir
du. Det vet du kanskje – det er som når du er på et
helt stille sted og hver minste lyd blir fullstendig
øredøvende.
Du er god mot sensitiviteten din når du fokuserer
på de positive egenskapene dine som kan være knyttet til høysensitivitet. Du pleier også sensitiviteten
din når du arbeider for hjertesakene dine og konsentrerer deg om det som betyr mest for deg. Slik får
du frem det beste i deg.
Teksten er hentet fra boka Er du også høysensitiv?
Susanne Møberg er en av Nordens fremste rådgivere på
feltet høysensitivitet og mindfulness. Hun er utdannet
pedagog og er også billedkunstner.
[ 60
spa rtacus
]
Test deg selv
Kryss av på ja dersom du synes at i det minste noe er sant, og kryss av på nei hvis det ikke stemmer
noe særlig for deg. Tell svarene dine. Hvis du svarte ja på tolv eller flere av spørsmålene, er du sannsynligvis høysensitiv. Men du kan også være høysensitiv selv om du bare svarte ja på tre spørsmål,
hvis de til gjengjeld er noe du kjenner deg veldig godt igjen i.
Jeg legger merke til det subtile, det som er diffust og udefinerbart i
­omgivelsene.
Andre menneskers humør påvirker meg.
Jeg har en tendens til å være veldig følsom for smerte.
På travle dager har jeg behov for å trekke meg tilbake til et sted hvor jeg kan
være for meg selv og ikke blir utsatt for stimulering.
Jeg er særlig følsom for effekten av koffein.
Jeg blir lett overveldet av kraftig lys, sterke lukter, grove tekstiler eller sirener i
nærheten.
Jeg har et rikt, sammensatt indre liv.
Jeg reagerer sterkt på høye lyder.
Jeg blir dypt beveget av kunst eller musikk.
Jeg er samvittighetsfull.
Jeg skvetter lett.
Jeg blir nervøs når jeg skal greie mye på kort tid.
Når andre mennesker har det vondt eller synes noe er ubehagelig, forstår jeg
ofte hvordan de skal få det bedre, for eksempel ved å forandre på lys og sittestilling.
Jeg blir irritert når andre prøver å få meg til å gjøre for mye samtidig.
Jeg forsøker hardt å unngå å gjøre feil eller glemme ting.
Jeg har det som prinsipp å unngå voldelige filmer eller TV-programmer.
Jeg føler meg ubehagelig overstimulert når det skjer mye rundt meg.
Når jeg er sulten, skjer det en sterk reaksjon inni meg, slik at jeg mister konsentrasjonen og blir i dårligere humør.
Forandringer i livet går sterkt inn på meg.
Jeg legger merke til og nyter delikate dufter, smaker, lyder og kunstverk.
Jeg innretter livet mitt slik at jeg unngår vonde situasjoner eller situasjoner
som overvelder meg.
Når jeg må konkurrere, eller når andre observerer meg, blir jeg så nervøs og
usikker at jeg klarer meg dårligere enn jeg ellers ville ha gjort.
Da jeg var barn, oppfattet foreldre og lærere meg som sensitiv eller sjenert.
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Ja
Nei
Ja
Nei
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Ja
Kilde: Særlig sensitiv av Elaine Aron. Se også testen på www.moeberg.dk.
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Nei
Sus a nn e møberg: Er du også høysensitiv? ISBN 9788243007987 Heftet m/ klaffer 249,[ 61
spa rtacus ]
Sus a nn e møberg: Mindfulness for høysensitive ISBN 9788243007994 Heftet m/ klaffer 249,Omsl agsdesign:Punktum forlagstjenester ov er set t er : Nina Kraft
praktbok om halsnøy kloster
Til kongens og
Augustins ære
I 1163/64 vart Magnus Erlingsson krona til
konge i den store Kristkyrkja på Holmen, dagens Bergenhus, i Bergen. Magnus var då berre
sju eller åtte år gammal. Han var son av lendmannen Erling Skakke frå Etne og kongsdottera Kristin, dotter av Sigurd Jorsalfare. Det var
denne storpolitiske hendinga som skal ha vore
bakgrunnen for at Erling grunnla eit kloster på
Halsnøy.
