Last ned i fulltekst

Transcription

Kontekstualisert mening
en diskursiv analyse av unges klær og identiteter
av
Ardis Storm-Mathisen
August 2008
Avhandling for Ph.D.-graden
Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi
Samfunnsvitenskapelig fakultet
Universitetet i Oslo
STATENS INSTITUTT FOR FORBRUKSFORSKNING
2
Forord
Denne avhandlingen er finansiert av Norges Forskningsråd (NFR) i samarbeid med Statens
institutt for forbruksforskning (SIFO). Den bygger på pilotprosjektet ”Ungdom og kjøpepress” (Storm-Mathisen 1998) og på videreføringen av dette prosjektet (august 1997−mars
1999) som ble utført innenfor NFR-programmet ”Barn, ungdom og familie”. Jeg vil takke
NFR-velferdsprogrammet ”Samfunn, familie oppvekst” som ga finansiell støtte til å videreføre forprosjektet til et doktorgradsprosjekt i sosiologi (mars 2000−mai 2003) om hvordan unge
tenåringer beskrev forholdet mellom klær, seg selv og andre. Takk også til de 43, den gang
unge tenåringer - nå unge voksne, og de foreldre som ga sitt bidrag til materialet i denne avhandlingen.
Avhandlingen er en monografi med beretning om mine forsøk på å forstå mitt fag og gi mening til det arbeid jeg skulle utføre. Det sen-wittgensteinske perspektiv på mening ble sentralt
i arbeidet med å løse opp de mange floker jeg strevde med underveis. Blant annet fordi det så
tydelig foreskriver en kontekstsensitiv undersøkelse av hva folk gjør når de sier noe snarere
enn å plassere det kontekstuelle som noe en foretatt analyse av det sagte skal festes ned i.
Samtidig har forsøket på å holde dette sen-wittgensteinske språkspillet fast, gjennom de
mange resonnementer et avhandlingsarbeid krever, vært utfordrende. Ikke minst fordi dette
perspektivet er lite etablert som praksis i de teoretiske og analytiske landskap den er beveget
i. I den grad jeg har maktet å holde det fast, og anskueliggjøre det, er det gjennom nitidige
undersøkelser av den kontekstbundne diversiteten i de beskrivelsene jeg har hatt å arbeide
med. Avhandlingsteksten illustrerer denne prosessen. Derfor er den lang, omstendelig og tilbakevendende. Den som ønsker en rask oversikt over avhandlingens kjerne punkt kan starte
med å lese 1.1.1 (avhandlingens anliggender og spørsmål), 12.1 (om enkle og komplekse
språkspill) og 13.3 (konklusjon og oppsummering av avhandlingens tematikk og anliggender). Forståelsen av det sen-wittgensteinske perspektiv som radikalt annerledes enn den saussurianske semiotikk er beskrevet i 3.2. Den metodologiske diskusjon kan finnes i 4.1 og 4.2. I
disse navngitte delene håper jeg det står ting som kan være av interesse for oppdragsgivere og
fagfeller. I del IV gis analysen en endelig form, - en form som henter mening fra refleksjonene i del I og analysene i del II og III.
4
Arbeidet med å skrive avhandlingen har kollidert med andre deler av livet mitt og ble trukket
ut i tid. På veien frem har jeg fått hjelp av mange. Jeg vil takke Ragnhild Brusdal som hentet
meg inn i arbeid på SIFO, som har vært prosjektleder og en viktig hjelper hele veien. Takk til
min veileder Ivar Frønes ved ISS, som tålmodig har latt meg gå de omveier jeg selv mente
var viktig, som har støttet og hentet meg inn der jeg mistet tråden, og som publiserte en artikkel om avhandlingens tematikk akkurat da jeg trengte det som mest. En spesiell takk går til
min kollega Jo Helle-Valle på SIFO som de siste to årene har vært en viktig motivator og inspirator og hvis faglige veiledning og sosiale støtte har vært uvurderlig. Gjennom daglig dialog har han ført meg inn i det sen-wittgensteinske perspektiv, på en måte som har gitt meg
faglig selvtillit, pågangsmot og arbeidslyst.
Jeg vil takke ledelsen ved SIFO for tillit og stabile arbeidsforhold når det var viktig, men ingen selvfølge. Takk også til alle SIFOs bibliotekarer for hjelp med bøker og til Hanne Hole
som lagde figuren og den siste ferdigstillelsen av avhandlingen. Takk til ISS for inspirerende
kurs og til Cecilie Winerei Lilleheil for hjelp underveis. Takk til Anne Marte Hagen for korrektur på teksten.
Alle mine øvrige kollegaer på SIFO har på hver sine måter vært viktige for meg i det faglige
livet. Takk til Ingun Grimstad Klepp for innføring i klesforskningsfeltet og for lærerikt og
morsomt samarbeid. Takk også til Annechen Bugge, Per-Arne Tufte, Lisbeth Berg, Pål
Strandbakken, Mari Rysst, Ingrid Kjørstad, Anita Borch, samt gruppen Digitale Medier og
Kroppsrelatert forbruk for hjelp og inspirasjon. Takk til Marit Haldar, Randi Wærdahl og
Dag Album for faglige innspill og motivasjon på ulike tidspunkt. Takk til Anne Cecilie Larsen, Anne-Cecilie Kran, Hanne Finstad, Tone Grenness og Tone Kristin Larsen, Klausine
Røtnes, Berit Bae og Nina Winger og alle venner som hele veien har hjulpet meg å holde fast.
Takk også til Jeanette Hawkins og til velferdsordningene i Norge.
Takk til mine foreldre Ingebjørg og Jon Storm-Mathisen som ordnet det slik at jeg kunne
selvfinansiere brorparten av de to siste årenes arbeid og som ukentlig har gitt barna mine
gode opplevelser i mitt fravær. Takk også til Kari og Bjørn Halvorsen. Og aller mest, takk
kjære Jørn for alt du har gjort; at du tok over mine arbeidsoppgaver på hjemmebanen det siste
året, for alle morgener og kvelder du var tilstede og gjorde det slik at mye ble lettere for meg.
Og takk til Olav Ask og Aksel Andreas, for at dere er og for alt dere har lært meg.
Forord
5
Det som står skrevet i denne avhandlingen er muliggjort av manges handlinger. Man er ved,
og gjør med, de man er omgitt av. Jeg er velsignet rik. Ansvaret for innholdet i avhandlingen
er imidlertid mitt alene.
Oslo, 18. august 2008.
Ardis Storm-Mathisen
”If you can’t find happiness in stillness, find it in running!
… Don’t talk of a collapse until you break down”
L. Wittgenstein, I Monk: 442
6
Innhold
Forord........................................................................................................................................ 3
Innhold ...................................................................................................................................... 7
1 Innledning ........................................................................................................................ 11
1.1
Avhandlingens formål og spørsmål......................................................................... 12
1.2
Prosjektets utforming og utvikling.......................................................................... 16
1.3
Avhandlingens struktur ........................................................................................... 23
DEL I: KLÆR, IDENTITET OG DET DISKURSIVE: TEMATIKK, TEORI OG
METODOLOGI ...................................................................................................................... 25
2 Identitet, klær og tidlig ungdomstid................................................................................. 27
2.1
Debatter om ung identitet og forbruk – et riss ........................................................ 27
2.2
Identitet ................................................................................................................... 30
2.2.1 Identitetsbegrepets historiske utvikling............................................................... 31
2.2.2 Identitet som analyse- og praksiskategori ........................................................... 34
2.3
Forbruk som identitetsarbeid – tegn og livsstil ....................................................... 40
2.3.1 Forbruk som identitetsformende ressurs ............................................................. 41
2.3.2 Konsumerisme og livsstil.................................................................................... 43
2.3.3 Symbolske og tegnmessige aspekter ved forbruk og hverdagslivets praksiser ... 43
2.4
Klær og identitet – teoretiske innfallsvinkler, observasjoner og analyser............... 45
2.4.1 Mote og stil – klær som tegn på moderne individualitet..................................... 46
2.4.2 Kropp og embodyment........................................................................................ 48
2.5
Studier av ungdom og klær – fortolkninger av individualitet ................................. 48
2.5.1 Klær og ungdomstidens overgangsproblematikk ................................................ 49
2.5.2 Studier av subkulturell stil .................................................................................. 52
2.5.3 Unges klær i Skandinavia – studier og identifiserte svarmønstre ....................... 54
2.5.4 Identitet og klær som språk – utpekte paradokser............................................... 55
3 Språk og mening .............................................................................................................. 59
3.1
”Fortolkning” – idealer og utfordringer .................................................................. 59
3.1.1 Utpekte idealer for sosiologisk analyse............................................................... 60
3.1.2 Dilemma.............................................................................................................. 61
3.1.3 Ontologisk koherens og validitet......................................................................... 63
3.2
”Språket” og ”mening” – teoretiske modeller......................................................... 64
3.2.1 Positivistisk ontologi og meningsteorier ............................................................. 65
3.2.2 Fortolkende ontologi og meningsteorier ............................................................. 67
3.2.3 Praksisperspektiv på mening – analytiske konsekvenser .................................... 75
3.3
Språkmodeller i forbruks- og identitetsrelatert teori – eksempler........................... 84
3.4
Språkmodeller i forskeres analysepraksis – eksempler........................................... 95
3.5
Oppsummering: språk som ”verktøy”................................................................... 100
4 Metodologi og analysemodell........................................................................................ 103
4.1
Triangulering av metoder og ontologiske utfordringer ......................................... 103
4.2
Analysemodell og sentrale begrepsverktøy........................................................... 112
4.2.1 Utsagnsdata; diskursive praksiser ..................................................................... 113
4.2.2 Kontektstbegrepet; språkspill............................................................................ 114
4.2.3 Kontekstens situasjonelle og tematiske aspekter .............................................. 117
8
4.3
Oppsummering: klær, identiteter og språklig mening........................................... 124
DEL II: MØNSTRE I UNGES UTSAGN OM KLÆR: SPØRRESKJEMA OG ’TYNT’
BESKREVNE SPRÅKSPILL............................................................................................... 127
5 Enkle kleskategorielle identifiseringer – konstruksjoner av ’jeg’ og ’andre’ ................ 129
5.1
Egne og andres klær – enkeltaskpekter og viktighet ............................................. 129
5.1.1 Egne klær – behagelige, kvalitet og moderne klær er viktig ............................. 130
5.1.2 Andres klær – klær av dyre merker og mangfold av klesstiler.......................... 131
5.2
Det ’identitetsrelaterte’ i de unges kleskategorielle selvidentifikasjoner.............. 132
5.2.1 Svarenes tematiske innhold ............................................................................... 132
5.2.2 Majoriteten som ’vanlige’ og minoriteten som ’avvikende’ ............................. 137
6 Mønstre av flere kleskategorielle identifiseringer – faktoranalyse ................................ 141
6.1
Faktoranalyse – mønstre av sammenheng i de unges svar om klær...................... 141
6.1.1 Viktig ved egne klær – fire svarversjoner? ....................................................... 142
6.1.2 Klær i skolemiljøet – to svarversjoner?............................................................. 146
6.1.3 Egne og andres klær – sammenheng mellom ’versjoner’ av svar ..................... 147
6.2
Mønstre av kontekstspesifikke identifiseringer med kategorier............................ 148
7 Kleskategorielle identifiseringer – mønstre for kjønn, sted og interesse for klær ......... 155
7.1
Skoletilknytning, kjønn og interesse for klær ....................................................... 155
7.2
Mønstre i unges kles- og identitetskategorielle identifikasjoner ........................... 159
7.2.1 Egne klær .......................................................................................................... 160
7.2.2 Andres klær ....................................................................................................... 162
7.2.3 Kleskategorielle og identitetskategorielle identifikasjoner ............................... 164
7.3
Unges utsagn om klær i ’tynt’ beskrevne språkspill ............................................. 167
DEL III: DIVERSITET OG KONSISTENS I UNGES UTSAGN OM KLÆR:
MENINGSDANNING I ULIKE SPRÅKSPILL .................................................................. 171
8 Fra aggregerte svarmønstre til enkeltsvars kontekstualiserte meninger......................... 175
8.1
En ’tynt’ kontekstualisert analyse av unges utsagn om klær................................. 175
8.1.1 Spørreskjemabesvarelsene til elevene ved Hallen, Jernet og Skogen ............... 175
8.1.2 Intervjusvarene til unge fra Hallen, Jernet og Skogen ...................................... 177
8.2
Klær og meningsdanning i ulike språkspill – et anslag......................................... 185
8.2.1 Diversitet i identifisering med og begrunnelser for måter å kle seg på............. 185
8.3
Inkonsistenser i enkeltpersoners identifisering i ulike deler av materialet............ 188
8.3.1 Fra spørreskjema til intervju – inkosistenser i enkeltpersoners beskrivelse...... 189
8.3.2 Variasjoner i enkeltpersoners uttalelser innen intervjuet .................................. 190
8.3.3 Utsagn som handling og meningsdanning i ulike språkspill ............................. 194
9 Bruk av kleskategorier i ulike tematiske kontekster – variabel variabilitet ................... 197
9.1.1 Grader av kategoribruk – en ’tynn’ oversikt ..................................................... 198
9.1.2 Svarprosent og bruk av ’vet ikke’ svar.............................................................. 201
9.1.3 Bruk av kategorien ’behagelig’ i ulike språkspill om klær ............................... 207
9.1.4 Bruk av kategorien ’merke’ i ulike språkspill om klær..................................... 217
9.1.5 Fleksible og rigide kategorier og variabel variabilitet....................................... 226
10
Utsagn om klær i identitetskategorielle språkspill – variabilitet og konsistens ........ 229
10.1.1
Unges utsagn om klær i ’kjønn’ som språkspill ............................................ 229
10.1.2
Kjønn som kontekst for unges utsagn om klær – mønstrede variasjoner...... 232
10.1.3
Kjønn som situasjon – identifiseringer med måter å kle seg på .................... 237
10.1.4
Tematisering av kjønnede språkspill som klær kan inngå i .......................... 239
10.1.5
Diversitet i jenters kjønnede identifiseringer ................................................ 246
10.1.6
Kjønn som språkspill – oppsummering og diskusjon.................................... 252
10.2 ’Interesse for klær’ – ulike språkspill.................................................................... 258
10.2.1
Interesse for klær – noen identifiserte mønstre ............................................. 259
10.2.2
Konsistens og variabilitet i utsagn om egen interesse for klær ..................... 261
10.2.3
In/konsistenser i enkeltpersoners beskrivelse av egen ’interesse for klær’ ... 266
10.3 Unges utsagn om klær i ulike språkspill ............................................................... 278
Innhold
9
DEL IV: UNGES BESKRIVELSE AV KLÆR I KOMPLEKSE SPRÅKSPILL:
SUBJEKTER I SITUERTE DIALOGER OG INDIVDUALITETENS DYNAMIKK........ 283
11
Situerte dialoger og individualitetens dynamikk....................................................... 285
11.1 Det individualiserende i prosesser; eksempler fra to intervjuer ............................ 286
11.2 Intervjuet med Hanne og Harriet........................................................................... 291
11.2.1
Konstituering av ”vi” – likhet og forskjellighet ............................................ 291
11.2.2
Våre versus andres klær – godt/billig versus merke/mote/dyrt..................... 294
11.2.3
”Det du kan vite om meg” – sammenbringing av tematikk og situasjon ...... 297
11.2.4
Å gjøre klesmessig uforanderlighet til individuell egenart ........................... 301
11.3 Intervjuet med Anna og Angelica ......................................................................... 302
11.3.1
Konstituering av ”vi” – umiddelbar kontakt litt forskjellig .......................... 302
11.3.2
Vi – begrunnelser for klesmessig og personlig særegenhet .......................... 304
11.3.3
Å gjøre klesmessig foranderlighet til individuell egenart ............................. 309
11.4 Språkspill og dialogisk konstituering av ’enhet’ – individualitet.......................... 313
12
Dividualitet og individualitet .................................................................................... 321
12.1 Enkle og komplekse språkspill.............................................................................. 322
12.2 Identifisering av kontekstskifter – betydningen av kontekstrike data ................... 326
13
Kontekstualiserte meninger om klær og identiteter .................................................. 333
13.1 Unges utsagn om klær – språkspillenes betydning ............................................... 334
13.2 Identitet – individualitet og konsistens i kontekst ................................................. 338
13.3 Språkspill og transformasjon av kultur til individuell essens................................ 343
Litteratur................................................................................................................................ 351
Vedlegg ................................................................................................................................. 365
1
Innledning
Det heter seg at ”klær skaper folk”, at ”du er hva du har”, og at det å ”gjøre seg selv” er viktig i moderne oppvekst. At tenåringsjenta på gaten svarer ”jeg vil se bra ut og vise verden
hvordan jeg er”, og undersøkelser viser at mange unge oppgir shopping som sin viktigste
hobby, blir gjerne tatt som tegn på at denne typen credo gjør seg gjeldende i mange unge
menneskers liv. Samtidig kan gjerne tenåringsjenter som hevder det første også si at vi skal
”godta hverandre akkurat som vi er”, at det sentrale er ”hvordan folk er inni seg”, og ”hvordan de oppfører seg”. Ordspråk som ”å bli avkledd”, ”ulv i fåreklær”, ”det ytre er falskt”,
”man skal ikke skue hunden på hårene” og ”det er det indre som teller” peker mot at det å
basere vurderinger av mennesker på hvordan de ser ut og tingene de omgir seg med kan være
moralsk uakseptabelt og i konflikt med hva som forbindes med riktige handle og tenkemåte.
Argumenter om gruppepress og kjøpepress kan i sin tur forstås som en henvisning til at en
slik moralitet ikke alltid overholdes og bekymring for at det kan være uheldig for konstruksjonen av identitetene til de som utviser eller utsettes for det.
Eksemplene antyder at våre diskusjoner om det ytre og det indre - vårt estetiske utseende og
våre andre egenskaper − er flertydige og varierende. Klær og mote representerer på den ene
side noe begjærlig, glamorøst og respektabelt, og på den annen noe bedragerisk, utnyttende
trivielt. Vi idealiserer frihet til å velge hvilke materielle eiendeler vi vil omgi oss med, men
ønsker oss også en verden uten kjøpepress, gruppepress og ekskluderingsmekanismer hvor de
materielle ting vi har, ikke skal være betydningsfulle for hvordan vi blir oppfattet. Den estetiske presentasjonen av oss selv er på en og samme tid noe vi skal kunne, og som ikke skal
tillegges vekt. Denne avhandlingens tematikk kretser omkring nettopp dette, -om hvordan vi
balanserer og håndterer det flertydige i det. Den skal handle om hva vi sier om klær og personer, hva vi gjør med det vi sier, - om hvordan vi diskursivt håndterer det flertydige omkring
klær og person som tematikk og realitet i hverdagsliv og analytisk arbeid. Hovedtemaet for
avhandlingen kan på denne måten sies å ha med våre konstruksjoner, essensialiseringer og
forvaltninger av det ytre og det indre og relasjonen mellom dem å gjøre; mellom hvordan vi
inngår i større sammenhenger og hvem vi er, mellom det entydige og flertydige i det kontekstavhengige og kontekstuavhengige ved personer. Som tema og praksis kan nettopp klær,
12
moral og identitet sies å være nært sammenbundet. Våre klær og hvordan vi snakker om dem
fremviser og knytter sammen estetiske vurderinger (hva som er pent og stygt), moral og etiske vurderinger (hvordan vi kan gjøre kroppen akseptabel, hva som er riktig og uriktig, viktig
og uviktig), og eksistensielle vurderinger (om hvem vi er, og våre sosiale følelsesmessige og
kognitive potensialer i konkrete situasjoner i hverdagslivet). I så måte står avhandlingens
tema i nær relasjon til sentrale sosiologiske spørsmål om identitet; forholdet mellom mennesker og samfunn, aktører og strukturer, personers handlinger og sosiale kontekster.
1.1
Avhandlingens formål og spørsmål
Det empiriske utgangspunkt for diskusjonene er en undersøkelse fra årene rundt årtusenskiftet der unge norske tenåringer ble stilt spørsmål om sine egne og andres klær gjennom spørreskjema og intervjussamtaler. Undersøkelsens formål var å belyse relasjonen mellom identitet
og klær i overgangsfasen fra ”barn” til ”ungdom”. De unge personene det er snakk om gikk i
8. klasse på ungdomsskolen og var omkring 13 år gamle da undersøkelsen ble foretatt. Fokus
på en så avgrenset aldersgruppe betyr at det ikke er hvordan denne aldergruppen er i forhold
til andre aldersgrupper som er det sentrale men snarere det å få frem variasjoner i praksiser til
personer innen denne alderskategorien. At akkurat aldersgruppen ”13 år” ble valgt, knytter
seg likevel til antagelser om at personer i denne alderen og livsfasen kan dele noen realiteter
som utfordrer deres tidligere vante posisjoneringer og forvaltninger som personer i sine sosiale kontekster som nettopp angår de ulike kulturelle konstruksjoner om forholdet mellom klær
og identitet, det ytre og det indre, det sosiale og individuelle. Sentralt for dette er blant annet
at unge tenåringer gjerne har kropper som undergår stor forandring, at de med overgang fra
barneskole til ungdomsskole nylig har fått endret sin posisjon og rolle i institusjonelle sammenhenger, at de i mange sammenhenger er og forventes å være selvstendige samtidig som
de klart er sosioøkonomisk avhengige av foreldre. Selv om utgangspunktene til de enkelte og
endringsprosessene de går gjennom kan være forskjellige både når det gjelder retning og fart,
deler de å være i en alder hvor omverdenen ofte vil forstå deres praksiser i lys av at de beveger seg fra ”barndommen” og inn i en ”ungdomsfase”. Siden så mye er til forhandling og ”i
forming”, er tanken at balanseringsarbeidet ikke bare vil prege mer ordløse hverdagspraksiser, men også deres diskursive praksiser, måten de kommuniserer på, til venner, familie og
”fremmede”. Samtidig er antagelsen at det 13-åringer forteller og svarer om klær, ikke bare
kan si noe om deres eget balanseringsarbeid omkring klær og identitet, men det også kan si
mye om variasjoner balanseringsarbeidet som gjøres omkring dette også i andre aldersgrupper, og om sider ved dette som er så selvfølgelige eller ikke-italesatt for oss at vi kan reagere
på deres ordsettinger av dette som moralsk ”uriktig”.
Innledning
13
Avhandlingen har imidlertid formål som går utover dette empiriske utgangspunktet i det at
den søker å avklare teoretiske og metodologiske spørsmål jeg ble opptatt av i tilknytning til
det å analysere identitetsrelatert mening fra diskursive utsagn inn et forbruksteoretisk kulturanalytisk rammeverk. Avhandlingen kan derfor sies å ha tre nært sammenbundne anliggender
som altså er arbeidet frem som svar på noen empirisk/tematiske, teoretiske og metodologiske
spørsmål. De mest sentrale spørsmålene og hva som ble avhandlingens anliggende i forhold
til dem er skissert i punktene nedenfor:
Empiriske/tematiske spørsmål og anliggender
FRA: Hvordan ’forstår’ og ’bruker’ unge, i overgangsfase mellom barn- og ungdomstid, klær
som symbol på egne identiteter?
TIL: Hvordan kan unges utsagn om klær vises å ha mening i relasjon til deres identiteter?
Den empiriske undersøkelsen i denne avhandlingen utgikk opprinnelig fra det første spørsmålet. Spørsmålet skulle undersøkes gjennom de unges diskursivt uttrykte fortolkninger av egne
og andres hverdagshandlinger omkring klær slik de uttrykte det i spørreskjema og intervju.
Det skulle peke ut henholdsvis større mønstre og gi innsikt i betydninger for enkeltaktører i
deres prosesser. Disse dataene viste noen klare mønstre i hva 13-åringer svarte om sine egne
og andres klær og klespraksiser. I spørreskjemaundersøkelsen svarte for eksempel hovedandelen at behagelige, god kvalitet og moderne klær var viktige mens langt mindre andeler sa at
merkeklær var viktig. Det var overraskende i forhold til debatten som gikk på den tiden om
kjøpepress. Ikke så overraskende var det jenter og unge i indre deler av storbyen som i størst
grad svarte at mote var viktig mens gutter og unge fra landet i større grad oppga praktiske
klær som viktige. Samtidig viste undersøkelsen også at de unges svar om hvilke klær som var
viktige og for hvem varierte. Det gjaldt for hele eller deler av gruppen innen både spørreskjemaundersøkelsen og intervjuundersøkelsen. Selv om vekten i klesbeskrivelsene varierte
for ungdom fra forskjellige skolemiljøer svarte de alle relativt tydelig forskjellig om seg selv
og andre, og på en slik måte at aggregerte beskrivelser fra unge fra et miljø om seg selv og
deres beskrivelse av andre i dette miljøet kunne produsere relativt varierende bilder av miljøet og klespraksisene der. Undersøkelse av hva enkeltpersoner svarte om sine klespraksiser
viste også variasjoner mellom svar i spørreskjema og intervju og innen intervjuet som
noenganger var store og andre ganger svært små. Hvordan forstå og forklare disse variasjonene i svarmønstre, det være seg mellom dominerende svarmønstre på et aggregert nivå for
hele gruppen, for deler av gruppen eller i forhold til enkeltaspekter for enkeltpersoner? Utfordringen bestod i å forstå de unges svar i sammenheng og avgjøre hva som bidro til det
konsistente og variable ved deres beskrivelser. Hva kunne forklaringene på sammenhenger og
variasjoner mellom utsagn festes ned i? Og hvordan hadde det mening i relasjon til deres
14
identiteter? Hvordan forstå det forskjellige i fremstillingene til de unge? Hva bidro til at noen
unges beskrivelser var mer konsistente over forløp mens andre var mer variable? I forhold til
spørsmål om identitet, og identitet forstått som en diskursiv fremstilling, en evne til å holde et
bestemt narrativ gående ble derfor den analytiske redegjørelsen for utsagns meninger (og deres relasjon til de som utsa dem, de objekter, personer de henviste til og de sammenhenger de
var bundet inn) en hovedutfordring som det andre undersøkelsesspørsmålet er tilpasset. De
teoretiske og metodologiske argumentene nedenfor skisserer logikken som etter hvert ble retningsgivende og ordnende for mitt arbeid med å analysere spørreskjema og intervjuutsagn fra
13-åringer om sine egne og andres klær i forhold til de ovenfornevnte spørsmålene.
Teoretiske spørsmål og anliggender
Hvordan en skal forstå diskursive meningsytringer i et vitenskapelig rammeverk og disses
relasjon til praksiser og et begrep som identitet?
Det empirisk analytiske spørsmålet som ble nevnt over, hva det er rimelig å feste forklaringene på empiriske mønstre av sammenhenger og variasjoner i utsagn ned i, handler nettopp om
dette. Jeg har valgt å anvende et såkalt sen-wittgensteinsk perspektiv på mening med begrepet
språkspill som arbeidsbegrep – dvs. at språket sees som et verktøy og at begrepers betydning
får sin mening av bruken. Forklaringen må festes ned i praksis. Systematikk i meningsvariasjoner skapes av språkspillet talen finner sted i, dvs. teksten får sin mening fra konteksten.
Dette representerer – i min forståelse av Wittgenstein – en radikal praksisorientering og en
kraftfull kritikk av strukturalistiske forståelser av språk, forståelser som jeg mener fremdeles
dominerer i mange sosiologiske teorier og analyser på forbruksfeltet. En videre konsekvens
av dette praksisperspektivet på mening er – påstår jeg – at det gir en annen forståelse av hva
personer (og handlende subjekter) er. Isteden for å forstå personer som individer (dvs. operere med en antagelse, som gjerne er ideologisk ladd, om konsistente individer med en essensiell identitet som manifesterer seg over kontekster) gir tvillingtermen in/divid et analytisk apparat som kan belyser den kontekstuelle spesifisiteten til personers praksiser (dvs. vi kan se
oss som konstellasjoner av individuelle og dividuelle trekk). Det valgte perspektivet og analyseverktøyet er kompatibelt med en postmoderne, poststrukturalistisk forståelse av identitet i
den forstand at en fokuserer på folks diskursive identifikasjoner uten å lete etter en skjult
identitet bak disse identifikasjonene. En person/et subjekts historie (identitet) sees nettopp
som fortellingene om hennes eller hans identifikasjoner. Det spesielle med det senwittgensteinske praksisperspektivet og språkspill/in/divid som analytisk verktøy er at de løfter frem det kontekstspesifikke ved våre identifikasjoner, dvs. uten å redusere det til tekst,
samtidig som det åpner for å studere identitet som prosess/forvaltning. Det innebærer ikke
Innledning
15
bare at personer tilpasser seg kontekster (Goffman 1963) men også hvordan de selv og kontekster er uatskillelige deler av hverandre. I forhold til sosiologisk teoretiske spørsmål om
identitet og forbruk innebærer et dette at en får tydeligere frem hvordan meningsproduksjonens kontekstavhengighet også skaper kontekstavhengige variasjoner av enkeltpersoner perspektiver og handlemåter. Hver dividualitet vi ser på, for eksempel i forhold til et forbruksområde, rommer en form for subjektivitet som kan være kjønnet, stedet, alderspreget, knyttet til
sosial posisjon osv. Personer rommer slik sett multiple subjektiviteter i forhold til en rekke
elementer ved kontekster (Burkitt 1999). Fordi dette perspektivet tilbyr et verktøy som spesifiserer variasjoner kontekstuelt er det også egnet til å øke beskrivelser og forståelser av de
noenganger radikale skifter i måter personer handler på eller uttrykker sine identiteter. Denne
egenskapen gjør at verktøyet går ut over diskursive poststrukturalistiske perspektiver hvis
omtale av slike variasjoner ofte begrenses gjennom anvendelse av mer kontekstløse abstrakte
termer som eksempelvis tvetydighet, polysemiske diskurser/retorikker (Potter og Wetherell
1987a; Widdicombe 1998; Wooffitt 2005), hybriditeter eller posisjoneringer (Hall 1992, Bulter 1992). Utviklingen av verktøy for å forstå slike variasjoner er videre viktig fordi det gjør
oss i stand til å nettopp se den rike variasjonen som kan være tilstede i folks praksiser.
Metodologisk spørsmål og anliggender
Hvordan skal data fra spørreskjema, intervju og observasjoner behandles når en forfekter et
sen-wittgensteinsk perspektiv på mening?
Det sen-wittgensteinske perspektivet om utsagns kontekstsavhengige mening, - at mening blir
til gjennom bruk i ulike kontekster, krever at en tolker utsagnsdata på kontekstsensitive måter. Både det å vise at det er variasjoner i folks svar som kan være kontekstuelt bundet og
hvordan disse sammenhengene og variasjonene er bundet til like og ulike kontekster som folk
har svart i blir et hovedanliggende. Den mest anskueliggjørende anvendelse av perspektivet
fordrer klart metoder som produserer så kontekstrike data som mulig. Det betyr imidlertid
ikke at perspektivets gyldighetsområde er begrenset kun til kontekstrike data. Selv om en
kontekstsensitiv undersøkelse er vanskelig, kan det være analytisk fruktbart å operere med en
antagelse om at de mønstre man har identifisert er kontekstspesifikke uttrykk. Det er et radikalt alternativ til spørreskjemafortolkninger som i regelen er basert på en grad av antagelse
om meningers konsistens og kontekstuavhengighet. I tilfeller som i denne avhandlingen, der
det anvendes både kontekstrike og kontekstfattige data, og for å oppnå en ontologisk helhetlig
anskueliggjøring og gjennomføring av den identitetsforståelse som ligger i det kontekstavhengige perspektivet: at identitet må forstås diskursivt – som noe vi ’snakker frem’ snarere
16
enn som noe som allerede finnes, er det nødvendig og rimelig også å fortolke spørreskjemadatene fra dette utgangspunkt. Det betyr eksempelvis at man vil være opptatt av å diskutere
og undersøke diskursive mønstre ikke bare som konstellasjoner av bestemte argumenter/begreper men utsagn det kan være knyttet ulike handlinger og meninger til. En måte å vise
dette på er nettopp å finne frem til, undersøke og diskutere variasjoner og in/konsistenser
mellom og innenfor slike mønstre. Altså, hvis vi forstår identitet som noe diskursivt og det er
slik at vi snakker holdninger, meninger og hendelser frem på ulike måter i ulike kontekster,
bør vi, uavhengig av hva slags type data vi behandler, være forsiktige med å generalisere fra
enkeltutsagn til faste egenskaper ved personene som utsier dem eller de praksiser og objekter
som omtales. Når vi ikke kan undersøke om det er snakk om kontekstspesifikke uttrykk, eller
ikke, må vi nøye oss med å si at vi ikke vet noe om meningen.
1.2
Prosjektets utforming og utvikling
Temaene, så vel som datamaterialet, for avhandlingen er utviklet fra en intervjubasert pilotundersøkelse blant unge om klær (”Ungdom og Kjøpepress” 1997−1998) og spørreskjema og
intervjubasert videreføring av dette prosjektet (1998−1999). Disse prosjektenes hadde til hensikt å bringe fortellinger fra unge som antatt ”utsatte” inn i den moralske debatt om kommersialiseringens konsekvenser. I løpet av arbeidet med pilotprosjektet og videreføringen av det
utviklet jeg en spesiell interesse for de unge tenåringenes beskrivelser av forholdet mellom
klær som et ytre tegn på identitet og forandring. Disse temaene ble satt i forgrunnen da jeg
fikk anledning til å utvikle prosjektet til et doktorgradsarbeid (2000−2003): Symbolsk forbruk
og identitetsarbeid fra ”barn” til ”ungdom”: En studie av 13-åringers forestillinger, forhandlinger og handlinger rundt klær.
Tidlige målformuleringer og perspektiver
Et formål som ble spesifisert for dette prosjektet var å nyansere det litt ensidige bildet av enten/eller som syntes å prege synet på unges forbruk ved å generere kunnskap om hvordan de
unge brukte klær som symbol på egne identiteter, fenomenologisk, på basis av ungdommenes
og foreldres fortolkninger av egne hverdagshandlinger i intervju og spørreskjema:
”… ved å analysere ungdoms forbruk fra et mer fortolkende og mikroorientert perspektiv
kan en vise hvordan ungdom reflekterer, handler og knytter mening til forbruk. (…)
Hvordan klær kan brukes og dekodes som tegn på identitetskategorier som kjønn, tilhørighet, sosial status og utvikling mot voksen, er forhold som peker seg ut som spesielt interessante å forfølge” (prosjektbeskrivelse i søknad til NFR:2).
Innledning
17
I forhold til forprosjektet var fokuset beveget mer i retning av hvordan de unge ”forsto” og
”brukte” klær som betydningsbærende symboler/markører for bevegelsen fra ”barn” til ”ungdom”, og noe vekk fra hva som var kilder til påvirkning av unges valg og forståelser av klær.
Et hovedmål var å beskrive, kartlegge og søke forklaring på variasjon i: 1) måter 13-åringer
forestiller seg at klær kan symbolisere identitet, 2) hvilke personer, elementer og mekanismer
som oppfattes som sentrale når klærnes symbolinnhold (re)forhandles i jevnaldergruppen, og
3) hvordan 13-åringer rapporterer at de handler i forhold til 1) og 2). Delmål var å belyse ”på
hvilke måter ungdommenes forestillinger, forhandlinger og handlinger rundt klær og identitet
kan forstås i sammenheng med personen og den kontekst de befinner seg i”. Et spesielt fokus
skulle rettes mot områder som hadde pekt seg ut som særlig interessante i forundersøkelsen.
Det dreide seg om hvordan geografisk og sosioøkonomisk kontekst, individuelle aspekter
som for eksempel oppmerksomhetsønsker i jevnaldergruppen, kjønn og kropp og foreldreforhandlinger kunne virke inn på ungdommenes forestillinger og handlinger rundt klær og identitet.
Tidligere empiriske arbeider om tematikken fra SIFO og andre skandinaviske institutter inspirerte utviklingen av prosjektet (Brusdal 1995, 1998, Frønes 1994, Bjerrum Nielsen og
Rudberg 1989, Bjerrum Nielsen 1994, Isachsen 1994, Drotner 1991, Bjurstrøm 1982, Heggen
1996, Hegna og Thoresen 1996). 1 Prosjektets hovedmålsetning var formulert med utgangspunkt i et fortolkende, konstruksjonistisk rammeverk. Det ble tatt utgangspunkt i at forestillinger om verden skapes og opprettholdes gjennom sosial interaksjon (Burr 1995) og at 13åringenes forestillinger om klærnes symbolske innhold ville kunne forstås som et produkt av
de måter de snakker om dette på (jfr. uttrykket ’speak into existence’ (Davies and Harre
1990), og et mål om å gjøre ’fortolkende forsøk’ på å avdekke meningen i det som blir fortalt.
Forbruksteori (Simmel 1990, McCracken 1998, Dittmar, Douglas 1996, Bourdieu 1986,),
idtentitetsteori (Goffman, Hall, Giddens 1996, Somers 1994), culturalstudies (Willis 1993)
var også sentrale tidlige inspirasjonskilder med islett av ideer fra nyere kjønnsteori (Taksdal
og Widerberg 1992, Butler 1990, Moi 1998).
At gjenstanden for studien var klærnes betydninger og de prosesser som disse betydningene
beveger, fordret redskaper som på den ene side kunne gripe og analysere frem slike betydninger som mønstre og på den annen side kunne gripe og analysere dem som prosesser. Som
et redskap for å studere svarmønstre og variasjoner for grupper med spesifikke kjennetegn,
ble spørreskjemaet med sine muligheter for registrering og opptelling vurdert som egnet.
1
Statens institutt for forbruksforskning, med formålsparagraf om ”til beste for forbrukerne” og ”beskyttelse av svake forbrukere”, har hele tiden vært den institusjonelle setting.
18
Fordi spørreskjema i liten grad kan fortelle noe om de meningssammenhenger som handlinger og valg foregår innenfor i konkrete sosiale kontekster og gir liten innsikt i de betydninger
handlinger kan ha for enkeltaktører i deres prosesser, ble det også lagt vekt på å bruke intervjuer for å få åpne opp for fysiske møter og samtaler i relasjoner hvor slike betydninger kunne komme til syne i løpet av prosessen.
Datamaterialet
Basert på dette opplegget kom analysene i denne avhandlingen til å bygge på flere sett av
data som hovedsakelig var av diskursiv karakter: intervjumaterialet fra forprosjektet (intervjumateriale 1997), en spørreundersøkelse blant elever i 8. klasse (ca. 13 år) utviklet på
grunnlag av denne forundersøkelsen, en intervjuundersøkelse av noen av disse 13-åringene
(intervjumateriale 1999 og 2001) og en intervjuundersøkelse blant noen av disses foreldre
(intervjumateriale 2001). 2 Nedenfor sammenfattes utvalget av deltakende unge og hvordan
svar fra dem ble innhentet med henholdsvis spørreskjema og intervjumetode. 3
Spørreskjemaundersøkelse blant unge tenåringer.
Til sammen 860 8.-klasse elever ved 18 ulike skoler. 527 elever kom fra åtte ulike skoler i
Oslo (1999) og 333 elever fra ni ulike skoler i Hedmark (2002). Skolene fordelte seg over
indre by/ytre by-aksen og en øst/vest-akse i Oslo samt en rural/rurban-akse i Hedmark. Undersøkelsen ble foretatt i elevenes klasserom i skoletiden. I snitt representerte de som svarte,
ca.. 75 % av elevgrunnlaget på sitt klassetrinn.
Samtaleintervjuer med unge tenåringer på 8. klassetrinn.
Til sammen 22 samtaleintervjuer med 43 unge personer av begge kjønn fra fem skoler. I indre Oslo: ”City” og ”Aker” (1997), i ytre Oslo øst: ”Hallen”, i ytre Oslo vest: ”Jordet”, (1999)
samt en rural bygd i Hedmark: ”Skogen” (2001). Intervjuene ble foretatt med to venner av
samme kjønn i kjerneinformantens hjem. Små dyadiske (venne)intervjuer fremfor individuelle intervjuer og foretatt i hjem fremfor på skolen ble foretrukket fordi det jeg ønsket å få tak i
var klærnes meninger i hverdagslivssituasjoner og særlig i forhold til ”familie” og ”jevnaldergruppe-venn” som kommunikative kontekster.
Kombinasjonen av erfaringer fra forprosjektet, doktorgradsstudiets vitenskapsteoretiske fordypninger, valget om å triangulere redskaper og den tidlige problemformuleringen førte meg
inn i en prosess som ble utfordrende og lærerik. I sum kan avhandlingen nettopp sies å handle
2
Det ble til sammen foretatt 13 samtaleintervjuer med 18 foreldre til tenåringene ved tre av skolemiljøene: Hallen og Jordet i
ytre øst av Oslo samt fra Skogen i Hedmark. Intervjuene ble foretatt i kjerneinformantens hjem. Denne delen av materialet er
ikke gjort til gjenstand for eksplisitte analyser i avhandlingen, men danner ”bakgrunn” for biter av analysene.
Innledning
19
om mine refleksjoner og forsøk på å analytisk håndtere og tolke de ulike settene med diskursive data i lys av forskningsspørsmålene, hverandre og teoriene fra litteraturen. Hvordan slutte fra utsagn om klær til klærnes betydning som symbol på identitet? Et utgangspunktet der
data (og fokus) for analysen avgrenses til det diskursive meningsnivå kan kritiseres for å utelate mye, og kanskje det mest sentrale, i de meningssammenhenger som klær som kroppslige
og materielle praksiser inngår i. Det er klart at klespraksiser involverer kompliserte praktiske
og kroppslige oppgaver som hviler på en kunnskap som i stor grad kan anses som ikkelingvistisk (Bloch 1991). For klær, som for andre materielle og synlige gjenstander, kan en
hevde at ”showing” er mer sentralt enn ”saying” i formidling av mening; klær kan ”vise noe”
(ved klær som symbol) som er umulig å ”si med ord” (Wittgenstein 1968; Giddens 1991).
Klespraksiser kan forbindes med måter å uttrykke seg på som er annerledes enn det verbale
både hva angår hvor tydelig og hva de kan kommunisere (McCracken 1988), og den relative
rolle de spiller i forhold til det diskursive i forholdet mellom minoritetskulturer og den dominerende kultur (Hebdige 1979b; Willis 1990).
På den annen side gis klær og klærs meninger nettopp et eksplisitt uttrykk, formidles, forhandles og forandres sosialt gjennom hvordan vi snakker om dem i hverdagslivet. ”Dersom
man definerer en situasjon som virkelig, så blir den virkelig i sine konsekvenser” (Thomas
1928:572). Dette uttrykket kan vise til at det vi snakker frem blir virkelig. Hvordan i så fall
utføre en undersøkelse av utsagns betydninger på en konsistent og analytisk begrunnet måte?
Hvilke konklusjoner kan trekkes fra mønstre og enkeltutsagn som opptrer i besvarelser? Det
er slike spørsmål denne avhandlingen handler om og jeg skal nedenfor gi en kort skisse av de
viktigste elementene i dette.
Utvikling av teoretiske og metodologiske spørsmål – å se utsagn om klær som handling i
språkspill
Hovedutfordringen i avhandlingen ble knyttet til den analytiske redegjørelsen for utsagns
meninger og deres relasjon til de objekter, personer og praksiser de henviste til. Teoretisk sett
var spørsmålet: Hvordan skal en forstå meningsytringer i et vitenskapelig rammeverk og hvilken relasjon har disse til et begrep som identitet? Jeg har allerede nevnt at undersøkelsen
blant annet gikk ut fra culturalstudies og forbrukskulturstudier der flere bidragsytere hevdet
en sterk sammenheng mellom forbruk og identitet (Willis 1990, Dittmar 1992). Samtidig
oppfattet jeg de praktisk analytiske håndteringer av dette som diffuse. De fleste studier syntes
å være diskursivt basert samtidig som de omtalte sin funn som relevante i forhold til forbrukspraksiser og identitet slik at det diskursive åpenbart ble forstått som et aspekt ved begge
disse begrepene. Imidlertid fant jeg få diskusjoner omkring forbruk forstått som språklige
3
For en spørreskjema, intervjuguide, samtykkeerklæringer og beskrivelse av produksjon og fremstilling av dataene se vedlegg.
20
ytringer og disses forhold til symbolsk mening og identitet. I min første søken etter mer konkrete tilnærming til dette hentet jeg inspirasjon fra diskursanalytisk teori og særlig diskurspsykologien (Potter og Wetherell 198?) som satte utsagns handlingsaspekter (Austins 1962, teori
om ”tale handlinger”- ”Speech acts”) og folks måter å skape orden på (Garfinkel 1984, etnometodologien) i sentrum for analysen. Disse arbeidenes klare understreking av at utsagn OM
handlinger i seg selv fungerer SOM handlinger for å ordne en situasjon betydde at jeg ikke
uproblematisk kunne behandle det de unge sa som en nøytral beskrivelse av hendelsen og
personene de beskrev. Jeg måtte forsøke å lese, undersøke og vise det de unge sa SOM handlinger og hvordan det ordnet en gitt situasjon.
I tilknytning til dette møtte jeg noen nye utfordringer omtrent i denne rekkefølge: For det
første fant jeg at konsekvensene av å forfølge et perspektiv der man ser utsagn som handlinger som ordnet en situasjon var rikt redegjort for når det gjaldt analyser av den type intervjumateriale som jeg hadde. Derimot var det svært lite redegjort for når det gjaldt analyser av
den typen spørreskjemamateriale jeg hadde produsert. En viktig grunn til det siste er åpenbart
at et slikt perspektiv er vanskelig å forfølge når det gjelder spørreskjemadata fordi de gir så
lite informasjon om selve svarhandlingen. Men er det et godt nok argument for å la være?
Skulle jeg behandle de unges svar i spørreskjemaene som om de ikke var handlinger og deres
svar i intervjuene som handlinger i seg selv? Skulle jeg i begge tilfeller behandle de unges
svar ’som om’ de ikke var handlinger eller skulle jeg’forsøke å gjøre meg opp en mening om
hvordan jeg kunne tilnærme meg en forståelse av de unges svar i spørreskjemaet med et
språkhandlingsperspektiv i bunnen? For det andre, i tilknyting til mitt arbeid med å tenke
omkring dette, ble jeg opptatt av det vitenskapteoretiske språkfilosofiske fundamentet for
ressonementene i de sosiologiske teorier og arbeider jeg leste. Jeg ble spesielt opptatt av fortolkende ontologier og forskjellen på Saussures strukturalistiske og Wittgensteins praksisorienterte språkfilosofier/teorier. Dette gjorde meg oppmerksom på det Saussurske fundament i
arbeidene til blant annet Potter og Wetherell og det jeg etterhvert kom til å se som en sterk
dominans fra Saussursk strukturalistiske meningsteori i sosiologiske teorier generelt og i forbruks og klesteorier spesielt. Valget jeg tok var å bevege prosjektet mer radikalt mot et senwittgensteinsk teoretisk perspektiv som helt eksplisitt knytter mening til bruk innenfor konkrete kommunikative kontekster (Wittgenstein 1968; 1979). Wittgenstein bruker begrepet
‘språkspill: to bring into prominence the fact that speaking of language is part of an activity
or of a form of life” (Wittgenstein 1968: §23). Mens Austins begrep om speech acts kan betraktes som en kategori er Wittgensteins begrep om språkspill mer et arbeids begrep (”working notion”) som er nyttig i denne sammenheng fordi det inviterer forskeren til å undersøke
hva det er personer som snakker (eller skriver) gjør med ord (Goodwin 2006: 8). Dette gjorde
meg blant annet klar over at jeg i den tidlige problemformuleringen, og i forprosjektet, ten-
Innledning
21
derte mot å analytisk blande sammen ”det sagte” og ”det gjorte”. Jeg hadde formulert mål og
anvendt metoder som på den ene siden gikk ut på å beskrive hva de unge sa, og på den andre
siden mål om å vurdere dette i forhold til en ”faktisitet” av klær, handlinger, personer og
”identiteter” i andre kontekster enn de jeg hadde data fra. I en sen-wittgensteinsk forstand
innebar dette en feilaktig antagelse om at kontekstene for de praksisene jeg kunne studere og
kontekstene for de praksisene de unge beskrev var like, at mening i den ene var den samme
som i den andre. Jeg hadde også i for liten grad spesifisert og skilt mine analytiske begreper
fra de kategorier og formuleringer de unge selv svarte med. Problemer omkring dette var i
begynnelsen særlig gjeldende for begrepet identitet. Av det valgte perspektivet fulgte at en
persons identifisering, fortelling, identitet måtte sees som et kontekstspesifikt uttrykk, og ikke
som noe som finnes eller skal avdekkes som en skjult koherent enhet bak disse identifikasjonene. Snarere blir poenget å vise at og hvordan deltakeres identiteter skapes og orienteres til
gjennom identifikasjoner og at identitet er kontingent og flertydig fordi meningsproduksjonens kontekstavhengighet også skaper kontekstavhengige variasjoner av enkeltpersoner perspektiver og handlemåter.
Både det å fylle ut et spørreskjema og det å snakke i et intervju innebærer å bruke språket
innenfor en aktivitet. Selv om denne språkbruken i forskjellig grad lar seg undersøke i spørreskjema og intervju ønsket jeg å utforske hva dette meningsperspektivet kunne innebære dersom jeg forsøkte å holdet det fast for alle deler av prosjektet. Dette frembrakte et metodologisk spørsmål: Hvordan kan data fra spørreskjema og intervju behandles når en forfekter et
sen-wittgensteinsk perspektiv på mening? Unges utsagn om klær både i spørreskjema og intervju måtte kunne antas å ha mening i lys av den diskursive praksis de inngikk den spesifikke situasjon som frembrakte dem. Jeg måtte derfor utvikle verktøy som kunne hjelpe meg til
å tenke omkring dette og identifisere kontekstuelle skifter.
Reformulering av empiriske undersøkelsesmål, analysedesign og verktøy
Denne bevegelsen bidro til at prosjektets analyseobjekt ble forandret og det ble nødvendig å
snevre inn 4 og reformulere de empiriske undersøkelsesspørsmålene. Fra et utgangspunkt der
mening sees som kontekstuelt frembrakt og spesifikk ble den analytiske utfordringen å vise
hva det er som er ordensskapende, hvordan ting bringes sammen gjennom praksiser og hvordan kontekster konstituerer mening. Spørsmålet var: Hvordan kan unges utsagn om klær vises å ha mening i relasjon til deres identiteter? For å forfølge dette skal analysen beveges fra:
1. å identifisere regulariteter og mønstre
2. til en fremvising av hvordan mening dannes i kontekster og
4 Betydningen av ”relasjon til foreldre” er et interessant tema som jeg har endel data om. Av plasshensyn, og for å holde diskusjonen kun til de unges beskrivelser av egne klær og klær i jevnaldermiljøet, har jeg valgt å ikke forfølge dette opprinnelige
22
3. en spesifisering av kontekstuelle aspekter
4. som gjennom prosesser bidrar til meningskonsistens omkring de unges utsagn om klær og
seg selv.
Til dette formål har jeg formulert følgende undersøkelsesspørsmål.
1. Hvilke regulariteter kan identifiseres i det de unge sier om klær, sine egne og andres?
(Del II og III – mønstre)
2. Hvordan varierer de unges bruk av kategorier og utsagn, og meningsdanningen omkring
dem, med kontekstuelle aspekter?( Del III - mønstre og prosesser)
3. Hvilke kontekster og kontekstuelle aspekter er det som frembringer meningskonsistens omkring de unges utsagn om klær og seg selv?( Del III og IV – prosesser)
Analysene i avhandlingen vil gå fra det å ta utgangspunkt i spørreskjemadata til intervjudataene og som en følge av dette gå fra ’tynne’ til ’tykkere’ beskrivelser. Begrepet om tykke og
tynne beskrivelser er hentet fra Clifford Geertz: The Interpretation of Cultures(1973). I denne
avhandlingens sammenheng brukes dette begrepsparet først og fremst å sette ord på og løse
analytiske utfordringer i tilknytning til praktisk anvendelse av det sen-wittgensteinske perspektivet. Tykke beskrivelser innebærer det å gjøre en kontekstualisert eller kontekstrik beskrivelse, dvs. vise hvordan meningen er kontekstavhengig. Tynne beskrivelser innebærer på
den annen side at man gjør beskrivelsen mer eller mindre uavhengig av konteksten for det
man beskriver, dvs. usynliggjør konteksten. Hva som kan betraktes som tykt og tynt i enhver
sammenheng kan imidlertid forstås som relativt og avhengig. Når jeg her snakker om tynne
og tykke beskrivelser gjør jeg det også i forhold til nivået for analyse og typer av data. Her
følger jeg et veldig grovt skille som jeg oppfatter at Geertz gjør der tynne beskrivelser består i
en gjengivelse av rådata eller empiriske mønstre mens tykke beskrivelser består i å tilby en
kontekstspesifikk fortolkning av disse. Tykke beskrivelser innebærer ideelt at man tar med
handlingen eller hendelsen som er observert, samt deltakern(e)s egne og forskerens fortolkning av nettopp dette, i den hensikt å få frem mening; hva det er personene det er snakk om
kan ha orientert seg mot eller ønsket å få frem. Avhandlingen er formet utfra en ide om at
tynne og tykke beskrivelser, data og analyser kan supplere hverandre, altså at de på hver sin
måte kan gi oss innsikt som vi kan lære av: om betydninger av klær og unges identitetskonstruksjoner.
delmålet i avhandlingen. Når det gjelder spørsmål om relevansen av det å være i bevegelse fra barn til voksen for utsagnene om
klær og identitet så vil det belyses slik dette ”identitetstemaet” gjøres relevant av de unge selv i sine beskrivelser av klær.
Innledning
1.3
23
Avhandlingens struktur
Utarbeidelse og frembringelse av tekst og argumenter i avhandlingen har foregått over lang
tid, og vært preget av mange revurderinger og sirkelbevegelser. For å lage en fremstilling
som følger en rettere linje har jeg valgt å strukturere avhandlingsteksten i fire deler, en teoretisk og tre empiriske. Disse fire delene skal bygge opp hvert sitt ledd i det hovedargument
som avhandlingen fremfører: at en kontekstsensitiv fortolkning, med utgangspunkt i den senwittgensteinske språkmodell som plasserer mening i bruk, er nødvendig for å kunne gripe det
identitetsrelaterte i språkspill som unges utsagn om klær er festet ned i hverdagslige praksiser.
Del I: KLÆR, IDENTITET OG DET DISKURSIVE: TEMATIKK, TEORI OG METODOLOGI gir det teoretiske og metodologisk anslag og fundament for denne påstanden. Både for valg av tematikk, tilnærming i studien, og de perspektiver som forskningsspørsmålene hviler på: a) teorier
og empiriske studier om klær, identitet og forholdet mellom dem, b) forholdet språk og ”virkelighet” i samfunnsvitenskapen og det sen-wittgensteinske perspektiv samt c) metodologiske betraktninger i tilknytning til dette og studiens datamateriale. Del I redegjør altså for og
svarer på avhandlingens teoretiske og metodologiske spørsmål og anliggender, begrunner
relevansen for utviklingen og reformuleringen av de empiriske undersøkelsesmålene og sier
noe mer om det analytiske design og verktøy jeg skal bruke.
I de tre påfølgende empiriske delene forfølges hver av de tre definerte undersøkelsesmål for
avhandlingen.
DEL II: MØNSTRE I UNGES UTSAGN OM KLÆR – SPØRRESKJEMA OG ’TYNT’ BESKREVNE
SPRÅKSPILL
gir tynne beskrivelser av data fra spørreskjemaundersøkelsen. Hensikten med
delen er tredelt: 1) Identifisere og presentere empiriske mønstre av unges svar på to spørsmålsbatterier om henholdsvis egne og andres klær i spørreskjemaundersøkelsen og fordelinger i forhold til identitetskategoriene kjønn, skoletilknytning og interesse for klær. 2) Presentere tentative fortolkninger av dette mønsteret i lys av henholdsvis kontekstuavhengige og kontekstavhengig antagelse om mening. 3) Skape et utgangspunkt for valg av kategorier og utsagn som kan være interessante å følge analysene i del III.
DEL III: DIVERSITET OG KONSISTENS I UNGES UTSAGN OM KLÆR MENINGSDANNING I ULIKE
SPRÅKSPILL
tar utgangspunkt i kategorier som spørreskjemaet utpeker som sentrale. Først
kleskategoriene ’behagelig’, ’vet ikke’ og ’merker’. Dernest identitetskategoriene ’kjønn’ og
’interesse for klær’. Fra dette utgangspunktet identifiseres regulariteter i de unges svar om
egne klær på de åpne spørsmålene i spørreskjemaet og i intervjuene. Gjennom en undersøkel-
24
se av hvordan de unge bruker disse kategoriene, i åpne spørsmål i spørreskjemaet og i intervjuene, vises hvordan bruken varierer kontekstuelt og de kontekstuelle aspekter som bidrar til
meningsdanning omkring dem identifiseres. Analysen begynner med tynne beskrivelser der
forekomsten av de unges bruk av enkeltkategorier og utsagn i spørreskjema og intervjuundersøkelsen sammenliknes. Dernest beveges beskrivelsen i retning av de unges utsagn i intervjuene og tykkere beskrivelser utover i kapitlene, først med fokus på skolemiljø, dernest på
kjønn og til slutt på interesse for klær. Hensikten med del III er flerdelt. Delvis skal den presentere intervjumaterialet og de gruppevise og personspesifikke mønstre i det. Delvis skal
den bevege seg mot en konkret analyse som skal vise utsagns kontekstavhengighet der det
analytiske skillet mellom tematisk og situasjonelle kontekstaspekter benyttes for å fremvise
kontekstuelle variasjoner i svarmønstre (dividuelle aspekter). Først undersøkes variasjoner i
svarmønstre for hele eller deler av gruppen når situasjonell og/eller eksplisitt tematisk kontekst for svar blir forskjøvet. Dernest undersøkes hvordan unge bruker enkelte sentrale begreper litt tykkere i forhold til tematiske og situasjonelle kontekstforskyvninger i intervjuene. I
denne delen påbegynnes også en undersøkelse av variasjoner i utsagn fra enkeltpersoner om
deres interesse for klær. Det vises hvordan en og samme person kan svare variabelt mens
andre kan svare svært konsistent og den kontekstuelle meningsdanningen omkring dette diskuteres.
DEL IV: UNGES BESKRIVELSER AV KLÆR I KOMPLEKSE SPRÅKSPILL: SUBJEKTER I SITUERTE
DIALOGER OG INDIVIDUALITETENS DYNAMIKK
tar utgangspunkt i to intervjuer med Hanne og
Harriet, Anna og Angelica og følger prosesser i deres beskrivelser av klær, hverandre og andre gjennom intervjuet. Hensikten er å fremvise hvordan meningsproduksjonens kontekstavhengighet skaper kontekstavhengige variasjoner av enkeltpersoners perspektiver og handlemåter og peke på hvilke kontekster og kontekstuelle aspekter som frembringer meningskonsistens omkring disse jentene og deres utsagn om klær. Beskrivelsen er rettet mot disse jentenes diskursive identifikasjoner, konstruksjoner, essensialiseringer og konsistensforvaltning
gjennom interaksjonelle forløp og øyeblikk hvor den situasjonelle og tematiske kontekst for
utsagnet overlapper. Diskusjonen og analysen av identitet munner ut i en beskrivelse der det
skilles mellom enkle og komplekse språkspill, og der individualitet forstås som et komplekst
språkspill der flere dividualiteter fra enkle språkspill bringes sammen. Avhandlingens ressonement er nettopp organisert omkring begrepene tynne og tykke beskrivelser for å vise at
man må ha tykke beskrivelser og gjøre kontekstsensitive fortolkninger for å kunne skille mellom de enkle og komplekse språkspill som gjør det mulig å beskrive og forklare hvordan individualitet frembringes i hverdagslige praksiser.
DEL I: KLÆR, IDENTITET OG DET DISKURSIVE:
TEMATIKK, TEORI OG METODOLOGI
”Understanding is always against a backdrop of what is taken for granted, just relied on.
Someone who lacks this background can always come along and so the plainest things can
be misunderstood (…) When the misunderstanding stems from a difference of background, what needs to be said to clear it up articulates a bit of the explainer’s background
which may never have been articulated before” (Taylor 1993: 162).
Denne delen plasserer avhandlingens tematikk, spørsmål og anskuelsesmåter inn i den akademiske kontekst der de er skrevet og begrunnet som relevante og interessante. Utgangspunktet er det empirisk og tematisk orienterte spørsmålet som avhandlingsarbeidet sprang ut av:
Hvordan ’forstår’ og ’bruker’ unge, i overgangsfase mellom barn- og ungdomstid, klær som
symbol på egne identiteter? I henhold til litteraturen på området var nettopp klærnes symbolske og kommunikative aspekter fremhevet som viktige. I forhold til dette og ungdom spesielt var mange diskusjoner orientert om den relative betydning av klærnes bruks og symbolaspekter, hvordan de symbolske aspekter var sentrale i de unges identitetsprosjekter og hvordan det de unge valgte kunne indikere utviklingstrekk som individualisme, kollektivisme,
materialisme: dvs. i hvilken grad og på hvilke måter unge så på sammenhengen mellom hva
de hadde og hvem de selv og andre var. Det lå videre innbakt en antagelse i prosjektet om at
unge menneskers beskrivelser av egne og andres klær i spørreskjema og intervju kunne gi
kunnskap om sammenhenger mellom forbruk og identitet i disse unges liv. Spørsmålet som
etter hvert meldte seg var hvordan det de unge svarte om klær kunne knyttes til deres forbruk
og forbrukspraksiser og hva det var ved deres identiteter et slikt materiale kunne belyse:
Hvordan kan unges utsagn om klær, mønstre, og variasjonene i dem, forstås og vises å ha
mening i relasjon til deres identiteter? Ulike teoretiske tekster tilbyr fortolkningsvokabular
og rammeverk som knytter an til disse spørsmålene. Min utfordring var å sortere hvilke ”alternativer” som fantes, og velge ut noe som var retningsgivende for hvordan jeg skulle handle. Herav kommer avhandlingens teoretiske spørsmål: hvordan en skal forstå meningsytringer
i et vitenskapelig rammeverk? Via søk i litteraturen om klær og identiteter fant jeg etter hvert
frem til perspektiver og empiriske arbeider som adresserte spørsmålet om hvordan det de
unge sa om klær kunne knyttes til deres identiteter mer eksplisitt og direkte enn mange andre:
26
særlig ble jeg inspirert av arbeider innenfor den diskursanalytiske (DA) og/eller konversasjonsanalytiske (CA) tradisjon (jfr. Potter og Wetherell 1987; Antaki og Widdicombe 1998,
Wooffitt 2005). Det analyseverktøy for talehandlinger som disse presenterte, ble viktig i avhandlingsarbeidet og bidro til at jeg ble opptatt av ulike meningsteorier. Samtidig var det utfordringer forbundet med å bruke disse arbeidene til å belyse denne avhandlingens tematikk
og spørsmål. For det første fordi de førte vag dialog med teorier om forbruk og oppvekst. For
det andre fordi de utelukkende var konsentrert om intervjubasert materiale. Det brakte mitt
fokus tilbake til den mer temaspesifikke litteraturen om forbruk og klær. Jeg begynte å se på
hvilke fortolkningspraksiser som var ”vanlige” i analyser om klær og identitet når spørreskjema og intervjumateriale var basis. De refleksjoner jeg gjorde meg omkring dette er hva
denne del I skal handle om. Den gir en skisse av hvordan foreliggende arbeider har behandlet
temaet klær og identitet og skal gjennom det vise hvorfor avhandlingen teoretiske spørsmål
om hvordan en skal forstå meningsytringer i et vitenskapelig rammeverk og disses relasjon til
praksiser og et begrep som identitet ble sentralt. Videre skal den si noe om hvorfor jeg som
svar på dette mente det var viktig å anvende et sen-wittgensteinsk perspektiv på mening og
hvorfor jeg mener det var viktig å la det være retningsgivende for logikken gjennom hele arbeidet. Delen skal tilsutt beskrive hvordan jeg har tenkt omkring avhandlingens metodologiske spørsmål: hvordan skal data fra spørreskjema og intervju skal behandles når en forfekter
et slik perspektiv på mening. Delen er strukturert i tre kapitler som knytter an til de tre anliggender for avhandlingen som ble skissert innledningsvis.
Kapittel 1: ”Identitet, klær og tidlig ungdomstid”, gir en beskrivelse og begrunnelse for avhandlingens tema og gjenstandsfelt og presenterer relevante teoretiske perspektiver og litteraturbidrag på feltet.
Kapittel 2: ”Språk og mening”. I dette kapittelet redegjør jeg for ulike ”menings” eller språkteorier som jeg mener er i anvendelse i det fortolkningsarbeid forskere utfører i empiriske
studier om forbruk og identitet, og begrunner mitt eget valg av det sen-wittgensteinske meningsperspektivet.
Kapittel 3: ”Metodologi og analysemodell” konkretiserer hvordan jeg omsatte de teoretiske
kunnskapsforslagene fra språk-som-praksisperspektivene til ”praksis” og hvordan jeg tenkte
omkring det å la dette perspektivet være førende i den praktiske behandlingen og fortolkningen av de ulike typer av data jeg hadde tilgjengelig; spørreskjema og intervjudata.
2
Identitet, klær og tidlig ungdomstid
I dette kapittelet skal jeg gi en beskrivelse og begrunnelse for denne avhandlingens tema og
gjenstandsfelt og trekker på kunnskap generert fra tre fagfelt: modernitet og identitetsteori,
forbruksteori og klesforskning, samt teori om barndom/ungdomtid. Jeg skal begynne med å
vise til anskuelsesmåter i offentlige og faglige debatter som var med å forme prosjektet i utgangspunktet. Dernest er diskusjonen orientert mot spørsmål som de uliketeoretiske perspektiver og litteraturbidrag har brakt frem som sentrale hva angår relasjonen mellom klær og
identitet i tidlig ungdomstid; særlig de mekanismer, regulariteter og variasjoner som fagfeltet
oppfatter som tvetydige eller paradoksale og som bidro til å bringe fokuset i prosjektet mot
akademisk og praktisk frembringelser av individualitet.
2.1
Debatter om ung identitet og forbruk – et riss
En spørreundersøkelse, som ble mye referert i mediene i den perioden hvor jeg gjorde mine
undersøkelser, meddelte at en stor andel tenåringer, og i særdeleshet jenter, oppga shopping
som sin hovedinteresse. Dagbladet presenterte undersøkelsen slik:
”I en undersøkelse utført av amanuensis Trond Blindheim ved Norges Markedshøyskole,
oppgir 74 prosent av tenåringene at shopping er deres favorittaktivitet på fritida” (Dagbladet 17.7.1999).
Sitatene under er eksempler på hvordan to ulike personer, som ble referert i avistekster som
fulgte, ”leste” og (re)formulerte undersøkelsen.
”Det er tankevekkende når tre av fire norske tenåringsjenter oppgir shopping som sin viktigste hobby! Det sier barneminister Valgerd Svarstad Haugland, som nå vil redusere reklame mot barn og unge. I går nedsatte regjeringen et utvalg som skal utrede tiltak for å
redusere det kommersielle presset mot disse gruppene (Bergens Tidende 6.11.1999).
”’Jeg så det, og det kan da vel ikke være mulig?’ Utsagnet skriver seg fra et radiointervju
med Dag Solstad, og det refererer til en undersøkelse der tre av fire unge jenter oppgir
shopping som sin hovedinteresse. Det er jo sjokkerende nok. Men minst like interessant
var forfatterens hoderystende vantro (…) Han begrep den ikke. (…) Solstad har rett, han
er rett og slett nødt til å ha rett, når han sier: ’Det kan ikke være slik’ til en sosiologisk undersøkelse som ganske sikkert oppfyller alle nødvendige krav til vitenskapelighet. Jentene
28
har bare svart slik de rimeligvis må tro at det er forventet av dem. Det er ikke de som har
funnet på at man realiserer seg selv gjennom kredittkort. Noen har vært der og fortalt dem
det. (…) Det kommer øyeblikk i alle menneskers liv, der hva vi kjøper, blir dumt og meningsløst, og hva vi tenker, blir stort og viktig. Derfor er også det shoppende mennesket en
markedsføringskonstruksjon. Det kan påvirkes gjennom et utall meningsmålinger, det kan
være premissleverandør for politiske og filosofiske spørsmål, det kan slå oss med undring,
fascinasjon eller vantro; det vil likevel bare være nok en bekreftelse på vår store tids sannhet: Kapitalen har alltid rette svar. Men bare på kapitalens egne spørsmål” (Anders Heger,
”Fritanker”, Dagsavisen 10.9.2000).
Gjennom hele 1990-tallet ble det ført hyppige debatter om ungdoms forbruk i avisene. Sitatene over viser eksempel på en konstruksjon av unge der vekten legges på at de er ytreorienterte, lettmanipulerte og problematisk svake, og at de måtte reguleres og beskyttes fra farlige
samfunnskrefter. En slik konstruksjon var ganske vanlig og utbredt i den norske avisdebatten
i denne tiden (Storm-Mathisen 2006). Mange avisartikler om ungdoms forbruk slo fast at motepresset blant unge hadde økt, at shopping var blitt deres fremste fritidsaktivitet, og at kjøpepresset syntes å være stort. Ungdoms ønsker om merkeklær, jentenes bare mager og guttenes
sagging ble omtalt med bekymring og andre lands praksis omkring skoleuniform eller innføring av lover som regulerte unges påkledning ble lansert som mulige løsninger. 5 Fra dette
ståstedet var det snakk om at de unge lett falt inn i ferdiglagde kommersielle identiteter og
lett trodde at man kunne kjøpe lykke, identitet og en følelse av tilhørighet. 6 De unge ble
konstruert som en svak gruppe som måtte beskyttes gjennom lovverk (f.eks. fra kjøpepress og
seksualisering), og som måtte reguleres (f.eks. skoleuniform) og læres opp til å håndtere den
kommersielle virkeligheten (f.eks. bevisstgjøring gjennom forbrukerkunnskap i skolen). Sterke stemmer i disse avisoppslagene var representanter fra forvaltning og organisasjoner som
hadde eller tok ansvar for norske barns oppvekstmiljø (barneog familieministeren, barneombudet, organisasjoner som Fremtiden i Våre Hender og journalister osv). Barn og unge
betraktes som svake både fordi de er under utvikling og fordi at deres forbruk, fordi de ikke
er økonomisk selvstendige, vil kunne belaste familieøkonomien. Man kan si at denne siden
av debatten italesatte det som et viktig samfunnsanliggende å skjerme barn og unge (og deres
foreldre) fra kjøpepress, som blant annet vises ved at det i denne perioden ble nedsatt et offentlig utvalg som utredet mulige tiltak i forhold til dette (NOU: (2001). Parallelt med den
ovenfornevnte konstruksjonen, men mer perifert i den norske avisdebatten, fantes også en
konstruksjon der de unge ble fremstilt som kreative, søkende identitetsskapende og kompetente aktører i det kommersielle landskapet som relativt trygt kunne få spillerom for sine ønsker og handlinger. Denne konstruksjonen ble særlig båret frem av kommersielle aktører og
5
Her ble det for eksempel vist til England med skoleuniform, til staten Virginia i USA hvor det var innført en lov mot sagging
og ”uanstendig fremvising av undertøy” og kroppsdeler og til Frankrike som hadde innført lovforbud mot visse typer religiøse
plagg.
6
Interessant nok foregikk det parallelt med dette en debatt om lovforbud av etniske plagg på skolene eksempelvis med referanse
til Frankrikes innføring av lover mot visse typer av religiøse plagg (eksempelvis ”burka”). Bekymringen for at de unge er på-
29
delvis av samfunnsforskere. Kommersielle aktører ble for eksempel sitert på at de unge hadde
”egne frie valg”, og at hvis det var noe problem så lå ”ansvaret hos foreldrene”. Enkelte forskere som ble referert og sitert betonet de unges egne bidrag i konstruksjon av mening omkring klær. At slike argumenter fra forskere kunne likne på og/eller legitimere argumenter fra
ulike kommersielle aktører kan ha medvirket til at de likevel var relativt perifere i oppslag om
ungdoms forbruk. Avissitatet nedenfor er imidlertid et slikt eksempel:
”Det er ikke for sjov, at teenagere går så meget op i deres tøj, sko og mobiltelefon. De materielle symboler er nemlig i høj grad med til at skabe de unges identitet og vise andre,
hvem de er.
− Tøj og udseende handler om identitet, og i dag er identiteten ikke længere noget,
man har med sig fra sin baggrund. Selv om far eller mor er landmænd, bliver man ikke
nødvendigvis landmand selv. Identitet er derimod blevet noget, man selv kan udforske og
definere, siger Niels Ulrik Sørensen fra Center for Ungdomsforskning.
De unges identitet bygges ikke op som et hus, hvor man lægger sten på sten, indtil
man står med noget solidt og langtidsholdbart. Det gælder i stedet om at holde identiteten
åben − at holde mulighederne åbne, fordi det omskiftelige er blevet et livsvilkår.
− Hvis man kombinerer et par Nike-sko og et par Diesel-bukser, er der næsten frit
valg på alle hylder i Jack & Jones eller Vero Moda, når man skal finde sin helt egen
unikke T-shirt, mener sociolog Rie Frilund Skårhøj, som står bag undersøgelsen
’Generation Happy?’.
Niels Ulrik Sørensen fra Center for Ungdomsforskning er enig.
− Idealet er at have en unik stil, og der er mange strategier til at få det. En af dem
handler om at købe det rigtige mærketøj, men der er også andre, som ikke nødvendigvis er
så dyre. Man kan købe genbrugstøj eller være punker. Det, at man ikke bruger mange
penge på tøj, behøver altså ikke at betyde, at man bliver holdt udenfor. Men det kræver, at
man kan finde en alternativ strategi til at skabe sin identitet. Og jo færre penge, man har,
desto mere kreativ skal man være, siger han” (Fyens Stiftstidende 11.3.2007).
Argumentet om at unge er kreative, selvstendige og aktive aktører i sin befatning med forbruk som verktøy i identitetsforming er, som jeg skal si mer om i det videre, imidlertid utbredt i mange av samtidens kulturteoretiske perspektiver og arbeider. At forbruk og kommersialisering har bredt om seg i samfunnet vårt de siste 30 år, er et generelt akseptert faktum. Koblingen mellom forbrukspraksiser og moderne identitet, og betydningen av forbruket
i forming av moderne identiteter, er også mye fremhevet i teoretisk litteratur. Noen røster
fremmer denne koblingen sterkt (Baudrillard & Poster 2001; Bauman 1988; 1991; Bourdieu
1984; Gabriel & Lang 1995b; Giddens 1991; Miles 1995; Miller 1987) mens andre er mer
kritiske (Gronow & Warde 2001; Lodziak 2002). Substansielt dreier diskusjonene om dette
forholdet omkring minst to spørsmål, som også henger sammen: Det ene angår sammenhengen mellom forbruk og identitet, hvor sterk den er, i forhold til hva og hvor den gjelder. Det
andre er knyttet til vår frihet som aktører, vår frihet til å velge våre uttrykk for identitet: hvor
tvunget klær som kan være til hinder for deres utvikling på en eller annen måte kan i så måte sies å være et fellestrekk både ved
den debatt som har populærkulturens ungdom i fokus og den som har en annen kulturs/religions ungdom i fokus.
30
frie vi er til å gjøre annerledes, styre hvordan vi blir lest av andre osv. 7 Når det gjelder begge
spørsmål kan en si at ungdomstid og ungdomsspesifikke klær ofte vises til som eksempel på
en sterk moderne kopling mellom forbruk og identitet som også synliggjør debattene om individualitet, og vår sosialt kontingente handlingsfrihet. Svarene som litteraturen tilbyr om
dette varierer imidlertid med ulike konseptualiseringer av hva identitet og forbruk er og kan
studeres som.
2.2
Identitet
En tese i teorier om modernitet og sosialisering, er at moderniteten har brakt med seg en bevegelse der vi ikke lengre forstår identitet som noe gitt men som identifiseringer forstått som
en prosessuell enhet (Ziehe 1989, 1991, 1993). I dette perspektivet er ikke identiteter sett som
fikserte enheter som eksisterer med essensielle og universelle kvaliteter, men snarere noe som
blir konstituert og gjort virkelig gjennom ulike representasjoner, - språk først og fremst. Giddens hevder at selvidentitet kan sees som noe som eksisterer og gjøres virkelig, viktig og ”observerbart” i vår tid gjennom folks refleksive selvfortellende prosjekter og arbeid for å opprettholde koherens (Giddens 1991: 53, 76). Enheten og koherensen oppnår vi selv når vi i
enhver bestemt situasjon ser tilbake og evner å ”construct a comforting story or ’narrative of
the self’ about ourselves” (Hall 1992: 227). I det identitetsformende prosjektet er mange aspekter viktige, for eksempel ideer om hva det vil si å være en person, hva en person er, hvordan man tenker man vet noe om en person, hvordan man gjør det å være en bestemt type person og hva slag situasjoner og relasjoner man er i. Her kan det være greit å skille mellom subjektivitet som våre begreper om hva det er å være en person, og identitet mer betegner hvordan vi beskriver og gir mening til oss selv og blir beskrevet/gitt mening av andre (jfr. Barker
2003:10). Ressursene vi bruker til å forme det materielle uttrykket for et gitt identitetsprosjekt
er språket og kulturelle praksiser (eksempelvis med objekter som klær), - dvs. ressurser med
sosial karakter (Barker 2000: 222). Bruken av standardiserte markører, særlig de som har å
gjøre med kroppslige attributter som alder og kjønn, er fundamentale (Giddens 1984: 282283). Å utforme identitet handler om hvordan man utformer likhet og forskjellighet, hva man
har felles med noen og som gjør en forskjellig fra andre, hva man konstruerer som essens og
mer flyktige trekk og hvordan en forvalter dette med konsistens over tid. ”Identities are discursive constructions that change their meanings according to time, place and usage” (Barker 2003:221). En analytisk tilnærming til identitet som baserer seg på en slik forståelse må
7
Når det gjelder spørsmål om aktørers relative frihet til å handle er det verdt å merke seg forskjellen mellom begreper som ser
handlinger som er frie i betydningen ’ikke determinert’ og handling forstått som en sosialt konstituert kapasitet til å handle (Barker 2000:236). I analytisk og teoretisk forstand er den førstnevnte er uholdbar fordi menneskelig frihet og handling ikke kan sees
som uavhengig fra språk og de sosiale sammenhenger de er en del av. Det er mer fruktbart å operere med en betydning av fri
som ’kunne ha handlet annerledes’.
31
følgelig plassere disse narrativene om selvet i sentrum. I tillegg skal jeg hevde at det er viktig
og fruktbart å undersøke hvordan disse narrativene er formet i og former sine spesifikke kontekster og hvordan identitet kan vises å være noe som personer er orientert mot når de beskriver (Widdicombe 1995).
For å kunne si noe om hvordan identitet kan vises å være noe som personer er orientert mot
når de beskriver er det nyttig å se på begreper og aspekter som ofte er blitt forbundet med
identitet utover det som har med identitetskategorielle identifikasjoner og utforminger å gjøre.
2.2.1 Identitetsbegrepets historiske utvikling
Hall beskriver en historisk bevegelse i identitetsbegrepet via tre subjektbegreper:. opplysningssubjektet, det sosiologiske subjektet og det postmoderne subjektet (Hall 1992:275−276,
281−291). Hall understreker at disse er grove forenklinger og at han ser utviklingen fra en
bestemt posisjon i den hensikt å vise hvordan en de-sentrert definisjon av identitet gjør seg
gjeldende utover i sen-moderniteten (Hall 1992:281. Jeg skal si litt om dem nedenfor.
Om førmoderne tid er det vanlig å hevde at en persons status, stilling og posisjon skygget
over følelsen av at man var et selvstendig individ. Moderniteten derimot blir ofte sett i sammenheng med individualismen. Individualismen peker mot en ny forståelse av personer der
individet som subjekt og individets identitet er skutt frem. Det er dette Hall betegner som
”opplysningssubjektet” (the enlightenment subject). Ifølge Hall er ”opplysningssubjektet”
nært knyttet til ideen om til det kartesianske rasjonelt tenkende subjekt, og Lockes definisjon
av individer med identitet som forble det samme og var kontinuerlig med sitt subjekt. ”Opplysningssubjektet” anses å ha en stabil følelse av sin egen identitet, forstått som selvets senter,
og plass.
Med darwinismens vektlegging av naturens fornuft og sinnet i den menneskelige hjerne vokste det frem en kritikk av at det kartesianske subjekt for at det ikke ga rom for kontakt mellom
subjekter. Det sosiologiske subjekt som, ifølge Hall, oppsto fra dette, var svar på:
”… voksende kompleksitet i den moderne verden og en forståelse av at subjektets indre
kjerne ikke var autonom og selvtilstrekkelig, men noe som ble formet i relasjon til ’signifikante andre’, som medierte til subjektet verdier, meninger og symboler − kulturen − i
den verden han/hun levde” (Hall 1992:275).
32
Mead, Cooley og de symbolske interaksjonistene utpekes som de mest sentrale utviklere av
dette sosiologiske subjekt. Deres syn om at identiteten formes i interaksjon mellom selvet og
samfunnet, - altså en interaktiv og sosial forestilling om identitet og selvet, representerer nettopp den klassisk sosiologisk forståelse av identitet. Subjektets indre kjerne eller essens, ”det
virkelige jeg”, sees ikke som selvstendig eller tilstrekkelig, men som noe som blir formet og
modifisert gjennom en kontinuerlig dialog med den kulturelle verden ”utenfor” og de identiteter som tilbys der. Mead og Cooley la vekt på hvordan individer ble formet subjektivt gjennom medlemskap og deltagelse i sosiale relasjoner, og hvordan prosesser og strukturer opprettholdes av rollene som individene spiller i disse. Denne sosiologiske definisjonen av identitet kobler sammen ”innside” og ”utside”, den personlige og den offentlige verden. Ideen er
at når vi plasserer oss selv inn i de kulturelle identiteter som tilbys oss, og gjør dem til en del
av oss selv (ved å internalisere deres meninger og verdier), får vi hjelp til å justere våre subjektive følelser med de objektive stedene vi besitter i den sosiale og kulturelle verden. Identitet ”syr” på denne måten individet inn i strukturen. Identitet blir noe som stabiliserer både
subjektene og den kulturelle verden de bor i, ved at den gjør dem gjensidig mer enhetlige og
forutsigbare (Hall 1992:276).
Mange mener at identifikasjonsprosessen i dag, den måten vi plasserer oss selv inn i kulturelle identiteter, er mer åpen, variabel og problematisk enn den var på Mead og Cooleys tid.
Med referanse til Giddens, Harvey og Lauclau hevder Hall at den postmoderne verdenen karakteriseres av diskontinuitet, fragmentering, brudd og de-lokalisering. De identiteter som
tidligere garanterte for subjektiv konformitet og objektive kulturelle behov, brytes opp som
resultat av strukturelle og institusjonelle forandringer. I stedet produseres et stort utvalg av
subjektposisjoner for individene, som igjen produserer ”det postmoderne subjektet”. Det
postmoderne subjektet presenteres for flytende multiple identiteter som alle er potensielt mulige, og som vi kan identifisere oss med i en avgrenset tid før vi endrer vår identifikasjon til
noe annet. Identitet blir noe som er historisk, og ikke biologisk, definert. Det postmoderne
subjektet blir, i kontrast til de to andre identitetsbegrepene, forstått med en mer åpen identitetsstruktur. Det er ikke snakk om en fiksert, essensiell, fast eller enhetlig identitet, men snarere om fragmenter av, ikke bare en, men av flere, tidvis motstridende identiteter. Den helt
enhetlige, fullendte, sikre og sammenhengende identiteten er ifølge det postmoderne perspektivet en fantasi om essens. Hvis vi føler at vi har en enhetlig identitet, så er det fordi vi konstruerer en behagelig historie for oss selv − ikke fordi identiteten er enhetlig (Hall 1992). Samtidig kan personers refleksive selv-fortellingsprosjekter og arbeid med opprettholdelse av koherens forstås som at selv-identitet er og gjøres til noe reelt, viktig og ”observerbart” i vår tid
33
(Giddens 1991). Utviklingen av det postmoderne identitetsbegrepet er også nært knyttet til
vitenskapens ontologiske og epistemologiske dreining i retning av språket. 8
I henhold til Halls skisse kan utviklingen av identitetsbegrepet oppsummeres som en endring
fra vektlegging av noe fast til noe mer prosessuelt: fra det individuelle/indre (essens noe vi
er) til noe mer sosialt og ytre ved identiteten (konstruksjon, noe vi gjør), og som en bevegelse
fra forestillingen om en enhetlig og stabil identitet til mer fragmenterte, foranderlige og narrativt fremførte identiteter.
Individ, individualitet, individualisme og identifisere – en begrepsavklaring
Etymologisk kan identitetsbegrepet føres tilbake til det latinske idem (som betyr det samme,
likhet eller kontinuitet) og til individ (som betyr det udelelige, det unike) (Stafseng 2001;
Williams 1976). Spenningen mellom disse betydningene og betydningene til beslektede begreper er ofte referert i arbeider om identitet i dag og virker inn i den analytiske bruken av
begrepet: eksempelvis ved at man tenker om aspekter ved identitet gjennom dikotomier som:
individualitet – likhet tilhørighet, sosial/kollektiv identifikasjon, indre – ytre, enhetlig- fragmentert, ytre – indre, stabil –foranderlig osv. Fordi ikke bare begrepet identitet men også
begrepene individualitet og individualisme er sentrale i denne avhandlingen er det nødvendig
å definere dem litt nærmere før jeg bringer diskusjonen av identitetsbegrepet videre.
Ifølge Williams blir nettopp mange påstander om ”individet” i dag utydelige ved at man
blander sammen betydningen av individualisme og individualitet. Individ har i følge Williams
(1976) tre betydninger; 1) noe som ikke skal skilles, 2) atom og 3) det som indikerer en enkelt person som kan skjelnes fra andre. Begrepet individualitet springer ut av de komplekse
meninger knyttet til utviklingen av individbegrepet som understreket både en unik person og
hans udelelige (indivisible) medlemskap i en gruppe. Jeg skal i denne avhandlingen se individualitet som noe som er knyttet til moderniteten, til det å være en kropp og til det kontinuerlige som er involvert i det å være i relasjoner; treffe på de samme personer igjen og igjen
som man har en historie med og regner å forstette å ha en relasjon til. Individualisme har en
kortere historie enn individualitet og refererer til bevegelsen av liberal og økonomisk tankegang, dvs en ideologi som utviklet seg sammen med moderniteten og kapitalismen og som
understreker retten og kravet til det å være unik, - en teori ikke bare om abstrakte individer
8
Hall relaterer desentreringen av subjektet og relasjonen mellom individet og samfunnet (The Cartesian dualism) til 5 prosesser:
1)marxistisk tenkning som tok avstand fra tanken om individuell handling
2) til bidragene fra Freud og Lacan om selvet som et produkt av ubevisste prosesser over tid - identifisering- identifisering
3) til Saussures argument om at språket er sosialt og ikke et individuelt system. Identitet er strukturert som språket og mening er
ustabilt
4) til Foucault’s tanker om disiplinær makt som isolerte og individuerte det individuelle subjekt
5) til feminisme som politiserte subjektivitet, identitet og identifikasjonsprosesser.
34
men også om at individuelle tilstander og interesser har en forrang (Williams 1976: 165). 9
”Det handler altså om vektlegging på individets rettigheter, muligheter og ansvar, men også
om individuell subjektivitet, at hver enkelt tolker virkeligheten på sin måte, og at denne tolkningen legges til grunn for handling” (Lauvdal og Winger 1989:14-15). Kollektivisme forstås gjerne som individualismens motsetning. Kollektivisme viser til teorien om at samfunnet
bør eie produksjonsmidlene; ideen om at hensynet til fellesskapet, samfunnet bør gå foran
hensynet til enkeltindividet (Guttu 1993). Men det kan også knyttes til en forståelse av at folk
er helt ut sosialt determinert (Alexander 1990 i Krange 2004). Å sette individualitet opp som
en motsetning til kollektivitet er derimot mer uheldig og problematisk fordi kollektivitet konnoterer et element ved hva vi gjerne forstår individualitet som: medlemsskap i en gruppe. Begrepet identifisere kommer, som identitet, av det latinske ordet idem - som altså betyr det
samme, og fra ficere- som betyr gjøre, og kan i følge riksmålsordboken ha to betydninger: 1)
fastslå hvem en person er; gjenkjenne og 2) betrakte seg som identisk; gjøre seg til ett; ha
samfølelse med.
2.2.2 Identitet som analyse- og praksiskategori
I sosiologisk praksis er den analytiske bruken av begrepet identitet mer mangfoldig enn den
historiske skissen til Hall antyder, - ulike konstruksjoner gjøres gjeldende, og ulike elementer
ved disse konstruksjonene trekkes frem. Noen ganger argumenteres det for eller imot sosial
interaksjonistiske, den psykodynamiske forståelsen og/eller den postmoderne forståelsen av
identitet (for eksempel når det argumenteres for eller imot påstander om at moderne identiteter faktisk preges av å være fragmenterte og/eller hele konsistente og/eller orientert mot individualisme eller kollektivisme (Frosh 2000; Johansson & Miegel 1992; Krange 2004), andre
ganger brukes de sammen for å vise til ulike ”nivåer” av identiteten. 10 Noen legger vekt på
konsistens eller sammenheng i individers eller gruppers atferd, meninger og ønsker over tid
når de bruker begrepet, mens andre (for eksempel feministisk teori og mer poststrukturalistisk
teori) hevder at dette i for stor grad impliserer en fastlåst og deterministisk forståelse av personer og grupper, og velger derfor å se våre identiteter som flertydige og foranderlige. Når
det gjelder komponenter som trekkes frem, er også eksemplene mange: identitet brukes om
individers og gruppers definisjon av seg selv, om tilskrevet identitet fra andre og i forhold til
9
I følge Hall føyer begrepet individualisme to distinkte betydninger av subjektet sammen: a) som udelelig (opprinnelige betydning; indivisible); samlet innenfor seg selv og som ikke kan deles mer opp eller som ikke kan skilles fra sitt medlemsskap i en
gruppe og b) som særegen, distinkt og unik enhet (moderne betydning); en forskjell fra andre (Hall 1992:281). I sin gjennomgang av de ideer individualismen hviler på viser Lauvdal og Winger (1989) til Lukes (1973) som hevder at dette var forestillinger om enkeltindividets verdi og rett til et ukrenkelig privatliv. De viser også til en sammenfatning Berger P. 1985. Western individuality: liberation and Loneliness. Partisan review 52 av de ideer og erfaringer individualismen uttrykker og kommenterer
10
Ofte søker sosiologene å skille ut ulike nivåer eller komponenter av identiteten. Meads skille mellom I og me er godt kjent.
Goffman synes å skille mellom fire identitetsaspekter hvor de tre første er viklet inn i den siste: 1 hva individet sier, 2, hva individet tenker, 3 hva individet forestiller seg og 4 hva individet ”er’ (Williams 2000). I dag opererer mange med et skillet mellom
individuell, sosial og kulturell identitet i en eller annen forstand (Drotner 1991: 111, Øia 2003), eller skiller mellom: being (identitet), doing (kompetanse), knowing (kvalifikasjon) ( Sven Mørch)..
35
en rekke aspekter og identitetskategorielle atributter som alder, kjønn, mote, livsstil, yrke,
klasse, nasjonalisme, migrasjon, raser og etniske relasjoner. En utfordring i bruk av identitetsbegrepet, og identitetsrelaterte kategorier som alder og kjønn, er at de er kategorier for
både analyse og praksis.
”We live in a world where identity matters. It matters both as a concept, theoretically, and
as a contested fact of contemporary political life” {Gilroy 1997 81 /id /ft ”: 301”}.
Praksiskategorier er det en kan kalle folkelige etiske eller autentiske fordi folk bruker dem i
sine hverdagsliv for å gi mening til seg selv og hvordan de atskiller seg fra andre. Analytiske
eller emiske kategorier (de kategorier som samfunnsanalytikere bruker) er mer atskilte fra
hverdagserfaringen (Geertz 1973; Bourdieu 1991/1977). I vitenskapelige analyser må vi vite
når det er vi opererer med den ene eller den andre, så vi ikke feilaktig postulere at våre analytiske konstrukter er del av virkeligheten til de vi studerer.
Kritikk av postmoderne ”svake” identitetsbegreper som analysekategori
Brubacker og Cooper er opptatt av identitet som analytisk kategori. De hevder at bruken av
begrepet har effekter, ikke bare på språket, men også på substansen i samfunnsvitenskapelige
analyser. Identitet er ifølge dem et for tvetydig begrep, revet mellom harde og løse meninger,
til å fungere godt for kravene til sosiale analyser. I sin gjennomgang av hva akademikere i
dag mener når de bruker termen identitet, identifiserer Brubacker og Cooper fem nøkkelbetydninger. For å: 1) understreke ikke-instrumentelle handlingsmåter, 2)vise til et kollektivt
fenomen av likhet på tvers av personer eller likhet over tid, 3) peke på kjerne eller fundamentale aspekter av selvet (selfhood), 4) understreke den prosessuelle og interaktive utvikling av
solidaritet og kollektiv selvforståelse eller solidaritet som gjør kollektive handlinger mulige
og 5) for å understreke det kjerneløse, ustabile, multiple, fluktuerende og fragmenterte ved
samtidens selv som blir sydd sammen av diskurser som aktiveres i ulike kontekster
Brubacker og Cooper, lager et skille mellom det de kaller sterke og svake identitetsbegreper
som likner på Halls skille mellom det sosiologiske og postmoderne identitetsbegrepet. De
hevder at brukere av det sterke identitetsbegrepet legger seg tett opptil hverdagsbetydningen
av termen fordi det understreker selvlikhet over tid og personer, med varighet selv om andre
ting forandres, at identitet er noe alle har, at de kan ha det uten å være seg det bevisst, og at
de skaper klare skiller mellom mennesker som er like, og de som er på utsiden av denne likheten (bruksmåte 2 og 3 understreker for eksempel fundamental likhet). Brukerne av det svake identitetsbegrepet, som har dominert de teoretiske diskusjoner de siste år, bryter derimot,
ifølge Brubakcer og Cooper, med hverdagsmeningen og den harde betydningen av begrepet
(for eksempel bruksmåte 4 og 5 som avviser ideen om en fundamental likhet). Det svake
identitetsbegrepet, som for eksempel Hall forfekter, setter ifølge Brubacker og Cooper kjer-
36
nemeningen til begrepet identitet på hodet. Et annet problem de peker på med det svake identitetsbegrepet er at brukerne lett ender opp i en klisjépreget konstruktivisme der det rutinemessig blir indikert at identiteter er multiple, ustabile, avhengige, fragmenterte, konstruere,
forhandlede osv. Brubacker og Cooper hevder at det svake identitetsbegrepet risikerer å bli
mer brukt som et signal på et standpunkt enn som et ord som har mening, blant annet fordi
det blir uten forklaringskraft. For å bøte på dette foreslår de at man bør kunne analysere folks
prat om identitetsrelaterte ting uten å hevde at identiteter finnes og at man bør erstatte begrepet identitet med begreper som er mindre tvetydige og reifierende, og som kan gi en bedre
begrepsmessig klarhet og fremme meningen bedre i sosiale analyser. For eksempel begreper
som: 1) identifisering og kategorisering, 2) selvforståelse og sosial plassering, 3) fellesskap/alminnelighet, 4) connectedness, groupness. Cooper og Brubacker argumenterer altså
for at ordet identitet bør avløses av mer passende analytiske begreper, særlig når man snakker
om identitet i svak, dvs. postmoderne, betydning.
Forsvar for et ”svakt” identitetsbegrep som fanger dialogiske diskursive handlinger
Frønes (2004) hevder på sin side at identitetsbegrepet griper tak i sentrale fenomener og ikke
kan erstattes. 11
”De forholdene som danner kjernen i identitetsproblematikken – individualitet og tilhørighet (enten det refererer til det skiftende eller det bestandige) – gripes nettopp med identitetsteorienes vokabular. Det svake punkt i sosiologiens identitetsforståelse har vært en
manglende evne til å begrepsfeste forholdet mellom det individuelle og det kulturelle (…)
identitetsdynamikken er forankret i kulturelle prosesser og i den politiske økonomi, så vel
som i individuelle bestrebelser” (Frønes 2004:43).
Sosial identitet er både en forming (skapt av sosiale og kulturelle krefter) og en ytring (knyttet til adressater og de dialoger aktørene er en del av). Den sosiologiske utfordring er å fange
opp både handling og struktur, og å ”sette dette forholdet på begrep” (Frønes 2004:46). Frønes hevder at man, for å gripe ”identitetskonstituerende” praksiser må kunne fange både det
regulære og dynamikken mellom kultur og individuelle bestrebelser, både når det gjelder forhold omkring ens særegenheter/autentiske trekk (individualitet, hvordan jeg er spesiell), og
når det gjelder ens tilhørighet (hvem jeg er lik) (Frønes 2004). Sosiologisk teori må kunne
forklare mekanismene, handlingens mening/motivasjon for den som handler, og analysere
dynamikken i forholdet mellom konstruksjon og forankring. Posisjoner og sosiale kategorier
er ikke i seg selv sosiale identiteter hvis de ikke opptrer i diskurser hvor de konstituerer nettopp det. I følge Frønes (2004) er sosiologiens identitetsvokabular godt egne til å betegne
forholdet mellom individualitet og tilhørighet, men ikke identitetsdynamikken mellom det
11
Han viser blant annet til at identitetsbegrepet er et mer altomfattende, diffust, mindre strukturert og statisk begrep en rolle. Rollen angir vår utenfra bestemte plass i strukturen og vår utforming innenfor denne. Identitetsbegrepet er også mer dynamisk enn det frosne begrepet ”posisjon” og mer ”dialogisk” enn det monistiske begrepet
”posisjonering”.
37
individuelle og det kulturelle. Ulempen ved de strukturbestemte forståelser er at de mister
identitet som handling, hvordan identitet kan opptre som essens og være en strategi. Essensialisering, det at vi hevder at noe ”er”, eller at vi ”er” noe selv, om refleksjon forteller oss at det
er historisk og kulturelt bestemt, er en mekanisme som transformerer kultur og historie til
kollektiv eller individuell essens. Selv om vi erkjenner at kulturelle identiteter er konstruksjoner, så er det mangel på analyse av denne transformeringen til essens, hvordan den foregår
(Frønes 2004:39): ”Den sosialsemiotiske dynamikk som ligger i forholdet mellom konstruksjon og essens, er i liten grad representert i sosiologien” (Frønes 2004:48). Selv om det er en
bevegelse mot fokus på slike prosesser i sosiologien (her viser Frønes eksempelvis til Pierce
når det gjelder tegn) hevder Frønes at det sosiologiske perspektiv har beholdt ideen om sosiale strukturer som influerer på sosiale prosesser. For å bøte på dette bør sosiologisk teoretisering ifølge Frønes ”samle trådene i de ulike forståelser av identitet, bygge ut det identitetsteoretiske vokabular og i større grad forstå identitetsdannelse som sosiokulturelle prosesser”
(Frønes 2004:27).
”… identitet dreier seg om konstituering av grenser og distinksjoner som i utgangspunktet
ikke er gitt ved tingene selv, i forhold til individuell identitet så vel som i forhold til identifisering med sosiale grupper og kategorier. Hvilke forhold som fyller funksjonene som
grensemarkører, er forankret i sosiokulturelle prosesser” (Frønes 2004:39).
Med henvisning til Butler (1990) påpeker Frønes at individene ikke kan løfte sin utøvelse av
identitet ut fra de diskurser de er forankret i. Hvilke mekanismer og dynamikker som legger
føringer på identifisering og tildeling av identitetsmarkører er knyttet til kultur lokale felt og
den politiske økonomi. Frønes forslår at et tilknytningspunkt for utvikling av det identitetsanalytiske vokabular mot sosiale og symbolske mekanismer og prosesser kan være en kombinasjon av Bakthin-pregede analyser der identitet på den ene siden er forankret i dialoger som
former og formes av individene og på den andre har en adressat i semiotisk betydning. Tilnærminger som er utviklet omkring dette er tema for neste kapittel.
Monistiske og dialogiske identitetsbegreper
Når det gjelder slike, ofte omtalt som sosialkonstruktivistiske tilganger, til identitet kan en
skille mellom ’top-down perspectives’ (ofte Foucault inspirerte og kritiske) som er opptatt av
hvordan folk blir posisjonert og påvirket av diskurser og ’bottom-up’ perspektiver som bruker
etnometodologi og konversasjonsanalyse i ulike former for å undersøke hvordan identitet er
et oppnådd fenomen (Goodwin 2006). Disse perspektivene er opptatt av å se personer, ikke
som passive mottakere av normer, men som aktive bidragsytere og aktører som deltar i konstruksjonen av seg selv og utfordrer dikotomiske og dualistiske forestillinger om oss (eksempelvis om kjønn). Jeg vil hevde at ’bottom up’ tilgangene er de som best kan tjene formålet
38
med å belyse det prosessuelle i våre identitetskonstruksjoner. Det sentrale for forskere som
jobber i den siste tradisjonen er at de, når de bruker folkelige kategorier for personer (kvinne,
mann leder osv), må demonstrere analytisk hvordan disse kategoriene er relevant del av den
analyse som menneskene de studerer gjør på ’scenen’. Sosiale strukturer utenfor snakket behandles ikke som forklaringer i seg selv. Analytikeren skal ikke tvinge sosiale kategorier over
det materialet som studeres men bør snarere gjennom analyser av konverserende aktiviteter
undersøke ”forms of conduct by which persons… display and invoke participants’ orientations to features of the interactional context” som indekserer aspekter av identitet (Schegloff
1997:182). Snarere enn å starte med ideologier om kjønn og makt bør man begynne å analysere for å finne ut hva deltakere i en interaksjon ”understand themselves to be doing in it,
what sort of interaction they show themselves to be collaboratively constructing (Schegloff
(1998: 412). I denne tradisjonen der man snakker om talk-in-interaction og ser språket som et
atferdsmessig mer en symbolsk domene blir identitet spesifisert på ulike måter: en måte å
referere til å gjøre slutninger om selv og andre, en konstruert fremvisning av gruppe medlemskap eller en retorisk innretning osv (Zimmerman 1998). Når det gjelder analyser av identitet
i relasjon til diskurser, det narrative, skal jeg skillet mellom det en kan kalle monistiske (Butlerinspirerte) og dialogiske (Bakhtin og konversasjonsanalyseinspirerte) analyser av identitet
(Williams 2000:79). Felles for disse er at de åpner for at en kan tenke at personer i enhver
gitt sammenheng har et begrenset sett av diskurser tilgjengelig som de kan trekke på når de
”vever” en ”identitets tråd” (Burr 1995) av for eksempel ”kjønn”. Og begge vil også være
’postmoderne’/’svake’ identitetsbegreper i den betydning at de er opptatt av det variable og
inkonsistente i både identitetskonstruksjoners innhold og i identitetskategorier personer tilskriver seg på ulike tidspunkt. Forskjellen består i at den monistiske tilnærmingen er opptatt
av identitet som effekt av det diskursivt performative, mens den dialogiske også er opptatt av
å lokalisere dette i en dialogisk konkret setting med tilhørere og mottakere.
Monistiske analyser av identitet kan, som allerede antydet, koples til Butlers arbeider (1990).
Hun analyserer identiteter som et resultat av dekontekstualiserte talehandlinger og mangler
ifølge Williams (2000) perspektiv på den mangesidige karakteren av språk i bruk. Burkitt
(1999) kritiserer henne også for å forutsette at produksjon, kommunikasjons og maktrelasjoner er koplet identisk og kan studeres. Maktaspekter ligger i dialogen og dens relasjonelle
kontekst: ”identity is an embodied rhetorical strategy (…) that (…) are embedded in power
relations” (Tseëlon 2001:12) men det som er fundert i språkets struktur er ikke nødvendigvis
det samme som er i bruk i sosiale relasjoner og interaksjoner (Burkitt 1999:96). I forhold til
det Frønes utpeker som en vei å gå i videreutvikling av det sosiologiske identitetsbegrepet,
synes dermed Butler mindre egnet fordi perspektivet inviterer til å se identitet som effekt av
monistiske og kontekstløse performative språkhandlinger.
39
Bakhtins dialogiske perspektiv, er som Frønes påpeker, en mer fruktbar vei nettopp fordi det
åpner for å synliggjøre det prosessuelle der en ser identiteter som effekt av språkbruk i dialogisk interaksjonelle konkrete settinger (Williams 2000:79). Gitt at ”identiteten” til en person
konstitueres gjennom måten språket brukes på, og at den type praksis som språket er, best
kan forstås som ”one of the modes through which human beings carry out dialogue” og blir
en ”dialogisk” modell sentral i forståelsen av identitet (Williams 2000:79). I følge Bakhtins
dialogiske teori om selvet er det ”å være” en hendelse og en dialogisk ytring.
”Bakhtin (…) argues that while the ‘I’ of discourse presents an image of unity, it does this
always as it responds to something, objects to something, affirms something, anticipates
possible responses and objections, seeks support and so on” (Williams 2000:78).
Bakhtin argumenterte for at våre ”selv” kunne sees som konsekvens av snarere enn årsak til
hva vi sier, dvs. at identitet kunne forstås som konstituert i språket.
”stories are the means in which values are made coherent in particular situations. And this
narrativity, this possibility of conceiving my beginning and end as a whole life, is always
enacted in the time/space of the other” (Holquist 2002:37).
Mange av arbeidene innenfor den konversasjonsanalytiske (eksempel Antaki og Widdicombe
1998), delvis også diskursprykologiske (Potter og Wetherell 1987) tradisjon kan sees som
eksempel på empirisk forfølgelse av en slikt dialogisk språkbasert tilnærming til identitet. Jeg
skal relatere det til hvordan de ser ”identitet” og forvaltningen av dette gjennom språklige
kategorier. Potter og Wetherell forfekter at samfunnsforskere, for å se hvordan selvet er
konstruert, må se på den grammatiske matriks og bruken av språket i hverdagslivet, i tillegg
til å studere metaforer og analogier som kan kaste lys på hvordan vi forstår oss selv som vi
gjør (1987). Widdicombe og Woofitts syn er mer at ”identity is an active, practical and situated accomplishment” (Widdicombe og Woofitt 1995:218).
”Therefore, identity is not the achievement of an individual; instead, identities are products of joint action and the intersubjective organisation of verbal interaction. In other
words, their production is contingent on negotiated, publicly displayed and shared understanding. Consequently, identities cannot be regarded merely as impositions or ascriptions
related to a person’s social location or biological composition” (Widdicombe og Woofitt
1995:219).
Identitet sees ikke bare som en separat enhet personer enkelt rapporterer om (mer eller mindre presist) innenfor en intervjukontekst, men snarere som noe som er oppnådd og opprettholdt, dvs. konstituert, innenfor den lingvistiske kontekst som den oppstår innenfor (Widdicombe 1993). Av dette følger for det første at oppmerksomhet rettes mot detaljene i hvordan
identitet faktisk mobiliseres i språkbruken i et eksplisitt forsøk på å vise den aktive presta-
40
sjon/fullføring av identiteter. For det andre følger at identiteter sees som mobilisert for en
hensikt innenfor den interaksjonelle sekvensen som identitetene er en del av. For det tredje
følger at identitet som prestasjon er situert i den frem-og-tilbake-strømmende samtalen. Identiteter kan ikke bare ses som tilskrivinger relatert til en persons sosiale lokalisering eller biologiske sammensetning, det er ikke individets oppnåelse, men produktet av samhandling og
intersubjektiv organisering av verbal interaksjon, med andre ord er man avhengig av forhandlede, offentlig tilgjengelige og delte forståelser.
Perspektivet på den dialogiske identitet, som noe det orienteres til, reiser utfordringer relatert
til den analytiske begrepsmessige håndtering av: på den ene siden det umiddelbart kontekstforankrede, flertydelige, foranderlige og dialogiske ved individet/subjektet, og på den andre
siden det mer konsistente ved kontekstene og dialogene individet/subjektene er og handler i.
Identitetsbegrepet er som nevnt nært knyttet til moderniteten og forestillingene om individet,
og det individuelts autonome og autentiske. Et viktig konfliktpunkt i teoretiske og empiriske
arbeider som bruker identitetsbegrepet, synes å ha å gjøre med ideen om det stabile og enhetlige, og kontrastene som oppstår når ideen om et individ møter dagens mangfoldige og varierende og påstått oppløste kontekster (se Thompson og Mchugh 2002:339).
12
Problemet er
tosidig: På den ene siden hvordan sette på begrep dette at ”identiteter” kan være forskjellige
og variable, også for samme person, og at kontekster og dialoger er viktige, uten å ende opp
med å postulere at alt blir fragmentert og uforutsigbart? For det andre hvordan skal en forstå
begrepet kontekst og håndtere henholdsvis det variable mellom og innen kontekster, og det
mer kontinuerlige gjentagende ved kontekstene og dialogene det er snakk om. I kapittel 3 og
4 skal jeg forslå at språkspillbegrepet og begrepsparet individ/divid kan brukes for å håndtere
disse analytiske utfordringene og jeg skal presentere begreper om tematiske og situasjonelle
aspekter ved kontekster som verktøy i en empirisk undersøkelse av dette). Før det skal jeg
imidlertid avklare nærmere hvordan jeg skal forstå det forbruksspesifikke og betydningen av
klær i forhold til det som til nå er sagt om identitet.
2.3
Forbruk som identitetsarbeid – tegn og livsstil
Ovenfor ble det sagt at det fra ideen om utviklingen av det senmoderne samfunn følger et
perspektiv på identiteter og roller som noe mangefasettert og flyktig som man skaper og oppnår (Giddens 1991; McCracken 1988) − som noe vi i mindre grad ”har” eller ”får”, og som
noe vi i større grad må ”gjøre” (Miles 2000a:156). Påstanden er at moderne individer blir
usikre og i økende grad søker avhengighet til media og forbruksprodukter for å stabilisere og
12
Williams (2000) påpeker at sammenheng (coherence), kontinuitet (continuity) og oppstilling (alignment) er fundamentale
anliggender i identitetsbaserte beskrivelser. Eventualitet (contingency) fremmes som en egnet term fordi den fanger interaksjo-
41
sikre konstruksjoner av identitet (Beck 1992; Bauman 1988) når normer og regler fra tradisjonelle kategorier som klasse og familie smuldrer opp (Ziehe og Stubenrauch 1987; Giddens
1991). Det store varetilbudet og motenes raske skifter bidrar til det flyktige i dette. Postmoderne kultur og forbruksbegreper erstatter dermed det sosiale med det tegnmessige og argumenterer for at forbruk er organisert ved livsstil til forskjell fra tradisjonelle ”tilskrevne identiteter eller strukturelle forskjeller” (Slater 1998). Foran ble det sagt at ressursene vi bruker til
å forme det materielle uttrykket for et gitt identitetsprosjekt er språket og kulturelle praksiser
(eksempelvis med objekter som klær), - dvs. ressurser med sosial karakter (Barker 2000:
222). Det ble også sagt at bruken av standardiserte markører, særlig de som har å gjøre med
kroppslige attributter som alder og kjønn, er fundamentale (Giddens 1984: 282-283). De instrumentelle og symbolske meninger til materielle objekter blir forstått som noe som hjelper
oss i vår ”identitetsgjøring”, både ved at de muliggjør aktiviteter og erfaringer, og ved at de er
symbolske (fungerer som ’rekvisitter’ jfr Goffman) på selvekspressive og kategoriske måter
(Dittmar 1992). Begrepet identitetsarbeid (Willis 1990) betegner individets egen innsats i den
identitetsdannende prosessen og har som forutsetning at visse perioder i livet vil kreve at det
arbeides mer intensivt med identiteten enn i andre perioder. Bevis på slikt identitetsarbeid
påstås å ”finnes” i de valg forbrukere gjør på markedet, eller i identitetsprat i hverdagslige
samtaler (Miles 1996; Snow 1987; Willis 1990). Materialet i denne avhandlingen tillater bare
at jeg ser på det siste. Spørsmålet er hva dette kan fortelle om klær og forbruk.
2.3.1 Forbruk som identitetsformende ressurs
For å gripe hva som menes med at forbruk kan sees som ressurser vi bruker i utforming av
våre identitetsprosjekter er det viktig å se på definisjonene av hva forbruk er. Generelt kan de
sies å ha beveget seg fra å fokusere på anskaffelsen og innkjøpshandlinger innenfor en økonomisk forståelse, mot en større vektlegging av forbrukerens egne ønsker og lyster som aspekt ved forbruk (Simmel 1971; Campbell 1995), til å se forbruket som et kulturelt fenomen
hvor de påvirkninger og erfaringer som skjer både med forbrukeren og produktet før og etter
innkjøpet blir viktige (McCracken 1990; Williams 1988; Mackey 1997). Av dette følger at
forbruk ikke bare sees som ikke-lingvistisk handling og omgang med objekter, men også som
noe hvor det språklige italesettelsen av disse praksisene er en viktig bit. For øvrig kan man si
at de fleste tilnærminger til forbruk i dag vil være opptatt av, ikke bare relasjonen mellom ett
subjekt og et aktuelt objekt, men også de omgivelser dette forholdet er en del av. Tradisjonelt
ble forbruk forstått som behovstilfredsstillelse og noe som innplasserte individet, inkluderte
og ekskluderte den enkelte i sosiale prosesser, i et sosialt stratifisert samfunn. Forbruk ble slik
betraktet som et kommunikasjonssystem som overførte informasjon om personers tilhørighet
nen mellom begrensninger (strukturelle og fjerne) og handlemåte (personlig og lokal) som til sammen bidrar til biografiske
erfaringer.
42
og aspirasjoner, og som avspeilte fordelingen av ressurser mellom ulike sosiale grupper
(Veblen 1899; Danielsen 1993:20). Forbruket er på den ene siden en kamp om statussymboler (Bourdieu 1984) og på den annen side noe som uttrykker likhet og fellesskap (Gullestad
1990; Miller 1998a). At forbruksmønstre ikke fortolkes som rene individuelle foretak, men
sees i forhold til forskjellige preferanser når det gjelder sosial integrasjon i kontrasterende og
antagonistiske kulturer rundt symbolsk forbruk (Douglas 1996), har resultert i analyser som
skiller mellom forbruksvarers bytteverdi, bruksverdi og symbolverdi. Bytteverdien sier noe
om varens verdi på et marked, bruksverdi gir brukeren kontroll over erfaringer og knyttes til
behov, mens symbolverdien reflekterer noe mer enn den praktiske eller instrumentelle nytten
– for eksempel personlige kjennetegn og gruppetilhørighet (Dittmar 1991). På tross av store
teoretiske uenigheter kan den generelle forbruksteorien sies å være et felt som har befestet at
forbruk bedre kan forstås gjennom sine symbolske og kommunikative betydninger enn for sin
kapasitet til å møte praktiske behov (Gronow og Warde 2001:1). Fordi sammenhengen mellom forbruksvarer og deres symbolske innhold etter hvert forstås som kontekstuelt og tidsmessig avhengig, er teorier om kultur, mening og symbolisme, prosess og kontekst blitt viktige for å gripe forbrukets dynamiske karakter. Innenfor den enkelte kontekst, i forskjellige
grupper og blant medlemmer innenfor disse, kan forbruksvarene ha ulike funksjoner (Simmel
1971; McCracken 1988). Det som i enkelte sammenhenger kan virke integrerende, kan i andre sammenhenger virke ekskluderende og forskjellsskapende (Bourdieu 1984; Danielsen
1993; Douglas 1996; Veblen 1899). Et ”problem” som noen er opptatt av når det gjelder å
forstå de symbolske og kommunikative aspekter ved forbruk er at fastheten i relasjonen mellom varer og mening antas å ha blitt løsere (Featherstone 1995), slik at det å kommunisere
gjennom forbruk er blitt tiltagende vanskelig. Noen hevder at identifikasjon med klasse og
sosial status er erstattet med en mer individualistiske indikasjoner av livsstil og samtidige
”stammer” (Maffesoli 1986). Den globale markedsplassen i moderne samfunn tilbyr forbruksobjekter som er koblet til mer eller mindre stereotype identiteter i bestemte tider og på
bestemte steder. Fra et perspektiv er individet fritt til å velge mellom disse ulike ”identitetspakkene” på en ”livsmeny” (Derrida 1981; Foucault 1980; Lyotard 1984). Fra et annet perspektiv er individene begrenset innenfor et system av objekter der forbrukets rolle ikke er å
tilfredsstille individuelle behov eller ønsker, men snarere å stabilisere kapitalismen (Baudrillard og Poster 2001). Noen hevder at tradisjonelle sosiale skillelinjer som klasse fremdeles
spiller en mer signifikant rolle i å fastslå hvem og hva mennesker er enn forbruksmønstre
(Roberts 1997 i Miles 2000:156). Andre hevder at sosiale nettverk sannsynligvis har større
innflytelse for forbrukere enn oppfatninger om passende forbruk som medieres gjennom
markedsføring og medier (Warde 1994). Identitetsarbeid sees slik som et sentralt aspekt ved
moderne forbruk (Willis 1990; Miles 1996; Kaiser 1998; Dittmar 1992) og det moderne vest-
43
lige samfunn som preget av en ny livsstils orientering omkring forbruk − gjerne omtalt ved
begrepet konsumerisme (Gabriel og Lang 1995; Miles 1998; Bauman 1998.
2.3.2 Konsumerisme og livsstil
Forbruksteoren har frem til nylig mest vært opptatt av voksne (Wærdahl 2003). Når det gjelder barn og unge som gruppe, har det til dels vært strid om hvordan de kunne plasseres som
forbrukere. Barn er ofte blitt forstått gjennom kategorien ”offer” i den forstand at man har
ansett dem som utsatt for sterke markedskrefter som man mener de bør beskyttes fra som
”becomings” (Seiter 1993). Eldre ungdommer er i større grad, gjennom for eksempel studiene
av subkulturer, beskrevet som kreative (Willis 1990). Innenfor barndomsteorier generelt har
fokuset dreid mer og mer vekk fra den objektiverende ideen om barn og unge som ”becoming”, og mot en mer subjektiverende idé om barn som kommuniserende, identitetssøkende
og meningssøkende subjekter, dvs aktive ”beeings” i sine egne skapelses- og utviklingsprosesser (Christensen & Prout 2001; James et al 2000). I en del nyere forskning om barn og
unges forbruk er de to ”subjektivistisk” orienterte modellene fra forbruks- og barndomsteorien ført sammen, slik at barn og unge konstrueres som aktive og kreative ”beeings” i sin omgang med forbruk og forbruksprosesser (Borch 1996; Frønes 1987; Miles 1995; Rørhus 1993;
Wall & Tufte 1994; Willis 1990); Seiter 1993). For eksempel argumenteres det for at konsumerismen har oppstått som en ny måte folk orienterer seg til forbruk (Gabriel og Lang
1995, Miles 1998:5,Bauman 1998: 24), og særlig en ny måte å leve på for unge mennesker,
som både representerer verdifulle midler til å uttrykke seg selv og en ressurs i konstruksjonen
av hverdagslivet (Miles 2000). Konsumerismebegrepet flytter fokuset fra forbruk, dvs. enkelthandlinger, til en måte å leve på som i følge Miles er mer sosiologisk interessant enn forbruket i seg selv, er at (Miles 1998:4). De unge blir sett på som unge ”not only because they
have a certain age, but because they follow certain styles of consumption”(Melucci 1992:
65). Implisitt ligger her en idé om at de unge bruker forbruksvarer kreativt i sin konstruksjon
av ungdommelighet. Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at forbruk og massemedierte
symboler er den viktigste området for de unges identitetskonstruksjoner. Det peker snarere i
retning av at forbruk er ”a valuable tool or resource in asserting aspects of young peoples
identities” (Miles 2000:153).
2.3.3 Symbolske og tegnmessige aspekter ved forbruk og hverdagslivets praksiser
At varer har symbolske betydninger behøver ikke nødvendigvis bety at de er viktige for
hvordan mennesker forstår seg selv (Warde 1994). Det å behandle forbruk som symbolsk eller som refleksjon av post-nødvendige verdier og å redefinere identitet som image og stil er
også blitt kritisert for å ignorere de materielle bruksverdier, det meningsfulle og de mange
kildene til selv-identitet som ikke handler om varer (se Lodziak 2002:95−96). Ifølge Lodziak
44
kan det meste, om ikke alt, individuelt forbruk best forstås som obligatorisk snarere enn fritt
(Lodziak 2002:91). Det ”konsumeriske” forbrukssosiologiske perspektivet er også kritisert
for å ha lagt for mye vekt på ekstraordinære gjenstander, iøynefallende forbruk, individuelle
valg, bevisst/rasjonell beslutningstaking, beslutninger om kjøp, handel og personlig identitet,
og for lite vekt på ordinære gjenstander, lite iøynefallende forbruk, kontekstuelle og kollektive begrensninger, rutine/konvensjonelle og repeterende oppførsel, praktiske kontekster for
tilegnelse og bruk, andre typer av bytte og kollektiv identifisering (Gronow og Warde 2001).
Ifølge Gronow og Warde krever de ordinære forbruksfeltene i hverdagslivet begrepsmessige
redskaper som vane og rutine mer enn de som dominerer forbruksteorien i dag, og nye metodiske foki. I tråd med dette kan man se en gryende interesse og utforskning av hva praksisteoretiske tilganger (Reckwitz 2002, Schatzki 1996, Bourdieu 1991/1977, Giddens 1976, Garfinkel 1984, Butler 1990) kan tilby forbruksforskningen (Warde 2005, Couldry 2004). Disse
perspektivene legger vekt på hvordan forbruk er innleiret som del (et ’moment’) i ulike praksiser i hverdagslivet (Gronow og Warde 2001, Warde 2005). I henhold til dette blir det er
viktig å identifisere ulike aspekter ved forbruk i dets sosiale kontekster og den relevante konteksten for de ’forbruksøyeblikk’ og identitetskonstruksjoner man velger å studere. En modell
fra forbruksforskningen som er svært tydelige på hvordan ting ’temmes’ relativt til den kommunikative kontekst de skal bli del av er domestiseringsteorien (Silverstone og Hirsh 1992).
Selv om dette er en teori som er utviklet for å forstå bruk av IKT i hjem kan den tjene som
modell også for å forstå unges bruk av klær og snakk om klær i jevnalder og hjemmemiljø.
Den er fruktbar fordi den tar utgangspunkt i hjemmet som en kommunikativ kontekst for forbruk, men også fordi den kan beskrive 4 aspekter som kan være nyttige å tenke med når det
gjelder vår ’temming’ av objekter mer generelt: nemlig appropriasjon (som er det faktiske
kjøpet/anskaffelsen), objektifikasjon (som er den faktiske bruken og fysiske posisjoneringen
av objektet), inkorporasjon (som viser til hvordan objektet gis plass i et aktuelt kulturelt
rammeverk, og dermed hvordan personlige og sosiale identiteter formes gjennom forbruk
(Hirsh 1992:210) og konversjon (hvordan objektet fremvises for verden omkring). På denne
måten viser domestisering til de ulike måter som folk gjør forbruk til integrerte deler av de
kommunikative kontekster de er del av (Helle-Valle 2008). Utfra dette skal jeg være opptatt
av å se på hvordan ulike ’moments’ (øyeblikk) av unges forbruk av klær som (deres spørreskjema og intervjusvar må kunne sies å værer) markerer et atspekt ved deres ’temming’ av
klær i en klassesammenheng og vennesammenheng og som en delprosess som de formes som
personer gjennom. Når det gjelder disse aspektene vil det datamaterialet jeg ha først og
fremst illustrere objektifikasjon og inkorporasjon (relatert til settingen-en vennekontekst)
gjennom en type konversjon av klær; hvordan de fremviser (svarer eller har på seg) klær til
en bestemt omverden (som intervjuet er). Ved nå å vende blikket til forsking om klær skal
45
jeg si noe mer om hvordan individualitet, som er sentralt analytisk tema i denne avhandlingen, er blitt forstått i den klesspesifikke litteraturen og i forhold til ungdomsgruppen spesielt.
2.4 Klær og identitet – teoretiske innfallsvinkler, observasjoner og
analyser
Tradisjonelt har sosiologiske analyser om klær vært preget av makrososial og teoretisk karakter med et fokus på å sitere klessystemet og moten, klærnes funksjoner og kommunikative
aspekter; deres betydninger som sosiale objekter for moral, sosial orden og identitet innenfor
moderniteten som kontekst (Corrigan 1996). Den forståelse av individet som knyttes til moderniteten bidrar til at klær ikke bare kan sees i relasjon til en samfunnsmessig kontekst men
også som uttrykk for bæreren som unikt og spesielt individ (Meyer 2001, Klepp 2001).
Mange forklaringer om klær og klærs funksjoner peker i tråd med dette ut en tvetydighet i
hvordan vi kler oss; både som deltakere i en sosial orden og som særpregede personer. Begrepene om mote og stil er sentrale i denne sammenheng. Flere kommentarorer har hevdet at
relativt lite empirisk arbeid i sosiologien har omfattet klær og påpekt en forbindelse mellom
vestlige ideologi om individualisme og vår tendens til å se utseende som noe overflatisk og
feminint (Corrigan 1993, Tseelon 2001b, Miller 1994).
” Perhaps two tendencies have conspired to prevent clothing getting the sociological attention it deserves: first, a philosophical inclination to discount appearances in favor of some
sort of reality laying beyond them and, secondly, a mapping of appearances onto the feminine and reality onto the masculine (Corrigan 1993: 260).
Miller (1994) hevder at den vestlige ideologien om individualisme (altså ideer om det unike,
særegne og selvstendige ved oss) kan knyttes til en dybdeontologi som får oss til å tenke at
det signifikante og betydningsfulle (ved oss) ikke er å finne på overflaten men bak den. I begrepet ”overflatisk” ligger det nettopp en implikasjon om at det er en relasjon mellom overflate og mangel på viktighet. ”Dybde ontologien” får oss til å anta at ”everything that is important for our sense of being lies in some deep interior and must be long-lasting and solid, as
against the dangers of things we regard as ephemeral, shallow or lacking in context” (Miller
1994: 71). Siden klær, mote og stil refererer til en relativt flyktig relasjon med en slik overflate (klesmessig selvpresentasjon) inviteres vi lett til å tenke at denne relasjonen er triviell, vi
betrakter relasjonen klær-identitet som noe som har mer med ”overflate” enn med ”bunn” å
gjøre (Tseëlon 2001b) og ser de som er opptatt av overflate (eksempelvis kvinner, unge) som
”grunnere” enn de som ikke er det. I følge Miller er en slik dybdeontologi, selv om den ikke
er kultturelt generisk, 13 en dominerende antakelse i samtidens studier av kultur som også er
13
Andre ideologier om individualisme og identitetsforståelser er observert i andre ikke-vestlige regioner (Strathern 1988, Ewing
1990), og han argumenterer, basert på sitt feltarbeid i Trinidad, at det å utforme en stil er å gjøre sin væren (Miller 1994:91
Her viser Miller til tre konseptualiseringer av individualisme (19914:91). Utover den vestlige (der individet er et prosjekt eller
46
bundet inn i ideologier om kjønn. Vi kan vel også si at den slår inn i betraktninger om moderne ungdomstid.
2.4.1 Mote og stil – klær som tegn på moderne individualitet
Mote er et begrep som knyttes til en kulturell prosess som bidrar til forandring. Mens tradisjonen situerer individet i henhold til nedarvede skillelinjer, situerer moten individet i tid.
Moten karakteriseres gjerne ved en orientering mot her og nå, fremtiden og det foranderlige
og som en kontrast til orienteringer mot tradisjon og fortiden (Tarde 1903). Stil viser mer til
noe formmessig og kan ha flere betydninger; det individuelle (ved klesvalg), eller hvordan
moten forandrer noe (lærs utseende over tid) (Klepp 2001). I faglitteraturen forstås klesstiler
gjerne som noe som inngår i, og indikerer,ulike livsstilsrepertoirer,og som noe mer ’personlig’ og individuelt enn den mer strukturelt gitte moten.
Økonomiske og sosiologiske forståelser av mote har lagt forklaringer på dens skiftinger til
produsenter (store motehus) og sosiale klassemessige relasjoner og statuskamper: at noen
streber oppover ved å etterlikne og at de som etterliknes forsøker å distansere seg (Bl.a.
Veblen 1899, Simmel 1971, Bell 1976, Baudrillard 2001). Simmel (1971), som var opptatt
av hva slags innhold individualitet 14 fikk i det moderne samfunnet, forklarte moten som drevet av en dualitet mellom noe samlende (imitasjon av sosiale mønstre som gir sosial støtte og
medlemsskap i et fellesskap) og utskillende (individuell differensiering og avgrensing). Moten sees som drevet videre gjennom sin utbredelse: når den har nådd ’alle’ opphører dens utskillende funksjon og det er ikke lengre mote. Moten har en tvetydig betydning fordi den tillater både det å stikke seg ut og det å være lik andre. I følge Simmel var moten mest betydningsfull for "utrygge klasser og individer" som trenger den for å få oppmerksomhet og utmerke seg. En slik forståelse gjør seg også gjeldende i analyser av klær i vår tid .Studier som
har sett på relasjoner mellom interesse for klær og personlighetstrekk og selvfølelse hevder
for eksempel at personer som maksimerer sine potensialer ikke ‘trenger’ klær for å fremme
selvet (Kaiser 1998).
I modernitetsteorier blir den doble relasjonen mellom stil og mote gjerne forstått i lys av begrepet om det frie moderne individet. I et slikt perspektiv blir moten noe ”kunstig” i den forstand at de kontinuerlige transformasjoner av hvordan klær ser ut forstås som et resultat av
autobiografi i prosess som kontinuerlig gjenbygger fortiden og fremtidens prosjekter (Giddens 19991)) viser han til Stratherns
studie i Melanesia (1988) og sin egen studie fra Trinidad. Hans poeng er at mens individualisme I Melanesia er sett som et resultat av de sosiale relasjoner man er skapt gjennom, slik at de i streng forstand ikke har individer der, er individualisme i Trinidad
sett som resultat av ens selvkultivering gjennom stil.
14
I følge Simmel skaper storbyen og pengeøkonomien to former for individualisme; den individuelle uavhengighet av sosiale
bånd, og dannelsen av den personlige egenart. Men disse to aspektene ved individualitet, uavhengighet og egenart, følger ikke
nødvendigvis hverandre.
http://www.sv.ntnu.no/iss/Bjorn.Hvinden/Om_Simmel_som_teoretiker_for_v%C3%A5r_tid.html
47
kollektivt press fra utsiden. Fordi stil, ikke bare konstrueres mer konkret som det moten forandrer, men også kopler inn til individet, forstås stil som nærere ”det virkelige” mennesket og
gis i tråd med dette høyere prestige enn mote (Storm-Mathisen og Klepp 2006). Barthes
(1983) påpeker imidlertid det tilfeldige (og kulturelt frembrakte) i konstruksjoner av det naturlige og autentiske i dette. Han ser moteendringer som en effekt av tilfeldige relasjoner mellom nytt og gammelt, det som er ’in’ og ’ut’ og hevder at moten naturaliserer tegnenes betydning og kommuniserer borgerskapets makt ved at det kretser om tema som er viktige for borgerskapet: manlighet/kvinnelighet, naturlig/unaturlig, autentisk/inautentisk (Klepp 2001). I
Barthes analyser forutsettes imidlertid at tegn leses likt av alle. Bogatyrev (1971) påpeker i
sin analyse at klær kan ha flere samtidige funksjoner/betydninger: blant annet praktiske, magiske, erotiske, estetiske, symbolske og sosiale. Hvilke funksjoner som er viktige avhenger av
hvem som bærer dem, når, hvor og til hvilken anledning. Barthes (1983). Hebdidge (1979) er
opptatt av at det er kamp om betydninger, og ikke nødvendigvis slik at samme mening deles
av alle. I sin analyse viser han hvordan subkulturer former sin stil ved å ’stjele’, avnaturaliserer og gi nye betydninger til borgerskapets tegn. Tegn sees i denne forståelsesrammen som en
ressurs individer kan ta i bruk for å gjøre motstand og opprør mot en dominerende og undertrykkende sosial orden. Bourdieu har imidlertid vist hvordan stil eller smak er sosialt formet
som habitus og strukturert av kapitalens og kulturens logikker (1986).
I studier av samtidens klær blir moten gjerne definert som et abstrakt system som blir diktert
av store internasjonale strømninger der ulike deltakere påvirker hvilke klær som blir produsert og gjort tilgjengelige på markedet til enhver tid (Entwistle 2000). I så måte er moten noe
som er utenfor rekkevidden for vanlige menneskers kontroll. Samtidig hevdes det at samtidens mote er mer påvirket av aldersdelt eller generasjonsskilt påkledning enn klassekodede
kleskonvensjoner (Corrigan 1989, Crane 2000). Stil på sin side defineres som noe som er
sosialt innleiret i personers praksiser, det være seg individuelle, gruppevise eller klassetilpassede praksiser som for eksempel har med klær å gjøre. Moten på den annen side sees som noe
som uttrykkes, spres og rekonstrueres gjennom stil, som resultatet av et utall små beslutninger hvor mange enkeltpersoner tilpasser seg, kjøper, og bruker moteideer og produkter (Entwistle 2000). I en post-moderne forståelse der man skal ’skape seg selv’ som kjønn og medlem av ulike grupper får stilen en enda mer fremtredende plass. ”Når klærne ikke lengre
”bare” skal vise hvem du er i et hierarki, men også hvem du er som individ, blir ”stil” vel så
viktig som mote” (Klepp 2001: 43).
48
2.4.2 Kropp og embodyment
Klær som tema har fått økt oppmerksomhet de siste tiår, ikke bare blant sosiologer (Corrigan
1993; Corrigan & Riggins 1994; Craik 1994; Entwistle 1997; 2000; 2001; McRobbie 1991;
1999), men også psykologer, konversasjonsteoretikere og diskursanalytikere (Tseëlon 2001a;
Wetherell 1999; Widdicombe 1998a), som har brakt inn tema som embodyment, klærnes relasjon til kroppen og den kontekstuelt utførte diskursiviteten og performativiteten omkring
klær. (Wulff & Amit-Talai 1995). Fordi klær befinner seg på kroppen og utgjør en grenseflate
mellom kroppen og samfunnet, bør de kropp og klær studeres i sammenheng. Det analytisk
fruktbare med dette er at klær i en slik forståelse opphever grensen mellom natur og kultur
(Wilson 1985:2) og kan forstås som et skille mellom individet og samfunnet (Entwistle
2000). Kroppen formes av klærne (moten, stilen), og klærne(moten, stilen) av kroppen
(Klepp 2001: 44) og det tette forholdet mellom kvinner og klær kan forstås som at kvinner i
en viss forstand både er mer kropp og mer kjønn enn menn (Solheim 1998). Klær beskrives
ofte som en kraftfull kommunikasjonsmåte som både er en indikator på og en produsent av
kjønn. Bestemte typer klær eller kleskombinasjoner kommuniserer kjønnsspesifikke forskjeller som har konsekvenser for atferden til kvinner og menn gjennom deres liv hevdes det
(Barnes og Eicher 1993: 6). Om den utførte diskursivitetens regulariteter har en rekke empiriske studier pekt mot at det er klare forskjeller i hva kvinner og menn, jenter og gutter vektlegger når de svarer på spørsmål om sine tings betydning. Og kjønn har i stor grad blitt forstått gjennom dikotomier: Kleskoder for menn er for eksempel beskrevet som begrenset
(restricted) og kleskoder for kvinner som utpenslet/detaljerte (elaborate) (Davis 1988). Dikotomien gjøre vs. være er en annen beskrevet kulturell mekanisme for sosial organisering av
kjønn som kan knyttes til kvinners plassering i den private sfære og menns plassering i den
offentlig sfære (Kaiser 1997).Dikotomier som relasjonell/symbolsk versus aktivitetsrelatert,
funksjonell og selv - orientert er ansett som typiske for henholdsvis kvinner og menns begrunnelser (Dittmar 1992: 135). Samtidig vet vi at det kroppslige kjønnstegnets betydninger
variabelt over kontekster (Moi 1998; 2006; Prieur 2002; Solheim 1998), og ikke nødvendigvis noe personer orienterer seg likt til i alle sammenhenger (Zimmerman 1998).
