k64_2013 - Norsk Kulturarv

Transcription

k64_2013 - Norsk Kulturarv
NORSK KULTURARV
Kulturarven
Magasinet med reportasjar og artiklar om vern gjennom bruk i vår tid
Nr. 64 · juni 2013
KULTURARVEN 64 • 2013
TEMA: Barn og unge
• Frå jord til bord på Tytingen
• Guddalstunet
side 10
side 26
Alta har en viktig kulturarv – fra Verdensarv­senteret for bergkunst
til ­skifernæring og nord­lysobservatoriet Haldde. Alta kommune
samarbeider med Norsk Kulturarv for at vi i fellesskap skal klare å
løfte frem denne viktige historiske k
­ ulturarven. Sammen med
Norsk Kulturarv vil synliggjøre ­budskapet «vern gjennom bruk».
Laila Davidsen
ordfører
GJESTESKRIBENTEN:
Kontakt oss på post@kulturarv.no
www.kulturarv.no
www.olavsrosa.no
@norsksmaksskule
Foto:Tor Valdvik
Bli ein del av Norsk Kulturarvs nasjonale bedriftsnettverk!
Foto: Anniken Zahl Furunes
Else «Sprossa» Rønnevig
Rygge prestegård
side 8
Kongsvold
side 29
Finvåg VERN GJENNOM BRUK
side 58
Stiftelsen Norsk Kulturarv
Vågåvegen 35 · 2680 Vågå
Telefon 469 75 100
post@kulturarv.no
www.kulturarv.no www.olavsrosa.no
Grafisk produksjon:
07 Media – 07.no
Innhald 64 · 2013
3�������������Vern og verdiskaping. Redaktør Mathias Øvsteng
4�������������Levande kulturarv i Lom. Spydeberg er med. Oslo-kontor
Opplag dette nummer: 7000 eks.
5�������������TEMA Gjesteskribent Else «Sprossa» Rønnevig
Redaktør
Mathias Øvsteng
mathias@kulturarv.no
6�������������Om høyt og lavt og rot på kjøkkenet. Tveita og OBOS-historien
8�������������En norsk prestegård i et dansk landskap
10�����������TEMA Frå jord til bord på Tytingen
«…at det å lære mat frå botnen av, blir allmennkunnskap att»
Administrasjonen
12�����������TEMA Da bestemor var maskinist
Simen Bjørgen, direktør
simen@kulturarv.no
14�����������Du spør – Bygg og Bevar svarer
Øyann B. Strand, organisasjonssekretær
oyann@kulturarv.no
Reidar Stangenes, adm.konsulent
reidar@kulturarv.no
Tor Valdvik, kommunikasjonssjef
tor@kulturarv.no
Knut Nyhagen, annonsesalg
knut@kulturarv.no
18�����������Rydd eit kulturminne 2013-14 er i gang
20�����������Portrettet – Anne Guri Isum
«Eg er oppvaksen i ein vevstol»
24�����������Norskekystens katedraler. Ryvarden fyr
26�����������Guddalstunet
29�����������Kongsvold Fjeldstue
33�����������Bøker
36�����������Hurtigrutetokt for Grunnloven
38�����������Madonna tilbake til Mære
39�����������TEMA Smidde roser til minne om 22. juli
40����������� JURIDISK Energikrav i historiske bygninger
42�����������TEMA Identitet. Novelle
46�����������Smaksrike turistvegar
24
1
Ø M E RK E
T
ILJ
7
Trykksak 3
9
M
Trevirket som er brukt i produksjonen av
KULTURARVEN, kommer fra bærekraftig
skogbruk. Papirproduksjonen følger strenge
miljøkrav når det gjelder ­forurensning, kjemikalier
og øvrige miljøbelastninger. Trykkeriet bruker
rensemidler, trykkfarger, lim og andre kjemikalier
som ikke er miljø- eller helseskadelige. Det er
krav til trykkeriets avfallsmengde og system
for avfallsgjenvinning. Plasten som brukes ved
utsending, er ikke klassifisert som helseskadelig
etter norske eller EU-regler, og kan gjenvinnes for
ombruk, deponeres eller brennes. Ved brenning
avgis kun vann og karbondioksid (CO2).
48�����������Skarpare fokus på matkultur
49�����������Inspirert av Oppdalsmuseet
50�����������Mitt kulturminne. Sør-Aurdal og Etnedal
52�����������Kulturengasjement i Sørum kommune
54�����������Fiskeren med det faste blikket
58�����������Eventyret i havgapet
Vern og verdiskaping
V
i treng ikkje bla kalenderen
mange tiår attende før vi finn
at kultur vart sett på som luksus
– eit slags leikeparadis folk kunne
omgi seg med på sida av alt
næringsliv og dagleg strev. Den all­
menne oppfatninga var at kultur
spegla eit overskotslandskap som
baud på fritid og kos – og berre det.
I lys av dette vart kulturvern
gjerne synonymt med kringvern,
der det galdt å skyte på alt som
nærma seg. Bruksaspektet vart lett
gløymt, vern vart eit mål i seg sjølv.
Kulturvern vart musealt. Det vart
meir eit spørsmål om å laga god
hermetikk enn å få til kulturminne­
vern av allmenn interesse for nåtids­
menneske. I dag har alle for lengst
forstått at dette var vern til forfall.
Grunnmotivet for Norsk Kultur­
arv er det aktive kulturvernet – å
kunne yte innsats på fleire felt for å
utvikle engasjement for kulturarven
gjennom kunnskap og næringsdrift
– «vern gjennom bruk». I ein tradi­
sjon der vern og bruk mest vart sett
på som motstridande krefter, var
bruksvernet helst kontroversielt da
Norsk Kulturarv vart stifta i 1993.
Etter tjue år er dette omsnudd.
Der det før ofte var prat om kultur
eller næringsutvikling, er omkvedet
i dag kultur og næringsutvikling.
I politiske utgreiingar, både nasjonalt
og lokalt, formeleg skin det mot oss
av ord om næringsutvikling med
kultur som basis. Kulturvern har
vorte verdiskaping. Dette er ein
gledeleg aksept for at ideen Norsk
Kulturarv er tufta på, ikkje berre er
godkjend, men også blir bore høgt
på dei fleste politiske faner. I dag er
såleis applausen stor og samstemt når
det gjeld å heie fram alle honnørord
som gjeld verdiskaping og nærings­
utvikling med basis i kultur. For­
midling av kulturopplevingar har
vorte ei viktig næring – og med
rette. Kulturarven har fått den statu­
sen han fortener, som ein ressurs for
eit rikare liv for folk flest.
I denne straumen av velvilje og
politisk semje er det ekstra viktig å
stanse eit bel og sjå seg rundt i kul­
turarvlandskapet. Det er viktig å
ikkje misse av syne sjølve grunnfjellet
i det praktiske kulturvernet: Summen
av alle dei som faktisk tar ansvar og
gjer ein praktisk innsats. Alle som
forvaltar kulturminne med ansvar og
kløkt, som med idealisme bruker tid
og pengar for felles kulturvern: Pri­
vatpersonar og organiserte gruppe­
ringar som slår mange viktige slag for
kulturarven som eit fellesgode. Det er
mange som tar eit tak for å redde
ulike bygningar, som ryddar eit kul­
turminne og gjer det tilgjengeleg for
allmenta – eldsjeler som engasjerer
seg for andre. Kva om dei ikkje fanst?
Norsk Kulturarv har gjennom dei
tjue åra vi har eksistert, i skrift og
tale, forfekta interessene til eigarar og
forvaltarar av kulturminneverdiar
– så langt vi har makta innanfor
knappe økonomiske rammer. Norsk
Kulturarv har gjennom sine aksjonar
kanalisert midlar til ein del av eldsje­
lene, til eigarar og forvaltarar av ulike
kulturminne. Midlane har i stor grad
vore eit spleiselag av offentleg og
privat kapital. All erfaring tilseier at
verdiskapinga som skjer ved slike
tilskott, blir mangedobla. Det er
knapt å ta for sterkt i å seia at multi­
plikatoreffekten er både seks og sju
– i visse tilfelle enda høgare. Gjen­
nom eit godt tiår har Norsk Kultur­
arv snart kanalisert 20 mill. kroner til
ulike praktiske kulturverntiltak for
kulturminne, hus og landskap – i høg
grad gjennomført av private eldsjeler.
Med bakgrunn i vårt vesle rekne­
stykke kan vi nærmast slå fast at desse
midlane har utløyst godt over 100
mill. kroner. For ikkje å nemne den
verdiskapinga som vanskeleg lar seg
stille opp i kroner og øre – det este­
tiske fellesgodet som ligg i all restau­
rering og det gode vedlikehaldet, det
mentale fellesgodet som ligg i sjølve
medvitet om ein levande kulturarv…
Mathias Øvsteng
redaktør
mathias@kulturarv.no
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 3
KULTURNYTT
KULTURNYTT
n Levande kulturarv
LOM: På Lom ungdomsskule
­tenkjer dei nytt. Dei har hyra
inn tømrarutdanna Einar Ban­
ken til å arbeide med praktisk
arbeid som bidreg til bevisstgje­
ring av lokale og nasjonale tra­
disjonar. Her legg dei rakfisk,
lagar spekepølser og knivar. Val­
faget er for niande klasse, og er
så populært at ikkje alle får plass
kvart år.
Ungdomsskulen har fått tilsegn
om kr 3 000 til valfagsaktivitet
gjennom Norsk Smaksskule og kr
3 000 til rydding av Bolvassvegen
– ein gammal vassveg for vatnar­
vatn – som del av aksjonen «Rydd
eit kulturminne». På denne måten
vil Norsk Kulturarv vise at vi set
pris på spennande pedagogiske
opplegg for praktisk kulturminne­
vern blant ungdommane.
Smilande gjeng frå markeringa ved Lom
­ungdomsskule.Tor Valdvik og Øyann
Strand frå Norsk Kulturarv flankerer frå v.
ordførar Bjarne Eiolf Holø, Kristoffer
Teigen, Anna Hammerdalen, Livø Blakar,
tømrar Einar Banken og rektor Tor Mundal. Plattingen bak har elevane sjølve sett
opp. Foto: Hans Erik Kjosbakken, Fjuken
- Innsatsen andre yrkesgrupper
kan gjera i praktisk formidling av
kunnskap er sterkt undervurdert i
skulen, sa rektor Tore Mundal ved
markeringa da Norsk Kulturarv
var til stades og markerte pen­
geløyvinga.
n Distrikts
kontor i Oslo
Norsk
­Kulturarv
har opna
avdelings­
kontor i
Landbrukets
hus i Oslo.
Tor Valdvik vil
bemanne kontoret. Organisa­
sjonen har også tidlegare hatt
kontor i hovudstaden, og styret
har opna for å etablere ein
driftsorganisasjon med regio­
nale knutepunkt fleire stader
i landet. Utgangspunktet er den
store interessa frå kommunar,
fylkeskommunar og regionråd
for å samarbeide med Norsk
Kulturarv.
n Spydeberg kommune
er med
SPYDEBERG: Under signeringen av sam­
arbeidsavtalen med Norsk Kulturarv sa ord­fører
Knut Espeland at han var spesielt opptatt av at
barn og unge skal få et engasjement for kulturar­
ven vår, og han trakk fram under­visningsopplegget
«rydd et kulturminne» som et viktig tiltak for å få
dette til.
- Omdømmekonsulenter vil ikke alene kunne
klare å gi en kommune et godt omdømme. Skap
entusiasme om kulturarven, slik at innbyggerne
føler stolthet og tilhørighet. Da blir de begeistrede
ambassadører for sin kommune, og det er dette
som skaper et godt omdømme. Dette sa direktør
Simen Bjørgen da han og ordfører Knut Espeland
signerte samarbeidsavtalen.
4 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Ordfører Knut Espeland og direktør Simen Bjørgen markerer
­samarbeidsavtalen under påsyn av styremedlemmene Ellen Bojer
Nordstoga, Per Kristian Skulberg, Ivar Odnes og Bjørn Ølander.
Nest ytterst til h. ser vi Grete Skjelbred fra Spydeberg kommune.
Hvem formidler til de unge
– og hvordan?
Av Else «Sprossa» Rønnevig
Vedlikehold var tidligere en nedar­
vet tradisjon fra far til sønn, fra mor
til datter. Ungdom av i dag har sjel­
dent lært dette av sine foreldre. Av
den grunn har de altfor lite kjenn­
skap til noe så elementært som van­
lig vedlikehold. «Ja, men sånn har mi
nå allti’ gjort det» er omkvedet i dag,
og «alltid» er de siste 50 årene. År
hvor hundrevis av nye produkter er
kommet til og som svært sjeldent er
gode for gamle hus. Det er heller
ikke slik lenger at denne type arbeid
bare gjøres av fagfolk. De aller fleste
skal ha jobben gjort så raskt og
rimelig som mulig. Hvem stiller
krav til kvaliteten på arbeidet som
utføres og malingen som påføres, og
hvor lenge vil det vare før veggen
eller vinduene må skiftes enda en
gang og males på ny? Har du barn,
eller jobber med barn/unge, så tenk
over dette. Du har et stort ansvar for
å formidle rett kunnskap videre til
den yngre generasjonen.
Ta jobben med maling av huset
for eksempel: Hvem forteller dem
historien om huset og gamle hus på
stedet de bor? Hvem begeistrer dem
og gjør dem stolte av huset og stedet
de bor på? Hvem forteller dem at
linoljemaling er det aller beste på
høvlet panel? Hvem snakker om hva
som «lønner seg» i det lange løp?
Hvem lærer dem å stille spørsmål,
være kritiske til moderne materia­
ler? Hva vet de om hvordan en vegg
bør skrapes og vaskes før den males?
Hva vet de om hvilken skrape de
skal bruke for at jobben skal bli bra?
Hva vet de om innholdet i malings­
pannet – er malingen god for huset?
Hva vet de om de strenge miljøkra­
vene til malingen? Hva vet de om
sikkerhet ved å arbeide i trafikkfarlig
område? Hva vet de om å dekke til
grunnen slik at de kan gå fra en
jobb uten malingsøl over alt? Hva
vet de om å behandle penselen slik
at de ikke bare blir kjøp og kast?
Hvem forteller dem at gamle hus
bør vedlikeholdes med samme pro­
dukter/materialer som de i sin tid
ble oppført med?
Det er mitt inntrykk at bare fasa­
dene blir vasket, skrapt litt, gjerne
der det er enklest å komme til, og
blir blank så fort som mulig, så er
jobben gjort. Jeg ønsker kurs for
ungdommer fordi dette er kunnskap
de vil ha glede av resten av livet,
ikke bare når det gjelder sommer­
jobber.Vi må spre kunnskap, forstå­
else og respekt for kulturarven.
Dette vil gjøre alle mer motivert og
stolte. Kurset må ha opplæring med
folk som er gode veiledere og for­
midlere.
Hvordan skal vi lage slike kurs,
hvem skal betale og hvor finnes de
gode kursholderne som har lyst og
tid, spør du kanskje. Be om hjelp fra
Foto: Per Jæger
sprossa@online.no
kulturetaten i fylket eller hos Riks­
antikvaren. Et valgfagstilbud på sko­
len eller kurs kan kanskje strekke
seg over noen kvelder i februar og
mars. Det kan ende opp med en
«enkel eksamen» hvor det svares på
spørsmål og gjøres enkle malerprø­
ver. Kanskje noen av dem blir så
interessert at de velger malerfaget
som sitt yrke når den tid kommer.
Jeg ville selv satt veldig stor pris
på, og følt meg trygg, om den som
skulle male mitt hus, hadde et slikt
«sertifikat» å vise frem for seg.
Kunnskap om kulturarven øker
gleden av å oppleve den, og dermed
også verdien av den. 
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 5
Om høyt og lavt
og rot på kjøkkenet
Anne-Kristine
Kronborg
Kunsthistoriker,
­opptatt av bolig­ar­kitekturens historiske, politiske og
økonomiske kontekst, og har blant
annet skrevet bok om OBOS-historien
sammen med forfatteren Bjørn
­Bjørnsen. Nå arbeider hun med en
bok der hun sammen med fotografen
Ivan Broadey setter OBOS-arkitekturen
inn i en større sammenheng. Anne
Kristine Kronborgs tekster i Kulturarven
er basert på en serie artikler som også
har stått på trykk i OBOS-bladet.
Foto: nyebilder.no
Foto:Vera S. Graasten Holt.
Drabantbyen Tveita
i Oslo ble bygget på
sekstitallet. De fleste
forbinder området
med de ruvende
Tveita-blokkene,
men også på Tveita
finnes det også
lave hus.
akkronborg@getmail.no
Høyblokkene på Tveita er tegnet av arkitekt Hans Backer Fürst, men bebyggelsesplanen ble
laget av Frode Rinnan. Innfelt: Faksimile, forsiden av OBOS-bladet 1971:Tveita borettslag
og det nyetablerte Tveita senter, 1971.
OSLO: Tre blokker; 18 etasjer høye,
120 meter lange og med bare 15
meters mellomrom. I 1960 la arki­
tekt Frode Rinnan fram bebyggel­
sesplanen for den nye drabantbyen
Tveita, og ertet dermed på seg både
folk og folkevalgte. Høyblokkene
ble raskt døpt den kinesiske mur,
og mange lurte på om arkitekten
var gått fra vettet. Bystyret satte
foten ned, og blokkene ble lavere
(13 etasjer) og fikk mer luft mellom
seg (50 meter). Noen år senere
mente for øvrig også Rinnan selv
at den kinesiske mur var et brutalt
prosjekt, «som jeg ikke ville ha
6 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
lansert i dag». Selv om de ikke ble
riktig så høye som planlagt, ruver
Tveita-blokkene godt i terrenget
og fungerer som et landemerke for
hele Groruddalen. Dermed er det
lett å overse at det også finnes lave
hus på Tveita. Men det gjør det; de
smyger seg varsomt gjennom
Foto: nyebilder.no
Drabantbyen Tveita ble til etter en helhetlig bebyggelsesplan og bygget mellom 1963 og 1969.
Utsikt mot Tveita-blokkene. Foto: OBOS
Rekkehus på Tveita: Sørhellinga borettslag, tegnet av Alex Christiansen og Nils Rosland, fikk
begeistret omtale i Bonytt. Foto: John Myhre/OBOS.
Ustillingsmodell av Tveita-området fra
1960-tallet. Foto: OBOS
t­errenget og minner om at en god
blanding av høyt og lavt var ett av
hovedprinsippene i planen – i til­
legg til åpenhet, trafikksikkerhet og
arkitektonisk helhet.
Midt i drabantbyen ligger dessu­
ten ett av Oslos best bevarte gårds­
anlegg, Tveten gård med bygninger
fra 1700-tallet og en frodig hage. Fra
Tveita-platået er det panoramautsikt,
og husene er plassert slik at flest
mulig får mest mulig glede av den.
Ulempen ved slike åpne platåer er at
vinden gjerne tar godt. Her kommer
høyblokkene til nytte som vinds­
kjerm for den lavere bebyggelsen.
Med overvekt av små leiligheter i
høyblokkene og større familieleilig­
heter i lavblokker og rekkehus
mente man at Tveita ville få en god
blanding av unge og eldre, barnefa­
det åpne kjøkkenet. Men Bonytt var
storfornøyd. Ikke bare fordi planløs­
ningen ga mye lys og god romfø­
lelse, men også fordi den kunne ha
en viss oppdragende effekt: «Mange
husmødre vil gjerne kunne lukke
døren til sitt kjøkken hvis det ser
kaotisk ut, men kanskje et åpent
kjøkken som dette inspirerer til
større orden i matstellet.» 
milier og det som den gang het
enslige. I 1967 var tidsskriftet Bonytt
på besøk i Sørhellinga borettslag og
skrev begeistret om rustikke mørk­
beisede rekkehus som føyde seg
beskjedent inn i terrenget.
Det er arkitektene Alex Christi­
ansen og Nils Rosland som står bak
de 19 rekkehusene med 75 leilighe­
ter som sto ferdig i 1965. Som nav­
net tilsier, ligger husene i en skrå­
ning, og derfor fikk de en
planløsning som den gang var uvant.
Inngangen er i øverste etasje og
fører inn til en løsning med kombi­
nert kjøkken og spisestue, som går
gjennom hele leiligheten og får lys
fra begge kanter. En åpen trapp fører
ned til stua. Så mye åpenhet i plan­
løsningen var nytt, og det var nok
mange som var skeptiske, særlig til
Tveita er et område i bydel
Alna i Oslo. Det ble bygget
ut av OBOS mellom 1963
og 1969 og består av både
boligblokker og rekkehus.
Navnet kommer av norrønt
þveitin, «mindre jordstykke».
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 7
En norsk prestegård i et dansk landskap
I Rygge er høyeste
fjelltopp lavere enn
danskenes høyeste
høyde. Smale veier
snor seg i landskapet
nesten uten bakker.
Når vi besøker prestegården, får vi det
samme vidsynet som
kirkefolk har hatt
siden middelalderen.
Sigrunn Berdal
Kulturhistoriker og
skribent. Tilknyttet
Opplysningsvesenets
fond hvor hun arbeider
med informasjon, arkiv
og historiske kilder.
sigrunn.berdal@ovf.no
Å
komme seg til Rygge i dag er
gjort på en time i bil fra Oslo,
men for biskop Jens Nilssøn, som
besøkte Rygge i 1597, gikk det
mange timer før klokketårn og kirke
dukket opp i horisonten. Da hadde
han både reist «lands og til vands» og
besøkt flere prestegårder før han
møtte ryggepresten i Moss. Med
hans hester red de over Raet – på
den vei vi er vant med å fare ad,
forteller biskopens skriver.
Rideveien er utvidet , men
landskapet er som før, og med vind i
lufta gir det danske assosiasjoner.
