Atrium 02/2012 - Universitetet i Bergen

Transcription

Atrium 02/2012 - Universitetet i Bergen
Atrium
Studentmagasinet for Det humanistiske fakultet
UiB nr. 2 2012 19. årgang
Våren er komen!! (Eller..?)
Folk snakkar ikkje om anna enn hatet dei har for vêret...
– Kva toler eit dikt?
Charlotte Riise utfordrar diktsjangeren i si første bok ­
«Eg treng tid til å sakna deg».
Livet etter hf
Atrium har snakka med fire om arbeidsmoglegheiter etter HF.
Det humanistiske fakultet
Sydnesplass 9
5007 Bergen
atrium@uib.no
http://atrium.b.uib.no
Atrium
Atrium kjem ut to gongar i semesteret.
Eksterne bidragsytarar i dette nummeret:
Tor Sivertsen Prestegard, Trond Wathne Tveiten, Marthe
Morland, Hanne Dale og Nienke Scutte.
Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det
humanistiske fakultet og Kulturstyret.
Desse står utan redaksjonelt ansvar.
Trykk: Bodoni
KÅSERI
portrett
HF
14
17
42
våren er komen!!
(eller..?)
Med ein gong våren er
komen, har folk gløymd
alt det dårlege vêret.
– kva toler eit dikt?
Charlotte Riise utfordrar
diktsjangeren i si første
bok «Eg treng tid til å
sakna deg».
livet etter hf
Atrium har snakka
med fire om
arbeidsmoglegheiter
etter HF.
Redaksjon
Redaktør
INGVILD A. JANSEN ingvildajansen@gmail.com
SOLVEIG HESVIK FRØYEN solveighf@gmail.com
Journalistansvarleg
INGVILD A. JANSEN ingvildajansen@gmail.com
Økonomiansvarleg
Ingvild revne ingvild_r@yahoo.com
Fotoansvarleg
TILLA BØNES tillatine@gmail.com
Layoutansvarleg
KRISTINE TURØY kristine.tur@gmail.com
Redaksjonssekretær
HANNE KARI NJÅSTAD hanne_kari@hotmail.com
Journalistar Mari Mulelid, Ingvild A. Jansen,
Mustafa Duale, Solveig Hesvik Frøyen, Keren
Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge, Marit
Solemdal, Ingvild Revne, Ove Wisløff, Trygve
Svarstad.
Fotografar Solveig Hesvik Frøyen, Ellen Marie
3 – LEiar
4 – fagpresentasjonen / Europa før og nå
8 – masterstudenten /
Identitet i middelalderen
12 – Mulighetens marked for deg uten musikk / Kåseri
22 – Newspaper blackout /
26 – AarGH!
30 – FRANK
Tekst om poesi som alle kan klare
/ Novelle i sjangeren magisk realisme
/ Novelle av Mustafa Duale
36 – Film versus bok
39 – BOREALIS
/ Må man unngå boka for å nyte filmen?
/ Vi har alle godt av å opphalde oss litt utanfor komfortsona vår
46 – hsu / Fagut-kva-for-noko?
47 – pensumfritt / Hva leser de som har bart?
F. Risbruna, Mona Maria Løberg, Hanne Kari
Njåstad, Keren Rebecca Marthinsen, June Røys
Hauge, Alexandra Azanova, Trygve Svarstad.
Layout Kristine Turøy, Alexandra Azanova,
Solveig Hesvik Frøyen, Keren Rebecca
Marthinsen, Olav Bjørnebekk, Tilla Bønes.
Illustrasjon Ingvild A. Jansen, Hilde Aurora
Flak, Ove Wisløff, Keren Rebecca Marthinsen.
Framside Marthe Morland.
IKON er Atriums visuelle
seksjon som består av bidrag
fra studentar ved Det
humanistiske fakultet.
Tema for
IKON
lys
Neste tema: Musikk
Send inn ditt bidrag til
tillatine@gmail.com
Leiar
Tekst: Solveig Hesvik Frøyen
Illustrasjon: Hilde Aurora Flak
solveighf@gmail.com
hildeaurora@gmail.com
Stolleiken er i gang. Brått. Plutselig sit eg her i redaktørstolen,
trongt saman med ei til. To i ein stol, enn så lenge. For det handlar
visstnok om forandring i dette nummeret. Forandring på fleire
måtar, også den typen ein kjenner på kroppen. For når redaktøren
kler av seg leiarrolla og kastar ballen vidare, må nokon ta i mot,
tvinge seg sjølv ut av komfortsona, der ein før blei fint geleidd
gjennom nok eit nummer, og sjølv føre andre vidare i same spor,
utan eigentleg å vite heilt kva det inneber.
Eg tenkjer uansett at forandring inneber to ting, anten til­
passing eller det motsette: å ta eit steg ut i frå nettopp komfortsona;
gjere noko ein eigentleg ikkje tør, men som ein kjenner seg svært
nøgd med etter endt utfordring, det kan vere å strekke seg mot den
jobben ein ønskjer, men ikkje vågar å gripe etter, å ta eit val som
kan endre alt, ja, sjølve livet, som å gje ut ei bok eller lage ein ny
versjon av ein allereie god film.
Kva gjer ein derimot med forandringar som ein ikkje sjølv har
valt? Forandringar som berre dukkar opp ut av det blå, som helsar
på utan at dei er velkomne: anten det er historiske hendingar, økonomiske samfunnsendringar eller berre det at ein blir plassert i ein
ukjent stol eller til dømes mistar det kjæraste ein eig, følgjesvenen
på alle gråe vegar, ein ven for livet: iPoden.
Det som er fint, er i alle høve at svarte vintermorgonar er blitt
lyse, så lyse og lette som IKON. Det er bart på bakken, slik som i
­Pensumfritt. «The times they are a-changin'»: Snart sit ein annan i
min, eller vår stol og leiken går sin gang.
Fagpresentasjon
Europa før og nå
Emnet EUR103 gir innsikt i økonomiske utviklinger og utfordringer i
Europa etter 1945. Og nei, selv om det kan høres sånn ut, går det ikke
på SV-fakultetet.
Tekst: Trond Wathne Tveiten
politikkliberal@gmail.com
Foto: Tilla Bønes
tillatine@gmail.com
Selv om Professor Harm Schröter lever
en pendlertilværelse mellom Bergen og
Hamburg, fant han til slutt tid til å snakke
med Atrium om EUR103, som han foreleser
i på HF. EUR103 har tittelen ”Europa etter
1945: Ressurser, demografi, økonomi”, og er
et enkeltemne som går hvert vårsemester.
På en sjelden soldag i april, tar jeg med meg
fotograf Tilla Bønes til Øysteinsgate 3 for å
snakke med Schröter. Jeg begynner ganske
enkelt med å be ham om å fortelle litt om
seg selv.
– Jeg kommer ikke fra Norge, men fra
Tyskland, har en svært tysk aksent og er
ikke spesielt god i språk. Jeg snakker delvis
engelsk på forelesninger, men på EUR103
snakker jeg stort sett engelsk. Grunnen til
dette er at det også er et tilbud til uten­
landske studenter som ikke har mulighet­
til å lære seg norsk i løpet av bare et
semester.
Jeg er økonomisk historiker og opptatt
av bedriftshistorie, og er også er engasjert
i European History Association. Hvert år
har vi en kongress: I 2007 hadde vi den her
i Bergen, og i år skal vi ha den i Paris. Ellers
driver jeg med en workshop her i Bergen
som dreier seg om forflytting av kunnskap
i organisasjoner.
ressurser. Når vi snakker om ressurser, så
mener vi ikke bare naturressurser som
olje, men også folkelige ressurser. En
­ressurs kan også være hvor mye en gruppe
er i stand til å gjøre. Sist, men ikke minst,
handler det om økonomiske ressurser. Kort
sagt den økonomiske utviklingen i Europa
etter andre verdenskrig.
Det er også fokus på europeisk inte­
grasjon, og det er da viktig som historiker å
se at det ikke er bare snakk om en prosess
som i dag hovedsakelig er EU, men også
den som foregikk i kommunistiske ØstEuropa under den kalde krigen. EUR103
ser også på den militære integrasjonen
som foregikk i NATO og Warszawa-pakten.
Vi tar for oss velferdsstaten, hvorfor den
ser ut til å være et særtrekk for Europa, og
hvorfor ikke andre deler av verden ser ut til
å ta den til seg.
Vi ser også på integrasjon på makro­
nivå eller rettere sagt statsnivå, men for å
få et skikkelig bilde må man også gå ned
mikronivå: blant annet ned på bedriftsnivå, for å finne ut hvordan de som eier og
styrer påvirker samfunnet.
Hvorfor ble du faglærer/foreleser i EUR103?
– Jeg har opprettet emnet og er derfor
­veldig engasjert i det. Jeg fant det også
­naturlig med tanke på min bakgrunn.
ulike slags ressurser
Hva er EUR103? Kan du forklare litt om hva
det handler om?
– Innholdsmessig dreier det seg om
­ nner på SV-fakultetet. Derfor ber jeg
fi
Schröter om å forklare litt om hvorfor det
ligger under HF.
– Det har vært besluttet at fakultetet­
vårt skal legge ned all tverrfaglige under­
visning, uansett om det har vært en
suksess eller ikke. Min suksess var litt
­varierende; god på historiedelen og SVdelen, men i mindre grad på språkdelen.
Forskjellige studenter har klaget over at
det ikke var differensiert nok. Derfor har vi
omstilt. Det ble slutt på det gamle Europastudiet, men vi historikere har ønsket å gå
videre, og enkelte fra SV har ønsket det. Vi
vil beholde EUR103 fordi det fungerte bra.
De fleste studentene er i dag ­­SVstudenter­ ­som har tatt EUR101 og EUR102
parallelt på SV-fakultetet. SV-studenter
trenger mer opplæring i integrasjon som
ikke omhandler EU.
Hvem studerer dette emnet?
– Det er en stor mengde SV-studenter,
som ofte er spesialisert innen politikk og
sosiologi, men ikke så mange i økonomi.
Men det har også dukket opp folk fra
juss, og folk som studerer historie og vil
gå ­videre med en mastergrad, pluss uten­
landske studenter som er tilknyttet studiet
gjennom utvekslingsprogram.
pensumproblemer og løsninger
et uvanlig hf-fag
For HF-studenter, så høres kanskje EUR103
mer ut som et fag som man vanligvis
Hva syntes du om pensumet/undervisningen,
og hvordan foregår en typisk forelesning?
– Problemet at vi må kutte ned på mye
EUR103 – Europa
etter 1945: Ressurser,
demografi, økonomi
* 15 poengs emne som går hvert vårsemester
på HF.
* Under instituttet for arkeologi, historie,
kultur- og religionsvitenskap.
* Anbefalte forhåndskunnskaper: Undervisningen er på engelsk, så gode kunnskaper i
engelsk er viktig.
* Fra emnebeskrivelsen: «Emnet tar sikte på å
gje studentane ei grunnleggjande innføring
i hovuddrag av Europa sin økonomi med
vekt på kunnskap om og innsikt i europeisk
økonomisk utvikling og dei utfordringane
europeisk økonomi møter i dag.»
interessant litteratur. Det holder ikke,
fordi­ i historie kan vi lese mye mer. I
­h istorie har man et annet utgangspunkt
fordi man ikke nødvendigvis trenger å
lese hver side like godt for å få oversikt.
Emnet er pensumbasert, men jeg
pleier­ å gå langt utover pensum. Pensum
kan man bare lese hjemme, og da trenger
man ikke å gå på forelesning. Her i Norge
har man lov til å gjøre dette. Hvis man
bare gjentar pensum så blir det utrolig kjedelig, så derfor tar jeg med andre
­forfattere og lignende.
Hvem vil du anbefale dette emnet til?
– Jeg anbefaler det til alle som er interessert i Europa og Norges rolle i Europa,
men også folk som er interessert i krisen
i Europa i dag og hvordan den vil ramme
Norge. Jeg vil i tillegg anbefale det til
­pensjonister, slik at de kan komme med
sine erfaringer.
fellesskap i europa
Før vi går, spør jeg Schröter om han har
noen avsluttende kommentarer. Han vil
snakke om manglende felleskap i Europa,
og blir veldig engasjert.
– Når vi snakker om Europa og deres
utfordringer, er det viktig å ha et felles
Europa, selv om det er mange forskjellige
språk og kulturer. På lang sikt kommer
flere stater under kontroll fra USA, India
og andre stormakter, så jeg frykter at vi
kan miste mye suverenitet slik at små
stater kan tvinges til å gjøre ting de ikke
ønsker. For eksempel: Noen måtte delta i
krig mot Irak fordi de sto under press, selv
om ­krigen ikke hadde noen gyldig grunn.
Dette er det jeg frykter kan skje i frem­tiden
hvis vi fortsatt er splittet, at vi kan bli
tvunget til ting vi ikke ønsker. Vi trenger
fellesskap.
IKON
Alexandra Azanova
Masterstudenten
Identitet i
middelalderen
Vi møter en opplagt Etienne Sandanger på Studentsenteret.
Blant barnehagebarn, nistespising, og yoghurtsøling skal vi
snakke om temaet for hans masteroppgave; nemlig identitet i
middelalderens Frankrike, Tyskland og Normandie.
Tekst: Mustafa Duale
mustafa.duale@gmail.com
Foto: Ellen M. F. Risbruna
ellenmarier@yahoo.no
I 2005 begynte Sandanger på Universitetet
i Bergen, hvor han tok språkfag, deriblant
en bachelorgrad i fransk. Deretter tok han
et semester fri, og jobbet i butikk. I ­forfjor
var han tilbake på Det human­istiske
fakultet,­ hvor han forkastet fransken til
fordel for en mastergrad i historie. Vi
begynner med å spørre ham hvorfor han
valgte dette.
– Det er ikke så mye på grunn
av ­årstallene sin del, eller spesifikke
historiske­ hendelser, men mer det å kunne
forstå årsak og sammenheng i større og
mindre kontekst. For min del, i hvert fall,
bidrar det til en forståelse for hvorfor ting
er som de er i dag. Jeg tenker på historie
som et elementært ledd i forståelse, svarer
han og ler litt.
identitet
Sandanger forteller at han skriver om
identitet og etnisitet i middelalderens
­Frankrike, Tyskland og Normandie.­
Han har tatt utgangspunkt i noen
­forfattere som skrev krøniker, dedikert
til sine ­hertuger, konger eller keisere.