2.5
Studier av ungdom og klær – fortolkninger av individualitet
Fra 1970-tallet er det produsert en rekke forskningspublikasjoner som enten teoretisk eller
basert på empiriske observasjoner forsøker å forstå det tenåringsspesifikke klesforbruket. Det
som publiseres om tenåringers klær kommer, i likhet med publikasjoner generelt på kles og
forbruksforskningsfeltet, fra en rekke ulike disipliner som delvis er opptatt av hver sine områder. Fokuset i arbeidene kan være svært forskjellig, men identitet inngår i de fleste enten
som et hovedtema eller som noe som nevnes. I tillegg er de alle helt eller delvis basert på dis-
49
kursive data, enten fra etnografiske, intervjuer eller spørreskjemaundersøkelser. Selv om ulike disipliner låner verktøy og anskuelsesmåter fra hverandre kan man si at den internasjonale
tendensen har vært fordelt tematisk. Når fokus er på klærne som objekter eller klærnes psykologi har debatten i stor grad vært ført av psykologer, semiotikere og antropologer. Sosiologer
som skriver om temaet, har særlig vært opptatt av kommunikasjonsprosesser, subkulturell stil
og ungdomskultur. Etnologer har fokusert mest på historiske utviklingsprosesser. Klesforskningen kan kanskje sies å ha rettet mest oppmerksomhet mot voksne kvinner og den eldre
gruppen av ungdommer (Corrigan 1989b; Feinberg et al 1992; Freitas 1997; Hebdige 1979a;
1988; McRobbie 1991; 1994; Miles 1997; Miles et al 1999; Widdicombe 1998a; b), mens
relativt sett færre studier har rettet oppmerksomheten spesifikt mot de yngste tenåringene og
deres relasjon til klær. Foreliggende avhandling er først og fremst influert av arbeider i sosiologien og forbruksteorien, spesifikt studiene av subkulturelle stil og for øvrig skandinaviske
empiriske studier på områder fra ulike fagdisipliner. Jeg skal derfor konsentrere presentasjonen om noen arbeider innen perspektivene på subkulturell stil og relevante skandinaviske
studier.
2.5.1 Klær og ungdomstidens overgangsproblematikk
Begrepet ungdom, fremveksten av en ”ny” ungdomstid og den store industri som kommersielt søker å leve av og levere til ungdomskulturen har en relativt kort historie.
Ungdomstid i dag
Dagens tenåringer anses å være mer psykologisk og kulturelt uavhengige enn unge i tidligere
tider. På den annen side er de mer økonomisk og sosialt avhengige av foreldre, og for en
lengre periode, enn tidligere generasjoners unge (Frønes 1994, Drotner 1991). Ungdomsfasen
er karakterisert som typisk preget av en større uavhengighet en barndomstiden og av færre
forpliktelser og en mer marginal status i forhold til samfunnet enn voksentilværelsen
(Stafseng & Frønes 1987). Unge i dag lever et liv som er oppsplittet mellom hjemmet, skole
og fritidsaktiviteter, mellom familie, jevnaldergruppe og venner (Drotner 1991). Som omsorgspersoner, oppdragere og økonomiske forsørgere forstås foreldre og familie ofte som en
primærsosialiseringsarena. I motsetning til sosialisering i familien anses sosialisering i jevnaldergruppen som preget av komplekse, foranderlige og ustabile prosesser gjennom relasjoner basert på symmetri, gjensidighetsnormer og relativ likhet i kompetanse (Frønes 2004). I
forhold til det siste er det interessante med 13-åringer at de med overgangen til tenårene går
gjennom et skoleinstitusjonelt skifte fra barne- til ungdomsskolen. Det innebærer ikke bare et
skifte fra tilhørighet i identitetskategorien barn til ungdom på konkrete, materielle og praktiske måter men også hva angår deres relative posisjon innenfor et jevnaldermiljøen; fra å være
50
eldst i miljøet (på barneskolen) til å være yngst i miljøet (på ungdomsskolen) (Drotner &
Rudberg 1993; Frønes 1987; Gulbrandsen 1998). En stor mengde teoretisering om vennskapets betydning og jevnalderpress i unge menneskers liv (Epstein 2001; Erwin 1993; Frønes
1987; Hallinan 1980) argumenterer for at nykommere har en tendens til å ta over de ”enkle”
og stereotype kodene, og anvender dem nokså rigid i sin første erfaring med et nytt miljø. Det
tar tid før nykommerne kan eksperimentere og utvikle disse foreskrevne jevnalderkodene.
Denne transformasjonen er støttet av ”script” som er tilgjengelige for dem via observasjon av
de eldre tenåringene. Samtidig er den tvetydig og usikker og nært knyttet til de unges praksiser.
”Being a child or a teenager is not dictated by the degree of one’s physical maturity or the
states of one’s hormones; social practices shape the transition. Some kids actively display
themselves as teens, in a kind of public performance, while others hang back or avoid that
whole arena of activity” (Thorne 1993:147).
Det å være i en kategori (ungdom, 13år) kan dermed innebære ulike fenomener og oppleves
ulikt (Gullestad 1990)
Ungdomstøyets historie
”Tidig på 1900-talet kunde barn uppleva att man ’fick ta det man hade’ i klädväg. På
1950-talet däremot krävde t.ex. en flicka av sin mamma att hon skulle skaffa en moderen,
vid kjol åt henne. I dag är det självklart med eget mode för barn i alla åldrar” (bakside:Torell 2003).
At bestemte klær, klesmåter og moter forbindes med ungdom har en relativt kort historie og
knyttes gjerne til etterkrigstiden. Frem til 1950-tallet hadde ungdomstiden hatt preg av en
kortvarig overgangsperiode mellom barneår og voksenliv, og klesmoten var voksendiktert og
preget av kontraster mellom kvinne/mann, barn/voksen, arbeider/hvitsnipp (Torell 2003). For
eksempel viser Wintzel (1972) at det i Sverige helt frem til midten av 1800-tallet var vanlig at
barn av begge kjønn frem til skolealder gikk i kolt (en form for kjole) og at de deretter fikk
klær som de voksne: bukser for gutter og kjoler for jenter. Fra 1800tallet viser gamle familieportretter at klærne i større grad begynte å bli tilpasset barndommens ulike aldre. Med konfirmasjonen fikk man sine første langbukser eller sin første lue til drakten. Kildeskrifter tilbake fra 1600-tallet og frem til barnkläderskomiteen i Sverige på 1940-tallet viser et samfunn
som har gitt instruksjoner om og vært opptatt av hvordan barn skulle kles, og at klærne tjente
funksjoner som middel i oppfostring av barn som nyttige medborgere, markering av overganger i livet og konsituering av tilhørighet i sosiale kategorier, for eksempel som en del av
initierings- og overgangsriter til det å bli voksen. Økende velstand og økonomi har spilt inn i
endringer omkring dette. Med det var først med utviklingen av den industrielle produksjonen
fra 1930-tallet og fremover, og med massetilvirkningen at tilgangen og utvalget av klær generelt og barnetøy spesielt økte.
51
Et tidlig referanseikon for noe spesifikt ungdomskulturelt var de unge menn som kom hjem
etter annen verdenskrig med et nytt utseende (James Dean). I sin gjennomgang av den svenske avisen Ungdomsnytt finner Torell (2000) at klær og mote defineres som et viktig interesse
for barn og tenåringer på femtitallet, først for jenter og senere for gutter, og at det gjennom
1950-tallet skjedde en stor og varig forandring av det rommet barn fikk for å uttrykke seg ved
hjelp av klær. Ungdommelighet uttrykt gjennom klær ble fremstilt ikke bare som en mulighet
for tenåringer, men også for barn fra 7 til 13 år. Konfeksjonsfirmaene tok vare på innsikten
om et voksende marked for ungdom (voksende kull med mer ressurser) gjennom å utforme
klesmoter spesielt for gruppen. Siden dette har klesmarkedet for ungdom gjennomgått store
forandringer. Det har vokst frem en lang rekke butikker som tilbyr klær for bestemte aldersgrupper av unge og for segmenter innenfor disse. I symbolsk forstand preges markedet av
alderhierarkiet. Ifølge folk innen bransjen er det for eksempel en utfordring for merkene å få
en posisjon i markedet før merket assosieres sterkt med de yngst aldersgruppene. Enkelte
hevder også at det er en bevegelse vekk fra fokus på merker (eksempelvis Miss Sixty) til et
større fokus på designer og designernavn (eksempelvis at Lagerfeldt lager kolleksjon for
H&M). Denne utviklingen står i sammenheng med forandringer som foregår for mange grupper, til forhold i klesmarkedet (at klær relativt sett er blitt billigere) og at husholdningenes
økonomi mer generelt er blitt bedre. At det ungdomsspesifikke forbruket vies spesiell oppmerksomhet har flere årsaker som jeg kort skal si noe om nedenfor.
Ungdomsspesifikke forbruksrealiteter
En grunn er ungdoms relative sosiale og økonomiske avhengige til hjemmet. Selv om unge
har blitt en klar markedsnisje etter annen verdenskrig (Steward 1992), og mange unge er opptatt av forbruk er de fleste unge, og særlig de yngste, marginalisert fra direkte adgang til varene i forbrukerkulturen. En grunn til dette er at det meste av unge tenåringers forbruk avhenger av deres foreldres penger og vilje (Brusdal 1995), selv om det varierer hvor mye denne avhengigheten vil påvirke deres frihet til å forbruke (Francis 1990; Miles 1995). Vi vet at
eldre unge bruker og får mer penger fra foreldre enn yngre unge, og at gutter får og bruker
mer enn jenter (Brusdal 1995). Hvilke klær unge skal få kjøpe og bruke, særlig hvor mye de
skal få koste, er også et forbruksområde vi vet det er mye forhandlinger om i familien (Brusdal 1998). Barn og unge kan også ha innflytelse på familiens forbruk (Ekström 1995; Hansen
et al 2002). Sentralt i dette er at pengene som tilkommer barn og unge, ofte er del av en gaveutveksling som har kommunikative, sosiale, økonomiske og sosialiserende funksjoner i relasjon til at barn og unge, som representanter for et hushold, også vil representere familien
gjennom sitt forbruk (Belk & Sheth 1979). Mange av gavene som flyter fra foreldre til barn,
52
inneholder symbolske egenskaper som foreldrene ønsker at barnet tar opp i seg (Furby
1978:312−313 i McCracken 1988:84). Det sosiale livet med jevnaldrende kan være kan være
pengekrevende for unge mennesker fordi mulighet for deltagelse, gruppetilknytning og sosial
deltakelse i jevnalderaktiviteter kan være signifiert ved symbolsk forbruk. En annen grunn er
det som har å gjøre med den enkeltes kompetanser og hvordan disse utvikles. For å anskaffe
statusobjekter kreves ikke bare økonomiske ressurser, men også kunnskap om hva man bør
ha, og hvordan tingene skal brukes. Denne typen kunnskap utvikler seg gjennom deltakelse i
sosiale aktiviteter. Ungdomsspesifikke kompetanser utvikles sammen med andre unge i jevnaldergrupper. Videre vil det om unges forbruksønsker, når de for eksempel mer går i retning
av det den kommersielle populærkulturen foreskriver, leses negativt eller positivt av omgivelsene vil være avhengig av et komplekst samspill av faktorer. Hvis kommunikasjon med utgangspunkt i populærkulturen for eksempel utformes i relasjon til personer eller miljøer hvor
populærkulturen defineres som dårlig − det være seg dårlig sett i lys av ideer om hvordan en
”god barndom” skal være, og/eller i sammenlikning med en mer ”høyverdig” eller middelklassetypisk kultur – kan konsekvensene lett bli negative (Seiter 1993).
2.5.2 Studier av subkulturell stil
Selv om dette prosjektet er rettet mer mot klærnes betydning for bredere grupper av unge,
som gjør mote-stil forholdet i en personlig fortelling mer sentral enn det subkulturelle, er utforskingen av ungdommens subkulturelle stil i sentrum for mye av det som i dag vises til som
sentrale studier om ungdom og klær innen sosiologien. Mye av denne forskningen klan knyttes til en Culturalstudies tradisjon og Birminghamskolen i England. I England ble ulike delvis
klesmessig definerte subkulturelle uttrykk, som sto litt i opposisjon til hverandre, beskrevet
som sentrale for tidlig ungdomskultur: rockere, beatniks, teddy boys, raggarer og mods (Hebdige 1979; Willis 1977, 1978). Spesielt modsen anses å ha vært viktige for etableringen av
den brede ungdomskulturen både i England og i Skandinavia (Rasch 2000:63). Senere er det
ungdomskulturelt spesifikke knyttet til fellesstrekk ved yngre aldergrupper, deres opprør mot
skole og foreldre, og deres særegne interesse for engelsk og amerikanskinspirerte klær og
musikk (pop og rock). Dette blikket og disse analysene er blitt kritisert for å konstruere ungdomskulturen i stor grad som mannlig fordi den ikke har vært opptatt av jentekulturen
(McRobbie 1991), et tema jeg skal si mer om senere.
Betydningen av subkulturell stil er tolket ulikt i sosiologiske, sosialpsykologiske og diskursteoretiske arbeider (Widdicombe 1993). I sosiologiske analyser på 1970- og 1980-tallet ble
subkulturell stil tolket som en kollektiv respons på sosiostrukturelle problemer som arbeiderklasseungdommer delte. Stilen representerte i henhold til dette perspektivet en form for symbolsk motstand til dominerende middelklasseverdier og som forsvar for tradisjonelle arbei-
53
derklasseverdier. Meningen til subkulturen og klesstilen ble sett på som en ”skjult kode” som
semiotisk strukturell analyse kunne avdekke (Widdicombe 1993:95). Hebdige beskriver for
eksempel at Cohens idé om at stil kunne leses som en kodet respons på forandring med effekt
på lokalsamfunnet, ble brukt som en grunnantagelse i mye av forskningen i boken Resistance
through Rituals (Hall & Jefferson 1977), der altså subkulturell stil ble lest som symbolske
former for motstand (Hebdige 1979:80). For eksempel leses punkens materielle og diskursive
uttrykk inn i en homologi: ”The punks wore clothes which were the sartorial equivalent of
swear words, and they swore as they dressed” (Hebdige 1979:114). Et Hebdige-sitat kan tjene
som eksempel på agendaen og bruken av den strukturalistiske språkmetaforen i denne tilnærmingen og modifiseringen av den: ”To reconstruct the true text of the subculture, to trace
the source of its subversive practices, we must first isolate the ‘generative set’ responsible for
the subculture’s exotic display” (Hebdige 1979:116). Et annet sitat tar for seg at det likevel
ikke er snakk om en rigid forståelse av dette: ”Any attempt at extracting a final set of meanings from the seemingly endless, often apparently random, play of signifiers in evidence here
seems doomed to failure” (Hebdige 1979:117). I det sosialpsykologiske perspektivet legges
vekten mer eksplisitt på identiteten og dennes fordeler for individet. Det antas at subkulturen
tilbød en kilde av tilgjengelige ressurser som personer kunne ta i bruk i sine forsøk på å gi
mening til egen situasjon og skape en levedyktig identitet. Synligheten til en bestemt subkultur ble sett på som en viktig faktor for at folk sluttet seg til subkulturen via modeller av andre.
Innenfor den sosial psykologiske modellen er stil sett som noe som signifierer medlemskap
og identitet, meningen av sosiale identiteter er sjelden tema (Widdicombe 1993). I den konversasjonsanalytiske tilgangen er vekten på språket omkring stil og klær. Spørsmålet er ikke
hvorfor unge slutter seg til subkulturer, men hvordan unge selv forteller om den. Språkets
handlingsorientering, språkbrukens ”slutningsprosedyrer” (reasoning procedures), språkbrukens konstruerende natur og hvordan utsagn er designet for utføring av bestemte aktiviteter,
står sentralt. Widdicombe undersøker for eksempel hvordan forandring beskrives i en kontekst hvor nettopp den subkulturelle stilen er relevant, de effekter ulike beskrivelser av forandring til en subkulturell klesstil har, samt hvordan meningen av stil forhandles innenfor den
kontekst som denne type utsagn utsies i. Widdicombe fremviser hvordan de unge bruker ulike
konseptualiseringer av stil, som vi kjenner fra teoretiske konstrukter om identitet, i frembringelse av sine egne prosjekter. For eksempel synes de diskursivt både å fremstille stil som
noe et tegn på gruppemedlemsskap og konformitet og som uttrykk for individualitet og det
sanne selv. De unge avviser imidlertid den første som gjeldende for dem selv. De protesterer
mot en kollektiv lesing av sin egen stil. I eget tilfelle er det ikke snakk om en kollektiv identitet som impliserer at man taper individualitet. Derimot bruker de individualitetsforståelsen av
den subkulturelle stilen som en ressurs til å fremme det autentiske ved egen stil. Forandring
fra noe ’vanlig’ til en subkulturell stil var motivert av et ønske om å være sann mot sitt indre
54
selv (Widdicombe 1993: 110). Widdicombes forslag er derfor at det er mer hensiktsmessig å
se stil, stilens meninger og implikasjoner, som et dilemma, - som reflekterer de mer komplekse og gjentagende dilemma om individualitet versus kollektivitet som er del av hverdagslivets
erfaringer og måter å tenke på (Widdicombe 1993:111).
2.5.3 Unges klær i Skandinavia – studier og identifiserte svarmønstre
The version of ‘youth’ that a person can live out is affected by the discourses of ethnicity, gender, class
and so on that she or he is also subject to” (Burr 1995: 51-52).
I Skandinavia har antropologer, etnologer og sosiologer laget studier om klær og tenåringer,
særlig etter 1990. I den skandinaviske kontekst synes den kvalitative hovedsakelig intervjubaserte kulturanalytiske (Jacobson 1994, Lynne 2000, Arnesen 2000) og diskursive (Berggren Torell 2007) tilnærmingen å dominere forskning om tenåringsklær, noen ganger i kombinasjon med spørreskjema og data fra et strategisk utvalg (Lynne 2000, Arnesen 2000). Klær
og unge har også vært tema i rene kvantitativt baserte undersøkelser (Brusdal 1998). Tematisk har arbeidene handlet om hvordan barn og unge var kledd før i tiden (Wintzel 1972), påvirkningen av mediene på kleskonsumet til dagens unge forbrukere (Wall og Tufte 1994),
klær som instrumenter for inndeling og uttrykk for tilhørighet (Alnæs 1995; Hjemdahl 1999),
normer i jevnaldregruppen og individuell identitetskonstruksjon og dekoding av klær (Arnesen 2000; Berggren Torell 2007; Lynne 2000; Rysst 2005; Rørhus 1993; Steen 2000; StormMathisen 1998; Stormhøj 2002).
Å gjøre alder og kjønn med klær- identifiserte mønstre
Handlings- og forbruksmønster blant unge tenåringer i Norge antyder at de, i likhet med den
voksne befolkning, har klær som et av flere relativt høyt prioriterte forbruksområder. Studier
har vist at klær er sentralt i de unges forbruksønsker og forbrukshandlinger. En stor andel av
unge tenåringer shopper eller titter i butikker ukentlig (Vaage 2000). Klær er en forbrukspost
som har høy prioritet og interesse blant ungdom, og som de legger mange av sine egne penger i (Brusdal 1995; 1996; 1998; Leffler 1997). Flere studier peker i retning av at unge som
gir svar om at de er opptatt av å følge moten og opptatt av nye og ekspressive ting utgjør en
majoritet, mens en minoritetsgruppe kjennetegnes ved å gi svar om at det ikke er viktig å ha
det samme som venner, at det ikke er viktig hvordan man ser ut, at klær ikke forteller noe om
hvem man er osv (Carsten Nielsen ungdomsforskning 2002:8). Overgangen til tenårene utpekes av barn og unge selv som en tid hvor klær og særlig de symbolske aspekter ved dem blir
viktigere og studier finner uten unntak at en majoritet av unge tenåringer omtaler klær som
viktige individuelle og sosiale objekter som signaliserer sentral informasjon om hvem de er,
hva de liker, hvem de er sammen med, hvor de hører til, etc. (Storm-Mathisen 1998; Lynne
2000; Arnesen 2000). Jacobson hevder at klesbruken blant unge svensker på slutten av 1980-
55
tallet kjennetegnes av en utbredd semiotisering: ”Det viktigaste med plaggen är vad de representerar” (Jacobson 1994:195). Arnesen viser til at: ”Det finnes en utbredt forestilling blant
ungdom om en eksisterende sammenheng mellom ytre fremtoning og indre karakter. Hvordan
man kler seg, oppfører seg og snakker, forteller noe om en indre personlighet, hvem man er”
(Arnesen 2000: 80). Etnografiske studier har påpekt at yngre barn som regel ikke snakker om
klær som symboler, men ser dem fra en praktisk synsvinkel med en kroppsnær oppfatning.
Følelsen på kroppen og følelsen de får i kroppen av ulike klær, ble fremhevet som viktigere
enn det estetiske og de signaler som klærne kan sende av disse barna (Knuts 1999:11). En
studie som sammenliknet klesbeskrivelser blant kvinner omkring 40 og jenter på 13 fant at de
opererte med klare skript for hva som var passende for hverandre og også at de voksnes la
mer vekt på stil enn det å følge mote (Klepp og Storm-Mathisen 2004) mens en annen studie
fant at barn kunne snakke som om tabugrensene mellom klær for voksne og barn ikke finnes
(Knuts 1999). Slik kan det se ut som at vektlegging av bruksaspekter forbindes mer med
skriptet for barn mens skriptet for undom er å i større grad vektlegge klærnes symbolske aspekter.
Kjønn’ er et biologisk faktum som er skrevet på kroppen. I lys av ideen om individualiseringsideologier kan det å være i en biologisk og sosial forandring føre med seg krav og forventinger om ”å skape seg selv” for eksempel som kjønn og alder. Så er da også alder og
kjønn spesielt sentrale tema i litteratur om ungdom og klær (Rysst 2005, Freitas et al 1997,
(Corrigan 1989a; b; MacGillivray 1997). Fordi kjønnede konstruksjoner har en ”innebygd
aldersstige” blir det meningsløst å betrakte kjønn og alder som to uavhengige variabler som
kan undersøkes hver for seg (Gulbrandsen 2002; Klepp & Storm-Mathisen 2005). ”Væremåter som blir forstått som kjønns- og aldersadekvate i en aldersfase, for eksempel strikkhopping eller sisten, vil noen få år senere oppfattes som barnslige og ikke-adekvate i bestrebelsene på å fremstå som unge jente” (Gulbrandsen 2002:119). Interessen for det annet kjønn en
av de sterkeste markeringer av ungdommelighet (Heggeli 2001: 186). Studier finner altså klare kjønnsforskjeller i unges svarmønstre om klær i forhold til interesser, bruk av penger på
klær og klær som prioriteres (Brusdal 1995, Lynne 2001).
2.5.4 Identitet og klær som språk – utpekte paradokser
I det foregående har jeg pekt på noen hovedlinjer og sentrale poeng i akademiske arbeider om
klær og (ung) identitet som danner bakgrunn for den tematiske diskusjonen jeg skal føre videre i analysene i dette arbeidet. Når det gjelder det analytiske verktøyet pekte jeg i gjennomgangen på at det er svært ulike anvendelser og forståelser av både forbruk og identitet, at
mange av de teoretiske konstruktene fokuserer på det som sies mer enn det som vises, og at
56
det gjøres relativt få problematiseringer omkring på den ene siden forskerens begrepskonstruksjoner av forbruk og identitet og det det er ment å favne av de studertes praksiser.
Fra ideen om utviklingen av det senmoderne samfunn følger altså et perspektiv på identiteter
og roller som noe mangefasettert og flyktig som vi i mindre grad ”har” eller ”får”, og som vi i
større grad må ”gjøre”, skape og oppnå (bla. Giddens 1991; Hall 1992, McCracken 1988). En
sentral påstand er at normer og regler fra tradisjonelle kategorier som klasse og familie
smuldrer opp i det senmoderne og at moderne individer som følge blir usikre og i økende
grad søker avhengighet til media og forbruksprodukter for å stabilisere og sikre konstruksjoner av identitet (bla. Beck 1992; Bauman 1988, Ziehe og Stubenrauch 1987; Giddens 1991,
Miles 2000a:156). Begreper om postmoderne kultur og forbruk sies å ha erstattet betydningen
av det sosiale med det tegnmessige ved sine argumenter om at forbruk ikke er organisert ved
tradisjonelle ”tilskrevne identiteter eller strukturelle forskjeller” men ved livsstil, - måter å
leve på (Slater 1998). De instrumentelle og symbolske meninger til materielle objekter blir
forstått som noe som hjelper oss i vår ”identitetsgjøring”, både ved at de muliggjør aktiviteter
og erfaringer, og ved at de fungerer som rekvisitter (Goffman 1959) og er symbolske på selvekspressive og kategoriske måter (Dittmar 1992). Det store varetilbudet og motenes raske
skifter bidrar til det flyktige. Begrepet identitetsarbeid (Willis 1990) betegner individets egen
innsats i den identitetsdannende prosessen og har som forutsetning at visse perioder i livet vil
kreve at det arbeides mer intensivt med identiteten enn i andre perioder og at ungdomstiden
er en slik periode. Bevis på slikt identitetsarbeid påstås å ”finnes” i de valg forbrukere gjør på
markedet, eller i identitetsprat i hverdagslige samtaler (Miles 1996; Snow 1987; Willis 1990).
Dette antyder noe om hvordan identitet og forbruk forstås å henge sammen for mennesker i
vår tid. Tross den økte oppmerksomhet som nå rettes mot sosiale fenomeners kulturelle relativitet må en kunne si at det dominerende teoretisk analytiske verktøyet og derfor mange empiriske studier er mer fokusert på strukturer og mønstre enn på prosesser. Som gjennomgangen vil utpeke gjelder dette både begreper for identitet (Frønes 2004), forbruk (Warde 2005)
og for overgangen mellom ”barn” og ”ungdom” (James 1990).
Rent substansielt har gjennomgangen utpekt at våre forståelse og analyseverktøy omkring
identitet og forbruk er nært knyttet til den moderne forståelse av individet som noe helt og
kontinuerlig. Videre at idnividualitet, både det å være del av et sosialt fellesskap og noe som
adskilles fra det, er viktig i modernitetens og postmodernitetens identitetsprosjekter. Videre
har gjennomgangen understreket at identitet i dag forstås mer som prosess enn struktur ved at
den formes som en personers fortellinger om seg selv ved hjelp av språk og kulturelle praksiser som sentrale ressurser. Klær hevdes å ha en særstilling som en slik ressurs fordi det er en
kategori forbruksvarer med spesielt tung identitetsrelatert symbolverdi i det moderne sam-
57
funnet (Davis 1992; Dittmar 1992; Douglas & Isherwood 1978; Goffman 1963; Goffman
1959; McCracken 1988; Willis 1990). Klær beskrives som en av de mest elementære måter
vi bruker for å plassere oss selv og andre inn i en sosial verden (Corrigan 1996) og klær og
klærnes meninger fremstilles som sentrale i virkeliggjøringen av vår selvfølelse og plass i
samfunnet. Alle må ha klær og klær utgjør et forbruksfelt som både menn og kvinner, barn og
voksne tar del i, men det som velges og hvordan tingene brukes skaper forskjell. Giddens sier
at ”dress remains a signalling device of gender, class position and occupational status (sosial
identitet) (…) a central element of the reflexive project of the self (because) the maintaining
of constants of demeanour across varying settings of interaction is one of the prime means
whereby coherence of self-identity is ordinarily perceived” (Giddens 1991: 99-100). I forbruk
av klær, klesmåter og praksiser, inngår ikke bare non-verbale men også verbale praksiser.
Språk fremstilles som et viktig ikke-synlig medium for vår væren.: “Our identity(…) originates not from inside the person, but from the social realm, where people swim in as sea of
language and other signs, a sea that is invisible to us because it is the very medium of our
existence as social beings” (Burr 1995: 53) og klær som et svært synlig nonverbal felt for vår
væren: ”Clothes are a measure of our very existence” (Cunnigham & Lab 1991:1).
Klær og språk binder oss også inn i sosiale fellesskap på ulikt vis (Burkitt 1999). Dette mener
jeg er sentralt når vi skal forsøke å forstå de mange ulike diskursive ”versjoner” av meninger
eller moraliteter som kan omkranse forholdet mellom klær og identitet i hverdagslivet på måter som kan synes paradoksale, det være seg om de fremtrer slik som fremstilt i innledningen
til denne avhandlingen, eller andre uttrykk som synes ambivalente (Wærdahl 2003, Widdicombe 1995). Det kan også bidra til å forklare det som omtales som materialisme-idealisme
paradokset (Dittmar 1992): Observasjonen om at mennesker i vesten kan ha en ideologisk tro
på at hver og en av oss har en unik personlighet uavhengig av hva vi eier, samtidig som vi gir
våre materielle eiendeler en fundamental rolle i våre liv. Dette er sagt å peke ut en basal konflikt i den vestlige ideologiske tro. På den ene siden at vi tenker oss at hver og en av oss har
en unik personlighet (”hva man er”- identitet) som er uavhengig av materielle omgivelser
(”hva man har”- materielle eiendeler) slik at vi burde kunne evaluere en persons sanne individualitet uten å være påvirket av vedkommendes materielle eiendeler. På den annen siden at
vi opererer med en generell idé om at materielle eiendeler har en fundamental rolle å spille i
våre liv i det vestlige samfunn. Påstanden er altså at vi på den ene siden ser oss selv og andre
som avhengige av objekter og på den andre siden som uavhengige av dem. Både i litteraturen
om identitet, forbruk og klær vektlegges at meninger forbundet med personer, identitetskategorier, og klær kan være kontekstuelt variable og det er en trend der mot å se praksiser, livsstiler, kontekstbundne meningsuniverser som det ordensskapende snarere enn tilskrevne identiteter som kjønn, klasse osv. Fokuset er dreiet fra hva vi er, det strukturelle til hvordan vi
58
gjør ting, det prosessuelle. Hvis forbruk og det vi svarer i et spørreskjema (som denne observasjonen er basert på) kommuniserer på ulikt vis og våre ting får sin mening i de kontekster
de er en del av trenger ikke materialisme-idealisme observasjonen være et paradoks. Den teoretiske og metodologiske gjennomgangen i de neste kapitler skal peke på hva jeg mener med
dette. De empiriske analysene som følger skal vise hvordan dette kan henge sammen og det
moralske i våre diskursive handlinger om klær i denne forbindelse.
3
Språk og mening
At folks beskrivelser er et sentralt gjenstandsfelt for sosiologien og samfunnsvitenskapen mer
generelt, er klart. Samtidig er teoretiske og analytiske begrunnelser for sammenhenger mellom mønstre i folks beskrivelser, det som beskrives og menneskene som utfører beskrivelsene, verken ”klar” eller ukomplisert. Hvordan festes diskursive meningsytringer ned i et vitenskapelig rammeverk? I dette kapittelet skal jeg si noe om hvordan jeg oppfatter den ontologi som samfunnsvitenskapelige og mer spesifikt sosiologiske kunnskapsmessige konklusjoner, basert på lingvistisk produsert empiri, som agjerne blir fundert på. Med utgangspunkt i
det dikotomiske skillet mellom positivistiske og fortolkende ontologier sirkler jeg inn fire
meningsteorier: henholdsvis den mekanisk billedteoretiske og bokstavlige samt Saussures
strukturalistiske og Wittgensteins praksisorienterte fortolkende teorier. Poenget er å få frem
hvordan de to sistnevnte tilbyr vesentlig ulike modeller for fortolkning. Kapittelet munner ut i
noen eksemplifiseringer som skal vise hvordan denne diskusjonen er relevant for dette avhandlingsarbeidet, og hvorfor jeg har valgt å ta utgangspunkt i Wittgensteins perspektiv. For
det første viser jeg eksempler på hvordan Saussures modell har dominert og Wittgensteins
modell har blitt brukt som verktøy i forbruks- og identitetsrelatert teori og analyse. For det
andre presenterer jeg to illustrerende eksempler som skal vise at ulike meningsmodeller kan
anvendes implisitt og variabelt (og delvis på tvers av teoretiske idealer og utgangspunkt) når
forskere skriver om sin empiri på feltet.
3.1
”Fortolkning” – idealer og utfordringer
En vanlig måte å fremstille samfunnsvitenskapen på er ved å påpeke hvordan den er forskjellig fra naturvitenskapen hva angår det som studeres, forskerens relasjon til det som studeres,
og analysenivåer som ontologi, epistemologi og metodologi (Smith 1998; Tseëlon 2001b).
Ontologiske antagelser 15 om virkeligheten (hva den er, teorier om hva som ”er”) informerer
både epistemologiske (teorier om kunnskapens opprinnelse, natur og grenser) og metodologiske valg (hvordan vi kan nå denne kunnskapen), men genererer ikke iboende metodologier.
Metodologier, og praksiser omkring dem, kan på den annen side, som ideologiske verktøy,
60
generere bestemte ontologier (Tseëlon 2001c). På denne måten kan ontologi ”leses” ut av
vitenskapelige analyser og hverdagsforklaringer selv når det ikke er gjort eksplisitt til gjenstand for redegjørelse og diskusjon.
Sosiologiens og samfunnsvitenskapens ”objektfelt” kan sies å være den lingvistiske og ikkelingvistiske menneskeskapte orden, og et felt hvor kunnskapsproduksjonen oftest helt eller
delvis er basert på lingvistisk empiri. Det samfunnsvitenskapelige kunnskapssynet er beskrevet som en bevegelse fra vitenskapelig metode mot narrativ fortolkning, fra sannhet mot troverdighet, fra fornuft til mening, fra et fokus på fremskritt til understreking av muligheter og
usikkerhet, fra å være opptatt av det spesifikt menneskelige til vekt på relasjoner, institusjoners og prosessers kompleksitet (Smith 1998: 309-110). Selv om det samfunnvitenskapelige
kunnskapssynet er mangfoldig vil mange samfunnsvitere vil i dag si seg enige i at det å utøve
vitenskapelig praksis ikke handler om å finne sannhet, men om å fortolke en allerede fortolket virkelighet og skrive og snakke om denne fortolkningsversjonen på måter som er rimelige
eller troverdige for de mennesker man retter seg mot (Smith 1998). Derfor er fortolkning av
språket og teorier om språk og mening viktige i samfunnsvitenskapelig praksis. Kunnskap er
avhengighet av paradigmer og sosiale fellesskap (Kuhn 1970) og ulike forståelsesmåter og
praksiser kan virke inn i vitenskapelige arbeider. Siden mange empiriske arbeider om forbruk og identitet beveger seg i et interdisiplinært felt kan derfor ordet ”fortolkning” brukes og
forstås forskjellig i ulike fagkretser. Jeg finner det derfor nødvendig å si noe om hvordan
”fortolkning” er blitt presenteres som mål og middel innen sosiologien.
3.1.1 Utpekte idealer for sosiologisk analyse
Sosiologien er et fag som undersøker og fører nær dialog med den alminnelige, hverdagslige
praksis og virkelighetsbeskrivelse. Emnene sosiologien er opptatt av, er ofte emner som de
fleste vil ha en formening om: ”De menneskelige handlinger og interaktioner, som undersøges af sociologer, er allerede på forhånd blevet navngivet og undersøgt af aktørene selv (…)
og ladet tillagt mening og betydning” (Bauman og May 2003:17). Ifølge Bauman og May
skal sosiologiens kunnskapsforslag skille seg fra folks hverdagsbeskrivelser og forståelser
ved å undersøke, stille spørsmål ved det som tas for gitt (det ”common sensiske”, ”doxiske”).
Det sosiologiske prosjektet skal til forskjell fra det ”common sensiske” preges av krav til ansvarlig tale, et mer omfangsrikt tilfang av livsverdener og en særegen måte å gi mening til
den menneskelige virkelighet. I vår hverdagsforståelse har vi, ifølge Bauman og May,
”vanskelig ved at forestille os, at en given situation ikke er et udslag af tilsigtede handlinger,
som er udgået fra en person, der lader sig identificere” (ibid.:20). I motsetning er det ”At
15
Ordet ontologi brukes ofte for å vise til antagelser om virkeligheten: ”a systematic exposition of the assumptions about basic
categories of beings admitted to the universe assumed in some scientific field” (Harré og Gillet 1994:29 i Tseëlon 2001).
Språk og mening
61
tænke sociologisk er at give mening til de menneskelige vilkår gennem en analyse af det
mangesidede væv af gensidig menneskelig afhængighed – den mest hårdnakkede af de
virkelighedsfaktorer, vi henviser til for at forklare vore motiver og de virkninger de
afstedkommer” (ibid.:21). Sosiologiens siktemål er å bidra til ”demontering af det velkende
og fortrolige” (ibid.:22) og å gjøre ”seg til talsmand for individet, men ikke for individualismen” (ibid.:23). Sosiologisk teori må kunne forklare mekanismene, ”handlingenes mening/motivasjon for den som handler” (Frønes 2004:47). Vår konstruksjon av ”mening”, ”individet” og ”hverdagsforståelsen” blir med dette definerende for sosiologiens oppdrag og bidrag..
Hvis jeg antar at Bauman og May med ord som ”kunnskapsforslag’ og utsagnet ”situasjoner
sees’ henviser til det vi diskursivt beskriver, lanserer de her en ide om at folks hverdagsbeskrivelser karakteriseres ved å plassere årsaker til hendelser i personers vilje og hensikt (i tråd
med individualiseringstesen), mens sosiologien skal bidra med beskrivelser om hvordan
mennesker er gjensidig avhengige. I samfunnsvitenskapen gjøres det ofte relativt mye ut av
forskjellen mellom det hverdagslige og det samfunnsvitenskapelig spesielle. På den ene siden
skal vi greie å skille mellom det vitenskapelige og det hverdagslige, på den andre siden skal
de vitenskapelige begrepene ligge nært de hverdagslige og de vitenskapelige analysene skal
belyse det selvfølgeliggjorte i det hverdagslige. I forrige kapittel viste jeg for eksempel til
Brubacker og Cooper (2000) som argumenterte for at det vitenskapelige identitetsbegrep bør
fortsette å være ”sterkt” fordi vitenskapelige begreper bør ligge nær hverdagsforståelsen, og
fordi de mente at hverdagsforståelsen av identitet lå nærere ”det sterke” identitetsbegrepet
(som la vekt på det koherente, autentiske og autonome) enn ”det svake”. Når det gjelder syn
på språket er det sagt at vi i vår hverdagsforståelse ser det som en gjennomsiktig kommunikasjonskanal om realiteter mens de vitenskapsteoretiske forståelser påpeker det arbitrære i forholdet mellom språk og ’realiteter’ (Pregrin 1999). Imidlertid kan en tenke seg at disse generelle påstandene om hva som er vår hverdagsforståelse er noe forenklende i forhold til det
mangfold og variasjoner en kan tenke seg at finnes i folks hverdagsforståelser av disse fenomenene/begrepene (Potter og Wetherell 1987, Widdicombe 1995). Senere redegjørelser i
denne delen peker mot at det i hvert fall er et stort mangfold hva angår det vitenskapelige synet på språket.
3.1.2 Dilemma
Jeg tar som utgangspunkt at Baumans utsagn om å demontere det velkjente som preger hverdagsforståelsen, hvordan vi forklarer våre motiver og de virkninger de har, er en akseptert
måte å definere det sosiologiske ”oppdrag” på; sosiologien skal ”gi mening” ved å utfordre
forståelsen av tilsiktede handlinger ved å se på gjensidig menneskelig avhengighet. Jeg tar
62
også som utgangspunkt at en viktig tilgang til denne hverdagsforståelsen, og til demonteringen av den, anses å gå gjennom språket. For å aktualisere det i forhold til denne avhandlingens
utgangspunkt vil det si at oppdraget er å undersøke unges hverdagsbeskrivelser, dernest demontere det selvsagte og det som er tatt for gitt, og å utfordre forståelsen deres (for eksempel
av det eventuelt tilsiktede i relasjonen klær−person), blant annet ved å undersøke gjensidig
avhengighet mellom de som snakker, og andre mennesker omkring dem. Som nevnt ovenfor
er en sentral ”utfordring” omkring dette sosiologiske ”oppdraget” knyttet til det Giddens omtaler som den doble hermeneutikken, 16 utfordringer forbundet med at sosiologien søker å tolke et tolkende subjekt, og undersøker og fortolker en allerede fortolket virkelighet der skaping og reproduksjon av rammer for mening er en betingelse for den menneskelige handling.
”Sociology (…) deals with a universe which is already constituted within frames of meaning by actors themselves, and reinterprets these within its own theoretical schemes, mediating ordinary and technical language. This double hermeneutic is of considerable complexity, since the connection is not merely a one-way one (as Schutz seems to suggest);
there is a continual ‘slippage’ of the concepts constructed in sociology, whereby these are
appropriated by those whose conduct they were originally coined to analyse, and hence
tend to become integral features of that conduct (thereby in fact potentially compromising
their original usage within the technical vocabulary of social science)” (Giddens 1976:
162).
Et dilemma forbundet med den doble hermeneutikken er at man som forsker, i diskusjon av
kategorier og produksjon av mening innenfor bestemte diskurser, lett kan ende opp med å
forsterke førforestillingene som konstruksjonen av subjektene innenfor disse diskursene er
basert på (Smith 1998:295; Hall 1997). Dette dilemmaet har bekymret meg en del i denne
avhandlingsteksten fordi den nettopp tar utgangspunkt i en stereotyp forestilling om at klær er
viktig for unge menneskers identitet, og søker å studere dette gjennom å spørre unge om
hvordan dette er. Når identitet og forbruk postuleres både i teoretisk og offentlig debatt som
nært forbundet, og/eller når den unge tenåringen eller ”fjortisen” anses å være spesielt opptatt
av trender og utvikling av identitet, enten fordi han/hun er ”lettmanipulert” og/eller spesielt
”kreativ”, eller når identitetsforståelsen skaper en forventing om at man vet eller kan vite
hvem man er eller vil bli, en gang for alle, dvs. at det knytter seg konsistens og noe enhetlig
til identitet (jf. Kap 2), kan en vente å finne at de unge selv gjør bruk av disse koblingene i
sine fortellinger om klær og sin identitet. Som de empiriske kapitlene skal vise, gjør de nettopp dette. Dersom jeg tar deres bekreftelse av slike stereotypier (og stereotypien selv) for
gitt (som et speilbilde av en faktisitet omkring klærnes meninger og deres identiteter), kan
min formidling av dette bidra til å reifisere stereotypien og forsterke forestillingen om denne
16
Med henvisning til Gadamer understreker Giddens at hermeneutikken, ikke skal sees som en metode, men som en ontologisk
prosess hvor ”liv medierer liv’: ”The hermeneutic problem is therefore (…) the problem of the correct understanding of the
things that are accomplished (geschieht) through the medium of language” (Giddens 1976:57).
Språk og mening
63
sammenhengen. Jeg kan også komme til å overse det som ”taler” mot dette. Ikke minst fordi
et empirisk mønster der de samme unge både bifaller og avviser de ovenfor nevnte konstruksjonene, kan bli ”utfordrende” å ”fortolke” når ideologiene og teoriene på feltet er klare om at
disse sammenhengene representerer noe relativt konsistent og ordensskapende. Hvordan gå
frem for å unngå å reifisere stereotypier om en verden som vi både er en del av og er med på
å konstruere? Hvordan kan unges (og forskeres) utsagn på samme tid både behandles troverdig (slik at de unge kjenner det igjen) og slik at stereotypien eller det som er tatt for gitt (det
være seg det hverdagslige eller teoretiske), eventuelt kan ”demonteres”?
3.1.3 Ontologisk koherens og validitet
Jeg oppfatter det slik at et vanlig analytisk svar på det dilemma som ble beskrevet over, i
samfunnsvitenskapen handler om at man må ta den fremmedes eller kartografens perspektiv
for å oppnå den nødvendige distanse til ”mannen i gata”(Schutz 1953), dvs. at man søker en
viss ”atskillelse”. Et annet er at man nettopp, som Bauman og Giddens foreslår, forsøker å
”bracketing off” eller dekonstruere betydninger. En måte å gjøre dette på er å se noe gjennom
et bestemt teoretisk perspektiv. Et annet forslag er derfor ”triangulering” − for eksempel å
undersøke et fenomen fra ulike vinkler for å bestemme mening eller gyldighet. Det kan være
gjennom ulike begreps- og teoretiske apparater, interdisiplinært eller på ulike analysenivåer
(Alvesson og Sköldberg 1994:324). Eventuelt kan det være gjennom ulike informanter eller
gjennom ulike metoder. Dialogisk utveksling av perspektiver kan være både fruktbart og hensiktsmessig ved at det hjelper en til å holde fast ved innsikten om at ingen kan innta en form
for privilegert standpunkt når det gjelder fortolkning (Taylor 1985). Det viktigste er kanskje
ikke hva man gjør her men hvordan man gjør det og argumenterer for det. Grunnen er knyttet
til det som ble nevnt innledningsvis: ontologiske antagelser om virkeligheten informerer epistemologiske og metodologiske valg og bærer med seg validitetskriterier. Sagt i et hverdagsspråk kan validitet sies å handle om sannhet eller troverdighet, om det er grunn til å tro på det
vi påstår, eller om det ikke er det (Thaagaard 1998; Ragin 1994). Validitet handler om i hvilken grad de data man har, kan gi informasjon om det man er interessert i å vite. Måler vi eller
”får vi tak i” det vi tror vi har målt/”fått tak i”? Hvor godt representerer dataene fenomenet
som studeres (Johannessen, Kristoffersen et al. 2004 )? Spørsmål om validitet og ontologi
henger som nevnt sammen. Diskusjonen om de to ontologiske grunnsyn på språket, som ble
ført ovenfor, er derfor også en validitetsdiskusjon. I noen sosiologiske perspektiver består det
vitenskapelige i å ta utgangspunkt i observerte utsagn og fastslå dem som kontrollerte av
nøyaktige vitenskapelige metoder, mens i andre behandles vitenskapelige produkter som alle
andre kulturelle produkter, betinget av fortolkende sosiale handlinger (Mulkay 1991). Til disse to ontologiene hører ulike valideringskriterier. I det første tilfellet vil man kanskje snakke
om verifikasjon/falsifikasjon i sammenlikning mot en ”standard”. I siste tilfelle vil man være
64
snakke mer om en retorisk sannsynlighet for et argument og validitetskriterier ernoe som må
aksepteres som:
”… neither pre-established, eternal or universal. They are the cultural resources whose
meaning has to be re-interpreted and re-created constantly in the course of social life”
(Mulkay 1991: 93).
Gjennom et vitenskapelig argument bør imidlertid ontologi og validitet være noenlunde koherent enten ved at en ”ontologisk” grunnpilar holdes fast eller ved at vekslingen mellom ulike
ontologier i bruk gjøres eksplisitte. Argumenter eller arbeider som sammenblander to ulike
ontologier eller ubegrunnet veksler mellom dem, blir vanskelige å vurdere som kunnskapsforslag; om det ”er til å tro på” eller ikke. En slik praksis vil rent prinsipielt butte imot et vitenskapelig mål om å systematisk behandle noe fra ett perspektiv. Det vitenskapelige mål om
systematisk og reflektert perspektivering setter på en måte forskeren i en privilegert og krevende situasjon. Det kan være hensiktsmessig å studere et fenomen fra to eller flere ”teoretiske” vinkler eller konstruere et fenomen frem via ulike metoder dersom det passer til hensikten og en redegjør for at det er dette en gjør. Men man evner i mindre grad å ”demontere” det
som er tatt for gitt, hvis man er ureflektert om slike egne ”ontologiske” vekslinger. Standpunkt om hvordan verden er, og hvordan den best kan studeres, bør ikke veksle fra én del i en
vitenskapelig publikasjon til en annen uten at det knyttes kommentarer til denne vekslingen
når det gjelder de konklusjoner som trekkes. I de neste underkapitler skal jeg diskutere dette i
lys av teorier om språk.
3.2
”Språket” og ”mening” – teoretiske modeller
”Language is both the foundation and the instrumentality of the social construction of reality” (Berger 1966: 108).
I teoretiske arbeider, og særlig i de som knyttes til den sosiale vendingen innenfor lingvistikken og den språklige vendingen i samfunnsvitenskapen, argumenterer mange for at bevissthet
om språk og språkbruk er viktig i samfunnsvitenskapen (Mead 1959, Giddens 1987, Bourdieu
1977, Berger 1966). Språket er et primært meningsmedium ”language is the privileged medium in which we ‘make sense’ of things, in which meaning is produced and exchanged”
(Hall 1997: 1) og sosiologisk kunnskap forutsetter en sosiologi om språket (Berger og Luckmann 1988:207). At språk er viktig i samfunnsvitenskapen og i sosiologien, er på et vis selvsagt. Språket er vår ressurs. Vi kan ikke bedrive samfunnsvitenskap uten språk og uten å benytte oss av hva andre mennesker har skrevet eller sagt. Våre perspektiver på språket og mening er et premiss for vitenskapelige analyser, - et premiss som ofte ikke blir italesatt.
Språk og mening
65
”Given the importance of communication, then, it might be expected that the study of language is at the heart of the sociological enterprise. But it is not, and never has been. (...)
language has been largely invisible to the sociological eye. (...) While language and communication have not been a topic of sociological research, it has been a central resource in
the research process” (Wooffitt 2005:22).
Widdicombes poeng er altså at selv om språk og kommunikasjon er en viktig ressurs i alle
samfunnsvitenskapelige forskningsprosesser, har det i liten grad vært tema og gjenstand for
sosiologiske undersøkelser. Og som denne gjennomgangen skal vise er mange perspektiver
på språket mulige. At ord som ”språk”, det ”diskursive”, ikke bare er knyttet til lingvistiske
verbale og skriftlige uttrykk, men også kan omfatte alle mulige kommunikasjonsformer (nonverbale kroppslige, materielle som klær osv) gjør språk til en kompleks sak. Denne avhandlingen tar utgangspunkt i lingvistiske verbale og skriftlige uttrykk fordi dataene jeg analyserer
først og fremst gir informasjon om dette. Det de unge er bedt å uttrykke seg om vedrører i
stor grad deres erfaringer med klær som en materiell og ikke-lingvistisk kommunikasjonsform i settinger utenfor den situasjonen de sitter å uttrykker seg (om hvilket ”klesforbruk”
man har, og hva man gjør med klær, hvordan man kommuniserer om ”identitet” og plasserer
seg selv, andre og klærne inn i en sosial verden). Det gjør det nødvendig å avklare hvordan
og hva det lingvistisk uttrykte kan si om dette.
Det dikotomiske skillet mellom positivistiske og fortolkende ontologi 17 som man ofte opererer med innen samfunnsvitenskapen kan sies å innebære ulike språk eller meningsteorier. Den
positivistiske ontologien peker mot at mening kan avleses rett fra ”tingen”, at det er en nøytral og direkte relasjon mellom objekter i den virkelige verden og begrepene vi bruker om den
mens den fortolkende ontologien er mer peker mot at ”mening” står i en (prinsipielt ”tilfeldig”) menneskeskapt relasjon til ”tingen” som krever ”fortolkning”. Jeg skal kort nevnte eksempel på to positivistiske meningsteorier og dernest konsentrere diskusjonen om Saussure
og den sene Wittgenstein som to radikalt forskjellige fortolkende meningsteorier. Poenget
med å presentere disse meningsteoriene er å få frem hvorfor jeg mener meningsteorien til den
sene Wittgenstein er å foretrekke og fordi jeg ønsker å påpeke hvordan de ulike meningsteorier gjør seg gjeldende eksplisitt i teoretiske modeller og er i anvendelse på mer implisitte og
ofte variable måter i akademiske fremstillinger av diskursive data.
3.2.1 Positivistisk ontologi og meningsteorier
Selv om få samfunnsvitere i dag vil kalle seg positivister kan en positivistisk ontologi om
språket snike seg inn i analysene våre når vi skriver. Den positivistiske ontologien peker mot
at mening kan avleses rett fra ”tingen”, at det er en nøytral og direkte relasjon mellom objek-
66
ter i den virkelige verden og begrepene vi bruker om den. To meningsteorier som kan forbindes med en positivistisk ontologi skal bare kort nevnes her: henholdsvis Picture-theory of
language (mekanisk-billedteoretisk) og teorien om bokstavlig mening (literal meaning).
Teorien om bokstavlig mening (literal meaning)
En språkteori som kan knyttes til en positivistisk ontologi, er ”bokstavelig mening” (literal
meaning). Her sees ord og mening som noe som står i et absolutt og basalt forhold til hverandre i språksystemet (Lähteenmäki 2004:94). Teorien om”bokstavelig mening” er en objektivistisk meningsbeskrivelse (Lackoff 1987) der den bokstavlige mening sees som kontekstuavhengig: ”literal meanings are seen as context-free in the sense that they are assumed to
remain unchanged when a linguistic expression is used on different occasions” (Lähteenmäki
2004:93). I følge Lähteenmäki (2004) er ideen om bokstavlig mening nært knyttet til ideen
om at 1) virkeligheten har en gitt fiksert struktur, 2) at det finnes en endelig måte å gjøre korrekte mentale representasjoner av virkelighetens struktur og 3) at det er en fiksert korrespondanse mellom virkelighetens objekter og de lingvistiske uttrykk som brukes enten for å referere til virkelighetens objekter eller til deres mentale representasjoner (Lähteenmäki
2004:97). Denne ”som-bokstav”- eller ”merkelapp”-modellen som ser språket som et nøytralt
medium, generelt ansett å være for simplifiserende når man i samfunnsvitenskapen i dag skal
tenke omkring hva folk gjør med språket (Smith 1998:234). Samtidig sies den også å opptre
som en ”myte” som er gjennomtrengende både i det naive og i det mer ekspertpregede syn på
språket i den vestlige skrivekultur og språklige tradisjon (Lähteenmäki et al 2004; Rommetveit 1988). Som jeg skal antyde under og vise mot slutten av dette kapittelet, gjøres det implisitt bruk av den i samfunnsvitenskapelig teori og forskeres retoriske praksiser på forbruksfeltet.
Det billedteoretiske språksynet –(picture theory of language)
Synet om at språket avbilder ”virkelige objekter”, kan kalles et bildeteoretisk språksyn (Picture theory of language). 18 Som i teorien om bokstavlig mening ser det billedteoretiske språksynet ord og mening som noe som står i et forhold til hverandre i språksystemet (Lähteenmäki 2004:94). I det billedteoretiske bildeteoretiske språksynet sees imidlertid ord, mening og
virkelige objekter som en transparent relasjon. Noen kaller det for det referensielle refleksjonistiske perspektiv (Duranti og Goodwin 1992: 16). I forhold til ord og begreper vil det bety
at mening antas å korrespondere med sin referent, at ords mening forstås som en refleksjon
av/noe som korresponderer med ”tingen” − det være seg ”indre strukturer i hjernen”, ”virke17
Eller beslektede begrepspar som newtonianske/representasjonell, positivisme/hermeneutikk, realisme/rasjonalisme jfr. Tseëlon 2001:445 og 2001 b, Harré og Gillet 1994., Smith 1998 og Mulkay 1991, Flybjerg .
18
Nominalisme: at ord får sin mening fra ”forestillinger’ er en alternativ/beslektet språkteori jeg ikke berører.
Språk og mening
67
lige objekter” eller relasjoner mellom disse. Denne meningsteorien er knyttet til et filosofisk
prosjekt om å få språket mer effektivt til formal-logisk tenkning (bla. Russell, den tidlige
Wittgenstein, logiske positivister og Wienkretsen) (Duranti og Goodwin 1992).
Litt forenklet kan en si at positivistisk ontologier ser språk og mening som noe relativt kontekstuavhengig, ordets mening forandrer seg ikke med sosiale situasjoner. Fortolkende ontologier ser i sammenlikning mening som noe mer kontekstavhengig; enten i en statisk strukturalistisk eller prosessuell praksisspesifikk forstand.
3.2.2 Fortolkende ontologi og meningsteorier
Den fortolkende ontologien peker mot at ”mening” står i en (prinsipielt ”tilfeldig”) menneskeskapt relasjon til ”tingen” som krever ”fortolkning”. Jeg skal skille mellom to slike
”fortolkende meningsteorier” og konsentrere den videre diskusjonen om disse. De to er henholdsvis Saussures strukturalistiske (1916) og den sene Wittgensteins praksisorienterte teori
(1968, 1979). 19 At jeg velger å trekke frem den sene Wittgenstein som en kontrast til Saussure, og ikke andre som eksplisitt utformet sine teorier som en kritikk av Saussure 20, er ikke
bare fordi disse to er utpekt å ha gitt de to viktigste bidrag til synet på språket i vårt århundre:
”Saussure as a linguist and Wittgenstein as a philosopher of language are arguably the two
19
Wittgensteins filosofiske undersøkelser er ikke produsert som en teori om språket men jeg velger å se hans betraktninger om
språklig mening som en alternativ teori om språket. Siden Saussures meningsteori er fundert på en Durkeheimiansk ide om at
språket kunne studeres som adskilt, isolert fra, sine omgivelser, kan den lett assosieres med elementer ved positivistisk ontologi.
Strukturalismen kan nettopp sies å være en tilnærming som søker å kvitte seg med både mening og subjektet ved å finne objektive lover som styrer menneskelige aktiviteter (Dreyfus og Rabinow 1982:xix). Imidlertid vil jeg forsvare at Saussures ”meningsteori’, gjennom vektleggingen av det arbitrære i relasjon mellom ting og referent der mening følger av binære opposisjoner mellom elementer i systemet og følgelig må fortolkes, i utgangspunktet må kunne plasseres innen det en kan kalle en fortolkende
ontologi.
20
Den viktigste av disse er Bakhtin som utviklet en språkteori som er forenlig med den wittgensteinske språkfilosofi Holquist
M. 2002. Dialogism: Bakhtin and his world. London: Routledge. XIV, 228 s. pp.. Bakhtin opponerer mot Saussures vektlegging
av et dekontekstualisert abstrakt tegnsystem om mening i et system av opposisjoner og hans begrep om talegenre kan knyttes til
Wittgensteins begrep om språkspill . I Saussures Course argumenteres det på basis av distinksjonen mellom langue og parole en
distinksjon mellom hva som er sosialt, og hva som er individuelt, som igjen er koblet til hva som er objektivt og subjektivt. Fra
et bakhtinsk dialogisk perspektiv er slike distinksjoner forfeilede (Lätheenmäki 2004:98). I følge Bakhtin må språk og mening
studeres som en konkret levd sosial realitet i hverdagslivets maktkamper Kress, Gunther, Wetherell M, Taylor S, Yates SJ. 2001.
From Saussure to Critical Sociolinguistics: The Turn Towards a Social View of Language. In Discourse Theory and Practice. A
Reader., pp. 29-39. London: Sage Publications. Ifølge Bakhtin konstrueres mening gjennom dialog og kulturelle representasjoner. Bakhtins dialogisme leverer viktige bidrag inn moderne kommunikasjonsteori (Rommetveit 1992), og er et alternativ til
tradisjonelle modeller som kommunikasjon av mening har blitt forstått gjennom blant annet i forbruksforskningen (Hall 1992).
Som nevnt i forrige kapittel 2, er Bakhtins dialogisme også sentral i de nyere teoretiseringer om identitet (Frønes 2004, Williams
2000) som jeg forfølger i denne avhandlingen. Arbeider innen pragmatikken som har med talehandlingsanalyse og teori, eksempelvis arbeidene til Austin (1962), Pierce og Searle (1969, 1975, 1976), bidrar også med en kritikk av Saussure som tar likhetstrekk med det perspektiv Wittgenstein forfekter. Pierce’s mer prosessorienterte (semiose) (Berkaak og Frønes 2005) og
Austins talehandlingsteori (Potter og Wetherell 1987) stilles gjerne opp som alternativer til Saussures semiotikk.. Jeg har valgt å
ikke berøre disses arbeidene i denne avhandlingen. Austins begrep om talehandlinger er mer statisk og kategoriell enn Wittgensteins språkspillbegrep (Duranti og Goodwin 1992) og selv om hans teori vektlegger parole har den ambisjoner om å systemisk
beskrive slike talehandlinger noe som ikke synes forenlig med perspektivet til den sene Wittgenstein. Det uheldige ved at hans
arbeider knyttes til begrepet parole er også at en, så lenge en holder fast ved parole, har vanskelig for å utelukke dens parkamerat
langue. Når det gjelder utelukkelsen av Searle og Pierce er den primære årsaken av praktisk art. De har ikke vært noe særlig
referert i den litteraturen jeg har forholdt meg til og representerer derfor teoretiske tilganger jeg i mindre grad har blitt kjent med.
Imidlertid sitter jeg med det inntrykk at Wittgensteins språkspill og utgangspunkt i praksis og livsformer, representerer en mer
grunnleggende kontrast til Saussure enn hva både Pierce og Searle representerer fordi begge disse er er opptatt av løsere struktu-
68
most important figures in the development of twentieth-century linguistic thought” (Harris
1988:bakside). Hovedpoenget er å få frem at Saussure og den sene Wittgenstein, selv om de
deler visse likhetstrekk (Harris 1998, Utaker 1992), kan sies å representerer to radikalt forskjellige forslag til samfunnsvitenskapelige analyser og forklaringer av mening (Dreyfus og
Rabinow 1982, Giddens 1976, Bourdieu 1991/1977, Helle-Valle 1997, 1998). 21 Det radikale
med den sene Wittgenstein er at han kan tas til inntekt for et syn om at ’langue’ ikke kan brukes til å forklare mening, et syn han kan sies å uttrykke mer eksplisitt enn andre av Saussures
kritikere.
Når det gjelder likhetstrekk mellom Saussure og Wittgenstein er kanskje det viktigste at de
begge både må kunne sies å være ”fortolkende” i den forstand at de understreker at lingvistiske utsagn ikke kan tolkes som nøytrale beskrivelser av de hendelser og egenskaper de refererer til. Slik er begges meningsteorier en kritikk av det (mekanisk) ”billedteoretisk” språksynet. Selv om Wittgenstein første arbeid, Tractatus Logico-Philosophicus, nettopp var et bidrag til teorien om ”bokstavelig” mening, tok han avstand fra og aviste sine egne teser og
denne teorien i sitt senere arbeid Philosofiske undersøkelser (Potter 2001).
Som meningsmodeller er de begge sentrale for sosiologiens fortolkende prosjekter og praksiser, og for denne avhandlingens tema spesielt. Begge leverer viktige bidrag inn i det syn på
språket som gjennomsyrer mye av litteraturen jeg senere skal gjennomgå, men forskjellene
mellom dem er etter min mening ofte ”underkommunisert”.
Den mest sentrale forskjell mellom dem er at Saussure kobler mening til interne relasjoner
innen et overgripende abstrakt system, mens Wittgenstein knytter mening til praksiser i situasjonelle kontekster. De tilbyr med dette ulike analyseapparat, undersøkelsesmåter og forklaringsprinsipper for språklig mening. Hvilke slutninger vi kan gjøre fra det språksatte (beskrivelser) til andre deler av virkeligheten (de ikke-språklige praksiser med materielle objekter
som beskrives) vil være forskjellig avhengig av hvem vi velger. I teksten under skal jeg spesifisere hvordan og argumentere for at vi bør velge forståelsesapparatet til den sene Wittgen-
rer; Searle av kognitive strukturer og intensjonalit (Lepore og Gulick 1991) på måter som ikke synes forenelig med det Wittgenstein forfekter (Duranti og Goodwin 1992: 18) og Pierce av semiose og interpretasjon.
21
Hvor like og/eller forskjellige arbeidene til Saussure og Wittgenstein fremstilles må forstås både i lys av forfatteres agenda og
om det tas utgangspunkt i tidlig eller sen-Wittgenstein. Det er sagt at språkteorier som har gjort seg gjeldende de siste år, selv om
de ”overfladisk’ kan klassifiseres i to hovedgrupper: formal-logisk (Russel, Wittgenstein og Chomsky) og psykologiskstrukturalistisk (de Saussure, Derrida), mer ”fundamentalt’ kan klassifiseres i henhold til ulike måter å se koblingen mellom
uttrykk og dennes mening: semiotisk og strukturell Peregrin J. 1997. Structure and meaning. Semiotica 113. I den førstnevnte
klassifisering er de Saussure og Wittgenstein plassert i hver sin leir (henholdsvis formal-logisk og psykologisk-strukturalistisk,
mens de i den sistnevnte er plasser sammen ( strukturelle) fordi de begge er gir primær oppmerksomhet til horisontale relasjoner
mellom uttrykk(er) og mening(er) enn mellom den vertikale relasjon mellom uttrykk og dens mening. Språkfilosofene Carnap og
Morris definerte på sin side en tredeling av språkteorier: syntax (relasjoner mellom uttrykk), semantikk relasjoner mellom uttrykk og hva de står for: ”merkelapp’) og pragmatikk (relasjoner mellom uttrykk og de som bruker dem: ”verktøykasse’) Peregrin. 1999. Pragmatization of semantics. In The Semantics/Pragmatics Interface from Different Points of View, ed. K Turner,
pp. 419-42. Amsterdam: Elsevier. Mens Wittgensteins meningsteori kan knyttes til pragmatismen, selv om den særlig er forbundet med Pierce.
Språk og mening
69
stein. Saussures strukturalistiske teori har vært svært dominerende i studier av kultur og dominert som modell i forbruksrelatert teori (Slater 1994). Jeg skal være mer opptatt av hvordan
Saussures arbeider er blitt forstått i sosiologien og relevant litteratur en av hva han faktisk
hevdet og eventuelt kunne ha ment. Den sene Wittgensteins meningsteori og radikale praksisorientering, som i sammenlikning er mindre kjent og nevnt, er verdifull fordi den gir en
kraftfull kritikk av vår tendens til å bruke ’langueliknende’ konstrukter for å forklare sosial
mening.
Transcendental ”struktur” – Saussures semiotikk
”Language is a system of interdependent terms in which the value of each term results
solely from the simultaneous presence of the others” (Saussure 1916:114).
Saussure var opptatt av hvordan de underforståtte systemer og regler i språket gjorde det mulig for de som kommuniserte, å forstå hverandre. Han skilte mellom langue og parole, henholdsvis det underliggende systemet av regler som gjør det mulig for oss å gi mening til tale,
og de utsagn som er involvert i snakk (Smith 1996).
”In separating language from speaking we are at the same time separating: (1) what is social from what is individual; and (2) what is essential from what is accessory and more or
less accidental” (Saussure 1916:9).
Påvirket av Durkheims modell om samfunnet sui generis hevdet Saussure at man kunne studere språket som et system med en egen intern dynamikk uten referanse til noe utenfor (handlinger, intensjoner, samfunn osv.) − ”a self-contained whole” (Saussure 1916:9). Han beskriver altså språket som et totalt system hvor meningen av et ord eller et uttrykk gir mening bare
i relasjon til strukturen i det gjeldende språksystemet. Saussures utgangspunkt var tegnene; de
bilder, ord og lyder vi bruker til å identifisere ting med. Ifølge ham er tegn laget av to komponenter: signifier (medium) og signifies (message). Relasjonen mellom disse er vilkårlig og
konvensjonell: ”Because the sign is arbitrary, it follows no law other than that of tradition,
and because it is based on tradition, it is arbitrary” (Saussure 1916:76). Dette gir språket både
en kapasitet til å fiksere mening temporært (slik at vi tar det for gitt) og til å skifte over tid
(med vår bruk). En person kan ta i bruk språksystemet (langue) i parole, men ikke forandre
det (langue). Saussure hevder altså at språket skal studeres som et system uavhengig av bestemte individer, som relasjoner mellom elementer i et lingvistisk system, og at mening oppstår fra relasjoner mellom elementer i et språksystem, mens relasjoner mellom tegn og referent er tilfeldig (Slater 1997:141). To sider ved relasjonen mellom ord og tegn er viktige i
Saussures teori, dvs. at mening sees som produsert gjennom en prosess der tegn velges og
70
konstrueres langs to akser. På den ene siden syntagmatiske relasjoner; hvor vi produserer mening ved å sette ord sammen i kjeder. På den andre siden paradigmatiske/assosiative relasjoner; hvor et ord kan stå for et annet (for eksempel synonymer, antonymer). Mening genereres
langs den syntagmatiske aksen mens seleksjon fra den paradigmatiske aksen forandrer mening på et gitt tidspunkt i en setning. Saussures forslag er at språkreglene fungerer på samme
måte som regler i for eksempel sjakkspill. Reglene bestemmer hva som er mulige trekk, og
gir oss ulike ledetråder om intensjonene og strategiene til spillere. I språksystemene i hverdagslivet er det ingen skrevne regler. Derfor må vi rekonstruere disse fra manifestasjonene av
det som sies. Saussures fokus på disse strukturerte relasjonene har medført at denne tilnærmingen har fått merkelappen ”strukturell lingvistikk”. Saussures tilnærming retter oppmerksomheten mot strukturerte mønstre av forskjeller i språksystemene som vi representerer verden igjennom. Hovedvekten legges på tegns mening forklart ved relasjoner innenfor systemet
snarere enn på referanse, på struktur snarere enn på funksjon, på vilkårlighet snarere enn på
kraft fra individuell handling, og språket behandles som et fenomen som ikke er direkte koblet til det sosiale (Kress 2001). Han begrep om tegnvitenskap (semiotikk) impliserer at objektiv sikker vitenskapelig kunnskap om tegn var mulig (Barker 2003:16).
Praktisk ”verktøy” – Wittgenstein
”What we say will be easy, but to know why we say it will be very difficult.”
Mens Saussure er opptatt av mening som struktur er Wittgenstein opptatt av mening som
praksis. Som Saussure forkastet Wittgenstein den meningsteori som hevder at bestemte ord
står for bestemte ting og har bestemte betydninger, (picture theory of language). Wittgenstein
forkaster imidlertid også ideen om at mening kommer fra språksystemet selv. Meningsteorien
Wittgenstein utviklet kan dermed leses som en avvising av den Saussurske ide om at man kan
oppnå objektiv sikker kunnskap om tegn og at mening kan forklares med henvisning til et
abstrakt ’langue’. Wittgensteins perspektiv representerer ved dette også en avvising av perspektiver der en antar at ordene får sin betydning fra brukerens intensjoner slik at forståelse av
hva noen sier, fordrer å vite hva vedkommende har i tankene. Ifølge Wittgenstein er mening
er knyttet til språk i bruk .
”For a large class of cases – though not for all – in which we employ the word ‘meaning’,
it can be defined thus: the meaning of a word is its use in language” (Wittgenstein 1968:§
43).
Språk og mening
71
Navn, benevnelser er ikke refleksjoner av virkeligheten men verktøy med en rekke ulike
funksjoner. Det vi kaller ’beskrivelser’ må sees som instrumenter i utføring av bestemte praksiser, hevder Wittgenstein.
”What we call ‘descriptions’ are instruments for particular uses (…). Thinking of a description as a word-picture of the facts has something misleading about it: one tends to
think only of such pictures as hang on our walls: which seem simply to portray how a
thing looks, what it is like” (Wittgenstein 1968:§ 291).
”Think of the tools in a tool-box: there is a hammer, pliers, a saw, a screw-driver, a rule, a
glue-pot, glue, nails and screws. – The functions of words are as diverse as the functions
of these objects. (And in both cases there are similarities.)
Of course, what confuses us is the uniform appearance of words when we hear them
spoken or meet them in script and print. For their application is not presented to us so
clearly” (ibid.:§ 11).
At mening er knyttet til språk i bruk må forstås som at mening er knyttet til prosessen omkring bruken av ord i bestemte kontekster (Giddens 1987:209). Av dette følger at det ikke
bare slik at mening ligger i bruken, ulike kombinasjoner av ord i et system av muligheter
(som hos Saussure), men også at mening er bruk. Det betyr at vi ikke kan ”operere med en
ide om at mening – som en realitet innenfor feltet vi studerer - kan eksistere utenfor sine bestemte bruksmåter ”(Helle-Valle 2008:3, min oversettelse). I Wittgensteins perspektiv legges
derfor fokus på praksiser og derfor at ords meninger må studeres i folks hverdagspraksiser.
”One cannot guess how a word functions. One has to look at its use and learn from that.
But the difficulty is to remove the prejudice which stands in the way of doing this. It is not
a stupid prejudice” (Wittgenstein 1968::§ 340).
Gjennom en rekke eksempler viser Wittgenstein at det ikke finnes en essensiell, kontekstuavhengig mening som kan ekstraheres fra bruken av et ord og fremdeles kunne sies å representere termen (Wittgenstein 1968: §§ 120, 197) og at språket derfor heller ikke kan fortolkes
som uttrykk for subjektive meninger til individuelle agenter eller som uttrykk for språklige,
kulturelle systemer eller sett av regler.
For å kunne hevde at det finnes noe ordensskapende (’langue’,’mind’ ’system’) utenfor bruken som ga meningen, må vi, i følge Wittgensten, kunne gjøre rede for den kausale linken
mellom dette ordensskapende (’langue’/strukturen) og den hverdagspraksisen vi ser på.
Wittgenstein bruker ordet regel for å peke på denne forbindelsen og viser at vi ikke kan forklare den kausale linken mellom struktur og handling eller handlingsmønstre ved å henvise til
72
en ’regel’. 22 Ressonementet som Wittgenstein gjør omkring dette beskrives av Helle-Valle
(2008) på følgende måte:
”As long as we do not believe that the subjects we study respond automatically to some
kind of hidden, structuring force it follows that rules must be interpreted in order to be put
to use. By way of examples Wittgenstein demonstrates that we have to abandon the idea
of a ‘master script’ that informs our understanding of words and deeds. The explanation
can be summed up as follows ‘… no course of action could be determined by a rule, because every course of action can be made out to accord with the rule… hence also obeying
a rule is a practice’ (1968: §§201-2).(…) rules cannot by themselves explain practice since
necessary interpretations of rules do not determine the rule’s content, and therefore ‘rule’
cannot provide us with the causal link between structure and action. What is left of the
term then is only what we give as explanations of regularity within a given field of practice.” (Helle-Valle 2008: 4).
Wittgenstein avviser altså at handlinger og handlingsmønstre kan forklares ved henvisning til
’regler’. Ordet ’regel’ er som alle andre ord, et ord som får sin mening fra bruken (Wittgenstein 1968: §§217) og følgelig ett som enten får sin mening fra verbaliserte utsagn hos de vi
studerer eller våre benevnelser av regulariteter vi observerer (Helle-Valle 2008:4). Et regulært mønster er ikke ’forklart’ av en regel en kan tenke seg at det korresponderer til, selv om
det korresponderer med denne, fordi man må se på regelfølging som en sosial praksis hvis
mening befinner seg i konteksten den utføres i: ”Hence also ‘obeying a rule’ is a practice”
(Wittgenstein 1968:§ 202). I følge Wittgenstein er fortolkning er et begrep som erstatter et
uttrykk for en regel med en annen. Fortolkning, som et uttrykk for en regel, og dermed også
regler, er i en slik forstand ordsatte legitimeringer (Helle-Valle 1997:39).
”Wittgenstein is concerned to make it clear that obeying a rule is a custom, or a practice
that involves a judgment by others as to whether the action is being done rightly or not. It
is not a way of acting, by individuals, by reference to something which can be said to be
‘standing behind’, or (in the jargon of cognitive science) ‘underlying’ the person’s actions,
and thus to be the cause of their structure. (…) following a rule is a matter of doing what
is right” (Harré 1989:35).
Det å knytte mening til bruk, å hevde at det ikke ligger noe ’bak’ praksis, innebærer imidlertid ikke at mening er noe totalt relativistisk og fragmentert. Meninger varierer i relasjon til de
praktiske kontekster som meninger opptrer i. Ulike praktiske situasjoner påvirker meninger
på måter som får meninger til å likne på hverandre uten at de har en essensiell kjerne
(Needham 1975). Wittgenstein erstatter dermed ideen om essens (hva alle eksemplene har til
felles) med familielikhet (at eksemplene på ulike vis likner på hverandre).
22
Ulike skoler ”leser’ Wittgenstein forskjellig på dette punkt. Se for eksempel Taylor (1993) eller Bloor (2001). Jeg forholder
meg til Helle- Valles betraktninger om dette (2007, 2008). I denne avhandlingens sammenheng er ikke hovedpoenget å debattere
hva Wittgenstein kan ha ment men å peke mot hvordan hans arbeider kan peke i en diametralt forskjellig retning fra Saussures
hva angår vitenskapelige forklaringer.
Språk og mening
73
”Instead of producing something common to all that we call language, I am saying that
these phenomena have no one thing in common which makes us use the same word for all,
but that they are related to one another in many different ways” (ibid.:§ 65).
”Don’t say: ‘There must be something common, or they would not be called ‘games’’ –
but look and see whether there is anything common to all. – For if you look at them you
will not see something that is common to all, but similarities, relationships, and a whole
series of them at that. To repeat: don’t think, but look” (ibid.:§ 66).
”I can think of no better expression to characterize these similarities than ‘family resemblances’; for the various resemblances between members of a family: build, features, colour of eyes, gait, temperament etc., etc. overlap and criss-cross in the same way. – And I
shall say: ‘games’ form a family’” (ibid.:§ 67).
Siden noen situasjoner er mer like enn andre vil også meninger overlappe mer i noen tilfeller
enn i andre. Det er slike liknende situasjoner som Wittgenstein kaller språkspill. Wittgenstein
bruker begrepet ”språkspill” for å vise at ord gis mening i forhold til den aktivitet og kommunikative kontekst de brukes innenfor. Ords mening er således, i følge Wittgenstein, å finne
i sammenviklingen av språk og praksis innenfor de komplekse og varierte språkspill som er
involvert i forskjellige livsformer (”form of life”).
The ‘term “language-game” is meant to bring into prominence the fact that the speaking of
language is part of an activity, or of a form of life’ (Wittgenstein 1968: §23)
Språkspill en kombinasjon av sosiale relasjoner, kontekster, utallige sosiale funksjoner kommunikasjonen spiller, og konkrete måter å ytre seg på, for eksempel gester og ord. Ideen er at
språket er satt sammen av en rekke spill med hver sine regler og mål, og hvor språkbrukeren
spiller en rolle: gir og følger ordre, beskriver objekter, rapporterer fra en hendelse, spekulerer
om dem, finner på en historie osv. Typiske menneskelige sosiale praksiser – å uttrykke glede,
si at noe heter noe, undre seg over noe, henlede oppmerksomheten mot noe og utallige andre
språkspill − lærer ved at man er aktiv deltaker i denne livsformen (Helle-Valle 1997:118).
”In the practice of the use of language (2) one party calls out the words, the other acts on
them. But in instruction in the language the following process will occur: the learner
names the objects; that is, he utters the word when the teacher points to the stone. – And
there will be this still simpler exercise: the pupil repeats the words after the teacher- both
of these being processes resembling language.
We can also think of the whole process of using words in (2) as one of those games
by means of which children learn their native language. I will call these games ‘languagegames’ and will sometimes speak of a primitive language as a language-game. (…).
I shall also call the whole, consisting of language and the actions into which it is woven, a
‘language-game’ (1968.:§ 7).
Think of how we learn to use the expressions ‘Now I know how to go on’, ‘Now I can go
on’ and others; in what family of language-games we learn their use” (ibid.:§ 179).
74
Ords betydningsinnhold skapes slik av sammenhengene de inngår i. Mening er lik bruk.
”Forskjellig bruk skaper forskjellige betydningsnyanser”, og ”jo likere praksiser bruken av
ord inngår i, dess likere blir betydningene” (Helle-Valle 2007: 23-24).
”It is what human beings say that is true and false; and they agree in the language they
use. That is not agreement in opinions but in form of life” (ibid.:§ 241).
”If language is to be a means of communication there must be agreement not only in definitions but also (queer as this may sound) in judgments” (ibid.:§ 242).
Det verdifulle med begrepet språkspill er at det er et arbeidsbegrep, et analytisk verktøy, som
får oss til å bli opptatt av hva det er folk gjør med ordene de bruker.som dermed hjelper oss å
bryte ut av vår tendens til å søke etter noe som korresponderer til ordene/substantivene vi
bruker og (Duranti og Goodwin 1992). At det å studere mening i henhold til dette perspektivet innebærer å studere språkbruk innenfor livsformer og i sine ulike kommunikative kontekster setter også det prosessuelle mer i fokus. Et viktig poeng med språkspillbegrepet, som
gjør det mer anvendelig enn eksempelvis Austins begrep om talehandlinger, er nettopp at det
peker mot en kommunikativ kontekst av praksis-sammenhenger der språklige aktiviteter er
uløselig sammenflettet med ikke-språklige aktiviteter. Som sitatene ovenfor indikerer bruker
Wittgenstein språkspillbegrepet på mange ulike måter for å understreke at språkspill ikke har
klare grenser.
”For how is the concept of a word bounded? What still counts as a game and what no
longer does? Can you give the boundary? No. You can draw one; for none has so far been
drawn” (ibid.:§ 68).
”We do not know the boundary because none have been drawn. To repeat, we can draw a
boundary – for a special purpose” (ibid:§ 68).
Hvis språkspill har en grense er det en grense vi har trukket opp gjennom våre praksiser. Noe
som igjen understreker hans poeng om at man må undersøke praksiser for å forstå mening:
”Don’t think, look”.Wittgensteins filosofi om at praksis er det fundamentale, er slik en avvising av Saussure strukturalisme − det anskueliggjør ”systemet” som et sett av regler og forkaster ideen om langue og regelfølging som forklaring på praksis. I henhold til Wittgenstein
kan man ikke forklare praksiser ved å henvise til regler og/eller koder, ”practice must speak
for itself”. Med det sen- wittgensteinske perspektivet tvinges en dermed til å vende blikket
mot konkrete tilfeller og situasjoner og motvirker fristelsen til å essensialisere og generalisere.
Språk og mening
75
3.2.3 Praksisperspektiv på mening – analytiske konsekvenser
I henhold til gjennomgangen over tilbyr Saussure og Wittgenstein to ikke-kompatible perspektiver for analyse av et datamateriale hvor unge snakker om seg selv og sine klær og inviterer en til ulike forklaringer i forhold til spørsmål om forbruk og identitet. De elementer ved
Wittgensteins filosofi som har analytiske konsekvenser og derfor spesielt sentrale for argumentene i denne avhandlingen, er følgende:
1. Mening er knyttet til språk i bruk - utsagn er praksis
2. Språkspill – kontekstspesifikke meninger
3. Forklaring av mening - må festes ned i bruk og praktiske realiteter, ikke til regler
4. In/dividet – tvillingterm som kan gripe det kontekstspesifikke ved personer
Jeg skal utdype de analytiske konsekvenser jeg trekker ut av dette i avsnittene nedenfor.
Mening er knyttet til språk i bruk – utsagn er praksis
Wittgenstein argumenterer som Saussure for at begreper ikke korresponderer med objekter
eller hendelser i verden, referanse er alltid åpen. Et illustrerende eksempel kan bli ulikt fortolket i hvert tilfelle. Til forskjell fra Saussure er Wittgenstein like eksplisitt på å avvise at
ord korresponderer med mentale forestillinger som gir dem mening, som at de korresponderer
med objekter eller hendelser i den eksterne verden som ord kan brukes for å referere til (Giddens 1987:204). Selv om både Wittgenstein og Saussure problematiserer en direkte link mellom utsagn og referanse, gjør de det altså på ulike måter. De to representerer noe grunnleggende forskjellig ved at det saussurske perspektiv fokuserer på mening forstått gjennom binære opposisjoner i et transendentalt språksystem, mens Wittgenstein kobler mening vekk fra
språksystemet og mot bruken av språket som ”verktøy” i spesifikke kontekster. Saussure understreker at langue er konstituert på forskjell. For Saussure får ord mening fra forskjeller
som etableres mellom det og andre ord, og kan derfor ikke ”bety” sine objekter. Språk er
form og ikke substans, og kan bare få sin mening gjennom en intern relasjon av forskjell. 23
Wittgenstein understreker at beskrivelser ikke er en repetering av ord som er abstrahert fra
praksis, ei heller noe som får mening fra interne relasjoner i et system. Utsagn er i seg selv
praksiser som brukes til å utføre en rekke ting − de er instrumenter med bestemte anvendel-
23
Giddens (1997) kommenterer at Saussures ide om språket som et system av tegn som konstitueres ved forskjell med en tilfeldig relasjon til objekter (ikke sosialt tilfeldig) også må kunne vise til, ikke bare eksterne objekter i den eksterne verden men også
til, den som produserer språket- den som snakker. Meningen av ordet bukse er ikke objektet bukse og meningen av ord som
refererer til menneskelig subjektivitet for eksempel jeg er ikke bevissthetstilstander til dette subjektet. Jeg’et konstitueres som et
tegn ved sin forskjell fra deg, vi, dem osv. Det får mening ved å være et element i en anonym totalitet og kan ikke gis et filosofisk privilegium. Det er en grammatisk form snarere enn en agent av kjøtt og blod. Det interne spillet av signifiers gjør at ”forfatteren’s ønsker med teksten er irrelevant for vår forståelse av den. Ideen om det desentrerte subjektet kan for knyttes til Saussure
(Giddens 1997:205).
76
sesområder. Dette poenget så vel som det neste er kompatibelt med en rekke tilganger innenfor pragmatikken, konversasjonsanalyse og diskurspsykologien.
Språkspillet – kontekstspesifikke meninger
Like ord er ikke nødvendigvis brukt likt og kan dermed ha ulik mening. Derfor er konteksten,
språkspillet bruken inngår i, viktig. Språkspillbegrepet viser nettopp til kontekstens innvirkning på ”teksten” – det som sies. Av språkspillbegrepet og hvordan Wittgenstein kopler det
til ’forms of life’ følger at dette kontekstbegrepet inbefatter både lingvistiske og ikkelingvistiske elementer (aktiviteter, relasjoner, kropper, gester, objekter osv) og er bevegeligprosessuelt. 24 Fra Saussures perspektiv kan kontekst i sammenlikning lett bli statisk og uviktig fordi mening plasseres i en mer formell relasjon mellom tegn. Av dette følger at kontekstbegrepet blir grovt og lite kontekstsensitivt. Kontekstinsensitiviteten resulterer i en tolkning
som tar likhetstrekk med en ”som-bokstav” eller den ”billedteoretiske modell”, fordi strukturen, tas som gitt. Man kan lete frem dekontekstualiserte mønstre av fellestrekk og legitimere
tolkning av det som la parole − snakkeres situerte realisering av språksystemet som et autonomt og homogent objekt. Av dette kan man ende opp med å produsere essens som et biprodukt (Helle-Valle 1997). Valg av Wittgensteins modell og bortvalg av Saussures modell
tvinger en til å tenke på konkrete tilfeller og kjennetegn ved en gitt situasjon, og til å unnlate
fristelsen om å essensialisere og generalisere (Helle-Valle 1997). Wittgenstein beskriver
språkspill gjennom alt fra et eksempel om skifte av grove fortolkningsrammer til utsagn om
at enhver ny situasjon er et nytt språkspill. Språkspill et ord inngår i, er mye videre enn den
kontekst som de setninger og fraser det er plassert i, representerer ((Wittgenstein i The Brown
Book, sitert i Monk 1991:346). Samtidig kan enhver ny situasjon i prinsippet være et nytt
språkspill, språkspill er koblet til forskjellige livsformer på steder og kan være institusjonaliserte i en kultur, i det offentlige rom, i visse kretser eller relasjoner, bestemte tema osv. Begrepet språkspill er løst og utviklet til en språkfilosofisk hensikt. Mange sosiologer og antropologer har sett språkspill som et nyttig verktøy (Magee 1999), men begrepet er lite utviklet
innenfor samfunnsvitenskapen. 25 Det gir nokså stor frihet i hvordan begrepet kan anvendes.
”The function of the word ‘now’ is entirely different from that of a specification of time.
This can easily be seen if we look at the role this word really plays in our usage of language, but it is obscured when instead of looking at the whole language game, we only
look at the contexts, the phrases of language in which the word is used”.
24
”For thinkers like Heidegger, Wittgenstein, Kuhn and Searle, it is precisely the non-discursive background practices that aenable us to encounter objects and speak about them” (Dreyfus og Rabinow 1983: 77).”Nondiscursive factors include 'an institutional field, a set of events, practices and political decisions, a sequence of economic processes that also involve demographic
fluctuations, techniques of public assistance, manpower needs, different levels of unemployment, etc.'. These non-discursive
factors, Foucault seems to be saying, sustain and surround the discursive ones.” (…) ”it seems that the non-discursive practices
are elements which discursive practices take up and transform” (ibid: 77).
25
Mer utviklet innenfor psykologien (jfr Giddens 1987: 50). Harré sier at fordi språket ”is our medium for being as persons,
there has been a tendency to take as metaphysical and/or empirical matters that are in abroad sense grammatical – for instance
the self, agency, intention and so on” (Harré 1989:24).
Språk og mening
77
I denne analysesammenhengen lar jeg det stå som et argument for å la analysen ikke bare bør
forfølge de unges bruk av det samme ordet i mange ulike utsagn, men at det også er nødvendig å utforske sammenhenger utover den enkle setningen et ord opptrer i, og på tvers av
mange utsagn. Hvordan jeg skal bruke kontekstbegrepet og måter jeg skal gå frem på for å
identifisere kontekster skal spesifiseres i analysemodellen i neste kapittel.
Forklaring av mening – må festes ned i bruk, ikke i regler
Saussures strukturelle lingvistikk og Wittgensteins språkspillteori kan sees som diametralt
forskjellige hva angår forståelse og/eller ”fortolkning” av regulariteter og hva de ”betyr”. Fra
Wittgensteins perspektiv vil ikke et empirisk mønster, selv om det kan se ut til å bekrefte en
regel, kunne forklares ved denne regelen. Den nødvendige fortolkningen av en regel determinerer ikke regelens innhold og ’regelen’ kan derfor ikke være den kausale linken mellom
struktur og handling (Helle-Valle 2008: 4). Regel er snarere et begrep vi gir som forklaring
på regulariteter innenfor et gitt praksisfelt. Regelen er ikke en gjennomgripende kraft som
forklarer handling men i) enten verbaliserte utsagn som de vi studerer kommer med (”vi er
jenter- vi må ikke skjule det” eller ”klær sier mye om personen”) eller ii) våre benevnelser av
observerte regulariteter (basert på våre observasjoner kan vi si at det som en regel er slik at
jentene vi har studert velger klær som fremviser kroppen deres). Ingen av disse typene av
regler kan brukes til å forklare praksiser. For å illustrere hva dette handler om viser HelleValle (2008:4) til skillet mellom to ontologiske virkeligheter: i) det vi studerer (observerbare
praksiser, inkludert snakk, ideer, perspektiver, verdier) og ii) våre verktøy for å studere denne
sosiale virkeligheten (logiske regler om validitet, paradigmer, teorier, modeller, metodologier, og de begreper vi bruker for å gi mening til det vi studerer. egne analytiske begreper og de
begreper de man studerer, bruker). Det Helle-Valle poengterer med dette er at våre verktøy
ikke er del av den virkeligheten vi studerer. Når de vi studerer gir verbale begrunnelser og
legitimeringer av sine praksiser så er det en type regelfølging i det feltet vi studerer. Når forskere identifiserer en regel, regularitet, basert på sine observasjoner (eksempelvis finner
mønstre i spørreskjema) så er det ikke en regel som tilhører feltet vi studerer. Distinksjonen
er i følge Helle-Valle viktig for å unngå å konstruere analytiske begreper som man dernest
reintroduserer i det studerte feltet med en kausal forklaringskraft; dvs skaper et ordnede prinsipp som ikke hører til i dette feltet (jfr også Bourdieu 1977: 27, Bourdieu 1990:39). 26 For
mitt eget prosjekt er en følge av dette at begreper som vi bruker for å vise ”indre tilstander”
(vilje, selvet osv.) eller ytre ”koder” ikke kan tjene som forklaring på de unges handlinger og
handlingsmønstre. Begreper som skiller mellom det bevisste og ubevisste, som nettopp er
26
En rekke bidragsytere i samfunnsvitenskapen har laget begrepspar som, på tross av at de kan ha noe ulik bruk og betydning,
peker mot viktigheten av å gjøre denne distinksjonen. Eksempelvis emisk/etisk (Geertz), autrentisk/teoretisk-analytisk (Patton
1990), praksis/analytisk (Bourdieu 1991/1977). Poenget er at autentiske/ emiske/praksis begreper er de som er aktivt i bruk i
78
sentralt i strukturalistisk tankegang (det ubevisste er språkets andre fjes, det som gjør det sagte mulig) blir også problematiske (Giddens 1987)). Teoretiske begreper om mentale enheter
som vi bruker for å forklare hvordan folk oppførere seg, bør erstattes med en undersøkelse av
de lingvistiske prosedyrer som dette mentale vokabularet brukes gjennom i det sosiale liv
(Harré 1989) og begreper om ytre transcendentale ”koder” og ”strukturer” som forklaring bør
erstattes med forklaringer som viser til hva folk gjør (Helle-Valle 1997; Slater 1997).
Å peke på en regularitet er noe annet enn å presentere regulariteten som en forklaring. Observerte praksiser må forklares ved å peke mot feltet der praksisen skjer understreker HelleValle. For å sannsynliggjøre en regularitet som årsak må vi gi en sannsynlig forklaring på
hvordan denne type regulariteter påvirker folks atferd der de finner sted. Helle-Valles forslag
til hvordan en slik praksisnær forklaring kan utføres er å finne kilder til orden i praksisene
selv (Helle-Valle 2008:5), ikke ved å spørre om noen praksiser kontrollerer eller organiserer
andre (Swidler 2001, Couldry 2004), men ved å foreslå at man ser på det analytiske apparatet
og ser om noen analytiske elementer ankrer opp eller organiserer andre. Helle-valles forslag
er at ’språkspill’ formet i ’forms of life’ kan tjene en slik analytisk funksjon og kan være utgangspunkt for å forklare mening og sosialt liv. I et slikt rammeverk er kontekst viktig. Oppmerksomhet må rettes mot settingen der en praksis finner sted og vi må konsentrere oss om å
identifisere kontekster der en gitt praksis utfolder seg og se hvordan praksiser (både lingvistiske og ikke-lingvistiske) får sin mening fra dette bestemte språkspillet. Dernest kan vi ta
skrittet mot å undersøke de måter som subjekt, kropp og objekter sammen bidrar til og blir
formet innen et gitt språkspill (Helle-Valle 2008: 7). Det innebærer at vi må begrense våre
generaliserende ambisjoner.
In/dividet –tvillingterm som kan gripe det kontekstspesifikke ved personer
Argumentasjonen som er ført i dette kapittelet så langt impliserer at vi ikke kan anta at svar vi
får på spørsmål vi stiller i spørreskjema eller intervju eller det vi observerer vil være konsistente over kontekster /språkspill. Istedenfor å tenke at vi avdekker kulturelle aspekter eller
grupperelaterte holdninger, avdekker vi kontekstspesifikke perspektiver. I følge Helle-Valle
bør dette også ha en implikasjon for vår forståelse av de personene, subjektene vi studerer:
Since all perspectives are context specific, since there is no uniting common langue and
subjects move in and out of various language-games, it follows that people act and think
differently in different language-games (…). This means that in a sense subjects are different persons in different settings (Helle-Valle 2004, 2007). No doubt such a view
clashes with our conventional terminology and thinking around individuals in the social
gruppen som studeres må skilles fra forskerens mer teoretiske/analytiske/etiske begreper og modeller (Marwin Harris, Pike
1967).
Språk og mening
79
sciences. Hence I suggest supplementing the term ‘individual’ with ‘dividual’ so that we
can analytically conceive persons as in/dividuals. 27” (Helle-Valle 2008:9)
Som gjennomgangen av litteraturen i forrige kapittel understreket er det en stor oppmerksomhet rettet mot individet og individualitet som viktig i det vestlige senmoderne samfunnet.
Individualitet er både en praktisk nødvendighet og, som individualisme, et ideologisk prosjekt hvor identitetstematikken er i sentrum. Identitetstematikken, som praktisk hverdagsprosjekt og vitenskapelig analytisk prosjekt, understreker viktigheten av konstruksjon av koherens og essens gjennom våre narrative prosesser (Hall 1992, Williams 2000, Frønes 2004).
Det er dette begrepet om ’individet’ dekker. Samtidig butter denne normative ideen om individet imot det at våre ideer om selvet − vår idé om hvem vi er − er relasjonelt betinget (Somers, Otnes 1997). Helle-Valle siterer Katherine Ewing (1990) som hevder at vi i våre akademiske forsøk er forblindet av en ”illusjon om helhet” og hvis vi hadde maktet å se gjennom
denne illusjonen ville observere at ”people can be observed to project multiple, inconsistent
self-representations that are context-dependent and shift rapidly (ibid: 251). Man kan si at
post-moderne studier av identitet har greid dette når de avdekker de mange empiriske variasjoner og dekonstruerer vår identitetsmessige helhet. Problemet er imidlertid at det mangler
begreper for de variasjoner i ’identiteter’ de avdekker. Istedet benevnes disse med termer som
indikerer et ’problematisk’ avvik fra dette enhetlige hele (eks. ’fragmentert’, ’motsetningsfullt’, ’sammensatt’). Det er disse kontekst-avhengige variasjonene som begrepet ’divid’ kan
gripe og som gjør ’divid’begrepet til den analytiske partneren til språkkspillbegrepet.
’In/divid’ kan sammen befordre oss med det begrepsmessige apparat vi trenger for å begrepssette de forandringer som finner sted i personer når de beveger seg inn og ut av språkspill.
For this purpose the perspective that persons emerge from the tension between dividual
and individual aspects or relations (LiPuma 1998: 57) can be analytically fertile. The
‘dividual’ points to the embodied state of mind that is linked to a specific languagegame, hence the practice-bound part of a person. We can similarly think that the sum
of these dividualities together consistutes a person. However, there are also forces in
situations that encourage a person to envision him/herself as one consistent whole – an
individual. As mentioned, the very ideology of individualism is obviously one such
factor but as LiPuma (ibid: 56) points out in-dividual aspects of persons are especially
salient in language (the ‘I’) and in the physicality of the body. These ‘synthesising
forces impinge on the person an urge to appear as an essential, seamless unity” (HelleValle 2008:10).
27
“Most anthropologist know the concept dividual from South Asian and Melenesian ethnography, with Marriot (1976) and
Strathern (1988) as significant theorists. A focus in this tradition is on how different dividuals in a person are connected to different relational networks. Emphasis is on this fits into a cultural holistic logic, not as elements in concrete language-games.
Moreover, the term is used as a contrast to their understanding of the Western conceptualizations of personhood. The way I use
the concept here differs in significant ways from this tradition. I take an eclectic approach because I believe it has great evocative potential in the context I use it here. In tandem with ‘individual, ‘dividual’ provides a more balanced understanding of human beings in that the conceptual pair highlights how perspectives are always contextual” Helle-Valle 2008:9)
.
80
Som en komplementerende metafor til begrepet ”individ” kan begrepet ”divid” gi en tankemodell som hjelper oss å håndtere analytisk noen av de dilemmaer som debatter om identitetsbegrepet har trukket frem som vesentlige. Dividbegrepet kan tjene til dette fordi det, i
motsetning til begrepet om ”individ”, er antiessensialistisk og kontekstsensitivt. Det knytter
forståelse av praksis nært til kontekst, men er samtidig like ”utvendig” som det er ”innvendig”. Med det tilbyr ”divid” en alternativ tenkemåte til ”individ”. Dividbegrepet er videre
godt egnet til å anskueliggjøre det dialogiske og kontekstuelt spesifikke ved identitetsbegrepet som ble fremhevet i forrige kapittel: at identitet er dialogisk (Bakhtin) og ikke kan betraktes som noe et individ oppnår men er produkter av felles handling og interaktive prosesser
(Widdicombe og Woffitt 1995:219). Å fremme at folk projiserer multiple inkonsistente selvrepresentasjoner som er kontekstavhengige, og som kan skifte raskt, er ikke nytt (Goffman
1971). Med begrepet ”inntrykkstyring” (impression management) viser Goffman (1971)
hvordan man i hverdagslivets samhandling alltid vil forsøke å presentere et bestemt bilde av
seg selv, blant annet ved å gå inn og fylle ulike roller. Problemet som ”divid” kan løse opp, er
knyttet til det analytiske nivå mellom noe konsistent essensielt indre og noe fragmentert og
foranderlig utvendig. Dividbegrepet peker på at språkspillene som er en del av kontekstene vi
gjør ting innenfor, markerer hva man kan og ikke kan gjøre (bevisste valg, identitet som strategi jfr. Frønes 2004), og kan begrense hva vi kan og ikke kan (kompetanser).
Dividbegrepet kan også inkorporere og hjelpe til å skille ut fra individualitetsbegrepet den
betydning man noen ganger ser det innehar når det knyttes til forskjell fra en gruppe av andre
i motsetning til det å identifisere seg med noen, være lik. Jeg viste tidligere til at mange påstander om ”individet” i dag blir utydelige fordi ved at man blander sammen betydningen av
individualitet og individualisme (Williams 1976). Individualitet springer ut av de komplekse
meninger knyttet til utviklingen av individbegrepet som understreket både en unik person og
hans udelelige (indivisible) medlemskap i en gruppe. Ofte brukes det imidlertid bare om den
første betydningen (Widdicombe 1995, Frønes 2004) eller settes opp som en kontrast til kollektivitet, den andre betydningen (Widdicombe 1995, Krange 2004). LiPumas sitat kan også
være”forførende”, dersom en tenkere individualitet og dividualitet som en dikotomi − en
motsetning snarere enn aspekter på et kontinuum. Dersom en i stedet dekonstruerer personer
langs linjer av språkspill som isolerte og inkorporerte dividualiteter kan identitetsaspekter
åpnes opp og på fruktbare måter for å vise prosesser involvert i hvordan identiteter er bundet
inn i kontekster som individualiteter. Det gjør det mulig undersøke graden av individualitet.
”I suggest that the degree of individuality is a result of the issue at hand (i.e. the languagegame one is engaged in): engulfing activities like for instance playing a video-game are
highly dividual while a situation where the player is discussing with a parent how much
videoplaying s/he can do, and when to do it, is a communicative context that necessarily
Språk og mening
81
involves more perspectives and views (immediare fun vs. sensible uses of time, education,
future life, obligations, morality, etc). This amounts to attempting to bring several communicative contexts together in one situation. This amounts to attempting to bring several
communicative contexts together in one situation. We might call this a language-game
complex. “ (Helle-Valle 2008: 10)
Ren dividualitet som et ytterpunkt vil kunne være en situasjon hvor personens perspektiv og
det sagte tar form av konteksten der og da. Når konteksten skifter, kan vi få et skifte av personens perspektiv, som hvis det skjer kan gi et empirisk mønster av fragmenterte og ustabile
identiteter. På det andre ytterpunktet oppstår individualitet som en effekt av at en ”kontekst”,
et språkspill, brukes for å binde mange språkspill sammen. Hvilket kan gi et mer konsistent
og helere mønster. Men for å vite om det er det ene eller andre vi har med å gjøre må vi studere språkspill i prosess og undersøke hvordan språkspillet, konteksten brukes for å skape
noe mer kontinuerlig og helhetlig.
Empirisk kan dividbegrepet hjelpe oss videre med analyser der vi strever med å forstå ulike
empiriske regulariteter, det være seg som mønstre eller prosesser. For eksempel regulariteter
forbundet med at personer utsier at de ønsker å være med i fellesskap, samtidig som de hevder at de ønsker å fremstå som særegne personer. Dette som er blitt omtalt som en dobbel
motivasjon (Wærdahl), to sider av samme sak og som forbundet med materialisme-idealismeparadokset (Dittmar 1992), kan nettopp gis mening ved å se det gjennom det analytiske begrepet dividualitet. Tar vi som utgangspunkt at vi som mennesker beveger oss inn og ut av
ulike kommunikative kontekster/språkspill, også innenfor en samtale, at den kommunikative
konteksten former mulige og umulige handlinger og meninger, blir det nettopp forståelig at
en og samme person kan si motstridende ting. Det interessante blir å undersøke hvordan det
motstridende sammenfaller med forskjelligheter i konteksten. Et annet eksempel er våre omtaler av observasjoner vi gjør av hvordan folk kler seg. Selv om vi kan snakke om at en person har mange klesidentiteter og viser ulike egenskaper i ulike situasjoner, så er de klærne vi
bærer, og særlig de klærne tenåringer bærer, ikke så variable. Vi bærer dem dessuten med oss
over ulike kommunikative kontekster. Det inviterer lett til at ”klær” blir ”lest” som tegn på et
hele. Dividbegrepet peker på at de samme klærne på de samme personene, i ulike kommunikative kontekster, kan vurderes etter ulike moralske praksiser. Av dette følger at det sannsynligvis er urealistisk og i hvert fall analytisk lite hensiktsmessig å snakke om en klesrelatert
identitet ”som om” en person hadde en helhetlig måte å tenke på om seg selv og være på uavhengig av de kontekster han eller hun er i. Ikke minst vil dividbegrepet være verdifullt i analyser av kjønn, ikke bare fordi vi kan analysere frem det kontekstspesifikk, diverse og variable ved våre feminine og maskuline aspekter, men også fordi dividbegrepet, sammen med begrepet om språkspill bidrar med et analytisk apparat som kan bevege analysen av kjønn fra
tekst (Butler 1990) mot embodiment (Burkitt 1999).
82
Ved å koble meningsfulle praksiser til kontekster og dividualiteter løftes meninger fra det
private til det sosiale, og det blir samtidig mulig å gi forrang til situert diskursivpraksis fremfor de kulturelt tilgjengelige diskurser. Altså, problemet som ble utpekt i analytikeres behandling av identitetsbegrepet, at det plasseres inn i personer som en handlende kraft i dem, kan
løses opp gjennom å tenke ”in/divid” snarere enn ”individ”, fordi in/divid pr. definisjon er
kontekstsensitivt, plasserer noe i en lokal situasjon, en dialog, mens individ nettopp ikke er
det.
Dividualitetsbegrepet gjør det mulig sammen med individualitetsbegrepet å forstå våre forsøk
på å fremstå som konsistente og helhetlige identiteter, ikke som noe determinerende og innenfrastyrt, men som en prosess av forhandling, der hva det konsistente består i, vil være situasjonsbestemt og variere med kontekst. Både punkeren som hevder å handle ut en gjennomført pønkestil i alle kontekster, og jenta som sier hun følger motens svingninger jevnt og trutt
med de variasjoner i snitt og farge osv. som det måtte medføre, kan fremstå som konsistente i
et slikt perspektiv (Thompson og Mchughes 2002:335). Man kan se identitet som et verktøy
som vi bruker til å plassere sosiale konstruksjoner i retning av selvet på den kroppen vi er
født med. Siden vi kontinuerlig representerer våre subjektive selv til andre i våre sosiale omgivelser, kan man si at identitet er en forhandlet konstruksjon. Avhengig av hvem vi er sammen med, presenterer vi oss selv med et image som har til formål å virke passende til både
situasjonen og forventingene fra andre (Thompson og Mchughes 2002:335). For eksempel
jenter som sier de går med joggebukser hjemme fordi det er fysisk behagelig, men ikke vil ha
det på ute blant venner for det er ubehagelig. Identitet springer ikke fullt formet verken fra
individet selv som biologisk organisme eller fra krav i situasjonen, men krever innsats og
praksis fra individet samt passende feedback fra andre.
Ved å knytte identitetsbegrepet ikke bare til ideen om individer, men og til en idé om divider
i kontekster, kan en også ta på alvor det dynamiske aspekt som identitetsbegrepet, i henhold
til Frønes, favner i møtet mellom aktør og struktur, samtidig som noen av de dilemmaene
som Brubacker og Cooper peker på, blir mindre. Begrepet om divider kan brukes til å si noe
om graden av flyktighet, hva det er som gjør at kontrastene er der. Eventuelle bakenforliggende medfødte egenskaper blir forstått som av plastisk karakter som kun får signifikans når
de tas i bruk av aktører i bestemte kontekster. Den kritikk som har vært fremført mot identitetsbegrepet, og særlig mot å bruke begrepet som en analytisk kategori (Brubacker og Cooper), kan, slik jeg leser det, forstås i lys av at identitetsbegrepet historisk og vestligkulturelt er
koblet til individbegrepet. Den ”frikoblingen” fra individet som gjøres i mange ”diskursivt”
orienterte analyser med et postmoderne ”svakt” identitetsbegrep, blir derfor problematisk
Språk og mening
83
fordi de ikke festes til noe alternativ. Denne kritikken kan sies å ramme ”konvensjonelle”
analyser av identitet mer enn ”språkhandlingsbaserte”. En årsak er at man konvensjonelt i
liten grad skiller mellom identitet som en analysekategori og praksiskategori. Hva folk sier
om seg selv, og hva forskeren tar til inntekt som identitetsuttrykk, er uklart. Språkhandlingsfokuserte lesemåter unngår denne uklarheten ved at de ofte hevder å undersøke identitet som
en praksiskategori i bruk, dvs. hvordan folk snakker seg frem og unngår å bruke identitetsbegrepet som en analytisk kategori som skal beskrive et fenomen. På den annen side impliserer
flere språkhandlingsfokuserte analyser et postmoderne ”svakt” identitetsbegrep ((eks. Manson) jf. versjoner av ”posisjoneringsanalyser”), og det er ofte analytisk uklart hva som stabiliserer/regulerer personers ”posisjoneringer”. Dividbegrepets fordel er at det setter etablert
kunnskap på begrep på en ny måte som potensielt kan anskueliggjøre noe kjent.
Dividbegrepet begrepsliggjør dermed for det første en teoretisk grunntese som er allment akseptert i den moderne samfunnsvitenskapen, men som det ofte kan være vanskelig å beskrive
kort: at meninger og perspektiver skifter med kontekster. For det andre tilfører dividbegrepet
”noe” nytt nettopp ved at det eksplisitt begrepsliggjør en teoretisk metafor for denne etablerte
kunnskapen, at ”subjektet” (som en kropps uttalte ”jeg” refererer til) så vel som subjektets
”logikker” (forklaringer, moralitet) så vel som ”prosjekter” (som å fremstille seg selv fordelaktig (intensjoner)) omkring ting, hendelser og handlinger kan, og ofte ville måtte, skifte når
konteksten skifter, selv om kroppen (som i sine språkhandlinger uttaler ordet ”jeg” eller beskriver ”logikker”) er den samme på tvers av ulike kontekster. Til ”språket” og ”logikken” i
vitenskapelige analyser tilbyr divid, som begrep og metafor, altså en eksplisitt posisjon for
det kontekstualiserte perspektivet som individbegrepet implisitt lukker for. 28 Dividbegrepet
komplementerer i så måte individbegrepet på måter som kan være formålstjenelige for teoretisk utvikling av forståelser av relasjoner mellom mennesker og samfunn. Bidraget er at divid, som en metafor på diversitet, i kobling med en språkhandlingsfokusert modell som nettopp er opptatt av variasjoner, og ved Wittgensteins språkspillsbegrep som fester de diskursive handlingene inn i andre handlinger, nyanserer det og påpeker elementer som har fått liten
oppmerksomhet i for eksempel det teoretiske rammeverket til Cultural studies.
28
Om forholdet mellom divid og individ tas det ulike posisjoner. Det sterke identitetsbegrepet er nær knyttet til en ytterposisjon
hvor begrepet om individ har ontologisk status. På den motsatte side hevder for eksempel Otnes at individ er en feilaktig benevnelse at vi snarere er divider og det han kaller connectuals. Det svake identitetsbegrepet kan lett knyttes til begrepet om divider.
LiPuma inntar en mellomposisjon og hevder at personer oppstår i spenningen mellom individet og dividet. I forhold til diskusjonen om svake og sterke identitetsbegreper tilbyr Lipumas versjon kanskje en forståelse av som kan integrere sterke og svake
identitetsbegreper sammen. De individuelle aspekter ved en person er svært tydelige i språket (jeg’et) og i den fysiske formen på
en kropp (Lambek 1988). Dividbegrepet peker på noe annet enn det begreper som rolleknipper eller Meads forståelse av selvet
gjør. Slik jeg leser Meads beskrivelse av selvet er den nettopp basert på en individbasert forståelse der selvet intergrerer subjekter jeg og objekter meg. Individualitet oppstår som en effekt av at det integrerer flere subjekt/dividualiteter på tvers av kontekster, men det trenger ikke være mer refleksivitet i individualiteten enn dividualiteten, Kontekster er vevet sammen men på ett
tidspunkt i ett språkspill er det kun ett. Konteksten forvalter dermed konsistensen. Dividbegrepet forklarer også problemer som
oppstår for konsistensforvaltning når to kontekster som ikke hører sammen føres sammen og gjøres eksplisitt.
84
3.3
Språkmodeller i forbruks- og identitetsrelatert teori – eksempler
Ulike språkmodeller er blitt beskrevet som ”typiske” for teoretiske tilganger som gjør seg
gjeldende i studier av forbrukskultur og dermed identitetsrelaterte tema. I sitatet under gjør
Tseëlon noen slike koblinger for studier av klær som er basert på diskursive data:
”… if we ask people for the motives of their behavior (e.g. why they are wearing certain
clothes, what other people’s clothes signify for them, or what message they want to signify with their own clothes), how are we to treat those accounts? Symbolic interactionism
would take the accounts at face value; structural ethnography would say that our informants, perceptive as they may be about their own and their culture’s practices, lack the
critical distance enjoyed by the participant observer, the ethnographer, who lives among
them. Discourse analysis, however, would tell us that a community of speakers draws
upon the available linguistic repertoires for their reasons. This means that even accounts
that appear personal and individual do not, in fact, originate inside the private space of
that person, but are created by language in which they are couched, and are, therefore,
shared meanings, part of a public and collective reality” (Tseëlon 2001:440). 29
Tseëlons påstand er at symbolsk interaksjonisme tar utsagn for hva de sier − en billedmetaforisk/bokstavlig språkteori. Strukturell lingvistikk og semiologi tolker utsagn som avhengige
av systemer av relasjoner innenfor språksystemet − en strukturalistisk språkteori − mens diskursanalyse peker ut hvordan meninger produseres og kommuniseres i bestemte sammenhenger – en mer praksisorientert språkteori. Nedenfor vil jeg gi noen eksempler på hvordan
de ulike språkteorier leverer redskap til begreper i teorier om forbruk og identitet som enten
er sentrale i mange arbeider på feltet, og/eller som jeg selv har valgt å anvende.
En rekke introduksjonsbøker til forbrukssosiologien som kom utover 1990-tallet (Corrigan
1997; Featherstone 1991; Gabriel & Lang 1995a; Gronow & Warde 2001; Lury 1996; Miles
1998; Miller 1987; Slater 1997) understreker at forbruksforskningen er et indisiplinært og
metodologisk pluralistisk felt. 30 Dette gjør det rimelig å forvente at flere av de nevnte språkteorier blir omtalt. Gjennomgang av disse introduksjonsbøkene viser imidlertid at temaet
språk vies liten eksplisitt oppmerksomhet. Etter hva jeg kan bedømme, er de begreper og metaforer om språket som gjøres gjeldende for studiet av kultur og ”identiteter”, i hovedsak
knyttet opp til Saussure og skillet mellom la langue og parole (semiotikk), eventuelt med referanser til Pierce (semiologi) eller til Austins talehandlingsteorier som eksempler på arbeider
som har utviklet ideen om parole. Det gjøres ikke, så vidt jeg har sett, eksplisitte referanser til
ord eller tanker forbundet med det wittgensteinske språk-som-praksis-perspektivet. Et unntak
29
’Tseëlon kritiserer også psykologiens (person persepsjon eller inntrykksformasjons) tilnærminger til studer av klær for å legge
over et språk isteden for å frembringe det. ”By so doing it reproduces people’s ”ways of talking about clothes” (i.e. the discursive practices that naturalize a certain way of perceiving), instead of tapping into ”what people read (or convey) into clothes in
real-life interactions (Tseëlon 2001: 438). Påstanden kan være inspirert av den kritikk Bourdieu retter mot fenomenologien
og sosial interaksjonismen for at de reifiserer praksis gjennom forklaring ved ”bakenforliggende’ tankeobjekter istedenfor ved
”objektive (sosio-historiske) strukturer. Jeg skal komme kort tilbake til dette noe senere.
30
Hvilket også understrekes I en artikkel som oppsummerer forbruker kultur teori (CCT) de siste tyve år Arnould EJT, Craig J.
2005. Consumer Culture Theory (CCT). Twenty Years of Research. Jorunal of Consumer Theory 31:868-83.
Språk og mening
85
er imidlertid Barkers bok om cultural studies (2003). Samtidig kan en hevde at Wittgensteins
teorier tas indirekte i bruk via henvisninger til Bourdieu, Garfinkel, Goffman, Foucault, Habermas og Giddens, og gjennom det diskusanalytiske (DA) og konversasjonsanalytiske (CA)
rammeverket (som riktignok særlig viser til Austins arbeider) som etter hvert er blitt mer anvendt på feltet. Også mer generelle referanseverk og introduksjonsbøker til studier av kultur
(Berkaak & Frønes 2005; Ehn & Löfgren 1982; Frønes 1987; Twaites et al 1994) gjør tilsvarende hyppig referanse til Saussures lingvistikk, til semiologien og videreutviklinger av denne, og meget sjelden til teorier om språket som praksis i tradisjonen etter Wittgenstein. 31 Jeg
mener at dette illustrerer at Saussures teori ennå er en viktig og vektlagt referanse for forståelsen av språklig mening innen det kulturelle og forbrukskulturelle teoretiske rammeverket.
Det wittgensteinske praksisorienterte perspektivet er nærmest usynlig og at tilsvarende praksisorienterte perspektiver (Austin mfl) gis en sekundær posisjon i relasjon til Saussure som
eksempler på arbeider som bidrar til forståelse av. Derfor kommer ikke kontrasten mellom
dem så godt frem.
I gjennomgangen under skal jeg kort diskutere bruk og kritikk av både den strukturalistiske
og praksisorienterte språkmodellen i noen bidrag som er relevante for denne avhandlingen,
enten fordi de er sentrale i den temarelevante litteraturen som skal gjennomgås i neste
kapittel, og/eller fordi de representerer bidrag som jeg i stor grad har blitt inspirert av
og trekker på i avhandlingen for å analysere det de unge sier. Jeg skal se på anvendelsen og kritikk av det saussureinspirerte begrepet ’code’ og Giddens og Bourdieus bruk og
betraktninger omkring sen-wittgensteinske argumenter. Til slutt skal jeg skissere hvordan
diskurspsykologien til Potter og Wetherell bygger på teoriene til Saussure, Austin og etnometodologien, som igjen er influert av Wittgensteins arbeider, mens det konversasjonsanalytiske
perspektivet til Widdicombe og Woffitt i større grad hviler mot Wittgensteins arbeider gjennom sin forankring i Garfinkels etnometodologi.
The code − bruk og kritikk
Den saussurske dominansen og dens konsekvenser i studier av forbrukskultur påpekes av Slater på følgende måte (1997):
”Semiotic concepts and methods have had an enormous impact, particularly on two of the
frameworks most closely associated with theorizing consumer culture: cultural studies and
postmodernism” (Slater 1997:140).
31
Noen nevner Wittgenstein som en videreutvikling av ideen om parole, noe som ikke bare synes ubegrunnet men også uheldig
fordi en da vikler det inn i en strukutralistisk modell. I denne sammenheng er Austin sjeldent referert. Når Bourdieu, Giddens,
Habermas, Goffman trekkes inn blir deres språksyn ikke kontekstualisert i forhold til deres bruk av Wittgenstein eller som kritikk av Saussure men mer som en videreutvikling av Saussures perspektiv overført til studiet av kultur.
86
Selv om mange utlegninger om forbruk og identitet i dag understreker betydningen av praksis
er verktøysettet vårt preget av saussurske metaforer. I noen tilfeller er referansen til språkmodellen eksplisitt for eksempel via metaforiseringer: ”klær som språk” (Barthes 1983, Hebdige
1979, Craik 1994, Jacobson 1994, McCracken 1988, (Rubinstein 1995), Lurie 1981) og ”selvet som tegn” (Finkelstein 1991). Lurie (1981) sammenlikner causual dress med slang words
og Hebdige (1988) knytter som nevnt analogi mellom banneord og punkestilen. I disse arbeidene leses klær som materielle ”tegn” (Barthes 1983)på kulturelle kategorier og prinsipper,
eksempelvis moten som en refleksjon og agent av forandring (Simmel 1971; Barthes 1983)
eller klær som tegn på identiteter (Finkelstein 1999), og oftere som langue enn som parole
(McCracken 1998:61). Det er sagt at anvendelsen av denne språkmetaforen har vært sentral
for å peke ut likheter i de måter klær og språk kommuniserer men at den i dag, fordi den har
tatt form som fakta, skjuler mer enn den fremviser og har mistet sin verdi som retorisk og
akademisk instrument: ”when clothing as a code is most like language, it is least successful as
a means of communication” (McCracken 1988: 64, Barnard 2002). Et eksempel på et slikt
arbeid innen den Skandinaviske klesforskningen er Maja Jacobsens studier om klær i Sverige
(Jacobson 1994; 1998). Her beskriver hun klærne som en kanal for budskap, med utgangspunkt i en klassisk modell om sender og mottaker av budskap, basert på en antagelse om at en
ved å studere talen og handlinger omkring hvordan folk kler seg (la parole), synliggjør kodene reglene (la langue), som i sin tur speiler de holdninger og vurderinger som råder i samfunnet, og som menneskene mer eller mindre bevisst retter seg etter (Jacobson 1994:24). Språket
behandles med andre ord som en refleksjon av handlinger omkring klær og som en refleksjon
av holdninger og vurderinger.
I andre tilfeller er referansen til en slik ’kode’ mer underforstått, for eksempel ved at man
uten å problematisere det gjør direkte koblinger fra det sagte i en kontekst til mening i andre
kontekster (Miles 1996; Dittmar 1992). Det semiotiske fokuset har gjort seg gjeldende innen
forbruksteorien, både i de bidrag som hevder at materielle objekter har en kulturelt stabiliserende rolle nettopp fordi de kan fiksere mening og kategorier i forhold til hendelser som har
funnet sted (Douglas 1992), og blant dem som hevder at tegnverdier er flytende, uklare og
tvetydige (Baudrillard og Poster 2001). I første tilfelle sees de materielle objekter som basale
for stabile identiteter, for eksempel ved at de som ”instances of displaced meaning” bygger
”bro” mellom faktisk og ideell identitet (McCracken 1988), og ”gjerder” i relasjon til andre i
våre omgivelser. I sistnevnte tilfelle sees materielle objekter som uegnet til et slik stabilisering fordi de som tegn er ustabile. Et problematisk aspekt som disse bidragene har til felles, er
at de fokuserer på det utsagn handler OM , det som tematiseres (om erfaringer, om forbruk,
om meninger, om identiteter etc) og mindre eller ingenting på at utsagnene også er handling-
Språk og mening
87
er. Følgelig ender mange analyser i å anvende en form for positivistisk ontologi om språket
(dvs. at utsagn brukes som et speil/bilde som gir tilgang på disse andre (eventuelt underliggende) realiteter), på tross av at de teoretisk arbeider i tradisjoner med et annet språkteoretisk
perspektiv.
Ifølge Giddens har Saussures arbeid promotert ”a retreat into the code” som siden har vært
karakteristisk for strukturalistisk og poststrukturalistisk arbeid, dvs. at fokuset på språket
trekkes vekk fra referansekoblinger det kan ha med objektverdenen, og mot interne relasjoner
i tekster.
”This is therefore just as much the case with the relation between words – or sentences –
and the mental states which might accompany them, as it is of the relation between words
and external objects and events” (Giddens 1987/1997:201).
Bourdieu (1991/1977) kritiserer tilsvarende Saussure, Barthes (Lévi-Strauss 1966), Bernstein
og øvrig semiotisk og semiologisk analyse som overfører den saussursk inspirerte lingvistiske
modellen til sosial og kulturanalyse, for å være ”internt” fokusert på en tekst eller tekstmasse
og overser de sosio-historiske betingelser som tekstene er produsert og mottatt i. Han hevder
at disse analyseformene tar objektfeltet for gitt, konstituerer språket som et homogent og autonomt system, og mangler verktøy til refleksjon over relasjonen mellom analytikeren og
analyseobjektet (Bourdieu 1991/1977). En tilsvarende kritikk reiser Berger og Luckmann om
at strukturalismen står ”i konstant fare for at reificere sociale færnomener” (Berger og Luckmann 1988:216).
Også mer forbruksorienterte bidragsytere retter kritikk mot semiotikken; både de som arbeider fra et mer ”strukturalistisk” perspektiv (McCracken 1998), og de som arbeider fra et mer
”kontekstorientert” perspektiv (Slater 1997; Miller 1987; Miles 1996). Slater påpeker at den
semiotiske og strukturalistiske modellen som behandler tegn som sosiale fakta innen studier
av forbrukskultur, har resultert i neglisjering av sosial praksis, og at systemer behandles som
objektive og (in)determinerende fakta (Slater 1997:143). Semiotikken dreide oppmerksomheten mot hvordan meningssystemer er internt organisert. Når dette blikket brukes på kulturelle
og ikke-lingvistiske fenomener er problemet at man lett behandler strukturen som årsak −
noe Wittgenstein nettopp viser at man ikke kan. En sosial forklaring krever svar på spørsmålet om hvordan, eller om, disse tegnsystemene er relatert til ”det sosiale”. Mange innenfor
kulturstudier er opptatt av nettopp dette.
”The association between smelly liquid and femininity might well be ontologically arbitrary (that is there is no inherent connection between them in nature); it is certainly not socially arbitrary. There is a very complex history of social actions and motivations through
88
which they have been connected (patriarchy, commerce, etc.) but which cannot be investigated by looking only at how their results (sign elements and systems) are connected within a text” (Slater 1997:142).
Miller, som etter hva jeg kan se, er den eneste av de ovenfor nevnte forfattere av introduksjonsbøker som eksplisitt adresserer forholdet mellom lingvistisk og ikke-lingvistisk mening, kommenterer at det har vært ”relatively few attempts systematically to distinguish the
social properties of the object from those of language as expressive medium” (Miller
1987:86), og at:
”… the pervasive influence of linguistic methodology upon such studies of objects as
have developed in recent decades” (…), at ”this extension took place at the expense of
subordinating the object qualities of things to their word-like properties (…) representation or symbolism, as a relation between signifier and signified, tends to promote the unproblematic assertion of the signified (for example, the modern conception of the self) rather than investigating the mechanisms by which these are constructed in the symbolic
process itself (…) Any simple notion of signification as reflection trends towards a subject-object dualism which fails to acknowledge the process underlying their mutual construction (…) artifacts need to be explicitly distinguished from language” (ibid.:96).
Dette antyder noe om hvordan språkmodeller, særlig billedteorien, bokstavmening og Saussures modell virker inn på fortolkning av mening, både hva angår ”objekter” som klær, og for
forståelsen av ”identitet”. Jeg tror at innlån av det wittgensteinske perspektiv vil kunne gjøre
det lettere å fokusere på de prosesser og praksiser som Miller etterlyser. Videre antyder diskusjonen at det å belyse spørsmål om forbruk og identitet fra et språk-som-praksis-perspektiv
også har et vitenskaps-politisk argument knyttet til seg. Et wittgensteinsk utgangspunkt kan
plassere diskusjonen utenfor den dikotomisering som en finner i samfunnsvitenskapen mellom struktur og handling, mikro og makro, individet og kollektivet. Ikke ved å skape syntese,
men ved å peke ut en alternativ måte å anskueliggjøre det hele på. Når et perspektiv, som det
saussurske, får lov til å dominere de kunnskapsforlag vitenskapen leverer, så sterkt, kan det
være moralsk riktig å fremme et alternativ.
Meningsrammer, livsstiler – habitus, felt
På den annen side er det også formulert kritikk og problemområder for import av Wittgensteins språkfilosofi inn i sosiologien. Denne importen kan, som nevnt, blant annet forbindes
med arbeidene til Goffman (1971; 1974), Garfinkel (1984), Giddens (1976) og Bourdieu
(1991/1977). Jeg skal kort gjengi noe av det Giddens og Bourdieu bruker fra Wittgenstein,
fordi de også formulerer noe om det problematiske ved perspektivet. 32
32
At jeg her velger å si mindre om Goffman og Garfinkel enn om Giddens og Bourdieu har å gjøre med at de to sistnevntes
teoretiske bidrag er sentrale generelt i sosiologien, ofte omtalt som gode eksempler på ”agency-structure integration” (Ritzer
1992), og særlig fordi de er så hyppig referert i akademiske publikasjoner om forbruk og identitet. Garfinkels perspektiv berøres
indirekte i min omtale av CA og DA. Goffmans perspektiv, særlig på identitet, vil berøres kort i kapittel 3 og i del IV.
Språk og mening
89
I sin bok New rules of Sociological Method (1976) gjør Giddens bruk av innsikt fra Wittgensteins filosofi blant annet i forbindelse med utvikling av sitt begrep ”frames of meaning”, for
å fremme poenget om at mening må gripes hermeneutisk (ibid.:142), og i forbindelse med
utsagn som ”all paradigms (read ’language games’ etc.) are mediated by others” (ibid.:144)
og ”generating descriptions of social conduct as a topic for sociological analysis depends
upon the immersion of the observer in a form of life, whereby the hermeneutic mediation of
language-games can be accomplished” (ibid.:149). I boken Modernity and Self Identity
(1991) bruker Giddens Wittgenstein til å underbygge sine teser om at virkeligheten gripes
gjennom daglig praksis: ”… the involvement of actors with the practical realizations of interests, including the material transformation of nature through human activity” (ibid.:53),
hvor ”a competent agent is one routinely seen by others to do so” (ibid.:56), som innebærer et
nært forhold mellom kropp og selvet som ”sites of a variety of new lifestyle options”
(ibid.:225). Livsstil defineres igjen som:
”… a more or less integrated set of practices which an individual embraces, not only because such practices fulfill utilitarian needs, but because they give material form to a particular narrative of self-identity” (Giddens 1991:81).
Denne bevegelsen fra anerkjennelsen av mening som innleiret i praksiser til det større og mer
dekontekstualiserte livsstilsbegrepet mener jeg kan forstås som at Giddens argumenter er
preget av et begrep om individet, og som er voluntaristisk og tungt preget av ideologien om
individualisme. Han utelukker muligheten for at folk kan lee ut kontekstspesifikke livsstiler,
måter å forbruke på- Dette kommer også til uttrykk i hans måte å konseptualisere selvidentitet på: individets fortelling om seg selv fremstår i stor grad som individets egen oppnåelse, ikke en konstruksjon frembrakt i dialogiske fellesskap (jfr. Widdicombe og Woffitt
1995). Dermed mister Giddens etter min mening noe av det sentrale i Wittgensteins poeng
om at mening er koblet nært til bruk, praksissammenhenger, av syne (jfr. Diskusjonen om
dividualitet). Den kritikk Giddens retter mot Wittgenstein, det vil si særlig Winch, som importerte hans ideer til samfunnsvitenskapen, for at den ikke utforsker kontakten mellom forskjellige livsformer (Wittgensteins begrep om ”form of life”) og språkspill, og hvordan de er
koblet sammen kan også leses som uttrykk for det ovenfornevnte. 33 Jeg mener at man, sett fra
det wittgensteinske perspektiv, kan imøtegå Giddens kritikk ved å påpeke at nettopp dette er
noe man må undersøke snarere enn teoretisere over (og at det er det siste Giddens selv i stor
grad gjør).
33
Giddens (1976) viser til Apel som kritiserer Winch for relativisme ved at han ikke ser at det alltid er en spenning og gjensidighet mellom tre ”øyeblikk” av språkspill: bruk av språk, praktiske former for liv og det å forstå verden (ibid: 58). Giddens
hevder og at man må være varsom med å anerkjenne grensene for spill anlogien som fusjonerer språkspill og livsformer i Witttgensteins filosofiske undersøkelser fordi regler i spill typisk er enhetlige, klart definert og uproblematisert mens de fleste regelsystemer i det sosiale liv er mindre enhetlige og mer problematiserte (ibid: 124).
90
En som forsøker å omsette wittgensteinske innsikter til empirisk analyser, er Bourdieu. I boken Outline of a Theory of Practice (1991/1977) viderefører Bourdieu noen av Wittgensteins
ideer inn i analyse av forbrukskultur. Han lanserer her et alternativ til Levis-Strauss ”objektivisme” gjennom å gå ”from the mechanics of the modell to the dialectic of strategies” (i
Hirsh 1992:208). Bourdieu kan sies å følge Wittgensteins argumenter når han erstatter begrepet om regel med begrepet om strategi og fremmer tidsfaktoren som sentralt i sitt alternativ:
sosiale relasjoner mellom personer arbeides frem gjennom ulike kulturelt spesifikke temporaliteter. Han argumenterer videre for at lingvistiske praksiser inngår i andre praksiser gjennom
habitus der lingvistisk habitus konstrueres som en praktisk sans:
”Practices should be seen as the product of an encounter between a habitus and a field
which are, to varying degrees, ‘compatible’ or ‘congruent’ with one another, in such a
way that, on occasions when there is a lack of congruence (e.g. a student from a workingclass background who finds himself or herself in an elite educational establishment), an
individual may not know how to act and may literally be lost for words (…) Linguistic utterances or expressions are forms of practice and, as such, can be understood as the product of the relation between a linguistic habitus and a linguistic market. The linguistic habitus is a sub-set of the dispositions acquired in the curse of learning to speak in particular
contexts (the family, the peer group, the school, etc.)” (Thompson, introduction Bourdieu
1991/1977:17).
Taylor fremmer Bourdieus perspektiv som en fruktbar konkretisering av Wittgensteins ideer
om at det kreves bakgrunnsforståelse for å kunne redegjøre for hvordan en person kan forstå
en regel og være guidet av den uten å være klar over alle de aspekter som er involvert for at
regelen kan være rettvisende for vedkommende: ”It is this habitus which ’activates’ the rules.
If Wittgenstein has helped us to break the philosophical thrall of intellectualism, Bourdieu
has begun to explore how social science could be remade, once freed from its distorting grip”
(Taylor 1993:59). Bourdieu, som i liten grad refererer direkte til Wittgenstein, leverer muligens en indirekte kritikk til dette perspektivet når han hevder at lingvister og antropologer,
som appellerer til ”kontekst” og ”situasjon” for å korrigere det de mener er abstrakt i strukturalistiske modeller, for selv å være fanget i de teoretiske modeller (for regel og unntak) de
søker å overskride. Jeg velger å lese Bourdieu her i tråd med Helle-Valles argument, at de
bruker begrepet kontekst som forklaring på en regularitet, uten å vise hvordan den er relevant.
In accepting as obligatory alternatives the model and the situation, the structure
and the individual variations, one condemns oneself simply to take the diametrically opposite course to the structuralist abstraction which subsumes variations –
regarded as simple variants – into the structure (…) The desire to ‘integrate variations, exceptions and accidents into descriptions of regularities’ and to show ‘how individuals in a particular structure handle the choices with which they are faced – as individuals are in all societies’ – leads one to regress to the pre-structuralist stage of the in-
Språk og mening
91
dividual and his choices, and to miss the very principle of the structuralist error
(Bourdieu 1991/1977:26).
I forhold til den analytiske agenda jeg har satt meg fore, og som jeg skal komme tilbake til i
analysedel II, velger jeg å ikke bruke begrepene om habitus og livsstil. Den økende vekt
Bourdieu legger på det strukturelle utover i sitt forfatterskap (for eksempel i Distinksjonen,
som kanskje er den bok som oftest refereres i forbrukssosiologien), den sterke vekten på homologier, på de ”store” omkringliggende sosiokulturelle kontekster, og at den analytiske anvendelse av Bourdieus begrep om habitus og Giddens begrep om livsstil i empiriske arbeider
på feltet synes ofte å resultere i en strukturell forklaring som konstruerer konsistente individer
(Johanson og Miguel 2001; Wilska 2002), fører oppmerksomheten vekk fra de intraindividuelle kontekstspesifikke praksisforskjeller som jeg skal være opptatt av å løfte frem. Imidlertid skal jeg trekke en del på Giddens argumenter om identitet samt Bourdieus resonnementer i forbindelse med spørreskjemaanalysene i del II og III, og grunnlaget for dette som beskrives i neste kapittel.
