Skomskott 2010/2011 - Museumslaget Staværingen

Ved årsskiftet 2010-2011
17. utgave
Lokalhistorisk blad for Rissa og Stadsbygd
Museet Kystens Arv
PRIS KR 75,-
Skomskott
Juleevangeliet
O
g det skjedde i de
dager at det utgikk
et budskap fra
keiser Augustus at all verden
skulle innskrives i manntall.
Dette var den første
innskrivning i den tid
Kvirinius var landshøvding i
Syria. Og alle gikk for å la
seg innskrive hver til sin by.
Men også Josef drog opp fra
Galilea, fra byen Nasaret, til
Judea, til Davids stad, som
heter Betlehem, fordi han
var av Davids hus og ætt, for
å la seg innskrive sammen
med Maria, sin trolovede,
som var fruktsommelig. Men
det skjedde mens de var der,
da kom tiden da hun skulle
føde. Og hun fødte sin sønn
den førstefødte, og svøpte
ham og la ham i en krybbe,
fordi det ikke var rom for
dem i herberget.
glede, som skal vederfares
alt folket! Eder er i dag en
frelser født, som er Kristus,
Herren, av Davids stad. Og
dette skal dere ha til tegn:
Dere skal finne et barn
svøpt, liggende i en krybbe.
Og straks var det hos
engelen en himmelsk
hærskare, som lovet Gud og
sa: Ære være Gud i det
høyeste, og fred på jorden, i
mennesker hans velbehag.
har hendt, og som Herren
har kunngjort oss!
Og det skjedde da engelen
var reist fra dem opp til
himmelen, da sa hyrdene til
hverandre: La oss nå gå like
til Betlehem og se dette som
Og hyrdene vendte tilbake,
priste og lovet Gud, og for
alt de hadde hørt og sett,
sånn som det var blitt sagt
dem.
Lukas, 2.
kapittel, 1 - 20
Og det var noen hyrder der
på stedet, som var ute på
marken og holdt nattevakt
over sin hjord. Og se, en
Herrens engel stod for dem,
og Herrens herlighet lyste
om dem, og de ble meget
forferdet. Og engelen sa til
dem: Forferdes ikke! For se,
jeg forkynner eder en stor
Forsidebilde: Gunn Kvidal Foss
2
Og de skyndte seg og kom
og fant både Maria og Josef,
og barnet som lå i krybben.
Og da de hadde sett det,
fortalte de om dette barnet.
Og alle som hørte det, undret
seg over det som ble sagt
dem av hyrdene, men Maria
gjemte alle ordene og
grunnet på dem i sitt hjerte.
V
Ord fra redaksjonen
elkommen til årets utgave av ”Skomskott” – dette lokalhistoriske bladet som har navnet sitt etter
skumringstimen da dagen går over til å bli kveld.
Bladet er et samarbeid mellom Museet Kystens Arv, Rissa Bygdemuseum og Museumslaget
Staværingen og vi prøver å dekke et bredt spekter av lokalhistorie. Vi har nå sluttet å produsere bladet på
museet. I stedet er det Orkla Grafiske som tar seg av trykkinga. Dermed håper vi at vi har fått til litt
bedre papir- og fargekvalitet på bladet.
Det er selvsagt dyrere å bruke et trykkeri enn en kopimaskin, og av den grunn har prisen steget til kr 75,for å dekke utgiftene. For medlemmene i begge lag utgjør ikke dette noe. En stor takk til Stadsbygd
Sparebank som har sponset trykkinga av bladet med kr 3000,-. Vi håper dermed at vi kan komme i
balanse eller et ørlite overskudd når årets salg er omme. Redaksjonskomiteen har i år bestått av Gunn
Kvidal Foss, Reidar Gullesen, Ola J Schei og Hilde Murvold (redaktør). Her er plass til flere! En stor
takk til alle dere som har levert stoff!
Mange av dere vil se at vi har valgt å beholde en
del dialektord i artiklene. Vi syns at dette
levendegjør stoffet, og det er da vakrere å høre
ordet ”vart” i stedet for ”ble?” Har du en
kommentar, et bilde eller en historie, sett den ned
på papir og send den til ”Skomskottredaksjonen”
v/ Hilde, Museet Kystens Arv, 7105 Stadsbygd
eller hilde.murvold@kystensarv.no.
Ingen historie fra før i tida er for uinteressant for
”Skomskott.”
Skumringen, sett fra Rønninganstu. Foto: Bernt Brevik
Innhold
Juleevangeliet etter Lukas
Redaksjonsord/Innhold
Veivokter Harry Andresen
Sko før i tia
Jul på Sandbakken
Erfaringer med Johan Bojer
Henting av kalv i Leksvika
Oppvekst i Reinsgrenda
Tidsfordriv for en 6-åring i 1942
Kogebog for nøisomme hjem
Potetkak
Museumshilsen
Henry Brødreskift om Vættan
Kanonstilling på Sandbakkhaugen
Da tyskeran kom
2
3
4
10
11
13
19
21
24
26
28
29
31
34
37
Kjenner du folk på foto?
Bureising i Markabygda
Han fant sin grav i Lofoten
Den Siste Viking 2010
Det nye båtbyggeriet
På fotballkamp først på 1950-åra
Julesalme av Hans Adolph Brorson
41
42
49
51
53
55
59
3
Veivokter Harry Andresen
Av Øystein Andresen
H
arry Andresen født
17.4.1920 arbeidet som
veivokter på Stadsbygd
fra 1948 til 1982, da han ble
pensjonert. Han fylte 90 år i
april i år, og husker meget godt
fra den tiden han prøvde på
beste måte med enkle midler og
holde veiene i Stadsbygd
framkommelig.
Han forteller her fra sine år som
veivokter.
Det var like etter krigen. Det
var svært vanskelig å få seg
arbeid. Etter noen år med
skogsarbeid og forefallende
småjobber, kom en dag naboen,
Lars Knutsen Vårum, som på
den tiden satt i Stadsbygd
kommunestyre, innom: ”No kan
du søke som veivokter på en del
kommuneveier, som lyses
ledig,” var budskapet han hadde
med seg. ”Olaf Valså, som har
vært veivokter i flere år slutter,
og hans stilling lyses ut.”
4
Veivokter Harry Andresen på veiskrapa vest for toppen av Raudmoldbakken
og like ved Brymyrhaugen. Slike vegskraper gjorde god tjeneste i mange år.
Bildet er fra omkring 1958. Foto: Fosen Bildearkiv
En gang vi muret en mur der
også grunneier skulle bidra med
noen kroner, ba han oss støtte
muren mens han var inne og
hentet oppgjøret.
ansvaret for deler av veien.
Disse delene var avmerket med
spesielle staver, som var
utformet slik at de i mørke
høstkvelder lett kunne
forveksles med
spøkelseslignende personer.
Mange kom hæsblesende heim
og kunne fortelle at de hadde
sett merkelige vesener på sin
heimvei.
Jeg hadde vært under Olaf sin
kommando i endel småjobber,
og hadde nok en liten peiling på
hva det innebar. Jeg husker godt
da Olav Steinsvik, Markus
Gløtten og jeg hadde en jobb
med veien gjennom Steinsvika.
Markus bodde på Tørstad og
hadde lang arbeidsvei. Han kom
alltid litt senere på jobb enn oss
to, og jeg husker han brukte å
si: ”Jeg håper vi forstår
kvarandre”.
Han var en artig person med
mange verbale kommentarer.
Når han kom på jobb om
morgenen bytta han sko borti
skogkanten før han starta
arbeidsdagen. Husker vi tok en
titt på de skoene han parkerte,
og vart enige om at de hadde
bortimot samme stand som
arbeidsskoene. Det var ikke
vernesko å få den gangen, og
heller ikke selvlysende
arbeidsklær.
Markus satt i kommunestyret,
og var en viktig
samarbeidspartner når
lønnsfohandlinger var i gang.
Jeg husker han sa en gang vi
skulle få et lite pålegg: «Dem
vifta med en krone på møtet».
Dette ble starten på en
veivokterjobb som skulle vare i
over 30 år.
Det var høst, og året var 1948.
Jeg fikk utdelt en spade, hakke
og en trillebår av den gang
Stadsbygd kommune.
Arbeidstiden var fra kl 07.30 til
kl 17.00, og til kl 13.00 på
lørdager. Timelønnen var kr 2,pr time. I ansettelseskontrakten
står og lese at timelønnen er kr
2,- inklusive dyrtidstillegg. Det
var i 1948.
Tidligere var veiene delt inn i
roder, som det heter, der
grunneiere og andre kunne ha
Vi hadde en hel time matpause
midt i dagen. Lønningen måtte
attesteres av ordføreren, som
bestemte fra hvilken post i
kommuneregnskapet pengene
skulle føres fra og etterpå måtte
jeg hente pengene hos
kommunekasser Johan Jensen
Kilen som bodde på
Fagerbakken, en gård som låg på
andre siden av veien ved
Samfunnshuset.
og opp Trangbakken til
Tranghaugen. Der kom den
sammen med veien som kom
langs Vårums-lia, over Fageråsen
og Raumoldbakken og ned
gjennom Hårsakergårdene,
Selbekk og Hafella til sentrum,
der meieri, bakeri, og butikkene
låg.
Så var det bare å kaste jakken og
komme i gang med arbeidet.
Veiene på Stadsbygd den gang
hadde sitt utgangspunkt i Røberg,
der Fosenbåten hver dag anløp på
sin vei til og fra byen. Også
Rørvik hadde daglige båtanløp,
så veien mellom disse kaiene ble
en viktig ferdselsåre.
Fra Tranghaugen gikk begge
veiene samlet ned gjennom
Vemundstadgårdene, langs
langfjæra, like forbi en naustvegg
før den nådde Rørvik-kaia.
Fra Røberget gikk veien over
Torshaugen, passerte Prestelva
ved Brubakken, gjennom
prestegården, videre forbi
Klokkar-øran, Reinsjøen og
Reitan, opp Slakkleiva,
Langbakkan, Riarkleiva, ned i
Stykkes-råa, forbi Tranggårdene
Jeg husker at når det rydde snø
fra nausttaket kunne veien være
stengt en stund før vi med
jernskuffe klarte å rydde den
bort. Videre gikk veien gjennom
Rørvikgårdene, ned til
Steinsvika, opp Sagberget, over
Egsetelva og opp Ola'skleiva,
over Linåkervollan og opp til
Vikabakken.
Etter veien langs sjøen, eller
gjennom berga som folk sa, var
det ved hver passert km en
skiferlignende stein som fortalte
avstanden til Røberg. Denne
veien er i dag delvis fredet, og
ligger slik den var i tidligere
tider. Ved Reinsjøen var det en
liten trebru. Jeg husker det var
lensmann Leinsli som hadde
ansvaret for kontroll av
trebruene.
Han var under brua for å se om
den tålte grusbilene. Slakkleiva
var en utfordring for mange. Den
var bratt. Jeg husker en gang jeg
arbeidet i kleiva, da en liten
traktor hadde mistet bremsene og
var prisgitt naturkreftene på sin
nedtur. Heldigvis gikk det bra, da
ingen kom i motsatt retning.
Denne veien skjuler nok også
mange romantiske historier. Små
grassletter langs veien var
samlingssted for ungdommer fra
bygda, og det kunne ofte ligge
slips i grøfta etter nattens oppgjør
mellom beilere. Endel husdyr
På biltur i 1950. På lasteplanet: Agnes og Harry Andresen, Helge Trang, Søren Stykket, Karl og Åsta Rørvik,
Konrad Vårum, John Vikan og Knut Vårum. Knut Vårum er eier av lastebilen. Foto: Fosen Bildearkiv
5
beita langs veien, og om
sommeren var det to grinder på
strekningen, en ved Reitan og en
ved Stykket.
Jeg husker det var svært langt
mellom bilene som passerte på
den tiden. Det var for det meste
hest og vogn, sykkel og gående.
Når man var veivokter, som vart
stor interesse av veier og
samferdsel. Han var en av de få
som hadde bil den gangen, og
han stoppet alltid for å slå av en
prat. Ofte kunne han finne fram
resepter og tegne planløsninger
på baksiden av disse. Han var
framsynt og såg mange løsninger
fram i tiden.
vårflommen kom. Bøndene var
på den tiden redd for jorda si, og
kunne pløye åkeren langt inn i
veibanen. Jeg må tilstå at jeg til
tider kunne føle stor frustrasjon.
Utbrenthet var ikke oppfunnet
ennå på den tiden, så en god natts
søvn gjorde underverker. Etter en
ny dag med nye opplevelser og
oppgaver var det meste glemt.
Det var ikke så mange og store
grusforekomster på Stadsbygda,
så vi var ofte på leiting etter
brukbar veigrus. Der museet
ligger i dag, ved Prestelvas utløp,
hentet vi endel grus. Fylket
hadde grusuttak der Erslandsstua
står i dag, og Stadsbygd
kommune hentet grus på andre
siden av veien, opp mot
Rønninganstu.
Det var en 2-3 meter tykt gruslag
på leiret, som etter hvert ble
oppbrukt. Det var tungt å laste
bilene fra denne grusplassen som
låg på bakkenivå. Det var bare
spade som hjelpemiddel. Oppe i
Råbygda, ved Moldbauka like
bortenfor Byberg, vart det tatt ut
en del grus.
Navnene på de som er på bildet med brøyteplogen er følgende: Fra venstre
Elias Rasmusen Trang ( 1892-1955), neste med kvit anorakk er Ole
Johansen Wårum ( 1928-1995), neste er Harry Andresen ( 1920- ) og litt
bak plogen er bileieren og brøytesjåfør Johan Olsen Vårum (1914-1987).
Bildet er tatt i Vårumsgrenda vinteren 1954-55 og fotograf er Knut L
Vårum.
Denne grusen var meget fin og
fikk navnet marmeladegrusen.
Det ble støv etter den når det ble
tørt. Jeg husker vi fant skjell og
spor etter sjø i grusen der. Sjøen
hadde nok en gang gått dit.I
vår arbeidstittel, kom man svært Når veien gikk over dyrket mark skråningen opp for den store
ofte i prat med de veifarende.
kunne det ofte oppstå diskusjoner parkeringsplassen like øst for
Rørvika ved Harald Auka hentet
Man måtte lære seg å arbeide
med grunneier. Det kunne være
vi også noe grus. Den egnet seg
samtidig som man pratet med
vatn og stikkrenner, feil bredde
meget godt i bakkene.
folk, ellers ble det lite arbeid
på veien, avkjørsler, plassering
utført. De fleste hadde svært god av snøskjermer og andre ting som
tid på den tiden, og det var ikke
det var synspunkter på. Da måtte Like øst for Reitangården låg vel
det grustaket som etter hvert ble
få verdensproblemer som ble løst man være diplomat og rund i
mest brukt. Plassen heter
i grøftekanten.
formuleringene.
Slakken, og slakkgrusen hadde
en meget god egenskap som
En som alltid hadde tid for en
Endel gårdbrukere la rør i
prat var bygdas meget populære bekker og grøfter for å få utnytte gjorde den godt egnet til bratte
bakker. Regn og flom gjorde at
lege, Doktor Hårsaker, som i
jorda si bedre. Disse rørene var
grusen lett ble vasket bort i
tillegg til å være huslege hadde
ofte for små og gikk tett når
6
Øystein og Harry Andresen foran familiebilen, en Opel Kadett 1938 mod. Bilde: Fosen Bildearkiv.
bakkene, men slakkgrusen bandt
seg på en slik måte at den holdt
mye lengre.
Lastebilene på den tiden hadde
ikke stort større lastekapasitet
enn en stor biltilhenger har i dag.
endel av disse ble tilkalt ved
større oppdrag. Jeg kan nevne
Lorents Buan, Harald Grønning,
Alf Grønning, , Edvard Solem,
Oskar Haugerø og Knut L
Vårum. Noen av disse hadde
gamle biler med en sveiv på hver
Det var egentlig bra, for all grus side der to mann måtte sveive
opp tippen. Jeg husker Reidar
måtte håndlastes med spade.
Rønning fortalte at han
Bilen ble rygget opp mot
grustaket og 3-4 mann med hver håndlastet grus hele dagen og når
sin spade gikk på med krum hals. han kom heim om kvelden sto
private og ventet på han for
kveldskjøring.
De som hadde lastebil, og som
kjørte mest på vedlikehold, var
Johan Vårum, Johan
Det kunne nok være tøffe
Wemundstad og Reidar Rønning. arbeidsdager. Like øst for
Flere biler måtte til når det var
grustaket vart det bygd en liten
større ting på gang, som
arbeidsbrakke. Kanskje den
første arbeidsbrakka på Fosen?
oppgrusing. Det var mange på
Like etter krigen var det mange
bygda som hadde lastebiler, og
tyskerbrakker som skulle rives og
fjernes.
Stadsbygd kommunehus, som ble
bygget på den tiden ble reist av
slike brakker. Arne Schei var
ordfører, og han mente vi kunne
få endel overskuddsmaterialer
som kunne brukes til en
arbeidsbrakke i Slakken. Den var
innredet med to langbenker og et
bord i midten og en liten ovn.
Gjennom et lite vindu på
framsiden kunne man følge med
de veifarende og eventuelle
oppsynsmenner og syninger som
var i farta. Mange ganger ble vi
gjennomvåte, og da var det godt
å få varme og tørke seg i
arbeidsbrakka. Vi kan den dag i
dag se spor etter spisebrakka i
7
Johan Vårum og Knut L Vårum
hadde en i fellesskap. Husker den
fikk navnet pengpressa, for den
vart etterhvert så dyr i drift. Etter
Etter at veien har passert litt
datidens utstyr var de meget
skogsbevokst og øde landskap,
åpnet den seg mot Tranggårdene. praktiske. For å avlede snøføyke
ble det satt opp snøskjermer.
Første gård vi kom til var
Disse ble satt opp som en lang
Stykket. Der gikk veien helt inn
til låveveggen, og låveportene slo skigard på strategiske punkter.
ut mot veien. Hver høst ble veien Snøskavlene la seg da på
baksiden av disse snøskjermene.
stengt en dag, for da var det
tresking på Stykket. Treskeverket
Dette kunne fremkalle
stod på låven, men motoren
måtte stå på veien. Og drivreima diskusjoner med grunneierne om
våren, da snøskavlene kunne
gikk tvers over veien. Søren
forskyve våronna et par dager. Vi
Stykket, som var gårdbruker
måtte sette opp brøytestikker
da,var en bestemt kar, så når
langs veien for å markere
veien var stengt, så var den
veikanten, og således hjelpe
stengt. Men én bil ble det gjort
unntak for. Det var postbilen, og brøytemannskapene til å se
veikanten.
Ole Brovold, postmannen, som
fikk slippe forbi. Da ble motoren
stoppet, og rigget ned slik at han Disse måtte vi ut i skogen for å
hogge selv. I dag er det
kunne passere.
selvlysende plastrør som settes
ned om høsten og hentes opp om
Det var satt opp store steiner
langs veikanten der det var bratt våren med egen spesialbygget
bil. Jeg husker jeg brukte sjurru
og ulent . Disse ble kaldt
stabbsteiner, og vi ser dem også i (sigd) for å kappe ned høvelige
lauvskog, som oftest ble brukt.
dag i Slakkleiva og Stykkesråa.
Det var dårlige veigrøfter på den
Det måtte nok være svære karer
som klarte å få disse steinene på tiden, så når det var regn og flom
gikk det hardt utover veien. Også
plass. Om vinteren ble veien
på snøfattige, kalde vintere kunne
brøytet med hesteplog. Den var
lett, og det ble dårlig botn i veien, isen svelle utover veien.
noe som gjorde vanskelige
Da var det bare å finne fram
kjøreforhold.
hakka for å ta opp kampen med
Dårlig brøyteredskap førte ofte til ismassene. Synkekummer og
grøfter ble i starten mura med
at veien føk igjen. Etter krigen
gråstein, noe som var en
ble det populært å kjøpe gamle
tålmodsjobb. Etterhvert ble disse
militærbiler for å bruke bak
brøyteplogen. Disse var kraftige skiftet ut med sementrør, og i de
siste åra med plast.
og hadde trekkraft på alle hjul.
Men de hadde en bakdel. De
Veiene var delt inn i
brukte forferdelig mye bensin.
kommuneveier, der kommunene
Jeg husker Johan Wemundstad og hadde ansvaret, fylkesveier med
penger fra fylket og riksveier der
Reidar Rønning kjøpte en i
Staten hadde ansvaret. Den
fellesskap som de brukte når
eneste riksveien på Stadsbygda
snøføyka var på sitt verste
på den tiden var fra Røberg til
nedover flatbygda.
Sund i Rissa. Veien gjennom
Slakken, der historier ble fortalt
og verdensproblemer løst.
8
berga var kommunevei.
Kommunepolitikerne på den
tiden var meget interessert i
lokale ting på bygda, og var
meget engasjert . Når det nærmet
seg valg var det alltid lurt å
spørre om noen gruslass ekstra på
ellers lavt prioriterte veier.
Etterhvert utover i 1950-åra ble
det bygget en ny vei fra
Stadsbygd sentrum til Rørvik.
Den går opp Hårsakerlia og over
Raumoldbakken og ned
Vårumsgrenda. Det er den som
brukes den dag i dag. Denne
veien ble Fylkesvei, og min
arbeidsgiver ble da etter hvert
Fylket og Staten.
Når jeg ser tilbake på 35 år som
veivokter på veiene i Stadsbygd
har det vært mye slit, mye
gjennomvåte klær, mye
menneskekunnskap, og ikke
minst mange trivelige og kloke
mennesker å møte på min vei.
Mange såg hvordan framtiden
ville bli, men mange strittet også
den gang imot utviklingen. Jeg
startet med trillebår og spade og
sluttet med liten lastebil med
kran, selvlysende arbeidsklær og
værnesko, oljegrus på veiene og
snøfres og gravemaskiner.
De veifarende får det travlere og
travlere dess mere hjelpemidler
som forefinnes. I dag er det nok
ikke mange som kan sette seg
ned i veikanten og løse
verdensproblemer sammen med
veivokteren.
9
Sko før i tia
F
Av Ola J. Schei
ør i tia kjøft itj folk sko i
høtt og ver. Deinnj tia va
det skomakeran som jol
skon, både bruks-sko å finsko.
Som regel va det eitt par sko
ferr året, som regel vanle
pinnjasko.
Skomakeran ha ei travel tid
førre jula, da va det skikk å bruk
å få sæ ny sko, både ferr karra å
kvinnfolk. Det va stor stas når
skomakarn kom me ei bøl me
læsta å utstyr. Det vart høgti når
hainnj kom te gårs, på bole vart
det sætt fram ber mat einnj te
vanle.
Nåkka skomakera ha me sæ en
læregutsom skoill ler sæ faget/
faje. Skomakar va et godt
ansjett yrke. Dæm både reperert
gammelsko og sauma nysko.
