«Beklager, men her er ingen tegn til liv»

● nyheter
10
Lørdag 2. August 2014
Haugesunds Avis
Haugesunds Avis
nyheter ● 11
Lørdag 2. August 2014
«Beklager, men
her er ingen tegn til liv»
Hvert år er over 200
norske barn dødfødte. Lille Jonathan
døde bare timer før
han skulle se dagens
lys for første gang.
DØDFØDSel
Hun ble kjørt inn på fødestua, og jordmor var i ferd med
å feste apparatet som skulle
måle fosterlyden.
– Jeg hørte ingen lyd, men hun
sa at hun måtte bare lete litt til.
!
Vi ville aldrivært Jonathan
foruten.
CECILIE REVHEIM OLSEN
Gaute-Håkon Bleivik
gaute-hakon.bleivik@h-avis.no
Å
ret 2014 skulle bli lykkeåret for Cecilie Revheim
Olsen fra Karmøy og
hennes samboer Idar André Olsen.
Deres datter Leah skulle runde treårsdag, de skulle bli foreldre for andre gang, og 23. august skulle de gifte seg i Vigra
kirke, nær Idar André sin hjemby Ålesund.
Navnet til den lille var allerede bestemt, han skulle hete Jonathan.
I månedene før fødselen
hadde Leah ligget på mammas
mage for å snakke med lillebror.
Ti dager før termin er Cecilie
på svangerskapskontroll, og legen forteller at alt står bra til.
Men i løpet av natten forandres livene deres.
– Jeg kjørte Leah til barnehagen, sa til henne at denne dagen kunne bli fødselsdagen for
lillebroren hennes. Da jeg kom
hjem la jeg meg nedpå, og ikke
lenge etter gikk vannet, forteller Cecilie.
Ettersom hodet ikke hadde
festet seg, tilkalte hun etter avtale med legen en ambulanse,
og Idar André kjørte like bak
dem inn til Ålesund sjukehus.
– Da mistenkte jeg ingenting.
De som var med i ambulansen
sa heller ingenting, sier Cecilie.
FORTELLER FOR Å HJELPE:
Cecilie Revheim Olsen og Idar
André Olsen tror mange foreldre
som har mistet barnet sitt i
dødfødsel trenger å vite at de
ikke er alene.
foto: harald nordbakken
Hun prøvde flere ganger. Så begynte hun å skjelve på hånda.
Plutselig ropte jordmora en
tallkode, og trykket inn en
alarm. På ti sekunder var rommet fylt av sykehuspersonell.
Det tok noen sekunder, de
prøvde seg med ultralyd. Så
kom beskjeden: «Beklager,
men her er ingen tegn til liv»,
sier 26-åringen.
Hun sitter i sofaen i barndomshjemmet sitt på Sundvegen, tårene triller mens hun
gjenskaper den grusomme situasjonen fra nyårets sjuende
dag.
Samboeren har armen rundt
skulderen hennes, blikket festet på bordet foran dem.
Dette er historien om det såreste øyeblikket i deres liv.
– De ordene er de mest absurde jeg noensinne har hørt.
Ikke liv?! Det var jo nettopp liv.
Du tror jo ikke at slikt kan skje.
Vi var jo i mål, svangerskapet
var jo over. Jonathan skulle
bare fødes, forteller Cecilie.
Hun ønsket seg et keisersnitt
etter at hun fikk vite at gutten
hennes var død, men fikk beskjed om at det tok ikke legene
sjansen på.
Til det var risikoen for eventuelle bakterier som kunne
overføres fra barnet til mor for
stor.
– Jeg ville bare dø, jeg orket
ikke dette. Så kom tankene
over på Leah, vår datter som
var i barnehagen, sier Cecilie.
– Dette var et mareritt. Vi
hadde hørt om at slikt kunne
skje, men det er traumatisk å få
et dødt barn. Vi var vantro over
å miste et barn på målstreken
på denne måten. Men så lunefull kan altså naturen være,
sier Idar André.
Fødselen tok Cecilie 50 minutter, en knapp time der
smertene ved å føde ikke var i
nærheten av å nå opp til smerten over at den lille gutten deres var død.
Verdens
helseorganisasjon
(WHO) sin definisjon av dødfødsel omfatter alle barn født
med vekt over 500 gram eller
fra og med 22. svangerskapsuke.
Ifølge Medisinsk fødselsregister (MFR) har 3,7 av 1.000
fødte barn i Norge vært dødfødte de siste årene.