Med sitt etter kvart store jordegods vart
klosteret ein mektig jordeigar som bønder
heilt frå Rogaland i sør til Nordhordland i nord
måtte forholda seg til. Religiøst var klosteret
knytt til ei større europeisk rørsle som slo rot i
Noreg tidleg på 1100-talet. No er det gått nærare eit halvt millennium sidan dei siste augustinarmunkane heldt til her og klosteret vart nedlagt.
Med denne boka har Halsnøy kloster fått
si første samla framstilling av soga si, som
markerer at det er gått 850 år sidan klosteret
vart oppretta. I alt 13 forfattarar har medverka. Samla dekker dei eit vidt fagområde, med
kompetanse innan så vel humanistiske som
naturvitskaplege fag – arkeologi, arkitektur og
kunsthistorie, historie, filologi og kulturvitskap, forutan geologi, botanikk, medisin og
osteologi. Slik har dei kunna gje ei brei framstilling av klosteret og klosterområdet si lange
og mangslungne verksemd frå grunnlegginga
fram til i dag.
Kva var årsakene til at klosteret vart skipa,
og kvifor det vart reist nett på Halsnøy? Korleis har arkeologiske utgravingar, ruinane,
steinane og planterestane kunna visa korleis
klosteret og klosteranlegget har sett ut? Kven
var augustinarane på Halsnøy, kva sto dei for
og korleis levde dei livet og styrte klosteret?
Kvifor fekk klosteret eit så stort jordegods og
kva omfatta det? Og kva skjedde med klosteret
etter nedlegginga? Dette er nokre av spørsmåla som boka tar opp.
Bå r d Gr a m Øk l a nd (f. 1970) er undervisningsleiar ved Bergens Sjøfartsmuseum og utdanna mellomalderarkeolog. Ja n e Jünger (f. 1971) er dagleg leiar ved Sunnhordland museum, som òg omfattar Halsnøy kloster, og utdanna innan medievitskap. Ingv il d Øy e (f. 1945) er professor i mellomalderarkeologi ved Universitetet i Bergen.
[ 62
spa rtacus
]
øk l a nd, j ünger , øy e: Halsnøy kloster ISBN 9788243005280 Innb. 399,Omsl agsdesign:Punktum forlagstjenester
Brorskapet
Robyn Youngs tempelridder-trilogi fikk en
strålende mottakelse internasjonalt, og er blitt
oversatt til over 15 språk.
I Brorskapet møter vi den unge sersjanten Will
Campbell som går i lære hos tempelridderne
i London. Hans høyeste ønske er å bli innviet
som ridder. Men mens han strever med å takle
tempelordenens harde disiplin og vonde minner fra sin egen fortid, vikles han dypere og dypere inn i sin læremester Everards farlige hemmeligheter. Hemmeligheter som skal komme
til å avgjøre Wills videre liv og skjebne. På de
brennende slettene i Syria kjemper samtidig
Amir Baybars, den fryktløse kommandanten
for den mamelukkiske hær, en innbitt kamp
for å frigjøre sitt folk fra de europeiske inntren-
gerne i Det hellige land. Det er skjebnebestemt
at disse to mennene en gang skal møtes, i et
ekstraordinært sammenstøt mellom to sivilisasjoner, under det som i Vesten har blitt kjent
som de store korstogene.
I 2007, året etter at Brorskapet kom ut, kåret den
britiske bokhandlerkjeden Waterstone Robyn Young til en av deres «forfattere for fremtiden». Young ble valgt ut som én av 25, i en konkurranse mellom i alt 100 forfattere, nominert
av forlag og redaktører. Samme året kom også
oppfølgeren til Brorskapet, med den engelske
tittelen Crusades. Den siste og tredje boken
Requiem kom i 2008. Trilogien ble raskt en bestselger, og det har til sammen blitt solgt over en
million bøker av serien.
«Tidens brutalitet og skjønnhet skildres så mesterlig at det ofte er vanskelig
å skille fakta fra fiksjon, leseren opplever historien innenfra»
St ephen Hubba r d, Book Reporter
«Hun kombinerer overbevisende
historiske detaljer med et godt plot og
medrivende karakterer. Hun har skrevet en historisk thriller som får leserne
til å lengte etter fortsettelsen.»
