Masarykova univerzita Filozofická fakulta Magisterská diplomová

Transcription

Masarykova univerzita
Filozofická fakulta
Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky
Norský jazyk a literatura
Bc. Eva Lavríková
Magisterská diplomová práca
Ord som smerter, ting som erstattes, folk som banker på - Bjarte Breiteig som en
samtidig norsk novelleforfatter
Vedúci práce: doc. PhDr. Miluše Juříčková, CSc.
2012
Prehlasujem, že som túto prácu vypracovala samostatne a s použitím uvedenej literatúry a
zdrojov.
……………………………………………………….
Jeg vil først og fremst takke min veileder doc. PhDr. Miluše Juříčková, CSc. for hennes
veiledning og støtte. Jeg vil også gjerne takke Svein Slettan for hans fagråd og stimulerende
forslag og cand. philol. Thor Henrik Svevad for hjelp med språket.
Ďakujem predovšetkým vedúcej mojej magisterskej diplomovej práce doc. PhDr. Miluše
Juříčková, CSc.. za jej vedenie a podporu. Tiež chcem poďakovať Sveinovi Slettanovi sa jeho
odborné rady a podnetné návrhy a cand. philol. Thorovi Henrikovi Svevadovi za jazykovú
korektúru textu.
Innhold
1
Innledning ............................................................................................................................................ 6
2
Novellen som en litterær sjanger....................................................................................................... 9
2.1
Genologi........................................................................................................................................ 9
2.2
Hva er novellen .......................................................................................................................... 11
2.3
Norsk novelle ............................................................................................................................. 13
2.3.1
En kort oversikt over norsk novelle ............................................................................... 13
2.3.2
Kjell Askildsen og hans forfatterskap............................................................................. 14
2.3.2.1
3
Kjell Askildsens verk – stil, motiver og trekk ....................................................... 15
Bjarte Breiteig som novelleforfatter ............................................................................................... 18
3.1
Bjarte Breiteig og hans forfatterskap ...................................................................................... 18
3.2
Breiteigs verk .............................................................................................................................. 20
3.2.1
3.2.1.1
Noveller som et sammenhengende univers .......................................................... 22
3.2.1.2
Fantomsmerter og andre smerter ........................................................................... 25
3.2.2
Surrogater ........................................................................................................................... 27
3.2.2.1
Surrogatverden .......................................................................................................... 27
3.2.2.2
Mangelen på felleskap............................................................................................... 29
3.2.3
3.3
Fantomsmerter................................................................................................................... 21
Folk har begynt å banke på .............................................................................................. 32
3.2.3.1
Besøk fra fortida ........................................................................................................ 32
3.2.3.2
Eksplisittering av brutalitet, seksualitet og kroppen ............................................ 33
3.2.3.3
Religiøse trekk ........................................................................................................... 35
Motiver og trekk hos Breiteig .................................................................................................. 37
3.3.1
Tid, sted og handling ........................................................................................................ 38
3.3.2
Språket ................................................................................................................................ 39
3.3.3
Døden ................................................................................................................................. 41
3.3.4
Personene og kommunikasjon ........................................................................................ 45
3.3.5
3.4
Været ................................................................................................................................... 47
Bjarte Breiteig versus Kjell Askildsen ..................................................................................... 49
4
Konklusjon ......................................................................................................................................... 52
5
Litteratur ............................................................................................................................................. 54
6
Resymé ................................................................................................................................................ 57
1
Innledning
Når en leser, både norsk og utenlandsk, vil bli kjent med norsk litteratur, er det mer enn
sannsynlig at han begynner med noveller. For det første har nesten alle norske (og ikke bare
norske, selvfølgelig) forfattere skrevet noveller. Novellen oppfattes ofte som en måte å øve
skrivingen på. For det andre er det oftest noveller i forskjellige novellesamlinger som, spesielt for
utenlandske lesere, kommer ut som «oversikt over norsk litteratur». For å nevne noen er Norske
tekster – Prosa etter 19001, Norske noveller I2 eller Perler i prosa – Norske noveller3 for norske lesere; An
Everyday Story – Norwegian Women´s Fiction4 for engelske lesere eller Když je ryba dobrá5, Krajina
s pobřežím6 og Se světem nepohneš7 for tsjekkiske lesere.
Selv om romanen har vært den mest populære sjangeren i Norge og mange andre land i årevis
nå, er novellen også svært populær og ikke mindre viktig. Novellen fortjener å komme i sentrum
for oppmerksomheten. Det finnes ikke så mye novelleteori, spesielt i motsetning til romanteori,
til tross for det er mange norske forfattere som skriver noveller – egentlig er det mange som er
såkalte novelleforfattere fordi de skriver bare (eller for det meste) noveller. Så hva er egentlig en
novelle? Har begrepet «novelle» utviklet sin betydning i løpet av årene? Hva betyr novelle i dag?
Og finnes det noe som «norsk novelle»?
Som allerede skrevet, finnes det i Norge mange forfattere som skriver først og fremst
noveller. Alle lesere av norsk litteratur kjenner Alexander L. Kielland og hans novelletter eller en
av de aller største novellister i den norske litteraturen: Kjell Askildsen. Men også i
samtidslitteraturen – det vil si litteraturen omkring 2000 og senere – finnes det noen navn som
også fortjener oppmerksomhet. En av dem er Bjarte Breiteig. Bjarte Breiteig har skrevet tre
novellesamlinger og er en av de unge novellistene i Norge som det knyttes størst forventninger
til. Etter min mening er Bjarte Breiteig en svært interessant forfatter, og jeg vil gjerne konsentrere
meg om hans verk. Mitt spørsmål er: Er Bjarte Breiteig en «typisk» novelleforfatter? Hvordan er
Gimnes, S., Hareide, J. (ed.) Norske tekster – Prosa etter 1900. Oslo: J.W. Cappelens Forlag, 1997.
Beyer, E. (ed.) Norske noveller I – en antologi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1967.
3 Beyer, E. (ed.) Perler i prosa – Norske noveller. Oslo: Den norske bokklubben, 1966.
4 Hanson, K. (ed.) An Everyday Story – Norwegian Women´s Fiction. Oversatt av forskjellige oversettere. Washington:
The Seal Press, 1984.
5 Stehlíková, K., Fryščáková, H. (ed.) Když je ryba dobrá – antologie norských povídek. Oversatt av forskjellige oversettere.
Brno: Větrné mlýny, 2001.
6 Vimr O. (ed.) Krajina s pobřežím aneb Sto let norské povídky. Oversatt av forskjellige oversettere. Praha: Argo, 2005.
7 Se světem nepohneš. Současné norské povídky. Oversatt av forskjellige oversettere. Příbram: Pistorius & Olšanská, 2011.
1
2
6
novellene hans? Kan man si at Bjarte Breiteig er en samtidsrepresentant for novellen som litterær
sjanger?
Det vil si at i min master-avhandling vil jeg sikte meg inn på norsk novelle som litterær
sjanger og Bjarte Breiteig som representant for denne sjangeren. Avhandlingen blir delt i to, ikke
like omfattende, hoveddeler - første del om novelleteori, annen del om Bjarte Breiteigs noveller.
Først presenterer jeg genologi som litterær sjangerteori, med fokus på noen av de genologiske
spørsmålene, fordi jeg tror at de er viktige for novelleteorien selv. Deretter kommer jeg til å
skrive grunnleggende opplysninger om generell novellehistorie, og så kommer jeg til en
karakteristikk av novellen selv. Etterpå sikter jeg meg inn på historien til den norske novellen,
med spesiell oppmerksomhet rettet mot Kjell Askildsen. Jeg har to grunner til det – for det første
oppfattes Kjell Askildsen som den største norske novelleforfatteren og for det andre blir Bjarte
Breiteig ofte sammenlignet nettopp med Kjell Askildsen. I denne delen vil jeg kortfattet
presentere hvilke litterære begreper bruker jeg videre.
I den andre, hoveddelen av min avhandling skriver jeg om Bjarte Breiteig og hans
forfatterskap. Der benytter jeg det jeg har kommer fram til i den første delen. Først presenterer
jeg Bjarte Breiteig med en kort oversikt over forfatterens liv og verk. Han har skrevet tre
novellesamlinger og jeg har arbeidet med alle tre fordi jeg tror at de veldig godt viser hans
utvikling og utviklingen av enkelte trekk i hans verk. I tilknytning til det beskriver jeg i noen
tilfeller hva de enkelte novellene handler om fordi jeg tror at i flere tilfeller er kjennskap til
innholdet en nødvendig forutsetning for å oppfatte sammenhengene i analysene. Dernest
analyserer jeg hans verk – påpeker emner han skriver om, uttrykksmidler han bruker og typiske
trekk i verkene hans. Her konsentrerer jeg meg om det som Breiteigs noveller og norske noveller
generelt har felles, men jeg trekker også fram det som er originalt i hans verk. I andre hoveddel av
min avhandling vil jeg også påpeke det som er felles for Breiteig og Askildsen, om slikt finnes.
Denne delen er basert først og fremst på analysen av Breiteigs verk.
Min avhandling er både teoretisk og praktisk – først en mer teoretisk del om novelleteori,
deretter en mer praktisk del med litterær analyse av Breiteigs tekster. Min avhandling er i tillegg
både synkront og diakront lagd opp – det vil si at jeg skriver både om historiske forandringer,
utviklinger og tendenser i novelleteorien og om samtidstendenser og situasjonen på den norske
litterære scenen nå for tiden.
7
For å oppfylle mitt mål har jeg arbeidet både med primær- og sekundærlitteratur. Jeg har tatt
for meg alle bøkene av Bjarte Breiteig, det vil si novellesamlingene Fantomsmerter8, Surrogater9 og
Folk har begynt å banke på10. Dessuten har jeg lest antologien Levende om døden11 som ble redigert av
Breiteig. Jeg har også lest flere noveller12 og novellesamlinger13 av Kjell Askildsen, både på norsk
og på tsjekkisk, for å bli kjent med hans verk så godt som mulig. I tillegg til det har jeg jobbet
med sekundærlitteratur, det vil si mange bøker, artikler og andre tekster om genologi,
novelleteori, litterær analyse, Kjell Askildsen og Bjarte Breiteig, både på norsk, dansk, engelsk og
tsjekkisk.
I denne oppgaven har jeg gjort et forsøk på å svare på spørsmålene som ble nevnt ovenfor.
Breiteig, B. Fantomsmerter. Oslo: H. Aschehoug & Co., 1998.
Breiteig, B. Surrogater. Oslo: H. Aschehoug & Co., 2000.
10 Breiteig, B. Folk har begynt å banke på. Oslo: H. Aschehoug & Co., 2006.
11 Breiteig, B., Tornes, T. (red.) Levende om døden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.
12 Askildsen, K. «Carl», «Carl Lange», «Hos barberen», «Hundene i Thessaloniki», «Maria», «Mennesker på kafé»,
«Sjakk». I Gimnes, S., Hareide, J. (ed.) Norske tekster – Prosa etter 1900. Oslo: J.W. Cappelens Forlag, 1997.
13 Askildsen, K. En plutselig frigjørende tanke. Oslo: Forlaget Oktober A.S, 1991.
Askildsen, K. Et stort øde landskap. Oslo: Forlaget Oktober A.S, 1995.
Askildsen, K. Hřebík v třešni a jiné povídky. Oversatt av Hlavičková, Z., Dudková, V. a Humpál, M. Praha : Mladá
fronta, 1998.
Askildsen, K. Hundene i Tessaloniki. Oslo: Forlaget Oktober A.S, 1996.
Askildsen, K. Kjære, kjære Oluf. Oslo: H. Aschehoug & Co., 1974.
8
9
8
2
Novellen som en litterær sjanger
2.1 Genologi
Genologi er kort sagt sjangerteori. Selv om spørsmål om forskjellige litterære sjangere, deres
trekk og utvikling er aktuelle fra Aristoteles’ tid14, er genologi et ganske ungt teoretisk område.
Begrepet «genologi» først brukte en fransk komparatist Paul van Tieghem i 1938. Han hadde
skrevet en studie «La question des genres littéraires» som senere kom ut i det internasjonale
litterære magasin Helicon.15 Genologi fokuserer på det som er felles for forskjellige tekster, og på
hva som skiller ulike tekster fra hverandre, hva som gir dem tilhørighet til ulike sjangere.
Om begrepet «sjanger» skrives mer f. eks. i Tekstens autoritet: «Selve termen «sjanger» kommer
av latinsk genus, som betyr «art» eller «slakt» - og viser således til hvordan ulike tekster/arter er i
«slekt» med hverandre.»16 Sjanger kan oppfattes som: tekstens realitet – det vil si det som
eksisterer, en konkret tekst; et litterært instrument – det vil si det som hjelper å uttrykke det som
forfatteren vil si på den tilpassende måten; eller en ideell modell for reelle tekster – det vil si et
forbilde hvordan en tekst som tilhører noen sjanger skal se ut.17 Ulike litterære forskere har
foretrukket et eller annet syn. Noen har siktet seg inn på deskriptive (dvs. identifisering av
sjangertilhørighet), noen på normative (dvs. vurdering av hvorvidt tekstens sjanger er mer eller
mindre egnet i forhold til tekstens formål)18 sider i sjangeranalyser. Jeg tror at alle disse synene
må bli tatt i betraktning når det gjelder å snakke om en konkret sjanger.
Sjanger er en kategori som har utviklet seg i historien19. Å klassifisere en konkret sjanger
derfor betyr å finne «sjangeraspekter»20 som gjentas i historien av denne sjangeren. Her kan
oppstå flere problemer. Når man ser på sjangerens karakter i en konkret tid, kan det skje at han
oppfatter som sjangerens karakteristiske trekk de som egentlig er karakteristiske for hele epoken,
ikke bare for den der sjangeren. Som det sier Secher i sin artikkel «Novellen som genre»:
Ofte viser det sig, at forskerne ser genremæssige karakteristika i træk, som i virkeligheden findes i
alle en epokes dyrkede genrer. Når man f.eks. hævder, at novellen beskæftiger sig med mødet med
det irrationelle, som flere indflydelsesrige tyske novelleteoretikere har gjort, så glemmer man, at
denne novelleopfattelse primært bygger på læsninger af den tyske romantiske novelle.
Pospíšil, I. Základní okruhy filologické a literárněvědné metodologie a teorie – elementy, materiály, úvahy, pojetí, texty. Trnava:
Univerzita sv. Cyrila a Metoda v Trnave, 2010. S. 164.
15 Pilař, M. Pokus o žánrové vymezení povídky. Ostrava: Sfinga, 1994. S. 9-10.
16 Brodersen, R. B., Bråten, F. J., et al. Tekstens autoritet – tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo: Universitetforlaget,
2007. S. 62.
17 Pospíšil, I. Genologie a proměny literatury. Brno: Vydavatelství Masarykovy univerzity, 1998. S. 17.
18 Brodersen, R. B., Bråten, F. J., et al. Tekstens autoritet – tekstanalyse og skriving i akademia. S. 63.
19 Pilař, M. Pokus o žánrové vymezení povídky. S. 11.
20 Pospělov, G. N. Problémy historického vývoje literatury. Praha: Československý spisovatel, 1976. S. 183.
14
9
Irrationaliteten genfindes imidlertid i de fleste af epokens tekster, f.eks. romaner og digte, mens
man fra andre perioder både før og efter kan finde talrige noveller, der er yderst rationelle i deres
tematik.21
Det betyr at sjangeren ikke kan bli tatt ut av konteksten. Den må konfronteres med andre
sjangrer. Å prøve å fastsette grenser mellom sjangere er en stor del av enkelte sjangeres
definering. Derfor er det viktig et stort og ikke enkelt spørsmål: Hvor er grensene mellom enkelte
sjangrene? Også med svar på dette spørsmålet dukker opp hvilke trekk er viktige for de konkrete
sjangrene.
Annet viktig spørsmål i genologi er: Hvilke kriterier skulle man bruke ved klassifisering av
sjangrene? Som det skrives i Tekstens autoritet: «Hvilke kriterier skal vi da bygge på? Skal vi bygge
på innhold, framstillingsform, målgruppe eller litteraturhistorisk periode, for å nevne noen mulige
kriterier?»22 Det finnes ikke det eneste riktige svaret på disse spørsmålene. Genologi prøver å
avfinne seg med dem fra begynnelsen.
Det som i genologi tar som anerkjent nå i tida er oppfatningen at genologi og sjangere går ut
fra en dialektisk sammenkobling av det generelle og det konkrete. Inn i sjangeren skilles det
mellom dominante karakteristikker og variable karakteristikker23. Dominante er de som ikke
forandrer og utvikler seg, de oppfattes som en slags hovedmerkene til sjangeren. Variable er de
som kommer fra en til en annen sjanger, de som utvikler og forandrer seg. De kan være aktuelle i
en epoke og ikke i annen.
Denne avhandlingen er konsentrert først og fremst om de dominante aspektene av novellen
som en litterær sjanger.
Secher, C. Novellen som genre - et litteraturhistorisk perspektiv. [online]. 14. 08. 2009. [sit. 26. 03. 2012]. Hentet
fra: <http://www.henrikpontoppidan.dk/text/seclit/secartikler/secher/novellen.html>
22 Brodersen, R. B., Bråten, F. J., et al. Tekstens autoritet – tekstanalyse og skriving i akademia. S. 62-63.
23 Pospíšil, I. Genologie a proměny literatury. S. 19.
21
10
2.2 Hva er novellen
Begrepet «novelle» kommer fra italiensk «novella» som betyr «nyhet». 24 Aarseth i Episke
strukturer peker på at «den latinske betegnelsen novella ble i middelalderen brukt i første rekke som
et juridisk uttrykk med betydningen lovtillegg som ikke var med i den opprinnelige redaksjonen
av keiser Justinians lovverk Corpus juris, med andre ord en «nyhet» i lovsystemet.»25
Senere begynner begrepet å brukes om en litterær form – en kort fortelling. Som den første
novellesamlingen oppfattes ofte Dekameronen av Giovanni Boccaccio. Den kom ut i 1353 og er
«en omfattende tekstsamling sammenholdt av en rammefortelling»26. Rammefortellingen er
«teknikken med å sette flere fortellinger inn i en ramme som i seg selv er en spennende
fortelling»27, og en viktig inspirasjon for Boccaccio var Tusen og en natt. Etter Boccaccios
Dekameronen fulgte andre rammefortellinger, som f. eks. Canterbury tales av Geoffrey Chaucer.