Siden toppen i 1994 (388
barn) har antallet sunket årlig,
og var i 2012 nede i 226 dødfødte barn.
Faktisk er antall dødfødsler
redusert med 35 prosent siden
begynnelsen av 2000-tallet.
Fagsjef i Landsforeningen
uventet barnedød (LUB) Trine
Giving Kalstad mener dette
skyldes god forebygging blant
gravide kvinner.
– Enda flere barn kan reddes
dersom vi fortsetter arbeidet
med økt fokus på fosteraktivitet, og at kvinnens egne observasjoner tas på alvor, har Kalstad uttalt til forbundets nettsider.
MFR mener rundt 15 prosent
av dødfødslene er forårsaket
av morkakesvikt.
LUB har tall fra Oslo universitetssykehus som indikerer at
det skjer hyppigere.
For Jonathan var det morkaken som sviktet.
– Morkaken slapp akutt, trolig bare noen timer før vi kom
til sykehuset, sier Cecilie Revheim Olsen.
Ifølge LUB vil de fleste barn
som opplever morkakesvikt få
en veksthemming.
Men en akutt svikt kan medføre død.
Foreningen skriver på sine
nettsider at det ikke finnes
gode markører i dagens legevitenskap som angir risikoen for
død av morkakesvikt.
– Vi kan derfor ikke si hvor
stor denne risikoen er, skriver
de.
To måneder etter at Jonathan
døde i mors liv, bestemmer Cecilie seg for å starte en blogg.
– Jeg hadde tenkt på å starte
en interiørblogg tidligere, men
ikke funnet nok inspirasjon.
Etter at Jonathan døde, forsøkte jeg å finne ut mer: Om jeg er
alene, hvordan andre har det,
hvordan livet blir etterpå, forteller hun.
Blogg-sfæren preges av dem
som skriver om sine perfekte
liv, med sine perfekte barn og
sin perfekte tilværelse.
26-åringen startet sin bloggverden.
– Jeg tenkte at jeg kan hjelpe
andre, og jeg visste at jeg kunne klare å skrive om det som
skjedde. Det ble terapi for meg,
også fordi jeg ikke ønsket å hysje det ned, sier Cecilie.
Førsteamanuensis
Berit
Skog på Institutt for sosiologi
og statsvitenskap på Norges
teknisk-naturvitenskapelige
universitet (NTNU) roser Revheim Olsen for hennes initiativ.
– Livet er ikke bare lykke og
røde roser, og det å skrive om
dødfødsler er å eksponere et
tabuområde. Det er viktig at
hun deler sine erfaringer, sier
Skog.
Hun har forsket på bruken av
sosiale medier, og bloggvirksomhet.
– Denne bloggen blir et seriøst alternativ til de typiske
«happy-go-lucky»-bloggene,
og den har stor betydning for
bloggeren selv. Den fungerer
som en egenterapi, og tilbakemeldingene gir trøst og støtte,
sier Skog.
Cecilie forteller at hun var
redd for hvilke reaksjoner hun
kunne få, men tenkte at dersom nett-trollene skulle dukke
opp, fikk det bare være.
– Man utleverer veldig personlige opplevelser, men det
virker som hun hadde en strategi for å takle dette, sier Skog.
E-postene har ikke latt vente
på seg, og Cecilie har mottatt
mange tilbakemeldinger fra
folk i tilsvarende situasjon.
Disse har hjulpet henne i månedene etter Jonathans død.
– Jeg gråter for hver eneste
som sender meg sin historie.
Jeg er rørt og glad over at de
finner trøst og forståelse i min.
Mange av opplevelsene er
utrolig like, sier hun.
Forfatter og jordmor Janne
Teigen har skrevet to bøker om
dødfødsler.
Først «Små føtter setter dype
spor», som er foreldres beretninger fra møteplassen englesiden.com om hvordan det var
å miste barnet sitt.
I fjor kom hun og medforfatter Line Christoffersen ut med
«Når livet slutter før det begynner», der de presenterer sin
egen forskning på feltet.
Teigens første bok var trolig
bare den andre på temaet, etter
at barnedød var preget av en
velmenende konspirasjon av
stillhet på 1960- og 1970-tallet.
Den første ble skrevet av Bitten Munthe-Kaas, som selv
mistet sin datter Julie etter 17
timer. Hennes bok kom ut i
1985, der hun samler foreldre
og fagfolks erfaringer om det å
miste et barn.