Fortolkende repertoarer og utsagn i interaksjon − DA og CA
De to bidrag som jeg særlig har latt meg inspirere av, lånt verktøy og tankemåter fra, særlig
Potter og Wetherells diskurspsykologi (DA) og Widdicombe og Woofitts konversasjonsanalyse (CA), bruker en praksisorientert språkmodell for å analysere utsagn om identitet og klær,
dvs. de er opptatt av måten språket brukes på. Begge modellene adresserer direkte spørsmålet
om identitet, men Widdicombe og Woofitt har også unge og klær som sitt gjenstandsfelt. Jeg
skal i avsnittene under peke ut 1) elementer som gjør at basen til disse to teoretiske perspektivene er noe ulike i forhold til de språkteorier jeg har diskutert til nå, og 2) hvilke de deler av
dette forståelsesverktøyet som jeg senere skal bruke direkte. 34
Begge tilganger tar delvis utgangspunkt i Austins talehandlingsteori og i etnometodologisk
sosiologi inspirert av Wittgensteins filosofi. 35 DA er en tilgang som søker å kartlegge bredere
repertoarer eller diskurser som folk trekker på når de er engasjert med hverandre, og som de
konstruerer versjoner av hendelser i verden gjennom. 36 Den utforsker språk som performative
handlinger, hva folk ”gjør”/”konstruerer” når de snakker for eksempel om forbruk. Fokuset er
34
En grundig sammenliknende gjennomgang av disse bidragsytere I forhold til andre bidragsytere innen DA og CA tilganger og
forskjeller og likheter mellom DA og CA kan finnes i Wooffitt 2005.
35
Selv om Garfinkels arbeider kanskje hviler mest på phenomenologien til Schutz er innflytelsen til Wittgenstein på Garfinkels
arbeider også anerkjent. Se blant annet Giddens (1976: 24, 1991:56).
36
Analysene bygger ellers på antagelser om at utsagn er sosialt organisert på minst to måter: sekvensielt på en slik måte at rekkefølgen ting blir sagt i er signifikant for hvordan vi forstår det som blir sagt og at snakket er organisert omkring kulturelt tilgjengelige slutningsprosedyrer som informerer snakkerens bruk av ressurser. For eksempel at ytringer ofte viser en sensitivitet til
hvilke slutninger som kan trekkes av dem. Wooffitt antyder at bruken av begrepet repertoire var mer utbdredt i tidlige DA arbeider enn nå. Problemet med begrepet om repertoire er at det lett kan anta, som begrepet om diskurs, I en analytisk agenda som
søker å feste dem ned på papiret, en strukturalistisk effekt. Noe som kan føres tilbake til den rolle semiotikken for eksempel ble
gitt I Potter og Wetherells tidlige utvikling av dette (1987).
92
på hvordan språklig innhold fungerer i konstruksjoner av sosiale identiteter og posisjoner. CA
er mer opptatt av hvordan utsagn i interaksjon er konstruert og forstått av de involverte, for
eksempel hvilke handlingsorienteringer folk er involvert i, og deres interaksjonelle kompetanser. I både DA og CA sees erfaringer og identiteter som noe som konstitueres i og gjennom språket på en slik måte at klær, klesstil, erfaringers og identiteters mening er umulig å
skille fra hvordan de beskrives innenfor en interaksjonell kontekst. Mening sees som noe som
konstrueres gjennom kulturelt tilgjengelige ressurser og praksiser. Disse ressursene utgjøres
av sett av delte meninger som ikke er gitt eller fikserte eller endelige, men kun kan forstås i
og gjennom hvordan de brukes i praksis.
Potter og Wetherells diskursanalyse (1987) knytter sammen elementer fra Austins talehandlingsteori, den strukturalistiske semiologien til Saussure og Barthes, og etnometologien utviklet av Garfinkel med flere, og bruker Gilbert og Mulkays begrep om fortolkende repertoarer
(1984) for å vise til hvordan utsagn kan variere ettersom de konstrueres på kontekstuelt akseptable måter. Widdicombe og Woofitt arbeider i en konversasjonsanalyse tradisjon som i
sterkere grad trekker på etnometodologien og dens røtter til Wittgensteins filosofi, samt på
Austins talehandslingsteori, og mindre grad på semiologiske arbeider. Med tankegods fra
Sacks, Schlegoff og Jefferson (Sacks 1974) er de mer opptatt av forhold som har med samtalens maskineri og teknologier å gjøre, enn Potter og Wetherell (1987), men samtidig mindre
opptatt av dette enn andre konversasjonsanalytikere (Sacks 1984). De er også mindre opptatt
av å identifisere og avdekke bestemte diskursive repertoarer enn diskurspsykologer (Widdicombe 1993:111).
Sacks (1992) mente å observere at deltakere i alle menneskelige kulturer er i stand til å påberope seg et sett av kategorier de kan bruke til å klassifisere en hvilket som helst person, inkludert dem selv, innenfor en gruppe av mennesker. De vanligste kategorier som på slike måter brukes i vårt samfunn, er blant annet alder, kjønn, klasse og religion. Hvis man ønsker å
karakterisere seg selv eller andre innenfor et standard repertoar for formulering av samtidsidentitet, er disse kategoriene sentrale. Sacks’ poeng er at disse har hva han kaller inferens
rikhet: dvs. at når en bestemt identitetskategori er valgt (av en selv eller andre) som en som
kan tilskrives en person, kan også en serie av inferenser gjøres om karakteren, handlemåter,
motiver osv. til personene som blir kategorisert på denne måten. ”Any member of any category is presumptively a representative of that category for the purpose of use whatever knowledge is stored by reference to that category” (Sacks 1992 a:41 i Williams 2000:112). Sacks
omtaler dette som MIR (membership, inference-rich and representative) device. Ifølge Sacks
blir et sentralt problem for sosiologien tydelig når man gir oppmerksomhet til slike kategoriske identiteter og deres bruk i sosiale interaksjoner. Problemet som blir tydelig, er at det alltid
Språk og mening
93
vil være mer enn ett tilfelle av det tilgjengelige repertoaret som er potensielt anvendbart og
relevant når vi søker dem for å karakterisere individuelle personer. Det er feil å forklare dette
med å henvise til et historisk skifte i hvordan vi tenker om oss selv og andre som multiple
snarere enn hele og enhetlige. Sacks’ argument er at et vesentlig trekk ved folks bruk av slike
kategorier er at de allerede vet at de velger fra et sett, og at de gjør dette på en måte de er ansvarlige for. Sosiologien har ifølge Sacks ikke forklart hvordan dette foregår i vanlige sosiale
interaksjoner, ei heller hvordan det oppstår i disiplinære diskurser (jfr Frønes 2004). Potter og
Wetherell og Widdicombe og Wooffitt gir eksempler på hvordan slike undersøkelser kan gjøres. I denne avhandlingens sammenheng er Widdicombe og Woofitts og Potter og Wetherells
arbeider sentrale fordi de er opptatt av 1) de meninger og distinksjoner folk selv knytter til
kategorier/begreper i sine hverdagspraksiser, 2) hvordan disse er konstruert gjennom kulturelt
tilgjengelige ressurser og praksiser/metoder, og 3) ser dette som uatskillelig fra den aktuelle
interaksjonelle kontekst meningen er produsert i. Fokuset på praksis innebærer at språket sees
som noe som ”gjør noe”, dvs. at det som sies, har en handlingsorientering. Handlingen innebærer for eksempel det å innlemme noen tilgjengelige kategorier og utelate andre i den hensikt å fremstille et forhold på en egnet måte i den interaksjonelle konteksten. Jeg har hentet
inspirasjon fra Potter og Wetherells diskursanalyse (1987) når jeg hevder at de unges beskrivelser ikke kan sees som nøytrale beskrivelser av det ”noe” et begrep viser til, men snarere
må behandles som konstruerte ”versjoner” av dette ”noe”. Jeg henter også inspirasjon herfra
når jeg senere skal løfte frem de funksjoner som de unges bruk av ulike begreper tjener til å
fylle. Jeg låner tanker og uttrykksmåte fra Widdicombe når jeg i analysen av de unges beskrivelser er opptatt av at utsagnene er designet for å imøtegå slutninger som kan gjøres om dem
dersom de sier det ene eller andre, og at de i dem søker å håndtere ideologiske dilemmaer
omkring individualitet og kollektivitet som tema om klær bringer opp i hverdagslivet. I tillegg skal jeg hente inspirasjon fra Zimmerman (1998) som behandler identitet som et element
ved snakk-i-interaksjon og hevder at deltageres orientering til den ene eller andre identiteten
– deres egen og andres – er en avgjørende kobling mellom interaksjon i bestemte tilfeller og
omsluttende sosiale ordner. Hans bidrag er interessant i den forstand at han anskueliggjør og
undersøker hvordan identiteter-det-orienteres-til, både sørger for den nærmeste kontekst ”the
proximal context’ (tur-til-tur orienteringen til handlingssekvenser som utvikler seg på interaksjonsnivå) og den fjerne kontekst ”the distal context’ for sosiale aktiviteter (de ”ekstrasituasjonelle’ agendaer og saker som det orienteres-til og som oppnås gjennom slike indre utviklende interaksjonsskvenser) (1998: 88). Koblingen mellom den nære og fjerne handlingskonteksten gjennom oppstilling/justering av diskursen og situerte identiteter er et grunnleggende
interaksjonelt utfall i følge Zimmerman. Handlingsaspektet innebærer valg omkring det å ta
imot eller avvise ”tilbud’ en presenteres for og lignende. Han skiller mellom samtalekontekster/identiteter (rolle i samtalen, spørsmålsstiller, reparatør etc), situasjonskonteks-
94
ter/identiteter (intervju, spørreskjema) i det ”nære’ (som jeg har kalt situasjonskontekster) og
transportable kontekster/identiteter i det ”fjerne’(som jeg har kalt temakontekster).
Diskurs
Jeg skal avslutte denne diskusjonen med å si noe kort om begrepet diskurs i tilknyting til begrepet om språkspill. Selv om disse begrepene har likhetstrekk, foretrekker jeg å bruke begrepet om språkspill som analytisk verktøy i denne avhandlingen. Den allmenne betydningen
av diskurs som jeg til nå har brukt, kan grovt sies å omfatte måter å kommunisere på. 37 Diskurs, slik det brukes i store deler av samfunnsvitenskapen, er fundert på en eller annen idé om
at språket er strukturert i mønstre, institusjonelt baserte måter å samtale på, som det vi sier
følger når vi handler innenfor ulike sammenhenger. Diskurs er dermed en bestemt måte å
snakke om eller forstå verden, eller et utsnitt av den, på (Jørgensen & Phillips 1999). Diskursbegrepet brukes ofte nokså abstrakt for å vise til diskursive mønstre som innenfor ulike
sosiale områder/domener/temaer som ”politikk”, ”seksualitet” osv. På denne måten kan diskurser både være institusjonaliserte og/eller dekontekstualiserte, og analyseres ofte som forbundet med ideologiske effekter. Foucault, som kanskje fremfor noen forbindes med diskursanalysen, er influert av Wittgensteins ideer. Foucaults fokus på store samfunnsdiskusjoner,
dvs. ”serious speech acts”, forbundet med en ”offentlig kontekst” bidrar imidlertid til at hans
diskursbegrep ofte forbindes med noe abstrakt og dekontekstualisert (Dreyfus og Rabinow
1983). I tillegg anvendes hans teori om diskurs som noe forholdsvis regelbundet (Jørgensen
& Phillips 1999). I begrepet om diskurs er fokus på systemer for betydninger og det sagte
ikke ett system som i den saussurske tradisjon. I en poststrukturalistisk ekstremtapning, der
subjekter blir interpellert i posisjoner diskursen setter opp for dem, fører diskursbegrepet en
likevel lett inn i en strukturalistisk tankegang. Samtidig har diskursanalysen bestrebet seg på
å ikke overta strukturalismens ensidige fokus på abstrakte systemer på gitte tidspunkt, men å
favne handlinger og forandringer og er sagt å viske ut skillet mellom langue og parole (Jørgensen og Phillips (1999). Med dette setter diskursbegrepet det sagte mer inn i strukturelle
systemer innenfor store kontekster, enn å relatere det til brukskonteksten som det primære,
for eksempel som et spørsmål om hvilke diskurser som er tilgjengelige på en meny eller i et
repertoar av slike ressurser, en person velger å ta i bruk. Noen er opptatt av folks talemåter i
hverdagspraten, andre av mer abstrakte diskurser som sirkulerer i det offentlige rom i samfunnet mer generelt.
I motsetning til mange tapninger av diskursbegrepet er begrepet om språkspill nærmere knyttet til kommunikative kontekster som former måter ord får mening på og til ikke-språklige
praksiser. Språkspill kan vise til mønstre i måten ord brukes på − jo likere bruk, desto likere
37
Begrepet stammer fra det latinske ordet ”diskursus’ som betyr å springe hit og dit (Johannesen et al 2004:218).
Språk og mening
95
mening. Jeg foretrekker derfor å bruke Wittgensteins begrep om språkspill, nettopp fordi det
setter fokus på hvordan konkrete, praktiske, formede kontekster former praksiser, ordbruken,
og det som sies, og dets mening rotfestes i konteksten.
3.4
Språkmodeller i forskeres analysepraksis – eksempler
Foran ble det sagt at det senwittgensteinske perspektivet minner oss om at det vi ofte avdekker i våre analyser ikke nødvendigvis er kulturelle aspekter eller grupperelaterte holdninger
men snarere kontekstspesifikke perspektiver -dividualiteter. Selv om mange de fleste vil være
klar over dette i akademisk praksis i dag, og få vil kalle seg for strukturalister, kan måten som
analyser og konklusjoner utføres på ofte ignorere det kontekstspesifikke ved utsagn om klær.
I det videre skal jeg illustrere hvordan analytiske problemer forbundet med dårlig avklaring
og skille mellom forskerbegreper og de studertes språkbruk, variabel ”bruk” av ulike språkteorier i redegjørelsen og et lite avklart skille mellom den språklige ytringens kontekst og konteksten for det som tematiseres, kom til uttrykk i eget tidligere empirisk arbeid om ”ungdom
og kjøpepress”, og eksemplifisere hvordan det også kan gjenfinnes i mer etablerte forskeres
publiserte arbeider om ”forbruk og identitet”.
Eget forprosjekt om kjøpepress
Basert på intervjuer mente jeg, i forprosjektet til denne avhandlingen, å finne at unge som
karakteriserte seg selv som lite opptatt og svært opptatt av klær, også ga relativt ulike beskrivelser av hva som var viktig ved klærne (Storm-Mathisen 1998). I rapporten presenteres de
unges utsagn om sin (eller andres) interesse for klær som uttrykk for deres ulike orienteringer/holdninger til klær, som en form for speiling av noe stabilt og underliggende som preget
personene eller konteksten de befant seg i. I lys av språkmodellene jeg har skissert ovenfor,
ser det ut til at jeg gjør bruk av en strukturalistisk modell og en forventning om et mekanisk
billedmetaforisk forhold mellom hva som ble sagt, og holdninger. Imidlertid var ikke dette et
konstant forhold ved hvordan jeg leste de unges utsagn, noen ganger leste jeg det de sa, mer
som handling. En direkte grunn til denne vekslingen var at den bokstavelige lesemåten presenterte meg for et problem forbundet med at jeg hadde rekruttert informanter via en snøballmetode og dermed hadde samlet utsagn om enkeltpersoners ”interesse for/opptatthet av
klær” både fra dem selv og andre (Storm-Mathisen 1998:91). Jeg hadde vært opptatt av å finne frem til unge som ikke var interessert i klær, men fant altså, selv om jeg oppsøkte mange
unge som andre beskrev som lite opptatt av klær, kun frem til én gutt og én jente av disse som
selv beskrev seg som lite opptatt av klær. Hvordan skulle jeg legitimere dette avviket fra
”planen” og dernest forstå det at de fleste svarte at de var mer opptatt av klær enn hva andre
sa at de var? Legitimering av dette og forslag til forklaring av denne ”overensstemmelsen” er
96
plassert i en note i rapporten. I forklaringen viser jeg blant annet til at ulike stiler og koder
kan virke til at personer med tilhørighet til ett miljø ikke fortolket, la merke til eller forsto
hvordan og hvor mye personer et annet sted i miljøet var ”opptatt av klær”. I denne forklaringen blandes lingvistiske og ikke-lingvistiske praksiser sammen: ”kleskodene” (ikke bare
de lingvistiske) de enkelte kledde seg etter, var interessert i å følge eller vurderte ut fra, kunne
være ulike. En annen forklaring jeg antydet, var at det å være interessert i klær var forbundet
med det å bli og/eller gjøre seg stor − at de fleste nettopp ønsket å fremstå som store, og at de
som ikke gjorde det, var mer ”barnslige”. Denne ”forklaringen” peker mot at ”interesse for
klær” er forbundet med koden ”bli/gjøre seg stor”, og at lav interesse for klær derfor kunne
være en kategori man brukte om andre, men ikke om seg selv, men det er for det første uklart
om det er min påstand om en sammenheng jeg mener å ”se” (fra det de sier, fra observasjoner
jeg har gjort), eller om det er en sammenheng de unge diskursivt gir uttrykk for. Men jeg redegjør ikke for om dette er vurdert på basis av hva de unge ”sa” eller ”så ut som”, eller en
kobling av begge deler. En tredje forklaring som lå mer implisitt i teksten, var at de ikke var
selvreflekterte, at de ikke så seg selv slik andre så dem, dvs. at deres fortolkninger av dem
selv var mindre gyldige enn de vurderingene andre gjorde av dem. Det som er litt forvirrende
i disse eksemplene, er at det er uklart om ”interesse for klær” som en lingvistisk kategori brukes som noe som ”peker” mot noe ”inni” personer, og/eller til handlinger som disse personene gjør utenfor det de sier. For eksempel skriver jeg om den relasjonen mellom ”interesse for
klær” og ”holdninger til klær” jeg mener å finne, at:
”De ulike måtene ungdommene forteller at de er opptatt av klær på, hvilke ulike sider de
vektlegger ved klærne, synes å ha en sammenheng med hvor interessert den enkelte er i
klær og det annet kjønn” (Storm-Mathisen 1998:121).
Her formuleres interesse for klær og kjønn i termer av essensialistiske identitetskategorier,
som noe den enkelte ”er”. Andre steder går det tydeligere frem at det selvfølgelig er snakk
om hva de sier. For eksempel ”Som figuren viser, karakteriserte de fleste informantene seg
som veldig opptatt av klær” (ibid.:121) eller ”det er særlig de som sier at de er veldig opptatt
av klær, som fremhever det å være symbolsk forskjellig gjennom å vise distinksjon”
(ibid.:123). Flere steder utover i teksten gjenopptrer imidlertid retoriske formuleringer som
essensialiserer interessen for klær som et kjennetegn ved personen eller som noe som ”er”
reelt og stabilt utenfor det de sier. For eksempel: ”I undersøkelsens utvalg er de som er lite
opptatt av klær, kun representert ved én gutt og én jente fra hvert sitt miljø” (ibid.:123). Noen
steder understreker jeg altså begrepsmessige skiller mellom det jeg gjør, og det de unge sier,
andre steder ikke. For eksempel er diskusjonen noen ganger orientert mot spørsmål om de
unge som gikk i populære klær, bare rett og slett var veldig interessert i klær og følte seg frie
når det gjaldt hva de kunne velge, eller om interessen var å betrakte som et symbol på noe
Språk og mening
97
annet? Først senere ble jeg opptatt av å undersøke hvordan ”interesse for klær” ble brukt i
samtalene; med hvilken effekt og til hvilket formål sterk eller svak interesse for klær ble
brukt. Disse eksemplene antyder at jeg opererte med ”implisitte antagelser” som var delvis
motstridende, og at jeg utførte analytiske praksiser som produserte uklarheter i analysen
(Storm-Mathisen 1998). For å oppsummere handlet det om: at jeg ikke gjennomgående hadde
skilt mellom mine egne begreper om interesse for klær og hvordan de unge selv brukte dette,
og at jeg syntes å ha lest intervjudataene om klær og kjøpepress i hovedsak som indikatorer
eller speil av 13-åringenes hverdagspraksiser. Jeg hadde noen steder tatt forbehold om at det
her var snakk om hva de unge sa, og ikke hva de gjorde andre steder. Imidlertid hadde jeg,
omkring konklusjoner, valgt å gjøre relativt direkte slutninger fra 13-åringenes utsagn i intervjusamtaler om klær og kjøpepress til kjennetegn ved dem som personer, til forbrukspraksisene deres i andre sammenhenger og til selve ”fenomenet” kjøpepress. Videre hadde jeg primært lett etter bekreftelser på et helhetsinntrykk og noe stabilt og underkommunisert/oversett
variabilitet og diversitet i hva den enkelte sa om sin egen klesinteresse. Og det hadde skjedd
på tross av at jeg hadde, inspirert av andre arbeidere på feltet, vært opptatt av flertydighet
både i forhold til språklige kategorier, meninger og identiteter i min argumentasjon i rapporten.
Me − A Consumer?
Jeg mener å kunne observere at de problemer jeg har skissert ovenfor, ikke bare er ”mine”.
Som et eksempel på at også mer erfarne forskere kan operere med ulike språkmodeller og
veksle i sin språklige fremstilling av personers utsagn om ”ting”, skal jeg trekke frem artikkelen ”Me – A Consumer? Consumption, identities and Lifestyles in Today’s Finland” av
Wilska (2002). Artikkelen tar utgangspunkt i teser fra postmoderne teorier om at folk gjør
bevisste valg om å bruke forbruk som en måte å leke med identiteter på. Ved å henvise til
ulike strukturalistiske teorier som via livsstilsbegrepet peker på at identiteter og forbrukspraksiser er bundet sammen og bør knyttes nærmere inn i sosiale kontekster, kritiserer Wilska
den postmoderne tesen: ”the relationship between consumer consciousness and identityformation is indeed a very problematic one” (Wilska 2002:198). Det empiriske utgangspunktet
er et spørreskjemamateriale og statistisk metodologi som krysstabeller og faktoranalyse.
Formålet med undersøkelsen er å ”focus empirically on the basic problem of understanding
consumer consciousness of the lifestyles that underpin their consumption patterns and lifestyle choices” (Wilska 2002:198). Begreper som ”oppfatning av eget forbruk” (målt gjennom
spørsmål som: jeg bruker mer/mindre enn gjennomsnittet på …) og ”bevisste forbruksønsker” (målt gjennom spørsmål som: jeg ville kjøpt mer hvis jeg hadde mer penger) står sentralt
i undersøkelsesdesignet. Disse brukes som mål på ”bevissthet om eget forbruk”. Identitet
98
operasjonaliseres både gjennom tilhørighet til tradisjonelle kategorier ”kjønn, alder, inntekt”
og gjennom ”holdningsbaserte livsstilsfaktorer”. Sistnevnte er produsert gjennom en faktoranalyse av variablene i de to førstnevnte målene (hvor etter hva jeg kan forstå, begrepene
også blir omdøpt, slik at ”oppfatning” blir til ”holdning” og ”ønsker” til ”verdier”), i tillegg
inkluderes noen variabler om ”handlinger” (svar av typen: jeg spiser ofte ute). Wilska omtaler
dette siste ”livsstilskollektiver” (svar som klumper seg sammen) som noe som skal ”probe the
level of unconscious identityformation” (Wilska 2002:198). En ”tingliggjørende” retorikk
peker mot en positivistisk ontologi og mekanisk språkteori; respondentens svar behandles
”som om” de henviser til fiksert mening som forskeren uproblematisk kan ”oversette” til sitt
analytiske begrepsapparat (bevisst, holdning osv.). Forskerens analysekategori blandes sammen med respondentens. Det gjøres heller ikke et skille mellom det diskursive nivå (jeg ville
kjøpe …) og det ikke-diskursive (bevissthet, forbrukshandling). Slutninger trekkes for eksempel direkte fra hva respondentene har svart, til deres forbrukspraksiser:
”Thus it looks as though the consumer is (at least consciously) quite capable of adjusting
not only his/her patterns of consumer behavior to the currently prevailing social and economic situation, but also his/her dreams and illusions as well” (Wilska 2002: 203).
På den annen side varierer Wilskas omtale av dette noe over sidene i artikkelen. Noen steder
formulerer Wilska seg slik at det antydes at hun anser svarene som (betingede) diskursive
formuleringer gjort av mennesker som er orientert mot slutninger som kan trekkes om dem
som utsier dem. Fortolkningsproblemer knyttet til spørreskjemaundersøkelser som at det er
”not possible to establish what each respondent understands by the term ’average consumer’”, konstruerer en mening som er konstituert gjennom en kulturell dialog – en representasjonell ontologi. Men når hun velger ”more self-centered indicators (…) such as materialist
dreams and aspirations”, er dette argumentet borte ”som om” det er lettere å vite om hver av
respondentene forstår disse på samme måte, og på samme måte som Wilska, enn i det førstnevnte tilfellet. Andre steder glir retorikken igjen over til å behandle svarene som kjennetegn
eller ”bilder av” drivkrefter inni ”folk” og deres ”praksiser” ”som om” dataene gir direkte
inntak til hva som foregår inne i hodene på folk. Spørreskjemasvarene behandles som ”fenomenet” eller ”personens bevissthet”, og ikke som personens (bevisste eller ubevisste) fremstilling av ”fenomenet”. Det de svarer, blir til ”desires”, og deres ”desires” blir ”kjønnede”:
”most consumer desires were clearly gendered (…) the only thing men and women equally
desired was a new house” (ibid.:2000).
”The results indicate that few Finnish consumers are consciously aware of spending more
money than other ‘average’ people do. On the basis of this, consumption does not seem to
be consciously a very important part of the identities of the respondents. In order to create
or express identity through consumption, the consumer should spend more than the aver-
Språk og mening
99
age on something, even though the most distinctive features of consumption styles are
probably qualitative rather than quantitative” (ibid.:200).
Et ”problem” i forhold til problemstillingen og denne konklusjonen er at Wilskas benevning
av de samme variablene er skiftende hva angår hvilke variabler som vurderes som indikatorer
på det ”ubevisste”. I omtalen av utfallet av faktorene blir for eksempel noen av de variablene
som først ble omtalt som ”bevisste forbruksønsker” (ibid.:198) så omtalt som ”mindre bevisst”, og det i tilknytning til et analytisk poeng om at ”less conscious aspects of lifestyles,
such as attitudes and desires, are at least as important as fully conscious acts of actual consumption” (ibid.:205). I et positivistisk språkspill, der en klart kan skille mellom riktige og
uriktige beskrivelser, konkluderer Wilska med:
”Self-perceptions of one’s own patterns of consumption are an important part of one’s
identity as a consumer, although such perceptions may not be wholly accurate. Although
this methodological approach is probably not sufficient for a profound explanation of the
role of consumption in people’s identity creation, it certainly tells something about the
consciousness of this process. It also measures the impact of traditional social categories
on consumption” (Wilska 2002:208).
I den første setningen blir ”self-perception of consumption” omtalt som noe som ikke er helt
”nøyaktig”, dvs. at en tenker seg at persepsjoner kan være nøyaktige. I siste setning ser det ut
til at Wilska i tillegg tilskriver ”traditional social categories” (kjønn og sosial bakgrunn) en
annen forklaringsstatus enn ”self-perception of consumption”. Når hun fremmer at studien
måler noe korrekt, er ”self-perception of consumption” (som jeg antar at alle svarene hun
analyserer, må sies å være) omformulert til ”consumption”. Denne variable forståelsen, det
vil si vekslingen mellom å behandle det folk sier, i anførsel og bevegelsen til analysekategoriene, kommer enda tydeligere til uttrykk i en senere setning. Bevissthet sammenliknes med
det å ”tilstå” (Wilska 2002:208). Gjennom teksten har Wilska bygget opp et argument om at
hvis personer hadde forsøkt å skape eller uttrykke identitet gjennom forbruket sitt, så hadde
de oppgitt i spørreskjemaet at de brukte mer enn gjennomsnittet på noe. Når hun finner at jo
mer luksuspreget eller ”sosialt uønsket” kategorien for forbruk var, desto mindre oppga respondentene at de brukte på den sammenliknet med gjennomsnittsforbrukeren, diskuterer hun
dette i lys av ”cheating” og falsk konsumer identitet, med andre ord i termer av handlinger
som peker i andre retninger en det ubevisste. Å ”tilstå” fremstilles som bevisst, mens ”underestimering” fremstilles som ubevisst, selv om en godt kan tenke seg at både over- og underestimering kan være både bevisste og ubevisste diskursive handlinger i dette tilfellet. Det kan
altså se ut som om forfatteren ”glemmer” det vitenskapsteoretiske utgangspunktet i bevegelsen fra teoretisk ansats til fremstilling og analyse av det empiriske materialet. Poenget fra
postmoderne teori om at folks kategoribruk og identitetsfremstilling er kontekstuelt forankret,
100
forsvinner som forklaring på mønsteret i spørreskjemamaterialet til fordel for diskusjoner om
hvorvidt det mønsteret man finner som ”bilde”, indikerer en oppløsning av identitet fra tradisjonelle kategorier eller ei, og i hvilken grad nye tilknytningsgrupper har oppstått. Det uklare
skillet mellom kategorier forskeren skriver med, og de språkspill folk kan svare med, samt
forfatterens veksling i bruken av de kategorier hun fremstiller og forstår sitt materiale gjennom, gir til sammen et uklart fundament for vurdering kunnskapsforslagene hun kommer
med. Lav orientering om språket er uheldig for de analytiske konklusjoner som gjøres, og det
er legitime grunnlag de etableres i. Dette illustrerer at samfunnsvitere konstruerer virkelighet
gjennom språk som, selv om det som påstås kan være empirisk riktig, gjør analysen mindre
analytisk troverdig. Selv om det opplagt er det motsatte som er hensikten, ender det med at
teoretiske konstruksjoner, gjennom stor ”distansering”, reifiseres snarere enn å bli utfordret
og undersøkt.
Slik jeg vurderer det, er denne type retoriske problemer ikke spesielle, verken for mitt eller
for Wilskas arbeide. Jeg har funnet liknende vekslinger både i andre arbeider med fortolkende
ontologiske ambisjoner som tar utgangspunkt i spørreskjemamateriale (Dittmar 1992; Krange
2004; Johansson og Miguel 1992), og i intervjuer og observasjonsmateriale (Miles 1998).
Imidlertid blir variabiliteten lett synlig når argumentene beveger seg mellom ulike språkspill
som innbyr til hver sin legitimeringsretorikk: eksempelvis et teoretisk utgangspunkt som assosierer til en fortolkende ontologi og terminologi, og et empirisk materiale og metodologi
som inviterer til positivistisk terminologi og ontologi.
3.5
Oppsummering: språk som ”verktøy”
I dette og foregående kapitler har jeg forsøkt å si noe om sosiologien og særlig forbrukssosiologiens behandling av språket i forhold til spørsmål om forbruk og identitet og illustrert det
problematiske ved å operere med en uklar ontologi om språket i analytisk praksis. Jeg har
fremhevet den wittgensteinske meningsmodellen fordi jeg anser at den belyser de vitenskapsteoretiske spørsmål jeg har vært opptatt av omkring mening og forklaring, antydet de analytiske konsekvensene for et slikt meningsperspektiv i forhold til spørsmål om identitet og
klær; at språkspillbegrepet sammen med den analytiske partneren divid kan addressere de
problemer og utfordringer som identitetsteoretikere har utpekt for analyser av identitet (prosess og diversitet omkring frembringelse av individualitet) og hevdet at dette perspektivet
synes godt egnet til å adressere de ”hverdagslige praksiser og meninger” som toneangivende
arbeider innenfor kultur og forbruksteori i dag definerer som en viktig agenda. Selv om Wittgensteins arbeider har virket inn i blant annet etnometodologiens fokus mot kontekster og
folks hverdagslige metoder for å orientere seg og skape orden i hverdagslivet, i Giddens og
Bourdieus begreper om praksis/praxis, meningsrammer, habitus og felt (og en kan anta at for
Språk og mening
101
eksempel Miles’ begrep om ”consumerism” som ”way of life”), er det langt mellom arbeider
som tydelig viser til og kobler Wittgensteins språkfilosofi eksplisitt til studiet av materiell
kultur og identitet. Når dette rammeverket brukes i studier som tar for seg forbruksrelaterte
spørsmål, synes også ofte ønsket om å forklare ved å henvise til ”regler” og regulariteter å
bidra til at blant annet kontekstbegrepet får en svært vid betydning. De fleste samfunnsvitere i
dag vil trolig være enige om at kontekster konstituerer. Det man diskuterer, er hva kontekst
er, og hvordan konteksten virker konstituerende på menneskers handlinger (Duranti og
Goodwin 1992). Strukturalistiske innfallsvinkler er kontekstinsensitive, dvs. at kontekstbegrepet er stort og vagt, ofte tilknyttet felt, institusjoner, temaer, omgivelser som noe generelt
og enhetlig osv. Vekten er på hvordan regler, normer etc. i disse virker på handlinger. Wittgensteins begrep om språkspill er på et vis det motsatte. Hvordan handlinger gis mening som
å følge en regel, hierarkier, regler og grenser, sees ikke som styrende og er heller ikke i fokus
for et slikt analyseperspektiv. Hovedfokuset er handlingene og hvordan disse gis mening
gjennom bruken i språkspillene − de kommunikative kontekstene. I praksis vil enhver situasjon kunne være et nytt språkspill, sier Wittgenstein. Det betyr at vi ikke kan analysere familien, venneflokken eller arbeidsplassen som en enhetlig kontekst – et språkspill.
Videre har jeg argumentert for at CA/DA tilnærminger representerer en mulig metodologisk
vei å gå i utføring av slike analyser i fordi de setter fokus på språkhandlinger i situerte interaksjoner, i de nevnte og beslektede analyser (Goodwin 2007) ligger et potensial for håndtering både av de ideer vi har om moderne forbruk og diversitet, og av det økende idealet om å
studere forbrukskultur relativt til kontekst, folks hverdagserfaringer osv. Den svakhet at
mange språk-som-praksis-analyser utelukkende er fokusert mot språklige praksiser − det
være seg samtalemaskineriets her og nå-prosesser eller større samfunnsmessige diskurser
over tid uten å feste språkhandlinger inn i øvrige ikke-lingvistiske praksiser i konteksten − ser
jeg for meg at det kan utforskes videre gjennom Wittgensteins begrep om språkspill og ved
begrepet ’divid’. Fordi siktemålet i studier av mening og materiell kultur ofte er å si noe om
”objekter”, ikke bare ”subjekter” eller ”begreper”, åpenbarer den kanskje særlig tydelig noen
av utfordringene i samfunnsvitenskapens forhold til språket, både når gjelder det ”doble” forholdet mellom mening og referent generelt (forholdet mellom den mening forskeren refererer,
og hvordan denne meningen forholder seg til den som har sagt noe til forskeren, og det vedkommende har snakket om), og til variabel eller betinget ”fremstilling” av det som sies innen
en tekst (ulike språkteorier).
Mening er ikke kun knyttet til det lingvistiske: ”Our talk gets its meaning from the rest of our
proceedings” (Wittgenstein 1979 § 229). Ikke bare utelukkes mye dersom man bare fokuserer
fortolkningen til det rent språklige. Å virkelig ta språk som praksis på alvor innebærer at det
102
som sies, ikke kan skilles fra andre hverdagspraksiser, aktiviteter, materielle forhold og ”verdensbilder” som de er en del av. Men, og nettopp dette er det sentrale poeng, det må undersøkes og gjøres rede for hva som ”gjøres” hvor; hvilke kontekster, hverdagspraksiser, aktiviteter osv. det sagte er en del av. Det er ikke sikkert at det er rimelig å koble det som sies, til
generelle aspekter ved hverdagspraksiser (lingvistiske og ikke-lingvistiske) eller til enhver
kontekst med liknende kjennetegn. For å repetere blir utfordringen å undersøke: ”Don’t think,
look” (Wittgenstein 1968: § 66). Hvordan jeg skal omsette disse idealene til praksis når det
gjelder behandling og analyse av spørreskjema og intervjudataene som er produsert for denne
avhandlingen er tema for neste kapittel.
4
Metodologi og analysemodell
De øvrige kapitler i denne delen har handlet mye om språk, anvendelsen av språkmodeller i
påstander om den betydning klær kan ha i konstruksjon av ung identitet i overgang mellom
”barn” og ”ungdom”, og hvilke modeller og kunnskapsforslag jeg har valgt å følge i dette
arbeidet. Dette kapittelet skal belyse avhandlingens metodologiske spørsmål: Hvordan data
fra spørreskjema, intervju og observasjoner skal behandles når en forfekter den sene Wittgensteins perspektiv på mening. Kapittelet skal følgelig handle om det analytisk metodologiske: om hvordan jeg forsøkte å omsette disse kunnskapsforslagene til ”praksis” når jeg
skulle belyse avhandlingens problemstillinger i forhold til det datamateriale jeg hadde til rådighet. Den håndverksmessige gjennomføring av produksjon og fremstilling av dataene er
lagt som vedlegg bakerst i avhandlingen. Detaljerte beskrivelser av utvalg og personer er lagt
til analysedel II og III. Kapittelet er organisert i to deler som henholdsvis diskuterer triangulering av metoder og presenterer begrepene i analysemodellen jeg skal anvende.
4.1
Triangulering av metoder og ontologiske utfordringer
I dagens samfunnsvitenskap er et vanlig utsagn at problemstillingen skal avgjøre de metodologiske valg en gjør, eller sagt på en annen måte at de spørsmål en vil undersøke, skal avgjøre
metoden. Metode strukturerer erfaringer som tilhører den vitenskapelige diskurs, og er både
en måte å snakke om virkeligheten på og en måte som konstruerer denne virkeligheten
(Tseëlon 1991). Selv om metoder kan fremstå som tekniske verktøy, er de ikke nøytrale mediatorer mellom data, med eksistens uavhengig av metoden og representasjonen av disse dataene. I likhet med språket, og som språk, er metoder ideologiske verktøy som produserer
mening like mye som de reproduserer den − de tilbyr en bestemt vinkling ”som om” det ”naturlig” gir det totale utsyn. Ser man en metode som konstituerende for epistemologi og ontologi, fremstår valg om metode som en forpliktelse til bestemte metaforer for menneskelig
atferd og bestemte bilder av virkeligheten (Tseëlon 1991). Selv om det kan være slik at antagelser om virkeligheten ”gjennomsyrer” metodologiske valg, betyr ikke det at de metodologiske valgene jeg har gjort i denne studien, var nøye utarbeidet og tilpasset mine antagelser
om virkeligheten. Snarere har jeg gjennom studien fått klarere forestillinger om hvilke anta-
104
gelser om virkeligheten som er heftet til de metodologiske valgene jeg gjorde, og hvordan
disse valgene inviterte meg til å konstruere det jeg studerte, på bestemte måter. Som fremgikk
har det ført meg til noen mer bevisste valg hva angår hvilke antagelser om virkeligheten jeg
lar være faste når jeg ser på det datamaterialet jeg hadde produsert: spørreskjema og samtaleintervjuproduserte utsagnsdata.
Spørreskjema og intervju som metoder
Spørreskjema og intervju, som former for dataproduksjon, er utbredt i mange sosiologiske
arbeider. Samfunnsvitenskapen kan ha mange ulike mål, og noen metoder kan egne seg bedre
enn andre til oppnåelsen av disse (Ragin 1994). I valget mellom den ene eller andre metoden
er argumentet ofte at problemstillingen, det ”fenomenet” man er ute etter, og på hvilken måte
man vil ha kunnskap om dette i et konkret forskningsopplegg, skal avgjøre hvilken datainnhentings/databehandlingsform som er mest fruktbar. Det argumenteres ofte for at spørreskjema og intervju hver på sin måte er godt egnet til sosiologiens formål ved at de tilbyr relativt
raske måte å produsere henholdsvis ”overflate-kartlegging”-data og mer ”inngåendeforstående” data. I tillegg er det mulig med ”forskjellige kombinasjoner mellom direkte registrerbar og diffus virkelighet, og myke og harde data” (Johannessen et al 2004). I litteraturen fremmes kvalitative/myke data (intervju, observasjon, feltarbeid) som særlig anvendelige
når man undersøker fenomener man ikke kjenner så godt. Og intervjuundersøkelser, som ett
eksempel, kan få frem fyldige beskrivelser av fenomeners flertydighet og kompleksiteter, og
gir en dermed anledning til å utdype hvordan og hva som tillegges betydning. Kvantitative/harde data (spørreskjema, survey, meningsmålinger) anses ofte å ha fordeler ved at den
teller opp og kartlegger utbredelsen av sosiale fenomener man mener å vite egenskaper til,
dvs. gir en anledning til å male opp brede mønstre i hvordan folk svarer om bestemte fenomener (Johannessen, Tufte og Kristoffersen 2004: 37, 43). Utover dette har det vært hevdet at
kvantitative metoder, fordi de identifiserer generelle egenskaper, mønstre og relasjoner over
mange enheter, tester teorier og gjør prediksjoner, er velegnet til oppnåelse av samfunnsvitenskapelige mål som identifisering av generelle mønstre og relasjoner, å teste teorier og å
gjøre prediksjoner, mens kvalitativ forskning er velegnet til samfunnsvitenskapelige mål som
”å gi stemme”, fortolke historisk og kulturell signifikans, utforske diversitet og fremme teorier (Ragin 1994:132). I dette prosjektet syntes både spørreskjema og intervju å være egnede
metoder siden ett mål var knyttet til kartlegging av generelle mønstre og utbredelse av hva
unge kategoritilslutning, og et annet til forståelse og undersøkelse av variasjoner i kulturelle
meninger/ kategorier. I tillegg virket det som om disse metodene var egnet til på- og utbygging av de intervjudata som ble produsert i forprosjektet (Storm-Mathisen 1998).
105
I valget om å kombinere intervju og spørreskjemadata lå altså en vurdering om at disse datametodene hver for seg ga viktig informasjon som kunne belyse ulike deler av problemstillingen. I denne vurderingen lå også en antagelse om at de to dataproduksjonsformene kunne
komplementere hverandre på fordelaktige måter. På veien fra dette utgangspunktet til analysepraksis ble et sentralt spørsmål hvordan slike ulike data kunne behandles og ”leses” sammen. Opprinnelig var tanken at en triangulering eller kombinasjon av spørreskjemadata og
intervjudata kunne gi tilgang til ulike ”bilder” eller utsnitt av virkeligheten/det fenomenet
som skulle studeres: spørreskjemaet gir et ”vidvinkelbilde”, mens intervjuene gjør det mulig
å studere valgte aspekter ”gjennom forstørrelsesglass” (Ragin 1994). Men med det teoretiske
perspektivet på språk som praksis i kontekster måtte jeg tenke igjennom dette en gang til. Var
det, med et slikt utgangspunkt rimelig å ”lese sammen” dataene fra spørreskjema og intervju”
som to typer ”bilder” av det samme? Ga spørreskjema og intervju, fra dette teoretiske utgangspunktet, et ”bilde” av hvert sitt utsnitt/fragment ved det samme, eller var måten de ”avbildet” fenomenet, så forskjellig at det kunne være mer hensiktsmessig å forstå selve fenomenet de fremviste som ulikt, også? Begge metodene strukturerte, men ga ulikt rom for hvilke
svar som kunne gis, og ulike rammer for å studere språk i bruk. Spørreskjema sier mest om
forskerens språkbruk og om deltakeres mer ”stumme” tilslutning til den, mens intervjudata
gir mer informasjon hvis både forsker og deltakers språkbruk i en samtidig dialog. Konstruerte de med det ”hvert sitt” fenomen, ikke det samme? Ville det i sistnevnte tilfelle være meningsfullt å sammenlikne data fra disse to produksjonsmåtene? At jeg har valgt å kombinere,
indikerer at jeg tenker at det er meningsfullt å sammenligne, ikke minst fordi det kan hjelpe
en til å bli oppmerksom på kontekstavhengige variasjoner i hvordan folk svarer. Avhandlingens analyser består i stor grad av en diskusjon eller ”dialog” mellom mønstre som opptrer i
spørreskjema og intervju. Siden jeg valgte å kombinere metoder som lett kunne forbindes
med hver sin ontologi, og fordi jeg mener det er et poeng å holde ett ontologisk standpunkt
fast gjennom hele avhandlingen, men samtidig finner at hvordan spørreskjema og intervjudata hensiktsmessig kan kombineres fra en språk-som-praksis-modell, i liten grad er belyst i
litteraturen, skal jeg vie plass til å beskrive nærmere hvilke ”problemer” jeg mener en lett kan
havne i, og hva jeg har valgt å gjøre for å unngå dette. I avsnittene under skal jeg gå litt nærmere inn på hvordan jeg mener det kan være meningsfullt å ”lese sammen” spørreskjemadata
og intervjudata fra det teoretiske utgangspunkt jeg har valgt. Jeg skal særlig diskutere tre forhold som har påvirket min behandling og analyse av dataene. Disse angår metodenes påståtte
”inkompabilitet”, ”kombinasjonsfordeler” og til sist hvordan jeg vurderer studier som søker å
”triangulere” spørreskjema og intervju, i praksis. Målet er å si noe om utfordringer i relasjonen mellom ontologi, epistemologi og metodologi. I neste del skal jeg beskrive den analysemodellen jeg har valgt, dvs. hvordan jeg har valgt å ”gå frem” selv, hva jeg ønsker å få til,
hva jeg søker å unngå, og hva jeg anser som fordelaktig gjennom en ”streng” fastholdelse av
106
et språkhandlingsperspektiv i analyser av spørreskjema og intervjudata, og i forhold til temaet
klær og identitet.
Metoders inkompabilitet?
”It doesn’t count if you can’t count it.” − ”If you can count it that’s not ‘it’.”
Kvalitative og kvantitative metoder kan som nevnt sees som ideologiske verktøy som konstruerer ontologiske antagelser. Jeg har tidligere vist til at Tseëlon, med utgangspunkt i gjennomgang av kles- og moteforskningen, påpeker at mange studier har en tendens til å koble en
ontologi til bestemte metoder selv om det ikke trenger å være slik, og selv om det finnes eksempler på at studier som ser ut til å være rent kvalitative, resonerer verifikasjonistisk, og at
studier som ser ut til å være kvantitative, resonerer fortolkende (Tseëlon 1991, 2001:239).
Hun hevder at misforståelsen består i at man tenker seg at ontologier dikterer metodologier,
slik at ontologier kobles til bestemte metoder: den positivistiske til kvantitative metoder og
den fortolkende til kvalitative metoder. Nettopp dette siste var tema for det som ofte blir omtalt som positivismedebatten. For å rekapitulere noen hovedpoeng omkring skissen som ble
gitt i kapittel 2, legger det positivistiske forskningsidealet til grunn at den eneste kilden til
kunnskap er sansene, og at alle typer fenomener kan og skal undersøkes fra et naturvitenskapelig ideal, med egenskaper som kan måles og registreres utenfra med kvantitative data og
metoder. Det fortolkende ideal legger vekt på at sansning er aktivt og ikke umiddelbart, at
man aldri som forsker er en ”forutsetningsløs tilskuer” til samfunnet, at de handlinger, intensjoner og mening samfunnet består av, må forstås og fortolkes på premissene de er fremført
gjennom, og at kvantitative metoder derfor er utilstrekkelige eller uegnet til undersøkelser av
samfunnsvitenskapelige fenomener (Johannessen et al 2004; Mjøset 1999; Neumann 2001). 38
Positivismestridens argument om at ontologisk ståsted entydig skulle ha konsekvenser for
hva slags data og metoder man kan bruke, skapte motsetninger mellom samfunnsvitere som
arbeidet med statistikk og kvantitative metoder, og de som ønsket å fortolke sosiale fenomener (Seippel 1999). Hvis ontologi styrer metodologi og en metodologi vurderes som uegnet til
å belyse hvordan virkeligheten er, vil ikke metodologien bli tatt alvorlig, og det vil miste sin
mening. En tydelig positivismekritiker i norsk kontekst, Østerberg, fremmet et sterkt forsvar
for en genuint fortolkende metode. Argumentet var at den fortolkende metoden, ved sin flertydige logikk, hadde potensial til å overskride den ”entydigheten” i sosiologifaget som var
representert ved annen mer empiristisk, hypotetisk deduktiv samfunnsvitenskap basert på statistikk og kvantitative data (Østerberg 1984; 1986; 1988). I internasjonale fagtradisjoner med
relevans for denne avhandlingens tema finnes en parallell når forslag om mer fortolkende
38
Som Mjøset påpeker var mange av de som i norsk sammenheng drev positivismekritikk lite opptatt av empirisk forskning og i
følge Neumann gjenspeiles positivismedebattens innsikter i liten grad i samfunnsvitenskapelige arbeider blant annet fordi metodelitteraturen underkommuniserer grunnlagsproblemene.
107
klesforskning i en interaksjonistisk eller antropologisk tradisjon synes basert på en idé om at
noen metoder fanger fenomener mer ”autentisk” og ”naturlig” (upåvirket av forskeren) enn
andre (Tseëlon (2001:439). 39 Samtidig er det ofte slik at kvantitative metoder, som typisk
baserer seg på forskerens ideer om hvilke dimensjoner og kategoriseringer som er sentrale, er
lettere å legitimere som ”vitenskapelige” enn kvalitative metoder, som kjennetegnes ved å
utgå fra studiepersonenes perspektiv. Et tegn på dette er at kvalitative metoder ofte introduseres via defensive eller negativt ladde termer − eksplorerende, ikke kvantifiserende − og at det
etterlyses en kunnskapsteoretisk argumentasjon for kvalitativ metodologi. 40
Kompabilitet − alle data må fortolkes
Men som nevnt i kapittel 2 fremmes ofte nettopp triangulering eller kombinasjon av kvalitative og kvantitative data som gunstige for å belyse det samme fenomen eller den samme
problemstilling (Grønmo 1996; Holter & Kalleberg 1982).
”Statistical data and interpretative techniques are (…) complementary rather than opposed” (Boudon 1981:147 i Helland 2003:539).
”Far from being completely contrasting, phenomenology and quantitative analysis can be
seen as organically linked” (Boudon 1991:38 i Seippel 1999:176).
”Interpretation is a problem of language and communication … even where that language
is mathematical in form” (Kritzer 1996:28).
”The choice is not between rhetoric in the history and English departments and non rhetoric in the math and physics departments. The choice is between being aware or not being
aware of the effects of one's speech, whether verbal or mathematical” (McCloskey
1994:xv).
Argumentet er at hvilken metode som skal benyttes, ikke bør avgjøres prinsipielt eller som et
abstrakt spørsmål, men må relateres til forskningsproblemer og objekter. Selv om forskningsproblemer alltid vil være knyttet til epistemologiske og teoretiske utgangspunkt slik at metode og problemforståelser står i et gjensidig påvirkningsforhold til hverandre, er ikke dette et
”gitt forhold”.
”Methods are ideological tools that construct ontological assumptions. Contrary to a
common misconception, ontologies generate epistemologies, but not ‘inherent methodologies’. The misconception that ontologies dictate methodologies arises from a tendency to
lump together epistemologies and methodologies (…) What matters is not whether or not
statistics is involved, but how far the method corresponds to the underlying assumptions
of a causal mechanistic or an interpretive universe. If a choice of method highlights unar39
Tseëlon kritiserer blant annet Hammersly og Atkinson 1995 for å romantisere det autentiske og reifisere det sosialt konstruerte
som naturlig.
40
Alvesson og Sköldberg (1994) fremmer dette med henvisning til Bryman (1989) og Ahrne (1984). Diskursanalysen kan sees
som en tilgang som har vokst frem nettopp som et forsøk på å ta grunnlagsproblemene som ble løftet frem gjennom positivismestriden på alvor i empiriske analyser og ikke bare som filosofisk eksersis Neumann IB. 2001. Mening, materialitet, makt. En
innføring i diskursanalyse. Oslo: Fagbokforlaget.
108
ticulated assumptions, a choice of a stereotype approach method (…) really reveals a
Newtonian ontology, regardless of its claims. Furthermore, even what appears to be quantitative may sometimes be interpretive” (Tseëlon 2001: 446−447, også ref. til Tseëlon
1991).
For å rekapitulere argumentene fra kapittel vil man imidlertid kunne si at ikke bare kvalitative, men også statistiske metoder innebærer fortolkning. 41 Hovedproblemstillingen er knyttet
til fortolkning og til hvordan dette begrepet forstås, eller nærmere bestemt til hvilke språkteorier som ligger til grunn. For å ta noen eksempler fra de som argumenterer for fortolkning fra
et ”statistisk” utgangspunkt:
”… kan man undvika fallan med att kvantitative resultat betraktas som entydiga och robusta avspeglingar av verkligheten ’darute’, finns ingen anledning att vara rabiat ’antikvantitativ’” (Alvesson & Sköldberg 1994: 1).
”For at statistikk skal kunne bidra til økt kunnskap om sosialt liv, trenger det (…) ikke forutsettes annet enn at mennesker har en tendens til å gjenta seg selv, og til å gjenta det
andre mennesker som likner dem selv, har gjort” (Helland 2003: 548).
”Kvantitative data sier lite om de konkrete relasjoner og kontekster som individene befinner seg i, men man kan allikevel legge vekt på mulige kontekster, relasjoner og meningssammenhenger i fortolkningen av de statistiske sammenhengene” (Helland 2003:550).
”(…) en ontologi beslektet med Østerbergs innvendighet kan ligge til grunn for fortolkningene, selv når man benytter seg av statistikk (…) Bruk av statistikk innebærer ikke
noen bestemt teori om samfunnet eller noe bestemt menneskesyn. Også sosiologi basert på
statistiske analyser må være fortolkende, og statistiske analyser kan fortolkes på ulike måter avhengig av hvilket menneskesyn og hvilken teori om samfunnet som legges til grunn”
(Helland 2003:542).
I eksempelet over legger Helland vekt på at mennesker ofte gjentar egne og andres handlinger
slik at kvantitative undersøkelser kan vise tydelige mønstre hva angår utbredelse av fenomener (tilslutning til sosiale kategorier), statistiske sammenhenger og hvordan utbredelsen av
fenomener varierer mellom ulike sosiale grupperinger. Dette er en problematisk påstand.
Særlig når det i liten grad diskuteres at kvantitative data, i form av den type spørreskjemadata
jeg skal bruke, er data bestående av lingvistiske handlinger om andre handlinger og hendelser. De gir ikke rene beskrivelser av disse handlingene og hendelsene. En løsning som foreslås er å behandle dataene ”som om” de var rene beskrivelser (”a kind”- og ”as if-positivism”,
Mann 1994:42 i Helland 2003:540) som får mening når de settes inn i en teoretisk fortolk41
At det vanskelig å finne eksempler på positivistisk samfunnsforskning i dag (Johannesen 1994) tyder på at dette som grunn-
syn deles av mange av de som jobber med kvantitative metoder. Samtidig understreker Seippel (1999), med henvisning til at
fortolkning ikke har stått særlig sterkt i lærebøker om kvantitativ metode (Kritzer 1996), at det ofte mangler konkret eksplisitt
refleksjon omkring det at man fortolker statistiske data (Abbott 1992a), at det ligger føringer i det å anvende statistiske metoder
109
ningsramme. Alternativet jeg ønsker å utforske, er å behandle dataene som handlinger i seg
selv, med kontekstspesifikk mening. Det medfører at det nettopp ikke nødvendigvis er kontingens i den utvendige relasjon mellom variabler som statistiske metoder ofte forutsetter
(Østerberg 1988). Som Krange (2000:53) påpeker, er dette et forhold som gjør spørsmål om
kontekst til noe viktig, og han fører en interessant diskusjon omkring dette. Og jeg er enig i
påstanden om at ”mønstrene som fremtrer, representerer ett eller annet av betydning” (Krange
2000:54). Men fra et praksisbasert ståsted er forslaget til fortolkning utilfredsstillende: ”at
holdningene er dannet fra før” og at ”meningsytringene som sådan kan tenkes å representere
informanters virkelige oppfatning, slik den har oppstått i kontekst” (ibid.:55). Det peker mot
fortolkning via en billedteoretisk eller bokstavelig språkteori der mening, på tross av diskusjonen om kontekst, fremstilles som noe stabilt en kan ”finne” ved å komplementere med
data som kan belyse hvordan konteksten ”påvirker”. Det samme gjelder for de argumenter
som Seippel og Helland fremfører, på tross av henvisning til fortolkningen som nødvendig
veksling mellom helhet og del.
”Fortolkningen reflekterer nettopp umuligheten av å komme ut av den hermeneutiske sirkel, dialektikken mellom analyse og syntese: nødvendigheten av å skille noe ut fra en helhet, samtidig som man også må forstå det som en del av denne helheten. Dette problemet
gjelder ikke bare for analyser som bygger på spesielle typer data” (Seippel 199:177).
Dette oppstår nettopp fordi at forståelsen av forholdet mellom hel og del kan være utsagn–
referent i fortolkning fra en bokstavlig språkteori og ikke utsagn–bruk i språkspill som i spåksom-praksis-teorien. Mønstre i svar som er gitt, trenger ikke vise til stabile ”holdninger”, men
er like fullt interessante som mønstre av ”dividuelt” ordsatte legitimeringer. Jeg skal si litt
mer om det i forhold til å kombinere spørre- og intervjuundersøkelser.
Trianguleringens praksiser – ”hver sin ontologi”?
Bak metodetrianguleringer eller multimetodisk tilnærminger ligger gjerne en idé om at variabilitet i ulike beskrivelser fra ulike kilder bør innhentes for at forskeren skal kunne bestemme
den korrekte versjonen av hendelser (f.eks. Denzin 1978 i Potter og Wetherell 1987: 63). 42
Men hvis alle beskrivelser av en hendelse er en versjon av denne, må dette målet endres, formålet med å bruke triangulerende metoder blir nettopp å få frem de ulike versjonene og å
som har betydning for hvordan man faktisk forstår sosiale fenomener (Lieberson 1985) og at statistikkens retoriske troverdighet
gjør at statistiske belegg oppfattes som en presentasjon av ”sannhet” (Gadamer 1996).
42
Triangulering kan vise til det at et fenomen undersøkes fra ulike vinkler for å bestemme mening eller gyldighet. Det kan være
gjennom ulike informanter for å finne ut på hvilken måte utsagn kunne være betinget av den kontekst de hadde oppstått i. Ved å
avlede begrepskategorier fra en teori og trekke disse over et empirisk materiale kan en fort komme i skade for å dekke over
alternative tolkningsmuligheter. På den annen side kan den språkbaserte, posttrukturalistiske eller konstruktivistikse posisjon
gjøre det vanskelig å komme i dialog med etablerte toerier på feltet (Dulsrud:89) gjennom begreper som analytisk generalisering
(Kvale 1997), analytisk induksjon (Ragin 1994: 93) eller constant comparative method (Glaser og Strauss 1967). Generalisering
110
spørre om hvorfor de er forskjellige. Alternativt kan en tenke at en multimetodisk eller multiperspektivistisk tilnærming ikke gir sannhet om oppdagelsen av en gitt virkelighet, men tilfører dybde til et bilde som ofte ellers vil fremstå som todimensjonalt (Fielding & Fielding
1986:33; Tseëlon 2001c). Ulike metoder kan vanskelig gi informasjon om den samme ”enhet” fordi enhetene (eksempelvis mening) som studeres, forandrer seg med sammenhengene
de inngår i. Slik jeg leser det, bringer derfor trianguleringspraksiser, sammenstilling av kvalitative og kvantitative datamaterialer, frem flere aspekter som på den ene siden er ”problematiske” eller utfordrende, men på den annen side nettopp derfor lærerike. Jeg skal peke på noen
forhold som jeg er opptatt av:
I studier jeg har sett på som forener spørreskjema og intervjudata, er det etter min oppfatning
”vanlig” at disse to ”dataformene” behandles i forhold til ”hver sin ontologi” (eksempel Arnesen 2000, Johansson og Miguel 1992), og intervjuutsagn brukes til å illustrere spørreskjemamønstre, ikke utfordre dem. Johansson og Miguel skriver for eksempel at de generelle
mønstre som spørreundersøkelsen viser:
”… tends to underline the unity within the diversity of youth culture. The case studies, on
the other hand, serve to illustrate the diversity within the unity portrayed by our theoretical
and empirical lifestyle constructions” (Johansson and Miguel 2001:239).
”Whereas in principle we could assign each of the some 300 persons we have studies to
one or more of the categories considered, however, this would lead to far too simple a description of the lifestyle they cultivate. (...) We thus aim, not primarily at finding these
young persons in terms of differing lifestyles as such, but rather at studying the rich, individually determined variations which are vividly experienced as being variations in their
styles of life (...) although we shall use these case studies basically as a means to exemplifying the considerable variety of individual lifestyles, and to support our theoretical thesis
concerning lifestyle as a structurally, positionally and individually determined phenomenon, we nevertheless will also briefly discuss a number of general tendencies” (Johansson
and Miguel 2001:240).
En grunn til dette kan være at fortolkning av kontekstfattige/kvantitative data er lite belyst, og
at spørsmål om fortolkning derfor kommer i bakgrunnen i fremleggelser av spørreskjemadata
(Seippel 1997). En annen åpenbar grunn kan være at spørreskjemadata, fordi de gir så lite
informasjon om kommunikative kontekster svar produseres i, prinsipielt vil være vanskelige å
fortolke − tolkningen er direkte avhengig av det epistemologiske grunnsyn og det teoretiske
utgangspunkt. Men også at det er utfordrende og til dels epistemologisk vanskelig å koble
spørreskjema og intervjudata godt sammen.
Selv om det er vanlig at spørreskjema og intervjudata behandles i forhold til ”hver sin ontologi”, finner jeg også eksempler på at en ’positivistisk’ spørreskjemaepistemologi har lett for
av resultater fremkommer gjerne gjennom sammenlikning av typologier eller begrepskategorier innenffor et empirisk materiale
111
å krype inn i epistemologien for behandling av intervjuene (Arnesen 2000, Dittmar 1992, Miles 1998). Eksempelvis ved at:1) det fra folks utsagn, eller deres kryss i skjema trekkes en
direkte slutning til hvordan personer og objekter er, 2) innplassering av informanter versus
deres svar i forskerens konstruerte kategorier, 3) utydelig skille mellom informantenes utsagn
og forskerens tolkning.
At kvantitative og kvalitative data knyttes til hver sin ontologi, er forståelig i den forstand at
de tradisjonen tro representerer hvert sitt språkspill: kvantitative tilnærminger henter mange
av sine prosedyrer og retorikk fra naturvitenskapelig metode, mens den kvalitative er forbundet mer direkte til ”samfunnsfaget”. Derved inviteres den som behandler data med henholdsvis den ene eller andre metode, inn i to forskjellige språkspill. Når den ene har tradisjonelt har
hatt modellmakt som ”vitenskapelig” metode, er det ikke rart at dens logikker kryper inn i
intervjuepistemologien.
I tråd med argumentet jeg har ført i kapittel 2, butter dette imidlertid rent prinsipielt imot det
vitenskapelige mål om systematisk å behandle noe fra ett perspektiv, dvs. at forskeren holder
ett språkspill fast og så søker å inkorporere eller forstå andre språkspill i lys av dette. Det kan
være greit å studere et fenomen fra to vinkler eller konstruere et fenomen frem på to måter
dersom det passer til hensikten og en redegjør for at det er dette en gjør. Men at ontologisk
standpunkt om hvordan verden er, og hvordan den best kan studeres, veksler fra en del i en
vitenskapelig publikasjon til en annen uten at det knyttes kommentarer til denne vekslingen
når det gjelder de konklusjoner som trekkes synes derimot uholdbart.
Metodetriangulering og idealer om ontologisk koherens
Fra et språkspill-, språkhandlingsperspektiv er hovedproblemet med spørreskjemadata at de
ikke gir informasjon om de kommunikative kontekstene utsagnene er produsert i. Fra et slikt
perspektiv vil tolkning av spørreskjemadata begrenses og i stor grad være overlatt til teoretiske og prinsipielle diskusjoner. 43 Skal en så, av disse grunner, avvise spørreskjemadata som
”uegnet” og ikke bruke tid på dem når epistemologien/ontologien ikke ”passer”? Det synes
ikke heldig. Kvantitative data spiller en viktig rolle i dagens samfunn, de har ”makt” og brukes i stor utstrekning som verktøy til flerfoldige formål, og er svært ofte sentrale i beslutningsprosesser. På denne måten er de nettopp svært interessante sett fra en diskursiv språkhandlingsrettet synsvinkel. De statistiske analysers versjon av hvordan verden er eller forstås,
tillegges stor verdi i vårt samfunn, og denne versjonen av ”tings tilstand” får ofte stor legiti-
eller på tvers av studier metode for å
43
Dette kan man selvfølgelig, fra ett ståsted, si om kvalitative data også.
112
mitet. Statistikkene produserer en versjon av verden, en versjon som i stor grad er forskerstyrt, og som lett kan reproduserte forskeres stereotypiske forestillinger om verden. Hva de
kan fortelle om folks versjoner av verden, og hva det betyr at bestemte versjoner får høy eller
lav oppslutning, kan anses som et banalt spørsmål. Det er selvfølgelig omdiskutert, og svaret
avhenger naturlig nok av hvor man ser det fra. Det ontologisk/epistemologiske synet på at
språket bider mening til kontekst, er et teoretisk utgangspunkt det er stor aksept for innen
samfunnsvitenskapen. Mitt spørsmål et hvordan det praksisorienterte språksynet kan knyttes
til en analyse av kontekstfattige/kvantitative data? Særlig savner jeg at spørsmålet gis oppmerksomhet fra de som selv arbeider med statistiske metoder. Jeg antar at slike diskusjoner
må finnes, men i den temarelevante litteraturen som bygger på statistiske analyser, har jeg
funnet lite om hvordan en inkorporerer et syn på språk som praksis i tankemåter omkring
spørreskjemadata. Et klart unntak er Bourdieu, og jeg skal vie oppmerksomhet til noen aspekter han trekker frem litt senere. Den diskursorienterte eller språkbaserte fortolkningslitteraturen som peker dette ut som et problem, presenterer seg på sin side ofte i antagonistisk posisjon til statistiske analyser (Potter og Wetherell 1987; Widdicombe og Woofitt 1995) og diskuterer i liten grad hvordan dette synet bør få konsekvenser for presentasjon og fortolkning
av data fra spørreskjemaundersøkelser (jfr. Bourdieu 1984, Henning Olsen 2005). Det finnes
generelle kommentarer om at kritikken som er rettet mot kvalitative metoder for ”naivt språksyn”, i enda større grad vil berøre kvantitativ metode (for eksempel Alvesson og Sköldberg
1994:13). Men litteratur som direkte stiller seg spørsmålet om hvordan en kan ”lese” kvantitative data med et mer handlingsorientert språksyn, har jeg ikke funnet. Fortolknings relaterte
diskusjoner i tilknytning til Østerbergs kritikk av statistikken (Helland 2003; Krange 2000;
Seippel 1999) er heller ikke direkte relevant for dette spørsmålet fordi de diskuterer fortolkning i tilknytning til teorier med et slikt ”naivt språksyn”. De sentrale bidragsytere til ”språksom-praksis”-feltet, som vist i kapittel 2, kritiserer mange av bidragene i den fortolkende tradisjonen.
I seksjonen nedenfor skal jeg si noe mer om analysemodellen jeg har valgt for å omgjøre de
prinsipielle/teoretiske og metodologiske diskusjoner jeg har ført om språkhandlingsperspektivet, til en praktisk gjennomførbar analysere av klær og identitet basert på en kombinasjon av
spørreskjema- og intervjudata.
4.2
Analysemodell og sentrale begrepsverktøy
Analysemodellen jeg skisser nedenfor, er en sammenstilling av argumenter fra ulike hold
som har preget min tenkemåte omkring kombinasjonen av spørreskjema og intervjudata med
det mål for øye å fastholde det senwittgensteinske meningsperspektiv, dets analytiske og et
113
ontologisk og epistemologisk grunnsyn om at både spørreskjema og intervjudata er lingvistiske og bør behandles som språklige praksiser med kontekstspesifikk mening. Mine forslag
til analysemodell vil i stor grad være knyttet til begreper, til retorikk, som kanskje ikke er så
annerledes enn hva en ellers kan finne i litteraturen, men som jeg mener bringer oppmerksomheten i en hensiktsmessig retning i forhold til det språksyn jeg ”skriver” fra. Tanken er at
språket former fremstillingen av verden, og at begreper kan være til hjelp for å peke i fortolkningsretninger. For eksempel peker et begrep som ”betydning” ut noe litt annet enn begrepet
”signifikans”. Eller som Miller sier det:
”the term ‘matter’ tends to point in a rather different direction from terms such as ‘importance’ or ‘significance’. [it] is more likely to lead us to the concerns of those being studied
than those doing the studying” (Miller 1998b: 11).
De begreper jeg velger, er de jeg tror tjener best til å peke mot praksisene som ”stemmene” i
dataene er en del av. Jeg har allerede nevnt termen ”lingvistiske data”- diskursive praksiser
som begrep for å beskrive spørreskjema og intervjudata. Videre er begrepet kontekst og
språkspillbegrepet spesielt, sentralt i avhandlingen. I forhold til dette skal jeg også spesifisere
og ”navngi” to aspekter ved ”konteksten” for utsagnene som studeres: situasjonelle- og tematiske kontekstaspekter. I tillegg skal jeg anvende begrepsparet in/divid for å favne det kontekstspesifikke ved personer. Rent undersøkelsesmetodisk skal jeg være opptatt av variabilitet
og inkonistente svarmønstre og utsagns handlingsorientering/funksjoner.
4.2.1 Utsagnsdata; diskursive praksiser
I tekster om metode kan en ofte se at spørreskjema og intervjudata omtales som kvantitative
og kvalitative data/metoder, og fremstilles som en forskjell mellom uttrykk av mengde termer/tall og tekstlige eller andre uttrykk (Grønmo 1996). 44 Betoningen av tall/tekstforskjeller
mellom typer av data/metoder har noe retorisk uheldig ved seg når en arbeider fra et senwittgensteinsk perspektiv på praksis. Her er forståelsen av hva praksis er viktig. I praksisteoretiske tilganger skilles det gjerne mellom praksis i entall i entall og flertall. Praksis (praxis)
brukes som en beskrivelse av all menneskelig handling (i kontrast til teori eller tenkning) er
begrepet praksiser i flertall (praktiken) et teoretisk begrep som betegner en ”nexus of doings
and sayings” (Schatzki 1996: 89) og de mangefasseterte elementer som inngår i rutinisert atferd (Reckwitz 2002: 249; Warde 2005). De empiriske dataene jeg har til rådighet gjør det
44
Grønmo fremmer at man bør snakke om kvantitative og kvalitative data fremfor kvantitative og kvalitative metoder, Johannesen et al (1994) sier seg også enige i dette. Argumentet er at skillet kvantitativ/kvalitativ først og fremst refererer til en egenskap
ved dataene som samles inn og studeres. Jeg er enig i at det er forskjell på data som er produsert gjennom spørreskjema og intervju men ikke i at denne forskjellen best kan beskrives som en forskjell mellom talldata versus tekstdata. Det kommer selvfølgeig
an på hvordan man definerer data, men i de fleste tilfeller vil ingen av disse data være tall når de produseres, og det er dette som
må være utgangspunktet, de blir omgjort til tall når de behandles ”som’ data. Andre fremhever også andre forskjeller, for eksempel Ragin som beskriver dem langs akser av antall case versus antall egenskaper ved casene og som en ulik vektegging av likheter og forskjeller over case. Kvantitative metoder undersøker samvariasjon av få egenskaper over mange case mens kvalitative
metoder undersøker fellestrekk ved mange aspekter ved få case (Ragin 1994).
114
nødvendig for meg å begynne undersøkelsen med utgangspunkt i en enklere forståelse av
praksis (praxis)(Helle-Valle 2008). Jeg vet ikke om de språkhandlingene jeg ser på er rutiniserte eller festet hva de er festet ned i. Jeg må begynne med det enkle, og undersøke dette videre i de tilfeller der det er mulig. I forhold til det nivå som angår dataenes ”egenskaper” slik
de er omformet av og forstått av forskeren i hans eller hennes praksis, er kanskje ”talldata”
eller ”tekstdata” betegnende, de segregerer ut to ”veier til forståelse”; de som går gjennom
kvantitet og tall, og de som går gjennom kvalitet og tekst. I forhold til nivået der disse dataene er produsert og gitt mening av de som svarte skjuler imidlertid begrepsparet termer/tall
vesentlige likheter og forskjeller om disse dataenes ”egenskaper” som er sentrale dersom målet er ”å forstå” hvilke meninger de som har svart, kan ha knyttet til svarene. Det ”dekker”
over det faktum at begge dataformer, i de aller fleste tilfeller, har oppstått gjennom former for
språkbaserte handlinger folk har utført i en bestemt situasjon. Dermed dekker skillet også
over vesentlige ”forskjelligheter” ved dem. For det første skjuler det at ulike svarmåter og
dialoger preger de kommunikative kontekstene svarene er gitt i; denne avhandlingens tilfelle
strukturerte skriftlige svaralternativer ved kryss eller setning i en avstandsdialog med en
ukjent forsker og en muntlig dialog med en gitt forsker. For det andre dekker det over hvordan dataene dermed på forskjellige måter og i forskjellig grad dokumenterer/ bærer med seg
informasjon om rammene for dialogen i form av de kommunikative kontekster de er produsert innenfor og gjort relevante i forhold til. Poenget jeg forsøker å få frem, er at både kvantitative og kvalitative data, hvis vi ser på de som benyttes i de fleste sammenhenger innenfor
samfunnsvitenskapen, består av utsagn som folk enten har sluttet seg til ved kryss, gjennom
en form for skriftlig formulering eller gjennom muntlige utsagn. Det betyr at de kan behandles som diskursive data i en diskursiv analyse. Og dette har skjedd i en dialog, en interaksjon
på en eller annen måte. Denne måten å se ting på er i tråd med utsagn fra Bourdieu, som i
utstrakt grad kombinerer spørreskjema og intervju/feltarbeidsdata, og som utgår fra et språkhandlingsperspektiv: ”all surveys by questionnaire (…) are always an exchange of words”
(Bourdieu 1984:194). ”The survey (…) records the meaning-giving acts (…) and the statistical analysis (…) aggregates them (Bourdieu 1984:557). For å få et grep om disse meningsgivende handlingene trenger man å undersøke ”bruken” og dermed informasjon om kontekst.
4.2.2 Kontektstbegrepet; språkspill
Som nevnt er begrepet kontekst viktig når en skal søke å forstå og analysere utsagns meninger og handlingsaspekter. Poenget er ikke bare å påpeke at konteksten er viktig for meningsdanning og forming av det som sies, virker på personers handlinger, men også å vise hvordan
den gjør det; - hvordan de ”identiteter” som konstrueres frem er knyttet inn i spesifikke kontekster. Mening er bruk. Innen sosiologien og ellers i samfunnsvitenskapen er mye vekt lagt
på kontekstens betydning for mening. Som vist kan det imidlertid være svært ulike kontekst-
115
begreper som legges til grunn. Etymologisk har kontekst røtter i det latinske suffikset con
som betyr ”med” eller ”sammen”. Den latinske roten til tekst er texere som betyr ”å veve”.
Kontekst blir da noe som ”vever sammen” er ”med” eller ”veves sammen med” teksten. Hva
som veves sammen med teksten og hva tekst er, kan imidlertid forstås som være mange ting
på mange ulike nivåer og være mange ulike ting avhengig av hva det er man ønsker å kontekstualisere (Duranti og Goodwin 1992:3). I herværende tilfellet er det som skal kontekstualiseres, de unges svar, de utsagn de skriver eller sier om klær. For å beskrive alle disse hendelsene blir begrepet tekst litt for statisk, det fryser og usynliggjør handlingsaspektet. Diskurs
er et bedre begrep, fordi det er et ord som kan defineres som språk-i-bruk, det verbaliserte i
tale og tekst. 45 Samtidig er diskurs uheldig for å fange det unge gjør når de språksetter noe,
fordi diskurs har en konnotasjon som peker mot at de ikke nødvendigvis finner sted på konkrete steder. Jeg velger derfor å holde meg til utsagn fordi det er et mer konkret begrep. Så til
kontekstbegrepet. Mange antagelser om kontekst synes definert av kulturelle skjema etter en
strukturalistisk tankegang, gjerne som en predefinert, institusjonalisert del av et kulturelt hele.
Konteksten for fortolkning plasseres oppå det man studeres, lastes inn i individet som svarer
eller til verden bakenfor individet (også den ikke-språklige virkeligheten). Da blir kontekst
lett til noe selvfølgelig, noe vi tar for gitt eller for udifferensiert og tror vi kjenner de viktige
elementene ved. En slik forståelse av kontekst blir lett for insensitivt for det kommunikative
rammeverket som dataene vi har samlet inn, har vært vevet inn i – hva som gikk sammen
med ”teksten” (kon-tekst) for den som svarte. Et praksisperspektiv fordrer et mer sensistivt
kontekstbegrep. For å kunne vise hvordan ”identiteter” som konstrueres frem, er knyttet inn i
kontekst, må konteksten for den aktuelle handling det er snakk om, kunne identifiseres som
relevant (Garfinkel 1984). Den handler om at den umiddelbare konteksten for personers svar
undersøkes som en del av svaret; selve avkryssingssituasjonen, samtalen eller intervjuet der
og da, og andre forhold som utsagnet er vevet inn i. Det er i dette at den vesentlige forskjellen
mellom det strukturalistiske og det praksisorienterte kontekstbegrepet ligger. Wittgensteins
poeng er nettopp at vi ikke kan vite på forhånd hvilken kontekst som er den relevante. For en
praksisorientert forsker består utfordringen i å undersøke og vise hvilken meningsverden som
er den relevant kontekst for spesifikke utsagn.
Språkspill – konkrete kommunikative kontekster
Som allerede berørt er Wittgensteins begrep om språkspill et eksplisitt uttrykk for kontekstens betydning for utsagns meninger, kanskje det mest eksplisitte. I tråd med Wittgensteins
45
Tekst og kontekst tenkes gjerne som komplementære begreper. Mens tekstbegrepet har noe statisk ved seg og gjerne refererer
til et ferdig produkt kan diskursbegrepet sies å i større grad fange opp det prosessuelle aspektet ved kommunikativ samhandling;
med rom for aktører og subjekter som kommuniserer og deltar i sosialt liv gjennom sine praksiser Kaarhus R. 1999. Intervjuer i
samfunnsvitenskapene. Bidrag til en videre metodologisk diskurs. Tidsskrift for Samfunnsforskning 40:33-63. Hvis en ser diskurs som et abstrakt system vil begrepet imidlertid være uheldig. Ser en derimot diskurser som bruken av ord, en (ikke rent
lingvistisk) praksis (i flertall) er det et egnet begrept.
116
argument kan ”språkspill” være alt fra skifte i situasjon, som fra én setning til en annen, til
tema, til kontekstuelle nøkler som markerer at ”dette skal forstås på følgende måte”. 46 Selv
om det er utfordringer knyttet til å bruke dette begrepet fordi det er relativt lite utviklet i samfunnsvitenskapen, gjør dette samtidig begrepet åpent for å bli fylt til et bestemt formål. Wittgenstein understreker også at hva som er den relevante kommunikative kontekst som et utsagn får mening i, er et empirisk spørsmål: ”Don’t think, look”. Mange foci er mulige i den
analytiske bruk av et språkspillinspirert kontekstbegrep vil variere med hva det er undersøkelsen skal plassere i kontekst; eksempelvis kan et ord kan ha setning som kontekst, en setning ha en lengre fortelling/redegjørelse som kontekst, en fortelling kan ha en del kultur som
kontekst osv. Et vikitg element i Wittgensteins språkspillbegrep er imidlertid at det ikke bare
innbefatter det verbaliserte og tematiserte. Det trekker også inn ikke-diskursive bakgrunnspraksiser, men uten å generalisere til alle. I forhold til denne avhandlingens triangulerende
siktemål må jeg velge å anskueliggjøre elementer ved språkspill som lar seg, i prinsippet, anvende både for undersøkelse av kontekstuelle aspekter tilknyttet utsagn som er produsert både
gjennom spørreskjema så vel som intervju. Det er altså snakk om handlinger som foregår på
et konkret sted, i en dialog/relasjon og en situasjon som utgjør en mulig relevant kontekst.
Selv om språkspillbegrepet kan knyttes til et bestemt sted, så er det ikke nødvendig. Ergo
trenger jeg å ha begrepsvektøy som kan hjelpe meg å navnsette kontekstuelle aspekter som
fanger kontekster som hentes inn, både ved å bli italesatt og ved å være underforstått.
Språkspillrelaterte analytiske begreper
Jeg skal hente inspirasjon fra kontekstbegreper som kan være mulige å tenke med både i forhold til spørreskjema og intervjudata. Blant de som analyserer utsagn som handlinger er det
derfor også utviklet en rekke kontekstbegreper til ulike formål.
Kårhus velger å skille mellom situasjoner og kontekster for å favne dette (Kaarhus 1999). 47
Situasjoner er noe konkret observerbart, mens kontekst er fortolkende ikke-italesatte rammer.
Kaarhus viser i denne sammenheng til det doxiske i bourdieusk forstand, som det ikkeverbaliserte, det som er tatt for gitt, som står til diskurs som kontekst til tekst (Kaarhus 1999).
Helle-Valle skiller mellom ”sted” (place) og ”sosiale kontekster” (1997). ”Sted” forstås som
en sosial konstruksjon av enten et fysisk eller forestilt rom (space) som aktørene erkjenner
som klare. Sosiale kontekster forstås som språkspill innleiret i praksiser og steder (HelleValle 1997:233). Dette kan igjen sammenliknes med en distinksjon Zimmerman (1998) gjør
46
For en diskusjon om debatter omkring validitets og identifiseringsproblemer forbundet med dette se Duranti og Goodwin
(1992).
47
Innenfor en semiotisk tankegang kan kontekst i vid forstand være de faktorer som styrer tolkningen men som selv ikke inngår i
tegnet: det kan være situasjonen kommunikasjonen foregår i (aktørene og deres motivasjon eller interesse i øyeblikket), relasjonen mellom de som kommuniseres, aktørenes situasjonsdefinisjon, aktørenes videre livskontekster og hvordan man posisjonerer
117
mellom nær og fjern kontekst. Potter og Wetherell (1987) anvender, slik jeg leser det, flere
kontekstbegreper som spesifiseres etter hva de er ute etter å beskrive. De snakker om formelle (publiseringer) og uformelle ”diskursive kontekster” (intervjuer) når de undersøker hvordan de samme handlinger og meninger ble beskrevet i spørreskjema og intervju. De snakker
også om kontekst som omkringliggende ”tekst” som kan stille spørsmålstegn ved det som
først syntes å være en rimelig fortolkning, når de forfekter at utsagn er inkonsistente og variable, dvs. forløpet i samtalen, det som er utsagt omkring, foran og bak, det enkeltutsagn som
settes i fokus. Så snakker de om ”fortolkende kontekster” som noe de anbefaler at intervjuere
kan generere, og om ”funksjonelle kontekster” som det som gjør synlige variasjoner i utsagnspraksisene til de som intervjues. En måte å fremme fortolkende kontekster er ifølge Potter og Wetherell å berøre det samme problem eller spørsmål flere ganger i intervjuet under en
rekke ulike temaer eller å følge opp utsagn med spørsmål som problematiserer eller presenterer alternative måter å se ting på enn de det intervjuede selv fremmet. Intervjuerens spørsmål
setter opp en funksjonell kontekst for svarene som derfor også må inkluderes i analysen.
En utfordring i forhold til mitt siktemål er at disse begrepene er utviklet for analyser av tykke
data og dermed ikke helt egnet for det triangulerende siktemålet denne avhandlingen har
mens de kontekstbegrepene det ofte opereres med i spørreskjemaundersøkelser ofte ikke sensitive nok.
4.2.3 Kontekstens situasjonelle og tematiske aspekter
For analysene av materialet i denne avhandlingen velger jeg å operere med et grovt analytisk
skille mellom to aspekter i den kommunikative konteksten som det 13-åringene sier kan hente mening fra/være vevd sammen med: det situasjonelle og tematiske. Situasjonelle aspekter
angår tid, sted og relasjon for utsagnet mens de tematiske aspekter angår de språkspill som
utsagnet er orientert til, tematiserer eller peker mot at det skal leses i forhold til. Det kan være
hva utsagnet tematisk refererer til, eller noe som gjøres relevant i forhold til relasjonen eller
den pågående interaksjonen. 48 Hver av disse kan bestå av flere elementer og det er et empirisk spørsmål hva ved dem som er relevante aspekter i en gitt kommunikativ kontekst.
den som taler (Berkaak og Frønes 2005: 50-51). Det kan med andre ord innbefatte både en større biografisk og kulturell sammenheng og en lokal og øyeblikksbasert sammenheng. Det er disse Kaarhus mener man bør skille mellom.
48
Disse begrepene er ikke gode i den forstand at de blir abstrakte og dermed kan virke distanserende. Men for den diskusjon jeg
skal føre metodologisk er det viktig å skille dem ad. Særlig begrepet temakontekst kan virke forvirrende. Det kan være for snevert nettopp fordi det utsagnet fungerte i forhold til kunne være noe utenfor det som ble beskrevet, i relasjonen, interaksjonen
osv. relevans eller betydningskontekst ble også litt galt fordi situasjonskonteksten jo klart var en del av det utsagnet var ment å
bli bedømt i forhold til. I perioder tenkte jeg med begrepet ”funksjonskontekst’. Fordelen med ordet funksjonskontekst er at det
setter fokus på hvordan noe virket i en sammenheng, hva det utførte. Skillet situasjonskontekst/temakontekst samsvarer utover
dette relativt godt med situasjon/kontekstskillet Kaarhus skisserer (1999).
118
Situasjonelle aspekter ved konteksten
Når det gjelder kontekstens situasjonelle aspekter, den konkrete settinger, sted, tilstedeværende personer, objekter (klær), det være tidspunkt, svarenes produksjonsmåte og interaksjon
forbundet med produksjonen av svarene. De tilstedeværende personer og relasjonen mellom
dem er viktig, eksempelvis hvordan relasjonen er mellom de som ble intervjuet. Kjønn kan
forstås som en del av den situasjon en person svarer fra ved at kjønn er et fast tegn på kroppen til den som svarer og noe transportabelt de bærer med seg fra sted til sted, en transportabel identitet (Zimmerman 1998) .Tidspunktet for spørreskjemautfylling og samtaleintervjuer,
tidspunkt på året og deres tidsmessige erfaring som åttendeklassinger, kan men trenger ikke
være relevant. Med sted mener jeg det materielle miljø der utfylling av spørreskjemaet og
selve intervjusamtalen fant sted. Svarenes produksjonsmåte kan også utgjøre relevante situasjonelle aspekter (det Potter og Wetherell kaller for formelle og uformelle kontekster); eksempelvis om det er snakk om svar på predefinerte spørsmål i spørreskjemaet med kryss,
skriftlig formulerte svar på mer åpne spørsmål i spørreskjemaet samt muntlige utsagn i intervjusamtalene). Disse skiller seg fra hverandre, ikke bare ved at de er utført som henholdsvis
kryss, skriftlige setninger og muntlige formuleringer. I tillegg skiller de seg fra hverandre ved
at de ulike svarproduksjonsmåtene regulerer mer eller mindre hva som kan formuleres, og
dermed regulerer de også mer eller mindre av hva som kan analyseres frem omkring språkbruk og funksjoner. Med interaksjon mener jeg forhandlingene om situasjonsdefinisjonen;
mellom deltaker og spørreskjema, mellom intervjuer og intervjudeltaker, mellom intervjudeltakerne). Hva er forventet, hvem stiller spørsmål og inviterer, hvem har anledning til å fortolke og påvirke forløp, osv. Noen ganger kan man se at dette omtales som ”interaksjonell kontekst”, dvs. den samhandlingssituasjon som svarene gis i.
Tematiske aspekter ved konteksten
Kontekstens tematiske aspekter handler om de fortolkende rammer som konstrueres ”der og
da”, som knytter språkspill til steder, men som ikke nødvendigvis er italesatt. Temakontekster
peker mot ”temaet for øyeblikket”, det som sies, refereres til, som utsagnet gjøres relevant i
forhold til eller er orientert mot. Altså det språkspillet ”som hentes frem” av den som snakker. Det kan være noe i den konkrete situasjonen eller hendelser og handlinger fra andre situasjoner som hentes inn utenfra. I intervjuet og spørreskjemasvar vil temakontekster typisk
kunne variere med spørsmålene.
119
Relasjoner mellom situasjonell og tematisk kontekst
Ovenfor ble det sagt at det er en sentral forskjell mellom data er knyttet til mengden og arten
av informasjon de gir fra den kommunikative konteksten for de utsagn de beskriver. En kontekstrik ytterlighet, dvs. hvor en vanligvis har mye informasjon om kontekstuelle forhold omkring de diskursive praksiser en arbeider med, og hvordan de inngår i andre praksiser, er data
fra feltarbeid. Feltarbeid gir mulighet til observasjon, iakttakelse av og deltakelse med folk
idet de utfører de handlinger eller deltar i de samhandlinger vi er interessert i å studere, og
hvordan dette gjentar seg over tid. Samtidig er feltarbeid ressurskrevende med hensyn til tid.
En kontekstfattig ytterlighet, dvs. hvor en vanligvis har lite kjennskap til kontekstuelle forhold omkring de diskursive praksiser man arbeider med, er data fra spørreskjemaundersøkelser. Deltageres skriftlige svar via fastlåste svaralternativer på forskerens preformulerte
spørsmål gir lite informasjon om situasjonen som svarene ble produsert i, og potensielt et dårlig grunnlag for å forstå ”mening som bruk”; hva slags språkspill, referanse eller ”tankeobjekt” personen som svarte, ”handlet” i forhold til. Intervjuet tilbyr en mellomposisjon hva
angår kontekstinformasjon, og fordi den gir mye informasjon om utsagn og deler av utsagnskontekster, og mindre om andre handlinger, er den kanskje særlig egnet til å studere
nettopp diskursive formuleringer (noe som lett kan komme i bakgrunnen i feltarbeidsstudier).
Fordelen med intervjudata er nettopp at de er ”rikere” enn spørreskjemadata når det gjelder
kontekst og bruk av ord, og samtidig ”fattigere” enn etnografiske data. Med det gir intervjuet
en spesielt god anledning til å rette systematisk oppmerksomhet til utsagn, som handling og
praksis innleiret i en kontekst. Intervjuets fordel er at det gir gode muligheter for å studere
diskursive praksiser sentrert omkring tema, og rette et spesifikt fokus mot de praksiser dette
er en del av i den kontekst noe blir uttalt i. Det gir også anledning til å undersøke forløp i argumenter og i prosesser som foregår under intervjuet. Det som sies om klær i en intervjukontekst, kan ikke tekstualiseres og bestemmes til at det betyr det eller det, men det kan kontekstualiseres. Man kan vise at det har mening innenfor eller gir mening til de sosiale omgivelser som talehandlingen er utført innenfor eller refererer til. 49
Når det gjelder utsagn vil det alltid være en relasjon mellom situasjon og temakontekster. For
det første fordi spørsmålene nettopp inviterer de unge om å bringe beskrivelser av hendelser
og handlinger utenfor situasjonen inn i situasjonen de svarer i. Noen spørsmål vil referere til
noe langt utenfor situasjonskonteksten, mens andre spørsmål vil kunne referere til noe nærmere situasjonskonteksten. Med dette vil også temakonteksten ha ulik grad av ”nærhet” til
situasjonskonteksten. I mange slike tilfeller vil temakonteksten, det svarene beskriver, refere-
49
Potter og Wetherell betoner for eksempel at a) at eksisterende lingvistiske ressurser aktivt skaper utsagn, b) at man hele tiden
arbeider med seleksjon av disse ressurser og at man velger noen meningskonstruksjoner og bort andre c) at den valgte konstruksjonen har konsekvenser. Uttrykksmåter gjør noe, påvirker forestillinger og genererer responser.
120
re til noe utenfor situasjonskonteksten. De unge må bringe elementer av temakonteksten inn i
herværende situasjon og kreere noe derfra ”som-om” det var i ehrværende situasjom. Men
hvilke elementer de henter inn vil kunne være forskjellig for samme tema og beskrivelser av
samme hendelser. For å få et innblikk i den del av den tematiske kontekst som går utover det
bokstavlige, den tematiske kontekst de unges svar er gjort relevant i forhold til, er det en fordel med ’tykke’ data fra den situasjon svaret skjer i. Samtidig kan man anta at det alltid vil
kunne være elementer i situasjonskonteksten som vil influere på hvilke elementer ved andre
tematiske kontekster som bringes inn. I tilfeller der forskeren har lite informasjon om temakonteksten, kan en anta at situasjonskonteksten vil influere på ”språkspillet” svaret gjøres i
forhold til.
Kontekstrike data vil typisk kjennetegnes ved at temakonteksten overlapper situasjonskonteksten slik at konteksten på en og samme tid representerer et ”der og da” hvor dialogene finner sted, og et ”der og da” som knytter språkspill til steder. Det vil ofte være tilfellet i mye av
dataene som produseres gjennom feltarbeid, men man kan også få det til i intervju- og spørreskjemaundersøkelser. I dette tilfellet vil jeg si at visse deler av intervju- og spørreskjemadataene er kontekstrike. Det gjelder nettopp de ”tidspunkt” der spørsmål/svar (den diskursive
handlingene, kategoriene og den mening som italesettes/konstrueres frem) som en kan anta
innebærer noe i retning av ”dette forstås som” (temakontekst), angår situasjonen ”der og da”
(situasjonskontekst). Det betyr at spørreskjema ikke alltid vil være mer ”lukkede” eller ”fattige” enn for eksempel intervjudata. Av det foregående er det nettopp understreket at intervjudata, som ansikt til ansikt dialog, fordi de ofte på en eller annen måte vil ”styres” av intervjuer (som intervjuer enten kan være klar eller ikke klar over), kan ”lukke” for hva unge kan
svare. Imidlertid gir intervjuene en ”rikere” kontekst for undersøkelse av denne lukkingen
enn spørreskjemadata gjør.
En generell fremstilling av forholdet mellom situasjon og temakontekst, og hvordan dette kan
knyttes til å skulle skille kontekstrike og kontekstfattige data, er fremstilt i figuren under:
121
Rik situasjonskontekst
50
Fattig Temakontekst
Rik Temakontekst
Fattig
situasjonskontekst
Når det gjelder spørreskjemadata og samtaleintervjuer som det er snakk om i dette arbeidet,
vil det imidlertid variere med dataproduksjonsprosessen slik den forløp mens den pågikk, i
hvilken grad situasjonskonteksten og temakonteksten er fattig/rik og/eller overlapper (se senere gjennomgang av spørsmålene jeg har valgt ut til analyse).
Av det som ble sagt i foregående om språkspillets betydning, og om metodologi i herværende
kapittel følger at det de unge svarer i intervjuer og spørreskjema ikke skjer i like språkspill.
Det som sies i intervjuet som foregår med en venninne og en voksen intervjuer kan involvere
andre språkspill enn det som skrives i et skjema i et klasserom med lærer og medelever tilstede. Videre er det forskjell på å utforme et svar skriftlig og muntlig, hvordan svaret kan forme
de tematiske aspekter (Giddens 1997:209, Bourdieu 1994). Hverdagsprat er ”åpen” i den
forstand at ordene får sin presisjon ved sin bruk i kontekster. Settingen brukes for å definere
det sagte (Wittgenstein 1968). Som Giddens understreker, er “ordinary talk (…) precisely that
‘medium, of living world’ in which reference and meaning interlace” (Giddens 1987:211).
Skriftlig tekst er ”åpen” på en annen måte enn det muntlige fordi skriftens refererende egenskaper ikke kan knyttes til settingen på samme måte som det muntlige språket: ”the openness
of writing derives from the ”suspension” of reference involved in it” (Giddens 1987:219).
Spørreskjemadata er gjerne produsert gjennom spørsmål og svaralternativer som er formulert,
strukturert og styrt av forskerens kategorier og tenkemåter. Fordi svarmønstrene i spørreskjemaet er preget av at både spørsmål og svar er predefinerte, kan de lett lede en til problematiske slutninger dersom en ikke tar hensyn til hvordan spørsmålene kan være relevante for
de som utspørres (Bourdieu 1984:505). I det spørreskjemaet jeg har konstruert, inngår også
122
enkelte spørsmål hvor de unge blir bedt om å formulere ut et svar selv gjennom en setning.
Strukturerte intervjuer likner litt på dette ved at de er strikt styrt av de spørsmål og kategorier
forskeren er interessert i, men hvor svarene er mindre styrt og muntlig formulert av folk selv
innenfor visse rammer. Samtaleintervjuer, som en ytterlighet på den annen side, innebærer
gjerne samtaler styrt av forskeren i den forstand at vedkommende har forberedt noen temaer
og tenkt ut noen spørsmål, men for både forsker og deltakerne innebærer det en større frihetsgrad og fleksibilitet for utforming av egne formuleringer innenfor interaksjonen.
Kontekstskifter- diversitet og konsistens, variasjoner og mønster
Jeg skal bruke begrepene situasjonell og tematisk kontekst som en inngang til å fremvise
hvordan konteksten virker inn på utsagn som fokuserer oppmerksomheten mot slike aspekter.
I noen diskusjoner, eksempelvis der jeg kun har ’tynne’ data, vil bare noen få og enkle aspekter tas med. I del IV skal jeg imidlertid analyserer episoder hvor jeg har ’tykkere’ informasjon
om hvordan flere av disse kontekstuelle aspektene ”vever” mening sammen. Det viktige og
nyttige med disse begrepene er at de både fester utsagn ned i en konkret situasjon og kan begrepssette de kontekster som samtalen ’henter inn’ via tematiseringer, italesettelser, beskrivelser og dermed det kontinuerlig prosessuelle, bevegelige i språkspill, og dermed det kontekstspesifikke ved beskrivelser. Begrepene skal med andre ord hjelpe til med å identifisere
kontekstskifter. Et kontekstskifte kan finne sted både ved at det skjer en liten forskyvning i
situasjonen eller ved at et nytt eller annet tema hentes inn. Man kan snakke om forskjellige
typer kontekstskifter/dividualiteter. Jeg skal nøye meg med å beskrive tre typer: For det første
kan de på ett tidspunkt hente inn flere tematiske kontekster og for eksempel beskrive skifter i
språkspill som de har erfart. Her er det snakk om refererende fortellinger om at ting oppleves
ulik i ulike situasjoner, at situasjoner har ulike logikker og at det kan være vanskelig i situasjoner der ulike kontekster/logikker bringes sammen kolliderer. For det andre kan det de unge
sier på to ulike tidspunkt (i en situasjonell kontekst til en annen) tematisere/beskrive ting på
ulike måter som henter mening fra to ulike tematiske kontekster (altså ulike språkspill: eksempelvis før-nå, hjemme- jevnaldergruppe, alene-med andre). Disse to formene for kontekstskifter skal jeg vise en rekke eksempler på For det tredje, og mer tydelig, kan man observere kontekstskifter i forhold til en hendelse i situasjonen der og da skjer et kontekstskifte/perspektivskifte hos de intervjuede i forhold til samme tema, dvs uten at det samtidig også
er et skiftet i tema (Helle-Valle og Slettemeaas 2007).
123
In/dividualitet – kontekstspesifikke identifiseringer gjennom forløp
De posisjoner som vi identifiserer oss med og inntar på ulike tidspunkt, som kan sies å utgjøre, forstås som eller kalles for vår identitet (Woodward 1997). Begrepet identifisering peker
mot en handling og en prosess. Når vi snakker, utfører vi ofte identifiserende handlinger. Siden hvordan vi identifiserer oss selv, og hvordan vi blir identifisert av andre, kan variere
sterkt fra kontekst til kontekst trenger vi begreper for å fange dette. Disse identifiseringene er
situasjonelle og kontekstuelle på fundamentale måter, og trenger ikke å samsvare. 51 Analyseverktøyet som er beskrevet over åpner for en empirisk analyse av de unges diskursive identifiseringer med sosiale kategorier/perspektiver over ulike kontekster og redegjøre for hvorfor
en identifisering kan være meningsfull og ”stabil” i en kontekst samtidig som det er like meningsfullt at identifiseringen forandrer seg over ulike kontekster. Dividbegrepet åpner for å
begrepssette nettopp det disse kontekstspesifikke identifikasjonene og det gir et et analytisk
hjelpemiddel til å studere nettopp essensialisering og transformasjoner til essens. Sett gjennom et begrep som divider, kan man anskueliggjøre hvordan de unge legger arbeid i å fremstå som koherente og hele identiteter. Dividbegrepet er”kompatibelt” både med det sterke og
det svake identitetsbegrepet i den forstand at det ikke utelukker en kjerneidentitet, samtidig
som det gjør det mulig å håndtere analytisk at folk er ulike i forskjellige kontekster og gjør
seg ulike i forskjellige kontekster
For en analyse av temaet identitet bidrar kontekst/dividualitets-perspektivet med et verktøy
som gjør det mulig å behandle identitet som den kompliserte sak det er. Ved å dekonstruere
personer langs linjer av kontekster og dividualiteter kan identitetsaspekter åpnes opp og på
fruktbare måter komplisere for eksempel relasjonen mellom kjønnene, men også mellom
maskuline og feminine sider ved enkelt personer (Helle-Valle 2007). Det kan handle om
hvordan en person blir tilskrevet en kategori, og hvilke egenskaper ved den kategorien som
får konsekvenser for interaksjonen (Zimmerman 1998).
Mønstre og variasjoner, utsagnshandlinger og funksjoner
Av dette fremgår at det er sentralt å avdekke variasjoner. Det interessante og forventede er at
variasjoner finnes. Variasjonene gir i tillegg en viktig kilde til å studere det kontekstspesifikke ved våre identifikasjoner/perspektiver og disses funksjoner. Konsistens er viktig i den utstrekning som forskeren ønsker å identifisere kontekstspesifikke gjentagende mønstre. Hvis
man bare fokuserer på de konsistente svarene, vil man få vite lite om rekken av beretnings-
51
Jeg bruker ordet identifisering fremfor identifikasjon. Identifikasjon er et ord forbundet med betydninger som gjenkjennelse/tilhørighet og inviterer til spesifikasjoner av agenten som gjør identifikasjonen, siden jeg er mer opptatt av handlingen og det
kontekstspesifikke er identifisering et mer egnet begrep.
124
ressurser som folk bruker når de konstruerer meningen av deres sosiale verden, og det viser
ikke så tydelig funksjonen til deltakernes konstruksjoner (Potter og Wetherell 1987:164).
Å bestemme en egnet fortolkning av de svar som en spørreundersøkelse produserer, har vært
beskrevet som vanskelig fordi den samler et fremtvungent utvalg av deltakeres diskurs på
veldig avgrenset tidspunkt (Cicourel 1974). I konvensjonell tankegang kan det anses som
problematisk dersom det oppstår konflikter mellom en respondents versjoner av noe (Se
Tseëlon 2001: 438 og Davis og Lennon 1991). I dette svarformatet er mulighetene for å gi
uttrykk for kontrasterende syn små fordi inkonsistensener, ambivalenser og kontekstuelt variable meninger ofte er utelukket av svarformatet (Potter og Wetherell 1987:40). Variabiliteten
usynliggjøres gjennom restriksjon (for eksempel der det er restriksjon på hvilke svar og hvor
mange svar som kan gis på hvert spørsmål, slik at variabiliteten i deltakernes diskurs blir forhindret), grov kategoriseringer (som innholdsanalyse, som forutsetter at begrepers mening
peker mot noe utenfor og ikke er knyttet til den bestemte konteksten hvor den brukes) og selektiv lesing (dvs. at man velger ut tekst som synes å være signifikant med fare for å bruke
data for å støtte den ønskede fortelling snarere enn å bruke data for å evaluere denne fortellingen, eller at man reifierer eller ironiserer diskurser av variabilitet). Samtidig bærer tabeller
en rekke tekster i seg og representerer en bestemt fortolkning. ”Tabeller gir ikke mening før
de transformeres til tekst. Men kvantifiseringen gjør at tekstens karakter av tekst blir mindre
tydelig” (Frønes 2001:178). En svak korrelasjon fremstilles som at noe, for eksempel kjønn,
”bestemmer” interessen for klær. Jeg skal velge å heller formulere dette som at det er en
sammenheng som viser at mange personers utrykker sine dividualiteter på mønstrede måter.
4.3
Oppsummering: klær, identiteter og språklig mening
I denne delen har jeg beskrevet og forsøkt å begrunne min bevegelse fra formålet om å undersøke hvilken rolle klær spiller i unge tenåringers identitetsarbeid, til formålet om å undersøke
hvordan unges beskrivelser av klær i spørreskjema og intervju er orientert mot og behandler
identitetsrelaterte temaer. Jeg har hevdet at det er mulig og ønskelig å betrakte og fortolke
spørreskjemadata og intervju fra samme ontologiske utgangspunkt, det senwittgensteinske
praksisperspektiv som forfekter at ords mening gitt ved bruken. Språket maler ikke bare et
bilde av virkeligheten, det er et verktøy vi bruker også for å gjøre en rekke andre oppgaver.
”Et ords betydning er dets bruk i språket”, og et enkeltords mening er sammenliknbart med et
ansikt, men samtidig kan ett ord ha mange ansikt, riktignok ofte med en viss familielikhet
(Wittgenstein 1968). Det 13-åringene sier om klær og klespraksiser i én sammenheng, trenger ikke å ha samme mening som klespraksisene utsagnene refererer til, i en annen. Samtidig
vil lingvistiske praksiser og ikke-lingvistiske praksiser nødvendigvis være del av hverandre
når de inngår i samme kontekst. Å slutte fra mening i det sagte til det gjorte forutsetter at det
125
sagte og gjorte foregår i samme kontekst. En kontekst byr på ressurser, tilbyr språkspill og
bestemte tapninger av kategorier, men vil også sette rammer for hvilke identitetskategorier
som kan ”hentes frem”, og hvordan de kan brukes. For å få dette analytisk frem kreves et
spesifikt og lokalt kontekstbegrep. Jeg har valgt å skille mellom situasjonskontekst og tematisk kontekst. Begrepene skal hjelpe til med å identifisere språkspill ved at de holder noen
punkter analytisk fast så jeg lettere kan se hva det er som beveger meningsdanningen omkring de unges utsagn om klær og disses likhet, variasjoner, forandringer og konsistenser.
Diskusjonen har antydet flere nivåer for undersøkelse av unges beskrivelser av klær og
spørsmål om ”identitet”. Det 13-åringene sier om klær (kategorier klær beskrives gjennom),
kan sies å være empirisk forbundet med noe som har med ”identitet” å gjøre, når det på en
eller annen måte er knyttet til beskrivelser av personer (kategorier personer beskrives gjennom). Hvis utsagns mening er knyttet til bruk i språkspill, og språkspill kan skifte fra en situasjon til en annen, følger at personers perspektiver og tanker også kan skifte og være forskjellig i forskjellige kontekster. Jeg har på den annen side spesifisert et analytisk identitetsbegrep som knyttet identitet til diskursive handlinger gjennom forløp som konstruerer en viss
form for koherens og kontinuitet, likhet med seg selv, essens. Det analytiske spørsmålet som
de empiriske analysene skal gi svar på er hvordan enkeltpersoner forvalter dette praktisk. Det
er for å håndtere dette analytisk at jeg skal benytte begrepsparet in/dividualitet og undersøke
diskursive identifikasjoner på et gitt tidspunkt/kontekst (dividualitet/i ett språkspill) og over
et tidsforløp/flere kontekster (forvaltningen av flere dividualiteter- mer kompleke språkspill).
I den utstrekning det har vært mulig har jeg forsøkt å tenke omkring og behandle de diskursive dataene fra intervju- og spørreskjemaundersøkelsen på likeartede måter; 1) sette fokus på
at det er kontekstspesifikke ytringer, 2) skille mellom lingvistiske og ikke-lingvistiske handlinger 2) å skille egne lingvistiske kategorier om klær fra de unges.
DEL II: MØNSTRE I UNGES UTSAGN OM KLÆR:
SPØRRESKJEMA OG ’TYNT’ BESKREVNE
SPRÅKSPILL
Hensikten med delen er tredelt. Den skal presentere mønstre i hva de unge svarte på to batterier av spørsmål om egne og andres klær i spørreskjemamaterialet. Den vil beskrive hovedmønstrene i dette som enkle frekvensmønstre og som faktorer og hvordan disse mønstrene
har sammenheng med skoletilhørighet, kjønn og interesse for klær som tre identitetskategorielle kjennetegn som kan beskrive forskjeller innen gruppen av 13-åringer. Utover å presentere spørreskjemamaterialet og hva de unge her beskriver sitt forhold til klær vil delen føre en
antagelsesbasert diskusjon om hvordan disse mønstrene kan fortolkes i forhold til identitet, basert på det jeg har omtalt som henholdsvis kontekstuavhengig og kontekstavhengig antakelse.
Delens første kapittel,: ’Enkle kleskategorielle identifiseringer – konstruksjoner av ’jeg’ og
’andre’’, beskriver aggregerte mønster av hva de høyeste andelene av 13-åringene svarte på
to spørsmålsbatterier om egne og andres klær i spørreundersøkelsen og drøfter disse mønstrene i forhold til spørsmål om identiteter i denne aldersgruppen
Delens andre kapittel, ’Mønstre av flere kleskategorielle identifiseringer ’– faktoranalyse’,
undersøker mønstre av sammenhenger mellom svar de unge ga på hvert batteri, og mellom
batteriene om egne og andres klær, i spørreskjemaet. Det føres en antagelsesbasert/teoretisk
diskusjon om faktoranalysen som indikator på ulike kommunikative konteksten som på ulike
måter kan ha gitt mening til de unges svar, - en kommunikativ kontekst som er der gjennom
spørreskjemaets utforming og de unges valg av alternativer, men som spørreskjemadataene
forøvrig gir svært ’tynn’ beskrivelse av.
Delens siste kapittel: ’Kleskategorielle identifiseringer – aggregerte mønstre for kjønn, stedmessige tilhørighet og interesse for klær’, ser nærmere på forskjeller i svarene innen denne
gruppen av 13-åringer ved å undersøke i hvilken grad hovedmønstrene og de ulike svarprofi-
128
lene som ble beskrevet gjennom faktoranalysen kan knyttes til grupper som kan identifiseres
med bestemte identitetskategorielle kjennetegn, utover det at de er 13-år.
Presentasjonen av hovedmønstrene fra spørreskjemamaterialet og diskusjonen av disse
mønstrene genererer empiriske spørsmål om språkspillene (kontekstene) som de unges utsagn
om klær kan være del av. Varierer de unges svar med kontekster og i så fall hvordan og hva
betyd det for meningsdannelsen? De påfølgende delene vil i økende grad å benytte andre deler av data materialet som tilbyr tykkere informasjon om utsagnskontekstene, og med det i
større grad behandle spørsmålet om hvordan svarkonteksten virket på de unges svar om klær,
enn hva som er tilfelle i denne delen.
5 Enkle kleskategorielle identifiseringer –
konstruksjoner av ’jeg’ og ’andre’
“We talk, we utter words, and only later get a picture of their life” (Wittgenstein 1968:
178).
”The concept of an aspect is akin to the concept of an image. In other words: the concept
‘I am now seeing it as…’ is akin to ‘I am now having this image’.”(ibid: 181)
Som beskrevet i introen til denne del II har dette kapittelet først og fremst et beskrivende og
anslagsgivende siktemål hva angår undersøkelse og diskusjon av forholdet mellom unges
svar på enkelte spørsmål om klær og de identiteter som disse svarene konstruerer frem.
Første underkapittel gir beskrivelse av majoritetsmønstre; av hvilke kleskategorier og utsagn
om klær det var mest utbredt at de unge identifiserte seg med i dette spørreskjemaet. Her gis
en rangert fremstilling av frekvensen og den prosentvise andelen unge som ga sin tilslutning
til enkeltutsagn i to spørreskjemabatterier: henholdsvis ett om egne klær og ett om klær til
andre i deres skole og klassemiljø. Det andre delkapittelet drøfter dette aggregerte svar mønsteret i forhold til slutninger om identiteter i aldersgruppen med hensyn til innfallsvinkler som
er vanlige i denne typen undersøkelser.
5.1
Egne og andres klær – enkeltaskpekter og viktighet
Jeg skal begynne med å se på enkeltaspekter som majoriteten identifiserer som viktige for
egne klær. Dernest se på enkeltaspekter som majoriteten identifiserer som karakteristiske for
klær på skolen og i klassen. Hovedmønstret beskrives som en rangert fremstilling av frekvensen og den prosentvise andelen unge som ga tilslutning til hvert enkeltutsagn som henholdsvis viktig/svært om egne klær viktig og enig/svært enig om andres klær på skolen og i klassen. Det er fortrinnsvis en beskrivelse av majoritetsmønstre; hvilke klesidentifikasjoner som
er mest utbredt eller vanlig i svarene fra denne aldersgruppen, altså aspekter ved klær som det
er mest utbredt/vanlig at 13-åringene knytter inn i beskrivelser av seg selv og andre i denne
sammenhengen.
130
5.1.1 Egne klær – behagelige, kvalitet og moderne klær er viktig
Hva svarer majoriteten av de unge tenåringene at de legger vekt på når de selv ønsker seg nye
klær og hvilken mening har det? I spørreskjemaet, under overskriften: Når du ønsker deg nye
klær. I hvilken grad er utsagnene under viktige for deg? fulgte en liste med 16 utsagn som de
unge ble bedt om å svare på ved å sette kryss ved en av fem oppgitte svarverdier: (At klærne
mine er …) er svært viktig, er viktig, er verken viktig eller uviktig, er uviktig og er svært uviktig. Spørsmålene inviterte de unge til å gjøre en gradering av viktigheten til hver av de ulike
predefinerte klesaspektene sett isolert. De ble ikke bedt om å rangere dem i forhold til hverandre. I tabellfremstillingen av svarene under har jeg likevel laget en slik rangering, basert på
hvilket klesaspekt som de største andelene svarte var viktige/svært viktige. 52
Tabell: Klesaspekter/elementer som 13-åringer oppgir som viktige/svært viktige når de ønsker seg nye klær. Rangert liste etter aspekter den høyeste andelen oppgir som viktig/svært
viktig. Prosent.
Aspekter ved klærne
Er behagelige å ha på
Er av god kvalitet
Er moderne (kule, hippe)
Er praktiske og egner seg til aktivitetene jeg driver med
Er typiske for ”meg” (personlige)
Er lik klærne mine jevnaldrende går i
Er som klær jeg ser i anerkjent butikker
Er av dyre merker
Er som de vennene mine liker
Fremhever kroppen min
Passer til mine ulike sinnsstemninger
Er som de foreldrene mine liker
Er lik de som avbildes i moteblader
Er lik de jeg ser på TV (reklame, serier)
Er som de mine eldre søsken liker
Er litt sprø/annerledes
Viktig/svært
viktig
84
71
71
57
verken viktig
eller uviktig
13
21
21
32
Uviktig/svært
uviktig
4
7
8
11
N
770
770
776
755
53
43
37
30
37
35
17
20
28
750
751
743
36
33
28
24
19
18
17
35
35
37
37
30
36
31
30
32
35
39
52
47
51
762
746
744
730
746
747
744
16
16
22
34
62
50
729
737
Det aspekt som den høyeste prosentandelen svarte var viktig/svært viktig når de ønsket seg
nye klær er listet øverst i tabellen mens aspekter som den laveste prosentandelen svarte var
viktig/svært viktig er listet nederst i tabellen. Tabellen gir på denne måten oversikt over noen
hovedtrekk ved de unges svarprofil, hvor tyngdepunktet for hva majoriteten svarer på de ulike aspektene ligger.
52
De fem svaralternativene er slått sammen til tre (svært viktig/viktig, verken/eller, svært uviktig/uviktig). Dersom tabellen
hadde vært rangert etter de 5 svaralternativene og etter andelen som oppga ”svært viktig” ville rekkefølgen vært som følger:
behagelig, moderne, kvalitet, typisk for ”meg”, praktiske, lik jevnaldrende, butikker, dyre merker, fremhever kroppen, som
venner liker, sinnsstemninger, dernest som i tabellen over. For den lysegrå gruppen svarte den største andelen ”viktig”, for resten
svarte den største gruppen ”verken viktig eller uviktig” bortsett fra på spørsmålet klær som er som de søsknene mine liker hvor
hovedandelen svarte ”svært uviktig”.
Enkle kleskategorielle identifiseringer – konstruksjoner av ’jeg’ og ’andre’
131
Ser vi på hvilke aspekter som de største andeler av 13-åringene i utvalget oppgir som viktig
når det gjelder klær troner at klær er behagelige, har kvalitet og er moderne på topp. 7 av 10
eller flere svarer at dette er viktig/svært viktig. En relativt høy andel av 13-åringene, vel
halvparten, svarer også at det er viktig/svært viktig at klær er praktiske og litt ”meg”. Ser vi
på hvilke aspekter som majoriteten av 13-åringene oppga som uviktige, de som står nederst i
tabellen, er dette at klær er sprø/annerledes, følger familiemedlemmer eller medieforbilders
preferanser. Midt i tabellen, markert med gråtone, står klesaspekter hvor de unge fordelte seg
mer jevnt over de tre svarfeltene/alternativene, altså hvor relativt like andeler av 13-åringer
svarer henholdsvis viktig, uviktig eller verken/eller. Disse var at klær: er av dyre merker, fra
anerkjente butikker, fremhever kroppen og passer til ulike sinnsstemninger.
5.1.2 Andres klær – klær av dyre merker og mangfold av klesstiler
I dette underkapittelet skal jeg fortsette med å se på et annet spørsmålsbatteri fra spørreskjemaet hvor de unge svarte på spørsmål om andres klær i klassen og på skolen. Spørreskjemabatteriet av utsagn om klærne på skolen 53 og i klassen 54 ble introdusert med følgende spørsmål: Hvor enig er du i at utsagnene under passer som beskrivelse av miljøet på skolen der du
går? De unge kunne velge mellom 5 svaralternativer: svært enig, enig, verken/eller, uenig og
svært uenig. I tabellen nedenfor gis en rangert oversikt av de unges svar når alternativene er
slått sammen til tre svarkategorier.
Tabell: Grad av enighet i forhold til spørsmål om klær i skolemiljøet og i klassen. Prosent.
Andel som er enige/svært enige i følgende utsagn
Enig/svært Verken/eller Uenig/svært N
enig
uenig
På skolen min finnes det mange ulike klesstiler
22
11
646
67
67
26
7
660
På skolen min er det mange som får klær av
dyre merker
De fleste i min klasse synes at klær er viktig
De fleste i min klasse har nokså like klær som meg
De fleste i min klasse har bare dyre merkeklær
På skolen min kan man gå i hva man vil uten å bli
ertet
De fleste i min klasse vil ha sin egen stil
På skolen min er det flaut å bli sett sammen med dem
som ikke har moderne klær
51
51
36
34
36
33
41
36
13
16
23
31
662
662
660
668
29
15
38
33
29
51
652
Majoritetsmønsteret fra dette batteriet domineres av utsagnene om at det finnes mange ulike
klesstiler på skolen og at på skolen min er det mange som får klær av dyre merker høyest
oppsluting, hele 67 prosent sier seg enige i dette. Videre sier 51 prosent seg enige i at de fleste i min klasse synes at klær er viktig og at de fleste i min klasse har nokså like klær som
53
54
Opprinnelig 6 hvor jeg har valgt ut de 4 som angår klær.
opprinnelig 7 hvor jeg har valgt ut de 4 som angår klær
132
meg. Midt i tabellen, markert med grått, står utsagn hvor de unge fordeler seg relativt jevnt
utover de ulike svaralternativene: de fleste i min klasse har bare dyre merkeklær, på skolen
min kan man går med hva man vil uten å bli ertet og de fleste i min klasse vil ha sin egen stil.
Det nederste utsagnet ’på skolen min er det flaut å bli sett sammen med dem som ikke har
moderne klær’ sier en veldig liten andel seg enig i og halvparten seg uenig i.
5.2 Det ’identitetsrelaterte’ i de unges kleskategorielle
selvidentifikasjoner
Hva sier disse aggregerte mønstrene av unges enkeltstående kleskategorielle identifikasjoner
noe om? Hvordan kan de aggregerte mønstrene for hva 13-åringene identifiserer som viktig
for egne klær si noe om deres identiteter? Jeg skal diskutere tre forhold ved dette mønsteret
av lingvistiske handlinger: a) Klesidentifikasjoner som fremstår som vanlige/utbredt i disse
svarene fra aldersgruppen: Hvilke kleskategorier som er mest utbredt/vanlige å knytte til seg
selv/andre i denne aldersgruppen (majoritetsmønstre), b) Hvordan peker innholdet i aldersgruppens svar om klær i retning av vektlegging av gruppetilknytning og/eller individualitet,
og c) Hvordan peker det aggregerte mønsteret ut grupper som er orientert ’som andre’ i gruppen og ’som annerledes’.
Først og fremst skal jeg altså se på koplingene mellom utsagn om ’jeg’ og bestemte ’klesaspekter’ som er oppgitt for dem og som de skal gradere langs likertskalaen viktig/uviktig.
Basert på denne tankegangen skal jeg diskutere deres aggregerte svar mønster om klær i forhold til identitet med hensyn til to spor med svært ulike logikker som jeg har sett figurere i
andre spørreskjemaundersøkelser: hvordan svarenes tematiske innhold ’det å tilhøre en gruppe, tilhørighet’ eller ’det å stå frem som særegen, individualitet’ kan betraktes som en identitet de unge konstruerer frem og hvordan majoritet og minoritetsmønsteret i aggregatet av svar
fra hele gruppen kan konstrueres, av forskeren, som henholdsvis ’vanlige’ og ’avvikende’
identiteter i forhold til svarene fra gruppen som helhet.
5.2.1 Svarenes tematiske innhold
Den kanskje mest utbredte måten å lese slike spørreskjemadata på er å hevde at det som er
viktig eller sentralt for en gruppe kan leses ut av hva som tematisk beskrives i svar som høye
andeler av gruppen gir (Dittmar 1992, Krange 2004, Wilska 2002, Johansson og Miguel
1992). Jeg skal, i tråd med dette, først se på innholdet i det de unge svarer om egne klær som
en direkte peker til hva som er viktig for dem og deretter se på innholdet i det de svarer om
andres klær som en direkte peker til hvordan de ser miljøene sine.
133
Svar om egne klær
Utsagnene i spørreskjemabatteriet om egne klær var nettopp formulert etter en slik de og
skulle indikere egenskaper ved klær som jeg, basert på teori og forprosjektanalyse, antok ville
være aktuelle for unge mennesker og hva ulike personer kunne forholde seg forskjellig til.
Teoretisk var utgangspunktet det skillet mellom bruksverdi og symbolverdi som har vært
sentralt i mye forbruksforskning (Warde 1992, Dittmar 1992) og det kulturelle kart av antagonismer som Douglas har beskrevet (Douglas 1979). De var også knyttet til de seks ulike
idealtypiske orienteringer jeg mente å ha identifisert i forprosjektet når det gjaldt 13åringenes prinsipper, ønsker og preferanser knyttet til egne klær. Disse orienteringene ble
ansett å variere med hensyn til den vekt som 13-åringene tilla klærnes symbolske og praktiske aspekter og med hensynt til gjeldende klesstiler i ungdomsgruppen. Fire av orienteringene
ble sagt å være symbolske men hovedvekt henholdsvis på distinksjon, opposisjon eller konformitet i relasjon til hva de fleste andre hadde på seg. To av orienteringene ble identifisert
som mer praktiske hvor sanselighet og aktivitet ble vektlagt som mer sentralt enn de nevnte
symbolske aspekter (Storm-Mathisen 1998: 163).
For det første pekte noen utsagn mot egenskaper ved klær i forhold til ’bruk’ i aktivitetskontekster og til det som kan assosieres med ’funksjonelle aspekter’. Ser jeg på rangeringen her
med utgangspunkt i hva de høyeste andelene svarte var viktig, selv om det generelt er høy
oppslutning for alle disse, kan som nevnt ’behagelig’ rangeres på topp etterfulgt av ’kvalitet’
og deretter ’praktisk’. For det andre pekte noen utsagn mot, det en kan tenke seg er tidsmessige, symbolske aspekter ved klær, som statusgivende i et sjikt av ungdomskulturen eller den
bredere kulturelle kontekst disse unge lever i. Ser jeg på rangeringen i forhold til slike aspekter kommer moderne klær på topp, etterfulgt av klær fra ’anerkjente butikker’, av ’dyre merker’, klær en har sett i ’moteblader’ og på ’TV’. I mange diskusjoner i forbrukslitteraturen er
imidlertid forholdet mellom slike bruksaspekter og symbolske aspekter det som fremheves
som det interessante. Når svarene rangeres etter andelen som disse aspektene som viktig, la
store andeler vekt både på bruks og symbolaspekter, men større andeler la vekt på et bruksaspekt (behagelig) enn et symbolaspekt (mote).
For det tredje pekte noen utsagn mot klærnes egenskaper som symbolsk uttrykk for personlige særtrekk. Det interessant med denne rangeringen er at det generelle utsagnet’ typisk for
meg’ får høyest oppslutning, dernest utsagn som går på ’å fremheve egen kropp’ og ’følelser’. Klær som er ’sprø/annerledes’ får derimot lav oppslutning. Å fremheve annerledeshet
fremstår dermed som uviktig. På den annen side er det naturlig å tenke seg at annerledeshet
nødvendigvis er forbundet med å fremme det selvtypiske, - noe som mange har vektlagt som
viktig. For det fjerde peker noen utsagn mot klærnes egenskaper som symbol på likhet, og
134
potensiell tilhørighet, til bestemte navngitte kategorier av andre. Dermed peker de også tematisk ut grupper/kontekster av andre som viktige. Her får ’jevnaldergruppen’ størst oppslutning, dernest ’venner’. Minst oppslutning får ’foreldre’ og ’søsken’. I forhold det funksjonelle, tidsmessig symbolske, personlig symbolske og gruppetilknytning som tematiske aksene
vektlegger majoriteten henholdsvis ’behagelig’, ’moderne’, ’typisk for meg’ og ’jevnaldergruppen.
Imidlertid er utsagnene som den høyeste andelen av de unge slutter seg til som viktige nokså
nøytrale i forhold til spørsmål om gruppemessig tilhørighet og/eller særegenhet. De største
andelene gir høy viktighet til utsagn som ikke tematiserer eksplisitt verken deres gruppemessige tilhørighet eller deres individualitet som noe særegent for dem som personer. Men det
betyr naturligvis ikke at temaene individualitet og gruppemessig tilhørighet når det gjelder
klær ikke er sentrale for mange i denne gruppen. Problemet er mer å forstå hvordan det eventuelt er viktig og hva det betyr at de svarer som de gjør her. Imidlertid blir utsagn som kan
sies å peke spesifikt mot noe individuelt (praktiske og egner seg for aktiviteter, typiske for
meg, fremhever kropp, passer til sinnsstemninger) fremmet som viktig av høyere andeler enn
utsagn som peker mot en spesifikk gruppemessig tilknytning (jevnaldrende, venner, foreldre,
søsken). Samtidig er det bare noen av utsagnene som peker mot noe særegent for den som
svarer som får høy oppslutning. Vel halvparten av de unge fremhever utsagnene om å ha klær
som egner seg for aktiviteter, og som er typiske for meg som viktige. Andre utsagn får lavere
oppslutning. 26 prosent svarer det er viktig/svært viktig at klærne fremhever kropp, 24 prosent svarer at det er viktig/svært viktig at klærne passer til deres sinnsstemninger, mens bare
16 prosent fremhever det å ha klær som er litt sprø/annerledes. Utsagn som peker mot en spesifikk gruppemessig tilhørighet er det relativt sett likevel lavere oppslutning om enn de som
peker mot noe individuelt. 4 av 10 fremhever det å ha klær lik jevnaldrende, bare 1/3 det å ha
klær lik venner. Å ha klær lik foreldre og søsken får meget lav oppslutning.
Av denne gjennomgangen kan en konkludere med at flertallet i gruppen identifiserer bruksaspekter som viktigere enn det symbolske, og individuelle aspekter viktigere enn det gruppemessige, at de vekter enkelte bruks og symbolaspekter høyere enn enkelte individuelle og
gruppemessige, men at bildet av deres identifikasjoner, som gruppe, er flertydig.
Svar om andres klær
Hva kan så sies om hvordan deres svar om klær på skolen og i klassen, tematiserer andres
klesidentiteter på skolen og i klassen. Kort oppsummert sier de høyeste andelene seg enige i
at det er ulike klesstiler og mange som har dyre merker på skolen, men at de fleste i klassen
har like klær som dem selv og synes klær er viktig.
135
Omkring 7 av 10, svarer altså at de er enige/svært enige i at det finnes mange klesstiler på
skolen. Leses dette som ’bilde’ av hvordan disse miljøene ’er’ eller ’oppleves’ skaper svarene
et inntrykk av at mange klesmåter er mulig og akseptert i miljøene til majoriteten av de unge.
På den annen side oppgir også om lag 7 av 10 at de er enige/svært enige i at det er ”mange
som får klær av dyre merker” på skolen. Det gir et litt annet ’bilde’; ’mange ulike stiler’ utelukker ikke at ’mange har dyre merker’. Selv om halvparten av de unge svarer at de er uenige/svært uenige i utsagnet om at det ”er flaut å bli sett sammen med dem som ikke har moderne klær” svarer 1/3 ’verken/eller’. Den relativt jevne fordelingen i svarene til de unge over
ulike grader av enighet/uenighet i forhold til utsagnet ”på skolen min kan man gå i hva man
vil uten å bli ertet” peker mot en tilsvarende flertydighet. En tredjepart svarer i retning av at
noen klær er riktigere eller mer akseptert i jevnaldergruppa og at man kan bli ertet for det
som ikke er riktig mens en annen tredjepart svarer i retning av at man kan gå i hva man vil.
Vel halvparten svarer videre at ’de fleste i min klasse går kledd omtrent som dem selv’ og at
’de fleste synes at klær er viktige’. På disse utsagnene er andelen som velger ’verken/eller’
kategorien relativt høy, over 1/3. Videre svarer omkring 1/3 at de fleste i klassen har bare
dyre merkeklær og at de fleste i klassen vil ha sin egen stil. På disse utsagnene er andelen
som velger ’verken/eller’ enda litt høyere, omkring ¼, og de unge fordeler seg nokså jevn
over de ulike svaralternativene.
Iidentitetskonstruksjoner i svar som tematiserer egne og andres klær
For meg var det litt overraskende og relativt slående at de svarene om klær som majoriteten
av de unge presenterer seg selv gjennom i denne undersøkelsen hadde et såpass nøkternt innhold. Svarmønsteret står i en viss kontrast til ryktet som hefter til unge mennesker; at de er
noen som lett påvirkes av kommersielle kilder og andre jevnaldrene og som er svært merke
og motefikserte. Som beskrevet over var andelen unge tenåringer som fremhever det behagelige som et viktig aspekt ved klær er 13 prosent høyere enn andelene som fremhever mote, 44
prosent høyere enn andelen som fremhever merkeklær som viktig og 41 prosent høyere enn
andelen som fremhever likhet til jevnaldrende som viktig. Andelen som svarer at det er viktig
å være lik ’kommersielle andre’ (moteblader og TV) er veldig lav. At den nøkterne svarprofilen gjør seg gjeldende i visse andre spørsmål de unge svarte på i spørreskjemaet om egne
klær; for eksempel om hvor mange plagg de har og fra hvilke butikker ytterklærne deres er
kjøpt i, 55 synes å bekrefte et denne nøkterne orienteringen til klær er noe mange unge i denne
aldersgruppen identifiserer seg med.
55
84 prosent oppgir å ha noen eller flere plagg fra vanlige sportsforretninger (som G-sport), 77 prosent fra rimelige kjedebutikker (som HM og Dressmann) og 76 prosent fra middels dyrer kjedebutikker (som BikBok, JC ).
136
På den annen side gir gruppens svarprofil i spørsmålsbatteriet, sett som helhet, et mer ’flertydig’ bilde. Selv om majoriteten av de unge ikke vektlegger klesaspekter som merker og likhet
til jevnaldrende som viktig, er andelen som krysser av for disse aspektene relativt høy. Dessuten er andelene som identifiserer seg med det viktige/svært viktige, verken viktig eller uviktig, uviktig/svært uviktig omtrent like store for 13-åringenes svar nettopp på de klesaspekter
som ofte forbindes med ungdomsgruppen; dyre merkeklær, klær fra anerkjente butikker, klær
som er lik venner og jevnaldrende. Disse tre ulike identifiseringene synes med andre ord å
være ’like vanlige’ eller utbredt blant medlemmene i gruppen. Som gjennomgangen av intervjumaterialet senere skal vise er ikke den nøkterne svarprofilen like typisk for 13-åringenes
svar i alle sammenhenger. En forsiktig konklusjon på dette er at den klesprofilen som fremgår
av de unges svar i spørreskjemabatteriet ikke nødvendigvis har å gjøre med alder som fellestrekk ved de unge som har svart.
Det majoriteten av de unge svarer om klær i skolemiljøet og i klassen står i en viss intern
kontrast, og også i en viss kontrast til hva de svarte på spørsmålsbatteriet om egne klær. Den
interne kontrasten består i at mange gir høy tilslutning til at det finnes mange ulike klesstiler
på skolen og på den andre siden at de fleste i deres klasse har like klær som dem selv. Videre
gir en høy andel tilslutning til utsagnet om at det er mange på skolen som får klær av dyre
merker mens en lavere andel gir tislutning til utsagnet om at de i klassen bare har dyre merkeklær. Det antyder at på den ene siden variabilitet fremheves for skolemiljøet mens likhet
fremheves for klassen. På den andre siden at det å ha merkeklær er vanlig på skolen men mer
nedtonet når konteksten er klassen. Til dette siste må det sies at spørsmålet om merker er litt
ulikt formulert for skolen og klassen. At mange har dyre merkeklær på skolen er noe annet
enn å gi sin tilslutning til det ekstremformulerte utsagnet om at de fleste i klassen bare har
merker. Derfor er det ikke overraskende at mens omtrent 7/10 svarer det første svarer bare
4/10 det siste.
Behagelig, kvalitet, moderne og det praktiske var aspekter som den største andelen 13-åringer
oppga som viktige for egne klær. Forskjellige stiler og klær av dyre merker fikk på den annen
side høyest oppslutning av 13-åringene som beskrivelse av skolemiljøet. Sett i sammenheng
tegner disse svarene at ’de unge selv’ er mer nøkterne enn ’miljøene’ de er en del av. Samtidig har jeg pekt på at majoritetsmønsteret fra de unges svar om egne klær og klær på skolen/i
klassen er internt flertydige. På den ene siden produserer de et bilde av behagelige klær som
viktige for mange og et variert klesmiljø på skolen hva angår stiler. På den andre siden et bilde av moderne klær (som ikke nødvendigvis assosieres med noe behagelig) som viktige for
mange og et klesmiljø som er rigid hva angår forekomsten av dyre merker. De unges svar på
137
spørsmål om andres klær i skolemiljøet ’matcher’ som helhet bedre det ryktet som ble nevnt
innledningsvis; at unge er opptatt av dyre merker og det å være lik hverandre. Spørsmålet er
hvordan en kan ’forstå’ og gi mening til variabiliteten i svarene med de tematiske skiftene fra
’jeg’ til ’klassen’ til ’skolen’. Det er den samme gruppen unge som svarer, svarene handler
om nogenlunde like aspekter ved klær, og de er gitt i forhold til de samme 17 skolemiljøer.
Diversiteten gjør det problematisk å lese deres svar som beskrivende ’bilder’ av hvordan ting
’er’. Da skulle det vel vært et større sammenfall i hva de svarte om seg selv og sitt skolemiljø
på et aggregert nivå? I del III skal jeg forfølge og diskutere noen av disse ’forskjellene’ mellom de unges svar om egne og andres klær litt nærmere.
5.2.2 Majoriteten som ’vanlige’ og minoriteten som ’avvikende’
Jeg skal nå bevege meg mot en annen måte å ressonere omkring hva disse svarene om klær
kan si om disse 13-åringenes gruppemessig tilhørighet og individualitet enn ovenfor. Annerledes først og fremst ved at jeg lar det majoriteten svarer definere hva som er relevant for
gruppemessig tilhørighet og det ’vanlige’ for disse respondentene dermed hva minoriteten
svare være uttrykk for det ’avvikende’. At en så stor andel av en gruppe, som her er kategorisert og samlet på grunn av sin alder, svarer relativt nøytralt; at det er viktig for dem at klær er
behagelige, har kvalitet, er moderne, praktiske og litt ”meg”, - at dette er identifiseringer som
de høyeste andelene i gruppen velger, kan tolkes i retning av at disse elementene utgjør sentrale eller ’vanlige’ områder for denne gruppens (diskursive) identitetsprosjekt. Men hva betyr
i så fall dette mønsteret? Hva sier det om majoriteten i denne aldersgruppen? Hva svarer minoriteten og hva sier det om dem?
