A side 1-5 (Atrium nr. 3- 2004

Transcription

studentmagasinet for HF-fakultetet
UiB nr. 3 2004 12.årgang
– Hva er best, ketsjup eller sennep?
MEDARBEIDERE
ELLEN SUHRKE (19)
FOTOGRAF
INNHOLD
– Jeg føler at ketsjup og sennep
hører sammen egentlig, jeg
klarer ikke helt å velge den ene
over den andre…
EVEN ONSAGER (23)
REDAKTØR
– Sennep, utvilsomt!
– Jaha. Og hvorfor det?
– Gult er kult.
HENRIETTE FRAMNES
TIME (20)
JACK VAN DER HAGEN
NØRGAARD (22)
FOTOANSVARLIG
JOURNALISTANSVARLIG
– En venninne av meg helte
ketsjup og sennep i melken min
en gang i smug. Jeg drakk av
det og kastet opp i flere timer.
Siden har jeg aldri rørt noen av
delene!
– Ketsjup.
«TWO FOR THE PRICE OF ONE» – om Mary-Kateog Ashley Olsen · SHAKESPEARE AND COMPANY
– om ei selsom boksjappe · ALMINNELIG MANN, UALMINNELIG FORFATTER – Haruki Murakami fra
Japan skriver uvanlig om vanlige mennesker · MADAM FELLE OG DE KOPULERENDE SALAMANDERE – hvem var madam Felle? · PHOTON – fotosider · HIJAB I NORGE – om den norske hijabdebatten · MENINGEN MED DEEP RIVER – Lars Saabye Christensen stjeler åpenlyst fra seg selv. Hvorfor?
· SE! HUN SPYR! – en liten diktsamling · NÅR NUGATTIEN FRYSER – hvor langt bør man trekke
strømsparing i hjemmet? · PHOTON – flere fotosider · IDRETT TIL FOLKET (ML) – atletiske arbeiderkropper i edel kappestrid · TEATERTRØBBEL – om hvorfor man pynter seg når man skal på teater,
blant annet · FORTAPT PÅ SUPERMARKEDET – om Jean Baudrillard og konsumkulturen · ETIKK
SOM GOD BUTIKK, ER BARE BUTIKK – rapport fra en konferanse om etikk i næringslivet · PHOTON
– enda flere fotosider · POETEN SOM BRUKTMETAFOR-HANDLER– forskerstafett om poesi · GUDS
UTVALGTE FOLK – noen skriver hovedfagsoppgave om Levende Ord · PENSUMFRITT – Atriums jakt
på den store leseropplevelsen fortsetter · FRA IDEALISME TIL FAENSKAP – presentasjon av retorikkprogrammet · HIORTHØY-EFFEKTEN– en novelle som avslører litt av hvert · JEG VELGER MEG
TILHØRIGHET – det er dikt i telefonkatalogen! · MODERNE TEGNESERIEKLASSIKER – anmeldelse
av «The League of extraordinary gentlemen»
LEDER:
dagblad på bærtur
«MER SEX» lyste det på reklamer overalt i
sommer. At sex selger visste vi fra før, men få
har prøvd å bevise poenget så åpenlyst. Det var
Dagbladet som skulle gjøre fredagsbilaget sitt
større og fetere enn før. Hele 40 sider skulle
bilaget nå være, og kulturradikalernes gamle
høyborg Dagbladet skulle tekkes de unge og
kjøpesterke. I tillegg var en klar målsetning å
ta lesere fra Natt & Dag. Natt & Dag har, helt
rettmessig, hevdet i årevis at fredagsbilaget
også før utvidelsen var et forsøk på å kopiere
dem. Hets med varierende grad av tilsløring
har kommet ut av spaltene i gratismagasinet
de senere årene. Det kunne de spart seg:
Fredagsbilaget er ikke en verdig utfordrer. Natt
& Dags intervju med Euroboys i mai var på over
4000 ord. En lang fredags-Dagbladet-artikkel er
på 700-800 ord, og slutter som regel der det
begynner å bli interessant.
Men det skulle bli verre. Mye verre. Dagbladet
kom omtrent samtidig med et søndagsbilag.
Morgenbladets Anna B. Jenssen kalte diplomatisk
det nye bilaget «et rent ukeblad om hus, hjem
og fritid. Det er lite som skiller dette bilaget
fra andre interiørmagasiner, rent bortsett
fra at Søndag har dårligere papirkvalitet
og journalister som tidligere jobbet i avis.
Økonomiansvarleg:
Erlend Reigstad
erlendreigstad@hotmail.com
Fotoansvarleg:
Henriette Framnes Time
Henriette.Time@student.uib.no
Ansvarleg redaktør:
Even Onsager
Layoutansvarleg:
Lillian Sharma
lilliaan_83@yahoo.no
Even.Onsager@student.uib.no
Journalistansvarleg:
Jack van der Hagen
Nørgaard
Jack.Norgaard@student.uib.no
Redaksjonssekretær:
Helene Lindqvist
Helene.Lindqvist@student.uib.no
Journalistar:
Julia Grønnevet
Dorte Dahl Grønnevet
Anders Kjellevold
Erik Skjævestad
Anders Kulseng
Halvor Ripegutu
Frank Lande
Eli Lund
Resultatet er det samme som på glanset papir:
Forbrukerjournalistikk med en litt vammel
smak av tekstreklame.»
Jenssens sarkastiske tone til tross, dette er en
snill omtale av Dagbladets søndagsbilag. Det er
ting som skiller det fra andre interiørmagasiner.
Ikke bare er artiklene dårligere enn i Bonytt
og tilsvarende publikasjoner, de er også stort
sett kortere, mindre innsiktsfulle og mer
reklameaktige i formen. Enkelte interessante
begynnelser på artikler forblir nettopp det,
siden teksten må gi plass til store bilder og
faktabokser om hvor og hvordan du kan kjøpe
det teksten handlet om. Dette er noe å tenke på
neste gang en Dagbladet-journalist smykker seg
med flotte begreper som medienes viktige rolle
i et demokratisk samfunn.
Det mest interessante med Dagbladet ligger
derimot i den nærmest urovekkende blandingen
pjatt og seriøs nyhets- og kulturjournalistikk.
Både i Magasinet (som man godt kan kritisere
så mye man vil, men som uansett gir større
rom for nyanserte fremstillinger enn andre
steder i avisen) og på debatt- og kultursidene
er det mer og mer interessant aktivitet nå enn
for bare etpar år siden. Dagbladets debattsider
er blitt det definitive stedet å gå hvis man vil
nå de legendariske tusen hjem med et utspill.
Der Carl I. Hagen er av de få som bruker VG
som debattkanal, er Dagbladet hjemstedet til
alt fra ideologi-debatter til rene krangler og
personangrep.
Professor i Medievitenskap Martin Eide
har hevdet at det som kjennetegner de norske
avisene, spesielt tabloidene, er det absurd
sprikende innholdet, og han hevder at de
er schizofrene med henblikk på egen rolle.
Engelske The Sun, for eksempel, har knapt et
eneste positivt trekk. VG, derimot, er ett øyeblikk
en håpløst grunn avis uten dybde overhodet, det
neste en seriøs nyhetsavis. Dagbladet har også
denne definitivt ganske merkelige miksen av
dårlig skrevet og utført forbrukerstoff med
fullstendig uprovoserte illustrasjonsfotografier
av nakne damer («hvordan skal man ellers
illustrere brystkreft?» tenker de vel) og gode
debattsider og til tider godt kulturstoff.
Ihvertfall var det slik før. Dagbladet har med
sine tildels nye, tildels utvidede helgebilag tatt
et sjumilssteg i uinteressant retning, og lar nå
bråkjekkhet (tenk bare på den latterlige «fem i
redaksjonen»-spalten), pjatt, skjult reklame og
overfladiske og ukritiske intervjuer være sin
journalistiske agenda.
Fotografar:
Nina Knag
Kjetil Moon Sørli
Ellen Suhrke
Cicilie Romundstad
Eksterne bidragsytarar:
Vegard Jarness (tekst)
Frank-2000 (illustrasjon)
Layout/Illustrasjon:
Audhild Harkestad
Bernt Hagen
Elizabeth Pettersen
Illustrasjon:
Tone Sverdrup Ørebech
Framside:
Lillian Sharma og
Bakside:
Bernt Hagen
publiserer bildemateriale i Atrium,
og står ansvarlege for utforminga av
Photonsidene.
Atrium kjem ut to gangar i semesteret.
Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det
historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret.
Desse står utan redaksjonelt ansvar.
Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen
skule
Redaksjonsmøte torsdagar 1800.
trykk: Grafisk Team AS
Bidragsytarar dette nr:
Ellen Suhrke
Lene K. Pedersen
Bjarne Oppedal
Nina Knag
Adresse:
Atrium
HF-fakultetet, Sydnesplass 9,
5007 Bergen
Tlf: 55 58 20 79
e-post: atriumkontakt@uib.no
web: http://atrium.hf.uib.no
«two for the price of one»
– get ready to get real with Mary Kate and Ashley!
tekst: Helene Lindqvist
I keep on hearing that every1 thinks Ashley is a
better actress. Like in another message someone
sed that since MK has ADD its harder for her to
remember lines and she’s not as good as Ashley
but still good. I’ve watched a lot of MK&A
movies and i think MK is every bit as good
an actress as Ashely...and if im not mistaken,
didnt MK win a Daytime Emmy for SLT and
Ashleydidnt?? Pleaserespond!
Lovealways
Sara
So little time…
En søndag lik andre søndager lå jeg på sofaen
og så på TVNorge. Filmen het Tvillingtrøbbel,
og stjernene het Mary Kate og Ashley Olsen.
Den handlet om to tvillinger, hvor den ene var
interessert i baseball og den andre ikke. For å
lure faren sin, jeg husker ikke hvorfor, byttet de
identitet. Dette var i en periode hvor TVNorge
viste Mary Kate og Ashley-filmer hver søndag
klokka seks. En god periode av livet mitt. Jeg
lot meg sjarmere av disse søte jentene som jeg
husket fra da de løp rundt som en trenede aper
i Full house. Jeg lurte på hvor gamle de var, så
jeg googlet dem på Internettet, og fant ut at de
ble født i 1986 i Sherman Oaks, California. Nå,
flere år senere har jeg gått grundigere til verks,
og bestemt meg for å skrive en artikkel til glede
for Atriums lesere.
Å skrive en kritisk artikkel om jentene er
lett. De er produkter med merkelapp i nakken.
Kommersielle til de grader. Medieskapte
dukker. Likevel føler jeg at det vil være for
enkelt. Det er alt for lett å redusere alt som
er tvilsomt til noe negativt. Jeg ønsker å skrive
en hyllest til dem. Eller om ikke en hyllest, så
ihvertfall en artikkel som ikke på noen måte
trekker dem ned i søla. Da er det ikke lett å
vite hvor jeg skal begynne. På bokkilden.no
oppdager jeg ut at det finnes en Mary Kate og
4
Ashley bok: Our story - the official biography: Get
ready to get real with Mary Kate and Ashley. Kun 68
kroner + porto. Hvordan er det egentlig å være
superstjerner? Hvordan er det å være tvillinger?
Les alt om deres hemmelige(!?) forelskelser.
Man blir lovet å finne ut absolutely everything om
de mest berømte jentene på planeten! Jeg blir
litt lei meg for at det ikke er lengre til deadline.
Rekker jo ikke å kjøpe den boka nå. Heldigvis
kommer det opp flere enn ett treff når man
søker på Mary Kate og Ashley.
FAQ
Mine spørsmål var mange: Hvor kommer de
fra? Olsen, er ikke det et norsk navn? Norsk
avstamming? Har de søsken? Hvordan begynte
de i showbiz? Har de kjærester? Når er de født?
Hvor høye er de?
Noen av spørsmålene fant jeg svar på, andre
ikke. Min anbefaling for de som er interessert i
”MK” og ”Ash” er å gå inn på diskusjonsforumet
på www.sweetin.com, der finner man svar på
det meste. Som for eksempel at Mary Kate
er venstrehendt og Ashley høyrehendt. Og at
Ashley er to minutter eldre enn Mary Kate.
Når det gjelder høyde skal de visst ikke være
mer enn i overkant av 1.50, noe en av de mer
ondskapsfulle debattantene hånflirende påpeker
er vanlig for fjerdeklassinger: «and they`re 18!».
Høydeopplysningen bør være korrekt, da den er
lagt inn av ikke mindre enn 32 innskrivere. Mary
Kate er forresten bittelitt kortere enn Ashley.
Deres framtid diskuteres også ivrig. Ei jente ved
navn Marie har lagt inn denne kommentaren:
«do marykate and ashley olsen really need
to go to college when they don’t even really
need a another thing to do! I mean hello they
makegood money forget about college!»
Hvor kommer suksessen fra?
I en alder av 18 år har jentene kommet dit de
fleste av oss aldri kommer. Skreddersydde filmer
og tv-serier, sin egen kleskolleksjon, dusinvis av
fansider på nettet, de figurerer i tv-spill, de selger
kalendere, motedukker, klistremerker, pennal,
blyanter, t-skjorter, viskelær… Alt synes å selge
bare det står MaryKateandAshley på det.
De blir tilbedt av barn, og ifølge VG er de
kitch-ikoner for Y-generasjonen (hva nå det er).
Egen stjerne på Hollywood Walk of fame har
de selvsagt også fått, og jammen har de ikke
også havnet på Peoples liste over de 100 mest
innflytelsesrike kvinnene i Hollywood.
I USA ble det i 2002 omsatt
MaryKateandAshley-varer for en milliard
dollar, og tvillingene skal være gode for til
sammen 300 millioner dollar.
At de er så store kan synes litt rart, ettersom
de aldri har spilt i spesielt anerkjente tv-serier
og filmer. Situasjonskomediene two of a kind
og so little time ble begge tatt av etter et år. Mye
skyldes nok den konstante tv-eksponeringen.
Seriene går om og om igjen, og familiefilmene
med tvillingene i hovedrollen, filmer som alle
synes å hete «tvillingtrøbbel», vises stadig.
Helt siden de som ni måneder gamle begynte
i serien Full House etter at faren hadde tatt dem
med på audition, har jentene dessuten vært
heldige og hatt gode managere og advokater
rundt seg. Så istedenfor å forsvinne oppnår de
nå bare høyere og høyere stjernestatus.
Er du MK og Ashley-fan!!!!?????
Selvsagt er det umulig å vite alt om tvillingene.
Men når du likevel skulle føle at du vet
tilstrekkelig kan du på www.testen.no ta Mary
Kate og Ashley-testen. Der kan du blant annet
gjette på hvilken sykdom Mary Kate har hatt.
Er det aids? Bulimi? Kanskje omgangssyke,
eller hvorfor ikke kreft? Svaret får du dessverre
ikke vite med en gang, du må sende inn svaret.
Lykke til!
Kilder:
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=232203
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=232747
http://www.sweetin.com/cgi-local/
messagesummary.pl?olsen
http://www.testen.no/brukere/1003478/1/
KULTUR:
Shakespeare
and Company
George Whitmans Shakespeare and company, som han selv kaller «The Rag And Bone
Shop Of The Heart», er en av Europas mest eksentriske bokhandeler.
«In those days there was no money to buy books.
I borrowed books from the rental library of
Shakespeare and Company, which was the library
and bookstore of Sylvia Beach at 12 rue de l’Odéon.
On a cold windswept street, this was a warm,
cheerful place with a big stove in winter, tables and
shelves of books, new books in the window ...»
«Kilometer Zero Paris»
Paris er full av bruktbokhandeler, hver med sitt
personlige preg, hver og en drevet av eksentriske
expatriates. Alle er absolutt fullstappede av
bøker på langs og på tvers og under bokhyllene,
i to lag på hyllene og i stabler som når taket,
som om det var plassmangel i verden og ikke
bare i bokhandelen. The Abbey Bookshop
borte i rue de la Parcheminerie har Canada som
hovedmotiv, med québécois parlører og egne
hyller til canadiske forfattere. Det er endeløse
rekker med boder som selger alle slags bøker
langs boulevard St. Michel. Rent bortsett fra
alle de engelskspråklige som jeg kjenner til,
finnes det nok en hel verden av andre språk,
alle med sine bruktbokhandler, sine legender
og personligheter. Men jeg ville ikke ha visst det
om jeg gikk forbi. Shakespeare and Company er
annerledes.
Denne legendariske bokhandelen har, i flere
inkarnasjoner, eksistert siden tidlig på 1900tallet. Den opprinnelige bokhandelen lå i rue de
l’Odéon, mens dagens Shakespeare kan finnes
rett over Seinen fra Notre-Dame katedralen,
midt i en suppe av postkort-boder og kafeer der
en kaffe koster ti euro. Det er en liten park foran
rue de la Bûcherie og bokhandelen, en fontene
folk fyller vannflaskene sine ved, og knirkete
benker å sitte på. Det er en bra plass å møte
raringer å snakke med, backpackere som lever
nesten uten penger og engelskspråklige av alle
slag som tilfeldigvis befinner seg i Paris.
tekst og foto: Julia Grønnevet
Julia.Gronnevet@student.uib.no
A Moveable Feast
I Hemingways samling av fortellinger om Paris,
A Moveable Feast, har Shakespeare & Co fått sitt
eget kapittel. Den opprinnelige bokhandelen,
som tilhørte Sylvia Beach, ble et møtested for
amerikanske forfattere som tilhørte the lost
generation – Hemingway, Ezra Pound, Zelda og
F. Scott Fitzgerald, John Dos Passos og Gertrude
Stein. Sylvia Beach er vel også mest kjent for å
ha utgitt James Joyces Ulysses, etter at flere andre
forlag hadde takket nei.
Noen bokhandler er trangere enn andre. Bilde er fra et hefte
om butikken.
6
’When does Joyce come in?’ I asked.
’If he comes in, it’s usually very late in the
afternoon,’ she said. ’Haven’t you ever seen him?’
’We’ve seen him at Michaud’s eating with his
family,’ I said.
Bloomsday den 16. juli feires naturligvis
fremdeles hos dagens Shakespeare & Co.
Under andre verdenskrig pakket Sylvia Beach
ned de mest verdifulle bøkene i butikken før
hun selv ble sendt til en interneringsleir. Selv
om hun overlevde krigen, åpnet hun aldri
bokhandelen sin igjen.
The Mistral
I 1951 åpnet George Whitman sin egen
bokhandel, som han kalte The Mistral.
I etterkrigstiden var Paris full av både
amerikanere og diverse andre utlendinger og
skribenter, på jakt etter den stemningen som
den foregående generasjonen hadde opplevd.
Latinerkvarteret var da et billig distrikt, som
tiltrakk seg studenter, fattigfolk og kunstnere.
The Mistral ble raskt et møtested for dem.
Det litterære magasinet som bokhandelen gav
ut, Merlin, fikk bidrag fra Jean Genet, Ionesco,
Sartre og Samuel Beckett.
Samtidig åpnet en venn av Whitman,
Lawrence Ferlinghetti, sin bokhandel City Lights
i San Francisco. Det var City Lights som gav ut
Allen Ginsbergs Howl, (i sin egen «Pocket Poets
Series») og som ble anmeldt for pornografi for
både dette og for å selge Ulysses. Ferlinghetti
vant saken, og utga senere også Gregory Corsos
fantastiske Gasoline.
På høsten 1957 migrerte Allen Ginsberg,
William Burroughs og Gregory Corso til Paris,
og ble raskt stamkunder i George Whitmans
bokhandel. Jack Kerouac ankom senere, og
alene.