Disse bøkene kan leses som tidlige novellesamlinger.
I 1800- og 1900 ble novellesjangeren utviklet ved forfattere som E. A. Poe, A. Tsjekhov,
Gustave Flaubert eller Guy de Maupassant. I 20. århundre ble novellen utviklet og har blitt veldig
populær som sjanger. Spesielt i USA hvor det henger sammen med populærkultur og spredning
av magasiner og ukeblader. Forfatteren Frank O’ Connor har kalt den amerikanske novellen «den
nasjonale kunstform»28.
Så hva egentlig er novellen? I forskjellige faglige leksikoner og ordbøker finnes det nesten de
samme definisjonene. En for alle: «novelle» er «underavdeling av episk diktning, relativt kort
fiksjonsfortelling som innenfor sjangeren»29. Alle definisjoner er enige om forklaringen som
«relativ kort fortelling». Men denne helt kvantitative oppfatningen er utilstrekkelig og forvirrende.
Når man snakker om «kort», mener han tekstens lenge, tallet av ord eller sider? Eller mener han
hendelsens lengde, plot som handler bare om en kort historie?30 Dette problemet viser også to
definisjoner som oppfattes som to ytterpunkter når det gjelder novelledefinisjoner: en av Johann
Wolfgang von Goethe og annen av Emil Staiger. Goethe sier at «novellen fremstiller en uhørt
begivenhet som har funnet sted»31, mens Staiger definerer novellen som «en fortelling av middels
Aarnes, A. Litterært leksikon – Begreper og betegnelser: Teori – Kritikk – Historie. Oslo: Tanum – Norli, 1977. S. 171.
Aarseth, A. Episke strukturer – Innføring i anvendt fortellingsteori. 3. opplag. Oslo: Universitetforlaget, 1991. S. 119.
26 Lothe, J., Refsum, Ch., Solberg, U. Litteratur-vitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget, 1997. S. 175.
27 Aarseth, A. Episke strukturer – Innføring i anvendt fortellingsteori. S. 120.
28 Lothe, J., Refsum, Ch., Solberg, U. Litteratur-vitenskapelig leksikon. S. 176.
29 Ibid. S. 175.
30 Pospělov, G. N. Problémy historického vývoje literatury. S. 190.
31 Lothe, J., Refsum, Ch., Solberg, U. Litteratur-vitenskapelig leksikon. S. 176.
24
25
11
lengde»32. Goethe konsentrerer seg om innholdet, mens Staigers definisjonen gjelder mer formen,
kvantitet. Med begge to definisjoner går noen problemer. Goethes definisjon utelukker alle
novellene som ikke har «uhørt begivenhet» i sentrum av fortellingen, mens Staigers er for bred.
Men selv om de er utilstrekkelige, peker de på noen viktige ting. Ikke bare kvantitet, dvs. form og
lengde, er viktig, men også kvalitet, dv. innhold og dets skildring, spiller en stor rolle ved
definering.
Et annet ting som er viktig ved definering av novellen er at den kan forstås best i forhold til
andre episke sjangere. Når man sier at novellen er «relativ kort episk form», betyr det at den må
relateres til noe. Oftest er det til roman. Om forholdet mellom novellen og romanen skrives det:
… novellen organiserer handling, hendelser og personer (inklusive deres tanker og refleksjoner) til
et sammensatt plot som i utforming og kompleksitet kan minne om romanens form. Romanteori
og romananalyse kan derfor delvis brukes i arbeid med noveller. Samtidig medfører det forhold at
novellen er kortere enn romanen, også visse kvalitative forskjeller. Novellen kan f. eks. ikke
fremstille en persons utvikling så detaljert og nyansert som romanen, og den vil som regel bevege
seg raskere mot en form for konklusjon eller klimaks en romanen gjør.33
Ut fra dette kan man godt si at novellen er en relativt kort episk tekst, dvs. kortere enn
romanen. Til denne problematiske lengden sier f. eks. Edgar Allan Poe at «den svarer til én
koncentrertet læsning på 1-2 timer»34. Novellen handler om en enkel, kort historie, uten
kompliserte oppbygningen mot høydepunktet eller konklusjon, i motsetning til romanen.
Novellen handler om bare få personer, og deres karakterer utvikles ikke. Og historien bygger mye
på detaljer og beskrivelser.35 I denne avhandlingen er disse novellens aspekter betraktet som
dominante.
Hans H. Skei i Å lese litteratur tilføyer at «i en novelle kan forløp og utvikling være ubetydelig,
slik at teksten heller gir stemning og atmosfære. Men innsikt er noe gode novellen søker etter. En
type særlig intens og dyp livsopplevelse og livsforståelse er noe av det novellen synes å være
spesielt egnet til å formidle.»36 Denne påstanden gjelder ikke mer bare hva novellen er, men hva
den gode novellen er. Derfor går den litt for vidt for hensikten av dette kapittelet, men for
sjangeranalyse av Breiteigs verk er den ikke helt unyttig.
Ibid. S. 176.
Ibid. S. 176.
34 Secher, C. Novellen som genre - et litteraturhistorisk perspektiv. [online]. 14. 08. 2009. [sit. 26. 03. 2012]. Hentet
fra: <http://www.henrikpontoppidan.dk/text/seclit/secartikler/secher/novellen.html>
35 Pospíšil, I. Základní okruhy filologické a literárněvědné metodologie a teorie – elementy, materiály, úvahy, pojetí, texty. S. 174.
36 Skei, Hans H. Å lese litteratur – Lærebok i litterær analyse. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1992. S. 70.
32
33
12
2.3 Norsk novelle
2.3.1
En kort oversikt over norsk novelle
I Norge ble begrepet «novelle» først brukt av Maurits Hansen omkring 1820, men det har
begynt å bruke mer nesten hundre år senere, cirka i mellomkrigstiden. Hansen har skrevet mange
fortellinger, f. eks. bondefortellinger og kriminalfortellinger. Hans mest kjente novelle er «Luren».
Siden Hansen brukte begrepet «novelle», ble det skrevet mange noveller av forskjellige forfattere i
Norge. Selv om de ikke brukte betegnelsen «novelle» for sine verk. Om forskjellige betegnelser
før det begynte å brukes begrepet «novelle» skriver Edvard Beyer:
I titler og undertitler nyttet de fleste forfatterne heller andre ord – fortellinger, historier, soger,
skisser, novelletter, humoresker – også der vi i dag uten å nøle ville si noveller. Men Bjørnsons
kortere «fortellinger», Kiellands og Obstfelders «novelletter», Ragnhild Jølsens «historier» og Olav
Duuns «sogor» har sin selvfølgelige plass i en norsk novelleantologi. Der samme skulle gjelde
Kincks Flaggermus-vinger – som ifølge undertittelen er «eventyr vestfra».37
Novellen nådde sin høydepunkt med De fire store, selv om bare tre av dem også har skrevet
noveller. Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger blir oppfattet som milepelen i norsk
litteraturhistorie. Hans novelle «Faderen» blir satt stor pris på, og det finnes nesten ikke en
antologi med norske noveller hvor den mangler. Jonas Lies «Trold» og novelletter av Alexander
L. Kielland regnes også som mesterverk. Videre er det «Kincks mangfoldige novellekunst fra
1890-årene og framover» som er verdt å nevne.
Mellom andre novelleforfattere som også har skrevet noveller, selv om de ofte ikke var bare
novelleforfattere, må man nevne Olav Duun, Tarjei Vesaas, Johan Borgen, Cora Sandel, Torborg
Nedreaas og mange andre.
I 1950- og 1960-årene opplevde norsk novelle en stor framvekst. Som Beyer i antologien fra
1966 sier: «I de siste tiårene har novellediktningen hatt en bredde som aldri før, og i dag kan vi slå
fast at genren står som en av de viktigste og mest vitale i vår nyere litteratur. Det er karakteristisk
at mange av våre mest lovende yngre forfattere først har støtt fram som novellister.»38 Mellom
forfattere som da var yngre og lovende har også vært Kjell Askildsen. Nå i tida er Askildsen den
største levende novelleforfatteren.
37
38
Beyer, E. Innledning. I Norske noveller. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1967. S. XIV.
Beyer, E. Forord. I Perler i Prosa – Norske noveller. Oslo: Den Norske Bokklubben, 1966. S. 5.
13
2.3.2
Kjell Askildsen og hans forfatterskap
Kjell Askildsen ble født den 30. september 1929 i Mandal. Han vokste opp i familien til
lensmann og politiker Arne Askildsen. Begge Askildsens foreldre var medlemmer av Den
evangelisk-lutherske frikirke og aktive i Kinamisjonen (Misjonssambandet). Kjell Askildsen ble
sterkt påvirket av det pietistiske miljøet. Han selv tok avstand fra kristendommen da han gikk på
gymnas. Da i tida fattet han også sympati for arbeiderklassens sak og begynte å kalle seg
kommunist, og det skapet problemer med hans foreldre.39
Askildsen er både forfatter og oversetter. Han har også skrevet flere romaner, men han
oppfattes først og fremst som novelleforfatter. Fra 80-tallet har han skrevet bare noveller og
novellesjanger er den som han føler seg best i. Askildsen har oversatt fra engelsk og tysk, han har
oversatt for eksempel bøker av Samuel Beckett og Franz Kafka.
Askildsen debuterte i 1953 med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem. Den ble rost av
kritikere, men den har også vakt oppsikt i hjembyen. Novellesamlingen forteller om ung
kjærlighet og første seksuelle opplevelser, og med sine åpenhjertige skildringer av seksualitet ble
betraktet som umoralsk. Boka ble fjernet av byens bibliotek, og Askildsen sier at hans egen far
har brent den.
Det fulgte flere romaner: Herr Leonard Leonard i 1955, Davids bror i 1957, Omgivelser i 1969,
Kjære, kjære Oluf i 1974 og Hverdag i 1976. I mellomtiden har han skrevet også en novellesamling,
Kulisser i 1966.
Med sin neste bok, novellesamlingen Ingenting for ingenting som kom ut i 1982, går Askildsen
tilbake til novellesjangeren, og derfra skriver han igjen bare noveller. Senere kom det ut flere
novellesamlinger: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten i 1983, En plutselig frigjørende tanke i 1987,
Et stort øde landskap i 1991, Hundene i Tessaloniki i 1996, Samlede noveller i 1999 og Alt som før
(noveller i utvalg) i 2005.
Askildsen har vunnet mange litterære priser. Han har fått Kritikerprisen to ganger: i 1983 for
Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten og i 1991 for Et stort øde landskap. Andre viktige priser
Askildsen har fått er Mads Wiel Nygaards legat (1969), Riksmålsforbundets litteraturpris (1987),
Aschehougprisen (1991), Doblougprisen (1995), Brages hederspris (1996), Oktoberprisen (1997),
Kjell Askildsen – utdypning (Norsk biografisk leksikon). I Store norske leksikon [online]. [sit. 13. 04. 2012]. Hentet
fra: <http://snl.no/.nbl_biografi/Kjell_Askildsen/utdypning>
Flest informasjoner om Kjell Askildsen har jeg tatt fra Store norske leksikon (se høyere) og fra offisielle nettsidene til
Forlaget Oktober: <http://oktober.no/nor/forfattere/norske/askildsen_kjell>[online]. [sit. 13. 04. 2012]
39
14
Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl (2004), Svenska Akademiens nordiska pris
(2009), Sørlandets litteraturpris hederspris (2010) og Aase Byes legat (2011). I 2006 kåret
Dagbladet novellesamlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten til den beste norske boken
utgitt de siste 25 årene.
Askildsen har blitt oversatt til en lang rekke språk, blant annet engelsk, tysk, fransk, spansk,
portugisisk, italiensk, dansk, svensk, islandsk, finsk og nederlandsk, men også amharisk, armensk,
bulgarsk, polsk og tsjekkisk (og andre).
2.3.2.1
Kjell Askildsens verk – stil, motiver og trekk
Kjell Askildsen oppfattes som først og fremst novelleforfatter, den største norske
novelleforfatteren for å være presis. Han selv sier at novellen er den beste uttrykksformen for
ham. Han liker begrensingen novellen gir, det lille rommet hvor man kan prøve å utrykke mye
med bare få ord. Det er ikke tilfeldigheten at hans stil oftest kalles minimalistisk40.
At Askildsen skriver veldig forsiktig og veier hvert eneste ord, det er ikke hemmelighet i det
hele tatt. Det fortelles en anekdote om Askildsens skriving: «Noen skal ha spurt ham: Nå,
hvordan gikk det med skrivingen i dag? Hvorpå Askildsen skal ha svart: Jo takk, bra, jeg strøk en
linje i dag.»41 Og Knut Nærum, en norsk komiker, liker å fortelle at Askildsens beste dager er «når
han får sneket seg inn i en annen forfatters skrivestue og strøket et par linjer der»42. Eller som i
novellen «Ingenting for ingenting» sier Askildsen selv gjennom munnen til hovedpersonen som
nettopp har skrevet et prospektkort til mora si og er åpenbart fornøyd med det: «Det gjelder å få
sagt noe med få ord»43.
Det som Askildsen er mest interessert i er emner som ensomhet, forhold mellom mennesker
og døden. Hans første novellesamling, Heretter følger jeg deg helt hjem, handler om kjærlighet og
første seksuelle opplevelser, men også for eksempel om misforståelse mellom mor og sønn. Dette
behøvet for kontakt og konflikter forholder bærer med seg er motiver som gjentar seg i alle
Askildsens bøker.
Tittelnovellen «Heretter følger jeg deg helt hjem» begynner med krangelscenen mellom mor
og sønn. Mora blant annet sier at han skulle slutte med å holde seg for seg selv fordi han kan bli
Andersen, P. T. Derfor er Kjell Askildsen nummer én. [online]. 06. 08. 2006. [sit. 13. 04. 2012]. Hentet fra:
<http://www.dagbladet.no/kultur/2006/08/16/474104.html>
41 Midttun, L. Tekstens mester - Kjell Askildsens skrivekunst danner en egen målestokk. [online]. 20. 03. 2009. [sit.
13. 04. 2012]. Hentet fra: <http://morgenbladet.no/boker/2009/tekstens_mester>
42 Ibid.
43 Askildsen, K. Ingenting for ingenting. I En plutselig frigjørende tanke. S. 101.
40
15
rar av det. Etterpå løper han fra huset og tenker på det som har skjedd: «Han tenkte at hun
fortjener at jeg blir gal. En gang skal jeg si det til henne. Jeg skal si: Du fortjener at jeg blir gal, for
du forstår ingen ting. Du bare maser og maser uten å forstå noen ting.»44 Disse siste ordene, «du
bare maser og maser uten å forstå noen ting», er en slags leitmotiv i flere noveller. Det gjelder
forhold mellom barn og foreldre (som f.eks. i «Heretter følger jeg deg helt hjem»; eller «Carl» og
«Maria» i «Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten»), mellom mann og kvinne (f. eks. i
«Ingenting for ingenting», «Solhatt»), eller mellom to brødre (f.eks. «Sjakk» i «Thomas F's siste
nedtegnelser til almenheten»; «Kollisjonen»). Selv om personene skulle være nære som familie
eller kjærestepar, er det ofte slik at de bare maser og maser hverandre. Og Askildsen liker å peke
på disse konfliktøyeblikkene.
På begynnelsen av sitt forfatterskap skrev Askildsen om unge mennesker. Senere ble hans
personer eldre og eldre, og med Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten har han begynt å skrive
først og fremst om livet fra gamle menns synsvinkel. Askildsen har forblitt ved dette emnet, og
det passer ham best. Med dette emnet går hånd i hånd dødsemne, og det er ikke overraskende at
hans personer er mer eller mindre opptatt av døden.
Mange av personene bare venter på døden. Mest tydelig er det i Thomas F's siste nedtegnelser til
almenheten som er på en måte skrevet som en gammel manns dagbok. Thomas F. er en gammel
forfatter som venter på døden og skriver om sitt ensomme liv og sine misantropiske
refleksjoner45. Hans ord begynner ofte som en typisk gammel manns tale, men de vender seg
alltid til en klok oppfattelse:
Verden er ikke som den var. Nå tar det for eksempel lenger tid å leve. Jeg er mange og åtti år, det
er for lite. Jeg er altfor frisk, enda jeg ikke har noe videre å være frisk for. Men livet vil ikke gi
slipp på meg. Den som ikke har noe å leve for, har ikke noe å dø for. Kanskje det er derfor.46
Betraktninger i novellene er ofte alvorlige og ettertenksomme, spesielt når det gjelder døden.
Personene er som nakne i sine oppriktige tilståelser at de er redde eller skremte:
Da jeg var ung trodde jeg at døden ble mindre og mindre skremmende jo eldre man ble, ganske
enkelt fordi man ble trett og fordi det måtte være slik for at man overhodet skulle holde det ut,
men det er ikke sant, det er løgn. Kanskje det ikke er det for alle, for dem som har tatt for seg,
som aldri lot anledningene gå fra seg, så hvis jeg skulle gi deg et råd, Mardon, så la aldri
Askildsen, K. Heretter følger jeg deg helt hjem. I En plutselig frigjørende tanke. S. 20.
Andersen, P. T. Derfor er Kjell Askildsen nummer én. [online]. 06. 08. 2006. [sit. 13. 04. 2012]. Hentet fra:
46 Askildsen, K. Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten – Sjakk. I En plutselig frigjørende tanke. S. 185.