Han skal med utgangspunkt i disse se
om det gis ­uttrykk for noe som ligner
identitet­ ­allerede på 900-tallet, og om
det fantes noe som het fransk, tysk, eller
­ ormannisk. Når jeg spør om hva han
n
­mener identitet er, sier han følgende:
– Identitet ligger i samme kategori som
kultur og kunst. Det er et fryktelig vagt
begrep. I den konteksten jeg skriver om
det nå, blir identitet basert på at de skapte
en opphavsmyte om seg selv, og om hvor
de stammet fra. Disse ble gjerne hentet fra
bibelske tekster eller klassiske verk. Det
hentet de rett og slett rett fra historien.
Som for eksempel i frankernes tilfelle, der
de på 500-tallet etablerte myten om at de
stammet fra Troja. Kongen av Troja hadde
forlatt byen etter at den ble rasert, og
forsvant til dette frankiske området hvor
et nytt folk hadde oppstått. Dette med å gi
folket en opphavsmyte er viktig, fordi det
bidrar til å legitimere lederens makt.
Vi fortsetter å diskutere dette
identitetsbegrepet, og Sandanger legger
vekt på at identitet i middelalderen er ulik
fra hvordan vi tenker om identitet i dag.
Identitet i middelalderen er knyttet til
­hertugen, kongen eller keis­eren. Individet
er ikke så viktig i denne sammenhengen.
Jeg spør hva det var som gjorde at han
valgte akkurat dette temaet. Sandanger
forteller at han først jobbet med et annet
prosjekt, men da dette innebar at han
måtte lære seg tysk og nedertysk, rømte
han fra det. Det var litt tilfeldigheter og litt
hjelp fra veileder som gjorde at han havnet
på temaet identitet, sier han, men legger til
at han er glad det ble sånn, fordi han synes
at temaet er fryktelig interessant.
de ulike områdene
Sandanger understreker at de tre ulike
landene var på ulike utviklingsstadier hele
tiden.
– Frankerne har lenge hatt en sterkt
etablert identitet, som kommer av at de
oppnådde en samling allerede på 500tallet under Clovis. På et vis klarte de å
holde på den arven, mens normannerne
aldri helt kommer ut av persondyrkelsen.
I tyskernes tilfelle ble de samlet under en
keiser mye seinere, selv om de ligner mer
på frankernes­ tilfelle enn normannerne.
­Tyskerne og frankerne er på vei mot en
enhet, selv om det tyske riket gikk i opp­
løsning senere. Normannerne kommer
aldri helt ut av ­denne hengemyren, som
jeg kaller det. De er konstant redd for å bli
slukt av frankerne.
Men når han ser på identiteten i de
­u like landene, finner Sandanger mer
­l ik­heter enn ulikheter.
– I Normandie er krønikene ­veldig
­personlige, siden man skriver om
en ­samtidig hertug som dyrkes av
­normannerne. Man får en følelse av at
de mener at forholdene blir stadig bedre
for hver hertug. I frankernes tilfelle blir
man mer opptatt av den vestlige kristendommen mot den islamske Østen, og den
jødiske befolkningen innad i riket som
blir beskyldt for alle problemene. I de
tysk-romerske krønikene understrekes det
hvordan keiseren reiser gjennom riket og
besøker alle de viktigste byene. Men alt i
alt er det store likheter mellom hvordan
krønikene beskriver lederne sine, sier han.
Den viktigste likheten er at man går
fra persondyrkelse til at identiteten i større
grad er knyttet til institusjonene og ikke
selve personen, mer embetet og tronen
som sådan, legger han til.
kirkens rolle
Fakta
* Frankere var en betegnelse på en vest­
germansk stammesammenslutning i
dagens Tyskland som gikk inn i Gallia, i dagens Frankrike. De dukker opp på 200-tallet
e.Kr. og levde da i området nord og øst for
elven nedre Rhinen, et område som i dag
fortsatt heter Franken.
* Normandie var et hertugdømme nord i
dagens Frankrike. Innbyggerne stammet
fra ulike folkegrupper, først og fremst fra
Irland, fra Orknøyene, anglo-dansker fra
danelov-området i England, dansker og
en del nordmenn som både invaderte og
innvandret til Frankrike i løpet av 800- og
900-tallet. I dag består Normandie ikke
av det samme området, men er et mindre
­område som ligger mellom fastlandsFrankrike og Kanaløyene.
* Det tysk-romerske rike var den offisielle
betegnelsen på riket og statsdannelsen som
oppsto som en følge av at det karolingiske
Øst-Frankerriket ble dannet gjennom
traktaten i Verdun i 843. Det tysk-romerske
riket eksisterte i nesten et årtusen frem til
det ble oppløst etter Napoleons initiativ
Man merker i tekstene at kirken får
­mer preg av en institusjon enn en
­moral­iser­ende­ part. Krønikene blir
­m indre opptatt av privatlivet til de enkelte
­hertuger eller keisere, sier Sandanger og
legger til følgende:
– I normannernes tilfelle er det viktig
at hertugen og kirken er tett sammen­
sveiset. Man fremhever at hertugen er en
god kristen mann som vil kirkens beste.
Det er et tett maktforhold. I det ­tyskromerske riket hadde man noe veldig
komplisert som ble kalt det keiserlige
kirkesystem, som jeg ikke tør begi meg ut
på å forklare, men man har en elementær
institusjonell sammensveising mellom
keiseren og ­kirken. Og i frankernes rike
er det et mindre tett forhold, men kirken
spiller utvilsomt en stor rolle. I Frankrike hadde de noe som ble kalt kirkens
fred. På tusentallet hadde de samlinger
hvor hertugene sverget på å beskytte
kirken og kirkens eiendom. Den franske
­kongemakten er svak på dette tidspunktet, så i mange tilfeller går kirken utenom
kongen for å prøve å stoppe urolighetene
som preger området på denne tiden. I det
­t ysk-romerske samfunnet er det en veldig
tett ­sammenknytning mellom keiser og
kirke, som er vanskelig å forklare hvorfor
­oppstår, forklarer han.
trekke paralleller til i dag?
Vi lurer på om vi i dag kan bruke dette
identitetsbegrepet som Sandanger snakker
om til noe. Han tenker seg om et øyeblikk
og sier:
– I frankernes tilfelle er det tydelig at
de er franskmenn, men innenfor ­rammene
av Gallia. Det har skjedd mellom år 500
og 1200 og de er ganske trygge på seg selv.
Det slo meg at de har vært sånn lenge.
Normannerne­ derimot forsvant jo da de
prøvde å ta England. De kunne takle de
små tingene, men dette ble for stort for
dem, selv om de har etterlatt seg en stor
kulturell arv, i form av mengden kloster de bygde og administrativt system.
I det ­tysk-­romerske riket er det hakket
­vanskeligere fordi du har en utvikling som
går i ­retning av at istedenfor å samle seg
rundt en sterk kongemakt utover på 1200tallet, går riket i oppløsning og går over
til å bli det ­sentraleuropeiske området.
Selv om det var et skille mellom de som
kom fra for eksempel Sachsen eller Bavaria. Tyskerne opplever en større regional
oppdeling som forsvinner i det frankiske
riket. Denne ­regionale inn­delingen og
identitetsforskjellene­ kan vi se spor av i
Tyskland den dag i dag, hvor man har en
meget sterk regional identitet. Men man
ser noe som tyder på noe fransk noe på
1200-tallet i større grad enn man ser noe
tysk eller normannisk.
Avslutningsvis stiller jeg ham et
­spørsmål som er ufint å stille HF-studenter,
nemlig hva fremtiden bringer. Hva skal
han gjøre med denne masteren?
– Jeg skal ikke gjøre noe med denne
masteren spesifikt, tror jeg. Ikke noe
­annet enn å vise at jeg har gjort et større
akademisk­ arbeid. Tror ikke innholdet blir
så viktig egentlig når jeg skal søke jobb.
Men jeg har selvfølgelig lyst på en god
karakter for å vise at det jeg driver med er
viktig, sier han og gliser.
Så pakker ungene sammen sekkene
sine og blir skyflet ut døren i en sky av
støvler, votter, og regntøy. Vi går også hvert
til vårt, jeg en tanke klokere.
Kilder:
– Wikipedia
i 1806.
11
Kåseri
Mulighetens
marked for deg
uten musikk
En tekst om hva du kan finne på uten
filmmusikken til dine daglige gjøremål.
Tekst: Marit Solemdal
marit_solemdal@hotmail.com
Illustrasjon: Hilde Aurora Flak
hildeaurora@gmail.com
iPoden min ble ødelagt her om dagen, men jeg kjøpte en ny noen
dager etterpå. De dagene hvor jeg gikk rundt i Bergens gater uten
iPod, følte jeg meg naken. For hvordan i alle dager skal man kom­me
seg fra A til Å uten denne evinnelige musikken på ørene? Tanken på
i det hele tatt klare seg uten en slik duppedings i hverdagen ­stresset
meg noe så vanvittig. For meg ­funker det nemlig ikke å gå rundt
kun i mitt eget selskap. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn
å lytte til min egen pust; å kjenne de indre organene skvulpe rundt
i kroppen; å føle på hvordan tærne krummer seg i det de møter
bakken; å kjenne vinden som blåser friskt i det pistrete håret mitt.
Herregud! Jeg dør av kjedsomhet.
Derfor måtte jeg finne en annen løsning for å underholde
meg selv i det jeg gjennomgår mine mer eller mindre dagligdagse
­reiseruter: Over Puddefjordsbroen, på vei til butikken, på bussen,
på ­Torgallmenningen. Overraskende nok, så skal det ikke stå på
­mangelen av aktiviteter som får tiden til å gå, skal jeg si deg. Det
gjelder bare å ta spaden fatt og grave fram fantasien. Om du selv
mener du er av typen som er avhengig av musikk når du er ute og
går i ditt eget selskap, og som får abstin­enser etter 50 meters gange
når du kun har din egen hjerterytme å høre på, så anbe­faler jeg deg
å prøve ut noen av tipsene du får av å fortsette å lese denne teksten.
12
syng sammen
Dersom man går i motvind og regn over Puddefjordsbroen, så
kan man jo alltids synge selv: Det er jo ingen som får med seg hva
man driver med i all denne vinden og regnet likevel. Dessuten tar
­normale folk bussen over broa på dager hvor troll­kjerringer danser
ned som verst og vinden blåser så du knapt klarer å holde deg på
beina. Der man kommer gående vil man antageligvis bli tatt for å
være en freak uansett hvordan man snur og vender på det. Da er
det ingenting i veien for å ta den helt ut. Man kan også oppfordre
­eve­n­tuelt andre gærne fotgjengere til å synge sammen med seg. Slik
kan man sammen danne et fellesskap og du kan utvide din vennekrets. Voilà!
snakk
Om ikke sang er noe for deg, så kan det være et godt alternativ å
snakke til seg selv. Man kan for eksempel ramse opp alle kommende­
gjøremål for dagen. Det finnes ingen bedre huske­metode enn å si
ting høyt for seg selv. Hvis man ikke liker tanken på å snakke med
seg selv fordi man tenker dette virker rart og unaturlig, så kan jo det
å faktisk ta kontakt med andre i samme situasjon som en selv være
en fin måte å slå i hjel tid på. Det er sikkert noen andre uten iPod
som går over broa. Snakk til dem! Kanskje dette kan være veien til
å bygge nye nettverk? En fin måte å komme i kontakt med andre
mennesker på. Det kan for eksempel være å spørre hva klokka er.
Deretter kan man forklare situasjonen, hvorfor du stilte spørsmålet.
Da kan man for eksempel trekke inn at man har en ødelagt iPod,
iPhone eller lignende. Etterpå kan man si noe om bakgrunnen
for hvorfor dette produktet, hvor du tidligere kunne følge med ­­på
klokka, ikke fungerer lenger.Her kan du videre gå inn på hvor­dan
din spiller ble ødelagt. Du kan for eksempel si:
Hei! Kan du si meg hva klokka er? Jeg har ikke klokke, skjønner
du. Ødelagt iPod. Ja, jeg var så avhengig av den spilleren at jeg tok den
med i dusjen, men det tålte den ikke, så her er jeg da på (for eksempel)
­Puddefjordsbroen uten iPod. Litt av et ­samfunn vi lever i. Produktene
er ikke skapt for å vare lengre enn i maks ett år nå til dags. ­Jævla
forbrukersamfunn. Sånn var det ikke før. Bruk og kast liksom. Profitt,
profitt, profitt.
Etter en slik nøye gjennomtenkt ­åpning, vil nok resten av
dialogen flyte ­avgårde uten store problemer. Det kan jo også være
at den respektive spilleren har blitt ødelagt på grunn av været. Det
finnes neppe et bedre emne innen smalltalk i Bergen by å starte
en samtale med enn at din hva-det-nå-måtte-være av et produkt
du lytter til musikk på, ble ødelagt på grunn av en vannskade. Alle
mennesker­ som har oppholdt seg i denne byen i mer enn to uker i
strekk har garantert opplevd at en eiendel har blitt ødelagt i regnet.
Det være seg en bok på pensum hvor alle notatene den det gjelder
har skriblet ned i margen i løpet av semesteret nå er uleselig på
grunn av regn (for så å ha unnskyldt sin middelmådige prestasjon
til ­sensor på eksamens­dagen med å forklare denne tragiske bort­
gangen av de verdifulle ­notatene), arvestykket fra tantes oldemor
som en kvinne fikk i 1972; klokken som slut tet å tikke på grunn
av regn, eller den superstilige vintage-mobiltelefonen fra 1987 som
vedkommende du har møtt på din vei måtte bære som en ryggsekk.
Denne mobil­telefonen måtte omsider si takk og farvel på grunn av
(nok en gang) regn.