Den gamle ryggepresten som fikk
geistlig besøk, syntes det var plag­
somt å bo ved alfarvei. Preste­
8 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Presteboligen
familien i 2013 har en annen opp­
fatning: - Skal vi lete etter noen
ulemper med å bo her, må det være
at det kan bli en del bilkjøring med
ungene til å fra aktiviteter, men nå
er det jo bare de to yngste som bor
hjemme og jeg som har avstand til
jobben, forteller Ingvild Osberg –
for tiden sogneprest i Våler og
Svinndal. Sammen med ektefelle og
sogneprest for selve Rygge, Tor B.
Andresen Osberg, trives hun godt.
Kvalitetene ved huset og stedet var
viktig for oss, som teller seks. Med
fire barn bodde vi trangt i en kom­
munal tjenestebolig i Elverum.
Presteboligen fra 1880-årene hadde
rom for hele familien. Når eldste­
mann Jens på 21 kommer hjem på
besøk, synes han det er deilig med
plassen. Tre stuer på rad ender i en
liten havestue, som nå har fått ny
verandatrapp. Her kan vi nyte mor­
genkvisten utendørs, og da er vi tett
på historien, siden prestegården er
Eiendomskartet over Rygge prestegård,
slik det var i 1858, tilhører Ovfs arkiv.
Oppmålt og tegnet av Fredrik Julin.
nærmeste nabo til Rygge middelal­
derkirke. Den har stått på stedet
siden 1170.
Opplysningsvesenets fond har
jevnlig oppgradert boligen. På
begynnelsen av 70-tallet handlet det
mye om å gjøre boligen varmere.
Gammel linoleum ble kastet ut, og
gamle, trekkfulle vinduer ble skiftet.
På 80-tallet handlet det om ny
ytterkledning, isolering og bedre
planløsning. Jørgen på 14 år forteller
En romslig entré med inngang til et flueblått
kjøkken og trapp til andre etasje
Ingvild og Tor Bjørn i den lille havestuen
Kaja, Jørgen og Maja er tre av fire søsken.
Jens (21) er jusstudent bor i Oslo
Rygge
• Kommune i Østfold fylke. Kommunevåpenet er en rytterspore i gull fra
gården Rød under Værne kloster, ett av de flotteste funn fra vikingtiden
• Høyeste punkt er Vardeåsen 90 moh
• Raet er en betydelig morenerygg hvor ride-, post- og kongeveien gikk.
Mange av gravhaugene i Rygge ligger ved bosettingen ved Raet
• Prestegårdens navn var Ryggiof,som ga grunnlag for kommunenavnet
• Rygge kirke fra 1170 var en kapitelkirke, som hadde inntekter fra
– og betjente – flere sogn
• På midten av 1500-tallet fikk ryggebøndene forbud mot å hogge
eiketømmer, noe som ble forbeholdt kongen til bruk i skipsbygging
• Poteten ble lansert i Smålenene (som fylket het) av sogneprest
Morten Schøtt i 1763
• Før 1774 var det vanlig å holde militær eksersis på kirkebakken
før søndagsgudstjenesten
• I 1777 hadde prestegården et rødmalt lysthus med tre vinduer
og dueslag. Prestegården hadde da en egen østfløy
• I 1884 ble prestegården omtalt som artillerikvarter med tjenestehest
for det militære. Under gården lå fem husmannsplasser
• Både prest og forpakter hadde høner på 1950-tallet
• Korn og poteter var inntektsgrunnlag for gården og en del av prestens
inntekt frem til 1955.
Den gamle Ulefoss-ovnen fra 1766 og noen av
dørene skal stamme fra den gamle prestegården at huset har fem ovner og en peis,
og at alt kan det fyres i. I andre eta­
sje med soverom er det god utsikt til
kirken, kirkegård og jorder, mens
selve gårdsbruket er utskilt.
- Hvordan er det å bo så nær en
gammel kirke?
- Det er kanskje helst når venner
kommer på besøk at vi tenker over
det, sier jentene.Venner synes det er
kult at kirkegården med graver lig­
ger så tett inntil huset. Kaja på 12
smiler og sier det er litt spesielt og
ganske populært å komme til preste­
gården på halloween. Passende
skummelt, kan vi godt tro, og kjen­
ner til at det fantes fire fornemme
ryggefolk i massive eikekister under
sakristiet frem til 1700-tallet, da ble
kistene ødelagt i forbindelse med
ombygging av kirkegulvet, men det
skal være flere kister igjen..
Rygge kirke kan kanskje kalles
en seremonikirke. Den er veldig
populær for brylluper og konserter.
Tor forteller at han har morgensang
i kirken hver onsdag «for folk i
farta», et påfyll før folk begynner på
jobb. Alle barna har, etter som de ble
store, vært kirketjenere, gitt salme­
bøker og vist plass i kirkebenkene,
fortsetter han.
Salmesang og messer gjennom
400 år – ikke rart at det ånder av
autentisitet på kirkestedet. Trist at vi
ikke kan ri videre som Jens Nilssøn,
på Ra-veien, mot Råde prestegård og
fortsette reisen i dette landskapet fylt
av kultur, minner og historier. 
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 9
TEMA: Barn og unge
Frå jord til bord på Tytingen
Ungane på Tytingen
gards- og natur­
barnehage lærer mykje
om tradisjonell norsk
mat. Vi var med på
­separering av mjølk.
Tekst og foto:Tor Valdvik
tor@kulturarv.no
VÅGÅ: Tidlegare i år vart Tytingen
gards- og naturbarnehage ein del av
Norsk Kulturarvs nasjonale dug­
nadslag for kulturarven – og «tytin­
gane» er bevisste på å halde kultur­
arven i hevd. Uttrykket «tyting» er
dialektord for tyttebær, og speglar
den nære kontakta denne barneha­
gen har til primærnæring og natur.
- Temaet «Frå jord til bord» er
eitt av tre hovudsatsingsområde hjå
oss.Vi tykkjer det er viktig at
ungane veit kor maten vår kjem frå,
korleis han blir foredla og ikkje
minst korleis han vart foredla før i
tida, seier ein engasjert dagleg leiar
Evy Renate Kveen. Da vi var på
besøk, var ungane på Tytingen tra­
velt opptekne med separering av
mjølk. På førehand hadde dei vore
med på mjølking av kyr – og dette
vart fylgt opp med foredling av
mjølka. Her lærte barna korleis dei
skil mjølka og fløyten gjennom bruk
av separator. Her gjeld fysiske lover
vi ikkje skal vente at barnehage­
ungar tek på strak arm. Likevel fekk
ivrige ungar sjå korleis folk før i tida
10 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
framstilte fløyte av mjølka. Separato­
ren dei nytta på Tytingen, var riktig
nok av nyare dato, og hadde motori­
sert sveiv, men prinsippet er det
same. Evy Renate Kveen fortel
engasjert om korleis dei har arbeidd
med å setja søkelyset på kor maten
kjem frå, og at dei nytta lokale gard­
brukarar, matentusiastar og kunn­
skapsberarar for at elevane skal lære
mest mogleg – og verta inspirerte.
- Vi dyrkar grønsaker sjølve, vi
set garn, fiskar, ja vi har til og med
vore med på både elg- og harejakt,
seier Kveen. Saman med venninna
Ragnhild Runningen realiserte ho
draumen om å starte ein gards- og
naturbarnehage med fokus på mat,
og kor maten kjem frå. - Eg er nok
bonderomantisk og burde kanskje
eigentleg ha vore fødd for hundre år
sidan... Eg brenn verkeleg for god
og sunn mat, og tykkjer det er viktig
at barn i tidleg alder vert bevisste på
den norske matkulturen.
Kveen seier ho opplever at barna
har mykje lettare for å prøve ut nye
matrettar og nye smakar når dei har
vore med på heile prosessen. - Vi
merkar at når vi serverer fisk vi sjølve
har fiska, grønsaker vi sjølve har
dyrka, eller mjølkeprodukt vi sjølve
har foredla, har elevane mykje lettare
for å prøve det ut. Det einaste vi slit
TEMA: Barn og unge
Tytingen
• Tytingen er ein privat barnehage som
held til i den ombygde rektorbustaden
på den tidlegare landbruks- og hus­
morskulen Klones i Ottadalen
• Garden er no eigd av Arvid Mæland, og
ungane tek del i stellet av dyra på garden
• Tytingen har har tre hovudområde:
Garden og dyra, naturen og friluftsliv
og frå jord til bord. Elles legg dei stor
vekt på tradisjonar, nærmiljø og
­kontakt på tvers av generasjonar
• Tytingen har kaninar, marsvin, høner
og tilgang på hund og hestar
• Tytingen vart nyleg ein del av Norsk
Kulturarvs nasjonale organisasjonsnettverk.
Det trengst vaksne armar når mjølka skal hellast opp i kolla. Her er det Evy Renate Kveen (til
v.) og Berit Runningen som passar på.
Separering før i tida
med å få elevane til å eta, er lever­
posteien vi lagar til jul, skrattar ho.
- Kva for mat lagar de?
- Alt mogleg.Vi bakar, lagar
gamle middagsrettar og framstiller
eige smør.Vi hentar inspirasjon frå
kokebøker, brukar lokale kunn­
skapsberarar og har hyra inn Arne
Brimi ved nokre høve, fortel Evy
Renate Kveen.
Gjennom sitt brennande engasje­
ment for mat og matkultur er Evy
Kveen og dei andre på Tytingen
gards- og naturbarnehage glade for
Norsk Kulturarv si satsing på Norsk
Smaksskule. Barnehagestyraren er
særskilt glad for søkelyset på tradi­
sjonell mat i eit ernæringsperspektiv.
- Det er svært viktig å vita kvar
maten kjem frå, kvar mjølka på kar­
tongen kjem frå og at smøret ikkje
nødvendigvis blir laga på fabrikk.
Samstundes er det viktig for fram­
tida at ungane lærer kva for mat
kroppen treng for å kunne fungere i
dagleglivet – og at det å lære mat frå
botnen av, blir allmennkunnskap att,
seier Evy Renate Kveen. 
Mjølkeseparatoren er ei inn­
retning som er godt kjend frå
landbruket der folk separerte
fløyten frå mjølka. Innretninga
var gjerne utførd i solid
støypjern og skrudd fast i ein
benk. Mjølka vart så slått i ein
stor bolle (ei kolle) på toppen.
Under denne var det eit hus
med mange metall-lamellar
forma som skåler i kvarandre.
Med handsveiv vart desse
lamellane – og mjølka imellom
– roterte i stor fart. Dette er
årsaka til den karakteristiske
duren frå separatoren. Under
denne rotasjonen vil den tyn­
gre mjølka trekkje utover
medan den lettare fløyten bli
att inn mot sentrum.Ved for­
siktig tapping og jamn sveiving
fekk dei såleis skilt fløyten frå
mjølka. Sveivefarten og tappe­
farten bestemde fløytekonsen­
trasjonen. Separatoren er i dag
vanlegvis ikkje i bruk i tradi­
sjonell forstand, men den finst
nok på enkelte setrer utan
straum.
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 11
TEMA: Barn og unge
Georg Mejlænder om sin barndom på 30-40-tallet:
Sørlandsk «mangesysleri»
for ikke så all verdens lenge siden
Kraftstasjonen ved Sagefossen med bolighus, bu og brygge, ca. 1925–1930.
Til h. det samme motivet i dag fra en litt annen vinkel, tegnet av Olav Torgersen.
Vi skal starte i 1901. Da ble Flekkefjords
første kraftstasjon, Sagefossen i Feda, ­innviet.
Bestefar til Georg Mejlænder var maskinmester
fra begynnelsen til han døde i 1919.
Røyne Kyllingstad
Siv.ark. NTH 1959.
Regionplansjef Hamar
og hedmarksbygdene
1966–79. Forsker ved
NIBR. Amanuensis
og professor AHO
1980–97. Har vært
sjømann, byggeleder
i Addis Abeba, arkeolog
på Sicilia og bygde­
snekker på Ringerike.
roeynek@online.no
Utlån av bilder: Georg Mejlænder
Tegninger: Olav Torgersen
12 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
KVINESDAL: Bestemor var maski­
nist (!) fra 1919 til 1928. Sønnen
Otto, altså Georgs far, ble tilsatt i
1921 og overtok sjefsjobben etter
mor si da hun ga seg. Mitt ærend er
ikke kvinnesak. Likevel synes jeg vi
skal bemerke det faktum at beste­
mor var maskinist, dvs. teknisk sjef
på kraftstasjonen i åra 1919 til 1928.
Maskinistjobben alene ga ikke bruk­
bare leveforhold, selv på Sørlandet.
Derfor drev familien «mangesysleri»,
som sørlendinger flest.Ved kraftsta­
sjonen hadde de ku og høns. Så
spedde de på menyen med fisk og
alkekjøtt, av og til også en hummer.
Alt av egen fangst. Hummer var
salgsvare, så der fortærte de kun en
og annen med bare ei klo. Den var
ikke salgbar.
Attåt hadde familien også et små­
bruk. Med sine 25 teiger må det ha
vært bra tungdrevet. - Høy herfra
ble frakta ut til Sagefossen. Kyre­
møkk den andre veien, forteller
Georg. Møkka ble først båret i kiper
på ryggen ned til brygga, så fraktet
med båt, losset på ei ny brygge og
fraktet opp til bruket. På handkjerre
denne gangen. - Å få kyra på den
årlige turen til Sande om våren og
heim igjen om høsten, var et virke­
lig sirkusnummer. Først skulle det
store dyret ned 25–30 trappetrinn.
Da var gode råd dyre. Du måtte
binde tau rundt halen, bakbeina og i
grimen. Fra Kyre-brygga og ned i
båten måtte du skyve, trekke og
nærmest løfte henne om bord.
På Sande dyrka de foruten høy,
også poteter, gulrøtter og kveite. Far
TEMA: Barn og unge
E-verksstyret på besøk. Bestemor, Ida
­Mejlænder, står helt til høgre. Georgs far, Otto,
står helt til venstre. Stadsingeniøren i Flekkefjord står ved siden av bestemor. På denne
tiden var både Ida og Otto maskinister.
Bestemor i full jobb i kjøkkenhagen. De hadde
ikke fritidsproblemer den gangen, selv om de
manglet både tv og facebook og bodde langt ute
på landet…
til Georg drev med mangt annet òg.
Han tok imot hummer fra lokale
fiskere og frakta den videre til et
eksportfirma på Hidra. Og han var
livsforsikringsagent. I den jobben
måtte han «besøke gardene på begge
sider av fjorden for å kreve inn kon­
tanter. Hadde ikke folk penger,
måtte han komme igjen seinere. Det
var litt av et slit. Det ble mange
båtturer, og mange bakker som
måtte forseres. Ikke sjelden måtte
han legge ut penger. Den brune
konvolutten full av penger ble lukka
med smelta lakk og sendt rekom­
mandert til Oslo.»
Verkstedet på kraftstasjonen var
en populær møteplass for bøndene
rundt fjorden: «Hakker og spader
skulle klinkes. Melkeholkene rusta,
og da ble loddebolten flittig brukt.
Ingen ønska ei stripe melk nedover
ryggen.» Her tør jeg bemerke at
Georg og jeg er jamgamle, så dette
sammenfaller med min egen barn­
dom, lenger er det ikke siden! Verk­
stedet var spennende også på grunn
av alle reparasjoner og utbedringsar­
beider for e-verket. Så Georg hadde
et paradis på jorden her. Det han
mintes best fra sin første skoledag,
var derfor at han måtte «skofte
arbeidet på verkstedet. Som regel
skrudde han på noe og var skitten
på fingrene. Men alle måtte på skole,
og det gikk seg til...» Som oftest
rodde han og søskena til skole, men
var været eller isforholdene urime­
lige, var det å klatre opp og ned
bratte stier i heia. Av og til måtte de
overnatte i «skolebygda». Når isen
var sikker, tok de skeisene fatt. Det
er vel ikke å overdrive å påstå at
skolevegen både ga allsidig trening
og mye god kunnskap i naturfag.
Livet var mangfoldig på andre vis
også. I dag ville vi kanskje fokusere
mest på slit og plikter, og på farer.
Men det var samtidig et variert,
spennende og lærerikt liv ungene
førte der inne i fjorden. Og, ikke
minst, de lærte seg tidlig å ta ansvar.
Eksempelvis: «Allerede som 4–5åring måtte jeg ro til Haugelands­
strand og gå med melkespannet opp
den bratte bakken til Andrea Hau­
geland for å hente melk når det var
for lite heime.» Eller: «11 år gammel
måtte jeg jobbe mesteparten av
sommeren for Sine Haugeland, som
var aleine og ikke helt ung. Hun
hadde to kyr som holdt til i en flor
med jordgolv. Kyrne var utmagra og
stod med beina nedi et gjørmet
golv. Jeg slo hele garden med lang­
orv og stuttorv.»
Brygga ved Sagefossen kraftverk.
Tegning: Olav Torgersen
Men allerede året før dette var
han blitt så voksen at han greide å
starte motoren på fars båt aleine –
det var sveiv den gangen... Dermed
ble det en tur til Flekkefjord, ei hal­
vannen times reise. «Ved Toll­
bubrygga snudde jeg og tok turen
innover igjen en gang til. Jeg måtte
passere torvet og andre sentrale deler
fire ganger, så alle kunne se hvem
som førte båten heilt aleine.»
Jo, tidene har forandret seg. Det er
lenge siden nå, ikke i antall år, men i
samfunnsendring, at en guttunge på
11 år kunne slå en heil gard aleine.
Med ljå. Moderne unger trenger
særomsorg for å få det vi eldre, og
våre forfedre, fikk aldeles gratis.
Anne Grutle sier det slik: «Ein
forskar med namn Antonowsky har
forska på kva som gjer folk friske, og
funne ut at oversyn, påverknad og å
sjå samanhengar er viktig. Dagens
oppveksande slekt ligg i så måte
dårleg an. Dei manglar oversyn, dei
veit ikkje kva dei er ein del av... Her
kan «Inn-på-tunet-garden» vera til
hjelp.» 
Alle fakta og direkte sitater er etter
Lars Emanuel Egeland:
«Georg Mejlænder og Sagefossen»,
­Kvinesdal Historielags årsskrift 2002.
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 13
Du spør – Bygg og Bevar svarer – glad i gamle hus!
Kulturarven lanserte i forrige nummer i samarbeid med Bygg og Bevar en spørrespalte der leserne kan sende inn spørsmål om vedlikehold, vern og enøk i gamle hus.
Send dine spørsmål til post@byggogbevar.no og få svar i Kulturarven! Her kommer de første spørsmålene og de første svarene:
Fra «furet værbitt» til «Norge i rødt, hvitt og blått»?
takskjegget. Ser du rødmen fra yngre
dager? Malingen heter komposis­
jonsmaling, den kalles også komp,
låverødt, slammaling, komposittma­
ling og i Sverige heter den slamfärg.
Der regnet ikke har vasket veggen
fri for farge, ligger det nemlig rester
etter komposisjonsmaling. For å
forstå hvordan veggen ellers er så
reinskurt må vi se på hva komposis­
jonsmaling egentlig er:
Spørsmål 1
Mange oppskrifter
Hei! Jeg leste en interessant artikkel
om komposisjonsmaling i bladet Hus
& Bolig og ble interessert. Jeg lurer
på om det går an å male vårt nye hus
med denne type maling når den nye
bordkledningen er fabrikkgrunnet
med akryl-/alkydoljegrunning
(Kråke­røypanel fra Eidskog Stan­
gekovene)?
Det finnes mange overleverte opp­
skrifter på komposisjonsmaling, men
felles for dem alle er at de var laget
på rugmelklister, jernvitrol og rød­
farge. Resultatet var en meget rime­
lig og god maling med lang holdbar­
het, som man kokte selv etter behov.
Spørsmål 2
Vi har et uthus med grå, værbitt
kledning, men oppe under taket kan
man skimte litt rødfarge. Har uthuset
egentlig vært malt? Og med hva?
Det er ikke rester etter maling på
resten av veggen.
Svar
Hva er komposisjonsmaling? Veldig
mange av de løene og uthusene som
i dag står umalte, har vært røde! Det
er en påstand som kanskje ikke er
lett å tro på, men den er likevel helt
sann. Bare ta en titt opp under
Alle foto: Christel Eline Wigen Grøndahl
Vi får med jevne mellomrom henvendelser om
tradisjonell maling og
­hvordan den har vært brukt.
Det er lett å anta at gammeldagse produkter
er skiftet ut med nye og
bedre av en god grunn. Ikke
i tilfellet låvemaling!
Oppskrift fra Vingelen,
Hedmark 1881:
• 30-40 liter vann
• 0,5 kg jernvitrol
• 1 liter salt
• 4 kg rugmel
• 8,5 kg rødfarge
«Bør helst paastryges varmt, og gaar da
bedre ind. Denne Maling er meget god
og varer lengre end en enkel Overstrykning med Oliemaling.»
Kok opp 30-40 liter vann i en stor
gryte, løs opp 0,5 kg jernvitrol og 1
liter koksalt i vannet. Tilsett mel, litt
om litt under omrøring for å unngå
(for mange) klumper. Kokes i ca 30
min og tilsettes 8,5 kg rødfarge, rør
godt hele tiden. En liten skvett
­linolje kan være med å binde
­fargen litt (ca. 5 %).
Literprisen på malingen kommer
i dag på ca 8 kr. Man får også kjøpt
ferdig komposisjonsmaling, både av
god og mindre god kvalitet. Hvor
holdbart resultatet blir, varierer med
hvor utsatt veggen er – for denne
malingen er et såkalt slitelag som
vil brytes ned av regn, vind og vær.