«’They were in and out of here nearly every
day,’ recalls George, ’and they were some of the
first to come to my poetry readings, but they
were very shy about it. They had to get drunk
or take their clothes off, do foolish things like
that, in order to feel part of the whole thing. I
thought they were rather exciting,’ he adds, ’but
I don’t think I realised how much influence their
work would eventually have’.»
I 1964 ble The Mistral gjendøpt Shakespeare
&Co i tråd med Sylvia Beachs legendariske
sjenerøse ånd.
«Sylvia had a lively, sharply sculptured face, brown
eyes that were as alive as a small animal’s and as
gay as a young girl’s, and wavy brown hair that was
brushed back from her fine forehead and cut thick
below her ears and at the line of the collar of the
brown velvet jacket she wore. She had pretty legs and
she was kind, cheerful and interested, and loved to
make jokes and gossip. No one that I ever knew was
nicer to me.»
Be not inhospitable to strangers, lest
they be angels in disguise
Siden jeg først besøkte Shakespeare & Co har
bokhandelen blitt grundig ryddet. Ihvertfall
i underetasjen står bøkene etter sånn cirka
tema og alfabet, og flere nye bøker er til salgs.
Den livsfarlige gassgrillen som ble brukt til
oppvarming er også vekk. Nye og gamle bøker
står hver for seg, med kasser utenfor, rundt
benkene, med hummer og kanari til en femmer.
Inne i hovedrommene i bokhandelen fins det et
vidt og uforutsigbart utvalg skjønnlitteratur.
Forbausende mange bøker som er til salgs har
en eller annen tilknytning til bokhandelen.
Å gå opp trappen til andre etasje er å gå inn i
stuen til noen, soverommet til noen andre. Etter
at bokhandelen stenger er den gratis herberge
for backpackere som ikke er så kresne med
hvor de sover. De fleste blir et par dager eller
en uke, men hver sommer er det noen som
bare blir i uke etter uke og aldri går lei. De
kaller seg «Tumbleweeds», og første volum av
selvbiografiene deres er akkurat kommet ut. Av
en eller annen grunn er det bare jentebiografier
som har kommet med i boken. Alle som
bor i bokhandelen skriver en kortversjon av
selvbiografien sin til arkivene.
Ei selsom sjappe
Bokhandelen drives i dag av Sylvia Beach
Whitman, som er datteren til George
Whitman. En gang midt på vinteren i 2000 så
jeg en gammel mann komme ned trappen og
gi en bunke franc-sedler til jenten som satt bak
disken.
«I haven’t earned this much, have I?» spurte
hun, mens mannen bare smilte. Jeg tror det må
ha vært George. Jeg har ikke sett ham siden.
Det ville ha passet bra med alle anekdotene
om ham, at han ikke klarer å holde styr på
penger og at han er for sjenerøs til sitt eget – og
bokhandelens – beste.
Jeg finner en bok jeg har lett etter en stund
oppe i andre etasje, John Dos Passos’ Manhattan
Transfer som er ute av trykk, og tar den med ned
til disken.
- Can I borrow this one?
- Sorry, we’ve had too many people just
taking them and we’re losing our collection.
But you’re welcome to read it here, we’re open
until midnight’.
Sitater i kursiv er hentet fra A Moveable Feast, Ernest
Hemingway, Arrow Books 1994. George Whitmans
kommentarer om the Beats er fra et intervju i The
Observer Magazine, 3. mars 2002.
7
Shakespeare and Company ligger i 37 rue de
la Bûcherie, métro St. Michel. Ta utgangen mot
place St. Michel og gå gjennom latinerkvarteret
mot Notre Dame. Kryss rue St. Jaques og gå
mot den lille parken, you can’t miss it.
The Abbey Bookshop, rue de la Parcheminerie.
Gå opp rue St. Jaques og inn til høyre etter St.
Séverin, og se etter det kanadiske flagget.
LITTERATUR:
alminnelig mann –
ualminnelig forfatter
Siden debuten i 1979 har Haruki Murakami vokst til å bli Japans mest populære forfatter, en
popularitet som siden har spredd seg til Vesten. Med romaner som Trekkoppfuglen, Vest for
solen, syd for grensen og ikke minst Sauejakten, har Murakami markert seg også i Norge.
tekst: Anders Kjellevold
Anders.Kjellevold@student.uib.no
Murakami er født i Kyoto, 1949. Han studerte
teater i Tokyo og giftet seg i 1971. At han skulle
bli forfatter fant han ut i 1974, en innskytelse
han fikk mens han så en baseballkamp på tv.
Murakami begynte først å skrive bøker i 1978,
og siden har han gjort nettopp det, med stor
suksess.
Oppveksten i de opprørske 60-årene, under
påvirkning fra vestlig populærkultur, har
kommet til å sette preg skrivningen hans. I
publikasjonene finner man en rekke musikalske
referanser. De to mest iøyenfallende er
boktitlene Norwegian wood og Vest for solen, syd
for grensen. Førstnevnte peker til Beatles-låten
med samme navn, sistnevnte er forbundet
med Nat King Coles «South of the border».
Den vestlige påvirkningen kombinert med
Murakamis bakgrunn har skapt noe særegent
ved hans romaner: Vestlig populærkultur
plassert i en japansk kontekst.
Litterære forbilder
Tilsvarende viktig som innflytelsen fra vestlig
populærmusikk, er påvirkningen fra vestlig,
og spesielt amerikansk litteratur. Murakamis
litterære forbilde er Raymond Chandler, men
han fremhever også forfattere som F. Scott
Fitzgerald og Richard Brautigan. I novellen
«Landskap med strykejern» har Jack Londons
«To build a fire», en sentral plass.
Heller enn å hente inspirasjon fra andre
japanske forfattere, har han litterært sett
vendt seg mot vesten. Det er kanskje denne
dragningen mot vesten og den felles vestlige
populærkulturen som gjør ham så populær på
det amerikanske og europeiske marked?
En tredje måte – det karakteristiske
ved Murakami
Men ytre påvirkning er langt fra dominerende
i Murakamis forfatterskap. Han har først og
fremst sin egen markante stil. Murakami bruker
enkle ord i sin skrivning, for å unngå et tungt
språk. I Japan ser man på lett språk som en
eksponent for lavkultur, men Murakami mener
på sin side at det er mulig å skape høykultur
ved å bruke et lett språk. I et intervju med
tidsskriftet Vinduet uttrykte han det på denne
måten: «Mine fortellinger er kanskje en ny
måte, en tredje måte mellom underholdning
og høykultur». Den særegne stilen skaper et
lettlest, flytende språk med god rytme. På sitt
beste er det poesi i Murakamis penn.
«For å overraske leseren må du overraske deg
selv», synes å være oppskriften bak Murakamis
arbeidsmetode. Historiene blir til mens han
skriver dem. Dette betyr i praksis at forfatteren
selv ikke vet hva som vil skje utover i historiene
han selv skriver. «Jeg bare følger historien», sier
Murakami.
Kjedelige, unge menn
Etter mitt syn er det mest fascinerende ved
Murakamis diktning karakterene og de
mellommenneskelige forholdene. Det er fokus
på individet, på det enkelte mennesket. Mye
dreier seg rundt protagonisten, om personens
tanker, følelser og forhold til andre. Spenningen
i fortellingen ligger ofte i samtalene mellom
karakterene, i møtet mellom menneskene.
Disse karakterene er ikke særegne, spesielle
typer, men alminnelige mennesker på søken
etter noe. Murakamis vanlige hovedpersoner
er menn i 20-30-årene uten spesielt markante
karakteristika. Omstendighetene rundt dem
fører dem av sted som passive tilskuere. Det er
når de oppdager at strømmen har tatt dem bort
fra det fundamentale i livet at protagonistene
innleder sin søken etter det de har tapt. Det
er denne søken som er tema i de fleste av
Murakamis romaner. En søken etter identitet,
etter lengsel og etter tapt kjærlighet. I Vest
for solen, syd for grensen lengter Haijme etter
sin barndoms kjærlighet, mens Toru Okada i
8
Trekkoppfuglen leter etter sin bortkomne kone
og til sist sin egen identitet.
En helt spesiell sau
Murakami balanserer mellom det realistiske
og surrealistiske i sine bøker. En realistisk
handling kan bli avbrutt av noe svært merkelig
eller uvirkelig. I Sauejakten blir hovedpersonen
presset av en gangsterorganisasjon til å fange
en helt spesiell sau. Et annet eksempel er når
Toru i Trekkoppfuglen går inn i det overnaturlige
gjennom bunnen av en brønn. Murakami sier
om dette til Vinduet: «Hver gang jeg skriver en
historie, trenger jeg en overnaturlig vending [...]
det beste man kan gjøre er å overraske [...] være
uforutsigbar».
Haruki Murakami hevder å være, i likhet
Den japanske forfatteren Haruki Murakami opplever
stigende popularitet i Vesten og i Norge.
med sine karakterer, en alminnelig mann
som det har skjedd noe overnaturlig med.
Det overnaturlige ligger i hans «himmelgave»,
forfatterskapet. Kanskje er det litt av Haruki
Murakami man møter i Vest for solen, syd for
grensen? Bokens hovedperson Haijme lever et
kjedelig liv som korrekturleser, inntil mange
tilfeldigheter gir ham sjansen til å oppdage
sitt talent som innehaver av to suksessfulle
jazzklubber. På dette tidspunktet er Haijme 30
år. Murakami debuterte da han var 30 år. Og
hva drev han på med før han ble heltidsforfatter
i 1981? Var innehaver av en jazzklubb i Tokyo...
Murakamis siste bok Kafka on the shore ventes
på norsk til neste år.
Bibliografi:
Hør vinden (1979)
Pinball, 1973 (1980)
Sauejakten (1982)
Hardkokte eventyr og verdens ende (1985)
Norwegian wood (1987)
Dans dans dans (1988)
Trekkoppfuglen (1994)
Vest for solen, syd for grensen (1995)
Etter skjelvet (2003)
Ikke utgitt på norsk:
The Elephant vanishes (1993)
Sputnik sweetheart (1999)
Underground (1997)
Kilder:
Vinduet 27.09.1999: «Følg historien!»
Vinduet 02.03.2001: «Uvirkelighetsvirkeligheten»
Dagbladet 05.08.2004: Sommerboka
9
madam Felle og de
kopulerende salamandere
Ute i Sandviken står en statue av en kvinne med to ølkrus.
På krusene er det avbildet tre salamandere. Kvinnen er
madam Felle, og salamandrene kopulerer. Hvorfor det?
tekst: Anders B. Kulseng
Anders.Kulseng@student.uib.no
foto: Kjetil Moon Sørli
Som tilflytter i Bergen er det mange ting ved
byen som ikke alltid er helt enkle å forstå.
Hvorfor synger de om 1963 hele tiden?
Hvorfor får gamle mennesker tårer i øynene
av uniformerte, blikkbøttetrommende unger
i halvfascistiske positurer? Har det egentlig
vært noen bybrann? Når man snakker om de
syv fjell, er ikke Fløifjellet, Rundemanen og
Sandviksfjellet ett og samme fjell? Og hvem er
menneskene på disse statuene som står rundt
omkring?
Madammen i Sandviken
At Olav Kyrre har fått en egen statue er
forståelig, og Kniksen likeså. At en mer eller
mindre ukjent krovertinne skal få seg et
minnesmerke er litt mer forundringsverdig.
For oss som helst ser Dennisen på Garage eller
Rimimannen på Ugla virker det som at man
må ha gjort noe ekstra spesielt for å skulle bli
hedret og husket såpass langt inn i framtida.
Men madammen i Sandviken har blitt
foreviget, sammen med sine salamandere.
Dersom du går deg en tur utover i Sandviken
fra Fløibanen, gå Nye Sandviksvei, fortsett til
veien går over i Sandviksveien, forbi Sandviken
Kirke. Etter hvert heller veien nedover mot
sjøen, og like før den møter Sjøgaten kommer
du til Sandvikstorget. Torget er ikke særlig
stort, og brukes primært til parkerings- og
snuplass, men i midten, under et svært tre,
står madam Felle lett foroverlent i kjole og
med to ølkrus i hånda. På det venstre sitter
kun én salamander, på det høyre ligger to i lett
gjenkjennelig kopulasjonspositur.
Sangen om Madammen
Spør du bergensere, vil de fleste påstå at
alle kjenner til madam Felle. Overalt synges
det visstnok om madam Felle, «i puber, på
eldretreff og fester alle steder, fra menighetshus
til nattklubber», i følge arkivar Christopher
John Harris. Navnet er ikke bare en uteplass på
Bryggen, et mosjonsløp er oppkalt etter henne,
og hun skal ha boret veitunneler gjennom
Fløifjellet og Sandviksfjellet.
Den mest kjente sangen går slik:
Kjenner dokker madam Felle
- Jonnemann sin gamle mor?
Hon så hadde øl å selle,
Uti Sandviken hon bor
No e hun dø for lenge siden
Jonnemann sin gamle mor.
Hon så hadde øl å selle,
uti Sandviken hon bor.
Ranvei
Madam Felle var en virkelig person. Det vil
si, det var flere som bar navnet. Den første
madam Felle var Ranvei Nielsdatter, født i
1790 i Evanger og Brekkhus i Voss kommune.
Hun og hennes foreldre flyttet til Sandviken
i 1791, hvorpå de kjøpte huset i Sandviksvei
nr. 21 utpå høstparten samme året. Fra Ranvei
var i tenårene drev hun og moren Ingeborg
gjestgiveriet fra begynnelsen av 1800-tallet.
Ranvei giftet seg i 1809 med Jørgen
Hansen. De fortsatte å drive gjestgiveriet og
skjenkestedet i Sandviksvei nr. 21, samtidig som
Ranvei de neste 14 årene gikk mer eller mindre
konstant gravid. Av de barna hun ikke mistet
allerede under svangerskapet, var det seks som
ikke vokste opp, og av de tre som ble voksne,
døde én når han var 25 år gammel, én giftet seg
og stakk senere av til Amerika, og én endte sine
dager i et engelsk fengsel. Det blir sagt at det var
gjestene på skjenkestedet som etter hvert ble
Ranveis familie.
Jørgen Hansen døde i 1831, og på denne
tiden hadde Ranvei rundet 41 år. Det gikk i
midlertidig ikke lang tid før hun fant seg en ny
mann.
Ranvei blir madam Felle
I 1805 hadde en annen innflytter, Rasmus Olsen
Felle fra Felle i Nordfjord kommet til Bergen.
Han giftet seg fint inn i en slakterfamilie i
Skuteviken med Bottele Helgesdatter. Bottele
ble dermed den første madam Felle i Bergen,
men hun verken solgte øl eller bodde i det som i
den tid ble betraktet som Sandviken.
Bottele hadde en sønn fra før, og sammen
med Rasmus fikk hun en datter som passende
nok ble hetende Bolette. Våren 1832 døde
madam Bottele Felle, drøye elleve måneder etter
at Ranveis ektemann Jørgen Hansen hadde gått
bort. Hadde dette vært en kjærlighetshistorie,
kunne man si at veien lå åpen for Ranvei
Nielsdatter Hansen og Rasmus Olsen Felle.
Begge var godt voksne når de giftet seg i
september 1833, hun var 43 år og han var 53
år gammel i følge kirkeboken, men kildene er
her litt uklare. Hennes alder betviles ikke, men
ettersom Rasmus Felle var over tretti da han
flyttet til Bergen i 1805, må han ha minst ha
vært nærmere seksti. Hans kopuliseringsevne
var dog ikke til å betvile. Bare to måneder etter
vielsen ble Jørgen Benjamin Olai Felle født, et
navn de bergenske lesere kanskje kjenner til,
han skulle nemlig etter hvert bli Jonnemann sin
far.
Oline Felle
Madam Felle fortsatte å drive Fellehuset etter
giftemålet med Rasmus Felle, og inntektene
fra ølsalget og slakteriet til Rasmus var
innbringende. Ifølge skattelister fra 1840-årene
var Rasmus den fjerde rikeste personen i
Sandviken.
1848 ble både et rødt og et svart år, i Bergen
og ellers i Europa. Marx’ og Engels’ Det
Kommunistiske Manifest kom ut, og Marcus
Thrane startet sin agitasjon. Det var flere store
tilfeller av epidemier rundt om i Europa, og en
dødelig smitte av kolera fikk fotfeste i Bergen.
Flere hundre mennesker døde, blant andre
Rasmus Felle. Madam Felle måtte nå ta seg av
forretningene alene.
Med så mye alkohol i huset er det kanskje
ikke rart at sønnene til madam Felle etter hvert
fikk smaken på disse edle dråpene. Spesielt
Jørgen Benjamin sies å skulle ha fått opplevd
alkoholens skumle bieffekter, og ble i løpet av
en treårsperiode arrestert fem eller seks ganger
for fyll. Én ting fikk han iallfall til, med tanke
på ettertidens mæle: I 1858 giftet han seg som
25-åring med en fjern slektning, nemlig den 27
år gamle Oline. Hun var født og døpt i Gloppen,
men vokste opp i Bergen. Oline ble altså nå
en ny madam Felle, flyttet inn i Fellehuset, og
serverte øl sammen med sin svigermor, Ranvei
Felle.
I likhet med sin svigermor fikk også Oline
Felle barn bare to måneder etter bryllupet,
nemlig Randine Racheline Hansine Felle, og
i 1862 kom Jahn Peder Felle. Jahn skulle etter
hvert bli kjent for de fleste bergensere, også i
dag, som Jonnemann eller Jahnemann.
Jonnemann
En liten kuriositet er at det nå var to stykker
madam Felle som serverte øl i Fellehuset i
Sandviken – og ingen av dem var fra Bergen
eller Sandviken. Ranvei var som sagt fra Voss
og Oline fra Nordfjord. Jonnemann sin gamle
mor døde i 1867, og en æra var over. Hun var
da 77 år gammel og hadde servert øl i samme
skjenkestue i over 60 år!
I ettertid har det blitt fortalt atskillige historier
og anekdoter om madam Felle, og de fleste gjør
krav på å være sanne. Det er lite man vet om
Jonnemann. Han reiste på sjøen en stund og
var borte i lange tider, men mønstret etter
hvert av og giftet seg med Elisabeth Andrea
Iversen i 1887. De fikk ingen barn sammen, og
Jonnemann døde i 1897.
Oline fortsatte å skjenke øl i Fellehuset tett
opp mot sin død i 1908, til tross for dårlig syn,
og – dersom vi skal tro kildene – en viss mangel
på personlig hygiene. Hun ble 77 år gammel.
Gå deg en tur!
Når det gjelder sjenkestedene i Sandviken, var
antallet strengt regulert gjennom hele 1800tallet. For bøndene som kom fra Åsane og
enda lengre bortenfra, var disse oasene med
leskende drikker gjerne de første en støtte på
når man kom til byen. Skjenkestedene utgjorde
en betydelig sosial faktor, kanskje større enn
i dag, og dette kan være med på å forklare
hvorfor madam Felle ble omgitt av en såpass
stor blanding av myter og historier.
Så om du har hengt med helt til nå, kjære
leser, neste gang det blir spørsmål eller sang om
madam Felle kan du si at du kjenner historien.
Og når du våkner dagen derpå kan du kanskje ta
deg en tur utover i Sandviken og hilse på henne.
Nå vet du hvorfor hun har fått sin egen statue.
Om enn fortsatt ikke hvorfor hun holder to
ølkrus med kopulerende salamandere.