Finskon skoill det vårrå ”lagt
innj reks ti”, det vil sei att når
en kom eks. innjover kjerkgålve
skoill folk hør at det knerka ti
skon når dæm jikk, det var
datidens store mote å statussymbol.
Skomakerlest fra gården Schei. Foto: Øyvind Bjørgan
Vanle bruks-sko vart brukt kvar
dag, oansjett kolles arbe det va.
I snøsørp, fraukjøreng, fjøsarbe,
det va itjnå oinntak. Vel å merke
det va førre gommistævlen va
oppfoinnje, dæm avløst
røysertan å sjøstævlen tå ler.
De ainnjer skinntypen va
sjevråsko. ”Det
va toinnar ler,
mjukt å fint,
behagele sko å
gå ti, men itj
vasstett. Av
deinnj groinnj
brukt folk å
kalosja utanpå
finsko, det va å
varmar å stødiar
om vintern. Va
det rektig kalt
vart det brukt
høg kalosja
Jernlest, også fra gården Schei. Sist brukt til
”snøsko” ferr å beksømsko. Foto: Øyvind Bjørgan
heill føten varm
Gommistævlen va kanskje itj så
fotvænnli i tørt å varmt ver,
tross alt va det god fotbuna.I de
tien skomakeran for å sauma
sko førd dæm å motan. Finskon
va oft litt høge over håkkelkuln,
ått damene einnda høger med
lang treeng oppover leiddjen
(leggen).
10
Når det vart kjøpsko skoill det
vårrå toinnjt ler ti finskon, så
dæm va mjuk å gå ti, blank og
fin va dæm å. Skoill finskon
vårrå vasstett mått det vårrå
”bokskalvsko”. Det vil sei at
skinne va tå leinnja på hesten.
Leinnja e ryggpartiet på hesten,
å det va førsteklasses skinn ått
sko som skoill vårrå vasstett.
om vintern.
Snøskon jekk utanpå lågskon å
va myitte brukt om vinteren. No
e itj det nå fleir skomakera som
fer roindt på bygda, men sko
har vi nøgda tå, men kvaliteten
e det mang gång bærre så som
så me, det e ein annan sak.
Jul på Sandbakken
J
Av Hilde Murvold
ohan Jensen Tung er
oppvokst på Sandbakken på
Stadsbygd. Sandbakken er
et lite bruk som ligger i le for
vind nede på Sandbakkhaugen,
ikke langt fra fjæresteinene ved
båtmarinaen.
På Sandbakken var de 7 unger
hvor Johan var nr 4, altså midt i
søskenflokken: ”Det var Erna,
Mary og Asbjørg. De var eldre
enn meg. Så var det Ingeborg,
Nikolai og Andrea som var yngre
enn meg. Ja, det var mange
unger på Sandbakken, men det
var rom til alle! Det var smårom De sju ungene på Sandbakken. Fra venstre: Mary, Asbjørg, Nikolai, Andrea,
på loftet, heile rom i hver ende
Johan, Erna og Ingeborg. Bilde er fra bygdebok for Stadsbygd, bind II.
og smårom i mellom,” forteller
Johan.
ved påsketider, ble det også
På Sandbakken feira de jul på
slakting da, men det var noe eget
tradisjonelt vis. De begynte
Erna var født i 1924, og Mary
med julegrisen; ”Ingenting som
julefeiringa med å gå i kirka.
kom året etter, i 1925. Asbjørg
var så jevt som julgrisen veit du
Gudstjenesten var i 14-tida på
ble født i 1927, Johan i 1929,
og alt som fulgte med der. Mor
julaften. Søstrene til Johan var
Ingeborg i 1931, Nikolai i 1932
laga hakkpøls og blodpøls, men
med og sang i kirka. Johan
og Andrea tilslutt i 1934.
kjøttpølsa den vart kjøpt. ”
kommer fra en musikalsk
Foreldrene var Jens Johansen
familie, men han sier selv at han
Tung og Anna Andersdatter
var den minst musikalske av alle. ”Vi var selvhjulpet på alle vis,”
Røberg. Jens moderniserte
sier Johan, ”det var ikke bare å
hovedbygninga, bygde ny masstu
spring oppi ’Handelen’ å kjøp alt
Søstera Erna hadde en fryktelig
i 1944 og nytt uthus i 1948.
for de hadde ikke alt vi trengte,
Vanlig besetning da var hest, 7-8 god sangstemme, og både Erna
margarin og spikerpakker var
og Mary var med i skolekoret til
kyr, 2-3 ungdyr, noen sauer og
nok ferdig laga, men skulle du
lærer Engdal. De hadde en fast
griser.
kjøp sirup så måtte du ha med
opptreden i kirka på julaften.
deg et spann. Det tok litt tid,
De var heime fra kirka i 17-tida
spesielt når det var kaldt i veret.”
på kvelden, og da var det dyrene
sin tur; ”Vi gikk i fjøset etter at
”Det gikk meir på sirup enn på
vi kom heim fra kirka, vi ordna
sukker, det var ikke ferdige
opp med dyra. Det skulle være
sukkerpakker sånn som i dag nei.
litt ekstra der og da veit du på
Vi handla mye sirup, hu mamma
julaftan, så de fikk litt ekstra
forblanding som de var glad i, så ha sirup i kaka når a satt brød,
hun hadde et traug like stort som
det var greit ja. Vi hadde noen
sauer også i den tida, og vi hadde et stuabord, så det steika hu
en gris også som vi slakta til jul,” mange kaka tå, det var 10 stk
som skulle ha mat,” minnes
forteller Johan.
Johan.
Søster og bror. Andrea og Johan på
Hvis det hendte at de hadde gris
omvisning på Museet Kystens Arv.
11
Faren til Johan leste juleevangeliet
hver eneste jul: ”Det var ikke noe
særlig for oss ungdommene da
veit du, men det var nå en
tradisjon som måtte gjerast, det
var a mamma som bestemt det da”
forteller Johan. ”Så var vi samla
rundt et julbord på julaftan da.”
”Vi hadde både koteletter og
ribbe. Det var begge deler. Det var
det man gledde seg til jul i de
tider, det var god mat og sånt, men
det er ikke nødvendig i dag veit du
for julmaten den heill ti året rundt
den no. Vi har det så godt.”
Julegaver var det ikke så mange
av. Johan kommer ikke i hau
julegaver som han fikk, for ”det
var forgjengelig greier,” men han
kjem i hau at han til ei jul fikk ei
malebok med figurer som en
skulle ”ordne te” med raue
nisseluer.
Sandbakken slik den så ut i 1961. Foto: Historisk bildearkiv, Rissa
kommune.
besto av mor, far, bestemor,
Johan og hans 6 søsken. Med
stua full av folk vart det ikke
plass til å gå rundt juletreet, så
det hadde sin plass borte i ei krå.
Bestemor Anne Kristine, mor til
Da satt Johan heile natta te morra Johans mor, var bestemt på at
ja og fargela: ”Vi va` så mye ivrig juletreet skulle stå til den 20.dag
da, vi satt med fargeblyantan og jul. Det var tradisjon og et sterkt
fargela det som skulle være. Det ønske, noe Johan har fulgt opp og
sto nå skrevve enkelte ting der og viderefører i dag.
da, men det var nå berre ei jul det
vart Den vein da, det va itj nå sånn I begynnelsen var det bestemor
Anne Kristine som pynta treet på
storveis med peng på
Sandbakken. Hun pynta det på
Sandbakken.”
julaften mens de andre var i kirka.
De hadde levende lys på treet
På julaften var hele familien
festa på spesielle blekk-klyper
samla på Sandbakken. Familien
som de kleip fast på greinene.
Senere var det mor Anna som tok
over pyntetradisjonen, men i dag
er det annerledes konstaterer
Johan;” No pynte all i hop dan før
julaftan, eller på Sjursmessedan
som vi kalle det. Æ syns no det
vart litt meir jul da når dæm pynta
på julaftan.”
Senere flytta alle søsknene vekk
fra Sandbakken, de måtte ut og
jobbe. Johan tok over gården i
1973. Da var faren hans 70 år, og
Johan hadde lyst til å ta over
gården.
Sjursmessdagen
Sjursmesse, 23.desember, betegnelsen forekommer i Trøndelag, Nord-Norge, Jämtland
og Härjedalen. Opphavet til navnet er ukjent, i følge Norsk historisk leksikon. Sjur er
en form av Sigurd og enkelte mener, i følge Trønderordboka, at opphavet er bisp
Sigurd som kom til Norge sammen med Olav den hellige, og er regnet som den første
bispen i Trøndelag.
Svenskene har også teorien om biskop Sigurd som var biskop på det tidspunkt da
Jämtland ble kristna. Dagen er merka på primstaven med et halvkors. Mange steder i
Norge ble senkvelden og natta mot julaften også kalt vaskenatten. Da skulle vegger,
bord og benker vaskes, og alle i huset skulle bade og ta på rene juleklær. I følge en
muntlig overlevering skal man spise frokost 7 ganger den dagen. Annet navn på
23.desember er Tollesmesse til ære for biskop Thorlakr Thoralsson på Island.
12
Erfaringer med ungdomsskoleelever og Johan Bojer
J
Av Audun Haugerø
eg er en av norsklærerne
ved Stadsbygd skole, og
jeg har flere ganger lest
boka ”Den siste viking” i 9.
klasse. Vanligvis er det en gang
i tidsrommet mellom jul og
påske i 9. klasse at vi har tatt for
oss boka. Det vil si at elevene er
14 eller 15 år når de møter dette
lærestoffet.
Vi lærerne synes det er
interessant å være med på å
formidle denne romanen og
kunnskap om forfatteren til
elevene. Nå vil jeg fortelle om
hva vi gjør, og hva vi formidler
i forbindelse med boka. Vi har
en god del forarbeid, der vi
blant annet bruker å gjøre noen
praktiske ting som skal hjelpe
elevene til å forstå innholdet. Vi
bruker også å fortelle litt om
innholdet og noen personer vi
møter i boka.
Så bruker vi å sette av god tid til
lesingen. For at elevene skal få
mest mulig forståelse og
innsikt, setter vi av norsktimene
i en fireukersperiode til boka og
opplegget rundt. Elevene bruker
å skrive notater og gjøre
arbeidsoppgaver i ei bok.
Gyldendal Norsk Forlags utgave av ”Den Siste Viking,” 2005.
Vi forteller om temaet i boka,
altså de sentrale ideene som den
formidler. Så forteller vi om
Bojers liv, om Reinsgrenda og
miljøet der han vokste opp. Vi
forteller her også om
Reinskirka, eller Bojer-kirka
som den jo iblant blir kalt. Det
at han gav den kirka til bygda er
et symbol på den samme
gavmildheten og godheten som
preger personene i hans bøker.
Han ville takke for det han
hadde fått ifra heimbygda og
ikke minst fra mor Randi og
barndomsheimen.
I starten av 9. skoleår er det
vanlig at våre elever får en hel
skoledag eller en halvdag der vi
skjærer korn, lager kornband og
henger opp på staur. Og det er
vanlig at vi den samme høsten
har en todagerstur med
overnatting til Våpenøya i
Stjørnfjorden, der vi bruker
seglbåten ”Den siste viking II”.
Disse opplevelsene blir nyttige
og interessante for elevene når
vi starter lesingen. Kapittel 1
handler jo om kornskjæring,
mens kapitlene 6 - 8 handler om
den 100 mil lange seglturen
nordover til Lofoten. Kapittel 6
starter med setningen ”Så segla
de.” Og kapittel 8 slutter med at
Kristaver sender et telegram til
Marja: ”Alle kjenninger
13
Flyfoto av Fætten Søndre, tatt i 1961. Foto: Historisk billedarkiv, Rissa kommune.
framkommet. Alt vel. Kristaver”
Kapittel 32 forteller at de
begynner å segle heim. ”Farvel
og takk for i år, kara!” sier de. I
kapittel 34 skildres heimkomsten.
Vi snakker i det hele tatt om
handlingen i boka, og vi snakker
om Johan Bojer.
Så deler vi ut ei skrivebok, der
elevene får lime inn bilde av
forfatteren, og de får et lite ark
med noen arbeidsoppgaver til
innledningen av boka. Senere
deler vi ut flere bilder, tegninger
og lapper med spørsmål, som
elevene limer inn i hver si bok.
med denne boka i
ungdomsskoleklasser, opplevde
jeg at elever syntes den var tung
å lese i begynnelsen.
De første kapitlene virket ikke
straks fengende på alle unge
lesere. Det oppleves ikke som at
det er så mye handling, for
mange ungdommer er vant til
litteratur med mer action og
trykk. Bojer appellerer jo mye til
følelser der. Starten med Marja
som skjærer korn og det lille
barnet som ligger borti ei
klesbylt, er jo stemningsfull og
fin.
Voksne lesere finner i hvert fall
poesien, men hvis
Vi har funnet ut at det er nyttig
med en rolig start på lesingen. En ungdomsskoleelever skal lese
selv, så er ikke starten slik at alle
ting er at elevene har forskjellig
blir fenget. Derfor hører vi alltid
lesetrening. I hvert fall er ikke
alle like vant til å lese en hel bok. starten av boka på kassett i
klasserommet, og får dette som
De første gangene jeg arbeidet
14
en fellesopplevelse.
Arbeidet med boka
Mens vi arbeider med boka,
bruker vi en del tid i skoletimene
til å lytte til kassettene, og vi
bruker tid til å samtale om
handlinga og om personene vi
møter. Blant annet tar vi for oss
Kristaver, Marja, Jakob, Elezeus
og Henrik. Her skriver Bojer om
personer som han har kjent i sin
barndom og ungdom, og han
skriver så fint om dem at vi
skjønner han er glad i disse
menneskene og dette miljøet.
Han vil vise oss slitet deres, men
også deres verdighet.
Bojer tar utgangspunkt i det
miljøet han selv vokste opp i, og
han løfter dette miljøet opp til
noe universelt. Han skildrer folk
fra ei husmannsgrend; folk som
var fattige og som var slitere.
Slike forhold kan ofte føre til
uverdighet og ensomhet, men
selv om personene i boka
opplever vanskelige kår og
mange prøvelser, så bevarer de
sin verdighet. Og de har
drømmer og håp om noe som er
bedre.
Boka er skrevet i en periode vi
kaller nyrealismen, omtrent
samtidig som Olav Duun gav ut
Juvikfolke og omtrent samtidig
som Johan Falkberget skrev Den
fjerde nattevakt. Alle disse
forfatterne er realistiske når de
skildrer livet. Også de mørke
sidene i menneskesinnet blir
omtalt.
Bojer-kirka. Foto: Rissa kommune
Kristaver, slik at han får låne
penger til å kjøpe Kobben. Vi ser
det når Kristaver og Lars går og
legger et stykke ost i matkista til
Kaneles. Videre ser vi det i
forbindelse med at Elezeus blir
klein og dør.
få år siden holdt et foredrag om
Bojer på biblioteket i Rissa, var
svært tydelig på at dette er de
bærende elementene i hans
forfatterskap. Bojers datter Tora
De tar seg av ham og gir ham
sakramentet, og de lover å hjelpe
Berit. Og vi ser denne rause,
gavmilde holdningen hos Jakob
som gir bort penger og andre ting
til mange rundt seg. Han gir 500
Jon Bojer Godal. Foto: Sag.no
kroner til Kaneles, som forskudd
på husleie. Han gir en stor sum til
misjonsformål, og han gir faktisk Vaa har skrevet i et hefte fra 1999
bort båter til noen andre fiskere
at han selv bare var opptatt av ӌ
på Lofoten.
fortelle om disse karene han
hadde kjent i sin ungdom, vise
oss deres slit, deres verdighet i
barske kår, ja, deres mot på det
ville hav og foran livets mange
prøvelser.”
Jon Godal fortalte en gang om at
han som ungdom var ute på en
spasertur sammen med Bojer,
som jo var bestefaren hans. Da sa
Bojer: ”Jeg er en glemt forfatter,
fordi jeg ikke har skrevet bøker
om ideer. Det eneste jeg har
funnet det verdt å skrive om, er
livet.” Denne uttalelsen rommer
jo ganske mye, men vi skjønner
at Bojer først og fremst var
opptatt av å fortelle med stor
varme om livet i fiskergrenda,
der han hadde oppveksten sin.
Han ville skildre det kjære Rissalandskapet med folket der. Han
Det er ikke noe glansbilde av
Bojer sa selv at han som dikter på begynte med dette stoffet allerede
livet vi får. Men Bojer trekker på denne tiden ikke var opptatt av å i Den store hunger, som kom i
1916, og fortsatte med det i
bære fram ideer. Han var bare
en måte personene fram i lyset.
Dyrendal, som kom i 1919. Så
opptatt av å skildre livet. Men
Det er noe fint ved dem, og vi
kom Den siste viking i 1921, og
blir glad i dem. De stiller opp for hvis vi skal prøve å finne en
hverandre, og er hjelpsomme. De bærende ide eller et sentralt tema senere på 1920-tallet fikk vi Vår
egen stamme og Folk ved sjøen.
viser nestekjærlighet; de er rause, i boka, må det være
og de viser omsorg og omtanke. nestekjærlighet eller kristen
Forfatteren Johan Bojer
humanisme.
Når vi arbeider grundig med en
Vi ser det når Per Suzansa og
En litteraturforsker som for noen roman, er det naturlig å formidle
Henrik Rabben kausjonerer for
15
kunnskap om forfatteren. I dette
tilfellet er det spesielt naturlig
ettersom forfatteren vokste opp i
nabobygda vår, og ettersom boka
har klare elementer av
heimstaddiktning.
kvinnene som lærte meg hva
kjærlighet er.”
kostet på gjenreisinga og satt av
midler til vedlikehold.
Gjenreisinga av Reinskirka
Randi Fætten var ei av mange
som sørget svært da Reinskirka
ble revet i 1888, året etter at
Det at Bojer kostet på en slik
gave til heimbygda si, viser at
han selv praktiserte den
gavmildheten som han skildrer
Vi opplever at elevene våre blir
fenget av historien om Bojers
oppvekst. Den er jo nærmest et
eventyr, denne historien om
fattiggutten fra husmannsgrenda,
som gikk med en drøm om å bli
noe. Som ungdom var Johan
Bojer sersjant på
Steinkjersannan, og der kapret
han selveste oberstens datter,
Ellen Lange. Og senere ble han
kjent både i Norge og en rekke
andre land. Den siste viking ble
jo etter hvert oversatt til mange
språk, og boka kom i flere
opplag.
Når vi på slutten av opplegget
enten har muntlig leksehøring om
Bojers liv og forfatterskap eller
en skriftlig prøve om dette
stoffet, opplever vi at elevene er
engasjert. De gjør det godt og
forteller med mye kunnskap.
Det virker blant annet som
elevene liker å høre om mor
Randi, som Johan Bojer har
fortalt så mye fint om. Hennes
omsorg og kjærlighet var så stor
at han bar den med seg videre, og
det vart en god ballast hele livet
for ham. Hun hadde også
fortellerevne og stimulerte
fantasien hans, og hun stimulerte
hans lyst til kunnskap.
Om kveldene når det var
halvmørkt, satt hun ofte foran
ovnen og fortalte om
underjordiske og om havtroll, og
det var hennes slekt og
kjenninger som hadde vært ute
for dem alle sammen. Johan
Bojer skrev i ei erindringsbok at
Randi og Ellen; ”det var de to
16
Johan Bojer, 1872-1959. Foto fra Bojerrommet i Rissa Bibliotek
Johan Bojer var blitt konfirmert
der. Nykirka lå oppe på Føll, og
det var langt dit. På Rein hadde
folk møttes i helgene, og der var
slektningene gravlagt.
Dette var altså Johan Bojers
barndomskirke, som hadde gitt
ham sterke inntrykk. Etter flere
år med godt salg av bøker
begynte Johan Bojer å se for seg:
”Nå kan jeg jo bygge opp igjen
Reinskirka!” Det var på slutten
av 1920-tallet, og i 1932 ble
kirka innviet, etter at han hadde
hos personene i bøkene sine. Han
var så glad i bygda og så
takknemlig at han ville gi noe
igjen.
Han var selv til stede da kirken
ble innviet i august 1932, og det
blir fortalt at presten, Dahler,
under gudstjenesten sa: ”Vi har
nå han Johan Bojer selv til stede i
kirka her i dag. Kanskje du vil
komme fram og si noe i
forbindelse med innvielsen?” Da
Bojer kom fram, sa han: ”Jeg må
si som Olav den hellige sier i
Snorre. Hvorfor vekte du meg
nå? Nå satt jeg og drømte at jeg
var med a mor Randi i kirka. Og
så kom de fram, karene, for å gå
til alters, for det brukte de å gjøre
sist søndagen før de dro på
Lofoten.”
Da Bojer året etter var på besøk i
Rissa, var han også til stede ved
ei gudstjeneste på Rein. Han kom
tidlig, og framme i kirken holdt
kirketjeneren, John Aaslund, på
og ordnet i stand. Bojer gikk da
fram til ham og sa: ”Du må si til
presten, du, at han skal ikke gjøre
noen bemerkninger om at jeg er
her.”
Noe av det særegne ved Johan
Bojer var at han satte så stor pris
på menneskene rundt seg, og at
han var så hjelpsom og raus
overfor dem. Det var viktig for
ham å praktisere omsorg overfor
folk som han mente trengte det.
Ikke sjelden sendte han
pengesedler til folk. John
Aaslund fortalte en gang ei
historie som illustrerer det der.
Det er egentlig en anekdote om at
både Jakob Åsan og andre i Rissa
fikk gaver fra Bojer. Jakob var en
av de fattige i Reinsgrenda. Ei
anna ei var Petter-Nilla, og ei var
Hændrek-Karen. Disse personene
hadde ikke noen heim. Andre
folk tok seg av dem, og de var ei
stund her og ei stund der. Jakob
brukte å lappe skoene til folk,
mens Hændrek-Karen for på
gårdene og bakte flatbrød.
En gang kom a Hændrek-Karen
inn der Jakob var og sa: ”Du må
lapp’ sko’n min, Jakob, for nå går
jeg på bare nævra, og da blir jeg
så blaut om føt’n. Men jeg har
ikke noen ny såle.” ”Nei, jeg har
ikke noen, jeg heller,” sa Jakob,
”men jeg skal gå nedi fjæra og
se, for det hender at det reker i
land såler der.”
før mannen takker for praten og
fortsetter innover.” Jakob blir
stående og se etter mannen. ”Æ
får sjå ker’n går opp hen,” tenker
han. Jo, han går opp på EliasFætten.