Produsentene av ferdiglaget
Miljøverndepartementet og Byggenæringens Landsforening
14 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
k­ omposisjonsmaling sier at den hol­
der 10–15 år. Men det sitter farge
igjen mye lenger enn det. Den flas­
ser ikke, og kan overmales uten at
det blir flekkete vegg. Fargen vil
smitte, så der hvor man vil ha bedre
slitestyrke, overstrykes fargen med
kokt linolje.
rester av rødt, så kan du trygt male
bua, noe som kanskje ser litt uvant
ut først – men som er med på å
beskytte treverket og dermed også
levetiden på bygningen. Og det var
slik den en gang sto der – lysende,
gild og rød og stolt!
Slik maler du med
komposisjonsmaling
Kan man male på
tidligere malt kledning?
Komposisjonsmaling egner seg på
uhøvlet, ubehandlet tre, eller tre som
tidligere har vært malt med kompo­
sisjonsmaling. Den anbefales ikke å
male på flater som tidligere er malt
med olje- eller akrylmaling, for den
krever et absorberende underlag.
Malingen ble i Norge brukt på låver,
uthus, stabbur og løer. Det er det
samme pigmentet som brukes i alle
fargevariantene; fra oker til rødt, lilla
og sort. Det er brenningen av
jernoksiden som avgjør. Hvor far­
geråstoffene er hentet, avspeiles i
fargenavnet: Rørosrødt fra gruvene
på Røros, Falu rödfärg er hentet i
Falun. I Sverige maler de fortsatt
torpene i falu-rød slamfärg, som den
heter der.
Hvordan vet jeg om det er
malt med komp tidligere?
Er det rester av farge på beskyttede
steder? Smitter det når du tar på det?
Da har bua vært rød. Ikke så lett å se
hvis det har vært brukt svart kompo­
sisjonsmaling, kanskje. Men har du
Malingen må oppbevares frostfritt
hvis den kjøpes – for den er vannba­
sert. Eller du kan koke den på plas­
sen.Veggen bør være børstet ren og
gjerne spylt. Ikke bruk trykkspyler
med høyt trykk, det ødelegger veg­
gen! Man kan male med hjemme­
kokt maling på våt vegg, det er fak­
tisk en fordel å vannbeise før
malingen påføres (det trenger du
ikke hvis du nettopp har spylt!), da
går det mye lettere å stryke på. Og
malingen bør være varm.
Maler du med en kjøpt maling, så
følg informasjonen på emballasjen.
Enkelte merker anbefaler ikke deres
produkt på våt vegg. Både ferdig
maling og pigment kan bestilles i
fargehandelen eller på nettet. Om du
stryker ett eller to strøk, synes ikke
på fargemetningen eller glansen på
veggen.
Alkydharpiksmalingene som vi kjen­
ner som «oljemaling» tok over for
linoljemalinga fra 1950-årene. Den
utkonkurrerte også hjemmekokt
komposisjonsmaling. Folk kjøpte
heller låvemaling med flotte navn
som «Odel» og sparte seg litt bry.
Komposisjonsmalingen var for billig
til å være lønnsom å produsere
industrielt. Og holdbarheten i bøtta
er som ferskvare å regne, så den kan
ikke lagerføres i store kvanta. I krigs­
årene hadde mange blandet tran eller
spillolje i de hjemmelagete malings­
blandingene. Dette ga ofte uheldige
resultater som igjen ga tradisjonsma­
lingene et dårlig rykte. Et svært
ufortjent dårlig rykte.
Og løene og buene, de som i dag
står furet og værbitt? Det var vel
ingen som gadd å male dem, etter
hvert som de gikk ut av bruk. Så
fikk de stå til nedfalls. Heldigvis ikke
over alt!
Hvorfor forsvant den?
Utover 1900-tallet begynte indus­
trien å levere ferdige malingsproduk­
ter, og malermesteren måtte ikke
lenger blande farger og linolje selv.
Miljøverndepartementet og Byggenæringens Landsforening
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 15
Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK)
har 123 medlemer, dei aller fleste kommunar og fylkeskommunar.
LNK samarbeider nært med Norsk Kulturarv.
NYTT TIDA
Nytt og nyttig: framtida.no
Nytt utgangspunkt: startsida.no
Nytt for skulen: magasinett.no
Nytt for barnehagen: pirion.no
Nytt om oss: LNK.no
Kontakt: post@LNK.no
OBOSer
medlemm r
r me
oppleve
re!
for mind
Fordeler hele livet
–
Som OBOS-medlem stiller du foran i køen den dagen du skal kjøpe
egen bolig. Du får også en rekke fordeler alle de årene du ikke benytter
deg av forkjøpsretten:
•
•
•
Inntil 50 % rabatt på bolig- og kulturtilbud.
Svært gode betingelser på lån, sparing og forsikring.
Forkjøpsrett til ca. 80 000 nye og brukte OBOS-boliger.
BLI MEDLEM:
www.obos.no eller send sms: OBOS til 2030.
TEMA: Barn og unge
Rydd eit kulturminne
2013–14 er i gang!
Elev på tredjetrinnet frå Kvenvær held
eit kort foredrag om bronsealderen.
Vi får i desse dagar inn
mange søknader frå heile
landet om deltaking
i ­aksjonen «Rydd eit kulturminne». Aksjonen rettar
seg mot barn og ungdom
under 18 år og kombinerer
­praktisk arbeid med kunnskap om kulturarven
i nærmiljøet. For sin innsats
får kvar ­deltakargruppe eit
stipend på kr 3 000.
Stort engasjement blant
barn og ungdom for
­bevaring av kulturminne
Dette er vår sjuande «Rydd eit kultur­
minne», og aksjonane har blitt svært
populære, spesielt blant skolar. Aksjo­
nane skaper stort engasjement blant
barn og ungdom over heile landet.Til
saman har over 20 000 barn og unge
lagt ned over 150 000 arbeidstimar i
tidlegare aksjonar, og innsatsen til delta­
karane gir ein merkbar effekt i det
lokale kulturlandskapet.
Stipend og ekstrapremiering
Kvar deltakargruppe søkjer om eit
stipend på kr 3 000. I tillegg vel vi
18 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
ut 10 av prosjekta som utmerkar seg
med ekstra godt gjennomført arbeid
og god rapportering. Desse vil få ein
ekstrapremie på kr 10 000 og eit
diplom for innsatsen. Søknad og
rapportering skjer via nettsidene til
Nettverk for miljølære www.miljolare.
no/aktiviteter/kulturminner/rydding/.
Vi krev tre foto som viser tilstanden
før og tre bilde som viser tilstanden
etter at prosjektet er gjennomført.
Bilda som blir innsende ved søknad
og innrapportering, skal tydeleg vise
situasjonen før og resultatet av pro­
sjektet. Søknadsfristen er i juni i år og
deltakarane skal gjennomføre pro­
sjektet sitt i løpet av neste skoleår.
TEMA: Barn og unge
Bronsealdergrav og kystfort
To av gruppene som har fått søknadene godkjende
denne gongen, er Kvenvær oppvekstsenter og Røsvik
skole.
Kvenvær oppvekstsenter
Her skal 1.–4. klasse saman med ei gruppe frå barneha­
gen rydde skog rundt ein gravplass frå bronsealderen,
som ligg på eit høgdedrag med utsikt over Heløysun­
det. Dei skal også skilte og setje opp informasjonstavle
om bronsealderen, og få på plass ei besøksbok i ei kasse.
Røsvik skole
Røsvik skole skal rydde Røsvik kystfort, som var eit
tysk fort under 2. verdskrig. Heile skolen er med på
­prosjektet. Dei ryddar vekk skog og vegetasjon rundt
kystfortet og lagar ein «krigssti» med skilt. Dei inter­
vjuar fleire personar som kan vitne om krigstida, lagar
eiga heimeside, har filmgruppe og fotogruppe og ei
modellgruppe som skal lage ein modell av kystfortet.
Elevar frå Røsvik i aksjon.
Kven deltar?
Skoleklasser, barnehagar og ulike lag
og foreiningar deltar i «Rydd eit
kulturminne». Føresetnaden er at
det er barn og ungdom under 18 år
som gjennomfører arbeidet – gjerne
i fellesskap med vaksne. Skolar kan
gjerne samarbeide med historielag,
grendelag eller andre organisasjonar
om gjennomføringa.
Kva blir gjort?
Deltakarane ryddar, gjer tilgjengeleg,
skiltar eller på annan måte held ved
like ulike kulturminne eller kultur­
miljø i sitt nærområde. Slike prosjekt
kan for eksempel omfatte rydding
av gamle vegfar, minnesmerke, ein
gravhaug, attgrodd innmark eller
beite, gamle hustufter, tekniske
anlegg eller forfalne bygningar. Eit
prosjekt kan gjerne knytast opp
Solerød skole deltok i førre aksjonen
tverrfagleg og gi elevane ein unik
sjanse til å bli betre kjende med
lokalhistoria si. Deltakarane forplik­
tar seg til å innhente løyve frå
grunneigar og eventuelt den ansvar­
lege offentlege styresmakta der dette
er nødvendig.
«Spør Riksantikvaren»
Vi har ei eiga ordning som vi kal­
lar «Spør Riksantikvaren», der delta­
karane kan få svar frå ulike fagperso­
nar hos Riksantikvaren på spørsmål
om gjennomføring av arbeidet med
prosjektet. 
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 19
portrettet
Anne Guri Isum
20 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Oppvaksen i ein vevstol
- For meg er det
­viktigare å gjera
noko for ungar enn
for 75-åringar!
Tekst og foto: Mathias Øvsteng
mathias@kulturarv.no
LILLEHAMMER: Anne Guri Isum
(61) i Nybuvegen på Lillehammer er
utdanna førskulelærar og audiopeda­
gog, og har heile sitt yrkesaktive liv
arbeidd i Lillehammer kommune – i
barnehage, pedagogisk-psykologisk
teneste og dei siste 12 åra på Kringsjå
skole. Så har ho naturlegvis husflids­
skulen i Nybu bak seg. Det hadde da
også vore rart om ikkje den var med
på utdanningskartet for ei som har
levd i og med husflid heile livet, og
som nokre tiår har vore ein krum­
tapp i å engasjere barn og unge i
husflidsaktivitetar. Akkurat nå er ho
også leiar i Lillehammer husflidslag,
og må konsentrere seg mest om det
administrative ein periode.
- Du underviser barn på skulen,
du underviser barn på kveldstid. Blir
du aldri lei ungar?
- Nei, det er litt vondt når eg
ikkje kan vera med. Eg skal fortast
mogleg over i kursverksemd saman
med ungane att. Barn blir eg aldri
lei!
Anne Guri Isum har heile livet
vore det vi kan kalle ein ivrig hus­
flidsaktivist. Under oppveksten på
gard i Sør-Fron vart interessa for
handgjerning og husflid vekt – ikkje
minst av bestemora, som budde på
garden og var ivrig med veven.
- Bestemor vov filleryer, og var
av det gamle slaget som var litt gjer­
rig på dei friskaste fargane. Ho vov
av gamle, utslitne klesplagg, veit du,
og det var rett og slett svært få far­
gerike klede på den tida.
Når bestemor hadde kvilepause,
tok Anne Guri jentunge plass i vev­
stolen – og ho hadde hug til raus
bruk av dei sterkaste fargane. Det
vart gjerne til det at dei kunne lesa
av bestemorpausene etter frekvensen
i fargebruken på filleryene… Det
var også sjølvsagt at Anne Guri del­
tok på aktvitetsstugu for ungar, som
var eit tiltak til beste for husflid og
handgjerningsfag ein kveld i veka
for fjerdeklassingar i bygda. Jenta frå
Isum krangla seg til å få med seg to
år, naturlegvis!
- Kva husflid er? Eit vidt omgrep
– for meg handlar det om å skapa,
vera kreativ med hendene. For det
meste går det i ulike tekstilteknikkar,
men eg fuskar også litt med slikt
som sveiping, tågbinding, pilfletting
og neverfletting. Eg er ikkje ekspert
på noko – men kan vel litt om ”alt”.
Det mest radikale vi har funne på i
husflidslaget nå, er det vi kallar«re­
design» av sjokoladepapir, på engelsk
«candy wrapping» – som kort og
godt går ut på å flette vesker av sjo­
koladepapir. Eit nytt uttrykk, får vi
vel lov å seia.Vi får også sjå eksem­
pel på at Lillehammer husflidslag
akkurat nå held på med eit særskilt
spenstig prosjekt: Å flette ei veske av
kvitt og kongeblått og resirkulert
sjokoladepapir som fødselsdagsgåve
til ei dame i kongehuset som fyller
40 år i år…
- Det er ikkje til å stikke under
ein stol at kjennskapen til husflid
ikkje akkurat seglar på medgangs­
bølgjer i vår tid. Korleis kan du orke
å halde på med dette – i konkur­
ranse med billig massefabrikasjon og
tusen tilbod som invaderer tilværet
til barn og unge?
- Å skapa noko med hender er
godt for sjela. Barn blir glade av å
lære skikkelege handverksteknikkar,
og formidling av handboren kunn­
skap i handverk som etter kvart står
på raudlista, er motiv godt nok for
meg. Svært mange ungar i dag veks
opp utan rollemodellar i praktisk
handgjerning – anten det gjeld
hammar og sag eller strikkepinnar
og vevstolar. Ungar er ikkje med i
slike handlingar i det daglege lenger.
Kursverksemd i husflidslag er eitt av
tiltaka som kan vera med på å
bremse denne framandgjeringa.
Ungar treng å bruke kroppen, øve
opp samspel mellom musklar og
nerveimpulsar. På fint heiter det
koordinasjon – og det er eigenska­
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 21
portrettet
Å meistre med
hender skaper
glede og sjølvtillit
par alle har bruk for i livet, uansett
yrke eller aktivitet.
Anne Guri viser også til forsking
som tyder på at kreativ aktivitet for
ungar, i tillegg til eigenverdien, har
overføringsverdi i teoretiske fag.
Forståinga av kor lang ein centime­
ter er, eller kvadratinnhaldet på eit
tøystykke, eller talet på masker og
renningar er enkle eksempel på
dette – der vi knapt treng forsking
for å konkludere.
22 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
- Å meistre med hender skaper
glede og sjølvtillit. Dette er verdiar å
ta med seg, seier eldsjela i Nybuve­
gen. Det er liten grunn til å tvile på
at ho veit kva ho talar om. Ho ser
raude lamper blinke i for eksempel
lærarutdanninga:
- Kreative fag er ikkje lenger
obligatoriske i utdanninga for alle
lærarar i grunnskulen. Det er natur­
legvis heile tida kamp om ressursar
og prioriteringar. Skikkeleg, grunn­
leggjande kunnskap er og blir det
beste fundamentet for kreativitet,
også når det gjeld handverk! Dei
fleste likar å produsere noko som
synest – eit skikkeleg produkt dei
kan bruke og ha glede og nytte av.
Norges Husflidslag arrangerer
ulike konkurransar for å stimulere
kreativ aktivitet blant barn og unge.
Gjengen til Anne Guri Isum på
Lillehammer har markert seg sterkt
ved fleire høve. For ei tid sia deltok
Candy wrapping
dei med å dekorere kvart sitt hand­
lenett med sine eigne stjerneteikn.
Teikne, male og brodere pynt var
sentrale oppgåver. Dei strauk av
garde med brorparten av premi­
ane… Nå har gruppa fullført ein ny
konkurranse, og denne gongen var
det puter i ulike variantar som stod
på programmet. - Jammen vann
ungane våre fire premiar her også!
Sjølv om husflid kan seiast å vera
truga av utrydding, trur ikkje Anne
Guri Isum at handverket vil døy ut.
All historie viser at gode og grunn­
leggjande verdiar kjem att – dei går i
bølgjer. Ho vedgår likevel at dei som
kan teknikkane, dei som kan for­
midle faget på handbore vis, nok
etter kvart blir sjeldnare og sjeldnare.
- Det er nok enkelte av oss som
blir verdifulle med tida, ler ho. Kost­
nadsspørsmålet er sentralt i dette
bildet: Kven vil strikke for Husfliden
om nokre år, med den prisoppfat­
ninga, det kostnadsnivået og den
materielle velstanden vi har i landet
vårt? At det likevel er eit segment
som ennå veit å setja pris på ekte
Frå sjokoladepapir til (kanskje) rojal veske…
… handverket
gjer godt for sjela
handverksvare, gir grunn til opti­
misme.
Om Anne Guri Isum er fylt av
grunnleggjande optimisme, gir ho
likevel rom for alvorstankar rundt
framtida:
- Snittalderen i husflidslaget er
skremmande høg. Eg synest eg har
vore av dei yngst lenge… Men vi
har da fått nokre yngre, og ønskjer
oss fleire! Likevel må vi nok medgje
at det heller ikkje i husflidslaget er
lett å rekruttere folk til frivillig inn­
sats.Vi har vorte gjerrige på å ha
fritida vår for oss sjølve.Vi vil helst
unngå å binde oss opp.
- Dei du hadde på husflidskurs
for tjue år sia – ser du dei att som
vaksne?
- Ikkje i stor grad ennå, men det
kan sjølvsagt ha fleire årsaker.
Somme har flytta, andre er i ein
livsfase da andre ting krev tida. Men
det skjer kanksje at dei kjem attende
til husflidskveldane med eigne barn?
Anne Guri Isum legg vekt på at
husflidsaktivitetane for barn er trygge
og fredelege aktivitetar – med jamt
over rolege og konsentrerte deltakarar.
Så er dei da også påpasselege med å ha
god dekning av vaksne under alle desse
kursa. I fjor hadde husflidslaget suksess
med eit nytt tiltak: Ei aktivitetsveke for
ungar i sommarferien, som føregår på
den gamle sundstaden Sundgården –
akkurat før Gudbrandsdalslågen går
over i Mjøsa. Dette er ein plass som
Smestad ungdomsskole leiger for ei
krone året, og som dei forvaltar på ein
framifrå måte, seier Isum.
- For oss er dette ein ideell loka­
litet, og eg ser fram til denne veka
også i sommar – med god deltaking
og fleire gode medhjelparar.
Anne Guri Isum hevdar at barn
blir glade av husflid, og at handver­
ket gjer godt for sjela.Vi anar at
husflid også gjer godt for eldsjela i
Nybuvegen. 
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 23
N O R S K E K YST E N S K AT E D R A L E R
Ryvarden fyr
Helt sør i Hordaland
kneiser det tradisjonsrike Ryvarden fyr ved
siden av ett av Norges
eldste sjømerker, og
har fått ny status som
kulturfyr.
SVEIO: Sletta heter det værharde
stykke av kysten som ligger ytterst i
Bømlafjorden, et stykke nord for Hau­
gesund. Her ligger blant annet Store
Bloksen, skjæret som så tragisk kom i
fokus da hurtigbåten Sleipner kjørte på
det i mørket 26. november 1999, og 16
mennesker omkom. Den gang kunne
Per Roger Lauritzen
Bosatt i Asker, redaktør
av NAFs Veibok, og
forfatter av over 50
bøker om norsk natur,
historie og turmulig­
heter. Flere av bøkene
handler om norske­
kysten.
perrola@online.no
24 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
ikke Ryvarden fyr, som ligger et par
kilometer unna, forhindre ulykken,
men siden fyret ble tent i 1849, har det
betydd tryggere seilas for tusenvis av
fartøyer på vei langs kysten. Ryvarden
ligger ytterst på en halvøy, helt vest på
Haugalandet, men i Sveio kommune,
og hører dermed til Hordaland.
Ryvarden var en kjent plass på
kysten allerede i sagatiden. I den
islandske Landnàmabòk fra tidlig
1200-tall fortelles det at Floke Vil­
gjerdson, eller Ramnafloke som han
også ble kalt, bygde en varde på
Ryvarden – eller som det står «þar er
mætist Hordaland ok Rogaland», og
varden vart kalla FIokavarði. før han
dro over havet til Island i år 868.
Visstnok gjorde han det for å ha en
veiviser når han kom tilbake, selv om
den historien høres litt tynn ut. Hvis
han først veien fant frem og tilbake
til Island, fant han vel veien videre
hjem langs norskekysten også? Det
fortelles også at da han hadde bygd
varden, ofret han til Odin og trollet
kraft i tre ravner han hadde med. De
skulle vise veien over havet! På Island
slo han seg ned som en av de første
nordmennene. Snorre forteller for
øvrig at det var Kong Magnus Eriks­
son som satte opp varden på Ryvar­
den. Det må i så fall ha vært en gang
på 1300-tallet. Begge historiene kan
jo være riktig.
Dette som muligens var Norges
eldste sjømerke, ble altså stående
alene helt til 1849 da det fikk sel­
skap av Ryvarden fyr. Det var først
et såkalt fiskefyr og besto av en liten,
enkel vaktstue med en oljelampe på
veggen, som bare skulle være tent
under vårsildfisket. Andre sjøfarende
protesterte imidlertid mot at fyret
ikke var tent i resten av den mør­
keste årstiden, så ganske snart ble
sesongen utvidet.
Dermed måtte også fyrbygnin­
gene tilpasses utvidet bruk, og i
1861 var en ny og større bygning
med en skikkelig fyrlykt på plass.
Under arbeidet med dette rev byg­
ningsfolkene temmelig respektløst
ned den gamle og mosegrodde var­
den for å bruke steinene i grunn­
muren. Det fortelles at daværende
fyrdirektør, Diriks, ble temmelig
indignert da han oppdaget dette,
men skaden var skjedd. Først i 1994
ble det bygd opp en kopi av varden
på det stedet den sannsynligvis stod.
Historien om Floke Vilgjerdson og
varden hans er fortalt i et lite
museum på Ryvarden.
Kunstfyr i variert natur
Historien om Ryvarden fyr forteller
om flere ombygninger og tilpasning
til ny teknikk og nye driftsformer. I
1876 fikk fyret kraftigere lys, og betje­
ningen fikk endelig etterlengtet naust
og brygge. På grunn av de værharde
forholdene ble det anlagt i i Mølstre­
våg, halvannen kilometer unna. I 1890
kom det ny fyrbygning. Den var i
bruk frem til 1935 da dagens ble byg­
get. Da ble det også tatt i bruk et kraf­
Nordsjøløypa
tig tåkesignal. Endelig, i 1958, fikk
Ryvarden fyr innlagt elektrisitet.