Minoritetsmønstre som det ’avvikende’(unike/opponerende) i forhold til den øvrige
gruppens identifikasjoner?
Det er vanlig at avisoppslag og forskningsarbeider som refererer spørreskjemaundersøkelser
legger hovedvekten på det majoriteten svarer, ikke at det finnes et mindretall som svarer noe
annet. I lys av spørsmål om identitet, som en persons fortelling om seg selv og sammenhengen mellom en person og personens omgivelser, er det imidlertid interessant også å tenke omkring de som svarer noe annet enn hva majoriteten gjør. De høye andelene som svarer at noe
er viktig (og noe annet uviktig) produserer et bilde av noe ’typisk’ for dette utvalget av 13åringer. Det innebærer at de 13-åringer som ikke fremmer visse aspekter som henholdsvis
viktig eller uviktig fremstår som noe ’avvikende’ eller annerledes enn de øvrige av denne
aldersgruppens medlemmer (Smith 1998: 101). På hvilken måte skal en forstå svarene til de
som svarer annerledes enn majoriteten på disse klesaspektene? Eksempelvis den gruppen på
under 20 prosent som gir høy viktighet til det å ha klær som er litt sprø/annerledes og klær
som mine eldre søsken liker, klær lik de de ser på TV, lik de som avbildes i moteblader eller
138
som er lik de foreldrene deres liker. I en forstand kan de som svarer det avvikende forstås
som noen som fremmer svært særegne og ved det individuelle’ versjoner av seg selv og sine
klær. I sin doktorgradsavhandling om livsstil og identitet leser nettopp Johannesen og Miguel
spørsmål som gis lav oppslutning som uttrykk for unikhet og individualitet (1992: 201). I så
fall har individualiteten flertydige uttrykk: fra det sprø og annerledes til det kommersielle og
hva foreldre liker. Andre fremmer at minoriteten kanskje svarer som de gjør for å kritisere
den ekspressive majoriteten (Filges 2005; Aagre 2005). Og man kan tenke seg at det å ha annerledes klær og klær som foreldre liker nettopp hjelper en til å kritisere gruppelikheten til
andre jevnaldrende. Noen vil kunne lese minoritetens svar som ’de mer voksne unge’; de som
gir uttrykk for sunne verdier der det ytre ikke tillegges for stor vekt. Andre vil kunne lese minoritetsgruppens svar som indikator på en mer ’umoden’ eller ’barnslig’ gruppe unge som
står utenfor de regulære jevnaldermiljøene og/eller som ikke har den samme kommunikative
kompetanse som flertallet i gruppen. Jeg skal i det videre blant annet se på kjennetegn som
kan knyttes til disse minoritets og majoritetsgruppene. Spørsmålet vil forfølges utover i avhandlingena med utgangspunkt i en forståelse om at meningen må knyttes til bruken, hvordan
de unges utsagn kan knyttes inn i det de var en del av da de ble avgitt. Først skal jeg imidlertid vende tilbake til spørsmålet om hva svarmønsteret kan fortelle om aldersgruppen som de
som avga dem kan plasseres i.
Svarprofil typisk for aldersgruppen 13-år?
Om akkurat disse 13-åringenes svar i en bredere og mer statistisk generaliserbar forstand gir
inntrykk av en ’alderstypisk’ profil kan diskuteres. Imidlertid kan det trekkes paralleller til
mønstre identifisert i spørreskjemabaserte strategiske utvalgsstudier av yngre og eldre tenåringer hvor det er brukt spørsmål som tematisk likner på de jeg har stilt 13-åringene i denne
undersøkelsen (eksempelvis Lynne (2001), Arnesen (2000) og Wærdahl (2003). 5657 Under
har jeg laget en oversikt over majoritetsmønstrene disse studiene til sammen har identifisert
på basis av de spørsmål de unge ble stilt om klær.
Tabell: Rangering av klesaspekter i ulike studier etter ’alder’
12-åringer
Se vanlig ut
13-åringer Ungdomsskole
Behagelig Moteklær
Videregående
Moteklær
56
Majoritetsmønstrene samsvarer også relativt godt med mønstre fra andre sammenliknbare spørreskjemaundersøkelser fra
Skandinavia: en høy andel unge oppgir klærs utseende som viktig og det skjer en polarisering i ungdomsgruppen mellom en
majoritet som er mote og utseendeorientert og en minoritet som avviser mote og utseende som viktig.(Aagre 2005).
57
I en spørreskjemaundersøkelse blant 128 16-19 årige elever i videregående skoler i Oslo finner Lynne (2001) at de høyeste
andelene gir oppslutning til klærne som uttrykk for egen personlighet, klær av kjente merker og klær som er moderne. I Arnesens (2000) studie, som sammenlikner svar fra elever i ungdomsskolen og videregående skole, får det å gå i moteklær, merkeklær og ha klær lik jevnaldrende høyest oppslutning blant ungdomskoleelevene mens det å gå i moteklær, ha egen stil og det å gå
i merkeklær er de utsagn som får høyest oppslutning av ungdomsskoleelevene. Wærdahl fant i sin studie av 210 tolvårige barneskolebarn fra ”Elvebyen” på Østlandet var at det å ”se vanlig ut” (lik jevnaldrende), ”ikke være for ’show off” og ”ha egen stil”
(typiske for meg) var de klesaspektene som den største andelen av gruppen oppga som viktig.
Ikke være for ’show off
Ha egen stil
(Wærdahl)
Kvalitet
Moderne
(denne)
Merkeklær
Klær lik jevnaldrende
(Arnesen)
139
Egen stil
Merkeklær
(Arnesen)
Egen personlighet,
Klær av kjente merker
Klær som er moderne
(Lynne)
Kan en knytte det at hovedandelen av de unge i dette materialet fremhever behagelige klær
som viktig til deres unge alder? Majoritetsmønstrene, slik de er fremstilt, for de fire studiene
ovenfor kan indikere dette. De peker mot et sammenfall hva angår hvilke spørsmål om klær
som blir stilt unge mennesker og sammenfall i andelen av unge som gir høy verdi til spørsmål
eksempelvis om at mote er viktig. Sammenlikningen peker mot en viss forskjell i svarprofilene til de yngste (ungdomsskoleelevene) og de eldre (videregående skoleelevene) tenåringene.
Det behagelige (delvis moter, merker) og likhet til venner kan se ut til å få høyere oppslutning blant de yngste mens høyere andeler eldre unge kan vektlegge egen stil (delvis også
mote og merker). Om disse forskjellene i unges svar om klær er rimelig å knytte til aldermessige ulikheter ved de som svarte eller om det har med andre forhold å gjøre er vanskeligere å
avgjøre. Hvordan unge plukker opp, adopterer, bruker og fortolker tenåringskulturen varierer
med forhold som ikke bare har med biologisk alder å gjøre (Thorne 1993: 207, Gulbrandsen
2002). Derfor er det problematisk å la kronologisk alder alene forklare de kategorier unge
tilskriver seg i denne studien. For eksempel er det interessant at vektlegging av det behagelige også i flere andre studier er blitt knyttet til unge under tenårings alder (Knuts 1999) 58
fremfor til eldre ungdommer (Lynne 2000). 59 Samtidig er også en vektlegging av det behagelige utpekt som et element i en ’vanlig’ voksen strategisk-retorisk selvfremstillingsstrategi
(Nørve 1983, Krange og Strandbu 1996) som i større grad er assosiert med arbeiderklassens
enn middelklassens begrunnelser (Bourdieu 1984). En mer kontekstsensitiv undersøkelse av
hvordan de unge bruker ordet behagelig i sine utsagn om klær vil undersøkes i del III. Før
det skal jeg se nærmere på sammenhenger i enkeltsvar som unge ga om klær og undersøke
ytre sammenhenger mellom deres svar om klær og deres identitetskategorielle kjennetegn, altså se på forskjeller i svarene fra ulike grupper innen dette utvalget av 13-åringer.
58
Knuts (1999) finner i en kvalitativt basert studie at barn under 13 år legger vekt på å ha behagelige klær mer enn personlig stil
65 prosent av en gruppe unge i videregårende skole sier seg uenige i utsagnet om ”bare klærne er praktiske og behagelige
spiller det ingen rolle hvordan man ser ut” (Lynne 2000). Det kan imidlertid problematiseres om denne forskjellen kan forstås
relatert til alder. Blant annet er Lynnes utsagnsformulering nokså vanskelig å si seg enig i.
59
6 Mønstre av flere kleskategorielle identifiseringer –
faktoranalyse
I tidligere kapitler er det tegnet et bilde av hva de fleste unge svarte på hvert enkelt spørsmål i
batteriet om klær de ønsket seg og av hva de fleste unge svarte på hvert enkelt spørsmål om
klær i skolemiljøet og klassen. Jeg viste til noen forskjeller i hvilke kategorier som fikk høy
tilslutning i forhold til egne klær og hvilke som fikk høy tilslutning i forhold til andres klær
og hvilke som fikk relativt lik tilslutning både i spørsmål om egne og andres klær. Enkeltutsagn om klær som majoriteten av 13-åringer angir som viktige eller sier seg enige i kan, når
de er så tynt beskrevet som de er i en spørreskjemaundersøkelse som her, i prinsippet kun
behandles som isolerte, avgrensede språkspill. I dette kapittelet skal jeg komplisere diskusjonen litt ved å bruke en faktoranalyse for å undersøke hvilke sammenhenger det var mellom
svar de unge ga på hvert batteri i spørreskjemaet. Jeg skal undersøke sammenhenger i deres
svar om egne og andres klær, og sammenhenger disse imellom.
6.1
Faktoranalyse – mønstre av sammenheng i de unges svar om klær
I gjennomgangen forfølger jeg en antagelse om at de kategorier de unge knytter sammen, til
seg selv og til andre, har en kontekstspesifikk mening. Jeg skal undersøke mønstre i hvilke
svar/kleskategorier som ’klumper seg sammen; det vil si hvilke kleskategorier unge ga høy
verdi i det gjeldende spørsmålsbatteriet ’og til’ henholdsvis seg selv eller andre på skolen.
Dette kan en faktoranalyse hjelpe til med.
Faktoranalyse er en komplisert teknisk statistisk metode som kan forenkle frekvensfordelingsmønsteret fra de to spørsmålsbatteriene jeg har behandlet og peke ut et mønster, via faktorer, som opptrer når 13-åringenes svar på alle de predefinertespørsmålene om ulike klesaspekter de gir høy verdi sees i sammenheng. Faktoranalysen gjør det ved å undersøke hvordan de unge tenåringenes svar om egne klær avtegner noen svarprofiler uavhengig av bakgrunnsvariabler (Berg 2005). Gjennom faktoranalysen reduseres og forenkles datamaterialet
ved å undersøke mønstre av sammenhenger imellom 13-åringenes besvarelser for et helt batteri av spørsmål: for eksempel henholdsvis hele batteriet av de 16 spørsmålene om ulike kle-
142
saspekter som er ’viktige for meg’ og hele batteriet av de 8 spørsmål om ’klær i klassen og på
skolen’. I begge tilfellet innebærer faktoranalysen at analyseprogrammet teknisk identifiserte
et mønster bestående av de, av de henholdsvis 16 eller 8, variabler som hadde høy korrelasjon
(faktorladning) med faktorer (’teoretiske variabler’) som den statistiske analysemåten identifiserer (Hellevik 1977:270, Skog 1998). På denne måten identifiserer faktoranalysen svarmønstre man kan finne imellom variablene, henholdsvis de 16 spørsmålene om viktigheten
av ulike aspekter ved egne klær eller de 8 beskrivelsene av klær i skolemiljøet, og angir hvilke variabler som gis høy verdi i hver og en av faktorene. Jeg skal beskrive faktoranalysen av
spørsmålsbatteriet om egne klær først, dernest for spørsmålsbatteriet om klær andre har på
skolen og i klassen (for indeks se vedlegg).
6.1.1 Viktig ved egne klær – fire svarversjoner?
Som fremgår av tabellen under identifiserte faktoranalysen fire mønstre eller faktorer i 13åringenes svar når alle de 16 spørsmålene om egne klær i batteriet var tatt med. Vertikalt er
spørsmålene i tabellen, som i tidligere oversikt, rangert synkende etter andelen som oppgav
hvert aspekt som viktig/svært viktig. Som en påminnelse angir prosentandelen i parentes nettopp andelen som svarte svært viktig/viktig på hver av de 16 spørsmålene. Spørsmålstegnet
bak dem antyder at jeg holder det åpent for videre undersøkelser om denne måten å begrepsgjøre disse mønstrene på matcher det som gir disse svarene mening for de unge.
Tabell: Ulike dimensjoner i hva unge tenåringer legger vekt på når de ønsker seg nye klær
Rotert faktoranalyse
1.faktor
2.faktor
3.faktor
Sosialt anerkjen- Individuelt an- Funksjonelle
te klær?
nerledes klær?
klær
4.faktor
Familiens
klær?
Er behagelige å ha på (84%)
Er av god kvalitet (ser nye ut
lenge)(71%)
Er moderne (kule, hippe)(71%)
Er praktiske og egner seg til aktivitetene
jeg driver med (57%)
Er typiske for ”meg” (personlige) (53%)
(43%)
Er som klær jeg ser i anerkjente butikker(37%)
Er av dyre merker (36%)
Er som de vennene mine liker (33%)
Fremhever kroppen min (28%)
Passer til mine ulike sinns-stemninger
(24%)
Er som de foreldrene mine liker (19%)
(18%)
Er lik de jeg ser på TV(17%)
Er som de søsknene mine liker (16%)
Er litt sprø/annerledes (16%)
Av den totale variansen forklarer de fire
faktorene 60%
-.165
.252
.107
0.74
.749
.757
.081
-.119
.741
-.003
.132
.027
.125
.750
-.123
.118
.037
.649
.701
-.121
.221
.144
.007
.220
.768
.105
-.020
.108
.760
.642
.525
.317
.168
.028
.433
.636
.036
.017
-.030
.082
-.073
.377
-.002
.160
.038
.787
.072
.151
.071
-.095
.842
.157
.747
.260
.062
27%
.159
.055
.791
12%
-.083
.026
-.045
11%
.207
.789
.017
11%
Mønstre av flere kleskategorielle identifiseringer – faktoranalyse
143
Horisontalt i tabellen står faktorladningene for hvert spørsmål i forhold til hver av de fire teoretiske variablene som den roterte faktoranalysen identifiserte. De faktorladningene som er så
høye at spørsmålet kan sies å kunne inngå som indikator i faktorene er uthevet i tabellen.
Teknisk sett indikerer analysen altså et mønster av fire faktor som til sammen forklarer 60
prosent av variansen.
Faktor 1 har høy korrelasjon med åtte av spørsmålene og forklarer mest, faktor 2 og 3 har høy
korrelasjon med hver sine tre spørsmål og faktor 4 har høy korrelasjon med bare to spørsmål.
Jeg skal se nærmere på hva som ser ut til å deles og som kan være fellestrekk, ved svarene til
de som skårer høy på henholdsvis faktor 1, 2, 3 og 4.
Faktor 1 Sosialt anerkjent samler de som har gitt høy verdi til at det er viktig for dem å ha
klær som er moderne, klær lik de jevnaldrene går i, klær fra anerkjente butikker, klær av dyre
merker, klær som vennene liker, klær som fremhever kroppen, klær som avbildes i moteblader og klær som de har sett på tv. Disse 8 indikatorutsagnene kan som ’bilder peke mot en
vektlegging av klær som er tidsmessig ”riktige”, og likt det som kan være statusgivende i
jevnaldergruppe og populærkultur. Faktoren samler de unge som befinner seg i den dominerende majoriteten, tredjedelen og minoritet som oppga høy verdi på disse spørsmålene. 60 I så
måte kan de som samles i denne faktoren sies å uttrykke sympati for et syn som delvis er utbredt og delvis kan være omdiskutert i jevnaldergruppa. Faktoren peker altså ut en korrelasjon mellom det tidsriktig medierte (moderne, avbildes i moteblader og tv), det dyre anerkjente (butikker, merker), det jevnalder og venne like og det kroppsfremhevende. Indikatorenes korrelasjon antyder at klær som er tidsriktige, dyre og anerkjente assosieres med/koples
sammen med det som jevnaldergruppe og venner liker. Dette kan gi grunnlag for en forståelse av at de unge knytter begrepsmessig knytter kategorisk medlemsskap i jevnaldergruppe til
klær som symboliserer nåtid, status, kropp og jevnalderlikhet - noe konformt og statussøkende. Siden denne faktoren forklarer den største delen av variansen i de unges svar kan en tenke
seg at det er den som best beskriver det typiske ved svarene til disse unge (og dermed noe
typisk ved hvordan man diskursivt gjør seg til medlem i alderkategorien ”13-åring, snart fjortis”, ”ung tenåring”). Den negative ladningen indikatorene i faktor 1. har til behagelige klær
og den ellers lave korrelasjonen til indikatorene i faktor 3. funksjonelle klær antyder videre at
likhet med jevnaldrende, det tidsmessige, statusgivende og kroppsfremhevende her oppgis
som viktigere enn det praktiske og behagelige av de med høy skår på faktor 1.
60
Mote var ett av de spørsmål majoriteten av 13-åringene oppgav som viktig/svært viktig mens moteblader og TV var to av
spørsmålene som bare en minoritet oppga som viktig. Faktor 1. kjennetegnes for øvrig ved å omfatte alle de spørsmålene i batteriet der de unge fordelte seg jevnest over verdiene, dvs. at det var omtrent like store andeler som oppga dette som viktig/svært
viktig, verken/eller og uviktig/svært uviktig
144
Faktor 2 individuelt annerledes klær samler de som oppgir det som viktig å ha klær som er:
typiske for ”meg”, passer til ulike sinnstemninger og er litt sprø/annerledes. Å gi høy verdi til
disse 3 utsagnene peker mot en vektlegging av det personlige uttrykket og det å skille seg litt
ut. I motsetning til de som ble samlet i faktoren ”sosialt anerkjent”, vektlegger disse mer det
personlige, spesielle, individuelle - det å være litt annerledes fremfor å følge det anerkjente.
De svarer at de er opptatt av å ha klær som er typiske for akkurat ”meg”, klær som er følelsesformidlende og annerledes. Variablene som inngår i denne faktor 2 kjennetegnes ved at en
av dem samler majoriteten av de unge på høyeste verdi mens det er minoriteten av de unge
som svarer høy verdi på de to andre. Det indikerer at de unge som samles her har besvar
spørsmålene i tråd med hva mange unge har svart men også på tvers av hva mange av de andre unge har svart på andre spørsmål. De unge som samles i denne faktoren svarer dermed
både som en majoritet (de vil ha klær som er ”typiske for meg”) og på den annen side som en
minoritet i jevnaldergruppen. De går lengre enn mange andre i å fremheve egne klær som
spesielle, betegne det særegne ved seg selv i forhold til andre. De beskriver seg ved noe som
skiller dem ut fra jevnaldergruppen omkring - som noen som tør å stå frem med klær som er
spesielle snarere enn av anerkjente eller dyre merker - som ’selvstendige aktører’. Det er
imidlertid umulig å si noe om hva dette henter mening fra og referer til: om det er et jevnaldermiljø omkring dem som er forskjellig, eller det er til risiko forbundet med en slik forskjellighet, eller om det å stå frem som forskjellig eller andre ting (eksempelvis om en utfordrende, modig eller selvstendig klesstil gir mening som ”det litt voksne” noen steder og bærer
med seg risiko for å bli definert ut som ”for spesiell” andre steder).
Faktor 3 funksjonelle klær samler de som har gitt høy verdi til (svart at det var viktig) at
klærne er praktiske eller hensiktsmessige: at klær er behagelige å ha på, er av god kvalitet
(holder lenge) og er praktiske (egner seg til de aktivitetene de driver med - instrumentell).
Som den eneste samler denne faktoren kun variabler hvor majoriteten av de unge ga svar av
høy verdi. Samtidig har denne faktoren nokså lav forklart varians. Faktoren samler de som
vektlegger kvalitet og at klær skal vare en stund mer enn å følge siste mote. Selv om funksjon
kan være et symbolsk aspekt ved klærne kan man kanskje si at faktoren samler indikatorer
som fremhever klærnes funksjonelle aspekter, de instrumentelle bruksverdier, klærne som
ting man gjør noe i som gir god kroppsfølelse er hensiktsmessige når man skal utføre av praktiske aktiviteter, mer enn klærnes symbolske verdier. Men hva slags tenåring beskriver den?
En kan tenke seg at faktoren beskriver den ’barnslige’, den litt ’lubne’ som kommuniserer at
det er strevsomt å finne behagelige klær og som finner kroppsnære plagg risikofylte, eller
kanskje den fysisk aktive tenåringene som kommuniserer at ’kompetanse er å velge egnede
plagg’. Når vi vet at disse aspektene ved klær kan ha høy legitimitet blant voksne og foreldre,
145
synes det rimelig å tenke seg at faktoren kan samle unge som argumentativt forfølger det som
kan matche og/eller kombinere hensyn til foreldre med noe som også kan fungere i jevnaldergruppen. Selv om argumenter omkring praktisk/behagelig fører med seg lav risiko for
motbør hos foreldre så vel som i ungdomsgruppen, kan slike argumenter stå i fare for å bli
tolket som uttrykk for at den unge fremdeles er et barn (ikke seg selv ennå i betydningen
anerkjent som en som beveger seg fremover i livsløpet) som er avhengig av sine foreldre og
som må gjøre det de bestemmer. 61
Faktor 4. er gitt navnet familiens klær. Faktoren utgjøres av 2 indikatorer: viktig at klær er
som de foreldrene mine liker og som søsknene mine liker. De som samles i faktoren uttrykker
en sterkere orientering til hva familiemedlemmer mener om klær enn til andre symbolske eller praktiske egenskaper ved klærne. Det er det kategorielle medlemsskapet i familien som
settes i sentrum når de svarer. Denne gruppen tenåringer presenterer hva foreldre og søsken
mener om klærne som mer betydningsfullt enn hvordan klærne verdsettes av dem selv eller
av mennesker utenfor familien. De to variablene som inngår i faktoren kjennetegnes ved at
det kun er et lite mindretall av de unge som svarte med høy verdi på spørsmålet. Således representerer de unge som samles her en type avvik fra majoriteten. Men i motsetning til de
som gir svar som vektlegger ”det individuelle” består deres avvik i at de fremholder en tilknytning til familien som lett kan føre assosiasjonene til det lojale og trofaste (familieverdier)
og/eller barnlige (”de som er mindre” og dermed i opposisjon til prosjektet gjøre seg større)
og uselvstendige. Om det er de tradisjonsorienterte, bekvemmelighets orienterte eller lite frigjorte og opponerende tenåringer som beskrives i denne faktoren er imidlertid ikke gitt. 13åringene som samles her svarer som om de lar ansvar for klær være et familieanliggende mer
enn en personlig sak. Fra ideen om at det blant annet er ”ved å være i opposisjon til sine foreldre at man ivaretar seg selv som en adekvat selvskapende person blant unge, jevnaldrende”
(Gulbrandsen 2002:112) kan de dermed lett leses som mindre selvstendige eller mer barnlige
enn andre. En kan tenke seg at de svarer som de gjør fordi de er litt sent modne eller kanskje
ikke ønsker ansvaret for valg av egne klær. Samtidig er det jo fullt mulig at selvstendige
klesvalg ikke ligger som en kulturell, praktisk eller økonomisk tilgjengelig mulighet i familiene til de barna som plasserer sine svar slik at de faller inn i denne faktoren. Alternativt kan
en også tenke seg at 13-åringene som legger vekten på familien nettopp viser til at det er innenfor familiens kulturelle meningsunivers at de velger å gjøre seg større, og at dette kan gjøres som en opposisjon mot ideen om at det å gjøre seg større i jevnalderkulturen skal handle
om en selvstendighet som uttrykkes ved å ta avstand fra hva familien gjør.
61
Jfr. ”Passe opposisjonelle væremåter signaliserer at den unge jenta eller gutten er seg selv og ikke et barn som er avhengig av
sine foreldre og fremdeles må gjøre som de bestemmer” (Gulbrandsen 2002:112).
146
Jeg skal nå gå videre til å se på hvordan de unges svar grupperte seg i batteriet av spørsmål
om klær på skolen og i klassen.
6.1.2 Klær i skolemiljøet – to svarversjoner?
Over ble det tegnet et bilde av hva de fleste unge svarte på hvert enkelt spørsmål i batteriet
om klær i skolemiljøet. Nedenfor vil jeg skisse opp to faktoranalytisk definerte versjoner som
kan identifiseres når vi ser de unges svar om klær i skolemiljøet i sammenheng. Faktoranalysen tegner som nevnt et bilde av hvilke svar som klumpet seg sammen. For spørsmålsbatteriet
om klær i skolemiljøet identifiserer faktoranalysen to ulike svar versjoner om klær blant 13åringene som kan gi mening. I tabellen under går det frem hvilke variabler som, i den roterte
faktoranalysen, på grunn av sin høye ladning inngår som indikatorer i de fire forskjellige faktorene (teoretisk reduserte variablene) som de unge tenåringenes svar grupperte seg rundt i
spørsmålsbatteriet om hva de la vekt på når de ønsker seg nye klær. Disse er: mangfold og
toleranse vs. dyr homogenitet. Prosentandelen i parentes angir hvor mange som har svart
enig/svært enig på dette spørsmålet. 62
Tabell: Ulike dimensjoner i hva unge tenåringer legger vekt på når de ønsker seg nye klær
Rotert faktoranalyse
På skolen min finnes det mange ulike klesstiler
(67%)
På skolen min er det mange som får klær av dyre
merker (67 %)
På skolen min kan man gå i hva man vil uten å bli
ertet (34)
På skolen min er det flaut å bli sett sammen med
dem som ikke har moderne klær (15%)
De fleste i min klasse har nokså like klær som meg
(51%)
De fleste i min klasse synes at klær er viktig (51%)
De fleste i min klasse har bare dyre merkeklær
(36%)
De fleste i min klasse vil ha sin egen stil (29%)
Av den totale variansen forklarer de to faktorene
45%
1.faktor
dyr ensforming
.0065
2.faktor
tolerant mangfold
.763
.553
.0079
-.121
.731
.441
-.310
.410
.297
.780
.769
.0055
.0040
.235
24%
.573
21%
Faktor 1. Dyr og motepreget ensforming er satt sammen av 5 indikatorer: ”de fleste i min
klasse synes at klær er viktig” (51%), de fleste i min klasse bare har dyre merkeklær” (36%),
”mange på skolen får klær av dyre merker”(67) og at ”på skolen min er det flaut å bli sett
sammen med dem som ikke har moderne klær”(15). I denne faktoren samles de som krysser
av for at de er enige i disse utsagnene. I så måte beskriver faktoren svar som understreker en
62
I faktorberegningen opereres det med 5 verdier (dvs. viktig/svært viktig er ikke slått sammen) mens det i gjennomgangen
opereres med 3 verdier (viktig/svært viktig er slått sammen).
147
merke og motemessig homogenitet i skole og klassemiljøene hvor klær, og spesielt dyre klær
er viktig og det å ikke ha moderne klær er stigmatiserende.
Faktor 2. Tolerant mangfold er satt sammen av 3 indikatorer: ”på skolen min finnes det
mange ulike klesstiler” (67%), ”på skolen min kan man gå i hva man vil uten å bli ertet” (34)
og ”de fleste i min klasse vil ha sin egen stil” (29%). Denne faktoren samler de som svarer at
de er enige i disse utsagnene. Utsagnene understreker at et klesmessig mangfold er tilstede på
skolene, at man kan velge klær fritt uten fare for å bli ertet og at det er en vekt på (personlig)
stil i klassemiljøet.
Siste del av dette kapittelet, og store deler av neste kapittel vil bestå i en teoretisk diskusjon
og deretter en empirisk undersøkelse av disse meningsaksene via de åpne spørsmålene i spørreskjemaet og de unges svar i intervjuene. Spørsmålet er hvordan disse ’versjonene’ av egne
og andre klær gir mening og blir gitt mening av de unge. Jeg skal blant annet undersøke dette
ved å se på hvordan de aspekter som spørreskjemaundersøkelsen pekte ut som sentrale og
mindre sentrale hver for seg - så vel som i sammenheng gis en tilsvarende fremtredende eller
tilbaketrukket plass i aldergruppens egenformulerte jeg - formuleringer omkring det sentrale,
viktige, attraktive, ønskede versus det uviktige, dårlig likte, antipatiske ved klær og eventuelt
om det er klesaspekter som de unge er opptatt av som spørsmålsbatteriet ikke dekket. Men
først skal jeg se nærmere på om faktorversjonene av egne og andre klær kan stå i en sammenheng som kan knyttes til det jeg antydet utfra majoritetsmønsteranalysene i et tidligere
kapittel.
6.1.3 Egne og andres klær – sammenheng mellom ’versjoner’ av svar
Som tabelloppstillingen under viser er det er sammenheng mellom de som har gitt svar som
faller inn under visse av de fire ’versjoner for egne klær’ og de som faller inn under de to
’versjonene av andres klær’.
Tabell: Andel med høy verdi på versjoner av egne klær (verdi3) som oppnår henholdsvis lav
og høy verdi på versjon 1 av klær i skolemiljøet (dyr ensforming). Prosent
Orienteringer til klær
Sosialt anerkjente klær
Individuelt annerledes klær
Funksjonelle klær
Familiens klær
Lav verdi
dyr ensforming
15
31
36
28
Høy verdi
Dyr ensforming
52
49
39
35
Signifikansnivå
***
*
148
Tabell: Andel med høy verdi på versjoner av egne klær (verdi3) som oppnår henholdsvis lav
og høy verdi på versjon 2 av klær i skolemiljøet (tolerant mangfold). Prosent
Orienteringer til klær
Funksjonelle klær
Familiens klær
Lav verdi
Tolerant mangfold
42
35
32
32
Høy verdi
Tolerant mangfold
35
47
43
30
Signifikansnivå
*
*
Sterkest sammenheng er det mellom høy verdi på versjonen for egne klær: sosialt anerkjent
og høy verdi på versjonen for andres klær: dyr ensforming. Men det er også en sammenheng
mellom høy verdi på versjonen for egne klær: individuelt annerledes og høy verdi på versjonen for andres klær: dyrt mangfold. En høy andel av de som har svart slik at de får høy verdi
på versjonene av egne klær: sosialt anerkjent og individuelt annerledes har altså også svart
slik at de får høy verdi på skolemiljøversjonen dyr ensformingig klesmiljø. I tråd med dette
viser den nederste tabellen at en høy prosentandel av de med høy verdi på versjonen for egne
klær: sosialt anerkjent har lav verdi på skolemiljøversjonen: tolerant mangfold. På den annen
side har en høyere andel av de med høy verdi på egenversjonen: funksjonelle klær høy verdi
på skolemiljøversjonen: tolerant mangfold. Hvordan disse mønstrene kan forstås er tema for
neste underkapittel.
6.2
Mønstre av kontekstspesifikke identifiseringer med kategorier
Gjennomgangen har til nå tegnet et bilde av hva mange 13-åringer svarer om egne og andres
klær og dernest, ved hjelp av en faktoranalyse, utpekt sammenhenger mellom svar som samme person gir på ulike spørsmål og hvilke slike sammenhenger som er mest tydelige i materialet. Spørsmålet er hva disse mønstrene forteller og hvordan det kan brukes til å få innsikt i
forholdet mellom det 13-åringer sier om klær og deres identitetsprosjekter. Problemet er som
allerede understreket at vi på den ene siden har å gjøre med relativt klare empiriske mønstre,
på den annen side at spørreskjemadataene gir oss for lite informasjon til å undersøke betydninger, hvorfor de svarer som de gjør, hva som gir mening til de svarmønstre som avtegner
seg. Vi er derfor nødt til å basere forklaringen på antagelser. Her opererer vi som forskere
både med antagelser i forhold til hva slags data vi har å gjøre med og hva det de svarer forteller om de fenomener/hendelser de svarer om og om dem som personer. Når det gjelder utsagnsdata kan vi skille mellom antagelser som ser svarene som relativt kontekstuavhengige,
dvs stabile for personer og grupper over kontekster, og de som behandler dem som mer kontekstavhengige, dvs som mer ustabile og avhengige av den kommunikative kontekst svaret er
gitt i. Det gjør en forskjell i vår forståelse av hva mønstrene beskriver. Avsittene under skal
si noe om hvordan.
149
I beskrivelsen av faktorene har jeg, ved å trekke på mine egne kulturelle forstillinger om hva
de ulike variablene i faktorene kan bety, antydet noen antagelsesbaserte lesemåter som jeg ser
som aktuelle. Jeg har antydet at faktorene kan representere diskursive versjoner som er ulike
når det gjelder hvor viktig verden omkring fremlegges, hvilke kontekster, aktiviteter og interesser som er viktige og den rolle den enkelte har mulighet til/eller og ønsker om å spille i
dem. I avsnittene nedenfor skal jeg si tenke litt mer omkring teoretiske begrunnelser for og
problematiseringer av dette. I senere kapitler vil jeg diskutere dette videre i lys av empiriske
mønstre som opptrer i andre deler av materialet.
Faktorene peker ut fire generelle sammenkoplingsmønstre som de unge vektlegger ved klær
generelt når de ønsker seg nye (siden det ikke er sagt hvilke plagg det gjelder). Disse fire faktorene som analysen resulterte i ’forklarte’ 60 prosent av den totale variansen. Jeg ga dem
titlene ’sosialt anerkjent’, ’annerledes’, ’funksjonelt’ og familiært’. En vanlig lesemåte vil
være å anta at de fire områdene som 13-åringene samlet seg rundt i sine svar om hva de syntes var viktig ved klærne kan indikere ulikartede, men noenlunde stabile, betydningsorienteringer som gjør seg gjeldende blant 13-åringer i forhold til klær.
’symbolske’ versus ’funksjonelle’ identitetsorienteringer?
Jeg har allerede nevnt at forskjellene mellom faktorene innbyr til å bli lest gjennom det teoretiske skillet mellom symbolske og bruksmessige egenskaper ved (klær som) materielle objekter (Warde 1994). I konstruksjon av spørsmålene var nettopp Dittmars (1992) skille mellom
instrumentelle og symbolske (henholdsvis selv - betegnende og kategoriske) betydninger av
materielle eiendeler en tankeveileder og slik faktorene endte opp synes dette skillet å være
begrunnet siden mer symbolsk konnoterende og funksjonelt konnoterende svar endte i hver
sin faktor.
Basert på denne tankegangen kan en si at faktor 1,2 og 4 samler 13-åringer som i stor grad
vektlegger klærnes symbolske meninger som visuelle symboler på ”hvem noen er” (gjennom
likhet/forskjell og/eller status ifht. en gruppe) i sine svar: enten ved å understreke at de ”blender inn” ved kategoriell likhet med en gruppe (hhv ung populærkultur for faktor 1. sosialt
anerkjente klær og noe mer tradisjonelt for faktor 4. familiens klær) eller ved å ”stikke seg
frem” med sine særpreg i forhold til slike grupper (faktor 2. individuelt annerledes klær).
Mens faktor 3 samler de som vektlegger klærnes praktiske og funksjonelle egenskaper i bruk:
innholdet i spørsmålene som gis høy verdi av de som samles i faktor 3 (funksjonelle klær)
peker mot klærnes instrumentelle og bruksrelaterte egenskaper (som gir direkte kontroll over
omgivelsene og gjør aktiviteter mulig) i forbindelse med kroppsrelaterte aktiviteter og opplevelser.
150
Faktoranalysens forenkling nyanserer på denne måten førsteinntrykket av bildet som frekvensfordelingen tegnet. Betydningen av det behagelige, den gode kvaliteten og det praktiske
som et viktig aspekt for majoriteten av 13-åringer nedtones som sentral orientering siden de
som gir høy verdi til disse spørsmålene samles i en faktor som forklarer mindre av variansen
enn andre faktorer (3.). Denne orienteringen, som også ble navngitt ”funksjonell”, kjennetegnes altså ved at den består av 3 av de 5 aspekter som majoriteten av ungdomsgruppen tillegger høy verdi, som til sammen bare forklarer 11 prosent av den samlede variansen. Faktoren
som forklarer mest av variansen (1) samler de med høy verdi på aspekter som knytter seg til
symbolsk anerkjente egenskaper ved klærne. Som nevnt kjennetegnes likevel flertallet av de
klesaspektene (variablene) som inngår i denne orienteringen av at 13-åringenes svar er jevnt
fordelt over tre ulike verdier for (grader av) viktighet. Faktoren utgjøres med andre ord av
variabler hvor like store andeler av 13-åringer ikke tar stilling eller svarer at de ikke synes
dette er viktig. Jeg har nevnt at dette kan indikere noe interessant fordi de kan vise til områder
for dilemmaer, ”åpen” debatt, eller usikkerhet i 13-åringers klesdiskurs. Denne fortolkningen
av faktormønsteret kompliseres imidlertid ved at høy verdi på spørsmål om funksjonelle klesaspekter ikke utelukker at nettopp den høye verdien på slike funksjonelle aspekter har symbolske funksjoner (for eksempel for å oppnå medlemsskap til en gitt gruppe). Omvendt er det
ikke utelukket at vektlagte symbolske egenskaper kan knyttes til instrumentelle eller bruksrelaterte logikker. Wilska påpeker at mange teorier på området ignorerer at forbrukere kan tilpasse sine ønsker til de ressurser de har tilgjengelige og være glade for utfallet (Wilska
2001:198).
Orienteringer mot ulike grupper av andre-utviklingsbaner?
Dittmar (1992) bygger på den symbolske interaksjonistiske tradisjon knyttet til Mead og hevder at hans beskrivelse av prosesser omkring den generaliserte andre også gjelder for person objekt relasjoner. Det innebærer blant annet at hun ser sosial kontekst og materielle ting som
mediatorer for identitet ved at meninger de omgis med er definert og kommunisert i relasjoner mellom mennesker. I et slikt lys kan en argumentere for at alle fire orienteringene leses
inn i en form for sosialiseringsprosess der det oppøves kartlesingsferdigheter i forhold til det
sosiale kleslandskapet i ulike kontekster; det vil si at faktorene kan uttrykke noe om diskursive kartlesingsferdigheter og orienteringer mot grupper som 13-åringene ønsker å tilhøre eller
jobber for å bli innlemmet i. Dermed kan også de fire identifiserte faktorene forstås som uttrykk for ulike måter som 13-åringer kan tillegge klær betydning i forhold til hvem de er i
øyeblikket og hvilke kontekster som betyr mest i relasjon til beslutninger og retorikker omkring klær. Forskjellen mellom orienteringene kan da forstås som at ulike klesaspekter må
151
vektes høyt for å manøvrere etter kartet og disse er forskjellige avhengig av hvilke gruppe
den enkelte er opptatt av å oppnå, opprettholde eller forvalte medlemsskap til.
Faktor 1. sosialt anerkjente klær peker mot klærne som symboler på kategoriell tilhørighet
blant andre unge på samme alder. Tilhørighet til denne ungdomsgruppen symboliseres gjennom høy vekting av likhet til jevnaldrende, moteklær som likner på de forevist i TV og blader
og klær fra anerkjente butikker, som er av dyre merker som kan fremheve kroppen. Faktoren
2. individuelt annerledes klær, som tidligere ble lest som pekende mot selvbetegnende betydninger av klær, dvs. til at klær symboliserer typiske/enestående aspekter ved personen, kan
også forstås som en form for symbolisering i forhold til jevnaldergruppen, men da gjennom
høy vekting av klær som skiller seg litt ut. Faktor 4. familiens klær, kan også ha med kategoriske betydninger å gjøre, i det den ved den høye vektingen av hva foreldre og søsken liker
peker ut gruppemedlemsskapet i familien som mest sentralt. Samtidig har andre kvantitatitvt
baserte studer pekt på at foreldre er viktige sosialiseringsagenter for unges forbruksatferd på
den måten at deres barn har de samme holdninger til for eksempel klær som foreldrene selv
har (Francis & Burns 1992). Fra et slikt perspektiv kan de ulike faktorene like gjerne indikere
foreldres forhold til de unges klesstil som de unges egen. Faktoren 3. funksjonelle klær, som
ble knyttet til klærnes instrumentelle bruksaspekter og til en orientering der klær kommuniseres som viktige i egenskap at de muliggjør og symboliserer aktiviteter, kan tenkes enten å
symbolisere en variant av kategoriell tilhørighet til familie og/eller til mer sports eller friluftslivorienterte grupper blant de unge. (to akser funksjonell- symbolsk, selv –andre). Men
samtidig kan det være et uttrykk for mer strikte moralske prinsipper, en motstand, distansering, til forbruk. En strategi som kan brukes for å mestre raskt skiftende materiell kultur og
som blant annet har vært knyttet til eldre forbrukere mens det å forklare hedonistisk forbruk i
rasjonelle og utilitaristiske termer knyttes som kjennetegn til middelaldrene (Wilska 2001).
Individualitet blir i vestlige samfunn forstått som et tegn på modenhet som uttrykkes gjennom
uavhengighet ikke bare fra familie men og fra jevnaldergruppe (Dittmar 1992). For eksempel
er det på en måte praktisk gitt at barns forhold til klær til å begynne med er preget av en orientering som likner på faktor 4. familien - det foreldrene dine mener betyr noe og det er foreldrene som velger for deg. Etterhvert som en kan gi uttrykk for ting selv kan en tenke seg at
orienteringen dreier i retning av noe av det faktor 3 indikerer: det praktiske - behagelige
(Knuts 1999). Dernest kan en tenke seg en bevegelse der orienteringen blir rettet ut mot verden og hva som gir anerkjennelse, faktor 1. det visuelt anerkjente, og mot å finne sitt eget
uttrykk faktor 2. individualitet annerledeshet. I tråd med dette kan de fire versjonene leses
som uttrykk for at 13-åringers svar illustrerer ”hvor store de er” og hvordan de utøver sin
klesdiskurs i forhold til det ”å gjøre seg stor” (Wærdahl 2003:215). Forståelse av hva moden-
152
het er, eller forståelse av hva modenhet innebærer vil spille inn på hvor den enkelte plasserer
seg og hvilke kontekster de gjør relevante for sine klesvalg. Av et kontekstsensitivt perspektiv følger imidlertid også at hvilket perspektiv personen tar må forstås som bundet til konteksten. En må spørre om hva som er felles for svarene innenfor hver faktor og hva som gir dette
mening og hvordan kan vi forstå at samlingen skjer på denne måten. Hvis kryssene de unge
har satt sees som handlinger som de har hatt en mening eller intensjon med kan svarene tolkes som indikatorer på 13-åringenes situerte posisjoneringsarbeid eller orienteringsprosess i
forhold til en bestemt kommunikativ kontekst. Diskusjonen over har pekt mot at den når det
gjelder egne klær kan være snakk om minst fire kommunikative fellesskap: mot jevnaldergruppe, seg selv, kroppslig og praktisk funksjonalitet i forhold til en aktivitet eller i retning av
familie.
Når det andres klær på skolen og i klassen, et spørsmålsbatteri som ber dem svare i forhold til
jevnaldergruppen som kontekst, indikerte faktoranalysen to tydelige mønstre i de unges posisjoneringer. De to faktorene ble gitt navn basert på hvordan de bokstavlig syntes å beskrive
klesmiljøet på skolen og i klassen: dyr og motepreget ensforming (de fleste synes klær er
viktig, har bare dyre merkeklær, får dyre merkeklær, synes det er flaut å bli sett med dem som
ikke har merkeklær) og tolerant mangfold (at de finnes mange ulike stiler på skolen, at man
kan gå i hva man vil uten å bli ertet, at de fleste vil ha sin egen stil). I tillegg ble det vist at
svarmønstre for egne og andres klær samvarierte på to måter: For det første ved at det å tilslutte seg en beskrivelse av et dyrt ensrettet klesmiljø ved skolen var forbundet med det å
legge stor vekt på at egne klær skal gi sosial anerkjennelse og være individuelt annerledes.
For det andre at det var en sammenheng mellom det å beskrive et tolerant mangfoldig
klesmiljø ved skolen og det å legge vekt på at egne klær skal være funksjonelle.
Med wittgenstein språkspill poeng, kan en antagelse være at hver og en av de unges svar er
kontekstspesifikke dividuelle uttrykk. Spørsmålet er da hva sammenhengene og faktorene
indikerer. De viser noen tendenser og et mønster i forhold til hvordan personer identifiserer
seg med ulike kategorier. Hvis en person kan oppfatte noe på forskjellige måter eller gi forskjellig betydning til noe avhengig av kommunikative kontekster blir det et poeng å vise at de
samme menneskene refererer til at de oppfører seg forskjellig omkring det samme eller snakker om det samme på forskjellige måter avhengig av den kommunikative kontekst det skjer i.
I tråd med faktoranalysen peker tre kontekster seg ut som sentrale i det der og da som spørreskjemautfyllingen fant sted: ’meg’ i jevnaldergruppen, ’meg’ som særegen, ’meg’ som aktiv
person, og ’meg’ som familiemedlem. At noen 13-åringer gir høy verdi til spørsmålene som
samles i hver orientering kan peke mot at høy verdi på disse aspektene nettopp knyttes til eller er viktig i disse kontekstene. Er det de har svart noe de ville svart generelt, er det en fast
153
og stabil holdning de gir uttrykk for eller er det et svar som sier mer om hvem ”de snakker
med” der og da. Om det kan vi ikke undersøke, vi må bares oss på antagelser eller si at vi
ikke vet. Versjonene er mer kompliserte sammenstillinger. De ulike aspekter som den enkelte
identifiserer seg med kan sies å hver for seg være en prakis (i entall). Det faktoranalysen gjør
er å identifisere et mønster av enkelt handlinger ’praksiser’ som noen personer har utført når
de svarte. Når det gjelder svar om egne klær kan faktoranalysen sies å antyde, i motsetning til
frekvensfordelingsmønsteret, at det å legge vekt på klærnes symbolske aspekter er ’tydeligere’, praksis, enn det å legge vekt på mer funksjonelle aspekter. Men hva slags praksis dene
identifiseringen er og om det er en individuell væremåte vet vi ikke. Det vi vet er at de unge
sitter og svarer på batteriets spørsmål i en bestemt situasjon (i klasserommet med lærer og
medelever), at den kommunikative kontekst som konstitueres ved at de svarer som de gjør i
denne situasjonen kan betraktes som et språkspill. Imidlertid vet vi også at slike situasjoner er
forskjellige og kan konstituere en rekke ulike språkspill. Det kan være noe likt i de meninger
som er koplet til de ulike praksiser som faktoranalysen indikerer men vi kan ikke vite om det
er det. Det kan like gjerne være en sammenstilling av ulike kontekstspesifikke uttrykk som
ikke har noe med hverandre å gjøre i de unges perspektiv. Vi kan ikke vite om det er det ene
eller det andre. Pr. definisjon gjør faktoranalysen en konstruert og utvendig sammenstilling
av denne sammenhengen. Mønsteret i hva de unge har svart er like fullt et empirisk faktum
som er interessant.
7 Kleskategorielle identifiseringer – mønstre for
kjønn, sted og interesse for klær
I kapitlene ovenfor har jeg sett på karakteristiske hovedtrekk og ulike profiler ved svarmønsteret for hele gruppen av 13-åringer. Diskusjonen har vært orienter mot innholdet i utsagnene
de unge svarte på, på hva aggregerte regulariteter indikerte om det ’vanlige’ og ’avvikende’ i
gruppens kleskategorielle identifikasjoner og på hvordan sammenhenger i de unges kleskategorielle identifikasjoner formet ulike ’svarversjoner’ om klær innen gruppen. Dette kapittelet skal se nærmere på forskjeller i svarene innen denne gruppen av 13-åringer ved å undersøke i hvilken grad hovedmønstrene og de ulike svarprofilene kan knyttes til grupper som kan
identifiseres med bestemte identitetskategorielle kjennetegn utover det at de er 13-år. Jeg skal
behandle det som ytre sammenhenger på et aggregert nivå mellom hvert enkeltutsagn om
klær og identitetskategorier som kan skille mellom 13-åringer.
Jeg begynner med å beskrive hvordan utvalget av 13-åringer fordeler seg over tre identitetskategorier som materialet åpner for at de kan beskrives gjennom: hvilken skole de går på,
hvilket kjønn de har og hvilken interesse de oppgir å ha for klær og mote. Dernest beskrives
hvordan svarmønstrene som er beskrevet i tidligere kapitler kan knyttes til unge som kan
identifiseres som forskjellige med hensyn til disse identitetskategoriene.
7.1
Skoletilknytning, kjønn og interesse for klær
Jeg skal se på hvordan utvalget av 13-åringer fordeler seg over tre identitetskategorier som
materialet åpner for at de kan beskrives gjennom: skolen de går på, hvilket kjønn de har og
hvilken interesse de oppgir å ha for klær og mote. Jeg har valgt å se på nettopp disse sosiale
identitetskategoriene fordi de på hver sin måte er beskrevet som sentrale for folks orienteringer til klær, fordi de er forskjellige med hensyn til hvor åpne de er for folks egne valg av
tilhørighet og fordi dataene jeg har om dem er forskjellige på interessante måter i forhold til
denne avhandlingens metodologiske argument. Dataene om ’skoletilknytning’ er basert på
registreringer jeg selv gjorde ved å tallkode skjemaene, mens de øvrige bakgrunnsvariablene
’kjønn’, og ’interesse for klær’ er basert på de unges egne avkryssinger.
156
Skoletilknytning – flest fra Oslo
De unge som fylte ut spørreskjemaene gikk på 17 ulike skoler. Jeg skal grovt skissere hvordan de unge fordelte seg på forhold som grovt kan beskrive forskjeller mellom skolene som
kontekstuelle rammer. 8 skoler hadde beliggenhet i Oslo og 9 var plasser i Hedmark fylke
men den største andelen av de unge i utvalget, 62 prosent (N=527), gikk likevel på skoler i
Oslo mens 38 prosent (N=329) gikk på skoler i Hedmark. Dette fordi flere av skolene i Hedmark var små. For utvalget som helhet gikk imidlertid hele, 75 prosent, på store skoler (mer
enn 60 elever på trinnet). 63
Utover dette er utvalgets unge relativt sett er nokså likt fordelt i forhold til det man kan kalle
en sentralitets eller by-land akse langs henholdsvis indre/ytre bydeler i Oslo 64 og rurbane/rurale kommunier i Hedmark Oslo. 65
Tabell: Andel deltakere i spørreskjemaundersøkelsen fra skoler i indre/ytre Oslo og rurbane/rurale Hedmark. Prosent.
IYRURBAN
Prosent
N
Oslo indre
28
239
Oslo ytre
34
288
Hedmark rurban
19
164
Hedmark rural
19
165
Total
100
856
Slik jeg har delt dette inn går 34 prosent av de unge i utvalget på skoler i ytre Oslo, 28 prosent i indre Oslo, 19 prosent i rurbane Hedmark og 19 prosent på skoler i rurale deler av
Hedmark.
66
Indikatorene på sosio-økonomiske forskjeller er vanskelige i spørreskjema for
denne aldersgruppen. Men sentralitetsaksen kan indikere noen grove mønstre. Deltakerne
med geografisk skoletilhørighet i indre Oslo skiller seg ut ved at færre av dem kommer fra toinntektsfamilier og at det prosentvis er en større andel respondenter fra dette området som
kommer fra familier der bare far jobber eller der verken mor eller far jobber enn hva gjelder
for elever med skoletilhørighet i de tre andre geografiske områdene. Videre er det også blant
deltakerne som har skoletilhørighet i indre Oslo at den største andelen fra en-inntektsfamilier
eller familier der ingen av foreldrene jobber. Av de 19 prosent som oppgir ikke-vestlig bak-
63
Basert på foreliggende undersøkelser ble det bygget på en antagelse om at skolestørrelse påvirker jevnaldermiljøet og har
betydning for deres kulturelle ytringsformer og utfordringer. Jeg har brukt antall parallelle klasser på trinnet for å indikerer hvor
stor størrelse det er på jevnaldermiljøet til 8.klassingene. Utvalget er delt inn slik at skoler med 60 elever på trinnet eller mindre
regnes som små mens skoler med 60 elever eller flere regnes som store. Dette skillet refererer i hovedsak til skoler med en eller
to parallelle klasser på trinnet vs de som har flere enn dette. Bare 9 prosent av 8.klassingene i undersøkelsen gikk på en barneog ungdomsskole mens 91 prosent gikk på en ren ungdomsskole.
64
Når jeg snakker om indre og ytre bydeler i Oslo bygger jeg på Bakken (1998). INDRE VEST: Bygdøy - Frogner, Uranienborg
- Majorstua, St.Hanshauhen - Ullevål,Ris, Vinderen. INDRE ØST: Sagene - Torshov, Grunerløkka - Sofienberg, Gamle Oslo.
YTRE VEST: Ekeberg-Bekkelaget, Nordstrand, Grefsen-Kjelsås, Sogn, Røa, Ullern. YTRE ØST: Søndre Nordstrand, Lambertseter, Bøler, Manglerud, Østensjø, Helsfyr-Sinsen, hellerud, Furuset, Stovner, Romsås, Grorud, Bjerke.
65
Når jeg snakker om rurale og urbane kommuner i Hedmark bygger jeg på Almås og Elden (1997). RURAL: Grue, Stor-Elvdal,
Engerdal, Tolga, Tynset, Alvdal. RURBAN: Eidskog, Åsnes, Løten, På landsbasis utgjør de rurbane kommuner 42% av landets
kommuner. De rurale kommuner utgjør på landsbasis 23% mens de urbane utgjør 21%.
66
Respondentene i Oslo er noenlunde jevnt fordelt over bydeler øst.
Kleskategorielle identifiseringer – mønstre for kjønn, sted og interesse for klær
157
grunn i utvalget som helhet, går 29 prosent på skoler i Oslo, og særlig i de indre bydeler i
Oslo Øst, 67 mens bare 3 prosent går på skoler i Hedmark.
Kjønn – litt flere jenter
Når det gjelder kjønn er det en liten overvekt av ’jenter’ i spørreskjemautvalget. 52 prosent av
de som har svart oppgir å være jenter mot 48 prosent som svarer at de er gutter. Flest gutter
har svart på spørreskjemaet i Indre Oslo mens det er et flertall av jenter i spørreskjemautvalget fra Ytre Oslo, Rurbane Hedmark og Rurale Hedmark.
Tabell: Andel gutter og jenter i spørreskjemautvalgt fra skoler i indre/ytre Oslo og rurbane/rurale Hedmark. Prosent.
IYRURBAN
A1KJONN
Jente
Gutt
Prosent
N
Oslo indre
Oslo ytre
Hedmark rurban
Hedmark rural
Total
49
52
101
239
52
48
100
288
55
45
100
164
54
46
100
165
52
48
100
856
Interesse for klær og mote
Mens det å bo et sted eller ha et kjønn gir konkrete fysiske utgangspunkt for konstruksjon av
identitetskategoriell tilhørighet er det å være/ ikke være interessert i noe en dominerende diskursivt basert identitetskategoriell tilhørighet. Ikke desto mindre er det en identitetskategori
som er interessant i denne sammenheng fordi tidligere studier har vist at den samvarierer
sterkt med bestemte svarprofiler om klær. I denne undersøkelsen inngikk spørsmålet om interesse for klær og mote i et spørsmålsbatteri hvor de unge ble bedt om å oppgi sin interesse
for en rekke forskjellige ting. 68
67
Bakken, som hadde et utvalg som nærmest tilsvarte hele universet i Oslo fant at nesten hver femte ungdom i Oslo har innvandrerbakgrunn. (Bakken 1998: 53). Han viser i sin undersøkelse at vestkantens innvandrere i større grad enn østkantens innvandrere har bakgrunn fra vestlige land.
68
I tabellen fremstilles frekvensfordelingen for spørsmålet interesse for klær og mote, henholdsvis hvordan de fordelte seg på de
5 svaralternativene de hadde å velge mellom og når disse er slått sammen til tre verdier. I den høyre delen av kolonnen har jeg
slått de 5 svaralternativene sammen til 3 basert på tanken om at disse tre kategoriene skiller mellom unge som tilkjennegir en
henholdsvis positiv, nøytral og negativ interesse for klær. Svarene svært interessert/interessert tolkes med andre ord som uttrykk
for en positiv interesse for klær, verken/eller som nøytral interesse for klær og svært uinteressert/interessert som negativ interesse for klær. Interesse er et ord som antyder en grad av viktighet i seg selv. Forskjellen på svært interessert og uinteressert blir
dermed ikke bare snakk om en skala fra det å ikke bry seg til det å bry seg mye om noe men kan forstås som en forskjell mellom
det å ha en negativ innstilling til noe og det å ha en positiv innstiling til noe. Se diskusjon i siste kapittel i del III.
158
Tabell: Egen interesse for klær og mote. Henholdvis fremstilt som frekvensfordeling på svaralternativer i spørreskjema og som uttrykk for positiv, nøytral og negativ interesse
Hvor interessert er du i klær og mote?
Svært interessert
Interessert
Verken/eller
Uinteressert
Svært uinteressert
Prosent
N
Prosent (v)
35
40
16
5
4
100
813
Hvor interessert er du i klær og mote? Prosent (v)
Svært interessert/interessert
75
Verken/eller
Uniteressert/svært uinteressert
16
9
Prosent
N
100
813
Majoriteten, hele 75 prosent av 8.klassingene svarer at de er en grad av positivt interessert i
klær og moter. 16 prosent krysser av for en nøytral posisjon. Mens en minoritet på 9 prosent
krysser av for negativ interesse i klær og mote. Mønsteret samsvarer altså relativt godt med
hva tidligere nevnte studier fra Skandinavia har identifisert: at en høy andel unge sier seg interessert og opptatt av klær og utseende og at det opptrer en polarisering mellom en majoritet
som oppgir sterk mote og utseendeorientering og en minoritet som avviser mote og utseende
som viktig. Når jeg sammenlikner de unges svar på spørsmål om interesse for klær med deres
svar på spørsmål om andre interesser modereres bildet av klærne som så sentrale for den
yngste ungdomsgruppen noe. I spørreskjemaundersøkelsen inngikk spørsmålet om interesse
for klær i et spørsmålsbatteri der de unge i alt ble bedt om å angi sin grad av interesse for 13
ulike oppgitte områder. 69 I denne tematiske konteksten oppga høyere andeler av
8.klassingene, sett som hel gruppe, større interesse for sport/idrett og film enn for klær/moter.
Klær og moter ser i så måte ut til å være ett blant flere sentrale interessefelt som flertallet av
unge i aldersgruppen oppgir å ha.
Samvariasjoner
Basert på tidligere undersøkelser er det imidlertid å vente at oppgitt interesse for klær vil variere med hvilken skole de går på og kjønn. Og det gjør den i denne undersøkelsen også. Av
tabellen under går det frem at oppgitt interesse for klær for de unge i denne undersøkelsen
samvarierer med begge de to øvrige utvalgte og omtalte identitetskategorielle kjennetegnene:
hvor skolen de gikk på var plassert og oppgitt kjønn.
69
Spørsmålet lød som følger: hvor interessert vil du si at du er i områdene som listes opp nedenfor? Det var 5 svaralternativer
når det gjaldt grad av interesse. Disse er i gjennomgangen slått sammen til tre kategorier: interessert, uinteressert og verken/eller.
Klær/moter var listet som område nummer 5.
159
Tabell: Samvariasjon mellom oppgitt interesse for klær og andre identitetskategorielle ’kjennetegn’
Andre identitetskategorielle
’kjennetegn’
De unges ’tilknytning’ til predefinerte grupper
Geografisk plassering av skole
Oslo
Hedmark
Jente
Gutt
Gutt i Oslo
Gutt i Hedmark
Populær
Middels
Upopulær
Kjønn:
‘Er du gutt eller jente? Jeg er…’:
Popularitet:
‘Hvor populær tror du at du selv
er blant andre på ditt klassetrinn?
Jeg er’
Prosentandel
av gruppen
som svarer i
retning av ’positiv’
interesse for
klær
78 *
70
89***
60
69 ***
44
85 ***
74
50
Prosentandel
av gruppen
som svarer i
retning av
’negativ’
interesse for
klær
7
12
3
16
11
25
5
10
23
Prosent N
100
100
100
100
100
100
100
100
100
495
318
434
376
238
138
178
511
47
Det opptrer en liten forskjell i den oppgitte interessen for klær blant unge i Hedmark og i
Oslo. En litt høyere andel av de unge i Oslo oppgir høy interesse for klær enn hva gjelder de
unge i Hedmark. De som, oppgir å være jenter svarer i høyere grad at de er positivt interessert
i klær enn de som svarer at de er gutter. Nærmere undersøkelse viser at jenter fra Oslo og
Hedmark svarer relativt likt på spørsmålet om interesse for klær mens gutter fra Oslo i litt
større grad, enn gutter fra Hedmark, svarer at de er interessert i klær. Det er altså særlig mellom guttene at svarene viser en forskjell mellom ‘by’ og ‘land’ når det gjelder oppgitt klesinteresse. I tabellen er også inkludert de unges identifisering av egen popularitet sett i forhold
til interesse for klær. Den er interessant fordi den antyder at de høyeste andelene av de som
identifiserer seg som ’interessert i klær’ også identifiserer seg som ’populære’ og at andelen
som identifiserer seg som ’interessert i klær’ synker med ’lavere’ egendefinert popularitet.
7.2
Mønstre i unges kles- og identitetskategorielle identifikasjoner
I det videre skal jeg se på det aggregerte mønsteret for de unges diskursive utsagn om klær i
forhold til kjønn, skoletilknytning og interesse for klær som identitetskategorielle kjennetegn
ved de som svarte. Er noen typer utsagn og noen av svarprofilene om klær mer ’typisk’ for
unge med bestemte kategorielle kjennetegn enn andre?
For å understreke at det vesentlige her er det generelle aggregerte mønsteret av diskursive
tilslutninger og sammenhenger, og ikke ’det tallmessige’, begrenser jeg fremstillingen til angivelse av styrken på sammenhengen og unnlatt å vise til eksakte prosentdifferanser. Jeg begynner med å kommentere de mest grovmaskede mønstrene: sammenhenger i hva unge med
ulike identitetskategorielle identifikasjoner svarte på enkeltspørsmål om egne og andres klær.
Jeg skal først undersøke de intentitetskategorielle sammenhenger når beskrivelsen gjøres re-
160
levant i forhold til egne klær. Dernest når beskrivelsen gjøres relevant i forhold til andres
klær.
7.2.1 Egne klær
Under har jeg laget en oversikt over sammenhenger mellom de unges kleskategorielle ’identifikasjoner (svar på spørsmål om egne klær, versjoner av egne klær) og deres identitetskategorielle ’identifikasjoner (bakgrunnsinformasjon om deres stedstilhørighet og deres selvrapporterte kjønn og interesse for klær) fra spørreskjemaundersøkelsen. Tabellen gir et ’bilde’ av
’utvendige’ sammenhenger mellom hva ulike ’grupper’ av unge tenåringer ’identifiserer’ som
viktige aspekter ved klær for seg selv og andre.
Tabell: Identitetskategorielle ’kjennetegn’ assosiert med unge tenåringer som svarer at ulike klesaspekter er ’viktig/svært viktig’ og ’oppnår’ høy verdi (3) på ’versjoner’ av egne klær. 70
KLESKATEGORIELLE
’IDENTIFIKASJONER’
’EGNE’ KLÆR- ’ Viktig/svært viktig’
Er av god kvalitet
Er moderne (kule, hippe)
Er praktiske og egner seg til aktivitetene jeg driver med
Er typiske for ‘meg’ (personlige)
Er som klær jeg ser i anerkjente butikker
Er av dyre merker
Er som de vennene mine liker
Fremhever kroppen min
Passer til mine ulike sinnsstemninger
Er som de foreldrene mine liker
Er lik de jeg ser på TV (reklame, serier)
Er som de søsknene mine liker
Er litt sprø/annerledes
VERSJON AV ’EGNE’ KLÆR - høy
verdi
Funksjonelle klær
Familiens klær
70
For indekser se vedlegg.
IDENTITETSKATEGORIELLE ’IDENTIFIKASJONER’
Sted
Hedmark **
Hedmark rural**
Oslo ytre*
Oslo indre*
Oslo **
Oslo indre ***
Oslo ***
Oslo indre**
Oslo indre*
Oslo indre*
Hedmark rurban*
Kjønn
Jenter **
Gutter*
Interesse for
klær
Interessert***
Interessert***
Interessert**
Interessert***
Interessert***
Interessert***
Interessert***
Jenter***
Interessert***
Interessert*
Oslo*
Oslo indre ***
Jenter*
Interessert***
Interessert***
Oslo indre*
Gutter*
Indre Oslo **
Jenter*
Indre Oslo*
Gutter*
Interessert***
Interessert***
161
Jeg begynner med å kommentere den identitetskategorielle identifikasjonen som er forbundet
med unge som gir høy verdi på de fleste av utsagnene om klær, nemlig ’interesse for klær’.
’Interesse for klær’ - ’Sosialt anerkjent’
I denne sammenlikningen er det de unge som identifiserer seg med kategorien ’interessert i
klær’ som svarer at de fleste klesaspektene er viktig/svært viktig. For 12 av de 16 klesaspektene (unntakene er behagelige klær, praktiske klær, klær som foreldre liker og
sprø/annerledes klær) er det slik at jo mer ’interessert i klær’ de har svart at de er jo sterkere
’identifiserer’ de seg med de øvrige klesaspektene. 71 Interesse for klær er det eneste av disse
identitetskategorielle kjennetegnene som slår ut for at ’god kvalitet’ er viktig/svært viktig.
Uttrykt gjennom ’versjoner for egne klær’ er det også ’interesse for klær’ som gjør sterkes
utslag av disse identitetskategorielle kjennetegnene. ’Interesse for klær’ er forbundet med høy
verdi på versjonen ’sosialt anerkjente’ så vel som ’individuelt annerledes’ egne klær.
’Jenter’ - ’Individuelt annerledes’, ’Gutter’ - ’Familiens klær’
For ’kjønn’ er bildet mer variabelt. Av det som til tidligere er sagt om kjønnsforskjeller er det
litt overraskende at det på de aller fleste spørsmål (8 av 13) i spørsmålsbatteriet ”viktig når
jeg ønsker meg nye klær” var tilnærmet ingen eller bare små forskjeller på svarene til de som
oppga å være jente og gutt. Imidlertid slår 3 klesaspekter spesifikt ut for jenter: ’moderne
klær’, ’klær som fremhever kropp’ og ’klær avbildet i moteblader’ mens 2 klesaspekter slår
svakt ut for gutter: ’praktiske klær’ og ’klær som søsken’. 72 Fremstilt som ’versjoner av egne
klær’ kan ’jenter’ svakt assosieres med ’individuelt annerledes’ og gutter svakt med ’familiens klær’.
’Indre Oslo’ –’Sosialt anerkjente klær’ og ’Familiens klær’
På 4 av de 16 klesaspektene kan det spores en viss forskjell i svarene til unge i Oslo og Hedmark. Skilles det mellom ulike rurbanitetsgrader opptrer forskjell på 7 av 16 aspekter. En
høyere andel av de unge som går på skole i Oslo enn i Hedmark svarer (og forskjellen er særlig tydelig for skoler i indre Oslo sett i forhold til rurale Hedmark) 73 at ’klær fra anerkjente
butikker’ og ’klær av dyre merker’ er viktig. 74 De unge fra Hedmark (og særlig de fra rurale
71
Et interessant trekk ved dette er at bare en av de fire klesaspekter en kan tenke seg kan ’kommunisere’ individualitet får høy
tilslutning av denne gruppen.
72
I alle disse spørsmålene, unntatt ett, samler imidlertid flertallet av guttene og jentene seg i den svarkategorien som majoriteten
av alle 13-åringene samlet seg i. Det er derfor rimelig å tenke seg at det på disse områdene er snakk om små grader av forskjell.
Unntaket er fremhever kroppen min hvor det er relativt stor forskjell mellom gutter og jenters svar. En høyere prosentandel
jenter enn gutter svarer at det er viktig/svært viktig at ”klærne fremhever kroppen min”. Mens majoriteten av alle 13-åringene
samlet seg i den nøytrale midtkategorien på dette spørsmålet (også majoriteten av jentene) viser tabellen at flertallet av guttene
krysser av for at dette er av liten viktighet for dem.
73
Utover dette kan det nevnes at 1 aspekt slår sterkt ut for de som går på skole i indre Oslo: klær som foreldre liker (som igjen
viser seg å vær forbundet med unge med ikke-vestlig bakgrunn) og 3 aspekter slår svakt ut: klær lik jevnaldrende, venner, kropp
og søsken).
74
Lynne antyder at stilen soss og merkene som blir tilskrevet kategorien formuleres mer fleksibelt i Oslo øst. Disse elevene
settetr sossebenevnelsen sammen med merkelapper som skater, sporty, tøff osv 8Lynne 2000: 112).
162
deler av Hedmark) svarer på den annen side i høyere grad at ’praktiske’ klær er viktige. Ellers
er unge fra indre Oslo mer tilbøyelige til å gi høy verdi til kleskategorier som kan forbindes
med det ’sosialt anerkjente’ og til ’familiens klær. 75
7.2.2 Andres klær
Under følger en oversikt over de sammenhenger mellom de unges kleskategorielle ’identifikasjoner (svar på spørsmål om andres klær og versjoner av andres klær) og deres identitetskategorielle ’identifikasjoner (bakgrunnsinformasjon om deres stedstilhørighet og deres selvrapporterte kjønn og interesse for klær) fra spørreskjemaundersøkelsen. Tabellen gir et ’bilde’
av ’utvendige’ sammenhenger mellom hva ulike ’grupper’ av unge tenåringer ’identifiserer’
som viktige aspekter ved klær for seg selv og andre.
Tabell: Identitetskategorielle ’kjennetegn’ assosiert med unge tenåringer som svarer ’enig/svært enig’
på ulike utsagn om klær blant andre i klasse og skolemiljøet deres og som ’oppnår’ høy verdi (3) på
’versjoner’ av andres klær. 76
KLESKATEGORIELLE
IDENTIFIKASJONER
’ANDRES’ KLÆR- ’Enig/svært
enig’
På skolen min finnes det mange
ulike klesstiler
På skolen min er det mange som
får klær av dyre merker
De fleste i min klasse synes at klær
er viktig
De fleste i min klasse har nokså
like klær som meg
De fleste i min klasse har bare dyre
merkeklær
På skolen min kan man gå i hva
man vil uten å bli ertet
IDENTITETSKATEGORIELLE IDENTIFIKASJONER
Sted
Kjønn
Interesse for
klær
Interessert*
Jenter**
Interessert***
Jenter***
Interessert***
Jenter**
Interessert***
Jenter**
Interessert***
Hedmark rural**
Oslo**
Oslo ytre***
Oslo**
Oslo**
Oslo indre**
Hedmark rural ***
De fleste i min klasse vil ha sin egen stil
På skolen min er det flaut å bli sett
sammen med dem som ikke har
moderne klær
VERSJON AV ’ANDRES KLÆR’
- Høy verdi (3)
Dyrt enfold
Tolerant mangfold
Oslo**
Indre Oslo***
Rurale Hedmark*
I del II ble det vist til en samvariasjon mellom svar om egne og andres klær. De som hadde
høy verdi på versjonen sosialt anerkjente egne klær og individuelt annerledes klær hadde
også høy verdi på versjonen dyrt enfoldig klesmiljø på skolen. Videre hadde de med høy ver75
I materialet fra indre Oslo er unge med ikke-vestlig bakgrunn høyt representert. Rysst konkluderer blant annet fra sin etnografiske studie at mange jenter med annen kulturell bakgrunn enn etnisk norsk sannsynligvis lever under krysspress i forhold til
ulike kulturelle modeller for hvordan man skal opptre, og at for 10-åringer syntes ’hjemmemodellen; god muslimsk jente, datter’
å vinne over modellen ’ungdomsklær er kult’ (Rysst 2005:22).
163
di på familiens klær høy verdi på at skolemiljøet var et tolerant mangfoldig klesmiljø. Av
mønsteret som ble beskrevet ovenfor kan en derfor vente at ’jenter’ og ’interessert i klær’ er
assosiert med ’skoleversjonen dyrt enfold’ mens ’gutter’ er assosiert med ’skoleversjonen
tolerant mangfold’.
’Dyrt enfold’ - ’Interesse for klær’, ’Jenter’ og ’Oslo’
Som forventet i forhold til gjennomgangen over er det slik at ’interesse for klær’ er den av de
idetitetskategoriene jeg har undersøkt som gjør sterkest utslag på enighet i utsagnene om klær
på skolen (4 av de 8). ’Interesserte i klær’ er enige/svært enige i at ’det finnes mange ulike
klesstiler på skolen’, ’mange får klær av dyre merker’, ’mange synes klær er viktig’ og ’de
fleste i min klasse har like klær som meg’. Uttrykt som ’versjon av klær på skolen’ vil dette si
at ’interesse for klær’ er forbundet med ’dyrt enfold’.
Men også ’jenter’ gjør utslag på utsagn om klær i skolemiljøet (3 av 8). De beskriver i større
grad enn gutter skolemiljøet som et sted der: ’mange får dyre merker’ og at mange i klassen
’synes at klær er viktig’ og ’har nokså like klær som meg’. 77 ’Jenter’ er på denne måten forbundet med beskrivelser av skolemiljøet gjennom en versjon av ’dyrt enfold’.
Det er også en viss forskjell i svarene fra unge i Oslo og Hedmark (3 av 8). Unge fra Oslo
beskriver i større grad enn unge fra Hedmark, skolemiljøet sitt som et sted der: ’mange får
klær av dyre merker’, ’ at mange i klassen synes at klær er viktig’ og at’ de fleste i min klasse
har bare dyre merkeklær’. Ikke overraskende er også ’Oslo’ forbundet med versjonen ’dyrt
enfold’.
’Tolerant mangfold’- ’Rurale Hedmark’
På den annen side ga det å være ung fra Hedmark rural utslag på 2 av 8 utsagn om skolemiljøet. Unge fra rurale Hedmark oppgir mer enn unge fra de tre andre regionene at ’på skolen
min finnes det mange ulike klesstiler’ og at ’på skolen min kan man gå i hva man vil uten å
bli ertet’. Unge fra ’rurale Hedmark’ er forbundet med versjonen ’tolerant mangfold’ og beskriver i større grad skolemiljøet som mangfoldig bestående av ulike stiler og hvor man kan
gå i hva man vil. Høyere andeler av unge som går på skole i Oslo enn i Hedmark svarer altså
at ’klær fra anerkjente butikker’ og ’klær av dyre merker’ er viktig’.
76
For indekser se vedlegg.
Det er forskjell mellom jentene og guttenes svar på tre av spørsmålene: om det er mange som får klær av dyre merker på skolen, om de fleste i klassen har like klær som dem selv og om de fleste i klassen synes at klær er viktige. På alle disse spørsmålene
er det en høyere andel jenter enn gutter som sier seg enig.
77
164
Konturer av et likeartet mønster (uavhengig av om det er med referanse til dem selv eller andre) kan også identifiseres i de unges egne skriftlig formulerte svar om stil i spørreskjemaet.
Som oversikten under viser, gir en større andel av de unge i Oslo sine svar med referanse til
stilen ’soss’ enn de unge i Hedmark. Selv om det ikke går frem av denne oversikten om de
nevner denne kategorien som noe de ’liker’ eller ’ikke liker’ kan gir den et bilde av regionale
forskjeller i kategoribruken til unge.
Oversikt :13-åringenes referanse til de foreslåtte stilbegrepene i de 5 svarsetningene
Alle
Oslo (prosent
Bruk av begreper
O)
’stil’
40
27
’Sporty ’
410
247 (46)
’Soss’
400
317 (60)
’Skater ’
346
169 (32)
’Klassisk’
187
116 (22)
’Hiphop’
253
169 (32)
’Freak’
186
121
’Army’
154
118
Alle svar N=
860
527
Hedmark (prosent H)
13
163 (49)
83 (25)
177 (54)
71 (21)
84
65
36
329
Studier som har fokusert på klesdiskurser blant eldre tenåringer og på distinksjoner i koding dekoding av klesobjekter (Wall and Tufte 1998, Lynne 2000, Arnesen 2000) påpeker at tenåringer bruker klær for å kategorisere andre tenåringer, at disse kategoriseringene er relativt
stereotype og at tenåringene er relativt samstemte i sine kategoriseringer, men at det er relativt store forskjeller i klespreferanser ‘typer’ av tenåringer i ulike sosio-økonomiske kontekster som østlige og vestlige deler av Oslo. Svarene de unge ga på det åpne spørsmålet om stiler
i skolemiljøet, og egen stil klær de ikke liker, indikerer at der er mange likheter i beskrivelsene fra de unge i ulike skolemiljøer, men også noen forskjeller som kan knytte an til mønsteret
som er identifisert tidligere. For alle svarene sett i sammenheng er det en tendens til elevene
fra øst skolene tenderer å gi litt flere svar i retning av ”mye forskjellig” og skaper et bilde av
at skolemiljøene i øst preges av et mer mangfoldig klesmiljø. Svarene fra noen skoler i Hedmark antyder også et slikt mangfold. Svarene fra vestskolene tenderer mot som som ”hippe
moteklær” ”merkeklær. Ved skolene i vest er soss merker og moter ofte nevnt. Ved en av
skolene på grensen mellom øst og vest skriver en elev: ” ”spesielle vanlige skiller seg ut, soss
trange vide”.
7.2.3 Kleskategorielle og identitetskategorielle identifikasjoner
‘Groups invest themselves totally, with everything that opposes them to other groups, in the common
words which express their social identity, i.e. their difference. Behind their apparent neutrality,
words as ordinary as ‘practical’, ‘sober’, ‘clean’, ‘functional’, ‘amusing’, ‘delicate’, ‘cosy’, ‘distinguished’ are thus divided against themselves, because the different classes either give them different
165
meanings, or give them the same meaning but attribute opposite values to the things named’
(Bourdieu 1984:194).
Som undersøkelsen i del II viste var det en sammenheng mellom unges versjoner av egne og
andres klær. Unge som svarte slik at de oppnådde høy verdi på versjonen ’dyr ensforming’
som beskrivelse av klesmiljøet ved skolen og unge svarte også slik at de oppnådde høy verdi
på den ’sosialt anerkjente’ versjonen av egne klær.
Av oversiktene foran går det fram at versjonen ’sosialt anerkjente klær’ er forbundet med
svar fra unge i indre Oslo, som oppgir å være interessert i klær. Disse samme identitetskategoriene, samt jenter, er assosiert med versjonen ’dyr ensforming’ i skolemiljøet. Dette bekrefter i stor grad mønstre fra tidligere nevnte undersøkelser; vektlegging av ’det anerkjente’ for
egne klær assosieres med personer som beskriver seg selv med en ’interesse for klær’ og de
bor i bystrøk hvor en kan anta at det er løse nettverk og mange butikker. At denne versjonen
for egne klær er assosiert med versjonen av et dyr ensformingig klesmiljø på skolen peker
mot at beskrivelser av andres klær tar en mer ekstrem form enn beskrivelsen av egne klær for
personer med disse ’identifikasjonene’.
Gjennomgangen i del II viste også at det var en sammenheng mellom unge som oppnådde
høy verdi på versjonen ’tolerant mangfold’ som beskrivelse av klesmiljøet ved skolen og
unge som svarte slik at de oppnådde høy verdi på den ’funksjonelle’ versjonen av egne klær.
Ingen av de fire identitetskategoriene er forbundet med det å oppnå høy verdi på versjonen av
egne klær som ’funksjonelle’. At versjonen ’funksjonelle klær’ ikke er knyttet til det å fremme bestemte identitetskategorielle identifikasjoner kan gi hold til antagelsen om at henvisning til ’funksjonelle begrunnelser for klær’ en ’vanlig’ og allment brukt diskursiv ressurs
blant unge mer generelt. Derimot er versjonen av andres klær som ’dyrt mangfold’ assosiert
med unge i rurale Hedmark.
At jenter fremhever det som viktigere enn gutter å fremheve kroppen er ikke overraskende.
Denne og de andre mindre forskjellene mellom gutter og jenters svar er helt i tråd med de
kjønnsspesifikke ’idealer’ og ’oppskrifter’ som har blitt beskrevet som historisk og samtidsmessig rådende (jfr. Diskusjon forrige kapittel). Mønsteret peker mot at det å følge moten
fremdeles er mer ’jentete’ enn ’guttete’ og et mulig viktig innslag også i det å ’gjøre’ ’jente’
slik at også moteblader tjener som en informasjonskanal for jenter som vil følge med på moten. Kan hende har det kroppsnære moteideal for jenter i tiårene omkring tusenårsskiftet også
et visst gjennomslag blant jentene i denne studien. På den annen side kan en si at det å legitimere hensikter gjennom aktivitet fremdeles kan anses som ’guttete’ – og det å fremheve dette
diskursivt en måte å ’gjøre’ ’gutt’ på”. At gutter i større grad enn jenter oppgir at det er viktig
166
å gå likt kledd som søsken er ikke helt ’i tråd’ med de mønstre som er beskrevet for kjønn (jfr
Dittmar. Sett i lys at en andre - orientering antas å være av større betydning for unge enn for
gamle, og at gutter ofte fremstilles som litt mer sosialt ’umodne’ kan det imidlertid gi mening
at det er mer legitimt for dem å bli inspirert eller influert av søsken enn for jenter. Men det er
verdt å merke seg at ’jenter’ og ’gutter’ gir om lag like høy verdi til indikatorene i versjonene
’sosialt anerkjente klær’ og ’funksjonelle klær’. Dvs. at gutter og jenters svar er relativt like i
forhold til versjoner som kan antas å representere en funksjon - symbol akse. På bakgrunn av
tidligere forskning, som har knyttet det populære/moteorienterte til femininitet og det praktiske til maskulinitet, er dette et litt overraskende mønster. Muligens er denne distinksjonen
mellom kjønnene en kulturell konstruksjon som har mindre fotfeste i barndommen, men som
får større betydning i det å gjøre seg til ’jente’ og ’gutt’ med økende alder (ref Gulbrandsen
2002). Til sammen peker imidlertid gjennomgangen over mot at jenter og gutter i denne alderen svarer forskjellig på utsagn om klær som peker mot ’individualitet’ og mot ’familietilhørighet’. Jentene svarer i litt større grad at de vektlegger klær som ’uttrykk for egen person’
mens guttene svarer at de legger mer vekt på å ha klær som familien liker. Mønsteret er
beskrevet av forskning mange ganger tidligere:
”Fashion is an area where women express themselves and their individuality more
strongly than men. Therefore, clothes, fashion magazines, and the like, are more important
material objects for females than for men, whereas records and films are more important
to men” (Johansson and Miguel 2001:208).
Johansson og Miguel finner for eksempel, gjennom en faktoranalyse to faktorer som de beskriver som spesielt interessante:
”one of them male and one a female oriented pattern. The male pattern involves items
such as high quality, gender typical, the brand and indifference towards cost, whereas the
female-oriented pattern stresses the importance of clothes being unusual and personal”
(Johanson og Miguel 2001: 208).
I sin fortolkning av dette mønsteret skriver de at:
“this indicates a basic difference between men’s and women’s use of popular culture.
Men tend to place higher importance on expressing and claiming their material and social
status and their individuality, whereas women seem to put more importance on developing
their individuality without abandoning their values of security and concern for others (cf.
Miller 1976; Chodorow 1978, Miller 1984) (Johansson og Miguel 2001: 219). “Interest in
clothes and fashion are related to very different values depending on gender. For women,
clothes are more often related to individual expression and the developmental functions of
the values which they embrace, whereas men more often tend to look upon their clothes in
terms of security and a means of expressing group belongingness or social status (Johanssson and Miguel 2001:216).
Jeg skal utover i denne avhandlingen, ved å beskrive og undersøke empirisk variabilitet og
mulige forklaringer på denne variabiliteten i foreliggende datamateriale, utfordre disse på-
167
standene i noen grad. Kanskje er oppfatningen om at individualitet er viktig mer utbredt blant
jenter, kanskje kan dette leses som at jenter kan bli litt tidligere sosialt modne og selvstendige
(og kanskje lettere aksepteres som dette) enn gutter. Men det er også mulig at det indikerer
ulike oppfatninger om hva individualitet er og hvordan det gjøres; for eksempel oppfatningen
om at individualitet uttrykkes gjennom løsrivelse fra familiens normer er mer utbredt blant
jenter enn blant gutter, og ulike funksjoner knyttet til uttrykk for individualitet i ulike språkspill- kommunikative kontekster. Det er for eksempel interessant å merke seg, i forhold til at
det som er annerledes kan indikere noe ’individualiserende’, at ingen av de identitetskategorielle kjennetegnene jeg har undersøkt her slår ut på klesaspektet ’sprø/annerledes klær’.
Jeg har i gjennomgangen over sett på disse relasjonene som ’utvendige’ fordi det er et statistisk program (spss) som leter frem sammenhengen og ikke de unge som gjør den tematisk
relevant. Det betyr imidlertid ikke at det mønsteret viser ikke kan være sentralt for språkspillet de unge svarer i. Vi kan ikke undersøke om den posisjonen de unge inntar i sitt svar i spørreskjemaet matcher den posisjon de inntar til spørsmålet i andre situasjoner i sitt liv, men vi
kan anta at deres svar inngår i et mønster for hva som er mulig å si eller naturlig å si i en bestemt sammenheng.. Det går an å tenke seg at det er mer legitimt eller vanlig at ungdom i
byen og jenter på landet uttrykker stor interesse for klær enn det er for gutter på landet (og
omvendt mer legitimt for gutter på landet å uttrykke lav interesse for klær).
7.3
Unges utsagn om klær i ’tynt’ beskrevne språkspill
I denne delen har jeg beskrevet spørreskjemamønstre og diskutert hva det er disse mønstrene
kan sies å beskrive. Jeg har sett på hvordan de kan bli fortolket i medier og i henhold til andre
vitenskapelige publikasjoner, antydet hvordan jeg vil fortolke dem (Som mønstre hvis mening må forstås i lys av/som påvirket av kontekstuelle faktorer (eksempelvis og det jeg skal
se på den eksplisitte og implisitte tematiske kontekst spørsmålene skaper for svarene og den
situasjonelle kontekst som respondentenes skoletilhørighet og kjønn kan sies å utgjøre))og
identifisert problemer med min egen tilnærming; nemlig at meningsdanning ikke kan fremvises gjennom spørreskjemadata.
Jeg har nærmere bestemt hevdet at det spørreskjemamønstrene beskriver er hvordan en og en
eksplisitt tematikk kan ha påvirket mange enkeltpersoners svar om klær i den gitte situasjon
de ga sitt svar i (på skolen i klasserommet, på et bestemt tidspunkt) – at hvert svar kan antas å
være et dividualitsaspekt ved den unge som svarte, og at vi kan se mønstrene dette frembrakte
som mønstre av enkle kontekstspesifikke dividualiteter. Med dette mener jeg følgende: For
det første at hvert spørsmål henter frem tema som skaper en eksplisitt kontekst for svaret, noe
168
vi kan anta at svaret er orientert mot: eksempelvis en redegjørelse som beskriver noe i større
eller mindre grad slik det er. Siden språkbruk alltid vil reflektere tilbake på den som bruker
språket er det også alltid en identitetstematikk involvert i det som sies. Et aspekt ved identiteten til den som svarer vil derfor ligge som en implisitt tematisk kontekst i ethvert svar. Dette
innebærer at ethvert svar/utsagn også kan være en handling som er orientert mot en bestemt
selvpresentasjon i forhold til en identitetsrelatert tematikk som spørsmålet implisitt kan
bringe frem for den som svarer: eksempelvis ”hva slags person er du?”, - en person som synes moteklær er viktig? (Jfr Storm-Mathisen og Helle-Valle 2008: 64-67). Forbruk og identitet som tema må forstås i lys av dette: vi har tilgang til dem via studier av utsagn og praksiser
som ikke bare reflekterer de tematisk beskrevne ytre eller indre tilstander men alltid er koplet
til de kommunikative kontekster de er uttrykt innenfor. For å gripe og undersøke bestemte
utsagnens mening i forhold til forbruk og identitet som tema må derfor undersøkelsen rettes
mot de språkspill bestemte utsagn er del av. Her kan mange aspekter være relevante, men jeg
har altså valgt å fokusere to. Den ene er den situasjonelle kontekst som kan være relevant;
som tid, sted, personer i situasjonen og strukturelle interaksjonelle aspekter – eksempelvis
relasjoner mellom de som var tilstede der og da svaret ble gitt og de praksiser som er sentrale
i deres liv. Den andre er den tematiske kontekst; den eksplisitte og implisitte verbalt og nonverbalt konstituerte rammen omkring et bestemt utsagn (eller en rekke av dem) - eksempelvis
identitetsrelaterte spørsmål som ’samtalen’ (spørsmål-svar) kan frembringe; ’vanlig’, ’avviker’, ’venn’, ’autentisk’, ’nøktern’, ’moralsk’ osv . I forhold til dette har den foregående diskusjon av de aggregerte mønstrene pekt mot at et identitetsrelatert tematisk kontekst for store
andeler av de unges svar kunne være deres ’nøkternhet’, den store vekten majoriteten la på
det behagelige, hvordan mange svarte verken eller på spørsmål om merker og at deres svarmønstre gikk i retning av at dyre merkeklær var viktigere når andre på skolen var en eksplisitt
tematisk kontekst for svaret enn når de selv var det. Videre at det kunne være forskjeller på
hvilke mer implisitte identitetsrelaterte tematiske kontekster de unge ga mening til sine svar i
forhold til; eksempelvis ’sosialt anerkjenthet’ i forhold til en populær-jevnalderkultur eller
’familietilhørighet’ eller deres ’individuelt annerledeshet’ eller ’praktiske-aktivitet’. Mønstrene indikerer også hvordan kjønn og skoletilhørighet som aspekter ved de situasjonelle kontekster for de unges enkeltutsagn eller mønstre av dem kan ha påvirket mange enkeltpersoners enkeltutsagn eller mønstre av enkeltutsagn om klær.
Selv om de empiriske mønstrene og sammenhengene er der er det analytiske problemet å vise
og undersøke nærmere om meningsdanningen eventuelt var slik og i tilfelle hvordan disse
kontekstene var relevante for hvilke svar. En del av problemet er at en slik undersøkelse av
meningsdanning ikke er mulig i forhold til denne type spørreskjemadata fordi disse dataene
gir for lite informasjon om utsagns kontekster. En annen del av problemet er at man aldri kan
169
få gitt en overordnet karakteristikk av alle de språkspill som hver og en av de empiriske regularitetene i spørreskjemaundersøkelsen er konsituert gjennom. Dette nettopp fordi mønstrene
er frembrakt av mange unge mennesker i mange situasjonelle og tematiske kontekster; dvs
gjennom en hel rekke ulike språkspill som ikke kan sies å ha en felles likhet. Ved å vende
oppmerksomheten mot utsagn frembrakt av de unge i intervjuene, kan jeg imidlertid undersøke nærmere variasjoner i de språkspill som enkeltpersoners utsagn i tilknytning til noen av
de tema (som spørsmålene) jeg til nå har behandlet, kunne inngå i. Det er det del III skal
handle om.
DEL III: DIVERSITET OG KONSISTENS I UNGES
UTSAGN OM KLÆR: MENINGSDANNING I ULIKE
SPRÅKSPILL
Kapitlene i forrige del beskrev en rekke aggregerte mønstre, og mønstrede variasjoner, i de
unges spørreskjemasvar om egne og andres klær. Fortolkningene som ble antydet om betydninger knyttet til mønstrene var basert på teoretiske antakelser. Når mønstrene fortolkes i lys
av en antagelse om at svarmønstrene har relativt kontekstavhengig mening kan det ikke tas
for gitt at det som svares er uttrykk for et stabilt aspekt ved personen som svarer, ei heller at
mønstre av bokstavlig like har menings som er dannet som følge av de samme typer praksiser. Om det de unge svarer om klær har en kontekstspesifikk mening som kan variere med
andre kontekster eller er uttrykk for mer stabile holdninger/prosjekter hos dem kan vi bare få
vite dersom vi undersøker og fremviser det empirisk hos den enkelte i forhold til kontekstskifter. For både spørreskjema og intervjudata gjelder at i tilfeller der vi ikke gjør slike undersøkelser må vi nøye oss med å si at vi antar men ikke vet.
Denne del III skal nettopp undersøke nærmere det kontekstspesifikke ved de unges svar om
klær og hvordan kontekstskifter virket inn på svar fra gruppen og den enkelte mens det først
er i del IV at et et eksempel der en person svarer konsistent over mange kontekster fremvises
og diskuteres nærmere. En kontekstualisert meningsanalyse krever nødvendigvis et datamateriale som gir mer informasjon om kontekst enn hva spørreskjemaet gir. Derfor vil fokus dreies i denne delen dreies mer mot intervjumaterialet: hva de unge som ble intervjuet sa og gjorde i intervjusamtalene og inntrykket dette ga i forhold til hva de hadde svart i spørreskjemaet.
Samtidig skal delen bygge bro mellom tynne og tykke mønsterbeskrivelser, mellom de unges
svar i spørreskjema og intervjuene basert på en kontekstspesifikk antakelse. Derfor gjøres det
bruk av både spørreskjema og intervjumaterialet i alle kapitlene i delen. Fordi det først og
fremst intervjumaterialet som muliggjør en tykkere beskrivelse og undersøkelse av klesutsagnenes kontekstspesifikke mening er det imidlertid i forhold til dette materialet at tyngdepunktet i undersøkelsen vil ligge.
172
Del III er organisert slik at den, i en gradvis bevegelse, øker tykkelsen og spesifiseringen i
beskrivelsen av hvordan kontekster var virksomme i forming av mening i unges utsagn om
klær og hvordan den enkelte forvaltet sine beskrivelser over kontekster. Jeg skal særlig være
opptatt av å se på variasjoner i de unges bruk av ord og utsagn i forhold til aspekter ved kontekster. Variasjoner gir nettopp et utgangspunkt for å studere og diskutere hvordan konteksten
er virksom i de unges utforming av svar og generering av svarets mening, dvs om variasjonen
er knyttet til ulike men stabile holdninger, at begreper er polytetiske og/eller at enkeltpersoners utsagn varierer med ulike språkspill. For å undersøke dette skal jeg skille mellom tematiske og situasjonelle aspekter ved kontekster/språkspill og gjennom det se nærmere på to
typer av variasjoner: i) systematisk bokstavlig variasjon i svarmønstre fra mange unge som
kan knyttes til klare grupperinger (når det gjelder situasjonen det svares fra, eksempelvis
geografisk lokalitet og kjønn på kroppen eller en type tematikk, jeg vs andrel) og ii) tilsynelatende mer usystematiske variasjoner i hvordan ord og utsagn ble brukt av enkelte unge (eksempelvis som kan knyttes til ords polytetiske egenskaper, ulike språkspill, individuelle forskjeller når det gjelder mer stabile holdninger, orienteringer, identetetsforvaltning over tematiske og situasjonelle aspekter).
Første kapittel i delen: ’Fra aggregerte svarmønstre til enkeltsvars kontekstualisere meninger’, skal illustrere gjennom noen empiriske eksempler hva jeg mener en ’kontekstualisert meningsanalyse’ ikke er, og hva det kan bestå i, i den forståelsesramme jeg har anlagt og i forhold til avhandlingens datamateriale. I denne delen presenteres også de intervjuede unge og
det gis eksempel på den diversitet som finnes i materialet når det gjelder identifisering med
og begrunnelser for måter å kle seg på og hvordan det kunne arte seg i grupper og enkeltpersoners svar.
Andre kapittel i delen: ’Bruk av kleskategorier i tematiske kontekster – variabel variabilitet’
tar utgangspunkt i bestemte kleskategorier, altså enkeltord, og undersøker variasjoner omkring disse slik de unge brukte dem i sine svar om egne og andres klær. Jeg gjør først en tynn
beskrivelse av systematiske variasjoner i svar på aggregert nivå ved å sammenlikne ulike deler av datamataterialet og vise at aggregerte svarmønstre om klær fra samme gruppe kan variere med ulike aspekter ved svarkonteksten. Dernest undersøker jeg hvordan de unge skaper
mening rundt like ord og utsagn i ulike kontekster; særlig hva angår svar som gjør bruk av
ordene ”vet ikke”, ”behagelig” og ”merke”. Her presenteres intervjumaterialet og de åpne
svarene i spørreskjemaet og det trekkes ut eksempler som kan illustrere hvordan og hvorforgruppens og enkeltpersoners svar og bruk av ord varierte i ulike kontekster.
DEL III: DIVERSITET OG KONSISTENS I UNGES UTSAGN OM KLÆR: MENINGSDANNING I 173
ULIKE SPRÅKSPILL
Tredje og siste kapittel i delen: ’Utsagn om klær i identitetskategorielle språkspill –
variabilitet og konsistens’ ser nærmere på hvordan utsagns meninger formes inn i identitetsrelaterte språkspill der ikke bare ett men flere tematiske og situasjonelle aspekter ved konteksten tas i betraktning, og diskuterer hvordan konsistens i meningsdanningen omkring utsagn
frembringes. Empirisk undersøkes variabiliteten i bruken av kategorier for kjønn og interesse
for klær i ulike språkspill, og siden disse to identitetskategoriene i utgangspunktet var antatt å
være forskjellsskapende, diskuteres hvordan de i seg selv kan betraktes som språkspill som
former andre utsagn om klær på mer eller mindre konsistente måter.
Hoveddelen av teksten i denne delen vies altså undersøkelse av hvordan variasjoner i konteksten påvirker svarhandlinger og meningsdannelsen omkring bestemte ord og utsagn, det er
først i delens siste kapittel at jeg begynner å se mer systematisk på variasjoner og konsistenser i meningsdanning i tilknytning til enkeltpersoners kontinuerlige identitetsforvaltninger
8 Fra aggregerte svarmønstre til enkeltsvars
kontekstualiserte meninger
Dette kapittelet skal bevege fokuset fra de aggregerte svarmønstrene og ned mot enkeltsvar,
fra en dekontekstualisert analyse av bokstavelige mening mot en kontekst-sensitive av kontekstualiserte praksisfunderte meninger i forhold til svarsituasjoner og prosesser. Kapittelet er
organisert i to deler. Først en del som presenterer regulariteter i og mellom spørreskjemamaterialet og intervjumaterialet, men med lite fokus på kontekstualisering -meningsanalyse.
Dernest en del som presenterer eksempler på hva jeg mener med kontekstualisert meningsanalyse kan innebære i gitt den forståelsesramme jeg har anlagt og i forhold til avhandlingens
datamateriale.
8.1
En ’tynt’ kontekstualisert analyse av unges utsagn om klær
Blant de unge som ble intervjuet i denne undersøkelser var elever ved skolene Hallen (1),
Jernet (2) og Skogen (13) som altså også svarte på spørreskjemaundersøkelsen. For å presentere og plassere de ulike delene av datamaterialet i forhold til hverandre skal jeg kort strate
med å skissere noen hovedtrekk ved spørreskjema og intervjubeskrivelsene fra hvert av disse
skolemiljøene med hensyn til hvordan de unges beskrivelser av egne og andres klær i det enkelte miljø var like og forskjellige.
8.1.1 Spørreskjemabesvarelsene til elevene ved Hallen, Jernet og Skogen
Diagrammet under indikerer at 13-åringene fra Hallen, Jernet og Skogen svarer noe ulikt på
spørreskjemaspørsmålene om klær når det fremstilles som mønstre av svarversjoner for egne
og andres klær.
176
Versjoner av egne klær og klær i skolemiljøet på Hallen, Jernet og Skogen
60
50
40
30
20
10
0
1-Hallen Oslo ytre Øst (N=26)
2-Jernet Oslo ytre vest (N=45)
13-Skogen Hedmark rural (N=26)
Klær i skolemiljøet: "dyr ensforming", høy verdi, prosent,***
Klær i skolemiljøet: "tolerant mangfold", høy verdi, prosent,
Egne klær: "sosialt anerkjent", høy verdi, prosent,**
Egne klær: "individuelt annerledes", høy verdi, prosent
Egne klær: "funksjonelt" høy verdi, prosent,*
Egne klær: "familiært", høy verdi, prosent,***
At det er variasjon mellom hvordan elever ved disse skolene svarer om egne og andres klær
er på mange måter forventet. Skolene ble nettopp valgt ut fordi jeg antok at de kunne være litt
forskjellige som miljøer med hensyn til meninger og forbruk av klær. De lå i områder hvor
befolkningen var forskjellig sosio-økonomisk sammensatt og de var ulikt plassert langs en
by-land akse. Selv om skolene Hallen og Jernet begge befinner seg i ytre byområder i Oslo
ligger Hallen i en industridal i østre del av Oslo der hovedandelen av befolkningen karakteriseres ved å ha relativt sett lavere inntekt og utdanning enn befolkningen i området rundt Jernet som ligger i et forhenværende industriområde i vestre del av Oslo. I tillegg var Jernet en
større skole med en klasse mer på trinnet enn Hallen. Skogen skole ligger i et lite sted i rurale
Hedmark der skogbruk og endel småindustri dominerer næringsgrunnlaget og hvor det er en
times reise til nærmeste by. Langs disse aksene er det Jernet og Skogen som en kunne anta
var mest forskjellige som miljøer. Som figuren viser er det imidlertid elevene ved Hallen og
Skogen som synes å beskrive klesmiljøet ved sine skoler mest forskjellig i dette tilfellet.
Klesmiljøet ved Hallen i Oslo øst fremstilles som et ”dyrt ensformet klesmiljø” mens klesmiljøet ved Skogen fremstilles som et mer ”tolerant mangfold”. Samtidig er det de unge ved Jernet, skolen med det største ungdomsmiljøet på trinnet beliggende i det sosio-økonomisk mer
homogene og rike området i Oslo vest, som fremviser det største mangfoldet i sin diskursive
Fra aggregerte svarmønstre til enkeltsvars kontekstualiserte meninger
177
fremstilling av klemiljøet ved at elevene herfra fordeler seg jevnere over svarmønstrene som
de ulike versjonene beskriver enn ved de andre skolene. 78 Det er elevene ved de to Osloskolene, Hallen og Jernet, som avgir det svarmønster som synes mest konsistent hva angår sammenhengen mellom aggregerte svar om egne versus aggregerte svar om andres klær i skolemiljøet. I del II ble det vist til en statistisk sammenheng mellom høy verdi på dyrt ensformig
klesmiljø og vektlegging av egne klær som sosialt anerkjente eller individuelt annerledes
samt en sammenheng mellom høy verdi på tolerant mangfoldig klesmiljø og vektlegging av
funksjonelle klær, lav score på sosialt anerkjente klær. Slik kunne man forvente at der majoriteten av de unge beskrev klesmiljøet som ensformet dyrt ville mange også vektlegge det sosialt anerkjente, som de gjorde ved Hallen. Hvis vi her hadde å gjøre med rene beskrivelser
kunne man ha tenkt seg videre at et klesmiljø preget av et tolerant mangfold kunne være et
der mange mente det var viktig å ha individuelt annerledes klær, som ved Jernet. Samtidig
passer ingen av disse logikkene på svarmønstrene fra elevene ved Skogen skole, de ser mer
motsetningsfulle ut. Hvordan forstå at over 50 prosent av elevene ved Skogen karakteriserer
klesmiljøet blant andre på skolen som et tolerant mangfold samtidig som omkring 50 prosent
av dem svarer at de selv foretrekker ”sosialt anerkjente klær”? Det aktualiserer spørsmål om
hva det er disse svarmønstrene beskriver, om de har mening i forhold til det samme. i hvorvidt disse svarmønstrene beskriver mønstervariasjoner i klesmiljøet ved den enkelte skole
og/eller individuelle forskjeller i oppfatningen av forholdene der mellom de som svarte
og/eller at svarene var mer usystematiske variasjoner knyttet til spesifikke forhold i svarkontekstene. Hvordan kan disse mønstrene i de unges svar forstås? Hva betyr svarene? Jeg skal
undersøke dette litt videre ved å se på andre beskrivelser som de unge fra disse miljøene gir
om egne og andres jevnaldrenes klær; hva de skriver i de åpne spørsmålene i spørreskjemaet
og hva de som ble intervjuet sa om egne og andres klær.
8.1.2 Intervjusvarene til unge fra Hallen, Jernet og Skogen
En oversikt over de 24 unge som ble intervjuet ved disse tre skolene og hvordan de er fordelt
over ’stedene’: Jernet Hallen og Skogen, og ’kjønn’ og andelen de utgjør av de unge som
svarte på spørreundersøkelsen ved skolen de gikk på er fremstilt under. 79
78
Lav N og at særlig det var få som elever ved Hallen og Skogen kan ha bidratt til at denne oversikten fremviser de største forskjellene i svarmønstre nettopp for disse miljøene. Elevmassen som svarte på spørsmålene var litt ulikt sammensatt ved disse
skolene hva angår kjønn og oppgitt interesse for klær, to identitetskategorier som samvarierte med flere av disse svarmønstrene.
Det var mer enn dobbelt så mange jenter som gutter svarte ved Hallen mens antallet jenter og gutter var mer likt ved Jernet og
Skogen. Videre var andelen som oppga interesse for klær størst ved Hallen (5/6) og minst ved Skogen (3/4).
79
Den viser også utvalget av de 19 unge fra skolene Aker og City som var en del av forundersøkelsen. Selv om disses utsagn og
skolemiljøer ikke vil presenteres i denne delen er de med her fordi de er del av den logikk som formet intervjuene fra Hallen,
Jernet og Skogen, og fordi utdrag fra disse intervjuene brukes i senere kapitler.
178
Oversikt: Intervjuutvalg
Oslo-Indre
Aker (øst)
Amalie
Jenter
Amanda
Anna
Angelica
City (vest)
Camilla
Cathinka
Connie
Charlotte
Cecilia
Oslo –Ytre
Hallen (øst)
Jernet (vest)
Hanne
Harriet
Hedda
Jenny
Jeanette
Jorunn
Heidi
Josefine
Herman
Henrik
Håvard
Jostein
Celine
Hedmark
Skogen (rural)
Signe
Sissel
Sofie
Sonja
Sunniva
5
24
Susann
Gutter
Albert
Albin
Alf
Arthur
Arne
Antall inter9
vjuede
Antall ved
skolen som
svarte på
spørreskjemaet
Antall klasser
ved skolen på
8.klassetrinnet
Carl
Casper
Charles
Christopher
Joakim
Håkon
Simon
Sivert
Stefan
19
Stig
10
8
6
10
-
25
45
13
2
3
2
43
Som oversikten viser ble litt flere jenter enn gutter intervjuet. Som jeg skal komme tilbake til
var utvalget satt sammen på grunnlag av informasjon fra de unges foreldre om hvor interessert de var i klær slik at det skulle være en relativt lik andel av unge som var interesserte og
uinteresserte i klær med i utvalget. Intervjuene ble som regel gjennomført med to og to unge
sammen, alltid av samme kjønn. 80
De unge fra Hallen: samsvar i ulike svarmønstre om klær
Det ble sagt at flere enn halvparten av de unge fra Hallen, som altså ligger i Oslo ytre øst, i
spørreskjemaundersøkelsen gir svar som bokstavlig peker i retning av at klesmiljøet ved skolen er preget av ”dyr ensforming”. Når det gjelder sine egne klær er svarene fra den største
andelen av 13-åringene ved Hallen i tråd med versjonen ”sosialt anerkjent”. Det mest oppsiktsvekkende med svarmønsteret fra de unge ved Hallen er kanskje at bare omkring 10 prosent av elevene på trinnet beskrev det i retning av et tolerant mangfold. Slik sett fremstår det
elevene ved Hallen svarer relativt konsistent i retning av at miljøet der er litt homogent og
dyrt miljø. Liknende beskrivelser av dette miljøet kan gjenfinnes i de skriftlige besvarelsene
unge fra Hallen ga i spørreskjemaet om klesstil hvor soss var den mest nevnte betegnelsen på
80
For at leseren lettere skal holde oversikt over disse intervjuede 13-åringene, deres relasjoner og de skolekontekster de tilhører,
er personene gitt pseudonavn med samme forbokstav som skolen de går ved/hører til, og i alfabetisk rekkefølge i den orden jeg
fikk kontakt med dem. For at leseren, i tillegg, skal kunne se hvilke personer som er intervjuet sammen, er første og annen bokstav i personens kodenavn satt like for venner som er intervjuet sammen. Den av vennene som er min første kontakt, kommer før
vennen i alfabetisk rekkefølge. Venner som nevnes av disse, men som ikke er intervjuet, gis navn som begynner på bokstaven
etter de som nevnte dem, i alfabetet, slik at vi lett kan sortere informantene og de som nevnes etter skole. Dette systemet skal
gjøre det mulig å lese relativt enkelt at alle personer med navn som begynner på H, går på Hallen skole mens alle med fornavn
på S gikk på Skogen skole. Dette gjør det også mulig å oppfatte raskt at Hedda og Heidi er intervjuet sammen (og er elever ved
Hallen skole), mens Jeanette og Jorunn ikke ble intervjuet sammen (men er begge elever ved Jernet skole).
179
egne og andres klær. Samtidig nevnes også stiler som sporty, skater, freak, vanlig/normal,
hip-hop, army, nerd, gangster, klassisk av noen. Noen svar beskriver en sameksistens av flere
stiler på skolen: ” klassisk, soss, sporty, snobbete, hip-hop, vanlig”, ”mye forskjellig”,
”mange stiler” mens andre svar gir inntrykk av et mer homogent miljø hvor hoveddistinksjonen gjøres i forhold til de mer og mindre merke og moteinteresserte: ”soss og normal”, ” soss,
nørd”, ”soss med bare merker og noen som går i hva dem vil”.
Beskrivelser av Hallen som et sossete miljø ble også gjort av de unge i intervjusamtalene.1
Herman og Henrik sier blant annet dette om sin egen klesstil og miljøet omkring dem:
0176
Henrik: Åssen klær vi liker?
I: Ja, for eksempel--- (…)
Henrik: Merkeklær--I: Ja, for eksempel hva slags merker eller--Herman: Vi ser litt sossete. Hallen er litt sånn sossete. Det har blitt litt soss.
I: Er det noen andre enn dere som ikke er sossete?
Herman: Ja.
Henrik: Haugen og Hellingen og sånn.
I: Hvordan vil dere karakterisere de stedene?
Herman: Gangstere--- litt mere sånn.
Henrik: Kjempe svære sagge-bukser og svære hettegensere og sånn. Men det jo mange som går på Hallen da som
har det, men det er ikke så mye.
I følge disse guttene er det ikke alle som er sossete på Hallen og det finnes andre stiler enn
soss der, samtidig fremstiller de Hallen som mer sossete i sammenlikning med nære steder
som Haugen og Hellingen men ikke så sossete som Bærum. I intervjuet med Hedda og Heidi,
gir jentene en bekreftelse av at det kan stemme at Hallen er sossete (og også i denne beskrivelsen er sammenlikningen soss-ordentlig kledd versus sagge kjempemye og med referanse
til Haugen).
1400
Heidi: Nå vet ikke jeg hvem som er veldig populære på skolen din da (til Hedda), men jeg har en liten anelse--eller jeg vet om noen som er veldig populære. Men--- asså de kler seg litt sånn sossete lissom og, med kragen opp
og sånn bånd rundt huet, og håret uttafor og---. Lissom veldig sånn ordentlig kledd. Ikke sånn sagge veldig mye
og--- de har lissom buksa på seg.(ler)
I: De har buksa på seg--- det er noen gutter som holder på å miste buksa?
Heidi: (ler) Ja eller det er ingen som sagger sånn kjempemye--Hedda: Ikke her, men på Haugen.
Disse fire beskrev det sossete som statusgivende, poulært og at skolemiljøet deres var litt sossete ’for østkant å være’, i opposisjon til Haugen og Hellingen som er mer ’gangsteraktig’ og
Bærum som mer ’sossete’. Håkon derimot snakker mye om merker men legger vekt på at
mye er akseptert i miljøet, at det å ha merker ikke er nødvendig for å bli kul og at de fleste
har litt merkeklær men også kan gå uten i klassen hans.
0585
180
Håvard: Det eneste som har å si noe med merker, det er hvis det er stort--- da kan det ha noe å si--- For det at da.
Det er ikke noe på skolen min--- og det er egentlig ikke noe merkepress. I all fall mye, mye mindre enn jeg trodde
det var. Så det er ingen som går rundt og ser på klærne og ser etter merket før de sier om det er kul genser.
Hanne og Harriet fortalte også at mange i miljøet var opptatt av moter og merker men
understreket at det spesielt gjaldt de som gikk i andre klasser enn dem selv.
1643
Harriet: Det e'kke sånn--- det er liksom sånn halvparten av klassen egentlig som er sånn ganske hypp på et
liksom. Så er det A-klassen veldig da. Hele.
I: Det er ikke den klassen du går i?
Harriet:
Nei.
Klesmiljøet ved Hallen kan utfra dette sies å bli litt ulikt beskrevet av de 8 unge som ble
intervjuet herfra. Her er både beskrivelser av en dyr ensforming i miljøet fra Heidi, Hedda,
Herman og Henrik og av at det er et mer tolerant mangfold fra Håvard og delvis Hanne og
Harriet.
Som del II viste stod versjonen ”dyr ensforming” som beskrivelse av klær i skolemiljøet og
versjonen ”sosialt anerkjent” som beskrivelse av egne klær i en viss sammenheng i tillegg til
at begge var forbundet med det å oppgi seg selv som interessert i klær. Spørreskjemamønstrene for Hallen viser nettopp en slik sammenheng. Denne koplingen kommer også til syne i
intervjuene med de unge fra Hallen. 3(4) av de 8 unge jeg intervjuet fra Hallen beskrev seg
selv som interessert i klær og som soss og som noen som likte merkeklær og det sosialt anerkjente. Disse var: Herman og Henrik og Hedda (og Heidi som kom fra et annet miljø). De
andre 4 av 8 intervjuede ved Hallen; Hanne og Harriet og Håvard og Håkon, beskrev seg i
mindre bokstavlig grad som interessert i klær under intervjuet. De svarte også noe annerledes
om egne og andres klær. De hadde for eksempel det til felles at de sa at de la vekt på det
behagelige, at de likte å gå i joggebukser og myke klær og at de bokstavelig beskrev merker
som ikke så viktig, dvs de vektla mer funksjonelle aspekter ved klærne. Og ingen av dem
brukte begrepet soss om seg selv og i liten grad om andre i miljøet i intervjuet. Hvordan
klesmiljøet beskrives ser dermed også i intervjuene ved Hallen til å følge et mønster for
hvordan de unge selv posisjonerer seg i forhold til interesse for klær og statusgivende merker.
Det er altså særlig Herman, Henrik, Hedda og Heidi, som sier at de liker merker og er
interessert i klær, som også beskriver Hallen som et nokså dyrt ensformig miljø mens Harriet,
Hanne og Håvard som toner ned sin egen interesse for klær og merker beskriver det som mer
tolerant og mangfoldig.
181
Hva unge fra Jernet svarer om klær
Ved Jernet skole, som ligger i den ytre vestlige del av Oslo, ga den høyeste andelen av 13åringene svar som bokstavlig pekte i retning av at klær i eget skolemiljø var preget av et ”tolerant mangfold”. I henhold til gjennomgangen over gjør dette svarene til de unge fra Jernet
annerledes enn hva som ellers var typisk og slo ut for svarene fra elevene ved skolene i Oslo,de likner mer på svar typisk for elevene i Hedmark. Samtidig er forskjellen i Jernet elevenes
oppslutning mellom ”tolerant mangfold” og versjonen ”dyr ensforming” ikke så stor. Selv om
det er versjonen individuelt annerledes som i størst grad beskriver de svarene som den største
andelen av 13-åringene herfra ga om egne klær er det relativt lik oppslutning om de fire ulike
versjonene av egne klær blant de unge ved Jernet. Ingen bestemt ”versjon” dominerer mye
mer enn andre. Det gir et inntrykk av at det er rom for et ’mangfold’ ved Jernet, i hvert fall i
diskursiv forstand.
De skriftlige setningene om stil som de unge ved denne skolen ga i spørreskjemaet gir imidlertid et litt annet bilde. Som gjaldt for Hallen bruker også flest elever fra Jernet betegnelsen
”soss”. Også skater og sporty nevnes av mange i tillegg til klassisk, vanlig normalt. Når svarene vurderes som helhet gir det faktisk et inntrykk av at variasjonen er litt mindre her sammenliknet med Hallen. Freak nevnes spesifikt som noe de ikke har på skolen. Ellers understreker noen i sine svar det vanlige som noe som ikke er så dyrt. for eksempel: ” vanlige
klesstiler. I de høyere klassene er det kanskje mer viktig med dyre klær, men folk her tenker
litt på hva de går med”. Flere svar understreker kjønnede forskjeller: ”for jentene: trange bukser fra Bik Bok + merkeklær. For guttene: Dockers og Levisbukser”, ”Vanlig moderne, guttene har egen stil, jentene holder seg gjerne til moten”.
Til forskjell for de unge som ble intervjuet på Hallen er det relativt små forskjeller i hvordan
de 6 unge fra Jernet konstruerer det lokale klesmiljøet og det de sier står derfor i en viss kontrast til mønsteret som de og deres samklassinger avgir i spørreskjemaundersøkelsen. For det
første synes alle de intervjuede å beskrive skolemiljøet mer i retning av sossete og ensformet
enn mangfoldig og tolerant.
1501
I: Men det er ikke så veldig sossete miljø på Jordet?
Jenny: Det er ganske sossete. Syns jeg hvertfall.
Jeanette: Mmm.
I: Hva legger dere i at det er sossete?
Jenny: Jeg vet ikke, jeg. Hvis alle bare har fine klær og liksom veldig dyre klær og går og skryter av det.
Jeanette: Ja.
I beskrivelsene av merker gjør de unge fra Jernet litt flere nyanser; eksempelvis skiller noen
mellom det å bruke merkeklær og være megasoss, andre fremhever at ikke alle har like
182
mange merkeklær, og at eksempelvis mange gutter ikke har det, og det fremheves både at, og
ikke at, det snakkes nedsettende om de som ikke har merkeklær.
0464
Jeanette: Ja, for at jeg tror ikke at vår klasse er så innmari opptatt av klær. Jeg tror nok at--Jenny: B-klassen--Jeanette: Ja, B-klassen og--- C-klassen er litt sånn opptatt av klær.
I: De er mer opptatt av klær enn hva de i deres klasse er?
Jenny: Ja, vår klasse er litt roligere.
I: Men er det sånn at--- er det mye prat om klær blant dere ungdommene på skolen liksom? Er det sånn man prater
om hverandres klær sånn tisker og hvisker om det og sånne ting?
Jenny: Nei.
I disse intervjuedes beskrivelser synes beskrivelsene av miljøet å ha preg av fortelling om dyr
ensforming. Understrekingen av at mange i miljøet legger vekt på merker og det statusgivende gjøres relativt gjennomgående av både Jorunn og Josefine, som beskriver seg selv som
mer interessert i klær enn de fleste, og Jenny og Jeanette og Jostein og Joakim som beskriver
seg som mindre interessert. På den annen side understreker også flere av dem at mye er akseptert, at ikke alle er så opptatt av klær, altså noe i retning av at der også er et mer tolerant
mangfold. Også i disse beskrivelsene synes det imidlertid å gjelde at miljøet, hvertfall det
nære i klassen, beskrives som mer tolerant enn hva som gjelder for andre klasser eller
klesmiljøet på skolen forøvrig.
Hva unge fra Skogen svarer om klær
Ved Skogen, skolen som ligger i det rurale Hedmark, er det også versjonen ”tolerant mangfold” som i størst grad beskriver svarene som 13-åringene herfra ga om klær i eget skolemiljø. Det konstruerer Skogen frem som ’typisk’ hva angår det generelle svarbildet fra de unge i
Hedmark. Samtidig beskriver dette svarmønsteret relativt sett en liten andel av svarene som
13-åringene herfra ga. I svarene om egne klær samles den største andelen fra Skogen om versjonen sosialt anerkjent, som var ’typisk’ for de unge i indre Oslo. I tillegg synes en høyere
andel av de unge ved Skogen å gi svar i retning av versjonen funksjonelle klær enn i retning
av individuelt annerledes klær.
Også dette svarmønsteret synes å samsvare relativt godt med hva mange unge fra Skogen
skrev om sin egen stil i spørreskjemaet. Her ga de mange referanser til et mangfold: ”litt av
hvert omtrent det mest som finnes”, ”alt mulig”, ”det meste”, ”alle stiler”. Flere refererer til
sporty stil enn til soss. Skatestil, hiphop, merkeklær, moteklær nevnes også. Opposisjoner
som ”frek og motefølgere”, ”frek, soss, skater, hippier”, ”de vanlige m-sixty bukser mye
183
gammaldags” tegner et bilde av et miljø som kan være delt mellom de som kler seg i tråd
med tidens statusgivende plagg og de som ikke gjør det. 81
I utsagnene til de 10 som ble intervjuet fra Skogen er det både beskrivelser av et klesmessig
mangfold og enfold i miljøet. Noen konstruerer klesmiljøet i klassen som variert, mangfoldig
og aksepterende.
0496
I: Men tror du de andre ungdommene på skolen, driver de og snakker masse om merker og moter og folk har på
seg og sånn?
Simon: Nei.
I: Er det mye prat om det?
Sivert: Nei, ikke de jeg går med i all fall, ikke i klassa mi. Dem er ikke opptatt tå hassen kleer du går med og slik-- det er lissom ikke slik at du må ha det og slik.
Andre betoner betydningen av å ha sosialt anerkjente klær og at det selv om det er mange
ulike stiler i klassen ikke er umulig å ha noe annet enn andre har men heller ikke utbredt å ha
noe veldig annerledes. Beskrivelser av joggebukser og ‘fritidstøy’ som ’ut’ og noe man ikke
går med på skolen, og sportsmerker og ’jentemerker for jenter’ som ‘in’ synes å gjøres relativt samstemt av 13-åringene ved Skogen.
0156
I: Kan dere si noe om hvordan.. de som går på skolen deres da, hvordan de er, holdt på å si klesmessig, hva de
fleste går i?
Signe: Det er veldig masse merkeklær da, Miss Sixty og sånn.
1109
I: Er det noe sånn prat om dårlige og bra merker i miljøet dere?
Sivert: Nei, men det er jo liksom--- det er det derre Umbro og Adidas--- det er liksom det.
I: Er det bra?
Sivert: Ja det er lissom… Det går de fleste i. Men det--I: Så de går i sportstøy på skolen--- mange?
Sivert: Ja, mange gjør det.
Simon: Det er Umbro-sko og slik. Men slik som joggebukser og slik, det er litt meire ut--- liksom.
Det er altså beskrivelser både av det tolerante mangfold i miljøet og en vekt på det sosialt
anerkjente som typisk for klesmiljøet ved Skogen uten at det er noen klare mønstre i hva den
ene eller andre beskrivelsen kan knyttes sammen med.
Denne enkle gjennomgangen av svar fra de unge ved disse skolene illustrerer at det ikke
vanskelig å finne intervjuutsagn som matcher det mønsteret som spørreskjemasvarene avtegner som ’typisk’ for svar fra hvert av skolemiljøene som et bilde av forskjeller og likheter
81
Noen eksempler på diversiteten i svar fra Skogen er: Villmark, Svart, Klassisk/sporty, Hip/hop- skate, rosa, Merker vs brukt,
Merker, Trendy/mote hm/vm only vs gml, pen, lindex, vide bukser, Skate vs fint (dress, kjole)/ brukt) ,soss vs punk ,Sporty vs
trange miss sixtybukser, gammel, pen, rosa,punk ,Army vs pen Soss- farge/mønster, Normalt vs brukt/arvet, Normal/vanlig/passe (lois, only) vs miss sixty, klassisk, feminin, Passé vs feminine/pen (kjole), Bra vs brukt
Kjedelig/kul- jogge/slafs, Gammeldags (diesel gml skjorte), mote.
184
mellom dem. Det er sammenfall i hvordan de unge beskriver seg selv og miljøet sitt innen
hvert miljø, og forskjeller mellom dem. At beskrivelsene fra unge på hvert sted har visse fellestrekk kan sees som et utslag av den situasjonelle konteksten disse beskrivelsene er gjort
fra: at det klesmiljøet beskrivelsene er gjort fra og som de beskriver faktisk er forskjellige i
Hallen, Jernet og Skogen, og at det er denne forskjelligheten i de unges kontekst som produserer forskjellene i deres beskrivelser av denne konteksten. Som nevnt har tidligere studier
identifisert urbane - rurale forskjeller i ungdoms kleskoder (Delaporte 1980; Heggen 1996;
Jørgensen 1994), og antydet at konformitet i symbolbruk kan være høyere på mindre steder
enn i storbyer, blant annet fordi småstedenes nettverksstruktur, kommunikasjonskultur og
begrensede tilgang til vareutvalg gir færre muligheter til og større risiko ved distinksjon enn i
storbyen (Coleman 1961; Granovetter 1974; Heggen 1996; Hegna 1996). Samtidig vil alltid
’steder’ variere, de er mange steder og situasjoner på ulike tider. Det følger også av den analysen som er gjort så langt at eventuelle forskjeller mellom de unges svarmønstre om klær i
by og land ikke kan forstås bare som utslag av hva som er tilgjengelig og ikke et gitt lokalmiljø unge bor i. Hva de svarer må forstås mer kontekstspesifikt enn dette. For eksempel har
jeg også pekt på at miljøene beskrives litt forskjellig av forskjellige personer. Klesmiljøet ved
disse tre skolemiljøene er trolig faktisk litt forskjellige, og naturlig nok er personene som beskriver dem også forskjellige. Selv om jeg har vært på disse skolene og møtt flere av 13åringene som gikk der er mine observasjonsdata for mangelfulle til å kunne bestemme hvordan disse miljøene og enkeltpersonene er i forhold til hverandre. Det er heller ikke poenget.
Min vurdering av disse miljøene er ikke hva denne avhandlingen skal si noe om. Dataene jeg
har tilgjengelig, og som denne avhandlingen har som mål å gi mening til, er som i mange
forskningsarbeider primært av en diskursiv art. Slike data kan ikke behandes som rene beskrivelser. Poenget jeg forsøker å få frem er snarere at datene slik de er presentert over enten
er for tynne eller presentert for tynt til å bestemme meningen som er knyttet til disse utsagnene. Det viktige med gjennomgangen over er at den viser at ulike unge kan beskrive det samme miljøet ulikt. Det ser videre ut til å være en sammenheng i hvordan de beskriver egne og
andres klær som er i tråd med, men mer spesifikk enn, den sammenheng om dette som ble
beskrevet i spørreskjemagjennomgangen i del II: de som sier de er interessert i klær beskriver
miljøet annerledes enn de som oppgir å være mindre egasjert i de statusgivende og populære
egenskaper som klær kan ha. Samtidig er ikke dette mønsteret entydig. De små variasjonene
jeg har pekt på problematiserer det å lese disse utsagnene som nøytrale beskrivelser av hvordan disse miljøene er og hvordan deres egne klær er og det peker mot at det viktige i å anerkjenne at de unge utfører diskursive handlinger som har en mening utover det de beskriver.
Om mønstrene av likhet og forskjell i beskrivelsene kan knyttes til de unges forskjellige mer
stabile holdninger/opplevelser eller om det har årsak i at uttalelsene er gjort i ulike kontekster
er imidlertid vanskelig å avgjøre siden beskrivelsen av spørreskjemamaterialet og intervjuma-
185
terialet, på tross av at aspekter ved utsagnenes situasjonelle kontekster er spesifisert til beskrivelser av de spesifikke skolen de unge svarte fra, foreløpig er gjort for tynt til å kunne
fange kontekstualiserte meninger omkring disse unges utsagn om klær. I neste underkapittel
skal jeg ved å løfte frem diversitet i utsagn og inkonsistenser i enkeltpersoners beskrivelser se
nærmere på hvordan utsagnenes kontekstualiserte meninger kan løftes mer frem og hvordan
de unges utsagn kan studeres som handlinger som tjener funksjoner som konstruerer frem den
som snakker på bestemte måter i bestemte situasjoner.
8.2
Klær og meningsdanning i ulike språkspill – et anslag
Som allerede nevnt kan jeg ikke vite noe om hvilke meninger som frembrakte mønstrene i
spørreskjemaundersøkelsen, jeg er henvist til å anta. Derimot kan jeg undersøke de praksiser
som utsagns meninger er del av ved å se nærmere på de unges utsagn i intervjuene. Som et
anslag og illustrering av en mer kontekstualisert meningsanalyse av de unges utsagn om klær
skal jeg i det videre nettopp se nærmere på svarene til noen av de unge i intervjuundersøkelsen, gi eksempel på hvem av dem som ga henholdsvis konsistente og variable svar om et
tema i ulike kontekster og begynne en søken etter hvordani søken etter å forstå hva som genererte det ene eller andre svar mønstrene.
Det er klart at spørsmålet, spesielt om egne klær i spørreskjemaet er svært vidt og uspesifisert
i forhold til de realiteter som unges bruk av klær inngår i, de mange relasjoner og sammenheng unge bruker klær i på skolen og i fritiden, og de ulike reguleringer som deres anskaffelser er del av fordi de ikke har egne penger men er avhengig av foreldre. Når de ønsker seg
nye klær så kan det være til en rekke anledninger eller sammenhenger hvor ulike ting kan
være av betydning avhengig av hvilken anledning det er snakk om. De unge som har svart
forskjellig kan ha gjort det fordi det har tenkt på ulike situasjoner. I intervjuene er det flere
som tematiserer nettopp dette, at opplevelsen av klær er kontekstspesifikk .
8.2.1 Diversitet i identifisering med og begrunnelser for måter å kle seg på
Det de unge sier om sine egne klær, eller andres klær for så vidt, og ulike anledninger peker
mot på den ene siden noen felles oppfatninger om hva man kan ha på seg hvor men også mot
en relativt stor diversitet i hvordan enkelte oppfatter/ sier at de forholder seg til det. Mange
beskriver at noen klær hører til mer i noen sammenhenger enn andre, og at ulike egenskaper
ved klær er viktige ved forskjellige anledninger og relasjoner. Eksempelvis at de kan ha på
seg gamle utdaterte klær på hytta, mer behagelige klær hjemme som joggebukse eller at
sportsdresser og joggebukser hører til i sportsrelaterte aktiviteter men ikke på skolen eller ute
blant venner. Som Signe formulerer det: ”du må kunne skille mellom klær du kan bruke
186
hjemme og hva du kan bruke på skolen.” I intervjuene nevner de unge en rekke eksempler
på andre unge som bryter med slike regler som noe negativt. Og de nevner også eksempler på
at foreldre reagerer på måter de kler seg på. For eksempel:
Sissel:
I:
Sissel:
I:
Sissel:
I:
Sissel:
Mamma liker ikke at jeg går med sånne korte gensere, for det blir så kaldt på magen.
Hun vil ikke at du skal vise magen din?
Nei.
Eller hun vil ikke at de skal være så korte?
Nei.
Tror du det er fordi at hun er redd for at du bli kald, eller tror du det er det at hun ikke vil at du skal vise
magen?
For at det kan bli kaldt. Så mamma er veldig gammeldags--- jeg har noen sånne bukser som--- før så var
dem helt blå, men jeg har tegna en del på dem. Og da tenker mamma: Tenk hva lærerne tror om deg nå
og---
Måten de unge beskriver sine egne klær, særpreg ved dem, eksempelvis når de beskriver sin
egen stil, gir inntrykk av en stor diversitet i hvordan de forholder seg til klær og måter å kle
seg på. En ting er at noen beskriver seg som henholdsvis sossere, skatere, berter, vanlige,
sporty osv. Men noen snakker også mer om at de har en stil mens andre mer legger vekt på at
de tilpasser klesmåten sin til ulike situasjoner de er i.
Identifisering med samme klesstil, måte å kle seg på, i de fleste situasjoner
Hanne, som jeg skal komme mer tilbake til senere, bryter ikke nødvendigvis med den normen
som Signe formulerer selv om hun sier at hun stort sett går med det samme om hun er på skolen, stallen eller hjemme. Det er klær som i følge henne selv er ”godt å ha på seg”, gjerne
joggebukser og ikke noe som er dyrt, av et bestemt merke eller stramt. Unntaket er fester for
da må hun gå i kjole eller pynte seg. Ellers går hun i det samme. Men hun går ikke i hva som
helst på skolen. Klesstilen til Hanne, er i følge henne selv likevel ikke som de andre jentenes
på skolen. Hun beskriver de andre som noen som er mer opptatt av mote og dyre merker og
som noen sier at Hennes og Mauritz klær (som hun selv går i) er helt forferdelig. Hannes
fremstilling av dette er at ”Vi skiller oss ikke sånn kjempemye ut” men ”Hvis vi hadde hatt
på oss masse sminke og dyre klær så hadde det sikkert vært flere som ville vært sammen med
oss”. Hannes beskrivelse av klær er at det ikke betyr noe særlig begrunnes med at hun har
venner som ikke går etter hvordan klærne er og at hun har andre interesser, vil gjøre noe annet.
Casper, som ble intervjuet i forprosjsektet, har en fortelling som kan sammenliknes med
Hannes ved det at han fremhever at han holder på sin måte å kle seg på, skatestil med store
bukser og ganske mye sagging, uansett hvor han er og selv om moten nå i følge han er å dra
buksa litt mer opp: ”Sånn er det med meg også. Jeg kommer aldri til å slutte å sægge før jeg
slutter å skate. Nei. Eller kanskje når jeg blir tretti år lissom, da er det ikke sikkert at jeg gidder å sægge så mye.” Samtidig er Caspers fortelling svært forskjellig fra Hannes ved at han
187
fremhever at denne klesstilen er relativt anerkjent i jevnaldermiljøet, det er bare foreldre og
bestemødre og slikt som ikke forstår hva det dreier seg om:, som kan si: ”Hvordan greier du å
holde buksa opp sånn, det ser ut som om du har bærsja på deg. Nå mister du buksa snart."
Hele tida nesten hver dag” (…) De tror at vi mister buksa. De vet ikke så særlig mye om mote
og sånn, så de tror at vi holder på å miste buksa. "Ja nå mister du buksa gutt. Dra den opp nå
(gjør til stemmen)". I følge Casper er klær og klesstil viktig fordi det forteller om ”hva du
driver med og hvordan du er”. Herman og Henriks beskrivelser av sine måter å kle seg på,
som jeg skal se nærmere på under, kan også forstås i forhold til et slikt credo men valgene de
beskriver at de gjør i forhold til dette og begrunnelsene som ledsager dem er mye mer tilpasset ulike situasjoner enn beskrivelsene til Hedda og Casper.
Identifisering med ulike stiler i ulike situasjoner
Henrik og Herman omtaler seg selv som sossete, og oppgir dette både i spørreskjema og intervju. I intervjuet beskriver de imidlertid også at de tilpasser klesstilen sin langs et kontinuum fra vanlig til soss avhengig av ulike anledninger og relasjoner innen jevnaldergruppen.
Henrik sier det på denne måten: ”vi gjør det (endrer klesstil) etter hvor vi er på en måte eller
hva vi gjør”. Han og Herman fremhever dette som sentralt ved deres måte å forholde seg til
klær på med henvisning til flere ulike tenkte og erfarte situasjoner. De sier for eksempel at
det er viktigst for dem å ha merkeklær og at de er mest sossete på fester eventuelt på skolen
med mennesker de kjenner veldig godt. På et utested/disco de gjerne går pleier de ikke å gå så
kjempesossete: ”da har vi helt vanlige klær”. Begrunnelsen er at der kommer det så mange
mennesker fra forskjellige steder så da passer det vanlige bedre enn det sossete: ”vi går litt
mer som dem da”. Tilsvarende forteller de om at de varierer klesstilen sin med hva som passer seg i forhold til de klærne jenta de liker er opptatt av, liker hun sossete tøy - kler de seg
sossete, liker hun det ikke -kler de seg mer vanlig. De understreker det samme i forhold til
aktivitetene de driver med: ” når vi står på snowboard og sånn, så går vi med klær som de
fleste som går i snowboard går med”. Henrik og Herman understreker med dette at de endrer
litt på hvordan de kler seg avhengig av hvilke mennesker det er de skal være sammen med, de kommunikative kontekster deres klespraksiser er en del av.