Kilde:
Harris, Christopher John: Hon så hadde øl te selle,
Sandviksguttenes Forening, Bergen, 1989
11
TEMA: KROPP
foto: Ellen Suhrke
foto: Henriette Framnes Time
SAMFUNN:
hijab i Norge
Skal vi forstå eller fordømme?
ill: Tone Sverdrup Ørebech
Det arabiske ordet hijab kommer av hajaba, «å
skjule», «å gjemme», og brukes om alle former for slør
eller forheng som skjuler en person eller gjenstand.
(Kari Vogt)
Den franske nasjonalforsamlingen vedtok
10. februar 2004 med overveldende flertall et
lovforbud mot at elever bærer «iøynefallende»
religiøse symboler og plagg i skolen. Forbudet
trådte i kraft ved skoleårets start høsten 2004,
og gjelder i offentlige grunn- og videregående
skoler. Blant de uttalte politiske intensjonene
bak forbudet er at det skal bedre situasjonen
for de muslimske jentene som går med hijab,
og at det skal bidra til økt sosial integrasjon
og stabilitet. Henri Pena-Ruiz, medlem i den
franske kommisjonen som gikk inn for forbudet,
skrev i en artikkel at «den sekulære skolen er en
av de siste institusjonene som fremmer det
som gjør alle mennesker like fremfor det som
skiller dem fra hverandre. Derfor burde man
ikke der oppmuntre til identitetsdifferensiering
eller kjønnsbasert stigmatisering, enten det er
religiøst motivert eller ikke».
Lange tradisjoner
Hijab er ikke noen islamsk oppfinnelse.
Det vil være mer riktig å si at muslimske
samfunn viderefører en skikk med dype
røtter i Midtøstens historie. Alt i det annet
årtusen f.v.t (profeten Muhammad levde ca år
600 e.v.t) var sløret/skautet et tegn på sosial
status og ærbarhet. Med tiden krevde både
jøder og kristne tildekking av kvinner. Om vi
sammenligner Den hebraiske bibel, Det nye
testamente og Koranen, er det faktisk NT som
har det klareste slørpåbudet. I løpet av 700- og
800-tallet ble slørbruken islamisert, men det
er omstridt om Koranen påbyr hijab, og hvor
sterkt anbefalt det isåfall er. Mange spør seg nok
hvorfor det er nettopp kvinnene som må bære
hijab. En forklaring på det kan være at kvinner
ivaretar andre symbolske funksjoner enn
menn. Kvinners utseende, klesdrakt og atferd
anvendes ofte som symbolske grensemarkører
for de grupper de tilhører. Dette har trolig
sammenheng med kvinners biologiske og
sosiale ansvar i forhold til reproduksjon av
grupper.
Vil ikke integreres?
Debatten gikk heftig for seg i Norge i vinter: «At
niåringer må gå med skaut for å unngå menns
seksuelt ladede blikk er latterlig!»; «Skaut er
kvinnediskriminerende!»; «Det er brudd på
likestillingsloven å ikke la en kvinnelig ansatt
gå med skaut.»; «Det muslimene ønsker er
å ta over verden!»; «Vi må respektere andres
kultur.»; «Islam er ondskapens religion.»
Enkelte innspill i debatten var mer saklige enn
andre. Bakgrunnen for at debatten kom akkurat
da skyldtes det franske vedtaket. En annen årsak
til debatten var konflikter angående kleskode
mellom arbeidsgivere og kvinnelige ansatte.
Bruken av hijab blir av noen sett på som
kvinnediskriminering og tvang overfor
barn, og som uttrykk for en uønsket islamsk
fundamentalisme. For andre er hijab heller
et uttrykk for enkeltindividenes religions- og
ytringsfrihet, samt foreldres rett til å bestemme
over oppdragelsen av sine barn. De viktigste
verdiene som ble tematisert i den norske
debatten var integrering i det norske samfunn,
samt kvinners rettigheter. En vanlig oppfatning
blant skeptiske nordmenn er at skautet
signaliserer «jeg vil ikke integreres» eventuelt
«jeg er en undertrykket og hjernevasket kvinne».
I mange islamske kulturelle sammenhenger er
skautet definitivt et uttrykk for undertrykkelsen
av kvinner. Noen muslimske menn krever
hijab for å få økt kontroll over kvinnene. Noen
kvinner ønsker ikke selv å gå med slør, men
tvinges av sine ektemenn. Hijab kan være
et av de tidlige grep for å begrense kvinners
mulighet for å velge utdanning, samlivspartner
og livsform. Et forbud vil beskytte jentene mot
press fra hjemmemiljøer til de er gamle nok
til å velge selv. Men hijaben har mange andre
nyanser og motstridende betydninger også.
For eksempel kan den være et moteplagg,
som kun bærer med seg rester av sin religiøse
opprinnelse.
Å bære hijab
Mange opplever det å bære hijab som
frigjørende. Dessuten har flere muslimske
jenter nylig begynt med hijab for å støtte opp
om sin religion. Slikt fikk Fremskrittspartiet og
Siv Jensen til å foreslå et forbud også i norske
skoler, med den grunn at hijab var et islamistisk
symbol. Selvsagt vil hijaben noen steder være
ledd i en politisk orientert form for islam, men
sannsynligvis ikke blant norske skolejenter. Det
de ønsker er nok heller økt aksept for islamske
minoriteter og islamsk uttrykk i det offentlige
rom.
Når det gjelder de internasjonale
menneskerettighetene finnes det ingen klar
15
policy. Ikke bare menneskerettighetsfilosofer,
men også menneskerettighetsjurister er hyppig
uenige. Som eksempel kan nevnes at det
ikke finnes noen klar definisjon av hva som
kvalifiserer som religionspålagte effekter.
Andreas Føllesdal skriver dette om forholdet
mellom mål og middel: «Sett at vi kommer
fram til at hijab-praksis er svært uheldig, enten
for en sårbar gruppe, eller for borgere generelt.
Det er likevel ikke opplagt at lovregulering er en
fornuftig strategi.» Et viktig spørsmål er også
om et hijabforbud vil ivareta kvinners likeverd,
eller tvert imot øke etterspørselen etter
muslimske privatskoler med enda mindre frihet
for kvinner? Og enda viktigere: vil muslimske
kvinner forstå et forbud dit hen at Stortinget
ikke har tillit til at de vet sitt eget beste?
Ny bok
Som et ledd i debatten ble boka Hijab i Norge
– trussel eller menneskerett, redigert av Njål
Høstmælingen, utgitt på Abstrakt forlag.
Bidragsytere fra ulike fagmiljøer er trukket
inn for å belyse hijaben. Boka er tredelt, med
bakgrunnstoff om hijaben, en debattdel og en
del om rettigheter til å bære hijab. Hijab i Norge –
trussel eller menneskerett har en svakhet som gjør
den mindre spennende: De aller fleste bidragene
er negative til ethvert forbud av hijab. Dette
påpekes også i bokens forord. Til sitt forsvar
skriver redaktøren at boken gir et representativt
bilde av det norske forskningssamfunnets
synspunkter på bruk av hijab, og at artiklene
presenterer argumenter både for og mot et
forbud, selv om konklusjonen angående et
forbud hovedsaklig er negativ.
Fundamentalisme?
Norges Grunnlov av 1814 forbød jøder, jesuitter
og munkeordner. Senere ble samene utsatt for
en streng assimileringspolitikk, som blant annet
ble rettet inn mot deres tro. Norge kan ikke
skryte på seg å noen gang ha vært et fullstendig
rettferdig eller allvitende samfunn. Kanskje
er det riktig av muslimske kvinner å dekke
seg til. Kanskje ikke. Sikkert er det ihvertfall
at et forbud mot hijab gir assosiasjoner til
nettopp den fundamentalismen man ønsker å
bekjempe.
Kilde:
Høstmælingen, Njål (red): Hijab i Norge – trussel eller
menneskerett, Abstrakt forlag AS 2004
LITTERATUR:
meningen med Deep River
Et litt retningsløst essay om Gamle Menn og Nye Metagrep.
tekst: Even Onsager
Even.Onsager@student.uib.no
foto: Kjetil Moon Sørli
På Norli på Galleriet i Bergen, en dag i september,
sitter Lars Saabye Christensen i en stol og blir
stilt spørsmål. Han blir spurt om novellen
«Hvilestedet» fra den nye novellesamlingen
Oscar Wildes Heis. Intervjueren spør: «Denne
novellen er vel den som klarest handler om
deg selv…» Saabye Christensen mumler «ja, jo
kanskje» litt unnvikende.
Så langt går alt etter spillereglene. Ingen
forfatter med respekt for seg selv hevder å
skrive selvbiografisk, da måtte det isåfall være
for å provosere eller fordi det faktisk er en
selvbiografi. Men han må medgi at historien
ligner på hans egen historie: En mann vinner
en prestisjetung litteraturpris, og må reise
rundt overalt mot sin vilje. Intervjueren og
Saabye Christensen blir enige om at forskjellen
er at mens virkelighetens Saabye Christensen
fulgte opp Halvbroren med Maskeblomstfamilien,
klarer ikke forfatteren i novellen å skrive
noe. Han er tom. «Det heter i novellen at
'medgang er en omstendelig måte å dø på'»,
sier Saabye Christensen. Folk ler litt, men ser
mest tankefulle ut. Bare jeg ser ut som et stort
spørsmålstegn. For har jeg ikke hørt denne
setningen før, et eller annet sted?
Går det an å plagiere seg selv?
Inspirert av litteraturkvelden på Norli setter
jeg meg ned og leser i Maskeblomstfamilien på
nytt. Godt tullet inn under teppet på sofaen,
med tekopp i hånd, finner jeg det, på side 54:
«Medgang er en langsom måte å dø på».
Det er en av de mange gåtefulle one-linerne
i denne boken. Det er litt uklart hva det betyr,
i og med at det ikke er mye medgang å spore i
denne boken, ikke for noen, hvis det ikke siktes
til familiens relativt velbeslåtte situasjon med
leilighet med tre stuer på Oslo Vest. Ingen på
Norli la merke til dette, ihvertfall var det ingen
reaksjon fra noen som kunne tyde på dette.
Intervjueren hørte det ikke, og forfatteren så
ingen grunn til å forklare at han hadde stjålet fra
seg selv.
Å benytte seg av motiver og symboler som
man har skapt selv, er ikke noe spesielt for
Lars Saabye Christensen. Mange har gjort
det før ham. Litt mer spesielt er det å bruke
nøkkelsitater på nytt i helt nye situasjoner.
Hadde setningen vært noen andres, ville
det blitt kalt plagiat. Stjeler man fra seg selv,
derimot, blir man i verste fall beskyldt for ikke
å fornye seg. Om dette selvtyveriet skyldes en
vilje til det man kan kalle litterær sampling, et
ønske om å gjøre flere bøker til samme prosjekt
eller simpelthen idétørke, er vanskelig å si.
Det interessante er at dette er bare ett av flere
metatekstuelle grep Lars Saabye Christensen
har benyttet seg av de senere årene.
Nærmere Frasier enn Joey
I 2001 kom romanen Halvbroren ut. En liten del
av historien handler om Vera, halvbrødrenes
mor, og hennes barndom. Hun har en
bestevenninne, Rakel, som plutselig, en dag
rundt 1940, er borte sammen med hele familien
sin. Det viser seg at de er jødiske, og at de er blitt
hentet av nazistene. I 2004 hadde skuespillet
Appelsinene på Fagerborg première. Der er
samme Rakel hovedpersonen. Forfatteren har
altså tatt bipersonen fra ett verk og gitt henne
hovedrollen i et annet, litt som i en spin-offserie
på TV. Etter kritikkene å dømme en vellykket
spin-off; nærmere Frasier enn Joey, med andre
ord.
Spin-off nr. 2: Av novellen «Hjælpemannen»,
også den fra den nye samlingen, får man samme
følelsen. Novellen handler om en mann som
skal flytte et flygel ned i en kjeller. Noe går
galt. I romanen Bly fra 1990 er det en person,
Hjælpemannen, som flytter et flygel ned i en
kjeller. Noe går galt der også.
Her kunne eksemplene kommet rennende i
strie strømmer, men leseren tar nok poenget.
Imidlertid har mange andre enn Saabye
Christensen drevet på på samme måten, blant
andre David Lynch.
16
Deep River, Ontario
I flere David Lynch-filmer har vi blitt
introdusert for et sted som heter Deep River.
I Blue Velvet fra 1986 bor Isabella Rossellini i
Deep River apartments. Som alle som har sett
filmen husker, er det et sted hvor det blant annet
forekommer mishandling (seksuell og annen),
kikking og halvdøde politimenn. I Mulholland dr.
kommer en av hovedpersonene, Betty, fra Deep
River, Ontario, og et sted som kan oppfostre en
så mentalt på bærtur person som Betty må bare
ha noe skummelt ved seg.
Litt etterforskning forteller oss at Deep River,
Ontario, mot alle odds, er et virkelig sted. Deep
Rivers borgermester Ann Aikens forsikrer sine
innbyggere at «together we will ensure Deep
River continues to be a strong, vibrant and
beautiful town that we are proud to call home».
Om skumle skjulte krefter er på ferde bak byens
idylliske ytre vites ikke, men man kan begynne
å lure etter å ha sett hvor nifs piren er i tåke (se
bilde).
David Lynch er fra Nord-Vest-USA, altså
langt unna Deep River, og det kan godt være en
tilfeldig valgt by. Likevel er det et navn han har
valgt to ganger. Hvis ikke det er viktig for Lars
Saabye Christensen om personen som sliter
med å flytte et flygel er en hjælpemann eller
ikke, hvorfor skal man da referere til seg selv?
Hvis David Lynch like gjerne kunne kalt byen
Snoqualmie, hvorfor ikke gjøre det?
Det kan godt tenkes at både David Lynch og
Lars Saabye Christensen har blitt mer åpne for
en slags postmodernistisk klippe- og limekultur
enn de var tidligere i sin karriere. David Lynch
er ofte på diskusjonsforumet på sitt eget
davidlynch.com og Lars Saabye Christensen
begynte omsider å skrive på datamaskin med
Halvbroren.
Argentinsk Internett
Jan Kjærstad skrev i det nokså tendensiøse
essayet «Litteraturens mulighet» i 1998 at
Internett medfører store endringer i litteraturen,
først og fremst takket være fenomenet kjent som
«hypertekst». Det «hypertekstuelle» er som kjent
den vanlige oppbygningen i nettsider: Tekst leses
ikke kun lineært, man kan gjerne foreta hopp
rundt i teksten via såkalte «hyperlinks» (se for
eksempel Tor Åge Bringsværds «Faen. Nå har de
senket takhøyden igjen. Må huske å kjøpe nye
knebeskyttere.» for et norsk novelleeksempel).
Kjærstad har lest Marshall McLuhan – mannen
som hevdet at mediet er budskapet – og
kommet til at teknologien rundt oss gjerne har
uante konsekvenser. McLuhans kanskje
drøyeste påstand var den at boktrykkerkunsten
hadde skapt et «typografisk menneske», som
ikke bare fordøyde informasjon på en annen
måte enn tidligere, men som på samme måten
var utbyttbar (i hærer og på arbeidsplasser
og lignende) grunnet at bokstavene brukt i
trykking var løse og utbyttbare. (Min personlige
teori er at kun forfattere leser McLuhan idag,
men den kan vi la ligge.)
Det har vært en stadig dragkamp innen
medieforskning om man skal forklare
samfunnsendringer
utfra
teknologiske
nyvinninger,
som
McLuhan
gjør,
eller
teknologiske
nyvinninger
utfra
samfunnsendringer, som mange andre gjør.
Sannheten ligger nok et sted midt imellom,
kanskje ofte noe nærmere det siste. Kjærstad
later blant annet til å glemme at blant andre
Julio Cortázar har skrevet romaner hvor
hypertekstualiteten er tatt ut i det ekstreme.
I deler av Cortázars Paradis (1963) løper en
fortelling langs annenhver linje, mens de andre
linjene kommer med negative kommentarer
til boken. Skal vi følge Kjærstad logikk skulle
Cortázar ha brukt Internett i Argentina i 1963.
Lag på lag på lag etc.
Lars Saabye Christensen går imidlertid ikke
like langt som Cortázar når det gjelder metaelementer. Han nøyer seg med grep som direkte
henvendelse (i Maskeblomstfamilien), fortellinger
inne i rammehistorier inne i filmmanus inne i en
roman (i Halvbroren), spin-off-skuespill (Grand
Old Man om Arnold i Halvbroren og Appelsinene
på Fagerborg om Rakel i samme roman) og
selvsiterende noveller (de nevnte «Hvilestedet»
og «Hjælpemannen»). Alt i alt en relativt
imponerende liste for en forfatter som ikke
engang er kjent for slike grep. Grepene nevnes
sjelden eller aldri i forbindelse med anmeldelser
av bøkene hans. Faktisk minner dette ikke så
rent lite om en annen filmregissør som heller
ikke først og fremst forbindes med slike grep,
nemlig Federico Fellini.
Fellinis tidlige filmer var gjerne små,
rørende fortellinger med interessante grep og
spennende tematikk. Et interessant formalt
grep var imidlertid allerede da på plass: Den
dårlig synkroniserte lyden. Fellini mente at
lyd og bilde skulle være usynkronisert for å
understreke at dette ikke var virkelig. Senere i
karrieren begynte han å trekke dette og andre
metagrep ut i det mer ekstreme. I Amarcord
(1974) er talen til tider vilt usynkronisert og
filmen blir fortalt av en perifer person, henvendt
til publikum. Fortelleren blir også avbrutt av
Piren i virkelighetens Deep River, Ontario, Canada. Foto: Robert D. Graham
17
snøballkasting mens han forteller. I Og Skipet
Seiler Videre (1983) spiller en strykekvartett
mens messingblåsere høres i bakgrunnen.
Mot slutten vises miniatyren av skipet i
filmen og havet blir avslørt som en bølgende
blå presenning. I Intervista (1987) har denne
hangen til metafortellinger gått så langt at
den er blitt umulig å forklare til andre: «Nei,
altså... det er en filminnspilling som filmes av et
dokumentarteam, samtidig som Fellini spiller,
og så spiller en annen Fellini igjen... nei, åssen
var det igjen... Jeg prøver på nytt.» Etc. etc.
Konklusjon: Symptomer
Fellini døde, som Cortázar, før Internett.
At Internett, Cortázar og Fellini derfor er
symptomer på «vår kaotiske og fragmenterte
tidsalder» (leses med tydelige rulle-r'er) heller
enn skaperne av den, er nok sannsynlig. Likevel
er det nok ikke til å komme fra at Internett
ihvertfall har gitt – og vil fortsette å gi –
hyperteksten større litterær utbredelse. Det var
jo ikke mange som skrev som Cortázar i 1963,
tross alt. Kanskje også så stor at gamle travere
som Lynch og Saabye Christensen begynte å
benytte seg av prinsippene?
PS: Jeg har i dette essayet oppført meg som om
hypertekst og andre metagrep og selvreferering
er det samme. Det er det selvsagt ikke. Det de
derimot har til felles er at disse virkemidlene
gjerne har blitt mye brukt i opprøret mot
konvensjonen i både litteratur og film, og at
det gjerne faller sammen med det som har blitt
kalt «postmodernistisk». Derfor er det ikke så
dumt å nevne dem i samme sammenheng som
man kanskje skulle tro. David Lynch og Lars
Saabye Christensen blir på denne måten også
symptomer på «vår kaotiske og fragmenterte
tidsalder» (leses fremdeles med tydelige ruller'er).