– Det regner trollkjerringer, sier bergenserne når regnet fosser
ned i det de kikker ut av kjøkkenvinduet. Og jammen er de trolsk,
disse magiske dråpene. De kan i hvert fall stort sett alltid være en
kilde til å komme i kontakt med folk på.
dans til buekorps
Rister du på hodet og tenker at dette ikke er noe for deg? Dersom
man ikke er kongen eller dronningen av smalltalk, kan det jo hende
at man har en rockefot som rister i tide og utide. Om årstiden
­tilsier det (og det gjør den jo som regel), så kan man jo følge etter et
­buekorps. Man kan danse til rytmene eller spille luft-tromme. Dette
vil neppe falle i god jord hos de innfødte, men på dette området er
jo bergenserne altfor konservative. Hallo! Vi er i 2012! Det er på høy
tid å få inn nye nytt. Tradisjon er så innmari kjedelig.
Det som man ofte glemmer, men som man for all del bør huske
på, er at tradisjoner er til for å brytes. Flertallet av oss har for
e­ ksempel sluttet å piske hver­andre på langfredag for å lide sammen
med ­Jesus, men ørene mine blør fremdeles hver ­eksamenstid.
Alle kan høre det bortsett fra bergenserne. Det spørs om ikke
troll­kjerringene som dukker opp titt og ofte i denne byen har
trollbundet­ bergenserne, men ikke innflytterne. Noe som fører til
at musikk som­ andre opplever som masete og plagsom, opplever
de som er født her som noe vakkert og flott. Den samme trommingen time ­etter time, dag ut og dag inn. En liten forandring på
­"reper­toaret" kan da i hvert fall ikke skade? Elle­r?
sett i gang og tell
Dersom det er lyktestolper eller stolper av andre slag på stekningen­
du befinner deg, kan du også telle antall skritt du går ­mellom de
stolpene. Når det gjelder tids­fordriv i form av tvangstanker er
­mulighetene som kjent mange og varierte: Ikke tråkk på streken,
tråkk på streken, tell alle bilene du møter. Her kan man variere
­mellom å telle alle bilene, kun de røde eller de blå, telle de skitne og
de rene. Hvis man er så heldig at man kan noe om dette feltet, kan
man også avansere oppgaven å sette i gang å telle biler som bruker
ekstremt mye drivstoff versus biler som er av den "miljø­vennlige" sorten.
konkurrer
Kribler det i magen bare med tanken på å konkurrere? Dersom
ikke tvangstanker skulle være noe for deg, så kan du kanskje vekke
konkurranseinstinktet i deg? Hva med å gå om kapp med personen
som går forbi deg? Her må man finne en makker som passer til sitt
nivå: enten det er den pubertale tenåringen som subber på vei mot
skolen, dama på 50 med matchende sydvest, regnfrakk og støvler
i rødt slangeskinn som tripper avgårde, mannen som alltid går i
den samme tweedjakka, eller treningsnarkomanen i midtlivskrisa.
Om man skulle være sent ute til en forelesning eller en avtale, er
dette en teknikk som aldri slår feil. Det finnes neppe raskere måte å
komme seg fram på enn å jogge forbi en mann i sin beste alder iført
trange tights, en ettersittende trøye samt et par spesialtilpassede
løpesko. Dersom man skulle klare å holde tritt med en mann av
denne typen, vil nok utfordringen være å komme fram til Å like lite
svett som du var da du startet opp på A. Hvem har vel ikke opplevd
å sitte på forelesning og kjenne svetten piple i pannen den første
halv­timen etter at man har sprunget hele veien til forelesning for
å rekke å komme på plass før det akademiske kvarteret er over (og
hvor mange har ikke rukket det, men er svett likevel)?
Konklusjon: Det finnes et hav av aktivi­teter der ute for deg som
ikke har musikk på ørene. Å leva det er å elska, er det noen som sier.
Våg å tenke i nye baner: Mest sannsynlig vil man overleve det (noen
påstår til og med at man kommer styrket ut av det). Man må ikke
sitte inne når alt håp er ute!
XOXO.
13
Kåseri
Våren er komen!!
(Eller..?)
Du ser desse folka overalt, og til slutt så er du nok
ein av dei. Dei snakkar ikkje om anna enn hatet dei
har for vêr og vind, og gjer ikkje anna enn å gleda
seg til våren kjem.
14
Tekst: Ingvild Revne
ingvild_r@yahoo.com
Illustrasjon: Hilde Aurora Flak
hildeaurora@gmail.com
Kva kan ein seie om våren? Jo, den gjev oss eit nytt håp om ei
lysare framtid. No er det sjølvsagt ikkje heile livet ein snakkar om,
men det faktum at det faktisk vert lysare ute. No når det ­vårast
kjem menneska i Noreg sakte, men sikkert ut av den forrykta
vinterdvalen­ sin. Om vinteren ser ein ikkje stort til dei, noko som
kjem av mange ulike grunnar. Til dømes er ein så vinter­­deprimert
at ein finn på ei kvar unnskyldning til å halde seg inne i huset,
­enten det er vêret eller klesvasken.
Ein annan grunn kan vere at
dersom ein faktisk har mota seg
opp til å bevege seg ut, så ser ein
ikkje mykje, fordi at all fokus
og energi vert sendt til armane.
Her strever ein med å halde
den forbanna paraplyen i riktig
posisjon slik at ein a) ikkje vert
våt, b) ikkje bles overende og c)
ikkje blir nedspylt av slaps frå
ein bil som kjører forbi. Er ein
så (u)heldig å faktisk møte på
nokon, så er det vel fordi a, b og
c vert litt før høgt prioritert i forhold til d) å klare å unngå å gå på
folk med para­p­lyen. Dette er mildt sagt eit mindre hyggeleg møte,
og ein kan sjå i augo til dei to kolliderande per­sonane at dei skulle
ynskje at dei hadde haldt seg heime og vaska klede eller noko sånt i
staden.
Vinterdeprimerte menneskjer er eit mindre hyggeleg folkeslag,
og til sjuande og sist er me vel alle ein del av gruppa. ­Nokre får
syndromet med ein gong dei ser det første snøfnugget, medan andre
kan sjå gleda i snøen i ei lengre tid. Etter kvart som våren nærmar
seg, har så og seie alle blitt smitta, og ein kan ikkje gjere anna enn
å snakke om vêret og ynskje at det var vår. Det er då ein stor dag
den første dagen sola skin og folk kan gå utan ­paraply, støvlar eller
vintersko. Med ein gong gradestokken nærmar seg 5 grader, kjem
det ein ny glød hos folket og ein får ein sjølvtillit få har sett maken
til. Ein trur ein kan meistre alt og at vêret er det siste ein treng å
tenke på. Vinterkleda pakkast inn i skåpet, og ein tørker støvet av
vårklede, småsko og lette jakker.
Når ein då vaknar godtruande og ­lykkeleg ein tidleg morgon
og ser den kvite slapssuppa på bakken, kjem det som eit slag i
andletet. Ein innser at det kanskje ikkje er over enno, og at vårt
klima ikkje er like føreseieleg som ein gjerne skulle ynskje. Det er
no ein møter to val: Ein kan 1) motvillig gå og hente dei nedpakka,
kjipe v­interkleda, eller 2) trasse vêret og ta på seg vårklede, i håp
om at sola kjem til å skinne gjennom seinare på dagen. Ein ser
begge deler på gata om våren. Uansett val kan ein sjå lengsla etter
sol, varme og det å vere tørr på beina i augo til alle som går rundt
i Noregs gater. Ein byrjar kanskje å innsjå at vêrgudane ikkje delte
dei same tankane­ som resten
av befolkninga, og at dei
berre gav deg ein smakebit
på noko ein aldri heilt vil få
i ein lengre periode. Ein kan
no sjå gode poeng i kvifor ein
vel ein lengre tur til Syden
både ein og to gongar i året og
ein kan ikkje anna enn å hate
dei sommarlege­ og overlykkelege pensjonist­ane som vel å
­busette seg der.
Når vêrgudane går
­konstant rundt med PMS, er det ikkje løye at solstrålane som kjem
gjennom vindauget vert tilbedne som ein heilag gud, og at etter
kvart som ein nærmar seg våren kan ein sjå halvnakne menneskjer­
både her og der. Det er som om ein har fjerna ein tung byrde frå
skuldrene til folk, no drit ein i kles- og oppvask og ein hoppar
­nesten av glede ut av døra. Det norske folk har vert undersolt i
mange­ herrens år, og no nyttar ein moglegheita til å få så masse sol
som mogleg. Uansett om ein sit og ventar på buss, drikk ein kaffi
ute med venner eller går ein tur i fjellet, tek dei elles innelukka
nordmennene så mykje klede av seg som sosialt akseptabelt, og
meir til.
Sola er komen! Alt i verda er flott og nydeleg! Og når våren
­verkeleg er ­komen er ikkje trea lengre brune og visna, men ­grøne,
fine og blomstrande. Ein har ­moglegheita til å sjå rundt seg i alle
­veger ein vil, sidan paraplyen igjen ligg godt nedtrykt i gangen,
og ein ser at det faktisk er andre menneskjer der. Sjølv om lykka
ikkje varer lenge, så kjem den som regel att kvar gong ein ser det
strålande­ lyset frå himmelen.
“
Vinterdeprimerte menneskjer er eit
mindre hyggeleg folkeslag, og til sjuande
og sist er me vel alle ein del av gruppa
15
IKON
Hanne Kari Njåstad
Portrett
–Kva toler eit dikt?
Charlotte Riise utfordrar diktsjangeren i si første bok «Eg treng tid til å sakna deg».
Eg snakkar i hennar ord,
tek på meg klede og set meg i senga.
Ho vende seg mot meg,
kva såg ho i andletet mitt.
Illustrasjonsfoto
Eg er på feil side og lyttar
i mellomrommet.
Tekst og foto: Solveig Hesvik Frøyen
solveighf@gmail.com
Charlotte Riise er engelskstudent på HF,
men meir enn noko anna er ho oppteken
av å lese og skrive dikt. Ho ynskjer at folk
skal opne auga sine for denne sjangeren og
ikkje vere redde for å meine noko om han.
Ho har nyleg gjeve ut si første diktbok.
Har du alltid hatt eit ynskje om å bli
forfattar?
– Eg har alltid skrive. Eg begynte å
skrive då eg gjekk i 6. klasse. Når ein fekk
velje mellom fem ulike oppgåver i norsken,
klarte eg ikkje velje berre eitt alternativ,
så eg skreiv alle. Eg har altså alltid likt å
skrive, men det var først for 4-5 år sidan at
eg tenkte eg ville bli forfattar.
Kva inspirerer deg i skrivinga di?
– Eg blir inspirert av alt
eigentleg. Det er litt tilfeldig.
I stor grad handlar det for
meg om å lese mykje, å få
impulsar som set det heile i
gang. Det kan òg vere film,
­musikk, eller berre det å
vere ute, møte nye folk og
sjå nye ting. Ikkje minst
inspirerer venene mine
meg.
Likevel, handlar skriving like mykje om arbeid.
Eg hadde ikkje skrive mykje
om eg skulle venta på inspirasjon til kvar tekst.
Korleis skriv du eit dikt? Kjem
det berre til deg eller brukar du
lang tid på å få det ut?
– Begge deler. Når eg arbeider med dikt, er det sjeldan at
dei kjem heile ut. Eg brukar som
regel lang tid på redigering: Eg
byter ut eit ord, tek vekk noko,
snevrar inn, konkretiserer. Ein
kan alltid gjere meir, ein kunne
ha jobba med ein tekst i det
uendelege. Det er difor ein har
ein redaktør. Han kjem med
tilbakemelding, peikar på
ting som fungerer eller
ikkje fungerer og seier i
frå når det er bra nok,
elles ville eg nok aldri
blitt ferdig. Det er
fint med eit anna
blikk fordi det er
vanskeleg å ha
distanse til teksten når ein er
midt i det.
“
Eg har ikkje plass til alt
i hovudet og må gjere av
det ein stad
Korleis begynte denne prosessen?
– Eg sende inn manus og etter det var
det ulike formalitetar. Eg fekk ein mail om
at manus var motteke, at dei hadde lese
det, at dei var interesserte og at dei hadde
sendt det vidare til ein konsulent som ville
vurdere det. Så var det berre å vente til eg
fekk ein ny mail frå redaktøren som sa
at konsulentuttalelsen var svært positiv
og at dei ville samarbeide med meg. Eg
er glad eg stolte på intuisjonen. Eg hadde
nemleg tenkt å sende manus tidleg våren
2010, men så tok eg ein pause før eg jobba
på det heile sommaren. Hausten fe­kk det
liggje medan eg leste til fag og så sende eg
det inn like før jul. Då var det på om lag 56
sider og eg hadde jobba med det på og av i
to år. Då tenkte eg; No har eg skrive mykje.
Eg ser på det når tankane er ferdige.
Korleis var det å få antatt manuset?
– Det var veldig rart, spesielt å lese o­m
seg sjølv i tredjeperson i konsulent­­ut­talelsen og å få tilbake dommen frå den
nærast guddommelege skikkelsen, redak­
tøren. Det heile gjekk nok ikkje opp for
meg før eg sat med boka i handa. Det tok
om lag eit år før den var klar.
Kvifor har du valt dikt som sjanger? Synest
du denne sjangeren er meir personleg enn
andre?
– Eg trur ikkje det er sjanger­bestemt,
men kjem an på forfattaren og har å gje­re
med stil, språk og distanse til stoffet. Det
er for eksempel ikkje min agenda å vere
sjølvutleverande som Knausgård. Å skrive
dikt er likevel ikkje eit ubestemt val. ­Eg
har prøvd å skrive andre sjangrar, men
­det­te­ er den forma som kjem ut når eg
skriv på autopilot. Det er slik eg synest eg
kan uttrykkje meg presist, konkret og godt.
Eg kan likevel ikkje seie at eg ikkje kjem
til å skrive noko anna i framtida, men eg
Kjem du heim, kom heim, kviskrar eg,
i susinga frå den andre enden: Nei, ikkje enno, ikkje no,
det er så mykje å lese, det tek så lang tid.
Illustrasjonsfoto
På hi sida av vegen vel eg eit tre.