Tematisering av de ulike språkspill klær kan inngå i
Det de unge i disse eksemplene gjør er å tematisere de ulike språkspill klær kan inngå i, og de
tematiserer ulike språkspill de forholder seg til i sitt forhold til klær. Med jevnaldrende, venner,på skolen, ute, hjemme, med foreldre, familie osv. Alle forholder de seg til mange språkspill om klær men i beskrivelsene sine sier de at de forholder seg til dem på ulike måter. For-
188
tellingene til Hanne, Casper, Herman og Henrik tematiserer to ulike modeller for hvordan
relasjonen mellom subjekter og objekter er; henholdsvis det konteksuavhengige subjektobjektforhold og det kontekstavhengige subjekt-objektforhold. Disse finner begge gjenklang i
ulike teoretiske modeller på flere felt innen samfunnsvitenskapen (for en diskusjon av forskjellen som eksempelvis kan knyttes til resepsjonsteori versus domestiseringsteori se HelleValle eller Walkerdine 2007). I Hedda og Caspers beskrivelser er vekten lagt på at de er subjekter som forholder seg til klær som objekter relativt uavhengig av hvordan det vil bli forstått i de forskjellige sosiale sammenheng de er i. Herman og Henrik derimot vektlegger at de
tilpasser seg til det at forholdet mellom klær og person ikke bare handler om et subjekt som
forholder seg til objekter men ogsåe foregår i ulike sosiale sammenhenger hvor relasjoner er
viktige.
Disse beskrivelsene av klær henter mening fra ulike språkspill. Ulike språkspill som klær,
hendelser med klær, blir tolket i lys av språkspill som er formet av kommunikative fellesskap
som er påvirket, men ikke bestemt, av stedene de foregår. Innenfor ett og samme jevnaldermiljø oppstår ulike språkspill om klær avhengig av hvem som tar del i dem og hvor og når de
utspilles. Dette innebærer at en egenskap ved klær, utsagnene, ordene de bruker i beskrivelsen nettopp kan forstås eller gis ha ulik betydning ved ulike anledninger avhengig av hvem
som er tilstede, hva som er tema o.s.v. (og jeg skal se nærmere på dette i neste kapittel). Siden situasjonene de unge er i former meninger og opplevelser omkring hva som er viktig vil
det være naturlig å forvente at det de unge svarer i spørreskjemaet ikke nødvendigvis er det
som de vil svare på liknende spørsmål i andre sammenhenger. I avsnittene under skal jeg kort
gi noen eksempler som viser nettopp dette,- at det var inkonsistenser og uregelmessigheter i
hva enkelte unge svarte, identifiserte som sentrale aspekter ved egne klær, i ulike deler av
spørreskjemaet og på ulike steder i intervjuet.
8.3 Inkonsistenser i enkeltpersoners identifisering i ulike deler av
materialet
Ovenfor ble det vist eksempler på at ulike unge konstruerte betydningen av det sosiale i sitt
forhold til klær ulikt. Denne diversiteten opptrer også i enkeltpersoners fremstillinger i forhold til en rekke temaer og også innenfor enkeltpersoners beskrivelser slik at det deres beskrivelser fikk inkonsistente trekk når deres svar innen spørreskjemaet og intervjuet ble lest
sammen som en helhet.
189
8.3.1 Fra spørreskjema til intervju – inkosistenser i enkeltpersoners beskrivelse
Jostein er et eksempel. I spørreskjemaundersøkelsen svarer han at det er uviktig at klærne
hans er av dyre merker eller er like de hans venner eller jevnaldrende liker. I intervjuet kommer han imidlertid med uttalelser som peker i retning av at han gjerne går i Levisbukser og at
det har noe å gjøre med hva de andre på skolen går med: ”Det er sånn alle har begynt med
sånn. Alle i klassene over oss de gikk sånn, og så når vi kom på dems klassetrinn, så begynte
vi sånn. Det gikk liksom litt sånn automatisk. Man brukte opp de klærne, og så når man fikk
nye, så fikk man liksom Levis og sånn. Så brukte man opp de gamle buksene sine, og så--forsvant dem.”
Videre kan Håvard være et annet eksempel. I spørreskjemaundersøkelsen var Håvard en av
dem som svarte at klær av dyre merker var viktig for han. I intervjusamtalen uttrykker han
imidlertid følgende: ” hvis jeg skal gå i en butikk for å kjøpe klær, så ser jeg ikke på merket,
jeg ser på hva jeg syns er kult”. Disse to utsagnene synes å stå i motsetning til hverandre. På
andre spørsmål svarer imdlertid Håvard likt både spørreskjemaundersøkelsen og intervjuundersøkelsen, - eksempelvis når det gjelder egen stil: at den var sporty og med mange joggedresser og at han ikke likte fargerike klær.
Et tredje eksempel er Sunniva. I spørreskjemaundersøkelser svarer hun at det er uviktig at
klær er som vennene hennes liker men i intervjuet uttrykker Sunniva, litt i motsetning til dette
at: ” det er sånn at de som har like klær eller ha samme stil, dom blir jo venner, for dom har
samme interesser og sånn. Sånn er det. Det er ikke sånn--- at jeg plutselig blir med en som--Jeg kunne jo ha gjort det, men jeg blir ikke bestevenn med folk som ikke har samme interesser som meg”.
Signe er et fjerde eksempel. Som tidligere beskrevet var det mange jenter som oppga i spørreskjemaet at det er viktig at klærne fremhever kroppen deres. Signe som var en av de som
gjorde dette. Når samme tema kommer opp i intervjuet sier hun imidlertid noe litt i motsetning til dette. Her understreker hun at det er vanskelig for henne å finne kroppsnære plagg
pga kroppsformen hun har:.
I:
Sissel:
Signe:
I:
Signe:
Men jeg tenkte litt på dette med jenter og store klær. Er det noen som bruker det?
Jeg.
Vi.
Litt sånn for store størrelser, ikke sant, sånn at de henger litt sånn løst rundt kroppen? For det virker som
veldig mange jenter velger tøy som sitter veldig nært inn til kroppen og viser kroppsformen.
Vi har egentlig litt vanskelig for det da--- jeg er så lang, så hvis jeg tar noen bukser som skal sitte etter,
så rekker dem opp hit, (peker høyt oppå leggen) og hvis jeg skal gå med bukser som er lange nok, så er
dom sånn (gjør gest til at de er høye og vide rundt livet).
190
Signes spørrreskjemasvar om at klær av dyre merker er viktige synes også inkonsistent med
utsagn hun kommer med i intervjuet; der bedyrer hun at merker ikke er så viktig, at moten er
mer viktig og at hun har en nokså annerledes klesstil som venninnen.
Et siste eksempel på at de unge kunne svare motsetningsfullt akkurat om disse temaene kan
hentes fra Jenny og Jeanette. I spørsmålsbatteriet om egne klær oppga de at det var uviktig
for dem at klærne fremhever kropp eller var fra anerkjente butikker. I samme spørreskjemaet
i det åpne spørsmålet skriver de imidlertid at deres klesstil, det de liker er bikbokbukser og de
kommer også med utsagn i intervjuet om at det er slike bukser de liker og har, dvs bukser fra
en spesiell butikk som de fleste vil mene har et snitt som fremhever kroppen.
Eksempler av denne typen er det mange av i materialet. Det er ikke bare stor diversitet i
hvordan unge i disse tre miljøene beskriver sine egne klespraksiser. Avhengig av temaet en
ser på er det diversitet i de fleste enkeltpersonenes beskrivelser; i noen tilfeller er det de sier
likt og andre ganger variabelt over kontekster. Denne gjennomgangen antyder at likhet til
venner, merker og kroppsnære plagg kan være tema hvor enkeltpersoners beskrivelser er mer
variable.
8.3.2 Variasjoner i enkeltpersoners uttalelser innen intervjuet
Jeg kan ikke undersøke konteksten for de unges svar i spørreskjemaundersøkelsen, og heller
ikke vise det kontekstavhengige ved alle typer av svar som blir gitt i intervjuundersøkelsen.
Imidlertid kan jeg ved å ta utgangspunkt i og undersøke variasjoner som finnes i enkeltpersoners uttalelser innenfor intervjuet bevege meg mot en undersøkelse av hvordan samtalen,
både de tematiske og situasjonelle aspekter ved den som kontekst, var med på å forme mening omkring det de uttalte i forhold til bestemte tema. For å belyse hvordan skal jeg her bruke to eksempler: Først to utsagn fra Hedda om hva klær andre i miljøet bruker, dernest noen
av utsagnene til Herman og Henrik om sin egen stil og om når det var viktigst for dem å gå
med bestemte merker.
Hedda
Tidligere ble det vist til at Hedda og Heidi konstruerte frem Hallen som et miljø som var litt
sossete gjennom bruk av kontraster til andre miljøer. Nedenfor er gjengitt to utsnitt der de
bruker kategorier for andre i miljøet: ”alle andre” og ”de”:
I:
Heidi:
I:
Hva er det som gjør at det plutselig blir så pinlig å være lik noen? Er det bare det der med at det er en
barnslig ting eller er det noe annet.
Det er sikkert ikke det--- det er sikkert for å skape sin egen mote og egentlig litt på en måte--- det er litt
kjedelig hvis alle hermer etter deg med klær og sånn--- da blir jo det veldig kjedelig. Hvis alle går i like
klær.
Skape sin egen mote---. Hva er det klærne sier om dere---forteller om deg--- har dere tenkt på det--siden det er viktig å skape sin egen mote---
Hedda:
I:
Begge:
I:
Heidi:
191
Vi vil lissom ikke gå som--- vi vil gå som alle andre--- vi vil ikke være sånn utenfor lissom. Alle har
sånne klær--- vi vil lissom ikke være den som er uttafor lissom.
Ja men alikevel så vil dere lissom ikke være helt like--- det er ikke lett å skjønne det der.
nei.
Dere vil både være like som alle andre--Ja assså, sånn i klesstilen--- åssen klær det er og sånn--- men vi vil lissom ikke gå likt kledd samtidig
lissom-- - det---
-Hedda:
Vi sitter og har sånne ettersittende klær og sånn. De går mer med joggebukser og--- det gjø'kke vi.
Disse to uttalelsene fra Hedda er åpenbart gjort kontekstavhengige, de har kontekstspesifikk
mening. ”De” som den siste uttalelsen refererer til er ikke med i språkspillet som det første
utsagnet om ”alle andre” er gjort relevant i forhold til. Når litt mer kontekst tas med omkring
utsagnet blir det tydelig at de to uttalelsene også er forskjellige som handlinger, den første
begrunner og kontrer et spørsmål om hva det er klærne forteller om dem siden de på den ene
siden har like klær men på den andre siden synes det er pinlig å gå helt likt kledd. Den andre
utbroderer en forskjell mellom hvordan jenter på Hallen og Haugen er. Begge er imidlertid
kun gjort relevante i forhold til en tematisk kontekst av andre jenter. Gutter er utelukket som
relevante andre i begge sammenlikningene.
Herman og Henrik
Ovenfor ble det nevnt at Henrik og Herman, i intervjuet, fremstilte seg selv som to som formet sin klesstil langs et kontinuum fra soss til vanlig avhengig av de relasjoner/miljøer av
andre de til enhver tid var i. Jeg beskrev dette som at de tematiserte ulike språkspill som klær
ble forstått i/som de forstod klær i. Som personer kan man si at de fremstilte seg som noen
som syntes det passet seg å følge det til enhver tid gjeldende i de relasjonelle kontekstene de
var i. I sammenhenger med folk de ikke kjente så godt la de vekt på å være litt forsiktige eller
mer nøytrale i klesstilen. De sosiale relasjonene ble i disse sammenhengene tillagt vel så stor
betydning som deres relasjon som subjekter til bestemte klesobjekter, eksempelvis dyre merkeklær. Sagt på en annen måte formulerer de seg om hvordan logikker omkring klesstiler er
bundet inn i relasjoner og hvordan disse er med på å forme opplevelser. Som jeg skal vise
nedenfor var utsagnene de kom med formet av de språkspill de inngikk i i intervjuet også ,
der blant annet relasjonen dem imellom og deres relasjon til meg var del. Ikke minst ble dette
synlig gjennom Henriks utsagn.
For å begynne med relasjonen dem imellom. I spørreskjemaundersøkelsen var Henrik en av
de som svarte at det var uviktig at klærne var like de hans jevnaldrende gikk i. og at det verken var viktig eller uviktig for han å ha like klær som venner. I intervjuet sa han derimot flere
ganger at venner var viktig. Litt tidlig i intervjuet kommer han imidlertid med en uttalelse
som peker mot at han liker de samme klærne som vennen Herman i betydningen dyre og sossete. Blant annet sier han dette: vi er ikke så veldig sossete men litt.” Litt lengre ute sier han
192
dette om venners innflytelse på hva man liker: ”Hvis du har mange venner som ikke er opptatt av klær, så blir du ikke sånn--- overinteressert i klær heller. (…) Hvis du har mange venner som bare er helt gale på klær, så blir du mer interessert i klær da.”. Og et annet sted understreker han at det ikke er viktig for han å være forskjellig fra Herman. Hva det var som
virket på det Henrik svarte i spørreskjemaet vet vi ikke noe om. Derimot har jeg god informasjon om og kan vise hva som virket inn på hans uttalelser i intervjuet. Et aspekt ved dette var
nettopp hans relasjon til Herman. Intervjuet foregikk hjemme hos Herman og Herman var en
klar pådriver for mange av uttalelsene som skjedde i intervjuet. I spørreskjemaet var Herman
en av de som svarte at det var viktig å gå i like klær som venner. Litt ute i intervjuet kommer
han med denne uttalelsen:
0935
Herman: Vi har ekstremt dilla på merker tenker jeg – alle sier det. Mamma og.
I:
Betyr det at dere--- har det noen betydning på en måte på hvilke venner dere velger eller hvilke jenter
dere blir forelska i og sånn og?
Herman: Ja. I all fall venner. Vi har jo to andre venner som er like sossete som oss.
I:
Og dere tror ikke dere ville ha valgt dem liksom hvis ikke de hadde vært så sossete?
Herman: Da hadde vi fått dem til å bli det.
I:
Så det er viktig?
Herman: Ja.
Det Henrik gjør her, på min oppfordring gjennom spørsmålet, er å bestemme det sossete som
en definisjon for valg av venner. I situasjonen skaper han med dette en tematisk ramme som
aspekt ved det språkspill hans og Henriks vennskap har mening gjennom der og da. At Henrik ikke utfordrer dette kan peke mot at fortolkningen er riktig, det er Herman som styrer
denne definisjonen og ved å tie så bekrefter Henrik denne definisjonen i situasjonen. Og de
snaker faktisk gjennom hele intervjuet mest som et vi, i tråd med denne definisjonen. Når
Herman senere kommer med en liknende uttalelse i forhold til kjærester utfordrer imidlertid
Henrik han ved å si: ”Det er ikke så viktig. Du kan gå i helt vanlige klær og sånn”. Siden
Herman bekrefter dette så stiller jeg et spørsmål i retning av at jeg har tolket dette utsagnet
som at det er gutter som må holde seg unna Hennes og Mauritz klær, ikke jenter, ikke at det
er en handling som refererer til vennskapsdefinisjonen.. Noe Henrik bekrefter. Så følger denne dialogen.
0998
I:
Men hva ville skjedd da hvis dere hadde tatt på dere sånne klær? Hva er det det heter det på Hennes &
Mauritz--- Logg? (klær de har gitt som eksempel på noe de ikke kan gå med)
Herman: Da hadde mange blitt sjokka på skolen, tror jeg, hvis de hadde sett vi hadde kommet på skolen en dag
med Logg--- tror jeg.
I:
Ville dere følt dere modige hvis dere gjorde det, eller ville dere bare følt der dumme?
Herman: Dumme.
Henrik: Dumme.
At de ville følt seg dumme hvis de gikk i Logg, et relativt vanlig merke, på skolen kan tolkes
i retning av at de føler seg dumme på skolen uten merkeklær eller at de føler seg dumme der-
193
som de skaper sjokk for andre, ikke lever opp til forventingene, at det på en eller annen måte
vil være truende for dem. Imidlertid kommer det uttalelser senere i intervjuet som mer peker i
retning at de kan føle seg dumme med for mye merkeklær på, blant annet i slike sammenhenger fordi det er mange mennesker de ikke kjenner der. Relativt mye senere i intervjuet
sier for eksempel Herman at det ikke er så viktig å ha merkeklær på skolen. Når Henrik utfordrer det litt kommer Herman med en begrunnelsen som kan tolkes i retning av at de har
skapt seg en posisjon i skolemiljøet som en enkelt hendelse ikke vil rokke ved. Selv om Hermans uttalelse her gjelder joggebuksen kunne en tenke at uttalelsen, hvis den hadde vært en
ren beskrivelse, skulle kunne gjelde for det å gå i Logg en enkelt dag også. Altså de står i en
viss motsetning til hverandre. Men konteksten er forskjellig. I den ene sammenhengen skal de
begrunne hvorfor de ikke kan gå med Logg. I den andre sammenhengen begrunner de når det
er mest viktig å ha merkeklær. Konteksten for dette er med folk de kjenner. Det er som en
kontrast til dette Henriks neste uttalelse kan forstås, der han trekker frem det å være på disco
som et sted der de ikke pleier å gå så kjempesossete men mer vanlig fordi det passer bedre.
1267
I:
Når opplever dere at det er mest viktig for dere da å ha på dere merkeklær?
Henrik: Når det er fest og sånn og mange kommer så--Herman: Det er ikke så viktig på skolen.
I:
Er det ikke så viktig på skolen?
Henrik: Det er litt.
Herman: Men alle er så vant med at vi har så--- en del fine klær, så det er ikke så farlig om vi kommer med en
joggebukse på skolen en dag.
Henrik: For eksempel på East Side da eller noe sånt, der kommer mange mennesker fra forskjellige steder, så
pleier ikke vi å gå så kjempe-sossete liksom.
I:
Dere gjør ikke det?
Henrik: Nei, da har vi helt vanlige klær.
I:
Da demper dere dere litt.
Herman: Mm.
I:
Hvorfor gjør dere det?
Herman: Mest fordi det passer liksom ikke--Henrik: Det passer bedre.
Herman: Det er sånn svært disco liksom--I:
Vil dere si at dere er mest sossete når dere går på skolen eller på fester?
Herman: Når vi er på fester som vi kjenner--- folk vi kjenner veldig godt.
I:
Hvordan demper dere det da?
Henrik: Tar på oss litt sånn--Herman: Vanlig olabukse og en genser for eksempel i stedet for å gå med skjorte og vest liksom--- med kraven
opp og sånne ting.
I begrunnelsen for hvordan de demper det sossete er ikke merker sentralt, men plagg; olabukse og genser istedenfor skjorte vest og kraven opp. Dette eksempelet illustrerer ikke bare at
de tematisk beskriver ulike ting, men også at deres uttalelser om eksempelvis det å føle seg
dum, hva som skal til, endrer seg med samtalekonteksten. De kan føle seg dumme i merkeklær og uten merkeklær avhengig av hvilket språkspill om klær merkeklær inngår i. Eksempelet med disse guttene illustrerer at logikker omrking klær er bundet inn i relasjoner, ikke
bare de som beskrives, men også de som er situasjonen under beskrivelsen og hvordan de er
blitt definert og behandlet underveis.
194
Når rammeverket er at de har en etablert posisjon at det er rettet noen forventinger mot dem
fra det kommunikative fellesskapet er det ikke så farlig å gå med joggebukse en dag. Det er
heller ikke så farlig å endre/variere klesstil.
1500
Henrik: Hvis jeg er sammen med en jente og får vite at jenta liker for eksempel sossete folk, så kler du deg liksom ganske sossete da.
Herman: Rutete og--Henrik: Men hvis hun liker mer sånn helt vanlig, så går du liksom mer vanlig.
I:
På en måte så bruker dere klær som et ekstra språk dere da?
Herman: Ja.
I:
Det får jeg inntrykk av når jeg snakker med dere nå, at dere er opptatte av at --- ja, dere kler dere litt
annerledes når dere er på East End, og dere demper på en måte noe av det sossete der, mens dere kan
fremheve det mer i andre sammenhenger. Og når dere står på ski, så vil dere ta frem noe annet. Så på en
måte--Herman: Det er forskjellig hva du gjør liksom.
Henrik: Og hvem du er sammen med.
I:
Så hvis jeg forstår dere rett, så bruker dere klærne for å understreke--Herman: Ja, at vi liker det.
Henrik: Du må egentlig like hva du går med da.
I:
Hva er det som gjør at dere endrer stil etter de ulike stedene?
Henrik: Det er liksom hva som er in å gå med.
Herman: Vi tør liksom ikke å gå sånn, ikke sant--- fordi på East Side så er det mest sånne folk som er litt sånn
gangstere, kan du si
Henrik: Der kommer det mange fra byen og--Herman: og da er det ikke noen vits i at vi går med skikkelig sossetøy--Henrik: Da går vi litt sånn--Herman: Da går vi vel i litt mer vanlig tøy i steden for å gå skikkelig sossete.
Henrik: Vi går litt mer som dem da.
I:
Hva vil skje hvis der ikke går---?
Herman: Det vil sikkert ikke skje noe, men vi--Henrik: Du vil føle deg dum og--- alle vil sikkert se litt rart på deg og sånn.
Herman: Men når vi er på skolen og blant de vi kjenner godt, så går vi sånn som vi vil. Og når vi står på snowboard og sånn, så går vi med klær som del fleste som går i snowboard går med.
Henrik og Herman skifter holdning til merker bare ved å høre stikkord, skifte fra ett rammeverk til et annet. De tolker og beskriver hendelser med klær lys av språkspill som er formet
av kommunikative fellesskap som er påvirket, men ikke bestemt, av relasjonene i intervjuet.
Det viser at innenfor ett og samme intervju med de samme relasjoner oppstår ulike språkspill
også avhengig av hvem som styrer og hva som tematiseres.
8.3.3 Utsagn som handling og meningsdanning i ulike språkspill
Analysen og fortolkningene som er presentert ovenfor er tentative og basert på få tilfeller av
utsagn for enkelte personer. Men de antyder tre ting: For det første at litt mer informasjon om
konteksten kan stille i tvil bokstavlige fortolkninger av enkle utsagn. For det andre at utsagn
har en klar handlingsorientering og at intervjukonteksten ikke er den samme gjennom hele
intervjuet, eksempelvis var spørsmål fra intervjueren i disse to tilfellene henholdsvis mer og
mindre kontekstformende for disse unges utsagn om sin interesse for klær. De var ikke formende på samme måte. For det tredje at inkonsistenser i personers beskrivelser kan være
knyttet til bestemte tematikker. Det å se utsagn som handling, at diskursiv mening er fundert i
bestemte språkspill og at utsagn om det samme derfor kan variere, betyr ikke at alle utsagn
gjøres like sensitivt til kontekst. Utsagn i forhold til noen tematikker vil kunne variere mer fra
195
ett språkspill til ett annet enn andre. En persons svar på spørsmål om konkrete observerbare
forhold (hvor mange klær de har, hvilke merker de har på klærne sine eller hvilket kjønn de
har, men også hvor de kommer fra) vil man kunne anta er konsistent over kontekster slik at
man kan forsvare å betrakte svaret som et ’speil’ på hvordan virkeligheten er. En persons svar
på spørsmål som involverer tema som først og fremst beskrives gjennom språk men som ikke
er direkte observerbare (eksempelvis om respondentens indre tilstander, holdninger, moral
eller interesse for klær) er mer kompliserte og kan variere mer med konteksten. Det er imidlertid vanskelig å avgjøre om en persons svar er orientert mot spørsmålene (om behagelige
klær, moteklær og merkeklær osv eller sin interesse for klær) som en nøytral beskrivelse av
sitt eller andres klesforbruk eller en selvfremstilling av sin identitet eller begge deler (HelleValle, 2007b). Begreper om følelser og indre tilstander som antyder noe som er plassert essensielt i oss (som ’interesse for klær’ eller det ’behagelige’) må derfor behandles særlig varsomt. Siden vi ikke kan anta at de er generelt relevante er det mer fruktbart å se dem som
nært koplet til de praksiser de er en del av og undersøke graden av deres kontekstspesifisitet.
Det er det de videre analysene i denne delen skal gjøre.
I en sen-wittgensteinsk logikk vil det være antatt at jo likere de kommunikative kontekstene
er dess likere er meningen som bestemte utsagn gis i dem. Derfor blir det et poeng å undersøke hvordan meningsdanning i de unges utsagn om klær, og deres bruk av kleskategorier i disse utsagnene, varierer med forskjellige kontekster og tar likhetstrekk i likere kontekster. Hva
som er relevant kontekst i forhold til et utsagn er et empirisk spørsmål og hva som kan undersøkes ved den avhenger av det nivå analysen tar utgangspunkt i og hvor analysen må stoppe
fordi dataene ikke tillater nærmere undersøkelse. Eksemplene som ble nevnt over ga et anslag
om retningen denne analysen skal føres. Hvordan intervjuet og det å gjøre vennskap i et intervju er språkspill som former de unges beskrivelser på koherente måter er eksplisitt gjenstand for analysen i del IV. I neste avsitt og påfølgende underkapittel skal jeg ta et skritt tilbake og se nærmere på variasjoner i hvor sensitivt utsagn kan gjøres i forhold til en gitt kontekst. I de kommende to kapitler i denne delen først ved undersøke og diskutere meningsdanning omkring de unges bruk av bestemte kles og identitetskategorier. Utgangspunktet vil
være deres bruk av noen utvalgte enkeltord. Jeg skal spesielt være opptatt av å se på hvordan
kleskategoriene ’behagelig’ og ’merker’, og identitetskategorier som ’kjønn’ og ’interesse
for klær’ blir brukt variabelt i ulike språkspill som de kunne inngå i i 13-åringenes uttalelser
om egne og andres klær. Et hovedgrep i analysen er å lete frem variasjoner og inkonsistenser
i de måter ulike unge og enkeltpersoner brukte disse kategoriene og peke ut aspekter ved den
kommunikative konteksten som kan vises å forme det like og ulike i meningsdanninger omkring deres kategori bruk.
9 Bruk av kleskategorier i ulike tematiske kontekster
– variabel variabilitet
“We are not analyzing a phenomenon (e.g. thought) but a concept (e.g. that of thinking),
and therefore the use of a word” (Wittgenstein 1968: § 383).
“One cannot guess how a word functions. One has to look at its use and learn from that.
But the difficulty is to remove the prejudice which stands in the way of doing this. It is not
a stupid prejudice.” (Wittgenstein 1968: §340).
“Once we look closely at [categories] we see that they themselves are not solid and defined, but have to be molded in discourse for use in different accounts.” (Potter and
Wetherell 1987:137)
I dette kapittelet skal ta utgangspunkt i de unges bruk av noen få gitte kles kategorier, altså
enkeltord, og vise hvordan meningsdanning omkring dem kunne variere med ulike kontekster
som de unge brukte dem i i sine svar om egne og andres klær. Jeg skal altså finne frem til
variasjoner i de måter ulike unge og enkeltpersoner brukte kleskategoriene og se på nærliggende aspekter ved konteksten som kan vises å forme det like og ulike i meningsdanninger
omkring deres bruk av disse kategoriene. Gjennomgangen av dette har to ledd. Jeg begynner
med å se på variasjoner i graden av meningsdanning omkring bestemte kleskategorier overhode, som forekomst eller frekvens, i ulike språkspill som er forskjellige med hensyn til visse
situasjonelle aspekter. Dernest skal jeg se på hvordan kleskategoriene ’behagelig’ og ’merker’ ble brukt av de unge, undersøke lik og ulik meningsdanning omkring samme kleskategori og spørre om hva som er likt og ulikt ved de tematiske (og situasjonelle) kontekstene der
disse meningsdanningene fant sted. Spørsmålene som forfølges i dette kapittelet er altså: i) i
hvilken grad brukte 13-åringene de kategoriene som var listet i spørreskjemaspørsmålet om
egne klær når de selv formulerte svar på ulike spørsmål; skriftlig eller muntlig og hvordan
forstå variasjonen i bruken av disse begrepene? Og ii), hvilke kontekstuelt bundne mønstre
kan identifiseres omkring de unges bruk av noen av disse kategoriene i intervjuene? Overordnet har kapittelet til hensikt å vise variabiliteten i de unges kategoribruk og gjøre meningsanalysen mer sensistiv for ulike språkspill de unge svarer i når de bruker det samme begrep samt antyde hvordan de ulike kategoriene brukes sammen som hverandres kontekster.
198
9.1.1 Grader av kategoribruk – en ’tynn’ oversikt
Del II ga en oversikt over hvilke spørsmål jeg hadde skapt for de unge i spørreskjemaundersøkelsen og hvordan de svarte på dette. Disse spørsmålene var utviklet gjennom et intervjubasert forprosjekt. I forhold til erfaringene fra hvordan de unge i forprosjektet beskrev
klesmiljøet omkring seg fremstod noen av de mønstrene som spørreskjemaundersøkelsen
frembrakte som litt overraskende. For eksempel hadde av de intervjuede i forprosjektet snakket om at behagelige klær var viktige mens spørreskjemaundersøkelsen viste at høye andeler
unge nettopp oppga behagelige klær som viktig. Videre hadde mange av de intervjuede fremstilt venners klær og merkeklær som viktige men i spørreskemaundersøkelsen var det kun
relativt lave andeler som svarte at venners klær og merkeklær var viktige. Det kunne selvfølgelig være at det hadde å gjøre med tiden som var gått eller at de unge i spørreskjemaundersøkelsen representerte flere og annerledes miljøer enn de 2 som var representert i forprosjektets intervjuundersøkelse. Spørsmålet er imidlertid også om det kan knyttes til grove forskjeller i de språkspill som spørreskjemaet og intervju skapte for svarene? For å nærme meg dette
skal jeg sammenlikne ordbruken involvert i svar de unge ga i spørreskjemaet (på henholdvis
predefinerte spørsmål og åpne spørsmål) og i samtaleintervjuene. 82
Under gis en oversikt over den ’bokstavlige’ forekomsten av ’spørreskjemakategoriene i 13åringenes skriftlige formuleringer av setninger og i intervjusvar om egne klær. Oversikten er
laget så rigid for å illustrere hvordan de unges egne bruk av kategorier avviker fra de kategorier jeg presenterte dem for i spørreskjemabatteriet. Det gir et innblikk i tematiske akser og
tyngdepunkt i de unges egenformulerte svar og ’mine’ intervjuspørsmål.
82
Her er også samtaleintervjuene fra forprosjektet tatt med.
Bruk av kleskategorier i ulike tematiske kontekster – variabel variabilitet
199
Figur: Forekomst av de preformulerte klesaspektene i 13-åringenes selvformulerte beskrivelser av egne klær bruk av kleskategorier via kryss, setning og tale; frekvensoversikt
Åpne svar spørre- Intervjusvar
skjema
Tilslutning til spørre- Ord/tema
skjemakategorier
i
13-åringenes
egenformulerte svar
Antall av ca 700 unge
som ’positivt’ bruker
ordet i skriftlig svar
om egne klær
Antall
ganger
ordet
blir brukt i intervjuene totalt sett
(neg/forbehold)
N=860
(84%)
Er av god kvalitet (ser
nye ut lenge)(71%)
Er moderne (kule,
hippe)(71%)
’Behagelig’
Antall av 43 unge
som ’positivt’
nevner ordet i muntlige svar om egne
klær de liker/vil ha
(neg/forbehold)
(antall
ganger
Egen stil/klær jeg intervjuer bruker kursiv= prosent av N
liker N=779. Klær jeg ordet - i antall
ikke liker N= 687
intervjuer N=23)
Intervjuede N=43
6 (1)
16 (4-2)
16 7 (4)
’Kvalitet’
1 (1)
24 (5-3)
23 10 (0)
’Moderne
mote’
’kul’
22(2)
22(3)
21 (0)
33 (6-3)
154 (41-15)
210 (28-12)
0
7 (2-2)
2 (1)
44 19
(4)
18 (0)
3 (1)
0
0
0
0
0
24 (12-9)
16
288 ( )
4 (4-4)
0
7
14 (39)
1(1-1)
179
-
-
41 (5)
8 (3)
202 (163)
629
104
14(5-3)
768
53 23
3(6)
2(3)
2
0
0
0(3)
70 (192)
0
0
349
18 (6-6)
3 (2-2)
39 (23-11)
4(3)
1
2 (1)
0
0
0
0
0 (4)
110(20-12)
5(7)
0
10 (2-2)
4(0)
0
25 (5-5)
5(2)
0
10 (5-3)
3 (1)
0
3 (0)
65 (15-10)
216 (172-23)
251 (29-12)
0
4(5)
44
19
80
34
Er praktiske og egner ’Praktiske’
seg til aktivitetene jeg
driver med (57%)
Er typiske for ”meg” ’Typisk’,
(personlige) (53%)
’meg’,
’personlig’
Er lik klærne mine ’Lik’,
jevnaldrende går i ’jevnaldrende’
(43%)
Er fra anerkjente bu- ’anerkjent’
tikker (37%)
’butikk’
’butikk’+’navngitt
butikk
Er av dyre merker ’merker’,
(36% alle, 55%H, 34 ’dyre’
J, 51 S)
’merker’ +’ dyre’
’merker’+ navn på
merker
Er som de vennene ’venn’
mine liker (33%)
’lik’+ ’venn’
Fremhever kroppen ’fremheve’
min (28%)
’kropp’
’ettersittende’+’trang’
Passer til mine ulike ’sinn’
sinns-stemninger
’stemning’
(24%)
Er som de foreldrene ’foreldre’ +klær
mine liker (19%)
’mamma/mor’
’pappa/far’
Er lik de som avbildes ’blader’, ’magasin’
i moteblader (18%)
Er lik de jeg ser på ’tv’
TV(17%)
Er som de eldre søsk- ’eldre’
nene mine liker (16%) ’søsken’
(’søster’’bror’)
Er litt sprø/annerledes ’sprø’
(16%)
’annerledes’
’viktig’
’vet ikke’
’stil’
1
6 (17)
14
0
2
0 (0)
Oversikten illustrerer at de unge i liten ’bokstavlig’ grad (som ord) bruker de kategoriene jeg
presenterte dem for i spørreskjemabatteriet om egne klær, når de selv formulerer seg. De
bruker dem i liten grad både skriftlig og muntlig. For å gi mening til dette kan det være hensiktsmessig å se måten et svar avgis på (om det skjer ved å sette kryss på ett skjema, formulere en setning skriftlig eller utsi noe muntlig) som et aspekt ved språkspillet svaret gis mening
i, - et aspekt ved utsagnets situasjonelle kontekst. Utover dette vet vi at settingen i klasserommet der de unge sitter med klassekamerater og lærer tilstede og svarer på spørreskjemaet
200
er et annet språkspill enn settingen for intervjuet der de sitter ansikt til ansikt i dialog med en
venn og intervjuer på sitt eget rom. At disse situasjonene er forskjellige som språkspill kan
bety at ulike ord blir relevant å bruke og at de kan brukes på ulike måter i disse som ulike
språkspill. Om disse situasjonskontekstuelle aspektene er sentrale for den kommunikative
kontekst som gir mening til et svar er imidlertid et empirisk spørsmål og slett ikke gitt. I tillegg kommer at et spørsmåls tema også sies å utgjøre et aspekt ved språkspillet, den tematiske kontekst, for et (svar)utsagn, men hvordan det fungerer i et gitt tilfelle vet vi ikke. Dette
åpner for et vell av mulige variasjoner. Variasjonene i den relative grad unge overhode bruker
bestemte kleskategorier i spørreskjema og intervju antyder likevel noe om hvordan kontekstuelle forskjeller virker på svarmønstrene. Oversikten indikerer at forhold omkring hvordan et
svar avgis, om det skjer ved å sette kryss på ett skjema, formulere en setning skriftlig eller
utsi noe muntlig, påvirker svar fra en gruppe som et aspekt ved språkspillet som kategoribruken inngikk i , - altså når et aspekt ved utsagnets situasjonelle kontekst var forskellig ble også
svarene fra gruppen, dvs forekomsten av kategoriene de brukte til å svare, forskjellige.
I de skriftlige svarene de unge ga om egne og andres klær i spørreskjemaet bruker altså få de
predefinerte kleskategoriene og ingen bestemt kategori anvendes av en majoritet av de unge.
De kategorier som i følge denne oversikten i størst grad brukes i de unges skriftlige besvarelser om egne og andres klær er i rangert rekkefølge: ”merker + merkenavn”, ”ettersittendetrang” og ”moderne”. Henvisningene til ulike ’merkekategorier’ gjøres i omkring 20 prosent
av svarene. De andre kategoriene brukes av langt lavere andeler. Det er også svært få som
bruker de predefinerte kategoriene når de formulerer seg i intervjuet. Og også her er det den
overodnede kategorien ’merker’ som skiller seg ut som mer i bruk enn de andre. Omkring
halvparten av de intervjuede, 23 av 43, nevner ’merker’ som en egenskap ved klær de liker/har vil ha (Flere av de intervjuede bruker også ord som ”viktig”, ”mote”, ”kvalitet” og
”behagelig”). Den svar kategorie som, relativt til det som er listet i oversikten, brukes flest
ganger i de unges intervjusvar er imidlertid ”vet ikke”. Interessant nok ser det også ut til at
jeg selv som intervjuer, i en mer utstrakt grad enn de unge anvendte noen av de listede spørreskjemakategoriene når jeg snakket i intervjuene: eksempelvis mote, kul, forelder, viktig.
Hva kan så disse mønstrene indikere om innflytelsen av svarmåten på de kategorier unge gjør
bruk av i svar om egne og andres klær? Selv om beskrivelsen er meget ’tynn’ gir oversikten
et ’empirisk’ inntrykk av ord som er sentrale i hva unge sier om klær i en sammenheng men
ikke andre. Det gir dermed et bilde som kan være utgangspunkt for en diskusjon om hva de
sier om klær i en sammenheng betyr i forhold til deres identitet på tvers av sammenhenger,
om konsistens og variabilitet i beskrivelser og kontekstens betydning for meningsdanning.
For å nærme meg en mer kontekstorientert undersøkelse skal av dette har jeg i det videre
201
valgt å se nærmere på de unges bruk avrundt noen av kleskategoriene som denne gjmgangen
har pekt ut som spesielt interessante å undersøke bruken av. Det gjelder for det første svarprosenter i tilknytning til tematiske kontekster og ’vet ikke’ svar. Dernest gjelder det kategorien den største majoriteten ga sin tilslutning til i spørreskjemaundersøkelsen og som få men
noen brukte da de formulerte egne svar: behagelige klær. For det andre gjelder kategorien
’merke klær’ som peker seg ut som interessant fordi ’dyre merker’ nettopp var blant de klesaspekter som gruppen som helhet, i spørreskjemabatteriet, fordelte seg jevn utover de ulike
svaralternativene for viktighet og fordi ’merker’ er (og særlig når det sees sammen med oppgitte ’merkenavn’), som oversikten antyder, noe de unge ikke bare knytter til seg selv som
noe de liker, men også noe som generelt nevner svært mange ganger i intervjuene.
9.1.2 Svarprosent og bruk av ’vet ikke’ svar
Spørsmålsformuleringene (og predefinerte svaralternativer) i de to spørsmålsbatteriene i spørreskjemaet som tematiske kontekster for fortolkning av svarmønstrene ble behandlet i del II. I
tråd med samme logikk skal jeg nedenfor si noe om de spørsmålsformuleringene som utgjorde tematiske kontekster for de unges bruk av svaret ’verken eller’ og ’vet ikke’. Et interessant
trekk ved spørreskjemaundersøkelsen er at svarprosenten, andelen av alle som var med i undersøkelsen som svarte på spørsmålet, faller nokså synkront med at andelen som svarer ’verken/eller’ øker. Bourdieu knytter slike fallende svarrater til relasjonen mellom personers
kompetanse eller ”right to give voice” og spørsmålets form og innhold (Bourdieu 1984: 400402). Han hevder at ’vet ikke’ svar og deres variasjoner er ”the most important informations
supplied by opinion polls” (Bourdieu 1984:399). Spørsmålene, temaene og kategoriene som
har de største midtkategoriene peker seg dermed ut som interessante for videre undersøkelse.
Hvilke tema er høye andeler av slike svar særlig forbundet med og hva kan svaret ’verken/eller’ innebære for den som svarer i ulike sammenhenger? Det er allerede nevnt at i
spørreskjemaundersøkelsen var høye andeler av verken eller svar forbundet med den tematiske konteksten merker. I tillegg var den forbundet med temaet ’å ha like klær som jevnaldrende/venner’ og ’å ha klær som er litt sprø/annerledes’.
Det kan være mange årsaker til at noen ikke svarer på et spørsmål og det kan være mange
årsaker til at noen velger kategorien ’verken/eller’ fremfor ’viktig’ eller ’uviktig’ i et spørreskjema. Det å ’ikke gi et svar’ kan være en like betydningsfull svarhandling som det å gi et
svar som for eksempel ’verken/eller’. Kan hende er begge deler i noen sammenhenger et
form for ’vet ikke’ svar, men ikke nødvendigvis ’vet ikke’ som noe de mangler kompetanse
for å svare på. Ved å unnlate å svare eller velge midtkategorien demonstrerer de kanskje 1) at
de betrakter spørsmålet som vanskelig, for generelt eller umulig å svare på, 2) at svaralternativene de er gitt ’kjennes feil’ og at de ikke vil velge ytterposisjonene som tilbys. I slike tilfel-
202
ler vil det å ’ikke gi svar’ eller det å svare ’verken/eller’ kunne gi mer mening enn andre alternativer. Et standpunkt på et slikt spørsmål må kanskje i følge dem være betinget fordi ’det
kommer an på’ forhold som ikke de er gitt informasjon om. Hva som gjelder i tilfellene der
svar er avgitt ved kryss er vanskelig å avgjøre fordi det angår forhold svaret ikke gir informasjon om. Jeg skal derfor se litt nærmere på hva de unge relaterte sine ’vet ikke’ svar til og
hvordan svaret kunne bli brukt i spesifikke kommuniative kontekster med utgangspunkt i de
unges skriftlig formulerte svar og dernest i forhold til noen eksempler på muntlig formulerte
svar.
Tematiske kontekst for skriftlig formulering av ’vet ikke’
Presentasjonen og formuleringen av de 5 setningene som 13-åringene ble bedt om å fullføre i
spørreskjemaet er gjengitt i ”boksen” under:
Tekstboks: Setninger 13-åringer ble bedt om å fullføre skriftlig i spørreskjemaet
I forkant av spørsmålsbatteri b) ble 13-åringene bedt om å fullføre to setninger a) :
Den ene setningen som skulle fullføres på en linje i skjemaet var:
I) Min klesstil kan beskrives som:…. . Denne hadde overteksten: ”Hvordan vil du med noen få ord beskrive din egen klesstil?
(f.eks freak, soss, skater, hip-hop, sporty, klassisk, army osv. Hvis det er en hjelp kan du nevne merkenavn eller utseendet på
klærne).”
Den andre setningen som skulle fullføres på en annen linje i skjemaet var:
II) Jeg liker ikke klesstiler eller klesplagg som:…. Dette spørsmålet hadde overteksten: ”Hvordan vil du med noen få ord beskrive din egen klesstil? (f.eks freak, soss, skater, hip-hop, sporty, klassisk, army osv. Hvis det er en hjelp kan du nevne merkenavn eller utseendet på klærne).”
Litt lengre ute i skjemaet etter spørsmålsbatteri d) ble de også bedt om å fullføre følgende setning e):
III): De vanligste klesstilene på skolen min er: …. Dette spørsmålet hadde overteksten: ” Hvilke klesstiler finnes på skolen din?
Svar ved å fullføre setningen under. Begynn med de klesstilene de fleste har, men nevn også andre klesstiler som folk på skolen din gar. Skriv så mange klesstiler du kommer på som finnes på skolen din ( f.eks freak, soss, skater, hip-hop, sporty, klassisk army osv).
Nederst på siste side i skjemaet ble de til slutt bedt om å fullføre følgende to setninger f):
IV) I mitt skolemiljø er mange opptatt av å ha på seg: …Dette spørsmålet hadde overteksten: Kan du nevne ett eksempel på
klær du mener mange er opptatt av å ha på seg i ditt skolemiljø? (nevn gjerne merke dersom det gjør det lettere).
V) I mitt skolemiljø er mange redde for å ha på seg: … Dette spørsmålet hadde overtektsten: Kan du nevne ett eksempel på
klær du mener mange er redde for å ha på seg i ditt skolemiljø? (nevn gjerne merke dersom det gjør det lettere).
Setning I inviterte til svar med egen person som referanse, setning II til selv like mye som
andre, mens III-V refererte til andre i skolemiljøet. Disse setningene gir dermed en annen innfallsvinkel til å studere de unges beskrivelser av egne klær (hva de liker og ikke liker) og klær
på skolen deres (stiler som er vanlige, hva mange vil ha og hva mange er redde for å ha på
seg). Setningene må derfor kunne sies å gi beskrivelser av de samme deler av virkeligheten
som spørsmålsbatteriene over gjorde. For alle 5 setningene gjelder at de unge stod friere til å
velge stil eller plagg kategorier og beskrive dem selv enn hva de gjorde da de skulle sette
kryss utenfor noen predefinerte spørsmål i et batteri. Samtidig måtte svarene gis i en setning
som kunne begrense svarmulighetene mer enn hva tilfellet ofte var for svarene i samtaleinter-
203
vjuene. Noen føringer ble imidlertid lagt i spørsmålsteksten. Setning I - III inviterte de unge
til å gi svar i retning av stilkategorier. De ble presentert for ideer om stil kategorier eller klesaspekter de kunne velge å svare fra gjennom forslag som ble gitt i disses overtekst. Setning
IV - V inviterte de unge mer til å gi svar i retning av plagg eller merker. En kort skisse av
noen aspekter ved hva de unge svarte på disse spørsmålene gjengis nedenfor.
Et flertall av de 860 13-åringene som var med i undersøkelsen formulerte en eller annen form
for svar på alle disse 5 setningene. Nedenfor gis en oversikt over dette og over svar som henviste til henholdsvis plagg, stilkategorier og ’vet ikke’.
Oversikt: Antall 13-åringer som fullførte disse setningene, svarte vet ikke, refererte til plagg
og foreslåtte stiler.
De 5 setningene som skulle fullføres i spørreskjemaet
I)
II)
III)
IV)
Min
Jeg liker ikke
Vanligste klessti- Klær
klesstil
klesstiler eller ler på skolen min mange
kan beklesplagg som: er:
er opptatt
skrives
av å ha på
som:
er:
779
687
594
537
V)
Klær mange
er redde for
å
ha på er:
Antall 13-åringene som
495
fullførte setningen (av de
totalt 860), N
Antall svar med henvisning til:
Ett eller flere plagg 83
178 (23)* 262 (38)
62 (10)
225 (42)
233 (47)
En eller flere foreslåtte
292 (38) 115 (17)
402 (68)
30 (6)
19 (4)
stiler
Vet ikke 84
6 (1)
17 (3)
13 (2)
13 (2)
42 (8)
*Tallet i parentes angir prosent av det antall personer som svarte på det aktuelle spørsmålet
For det første er svarprosenten på disse svarene de skulle formulere selv lavere enn når de
skulle sette kryss. Å formulere en setning selv kan for mange være mer krevende enn å sette
et kryss. Generelt sett var det flest som fullførte setning I om egen klesstil, deretter går svarprosenten ned jo lengre ut i skjemaet svarsetningen skulle gis(som gjelder for spørreskjemasvarene generelt). Det kan være mer krevende å formulere et svar selv enn å sette kryss,
mange kan ha blitt lei av å svare eller rakk rett og slett ikke å komme til disse spørsmålene
som stod på ulike steder bakover i skjemaet. Imidlertid kan det også ha noe med spørsmålenes innhold å gjøre. En indikator på at det kan ha noe å gjøre med spørsmålenes tematikk kan
spores i andelen ’vet ikke’ svar. Selv om andelen ’vet ikke’ svar er lavt for de unges svarsetninger i spørreskjemaet fremviser de et relativt interessant mønster; - nemlig at ’vet ikke’ svarene, snarere øker enn synker med lavere svarprosent, bakover i skjemaet. Mens de første
åpne spørsmålene skulle besvares i forhold til dem selv var de siste spørsmålene formulert
slik at svaret skulle beskrive andre. Siden svarene på det første spørsmålet refererte klart til
83
Superkode klesplagg satt sammen av flere ulike koder om plagg: klærben, klær bol osv som igjen hver for seg er satt sammen
av ulike direkte referanser til plagg f.eks KLÆRBEN:=bukse*|buske*|jeans|tights|*shorts|*skjørt|belte|
204
personen som svarte, at setning II var mer åpen til både å utformes med referanse til personen
som svarte og/eller til andre i deres omgivelser mens setning III - IV hadde klart referanse til
andre personer i miljøet indikerer det at de unge orienterte seg mot det å stereotypifisere sine
egne preferanser mer forsiktig enn det å stereotypifisere sine antagonismer og at de var mer
forsiktige i sine beskrivelser av andre enn av seg selv. Flere svarte ’vet ikke’ på setning II om
hva de ikke likte enn på setning I om hva de likte. Og høyest andel ’vet ikke’ svar har siste
setning V om hva andre kan være redde for å ha på seg på skolen.
Mens noen skriver ”har ikke peiling” og formulerer seg slik at en får inntrykk at svaret har
med manglende kompetanse å gjøre (de vet ikke om måten de kler seg på kan gis et ”stilnavn”) formulerer andre seg som om de unndrar seg eller yter en motstand mot å kategorisere
seg selv (”har ingen bestemt stil” eller ”det varierer”). Det ble nevnt innledningsvis i denne
delen at antropologen Douglas’ (1996) påstand om er vi mer klar over hva vi ikke liker enn
hva vi liker var et utgangspunkt for å be 13-åringene også å beskrive klær de ikke likte. 85 Jeg
forventet derfor kanskje at 13-åringene lettere ville komme på og at de kunne være mer eksplisitte omkring klær de ikke likte enn om hva de likte. De unge gjør faktisk flere spesifikasjoner om plagg i svar om klær de ikke liker og færre i svar om hva de liker. Det er også noen
flere som svarer vet ikke på spørsmål om hva de liker enn hva de ikke liker. Imidlertid gjør
de flere referanser til stilbetegnelser på spørsmålet om hva de liker enn hva de ikke liker.
Når det gjelder spørsmålene om andres klær indikerer de unges formuleringer at ”vet ikke”
både brukes for å indikere at de ikke har kompetanse til å uttale seg om og/eller til å påpeke
at spørsmålet berører noe som er vanskelig å avgjøre siden det angår noe som er ’inni andre’
(opplevelser) eller ”vanskelig å forklare med ord” og/eller er ”dumt”. Noen, spesielt i setning
III (779, 804) formulerte seg på måter som avviste (132), anklagde eller uttrykte misnøye
eller irritasjon med å skulle måtte svare på disse setningene (særlig 779, 804). I tråd med argumentet som er ført tidligere, med referanse til Bourdieu kan dette (sammen med den synkende andelen av formuleringer bakover i skjemaet) indikere at en del unge fant det å gjøre
beskrivelser av andre ”vanskeligere”, enn å gjøre beskrivelser av seg selv. Noen av svarene
tyder også på, at de orienterte seg mot noen av de siste setningsspørsmålene som ”dummere”
enn beskrivelsen av seg selv. Wittgenstein påpeker at det er en assymetri mellom begreper for
1. Og 3 person ved det at vi synes å vite om våre egne erfaringer men må slutte oss til erfaringene og opplevelsene hos andre. Utsagnene ”Jeg er redd for å gå i Ragass” og ”hun er redd
for å gå i Ragass” har lik form men forskjellig bruk. Epistemologisk er begreper som ”vet”,
”tenker” og ”tviler”, og kvalifiseringer som ”sikker, ”kanskje” osv. − riktige i betegnelser av
84
Inkluderer også svar som : ikke sikker/har ikke peiling/kommer ikke på noen
205
andre, men ikke når en gjør beskrivelser av seg selv. I første tilfelle er de tilskrivelser basert
på induktive ”bevis” som kommenterer reliabiliteten av påstanden. I de siste tilfellene er de
kriterieløse erkjennelser. Det er ikke rom for kunnskap eller sikkerhet der det ikke finnes tvil.
De er ikke brukt for å beskrive fakta, men for å beskrive følelser og særlig fysiognomiske
(utseenderelaterte) språkspill. Noen studier som har funnet slike mønstre har konkludert med
at unge lite gjerne snakker om andre menneskers stil og utseende, fordi de vil ikke dømme
etter utseendet og fremstå som fordomsfulle, derfor kan de lett svare unnvikende på denne
typen spørsmål (Mörck 1998). Man lærer tidlig at man ikke får peke ut mennesker, stirre på
folk som er annerledes eller baksnakke de som opptrer eller ser annerledes ut. Det å uttrykke
sikkerhet hviler på en sikkerhet som er definert i språkspillet.
Jennys vet ikke” i intervjuet
Som gjaldt for de åpne spørsmålene gir flere av 13-åringene i intervjuene også uttrykk for at
spørsmålene om hvilke klær de likte kunne være vanskelig å svare på. Ofte startet de sine
svar med et ’vet ikke’ før de kom frem til noe. I eksmepelt under er ’jeg’ et aspekt ved den
tematisk kontekst for svaret om stil:
0421
I: Hva er det dere tenker på, hva er det dere velger vekk eller hva er det som er viktig å ha for dere når dere går på
skolen, hvis dere tenker på hva dere gjerne vil ha?
Jenny: Mm--- jeg vet ikke, jeg. Jeg går som oftest med farger jeg liker.
I: Hvilke farger er det da?
Jenny: jeg liker ganske mørke farger. Ikke sånn knæsj-farger liksom.
Her fungerer Jenny’s ’vet ikke’ for å håndtere en vanskelig situasjon mitt spørsmålet bringer
opp. Det vanskelige er knyttet til den tematiske kontekst som foregående samtale har skapt. I
den har Jenny og Jeanette posisjonert seg som middels interessert i klær men ”ikke sånn derre
veldig merke-soss (...) men jeg tenker litt på hva jeg går med”. Merker er altså en bit av den
spesifikke tematiske konteksten ’vet ikke’ utsagnet er en del av. I tillegg har de bekreftet på
spørsmål fra meg at det ikke er det samme for dem hva de går med på skolen. I denne sammenhengen kan det være problematisk for Jenny å for eksempel vise til merker som et aspekt
ved klær som er viktig for henne på skolen. ’Vet ikke’ svaret kan være en påbegynning av
håndtering av dette: det spesifiserer at hun ikke helt vet (der og da) hva hun skal svare. Det
antyder et meningsinnhold om at det er vanskelig for henne å spesifisere dette i forhold til det
vi har snakket om og i forhold til slutninger som kan trekkes om henne på bakgrunn av dette
(at det nettopp er merker som er et vanskelig tema kan vises ved at de litt senere unisont avviser at det er viktig for dem at klær er av et bestemt merke 0527). Samtidig skaper hennes svar
85
”To understand (…) practices we need to trace standardized hates, which are much more constant and revealing than desires”
(Douglas 1996: 83).
206
et nytt problem: det kan virke litt rart at en person ikke vet hva vedkommende liker når det
gjelder et så ordinært forbruksområde som klær. Det er her Jenny bruker farge som en ressurs
til å løse problemet på en sikker måte. Her er det lett for henne å spesifisere: ”jeg liker ganske
mørke farger, ikke sånn knæsj-farger liksom. Når de senere bes forklare hvorfor de har lyst
til å ha på seg noe og ikke andre ting gjentar Jenny et ’vet ikke’ svar.
0494
I: Hva er det det handler om da som gjør at det er noen ting dere har lyst å ha på dere og andre ting dere ikke har
lyst å ha på av det--Jenny: Mm--- jeg vet ikke, jeg.
I: ----Du går med farger som du liker, sa du. Har dere tenkt på hva det er som gjør at dere liker noe, og hva det er
som gjør at dere ikke liker noe.
Jenny: Nei. Sånn derre knæsj gult og rosa og sånn det virker litt barnslig.
Jeanette: Det var sånn vi gikk med i barnehagen og 1.klasse og sånn.
Den tematiske konteksten kan igjen gi mening til Jenny’s vet ikke svar. De har nettopp
beskrevet klassen sin som en som ikke er så opptatt av klær og svart benektende på et spørsmål fra meg om det er mye prat om hverandres klær i klassen. Mot denne bakgrunn blir det
vanskelig for dem å svare for eksempel at de bryr seg om hva andre mener om klærne deres.
Som over synes ’vet ikke’ nettopp å få mening i relasjon til dette. Etter en pause ber jeg dem
igjen om å forklare hvorfor de liker noe og ikke noe annet men denne gang relatert mer til det
de har sagt (tematisk kontekst) tidligere i situasjonen (situasjonell kontekst). Og til dette produserer de et svar der knæsj gult og rosa plasseres som barnslig. Noe det er trygt (og viktig) å
definere seg selv i avstand til som ungdom. Igjen synes det at det her er snakk om språkspillspesifikke formuleringer fra disse jentene og at en relevant aspekt ved språkspillet, i tillegg til
det som er nevnt er relasjonen mellom dem. I spørreskjemaets åpne spørsmål svarer Jenaette
riktignok med et spørsmålstegn på spørsmålet om egen stil og soss som eksempel på klær hun
ikke liker. Jenny derimot svarer nokså spesifikt om hva hun likte/egen stil:” Jeg synes jeg er
ganske vanlig kledd. De fleste av mine klær er kjøpt på Bok Bok. Klærne de har der liker
jeg”. Om klær hun ikke liker skrev hun dette: ”For utfordrende eller frekke klær synes jeg er
for dumt”. Det er med andre ord synlig at utsagnene deres i intervjuet også er formet i forhold
til forvaltning av relasjonen dem imellom der og da. 86
At relasjonen mellom de to som ble intervjuet kunne være sentral i språkspillene som svar ble
utformet i syntes også ved at de to som ble intervjuet sammen hjalp hverandre til å komme
frem til et svar. I et eksempel som vil nevnes i underkapittelet om merker svarer for eksempel
Josefine ’vet ikke’ og oppfordrer Jorunn til å hjelpe og Jorunn bekrefter Josefines ’vet ikke’
før hun produserer et forslag til svar om hvilke klær de liker. I forhold til eksempelet over er
det interessante med dette eksempelet at Jorunn når hun svarer nettopp gjør det ved å definere
207
seg selv som ”litt mer merkefiksert”. Men den tematiske konteksten hun gjør det i er helt annerledes enn den som ble skapt i intervjuet med Jenny og Jeanette, både i forholdet mellom
jentene og i forhold til hvordan de tidligere har posisjonert seg i intervjuet.
I intervjuene skapte ’vet ikke’ svarene pauser i dialogen. Ofte ble det fulgt opp med en utfyllende besvarelse. Når noen startet svaret sitt med ’vet ikke’ før de kom fram til noe kunne jeg
oppfatte det som at de syntes spørsmålet de ble stilt som vanskelig. Andre ganger fikk jeg
inntrykk av at de ikke ville svare. Når de på den annen side ikke begynte svaret sitt med et
’vet ikke’, men snarere umiddelbart formulerte en sterk mening om hva de ville ha på seg, så
skapte deres behandling av spørsmålet et meningsinnhold om at spørsmålet naturlig hadde et
klart svar.
I det videre skal jeg gå over til å se nærmere på de unges bruk av kategorier som er mer direkte relatert til klær: først behagelig og dernest merker. Hensikten er altså å komme på sporet av ulike meninger og funksjoner som unges bruk av ordene ”behagelig” og ”merke” kan
knyttes til,-dvs ulike språkspill bruken av disse ordene kan inngå i.
9.1.3 Bruk av kategorien ’behagelig’ i ulike språkspill om klær
I denne delen skal jeg se litt nærmere på de unges bruk av kategorien behagelig når de svarer
om egne klær. Som gjennomgangen over antydet er nettopp kategorien behagelig interessant
fordi den på den ene var den kleskategori som den største majoriteten av 13-åringene (647 av
770 personer som svarte på spørsmålet) oppga som viktig på predefinerte spørsmål og svar i
spørreskjemabatteriet om egne klær samtidig som det bare var relativt få (6 av 779) som
brukte ordet behagelig når de, på det åpne spørsmålet i spørreskjemaundersøkelsen, formulerte en setning om sin egen klesstil/klær de likte. Behagelig fremstår fra dette som en kategori
de unge 13-åringene i liten grad tar i bruk når de selv skal formulere seg. Betyr dette at behagelig ikke er en så sentral kategori i beskrivelse av deres klær som spørreskjemaundersøkelsen kunne få en til å tro?. At bare 8 av de 43 intervjuede unge gjør bruk av ordet behagelig/
ubehagelig i samtale beskrivelsene av egne klær peker i hvert fall mot at de gjør kategorien
mindre relevant i de språkspill der de selv utformer sine utsagn om klær. Siden deres svarmønstre i forhold til kategorien behagelig også varierer innen spørreskjemaundersøkelsen er
det vanskelig å feste forklaringen på dette mønsteret til særtrekk ved de unge selv. Det antyder at variasjonen hvertfall i noen grad er forbundet med hvordan det å svare med kryss på
spørsmål om egne klær, formulere selv skriftlig på spørsmål om stil og være i dialog om klær
86
Det disse jentene gjør her likner for øvrig på hva Håvard gjør med sitt svar i forhold til hvilke klær han syntes var kule (vil
refereres i underkapittelet om behagelige klær). Han sier ”ehhh” og fortsetter med å spesifisere farger, og det fungerer relativt
likt.
208
i et intervju utgjør forskjellige kommunikative kontekster/språkspill om klær. I disse ulike
språkspillene kan ordet behagelig i mer eller mindre sentral grad inngå på ulike måter som
ressurs i produksjon av identitetsrelatert mening. Spørsmålet blir hvordan; hvilke funksjoner
har ordet behagelig i forskjellige sammenhenger? Med andre ord: hva slags meninger knytter
13-åringene til det behagelige i like og ulike språkspill og hvor variert er denne bruken? I
teksten under skal jeg derfor undersøke 13-åringenes bruk av ordet behagelig litt nærmere i
forhold til aspekter ved disse ulike kommunikative kontekstene som lar seg undersøke. Jeg
begynner med å gi en tynn og overordnet beskrivelse av de unges skriftlige formuleringer og
utsagn i intervjuene
Hva beskriver 13-åringene som behagelig(ubehagelig) når det gjelder klær?- noen store
mønstre
På de åpne spørsmålene var det altså bare 6 13-åringer som formulerte svar med ordet behagelig. Disse eksemplene er gjengitt under.
Bruk av ordet behagelig i de skriftlige besvarelsene i spørreskjemaet
Spørsmål
Min klesstil kan beskrives som...
Ulike respondenters svarformuleringer
”Sporty med mørkeblå olabukser. Levis, Adidas, vanlig som
fine behagelige ting”
”Behagelig mote slengbukser”.
”Mote behagelige å gå med”.
”Vanlig behagelig”.
”Behagelige å gå i”
Jeg liker ikke klær
som ...
”Er ubehagelige å
ha på”.
Den tydeligste bruken av behagelig her er i de setningene hvor det knyttes til det å gå i/gå
med/ha på noe behagelig (ikke like det som er ubehagelige å ha på). Her synes det behagelige
å gis mening som hvordan klærne føles på kroppen når de er på. er som følelse på kroppen,
ikke som noe som er synlig. Men vi ser også at denne bruken av det behagelige i noen av setningene koplet til aspekter som har med det synlige utseende ved plagg å gjøre: merkenavn
som Levis og Adidas, evaluerende begreper som fin og stilkarakteriserende begreper som
mote, vanlig, sporty samt begreper for spesifikke plagg som olabukse og slengbukser. I tillegg er det flere som bruker behagelig i en sammenheng som konnoterer til følelsen klærne
kan gi på kroppen, noe som er bekvemt, godt å gå i, trives i, deilig, klamt, stramt, trangt. 87
Disse setningene er for tynne til å kunne si noe mer om den kontekstrelaterte meningen begrepet behagelig kunne ha for brukeren. Intervjuene kan gi litt mer innsikt i dette.
Blant de 43 intervjuede 13-åringene var det 8 som gjorde bruk av ordet (u)behagelig i beskrivelsen av egne klær. Av disse var det faktisk flere som brukte ordet ubehagelig enn ordet be-
209
hagelig. I tråd med det som ble sagt over finner jeg eksempler på at det behagelige, behagelige klær omtales i forhold til den følelse de gir på kroppen: eksempelvis som mykt, godt å sitte
i, deilig, godt å gå i. Når det gjelder plagg så trekkes joggebukser, joggedresser, gensere, boksershorts, (deilige) olabukser og plagg ”som sitter litt etter” frem som behagelige deilige. Det
ubehagelige på den annen side karakteriseres som: å gå i joggebukse ute, se på Tv i trange
bukser, føle seg uve, bukser som er veldig trange her, det som er veldig fint, for lenge i
skinnbukser - svett, må ikke være (foreldre: for trangt, blir lite brukt), trangt, trangt på bestemte steder, stivt, svett, mange sømmer, ekkelt, som lar luft komme inn på en bar mage, gir
gnagsår. Av bestemte plagg er det olabukse, skjørt, kjole kort t-skjorte, skinnbukse, joggebukse og ettersittende eller trange og stive bukser som nevnes som ubehagelige.
Selv om myke klær gjerne beskrives som behagelige og deilige mens stive klær med mange
sømmer omtales som ubehagelige eller ekle er det også eksempler på at det gjøres motsatt.
Eksempelvis ble også joggebukse, olabukse og plagg som ”sitter etter” både fremstilt som
behagelige og ubehagelige. Denne variasjonen kan selvfølgelig handle om at de unge som har
gitt disse beskrivelsene har ulike preferanser eller meninger om hva som er ’godt’. I de neste
avsnittene skal jeg se nærmere på noen utsagn fra enkeltpersoner for å undersøke dette litt
nærmere.
Det behagelige som viktig og uviktig
I utsagnene under kan det se ut som om Arthur, Håvard, Heidi og Signe tar en klar posisjon
til at det behagelige aspektet ved klær er viktig for dem.
1048
Arthur: (…) jeg kjøper det jeg liker å gå i --- som er behagelig..
490
Håvard: jeg liker da mørke klær, og gjerne sånn som er behagelig å ha på seg, ikke sånn trange, ekle.
978
Heidi: trange bukser og sånn… Det er ubehagelig.
1785
I: legger dere vekt på det at det skal være praktisk når dere kjøper noe?
Signe: Nei.
I: Er det viktigere at det ser fint ut?
Signe: Det må ikke være ubehagelig å gå i. .
I disse sitatene, når de som her er veldig knapt og ’tynt’ presentert, ser konstruksjonen av det
behagelige også ut til å være nokså lik. Det er noe som har med en kroppslig følelse å gjøre,
87
En kunne tenke seg at stramt og klamt kan være kroppslig ubehagelig. Men det tyder ikke 13-åringenes bruk av ordet på. Det
stramme og trange nevnes av flere som noe som kjennetegner deres stil og som noe de liker. Det peker mot at trangt og stramt
210
hvordan klærne kjennes ut på kroppen at det er ’godt å gå i’: ikke trange ekle, ikke ubehagelige å gå i. I sitatet fra Signe ”må ikke være ubehagelig” blir det ’ubehagelige’ til og med
formulert i en normativ retning som noe klær ikke må være.
I de neste to sitatene derimot forholder det seg annerledes. Det behagelige formuleres som
noe de velger vekk og som noe som ikke nødvendigvis har med en kroppslig følelse å gjøre:
Celine: Jeg liker ikke å gå i klær som jeg syns er veldig stygge selv om jeg syns de er behagelige.
Heidi: Ja, men når jeg er ute--- da er det ubehagelig å gå med joggebukse.
Celine konstruerer det behagelige som noe hun velger vekk eller underordner hva som er fint
(det motsatte av stygt). Heidi ser ut til å konstruere joggebuksen som ubehagelig, men betingelsen om at det er når hun er ute antyder at det her ikke er snakk om en kroppslig behagelighet.
I avsnittende under skal jeg gjøre en nærmere undersøkelse av noen av disse eksemplene, ved
å ta med litt mer kontekst for utsagnene. Det vil illustrere at klekategorien ’behagelig’ kan
brukes nokså variert og at variasjonen i bruken av kategoriene ikke så lett kan knyttes til enkeltpersoner som fremstilte det behagelige konsistent men på ulike måter seg imellom. Snarere var det slik at enkeltpersoner kunne bruke kategorien behagelig nettopp variabelt også om
det samme plagg, og på en slik måte at de utsagnene de inngikk i, vurdert som beskrivelser av
dem selv, kunne fremstå relativt motstridende når de ble sett i sammenheng. Jeg begynner
med å se litt nærmere på sammenhengen som Håvard’s beskrivelse av det behagelige inngikk
i. Dernest skal jeg se litt mer på Celines.
Meningsvariasjoner omkring ”behagelig”- mot en spesifisering av identitetsrelevante
språkspill
I intervjusamtalen kom Håvard med sitt tidligere refererte utsagn om det behaglige som en
fortsettelse av et utsagn han rett før hadde kommet med om sin egen interesse for klær (som
ble referert i siste del av foregående kapittel).
0458
Håvard: Jeg er ikke noe sånn veldig interessert i det egentlig. Det er sånn at jeg går--- hvis jeg skal gå i en butikk for å kjøpe
klær, så ser jeg ikke på merket, jeg ser på hva jeg syns er kult.
I: Hva er det da?
Håvard: Det er kule klær. Det er litt forskjellig.
I: Det er det jeg prøver å forstå da.
Håvard: Hva jeg syns er kult?
I: Ja.
Håvard: Eh--I: Hva du ser etter liksom?
ikke nødvendigvis brukes om noe kroppslig ubehagelig.
211
Håvard: Det er--- eh--- det jeg ser etter når jeg skal kjøpe klær--- jeg liker mer mørke farger. Liksom mer sånn svart, marineblått
og sånn enn rosa og gult.
I: Og Håkon nikker (ler litt).
Håkon: Ja, det gjør jeg.
Håvard: Jeg liker da mørke klær, og gjerne sånn som er behagelig å ha på seg, ikke sånn trange, ekle--Håkon: Det er ikke akkurat sånn at vi liksom går og ser etter det merket--Håvard: Nei, jeg ser liksom--- det er også veldig mye hvis jeg ser to like gensere, som den ene har et merke som koster 200 mer,
så kjøper jeg heller den andre. Men nå får jo jeg klærne, jeg kjøper dem ikke selv, så--- (små-ler)
I: Men er dere noen ganger med ut i butikkene?
Håvard: Ja, nå og da. Før var jeg aldri det, men nå i det siste så begynner jeg å gå liksom og velger selv.
Håvard beskriver her det behagelige som noe han liker. Den tematiske konteksten for Håvards utsagn her kretser omkring å velge det som er kult fremfor å se på merke. Det er når
han skal spesifisere hva han ser etter, synes er kult at han trekker frem farge (mørke klær) og
det behagelige (ikke sånn trange ekle). I fortsettelsen understreker han igjen at han ikke er
opptatt av å velge dyre merker. Det er altså flere ting å legge merke til ved måten Håvard her
bruker kategorien behagelig på. For det første bruker han den om noe som han liker, For det
andre bruker han den i forhold til noe som har med en kroppslig følelse å gjøre. For det tredje
at han bruker begrepet i en kontrast til det å velge dyre merker og at det har den effekt at Håvard konstrueres fram som en nøktern og ’fornuftig’ person.
I Celines utsagn gis det behagelige en mer negativ, underordnet og forbeholden omtale ved at
det fremstilles som mindre viktig enn andre aspekter (at det ’fine’ prioriteres og det ’stygge’
velges vekk). I så måte kan estetiske opplevelse eller følelse (og kontrasten mellom egen og
andres) sies å utgjøre et sentralt aspekt ved den tematiske kontekst til hennes mer forbeholde
utsagn om det å ha behagelige klær.
1352
Celine: Jeg har mange klær som jeg syns er deilige, men jeg syns de er veldig stygge, jeg liker ikke å gå i klær
som jeg syns er veldig stygge selv om jeg syns de er behagelige.
Cecilia: Da føler man seg ikke behagelig -- - andre kan jo synes at de er fine selv om du syns de selv er stygge
ikke sant--- man føler seg ikke vel i dem.
Her fremstiller Celine det behagelige gjennom bruk av ordet deilig, stygg (og kontrasten fin).
Det behagelige underordnes det estetiske. Det har mening i et argument om hvorfor hun velger å ikke liker å gå med visse klær hun har. Argumentet som stilles opp er at hun synes de
behagelige og deilige klærne hun har er stygge og stygge klær liker hun ikke å gå i. Etter dette skyver Cecilia betydningen av det behagelige i retning av ’å føle seg vel’ eller ha ’god
selvtillit’, - altså noe litt annet enn ’godt å gå i’. Argumentet er at man føler seg ikke vel, ikke
behagelig, i det man selv synes er stygt.
I avsnittene under skal jeg se nærmere på hvordan ordet ’behagelig’ ble brukt som en fleksibel ressurs i handlinger som var orientert mot kontekstspesifikke meningsdannelser i intervjuet om hva som kunne sluttes fra det de sa om klær til hva slags personer de var. Jeg skal
trekke frem et par eksempler fra intervjuet med Heidi og Hedda, og Signe og Sissel fordi de
212
brukte ordet behagelig flere ganger slik at det ble mulig å oppdage og illustrere hvordan det
ble brukt på ulike måter og til ulike hensikter.
Inkonsistenser i enkeltpersoners bruk av ”behagelig” - meningsdanning i ulike
språkspill – Signe og Heidi
I eksemplene over er informasjonen om konteksten omkring enkeltutsagnene om behagelige
klær for spinkelt beskrevet til å se hvordan andre aspekter ved konteksten eventuelt ga mening til dem. For å nærme meg en mer kontekstualisert meningsanalyse skal jeg ta utgangspunkt i, og undersøke nærmere, to eksempler der de samme unge brukte ordet behagelig flere
steder i intervjuet og på en slik måte at det produserte motstridende beskrivelser av dem og
deres klesprioriteringer.
Da Signe ble intervjuet (sammen med venninnen Sissel) kom hun med disse to uttalelsene om
det behagelige i forhold til klær: 88
Signe: Det må ikke være ubehagelig å gå i.
Signe: Det er jo ikke behagelig å gå i de buksene her for lenge.
Den første er en generell uttalelse om hvordan klær bør være, ikke ubehagelige å gå i. Den
andre en uttalelse om buksen hun har på seg, at den er ubehagelig å gå i når hun har den på
for lenge. Altså: selv om hun sier at klær ikke bør være ubehagelige så viser hun altså til at
hun går i klær som ikke er så behagelige. Det virker motstridende når det sees i sammenheng.
Litt mer kontekst omkring disse utsagnene illustrerer hvordan Signe i hvert av tilfellene likevel har formet det behagelige ved klær inn i to ulike språkspill slik at utsagnene hver for seg
gir mening der og da.
1375
Signe: Hvis jeg har på meg skinnbukser så skifter jeg de da. Det er så kjedelig å gå ut med dem.
I: Hvorfor kan man ikke gå i det samme hjemme som på skolen?
Sissel: Det som er veldig fint kan være ubehagelig iblant.
Signe: Det er jo ikke behagelig å gå i de buksene her for lenge hvis du har på deg bukser som er--I: Hvordan blir det ubehagelig å gå i de buksene for eksempel?
Signe: Svett.
I: Det blir for varmt for det er skinn?
Signe: Ja.
Når Signe viser til skinnbuksene hun sitter i og sier ”det er jo ikke behagelig å gå i de buksene her for lenge” så er dette et utsagn som er formet i forhold til den tematiske kontekst som
nært forutgående utsagn har skapt blant annet gjennom mitt spørsmål om hvorfor de ikke kan
ha på seg det samme hjemme som på skolen og Sissels svar: ”det som er fint kan være ubehagelig”. I dette formes en mening om at man går i det som er fint på skolen, at det fine kan
88
Og hun svarte ”verken viktig eller uviktig” på spørsmålet om behagelige klær i spørreskjemaet.
213
være ubehagelig og noe man kan velge vekk hjemme. Det Signe gjør er å gi troverdighet til
Sissels påstand ved å gjøre et aspekt ved den situasjonelle konteksten eksplisitt som et eksempel: hun sitter selv i et plagg som er fint (skinnbukse) og som hun karakteriserer som
ubehagelig (hvis man går i det for lenge fordi det blir svett). Hun gir med andre ord et bevis
eller eksempel på et plagg som er bra på skolen men som gjør det forklarlig hvorfor man tar
på seg andre klær hjemme enn man har på skolen. Språkspillet for dette utsagnet er konkret
festet til skinnbuksen hun har på seg i situasjonen og temaet fine klær/skolen: det hender man
lider litt for skjønnheten der.
Det er først litt lengre ut i intervjuet at hun kommer med den nokså bastante uttalelsen om at
(klær) ”må ikke være ubehagelige å gå i”. Her fremstilles det å holde seg vekk fra ubehagelige klær nærmest som selvpålagt norm. Det fremstår motstridende i forhold til det hun litt tidligere sa.
1785
I: Er det det som er for jålete som dere syns er stygt, mer sånn upraktisk eller---legger dere vekt på det at det skal
være praktisk når dere kjøper noe?
Signe: Nei.
I: Er det viktigere at det ser fint ut?
Signe: Det må ikke være ubehagelig å gå i.
Utsagnet kommer som en punchline som avslutter en lengre diskusjon om hva som er deres
yndlingsklær, hva de liker og ikke liker. De har sagt at de liker litt ettersittende singletter. Det
er vinter og de har sagt at de ikke liker vinteren fordi de liker å ha mindre på seg enn det de
må da. De har også snakket om moter de synes er stygge og eksemplifisert det med store hårete votter. Det er da jeg stiller spørsmålet om det er det jålete de synes er stygt, eller at det er
upraktisk, som jeg omformulerer til et spørsmål om de legger vekt på det praktiske når de
kjøper noe. Hva Signe svarer nei til er ikke klart, men mitt neste spørsmål viser at jeg tolker
hennes svar som en avvisning av at det praktiske er viktig: ”Er det viktigere at det ser fint
ut?”. Det er i forhold til dette at hun svarer” det må ikke være ubehagelig å gå i”. Dette illustrerer hvordan språkspill skifter for i dette tilfellet synes ikke det faktum at hun sitter i en bukse hun har påpekt at er ubehagelig å ha på seg for lenge å være et relevant aspekt ved den situasjonelle konteksten lengre. Det er ikke dette hennes svar er orientert mot. Men den er orientert mot situasjonen hun sitter i og utfordringer mitt spørsmål stiller henne ovenfor. Og her
er som over fine klær et aspekt ved uttalelsens tematiske kontekst. Imidlertid, mens utsagnet
som skapte fine klær som tematisk kontekst i det første eksempelet igjen var knyttet til et
spørsmål om bruk av klær hjemme og på skolen som aspekt ved den tematiske kontekst, er
mitt spørsmål om det fine situert i en litt annen tematisk kontekst i det siste. I det siste eksempelet er den tematiske kontekst spørsmål om overveielser omkring kjøp: velger de det
214
praktiske eller det fine når man skal ha seg noe nytt. Signes utsagn om at det ikke må være
ubehagelig konstruerer frem en mening om at hennes avvisning av det praktiske handler om
noe annet enn hva som er kroppslig behagelig eller ubehagelig og hun vil avverge at jeg trekker en gal slutning. Meningen om det behagelige formes her eksplisitt i relasjonen mellom
henne og meg i den situasjonelle konteksten.
Over ble Heidi sitert på et utsagn der hun brukte ordet behagelig. Dette var ikke den eneste
gangen hun brukte ordet. Faktisk kom hun med to uttalelser om hva som er behagelige klær
og på hvilken måte hun foretrakk det. Disse er gjengitt under:
Heidi: Ja --- jeg klarer liksom å sitte --- når jeg kommer hjem om kveldene --- klarer ikke jeg å sitte å se på TV
med trange bukser og sånn.. Det er ubehagelig.
Heidi: Ja, men når jeg er ute--- da er det ubehagelig å gå med joggebukse.
Når litt mer av konteksten omkring Heidi’s tidligere refererte uttalelse tas med ser det ut til at
hun gjør en liknende veksling i sin bruk av ordet behagelig som Signe gjorde. For Heidi’s del
gis behagelig mening først i et språkspill hvor den relevante tematiske kontekst er behagelig
som ’kroppslig behag’ hjemme. Dernest gis behagelig mening i et annet språkspill hvor den
relevante tematiske konteksten er ’å føle seg vel sosialt’ og ’være seg selv’ ute på fritidsklubb. Imidlertid er denne vekslingen i bruken av ordet behagelig direkte knyttet til at jeg i
intervjusituasjonen oppfattet hennes uttalelser om hva hun likte som motstridende. Det er når
hun skal oppklare eller forklare for meg at det ikke er motstridende at hun bruker behagelig i
et språkspill omkring temaet ’å føle seg vel’.
0965
Heidi: Ja det er lissom--- når jeg kommer hjem om kveldene--- da er det rett i joggebuske og en genser. Men det
kunne aldri falt meg inn å gå med det ute lissom --- sånn hvis jeg skulle på fritidsklubb. Jeg kunne aldri
gått i joggebuske der lissom. Det er lissom ikke meg.
I: Det er ikke deg? Å gå i joggebukse ute ---. Men det er deg å gå i joggebukse hjemme?
Heidi: Ja --- jeg klarer liksom å sitte --- når jeg kommer hjem om kveldene --- klarer ikke jeg å sitte å se på TV
med trange bukser og sånn.. Det er ubehagelig.
I:
Så du lider litt for skjønnheten ute da eller?
Heidi: Ja du kan si det sånn egentlig.
I:
Så på en måte skifter du litt hvem du er da? Er du en litt annen når du er hjemme enn når du er ute?
Heidi: Asså jeg bryr meg like mye om hvordan klæra mine ser ut når jeg er inne. For jeg lissom. Det er ikke
hva som helst jeg tar på meg når jeg går inne lissom--- men det er jo--I:
(pause) Men det er deg å gå i joggebukse hjemme, men ikke deg å gå i joggebukse ute--- det var det jeg
tenkte på--- at du sånn som du ser på deg selv endrer seg med hvor du er?
Heidi: Ja asså uansett om jeg lissom sover hos hu så tar jeg på meg joggebuske når jeg kommer hjem om kvelden og vi ikke skal ut mer lissom. På med joggebukse.
I:
Da skal det være godt å gå i--- mens når du er ute blant venner da er det noe annet som teller?
Heidi: Ja men når jeg er ute--- da er det ubehagelig å gå med joggebukse.
I:
Ja akkurat.
Heidi: Da må jeg ha på meg noe annet lissom.
I:
Så hva som oppleves som ubehagelig endrer seg med hva slags situasjon dere er i?
Heidi: Ja.
215
Det er flere interessante ting i Heidi’s uttalelser her. Heidi bruker ordet ubehagelig på to ulike
måter på to forskjellige steder i intervjuet som får mening i hver sin tematiske kontekst: henholdsvis en kroppslig behagelighet i en tematisk kontekst foran TV om kvelden og en form
for sosial behagelighet i en tematisk kontekst ute blant venner. Det første argumentet Heidi
fører er at hun foretrekker joggebukser hjemme fordi trange bukser er ubehagelig. ”Klarer
ikke å sitte å se på TV med trange bukser” peker mot at Heidi her bruker ubehagelig om en
kroppslig følelse. Det synes ikke urimelig å slutte fra dette at Heidi konstruerer joggebukser
som mer kroppslig behagelige enn stive bukser. Senere sier derimot Heidi eksplisitt at joggebuksen er ubehagelig. Mens den første referansen gjøres den tematiske konteksten ”hjemme”
er den andre uttalelsen knyttet til ”når jeg er ute”. I det første utdraget sier Heidi at joggebuksen er noe hun aldri kunne brukt på ”ute” ”sånn hvis jeg skulle på fritidsklubb”. Denne referansen er imidlertid gjort i forhold til en annen tematisk kontekst, den sosiale livsverden hvor
relasjoner med andre jevnaldrende er det relevante. Betydningen av joggebuksen forandrer
seg i forhold til bruken av ordet behagelig når den tematiske konteksten forskyves mellom to
livsverdener, -fra ’hjemme’ til ’ute blant venner’. Ute blant venner passer ikke joggebuksen
på henne eller til henne, men hjemme er den god å gå i. Mitt spørsmål bidrar til å generere en
tematisk kontekst for den forskjell hun eksplisitt konstruerer frem mellom en kroppslig og
sosial behagelighet, jeg utfordrer ved å spørre om hun er en litt annen når hun er hjemme enn
når hun er ute. Heidi avviser først dette (hun bryr seg like mye om hvordan klærne ser ut når
hun er inne som ute) en forklaring jeg ikke helt aksepterer. Heidis svar er en løsning på dette,
det er ikke sånn at hun ser seg selv som to ulike personer når hun er hjemme og ute, snarere
peker hun ut to ulike språkspill om det behagelige (det som har med kroppslig følelse og det å
føle seg vel i en mer psykologisk sosial forstand,) samtidig viser hun i svaret sitt til to ulike
livsverdener for bruk av klær. Heidi tematiserer med dette to ulike språkspill som joggebuksen kan inngå i i hennes livsverden; og at disse språkspillene som joggebuksen inngikk i var
svært forskjellige avhengig av om de foregikk hjemme foran tv’n eller ute sammen med venner.
Eksemplene viser at 13-åringene ulike posisjoner til det behagelige avhengig av ulike kontekster eller språkspill som ble frembrakt i intervjuene: noen ganger som svar på direkte
spørsmål andre ganger i forbindelse med begrunnelser omkring andre aspekter ved klærne de
brukte eller likte. Jeg har gjengitt utsagn hvor enkeltpersoner har bekreftet og moderert (snarere enn avvist) viktigheten av det behagelige som et aspekt ved egne klær. I utsagn der det
behagelige (eller gode, deilige) gis en sentral viktighet konstrueres det gjerne som noe gitt og
normativt viktig i kontrast til andre elementer ved klærne som de ikke liker/ikke legger vekt
på. Det behagelige settes opp som kontrast til noe de ikke synes er viktig. I eksemplene
konstrueres for eksempel det behagelige som noe annet og viktigere enn: det trange og
216
stramme (kropp, moteplagg eller galt kjønnede plagg), merkeplagg (status), ser fint ut (utseende - moderne). Så har jeg nevnt eksempler hvor betydningen av det behagelige modereres gjennom å bli underordet eller betinget av andre aspekter ved klærne. De kan gå i ubehagelige klær eller kan se bort fra om de er behagelige til fordel for andre aspekter ved klærne:
som at de fine, har gitte merker, er moderne og sitter litt etter. Denne posisjonen pekes ut av
formuleringer som: men hvis (det er kaldt), men når (jeg er ute), selv om (jeg syns de er behagelige) osv. Mens betoningen eller fremhevingen av det behagelige som viktig ofte inngår i
begrunnelser for at andre aspekter ved klærne er valgt vekk inngår moderering av det behagelige som viktig i begrunnelser for valg av andre aspekter ved klærne.
Formuleringer av det behageliges ’problem’ og disses argumentasjonseffekter
Når noen modererer det behagelige som viktig følger det gjerne med en egen begrunnelse for
valget. Flere av de modererende utsagnene peker ut problemer: ”det som er fint kan være
ubehagelig” (Sissel), ”det som er behagelig kan være stygt” (Celine), ”det som er behagelig
hjemme er ubehagelig ute” (Heidi). Det er i de modererende utsagnene at det behagelige ikke
bare beskrives som noe kroppslig, men også som ’å føle seg vel’. Sitatet med Celine og Cecilia ovenfor gir eksempel på hvordan denne forskjellen mellom det behagelige som en kroppslig sak (deilig) og som en følelse i en sosial setting (føle seg vel) kunne komme til uttrykk.
Det behagelige settes opp mot det stygge og endrer innhold fra klær som er deilige til klær
man ikke føler seg vel i fordi de er stygge. Den tilsynelatende selvmotsigelsen i Heidis uttalelse om at joggebukse er ubehagelig ute, men ikke hjemme, mens trange bukser er ubehagelige hjemme, men ikke ute kan peke mot at det behagelige konstrueres ved ulike egenskaper
avhengig av situasjonen man er i. Hjemme er det behagelig en kroppslig sak; ”jeg liker (...)
gjerne sånn som er behagelig å ha på seg”, ”jeg kjøper det jeg liker å gå i som er behagelig”. 89 Ute er det behagelige mer et synspunkt eller den følelse de får når de går i bestemte
klær i en sosial setting; ”føle seg vel” i klær versus ”føler seg ubehagelig i de klæra”, ”føler
seg ikke vel i dem”. Dette illustrerer at de unge ikke opererer med et klart skille mellom
funksjonelle og symbolske aspekter i sin diskurs om klær ”de føler seg eller føler seg ikke
behagelig”. Som eksemplene har vist er det å bruke behagelig/ubehagelig i henholdsvis funksjonell/kroppslig og symbolsk/sosial betydning ikke nødvendigvis knyttet til enkeltpersoner
og forskjeller mellom dem. Samme person kan både beskrive joggebuksen som behagelig og
ubehagelig. 90 Dette viser at 13-åringene bruker ord som behagelige og ubehagelige på ulike
89
Ute er den sosialt opplevelsesbaserte behageligheten det sentrale. Som er variant av dette finnes det også de som understreker
viktigheten av det behagelige som en moderering eller tilleggskrav til klær de liker eller som betinget eller underordnet noe, for
eksempel at det behagelige generelt er viktig men i jevnalderkonteksten underordnes det behagelige det fine (ref Sissel vs. Celine).
90
For eksempel underordner Signe det behagelige til det fine når hun sier hun liker å gå i skinnbuksene hun har på seg ”det er jo
ikke behagelig å gå i de buksene her for lenge”. Litt senere i intervjuet, når hun snakker mer generelt om hva hun legger vekt på
når hun kjøper noe er det behagelige overordnet det fine ”det (klær) må ikke være ubehagelige å gå i”.
217
måter. Begrepets polytetiske egenskaper 91 gjør at det lett kan brukes som fleksible ressurser i
mange ulike språkspill de snakker om klær i. 92 En videre undersøkelse viste at det samme
gjaldt for ord som gode og vonde, deilige og ekle.
Jeg har sett på hvilke begrepsmessige sammenhenger og situasjonelle prosjekter ordet behagelige tas i bruk og inngår i. At unge kan bruke ordet behagelig så forskjellig i egenformulerte svar i spørreskjema og intervju kompliserer en enkel fortolkning av mønsteret i spørreskjemadataene. For eksempel kjennetegnes noen beskrivelser ved at det behagelige overordnes klærnes visuelle aspekter mens andre kjennetegnes ved at det behagelige underordnes
klærnes visuelle aspekter. Selv om dette mønsteret kan være knyttet til ulike personer har jeg
vist eksempler på at enkeltpersoner også gjør slike vekslinger og at det har med forskyvninger i språkspill å gjøre. Det behagelige er en ressurs i argumenter for merker, så vel som i argumenter mot merker. At enkeltpersoner gjør ulike betydninger av det behagelige relevant for
ulike situasjoner tyder på at situasjonen et utsagn gjøres i forhold til kan være utslagsgivende
like mye som kjennetegn ved personen som uttaler det. Utsagn som vektlegger det behagelige
produserer lett den effekt at den som utsier det fremstår som fornuftig og lite overflatefokusert. Argumentasjonseffekten ved å dreie betydningen av det behagelige fra en kroppslig
”godt å gå” til et spørsmål om sosialt ”å føle seg vel” er at de unge får konstruert seg både
som fornuftige og sosialt tilpassede.
I neste underkapittel skal jeg se nærmere på hvordan de unge brukte ord som var relatert til
’merket’ på klærne.
9.1.4 Bruk av kategorien ’merke’ i ulike språkspill om klær
Merker, som ofte er et kjernepunkt i bekymring og konflikter omkring unges klær slik disse
beskrives i offentlig debatt, har så langt i gjennomgangen fremstått som et tema hvor de unge
gir relativt ulike svar hva angår viktighet og et spørsmål som skiller ut ulike grupper av unge
når det gjelder deres forhold til klær. I spørreskjemaet oppgav 36 prosent av de unge det som
viktig eller svært viktig å ha klær av dyre merker mens 37 prosent svarte at det var viktig eller
svært viktig å ha klær lik dem de så i anerkjente butikker. Kun en tredjedel fremhever altså
91
I Bokmålsordboka defineres også behagelig relativt polytetisk: Adj. Som gir behag (Behag; 1. følelse av tilfredshet, glede
2.forgodtbefinnende) Syn behagelig:bekvem, hyggelig, inntagende, makelig, sympatisk, trivelig, velgjørende vinnende, pen. Det
polytetiske kommer også frem i hva synonymordboka lister sammen med behagelig: beha'gelig adjektiv bekvem, hyggelig,
tiltalende, forekommende gjøre seg livet b- / subst: forene det nyttige med det b-e / en b- reise, tilværelse / hun har et b- vesen.
bekvem' adj -t, -me (fra lty, ty., eg 'det som kommer beleilig, passende', jf norr kvæmr 'som kommer, kan komme')1. beleilig en
b- anledning2. lett, behagelig, komfortabel, praktisk b-t tøy / adv: gjøre seg det b-t / sitte b-t.. Med Wittgenstein kan man si at de
unges bruk av ordet behagelig gjrøes i mange språkspill der bruken kan sies å likne på hverandre, som familielikheter, uten at
det finnes en feller egenskap som ordet behagelig refererer til.
92
At så få gir svar med referanse til det behagelige når de formulerer seg selv ha, som tidligere antydet, komme av at det i overteksten til de åpne spørsmålene ble gitt visse føringer til at svaret skulle gis i termer av stil. Den lave bruken av ordet behagelige
i de unges friere svar kan peke mot at behagelig heller ikke er sentralt i 13-åringenes egne repertoar for klær eventuelt i språkspill om klesstiler. En stil en kan tenke seg at kan koples til det som er ’behagelig’ nevnes imidlertid av mange i de åpne svarene
218
det dyre og anerkjente som viktig mens to tredjedeler tar enten ikke klar posisjon dette eller
plasserer det som uviktig. Som nevnt gir det inntrykk av at dyre merker og klær fra anerkjente butikker slett ikke er et så viktig aspekt ved klær for flertallet av ferske tenåringer som det
en ofte kan få inntrykk av. 93 Samtidig inngikk vekt på ’merker’ i svarversjonen ’sosialt anerkjente klær’, dvs i den av de fire faktorene de unges svar om egne klær samlet seg rundt som
hadde størst forklart varians. Merker viste seg også å være det klesaspekt som de unge fordelte seg mest jevnt på når det gjaldt de tre svaralternativene viktig, verken/eller og uviktig, dvs
at en relativt høy andel valgte ’verken/eller’ kategorien. Et svarmønster som synes å prege
større deler av gruppens svar om egne klær var imidlertid å tilskrive merker som viktigere for
andre i klassen og på skolen enn for seg selv. Andelen som beskrev merker som viktig for
andre var langt høyere enn andelen som beskrev det som viktig for seg selv. Som oversikten i
forrige underkapittel antydet var også ’merker’, og særlig når det sees sammen med oppgitte
’merkenavn’, den kategori de fleste unge, ca 20 prosent, skriver ned som egenskap ved klær
de liker - og som klær de ikke liker og en overordnet kategori som nevnes svært mange ganger i intervjuene. Fra denne oversikten ser det altså ut til at kleskategorier som har med ’merke’ å gjøre er mest sentrale når de unge skal beskrive sine egne klær. Til sammen gjør dette
temaet merker interessant. I teksten under skal jeg derfor se nærmere på hvordan de unge
brukte kategorien merke og andre kategorier for klesmerker. Igjen begynner jeg med en tynn
beskrivelse av noen store trekk ved de unges egenformulerte besvarelser og beveger meg mot
en tykkere og mer spesifisert beskrivelse av språkspill som enkelte uttalelser inngikk i.
Hvilke klesmerker nevner de unge og hvordan beskriver de disse ’merkene’?- tynn
beskrivelse
I trettenåringenes skriftlige svar i spørreskjemaet er merkekategorien (etter stil) den kategori,
av de kategorier av svar jeg ovenfor isolerte, som flest unge bruker for karakteriserer egen
klesstil og klær de ikke liker. I forhold til gruppen som helhet representerer de som svarer ved
å referere til merker likevel et mindretall. Hele ¾ ga svar uten å referere til ordet merke eller
bestemte merkenavn. Det var bare omkring ¼ av de unge, som fulgte oppgavetekstens oppfordring og listet opp merkenavn som del av den stilen de valgte å kategorisere seg selv i forhold til eller som eksempel på klær de ikke likte. Noen listet kun ett eller flere merkenavn,
noen listet flere merkenavn og knyttet dem til flere stiler mens andre koplet merker mer tydelig til bestemte stiler. Merke som opprinnelsesmerking, produsentlogo og liknende er festet
på alle plagg. Samtidig gjøres det ofte et skille i hverdagsspråket mellom det å gå i merkeklær
og det å ikke gå i merkeklær og positiv omtale knyttes mer til noen produsent/salgslogoer og
om stil i spørreskjemaundersøkelsen, nemlig ’sporty’. På den annen side er nevning av denne stilkategorien nesten fraværende i
13-åringenes intervjuutsagn.
93
Det kan være en forskjell mellom hva man ønsker seg og hva man faktisk har. Lynne (2001) fant for eksempel i sin studie en
forskjell i klesmerker de unge likte og klesmerker de hadde.
219
merker enn andre. I fullføringen av setningen: ”min klesstil kan beskrives som...” i spørreskjemaet svarte de for eksempel: ”jeg går bare i dyre merker”, ”umerkede men ikke boms”,
”jeg bruker ikke merkeklær men kler meg forskjellig hver gang jeg tar på meg noe annet”. I
intervjusitatet under begrunner for Amanda hvorfor mange synes Bosselini er teit mens Levis
er fin ved å utpeke det siste som merker:
Amanda: Mange syns det veldig teit å gå med Bosselini jakke og sånn, men hvis du kommer med Levis er det
liksom: ”ahh fin jakke lissom”.
I:
Men hva er det?
Amalie: Det er merker.
Hvilke merkenavn knytter 13-åringene i dette materialet positiv og negativ omtale til? Jeg
skal se på dette ved å liste hvilke merkenavn som går igjen når de unge skriver ned noe om
sin egen stil og klær de ikke liker i spørreskjemaet. Til sammen gir de unge referanse til over
80 ulike merker i disse svarene. 94 Det gir en pekepinn om at mange trettenåringer bruker
klesmerker både som generelle og mer spesifikke kategorier når de skal beskrive sine egne
klær og hva de ikke liker, at de har mange merkenavn ’på repertoiret’ (Hansen et al 2002) og
at de bruker en variasjon av dem aktivt i beskrivelser av hva de liker og ikke liker. Oversikten under gir et bilde av hvilke merkenavn som 3 eller flere unge nevnte at de likte og ikke
likte.
Merker i spørreskjemaets åpne
spørsmål 95
Levis
Adidas
Bik bok (57?)
Miss Sixty
Nike
Diesel
Polo
Rocky
Logg (H&M)
Ragazz (Adelsten)
Bosselini (Cubus)
Blowfly (lindex)
Umerkede klær
Liker
(Min klesstil kan beskrives som)
50
43
33
31
30
29
6
4
1(8)
1
0 (1 ungdomsklær)
Liker ikke
(Jeg liker ikke)
11
6
3
5
6
5
4
5
1(13)
14 (6)
4 (4)
(3)
1
Flest unge oppgir at de liker merker som Levis, Adidas, Bikbok, Missixty, Nike og Diesel.
Dette er merker som relativt sett kan betraktes som dyrere (kan kjøpes i middels dyre kjedebutikker) enn merkene som de fleste nevner de ikke liker: særlig merket Ragass og klær fra
Adelsten (men også merket Bosselini og klær fra Cubus samt klær fra butikken Kappahl, dvs
94
Noen av de som svarer på de åpne spørsmålene om egen stil og klær de ikke liker noterer kun ned ett eller flere merkenavn.
Andre skriver fyldigere svar og spesifiserer for eksempel at de liker visse merker på bestemte plagg, som bukser eller gensereAv
buksemerker som likes listes 17: voice of europe, miss sicty, bikbok, cat, sefa, adidas, levis, nike, rocky, diesel, tepper, poco
loco, crocker, hm, jc). Gensermerker som spesifiseres er 8: diesel, levis, bikbok, jc, voice of europe, poco loco, hillfiger, dickies,
pepe, bennetton, marwin.
95
Hver telling utgjør en posisjon som en person har inntatt, den samme personen kan innta posisjon ifht flere merker.
220
klær som kan kjøpes i rimelige kjedebutikker). Samtidig er også Levis, HM, Benneton, Lindex, Asics, Lacoste blant merkene som noen nevner de ikke liker og også mer typiske jentemerker som Miss Sixty og Bikbok. Et trekk ved dette mønsteret er altså at de nevner rimelige
kjedemerker, som Ragass og Blowfly, kun som eksempel på hva de ikke liker mens dyrere
merker, som Levis og Adidas eller de mer kjønnede merkene Miss Sixty og Bikbok, nevnes
både i beskrivelser av hva som likes og ikke likes. Dette kan indikere at betydningen av noen
merker (koden de inngår i) kan være mer låst/konsistent, for eksempel gjennom allmen fordømming, enn andre (eksempelvis Ragazz), mens betydningen av andre er mer fleksibel/variabel og åpen for konstruksjon (eksempelvis at Levis kan brukes fleksibelt som kategorien behagelig).
Med utgangspunkt i de kategorier som er skissert ovenfor skal jeg gå til de unges intervjuutsagn og undersøke nærmere meningsdanninger omkring merker som på den ene siden ovenfor er identifisert som fastlåst ved at få ”ønsker” å kople merket til seg selv og mange beskriver merket som lite attraktivt versus de mer åpne eller debatterte merkebetydningene. Jeg skal
altså se på ulike fremstillinger av merker generelt og noen av de ovenfor navngitte merker
spesielt for å undersøke hvilke funksjoner ulike utsagn om merker har i de unges fortellinger
om seg selv og klær.
De unges beskrivelser i de åpne spørsmålene i spørreskjemaet og intervjuene styrker på
mange måter inntrykket av at visse klesmerker, spesielt merker fra billigkjeder (Cubus,
Adelsten osv) nokså unisont tilskrives lite attraktive og mer låste betydninger, mens visse
andre klesmerker, for eksempel kjente (Levis), kostbare (Polo), og/eller femininiserte (BikBok, Miss Sixty), ble tilskrevet både attraktive og negative betydninger.
Ingen går med Ragazz (og andre rimelige kjedemerker)
Jeg skal først se litt nærmere på kommentarer omkring rimelig kjedemerker som noe de selv
eller andre ikke likte. I noen av kommentarene i de åpne spørsmålene pekes ut visuelle aspekter ved de rimelige merkene som enkelte unge tar avstand fra: ”mye glitter og mange farger
på de på Kappahl er motbydelige”, Blowfly ”overlessa med broderier”, Bosselini” vanlige
bukser uten sleng”. I intervjuene er det også flere som trekker frem nettopp utseende som et
negativt aspekt ved disse klærne.
1318
I:
Hva er det det Bosselinimerket ikke har som Levis merket har?
Amanda: Kvalitet.
Amalie: Utseende
0710
I:
Hva betyr merkeklær for ungdom?
221
Begge: MYE ( ler).
Camilla: Det gjør det, for lissom hvis man kommer lissom fra Adelsten og sånn med Ragass---. Hvis det sitter bra
på en måte, på kroppen din, så går det sikkert bra, men lissom hvis den henger og slafser og det er lis
som Ragass så blir det lissom---.
Cathinka: Det er ingen som går i det--Camilla: Nei jeg vet det.
Cathinka: Så det er liksom ikke--- det er ingen som går i det. Ingen som går i det som har--- som har
venner lissom.
I: Nei. Er det noen merker dere oppfatter som spesielt dårlige?--- eller noen butikker dere ikke kan tenke dere å gå
i?
Hedda: Jeg hadde ikke gått til Adelsten og Hennes og Mauritz og kjøpt bukser eller noe sånt noe--Heidi: Nei (ler). Bukser og gensere-- -. Det hadde jeg ikke kjøpt på Cubus og Adelsten og Hennes og Mauritz
eller---.
Hedda: Hvis det hadde vært pologenser som du skal ha under noe--- da er det ikke så ille.
Heidi: Det er helt greit lissom--Hedda: For det syns jo ikke. Så da er det jo ikke så farlig.
Ingen av de unge jeg intervjuet sa at de likte å gå i Ragazz og liknende merker, men mange
nevnte slike merker når de snakket om klær. Som eksempelet med Camilla og Cathinka over
var det blant annet en ressurs i begrunnelse for hvorfor merkeklær betyr mye: merkeklær
betyr mye for ungdom fordi:
Hvis man kommer lissom fra Adelsten og sånn med Ragass---.
og
så blir det lissom....
... Ingen som går i det som har--- som har venner lissom.
Her oppstår noe som er så vanskelig at det ender i luften, det blir ikke formulert helt ut før
senere. Da er begrunnelsen i det sosiale: ” ... Ingen som går i det som har--- som har venner
lissom.” Eksemplene over illustrerer også hvordan disse negative utsagnene om klær fra rimelige kjedebutikker er skapt mot en tematisk kontekst av betingelser. At ”Bosselini er teit”,
at ”Adelsten og Ragass... ingen som går med”, at ”hadde ikke kjøpt på Cubus og Adelsten og
Hennes og Mauritz” har mening i kontekster de unge her spesifiserer eksplisitt. De spesifiserer i henhold til premisset om at henholdsvis ’Levis er fin’, at disse klærne ”henger og slafser” og at det er ”bukser og gensere”. De formulerer også unntak; dvs. tematiske kontekster
der denne logikken ikke gjelder. Disse unntakene har å gjøre med utseende på klærne i forhold til kropp og andres blikk i et sosialt rom (at klærne sitter bra på kroppen eller er under
andre klær slik at andre ikke ser dem):
Hvis det sitter bra på en måte, på kroppen din, så går det sikkert bra,
Hvis det hadde vært en pologenser som du skal ha under noe--- da er det ikke så ille (...) For det syns jo ikke. Da
er det ikke så farlig.
I utsagnet under former Joakim sin uttalelse om ”alltid merkeklær på skolen” inn i spesifisert
tematisk kontekst som likner den Camilla og Cathinka skapte for sitt om at merkeklær betyr
mye: ”ingen går med Ragazz”.
222
0623
Joakim (…) Men altså Det er lissom sånn man går jo alltid med merkeklær på skolen. Altså det er ingen i hvert
fall i klassen min som går med sånn Ragazz og sånn, for det gikk men liksom med når man var liten. Men nå går
nesten alle med Levis og Diesel.
0647
I: Så det du har på deg nå, det er Levis det altså?
Joakim: Ja.
Det Joakim imidlertid også gjør er å forme en begrunnelse for at ”ingen går med Ragazz” ved
å hente inn en annen tematisk kontekst:” ”for det gikk man liksom med når man var liten”. I
dette skapes en mening om at det å gå med Levis og holde seg unna Ragass handler om å ha
blitt større. Han gjør seg stor med dette utsagnet. I neste utsagn understreker han dette på to
måter: For det første ved å bekrefte den situasjonelle kontekst for dette utsagnet, - at han sitter med Levisbukse på seg og er/ har skapt seg stor. For det andre ved å gjenta at han ikke går
med Ragass lengre og begrunnelsen at det gikk man lissom med når man var liten .
På en måte kan man si at når noen, som de unge i dette materialet, tilsynelatende utelukkende
demonstrerer avstand til merker som Ragazz så forutsetter de at denne typen merker har allmenne negative betydninger som ligger noenlunde fast. Imidlertid har gjennomgangen vist at
det varierer hvilke(n) negative konnotasjoner eller betydninger de forutsetter/gjør relevante
og at de også er sensitive for konnotasjoner som hefter til det å ta en rigid avstand til dem (jfr
betingelsene som ble nevnt over). At Ragass og liknende er ’dårlige’, ”teite” merker skapes i
utsagnene over mot litt ulike men dog spesifiserte tematiske kontekster. Det fremviser handlingsaspektet ved disse utsagnene og at de unge her bruker Ragazzkategorien som en ressurs i
sine utsagn om klær. Ved å demonstrere avstand til disse merkene oppnår de å holde seg unna
en eller flere av disse merkenes konnotasjoner som er brakt frem i konteksten. Samtidig bygger de en konstruksjon av seg selv i opposisjon til disse konnotasjonene. I eksemplene over
handler det om at de er opptatt av andre merker som Levis, av klær som sitter bra på kroppen,
at de er ikke små lengre, at de ikke går det ingen andre går med.
Når det gjaldt dyrere og statusgivende merker var det slik at noen, som mønsteret i spørreskjemaundersøkelsen og sitatene over indikerte, fremhevet at de likte slike merker mens andre snakket mer om det som mindre viktig. Jeg skal se litt mer på de unges praksiser omkring
slike utsagn.
Kan bare ha på klær som har med merker å gjøre
I tråd med det som ble sagt i forrige avsnitt er det ikke overraskende at positiv omtale av
merker ikke bare er knyttet bestemte merker og at merkelappen synes, men også spesifiseres
som plaggs utseende, hvor de er kjøpt, vennskap og det sosiale rommet disse unge er i. Et
223
utdrag fra intervjuet med Hedda og Heidi som kom forut for det de ble sitert på over kan illustrere:
1219
I: Hva kan dere ikke tenke dere å gå i. Hva vil dere absolutt ikke ha på dere? Og da tenker jeg på å bli sett i av
andre--- for eksempel på skolen.
Hedda: Noe som ikke har noe med merker å gjøre.
Heidi: Ja--- hvis--- nei--- det er lissom---(pause).
I: Men de genserene dere har på dere nå. Jeg kan ikke se at de har noe med merker å gjøre--Hedda: Nei men de er kjøpt på Bik Bok (ler).
I: De er kjøpt på Bik Bok?
Begge: Mmm (samtykkende)
I situasjonskonteksten disse utsagnene tar mening i utfordrer jeg disse jentenes konstruksjon
av at de ikke kan gå i noe som ikke har med merker å gjøre: jeg kan ikke se at de har på seg
merkeklær. Da sier de at klærne de har på er kjøpt på BikBok. I neste tekstutsnitt trekker de
også på situasjonskonteksten, det de har på seg som jeg kan se, som ressurs for å begrunne at
man faktisk kan se at det er merkeklær, fordi klær av BikBok og Miss Sixty merket har et
utseende som ikke andre har produsert enda.
I: Ja--- men det kan noen andre enn meg- --. De som er litt mer inni dette her--- de kan se at det er merker dere går
i?
Heidi: Mmmm.
Hedda: Nesten alle har sånne bukser med splitt bak. I hvert fall innmari mange.
Heidi: (viser)--- for her er det splitt bak ikke sant--Hedda: ---og det syns jo.
I: Ja. Men det trenger vel ikke være et bestemt merke?
Heidi: Det er--- det er bare Bik Bok og Miss Sixty eller Buffalo da som produserer det. Hennes og Mauritz har
lissom ikke sånne bukser---. I hvert fall ikke enda.
I neste avsnitt gjør de en direkte kopling mellom disse klærne, egenskaper ved vennene sine
og seg selv som fungerer slik at de fremkonstruerer seg som populære.
Heidi:
Alle--- alle vennene mine har sånne bukser og sånne gensere og de går i lissom--- alle jeg kjenner de går
i akkurat samme klær som meg. Så det er jo--- det er jo--- veldig---.
I: --- ja--- men vil dere si at dere bruker klærne til å snakke med på en måte-- - at det er en annen måte å snakkemed andre på?
Heidi:
Ja på en måte kanskje--- eller- -- det er jo kanskje--- klær har veldig mye å si om personen--- det har et.
I:
Hva er det klær kan si om en person da?
Heidi: Om--- nei for eksempel om den er sånn ganske populær,
Hedda: typen din lissom.
Flere av 13-åringene skaper konstruksjonene av dårlige og bra merker i en tematisk kontekst
der alder og jevnalderkulturen nettopp er sentrale slik de var i utsagnet til Joakim over:
0326
I: Det er jo så mange merker--- alt har jo et merke på seg. Men er det---?
Stefan: Det må være et kjent merke liksom.
I: Et kjent merke?
Stefan: Ja.
I: Er det--- kjent blant hvem? (…)
Stefan: Ungdom kanskje.
0604
224
I: Har du alltid vært opptatt av merker og mote?
Stefan: Nei. Ikke alltid
I: Når var det du begynte å bli det da?
Stefan: (ler) I fjor--- jeg vet ikke, jeg.
0783
Herman: Det er ikke så lenge siden vi handlet på Carlings og liksom de litt mer butikkene--- Men nå handler vi
mest på Ferner Jacobsen og Amundsen og sånn--I:
Ordentlig herreforretninger (ler litt)?
Herman: Ja.
I:
Hvordan kom dere på å begynne og handle der?
Henrik: Det er egentlig mote--- det er in--- også
Herman: Og så liker vi å gå der.
Merker må være kjent blant ungdom, men han har ikke alltid vært opptatt av det sier Stefan,
mens Herman fremhever at det er in nå å gå i dyrere butikker i motsetning til et fremkonstruert før hvor de valgte billigere butikker.
Jeg ser i hvert fall ikke etter merke lissom, må ikke ha det beste merket
Mange uttalelser om merker er imidlertid mer modererte enn de som til nå er presentert: ”jeg
er ikke sånn veldig opptatt av merkeklær eller noe sånn, men jeg liker å ha en del fine klær”
(…) men jeg har ikke sånn heldilla på klær liksom”. Merker og klær betyr ”ikke så mye”.
Sånn midt i mellom for meg. 96 Jeg er ikke akkurat så avhengig av å kjøpe klær”… ”men klær
jeg bryr meg ikke så mye om”. Som vist over avgrenset noen unge sine utsagn om dyre merkers viktighet til ytterplagg: merker betyr mye på vanlige plagg som olabukser men mindre
på moteaktige (kjønnede) plagg som stretchbukser. Andre avgrenser en spesifikk situasjoner
som den relevante tematisk kontekst for utsagnet sit om merker: for eksempel at merker betyr
mer om sommeren enn om vinteren ( ”da har du ikke så mye på deg liksom--- da er det sånn--- da betyr det litt mer--- da er du liksom roligere og sånn--- men om vinteren bare leker du
og kaster snøball” ”da har du så mye foran deg at du ikke kan se” ”kanke se hva du bruker”
”da får du liksom ikke tak i sånn Adidas boblebukse og Levis boblebukse og sånn”). Som vist
tidligere er en annen situasjon som utsagn tematisk gjøres avhengig av om de er på skolen
eller ute blant venner eller hjemmme/på hytta. I Jostein og Joakims utsagn er det nettopp skolen og klassen som utgjør en slik tematisk kontekst for utsagnet.
I:
Men er dere opptatt av klær, vil dere si at dere er det hvis dere sammenligner dere med andre på klassetrinnet deres?
Joakim: Lite grann.
Jostein: Ikke sånn mer enn--- Må ikke ha det beste merket og sånn.
Imidlertid, som tidligere vist, posisjonerer også Jostein, og Joakim posisjonerer seg selv,
”som andre” i alderskategorien på ungdomstrinnet ved sine utsagn om at de bruker Levisbukser og holder seg unna Ragazz. Mote er nettopp en tematisk kontekst som mange modererende utsagn om merke gjøres i forhold til. For eksempel:
96
Stor variasjon i hva ”midt i mellom”, ”middels” inneholder og referer til osv. Fellestrekk at ordet brukes som moderator.
225
1065
Men er det moteklær eller er det merkeklær liksom som er viktig hvis dere får valget,--. eller er det ikke viktig?
Sivert: Nei, jeg syns ikke det. Liksom at det betyr ikke om det er merkevare eller mote.
I: Det betyr ikke noe for deg?
Sivert: Det blir det samma egentlig.
1143
I: Føler du at du følger moten lite grann i smaken din?
Sivert: Nei egenltl--- Ja, litt kanskje. Men lisssom --0195
I: er det merkene, eller moten som er det som dere for eksempel er mest opptatt av å gå etter, som dere liksom har
i hodet når dere går og ser etter nye klær og sånn?
Sissel: Egentlig moten for meg. Det finnes mange kule bukser som ikke er Miss Sixty og sånn.
Signe: Mmm. Ingen av oss har Miss Sixty- bukser. Det er liksom ikke så viktig.
At ikke merkeklær er så viktig er betinget av at de fremhever moten som viktigere. Jentene
bruker her det å ikke ha klær av et bestemt merke som en ressurs til å begrunne at mote er
viktigere enn merker for dem.
I mange konstruksjoner av at merker ikke er så viktige er argumentene orientert omkring det
nøkternt fornuftige og det mulige. ”Bare jeg har noen klær å gå i --- så skal man egentlig
være glad, man kan ikke få alt mulig klær hvert år, selv om det er mote”. Dyre merkeklær og
eller moteklær blir fremstilt som ”helt som andre bare at de koster dobbelt så mye” ”prøver å
få andre til å tro det med å kjøpe dyre klær.” De som har merkeklær blir forstått som noen
som er mer interessert i å ha enn å bruke klærne og kunne sette dem sammen på riktige måter.
I tråd med dette blir de som kjøper merkeklær forstått som noen som viser frem at de har
penger. I denne konstruksjonen blir også det å kle seg i bestemte klær for å bli venner med
noen spesielle fremstilt som en ”gal måte å begynne å bruke klær som det”. Noen sier at det
virker som at noen velger vennene sine etter hva slags klær de har på seg ” ja fordi--- de kule
går bare sammen med de kule. Og--- de kule har ganske kule klær--- sånne dyre klær og sånt-- så de som ikke er fult så kule de går med--- de som ikke har så fryktelig kule klær”. Det
som understrekes er at jeg personen ikke hadde ”begynt å kjøpe de samme klærne som” noen
for å bli venner med vedkommende og at vedkommende har avslørt ” det er ikke bare klærne
de ser etter heller da--- de ser etter hvordan den personen er”. De som lager denne typen fortellinger kan vise til at de har merkeklær selv, at de liker visse merker. Vekten legges da gjerne på at de ikke bruker det på skolen men heller etter skolen i fritiden eller at det er noe de
har fått uten å legge arbeid i prosessen selv: ”ja men den her fikk jeg av broren min som er
flere år gammel” (…) ”jeg kjøpte den ikke jeg bare fikk den jeg. Jeg har en sånn Adidasgenser og bukse” eller (utfordrer ikke etablerte bilder av seg selv). ” det er ikke akkurat sånn at vi
liksom går og ser etter merkeklær”. En variant av denne (som synes å imøtegå en konstruksjon av de merkegale ungdommene som i eksempelet med mobbing men på en annen måte)
er de som sier at de går i ”Adidas og ja Levis og alt det der, men jeg kjøper det ikke sånn der
hele tida da- sant”. Med denne typen utsagn understrekes at selv om de kan gå med merker og
226
synes det er fint så er de ikke totalt avhengige av merker eller bestemte merker- de kan gå
med andre ting også.
Noen merker som Ragass osv har klarere og mer endimensjonale beskrivelser knyttet til seg
enn andre som eksempelvis Levis. Imidlertid viser gjennomgangen at de unge gjør en rekke
kontekstsensitive forskyvninger når de beskriver hva merke er og hva merke betyr for dem
selv, og for andre både når det gjelder ’billige’ og ’dyre’ merker.
13-åringene gjør mange skiller mellom kategorier av andre og hvordan de forholder seg til
merker ”noen tenker litt mer på merker enn andre”, ”det er jo noen som er helt sånn merkegærne”, ”mange som har helt ukjent”, ”fifty-fifty om man har bra merke eller ikke”. Som antydet tidligere gjør de også skilller mellom miljøer hvor merker betyr mye og hvor de betyr
mindre. I hvilken grad noen typer klassifiseringer er mer koplet inn i noen miljøer enn andre,
eller til ung med en bestemt sosial bakgrunn er mindre klart når en ser på praksisene omkring
disse klasifiseringene. Rysst’s fant imidlertid i sitt feltarbeid blant 10åringer at ’de kules’
klassifiseringen av hvilke klær som er kule og hvilke butikker det skal handles i er knyttet til
om det er en ren ungdomsbutikk eller ei og til pris. Når det gjelder jentene som kunne tenke
seg å kjøpe klær fra butikker som ikke passet inn i dette foreslår Rysst to forklaringer, at de
ikke har tatt inn over seg kulturelle modeller for kule ungdomsbutikker eller at det handler
om økonomiske begrensninger (Rysst 2005:11). I Hanne og Harriet’s beskrivelser om dette,
som jeg skal diskutere i del IV, er disse to forklaringene vevet sammen.
9.1.5 Fleksible og rigide kategorier og variabel variabilitet
Gjennomgangen over har vist at noen 13-åringer fremhever på konsistente måter (både i spørreskjema og intervju) at det behagelige som viktig, slik at det i henhold til mønsteret fra spørreskjemaundersøkelsen kan peke i retning av de er guidet av en relativt stabil funksjonell orientering i sin diskurs om klær. Imidlertid har også gjennomgangen av 13-åringenes skriftlige
og muntlige utsagn om ”behagelige” og ”merke klær” problematisert det å lese majoritetsmønsterene i tidligere kapitler som stabile og enhetlige orienteringer mange 13-åringer
har til klær. Selv om det er et mønster også i intervjumaterialet at noen personer konsistent
inntok den samme posisjon til viktigheten av hvert klesaspekt så viste gjennomgangen at disse ordene brukes variabelt og at de unge legger til dels nokså ulike betydninger i det samme
ordet. Ord som behagelig (gjelder også for ord som kvalitet og praktiske) bruker like gjerne
som legitimering av vektlegging av det å gå i merke og moteklær som det å argumentere mot
det ved å henvise til at noe er funksjonelt eller kroppslig godt. Beskrivelser av det behagelige
og av merkeklær, synes for eksempel å være tett vevet tett sammen i mange unges utsagn om
klær. Bruken av det samme ordet kan altså tjene ulike funksjoner i beskrivelsene. To akser
227
synes imidlertid å gå gjennom måten de unge bruker disse ordene på. Behagelig og kvalitet er
ord som brukes om konkrete kroppslige/tekniske egenskaper ved klærne (og hvor konvensjonene trolig er sterkest knyttet til dette). Imidlertid gjelder for ordene behagelig og kvalitet at
de også brukes om noe sosialt betydningsfullt i en gitt kontekst (å ”føle seg vel” eller det som
er fint -symbolsk).
I teksten har jeg knyttet den varierende bruken av disse ordene til situasjoner hvor 13åringene ser ut til å være opptatt av å løse problemer som oppstår i samtalekonteksten (i tilknytning til det å forvalte konsistente selvfremstillinger). Et problem de så ut til å orientere
seg til var om det behagelige også kunne være pent, et annet var om dyre merker hadde bedre
kvalitet enn andre. Det var særlig i møtet med disse ”problemene” at bruken av det behagelige og kvalitet som noe ”sosialt” betydningsfullt ble trukket inn. Dette kan blant annet underbygge påstanden om at klesmerker er et klesaspekt det knytter seg en viss risiko til å fremme.
Utsagnene om merke (og mote) og posisjonene som inntas til dem er gjort med en sensitivitet
i forhold til slutninger som kan trekkes om det å være utenfrastyrt. Utover dette er omtalen av
merke (og mote) orientert mot at det å ha merker (eller følge mote) er en sentral verdi som
skal balanseres i forhold til det å ikke ha og være for mye eller for lite opptatt av det (eller
gjøre det for lite eller for mye).
Samtidig har jeg vist til at enkelte veksler mellom posisjoner i forhold til det samme aspektet.
For eksempel fremhever de både det behagelige på ulike måter eller både som viktig og uviktig. Mitt forslag til fortolkning av dette er at konteksten som utsagnene deres er gjort i kan
være sentral for posisjonen de inntar. Jeg har også delvis vist til at spesielt kvalitetsmessige
aspekter ved klærne synes å være svært legitime argumenter som det er lite risiko forbundet
med å fremme og som har god gjennomslagskraft og mye til felles med voksnes argumentative vektlegginger omkring klær (Klepp 2007; Nørve 1983). Nettopp disse begrepenes store
fleksibilitet som begrunnelser kan gi mening til at så stor andel av de unge nettopp svarer at
de legger vekt på disse aspektene. Gjennomgangen understreker at meningen de legger i sin
bruk av disse ordene ikke trenger å være den samme og at den varierer med tematiske aspekter ved konteksten.
Gjennomgangen i dette kapitlet åpner for nye spørsmål og problematiseringer. Dersom det er
riktig som her vist at kategoribruken i isolerte språkspill kan være flertydige, hvordan skal en
da fortolke både de aggregerte og individuelle mønstrene der unge gjorde de samme forbindelser omkring kategorier? Når Bourdieu (1984:547) stiller dette spørsmålet svarer han at
statistiske regulariteter som ikke kan forklares ut fra tilfeldige individuelle assosiasjoner,
fordrer en antagelse om at personene som er utspurt, er guidet av forbindelser de gjør gjen-
228
nom vanlige (og kroppsliggjorte) prinsipper for ”vision and division”. Ifølge Wittgenstein må
empiriske regulariteter forklares ved henvisning til de språkspill de empiriske regularitetene
konstitueres gjennom. I dette kapittelet har jeg vist at tilsynelatende like mønstre av det
Bourdieu kaller ”vision and division” ikke nødvendigvis var forbundet med praksiser av lik
mening i alle språkspill og kontekster de var frembrakt i, selv ikke for enkeltpersoner (med en
’gitt’ ”habitus”). Jeg har, i forlengelsen av dette, hevdet at en forklaring på mønsteret i spørreskjemaundersøkelsen kan ha å gjøre med at klekategoriene de unge svarte med hadde variable polytetiske egenskaper. Det vil si at noen kategorier har mer fleksible betydninger, kan
brukes mer fleksibelt i mange språkspill (som eksempelvis behagelig), mens andre er mer
låste eller monotetiske (eksempelvis Ragass i språkspill om klær i relasjoner mellom unge).
Selv om dette ikke sier noe om hvordan, tilbyr det en kontekstuelt fundert forklaring på hva
som gjorde at noen utsagn i spørreskjemaundersøkelsen (eksempelvis de om behagelige
klær), fikk så høy tilslutning i gruppen, mens gruppen fordelte seg mer jevn over verdiene på
andre utsagn (eksempelvis om merker). Det ble foreslått at den høye tilslutning til behagelige
klær kunne forklares med denne kategoriens fleksible og flertydige (polytetiske) egenskaper,
mens den mer moderate og variable tilslutning til merker kan ha å gjøre med at denne kategoriens betydninger relativt sett ble mer låst i de ulike språkspill de unge bruker dem i. Det forklarer imidlertid ikke hvorfor de unge ikke brukte ordet behagelig i noen særlig grad når de
selv formulerte seg eller hvorfor noen grupper av unge og noen enkeltpersoner fremviser en
mye større stabilitet i sin tilslutning til enkelte kategorier enn andre. Undersøkelsen i denne
delen har videre vært begrenset til i den forstand at jeg bare har sett på variasjoner bundet til
isolerte tematiske aspekter ved konteksten for de unges utsagn om klær. I neste kapittel skal
undersøkelsen utvides til å se nærmere på hvordan identitetskategorielle aspekter i svarkontekstene, som tema og situasjon, kan være konsistensskapende for mening.
10 Utsagn om klær i identitetskategorielle språkspill –
variabilitet og konsistens
I dette kapittelet skal jeg se nærmere på hvordan utsagns meninger formes inn i identitetsrelaterte språkspill når flere tematiske og situasjonelle aspekter tas i betraktning, og diskutere
hvordan konsistens i meningsdanningen omkring personers utsagn frembringes gjennom konteksten. Mer spesifikt skal jeg undersøke hvordan to utvalgte antatt relevante kategorier for
identitet blir brukt og fungerer variabelt i ulike språkspill som utsagn om klær inngår i; en
persons kjønn og en persons interesse for klær. Som vist i del II var det for eksempel en
sammenheng mellom kjønn og sted og de unges aggregerte svarmønstre fra spørreskjemaundersøkelsen om hvilke egenskaper de la vekt på ved egne klær så vel som hvordan de svarte
på spørsmål om andres klær. De unges svar om å være interessert i klær hadde imidlertid en
sterkere sammenheng med mange av deres øvrige svar om klær, enn hva sted og kjønn hadde
alene. Vurdert som identitetskategorier og i forhold til mønster for hele gruppens svar om
klær syntes dermed interesse for klær å skape mer orden og skillelinjer enn kjønn og sted.
Samtidig var det også en statistisk sammenheng mellom interesse for klær og kjønn i tråd
med det en rekke undersøkelser har beskrevet: at jenter oppgir å være mer interesserte i klær
og eget utseende enn gutter (Carter et al 1984; Griffin 1997; Miles 2000, Coleman 1961,
Aagre 2005, Brusdal 1996, Brusdal og Lavik 1991). Utfordringen er imidlertid å vise hvordan
de unge selv kopler kategoriene sammen, hvordan mening omkring disse sammenkoplingene
er konstituert gjennom konteksten, og om, og ikke minst hvordan, kontekstspesifikke identifiseringer danner et konsistent mønster over kontekster de unge befinner seg i. I forhold til dette kan ’interesse for klær’ betraktes som en annen type (identitets)kategori enn ’sted’ og
’kjønn’ ved at den er prinsippielt mer formbar og foranderlig som situasjon og mer flertydig
som tema. De unges konstruksjoner av og identifikasjoner med identitetskategorien ’interesse
for klær’ kan følgelig forventes å være mer variabel enn deres konstruksjoner og identifikasjoner med kategorier for kjønn og sted.
10.1.1 Unges utsagn om klær i ’kjønn’ som språkspill
Gjennomgangen av spørreskjemaundersøkelsen i del II viste at bestemte svarmønstre om
klær var forbundet med kjønnet på de unge som svarte. For eksempel syntes en større andel
230
jenter å vektlegge det å ha ’individuelt annerledes klær’ og skolemiljøet som et ’dyr ensforming’ enn gutter. Mer spesifisert var det høyere andeler jenter enn gutter som vektla det som
viktig at egne klær var moderne og fremhevet kroppen. En høyere andel jenter enn gutter
vektla også at mange fikk klær av dyre merker på skolen, at mange i klassen syntes at klær
var viktige og at de andre i klassen hadde like klær som dem selv. Vi har altså et statistisk
mønster som fremviser en variasjon når det gjelder kjønn i den forstand at jenters måter å
uttrykke seg diskursivt om sin verden på har en familielikhet på noen områder som skiller seg
fra guttenes måter å uttrykke seg på. I de foregående kapitler i denne delen har jeg pekt på at
de unges valg og bruk av ord kan være varierende med ulike kontekster, eksempelvis når det
skjer forskyvninger i tematikk og/eller situasjonelle aspekter ved svarkontekst. Siden meningsuttrykk hos den enkelte kan variere, og vi ikke kan undersøke om det spørreskjemaet
viser er kontekstspesifikke eller mer konsistente trekk ved de unges svar, er det problematisk
å tolke de statistiske mønstrene for de unges diskursive uttrykk som uttrykk for stabile egenskaper eller perspektiver hos de som svarer. Dette gjelder også for kjønn. For å kunne avgjøre om den ovenfornevnte mønstervariasjonen eventuelt kan tilskrives mer stabile ’holdninger’
(anskuelsesmåter, posisjoneringer) hos de enkelte jenter versus gutter og eventuelt kunne si
noe om i hvilken grad og hvordan mening formes systematisk inn i en kjønnet kontekst må
derfor meningsuttrykkene til de enkelte gutter og jenter undersøkes i forhold til kontekst. I
dette underkapittelet skal jeg begynne på en slik undersøkelse og forsøke å spesifisere nærmere hvordan kjønn, betraktet som språkspill, kunne forme unges utsagn om klær og meningsdanningen i dem.
Å se kjønn som språkspill
97
Hva mener jeg med å se utsagn om klær i lys av kjønn som språkspill? Hvilket blikk kan det
bidra inn med i forhold til det som er sagt og i forhold til den litteraturen som allerede eksisterer om kjønn? Språkspill er et arbeidsbegrep som i dette tilfellet, siden det primært er snakk
om et diskursivt materiale, hjelper en til å fokusere på at det å snakke er en aktivitet, og undersøke hva det er de som sier noe gjør med ordene sine. Å betrakte kjønn som språkspill vil
si å sette fokus på hvordan jenter og gutter (kjønn som situasjon) bruker språket for å posisjonere seg som kjønn (kjønn som diskursivt tema og diskursiv handling) i bestemte sosiale situasjoner og hvordan de gjennom det de sier både bygger mening og gir interaksjonspartnerte
ansvar for handlingene og utsagn (Goodwin 2006:8). Det vil si å ta på alvor at kjønn må analyseres som en sosial kategori – ikke som biologi (West og Zimmerman 1987, Butler 1990),
og undersøke kjønn som en faktor i språkspill, uten å måtte bestemme om det er en del av alle
97
Disse tankene er utviklet gjennom samtaler og samarbeid med Jo Helle-Valle, eksempelvis Helle-Valle og Storm-Mathisen
2008 og ’ Gender, practice and ICT: towards an understanding of gender as language-game” en søknad til NFR kjønnsforskningsprogrammet 2008.
Utsagn om klær i identitetskategorielle språkspill – variabilitet og konsistens
231
fordi vi er kropp. Det fruktbare/verdien ved å se på kjønn som språkspill, dvs. betrakte kjønn
via verktøyet språkspill, er at det kan tillate å holde fast ved den konstruktivistiske antiessensialistiske innsikten av kjønn uten å henfalle verken til nominalsime, idealisme, definisjonsessensialisme eller overdrevne meninger om hva kjønn er. I analytisk sammenheng
kan det være nyttig å skille mellom det som hører til det vi studerer; kjønn og ”kjønn”, og det
analytiske begrepet i vitenskapelige språkspill som ikke gjør det; ’kjønn’. ”Kjønn” med doble
anførselstegn angir sitat – noe noen sier. Kjønn er kjønn som det fremtrer i det empiriske materialet vi studerer. En fremtredelsesform er språklige ytringer (ordet kjønn, men kanskje viktigere når noen bruker ordene ”gutt”, ”mann”, ”kvinne”, ”jente”, osv.) – det jeg ofte refererer
til når jeg snakker om kjønn som aspekt ved utsagns tematiske kontekst. Men det er også
ikke-språklige praksiser; embodiment, tingliggjorte former, etc, - noe jeg ofte vil omtale som
utsagns situasjonelle kontekst. Selv om disse skillene kan skape en viss orden analytisk sett
skal de ikke forstås på essensialiserende måter; som substansiell forskjellige. ’Kjønn’, er
dermed dette som tema slik det blir behandlet i det vitenskapelige språkspillet; alt som vi som
forskere mener har betydning for det vi mener er kjønn som tema: altså sosialt signifikante
former for kjønning i praksis, eksempelvis det å se kjønn som språkspill. I en slik forståelsesramme og på denne avhandlingens materiale kan kjønn både fremtre som eksplisitt tematisk
aspekt (”kjønn”) og mer implisitt vises å være relevant som tema eller situasjonelt aspekt det
sagte er orientert mot.
Å få frem hvordan kjønn kan sees som språkspill vil i den terminologien jeg har etablert og i
denne avhandlingens sammenheng si å få frem hvordan kjønn er aspekt ved den tematisk
og/eller situasjonelle kontekst for det som sies om klær og hvordan variasjoner i dette former
mening ulikt. Som i foregående kapittel skal jeg fokusere på ulike typer av variasjoner i de
unges utsagn om klær: For det første mønstrede variasjoner der kjønn er en del enten av utsagnets tematiske eller situasjonelle kontekst. Som tematisk kontekst ikke bare ved å fremvise mønstre i kjønnede kategorier som brukes om klær men også få frem hvor mye forskjellig
som kan gå sammen med femininitet og maskulinitet i de unges konstruksjoner. Dernest ved
å vise mønstrede variasjoner som kan knyttes til gruppen av jenters svar om klær versus gutters svar om klær, dvs de som har kroppstegn som plasserer dem i en situasjonell kontekst
som jente og gutt. For det tredje ved å trekke frem eksempler fra intervjusituasjonene der en
og samme person kommer med ulike uttalelser om kjønn (og klær) som klart kan fremvises å
være knyttet til ulike kontekster. Slik skal dette underkapittelet spesifisere hvordan kjønn på
ulike måter var element i de tematiske og situasjonelle aspekter ved de kommunikative kontekstene som unges utsagn om klær ble formet i og dermed bidro til å forme meningsdanningen i dem.