44
45
16
anledningene gå fra deg, ta for deg, selv om du måtte bli beskyldt for å være hensynsløs – hvis du
er det man kaller hensynsfull ender du som en halvgammel og gammel mann på et loft.47
I novellene finnes det også en stor del av håpet. Håpet som er ofte skildret gjennom en liten,
nesten uviktig historie:
Det var så varmt i været at jeg tenkte jeg skulle skifte over til korte underbukser, men da jeg skulle
lete dem fram, husket jeg at jeg hadde kastet dem i et anfall av melankoli året før. Men ideen om
korte underbukser var kommet for å bli, så jeg klippet bena av de jeg hadde på meg. En blir aldri
for gammel til ikke å gi opp håpet.48
En av de mest merkverdige trekkene i Askildsens verk er blandingen av alvorlige emner og
ironisk humor. Spesielt kortstykker i «Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten» er mesterverk
i dette området. For eksempel i «Maria» møter hovedpersonen, Thomas F., sin datter, og det er
tydelig at de finner seg på forskjellige (mentale) steder som skaper en nesten komisk stemning:
«Maria», sa jeg, «er det virkelig deg, så godt du ser ut.» «Ja, jeg drikker urin og spiser råkost,» svarte
hun. Da måtte jeg le, det var lenge siden sist, tenk at jeg hadde datter med humor, litt frekk humor
til og med, hvem skulle trodd det, det var et godt øyeblikk. Men jeg tok feil, at en aldri blir
gammel nok til å kvitte seg med illusjonene. Min datter fikk et måpende uttrykk i ansiktet, og det
var som om blikket hennes døde. «Du gjør narr av meg,» sa hun, «men du skulle bare vite.» «Jeg
syntes du sa urin,» svarte jeg som sant var. «Urin, ja, jeg er blitt som et annet menneske.» Det tvilte
jeg ikke på, det var logisk, en kan da umulig være det samme mennesket før og etter at en har
begynt å drikke urin.49
Askildsen skriver om alvorlige emner som døden og ensomhet, men han skriver med en viss
del av håpet og ironi. Dette gjør hans verk både moden og banebrytende, men ikke klisje eller
patetisk. Som Andersen sier: «Den emosjonelle ladningen av språket er nøktern, ja, antipatetisk.»50 Og Askildsen kan skrive på en måte slikt at man har lyst til å skrive hans ord ned. Som
for eksempel en kort, men presis uttalelse som sier alt som er viktig: «Livet tar snart slutt likevel,
og da gjør det ikke noe at du har vært ensom og stygg og ulykkelig.»51
Askildsen, K. Mardons natt. I En plutselig frigjørende tanke. S. 87-88.
Askildsen, K. Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten – Du verden. I En plutselig frigjørende tanke. S. 189.
49 Askildsen, K. Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten – Maria. I En plutselig frigjørende tanke. S. 193.
50 Andersen, P. T. Derfor er Kjell Askildsen nummer én. [online]. 06. 08. 2006. [sit. 13. 04. 2012]. Hentet fra:
51 Askildsen, K. Johannes' oppmuntrende begravelse. I Et stort øde landskap. S. 37.
47
48
17
3
Bjarte Breiteig som novelleforfatter
3.1 Bjarte Breiteig og hans forfatterskap
Bjarte Breiteig ble født den 17. mars i 1974 i Kristiansand. Breiteig har studert fysikk og
litteraturvitenskap ved NTNU, han har gått på Skrivekunst-akademiet i Hordaland og har tatt
litteraturkunnskap mellomfag ved Universitetet i Bergen. Han begynte sin utdannelse på
universitet med fysikk, men han forlot det vitenskapelige miljøet etter at han fant ut at fysikken
verken gir tilstrekkelig forklaring av virkeligheten eller gjør verden et bedre sted. Han bestemte
seg for å vie seg til litteraturen, fordi litteraturen ikke må og ikke behøver gi svar, litteraturen må
stille spørsmål. I dag er det litteraturen som er viktig for ham og det som han lever av.52
Breiteig debuterte i 1998 med novellesamlingen Fantomsmerter. Den ble en stor suksess. Han
ble tildelt Aschehougs debutantpris for den og ble belønnet med Aschehougs debutantstipend.
Fra dette øyeblikket ble Breiteig offisielt forfatter. Den andre utgivelsen av denne boka kom ut i
2000.
Hans andre novellesamling, Surrogater, ble utgitt i 2000, og den er på en måte fortsettelse av
Fantomsmerter. Også denne boka ble kritikerrost. Breiteig ble nominert til Brageprisen og
Sørlandets litteraturpris for den.
Hans tredje og til nå siste novellesamling er Folk har begynt å banke på. Den var imøtesett med
stor interesse og kom ut i 2006. Med denne novellesamlingen bekrefter Breiteig sitt talent og har
vist at han er en forfatter som må bli tatt på alvor.
Alle hans novellesamlinger har kommet ut på forlaget Aschehoug, men man kan si at det ikke
var Breiteig som valgte forlaget selv. Han sendte det første «Fantomsmerter»-manuset sitt til alle
forlagene han visste om, og Aschehoug var de første som svarte.53
Ved siden av sitt eget verk har Breiteig redigert en antologi Levende om døden, sammen med
Tonje Tornes som senere ble hans kone. Levende om døden er en interessant oversikt over et så
vanskelig og alvorlig emne som døden. Den inneholder tekster om unge mennesker som har
opplevd eller opplever «døden på kloss hold»54 og flere bidrag om døden av unge norske
forfattere (f.eks. Lars Ramslie, Helle Maria Wolstad, Bjarte Breiteig, Olaug Nilssen, Stig
Flest personlige informasjoner om Bjarte Breiteig har jeg tatt fra Breiteigs nettsider:
<http://www.bjartebreiteig.com>[online]. [sit. 01. 04. 2012] eller personlige samtaler med ham.
53 Bare de beste setningene overlever – Nettmøte med Bjarte Breiteig. [online]. 2007, redigert 18. 01. 2007 [sit. 01. 04.
2012]. Hentet fra: <http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/15/488957.html>
54 Breiteig, B., Tornes, T. (ed.) Levende om døden. S. 7.
52
18
Dagermann, Gunstein Bakke, Hans Petter Blad), supplert med «et par svarte perler fra
verdenslitteraturen»55 (f.eks. Fjodor M. Dostojevskij). Selv har Breiteig en novelle i denne boka,
«Folk har begynt å banke på». Senere kom novellen ut i novellesamlingen Folk har begynt å banke
på, men under tittelen «Folk i regn», forkortet og med noen forandringer.
Bjarte Breiteig har vunnet flere litteraturpriser: Aschehougs debutantpris i 1998 for samlingen
Fantomsmerter, Natt og Dags Bergenspris i 2000, Anders Jahres pris for yngre kunstnere i 2004,
Mads Wiel Nygaards legat i 2006, Ungdommens kritikerpris i 2007 for Folk har begynt å banke på. I
2000 ble han også nominert til Brageprisen, og i 2003 ble han utpekt til Bjørnsonfestivalens
representant i det europeiske festivalsamarbeidet Scritture Giovani.
Han har også sittet i Det litterære råd for Den norske forfatterforening. Det litterære råd
fordeler stipender til unge forfattere og bestemmer hvilke forfattere som skal få sjanse å utvikle
sitt forfatterskap. Breiteigs arbeid var å følge med i alt som kommer ut i norsk samtidslitteratur
og støtte dem som fortjener det. Breiteig er ikke bare forfatter, han er også orientert i den norske
litterære verden generelt.
Bjarte Breiteig er novelleforfatter, det vil si at han bare skriver noveller. Breiteig selv sier at
det ikke var han som valgte denne sjangeren. Novellen som form valgte seg selv. Breiteig benytter
en veldig omstendelig arbeidsprosess. Han skriver gjennom den samme teksten mange ganger og
fortellingen utvikler seg veldig langsomt. Han bytter personene, forandrer utgangspunktet, og
hele teksten forandrer seg bitte litt på vei gjennom skrivningen. På slutten av hele skriveprosessen
finnes det ofte mange versjoner av teksten, og den siste blir ofte absolutt annerledes enn den
første. Denne arbeidsformen er veldig vanskelig å kjøre på en roman. Breiteigs form er altså
novellen. Han liker å skrive ting som er konsentrert og likevel kunne ytre mye. Han setter teksten
i sentrum, han trenger ikke at det skjer mye. Hans tekster er korte, men inneholder likevel veldig
mye. En kort, konsentrert novelle, det er hans utfordring.
Ved siden av litteratur liker Breiteig all slags kultur. Han liker musikk, både klassisk, for
eksempel Bach og Mahler, og nåtids som Leonard Cohen eller jazz. Han er også glad i
billedkunst, tegneserier og spesielt i film. Alt dette er veldig inspirerende for ham, ofte direkte.
Når Breiteig skriver, drikker han mye kaffe, presso uten melk og sukker. Nå bor Breiteig i Oslo,
sammen med sin kone og deres to sønner.
55
Ibid.
19
3.2 Breiteigs verk
Som allerede nevnt, har Breiteig skrevet tre novellesamlinger: Fantomsmerter, Surrogater og Folk
har begynt å banke på. Alle tre novellesamlinger har noen fellestrekk, både formelle og tematiske,
men man kan også se utviklingen av forfatterens skrivemåte i dem.
Et av de typiske trekkene i disse novellesamlingene er at det ikke finnes noen tittelnovelle i
dem. Det er vanlig at novellesamlinger kalles etter en av novellene i dem, men ikke hos Breiteig.
Det finnes ikke noveller med titlene «Fantomsmerter», «Surrogater» eller «Folk har begynt å
banke på»56. Man kan prøve å gjette hvilken novelle som er den mest beskrivende i hver
novellesamling, altså hvilken som kunne være en slags «tittelnovelle». Og denne gjettingen blir
selvsagt mer eller mindre «presis» eller «treffende». Men likevel finnes det ikke noen som er
offisielle tittelnoveller.
Når tittelen på novellesamlingen dermed synes å berøre alle novellene, må det være noe som
alle novellene har felles, selv om de er selvstendige historier. Her skal jeg prøve å finne ut hva det
er.
Først presenterer jeg alle tre novellesamlingene. Etterpå skal jeg skrive om konkrete
fellestrekk i Breiteigs verk, både formelle og tematiske.
For å være presis: I samlingen Folk har begynt å banke på finnes det en novelle med tittelen «Folk i regn» som
tidligere kom ut i antologien Levende om døden under tittelen «Folk har begynt å banke på». Derfor kan denne novellen
oppfattes som tittelnovellen, men ikke helt offisielt.
56
20
3.2.1
Fantomsmerter
Fantomsmerter er Breiteigs første novellesamling. Den kom første gang ut i 1998 og vakte stor
oppsikt. Andre utgaven, en heftet utgave av denne novellesamlingen, kom ut i 2000. Boka vant
Aschehougs debutantpris i 1998 og ble belønnet med Aschehougs debutantstipend.
Samlingen Fantomsmerter inneholder femten følgende noveller:
Vinden i veggene
Ting ned i steinene
Tåke. Requiem
Ung gutt i snø
Fluesmekken
Signalene
Under gule, syke soler
Noe godt fra bakeriet
Det ødelagte gjerdet
En liten gutt en gang
Barna i hagen
Bortkommen
Lillebrødre
Avgang (en som ser deg)
Den første snøen
Breiteigs noveller er korte, men tette. De fleste har mellom 7 og 12 sider, bare «Ung gutt i
snø» klarer seg med 3 sider og «Fluesmekken» med 5. På den andre siden har «Tåke. Reqiuem» 15
sider, og «Bortkommen» er med sine 17 sider den klart lengste novellen i Fantomsmerter.
Som tittelen antyder dreier novellene seg om «erkjennelser av tap og sorg».57 Novellene
handler om hverdagshendelser som på en eller annen måte er dramatiske og rystende for
hovedpersonene, men dette skjer veldig sjelden direkte. Som opplysningene på Breiteigs sider
sier, «Forfatteren har evnen til å gå inn i en episode, dramatisere den og avslutte den slik at
leseren sitter igjen med følelsen av noe usagt og uavklart, noe som skaper en gåtefull spenning.»58
Det viktigste i disse novellene er det som er mellom personene, mellom linjene, bak
overflaten. Det som allerede hadde skjedd før historien i novellen selv begynner, eller som skal
57
58
Fra offisielle sider [online]. [sit. 01. 04. 2012]. Hentet fra: <http://www.bjartebreiteig.com/fantomsmerter.html>
Ibid.
21
skje etter at novellen slutter. Det viktigste er det som ikke er «her», som «bare» er fantomsmerter.
Situasjonene i boka er truende eller smertefulle, men leseren vet ofte ikke hva som konkret er
kjernepunktet. Novellene handler mye mer om følelser, atmosfære, om hva personene tenker på eller ikke vil tenke på. Ikke så mye om konkrete handlinger, ikke om årsaker og følger eller
konsekvenser.
3.2.1.1
Noveller som et sammenhengende univers
En av bokens karakteristika er den direkte sammenhengen mellom novellene. I flere tilfeller
møter leseren de samme personene i forskjellige noveller. Og hvis leseren er oppmerksom nok, så
kan han finne ut at det egentlig er den samme situasjonen, men fra en annerledes synsvinkel. For
eksempel en mann med sixpencen som hjelper en ung gutt i snø i novellen med tittelen «Ung gutt
i snø»:
Tilskuerne forsvant inn i natten, hver til sitt, men mannen med sixpencen ble stående.
Fryser du, gutt? spurte han.
For en lue, sa gutten.
De så lenge på hverandre. Mannen ville klappe ham på skulderen, men gutten vred seg unna og
gikk sjanglende og bablende bort.59
Tre noveller senere, i novellen «Under gule, syke soler», leser leseren om en ung gutt som
drikker brennevin etter et ulykkelig forsøk på å erklære sine følelser til ei jente med navn
Charlotte. Nå har gutten allerede et navn, han heter Tarzan. Når blir han så full at han legger seg i
snøen, kommer mannen med sixpencen og vil hjelpe ham. Og leseren kjenner igjen situasjonen
fra før:
Han våknet av at noe danset rundt og plaget ham. Det var et hode med sixpencelue. Hodet
snurret rundt et par ganger og landet mellom skuldrene på en mann.
…
Han prøvde å feste blikket på sixpencen til mannen mens han tok noen prøvende skritt bakover.
Langt bortefra hørte han mannen si noe.
For en lue, sa Tarzan til svar.
Mannen tok seg nølende til sixpencen, som til en hilsen. Tarzan tok seg til sin egen skinnlue.
Klarer du deg? spurte mannen.
Bjørnen med sin lodne fell, svarte Tarzan høyt.
Kan deg taka seint i kveld, la han til, høyere.
Mannen ville klappe ham på skulderen, men Tarzan vred seg unna og småløp sjanglende oppover
gaten.60
Ikke bare personene, men også språk og replikker viser at det egentlig er den sammen
mannen og den samme gutten i den samme situasjonen. Veldig oppfinnsomt, må man si, spesielt
59
60
Breiteig, B. Ung gutt i snø. I Fantomsmerter. S. 44.
Breiteig, B. Under gule, syke soler. I Fantomsmerter. S. 78-79.
22
når det gjelder rekkefølgen av novellene. Først, i «Ung gutt i snø», er situasjonen tatt ut av sin
sammenheng, uten flere opplysninger verken om gutten eller mannen. Senere, i «Under gule, syke
soler», følger leseren hendelsen til gutten, selv om han ennå ikke vet at Tarzan er den samme
gutten som han allerede har møtt. Historien åpner seg for leseren etter hvert. Nå er det mer
tilgjengelig hva som skjer med den unge gutten som ligger full i snøen. Og til slutt kjenner leseren
også mannen med sixpencen bitte lite bedre, han «går alltid og slenger gatelangs, han»61.
Mannen med sixpencen dukker opp igjen i novellen «En liten gutt en gang». Novellen handler
om en mann med en syk sønn. Sønnen gråter, har vondt i ørene og vil drikke hostesaft. De må
dra til sykehuset, og der møter de mannen med sixpencen. Faren må forlate sin sønn på
sykehuset, etterpå møter han mannen med sixpencen igjen. Senere drikker de kaffe sammen
hjemme hos faren til gutten:
Mannen drakk av kaffen.
Jeg hadde også en liten gutt en gang, sa han.
Han tok en slurk til. Han sa ikke mer.
Da han hadde drukket opp, kjørte jeg ham hjem. Det var et godt stykke.
Etter å ha steget ut av bilen, bøyde han seg inn igjen og sa:
Tusen takk, det var snilt av deg.
Så lukket han døren.
Jeg ble sittende og se etter ham. I stedet for å gå gjennom porten ved huset hvor han hadde sagt
han bodde, begynte han å rusle nedover gaten. Først nå la jeg merke til at han ikke hadde
sixpencen på seg lenger.62
Her forsvinner mannen med sixpencen både for faren til gutten og for leseren. Sammen med
sixpencelua mister han sitt oppdrag, sin «funksjon» kanskje. Han dukker ikke mer opp, verken i
denne novellen eller i de andre.
Neste novelle, «Bortkommen», handler om en mann som har mistet sin sønn. Sønnen er død,
og mannen prøver å avfinne seg med situasjonen. Han bor hos broren sin og føler seg ikke bra i
det hele tatt, verken psykisk eller fysisk:
Jeg må hoste. Jeg hoster og hoster. Halsen snører seg sammen, jeg får nesten ikke puste. Jeg
demper det mellom hendene. Han ser på meg og sier han har noe som hjelper, så går han ut på
kjøkkenet og kommer tilbake med hostesaft og en skje. Han skrur av korken på den brune
flasken, fyller skjeen og rekker den mot meg. En kald dråpe treffer meg på hånden, jeg oppdager
at nevene mine er spent som tvinger rundt armlenene. Det verker i knokene når jeg forsøker å
slappe av.63
Ibid. S. 81.
Breiteig, B. En liten gutt en gang. I Fantomsmerter.. S. 117.
63 Breiteig, B. Bortkommen. I Fantomsmerter. S. 146.
61
62
23
Leseren vet ikke sikkert om mannen er faren til den syke gutten fra novellen «En liten gutt en
gang», men han har allerede fått den følelsen. Og når hostesaften dukker opp, blir den følelsen
påtrengende. Og ikke bare det, mer generelt kan man godt si at mannen i «Bortkommen» egentlig
kan være både faren fra «En liten gutt en gang» og mannen med sixpencen. Begge to har mistet
sine sønner og begge to er ulykkelige og befinner seg i smertefulle situasjoner.