Om ho ikkje har kome når det blomstrar,
dreg eg og hentar ho.
synest poesi er interessant og det er mykje
meir spanande å utfordre diktsjangeren
enn for eksempel romanen.
Korleis det?
– Folk har gjerne ei forventing til
dikt, og gjerne negativ på grunn av norsk
undervisning.
Dikt er ikkje berre slik ein kanskje får
inntrykk av der. Sjølv har eg eit narrativt
eg, sjølv om det er fragmentert, og eg har
både karakterar og dialog i mine dikt. Det
oppstod ei historie i teksten som eg syntes
det var interessant å utforske vidare. Likevel lurer eg på kor mykje eit dikt faktisk
toler? Toler det at ein pressar inn i det ei
historie, karakterar, at eg hoppar i tid, i
­tillegg til alt det som ikkje vert sagt?
Kva les du sjølv?
– Poetar eg les sjølv, er til dømes Rune
Kristiansen. Han har ein veldig tilgjengeleg
skrivemåte. Ein får lyst til å skrive når ein
“
Dikt er den formen som
som kjem ut når eg
skriv på autopilot
les han. Eg likar også Emmanuel ­Hocquard,
spesielt ei gjendikting på ­Oktober som
heiter «En by eller en liten øy». Her er det
berre det mest naudsynte som står igjen.
Det kan verke for konkret, men han opnar
så mange rom og viser kor presis ein kan
vere og likevel skape noko i lesaren. Denne
boka les eg minst ein gong i året. Nokre
dikt les eg raskt og ser ikkje på igjen,
­medan andre kjem eg stadig tilbake til.
Kva ynskjer du å formidle?
– Eg ser ikkje på det som min jobb å
tenkje på kva lesaren sit igjen med. Det
tenkjer eg ikkje på når eg skriv. Poesi handlar likevel om å skape innhald og å setje
saman bilete på ein spesiell måte. Det har
med blikk, ulike element eller oppbygging
å gjere, men eg vil ikkje seie noko om kva
lesaren skal sitte igjen med.
Kva er det å skrive for deg?
– Å skrive er litt ein nødvendigheit. Eg
har ikkje plass til alt i hovudet og må gjere
av det ein stad. Eg håpar òg eg bidreg med
noko i litteraturhistoria. Då har eg gjort ein
god nok jobb. Eg hadde ikkje fortsatt med å
skrive om eg ikkje ville bli lest.
Har du nye prosjekt på gong?
– Eg skriv, men eg har ikkje noko meir
konkret enn det.
19
Minnet er ei historie,
ekkoet av eit uformeleg bilete;
Klart ein kan døy. Det er der,
heile tida i romma, augekastet,
Illustrasjonsfoto
det siste portrettet.
Vi går ut, ut av dagane og ingenting av oss tek vi
med. Vi hugsar ikkje ein annan avskjed:
Utanfor huset står ein samtale og glitrar.
Illustrasjonsfoto
Vi går ut, og lærer oss å gøyme draumane.
Korleis er det å ha gjeve ut si første bok?
– Det er skummelt, men eg er veldig
fornøgd med å bli antatt på første forsøk av
forlaget.
Har du lese anmeldelsane du har fått? Den i
BT var jo svært positiv.
– Ja, det er vanskeleg å ta innover seg,
men samtidig veldig fint. Eg er mest overraska eigentleg. Samtidig, tenkjer eg at det
er lettare å ta stilling til noko negativt.
Då hadde eg hatt eit konkret forbetrings­
potensiale. No kjenner eg eit enormt press
til å skrive noko endå betre til neste bok
og i alle fall ikkje dårlegare, men eg skal
sjølvsagt ikkje klage: Det er jo heilt fantastisk og eg kjenner meg svært heldig som
får ­omtale. Og så håpar eg at mange kjøper
boka. Eg synest likevel det er dumt at poesi
“
Det er meir spanande å
utfordre diktsjangeren
enn romanen
ikkje sel. Eg veit ikkje kvifor, men eg trur
folk vegrar seg for både å lese og snakke
om det. Eg synest ein må tørre å satse meir
på det. Ein treng ikkje vere litteraturvitar
for å meine noko om dikt. Når ein les eit
dikt burde ein klare å ha ein tanke om
det er godt eller dårleg og kvifor. Kanskje
er det fordi dikt ikkje har dei same faste
haldepunkta ein har i ein roman og at
­romanen er lettare å seie noko om. Mitt
­ønskje er at ein skal slutte å snakke om at
det er utilgjengeleg eller ikkje og heller
snakke om innhaldet i teksten. Det blir litt
som 8. mars. Ein snakkar stadig om denne
dagen er viktig eller ikkje, men mindre om
kvifor.
Har du nokre skrivetips til slutt?
– Eg synest det er viktig å sjå på det ein
gjer som eit arbeid. Å ha arbeidsstruktur er
i det heile teke viktig når ein skal arbeide
som forfattar og det å respektere arbeids­
tida si. Jobbar eg med tekst, så jobbar eg
kvar dag. Eit anna tips er å skrive mykje.
Ikkje sett inn det kritiske blikket før redigeringa tek til. Dessutan er lesing også jobbing. Eg meiner skrivesperre er berre tull.
21
Dikt
Newspaper
Blackout
Newspaper + marker = Poetry. Grab a marker
and a newspaper, black out the words you don’t
need, and share your poem here.
Tekst og illustrasjon: Ove Wisløff
oveakadjtad@gmail.com
22
Det er denne oppfordringen som møter deg
når du går inn på bloggen til Austin Kleon,
newspaperblackout.com, en nettside han
laget som en ledsager til boken hans Newspaper Blackout. Kleon bor i Austin i Texas,
USA, sammen med sin kone Meghan og
­deres hund, Milo. Om dagen designer han
internettsider, mens på kvelden ­skriver
han dikt. Nærmere bestemt blackout
poetry.
Kleon ble en gang spurt på bloggen
sin ‹Hva er blackout poetry?›. Kleon svarte
«Blackout poetry er poesi som lages ved
å redigere bort ordene i en tekst med en
sprittusj, så bare noen få utvalgte ord blir
igjen og utgjør et dikt.» Alt man trenger er
en tusj og en avis. Du begynner først med å
finne ord du mener passer inn i et dikt,
for så å streke rundt dem.
middel mot skrivevegring
Kleon var en forfatterspire som etter
college mistet inspirasjonen og den
konstruktive kritikken han fikk der, og
utviklet skrivevegring. En dag han satt
og ikke fikk til å skrive, kikket han bort
på haugen av aviser som lå ved siden av
pulten og tenkte: ”Jeg har ingen ord, mens
der er det flere tusen.” Så derfor tok Kleon
opp en sprittusj og en avis, og begynte
å stryke. Han mente først at diktene
han lagde skulle fungere som en vei ut
av skrivevegringen, at blackout poetry
skulle føre til en novelle eller kanskje en
roman. Meghan, Kleons kone, var den
som overtalte ham om at det han drev på
med ­faktisk var poesi i seg selv. Mange
dikt senere bestemte han seg for å gi ut
de beste, og i 2010 kom boken Newspaper
Blackout ut.
en 250 år gammel historie
Newspaper Blackout er ikke bare en
samling av Austin Kleons beste blackout­
­poetry, men også den 250 år gamle
historien­ til blackout poetry. Etter hvert
fikk Kleon klager på at han etterlignet
­andre folk som hadde gjort dette før.
Dette førte til at han ville undersøke saken
litt nærmere.
Det viser seg nemlig at det hele
­begynte med Caleb Whitefoord, en engelsk
vinhandler, forfatter og diplomat, som
en gang på 1760-tallet satt værfast i sitt
hus på landet, et stykke utenfor London.
Det eneste­ han hadde å underholde seg
med var en kortstokk og et par aviser.
­W hite­foord så ingen grunn til at ikke
en avis skulle kunne være like under­
holdende som en kortstokk, så etter at
han hadde lest avisa på den gammeldagse
måten, hver kolonne for seg selv nedover,
leste han den på tvers. På denne måten
fikk han to ­setninger fra ulike artikler.
Denne metoden,­ mente Whitefoord, «fører
til de rareste sammenhenger… Ting så
forskjellige­ i både deres natur og kvaliteter,­
at ingen levende sjel kunne tenke seg å
føre dem sammen.» Whitefoord valgte å
skrive ned noen av funnene sine. Her er et
av dem:
This day his Majesty will go in state to
Sixteen notorious common prostitutes
Etter Whitefoord er det mange som har
prøvd seg på lignende øvelser: Thomas
Jefferson, USAs tredje president, mente at
bibelen var en fantastisk bok, men alt det
overnaturlige trodde han ikke på, så han
begynte å klippe. Den har senere blitt kjent
som «The Jefferson Bible».
I Paris på 1920-tallet var det en
­Romansk surrealist og poet ved navn
Tristan Tzara som begynte å lage poesi
ved å trekke lapper, hvor det stod skrevet
­d iv­erse ord, ut av en hatt. Dette førte til
opprør blant surrealistene, og Tzara ble
kastet ut av klubben.
poesi alle kan klare
Har du en tusj i hånden? Hvorfor ikke
prøve deg på litt blackout poetry? Ta en
gammel avis og begynn å stryke ut. Jeg
prøvde meg selv på litt blackout poetry
med gårsdagens Studvest. Resultatet var
ganske overraskende: Jeg er en person som
(så mange andre) ikke eier det talentet
som skal til for å skrive god poesi, men det
diktet som kom ut av Studvest var neimen
ikke så dårlig. Så ikke la deg skremme
vekk hvis du er som meg og tror du ikke
kan ­poesi– blackout poetry er noe alle kan
klare.
Kilder:
– Kleon, Austin (2010), Newspaper Blackout, Harper
Perennial
– Kleon, Austin (2010-2012), Newspaper Blackout, nedlastet 30.02.2012 fra: newspaperblackout.com
– PBS NewsHour, Texas Poet Twists Newsprint into Prose,
nedlastet 30.03.2012 fra: http://www.youtube.com/
watch?v=ipAXNboiwC4
Frokostblanding: Dagens viktigste lyttemåltid for studenter!
Dønn i Støtet: Beviser at alt har et soundtrack.
Brunsj: Ukens høydepunkt! De beste reportasjene, intervjuene og musikken!
Fuzz: Programmet for deg som elsker rock og hater lensmannen.
Radiodokumentaren: Utvalgte radiodokumentarer av våre medarbeidere.
GorRiLLa: Klassisk og skitten Röck og Pönk i alle bananens former.
Venstreparty: 100% likestilt program om kjønn, i begrepets videste forstand.
Jazzonen: Reportasjer fra Bergens jazzmiljø.
Bulldozer: Radioens medievitenskapelige alibi ruller over ukens mediebilde.
Klassisk Avsporing: Klassisk musikkhistorie med varierte avstikkere.
Grenseland: Utfordrer de sosiale konvensjonene i hverdagen!
Ordet på Gaten: Bergens hip-hop show nummer 1.
Gult Kakestykke: Gir anekdotene som gjør deg mest interessant på vors.
DNSRL: Den nasjonale Studentradiolista. Musikken for studenter!
Soft Science: Hvis du liker vitenskap, men hater doktorgradsavhandlinger.
b0ka radio: Musikalsk reise gjennom fenomenet «mixtapes».
Studentersamfunnet på radio: Opptak fra Studentersamfunnets møter.
Nytelse!•UZRLYrÄUULU`[LSZLUPZ[\KLU[LUZQL]ULO]LYKHN
Utenriksmagasinet Mir: Om kjente eller ukjente problemstillinger i verden.
Fasjonabel: Få nye impulser innen mote, stil og trender!
Blodharry: Leter fram helter i søken på en hederbetegnelse av harryen.
Emomandag: Fra emo til glad på 30 minutter.
Fotball på Boks: Gir deg det nyeste nye rundt den herlige ballsporten!
God Gli: God gli med MSO - din seksualutdanning på radio!
Hardcore: Utvalgte spill bøyes og tøyes av gamere som har peiling.
Undergrunnen: Dans med ny DJ hver fredag klokken 21.
Kinosyndromet!:UHRRPUNZ`UZPUNVNZUHJRZH]ÄSTLUZTHUNMVSKPNLZPKLY
Nyhetsuka: Ukens viktigste nyheter, med kommentarer og debatter.
Radio Eldrebølgen: Den koseligste radiohalvhalvtimen. Skaper hjemlengsel!.
Skumma Kultur: Siler skummet fra bra kultur i Bergen og verden ellers.
Råmix: Diktprogram med lavt tyngdepunkt, som av og til gaper for høyt.
Alternatip: Gir deg ukens spilleliste på SriB. Hør godbitene før alle andre!
Plutopop: Plutopop byr på fersk kvalitetsmusikk fra alle genrer.
FM:
Vatikanet: Hva du skal og ikke skal få med deg fra den populærkulturelle verden.
96,4 / 104,1
106,1 / 107,8
Studentradioen i Bergen
IKON
Hanne Dale
IKON
Solveig Hesvik Frøyen
Novelle
Aargh!
Eit forsøk på magisk realisme med ei lita forteljing om
illusjon og desillusjon og om å vente seg for mykje eller
for lite. Eller tolk ho som du vil.
Tekst og illustrasjon: Ingvild A. Jansen
ingvildajansen@gmail.com
Geir var redd. Han hadde vore redd så lenge han kunne hugse. Det
øydela ikkje livet hans, men ho var no likevel alltid der, i større
­eller mindre grad, denne redsla hans. Geir flytta fleire gonger (om
det var grunna familien, studiar eller jobb), men monstra følgde
etter. Og alle hadde sin ­eigen vesle, faste plass. I kjøkenskapa spissa
små skapningar tenner og klør medan dei
venta på å gå til åtak på han når han skulle
hente litt frukostblanding. Kvar gong han
pussa tenna, var det ein vampyr bak han,
som visste at Geir ikkje kunne sjå han i
spegelen. Når han føna håret og ikkje kunne
høyre noko over den høge ljoden, brukte
diverse mordarar dette høvet til å snike seg
inn på han. Dei gjorde det same når han stod
i dusjen. Romvesen luska rundt i skuggane
på parkeringsplassen; varulvar i hagen. Trappeoppgangen var heimsøkt av spøkjelse. Dei
underjordiske grov ein tunnel inn i kjellaren
som dei ville dra han ned i. På loftet budde zombiane og drøymde
om hjernar og menneskekjøt.