Publishers Weekly
[ 63
spa rtacus
]
roby n young: Brorskapet ISBN 9788243007512 Innb. 369,- Om sl agsde sign: Cecilie Mohr
ov er set t er : Karstein Skundberg
årets bøker 2013
ISBN
Innbinding
Pris
Utkommer
Side
Ebok
Forfatter
Tittel
Øystein Morten
Jakten på Olav den Hellige
9788243005655
Innbundet
369
i salg
14
x
Bergsveinn Birgisson
den svarte vikingen
9788243007895
Innbundet
369
september
10
x
Frans-Arne St ylegar
Håkon Jarl
9788243005792
Innbundet
229
oktober
18
Torgrim Titlestad
Olav den hellige
9788243005815
Innbundet
229
oktober
18
zetterling / frankson
hitlers første nederlag
9788243008076
Innbundet
369
oktober
48
Bjarnhild Tulloch
Hvis vi overlever krigen
9788243007925
Innbundet
349
i salg
44
x
x
H I S TOR I E
crott / Crott berthung
ikke si det til noen!
9788243007505
Innbundet
349
i salg
46
økland, jünger, øye
halsnøy kloster
9788243005280
Innbundet
399
september
62
Jared Diamond
verden fram til i går
9788243007611
Innbundet
399
oktober
4
lasse trædal
norske sjøfolk forteller
9788243007598
Innbundet
369
september
38
noralv pedersen
Når far treng meg
9788243007604
Innbundet
299
i salg
58
x
jonas söderström
Jævla drittsystem
9788243007970
Heftet m/
klaffer
299
oktober
53
x
Kly ve / Severud
ordbok for underklassen
9788243007079
Heftet m/
klaffer
299
i salg
50
x
s a m f unn o g d o k u m e n t a r
x
HELSE
susanne møberg
Er du også høysensitiv?
9788243007987
Heftet m/
klaffer
249
i salg
60
susanne møberg
mindfulness for høysensitive
9788243007994
Heftet m/
klaffer
249
i salg
60
frank rossavik
en god story
9788249007840
Innbundet
399
oktober
34
x
tor åge bringsværd
jesus
9788243007130
Innbundet
249
i salg
54
x
unni eikeseth / NRK
eksperimentboka
Innbundet
279
september
28
9788243007772
Innbundet
299
september
22
9788243007918
Innbundet
299
oktober
19
Innb
369
i salg
63
Biografi
b a r n o g un g d o m
9788243007932
h o bb y o g f a k t a
Silje een de Amoriza /
Ingrid Myrstad
vintagestrikk
kim hjardar
vikingenes verden
s k j ø nnli t t e r a t u r
robyn young
9788243007512
brorskapet
[ 64
spa rtacus
]
f il o s o f i
friedrich Nietzsche
utidsmessige betraktninger
9788243006287
Innb
349
i salg
56
friedrich Nietzsche
Utvalgte kortere tekster
9788243006294
Innb
299
i salg
56
friedrich Nietzsche
Nietzsches samlede
9788243004221
Samleboks
2995
september
56
Favørpris ut året 2500.pocket
Jared Diamond
kollaps
9788243007529
Heftet
169
i salg
tore skeie
jomfruen fra norge
9788243007857
Heftet
169
september
elisabeth åsbrink
og fremdeles står trærne i
wienerwald
9788243007864
Heftet
169
september
— m ed for behol d om t ry k k f eil o g en dr inger —
[ 65
spa rtacus
]
x
55
x
OM FORLAGET
Spa rtacus for l ag ble stiftet i 1989 og utgir
ca. 50 titler årlig. Utgivelsesprogrammet spenner vidt, men har vekt på allmenn sakprosa:
historie, kulturhistorie, populærvitenskap og
samfunnsengasjert litteratur.
Sc a n dinav i a n Ac a demic Pr e s s er vårt
imprint for akademisk litteratur og formidling fra humaniora og samfunnsvitenskapene. Last ned eller bestill årets SAP-katalog på
www.academicpress.no.