Sammenkoblingen av novellene «Ung gutt i snø», «Under gule, syke soler», «En liten gutt en
gang» og «Bortkommen» er mest synlig og gjennomarbeidet, men i boka finnes det flere lignende.
For eksempel er novellene «Tåke. Requiem» og «Signalene» koblet sammen på en lignende måte
som novellene «Ung gutt i snø» og «Under gule, syke soler». Begge to handler om den samme
situasjonen fra forskjellige synsvinkler, selv om det først ser ut som om historiene foregår på
forskjellige tidspunkter og på forskjellige steder.
Den første novellen, «Tåke. Requiem», forteller om en ung mann som kjører gjennom natta,
han skynder seg til et møte. Han kommer til et sted ute på landet hvor han møter ei jente. De
snakker sammen og gjennom samtalen avsløres nye fakta:
Så snakker hun til ham igjen, hun sier at han må slutte å kjøre rundt slik om nettene, at det ikke
hjelper, han må heller være hjemme og sove. Alle trenger søvn, sier hun.
…
Hun hadde likt ham selv, ja kanskje til og med blitt forelsker i ham, hvis de hadde møtt
hverandre før.
Kanskje blitt forelsket i meg, tenker han. Hvis ikke.
Hvis bare ikke –, sier han.
Hun sier at han ikke må tenke på det, det var ikke hans feil det som skjedde den gangen; han
kjørte jo ikke fort. Hun gikk ofte slik, sier hun, hun fikk disse kveldene da hun bare måtte være
for seg selv. Hun hadde slike vonde tanker, og da vandret hun alene omkring her ute til langt på
natt. Derfor var det hennes egen skyld, hun gikk jo midt i veien, hun burde ha hørt at det kom en
bil rundt svingen. Dessuten gjorde han alt han kunne etterpå.
Jeg gjorde det jeg kunne, tenker han.64
Det viser seg at den unge mannen har kjørt på jenta en gang, og samvittighetskvaler driver
ham til stedet hvor det skjedde: «Det er ikke første gangen han er ute og leter etter henne. Det er
ikke første gangen han kjører til dette stedet for å se om hun er der.»65
64
65
Breiteig, B. Tåke. Requiem. I Fantomsmerter. S. 35, 37.
Ibid. S. 30.
24
Hovedpersonen i «Signalene», en gutt med en armstump, sitter i vinduskarmen og tenker,
som han alltid pleier når han har vondt i armen:
Jeg fikk for vane å stå opp fra sengen og sette meg her i vinduskarmen. Jeg stirret på himmelen og
utover det mørklagte landskapet mens jeg ventet på at smertene skulle gi seg. En slik natt fikk jeg
øye på ei jente som ruslet omkring borte på veien, tilsynelatende på måfå.66
Etterpå ser han ofte på henne når han sitter i vinduskarmen og hun går på måfå. En gang
møtte han henne på bussen, og han føler alltid stikkene i armstumpen når han ser henne. Der er
som hun sender ut smertesting som han mottar i armstumpen sin, «slik en radio mottar signaler
fra en skjult sender»67. Historien dramatiseres en natt når gutten våkner av at han har gjenopplevd
ulykken i drømme. Han har sterke smerter i armstumpen, og gjennom vinduet ser han at det skjer
noe der borte ved svingen. Han føler at det er noe alvorlig og løper til stedet:
Bilene og skikkelsene ble borte for blikket mitt, jeg så ikke annet enn henne, hun lå på den våte
asfalten og ventet på meg – bare på meg. Smertestingene ble stadig sterkere mens jeg trampet
gjennom det regntunge gresset.
…
Så var jeg der. Hun lå på asfalten i lyset fra bilene med flere mennesker bøyd over seg.68
På veien ligger jenta, påkjørt. Det er flere ting som peker på at det gjelder den samme jenta og
den samme bilulykken som i novellen «Tåke. Requiem»: Landet, med et ensomt hus med lys i det
ene vinduet på kvistværelset, hvor historiene foregår. Rådyr som pleier å komme ut fra mørket i
skogen. Regnværet som påminner om ulykkesnatta. Man kan ikke slippe tankene på «Tåke.
Requiem» når man leser «Signalene».
3.2.1.2
Fantomsmerter og andre smerter
«Signalene» er også den eneste novellen som bokstavelig fyller betydningen av tittelen
Fantomsmerter. Den unge gutten med armstumpen føler fantomsmerter: «De sa at alt var normalt,
at det var de avrevne nervetrådene som sendte falske impulser til hjernen. Det var vanlig å kjenne
det slik, sa de.»69 Han har mistet sin arm og han savner den på en måte: «Likevel ble jeg ikke kvitt
vissheten om at neven, i en eller annen form, befant seg et sted i nærheten. Derfra sendte den ut
smertesting som jeg mottok i armstumpen min, slik en radio mottar signaler fra en skjult
sender.»70
Breiteig, B. Signalene. I Fantomsmerter. S. 59.
Ibid. S. 58.
68 Ibid. S. 64.
69 Ibid. S. 58.
70 Ibid. S. 58.
66
67
25
Smertene i andre noveller er ikke så bokstavelige men likevel er de tydelige. Som i novellen
«Avgang (en som ser deg)», hvor en gutt ligger i senga om natta og forestiller seg den som har
dratt fra ham og hans mor. Novellen er en slags assosiasjonsfortelling hvor gutten tenker på
forskjellige ting, og ingen av dem er moro eller koselig. Mest tenker han på den som har forlatt
dem, og både angst og sorg er merkbare i hans tankestrøm:
Jeg hører vassende skritt i snøsørpen. Snart kommer naboen rundt hjørnet med nistepakken i den
nye, blå postvesken sin, på vei til morgenbussen. Du aner ikke hvor ofte jeg har ligget i sengen og
trodd (nei håpet, det er forskjell på tro og håp) altså: håpet det var dine skritt. Jeg hater naboen.
Hva sier jeg? Det går visst nedover med meg.71
Situasjonen er så smertefull og ubehagelig at den virker nesten fysisk. Og tankene til gutten
passer godt med hans stive stilling: «Ingenting ville vært annerledes. Men jo. Noe ville vært
annerledes. Noe måtte vært annerledes. Noe må bli annerledes. Jeg ligger med hendene foldet
over magen og beina strake.»72
Personene i de andre novellene har også mistet et eller annet, en aller annen, de savner også
noe eller noen. Men som broren til faren i novellen «Bortkommen» sier: «Den som har mistet
noe, tror han vet hva han savner. Den som aldri har hatt noe, slipper å tro noe som helst. Han
savner alt.»73
Selv om smertene i de fleste novellene er mer overførte, billedlige, og noen ganger blir det
bedre, er det noe som alle har felles: «Det er lenge siden jeg har kjent stikkene, men jeg vet at de
kommer igjen. Før eller senere vil de komme igjen.»74 Og det er det Breiteig skriver om.
Breiteig, B. Avgang (en som ser deg). I Fantomsmerter. S. 172.
Ibid. S. 173.
74 Breiteig, B. Signalene. I Fantomsmerter. S. 58.
71
72
26
3.2.2
Surrogater
Den andre novellesamlingen av Bjarte Breiteig har tittelen Surrogater. Den kom ut i 2000 og
selv om begrepet «den vanskelige andreboka», kjent i litteraturverdenen, ble mye nevnt ved denne
samlingen, ble Surrogater kritikerrost akkurat som den første novellesamlingen.
Boka inneholder sju noveller:
Der nede sørger de ikke
Ingenting hendt
Herren ber i Getsemane
Helt til kvelden
For bikkja til Ronny
Tørkestativet
Stockholm
Surrogater består av tilnærmet like lange tekster. Den korteste, «Helt til kvelden», er på 9 sider,
den lengste, «Stockholm», på 15, men de fleste er på 12 sider. Akkurat som i den første samlingen
er tekstene korte og tette, stilen er fortsatt knapp, ren og presis, hendelsene ofte overraskende og
flertydige.
Surrogater oppfattes som oppfølger til debuten Fantomsmerter fra 1998. Bøkene tilhører det
samme prosjektet. Novellene i begge to novellesamlinger har utgangspunktet i en situasjon som
oftest er ganske triviell og som dramatiseres og fortettes. Tekstene i begge bøkene er konsentrert
om «eksistensielle smertepunkter»75.
Også tittelen, Surrogater, antyder at novellene fortsetter i den samme stemningen som
Fantomsmerter. I Fantomsmerter forteller novellene om ensomhet, om savn og lengsel, om noe som
er mistet. Emnene i Surrogater er også ensomhet og skuffelse eller håpløshet, og novellene gjelder
noe som på en eller annen måte er blitt erstattet. Begrepet «surrogater» er i utgangspunktet et
ganske nøytralt ord for erstatning, men i fleste sammenhenger har det en klang av at erstatningen
er «falsk eller i alle fall mindreverdig.»76
3.2.2.1
Surrogatverden
Hovedpersonene i Surrogater er på forskjellig alder og befinner seg i forskjellige miljøer, likevel
har de noe felles. Som Oddbjørn Johannessen sier i Sørlandske stemmer i en ny tid: De «er ofte bragt
Johannessen, O. Sørlandske stemmer i en ny tid. [online]. 2001 [sit. 05. 04. 2012]. Hentet fra:
<http://brage.bibsys.no/hia/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_2277/1/74.pdf> S. 23.
76 Norheim, M. Røff guide til samtidslitteraturen. Oslo: Det Norske Samlaget, 2007. S. 265.
75
27
til yttergrensene av den enkelte tåleevne. Og skiftevis som årsak og som virkning – i noen tilfeller
kanskje både som årsak og virkning – havner de i en tilstand preget av erstatningsatferd, en
surrogatverden»77.
Mest tydeligvis er dette i den siste novellen, «Stockholm». Her finner man surrogatverden hos
flere personer og i flere former. Novellen forteller om en gutt som nettopp har flyttet fra sin ekskjæreste. Nå er han alene i en ny leilighet. Tida er rett for jul og han sitter hjemme og chatter med
ei jente som heter Elisabeth, men som vil at han skal kalle henne Betty. Hun er herfra byen, han
skriver at han kommer fra Sverige, fra Stockholm:
Jeg lyver for henne og skriver at jeg er fra Sverige, at jeg jobber på en kino i Stockholm, at det er
der jeg sitter og chatter etter stengetid. Jeg skriver at Stockholm er en fin by, men at det er et
ensomt sted å bo. Så du har ingen kjæreste? spør Betty. Inte nu, svarer jeg. Løgnene gir meg en
merkelig slags inspirasjon. Jeg får trang til å fortelle mer om livet mitt i Stockholm, om hva jeg
driver med, hva jeg tenker på når jeg går gjennom disse gatene jeg aldri har sett78.
Den første surrogatverdenen er tydeligvis en svensk identitet til jeg-personen. Kanskje vil han
slippe å tenke på hvem han egentlig er, kanskje vil han bare prøve å være en annen. Resultat er i
hvert fall at han befinner seg i en svensk surrogatverden når han chatter med Betty. Men også
Betty befinner seg i sin surrogatverden. Først forteller hun at hun har ei datter: «Du er så poetisk,
skriver hun. Jeg får lyst til å flytte til Stockholm selv. Men jeg har er lita jente. Det er ikke bare bare å flytte når
du har ei lita ei.»79 Jeg-personen og Betty chatter slik i flere dager, også på julaften. Da sitter de
alene i hver sin leilighet og har nettsex. Senere finner jeg-personen adressen hennes og oppsøker
henne. De går inn i leiligheten hennes, hun med barnevognen sin. Der finner han ut hvordan det
egentlig er med barnet:
Det er overdrevent varmt på det lille rommet, og likevel ligger det flere lag med dyner i sengen.
Len strikk på tvers over sengegrinden henger en skilpaddefigur og dingler.
Sover hun? hvisker jeg.
Hun svarer ikke.
Jeg bøyer meg over sengen og trekker de øverste dynene forsiktig til side. Puten er tom. Det er
ingen i sengen.80
Av en eller annen grunn trenger Betty å late som hun har et barn. Og ikke bare det, hun kaller
henne Betty, det samme navnet hun egentlig har: «Hva heter hun? – Elisabet, svarer hun. Men jeg
kaller henne bare Betty.»81
78 Breiteig, B. Stockholm. I Surrogater. S. 91-92.
79 Ibid. S. 92.
80 Ibid. S. 103.
77
28
Den tredje formen for surrogatverden i denne novellen kan man finne tilbake hos jegpersonen. Som allerede nevnt, har han nettopp flyttet fra sin eks-kjæreste, Kristine. Nå bor han
alene og ved siden av chattingen med Betty er hans eneste kontakt med andre mennesker
telefonsamtaler med mora hans. Når han snakker med henne, later han som om han og Kristine
fortsatt er sammen: «Jeg forteller Mor at vi er der nå, hos foreldrene til Kristine, at vi har det
fint.»82 Slik lyver han gjennom hele novellen, men etter begivenheten med Bettys ikkeeksisterende barn brekkes det i ham og han forteller sannheten om bruddet med Kristine:
Jeg venter litt. Så sier jeg det. Jeg sier at jeg har vært her hele tiden, at jeg var her på julaften også.
Det er bare meg. Ikke Kristine.
Å? sier Mor.
Ja, sier jeg.
Det blir stille litt.
Vi skal flytte fra hverandre, sier jeg.
Å nei, sier hun. Å neimen gutten min.
Da hun sier det, begynner jeg å gråte. Jeg står rett opp og ned i den trange boksen, ser ut på
morgenrushet og kjenner tårene kjølne nedover kinnene. Jeg holder for røret og snufser.83
3.2.2.2 Mangelen på felleskap
Etter Per Thomas Andersen henger disse surrogatverdenene sammen med ensomhet, med
mangelen på fellesskap. Som han sier:
Både jeg-personen og Betty bekrefter Youngs påstand om at «når fellesskap bryter sammen, blir
identiteten oppfunnet» og Baumanns utsagn om at «identitet er et surrogat for felleskap». Jegpersonens fiktive identitet som kinomaskinist i Stockholm er noe han leker med i sin ensomhet
etter bruddet med Kristine. Bettys identitet som mor og omsorgsperson har klar sammenheng
med hennes eget savn av felleskap og trøst. I fantasien fins savnet, surrogatet og språkets evne til
å sprenge grenser i én tett knute.84
Ikke bare «Stockholm», men alle novellene i Surrogater gjelder mangelen på fellesskap.
Andersen sier at Breiteig i novellene skildrer «mennesker som er på vei ut av felleskap, som ikke
slipper inn i felleskap, eller som befinner seg i forhold uten felleskap» 85. Og når man leser
novellene, må man være enig.
To gutter i «Der nede sørger de ikke» slipper ikke inn i elevfelleskapet, og en dag på skolen
bryr de seg ikke mer og går amok i klasserommet. En er den døde og andre er den nye i klassen:
Ibid. S. 101.
Ibid. S. 96.
83 Ibid. S. 104-105.
84 Andersen, P. T. Savnet fellesskap – Om Bjarte Breiteigs Surrogater. I Michelsen, P. A., Røskeland, M. (red.) Nye
forklaringer – Lesninger av norsk 1990-tallslitteratur. Bergen: Fagbokforlaget, 2004. S. 65.
85 Ibid. S. 61.
81
82
29
Du har ikke så mange venner, sier Karsten.
Jeg svarer ikke. Jeg ser ut gjennom de avlange vinduene øverst på den ene veggen. En gul
plastpose blåser forbi i morgenlyset.
Det er ikke så mange som liker deg, sier han.
Jeg trekker på skuldrene.
Er det ille?
Nei, sier jeg.
Karsten slipper en seig spyttklyse mot gulvet. Jeg forestiller meg hvordan har ville ha sett ut uten
lepper. Jeg ser ham for meg med tomme øyehuler bak sprukne, sotsvidde brilleglass.
Du må ikke tro det er så mange som liker deg heller, sier jeg. Har du ikke til og med vært død
en gang?86
Leif i «Ingenting hendt» er på jobben for siste gang og da han går vekk fra jobbfelleskapet,
føler han seg ensom, kanskje også unyttig og sårbar. Før han faller på gulvet fordi han har så
vondt i ryggen, tenker han i en dusj på livet og dets uendelige kretsløp:
Og hva var det blitt med Reinert? tenkte han. Nå satt han i en rullestol og siklet. Det var sånn det
var. De gamle måtte bort, klaps på ryggen, og nye gutter overtok, videre og videre i det uendelige.
Knuseriet gnuret og gikk som før, løsningen sildret uavbrutt gjennom rørene, som om ingenting
hadde hendt.87
Hovedpersonene i «Herren ber i Getsemane», han og hun, føler seg ensomme begge to, selv
om de er i forhold sammen:
Hun tenker på begravelsen, på usikkerheten hans hver gang noen av slektningene kom for å
omfavne ham. Det var ikke mange der, men hun kjente ingen av dem. Hun trakk seg unna, hilste
nesten ikke på noen. Han ville ikke at jeg skulle hilse på dem, tenker hun. Hun reiser seg og stiller
seg i kjøkkendøren. Han står med ryggen til og vasker tallerkener, setter dem til tørk i et stativ han
har satt opp på benken. Snu deg, tenker hun. Se på meg.88
Etterpå kjører hun derfra, selv om hun ikke kjenner området. Fra hennes oppførsel føler man
håpløshet. Novellen slutter med ham, like håpløs, sittende på trappen og ventende på henne:
«Gud, tenker han. La det være henne. Han presser plommen mot leppene og stirrer ut i natten.»89
Jeg-personen i «Helt til kvelden», en ung gutt, har ikke mange venner og sitter alle dagene
alene på rommet sitt. Bare en kveld, når hotellet i nærheten har brent ned, kommer Thea, dattera
til hans mors kjæreste, og de spiller på datamaskinen sammen. Men hele situasjonen virker
uvanlig og litt forlegen, som om han ikke er vant til fellesskap. Dessuten er han i alderen når man
begynner å få erotiske tanker, og det gjør ikke situasjonen lettere:
Breiteig, B. Der nede sørger de ikke. I Surrogater. S. 14-15.