Hovudet hans var stappande fullt av sånne tankar, men ikkje
ein einaste gong hadde han faktisk treft eit monster, blodtørstig
eller ikkje. Han såg gardiner blafre, men det var ikkje eit spøkjelse.
Han høyrde trappa opp til loftet knirke, men såg ingen zombie.
Innan han hadde fylt tretti år, eigde han ikkje eit gram av mørkeredsle lenger, og av ein eller annan merkeleg grunn gjorde dette
han (litt etter litt) ­uendeleg trist. Han var ikkje redd no, han var
berre utolmodig. Han byrja å gå meir ute åleine om natta, men vart
ikkje overfalle av så mykje som ein ussel lommetjuv eingong. Kom
det ikkje noko snart? Var det ikkje noko meir, altså? Berre studiar,
jobb, offentleg transport, asfalt, sydenturar, kaffi, rekningar og
køar? Redsla hadde no i alle høve vore noko, ho hadde gjort livet
interessant.
På TV prata dei om alle jordas mirakel,
både naturlege og menneskeskapte. Det
var nok av dokumentarar. Det var naturprogram og opptak frå teknologimesser;
kulturprogram frå diverse trussamfunn.
Somme fabla om forskjellege slags høgare
makter, somme var forelska i vitskapen og
framtidas uendelege moglegheiter, somme
handsama politikarar eller kongelege som
om dei var valde av gudar, eller sportsfolk
som greske heltar. Sir David Attenborough
kviskre-snakka oppglødd med hovudet
halvveges nedi ei maurtuve, Märtha ­Lou­ise­ starta engleskule,
­Professor Hiroshi ­Ishiguro skremde si vesle dotter med ein robotkopi av han sjølv, Stephen Fry kjøpte gestikulerande sin nye iPad,
Obama og Hillary­ fekk ståande applaus, handball­jentene tok heim
endå ein seier.
Nokre var nøgd med kunst av alle slag. Andre univers eller
personar som berre fanst i kunstnaren sitt hovud, og som ho ­eller
han mana frem i ein bleik kopi på eit eller anna vis, med leire,
med stein, med måling, med blekk, med musikk­instrument, med
“
Redsla hadde no i alle
høve vore noko, ho hadde
gjort livet interessant
26
­ atamaskiner, med tekst, med tale. Nokre åt chips og drakk øl og
d
glodde på TV eller videoar på internett, prata om film og TV-seriar
kvar helg, og drøymde seg vekk i kvardagane. Geir drøymde ikkje,
han venta berre.
Han venta berre på at noko skulle kome ut av skogen, ned
trappa, inn døra, ut frå under senga, opp
frå kloakken, opp frå tjernet eller ned frå
skyene.­ No hadde det gått så lang tid at han
ikkje brydde seg stort om det kom ein draug
opp frå dass eller ei flygande villvette til dei
som mata duene omkring vesle Lungegårds­
vatnet. Det var no det same, berre noko kom.
Nokre reiste vekk, med eit ønske om at
alt skulle vere annleis og fantastisk på ­andre
sida av jordkloden. Geir reiste òg vekk etter
kvart, til det magiske utlandet, og vart der
mykje lenger enn tida det tok å fullføre ein
kjapp Danmarkstur. Kanskje det ikkje var
noko der heime (prinsessa sin engleskule hadde i alle høve vist seg
å ­berre vere noko skikkeleg føyseskap). ­Kanskje han ikkje kunne
vente, kanskje han måtte av garde og finne det sjølv.
Geir drog på tur til Skottland for å tråle Loch Ness, til Irland
for å sjå etter ein leprechaun og gullgryta hans, til USA for å jakte
på Bigfoot og for å vasse gjennom kornsirklane som skulle ha vorte
­etterletne av romvesen. Diverre fekk han ikkje teke seg inn på Area
51, og ikkje var han astronaut, så det vart ikkje mogleg med å kome
seg opp i verdsrommet. I Puerto Rico fann han ingen chupacabra
heller, og pengane byrja å ta slutt. Han drog heim for å jobbe og
tene meir. Neste gong skulle han på langtur til Asia, det var ikkje
noko anna råd.
Men om han fann noko, ville det ikkje då bli vanleg? Ville
ikkje folk ha sjøormar i sjøparkane saman med delfinar? Verkelege
­n issar i julegatene? Ville dei ikkje avle opp
troll og tusser, selje villvette-omelett på
restaurantar og draugbiff i butikken? Ville
det ikkje kome folk som kjempa for retten
til å gifte seg med eit romvesen? Geir ville
mest ikkje tenkje på korleis alt kom til å
bli noko som ikkje var spesielt, eller endå
verre, at det eigentleg aldri hadde vore det.
Det magiske måtte kome, av di han hadde
ignorert alt anna så lenge.
Av gamal vane vandra han framleis
rundt i skog og mark og på fjellet medan
han venta på at sparepengane skulle samle
seg opp. Han hadde framleis ei halvhjarta von der inne ein stad om
at han skulle finne noko magisk nettopp her i sitt eige land, i sin
eigen by, mest i sin eigen hage. Og sånn det måtte gå, fann han det
ei haustnatt når han nesten hadde gitt opp. Der sat det, det magiske,
med vilt hår, svarte auge og ein lang hale. Rett attved tjernet kor
naboane bruka å grille om sommaren.
Men måtte det no vere noko så keisamt som ei hulder, når det
andre, det merke­lege, det magiske endeleg kom? Ei hulder var jo
meir eller mindre berre eit menn­eske med kurumpe, eller kva? Eg
“
Det magiske måtte kome,
av di han hadde ignorert
alt anna så lenge
27
tenkte ikkje på at det finst mannlege huldrer eingong, ­tenk­­te­ han
medan han stirde, sjølv om eg trur eg kanskje leste noko om det ei
gong. Jaja, dei må vel føre slekta vidare, dei òg– og dei kan vel ikkje
berre dukke opp frå ingenting? Likevel…så lite magisk, altså. Og han er
jo ikkje vakker, dei skulle jo liksom vere fagre, men det er vel kanskje
ikkje så greitt med personleg hygiene når ein bur i skogen? Men kunne
han ikkje i det minste ha funne ei hulder som var sky og luska
Magisk realisme
* Frå spansk, realismo mágico. Det er ei samlenemning for ei litterær uttrykksform som
mellom anna vert kjenneteikna av rasjonalisme kombinert med mystikk og jamstilling
av det naturlege med det overnaturlege. Til
dømes kan døde personar prate med figurane i boka, eller vanlege menneske kan få
overnaturlige eigenskapar. Magisk realisme
er prega av paradoksale hendingar som aldri blir fullstendig forklart av forfattaren.
* Nemninga vart nytta for fyrste gong av den
tyske kunstkritikaren Franz Roh i 1925 for
å skildre måleri som innehaldt ei endra
røynsle. Seinare nytta venezuelanske Arturo
Uslar-Pietri omgrepet for å kjenneteikne
somme latinamerikanske forfattarar. Nokre
teoretikarar avgrensar nemninga til latinamerikansk litteratur, medan andre meiner
at omgrepet skildrar alle tekster som avviker frå realistisk framstilling.
28
rundt og gjorde nokre slags mystiske hulder-ting? Ikkje ei hulder
som sat på rumpa og gafla i seg ein attgløymd chipspose blant
­ølflasker og sigarettstumpar?
Men Geir prøvde no likevel. «H-hei? ­Orsak, eg meiner ikkje
å ­forstyrre, eg berre­­– kor kjem du frå?» Huldra (eller var det ein
­« huldrekall» det var?) glodde dumt, rota litt rundt i chipsposen, åt
eit par flak og glodde att. «Øh…kva heiter du?» spurte Geir då, og
tok nokre varsame steg mot vesenet, «Eg
heiter­– neimen, altså– du ­skjønar norsk,
ikkje sant? Eller…nei?»
Huldrekallen sine buskete augebruner
hoppa i vêret før dei så trakk seg saman. I eit
Døme på forfattarar som
par sekund såg han ut som om han leid av
har skrive eller skriv
forstopping eller noko slikt før han plutseleg
magisk realisme
opna kjeften og slapp laus ein gedigen rap
som gjalla mellom bakkar og berg. Han var
* Franz Kafka (1883 – 1924)
tydelegvis ikkje van med å ete chips med
* Jorge Luis Borges (1899 – 1986)
baconsmak.
* Günter Grass (1927 – d.d.)
Åh, men i helsike, då–, tenkte Geir med
* Gabriel García Márquez (1927 – d.d.)
eit oppgitt lite sukk, før han rett og slett
* Toni Morrison (1931 – d.d.)
berre­ snudde seg og gjekk. Huldrekallen
* Angela Carter (1940 – 1992)
følgde ikkje etter. Ein annan turgåar ville
* Isabel Allende (1942 – d.d.)
sikkert snuse opp denne skapningen uan* Kjartan Fløgstad (1944 – d.d.)
sett, og selje nyhenda til tabloidavisene. Så
ville saka bli global på fem minuttar. Og
* Salman Rushdie (1947 – d.d.)
etter kvart kom huldrekallen (om han ikkje
* Haruki Murakami (1949 – d.d.)
var eit slags troll, då, eller eit slags genetisk
* Laura Esquivel (1950 – d.d.)
eksperiment) til å bli sett på som om lag like
mystisk som ein sau. Whatever. Geir hadde
endeleg andre ting å gjere på.
Kjelder:
– Forsgren, Arne (red.) (2007), Litteraturvitenskapelig
leksikon, Oslo, Gyldendal ASA.
– Wikipedia, Magic Realism Writers, nedlasta 23.03.2012
frå: http://en.wikipedia.org/wiki/Category:Magic_realism_writers
IKON
Marthe Morland
Fra
Novelle
Tekst: Mustafa Duale
mustafa.duale@gmail.com
Illustrasjon: Hilde Aurora Flak
hildeaurora@gmail.com
Helvete, jeg hadde sovnet. Jeg ser meg umiddelbart rundt, jeg
ligger i sengen alene. Jeg roper på henne.
– Evelyn!
Venter litt.
– Evelyn, roper jeg en gang til. Ingen svarer. Jeg kjenner at
hjertet raser, prøver å puste, tar noen dype drag. Så tar jeg noen
slurker av det flate vannglasset som står på nattbordet hennes. Små
luft­bobler har samlet seg langs kanten. Faen! Jeg reiser meg opp og
kler på meg. Herregud, så sliten jeg er. Det er tungt å reise seg, og jeg
må et øyeblikk lene meg mot veggen mens jeg venter på at svimmel­
heten skal gi seg. Faen at jeg hadde sovnet.
Hun drev rundt om nettene, noen ganger visste jeg ikke om hun
sov eller var våken. Som en zombie drev hun rundt i leiligheten,
men jeg stoppet henne alltid når hun prøvde å gå ut. Det var ikke
noe mer jeg kunne gjøre, hun var utrøstelig. Hun gråt lydløst og
mumlet, – Lukas. Lukas. Hvor er du? Så subbet hun videre. Jeg holdt
henne inntil meg, strøk henne over håret, sa at alt kom til å bli bra.
Men hun roet seg ikke. Roet seg aldri. Denne evige vandringen.
– Det er min feil, alt er min feil, kunne hun si, og så låse seg inn
på enten badet eller soverommet. Da la jeg meg på sofaen og prøvde
å holde meg våken. Når morgenen kom sovnet hun, og sov til langt
på dag. Jeg hadde ikke sovet skikkelig på måneder. Nå var jeg sykemeldt. Jeg hadde sovnet på jobb, var ufokusert, øynene mine rant,
og jeg klarte ikke å spise skikkelig. Alt var et helvete. Men sjefen var
veldig forståelsesfull.
– Dere har vært gjennom noe tøft, alle ville ha reagert på den
måten. Det er forståelig. Ta deg litt fri, gå til lege, snakk med noen.
30
Dere må ikke brenne inne med dette alene, det er ikke bra på noen
måte, sa han, så la han hånden kameratslig på skulderen min. Jeg
brøt sammen, gråt og hulket i armene hans, han hold meg bare fast
og visste nok ikke helt hva han skulle si. Jeg hadde gått til noen,
Evelyn hadde nektet. Men tankene gav seg ikke, jeg tenkte på det
mer enn noensinne. Hvor lenge kan jeg klare dette, hvor lenge kan
vi holde ut?
Jeg tråkker opp i skoene og setter foten høyt i trappen for å
slippe­ å bøye meg, så knytter jeg dem og går ut. Novellesamlingen
av James Joyce som jeg begynte på for evigheter siden ligger og
slenger i trappen. Et øyeblikksbilde av den knugende damen foran
skipet, mens en iskaldt vind blåser friskt over havnen. Så er jeg
tilbake, kulden biter, jeg angrer med en gang på at jeg gikk ut i bare
T-skjorte. Jeg lar det bite, til helvete. Så går jeg nedover mot porten,
det knaker i grusen. I tomannsboligen ved siden av er det lys i
­k jøkkenet, der sitter to stykker og spiser. De sier ingenting. Med
tunge øyelokk bøyer de seg over hver sin tallerken.
Jeg åpner porten og går nedover gaten, på begge sider av gaten
står bil etter bil parkert. Om en liten stund kommer det litt etter litt
til å bli lys i alle disse kjøkkenvinduene. Voksne stemmer, barnestemmer, leverpostei, tran og tannpuss. Vi flyttet hit fordi det var
så barnevennlig. Skole og barnehage bare noen hundre meter unna.
Et trygt lokalsamfunn, hvor alle kjente alle, men nært nok byen til
at det ikke tok meg mer enn en halvtime å komme seg på jobb. Alt
hadde sett bra ut, det var blitt en lykkelig liten familie.
Lukas ble for hver dag mer og mer som en person. Han syntes at
det var vanskelig å forholde seg til ham når han var liten, han var
ank
liksom bare en klump som måtte mates og skiftes på, ellers sov han.