Da Jakob kom nedi fjæra, og
lette etter såler, var han så heldig
å finne en. Samtidig mens han
var nedmed sjøen, kom
dampbåten utover fjorden; den
som gikk fra byen og utover hver Om lille julaften kommer PetterNilla til Jakob og sier: ”Det er
dag.
brev åt dæ, Jakob.” ”Brev åt
mæ?” sier Jakob. ”Det ferstår itj
Han Jakob så at to mann rodde
utover fra Kvithyllneset i en båt. æ nå tå.” Når han åpner brevet,
Dampbåten stoppet opp midt ute detter en tikroning nedpå golvet.
på fjorden, og en mann ble satt
Han Jakob bøyer seg og tar den
over i robåten, og så rodde de
opp. Inne i brevet er det en lappe,
ham i land.
og der står det: ”Litte grann til å
ruste deg ut til Lofoten for, og
Han kom gående innover fjæra,
og han Jakob så at det var en med litte grann til å handle til jul for.
JB” ”Det herre ferstår itj æ nå
fine klær; hatt og frakk, og
tå,” sier Jakob.
jammen hadde han ikke urkjede
også. Mannen stopper, og de
begynner å snakke sammen. ”Ke Petter-Nilla går til Hændrekdu e frå du da?” spør Jakob. ”Æ e Karen med et brev til henne ogso
og sier: ”Her e det brev åt dæ,
frå Krestiania.” ”Krestiania; er
det langt nord det?” ”Nei, det er Hændrek-Karen.” ”Æ hette itj
Hændrek-Karen. Æ hette Karen
nå sør det,” sier mannen. ”Men
du står da og holder ti en såle der. Henriksen.” ”Ja, ja, det kjæm nå
Hva skal du med den?” ”Jeg skal på ett ut, det. På posthuset vesst
dæm nå itj kæm det va’, men æ
lappe skoene hennes Hændreksa åt’n Gephardt at det e nå berre
Karen, for hun har slitt ut sålen,
ei Hændrek-Karen i bygda, så det
og nå gikk hun på bare nævra.”
va itj nå å messta på det.
”Men no får æ gå nerri båt’n min
å eta te middags,” sier Jakob. ”Ni Når Karen åpner brevet, detter
det en tikroning nedpå golvet.
båt’n å eta te middags? Har du
Petter-Nilla bøyer seg ned for å ta
middagsmat der da?” ”Ja, æ har
den opp, men da sier Karen: ”Hit
da spittjesild, og så har æ nå’n
med tikroningen, fer de’ e min.”
flatbrødleiva som æ fekk åt a
Inne i brevet er det en lappe, og
Bakar-Beret.” Jakob peker
der står det: ”Litte grann til å
bortover mot båten sin og sier:
”Det der e båt’n min, men no ha kjøpe lær under skoene dine for,
det vorre for dårle ver til å ut og og litte grann til å handle til jul
fiske, så no har itj æ nå å rust mæ for. JB” ”Det herre ferstår itj æ
nå tå,” sier Karen. ”Jau, de får gå
ut te Lofoten fer.” ”Ha du vårre
åt a Randi Fætten, fer hu fekk et
på Lofoten da?” sier mannen.
likæns brev, hu å,” svarer PetterNilla.
”Ja, mang gång.” ”Kæm du va
med dit da?” ”Æ va’ me’n
Karen og Jakob går ned på
Andreas Kjæmpekra.” ”Kæm
som va me fleir da?” Han Jakob Fætten, og når de kommer dit,
sitter Randi og synger: Velt alle
forteller hvem som var med, og
dine veie og all din hjertesorg på
de står nå og snakker en stund,
17
ham som har i eie den hele
himlens borg. Randi ber dem
sette seg til hun har sunget ut
salmen. Og når hun er ferdig, sier
Jakob: ”Fekk du brev i dag?”
”Ja, det gjord æ.” ”Kæm det va
frå det?” ”Det va frå’n Johan
Bojer, fostersønnen min. Æ trudd
nå hain skoill bli prest æ, men
hain vart dektar.”
”Nei, prest, da ha vi itj fått nå
peng, fer det e berre dekteran det,
som har peng å gi bort,” sier
Jakob. ”Det va nå ti kronå inni
brevet mett, å så va de ti kronå ått
a Hændrek-Karen.” ”Å, det va nå
litte meir ti mett da,” sei’ a
Randi.
Karen. ”Ja, vi e nå storfolk, vi å
no, når vi har peng å gi bort,” sier
Jakob til slutt.
Jeg vet ikke hvor mye av denne
historien som er sant, og hvor
mye som er oppdiktet. John
Aaslund sa at noe var sant, og
noe var lagt attåt. Poenget er
imidlertid at den både sier noe
om Bojer som person, og den sier
noe om Reinsgrenda.
Det der var noe av det vi gjør og
formidler i forbindelse med
lesingen av boka. Vi har opplevd
at etter hvert som elevene har
kommet utover i boka og blitt
kjent med personene, har de vist
stadig mer interesse og forståelse.
Når de går hjem, sier Jakob: ”Når De skjønner at boka handler om
æ får veksla, så ska æ nå gå ått a sentrale deler av vår egen lokale
kulturarv. Noen elever sier at de
Petter-Nilla med ei kron fer at a
kom med brevet.” ”Ja, det ska nå har fått respekt for kulturarven
vår gjennom lesingen.
æ å gjær ja,” sier Hændrek-
Minner fra Framhaldsskolen 1946-47
Av John Bliksås
Da eleven skremte læraren
I
slutten av januar, kom det
ei alen med tørr nysnø oppå
glattisen. Klasserommet på
framhaldsskolen på
Stadsbygdavar i andre høgda i
mot Høvikstu. Det var nesten 4
meter i fra vinduet og ned til
bakken. Andreas sto foran
kateteret. Med det samme lærer
Lauvsnes opna døra til
klasserommet, tok han Andreas
fart og hoppet ut gjennom gångglaset som sto åpent. Lauvsnes
vart likbleik. Han gjekk over
golvet, og såg etter eleven
gjennom gång-glaset og kika
ned på bakken. Eleven såg han
ikke, og ha igjen gång-glaset.
Da kom han Andreas i gjennom
døra til klasserommet…
18
Bak fra venstre: John Bliksås, Andreas Brødreskift, Rolf Lie Pedersen, Ola
J. Schei, lærer Lauvsnes, Johan P. Foss, Anders Kråkmo, Martin Berg. Damene er fra venstre, 1. rekke: Magnhild Børsting Åsebø, Martha Tung.
2.rekke: Johanna Finserås Svensson, Mary Holten Røhme, Anna Eintrø
Grønning og Margit Vårheim Auka. Eier foto: Ola J. Schei
Henting av kalv i Leksvika
E
Av Kåre Stoum
n historie fra gagne år.
Henting av kalv fra
Leksvika til Skaugdalen
(Stoen).
Det var ut på sensommeren i
1951 at vi fikk melding om en
kalv som var kommet til
prestegården i Leksvika. Den
hadde blitt med i følge med
dyra der på gården da de ble
hentet heim fra setra.
”Prestsetra” lå i lia litt øst for
Bjørsjøen. Det var vanlig på den
tida å slippe dyra løs i utmarka
på beite om sommeren. Både
okser og kviger ble sluppet da.
På den tida var det ingen
veiforbindelse med Leksvik
som det var aktuelt å bruke.
Far min bestemte seg for å gå
skogen innover for å hente heim
kalven, og jeg skulle få bli med.
Det er ganske langt å gå herfra
(Stoen), og vi skulle gå samme
veien tilbake med oksekalven.
Jeg var tretten år da og var
veldig spent. Jeg hadde aldri
vært ute på en så lang tur før.
For meg var det litt av et
eventyr. Det var som en tur ut i
den store verden. Far min
snakket om at det kanskje
kunne være mulig å bli
transportert i båt etter Langen,
et vann inne på Leksvikskogen.
I tankene så jeg for meg et stort
vatn, med en motorbåt.
Vi skulle stå opp klokka halv
seks om morgenen, og jeg
husker jeg sov dårlig den natten.
Vi smurte matpakke og dro av
sted. Dette var en lørdag og
været var fint. Etter to-tre timer
kom vi fram til Skjetnbergsetra
Kvilisetra i 1951. Eier av foto: Kåre Stoum.
der setertausa var ferdig i fjøset
og skulle til å koke ost. Vi
spurte om hun hadde sett noe til
ungnaut som ikke hørte til der.
Vi hadde flere i marka som vi
ikke visste hvor var, men hun
hadde ikke sett noen.
Vi gikk videre. Det var lett å gå
da det var ganske flatt terreng.
Vi kom fram til Langen og jeg
ble litt skuffet. Det var ingen
båt, og jeg skjønte at det måtte
ha vært robåt far hadde ment.
Vatnet var smalt, men langt.
Stien var fin, så det gikk i bra
fart videre. Vi passerte flere
setre, Skjeldbreivatnet, og så
videre ned mot Leksvika.
Prestegården ligger midt i
bygda.
Vi ble godt mottatt da vi kom
fram. Det ble en liten pause der
hvor vi fikk servert mat. Etterpå
kjørte driveren av prestegården
med hest og vogn utover til
Langen, med oksekalven bundet
i vogna. Da vi kom fram til
Langen, var det begynt å bli
mørkt. Stien videre var fin og
godt synlig da månen var
kommet opp og det var
fullmåne.
Det gikk ikke så fort for det var
oksen som bestemte farten.
Halvveis på Langen oppdaget
far min at månen sto rett i nord,
og det skulle den ikke gjøre,
forsto jeg på far min, så det
måtte være en forklaring på
fenomenet. Det viste seg at det
hadde rangsnudd for oss, så vi
var på vei tilbake til Leksvika
igjen.
Vi snudde, og det kjentes som
vi gikk i feil retning, men etter
en stund så var alt normalt
igjen. Månen sto i sør der den
skulle være. Klokka tolv på
seinkvelden kom vi fram til
Kvilisetra. Der visste vi det var
folk og far min spurte om vi
skulle prøve å overnatte der.
Han kunne godt tenke seg å
fortsette, men jeg var ganske
sliten, så jeg ville helst bli der.
Det var helt mørkt inne i setra,
så vi skjønte at de som var der
hadde lagt seg. Far ramlet på
døra, og om en stund hørte vi
19
Det hører med til historien at vi
glemte våre to lommelykter da vi
gikk derfra. En dag noe senere
gikk jeg derfor tilbake for å hente
Der sto det en ganske ung dame.
dem. Jeg kom nok fram til setra
Far lurte på om vi kunne
overnatte der, og det skulle vi få. Vi manglet jo noen dyr ennå. Han sånn i middagstiden, for jeg kan
huske at jeg fikk middag der,
Det måtte nok føles litt skummelt lurte på om det var en båt vi
plukkfisk.
for hun som var på setra også,
kunne bruke. Den var vi heldig
når det ramlet på døra på den
med for setra vi var på hadde en
tiden av døgnet. Far og budeia
båt liggende oppe ved vannet, og Det er nå snart 60 år siden dette
gikk til fjøset med kalven mens
den kunne vi bare bruke. Vi gikk hendte, og det er litt artig å tenke
på nå. Nostalgi er vel et fint ord
jeg satt på kjøkkenet.
opp til vatnet og fant båten. Jeg
for det. Turen var nok en stor
skulle forsøke å ro det første
opplevelse for meg siden jeg
husker den såpass godt. Dette var
en tid uten tv og bil. Turen hadde
en lengde på 2,5 mil hver vei
målt på kart. Det er tungt terreng
mot Skaugdalen, men lett terreng
mot Leksvik.
det var noen som gikk der inne,
og døra gikk opp.
tur til ei seter som lå på den
andre siden av Bjørsjøen for å
spørre om de hadde sett noen
ungnaut der i området.
Setertaus Ragnhild Åsgård og en bror utenfor Kvilisetra i 1951.
Eier foto: Kåre Stoum
Det var to damer til på setra, og
de var også stått opp og holdt
meg med selskap. Jeg var ganske
sjenert i den alderen og var ikke
høy i hatten. Ganske snart kom
de fra fjøset der kalven ble
bundet. Vi fikk mat kan jeg
huske, og på loftet under det
skrånende taket direkte på golvet,
var det en seng som vi skulle
sove i. Jeg sovnet omsider og sov
merkelig nok ganske godt. Det
var litt rart å vakne om morgenen
med taket tett over hodet.
Da vi kom ned på kjøkkenet var
”setertausa” allerede ferdig i
fjøset med melking av kyr og
geiter. Hennes to venninner lå
visst ennå inne på stua. Vi fikk
frokost med melk, håndmelka på
setra. Etterpå ville min far ta en
20
Jeg har i den senere tida fått
kontakt med hun som var
setertaus da vi var der, men hun
kunne ikke huske denne
hendelsen. Derimot en av hennes
venninner som var der den
gangen husket det. Hun kunne
huske far min stakk til setertausa
noen kroner før vi gikk derfra.
Det var hardt arbeid å være
setertaus, har jeg forstått. På den
Det var første gang jeg prøvde på setra vi var på tror jeg hun sa det
var fem kyr og en del geiter som
det, og det gikk som det måtte.
En gang pekte båten mot sør, en måtte handmelkes. Så var det å
gang mot nord, så mot setra og så separere melka, koke ost eller
mot dit vi kom fra. Vi plasket for kjerne smør. Kyrne og geitene
måtte mange ganger hentes inn til
det meste rundt omkring på
fjøset om kvelden.
samme sted. Min far måtte ta
over.
Det var hardt arbeid for en 18åring. For denne jobben fikk hun
På Bjørsjølisetra hadde de ikke
sett noen fremmede dyr, så vi tok 300 kroner for en hel sommer.
Kvilisetra står den dag i dag, men
veien tilbake til Kvilisetra. Der
var alle nå stått opp og jeg tror vi fjøset er borte. Det er mange år
siden nå at det var drift der og på
fikk mat på nytt før vi startet på
de mange setrene i området. På
veien heimover. Med en kalv å
Bjørsjølisetra er det startet opp
leie på, tok det nok omkring 4
med drift med tilskudd fra staten.
timer. Jeg kan huske far min sa
Det er en ”besøksseter” så folk
det var rart det ikke var noen
kan se hvordan det foregikk på
”utpå karer” der om kvelden da
en seter i gamle dager.
vi kom fram til setra.
stykket.
Oppvekst i Reinsgrenda
Av Johannes og Petter Kojen
T
o karer i Reinsgrenda,
Johannes og Petter, sitter
og mimrer fra unge
dager. Noe før og under siste
verdenskrig. Da var vi gutonger
på 10-12 år.
I august 1943 var det leid inn to
mann for å grave ny brønn i
Koja nedre. Det var lite
interessant og sjå på for en
tiåring og en tolvåring. Vi satte
heller ”Kvitgeita” på sjøen, og
med ett snøre med tynn
messingstreng (også kalt
seistreng) og ei nysølvskjeis på
enden.
Det var stilla og fint vær.
Fiskeplassen var Kojebradden.
Der vart det napp ganske snart,
stor sei, og den var sterk, vi
brukte høtten pån over ripa.
”Mean” vart passa på, og vi
”dorga”, rodde i ring på ”støe”.
Det vart stort sett en fisk for
hver runde. Det vart 7 stykker i
alt, den åttende for med
nysølvskjeisa, seistrengen holdt
ikke lenger. Og da var det bare å
ro i land.
Det var to gilde gutter som kom
i land med fangsten, og glad
vart Margot og Ole av fangsten.
Ole tok seg av delinga av
fangsten, fiskene var ikke like
store, så fangsten vart delt i tre
+ fire, det heter å ”kast sundt”
på fagspråket.
Margot hadde kommet godt i
gang med kjøttsupa,
middagsmat til brønngraverne.
Når dem fikk høre om alternativ
med fersk sei, venta dem gjerne
en time på ferskfesk med lever,
og slik vart det.
Ungeflokken på Kojen i 1941. Fra venstre: Oline, Johannes (vår skribent),
Edith, Noralf og Inger. Eier foto: Johannes Kojen.
Under krigen var det mye som
kom på land i fjæra, bl.a. hele
pakker med signalpatroner. Det
var interessant og farlig for
både små og store gutter.
Patronene passa utmerket i
entoms vannrør, og det vart
spekulering i gang hva som
måtte til, for å få til oppskyting.
Og det vart ½ meter rør, 1 ½
meter fjøl med en 4-toms spiker
i, og en hammer for å slå på
spikeren med. En til å holde i
røra, en til å holde i fjøla og en
til å slå på spikeren, og da for
21
Båten ”Kvitgeita” fikk navnet av
at ripbordet var måla kvit, ripa
var måla grønn, ellers tjurubredd.
Den var bygd av forholdsvis
tynne furubord, lett i vekt med
god bredde.
Petter Kojen med følet som måtte ales opp med kumelk fra vaskefatet, i
1941/42. Følet ble senere solgt og klarte seg bra. Eier foto: Petter Kojen.
Enestående god ”sjøbåt”, som
geitbåt lett å ro. Kristian Koja
kjøpte den i 1936 helt ny, av en
mann i Trondheim, som ikke
hadde bruk for den der og da.
Prisen var 25,- kroner. Båten var
da ikke brukt, innsatt med linolje,
teljer, tofter og ett par årer var
med. For og få den heim til
Koiesjøen, fikk han slep av
GARTINGEN, en kutter som
gikk med fisk til Trondheim for
salg i ”Ravnkloa” og andre
fiskeutsalg. Slepet fra Trondheim
var gratis.
bursvala for å tørke litt og for å
bli bedre å arbeide med. Fisken
måtte skrapes fint fra filene for
det var ikke maskiner i kjøkkenet Om sommeren sto det vanligvis 3
båter i Kojefjæra, en forholdsvis
på den tida.
stor færing, og en stor geitbåt
som vart brukt til
Så vart massen gnudd (banka) i
kilnotutbygging, disse var for
et traug med ei treklubbe, og
For oss gutongan var det også
tilsatt potetmjøl, salt og krydder, tunge å handtere for oss ungene.
artig å fiske hyse innpå ”Leire”
Så det vart ”Kvitgeita” som vi
om sommeren. Vi grov opp mark og spedd med mjølk før koking
lærte oss sjø- og båtliv med. Det
på fjæra sjø til agn, plasserte den eller steiking.
var montert feste for stevnsegl i
i auskaret, tok med taug og dregg
som vart brukt så at vi vart
liggende på støe. Fiskeutstyret
var snøre med ”tvihakka” (stiv
ståltråd ca 75 cm lang med en
søkke på midten, og med en
stubb messingstreng og angel på i
hver ende av ståltråden).
raketten til ”himmels”.
Denne leken var farlig, vi hørte
om ulykker med slik lek. Det var
en voksen mann med på
oppskytinga, og det gikk bra med
oss.
Det var ofte det vart to hyser med
opp i gangen. Men mange ganger
kom nordavinden på oss, og ro
heim imot nordavindshagulu, da
vart båten tung for to unge gutter,
men vi klarte det hver gang uten
hjelp.
Kvinnfolka som hadde ansvaret
for middagsmaten, vart som
oftest glad for hysefangst, av det
vart det laga fiskball og/eller
fiskekaker. Vi hengte opp hysa i
22
Familien til Petter: Anna (mor til Petter), Anna (tante), Petter, Lovise Sollie
(svigerinne til farmor), Kristian (Petters far) og Kristine (Farmor). Årstall
ca 1939. Eier foto: Petter Kojen.
”Kvitgeita”, så når vi vart sterke
nok til å få opp mastra kunne det
bli en segltur i laber bris. Vi
hadde lært å ta hensyn til vær og
vind. Vi har bare gode minner om
sjølivet sammen med våre
forfedre.
ikke forhold til leik i
Skarebakken, den store trafikken
gjorde slutt på det. Vi husker
hvor vinduene i husa våre var,
glassrutene var overspekt med is
og rim om morgenen i
”sprettkulda”.
Å få være med på drivgarnsfiske
etter sild i august/september var
ei spennende tid. Det kunne bli ei
kald og lang natt, men det måtte
læres det og. Dette var en del av
aktiviteten om sommeren.
Ved middagstida kunne en få en
gløtt ut, når varmen fra ovnen og
evt. sola var fram, eller vi hjelpte
til med å puste på isen, kunne det
bli ”kikkerhull” til å sjå ut. Nå
har vi det supert i gode hus med
isolerglass i vinduene,
panelovner over alt, og ikke
minst god fyr i ovnen.
Om vintrene var det artig å renne
på ”kjølke” i Skarebakkene
(Storbakken og Litlbakken) og
Skaretrøa. Vi styra kjølken med
ei lita bjørk. I slutten av krigstida
kom rattkjølkene til Reinsgrenda,
de var fantastiske på blankis.
Med 2-3 stykker på, kunne vi
renne helt til Myran. Nå er det
Vi venter på postbilen med
reklamene, pensjonen fra NAV
og strømregninga fra Kraftlaget.
Dette stykket ble skrevet i
Reinsgrenda i januar 2010 med
18-20 kuldegrader ute, sno fra
Botn, og frostrøyk på fjorden.
Januardikt
Av Jenny Foss
Jeg sitter ved vinduet og ser uti hagen
På ”Fuglebrettet” jeg fikk her om dagen,
så varlig pakket, med sløyfe så rød,
vær så god – Bestemor – det fra gutten lød.
Så mye snø som kom i natt
hagen i vinterdrakt, mitt sinn så betatt.
Og sola skin på skrå her i karmen
synes allerede jeg kjenner varmen.
Ei lita guttehand har brettet laget,
tålmodig spikret, limet og saget.
Med hjelp fra sin pappa det straks kom på
plass,
ved vinduet mitt, er fuglenes plass.
Var det sola som varmet her inne?
eller var det en tåre på mitt slitte kinn.
Minner fra snøkvite vidder – på ski
Dagen som var – men som lengst er forbi.
Oppunder mønet ved nattetid
med nebbet i fjøra – og søv ei lita rid.
Men når morgenen kommer blir det liv og
røre,
kakeboksen tømmes, jeg kvidevitt får høre.
Hva har vel tåren å gjøre på mitt kinn?
Et liv fullt av lykke og glede i sinn.
Mot rolige dager, fra arbeid og mas,
jeg sitt her og trives – ved mitt
kårkjøkkenglas.
23
Tidsfordriv for en 6-åring i 1942
V
Av Jakob Foss
interen 1942 hadde det
etter en
mildværsperiode blitt
kaldt igjen, og det resulterte i et
ordentlig ”oppstøføre” som vi
kaller det – hard og isete snø
som holdt fint for folk og ferdes
på med spark. Snøen var skavlet
og ujevn fordi det hadde vært
vind og fokk før mildværet.
med båten ”Staværingen” inn om
morgenen.
Vi ungene var ute i bakkene
nordvest for fjøset på Foss og
rente på kjelkene våre. Vi var 3
på en kjølke, og på en av turene
datt de av de to som satt bak meg
på kjølken. Vi hadde god fart og
jeg som satt fremst og var minst,
ble redd og satte føttene ned i
snøen for å prøve å stoppe
Bestemor Anne Kristine P. Foss. 1881
kjølken.