Breiteig, B. Ingenting hendt. I Surrogater. S. 30.
88 Breiteig, B. Herren ber i Getsemane. I Surrogater. S. 45.
89 Ibid. S. 48.
86
87
30
Far er så sur, sa hun lav. Jeg smilte. Jeg så på de små puppene hennes, hvordan de trykket mot
blusestoffet.
…
Hun satte seg ned på gulvet ved siden av meg, og vi spilte gjennom alle øvelsene flere ganger.
Iblant så jeg på håret hennes, hvordan det feide over de brune kinnene når hun ble ivrig.
…
Etterpå ble vi sittende litt tafatte. Jeg reiste meg, gikk bort til døren og låste den. Jeg ble stående
og holde på nøkkelen, det var et pinlig øyeblikk, og derfor sa jeg: Bare så den slampen ikke skal
komme og mase.90
Rørende er situasjonen i «For bikkja til Ronny» hvor Ronny har prøvd å ta livet av seg fordi
dama hans stakk av. Før hadde han hatt en hund som han elsket på sin mannlige, tause måte,
men hans kjæreste var allergisk mot hunden og han skjøt den for henne. Så ble han alene, uten
hunden og uten kjæreste. Han forteller sin historie til kollegaene på jobben når han kommer
tilbake etter tre uker, og man erkjenner at jobbfelleskap er det eneste som er igjen for Ronny:
«For første gang tenkte jeg på Ronny som en venn – ja, det gikk opp for meg at vi lenge hadde
vært kompiser, både Auen, Ronny og jeg.»91
Liten Torgeir i «Tørkestativet» føler seg også ensom, fordi han flytter til et nytt hus, dessuten
med spøkelset av sin far som gutt og hans døde bror, Tor. Torgeirs lengsel etter fellesskap når sitt
høydepunkt når han spør sin far om de hadde vært venner hvis de var like gamle:
Hvis du var like gammel som meg, tror du vi hadde vært venner da?
Det hadde vi helt sikkert.
Hva skulle vi gjøre da?
Nei…, sier Far. Jeg vet ikke. Syklet rundt og sett oss omkring. Sykler ned til sjøen, kanskje.
Det er ikke så langt til sjøen som det ser ut til.92
I alle novellene gjentas lignende motiver og stemninger. I enkelte av novellene er
fellesskapslengselen mer eller mindre tydelig, men den finnes i alle av dem. Novellesamlingen
Surrogater kan oppfattes som «en novellesamling som insisterende og gjentakende forteller om
savnet fellesskap og skildrer menneskers surrogatstrategier i tilstander der befinner seg enten uten
fellesskap eller i transitt ut av eller inn i fellesskap.»93 Og det som er mest problematisk er, som
Ronny sier: «Hvordan blir en kvitt det? ...Hvordan sletter du det ut når det ikke er der…? Det er
jo bare et hull. Et digert hull.»94
Breiteig, B. Helt til kvelden. I Surrogater. S. 57-58.
Breiteig, B. For bikkja til Ronny. I Surrogater. S. 616.
92 Breiteig, B. Tørkestativet. I Surrogater. S. 87-88.
forklaringer – Lesninger av norsk 1990-tallslitteratur. S. 69.
94 Breiteig, B. For bikkja til Ronny. I Surrogater. S. 71.
90
91
31
3.2.3
Folk har begynt å banke på
Den tredje og til nå den siste novellesamlingen til Bjarte Breiteig heter Folk har begynt å banke
på. Den kom ut i 2007, og i det samme året fikk Breiteig Ungdommens kritikerpris for den.
Boka inneholder sju følgende noveller:
Fremover
Nå løper du
Folk i regn
For alltid
Da skal dere forstå
Jørgen
Når dagen er omme
Heller ikke novellene i denne samlingen er for lange. Den korteste, «For alltid», er bare på 10
sider, den lengste, «Når dagen er omme», er med sine 22 sider den klart lengste novellen i hele
hans forfatterskap. De fleste av novellene i Folk har begynt å banke på er på 14 eller 15 sider.
Også i denne boka finner leseren det som han er vant til fra Breiteigs første bøker. Her finnes
det også emnene som døden, mangelen på kontakt og ensomhet og andre tråder kjente fra før,
men nå er de enda tydeligere. Ved siden av emnene som leseren allerede har gjort seg kjent med,
utvikler Breiteig også motiver som ikke er helt ukjente i hans verk, men som ikke var i sentrum
for oppmerksomheten til nå. Slik er det for eksempel med begjæret kombinert med dominans.
Folk har begynt på fortsetter i den mørke, trykkende stemningen fra før og forsterker den. Folk har
begynt å banke på er den mørkeste novellesamlingen til Bjarte Breiteig.
Allerede tittelen, Folk har begynt å banke på, antyder at Breiteigs stil har forandret seg litt.
Tittelen er lengre, mer episk, mer omskrivende enn korte og nærmest abstrakte titler Fantomsmerter
og Surrogater. Den består av flere ord, og det kan oppfattes som en slags «opptakt eller innledning
til et narrativ»95. Folk har begynt å banke på er en tittel som allerede forteller en slags historie.
3.2.3.1
Besøk fra fortida
Etter Marta Norheim er det også en tittel som kler innholdet. I Røff guide til samtidslitteraturen
skriver hun at «her dukkar det opp folk frå fortida i dei fleste novellene. Nokon bankar på, andre
berre er der meir tilfeldig… Felles for alle som returnerer, er at nærveret deira set i gang
Wabø, J. Åpner døren på gløtt for leseren - Bemerkninger om Bjarte Breiteigs novellesamling Folk har begynt å
banke på [online]. 2011 [sit. 12. 04. 2012]. Hentet fra: <http://www.substrat.no/journal/artikler/061106.php>
95
32
handlingar eller minneprosessar. Og desse minna er ikkje til udelt glede for den som får
«besøk».»96
Dette «besøket» fra fortida er mest uttrykksfullt i den første novellen, «Fremover».
«Fremover» forteller en historie om Tor som er alvorlig syk og drar til Sverige for å ta en
operasjon der. På toget møter han Pilten, en mann som han skulle kjenne fra skoletida, men som
han ikke husker. De drikker øl og snakker sammen. Samtalen setter minner i gang, og gjennom
den avdekkes det en karakter av forhold mellom Tor og Pilten tilbake i tida.
Han sa: Det er forresten helt vanlig at den mislykkede husker den vellykkede og ikke omvendt. Jeg
spurte om han så på seg selv som mislykket. Ja, sa han. Han så rett på meg. Han satt godt
tilbakelent i stolen og holdt glasset støttet mot det ene låret. Vet du, sa han, før i tiden beundret
jeg deg. Hvorfor det? spurte jeg. Han trakk på skuldrene: Du var selvsikker, jentene likte deg, alt
det der. Men en dag sluttet jeg, la han til. Med beundringen? spurte jeg. Han nikket.97
Det vises ut at Tor er en av flere som sannsynligvis har mobbet Pilten. Og Pilten beundret
ham da, helt til en dag da han klarte noe som Tor ikke hadde klart. Da sluttet Pilten å beundre
Tor og begynte å tro på Gud. Denne begivenheten har utvilsomt betydd noe svært for Pilten.
Han har oppfattet seg for mislykket, og han har det ikke så godt heller nå. Men det er ikke bare
Pilten som må avfinne seg med situasjonen og det uventete møtet. Også Tor må tenke på fortida,
og for ham er det kanskje enda ubehageligere, fordi han ikke husker verken Pilten eller deres
forhold. Og som Jens Wabø skriver: «Han (Tor) reiser ikke bare fremover, mot neste kapittel i
sykdomshistorien, han blir også tatt et skritt tilbake, mot sine egne handlinger i fortiden…
Novellens tittel, «Fremover», står slik i en ironisk relasjon til handlingen.»98.
3.2.3.2 Eksplisittering av brutalitet, seksualitet og kroppen
Som allerede nevnt, finnes det nye trekk i Folk har begynt å banke på, og en av dem er begjæret
som henger sammen med dominans. Som Norheim skriver, «begjæret er her ein einsam ting, og
fleire stader knytt til forakt for den svakare parten, gjerne kombinert med ei glede ved maktbruk
og dominans»99. I disse sammenhengene er den mest intense novellen «Nå løper du». Den
forteller om forhold mellom en mann, Jørn, og ei kvinne som (visstnok) er psykisk syk, Brit.
Etter Brit blir ferdig med piller, og hennes forstand blir bedre, bestemmer Jørgen at de skal holde
en fest. På festen kommer det mange venner, alt virker koselig ut, og leseren har nesten følelsen
at alt skulle være bare bedre fra nå. Men da Jørn danser med Brit og prøver å trekke blusen
Norheim, M. Røff guide til samtidslitteraturen. S. 267.
Breiteig, B. Fremover. I Folk har begynt å banke på. S. 13-14.
98 Wabø, J. Åpner døren på gløtt for leseren - Bemerkninger om Bjarte Breiteigs novellesamling Folk har begynt å
99 Norheim, M. Røff guide til samtidslitteraturen. S. 268.
96
97
33
hennes ned på hoftene hennes for at folk ikke ser magen hennes, blir situasjonen etter hvert
ubehagelig:
Jeg ser ut som ei pølse, sa hun.
Ei middagspølse i så fall, ha han.
Hæ?
Det gikk som er ras i ham:
Hører du dårlig!
Hun så på ham, øynene hennes var blanke. Han kunne se at hun visste hva som kom, og dermed
kom det: Han fikk en hånd ned i utringningen hennes og knep tak i skinnet rundt den ene
brystvorten. Han vred den viskelæraktige knoppen mellom fingrene til glasset hennes gikk i gulvet
og knuste. Da rykket han hånden til seg igjen, grep ølflasken sin og så seg rundt.100
Men det er bare begynnelsen. Etter konflikten låser Brit seg inne på badet, og om en stund
kommer Jørn til henne. Der sitter de sammen til de andre går hjem, hun gråter litt, han venter og
er nesten følelsesløs. Etterpå gjør de seg klar for å sove, og det kommer den andre, enda sterkere
bølgen av vold, nå med et sterkt seksualt motiv:
Han fulgte henne stille inn på soverommet, og da hun sto foran sengen, ga han henne et kraftig
puff mellom skulderbladene, som rykket hodet hennes bakover og veltet henne over ende. Hun
ble liggende og smile sløvt til ham. Hun viste ingen tegn til smerte, og da han rev buksene av
henne, kjente han at kroppen hennes var slapp, at hun hadde omgjort seg til denne filledukken
som han hatet fordi den gjorde det altfor lett for ham.101
Først en fin historie om en mann som vil at hans kvinne føler seg bedre, senere en røff
fortelling om et rart forhold mellom to mennesker. Eller, som Wabø sier, «en makaber og morbid
fortelling om en mann som mishandler og forgriper seg på samboeren sin»102. Tematisering av
ikke-funksjonelle forhold og skildringen av brutalitet blir mer eksplisitt i Breiteigs siste bok.
Men det er ikke bare brutalitet som blir mer eksplisitt. I Folk har begynt å banke på finnes også
eksplisitte skildringer av seksualitet og kroppen som ikke er bare «sårbar og dødeleg, men også
ekkel, stygg og avskyvekkjande»103.
Eksplisitt seksualitet finnes for eksempel i novellen «Jørgen». En ung mann, Narve, drar
sammen med to jenter på bade- og grilletur. Det kunne være helt vanlig tur, hvis ikke det foregår
den dagen når deres felles venn har begravelse fordi han kanskje har tatt livet av seg. Jentene er
«eit klassisk par»104: Ylva er fin og nesten uforskammet, Lill-Karin er litt for tykk og (kanskje
derfor) sjenert. Etter hvert bader de seg nakne, og det tar ikke lang tid til det begynner en slags
Breiteig, B. Nå løper du. I Folk har begynt å banke på. S. 29-30.
Ibid. S. 37-38.
103 Norheim, M. Røff guide til samtidslitteraturen. S. 267-268.
104 Ibid. S. 268.
100
101
34
«flørtspill» mellom Narve og Ylva. Og det tar enda mindre tid til de går fra flørt til en eksplisitt
seksuell oppførsel, mens de, nesten ubevisst, snakker om vanlige ting:
Ylvas kropp skimret hvitere gjennom det mørke vannet foran ham. Hun så ikke ut til å merke at
han streifet kneet hennes med hånden. Han senket seg forsiktig fra toften og lot kroppen duve
vektløs i vannet, mens han strøk henne oppetter låret.
Hva driver du med, egentlig? spurte hun.
Nå?
Hun fniste.
Nei, sånn til vanlig. Hva jobber du med?
Gjett, sa han.
Hm, sa hun. Jeg tipper du jobber med aksjer siden du har så fin dress.
Noe sånt.
Han la hånden mot skrittet hennes og merket hvordan hun stivnet.
Fetteren min jobber med aksjer, sa hun. Han ble millionær da han var tjuefem.
Da Narve presset en finger opp i henne, blunket hun hardt noen ganger og vendte blikket bort.
Han fikk en finger til, prøvde å få dem til å gli ut og inn, men sjøvannet gjorde bevegelsene
nappete.105
Eksplisitte skildringer av kroppen og dens funksjoner eller egenskaper finnes på flere steder i
boka. Kroppen er her «avskyeleg, og den utsondrar spy og sikl og urin på feil stad til feil til»106.
Verst går det ut i novellen «Folk i regn» hvor forfatteren skildrer et lik som faller ned i gulvet:
Hermund grep tak rundt anklene hennes og overlot dermed hodet til meg. Jeg tok et solid grep
under nakken, slik jeg hadde lært. Men jeg glemte å støtte med tomlene under kjeven, og da fru
Selands arm under løftet plutselig gled ned og ble liggende som brekkstang mot kistekanten, glapp
jeg taket. Kroppen slo borti trallekanten og bumset i gulvet, der den ble liggende i en forvridd
stilling. Jeg grep tak på nytt og fikk sammen med Hermund lempet henne opp i kista, men noe
måtte ha løsnet inni henne for ut gjennom munnen og nesen strømmet et klumpete og nesten
svart oppkast. Det trakk inn i blusestoffet og bredte seg over brystet hennes, og fra strupen lød
det som surklingen i et sluk.107
Disse eksplisitte skildringer fungerer ofte som kontrast mellom først rolige atmosfærer og
bekymrende betydninger bak hendelser. Slik Breiteig «ødelegger den stemningen som først var
bygget opp»108.
3.2.3.3 Religiøse trekk
Neste sterkt motiv som blir trakk fram i Folk har begynt å banke på er religion. I flere noveller
finnes det en person som tror på Gud eller som i denne sammenhengen har opplevd noe så
sterkt at det har påvirket hele hans liv. Mest «religiøse» er på denne måten den siste novellen,
Breiteig, B. Jørgen. I Folk har begynt å banke på. S. 102-103.
107 Breiteig, B. Folk i regn. I Folk har begynt å banke på. S. 49-50.
105
106
35
«Når dagen er omme». Den forteller historien om Kristian som er alvorlig syk. Hjem til ham og
hans samboer kommer Ole Mung, en mann som gikk på den samme skolen som Kristian. Ole
Mung hadde vært en spinkel gutt i rullestol, men nå kommer han på egne bein og forteller om
Gud og tro. På søndag skal han være hovedtaler på kristenmøte, og han sier at de skulle komme.
Først er både Kristian og samboeren hans skeptisk, nesten sint, de tror at «sånne folk skulle en
passe seg for»109. Men etter hvert vil Kristian gå på møtet, og håpløshet er det som spiller en stor
rolle i bestemmelsesprosessen:
Vi må gå på det måtet i morgen.
Kristian, sa jeg. Jeg vil ikke tilbake.
Jeg kunne se fortvilelsen hans.
Men hva skal vi gjøre? sa han. Si det du, hva skal vi gjøre?110
Scenen på kristnemøtet er veldig virkningsfull og sterk:
Han så ut over forsamlingen noen sekunder, før han lukket øynene og ba en bønn tett inntil
mikrofonen. Stemmen var metallisk og rolig, liksom allestedsværende, han takket Gud for hver og
en som var kommet og ba om at Hans ånd måtte være med oss her i kveld.
Og det vet vi at den er, sa han. Amen.
Hen vred mikrofonen løs fra stativet og ga seg til å tale mens han vandret frem og tilbake på
scenen. Fra mengden lød det spredte sukk og et og annet knapt hørbart Jeh-suss.111
Her ser leseren et konsentrert håp som henger sammen med tro og som folk trenger så mye
når det er verst. Her kan man nesten «føle» det som Ole Mung på sin profesjonelle kristentaler
måte sier: «Ingenting er umulig for den som tror.»112 Og kanskje håp er egentlig det som flest av
personene i novellene i Folk har begynt på trenger mest.
Novellesamlingen Folk har begynt å banke på tar med seg en ny, mer episk og mer eksplisitt
tone inn i Breiteigs forfatterskap. Hovedpersonene befinner seg ofte i eksistensielle situasjoner,
og deres oppførsler virker ofte på en måte håpløse, fortvilte eller i det minste ubehagelige eller
triste. I novellene kan vi mer se forholdet mellom destruktivitet og konstruktivitet. Å si at å lese
Breiteigs noveller er en hyggelig glede grenser til en ubeleilig ironi. Men man må si at Breiteig
klarer å utrykke veldig mye på veldig liten plass med veldig konsentrert stil.
Breiteig, B. Når dagen er omme. I Folk har begynt å banke på. S. 119.
Ibid. S. 125.
111 Ibid. S. 127.
112 Ibid. S. 131.
109
110
36
3.3 Motiver og trekk hos Breiteig
Selv om Breiteigs stil forandrer seg etter hvert, og det er noen forskjeller mellom hans
novellesamlinger, og man kan se Breiteigs utvikling i dem, finnes det også noe trekk som er felles
for hele hans forfatterskap. I kapittelet før presenterte jeg det som skilles i enkelte samlingene, og
det som er typisk for hver eneste av dem. Her skal jeg presentere det som er felles for dem.