I dag er fyret, i likhet med alle
andre fyr langs norskekysten, for
lengst automatisert og uten fast
betjening. Det skjedde i 1984.
Heldigvis er ikke de gamle fyrbyg­
ningene blitt stående tomme, men fått
nytt liv som kultursenteret Galleri
Ryvarden, eller som det også blir kalt
– Ryvarden kulturfyr. I 1992 slo fyr­
betjentboligen opp dørene igjen med
de nyoppussede veggene fulle av
kunst. I galleriet er det skiftende utstil­
linger og muligheter for å kjøpe med
seg forskjellige verk. I tillegg er det
innredet en liten kafé og møtelokaler
for dem som vil samles på et spesielt
sted. Senere har fyrmesterboligen blitt
satt i stand som utleieleiligheter for
folk som vil bo noen dager på et fyr.
Det er også åpnet for at kunstnere kan
bo og arbeide på fyret i perioder. At
stedet holder god kvalitet, bør statusen
Olavsrosa borge for.
De ytre omgivelsene bør også være
egnet til å inspirere både kunstnere og
turister. Sveio er en del av kongeriket
som byr på store innslag av lyngheier
og stedvis et rikt planteliv. Kommu­
nen har også mye kulturlandskap og
rikelig med gamle steinmurer som
forteller at her er fremdeles jordbruket
viktig. En vandring gjennom kultur­
landskap og karrig kystnatur er både
en flott og avvekslende opplevelse. Et
besøk på Ryvarden fyr kan gjerne
kombineres med en vandring langs
Nordsjøløypa (se ramme)
Turen starter nettopp fra den
nevnte Mølstrevågen, som allerede på
slutten av 1600-tallet var et travelt
handelssted med gjestgiveri. Dette
var også en viktig plass både for
skipsfart og fiske. I dag er det lite
igjen av virksomhetene, men noe av
den gamle atmosfæren er i behold på
denne idylliske plassen. I Mølstrevåg
Sleipnermonumentet
kan du sette fra deg bilen før du
begynner å vandre langs den smale
og idylliske grusveien ut til fyret.
Veien er stengt for vanlig bilkjøring,
og det er bare en drøy halvtimes
spasertur til Ryvarden fyr. Når du
nærmer deg spissen av den halvøya
som fyret troner ytterst på, er det lett
å bli fascinert av de mektige omgi­
velsene og nærheten til det endeløse
havet. Det karakteristiske Sleipner­
monumentet like ved fyret hjelper
oss å minnes den tragiske hendelsen i
1999 og hvilke krefter havet har.
Mange impulser får man også på
innsiden av kunstfyret med interes­
sante samlinger og utstillinger. Både
kafeen og galleriet på Ryvarden er
dessuten en trivelig plass. Det er
derfor lett å bli værende en stund og
spise nystekte vafler eller ta en por­
sjon eller flere av den rykende
varme, hjemmelagede fiskesuppen.
Skal du videre langs kysten og
Nordsjøløypa samme dag, kan du
imidlertid ikke bli sittende for lenge.
Det er en fem–seks timers vandring
fra Mølstervåg via Ryvarden til fer­
geleiet i Buavåg. Turen går delvis på
sti og delvis langs veien. Lange
strekninger går den helt ute langs
den ville og forrevne kysten, mens
den andre plasser svinger inn i lan­
det. Underveis opplever du både
variert natur og svinger innom flere
interessante steder. 
Nordsjøløypa, eller North Sea
Trail, er fellesbetegnelsen på et
nettverk av vandreruter i 26
norske, svenske, danske, tyske,
nederlandske, engelske og skot­
ske regioner. Hensikten er å
holde i hevd gamle ferdselsårer
langs kysten rundt hele Nord­
sjøbassenget. Tilsammen er det
opparbeidet mer enn 5 000 km
vandringsvei. I Norge er det
seks fylker som står sammen for
å fremme kystvandring på
denne måten. I Hordaland har
de satset friskt på å lage en
sammenhengende turrute langs
hele kysten. Nordsjøløypa i
dette fylket går over øyene fra
Sveio i sør til Fedje i nord.
Nordsjøløypa svinger særlig
innom overnattingssteder og
plasser av historisk interesse.
Løypa er merket slik at det ikke
skal være for vanskelig å gå på
egenhånd. De viktigste opplys­
ningene er det satt opp infor­
masjonstavler om. Hvor løypa
går i de ni kommunene som
Nordsjøløypa går gjennom i
Hordaland, kan du se på
www.nordsjoloypa.ivest.no.
Ryvarden fyrstasjon
Beliggenhet: Nordsiden av
Mølstrevåg
Kommune: Sveio
Opprettet: 1849
Automatisert og avbemannet:
1984
Tårnets høyde: 10,5 m
Lysets høyde over høyvann:
22,3 m
Lysvidde: 13,4 n mil
Eier: Staten
Fredet: Nei
Kilder og info:
se www.ryvarden.no,
www.fyr.no, www.snl.no
Norges fyr. Bjørkhaug
og Poulsson. Grøndahl
& søn forlag as. 1986
Neste gang: Færder fyr
i Tjøme kommune.
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 25
Med Olavsrosa gjennom halvanna tiår
Guddalstunet
Vangshuset, Jensastadlen, låven og skytja. Foto: Elisa Helland-Hansen
Å vera fødd inn mot
hus, tun og landskap
som har historisk
­verneverdi kan sjå
ut som ein trygg og
sikker veg for livet
ditt. Men det kan
også setja ei grense.
Av Johannes Guddal
post@guddalstunet.no
26 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
KVINNHERAD: I min oppvekst
og ungdom vart vi alltid fortalde at
forfedrane hadde gjort slik og slik,
og at tradisjon var ei berande kraft.
Så ein dag er det din tur – du må
finna din veg. Eg fann Kirsten.Vi
gifte oss i 1960, og «så tok livet til».
Guddalstunet med sine mange hus
og kuperte landskap var ikkje nokor
solid inntektskjelde. Det vart mykje
filosofi, og mykje vart prøvd.Vi såg og
vi las om dei som hadde fått til både
det og det, men hadde Guddalstunet
nokon av desse verdiane i seg? Garden
har ei spanande historie og er første
gong nemnd i Snorre på 1100-talet.
Det var eiga kyrkje på garden, og vi
kan framleis sjå restar av kyrkjegards­
muren – og ei vikinggrav.
Fram til år 1900 var garden Guddal
samla i eit klyngjetun der tunet i dag
ligg. Ni bruk og 54 hus. Dette var ein
vanleg måte å organisera gardane på i
mellomalderen, og i nærområdet her
var det fire slike klyngjetun. I år 1900
blei det gamle klyngjetunet oppløyst,
og dei andre bruka på garden flytta
nedover i dalen, medan vårt bruk blei
verande. Det som står igjen av det
gamle tunet i dag, er stabburet frå kring
1850, eldhuset som truleg er frå 1700talet, Jensastadlen frå kring 1870 og
bygningane i Kålhagetunet. Historia er
godt dokumentert og er noko vi ber
med oss som ein naturleg del av for­
midlinga i tunet. I stabburet finn vi eit
lite «gardsmuseum» med mykje gamalt
husgeråd for matlaging og anna.
Det vart eit tidsskilje i 1983. Då
fekk vi kjøpa Kålhagen, eit småbruk
frå 1818 som ligg heilt inn til tunet.
Her var det svært små kår. Med hus
i forfall – men med historia sitt klare
språk som berande kraft.Vi gjorde
små endringar og litt investeringar i
dette tunet, og i 1985 tok vi imot
dei første tyske gjestene. Det vart
starten på ei ombygging og utbyg­
ging som har vart til no og som
sikkert kjem til å fortsetja.
Slike prosessar er veldig avhen­
gige av gode medspelarar og råd­
gjevarar. Her i Kvinnherad hadde vi
eit sterkt reiselivslag og vår legenda­
riske ordførar Aksel Kloster. I Hor­
daland fylke Kulturlandsskapssente­
ret v. Nils Georg Brekke som saman
med Landbruksselskapet var solide
støttespelarar. Og ikkje minst arki­
tekt Helge Hjertholm, som har følgt
oss tett på heile tida.
Men så skjer det noko i Gud­
brandsdalen. Christian Sulheim sitt
namn kom i media, og omgrepet
«vern gjennom bruk» gjorde sterkt
inntrykk, hugsar eg – og enda ster­
kare i dag. Eg vil seia at stiftinga av
Norsk Kulturarv i 1993 har hatt så
mykje å seia for oss «ute i landska­
pet» at det er eit «før» og «etter».
Her trefte vi den faglege eliten og
eigaren som kollega. Det var ikkje
berre det museale som var leiande
– eigaren var den sentrale.
Guddalstunet var ein av dei første
eigedomane som vart tildelt Olavsrosa.
Det var noko nytt, men som på kort
tid vart eit symbol på at her var noko
Kirsten og Johannes Guddal ved Stovehuset. Foto: Kåre Eik
Kålhagen med storstova og stabburet, som i dag er gjestehus.
Foto: Elisa Helland-Hansen
ekstra, noko som eg vil sjå og oppleva.
Kirsten og eg snakkar ofte om korleis
Olavsrosa har gjeve oss inspirasjon og
sjølvtillit i arbeidet vårt med «tunet».
Mange gjester frå inn- og utland fortel
at dei har funne vegen til Guddalstu­
net gjennom Olavsrosa sine spor.
Vi ser det slik at Norsk Kulturarv
er ein av dei viktigaste organisasjonane
i Norge for at vi kan makta å forvalta
hus, tun og landskap i framtida.
I dag er det 10 bygningar i tunet,
i tillegg til naust ved sjøen og med­
eige i hytte i fjellet (Hildalen). «Hus
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 27
Storstova i stovehuset har plass til mange rundt bordet. Foto: Elisa Helland-Hansen
Kålhagen og det som i dag er stovehuset, slik det var i 1983 da Kirsten og Johannes
Guddal fekk kjøpt småbruket. Bildet er frå slutten av 1950-talet, og viser dei to brørne
Nils (til v.) og Knut Guddal. Dei var ugifte og barnlause, og låg i same seng frå
fødsel til død. Johanne Guddal karakteriserer dei som store personlegdomar i små kår.
Foto: Oskar Guddal
treng folk» heiter det i ei songstrofe.
Vedlikehald går hand i hand med
nye planar og ny bruk, og er den
beste og sikraste måten å ta vare på
kulturarven på.
Tunet har i dag tre utleigeeinin­
gar. I tillegg til Kålhagen, som det
heile starta med, bygde vi i 1989 ei
vertikaldelt hytte med to bueinin­
gar. I 2001 flytta vi «Vangshuset» frå
Rosendal sentrum og laga til to
28 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
utleigerom etter prinsippet «rom og
frukost». Til saman har vi plass til
om lag 25 overnattingsgjester. Stor­
stova har plass til 22 middagsgjester.
Vangshuset er siste nye huset i tunet.
Det stod på verftsområdet i Rosen­
dal, bygd som gardshus i 1871 – og
har sin sterke historie med mellom
anna fiskebutikk i kjellaretasjen.Vi
flytta det til Guddal i år 2000 og har
budd der sidan – eit fantastisk hus!
Vi har som kårfolk no planar
om å flytta opp i gamlatunet (Kålha­
gen).Vangshuset med si grunnflate
på 130 kvadratmeter vil med sine
fine kvalitetar dermed gje nye mog­
legheiter for Guddalstunet.
Kirsten og eg snakkar ofte om kva
dette valet vi tok på slutten av åttitalet
har gjeve oss som menneske.Vi har
restaurert og bygd nytt nesten heile
tida. Hardt arbeid har det vore, men
kva er det som gjev krefter til slikt?
Alltid kjem vi tilbake til den same
konklusjonen. Det er gjester frå inn- og
utland som har tilført oss ny inspirasjon
og nye krefter.Tun og landskap løyser
opp og opnar grenser. Sjølv språkgren­
ser får hjelp av solveggen og god, tørr
ved på peisen. Respekten for historia
sitt klare språk er internasjonal.
Status for Guddalstunet no er at
eldste dotter vår, Gøril, har overteke.
Ho driv Galleri G Guddal i Rosen­
dal, og har stor entusiasme og planar
for tunet.Vegen vidare er no hennar.
Kirsten og eg er overtydde om at
Guddalstunet har utviklingspotensial
i seg, og vi er overtydde om at Gøril
vil finna «sin veg». 
Garden Guddal er nemnd på
1100-talet i Snorre. Husa i
dag er restar av eit gammalt
klyngjetun, som omfatta ni
bruk og 54 hus fram til vel
­hundre år sidan. Guddal­
stunet har plass til 25 over­
nattingsgjester
Kontaktadresser:
5470 Rosendal
www.guddalstunet.no
post@guddalstunet.no
tlf. +47 53 48 11 27.
Med Olavsrosa gjennom halvanna tiår
Kongsvold Fjeldstue
– fra sælehus til moderne reiselivsbedrift med røtter i kulturarven
Kongsvold Fjeldstue ligger mellom majestetiske fjell i Drivdalen. Foto: Knut J. Nyhus
I randsonen ved
­Dovrefjell nasjonalpark 900 moh,
midtveis mellom
Trondheim og
­Lillehammer, finner
du Kongsvold, med
egen jernbanestasjon!
Ellen og Knut J. Nyhus
post@kongsvold.no
Foto: Anniken Zahl Furunes
«Mens du Sigurd drap blåmenn i
Serkland, bygde jeg sælehus over
Dovrefjell». Kong Eystein er sitert
slik i en muntlig mannjevning med
broren Sigurd Jordsalfar på 1100-tal­
let. Dette var starten på fjellstuene
over Dovrefjell – enkle sjølbergings­
plasser for ferdafolk, enten de var
handelsmenn, skatteoppkrevere eller
pilegrimer på vei til Hellig Olavs
grav i Nidaros. En strøm av mennes­
ker i ulikt ærend – og kong Eystein
sikret ferdselen. Gjennom årene
gikk ferden på hesterygg i kjerre og
vogn, og fjellstuemannen og hans
familie sørget for overnatting, for­
pleining og viste vei videre over
Dovrefjell.
Kongsvold Fjeldstue fikk Olavs­
rosa i 1999. Det var en omstendelig
prosess. Kvaliteten på stedet, opple­
velsen og formidlerne av kulturar­
ven, driverne, ble saumfart. Ordfører,
kulturkonsulent, skattefut og fylkes­
konservator måtte uttale seg – og
Kongsvold ble veid og funnet tung
nok til å få kvalitetsmerket Olavs­
rosa.Vi fikk diplom, brev og Olavs­
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 29
Vertskapet Ellen og Knut J. Nyhus
rosa i emalje. Merket kom på veg­
gen, og diplomet fikk ramme – og
vi feiret med et glass champagne.
Tildelingen fikk den gang ingen
pressedekning, men vi var stolte
innehavere som følte en tydelig
forpliktelse ved merket.
De første årene opplevde vi at
gjester reiste rundt med reisehånd­
boka oppslått. Etter hvert synes vi at
det har blitt flere og flere Olavsrose­
innehavere og næringsmedlemmer.
Vel og bra, men det er grunn til å
understreke at det er viktig både for
Norsk Kulturarv og den enkelte
aktør at eksklusiviteten blir bibe­
holdt i dette bildet – mengden må
aldri gå foran kvaliteten. Det skal
forplikte å være næringsmedlem i
en organisasjon som har aktivt kul­
30 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
turminnevern høyt på dagsordenen
– og i særlig grad må dette gjelde
innehavere av Olavsrosa.
Kongsvold Fjeldstue har alltid
hatt Olavsrosa og den forpliktelse
den medfører i bakhodet.Vi har
forsøkt å integrere kulturarven i den
daglige driften av fjellstua, bl.a. ved å
holde foredrag og informere gjes­
tene våre om den fantastiske his­
torien til stedet.
Starten var på 1100-tallet. Den
store nordiske krig gjorde at fjellstu­
ene ble brent og nybyggingen kom i
1720 – heldigvis har vi bygningene
intakte siden den tid – og flere er
kommet til. Med Dovrefjell Nasjo­
nalpark på alle kanter, med moskus,
reinsdyr og fjellrev – og planteriket i
Knutshøene som nærmeste naboer,
er det mange som søker til Kongs­
vold for å nyte naturen. Fjellhagen
blir godt ivaretatt at NTNU og er
på sitt beste fra midten av juni til
slutten av august. I Knutshøene er
det over 420 blomstrende arter, og
botanikere har valfartet hit fra
Oeders tid (Georg Christian Oeder,
1728–1791, tysk botaniker og opp­
lysningsmann).fra 1700-tallet til i
dag, da man også driver klimafors­
kning på høyt nivå. Kongsvold ligger
som et knutepunkt med pile­
grimsleden gjennom tunet og van­
dreruter vest mot Snøhetta, øst mot
Folldal og Rondane og videre nord­
over.
Kammermusikk er et nytt inn­
slag på Kongsvold. Musikk-kultur av
høyeste kvalitet finner sted i stuer og
rom der ferdafolk har blitt servert i
snart 300 år. Spisesalen er fra 1720,
og det har vært servert mat der
hvert år siden! Kammermusikkfesti­
valen i Trondheim har trofast brukt
Kongsvold som ramme rundt sin
kammermusikkweekend som avslut­
ning og oppsummering av festivalen
i Trondheim. Dette er Kongsvolds
høydepunkt – en flott finale på et
travelt år med verdensstjerner, kam­
mermusikk og spennende mat.
Matkulturen i Trøndelag er sen­
tral for Kongsvolds utvikling av
kjøkken og matkonsept. Kulinariske
opplevelser i et unikt bygningshisto­
risk miljø basert på lokale råvarer
har gitt resultater som både gjester
og andre verdsetter. Kongsvold har
vunnet Ganefartprisen for Trøndelag
og Møre & Romsdal, er en del av
Matveien og Norwegian Foodprints,
er bredt presentert i boken «50 beste
serverings- og overnattingssteder i
Skandinavia», og pryder forsiden i
«En smak av Norge». Kongsvold ble
også valgt til beste lærlingbedrift for
kokker i Norge i 2012.
Kongsvold utgjør en flott ramme rundt avslutningen av kammermusikkfestivalen.
Foto: Morgan Frelsøy
Ikke alle forunt å bli servert i en spisesal fra 1720…
Som vertskap har er vi også til­
delt æren av å bli utnevnt til oppdal­
sambassadører for vårt arbeid med å
utvikle Kongsvold som reiselivsbe­
drift, og at vi gjennom dette arbei­
det har satt Oppdal og Kongsvold på
kartet både nasjonalt og internasjo­
nalt.
Kongsvold har i flere år sett på
mulige utvidelser for å finne plass til
de stadig økende antall av pilegri­
mer på vandring mot Olavskilden i
Trondheim. Jordbruket på Kongs­
vold tok slutt på 1970-tallet, og
låven, med en grunnflate på 300
kvadratmeter, har et stort potensiale
og innbyr til utvikling for et slikt
formål. 
Kongsvold har 32 rom, ­møtesal, salonger,
spisesal fra 1720. Kro i sommersesongen, et
lite museum, Nasjonalparkutstilling, og et
tun som the Rough Guide beskriver som:
«One of the most charming places to stay
in the whole of Norway». Kongsvold
­Fjeldstue er åpen fra mars til desember,
Kongsvold Kro medio juni til medio
august
Kontaktadresser:
Dovrefjell, 7340 Oppdal,
ww.kongsvold.no
post@kongsvold.no
tlf. +47 72 40 43 40
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 31
FOTO: KETILJACOBSEN
KULTURARVEN
VIEWPOINT SNØHETTA
”
Natur og kulturarven er ein grunnleggjande føresetnad for utviklinga i
i regionen vår. Norsk Kulturarv er ein viktig nasjonal samfunnsaktør, som i
samarbeider med!
NORSK KULTUARARV HANSMORTENBALLO2012
Regionrådet
Nord-Gudbrandsdal
Ole Aasaaren
regionsjef
SKJÅK LOM VÅGÅ SEL DOVRE LESJA
nasjpark_rod.indd
1
03.01.2007, 19:39
Regionkontoret Nord-Gudbrandsdal Skansen 7, 2670 Otta Tlf. 61 21 54 80 e-post@regionkontoret.no www.nord-gudbransdal.no
Hjelp knyttet til fredet eiendom, verneverdige hus eller andre kulturminner?
Advokatfirmaet Wedø driver alminnelig praksis og har erfaring innen de fleste
saksområder siden etableringen i 2005. Firmaet er spesialisert i forvaltningsrett,
privatrett, familie- og arverett, erstatningsrett, fast eiendom, entrepriserett, boligrett,
herunder borettslag- og sameierett.
Kjøpmannsgata 52 PB. 2022
7410 Trondheim
tlf. 73 50 19 80 www.advokat-wedo.no post@advokat-wedo.no
Din lokalbank i Gudbrandsdalen
SpareBank 1 Gudbrandsdal er en lokal bank med lange gode tradisjoner.
Vi legger vekt på nærhet til våre kunder og tilyr gode produkter til gode
vilkår både når det gjelder finansiering, forsikring og sparing for
personkunder og bedriftskunder.
Stikk innom et av våre kontor på Otta, Vinstra, Sør-Fron, Ringebu eller
Lillehammer og snakk med en av våre rådgivere.
Kontakt oss også på tlf.612 18000 og se våre nettsider www.s1g.no
Vi støtter Norsk Kulturarv i deres arbeide!
Bank.Forsikring.Og deg.