232
10.1.2 Kjønn som kontekst for unges utsagn om klær – mønstrede variasjoner
Hvordan de unge kopler klær og det kjønnsrelaterte sammen i sine svar; koplinger de gjør om
gutter og jenters klær, det ”guttete” og ”jentete”, fremviser noen mønstre i hvordan kjønn er
tematisk kontekst for utsagn om klær. Jeg skal begynne med å se litt på hvordan kjønnede
kategorier som ”jente”/”jentete”, ”gutt”/ ”guttete”, ”feminint”, ”femi”/”homse”/”gay” gjøres
bruk av i de unges skriftlige besvarelser.
Klær som koples til ”gutt” og ”jente”
Nedenfor er fremstilt hva 13-åringene setter sammen med ordet gutt og jente når de skriver
om henholdsvis egen stil/klær de liker og klær de ikke liker. 98
Tabell: Ordene gutt og jente i skriftlige svar om egen stil (klær jeg liker) fra spørreskjemaet
Ordet ”gutt” i svar om egen stil/klær jeg liker
(217) F26jeg er bare en vanlig gutt.
(457) F26jeg er nike gutt altså sporty.
(79) F26sporty og ”guttete” joggebukser, store
snekker, vanlige bukser, store gensere.
Ordet ”jente” i svar om egen stil/klær jeg liker
(234)F26 jentete (sefa bikbok etc) dur vanlig.
(428)F26 sjelvar kamiz og lenga(pakistanske
plagg for jenter)
(538)F26 typisk tenårings-jente.
(542)F26 blanding av jentete og streetwear.
(30) F26snowboarder rock merkeklær damer.
Sambruk av ordet ”gutt” og ”jente” i svar om egen stil/klær jeg liker
(620) f26blanding av gutte og jenteklær only.
I disse utsagnene om klær de liker blir identitetskateorien ”gutt” knyttet til plaggkategorier
som ”joggebukser, store snekkerbukser, vanlige bukser og store gensere”, merkenavn som
”Nike”og stilbegreper som ”vanlig”, ”sporty”.
Identitetskategorien ”jJente”/”dame” blir
knyttet til klær som likes via plaggkategorier som ”sjevlar kamiz og lenga (pakistanske
plagg)”, merkenavn som Sefa, Bikbok, Only og Rock, og stilkategorier som ”vanlig”, ”typisk
tenåring”, ”blanding av jentete og streetwear”, ”snowboarder”. Selv om det bare er i ett utsagn at en blanding av ”gutte og jenteklær” fremheves, er et par av de andre utsagnene der
jente/dame brukes slik at det de settes sammen med fremtrer som mer maskulint, blandingsformer: ” blanding av jentete og streetwear” og snowboarder, rock merkeklær damer”. Bruken av ordet ”gutt” og ”jente” skaper en tematisk kontekst for meningen om klær i disse utsagnene. I tillegg til å forme noen konstruksjoner av gutte og jenteklær antyder de ovenfornevnte utsagnene noe om den kjønnede situasjonen de er blitt utformet fra. Hvordan ordet
gutt og jente brukes og sammenhengen de inngår i betyr noe for betydningen som produseres.
På grunn av ordet ”jeg er” er det ikke så vanskelig å gjette på at de to første svarene hvor ordet ”gutt” er brukt er skrevet av gutter. Det er heller ikke så vanskelig å gjette at de nederste
98
Disse åpne spørsmålene i spørreskjemaet analyseres kvalitativt som tekst. Arbeidet med å kode dem om til tall ble for tidkrevende. Derfor har jeg ikke kunnet kjøre dem i spss for å spore aggregerte mønstre i forhold til kjønn. Dette bød på en mulighet
som etterhvert fant inspirerende. I spørreskjemamaterialet såvel som i intervjutekstene foretar jeg ofte fortolkningen implisitt på
basis av hva jeg vet om kjønn. Svarene fra de åpne spørsmålene gir både den utfordring og mulighet det er å foreta fortolkninger
uten å ha kunnskap om utsagnsprodusentens kjønn. Samtidig kan et svar/utsagn sjekkes og tolkes på ny i lys av kjønnet til den
som utsier svaret.
233
to setningene i den venstre kolonnen samt alle svarene på høyresiden ellers er skrevet av jenter. Ville en gutt følt det nødvendig å understreke at joggebuksene han likte var ”guttete”?
Anførselstegnet antyder også at det ikke er snakk om ’helt’ gutt. Eller kunne en tenke seg at
en gutt svarte at hans egen stil var en blanding av guttete og jenteklær, i tillegg til å nevne et
feminint konnoterende merke som Only? Til sammenlikning kan jeg ikke finne eksempler i
de skriftlige besvarelsene der gutter skriver eksplisitt at han likte/gikk i jenteklær eller en
blanding av gutte- og jenteklær. 99 På denne måten synes kjønn som situasjonell kontekst å
være sentral for meningsproduskjonen her.
Referansene 13-åringene gjør til ordet ”gutt”/”jente” når de skriver om hvilke klær de ikke
liker fremviser et liknende mønster av kjønnede kleskonstruksjoner.
Tabell: Ordene gutt og jente i de unges skriftlige svar om klær de ikke liker (spørreskjema)
Ordet ”gutt” i svar
(232)F27buffalo på gutter trange
om klær de ikke liker bukser på gutter.
(252)F27alt er helt greit Buffalosko på gutter hater jeg.
(254)F27hvis gutter gæsser.
(268)F27trange bukser på gutter.
(383)F27trange klær på gutter.
Ordet ”jente” i svar
(291)F27innbilske jenter signalom klær de ikke liker oransje signalgrønn.
(555)F27er jentete.
(296)F27bukser som er trange på gutter
(…)
(304)F27ser guttete ut klær fra adelsten
cubus osv.
(402)F27 jeg synes det er stygt å være totttalt frik, gå i skjørt når du er er gutt osv.
(825)F27store sjal sæggebukser (på gutter).
(858)F27 Gutter som bruker platåsko!!.
(62)F27Vide guttebukser. Klær i stygge
farver og uten form og fasong.
(31)F27er for store (til jenter) det skal ikke
være helt freaka..
(443)F27liker de fleste, men ikke de
klesstiler som likner på en frecky jente.
I disse svarene om klær de ikke liker knyttes ”gutt” til plaggkategorier som Buffalosko/platåsko, skjørt, trange bukser og sæggebukser, merkenavn som Buffalo, Adelsten, Cubus, og med ord som gæsser, trang og vid i forhold til hvordan klærne sitter på kroppen. Når
det gjelder de unges referanse til ”jente” i svar om klær de ikke liker til klesstiler som, freaka,
frecky, væremåter som innbilsk og ”jentete” i seg selv, farger som oransje og grønn og for
store i forhold til hvordan klærne sitter på kroppen. I hovedsak er det som ikke likes når
”gutt” er tematisk kontekst de klær eller klespraksiser (det trange, særlig med referanse til
bukser) som kan assosieres med kategorien jente. Det mest ekstreme eksempelet er vedkommende som nevner kategorien skjørt, et plagg som er lett å assosiere med jenter men vanskelig å tenke seg at gutter vil kunne gå uanstrengt med.. Det trange plasseres av flere som ikke
likt i forbindelse med ”gutt” mens en definerer en det for det store som ikke likt i tilknytning
til ”jente”.
99
Men i et eksempel jeg senere skal trekke frem beskriver en gutt Albert krisen som oppstod da han oppdaget at merket på genseren han hadde på seg en dag på skolen kunne assosieres med jente. Han valgte i følge seg selv å gå hjem fra skolen i t-skjorte
midtvinters.
234
Det er vanskeligere å gjette kjønn på svarene som er oppgitt i denne oversikten enn den foregående, blant annet fordi referansen gjøres til kategorier av gutter og jenter mer enn til personen som snakker. 100 Det går imidlertid an å gjette på at den som skriver at vedkommende
ikke liker vide guttebukser er en jente (som hun viser seg å være) og at hun ikke svarer med
referanse til hva hun liker på gutter (som de andre i de to øverste boksene synes å gjøre; for
eksempel hun som skriver at hun ikke liker sæggebukser på gutter), men svarer på hva hun
selv ikke liker å gå med nettopp fordi vi deler denne forestillingen av hva jenter og gutter liker å gå med. 101 Konstruksjonen av ”guttete” klær som som ”ikke trang” gjøres av både av
jenter og gutter: både jenter og gutter er representert blant de som skriver at de ikke liker gutter i trange bukser og platåsko (buffalosko) (se gutters svar i venstre kolonne og jenters svar i
høyre kolonne). Det antyder at kjønn som situasjonelt aspekt ved utsagnet ikke er det formende for disse kjønnede konstruksjonene. I del II ble det vist at 13-åringene som gruppe
fordelte seg relativt jevn over svaralternativene på spørsmålet om hvor viktig det var at klærne fremhevet kroppen deres, samtidig som dette svarmønsteret nettopp var forbundet med en
forskjell mellom gutter og jenters svar; jenter oppga klesaspektet ”fremhever kroppen min”
som viktigere enn gutter. Gjennomgangen over viser tilsvarende at det kroppsrelaterte var et
aspekt ved det 13-åringene trakk inn i sine beskrivelser av det guttete og jentete i de åpne
spørsmålene i spørreskjemaet om klær de likte og ikke likte.
Hva man antar om kjønnet på den som svarer, kjønn som aspekt ved utsagnets situasjonelle
kontekst, kan gi tolkningene ulik valør. Hvis de som selv oppgir å like en feminin klesstil
antas å være jenter, vil det være naturlig å tenke at de kjennetegnes ved en interesse der de
gjør seg attraktive for det annet kjønn - for gutter. Tenker vi oss derimot at de som svarer at
de liker en feminin klesstil er gutter går tankene i retning av homoseksualitet: gutter som retter sin begjærsretning mot gutter. Konstruksjonen der klær og det guttete defineres ved fravær
av det jentete, og konstruksjonen av klær og det jentete som mulig selv om det innehas noe
guttete, gjøres både av gutter og jenter. Eksemplene illustrerer hvordan gutter og jenter konstruerer det guttete og jentete i form av hva jenter og gutter kan og ikke kan gå med. Samtidig
viser det hvordan de kan fremstille seg selv diskursivt som ”riktige” gutter eller jenter ved å
henvise til disse konstruksjonene fra riktig posisjon. Disse få eksemplene gir et inntrykk av at
kategorien jenteklær gjøres lukket for gutter (den tones ned) mens de gjør flere kategorier, i
alle fall i diskursiv forstand, mer åpne for jenter (blant annet kategorien gutteklær som vist
over). Det er vanskelig å tenke seg at en gutt på denne alderen ville kunne skrive at han selv
100
Den nysgjerrige kan teste seg selv nå før jeg i noensetninger nedenfor oppgir hvilken kolonne som henholdsvis er jentesvar
og guttesvar
101
Bare en refererer til ”guttete” som noe vedkommende ikke liker. For min egen del gjettet jeg på at det var en jente mest fordi
det er vanskelig å tenke seg at en gutt på tretten vil tørre og/eller komme på å si at han ikke liker det guttete.
235
gikk i jenteklær. At jeg kan si det viser også at vi har noen felles referanser for hva det å være
gutt og jente innebærer for klesstilen og at disse for gutter blant annet innebærer det å holde
seg unna jentekategorier. 102 Selv om utsagnene er få og tynne peker de mot at mens blandinger av guttekjønnede og jentekjønnede klær kan knyttes til ”jente” som noe de liker men ikke
til ”gutt”. .
Feminine og femi plagg
Det kjønnede som tematisk kontekst for hvordan relasjonen kropp og klær gis mening kommer også godt til syne i de unges bruk av ord som feminin og femi eller ord som kan koples
til en feminin klesstil i deres skriftlige svar. Det feminine konstrueres som noe som likes i
setningen ”trange feminine, kul sexy” og som noe som ikke likes med setninger som ”feminine klær” og ”rosa og feminine klær”. Konstruksjonen av det feminine er knyttes her til
trangt, kult, sexy og som rosa og både til noe som likes og ikke likes. Det gir inntrykk av at
rommet for utførelsen av det ”passe feminine” er flertydig. Begrepet femi er i motsetning utelukkende brukt i en sammenheng med noe de ikke liker: ”er kjempefemi æsj!” og gjøres relevant i forhold til klesbruk relatert til kroppen ”kjempefemi som bukser som sitter langt opp i
ræva og oppover leggene” og gal måte å gjøre kjønn på:”Homseklær”, ”gay”. Også her synes
de diskursive konstruksjoner av femininitet å gjøres er bredere og mer fleksibelt enn det femi.
Jenter er pr. definisjon feminine, men aldri femi. Femi er det gutter som er.
Kjønnede klesrelaterte kategorier/stiler- Skater, Berte
Når de unge skriver om stiler blant andre på skolen gjenfinnes liknede mønstre av tokjønnede kategoriseringer. Tydeligst kjønnet er stilkategoriene berte og skater. Skater var en
kategori som var nevnt som eksempel i underteksten til spørsmålet de svarte på. Berte derimot var en kategori som på linje med guttete, jentete, feminin og femi,- en kategori fra de
unge selv og ikke oppført noe sted i skjemaet. Eksempelvis på hvordan de unge formulerte
svar med disse kategoriene var:
”gutter: skater, army freak. Jenter: berter, soss, fine klær hjemme som er kule, klassisk”. 103
”gutter: skater, hiphop sporty”. jenter: soss, freak, sporty”,
”trange bukser og topper på jentene, baggy klær på gutta”,
102
Judith Butler (1990) hevder at kjønnet identitet konstitueres gjennom de uttrykk for kjønn som vanligvis oppfattes som konstituerende for kjønnsidentitetens resultat. Fordi kulturens kjønnsdiskurser danner den vesentlige tolkningsbakgrunn enhver individuell performance leses inn i står vi aldri helt frie til å velge uttrykk. Samtidig kan intet kjønnsuttrykk reduseres fullstendig til
normen. Spenningen og avstanden mellom individuelt uttrykk og naturaliserte kjønnsforventinger er en del av enhver kjønnsperformance Mühleisen W. 2002. Kjønn i uorden: iscenesettelser av kjønn og seksualitet i eksperimentell talkshowunderholdning
på NRK fjernsynet. Unipub, Oslo. 296 s. pp..
103 Til svar der jentemerker ble nevnt som noe de ikke likte fantes kommentarer som: Misssixty ”ganske bertete bukser”, hvit
sefabukse ”veldig bertete”, Bikbok ”er for anorexiaofre”, ”trange bukser.
236
”jenter: slengbukser og ganske tettsittende genser, gutter. Sæggebukse/skibukser og joggegensere og liknende”.
I de skriftlige besvarelsene knyttes kategorien skater hovedsakelig til en stil som likes og av
gutter. Noen av de som nevner stilen beskriver den som: ”vanlig skater fjortis”, ”skater, vide
bukser, flava”, skater fuz”, ”saggebukser lange vide hettegensere” (skateklær), ”skater (bukse: baggy skarpenter).
Konstruksjonen av berte som en feminin og kroppsnær klesstil bestående av dyre klesmerker
knytter de unge utelukkende til ”jente”. Skatestilen derimot og aktiviteten (skating og snowboarding), de vide klærne som den blir beskrevet gjennom og den måten disse klærne beskrives å skulle bli båret på (sagging) knyttes spesielt til ”gutt”. 104 Noen gjør eksplisitt referanse
til at dette er guttete, men det er også referanser til at den er åpen for jenter. De fleste som
nevner skater plasserer det som noe de liker. Men i andre svar der skatestil presenteres som
noe de ikke liker er det nettopp det kjønnede ved stilen det ser ut til å handle om. For eksempel gutten som oppgir å ikke like skatestil oppgir også å ikke like bertestil. For andre som
refererer klarere til ”femi” stil kan en tenke seg at det nettopp er skatestilens klare ”guttete”
kjønning som kan gjøre den attraktiv.
De fleste som tok i bruk kategorien ”berte” i sine skriftlige svar i spørreskjemaet gjorde det
som eksempel på noe de likte, men berte nevnes også som eksempel på noe som ikke likes.
Nedenfor er en oversikt over deres bruk av ordet ”berte”.
Egen stil/klær jeg liker
(53)F26normal, kanskje litt bertete.
(220)F26noe er litt bertete.
(239)F26bertete, men ikke så dyrt.
(243)F26lit bertete, men jeg er det egentlig ikke.
(375)F26litt bertete lyse rosa og baby blått ettersittende
klær korte gensere.
(378)F26berte snobb.
(471)F26klassisk berte.
(589)f26misssixtybukse berte.
(613)f26tøff, men også ganske bertete med trange bukser gensere og trøyer.
(616)f26 en blanding av merkeklær og bertestil.
(642)f26bertete vanlig alle har slike klær.
(643)f26kult ikke alt for bertete.
(774)f26sporty berte missixtymerker.
(778)f26litt bertete kanskje og litt klassisk.
Klær jeg ikke liker
(179)F27lacoste sosser berter sølvbukser.
(245)F27ingen spesielle, men ikke berter som får klær
hver dag.
(643)f27fæle farger og missixty er ganske bertete bukser.
(662)f27skateklær berteklær.(gutt)
(259) F27er veldig bertete for eksempel hvit sefabukse.
104
Aktiviteten (skating og snowboarding) som skatestilen knyttes til, de vide klærne som klesstilen beskrives gjennom, og den
måten disse vide klærne skal bæres på (sægging) blir av noen knyttet til noe som er kjønnet i retning ”gutt”. For noen kan antipatien til skatestilen nettopp handle om det kjønnede ved denne stilen. En av de som oppgir å ikke like skatestil oppgir også å ikke
like bertestil- dvs en veldig ”jentete” kjønnet stil. For andre som refererer klarere til ”femi” stil som en antipati kan en tenke seg
at det nettopp er skatestilens klare”guttete” kjønning som gjør den attraktiv. Lynne fant i sin studie at sagger, skater og snowboarder ble brukt for å ebtegne samme uttrykk (Lynne 2000). Lynnes analyse er at skatestilen mer er koplet til aktiviteten skating og musikksmak enn til bosted og derfor mindre mer frigjrort fra klassehierarkier og hegemoniske smaksdefinisjoner.
237
En kan gjette på at de som beskriver stilen sin som bertete er jenter. En nærmere undersøkelse viser også at alle svar med referanse til berte, unntatt en, er gjort av jenter. Den eneste gutten som bruker ordet berteklær skriver om det som noe han ikke liker (og sammen med skateklær (en annen kjønnet stil). Det er sagt at Bertestilens figurnære og utfordrende plagg representerer et alternativt handlingsrom på siden av sossejentenes konservative og diskrete
femininitet, at bertestilen med sin kjønnsfokus frigjør jentene fra en sosio-økonomisk stigmatiserende klesstil som for eksempel den sporty østkantstilen eller sossete vestkantstilen representerer, men samtidig låser jenter som kjønnsobjekt og setter tradisjonelle kjønnede føringer
på deres identitetsuttrykk (Lynne 2000: 84). Oversikten over gir imidlertid et inntrykk av at
hvor flertydig og variert konstruksjonen av berte kan gjøres, utover det at den er knyttet til
noe feminint. Berte går sammen med normal, vanlig sporty, klassisk, dyrt, ikke så dyrt og det
å få mye på den ene siden og mer mer tydelig feminint konnoterende kategorier for farger
som rosa og babyblått, merker som miss sixty og ettersittende klær og korte gensere, Modererende svar som ”ganske berte”, ”Litt berte”, ”noe er litt berte”, ”litt berte, men jeg er det
egentlig ikke!”, ”kult ikke alt for bertete”, ”litt bertete kanskje og litt klassisk” gir på en side
inntrykk av at bertestilen er noe som man ikke kan fremme fullt og helt. Noen jenter skriver
også at de ikke liker berteklær. I svarene koples dette til noe snobbete: eksempel soss, får
klær hver dag, dyre merker som mis sixty og hvit sefabukse(se note). Samtidig konstrueres
også ”berte” av en som ”vanlig alle har slike klær” og til ”tøff” altså noe mer maskulint konnoterende.
10.1.3 Kjønn som situasjon – identifiseringer med måter å kle seg på
I det videre skal jeg se nærmere på hvordan kjønn som situasjon spilte inn på hva de unge sa
om klær og på meningsdanning omkring det. Dvs si litt om variasjonen i hva henholdvis de
guttene og jentene jeg møtte sa og identifiserte seg med når det gjaldt klesmåter. Gjorde det
kjønnede svarmønsteret fra spørreskjemaundersøkelsen seg gjeldende for hvordan jentene og
guttene svarer i intervjuene? Er det å legge vekt på å være annerledes, personlig, også mer
fremtredende for hva jentene enn hva gutter sier og gjør i intervjuene? Og beskriver jentene
også i intervjuene skolemiljøet sitt som mer ensrettet og merkefokusert enn guttene? Tekstutsnittene som ble presentert i forrige kapittel kan illustrere et mønster som peker mot at de
faktisk gjør det. Det er lettere å finne eksempler på at bestemte merker fremheves som sentrale i miljøet i utsagn fra jentene enn fra guttene (eksempel Hedda og Heidi men som nevnt
finnes det unntak som Herman og Henrik, Albert og vennene hans). Jentene som er intervjuet
har også generelt mye mer å fortelle om stil. De ’bruker’ ordet ’stil’ og andre stilkategorier
mer og beskriver dem mer utførlig enn guttene. Samtidig er det i mange tilfeller vel så store
forskjeller mellom ulike jenters måter å beskrive klær på (eksempelvis Heidi og Hedda versus
238
Hanne og Harritet som jeg skal si mer om i del IV) som det er mellom jenter og gutters beskrivelser. Det er for eksempel mye likt i måten Herman og Henrik, Heidi og Hedda formulerer seg om klær.
Mange av de tidligere nevnte konstruksjonene av jenter og gutter, det feminine og femi, berte
og skater i tilknytning til klær blir også artikulert i intervjuene. Hvilke kategorier de bruker
og/eller hvordan de bruker dem er avhengig av om beskrivelsen er gjort relevant for andre
eller for dem selv. I beskrivelser av ’andre’ er den vanlige jenta, den feminine berta, fjortisjenta, hestejenta, den barnslige og rare hyppig refererte kategorier eller den vanlige gutten,
saggeren og den mer negativt betonte raringen, nerden, naturgutten, femigutten og homsen.
Mens raringen og nerden fremstilles som ’akseptable’ ’greie’ er naturgutten, femigutten og
homsen omtalt negativt. I intervjuene omtales homo som en som kler seg som jenter (tettsittendehøye sko som jenter og tettsittende gensere og sånne vester med jakke over og homseaktig). Når det gjelder kjønnede formuleringer om seg selv er også spennet vidt og konstruksjonen/bruken av kategoriene varierte. Mange snakker imidlertid om seg selv som vanlige jenter
eller gutter, middels populære jenter eller gutter. Begreper som berte, nerd, homo, femi, rar
osv er det få som bruker om seg selv. De fleste uttrykker at de ikke vil bli sett på som berter,
men det er også et par jenter som sier at de godt kan bli kalt berter. Videre sier noen jenter at
de er opptatt av å være sånne jenter som gutter liker, men de er forsiktig avvisende eller litt
uforstående til spørsmål om det er grunnen til at de går med klær som fremhever kroppen.
Ellers kan de snakke om seg selv som jentejente, guttejente, fjortisjente og annerledesjente.
Gutter snakker om seg selv som alt fra vanlig gutt til skategutt, noen som merkegutt eller
sportsgutt. Både jenter og gutter beskriver det som vanlig at jenter bruker og skal bruke
kroppsnære plagg: En vanlig begrunnelse er ”fordi det er mote”. Å gjøre gutt er i mindre grad
noe de unge kopler til fremføring av kroppen. Snarere en vanlig begrunnelse for klærne
de/gutter velger ”fordi det er merke.”
Dette avtegner noen likeartede mønstre av linker mellom kjønn som situasjonell kontekst og
hva de unge sier om klær i spørreskjema og intervju. Om disse mønstrene indikerer at de
unge opererer med mer rigide rammer for hva som blir betraktet som maskulint enn hva som
blir betraktet som feminint og om gutters kjønnsnorm er mer rigid enn jenters eller om jenter
behersker kjønnsspillets regler bedre diskursivt enn gutter er imidlertid et annet spørsmål (Jacobson 1994; 1998). Den mer kontekstsensitive undersøkelsen av intervjuutsagnene i forrige
kapittel antyder for eksempel at det også er mønstre omkring meningsdanning, bruk av enkeltord, som er knyttet til kjønn som situasjon som spørreskjemaundersøkelsen ikke fremviste.
Spørreundersøkelsen fremviste for eksempel ingen forskjeller i hvordan jenter og gutter oppga behagelige klær som viktige. Imidlertid synes det, som foregående kapittel har antydet, å
239
være en kjønnet forskjell i hvordan de intervjuede unge bruker ordet behagelig. Både jenter
og gutter bruker behagelig om noe som er kroppslig behagelig men det er bare blant jentene
at jeg finner eksempler på at de bruker ordet behagelig som noe de velger vekk til fordel for
noe mer estetisk eller som brukes i en mer estetisk/sosial betydning. Når det gjelder beskrivelser av merker er den kjønnede forskjellen knyttet til hvilke merkenavn gutter og jenter
fremhever, noen merker er feminint kodet. Ellers viste den at flere av jentenes argumenter om
merker ble gjort i en tematisk kontekst om utseende på klærne og hvordan klærne satt på
kroppen. Dette finner jeg ikke eksempler på at gutter gjør. Derimot er det både eksempler på
at gutter og jenter snakker om merker i tematiske kontekster der det stausgivende, likhetsformende osv er sentral. Kjønn som situasjon synes med andre ord å virke meningsdannende i
forhold til frembringelse av noen tematiske kontekster men samtidig ikke i andre.
10.1.4 Tematisering av kjønnede språkspill som klær kan inngå i
Jeg skal trekke frem noen eksempler fra intervjuene som illustrerer noen variasjoner i hvordan de unge tematiserte ulike kjønnede språkspill deres egne og andres klær kunne inngå i i
omkring dem.
’å stikke seg ut og være spesiell’
En ting som flere unge tematiserer er balanseringen og fremføring av individualitet, ”det å
være seg selv” med tilhørighet og anerkjennelse blant andre. I spørreskjemaundersøkelsen var
dette et svarmønster som var forbundet med jenter. Også i intervjubeskrivelsene er dette noe
mange jenter trekker frem som viktig. I jentenes fortellinger handler det mye om å ta risiko
og tørre i en maktkamp i relasjonen mellom jenter. I eksempelet under beskriver for eksempel
Cecilia en bevegelse fra klesmessig likhet med venninner som kan assosieres med et ’før’ på
den ene siden og håndteringen av det å ha noe’ spesielt’ eller ’annerledes’ og hvordan det kan
bli møtt av andre.
Cecilia: Men på sånne ting har jeg blitt veldig usikker akkurat på grunn av de to jentene, men jeg sånn,--- men når
jeg vet om ting som jeg syns er fint som snart kommer til å være veldig moderne og sånn - som er veldig
rart - så tør ikke jeg kjøpe det. Ikke på grunn av de to, men fordi at jeg har fått mindre - jeg har blitt mye
mindre sikker på meg selv--- og da--- jeg har lyst til å stikke meg ut mer, men jeg tør ikke--- jeg orker
ikke--- hvis jeg bare kunne drite i det at de så stygt på meg, men det klarer jeg ikke for jeg er så--- jeg
blir lei meg for ingenting ikke sant, og da--- jeg orker ikke å gå hjem og være lei meg hele tiden.
Å gjøre det å være annerledes eller ha noe annerledes til et personlig anliggende er imidlertid
ikke særegent for jentenes beskrivelser i intervjuene. Eksempelet under illustrerer hvordan
det særegne gjøres til noe veldig relevant og hvordan nettopp ‘gutt’ og ’individualitet’ også
gjøres vesentlig av gutter. I forhold til eksempelet ovenfor er kommunikasjonen av det indi-
240
viduelle imidlertid gjort svært forskjellig. Det er ikke en fortelling om sårbarhet. Det individuelle produseres frem som viktig blant annet gjennom hvordan disse guttene prater. De
snakker som i en kamp, og beskriver samtidig en kamp de har kjempet om å ha en spesiell
cap.
0743
I: Dere tre, synes dere om at de samme klærne er kule?
Alf og Albin: Nei
Albin: Jojhojo, jeg sier: 'den derre Nike lua er kul' og 'den skal jeg kjøpe meg'.
Alf: Ja, men den har ingen ikke sant.
Albin: Jeg veit det. Også den Fila skjorta er kul og den skal jeg kjøpe meg.
Alf: Jeg bare tulla. Har jeg gjort det, Har jeg gjort det?!
Albin: Husker du på Asker brygge på G- sport?
Alf: Gjorde jeg det?
Albin: Ja du sa sånn skal jeg ha meg ass.
Alf: Jeg bare tuller ass.
Albin: Jeg syns Nike lua var kul.
Alf: Jeg syns den var kul også ikke sant?
Albin: Ja.
Alf: Ja det betyr ikke at jeg sier den skal kjøpe ikke sant, da blir han skikkelig irritert.
I: Hvorfor det? Fordi at du sier at den Skal jeg kjøpe fordi at han sier at den er kul?
Albin: Ja for den skal jeg kjøpe ikke sant, så kan'ke han kjøpe den.
Alf: Ja nei ok da kjøper du gul og jeg grønn.
Albin: Ja da kan du få no ---.(forstår ikke hva han sier).
Alf: ja da skal du kjøpe lua til meg---
Litt senere i intervjuet fortsetter denne kampen, og hva den dreide seg om forklares på nytt,
som mote og som det å skaffe seg noe særegent.
0963
Alf: Det ser jeg på klæra, og de og de klæra liker jeg ikke sant, den er så og så kul og sånt. Og jeg skal ha den lua
Albin.
Alf(ler): Ja hvis du kjøper'n så kjøper jeg den også.
Albin: Hvor da, det sier jeg faen ikke til deg. Det var sånn som hadde liggi langt borte ikke sant og som ingen går
med den. Det var en sånn Nike lue som du har bakpå med liksom sånn knapp foran sånn gammel. Med Nike merke foran her og Nikemerke bakpå her.
Alf: Det er mote ikke sant--- den er skikkelig kul.
Albin: Jeg, jeg var høy nok ikke sant, også nådde jeg opp på en sånn utstillingsdokke og klarte å drøske den greia
ned ikke sant, også kom jeg: sjekk opp den lua her den er dritkul da. De bare sånn å faen den skal jeg kjøpe meg.
Alf: Også ble jeg skikkelig irritert (lav liten fyr). Også var det også sånn med en vest, men vesten tulla jeg, den
ville jeg ikke
ha. Det er bare lua som jeg synes er kul. Jeg har aldri sett en sånn i Nike ikke sant. Bare sette en sånn i Outlaw(?)
og sånn.
Tonen og kommunikasjonsmåten er her en helt annen enn i noe annet intervju. Det handler
ikke bare om det å være gutt som situasjon, - det var mange intervjuer med gutter som ikke
var slik, samtidig var kommunikasjonsmåten noe som er lett å assosiere med noe maskulint
kjønnet. For eksempel at ’kampen’ dem imellom, om det å ha det helt spesielle som er nettopp mote, ikke bare beskrives men også handles frem i situasjonen helt eksplisitt. I forbindelse med spørsmål om noen blir ertet for hva de går med svarer disse guttene med dette bekreftende handlingsutsagnet: ”klipp i hue og får lyst til å banke de som har på feil klær.”
241
”gutta skal se litt tøff ut og jentene skal se så veldig sexy ut som det går an”
Som nevnt i forrige kapittel blir noen merker konstruert frem med mer fastlåste kjønnskonnotasjoner enn andre. Et identifisert mønster var at billige kjedemerker ble kjønnet mer som
jentete enn guttete, at noen merker som Levis og Diesel var mer kjønnsnøytrale mens noen
merker som BikBok og MissSixty rigid var kjønnet som ”jentete”. Også i intervjufremstillingene gjøres kropp og kroppsfremførelse vesentlig i mange beskrivelser om jenta og for
jenter mens de ellers kan blande kjønnende uttrykk mer vidt i kontrast til at det som gjøres
mest vesentlig for gutter og av gutter er det å holde seg klart unna jentekonnoterende måter å
være/ kle seg på. I eksempelet under beskriver Alf en bevegelse av betydningene omkring
klesmerker i jevnaldergruppa som henter mening fra alder og kjønn.
1577
Alf: Nå er det sånn at gutta skal se litt tøff ut og jentene skal se så veldig sexy ut som det går an. Før så var det
sånn at jentene bare dreit i absolutt hva de gikk i. Men gutta gikk i Levisgreier og klær. Ikke nå da, men før. Da
jeg gikk i førsteklasse og sånn. Da gikk jeg i sånn. Da hadde jeg Levisbukse og Diesel. Da hadde jeg to merkebukser. Så hadde jeg Rocky. Det hater jeg. Også hadde jeg Henry Choice og sånn. De har jeg enda da, de må jeg gi
bort. Også jentene de gikk i sånn Bik Bok og sånn.
I eksempelet tematiseres en nåtid med et klart kjønnskript der ”gutta skal se litt tøff ut” mens
”jentene skal se så veldig sexy ut som det går an”. Dette skaper en kontekst for neste utsagn
om en fortid der jentene ”dreit i absolutt hva de gikk i” mens ”gutta gikk i Levisgreier og
klær”. Alf tematiserer dermed at kroppen er viktigere i ungdomsstiden, særlig for jenter, og at
en tøff væremåte og oppsyn er viktig for gutter. Men han gjør en ting til, han konstruerer gutter som noen som var opptatt av merker tidligere enn jentene. Han nevner en rekke merker
som han hadde tidligere, hvilke av dem som ikke lengre er akseptable (Rocky) og hvilke han
enda har (men ikke kan gå med,; ”Henry Choice (…) de må jeg gi bort”). Det siste utsagnet
hans om at jentene gikk i BikBok synes å hente mening fra en fortid og dermed ikke helt
stemme med det første han sa. Det jeg finner mest interessant med utsagnet hans er imidlertid
at det skaper en ramme, der særlig hans benevnelse av merket Bibok og identifiseringen av
det som et jentemerke, trigger følgende utsagn fra Albert:
”å faen det er BikBok" - Å gjøre gutt som oppdager at genseren han har på er feil
kjønnet
(fortsettelse)
Albert: Det er sånn jentemerke. Det fikk jeg av mamma.
Alf: Han var skikkelig: "shit" og sånn.
Albert: Også gikk jeg med den engang. Fy faen. Så så jeg det: "å faen det er Bik Bok". Så bare: "oh shit".
(Snakker i munnen på hverandre umulig å høre---)
Alf: Nå går dem med Levis, Diesel og Kartap.
Albin: Karhart.
Alf: Karhat, og masse sånn kule klær. Ikke før.
242
I: Du Albert du fortalte at du fikk Bik Bok genser.
Albert: Jeg visste ikke at det var merkete ikke sant. Det var sånn nytt merke eller no, så kom jeg på skolen så bare:
"å faen". Ikke sant. Da hadde jeg av meg den. Da gikk jeg i t-skjorte på en sånn vinterdag. Åh fy a meg!
A; Hva var det som skjedde da, kom folk bort til deg?
Albert: Ja bare: "hvorfor går du med det". Og sånn.
I: Og da?
Albert: Da frøys jeg da jeg kom hjem. Fy Faen.
Alfs benevnelse av merket Bikbok får her Albert til å beskrive en hendelse som fulgte etter at
han hadde fått en BokBokgenser av moren sin på et tidspunkt hvor han ikke var klar over at
det var et jentemerke. Han beskriver en hendelse der hans kjønn som situasjon og det kjønn
han ønsket å fremføre, gutt, kom i konflikt med kjønnskonnotasjoner på et plagg han hadde
på seg. Måten han beskriver at han løste denne situasjonen da han ble klar over den er også
med på å frembringe en tydelig konstruksjon av han som gutt. Han tar affære, river av seg det
som kan konnotere jente, selv om det betydde at han kun hadde på seg t-skjorte og måtte gå
hjem så avkledd midt på vinteren. Å banne og gå hjem med frysende kropp er måten Albert
gjør gutt på i forhold til det å gå med en genser han oppdaget var kjønnet feminint. I intervjuene brakte flere nettopp slike kjønnede merker inn som et problematisk tema. Gutter og jenter
beskriver at de kan arve gensere av eldre søsken hvis det er snakk om collegegensere med et
relativt kjønnsnøytralt merke på som Levis og lignende, men ikke ellers.
”Hallo – vi er jo jenter – vi skal ikke skjule det”
At det er vanlig med kroppsnære plagg for jenter betyr ikke at de unge jentene som har slike
plagg på gir det betydning som et uttrykk for at de vil formidle at de er jenter. Snarere bruker
mange de ulike kategorier av måter jenter kan kle seg på som en ressurs for å fremstille seg
selv som vanlige jenter, lik de fleste. Det mest eksplisitte regelformuleringen om at jenter må
ha kroppsnære plagg kommer Anna og Angelica med. De beskriver det som kvalmt at jenter
sagger’ fordi’ jenter skal vise rompa.
0941
Anna:
Jeg tror at hvis du hadde en skikkelig god venn da--- bare at den personen ikke forstår det med klær og
sånn, så fortell det til den personen da! Si: ”Og du hadde vært fin i det”. Og--- så kanskje får hun litt
selvtillit. Så liksom: ”tenk om du hadde vært mye finere i det” og---” du trenger ikke å gå i den der”,
ikke sant.
Angelica: For eksempel da Gyda alltid gikk i sånne t-skjorter.
Anna: Sånne svære greier.
Angelica: Hun gikk alltid i sånne svære greier for hun ville ikke vise så mye ikke sant. Også, -hun var engang
hjemme hos meg og så sa jeg: ”Gyda du passer veldig godt tettsittende gensere”.For det gjorde hu og.
Og så begynte hu å gå litt mer med det ikke sant. Så forandra hu--- etter det, så forandra hun klesstilen
sin helt. Gikk aldri med jogge--- jo kanskje av og til. Men hu gikk aldri i sånne slappe klær liksom.
I:
Slappe klær? Hva tenker dere om det?
Angelica: Jeg liker ikke at jenter sagger.
Anna: Nei det er fælt.
Angelica: Kanskje Georgine. Hu passer det liksom--- men- jeg syns det er kvalm jeg.
I:
Hvorfor skal ikke jenter sagge?
Anna: Nei. Hallo--- vi er jo jenter!
Angelica: Vi har en rompe! Vi skal vise den ordentlig(ler).
Anna: Vi er jenter liksom. Ikke sant. Vi skal ikke lissom prøve å skjule det. De skal være stolte av hvem de er.
Ikke tenke--- liksom gjem bort hele kroppen din.
243
Angelica: Men ikke heller helt sånn tettsittende. Sånn at man bare—obb (viser at man må holde pusten). Liksom
sånn. Sånn som de to jentene. Det er så kvalmt. Det er to stykker i tiende. De har sånn liksom, sånn ikke
sant, sånn tett inn overalt, bak i rumpa og.
Anna:
Så skal prøve å bøye seg så bare:”spjær”.
Angelica: Det er ikke pent.
Anna: Nei.
Angelica og Anna beskriver her et skript for hvordan man skal gjøre jente, eller det vil si de
identifiserer ulike skript for hvordan man kan gjøre jente (med referanse til Gyda, Georgine
og de to jentene i 10nde), hvordan man bør gjøre jente (”hallo--- vi er jo jenter…. Vi har en
rompe! Vi skal vise den ordentlig) og hvordan man kan men ikke bør gjøre jente (”sagge”,
”ikke tenke gjem bort hele kroppen din” ”men ikke heller sånn tettsittende (…) sånn tett inn
overalt bak i rompa”). Eksemplene med Geogine som sægger beskrives som kvalmt, eksempelet med de to jentene i 10nde som har for stramme klær som ikke fint. Imellom disse to
ytterpunktene blir deres egen identifisering med å vise rompe som en jentete fremføring av
kroppen en fremstilling av naturlig normalitet (Butler 1990).
”jeg tro'kke vi ville vært sammen med noen som gikk med Hennes & Mauritz-klær”
Tidligere ble det vist til utsagn fra Herman og Henrik, hvor Herman sa at han ikke kunne tenke seg å være sammen med en jente som gikk i Hennes og Mauritzklær, Henrik utfordret dette og at også Herman etter hvert formet utsagn om dette som at det ikke var så viktig, og til
slutt til at de faktisk endret sin klesstil til jentene de likte.
Herman: Det første du ser på et menneske hvis du treffer et menneske du ikke kjenner før, det er klærne. Du går
ikke bort til en jente som går med skikkelig barnslige klær eller stygge klær.
(…)
I:
Men kjærester da, ville dere blitt forelska i en jente som bare gikk i Hennes & Mauritz klær?
Henrik: Det er egentlig det samma.
Herman: Nei, jeg tro'kke vi ville vært sammen med noen som gikk med Hennes & Mauritz-klær. Det tror jeg ikke
(små-ler).
Henrik: nei, hvis a ikke var (ler)
Herman: De trenger liksom ikke å gå med sånn rosa og sånn--- men hvis de har klær fra BikBok og sånn, så er det
jenter. Men de mest populære jentene handler klær på Bik Bok og liksom litt sånn--Henrik: Det er ikke så viktig. Du kan gå i helt vanlige klær liksom.
Herman: Det er jo mange som kjøper klær på Hennes & Mauritz som er ganske fine jenteklær da.
(…)
Henrik: Hvis jeg er sammen med en jente og får vite at jenta liker for eksempel sossete folk, så kler du deg lik
som ganske sossete da.
Herman: Rutete og--Henrik: Men hvis hun liker mer sånn helt vanlig, så går du liksom mer vanlig.
I eksempelet under tematiserer Cathinka og Camilla nettopp et språkspill i tråd med det særlig Henrik snakker frem, der jenter som er populære blant guttene ikke trenger merkeklær, at
merker betyr ulike ting for ulike folk, at det handler om måten man er på og om relasjoner
mellom kjønnene. Utsagnene som former dette inngår i seg selv i et språkspill der deres begrunnelser for hvorfor merker er viktige er et aspekt og kjønn (både som tema og situasjon) et
244
annet. Dette formes etter et forløp i intervjuet hvor de har sagt at merker betyr at ”du er kul”
og ”at du går i de nyeste klærne som du skal gå i” og ”at du ikke er helt nerd og bare --- ikke
følger moten”. Dette trigger et spørsmål fra meg om det er en sammenheng mellom det å bli
kalt nerd og gå i Ragassklær, hvilket de altså benekter med henvisning til en hendelse som
altså tematiserer et språkspill om at jenter som er populære blant guttene ikke trenger merkeklær,
”hun kan gå med det uten at folk bare: å herregud”
0917
I:
Er det sammenheng mellom det å bli kalt nerd og det å ha på seg Ragassklær?
Cathinka: Mmm. Det er jo ikke bare det.
Camilla: Det er måten å være på også--Cathinka: Ja ja det er veldig det.
Camilla: De er lissom som bare sitter i en krok hele tiden så tror folk at du er lissom ja--- jeg vet ikke jeg--- Hvis
du er veldig frampå lissom: hei ojj eller sånn da blir du liksom lagt merke til og da blir du liksom en, "ok
hun vet vi hvertfall hvem er--- hun er jo kul ikke sant". For eksempel sier sånn om en jente ikke sant.
Men i hvert fall hun ikke sant. "Hvem er det a, lissom, er hun kul og er hun nerd og sånn."
Cathinka: Åsåå hun styrer (?) sikkert men så syns du er hyggelig og sånn, som en på skolen vår som heter Ine,
sånn som hun er veldig populær- hvertfall blant guttene. Hun er ikke noe spesielt pen, går ikke med spe
sielt kule klær lissom, men hun er innmari hyggelig og
Camilla: Sjarmerende--Cathinka: Ja også veldig sånn--- hei jeg heter Ine og det er hyggelig å bli kjent med deg og så lissom kjenner hun
deg. Så hun--- Og så det var--- en jente da, det er som gikk på City før da, hun gikk bort til Ine, Ine had
de akkurat fått seg ny vest: ”å fy!”. Åsså står hun sånn ”hva for et merke er det og sånn”—”den er fra
Cubus” lissom, hun bare ” åja”. Carina bare ”åja den var fin”. Men lissom, hun bryr seg ikke, hun kan
gå i det fordi ---.. Casper og vennen hans, det er de to mest populære guttene, de liker henne--- og da
kan hun gå med det uten at folk bare: å herregud lissom--I: Så betyr det mye for jenter? om de er populære blant guttene eller ikke?
Begge: ja.
Dette sitatet særlig Cathinkas siste utsagn, illustrerer tydelig hvordan beskrivelser også er
handlinger. I utsagnet beskriver Cathinka handlinger og hendelser som har vært et annet
sted. 105 Hendelsen som blir beskrevet er at Ine får oppmerksomhet fra Carina i skolegården
på en vest hun går i, at Carina reagerer misbillligende på vesten og ber Ine om å redegjøre for
hvilket merke det er, og at Ine kan svare Cubus uten stor risiko, fordi hun er populær blant
guttene. Cathinkas beskrivelse er full av performativt strategiske handlinger fra henne side.
Det Cathinka sier får noe til å skje, det gir mening som handling i lys av den konteksten hun
utformer sitt svar i, utover det som ”rent” beskrives om den konteksten dette refererer til. Flere performative nivåer er tydelige. For det første aktualiserer og levendegjør hun den aktuelle
episoden slik at den trer inn i intervjuet når hun ”fremfører” en dialog fra episoden som en
del av sin beskrivelsen av den. Hun fremfører for eksempel at jenta sier: ”å fy”, ”hva for et
merke er det”, at Ine svarer:” den er fra Cubus” og at jenta svarer: ”åja”, ”åja, den var fin”.
Med disse handlingene fremfører Cathinka for det andre, uten å formulere dem eksplisitt eller
105
Det er hva Billig kaller ’empirical tales’ oppriktige beretninger som samtidig trekker frem bestemte elementer og utelater
andre i sin ’forklaring’.
245
bokstavlig, flere meninger. For eksempel at nye klær gis oppmerksomhet i skolegården og at
en vest fra Cubus ikke bare bokstavlig kan møtes med kritiske utsagn og fordømmelse (som:
”å fy”, ”å herregud”) men også hvordan slik fordømmelse kan ”pakkes inn” i ”hyggelige”
formuleringer (som: ”åja”, ”åja den var fin”) hvor det åpenbart er det motsatte av det som sies
som menes. Måten Cathinka gjengir utsagnene til jenta som gikk bort til Ine virker til å betone at jentas nedlatende respons, i dette tilfellet, ikke virket på Ine (”hun bryr seg ikke, hun
kan gå i det). Begrunnelsen som føres for dette er at de to mest populære guttene liker henne
”og da kan hun gå med det uten at folk bare: å herre gud”. Cathinka formulerer her både en
regel: Cubus= fy og et unntak fra den: jente som er populær hos gutter= beskyttet. Å bli
anerkjent som kjønn for det motsatte kjønn konstrueres frem som en måte å gjøre seg beskyttet på, få status gjennom. Det Cathinka formidler her er at denne måten å gjøre seg stor på er
så ’verdsatt’ at det å få det til, være i en slik situasjon, kan oppveie eller omgå en regel/kode
der Cubus= fy. En vanlig begrunnelse for at Cubus er fy er at det er ”ut” og eller at det er
”barnslig”. Her kan en tenke seg at mens noen bare vet at Cubus er ”ut” så har andre, som
Cathinka også en forestilling om hvordan dette merket kan virke som alderstegn. Ved å vise
til hvordan disse kodene brukes og virker på andre, at Ine kan omgå koden Cubus= fy/barn
ved at hun allerede er likt av guttene, kommuniserer Cathinka at hun ”kan” disse kodene selv,
uten at hun eksplisitt gjør seg til talsmann for en holdning om at Cubus=fy/barn eller at hun
forholder seg til den selv. Og at hun ikke eksplisitt ønsker å gjøre seg til talsmann for dette
gir mening i den tematiske konteksten for dette stedet i samtalen. Det gjør at Cathinka hun
kommer rundt det dilemma som mitt spørsmål inviterte henne inn i: var det en ridig kode i
jevnaldermiljøet for essensialiserende slutninger fra klær til personer? Og er hun en person
som gjør slike slutninger? Til dette kunne jentenes første svar lett kunne tolkes i retning av et
ja. Gjennom dialogen får Cathinka frem at utsagnet om at kule klær betyr at man er kul, har
det siste man skal gå i, ikke skal forstås som at klær betyr alt for hvordan personer blir oppfattet men snarere at trekk ved personen som bærer klærne og dennes tilknytning til andre
personer avgjør den betydningen vedkommendes klær gis.
Gulbrandsen (2002:108). Man kan godt si at hennes utsagn om dette kan være orientert til
ideer omkring det Dittmar (1992) omtaler som idealisme-materialismeparadokset, men i
Cathinkas fremstilling er det ikke et paradoks at klær både betyr mye og at vi skal se hverandre som uavhengige av de eiendelene vi har, Ine blir nettopp både sett som uavhengig av
Cubusvesten sin, og samtidig blir det at hun har den på seg tillagt betydning og kommentert.
At det ikke er paradoksalt er fordi hun gir ’idealismen’ og ’materialismen’ mening i hvert sitt
språkspill gjennom en liten forskyvning. I Cathinkas fremstilling av historien om Ine og tematiseringen av hennes positive relasjon til guttene er det meningsfulle ’idealismen’ , ’materialismen’ gjøres relevant i forhold til en kommunikativ kontekst som hentes inn i fortelling-
246
en og er knyttet til en spesifikk jente (en jente der som gikk på City før), ikke Ine, guttene
eller Cathinka selv.
10.1.5 Diversitet i jenters kjønnede identifiseringer
Det er et klart mønster at jenter i mye større grad enn guttene snakker om kroppsnære plagg,
enten som noe de liker selv eller som noe som mange jenter rundt dem liker. Samtidig bruker
de koplingen mellom kroppsnære plagg og kategorien jente på ulike måter som en ressurs til
å fremkonstruere seg selv. Selv om de var jenter var det ’jentete’, som en meningsdannende
kontekst for det de sa, utført på varierende måter. Jeg skal trekke frem to eksempler som jeg
mener kan illustrere hvordan kjønn som språkspill kunne variere mellom personer så vel som
for samme person. Begge eksemplene tar utgangspunkt i en tematisering av det å være ”guttejente”. Guttethet er noe som enkelte jenter både tilskriver seg selv og tar i bruk (Gulbrandsen 2002:108). Connie, Signe og Sissel, som jeg skal presentere nedenfor, er jenter som gjør
dette. Det de sier om det å være guttejente ga meg imidlertid helt ulike inntrykk av dem i intervjusituasjonen. Hva jeg visste om dem, kroppene deres og hvordan de ’gjorde’ kjønn i vårt
møte var betydningsfullt i dette. En analytisk ressurs i det å betrakte kjønn som språkspill er
nettopp at det får en til å bli oppmerksom, ikke bare på det språkspillspesifikke-variabiliteten
i de språklige konstruksjonene, men også på de ikke-lingvistiske/kroppslige aspekter i det
språkspillspesifikke.
Connie - guttejente med joggeklær og jente med platåsko
Connie var i følge andre jeg snakket med ikke interessert i klær. Derfor ønsket jeg å snakke
med henne. Da vi skulle lage intervjuavtale sa jeg til henne, som til alle, at det var veldig fint
om hun hadde en venninne som ville bli med. Hun sa at hun ikke hadde så mange venner men
ga meg et navn på en jeg kunne ringe og spørre. Men det endte med at jeg intervjuet disse to
jentene hver for seg. Når det gjelder Connie ble denne tidlige konstruksjonen av at hun var en
jente som ikke var så mye sammen med de andre jentene på skolen, noe som preget selve
intervjuet som kontekst I intervjuet beskriver Connie seg da også nettopp som en annerledes
jente, at hun er en guttejente, som ikke viser kropp og går i moderne klær.
I:
Syns du det er forskjell på hvordan gutter og jenter er opptatt av klær.
Connie: ja kanskje litt. fordi gutter pleier å gå med saggebukse, det er jo det som er moderne, og jentene de går
med trange ... så jeg skiller meg egentlig ganske mye ut .... fordi jeg er en guttejente en jentegutt.
I:
Er det ingen andre jenter som går med vide busker da?
Connie. Det vet jeg ikke, men det er jeg som pleier å gå med det på skolen.
I:
Hvorfor tror du de jentene går med så trange klær om dagen?
Connie: fordi de vil være moderne. man skal gå i trange klær, man skal se innmari tynn ut. Det er mange som
prøver å fremheve det og sånn. Men jeg er ikke sånn. Jeg bryr meg ikke om jeg...
247
På spørsmålet om det er forskjell mellom hvordan jenter og gutter er opptatt av klær svarer
Connie ved å spesifisere kjønnede kleskoder, og det er mot denne konteksten, ”at jentene går
med trange” at hun sier hun skiller seg ”ganske mye ut…. Fordi jeg er en guttejente en jentegutt”. Connie sitter med en joggebukse og en joggegenser på seg når hun sier dette. Jeg oppfattet denne situasjonen som en grunn til at hun var så rask til å gå fra beskrivelsen av hva
som er vanlig for jenter til å definere seg selv som annerledes enn dem, - hun italesetter noe
hun kunne anta at jeg kunne se. En annen måte å si det på er at hun gjør kjønn som situasjonell kontekst relevant i forhold til tematikken. Hennes kjønn og hennes motsatt kjønnede klær
ligger som en implisitt konstatering i den situasjonelle konteksten og hun er orientert mot
dette og gjør det til en selvdefinerende ressurs når hun definere seg som en ”guttejentejentegutt” og som forskjellig fra andre jenter. For meg som sitter der og ser henne er dette
både troverdig, gitt at skriptet for jente er trange klær og Connie går i joggeklær som skjuler
kroppen. Men joggeklær eller ei, - de kan ikke skjule at Connie har kropp som på alle måter
er merket med et klart kjønn. For Connie har fyldige pupper og en langt utviklet (i forhold til
de noen av de andre jentene jeg møtte i dette miljøet) og litt lubben kraftig jentekropp. Slik
sett er det ikke noen tvil om at hun er jente. Det er drøyt å si at hun kan skjule det, men hun
fremhever det heller ikke med klærne hun bærer. ”Gutt” får mening i relasjon til klærne hun
sitter i, at de ikke er trange og at de likner mer på gutteklær enn jenteklær. Hun fremstiller
dette videre som en særegenhet for henne som jente: ”det er jeg som går med det på skolen”.
Måten dette utsagnet faller på tematiserer en type individualitet i den forstand at hun fremstår
som særegen og uavhengig av hva andre medlemmer i hennes kjønnskategori gjør. Hun vet
ikke om andre jenter går i vide bukser, det er hun som gjør det på skolen. Derimot ’vet’ hun
hvorfor de andre jentene går i så trange klær, - her presenterer hun en regel for jentenes
kjønnsskript: ”De vil være moderne, man skal gå i trange klær, man skal se innmari tynn ut”.
Det er denne type jente Connie ikke er: ”Men jeg er ikke sånn,… jeg bryr meg ikke om jeg”.
Dette gir mening til hvordan kroppen er med på å konstituere mening, i intervjusituasjonen,
og i den ’form of life’ man kan leve. Som ’tekst’ uten kropp kunne Connies utsagn lett fått en
annen mening: at hun er selvstendig, autonom, kontekstuavhengig. Som kropp og i den konteksten hvor hennes kropp også er i intervjusituasjonen er det klart at hun nettopp ikke er det.
Kroppen er en viktig kontekstuell former av hvordan hun og hennes utsagn, som kroppslig
subjekt og objekt får mening i denne situasjonen (jfr. Entwislte 2000, Klepp 2001,Solheim
1998). Connie er ikke tynn, og kan i den forstand ikke være moderne som de andre jentene.
Strategien hun sier hun velger er å ”ikke bry seg” om det. I den tematiske konteksten som
hennes jevnaldermiljø på skolen konstituerer konsitueres en konsistent mening om Connie
som ikke bryr seg om de andre (jentenes) definisjon av det ’jentete’ og som er annerledes,
gjennom flere slike episoder i intervjuet.
248
Litt senere i intervjuet tematiserer hun derimot seg selv som kjønn på en måte som står i
kontrast til det hun har sagt om at hun er guttejente. Hun henviser til noen platåsko som hun
spurte om jeg så da jeg kom inn i gangen, hun går og henter dem og forteller at hun ønsket
seg dem veldig mye, at hun brukte nesten alle bursdagspengene hun fikk på dem.
Connie:
I:
Connie:
I:
Connie:
(…)
I:
Connie:
Nei jeg kan gå med hva som helst sko jeg.
Hva slags sko pleier du å like å gå med?
Joggesko, myke.
Andre ungdommer er opptatt av sko.
Jeg vet ikke jeg.
Hva er det som gjør at andre ungdommer legger så stor vekt på klær? Skjønner du noe av det?
Du vet de platåskoene som du så der nede? (henter dem)---- Jeg ville absolutt ha sånne. Dette her er
sånne platå sko jeg fikk. Disse her kostet sekshundrekroner--- jeg fikk sekshundreogfemtikroner i burs
dagspresang. Så brukte jeg firehundreogfemti på disse.
I:
--- Så det betyr noe for deg også--- med platåsko siden du valgte å bruke så mye penger på det?
Connie: Vet du hva--- jeg bruker ikke platåskoene mine på skolen jeg--I:
Hvorfor ikke det?
Connie: Jeg vet ikke riktig jeg--I:
Når er det du bruker dem da?
Connie: Etter skolen--- fritiden--- jeg går med de--- det kan hende mange ganger jeg går med de.. (Gir meg en
parfymereklame sier at jeg bare kan få den at den er moderne).
I:
Hvorfor fikk du lyst på akkurat de platåskoene som du nettopp viste meg?
Connie: Det vet jeg ikke. Vet du det var venninna mi,--- vennina mi fikk før meg, bestevenninna mi. Hun kjøpte
de før meg skjønner du, platåsko.
Jeg spør som om jeg tolker dette som at slike moderne feminine sko, i motsetning til hva hun
flere ganger har understreket, likevel kan bety noe for henne. Da svarer hun ved å si at hun
ikke bruker dem på skolen, at hun bruker dem etter skolen i fritiden, at hun har en venninne
som kjøpte like før henne. Det hun gjør her er å tematisere at hennes kjønn og posisjon som
kjønn forstås/oppleves ulikt (av andre) og henne selv på skolen blant klassekamerater og med
venner hun har fra andre steder. I situasjoner med venner fra andre steder, der de fra skolen
hennes ikke kan se henne, kan hun utforme, gjøre kjønn på en annen måte. Hun tematiserer
med andre ord det at hun eksperimenterer med å være en jente ’som de andre’ i kontekster
hvor etablerte forventinger omkring henne fra jevnaldermiljøet ikke gjøres gjeldende. Med
det konstruerer hun også seg fram som en mer ’vanlig’ litt jentete jente i den beskrevne situasjonen. Dette tematiserer ikke bare hvordan kjønn er språkspill, at det kan gjøres forskjellig
og oppleves som mer eller mindre viktig av samme person i ulike sammenhenger. Når Connie forteller om dette gjør hun også det kjønnede aspektet ved seg selv i situasjonen til et
tema og hun formidler at hun kan ’koden’og beviser at hun er eier og bruker av tegnene for
hvordan man gjør jente, - at hun i bestemte situasjoner gjør ”guttejente” og i andre jentejente,
og nettopp begge deler på ulike tidspunkt i intervjuet. Hun får med det frem at hennes posisjon i språkspillet om kjønn på skolen, det vil si de relasjoner som gjelder der, gir mening til
henne som guttejente i den settingen, men ikke dermed i alle andre. Videre viser dette siste
sitatet at i denne sammenhengen, dette språkspillet er Connies kropp, ikke meningskonsituerende på samme måte som i det foregående eksempelet.
249
I den tematiske konteksten som hennes jevnaldermiljø på skolen konstituerer oppfattes Connie som en som - i en generell forstand - ikke bryr seg om de andre jentenes definisjon av det
”jentete” og som er annerledes. Etter min mening er det først når jeg som intervjuer ser Connie ikke bare som diskursivitet, men også som ’materialitet’ - og får snakket med henne om
hvordan hun kler seg utenfor skolens arena - at dette blir forståelig. På grunn av kroppens
form kan hun ikke lykkes i å bli ”jentejente” og velger seg derfor en alternativ posisjon - som
en som ikke bryr seg og som heller (frivillig) har valgt å bli ”guttejente”. Og et slikt ’identitetsprosjekt’ lykkes best når det kan fremstilles som et individualisert valg - altså et som er
mest mulig konsistent og kontekstuavhengig. I intervjusituasjonen blir derimot perspektivet
hennes et annet: Jeg er en voksen, tilreisende forsker og vi er i en situasjon hvor hun åpenbart
tar for gitt at dette er informasjon som ikke når ut til andre på skolen. Jeg representerer derfor
ikke en signifikant annen i fortellingen om konsistens og individualitet og derfor blir det mer
maktpåliggende (hun går faktisk ut og henter platåskoene) for henne å presentere for meg et
bilde av seg selv som en som også kan være ”jentejente”. Gjennom dette behovet for å justere
det første bildet av seg som guttejente skaper hun en dobbelt form for dividualitet; hun avdekker en praktisk dividualitet i den forstand at hun forteller om en type rutinisert praksis
som skiller seg klart fra (og foregår et annet sted enn) sin skole-baserte klespraksis. Og for
det andre presenterer hun dividualitet diskursivt ved at hun fremsnakker en annen person enn
den hun først presenterer. Etter mitt skjønn er denne diskursive dividualiteten et ’biprodukt’
av at hun har et sterkere behov for å vise seg også som en ”jentejente” enn behovet for å
fremstå som konsistent og helhetlig (individuell) i interaksjonen med meg.
Signe og Sissel – guttejenter og fjortisberter
Sissel og Signe er også to jenter som beskriver seg selv som guttejenter. Deres fremstilling av
seg selv som guttejenter veksler, i likhet med Connie, gjennom intervjuforløpet slik at deres
konstruksjoner av seg selv som kjønn var varierende når det gjaldt deres (in)dividuelle feminine og maskulint konnoterende aspekter.
Sissel konstruerer seg i noen sammenhenger som en ”veldig, veldig guttejente”. Andre beskrivelser hun kom med, som at: ”Jeg har en del sånne gensere--- store posegensere. Det er
sånn Diesel som er både jente- og guttemerke--- som jeg bruker i blant”, ”jeg liker ikke å gå i
skjørt. Jeg er en buksejente. Og alle slags gensere”, ”jeg er veldig glad i store gensere” kunne
passe godt til denne beskrivelsen. Andre ganger sier Sissel imidlertid at hun liker klær som
konnoterer en nokså jentete klesstil: ”olabukser --- sånne slengbukser da og--- sånn--- Sånn
250
ettersittende. Og topp.” Hun forteller at hun låner stilige støvletter av moren sin og bekrefter
også at hun kan tenke seg å gå kledd som ”fjortis”, - en stil disse jentene beskriver som: ”med
korte topper”, ”Miss Sixty og oppsatt hår”. Men også etter slike beskrivelser fast holder Sissel at hun er en guttejente (1890).
Signe på sin side beskrives, av Sissel i en sammenheng som en ”jentejente” med tilføyelsen at
”hu er litt guttejente iblant”. Begge deler går sammen med andre ting Signe forteller om seg
selv. Hennes tidligere nevnte veksling i omtalen av det behagelige som et viktig aspekt ved
klær er ett eksempel. Om sin omgang med feminint konnoterende plagg og væremåter sier
Signe: ”Jeg bytter på, jeg. Jeg er egentlig veldig glad i å gå i skjørt” (1621, 1896). Hun sier
også at hun kan tenke seg å gå kledd som ”fjortis” og er litt ”Berte” (som de har beskrevet
som veldig opptatt av hvordan de ser ut, sånn: ”Å nei, håret mitt!”, ”Miss Sixty” og, ”tror de
er veldig mye kulere”), at hun er opptatt av hår og sminke og at hun et annet sted i intervjuet
ber meg se bort fra hvordan hun ser ut nå med begrunnelsen om at hun akkurat har vært i stallen og at hun formidler tydelig at hun har en kjæreste for tiden. Tidligere ble det også nevnt at
hun i spørreskjemaet krysset av for at kroppsnære plagg var viktig. På den annen side sier
Signe at hun går med store klær og at hun liker sæggebukser og hun uttrykker at hun gjerne
vil være litt gæærn, og at hun (og Sissel) har væremåter og snakkemåter som gutter.
I intervjuet med disse jentene hender det at jeg stusser over disse vekslingene i jentenes selvbeskrivelser, jeg får det ikke helt til å henge sammen og jeg henger ikke alltid med i de skiftene de gjør i sin bruk av kategorier, - i dette tilfellet, de ”gutte” og ”jente” konnoterende kategoriene. Det som blir tydeligere i ettertid, når studerer deres bruk av kategoriene gjennom
hele dialogen, er at jentenes bruk av kategoriene ”guttejente” og ”jentejente”, ”berte” og
”fjortis” gis mening i ulike språkspill. ”Berte” er den av disse kategoriene som de først bringer i forbindelse med en forklaring om hva som ble annerledes i overgangen til ungdomsskolen, hvem det er som er populære der og hva det er som er barnslig. De nevner at det spørs på
hvordan man er barnslig og Sissel sier at ”veldig mange som er litt sånn fnisete og driver og
henger seg etter 10. klassegutta og—”(1000). Det er i denne sammenhengen de bruker betegnelsen ”berte”, - om noen andre jenter, ikke dem selv. Betegnelsen ”fjortis” bruker de litt senere i intervjuet i forbindelse med spørsmålet om de kan se alderen på folk utfra hvordan de
kler seg.
1574
Sissel:
Signe:
I:
Sissel:
Signe:
I:
Det spørs--- ikke sånn fra 14 og opp til 20, men fra 14 og opp til 80 så kan du se forskjell på klærne.
Du kan se egentlig ok ut hvis det var en sånn fjortis liksom.
Hvordan går en fjortis kledd?
Korte topper og--Miss Sixty og oppsatt hår som er bare sånn--- helt forferdelig.
Dere kan ikke tenke dere å gå kledd sånn fjortis eller---?
Signe:
Sissel:
I:
Signe:
I:
Signe:
Sissel:
Signe:
251
Jo.
Ja, kan vel det.
For nå brukte du ord som helt forferdelig og sånn, som gjorde at jeg tenkte--Men det er sånn som du gjør det hele tida liksom.
Så dere vil ikke betegne dere selv som fjortiser?
Nei. Kanskje noen ganger.
Vi er ganske sprø. Veldig sprø.
Vi er ikke så veldig rolige.
En interessant ting med denne passasjen er at den viser at jeg misforstår disse jentene fordi de
bruker ordet ”forferdelig” i sin beskrivelse av ”fjortis” og at jeg derfor oppfatter at det oppstår en kontrast mellom dette og det at de sier at de kan tenke seg å kle seg som en ”fjortis”
(jeg tolker dem veldig bokstavlig). Signe svarer med å henvise til hvordan ordet ”forferdelig”
brukes av dem, - ”det er sånn du gjør hele tida”. Deretter modererer hun imidlertid litt det at
hun kan tenke seg å gå som fjortis: ”Kanskje noen ganger”. Sissel skyter inn en setning som
Signe bekrefter om at de (kanskje ikke helt passer inn i kategorien fordi de) er ”ganske sprø.
Veldig sprø”. Kategoriene ”guttejente” og ”jentejente” introduseres av dem litt senere i en
tematisk kontekst som er skapt av deres beskrivelser om at de i stor grad deler garderobe; de
kjøper klær sammen og veksler på å bruke dem. Det rigger et spørsmål fra meg om de ikke er
redde for å bli for like. Det er i denne sammenhengen at Sissel gjør bruk av disse ”guttejente”
og ”jentejente” som ressurser i sin forklaring.
1849
I:
Sissel:
I:
Signe:
Sissel:
Signe:
Sissel:
Signe:
I:
Signe:
I:
Sissel:
Signe:
Dere er ikke redde for å bli liksom for like, eller er dere det?
Nei for like det går'kke an. Jeg er veldig, veldig guttejente, og hu er vel mer jentejente. Men hu er litt
guttejente iblant-Hva er det å være guttejente?
Hu har veldig mange guttekamerater--- gode venner. Så vi oppfører oss litt som dem og--og så er det vel ordspråket, holdt jeg på å si.
Ja, veldig ordspråk. Vi har ikke sånn jenteordspråk.
Vi bruker veldig masse sånne stygge ord.
gutter snakker--- asså vi er ikke akkurat--Banneord og sånn da eller---?
Ja---det bare kommer
Kan dere nevne et eksempel så jeg skjønner hva det er (ler litt)?
Jeg liker å si veldig mye forskjellig.
En som jeg kjenner eller han typen min han sier at--- snakker med han på telefonen: kan vel ikke si annet
enn fy faen--- sier 'n da.
Sissel bruker kategorien ”guttejente” og ”jentejente” til å konstruere frem hvordan hun og
Signe er forskjellige fra hverandre, på tross av at de helt konkret deler og bruker de samme
klærne. Hva det er å ’være’ guttejente gis mening i et språkspill som handler om å ha guttevenner, oppføre seg og snakke som gutter, blant annet ved å banne, en handling som konnoterer noe guttete (jfr Alberts beskrivelse av episoden med Bikbokgenseren). Slike aspekter ved
oppførselen sin, som de her tematiserte som guttete, tematiserer de også andre steder i intervjuet som særegne for dem selv (eksempelvis at de er ”sprø” og ”Skoginger”). At det guttejentete først defineres ved henvisning til at Sissel har mange guttevenner og Signes utsagn litt
lengre ute om at hun har en ”type” former imidlertid det ”jentejentete” i et språkspill om rela-
252
sjon mellom gutter og jenter; til det å ha en gutt som kjæreste(som Signe har) versus å (bare)
ha dem som venn (som Sissel har).
Sammenliknet med de vekslingene som Connie gjorde i intervjuet når det gjaldt det å ’gjøre’
kjønn med klær, fikk jeg et helt annet inntrykk av vekslingene til Signe og Sissel. En ting var
at det var mange av dem, de oppstod hele tiden. Men det handlet også om måten de gjorde
dem på og hvordan vi i fellesskap håndterte dem. Måten Signe og Sissel så ut og ’gjorde’ og
’italesatte’ kjønn og kropp i intervjuet bidro til at jeg oppfattet dem som eksplisitt opptatt av
sitt kjønn og av å uttrykke seg som jenter. I motsetning til i intervjuet med Connie, var kjønn
og kropp et lett tema å snakke om. Det er tydelig å se at jeg behandler Signe og Sissels vekslinger på en annen måte enn jeg behandlet Connies veksling. Mens Connies veksling fra ”guttejente” til jente med platåsko (jentejente) ikke ble tematisert eksplisitt så gjorde jeg Signe og
Sissel oppmerksomme på at jeg oppfattet deres vekslinger mellom kategoriene som en inkonsistens. Andre studier har vist hvordan deltakeres forvaltninger av slike inkonsistenser får
implikasjoner for de ”identiteter” som frembringes (Paoletti 1998). Poenget er at mens jeg i
intervjuet med Connie behandlet kroppen hennes nøytralt, vi snakket aldri om den, er nettopp
kroppene til Signe og Sissel ofte et tema i deres intervju. Det vil si at mens kroppen til Connie ble behandlet ’som om’ den ikke hadde noe med hennes identitet å gjøre, så ble kroppene
til Signe og Sissel nettopp behandlet som noe som nettopp hadde med deres identiteter å gjøre. Kroppene som situasjonelt aspekt i konteksten var med å forme mening omkring det de sa.
10.1.6 Kjønn som språkspill – oppsummering og diskusjon
De aller fleste unge i dette materialet definerer seg, i en eller annen sammenheng, som vanlige gutter og jenter. Men det er og en viss diversitet i de kjønnede kategoriene de identifiserer
seg med og de bruker disse kategoriene variabelt. Bruken av de ulike kjønnede kategoriene
tjener mer en bestemt hensikt i en gitt sammenheng enn å være noe de fast definerer seg
gjennom: ”Man har køn, men man er sig selv med sit køn” (jfr Søndergaard 1996: 383). Selv
om de unges svar peker mot en diskursiv forming av mer begrenset (restricted) diskursivt
formulert klesregel/kode for gutter (må holde seg alt som har med kategorien ”jente” å gjøre)
og beskriver mer utpenslet/detaljerte (elaborate) klesregler for jenter (Davis 1988) viser denne gjennomgangen at som språkspill er kanskje ’kleskoden’ jenter orienterer seg til vel så
rigid (jfr Connie). Kroppen formes av klærne (moten, stilen), og klærne(moten, stilen) av
kroppen og jenter er i en viss forstand både er mer kropp og mer kjønn enn menn (jfr. Entwislte 2000, Klepp 2001,Solheim 1998, Klepp og Storm-Mathisen 2005). Men eksempelet
med Connie viser også hvordan det kroppslige kjønnstegnets betydninger er variabelt over
kontekster (Moi 1998; 2006; Prieur 2002; Solheim 1998), og ikke noe for eksempel verken
Connie, Signe eller Sissel orienterer seg likt til i alle sammenhenger (Zimmerman 1998).
253
Den institusjonelle bevegelsen fra barne- til ungdomsskole beveger 13-åringen rent situasjonelt, på skolen, fra en rolle som barn til en rolle som ungdom og fra noen gamle relasjonskonstellasjoner til noen nye. At de unge tematiserer hvordan dette introduserer dem for nye
språkspill er allerede nevnt. På den annen side handler det å være 13 år også om å være i en
situasjon av kroppslige og mentale endringer. Med dette følger noen nye språkspill og med
det endrede perspektiver på verden omkring. Når unger beveger seg fra ”barn” til ”tenåring”
forandrer meninger, arrangementer og deres konstruksjoner av kjønn seg hevder Thorne
(1993: 134) og jevnaldrende blir signifikante (Frønes 1994). Dette kan gjøre eksperimentering med og utforsking av maskulinitet og femininitet til sentrale aspekter ved pubertetsritualer som består av å prøve ut, leke ut og det å måtte forholde seg til ulike håndgripelige symboler av uavhengig individualitet. Det påstås at dominante kjønnsdiskurser fungerer som
’oppskrifter’ for disse kjønnskonstruksjonene, hvertfall for jenter (Bjerrum Nielsen & Rudberg 1989), at ”the masquerade of gender is first and foremost centered around the exterior of
the body” (Bjerrum Nielsen og Rudberg 1995:78) og at særlig klær, stil og mote har blitt løftet ut som en viktig vei som unge mennesker konstruerer sine kjønnede identiteter gjennom
(Carter et al 1984; Miles 2000).De unge tenåringene i dette materialet, italesetter kjønn og
frembringer seg som kjønn i en tematisk kontekst der ungdomsrollen og ’det populære’, det å
ta del er sentralt. I deres konstruksjoner har ”ungdom” definitivt kjønn og jentene har ”fått”
mer kjønn i overgang til ”ungdom” enn guttene (jfr Alf’s beskrivelse). Konstruksjonen av
femininitet handler om å fremheve kropp. (Jamfør eksempelet hvor to jenter begrunner hvorfor det er kvalmt at jenter sagger med uttalelsen: ”Hallo- vi er jenter” og jenter som sier “Jeg
ville ikke gått i sånne bukser som ikke sitter trangt lissom (…) sånne bukser som er helt vanlige som er løse og store og går inn der og sånn syns jeg ikke er noe fint”). Noen beskriver til
og med den feminine kroppen helt eksplisitt som overordnet klærne. ”Det kan hende at hvis
du har en skikkelig fin kropp så ingen vill brydd seg om du hadde skikkelige fæle klær”. Disse jentene sier også andre steder at det ikke spiller noen rolle hva slags bukser tykke eller guttekroppsformede jenter har på seg fordi ingen klær kan forme deres kropp som feminine.
Men en jente med en perfekt kropp kan ta på seg nesten hva som helst og fremdeles oppfattes
som moderne. Løsningen som presenteres for jenter som ikke vil, eller kan, følge opp dette er
å la være å bry seg.
Iscenesettelsen av den moderne kvinnelighet har blitt beskrevet som dels en maskulinisering
av idealkvinnekroppen en slags oppløsning av kjønnet og dels en instrumentell bruk av ytre
virkemidler til understreking av kjønnet. Den kroppskledde moten kan sees som et slikt virkemiddel og mange tenåringsjenter omfavner den. Samtidig kan de gi uttrykk for at de eller
andre synes det er ubehagelig å vise frem kroppen sin: ”Jeg syns det er litt ekkelt hvis jeg
254
ikke kan ha t-skjorten nedi buksen”, ”vil ikke ha magekort genser for vil ikke vise magen”.
Beskrivelsene av hva slags klær som er attraktive for tenåringsjenter balanserer mellom det
aseksuelt barnslige, som skjuler kroppen og/ eller er guttete) og det å være kledd for seksualisert/utfordrende (for mye berte). Jeg mener å finne en dominerende konstruksjon på tvers av
kjønnene om at klær er viktigere for jenter enn for gutter. Men det finnes fortellinger om både
jenter og gutter som ikke bryr seg om hvordan de kler seg og som likevel blir likt fordi de er
morsomme, hyggelige, flinke osv. Konstruksjonen av jenter posisjoneres i forhold til stereotypier som de barnslige, og bertene. Jeg har vist at beskrivelser av klær noenganger fungerer
som middel til å synliggjøre bestemte kjønnede subjektiviteter. Foran ble det referert til et
utsagn fra Cathinka der hun får frem at det å gjøre kjønn for det motsatte kjønn er en måte å
gjøre seg stor på som gir status. Med sine siteringer av hendelser i sitt utsagn får Cathinka
forklart at Ine, jenta det var snakk om, kan omgå koden Cubus= barn ved at hun allerede er
likt av guttene. Men hun nevner ikke eksplisitt at denne koden er slik.
Variasjonen i hva som kan bæres av gutter og jenter fremstilles og gjøres som italesetting
forskjellig. Gutter ”har ikke så mye å velge mellom av klær”- alle er like, mens jenter er mer
moteorienterte og kan variere mellom bukser og skjørt osv. Gutters klesmåter blir omtalt som
mer merkete og jentenes klær som mer motete. Samtidig er det historier om merkete jenter og
gutter som ikke er opptatt av anerkjente merker, men som likevel kan kle seg. Konstruksjonen av gutter posisjoneres i forhold til sosiale stereotypier som nerden/dusten/homoen som
lite attraktive figurer og den kule, skateren/den morsomme som attraktiv. Guttenerden gasser,
går med for små klær, mens den barnlige jenta går med mammas gamle klær eller for store
klær. De unge i dette materialet konstruerer jevnaldermiljøet som befolket av de kule som
bestemmende figurer i det sosiale landskapet, som de vanlige tilpasser seg etter og de barnslige gir blaffen i. Som en konsekvens av dette blir de barnslige ofte beskrevet som tullinger
mens de kule blir beskrevet som beregnende figurer. De vanlige blir litt av begge deler og de
fleste. Disse konstruksjonene er ressurser som de unge tar i bruk i identitetsrelaterte språkspill.
Ellen Andenæs (1995) er en som har vært opptatt av den rolle språkbruk spiller i konstruksjon av sosial identitet og språkets evne til å formidle og skape flere former for mening samtidig. Hun påpeker at det i norsk kvinne -og kjønnsforskning er få analyser av språklig interaksjon og derfor også store ’empiriske hull’. Hun viser, parallellt til gjennomgangen over, at
det finnes ord som direkte peker ut menneskers kjønn (mamma, hun, berte osv.) samtidig som
det er få språktrekk som brukes med slik direkte referanse til kjønn fordi de fleste forbindelseslinjer mellom språk og kjønn (samt andre identitetskategorier) er indirekte og flerleddede
(Ochs 1992). Dette indirekte og flerleddede forholdet gjelder ikke bare for forholdet mellom
255
språk og for eksempel kjønn, men også mellom alle identitetskategorier og handlinger, posisjoner og aktiviteter. Noen forbindelseslinjer er enkle og nærmest eksklusive: jenter går i
skjørt, gutter gjør det ikke, jenter sminker seg, gutter gjør det ikke. Men de aller fleste er mer
diffuse. Jenter skitner til og får huller i plaggene sine og gutter pynter seg. Og disse konstruksjonene er knyttet til alder og ’utføring’. Mange undersøkelser viser i tråd med de mønstre
som ble beskrevet ovenfor at unge av begge kjønn synes det er viktigere at jenter kler seg bra
enn gutter. Dette kan fremme hypoteser om at jenter har en annen orientering til sine jevnaldrende, klær og populærkulturen enn det gutter har. Hypotesen virker å være i tråd med ulike
dikotome forestillinger knyttet til kjønn: en omsorgs og ansvarsrasjonalitet knyttet til ’beeing’
fremfor ’doing’ som jenter og kvinner gjerne antas å være bærere av, at jenters væremåter er
samarbeidende mens gutters er konkurrerende, at jenter har en kollektivistisk orientering og
gutter en individualistisk. Selv om en tokjønnet forståelsesmodell gjør en ’forskjell’ i de unges liv, at kategoriene påvirker oss, virker den ikke som en enkel statisk ’oppskrift’(Kroløkke
og Scott Sørensen 2006). En rekke undersøkelser finner at den tokjønnede forståelsesmodellen dekker over mange aspekter i hvordan jenter og gutter utøver og former kjønn i sitt sosiale liv (Goodwin 2006). For å analysere det flerdimensjonale, variasjoner og regelmessigheter
i våre konstruksjoner av kjønn har Søndergaard utviklet en kjønnsmodell der kjønnskonstruksjonen splittes opp i ulike aspekter. I modellen skilles det mellom komponentene: tegnet på
kroppen, begjærets retning, posisjonen i det seksuelle møte, ferdighetsrepertoar, virksomhetstilknytning, fysisk selvfremførelse, og selvet. I denne kjønnsmatrisen blir kjønnede betydninger både knyttet til hver enkelt komponent og til de innbyrdes koplinger mellom dem slik
at forestillinger om mannlighet og kvinnelighet kan vises å i realiteten dreie seg om” en
kompleks og sammenfiltret vev av betydninger ” (Solheim og Søndergaard 1996: 45). Et aspekt ved det Søndergaard identifiserer som metakoder er en relativ orden der ”det må være
relativt flere elementer, der er konvensjonelt sammenhængende med ens kroppstegn innenfor
tegnkjeden, til stede og omvendt – for at man kan blive set og kan se sig selv som en forståelig kulturell aktør (…) og man kan ikke blande hva som helst sammen” (Solheim og Søndergaard 1996: 62). For eksempel mener hun å finne uttrykk for en relativt konsistent regel om
at komponentene må settes sammen slik at det er en koherens mellom tegnet på kroppen, fysisk selvfremførelse og selvet. Men hva vil det si å delta i en slik praksis, følge slike regler, hvordan kan vi få en kritisk innstilling til kjønn som en regelfølgende praksis? Med utgangspunkt i disse spørsmålene peker Zerilli på en inkonsistens i Butlers argument om at kjønn på
den ene siden er noe vi gjør og der vår fremføring/performativitet av kjønn kan føre til transformasjoner av kjønn og på den ene siden hennes beskrivelser av denne praksis som styrt av
determinerende regler, normer for kjønn, som om regelen er uavhengig av fremføringen av
den (Zerilli 2005: 52). Med henvisning til Wittgensteins skille mellom det å fortolke og forstå
et tegn kritiserer hun Butler for å overse at de vanligste tilfeller av regelfølging ikke krever
256
fortolkning men er basert på umiddelbar forståelse som vises gjennom hvordan vi handler og
at fortolkning bare er påkrevd i tilfeller der våre vanlige prosedyrer ikke fungerer, når vi eksempelvis er i tvil. Zerillis poeng er at det samme må gjelde for det å gjøre eller fremføre
kjønn. Selv om vi vet at det er empiriske unntak fra to kjønns systemet følger det ikke at vi
anerkjenner at det kan være alternativer til to kjønns systemet.
”Changes in the meaning of gender, in other words, emerge not through the skeptical insight that
gender as such is contingent and can therefore be changed (for example, we have the theory, now we
can act), but through the projection of a word like women into a new context, where it is taken up by
others in ways we can neither predict nor control” (Zerilli 2005: 54, 64).
Skal vi ta denne kritikken på alvor så følger det også at vi ikke kan forklare kjønn som et sett
av regler (eller metakoder). For å forklare kjønn kommer store teorier om kjønn til kort. ’Regelen’ om hva kjønn er og hvordan kjønn gjøres er kontekstspesifikt forvaltet og ofte variabel. 106 Viktigheten av å artikulere kulturelle diversiteter i konstruksjoner av kjønn for ved det
å tilnærme seg den feministisk teoretiske mål om å finne en vei som potensielt kan forandre
kjønnskonstruksjonene(Sheman 2002: 2) er nettopp et fremhevet poeng i den senere tids feministisk litteratur som eksplisitt eller implisitt er inspirert av det sen wittgensteinske perspektivet (Scheman og O'Connor 2002; Tanesini 2004; Orr 2006). Det handler om hvordan
kjønnskonstruksjoner er del av hegemoniske diskurser og at artikulasjon av diversitet kan
bidra til å utfordre og endre disse. En svakhet ved de filosofiske analysene er at de ender opp
i et paradoks om at alt kan bety hva som helst slik at det blir paradoksalt at det oppstår mening i det hele tatt. I en samfunnsanalyse er ikke dette paradoksalt fordi det i en sosial kontekst er klart at maktmønster spiller inn. Søndergaard får for eksempel frem hvordan kompetanse og en sikker posisjon innen et sosialt hierarki er en forutsetning for å kunne utfordre
konvensjonelle henvisningssammenhenger når det gjelder kjønn (Søndergaard 1996:404). En
svakhet med mange lingvistisk inspirerte analyser av kjønnsdiskurser og kjønnskategorier er
imidlertid at de lett fokuserer på de hegemoniske mønstervariasjonene. Feministiske konversasjonsanalytikere har argumentert for at man kan undersøke effekten av videre makrostrukturer som begrenser folks liv ved å se på hva som teller som makt i øyeblikk-til-øyeblikk forhandlinger i konversasjoner (Speer 2005, Hutchby 1996).
I kjønnsforskningen brukes ofte ordet ’hybriditet’ for å beskrive denne type diversiteter i enkeltpersoners kjønnede identifiseringer. I denne avhandlingen argumenterer jeg for at dividualitet er et mer hensiktsmessig begrep fordi det sier noe om det kontekstspesifikke ved disse identifiseringene. I begrepet hybriditet ligger det dessuten innbakt en ide om at vi er indi-
106
Jfr. Søndergaards gjengivelse (og fortolkning) av informanten Thomas’ to divergerende utsagn om kjønn som ble etablert i to
ulike kommunikative kontekster (Søndergaard 1996: 387).
257
vider i ulike krysninger. Som Mouffe understreker så er ikke dette realiteten omkring våre
identifiseringer, - de skjer i prosess og vi gjør en av dem av gangen:
”this plurality does not involve the coexistence, one by one, of a plurality of subject positions but
rather the constant subversion and overdetermination of one by the others, which makes possible the
generation of “totalizing effects” within a field characterized by open and indeterminate frontiers”
(Mouffe XX: 318).
Fordelen med å betrakte kjønn via Wittgensteins begrep om språkspill, - som språkspill bestående av tematiske og situasjonelle aspekter som hele tiden er i endring, er at mening om
kjønn plasseres konkret inn i praksiser, både språklige og ikke-språklige praksiser, i en aktuell bruk i en situasjon. Perspektivet gjør oss opptatt av: variasjonene i hvordan kjønn uttrykkes i forskjellige kommunikative kontekster (dvs en unngåelse av generaliserende diskursive
analyser om femininitet og maskulinitet), med en vektlegging av kroppen og det dialogiske
som faktor i språkspillene. Dvs. at dialogen og kroppen ikke bare sees som en materialitet
som mening blir innskrevet i/på, men som vesentlige, aktive aspekter ved subjektet. Eksempelet mitt med Connie kan illustrere dette: jeg mener at Connies diskursive fremstillingen av
egen stil og orientering ikke er mulig å forstå uten å ta med seg både kroppen som materialitet og kroppen som del av subjektet. Connies orientering er koplet til at hun mener selv at hun
ikke kan kle sin kropp i de klærne de fleste betrakter som mote fordi den ikke samsvarer med
idealet. Derfor blir hennes fremstilling av seg selv som guttejente noe som er hennes strategi
for å finne en egen, mest mulig tilfredsstillende, posisjon for sin egen kropp. Og videre vil jeg
hevde at i denne meningsdannelsesprosessen er ikke kroppen bare materialitet - ikke bare
objekt. Det vil være et kunstig - kartesiansk - skille å skulle si at hennes subjektivitet er utelukkende immaterielt; hennes tenkepraksiser er ikke forklarlig uten å ta med at hun er en
kropp som ikke samsvarer med idealene og derfor er med på å prege det hun fremviser av
meninger. Slik sett blir kroppen ikke bare materialitet, men også subjektivitet. Og på den måten vil derfor også dette overskride den ontologiske reduksjonismen som bl.a. Moi og Burkitt
kritiserer Butler for. Kroppen kan ikke reduseres til diskursivitet fordi den ikke bare er en
passivsymbolsk materialitet men en aktiv, tenkende subjektivitet som antyder en relaitet utenfor ordene (Bloch 1991; Burkitt 1999: 91ff). Når jeg her har forsøkt å søke ikke bare etter
mønstre og likheter men også etter variasjoner er det, i kontrast til poststrukturalistisk kjønnsforskning, ikke for å forankre disse mønstrene og variasjonene kun i diskursivt formede, generelt relevante maskuliniteter og femininiteter. Isteden har jeg tatt det åpenbare viktige utgangspunkt at jeg har møtt subjekter som betrakter seg selv som enten gutter eller jenter, og
at kjønnede praksiser er et resultat av hvordan ulike ideer om det maskuline og feminine er
fortolket og brukt i de ulike praktisk formede kommunikative kontekster som klesbrukere er
involvert i. Med dette grepet bestreber jeg meg på å unngå å analysere de kjønnede realitetene
som mønstrene i materialet fremviser ved å henvise til ulike typer av languelike forklaringer;
258
eksempelvis i termer av mer eller mindre kontekst-frie diskurser eller antagelser om at det er
generelle, diskursive maskuliniteter og femininiteter som forklarer kjønnede klespraksiser.
forhold til identitet, har den analytiske oppgaven i denne delen vært å vise hvordan de unge
deltakeres kjønnede identiteter skapes og orienteres til i deres klesrelaterte identifikasjoner,
hvordan disse kjønnede identitetene er diverse fordi de utfolder seg ulikt i ulike spesifiserte
språkspill gjennom diversiteten i identifikasjonene (dividualiteter). Isteden for å snakke om
klespraksiser som koplet til kjønnet på en person eller et vennepar tilhørende en sosial gruppe, dvs en aktivitet typisk for jenter, bør vi søke å kople uttrykte holdninger til aktiviteter,
som det å kle seg, til de situasjonelt baserte språk-spill og aktiviteter de er del av. Jeg har forsøkt å gripe noen av de diversiteter i kjønnede dividualiteter som utfoldet seg i språkspill under intervjuene. Fordi subjekter beveger seg in og ut av ulike språkspill, og med det utfører
ulike dividualiteter, er det nødvendig å analysere disse mønstrene, variasjonene og forandringene som komplekse prosesser – prosesser med uklare og flertydige forankringer. På den
ene siden er de knyttet til språkspillet de utfolder seg i, på den andre arbeider subjekter kontinuerlig for å få disse prosessene til å passe deres moraliteter, mål og perspektiver. Derfor er
det en viktig analytisk utfordring å ta inn dividualiteter- i- kontekst og undersøke hvordan
personer arbeider for å mestre disse ’realitetene’ til håndterbare helheter. De flertydige diskursene om det å være opptatt av klær, reflekterer ikke bare at jentene kanskje særlig relaterer
seg til mange og foranderlige språk-spill som alle ble vurdet som relevante deler av det å
være venn og som krevde ulike holdninger til det samme tema- men også at vennskap både
skal favne individualisme og sosialitet, aksept for forskjellighet men også en tilpasset likhet
som er beslektet men likevel delvis kontradiktoriske i sine konsekvenser.
I del IV skal jeg komme mer inn på hvordan interaksjonen jenter imellom artet seg, når de
intervjues av meg som kvinne og hvordan intervjuene med gutter kunne være forskjellig fra
dette. Men først skal neste underkapittel oppsummere og binde sammen noe av det som er
påpekt i det foregående ved å undersøke konsistenser og inkonsistenser i identitetskategorielle språkspill for enkeltpersoner med utgangspunkt i deres utsagn om ”interesse for klær”, slik
jeg innledningsvis i denne delen antydet at jeg skulle gjøre.
10.2 ’Interesse for klær’ – ulike språkspill
I dette kapittelet skal jeg se det som er sagt i det foregående i lys av ’interesse for klær’ som
kontekst. Det bringer analysen av unges utsagn om klær i identitetskategorielle språkspill,
meningens kopling til aspekter ved personer som kontekst, ett ledd videre. Det gjør det fordi
det synliggjør tydeligere hvor der er konsistenser og inkonsistenser og hvordan det er koplet
til kategorienes flertydighet i forhold til den situasjonelle kontekst. Som vist i del III var det
259
sammenheng mellom kjønn og sted og deres svar om hvilke egenskaper de la vekt på ved
egne klær så vel som hvordan de svarte på spørsmål om andres klær. De unges svar om å
være interessert i klær hadde imidlertid en sterkere sammenheng med mange av deres øvrige
svar om klær, enn hva sted og kjønn hadde. Vurdert som identitetskategorier og i forhold til
mønster for hele gruppens svar om klær syntes dermed interesse for klær å skape mer orden
og skillelinjer enn kjønn og sted. Utgangspunktet for dette kapittelet, og egentlig mye av det
jeg er blitt opptatt av i denne avhandlingen, har også å gjøre med beslutingen om å bruke ’interesse for klær’ både som et kriterium for utvalget av de unge til intervjuundersøkelsen og
som spørsmål de unge ble bedt om å karakterisere seg selv i forhold til i spørreskjema og intervju. Det bidro til at jeg satt på beskrivelser av de intervjuede unges interesse for klær fra
flere kilder og sammenhenger; fra deres foreldre og fra dem selv i spørreskjema og gjennom
intervju og at jeg sammenliknet disse.’Interesse for klær’ er en annen type identitetskategori
enn ’sted’ og ’kjønn’ ved at den er prinsippielt mer formbar og foranderlig og som tematisk
kontekst svært kompleks og flertydig. Identifikasjon med identitetskategorien ’interesse for
klær’ kan følgelig forventes å være mer variabel enn identifikasjon med kategorier for kjønn
og sted. Hvis interesse for klær (som kjønn og alle andre kategorier) ikke kan behandles som
homogene enheter med en særegen essens i relasjon til sine kontraster (jente/gutt, by/land,
interessert/uinteressert) blir det sentrale å spørre om hvordan kategoriene blir konstruert og
brukt i ulike språkspill. Det dette kapittelet skal vise er at de unges beskrivelse av sin egen
interesse for klær varierte på slikeartede måter som foregående kapittler viste at dere bruk av
kleskategoriene behagelig og merker kunne det. Selv om måten man beskriver seg selv som
kjønn og stedet man bor på kan variere, er det liten grunn til å forvente store kontekstuelle
variasjoner i beskrivelser av hvilket kjønn man har og hvor man bor. Hvor interessert de unge
sier at de er i klær viste seg, mot dette, å variere nokså mye. Ved å forfølge de unges beskrivelse av sin interesse for klær i ulike situasjonelle og tematiske kontekster skal dette kapittelet beskrive hvor kompleks og flertydig bruken av kategorien ’interesse for klær’ er og delvis
også hvordan den brukes sammen med kjønn og sted som situasjonell kontekst. Kapittelets
utpeking av forskjeller i de unges forvaltning av ’interesse for klær’ legger grunnen for neste
dels analyse av variabilitet og in/konsistenser i unges beskrivelser av klær i identitetskategorielle språkspill.
10.2.1 Interesse for klær – noen identifiserte mønstre
I tidligere kapittel i denne delen ble det for spørreskjemamaterialet funnet en sammenheng
mellom positiv selv posisjonering når det gjaldt interesse for klær og selvposisjonering som
jente, bybosatt, en som var populær og engasjert i innkjøpshandlinger og som la vekt på sosiale og individuelle aspekter ved klærne. Ulik grad av interesse for klær stod frem som ”noe”
(et mål) som faktisk skilte ut to grupper som delte det fellestrekk at de andre steder i skjemaet
260
hadde gitt like svar om kjennetegn ved seg selv og kontekstene de beveget seg i. Studier som
har sett på relasjoner mellom interesse for klær og personlighetstrekk og selvfølelse konkluderer med at personer som maksimerer sine potensialer ikke ‘trenger’ klær for å fremme selvet selvaktualisering (Perry,Schutz og Rucker 1983 i Kaiser 1998). Dette konstruerer et bilde
av at de med lav interesse for klær har en høyere selvfølelse enn de med høy interesse for
klær. Samtidig understrekes det at interessen for klær kan være mangfoldig og komplekst
(Davis 1985, Creeckmore 1963 i Kaiser 1998). 107 Flere steder fremstilles interesse for klær
som en multidimensjonal konstruksjon bestående av en rekke ulike aktiviteter, holdninger og
verdier (Kaiser 1998). 108 Relasjonen mellom verdier som uttrykkes gjennom klær og ulike
dimensjoner ved interesse for klær er for eksempel blitt beskrevet slik: 109
’Verdier’ som antas uttrykt gjennom klær
Teoretiske
(sannhet/kunnskap som organiserende prinsipp for handling)
Økonomiske
(det praktiske eller brukbare)
Estetiske
Sosiale
Politiske
(få makt)
Religiøse
Forklarende
(utforske noe nytt for variasjon)
Interesse for klær
Det behagelige
Effektive kjøp og vedlikehold av klær
Opptatthet av personlig utseende og individualitet (dim 1)
Konform klesstil og forsterke personlig sikkerhet (dim 4.)
Følge moten og statussymboler
Beskjeden klesstil
Eksperimentering
Mønsteret fra intervjuene i forprosjektet pekte også mot en viss sammenheng mellom hvordan de unge snakket om sin egen interesse for klær og hva de la vekt på ved egne klær
(Storm-Mathisen 1998). For eksempel mente jeg å finne at de som karakteriserte seg selv
som lite opptatt av klær også sa at de er opptatt av å ha behagelige klær mens de som sa de
var svært opptatt av klær på den ene siden kunne legge vekt på det ekspressive og annerledes,
å være i forkant av motebildet eller å ha det anerkjente som andre hadde.
Stor interesse for klær
”klær har betydning for hvem du er
Interesse for film, musikk, kjæreste
Lekende utfoldelse av kroppen eller kommunikasjonsform med
andre
Opptatt av det nye (moten) og av ekspressive ting,
Opptatt av konform klesstil
Lav selvfølelse trenger klær for å fremme selvet
Bruker mye tid, penger og energi på å administrere utseendet
sitt
107
Liten interesse for klær
”klær har liten betydning for hvem du er”
Interesse for litteratur, åndelige interesser, skole, teknologi,
sport, natur
Opptatt av det behagelige
Ikke viktig å ha det samme som andre
Ikke viktig hvordan man ser ut
Klær forteller ikke noe om hvem man er
Høy selvfølelse- trenger ikke klær
Den psykologiske vinklingen er dominerende i disse studiene. Mønstre mellom variabler i spørreskjema tolkes som sammenhenger som viser til handlinger, holdninger og personlighetstrekk. Fra et sosiologisk synspunkt vil svarmønstrene kunne tolkes
som uttrykk for hvilke kulturelle kategorier som dominerer i psykologiens konstruksjon av spørsmål og blant folk når de skal
beskrive seg selv ved å velge mellom disse kategoriene.
108
Kaiser kopler interesse for klær nært til det hun kaller holdningers atferdsdimensjon, dvs at de som er svært interessert i klær
også vier mye tid, penger, energi og oppmerksomhet til klær. Verdier forstås som det generelle ‘hvorfor’- som elementer av
trossystemet bak en gitt holdning (Gordon 1975: 290 i kaiser 1998) mens holdning forstås som en predisposisjon til å reagere
positivt eller negativt mot et stimulus. Verdier forstås altså som en slags motivator - som organiserende prinsipper som påvirker
individers bevissthet, interesser og estetiske persepsjoner omkring klær (Kaiser 1998: 326)
109
Dette er forenklet framstilling av Kaisers (1998) sammenfatning av konklusjoner fra to studier (Creekmore 1963, Sharma
1980)
261
En konklusjon som følger naturlig av dette er at ”interesse for klær” pekte mot en form for
konsistent karakteristika for personer som kunne koples til slike grupper. I del II i denne avhandlingen identifiserte jeg, i tråd med hva jeg antok basert på erfaringer fra forprosjektet, at
de som krysset av for ’positiv interesse’ for klær og moter også krysset ulikt av på et stort
antall av spørsmålene om egne så vel som andres klær. Uttrykt som versjoner var det slik at
de med stor ’interesse for klær’ svarte i tråd med ’sosialt anerkjent’ og ’individuelt annerledes
klær’ og beskrev klesmiljøet ved skolen i retning av et ’dyrt mangfold’. Intervjuene viste
imidlertid at de unges diskursive håndteringer av denne kategorien var svært variabel og
vanskelig å kategorisere.
10.2.2 Konsistens og variabilitet i utsagn om egen interesse for klær
I starten av dette arbeidet, i tråd med refleksjonene fra forprosjektundersøkelsen (StormMathisen 1998), forsøkte jeg å skille og beskrive de unge i henhold til blant annet deres interesse for klær. Det betydde at jeg på grunnlag av beskrivelsene om/av de unge forsøkte å plassere dem i kategorier for personer med ulik grad av interesse for klær. Når jeg forsøkte å
sammenstille utsagnene, gitt i de ulike datasettene, om og fra den enkelte om deres interesse
for klær, ble jeg oppmerksom på inkonsistenser i beskrivelsene om og av den enkelte. Hvis
jeg skulle beskrive de unge i henhold til deres interesse for klær så måtte jeg velge et kriterium for innplassering av dem. Hvilket skulle det i så fall være? Skulle det være hvordan de
beskrev seg selv i spørreskjema eller et sted i intervjuet? Hvordan de ble beskrevet av foreldrene sine? Skulle det være basert på min helhetsvurdering av dette og gjennom møtet med
dem? I visse sammenhenger er det selvfølgelig noe man kan løse ved å analytisk bestemme
det ene eller andre, men ikke i en analyse som søker å gripe meninger ved utsagn. De ulike
faser i håndteringen av dette lærte meg en hel del om hvordan utsagn er handlinger og om
min egen håndtering av utsagn som og om handling. Min interesse for utsagn som handling
oppstod ikke fra min håndtering av svarene om ’interesse for klær’, men det var likevel først
da jeg forsøkte å se mønster og skape orden i disse svarene at jeg virkelig begynte å se konsekvensene av å ta et slikt perspektiv og viktigheten av å tenke med språk som verktøymetafor i behandling av denne type utsagn.
Min opprinnelige tilnærming ’avslørte’ at jeg så på ’interesse for klær’ som en relativt stabil
og kontekstinsensitiv kategori. Det var nettopp det som gjorde det til et poeng å rekruttere
blant annet via den. Også fordi jeg særlig ønsket å få kontakt med de antatt små andelene av
unge i denne aldersgruppen som identifiserte seg som lite eller uinteressert i klær. At dette
var en liten gruppe var som allerede vist et mønster i de unges svar om interesse for klær i
spørreskjemaet; svært små andeler identifiserte seg som uinteressert i klær. Basert på foreldres kategorisering av egne barn tok jeg kontakt med et utvalg av unge fordelt over kategorie-
262
ne negativt og positivt interessert i klær i de tre skolemiljøene. Jeg valgte omtrentlig et gutte
og et jentepar som representanter for hver kategori fra hvert sted. Når jeg undersøkte hva de
unge selv svarte i spørreskjemaet fikk imidlertid utvalget en annen karakter.
Unges ’identifisering’ med ’interesse for klær’
Bare en jente, Hanne, og et guttepar Simon og Sivert, av de 11 som jeg, basert på foreldres
kategorisering, trodde representerte ’lite interessert i klær’, hadde oppgitt i spørreskjemaundersøkelsen at de var negativt interessert i klær. Når jeg undersøkte videre hva de sa om egen
interesse for klær i intervjuet var det ingen som formulerte utsagn som rettferdiggjorde å
plassere dem i kategorien uinteresserte eller negativt interessert i klær. En oversikt av dette
følger nedenfor.
* ikke opplysning om hva de svarte på spørsmålet
Kursiv= inkonsistens unge/foreldre
# = inkonsistens unges egne beskrivelser i to situasjonskontekster
Foreldre syntes altså å oppgi at de unge var mindre interessert i klær enn de unge gjorde selv.
De fleste unge i utvalget plasserer seg selv i kategorien ’positivt interessert i klær’ og svarer
at de er mer interessert i klær i spørreskjemaet enn i intervjuet. For det andre viser oversikten
at beskrivelsen av den enkeltes interesse for klær er konsistent for visse enkeltpersoner, for
andre mer variable.
I teksten under skal jeg begynne på en diskusjon om hvordan de konsistente og inkonsistente
svarene for enkeltpersoner kan forstås. Jeg skal foreslå at eksemplene på ’konsistens’ kan
antyde at identifiseringer med de ulike identitetskategorier ikke er ’fritt’ og ’valgbart’ for den
enkelte men kontingent med den aktuelle kontekst de er del av, eksempelvis intervjusituasjo-
263
nen. For eksempel, som jeg skal komme mer tilbake til nedenfor og i del IV, kunne det være
vanskelig for Hanne, gitt hvordan rekrutteringen ble utført, å unndra seg ’identifikasjon’ med
kategorien ’jente’, ’fra Hallen’ og ’uinteressert i klær i intervjusamtalen. Hun har kroppstegn
som jente, jeg er i huset hvor hun bor og hun vet i tillegg at jeg har oppsøkt henne fordi hennes foreldre har oppgitt at hun er uinteressert i klær. I dette tilfellet er ikke disse ’identitetskategoriene’ så lette å ’velge bort’. På den annen side antyder eksemplene på ’inkonsistens’ at
noen identifiserer seg annerledes med identitetskategorien ’interessert i klær’ i intervjuet
sammenliknet med hva deres foreldre sa og/eller hva de selv svarte i spørreskjemaet. (eksempelvis Håvard og Signe). Nedenfor skal jeg se nærmere på hvordan konsistensene og inkonsistensene, i utsagn om egen og andres interesse for klær gir mening i konkrete kontekster.
Intervjuene med unge fra Hallen, Jernet og Skogen
I den første personfokuserte analyse av intervjuene fra Hallen, Jernet og Skogen, dvs. når jeg
forsøkte å vurdere helheten (av det hver enkelt person sa, inntrykk fra møtet med dem og hva
andre fortalte om dem), så jeg altså først et mønster som samsvarte godt med funnene fra forprosjektet og spørreskjemaundersøkelsen. Flertallet av de unge intervjuede gir beskrivelser av
seg selv som litt eller mye interessert i klær. Også fordelingen på kjønn er i overensstemmelse med spørreskjemamønsteret. Bare to av jentene, men fire av guttene jeg snakket med sa at
de var uinteressert i klær. For de unge fra de tre utvalgte stedene Hallen, Jernet og Skogen er
utvalget mer ujevnt fordelt, men hensyn til interesse for klær. For eksempel sa ingen av de jeg
snakket med fra Jernet at de var uinteressert i klær. Nedenfor har jeg gjengitt noen utsagn
som kan eksemplifisere svar som jeg brukte til å kategorisere personene som utsa dem som
’uinteressert’ i klær: eksemplene er Hanne, Håvard og Simon.
0811
I:
Hanne:
I:
Harriet:
-I:
Harriet:
I:
Hanne:
0450
I:
Håvard:
I:
Håvard:
0452
I:
Simon:
Vil dere si at dere er uinteressert i klær?
Ja.
Det gjelder for deg, Hanne. Hva med deg da Harriet?
Jeg er ikke interessert liksomDet (klær) betyr ingen ting, det betyr ingen ting for dere?
Nei.
Og ikke for deg heller, Hanne?
Nei.
Men vil dere selv si at dere er opptatt av klær allikevel?
Nei--Eller interessert i det, eller er dere ikke det.
Jeg er ikke noe sånn veldig interessert i det egentlig. Det er sånn at jeg går--- hvis jeg skal gå i en butikk
for å kjøpe klær, så ser jeg ikke på merket, jeg ser på hva jeg syns er kult. (ikke interessert = ser ikke på
merket, men hva jeg syns)
Jeg tror at i det skjemaet som moren din fylte ut, så skrev hun at du var lite opptatt av klær. Syns du det
stemmer?
Ja.
264
(…)
I:
Sivert:
Og du er enig med han at det ikke er så viktig?
Ja. Det betyr egentlig ingen ting, syns jeg da. 110
Spørsmålene som trigget de unges uttalelser kunne være styrende, men for denne kategoriseringen legger jeg til grunn at de unge selv tilførte et eget aktivt bidrag i sine svar for å plasserer seg inn i kategorien uinteressert: De svarte ’ja’ på at de var uinteressert i klær eller ’nei’
på at de var interessert i det. For de unge hvis uttalelser refereres her gjelder også at deres
foreldre, både i skjema og i intervju, beskrevet dem som uinteresserte.
Basert på slike uttalelser og en helhetsvurdering som så bort fra inkonsistenser var det mulig
å identifisere et mønster tilsvarende de som ble beskrevet ovenfor når det gjaldt hva de unge
som omtalte seg selv som uinteressert i klær ellers trakk frem i intervjuet. De fortalte gjerne
at de la vekt på det behagelige og billige fremfor merker og dyre klær og at de i liten grad
kjøpte sine egne klær. For eksempel ”Bare det er godt å gå med er det greit for meg”. Mye av
arbeidet omkring anskaffelse og valg av klær beskrev de videre som utført og delvis styrt av
mødrene sine. Hanne og Håvard, forteller blant annet at de ikke liker å kjøpe klær, de synes
det er et ork og sier at de stort sett overlater det til mødrene sine. 111 I kontrast til dette fortalte
mange av de som posisjonerte seg som svært interessert i klær også at de la vekt på å ha klær
av dyre merker, at de var opptatt av kjønsspesifikke kleskoder og at de var med eller kjøpte
klærne sine selv.
Slik sett kunne det se ut til å være en overensstemmelse mellom ideer basert på tidligere
forskning, mine egne hverdagsideer og de unges egne fremstillinger om hva ulik grad av interesse for klær innebærer. Generelt sett syntes også jentene å tone tydeligere en høy interesse
for klær enn mange av guttene.
Ingen unge fremhever stedstilknytning som av betydning for interesse for klær, utover at
unge i Oslo var mer opptatt av klær og merker enn unge i byen. Snarere er det som fremheves
av betydning for klesinteresse knyttet til hvordan vennene er. På den annen side fremhever
både gutter og jenter at jenter er ’mer interessert i klær’ enn hva gutter er. Noen jenter fremstiller også gutter som ’irriterende’ uinteressert i klær.
110 Sitatene antyder at ’betyr ingenting’ er sentralt i forklaring av lav eller negativ personlig interesse. Jeg skal komme tilbake
til en skisse av ulike betydninger som knyttes til interesse for klær litt senere.
111
Mitt inntrykk fra møtet i intervjusituasjonen var at de som var blitt beskrevet som lite interessert i klær av sine foreldre virket
alminnelig påkledd. De var alle påkledd en form for olabukse og collegegenser. Ingen var utpreget shabby i tøyet men samtidig
var ingen av dem heller påfallende ’fine’, ’moderne’ eller pyntet. Til sammenlikning var en del av de som var beskrevet som
interessert i klær nettopp mer ’moderne’ og ’pyntet’ under intervjuet.
265
Konsistenser i ulike personers beskrivelser av interesse for klær – ulike konstruksjoner
for jeg og andre
Når det gjelder lav interesse for klær ser det ut til å figurere minst to konstruksjoner i de unges beskrivelser. En som gjerne knyttes til personen selv, en annen som mer knyttes til ’andre’,
dvs hver sin tematiske kontekst.
I beskrivelsene av seg selv er forklaringer på at klær ikke betyr noe knyttet til: 1) det å ha
andre interesser (forklaring festet i den enkelte; eks Hanne og Harriet er opptatt av hester,
Håvard er opptatt av skole, fotball og data mens Simon er opptatt av motor og natur), 2) det å
ha venner som ikke er så opptatt av klær, 3) får så mye merkeklær at ikke har behov for å
være interessert. Det vil si at i forhold til seg selv knyttes begrunnelsen av lav interesse for
klær til at de ikke trenger høy interesse for dette fordi de får anerkjennelse på andre måter
eller får det de trenger automatisk.
I beskrivelser av andre unge som ikke er interessert i klær koples begrunnelsen til det sosiale
miljøet og penger eller en form for sosial isolasjon, en perifer posisjon (forklaringen er festet
til noe utenfor den enkelte) eller en eller annen for for uttrykt annerledeshet (i personen): Når
det gjelder det første presenterer mange en forklaring som handler om venner:
I:
Hva tror dere er årsaken til at noen ungdommer ikke er opptatt av klær?
Henrik: Det er venner.
I:
Venner?
Herman: Eller penger.
Henrik: Hvis du har mange venner som ikke er opptatt av klær, så blir du ikke sånn--- overinteressert i klær
heller.
Herman: Nei. Og så penger.
Henrik: Hvis du har mange venner som bare er helt gale på klær, så blir du mer interessert i klær da.
Herman: Vi har en venn som ikke var så veldig interessert i klær før, men som vi syns var veldig grei og sånn, og
så plutselig så ble han bare mer og mer, og nå er han helt lik oss.
I:
Du sa penger har betydning. På hvilken måte kan penger har betydning?
Herman: Ikke sant, det er mange som vil kjøpe seg kule klær, men som ha’kke råd. Foreldra har sikkert
ikke så mye penger og--- særlig de fra utlandet sikkert.
Christopher legger mer vekt på sosial isolasjon som forklaring på lav interesse med begrunnelsen at mange av de som ikke har merker eller ikke bryr seg noe om det er: veldig for seg
selv, ikke populære, blir ikke forelska, ikke interessert i noen andre, bryr seg mer om det de
driver med (driver med noe annet -øver mer og kan mer, bryr seg mye om skolen, englebarn),
litt problem her oppe og litt rare å forstå. Christophers uttalelser kan tolkes dit hen at lav klesinteresse sier noe om en lav sosial interesse, lav sosial status og lav integrasjon. Christophers
forklaring er også kjønnet: han knytter begrunnelsen til hvorfor jenter er interessert i klær til
jenters relasjon til og popularitet hos gutter: ”Christopher- for at gutter skal bli forelska i dem,
må ha på seg fine klær og være pen for at gutter skal bli interessert”.
266
10.2.3 In/konsistenser i enkeltpersoners beskrivelse av egen ’interesse for klær’
Tabellen som ble skissert innledningvis viste at for flertallet av de unge personene i utvalget
er beskrivelsene om deres interesse for klær, i ulike kontekster, nokså konsistente. Foreldres
og unges egne spørreskjemabeskrivelser av de unges interesse for klær var for eksempel lik
for 17 og bare forskjellig for 7 av de i alt 24 13-åringene som jeg har slike sammensatte data
for ved Jordet, Hallen og Skogen. For flertallet at de unge personene i utvalget er også selvbeskrivelsene om interesse for klær tilsynelatende nokså konsistente. Intervjuuttalelsene fra
Heidi og Hedda og Herman og Henrik matchet for eksempel relativt godt med hva de hadde
svart på spørsmålene i spørreskjemaundersøkelsen. Der oppga Hedda blant annet at hennes
egen stil var ”moderne” og at hun ikke likte ”Rocky, Bosselini” osv. Henrik og Herman svarte (likt) at deres egen stil var ”sossete” og at de ikke likte ”gangstere og nerder”. Videre oppga alle tre blant annet at de var svært interessert/interessert i klær, at behagelige, moderne
klær typiske for ”meg var viktig, at dyre merklær var svært viktig og at sprø/annerledes klær
var svært uviktig. 112 Også Hanne’s svar i spørreskjemaundersøkelsen synes å matche relativt
godt med hva hun bokstavelig sier i intervjuundersøkelsen. I spørreskjemaundersøkelsen
svarer Hanne at hun var svært uinteressert i klær og at alle klesaspektene, bortsett fra
praktiske klær, var uviktig. Sin egen stil beskriver hun som ”klassisk eller sporty” og at hun
ikke liker ”utringa veldig ettersittende klær”.
Samtidig viser tabellen at det er inkonsistente beskrivelser for 7 av disse unes interesse for
klær: Jostein, Jenny og Jeanette, Håvard, Signe, Sissel og Simon. Jeg skal bruke dette til å
løfte frem et par poeng omkring konsistens/inkonsistens og ulike lesemåter. Dersom man
opererer med en kontekstuavhengig antakelse, eksempelvis en ide om at ’interesse for klær’
kan være en indikator på stabile holdninger, er slike inkonsistenser problematiske. Utfra en
mer kontekstspesifikk antakelse om at utsagn får mening i bruk er imidlertid både det konsistente og inkonsistente beskrivelsene av disse personenes klesinteresse interessante. I språkhandlingsmodeller fremheves imidlertid gjerne det at en og samme person kan gi ulike beskrivelser, og ofte er det nettopp slike eksempler som trekkes frem (Potter og Wetherell
1987). Det gis imidlertid sjelden redegjørelse for i den utstrekning slik inkonsistens opptrer,
og det skilles sjelden mellom de informanter som gir konsistente beskrivelser av seg selv og
de som ikke gjør det, nettopp fordi det er et teoretisk poeng å fremheve inkonsistensen. I mitt
materiale er det imidlertid klart at begge deler er tilstede. Det åpner for spørsmål om hva som
kan forklare at noen fremstiller seg selv mer konsistent enn andre? På hvilken måte kan kon-
112
I dette mønsteret inngikk også at de hadde svart at klær av god kvalitet var viktig. Men det var også forskjeller i svarmønsteret deres i spørreskjemaet. Herman og Henrik svarte for eksempel, i motsetning til Hedda, at praktiske klær var svært uviktig. De
svarte verken/eller til viktigheten av å ha klær jevnaldrende gikk i og viktig til å ha klær som venner. Det var bare Hedda som
svarte at det var svært viktig at klærne fremhevet kroppen.
267
teksten ha virket inn på de konsistente og de inkonsistente beskrivelsene. Hva kan variasjonen knyttes til og hva kan forklare at noen av beskrivelsene er så konsistente?
Et fellestrekk ved de 17 hvor overensstemmelsen er stor er at de er beskrevet som noen som
har stor interesse for klær. Det bringer tankene mot at det kan være lettere å være enig om
høy interesse enn andre lavere grader av interesse for klær. Men hvordan skal en forklare de
forskjeller som opptrer i hvordan de unge selv svarer om egen interesse for klær i spørreskjemaet og i intervjuene. For eksempel graderer Jeanette, Håvard, Sofie og Sonja sin interesse for klær ulikt i spørreskjema og intervju. Dette påpekte mønsteret er imidlertid gjort avhengig av hvordan jeg har innplassert de unges interesse for klær basert på utsagn fra intervjuet, nemlig en helhetsvurdering. I en slik helhetsvurdering passer noen biter av utsagn bedre inn enn andre. Legitimeringen av helhetsbeskrivelsen må derfor basere seg på enten å
overse eller underkommunisere biter som ikke passer inn, eller forklare at de på et eller annet
vis ikke var så relevante. Derfor fant jeg det nødvendig å undersøke om jeg hadde sett vekk
fra utsagnsbiter som kunne står i motsetning til dette. Tar en på alvor at utsagn er knyttet til
kontekst er det å forvente at de unge vil konstruere interesse for klær forskjellig, slik at de
som har utsagn som har gjort at jeg har plassert dem i samme kategori faktisk kan ha gjort
disse utsagnene relevant i forhold til forskjellige ting. Å plassere informanter inn i identitetskategorier basert på deres utsagn vil nødvendigvis innebære fortolkning. Basert på en kontekstuavhengig antakelse vil det lett bli slik at jo flere utsagn en har fra personen om det
samme fra forskjellige sammenhenger jo mer vil en måtte forenkle og derfor potensielt underkommunisere en empirisk variasjon og kompleksitet man har informasjon om, i en kontekstavhengig antakelse vil det være en analytisk ressurs jo flere utsagn man har om det
samme fra samme person, - ikke for å stadfeste den ’riktigste’ fortolkning, men for å vise
kontekstavhengigheten. 113
Tabellen tegner et mønster av inkonsistens i Jeanette, Jostein og Joakim, Jenny, Håvard, Signe og Sissel, Simon, Sofie og Sonja svar om interesse for klær. Hvordan skulle jeg forstå dette? Det er selvfølgelig mulig å løse denne type problemer ved å argumentere for at den ene
eller andre parts (og elle del)beskrivelse er mer riktig, sann eller troverdig. Eksempelvis kan
man argumentere for at foreldres beskrivelser er mer troverdige i kraft av at foreldre anses å
forstå mer av en helhet gjennom sin erfaring og distanse eller at de unges beskrivelser er mer
troverdige utfra et syn om at de selv best kjenner sin egen virkelighet. Alternativt kan man
argumentere for en metodologisk forklaring som at foreldre og unge svarte ulikt fordi spørsmålene var litt ulikt formulert, eksempelvis at de unge svarte som de gjorde i intervjuene for113
At tabellen oppgir en diskrepanse mellom hva Håvard og Simon svarte på interesse for klær i spørreskjemaet og hva de svarte
på spørsmål om interesse for klær i intervjuet kan knyttes til en manglende villighet til å gjøre en forenklende ”operasjonalisering”.
268
di intervjueren stilte ledende spørsmål. Det er mer analytisk fruktbart å bruke variasjonen
som en ressurs. Konsistensen i beskrivelsen av Hanne eller at det er høyere konsistens forbundet med karakteristikker av personers positive interesse for klær enn negativ interesse for
klær kan for eksempel forstås som at det er lettere å identifisere og benevne noens positive
interesse for klær enn negativ interesse for klær. Et fokus avgrenset til svar med konsistens
vil imidlertid gi liten innsikt omkring rekken av beretnings resursser som de unge bruker når
de konstruerer meningen fra sin sosiale verden og det viser ikke funksjonen til deltakernes
konstruksjoner så tydelig (Potter og Wetherell 1987: 164, Widdicombe 1995). Hva var det de
unge gjorde når de svarte på spørsmålet om interesse for klær? Hva gjorde de når de plasserte
seg i kategorien ’interessert i klær’ og hva gjorde de når de plasserte seg i kategorien ’uinteressert i klær’? Hvordan brukte de posisjonering av sin egen klesinteresse til å karakterisere
egen identitet og for å portrettere relasjonen mellom seg selv og de andre som var og ikke var
tilstede? Hvilke interpersonlige funksjoner tjente den konstruksjonen de gjorde? Det var her
jeg begynt å se at det var slike spørsmål som inkonsistenser kunne bidra med innsikt i.
Jeg skal eksemplifisere dette nettopp med hvordan inkonsistensen kunne være relatert til den
konkrete konteksten for spørsmål og svar. De unge ble i alle intervjuer stilt spørsmål som var
ment å fremme en selvidentifikasjon blant annet utfra grad av interesse for klær. Rekrutteringsmåten og den måten intervjuene ble utført på gjorde at de unge generelt kunne anta at de
var valgt fordi de var blitt beskrevet av sine foreldre som kjennetegnet ved en grad av interesse for klær. I noen tilfeller gjorde også jeg som intervjuer eksplisitt referanse til dette. Grad
av interesse for klær var på denne måten en identitetskategori som jeg som intervjuer påførte
eller inviterte de unge mer eller mindre eksplisitt inn i. Invitasjonen var noenganger åpen og
andre ganger mer definerende. Jeg skal beskrive litt nærmere hvordan de unge reagerte på
denne invitasjonen og hva de gjorde med den.
Når Håvard bekrefter egen lav interesse for klær
Jeg skal se litt nærmere på dette eksempelet hvor Håvard sier at han ikke er så veldig interessert i klær. Det var nettopp slik at Håvards foreldre, som er høyt utdannet , hadde krysset av
for at Håvard var lite opptatt av klær i den rekrutteringen til intervjuundersøkelsen som
skjedde på papir via skolen. Når jeg begynte å undersøke nærmere det Håvard sa flere steder i
intervjuet fant jeg imidlertid at han kom med uttalelser i intervjuet som både går i retning av
at han er og ikke er interessert i klær. For å illustrere tar jeg nedenunder med litt mer kontekst
omkring det utsagnet han kom med som ble referert over samt et eksempel på en uttalelse
som peker i en litt annen retning:
0401
I:
Vi vil veldig gjerne snakke med ungdommer som er veldig opptatt av klær, og også ungdommer som
269
Ikke er så veldig opptatt av klær. Og Håvard--- moren din har krysset av på det skjemaet at du ikke var
å veldig opptatt av klær. Men kan du si litt mer om det selv (…)
Håvard: Vi sitter her med Adidas og Umbro, men--I:
På dere, ja. Dere gjør det (ler litt).
Håvard: For meg så er det sånn at mamma kjøper jo alt av klær. Hun er så hekta på å kjøpe klær, så hun kjøper de
klærne jeg vil ha. Og derfor så blir det vel veldig fort sånn at jeg ikke har--- når jeg får det så--- når jeg
har mange merkeklær, så trenger jeg liksom ikke gå og mase på det og være så interessert i det. Så derfor
er jeg ikke så veldig--- Jeg regner med at hvis jeg ikke hadde fått det, da blir det gjerne sånn at jeg går og
maser. Men nå får jeg så mye at jeg ikke har behov for å være veldig sånn interessert i det.
0450
I:
Håvard:
I:
Håvard:
Men vil dere selv si at dere er opptatt av klær allikevel?
Nei--Eller interessert i det, eller er dere ikke det.
Jeg er ikke noe sånn veldig interessert i det egentlig. Det er sånn at jeg går--- hvis jeg skal gå i en butikk
for å kjøpe klær, så ser jeg ikke på merket, jeg ser på hva jeg syns er kult.
Dette tekstutsnittet illustrerer en viss inkonsistens i Håvards beskrivelse av sin egen klesinteresse. Han påpeker på den ene siden at han sitter i merkegenser og vet at han gjør det, - en
kunnskap som indikerer en viss interesse, men han sier også at han ikke har ”behov for å
være veldig sånn interessert i det” og at han ikke ”er noe sånn veldig interessert i det egentlig”. At Håvard gir litt motstridende svar her er ikke unikt, det skjedde i mange sammenhenger at han eller andre gjorde det. Men at han gjør det på en slik måte og at jeg stopper opp ved
det og tematiserer inkonsistensen: ”vil dere si at dere er opptatt av klær likevel?”, samt at han
tross utfordringen og det formulerte tilbudet om å endre standpunkt likevel velger å fastholde
den første konstruksjonen som ble lansert i intervjuet av hans interesse for klær gjør eksempelet egnet som et utgangspunkt for å starte en mer kontekstsensitiv diskusjon av meningsdanning generelt og i forhold til identitetstematikk spesielt. I forhold til identitet forstått som
”capacity to keep a certain narrative going” (Giddens 1991), dvs at vestlige kulturelle repertoirer on selvet krever en grad av koherens og likhet (Williams 2000, Barker 2003:220) er
nettopp inkonsistente beskrivelser fra samme person interessante og det blir viktig å identifisere den relevante konteksten som en identitetskonstruksjon er orientert mot.
Nedenfor skal jeg se litt mer på hvordan Håvards utsagn om egen interesse for klær er diskursive handlinger som både er orientert mot en tematikk og situasjon i den til enhver tid kommunikativ kontekst som utsagnet får sin mening. Jeg skal også spesifisere hvordan hans utsagnshandlinger er med på å skyve og forme den til enhver tid aktuelle kommunikative konteksten for meningsdannelsen.
Tekstutsnittet begynner der jeg, intervjueren, inviterer Håvard til å kommentere sin mors beskrivelse av han som en som ikke var så veldig opptatt av klær. Mitt spørsmål skaper et relativt stort tematisk kontekstskifte i samtalen som rett før hadde dreid seg om fremtidige yrkesaspirasjoner (hva de ville bli når de ble store; ingeniør og journalist, og romantisk forhold til
270
det annet kjønn i nåtid (om de hadde kjæreste; som begge kort svarte nei på). Spørsmålet mitt
beveger samtalen mot kjernen av det tema de var blitt forberedt på at de skulle bli spurt om;
deres forhold til klær. Bakgrunnen for mitt spørsmål var altså at Håvard foreldre, i rekrutteringsdelen av undersøkelsen som gikk via skolen til foreldrene (fordi de unge var under 15
år) hadde krysset av for at Håvard var lite opptatt av klær. Siden jeg nettopp ønsket å snakke
med unge som ikke var så interessert i klær var Håvard en av de som ble valgt ut. Før intervjuet med Håvard hadde jeg også hatt et intervju med hans foreldre hvor de på ulike måter
hadde beskrevet han som en gutt som var uinteressert i klær. Jeg satt derfor med et slikt inntrykk av Håvard da jeg møtte han. Mitt spørsmål til han om dette i intervjuet forskyver konteksten i samtalen fra temaet kjæreste til temaet engasjement i klær. Ved at han samtidig bes
”si litt mer om” sin mors beskrivelse av han som ”ikke så veldig opptatt av klær” bringes
også relasjonen mellom han og hans mor inn som et aspekt ved den tematiske konteksten.
0401
I:
Vi vil veldig gjerne snakke med ungdommer som er veldig opptatt av klær, og også ungdommer som
ikke er så veldig opptatt av klær. Og Håvard--- moren din har krysset av på det skjemaet at du ikke var
så veldig opptatt av klær. Men kan du si litt mer om det selv (…)
Håvard: Vi sitter her med Adidas og Umbro, men--I:
På dere, ja. Dere gjør det (ler litt).
Når Håvard svarer på dette begynner han med å vise til den aktuelle situasjonen intervjuet er,
det element ved den som består i at: ”vi sitter her med Adidas og Umbro, men...”. Det er en
handling som kan sies å være orientert mot å gjøre meg oppmerksom på at han er oppmerksom på at han og kameraten har på seg klær med merker på og at det er noe jeg kan se og gjøre meg tanker omkring i forhold til hva han svarer på spørsmålet han er konfrontert med.
Hvilken funksjon eller mening har denne handlingen? Han gjør eksplisitt noe observerbart, de
har gensere med merker på, som kan tjene til å trekke mors utsagn om han i tvil. At han gjør
det eksplisitt kan forstås som en handling som utfordrer hennes konstruksjon av han og formidler et (mer selvstendig definert) alternativ: at han er mer interessert i klær enn hun sier.
Med utsagnet sitt gjør han aspekter ved den situasjonelle konteksten (hva han og kameraten
har på seg) til tema. Med det oppfordrer han kameraten og meg, som de aktuelle tilstedeværende, selv få gjøre oss opp en vurdering om tilstanden, -noe som må kunne sies å være en
meget effektiv måte å føre bevis for påstanden på (en bevisføringsmetode som ikke er ukjent
fra rettssalen). Deretter lar han det henge litt i luften. Håvard utfører med dette en handling
som viser til situasjonskonteksten og som påpeker en diskrepans mellom i slutninger som kan
trekkes om Håvards interesse for klær i forhold til den tematiske konteksten som ble introdusert, mors konstruksjon av Håvard som uinteressert, og situasjonen der han sitter med merkeklær på seg. Dermed er det også en handling som konstruerer interesse for klær som noe som
har med merker å gjøre. Min, intervjuerens reaksjon, kan sees som en handling som aner-
271
kjenner og bekrefter at det er slik Håvard lar oss se. Meningsinnholdet dette former er at Håvards interesse for klær forholder seg litt annerledes enn hva mor oppga.
Forklaringen som Håvard så presenterer, om relasjonen mellom hans mor, han selv og hans
klær, forskyver imidlertid litt på dette meningsinnholdet:
Håvard: For meg så er det sånn at mamma kjøper jo alt av klær. Hun er så hekta på å kjøpe klær, så hun kjøper de
klærne jeg vil ha. Og derfor så blir det vel veldig fort sånn at jeg ikke har--- når jeg får det så--- når jeg
har mange merkeklær, så trenger jeg liksom ikke gå og mase på det og være så interessert i det. Så derfor
er jeg ikke så veldig--- Jeg regner med at hvis jeg ikke hadde fått det, da blir det gjerne sånn at jeg går og
maser. Men nå får jeg så mye at jeg ikke har behov for å være veldig sånn interessert i det.
Med denne forklaringen skaper Håvard en balanse mellom mors utsagn og det han har på seg
og kan gjør det ved å hente inn en ny tematisk kontekst: det er mamma som kjøper alle klærne han har. Med dette gjør han mors utsagn og påstand om at han ikke er så interessert i klær
avhengig av at han har mange merkeklær og at moren kjøper de klærne han vil ha. Det er
ingen ukvalifisert beskrivelse av hans egen interesse for klær men et utsagn som er organisert
som et kompleks av betingelser og kontraster:
Fordi
Fordi
Fordi
Fordi
så
så
Men
Hvis
Så
[moren hans er så ”hekta på å kjøpe klær]
[hun kjøper de klærne jeg vil ha]
[jeg har mange merkeklær]
[jeg får så mye]
[trenger jeg liksom ikke gå og mase på det og være så interessert i det]
[har jeg ikke behov for å være veldig sånn interessert i det].
[jeg ikke hadde fått det]
[da blir det gjerne sånn at jeg går og maser]
Å ha mange merkeklær og å gå å mase på foreldre for å få det konstrueres her fram som indikatorer på interesse for klær. Håvard trenger ikke mase fordi han får merkeklær, derfor trenger han ikke uttrykke interessert for klær heller. Likevel konstruerer han frem gjennom det han
sier og gjør i situasjonen en mening om at han er interessert i klær. Mitt neste spørsmål indikerer at jeg tolker samtalen nettopp dit hen:
(...)
I:
Men si litt mer om--- men du sier at det er ikke sånn at du maser hele tida, og det gjør ikke Håkon heller.
Og det er litt fordi at det er mødrene deres som kjøper klærne, dere får sånn underveis. Men vil dere selv
si at dere er opptatt av klær allikevel?
Håvard: Nei--I:
Eller interessert i det, eller er dere ikke det.
Håvard: Jeg er ikke noe sånn veldig interessert i det egentlig. Det er sånn at jeg går--- hvis jeg skal gå i en butikk
for å kjøpe klær, så ser jeg ikke på merket, jeg ser på hva jeg syns er kult.
Igjen avkrefter Håvard, men mer betinget, at han er interessert i klær ”ikke noe sånn veldig”.
I denne begrunnelsen forskyver han den tematiske konteksten for svaret om sin egen interesse
for klær. I utsagnet over gjorde han interesse for klær delvis betinget av at han fikk merke-
272
klær. I dette utsagnet er det nettopp det at han ikke ser på merke som betinger at han ikke er
interessert i klær. Språkspillet har forandret seg, det er noe annet enn at mor kjøper klærne.
Nå er den tematiske konteksten at han gjør sin egen vurdering. Det kan leses som en avkrefting av at han er så opptatt av klær at han bare tenker på merker, dvs sensitivt til en annen
identitetsproblematikk enn den som var over som handlet om å være troverdig i situasjonen i
forhold til hva han sa og hadde på seg.
Hvis
Så
[jeg skal gå i en butikk for å kjøpe klær]
[ser jeg ikke på merket, jeg ser på hva som er kult].