Det skulle jeg selvfølgelig ikke
ha gjort for den ene foten satte
seg fast i snøen på et eller annet
vis. Det hogg til med smerter i
foten og det vart fryktelig til
tverrstopp, og jeg ramla av.
Det vart tårer og tenners gnissel.
Jeg vart lagt på kjelken og dratt
heim. Far min kom og bar meg
inn og la meg på en divan på
kjøkkenet. Foten vart undersøkt
og den var hoven og stygg, og
jeg hadde sterke smerter.
Det vart sendt bud på doktor for
de frykta vel da at det kunne
være noe galt. Doktor Hårsaker
kom på sykebesøk, og han
konstantere at det var brudd i ett
av beina i leggen.
Det var vanlig at sånne ting
måtte man til byen på sykehuset
for å gipse, men det var ikke så
lettvint å komme seg til byen
under krigen hvis en ikke vart
24
Vi kunne ha ting som vi fargela
og tegna. Vi hadde fargestifter
som vi fargela med og så klipte
vi ut av papp og papir. Vi hadde
kveitmjølsklister som vi lima
sammen tingene med.
Vi laga oss ”kjissela”
(snurrebass) som vi kalte det, av
trådsneller som vi delte på
midten, satte en pinne i hullet, og
da ble det to ”kjissela” tå kvar
trådsnella. Vi plukka også skjell i
fjæra som vi brukte til husdyr
sammen med kongler av gran og
furu!
Men alt vart fort kjedelig for
seksåringen. Da var det at
bestemor, Anne P. Foss, kom
med forslag om strikkekurs for
- 1978. Bilde: Bygdebok for Stadsbygd krabaten. Hun skulle lære meg å
Bind IV
strikke, og dette vart spennende
og populært. Det vart lagt fram
strikkepinner, av tre, heimelaga,
fine pinner av bjørk. De var
Doktor Hårsaker bestemte seg
nesten så tykke som blyanter. De
for å gipse foten, og jeg tror det
gjorde nytta, og de var lett å
var den første og siste foten
handtere for en guttunge. Så var
Hårsaker gipsa. Jeg var heldig
det 4-tråds heimspunne garn som
og slapp sykehustur. Men det
vart brukt. Hu mor hu spann sjøl,
vart ordre om å holde foten i ro
så det var ikke noe problem.
da i seks uker for at den skulle
gro sammen ordentlig. Seks
Etter en liten firkanta lapp som
uker da for en seks år gammel
prøve, vart det satsa på større
unge var en underlig straff å få.
ting. Onkel Per skulle ha
Hvordan skulle en unge
rettelige vintervotter som han
sysselsettes i så lang tid?
skulle bruke når han kjørte
Det var ikke da som nå at ungene lastebil. Han hadde fast kjøring i
fra meieriet og kjørte 50 liters
gikk og vassa i leiker. De har
mjølkespann i fra meieriet og
ikke tall på alle leikene sine, de
nede på kaia.
har både biler, traktorer, fly og
maskiner av alle slag. I tillegg
Mjølkespannene vart sendt til
har de tv med alle slags mulige
byen med ”Staværingen.” Å
spill som kan sysselsette unger i
meste laget. Det mangler ikke på lempe på 50-litrene, det sleit
tilbud. Nei, det vi hadde å hjelpe hardt på vottene så det måtte
være solide saker.
oss med, det måtte vi lage sjøl.
Vottene skulle strikkes av 4-tråds
heimspunne garn. Dermed var
vottestrikkinga i gang, og
bestemor hjalp til med å strikke
vrangbord, eller rangband som vi
kalte det, med 2 rette og 2 range,
deretter var det rettstrikking,
oppmerking til tomler, og felling
i spissen på votten. Vottene vart
både store og solide.
Foten grodde da omsider
sammen, de 6 ukene de gikk, og
gipsen vart fjerna.
Strikkepinnene vart lagt bort, og
skiene kom i bruk i stedet. Men
strikkekunsten og minnene har
jeg fortsatt i behold.
De var da klare til tøving, og det
vart tøving på ei rettelig
gammeldags tøvfjøl som vi
hadde. Den var 1 meter lang og
nesten ½ meter bred, og den
finnes ennå. Da det var gjort, vart
vottene overlevert til onkel Per.
Han prøvekjørte dem og det var
ikke måte kor han skryta av
vottene. De var sterke, varme og
solide: ”de beste han hadde hatt”
lød dommen.
Lofotvotta fra Lofotdrifta på Museet Kystens Arv. Foto: MKA
Husker du ”tidssignalet?”
N
Av Hilde Murvold
orge har i sytti år hatt
noe veldig få land
fortsatt har: et
tidssignal.
Tidssignalet var ment som et
felles norsk referansepunkt for
tiden. Før i tida var NRK
autoriteten på tid i Norge, og
folk brukte tidssignalet til å
stille sine egne klokker. I april
2010 ble tidssignalet nedlagt på
NRK. Årsaken var rett og slett
den nye digitale verden.
Tidssignalet har vært sendt til
litt forskjellige tider. I den siste
tida ble tidssignalet ble sendt på
NRK P1 nøyaktig klokken
12.59.45 mandag til fredag.
Først pep det én gang pr sekund
i ti sekunder, deretter var det
stille i fem sekunder før det
kom et siste pip på helslaget og
en stemme som sa: ”Klokken er
tretten”. I helgene var
tidssignalet kl 7.59.45 til
8.00.00. Tidligere var
tidssignalet klokka 12.
Kilde: NRK.no
Tidssignalet var ikke presist, og
det skyldtes ny teknologi.
Lyden fra nett- og DAB-radio
kommer nemlig forsinket ut av
høyttalerne dine, og da falt hele
poenget med tidssignalet bort.
25
Kogebog for nøisomme hjem
Av Reidar Gullesen
G
amle bøker kan være
spennende lesning. Ikke
nødvendigvis fordi de
bringer så mye nytt, men fordi de
ofte gir et overraskende og
uventet innblikk av tiden de er
skrevet i.
I vår boksamling fant jeg en dag
et lurvete eksemplar av en
gammel kokebok – ”Kogebog
med god, sparsommelig
madlavning for nøisomme
hjem”. Kontrasten til dagens
rikt illustrerte og fantasifulle
bøker om matlaging er slående!
Boken har opprinnelig tilhørt
min kones mormor, Dina
Haffner.
Boken er utgitt av Küenholdts
Forlag i Kristiania.
Utgivelsesåret er ikke oppgitt,
men den har sannsynligvis
kommet ut i et av de siste årene
på 1800-talet. Det mest
oppsiktsvekkende er at boken
heller ikke oppgir forfatterens
navn. Den er skrevet av ”en
ældre, erfaren Husbestyrerinde”.
Prisen er kr. 2,00.
Foruten en rekke oppskrifter, har
boken råd om blant annet
oppvartning og borddekning,
oppvask og rengjøring ”av
forskjellige ting”, storrengjøring,
tøyvask, ”rettledning i
forskjellige nyttige ting, og
alminnelige råd om matlaging. I
tillegg er det råd mot veggdyr,
kakerlakker, rotter og mus, såre
hender og tannbyller!
Da er det jo nokså naturlig at vi
kan finne beskrevet hvordan vi
skal lage ”Billig pudding” og
”Billig omelett”. Da er det andre
deler av boken enn selve
oppskriftsdelen som er mer
interessant lesning.
Husmoren, ja. Det er hun som er
målgruppe for boken, især
”uerfarne piger”. Hos den ældre
og erfarne husbestyrerinde som
har skrevet boken er ikke
likestilling mellom kjønnene
plagsomt framtredende.
Bokens oppskrifter vil i dag
utvilsomt bli oppfattet som lite
spennende, men så skal de jo
også være ”sparsommelig” og
beregnet på ”nøisomme hjem”.
For dette er ikke bare en
kokebok, den er full av råd om
hvordan husmoren skal stelle hus
og lage mat for å skape et
trivelig hjem.
Jeg tillater meg å sitere
innledningskapitlet (boken har
gotisk skrift, men jeg tror sitatet
er korrekt):
26
men mon det ikke også ofte
hænder, at han har grund til at
være vred? Naar han ser alting i
huset uden orden og på skakke, da
Saa ofte tenker en ung uerfaren
pige: Uf hvor kjedeligt at lave mat kan man ikke undres paa at han
og at stelle. Alt med saadan orden blir trufet i hovedet.
og eftertanke! Men dette er ingen
Hvis du saa dertil svider og
riktig tanke; og kan ikke du,
brænder maden, og ingenting gjør
husmoder, ung eller gammel,
binde din mann til hjemmet, med med omhu, saa kan man ikke
din huslige hygge og opofrelse, vil fortænke ham i, at han helst
render bort og udenfor hjemmet
det bli tungt for deg i dine
søger den glæde og hygge, han
dage.Derfor beder jeg dig, læg
burde funnet hjemme. Imidlertid
disse raad paa hjertet som jeg
sitter kanskje du ene og trist
herved vil give dig.
derhjemme og ærgrer dig.
Hvis du kan, da sørg for at dit hus
kan være net og lunt, samt fremfor Dette havde du ikke tænkt deg, da
du giftede dig. Men det var
alt fredeligt. Da vil din mand
heller være der, end noget andet dessverre, fordi du forsømte at
gjøre hjemmet til det kjæreste sted.
sted paa jorden. Lad han ikke
Dog det kan maaske endnu rettes
glemme, at intet steds er dog
bedre enn hjemme. Om du vel en paa. Forsøg det kun!
dag af og til kan have aarsag til at
Ja, verden har sannelig forandret
beklage dig, og hertil have dine
seg! I våre dager, der de fleste
store og smaa sorger og
kvinner også er utearbeidende, har
bekymringer, saa søg dog, naar
vi menn minst like stort ansvar for
han kommer træt hjem fra sit
arbeide og vil søge hvilen i sines å gjøre hjemmet til ”det kjæreste
sted”. Men det kan vel også i dag
kreds, da at vise dig glad og
være et godt tips at man (begge
tilfreds.
parter!) anstrenger seg for å gjøre
hjemmet til et hyggelig sted å
Han trænger saare vel til den
være.
opmuntring, han bør finde i
hjemmet. Lad ham ikke vente på
maden, naar han kommer sulten Ikke minst kan det være lurt å
bruke litt tid på å lage god og
hjem fra arbeidet. Det har ofte
variert mat, slik at neste
gjort den taalmodige mand
generasjon ikke bare kjenner til
grætten, naar han skal vente
forlænge paa maden. Bordet gjør pizza, burger og pølser. Og
sparsomhet og nøysomhet skader
du saa hyggelig du kan, om der
vel heller ikke i våre dager.
end ikke vanker mange retter.
Nogle ord til husmødre i de
tusinde hjem
Som avslutning tar jeg med en
oppskrift fra kapitlet ”Billige og
letvinte desserter”:
Æbler i creme
Gode æbler skrælles og udtages
kjernehuset, så koger man dem til
de bliver møre i lidt vin og vand,
samt lidt sukker og kanel. De må
ikke koge i stykker. De lægges nu
op for at rinde av det vaade. Man
pisker flødeskum med vanillie og
sukker. Æblerne nedlægges nu i en
vase (skål), lagevis med
flødeskum, men det øverste lag
maa være flødeskum, hvorpaa
man pynter med syltetøi, ribs eller
bringebærsyltetøi.
God fornøyelse!
Uansett, ”Kogebok med god,
sparsommelig madlavning for
nøisomme hjem” gir en fin
skildring av (mangel på)
likestilling i hjemmet for over
hundre år siden. Men det er vel
ikke den boken jeg finner frem
når jeg står ved kjøkkenbenken
Ja, det er sandt, ofte kan en mand og skal lage mat til kvinnen i mitt
skjænde og være noksaa urimelig, liv!
Du siger kanskje: Hvorfor skal jeg
altid tage saadanne hensyn til
manden? Jeg maa finde meg i
meget ondt, og han er just ikke
heller altid saa snil. Han bærer
mig nok ikke på hænderne, og tidt
og ofte skjænder han ogsaa!
27
Potetkak
Av Hilde Murvold
U
nder friluftsteatret Den
siste viking på museet
Kystens Arv, ble det
skapt liv og røre på den gamle
husmannsplassen Rønningan.
av skikkelig gammelpotet. I
hele spelperioden gikk det med
100 kilo potet.
Stadsbygd bygdekvinnelag er et
takket være stor innsats klarte
de å stille med bakere og
selgere hver kveld. Potetkaker,
lofotkaker og sveler ble solgt
inne i selve stua på
husmannsplassen.
Stua er bygdefolkets stue, satt
opp på dugnad, og det er viktig
at den blir mest mulig brukt.
Potetkaka ble i hvert fall svært
populær!
Den ble solgt med smør og sirup,
bare sirup, brunost og sirup, og
smør og sukker. Ingen kan vel
motstå ei nysteika potetkak.
Stadsbygd bygdekvinnelag i Rønninganstu. Fra venstre: Kjellaug Foss,
Kristin Kvidal, Karen Bliksås, Liv Anita Leinsli, Brit Fenstad. Hjelpere som
ikke var tilstede da bildet ble tatt: Marianne Aa, Marit Ledang, Kari Kilen.
Eier foto: Kjellaug Foss.
Guidene hadde dramatisert
omvisning både på tunet og
inne i stua. ”Margrethe” og
”Olaf” måtte ta i mot de
besøkende nå når ”a mor” var
en tur i butikken og ”n far” var
på sjøen. Likedan stilte Solar
Compagniet med
veterantraktorer og gamle
motorer noe som helt klart
tiltrakk seg de fleste mennene.
Kvinnfolka tok heller turen
innom masstua på
husmannsplassen.
Der var Stadsbygd
bygdekvinnelag i full gang med
å kjevle og steike potetkak. Ni
kvelder stilte de opp med
kjevler og takke, og med deig
28
Her har du ei oppskrift som er
veldig enkel:
Mal potetene to ganger med ½ ts
salt pr kilo potet. Bruk ei
blanding av rugmjøl og
kveitemjøl, eller bare kveitemjøl,
og arbeid inn så lite mjøl som
mulig i den kalde potetmassen.
Kjevl ut til ein ca 3 mm tjukk
leiv, stikk ut runde kaker og steik
dem på varm takke.
lite lag, med 10 medlemmer, så
I det nye baksterommet på Museet Kystens Arv. Fra venstre: Liv Anita
Leinsli og Kari Kilen kjevler potetkak.
Museumshilsen
Av Bernt Brevik
M
useumsåret 2010 har
vært et godt år for
Kystens Arv. At
undertegnede har en liten
eksklusiv flokk flinke ansatte–
er en viktig grunn til denne
suksessen.
En annen er de mange frivillige
som seint og tidlig arbeider ved
museet.
Vårt museum er forankret i den
folkelige kystkulturen. De siste
års erfaringer har vist at det
tradisjonelle også har mulighet
dersom kulturen formidles med
hjelp av opplevelse, fag og
profesjonalitet.
vikingskipsbygginga av draken
Harald Hårfagre trakk fulle hus.
Likedan
Nettopp foredragene ved
museet - onsdagsforedragene som startet i det små, er i 2010
blitt en suksess. Vi skal fortsette
med dette også i 2011 hvor bla.
tema er leirskred, segling i
Columbus farvann, det gamle
fotoalbumet som lokalhistorisk
kilde, hvordan berggrunnen ble
skapt i Rissa, forfatteren Sigrid
Undset, verdens største
innsatsen blant frivillige. Dette
ble gjort til skamme i 2010.
Selvsagt var innsatsen størst i
forbindelse med friluftsteatret
Den siste viking, men flere
enkeltstående byggeprosjekt ble
realisert. Her tenkes bl.a. på
legging av torvtak på mastua,
bordkledning av Auneburet, nytt
stakitt, ferdigstillelse av
naustloftene - for å nevne en
del.
På Persenrommet var det i
Vi synes selv at både anleggene
på Reins Kloster og på Kystens
Arv er ganske så unike. Viktige
deler av Norges historie
formidles nettopp her – i fullt
monn. Og ute på fjorden ser vi
gjerne en av museets råseglbåter
med han Bent som
høvedsmann. Finnes det bedre
Norgesreklame?
I sommer var det igjen
oppsetting av Den siste viking.
Statsråder, utlendinger,
ambassadefolk, journalister,
kjendiser, fagfolk og ikke minst
vi etterkommere etter den stolte
kystkulturen - sto i lange køer
for å få plass i amfiet. Det var
magisk i vendingan.
Kanskje ikke fullt så vellykket
var de mange seminarene. Men
øvelse gjør kanskje mester?
Neste gang blir det bra?
Foredragene var i hvert fall en
vellykket satsing. Både
konservators foredrag om
”Rauhuva” og Borgfjords
bildeforedrag om
Oktober 2010: Ola Leinsli legger de siste takplatene på nybygget før snøen
kommer. Foto: Bernt Brevik.
vikingskip – kan det segle? i
tillegg til at vi også feirer det
store polåret Nansen-Amundsen
i 2011 med et foredrag om
oppdagelsen og bruken av
Sydpolen. Vi har tro på at vår
egen kultur står bare sterkere jo
mer vi lærer om andre kulturelle
fenomen. Det er også av den
grunn av museets nye
formidlingsbygg også skal
inneholde båtbyggertradisjoner
fra andre land.
Vi så i fjor en liten nedgang i
tillegg til engasjerte snekkere en
lang rekke frivillige i Karl
Henrik Moes tropper.
Persenrommet, eller Brovold
som enkelte kaller plassen, er et
større restaureringsprosjekt som
fortjener spesiell
oppmerksomhet. (En slik
oppmerksomhet kan folk glede
seg til når det arrangeres et
mega-arrangement i
Reinsgrenda i juni 2011).
Det største byggeprosjektet i
2010 er likevel restaurering og
29
Museet Kystens Arv ved Prestelva, i vakker vinterdrakt. Foto: Bernt Brevik.
økonomiske bidragsytere
og våre kolleger i
Museene i Sør-Trøndelag
(MiST AS) tusen takk
for et glitrende
samarbeid og en
Vi er ganske sikre på at denne
enorme innsatsen ved museet blir fenomenal innsats i
lagt merke til. Uten den ville vel 2010.
ikke politikerne valgt å satse så
Bernt Brevik
store beløp ved den store
utbyggingen som vi nå står foran. Museumsdirektør ved
Kystens Arv – Mist AS
Vi kan glede oss alle i hop.Det
nye formidlingsbygget vil bli en
magnet på Fosen og vil skape en
vinneridentitet. Våre forfedre
langs fjorden og kysten har i over
tusen år vært de store heltene.
oppføring av flere tilbygg ved
båtbyggeriet. Utbyggingen her
koster kr 3,5 mill + mva (se
bilde).
Det var disse som la grunnlaget
for bosettingen, inntektene og
drømmene - ja selve livet. Vi
berømmer politikerne som har
forstått at denne historia fortjener
sin rettmessige plass.
Vi ønsker alle våre venner,
frivillige, samarbeidspartnere,
30
God jul til alle sammen! Foto: Gunn Kvidal
Foss.
Henry Brødreskift om Vættan
Av Audhild Brødreskift
D
a jeg var liten hadde vi
et litt spesielt saltkar
hjemme. Det var i svart
bakelitt med glasskuppel. I
bunnen var det en sylinder, og
når du rista på karet datt
saltkorna gjennom sylinderen
og ut fra bunnen av karet. Hele
patentet var liksom omvendt av
andre saltkar. Etter noen år sa
pappa at onkel Henry skulle få
tilbake saltkaret, for det var
egentlig hans. Men først for et
par dager siden fikk jeg vite
grunnen til dette, og for å forstå
bakgrunnen må vi bevege oss
bakover til krigens dager.
-Jeg er litt usikker på når de
kom, forteller Henry, men jeg
tror det var høsten 1940. De var
en gruppe på 7–8 personer,
maks 10, og de annekterte hele
vestenden av huset oppe på
Overskotthaugen, der Emilie og
Ole Overskott bodde. De fleste
var østerrikere – og de var der
stort sett hele krigen – men det
var også to-tre tyskere der, og
de ble skiftet ut litt oftere.
Vi fikk inntrykk av at de skulle
passe på de østerrikske
soldatene, de tilhørte tross alt
også et erobret folk. Det var
gutter på vår egen alder, 19–20
år, og siden vi var kamerat med
Ingvar, som bodde i den andre
enden av huset, ble det til at vi
også kom i kontakt med disse
guttene. Mange har lurt på
hvordan vi klarte å
kommunisere med dem, men
det var ikke vanskelig i det hele
tatt.
Med litt bruk av norsk og tysk
og en del geberder var det
utrolig hvor bra det gikk. Men
Usikt fra Vættan, mot Ørlandet. Eier foto: Audhild Brødreskift
én ting snakket vi aldri om, og
det var krigen. Vi skjønte
instinktivt at det var et tema
som burde unngås. Soldatene
fra Østerrike var i en knipe i
forhold til sine tyske offiserer,
og dette var noe vi forsto uten at
vi trengte å snakke om det.
Vættan, som ligger ca. 200
meter over havet, var en
observasjonspost for båter og
fly under krigen. Her hadde
man god oversikt over leia, og
tilstrekkelig med tid til å varsle
de overordnede i Trondheim
over telefon om hva som var i
vente.
Anlegget besto av ei brakke
med tårn, utedo, og ei lita
redskapsbu med buet tak som
lignet på en container. Det var
også noen skyttergraver der
oppe. I tårnet sto det en stor
kikkert, og det var alltid noen
på vakt der oppe. På innsida av
veggen var Lensvikfjella og de
andre konturene i landskapet
tegnet opp – hele veien rundt.
Vi ble bedt med våre
jevnaldrende opp på Vættan, og
fikk både se i kikkerten og høre
meldinger som ble sendt. Det
var et enkelt innredd rom med
bord og stoler, og en ovn hvor
de kokte seg kaffe. All annen
mat spiste de nede på gården,
hvor de hadde ansatt egen
kokke. Det var ingen strøm der
oppe, bare en Petromax.
Det måtte være et paradis for
dem å være på Vættan, langt
unna de voldsomme
krigshandlingene andre steder i
Europa. Her var det lite uro, og
de lagde heller aldri noe bråk
selv.
En av de tyske soldatene het
Karl, og hadde en far som drev
et stort steinbrudd i Tyskland.
Han var ikke nazist, men var
som så mange andre
utkommandert i tysk tjeneste.