Disse fellestrekkene hos Breiteig finnes både i form og i innhold. Formen er spesielt viktig for
novellen som kortprosaform, og Breiteigs stil kjennetegnes blant annet ved en slags enhet i tid,
sted og handling.
Når det gjelder formen, er det også Breiteigs språkstil og uttrykksmidler som er viktige.
Breiteig oppfattes ofte som en minimalistisk forfatter og er kjent for at språk ikke er mindre
viktig enn historie for ham.
Ved siden av generelle motiver som allerede var nevnte, for eksempel ensomhet, tap eller
sorg, finnes det også mer konkrete emner som gjentas i alle novellesamlingene. Først og fremst er
det døden. Den gjentas ofte ikke bare i hans novellesamlinger men er også hovedtema i
antologien Levende om døden som Breiteig har redigert. Derfor er det berettiget å tenke at døden er
et svært viktig tema for ham.
Neste viktig emne hos Breiteig er kommunikasjon – eller mangelen på kommunikasjon. Den
henger ofte sammen med ensomhet, mangelen på felleskap. Viktige virkemidler i disse
sammenhengene er dialoger – eller taushet.
Sist, men ikke minst er skildringen av natur og været det som er interessant hos Breiteig.
Natur- og værskildringen henger sammen med å skape stemningen, med Breiteigs billedlig måte
han skildrer scener på.
I neste kapitler skriver jeg om alle disse uttrykksmidlene og motivene, sammen med konkrete
eksempler og utsnitt av hans noveller.
37
3.3.1
Tid, sted og handling
Breiteigs noveller er korte ikke bare ved tallet av sider. De kjennetegnes også ved en slags
enhet i tid, sted og handling. Utrykk «enhet i tid, sted og handling»113 er kjent fra dramatisk
diktning og betyr at et stykke skulle være en sammenhengende og avsluttet historie. Handlingen
skulle fortelle en historie og den skulle foregå på et sted og i en dag.
Når man leser Breiteigs noveller kan man legge merke til at disse kriteriene kan bruke også for
Breiteigs verk. De fleste av novellene skulle oppfylle kriteriene.
Når det gjelder tid, de fleste av novellene foregår i et visst tidspunkt, ikke lenger enn en dag,
en kveld, en natt. I Fantomsmerter finnes det bare en novelle som tar lengre tid.
Hovedbegivenheten i «Signalene», bilulykke, skjedde i noe få timer i fortida, men hele novellen
omfatter tidsperiode fra sommeren til vinteren. Selv om i denne novellen finner man den lengre
tidsperioden, virker det mer som tidløshet enn noen utviklende fortelling:
Stjernene blir flere og flere hver dag nå, nettene er kalde og lange. Jeg sitter i vinduskarmen og
venter. Mot det ene kinnet kjenner jeg kulden fra ruten; jeg trekker opp knærne, lener haken mot
dem og legger dynen bedre rundt meg. Kveld etter kveld sitter jeg her, mellom gardinet og ruten,
og ser utover det snødekte landskapet. Jeg får sjelden sove før langt utpå morgenen.114
I Surrogater finnes også den eneste novellen som foregår flere dager. «Stockholm» begynner
noen dager før jul og når sitt høydepunkt på julaften. I Folk har begynt å banke på er det også bare
den siste novellen, «Når dagen er omme», som skiller seg ut fra Breiteigs tidsramme. Men alle
andre novellene er enhetlige i tid.
Det samme gjelder sted. De fleste av novellene foregår på et sted. I Fantomsmerter er det «Ting
ned i steinene» og «En liten gutt en gang» hvor hovedpersonene går fra et til et annet sted og på
denne måten utvider fortellingsmiljø. I Surrogater og Folk har begynt å banke på er det de samme
novellene som før, «Stockholm» og «Når dagen er omme». De skiller seg også ut fra stedsramme.
Enhet i handling henger nært sammen med tid og sted. Når historien skjer f. eks. i noen få
timer i et hus, er det oftest bare en nøkkelhandling som blir omtalt. Og den tette formen gjør at
novellene virker tette også i sin stemning. Formen henger nært sammen med innholdet. Eller
omvendt.
Teaterkunnskap. [online]. 2009 [sit. 15. 04. 2012]. Hentet fra:
<http://mml.gyldendal.no/flytweb/default.ashx?folder=478>
113
38
3.3.2
Språket
Breiteig blir ofte betraktet som en minimalistisk forfatter. Tekstene hans er tette og veldig
forsiktig formulerte. Det kontrollerte språket skaper ofte spenning i situasjoner som ved første
blikk er vanlige eller kanskje ordinære. Novellene får «en tett virkning fordi de er sterkt preget av
gjentakelse i sin tematisering… og i sin bruk av enkelte krysshenvisende motiver»115. Som Øyvind
Johannessen i Sørlandske stemmer i en ny tid sier: «Både stilistisk og tematisk kan Breiteigs
forfatterskap gjerne kalles minimalistisk, og det må karakteriseres som en bragd å bevege seg så
nært et litterært landskap som for eksempel Kjell Askildsen og likevel bevare sin uavhengighet og
egenart.»116
Novellen er ikke noen dramatisk fortelling og har ikke dramatisk handling. Spesielt hos
Breiteig som foretrekker historier som går ut fra hverdagssituasjoner og forteller om vanlige
mennesker på vanlige steder. Men novellen hos Breiteig er veldig ofte dramatisk i atmosfæren sin.
Breiteig er veldig flink til "å male" atmosfæren. Når man leser novellene hans, er det på en måte
som man skulle se på bilder eller fotografier. Man ikke bare leser, man ser også situasjonen i
novellen. Man føler seg som om man er på stedet (og møter der en ukjent begivenhet). Dette
klarer Breiteig å skape bare med korte setninger, vanlig ordforråd, med ren og presis stil.
I novellen «Ting ned i steinene» følger man en gutt som skulle gå til sin far med et brev fra
hans mor. Leseren vet ikke hva som skjer mellom mora og faren, bare at de ikke lever sammen,
og han vet ikke heller hva som står i brevet. Men gutten leverer ikke brevet, og han går i det
glisne skogholtet i nærheten av grunnskolen som han nettopp har sluttet. Der skjer det flere ting:
han finner en død katt og minnes på en merkelig kattehistorie med hans venn, Stian; han leser
brevet og kaster det mellom steiner; og han nesten faller ned fordi noen steiner har gått etter og
veltet ned. Hele novellen virker dramatisk, selv om det ikke finnes noen dramatiske hendelser i
den. Den eneste dramatiske situasjonen er den som bare bærer mulighet at noe kunne skje:
Da skulle jeg gå tilbake til stien, kom jeg til å trø på en løs stein. Den ga etter, og veltet tungt
nedover røysa. Underveis dro den med seg flere steiner, de raste utfor og forsvant dundrende over
kanten på en skrent lenger nede. Jeg kjente hvordan det dirret under meg, og jeg ble plutselig
redd, ikke for å miste fotfestet og skli nedover, men for at jeg selv skulle kaste meg utfor. Jeg fikk
huket meg ned og klamret meg til steinen jeg sto på.
Andersen, P. T. Savnet fellesskap – Om Bjarte Breiteigs Surrogater. I Michelsen, P. A., Røskeland, M. (red.) Nye
116 Johannessen, O. Sørlandske stemmer i en ny tid. [online]. 2001 [sit. 16. 04. 2012]. Hentet fra:
115
39
Da det var over, slo hjertet mitt fort og hardt, som om det var der vibrasjonene hadde tatt veien.
Dypt nede mellom steinene hørte jeg svak siling av sand som gradvis opphørte.117
Selv om det egentlig ikke har skjedd noe, har spenningen blitt skapet. Nede i steinene har
forsvunnet både den døde katten og det hemmelighetsfulle brevet. Gutten går hjem og sier til
mora at han har levert brevet, og at faren sa at «det var best at ting fortsatte slik som nå.»118
Det som er interessant her er tittelen av novellen «Ting ned i steinene». Hva betyr den? Hva
er denne tingen ned i steinene egentlig? Først og fremst oppstår brevet som hovedassosiasjon.
Brevet som er et sentralt emne i novellen, og som åpenbart betyr noe mye ikke bare for
foreldrene til gutten, men for hele familien og deres liv. Men mer generelt kunne det også være
den døde katten. Den som har virket så sterkt på gutten, den som har tvunget ham å minnes på
den ubehagelige hendelsen fra fortida. Og den som kanskje har bidratt til hans neste følelser av
usikkerhet og redsel. Sist, men ikke minst kan man tenke på denne «tingen» på en mer abstrakt
måte. Kanskje er det ikke bare det som har falt ned i steinen, men også det som «har falt ned» i
gutten selv. Den følelsen at han kunne kaste seg utfor og bevissthet om ting som står i brevet, om
ting som skulle fortsatte slik som nå, men som kanskje ikke skal. Den flertydige tittelen hjelper
novellen å uttrykke mer enn man først tror, selv om Breiteig ikke bruker mange ord og sider for
det.
Breiteig er ikke redd å spille med ord. Hans ordspill er ikke overfladiske, og det er ofte ikke
lett å få øye på dem. Men man må si at de gjør lesningen mer interessant og betydningsfull. Og en
liten ting til: i novellen «Ting ned i steinene» går gutten på _stien_ og sitter på en _stein_ fordi
han ikke vil til en venn som heter _Stian_. Man kan bare gjette om likheten av ordene er
intensjon eller bare tilfeldighet, men hvis så, da er den vellykket.
Språket er det som er viktig hos Breiteig. Og Breiteigs språket fungerer både som litterær
teknikk og som tema. Først er det Breiteigs moderate minimalisme som «fungerer effektivt ved å
holde seg nært til det konkrete og unngå konvensjonelle utfyllinger»119. Men interessant er også
språket som tema: «som kommunikasjon som stopper opp, som fantasi og lek med identiteter,
men også som språkløshet overfor savn, og frustrert taushet som fører til aggresjon»120. Om
språket som tema skriver jeg mer i kapittel 3.3.4 Mennesker og kommunikasjon.
Breiteig, B. Ting ned i steinene. I Fantomsmerter. S. 21-22.
Ibid. S. 22.
120 Ibid. S. 70.
117
118
40
3.3.3
Døden
Ved siden av novellesamlingene har Breiteig redigert en antologi. Den heter Levende om døden
og inneholder flere samtaler, noveller og betraktninger om døden, inkludert hans egen novelle
som heter «Folk har begynt å banke på» (senere kom den ut under tittelen «Folk i regn» i
novellesamlingen Folk har begynt å banke på, forkortet og med noen forandringer). Ikke bare i
antologien, men også i mange av hans noveller er døden et veldig viktig motiv. Døden som
(hoved)emne åpenbarer seg gjennom hele hans forfatterskap. Hvorfor er døden så viktig, så
bemerkelsesverdig for ham? I forord til antologien skriver han: «Det er en styrke i livet å kunne
minne seg selv på at døden kommer, og likevel greie å finne en mening her og nå. En slik mening
vil være mer solid enn den som ikke inkluderer tanken på døden.»121
Det finnes flere noveller som direkte handler om døden. For eksempel novellen «Folk i regn»,
novellen som også er i antologien, foregår i en begravelse. Hovedpersonen jobber som
begravelsesansatt og en dag skulle det begraves ei dame som han kjenner fra før. Her blir døden
skildret mest eksplisitt, mest fysisk. Breiteig skriver om liket, om den døde kroppen og dens
stygghet på en åpen, nesten røff måte:
De innsunkne øynene, sa han. Du kan se hun har vært deprimert.
Kreft, kanskje? foreslo jeg.
Næ… Da er de tynnere. Og ikke så gule i huden.
Øynene var enda mer innsunkne på ham vi hadde i går, sa jeg.
Han hadde tatt livet av seg.
Hvordan vet du det?
Sånt ser du.122
Begravelsestematikk finnes også i novellen «Jørgen», hvor en ung mann drar i butikken for å
kjøpe pølser og engangsgrill i stedet for å delta i begravelsen av sin venn. Etter begravelsen går
han sammen med to jenter som også har kjent den døde gutten på badetur. Det er ikke bare det
at de går på tur rett etter vennens begravelse som henviser til at døden er noe nytt for dem, noe
som de ikke er vant til, og som de ikke vet hvordan de skulle oppføre seg til. Også deres dialoger
om døden er klisjeer og i en stor del barnslige:
Det var nok tøffere for meg enn for deg, Lilka.
Hvorfor det?
Fordi jeg vet hvordan det må være.
Hva da?
Å ta selvmord.
Men Ellen sier at han falt.
121
122
Breiteig, B., Tornes, T. (ed.) Levende om døden. S. 7.
Breiteig, B. Folk i regn. I Folk har begynt å banke på. S. 49.
41
Falt, ja. Er du helt blokka?123
Den døde gutten i «Jørgen» har kanskje tatt livet av seg, og Ronny i «For bikkja til Ronny» har
sikkert prøvd det. Han har blitt forlatt av dama hans, dama som hadde tvunget ham å skyte bikkja
hans. Bikkja var det eneste vesenet i hele verden den ordknappe Ronny kunne snakke med (eller
bedre sagt til):
Han fortalte om hvordan bikkja krøllet seg sammen foran føttene hans når han så på tv, hvordan
han iblant slo av lyden og satt og snakket til bikkja i stedet, da løftet den hodet og så på ham.
Den så på meg helt til jeg var ferdig med å snakke, sa han. Faen, for ei grei bikkje.124
Da dama hans stakk av, og Ronny innser at den eneste han kunne snakke med, hans bikkje, er
også borte, og at den er borte fordi hun ville det, er det for mye for ham.
I novellene er også flere personer som må avfinne seg med døden til noen. I «Bortkommen»
er det far som har mistet sin sønn, i «Tåke. Requiem» er det en mann som har påkjørt ei jente.
«Signalene» handler om den samme jenta, men her er det en gutt som bor i nærheten av
bilulykkestedet, og som på en måte føler seg beslektet med jenta selv om han ikke har kjent
henne personlig, som føler at han har mistet noen, og som må avfinne seg med døden. Alle må
klare det og leve videre, men det er absolutt ikke lett, og de lider, både fysisk som gutten i
«Signalene»: «Jeg reiste meg, jeg kjente at jeg måtte skrike. Jeg fylte lungene, men det kom ikke
noen lyd. Jeg måtte kaste opp, men heller ikke det fikk jeg til. Igjen seg jeg ned på asfalten.»125 og
psykisk som faren i «Bortkommen»:
Hvordan har du klart alle disse årene alene?
Han snur seg mot vinduet igjen, svarer ikke med det samme.
Det har variert, sier han etter litt.
Men nå da? spør jeg.
Han svarer at nå er det ikke så ille. Man venner seg til det meste. Jeg sier at det tror jeg ikke.
Det tror jeg ikke er mulig, sier jeg.126
Det finnes flere noveller hvor døden ikke er nøkkelbegivenhet, men likevel er den en slags
utgangspunkt som påvirker stemningen av hele novellen. Slikt er det i novellen «Herren bet i
Getsemane» hvor et par kommer til huset til hans døde far. Enda sterkere er det i novellen
«Tørkestativet» hvor en far med sønnen sin, Torgeir, flytter inn i huset hvor faren levde da han
var liten. De flytter fordi mora i familien har dødd, og de flytter inn i huset hvor også har levd
farens bror som var alvorlig syk, og som døde da han var liten. Torgeir sover på gutterommet
hvor tilbake i tida sov faren med broren sin, Tor. Nærværet av døden på rommet er så sterkt at
Breiteig, B. Jørgen. I Folk har begynt å banke på. S. 105.
Breiteig, B. For bikkja til Ronny. I Surrogater. S. 71.
123
124
42
Torgeir forestiller seg at han er den døde broren og etter hvert er det problematisk å skille
mellom hva er virkeligheten, og hva er bare hans fantasi. Det gir novellen nesten
spøkelsesatmosfæren. Torgeir ligger i senga og tenker mye på døden:
Han lurer på om Tor visste at han skulle dø. Jo, tenker han. Han visste det nok. Hvis ingen hadde
fortalt ham det, skjønte han det nok likevel. Kanskje drømte han om det om nettene, drømte at
han døde. Eller kanskje fikk han ikke sove i det hele tatt, kanskje måtte han bare ligge her og høre
på hjerteslagene sine og vite at de når som helst kunne ta slutt.
Han hører hvordan hans eget hjerte dunker i ørene. Han kommer på noe han har hørt en gang,
om en mann nede i India som tenkte så hardt på at hjertet skulle stoppe at det til slutt gjorde det.
Det stoppet bare, og så døde mannen. Torgeir prøver å tenke på noe annet, men så finnes det
plutselig ikke noe annet å tenke på, det er bare hjerteslagene, og de går saktere og saktere, synes
han. Hver gang tenker han at det er det siste slaget, men det kommer alltid et til, og så enda et.127
I andre noveller er døden mer som mulighet, som noe som kan skje, og som allerede er for
nært. I novellene «Fremover» og «Når dagen er omme» er hovedpersonene alvorlig syke og kan
dø. Tanken på den mulige døden gjør at personene revurderer sine verdier og måten de levde før
på.
Døden som mulighet på litt forskjellig måte finnes i novellene «Vinden i veggene», «Barna i
hagen» eller «Lillebrødre». I alle nevnte novellene snakkes det ikke direkte om døden til en
person, men leseren kjenner at døden er en mulig interpretasjon av handlingen. Og ikke bare
mulig, men sannsynlig. For eksempel «Vinden i veggene» handler om en gutt som blir hjemme
alene mens hans far drar til sykehus fordi mora hans ikke er så god. Akkurat da begynner kua å
kalve og det er gutten hvem må ta imot kalven. Kalvingen er vanskelig, og det blir født en død
kalv med to hoder. Hele skildringen av kalvingen er velig intens, men følelsen av lettelse kommer
ikke engang etterpå. Fordi etterpå kommer faren fra sykehuset, og selv om han ikke sier noe, er
det åpenbart at det har noe alvorlig skjedd:
Så hører han at Far er i døren. Han kommer stille inn uten å ta av seg yttertøyet. Han holder den
våte hatten i hånden, det drypper av skjegget og av jakken. Han er en gammel mann. Håret er
grått, og ryggen rund.