Kilder:
Christensen, Lars Saabye: Bly, Cappelen, 1990
Christensen, Lars Saabye: Halvbroren, Cappelen, 2001
Christensen, Lars Saabye: Maskeblomstfamilien,
Cappelen, 2003
Christensen, Lars Saabye: Oscar Wildes heis, Cappelen,
2004
Duckert, Hege: «De nære ting», i Dagbladet, 01.09.2001
Kjærstad, Jan: «Litteraturens mulighet», i Søndag Aften
(online), [www.cultur.com/1998/980496.html]
Lynch, David [regi]: Blue Velvet, 1986
Lynch, David [regi]: Mulholland dr., 2001
Riley, John Erik: «Norwegian Psycho», i Morgenbladet,
26.09.2003
Tjønneland, Eivind: «Hardkokt villand – Saabye
Christensen og taushetens estetikk», i Morgenbladet,
14.09.2001
Lars Saabye Christensen tenker seg nøye om under en litteraturkveld på Norli Galleriet.
18
Se! hun spyr!
(en miniatyrdiktsamling)
av Erik Skjævestad
Se! hun spyr i do!
Se! hun spyr på veggen!
spy
v
spyyyyyyyyyyyyyye
g
g
y
y
y
t y t
o t
ale
Se! hun spyr ikke i do!
Se! hun spyr på lokket!
spy
spy
y
y
y
y
y
y
y
y
y
y
lokk y
t
t y
o
t
y
ale
y
y
t y
t
o
t
ale
y
y
Se! hun spyr på en litt rar fotball!
Se! hun spyr på gulvet!
spy
y
y
y
y
fo
tba
ll
spy
y
y
y
y
gulv
Se! hun spyr i taket!
tak
y
y
y
y
p
s
19
når Nugattien fryser
Når du skal smøre deg ei skive med Nugatti og begynner å lure på om du faktisk tok av lokket
eller ikke, så bør du kanskje ta hintet.
Jada…
Jeg vet at den kommer. Kulda. Ryktene går.
Tiden nærmer seg nå. Jeg kjenner det på
kroppen. Hører stadig om folk som har gitt etter
for presset. Noen ga seg uten kamp. De orket
ikke. Og for å være helt ærlig, så er jeg usikker på
om jeg er rustet for denne kampen selv. Jeg føler
meg ikke så sterk når badegulvet er iskaldt og jeg
står på tærne med høye skuldrer foran vasken.
Trykk her, hvisker bryteren på varmeovnen ved
min side. Hver dag hvisker den litt høyere, og
stemmen sniker seg inn under gåsehuden min
som gift. Jeg kjenner at studielånet er truet.
Snart kommer strømregninga og tar det. Men
det skal ikke skje med min velsignelse, jeg skal
ikke være så pinglete. For enda står jeg stødig.
Jeg har fortsatt noen tær å gå på.
Nåja…
En god venninne av meg prøvde seg i fjor vinter.
Hun og de to andre i leiligheten fikk det for seg
at de ikke skulle gi ei krone mer enn nødvendig
til kraftselskapet. Her skulle det spares det
som spares kunne. Det ble et prestisjeprosjekt.
Tepper, ullstillongser, raggsokker, lusekofter
og skjerf ble den nye moten. Vi som kom på
besøk fikk utdelt tøfler ved ankomst. Vi følte
oss velkommen der vi labba rundt. Litt kule. Og
nesten litt misunnelige. Nesten som på hyttetur.
Unge og lovende med freidig mot gikk de tre
høsten i møte. Det var en fin høst. De holdt
hodet kaldt og sparte kanskje to hundre kroner
hver i måneden. Flotte greier. Utpå nyåret en
gang oppdaget de at den ene stikkontakten
tilhørte en annen strømteller enn deres egen.
Fin oppdagelse. Det ble en varm vår.
de. Du slipper å vente på kaldt vann i springen.
Ja vel, tenkte jeg. Flotte greier. Men hvorfor
ligger det egentlig fire pledd i sofaen? Ligger de
der bare på stas? Det blir kanskje litt kaldt om
vinteren, sa de. Men det går helt fint. Hmmm.
Å være på hyttetur hjemme er ikke helt det
store. Sjarmen forsvinner liksom et eller annet
sted mellom fleecejakka og håndkleet som aldri
tørker. Likevel, jeg er ved godt mot. Jeg har
melk til kakao, votter fra mor, og ifølge min
venninne avgir visstnok en bærbar PC ganske
så mye varme når du har den på fanget. Det ser
lovende ut for studiene. Og for studielånet. Så
får vi se hvor lenge det varer.
Vel…
For…
Selv avventer jeg fortsatt situasjonen, som det
så fint heter, og er allerede forberedt på det
verste. Jeg begynner å lure på om det kan ligge
noe mer bak det mine egne romkamerater har
fortalt meg om vår leilighet. God ventilasjon, sa
20
Jeg kapitulerer nok snart. Min venninne gjorde
det i fjor. Det kunne ikke vare. Det var dømt til
å mislykkes. Ikke fordi det å sove med sovepose
OG dyne var for kaldt. Ikke fordi det å bo i
ulltrøya var noe problem. Men fordi en kamerat
som skulle smøre Nugatti på brødskiva plutselig
ble usikker på om lokket faktisk var av eller
ikke, fordi innholdet var steinhardt. Han ble lei
og fikk nok. De tre tok hintet. Men, som min
venninne sier:
- Vi kunne jo bare ha kjøpt Sjokade i stedet.
Ifølge min venninne avgir visstnok en bærbar PC
ganske så mye varme når du har den på fanget
tekst: Dorte Dahl Grønnevet
21
Dorte.Gronnevet@student.uib.no
ill: Audhild Harkestad
foto: Lillian Sharma
foto: Nina Knag
TEMA: KROPP
foto: Lene K. Pedersen
idrett til folket (m-l)
Idrettens oppdragende betydning er alle myndigheter enig om å anerkjenne. Vi idrettsmenn
er med og bygger landet – sunde og sterke mænd og quinder er noe av det viktigste for en
nasjon. Men det er ikke bare fysisk styrke og legemlig velvære idretten gir ungdommen, til
idretten hører også åndelig sundhet og et friskt sinn.
tekst: Aleksej Kulisjenkôv og «Erlend»
e-post er småborgerlig
foto: Czîsiliâ Rômûndstâdskij
makts ukuelighet mot vestens imperialisme.
I edel kappestrid knuste man gang på gang
det usle bursjoasiets forjettede håp om seier – at
revolusjonen er rett rundt hjørnet ble bevist til
gagns. Den forræderiske trotskistiske blinken
ble pulverisert til pinneved i mursteinskast, og
de mektigste barrikader ble reist med brorskap
og solidaritet. De kujonske vestlige puslinger
gjorde rett i å ikke møte, her ville proletariatet
tatt alt mot fra dem, med sin viljestyrke og
innbitte arbeidsglede. Våre tapre kamerater fikk
her god kamptrening til Den Store Revolusjonen
som en dag skal komme…
Resultatliste:
1. «Erlend» fra NHH
2. Den Røde Hare
3. Den Røde Hare (m-l)
Det var en stemning som oste av triumf da Rosso
inviterte til De Revolusjonære Olympiske Leker
i Bergen, fredag 10. september i det marxistiske
156. året etter Manifestet. Staute revolusjonære
hadde møtt kvinne- og mannsterke opp med
faste blikk og atletiske arbeiderkropper, alle i
Internasjonalens ånd. I vennlig kappestrid viste
de hvordan slaget mot de feige bursjoaer ville
ende – med full seier på alle fronter! I tillegg
var en stor reservestyrke i gang med å infiltrere
den mindreverdige kapitalistiske kulturen, disse
benket seg fra klokka 18.00-18.30 til studier av
den usolidariske Cæsariske hotellvirksomhet
gjennom de vestlige propagandistiske medier.
Under kamerat Maos kjærlige øyne
viste
kameratene
sine
ferdigheter
i
tradisjonsrike øvelser som barrikadebygging
og mursteinskasting, med de flagrende røde
faner, som garantist for seier, hengende over.
En ubetydelig uoverensstemmelse inntraff i
begynnelsen, da de to fraksjoner «Den Røde
Hare» og «Den Røde Hare (m-l)» gikk i disputt
– dette som et ubestridelig bevis på den røde
Like før Atrium gikk i trykken fikk vi heldigvis
rede på et usselt forfalskneri. En gruppe
overløpende trotskister hadde forfalsket
resultatlistene på det mest nedrige vis.
Gjennom bedragersk overløperi hadde de løpt
kapitalismens ærend – uten tvil etter ordre fra
undertrykkerne i Washington. Den ZinovjevistKamenjevistiske
Handelshøyskolestudenten
«Erlend», som umiddelbart etter lekene ble
tildelt en T-skjorte med motiv av vår kjære Mao
(og stolt hadde proklamerte at han skulle bære
den på skolen under hele kommende uke), viste
seg å ikke være deltager. Faktisk finnes ikke
«Erlend», ingen vet hvem han er, og hvis noen
spør så har du aldri hørt om ham. Arbeidernes
samhold, med god støtte av kamerat Lavrentij
Pavlovitsj Berija, knuste opprøret. Dette var
nok et bevis på at revolusjonen øyeblikkelig
skal snu samfunnet på hodet – i solidaritetens
og rettferdighetens navn. Vi visste at seieren
ville bli vår!
slippe til under Lekene, under dekke av å støtte
de revolusjonæres sak. I Studvest nr 19 fra 15.
september fikk vi på det mest forræderiske vis se
en liten notis på side syv fra De Revolusjonære
Olympiske Leker. I stedet for å omtale det som
det var, nemlig et storslått idrettsarrangement
hvor likemenn kunne måle krefter, ble det
ignorante og lett påvirkelige publikum gitt
et inntrykk av at det var en terroristleir de
vantro kjøterne fra Studvest hadde vært
tilstede på. Under overskrifta «Brosteinskasting»
presenterte det reaksjonære Studvest saken om
at Rosso arrangerte kamptrening og «kurs i
brosteinskasting og barrikadebygging», noe som
selvsagt må være påvirket av en svertekampanje
og intrigemakeri fra haukene i Vesten. Den
korrumperte avisens uredelighet ble forsterket
av at man ikke torde trykke bilder av de djerve
revolusjonære olympiske deltagerne, men i
stedet valgte et bilde som kun viser en journalist
og en fotograf fra den revolusjonære opplyste
presse.
Den korrekte resultatlisten:
1. Den Røde Hare og Den Røde Hare (m-l)
I tillegg fikk vi uken etter lekene se et
ugjenkallelig bevis på at den forræderiske
petit-bursjoaiske avisa Studvest lar seg bruke
som en nyttig idiot i kapitalismens korstog
mot de revolusjonære arbeiderne. I god tro
hadde journalister fra denne servile pressen fått
25
MÅLRETTEDE: De staute partikameratene Inga,
Janovskij og Erlend legger den endelige slagplanen før de
begir seg ut på ærens røde slagmark.
TEATER:
teatertrøbbel
Teater er ikke populært hos unge mennesker. Hvorfor? Atriums reporter ser på saken.
Når var du, kjære leser, sist på teater?
Sannsynligvis er det en stund siden. Teatrene
rundt om kring i Norge sliter med liten interesse
og tomme saler, og ingen er mindre interessert
enn ungdom. Hvor mange mennesker under 40
kjenner du som kan kalles faste teatergjengere?
Litteraturprofessor Drude von der Fehr er
ikke i tvil om hva som er grunnen til dette.
Hun sier til Vårt Land 13. august at teater rett
og slett mangler relevans for mennesker av
i dag. Dinosaurer som Ibsen og Shakespeare
må erstattes av moderne, helst norske,
dramatikere.
Mange vil si seg uenige med slike synspunkt
som von der Fehr forfekter.
Både Ibsen og Shakespeare regnes blant de
aller fremste forfatterne gjennom tidene, og
må sies å stadig være aktuelle og interessante.
På utenlandske scener spilles de, og andre
«klassiske» forfattere, jevnt og med stor suksess.
Men holder de likevel ikke mål på norske
scener?
Jakten på Vildanden
For å se nærmere på dette, dro jeg for å se
Vildanden på Den Nationale Scene. Jeg dro dit
sammen med romkameraten min, fordi ingen i
redaksjonen verken hadde tid eller lyst til å dra.
Spesielt det siste. De fleste av publikum var godt
voksne, og enda flere var kledd i finstasen sin. I
det hele tatt følte jeg at jeg skilte meg ut både i
klesstil og alder. Men jeg hadde i alle fall et godt
stykke å se frem til.
Vildanden er et av Ibsens beste og mest kjente
skuespill. Ibsen mente selv at det vanskelig
kunne gjøres bedre. Det handler om far og
sønn Ekdahl, og sønnen Hjalmars kone Gina
og datter Hedvig. Disse lever i en eksistents
tuftet på usannheter. Gamle Ekdal og Hjalmar
er begge dagdrømmere og Hedvig er kanskje
egentlig datter av Ekdal-familiens «velgjører»,
Grosserer Werle. Når grossererens sønn,
Gregers, ønsker å opplyse familien om at de
lever på disse løgnene, fører dette derimot til
lite annet en Hedvigs tragiske død i slutten av
stykket.
Skuespillet tar hovedsakelig opp hvilken
verdi sannheten egentlig har, og om det ikke
noen ganger er bedre å lyve, både for seg selv
og andre? Den er sådan en problematisering
av Ibsens forrige stykke, En folkefiende. Der
har en mann, dr. Stockmann, funnet ut en
livsnødvendig sannhet om kvaliteten på
badevannet i byen, men innbyggerne ønsker
ikke å høre på ham. For spesielt interesserte
kan jeg fortelle at boken bak filmen Haisommer
eller Jaws av Steven Spielberg, er inspirert av En
folkefiende. Hisorien er da også i stor grad den
samme, selv om ingen i skuespillet til Ibsen blir
spist av hai.
Ordinært
Tilbake til Vildanden. Oppsetningen startet
interessant. Akkompagnert av rockemusikk
26
kunne vi for et øyeblikk se en naken kvinne
vri seg på et biljardbord mens hun holdt seg for
skrittet. Ganske annerledes enn det sedvanlige
«Peer, du lyver». Likeledes starter andre akt med
at vi ser Hedvig og Gina danse «sexy» i silhuett.
Alt dette kunne fungert bra hadde det vært noe
mening med det, men det virker tilsynelatende
umotivert. Heldigvis så vi ikke mer til slike
ting.
Det beste jeg kan si om forestillingen er det
tekniske. Lys, kulisser og sceneskifter løses
på en god måte. Utseendemessig er dessuten
rollebesetningen spennende slik bare en
teaterrolleoppsetning kan være. Trond Høviks
Hjalmar er tykkfallen og stusslig og danner
en Genanse og verdighet-aktig kontrast til vakre
Marianne Nielsen som Gina. Det er for øvrig
Høvik som gjør den beste rolletolkningen i
oppsetningen, selv om unge Kjersti Sandal
også gjør en god figur i den umulige rollen
som Hedvig. Gard Skagestad, som spiller
Gregers, ser mest ut som en akp-er, ubarbert,
langhårig og kledd i slengbusker. Alt dette er
interessant, uten at det tilfører skuespillet noe
spesielt. Sannheten er at dette er en helt ordinær
Ibsen-oppsetning, uten noe spesielt å løfte på
øynebrynene for. Den er med sine 2 timer og 30
minutter dessuten ganske langtrukken, og den
greier aldri å engasjere. Det kanskje aller verste
er derimot at regissøren har lagt altfor mye vekt
på humoren i stykket, og vi får ikke befaring
med den tragedien Vildanden i bunn og grunn
egentlig er, før de siste ti minuttene. Først da er
vi vitne til virkelig godt teater.
Hva kan gjøres?
Denne oppsetningen av Vildanden greier ikke
å innfri potensialet som ligger i stykket. Dette
er synd, for jeg mener mulighetene definitivt
er der. Dramaet er tross alt den kunstform som
kanskje er mest føyelig, og som kan tolkes i flest
retninger. Til bunns ligger selvfølgelig alltid
skuespillet selv, som en regissør kan sette inn i
nye kontekster. Slik kan dramaet representere
kontinuitet og nytenkning samtidig, til forskjell
fra filmen, for eksempel, som er mer «bundet»
til tiden de er laget i og regissøren den er laget
av. Resultatet blir at ingen tolkningsprosess er
så spennende som den til dramaet. Nettopp
derfor mener jeg at gamle teaterstykker (men
da selvfølgelig bare de beste av dem) vil vise seg
meget slitesterke. Å fjerne gamle dramatikere
mer eller mindre helt fra norske scener, virker
derfor som en dårlig løsning. Jeg mener at ved
å gi slipp på folk som Ibsen og Shakespeare,
gir man også slipp på en gylden mulighet, ikke
bare til å lage godt teater, men også til å skape
interesse rundt teateret. Det er selvfølgelig
veldig ønskelig med mer moderne teater også,
men klassikere har tross alt den fordelen at
de har en større appell enn nyere stykker. En
oppsetning av Macbeth eller Et dukkehjem vil
bedre sjanser til å bringe folk til teatrene enn
for eksempel Dei døde hundane av Jon Fosse.
Klassikerne har derfor gode muligheter til
å fungere som nøkkelen til større glede og
interesse for teater i Norge. Men kravet er
da selvfølgelig at oppsetningen er bra og gir
publikum en god følelse etter at de har gått ut
av salen. Dette kravet ble ikke innfridd i Den
Nationale Scenes oppsetning av Vildanden, men
jeg mener det ikke er umulig.
Balansegang
Nøkkelen til å få til dette, tror jeg, ligger
hovedsakelig i regissører som makter å være tøffe
og ha en klar kunstnerisk visjon samtidig som de
er tro mot originalteksten. Mange oppsetninger
har en tendens til å være konservative, som
denne Vildanden-oppsetningen, og blir da
veldig ofte kjedelige. På en annen side har
man svært radikale oppsetninger som fjerner
deler av originalteksten og erstatter den
med egne ablegøyer. Der utgangspunktet
er galest, er resultatet originalest, heter det,
men slike oppsetninger er sjelden vellykkede.
Det er selvfølgelig vanskelig å få til den rette
kombinasjonen mellom tradisjon og nytenking,
men til gjengjeld vil man som regel ha svært
takknemlige originaltekster å arbeide med.
For eksempel så formelig tigger Shakespeares
Hjalmar og Hedvig i Vildanden (foto: Den nationale scene)
Henrik V etter å bli satt opp på en ny og moderne
måte, da stykket har nesten skremmende
paralleller til en viss president i USA. Den
handler nemlig om en patriotisk statsleder som
under svært tvilsomme grunner går til angrep
på et forsvarsløst land. Ville dette være noe for
studentteateret? «Å fan, tro det».
27
tekst: Halvor Ripegutu
halvor_ripegutu@hotmail.com
SAMFUNN:
fortapt på
supermarkedet
Coca-Cola, Avril Lavigne og Chanel. Eller: Kulørt sukkervann med bobler, klynking fra frustrert
tenåring foreviget på plastikkdisk og væske med lukt. Overprisede varer på butikkhylla eller
inngangsporten til lykkeland? Noe får oss i hvert fall til å åpne lommeboka. Vi lever i et samfunn
basert på et spill med tegn, hevder den franske tenkeren Jean Baudrillard.
tekst: Vegard Jarness
Vegard.Jarness@student.uib.no
ill: Bernt Hagen
Vi bruker store deler av livene våre på aktiviteter
vi egentlig ikke liker, og bytter tiden vår inn i
penger som vi bruker på ting vi egentlig ikke
trenger. Bare i Norge bruker vi 20 milliarder
kroner på markedsføring for å overbevise oss
selv om at katta i sekken er verdt hver krone.
