Et nytt standardverk

Transcription

Øker mest av alle norske papiraviser!
1.–6. juni 2012 / Kr 32,– / Årgang 193 / Nr. 21 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg MASSE
BOKSTOFF
Myter, makt, trass,
løsrivelse, knekkebrød,
mot; Litteraturfestivale
ne er snart tomme for temaer.
Side 38
ane farsethås om det siste
tiårets norske litteratur:
www.morgenbladet.no
Leder
Herfra til virkeligheten
Side 48–50
Jødehat er mer
komplisert enn vi
tror.
maria berg reinertsen:
Norsk
litteratur
etter
Fra det moderne handlings
Amerikas åndsliv regelen.
Møt redaktøren av The New York Review of Books gjennom 50 år.
Side 44
Side 40
Når 80 mektige
kvinner skal
inn mellom
to permer, blir
det trangt om
plassen.
Side 43
Det blomstrer i
tidsskriftfloraen.
Men hvor er
stridslysten?
Side 50
Heia Nederland!
VM-finalen 2010 var en skam. I EM
ligger håpet i Rafael van der Vaarts
silkefot.
kultur side 30
Vokter umulig fred
General Robert Mood leder FNs
observatører og avviser bestemt at
det finnes noen militær løsning på
krisen i Syria.
side 2
Syv fete år
«Gjennom
hennes bøker
går en varm åre
av konfronta
sjonsvilje.»
Side 46
– Foucault ble helt gal,
han syntes New York var
et forferdelig sted, forteller
Sylvère Lotringer.
Side 38
Et nytt standardverk
Når du trodde historien om andre verdenskrig ikke kunne bli verre.
Side 42
Aslak Bonde: De rødgrønnes mulighet for gjenvalg er dårligere i 2013 enn i 2009.
Per Boye Hansen vil bli husket for
et imponerende galleri av store
produksjoner som han har lokket
til Festspillene i Bergen.
kultur side 34
«Å være en god
venn viste seg,
deprimerende nok,
ikke å holde for
å stoppe Anders
Behring
Breivik.»
Kristopher Schau fra
22. juli-rettssaken.
samfunn side 8
Unaturlige utvalg
Psykologens forsøkspersoner
er blant de merkeligste og mest
eksotiske mennesker som finnes.
Ideer side 24
side 4
2 morgenbladet 1.–7. juni 2012
morgenbladet as
Grunnlagt 1819
Konstituert ansvarlig redaktør Lena Lindgren ll@morgenbladet.no
Kulturredaktør Håkon Gundersen hg@morgenbladet.no
Debattredaktør Marit Slotnæs mks@morgenbladet.no
Kommersiell direktør Nina C. Kulås nck@morgenbladet.no
Aktuelt intervju
leder
Jødeappelsiner?
«Det må være mulig å kritisere staten Israels politikk
uten å bli beskyldt for antisemittisme.» Det har vært
omkvedet i debatten om den nye antisemittismen. Nå er
den første store kartleggingen av antijødiske holdninger
her til lands endelig gjennomført. Rapporten som er
laget av Holocaustsenteret, fastslår at 12,5 prosent av den
norske befolkningen samlet sett har utpregede fordommer mot jøder.
Det finnes altså nordmenn som mener at jødene
selv er skyld i at de forfølges. 19 prosent i utvalget støtter påstanden «Verdens jøder arbeider i det skjulte for
å fremme jødiske interesser». 26 prosent mener det er
riktig at «Jøder ser på seg selv som bedre enn andre».
Det er noe deilig solid i å tallfeste holdninger på denne måten. Men ettersom det langt på vei er dokumentert
at innvandrere fra muslimske land importerer jødehat til
norske skolegårder, er det en svakhet ved undersøkelsen
at holdninger blant muslimer ikke er målt spesielt. Vi
stiller oss derfor bak anbefalingen om å følge opp med
en slik studie. For at utvalget skulle bli politisk representativt måtte også dobbelt så mange fremskrittspartifolk
ha vært spurt. Hvem er egentlig de 8 prosentene som
faktisk sier at de ikke vil ha en jøde i nabolaget eller som
venn?
Nesten alle er enige i at det er ille at norske jøder
opplever trakassering og hets. Vi er også enige med dem
som hevder at vi må skille mellom legitim kritikk av Israels politikk og antisemittisk demonisering. Vi tror bare
ikke at det er så enkelt. Antisemittismen ligger nedfelt i
tenke- og talemåter som ikke uten videre lar seg skille fra
den politiske og kulturelle konteksten de opptrer i. Man
behøver ikke hate jøder for å være kritisk til staten Israel.
Men det hjelper å hate moderne kapitalisme og amerikansk imperialisme, som jøder også assosieres med.