ANSATTE
PER T. NORDANGER
forlagssjef
TEL: 23136945
per@spartacus.no
FRODE MOLVEN
sjefredaktør,
avd. leder Bergenskontoret
TEL: 40008472
frode@spartacus.no
HANNE LINE SOLEM
sjefredaktør Scandinavian Academic Press
TEL: 23136942
hanneline@spartacus.no
NINA CASTRACANE SELVIK
redaktør
TEL: 23136943
nina@spartacus.no
HILDE M ATRE LARSEN
redaktør
TEL: 23136949
hilde@spartacus.no
SIVJE CATHRINE FELLDAL
manusredaktør
TEL: 23136947
sivje@spartacus.no
ANNE ARNESEN MØRCH
manusredaktør, Bergenskontoret
anne@spartacus.no
EIVIND LØVDAL REFSNES
informasjonssjef
TEL: 23136941
eivind@spartacus.no
ANJA HAUGER RATIKAINEN
markedssjef (permisjon)
TEL: 23136948
anja@spartacus.no
L inn a . bl omf el d t
fungerende markedssjef
TEL: 23136944
linn@spartacus.no
nichl a s cobb
fungerende salgssjef
TEL: 23136948
nichlas@spartacus.no
— a n nonse —
3
Velg
gratis*
bøker!
Velkommen til
Historieklubben!
Ord. pris: 499,449,DIN PRIS: 0,-
I HISTORIEKLUBBEN finner du de beste
utgivelsene innen historie og dokumentar
på ett sted!
Meld deg inn på www.historieklubben.no
Bli medlem av Historieklubben og få
velkomstpakken gratis, *kun porto kr 129-,
tilkommer. Det eneste du forplikter deg
til, er å være medlem i 12 måneder. Ingen
kjøpsforpliktelse.
Medlemsblader
Du
mottar månedlige nyhetsbrev med medlems­
tilbud,
og informasjon
om ca.
periodens
Du fårnyheter
medlemsblad
eller e-post
hver 3.
hovedbok. Hovedboken mottar du fraktfritt og
uke. Her finner du nyheter og gode tilbud,
med maksimal rabatt. Boken sendes deg auto­
samt en
avavbestilles.
periodensDu
hovedbok.
matisk
omomtale
den ikke
bestemmer
Hovedboken
du åportofritt
til enkelt
en
selv
hvilke bøkermottar
du ønsker
kjøpe, og kan
avbestille
hovedboken påog
SMS,
telefon
ellerdeg
på
gunstig medlemspris,
boken
sendes
nett. Som medlem får du også gratis abonnement
automatisk om den ikke avbestilles. (Kun
på det nye historiemagasinet Historieklubben
19,- i eksp.som
gebyr
tilkommer.)
Det erfyldige
ingen
presenterer,
blant
annet inneholder
artikler
om klubbens hovedbøker
(veil. 199,i løs­
kjøpsforpliktelser,
og du bestemmer
hele
salg).
Besøk
våre
nettsider
og
les
mer
om
hva
tiden selv hvilke bøker du ønsker å kjøpe.vi
kan tilby deg som leser!
Ord. pris: 569,DIN PRIS: 0,-
Ord. pris: 399,DIN PRIS: 0,[ 67
spa rtacus
]
Ord. pris: 349,DIN PRIS: 0,-
Historiekonkurranse 2013
Er du vår neste historieformidler?
Historien er vår rikeste kilde til gode
fortellinger om oss selv. Det er en
lang tradisjon for at historikere skildrer fortiden på måter som gjør den
nærværende, rystende og overraskende. Vi vil gjerne bidra til å gi norsk
historieskrivning eksempler på nye
måter å vekke vår historiske sans på.
Spartacus forlag inviterer norske historikere til å sende inn bidrag til en ny
historiekonkurranse. Vi ønsker at deres egen fascinasjon for fortiden blir
tydelig. Det er full frihet til å velge hva
som helst av tema, stort eller smått.
Framstillingen skal være basert på
den historiske virkeligheten, men ha
grep som er historikerens egne. Vi er
ute etter de bidragene som utmerker
seg ved levende stil, språklig rikdom
og gjerne formmessig oppfinnsom-
het. Konkurransen er åpen for folk
med historisk rettet utdanning, både
etablerte og nyutdannede.
Da forlaget arrangerte historiekonkurranse i 2008, fikk vi inn 26 bidrag
fra historikere i alle aldre og fra hele
landet. Vinneren ble Tore Skeie. Hans
Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang ble starten på et historisk forfatterskap som har fått fantastiske anmeldelser. Tore Skeie er
med i juryen i årets konkurranse.
Følg med på våre nettsider www.spartacus.no for mer informasjon om konkurransen i slutten av august, med
offentliggjøring av prisens innhold,
juryens sammensetning og frister.
Tore Skeie og Øystein Morten, som
begge har bidratt til å revitalisere
formidlingen av eldre norsk historie.
Foto: Espen Odén Evertsen
[ 68
spa rtacus
]