«Små føtter setter dype spor»
kom ut i 2007.
– Å leve med en dødfødsel er
en ensom sorg. Reaksjonsmønsteret kan preges av foreldrenes alder og hvilken livssituasjon de er i. Noen opplever at
det blir forventet at man går
fort videre, sier Teigen til Haugesunds Avis.
Hun har selv innhentet prosedyrer fra alle norske sykehus
for hvordan de skal takle dødfødsler.
Teigen mener Norge har
kommet langt i oppfølgingen,
men mener ting kan også gjøres bedre.
Spesielt mindre sykehus kan
slite i situasjoner med dødfødsler fordi dette er noe de
ikke opplever så ofte.
– Opplevelsen for foreldrene
er veldig avhengig av hvem de
møter og oppfølging de får på
sykehuset. Dette er jo en vanskelig problemstilling, sier Teigen.
Jordmoren reiser i dag rundt
i landet for å holde foredrag om
temaet, både på utdanningsinstitusjoner og på sykehus.
LES MER PÅ NESTE SIDE >>>
12 ● nyheter
Lørdag 2. August 2014
Haugesunds Avis
Haugesunds Avis
Norge
– Ikke bad alene
Oslo: I juli mistet 14 mennesker livet i drukningsulykker i Norge. 12 av ulykkene skjedde under bading.
– Et godt råd er at man ikke bader alene, sier seniorrådgiver Ivar Christiansen i Norsk Folkehjelp.
Så langt i år har 63 mennesker druknet i Norge. På
samme tid i fjor var tallet 59, ifølge Norsk Folkehjelps
oversikt. 55 av de omkomne var menn. Åtte av dem var
kvinner.
– I august er det fortsatt meldt om godt varmt vær.
Augusttallene toppet statistikken i fjor. Vi håper å unngå
en gjentakelse av det i år. Ta godt vare på hverandre, sier
Christiansen. (NTB)
Tips til nyhetsredaksjonen:
Tipstelefonen: 52 72 22 22
tips@h-avis.no
sms/mms: HAVIS til 2005
FORFATTER: Jordmor Janne Teigen.
PRESSEfoto
– Vi har også opprettet en
egen Facebook-gruppe for å
formidle råd. LUB er også en
meget god arena, skryter Teigen.
Til høsten kommer en nasjonal prosedyre for hvordan helsepersonell skal takle dødfødsler, både medisinsk og gjennom psyko-sosial oppfølging.
Teigen er en av dem som har
vært med på utformingen av
denne.
Prosedyren ligger til godkjenning hos fagutvalget på Ullevål sykehus i Oslo.
– Det er Leah som er solstråla
vår, motet vårt, gleden vår,
grunnen til at vi står opp om
morgenen. Hun trenger mamma og pappa, og hun gjør at vi
forstår hva som er meningen
med livet, sier Idar André Olsen.
Treåringen har nettopp vært
innom stua på Karmøy for å
fortelle høyt og tydelig at hun
skal ut for å fiske med morfar.
– Jeg er blitt veldig hønemor,
og er på vakt hele tida. Jeg vet
at jeg kan ikke holde på med
det for evig, men jeg vil nok alltid være redd for henne, sier
Cecilie Revheim Olsen.
Den kommende ektemannen hennes forteller at de må
lære seg å slappe av på nytt.
Hverdagen deres blir ytterligere utfordret av at de er i en
vennegjeng på sju som alle
skulle ha barn omtrent samtidig.
Nå har de andre sin beste tid
i livet.
– Vi har vår verste. For Leah
er det blitt slik at hun leker det
ut. Hun har gravlagt mange
dukker dette året. Og hun lurer
på hvorfor ikke hennes lillebror også er med, sier Cecilie.
I to døgn fikk hun og Idar
André være sammen med Jonathan på sykehuset.
En liten stund der de kunne
skape sine egne minner med
barnet som aldri skulle være
med hjem.
– Det var en uerstattelig tid.
Vi var på mange måter utenfor
oss selv. Det virket som to uker,
sier Idar André.
– Samtidig telte vi minutter,
sier Cecilie.
Fra jordmora fikk paret et til-
TRØSTENDE HÅND: Idar André Olsen legger hånda si på sin kommende kones
skulder.foto: harald nOrdbakken
bud på sykehuset som de er
utrolig glade for å ha takket ja
til.