Vårt Land mener på lederplass at rapporten fra Holocaustsenteret er et godt og nyansert utgangspunkt for
debatt om sammenhengen mellom den sterke Israel-kritikken og jødehatet. I Aftenposten leser vi at: «Rapporten
fastslår at det ikke er entydig sammenfall mellom kritikk
av staten Israels politikk og antisemittiske holdninger.
Analysen viser at halvparten av dem som støtter radikale,
palestinskvennlige standpunkter, ikke har antisemittiske
holdninger.» Jaha. Det må vel bety at 50 prosent av disse
faktisk har slike holdninger? Mot 12,5 prosent i befolkningen som helhet.
Forfatteren Jostein Gaarder måtte tåle hard kritikk for
det antisemittiske innholdet i kronikken «Guds utvalgte
folk» i Aftenposten sommeren 2006. Gaarders mytologiske erklæringer fremstår likevel som mer uskyldige
enn den politiske venstresidens oppfordringer til internasjonale sanksjoner mot Israel, både økonomisk,
kulturelt og akademisk.
Det må være mulig å kritisere staten Israels politikk
uten å bli beskyldt for antisemittisme. Men det er mer
komplisert enn vi tror. Jakten på jødeappelsiner i norske
butikker er kanskje en legitim politisk aksjonsform, men
den kan ramme alle jøder, særlig de sårbare minoritetene utenfor Israel. mks
Fredsvokteren
General Robert Mood mener fred fortsatt er en farbar
vei i Syria, der våpenhvilen brytes hver dag.
Tove Gravdal
– Du og observatørgruppen UNSMIS
hadde vært i Syria i en knapp måned da
en grusom massakre skjedde i Houla i
det vestlige Syria fredag kveld og natt til
lørdag i forrige uke. 108 ble drept. Er dette
beviset på at dere er maktesløse i møte
med menneskerettighetsbruddene i Syria?
– Nei, ikke i det hele tatt. Observatøroppdraget har aldri gått ut på å påtvinge
eller håndheve stans i voldshandlingene.
Det at UNSMIS overvåker og rapporterer
gir det syriske folk en troverdig og faktabasert stemme fra bakken. Det faktum
at det internasjonale samfunn, gjennom
UNSMIS, er på bakken og deler disse
erfaringene med det syriske folk, og rapporterer faktaene om hva vi ser, er kraftfullt. Det er en beklagelig misforståelse
at ubevæpnede observatører har makt til
å stanse volden. Bare de som har våpen i
hånd kan – og burde – gjøre det.
– Hvilke fakta har dine observatører
fått på bordet om massakren i Houla?
– Vi har bekreftet 108 døde, blant dem
49 barn og 34 kvinner. Dødsårsakene
var artilleri, bombekastere og håndvåpen
brukt på kloss hold. Det siste er årsaken
til de fleste dødsfallene.
– Når kom dine observatører til Houla
etter massakren, og hvordan var arbeidsforholdene for dem?
– Det første teamet ble sendt klokken
åtte om morgenen lørdag 26. mai. Vi
har hatt flere team der senere. Til tross
for den enorme tragedien og den følelsesmessige belastningen, er våre team
blitt godt mottatt og har vært i stand til
å bekrefte fakta på bakken. Denne typen
etterprøving har en verdi som ikke bør
undervurderes. Jeg vil gjerne få sagt hvor
imponert jeg er over at slektninger er i
stand til å opptre med så stor verdighet,
selv når de, forståelig nok, venter mer av
oss enn vi kan levere. Jeg forstår også fullt
ut ønsket om at vi rykker ut umiddelbart
om natten, mens volden pågår. Men jeg
er nødt til å vurdere sikkerhetssituasjonen for de ubevæpnede observatørene
og kan ikke sende dem ut i blinde i en
kampsone om natten. Likevel, når vi mottar slike meldinger, tar vi det opp med
lokale og høyere myndighetsinstanser for
Dette er saken
••108 sivile ble drept i Houla vest i Syria
fredag og lørdag i forrige uke.
••13 lik, bakbundet og skutt i hodet, ble
funnet i Assukar ved Deir Ezzor i ØstSyria tirsdag.
••FNs sikkerhetsråd har fordømt massakren i Houla, men vetomaktene Russland og Kina blokkerer tøffere vedtak i
Sikkerhetsrådet.
••Den norske generalen Robert Mood
leder UNSMIS, FNs observatørstyrke i
Syria. Han kom til Damaskus 29. april.
••UNSMIS’ mandat er å overvåke en
våpenhvile og gjennomføringen av
spesialutsending Kofi Annas sekspunktsplan for å avslutte konflikten i Syria.
å sikre at kampene opphører.
– Du møtte president Bashar al-Assad
sammen med FNs spesialutsending til
Syria, Kofi Annan, på tirsdag. Annan ba da
Assad om å gjennomføre «modige tiltak,
nå» for å stoppe volden. Er noen slike
tiltak iverksatt?