Gutten ønsker at han vil si noe, hva som helst, men han gjør ikke det. Nå er det Far som er blitt
stum og stirrende. Nå er det Far som står som gjort av stein og glor på ham med svarte
glassøyne.128
Det er usagt hvilken grunn har mora vært på sykehuset av, men den neste scenen gir en mulig
forklaring:
127
128
Breiteig, B. Tørkestativet. I Surrogater. S. 83.
Breiteig, B. Vinden i veggene. I Fantomsmerter. S. 12.
43
I kroken står en pose med strikketøyet til Mor. Det er lenge siden Far pakket det ned for å ta det
med til sykehuset, men det ble bare liggende. Nå tar gutten det ut av posen og legger det på
bordet der det pleide å ligge. Det er en halvferdig genserarm, rødt og hvitt, nøste. Langsomt trer
han den på seg. Den er liten og trang, og blir sittende stramt opp etter albuen. Gutten drar
forsiktig i garnet, begynner å rekke det opp. Den gamle står og ser på.129
En mulig interpretasjon er at mora var gravid, men det gikk ikke bra. Kanskje har barnet
dødd, like som kalven har dødd. Og kanskje har mora selv dødd. Men døden av kalven er bare en
del av dødstemningen i novellen.
I flere noveller er døden et emne som hovedpersonene selve er interessert i. Novellen «Der
nede sørger de ikke» handler om to gutter som ikke er veldig populære på skolen. En av dem,
Karsten, var død i syv minutter og så ble vekket til live igjen en gang. Jeg-personen spør ham om
det, og Karsten forteller hvordan det var å være død:
Det var ikke vondt, sier han. Ikke før etterpå. Å være død var bare deilig.
Deilig? spør jeg.
Han nikker. Han ser i gulvet.
Men da de fikk liv i meg, var det bare jævlig. Jeg skulle heller holdt i den tangklasen litt til. Bare
bitte litt til. Skjønner du?130
I den samme novellen snakker guttene sammen om dødsritualer i Nepal. Der brenner de de
døde på åpent bal for å få dem vekk. Og de er ikke triste, fordi «der nede sørger de ikke. De vet
ikke hva sørging er for noe engang. I stedet er det full fest, de klapper og synger og slår på
trommer»131. Også i novellen «Tørkestativet» tenker Torgeir om en dødshistorie fra India. Det
forskyver dødstematikken fra personelle opplevelser til nøytrale, nesten vitenskapelige
opplysninger om døden.
Det er mer enn åpenbart at Breiteig er opptatt av dødstematikken. Han skriver om døden på
alle mulige måter, og døden er ofte på stedet også i novellene hvor det ikke er så tydelig først.
Ibid. S. 12.
Breiteig, B. Der nede sørger de ikke. I Surrogater. S. 15-16.
131 Ibid. S. 12.
129
130
44
3.3.4
Personene og kommunikasjon
Som allerede nevnt, er språket hos Breiteig viktig ikke bare som litterær teknikk men også
som tema. Tematikken hos Breiteig dreier seg ofte om kommunikasjon (eller mangel på
kommunikasjon) mellom ung og gammel, barn og foreldre, «meg» og de andre. Novellene
handler ofte om forståelse mellom mennesker. Breiteig kan si veldig mye ut fra om mennesker
snakker eller ikke snakker sammen, eller på hvilken måte de snakker sammen. Dette vises godt
gjennom dialogen som er bærende element i teksten.
I novellen «Herren ber i Getsemane» drar hovedpersonene, et ungt par, til huset til foreldrene
hans etter hans far har dødd. Hun er gravid men leseren kan ikke føle glede, verken fra henne
eller fra ham. Mer er det forlegenhet og følelsen at noe står i veien med dem. Og det er også de
(eller bedre sagt hun) som føler det samme og selv om de (eller bedre sagt hun) prøver å snakke
om det, er det ikke så lett og etter samtalen er alt enda verre, ikke bedre:
Hun spør ham om hvorfor han aldri snakker om barnet.
Gleder du deg ikke? spør hun.
Han svarer ikke. Han tar koppen sin fra bordet, den er tom, men han later likevel som om han tar
en slurk.
Tror du det er noe galt? spør hun.
Hun sier at hun kan føle det på seg, at noe er galt.
Det er ingenting i veien, sier han. Alt er som det skal.
Men du snakker aldri om det lenger, sier hun.
Han sukker.
Hva vil du jeg skal si?
Hun svarer ikke. Hun snufser og ser ut gjennom det store stuevinduet.132
De prøver å snakke sammen om at de ikke mer snakker sammen. Og denne
dobbeltproblematiseringen av behøv for kommunikasjon mellom to personer som er i forhold,
og det at forsøk å nærme seg gjennom samtalen feiler, det gjør hele situasjonen enda vanskeligere
og skaper avstand mellom personene. Avstanden som bare var i potensialitet før, men som er
aktuell nå, og som leder til konkrete handlinger og kanskje til slutten av forholdet.
Breiteig skriver ofte om motsetningen av behøv for kommunikasjon og følelsen at
kommunikasjon allerede er forgjeves. Eksplisitt er det sagt i novellen «Fremover». Her reiser Tor
til Sverige for å ta operasjon. Novellen begynner med farvelscenen mellom han og hans kjæreste
på jernbanestasjonen. Da han allerede sitter på toget, ringer hun til ham, men han svarer ikke:
Da jeg var halvveis i den tredje ølen, begynte telefonen å dirre på innerlommen. Jeg tok den ut,
men var så fjern fra alt, jeg ble bare sittende og se på navnet hennes i displayet mens jeg tenkte at
132
Breiteig, B. Herren ber i Getsemane. I Surrogater. S. 44.
45
en samtale ikke ville bringe oss nærmere hverandre. Da det sluttet å ringe, slo jeg av telefonen og
stakk den tilbake i lommen.133
Denne overbevisningen at «en samtale ikke ville bringe oss nærmere hverandre»134 er merkbar
ikke bare hos Tor i «Fremover», den er typisk for mange personer i Breiteigs noveller. Og det
leder ofte til at dialoger i noen av novellene «paradoksalt nok nærmer seg stumhet».135
I novellen «Helt til kvelden» har jeg-personen, en gutt, flyttet inn i huset til hans mors
kjæreste. Han kjenner ikke noen der, og han sitter bare hjemme hele sommeren. En kveld prøver
Jan, morens kjæreste, å snakke med ham om det: «Han fortsatte å se på meg. Du vet, sa han,
Thea har bodd her hele livet, du skulle bli med henne ut litt. Jeg svarte ikke, satt bare og stirret
opp over hustaket.»136 Gutten vil ikke svare, vil ikke snakke verken om det eller om noe annet
som kanskje er viktig og vesentlig. Og slik har det personer i flere noveller. Enten de ikke svarer
eller de snakker bare om vanlige, nesten banale saker. Slikt som samtalen mellom gutten og faren
i novellen «Ting ned i steinene»:
Jeg kom til Fars hus. Vanligvis pleide jeg å gå rett inn, men denne gangen ringte jeg på. Far var
blid. Han kom med is, og vi spiste sammen, vi to. Han spurte om det var godt å ha ferie. Det er i
alle fall varmt, svarte jeg. Ja, sa han, det blir varmere år for år.137
Samtalen virker nesten formell, som mellom to ukjente mennesker snarere enn mellom
familiemedlemmene. De snakker sammen på en måte at det som går ut fra samtalen er egentlig
mangelen på kommunikasjon, ikke tilnærmelse.
Annet viktig trekk som henger sammen med kommunikasjon og mennesker samtalene
foregår imellom, er person som «funksjon». Personene i Breiteigs noveller er ofte uten navn,
spesielt i den første novellesamlingen. De er mer arketyper enn konkrete mennesker. Viktigere er
nemlig personens funksjon, ikke navnet, ikke personlige data. Vi har «en gutt» og «en mann» i
«Ung gutt i snø», «en gutt» og «Far» i «Vinden i veggene», vi har også «jeg» og «du» i «Avgang (en
som ser deg)» eller «han» og «hun» i «Herren ber i Getsemane». Interessant er også at Breiteig
bruker benevninger Mor og Far bare med store forbokstaver. Dette viser til at det som er viktig
med «Mor» og «Far» er at de er foreldre og ikke konkrete mennesker, at deres foreldrefunksjon er
det som bærer betydningen av personenes roller.
Breiteig, B. Fremover. I Folk har begynt å banke på. S. 13.
Ibid. S.13.
135 Johannessen, O. Sørlandske stemmer i en ny tid. [online]. 2001 [sit. 16. 04. 2012]. Hentet fra:
136 Breiteig, B. Helt til kvelden. I Surrogater. S.54-55.
137 Breiteig, B. Ting ned i steinene. I Fantomsmerter. S. 19.
133
134
46
3.3.5
Været
Selv om Breiteigs noveller vanligvis ikke foregår i naturen, og miljøet er ofte ikke veldig viktig
for fortellingen, med været er det annerledes. Været skaper en stor del av stemningen i novellene,
spesielt i den første novellesamlingen. I Fantomsmerter finnes fire noveller som har et slags vær
allerede i tittelen: «Vinden i veggene», «Tåke. Requiem», «Ung gutt i snø» og «Den første snøen»;
pluss en som i tittelen også har begrepet som vanligvis henviser til været, men som bare er
metafor her: «Under gule, syke soler» hvor «soler» egentlig betyr gatebelysningen.
I Fantomsmerter finnes det bare en novelle hvor været ikke er viktig i det hele tatt,
«Fluesmekken»138. I Surrogater er det to slike noveller: «Der nede sørger de ikke» og «Ingenting
hendt». I Folk har begynt å banke på er været nevnt i alle novellene men mest bare som
opplysningen. Man kan altså si at været er et motiv som blir mindre og mindre betydningsfullt i
Breiteigs noveller. Likevel er været noe som skaper en stor del av atmosfæren i hans noveller og
ofte bærer andre betydninger enn bare plassering i tid og sted.
I novellene kan man finne alle slags vær: vind, sol, regn, tåke, snø… Skildringen av været og
alt som gjelder været henger nært sammen med Breiteigs billedlig måte å skrive på. I novellen
«Ung gutt i snø» er det skildringen av været som gjør at historien virker så sterkt på leseren:
Over dem falt tunge snøfiller. De drev skrått inn i de gule lyskjeglene fra gatelyktene, hvor de
liksom blaffet opp for et par sekunder, før de igjen forsvant ut i mørket. Det kunne se ut som om
det bare var der det snødde, under lampene. Sto man et stykke unna gruppen, ville man knapt
høre stemmene deres. Snøen dempet alle lydene. Menneskene ville være ensomme, stumme
skygger.139
Det er ikke vanskelig å forestille seg scenen når den blir beskrevet på denne måten. Man kan
se scenen foran seg nesten som et bilde eller et kort.
Å bruke været og dets forandringer for å male atmosfæren og uttrykke stemningen er ikke en
ny metode i skrivningen. Men å bruke været for å male atmosfæren i hele skalaen av muligheter
som det gir, det trenger man en vis del av oppfinnsomheten for. I en novelle et det regn og vind
som virker forstemmende og nedslående (for eksempel i «Vinden i veggene»), i andre novellen er
det brennende sol og fraværet av regn som virker nesten på den samme måte (for eksempel i
«Ting ned i steinene»). I novellene med snø, regn og vind føler man et kjølig miljø og ei nesten
emosjonell kulde, i novellene med solrike og glovarme varmedager er tyngde av trykkende
forhold like sterk.
138
139
Denne novellen er utypisk av flere grunner, og jeg skriver mer om den i kapittel 3.4 Breiteig og Askildsen.
Breiteig, B. Ung gutt i snø. I Fantomsmerter. S. 43-44.
47
I novellen «Den første snøen» spiller været en viktig erstatningsrolle. Som tittelen sier, er det
snø som blir et symbol på noe annet, noe som ikke er direkte sagt i novellen men som er
åpenbart der. Novellen forteller om et par som våkner en morgen etter at det har snødd den
første snøen. Først står en ung mann opp og han tenker på den første snøen:
Jeg prøvde å gjenkalle andaktstemningen jeg alltid hadde som barn da jeg åpnet gardinet og så at
alt var blitt hvitt; veien, trærne, ja til og med himmelen var hvit før i tiden. Men stemningen kom
ikke, den satt fast i en annen tid, i en annen verden. Hagen var bare en hage med snø, det var slett
ikke noe eventyrlig ved den. Snøen var for finkornet til å legge seg på bartrærne og gjøre grenene
tunge og hvite.140
Han føler at han allerede finnes på et annet sted i sitt liv, at han kanskje er en annen person.
Man vet ikke om det er godt eller ikke, her er det helt nøytralt. Senere våkner også hun opp. Hun
vil si ham noe viktig, men hun sier det ikke fordi hun føler seg dårlig og kaster opp. Kanskje er
hun gravid, kanskje var hun ute i byen kvelden før og der skjedde det noe… leseren vet ikke, flere
interpretasjoner er mulige. Men på slutten av novellen, da han kommer fra dusjet, går historien
tilbake til snøen:
Hun stirret på en liten snømann der ute på den hvite plenen. Foruten en nese som besto av en
knekt kvist, var den udekorert. Solen fikk den til å glinse. Først trodde jeg det var tassen med luen
som hadde laget den, men så la jeg merke til sporene. De førte mot bakdøren.
Hun var rød på de bare føttene, og små vanndammer lå spredd ut over kjøkkengulvet. Hun smilte
barnslig og drømmende.
Den første snøen, sa hun, uten å snu seg.141
Hun er egentlig på det stedet han prøvde å være på før. Avstanden, skapet gjennom novellen
da de flere ganger prøvde å snakke sammen men mislykket, blir enda mer synlig.
Været er viktig for Breiteig ikke bare for å skape stemningen i novellene. Været er viktig også
for hans egen stemning når han skriver. Som han sier: «Jeg har alltid likt å skrive når det er regn,
yr eller tåke.»142 Kanskje også derfor er hans noveller ofte så intense.
Breiteig, B. Den første snøen. I Fantomsmerter. S. 177-178.
Ibid. S. 182-183.
142 Bare de beste setningene overlever – Nettmøte med Bjarte Breiteig. [online]. 2007, redigert 18. 01. 2007 [sit. 17.
04. 2012]. Hentet fra: <http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/15/488957.html>
140
141
48
3.4 Bjarte Breiteig versus Kjell Askildsen
Bjarte Breiteig har ofte blitt sammenlignet med Kjell Askildsen. Det finnes nesten ikke en
anmeldelse, artikkel eller avhandling hvor han ikke blir jevnført med ham. For eksempel
Johannessen i Sørlandske stemmer i en ny tid skriver at «det må karakteriseres som en bragd å bevege
seg så nært et litterært landskap som for eksempel Kjell Askildsen og likevel bevare sin
uavhengighet og egenart.»143
Kjell Askildsen, «som han har lært mykje av»144, er en av Breiteigs favorittforfattere. Han selv
sier at Askildsen er «etter min mening noen av de beste vi har»145. Han setter stor pris på at både
kritikere og lesere sammenligner ham akkurat med Askildsen. Det er ikke overdrevet å si at
Breiteig beundrer Askildsens verk. Han selv sier om Askildsen:
Heretter følger jeg deg helt hjem leser jeg igjen og igjen og får mer og mer gåsehud for hver gang.
Askildsens "En plutselig frigjørende tanke" er etter min mening verdens beste novelle (nå har jeg
vel riktignok bare lest en forsvinnende brøkdel av verdens noveller ...).146
Første ting begge to har til felles er en minimalistisk stil. Begge to bruker kontrollert språk,
enkle setningskonstruksjoner, presis formulering. Som Andersen i Nye forklaringer skriver, når man
leser Breiteig, «er det nok Askildsen man som leser merker mest til, ikke minst i den
minimalistiske prosarytmikken.»147
Ved siden av stilen kan man legge merke til andre fellestrekk i novellene av Askildsen og
Breiteig. Først og fremst er det det at handlingen i novellen ofte går ut fra hverdagssituasjoner.
Disse vanlige situasjonene er videre drevet til eksistensielle punkter. Også motiver er ofte
lignende. Det største emnet for begge to er døden. Deres noveller handler om døden på mange
forskjellige måter, som jeg allerede har nevnt.
Et godt eksempel på det lignende arbeidet med dødstematikken er novellene «Gravøl» av
Kjell Askildsen og «Folk i regn» av Bjarte Breiteig. Utgangspunkt i begge noveller er begravelse.
«Gravøl» handler om en mann som har begravet si kone og nå sitter han sammen med en venn i
Kjelleren og prøver å avfinne seg med situasjonen. «Folk i regn» handler om begravelsen selv, fra
synsvinkelen til begravelsesansatte. Men det er ikke bare begravelsesmiljøet og det at det regner
144 Norheim, M. Røff guide til samtidslitteraturen. S. 267-268.
145 Bare de beste setningene overlever – Nettmøte med Bjarte Breiteig. [online]. 2007, redigert 18. 01. 2007 [sit. 17.
04. 2012]. Hentet fra: <http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/15/488957.html>
146 Ibid.
forklaringer – Lesninger av norsk 1990-tallslitteratur. S. 62-63.
143
49
ute i begge noveller hva gjør at man tenker på sammenhenger mellom novellene når han leser
dem. Det er også skildringen av en nesten pragmatisk måte personene oppfører seg i slike
situasjoner på. Ikke helt pragmatisk og ikke alle, selvfølgelig, ikke så mye når det gjelder
pårørende. Men begge noveller prøver å skildre døden som naturlig, vanlig ting, som noe vi må
forvente og være i fred med. I «Folk i regn» skildrer Breiteig på en veldig uemosjonell, nesten
brutal måte arbeid med den døde kroppen148. «Gravøl», hvor hovedpersonen er mannen til den
døde kvinna, er selvfølgelig mer emosjonell. Men også her finner man tendenser å vise døden
som en fast bestanddel i livet, f. eks. gjennom samtale mellom hovedpersonen og hans venn:
- Du har mange gode minner, sa Georg.