Bokomtale
Det var en gang en hallingstue…
Fra folkestue til antikvitet
Bokomtale: Per Hvamstad
Etnologen Kirsti Brekke har skrevet
bok om hallingstua, som tidligere
var den dominerende i Hallingdal,
men som nå har blitt en antikvitet.
Brekke presiserer at hallingstua er to
ting: Et hus, og også et rom, et stu­
erom, som forfatteren kaller allrom­
met. Utvendig er hallingstua ei
beskjeden en-etasjes tømmerstue
med torvtak, men med tre mulige
grunnplan. De eldste har ofte
treroms grunnplan, med inngang i
en forgang. Seinere ble det bygd hus
med direkte inngang i hovedrom­
met, den akershusiske stuetypen.
Hallingstuer finns også som midt­
kammersstuer med inngang midt på
huset.
Om husets ytre kan være beskje­
dent, er den innvendige rikdom
desto større – åpen under røstet,
med synlig mønsås og takåser, langs­
gående slinder og en bjelke – ei
krone – på tvers mellom langveg­
gene. På slindene er en hems.
Mange hallingstuer er gjennomde­
korert med roser og andre motiver,
årstall, initialer og inskripsjoner.
Brekke lykkes i å vise fram og
presentere lokal byggeskikk, som
etter hennes mening ikke har fått
sin rettmessige plass i litteraturen.Vår
første husforsker, Eilert Sundt, var
ikke så opptatt av Hallingdal som
andre bygder, men presenterte grun­
dig de ulike hustypene som også
danner grunnlaget for hallingstua.
Hallingstua har alltid hatt en
sterk posisjon, ikke minst blant bøn­
dene i Hallingdal, men også utover
dalen. Det begynte tidlig med at
mange av våre fremste landskapsma­
lere, som Adolph Tidemand, Ger­
hard Munthe og Johan Eckersberg,
oppdaget Hallingdal og ikke minst
hallingstua. Da museer ble etablert
rundt 1900, var det sjølsagt at hal­
lingstua kom i fokus. Mange av de
fineste stuene ble reddet og kom på
museum. Mange ble også kjøpt opp
av private og satt opp rundt Oslo,
ofte påbygd, eller som hytte i Hal­
lingdal. Konsul Thomas Heftye sik­
ret seg allerede i 1884 ei hallingstue,
som i dag står ved Frognersetra.
Hallingdal, kanskje mer enn
mange andre, gjennomgikk fra slut­
ten av 1800-tallet store forandringer,
ikke minst i jordbruket. Ny øko­
nomi og nye driftsformer kom til
uttrykk i bo- og byggeskikk. Hal­
lingstua måtte vike plass og kunne
dessuten gi sårt tiltrengte kroner.
Det betyr ikke at alle hallingstuer
har endt som antikviteter. Mange
steder utgjør likevel den gamle
­hallingstua en viktig del av et større
påbygd hus. Hallingstua lever videre
også i moderne hus og hytte­
bygging.
Brekke beskriver både hal­
lingstuas ytre og indre, og viser sam­
menhengen mellom bo- og bygge­
skikk. Om Hallingsdalens rosemalere
er det skrevet mye før, men mindre
om husets ytre og det som påvirket
valg av hustype og utforming. Hal­
lingen var tradisjonsbevisst, og inter­
essant er det derfor å få presentert
navngitte handverkere som dristet
seg til å bryte med den lokale tradi­
sjon og dermed var med på å skape
en spennende variasjon.
Boka er gjennomillustrert av
gamle og nye bilder. De gamle bilda
viser hallingstuas plass og posisjon i
de gamle gardstuna, mens de mange
nye bilda viser interiøret med sin
rike møblering og dekorasjon, i en
enorm fargerikdom og variasjon.
Det var en gang en hallingstue…
Fra folkestue til antikvitet
Av Kirsti Brekke
Bastion forlag 2012
ISBN 978-82-90583-26-7
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 33
Bokomtale
Håkon den gode
Mellom to kulturer i vikingtida
Bokomtale: Mathias Øvsteng
mathias@kulturarv.no
«En dramatisk fødsel
– sånn cirka 918». Alt
i overskrifta slår forfat­
taren an tonen i boka:
Ei lett, munnleg og
personleg form, som
likevel omfattar
mange termar og
«vanskelege» uttrykk, godt og peda­
gogisk forklara blant anna i ei eiga
liste bak i boka. Boka er tydeleg
lagd til rett for barn, men eg vil tru
også vaksne vil kjenne det interes­
sant å lesa ho. Håkon den gode, eller
Håkon Adalsteinsfostre – var kongs­
sonen som voks opp hos kong Adal­
stein i England – og som vart norsk
konge 15 år gammal, i brytingstida
mellom norrøn kultur og kristen­
dom.
Framfor alt er denne boka ein
framifrå innfallsvinkel for å vekkje
interessa for historie blant yngre
generasjonar. Font og format er
tydeleg og oversiktleg for dei som
sjølve vil lesa, og eg vil tru boka
også kan høve for høgtlesing og
samtale for dei som ennå ikkje les
sjølve. Forfattaren inviterer lesaren
– eller den det blir lese for – til å
krype bak orda og finne årsaker og
følgjer i historiske prosessar. Boka
har ei form som gjer at vi nærmast
kjenner pusten både frå Håkon og
samtida hans. I boka finst mange
gode fotografi, som på sin måte er
med på å forsterke det solide inn­
trykket. Dette gjeld også teikningar,
pratebobler og rammetekster, som
saman med delikat og stilig form­
gjeving verkeleg er med på å
­komplettere ei lita perle av ei bok.
Synnøve Veinan Hellerud har eit
sikkert grep både om historie, for­
midling og praktisk pedagogikk.
Dette er bra!
Håkon Den Gode
Mellom to kulturer i vikingtida
Av Synnøve Veinan Hellerud
Sats, layout og grafisk formgjeving:
Bjørk Bjarkadóttir
Orkana forlag 2013
ISBN 978-82-8104-206-3
Finn spor fra fortida
Bokomtale: Mathias Øvsteng
mathias@kulturarv.no
Kor og korleis kan du
finne spor frå fortida, og
kva kan desse spora
fortelja? Ein ting som
har gått i arv, eit
­gammalt hus, eit stad­
namn, ein gammal
veg – alt har ei histo­
rie å fortelja for den som sansar.
Det er nettopp denne forma for
skattejakt forfattar John Roald
­Pettersen ber oss med på, med
34 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
utgangspunkt i ein garnstein etter
bestefaren, som han fann i det som
har vore eit naust ved Nappstraumen
i Lofoten. I beste pedagogiske vis
dreg han oss med på jakt etter ulike
spor frå fortida, og inviterer oss til å
laga vår eiga tidsline. Slik blir historia
interessant og fyldig for kvar enkelt.
Pettersen spør: «Når var gamle
dager?» – sjølve fundamentet for i
det heile å leite etter spor frå fortida.
Han seier også litt om historiske
kjelder – både munnlege og skrift­
lege. Så kjem relevante emne på
rekke og rad – alt lagt til rette for at
også dei yngste skal kunne fatte og
forstå. Museumsting, leiketøy, gamle
hus, seterbruk og landskapsspor,
arkeologi, krigsminne og slekts­
gransking er eksempel. Boka har
også ei liste med ordforklaringar i
tillegg til ei mengde med gode bilde
og andre illustrasjonar.
Forfattaren lykkast godt med sitt
formål: Bli med og finn fortida!
Finn spor fra fortida
Av John Roald Pettersen
Sats, layout og grafisk formgjeving:
Bjørk Bjarkadóttir
Orkana forlag 2013
ISBN 978-82-8104-217-9
Bokomtale
Gamle hus
Inspirasjon og mange gode råd
Bokomtale: Grete Horntvedt
grete.horntvedt@hotmail.com
Ildsjelen Else Rønnevig er kjent for
mange som «Sprossa» fordi hun kri­
tiserte den lite gjennomtenkte vin­
dusutskiftingen på fødestedet Brek­
kestø og i Lillesand. På slutten av
syttitallet sprakk det for Elsa da det
såkalte fremskrittet førte til at folk
satte falske sprosser på vinduene.
Som hun selv sier i boken Gamle
Hus: «Falske sprosser på vinduene i
Brekkestø? Nå fikk det være nok,
her gikk grensen for meg!»
Den gangen var hun medlem av
Lillesand bygningsråd og fant raskt
ut at det ikke var noen lovhjemmel
som kunne stanse den uvettige og
kunnskapsløse utskiftingen av vin­
duer, som ble mer og mer vanlig i
hele Norge. Hun har følt seg både
som David mot Goliat og Kjerringa
mot strømmen, men David vant
som kjent over Goliat, og strømmen
har snudd. Nå strømmer folk til
henne for å få råd rundt restaurering
av gamle hus.
Else Rønnevig hadde som liten
drømt om å bli arkitekt. I stedet ble
hennes livsoppgave å synliggjøre og
verne om andres byggverk. Boken
Gamle Hus er en gedigen inspira­
sjon med mange gode råd til alle
som vil ta vare på en verneverdig
bygning, og som ønsker å gjøre det
riktig. Denne boken gir vett og
forstand. Elsa har skrevet teksten og
tatt de fleste bildene selv, og hun har
utgitt boken på eget forlag slik at
den skulle bli akkurat slik hun
ønsket. Her er det snakk om en
perfeksjonist som har skaffet seg en
solid realkompetanse, og som vet
hva hun skriver om.
Else har blikk for detaljer og ser
håp der andre bare ser falleferdige
og nedrivingsklare hus.Vi kan alle
trenge å se at det er mulig selv for
en uformuende dame et stykke opp
i årene. Hun øser av sine omfattende
erfaringer fra egne restaureringspro­
sjekt slik som Bjørkheimstølen i
Vestre Slidre, egne hus i Lillesand og
ikke minst Villa Snøringsmoen ved
Moland kirke. Dette praktbygget i
sveitserhusstil brant ikke lenge etter
at restaureringen var fullført. Det ble
erklært for totalskadet, men Elsa ga
ikke opp.Villa Snøringsmoen ble
gjenoppbygget, og vi kan også lære
mye om brannforsikring gjennom
hennes erfaringer. Restaurering av
bryggerhuset vekket Elsas interesse
for bakerovnen, og førte til at hun
skrev boken Bakerovnen som fikk
Sørlandets litteraturpris i 2011.
Else Rønnevig har sjenerøst
hjulpet mange eiere av verneverdige
men falleferdige hus med råd og
dåd. Hun har et hjerte for alle slags
hus. Ikke noe er for lite og smått
– eller stort og storslått. Det har
mange nytt godt av, og boken byr på
besøk og omtale fra en lang rekke
steder i by og bygd, ved fjord og i
fjellbygder – som er vernet gjennom
klokskap og bærekraftig bruk.
Det er mange som har nytt godt
av Else Rønnevigs solide kunn­
skaper, erfaringer og entusiasme.
Hennes bok Gamle Hus inneholder
også råd og tips fra en rekke fagfolk.
Dersom du har eller skal i gang med
et restaureringsprosjekt, er det bare
en ting å si: Løp og kjøp! Gamle
Hus vil være en uvurderlig hjelp og
kilde til inspirasjon.
Gamle hus
Inspirasjon og mange gode råd
Av Else Rønnevig – «Sprossa»
Sprossa 2012
ISBN 978-82-90912-04-3
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 35
Gigantisk hurtigrutetokt
for Grunnloven
I juli neste sommer
blir det folkefest langs
hele kysten når tidenes
konvoi skal følge
Hurtigrutens seilingsrute fra Kirkenes
i nord til Bergen
i sør, og videre til
hovedstaden.
Liv-Karin Edvardsen
Cand.mag. frilansjournalist, vernepleier. Har
drevet språkopplæring
for barn med språkvansker. Ellers bred
yrkeserfaring.
liv2karin@hotmail.com
36 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Til neste år er det 200 år siden
Norge fikk sin egen grunnlov. Det
skal feires langs hele vår langstrakte
kyst, og planene er godt forankret
like inn i Stortinget. Konvoien skal
ledes an av det trauste, tidligere hur­
tigruteskipet Ragnvald Jarl, som skal
seile så å si i sitt eget kjølvann fra sin
fortid opp og ned langs leia. Det
ærverdige fartøyet, som gikk i hur­
tigrutetrafikk fra 1956 til 1995, er nå
blitt skoleskip på Sørlandet under
navnet MS Sjøkurs. Skipet vil være
lastet med to tusen års sagnomsust
båthistorie. Kystlag og museer langs
leia deltar med utstillinger og for­
midlingsprosjekter. Til slutt skal den
kulturhistoriske last losses på Forbun­
det KYSTENs landsstevne i Oslo.
112 veteranbåter
Det hele startet i Brest i Frankrike. Ideen ble til under den maritime
Sjøen skal igjen fosse rundt baugen på det
gamle hurtigruteskipet Ragnvald Jarl, som
denne gangen blir jubileumstoktfører langs
sin kjente seilingsrute gjennom 39 år.
Foto: Hurtigruten. (Gammelt foto:
Ragnvald Jarl utenfor Bodø)
festivalen i Brest i fjor sommer, sier
Tore Friis-Olsen. Han jobber i For­
bundet KYSTEN, og er prosjektan­
svarlig for det store jubileumstoktet.
- Vi fant ut at denne ideen måtte
settes ut i livet, og da vi la den fram,
fikk vi mange med oss. Svært mange.
Stortingspresidenten åpnet dørene
for oss på fire dagers varsel, og
­Stortingets hovedkomité for
1814-jubileet syntes dette virket
Tore Friis-Olsen er prosjektleder for det
digre toktet som Forbundet KYSTEN
igangsetter. Foto: privat
veldig spennende. Så nå er toktet blitt
del av det offisielle programmet for
feiringen. Norsk Forening for Fartøy­
vern skal delta med 112 historiske
fartøy som skal slutte seg til konvoien,
og representere vårt første storting, der
det satt 112 menn. Som eskorte hele
veien skal vi ha den indre kystvakta og
et redningsfartøy, forteller Friis-Olsen,
som har god grunn til å tro at kon­
voien vil «legge på seg» sørover kysten
de 17 dagene dette skal foregå.
En av idemakerne bak 1814-toktet er Arthur Johansen fra Lofoten. Han er treskjærer og ivrer
for å ta vare på kysthistorien vår. Foto: Liv-Karin Edvardsen
den største mønstringen av histo­
riske skip og båter noensinne i
Norge. Med det ønsker vi å synlig­
gjøre sjøveiens og kystens betydning
for kommunikasjon og samfunnsut­
vikling i et historisk perspektiv med
vekt på det moderne Norge fra
1814 og fremover.» Og her må jo
Hurtigruten sies å ha spilt en stor
rolle som livsnerven langs kysten.
25 anløp
Uten sidestykke
Han innrømmer at prosjektet spiller
litt på den store suksessen til «Hur­
tigruten – minutt for minutt». NRK har en deltaker med i pro­
sjektgruppen. Ellers er mange
krefter involvert. Riksantikvaren,
Kystverket, Redningsselskapet, Sjø­
forsvaret, Kongelig Norske Marines
Musikkorps – for å nevne noen.
Kystlagene skal spille en stor rolle,
for dette skal være lokalt forankret.
Det er Forbundet KYSTEN som
leder prosjektet, ja – som eier det,
og som har fått i land avtalen med
Stortinget, sier prosjektlederen. På
nettstedet deres står det blant annet
å lese: «Dette blir uten sidestykke
I følge Friis-Olsen er seilingsruta
vedtatt, så da kan alle havnene
begynne å forberede sitt bidrag til
jubileumsfesten. - Vi må jo rette for­
melle henvendelser til alle anløps­
kommuner og havnevesen, men jeg
regner med at vi blir tatt vel imot. Jeg
ser for meg anløp på fra tre-fire timer
til en halv dag på hvert sted. Om
bord vil vi ha en mobil scenemodul,
men lokalt arrangerte underhold­
ningsopplegg vil også kunne være
aktuelle for oss å være med på. Toktet
blir en blanding av folkeopplysning
og underholdning. Et bredt spekter
av musikere, kjente artister og utstil­
lere skal delta. 17. mai ble det ende­
lige programmet kunngjort, og
­ riis-Olsen har bare tida og veien for
F
å få sydd sammen den store feiringa.
Eidsvollmennene
I 1814 var sjøen ferdselåren som
bandt kystlandet Norge sammen, og
eidsvollsmennene brukte båt der det
var mulig. Jubileumskonvoien skal
anløpe flere steder som var hjemme­
havn for flere av de som dro til
­Eidsvoll i 1814. Lokalmiljøene i disse
havnene skal engasjeres aktivt i for­
midlingen om sine eidsvollsmenn.
En av idemakerne bak toktet,
treskjærer Arthur Johansen fra
­Lofoten, skal ha en håndverksutstil­
ling om bord i MS Sjøkurs. - Det
blir mye krydder omkring denne
turen, som jo er et gigantisk
­prosjekt. Jeg skal ha utstilling om
«fiskarbonden langs kysten», hvor
også sjøsamene skal presenteres.
Og jeg skal fyre med torv, lover
Johansen, som har lang erfaring
med slike historiske formidlings­
prosjekt til sjøs. 
Toktet starter 1. juli i Kirkenes,
og ender opp 17. juli på Forbundet
Kystens landsstevne i Oslo.
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 37
Madonna tilbake til Mære
Maria-skulpturen skal
innvies i Mære kirke
på Marias fødselsdag
8. september, forteller
treskjærer Boni Wiik
på Dovre.
STEINKJER: Jomfru Maria og
Jesusbarnet kommer altså tilbake til
Mære kirke 135 år etter at klenodiet
ble tatt ned fra en nisje ved korbuen
og gitt til Vitenskapsmuseets samlin­
ger i Trondheim i 1878. Riktignok
er det en kopi, eller en dobbeltgjen­
ger – som noen kaller den. For selv
om alderen på Mære-versjonen av
Maria og barnet er usikker, stod den
trolig ferdig tidlig på 1200-tallet. - Dette er et sjeldent og ikke
minst positivt prosjekt, som menig­
heten fortjener mye ros for. Her til
lands er det laget bare en slik kopi
tidligere, nemlig av Hedalen kirkes
berømte madonna. Jeg og mange
andre gleder oss derfor til avdukin­
gen 8. september, og et stort hull
blir dermed fylt. For det er viktig at
vi ikke glemmer den katolske tiden
som er en viktig del av vår historie,
sier prosjektansvarlig Bodil Østerås,
arkeolog og fungerende bestyrer ved
Egge Museum. Hun forteller at
mange har vært involvert i prosjek­
tet.Vitenskapsmuseet, riksantikvar,
Ove Kirkestuen
Lærer ved Nord-­
Gudbrandsdal
vgs. avd. Hjerleid,
frilansjournalist.
ove.kirkestuen@live.no
38 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Boni Wiik i arbeid med Mære-madonnaen
biskop, prost, menighet og ikke
minst treskjærer Boni Wiik har hatt
et interessant samarbeid. Derfor er
det ekstra artig fint vi lykkes, sier
Østerås, som legger til at hun kjente
til treskjærer Boni Wiik fra tidligere
arbeid for Stiklestad Nasjonale Kul­
tursenter AS.
Katolsk renessanse
- Etter flere spennende oppdrag
rundt om i landet har vi skaffet oss
bra kompetanse på middelalder­
kunst. Selv om mye av den katolske
kirkekunsten ble stuet vekk eller
ødelagt i forbindelse med reforma­
sjonen, fikk Guds mor ofte stå urørt.
Derfor finnes det fortsatt mange
madonnaer, og de senere år har flere
av dem blitt mer synlige, også i den
protestantiske kirken. Prosjektet på
Mære er et godt eksempel på nett­
opp det.Vi kan derfor trygt hevde at
deler av den katolske tradisjonen har
fått en renessanse i et miljø hvor
den tidligere var uønsket, sier Wiik,
som syns at Mære-madonnaen har
vært et svært spennende prosjekt.
- Totalt har jeg brukt 300–400
timer på selve skjæringa, forteller
Wiik, mens han gjør damen klar for
en fargerik bekledning. Og på sel­
veste bursdagen 8. september skal
altså det store skje. Da er det klart
for avduking. Maria har kommet
hjem til Mære kirke! 
TEMA: Barn og unge
Smidde roser
til minne om 22. juli
Elevene ved Norges
eneste smedskole på
Dovre har smidd roser
til monumentet til
minne om de unge
ofrene etter 22. juli
2011.
Roser ble etter terroren symbolet på
trøst, håp og solidaritet, som skal
vise veien videre for menneskeheten
etter tragedien. Kunstsmedene
Tobbe Malm og Tone Karlsrud, med
verksted på Bærums verk, gjorde sin
tolkning ved å smi vakre jernroser.
- Etter hvert fikk vi ideen om å
lage et minnesmerke.Vi sendte ut
invitasjoner til smeder rundt om i
verden med spørsmål om de ville
bidra. Tanken er at monumentet skal
stå ferdig innen treårsdagen for tra­
gedien, forteller Tobbe Malm, som
sammen med Tone Karlsrud kom til
skolen på Dovre for å lære bort
kunsten å smi nettopp roser.
Kunstsmeder og lærere Tone Karlsrud, Benjamin
Kjellmann-Chapin og Tobbe Malm med smedelever
og ferdige roser
Siden prosjektet ble satt i gang
vel en uke etter tragedien for to år
siden, har nesten 800 smeder fra 24
land laget hver sin rose, som altså
skal bli en del av monumentet.
Totalt nærmer de seg nå 1000 roser.
Dette blir et monument fra folket til
folket – i tillegg til det nasjonale
monumentet staten skal reise. 