Samtidig er det noe tvetydig han introduserer med eksempelet sitt fordi interesse for klær nettopp kan leses som et engasjement som innebærer at man går i butikker og leter frem hva
man selv liker (synes er kult). 114 Ved å la dette henge formidler han en interesse samtidig som
han (tvi)holder på påstanden om at han ikke er interessert i klær. Hvilken mening har det å
tviholde på en slik påstand i denne sammenhengen? Hva tjener det til? Jeg vil argumentere
for at det har en identitetsrelatert mening i det språkspill som blandt annet mitt første spørsmål satte opp for Håvard i dette intervjuet, at han nettopp i denne situasjonen forsøker å formidle en mening om selg selv som en konsistent og koherent og selvstendig person, uten å
trekke mors beskrivelse av han i tvil. Kontinuerlige forskyvninger i den tematiske konteksten
spørsmålene former for utsagnene og det synlige og relasjonelle ved den situasjonelle konteksten forskyver også hele tiden litt på konteksten for Håvards ulike utsagn. Variabiliteten i
dem kan dermed festes til ulikheter i de språkspill de er en del av. Eksempelvis er han uinteressert i klær i et språkspill der interesse er formet som å mase etter merkeklær eller se etter
merkeklær. Håvard fastholder eksplisitt at han er uinteressert i klær på direkte spørsmål og
bevarer dermed konstruksjonen av seg selv som konsistent med den beskrivelse av seg selv
han er invitert inn i. Samtidig er meningen i disse utsagnene gjort avhengig av kontekstuelle
forhold som former en relativt konstant identitetsrelatert mening omkring hans egenart og at
han er en som er litt interessert i klær i et språkspill der det tematiseres som å ha merkeklær
på seg, se etter klær man selv liker i butikker, ha egne meninger om klær. Jeg skal komme
tilbake til dette eksempelet med Håvard og hans interesse for klær senere. Her tjener det som
et eksempel som kan illustrere hvordan utsagn er handlinger og hvordan konteksten virker
inn på meningsdanning.
Håvards beskrivelser av seg selv og sitt forhold til klær har i både konsistente og inkonsistente trekk. Intervjuutsagnene med Håvard viste at han tviholdt på et inntatt standpunkt om at
han ikke var så interessert i klær, på tross av at han ble utfordret på dette flere ganger og det
114
Noe han også litt lengre ut i samtalen sier at han har begynt å gjøre I: Men er dere noen ganger med ut i butikkene?
Håvard: Ja, nå og da. Før var jeg aldri det, men nå i det siste så begynner jeg å gå liksom og velger selv.
273
ble foreslått at en forklaring på dette var knyttet til språkspillet som intervjuet var og den
identitetsrelaterte tematikk det brakte opp der Håvards svar inngikk i et prosjekt om å bevare
konsistens og egenart. Når jeg ser på flere deler av datamaterialet så er det nettopp en relativ
og variabel konsistens i det bilde Håvard gir om sitt eget forhold til klær. I spørreskjemaundersøkelsen svarte han ”interessert” på spørsmålet om egen interesse for klær. I det åpne
spørsmålet om egen og andre stil skriver han at hans egen stil er sporty, joggestil og at han
ikke liker fargerike klær. I spørsmålsbatterier angir han behagelige klær (svært viktig), god
kvalitet, moderne, praktiske, lik jevnaldrende, dyre merker, lik venner, som søsken for som
viktig for egne klær. Han krysser av for ”enig” på utsagnene: ”de fleste i min klasse har nokså
like klær som meg”, de fleste i min klasse har bare dyre merkeklær”, ”på skolen min kan man
gå i hva man vil uten å bli ertet”, på skolen min finnes det mange ulike klesstiler”. Han krysser av for ”verken enig eller uenig” i utsagnene: ”de fleste i min klasse synes at klær er viktig”, de fleste i min klasse vil ha sin egen stil”, ”på skolen min er det mange som får klær av
dyre merker”. Inntrykket av ubalanse fra intervjuet er knyttet opp til at Håvards mor, i rekrutteringen til undersøkelsen hadde krysset av for at Håvard var lite opptatt av klær. Utover dette
matcher imidlertid hennes beskrivelser av Håvard relativt godt med Håvards egne. I intervjuet sier hun for eksempel følgende:
Håvards mor: ”Håvard er jo stort sett joggedresser. Myke, deilige joggedresser--- da er det likegyldig med merke
eller--- han liker ikke gilde farger da, han skal helst ha mørke farger
I:
Men noe som er behagelig å ha på seg og gå med?
Håvards mor: Behagelig ja
At han synes det er svært viktig med behagelige klær matcher en uttalelse i interjvuet Håvard:
”jeg liker da mørke klær, og gjerne sånn som er behagelig å ha på seg, ikke sånn trange,
ekle.” Matcher også mors beskrivelse av han. At han er en gutt som synes merker er viktig
matcher en uttalelse han kom med i intervjuet: ”det er liksom kult å ha merkeklær, men det er
ikke teit å ikke ha det. Hvis man har merkeklær, så blir det betegna som kulere enn å ikke ha
det, men det er ikke noe sånn at de som ikke har det, ikke kan bli like kule og sånn.”
Når Signe og Sissels avviser utsagn om egen lave interesse for klær
Noen vil kanskje kalle den meningsforskyvning som ble produsert i samtalen med Håvard om
hans interesse for klær som en (uheldig) forskereffekt som man ved metodiske grep kan/bør
redusere, gjennom for eksempel triangulering av metoder, for å finne frem til hva det er som
beskriver Håvard best på tvers av kontekster. Her er argumentet et annet; nemlig at denne
typen meningsforskyvninger kan være viktige analytiske ressurser. At det var det i dette tilfellet kan neste utsagn være med å eksemplifisere. Det var nemlig ikke alltid slik at de unge
lot sin beskrivelse av seg selv forme så sterkt til invitasjoner som definerte dem som i tilfellet
med Håvard. Et eksempel på dette er Signe og Sissel, også i forhold til temaet interesse for
274
klær. Signe og Sissels beskrivelse av egen interesse for klær syntes nettopp ikke å være formet av den tematiske kontekst mitt spørsmål om dette setter opp for dem:
0135
I:
Signe:
I:
Signe:
I:
Sissel:
jeg lurer på---- kan det stemme at på det skjemaet som moren din fylte ut, så tror jeg hun skrev at du
ikke var så veldig interessert i klær, kan det stemme? Stemmer det med din?
Nei (ler litt)
Det stemmer ikke med ditt bilde av deg selv? Selv om du sa at det ikke er så veldig viktig (å følge mo
ten), men det er en del viktig?
Ja
Det synes du og?
Ja.
Som var tilfellet med Håvard henviser jeg her til Signe’s mors beskrivelse av Signe som en
som var lite opptatt av klær og ber henne om å kommentere om det stemmer. Signe svarer nei
og ler litt. Det gjør meg opptatt av diskrepansen, ikke bare mellom Signe og morens beskrivelse av Signe, men også i forhold til noe Signe har sagt tidligere i intervjuet. Det er dette jeg
påpeker for henne trekker inn som en tematisk kontekst når jeg sier: ”selv om du sa at det
ikke er så veldig viktig”(å følge moten) og jeg legger ord i munnen på henne ”men det er litt
viktig”. At jeg trekker inn deres svar på et tidligere spørsmål der Sissel sa (0083) at det var
viktig å følge moten littegrann inviterer kanskje mindre til et annet utsagn fra deres side enn
det peker mot at jeg forholder meg litt tvilende til det de sa. Her er det faktisk jeg som søker å
skape en balanse ved å legge en passende tematisk kontekst omkring deres ”nei”- ”det er litt
viktig”. Uansett lar altså verken Signe eller Sissel seg rokke i forhold til fastholdelsen om at
Signes mors uttalelse om Signes interesse for klær var feil. Mer sier ikke disse to jentene om
sin interesse for klær i dette intervjuet, ikke eksplisitt, derfor kan jeg vanskelig si mer om
meningsinnholdet de legger i sin interesse for klær i dette tilfellet. Zoomer jeg imidlertid
blikket ut mot de forutgående turtakingene for deres svar om interesse for klær får jeg et utgangspunkt for undersøkelse av elementer i den tematiske kontekst for Signes svar og hvordan det hadde et identitetsrelatert meningsinnhold i den situasjonskonteksten intervjuet var. I
de forutgående turtakingene beskriver de hva de synes er kult. Jeg spør om det er annerledes
enn det de andre synes er kult på skolen og de svarer ”ja litt”, ”iblant”, og referer til skinnbuksene hun har på seg:
0108
I:
Signe:
I:
Signe:
I:
Signe:
I:
Signe:
I:
Signe:
Hvordan da?
Nei--- de skinnbuksene her for eksempel, de har både Sissel og jeg brukt. De er egentlig hennes. Det er
sånn--- alle ser på deg.
Alle ser på deg?
Ja.
Hvorfor gjør de det?
Ingen andre som har det.
Det er ingen andre som har skinnbukser?
Nei.
Så det gjør dere litt spesielle. Blir det sett på som--- jeg holdt på å si--- som positivt eller negativt?
Eh--- mest positivt kanskje. En eller to som ikke syns.
275
Denne forutgående dialogen bringer frem en tematisk kontekst der deres spesielle klesstil og
jevnaldermiljøets syn på dem gjøres til det relevante. I forhold til denne tematiske konteksten
ville det ha skapt en tvetydighet eller inkonsistens dersom de hadde svart bekreftende på mitt
spørsmål om mors karakteristikk av Signe som lite opptatt av klær var korrekt. I det hele tatt
er det mange kontekstuelle aspekter i intervjuet som bidrar til å konstruere en troverdighet til
Signe og Sissels påstand om at de er interessert i klær. Signe har tatt på seg skinnbukser, Sissel har tatt på seg en topp Signe aldri har sett henne i før. Det gjør det rimelig å tenke at de
har pyntet seg. Og ikke minst har de gjennom dialogen synliggjort at de kan ’regler’ om klær
i jevnaldermiljøet, at de leker med reglene, er litt ”sprø”, og ’tør’ å ”være seg selv”, ”guttete”
men samtidig også ”jentete” ikke bare ved hva de har sagt men også gjennom hvordan de har
sagt det.
Når Jenny og Jeanette sier de er middels interessert i klær
I eksempelet under synes Jenny og Jeanette å forvalte en litt mer midt – i - mellom interesse
for klær
0395
I:
Jenny:
Jeanette:
Jenny:
Jeanette.
Er dere interesserte eller uinteresserte i klær?
Sånn middels. Jeg er ikke sånn derre veldig merkesoss.
Nei. Det er ikke jeg heller (bekreftelse).
Men jeg tenker litt på hva jeg går med.
Ja det gjør jeg også. Jeg går liksom ikke med de verste klærne jeg har og sånn.
Jenny sier hun er ”sånn middels” interessert i klær. Men det er ikke et ukvalifisert uttrykk for
interesse. Utsagnet er gjort avhengig av en lingvistisk struktur av betingelser og kontraster
gjeldende nettopp for denne sammenhengen. Jenny tilsutter seg det å være middels interessert
i klær i kontrast til ekstremformuleringen ”veldig merkesoss”. Jeanettes bekreftende uttalelse
begrunnes i et annet kontrasterende ytterpunkt ”jeg går liksom ikke med de verste klærne jeg
har”. 115 Mellom disse ytterpunktene rettferdiggjør de sin påstand om en ”sånn middels” posisjon i sin interesse for klær. Med ”Jeg er ikke sånn derre veldig merkesoss” gjør også Jenny
en fornektelse. 116 Ved å si ”jeg er ikke sånn derre veldig merkesoss” forteller Jenny at hun er
klar over at det hun sier kan tolkes i en retning av at hun er merkesoss, og at dette er en negativt konnotert kategori. Hun forsøker å avverge en slik tilskriving omkring utsagnet om middels interesse for klær. På den annen side gjør hun, ved å si at hun ”tenker litt på hva jeg går
med”, en bekjennelse ifht. en viss interesse for klær. Jeanette gjør en liknende avverging, men
mot den motsatte ytterlighet ”å gå med de værste klærne jeg har”. Disse konstruksjonene kan
sees som disse jentes orientering mot et ideologisk dilemma. Posisjonerer man seg som uinteressert i klær er det lett å bli tolket som annerledes. Posisjonerer man seg som veldig interes115
Ekstrem tilfelle formuleringer tar den evaluative dimensjon som adopteres til sine ekstreme grenser. I omfang er det alle eller
ingen (Pomerantz 1986 i Potter og Wetherell 1987: 47).
Hewitt og Stokes definerer fornektelser som en verbal innretning som brukes for å avverge potensielt støtende tilskrivelser
(Potter og Wetherell 1987).
116
276
sert i klær kan man lett fortolkes for opptatt av det ytre og at ens handlinger blir lest som reaksjon på et kjøpepress eller konformitetspress, en utenfra påvirkning.
Eksempelet med Jenny viser at bare litt mer informasjon om kontekst kan stille spørsmål ved
det som ved første øyekast synes å være en rimelig fortolkning av en persons utsagn. Det viser også at det de unge sier har en handlingsorientering. Det de svarer er konstruert på en slik
måte at bestemte oppgaver, - som det å anklage og fornekte ansvarlighet for støtende effekter
av kritikk gjøres mulig. Identiteten de oppnår/konstruerer frem må forstås i lys av slike handlinger. Jenny svarer ”sånn middels” på spørsmålet om hun er interessert eller uinteressert i
klær. Hun kunne med det forstås som som en person som er verken/eller interessert i klær.
Dette fordrer imidlertid en fortolkning der svaret hennes ”middels” refererer til noe midt i
mellom interessert og uinteressert. Når hennes påfølgende setning tas med i fortolkningen
”Jeg er ikke sånn derre veldig merke-soss” ville det kanskje vært mer naturlig å tolke utsagnet som uttrykk for en middels grad av positiv interesse, som faktisk er det hun og Jeanette
svarer i spørreskjemaet. Litt lengre ute i intervjuet, opererer Jenny imidlertid med en litt annen gradert skala.
1232
I:
Jenny:
I:
Jenny:
I:
Jenny:
De andre på skolen--- er de mer opptatt av klær enn dere to, eller er de mindre opptatt av klær de aller
fleste?
Mmm--- Det er vel enten som oss eller mere.
Er det ingen som er mindre opptatt av det eller ikke bryr seg om noen ting?
Det er en 10. klasse som liksom skiller seg litt ut.
En hel klasse?
Ikke alle i klassen, men én vennegjeng.
Når hun skal plassere egen interesse mer eksplisitt i forhold til andre svarer hun”enten som
oss eller mere” et svar som kan tolkes som at den interessen hun og venninnen deler befinner
seg nederst på skalaen. Utsnitt et par sider bak i intervjuet går også an å tolke som at hun er
av de minst interesserte på skolen - hun kommer bare på en vennegjeng i 10ende som er
mindre opptatt en ”oss”.
Interesse for klær – en oppsummering
Gjennomgangen over var har implisitt forholdt seg til en antagelse om at de som svarte la det
samme i begrepene interesse, jente bybosatt, populær osv. Mens det er lett å klassifisere de
unges identitet gjennom kjennetegn som stedtilhørighet og kjønn fordi dette på mange vis er
’gitt’ ble det som gjennomgangen over illustrerre relativt vanskelig å bestemme akkurat
hvordan jeg skulle klassifisere de unges interesse for klær. Problemet tilsvarer det Dickerson
skisserer for en studie der han forsøkte å innplassere personers interesse for nyhetsforbruk
(Dickerson 1996): interesse for klær var tenkt som en enkel ting den unge ville ha en formening om, og som ikke varierte så mye, men isteden fant jeg at det ikke helt var overensstem-
277
melse mellom hva jeg tenkte på som interesse for klær og hvordan de unge selv beskrev dette, dess uten var jo allerede ’interesse’ en grad av interesse i seg selv.. Når jeg så litt nærmere
på de ulike delene av det materialet jeg hadde tilgang på om de unge og når jeg undersøkte
nærmere hva enkeltpersoner sa på forskjellige steder i intervjuet om sin eller andres interesse
for klær ble det vanskeligere å opprettholde og bestemme hvordan personenes interesse for
klær best kunne klassifiseres. Dersom informantenes egne uttalelser skulle legges til grunn
kunne ikke kategoriseringsskjemaet bare knyttes direkte til personer eller grupper av personer. Den må følge utsagnskontekstene.
Jeg har med henvisning til eksempler på hvordan noen unge enkeltpersoner uttalte seg om sin
interesse for klær vist hvor kontekstspesifikke de unges uttalelser om egen interesse for klær
er, hvor mange betingelser de setter opp som ramme for sine uttalelser om dette, og hvor variable deres uttalelser kan være. Når jeg sammenliknet flere uttalelser fra Håvard om hans
interesse for klær syntes de å inneholde (tilsynelatende) inkonsistente identitetsrelaterte meningsdanninger. I hver sine kontekster var de imidlertid fullt konsistente med hans fortelling.
Håvards og Jennys utsagn om egen interesse for klær var flere og ga bedre mulighet til å spesifisere og undersøke hvordan situasjonelle og tematiske aspekter ved kontekstene de uttalte
seg i påvirket meningsdanningen (og hvilke identitetsrelaterte meninger hans handlinger var
orientert mot i hvert tilfelle) enn hva tilfellet er for det ene utsagnet til Signe.
I den representasjonelle retorikken som dominerer språkbruken vår er det vanskelig å komme
utenom en tenkning der svarmønstre står som kjennetegn på grupper, personer, deres handlinger og holdninger som noe stabilt og vedvarende. Svarene betraktes som en refleks av det
som foregår inne i personer som resultat av biologiske og kulturelle prosesser. Når de sier at
de er interessert i overflate antar man at dette speiler et kjennetegn ved disse menneskene.
Dette fører i sin tur til at slike empiriske mønstre tas som tegn på noe bekymringsfullt. Fra
norsk kontekst og fortolkning av unges interesse for overflate er også denne tolkningen gjennomgripende. Selv om enkelte studier er mer beskrivende og i liten grad har trukket slike
konklusjoner (Brusdal 1995) har andre i stor grad fulgt denne fortolkningstradisjonen og manet til bekymring for at de unges interesse for overflate kan gå på bekostning av ”viktigere”
interesser og representerer en verdimessig uheldig utvikling fra idealisme til materialisme i
aldersgruppens identitetsprosjekter (Blindheim et al 2000; Dokk Holm 2001; Hellevik 1993).
De unges interesse for klær forklares som uttrykk for en uheldig kombinasjon av deres lettpåvirkelige identiteter og samfunnsrealiteter der mange kommersielle aktører søker å forme
dem til å være opptatt av overflate. Som nevnt innledningsvis er da også denne representasjonen dominerende i offentlig debatt. Det uttrykkes bekymring for jenter og byungdoms usunne
overflateinteresse og bekymring for at det lille mindretall som ikke deler denne interessen for
278
overflate med flertallet i sin aldersgruppe kan ekskluderes fra jevnalderfellesskapet. 117 Undersøkelser som viser mønstre av denne type bidrar til å feste denne representasjonen enda
sterkere. Det er den overflatefokuserte ungdomsidentiteten som løftes frem når spørreskjemamaterialet om unges interesse for klær tolkes gjennom speilmodellen. De unges svar fortolkes som et uttrykk for noe konsistent og iboende eller karakteristisk ved dem. Som for eksempel skjedde da Valgjerd Svarstad Haugland brukte undersøkelsen om jenter og shopping
for å lansere sin offentlig utredning som skulle utrede det kommersielle presset mot barn og
unge (del I). I denne delen har jeg vært opptatt av i hvilken grad de unge beskriver klær som
noe viktig. Med utgangspunkt i spørsmål om interesse for klær har hovevekten av diskusjonen handlet om hva som kan tas til inntekt for og hva som kan utfordre ideen om at klærne
har en slik sentral stilling i ungdomstiden. Spesielt ble det konstruerte skillet mellom de som
er positivt og negativt interessert i klær og, kjennetegn som kan knyttes til disse unge utfordret gjennom analyse av enkeltutsagn i samtalekonteksten.
10.3 Unges utsagn om klær i ulike språkspill
Selv om spørreskjemadata kan gi pekepinn om hvilke kategorier respondentene selv tilskriver
seg gir de liten informasjon om meningen i deres bruk av denne kategorien. Posisjoner eller
kategorier er ikke i seg selv ’identiteter’, de må opptre i diskurser hvor de konstituerer nettopp ’identiteter’ (Frønes 2004:44). Jeg fant at de statistisk genererte mønstren til dels også
var systematiseringer som de unge selv bruker i sine dialoger. En grovgjennomgang av intervjusvarene om klær fra unge som kunne identifiseres med tilhørighet til et visst sted, kjønn og
interesse for klær bekreftet dermed aspekter ved det spørreskjemaidentifiserte mønsteret. For
eksempel knyttet de noen kleskategorielle språkspill til språkspillet ’jente’ mer enn til ’gutt’.
Men jeg fant også at de unges utsagn i intervjuene var ’sterkere’ enn i spørreskjemaet og at
deres utsagn om seg selv var mer ’modererte’. I tillegg syntes det å være variasjoner mellom
de konturer av språkspill som kunne knyttes eksempelvis til ’kjønn’. Variasjonen fra jenter og
av jenter om jenter var varierte og ulike på måter som ikke enkelt kunne koples til sted eller
kjønn. De syntes snarere å hente mening fra situasjonelle og tematiske prosjekter innenfor
den regulerende ramme som dialogen var. Spørreskjemadataene sees likevel som viktige i
denne avhandling. For det første fordi de beskrivelser reelle empiriske diskursive mønstre, for
det andre fordi de som beskrivelser er mye brukt og har høy legitimitet, for det tredje fordi et
praksisperspektiv legger en annen antagelse til grunn for fortolkninger av disse mønstrene en
hva som er utbredt, for det fjerde fordi de bidrar til å syniggjøre variasjon og konsistens i enkeltpersoners svarmønstre. Antagelser fra forskning og mediedebatt omkring årsaker til hvor117
I denne fortolkningen opptrer også et lite paradoks. Mønsteret i de unges svar fortolkes som en indikasjon av noe virkelig som
oppfattes som uheldig. Samtidig sees det som uheldig at det finnes noen unge (som deler voksensamfunnets ideer om at overflate
ikke bør være så viktig) som ikke er som andre ungdommer.
279
for unge mennesker er interessert i klær, utgjør et sett av kulturelt tilgjengelige fortolkende
ressurser. De kan som portrettere handlinger til individer som er interessert i klær som grunne, manipulerte, umodne osv. Når unge mennesker beretter om sin interesse for bestemte klær
så gjør de dette mot en bakgrunn av slike antagelsene og vil bruke diskursive ressurser for å
minimere at uønskede antagelser gjøres relevant for deres historie (Widdicombe and Woffitt
1995: 140). Det er slike forhold som den språkbaserte modellen gjør en oppmerksom på. Det
er lett å skrive og snakke reproduserende i forhold til en konvensjonell fortolkning av språk
som handling. Ved å legge en språkbasert fortolkning over både kvantitative og kvalitative
data får en en stadig påminnelse om at det folk svarer også utfører bestemte prosjekter for
dem.
Denne del II har hatt som prosjekt å forfølge en konteksavhengig antakelse om folks selvfremstillinger og fremvise hvordan mening omkring det sagte (og gjorte) er nært vevet inn i
den sammenheng disse handlingene er del av. Ordet kontekst er mangetydig begrep i litteraturen. En vanlig forståelse er at man ikke kan forstå, fortolke eller beskrive en hendelse godt
(korrekt) uten å se utenfor hendelsen selv til andre fenomener som den kulturelle setting, utsagnssituasjonen, delte bakgrunnsantagelser osv som hendelsen er del av. Eller alternativt at
egenskaper ved snakk i seg selv fremkaller bestemte bakgrunnsantagelser som er relevante
for den påfølgende interaksjon. Konteksten er en ramme som omgir den hendelse vi studerer
og som gir ressurser for en god fortolkning av den (Gumperz 1992, Goodwin og Duranti
1992: 3). Det viktige for denne avhandlingens forståelse av begrepet kontekst er at det ikke
er noe som skal legges utenpå eller bak utsagn men noe som man helst bør kunne vise at utsagn var del av, hentet mening fra, også dersom man ønsker å hevde et form for hierarki mellom ulike kontekster. Jeg har benyttet Wittgensteins begrep om språkspill som et analytisk
begrep for å bringe oppmerksomheten mot det kontekstavhengige og situasjonsbestemte ved
det de unge sier om klær og jeg har anvendt begrepene tematisk og situasjonell kontekst for å
dekonstruere og fremvise aspekter ved de ulike språkspill som deres utsagn var del av.
De unge beskrev ofte tematisk ulike språkspill som klær inngikk i deres livsverdener; at
språkspillene som klær inngår i kan være svært forskjellige avhengig av om de foregår
hjemme med mor og far, i butikken, i skolegården eller sammen med venner. Jeg har trukket
frem noen eksempler på hvordan de unges beskriver hvor forskjellig klær kan oppleves, reageres på avhengig av konteksten de bæres i (Heidi- joggebukse, Signe- skinnbuksen, Herman- sosseklær, Jostein – joggebukse hjemme Levis på skolen). Samtidig tematiserer de unges beskrivelser at språkspill om klær hjem imellom eller blant ulike grupper i jevnaldermiljøet kan være svært forskjellige. Noen foreldre beskrives som eller beskriver selv at de er opptatt av at de unge følger med og forvalter sitt ytre, at de kler seg ordentlig for eksempel med
280
dyre statusgivende merker (eksempelvis foreldrene til Jorunn, Herman, Stefan), andre foreldre legger mer vekt på det fornuftige, nøysomhet, hensynet til en retteferdig og rimelig fordeling mellom ulike familiemedlemmer og at det ytre ikke skal være viktig (eksempelvis Jenny,
Hanne, Signe). Noen unge beskrives eller beskriver for eksempel selv at de ser opptatthet av
klær og dyre merker i sammenheng med status og popularitet, andre beskriver dette som bare
noe de innenfor dette språkspillet tror (Jostein og Joakim). Hjem, vennskap og jevnaldermiljøer kan slik sett ikke bare være forskjellige seg imellom, men også være preget av mange
språkspill om klær. Et hjem kan åpne for både å anskaffe både Ragass og dyrere merkeklær,
både joggebukser og kroppsnære plagg. Et skole eller klassemiljø kan være preget både av
personer som er opptatt av klær det være seg som mote, gjennom merker eller det særegne og
av personer som ikke legger så stor vekt på klær. Avhengig av hvem som tar del og hvor de
utspilles oppstår ulike språkspill om klær i hvert enkelt hjem, skolegård, vennskap (jfr HelleValle 2007). Materialet i denne avhandlingen har mening i en myriade av språkspill om klær
som foregår i klassesituasjoner og hjemmekontekster med en venn. De språkspillene jeg har
kunnet studere og beskrive noe nærmere ved hjelp av intervjumaterialet, er de sistnevnte, de
som utspiller seg med en venn i et hjemmemiljø. Vennen og hjemmemiljøet kan ha betydning
for det som blir sagt, men trenger det ikke. Fordi jeg i liten grad har utsagn fra andre situerte
språkspill å sammenlikne med kan jeg i liten grad vise når de ikke betyr noe. For å få frem
det kontekstavhengige ved de unges utsagn har jeg lagt vekt på å fremheve variasjon innenfor
og i forhold til de kontekster jeg har kunnet studere. Jeg har sett på variasjoner i bruken av
enkeltord imellom og innenfor deler av materialet. Her ble det påpekt en variasjon i frekvensen for bruk av ord som delvis ble knyttet til det variable i ords polytetiske egenskaper. Eksempelvis at ordet behagelig er mer polytetisk enn ordet ragass. Mye kan gå sammen med
behagelig og det kan gi mening som viktig og relevant i mange språkspill om klær (på skolen,
hjemme, med venner osv), færre ting med et rimelig barnekonnoterende merke som Ragass.
Polytetiske ord som behagelig kan brukes fleksibelt, og med forskjellige meninger føyd til
ulike kontekster. Ordet behagelig brukes også forskjellig av samme enkeltperson uten at det
synes å skape dissonanser og identitetsrelaterte problemer for brukeren. Selv om eksempelvis
Ragass i sammenlikning er et mer monotetisk ord slik de unge bruker det har jeg også vist at
meningen tilnyttet bruken av det like fullt er avhengig av språkspillet det inngår i, (eksempelvis om det inngår i en beskrivelse av en fortid for en selv blant jevnaldrende, en nåtid på hytta, som eller en nåtid blant andre i jevnaldermiljøet). Tilsvarende har jeg vist at det i henhold
til de unges beskrivelser er mange ulike konstruksjoner som kan gå sammen med det å være
jente og gutt som situasjon og med det jentete/guttete, maskuline/feminine som tema. Ved å
trekke analysen i retning av enkeltpersoners fremstillinger av seg selv som kjønn og som interessert eller uinteressert i klær har jeg også kunnet undersøke og fremvise eksempler der
klare kontekstskifter skjer. Det vil si at variasjonen ikke bare er knyttet til antatt mulige for-
281
skjeller mellom miljøer eller forskjellige prosjekter enkeltpersoner imellom, men at det også
må forstås i forhold til mer situasjonsspesifikke kontekstskifter som bidrar til intraindividuelle forskjeller i bruk av ord/beskrivelser om det samme (det være seg dem selv, et
fenomen/hendelse eller et plagg) (eksempelvis Signe). Den siste analysen har også fremvist
mønstre av mer eller mindre variabilitet og konsistens i disse konstruksjonene som fortellinger om selv. Problemet som den empiriske gjennomgangen til nå presenterer er hvordan forklare at noen personers utsagn er tilsynelatende mindre variable i ulike språkspill enn andres?
Et forslag jeg har lansert og forsøkt å vise er at visse tematiske kontekster er mer formende
enn andre (interesse for klær, merker, tilhørighet til en bestemt gruppe osv) og visse situasjonelle kontekster mer formende enn andre (kjønn). Dvs gjør språkspillene noe likere og bringer en viss stabilitet inn hvordan enkeltpersoner bruker enkeltkategorier, mening som knyttes
til dem, og hvordan de knytter dem sammen. De knytter dividualiteter sammen. Dessuten
former ulike språkspill på ulike måter. Spørreskjemaet er sterkt formende ifht hvilke kategorier som kan brukes. I neste del IV skal jeg gå et skritt videre i å undersøke prosesser omkring
forvaltning av dividualiteter, handling i kontekst, hvordan koherens og essens oppnås og forvaltes i en situasjon som er sterkt formende på bevegelsen mellom dividualiteter, nemlig intervjuet.
DEL IV: UNGES BESKRIVELSE AV KLÆR I
KOMPLEKSE SPRÅKSPILL: SUBJEKTER I
SITUERTE DIALOGER OG INDIVDUALITETENS
DYNAMIKK
I denne delen skal jeg føre logikken fra foregående kapitler ett skritt videre samt runde av og
oppsummere den empiriske analysen i avhandlingen. Dette gjøres i tre kapitler.
For det første kapittelet: ”Situerte dialoger og individualitetens dynamikk”. Dette siste analytiske kapittelet beskriver og undersøker en smalere del av det empiriske materialet i en ”tykkere” forstand. Gjennom en analyse av to intervjuer og enkeltpersonenes dialogiske fremstillinger i disse skal jeg illustrere og diskutere spørsmål omkring identitet forstått som prosess
og forvaltning av en koherent fortelling om selvet over tid; fra et kontekstspesifikt uttrykk til
en annen, dvs. mellom ulike situerte språkspill. Det innebærer et skifte av analytisk fokus fra
foregående kapitler hvor de unges utsagn om klær er behandlet uten at de dynamiske interaksjonelle aspekter som de unges utsagn om klær henter mening fra, er tatt i betraktning.
Forvaltning av konsistens, forholdet mellom essens/konstruksjon og bruk av ressurser som
peker mot det sosiale/kollektive og autentiske/autonome, analyseres gjennom begrepsparet
individualitet/dividualitet.
Dernest følger kapittelet: ”Dividualitet og individualitet” som oppsummerer hvordan det analytiske verktøyet jeg har anvendt i denne avhandlingen kan anskueliggjøre det konteksspesifikke i identitetsformende prosesser. Hvordan individualitet må forstås som kontekstuelt
frembrakt gjennom et kompleks språkspill som binder enkle språkspill sammen.
Til slutt følger kapittelet: ’Kontekstualiserte meninger om klær og identiteter’. Her gis en
oppsummering i forhold til avhandlingens empiriske undersøkelsesspørsmål. Dernest diskuteres verktøyet som er anvendt i denne avhandlingen i forhold til identitetsteoretiske diskusjoner. Til sist gjøres en oppsummering av det teoretisk-analytiske og metodologiske implikasjoner av de betraktninger omkring begrepstriaden språkspill/in/dividualitet.
284
For å videreutvikle logikken fra foregående kapitler skal det altså foretas et skifte av analytisk
fokus i denne delen. Dette analytiske skiftet går i to bevegelser. For det første skal jeg bevege
fokus fra mange enkelt utsagn og ”tynne” beskrivelser av konteksten omkring dem til å gi
”tykkere” beskrivelser av konteksten omkring et lite utvalg av utsagn. Det innebærer at det
ikke lengre er statiske variasjoner og ”anonyme” relasjoner mellom grovt beskrevne og mulig
kontekstspesifikke ”dividualiteter” som undersøkes, men snarere hvordan bestemte personer
håndterer at konteksten skifter. Det muliggjør, for det andre, en empirisk undersøkelse av
hvordan bevegelsen fra én kontekst, én ”dividualitet”, til en annen foregår. Selv om undersøkelsen av kontekstens spesifikke innvirkning på ”teksten” fremdeles er det sentrale, de dividuelle aspekter, er fokus nå på prosessuelle og konsistensproduserende dynamikker gjennom
et gitt tidsforløp. Dette skiftet av fokus bringer også det substansielle i analysen av forholdet
klær/identitet til et nytt nivå. Foregående analyse har undersøkt forholdet mellom beskrivelser
av klær og identitet i relasjon til: 1) situasjonell og tematisk kontekst, 2) ytre og indre relasjoner mellom beskrivelser av klær og bestemte sosiale identitetskategorier, og her skal jeg være
spesielt opptatt av forholdet mellom konstruksjon og essens, og 3) de unges forvaltning av
egen koherens innenfor konteksten av et dialogisk prosessuelt interaksjonelt forløp. Skiftet av
fokus i denne delen gir en ny vinkling på spørsmål om relasjonen mellom utsagn om klær og
”identitet” ved at det bemidler en nærmere undersøkelse av relasjoner mellom dividuelle og
individuelle aspekter ved personer. Spørsmålet er hvordan personer, når konteksten forskyves
litt, som for eksempel ved at tiden går, får til å binde dividuelle aspekter sammen til noe individuelt. Som tittelen antyder, skal jeg spesielt være opptatt av konsistente og inkonsistente
aspekter ved det enkeltpersoner har snakket frem, og hvordan de forhold seg til dette. I teoretiske, og særlig postmoderne, diskusjoner om identitet er nettopp spørsmålet om forvaltning
av konsistens et kjernepunkt. Som eksempel på ulike måter å forvalte dette på presenteres to
ulike jentepars fortellinger.
11 Situerte dialoger og individualitetens dynamikk
”If I need justification for using a word, it must also be one for someone else” (Wittgenstein 1968:§ 378).
”Discourse does not reflect a situation, it is a situation. Each time we talk, we literally enact values in our speech trough the process of scripting our place and that of our listener in
a culturally specific social scenario” (Holquist 2002: 63).
”Thus the construction of (…) identity can be seen as dealing with not just the general
context of an interview but also local interactional concerns which are occasioned on a
turn-by-turn basis” (Dickerson 1996: 67).
Dette kapittelet skal flytte fokus fra mange unges enkeltutsagn til noen få enkeltpersoners
hele intervjufortellinger. Fokusskiftet gir metodologisk mulighet til å kontekstualisere det de
unge sier om klær, seg selv og andre, enda litt ”tykkere” enn hva som er gjort til nå. Det utvider undersøkelsen fra de mange isolerte kontekstspesifikke ”dividualiteter” i unges svar om
klær som til nå har vært i fokus, til undersøkelse hvordan ”individualiteter” frembringes −
hva som er det konsistentskapende i personers beskrivelser over flere kontekster. Substansielt
åpner fokusskiftet dermed for analytisk forfølgelse av spørsmål om identitetsarbeid som forvaltning av konsistens. Analysen av hvordan de unge behandler identitetsrelaterte temaer i
sine utsagn om klær, skal bringes til et dialogisk, dynamisk og prosessuelt nivå. Jeg skal fokusere på enkeltpersoner og kontekstualisere deres beskrivelser i den dialogiske kontekst som
intervjusituasjonen var, dvs. gi en litt ”tykkere” beskrivelse av konteksten de gjorde sine utsagn i. Det sagte kontekstualiseres litt ”tykkere” enn i de foregående kapitlene i den forstand
at jeg skal se det i forhold til de inntrykk jeg gjennom observasjon, personlig møte og øvrige
produserte data fikk av disse personene, til foregående analyser og ikke minst til undersøkelse
av hele den interaksjonsprosess og sammenheng som det aktuelle intervjuet var. Jeg skal løfte
frem øyeblikk der intervjuet tok likhetstrekk med feltarbeidet; når det som ble sagt, eksplisitt
berørte og ble orientert mot den ikke-diskursive sammenheng som var der og da, de som var
til stede, relasjonen mellom dem og hva de hadde på seg, og hva jeg som intervjuer kunne
observere. Jeg skal hele veien være opptatt av hvordan de unge konstruerer og essensialiser,
hvordan de håndterer inkonsistenser og hvordan de forvalter koherens som ”vi” og ”jeg” i
dialogen, og feste det analytisk ned i teoretiske diskusjoner om identitet ved hjelp av be-
286
grepsparet individualitet/dividualitet. I forhold til et tema som klær og identitet, som omfatter
praksiser som også (og kanskje i det vesentligste) er ikke-språklige, er en slik bevegelse av
verdi både som avrunding av diskusjonen jeg har ført i avhandlingen, og som en vei å gå videre på i senere arbeider.
Kapittelet begynner med en grov presentasjon av de to intervjuene jeg har valgt ut til diskusjonen, de fire jentene som snakker i dem, ulikheter i hvordan de beskrev sine klær og hvilke
utdrag fra disse intervjuene som er valgt ut til analyse og hvorfor. Videre følger ett underkapittel hvor hvert jentepars forvaltninger av klesutsagn gjennom intervjuet beskrives og analyseres. Dernest føres en diskusjon og hvordan en ’enhetlig’ identitet konstitueres gjennom ulike dialogisk frembrakte språkspill i intervjuene.
11.1 Det individualiserende i prosesser; eksempler fra to intervjuer
Fordi klær sitter på kroppen og gjør kroppen synlig, og fordi kroppen med de synlige klærne
nødvendigvis beveger seg mellom ulike kontekster er det å vente at temaet klær vil invitere
unge til å gjøre individualiserende beskrivelser fordi klærnes tilstedeværelse forplikter, rammer inn og er med å skape en kontekst for hva som er mulig å si om seg selv i en gitt situasjon. I gjennomgangen i del II har jeg beskrevet hvordan de unges spørreskjemasvar om klær
var fordelt når det gjelder andeler som vektla likhet, tilhørighet, med bestemte grupper og
andeler som vektla det å stå frem som særegen, individuell. Majoriteten av de unge svarte at
de ønsket behagelige klær, klær av god kvalitet og moderne klær. Utsagn om klær som ikke
var spesifisert i forhold til gruppe eller personlige særtrekk fikk slik sett den høyeste oppslutningen blant de unge. Utsagn som pekte mot klær som var annerledes, som det søsken liker,
som de ser på tv, i moteblader og som foreldre liker fikk svært lav oppslutning. Forstås individualitet som det å stå frem som forskjellig fra noe kan en si at det minoriteten har svart om
egne klær står frem som forskjellig. Med andre ord at det å svare at man liker klær som er
annerledes, som søsken og foreldre liker osv blir individualiserende sett i relasjon til hva hovedbolken av de unge svarer. På den annen side viste analysen at høyere andeler unge oppga
at det var viktig å ha klær som var typiske dem enn andelen som oppga det som viktig å ha
klær lik jevnaldrende. Det er i forhold til spørsmål om familien at færrest svarer de vil være
like, og flest som bedyrer at de vil være ulike. En konklusjon som er fristende å trekke av
dette er at en majoritet fremhever en løsrivelse fra hva mor og far mener som mer viktig mer
enn en løsrivelse fra hva jevnaldergruppen gjør og at de unge synes å gjøre ”individualisering” mest relevant i forhold til familien. Jeg har påpekt det problematiske ved slike slutninger fordi ord mening kontekstspesifikk og knyttet til bruk, og at en for å avgjøre om det er
snakk om individualitet og individuelle perspektiver må undersøke en persons svar over kontekster. I del III viste undersøkelse av spørreskjema og intervjumaterialet at det å være jente
Situerte dialoger og individualitetens dynamikk
287
kan knyttes til det å forvalte en fortelling om det å være individuelt annerledes mens det å
være gutt kan knyttes til å forvalte en fortelling om det å ha klær som familien. Videre at spesielt det å være jente var forbundet med det å beskrive jevnaldermiljøet som et ”dyrt mangfold”. For å undersøke nærmere hvordan individualiserende fortellinger opparbeides og forvaltes av unge i en spesifikk kontekst, har jeg valgt ut to intervjuer nettopp med jenter. De
skal illustrere hvordan ”kontroll” eller en helhetlig selvkonstruksjon forvaltes og konstitueres
gjennom konteksten av et lengre forløp.
To intervjuer- fire jenter
Jeg har valgt to intervjuer, og episoder fra dem, som kan illustrere hvordan elementer fra
”versjonene” jeg har diskutert så langt, på ulike måter brukes og forvaltes, og hvordan de på
ulike måter bemidler frihet til å forandre fortellingen om seg selv og sine klær til skiftende
kontekster. Begge intervjuene er med jenter. Det er flere grunner til at jeg her velger bare å
trekke frem jenters fortellinger, og til at jeg bruker akkurat disse to. For det første, relatert til
temaet for del II, fordi jentene i henholdsvis det ene og det andre intervjuet vektla svært ulike
aspekter ved sine klær; det ene paret en versjon som pekte mot det ”funksjonelle”, det andre
paret en versjon som pekte mot det ”sosialt anerkjente”. For det andre, relatert til temaet for
del III, fordi klær og kropp er sentralt i det å gjøre ung jente, klær og kropp konstituerer mening om det relativt sett ”jentete”. Disse fire jentene er jenter fra Oslo, men bedyrer ulik interesse for klær. I spørreskjemaanalysen ble det funnet en sterk sammenheng mellom det å
være jente og bo i Oslo og det å gi svar om egne klær i tråd med versjonen ”individuelt annerledes”, om andres klær på skolen i tråd med versjonen ”dyr ensformingig” på skolen og
det oppgi høy interesse for klær. En jente i det ene paret var blant dem som fremstilte seg selv
svært konsistent som ”uinteressert” i klær i spørreskjema og intervju, men også gjennom intervjuet, dvs. uavhengig av ”kontekster”. Jentene i det andre paret fremmet, som flertallet av
de unge i intervjuundersøkelsen slik det ble beskrevet i kapittel 12, mer konsistent en grad av
”interesse for klær”. Jentene i de to parene synes med det å forvalte hver sitt ytterpunkt i
hvordan man som jente fra Oslo kan snakke om klær. For det tredje fordi forandring av
klespreferanser og klesstil ikke er et tema som aktualiseres i intervjuet med det førstnevnte
jenteparet, mens det er et svært sentralt tema for det sistnevnte. Disse to intervjuforløpene kan
dermed illustrere noen aspekter ved hvordan jenter diskursivt forvaltet kontinuitet og konsistens i sine fremstillinger av hva som var sentrale aspekter ved klærne, og hvordan det varierte
i ulike kontekster. Et hovedtrekk er at jentene i den ene dialogen konstituerer konsistens
gjennom en kontinuerlig fastholdelse av ”det behagelige” som ”det fornuftige”. Jentene i den
andre dialogen forvalter konsistens gjennom en kontinuerlig vektlegging av det foranderlige.
Fastholdelsen av det kontinuerlige passer godt til et generelt skript om det autentiske selv.
288
Fastholdelsen av det foranderlige passer godt til skriptet for den unge, og gir frihet også til å
forandre fortellingen om en selv underveis og legitimere den.
Flere av jentene jeg snakket med, formulerte seg rikere og fyldigere enn guttene. Dette kan
skyldes at jeg, som en av samme kjønn, fant det lettere å snakke med jenter. 118 Samtidig er
også temaet klær et som tilhører det å gjøre ”jente”. Det å snakke om klær er noe mange jenter daglig praktiserer med venner. At det var lettere å snakke med mange av jentene om klær
enn med de fleste guttene, kan slik sett forstås i lys av Bourdieus begrep om lingvistisk kapital (Bourdieu 1991/1977:18). Lingvistisk kapital, i en slik forstand, fordrer at man har tatt del
i praksiser hvor en er ført inn i bestemte måter å snakke om klær på. Man kan tenke seg at
jenter og gutter har blitt ført inn i ulike praksiser omkring det å snakke om klær seg, at de
praktiserer det ulikt seg imellom, og at de dermed har ulik erfaring med og kapasitet til å produsere uttrykk av den type som intervjuet (og spørreskjemaet) presenterer dem for. Det blir
særlig tydelig i intervjuene i dette prosjektet ikke bare på grunn av tematikk men også fordi
den muntlige dialogen som intervjuet er kan ha flere likhetstrekk med hvordan jenter kommuniserer seg imellom til hverdags enn med hvordan gutter kommuniserer. I særdeleshet fordi det er meg som kvinne som intervjuer.
Forskjeller i jentenes beskrivelser av klær
Samtidig er det klart at ikke alle jenter har samme type erfaring og/praksiser på området. Ett
aspekt er klassebakgrunn, hvordan familiene har ført dem inn i måter å snakke om klær på. Et
annet aspekt er det aktuelle jevnalder og venninnemiljøet omkring de personene det er snakk
om. Jentene i de to intervjuene jeg skal trekke frem, kan på bakgrunn av de opplysninger de
selv og foreldrene har gitt, og hva jeg selv observerte, plasseres inn i et sjikt som lavere middelklasse/arbeiderklasse; dvs. fedrene deres har arbeiderklasseyrker, mens en av jentene i
hvert par har mødre med høyskoleutdanning, og en av jentene i hvert par har mødre uten. På
denne måten er de noenlunde like. Samtidig bor de i hvert sitt område av byen, det ene paret i
østlig område i indre by, et tidligere arbeiderklassestrøk, og det andre paret i et østlig område
i ytre del av byen, hvor det fremdeles er en del industri. Det de sier om seg selv, og måten de
gjør det på, får meg til å tenke at det ene paret tar aktivt del i et dominerende jentemiljø, mens
det andre paret deltar i et mindre dominant jentemiljø.
118
Det er vist at det kan være klare forskjeller i hvordan kvinner og menn for eksempel intervjuere) snakker med personer. En
mannlig stil forbindes typisk om en kontrollerende hierarkisk stil og en kvinnelig samtalestil som er orientert mot likeverd og
gjensidighet. Den som intervjuer inntar gjennom språket ulike følelsesmessige og kunnskapsmessige posisjoner, for eksempel
som mer eller mindre engasjert, nøytral/objektiv eller distansert i forhold til temaet eller som allvitende ekspert, spørrende, vurderende, usikker osv. Kvinner og menn velger sitt språkmateriale fra hver sin ende av en skala mellom ’sterke og direkte’ og de
’svake og indirekte’ direktiver Andenæs E. 1995. Språklig konstituering av sosial identitet (hvor i all verden ble det av mamma?). Konstituering av kjønn : fra antikken til moderne tid : rapport fra avslutningskonferanse for Forskningsprogram for
grunnleggende humanistisk kvinneforskning, 9.-10. mai 1994. Men også for hvem som har kontrollen med hva som blir temaet i
289
En årsak til at jeg har valgt akkurat disse to intervjuene, er altså at de to jenteparene produserer frem nokså ulike argumenter og dialoger om seg selv og sine klær. Det ene jenteparet fortelling, Hanne og Harriets, har likhetstrekk med versjonen ”funksjonelle klær”. Det andre
jenteparets fortelling, Anna og Angelicas, har likhetstrekk med versjonen ”sosialt anerkjente
klær”. Hvis det er slik at konteksten former, ikke bare hva som kan sies, og hvordan det skal
forstås, men også mulige og fremstilte selvfortellinger, vil det være å forvente at de unge som
er intervjuet sammen, kunne produsere frem relativt like selvfortellinger (’identiteter’). De
var til stede i samme situasjon, satt i den samme posisjonen samtidig (som ”intervjuede”) og
ble stilt de samme spørsmål. De var også rekruttert ”som venner” og dermed implisitt pr. definisjon invitert til å forvalte sine utsagn til meg og for hverandre innenfor språkspillet/temakonteksten ”venner” under hele intervjuet, og eksplisitt gjennom spørsmål i deler av
intervjuet. I tillegg var de jo begge av samme kjønn og med nokså lik ”bakgrunn”. Tekstutdragene jeg har valgt ut, illustrerer på forskjellige måter at, på tross av slike kontekstuelt like
rammer, likevel er ressurser for/elementer av in/dividualitet til stede i enhver situasjon. Både
individualiteter og dividualiteter er mulige å velge, og blir valgt innenfor den kontekstualiteten hvor fortellinger om selv formes. Fordi det sagte og meningene som formes, er dialogiske, er det ikke bare slik at fortellingen som skapes, skaper en person, men den enes fortelling
formes gjennom og i interaksjon med den andres, og vice versa.
I lys av den foregående analysen av ”versjonene,” og tanken om at de representerer en form
for utviklingsforløp i hvordan ”gjøre ung” gjennom diskurser om klær, kan en fortolkning av
forskjellene i fortellingene til de to jenteparene være at de besitter ulik grad av lingvistisk
kapital i feltet klær. Bourdieus argument er at jo mer lingvistisk kapital en som snakker, besitter, desto mer er han/hun i stand til å utnytte et forskjellssystem til sin fordel og ved det
sikre distinksjonsprofitt. Også av denne grunn er de to jenteparenes fortellinger interessante.
Det balanseringsarbeidet som språkspillet ung jente/klær representerer, som jeg skal illustrere, og som flere av analysene i del III antydet, er ett som kulturelt sett kan sies å fordre det å
følge mote. Det vil si at det er ett som fordrer forvaltning av konsistens som foranderlighet.
De to jenteparenes versjoner er ikke bare forskjellige i innhold, men brukes også forskjellig
av disse jentene ved å gi henholdsvis et trangt og et romslig rom for forvaltning av konsistens
gjennom fortellingen. Jeg skal begynne med dialogen mellom Hanne og Harriet, men kommer til å dvele mest ved dialogen mellom Anna og Angelica. Dette gjøres fordi dialogen mellom Anna og Angelica best illustrerer hvordan to identitetsfortellinger blir formet ganske
ulikt selv om mye ved konteksten er den samme for de som forteller om seg selv og hverandre. Den diskursivt konstruerte forskjelligheten oppstår som effekt av de opposisjoner de
samtalen (hvem avbryter, og i hvilke intervjuer avbryter jeg mest for eksempel). Gjennom dette kan intervjueren konstruere
ulike identiteter og ulike relasjoner til de som intervjues.
290
konstruerer frem. Konsistensen i den enes selvfremstilling utfordrer den andres og brukes
som en ressurs av den andre. Angelica: atypisk jente (har gamle klær), konsistent (har ikke
forandret seg), autentisk person (hvis gamle klær er moderne, dvs. har alltid vært moderne),
en som ikke kan bestemme hvilke klær hun får (får ikke nye klær og må gå i de gamle).
Anna: typisk jente (kan ikke bruke gamle klær), inkonsistent (har forandret seg), autentisk
(forandrer seg hele tiden).
Utvalg av øyeblikk i intervjusamtalene
Jeg skal løfte frem øyeblikk der intervjuet tok likhetstrekk med feltarbeidet. Det vil si tidspunkt der det som ble sagt, eksplisitt berørte og ble orientert mot den ikke-diskursive sammenhengen som var der og da, de som var til stede, relasjonen mellom dem og hva de hadde
på seg, og hva jeg som intervjuer kunne observere: Når ytringene om klær og selv berører
personene, relasjonene og klærne i rommet, og det som foregår akkurat da, blir intervjuet
nært feltarbeidet; dvs. at det er en grad av overlapping mellom den situasjonelle og den tematisk kontekst for det som sies. Når det som sies, aktualiserer noe som er tilstedeværende i den
aktuelle situasjonen, muliggjøres en mer kontekstualisert analyse enn når det som sies, refererer til en verden utenfor situasjonen. I forhold til et tema som klær og identitet, som omfatter
praksiser som også er (og kanskje i det vesentligste) ikke-språklige, er en slik bevegelse av
verdi både som avrunding av diskusjonen jeg har ført i avhandlingen, jf. del I, og som en vei
å gå videre på i senere arbeider.
Synlige identiteter og identiteter det orienteres til
Som i tidligere kapitler skal jeg være varsom med å se det som svares, som en ren dekontekstualisert beskrivelse av det det er snakk om, og la det analytiske skillet mellom ”det ”som
sies” (tematiseres, beskrives) og det sagte ”som handling” (funksjonen, bruken i en kontekst
av det som har vært sagt tidligere (tematisk) og en bestemt interaksjonell situasjon) være
sentralt. I del III ble det understreket hvordan utsagn som handler om preferanse for behagelige klær, like mye kan være en handling som er orientert mot eller fungerer som en begrunnelse for ”å ha merkeklær”, som en handling som begrunner ”at man ikke har det”, eller en
anklage av ”de som har det”. Utsagn om behagelige klær kan være en handling som er orientert mot eller produserer en identitet som er ”fornuftig/rasjonell” i kontrast til en som er ”sosialt påvirket”. For den videre diskusjonen av identiteter skal skillet mellom registrering av
synlige indikatorer på identitet og identiteter det orienteres til (dvs. som gjelder den kapasitet
et individ skal handle som i en bestemt situasjon), løftes mer frem. Synlige indikatorer på
identitet er gjerne noe en person transporterer med seg fra situasjon til situasjon, fra interak-
291
sjon til interaksjon (for eksempel det kropp og klær signaliserer), og kan være det som kan
gjøre personer klassifiserbare i et sosialt møte som det eller det (transportable identiteter). I
en gitt interaksjon kan godt deltakerne ha innsikt i at de og deres partnere kan klassifiseres på
bestemte måter, og de kan bruke dette til å karakterisere hverandre som en måte å gjøre rede
for en bit av en interaksjonell episode. Men selv om dette kan påvirke hvordan de beskriver
eller evaluerer en situasjon, trenger ikke slike identitetstilskrivinger utgjøre den operative
konteksten for interaksjonen der og da. I mange sammenhenger er det lite som peker mot at
deltakerne bruker slike transportable identiteter som relevante for sin interaksjon (Zimmerman 1998). Jeg skal først påpeke hvordan dette gjør seg gjeldende i intervjuene med Hanne
og Harriet, og dernest hvordan det gjør seg gjeldende i intervjuet med Anna og Angelica.
11.2 Intervjuet med Hanne og Harriet
I kapittel 12 gikk det frem at Hannes foreldre hadde oppgitt at hun var lite interessert i klær,
og at dette var noe få hadde oppgitt om døtrene sine. Derfor pekte Hanne seg ut som en jente
jeg ønsket å snakke med. Som det også gikk frem av forrige kapittel, viste det seg etter hvert
at Hanne var var blant dem som forvaltet en svært konsistent fortelling om seg selv hva angikk sin lave interesse for klær, både i spørreskjema og i intervju. Det kunne virke som om
hun ved enhver anledning understreket en ikke-interesse (men ikke indifferens) til klær. Ved
en gjennomgang av hennes svar på ulike spørsmål i spørreskjemaet (etter intervjuet) fant jeg
for eksempel at hun bare hadde markert klesaspektene behagelige klær og praktiske klær som
viktige eller svært viktige, og de øvrige som uviktige. Det tilsier at hun var blant dem som var
med på å konstituere frem svarmønsteret ”funksjonelle klær”. På det åpne spørsmålet skrev
hun som nevnt om sin egen klesstil at den var ”klassisk” eller ”sporty”. Klær hun ikke likte,
var utringa og veldig ettersittende. På utsagnsspørsmålet om forholdet mellom klær og person
svarte hun verken/eller. Hun oppga å være fornøyd med klærne sine og at hun var enig med
foreldrene sine om dette temaet. Med denne svarprofilen står hun frem, som en atypisk jente.
Hva er det hun gjør når hun snakker? Hvordan kan hun svare så konsistent? Hva er det som
gjør at de ulike situasjons- og tematiske kontekster tilsynelatende ikke virker inn på hennes
svar?
11.2.1 Konstituering av ”vi” – likhet og forskjellighet
Jeg hadde ikke denne informasjonen om Hanne da jeg møtte henne og venninnen Harriet til
intervju hjemme i huset til Hanne. De virket ikke som atypiske jenter i mine øyne, snarere
helt vanlige. Hanne hadde på seg trange bukser og collegegenser, og venninnen Harriet hadde
også trange bukser, men en litt trangere topp. De fortalte at Harriet gikk en klasse over Hanne. De hadde begge søsken og bodde i hus sammen med begge foreldrene sine. De var blitt
292
kjent for tre år siden gjennom rideskolen og ved at de hadde fått hamstere på samme tid og
hadde laget en klubb omkring det. For tiden var de sammen på skolen og i stallen hver dag.
Etter dette stilte jeg dem spørsmål om de var like, og hvordan.
Vi liker det samme, har like interesser
Hannes svar på mitt spørsmål er interessant i lys av diskusjonen som ble ført i del I om identitet som identifisering med noen og individualisering av en særegenhet.
0188-0204
I: Vil dere si at dere to er like? På hvilken måte er dere like?
Hanne: Ser like ut, eller er like?
I: Jeg tenker på alt jeg, altså.
Hanne: Det er mange som sier vi er veldig like i utseendet.
Harriet: Det er mange som tror at vi er tvillinger.
Hanne: Det syns ikke jeg.
Harriet: Ikke jeg.
Hannes reaksjon på mitt første spørsmålet leser jeg som en anmodning. Jeg må oppklare ”hva
jeg er ute etter”: Mener jeg ”overflate” eller ”essens”? Når jeg sier ”alt”, velger hun å svare i
forhold til utseende, at de ser like ut. En bakgrunn for dette valget kan jo være at intervjuet er
annonsert som et som skal handle om klær, noe som har med utseende å gjøre. Harriet følger
opp Hannes svar ved å si at mange tror de er tvillinger, hvilket de begge fremmer at de ikke
synes selv. De konstruerer på den ene siden utseende som noe som har med andre ting enn
klær å gjøre, og på den andre siden at selv om andre synes de kan se like ut, så synes de ikke
selv at de er like. Dette er første gang de etablerer en avstandtagen til andres vurderende
blikk. Senere i intervjuet kommer de tilbake til dette flere ganger. De fortsetter med å fortelle
om at de liker den samme maten, at de liker å bade.
Vi er forskjellige fra andre jenter − aktualisering av kjønn og klær som tematisk
kontekst
Siden de har lansert denne interessen for hester (men trolig også fordi jeg tenker på informasjonen fra Hannes foreldre om at hun ikke er så interessert i klær, og vil finne ut om hvordan
det kan henge sammen med hvor integrert de er i jevnaldermiljøet), spør jeg om de noen
ganger er sammen med andre som ikke er interessert i hester. Harriet svarer at de er sammen
med noen, men ikke så mange. Det trigger spørsmål fra meg om de er nokså forskjellige fra
andre på skolen deres.
0248-0280
I: Vil dere si at dere er nokså forskjellige fra en del andre ungdommer på skolen deres, eller er dere veldig like?
Hanne: Nei, vi er ikke veldig like.
I: Hvordan er dere forskjellige da?
Hanne: De tenker bare på klær og gutter og … å sminke seg og sånn, og det gjør ikke vi så veldig mye.
I: Dere gjør ikke det … tenker ikke på gutter?
Hanne: Nei.
I: Og ikke på klær heller?
293
Hanne: Nei.
Harriet: Vi driver ikke og går i noen stygge greier og sånn, men vi …
Hanne: Jeg kjøper noe som er godt å ha på meg, ikke fordi det er merke.
Harriet: Kjøper ikke noe sånne dyre klær og sånn.
Det er Hanne som konstruerer, her både seg selv og Harriet, som ikke veldig like andre. Forskjellen til andre konstitueres gjennom et kjønnet språkspill. ’De andre’ som gjøres til det
relevante sammenlikningsgrunnlaget her er andre jenter på skolen. Det er i forhold til disse
andre jentene at de selv konstituerer seg som forskjellige: ”de tenker bare på klær, gutter og
sminke seg” versus ”det gjør ikke vi så veldig mye”. Jeg mener at det her er tydelig hvordan
kjønn, som tematisk kontekst, konstituerer utsagnets mening. Også i fortsettelsen der det modererte utsagnet ”ikke så veldig mye” omformes til et klart ”nei” på vi-ets vegne når jeg stiller direkte spørsmål om de tenker på gutter. Harriets oppfølging har form som en unnskyldning. Den synes å være orientert mot å korrigere en eventuell slutning om at det å ikke tenke
på klær og gutter gjør dem mindre ’jentete’, for eksempel ved at de går i stygge klær. Harriets
”men” peker mot at hun er orientert mot at det å ikke tenke på klær er noe som trenger mer
forklaring og begrunnelse (og kanskje er konstruksjonen av ”vi” som så forskjellig ikke helt i
tråd med hvordan hun vil oppfattes). Hannes avbrytelse følger nettopp opp med en begrunnelse. Å ikke tenke på klær skal forstås som ”kjøpe noe som er godt å ha på seg” og settes
opp i kontrast til ”ikke fordi det er merke”. Denne begrunnelsen slutter Harriet seg til ”ikke
sånne dyre klær”. Deres begrunnelser peker mot at deres annerledeshet handler om 1) å
ikke/ikke så veldig mye tenke på klær eller gutter, 2) å ikke kjøpe merke eller 3) å ikke kjøpe
dyre klær. Forskjellen mellom vi og andre knytter de inn i en logikk hvor ”å tenke på klær”
forbindes med det å kjøpe klær ”fordi” det er merke og dyrt. Det har likhetstrekk med versjonen om det ”dyre enfold” i jevnaldermiljøets kleskode. Hanne og Harriets utsagn får mening
som anklage av denne type logikk og de som bare tenker på klær.
Vi har litt ulike klespreferanser − myk versus stretch
Når jeg spør Hanne om hva hun synes er godt å ha på, så er svaret: ikke stivt, men mykt, digre gensere, joggebukser. Jeg tolker det i retning av at hun ikke vil ha noe som sitter trangt på
kroppen, og spør om hun foretrekker joggebukse fremfor olabukse. Dette bekrefter hun.
0288-0314
I: Hva tenker du på da når du sier godt?
Hanne: At det ikke er noe stivt, men at det er mykt og … ikke veldig mange sømmer … Digre gensere liksom …
helt sånn … trange
I: Som ikke sitter så trangt?
Hanne: Mm.
I: Vil det si at du velger en joggebukse fremfor en olabukse for eksempel?
Hanne: Ja.
I: Du liker bedre å gå i joggebukser enn i olabukser?
Hanne: Ja.
I: Gjelder det for deg og, Harriet?
Harriet: Jeg liker best å gå i sånne stretchbukser, jeg. Og i joggebukse, men det går jeg ikke så mye i.
294
Harriets utsagn om at hun liker best stretchbukser, altså noe annet enn Hanne, er sensitivt i
forhold til den positive verdi Hanne har gitt joggebuksen. Hun liker joggebukse som Hanne.
At hun sier at hun ikke går så mye i det får frem at hun er forsiktig i forhold til slutninger som
kan trekkes om jenter som går i joggebukse
11.2.2 Våre versus andres klær – godt/billig versus merke/mote/dyrt
Den lille forskjellen mellom dem som utsagnet over skaper, blir gjenopprettet til en likhet når
jeg spør om hva de andre jentene liker.
0318-0345
I: Hva er det de andre legger vekt på?
Harriet: At det er sånn merke …
Hanne: Mote …
Harriet: Sånne dyre ting
Hanne: Ja det er masse sånn (uklart) …
Harriet: Jeg kjøper bukser til … jeg vet ikke jeg … 200, men de kjøper bukser til …
Hanne: 700 og sånn.
Harriet: Og sko som koster 1400.
Hanne: 1400. Og mine sko koster 400.
I: Hvorfor tror dere at de er så opptatt av å ha så dyre sko?
Hanne: Fordi de vil være like de andre og … være populære.
De svarer igjen at andre liker merke og mote og dyre klær. Og at de er forskjellige fra disse
andre gjentar de flere steder utover i intervjuet på ulike måter. Forskjellen konstitueres som at
de er to blant åtte jenter i klassen som ikke er skikkelig moteinteressert (1734), at andre er
opptatt av mote og merkeklær og bare snakker om det mens de selv kan snakke om andre ting
og har andre interesser (1775), forskjellen konstitueres også som at mens andre synes å velge
venner etter klær er de selv ikke opptatt av hvilke klær venner har (0346, 0430, 0505). Deres
forskjellighet fra andre konstitueres her særlig som en forskjell knyttet til hvor mye penger de
bruker på klær/sko. Forskjellen etableres som at de selv bruker mindre penger på dette enn
andre.
Begrunnelser for at andre vil ha dyre klær − popularitet
Hanne begrunner i utsnittet ovenfor at andre velger dyrere klær og sko enn henne selv fordi
de ønsker å være lik andre og være populære. Argumentet knytter utseendemessig likhet innad i jevnaldergruppa til popularitet som i svarmønsteret ’sosialt anerkjent’ og som kontrast til
det rimeligere (og ”fornuftigere”). Jeg fortsetter med å spørre:
0346-0392
I: Tror dere at de blir det av å kjøpe sånne ting?
Harriet: Jeg veit ikke, jeg. Kanskje litt sånn − hvis det var noen som liksom ville være sånn med oss, så hadde ikke
jeg … liksom det hadde ikke gjort meg noe om hun hadde veldig stygge klær, men det hadde ikke gjort meg noe
om hun hadde pene heller liksom … eller sånn dyre. Det er jo det samme liksom, syns jeg.
I: Men syns du det ser ut som om de blir mer populære av å ta på seg disse klærne eller …?
295
Harriet: Jeg veit ikke, jeg. Kanskje på førsten.
Hanne: Hvis vi hadde hatt på oss masse sminke og dyre klær, så hadde det sikkert vært flere som ville vært sammen med oss.
I: Tror du det?
Hanne: Ja.
I: Du tror det, Hanne?
Hanne: Ikke alle, men noen. Liksom hvis de ikke hadde kjent …
Harriet: Hvis vi var nye og hadde helt sånne nye klær og sånn, så hadde ikke vi … liksom vi som er sånn … vi
hadde ikke gått bort til henne liksom med en gang og liksom ville vært sammen med henne kjempemye, mens det
hadde de som har veldig fine klær, tror jeg. Da har du tenkt på det.
Harriet svarer først vet ikke, så kanskje at i begynnelsen kan andre bli populære av å ha visse
klær. Deretter aktualiserer hun spørsmålet om klær og popularitet fra andre til hva hun selv
legger vekt på ved de hun vil være sammen med. Utsagnet underbygger at klær er ubetydelig
for henne, ikke bare hva hun selv velger å ha på seg, men også for hva hun bryr seg om med
venner. Logikken er i tråd med en ”dybdeontologi” (Miller 1992) som indikerer at det som
betyr noe er under overflaten, ikke hvordan folk ser ut. ’Problemet’ hun peker ut er at andre
derimot synes å tenke det motsatte, i hvert fall i begynnelsen: en type materialisme-idealisme
paradoks som Dittmar beskriver (1992). Hanne reintroduserer en versjon av seg selv og Harriet som klesmessig forskjellige fra andre jenter når hun hevder at hvis de hadde hatt sminke
og dyre klær, så hadde flere villet være sammen med dem. Hennes neste utsagn, som modifiserer relevansen for uttalelsen fra ”ikke alle, men noen”, kan være orientert mot å unngå at
hennes foregående utsagn tolkes som at hun og Harriet var sosialt isolert på grunn av klærne.
Harriet neste utsagn bygger igjen opp forskjellen mellom dem selv og andre: Det ytre betyr
noe for andre, men ikke for dem. De selv er lite ytreorientert i forhold til de andre. Jeg fortsetter med å spørre om det Hanne sa om at klær kunne bety noe i starten. Det svarer Hanne på
ved å vise til at andre nok ikke vil være sammen med personer med fine klær som viser seg å
være skikkelig sure. Deretter spør jeg igjen om de tror at det betyr noe for andre hva slags
klær vennene har. Hanne svarer med å si at det ser litt sånn ut. Hun beskriver to grupper: ”De
som har sånn dyre klær, som er i en gjeng på en måte … og de som liksom ikke har så dyre
klær, og som ikke liker det som de andre liker …” Jeg fortsetter med å spørre om de synes det
er lettere å snakke med folk som har like klær som dem selv. Harriet svarer at hun pleier å
vente litt: ”Jeg tar liksom etter som dem er.” Det understøtter igjen hennes fortelling om at
hun selv, og de begge, er åpne og rause, mens andre er strategiske ved at de orienterer seg
sosialt og velger venner etter klær. 119
Begrunnelser for egne klær – egen vilje, selvstendighet og uavhengighet
På dette tidspunktet sier jeg at jeg vet at noen unge er veldig opptatt av merker, mens andre
ikke er det, og at jeg forsøker å finne ut hvorfor noen er det og noen ikke. Videre spør jeg:
119
Senere i intervjuet kommer de, utover det som ble nevnt i forrige note om at de har andre interesser enn andre jenter (1775),
vil gjøre noe annet, ikke trenger å være det (1850) fordi de har venner som ikke svikter om en ikke har sånne klær (1855) tilbake
til en liknende begrunnelse omkring andre unges interesse for merkeklær hvor Hanne sier: ”jeg tror det er fordi at de skal være
mer med, at de blir akseptert da (1801) og knytter det til at det er fordi personer som er populære, bærer merkeklær: ”Hvis de
hadde gått i sånne klær som meg, så tror jeg liksom de andre hadde bytta …” (1822).
296
0466-0488
I: Har dere tenkt noe på det noen gang, hvorfor dere liker de klærne dere liker?
Harriet: Ikke sant, hvis for eksempel mammaen min hadde kjøpt masse sånne dyre klær og sånn, så hadde jeg
sikkert gått og kjøpt det videre når jeg begynte å kjøpe klær.
I: Du tror det at det har noe å si hva slags klær moren din kjøper til deg?
Harriet: Ja.
I: Hva tror du da Hanne?
Hanne: Jeg vet ikke … nei, jeg vet ikke.
Harriets begrunnelse for hvorfor de liker de klærne de liker, ser ut som en unnskyldning. En
form for at hun liker det hun må like − det hun får. Hun tematiserer med det hjemmets sentrale betydning for hva hun kan ha på seg. 120 Dette produserer en utfordring for henne i den forstand at hun ved å selv frita seg for ”skyld” i forhold til hvilke klær hun går med, legger ”skylden” på mor. Dette kan være problematisk i den forstand at hun med det fremstiller seg som
en som ikke er selvstendig og ikke kan bestemme selv. Hanne på sin side svarer derimot at
hun ikke vet. Som allerede nevnt påpeker Bourdieu at et slikt svar like gjerne kan tolkes som
at hun ikke føler seg berettiget til å si noe om det, som at hun ikke vet. 121 Det kan indikere
noe ”vanskelig”. At Harriets utsagn kan leses som en unnskyldning, gis støtte ved hva Harriet
svarer på spørsmålet om hva slags klær moren kjøper til henne.
0522-0557
Harriet: Men hun (mor) kjøper ikke sånne dyre klær og sånn, hun kjøper sånn på Hennes & Mauritz og sånn, tror
jeg.
I: Hvis du hadde kommet hjem og sagt at du gjerne ville ha en sånn stretchbukse som du har på deg, men at du
ville ha en som kostet 700 kroner i stedet for 300 eller hva det er, hva ville hun sagt da?
Harriet: Jeg hadde ikke fått lov. Jeg kunne kjøpt det hvis jeg kjøpte det for mine egne penger. Men jeg hadde ikke
fått det liksom …
I: Kunne du tenke deg å si det noen gang?
Harriet: Jeg tror ikke det, fordi at hvis jeg ville kjøpt det en gang, så tror jeg ikke jeg hadde tørt å ha den på meg
nesten, fordi at jeg hadde sikkert bare ødelagt den.
I: Hadde du vært redd for å ødelegge den?
Harriet: Ja, den var jo så dyr. Jeg tror ikke jeg ville gått med den egentlig.
Harriet understreker først at moren ikke kjøper dyre klær, og at hun ikke ville fått lov til å
kjøpe dyre klær dersom hun ikke brukte egne penger. 122 På den annen side, på oppfordring,
omformer hun dette valget til sitt eget. Hvis hun hadde fått lov, hadde hun likevel ikke ønsket
å bruke egne penger på det fordi hun ikke ville ha turt å ha det på seg fordi det kunne bli ødelagt. Med dette håndterer hun det potensielle problemet knyttet til ”avhengighet” og konstruerer frem, ikke bare det at hun tar selvstendige valg, men også at hun er fornuftig og en jente
som er aktiv og vil ha funksjonelle klær. Hun bruker ressurser om forestillinger om en ’fri
120
Her er et slående likhetstrekk og forskjeller med utsagnet Håkon kom med I kapittelet om interesse for klær. Likheten er at
begge understreker at de er ’avhengige’ av hva moren kjøper. Forskjellen er knyttet til kjønn, statusmerker og bruken av utsagnet. Mens Håvard har en mor som kjøper merkeklær, har Harriet en mor som ikke gjør det. Håvard bruker sitt utsagn for å begrunne hvorfor han ikke ’trenger’ å være interessert i klær, og Harriet bruker sitt utsagn for å begrunne at hun ’ikke liker dyre
klær’.
121
Jf. kap. 5 del II: ”The game of doubting itself presupposes certainty” (Wittgenstein 1979:§ 115).
122
Mot slutten av intervjuet bringes temaet om egne penger på banen. I tilknytning til et spørsmål fra meg om det er forskjell på
hvor mye penger andre omkring dem får til klær svarer Harriet ja. Andre må også betale selv, men hun velger billige plagg så
moren betaler alt. De bedyrer begge at de prioriterer å bruke egne penger på godteri, rideting og ridekurs (1984−2032). Av dette
produseres igjen en forklaring som begrunner deres valg av klær som knyttet til interesser, en prioritering av hesteinteressen.
297
aktør’ til dette ved at hun får frem at hun ’kunne’ ha valgt annerledes, men at hun ikke gjorde
det.
Mens Harriet forteller at hun kjøper sine egne klær, understreker Hanne på sin side at hun lar
mammaen sin bestemme. Samtidig understreker hun sin egen selvstendighet nettopp ved å
påpeke at hun avviser morens forespørsel om hun trenger noe nytt, som også fungerer som en
understreking av at hun ikke er opptatt av klær.
0595-0637
Hanne: Det er mamma som sier at jeg må ha nye klær.
I: Det er aldri deg?
Hanne: Det e'kke ofte. Noen ganger. Hvis jeg ser en genser som ser god ut, så sier jeg det til henne da, hvis den
ikke er veldig, veldig dyr.
0613-0641
I: Så det som skjer oftest, er at moren din kommer og sier at nå trenger du noe nytt?
Hanne: Ja.
I: Og hva pleier du å si da?
Hanne: Jeg sier at jeg ikke trenger det.
I: Hvorfor det?
Hanne: Jeg syns ikke jeg trenger det eller …
I: Og hva sier hun da når du sier at du ikke …?
Hanne: Hun sier at klærne er så slitte og for små og sånn …
I: Hva skjer etter det da?
Hanne: Hun bruker å kjøpe.
Selv om Hanne og Harriet konstituerer sin uavhengighet til foreldre på forskjellige måter, så
oppnår de begge den effekt at de fremstår som selvstendige, og de gjør det begge ved bruk at
henvisning til det fornuftige og lite kravstore, hvilket understøtter deres tidligere påstander
om at ”klær ikke betyr noe”.
11.2.3 ”Det du kan vite om meg” – sammenbringing av tematikk og situasjon
Etter dette forteller de litt om familiene sine og om hvordan de pleier å handle klær med mødrene sine. Dernest inviterer jeg Hanne og Harriet til å se hverandre i fellesskap og som uinteresserte i klær ved å bruke ”dere” og formulerer følgende spørsmål:
0811-0830
I: Vil dere si at dere er uinteressert i klær?
Hanne: Ja.
I: Det gjelder for deg, Hanne. Hva med deg da Harriet?
Harriet: Jeg er ikke interessert liksom …
I: Det (klær) betyr ingenting, det betyr ingenting for dere?
Harriet: Nei.
I: Og ikke for deg heller, Hanne?
Hanne: Nei.
Hanne var som nevnt rekruttert til undersøkelsen fordi hennes foreldre hadde oppgitt at hun
var uinteressert i klær. Hannes bekreftende svar kan være sensitivt overfor meg, dvs. hun
kunne anta at hun var blitt rekruttert fordi hun var blitt beskrevet av moren sin som uinteres-
298
sert i klær, og hun kunne kanskje anta at jeg visste hva hun hadde svart på spørreskjemaet
(noe jeg ikke visste da). Hannes ja kunne i så måte tolkes som en høflig bekreftelse på at hun
var den hun hadde utgitt seg for, eller den moren hadde utgitt henne som. Samtidig har Hanne
svart ja på et spørsmål som omfatter ”dere”: Hanne og Harriet (som også sitter i rommet).
Hanne får ved dette til å bekrefte at hun og Harriet er et ”vi”, eller hun inviterer Harriet inn i
dette vi-et. Denne handlingen blir tydelig i kontrast til om Hanne hadde sagt: ”Ja, jeg er i
hvert fall det.” Da hadde hun skapt et skille mellom Harriet og seg. Ved å svare som hun gjør,
imøtegår hun også indirekte en slutning som hun kanskje kan tenke seg at kobles til de som er
uinteressert i klær − at de er sosialt isolerte. For eksempel sa hun tidligere i intervjuet, 0368:
”Hvis vi hadde hatt på oss masse sminke og dyre klær, så hadde det sikkert vært flere som
ville vært sammen med oss.” Ved å bruke ”vi” inviterer Hanne Harriet inn i et felleskap med
henne som uinteressert. Harriets svar er en aksept av denne invitasjonen. Hun inntar samme
posisjon som Hanne: Jeg er ikke interessert. Men hennes ” liksom” og pausen etterpå virker
også slik at jeg tolker hennes posisjon som litt mer distansert eller forbeholden enn Hannes
der og da. Harriet uttrykker på en måte et ”men” − jeg forventer at en forklaring eller unnskyldning vil komme, men den kommer ikke. Snarere befester hun identiteten som en som er
uinteressert i klær, ved det klare ”nei”-svaret på neste spørsmål. Klær betyr ingenting. De
korte svarene får meg også til å tenke at disse jentene virkelig ”gjør” det klart at klær er ”ikke
noe å snakke om” (den presenteres som en ikke-kategori, klær er ikke noe som skal eller bør
tillegges vekt når det gjelder dem, verken i intervju eller utenfor). Også dette utsagnet fungerer som en befesting av den annerledesheten de har erklært i forhold til andre litt tidligere i
intervjuet. Annerledesheten presenterer de som at de tenker mindre på klær enn andre. De
korte svarene på mit spørsmål om deres interesse for klær kan også forstås som produsert for
det å gi en beretning, ikke av en tidligere hendelse, men av den pågående samtalen. De har
allerede gitt adekvate svar, men fornemmer, for eksempel når jeg ikke beveger meg videre til
neste spørsmål, at det på en eller annen måte ikke er ”godt nok” besvart. De forsøker å avslutte dette med å bekrefte (jf. Dickerson 1996:64). Dette får de også frem tydelig i sine svar på
mitt påfølgende spørsmål. Når jeg spør om de er like eller forskjellige i noe, svarer de at de
liker ulike matretter. Det er jeg som etter dette bringer klær inn i samtalen igjen.
”Det jeg har på meg nå” − å bringe kontekster sammen med plagg
I intervjuet er jeg som intervjuer imidlertid ikke sensitiv for deres forsøk på å avslutte temaet.
Jeg stiller om og om igjen spørsmål som kretser omkring hvorfor disse jentene ikke er interessert i klær. Jeg spør om hvilke klær de ikke kunne tenke seg å gå i. De svarer utringede,
korte miniskjørt, klær som går over magen, helst ikke skjørt og kjole i det hele tatt. Jeg spør
om de noen gang har likt å gå i det. Harriet svarer at hun likte kjole da hun var liten. Hun liker det ikke nå lenger fordi det er upraktisk, og fordi man ikke kan løpe så mye og må sitte
299
med bena sammen. Hanne svarer at hun synes det er ekkelt med luft på magen. Deretter dreier samtalen over til hva de har på seg på skolen og i stallen. Harriet sier at hun har det samme
på seg der, men at hun pynter seg til fest. Hanne sier at hun gjør det samme. Jeg spør om
klesstilen deres er typisk for hesteglade jenter, og Harriet svaret at det finnes jenter i stallen
som har moderne klær, men at de fleste går som dem. Igjen spør jeg om man kan se det på
hvordan de kler seg, om de har en bestemt stil. Hanne svarer først nei eller at hun ikke vet, at
hun ikke tror det er en bestemt stil. Harriet sier at man går i det man har. Jeg spør igjen om
jeg kunne sett på dem, hvis jeg kom på skolen deres, at de likte å ri. 123 Da velger Hanne å
rette oppmerksomheten mot genseren hun har på seg under intervjuet.
1073-1005
I: Det er ikke sånn at jeg (...) kunne gått inn på skolen hos dere, og så kunne jeg sett: Å, ja, de jentene der, de er
glad i hester …
Hanne: Hvis jeg hadde hatt på meg den genseren her, så.
I: Det er en hestegenser det med bilde av en rytter. Stall Gullen Ridesenter, Gausdal, ja … Ja, da kunne jeg sett at
du hadde ridd.
Harriet: Jeg tro'kke du kunne sett det.
Hanne: Ikke jeg heller.
I: Du tror ikke det heller at du kan se det på folk at de er hesteinteressert?
Hanne: Hvis de går i ridebukser, kan man se det, men ikke hvis man går i vanlige klær.
Spørsmålet om de i konteksten på skolen er synlige som hestejenter besvarer Hanne med utsagnet: ”hvis jeg hadde hatt på meg denne genseren her, så”. Genseren hun har på har
emblem fra et ridesenter. Det er med andre ord et plagg som forteller en historie om noe hun
har gjort, og som hun kan ha tatt på seg til intervjuet fordi hun likte den og ofte bruker den,
eller kanskje nettopp fordi hun med den kunne signalisere en ’livsform’ hun dyrker, og som
gir mening til plagget for henne. Med plagget bringer hun elementer fra ridekonteksten inn i
hjemmet og i intervjuet(den bringer situasjonelle aspekter ved kontekster sammen), hun trekker med seg én kontekst inn i en annen og påpeker i den aktuelle situasjonen at det er nettopp
dette genseren gjør også hvis hun hadde hatt den på seg på skolen: ”Hvis jeg hadde hatt på
meg denne genseren, hadde du sett det” (at jeg var interessert i hester). Nå går det frem av
Harriets svar at det ikke er så lett å se på dem at de er hesteinteressert, på skolen. Dette fungerer som en indirekte påpekning av at de ikke går med ridebukser, men mer med vanlige klær
på skolen. I forhold til Hannes forutgående beskrivelser bidrar Hannes referanse til plagget
hun har på seg, til å skape en form for helhetsinntrykk av henne som individ (individualitet).
Hun illustrerer og fremviser ved det hun sier og det hun har på seg, at hun ”er” hesteinteressert og ”driver med” hester, hun bringer ”livsformen” (med hester) inn i konteksten, dvs. pe123
Et aspekt som fikk meg til å stille dette spørsmålet igjen og igjen var knyttet til en ung gutt jeg snakket med i forprosjektet
som sa han likte å skate og som vektla at han alltid sagget, enten han var på middag hos bestemor eller ute med venner og som sa
at han trodde han alltid ville gjøre det. Han fremhevet klær som ”sa” noe særegent om han og som han selv var villig til å bringe
inn i alle de kontekster han beveget seg gjennom nå og trolig også i en fremtid på tross av at andre ikke kunne like det. Dette
stod i kontrast til de mange gutter og jenter som understreket nettopp hvordan ulike klær var riktige for ulike kontekster. For
eksempel behagelige joggeklær hjemme og moderne klær ute, sossete på skolen mer vanlig på klubben. Hanne og Harriets svar
skaper et bilde av at de kan kle seg forskjellig, for eksempel når de rider og når de er hjemme/på skolen. Hanne sier hvis jeg
hadde hatt på meg denne, ikke at hun pleier å ha den på seg, alltid har den på seg eller aldri har den på seg på skolen.
300
ker mot hvordan klær kan kommunisere noe om henne på tvers av kontekster. Med dette
konstituerer hun også ”interesser” som viktige for hvilke klær man velger.
”Å ikke bry seg om” − selvtillit som dialogisk frembrakt forklaring
Å bry seg om eller ikke bry seg om hvordan man ser ut, er som gjennomgangen tidligere har
antydet, et tema mange unge bringer opp. Her skal vi se at det også er en ressurs i en retorisk
strategi omkring det problemer forbundet med det å ikke ha det andre har. Etter at samtalen
har vært innom kjærester (noe de sier de ikke har), hva de vil bli i fremtiden (veterinærer),
skolen og karakterer, musikkinstrumenter de spiller, igjen hvilke klær de ikke liker, merkeklær, hva de andre i klassen sier man kan gå med og at de tror de har færre klær enn andre,
dreier jeg den mot temaet kjøpepress. Hanne beskriver det som at ”man skal prøve å ha alt det
som er bra akkurat da, det som alle går med”. Så spør jeg om Hanne og Harriet føler dette.
Begge svarer blankt nei. Så ber jeg dem forklare hva det er som gjør at de ikke føler kjøpepress. De svarer ved å henvise til at det er noe man føler når man tror at andre ikke vil være
sammen med en hvis man ikke har de rette tingene, og at de tror mange unge føler det sånn.
Det passer inn i argumentasjonen de har ført gjennom hele intervjuet, og Hanne skyter inn, og
understreker ved det sin selvstendighet, når hun sier: ”Hvis noen hadde sagt til meg at det
merket er veldig bra og du burde kjøpe det, så hadde jeg ikke gjort det.” Jeg utfordrer denne
konstruksjonen ved å spørre:
1548-1589
I: Så du lar deg ikke presse du da. Nei. Men hva er det du har da som ikke de som lar seg presse …
Hanne: Det gjør ikke no' hvis noen sier at mine klær er stygge og sånn, for meg altså, men …
I: Du bryr deg ikke om det da?
Hanne: Nei.
I: Mens de andre bryr seg om det?
Hanne: Ja.
I: Men har det noe med selvtillit og sånne ting å gjøre, tror du, eller har det noe med andre ting å gjøre?
Hanne: Jeg tror det har litt med selvtillit …
I: Så på en måte så har du mer selvtillit enn dem fordi du tør?
Hanne: Kanskje Ja … Jeg sier liksom ikke noe, dem bare sier sånne ting.
I: Det går ikke inn på deg at …?
Hanne: Nei, ikke så veldig. Jeg tenker kanskje litt over det, men det bryr egentlig ikke dem om jeg går med stygge
klær.
I: Og du bryr deg ikke noe om det?
Hanne: Nei. Ikke så veldig mye egentlig.
På mitt spørsmål om hva Hanne har som ikke de som lar seg presse, har, svarer Hanne at ”det
gjør ikke no’ hvis noen sier at mine klær er stygge”. Jeg spør om hun ikke bryr seg, og Hannes nei kan tolkes som en bekreftelse: Hun bryr seg ikke om det. Dette sammen med hennes
svar på mitt neste spørsmål gjør det å bry seg om hva andre mener, til det relevante for forskjellen mellom Hanne (som ikke lar seg presse) og de andre (som lar seg presse). Det er en
samarbeidet konstruksjon som ”forklarer” hvorfor de vil ha dyre moteklær og hun ikke. Mitt
neste spørsmål kan antyde at jeg er orientert mot det potensielt litt vanskelige eller sosiale
301
problem som dette produserer frem: en fremstilling av Hanne som utenfor begivenheter i
ungdomsgruppen. Spørsmålet inviterer Hanne til å bringe noe positivt særegent ved henne
frem som ”forklaring”: Har det med selvtillit å gjøre? Hannes svar peker mer mot at hun orienterer seg til dette som en ressurs som kan bringe frem det individuelle. Det har litt med
selvtillit å gjøre, men mest med et personlig valg. Hun har konstruert seg selv frem som (kontekstuavhengig) uavhengig, ikke bare av disse andres meninger, men og av meninger om hva
som er pent og stygt: ”Det bryr egentlig ikke dem om jeg går med stygge klær.”
11.2.4 Å gjøre klesmessig uforanderlighet til individuell egenart
I fortellingen til Hanne og Harriet er det lite fokus på å ha forandret klesstil. De beskriver det
de ”ikke vil ha”, som ”det de andre har”, og/eller som enkelte ting de likte da de var små: kjoler og røde farger. Gjennom hele intervjuet fremmer disse jentene mer eller mindre fast versjonen ”behagelige klær” for egen del og i fremstillingen av andre versjonen ”dyr ensforming”. En liste av hva de trekker frem, er gjenskapt i oversikten nedenfor.
Klær Hanne og Harriet oppgir å like og ikke like i løpet av intervjuet.
Hanne
Liker Godt å ha på seg, mykt
Billig
Litt vide klær
Lang kjole (dekke)
Lang t-skjorte nedi buksa
Joggebukse
Liker Stygt
ikke Knæsj farge
Stivt
Trangt
Digert
Mange sømmer
Dyrt (kan bli ødelagt) utringet
Kort t-skjorte (ekkelt − vise hud)
Mote
Merker
Harriet
Mykt
Billig
(Vanlig)
Stretch
Kan gå i det samme som andre
Spesielt
Olabukse (gnagsår, stivt)
Joggebukse
Skjørt, kjole (upraktisk å sitte med bena sammen)
Kort t-skjorte inntil kroppen, trange gensere
Dyrt
Mote
Merker
Det mulige ”problemet” med at de har forklart sin manglende interesse for klær til at de ikke
får, til bestemmende mødrene (uselvstendighet), løses ved å koble inn ressurser som ”vil ikke
ødelegge noe som er så dyrt” (fornuft) og ”vil ikke være en sånn person som dømmer andre
på den og den måten” (moral). Ved å si at de foretrekker klær som er behagelige og rimelige,
advokerer de en identitet som en som ønsker å gå ”forbi”, være sterkere enn en impression
management-identitet fokusert på status og overflate. Det disse jentene sier, hvordan de ser
ut, hvordan de begrunner likt i ulike situasjoner, og ved hvordan de henviser til ting i situasjonen, synes å bli behandlet som ”troverdig” av meg som intervjuer. Jeg oppdager få og ut-
302
fordrer dem lite på inkonsistenser i hva de vektlegger ved klærne, og hvordan de begrunner
det. Som intervjuer synes jeg å være orientert mot de slutninger som deres konsistente selvfremstillinger kan invitere til; om at de lar foreldre bestemme, om at de er isolert fra jevnaldergruppen. At disse unge jentene oppnår å avvise disse mulige slutningene, oppstår gjennom
deres egne bidrag så vel som stedvis av mine bidrag i dialogen. Vi jobber sammen med å
skape frem en konsistent og individuell (ikke utenfrastyrt) fremstilling av dem. Deres
klesmessige og øvrige konstans konstrueres om til essens. I neste underkapittel skal jeg undersøke dialogen og argumentene i intervjuet med Anna og Angelica hvor det ikke er konstans, men klesmessig foranderlighet som konstrueres om til essens. Den fremstår som en annen ytterlighet enn intervjuet med Hanne og Harriet, Dette både fordi Anna og Angelica fører
mange argumenter for det synlige ved klærne som viktig, fordi jeg som intervjuer synes å
være svært orientert mot de inkonsistenser som oppstår omkring hva de sier på forskjellige
tidspunkt, og hvordan de ser ut, og fordi inkonsistensene dreier omkring en annen tematikk;
nemlig konsistensforvaltning og frembringelse av autentisitet i tilknytning til forandring av
egen klesstil.
11.3 Intervjuet med Anna og Angelica
Inntrykket jeg fikk av Anna og Angelica da jeg møtte dem til intervju, var nokså forskjellig
fra det jeg fikk av Hanne og Harriet. Anna og Angelica sa og fremhevet som nevnt andre ting
ved klær som viktige enn Hanne og Harriet. Mens Hanne og Harriet var nokså avventende,
forsiktige og alvorlige i sin måte å kommunisere på, var Anna og Angelica hastige og kom
med mange innspill − de lo ofte, ga eksplisitt uttrykk for uenighet og snakket ikke sjelden i
munnen på hverandre. Intervjuet med Anna og Angelica ble gjort i forprosjektet, og de svarte
derfor ikke på spørreskjemaundersøkelsen. Måten de svarte og formulerte seg på, har imidlertid likhetstrekk med hvordan mange av jentene kunne ordlegge seg (for eksempel Hedda og
Heidi, Signe og Sissel). At jeg velger intervjuet med Anna og Angelica fremfor andre intervjuer, har som nevnt å gjøre med at de to beskrev seg selv og hverandre ulikt i forhold til det
å ha forandret klesstil og fordi nettopp dette eksempelet anskueliggjør hvordan essensialisering av identitetsaspekter utformes i dialogiske prosesser. Jeg begynner med et lite utdrag fra
mine notater fra møtet med Anna og Angelica:
11.3.1 Konstituering av ”vi” – umiddelbar kontakt litt forskjellig
Anna og Angelica sier at de har gått på skolen sammen siden første klasse, men at de først ble
kjent i fjerde klasse da de begynte å bli mer sammen som deltakere i den samme gjengen i
klassen. De forteller at de fremdeles er sammen med noen av disse jentene etter at de begge
303
skiftet til samme nye skole (fra barneskole til ungdomskole). Jeg begynner med å spørre om
hvilke ungdommer som liker hverandre, og om de har tenkt på om de er like på noen måter.
0121-137
Anna: På noen måter er vi veldig like, men på noen måter er vi veldig ulike igjen.
Angelica: Sånn som ofte så tenker vi veldig likt, veldig ofte, og det er litt skremmende av og til.
Anna: Ja, plutselig så ler jeg, og så sier jeg … Åhhh, og så sier hun: Ja jeg vet …
Angelica: Ikke sant og da skjønner vi hverandre, av og til så kan vi være stikk motsatte … ha andre meninger
Med dette konstruerer de sammen frem et fellesskap og vennskap seg imellom som er preget
av gjensidig og umiddelbar forståelse som imidlertid ikke innebærer at de er like i alt eller
ikke kan ha ulike meninger. De beskriver for eksempel (i en tekstbit som er utelatt her) at de
var uenige om hvem ”sitt lag de ville være på” i filmen ”Min beste venns bryllup” (plakaten
som henger på veggen). Men for det meste pleier de å være enige, sier Angelica.
Vi liker det samme −, lik måte å tenke på
0155-0196
Anna: Vi liker de samme fargene og sånn og.
I:
Så dere er litt like på hva dere liker?
Angelica: Det er kanskje det som gjør at vi er veldig mye sammen at det …
Anna: Ja også har vi sånn … ikke alltid like interesser, men liksom lik måte å tenke på ofte … Vi forstår hverandre.
Angelica: Sånn som en dag når vi satt i kafeterian, så … Vi har en sånn venninne på skolen som satt helt ytterst på
den andre siden av bordet … Vi satt mange jenter på et bord … Også samtidig så så begge to på henne
for hun satt litt sånn, var litt sånn ensom liksom, og begge to så liksom sånn på henne, så vi nesten
skalla, vi bare så på hverandre og begynte å le. Vi bare: ”hmm”, og alle bare liksom sånn med en gang
…
Anna: Og i forrige uke så skulle vi gjøre lekser da, så sitter hun (viser til Angelica) med de matteproblemene
sine, og så sier hun: ”Jeg forstår ingenting.” Og så forklarer hun hva hun tenker, og så sier jeg: ”Ja det er
det samme med meg”, og hun: ”Uahhh. Det er første gangen noen har skjønt hva jeg mener …” Ikke
sant vi forstår liksom hverandres problemer.
Angelica: Jeg har veldig vanskelig for å forstå ting, kan man si …
Med eksempelet fra episoden i kantina og matteproblemene forteller de ikke bare hvordan de
umiddelbart har forstått hverandre i et fellesskap tidligere, de ”gjør” eller utfører en slik felles
forståelse gjennom sin gjensidig bekreftede fortelling i det her og nå som de er i.
Vi er som andre jenter, men vil ikke være helt like − aktualisering av temaet klær
Etter dette ber jeg dem om å spesifisere om de ser seg som forskjellige fra de andre.
0198-0211
I: Føler dere at dere to skiller dere ut fra de andre?
Anna: Nei, egentlig ikke, det som er fint med oss, er at … lissom alltid når jeg ser venninner, så …: ”Ahh, vi er
like venninner, vi har like klær, helt likt utseende, vi tenker likt” … Sånn er vi ikke i det hele tatt liksom. Jeg har
hatt mange venner, men alle er forskjellige.
Mitt spørsmål er rettet mot å få dem til å plassere fellesskapet de har etablert som likt eller
forskjellig fra andre. Det trigger en utlegning hvor de trekker på kulturelt tilgjengelige ideer
304
nettopp om forholdet mellom estetikk og eksistensialitet. Annas svar om at de ”nei, egentlig
ikke” skiller seg ut fra andre, etablerer dem som ”vanlige”, noen som ikke skiller seg ut. Måten hun fortsetter på, konstruerer likevel frem en forskjell i relasjon til det språkspillet eller
versjonen av ”venninner” som hun etablerer − ”vi er like venninner, vi har like klær, likt utseende, tenker likt … sånn er ikke vi i det hele tatt” (her er kontrasten til Hanne og Harriet
tydelig: mens de etablerer sitt fellesskap hovedsakelig omkring en interesse og utøvelse av
aktiviteter med dyr/hester, etablerer raskt Anna og Angelica sitt vi omkring prat, utseende og
klær som en måte å gjøre venninneskap på). Med dette utsagnet lanserer Anna i realiteten to
versjoner av venninneskap, en som andre er I, og en som de er i selv. Deres vennskaps egenart er i denne versjonen at de ikke ”er” den type venninner som har like klær, utseende eller
tenker likt. Hva slags type venninner er de da? Ved å skape sitt ”vi” gjennom kontrasten andres ”vi” antyder Anna at hun og Angelica ikke er så like i klærne og tankemåten som andre
venninner.
11.3.2 Vi – begrunnelser for klesmessig og personlig særegenhet
Anna og Angelicas påpekning av at de ikke er så like som andre venninner, er ikke særlig
konsistent med inntrykket jeg får når jeg ser på dem (de har på seg ganske like klær), og heller ikke i forhold til Annas tidligere utsagn om at de liker de samme fargene. Det står også i
en viss kontrast til det de har sagt tidligere i intervjuet (0121: vi tenker likt, skjønner hverandre). Mitt neste spørsmål kan sies å være orientert mot denne inkonsistensen.
0212-0231
I: Er det viktig for dere to å være forskjellige?
Anna: Både og liksom.
Angelica: Ofte, for eksempel i fjor, så kjøpte Anna en veldig fin kjole, og den likte jeg veldig godt og, men jeg
ville ikke, jeg kunne ikke tenke meg å ha den. Jeg … av og til så er det greit at vi har like klær og sånn, men ikke
helt like. Og det samme er med personligheten vår og oppførselen, så. Vi vil ikke være helt sånn like.
Anna: Og man er ikke det helt naturlig heller da, det er ingen som er helt like.
Jeg vil ha dem til å begrunne eller utdype den utsagte forskjelligheten dem imellom. Er den
viktig for dem? Til dette svarer Anna ”både og”, mens Angelica bedyrer at det ”ofte er” tilfelle at det er viktig for dem å være forskjellige. Hun gir et eksempel på en kjole hun ikke ville
ha fordi Anna hadde den. Angelicas påfølgende utsagn synes å være mer direkte orientert mot
å sannsynliggjøre deres lanserte forskjellighet i forhold til det at de ser nokså like ut (noe hun
kan anta at jeg synes). Ressursen hun bruker, er ”av og til like klær” og ”ikke helt like”. Denne ressursen konstruerer frem alternativet ”alltid identiske klær” som en implisitt ekstremkontrast som gjør hennes versjon rimelig. Så lager hun en parallell mellom klær og personer/personlighet/oppførsel. Men slik hun formulerer seg, kan det gi inntrykk av at å være forskjellig er noe man ”vil være”: ”Greit at vi har like klær (…), men ikke helt like. Og det
305
samme er med personligheten vår og oppførselen, så. Vi vil ikke være helt sånn like.” De gir
sin individualitet mening som en strategi, handlinger som sikrer at klærne gjenspeiler deres
særegenheter; at det er en overensstemmelse mellom det indre og det ytre. Annas tidligere
formulering kunne derimot antyde at forskjelligheten var noe de ”er”, ikke bare at de ikke
”vil” være helt like (jfr. Kontrasten til Signe og Sissel som går i identiske klær men som bedyrer at de ikke kan bli helt like fordi de er så forskjellige også i kroppen). Og det er nettopp
denne versjonen Anna igjen tar frem i sitt neste utsagn. Her formulerer hun seg på en måte
som naturaliserer og essensialiserer forskjellen mellom henne og Angelica, så vel som mellom personer generelt: ”Man er ikke det (forskjellig) helt naturlig heller − det er ingen som er
like.” Å være helt like i klesstilen, den versjonen av venninneskap hun beskriver at andre er i,
blir dermed noe ”unaturlig” og noe man ”gjør seg” og ikke ”er”. Til forskjell fra denne består
hennes og Angelicas venninneskap av at de ”er” forskjellige som personer og i klesstilen.
Hennes utsagn kan forstås som at klær/det ytre skal gjenspeile noe personlig, essensaktig og
er i så fall i tråd med vår kulturs ideologi om individualitet, hvor autentisitet/autonomi er
sentrale bestanddeler og noe stilen skal uttrykke (jfr. Giddens 1991, Miller 1992). Med dette
konstitueres deres essens via den situasjonelle og tematiske konteksten
”Vi går nesten likt nå” − å begrunne ved klær i konteksten
Jeg lar dem ikke i fred med denne forklaringen og følger opp med et nytt spørsmål om hvorfor (det er sånn at de ikke kan eller vil være like) og om de kan gå i like plagg, noe som igjen
understreker at jeg ikke ”kjøper forklaringen”. I situasjonen, selv om det hittil ikke er sagt,
sitter de og ser for meg nokså like ut. I neste passasje synes Angelicas utsagn å være orientert
nettopp mot dette som jeg kan se.
0233-250
I: Men har dere tenkt på hvorfor det er sånn, er det noen typer klær som dere kan tenke dere å ha like?
Anna: Ja vi har likt pannebånd.
Angelica: Vi går nesten likt nå (de har på seg henholdsvis mørk og lys lilla stramme bukser uten lommer, og henholdsvis mørkeblå og lilla stramme v-gensere, begge har hvit skjortekrage som stikker opp).
Anna: Ja, den der og sånn (peker på skjorten). Men liksom ikke hvis en kjøper, hvis jeg ser noe: så ahh den må jeg
ha og, ikke sånn. Men når man har litt sånn lik stil, så blir man jo litt like, ikke sant.
På tross av at de nettopp har brukt klær som en ressurs til å understreke et element av særegenhet seg imellom som venninner og i forhold til andre venninner (andre venninner: har
like klær, mens vi som venninner: greit å ha like klær (av og til), men vi vil ikke være helt
sånn like), bekrefter de her at de har like plagg (pannebånd), og at de går i like klær nå. Dette
kan være orientert mot den inkonsistens som min ustoppelige utspørring peker mot. De
bringer påstanden om ”nesten” likhet inn konkret i konteksten. Med det får de ikke bare
fremstilt, men også illustrert at selvfølgelig er de ikke like. De er jo to forskjellige personer,
og klærne er ikke ”identiske”. Likheten skal forstås som bare delvis og ikke helt (Angelicas
”nesten” og Annas ”ja, den der”, men ikke at de må ha det samme). Igjen er det særlig Anna
306
som modifiserer og begrunner, og igjen gjør hun en kobling mellom klær og hvordan man
blir, men nå konstrueres bildet frem andre veien, nå er det klærne som former, og ikke omvendt; med litt lik stil, blir man litt lik. Et interessant trekk med disse to jentenes beskrivelser
er at de bruker begrepet stil om et likeartet stiluttrykk, - ergo de ser like ut. Men som Widdicombes informanter er de samtidig snare med å avvise at dette handler om en kollektivitet. At
lik stil former en likhet, kan fungere som begrunnelse for det observerbare faktum at de går
nesten likt kledd. Samtidig gjør dette observerbare det også mulig for dem å opprettholde
konstruksjonen av seg selv som forskjellige (i essens).
Å ikke ha like klær som viljeshandling
Mitt neste spørsmål i intervjuet kommuniserer imidlertid at jeg ennå ikke helt ”forstår”. Jeg
vil vite hvorfor Angelica ikke kunne kjøpe samme kjole som Anna.
0252-0291
I: Men den kjolen, hva var det som gjorde at du ikke kunne bruke den?
Angelica: Jeg liksom, jeg likte den veldig godt, men … Jeg kunne liksom ikke tenkte meg å kjøpe den, fordi Anna
hadde den. Ja, det var bare det … Jeg VIL ikke ha helt like klær som andre. Noe er greit.
Anna: Jeg syns det er greit at … noen venninner kjøper noe likt, men hvis noen begynner skikkelig med vilje å
herme, kommer der med … Ahh jeg kjøpte lik som deg jeg, jeg visste ikke at du hadde den liksom, og så hadde
hun sett den hver dag.
Angelica. Ikke sant. Amalie, hu som du intervjuet først, hu, i en periode i fjerde klasse …
Anna: Ja, hun hadde vanskeligheter med å finne sin egen personlighet liksom … Så hun ville alltid være som andre.
Angelica: S… så hun hadde det samme som Anna, liksom hver gang, kjøpte Anna noe nytt som en joggebukse, så
kjøpte hun nesten den samme ikke sant, så … Men det er over nå.
Anna: Ja. Det er liksom det er alright å få ideer fra andre, men ikke å prøve å være identiske.
Angelica gjentar at hun likte den veldig godt, at den var ”umulig” fordi Anna hadde den, og
legger vekte på at hun ikke VIL ha helt like klær som andre. Begrunnelsen for det å ikke ha
helt like klær som andre, knyttes ved det til en viljeshandling. Anna utbroderer og gjentar at
noe kan være likt, men å herme med vilje og ikke fortelle om det er ikke greit. Igjen, ved å
vise til en annen jente som ved å ”kopiere” fungerer som eksempel på en som brøt med denne
”regelen” ”hver gang”, gjør hun eksplisitt bruk av den kulturelt tilgjengelige ideen om at klær
skal reflektere noe individuelt essensielt som er ”finnbart”, og de underbygger og respekterer
hverandres særegenheter ved å ikke ”finne” nøyaktig det samme. Eksempelet viser også igjen
hvordan disse jentene ”gjør” vennskapet i situasjonen ved dialogisk å bygge ut og begrunne
sin ”felles historie” om regler, hverandre og andre. I beskrivelsen er det også tydelig hvordan
kjønn er kontekst som utsagnene henter mening fra: som situasjon med henvisning til hva de
har på kroppen for eksempel og som tematikk med henvisning til hva andre jenter gjør og en
episode om hva de selv gjør som jenter. Etter dette beveger samtalen seg mot formulering av
klesregler som angår forskjellen mellom det å låne og det å stjele ideer.
0308-0329
307
I: Hva er forskjellen på å låne og stjele ideer?
Anna: Spør!
Angelica: Vi spør alltid, vi.
Anna: Er det greit at jeg kjøper det samme … eller liksom … hvis man er gode venninner og kjenner hverandre
godt …
Angelica: Så spør de alltid om det, ikke bare kommer overraskende dagen etter og …
Anna: Så juger man ikke sant: Ahh jeg visste ikke at du hadde den. Å sånn. Jeg bare: Jeg visste at du hadde den,
men jeg syns den var så fin. Da er det greit, liksom.
Låne beskrives som ”ok”. Man låner ideer når man spør er det greit å kjøpe det samme som
en annen har. Her er det vi-et som gjøres relevant, en regel vi følger. I den kulturelle fortellingen om individualitet kan en si at ”lånet” anerkjenner plaggets egentlige kobling til en autentisk person, og det at låneren synliggjør sin egen manglende autonomi, peker også inn mot
lånerens ærlighet og autentiskhet, og gjør det ”spiselig”. Å stjele derimot, formulerer jentene
som et brudd med denne ideen. I jentenes fortelling er dette eksemplifisert ved at man bare
kommer med noe ”overraskende dagen etter” og lyver ved å si at man ikke visste at en annen
allerede hadde plagget. Det overraskende uvarslede anerkjenner ikke plaggets første eier som
autentisk og stjelerens autonomi. Falskheten eller løgnen bryter også ned ”stjelerens” autentisitet. Det er ikke individualismeideologien som styrer disse jentenes fortelling. Jentene låner
inn elementer fra denne typen av kulturelt tilgjengelige ideer som ressurs i underbygging av
sitt argument om hvordan de er forskjellige, og legitimering av hvorfor det er viktig å være
det ved å formulere regler som låner ressurser fra slike forestillinger.
Det klesorienterte særegne som spesifikt for jenter – når ting i situasjonen ikke
underbygger argumentet
Fra dette beveger samtalen seg via et spørsmål fra meg mot om gutter har det slik at de ikke
kan gå i klær som venner har. Jentene presenterer gutter som noen som følger andre ”klesregler” enn jenter, hva angår det å ha like klær. Ifølge jentenes resonnement har gutter et lite
klesrepertoar, lite å velge mellom, og det de har å velge mellom, er nesten likt (nærmest bare
like olabukser og like gensere).
0331-0423
I: Tror dere gutter har det sånn og?
Angelica: Jeg vet ikke jeg … gutter …
Anna: De har liksom … de har hatt den samme stilen hele tiden, syns jeg …
Angelica: Gutter har ikke så mye å velge mellom av klær.
Anna: Det er liksom olabukser og gensere.
Angelica: Så det blir det hele tida liksom … Jeg tror ikke de har den der … for de har alltid de samme … eh, de
har ikke så mye å velge mellom … Vi kan både gå i skjørt og bukse og shorts og …
Anna: De kan ikke ha håret i hestehale og: … nå har du samme hår som meg, og … men det er liksom … jeg tror
ikke de har så mye sånn som oss.
Den rigide kleskoden som disse jentene konstruerer for gutter, skaper en kontrast som kan
begrunne deres argument om at det å være opptatt av å ikke ha på seg like klær er noe typisk
for jenter. Men så stopper Anna seg selv midt i sammenlikningen: De kan ikke ha håret i hes-
308
tehale og: ”… nå har du samme hår som meg og …” Hun peker mot det at Angelica og hun
faktisk har håret satt opp likt, noe som igjen står i kontrast til hennes tidligere utsagn om at
jenter kler seg ulikt fordi de kan og vil. Ved å påpeke dette selv understreker hun at hun står
ved argumentet på tross av at ting i situasjonen kan peke i andre retninger. Det generelle argumentet er at gutter og jenter er forskjellige på denne måten: ”… men det er liksom … jeg
tror ikke de har så mye sånn som oss.” Mitt neste spørsmål indikerer at jeg finner dette troverdig som fremstilling av en oppfatning. Men så problematiserer Anna den, og Angelica
gjør en ny begrunnelse for påstanden.
0359
I: Så dere tror at gutter ikke er så redde for å gå i helt like klær?
Anna: Det gjør de egentlig ikke heller, da.
Angelica: De gjør det nesten, da. De har kanskje … Alle gutter har jo nesten like bukser da … hvis du tenker på
det … så har de det … det er … de har et par farger å velge mellom: blå, hvit og brun og svart. Og beige nå for
tiden. Det er det eneste guttene går i, og det er nesten likt! Vi har jo sånn lilla og … mørk lilla og rosa-lilla og helt
blå og … sånn, så …
Anna: Liksom jenter kan ha helt forskjellig stil, men gutter, da er det liksom ganske jevnt over da, eller man sier:
Ehhh se på han der, liksom …
Angelica: De går alltid med collegegensere eller sånn derre vest over, så har de … de har liksom ikke … Jeg har
nesten aldri sett gutter med skjorter … Det hadde vært litt stilig om de hadde gått med det kanskje … og slips der
og en genser over der og … eller noe sånt noe (begge ler).
Anna: Gutter er liksom gutter. De bare er sånn.
Angelica: Ja, følger andre.
Anna: Ja, de er bare gutter …
Angelica: Det fins jo gutter sånn som Arthur som er litt sånn annerledes da, men jeg syns det er ok, jeg.
Anna: (Ler.)
I: Hva er det for noe med han?
Angelica: Han er bare litt sånn annerledes, liksom … Han bryr seg ikke om hva andre syns om han, det syns jeg er
veldig fint faktisk.
(…)
Anna: Han bryr seg ikke om hvordan han ser ut, plutselig ser jeg han så tar han av seg genseren, så trekker han
opp og så ser du at underbuksa er så langt oppe og sånn (viser over navlen). Han bryr seg ikke noe om det.
Selv om Anna først sier imot utsagnet om at gutter går likt kledd, justerer hun sine neste utsagn til Angelicas påstand om dette. Igjen illustrerer dette at deres væremåte i forhold til
hverandre i intervjuet underbygger deres tidligere beskrivelse av hvordan de er venner, og at
de er forskjellige; uenige og enige, like og forskjellige på en og samme tid. Fellesargumentet
de nå bygger opp, er igjen at jenter og gutter er forskjellige. I kontrast til jenter som kan ha
forskjellig stil (og dermed er mer individuelle), er ”gutter er liksom gutter”, ”de bare er sånn”
− gutter konstitueres som noen som essensielt ved at deres kjønn følger andre og blir formet
av andre. Når dette er slått fast, introduserer Angelica et unntak til regelen om gutter. Hun
omtaler Arthur som en annerledes gutt. Det hun understreker som positivt ved ham, er nettopp at han ”bryr seg ikke om hva andre synes om han”, og ”bryr seg ikke om hvordan han
ser ut” (slik at det minner om argumentasjonen Hanne og Harriet førte om seg selv). Beretningen om Arthurs avvik kan fungere som en understøttelse av deres argument om at autentisitet og autonomi er positivt som mer essens enn likhet med andre. Imidlertid er det ikke dette
309
Angelicas neste utsagn er orientert mot. Snarere gjør hun en generalisering fra Arthur som et
spesielt tilfelle til alle gutter. Beretningen om Arthur brukes som et unntak som bekrefter regelen.
430
Angelica: Jeg syns de (gutter) burde tenke på … litt … hva egentlig de … De bare tar på seg noe … bare: Ok …
den tar jeg … hade.
Anna: Jenter er litt mer opptatt av liksom hvordan de er … men så sier man, for eksempel jenter, sånn: Jeg kan
ikke ha det lenger for det er ute av mote. De (gutter) er sånn: Jeg kan ikke ha det lenger for det er for lite eller for
møkkete liksom.
Angelica formulerer en klesregel som ifølge henne burde gjelde for gutter (som den gjør for
jenter): ”De burde tenke mer på hva de tar på seg.” Angelicas utsagn har form som en anklage. Gutter er som Arthur = de bare tar på seg noe. Gutter ”burde” gjøre noe annet enn de gjør
(det vil si de burde gjøre det som jenter gjør). I henhold til dette argumentet burde altså gutter
tenke mer på den visuelle konstruksjonen av seg selv. Denne fremstillingen av forskjellen
mellom jenter og gutter følger Anna opp samtidig som hun essensialiserer den konstruksjon
jenter gjør med klær: ”Jenter er litt mer opptatt av liksom hvordan de er.” Jenter = moteklær
(opptatt av hvordan de er, og bruker mote som begrunnelse for ikke å kunne bruke klær lenger). Gutt = rent og stort nok (møkkete og for lite er gutters begrunnelse for ikke å kunne bruke klær). Fra dette utvikler samtalen seg i enda en interessant retning.
11.3.3 Å gjøre klesmessig foranderlighet til individuell egenart
Angelica sier nemlig noe som synes å introdusere et brudd med det språkspillet hun og Anna
har etablert, gjennom dialogen om gutter og like klær, hvor jente = moteklær (opptatt av
hvordan de er, og bruker mote som begrunnelse for ikke å kunne bruke klær lenger). Dette
inntreffer når Angelica sier at hun har klær fra to år siden. Dette utsagnet kan tolkes som at
hun argumenterer mot, sår tvil om eller avviser Annas utsagn om at jenter (i kontrast til gutter) ikke kan ha klær som er gått av mote. Angelica er jo jente og har klær som er gamle (og
som kan tenkes være ute av mote). Men slik møtes ikke Angelicas utsagn av Anna.
0443-0453
Angelica: Jeg har masse klær som jeg har fortsatt fra to år siden, jeg. 124
Anna: Men det passer på deg liksom. Men du bare … Æææææ det der hadde jeg på meg i fjerde klasse, du kan
ikke gå med det da!
I: Hvorfor kan du ikke det?
Anna: Fordi det er helt fælt?
Anna bruker Angelicas utsagn om at hun har klær fra to år siden, til å bekrefte og befeste en
forskjell dem imellom, en som de etablerte i sin vennskapsversjon tidligere i intervjuforløpet:
124
Angelica henviser også senere i intervjuet til at hun ”har masse klær siden fjerde klasse”, men da til et helt annet formål −
nemlig å underbygge påstanden om at mamma ikke skjønner at hun trenger nye klær. 0825 Angelica: De skjønner det ikke altså.
Mamma hu tror hele tida hu har kjempe lite klær mens hu går og kjøper hele tida, og så sier jeg: ”Men mamma se på meg.” ”Nei
310
”Men det passer på deg liksom.” Igjen trekker hun inn individualismeideologien som sentralt
element ved språkspillet klær/jenter. For Angelica og/eller hennes gamle klær gjelder ikke
regelen om at jenter må bytte ut klær når de er for gamle. De er en spesiell case. Hvordan skal
det forstås, og hvilken funksjon har dette i Annas fortelling? I Annas påfølgende ytring (som
er i en du-form, men som i det videre samtaleforløpet synes å henvise til Anna selv) beskrives
Annas egne klær fra fjerde klasse som ”fæle”. Det tilbyr en annen ramme for tolkningen av
hvorfor Angelicas gamle klær ”passer”, og hvorfor Anna fastholder at ”du” (hun som jente)
ikke kan gå i klær fra fjerde klasse. Den forskjellen Angelica trekker frem, og som Anna underbygger dem imellom, gjør det ikke bare mulig for henne selv å forvalte konsistens i forhold til sine tidligere utsagn om seg selv, men også for Angelica så vel som deres felles etableringer av sitt felles vennskap og tilhørighet i kategorien jenter. Når Angelica i neste ytring
sier at Anna, i motsetning til henne selv, forandret klesstilen sin da hun begynte i femte klasse, underbygger hun igjen denne forskjellen og bruker den som en ressurs som befester både
Annas utsagn om at klær må byttes ut fordi de ikke er moderne, og at hun selv har klær som
er flere år gamle (altså ikke har måttet bytte dem ut), uten at det rokker ved deres konstruksjon av jenter eller deres vennskap.
0454-0493
Angelica: Det må jeg også si … Hu Anna, hu forandra stilen sin, da hu begynte i femte klasse. Vanligvis så pleide
hu og Amy …
Anna: Å gå i tights og …
Angelica: Gå i tights og …
Anna: Sånne bestefargensere og …
Angelica: Sånne ting … også. Det er derfor hu ikke kan bruke klærne sine.
Anna: Ja.
Angelica: Men sånn som jeg, jeg har fortsatt … Du vet den svarte genseren min med krage … den svarte litt sånn
silkeaktige? Den har jeg fra fjerde klasse. Jeg har masse tøy fra fjerde klasse, men ikke bukser, for det har jeg
vokst ut fra.
Anna: Også plutselig du kan forandre … liksom hvis du … tar yndlingsfargen min er blå så kommer neste år og så
er det noe annet … Du forandrer stil hele tiden. Sånn som jeg har ting som jeg syns var skikkelig fine før, men jeg
kunne ikke tenke meg å gå med det nå, liksom.
Angelica: Vi har nesten samme farger i klær liksom. Det er svart, litt hvit, sånn som krage over der, blått og lilla.
Det er …
Anna: (Sier ”Hvit, blått og lilla” i kor med Angelica.) Det er liksom det som er fint, synes vi.
Angelica: For oss.
Angelicas begrunnelse eller forklaring på denne forandringen bygger ut Annas fortelling om
at hun ikke kan gå i sine ”fjerdeklasseklær”. Forklaringen er at Anna har skiftet stil. Anna
bekrefter Angelicas forklaring og beskriver sin gamle stil som tights og bestefargensere. At
dette ikke er betegnende for Angelicas ”fjerdeklasseklær”, går indirekte frem av det Angelica
sier om Annas klær: ”Det er derfor hu ikke kan bruke klærne sine (fra fjerdeklasse)”, og at
Anna bekrefter dette. Som en effekt av denne kontrasten blir Angelicas stil etablert som en
som har bestått, en som ikke har gått igjennom en forandring. Med dette ”gjør” de vennskap
slik de har sagt at de gjør det tidligere − Angelica ”forstår og forklarer” Annas historie om at
da, du har masse klær. du” … (ler) De vet jo ikke de … Jeg har masse klær siden jeg hadde fra fjerde klasse og andre klasse og
311
hun, og mange jenter, ikke kan ”ha det lengre fordi det ikke er mote”. Anna bekrefter Angelicas forklaring på dette – de forstår hverandre og er enige. Og de er forskjellige.
Når Angelica gir et eksempel på et svart genser med krage hun har i garderoben, som er fra
fjerde klasse, presenterer hun den som en Anna har sett. Dette fungerer som en invitasjon til
at Anna bekrefter at den fortsatt går an å gå med. Anna gir ingen direkte bekreftelse, men går
heller ikke imot det. Måten hun fortsetter på, forstår jeg som en handling som indirekte bekrefter Angelicas versjon. I kontrast til Annas gamle klær konstrueres Angelicas gamle klær
som spesielle, som noen som fremdeles er mote. Annas fortsettelse peker mot at forandring,
forandring av hvilke farger man liker, skjer ”hele tiden”. Hun fastholder: ”Jeg har ting som
jeg syns var skikkelig fine før, men jeg kunne ikke tenke meg å gå med det nå.” Med kontinuerlig forandring som ressurs i et perspektiv fra før til nå blir det foranderlige naturlig og
noe konsistensforvaltende.
Samtidig understreker de hvordan de ”nå” er like. Anna fremstilles altså som en som har forandret seg til å bli lik Angelica. Forskjellen Angelica har fremstilt mellom seg selv og Anna
som ”hun forandra stilen sin” i motsetning til ”jeg har masse klær fra fjerde klasse”, produserer en begrunnelse fra Anna ”du forandrer stil hele tiden”. Hvilken funksjon tjener Annas begrunnelse? Slik jeg leser det, synes den å legitimere og naturalisere hennes forandring av
klesstilen; hun bruker ”du” i betydningen ”man” - en generalisering av de dette utsagnet kan
gjelde for. I teksten under, når hun blir bedt om å kommentere denne forandringen, fortsetter
begrunnelsen hennes å være orientert mot det naturlige, skrittvise ved forandringen, at man
ser på eldre og vokser.
0495-0525
I: Men det med de der stilskiftene …?
Anna: Ja … Jeg lurer på hvorfor det skjer, jeg … Plutselig så bare skjer det.
Angelica: Hva da stilskiftene?
I: Da Anna skiftet stil for eksempel.
Angelica: Å ja. Det var så utrolig!
I: Hva er det som gjør at det skjedde akkurat da?
Anna: Jeg tror du ser på eldre, jeg.
Angelica: Sommeren før så var hu – sånn tights, Mikke Mus der, ikke Mikke Mus akkurat da, men … Også plutselig vi står i en gjeng: Gerd, Amalie og et par stykker. Så ser vi Anna komme. Sånn krage over der, litt sånn tettsittende bukse, olabukse og så høye sko, og … og vi bare: Er det Anna? Vi trodde ikke det var Anna først! Men så
kom hun nærmere, og da så vi at det var Anna. Da hadde hu mitt … Hu hadde forandra helt stilen og personligheten hennes asså …
Anna: Det kan hende man plutselig vokser skikkelig mye.
Annas naturalisering av sin egen klesstilforandring går mot at det er noe som gjelder for alle,
og derfor noe som ikke er spesielt for henne; man ser på de eldre (dvs. en villet eller naturlig
forandring, ikke en ubevisst påvirket). Problemet med ”villede” forandringer er at man kan
fremstå som en konstruert ytreorientert, lite konsistent eller autentisk person. Og dette probsånn som jeg ikke har tatt vekk, og de: ”Jammen det kan du bruke Angelica.” Og jeg: ”Ehh …”
312
lemet synes både Angelicas neste utsagn, siste linje, og Annas påfølgende svar å være orientert mot. Angelica beskriver først Anna som en som en som gjennomgikk et utrolig skifte:
”Er det Anna? Vi trodde ikke det var Anna først.” Hun føyer dernest til: ”Hu hadde forandra
helt stilen og personligheten hennes asså.” Personlighet er et begrep man kan bruke til å forstå seg selv og andre med, som peker mot en essens (Burr 1995:30). Anna på sin side henviser til at man ”vokser skikkelig mye” − noe som har med biologi og essens å gjøre. Med dette
gjør de i samarbeid om Annas forandring til noe som sprang ut innenfra. I fortsettelsen forklarer Angelica Annas forandring med ny interesse for andre jevnaldrende.
0527-0640
Angelica: Hun var litt mer interessert i oss. Hu og Amy pleide alltid å være sånn to og to leker, ikke sant.
Anna: Ja. Men plutselig så bare … plutselig så kan du vokse ifra det, ikke sant. Du vokser like fort inni her (peker
på hodet) som du vokser i kroppen, egentlig.
Angelica: Og jeg lurer på av og til om det skjer plutselig … En dag våkner du: Åhh … Jeg må ha en ny stil, eller
om det forandrer seg litt-litt-litt over sommeren …
Anna: Det forandrer seg liksom litt og litt tror jeg.
I: Var det over sommerferien det da? Så i løpet av sommerferien så hadde du forandret stil?
Angelica: Ja, og det er rart å tenke på, asså.
Anna: Ja, men jeg tenkte ikke noe over det selv. Så det hadde ikke skjedd så plutselig som de trodde. Det hadde
liksom skjedd over to måneder.
Angelica: Vi hadde jo ikke sett henne på to måneder, ikke sant.
I: Men betydde det at de klærne som du gikk med før sommerferien, de kunne du ikke tenke deg å ha på deg etter
sommerferien?
Anna: Det var faktisk nesten sånn, ja.
Angelica: (Ler).
I: Kan du huske hva det var som skjedde i sommerferien da?
Angelica: Over til fjerde klasse.
Anna: Jeg tror faktisk det var for … liksom jeg og Amy. Vi plutselig … Jeg hadde to måneder fri fra henne, så
plutselig vokste jeg fra henne på en måte …
Angelica: De … de, dere er ikke så mye sammen nå. De hadde alltid like interesser og …
Anna: Like klær og hemmelig språk …
Angelica: Å Gud ne-e-i.
Anna: … og tomannsleker og alt sånt.
Angelica: Ja, men så plutselig etterpå så … Du forsvant litt, eller du viket unna Amy litt. Og …
I: Så plutselig hadde du vokst fra henne?
Anna: Ja.
Angelica: Og Amy har fortsatt stilen sin da (ler litt). Ja, bortsett fra at … Du vet hvis ikke man forandrer seg, så
blir det litt mer voksent, olabukse ok og en genser over, det blir ikke sånn tights og sånne ting …
Anna: Nei, det skjer naturlig liksom …
Angelica: Men Amy har på en måte litt av stilen sin fortsatt, at hu ikke tenker så mye på hva hu tar på seg … bortsett fra … hu er veldig redd for hva andre vil tro. Det er hun veldig redd for.
Anna: Ja, det er veldig mange, da.
I: Hva tenker du på? Det er veldig mange?
Anna: Jeg tror ikke at alle går med akkurat det de selv vil. Jeg tror det er det som egentlig bestemmer mote, hva
andre har på seg. Men allikevel så … prøver man jo ikke å herme liksom heller. Man vil jo liksom prøve å være,
på en måte ha sin egen stil, men på en måte være som alle andre. Det er liksom sammensetningen.
I: Hvordan får man til det da …? Det høres vanskelig ut …?
Anna: Ja, det er det.
Angelica: Jeg tror liksom bare … eh … jeg tror det er hvis du kanskje … eh … Jeg vet ikke … Jeg tenker kanskje
hvis du er sammen med noen som har den sammensetningen, liksom … Og så opplever du litt sammen med dem,
og så lærer du deg å bli nesten lik som dem. Men forskjellig liksom, hvis du forstår.
Tematisk er dette en beskrivelse av forandring om klesstil i løpet av en sommerferie og en
begrunnelse for det. Den siste forklaringen Angelica gir, er bokstavelig lest en beskrivelse av
hvordan man ved å delta i livet med andre blir ført inn i måter å gjøre ting på, man lærer ved
deltakelse. Det disse intervjuutdragene skal illustrere, er hvordan fortellingen om Annas
313
stilskifte peker ut hvordan forandring konstitueres i en dialog som et ”problem”. Beskrivelsen
av Annas stilskifte trigget mye engasjement fra både Angelica og fra meg som intervjuet.
Anna måtte igjen og igjen begrunne hvorfor hun hadde forandret seg, og hvordan det hadde
skjedd. Annas responser indikerer også at hun orienterte seg mot dette som indirekte anklage
av at hun ikke var ’helstøpt’. 125 At det kunne være truende hvis det ikke var en naturlig forandring. At spørsmålene fortsetter etter at hun begrunner forandringen med at det skjer naturlig, på tross av at hun gjentar det flere ganger, kan tyde på at både hun, Angelica og jeg er
orientert mot noe felles for hvordan begrunnelser av selvet/personer kan fremstilles i språkspillet vi beveger oss i. ”Endring over tid er legitim hvis den fremføres som genuint fundert i
en indre tilstand (Søndergaard 1996: 376). Man skal fremstille seg med en viss konsistens, en
viss essens og med egen vilje. Som person i en fase av livet hvor ting faktisk er i forandring, i
en situasjon der man skal forvalte en vennskapsrelasjon i et her og nå på en måte som gjør
vennskapet mulig å fortsette i morgen og omkring et tema som klær (materielle gjenstander
som blir utdaterte med tiden) og med en voksen til stede som påpeker enhver inkonsistens, er
dette en stor diskursiv utfordring. Det er en maktdimensjon i dette også som gir Angelica et
relativt ’overtak’ i forholdt til Anna.
11.4 Språkspill og dialogisk konstituering av ’enhet’ – individualitet
”Identities are discursive constructions that change their meanings according to time, place and usage” (Barker 2003:221).
Innledningsvis viste jeg til dette sitatet og til at en analyse av identitet som baserer seg på en
slik forståelse må plassere folks fortellinger om seg selv i sentrum, undersøke hvordan disse
narrativene er formet i og former sine spesifikke kontekster og hvordan identitet kan vises å
være noe som personer er orientert mot når de beskriver (Widdicombe 1995). Det ble også
sagt at ressursene vi bruker til å forme uttrykket for et gitt identitetsprosjekt er språket og kulturelle praksiser (eksempelvis med objekter som klær)(Barker 2000: 222) og at slike uttrykkk
må sees som konteksspesifikke (Helle-Valle 2008). Identitetsforming handler dermed om
hvordan vi forvalter de ulike kontekstspesifikke uttrykkene av oss selv og former dem sammen. Videre ble det sagt at individualitet og tilhørighet danner kjernen i identitetsproblematikken (Frønes 2005). Samtidig må individualitet forstås som både det å være unik og udelelige (indivisible) medlem i en gruppe. Den analytiske utfordringen er å gripe dette som prosess: hvordan de kontekstspesifikke diskursive handlinger gjennom forløp konstruerer frem
personers koherens og kontinuitet, likhet med seg selv, essens. Det analytiske spørsmålet som
de empiriske analysene i denne delen har skullet gi svar på er hvordan enkeltpersoner forval125
I andre deler av verden hvor andre språkspill om selvet og individualitet enn individualismen gjør seg gjeldende ville andre
begrunnelser kunnet ha vært mer legitimerende (Strathern 1979; Ewing 1990, Miller 1992).
314
ter dette praktisk. I gjennomgangen har jeg forsøkt å illustrere hvordan unges orientering til
bestemte identiteter kan vises ved deres bruk av kategorinavn eller av deres mobilisering av
kategoribundne egenskaper som går sammen med dem (Antaki et al 1998). Et poeng har vært
å påpeke kontekstspesifikke variasjoner og nyanser i hvordan beskrivelser gjøres og fungerer.
I denne delen har fokusert på hvordan enkeltpersoners beskrivelser forvaltes i dialogiske forløp. Særlig har jeg vært opptatt av hvordan konsistens forvaltes når inkonsistenser som oppstår i samtalen, gis oppmerksomhet. Slike inkonsistenser er ikke bare interessante fordi de
fremviser det kontekstspesifikke ved våre identifikasjoner. De er også interessante fordi den
interaksjonelle forvaltningen av slike inkonsistenser har implikasjoner for de ”identiteter”
som frembringes (Paoletti 1998). Jeg skal oppsummere noen elementer ved hvordan jeg som
intervjuer og de unge håndterte snakk som syntes å inneholde tilsynelatende ufullstendige,
ikke-passende og motsigelsesfylte svar og beskrivelser, og de identiteter som ble mobilisert
gjennom vår felles håndtering av dette i en interaksjonell dynamikk (Paoletti 1998:171). Jeg
skal konsentrere meg om hvordan de fire jentene jeg her har beskrevet oppnådde og legitimerte sin konsistens henholdsvis gjennom ressurser som: fastholdelse av ’typer av’ begrunnelser, ved ”bevisføring” gjennom henvisning til plagg og person i rommet, og som noe som
konstitueres via selve den situasjon som intervjuet er.
Konsistens oppnådd ved fastholdelse av begrunnelser
”Claims made by respondents regarding the genuine nature of their identity and affiliation
with subcultures resonate with the humanist understanding of self in which it is suggested
that self-authenticity is accomplished through realizing and expressing an inner self while
resisting social pressures” (Widdicombe & Wooffitt 1995: 213).
Nørve (1983) hevder at vi kan opprettholde en konsistent selvdefinisjon på tvers av situasjoner og tid, blant annet gjennom at vi holder fast på begrunnelser. Begrunnelser som henviser
til tings funksjonelle aspekter, kan bidra til å opprettholde en likevekt i våre dagligliv, både i
situasjoner og over tid, hevder hun (1983:66). Hanne og Harriets begrunnelser for hvorfor de
har på seg og velger de plaggene de har, er nokså konsistent orientert mot nettopp det ”funksjonelle” − plaggene skal være gode å gå i, myke, praktiske og slitesterke. Dyre klær er
dumme fordi man kan være redd for å ødelegge dem sier Harriet. En implikasjon av dette er
at dyre plagg kan hindre en i å delta i aktiviteter. I sammenlikning er begrunnelsene til Anna
og Angelica mye mer vekslende og ”symbolsk orientert i den forstand at det er mye snakk om
hva som passer og ikke passer, med begrunnelser som viser til kategorier som ”unge”, ”jenter” og ”venner”. Når man finner slikt, er det nærliggende å omtale dette som at de to jenteparene synes å binde sine ”versjoner” av klær, på konsistente måter, ned i to ulike ”repertoarer”
omkring klær. På den ene siden et ”funksjonelt” og på den andre siden et ”symbolsk” repertoar som er kjønnet, relasjonelt og typisk ’ungt’, - det vil si til noe som tar likhetstrekk med
315
den statistisk genererte svarversjonen funksjonelle klær og sosialt anerkjente klær som faktoranalysen tidligere pekte ut. Men her er det viktig å ikke ta for gitt at dette regularitetsmønsteret forklarer meningen. Gjennomgangen har vist at likartede begrunnelser, som eksempelvis det funksjonelle, kan brukes på forskjellige måter og tjene en ulike funksjoner,
som legitimeringer og unnskyldninger osv. Likeartede begrunnelser kan dermed ha mening
som varierer med situasjoner (Austin 1962). Siden det som gir mening til det å gi en begrunnelse om det funksjonelle på et gitt tidspunkt, den mening dette er med på å konstituere, kan
være forskjellig og langt mer variert kan ikke forskeren forklare meningen de unge gir til det
de sier ved å henvise til dette ’repertoiret’ (Potter og Wetherell 1987). Man kan ikke anta at et
identifisert repertoir alltid tjener de samme funksjoner. I de forutgående analysene har jeg sett
på hvordan elementer i slike repertoarene eller versjoner blir brukt som ressurser av de unge
til å frembringe en situasjonelt spesifikt og legitim identitet. Bruken er variert men samtidig
er ikke hvilke ressurser som blir brukt og hvordan de blir brukt noe som er tilfeldige. De er
knyttet til det mulighetsrom som det tematiske og situasjonelle i en bestemt interaksjon gir og
til hva de unge, gjennom sine måter å leve på, har blitt ført inn i og lært. Ved å se nærmere på
de tilfeller der unge finner det nødvendig å begrunne ting, og de prosedyrer de bruker for å
begrunne, kan vi samtidig lære noe om disse språkspillene.