Det private forbruket blant oss nordboere er
estimert til å øke med svimlende 1000 milliarder
kroner de neste ti årene. Hvordan er det mulig å
forstå dette åpenbare selvbedraget?
Den postmoderne tilstanden
Karl Marx' mest ortodokse disipler mener
på bakgrunn av den tvilsomme basis/
overbygningsmodellen at det gjeldende
økonomiske regimet (kapitalismen) mer
eller mindre styrer det sosiale liv. Kulturen,
altså kapitalismens overbygning, er med på å
rettferdiggjøre og tildekke de underliggende
utbyttingsprosessene som foregår i den
økonomiske
sfæren.
Den
frenetiske
forbrukskulturen kan ut ifra denne modellen
forstås som en falsk bevissthet trukket ned
som et slør over øynene på proletariatet,
mens profitthungrige kapitalister gnir seg i
hendende mens pengene klinger i pungen.
Det økonomiske systemet gjør ifølge en slik
tankegang at vi føres inn i glorete kjøpesentre
av skumle mørkemenn som leder oss inn i
fristelse.
Det hersker ingen tvil om at noen tjener til
mer enn salt på bordet på den store kjøpefesten.
Men kan menneskets trang til å bruke opp
lommepengene sine attribueres fullt og helt
til det økonomiske systems uransakelige veier?
Ikke ifølge Jean Baudrillard, en av de mest
profilerte postmoderne teoretikerne innen
sosial teori. Han har utviklet en av de mest
ekstreme teoriene om postmodernitet, en teori
som har hatt stor innflytelse på kulturteori og
diskusjoner om media, kunst og samfunnet
generelt. Kjernen i teorien er at vi nå befinner
oss i en ny tid hvor en ny kultur råder, en
kultur dominert av såkalte simulasjoner, der
objekter og tegn ikke lenger har noen påviselig
opprinnelse eller referent. Walter Benjamins
begrep om «reproduksjonsalderen»1 har ifølge
Baudrillard manifestert seg i alle aspekter av
samfunnet. Følgelig er den nye kulturen immun
mot gamle former for motstand, kritikk og
teoretisering som er rotfestet i tradisjonelle
metafysiske antagelser. Det man trenger er et
nytt begrepsapparat og nye teorier som bedre
kan beskrive denne nye kulturen.
Den lingvistiske vendingen
Før vi kikker nærmere på Baudrillards
posisjon, kan det være hensiktsmessig å gi
en kort introduksjon av den lingvistiske
teoritradisjonen som har hatt stor påvirkning
på utviklingen av hans teori. Denne type
teorier var en direkte reaksjon på den franske
humanismen, og spesielt Jean-Paul Sartres
eksistensfilosofi. Sartre fokuserte på individet
og dets frihet, og hans analyse manglet ifølge
den nye intellektuelle trenden en teori om
strukturer utenfor individet, altså ytre krefter
som legger føringer på menneskers atferd.
Den strukturalistiske revolusjonen avviste
holistiske teorier som analyserte fenomener
på bakgrunn av begreper som «helhet» og
«deler», og definerte heller strukturer som en
interrelasjon av deler innenfor et felles system.
Strukturalistiske analyser av sosiale relasjoner
(for eksempel økonomiske systemer og
kulturelle normer) hadde lenge vært gjeldene i
sosiologisk teori, men det nye med den franske
strukturalismen var en analyse av språk og
lingvistiske strukturer. Denne utviklingen
ble kalt «the linguistic turn», den lingvistiske
vending. På 1960-tallet ble fokuset for en stor
gruppe sosiale teoretikere nå flyttet fra sosiale
strukturer til språk, koder, regler, systemer eller
mer generelt tegn i varierende utgaver.
Relativisme
Hva var så kjernen i denne nye måten å
analysere samfunnet på? Ifølge Scott Lash (1991)
er utgangspunktet den sveitsiske lingvisten
Ferdinand de Saussures differensiering mellom
«langue» og «parole». «Langue» er språksystemer
som determinerer «parole», som er de spesielle
praksisene for språkbruk av individuelle
subjekter. Overført på teoretisering om sosiale
relasjoner innebar dette en nedprioritering av
subjektet, som man mente var styrt av språk
og symbolske systemer eller strukturer. Det
tidligere antatt autonome subjektet ble nå
redusert til en sosial og lingvistisk konstruksjon
skapt av «langue», språksystemet. Dette
29
systemet mente Saussure bestod av integrerte
og relaterte deler; «signifikant», den audiovisuelle komponenten, altså tegnet eller ordet;
«signifikat», den konseptuelle komponenten,
eller den mentale forestillingen om et objekt; og
til slutt «referenten», objektet ute i den fysiske
verden. Ordet «bil» består av tre bokstaver
og uttales på en spesiell måte, den mentale
forestillingen om en bil kan være «kjøredoning
med fire hjul og ratt», og objektet bil er selve
tingen vi kan ta og føle på.
Vi har altså ifølge denne inndelingen tre
komponenter i et språksystem: tegnet, begrepet
og objektet. To poeng er viktige i forhold
til utviklingen av Baudrillards teori: For det
første, Saussure mente at det ikke er noen
naturlig sammenheng mellom «signifikant» og
«signifikat», altså mellom tegnet og begrepet
tegnet referer til. Det er ingen nødvendig grunn
til at begrepet vi har om en kjøredoning med
fire hjul og ratt skal representeres av «bil»,
«car», «abc» eller hvilken som helst annen
sammensetning av bokstaver eller lyder. For det
andre, tegnet er differensielt i den forstand at det
som del av et system kun har betydning i relasjon
til hva det ikke er. Meningen til et tegn kan ikke
forstås i isolasjon, men meningen oppstår fra
posisjonen tegnet har innenfor systemet. «Bil»
tilegner seg sin spesifikke mening på bakgrunn
av differensieringen fra andre «kjøredoninger»
som «moped» og «motorsykkel».
Den første påstanden har senere blitt kritisert
og radikalisert av såkalte poststrukturalister
eller dekonstruksjonister, som for eksempel
Jacques Derrida, som mente at Saussure, tross
sin poengtering av at det ikke nødvendigvis
er noen sammenheng mellom «referent»,
«signifikat» og «signifikant», ikke gikk langt nok
i denne påstanden. Poststrukturalistene hevder
at tegn ikke har noen som helst referanse til
verden utenfor språksystemet. Fokuset er av
poststrukturalistene flyttet fra «signifikat» til
«signifikant», fra begrepet til tegnet, som de
mener kun er en uendelig prosess der mening
produseres som et «intertekstuelt»2 spill, og
ikke som en stabil referensiell relasjon mellom
subjekt og objekt. Språksystemer er altså relative
i ytterste konsekvens, og man kan følgelig ikke
snakke om noen objektiv ytre verden som tegn
referer til.
Marxisme og semiotikk
Inspirert av den lingvistiske vending utarbeidet
Baudrillard sin teoretiske løpebane. I sin tidlige
teori, spesielt i verkene The System of Objects
(1968/1996) og Consumer Society (1970/1998),
analyserte Baudrillard samfunnet med fokus
på objekter, konsum, media, informasjon,
moderne kunst, mote, seksualitet og tenkning.
Hans utgangspunkt er at vi lever i en kultur
der vi er omgitt av enorme mengder objekter
eller konsumartikler. Mennesker forholder
seg ikke lenger til andre mennesker slik som
de gjorde tidligere, men tingenes verden
preger nå deres bevissthet. Vi har kommet
til en fase av kapitalismen som skiller seg fra
tidligere sosioøkonomiske formasjoner ved at
konsumkulturen har fått økt betydning både for
produksjon og sosial reproduksjon.
Konsumets økte betydning fører ifølge
Baudrillard til at man ikke lenger kan forstå
sosiale fenomener uten å ta i betraktning
kulturens rolle innenfor det bestående
kapitalistiske samfunn. Dette bryter med
klassisk marxisme, der det primært fokuseres
på produksjonsmåtens basis, altså kapitalistiske
produksjonsprinsipper, mens kulturen, i dette
tilfellet konsumerisme, leses som overbygning
eller ideologi som er en funksjon av det
økonomiske og materielle organiseringsregimet
(Kellner 1989). Dette er ingen ny tanke. Lukács,
Adorno og Benjamin og andre nymarxister
har alle fremhevet kulturens rolle i sine
analyser, men Baudrillards vending besto i å
utvide den nymarxistiske kulturforståelsen
med en lingvistisk, eller semiotisk analyse av
objektenes betydning. Han var i så måte en
del av den lingvistiske revolusjonen diskutert
ovenfor. Mer spesifikt går denne syntesen
ut på at konsumartikler har overtatt rollen
som base for den sosiale orden og at disse
konstituerer et klassifikasjonssystem som koder
atferd og grupper. Disse sosiale prosessene
kan ifølge Baudrillard (1996) verken fanges
opp av marxistiske eller liberale økonomiske
teorier, ei heller av sosiologiske og psykologiske
behovsteorier. Konsumartikler og objekter må
heller ses på som tegn i lingvistiske kategorier.
Reklamekampanjer koder produkter gjennom
symboler som differensierer dem fra andre
produkter, og på denne måten glir de inn i
et system av andre objekter og tegn. «CocaCola» og «Pepsi», to produkter som i prinsippet
er like (brunt sukkervann), har ved hjelp av
merkevarebygging ført til at de fremtrer som
to forskjellige produkter når forbrukeren skal
navigere seg på markedet. Den potensielt
uendelige sammensetningen av tegn gir
individet en illusorisk opplevelse av frihet, til
tross for at tegnsystemet ligger «bak» som en ny
form for samfunnsorden.
Kritikk av marxisme
Den tidlige Baudrillard mente at utviklingen av
konsumsamfunnet skjedde innenfor det vi kan
kalle «moderniteten», og var mest opptatt av
distinksjonen mellom det førmoderne og det
moderne samfunnet. Denne distinksjonen blir
ifølge et marxistisk begrepsrammeverk plukket
opp av skillet mellom nytte- og bytteverdi,
der det førmoderne samfunn var preget av
nytteverdi (verdi knyttet til praktisk bruk av
objekter i hverdagen), mens det moderne
samfunnet preges av bytteverdi (bytting av varer
på et marked i kommersielt henseende). Denne
teoretiske distinksjonen mente Baudrillard
(1981) ikke i stor nok grad distanserer seg fra
politisk økonomi (klassisk liberal økonomisk
teori), som Marx’ teori utgav seg for å være
et radikalt alternativ til. Bruksverdi, som
Marx mente var den utopiske motpolen til
Den potensielt uendelige
sammensetningen av tegn
gir individet en illusorisk
opplevelse av frihet
den fremmedgjørende bytteverdien, er ifølge
Baudrillard ikke annet enn den politiske
økonomiens «alibi» for bytteverdi, og klassisk
marxisme reproduserer derfor bare den
politiske økonomis logikk. Baudrillard (2001)
introduserte derfor en tredje form for verdi,
«tegnverdi», der varer er verdsatt etter hvor mye
prestisje og indikasjon på sosial rang og makt
varen signaliserer. Dette er et forsøk på å unngå
det falske skillet mellom nytte- og bytteverdi,
fordi det ifølge Baudrillard ikke har noe å si om
behov er «falske» eller «ekte», eller om arbeid
er «fritt» eller «fremmedgjørende», siden alle
begrepene er fanget av en logikk basert på
produksjon.
Baudrillards postmoderne visjon
Baudrillard mente på dette tidspunktet i sin
teoretisering at vi fortsatt befinner oss i et
moderne samfunn preget av den politiske
økonomis system, rotfestet i en abstrakt orden
av verdi. Dette systemet skaper materielle
behov, samtidig som det produserer et system
av objekter og rasjonaliserte subjekter som
reproduserer seg selv gjennom å tilfredsstille
disse behovene. Med andre ord stod Baudrillard
30
på dette tidspunktet i en teoretisk tradisjon
med både Karl Marx og Max Weber. Denne
tradisjonen skulle han imidlertid ikke holde
fast ved lenge, for allerede i sin fjerde bok, The
Mirror of Production (1973/1975), bryter han
med marxismen for godt og rendyrker det som
skal bli kjent som hans postmoderne visjon.
I dette endelige oppgjøret med Marx er ikke
lenger den lingvistiske analysen et supplement
til marxistisk teori, men den preger nå hele
Baudrillards teoretiske posisjon. Alle Marx' mest
sentrale begreper (arbeid, produksjonsmåte,
dialektikk, kapital) kritiserer Baudrillard nå
som speilbilder av det kapitalistiske samfunnet.
Marxisme blir i så måte vingeklippet og
redusert fra å være en radikal kritikk av det
kapitalistiske systemet til å bli dets høyeste form
for rettferdiggjøring og ideologi. Marx har ifølge
Baudrillard ikke et begrepsapparat som er nok
distansert fra den politiske økonomi til å være
dens teoretiske overmakt.
På samme måte som vi så Baudrillard avsløre
det falske skillet mellom nytte- og bytteverdi,
kritiserer han også, på lik linje med Derrida
og andre poststrukturalister, Saussures skille
mellom signifikat og signifikant i sin teori om
tegnets rolle. På samme måte som nytteverdien
er bytteverdiens «alibi», er referenten (det
fysiske objektet) og signfikatet (den mentale
forestillingen om objektet) signifikantens
(tegnets) «alibi». Marx avslørte den politiske
økonomis strategier, og nå hevder Baudrillard at
han avslører hemmelighetene knyttet til tegnets
rolle på markedet.
Tegnets historie
Tegnstrukturene har ifølge Baudrillard hatt
en viktig historisk funksjon. I preindustrielle
samfunn hadde man kommunikasjon basert
på symbolske strukturer der språket hadde
en direkte relasjon til referenten, eller «den
virkelige verden». Denne relasjonen gikk
tapt i løpet av renessansen da en abstrakt
kode, penger, gradvis transformerte språket,
og «tegnets æra» var i gang. Framveksten av
kapitalismen reflekterer denne utviklingen,
da det symbolske pengesystemet for alvor
gjorde sitt inntog. Det er her viktig å merke
seg at kapitalismen som system er underordnet
tegnets logikk, og ikke motsatt, slik det kan
hevdes ut ifra klassisk marxisme. På slutten av
det 20. århundre ble tegnet ifølge Baudrillard
helt separert fra referenten, og tegnets
struktur ble nå lik signalet: Tegnet virker som
trafikklyset ved at det formidler mening, men
det finnes ingen lingvistisk respons. Tegnet lever
sitt eget liv og refererer kun til andre tegn. Dette
systemet av tegn styres av en «kode». Denne
koden separerer tegn fra sosiale relasjoner og
tegnene blir så mottatt av subjekter, spesielt
gjennom media, der de blir oppfattet som
«flytende signifikanter», altså uten noen reell
referanse eller selvstendig mening. Spesielt i
form av TV-reklamer konstituerer disse tegnene
et nytt språk, der passive subjekter mottar en
enorm mengde løsrevne signaler, og de er i så
måte ofre for tegnenes «terror».
Boka Simulacra and Simulation (1981/1994)
kan ses på som en rendyrking av Baudrillards
syn på tegnets rolle i konsumkulturen.
Den allmektige koden er ikke lenger bare
konsumartiklenes overmakt. Distinksjonen
mellom objektet og dets representasjon (tegnet)
er ifølge Baudrillard (2001:175) ugyldig: «It is
no longer a question of a false representation
of reality (ideology), but of concealing the
fact that the real is no longer real, and thus of
saving the reality principle». Den nye tilstanden
er preget av modeller, «simulacra», som ikke
har noen referanse til virkeligheten, kun til
seg selv. Slike modeller er ikke det samme
som fantasier eller løgner, som kan ses på
som maskeringer av virkeligheten. Modellene
visker ut enhver kontrast til virkeligheten og
absorberer virkeligheten inn i seg selv. Fra
et (materialistisk) marxistisk perspektiv kan
konsumartikler ses i lys av «reell økonomi»
som tildekkes av en myriade av assosiasjoner
knyttet til objektene. Baudrillard avviser en
slik bakenforliggende realitet og ser bare en
verden av selvrefererende tegn. Han kaller
denne tilstanden «hyperrealitet», en verden
«mer virkelig enn virkelig». Nyhetsprogrammer
på TV skaper nyheter kun for å være i stand
til å sende disse, og såpeoperaserier er både
referent og virkelighet for mange seere. Vi ser
grelle eksempler på dette i norsk media, der
hendelser fra konstruerte programmer som
karaokekonkurransen Idol og realityserien
Farmen slås opp som nyheter i «seriøse»
nyhetssendinger og aviser.
Sorte hull og implosjon av mening
Tegnet er altså blitt det viktigste prinsippet for
sosial eksistens, og derfor også for analyse av
samfunnet. Man kan ifølge Baudrillard (1994)
ikke analysere verden på bakgrunn av kantianske
kategorier som tid, rom og kausalitet, fordi
subjektet ikke har noen fremtredende rolle i
«virkeligheten». Fokuset for samfunnsanalyse er
dermed flyttet over på objektet, eller rettere sagt
det hyperreelle, simulerte objektet. Subjektet
er kun en konsument av tegn og offer for en
verden av objekter hvis betydning er definert
av koden. Konsumerisme som fenomen kan
altså ifølge Baudrillard ikke «avsløres» som
ideologi ved å peke på bakenforliggende
kapitalistiske prosesser og strukturer slik man
kan ut ifra et marxistisk perspektiv, fordi en
slik bakenforliggende realitet rett og slett ikke
eksiterer. Virkeligheten har implodert i et «sort
hull» der alt har mistet sin mening.3 Essensen
i den postmoderne tilstanden er altså at vi er
vitne til de-differensiering av mening, forstått
som en reversert utgave av Saussures antagelse
om at tegn får sin betydning gjennom en
differensieringsprosess der et tegn forholder til
andre tegn i systemet, og kun har betydning
i relasjon til hva det ikke er. Douglas Kellner
(1989:118) oppsummerer Baudrillards posisjon
slik: «Acceleration of inertia, the implosion of
meaning in the media, the implosion of the
social in the mass, the implosion of the mass in
the dark hole of nihilism and meaninglessness:
such is the
Baudrillardian postmodern
vision.»
Modernity revisited
Hvis Baudrillards teori «stemmer», står kritisk
sosial teori overfor en formidabel oppgave
når det gjelder å avsløre dominansstrukturer,
siden teorien satt på spissen impliserer at ingen
dominerer, at ingen blir dominert og at det
ikke finnes noe reelt grunnlag eller prinsipp
for frigjøring fra dominansen. Det kommer
neppe som noen overraskelse at Baudrillard i
denne sammenheng er en meget kontroversiell
teoretiker.
Douglas Kellner (1989) har gjort en detaljert
analyse av Baudrillards teori med bakgrunn i
kritisk teori. I forbindelse med Baudrillards teori
om konsumsamfunnet, finner han en rekke
problematiske aspekter. Kellner anerkjenner
imidlertid Baudrillards teori om tegnverdi,
fordi den tilbyr nye innsikter i konsumkulturen,
men han påpeker at den gir et ensidig og sterkt
begrenset perspektiv på konsumerisme som
fenomen. For det første, Baudrillard neglisjerer
helt subjektets rolle i denne kulturen, og
muligheten for at konsum kan virke som en
aktivitet for selvrealisering og kreativ handling
gjennom bruk og glede av objektene som et mål
i seg selv, blir dermed avskåret på forhånd.