Han var med på det lokale
31
Da hadde han hørt via Tysk radio
om sabotasjen på Oslo havn, som
ble utført av blant andre Max
Manus. Han virket like glad for
dette som jeg. Han fortalte at han
var bekymra for mora si, som
bodde hjemme i Wien. Hun
brukte å skrive hver 14. dag, men
nå hadde det gått én måned siden
siste brev, og i mellomtiden
hadde det vært et massivt
En annen gutt jeg ble kjent med
bombeangrep på byen. Broren og
var fra Østerrike. Han var en
vanlig ungdom som oss andre, en faren var tatt til fange i Frankrike
av engelskmennene, og var
grei kar. Våren 1944 var jeg på
fraktet til en fangeleir i England,
vei hjem da jeg møtte gutten på
vei ned Kilen. Han stoppet og sa: hvor han visste at de ble
behandlet bra.
– Nå har jeg noe artig å fortelle
deg! Krigen er snart slutt!
Samme høst traff jeg på ham
fotballaget i en periode. Dette var
på den tida hvor Rosenborg av og
til tok båten til Rissa på lørdag,
festet om kvelden, og gjorde det
derfor rimelig enkelt å slå dem på
søndag. Da de fikk vite at Karl
var tysk, fikk vi beskjed om at
han ikke fikk være med å spille.
Jeg husker at det var leit for ham.
sammen med mange andre
soldater nede på Raudberget.
Samtlige hadde full oppakning
og ventet på båten. – Skal du
reise? spurte jeg. – Ja, jeg har
meldt meg frivillig til Østfronten,
svarte han, og jeg ønsket ham
god tur. Jeg snudde meg og gikk,
men da jeg kom forbi haugen ved
huset til Johan Wemundstad,
hørte jeg skritt bak meg. Det var
gutten som kom gående forbi i
raskt tempo. – Du må ikke tro
noe av det jeg sa, sa han halvhøyt
før han snudde og gikk tilbake til
de andre. Dette gjorde inntrykk
på meg.
Han hadde selvsagt ikke meldt
seg frivillig, men blitt beordret, i
likhet med resten av soldatene.
Jeg har tenkt på hvordan det gikk
med ham etterpå, vi vet jo hvilke
forhold som rådet på Østfronten
den siste krigsvinteren.
Vi spiste aldri sammen med dem.
De hadde som sagt egen kokke,
og rasjonene var nok annerledes i
den enden av huset enn hos vår
kamerat. Vi deltok heller ikke i
de sosiale sammenkomstene
deres, men en gang kunne vi ikke
dy oss for å holde litt leven med
dem. En jul hadde de juleselskap
i sin ende av huset, og
ungdomsgjengen i grenda var
samlet hos Ingvar i den andre
enden.
Vi satt rundt kaffebordet og hørte
at det var trekkspillmusikk og
god stemning der borte, og lurte
på hvordan vi skulle finne ut
hvem som var der. Til slutt var
planen klar: en av oss skulle ta på
seg en maske laget av gråpapir
hvor det bare var hull til øynene.
Saltkaret. Eier foto: Audhild Brødreskift
32
Vedkommende skulle liste seg
over til den andre enden, ha opp
døra og se seg omkring, og
deretter springe tilbake så fort
som mulig. Det var bare
spørsmål om hvem som skulle
gjøre det – og det endte opp med
å bli meg.
Jeg gikk utvendig, for det var
mange spor i snøen allerede, og
listet meg inn i gangen. Med
gråpapirmaska godt nedover
hodet hadde jeg opp døra nok til
at jeg kunne stikke hodet inn og
ta et godt overblikk.
Deretter heiv jeg med rundt,
styrta ut og sprang tilbake og inn
kjøkkeninngangen på den andre
enden. Gråpapiret forsvant i en
fart, og jeg var trygt tilbake ved
kaffebordet igjen. I den andre
enden ble det bråstopp på festen.
Gjestene pakket sammen og
forsvant.
Like etter banket det på døra, og
en av soldatene kom inn. Han
lurte på om noen av oss hadde
vært ute. – Nei, her hadde vi
holdt oss inne hele kvelden!
Hadde vi hørt eller sett noe
uvanlig? – Nei, her hadde alt
vært som normalt, svarte vi, og
lot som ingen ting. Etterpå ble vi
enige om å ikke si
til noen hvem vi hadde sett, og så
vidt jeg vet har dette blitt holdt.
Saltkaret som onkel Henry fant
den gangen ble med på
flyttelasset da bestemor bodde
sammen med oss. Men det var
onkel Henry som fant det, og som
fikk det tilbake til slutt. Det er
fremdeles i daglig bruk.
Fakta: Bakelitt er et av de første
plaststoffene. Det ble for første
Da krigen var over gikk jeg opp
til Vættan. Bortenfor brakka fant gang fremstilt i tiden 1907–1909
jeg et saltkar nede i lyngen som
da den belgisk-amerikanske
jeg tok med hjem. Brakka ble
kjemikeren Leo Hendrik
senere tatt ned og brukt som
Baekeland lot fenol og
billettbod nede ved idrettsplassen formaldehyd kondensere slik at
på Stadsbygd i noen år. Tårnet
fenolplast ble dannet. Fenolplast
ble brukt som dukkestue av
er syntetisk og ikke giftig, og
døtrene til Reidar Rønning, en av bakelitt er den eldste utgaven av
de som var med og flytta brakka, dette materialet. Det brukes blant
men er revet nå.
annet til laminering og i
elektriske apparater og
De siste årene har skoleelever,
stikkontakter. Bakelitt brukes
foreldre og lærere vært med og
ikke lenger i like stor grad som
ryddet på Vættan. Det er laget
tidligere på grunn av tidkrevende
benker og en grillplass, og veien prosses og nyere plaster som er
dit er skilta. Nå kan man nyte
både bedre og billigere. (kilde:
utsikten der oppe i fred og ro.
www.wikipedia.org)
Henry Brødreskift forteller om Vættan under krigen for ivrige lyttere. Foto er tatt under en vandring til Vættan, i 2009. Eier foto: Audhild Brødreskift.
33
Kanonstilling på Røberget
Av Ola J. Schei
Bare ett år etter invasjonen i
Norge, kasta tyskerne sine øyne
på Røbergshaugen i Stadsbygd
til militære formål. Stedet låg
strategisk godt til for innflyging
til Værnes flyplass, Trondheim,
og Midt-Trøndelag, likedan fra
fiendtlige fly fra England, hvor
de hadde sine egne baser. Kort
sagt: Røbergshaugen egna seg
meget godt til å plassere
luftvernskyts på.
Anleggsarbeidet starta opp på
sensommeren 1941. Det var nok
godt planlagt på forhånd av
høyere militært tysk hold, og
vurdert som viktig i
luftforsvarshensyn, et
blinkskudd i så måte. Sammen
med lyskasterne på
Sandbakkhaugen og lille
Røbergshaugen var nok dette et
viktig punkt for luftvernet i
denne landsdelen.
Grunnen til at jeg vet
tidspunktet for anleggsstarten
såpass eksakt er at min onkel
John på Kvidal i september
1941 kjøpte en Deutz
dieseltraktor med gummihjul,
det var en milepæl i mitt liv, det
huskes godt, meget godt.
transport for tyskerne på
Røbergshaugen utspant seg i
fjøset på Prestegården.
Forpakter Olbert Fenstad satt på
sin fjøsknakk og melka ei ku, da
en tysker kom og sa at han
skulle rekvirere 2 hester og
vogner i dag. På tysk vis skulle
det skje straks.
Tyskeren kunne litt norsk så han
gjorde seg forståelig for Olbert.
Olbert som var en uredd kar lot
seg ikke vippe av knakken av en
tysker, og sa at hester skulle de
få, men han måtte melke ferdig
kyrne før han salte på hestene.
”Gå å hent deg et melkespann
og en fjøskrakk og hjelp meg å
melke så går det fortere” sa
Olbert til tyskeren. Tyskeren
vart litt paff over slik
kommando, men kom med bøtte
og satte seg på knakken og tok
til å melke, noe som kan kunne.
I det sivile liv var Paul som han
het, sveiser i det sivile liv.
Olbert takka han for jobben og
tyskeren fikk de to hestene for
denne dagen.
En annen episode om samme
Paul er nå kommet for dagen:
En gutpåsså skulle borti skottet
(vedbua) etter ei bøtte ved.
Kvelden var halvmørk med
småregn og sur vind. Gutten
småsprang over gården, reiv
opp døra som gikk innover,
midt på gulvet sto det en tysk
soldat og småfraus.
Gutten fikk seg en skrekk i livet
med det samme setter i et skrik,
men oppdaga fort at der sto han
Paul soldat fra Røbergshaugen.
Paul tusla litt skamfull ut i
småregnet. Gutten vår kjente
Paul godt, for guttungene i
omegnen var oppe på haugen
rett som det var. Paul var en av
tyskerne som kunne norsk, han
Traktorbasillen fikk godt grep
da, og det taket er der ennå.
Onkel John fikk også
forespørsel om transportkjøring
for tyskerne på Røbergshaugen,
noe han var lite villig til å gjøre,
han hadde heller ikke tid i
høstonna. For tyskerne sa han at
han ikke hadde traktortilhenger,
noe som var sant.
En unnskyldning som merkelig
nok tyskerne godtok. En annen
episode i forbindelse med
34
Bunker på Røberg, med Trondheimsfjorden i bakgrunnen. Muret opp av rød
granitt fra Røbergshaugen. Foto: Øyvind Bjørgan
Samme kilde sier at den eneste
gang kanonen var i virksomhet
var under angrepet mot
slagskipet Tirpitz i Åsenfjorden i
1942. Luftvernkanonen skjøt
antakelig ett skudd, som traff
flyet som falt ned i sjøen ved
Vorpnesset nær Vikan innafor
ferjeleiet. Neste skudd forkilte
seg, dermed var det stopp for
denne gang.
En annen av bunkerne. Trolig brukt som lager av et eller annet slag.
Foto: Øyvind Bjørgan
småsnakka med gutten og
unnskyldte seg så godt han
kunne.
Det er gått mange år etter at
luftvernkanonen på
Røbergshaugen vart anlagt, hele
68 år, det er lang tid og mye er
nok dessverre gått i den berømte
”glemmeboka”. På den andre
sida har det vært meget vanskelig
å få tak i eksakte opplysninger
fra den tida anlegget var i ”drift”.
Sandbakkhaugen og lyskasteren
på lille Røbergshaugen var
medrekna (nord for gården
Raudberget) har jeg ikke eksakte
opplysninger om.
Derimot tyder alt på at det var en
Bofors 20 luftvernkanon. Noen
kilder sier det var 4 cm løp på
kanonen, andre kilder hevder det
var 24 mm løp. Den skulle da ha
et magasin med 6 skudd i skinne.
Den kilden som hevder at
kanonen var 4 cm løp, sier det
var et kanonbatteri og at kanonen
på Røbergshaugen tilhørte
marineluftvernet Trondheim og at
kanonen på Røbergshaugen,
lyskasteren på Sandbakkhaugen
og lyskasteren på lille
Røbergshaugen var èn enhet, noe
som kan være meget sannsynlig.
Andre kilder hevder at
kanonstillingen hørte inn under
kystluftvernet Ørland-Fosen. Hva
som er rett har jeg ikke fått rede
på.
Lyskasteren på lilleRøbergshaugen hadde en
diameter på 1,5 meter, hvor
mange lux den var god for vet jeg
ikke, men Sandbakklyskasteren
Det er søkt på internett, det er tatt
mange telefoner i sakens
anledning. Til tross for dette, er
jeg ikke helt fornøyd med det jeg
har fått opplysninger om.
Resultatet er divergerende, så hva
som er 100 % rett kan i aller
høyeste grad diskuteres. Er det
noen som kan ha sikre
opplysninger har det vært
hyggelig å fått det i hende før
eller senere.
Anlegget vart påbegynt ca august
1941 og ferdigmontert i 1942.
Mannskapet var, etter som jeg
har fått opplyst 23 soldater, om
det da var etter at lyskasteren på Restene av en Bofors 20 luftvernkanon. Foto: Øyvind Bjørgan
35
og Lille-Røbergshaugen
kryssbestrålte målet, som vart
godt opplyst i mørket. Helt sikre
opplysninger har jeg ikke, men
trolig var det 6-7 soldater der
også, det var forholdsvis eldre
soldater, rolige, stødige som stort
sett var ”fritatt” for fronttjeneste.
Soldatene hadde 2 brakker. De
var vanlige mennesker i ”fri
dressur.”
Noen av soldatene på
Røbergshaugen snakka litt norsk
og han fortalte at en yngre soldat
hadde fått innkalling til
Finlandsfronten for å kjempe mot
russerbølgen der oppe i NordFinland. Soldaten hadde sagt at
han kom nok ikke levende derfra,
det stemte for litt senere kom
beskjeden om at han hadde falt
der oppe.
Nesset. Like etter at jeg passerte
svingen i havna hørtes skudd,
straks etter kom ca 10-15
springende nedover fra ”haugen”
med en offiser skrikende ved sida
av troppen. Offiseren var en som
het Vilhelm, hadde revolver i
handa, skjøt opp i lufta og brølte
”schnell schnell!” Denne
straffeekserkisen sto på i ca 15
minutter, kanskje lenger. Tysk
disiplin. På internett er det funnet
en som kan være Vilhelm, men
adressen er ukjent i Tyskland.
Men tyskerne på ”Haugen”
hadde også andre ting fore, noe
som er fortalt av bygdefolk og er
gode kilder. Synes at det er i
orden at det også blir tatt med i
det som hendte i åra 1940-1945.
Kilder: Magnar Rundhaug,
Torger Schei
Vi hadde ofte ærend til kaia på
Både Museumslaget Staværingen og Rissa Bygdemuseum vil gjerne ha flere medlemmer. Fyll ut
medlemstegningen, klipp eller skriv på eget ark: kryss av! Send til Museet Kystens Arv, 7105
Stadsbygd så formidles det videre.
Navn.....................................................Epost................................................
Adresse..............................................................................Vil gjerne bli medlem i
Museumslaget Staværingen. Medlemskapet gir rett til gratis eksemplar av
juleheftet Skomskott og til gratis omvisning på museet når museet er betjent med
guide.
Rissa Bygdemuseum. Medlemskapet gir rett til gratis eksemplar av
juleheftet Skomskott og til gratis omvisning på museet når museet er betjent med
guide.
Ta gjerne kontakt på post@kystensarv.no eller på tlf 73 85 55 60 for å melde deg inn. I 2010
koster medlemskapet kr. 150,- pr medlem, kr 200,- for familie og kr. 300,- for institusjoner.
36
Da tyskeran kom - Baker Evenshaug under krigen
Fortalt av Olav Evenshaug
O
laf Evenshaug, f.
13.03.1907 i Malvik,
var baker i Rissa før,
under og etter 2.verdenskrig.
Bakeriet lå på toppen av
Krobakken ved Strømmen. Olaf
Evenshaug hadde mange
minner fra krigens dager, og
fortalte dem videre til sin datter
Kari. Vi har vært så heldige å få
trykke disse i årets utgave av
Skomskott.
dem.
Datteren, Kari Evenshaug,
forteller: Far fikk jobb på
Byåsen bakeri hos Oscar Evjen
som samtidig drev bakeriet i
Rissa. Først i september 1938
tok far over dette bakeriet. Da
lånte han 500 kroner, det måtte
han ha 3 kausjonister for å få.
De risikerte 150 kroner hver for
dette! Men etter et år var alt
betalt tilbake. Alfred Jakobsen
overtok bakeriet da far dro til
Hommelvik i 1947, og også
Eilert Myran bakte der.
10. april begynte ryktene å
svirre overalt. Tyskerne var
kommet inn i hele landet, og nå
lå det engelskmenn utenfor
innløpet til Trondheimsfjorden.
De ventet på ordre fra London
om å gå inn å jage ut tyskerne,
og det kunne skje når som helst.
Folk tok med seg det de fikk
med og dro til slektninger og
kjente oppi Skaugdalen i full
panikk.
Den 9. april 1940 hadde jeg så
mye mel på lager som jeg aldri
hadde hatt før. Det vil si, jeg
fikk tilsendt mel etter den
datoen som jeg ikke hadde
bestilt. Dette var fordi I.C.
Piene & Sønn sendte mel utover
alle steder for at ikke tyskerne
skulle få tak i det og sende det
hjem til Tyskland.
I tillegg hadde jeg flere kasser
svisker og rosiner som jeg ikke
visste hva jeg skulle gjøre med.
Jeg fikk levert en del til
handelsmann Strømmen. Vi
visste jo ikke hva krig var, og at
den skulle vare i fem år. Hadde
vi hatt peiling på hvordan det
kom til å skorte på alle slags
varer, hadde vi selvsagt beholdt
Det var den 10. april 1940.
Dagen etter at tyskerne kom. På
Uddukaia i Rissa var det et
søskenpar som var ekspeditører,
bror og søster. Disse var kjent i
bygda som to originaler, men
jobben sin, den kunne de. Det
visste jeg, for jeg tok varene
mine til bakeriet fra brygga på
den kaia.
De to søsknene på kaia hadde
en slakteferdig gris i uthuset, og
den ville de på ingen måte
skulle bli noe krigsbytte. Det
fantes ikke én mann i nærheten
som kunne ta på seg å slakte
grisen, bortsett fra broren, men
han fikk seg ikke til en gang å
kverke ei flue.
Her var gode råd dyre, tenkte
nok søstera. Hun ventet ikke på
noen slakter. Hun gikk på
kjøkkenet og tok med seg en
stor forskjærkniv, gikk uti
uthuset og stakk grisen. Etterpå
fikk hun broren til å hjelpe seg
med å lempe grisen på en
kjelke, og så dro de av gårde
den lange veien oppover til
Skaugdalen. Jeg så selv
blodveien etter dem ved kaia.
Samme formiddag var mange
Skaugdalinger på brygga for å
hente varer de skulle ha. Selv
skulle jeg hente ti 50 kilos
hvetemelssekker som jeg ikke
hadde hentet heim enda. Disse
sekkene hadde søskenparet
sendt med ti forskjellige
Skaugdalinger om formiddagen.
– Det va likar at dæm fikk dæm
eller at tyskeran tok dæm, sa de.
På en måte hadde de vel rett i
det, men det var vel ikke
meninga at de skulle fordeles på
den måten. Så jeg sa til
søskenparet at det var mine
sekker og at jeg skulle ha dem i
bakeriet. Så de måtte snarest
mulig sørge for at
Skaugdalingene kom igjen med
sekkene. Og de kom en etter en
og lempet dem av inne i
bakeriet. – Dæm utpå kaia sa
det va bærre å ta dæm med oss,
fortalte de.
Det tok vel en fjorten dagers tid
før alle sekkene var på plass.
Men så manglet det en sekk. Og
det gjorde jeg søskenparet utpå
kaia oppmerksomme på. – Ja,
nei, vi har itj nå fleir her, den
mått vel ha blitt med oppi
Skaugdalen, den og da, svarte
de.
– Dokk har med å skaff sist
sekken tebakers, sa jeg til dem.
Det gikk lang tid, så jeg gikk på
dem igjen. Omsider kom søstera
en dag, rev opp butikkdøra,
lempa sekken innpå golvet og
sa: – Her har du’n!, sa hun og
forsvant.
I denne tida sto jeg i bakeriet
sammen med en guttonge. Og
nå begynte folkevandringen. Da
hele nedre Rissa evakuerte, gikk
veien like utenfor veggen hos
37
Evenshaug Bakeri og konditori. I barnevogna ligger Kari Evenshaug. Foto: Oddlaug Evenshaug.
oss. Da ble det en pågang om
brød som jeg ikke hadde
kapasitet til å utnytte. I tillegg var
min kone Oddlaug og datteren
vår Kari – som da var ett år –
reist oppi Dragendan. Det var en
liten sidedal oppi Modalen.
Øverst oppi den dalen fikk de
komme å bo hos noen vi kjente
der.
måtte vi sende brød til
Handelslaget på Leira, som vi
brukte å levere brød til. Det var
lettvint å få brødene av gårde dit
den dagen. Det var mange
hestkjørere som for forbi og de
tok mer enn gjerne med seg
brødkassene, for da kunne de få
kjøpt noen der på Handelslaget.
Så var det å sette en ny deig,
mens telefonen kimte og
Så der sto jeg og den 16 års
gamle gutten alene da rusjet kom. butikken sto fulle av
skrekkslagne folk som trodde at
Den første ladningen med brød
krigen var i hælene på dem. De
fikk vi fra oss uten særlig
fleste fikk jeg av gårde med å si
forstyrrelser. Telefonen ringte
at jeg nettopp hadde sendt brød
hele tiden siden den ble åpnet.
Det meste av ringingen måtte vi på Handelslaget, som lå på
samme veien en 3–4 kilometer
bare overhøre. Men så begynte
folk å komme på butikken i nilenger oppe.
tiden om morgenen, og noen kom
rett inn i bakeriet, men disse fikk Ut over dagen ble det stillere
vente. Og alle som kom skulle ha etter hvert som hele bygda rømte
fra 7 til 15 brød. Her måtte det
oppi dalene. Gutten og jeg gikk
rasjonering til. De fikk tre til fem oss en tur bortpå Flatan om
ettersom. 70–80 brød varte ikke
ettermiddagen. Vi så ikke en sjel
en halv time hos oss. I tillegg
noen steder bortsett fra et par
38
tyskere som kom fra et stort
krigsskip som lå rett utom
Uddukaia Vi forsto at de ville
vite hvor folket hadde gjort av
seg. Vi prøvde å forklare at alle
hadde rømt men om de forsto oss
vet jeg ikke. De to tyskerne kom
fra et fjøs borte på Sund gård.
Der hadde de slått oppi vatn til
grisene, fikk vi høre senere.
Det var den svære båten som folk
ble redde for. Der den lå ute på
sjøen dekket den hele nerbygda,
slik at hvis engelskmennene
hadde kommet inn og begynt å
skyte på den hadde de vel feid av
alle husene som lå akkurat i
skuddlinja der.Derfor mente nok
folk at det var best å komme seg
bort, men om kveldene kom
karene ned å stelte i fjøset, før de
for av gårde igjen.
Det ble visst tatt som en
selvfølge at jeg og gutten skulle
være igjen. Den først natta rømte
vi til nabogården, og der havnet
vi i en potetkjeller. Men det var
den verste plassen vi kunne være
på. For med en gang vi var
kommet dit, kom det et prosjektil
over huset. Den traff lyslinja i
skogen ovenfor oss så lyset gikk.
På veien opp fra potetkjelleren
møtte vi en kar med ei tørrfiskbøl
på ryggen, – Æ ska gå oppi
skogen, sa han, det e bæst å ha
med sæ litt mat, det e itj godt å
våttå kor læng det herre vare.
Neste natt gikk vi til en gård
lenger opp. Der satt vi en liten
stund inne i ei kald stue og frøs.
Så gikk vi heim å la oss. Dette
virvaret sto på omtrent en uke.