Men nå hadde han vært nesten to år gammel. Begynt å prate, stabbe
rundt på gulvet mens han holdt seg i alt mulig. Med moren jublende
bak. Faen altså. Det var for jævlig. Han hadde begynt å bli skikkelig
glad i gutten. Gledet seg til at han kunne lære ham alt mulig. Til de
kunne dra ut i skauen og bo i telt, fiske, og alle disse tingene som
han egentlig ikke hadde satt pris på som barn, men som han nå var
veldig takknemlig for at faren hadde dratt ham med på. Han skulle
lære ham om livet så godt han kunne, de ville ha flere barn. De
skulle­ ha en liten ungeflokk, hele huset skulle bli fylt av latter, hyl,
og sikkert en del gråt. Men det var en del av det. Han hadde gledet
seg til alt dette. Faen i fittehelvete. Hva faen var igjen nå, da?
Hvordan i helvete kunne noe som helst noensinne bli det
samme­ igjen? Hvordan skulle de noen gang komme over dette?
Det kom til å ødelegge dem. Evelyn var allerede kommet helt ut på
kanten av stupet. Han kunne ikke forstå hvordan dette skulle gå.
Noen ganger, når det var som jævligst, når hele magen hans var en
stor klump. Når han ikke klarte å gråte, han hadde ikke klart å gråte
siden den morgenen på sjefens kontor. Han klarte faen ikke å gråte
over barnet sitt som var dødt. Som aldri kom til å komme tilbake.
Som aldri kom til å ta noen flere ustø skritt over gulvet med begge
armene stivt ut til siden, mens de klappet og lo bak ham. Aldri til
å... aldri til å gjøre noen faens ting. Satan. Lukas hadde tatt en så
mye større del av ham enn han hadde trodd. En stor del var borte,
og igjen var et hull, et stort svart hull.
Han hadde mest lyst til å sette seg i bilen, ta inn på motorveien mot byen, tråkke gassen i bånn, opp i 110, 120, 130, kjenne
på ­akselerasjonen, på kreftene. Og så legge seg over i motsatt felt.
Dundre inn i en eller annen trailer. Bli helt most. Pulverisert. Bli
revet i stykker av metallet som ble forvridd og presset gjennom
ham. Det hadde vært en enkel løsning. Hadde han vært alene hadde
han gjort det. Tanken på Evelyn holdt ham fra det. Hun hadde aldri
kommet seg, først barnet, og så den feige ektemannen som tok livet
av seg. Han hadde ikke klart det. Han hadde mange ganger kjørt ut
på motorveien, akselerert opp. Lagt seg i ytterste fil, men han klarte
det ikke. Klarte bare ikke å få seg til å gjøre det.
Han burde forstått det allerede den gangen for 10 år siden, da
hun klynget seg til relingen, mens galskapen lyste ut av øynene
hennes. Han burde forstått at dette ikke kunne gå. At hun kom til
å forandre seg og bli som moren sin. Men han hadde ikke klart å
forlate henne, hadde ikke klart ikke å sende henne tilbake til faren.
Han hadde ventet på henne og de hadde reist sammen. Til Buenos
Aires, en by som like godt kunne ligget i Europa. Det var en by som
så ut som andre byer i Europa, og var befolket av Europeere. Hadde
det ikke vært for spansken som han av og til hørte, ville ha ikke
han ikke trodd at byen faktisk lå i Sør-Amerika. Han hadde seilt på
­verdenshavene, og hun hadde vært hjemme og ventet på han.
Noen ganger lurte han på om det var av ren egoisme han hadde
tatt henne med. Så han skulle slippe å komme hjem til et tomt hus,
til et tomt liv. Han var jaggu ikke sikker. Da hun ble gravid krevde
hun at de skulle reise hjem. Det var en fasthet og tyngde i stemmen­
hennes som han ikke hadde hørt før. Hun kom til reise hjem, med
eller uten ham. Barnet gjorde noe med henne, nervø­siteten og
angsten som hadde ligget utenpå henne forsvant. Hun ble varm og
31
trygg. Og hun var levende og til stede på en måte han ikke hadde
sett henne siden de dagene på vertshuset hvor en blussende og
­sjenert 19-åring hadde sittet foran ham, og betraktet ham i smug
hver gang han så vekk. De var blitt en liten familie. Så skjedde det
ulykksalige og alt forandret seg. Hun revnet innvendig.
Så ser han henne. Hun står og snakker med noen utenfor
­barnehagen, med voldsomme gester. Han går bort til porten, løfter
av håndtaket og lukker seg inn. Hun snakker høyt og skingrende.
– Jeg vil bare se ham. Hvor er han? sier hun. Han går bort og
legger en hånd på skulderen hennes, hun snur seg og stirrer på han
med et vilt blikk og stramt ansikt. Så kjenner hun ham igjen og
slapper av.
– Si det til henne du, sier hun og drar meg i T-skjorten.
– Si at jeg bare skal se ham, og så skal jeg gå etterpå. Tanten ser
trist på oss og fomler med hendene sine. Gnir dem mot hverandre,
hun syntes synd på henne, synes synd på oss. Han prøver å smile,
men ansiktsmuskulaturen beveger seg ikke.
– Han er ikke der inne. Det vet du, sier jeg.
– La oss gå hjem.
– Si det, skriker hun og drar meg i armen. Jeg kjenner henne
ikke igjen, finner henne ikke igjen inni der. Jeg stirrer henne i
­øynene, de svømmer og er langt borte.
– Si det, da, fortsetter hun med bedende blikk. Hun har grått,
panneluggen ligger klistret til ansiktet, maskaraen har rent nedover
kinnet hennes.
– Jada, jada, sier jeg.
– Vi kan gå inn og se. Så ser jeg på tanten, som nikker og ser
ned i bakken. Så går vi inn. Inn i gangen med de lave knaggene,
skap med navn i ulike farger, med hjerter, klistremerker. Jeg får
knapt puste. Evelyn knuger seg enda hardere til armen min, når
vi kommer­ inn i oppholdsrommet. Små stoler, lange bord. Det er
bare noen få barn her, det er enda tidlig. Tanten som er der ser opp
og kjenner oss igjen. Hun ser ned igjen i bordet et øyeblikk og fort­
setter å mate gutten i trappestolen fra et glass. Ingen klarer å se oss i
øynene. Jeg rykker til, jeg tror et øyeblikk at det er Lukas som sitter
i stolen og stirrer rett frem, mens han tygger med åpen munn. Jeg
stirrer på ham, og det tar litt tid før jeg innser at det ikke er ham. Vi
går gjennom oppholdsrommet, så leder jeg henne ut igjen. Vi setter
oss ned på en av benkene ved sandkassen. Røde og blå bøtter ligger
strødd, og i klatrestativet henger en allværsjakke.
– Går det bra? spør jeg forsiktig. Hun nikker. Tørker ansiktet sitt
på toppen.
– Herregud, som jeg ser ut, sier hun og smiler trist.
– Skal vi gå hjem? Spør jeg og klemmer henne inntil meg.
– Bare gå du, så kommer jeg straks, hun smiler forsiktig og ser
helt klar ut igjen. Hun er til stede.
– Er du sikker?
– Ja, jeg trenger bare noen minutter for meg selv. Jeg kommer
straks hjem. Jeg nikker, ser på henne en siste gang, hun er seg selv
igjen. Jeg går bort til porten og løfter av håndtaket, så går jeg hjem
og venter. Jeg venter, men jeg klarer ikke å holde øynene åpne. De
glir igjen og jeg siger sammen på sofaen. Jeg rykkes ut av søvnen til
lyden av barnelatter, og ser konturene av ansiktet hans der, sittende
på gulvet. Drømmer jeg? Alt er forandret, tenker jeg, og ingenting vil
noensinne bli det samme. Jeg siger tilbake i dyp og etterlengtet søvn.
33
IKON
Nienke Schutte
IKON
Hanne Kari Njåstad
Film
Film versus bok
Må man unngå boka for å nyte filmen?
Tekst: Mari Mulelid
mari_muli@hotmail.com
Illustrasjon: Keren Rebecca Marthinsen
kma034@student.uib.no
Innen film og TV er det ikke et ukjent
fenomen å bruke litterære verk som
utgangspunkt for en film eller serie. Det
aktuelle skriftlige verket blir utsatt for en
tilpasningsprosess, og blir adaptert til et
manus slik at det passer kinolerretet og TVskjermen.­ Men det er ikke
alltid seerne er like fornøyde med resultatet. Ofte
kan man høre det blir sagt
at "filmen ikke var i nærheten så bra som boka",
"filmen tok ikke med alt"
eller at "filmen ignorerte
mye viktig". Gjerne fra
seere som er store fans av
det adapterte verket.
nyttige deler av boka kuttes vekk slik at vi
ikke sitter i kinosalen altfor lenge. En bok
kan fortsette i hundrevis av sider, fordi
mediet tillater at leseren selv disponerer
den tiden hun eller han trenger, mens filmtitting i en kinosal krever at hele seansen
skal gjennomgås i en og
samme tidsperiode.
Hvordan en bok
blir adaptert, hva som
vektlegges og måten historien fortelles på er opp
til den aktuelle regissøren og manusforfatterne.
Det må gjøres et analyseog tolkningsarbeid for å
finne ut hvordan de skal
tilpasse boka til et nytt
medium. Peter Jackson,
regissøren av Ringenes
Herre-filmene, valgte å gjøre om de seks
bøkene til en filmtrilogi, og måtte dermed
kutte vekk det han mente var overflødig
for hovedhandlingen og velge ut hvilke
scener han synes var ­viktigst for å fortelle
“
Filmen var ikke i
nærheten så bra
som boka
Adaptasjon tilpasning
For at en adaptasjon av ei bok skal bli til
må den gjennomgå en adaptasjonsprosess,
der historien blir kuttet og tilpasset slik at
den kan vises på storskjerm. For at denne
tilpasningen kan skje må ofte mindre
om hobbiten og ringen. Dette innebærer
en subjektiv og estetisk vektlegging av
­h istoriens forløp, og kan derfor resultere i at ikke alle er like enige i utvalget
og jobben­ som var blitt gjort. Dersom en
regissør skal jobbe med et overveldende
langt ­litterært verk, og vil ha med seg
mesteparten av historien, kan alternativet
være å lage en TV-serie der
historien spres over flere
episoder­ og sesonger,­ som
for eksempel den populære TV-serien Game of
Thrones. I denne serien
kan man faktisk kjenne
igjen reelle "replikker" fra
boka.
Populærfilmer
Sherlock Holmes, startet av Sir Arthur
­Conan ­Doyle i 1887, er en av de bokseriene
som har blitt adaptert uttallige ganger,
både til film, TV-serier og hørespill. Alt fra
klassisk framstilling av serien gjennom­
miniserie på BBC til parodierende radiohørespill på (igjen) BBC. De tidligere
en bok delt på to
filmer
Harry Potter og Twilight­ er
relativt nye bokserier som
har gjort stor suksess som
filmer den siste tiden. De
avslutt­ende bøkene i begge
seriene har blitt gjort om
til to filmer. Begge bøkene
var lengre verk, og hadde
et viktig ansvar siden de
skulle avslutte serien for
resten av bøkene. Dermed
tok regissører og forfattere en avgjørelse
om at bøkene skulle ­fordeles over to
­fi lmer, slik at de ikke skulle­ bli kuttet ned
for mye. Siden det er de siste bøkene av
­seriene, burde meste­parten av detaljene
tas med slik at historiene­ kan avsluttes på
en tilfredsstillende­ måte for fansen (eller
fordi film­skaperne ville tjene dobbelt så
mye penger på siste delen av serien, men
det skal jeg ikke spekulere i).
a­ daptasjonene jeg har sett framstiller
Sherlock veldig trofast i forhold til bøkene:
med forstørrelsesglass, den karakteristiske
hatten, og replikken "elementært, min
kjære Watson".
De nyligere adaptasjonene, som for
eksempel filmene av Guy Ritchie og
BBC-serien­ med Benedict Cumberbatch i
hovedrollen, avviker mer fra opphavsmaterialet enn tidligere. Siden konseptet rundt
­ herlock Holmes har blitt adaptert om og
S
om igjen kan det være utfordrende å finne
en ny vinkling på historien som seerne
ikke har sett før. Disse adaptasjonene fornyer konseptet hver på sin måte. TV-serien
på BBC har lagt settingen til moderne tid.
Selv om serien er lagt til et moderne tidsrom, er Sherlock fortsatt privatetterforsker
og har legen John Watson
som sin partner. Denne
adaptasjonen synes jeg har
fungert meget bra. Man
blir fremdeles imponert
av det massive intellektet
til Holmes, men på samme
tid kan man relatere seg
til settingen, og derfor blir
kanskje karakterene mer
troverdige og ikke like
arkaiske som man kan ha
oppfattet dem tidligere.
Filmene av Guy
­R itchie er muligens ikke
helt lik den Sherlock
Holmes fansen kjenner
og elsker. Disse filmene er
fylt med action, eksplosjoner og humor; de er
morsomme, med fantastiske spesial­effekter og
superb filming av regissør
Ritchie. Som et Sherlock Holmes-produkt
er kanskje ikke filmen så overbevisende,
spesielt for de som liker bøkene med den
tradisjonelle ­detektiven med pipa og
forstørrelsesglasset,­ men som filmer i seg
selv mener jeg at de er absolutt verdt å se.
På lik linje med Sherlock Holmes har
Batman også blitt adaptert på nytt. Batman
begynte som en tegneserie i 1939, og ble
deretter til TV- og animasjonsserier og
“
Det er regissøren som er guden i
den konstruerte virkeligheten
en film; også på 1980- og 90-tallet lagde
regissør Tim Burton filmer om den kjente
superhelten. Senere på 90-tallet gjorde
også regissøren Joel Schumacher to egne
filmversjoner av Batman, hvorav den siste
ble den minst suksessrike film­versjonen
av Batman noensinne, men i 2005 fornyet
regissør Christopher Nolan igjen ­historien
om Bruce Wayne. Hans tolkning er
­mørkere og mer realistisk i motsetning til
Burtons fargerike kostymer og fantasifulle
settinger. Hvilke adaptasjoner man liker
best kommer an på hvilken stil og estetikk
man foretrekker. Begge er gode adapta­
sjoner som velger å vinkle historien på
ulike måter.