Kellner finner det også bemerkelsesverdig
at Baudrillard har en såpass snever tolkning av
klassisk marxisme, og at han overser senere
marxister, som for eksempel Adorno og
Benjamin, som i større grad analyserer det
kulturelle aspektet ved samfunnet. Kellner
mener Baudrillard reagerer så kraftig på den
klassiske marxisme (forstått som en analyse
av produksjon og økonomiske strukturer)
at logikken bak produksjon og kapitalistisk
akkumulasjon forsvinner helt fra siktet.
31
Baudrillards analyse av konsumsamfunnet
skjemmes derfor av at han ikke tar med aspekter
som produksjonsmåte, arbeidsprosesser og
relasjoner
mellom
produksjonssystemer,
distribusjon, bytte og forbruk.
Et supplement
Den lingvistiske analogien til Baudrillard finner
Kellner også mangelfull. Han mener det er
vanskelig, om ikke umulig, å avsløre regler og
prinsipper som preger produksjonen av tegn i
samfunnet på samme måte som man kan gjøre
det i analyser av språk og tekst. Baudrillards
teori kan vise hvordan konsumartikler
kommuniserer og signaliserer, men som
et analytisk verktøy for systematisering og
formalisering av konsumkulturens «lover», er
Baudrillards teori i beste fall mangelfull. Kellner
mener at Baudrillard i denne sammenheng
mangler en analyse av konflikter og forandringer
av tegnverdier. Baudrillard anser koden som et
altomfattende system som determinerer varers
prestisje og tegnverdi, men det er ikke klart
hvem som fastsetter denne koden, eller hvordan
den fungerer i spesifikke tilfeller.
Baudrillard anklages av Kellner for å være
blindet av en falsk analogi mellom naturlig
språk og konsumkultur. Selv om han til tider
gir noen interessante analyser av enkelte
fenomener, mangler disse tilstrekkelige
definisjoner, teoretiske utgreiinger og konkrete
forskningsresultater. Derfor mener Kellner
at Baudrillard feiler både i sitt forsøk på en
helhetlig teori om konsumerisme og i å utføre
tilstrekkelige undersøkelser for å illustrere og gi
substans til sine ideer.
Betyr dette at Baudrillards postmoderne
analyse av konsumsamfunnet må avskrives
helt? Ifølge Kellner burde Baudrillards ideer
trekkes tilbake til et marxistisk rammeverk og
relateres til Marx' kritikk av politisk økonomi.
Siden Marx nesten utelukkende fokuserte
på produksjon og arbeidsprosesser, kan
Baudrillards tegnteori være et godt supplement
til klassisk marxisme. Kellner mener lingvistisk
inspirerte teorier kan utdype bildet av hvordan
verdi er sosialt konstruert i samfunnet, og
hvordan konsumartikler virker på folks liv ved
at de fungerer som sentre for fascinasjon og
dermed som lokkemat lagt ut av profitthungrige
produsenter.
Fortapt i vitenskapen?
Så hva står vi igjen med, vi som ønsker å
forstå vårt umettelige begjær etter stadig nye
konsumartikler? Er kjøpefesten arrangert
av utspekulerte mørkemenn som skor seg
på det rådende økonomiske systemet, er
handleiveren motivert av vårt eget ønske om
identitet og gunstige posisjoner i det sosiale
hierarki, eller er vi ofre i en forvirrende verden
av tegn? Problemstillingen er videre relatert til
samfunnsvitenskapenes ultimate spørsmål: Hva
ligger bak menneskelig atferd og hvordan kan
vi få kunnskap om dette? Mens vi stopper opp
og klør oss i hodet, raser samfunnsutviklingen
videre. Hvor er vi på vei?
1
Benjamin analyserte kulturindustrien med
bakgrunn i kritisk teori, og hevdet at denne
industien skapte en passifiserende, reifisert og falsk
massekultur (Ritzer 2003).
2
Et begrep som betegner alle tenkelige forbindelser
mellom tekster. Det forutsettes at all litteratur inngår
i ulike relasjoner til annen litteratur (Lothe et al.
1997).
3
Dette i motsetning til den eksplosjonsartede
moderne epoken, med dens enorme økning av
produksjonssystemer, varer og ny teknologi, og
dermed stadig ny mening.
Kilder:
Baudrillard, J (1975): The Mirror of Production. St.
Louis: Telos Press
Baudrillard, J. (1981): For a Critique of the Political
Economy of the Sign. St. Louis: Telos Press
Baudrillard, J. (1994): Simulacra and Simulation. Ann
Arbor: University of Michigan Press
Baudrillard, J. (1996): The System of Objects. London:
Verso
Baudrillard, J. (1998): The Consumer Society. Myths and
Structures. London: Sage
Baudrillard, J. (2001): Selected Writings. Standford:
Standford University Press.
32
Kellner, D. (1989): Jean Baudrillard. From Marxism
to Postmodernism and Beyond. Stanford: Stanford
University Press.
Lash, S. (1991) «Introduction». I Lash, S. (red.) PostStructuralist and Post-Modernist Sociology. Aldershot:
Edward Elgar
Lothe, J., Refsum, C., Solberg, U. (1997):
Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo:
Kunnskapsforlaget.
Ritzer, G., Goodman, D.J. (2003): Sociological Theory.
New York: McGraw-Hill.
Saussure, Ferdinand de (1966): Course in General
Linguistics. New York: McGraw-Hill.
SAMFUNN:
etikk som god butikk,
er bare butikk
– Refleksjoner gjennom et slør av skillingsboller: En kontekstuell
reportasje fra en konferanse.
tekst og foto: Jack van der Hagen Nørgaard
Jack.Norgaard@student.uib.no
Samfunnsansvar!
Tidligere på dagen, i et sammensurium av
snitter, (urettferdig) kaffe og middelaldrende
menn, treffer jeg på en bekjent. Han påstår
at FNs tusenårsmål bare er med på å glatte
over det som faktisk skjer i verden. Selv er
jeg usikker. Men mest av alt er jeg usikker på
om en konferanse som dette er med på å løse
viktige problemer, som jo etiske retningslinjer
i næringslivet burde være (motsetningen er
den tidligere posisjonen til økonomen Milton
Friedman om at en bedrifts eneste ansvar er å
sørge for profitt).
Det andre foredraget står Friele-huset
for. Administrerende direktør, Jan Gustav
Andersen forklarer at Magasinets oppslag «kaffe
med bismak» støtte kaffehuset Friele kraftig.
«Urettferdig», mener Andersen det var. «Det
enkleste hadde vært å trekke seg ut». Men Friele
tok ansvaret, og dermed starter en lang tirade,
og jeg er usikker på om Andersen forsvarer
seg selv eller om dette er gode råd til andre
bedriftsledere. På blokken min står det etterhvert
«samfunnsansvar!», «kvalitetskaffe», «spennende
reklamefilmer» og «slik er verden!». Og en
tegning av «evighetshjulet» som sier noe sånn
som at hvis forbrukere kjøper kaffe, blir prisen
og de sosiale vilkårene for arbeiderne gode, som
igjen fører til kvalitetskaffe, som igjen fører til at
flere forbrukere kjøper kaffe og så videre. Det
jeg ihvertfall har fått med meg, er viktigheten av
offentlighetens øyne: Friele startet nemlig flere
33
sosiale prosjekter etter Dagbladet-oppslaget. Alle
veldig synlige selvfølgelig, som for eksempel
«Friele Educational and Cultural Centre»
(«forøvrig noe av det nyeste innen moderne
design»), en skole på en av de mange farmene
Friele kjøper kaffe fra.
Etter foredraget er det tid for spørsmål. Min
bekjente rister i stolen ved siden av meg. Nå
skal Andersen få kjørt seg, tenker jeg. Men etter
tre spørsmål er tiden ute. «No ska vi ha kaffe!»,
utbryter den bergenserjoviale konferansieren
som til vanlig jobber som informasjondirektør
i NHO.
Og alle var hjertens enige
I pausene lytter jeg. Atmosfæren er avslappet,
men samtidig kaotisk. Journalister og fotografer
jobber så fjøra fyker, og jeg overhører at «den
unge jenten» som stilte det kritiske spørsmålet
om ikke alle typene kaffe til Friele kunne være
rettferdige, nå spør Andersen om hvordan man
kan få jobb i Friele. Andersen svarer høflig, men
nå ser de meg og jeg later som jeg bare drikker
kaffe, noe jeg også gjør, men straks etter går
jeg.
Victor Normans foredrag handler om hvor
vanskelig bedriftsetikk kan være i en verden
som er så utrivelig. Han streker opp en akse
fra akseptabelt til uakseptabelt og konkluderer
etterhvert med at alt er mulig, verden er
mangfoldig, eller noe sånt. Noe fornuftig sier
han, derimot: «Å tjene penger er et aktverdig
motiv, men etikk som god butikk er bare
butikk.» Der fikk du den, Andersen, tenker jeg
med de tydelige projiserte salgskurvene til Max
Havelaar-kaffen friskt i minne.
Etter at jeg har gjespet meg gjennom
Jannik Lindbæks foredrag om Transparency
International og korrupsjon, sitter jeg igjen
med en følelse av at næringstoppene har hatt
en fin dag. De har på en måte gitt sin årlige
donasjon til Frelsesarméens julegryte. Er det
virkelig noen som går hjem til bedriftene sine
og sier: «Nå, folkens. Nå skal vi starte etisk,
altså.» Tvilsomt. Det hele minner meg om en
passasje fra Futuristisk Kokebok: «Deretter fire
lange håndtrykk til bondekone-kokka og alle
videre ut i mørke, vind og regn i skogen.»
Jan Gustav Andersen fra Kaffehuset Friele, sett gjennom et
slør av skillingsboller.
Victor Norman har satt i seg i stolen foran
meg. Han kom akkurat tidsnok til sitt eget
foredrag. Jeg, for anledningen med slips og
skjorte – men med joggesko, for liksom å gli
inn men allikvel beholde et objektivt blikk
utenfra – har inntatt bakerste rad i Grand
selskapslokale. Anledningen er et seminar om
etiske dilemmaer i internasjonal handel, en del
av Internasjonal uke i Bergen. Konferansen skal
vare i fem timer og foredragsholdere er blant
annet næringslivstopper som Jannik Lindbæk
og Jan Gustav Andersen fra Kaffehuset Friele.
Men her er det også rom for konflikt: Ivar
Kolstad fra CMI – «an economist whose research
interests cover game theory, ethics, public economics
and international economics» – har akkurat holdt
foredrag om hvordan bedrifter kan håndtere
etiske dilemmaer, med en utlegging blant annet
om at profitt og etikk faktisk kan gå sammen,
da plutselig Victor Norman dumper dypt ned i
lenestolen foran meg. Jeg har akkurat vært og
forsynt meg grovt av de gratis skillingsbollene
da følgende veksling oppstår mellom Norman
og et par unge, middelaldrende menn:
Victor Norman: Har det vært mye fokus på
ansvar?
De andre: Ehh, åssen da?
V.N: På hva bedrifter kan gjøre?
D.A: Eh..jaa..
V.N: Det mest etiske må jo være å bare «shoot
the bastards»!
Latter.
TEMA: KROPP
foto: Ellen Suhrke
foto: Bjarne Oppedal
Atrium ønsker å presentere noe av det faglige arbeidet som blir gjort
rundt om på HF-instituttene. I denne utgaven har Ingrid Nielsen
stafettpinnen, hun er førsteamanuensis ved seksjon for allmenn
litteraturvitenskap. I neste utgave går pinnen videre til doktorstipendiat
Jørgen Lund ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie.
FORSKERSTAFETT:
poeten som
bruktmetafor-handler
av Ingrid Nielsen, førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap
Vi er vant til å tenke at lyrikk avspeiler de mest personlige følelser, enten de
vedrører kjærligheten, livet eller døden. Dermed leser vi ofte også dikt et
uttrykk for et indre, for noe gjennomlevd og erfart. Slik blir diktet stående
som en form språklig bearbeidelse heller enn som en kreativ hendelse. Jeg
er litteraturviter, og har de siste årene arbeidet med et doktorgradsprosjekt
om den tyskspråklige poeten Paul Celan (1920-1970). Også hans dikt har
ofte blitt lest som uttrykk, nemlig som uttrykk for jødenes erfaringer i
tyske konsentrasjonsleire. Mer enn noen annen dikter har Paul Celan blitt
forbundet med holocaust: Han var tysktalende, rumensk jøde, mistet begge
sine foreldre i konsentrasjonsleire og overlevde selv rumensk arbeidsleir.
Slik har hans diktning blitt lest som en poetisk minnestein ved kanten av
formidable historiske avgrunner. I Celans diktning kan da også nazismens
barbari sies å stå sentralt. Slik det heter i hans mest kjente dikt, «Dødsfuge»:
«Døden er en mester fra Tyskland».
I mitt arbeid med Celan har jeg imidlertid blitt oppmerksom på at
flere av hans dikt, også det nevnte «Dødsfuge», kan leses som en slags
«sampling», som en sammenføyning av metaforer og bilder hentet fra den
litterære og jødisk-kristne tradisjonen. Celan omtalte da også seg selv som
en bruktmetafor-handler. Altså som en som gjenbruker slitte, ødelagte
og misbrukte metaforer og bilder for å montere dem sammen til nye
betydningsmønstre. Mitt fokus på Celans håndtering av allerede brukte
metaforer, innebærer at han fremstår som langt mer skrivefør, kreativ og
offensiv enn slik han ofte har blitt fremstilt: Som traumatisert offer.
For å konkretisere skal jeg kommentere noen av «montasjene» i Celans
mest kjente dikt, det alt nevnte «Dødsfuge». Allerede tittelen sier noe viktig
om hva som skjer i diktet. Fugen er jo en musikkform, og tittelen viser
til musikken som fangene i konsentrasjonsleire ble tvunget til å spille.
Samtidig, ser vi nærmere på fugen som musikkform, oppdager vi at tittelen
også sier noe om den måten diktet er skapt på. En fuge begynner med et
tema, som repeteres og varieres av ulike stemmer etter hvert; det er vanlig
å si at en fuge består av «hermestemmer». Dette er tydelig i «Dødsfuge»,
som jo består av variasjoner over noen grunntema. Og som vi skal se, det
er et dikt som også «hermer» etter ulike kulturelle «stemmer», religiøse så
vel som litterære.
I diktet spiller Celan på en gammel tradisjon i tysk kultur, nemlig
koblingen mellom musikk og død, som i Schuberts «Døden og piken» og
Wagners «Isoldes kjærlighetsdød». I utgangspunktet griper Celan altså fatt
i en dødsestetisering i tysk kultur, som på en pervertert måte kulminerte
når leirkommandantene tvang fanger til å musisere. Samtidig er det også
en bibelsk allusjon her. Salme 137 handler nemlig om hvordan jødene i
fangenskapet i Babylon ble tvunget til å synge: «Der bad de oss synge, de
som holdt oss fanget; de som plaget oss, krevde glede; syng for oss av Sions
sanger.»
Men det er også flere allusjoner i «Dødsfuge». En av de mest interessante
peker mot en lyriker som Celan identifiserte seg med, nemlig Heinrich
Heine. Flere bilder i «Dødsfuge» refererer til Heines dikt «Lorelei» fra
1824, som handler om unge og vakre Lorelei, som sitter på en klippe ved
Rhinen og grer sitt «gylne hår». Når det hos Celan heter at «det mørkner i
Tyskland», er dette en allusjon til «Lorelei», der det heter at «luften er kald
36
og mørkner». Dette er ikke noen tilfeldig allusjon. Nazistene misbrukte
nemlig Heines dikt i antisemittisk propaganda. Heines «det mørkner» ble
lest som bilde på den jødiske tilskitningen av det ariske Tyskland. For å
få en slik tolkning til å gå opp, måtte de hevde at forfatteren var ukjent.
Heine var nemlig, som Celan, jøde. Og om Heine hadde blitt anerkjent
som diktets forfatter, ville også nazistenes antisemittiske tolkning blitt
avslørt som falsum.
Men det er flere Heine-referanser i Celans dikt. Et av
gjennomgangsbildene i Celans dikt, «ditt gylne hår», alluderer til Lorelei,
som altså grer sitt gylne hår oppe på klippen. På bakgrunn av tilintetgjø
relsestematikken i Celans dikt, er jo ikke dette noe nøytralt motiv: Det
lyse håret ble jo nettopp fremholdt som et arisk ideal i den nazistiske
raselæren. Det som er interessant med Heines dikt i forhold til Celans,
er at Loreleis vakre sang og gylne hår fører til undergang for dem som
ser lengtende opp mot henne på klippen: De ser ikke de virkelige farene
i elven, nemlig steinene som fører til skipbrudd. Lengsel etter musikk og
skjønnhet kan altså være farlig hvis den leder bort fra det virkelige, slik
nazistenes lengsel etter en ren arisk rase med gyllent hår forledet dem
bort fra den grunnleggende toleransen for det menneskelige individet
– med den katatstrofen dét medførte.
Hva så med Sulamiths «askegrå hår», som det flere ganger refereres
til? I Høysangen er Sulamith en jødisk, vakker høvdingdatter, og hennes
bølgende hår «er som purpur». Men i «Dødsfuge» har hun altså askegrått
hår. Det kan være grått som aske, altså eldet av erfaring, men det kan
også være brent til aske, nettopp slik millioner av jødiske kvinner ble det
i konsentrasjonsleire. Min tanke er at «ditt askegrå hår Sulamith» først får
sin fulle og tragiske betydning når vi blir klar over hvordan Celan endrer
Bibelens fremstilling av Sulamith.
Celan bruker altså allerede brukte lyriske bilder og metaforer for å
skape noe nytt, og for å svare på de historiske erfaringene i sin egen
samtid. I Heines dikt «funkler» Loreleis smykker, slik også «stjernene
funkler» i Celans «Dødsfuge». Og nettopp stjernemotivet er jo
klassisk i lyrikken: Stjernene har tradisjonelt vært et nøkkelbilde for
menneskets drømmer og håp. At stjernene ofte har blitt fremstilt som
«funklende», har understrekt deres skjønnhet. Når Celan skriver at
«stjernene funkler» er det derimot en helt annen stjerne enn den vakre
og håpefulle himmelstjernen som kommer til syne, nemlig den gule
jødestjernen, emblemet for nazistenes tilintetgjørelse. Dermed blir det
mulig å si at Celan tar ibruk den lyriske tradisjonen som har tilstrebet
følsom skjønnhet, for slik – med beisk ironi – å svare for den historiske
katastrofen.
Nettopp ved å bli oppmerksom på at Celan gjenbruker gamle og
misbrukte metaforer og bilder, kan «Dødsfuge» også leses som et forsøk
på å ta tilbake språket fra nazistisk misbruk. Når Paul Celan ble spurt om
hvordan han kunne skrive på mordernes språk, svarte han at tysk i seg
selv er ikke morderisk, men at det har blitt brukt morderisk. Dermed
ser vi også at Celans dikt ikke bare er uttrykk for et indre, men også et
kreativt språkarbeid i kampen om å vinne tilbake ordene – slik at de kan
bære det verste.