Hun tilbød seg å kontakte en
lokal fotograf, for å få tatt bilder av Jonathan før han ble tatt
fra dem for godt.
Jordmora visste at det hadde
fotografen gjort tidligere på
samme sykehus.
I 2005 stiftet Cheryl Haggard
og fotografen Sandy Puc organisasjonen «Now I lay me
down to sleep» (NILMDTS) i
USA.
!
Jeg tror denne
typen bilder
har verdi også
mange år etterpå.
Aida urkedal
Fotograf
4. februar det året ble gutten
Maddux Achilles Haggard født,
uten mulighet for å puste, svelge eller bevege seg.
Etter seks dager besluttet
Cheryl og hennes ektemann
Mike at legene skulle skru av
respiratoren.
Men først engasjerte de fotografen Sandy Puc til å ta svart/
hvitt-bilder av sønnen, for å ha
et minne om gutten.
Bildene inspirerte de to kvinnene til å starte NILMDTS, en
organisasjon som fram til i dag
har hatt over 11.000 frivillige
tilknyttet.
Jordmor Janne Teigen har
snakket med mange foreldre
som har mistet barna sine i
dødfødsel, og forteller at for
dem er bilder det viktigste
minnet.
For fotograf Aida Urkedal var
det tredje gang hun ble invitert
til Ålesund sjukehus da Jonathan døde.
– Jeg var veldig usikker første gangen, selv om jeg skjønte
at dette måtte jeg gjøre. Jeg lurte på hvordan jeg skulle opptre
i situasjonen, men merker at vi
er sammen som om barnet er
nyfødt og levende, forteller
hun.
Den første familien hun gjorde oppdrag for, har bildet av
sitt døde barn på veggen i stua
hjemme.
Selv har hun et nært forhold
til et foto av sin onkel, som
døde som toåring.
– Bildet som ble tatt av ham
den gang, har fulgt familien siden. Jeg tror denne typen bilder har stor verdi også mange
år etterpå, sier Urkedal.
I dag rydder hun timeplanen
dersom hun får en forespørsel
fra sykehuset.
Forsker: Førsteamanuensis Berit Skog.
foto: ntnu
– Slike øyeblikk er verdifulle
for en fotograf, mye viktigere
enn selve fødselen, mener
hun.
På stuebordet i Cecilies barndomshjem ligger bildet av Jonathan, med øynene igjen.
Som om han sover.
Gjennom ham har 26-åringen fått kontakt med mange
andre i samme situasjon.
Hun gleder seg over at Jonathan faktisk får utgjøre en forskjell for noen – selv om han
døde så tidlig.
– Ingen har kjent ham, bortsett fra oss, men likevel er han
et symbol på noe. Jeg takker
for at han har gitt folk noe, sier
Cecilie.
Bildet av ham henger også på
gravsteinen hans, som ble satt
opp 7. juli.
Den lille ligger gravlagt like
ved siden av Idar André sin far,
som døde da Idar André var 14
år gammel.
– Det er rart å se det lille såret
i jorda, mens de andre har et så
stort, sier Cecilie.
I det året som skulle bli deres
lykkeår, er det nå bare dager
igjen til den andre milepælen.
Denne lørdagen er Cecilie på
utdrikningslag i sitt eget hjemdistrikt.
Bryllupet står 23. august som
planlagt, med 90 gjester invitert.
Der kommer Jonathan til å få
en sentral plass.
– Vi skal legge brudebuketten på grava hans etter bryllupet. Dødsfallet hans har gjort
det enda viktigere for oss å bli
gift. Men jeg tror alle som kommer til kirken vil kjenne på at
Jonathan ikke er der, sier Cecilie.
Gjennom hele intervjuet har
de to sittet tett sammen, og
Idar André har holdt armen sin
trygt over skulderen til sin
kommende hustru.
Trass i alt har de klart å smile
av situasjoner som har vært siden tragedien rammet dem i
januar.
– Jonathan har ikke livet, og
da må jeg leve det. Selv om det
er en knallhard jobb hver dag.
Han er den første og siste jeg
tenker på. Men vi har et helt liv
igjen, det har bare tatt en annen form. Vi ville ikke vært
ham foruten, sier Cecilie Revheim Olsen.
●● FAKTA
◗◗Behovet for å treffe andre i
liknende situasjon og for å
bidra til forebygging av nye
barnedødsfall bidro til at
Landsforeningen til støtte
ved krybbedød ble etablert i
Trondheim i 1985.