Film for filmens skyld
I alle adaptasjoner og tolkninger finnes det
kunstnerisk frihet. Quentin Tarantino gikk
for eksempel litt langt (typisk Tarantino)
med hans fra 2009, en film der handlin-
gen finner sted under andre verdenskrig.
Han inkluderer en historisk person, Adolf
­Hitler, for deretter faktisk å ta seg den
­frihet å drepe ham i løpet av filmen. Dette
“
Se filmen med et
åpent sinn
strider selvfølgelig mot vår kunnskap om
historie, der vi vet at Hitler ikke døde i en
slik situasjon, men "har man lyst, har man
lov", og som regissør er det Tarantino som
bestemmer. Det er regissøren som er guden
i den konstruerte virkeligheten.
Selvfølgelig skal man kunne sammenligne boka med filmen, men å kritisere
filmen fordi den ikke er identisk med
boka blir urettferdig. Det er to forskjellige
medier som opererer på to ulike premisser,
og derfor er det ikke helt rettferdig å sette
de to adaptasjonene opp mot hverandre.
Selvfølgelig skal det være lov å sammenligne de to aktuelle adaptasjonene, men
man kan ikke henge seg opp i absurde små
detaljer. Det må skje en tilpasning av det
lengre litterære verket slik at det kan passe
inn i det nye mediet. Man kan selvfølgelig
være uenige i utvalget regissører og manusforfattere gjør, men prøv å dømme filmen
uten å tenke på den som den eksakte boka
i filmvariant. Se filmen med et åpent
sinn, og ikke gjør deg opp for detaljerte
­forventninger på forhånd, da blir man ofte
skuffet. Se filmen for filmens egen del, og
prøv å legge igjen boka hjemme.
Musikk
Borealis
Vi har alle godt av å opphalde oss litt utanfor vår eiga komfortsone.
Tekst og foto: Trygve Svarstad
trygve.svarstad@gmail.com
Samtidsmusikk kan vere så mangt, nokre
vil nok seie den er stygg, andre vil meine
at den er det vakraste som finst— eg vil
kalle den ei utfordring. Og det er akkurat
det Borealis-festivalen gjer, den utfordrar
publikum til å tenke utanfor sin eigen
musikkboks. Eg trur vi alle har godt av å
opphalde oss litt utanfor vår eiga komfortsone og oppdage nye ting. I dette høvet
bestemte eg meg for å gå på Borealis-festivalen. Festivalen hadde «protest» som tema
i år, og alle konsertar og arrangement var
knytt til dette emnet. Dette emnet kjem
nok naturleg for ein festival for samtidsmusikk, ei musikkform som er kjend for å
protestere mot beståande oppfatningar om
kva musikk er, bør og skal vere.
Vid og smal festival
Mange har nok ei formeining om at
­Bore­alis-festivalen er ein einsarta smal og
snever festival. Det ligg kanskje eit snev
av sanning i dette, i den forstand at dette
tilsynelatande er musikk for spesielt inter­
esserte, men om ein tek seg tid til å sjå i
brosjyren til festivalen, merkar ein straks
at dette er ein festival som er svært vid
og rommar eit hav av forskjellige musikk­
former og kunstutrykk. Borealis rommar
alt frå psykedelisk krautrock til menn som
spelar på iPod og tastatur, til Forsvarets
Musikkorps Vestlandet og Bergen Filharmoniske Orkester. Festivalen inneheld
ikkje berre musikk, den inneheld òg
­performance, biblioludium (eit litterært
forum kor forfattarar leser eigne tekstar),
filmar, kunstutstillingar, foredrag og
diskusjonar.
Improrock på Landmark
Det er torsdagskveld på Landmark og det
er tjukt med folk, meir enn eg hadde venta
meg på eit slikt arrangement. Den kvite
veggen bak bandets instrument er lyst opp
av ein overhead, lyset er tamt og monotont.
39
Samtidsmusikk
* Samtidsmusikk brukast ofte som ein
fellesnemnar for kunstmusikk i det 20.
Rett før bandet Hammerfest kjem på, vert
belysninga dempa og overheaden dekka av
noko som kan likne på blod. Dette sterke
visuelle motivet vert forandra i takt med
den dundrande, støyete og psykedeliske
musikken. I over ein time er publikum
vitne til eit fantastisk improvisasjonsverk; at heile konserten berre innehaldt ei
einaste låt gjorde det heile berre endå meir
unikt. Motivet på overheaden skifta farge
i laupet av konserten mange gangar, frå
raudt til grønt og så til svart. Sjølv om det
var ­mange folk tilstades under ­konserten
var den jamvel svært intim, ­særleg
sidan ­bandet var plassert på høgde med
­publikum og ikkje på ei scene.
debatt, ipod og flygel på logen
På laurdagen var det duka for diskusjonsgruppe og konsert på Logen teater. På
denne diskusjonen møtte festival­leiaren
Alwynne Pritchard og komponisten
­Johannes Kreidle. Her vart temaet «protest»
diskutert, med utgangspunkt i Kreidler sitt
nye verk for festivalen. Diskusjonen hadde
som hovudtema: Music – just a soundtrack to your life? Her vart det stilt ein del
kritiske spørsmål til folk si oppfatting og
«bruk» av musikk.
Kor ofte høyrer du på musikk utan
å verkeleg lytte til den, medan du går
Festivalen:
* Festival for samtidsmusikk, støy og
lydkunst,
* Borealis 2012 var frå 14. til 18. mars
* I 2003 slo festivalane Music Factory og Autunnale seg saman. Desse to skulle danne
utgangspunktet for det som no er kjent
som Borealis-festivalen ,
* Mellom 2005 og 2008 var Nicholas Møllerhaug kunstnarisk leiar av festivalen. Sidan
då har Alwynne Pritchard leia festivalen,
* Borealis vart i år arrangert for niande gang
og hadde «protest» som tema,
frå a til å, med til dømes iPoden? Har
musikken­ blitt minimert til å berre vere
eit slags soundtrack til liva våra? Er vi
vorte fråtekne spenninga og stimulansen­
av å nærme oss lyden på lyden sine
eigne ­premissar? Saman med publikum
diskuterte­ Alwynne Pritchard og Johannes­
Kreidler desse spørsmåla. Eg vart positivt
overraska over kor engasjert ­publikum
var. Mange av deltakarane hadde ulike
og interessante meiningar om dette.
­Pritchard meinte vi burde verte flinkare
til å høyre på musikken på musikken sine
eigne ­premisser, og ho ønska å utfordre
publikum­ til å lytte til musikken, ikkje
­berre høyre på den som «følelsesmessig
tapet».
Johannes Kreidler sitt bestillingsverk for festivalen vart òg introdusert i
denne debatten. Dette var eit verk som
var skriven for musikarane i Plus Minus
Ensemble og hadde som tittel Fight the
intellectual profiteers!­ Dette stykket vart
framført ein halvtime etter debatten, og
fann som nemnt stad på Logen teater. For
meg var dette ein av dei meir utfordrande
konsertane­ på festi­valen, her var det til
­dømes bodybuildarar på klarinett og
vaksne­ menn som slo på eit datatastatur.
Fyrste delen av konserten starta med
eit vakkert pianostykke. Pianisten byrja
å spele på ein… la oss seie klassisk måte.
­Deretter eskalerte både intensiteten og
spelemåten, han byrja å slå på flygelet og
å spele med ei flaske inne i flygelet. Sjølv
hadde eg aldri sett noko liknande, men
syntest det var både intenst, bråkete og
vakkert på ein og same tid. Kreidler sjølv
var svært interessert i teknologi og dette
satt spor i musikken. Etter dette intense
­pianostykket, kopla musik­arane ein iPod
til flygelet og spelte så eit musikkstykke
der iPoden og flygelet utfylde kvarandre.
Dette skapte eit svært snodig lydbilete,
som var blanda av klassisk musikk og beats
frå meir moderne musikk. Om ikkje det var
rart nok å spela på iPod og flygel samtidig,
var det no duka for å spele på tastatur.
Dette vart gjort ved å programmere eit
tastatur til gje frå seg forskjellige lydar
frå forskjellige tastar. Det var sett opp ein
mikrofon ved tastaturet slik at ein kunne
høyre når tastane vart trykte på. Resultatet
var som å høyre eit svært kontorlandskap
med datamaskiner og masse rare, men
århundre.
* Den blir ofte rekna som ein stil innan
den vestlige musikken, men også komponistar frå andre delar av verda kjem
inn under samtidsmusikken.
* Samtidsmusikk kan dekkje eit mangfald av uttrykk, frå modernisme og
postmodernisme til neoklassisisme og
minimalisme.
flotte lydar samtidig. Alt i alt ein ganske
snål, men stilig konsert.
skeptisk?
Så sjølv om ein kanskje i utgangspunktet er skeptisk til å sjekke ut samtidsmusikk og Borealis-festivalen, håpar eg
denne ­artikkelen har vore med på å pirre
inter­essa til fleire. Til tider kan det vere
krevjande­ å høyre på musikk som ein ikkje
forstår, men i det høvet vil eg trekkje fram
eit sitat frå samtidsmusikkhelten John
Cage:
They say, «you mean it's just sounds?» thinking that for something to just be a sound is
to be useless, whereas I love sounds just as
they are, and I have no need for them to be
anything more than what they are. I don't
want them to be psychological. I don't want
a sound to pretend that it's a bucket or that
it's president or that it's in love with another
sound. I just want it to be a sound.
Altså, ikkje prøv å overtolke eller tolke i
det heile tatt, berre la lyden vere lyd og
­musikken vere musikk, og nyt det.
Kjelder:
– Borealis 2012, lasta ned 20.03.2012 frå: http://borealisfestival.no
– Wikipedia, Samtidsmusikk, lasta ned 20.03.2012 frå:
http://no.wikipedia.org/wiki/Samtidsmusikk
– Espedal, H. (2012) Rockarar utan snøring, lasta ned
20.03.12 frå: http://www.bt.no/bergenpuls/Rockararutan-snoring-2671113.html
– Meidell, S. (2012) Protest gjør svimmel, lasta ned
20.03.12 frå:
– http://www.bt.no/bergenpuls/Protest-gjor-svimmel2672392.html
41
HF
Livet etter HF
Å ta utdanninga si ved Humanistisk fakultet er å lide seg gjennom
tre til fem år med dårlege vitsar om eins nytteverdi, for så å ende
opp arbeidsledig. Eller? Atrium har snakka med fire som kan gruse
fordommane.
Tekst: June Røys Hauge
june.hauge@student.uib.no
Foto: Ellen Marie F. Risbruna
ellenmarier@yahoo.com
− Det avgjerande for at eg fekk jobben var
nok min heldige kombinasjon av fag og
erfaring, seier Maria Tripodianos.
Ho tok bachelorgrad i kunsthistorie,
med kunst og design i Oslo som frie studie­
poeng. I tillegg har ho studert illustrasjon
ved NKF, samt teke faget Praktisk informasjonsarbeid ved UiB. Frå sistnemnde
fekk ho med seg ein femvekers praksis ved
Kunstmuseene i Bergen. Det skulle vise seg
å bli ein inngangsbillett.
− I praksisperioden la eg ikkje skjul
på at eg var veldig interessert i å jobbe der
vidare. Det med å vere litt frampå trur eg
er viktig, sjølv om det kanskje kjennest litt
ubehageleg der og då, seier ho.
Etter endt praksis tok ho på seg ulike
engasjement for Kunstmuseene i eitt år,
mellom anna Ole Bull-jubileet i 2010.
Som resultat er ho no fast ansett som
informasjonskonsulent.
− Ein bør ein legge ein innsats i å vise
seg fram. Syne kva ein kan, kome med innspel, og vere lærevillig. Rett og slett gjere
seg litt uunnværleg.
erfaringar og trivsel
Ved sida av studiane engasjerte
­Tripo­dianos­ ­seg som dørvakt i vaktetaten til Kvarteret, og layoutmedarbeidar i
Atrium.
− Kva har du fått bruk for frå desse
erfaringane?
− Eg har nok fått mest nytte av det
eg lærte i Atrium, sidan for eksempel
­produksjon av grafisk materiale no er blant
42
mine arbeidsoppgåver. Men begge deler
var ­nyttig for det å bli kjend med folk og
å ­trivast i byen; kome inn i eit miljø, seier
ho, og legg til at det med trivsel er svært
viktig.
− Og det var jo som dørvakt eg fekk
meg kjærast, då!
“
medan ho studerte. Vidare ­oppfordrar
­ho til å tenke strategisk når det gjeld
studentverv.
− Det var jo kjekt å jobbe som dørvakt,
men hadde eg kunne valt igjen, hadde eg
nok sikta meg meir inn mot kulturfeltet.
− Eit av dei viktigaste råda eg kan gje er
å ha klart for deg kva mål du har, avsluttar ho.
Det med å vere litt
frampå trur eg er viktig,
sjølv om det kanskje
kjennest litt ubehageleg
der og då
I studietida jobba ho òg som guide ved
Bymuseet, hovudsakleg i sommarferiane.
Frå dette arbeidet trekk ho fram som særleg gunstig at ho fekk formidla det ho lærte
på studiet.
− Ein skulle eigentleg hatt obligatorisk
praksis på kunsthistorie, seier ho.
ver gjennomtenkt
På spørsmål om kva råd ho har til dagens
HF-studentar, svarar ho at ein bør ha ­nokre
tankar om kva ein vil bruke faget sitt til,
noko ho innrømmer at ho sjølv ikkje hadde
Klarte kunsten
Kunsthistoriestudenten Maria Tripodianos
enda opp med ein svært relevant jobb.
− Ver din eigen agent
Evelyn Jordahl, rettleiar ved Karrieresent­eret, støttar seg
på statistikken når ho bekreftar at det absolutt fins håp
for HF-studentar. Men det krevjer innsats.
− Studentar frå HF og SV utgjer den
klart største brukargruppa når det gjeld
Karrieresenteret sine tilbod, seier ho.