Ove Kirkestuen
Lærer ved Nord-­
Gudbrandsdal
vgs. avd. Hjerleid,
frilansjournalist.
ove.kirkestuen@live.no
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 39
TEMA IMMATErIEll kulTurArv
Energikrav
i historiske bygninger
Bygningssektoren står for 40 % av
Europas energibruk. Energien går i
all hovedsak til oppvarming av byg­
ninger, og man antar at disse står for
36 % av Europas utslipp av CO2.
For å kunne nå målene i Kyoto-av­
talene, måtte noe gjøres med forbru­
ket i Europa, og det kunne bare
gjøres gjennom energi effektivise­
ring av bygningsmassen. Det ble satt
et mål om 20 % reduksjon av ener­
gibruken i bygninger. Dette målet
skal nås innen 2020, den såkalte
20-20-20 planen. Mye av bygnings­
massen i Europa er gammel. For å
nå målene innen 2020 måtte også
kravene gjelde for eksisterende bygg,
ikke bare for nybygg. Man måtte
dessuten ha få unntak. EUs første
direktiv kom 2002 (Directive
2002/91/EC), og senere ble dette
fulgt opp med et direktiv i 2010
(Directive2010/31/EC), som nå er
den styrende standard for energief­
fektivisering av eksisterende byg­
ningsmasse.
Norge var (som alltid) ett av de
landene som var tidlig ute med å
sette energikrav til bygninger. De
det gjelder tiltak som må kategorise­
energibesparende kravene ble ved­
res som store bygningsendringer, vil
tatt i forbindelse med utarbeidelsen
energikravene gjelde for hele byg­
av den nye plan- og bygningsloven, i get. For mindre endringer gjelder
2009. Norge har imidlertid aldri
kravene kun for de delene som blir
formelt inkorpert direktivenes
endret. F. eks. ved bytte av vinduer
bestemmelser. Det vil si at det ikke
er det kun vinduet i seg selv som
er helt samsvar mellom direktivene
må oppfylle energikravene.
og norsk lov.
Innledningsvis nevnte jeg at
To eksempler på kulturminner i naturen. Til v. Helleristning ved Møllerstufossen i Nordre Land, til h. gammel fangstgrav
Energibesparende
krav
gjelder
unntakene
i direktivene var få. Unn­
i reinheimen nasjonalpark. Foto: Mathias Øvsteng
for alle nye bygg. For eksisterende
takene fra energikravene i direkti­
bygg inntrer kravene når bygget skal
vene gjelder kun for ”officially pro­
fentlige organer om milj
gjennomgå endringer som faller
tected buildings”, altså bygninger det gis svar så raskt som
innunder plan- og bygningslovens
som har fått et vern av et offentlig innen 15 dager. Hvis det
Retten
til
innsyn
i
miljøspørsmål
ble styrket i
uforholdsmessig byrdefu
begrep «tiltak». Tiltak er definert i
organ. Dette innebærer at alle andreten forlenges til to måne
da miljøinformasjonsloven
blehistoriske,
innført.fortsatt er må da begrunne hvorfor
plan- og2003
bygningslovens
§ 1–6 og er
bygg, også
lengre tid. Tilsvarende g
oppføring, riving, endring, herunder
omfattet av energikravene.
virksomheter. Miljøinfor
fasadeendringer, endret bruk og
Norge har sitt motsvar i Tekniskinnehar regler om klageo
detknyttet
seg. Selvtil
ombygninger,
det ikke ble et
gammel
utgjorde
andreløste
tiltak
forskriftskog
§ 14–1
nr.miljøinforma4. Her fremgår man ikke er fornøyd me
tema i denne saken, synes det etter
mottar.
sjon om virksomheten og at dette ikke
konstruksjoner
og anlegg
detforretningshemmeligheter
at kravene ikke skal gjelde
mitt skjønn klart
at kravetutover
om å befare
var
som for
antikvariske arbeidet,
kunne falle
kunne
av konkurransemessige
vanligdetvedlikehold. Dette innebærer
tiltak unntas
der oppfyllelse
«ikke er foren­Miljøinformasjonsloven
innunder miljøinformasjonsloven.
styrke for kulturminneen
I kulturminnesammenheng
at energikravet
trer i kraft straks man hensyn.
lig
med
bevaring
av
kulturminner
den påfølgende samfunn
kunne en tenke seg tilsvarende sak
planlegger
endringer påbleetdetbygg,
og
og antikvariske
I disse til­ bedre informasjon om de
I en høyesterettssak
diskutert
knyttet
til gammeltverdier».
kulturlandskap.
miljøinformasjonsloven
i forhold til en
er rent
rettsteknisk satt i sammen­
feller skal kravene kun gjelde så vil debattantene større g
privat skog. Saken gjaldt krav om utleInformasjonsretten kan videre komme tere realitetene.
heng vering
med byggesøknad.
Detmiljøinforbetyr
langt
de passer.
Hvaforsom
liggereni
av informasjon etter
til
anvendelse
dersom
eksempel
masjonsloven
16. bygget
Miljøinformasjonsborger
om å få utlevert
informasjon
at dersom
tiltaket§ på
ikke
dette, ber
er diskutabelt.
Forskriften
loven påla et selskap å ha kunnskap
fra en kommune om verneverdigheten
medfører
at energikravene blir opp­
synes å peke på energikrav som
1. lov av 9. mai 2003 nr
om bestandene av gammel skog på
til en bygning, herunder om den vil
fylt, vil
tiltaket
ikke
Når kunne
kommer
i konflikt
med
alle
bygnin­ 2. lov 19. mai 2006 nr. 1
egen
eiendom,
og godkjennes.
at Naturvernforbunbli regulert
til vern
etter
plan-
”
det i Oslo og Akershus kunne kreve
detaljkart over bestandene. Høyesterett
kom til at opplysninger om bestand av
Still spørsmål
juridisk
3. lov 9. juni 1978 nr. 50
Hvis man retter en forespørsel til of-
Advokat Michael Kahn
om jus og kulturminner til Norsk Kulturarv. Gjennom samarbeidet
med Advokatfirmaet Wedø kan Stiftelsen Norsk Kulturarv formidle
aktuelle problemstillinger for omtale i Kulturarven.
AdvokatFirmaet
– Wedø –
Kjøpmannsgata 52 PB. 2022
og bygningsloven.
7410 Trondheim
K-Arven 61A .indd 41
tlf. 73 50 19 80
advOkaT
MiCHael
kaHn
Spesialisert
på planog bygningsrett
og kultur­
Spesialisert på plan- og bygningsrett og kulturminnerett.
minnerett.
Han har lang erfaring knyttet til
Han har lang erfaring knyttet til juridiske utfordringer i kulturminnevernet og
juridiske
utfordringer
i kulturminnevernet
og kahn er for tiden tilknyttet et phdhar utgitt
flere bøker
og artikler om emnet.
har utgitt
flere
bøker
ogom
artikler
om emnet.
program
hos
nTnu
kulturminners
rettsstilling i norge.
Kahn er for tiden tilknyttet et PhD-program hos
NTNUwww.advokat-wedo.no
om kulturminners rettsstilling i Norge.
post@advokat-w
www.advokat-wedo.no
post@advokat-wedo.no
kulTurArvEN 61 sEpT
Illustrasjonsfoto: Kai Valbjør
ger eller bygningselementer av anti­
kvarisk verdi, må vike. Dette skulle
tyde på at unntaket fra energikra­
vene er relativt vide, og i hvert fall
noe mer omfattende enn direkti­
vene. Det finnes en nærmere tolk­
ning av bestemmelsen i HO-2/201,
veiledning om tekniske krav til byggverk.
Her fremgår det at unntaket kun
gjelder bygninger som er
• fredet etter kulturminneloven
• regulert til bevaring eller annen
form for vern
• fyller kulturminnefaglige
­kriterier for regulering til beva­
ring eller oppføring på kommu­
nal verneplan
Det er således ikke fritt opp til
kommunen å unnta historiske byg­
ninger fra kravene, men de kan for­
holde seg til følgende guide fra vei­
lederen:
«Oppfyllelse av energikravene
skal skje i så stor utstrekning som
mulig innenfor hva som er tilrådelig
ut fra hensynet til og ønske om å
beholde historiske og estetiske kvali­
teter. Tiltak i bygningens veggfasader
(konstruksjon, kledning, vinduer og
dører) er klart mest kritisk for beva­
ring av verneverdige elementer.
Riktige energitiltak krever en indi­
viduell vurdering av bygningens
aldersverdi, byggeteknikk og kon­
struksjonsmåte. Det er særlig viktig å
ta hensyn til fare for fukt- og frost­
skader i eldre fasader ved for god
innvendig isolering. Bruk av
vannbåren varme i gulv kan gi uøn­
skede inngrep i interiørene.
Luft-til-luft-varmepumper kan også
være ødeleggende, særlig for eksteri­
øret.»1
Veiledningen peker på at de
energisparende tiltakene må vurde­
res individuelt og antyder at «retro­
fitting» eller istandsetting av byg­
ningsdeler vil være å foretrekke
fremfor bruk av nye bygningsele­
menter. Dette gjelder særlig energi­
tiltak ved vinduer og tak, hvor
istandsetting kan gi like god og
Henvendelser eller spørsmål rundt
denne problematikk kan sendes
direkte til mk@advokat-wedo.no.
1 HO-2/2011.Veiledning om tekniske krav
til byggverk.
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 41
juridisk
effektiv isolering som nye produkter.
Isolering i vegg og tak er derimot
mer problematisk siden dette er
plasskrevende, noe som ikke alltid
finnes på eldre bygg. Skal det isole­
res, må det fores ut. Dette kan ofte
bli skjemmende på bygningselemen­
ter med historiske eller arkitekto­
niske verdier. En annen utfordring
er at energisparende tiltak på «anti­
kvarisk måte» er dyrt i forhold til
tilsvarende tiltak på moderne måter.
Dette kan lede til at eier velger å
ikke ta kostnaden. Hensynet til kli­
mautfordringer på den ene side og
hensynet til kulturarv på den annen,
er på mange måter en kamp mellom
to gode og viktige interesser. Målet
må være å kunne oppnå begge, men
når dette ikke lar seg gjøre må det
tas et valg. Mange europeiske land
synes å ha tatt et valg. Så lenge byg­
ning ikke har et offisielt vern, vil
den være underlagt energikravene.
Undertegnede deltar for tiden i
et europeisk forskningsprosjekt
(EFFESUS) som skal se nærmere på
hvilke muligheter som finnes innen­
for rammen av bestemmelser gitt på
internasjonalt, europeisk og nasjo­
nalt nivå. Hovedfokuset er hvordan
reglene bør brukes på historiske
bygninger og bygningsmiljøer som
ikke har et formelt vern. I prosjektet
ser en på hvordan de forskjellige
europeiske land har løst denne pro­
blematikken, og hvilke erfaringer
man har fått.
Kanskje kan vi lære av hver­
andre?
TEMA: Barn og unge
«Kulturen i dag er kulturarven i morgon». Dette kan stå som overskrift for spesialtemaet BARN OG UNGE i denne utgåva av Kulturarven.
Som eit heilt nytt innslag i magasinet har vi invitert ein ungdom til å levere ei personleg tekst – om sin situasjon i dag. Gjennom Pegasus-­
prosjektet, som er Norsk Litteraturfestivals tilbod til barn og unge, kom vi i kontakt med Marianne Hetland. Ho var med i Ungdommens
­kulturmønstring for Hedmark i fjor, og vi syntest novella hennar passar godt inn i temaet vårt denne gongen.
Marianne Hetland er 18 år og kjem frå Grue. Ho har mor frå Noreg og far frå Tanzania.Teksta er prega av eigne erfaringar og det
Marianne sjølv kallar sin «svarte» humor. Ho seier til oss at ho aldri har lidd under mobbing, men taklar motgang med smil og
latter. Dette har nok redda henne mange gonger, slik ho sjølv uttrykkjer det. Ho går siste året på musikklina på Skarnes videre­
gående skole, og bur nå på hybel på Kongsvinger. Marianne har kome inn på teaterlina ved Romerike folkehøgskole. Ho arbeider
som regiassistent i Spydeberg, og elles syng ho. Ho brenn for teater, og det å kunne arbeide kreativt med andre menneske.
­Innanfor teater får ho fletta inn alle sine interesser – som song, dans og skriving. Teksta «Identitet» er første utkastet til det hun
ønskjer å gjera til ein monolog for scenen. Den unge forfattaren seier at teksta viser ei side av henne som dei fleste kjenningar
veit om, og som ho håpar kan gi andre ei oppleving.
Identitet
Av Marianne Hetland
hetlandmarianne@hotmail.com
42 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Jeg får en merkelig følelse når jeg
hører et spesielt ord. Det er ikke
langt og ikke for kort, men det er et
ord. Et ord som beskriver ganske
mye i noen få stavelser. Mørket,
fargen og den dystre stemmningen
av dårlig innstilling. Ordet får meg
til å le, smile og undre. Det får meg
til å tenke på en mørk stein blant
hundre hvite steiner på en strand.
Ordet er så enkelt som neger. Neger
er ordet som får tanker og bilder til
å poppe opp i hodet mitt. Det hand­
ler om hvem som sier det, hvordan
det sies og hva som menes med det.
Men, hvordan kan et ord bety så
mye?
Jeg går nedover en gang, en hvit
gang. Jeg føler meg som en kontrast
i verden. En kontrast mot det hvite,
uskyldige. En gutt griper tak i
armen min, jeg kjenner ham godt.
Ordet neger kommer ut av munnen
hans, som om det var det første han
tenkte på da han så meg. Det ville
komme et ord, et ord han ville si
høyt der han gikk med mange andre
gutter, som jeg ikke ante hvem var.
Ordet neger smalt i alle sine ører.
Svart på hvitt. Alle lo, ingen jeg
kjente, og ordet neger falt plutselig
sammen som et korthus. Det var
fint, jeg har bygget det opp selv.
Tullet med ordet, brukt det for å gi
TEMA: Barn og unge
Foto: Privat (bakgrunnsbilder: Mathias Øvsteng
meg selv en identitet, hatt et tema å
snakke med folk om. Jeg hadde et
stort og fint korthus, med minst to
kortstokker.
Jeg elsket det huset, det var noe
jeg som person hadde bygget, og
alle mine venner var i det. De visste
at det var jeg som hadde bygget det,
og at jeg synes det var helt greit å ha
et så stort korthus. Men, med en
gang det kommer en latterlig vind
som suser igjennom kortene, vaier
hele huset, og man føler at noen av
veggene føler for å falle fra deg og
forlate deg et sekund. Et sekund så
de kan le av deg og ikke med deg.
Det høres kanskje ikke så alvorlig
ut, altså, denne følelsen som jeg prø­
ver å beskrive med så enkle ord som
mulig. Neger. Men jo mer jeg sier
dette ordet, jo mer begynner jeg å
lure på hva som egentlig ligger bak
det. Hva er det som gir denne
skremmende dunking mot hvite
vegger, ordet som smeller med for­
ferdelse inn i alles ører. Hva er det
som gjør dette ordet så ille?
Neger betyr svart. Noe jeg aldri
har skjønt meg på, er hvorfor man
skal ha et ord som betyr det samme
som et ord en allerede har. Hva er
vitsen med det når man allerede har
et nokså greit ord – svart. Er du
svart, så er du svart. Hvorfor komme
med neger? Jeg skjønner jo at negro
på spansk er svart, men igjen: Hvor­
for må vi absolutt starte med neger
og nigger? Faglig sett er dette en
måte å utvikle språket på. I praksis
ser jeg absolutt ingen grunn til noe
sånt. Det jeg ville likt å få, var et ord
for blandinger. De som verken er
svarte eller negre eller niggere eller
hvite. Hvilke ord har de? Jo, de har
kun fått en betegnelse, ikke nok
med at de bare har fått et ord å
betegne seg som, men det høres ut
som om de er en del av muldyr­
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 43
TEMA: Barn og unge
familien. Ordet mulatt. Dette ordet
er så forferdelig at det har påvirket
mitt syn på det å kalle meg selv
neger. Dette ordet trøster meg når
noen skriker neger til meg i full
styrke, når snøen daler utenfor vin­
duet mitt og jeg vet at gjemsel kom­
mer til å bli umulig. Dette ordet
gjør alle andre stygge ord en smule
penere, og dette ordet er grunnen
til at jeg heller vil være neger enn
muldyr.
Det å føle at man mister identi­
teten sin, er noe av det verste som
kan skje en person. Det at noen tar
fra deg noe som kun du har, noe
folk kjenner deg for. Ditt kjenne­
merke – på alle mulige måter. Jeg
hadde en episode for noen år siden,
hvor jeg satt med noen venner og
tullet.Vi snakket og fleipet om min
hudfarge, og at jeg selv var ironisk
med meg selv. Det skal òg sies at
grunnen til at jeg er det, er at jeg er
så sikker på min identitet. Jeg er
sikker på at jeg er svart, jeg er sikker
på at det er slik folk kjenner meg.
Helt til denne dagen, da tvilen kom
over meg, om min identitet virkelig
var min identitet likevel. Det var
44 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
nemlig en venn av min venn som
slo igjennom når vi tullet med far­
gen på huden min. Det var ikke en
lang setning, men akkurat passe lang
til å vippe meg av tronen, nok til å
få en stor ubalanse i korthuset mitt.
Ikke på samme måte som den episo­
den i starten av teksten, men nå tok
denne setningen bort alt som holdt
korthuset sammen. Det var ingen­
ting som holdt det oppe lenger,
grunnmuren var borte. Setningen ga
en flau stillhet, som enda ligger og
klemmer i magen min. «Du er jo
ikke ordentlig svart, du er mulatt».
Ikke var det nok at denne set­
ningen tok bort min identitet som
svart, men muldyr-navnet dukket
også opp som en fin avslutning på et
nådeløst angrep. Der satt jeg igjen,
ikke med en verdig identitet som
svart, ikke som hvit, men som
mulatt. Godt blandet.
Denne episoden fikk meg til å se
på meg selv: HHHva er jeg egent­
lig? Det er alltid godt å være noe
fullt ut, å være noe halvt, gjør ting
mye mer usikre. Et tips når man har
levd på noe i mange år, men som
plutselig ikke funker lenger. Som i
mitt tilfelle. Etter denne åpenbarin­
gen kunne jeg ikke lenger fleipe
med vennene mine om at jeg var
svart, det passet seg ikke lenger.
Siden denne «avsløringen» hadde
tatt plass og ødelagt for flere gode
lattere og en positiv og ironisk opp­
merksomhet på meg.
Det viste seg at med tiden og dess
eldre jeg og mine venner ble, flyttet
også interessen seg for de fleste av oss.
Det har seg ikke sånn at jeg er «svart»
med blondt hår, ikke at det ikke er
en god identitet. Men jeg har mørke­
brunt, godt krøllete hår. Noe som
kan defineres som afro, stålull, dobør­
ste, q-tips – you name it! Etter hvert
skjønte jeg at med utallige antiper­
manenter drev jeg faktisk og skjulte
en oppmerksomhetssyk skatt. Mine
krøller ga meg nemlig min identitet
tilbake. De ble som et kjennemerke
for meg og alle i min omgangskrets.
Istedet for å ta meg i hånden når de
møtte meg, var det heller å klappe på
håret mitt og gi en vennlig kommen­
tar om hvordan det så ut i dag. Det
føles litt som om å ha en hund eller
et lite barn. Det at ikke du får opp­
merksomhet, men det du har med
deg. Det har nemlig blitt sånn at folk
kommenterer:
TEMA: Barn og unge
«Åh, så fin den var i dag!»
«Du er så heldig som har en
sånn, du!»
«Kan jeg klappe den?»
Jeg fant fort ut at dette ble min
identitet. Ordet svart og neger duk­
ket sjeldnere opp, og håret mitt ble
mer i fokus. Jeg har funnet ut at når
man er litt spesiell, så er man som
regel ikke bare litt. Det er alltid noe
mer ved deg som folk anser som
meget fascinerende. Og da er det
opp til hver enkelt hvor mye de vil
dele sine spesielle egenskaper og
særtrekk med andre. jeg for min del
har funnet ut at ikke noe er bedre
enn å være spesiell. Folk husker deg,
eller håret ditt…
Jeg vil avslutte med en episode
først i teksten. Nemlig der ordet
neger kom opp foran mange perso­
ner og latteren som spredde seg fort.
Jeg vil fortelle dere hvordan man
takler sånne situasjoner hvor man
faktisk blir lei seg, og det å forsvare
seg ikke er like enkelt. En ting dere
aldri må glemme, er at selv om for­
svar er den mest vanlige reaksjonen,
er det en ting til som ofte forvirrer
og setter motparten din kraftig ut,
og svaret får dere her:
Jeg går nedover en gang, en hvit
gang. Man føler seg som en kontrast
i verden. En kontrast mot det hvite,
uskyldige. En gutt griper tak i
armen min, jeg kjenner ham godt,
og ordet neger kommer ut av mun­
nen hans, som om det var det første
han tenkte på da han så meg. Det
ville falle ned et ord, et ord som han
ville si høyt der han gikk med
mange andre gutter, som jeg ikke
ante hvem var, ordet neger smalt i
alle sine ører. Svart på hvitt. Alle lo,
ingen jeg kjente, og ordet neger falt
plutselig sammen som et korthus.
Det var fint, jeg har bygget det opp
selv. Tullet med ordet, brukt det for
å gi meg selv en identitet, hatt et
tema å snakke med folk om. Jeg
hadde et stort og fint korthus, med
minst to kortstokker. Reaksjonen
min ble til slutt å ikke la huset som
jeg bygget opp, falle. Ikke la disse
veggene vaie i vinden av latter. Jeg
fant fram en ironisk og selvinnsikts­
full kommentar som satte alle
sammen på plass, de ante ikke hvor­
dan jeg ville ta det, men de var sik­
ker på at forsvar ville bli mitt forsvar.
Reaksjonen som førte alle deres
tanker om meg, et visst sted kom
som det første snøfnugget en
novemberdag, overraskende og uro­
vekkende.