◗◗Ettersom forekomsten av
krybbedød ble betydelig
redusert de neste 20
årene, valgte foreningen i
2005 å utvide sitt formål
til også å gjelde uventet
død både i svangerskapet,
i sped- og småbarnsalder
som foreningens
virksomhetsområder.
◗◗I 2006 byttet foreningen
navn til Landsforeningen
uventet barnedød (LUB) for å
inkludere nye målgrupper.
◗◗Foreningens forskningsfond
har per 2013 bevilget over 30
millioner kroner til forskning
på krybbedød, uforklart
fosterdød og annen uventet
barnedød.
KILDE: LUB.no
nyheter ● 13
Lørdag 2. August 2014
Sjekk før du sanker: Matitlsynet tar prøver av skjell 43
Foto: Scanpix
steder langs kysten. Mattilsynet
advarer mot skjell
Under radaren: De som reiser for å gjøre en innsats for den israelske hæren, gjør det under
Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
radaren til PST. Norske frivillige i Israels hær
PST bryr seg
ikke om dem
Nordmenn som
reiser til Israel for å
jobbe som frivillige
for det israelske
forsvaret, er ikke
interessante for
Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
OSLO
Jon Even Andersen,NTB
E
GIFTER SEG i august: Cecilie Revheim Olsen fra Karmøy og Idar André Olsen fra Ålesund gifter seg i
Vigra kirke 23. august, etter et tungt år hittil.foto: harald nordbakken
n gruppe på 40 nordmenn skal etter planen
reise til Israel i oktober.
De reiser i regi av stiftelsen
Sar-El, som organiserer turer
for skandinaver som vil jobbe
ulønnet for det israelske forsvaret (IDF).
I løpet av fjoråret jobbet 53
nordmenn, tolv svensker og
én danske frivillig for IDF, ifølge Sar-El ved vedlikeholds- og
logistikkbaser.
De som reiser, gjør det under radaren til PST.
– Ut fra vårt oppdrag om
forebygge og avverge terrorhandlinger i Norge, kan de
som drar til Israel ikke sammenlignes med de ekstreme
islamistene som reiser til Syria, sier seniorrådgiver Martin
Bernsen i PST til NTB.
Syria-fokus
Ifølge Torgeir Dahl i Sar-El er
det vanlig at flere melder seg
for frivillig innsats i Israel når
situasjonen i Midtøsten er
spent.
Til nå har ingen kansellert den
planlagte turen i oktober,
opplyser han til TV 2.
På spørsmål om hva som er
forskjellen på dem som drar
til Syria og dem som drar til Israel, sier Bernsen:
– Vårt hovedfokus nå, når
det gjelder konflikt i utlandet,
er ekstreme islamister som
reiser til Syria, bygger opp en
kapasitet og kommer tilbake
med et oppdrag om å utføre
terrorhandlinger i Norge.
Fremmedkrig-lov
Justisminister Anders Anundsen (Frp) vil ha en lovendring
som klart slår fast at det ikke
er lov for privatpersoner å delta i væpnet konflikt i utlandet
for en fremmed stat eller for
andre grupperinger.
Straffeloven vil i stor grad
fange opp fremmedkrigeres
handlinger, men Anundsen
ønsker en generell kriminalisering for å gjøre det helt tydelig at slik deltakelse er
straffbar.
Justisdepartementet kunne
fredag ikke svare på om nordmenns frivillige deltakelse for
det israelske forsvaret – slik
det er beskrevet av Sar-El – vil
bli omfattet av en lov mot
fremmedkrigere eller ikke.
Oslo: Mattilsynet advarer
mot å spise skjell fra 13 av 43
målesteder langs kysten den
kommende uken. Ingen av
advarslene gjelder målesteder i Nord-Rogaland og Sunnhordland.
Mattilsynet overvåker algegifter i skjell ved flere målestasjoner langs kysten og fraråder folk om å spise blåskjell
og kamskjell fra flere av disse
stedene. Varslet gjelder fram
til fredag 8. august.
Mattilsynet oppfordrer folk
til å sanke skjell så nært uttaksstedene for prøver som
mulig.
Dersom rådene veksler fra
sted til sted langs samme
kyststripe, bør man være ekstra forsiktig i skjellsankingen.
Sjekk blandt annet matportalen.no for blåskjellvarsel
(NTB)