Da begynte folk å flytte heim
igjen. Men da begynte vi på de
lengste 5 årene i vårt liv.
kvalitet, det ble dårlige brød. For
å få de til sånn noenlunde måtte
vi blande med vårt eget mjøl. Da
ble det underskudd på dette
melet.
Stort sett hadde vi det bra under
hele krigen, mot mange andre
steder. Det var naturligvis slutt
med fester og store
sammenkomster i den tiden. Men
derimot var det mange private
sammenkomster. Det var vel det
som holdt folket oppe og
sammensveiset, også der ute i
Rissa.
at det smakte godt. Det var en
sort ingen av oss hverken hadde
sett eller smakt før. – Nei, vi må
kjenn på’n igjen”, sa kameraten.
Og der satt vi da og kjente,
smakte og smattet helt til det ikke
var noe igjen å smake.
En annen gang kom det to tyske
soldater opp til oss en kveld,
nokså sent. De begynte å prate
tysk, som vi ikke forsto noen ting
av. Men vi forsto at de hadde
tenkt seg en kveld med både det
ene og det andre. De snakket om
å ”slafe”. Det forsto vi. Jeg
prøvde så godt jeg kunne og få
Da tyskerne kom var vi sikkert
heldige vi som bodde midt
mellom småbruk og større gårder.
Vårt bakeri lå midt i smørøyet
slik at vi kunne få tak i både det
ene og det andre av matvarer,
særlig med bytte.
De første 3–4 åra fikk vi både
margarin og sukker og andre ting
fra grossistene i Trondheim etter
at rasjoneringskorta kom. 1000
merker måtte vi ha for hver 50
kg’s sekk mel, også hvetemel
(som var 50 kg pr. måned). Det
skulle være til syke og barn,
sukkerkavring for det meste.
Sukker fikk vi etter melforbruket
så jeg fikk bra av det, men det
minket jo etter hvert. De siste
månedene før krigen sluttet, fikk
vi hverken margarin eller sukker.
Da laget vi småbrød av bare
grovt mel, og intet annet. Da
stanset salget av de såkalte
småbrødene. Men storbrød
fantes.
Bøndene kom med hjemmelaget
hvetemel som var av elendig
Kvithyllkaia, under 2. verdenskrig. Foto: Lokalhistorisk arkiv.
Det kom tyske bakere en gang
som ville bake til seg selv i
bakeriet. Det falt ikke stort på oss
av varene de laget der. Men av en
kar fikk jeg ei flaske brennevin.
Jeg var ikke sikker på hva det
var. Jeg torde ikke smake på det.
Derfor fikk jeg tak i en kamerat
for at vi i det minste var to som
vurderte ”flurumet”. Han fikk ta
den første supen. Det gikk ei
stund mens han smatta og
smakte, så sa han: – Det va godt
det her gett, ta ein du og. Det
gjorde jeg, og var enig med ham
dem til å forstå at vi ikke ville ha
noen ”kveld med slafing”.
Enten forsto de, eller de ikke
ville forstå. Her måtte det gjøres
noe. Jeg visste at kameraten min
kunne godt tysk. Jeg ringte etter
ham, og han kom med en gang.
Han bodde ikke lenger unna enn
knappe 200 meter. Han snakket
med disse karene en stund. Så
fikk han dem med seg ut
gjennom døra. Og jeg så at han
gestikulerte og pratet dem langt
nedover veien før han kom
39
tilbake. – Det gikk fint det, sa
han.
Den samme mannen med flere
vart innkalt av ”fylkesfører”
Rokstad borte på en av gårdene i
bygda. Hvor mange det var visste
jeg ikke, men en 10–15 mann var
det vel. De måtte bokstavelig talt
krype i søla for den høye
nazipampen. Etterpå måtte de
synge ”Blant alle lande i øst og
vest”. Da de slapp fra, ble de
gjort oppmerksom på at hvis
noen saboterte i bygda, ble de
gjort ansvarlig for det, og da ble
de skutt. ”Skutt blir den som” –
sto det alle steder i den tida. De
ble tatt som gisler. Ingen ble skutt
der i alle fall. Alle gislene
overlevde. Men slik var det ikke
alle steder.
Det var ingen stasjonære tyskere
der vi var. Men en mil lengre
utover var det mange. I
Hasselvika og på Agdenes
festning holdt de til. Vi fikk
føling med dem da de kom i
Rissa for å kjøpe eller bytte til
seg mat. Slik kom det engang en
tysker med en stor hest – 10 kvart
– var ikke det målet på slike
kjemper tro? Var hesten stor, var
vogna og kassen oppå den
overvettes stor. Det var en kar
som sa da han så dette: – Han ha
iallfall kopp å ha ti…
Ellers hadde vi ikke så mye
føling med ”gjestene” der ute.
Kameraten min drev et hønseri
der ute, med et par-tre hundre
høner. Jeg tror ikke han solgte
noe egg til tyskerne. Jeg var der
engang noen kom for å kjøpe
egg, blant dem var det en tysker.
– Han der får itj nå nei, sa han.
Jeg byttet til meg egg fra
Skaugdalingene med forskjellige
varer. Dessuten leverte folk egg
når de ville ha bløtkaker. Men det
ble mindre og mindre av den
40
Etterpå har jeg lurt på om det var
en av Rinnanbanden jeg kjeklet
med Det så ut som det var en fin
kar dette, fin i klærne og snobbet.
Det var ikke mange som var så
Det her en episode som jeg hørte fin i den tida. Det var antagelig
en som opererte der ute. Vi visste
fra en som så og opplevde det.
jo ikke av noen av Rinnankaran
Kort fortalt:
eller av Rinnan sjøl vi da. Så for
Ovenfor kaia på Kvithyll var det den del kunne jeg ha vært borte i
en hest med vogn som løp løpsk. mange slike karer der ute. Ikke
før mot slutten av krigen fikk vi
Det var visst noe som skremte
høre om Rinnan. Senere leste jeg
hesten, som sto med ei tom
og vet omtrent alt hva den karen
langvogn. Hesten la i vei utover
mot kaia, og de som så det trodde gjorde mens han opererte rundt
om i Trøndelag.
vel at han stansa når den kom
utpå kaia. Men nei, den sprang
Men i Rissa var det ikke så
enda fortere utover den lange
trekaia. Dess lenger ut den kom, mange nazister. Det var mange
nok selvfølgelig. Og de som var
dess fortere sprang den. De ute
skremte alle andre. De var ikke
ved kaia så og hørte et
så aggressive, de forsto vel at vi
kjempeplask da hesten med
var redde for dem. Men det kom
lynfart fór utover kaikanten og
nedi sjøen. Sekunder etterpå var noen karer fra byen her ute som
herjet en stund. Fylkesfører
sjøen flata ut og borte var både
hesten og vogna. Så vidt jeg vet, Rokstad kom hit og fikk kalt
fant de verken hesten eller vogna sammen noen Jøssinger som de
holdt ap med. Det var i den tida
siden.
de herjet oppi Selbu med
Ei natt var det noen lure kara som Morsethfamilien. Den historia
hadde med seg en lang bor på vei kan vi lese om i ”Og tok de enn
til brygga. Meningen med det var vårt liv” av Per Hansson.
å treffe på sukkersekkene som sto
på bryggegolvet. Men i stedet for Ellers slet vi oss gjennom de fem
sukkeret traff de en frøsekk og alt lange årene mens krigen sto på.
Det ble slutt et par dager før nede
frøet rant ned i sjøen.
i Europa. Så var vi spent på om
det kom til å fortsette her da. Nei
Så var det en gang midt under
gudskjelov så ble det slutt her og.
krigen at jeg måtte reise inn til
byen for å få tak i varer. Det var Vi fikk høre at Terboven hadde
mange som reiste med båtene Fru sprengt seg selv i filler i en
Inger og Frøya. Som regel reiste tunnel sørafor et sted. Da først
var vi sikker på at det var slutt.
jeg alene. Engang kom jeg i
klammeri med en kar som beint
Vi var ute hele natta til den 8.
fram var ekkel. Husker ikke
mai 1945. Jeg tror folk ropte og
spesielt hva det var vi var uenig
om, men det var vel om det som skrek sammenhengende en hel
uke etterpå, og det var vel mest i
foregikk under krigen. Da kom
radioen vi hørte gledesrop og
det en ung gutt som strøk seg
skrik.
forbi meg og hvisket: – Itj borti
han der, sa han. Jeg så verken
Ja, det var en lettelse som ikke
mannen eller gutten igjen på
kan beskrives!!
båten.
sorten etter som tiden gikk. De
laget bløtkake selv. Var vi i
selskap, ble det servert bløtkake
alle steder.
Kjenner du folk på foto?
Av Hilde Murvold
Museet arbeider med lokale
fotografi hver onsdag.
Trofaste bidragsytere møter
opp for å sette navn på
personer eller for å finne ut
mer om sammenhengen som
fotografiet er tatt i. Gruppa på
Stadsbygd har kommet langt i
innsamlingsarbeidet.
Det er forsøkt å få til en
likedan gruppe i Rissa som
kan arbeide med foto.
Foreløpig er det
Lokalhistorisk arkiv som er
satt til dette arbeidet, men der
er det lite framgang å spore.
Museet tar sikte på å begynne
arbeidet med bygdealbum for
Rissa, med en arbeidsgruppe i
Reinsgrenda, i januar 2011. Det
er avsatt penger til både
Stadsbygd og Rissa.
Fremste rekke fra venstre er Johan J. Tung (Sandbakken) Ola Rauberget,
Torgeir Schei, Lars Fenstad.
I bakre rekke fra venstre vet vi bare hvem nr. 5, Kristian Kielland, er. Hvem er
de fire andre? Bildet er trolig tatt ved et storbåtnaust i Reinsgrenda.
Eier foto: Nils Morten Buan
Dette er et svært viktig arbeid
hvor det haster med å få
navnsatt mange bilder. Alle foto
som blir innsamlet, lånes bare,
og eieren får tilbake sin
original.
Vi samarbeider med Fosen
bildearkiv, og fotograf Dan
Ågren. Fosen bildearkiv har i
dag kopier av ca. 10000 bilder.
Bildearkivet styres av Bjugn
bygdatun, Mølnargården.
Ikke alle foto har vi navn på.
Kan noen hjelpe oss med de
navnene som mangler? Kontakt
Hilde på Kystens Arv,
73855560
Fra venstre: Isak I. Wemunstad, Ola Belling, hvem er nr. 3? Johan Iversen
Fenstad og Anton Brovold. Fotografiet er tatt i forbindelse med et stemne på
Reins kloster, ca. 1933.
41
Bureising i Markabygda
Av Astrid Foss Langmo
D
e harde 30-åra har vi
vel alle hørt om, og
noen opplevd.
Bankkrise i Amerika i 1929
spredte seg til Europa, og førte
til stor arbeidsledighet.
Her i landet la staten, ved
Landbruksdepartementet, til
rette for bureisingsbruk. Sitat
”§12. Til bygging av uthus får
bureisingsmannen statsstudnad
på opptil 1/3 av
kostnadsoverslaget, men ikkje
meir enn kr 1000,- for kvar 10
dekar dyrkingsjord og ikkje
over kr 2000,- til noko bruk.
Stunaden vert berre gjevne til
verkelege bureisingmenn og
ikkje til å nya opp att eldre
bygningar, med mindre husi er
brutne.” Sitat slutt.
Ellers vart det gitt
nydyrkingsbidrag for antall
dekar jord som vart dyrka.
Bureiserne fikk bidrag etter noe
høyere takst enn etablerte
bønder.
De fikk også lån i Statens
Småbruk Bustadbank, disse var
rentefrie i 5 år. Avdrag og renter
vart betalt to ganger i året med
ca kr 38,- i avdrag og kr 38,- i
renter i kvar termin. Kommunen
sto som garantist for disse låna.
For å få statstilskudd og lån
måtte bureiseren ha tegninger,
byggeplan og kostnadsoverslag
utarbeidet av Herreds- eller
Fylkesagronom, og å være
godkjent av
Landbruksdepartementet.
Mest kjent her i distriktet er
bureisingsbruka på Ny Jord i
Bjugn, Bergmyran og
42
Alsetmarka i Rissa.
I Markabygda på Stadsbygda
var det på 1930- og 1940-tallet
15 bureisere som begynte å
”rydde seg rydning i svarteste
skog, plass til en stue og muld
til en plog, bygge seg hjem…”
Spade, hakke og trillebår var
redskapen de brukte når de
gravde ut tomt til husa.Noen fikk
også låne hest og bikkvogn.
Massen som de gravde ut, vart
ofte brukt til gårdsveg.
Våningshuset skulle etter planen
ha kjeller, driftsbygningen skulle
ha gjødselkjeller under
husdyrrom. Våningshusa hadde
40-60m2 grunnflate. Fjøsa var ca
10 meter brei og 12-16 meter
lange, med låvebru murt av
gråstein.
Gjødselkjeller skulle ha 80 cm
tykke gråsteinsmurer. Veggene i
husdyrrom var også for det meste
av stein. Resten var
trekonstruksjoner.
I Markabygda hadde de
steinbrudd i Hermstadskaret. Her
sto de på feiselen og sprengte ut
stein, som på dugnad vart kjørt til
byggeplassene på vinterføre med
hest og stuttinger med flak på.
Om vinteren ble også tømmeret
til husa drevet fram fra skogen.
August Langmo hadde
transportabelt sagbruk og motor
som han frakta til byggeplassene.
Han besørget all saging av
tremateriale til bruka. Husa vart
reist og dyrking av jorda tok til.
Ikke alle hadde samme grunnlag
når de skulle bygge opp en gård
fra grunnen av.
Noen fikk tomt og jord fraskilt
fra farsgården, og de fikk låne
både hest og redskap når de
startet. Andre måtte kjøpe både
jord og redskap, de startet altså
med to tomme hender. Først
måtte skogen ryddes bort,
deretter stubber og stein. Så var
det å ta fatt med spade og hakke,
og ta grøfter. Grøfter satt med
stein var mest vanlig, men på
myrjord vart det også brukt
trevirke.
Fra Venstre: Nikolai Børsting, Jorun Vårum, Jorid Hermstad Vold. Bildet
er tatt på Myrvang, barndomsheimen til Jorun Vårum.
Eier foto: Jorun Vårum
Etter krigen vart det mest vanlig
med teglrør. Ei fjøl i botnen, ei
lekte på kvar side og oftest
bakfjøl øverst. Når grøftene var
måket igjen, var det å pløye,
gjødsle, harve. Stein og røtter
ryddes bort før åkeren kunne såes
til. Etter et arbeid og slit som vi i
dag knapt kan fatte og forstå
kunne bureiseren og kona sjå det
vokse og gro.
De første åra var det mest ljåslått
av natureng. For å få for til kua
og hestene, vart kvister av bjørk
og rogn buntet sammen og tørka
(lauvkjør).Det vart og nytta som
tilleggsfor til sauen.
Nytt land vart etter kvart dyrka,
og det kom fleire dyr i fjøset.
Hest, kyr, ungnaut, sauer, griser
og høns. Økonomien vart bedre
og ljåen kunne skiftes ut med
slåmaskina. Fjøsarbeid var det
bureiserkona som tok seg av,
men hun var også med på annet
gårdsarbeid. Vann måtte ofte
hentes i en brønn eller en bekk i
nærheten, før de fikk økonomi til
å få lagt inn springvann i
våningshus og fjøs.
Her er en oversikt over de 15
bureisingsbruka i Markabygda.
Hver gård er markert med tall på
kartet. (Se forrige side.)
1. Myrvang
Gudny og Konrad Solem.
Bureisingsbruket var fradelt
Svebakken, farsgården til
Konrad. Fjøs og stall er oppført i
teglstein i 1945, og låve av
bindingsverk i 1947.
Hovedbygningen av plank vart
satt opp i 1948. Brukerparet
dyrka 45 dekar jord, og fikk en
fin heim i Svebakken. Konrad
hadde lastebil.
2. Myrstad
Arnulf Hermstad.
Bureisingsbruket var fradelt
heimgården til Arnulf i 1929.
Hovedbygningen vart oppført i
tømmer i 1930. Fjøs av gråstein
og bindingsverk. Låven vart
oppført i sperreverk i 1930-åra.
Arnulf fikk hjelp av far sin da
han bygde husa og dyrka jorda.
Han var også med far sin på
bygningsarbeid på andre bruk. I
1955 vart Arnulf gift med Dagny
som var fra nabogården
Svebakken, og han fikk god hjelp
av kona si med gårdsdrifta.
Dagny var med på fjøsarbeidet på
43
Magnus. Noe av arealet var
dyrkajord (5-10 dekar). Arealet
på bruket var godt arrondert, og
jorda var godt egna til
dyrkingsjord. Bolighus vart bygd
i 1933 av lafta plank. Fjøs bygd i
1936 av murstein og låve av
bindingsverk. Magnus og Elida
gifta seg i 1936 og fikk ei ku i
bryllupsgave fra søsknene til
Magnus.
Kua hadde rom i gjødselkjelleren
den første vinteren, til fjøset var
ferdigbygd. Magnus dyrka en del
jord før de gifta seg, men var
plaga med smerter i den ene
Fra venstre: Margit, Nikolai, Helge Børsting, Jorid Hermstad Vold og
foten. I 1937 fikk han betennelse
Svanhild Overland Hansen. Fra høykjøring på Myrvang.
i kneleddet og måtte på sykehus.
Eier foto: Jorun Vårum.
Kua hadde fått kalv og i stua var
det opp 8 barn. På nybrottsbruket det kommet til verden ei lita
Myrstad til hun var over 80 år.
jente.
var det hardt arbeid, ”både seint
og tidlig,” og barna måtte hjelpe
3. Yttergård
Legen fikk ikke bort betennelsen
Konrad Hermstad (bror til Arnulf til med arbeidet på gården.
i kneet til Magnus. Kneleddet
”Smistadungan” var også på
Hermstad).
Bruket var fradelt heimgården til onnearbeid på de andre gårdene i vart kappa av, leddet vart fjerna
og foten vart stiv. Magnus vart
Konrad i 1943. Våningshuset vart grenda. Norius og familien
litt hemma av dette, men som den
gjorden en stor innsats med
oppført i 1945 av sperreverk.
habile arbeidskaren han var, og
Konrad dyrka noe jord, og i 1955 oppbygging og dyrking av
med god hjelp av Elida, fortsatte
bruket.
solgte han bruket til broren sin
Arnulf.
4. Smistad
Margrethe og Norius Langmo.
Bureisingsbruket var fradelt
Hermstadgården i 1929.
Kjøpesummen var kr 2400,-. Om
brukerparet kan en vel trygt si at
”de begynte med to tomme
hender.” Hovedbygninga vart
oppført av plank i 1930. Fjøs og
stall ble bygd i 1931 (senere
påbygd flere ganger). Stabburet
kom i 1949 og masstua i 1952.
Margrethe og Norius var dyktige
arbeidsfolk. I 1954 var
dyrkearealet 55 dekar. All
rydding og grøfting var gjort med
handmakt, og jorda vart pløyd og
harva med hest. Besetninga i
1954 var 5 kyr, 2 kalver, 1 hest,
46 høner, 4 griser og 7 sauer. I
den lille stua på Smistad vokste
44
Arne og Elida Hermstad, ca. 1980.
5. Nordgård
Elida og Magnus Hermstad.
Bruket var fradelt farsgården til
nydyrkinga av jord. I tillegg til
fjøsarbeid, hjalp Elida til både
med grøfting, gjødselkjøring og
anna gårdsarbeid.
Når Magnus fikk vondt i foten av
å gå i lausåkeren bak harva, tok
Elida over og harva ferdig
åkeren. Elida og Magnus dyrka
50 dekar jord. De første åra vart
grøftene satt med stein, senere
vart det brukt teglrør. Elida og
Magnus fikk bygd og dyrka en
fin velstelt heim på Nordgård.
6. Åsmyr
Anne og Einar Bugten.
Bruket vart fradelt to av gårdene
på Hermstad. Anne og Einar var
fra Kråkmogrenda (i
Strandamarka). Einar fikk ei ku
av far sin da han og familien
flytta til Markabygda. Kua leide
han fra Bugten, innerste gården
ved Storvatnet, den vel 2 mil
lange vegen til Innlegget
(småbruk mellom Hermstad og
Børstingen).
Bilde av potetsetting i Markabygda. Borghild Hermstad Denstad, Margit
Børsting, Borghild Gåre, Marit Gåre, Andrea Børsting, Reidar Hermstad.
Ca. 1936/37
Eier foto: Ukjent
Deretter hoppa han ned i grøfta
igjen og fortsatte arbeidet. Med
andre ord: ”ein haleng” på
7. Myran
staværingsdialekt. Til pløying og
Margit og Nikolai Børsting.
harving brukte han en traktor
Bureisingsbruk fradelt
Dattera som var 12 år, gikk
bakom kua og jaga på. Familien ”Krestaferstu” Hermstad i 1943. med jernhjul. Margit trivdes best
med utendørsarbeid og var med
bodde i Innlegget det første året. Nikolai hadde arbeid som
snekker i Trondheim før han gifta på nylandsdyrking og anna
Bolighus vart bygd i 1948 av
gårdsarbeid. Brukerparet hadde
seg med Margit i 1943. Margit
lafta plank. Fjøset kom opp i
humør og trivdes best når
1952. Arealet på bruket var noen ville ikke bli ”bykjærring” men
arbeidet gikk raskt unna: ”Det
få dekar fast mark, men det meste ”nybrottskjærring” og slik vart
var djup myr med mye spikrot i, det. Hovedbygning vart oppført i vart da nå te drævna,” sa a Margit
og lo da familien svingte
1947 av plank. Fjøs og stall av
og svært arbeidskrevende å
høygaflene på det hardeste da de
teglstein og låve av sperreverk.
dyrke.
hesja gras. På det siste
Einar brukte dynamitt og
Det meste av husbygginga gjorde nylandsfeltet leide brukerparet
grøftemaskin til å grøfte og til å
sprengte i stykker røttene før han Nikolai sjøl. Brukerparet hadde
greide å få dem opp av myra med fått ei ku da de gifta seg, kua fikk renske myra for spikrot. Av
rom i gjødselkjelleren den første Trøndelag myrselskap fikk
stubbryteren. Der myra var
Margit og Nikolai en
vinteren. Nikolai fikk en
djupest brukte han trevirke til
anerkjennelse i form av kunst, et
fjordahest i gave av en onkel.
drenering, ei trefjøl i botn, ei
bilde der det sto skrevet:
lekte på kvar side og ei bakfjøl
”Trøndelag myrselskap
øverst. Egnet vannkilde til bruket Dyrkingsarealet besto av litt
fastmark, men mest myr. Det var anerkjennelse for verdifull
var ikke så enkelt å finne. Vatn
innsats for dyrking av myr
vart henta i Hermstadelva. Anne et svare slit å få tatt grøft og
bar mange vassbøtter opp de 200 renska myra for spikrot. Nikolai tildeles Margit og Nikolai
Børsting 3/9 1979.”
meter lange bakkene fra elva og hadde en del plager med magen
noe de kalte vass-størtning. Når
opp til husa før de fikk lagt inn
8. Borgen
springvatn. ”Det va my arbe og
han sto og grøfta, måtte han
enkelte ganger opp og ”kvitte seg Karla og Isak Borgen.
slit, men innimyllå ha vi my
Bruket vart fradelt ”Krestaferstu”
med innholdet.”
artigheit i lag med venna og
Hermstad for kr 1000,- i 1933.
nabo” sa Anne på sine gamle
dager.