I sin studie av tolvåringer finner Wærdahl at de unge snakker om popularitet på to måter: å
bli akseptert og det å bli akseptert som en som er spesiell. I tilknytning til det å bli akseptert
vektlegger de unge det å unngå risiko som en strategi. I tilknytning til det å bli akseptert med
en grad av særegenhet vektlegger de unge både materiell lojalitet og materiell fleksibilitet
som noe som kan føre til suksess (Wærdahl 2003:140). Som diskursive ”oppskrifter” på
hvordan individualitet formidles gjennom objekter, er de to begrunnelsesmåtene interessante.
Å hevde at merker eller stil eller plagg er del av ens person, fordrer materiell lojalitet, at man
ikke forandrer seg selv om trendene gjør det, for at man skal kunne fremstå som ”troverdig”.
På den annen side kan det å redefinere mening til et bestemt symbol fremme en selv som en
som ”leker” med symboler og kan ”bruke” dem til instrumentelle formål. Med begrunnelsen
om at andre personer eller grupper man ikke vil bli assosiert med, har ”overtatt” disse ”symbolene”, kan man oppnå å fremstå troverdig som en som for eksempel er ”i forkant” av kollektive bevegelser. Samtidig fordrer det å kunne hevde en materiell lojalitet at man har tilgang på de materielle og kulturelle ressursene det er snakk om. Widdicombe (1995) viser at
forhandling av medlemskap, som avvisning av en kategoriell identitet, kan være utformet for
å behandle underforståtte temaer om konformitet og tap av individualitet. En antagelse om at
basisen for en persons handlinger ligger i hans eller hennes kollektive identifiseringer (assosiering til kategorier for kollektiver, dvs. ”innhenting” av en gruppe som etablerer en tematisk
kontekst for utsagnet) kan konstituere en trussel i forhold til bedømmelsen av en persons in-
316
dividuelle integritet og autentisitet fordi en slik kategorisering synes inkompatibel med det å
være individuell (Widdicombe 1995). Når individualitet påberopes som grunn til å være mot
kategorisering, indikeres at det å være seg selv er viktigere enn motstand til kategorisering
per se Videre viser hun også at de unge gjør relevant en autentisk selv-identitet ved å forklare
sitt utseende med underliggende motiver som følelser eller preferanser(Widdicombe
1998:63)..
I tekstutdragene jeg har presentert, bruker Hanne og Harriet mye en begrunnelse om at andre,
i motsetning til dem selv, bruker moderne og dyre klær som en strategi for å bli akseptert,
unngå risiko og oppnå popularitet. Det er en begrunnelse som peker mot det konstruerte ved
de andre og det autentiske ved dem selv. Ved tydelig å hevde at de selv ikke gjør dette konstruerer Hanne og Harriet seg frem som mindre konstruerte. Anna og Angelica derimot snakker
mye om seg selv som noen som ønsker å bli akseptert som spesielle, men ikke gjennom lojalitet til bestemte merker, snarere som noen som ”følger med” og utformer en egen stil innenfor disse trendene. I deres beskrivelser er begrunnelsen at det er ”slik de er”. Det foranderlige
er deres ’autentiske’ trekk (ingen er like og man forandrer seg hele tida), - det konsistensskapende. Av dette kan en si at de to jenteparene både bruker ulike kategorier og bruker ulike
retoriske strategier når de snakker om klær, seg selv og andre. Selv om mange kontekstuelle
faktorer som påvirker hvordan disse jentene posisjonerer seg selv i relasjon til andre er studerbare gjennom intervjukonteksten, kan intervjuet ikke gripe de kummulative erfaring som
disse jentene eksempelvis har fra sine historier sammen fra interaksjoner utenfor den jeg har
studert, og som de trolig tar i betraktning når de interagerer med hverandre i intervjuet (Cameron 2005). Det bidrar torolig til at intervjuet med disse to jenteparene oppstår som to ulike
situasjoner, hvor der utspiller seg to ulike typer av sosiale aktiviteter. Mens Hanne og Harriet
snakker om et tema som de har et lite engasjert forhold til og som ikke er sentralt i deres
vennskapspraksiser, snakker Anna og Angelica om noe som er en del av det de liker og bruker mye tid på og som nettopp er del av hva de ’gjør’ sammen. Selv om begge jenteparene
individualiserer sine standpunkter, og i så måte kan sies å anvende det Bernstein refererer til
som en ’utarbeidet kode’ (Bernstein 1964), er Anna og Angelicas språklige symbolbruk mer
detaljert og variabel i sammenlikning med Hanne og Harriets enklere tegnbenevnelser (Frønes 1983). Anna og Angelicas ressursbruk indikerer deres medlemsskap i ungdomsgruppens
’middelklasse’ og gjør synlig spriket og ’ekskluderingen’ av de som ikke har tilgang til disse
symbolene (eksempelvis Hanne og Harriet), - en ressursbruk som kan være knyttet til kompetanser og ervervelse av maktposisjoner i jevnaldergruppa (Frønes 1983).
317
De konkrete plaggene, personene og relasjonene i situasjonen
”The nature of cultural objects can only be understood in relation to talk. (…) Language is
a means of communication, but communication is not the ‘objective’ of talk. Rather talk
expresses, and is expressed in, the variegated range of activities which it informs. The significance of cultural and informational objects is that they introduce new mediations between culture, language and communication. In talk, the agent and the setting are the
means whereby culture is linked to communication. In contexts of practical action, communication through talk always has to be ‘worked upon’ by participants, although most of
such ‘work’ is done routinely as part of the process of reflexive monitoring in practical
monitoring. Cultural objects break this symmetry. Since language as ‘carried’ by cultural
objects is no longer talk, it looses its saturation in the referential properties which language-use has in the contexts of ‘day-to-day action’. As a visible or recoverable trace, separated from the immediacy of contexts of talk, the signifier becomes of peculiar significance” (Giddens 1987:217).
I gjennomgangen av intervjuene med Hanne, Harriet, Anna og Angelica har jeg forsøkt å vise
noen eksempler på hvordan plagg, personer og relasjoner spiller inn som relevant kontekst for
utsagnene de kommer med. Selv om klær er utskiftbare objekter, er de transportable når de er
plassert på en persons kropp, i likhet med en persons kjønn (Zimmerman 1998). De representerer noe som hefter visuelt ved en person når vedkommende beveger seg fra kontekst til kontekst, fra sammenheng til sammenheng. Jeg har tidligere vist hvordan de unge tematiserer det
å være i ulike språkspill med de samme klærne (jfr. Casper intro del III). I dette kapittelet har
jeg forsøkt å vise hvordan tilstedeværende kropper og synlige klær i en situasjon kan gis betydning og gjøres levende ved de måter som unge håndterer ting som oppstår mellom dem i
samtalen, og hvordan det kan behandles både nøytralt eller som noe som har med en av snakkernes identitet å gjøre (Paoletti 1998). Det å gjøre tilstedeværelsen av et plagg relevant i en
situasjon, fungerte blant annet som et element som brakte kontekster sammen, og på en måte
som ’førte bevis for’ eller ’begrunnet’ en påstand om individualitet. I intervjuet med Anna og
Angelica, hvor min gjentagende utspørring tematiserte deres inkonsistenser (kontekstavhengighet), reagerte de med å føre konkret ’bevis’ for sin påstand om at de var ”nesten like” ved å
henvise til det de hadde på seg i situasjonen. De tilstedeværende klærne ble brukt som ressurser for å understreke både et element av særegenhet dem imellom som venninner og deres
fellesskap som særegent i forhold til andre venninner. Denne handlingen bidro til å selvfølgeliggjøre og naturalisere deres relasjon og person som individualitet: at de både var udelelige
(indivisible) medlemmer i en gruppe av tenåringsvenninner og at deres venninneskap var
unikt i denne sammenheng, - og at de også var udelelige som venninner (ser nesten helt like
ut) og ikke ”identiske” men unike særegne personer som var forskjellige fra hverandre.
Hanne og Harriet viser flere ganger til at de er hesteinteresserte. På forespørsel om det gjør
seg utslag i hvordan de kler seg, velger Hanne å rette oppmerksomheten mot genseren hun
har på seg i intervjuet − en genser med emblem fra et ridesenter hun har vært på. Med det
318
bringer Hanne inn elementer fra ridekonteksten inn i rommet og i intervjuet. Selv om genseren har vært der som ”kontekst” hele tiden, er det først nå den gjøres ”relevant” i situasjonen.
Det fungerer til å skape en form for helhetsinntrykk av henne og en bevisføring for det hun
har sagt. Ved å bringe et element fra ”livsformen” (med hester) inn i konteksten, og så bringe
den inn som relevant i språkspillet, understøttes hennes påstand om at hun ”er” hesteinteressert og ”driver med” hester (aktiviteter utenfor konteksten), og også et svar på mitt spørsmål
om at man kan se på henne at hun er interessert i hester − klær kommuniserer identitet. I eksempelet med Anna og Angelica fungerte henvisningen til klær i situasjonen også som en
begrunnelse for en påstand, men mer som en klargjøring og håndtering av den inkonsistens
det innebar å sitte med like hestehaler i en situasjon der de argumenterte for at det var viktigere for jenter å være utseendemessig forskjellige enn for gutter. I eksempelet med som ble
referert i tidligere kapittel der Signe refererte til det hun hadde på seg var det en understøttelse og konkret ’bevisføring’ av venninnens Sissels påstand om at det som er fint kan være
ubehagelig iblant. Senere henviser Sissel også til denne skinnbuksen for å illustrere en påstand om at de har annerledes klær enn andre på skolen.
Gjennomgangen over viste også at mange av de unges beskrivelser av seg selv ble gjort eller
etablert som et ”vi” − det være seg ved å bekjenne tilhørighet til kategorier for andre (et kollektiv) som hentes inn i situasjonen, eller ved å bruke vi om det interaksjonelle som skjer med
vennen der og da. Selve intervjusituasjonen skaper nettopp en kontekst for etablering av ”vi”
og i dette tilfellet for omtale av en relasjon mellom de intervjuede som ”vennskap” og de intervjuedes fellestrekk. Vi-et etableres gjennom konteksten.
Intervjuet som konsistenskonstituerende språkspill
Jeg har tidligere henvist til Paoletti (1998) for å peke mot hvordan relasjonen mellom de unge
og meg selv i intervjuet fungerte som en konsistenskonstituerende kontekst for det de unge
sa. Det er klart at de kontekster som konstituerer og konstitueres i intervjuene med disse venninneparene ikke er like. Jentene snakker på måter som gjør at en kan tenke at de på ulikt vis
er viklet inn i måter å handle med andre jevnaldrende på, at de har hatt forskjellige erfaringer
og læringsmuligheter, at de inngår i ulike praksissammenhenger. Slike praksissammenhenger
er sentrale for måter vi lærer at noe skal sies på, eller hva noe heter. Jeg kan anta men ikke
vite eller vise at Hanne og Harriet har en annerledes posisjon og mulighet til å delta i praksiser med andre jevnaldrende om klær enn Anna og Angelica. Imidlertid har andre unge i miljøet fortalt om Anna og Angelica at de er populære jenter, og også populære hos guttene. De
er med i det meste som skjer i jevnaldermiljøet omkring skolen. Om Hanne og Harriet vet jeg
mindre. Men at de så ofte på ukedagene reiser til en gård for å ri og at de prioriterer sine
penger og tid på hest, og helst vil snakke om dette i intervjuet, peker mot at deres aktiviteter
319
og læringsarena er annerledes og byr på andre ting enn de Anna og Angelica er del av. At
Hanne og Harriet ikke (ennå) har gått inn i en karriere i forhold til den praksisen som jevnaldrene jenter bedriver når det gjelder klær, utseende og gutter (Warde 2005). Det jeg derimot
kan studere er det disse jentene sier i intervjuet og hvordan det er konstituert i den konkrete
sammenhengen som intervjuet er. Selv om jentene gjør bruk av ulike ressurser og konstruerer
ulike fortellinger om seg selv så er det en tendens til at individualitet frembringes som resultat i begge. Det skjer ved at begge jenteparene gjennom intervjuet blir invitert til å inkorporere sine dividualiteter fra ulike språkspill (som tematikken i intervjuet bringer inn fra andre
kontekster) inn i ett og samme språkspill om og om igjen. Dette språkspillet henter mening
fra selve situasjonskonteksten og former meningen av dem som hele personer.
Hanne og Harriet synes å være mer ”enhetlige”, men også fastlåste i sine beskrivelser av seg
selv. De fører fortellingen innenfor en ”bokstavelig” stil, hvor det de sier, understøttes av situasjonen vi er i. I beskrivelser holder de fast ved fremstillinger fra episoder tidligere i fortellingen i sin bevegelse gjennom den. Ved å holde fast på at klærne er uviktige konstitueres
Hanne og Harriet som konsistente. Når Angelica og Anna bekjenner seg som mote-orientert
har de i utgangspunktet en ’større jobb’ å gjøre for å fremstå som konsistente i intervjuet enn
det Hanne og Harriet har nettopp fordi moten forandrer seg og gjerne forstås som ’utvendig’
imitering. På den annen side snakker Angelica og Anna på en måte som i større grad gjør det
mulig for dem enn for Hanne og Harriet å forandre seg mens de snakker. Ikke bare fordi
Angelica og Anna tidlig konstruerer seg selv som ”i forandring” på den ene eller andre måten. Det skjer også ved hvordan de bruker kategorier og modifiserer og forvalter dem i frembringelse av en konsistent historie om seg selv.
Noe av utfordringen omkring konsistensforvaltning de unge møter i konteksten av intervjuet,
ser ut til å være knyttet til min tilstedeværelse. Jeg fører med meg en kontekst hvor forvaltning av konsistens, gjennom at beskrivelser skal forvaltes i henhold til et fast gitt språkspill,
er forventet. Jeg har pekt på hvordan mange av mine innspill i intervjuet nettopp er rettet mot
inkonsistenser i det de unge forteller. I gjennomgangen over har jeg illustrert hvordan utfordringer som intervjukonteksten skapte kom til uttrykk og hvordan de unge og jeg håndterte
dette. Mens Anna og Angelicas beretninger om å ha forandret klesstil ble behandlet og fremstilt som problematisk av meg gjennom stadig påpekning av inkonsistenser, som igjen skapte
en kontekst der Anna (særlig) ble utfordret til å uttrykke og redegjøre for sin individualitet:
Hvordan var hennes klær ikke ren ”tilpasning” eller ”etteraping” av andre, men snarere noe
personlig meningsgivende? Dette bidro til å frembringe og essensialisere disse jentenes
konstruksjoner av egen klesstil. Mulige inkonsistenser i Hanne og Harriets beskrivelser av å
ikke ha forandret klesstil, ble på den annen side lite utfordret av meg som intervjuet. Samtidig
320
konstituerte jeg med min tilstedeværelse og spørsmål en fortolkende ramme som utfordret
deres troverdighet som ungdommer: Kan man være ”ordentlig ungdom” uten å forandre seg
og være opptatt av klær? Var de en del av ungdomsmiljøet, eller er de det ikke? Hanne og
Harriet synes å orientere seg til dette ved å konsistent konstituere seg som ”venninner” og
ved gjennom det oppnår de også å skape en koherent fremstilling av at ”det går an” (i betydningen ’vi gjør det og er et hele her i dette intervjuet’).
Det jeg gjør når jeg hele tiden påpeker inkonsistenser for de unge og ber dem redegjøre for
disse gjennom intervjuet (at de er unge mennesker som påpeker at de er individuelle, samtidig som det er ting i situasjonen som peker ut at de ikke er det) (Paoletti 1998), er å utfordre
dem om deres ’kontekstavhengighet’. For eksempel gjentas spørsmål om likhet og forskjell
på måter en trolig i mindre grad ville presentert for voksne personer man intervjuet. På den
annen side lar jeg i noen tilfeller også være å stille oppklarende spørsmål når det oppstår inkoherens i svar og beretninger (som i tilfellet med Hanne og Harriet og tidligere med Connie). Til sammen illustrerer dette hvor samarbeidede de konstruksjoner vi henter ut av intervjuer, er. Konstruksjonene, for eksempel av ”ung tenåring”, er oppnådd ved partene i gjensidige bidrag gjennom utviklingen av et intervju.
12 Dividualitet og individualitet
Vi er på vesentlige måter forskjellige personer i forskjellige kontekster. Det er det begrepet divid skal
favne. Det skal nettopp peke på de sterke inkonsistenser som en person innbefatter (…) uten at vi for
å forklare variasjonen i holdninger må henfalle til forklaringer om rollespill, løgn eller forledelse (…)
de evokative konnotasjoner [’divid’] skaper i samspill med ’individ’, (…) produserer et analytisk
blikk som kan være nyttig korreks til mer konvensjonelle forståelser av menneskers sosiale praksiser.
(Helle-Valle 2007: 28). 126
Fra et analytisk utgangspunkt kan man knytte identitetsproblematikk, i forhold til individualitet og tilhørighet, til spørsmål om hvordan den det er snakk om er/gjøres spesiell og lik andre.
I den analytiske håndteringen av de unges diskursive etableringer av ”jeg” som lik eller forskjellig fra andre, og særlig i forståelse av hvordan individualisering gjøres og skapes i bestemte kontekster, har jeg funnet det fruktbart å tenke med begrepene divid/individ som aspekter ved personer som bringes frem i gitte språkspill. Det vil si at individualitet og dividualitet sees som aspekter ved personer som springer frem, som noe de oppnår, skaper, i en situasjon ved det de gjør. Som nevnt i del I, kan LiPumas poeng om at ”a person emerges precicely from that tension between dividual and individual aspects/relations” (LiPuma 1988: 57)
være nyttig men inviterer en samtidig til å tenke individualitet og dividualitet som en dikotomi, - noe jeg tror er lite hensiktsmessig. Snarere er det fruktbart å tenke det dividuelle og individuelle som ytterpunkter på et kontinuum av språkspill. Begrepene fungerer som analytiske metaforer om noe ontologisk – noe som tar utgangspunkt i det eksistensielle faktum at vi
til enhver tid er i en situasjonell kontekst og utformer våre praksiser i språkspill i situasjonen.
For å gjenta peker språkspillbegrepet mot kontekstens innvirkning på det som sies; at mening
er bundet til språkbrukens kontekst i en spesifikk forstand ved at det å bruke språket er del av
en aktivitet eller en livs-form (Wittgenstein 1968, §23). Selv om språkspill er forbundet med
forskjellige livsformer på steder og kan være institusjonalisert i en kultur er det ikke gitt hvilke språkspill som gir mening til de utsagn folk bruker i en bestemt situasjon. 127 Språkspill er
”påvirket, men ikke bestemt av de fysiske stedene de utspiller seg i” (Helle-Valle 2007: 27).
Meningen er koplet til bruken, og bruken må undersøkes: ”Don’t think, look” (Wittgenstein
126
Stor takk til Jo Helle-Valle som foreslo denne måten å tenke på og som, gjennom mange samtaler og sine publikasjoner (Helle-Valle 2004, 2007, 2008), har hjulpet meg til den forståelse som jeg forsøker å gi uttrykk til her.
På den annen side forutsetter ’væren’ i språkspillet at noe tas for gitt. Visshet etableres i språkspillet og man kan ikke være i
språkspillet hvis man problematiserer alt (Wittgenstein 1979).
127
322
1968, § 66). ”Forskjellig bruk skaper forskjellige betydningsnyanser”, og ”jo likere praksiser
bruken av ord inngår i, dess likere blir betydningene” (Helle-Valle 2007: 25,-26).
Jeg har behandlet språkspill som den situasjonelt og dialogisk frembrakte, og kontinuerlig
bevegelige, kontekst som utsagns mening konstitueres i. Via et verktøy som lar meg begrepssette kontekstuelle aspekter i termer av situasjonelle og tematiske aspekter har jeg kunnet
identifisere kontekstskifter og forskyvninger. Jeg har vist at det sagte gis mening i mer eller
mindre komplekse språkspill og at det krever kontekstrike data og tilnærminger for å bestemme om et språkspill er kompleks eller enkelt. Nedenfor er laget en figur av hvordan en
analytisk kan tenke seg noen punkter av muligheter på dette kontinuumet av språkspill.
På det ene ytterpunktet har vi dividualitet − aspekter ved personer/mening som er formet av
et enkeltstående språkspill forankret i en konkret situasjon. I den grad disse enkeltstående
stedbundne språkspillene er forskjellige, vil også personers dividualiteter konstitueres som
forskjellige. På det andre ytterpunktet har vi individualitet − aspekter ved personer/mening
som er formet av et språkspill som mange enkeltstående språkspill er bundet inn i, i en konkret situasjon. I situasjonen fremmer dette kontinuitet og konsistens.
12.1 Enkle og komplekse språkspill
På et ontologisk nivå tjener skissen til å understreke poenget om at språkspillene vi former
våre praksiser i, kan være enkle eller mer komplekse. At en spesifikk kontekst virker inn på
det personen gjør har jeg omtalt som dividualitet. Hver subjektposisjon som inntas kan i en
slik forstand anses som et dividuelt aspekt, et aspekt frembrakt i et enkelt språkspill. Jeg har
brukt begrepet tematisk kontekst for å vise at språkspill, den kommunikative konteksten, kan
være flyktig og skiftende innenfor den samme situasjonelle/sosiale kontekst. Med dette verktøyet har jeg i analysen kunne illustrere at frembringelsen av ’jeg’et’ som tema kan variere på
et kontinuum mellom enkle og mer komplekse språkspill.
Dividualitet og individualitet
323
Et eksempel på et tilsynelatende enkelt språkspill som synes å fremme dividuelle aspekter
kan være det første tekstuttdraget med Hanne og Harriet (0188-0204). På et spørsmål som
inviterer dem til å konstituere seg som like svarer Hanne: ”det er mange som sier vi er veldig
like i utseendet”. Harriet føyer sitt svar inn i dette språkspillet når hun sier: ”Det er mange
som tror at vi er tvillinger”. De er her i et enkelt språkspill i den forstand at rammene for utsagnene er deres venninnerelasjon (høyre side på kontinuumet). At de kan se like ut, sett
utenfra, kan være en måte å understreke at de er gode venninner. Men så skifter Hanne til et
litt annet språkspill når hun sier: ”Det syns ikke jeg”. Det fungerer til å understreke at, selv
om de som venninner sett utenfra kan se like ut, så ser hun seg ikke som lik Harriet fra et
perspektiv innenfor venninneskapet. Dette innebærer at hun går fra et enklere til et mer
komplekst språkspill. For det synes rimelig å tolke hennes kontring av det første utsagnet som
at hun skaper et nytt språkspill hvor hun i tillegg til å snakke inn en nær venninnerelasjon til
Harriet også trekker inn individualisme som relevant rammeverk: I lys av at hele intervjuet
dreier seg om klær og moter er det maktpåliggende for henne å fremheve sin individualitet –
sin særegenhet, at hun er noe unikt, forskjellig også fra Harriet. For det synes som om tvillingmetaforen truet Hannes posisjon som et unikt individ – derfor var det tydeligvis maktpåliggende for henne å distansere seg fra en identifisering med Harriet som kunne oppfattes
som så nær at det truet hennes posisjon som et unikt individ. Dette skiftet av språkspill følger
Harriet opp med en bekreftende respons: ”Ikke jeg”.
Det som skjer her er at de to venninnene foretar et skifte fra et enklere til et mer komplekst
språkspill. Hanne og Harriet gjør mer enn å hoppe inn og ut av forskjellige dividualitetsfremmende språkspill, ulike rammeverk som deres utsagn er relatert til. Når deres skifter av
selvfremstillinger sees i lys av en litt større del av dialogen blir det klart at eksemplene som
er nevnt er del av en situasjon som frembringer ambivalens mellom det å være like som venninner og forskjellige som personer, mellom det å gjøre utsagnet relevant i forhold til utseende
og mer essensielle personlige trekk. For eksempel er dialogen forut for Hannes svar trigget av
mitt spørsmål: ”På hvilken måte er dere like?” På dette svarer Hanne kontekstsensistivt i forhold til den større situasjonen intervjuet er: ”Ser like ut, eller er like?” Hun er informert om at
vi skal snakke om klær og identitet og vil avklare hvilket rammeverk – språkspill hun skal
svare i. Hun viser med andre ord sensitivitet i forhold til det komplekse språkspill som kan
være relevant. I mitt påfølgende svar (”jeg tenker på alt jeg, altså”) legger jeg det åpent; hun
kan svare i et enkelt eller komplekst språkspill. Det er her hun velger å gjøre sitt svar relevant
i et enkelt språkspill om at de utenfra ser like ut som venninner. Hennes påfølgende skifte av
språkspill kan forstås som at hun likevel forholder seg til dialogen som et kompleks språkspill. Hun kontrer sitt tidligere utsagn ved å føye det inn i et mer kompleks språkspill. Det
kan forstås som et svar på at det oppstår en ambivalens i sjongleringen med forskjellige
324
språkspill, - de ulike rammeverk utsagnene relateres til. Det er denne ambivalensen, som
blant annet er brakt frem av mine spørsmål og intervjusituasjonen, som fører til at Hanne
kontrer sitt tidligere utsagn og med sitt neste føyer det inn i et litt mer komplekst språkspill
(midt på kontinuumet). Det som gjør at jeg kaller dette et mer komplekst språkspill er at de
ikke skifter fra et rammeverk til et helt annet, men at de forsøker å inkorporere det første inn i
et mer omfattende rammeverk som både inkluderer venninnerelasjoner og det å fremstå som
et individ med egenvilje og egenart. På den måten er det siste språkspillet mer komplekst fordi det fremmer flere dividualiteter på en gang – det er et mer individualitetsfremmende språkspill.
I den videre analysen av denne intervjudialogen viste jeg til hvordan min stadige påpekning
av inkonsistenser i jentenes beskrivelser bidro til å skyve på språkspillene de unge ga sine
svar i. I en rekke tilfeller måtte jentene hente tidligere beskrivelser av ’jeg’ inn i et kompleks
språkspill som bidro til å mane frem individualitet, noe helt og essensielt ved dem. For eksempel forsøker jeg å utfordre noen av Harriet’s tidligere selvfremstillinger ved å spørre om
hun kunne tenke seg å be om å få kjøpe en bukse som kostet 700 kroner i stedet for 300 ved å
legge til egne penger (0522-0557). Harriet svarer at hun ikke tror det. Når hun begrunner med
å si: ”hvis jeg hadde kjøpt det en gang, så tror jeg ikke jeg hadde tørt å ha den på meg nesten,
fordi at jeg hadde sikker bare ødelagt den” og videre ”den var jo så dyr. Jeg tror ikke jeg ville
gått med den egentlig”. Begrunnelsen viser at hun er sensitiv til slutninger om en potensiell
uselvstendighet som kan trekkes av hennes tidligere selvbeskrivelser av å være en som foretrakk billige klær (men likte moderne stretchbukser) og som en som sikkert hadde gått i dyre
klær hvis mammaen hennes hadde kjøpt det. Hun avverger dette ved å binde svaret inn i et
språkspill, ikke om at mor har pengene og bestemmer, men et språkspill om at beslutningen
følger hennes egen fornuft og oppriktige valg.
I intervjuet med Anna og Angelica responderer de først på min invitasjon til å fortelle seg
frem som like ved å henvise til at de er like på noen måter og ulike på andre. Dernest konstituerer de et språkspill om venninneskap hvor de tenker så likt at de skjønner hverandre uten å
måtte snakke (0121). Når de gjør utsagn om sin likhet relevant i forhold til klær understreker
de at de liker det samme fargene. Når språkspillet forskyves til å si noe om hvordan de er forskjellige fra andre svarer Anna ”egentlig ikke” men knytter så svaret inn i et språkspill om
hvordan hun og Angelica er individuelt forskjellige som venninner. Mye av intervjuet består i
at jeg ber dem redegjøre for denne forskjelligheten og ved at jeg påpeker inkonsistenser både
i det de sier om dette og i forhold til hvordan de ser ut. Her foregår hele tiden små forskyvninger hvor tidligere språkspill bindes ned i et nytt til en mer og mer kompleks fortelling. Et
sted (0212) forklarer Angelica deres interne forskjellighet ved å vise til en kjole Anna hadde
325
kjøpt som hun likte men ikke ville ha fordi de ikke vil ha helt like klær. Begrunnelsen er koplet til egenart (personlighet og oppførsel) og vilje. En begrunnelse Anna bekrefter ved å vise
til at ingen er naturlig helt like. Når Angelica et annet sted påpeker at de har på seg helt like
klær føyer Anna, i sitt bekreftende svar, det inn i et språkspill som viser at de er gode venninner (”ja den der ja”, unntaket som viser at de har noe likt) og dernest inn i et språkspill om
venninner som erkjenner og anerkjenner hverandres individualitet (”ikke (…) den må jeg ha
og”) og dernest inn i et språkspill som erkjenner at de som har lik stil ser like ut. Videre i intervjuet begrunnes en slik forskjell mellom venninner igjen med at personlighet er noe som
må finnes og gjøres (0252). Venninner som hermer er ikke venninner lengre. Venninner
anerkjenner et plaggs kopling til en autentisk person (0308). Dette koples videre inn i et
språkspill spesielt gjeldende for jenter (0331, 0359). En ny anskueliggjøring av deres forskjellighet inntreffer når Angelica utfordrer et utsagn fra Anna om at hun ikke kan gå i gamle
klær ved å si at hun selv har klær som er flere år gamle (0443). Det konstituerer dem som
forskjellige og forskjellen begrunnes som en essensiell forskjell (”men det passer på deg”).
Når de blir utfordret på denne forskjelligheten forklarer Angelica det ved å vise til at Anna
har gått gjennom en klesmessig forandring (0454). Når jeg ber Anna redegjøre for den
klesmessig forandring Angelica har fremmet at Anna har gått gjennom (0527-0640) gjør hun
det ved å binde sammen språkspill som har gitt mening til utsagn hun har kommet med tidligere i intervjuet om det naturlige ved forandring, eksempelvis: ”man vokser”, ”det forandrer
seg litt og litt” og ”hvis du er sammen med noen som har den sammensetningen (…) så lærer
du deg å bli nesten lik som dem. Men forskjellig liksom”.
I denne avhandlingens sammenheng har jeg valgt å fokusere på og kalle de språkspill som
henter inn i seg andre språkspill, på en måte som fremmer det individuelle, for komplekse. Å
omtale enkle språkspill som dividualitetsfremmende og komplekse språkspill som individualitetsfremmende er ikke en påstand om at alle komplekse språkspill fremmer det individuelle
(det er mulig å tenke seg at komplekse språkspill også kan fremme det dividuelle). Imidlertid
illustrerer intervjudialogene at de unge formulerer sine utsagn i enkle og mer komplekse
språkspill på kontinuumet mellom det dividuelle og det individuelle, og at de veksler mellom
å gjøre formuleringene relevante i forhold til det enkle og mer komplekse. Individualitet
konstitueres i empirisk praksis i disse dialogene når språkspill, separate dividualiteter, bringes
inn utenfra og føyes inn i en helhet der og da, - altså, når det i en situasjon hentes noe inn som
kan verifisere at den det er snakk om, er en noenlunde hel, konsistent person på tvers av kontekster. Eksemplene kan også anskueliggjøre hvordan man i en ny situasjon vil kunne konstituere individualitet på samme måte, selv om ”uttrykket”, helheten det formes inn i, tar form
av den nye situasjonen dette gjøres fra.
326
I både Hanne og Harriets, og Angelicas og Annas fortelinger er individualitetsideologien
sterkt til stede selv om den likhet og forskjellighet til andre og seg i mellom beskrives forskjellig; fornuftig og nøkternt versus moteorientert. Det betyr imidlertid ikke at de ikke er
orientert mot det dividuelle, de situasjonelle enkle språkspill. Dividualiteten, deres kontekstsensitivitet, kommer blant annet til uttrykk i hvordan de gjensidig bekrefter hverandres ”versjoner” av seg selv og andre, og hvor forsiktig de introduserer modifiseringer. På denne måten får den som gjør de første ”kategoriseringene”, stor makt i dialogen. I Angelica og Annas
dialog er dividuelle aspekter kanskje synligere til stede enn i Hanne og Harriets. For eksempel i beskrivelser de gjør relevante i forhold til relasjonen der og da, ”vi her og nå like, men
ikke helt like”, men også når forhold utenfor situasjonen trekkes inn, for eksempel med referanse til ”episoder”. Dette skyldes delvis at deres samtaleform er så ”dialogisk flytende” og
gjensidig utfyllende, men også at de gjør bruk av språkspillet klær/jenter/ungom på mer omfavnende måte enn Hanne og Harriet. Slik jeg leser dette, fremkonstruerer disse jentene seg
selv og hverandre gjennom metaforer som nettopp viser til at de er henholdsvis ”konsistente”
og ”inkonsistente” typer i en sammenheng. De unges bruk og forvaltning av disse ”bildene på
selvet” i samtalen, og de formål som disse versjonene av ”selv” peker mot, viser at det konsistente som ”type” gis forklaringsproblemer i en sammenheng der det ”inkonsistente” som
type kan være en ressurs til løsning, og vice versa. På den ene side kan man si at min hyppige
påpekning av inkonsistenser i intervjuene, særlig med Angelica og Anna, kan peke mot at de
unges kompetanse til å holde på de komplekse individualitetsfremmende språkspillene ikke
er så gode. På den annen side kan man si at deres kommunikasjonsstil aspirerer på ulike måter til væremåte forbundet med en høyere alder og kompetanse. Hanne og Harriet som de
konsistent, pålitelig, fornuftige. Angelica og Anna som de stadig-i-naturlig-forandring ungdommelige.
12.2 Identifisering av kontekstskifter – betydningen av kontekstrike data
I tilknytning til samfunnsvitenskapelige metoder kan kontinuumet mellom ”dividualitet” og
”individualitet” også poengtere at det kreves ”tykke” beskrivelser og kontekstrike data (som
dialogiske intervju) for å kunne bestemme om et språkspill er kompleks eller ikke. Med ”tynne” beskrivelser kan vi ikke vite om utsagnene er deler av komplekse individualitetsfremmende språkspill eller om de er deler av enkle dividualitetsfremmende språkspill. Det analytiske problemet med ”tynne” undersøkelser er at utsagn ofte tas for å være deler av komplekse språkspill. Denne tendensen er trolig et resultat av våre egne ideologiserte forestillinger om
personers konsistens – noe som en ensidig bruk av begrepet individualitet er med på å fremme. Det jeg har hevdet er at det er fruktbart å betrakte spørreskjemadata som kontekstspesifikke, dividuelle uttrykk. De mønstrene som statistikken frembringer er følgelig mønstre av
327
kontekstspesifikke identifiseringer som vi kan anta men ikke vite at de unge fører sammen,
jfr. faktoranalysen. Men man er henvist til å anta fordi et spørreskjema ikke lar en undersøke
og empirisk påpeke at det er slik de unges svar ble gitt mening da de svarte. Jeg har forsøkt å
anskueliggjøre perspektivet og bygge ut analysen ved måten avhandlingen er bygget opp på.
Ved å bevege det analytiske grunnlaget fra data som bare muliggjorde ”tynne” beskrivelser
(kontekstfattige), til data som muliggjorde ”tykkere” beskrivelser (kontekstrike), og ta flere
og flere aspekter ved de situasjonelle og tematiske kontekster for utsagn i betraktning i analysen har jeg i økende grad kunnet fremvise og analysere utsagnsmeningers kontekstavhengighet, og dermed også kunnet skille mellom enkle og mer komplekse språkspill, -de som konstituerer ”dividualitet”, fra de som konstituerer ”individualitet”.
Dividualitet/individualitet som metaforer på et språkspillnivå bærer i seg en idé om at dividualiteten forandrer seg hvis for eksempel noe i situasjonen forskyves eller endres. Typisk vil
det over tid skje om igjen og om igjen. Er kontekstene personen beveger seg mellom, veldig
forskjellige, blir dividualitetsaspektene veldig forskjellige. En dividualitet formet i en gitt
situasjon hvor en ung person fyller ut et spørsmål i et spørreskjema om interesse for klær, kan
slik være forskjellig fra en dividualitet i en gitt situasjon hvor en ung person sitter i et rom og
sier at han/hun ikke er interessert i klær. Begrepet dividualitet tilbyr slik et tankeverktøy som
griper det at en person over tid (et intervju, gjennom en dag, en livsfase, et liv) vil bevege seg
mellom mange situasjonsbundne språkspill som former mening − ergo ulike dividualiteter.
Når en forsker, i en gitt situasjon, ser på et slikt dividualitetsaspekt ved en person og sammenlikner med andre fra den samme personen, vil de mange dividualitetsaspektene ved en
person/mening kunne fremstå som fragmenterte og divergerende. For å gi mening til dette har
teorier bundet disse dividuelle aspektene til ulike sammenbindende egenskaper ved den konkrete situasjonen, for eksempel gjennom begreper som rolle, subjektposisjon, frame, stage,
institusjon, kode. Problemet med disse begrepene er, ifølge det argument jeg har ført i denne
avhandlingen, tosidig. På den ene siden at de forklare ved å henvise til en underliggende
struktur. Selv om rollen eller koden ”ung” tilsier at du skal stå stille i skolegården og ikke
leke, eller at man må ha merkeklær for å bli kul, kan ikke det at mange unge står stille i skolegården i stedet for å spille fotball, eller at de sier de liker merkeklær, forklares ved å henvise til denne regelen. På den andre siden er den analytiske utfordringen å forstå og gripe dynamikker involvert i prosesser i situasjonen. Til dette blir begreper som rolle og kode ofte for
statiske. 128 Det ”kontekst”-begrep som anvendes sammen med slike begreper blir ofte for
kontekstinsensitivt. Det underkommuniserer hverdagslivets komplekse kontekstualiteter.
128
Det kodebegrep jeg her snakker om er ikke-differensierende. Det er selvfølgelig ingenting galt ved å anvende begreper som
kode eller struktur dersom man anvender det i en differensierende forstand i tilknytning for eksempel til et språkspill (Goffman
328
Språkspillbegrepets fordel er at det nettopp er svært kontekstsensitivt og dynamisk. Det har
ingen grenser, men man kan sette grenser for det. I analytisk praksis vil grensen for språkspillet være et empirisk spørsmål. Man kan bare undersøke det man har data om. Kontekstrike
data gir rikere undersøkelsesmuligheter enn kontekstfattige. Uansett utgangspunkt kan det
gjøres til gjenstand for undersøkelse. Begrepstriaden språkspill/dividualitet/individualitet kan
være et hjelpemiddel i anskueliggjøringen av dette. Det gjør det mulig å undersøke, i en gitt
situasjon, hvordan mange dividualiteter formes inn og bindes inn i ett annet. Det anskueliggjør at det ikke er snakk om et ”egentlig” selv versus et ”performativt” selv. Fokuset på de
kommunikative kontekster viser at forskjellige aspekter ved personer kommer til uttrykk i
forskjellige situasjoner og at aspekter ed individualitet er mer komplekse. Jeg har gitt eksempler på hvordan, på ulike tidspunkt i intervjuene, de unge jentene gjør dette. Hvordan de
forsøker å skape konsistens, kontinuitet og individualitet i situasjonen. Hvordan dette konstitueres gjennom situasjonelle konkrete aspekter ved personene som ”kjønn”, som påkledde
kropper, som mennesker i relasjon der og da, og hvordan det konstitueres gjennom tematikken som berøres. Intervjukonteksten og intervjuspørsmålene mine er med på å forme meninger igjen og igjen inn i ett individualitetskonstituerende språkspill. Som intervjuer utfordrer jeg dem og antyder inkonsistenser i svarene deres. De unge må klargjøre og reformulere
utsagn jeg finner ”inkonsistente”. Med dette inviterer jeg dem ikke bare til å tenke individualitet, egenart, essens men jeg insisterer på at de skulle forme svarene sine i henhold til et
kompleks individualitetsfremmende språkspill. Dette skjer igjen og igjen, i ulike kombinasjoner. Det skjer hver gang fra et nytt punkt og aldri helt likt. Verktøyets fordel er at man kan
identifisere situasjonen hvor noe er gitt mening fra, og skille det fra andre. Selv om mye ved
intervjuet bidrar til at individualitet kan frembringes, er det ikke alle tidspunkt hvor dette er
den relevante og meningsgivende kontekst for utsagnet.
I løpet av avhandlingen har jeg stoppet opp og gitt eksempler både på dividualitetsaspekter og
individualitetsaspekter ved de unges utsagn. Noen eksempler fra tidligere kapitler kan kort
nevnes. I del II viste jeg til et eksempel der konstituerer Hedda ”hjemme foran tv-en” som
rammen sitt utsagn om at joggebuksen var behagelig, skulle forstås innenfor. Utsagnet får
mening som dividualitet i et enkelt språkspill. I et senere øyeblikk konstituerer hun derimot
”ute blant venner” som ramme for utsagnet om at stive bukser var mer behagelige. Hjemme
foran tvn er bruken av joggebuksa i følge Heidi koblet til avslapping, mens når når hun mer
eller mindre ufrivillig har den på ute i samvær med andre jevnaldrende beskrivelse det som
svært ubehagelig. Relasjoner til de andre jevnaldrende er med på å bestemme språkspillet for
det behagelige ute, dvs disse relasjonene er med på å forme henne i denne sammenhengen
1974: 44). Det avgjørende er for så vidt ikke begrepet men hvordan det brukes (Helle-Valle 1997). Det er å forklare noe ved å
henvise til en kode som, i henhold til det perspektiv jeg har advokert, er uheldig.
329
(om disse beskriver hun et annet sted). Hjemme foran tv’n er disse (dividuelle) karaktertrekkene ved Heidi, i hennes fremstilling, ikke relevante. Man kunne hevde at Heidi her er mest
ærlig og mest viser sitt sanne jeg når hun beskriver opplevelsen med og er i joggebukse i
hjemmesituasjonen der ingen kan se henne og at hun lyver om sine personlige preferanser når
hun beskriver opplevelsen av joggebusken som ubehagelig i jevnaldersituasjonen. At det er
tilfelle er vanskelig å vise. Det kunne like gjerne vært omvendt. Heidi gir to svært forskjellige
beskrivelser av sine opplevelser med det samme plagget, joggebuksen, i de to situasjonene.
Det er analytisk interessant og nyttig å tenke i termer av dividbegrepet for å sette ord på dette
for å forstå ”det kontekstavhengige i folks væremåter og (…) analytisk håndtere intraindividuelle variasjoner” (Helle-Valle 2007: 11?). Det som i et slikt perspektiv er mulig å
argumentere for er at hennes venninnes tilstedeværelse når hun kommer med disse to svært
forskjellige beskrivelsene av joggebuksen og hvordan venninnen reagerer på denne beskrivelsen, at hun ikke utfordrer den men mer er orientert mot og verifiserer at begge Heddas beskrivelser tas som sanne (at det er troverdig at hun faktisk opplever at joggebukser er behagelige hjemme men ubehagelige ute). Dvs at det er fullt forenelig med forståelsen av Heidi at
hun både har en positiv og negativ opplevelse av joggebuksen, dvs denne sammenstillingen
av hennes divider er akseptabel for at hun blir forstått. Slik kan man si at Hedda’s to utsagn
ikke i utgangspunktet er brakt inn i et felles selvrefleksivt språkspill som binder dem sammen
til et hele. De gir mening hver for seg, men ikke sammen. Og det er dette jeg påpeker som
intervjuer og ber Hedda ”forklare” seg videre, - føye disse to beskrivelsene sammen. Det viser hvor konstituerende for det ”individuelle” noen av disse intervjuene var som kommunikative kontekster − språkspill. Intervjueksemplene viser hvordan jeg, ved deltagelse, bidrar til å
føre disse unge jentene inn i et språkspill som fremmer individualitet. Intervjueeksemplene
viser også hvordan jentene, blant annet ved referanse til felles førhistorie og mulig fremtid,
fører hverandre inn i dette individualiserende språkspillet. De skaper det som en kommunikativ ramme som noe skal redegjøres innenfor eller forstås i forhold til. Individualitet, essens og
kontinuitet springer frem som et resultat av denne sammenbindingen. I mange av intervjuene
ble nettopp slike språkspill dialogisk skapt blant annet ved at jeg som intervjuer inviterte de
unge inn i en slik kommunikativ ramme. Jeg spør de unge om hva de liker, hva de gjør, og
hvorfor, og de unge svarer ved å bringe språkspill fra andre situasjoner inn i intervjuet. Jeg
påpeker uoverensstemmelser og inviterer dem til å konstruere frem nettopp en konsistens ved
å justere den inkorporerte fortellinger fra et annet sted og binde den inn i den mening som
den kommunikative kontekst i intervjuet er, slik jeg er med på å forme den.
Et poeng som jeg tidligere ikke har fremhevet, er at ikke alle unge lot min tilstedeværelse og
invitasjon inn i intervjuet som språkspill være førende på det de gjorde. Det var ikke alle som
gikk inn i dette. Særlig tydelig ble det i intervju med noen av guttene. Noen gikk ikke inn i
330
den versjonen av språkspillet som jeg forsøkte å konstituere. Om det var slik at de ikke ville
bringe inn fortellinger fra andre kontekster, eller om det var slik at de ikke kunne, er ikke poenget. Poenget er at noen ikke gjorde det. To gutter svarte mest i enkle korte setninger om
mye, med ”ja” og ”nei” på mine spørsmål. Tre andre gutter kastet kinaputter ut av vinduet,
tullet og lo seg imellom, ”som om” jeg ikke var der og de var sammen som de pleide. De syntes mer opptatt av sine egne der og da-språkspill og ga meg delvis oppmerksomhet innimellom. Meningen med det de gjorde, var formet etter deres språkspill, andre situasjoner, ikke
det jeg inviterte dem inn i der og da. I de aller fleste intervjuene satte imidlertid både gutter
og jenter seg høflig ned og svarte så godt de kunne på de spørsmål jeg brakte frem, slik Hanna, Harriet, Anna og Angelica gjorde. De ble med inn i intervjuets språkspill, og ved at de
gjorde det, ble deres fortellinger også i stor grad konstituert som individuelt forskjellige og
også kontinuerlige.
Det de unge sier om klær, seg selv og andre jevnaldrende, må, som språkspill, forstås i lys av
kontekstualiteten. Hvor grensen går for den relevante konteksten, livsformer språkspillet inngår i, er et empirisk spørsmål. Dermed er det dataene og den informasjon om konteksten man
har å arbeide med, som begrenser den praktisk-analytiske undersøkelsen av dette. Jeg har
først og fremst vært opptatt av å forstå det de unge sier i forhold til umiddelbar situasjon og
samhandlingsprosess, gjennom et spørreskjema og intervju, dvs. data som gir mulighet til å
kontekstualisere i en relativt sett ”tynnere” og ”tykkere” forstand. Mange ting kan være konstituerende og gi mening til det sagte. Hverdagen til de unge som har gitt sin stemme til dette
arbeidet, er preget av at landet de bor, lever og handler i, er Norge. De bor i en moderne vestlig velferdsstat, som er ”rik” og gir mulighet til et relativt sett godt utdannings-, levekårs- og
forbruksnivå for de fleste, og som fremdeles preges av en sterk ideologi om like muligheter
og fordeling av ressurser. Men den påpekte likhetsideologien spiller ikke like klart inn i alle
sammenhenger. I noen situasjoner er det mer godtatt å være forskjellige enn i andre. I sin bok
om norske hverdagsbiografier skriver Gullestad (1996) om en bevegelse fra vektlegging av
lydighet til det å finne seg selv. Ifølge Gullestad vektlegger begrepet lydighet kontinuitet og
en åpen og legitim overføring av verdier mellom generasjonene, mens ideen om å være seg
selv legger vekt på diskontinuitet og enkeltmenneskers atskilthet fra hverandre, og det på en
slik måte at den gjør det sosiale grunnlaget for den moralske tenkningen, det jeg har analysert
som diskursiv balansering, mindre synlig.
”Når unge mennesker lærer å ’finne seg selv’, lærer de samtidig å skjule selvkonstruksjonens grunnlag i forhold til andre mennesker. For å oppnå idealet om ’å være seg selv’ må
de kunne begrunne sine verdier utelukkende ut fra egen overbevisning, ikke ut fra for eksempel foreldrenes eller lærernes ønsker (…) I forståelsen av den enkeltes selvbilde er
331
(…) ikke det relasjonelle og individuelle alternativer som utelukker hverandre, men to dimensjoner som spiller sammen på komplekse og intrikate måter” (Gullestad 1996:225). 129
Hun hevder videre at ”den abstrakte individualismens ideologi skjuler de sammensatte og
foranderlige måtene som individuelle selvbilder skapes sosialt på” (Gullestad 1996:242). Eksemplene med Hanne og Harriet, og Anna og Angelica illustrerer hvordan dette kan skje, på
forskjellige
måter,
og
diskusjonen
peker
på
hvordan
begrepstriaden
språk-
spill/dividualitet/individualitet kan gi et grep for å åpne dette litt mer opp. Undersøkelsen har
vist at de egenskaper ved kategorier som unge tilskriver seg, får konsekvenser for interaksjonen. Det kompliserer forståelsen av relasjonen mellom dikotome kulturelle konstruksjoner
som gutt og jente, populær og upopulær osv., og hjelper en med å gripe dynamikken mellom
kultur og personers egne bestrebelser omkring identitetsspørsmål.
129
I dyadiske relasjoner kan likhet brukes til å individualisere forholdet og indirekte fortelleren selv (Gullestad 1996:227).
13 Kontekstualiserte meninger om klær og identiteter
”We want to establish an order in our knowledge of the use of language: an order with a
particular end in view; one out of many possible orders; not the order” (Wittgenstein
1968:§ 132).
Dette siste kapittelet skal summere opp hovedpoengene fra det flertrinnede argumentet som
har vært ført i avhandlingen. Denne avhandlingens tema har dreid omkring mening: hvordan
klær som objekter gis mening av unge mennesker og hva en fra dette kan si om klærnes betydning for deres identiteter, - deres identitetsprosjekter. Siden dataene primært sett har bestått av språklige ytringer har spørsmålet også vært hvordan slike data kan fremvise mening i
forhold til de unges identitet, og hvordan ytringer er relatert til betydning av klær som objekter og forbruk som praksis i deres liv. Del I førte en diskusjon om dette og søkte etter svar på
avhandlingens teoretiske og metodologiske spørsmål ved å se på litteraturen klær og forbruk
og teorier om språk og mening. Ofte setter man et likhetstrekk mellom hva som sies og mening; eksempelvis mellom hva unge sier om klær og hva slags meninger de knytter til klær.
De fleste varianter av meningsperspektiver/teorier som dominerer i det vitenskapelige rammeverk i samfunnsvitenskapen i dag, det være seg de som er mer eller mindre Saussureinspirerte eller sen-wittgensteininspirerte, vil hevde at dette er forfeilet fordi språket speiler ikke i
en nøytral forstand en verden utenfor språket. Mening må forstås som noe som formes og blir
til i relasjon til noe bestemte. At det er en prinsipielt tilfeldig og ikke nødvendig kopling mellom det bokstavlige og mening, mellom tegn og betydning, og at meninger er kontekstspesifikke er slik sett allment anerkjent i dagens samfunnsvitenskap. Likevel har jeg hevdet at det
er sentrale ontologiske forskjeller mellom en wittgensteinsk og en saussursk forståelse av
språklig mening, og forsøkt å fremvise fordelen med valget av det førstnevnte praksisorienterte perspektivet fremfor det sistnevnte. Den kanskje mest sentrale forskjellen mellom dem
handler om hva man funderer vitenskapelige forklaringer av mening ned i, - om det er i en
type ’langue’ liknende strukturer utenfor praksis eller i praksisen selv. En konsekvens av å
velge det siste er å se mening som noe som formes, blir til og beveges i spesifikke kontekster
og at man ikke kan operere med varianter av antagelser om forholdet mellom ytring/ting/tegn
og mening som noe relativt predefinert, sosialt gitt og stabilt i forhold til en grovt identifisert
kontekst. Det utelukker forklaringer og analytiske konstruksjoner som antar noe ’langue-
334
liknende’ systemisk om relasjoner i en gitt kontekst. Via en gjennomgåelse av den temarelevante litteraturen; teorier om identitet (hvordan vi gir mening til oss selv og andre), teorier
om forbruk (hvordan vi gir mening til objekter som klær) hevdet jeg at mange arbeider om
forbruk og identitet, selv om det er en økende fokus på praksiser og prosesser, fremdeles preges av slike ’langue’ lignende forklaringer. Jeg har forsøkt å illustrere, ved å henvise til noen
konkrete eksempler, anvendelse av den Saussurinspirert meningsmodellen og/eller det at liten
oppmerksomhet mot språket kan resultere i en jakt på helhetsinntrykk slik at kontekstbundne
meningsaspekter, som nødvendigvis er del av folks diskursive svarpraksiser, enten behandles
variabelt eller ikke redegjøres for. Jeg har også knyttet dette til manglende eksplisitte distinksjoner mellom språklige praksiskategorier og forskningsmessige analytiske kategorier. At
spørreskjemadata gir tynn kontekstinformasjon, gjør ikke det ontologiske standpunktet om at
mening er knyttet til bruk, mindre relevant for fortolkning av slike data. Det maner oss til å
være varsomme med å trekke for generaliserende konklusjoner som vi ikke kan føre bevis for
og understreker at vi ikke pr. definisjon kan operere med enhetlige forestillinger om personer,
perspektiver og deres praksiser. Siden vi ikke kan vite om det individuelle perspektiver vi
studerer er det mer hensiktsmessig å behandle mønstrene som kontekstspesifikke uttrykk. For
å kunne undersøke hvordan variasjoner i konteksten er meningsdannende og om man har å
gjøre med ’individualitet’ (kontekstkonsistente uttrykk) må man ta utgangspunkt i spesifikke
handlinger, spesifiserer de kontekster de utfolder seg i og undersøker hvordan praksisene får
sin mening fra dette språkspillet. Deretter kan en søke etter de måter som ” mind, body and
objects together contitute to and are formed within the given language-game (Helle-valle
2008:7). Det er dette avhandlingens empiriske deler har forsøkt å gjøre gjennom en treleddet
prosess. I teksten nedenfor skal jeg oppsummere noen hovedpoenger fra de empiriske analysene i avhandlingen. Dernest skal jeg peke mot relevant teorier om identitet for den analysen
jeg har gjort i denne avhandlingen. Og til sist sumere opp hvordan jeg meder begrepstriaden
språkspill/divid/individ anskueliggjør prosesser omkring transformasjon av kultur til individuell essens, og hvilke fremtidige forskningsspørsmål og tilnærminger jeg ser for meg som
aktuelle i kjølvannet av dette argumentet.
13.1 Unges utsagn om klær – språkspillenes betydning
Fra et utgangspunkt der mening sees som kontekstuelt frembrakt og spesifikk blir den analytiske utfordringen å vise hva det er som er ordensskapende, hvordan ting bringes sammen
gjennom praksiser og hvordan kontekster konstituerer mening. De empiriske undersøkelsene
i denne avhandlingen har fulgt to sammenvevde logikker: Fra ’tynne’ beskrivelser av statistiske regulariteter og mønstre i spørreskjema til relativt sett ’tykkere’ beskrivelser av dialogiske prosesser gjennom intervju. Fra en analyse av kontekstspesifikke uttrykk med antatt
Kontekstualiserte meninger om klær og identiteter
335
mening til en fremvising av hvordan mening ble frembrakt gjennom kontekster og en spesifisering av kontekstuelle aspekter som bidro til en større meningskonsistens omkring de unges
utsagn.
I del II ble regulariteter i de unges svar om klær i spørreskjemaundersøkelsen beskrevet som
statistiske genererte mønstre og sammenhenger, - antatt kontekstspesifikke uttrykk med kontekstspesifikk mening. I beskrivelser av egne klær viste den blant annet at de fleste unge
brukte kategorien behagelig mens de fordelte seg jevnere på tema som merker, å ha klær som
er typisk meg eller det å være lik andre jevnaldrende. Om klær i skolemiljøet oppga høye andeler at mange hadde dyre merkeklær og at klær var viktig. Faktoranalysen pekte mot at de
unges svar tenderte mot å klumpe seg omkring litt ulike svarmønster som syntes å peke mot
ulike kommunikative fellesskap: jevnaldergruppe, seg selv, kroppslig og praktisk funksjonalitet i forhold til en aktivitet eller i retning av familie. Versjoner av ”jeg” som ”sosialt anerkjent” og ”individuelt annerledes” var forbundet med å beskrive skolemiljøet som et ”dyr
ensforming”, mens versjoner av ”jeg” som en som foretrakk ”funksjonelle klær” var forbundet med det å beskrive klesmiljøet ved skolen som et ”tolerant mangfold”. Det var også
sammenheng mellom jenter og svarmønsteret ”individuelt annerledes klær”, ”gutter” og
svarmønsteret ”familiens klær” og ’høy inntresse for klær’ og svarmønstrene ”sosialt anerkjente” og ”individuelle klær”. Videre ble det identifisert to svarversjoner: ’dyr ensforming’
og ’tolerant mangfold’. Mens unge i Hedmark tenderte mot å svare det siste, tenderte jenter
mot å svare det siste. Videre samvarierte svarversjonene om egne og andres klær ved at klær i
skolemiljøet. Sterkest sammenheng er det mellom å vektlegge egne klær som ’sosialt anerkjente’ og andres klær som ’dyr ensforming’. Men det er også en sammenheng mellom å
vektlegge egne klær som ’individuelt annerledes’ og om andres klær som ’dyr ensforming’. Å
vektlegge det ’funksjonelle’ ved egne klær samvarierte med å vektlegge at klesmiljøet på
skolen var et ’tolerant mangfold’.
I del III ble det tatt utgangspunkt i kategorier som spørreskjemaet hadde utpekt som sentrale:
først kleskategoriene ’behagelig’, ’vet ikke’ og ’merker’. Dernest identitetskategoriene
’kjønn’ og ’identeresse for klær’. Gjennom en undersøkelse av hvordan de unge brukte disse
kategoriene, i åpne spørsmål i spørreskjemaet og i intervjuene, kunne jeg identifisere kontekstuelle aspekter som bidro til meningsdanning omkring dem. Jeg begynte med å se på variasjoner, ulike aspekter ved de kontekster som var meningsdannende for unges bruk av likeartede begreper på bestemte tidspunkt. Det viste at det var variasjoner i bruken av kategorier
både for gruppen som helhet og for enkeltpersoner og at ulike bruksmåter hadde funksjoner i
den spesifikke konteksten, - altså at kategoribrukens innholdsmessige variasjoner og bruksmessige konsistenser var knyttet til den aktuelle brukskonteksten Blant annet viste jeg at te-
336
matiske kontekster som ’hjemme’ og ’jevnaldrende’ bidro til ulike meningsdanninger (jfr.
Hedda og Connie). Imidlertid identifiserte jeg at noen kategorier hadde mer fleksible og kontekstvariable betydninger enn andre(’behagelig’ mer enn ’Ragazz’) og antok at dette kunne
være årsak til at nettopp disse kategoriene hadde fått større tilslutning enn andre kategorier i
spørreskjemaundersøkelsen. Fordi det å underkaste seg en regel må sees som en praksis kan
man ikke forklare de klesspesifikke svarmønstre som ble identifisert for grupper med bestemte identitetsmessig kjennetegn ved å henvisning til de sistnevnte som de ”regler” som former
praksiser. Når jeg forsøkte å undersøke om og hvordan visse identitetskategorielle språkspill:
sted, kjønn og interesse for klær, kunne virke konsistenskonstituerende fant jeg at det var det,
- og at det ikke var det. Det var både-og. Kjønn, for eksempel, var ikke en størrelse som påvirket de unges bruk av kategorier eller identifiseringer på faste måter uavhengig av andre
forhold i konteksten. Samtidig viste jeg også hvordan kroppen kunne inngå som et viktig aspekt ved de språkspill de unges utsagn om klær fikk mening i. I tillegg viste jeg at personens
kjønn og kropp i mange tilfeller også var konstistenskonstituerende som sensurerende, forklarende og legitimerende elementer i snakket (jfr eksempelet med Connie vs Signe og Sissel).
Noe av den samme variabiliteten fant jeg omkring de unges bruk av utsagn om ’interesse for
klær’, hvor klærne i situasjonen, personens kjønn og relasjonen mellom de interagerende partene var aspekter som kunne bidra til en større meningskonsistens omkring de unges utsagn
og konstruksjonen av dem som personer og andre ganger ikke gjorde det.
Mens del III identifiserte ulike aspekter ved konteksters innvirkning på meningsdanning omkring de unges fremstillinger av seg selv i små biter av dialoger, var analysen i del IV orientert mot å forfølge meningsdanningsprosesser gjennom dialogiske forløp. Utgangspunktet var
å dreie blikket mot noen få personer og undersøke hvordan relasjonene var med å etablere
situasjonelle ”kontekster”, for det sagte og de prosesser som identitetskonstruksjoner forvaltes i. Her ble det fokusert på å spesifisere hvordan elementer ved selve intervjuets form og
interaksjonsprosess, for eksempel at de unge ble gjort eller ikke ble gjort oppmerksomme på
inkonsistenser i utsagn de kom med, bidro til graden av hvor konsistent mening omkring deres utsagn og dem selv som personer ble formet. Ved å studere disse forløpene, mekanismene
og prosessene i enkeltpersoners fortellinger om seg selv i intervju har jeg kunnet feste ned det
”dividuelle” i prosesser og gripe elementer ved dynamikken som identitet oppstår fra, gjennom konstruksjon og essensialisering. Jeg redegjorde for dynamikken i hvordan subjekter i
situerte dialoger konstituerte individualitet ved at meningsdanning kunne foregå langs et kontinuum av enkle og komplekse språkspill. Analysene har vist hvordan ”identiteter” og det
sosiale er sammenbundet, ikke bare som et statistisk mønster, men også prosessuelt, og hvordan subjekter konstituerer seg som individer via konteksten. Den empiriske påpekning av
ikke bare regelmessigheter, men også diversiteter, i hvilke kleskategorier unge beskriver seg
337
selv gjennom (identifiserer seg med), og sammenhenger med ulike sosiale identitetskategorier de også identifiserer seg med, ”problematiserer” logikken omkring en strukturell normstyring og sosialiseringslogikk. En interaktiv kontekst er en komplisert og mangefasettert setting, hvor subjekter med hver sine historier/biografier møtes og møter hverandre, og sammen
utformer en ”felles” historie/biografi. Jeg har forsøkt å vise hvordan de unge selv er med på å
skape situasjonelle bilder av seg selv som kan variere, men også hvordan de arbeider med å
opprettholde gjennom en lengre forløpende situasjon (som intervjuet er) en kontekstforankret
og helhetsformet fremstilling av seg selv. Jeg har også forsøkt å vise at dette verken er fullstendig deltakerstyrt, ren inntrykkstyring, eller at de tilstedeværende kontekstuelle elementer
må forme det sagte i en deterministisk forstand. Selv om den historie de unge fortalte varierte
med sammenhengen, ble det bundet et hele via kroppslige tilstedeværelser og relasjoner, fortellingen om relasjonen og konstitueringen og behandlingen av denne fortellingen gjennom
intervjuet. Språkspillene frembringes dialogisk i situasjonen og formes gjennom interaksjonen.
Det dette til sammen peker mot er at det både finnes regulære mønstre som viser ’tendenser’ i
hvordan unge bruker kategorier, hva de identifiserer seg med, og hva de binder sammen samtidig som der klart er kontekstspesifikke uttrykk. Variasjonene peker mot subtiliteter og
kompleksiteter. Med språkspillbegrepet, jfr kap 10 og diskusjonen om kjønn som språkspill,
kan vi forklare hvorfor det er så variabelt, hvorfor det er viktig ikke å begrense analysen til
det rent lingvistiske men ha et kontekstrikt datamateriale og et analyseverktøy som lar en ta
det materielle og konkrete, eksempelvis det unge har på seg, med inn i konkrete analyser
(Burkitt 1999, Zerilli 2005).
Den språkhandlingsfokuserte diskursanalysen jeg har lånt inn og fundert i et wittgensteinsk
perspektiv, er som modell både en metateoretisk kritikk (når noe blir presentert som fakta for
eksempel innenfor ungdomsforskningen, må man spørre om hvilke prosedyrer som brukes for
å gi autoritet til disse beskrivelsene) og en modell som gir ideer til hvordan folks språkbruk
må settes i fokus for samfunnsvitenskapelig forskning. Argumentasjonen jeg har ført i denne
avhandlingen, kan sies å være rettet mot konstruksjoner av virkeligheten som gjøres spesielt i
markedsforskningen, men også Cultural studies-tradisjonen fordi det er basert på disses analyser og teoretiske utlegninger. Kritikken mot begge disse har gått på måter de gjør slutninger
fra data som for eksempel viser at unge mennesker sier de er mer opptatt av moter og materielle ting enn eldre aldergrupper. En vanlig slutning har vært at dette reflekterer en orientering
hos de unge som er annerledes enn den gruppen man sammenlikner dem med, om disse er
eldre voksne eller mer mainstream ungdom. (For eksempel har Hellevik her i Norge argu-
338
mentert sterkt for at vi kan se konturene av en mer materialistisk orientert generasjon, mens
Hebdige og Willis analyserer det som ideologisk motstand.) At vi har det materielt bedre enn
tidligere generasjoner og større muligheter til å kjøpe oss ting, besitter flere ting osv., kan
ingen betvile, ei heller at gjenstander er egnet til å vise forskjell. Men jeg mener det er grunn
til å stille spørsmålstegn ved grunnlaget som vi baserer våre slutninger på. Å tolke unges svar
som noe som synliggjør deres kompetanser eller egenskaper i et praktisk handlingsfelt som
ligger utenfor de diskursive praksiser deres svar er generert fra, er problematisk fordi innsyn i
slik kompetanse, motstandsstrategi eller egenskaper som eventuell materialisme kan bare
oppnås gjennom performative data som snakk. Og gitt den refleksive og kontekstualiserte
egenskapen ved regelsnakk må man være forsiktig med å slutte fra det performative til kompetanse eller andre egenskaper ved individet. Det som sies, kan fortelle noe om de praksiser
den refererer til (motstand, kulturelle koder, materialistisk orientering), men sammenhengen
er usikker nettopp fordi det vi sier, er handlinger i seg selv. En konsekvens av dette er at det
blir mer tildekkende enn klargjørende å slutte fra diskursiv praksis til andre former for praksiser. Poenget i foreliggende analyse har derfor vært å peke ut at det ”å si” noe er en handling i
seg selv, og vise hvordan 13-åringer utfører diskursive handlinger omkring klær. Studier som
baserer seg på diskursive utsagn i form av kryss, skriftlige svar eller muntlige svar, gir ullen
informasjon om personenes faktiske forbrukspraksiser, men bedre informasjon om deres preferanse for kategorier omkring forbruk. Jeg har vist hvordan 13-åringers diskursive utsagn
om klær kan gi innsikt i deres språklige håndteringer av moraliteter i tilknytning til egne og
andre jevnaldrenes klær; hvordan de var orientert mot at preferanser for bestemte klær kan bli
lest som uttrykk for bestemte identiteter i denne bevegelsen, mot det å bli større.
13.2 Identitet – individualitet og konsistens i kontekst
”Essence is expressed by grammar” (Wittgenstein 1968:§ 371).
”Grammar tells what kind of object anything is (theology as grammar)” (Wittgenstein
1968:§ 373).
I mine første gjennomganger av litteratur om identitet ble jeg ofte forvirret. Etter hvert som
jeg leste teori og empiriske arbeider og forsøkte å finne ut hvordan identitet best kunne studeres, hva det var, og hva man tenkte seg at det var, kom jeg til den ikke originale oppdagelsen
at jeg lette etter noe som ikke kunne finnes. Min første forvirring knytter jeg til at det analytiske identitetsbegrepet ofte syntes å bli brukt reifiserende, dvs. det ble gitt form ”som om”
det er var noe som fantes utenfor det folk sa. Som analysekategori var identitet noe som tok
ulik form etter data forskeren brukte, perspektivet man anvendte, hensiktene man forfulgte,
osv. Dette var tema i del I. Og nettopp dette poenget, at forskeres anvendelse av identitetsbegrepet fanger noe vi alle driver med når vi selv også driver med noe vi assosierer med identi-
339
tet, ble viktig i dette avhandlingsarbeidet. Barker (1997) hevder at teorivalg og analytiske
vinklinger vel så mye er et ledd i identitetsarbeidet til den som forsker, som til den som det
blir forsket på. Identitet er en prosess og noe som ikke har klar status i seg:
”In exploring identity we are producing it, not just finding it. What we are producing, intersubjectively and through language, are sets of boundaries or categories which are identity ‘markers’. Language is the tool by which we are ‘made’ and creatively ‘make’ ourselves, it is the pathway to identity” (Barker 1997: 627).
At identitet har vært og i økende grad er et viktig tema i mange akademiske arbeider i samfunnsvitenskapen, er klart. På den annen side kan den hverdagslige betydningen av identitet
ikke måles i spesialistenes diskurser, men i de måter som identitet er innleiret i vanlige aktiviteter og praktiske metoder hvor folk utfører delte handlinger. Derfor er det nettopp ved å undersøke dette at man kan spesifisere og modifisere bort essensialiserende egenskaper ved
skjematiske teorier (Williams 2000:147).
I del I ble det sagt at et viktig konfliktpunkt i teoretiske og empiriske arbeider som bruker
identitetsbegrepet, synes å ha å gjøre med ideen om det stabile og enhetlige, og kontrastene
som oppstår når ideen om et individ møter dagens mangfoldige og varierende kontekster. Det
ble videre sagt at empiriske analyser av identitet i samfunnsvitenskapen i dag grovt oppsummert enten er fundert på ideen om det sosiologiske subjekt eller på et postmoderne subjekt.
Brubacker og Cooper (2000) argumenterer for at ordet identitet bør avløses av mer passende
analytiske begreper, særlig når man snakker om identitet i svak, dvs. postmoderne, betydning.
Frønes hevder på sin side at identitetsbegrepet griper sentrale fenomener og ikke kan erstattes. Han tar til ordet for at man bør søke å bygge ut det identitetsteoretiske vokabular og forstå identitetsdannelser som sosiokulturelle prosesser. Ifølge Frønes krever forståelse av identitetsdynamikken et fokus på sosiale og symbolske mekanismer og prosesser. ”Den sosialsemiotiske dynamikk som ligger i forholdet mellom konstruksjon og essens, er i liten grad representert i sosiologien” (Frønes 2004:48). Jeg har hevdet at man ved å knytte identitetsbegrepet ikke bare til ideen om individer, men og til en idé om divider i kontekster, kan ta vare
på det dynamiske aspekt som identitetsbegrepet, i henhold til Frønes, favner i møtet mellom
aktør og struktur, samtidig som noen av de dilemmaene som Brubacker og Cooper peker på,
blir mindre. Dette er mulig fordi begrepet om divid er så nært knyttet til kontekster og dermed til hvordan mening er knyttet til praksiser i kontekster (Helle-Valle 2004; 2007).
Man sier ofte at identitet er svaret på spørsmål om hvem man er. I en modell basert på tankegang om individet legger man vekt på at personers egenskaper er konsistente på tvers av situasjoner som kan undersøkes og anskueliggjøres via en diskursiv praksis fremført i en slik si-
340
tuasjon. Det som blir resultatet, er at disse diskursive praksisene analyseres som noe diskursivt strukturelt, slik at en mister av synet hvordan de diskursivt formulerte meninger som
oppstår, er produkter av de praktiske gjøremål og de sosiale kontekster de er en del av (HelleValle 1997). Identitet er et diffust begrep vi tenker med og føler oss forpliktet av, selv om vi
kanskje ikke direkte bruker selve begrepet så mye i vårt hverdagsliv. Men hvis vi starter med
ideen om at identitet handler om min og andres fortelling om meg, hvordan jeg og andre
fremstiller meg, at denne fremstillingen er noe som skjer i dialog, og er avhengig av dialog
med andre, blir det spennende nettopp å finne i de ulike dialoger vi og andre fører om oss
selv med andre. På hvilken måte har identitet betydning i disse? Hvilke identitetsbilder manes
frem, og hvordan er de kontekstspesifikke og mer kontinuerlige?
”Once an object has been elaborated in a discourse it is difficult not to refer to it as if it
were real” (Parker 1992: 5).
Identitet betyr trolig noe for oss i forbindelse med mulighetene det gir til å etablere, gjenkjenne og respondere til koherens av erfaringer, kontinuitet i biografier og riktig oppstilling av et
individ i et bestemt repertoar av sosiale kategorier som muliggjør representasjon av selv og
relasjonen til andre (Williams 2000). Det er påpekt et behov for å forenkle moderne identitetsforståelse for å gjøre dataanalyse overkommelig, samtidig som kompleksitet beholdes så
langt som mulig (Pollock 2002). Jeg har trukket på arbeidene til Widdicombe og Woofitts,
som påpeker at ”identity is an active, practical and situated accomplishment” (Widdocombe
og Woofitt 1995:218). Av dette fulgte at oppmerksomhet måtte rettes mot detaljene i hvordan
identitet faktisk ble mobilisert i språkbruken i et eksplisitt forsøk på å vise den aktive prestasjon/fullføring av identiteter. For det andre at identiteter ble sett som mobilisert for en hensikt
innenfor den interaksjonelle sekvensen som identitetene er en del av. For det tredje at identitet som prestasjon ble sett som situert i den frem- og tilbakestrømmende samtalen.
Identiteter kan ikke bare ses som tilskrivinger relatert til en persons sosiale lokalisering eller
biologiske sammensetning, det er ikke individets oppnåelse, men et produkt av samhandling
og intersubjektiv organisering av verbal interaksjon, med andre ord avhengig av forhandlede,
offentlig tilgjengelige og delte forståelser. Denne forståelsen synes lett å knytte til Bakhtin,
som ifølge Williams ”argues that the ‘I’ of discourse presents an image of unity, it does this
always as it responds to something, objects to something, affirms something, anticipates possible responses and objections, seeks support and so on” (Williams 2000:78). Den er kompatibel med Meads’ idé om at både jeg-et og meg-et kun frembringes gjennom det totale sosiale
fenomenet som språket er, og at jeg-et og meg-ets røtter er sosialt festet på denne måten (ibid:
94). Problemet med pragmatister som Mead er at de, i likhet med Erikson, har en sterk betoning av ideen om interne kognitive prosesser for å forstå hva identitet er, og hvorfor det betyr
noe. Dette siste gjelder i mindre grad for Goffman som, i følge Williams, legger vekt på at
341
analytikere skal fris fra det å snevert være avhengig av det aktører rapporterer om deres egen
identitet. Fire identitetsaspekter, hvor de tre første er viklet inn i den siste, kan skilles ut i
Goffmans analyser: 1. hva individet sier, 2. hva individet tenker, 3. hva individet forestiller
seg, og 4. hva individet ”er” (ibid:97). En samfunnsforsker må ta utgangspunkt i det første,
det er det vi kan studere og si noe om. Hvordan individet orienterer seg til en identitet innenfor en interaksjonsorden på den ene siden, og fakta om individuelle biografier og kategoriske
identiteter på den annen er løst sammenkoplet i Goffmans rammeverk. Disse føyer interaksjonelle praksiser, strukturelle egenskaper og individuelle identiteter sammen. Avhengig
av sammenhengen kan den ene fremfor den andre kategorielle identitet kommer i forgrunn i
situasjonen (Goffman 1983, Williams 2000:99). 130 Dette er komptaibelt med den praksisbaserte in/dividualitetsmodellen jeg har anvendt i denne avhandlingen. Imidlertid forplikter
både Mead og Goffman seg sterkt til produksjon og anvendelse av generelle teorier og det
kontekstspesifikke ved deres konstruksjoner er koplet til ideer om en relasjon mellom et individs ’overflate’ og en kontekst som befinner seg ’utenfor’ individet. Deres utforskning av
detaljer i hvordan identitetstema oppstår og håndteres innenfor bestemte sosiale interaksjoner
blir strukturert av deres teoretiske interesser snarere enn hvordan deltakerne forholder seg til
dette (Widdicombe og Woofitt 1995). Men skal vi ta det Bakhtinske og det senwittgensteinske perspektiv på alvor er det rimelig å argumentere for en nærere sammenveving
av personer og kontekster enn dette. Det handler ikke om hvordan personer tilpasser seg kontekster men om hvordan de selv er del av dem, - konteksten og personene i dem er uadskillelige deler av hverandre.
”To be means to be for the other and through him for oneself. Man has no internal sovereign territory: he is all and always on the boundary; looking within himself he looks in the
eyes of the other or through the eyes of the other. I cannot do without the other; I cannot
become myself without the other; I must find myself in the other, finding the other in me
in mutual reflection and perception” (Bakhtin 1984: 311−312, i Williams 2000:90).
Nettopp for å gripe hvordan identitetene i en dialogisk forstand blir mange, forskjellige og
variable, også for samme person, og for å sette dette på begrep uten at alt blir fragmentert og
dermed uforutsigbart, har jeg vist at begrepet divid er egnet. Dividbegrepet kan gjøre det mer
teoretisk håndterlig og praktisk begripelig at en og samme kropp utfører diskursive handlinger som produserer identiteter som ikke nødvendigvis er konsistente. Ut fra en modell om dividet vil svaret om ”hvem er jeg” bli begripelig som avhengig av konteksten den som spør,
og den som svarer, står i. Dividbegrepets vekt på den sosiale kontekst muliggjør det å be130
Uten at jeg har gått inn i dette i denne avhandlingen er det åpenbart at Goffman’s frame-analysis (1974), som henter inspirasjon fra Wittgenstein’s språkspillbegrep, har en parallellitet til det som her er sagt. Jfr. For eksempel Goffman’s diskusjon om
frames within frames (1974:31) bruken av ”jeg” i ulike rammer (ibid: 519). Fordelen med å ha tenkt mer direkte i termer av det
342
handle diversitet analytisk og fører med seg en forventing om at personer vil gi seg selv ulike
meninger i ulike kontekster (Helle-Valle 2007). Av ideen om divider følger at man kan studere folks diskursive identifiseringer med sosiale kategorier over ulike kontekster og redegjøre
for hvorfor en identifisering kan være meningsfull og ”stabil” i én kontekst, samtidig som det
er like meningsfullt at identifiseringen forandrer seg over ulike kontekster. I analytisk forstand kan begrepet ”divid” løse det dilemma som Brubacker og Cooper påpeker omkring identitetsbegrepet. Det kan gjøre det ved å integrere bedre det sterke og svake identitetsbegrepet.
Konfliktpunkter i den analytiske anvendelsen av identitetsbegrepet, synes nettopp forbundet
med ideen om det stabile og enhetlige på den ene side, og kontrastene som oppstår på den
annen når de analytiske ideene relatert til individet utfordres av den diskursive variasjon man
kan observere i folks egen bruk av identitetskategorier i varierende kontekster. Dersom man
ikke utelukkende kobler identitetsbegrepet til individer, men også forstår det i lys av modellen om divider i kontekster, kan man også ta vare på det dynamiske aspektet som identitetsbegrepet i henhold til Frønes (2004) favner i møtet mellom aktør og struktur. Dividmodellen
åpner identitetslandskapet opp og gjør det mulig å spørre om i forhold til hvilke aspekter ved
”identiteter” klær ble tilskrevet betydning, og i hvilke aspekter klær kunne trekkes bort fra på
ulike tidspunkt og situasjoner. Ved å koble meningsfulle praksiser til kontekster og dividualiteter løftes meninger fra det private til det sosiale, og det blir samtidig mulig å gi forrang til
diskursive praksiser og prosesser fremfor til de diskursive strukturer. Kontekst/dividualitetsperspektivet bidrar med et verktøy som gjør det mulig å behandle identitet som den kompliserte sak den er, og det kan integrere forståelsesmåter fra ”variabel”- og ”posisjonerings”analysene som genereres fra mer konvensjonelle og språkhandlingsbaserte lesemåter.
Selv om begrepet divid er en metafor i kontrast til ”individet”, er dividet i like liten grad som
individet noe som skal eller kan ”avdekkes” empirisk. Det begrepet skal gjøre, er å fungere
som en metafor som lar oss utfordre den individualismeideologien som gjør at vi i dag tar
individualitet for gitt, og det ofte i den grad at vi ser individualisering som et økende empirisk
fenomen (Jfr. Berger & Luckmann 1988; Giddens 1991). Ved å komplementere individualismemetaforen med en dividualismemetafor får vi en tankemodell som kan åpne for at vi
griper andre sider og særlig de dynamiske og prosessuelle sider ved ”identitetsarbeidet”. For
eksempel har jeg foran fremhevet hvordan individualisering, som kan sees som det å gjøre å
sosial påvirkning om til essens gjennom påpeking av det unike ved vår spesielle helhetlige
biografiske kontekstbinding, med nødvendighet vil variere og være noe vi må gjøre igjen og
igjen. Gjennom begreper som individualisering og konsumerisme beskrives moderniteten
som et sted med et stort kulturelt rom for personlig frihet, fordi normer og regler og tradisjowittgensteininspirerte språkspill perspektivet, snarere enn å bruke Goffmans arbeider er blant annet at det har frigjort meg fra en
tankemåte forbundet med tidlig Goffman: det performative selv med en ”front” og ”back” stage.
343
nelle kategorier har smuldret opp, og hvor individene søker avhengighet til massemedierte
budskap og forbruksprodukter for å stabilisere og sikre konstruksjoner av identitet. Med innlån av et begrepsapparat fra forbruksrelaterte praksistilganger har jeg vært opptatt av å se på
hvordan ulike ’moments’ (øyeblikk, jfr Warde 2005) i unges forbrukspraksiser omkring klær
(som deres spørreskjema og intervjusvar må kunne sies å værer) markerer et atspekt ved deres ’temming’ av dem (Silverstone og Hirsh 1992) i en intervjusammenheng og som en delprosess som de formes som personer gjennom. Når det gjelder disse aspektene har datamaterialet i denne avhandlingen først og fremst kunnet illustrere deres diskursive fremstillinger av
dette til en omverden (konversjon) men også, fordi intervjuet som regel var sammen med en
venn, kunnet si noe om hvordan italesatte klær og tilstedeværende klær ble plassert inn i et
kulturelt rammeverk som deres identiteter ble formet gjennom. Undersøkelsen av hvordan
unge mennesker snakker om egne klær, pekte mot at tilstedeværende klær både kan destabilisere dividuelle identitetskonstruksjoner og bidra til at de stabiliseres ved å bli hentet inn i mer
komplekse språkspill. Klær kan dette fordi de transporteres på tvers av kontekster og fordi
omgivelsene kan bruke dem til å trekke slutninger om personen, -slutninger som kan peke i
andre retninger enn det personen i en diskursiv forstand fremhever, og som, der det påpekes,
medvirker til at personer former mer komplekse sammenbindinger av dividualiteter. Nettopp
fordi klær transporteres på tvers av kontekster, kan de stabilisere det dividuelle og understreke det individuelle på tvers av kontekster. Men de kan også destabilisere det individuelt
frembrakte. Vi er alltid kontekstuelt bundet når vi påpeker, løfte frem eller utøver det unike
ved vår egen helhetlige sammenstilling.
13.3 Språkspill og transformasjon av kultur til individuell essens
I populærkulturen så vel som i mange nåtidige akademiske arbeider gjøres en nærmest automatisk kobling mellom forbruk og identitet. Slutninger om tings betydning for personers praksiser blir som oftest basert på diskursive data, og det er vanlig å bruke unge mennesker i overgangsfaser og deres utsagn om klesvalg som eksempel på koblingens relevans.
Analysene i denne avhandlingen har vist at svarvariasjonen til faktiske enkeltpersoner kan
være stor (dividuell), samtidig som de samme enkeltpersoner flere ganger fremhever at de er
noe særegent, har noe likt i seg selv (individuelt) over tid. De fremhever at noe er ”kjernen” i
dem, samtidig som de fremhever at de er i stadig forandring. Sosiologiske analyser har på
ulike
måter
adressert
nettopp
dette;
eksempelvis
med
begreper
som
”rolle-
sett”/”me”/”identitet” osv. Med postmodernismen har sosiologien blitt opptatt av fragmentene (eksempelvis subjektposisjonene) og mistet det som binder sammen, av syne. I dag er det
psykologien som konsentrerer seg om individet og helheten. Er det kanskje slik at vi alltid vil
344
finne det vi er interessert i å lete etter? At vi finner det vår tid og vårt fag ’ber’ oss om? Det
være seg diversitet eller helhet? Er dette årsaken til at studier som leter med et svakt identitetsbegrep, gir oppmerksomhet til empiriske mønstre i tråd med det svake identitetsbegrepet,
mens studier som leter med et sterkt identitetsbegrep, gir oppmerksomhet til empiriske
mønstre som kan bekrefte dette identitetsbegrepets ”legitimitet”? Når jeg finner at svarvariasjonen til faktiske enkeltpersoner kan være stor (dividuell), samtidig som de samme enkeltpersoner gjentakende ganger fremhever at de er særegne og har noe likt i seg selv (individuelt) over tid, er det verken et overraskende paradoks eller et motsigelsesfylt mønster. Ei heller
er det et mønster som oppstår av eventuelle tekniske svakheter eller metodologiske mangler
spesifikt for denne studien. Det er slik det er. Flere andre arbeider peker mot det samme
mønster som her er identifisert: på den ene siden empiriske observasjoner av personers konstante påpekning av sin kontinuitet og på den andre siden de empiriske mønstre som viser at
de ”varierer” i fremstillingen av seg selv og hendelser omkring seg (Dittmar 1992; Lynne
2000; Miles et al 1998; Wærdahl 2003). I forklaringer av denne typen inkonsistens vises det
ofte til begreper som dobbel motivasjon (Wærdahl 2003), dilemmaer (Dittmar 1992; Widdicombe 1993) eller ideologier (Miles et al 1998), eller skiftende ”diskursive repertoarer” med
hensiktsmessige funksjoner (Potter og Wetherell 1987). Det er ikke det at disse forklaringene
er gale. Men de forklarer ikke hvorfor det eksisterer ”dilemmaer”, ”doble motivasjoner” og
”ambivalenser”, hvordan de blir til, og hvorfor det er slik. De lar observasjonen og identifikasjon forbli ”sorte bokser”. De makter ikke å forklare og/eller redegjøre for den transformasjon
hvor kulturelle identiteter gjøres om til individuell essens. Som Frønes (2004) påpeker, er
forholdet mellom individualitet og tilhørighet noe sosiologiens identitetsvokabular griper
godt. Det svake punkt er knyttet til analysen av den sosialsemiotiske dynamikk mellom
konstruksjon og essens, transformering til essens (som ikke er åpen for refleksjon), forholdet
mellom kulturelle prosesser og individuelle bestrebelser (Frønes 2004:43). Jeg mener å ha
vist i avhandlingen hvordan dette foregår, hvordan begge deler konstitueres, hvordan dette
må forstås konkret og dynamisk forankret i interaksjon, og hvorfor det er slik med de unge
subjekter det her har vært snakk om. Analysen viser at handling er forankret i kontekst.
Språkspill er som kontekst mange ting; konkrete situerte strukturerende rammer av steder,
personer med sin alder og sine klær som inngår i relasjoner, og rutiniserte måter å gjøre og
begrunne ting på. Poenget har vært å vise hvordan de unge konstituerer seg frem ved den faktiske praksis i nær tilknytning til disse kontekstene. Språkspill kan skifte mens en samtale
pågår, og skyve på kontekstforståelsen. Skal man gripe hva som foregår i sosiale sammenhenger, holder det ikke å operere med enkle modeller. Den faktiske verden er kompleks. Det
gir oss forklaringsutfordringer. Derfor må vi søke komplekse analytiske forståelser som kan
gripe aspekter ved dette uten samtidig å påstå at vi griper alt. Det er til dette formål at jeg har
argumentert for at språkspillbegrepet i kombinasjon med dividualitet og individualitet, som
345
begreper for aspekter ved en person på et kontinuum, kan være et egnet analytisk verktøy. Og
jeg har forsøkt å illustrere hvordan det kan være til nytte i teoretisk og metodologisk forstand.
Teoretisk-analytisk oppsummering
Teoretisk har argumentet vært at begrepstriaden språkspill/dividualitet/individualitet, i sammenlikning med begreper vi allerede har (eksempelvis om diskurser, rollesett, om et ”I” og et
”me”, om ”praksiser”, habitus, felt, agency og structuration osv), har analytiske fordeler i
analyser av mening fordi de: 1) fremmer et praksisperspektiv, 2) gir indikasjon på hvordan en
skal forklare praksisens forrang og 3) samtidig forklarer regularitet/mønstre (Helle-Valle
2008).
1). Begrepstriaden fremmer for det første et praksisperspektiv og gir et teoretisk rammeverk
for hvordan en skal forstå meningsytringer, på et konkret og mikroempirisk nivå; eksempelvis bruk av kategorier. Språkspillbegrepet forankrer forklaringer i personers bruk av lingvistiske ressurser inn i en situert kontekst, for eksempel av kategorier, uten å begrense seg til
dem. Dermed begrenser begrepstriaden seg ikke kun til de lingvistiske praksiser eller talehandlinger. Det kontekstsensitive begrep om språkspill knytter den lingvistiske og ikkelingvistiske ”bruk” sammen i situasjonelle kontekster. Dette virker til å gjøre en oppmerksom
på og analytisk skille mellom lingvistiske beskrivelser og de ikke-lingvistiske praksiser som
beskrives. Med det muliggjøres undersøkelse av episoder hvor konteksten for de lingvistiske
og ikke-lingvistiske praksiser støter sammen. Begrepstriaden har videre den fordel at de ikke
statiske, men prosessuelle og dialogisk sensitive. Begrepstriaden har potensiale som verktøy
for å feste den ”abstrakte” praksisteori, som blant annet Reckwitz (2002) og Schatzki (1996)
argumenterer for, og som Ward (2005) og Couldry (2004) fremmer som hensiktsmessig for
studier av forbruk, ned i en kontekstsensitiv analytisk praksis. Begrepstriaden språkspill/divid/individ binder mening til noe kroppslig. På denne måten gir begrepene et analytisk
bidrag til de praksisteorier hvis terminologi, eksempelvis habitus, har tendert til kontekstinsensitiv anvendelse, med det resultat at det empiriske studieobjektet blir analytisk uklart og
generalisert vekk fra handlingskonteksten. Med begrepstriaden som rammeverk kan habitusbegrepet (som jeg har kritisert for ikke å brukes kontekstsensitivt i mange studier) knyttes til
det empirisk undersøkelsesbare. Jeg mener derfor at habitusbegrepet, i kombinasjon med
denne begrepstriaden, gis et mer kontekstsensitivt preg, og med det, ny status som et anskueliggjørende analytisk fruktbart begrep.
2). Begrepstriaden gir for det andre en indikasjon på hvordan en skal forklare praksisens forrang. Ved sin samlede kontekstsensitivitet, kan begrepstriaden si noe om individets konstituering av seg selv, via handlinger, gjennom konteksten uten å måtte henfalle til et begrepsappa-
346
rat som er rent voluntaristisk (impression management) eller strukturalistisk. Det plasserer
verken forklaringen på det kontinuerlige inni personer (som en forskerdefinert analytisk essen; jf. Meads I) eller i store abstrakte forskeravgrensede strukturer i samfunnet som er vanskelig empirisk avgrensbart (som institusjonelt eller tematisk definerte diskurser). Begrepstriaden anskueliggjør at det er snakk om handling, det være seg som ”selvrefleksive valg”
og/eller ”vane” (språkspill som de har blitt ført inn i så mange ganger at språkspillet har satt
seg i dere kroppslige praksiser), at den som handler, er en konkret kroppslig person, og at det
handlingen skaper, er et subjekt i en kontekst. Begrepstriaden forklarer det motsigelsesfylte.
På den ene siden at dividuelle aspekter ved personer konstitueres når enkelt språkspill former
meninger slik at personen kan fremstå empirisk som fragmentert og diskontinuerlig gjennom
ulike språkspill. Altså et empirisk mønster i tråd med det ”svake” postmoderne identitetsbegrepet. På den andre siden at individuelle aspekter ved personer konstitueres når mange
språkspill samles inn i ett. Det former meninger enhetlig og skaper en person som empirisk
fremstår som kontinuerlig, og dermed med individualitet over kontekster. Altså et empirisk
mønster i tråd med det ”sterke” sosiologiske identitetsbegrepet. Det viser hvordan bestemte
konkrete situasjoner, som det å være i et intervju og gjøre dette språkspillet etter forventingene, eller det å være sammen med en venninne og gjøre det venninner gjør, konstituerer språkspill som handlinger gis kontekstspesifikke meninger innenfor. Det viser også at i noen konkrete situasjoner konstitueres språkspill som skaper helhet ved at andre språkspill, som hentes
inn fra ”steder” utenfor den konkrete situasjon, må finne sin form innenfor den kontekst situasjonen konstituerer gjennom elementer som kropp og relasjon. Slike kontekster former mening som ”individualitet” og skaper kontinuitet og essens (det være seg gjennom forskjell
eller likhet).
3) Begrepstriaden forklarer samtidig empiriske regularitet og mønstre. Forutsatt at man alltid
forankrer språkspillet i en situasjon, gir begrepstriaden et verktøy til å håndtere og reflektere
mer kontekstsenisitvt omkring mønstre fra aggregerte kontekstfattige undersøkelsesmetoder,
som eksempelvis spørreskjema, og bringe det ontologisk enhetlig og meningsgivende sammen med en analyse av mer kontekstrike data. Det gir et analytisk rammeverks som kan forklaring at så mange empiriske spørreskjemabaserte studier, der en forsøker å gi mening til
eksempelvis faktorer som opptrer i materialet med henvisning til ”livsstilsbegrepet”, ender
med å ”tilbakevise” ideen om de fragmenterte postmoderne identiteter. Man kan anta at faktoranalysen (som fremviser sterke sammenhenger mellom svar personer gir) kan være konstituert gjennom individualiserende språkspill, et språkspill som livsstil ”begrepssetter”, men er
altfor kontekstinsensitivt til å forklare. Slik bidrar begrepstriaden til å problematisere det
selvfølgeliggjorte i koblingen mellom forbruk og identitet − empirisk i forhold til grunnlaget
for de metodiske slutninger som ofte gjøres (at det sluttes fra diskursiv praksis om forbruk til
347
faktiske forbrukspraksiser, og at diskursiv variasjon underkommuniseres gjennom betoning
av ”helhetsinntrykk”) og teoretisk i forhold til aspekter ved selve identitetsbegrepet (antakelsen om det homologiserende diskursive individet). En videreutvikling av forbruksteorien via
dette begrepsapparatet kan trolig hente viktig innsikt fra kjønnsteori så vel som være et bidrag
til kjønnsteori. Når vi snakker om kjønn, så er det ikke bare en språklig og kulturell kategori
vi handler med. Kjønn sitter som kjennetegn på en kropp (Prieur 2002) og er også i denne
forstand en kontekst vi handler i. Som et visuell transportabelt trekk ved konteksten kan man
tenke at klær, som kjønn, former mening som kontekst – et språkspill. Man er kjønn og bærer
klær,- de bringes med oss og danner kontekst for oss gjennom situasjoner. Den kontekst
kjønn og klær former er ikke gitt. Begrepstriaden viser mot hvordan klær og kjønn ikke bare
er tegn, koder, metakoder og/eller performativitet/virksomhet (Solheim 1996). De former ulike språkspill i ulike situasjoner. De tilstedeværende klær eller kjønnet på personen i situasjonen trenger ikke å være det relevante som handlinger i situasjonen er orientert til, - selv om
det kan være det (Burkitt 1999, Zerilli 2005). I en videreføring av en slik tankegang ser jeg
for meg at Goffmans arbeider om atferd, rammeverk, situasjonsdefinisjon og kroppsidiomer
kan inspirere, utdype og trekke undersøkelsen i retninger utover de forsøk som er gjort i dette
avhandlingsarbeidet (Goffman 1963; 1971; 1974).
En kritikk som er rettet mot DA og CA, og dermed mot denne teksten, er at de lukker teksten
for alternative lesinger fordi de som regel bare ser på de interne mekanismene i en tekstdel og
overser videre politiske implikasjoner (Burr 1995:181). Ulike versjoner av virkeligheten, som
de jeg her har presentert, produserer ulike sannhetsregimer og maktrelasjoner (Potter og
Wetherell 1987; Malson og Wollett 2002). I avhandlingen har jeg i liten grad beveget analysen i retning av slike spørsmål. Jeg har antydet at det å være den som introduserer et skifte av
språkspill kan gi innflytelse i forløpet mellom venninner, via det situerte dialogiske (Goodwin 2006). Jeg tenker meg at begrepstriaden vil kunne fungere som et analytisk verktøy i videre undersøkelse og anskueliggjøring av hvordan ulike sannhetsdefinisjoner konstitueres i
bestemte avgrensede språkspill og til å påvise hvordan dette virker og hvordan de skifter(Bråten 2000; Frønes 1983).
Metodologisk oppsummering
For fremtidige forskningsspørsmål og tilnærminger ser jeg for meg at resonnementet jeg har
ført også bør kunne utvikles videre i en mer metodologisk forstand. For det første når det
gjelder fortolkning og analyse i tråd med det som ble nevnt over. For det andre mer metodologisk hva angår produksjon av spørreskjema og intervjudata. Intervjuformen som for eksempel ble valgt i dette arbeidet, fulgte de unges assosiasjoner og forhandlede konstruksjoner
348
omkring ulike tema. Det ga gode data om den tematiske og situasjonelle relasjonelle konteksten for utsagnene (stygt og pent, liker og liker ikke). De konkrete hendelser som utsagnene
skulle referere til, var ofte langt unna situasjonen. Dette bidro til at jeg nettopp kunne betone
det analytiske skillet mellom språkhandlinger og ikke-lingvistiske handlinger, og språkhandlinger og de praktiske aktiviteter de refererte til. Med et mer etnografisk utgangspunkt ville
kanskje ikke fokuset ha vært så sterkt på det språkhandlingsanalytiske. I hvilken grad det
ville ha dreid fokuset fra språklige handlinger til språket som middel til beskrivelse av andre
praktiske sosiale aktiviteter, er usikkert. Med den foreliggende erfaringen ”i sekken” vil jeg
imidlertid nettopp tenke det hensiktsmessig å vektlegge mer etnografisk dataproduksjon med
utgangspunkt i bestemte aktivitetskontekster i kommende prosjekter (Goodwin 2006). Jeg
tenker meg også at man kan forsøke å skape intervjusituasjoner som tillater nærmere undersøkelse nettopp av enkle og komplekse språkspill; eksempelvis ved å legg opp til ulike måter
å forskyve og skifte språkspill. For i større grad å feste beskrivelser av hendelser og utsagnsformuleringer ned i konkrete kontekster for andre typer praksiser kunne et fremtidig prosjekt
ha valgt å ha mer preg som feltarbeid, alternativt bruke et livsstilsintervjuformat, som i større
grad kanskje også ville gi tilgang på interaksjonelle og affektive kvaliteter ved hendelser i
kontekst (Gulbrandsen 1998). Slik det er blitt hevdet at den etnografiske vekten på konteksten
for tv-titting kan utvides ved å ta inn konteksten for det å spørre og stille spørsmål om tvtitting-atferd (Dickerson 1996; Morley 1991), kan perspektivet på forbruk fra cultural studies,
for eksempel utviklingen til vektlegging av kontekster for ordinary consumption, utvides ved
å ta inn konteksten for det å spørre og stille spørsmål om forbruksatferd. Argumentet er at:
”just as viewing television can best be understood as a contextually located activity, so
talking about viewing behavior can be fruitfully explored with reference to the context in
which it occurs, that is amids the turn-by-turn exchange of utterances. Similarly, just as
television news is understood as constructing the reality it purports to represent (…) so too
audiences who talk about their consumption of the news, can be understood as producing
a constructed version of their activity, one for which many equally plausible alternatives
may be available and one which occurs in the midst of dealing with the interactional requirements defined by the exchange of utterances” (Dickerson 1996:77-78).
Dette er aktuelt for spørsmål omkring prosesser for meningsoverføring fra ting til person eksempelvis gjennom rutiner og utvikling av ritualer. Valgprosesser der gavegivere identifiserer
gaven med kulturelle meninger som de søker å føre videre til den som får gaven (McCracken
1988:85), knytter for eksempel nært an til spørsmål omkring barn og forbruk: for eksempel
konstruksjoner av mening i overføringen fra de penger foreldre gir sine barn, til klær eller
som tillegges klærne som de kjøper inn til og gir til sine barn. Denne avhandlingens har analysert 13-åringers utsagn om klær i identitesrelaterte språkspill. Det designmessige og teoretiske utgangspunktet gjorde meningsanalysen fokusert mot det som kunne undersøkes i den
situasjon svarene ble gitt i, spørreskjema og intervjusituasjonene henholdsvis på skolen i
349
klassen og hjemme med en venninne, og de elementer ved språkspillene som lot seg undersøke i materialet. To overordnede, banale men like fullt basale, metodologisk poeng følger av
denne avhandlingens teoretiske utgangspunkt og empiriske analyser: Det første metodologisk
poeng er at det er en fordel å undersøke det man ønsker å undersøke i den kontekst man er
interessert i å få vite noe om. Slik jeg ser det, understreker dette avhandlingsarbeidet at bruk
av spørreskjema og intervjudata til fremstilling av folks beskrivelsesmønstre, for eksempel
hva angår forbruks- og identitetsrelaterte temaer, fordrer at oppmerksomhet rettes mot at det
som sies, eksempelvis om klær og ”identiteter”, alltid vil være språkspillbundne versjoner.
Ønsker man å vite noe om hvilke meninger 13-åringer knytter til egne og andres klær i skolegården eller i butikken, er det i skolegården eller butikken disse meningene bør undersøkes
(Rysst 2007). Meningen til det som sies, gjøres og brukes er knyttet til de språkspill det sies,
gjøres og brukes i. Det andre metodologiske poeng er at man trenger kontekstsensitive ’tykke’ beskrivelser dersom man ønsker å forstå de mange av hverdagslivets språkspill som våre
handlinger gis mening i. Ikke minst fordi det kun er gjennom kontekstsensitive beskrivelser at
vi kan begynne å undersøke språkspill, eksempelvis avgjøre om de språkspill ting gis mening
i er enkle eller mer komplekse (i den forstand at de henter inn i seg andre språkspill), og forstå våre vekslinger mellom dem.
Ettertekst
Denne avhandlingsteksten er produsert over lang tid, og ulike språkspill har på ulike tidspunkt gitt mening til den. Med tiden ble et hovedmål med avhandlingen å samle kunnskapen
fra fagfeltene samt den som oppsto gjennom de empiriske analysene, inn i ett språkspill, det
wittgenstein-inspirerte praksisperspektivet. Språkspill ligger ikke fast men beveges og forskyves gjennom sosiale prosesser og situasjoner. Det skaper kontinuerlig nye forståelsesrammer. Det som ga mening et sted forrykkes med forskyvinger til nye språkspill. Slik har
det også vært i dette avhandlingsarbeidet. Idealet om ontologisk koherens er en utfordring, en lærerik en.
Språkspill har ingen grenser, men man kan trekke en grense for dem. Grensen for dette setter
jeg her.
Litteratur
2001. 'Oppvekst med prislapp? Om kommersialisering og kjøpepress mot barn og unge',
NOU, Statens forvaltningstjeneste: Norges offentlige utredninger.
Alexander, C. 1996. The Art of Being Black. Oxford: Clarendon press.
Alnæs, A. H. 1995. Identifying Dress. Clothes as Instuments of Divison and Expressions of
Belonging. An Investigation into the Dressing Practices of Contemporary Norwegians. Magister Artium Dissertation. Department and Museum of Anthropology, University of Oslo.
Alvesson, M. og Sköldberg, K. 1994. Tolkning och reflektion. Vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod. Lund: Studentlitteratur.
Andenæs, E. 1995. 'Språklig konstituering av sosial identitet (hvor i all verden ble det av
mamma?)', Konstituering av kjønn : fra antikken til moderne tid : rapport fra avslutningskonferanse for Forskningsprogram for grunnleggende humanistisk kvinneforskning, 9.-10. mai 1994.
Andenæs, E. 2002. ' Forelesning ’ Diskurs og dekonstruksjon: intellektuelle leketøy eller metodiske verktøy?’ Institutt for kriminologi Universitetet i Oslo 5. des. 2002 '.
Andersen, J. 2001. Mellem hoved og krop: om ungdomskulturer. Århus: Systime.
Andrewes, J. 2005. Bodywork: dress as cultural tool : dress and demeanor in the south of
Senegal. Leiden: Brill.
Antaki, C., Widdicombe, S., Antaki, C. og Widdicombe, S. 1998. 'Identity as an Achievement and as a Tool', Identities in Talk, 15. London: Sage.
Arfwedson, G. og Viken, E. 1984. Hvorfor er skoler forskjellige? Oslo: Tanum-Norli.
Arnesen, C. 2000. 'Å kle seg som den man er', in L. H. Boe ogA.-S. Hjemdahl (eds.), Kropp
og klær, Oslo: By og Bygd XXXVII, Norsk folkemuseums årbok 2000.
Arnould, E. J. T., Craig J. 2005. 'Consumer Culture Theory (CCT). Twenty Years of Research', Jorunal of Consumer Theory, Voume: 868-83.
Ash, J. W., E.; 1992. Chic Thrills: A fashion Reader. University of California Press.
Austin JL. 1962. How to do things with words : the William James lectures delivered at Harvard University in 1955. Cambridge, Mass.: Harvard University Press
Bakken, A. 1998. Ungdomstid i storbyen. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring.
Banerjee, M. og Miller, D. 2003. The sari. Oxford: Berg.
Barker, C. 1997. 'Televison and the reflexive project of the self: soaps, teenage talk and hybrid identities', British Journal of Sociology, Voume(4): 611-28.
Barnard, M. 1996. Fashion as Communication. London: Routledge.
Barnes, R. og Eicher, J. B. 1992. Dress and gender: making and meaning in cultural contexts. New York: Berg.
Barthes, R. 1973. Mythologies. London: Paladin.
Barthes, R. 1983. The Fashion System. Berkely: University of California Press.
Baudrillard, J. og Poster, M. 2001. Selected writings. Cambridge: Polity.
Bauman, Z. 1988. Freedom. Milton Keynes: Open University Press.
Bauman, Z. 1991. Modernity and ambivalence. Ithaca, N.Y.: Cornell University Press.
352
Bauman, Z. 1998. Work, consumerism and the new poor. Buckingham: Open University
Press.
Bauman, Z. 2000. Liquid modernity. Cambridge: Polity Press.
Bauman, Z. og May, T. 2003. At tænke sociologisk. København: Hans Reitzel.
Beck, U. 1992. Risk Society. Towards a New Modernity. London: SAGE Publications Ltd.
Belk, R. og Sheth, J. 1979. 'Gift-Giving behavior', Research in Marketing, 95-126. Greenwitch: CT: JAI Press.
Bell, Q. 1976. On Human Finery. London: Hogarth Press.
Berg L. 2005. Kompetente forbrukere? Om forbrukervalg og forbrukerkompetanse. Rep. 3,
Statens Institutt for Forbruksforskning, Oslo
Berg Sørensen, T. 1989. Talehandlinger. Risskov: Gestus.
Berger, P. 1966. 'Identity as a Problem in the Sociology of Knowledge', European Journal of
Sociology, Voume.
Berger, P. 1985. 'Western individuality: liberation and Loneliness', Partisan review,
Voume(4).
Berger, P. L. og Luckmann, T. 1988. Social construction of reality: a treatise in the sociology of knowledge. Irvington.
Berggren Torell, V. 2007. 'Folkhemmets barnkläder: diskurser om det klädda barnet under
1920-1950-talen', 240 s. Göteborg: Arkipelag.
Bernstein B. 1964. Elaborated and restricted Codes: Their Social origins and Some Consequences. American Anthropologist 66:55-69
Berkaak, O. A. og Frønes, I. 2005. Tegn, tekst og samfunn. Oslo: Abstrakt forl.
Bjerrum Nielsen, H. og Rudberg, M. 1989. Historien om jenter og gutter : kjønnssosialisering i et utviklingspsykologisk perspektiv. [Oslo]: Universitetsforl.
Bjerrum Nielsen, H. og Rudberg, M. 1995. 'Gender recipies among young girls',
Young.Nordic Journal of Youth Research., Voume(2): 71-88.
Blindheim, T., Jensen, T. i. og Nyeng, F. 2000. Forbrukeren : helt, skurk eller offer? Oslo:
Cappelen akademisk forl.
Bloch, M. 1991. 'Language, Anthropology and Cognitive Science', Man, Voume: 183-98.
Bogatyrev, P. 1971. The Functions of Folk Costume in Moravian Slovakia. The Haugue:
Mouton.
Borch, A. 1996. 'Barn og unge om TV-reklame', Lysaker: Statens Institutt for Forbruksforskning(SIFO).
Borg, E. 2006. Barndommens små voksne : en undersøkelse av barnemoten og den visuelle
fremstillingen av barn i H&M-katalogen 1987-2004. Oslo: Statens institutt for forbruksforskning.
Bourdieu, P. 1984. Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. Cambridge,
massachussets: Harvard University Press.
Bourdieu, P. 1991/1977. 'Language and symbolic power', in J. B. Thompson (ed.), Cambridge: Polity Press.
Brubaker, R. og Cooper, F. 2000. '"Beyond 'identity'."', Theory and Society, Voume(1): 1-47.
Brusdal, R. 1995. 'Ungdommens eget forbruk', Statens Institutt for Forbruksforskning
(SIFO).
Brusdal, R. 1996. 'Ungdommens eget forbruk - tema med variasjoner', in T. Øia (ed.), Ung på
90-tallet, Oslo: cappelen Akademisk Forlag as/UNGforsk.
Brusdal, R. 1998. 'Lommepenger, ekstrapenger og l‘repenger', Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO).
Brusdal, R. 2005. 'Kjøpepress, smak og fordeling. Debattinnlegg VG 19.8', Verdens gang.
Brusdal, R. og Lavik, R. 1991. Hva gjør barn og unge i fritiden? : en empirisk studie av fritidsmønster blant barn og ungdom. Lysaker: Statens institutt for forbruksforskning.
Bråten, S. 2000. Modellmakt og altersentriske spedbarn: essays on dialogue in infant and
adult. Bergen: Sigma.
Buckingham, D. 2000. After the death of childhood: growing up in the age of electronic media. Cambridge: Polity Press.
Litteratur
353
Bugge, A. og Døving, R. 2000. Det norske måltidsmønsteret: ideal og praksis. Lysaker: Statens institutt for forbruksforskning.
Burkitt, I. 1999. Bodies of thought : embodiment, identity and modernity. London: Sage.
Burr, V. 1995. An Introduction to Social Constructionism. London: Routledge.
Butler, J. 1990. Gender trouble: feminism and the subversion of identity. New York:
Routledge.
Campbell, C. 1983. 'Romanticism and The Consumer Ethic: Intimations of a Weber-Style
Thesis
', Sociological Analysis, Voume(4 (Winter, 1983)): 17.
Carter, E., McRobbie, A. og Mica, N. 1984. ''Alice in consumer wonderland'', Gender and
Generations, London: MacMillan.
Chodorow N. 1978. The reproduction of mothering: psychoanalysis and the sociology of
gender. Berkeley: University of California Press. viii, 263 s. pp.
Christensen, P. og Prout, A. 2001. 'Working with Ethical Symmetry in Social Research with
Children', upubl., Voume.
Coleman, J. S. 1961. The Adolescent Society. The Social Life of the Teenager and its Impact
on Education. New York: The free press of Glencoe.
Cook, D. T. 2004. The commodification of childhood : the children's clothing industry and
the rise of the child consumer. Durham, N.C.: Duke University Press.
Cordwell, J. M. og Schwarz, R. A. 1979. The Fabrics of culture: the anthropology of clothing and adornment. The Hague: Mouton.
Corrigan, P. 1989a. 'Gender and the Gift: the Case of the Family Clothing Economy', Sociology, Voume(4): 513-34.
Corrigan, P. 1989b. 'Troublesome Bodies and Sartorial Dopes: Motherly Accounts of Teenage Daughter Dress Practices', Semiotica, Voume(4): 393-413.
Corrigan, P. 1993. 'Review article. The Clothes- Horse Rodeo; or, How the Sociology of
Clothing and Fashion throws its (w)Reiters', Theory, Culture and Society, Voume:
143-55.
Corrigan, P. 1997. The Sociology of Consumtion. London: SAGE Publications.
Corrigan, P. og Riggins, S. H. 1994. 'Interpreted, circulating, interpreting: The three dimensions of the clothing object', The Socialness of Things. essays on the Socio-Semiotics
of Objects, 435-51. Berlin/New York: Mouton de Gruyer.
Corsaro, W. A. 1978. "We're friends, right?": children's use of access rituals in a nursery
school. Austin, Tex.
Couldry, N. 2004. 'Theorising Media as Practice', Social Semiotics, Voume(2): 115-32.
Craik, J. 1994. The face of fashion: cultural studies in fashion. London: Routledge.
Crane D. 2000. Fashion and its social agendas. Class, gender and identity in clothing. Chicago: University of Chicago Press Cunnigham, P. A. og Lab, S. V. 1991. Dress and
Popular Culture. Bowling Green State University Popular Press.
Czaplicka, M. og Eckerwald, H. 1986. Ungdomars konsumption '85. Stockholm: Statens
Ungdomsr†d/Konsumentverket.
Danielsen, A. 1993. 'Forskjellskapende Forbruk- strategier og godtroenhet', Sosiologi i Dag,
Voume(23): 17-45.
Dant, T. 1999. Material culture in the social world: values, activities, lifestyles. Buckingham:
Open University Press.
Davis, F. 1992. Fashion, Culture, and Identity. Chicago: Chicago University Press.
Davis F, Maines DR, Couch CJ. 1988. Clothing, fashions and the dialectic of identity. In
Communication and social structure. Springfield: Charles C. Thomas
Delaporte, Y. 1980. 'Le signe vestimentaire', L'Homme, Voume(3): 33.
Derrida, J. 1981. Positions. Chicago: University of Chicago Press.
Dickerson, P. 1996. 'Let Me Tell Us Who I Am', European Journal of Communication,
Voume(1): 57-82.
Dittmar, H. 1992. The Social Psychology of Material Posessions. To Have Is To Be. Hertsfordshire, New York: Harvester Wheatsheaf, St.Martin's Press.
354
Dokk Holm, E. 2001. 'Instant Indentity - om utviklingen av en flytende, fleksibel, situasjonell
og semiotisk orientert identitet', in E. Dokk Holm ogS. Meyer (eds.), Varene tar makten, Oslo: Makt- og demokratiutredningen 1998-2003, Gyldendal Nosk Forlag AS.
Douglas, M. 1992. Risk and blame: essays in cultural theory. London: Routledge.
Douglas, M. 1996. Thought Styles. SAGE Publications Ltd, London.
Douglas, M. og Isherwood, B. 1978. The World of Goods. Towards and Anthropology of
Consumption. Hammondsworth: Penguin Books.
Dreyfus, H. L. og Rabinow, P. 1983. Michel Foucault: beyond structuralism and hermeneutics. Chicago, Ill.: University of Chicago Press.
Drotner, K. 1991. At skabe sig-selv. Ungdom -æstetik - pædagogik. København: Gyldendal.
Drotner, K. og Rudberg, M. 1993. Dobbeltblikk på det moderne. Unge kvinners hverdagsliv
og kultur i Norden. Oslo: Universitetsforlaget.
Duranti A, Goodwin C. 1992. Rethinking context: language as an interactive phenomenon.
Cambridge: Cambridge University Press. viii, 363 s. pp.
Ehn, B. og Löfgren, O. 1982. Kulturanalys: ett etnologiskt perspektiv. Lund: LiberFörlag.
Ekström, K. M. 1995. Children's influence in family decision making: a study of yielding,
consumer learning and consumer socialization. Göteborg:BAS.
Entwistle, J. 1997. Fashioning the Self: Women, Dress, Power and Situated Bodily Practice
in the Workplace. Ph.D., Goldsmith's College, University of London.
Entwistle, J. 2000a. 'Fashion and the Fleshy Body: Dress as Embodied practice', Fashion
Theory, Voume(3): 323-48.
Entwistle, J. 2000b. The Fashioned Body: Fashion, Dress and Modern Society. Cambridge:
Polity.
Entwistle, J. 2001. 'The Dressed Body', in J. Entwistle ogE. Wilson (eds.), Body Dressing,
Oxford: Berg.
Epstein, J. L. 2001. 'Friends in School: patterns of Selection and Influence in Secondary
School', in J. L. Epstein ogN. Karweit (eds.), Examining Theories of Adolescent of
Adolescent Frienships, New York: Academic Press.
Erneling, C. 1995. 'The language game of language acquisition. Language development', in
R. S. Harré, Peter (ed.), Discourse Psychology in Practice, 164-83. London: Sage.
Erwin, P. 1993. Friendship and Peer relations in Children. Chichester: Wiley & Sons.
Ewing, K. P. 1990. 'The Illusion of Wholeness: Culture, Self, and the Experience of Inconsistency', Ethos, Voume.
Featherstone, M. 1991. Consumer Culture and Postmodernism. London: SAGE Publications
Ltd.
Featherstone, M. 1995. Undoing Culture. Globalization, Postmodernism and Identity. London: SAGE Publications Ltd.
Feinberg, R. A., Mataro, L. og Burroughs, W. J. 1992. 'Clothing and Social Identity', Clothing and Textiles Research Journal, Voume(1): 18-23.
Fielding, N. G. og Fielding, J. L. 1986. Linking Data. Newbury Park, Calif.: Sage.
Finkelstein, J. 1991. The Fashioned Self. Cambridge: Polity Press.
Flyvbjerg, B. 1991. Rationalitet og magt. Bind 1: Det konkretes vitenskap. Kjøbenhavn:
Akademisk Forlag.
Flügel, J. C. 1930. The Psychology of Clothes. London: Hogarth Press.
Foucault, M. 1980. Power/Knowledge: Selected Interviews and Other Writings. Brighton:
Harvester.
Francis, S. 1990. 'The Effect of Economic Stress on perceived Clothing Deprivation among
High School Students', Clothing and Textiles Research Journal, Voume(4): 1-6.
Francis, S. og Burns, L. D. 1992. 'Effect of Consumer Socialization on Clothing Shopping
Attitudes, Clothing Acquisition and Clothing Satisfaction', Clothing and Textiles Research Journal, Voume(4): 35-9.
Freitas, A. K., Susan; Chandler, Davis Joan; Hall, Davis Carol; Kim, Jung-Won; Hammidi,Tania 1997. 'Appearance Management as Border Construction: Least Favorite
Clothing, Group Distancing, and Identity Not!' Sociological Inquiry, Voume(3): 32335.
Litteratur
355
Frosh, S. 2000. 'Postmodernism and the Adoption of Identity', in A. S. Elliot, C (ed.), Psychoanalysis At Its Limits, London: Asociton Books.
Frosh, S., Phoenix, A. og Pattman, R. 2002. Young masculinities. New York: Palgrave.
Frønes, I. 1983. 'Optimalisering med uklare tegn. En transaksjonsanalytisk fortolkning av
sosiale mønstre', Arbeidsnotat. Institutt for sosiologi.Universitetet i Oslo, Voume.
Frønes, I. 1987. 'Jevnaldermiljø, sosialisering, lokalsamfunn', Oslo: Institutt for sosialforskning, INAS.
Frønes, I. 1994. De likeverdige. Om sosialisering og de jevnaldrendes betydning. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Frønes, I. 2003. Moderne barndom. Oslo: Cappelen akademisk forl.
Frønes, I. 2004. 'Identitet, tegn og kultur - Om identitet i sosiologisk teoridannelse', Sosiologi
i Dag, Voume(3): 26.
Frønes, I. og Brusdal, R. 2000. På sporet av den nye tid: Kulturelle varsler for en nær fremtid. Bergen: Fagbokforlaget.
Gabriel, Y. og Lang, T. 1995a. The Unmanageable Consumer. London: SAGE Publications
Ltd.
Gabriel, Y. og Lang, T. 1995b. The unmanageable consumer: contemporary consumption
and its fragmentation. London: Sage.
Garfinkel, H. 1984. Studies in ethnomethodology. Cambridge: Polity Press.
Geertz, C. 1973. The Interpretation of Cultures. New York: Basic Books.
Giddens, A. 1976. New rules of sociological method: a positive critique of interpretative sociologies. New York: Basic Books.
Giddens, A. 1987. 'Structuralism, Post-structuralism and the Production of Culture', in A.
Giddens ogJ. Turner (eds.), Social Theory Today, 195-224. Cambridge: Polity Press.
Giddens, A. 1991. Modernity and Self-Identity. Self and Society in the Late Modern Age.
Cambridge: Polity Press.
Gilbert, G. N. og Mulkay, M. J. 1984. Opening Pandora's Box: A Sociological Analysis of
Scientist's Discourse. Cambridge: Cambridge University presss.
Gilroy P, Woodward K. 1997. Diaspora and the Detours of Identity. In Identity and Difference
Goffman, E. 1963. Behavior in public places: notes on the social organization of gatherings.
New York: Free Press.
Goffman, E. 1971. Relations in public: microstudies of the public order. London: Allen Lane
The Penguin Press.
Goffman, E. 1974. Frame analysis: an essay on the organization of experience. Cambridge,
Mass.: Harvard University Press.
Goffman, I. 1959. The Presentation of Self in Everyday Life. New York: Anchor Books Doubleday.
Goodwin MH. 2006. The hidden life of girls: games of stance, status, and exclusion. Malden,
Mass.: Blackwell. XI, 329 s. pp.
Granovetter, M. S. 1974. Getting a job: a study of contacts and careers. Cambridge, Mass.:
Harvard University Press.
Green, S. og Hogan, D. 2005. Researching children's experiences: methods and approaches.
London: Sage.
Griffin, C. 1997. ''Troubled Teens: Managing Disorders of Transition and Consumption'',
Feminist Review, Voume: 4-21.
Gronow, J. og Warde, A. 2001. Ordinary Consumption. London: Routledge.
Grønmo, S. 1996. 'Forholdet mellom kvalitative og kvantitative tilnærmingeri samfunnsforskningen', S. 73-108. Oslo: Universitetsforl.
Gulbrandsen, L. M. 1998. I barns dagligliv. En kulturpsykologisk studie av jenter og gutters
utvikling. Oslo: Universitetsforlaget.
Gulbrandsen, L. M. 2002. ' Storbyjenter', in K. T. Thorsen, Ruth (ed.), Kulturpsykologi. Bevegelser i. livsløp. , Oslo: Universitetsforlaget.
356
Gullestad, M. 1990. '"Barns egen kultur" - finnes den? tanker om barns aktive samfunnsdeltakelse', Barn.Nytt fra forskning om barn i Norge.Norsk senter for barneforskning,
Voume: 7-28.
Gullestad, M. 1996. Hverdagsfilosofer: verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne
Norge. Oslo: Universitetsforl.
Gullestad, M. 1997. 'Fra 'lydig' til 'å finne seg selv'. Verdioverføring mellom generasjonene i
dagens Norge', in I. Fr›nes, K. Heggen ogJ. O. Myklebust (eds.), Livsløp: Oppvekst,
generasjon og sosial endring, Oslo: Universitetsforlaget.
Haldar, M. 2006. 'Kjærlighetskunnskap: tolvåringers fortellinger om romantikk og familieliv', 256 s. [Oslo]: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.
Hall, S. 1992. 'The Question of Cultural Identity', in S. Hall, D. Held ogT. Mc Grew (eds.),
Modernity and its Futures, Cambridge: Polity.
Hall, S. 1997. 'Introduction', in S. Hall (ed.), Representation: Cultural representations and
Signifying Practices, London: Open University Sage Publications.
Hall, S. og du Gay, P. 1996. Questions of Cultural Identity. London: SAGE Publications Ltd.
Hall, S. og Jefferson, T. 1977. Resistance Through Rituals. Youth Subcultures in Post-War
Britain. London: Hutchinson.
Hall, S. og Samule, R. 1981. 'Notes on deconstructing the popular', People's History and Socialist Theory, London: Routledge.
Hall, S. J., Tony 1977. 'Culture, the Media and the ‘Ideological Effect', in J. e. a. Curran
(ed.), Masscommunication and Society: Arnold.
Hallinan, M. T. 1980. 'Patterns of Cliquing Among Youth', in H. C. Foot, A. J. Chapman ogJ.
R. Smith (eds.), Frienship and Social Relations in Children, New York: Wiley.
Hansen, F., Martensen, A., Halling, J., Lauritsen, G. B., Puggaard, B., Nielsen, J. C. og Hansen, F. 2002. Børns opvækst som forbrugere. Fredriksberg: Samfundslitteratur.
Harré, R. 1989. 'Language Games and Texts of Identity', in J. G. Shotter, Kenneth J. (ed.),
Texts if Identity, 20-35. London: Sage.
Harris, R. 1988. Language, Saussure and Wittgenstein: how to play games with words. London: Routledge.
Hebdige, D. 1979. Subculture: The Meaning of Style. London: Methuen.
Heggen, K. 1996. 'Ungdom og lokalmiljø - forankring eller fråkopling?' in T. Øia (ed.), Ung
på 90-tallet, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag as/UNGforsk.
Heggeli G, Hauan MA, Heggeli G. 2002. Becoming and Being a Teenager - From Childhood
to Youth through Vernacular Writing. In Younger Than yesterday, older than Tomorrow. Cultural perspectives on Contemporary Childhood and Youth, pp. 131-54. Turku: Nordic Network of Folklore
Hegna, K. T., Marit 1996. 'Ungdom i storby - farer og muligheter', in T. Øia (ed.), Ung på
90-tallet, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag as/UNgforsk.
Helland, H. 2003. 'Om å bruke statistikk i sosiologien', Tidsskrift for Samfunnsforskning,
Voume: 529-53.
Helle-Valle, J. 1997. Change and diversity in a Kgalagadi village, Botswana. Oslo: Centre
for Development and the Environment, University of Oslo.
Helle-Valle, J. 2003. Familiens trojanske hester?: en kvalitativ undersøkelse av bruk av digitale medier i norske hjem. Oslo: Statens institutt for forbruksforskning.
Helle-Valle, J. 2004. 'Understanding sexuality in Africa: Diversity and contextualised dividuality', in S. Arnfred (ed.), Re-thinking Sexualities in Africa, Uppsala: NAI.
Helle-Valle, J. og Slettemeås, D. 2008. 'ICTs, domestication and language-games: a Wittgensteinian approach to media uses', New Media & Society, Voume(1): 165-86.
Helle-Valle, J. 2007a. 'Kontekstualiserte medier, kontekstualiserte mennesker - et annet blikk
på mediebruk', in M. P. Lüders, Lin; Rasmussen,Terje (ed.), Personlige medier. Livet
mellom skjermene, 15-35. Oslo: Gyldendal.
Helle-Valle, J. 2007b. 'Time and media consumption in Norwegian families', Professional
Report, Oslo: Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO).
Litteratur
357
Helle-Valle, J. 2008. 'Language-games, in/dividuals and media uses: what a practice perspective should imply for media studies', in B. Bräuchler ogJ. Postill (eds.), Theorising Media
and Practice, Oxford: Berghahn Books.
Hellevik, O. 1993. 'Kulturelle skillelinjer i dagens samfunn. Et innlegg i postmaterialismedebatten', Sosiologisk tidsskrift, Voume: 25-50.
Hellevik, O. 1994. Sosiologisk metode : for brukere av samfunnsforskning. Oslo: Pensumtjeneste.
Hirsch, E. 1992. 'The long term and the short term of domestic consumption', in R. S. a. D.
Hirsch (ed.), Consuming Technologies. Media and information in domestic spaces,,
208-26. London: Routledge.
Hirsh, E. 1992. 'The long term and the short term of domestic consumption: an ethnographic
case study', in R. H. Silverstone, E (ed.), Consuming Technologies. Media and Information in Domestic Space, 208-26. London: Routledge.
Hjemdahl, A.-S. 1999. Kledd i Russetid. En samtiddstudie av r›drussens kl‘r. Hovedfagsoppgave i Etnologi. Institutt for Kulturstudier. Universitetet i Oslo.
Holquist, M. 2002. Dialogism: Bakhtin and his world. London: Routledge.
Holter, H. 1974. Kvinners liv og arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.
Holter, H. og Kalleberg, R. 1982. Kvalitative metoder i samfunnsforskning. Oslo: Universitetsforlaget.
Hundeide, K. 1989. Barns livsverden: en fortolkende tilnærming i studiet av barn. Oslo:
Cappelen.
Haavind, H. 2000. 'Analytiske retningslinjer ved empiriske studier av kjønnede betydninger',
in H. Haavind (ed.), Kjønn og fortolkende metode. Metodiske muligheter i kvalitativ
forskning, 155-219. Oslo: Gyldendal.
Jacobson, M. 1994. Kläder som språk och handling - Om unga kvinnors använding av klädseln som kommunikations- och identitetsskapande medel. Stockholm: Carlssons
Bokf”rlag.
Jacobson, M. 1998. Gör kläderna mannen? Om Maksulinitet och femininitet i unga mäns
bruk av kläder, smycken och dofter. Stockholm: Carlssons.
James, A., Jenks, C. og Prout, A. 2000. Theorizing Childhood.
James, A. P., Alan 1990. 'Re-presenting Childhood: Time and Transition in the Study of
Childhood', in A. P. James, Alan (ed.), Constructing and reconstructing childhood:
contemporary issues in the sociological study of childhood, London: Falmer Press.
Johannessen, A., Tufte, P. A. og Kristoffersen, L. 2004. Forskningsmetode for økonomiskadministrative fag. Oslo: Abstrakt forl.
Johansson, T. og Miegel, F. 1992. Do The Right Thing. Lifestyle and Identity in Contemporary Youth Culture. Stockholm: Almqvist &Wiksell International.
Johnson, J. M. og Kotarba, J. A. 2002. 'Postmodern Existentialism', in J. A. Kotarba ogJ. M.
Johnson (eds.), Postmodern Existential Sociology, 3-14. Walnut Creek: Altamira
press.
Jørgensen, G. 1994. 'To ungdomskulturer. Om vedlikehold av sosiale og kulturelle ulikheter i
Bygdeby', in Rapport 1 (ed.), Vestlandsforskning, Sogndal, .
Jørgensen, M. W. og Phillips, L. 1999. Diskurs analyse som teori og metode. Roskilde Universitetsforlag.
Kaiser, S. B. 1998. The Social Psychology of Clothing. New York: Fairchild Publications.
Kampmann, j. 2003. 'Barndomssociologi: fra marginaliseret provokatør til mainstream leverandør', Dansk Sociologi, Voume.
Klepp IG. 2001. Hvorfor går klær ut av bruk? Avhending sett i forhold til klesvaner. Rep.
SIFO-rapport 3, Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO), Lysaker
Klepp, I. G. 2007. 'Klær, kropp og velvære. Hva vil det si å føle seg velkledd?' Statens institutt for forbruksforskning.
Klepp, I. G. og Storm-Mathisen, A. 2005. 'Reading Fashion as Age: Teenage Girls' and
Grown Women's Accounts of Clothing as Body and Social Status', Fashion Theory,
Voume(3): 323-43.
358
Knuts, E. 1999. 'Det är inte min stil'. C-uppsats HT. Etnologiska Institutionen, Göteborgs
Universitet.
Knuts, E. 2006. 'Något gammalt, något nytt: skapandet av bröllopsföreställningar', 175 s.
Göteborg: Mara förlag.
Krange O, Strandbu Å. 1996. Kjøpesenteret: handlemaskin og fornøyelsespark. Oslo: Pax.
207 s. pp.
Krange, O. 2000. 'Fortolkning og sosialstatistikk. statistikk, kausalitet og positivismekritiske
innsikter i empirisk samfunnsforskning', Sosiologisk Årbok, Voume: 35-63.
Krange, O. 2004. 'Grenser for individualisering: ungdom mellom ny og gammel modernitet',
188 s. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
Kress, Gunther, Wetherell, M., Taylor, S. og Yates, S. J. 2001. 'From Saussure to Critical
Sociolinguistics: The Turn Towards a Social View of Language', Discourse Theory
and Practice. A Reader., 29-39. London: Sage Publications.
Kroløkke C, Scott Sørensen A. 2006. Gender communication theories & analyses: from silence to performance. Thousand Oaks, Calif.: Sage. XIII, 193 s. pp.
Kuhn, T. 1970. The Structure of Scientific Revolutions. Chicago: University of Chicago
press.
Kvale, S. 1997. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: As Notam Gyldendal AS.
Kaarhus, R. 1999. 'Intervjuer i samfunnsvitenskapene. Bidrag til en videre metodologisk diskurs', Tidsskrift for Samfunnsforskning, Voume(1): 33-63.
Lackoff, G. 1987. Women, Fore and dangerous Things. Chicago: University of Chicago
Press.
Laclau, E. og Mouffe, C. 1985. Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics. London: Versto.
Lash, S. og Friedman, J. 1992. Modernity and identity. Oxford: Blackwell.
Lauvdal, T. og Winger, N. 1989. Egen lykkes smed? : om individualitet, identitet og avvik.
[Oslo]: TANO.
Leffler, C. 1997. 'De kjøpekraftige små- en rapport om barn, merkevarer, reklame og forbruk', Oslo: Fremtiden i våre hender.
Lévi-Strauss, C. 1966. The savage mind. London: Weidenfeld and Nicolson.
Lien, M. 1994. 'Offer, strateg eller iscenesetter? Bilder av forbrukeren i frobruksforskning',
Sosiologisk tidsskrift, Voume(1): 41-64.
LiPuma, E. 1988. 'Modernity and Forms of Personhood in Melanesia', in M. S. Lambek, A
(ed.), Bodies and Persons. Comparative perspectives from Africa and Melanesia, 5379. Cambridge: Cambridge University Press.
Lodziak, C. 2002. The myth of consumerism. London: Pluto.
Lurie, A. 1981. The Language of Clothes. New York: Random House.
Lury, C. 1996. Consumer Culture. Cambridge: Polity Press.
Lynne, A. 2000. 'Nyansenes makt - en studie av ungdom, identitet og klær', Lysaker: Statens
Institutt for Forbruksforskning (SIFO).
Lyotard, J.-F. 1984. The postmodern condition: a report on knowledge. Manchester: Manchester University Press.
Lähteenmäki, M., Bostad, F., Brandist, C., Evensen, L. S. og Faber, H. C. 2004. 'Between
Relativism and Absolutism: Towards an Emergentist Definition of Meaning Potential', Bakhtinitan Perspectives on Language and Culture. Meaning in Language, Art
and New Media, 91-112. New York: Palgrave Macmillan.
MacGillivray, M. S. W., Jeannette D. 1997. 'Clothing and Appearance among Early, Middle
and Late Adolescents', Clothing and Textiles Research Journal, Voume(1).
Magee, B. 1999. Filosofi. [Oslo]: Teknologisk forl.
Maffesoli M. 1986. The time of the Tribes. The Decline of Individualism in Mass Society.
London: Sage
Malinowski, B. 1974/1923 'The problem of Meaning in Primitive Languages. Supplement 1',
in C. K. R. Ogden, I.A. (ed.), The Meaning of Meaning. A Study of

Last ned i fulltekst

Transcription

Similar documents

Fagtorg program med workshop

Moreton, Guy. Kome Til Deg i Tidende. [Artefact] - SEA