Dødsfuge
Svart daggrymelk vi drikker den til kvelds
vi drikker til middag og morgen vi drikker den om natta
vi drikker og drikker
vi graver en grav i lufta det er ikke trangt der
En mann bor i huset han leker med slanger han skriver
han skriver det mørkner i Tyskland ditt gylne hår Margarete
han skriver og går ut av huset og stjernene funkler
han plystrer på bikkjene sine
han plystrer jødene fram la oss grave en grav i jorda
han befaler spill nå opp til dans
Svart daggrymelk vi drikker deg om natta
vi drikker deg morgen og middag vi drikker til kvelds
En mann bor i huset han leker med slanger han skriver
han skriver det mørkner i Tyskland ditt gylne hår Margarete
Ditt askegrå hår Sulamith vi graver en grav i lufta det er ikke trangt der
Han roper spa dypere dere og dere andre syng nå og spill
han griper til jernet i beltet han svinger det blikket er blått
stikk spadene dypere dere og dere andre spill opp til mer dans
vi drikker til middag og morgen vi drikker deg til kvelds
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
ditt askegrå hår Sulamith han leker med slanger
Han roper spill døden lettere døden er en mester fra Tyskland
han roper stryk strengene mørkt og stig opp i lufta som røyk
så får dere grav i en sky det er ikke trangt der
vi drikker deg middag og døden er en mester fra Tyskland
vi drikker til kvelds og morgen vi drikker og drikker
døden er en mester fra Tyskland blikket er blått
han treffer med blykule treffer deg godt
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
han hisser hundene på oss han gir oss en grav i lufta
han leker med slanger og drømmer at døden er en mester fra Tyskland
ditt gylne hår Margarete
ditt askegrå hår Sulamith
Paul Celan
(gjendiktet av Øyvind Berg)
HOVEDFAGSSTUDENTEN:
Guds utvalgte folk
Tor Magne Steinhovden studerer religionsvitenskap og skriver hovedfagsoppgave om
Levende Ord Bibelsenter.
I 1990 dukket det opp en ny kristen menighet på Bønes utenfor Bergen.
Levende Ord. Tor Steinhovden følte det var naturlig å velge menigheten
som tema for sin hovedfagsoppgave fordi han synes den er spennende og
fordi den ligger i hans studieby Bergen. Ved å skrive om Levende Ord har
han fått et godt innblikk i menighetens indre liv. Han har også fått nyansert
en del fordommer.
Ble tatt godt imot
Tor er blitt godt tatt imot hos Levende Ord. Han har i tillegg til å få lov
til å observere klasseromssituasjonen i Levende Ord skole, vært på åpne
møter så vel som hjemmemøter, han har spilt fotball med dem og vært på
juleavslutning. Han er også blitt invitert på bowlingkveld, noe han takket
nei til.
- De har i det hele tatt vært positive, selv om skepsisen var tilstede i
begynnelsen. De gjorde det klart at de ikke ville samarbeide dersom jeg
skulle skrive en oppgave om homofili.
Levende Ords skole har alle klassetrinnene fra første klasse til og med
videregående.
- De har bra kustus på barna, og det virker som et trygt og bra miljø å
sende barna til – om man deler dette livssynet. De som er elever på skolen
kommer fra ganske like hjem, konservative kristne hjem. Dermed lærer
de det samme hjemme som på skolen. Dette medfører at barna i liten
grad blir konfrontert med andre meninger og oppfatninger i forhold til
hva andre barn blir. Mange vil kanskje se på det som noe negativt, men
hos Levende Ord ser de på det som positivt: Barna blir sterkere i troen og
mindre usikre, sier Tor.
Utenom møte med menneskene i menigheten har det vært lett å finne
stoff. Det har vært skrevet mye i avisene, spesielt de kristne. Menigheten
har også egne internettsider. I tillegg finnes internettsider laget av tidligere
medlemmer. Tor er også blitt lovet å få møte selveste Enevald Flåten, men
er litt usikker på når det kommer til å skje. Flåten er veldig opptatt, for
eksempel var han nylig på en pastorkonferanse i Singapore.
Hele livet deres dreier seg om å gjøre de rette tingene ovenfor Gud. Men
de har andre interesser også, blant annet er de veldig politisk engasjerte. To
sentrale skikkelser sitter i Bergen bystyre for FrP, mens en annen er vara for
KrF.
Levende Ord bibelsenter gjør det bra. Det tolker de som at Gud bekrefter
at det de gjør er riktig.
- De bruker mye et bibelsitat som lyder noe sånt som «du skal kjenne
et tre på dets frukter. Får det god frukt er det et godt tre». Med det tenker
de blant annet økonomisk. Levende ord gjør det godt, med en omsetning
på 60 millioner i året. Dette tolker de som at Gud bekrefter at de gjør det
rette. De er Guds utsendte på jord.
En livsstil
Tor mener han sannsynligvis har mindre til felles med et medlem av
Levende Ord enn en tilfeldig person på gata nede i Europa.
- Det er et veldig spesielt miljø. Å komme ut dit er som å komme til en
annen verden. Det er virkelig en livsstil, og alt sees igjennom et kristent
filter.
Han forteller om en menighet hvor det ikke finnes rom for bibeltolkning.
De leser bibelen som den står. De er skråsikre på egne evner og på andres
manglende evner. De ler av den mer liberale Gunnar Stålsett.
Tidligere medlemmer som nå har meldt seg ut har fortalt om
gruppepress, sterke ledere og manglende rom for annerledeshet. Samtidig
er det tydelig at om man først aksepterer Levende Ords livssyn befinner
man seg i et sosialt og inkluderende miljø. Det er mye som skjer, hele
uka er fylt med aktiviteter og arrangementer. Felles nyttårsfeiringer og
sommerturer arrangeres også.
foto: Nina Knag
38
pensumfritt
Kva les studentane i vestre fløy? Vi tok ein dør-til-dør-aksjon i filosofi-, russisk- og
psykologilesesalane på Sydnes. Resultatet viste seg å vere alt frå norsk nyrealisme til
boka John Lennon gjorde kjend.
På filosofilesesalen fann vi Rolf
Osland, 23 år, bachelorprogram
medievitenskap. Han var kjapp
med å anbefale oss boka Forbrytelse
og straff av Fjodor Dostojevskij.
- Boka tek opp store og
eksistensielle spørsmål og er ein
fengande krim. Ein fattig student
går rundt i St. Petersburg og
svelt. Han har for lite pengar
til å fortsetje si utdanning og
bestemmer seg for å myrde ei
pantelånerske. Hovedpersonen ser
på seg sjølv som eit menneske som
kan utrette noko stort her i livet.
Dette er boka som fekk meg til å
byrje på litteraturvitenskap i si tid,
seier Rolf.
Ruth Hege Halsteinsen, 24
år, studerer bachelorprogram
teatervitenskap.
- New York-trilogien av Paul
Auster må du lese! Boka er delt opp
i tre ulike historier, men har likevel
ein underliggande samanheng.
Historiene er framstilt på ein
mystisk måte som gjer at lesaren
sjølv må vere med å etterforske.
Etterkvart forstår du at også
forfattarens personlege fakta er
fletta inn i boka, fortel Ruth Hege.
Lise Monsen, 21 år, som går 1.
studieår juss har gitt opp den
etter kvart velkjende kampen om
lesesalsplass borte på Dragefjellet.
Vi møtte ho på russisk. Lise
anbefalar oss å lese Hellemyrsfolket
av Amalie Skram som skildrar
nyrealismen.
- Historien om folket frå
Hellemyren er ein vestlandsk
slektsroman som tek for seg arvog miljøbestemte forutsetninger
for ei rekkje mislykka livslagnadar.
Serien føl ein familie over fleire
generasjonar, og hovedbodskapen
er at om du ikkje kjem frå ein rik
familie så kan du berre gløyme å
bli suksessfull.
The Catcher in the Rye av J.D.
Salinger handlar om ein gut på 16
år som går på ein kostskule i 1940talets New York. Guten rømmer
frå skulen. Anders Kirkerød, 21 år,
som studerer psykologi grunnfag
likar denne boka mest på grunn av
personskildringane til guten.
- Han skal vere eit problembarn,
men eigentlig er han berre snill og
god. Boka fortel om guten og det
han opplever to-tre dagar etter
rømminga. Ein må lese boka for å
forstå, seier Anders.
Mark
David
Champman,
mordaren til John Lennon,
hadde nettopp denne boka på
innerlomma då han skaut Beatleslegenden i 1980.
tekst: Eli Lund
lundeli@hotmail.com
foto: Ellen Suhrke
39
FAGPRESENTASJON:
fra idealisme til faenskap
40
Retorikk som disiplin og fag har måttet tåle mye utskjelling opp igjennom historien. Nå har
retorikk blitt bachelorgrad ved UiB.
Retorikkprogrammet kjører for fullt i gang
til våren med emnet allmenn og praktisk
retorikk. Oppslutningen rundt faget har vært
overveldende: I utgangspunktet hadde man
bare plass til omkring 10 % av søkerne, men
etterhvert ble det åpnet for flere.
i alminnelighet er like fornuftig som å uttale seg
kritisk om kniver i alminnelighet. Retorikken
kommer vi aldri utenom. Den er et vesenstrekk
ved mennesket, så det mest fornuftige vi kan
gjøre er å forholde oss bevisste og kritisk til
retorisk praksis, mener Kjeldsen.
Kniver og retorikk
Kan det virkelig forsvares å utdanne så mange
retorikere? Atrium tok kontakt med Jens E.
Kjeldsen, faglig koordinator for programmet, og
ba ham forklare og forsvare faget sitt. Svarene vi
fikk fant vi så overbevisende at vi lar ham stort
sett snakke for seg selv i resten av artikkelen:
- Enhver som noensinne har angrepet
retorikken som fag, fra Platon og frem til våre
dager, har selv brukt retorikken i deres angrep.
Intet menneske kan overbevise noen om noe
uten å gjøre bruk av retorikk. Retorikken
er jo nettopp læren om overbevisende
kommunikasjon. Å unnlate å forholde seg
til retorikken som fag er ikke bare temmelig
dumt (fordi det forringer dine sjanser for å
nå frem med budskapet), det er også en fare
for demokratiet, hvor det er essensielt at alle
makter å tale for sin egen sak. I over 2000 år
har retorikkens oppgave vært å gjøre det svake
ord sterkere. Hvor hadde vi vært hvis ikke
mennesker som Winston Churchill eller Martin
Luther King hadde evnen til å overbevise? «Tenk
på Hitler», vil noen sikkert innvende, «Tenk på
hva han gjorde med sin demoniske retorikk!».
Men det er nettopp fordi mennesker som Hitler
kan være effektive talere at det er meget viktig
å utdanne mennesker i retorikk. Hvordan skal
vi ellers kunne avdekke den farlige retorikk og
selv lære å tale overbevisende for «den gode
sak»? Og som Aristoteles sier, så kan alle gode
ting misbrukes. Mennesker stikker hverandre i
hjel med kniver, men kirurgen bruker kniven til
å redde liv. Å uttale seg kritisk om faget retorikk
Sofister og logografer
Kjeldsen gir oss en definisjon av begrepet og
studiet:
- Praktisk retorikk er hensiktsmessig og
virkningsfull kommunikasjon. Faget retorikk
er studiet av denne kommunikasjonen. Mer
presist er retorikkprogrammet en tre år
lang bachelorutdanning, hvor studentene
først og fremst skal studere overbevisende
kommunikasjon. Men de skal også tilegne
«Intet menneske kan
overbevise noen om noe
uten å gjøre bruk av
retorikk» - Jens Kjeldsen
seg visse ferdigheter i praktisk retorisk
kommunikasjon og formidling. Blant annet skal
de holde taler og skrive en allment formidlende
tekst. Studiet gir innføring i det retoriske
fagfeltets teori og utvikling fra antikken frem til
dagens mediesamfunn. Og det gir ferdigheter i
retorisk analyse og evaluering av ulike retoriske
ytringer og genrer.
Kjeldsen mener at tiden var moden for å
opprette faget nå. I Oslo er det ikke mer enn et
par år siden de begynte et liknende studium.
- I utlandet har interessen for retoriske
studier og praktisk retorikk vokst i takt med
at viktigheten av kommunikasjon har økt.
Eksempelvis har Danmark i mange år hatt et
retorikkstudium med både MA og PhD. Og vi
har bruk for det også her til lands: Opplysning,
reklame, propaganda, informasjon og agitasjon
er overalt. Vi møter den fra morgen til aften.
Kommunikasjonsrådgivere og spin-doktorer
blir mer og mer fremtredende. De er våre
dagers paralleller til antikkens sofister (dvs.
Undervisere i påvirkning) og logografer (dvs.
Taleskrivere). Det er ikke tilfeldig at vi får flere
og flere kommunikasjonsrådgivere. Samtidig
med at mengden av kommunikasjon øker og
evnen til å kommunisere overbevisende blir
mer påkrevd, øker kravet om at vi som aktive
og opplyste borgere kan vurdere, analysere og
gjennomskue kommunikasjonen. Slike evner
og kompetanse har vår tids unge bruk for, og
det lærer de på retorikkprogrammet.
Retorikk fra morgen til aften
At universitetet i Bergen tilbyr dette
kurset nå, henger også sammen med at
forskerkompetansen på retorikk har vært
støtt stigende i de senere årene. Den spede
retorikkinteressen begynte med seminarer og
møter i begynnelsen av 90-tallet, og utviklet
seg snart til undervisningsmoduler i retorikk
ved flere fag. Flere og flere dr. avhandlinger
behandler retorikk og forskere fra UiB gir hvert
eneste år ut bøker om retorikk.
- Og hva med jobbmulighetene etter ferdig utført
studium?
- Det er jo ikke så enkelt å si nå, siden
dette er første gang vi har et retorikkfag.
Men erfaringene fra retorikkutdanningen i
København er lovende. Her får studentene
ikke bare jobb, men oftest gode jobber. Flere av
studentene har dessuten dannet egne firmaer,
avslutter Kjeldsen.
tekst: Erik Skjævestad
metusela@hotmail.com
ill: Lillian Sharma
41
PROSA:
Hiorthøy-effekten
tekst: Frank Lande
FrankLande@hotmail.com
ill: Elizabeth Pettersen og Frank-2000
Jeg går ut i gatene for å lufte meg og ender opp
med å redde et velkjent liv. En person foran meg
begynner å krysse gaten uten å se seg verken til
høyre eller venstre. Det er som om han ikke har
noen som helst respekt for sitt eget liv. Bak oss
kommer en buss kjørende i full fart. Jeg rekker
ikke å tenke: Armen min tar tak i skulderen
hans og slenger ham ned på fortauet før bussen
løper ham over ende og asfalten hopper opp og
knuser kroppen hans.
Fortauet har dårlig spenst og påfører ham
ingen ytre skade.
«Herregud», sier han når han innser hva som
har hendt. «Du reddet livet mitt!«
Han har rett. Jeg reddet livet hans, men det
var ikke egentlig med vilje.
Om tiden hadde stoppet opp innen armen
min tok tak i ham, og jeg fikk tid til å tenke
meg om – ville jeg ha reddet ham fra døden?
Er livet mitt enklere eller vanskeligere med
Kim Hiorthøy i verden? Med alt det han har
gjort, hvordan ser jeg ut i forhold? Lat, kanskje?
Og evneveik. Jeg er ikke sikker, men jeg tror
kjæresten min forlot meg fordi jeg var så lite lik
Kim Hiorthøy.
«Jeg skulle ønske du var mer som Kim
Hiorthøy», pleide hun å si.
Bertine og jeg var sammen hele tiden, så etter
at hun forlot meg hadde jeg plutselig veldig mye
fritid. Jeg brukte den til å forbedre meg. Alt jeg
gjorde hadde én og samme motivasjon: Å bli
mer som Kim Hiorthøy. Jeg laget musikk, laget
omslag til platene, skrev korte tekster og laget
illustrasjoner til dem. Det gikk ikke spesielt
bra. Ingenting ble bedre enn det Kim allerede
hadde gjort, men jeg fikk Bertine tilbake igjen.
Problemet var at jeg nå ikke hadde tid til å gjøre
alle disse tingene som hadde imponert henne til
å bli sammen med meg igjen.
Jeg ville ikke gi opp, men når sommerens
kravløse dager var over og studiene tok fatt
igjen så hadde jeg ikke lenger tid til å være
Kim Hiorthøy. Alle de hiorthøyske aktivitene
mine ble redusert til en kveld her og en
formiddag der. Jeg ville ikke klare å produsere
noe ordentlig med mindre jeg kunne gjøre det
i søvne. Problemet var selvsagt at det finnes
ytterst få mennesker som kan lage musikk,
skrive og tegne mens de sover. Det eneste jeg
klarer å gjøre i søvne er å snorke.
Det kan høres litt merkelig ut, for jeg begynte
jo med alle disse tingene for å få Bertine tilbake
igjen, men nå som jeg har henne, så savner jeg
all tiden jeg hadde til å gjøre hiorthøy-ting. Jeg
slår ikke opp med henne, det blir for dumt, men
det er ikke langt i fra. Det beste hadde vært
om jeg hadde tid til begge deler, men det har
jeg ikke. Valget blir å nedprioritere Bertine og
skrive sanger om hvor mye jeg savner henne.
Det er ikke så fint som det kan høres ut. Jeg er
trist ganske ofte. Egentlig hele tiden. Så trist at
sangene ikke blir melankolske, men går over
til å bli patetiske. Vennene mine synes det er
pinlig å høre på. Herregud så patetisk du høres ut,
kan de si. Går det bra med deg Frank? Hmm? Nei,
egentlig så gjør det vel ikke det.
«Om jeg ikke behøver søvn?»
Kim spanderer en øl på meg som takk for at
jeg reddet livet hans.
«Ja, jeg mener, hvordan skulle du ellers rekke
å gjøre alt det du gjør?»
Han blir veldig alvorlig, så jeg åpner slusen
og slipper ut alle mine frustrasjoner. Jeg sutrer
i over en halv time om hvordan jeg skulle ønske
at det å være kreativ og det å ha en god kjæreste
ikke var gjensidig utelukkende.
«Hvordan kan jeg gå romantiske spaserturer
med henne, samtidig som jeg skriver en ny
sang?» sutrer jeg.
Kim nikker alvorlig på hodet. Hadde jeg ikke
visst bedre ville jeg sagt at det så ut som om han
visste nøyaktig hva jeg snakket om.
«Frank», sier han, «Du reddet livet mitt.» Jeg
ser på ham mens han henter vesken sin opp fra
gulvet og tar ut en mappe, «Denne var egentlig
ment for en annen person, men hun kan få en
ny i morgen.»
Jeg tar i mot mappen og åpner den. Det ser
ut som tegninger en arkitekt ville gå rundt med.
Han er vel ikke arkitekt også?
«Hva er dette for noe?»
Jeg bruker flere uker på å studere tegningene.
Etter at jeg føler at jeg har en viss oversikt, går
jeg ut og kjøper det jeg trenger. Utstyret setter
jeg i kjelleren, så de jeg bor med vet ingenting
om hva som foregår. Når jeg skal jobbe, sier jeg
bare at jeg skal ut og møte noen jeg studerer
med, og så går jeg rundt bygningen og ned i
kjelleren. Det funker hver eneste gang. Å bygge
kopien er egentlig ganske enkelt. Det er som
om hendene mine jobber uavhengig av hjernen
min. Etter kun en drøy måned er Frank-2000
ferdig.
Jeg bærer ham opp og legger ham under
sengen min midt på natten. Frank-2000 trenger
ikke mat, men han må lades opp hver eneste
natt. Hver morgen slår jeg ham på og bytter
plass med ham. Mens jeg legger meg til å sove
videre under sengen, kler han på seg og går i
gang med dagens gjøremål.