45
Halsli for kr 1200,- i 1930. Anna
og Markus bygde et lite hus til
kua, kalven og seg sjøl, og
dyrkinga av jorda tok til. Markus
var plaga med dårlig helse
(astma) og var ingen ”kompis
med spaden,” så det var Anna
som måtte ta de tyngste taka. Det
var dugnad på grøftearbeid på
Fredtjot.
Kaffepause i nybrottsarbeidet.
Karoline Langmo, Konrad Hermstad, Natel Langmo. De skal til å mure
lembrua på Granmo, ca. 1933/34
Eier foto: Ivar Langmo
Våningshus bygd i 1935 av
plank. Fjøset vart oppført av
teglstein og sperreverk i 1937. 26
dekar jord vart dyrka. Jorda var
grunnlendt og lite egna for
jordbruk. I 1954 var besetninga 1
ku, 1 kalv, 1 hest, 2 griser og 1
sau. Isak fikk seg arbeid som
Fjøset ferdig på Granmo, 1936. Eier
foto: Ivar Langmo
linjearbeider.
9. Granmo
Karoline og Natel Langmo.
Bureisingsbruk på utmark fradelt
Langmo 42/3. Fjøset vart bygd i
1932 av gråstein og
bindingsverk. Hovedbygning av
lafta plank i 1943. Karoline og
Natel dyrka 13 dekar jord. De
overtok småbruket
Langmorønningen, heimen til
46
Fjøs og låve vart oppført i 1935
av sperreverk. I 1954 var det en
sau og 2 kyr i fjøset. Anna tok
seg arbeid i Trondheim som
ukependler og delvis som
dagpendler. Hun gikk fra
Tørstad, over Eksetmarka, fram
til Rørvik der hun tok lokalbåten
”Staværingen” til byen. Samme
veien tilbake etter endt
arbeidsdag og da som regel med
ei tung bør på ryggen.
Karoline, og flytta til
bureisingsbruket Granmo i 1953.
Natel hadde smie, og i tillegg til
gårdsdrifta hadde han også en del Hun var sikkert ikke arbeidsløs
smiarbeid.
når hun kom heim heller. Markus
trivdes når han fikk penn og
10. Nordseth
skriveblokk mellom hendene.
Valborg og Johan Kårli.
Han skreiv mange innlegg i
Bruket ligger ved østenden av
Arbeideravisa og Nidaros. Han
Vatngårdsvatnet. Hovedbygninga var en lokal revyforfatter og
er oppført av lafta plank i 1938.
skreiv viser med både
Fjøset vart bygd av murstein og
humoristiske og mere alvorlig
låven av reisverk i 1939. Resten innhold, men som bureiser kan
av arealet var dårlig egna til
det vel sies at ”han har havna på
oppdyrking. I 1947 solgte de
feil hylle her i livet.” Anna og
eiendommen og flytta til
Markus flytta til Tiller i 1958.
Hårsakeraunet, heimplassen til
Fredtjot vart fritidshus for
Valborg.
familien.
11. Skogheim
Peder Grønning.
Bureisingsbruk fradelt Langmo
Østre i 1932. Stue og fjøs vart
satt opp i 1930-åra. 16 mål jord
vart dyrka før Peder overtok
heimgården Grønning. Jorda på
Skogheim vart nytta som
tilleggsjord.
12. Fredtjot
Anna og Markus Gløtten.
Bureisingsbruk kjøpt av Ole
13. Bakken
Solveig og Laurits Tørstad.
Bureisingsbruket var slått
sammen av fleire parseller på
Tørstad. Fjøs og stall oppført av
gråstein og bindingsverk i 1938.
Låven av sperreverk.
Hovedbygningen ble satt opp i
1939 og var av lafta plank.
Laurits var snekker og det meste
av arbeidet med husbygginga
utførte han sjøl. Laurits fikk god
hjelp av Solveig både med
nydyrking og anna gårdsarbeid.
Brukerparet dyrka 52 dekar jord,
ca 20 dekar av dette vart dyrka på
1960-tallet, med leid
grøftemaskin og traktorer vart
nytta til pløyinga. I 1954 var
dyreholdet på bruket: 1 hest, 2
kyr, 2 ungnaut, 5 sauer, 1 gris og
50 høner. Melka på bruket vart
nytta til produksjon av smør.
Solveig kjerna smør av god
kvalitet. Smøret vart levert til
meieriet på Stadsbygda kvar
14.dag. Herfra videresendt til
Trøndermeieriet i Trondheim, der
det vart elta om, pakka og solgt
som gårdssmør. Utenom drifta av
bruket dreiv Laurits som snekker.
Oline Aune har fått seg ny smørkjerne. Eier foto: Petter Aune.
stampa i båstele med føttene.
To barn, ”trødde sine barnesko” i
masstua på Haugvang før de
flytta inn i våningshuset i 1936.
Oline og Paul bygde fjøs i 193031. Fjøset besto av gråstein og
bindingsverk, og låven av
sperreverk.
Stein til gjødselkjeller og
fjøsmurer, og også til
kjellermurer på våningshuset,
Rydder nylandet, starten på 60-åra. braut han ut fra en berghaug i
Pål Aune. Eier foto: Petter Aune
nærheten og frakta heim med
fjordingen. Oline og Paul var
dyktige arbeidsfolk. Kvart år la
de en ny teig dyrkajord til
innmarka. 55 dekar vart dyrka.
All grøftinga vart gjort med
spade og hakke, noen grøfter satt
med stein og noen med teglrør.
All pløying vart utført med hest
og plog. Oline var med på alt
gårdsarbeid, både med grøfting,
nylandsrydding og anna
gårdsarbeid.
De siste 3 dekar dyrka Paul da
han var 65 år. Besetninga var i
De satte opp masstue på bruket
ca 1960.
14. Haugvang
Oline og Paul Aune.
Bureiserbruk fradelt Tørstad
(gammelgården) for kr 2500,- i
1930. Paul var fra Hårsakeraunet,
Oline fra Haugerø. De gifta seg i
1930. De fikk bygd ei lita
masstue på ca 15-16m2. Det var
hems i masstua og der hadde de
soverom. Paul hadde med seg
hest, en fjording, da han flytta til
Haugvang. Hesten fikk rom i ett
tilbygg til masstua. Enkelte netter
kunne det bli dårlig med
Bildet viser en stubbryter. Olaf Helseth med stubbryteren, på Helseth 1956.
nattesøvn når hesten sto og
Foto: Fosen Bildearkiv.
47
1954 1 hest, 5 kyr, 2 ungnaut, 3
griser, 10 sauer og 20 høns. Som
nevnt var det ikke
meierileveranse fra Tørstadbruka.
Fem kyr produserte mange liter
melk. Melka vart separert, fløten
syrna til rømme og av rømmen
vart det kjerna smør, levert til
meieriet (som nevnt under
Bakken).
kjørte de selvfølgelig med hest
og vogn eller slede.
Tørstadgrenda fikk elektrisk
strøm i 1958.
15. Tørstad Østre
Helena og Marius Fossbakk.
Marius var utdanna maler.
Brukerparet tok til som bureisere
på Tørstad i 1932. Nytt
våningshus vart ferdig bygd i
Når eggkorga var full av egg, tok 1933. Et gammelt uthus sto på
eiendommen fra før. Dette vart
Oline korga på ”handlyttja” og
restaurert og tatt i bruk som fjøs.
gikk den vel 6 km lange veien
(Steinvegan) til Handelssamlaget Det var ikke lett å livnære seg på
det lille bruket. Etter krigen vart
og leverte egg, kjøpte det hun
det lettere å få seg arbeid som
trengte, og så var det samme
maler. I 1950 solgte de
veien heim, men da halla veien
eiendommen, flytta til Trondheim
meir i mot (det samme for
og kjøpte bygård, Gaubekveita 3.
Solveig på Bakken). Hammer
Marius tok opp igjen maleryrket.
filial vart tatt i bruk i desember
1948, og veien til butikken vart
bare halvparten så lang (3-4 km).
Kilde: Bygdebok for Stadsbygd
Ved innkjøp av f. eks kraftfor,
og Norges bebyggelse
olje og andre ting til gårdsdrifta,
Stadsbygdens teglverk
P
aa Stadsbygden har der
siden 1899 været et
teglverk, som en del
interesserte mænd i bygden fik i
stand og har holdt gaaende trods
forskjellige vanskeligheter indtil
for etpar aar siden. Men da
maatte driften indstilles.
Dette var meget at beklage da
teglverket særlig ved sin
produktion av drainsrør hadde
gjort et godt arbeide til
jordbrukets fremme baade i
Stadsbygden og de omliggende
distrikter. I den tid som kommer
vil det endnu mer bli spørsmaal
om jordens opdyrkning, og dertil
er opgrøftning og drainering et
48
av de mest nødvendige
forholdsregler.
Drainsrør er en artikkel som der
maa bli spørsmaal efter i
stigende maalestok. Derfor er det
et nyttig og paakrævet tiltak naar
interesserte mænd på
Stadsbygden forsøker at faa
teglverket i gang igjen. I denne
tid er der nemlig utsendt
aktieindbydelse for at faa tegnet
ny kapital – minimum 8000 og
maksimum 30.000 kroner – til
gjenoptagelse av driften.
Aktierne er sat til 50 kroner.
Naar man ser hen til de store
distrikter, Bynesset, Børsen,
Orkedalen, Stadsbygden og
videre utover fjorden, hvor et
teglverks produktion skulde ha
sit sikre marked, er det rimelig at
indbyderne venter at ialfald en
større del av aktiekapitalen maa
kunne tegnes der.
Det kan ikke være tvil om at
gaardbrukerne i distrikterne der
ute vil gjøre sig selv en tjeneste
ved at skaffe tilveie den fornødne
kapital saa Stadsbygdens
teglverk kan begynde sin
virksomhet igjen.
(Nidaros, fredag den 16. mars
1917)
Han fant sin grav i Lofoten
F
Av Harald Andresen
ra jeg var liten gutt har
jeg vært grepet av
historien om min oldefar
som ble syk på Lofotfiske og
fant sin grav der nord, langt fra
sine kjære. Ole Andreas Nilsen
ble født 13.sept. 1853 i
Stadsbygd. Han ble i 1881 gift
med Anna Brevik fra gården
Brevik, gården ved sjøen, lengst
vest mot fylkesgrense i
Vanvikan. De bosatte seg i
Vanvikan og fikk 5 barn.
Som så mange andre på den
tiden, valgte Ole Andreas sjøen
som sin arbeidsplass i tillegg til
småbruket heime. Også for han
ble det Lofotfisket. Han var en
stor og kraftig mann. Etter hva
som er fortalt målte han hele
210 cm, og om bord i
fiskerbåtene ble han ofte kalt
masta.
Da jeg var gutt fikk jeg ofte
høre dette, at jeg nok ville bli
like høy som min oldefar…
I januar 1890 pådro oldefar seg
blodforgiftning om bord i båten.
Det er uklart om det skjedde på
tur til Lofoten eller om det
skjedde under fiske etter
framkomst.
Han ble i hvert fall innlagt på
”Henningsvær Sygehus” hvor
han døde, 25.januar 1890. Han
ble begravet på ”Vaagens
Kirkegaard” like ved Svolvær,
28.jan. i flg. Kirkebok for
Leksvikstrand. Enka heime i
Vanvikan, med 5 små barn,
hadde ikke økonomi til noen
reise til begravelsen, langt
mindre til gravstøtte. Den
geografiske avstanden gjorde
det òg umulig.
Som gutt prøvde jeg ofte å få
vite mer om min oldefars
tragiske skjebne, men det var
ingen som hadde stort mer å
fortelle.
inn i protokollen.
Sommeren 2009 reiste min kone
og jeg på ferietur til Lofoten.
Jeg ville se de stedene jeg har
hørt så mye om opp gjennom
årene, og framfor alt så ville jeg
Det kom vel av at ingen av de
eldre som da levde,
husket ham, og at det
Vågan kirke, også kalt Lofotkatedralen.
var så mange lignende
tragedier overalt i
heimene. Jeg har
heller aldri hørt om
noen som har vært på
hans grav. Kanskje
noen har forsøkt, men
fått samme svar som
meg – det fantes ingen
avmerket grav i de
gamle protokollene
for Vågan kirkegård.
”Fisker og husmand”
Ole Andreas Nilsen
fikk en ukjent grav
langt mot nord, langt
fra sine kjære. Presten
fant det kanskje ikke
verdt å føre hans navn
49
sette et lys på min oldefars grav,
119 år etter at han ble gravlagt.
Av Kirkevergen fikk jeg angitt
hvilken del av kirkegården som
ble benyttet før forrige
århundreskifte.
Mellom noen gravstøtter fra
rundt 1890 fant jeg en grav uten
både støtte og blomster, dette
måtte være oldefar sin grav…
Der satte jeg et lys, og jeg lot
tankene gå tilbake til den mørke
januardagen for over hundre år
siden.
kaldt, kanskje snøstorm… Etter
begravelsen går så turen tilbake
til Henningsvær, rorbua og
fiskegarna. Livet må gå videre.
Det gikk bra med enka heime i
Vanvikan og alle de fem barna.
Anna (oldemor) døde i 1929. Jeg
husker de eldre sa hun var en
snill kvinne. Eldstesønnen, Ole,
var min morfar. Han arbeidet i
mange år på Nordlandsbanen, på
å føre denne videre nordover til
Fauske.
”Fisker og husmand” Ole
Andreas Nilsen ble stamfar til
den store Andresen-slekta som
har spredd seg fra Vanvikan,
Stadsbygd og Trøndelag, til de
fleste landsdeler og til USA.
En annen av barna, Nikolai,
Jeg så for meg begravelsesfølget emigrerte til Amerika i 1912 hvor
han fikk et rikt og interessant liv,
i hans arbeidsplass, fiskebåten,
på veg fra Henningsvær til Vågan og et langt liv. I et intervju med
en amerikansk avis på sin 100kirke ved Svolvær. Jeg så for
meg sørgende arbeidskamerater, årsdag i 1986 forteller han
fiskere og husmenn fra Vanvikan historien om sin fars tragiske død
i Lofoten. Nikolai var bare fem år
og Stadsbygd, ta et siste farvel
da faren døde.
med en av sine kjære. Det er
langt mot nord, januar, mørketid,
Utfor kaien i Rissa
D
amene reddet av 18åring. – For kostbart å
ha bedre lys på kaiene.
- Lørdag eftermiddag gikk 2
damer utfor kaien ved Kvithyll i
Rissa og kan takke en 18 års gutt
for at de blev reddet.
Damene kom med Fosenbåten
fra Trondhjem og skulde videre
med bild til Stjørna. Det var fru
lærer Bjørsvik og frk. Astrid
Tofte.
De gikk over skinnegangen til
trallen og rett utfor kaiens annet
tilleggsted, hvor det naturligvis
ikke var rekkverk. Den raske
50
ungdom, Arnfinn Kvithyll, kastet
trøien, hoppet ut i sjøen, fikk tak
i damene og holdt dem oppe til
man fikk båt.
Uten den raske hjelp var det
tvilsomt om damene hadde klart
sig.
- Er det ikke mulig å få bedre lys
på kaiene spør vi Fosens
dampskipsselskap.
- Jo, men det koster
uforholdsmessig meget. Man har
jo vanligvis en lanterne ved
kaien, om det ikke er elektrisk
lys, men man må selvsagt alltid
utvise forsiktighet og se sig godt
for. Det hender vel dessuten
oftere at folk går utenfor kaien i
Trondhjem, enda der er meget
bedre lys.
(Dagsposten mandag 5te
november 1934)
”Den Siste Viking” 2010
Å
rets oppsetting av Den
siste viking ble en
kjempesuksess! Over
9600 så forestillingen som
hadde premiere 12.august. I alt
9 forestillinger ble spilt fram til
21.august.
På grunn av sommerferien og
en tidlig premiere ble
prøveperioden veldig kort
denne gangen. Men med
rutinerte amatører og gode
profesjonelle skuespillere kom
vi i mål på 12 dager!
Båtlogistikk er et kapittel for
seg, og det er hver gang en
utfordring både for regissør og
båtansvarlige. Med solid
båtkompetanse og kreative
løsninger ordnet dette seg på
beste måte.
I alt 62 aktører var på scenen
inkludert 5 profesjonelle
skuespillere og 2 musikere.
Det var knyttet ekstra stor
spenning og forventning til årets
regissør, Nils Gaup. Målet var å
forsterke dramaet med bruk av
effekter, lys og lyd.
De visuelle effektene sammen
med Hilmar Örn Hilmarssons
musikk og folketoner fra
Tore B. Granås, Per Mollan, Morten Faldaas, Ståle Bjørnhaug og Stein Aage Nesdal under spelet.
Foto: Petter Bueng.
51
under forestillingene er alfa og
omega for at Den siste viking i
det hele tatt kan settes opp. Det
er lagt ned utallige dugnadstimer
både før og under spelet.
Vi kan alle være stolte av årets
oppsetting av Den siste viking!
Morten Faldaas som Elezeus Hylla. Dette er kulturformidling på høyt
Foto: Petter Bueng
nivå!
En hjertelig takk til alle som på
kysten, tilrettelagt av Ola Kai
ulike vis har bidratt til å gjøre
Ledang, gjorde årets oppsetting
dette mulig! Takk til våre
til en flott og spennende
sponsorer samarbeidspartnere og
forestilling.
andre bidragsytere i prosjektet.
Bak kulissene gjøres det en
formidabel innsats både før og
under forestillingene. Det er mye
som skal være på plass til rett tid.
Kostymer skal skaffes,
scenografi og rekvisitter må på
plass, båtene skal klargjøres,
amfiet og områdene rundt skal
gjøres presentabelt. Museet
gjøres klart for å ta i mot tusenvis
av publikum.
Den frivillige innsatsen før og
52
Takk til alle for en fantastisk tid,
for innsatsvilje og positiv
holdning i forbindelse med
spelet.
God jul og godt nytt år!
Bernt Brevik, Styreleder ”Den
Siste viking”
Stein Aage Nesdal, Nestleder
”Den Siste Viking”
Evy Kasseth Røsten og Heine Røsten
Haga som Maria Myran og
minstegutten til Krestaver Myran.
Foto: Petter Bueng
Aud Rokseth, Produsent ”Den
Siste Viking”
Det ”nye” båtbyggeriet
I
Av Einar Borgfjord
2009 fikk museet tilskudd
til påbygging og
ombygging av båtbyggeriet.
På grunn av regjeringens
tiltakspakker i forbindelse med
finanskrisen, kom det midler
utenom budsjettet som kunne
brukes til en etterlengtet
påbygging.
mye plass til rådighet. Dette har
gått bra for vi har reparert
fembøringen ”Munin” og
vengbåten ”Nidaros,” ute i
naustene. Likedan er vi med på
det spennende
vikingskipsprosjektet med
bygginga av ”Draken Harald
Hårfagre.”
vi ville være med å lage et
rekonstruksjons-forslag og
deretter bygge et skip som kunne
ha vært et vikingtids drakeskip.
Vi er: Jon Godal, Øystein
Ormbostad, Øystein Elgvasslien,
Gunnar Eldjarn, Arne Terje
Sæther, Ola Fjelltun og oss i fra
Kystens Arv.
Båtbyggeriet har hatt et økende
behov for mer plass til bygging
og formidling av
båttradisjonene våre. Ved f. eks
å vise forskjellige båttyper
under bygging, som
nordmørsbåt, sunnmørsbåt,
åfjordsbåt, kan museet bedre
formidle forskjeller og likheter i
byggeprosessen. Likedan er det
behov for mer
forskningsbygging av de
tradisjonelle råseglbåtene.
Det nye båtbyggeriet har også
tatt med plass til en seglmaker,
en tønnemaker og et
finsnekkerverksted. Museet var
så heldige å få verktøy til
tønnemaking av Randulf Sørås,
som også har sagt seg
behjelpelig til å lære bort
tønnemaking til båtbyggere og
handverkere på museet.
Randulf har mye å lære bort og
det er viktig at dette handverket
blir ført videre her i Rissa hvor
hele Skaugdalen livnærte seg på
tønnemaking i sin tid.
Det nye båtbyggeriet har nå en
grunnflate på ca 950 m2. Vi har
fått et etterlengta tak over saga
og uteplassen vår, så nå går det
an å sage tømmer uansett vær
og vindforhold. I og med at
ombygging har vært prioritert,
har vi båtbyggere ikke hatt like
Tegninger av det nye båtbyggeriet. Øverst sett fra sjøsiden, der Nellynaustet
sto før.
Jan Olav Holten har prosjektert
bygget, og arbeidsledere har
vært Bernt Brevik og
undertegnede.
Hovedentreprenør har vært
Sverre Schei. Det vil bli åpning
av det nye båtbyggeriet på
nyåret i 2011, og jeg skal holde
et foredrag om
vikingskipsbygginga onsdag
2.februar i Prestegårdsfjøset på
museet.
Vikingskipsbygging i
Haugesund
For ca to år siden ble vi spurt om
Oppdragsgiver er firmaet Bifrost
og Draupne i Haugesund.
Vårt rekonstruksjonsforslag ble
et skip på rundt 35 meters
lengde. Bredda blir 8 m, og
tonnasjen litt under 70 tonn.
Seilet blir i underkant av 290
m2.
For å arbeide oss inn på skipets
fasong, har vi sist vinter bygget 3
firroringer som skalamodeller av
et skip på den størrelsen vi skal
bygge. Et som formmessig kopi
av Gokstadskipet, et som et
videre tolkningsforslag ut i fra
funnet, og et hvor hensyn til
53
En åpen båt under seil eller årer,
stor eller liten, møter meget
sannsynlig omtrent de samme
problemene på sjøen for 200 år
siden som for 1000 år siden.
Vi har i alle fall vært i skogen for
å lete etter passelig eiketømmer til
skipet. Det kan man sikkert finne
flere steder, men i Tyskland fant vi
kvaliteter som vi likte, og hvor det
var god bestand av relativt store
trær.