Vet du hva? Du kan dra til hel­
vete – jeg har vært der, og de søker
noen som deg. For alle dere som ler
og ikke aner hva dere har kommet
opp i. Jeg har en familie på 200 i
nærmeste slekt. 50 av disse jobber i
nærheten av skolen, det tar meg to
sekunder å få halvparten av dem hit
for å banke skitten ut av dere. Okei?
Det som er morsomt når man tar
folk på senga, folk som ikke kjenner
deg og ikke aner at du så vidt har 15
mennesker i familien din, at du slett
ikke har en utenlandsk aksent og at
du aldri i livet ville ha banket dem.
Det som er morsomt, er å se ansiktet
på alle som for et sekund siden slo
deg ned med et ord, og som fikk en
flodbølge av en setning tilbake som
gjorde dem til offer i stedet.
Det handler om å ta folk akkurat
der de er, og aldri la seg selv bli
undertrykket eller fratatt sin identi­
tet. Jeg er svart, jeg er blanding, jeg
er mulatt, jeg har krøller, dette er
meg. 
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 45
Smaksrike turistvegar
i Mathallen
Helga Pedersen gjer
hyggeleg ostehandel
med Hans W. Brimi
frå Brimi Sæter
Eit fireårig prosjekt finansiert av ­Landbruks- og mat­departementet har
stimulert til auka interesse for maten langs utvalde turistvegstrekningar.
Gamle Strynefjellsvegen, Geiranger–Trollstigen, Rondane,
Sognefjellet og Valdresflye er med i satsinga.
46 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Tekst og foto: Simen Bjørgen
simen@kulturarv.no
OSLO: Oppdraget byrjar eigentleg
med eit spørsmål: Kan norsk mat­
kultur måle seg med dei vakraste
utsiktene i landet? Matopplevingar
vert jamt over viktigare og viktigare
produkt for reiselivsnæringa. Maten
er ein måte å profilere seg på for dei
ulike aktørane. Åtti mataktørar samarbeider no
om å marknadsføre seg med mat
langs fem turistvegstrekningar. Her
deltek gardbrukarar, mathandverka­
rar, hotell og serveringsstader – som
er stolte nyskaparar og foredlarar av
den norske matkulturen. Mange av
desse deltek også i Norsk Kulturarvs
nasjonale næringsnettverk.
I samband med det store arran­
gementet i Mathallen i Oslo i april,
vart det halde eit seminar om mat­
satsinga. Seminaret var i røynda ei
stormønstring av smakar frå alle dei
aktuelle turistvegstrekningane. Poli­
tisk rådgjevar Sigrid Brattabø Han­
degard (Sp) frå Samferdselsdeparte­
mentet opna seminaret med å slå
fast at dette arbeidet har vore vel­
lukka.
- Eg vonar fleire legg ut på ei
smaksrik reise langs dei 18 unike
turistvegstrekningane, oppmoda
Brattabø Handegard.
Også Høgres landbrukspolitiske
talsperson Svein Flåtten hadde teke
turen til Mathallen i lag med Erling
Lae, som er leiar i rådet i Norsk
Kulturarv. Flåtten var glad for signala
frå Norsk Kulturarv om eit skarpare
fokus på matkultur framover. Nest­
leiar i Arbeiderpartiet Helga Peder­
sen, som deltok under opninga av
matseminaret, tok også rundturen
blant alle aktørane som var til stades
i Mathallen.
Live Hosar og Kai Valbjør serverer smaksprøver til Helga Pedersen
Norsk Kulturarvs magasin Kulturarven kom nyleg med nytt design, og vart
også presentert i Mathallen. Magasinet fall tydelegvis i god smak hjå både
Sigrid Brattabø Handegard (til v.) og Svein Flåtten og Erling Lae (til h.)
- Sjølv om det alt i dag skjer
mykje positivt på lokalmatområdet,
har vi framleis mykje å hente innan­
for dette feltet i Noreg, påpeikte
Pedersen.
Helga Pedersen deltek også på
utdelinga av kvalitetsmerket Olavs­
rosa til Kongsfjord Landhandel &
Cafe i Kongsfjord i Berlevåg i juli i
år. Ho er stolt over å kunne delta på
den fyrste tildelinga i Finnmark
fylke. 
Omsetninga av «kjebab» frå olavsrosestaden Valbjør tok heilt av i Mathallen.
Kjøkkensjef Tor-Ivar Furuset frå
Lemonsjø fjellstue tok seg av dette, og
her er turen komen til Helga Pedersen
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 47
Skarpare fokus på matkultur
Norsk Kulturarvs utval for matkultur samla til møte på Eidsverket. Frå v. Kristi Indreeide (Fylkesmannen i Møre og Romsdal), Egil Ørjan
Thorsen (Mat langs nasjonale turistvegar), Kari Marte Sjøvik (Norges Bondelag) og Richard Andvord (Olavsroseinnehavar, Andvord Gard,
Lom). Jarle Sanden (Romsdalsmuseet) var ikkje til stades på møtet.
Styret i Norsk ­Kulturarv har
­signalisert at mat­kultur skal
vere eit satsingsområde
­framover. Det er nå etablert
eit eige fag­utval for mat­
kultur, som mellom anna
skal vurdere om Olavsrosa
også kan bli eit ­sterkare
kvalitets­merke for aktørar
som tilbyr og formidlar
norsk matkultur.
48 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Etableringa av Norsk Smaksskule,
eit prosjekt i regi av Norsk Kultur­
arv, er eit døme på ei forsterka
interesse for matkulturen. Mange av
dagens næringsmedlemmar og inne­
havarar av Olavsrosa har alt svært
høg kvalitet på mattilbodet overfor
publikum. Spørsmålet er no om
også matkultur kan koma sterkare
inn i bedømminga av nye Olavsro­
sesøknader.
Utvalet, som hadde fyrste møtet i
april, har ennå ikkje konkludert når
det gjeld spørsmåla dei har fått frå
styret. Men gruppa er alt no samde
med styret om at matkulturen bør
koma sterkare inn i Norsk Kultur­
arvs arbeid. Fagutvalet peikar også
på at fordelen med Norsk Kulturarv
er at dette er ei stifting med nasjo­
nalt fokus og verdibasert innhald og
arbeidsfelt, som raskt vil oppnå høgt
truverde også innan matområdet.
Det vert i desse dagar gjennom­
ført ei spørjeundersøking, der vi
søkjer å avdekke korleis ei vidareut­
vikling av dagens kvalitetsmerke vil
bli oppfatta i marknaden. 
Inspirert av Oppdalsmuseet
Norsk Kulturarv
har vitja samarbeids­
bedrifta Oppdalsmuseet.
Museet er ein av
attraksjonane som
vert synleggjort på
olavsrosa.no og i den
kulturhistoriske reisehandboka «Veiviseren».
Tekst og foto: Simen Bjørgen
simen@kulturarv.no
OPPDAL: Aktiviteten som vert
skapt av alle eldsjelene er impone­
rande. Målet er at dette skal vere eit
levande museum, fylt med folk og
innhald. Dei over 30 bygningane
skal ikkje berre skal stå stengt, men
fyllast med aktivitetar.
- Vi har ein dugnadsgjeng på
over 20 personar, fortel Aase Midt­
skog ved museet, og det kjem stadig
nye til. Dugnadsfolket legg ned ein
formidabel innsats i friviljug arbeid
ved anlegget. Dei er ofte pensjo­
nistar som har ulike røynsler frå
arbeidslivet, både ute- og innearbeid.
I fjor nedla denne dugnadsgjengen
over 1500 frivillige timar i arbeidet
for Oppdalsmuseet.
Nå er arbeidet med å gjenreise ei
gammal seterstue i full gang. - Vi har
gjort alt arbeidet sjølve, utanom
muring av peiskåpa – som vi måtte
overlate til fagkyndige av omsyn til
brennvernforskriftene, seier tidlegare
gardbrukar Jo L. Skorem.
Verdiane dette representerer både
for museet og i eit meir utvida sam­
Aase Midtskog, Jo L. Skorem og Simen Bjørgen
funnsøkonomisk perspektiv er store.
Norsk Kulturarv ynskjer å bidra til
at røynslene frå Oppdalsmuseet vert
synleggjort også for andre tilsva­
rande museum i Norsk Kulturarvs
nettverk av attraksjonar. Oppdal­
smuseet er bygd på ideologien «vern
gjennom bruk» og kan inspirere
andre museum over heile landet. 
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 49
Mitt kulturminne
Hedalen stavkirke – 850 år i 2013
SØR-AURDAL: Kommunen har
en rik kulturarv med sine to stavkir­
ker, i Reinli og Hedalen. Reinli
stavkirke er bygd omkring 1250–
1300, og Hedalen stavkirke fra ca
1163 er trolig den eldste stavkirken i
Valdres.
De to stavkirkene er bakgrunn
for kommunens våpenskjold. Kom­
munevåpenet viser en stilisert gjen­
givelse av relikvieskrinet som står i
Hedalen stavkirke. De to drakeho­
dene på kommunevåpenet symboli­
serer de to stavkirkene, og husfor­
men kan tolkes som et kirkebygg.
Begge stavkirkene er fremdeles i
bruk. Hedalen stavkirke er i dag
både menighetskirke og kultur­
minne.
850-årsjubileet til Hedalen stav­
kirke feires i 2013 på grunnlag av
analyseresultater fra de antatt opp­
rinnelige deler av stavkirkeskipets
grunnstokker, utført av NIKU
(Norsk institutt for kulturminne­
forskning) i 1997. Undersøkelsene
viser at tømmeret ble felt vintrene
1161–62 og 1162–63. Jubileet blir
markert med en serie arrangementer
gjennom hele jubileumsåret.
Kåre Helland
ordførar
Kare.Helland@sor-aurdal.kommune.no
Foto relikvieskrin og madonna:
Gunvor Elene Thorsrud
50 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Mye av det gamle katolske inte­
riøret er bevart i Hedalen stavkirke.
Relikvieskrinet fra 1250, som står i
koret i kirken, er laget av tre og
forgylt kobber med bibelske moti­
ver. Hedalsmadonnaen fra midten av
1200-tallet kom i 2005 tilbake til
Hedalen stavkirke etter å ha blitt
restaurert ved Kulturhistorisk
museum. Museet har en kopi av
Madonnaen utstilt.
Det knytter seg et sagn til bjør­
neskinnet som henger i kirken. Sag­
net forteller om en jeger som kom
til en forlatt dal etter svartedauden
på 1300-tallet. Jegeren skjøt en pil
etter en fugl, men i stedet råkte pila
kirkeklokka. Jegeren gikk inn i kirka
og fant en bjørn som hadde laget
seg hi ved alteret. Han skjøt bjørnen,
og restene av bjørneskinnet henger i
dag i en glassmonter i sakristiet i
Hedalen stavkirke.
850-årsjubilanten Hedalen stav­
kirke har mange kulturhistoriske
skatter å vise frem.
Mitt kulturminne
Etnesenndammen
ETNEDAL: Grunn til at eg har dette
som kanskje det kulturminnet eg
fyrst tenker på, er at eg hugsar det var
i aktiv drift. Tømmerfløyting i Etna,
hovudvassdraget i Etnedal kommune,
skjedde for siste gong våren 1968.Vi
var mange samla på ei bru litt nede i
vassdraget for å sjå elva vekse og
frode, og dei kvitgule tømmerstok­
kane flyte forbi i stor fart, då damvat­
net kom. At naturkreftene vart
utnytta slik, er respektfullt å tenkje
over, særleg når ein set seg inn i kor
mykje handarbeid som ligg bak.
Etnesenndammen ligg nokre
hundre meter sør for kommune­
grensa mot Nord-Aurdal. Den vart
starta bygd opp fyrste gong kring
1855. Då var det tømmerstokkar
som utgjorde bygningsmaterialet.
Dei store naturkreftene førte til
mykje vedlikehald kvart år. I 1882
vart det sett i gang arbeid med «ny
Dam af Sten», som historia for­
tel. Murar Peder Pederson Mørke
utførte arbeidet. Det er slikt type
arbeid som imponerer oss som lever
i andre tider. Murane er fleire meter
breie og lengda fleire titals
meter. Det er i alt 16 luker for
utslepp av vatn. All steinen måtte
sikkert hentast i stadig større avstan­
dar etter kvart. Så skulle steinen på
Jan Arild Berg
ordførar
Jan.Arild.Berg@etnedal.kommune.no
plass slik at den vart stødig og halde
til formålet. Steinmurarar som «les
steinen», kvar den passar, har impo­
nert meg ved mange byggverk.
To mann hadde ansvaret for
drifta. Dei skulle «seta dammen»,
stenge lukene om våren, og følgje
med på når det var nok vatn til å
sleppe fyrste dammen. Sjølve slep­
pearbeidet måtte gje litt adrenalin­
kick. Lukene måtte brytast, dragast
opp med ei kraftig våg. Her merka
dei naturkreftene! Når passe mykje
hadde runne ut, måtte lukene sten­
gast, også det med handmakt.Vakta­
rane hadde ei lita hytte ved dam­
men, der dei overnatta. Sjølv om det
var slik at dammen skulle sleppast til
faste tidspunkt på morgonen, kunne
det hende at meldingar måtte fram
– med sendebod, for da fanst ingen
mobiltelefon… Våren 1968 var det altså slutt med
fløyting i Etna. Etnesenndammen
stod til nedfalls i mange år. Etna Fel­
lesfløytingsforening, ei foreining som
framleis er i liv, tok saman med Etne­
dal kommune tak i eit større restau­
reringsarbeid. Murane er reparerte,
hytta er renovert og fire luker er på
plass. Eit stort dugnadsarbeid vart
gjennomført, noko eg rosar ofte.
Når eg skal vise fram eller for­
telje om kommunen min, er Etne­
senndammen oftast med. Dette er
eit flott kulturminne som syner ein
innsats og ei historie som er viktig å
formidle for framtida.
Ta dykk gjerne ein tur, eg skal
stolt vise rundt…
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 51
Kulturengasjement
i Sørum
Sørum kommune vil
gjennom eit treårig
prosjekt setja kultur,
reiseliv og kulturbasert næringsutvikling
høgt på dagsordenen.
SØRUM: I samband med at kom­
munen i vår teikna samarbeidsavtale
med Norsk Kulturarv, avvikla dei
ein brei kulturkonferanse med seksti
deltakarar. Leiar i prosjektgruppa,
Marianne Grimstad Hansen, stod i
spissen for kulturkonferansen. Ho
seier at dei ønskjer å samarbeide
med kommune, fylkeskommune og
kulturliv for å finansiere ei treårig
prosjektleiarstilling. Primæroppgåva
blir å synleggjera og aktivisere kultur
og reiseliv i Sørum.
Direktør Roger Erlandsen frå
Akershusmuseet forsikra om at dei
vil delta aktivt i kultursatsinga. Den
kjende historiske jernbanen Tertit­
ten på Sørumsand er ein del av
museet – og ein sentral del av histo­
ria i Sørum. Ikkje minst er det
skogsdrift og tømmerfløyting som er
med og dannar eit sentralt bakteppe
i den lokale historia, og Bingen
Lenser står som eit tydeleg vitnemål
om denne lange tradisjonen.
Det er svært prisverdig at Sørum
prioriterer kultursatsinga. Kommu­
nen har kultur å verne – og kultur å
bruke. Bruksvernet inneber også
kjelde til verdiskaping og næring.
52 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Direktør Simen Bjørgen overleverer samarbeidsskiltet til varaordførar Ivar Egeberg
Aage Kleven deltok i
historisk militærmundur
i framstillinga av historia
langs Glomma
Frå v. Aage Kleven, Ivar Egeberg, Marianne
Grimstad Hansen og Simen Bjørgen i munter passiar
Ikkje minst har kommunen folk
som engasjerer seg – både som pri­
vate eldsjeler og kommunalt tilsette.
Dette vart illustrert på framifrå vis
under kulturkonferansen, der leiar
Berit Leikhammer i Bingen Lense­
minneforening framstilte historia
langs Glomma gjennom samtale
med tømmerfløytarar frå den
gong… Elles deltok blant andre
Rita Heigre med song, og Eline
Mangen og Signe Hausken stod for
det ungdommelege innslaget med
«Tabu», ei framsyning basert på
stemmer og teikn i stummande
mørke.
PENSJON
MANGE MERKER IKKE
ALDEREN
- FØR DE SJEKKER SALDOEN.
SPØR OSS OM
PENSJONSPARING!
Kontakt oss på telefon 61 21 90 00 eller
bankpost@sb1ls.no
Bank. Forsikring. Og deg.
Fiskeren med
Du har nok sett han,
fiskeren med det faste
blikket. Bildet av den
værbitte, piperøykende
gubben. Sydvestkledd,
skulende utover havet
etter skip, vær
eller horisont.
Johannes Folgerø i islender
og sydvest, med pipe
og snadde. Bildet er tatt
i 1904 av fotograf Louise
Engen i forbindelse med
fiskeriutstillinga i Bodø.
Bildet er utlånt fra
Helgeland Museum,
Lillegaardsamlinga.
54 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
det faste blikket
Ann Kristin Klausen
Lektor i historie, ansatt
ved Helgeland Museum
avd. Nesna. Frilanser
med vekt på kultur- og
lokalhistorie.
anne.kristin.klausen@gmail.com
Et lett gjenkjennelig bilde som vek­
ker hukommelsen og rekonstruerer
en stemning av noe forgangent. En
gang vanlig i de tusen hjem, før
populariteten til den staute karen
snudde. Fortsatt hender det at han
dukker opp på veggen på hytta eller
utedoen, bortstuet på et loft, inne­
stengt i en bod og blant varene i
bruktbutikken. Kanskje også på en
og annen stuevegg. Jeg har sjøl en
slik fisker. Han henger i kjellerstua
sammen med bildet av «fiskerens
barn», tre vakre, mørkhårete små
med konkylier i hendene.
Lett gjenkjennelig
Han er uten tvil en fisker. Sydvesten
på hodet og pipa i munnen gjør sitt
til å definere yrket. For nettopp slik
så tidens fiskere ut, i hvert fall på
illustrasjoner. Piperøykeren på rekla­
meplakatene til Tiedemanns Tobak er
i samme selskap. Også han en tydelig
fisker, med pipe og sydvest. Et gam­
melt postkort viser en annen fisker,
denne gang i sort-hvitt. Forbausende
likt, en kar med pipe, ikledd islender.
Typisk fisker med andre ord. Hvem
har kopiert hvem, og hvorfor ble
fiskeren skapt i nettopp dette bildet?
Til fiskeriutstilling
Favorittfigur
Bildet på postkortet ble produsert til
fiskeriutstillinga i Bodø i 1904. Arran­
gørene ønsket et fotografi av en typisk
nordnorsk fisker, for bruk i markeds­
føringa. Fotograf Louise Engen fra
Bodø tok bildene med Johannes Fol­
gerø fra Sandnessjøen som modell.
Han var fisker og notbas, opprinnelig
fra Finnås i Hordaland, født i 1852.
Sannsynligvis kom han til Helgeland i
1870, et år med rikt feitsildfiske. Mye
folk fra Vestlandet reiste nordover for å
delta, både i dette og i storsildfisket
som pågikk disse årene. Etter en peri­
ode på Dønna, hvor han også giftet
seg, bosatte familien seg på Sandnes i
Sandnessjøen.
Johannes Folgerø ble en velkjent
notbas. Notbasen var den som fant
silda.Til det krevdes kunnskap, teft og
forståelse av ulike tegn på havet. Stil­
lingen ga anerkjennelse og prestisje.
En dyktig notbas var grunnleggende
for notlaget. Rundt 1893 kjøpte
Johannes Folgerø eget notbruk
sammen med kjøpmann Otto Koch i
Bodø. Folgerø bestyrte dette bruket,
«Silden», fram til han døde i 1905.
Han var altså velkjent innen fis­
kerinæringa, og ble bedt om å stille
opp som modell til fiskeriutstillinga.
Portrettene ble brukt i aviser og
ukeblad og i andre reklamesammen­
henger. Fjeset til Folgerø skulle bli
velkjent som en karakteristisk norsk
fisker. Han var ikledd sydvest, sjø­
votter og islender, med pipa i mun­
nen slik man regnet med at den
typiske fisker så ut.
Hva som inspirerte Louise Engen
når det gjaldt Folgerøs påkledning
og positur er ukjent, men ideen kan
ha kommet av «Tiedemannsfiske­
ren». Tobakksfabrikkens reklamepla­
kat var lagd før Engen knipset bil­
dene av Folgerø. På 1890-tallet
hadde maler Otto Valstad lagd
illustrasjonen «Fiskeren» for Tiede­
manns Tobaksfabrik. Trondheimsfis­
keren Hans Peter Wiggen var
modell for ansiktet, mens posituren
sannsynligvis var malt etter et foto­
grafi av snekkeren Andreas Thorsen.
Wiggen var en velkjent figur i
Trondheimsgatene fram til han døde
i 1896. Betalinga for modelljobben
skal ha vært to kroner og ei flaske
sprit. Det skjeggete fjeset hans ble
trykt på skilt, tobakksesker m.m.
Illustrasjonen ble berømt, og er det
nok fortsatt. Engens portretter av
Folgerø inneholdt også snadda,
skjegget og det værbitte ansiktet.
Men Folgerø var ikledd islender, der
Tiedemannsfiskeren hadde blåtrøye
og jakke.
Otto Valstad var ikke den første
som malte et slikt motiv. På en teg­
ning av fiskere på fisketorget i Ber­
gen fra cirka 1840 har fiskerne syd­
vest på. Omtrent 20 år seinere malte
Adolph Tidemand akvareller av
fiskere i Nevlunghavn i Vestfold,
også disse ikledd sydvest. På andre
halvdel av 1800-tallet hadde flere av
skagenmalerne malt fiskere med
sydvest. Michael Ancher fra Dan­
mark var velkjent for sine fisker­
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 55
motiver, og en inspirasjon for kunst­
nere i flere land. Allerede i 1849
malte han «Fisker med sydvest», og i
1864 «Skagenfisker sittende i jolle»,
begge rett nok uten pipe. I maleriet
«Vil han klare pynten» fra 1880
skuer flere fiskere utover havet.