- Ja. Forresten ville jeg vært glad hvis jeg ikke hadde hatt dem. De er ikke gode lenger. Der er ikke
gode nå når hun er død.
- Jeg forstår.
- Det er minnene som holder meg våken hver eneste natt og får meg til å gråte.
- Det går snart over.
- Ja, du vet det vel.
- Jeg har aldri mistet noen av mine nærmeste, men det eneste naturlige er jo at det går over.149
Selvfølgelig, denne samtalen kan virke som klisje. Men det er hele situasjonen som egentlig
anerkjenner ordene – det at de sitter i kjelleren, drikker øl, lever videre. Døden kommer og går,
og et menneske må lære å leve med det.
Noen ganger kan det være en konkret situasjon som virker at den er tatt ut av ens novelle og
utviklet i novellen av den andre. For eksempel novellen «Carl Lange» av Askildsen handler om en
mann, Carl Lange, som blir anklaget av noe han ikke har gjort. Gjennom novellen dukker også
opp en historie fra hans fortid, et forsøk å hjelpe et ungt menneske som har ligget på gata,
visstnok beruset:
Den kvelden han hadde kommet oppover St. Olavs gate og sett skikkelsen som lå inn mot
kjellermuren, hadde han trodd det var en gutt. Det sluddet, og han kunne ikke få seg til å bare gå
forbi. Han snakket til skikkelsen, men uten å få svar. Det kom ut et ungt par gående, de stanset.
Han forklarte at han hadde ribbensbrudd, men hvis de kunne klare å riste liv i han som lå der,
kunne han få bli med ham hjem, han bodde like ved.150
Breiteigs novelle «Ung gutt i snø» forteller en historie om en ung gutt som ligger på gata,
visstnok beruset, og om en mann som vil hjelpe ham. Flere detaljer stemmer ikke: i Askildsens
novelle er det ei jente, i Breiteigs en gutt. I Askildsens sludder det, i Breiteigs snør det. I
Askildsens kommer politiet, i Breiteigs står gutten opp og etter en liten samtale med mannen går
Jeg skriver mer om denne novellen i kapittelet 3.2.3.2. Eksplisittering av brutalitet, seksualitet og kropp.
Askildsen, K. Gravøl. I En plutselig frigjørende tanke. S. 30.
150 Askildsen, K. Carl Lange. I En plutselig frigjørende tanke. S. 168.
148
149
50
sin vei. Men det som skjer mellom personene, behøv for å hjelpe noen, de ubehagelige
situasjonene personene befinner seg i; alt det har den lignende stemningen.
Som allerede sagt, skriver Askildsen mye om eldre menneskers verden, spesielt fra
mannssynsvinkelen. Breiteig er ikke så opptatt av dette emnet, men også hos ham finnes det flere
noveller med denne tematikken. Den beste eksempelen er novellen «Fluesmekken». Den handler
om en gammel mann og hans kvinne og deres hverdagsliv og hverdagskommunikasjon, full av
misforståelser forårsaket av hennes tunghørthet. Novellen virker litt tragikomisk, og som
Norheim sier, den «like gjerne kunne ha heit «God dag mann – økseskaft», ettersom det dreiar seg
om ein dialog mellom ein mann og ei særs tunghøyrt kone.»151 Denne tragikomiske skildringen av
eldre menneskers verden, av misforståelsen mellom dem, er felles for begge forfattere. Selv om
hos Askildsen foregår misforståelsen på et annet nivå, mer «mental» eller «psykisk» 152; og hos
Breiteig er misforståelsen mer «fysisk», mer bokstavelig:
Du må hive fluene etter deg, sier han der utefra, hæ, sier hun.
Han kommer inn i stuen igjen:
Hive fluene!
Han roper.
Åja, sier hun.
Han plukker opp fluesmekken.
Og så må du henge denne på plass, sier han, hæ sier hun.
Vinkelsliper og sandpapir, sier han, og henger smekken på spikeren, der den skal henge.153
Det finnes også trekk som de to forfattere ikke har felles. Breiteig har, som allerede nevnt, en
billedlig måte å skrive på. Hans noveller eller situasjonene i dem er ofte skildret som et bilde.
Mens Askildsens stil er mer avmålt. Han bruker ikke litterære bilder så mye, hans språk er slett
ikke poetisk. Det som han bruker for å skildre atmosfæren og utrykke følelser er ikke været eller
miljøskildringer, men rekvisitter. Som Andersen sier, Askildsens stil «innebærer bl.a. å fortelle ved
hjelp av noen meget få, men karakteristiske rekvisitter. Og det ser nesten ut til å være et poeng
for forfatteren at de samme rekvisittene skal brukes på nytt og på nytt. I «Carl Lange» er det
særlig telefonen, piller og klær som går igjen.»154
Selv om begge forfattere skriver uavhengig og egenartet, har deres verk noen fellestrekk: både
en minimalistisk, knapp stil og motiver som døden, ensomhet og forhold mellom mennesker.
Se f. eks. kapittel 2.3.2.1 Kjell Askildsens verk – stil, motiver og trekk – delen om novellen «Maria».
153 Breiteig, B. Fluesmekken. I Fantomsmerter.
154 Andersen, P. T. Derfor er Kjell Askildsen nummer én. [online]. 06. 08. 2006. [sit. 16. 04. 2012]. Hentet fra:
151
152
51
4
Konklusjon
I denne avhandlingen har jeg skrevet både om novelleteori og om Bjarte Breiteig som
novelleforfatter og hans verk. Novellen er svært populær i Norge og fortjener å komme i sentrum
for oppmerksomheten.
Selv begrepet «novelle» er komplisert, og det er ikke lett å prøve å definere det. Genologi som
sjangerteori prøver, mer eller mindre vellykket, å definere hva «novelle» er. Med dette går hånd i
hånd flere problematiske spørsmål, f. eks.: Hvor er grensene mellom enkelte sjangere? Hvilke
kriterier skulle man bruke ved klassifisering av sjangrene? Det vises at ved å prøve definere
begrepet «novelle» flere spørsmål oppstår enn svares. Det som jeg går ut fra her er at det finnes
dominante og variable aspekter av novellen (eller annen sjanger) og jeg konsentrerer meg først og
fremst om de dominante aspektene av novellen som en litterær sjanger.
Dominante aspekter av novellen er: en relativ kort episk lengde. Handlingen basert på en
enkel, kort historie, uten kompliserte oppbygningen mot høydepunktet eller konklusjon.
Novellen handler om bare få personer, og deres karakterer utvikles ikke. Og historien bygger mye
på detaljer og beskrivelser. Med denne «definisjonen» jobber jeg videre og kommer til konkrete
forfattere og tekster.
Først er det Kjell Askildsen, som er den største norske nålevende novelleforfatter og som
oppfattes som en stor inspirasjon og forbilde for Bjarte Breiteig. Askildsens stil er minimalistisk
og mest omtalte motiver er døden, ensomhet, forhold mellom mennesker.
I andre hoveddel av min avhandling presenterer jeg Bjarte Breiteig og hans verk. Han har
skrevet tre novellesamlinger: Fantomsmerter, Surrogater og Folk har begynt å banke på. For å vise
utvikling av hans forfatterskap presenterer jeg alle tre og typiske trekk av hver eneste av dem. I
Fantomsmerter er det sammenkoblingen mellom novellene, personene som dukker opp i flere
noveller og smertemotivet. I Surrogater er det først og fremst surrogatverdene personene befinner
seg i, og mangelen på felleskap som noe de har felles. I Folk har begynt å banke på er det en slags
«besøk fra fortida», dvs. folk som kommer og banker på, videre eksplisittering av brutalitet,
seksualitet og kropp og flere religiøse trekk som gjentas gjennom samlingen.
Etterpå prøver jeg å finne ut hva som alle novellene av Bjarte Breiteig har felles, dvs. hva er
typisk for hele hans forfatterskap, ikke bare for de eneste novellesamlingene. Dette gjelder både
formelle og innholdsorienterte egenskaper av tekstene. Først er det en skags enhet av tid, sted og
handling, dvs. at handlingene foregår på et sted i en kort tidsperiode, hva gjør tett ikke bare
52
formen, men også innholdet og stemningen. Videre er det språket som kan godt kalle
minimalistisk. Mellom innholdsorienterte egenskaper av tekstene gjentas motiver som døden,
kommunikasjon eller mangelen på kommunikasjon mellom personene, og været som et stor
stemningsskapende uttrykksmiddel.
I det siste kapitlet sammenligner jeg Askildsen og Breiteig. Felles mellom deres verk er en
minimalistisk stil og hovedmotiver: døden, felleskap eller ensomhet, kommunikasjon. Det som
skilles hos dem er f. eks. at Breiteig bruker en mer billedlig måte å utrykke seg på, mens
Askildsens stil er mer nøktern. Askildsen også bruker mer ironi.
Jeg tror at Bjarte Breiteig oppfyller alle kravene som blir godkjente som dominante for
novellesjangeren, og han kan bli oppfattet som en verdig representant for denne sjangeren.
Det er flere områder hvor denne avhandlingen kan utvikles. For det første er det novelleteori
som er et så bredt og problematisk tema at en helt ny avhandling kan handle bare om det. For det
andre er det mer systematiske og dypere analyser av både Breiteigs og Askildsens verk. Og for det
tredje er det selvfølgelig sammenligning av Breiteig og Askildsen som jeg bare litt har viet seg til,
mest på grunn av mangelen på tilstrekkelig plass og tid her og nå.
53
5
Litteratur
Primærlitteratur:
ASKILDSEN, K. Kjære, kjære Oluf. Oslo: H. Aschehoug & Co., 1974.
ASKILDSEN, K. En plutselig frigjørende tanke. Oslo: Forlaget Oktober A.S, 1991.
ASKILDSEN, K. Et stort øde landskap. Oslo: Forlaget Oktober A.S, 1995.
ASKILDSEN, K. Hundene i Tessaloniki. Oslo: Forlaget Oktober A.S, 1996.
ASKILDSEN, K. «Carl», «Carl Lange», «Hos barberen», «Hundene i Thessaloniki», «Maria»,
«Mennesker på kafé», «Sjakk». I Gimnes, S., Hareide, J. (ed.) Norske tekster – Prosa etter 1900. Oslo:
J.W. Cappelens Forlag, 1997.
ASKILDSEN, K. Hřebík v třešni a jiné povídky. Oversatt av Hlavičková, Z., Dudková, V.
a Humpál, M. Praha : Mladá fronta, 1998.
BREITEIG, B. Fantomsmerter. Oslo: H. Aschehoug & Co., 1998.
BREITEIG, B. Surrogater. Oslo: H. Aschehoug & Co., 2000.
BREITEIG, B., Tornes, T. (red.) Levende om døden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.
BREITEIG, B. Folk har begynt å banke på. Oslo: H. Aschehoug & Co., 2006.
BREITEIG, B. Fantomové bolesti. Oversatt av forskjellige oversettere. Brno: Doplněk, 2010.
BEYER, E. (ed.) Perler i prosa – Norske noveller. Oslo: Den norske bokklubben, 1966.
BEYER, E. (ed.) Norske noveller I – en antologi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1967.
GIMNES, S., HAREIDE, J. (ed.) Norske tekster – Prosa etter 1900. Oslo: J.W. Cappelens Forlag,
1997.
HANSON, K. (ed.) An Everyday Story – Norwegian Women´s Fiction. Oversatt av forskjellige
oversettere. Washington: The Seal Press, 1984.
STEHLÍKOVÁ, K., FRYŠČÁKOVÁ, H. (ed.) Když je ryba dobrá – antologie norských povídek.
Oversatt av forskjellige oversettere. Brno: Větrné mlýny, 2001.
54
VIMR O. (ed.) Krajina s pobřežím aneb Sto let norské povídky. Oversatt av forskjellige oversettere.
Praha: Argo, 2005.
Se světem nepohneš. Současné norské povídky. Oversatt av forskjellige oversettere. Příbram: Pistorius &
Olšanská, 2011.
Sekundærlitteratur:
AARNES, A. Litterært leksikon – Begreper og betegnelser: Teori – Kritikk – Historie. Oslo: Tanum –
Norli, 1977.
AARSETH, A. Episke strukturer – Innføring i anvendt fortellingsteori. 3. opplag. Oslo:
Universitetforlaget, 1991.
ANDERSEN, P. T. Savnet fellesskap – Om Bjarte Breiteigs Surrogater. I Michelsen, P. A.,
Røskeland, M. (red.) Nye forklaringer – Lesninger av norsk 1990-tallslitteratur. Bergen: Fagbokforlaget,
2004.
BEYER, E. Innledning. I Norske noveller. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1967.
BEYER, E. Forord. I Perler i Prosa – Norske noveller. Oslo: Den Norske Bokklubben, 1966.
BRODERSEN, R. B., Bråten, F. J., et al. Tekstens autoritet – tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo:
Universitetforlaget, 2007.
LOTHE, J., REFSUM, Ch., SOLBERG, U. Litteratur-vitenskapelig leksikon. Oslo:
Kunnskapsforlaget, 1997.
NORHEIM, M. Røff guide til samtidslitteraturen. Oslo: Det Norske Samlaget, 2007.
PILAŘ, M. Pokus o žánrové vymezení povídky. Ostrava: Sfinga, 1994.
POSPĚLOV, G. N. Problémy historického vývoje literatury. Praha: Československý spisovatel, 1976.
POSPÍŠIL, I. Genologie a proměny literatury. Brno: Vydavatelství Masarykovy univerzity, 1998.
POSPÍŠIL, I. Základní okruhy filologické a literárněvědné metodologie a teorie – elementy, materiály, úvahy,
pojetí, texty. Trnava: Univerzita sv. Cyrila a Metoda v Trnave, 2010.
SKEI, Hans H. Å lese litteratur – Lærebok i litterær analyse. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1992.
55
Sekundærlitteratur fra internett:
ANDERSEN, P. T. Derfor er Kjell Askildsen nummer én. [online]. 06. 08. 2006. [sit. 13. 04.
2012]. Hentet fra: <http://www.dagbladet.no/kultur/2006/08/16/474104.html>
JOHANNESSEN, O. Sørlandske stemmer i en ny tid. [online]. 2001 [sit. 05. 04. 2012]. Hentet fra:
<http://brage.bibsys.no/hia/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_2277/1/74.pdf>
MIDTTUN, L. Tekstens mester - Kjell Askildsens skrivekunst danner en egen målestokk.
[online]. 20. 03. 2009. [sit. 13. 04. 2012]. Hentet fra:
<http://morgenbladet.no/boker/2009/tekstens_mester
SECHER, C. Novellen som genre - et litteraturhistorisk perspektiv. [online]. 14. 08. 2009. [sit. 26.
03. 2012]. Hentet fra:
<http://www.henrikpontoppidan.dk/text/seclit/secartikler/secher/novellen.html>
WABØ, J. Åpner døren på gløtt for leseren - Bemerkninger om Bjarte Breiteigs novellesamling
Folk har begynt å banke på [online]. 2011 [sit. 12. 04. 2012]. Hentet fra:
<http://www.substrat.no/journal/artikler/061106.php>
Bare de beste setningene overlever – Nettmøte med Bjarte Breiteig. [online]. 2007, redigert 18.
01. 2007 [sit. 17. 04. 2012]. Hentet fra:
Bjarte Breiteigs offisielle nettsider. [online]. [sit. 01. 04. 2012]. Hentet fra:
<http://www.bjartebreiteig.com>
Kjell Askildsen – utdypning (Norsk biografisk leksikon). I Store norske leksikon [online]. [sit. 13.
04. 2012]. Hentet fra: <http://snl.no/.nbl_biografi/Kjell_Askildsen/utdypning>
Kjell Askildsen – de offisielle nettsidene til Forlaget Oktober. [online]. [sit. 13. 04. 2012]. Hentet
fra: <http://oktober.no/nor/forfattere/norske/askildsen_kjell>
Teaterkunnskap. [online]. 2009 [sit. 15. 04. 2012]. Hentet fra:
<http://mml.gyldendal.no/flytweb/default.ashx?folder=478>
56
6
Resymé
V mojej magisterskej diplomovej práci som sa venovala Bjartemu Breiteigovi ako
predstaviteľovi súčasnej nórskej poviedky. Práca je rozdelená na dve časti, v prvej sa venujem
teórii poviedky, v druhej analýze Breiteigových textov.
Najskôr predstavujem genológiu ako teóriu literárnych žánrov a niektoré jej otázky, ktoré sa
dotýkajú aj problematiky definície poviedky ako literárneho žánru. Neskôr uvádzam akési
základné aspekty, ktoré považujem pri definovaní poviedky za zásadné.
Ďalej ponúkam základný prierez výskytom poviedky v Nórsku, so zameraním na kľúčové
mená v tejto oblasti. V poslednej kapitole prvej časti sa venujem spisovateľovi Kjellovi
Askildsenovi, ktorý je považovaný za najvýznamnejšieho poviedkára súčasnosti a s ktorým je
Bjarte Breiteig často zrovnávaný.
V druhej časti práce sa venujem priamo Bjartemu Breiteigovi, so zameraním na analýzu jeho
tvorby. Breiteig zatiaľ napísal tri zbierky poviedok. Najskôr dávam priestor každej jednej z nich
a zdôrazňujem motívy a rysy, ktoré sú pre tú ktorú zbierku charakteristické. V ďalšej kapitole
prechádzam k všeobecnejším rysom, ktoré sú charakteristické pre celú Breiteigovu tvorbu.
Napokon sa venujem porovnaniu tvorby Askildsena a Breiteiga.
57

Masarykova univerzita Filozofická fakulta Magisterská diplomová

Transcription

Similar documents

Å skrive novelletolkning

Fagplan.norsk fordypning

Norskplan uke 47, klasse 9A

l ~\7 ~