Botnbandene er lagt. Her er båtbyggerne samla. Foto: Einar Borgfjord.
sett greid seg bra, men har hatt en
del problemer som vi ville se om
det var mulig å få bukt med.
Ett av problemene har vært at de
har hatt en tendens til å ta mye sjø
over skottene, både fram og bak.
De har også vært vanskelige å
styre i fart over 10 knop.
Om det har eksistert akkurat et
slikt vikingskip får vi kanskje
Bakgrunnen for dette var at en del aldri vite. Men det er ikke
urimelig om vikingene vurderte
av de kopiene som er bygd i
sjøegenskaper omtrent slik de
Norge ikke har vært helt
vellykkede sjøbåter. De har stort gjorde det på 17- og 1800-tallet.
sjøegenskapene er gjort slik det
ble gjort langs kysten vår på 1800tallet og tidligere.
Så har vi testet disse båtene i
slepetester og under seilas i tildels
dårlig vær for å vurdere om det
var forskjeller i egenskapene i
disse tre båtene som vi syntes det
var viktig å ta med videre.
Draken i hele sin lengde. Foto: Einar Borgfjord.
54
Vi hadde en runde for å hogge
røtter til spant og beter, og en
runde for å hogge kjøl og
bordstokker. Det å høre ei 25
meters eik gå i bakken, er noe vi
kommer til å huske en stund.
Vi startet byggingen i april i år og
vi har byggeøkter på fjorten
dager, der alle er i Haugesund.
Vi har nå kommet til det 10.
omfaret og alle bottenbanda er
ferdig felt. Skipet skal være
ferdig i løpet av 2012, og da vil
den også komme innom
Stadsbygd på prøveseiling.
God jul til alle båtinteresserte og
skogeiere fra båtbyggeriet!
Eikeskogen i Tyskland.
På fotballkamp først på 1950-åra
V
Av Jakob Foss
i mimrer litt fra den
tida vi kjørte til
Ørlandet med
fotballaget, om fotball, om
utstyret og om reisemåter.
På disse snart 60 åra som har
gått har det skjedd store
forandringer på mange måter.
Det som har skjedd med utstyr
sånn som sko og klær og anna
ting, kan ikke sammenlignes. Vi
kan ta en tur med fotballaget for
60 år sida og sjå på reisemåten
for eksempel. Utstyret vi fikk
med oss, det som vanligvis vart
lempa oppi lasteplatten på bilen,
det var en koffert med 10
fotballtrøyer i samme farge, blå,
en vanlig grå ullgenser til han
som skulle vokte målet,
knebeskyttere var det også i
kofferten, og det var oppmann
for laget som hadde ansvaret for
dette.
Alle trøyene hadde lagsmerke
på brystet, og det var vi stolte
av. Det var noen par sko i ulik
størrelse som var innkjøpt på
lagets regning, og de var også
med på kampene til utlån om
det var noen som mangla sko.
Ellers så måtte vi holde oss med
sko sjøl, likeens var det med
kortbuksene, strømpene og
leggbeskytterne. Det hadde vi
ansvar for sjøl.
De som var ivrige og ville være
med, kjøpte sånne ting sjøl. Det
var solide sko med seks knotter
under sålen, fire foran og 2
under hælen. Disse var solid
festa med en rettelig spiker som
var krøka inni skoa. Dette
kunne kjennes godt under
fotsålen når skoen begynte å bli
slitt.
Det stolte laget. Fra venstre: Nikolai Langmo, Torgeir Schei, Arne Sandvold, Morten Askjem, Magnar Sand, Johan E. Tung, Einar Askim, Johan
Valså, Martin Tung, målmann Jakob Foss og Arne Askim. Bildet er tatt i
1952 på fotballbanen på Stadsbygda med Stadsbygd teglverk i bakgrunnen.
Eier foto: Jakob Foss.
Fotballen var av lær og hadde ei
laus blære inni. Vi pakka blæra
inn i ”dekke” og så pumpa vi
inn luft. Det var en åpning til
blæra, og den måtte syes igjen.
Det var hull på begge sider av
åpninga og vi brukte ei vanlig
skoreim og en bøyd streng som
vi dro skolissa igjennom med.
Enden satte vi fast under
sømmen igjen. Blodet rant
dersom man var så uheldig at
sømmen traff panna under
spillets gang. Fotballen trakk
også vatn – ”den vaks med
tida.” Da ble den gjerne tung å
spille med. Vi prøvde å
impregnere fotballen med
skosmurning, lyse, fett, ja med
det vi hadde.
Det var ingen av oss spillerne
som eide fotball, men laget
hadde 1-2 stk. Det var alltid det
laget som hadde hjemmekamp
som stilte med ball. Her på
Stadsbygda kunne det hende
(ganske ofte) at ballen vart
sparka på elva under kamp, ved
et uhell. Da vart det stopp i
kampen for å vente på ballen,
men ikke noe mye tillegg i tid
av den grunn.
Baneforholdene i starten.
Banene var ikke av det store
slaget, de var jevnt over likeens
bana alle plassene på Fosen den
gangen. Det var gras rundt
kantene og det var som regel
beita ned av krøtter, tenker jeg,
av en eller anna sort da. Jo
lengre inn mot målet vi kom, jo
tynnere vart graset, og da vi
kom innom 16 meteren da var
det bare grus eller sand, og
hardt som regel. Unntaket var
Lensvika for der var det mye
myr, så den banen var mjuk,
men det var også mye spikrøtter
som stakk opp der.
Serien i Fosen besto av 6 lag.
55
Det var 3 lag på Ørlandet: det var
Opphaug, Uthaug og Beian. I den
indre delen av kretsen var det
Fevåg, Lensvika og Stadsbygda.
Det var først etter midten på
1950-tallet at det vart lag i
Hasselvika, i Rissa og i Bjugn.
Før den tid var det ørlendingene
som dominerte.
Skulle vi til Lensvika så var det
motorbåt som var vanlig å dra
med, det var ingen andre
muligheter. Så hvis ikke Bakkenkarran var opptatt med fiske, så
var det de som gikk over med
oss. Ellers så måtte vi prøve å få i
båt fra Rissa eller Lensvika hvis
de hadde det. Fra kaia i Lensvika
vart det 3-4 kilometer å gå til vi
kom til Svartmyra som banen ble
kalt. Det vart en fin oppvarming
det!
Alle kampene starta på
søndagene klokka 14.00, og det
var ikke noe unntak i fra regelen
på det. Og det var lastebil som
sagt som var framkomstmiddelet
når vi skulle til Ørlandet, og det
var handelstrappa ved ”GammelHandelen” som var
oppmøteplassen.
Jeg tror vi møtte opp cirka
klokka 10 på søndag formiddag.
Det var to sjåfører som var
spesialister på å kjøre sånne turer,
det var Johan Wemundstad og
Per Foss. Johan Wemundstad
hadde en Fargo og Per Foss
hadde en Dodge. På lasteplatten
var det heimsnekra benker som vi
satt på.
Den første benken ved førerhuset
hadde ryggstø mot hytta. De tre
andre benkene som sto motsatt
vei da, de hadde vi utsikt
framover i fra. Det var ryggstø på
dem og så vi hadde noe å stø
ryggen i mot. I begynnelsen var
det åpent mot himmelen, mye
frisk luft og sikkert nokså mye
56
regn og vind. Det vart
forbedringer etter kvart, og det
vart meir ordna med innkledning
av platten.
I starten var det en tur som vi
kjem i hau alle som var med på
den. Johan Wemundstad var oppe
tidlig på søndagsmorgenen og det
var dårlig vær. Han hadde funnet
ut at han skulle ha til hus på bilen
til vi skulle kjøre på Ørlandet.
Han hadde vært nede i naustet og
funnet i et stort segl, og så hadde
han fått seg til noen bøyler over
platten og dratt seglet over der så
vi skulle sitte ganske tørt. Han
kom oppi ”Handelen” og var stolt
av kjørmusjon. Det skulle bli fint.
Vi kunne sitte tørt. Vi krau no inn
i teltet som vi kalte det da, og
satte oss til rette. Det gikk ikke
lenge før det vart ubehagelig å
sitte der. Det var en feil som vi
ikke hadde rekna med. Det var
bare åpning bakom og der kom
all eksosen inn etter at vi hadde
begynt å kjøre. Innen vi kom til
Reinsklosteret så var de første i
gang med å kaste opp.
Eksosforgifta.
Det vart en trasig tur, de var
kleine heile dagen, mange av
spillerne gikk og hangla, og det
var ikke noe særlig stemning.
Presenningen vart hiva tå tilslutt.
Vi prøvde å lage til åpning
fremme, men folk ble jo ikke noe
bedre. Når folket var klein så var
dem klein.
Men det vart forbedringer etter
kvart da det vart ordna med
presenninger med ruter på sidene,
enten det var glassruter eller
plastikkruter, det var noen
trerammer med glass i, i starten.
Det vart ordna med tak over så vi
hadde det da ganske brukbart.
Det var sjelden det var mer enn
10-12 spillere som var med på
turene. Det var ikke noe lett å få
til et stort lag med mange spillere
å velge i. Det var om å få tak i 11
stk så vi fikk til et lag. Det var
plass til noen ekstra som var med
som tilskuere, så vi var rundt 20
stk oppi platten på turene, ja noen
ganger over det også.
Men veiene var ikke noe å skryte
av. Det var ikke bare å kjøre til
Ørlandet på 1 times tid. Vi kan gå
opp i lasteplatten og starte opp
nede ved ”Handelstrappa” og
kjøre veien til Ørlandet slik den
var først på femtitallet og slik jeg
kjem i hau det. Da kjørte vi først
ned til Prestegården på
Stadsbygda, da var det ikke noe
rundkjøring, men det bars rundt
nåvva på Prestegårdslåna, over
Prestbrua, bortover til Brubakken
Stadsbygd og Rissa spilte mot
hverandre en gang, og på Rissas
lag spilte en stor, lang kar som
het for Løwø. Han hadde
størrelse 50 i sko. Magnar Sand,
på Stadsbygda, var også en høg
kar, men vart noe mindre med
sine 193 cm. Det kom til en
duell mellom Løwø og Sand
under kampen med litt taklinger
og sånt, og da blåste dommeren,
i favør Rissa. Det var litt uklart
hva han hadde blåst for, så
Magnar spurte dommeren hva
han dømte for. ”Du har for lange
føter,” sa dommeren, noe som
var litt merkelig i og med at han
andre var mye større og lengre
enn Magnar.
og videre utover til Buen (Buan).
Så vart det noen fryktelige
svinger på flata nede ved
Grønning. Der var det noen Ssvinger, og hvorfor de var
nødvendige er det ingen som vet.
Det gikk en bekk der, og kanskje
veien fulgte bekken? Det gikk i
alle fall ikke an å kjøre fort på en
slik vei. Så bars det opp Kilen og
til Gafset`n, og ned på den andre
sida bars det ned ”Resset,” og der
var det et hopp når vi kom ned
der. Det var en sånn sprettkul
som er sprengt bort nå. Videre så
kom vi til Braddakleiva og der òg
var det en sånn hoppklump,
berghump som vi måtte over på
skrå.
Så kom vi til Skaret, og der ser vi
på høyre side av veien når vi
kjører nå i dag, der det er høgt
oppå kanten, der oppe gikk
gamleveien. Der vart det
krabbegir nedover til vi kom oss
ned på flata. Så bars det utover til
Sund og videre utover til
Langsand. På gammelbrua på
Langsand der måtte han som var
sjåfør, holde tunga beint i
munnen. Det var ikke noe mye å
gå på siden brua var så smal. Det
var så vidt lastebilen smatt i
gjennom. Så var det Ufaret og
Hasselvika. Veien der er stort sett
den samme i dag som vi kjørte
på, men i dag er veien breiere
enn på femtitallet.
I Fevågsskaret er det også
utbedra en god del. I fra Fevåg
og innover til Krinsvatnet er
traseen den samme, men det er
store utbedringer på bredden og
særlig i svingene. Ellers er det
mye breiere vei enn den gangen.
Da var det bare ei bilbredde, og
nå har det blitt oljegrus og en
mye lettere og raskere vei å kjøre
på. Men vi kom da omsider fram
til Krinsvatnet, etter å ha kjørt
mange kroker og svinger. Der
vart det stopp. Det kunne nå
hende at det var røykepause òg
den gangen.
På Krinsvatnet var det et utedo
som vart brukt. Det lå på den
andre sida av veien.
Det var som regel ikke tid til
noen lang stopp for klokka den
gikk da som nå, og vi måtte
komme oss videre. Da bars det
utover til Gjølga, og da var det
ingen vei utover til Bjugn slik
som i dag, så vi måtte svinge opp
ved Gjølgavatnet, det bars opp
bakkene, og vi kom opp til noe
jeg tror de kalte ”litj-Gjølga,” det
lille vatnet oppe på toppen der.
Det var noen spikre på veggen
hvor vi kunne henge opp noen
klesplagg. Når vi hadde skifta,
kom dommeren og ville se
legekorta. Det var viktig. Alle
hadde legekort. Det var hans
plikt å ordne med det. Det ordna
seg som regel for alle hadde greie
Dermed bars det stupbratt ned
på det. Så vart det kamp på liv og
igjen mot Stallvika. Det var
død. Enten det vart tap eller seier,
svingete og humpete. Videre på
dårlig vei utover mot Høybakken. det skifta nå en del, så var det å
ta av seg de svette klærne etter
En gang var det kamp på Hitra.
Staværingene kjørte da motorbåt kampen, få på seg de klærne vi
kom i, og inn og ordne seg for å
til Fillan. Kampen begynte, og
tilslutt vant Stadsbygda kampen begynne på heimveien igjen.
med 1-0. Da begynte publikum å
Da kunne det hende at vi svingte
kaste stein etter spillerne, og de
innom Brekstad for der var det en
måtte flykte inn i bussen som
kafé, gjesteheimen eller
skulle kjøre dem tilbake til
turistheimen. Der var det stopp
motorbåten. Litt av en kamp.
noen ganger for å kjøpe seg en
kopp kaffe og pusta på litt. Det
var også en plass på Opphaug
Opp i fra Høybakken kom vi
snart til en annen verden. Da kom hvor vi stoppa mange ganger. Det
vi snart til den rette strekninga på var en kafé i 1. etasje på et hus
der. Vi kalte det for ”Jensi Bar,”
Ørlandet, den fulgte vi nesten
men hvorfor det het det, vet jeg
beint utover til Bjarne Schei på
Vestråt. Bjarne og Valborg Schei ikke.
var begge staværinger, og de
venta besøk når fotballaget kom. Det kan godt hende at det var ei
Vi stoppa der så fremt det var tid som het for Jensine som drev
kaféen. Det var pensjonat i
til det. De likte å høre nytt fra
bygda. Så bars det videre enten vi 2.etasje. Den lå i hvert fall i det
skulle på Opphaug, Uthaug eller huset som rørlegger Pettersen har
hatt opphold i siden.
Beian. På Beian da bars det helt
Det er også andre ting jeg husker
ut i Grandefjæra. Den banen er
sikkert oppdyrka nå. Det var nok fra den tida, og det var spesielt
den likeste grasbanen som var på veien ved Varghiet. Den gikk
nedover til Dueskar, og nede i
Fosen tror jeg.
skogen der så var det en
tverrsving. Den ble kalt for
På Uthaug var det en grusbane
”hårnåla”.
som var raka og hvor
steindungene ikke var trilla bort
Den var så tverr at lastebilene
på mange år. De lå der som de
måtte gjøre en baut og rygge og
hadde raka dem sammen. Så vi
ta seg på tak en gang til for å
måtte sparke imellom dem.
klare den svingen, en lokal
Garderobeforhold var det ikke
kjentmann sa at ”Herre e den
skikk på noen plass, så vi skifta
som regel klær oppi lasteplatten. krokåtast svengen på jordkula
det.” Så det var ikke så fort gjort
Ellers så var det et hus da på
banen som det var et rom til kvart å kjøre nei. Det bars på heimvei,
laget i, og det var enkle forhold. og hvis vi hadde vunnet var det
57
være mange ganger: det var vind.
Vi satte oss på syklene og
begynte strevet med å sykle. Vi
hadde litt peiling på hvor vi
skulle hen.
dette stevnet.
Jeg tror jeg fikk låne meg
piggsko den dagen som jeg hadde
med meg. Det var første gangen
jeg hadde piggsko på føttene.
Det var på Skoglund travbane på Resultatene vart vi godt fornøyd
Vestråt på Opphaug at det skulle med. Asbjørn gjorde reint bord i
sin klasse, klasse 12-13 år. Han
foregå. Ikke bare var det vind,
var antakelig 13 år han Asbjørn.
men det begynte å regne også.
Fotballsko fra 1960-tallet, størrelse
Han tok 3 gullmedaljer. Jeg måtte
43. Foto: MKA
Så vi strevde på syklene våre, og nøye meg med 1 gullmedalje og
1 sølvmedalje, men begge to var
selvfølgelig stor stemning. Da vi vi var så gjennomblaute som to
fornøyd. Da vi sykla tilbake til
vaska kråker da vi kom oppe på
kom ned Gafset`n da vart det
jubel for da skulle det høres over travbanen. Vi hutra og frøys, men Brekstad igjen på ettermiddagen
og tok Fosenbåten til Røberget,
heile bygda ka som hadde hendt. kom oss i le ved en vegg der og
og sykla heim igjen om kvelden,
vart stående å hutre. Men så
Det var jubel heilt til vi kom til
dukka det opp en kar som vart en da var vi godt fornøyd med
”Handelstrappa” for der sto det
dagen.
reddende engel for dagen. Det
som regel noen interesserte og
var Ove Murvold som kom, han
venta på resultat. Det var ikke
Jeg må også nevne at jeg var
var med i friidretten i Yrjar og
noen mobiltelefon eller
konfirmant den sommeren og vi
meldinger som hadde gitt beskjed hadde kanskje litt ansvar for
skulle møte opp i kirka kvar
stevnet. Han tok oss med heim,
om resultatet før vi kom heim.
søndag det var prek. Det var Bull
og der fikk vi stell til gangs.
Sånn gikk den søndagen, og så
som var prest hos oss og jeg
vart det kanskje hjemmekamp
spurte han om å få fri for jeg
Han Ove hadde en far som het
neste helg, og ny Ørlandstur
skulle til Ørlandet på
for Akim Murvold. Han var
helga etter, eller til Lensvika.
ordfører på Ørlandet den gangen. friidrettsstevne. Det fikk jeg lov
til for han var ivrig i friidrett sjøl,
Jeg kan forresten ta med den aller Kona het for Sofie. Vi vart
og han fortalte at han hadde
traktert med varm mat og
første turen hvor undertegnede
speilegg og gode greier. De tørka hoppa 6 meter i lengde som
reiste til Ørlandet. Det var til et
klærne våre og vi kom i godlage ungdom. Det var imponerende
friidrettsstevne,
før vi kom på stevnet. Det vart nå den gangen. Så jeg fikk fri fra
kretsmesterskapet for gutter i
oppholds utover dagen da, så det oppmøtet i kirka.
1951. Da var det ikke noe anna
gikk da godt med å få avvikla
råd enn å ta båt og sykkel.
Asbjørn Lein og jeg skulle til
Ørlandet for å delta på
kretsmesterskapet. Vi starta med
å sykle heimefra i rett tid på
søndagsmorgenen til Kvithylla.
Der var det en båt som het for
Mørebåten som gikk i fra
Trondheim og til Møre. Den
anløp også Kvithylla og
Brekstad. Vi kom til Kvithylla
med syklene våre og så gikk om
bord i ”Aure” og vart frakta til
Brekstad. Der vart vi veldig
forundra over den lange kaia som
vi ikke hadde sett maken til. Den
var styggelig lang den gangen. På
Ørlandet var det som det bruke å
58
Slike lastebiler ble brukt som busstransport. Her er en tegverkstur til
Snåsa. Bilde: Fosen bildearkiv.
Mitt hjerte alltid vanker – en av de vakreste?
D
Av Hilde Murvold
enne vakre julesalmen
er skrevet av Hans
Adolph Brorson. Han
var en dansk biskop som levde
fra 1694 til 1764. Han var også
en av Skandinavias største
salmediktere.
Julesalmen ble første gang trykt
i 1732 i et lite hefte som het
Nogle Jule-Psalmer. Den kom
inn i godkjente salmebøker ved
Magnus Brostrup Landstads
Kirke-Salmebog. Et Udkast i
1861.
H. A. Brorson kom som ung
student til København for å
studere teologi, men etter 4 års
studier måtte han avbryte
studiene og reise hjem på grunn
av dårlig helse, og fikk seg en
huslærerpost hos sin onkel. I
året 1721 reiste Brorson til
København igjen og
gjennomførte prestestudiet på
rekordfart.
Etter to måneder avla han sin
embetseksamen og ble cand.
theol med beste karakter. Fra
1729-1737 var Brorson prest for
de dansktalende i den tyskdanske byen Tønder. Det er i
dette tidsrommet at Brorson
debuterte med Nogle JulePsalmer. De kom i flere opplag.
Totalt besto samlingen av 10
salmer.
Som gamle salmer flest er
teksten blitt tilpasset, språket er
blitt modernisert og de fleste
salmebøker trykker bare et
utvalg av de opprinnelige 11
strofene. Nå synges salmen
oftest til en folketone som først
ble skrevet opp i Västergötland i
Sverige. De norske
salmebøkene fra 1900-talet har
med 8 vers. Her er teksten henta
fra Nynorsk salmebok (1925). I
Norsk Salmebok (1985) er
teksten omtrent den samme.
Mitt hjerte alltid vanker
Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!
Den mørke Stall skal være
Mitt hjertes frydeslott,
Der kan jeg daglig lære,
Å glemme verdens spott.
Der kan med takk jeg finne,
Hvori min ros består,
Når Jesu krybbes minne
Mig rett til hjertet går.
Men under uten like,
Hvor kan jeg vel forstå,
At Gud av himmerike
I stallen ligge må!
At himlens fryd og ære,
Det levende Guds ord,
Skal så foraktet være
På denne arme Jord!
Som dig i dyre klæde
Saa prektig burde lagt?
En spurv har dog sitt rede
Og sikre hvilebo,
En svale må ei bede
Om nattely og ro,
En løve vet sin hule
hvor den kan hvile få,
- Skal da min Gud sig skjule
I andres stall og strå?
Akk, kom jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palmegrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn.
Hvi skulle herresale
Ei smykket for dig stå?
Du hadde å befale
Alt hvad du pekte på.
Hvi lot du dig ei svøpe
I lyset som et bånd,
Og jordens konger løpe
å kysse på din hånd?
Hvi lot du ei utspenne
En Himmel til ditt telt,
Og stjernefakler brenne,
O store himmelhelt?
Hvi lot du frem ei trede
En mektig englevakt,
Hans Adolph Brorson.
59
ISSN - 1890-050x