Bekledningen er oljehyre og sydvest.
Når Christian Krogh malte norske
sjøfolk, var de gjerne iført okergul
sydvest og regnklær. For Krogh var
sydvesten nærmest en typemarkør,
ikke bare på fiskere, men på sjøfolk
generelt. Over femten av hans male­
rier inneholder menn med sydvester
og oljehyrer. Maleriene spenner over
en trettiårsperiode fra «Babord litt»
1879 til «Mann over bord» fra 1907.
En rekke andre fiskerbilder er
basert på forgjengere fra Skagen.
Rundt 1900 ser slike motiver ut til å
ha vært svært populære, ikke bare i
Norge. I 1905 registrerte Chr. Bjel­
land & Co varemerket «Mannen med
fisken». Etiketten på fiskehermetik­
ken var lagd av Theodor Kittelsen.
Den fyldige fiskeren som løfter
kjempefisken, hadde selvsagt sydvest
på hodet. Flere etiketter på forskjellig
fiskemat fikk tilsvarende illustrasjoner.
Theodor Kittelsens tegninger fra
Lofoten, utgitt i 1890, viser forøvrig
flere fiskere med sydvest.
I 1906 tok den engelske fotogra­
fen Angus Watson et bilde av den
pensjonerte britiske sjømannen Wil­
liam Duncan Anderson. Sistnevnte
hadde på sine eldre dager gjort karri­
ere som modell i en tid hvor værbitte
fiskerfjes var populære motiv. Sydves­
ten og pipa var med på fotografiet.
Bildet ble brukt som motiv på etiket­
ter, postkort og annet, og er forøvrig
påfallende likt det av Folgerø.
Da Johannes Folgerø og Hans
Peter Wiggen stilte opp som model­
ler i reklameøyemed var de i godt
selskap. Slik sett var illustrasjonene,
56 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
En annen variant av
samme motiv. Johannes
Folgerø med sjøvotter.
som nå oppfattes som gamle og nos­
talgiske, trendy og moderne i tida
rundt 1900. Det er fristende å tro at
også fiskeren på mitt maleri er fra
den tida, men han er noen år yngre.
Kitsch
Innen trivialkunsten, serieproduserte
etterlikninger av originalkunst, ble
den staute fisker et yndet motiv,
særlig fra 1960-tallet. På lik linje
med sigøynerpiker, fiskerens barn og
gråtende barn. Originalen ble trolig
lagd på 1920-tallet av maleren
Harry Haerendel (1896–1991). Han
var en kjent maritim maler og lagde
en rekke bilder av båter, fiskere som
arbeidet på stranda, sjøfolk m.m.
Bildet som skulle bli så umåtelig
populært, var malt etter et fotografi
av en hollandsk redningsmann
Dorus Rijkers fra slutten av
1800-tallet. Haerendels maleri har
blitt kopiert i en rekke land.
Fiskeren med det faste blikket,
som i Holland kalles «Alte Seebär»,
er med andre ord opprinnelig ned­
erlandsk. Han er heller ikke en fis­
ker, men hadde hodeplagget til felles
med fiskere og andre sjøfolk.
Sydvest
Sydvesten fikk sitt gjennombrudd
blant havets menn i løpet av andre
halvdel av 1800-tallet. Rundt 1900
hadde dette hodeplagget blitt
moderne og vanlig. Den hadde
avløst skinnhatten, «sjyhætta», og
rødlua – som tidligere hadde vært
fiskernes standard hodeplagg.
Oljeklær generelt ble populære i
Norge fra 1860-årene. På fabrikkene
ble sydvestene lagd av kraftig
bomullslerret og impregnert med
varmpresset linolje med litt voks i.
Disse sydvestene var i utgangspunk­
tet gyllenbrune. Eventuelt kunne de
tilsettes stoffer som gjorde dem
svarte eller gule. Linoljen gjorde i
alle fall at fargen mørknet etter
hvert som plagget ble eldre.
Fra 1870 årene ble det grunnlagt
flere norske fabrikker for oljeklær.
De solgte sine produkter til yrkesfis­
kere og andre som trengte sterke,
vannfaste klær til beskyttelse mot
vind og vær. Sydvesten var en viktig
del av oljehyret, og ble i hovedsak
produsert i oljet lerret helt fram til
etterkrigstida. At den ble en markør
for yrkesgruppen fiskere kan skyldes
flere forhold. Det kan ha vært fordi
dette var hodeplagget til fiskerne da
utviklingen av reklame og bildefrem­
stillinger ble mer utbredt. Samtidig
ble yrkeskategorien fisker tydeligere i
ei tid da flere menn i større grad gikk
over til å bli yrkesfiskere på heltid.
Uansett forbindes fortsatt de sydvest­
kledde gubbene med fiskere, selv om
dagens fiskere neppe bruker sydvest.
Pipa er nok også borte. Fiskeren på
bildet har kjennetegn som gjør at vi
forstår hans yrkesidentitet. I tillegg
har han røtter og forbindelser ut til
den store verden, en ekte kystens
mann med andre ord. Og sammen
med han skuer vi tilbake i tida, som
et slags nostalgisk sukk.
Litteratur
–Adressa.no. Gammelt nytt om
Tiedemann-fisker, 21. februar
2007.
–Aftenposten.no. Fant Tiedemanns
fisker, 20. februar 2007.
–Gunvor Ingstad Trætteberg.
Skinnhyre og sjøklær, fiskerbon­
dens utrustning på 1700- og
1800-tallet. Landbruksforlaget,
1999.
–John G. Johnsen. Iddisar.
Samlaget, 1988.
–Oscar Thue. Christian Krohg.
Aschehoug, 1997.
–Wikipedia
–www.fyens.dk/article/1395642
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 57
Eventyret i havgapet
Ytterst i vakre
Vesterålen ligger
Finvåg. Et historisk
sted.
Tekst og foto: Simen Bjørgen
simen@kulturarv.no
ØKSNES: Historien om skolestedet
starter med unggutten Gunder Gun­
dersen fra Lesja i Gudbrandsdalen.
Han kom i 1860-årene til stedet og
kom raskt på talefot med presten,
som viste stor interesse for guttens
evner. Skolestellet i Vestbygda hadde
gjennom flere år vært tilfeldig og
dårlig. Presten sendte lesjingen til
Tromsø og to års lærerutdannelse,
mot lovnaden om at han skulle virke
i Finvåg. Gutten holdt sitt ord. Da
han to år senere returnerte, startet en
50 års lærergjerning på skolen.
«Finvåg er ikke et hus, men et
slott». Slik omtalte bygdefolket den
nye skolen som ble bygget. I over
hundre år var skolen et levende
knutepunkt for læring og kulturak­
tivitet. Fra begynnelsen av var det
også full gårdsdrift ved skolen, som
en del av lærerens inntekt. Hit ble
barna skysset med båter fra
øyværene omkring, og de bodde på
internatskolen fra søndag kveld til
lørdag formiddag. Det fortelles at
Gundersen var en svært streng lærer.
Han fikk orden på skoleverket og
var en dyktig organisator. Han sto til
tjeneste for de familier som mistet
sine nærmeste på havet, og åpnet
sitt hjem for det vi i dag ville kalle
«krisepsykiatri». Det har vært felt
mange tårer i skolestua på Finvåg.
58 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013
Det gamle skolehuset i ny bruk
Samtidig med at Gunder Gun­
dersen kom tilbake til Finvåg fra
utdanning i Tromsø, ble pikebarnet
Anna Katarina født i samme
område. Etter hvert gikk også hun i
skole hos Gundersen i Finvåg, og
skjebnen ville det slik at de giftet
seg i 1889. Aldersforskjellen på 25 år
var ingen hindring for kjærligheten.
De fikk ni barn, og Gunder Gun­
dersen ble siste gang far i en alder av
73 år. To fosterunger kom også til
storfamilien.
25 år etter at Gunder Gundersen
startet sin lærergjerning, bestemte
han seg for å besøke kongen i Djur­
gården. Etter langvarige diskusjoner
med det kongelige hoff, fikk endelig
Gundersen, som var en svært talefør
person, møte kongen. Etter dette
møtet fortelles at skolelæreren fra
Finnvågen bestemt hevdet at kon­
gen hadde større utbytte av møtet
enn han selv.
Da ekteparet Unni og Asle Sør­
dahl kjøpte stedet i i 1988, sto lite
igjen av det slott som bygdefolket
omtalte i 1868. Men etter fem års
restaurering og viderutvikling ble
stedet på nytt åpnet, denne gang
som kurs- og konferansesenter.
Hovedbygningen var i svært dårlig
forfatning da restaureringsarbeidene
startet i 1989. Sørøstveggen på
hovedhuset måtte skiftes ut. Alle
eksteriørdetaljer ble beholdt. På den
gamle nausttomta ble det satt opp
kai og sjøhus. Kaia var ferdig i 1993
og senere utvidet.
Asle Sørdahl er en dyktig hånd­
verker, som behersker de fleste fag.
Sammen med kona har han tatt
hovedansvaret for det omfattende
arbeidet, i en perioden hvor de også
har hatt ansvar for sine fire døtre.
Den yngste ble født omtrent samti­
dig med at arbeidene startet for fullt.
Det var til tider en utfordrende
logistikk som måtte løses med bar­
nevogn i seilbåten, hvor familien
bodde under renoveringen. Av de
mer omfattende oppgavene var
arbeidet med alle vinduene. Samt­
lige vinduer i hovedhuset ble anti­
kvarisk rehabilitert. Huset stod der­
med uten vinduer i nesten tre år.
- Da vinduene kom på plass, var
det som om selve bygningen begynte
å smile, forteller Unni Sørdahl.
Storstua er hjertet i Finvåg. Her
starter dagen, og her ender den. Her
nytes den gode maten, den gode
vinen – og her skapes de gode rela­
sjonene.Vertskapet har lagt stor vekt
på å bevare bygningene så autentiske
som mulig.
- Det er det gode samarbeidet og
følelsen av å lykkes i bevaringsarbei­
det som gir oss motivasjon til stadig
å ta fatt på nye prosjekter, samstem­
mer det engasjerte ekteparet.
I dag tilbys overnatting, arktisk
mat, aktiviteter, utleie av sjøhus og
et spennende tematisk galleri. Hval­
kjøtt, torsk, blåkveite, laks og røye i
ulike varianter er bare noen eksem­
pler på de gastronomiske høyde­
punktene, som måtidene ved Finvåg
kan by på. Kombinert med formid­
lingen av stedets historie og god
kunnskap om drikke til maten, byr
vertskapet på mange høydepunkter.
Den gamle låven er ombygd til
konferanselokaler, som skaper trive­
lig atmosfære og unik utsikt.Vester­
ålen er stedet der storhavet møter
høyfjellet. De mange vandrefjellene
rundt Nærøya innbyr til spektaku­
lære opplevelser. I samarbeid med
kunstneren Jarle Rosseland etablerte
vertskapet Galleri Arktiske Årstider i
2010. Galleriet har tre tematiske
grafiske suiter som er med på å
underbygge stedets historiske identi­
tet: Arktiske Årstider i 18 bilder,
Vinlands-suiten i 24 bilder og Snor­
re-suiten i 20 bilder.
Øksnes Vestbygd har hatt en vik­
tig betydning i kystfiskerienes histo­
rie. Med sine mange rorvær er dette
et område hvor det har vært drevet
fiske, fisketilvirking og eksport i
hundrevis av år. De mange bostedene
ligger på omflødde øyer og i beskyt­
Storstua er hjertet i Finvåg
tede farvann. Her finnes en rekke
kulturminner, både de som står opp­
reiste i form av bygninger og dem du
finner i landskapet – kulturminner
som dokumenterer historien.
- Vi håper derfor at kystkulturen
kan komme sterkere inn i Norsk
Kulturarvs arbeid, sier Asle Sørdahl,
som i fjor sørget for at Finvåg ble
næringsmedlem i organisasjonen. Det
er i dag en voksende interesse for
kulturhistorie som grunnlag for
bærekraftig reiselivsutvikling. Kultur­
arvturismen er i vekst. Dette er en av
mange grunner som gir Unni og
Asle Sørdahl optimisme i arbeidet.
Vertskapet Unni og Asle Sørdahl
Snorre Sturlason-seminar
Litteratur, historie og kunst på Finvåg 28.–30.juni 2013. I Galleri Arktiske
årstider på Finvåg er det en unik illustrasjon av Snorre Sturlassons liv i
18 bilder laget av kunstneren Jarle Rosseland. Snorreseminaret tar oss
­tilbake i tid til Snorres liv, hans bedrifter og forbindelser. I tilegg vil det
foredras om hvem det egentlig var som utvandret til Island i vikingtida,
hvorfor det skjedde og hvilken betydning det har hatt for samfunns­
utviklinga både på Island og i Norge. Som foredragsholdere møter du
Geir Waage, som har vært prest på Reykholt på Island siden 1978,
­historiker og forfatter Alf Ragnar Nielssen og kunstneren Jarle Rosseland.
Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 59
Originale Olavsrose-skilt
Vi kan nå tilby skilt i sandblåst trerelieff til alle innehavere
av kvalitetsmerket Olavsrosa. Skiltet kan henges på vegg, monteres
frittstående og kan også leveres med relieff på begge sider.
Stort skilt som på bilde:
Bredde 110 cm, høyde 130 cm
kr 6 900,- + mva. og frakt
Stolper og oppheng på forespørsel
fra kr 1 500,- + mva. og frakt
Produsent:
Andre størrelser leveres på forespørsel
Valgfri farge og skrift
Skigard og treskilt AS, Tessand
Bestilling: post@kulturarv.no eller tlf. 469 75 100
Danske Bank og Tine
er stolte bidragsytere til Norsk Kulturarv
Siden starten i 1993 har Norsk Kulturarv vært en viktig aktør
i det norske kulturarvlandskapet.
Aksjonen «Ta et tak»
3 000 bygninger er reddet
Aksjonen «Rydd et kulturminne»
23 000 skoleelever har vært engasjerte
Åheim skule (til v.) og Ormåsen barneskole er to skoler som har ryddet kulturminner
Nummer 5/sommer 2013/Pris kr 129,-
det nordiske MatMagasinet
1 år/5 utg. 399,sms «abomn1»
til 2131
nytt
nuMMer
i salg n
å!
Besøk oss på www.faceBook.coM/nordMat og www.nordMat.no
RIKSANTIKVARENS KULTURMINNEPRIS
Prisen deles ut til personer, organisasjoner eller miljøer som har gjort en særlig innsats for:
Bevaring og/eller restaurering av kulturminner
Formidling om kulturminner, nasjonalt eller regionalt
Å ivareta kulturminner gjennom vedlikehold og bruk/gjenbruk
Prisen består av et kunstverk og diplom. I tillegg mottar vinneren kr. 25.000.
Dersom vinneren er en offentlig institusjon, vil pengepremien bli gitt til en frivillig organisasjon eller eier valgt av vinneren.
Forslagsretten er åpen for alle. Nominasjonsskjema finnes på www.ra.no/kulturminnepris. Alle forslag må være sendt innen 30. juni 2013.
Spørsmål ang. Riksantikvarens kulturminnepris kan sendes til juryens sekretær, Anne Marie Smith,
e-post: ams@ra.no eller Riksantikvaren, Pb. 8196 Dep, 0034 Oslo
Kulturminne_Kysten.indd 1
5/6/2013 2:17:36 PM
Vis at du samarbeider med Norsk Kulturarv!
Metallskilt til utebruk, 29 x 15 cm,
for næringsmedlemmer, samarbeidskommunar
og andre samarbeidspartar.
Kr 1 000,- + mva. og frakt
Oppgi målform nynorsk eller bokmål
ved bestilling til post@kulturarv.no
eller tlf. 469 75 100
På oppdrag frå Norsk
Kulturarv har treskjeraren
Arve Mosand laga ein
smykkeserie i sølv med
Olavsrosa som motiv.
Desse smykka får du
kjøpt berre gjennom
Norsk Kulturarv.
Bestilling: post@kulturarv.no eller tlf. 469 75 100.
Oppgi om du er medlem.
Tlf. 905 96 405
www.tsh-interior.no • torill@tsh-interior.no
Vinn matoppleving med Arne Brimi!
Norsk Kulturarvs store
vervekampanje held fram
ut året!
Hovudpremien for den som vervar flest nye
­medlemmer i Norsk Kulturarv i løpet av kampanjen,
er ein heilaftan for to hos Arne Brimi på Vianvang
i Brimiland.Vi kan lova at dette blir ei oppleving
utanom det vanlege – ved foten av Jotunheimen.
Du må verve minst fem medlemmer for å bli med
i konkurransen om hovudpremien.
Vervepremiar elles:
• Ein ny medlem: Norsk Kulturarvs krus
• To til fire medlemmer: Norsk Kulturarvs T-skjorte
(oppgi storleik)
Medlemskontingent: kr 400 pr. år, som bl.a. inkluderer
reisehandboka Veiviseren og fire nummer av magasinet
Kulturarven.
Ingen grunn til å vente! Verv nye medlemmer
og send namn og adresse på dei du vervar og
fakturaadresse, til: post@kulturarv.no
Norsk Kulturarv,Vågåvegen 35, 2680 Vågå
Tel. 469 75 100
Stiftelsen Norsk Kulturarv
Vågåvegen 35 · 2680 Vågå
Telefon 469 75 100
post@kulturarv.no
www.kulturarv.no www.olavsrosa.no
Grafisk produksjon:
07 Media – 07.no
Innhald 64 · 2013
3�������������Vern og verdiskaping. Redaktør Mathias Øvsteng
4�������������Levande kulturarv i Lom. Spydeberg er med. Oslo-kontor
Opplag dette nummer: 7000 eks.
5�������������TEMA Gjesteskribent Else «Sprossa» Rønnevig
Redaktør
Mathias Øvsteng
mathias@kulturarv.no
6�������������Om høyt og lavt og rot på kjøkkenet. Tveita og OBOS-historien
8�������������En norsk prestegård i et dansk landskap
10�����������TEMA Frå jord til bord på Tytingen
«…at det å lære mat frå botnen av, blir allmennkunnskap att»
Administrasjonen
12�����������TEMA Da bestemor var maskinist
Simen Bjørgen, direktør
simen@kulturarv.no
14�����������Du spør – Bygg og Bevar svarer
Øyann B. Strand, organisasjonssekretær
oyann@kulturarv.no
Reidar Stangenes, adm.konsulent
reidar@kulturarv.no
Tor Valdvik, kommunikasjonssjef
tor@kulturarv.no
Knut Nyhagen, annonsesalg
knut@kulturarv.no
18�����������Rydd eit kulturminne 2013-14 er i gang
20�����������Portrettet – Anne Guri Isum
«Eg er oppvaksen i ein vevstol»
24�����������Norskekystens katedraler. Ryvarden fyr
26�����������Guddalstunet
29�����������Kongsvold Fjeldstue
33�����������Bøker
36�����������Hurtigrutetokt for Grunnloven
38�����������Madonna tilbake til Mære
39�����������TEMA Smidde roser til minne om 22. juli
40����������� JURIDISK Energikrav i historiske bygninger
42�����������TEMA Identitet. Novelle
46�����������Smaksrike turistvegar
24
1
Ø M E RK E
T
ILJ
7
Trykksak 3
9
M
Trevirket som er brukt i produksjonen av
KULTURARVEN, kommer fra bærekraftig
skogbruk. Papirproduksjonen følger strenge
miljøkrav når det gjelder ­forurensning, kjemikalier
og øvrige miljøbelastninger. Trykkeriet bruker
rensemidler, trykkfarger, lim og andre kjemikalier
som ikke er miljø- eller helseskadelige. Det er
krav til trykkeriets avfallsmengde og system
for avfallsgjenvinning. Plasten som brukes ved
utsending, er ikke klassifisert som helseskadelig
etter norske eller EU-regler, og kan gjenvinnes for
ombruk, deponeres eller brennes. Ved brenning
avgis kun vann og karbondioksid (CO2).
48�����������Skarpare fokus på matkultur
49�����������Inspirert av Oppdalsmuseet
50�����������Mitt kulturminne. Sør-Aurdal og Etnedal
52�����������Kulturengasjement i Sørum kommune
54�����������Fiskeren med det faste blikket
58�����������Eventyret i havgapet
NORSK KULTURARV
Kulturarven
Magasinet med reportasjar og artiklar om vern gjennom bruk i vår tid
Nr. 64 · juni 2013
KULTURARVEN 64 • 2013
TEMA: Barn og unge
• Frå jord til bord på Tytingen
• Guddalstunet
side 10
side 26
Alta har en viktig kulturarv – fra Verdensarv­senteret for bergkunst
til ­skifernæring og nord­lysobservatoriet Haldde. Alta kommune
samarbeider med Norsk Kulturarv for at vi i fellesskap skal klare å
løfte frem denne viktige historiske k
­ ulturarven. Sammen med
Norsk Kulturarv vil synliggjøre ­budskapet «vern gjennom bruk».
Laila Davidsen
ordfører
GJESTESKRIBENTEN:
Kontakt oss på post@kulturarv.no
www.kulturarv.no
www.olavsrosa.no
@norsksmaksskule
Foto:Tor Valdvik
Bli ein del av Norsk Kulturarvs nasjonale bedriftsnettverk!
Foto: Anniken Zahl Furunes
Else «Sprossa» Rønnevig
Rygge prestegård
side 8
Kongsvold
side 29
Finvåg VERN GJENNOM BRUK
side 58