Ho forklarar at stikkordet når desse
skal hjelpast med overgangen til arbeidslivet er bevisstgjering. Det blir lagt vekt på
å ha mest mogleg klart føre seg kva ein
vil jobbe med, og dernest korleis ein kan
tileigne seg det som trengs.
− Vår erfaring er at mange for det første
ikkje veit kva dei kan, for det andre at dei
ikkje kjenner arbeidsmarknaden.
Karrieresenteret tilbyr difor hjelp med å
kartlegge for studenten kva vedkommande
sit inne med, i tillegg til at dei oppfordrast
til å gjere seg kjend med kva som krevst
for ulike jobbar. Når det gjeld det siste, har
Jordahl fleire tips å kome med:
− Følg jamleg med på stillings­­­­-
anno­­n­­s­e­ne på til dømes nav.no. Slik får ein
direkte peikepinn på kva arbeids­gjevarar søkjer. Men ein kan òg vere
på hugget sjølv om stillingar ikkje vert
­ut­lyste, ved å kontakte bedrifter på eiga
hand. Det gjeld å skape eigne moglegheiter,
og gje seg sjølv konkurransefortrinn, seier ho.
Jordahl fastslår at dei fleste kan meir
enn dei trur, og at det er mange monnar som drar.
− Ein kan til dømes ha utvikla leiar­
eigenskapar ved å ha vore speidarleiar.
Ho fortel vidare at dette med
­bevisstgjering er svært sentralt for HF-arar
i og med at dei i større grad enn andre
studentar må kunne argumentere for sin
kompetanse.
bachelor vs master
spørsmålet «bachelor eller master», har
Jordahl følgjande å seie:
− Det er ikkje til å kome frå at
masterstudenten har fleire føremon.
­Vedkomm­ande­ er ekspert på sitt felt, og
har dessutan to år lenger erfaring i den
modnings­prosessen som det er å studere,
noko som er attraktivt for arbeidsgjevar.
Ho fortel at bachelorstudenten ofte
brukar litt lengre tid på å finne relevant ar­beid,
men legg vekt på at han eller ho kan ha
tileigna seg andre ting.
− Dersom ein legg på erfaringar,
­personlegdom samt det å vere på rett stad
til rett tid, kan bachelorstudenten fint få
draumejobben, seier ho.
− Utdanninga er berre plattforma å stå
på, den er ikkje heile deg.
“
Når vi bevegar oss over til det uunngåelge
Utdanninga er berre
plattforma å stå på, den
er ikkje heile deg
oppløftande tal
For å underbyggje sine poeng, viser ­Jordahl
avslutningsvis til Kandidatundersøkelsen
av 2011. Den er ei kartlegging av karrierelaup etter endt utdanning for stu­dentar
uteksaminerte i 2009 ved UiB, HiB og
NHH, og syner at heile 71 prosent av ­HFstudentane endte opp i ei stilling dei
meiner er relevant. Av desse fekk nesten
halvparten jobbtilbodet før dei var ferdige
med eksamen.
Eksperten har trua
Karriererettleiar Evelyn Jordahl ser ei lys framtid for HF-arar som er aktive og bevisste.
43
1. Kva studerte du?
2. Kva trur du var mest avgjerande for at du fekk jobben? 3. Kva består hovudsakleg arbeidsoppgåvene dine i?
4. Korleis formidla du din kompetanse for jobben til arbeidsgjevar? Følte du at du kjende din kompetanse?
5. Hadde du deltidsjobb/verv ved sida av studiane?
6. Kva vil du seie du har hatt mest nytte av frå studietida i din noverande jobb?
7. Kva råd vil du gje andre HF-studentar?
4. Eg kjende nok til litt av kompetansen
min, men følte nok på at den både var
litt for smal og for generell då eg sat i den
verste søknadsskrivingsfasen. Sjølv om
det er fort gjort å bli misantrop av å skrive
jobbsøknadar, må ein jo prøve å ha trua og
tåle å selje seg sjølv litt, sjølv om det stikk
i sjela.
“
Sjølv om det er fort gjort å bli
misantrop av å skrive jobbsøknadar,
må ein jo prøve å ha trua og tåle å
selje seg sjølv litt
5. Eg arbeidde hovudsakleg i feriane, med
alt frå reinhald, butikkarbeid og servering
til meir relevant jobb som bibliotekar og
med turistinformasjon. Det vart òg nokre
frilansoppdrag med omsetjing då eg var
under utdanning, noko eg fortsette med
etter eg var ferdig. Elles har eg hatt nokre
studentverv og frivillig arbeid i ulike fargar
og former, blant anna har eg vore ­frivillig
på Teatergarasjen og vore med i styret i
Atrium i fleire år.
Starte i det små
Frilansarbeid vart inngangsbilletten for Hanne Dale.
Hanne Dale,
prosjektarbeidar på Norsk
Trikotasjemuseum og
tekstarbeider/oversettar i
Språkfolk AS
1. Mastergrad i engelsk frå UiB, og ­elles
nordisk og fag innan informasjon og
omsetjing. Hadde òg ein avstikkar innom
kunst- og handverksfag.
44
2. Eg trur nok det var ein kombinasjon av
flaks, og det å starte i det små - med frilansarbeid og korte kontraktar. Ting kan utvikle
seg litt etter kvart.
3. På Norsk Trikotasjemuseum arbeider eg
mest med systematisering og registrering
av museumsgjenstandar. Hos Språkfolk AS
jobbar eg med tekst- og omsetjingsoppdrag
for ulike kundar.
6. Språkutdanninga brukar eg jo svært
­konkret, og arbeid på bibliotek og med
tekstskriving, foto og kunnskap om ulike
typar programvare har òg komme til nytte.
Eg lærte nok ein del om samarbeid, tidsbruk og arbeid generelt gjennom frivillig
arbeid, sjølv om læringskurva nok steig
drastisk då eg faktisk begynte å jobbe.
7. Eg trur ikkje eg har nokre klisjéfrie råd
å komme med. Har fått mykje gratis og
gøy gjennom frivillig arbeid, sjølv om det
kanskje ikkje direkte har gitt meg jobb,
trur eg jo det tel positivt på vektskåla. Elles
er det det det vanlege, det kjem godt med å
ha noko utanom universitetseksamenane
– anten det er betalt eller ubetalt arbeid.
janne hjelle,
kulturhusvert ved oseana:
1. Bachelorgrad i nordisk, i tillegg til frie
­emner i kulturvitenskap, og praktisk informasjonsarbeid på poststudierett.
2. Eg trur hovudgrunnen var at eg hadde ein
brei og samansett studiebakgrunn. Eg har
studert medievitskap og allmennlærar med
historie og samfunnsfag. Av kulturemna har
eg mellom anna kulturfagleg formidling og
museologi. Trur det var gunstig at eg kunne
vise til både gode språkeigenskapar, pedagogikk, kulturemna samt erfaringane frå
informasjonsarbeidfaget.
4. Eg la vekt på nettopp mitt mangfald i
studiebakgrunn. Jobbar i kulturlivet er ofte
”potetjobbar” der du må gjere litt av mykje,
då var det ein fordel for meg at eg hadde
vore innom mange felt. Følte vel ikkje at eg
kjende min kompetanse, det var vanskeleg å
seie: «Eg kan dette!», men som sagt satsa eg
meir på breidde.
5. I heile mi studietid ved UiB var eg aktiv
i fagutvalet, og hadde mange studentverv
innan råd og
utval. Dette var
utruleg verdifullt,
fordi ein får eit
godt innblikk i
korleis institusjonen er sett saman
og fungerar. I tillegg blir ein kasta
inn i mange situasjonar der ein må
argumentere for
sine syn og snakke
i forsamlingar. Eg jobba òg som prosjektmedarbeidar i museumssektoren og som
Foto: Privat
3. Det er enklare å seie kva eg ikkje gjer! Eg
kan nemne mediekontakt, marknadsføring,
møte- og arrangementsbooking, omvisingar,
heimeside, språkvask, økonomi, rigging,
organisering av frivillige, billettsal, praktisk
arbeid i samband med ulike arrangement,
med meir.
Breidde framfor djupne
Janne Hjelle satsa på allsidigheit i si studietid.
frivillig ved ein kulturinstitusjon. Alt utan
løn, men ufatteleg betalande i ettertid.
“
6. For meg
var absolutt
emnet Praktisk
informasjonsarbeid, som gav
meg praksisplass i Den Nye
Opera ein viktig
døropnar. Eg
klorte meg fast
der som frivillig
etter at praksis­
perioden var ferdig, og hadde neppe fått
denne jobben utan erfaringane derfrå.
Eg for min del valde å satse
meir på bredde enn djupne, og
trur ikkje eg hadde fått min
jobb med ei masterfordjupning
7. Mitt val var riktig for meg, men hadde
kanskje vore feil for nokon andre. Alle
studentar og studieløp er ulike. Eg for min
del valde å satse meir på bredde enn djupne,
og trur ikkje eg hadde fått min jobb med ei
masterfordjupning i eitt eller anna, heller
tvert om. Generelt kan eg seie at ein må stå
på sjølv, skape seg nettverk og erfaringar;
kunne seie ”eg kan ikkje dette, men eg kan
lære”. Innstilling og lærevilligheit trur eg
teller like mykje som gode karakterar – om
ikkje meir.
KJELDER
– Kandidatundersøkelsen 2011: http://www.sib.no/no/karriere/pa-terskelen-til-arbeidslivet/kandidatundersokelsen1/kandidatundersokelsen-2011/view
45
HSU
Fagutkva-fornoko?
Tekst: Tor Sivertsen Prestegard
hsu@uib.no
Du har kanskje høyrd gjetord om at det ein
gong i tida var eit fagutval på ditt fag, men
at dette eksisterte for svært lenge sidan, i
ei faren, vakker tid. Dei skal ha satt peda­
gogikk på forelesingsplanen, haldt debattar
og arrangert legendariske fagfestar. Slike
gjetord er diverre altfor ofte verkelegheita her på HF og er eit alvorleg student­
demokratisk problem. For kven represen­
terer eigentleg deg som student og kva er
eit fagutval?
Eit fagutval er grasrota i student­
demokratiet og består av ei gruppe med­
studentar, og kanskje deg, som er engasjert
og opptatt av faget sitt. Gjennom fagut­
valet kan du påverka pensum, forelesingar,
vurderingsform og arrangera fagfestar,
debattar, lunsj og alt anna morosamt i
lag med dine fagfellar. Som medlem i eit
46
fagutval blir du i tillegg godt kjend med
fagmiljøet du studerer i, får god organisasjonserfaring og nye vener.
Ideelt sett skulle alle fag, både små og
store, hatt sitt eige fagutval. Ein utopi er
det ikkje, men diverre svært langt unna
situasjonen i dag. På HF er det ikkje fleire
enn ei god handfull aktive fagutval i
dag, og HF har godt over 30 forskjellige
fag­område. Det vil seia at mange, mange
studentar står utan nokon å venda seg til
om dei har spørsmål eller ynskjer å påverka
studiekvardagen. Sjølvsagt er det mogleg
for ein einskild student å gå rett til studiekoordinator eller emneansvarleg, men som
det so fint er sagt: Saman er ein sterkare!
Det er heldigvis slik at det ved nokre
fag eksisterer gode og velfungerande fag­
utval. Desse representerer studentane i
­utval og på møter, og hevdar studentane
sine rettar og ynskjer opp mot fagmiljøet
og administrasjonen. Dette gjer at du og
dine medstudentar blir tatt på alvor og at
ting som er feil blir tatt opp i rett fora.
So, verkar det interessant å bidra til
eit betre miljø på ditt fag? Om du er so
heldig at du har eit aktivt fagutval: Bli
med! Fagutvala er alltid på jakt etter
­engasjerte studentar som brenn for sitt fag
og si ­utdanning. HSU forsøkjer å halda ei
­oversikt over aktive fagutval på ­
bit.ly/Fagutval_HF. Om det ikkje eksisterer
eit fagutval på ditt fag er ikkje alt håp ute:
Få med deg nokre medstudentar og lag det!
Ta kontakt med HSU for oppstartshjelp
på hsu@uib.no. DU kan bidra til ein betre
studiekvardag!
Fire med bart
Pensumfritt
Vinteren er over. Det begynner å bli bart, for våren er på vei. Hva leser de som
har bart? De var vanskelige å finne, men på premieren til HF-revyen var det
åpenbart mange med bart.
Tekst og foto: Keren Rebecca Marthinsen
kma034@student.uib.no
christoffer hordnes
Master i Engelsk på Integrert Lektor.
Nå leser jeg Første verdenskrig, samtidig som jeg leser
­Jared Diamond sin bok: Guns, Germs and Steel. Jeg leser
stort sett historiske bøker og historiske romaner. Det
er wonderbart å lese.
tone-yvonne smerud hansen
Pedagogikk med fransk, engelsk
fagdidaktikk (PPU).
Akkurat nå får jeg faktisk ikke tid til å lese så mye
utenom pensum, for det er så mye i seg selv. Men
utenom det som er pensumrelaterbart, leser jeg noen
ganger i blader, som de jeg bor med kjøper, for å koble
av litt. Utenom det, leste jeg The Help, skevet av Kathryn
Stockett, som nylig er blitt filmatisert. Den likte jeg
veldig godt.
espen dragstmo
Poststudierett på filosofisk institutt etter fullført
master i både filosofi og rettsvitenskap.
De velvillige av Jonathan Littell. Hva var det jeg leste
før den igjen da? Det var en veldig lang bok, skjønner
du. Uholdbart at jeg ikke hadde lest den før, men det
var Sult av Knut Hamsun. Den var meget bra.
even melheim mulelid
Bachelor i engelsk.
Manuset til HF-revyen er vel det eneste,
men det kan jo regnes som lesbart.
47
ØNSKER DU
REDAKSJONELL
ERFARING?
Atrium trenger nye medlemmer!
Vi trenger bloggere, skribenter, fotografer,
illustratører og layoutmedarbeidere.
Eller har du lyst til å bare gjeste Atrium
med en tekst, et foto eller en illustrasjon?
Kontakt oss på e-post: atrium@uib.no
FØLG OSS PÅ:
bloggen vår (atrium.b.uib.no),
twitter (@AtriumHf )
og på Facebook.