Først og fremst sender jeg ham bort på HFfakultetet. Jeg mottar fortsatt studielån, men
overlater hele utdanningen til ham. Det frir
selvsagt opp en god del tid til mine hiorthøyske
ambisjoner, men jeg får ikke egentlig gjort så
mye. Vennene mine ringer fortsatt og inviterer
meg med på ting, og jeg kan ikke si nei hver
eneste gang, for da slutter de å ringe fullstendig
og så har jeg plutselig ingen venner. Det høres
jo ikke så kjekt ut. Selv om jeg egentlig ikke
skal være med dem så liker jeg tanken på at jeg
fortsatt har venner. Så jeg ber Frank-2000 gå ut
og gjøre ting med dem. Det viser seg å fungere
veldig bra. Frank-2000 blir invitert på fester og
lignende, presenterer mulighetene for meg og
så kan jeg gå ut en gang i blant når jeg virkelig
har lyst. Det er tilnærmet perfekt.
Det som forhindrer full perfeksjon, er at
jeg fortsatt ikke har tid til å være sammen
med Bertine. Jeg sender jo 2000 ut, og han
opprettholder jo forholdet, men jeg får jo
ikke egentlig vært med henne. Noe av det jeg
savner mest er den fysiske kvalitetstiden, og
jeg involverer 2000 i en plan som i det minste
løser akkurat dét problemet: Frank-2000
kan gå på kino med henne mens jeg sitter
hjemme og skriver. Rundt midnatt – like etter
at konsentrasjonen har begynt å svikte, og jeg
tenker mer på halvnakne jenter enn på det
fullstendige fraværet av struktur i romanen jeg
jobber med – så kommer 2000 snikende inn på
rommet.
«Hun er på badet og pusser tennene», hvisker
han, og kravler inn under sengen. Jeg slår ham
av og plugger laderen i venstre nesebor.
«Snakkes i morgen», kan jeg si, selv om han
ikke hører meg nå.
Når hun kommer inn på rommet er jeg naken
i sengen, og klærne Frank-2000 hadde på seg
ligger seksuelt henslengt på gulvet.
Når hun står i dusjen og synger neste morgen,
slår jeg på 2000 og ber ham foreslå en romantisk
spasertur. Jeg gjemmer meg under sengen mens
de kler seg. Etter at de har gått ut forsøker jeg
å sitte lydløst i sengen så ingen skal høre meg.
Etter en stund går de jeg bor med ut. Da er det
fritt frem for å skrive en ny sang, men det tar
alltid en liten stund før jeg kommer i gang.
Etter at jeg har sortert alle bøkene i
bokhyllen i alfabetisk rekkefølge, tørket støv,
tatt armhevninger, lest en avis, spist sukkererter
og sortert bøkene i en annen rekkefølge, så lager
jeg et gitarriff som kan være begynnelsen på
den sangen som skal gjøre Kim Hiorthøy grønn
av misunnelse.1
1 A-maj, E-maj, G-maj, D-maj.
Alt går bra inntil jeg sitter på kafé med Bertine.
«Jeg så deg gå hånd i hånd med ei annen
jente.»
«Hva?»
«Ikke lat som om du ikke vet hva jeg snakker
om, je–»
«Herregud Bertine, det er ikke sant. Det må
ha vært en som lignet på meg!»
«Tror du ikke jeg ser forskjell på deg og en
som ligner på deg?»
Herregud, hva er det som skjer? Går 2000
rundt og leier andre jenter i hånden? Hvorfor
gjør han det? Liker han ikke Bertine? Hva er galt
med henne? Hun er kanskje ikke perfekt, men
hvem er vel d–
Utenfor vinduet, bak Bertines rygg, rett der
ute på gaten, går Frank-2000 hånd i hånd med
ei kortvokst jente med stort brunt hår. Var det
hun som stoppet meg på gaten forrige uke og
som ble snurt da jeg bare gikk videre?
De to runder et gatehjørne og er ute av
syne.
«Jeg må gå», sier jeg.
«Hva? Seriøst?»
«Jeg beklager.»
Det er alt for risikabelt å følge etter dem. Det vil
se ut som noen som følger etter seg selv. Folk
ville ikke forstått. Jeg går rett hjem og venter på
ham der.
«Hvor har du vært?»
Frank-2000 ser på meg, lukker døren og tar av
seg jakken.
«Ute.»
«Med hvem? Hva har dere gjort?»
Han setter seg, ser på meg på en undrende
måte som viser at han forstår at jeg skal frem til
et eller annet, men hva?
«Jeg var med Ellen og Elizabeth.»
«Hva gjorde dere da?»
«Vi spiste is på kaien og snakket om følelsene
våre. Hva er det du egentlig lurer på?»
«Jeg satt på kafé med Bertine, og så går det
plutselig en fyr forbi som ligner veldig mye på
meg, med ei jente i hånden.«
Han biter i en negl, tenker seg om, «Men, det
var jo ikke deg hun så. Hun så meg med ei annen
jente.»
«Hva er forskjellen?»
«Vel, jeg er jo ikke sammen med Bertine, det
er det du som er, så hva er egentlig problemet?»
«Problemet er at vi ikke kan gå rundt og være
kjæreste med mer enn ei jente om gangen.»
Han trekker en røykpakke opp av en trang
bukselomme, mumler «Herr-e-gud,» og tenner
en røyk.
«Hva faen er det du driver med. Vi røyker
ikke!»
«Frank-2000 røyker.»
«Det gjør han ikke !«
«Joda, 20 om dagen.»
«Hør på meg; Du er meg. Når du befinner deg
utenfor dette rommet så er du Frank. Folk kaller
deg Frank. For hele verden, bortsett fra for meg,
så er du Frank.»
«2000.»
«Stump røyken!»
Han fortsetter å røyke. Jeg visste ikke at jeg
kunne være så irriterende.
«Du er min robotklone. Hvis ikke du gjør
som jeg gjør, hvis ikke du gjør som jeg sier
og sier som jeg sier så kommer ikke dette til å
fungere.»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi du går rundt og holder andre jenter i
hånden når Frank er sammen med Bertine.»
«Det driter jeg i.»
«Du kan ikke si sånt!»
«Selvfølgelig kan jeg det.»
«Skjønner du ikke hva som kommer til å
skjer? Jeg kommer til å møte venner og så sier
jeg høyre, og så møter du dem dagen etter og sier
neida, venstre gutter, venstre.»
«Høyre eller venstre. Hvem bryr seg?»
«Folk bryr seg. De kommer til å tro jeg er gal.
Jeg kan ikke gå rundt og si to helt motsatte ting,
vi må forsøke å være én person.»
«Hvorfor det egentlig?»
«Fordi det er slik folk er. Det er greit nok å
skifte klesstil eller farge håret, men det går ikke
an å vrenge en personlighet ut og inn fra dag til
dag uten at noen hiver deg i tvangstrøye.»
«Eller deg», sier han og smiler.
«Joda, men det kan du ikke være sikker på, vi
er i samme båt her.»
«Flott metafor, Frank. Veldig spennende.»
«Seriøst! Vi må enes om én personlighet, og
kun én av oss kan være ute om gangen.»
«Greit nok, men da får du innrette deg etter
meg.»
«Nei! Nei, nei og nei! Jeg skapte deg! Du er
under min kontroll.»
Er han ikke?
«Jeg er jo tydeligvis ikke det.»
Han er faktisk ikke det. Hvordan kunne jeg
tro at han var det? Fordi jeg skapte ham antok
jeg at han ville lystre mitt minste ord av ren
takknemlighet, men det er åpenlyst at jeg har
misforstått ett og annet. Jeg er som en nybakt far
som ser på sønnen sin og tror det er en klump
med leire han har foran seg.
«Jeg har sluttet å gå på forelesningene dine
også.»
Hva?
Ja. Christine, hun som jeg er sammen med,
vil være med meg hele tiden, og det kolliderer
alltid med en eller annen studieting.
Herregud! Da skal du si til Christine at det
ikke passer, at du kan møte henne etterpå. Hva
er det jeg sier? Du skal ikke møte henne mer,
du skal ringe henne akkurat nå med en gang og
gjøre det slutt!
Ring selv.
Hva? Nei! Du skal ringe! Det er du som er
blitt kjent med henne.
La meg forklare oss en liten ting: Frank-2000
gjør det ikke slutt. Aldri. For en jævlig ting å
gjøre. Å slå opp med ei fantastisk jente. Nei, jeg
nekter, jeg gjør det ikke.
Men du kan ikke slutte å gå på forelesning!
Leser du da? Du skal jo ta eksamen for meg
så jeg kan falle tilbake på en brukbar jobb
dersom det ikke går så bra med skrivingen eller
musikken.
Han fnyser og tenner en røyk.
44
Skrivingen? Musikken? Du kan jo verken skrive
eller spille gitar. Gi opp! Gå på forelesningene
selv, det er der du hører hjemme.
Nei. Jeg har ikke tid. Jeg må få gitt ut en bok,
et album eller ett eller annet snart – jeg har
dårlig tid. Det er derfor du må gjøre slike skoleog jobb-ting for meg så jeg kan konsentrere meg
om det som er viktig.
Det som er viktig ! Herregud! Det er ikke dét
som er viktig din dust ! Du sender meg ut for å
holde vennskap og kjærlighet ved like fordi du
heller vil sitte her, innestengt på rommet ditt og
dikte opp andre venner og kjærester––hva faen
er det du driver med som er så jævlig viktig?!
Jeg har sluttet å være med de stakkars vennene
dine for lenge siden, de er jo kjempefine folk
hele gjengen. Jeg klarte ikke å se dem i øynene
med tanke på at du ikke kan ta deg tid til å være
med dem engang, fordi du skal skrive en eller
annen sang som aldri er mer enn middelmådig
de få gangene du har flaks, og denne såkalte
romanen, som er så selvsentrert at det er helt
latterlig, og som bare er en samling av masse
tull som ikke er fornuftig samme hvor mange
ganger vi leser den. Det er bare du som ikke
skjønner hva jeg holder på med. Du misforstår
alt, din idiotiske maskin, og det sier ba—Og
Bertine, herregud, skal jeg sitte der og kysse
henne på kinnet? Å late som om jeg er deg uten
at hun vet at det faktisk er en betydelig forskjell?
ja, du skal faktisk det jeg trodde du var virkelig
glad i henne—jeg er glad i henne, men—men
hva? det er så mye annet, det er jo ikke, jo, jeg
har romanen, og, det er ikke dét, ikke egentlig,
det er du som har misforstått nei jo jo, det har
du du har sittet her inne og tatt deg selv alt for
alvorlig, og det er ingen, ingen som bryr seg jo!
nei! det er ikke det du vet jeg har rett fordi jeg
har rett nei jeg har rett— jeg har— jeg—je—j
Jeg venter til han har sovnet før jeg gjør det. Det
hele er veldig lite dramatisk; et tau som holder
armene bundet, og en pute presset ned over
ansiktet inntil han slutter å sprelle.
45
POESI:
jeg velger meg tilhørighet
Har du sett på side fem i telefonkatalogen? Det har jeg.
tekst: Dorte Dahl Grønnevet
dorte.gronnevet@student.uib.no
smerte. Følelsene er tolket på underfundige,
såre, morsomme, kloke og vakre måter. I
katalogen for Oslo handler det om medfølelse,
der forfatter Johan Fr. Grøgaard har skrevet
en herlig skildring av en familie som prøver å
definere hva medfølelse egentlig er:
Den er fin å ha. Telefonkatalogen. Den kan
brukes til så mangt. Støtte for lysbildeapparat.
Lese morsomme navn. Finne telefonnummer.
Det er nesten ikke måte på. Telefonkatalogen har
det meste. Nå i år har den jammen et dikt også.
På side fem. Et dikt om følelser. Ja, du leste rett.
Følelser er temaet for Telefonkatalogen 2004. 13
forfattere har skrevet 13 ulike dikt, om 13 ulike
følelser, til de 13 ulike telefonkatalogene. Vi
finner dikt om medfølelse, lengsel, fortrolighet,
livsmot, nærhet, utfoldelse, kraft, hengivenhet,
tilhørighet, synlighet, glød, egenverd og
tapperhet. Hver katalog har sin følelse.
medfølelse sa far er en metafysisk
åpenbaring i oss liksom en pølse sa lars
skal spises med fø’else eller kanskje
innskjøt mor en form for kjærlighet
(…)
Mye språk
Min bestefar sa ofte at noen ganger kunne det
bli for bra. Min bestefar var ikke så dum. Enkelte
av diktene er litt for kompliserte til at man
klarer å henge med i tankerekkene til dikteren,
og man skjønner ikke helt hva som skjer eller
hva dikteren mener. Blant annet ser man dette
i diktet «Søker nettverk» Reportasje med vindskjev
augustmåne av Arne Ruste. To kjærester ser på
den samme månen ut gjennom hvert sitt vindu.
Tema er lengsel. Det er mange ord, mye språk,
mange svevende uttrykk. Det er et dikt man
må lese om igjen og om igjen, fordi man ikke
klarer å fange det. Noen vil si at dette er diktets
styrke, men samtidig kan den samme, kanskje
litt voldsomme mengden av inntrykk, føre til at
heller ikke diktet fanger sine lesere.
Lyrikk til folket?
Det er et morsomt prosjekt. En gledelig
overraskelse. Ikke minst fordi Telefonkatalogen
kommer i et opplag som en diktsamling bare kan
drømme om. Ifølge Findexa, Telenors offisielle
katalogutgiver, så bruker hele 77% av Norges
befolkning Telefonkatalogen. Jeg synes jeg
hører vill jubel fra lyrikkens venner. Ingen skal
ta fra dem den gleden. Selv om trolig ikke alle
kommer til å henge opp side fem på kjøleskapet,
så er det et faktum at hvert enkelt dikt vil nå ut
til mange tusen mennesker. Plutselig dukker det
opp et dikt foran nesen din. Sannsynligheten er
overhengende stor for at noen faktisk leser det.
Forfatterne er dessuten etablerte navn med nær
tilknytning til fylket eller fylkene. Vi finner blant
annet Einar Økland, Eldrid Lunden og Marit
Kaldhol. De kjenner fylket, og fylket kjenner
dem.
Liksom en pølse
For diktene bør leses. Noen dikt knytter det
lokale inn i diktet, slik at leseren har et kjent
motiv å forholde seg til. Andre dikt spiller på
det at de faktisk står i Telefonkatalogen. Likevel,
alle spinner omkring en følelse. Og slapp av,
du slipper klissete setninger om hjerte og
Cathinka Kielland Geddes illustrasjon til diktet i Møre og
Romsdal-katalogen.
46
Merkelig vakkert
Det er noe merkelig vakkert over den store
papirbunken. Strengt alfabetiserte fakta med
muligheter for kontakt. Det blir mange følelser
av slikt. I alle fall 13. Da er et dikt på sin plass. Vi
får noe å tenke på. Kanskje en utfordring. Om
ikke annet et samtaleemne til en telefonsamtale.
Det er ikke noe mål i seg selv at alle skal elske
et dikt på samme måte. Personlig liker jeg mitt
eget fylke best. Møre og Romsdal. Jeg velger
meg tilhørighet. Hvilken følelse velger du?
moderne
tegneserieklassiker
Tegneserieforlaget Bladkompaniet gjør et forsøk på å gjenopplive en gammel tittel, Magnum
Album, som spesialiserte seg på å bringe oss det beste av moderne tegneserier. Den bør du få
med deg.
tekst: Halvor Ripegutu
halvor_ripegutu@hotmail.com
Tegneserien er en undervurdert kunstform.
Til tross for at det nå lages flotte, intelligente,
moderne
serier,
oversvømmes
likevel
tegneseriemarkedet av lettfattelige humorserier
rettet mot en heller ung og uskolert målgruppe.
Det er derfor godt å se at Bladkompaniet
igjen tør utgi det beste av de såkalte moderne
tegneserier, og starter med en favoritt, The
League of Extraordinary Gentlemen.
Den mystiske Moore
På 80-tallet fikk tegneserien et sårt tiltrengt
løft da en del forfattere, hovedsakelig britiske,
begynte å skrive tegneseriemanus som skilte
seg skarpt fra den sedvanlige bang-bang-skurk/
helt-rutinen som til da var helt dominerende i
sjangeren. Disse historiene hadde intelligente
plot, spennende persongalleri, originale
fortellermåter og et visuelt mer spennende
uttrykk. Det er disse historiene som har blitt
kalt «de moderne tegneserier».
Alan Moore er sentral i denne
oppblomstringen. Moore er en av tegneseriens
store navn. En mystisk brite som på begynnelsen
av 80-tallet tok en gammel ukjent superheltserie,
Swamp Thing, og gjorde den til en suksess ved
blant annet å ta opp politiske og sosiale temaer
i historiene. Da hadde han allerede skrevet V for
Vendetta, en merkelig historie med anarkistiske
overtoner lagt til et fremtidig, fascistisk
Storbritannia. Idag regnes denne som en av
tegneserienes største klassikere.
Hans mesterverk kom derimot i 1986 med
Watchmen (Vekterne). Serien stiller spørsmålet
om hva som ville skjedd hvis det faktisk
eksisterte superhelter, og den oppsiktsvekkende
slutten ender med å splintre selve godt/
ondt-tankegangen som var (og fortsatt er)
så symptomatisk for mange tegneserier. Av
andre serier av betydning har han de senere
årene laget From Hell som for øvrig ble filmet
for ikke så lenge siden, en postmodernistisk
superheltserie, Tom Strong, og altså, The League
of Extraordinary Gentlemen.
Litterære referanser
The League of Extraordinary Gentleman er
kanskje ikke et mesterverk av Watchmen-høyde,
men det har noen absolutte kvaliteter.
Handlingen er lagt til Victoria-tidens
England, men Moore har tatt seg noen kraftige
friheter hva historisk korrekthet angår. De
britiske styresmakter samler sammen et
knippe av rikets fremste menn for å bekjempe
kinesere og annet pakk. Her lånes det fritt fra
47
den viktorianske litteraturen, da «The League»
består av folk som Mina Murray fra Dracula,
Kaptein Nemo fra En verdensomseiling under
havet og selvfølgelig Dr. Jekyll/Mr. Hyde. Andre
folk som dukker opp er blant annet Sherlock
Holmes’ erkefiende Dr. Moriarty og Edgar
Allan Poes detektiv C. Augustin Dupin.
Selve historien er elegant ironisk fortalt, flott
tegnet av Kevin O’Neill, enormt morsom, og
ikke minst, den er fylt av mange artige litterære
referanser. Den er dessuten – og dette er ganske
viktig i en serie som denne – godt oversatt.
Resultatet er både intelligent og underholdende,
og går den mye omtalte filmversjonen en
høy gang. Dette er høstens beste kjøp på
tegneseriefronten.
Har du høyrt
nyhendet?
Kva då?
Atrium søkjer
teikneserieskapar!
Brenn du etter å uttrykkje deg?
Vil du bli teikneserieskapar?
Kom på redaksjonsmøte til Atrium!
Møte kvar torsdag kl 18:00
Sydneshaugen skole, rom 404
tlf: 55582079
mob: 40843081
e-post: atriumkontakt@uib.no

A side 1-5 (Atrium nr. 3- 2004

Transcription

Similar documents

Misc. Titel: Crunch Time Label: Sender Records Cat.No: send042

Postmodernismen

4 / 2010 / Kr 30 - Argument

Open Access - Lund University Publications