– Gitt situasjonen, som er mer komplisert enn slik den fremstilles i internasjonale medier, så mener myndighetene
at de har vært modige ved å legge til rette
for at vår styrke kom raskt på plass og
ved å åpne opp for internasjonale medier.
Kofi Annan appellerte om modigere tiltak
med tanke på å løslate fengslede, åpne
for nødhjelp og stans i voldshandlingene.
Det er for tidlig å si om dette vil skje.
– Din sjef i New York, leder for FNs
fredsbevarende operasjoner, Hervé
Ladsous, sier at Assad-tro milits i en
gruppe kjent under navnet Shabiha, er
mistenkt for å ha drept de sivile i Houla.
Er dette i tråd med funnene dine observatører har gjort?
– Det er oppfatningen til mange av
dem vi har snakket med i landsbyen.
Våre team har vært på bakken for å
forsøke å kartlegge fakta. Så snart vi konkluderer, vil våre funn bli sendt til FNs
hovedkvarter.
– Konfronterte Annan president Assad
med denne beskyldningen, og i så fall,
hva var Assads svar?
på lederplass
Frankrike: Stolt og nærtagende gjentar
statsminister Mariano Rajoy at Spania
ikke ber om hjelp utenfra. Denne forsikringen lukter av en gest fra Don Qijote.
Russland: Russere er som oftest tålmodige og lite opprørsek, men når de først
reiser seg mot sine ledere, gir de seg
ikke før vedkommende er avsatt.
1.–7. juni 2012 morgenbladet 3
Et krevende oppdrag: Observatørstyrkens leder Robert Mood sier hans folk fremforhandler lokale våpenhviler hver dag og har selv jevnlig kontakt med alle parter i konflikten. – At omstendighetene er uklare, og at
regjeringen gransker tragedien.
– Anslagene over antall drepte siden
opprøret mot Assad startet i mars i fjor,
varierer, men det kan dreie seg om opp
mot 14 000. Situasjonen i Syria ligner mer
og mer på en borgerkrig. Ser det slik ut
også for deg i Damaskus?
– Det er en veldig sammensatt situasjon der regjeringen og den væpnede
opposisjonen fortsatt ser sine respektive
interesser best tjent med å bruke vold og
med å svare på vold med mer vold. Hele
den syriske statens militærmakt er ikke
tatt i bruk på dette stadiet, så en borgerkrig ville sett enda verre ut enn den lavintensitetskonflikten vi nå daglig opplever.
Våpenhvilen blir ikke respektert, men vi
er ikke i et borgerkrigsscenario. Fred er
fortsatt et mulig valg.
– Mange hevder at Annans fredsplan
fra april for lengst er død. Du har ansvaret
for å overvåke gjennomføringen av denne
planen. Hva er ditt syn?
– Jeg forstår frustrasjonen fullt ut.
Men ingen har lagt frem noen troverdige
alternativer. Et stort flertall av aktører
mener at dette er den eneste planen for
en fredelig løsning. Derfor er den fortsatt
i live.
– Ditt mandat fra FNs sikkerhetsråd
varer i 90 dager. Hvordan tror du situasjonen vil utvikle seg til mandatet utløper i
slutten av juli?
– Det gjenstår å se. Hvis de som har
våpen i hånd og de som nører opp under
ilden, bestemmer seg for å holde tilbake
og velger veien mot dialog og politiske
prosesser, vil vi se at volden stanser, til det
beste for det syriske folk.
– Hvor stor del av Syria er dekket av
dine 300 observatører?
– En svært liten del, men et større
antall observatører ville ikke ha endret på
det. Observatørgruppen er en troverdig
og faktabasert tilstedeværelse på bakken,
et politisk redskap som gjør det mulig for
aktørene å velge en fredelig løsning, hvis
de vil.
– Reiser du selv mye rundt?
– Ja, jeg har selv vært i mange av
områdene med mine observatører, og
har erfart både vanskelighetene og den
enestående utholdenheten til det syriske
folk. Akkurat nå tar administrasjonen
av observatørgruppen og dialog på høye
nivåer mye tid.
– Ifølge mandatet fra FNs sikkerhetsråd, har den syriske regjeringen ansvaret
for deres sikkerhet. Blir det ivaretatt?
– Den syriske regjeringens tilrettelegging er profesjonell og tilfredsstillende.
Israel: Tenkningen rundt innvandring til
Israel blir i stadig økende grad utfordret
i et land som definerer seg som jødisk
– og som per definisjon forutsetter en
jødisk majoritet.
Sverige: Det eneste som egentlig er
klart er at Bashar al-Assad må bort for
at Syria skal få fred. Noen løsning på
hvordan det skal foregår er desssverre
fortsatt langt unna.
En borgerkrig ville sett
enda verre ut.
– Du er tidligere øverste leder av
den norske hæren og har lang militær
erfaring. Er det en militær løsning på den
dype krisen i Syria?
– Nei. Ytterligere militarisering av konflikten vil bare gjøre situasjonen verre og
kutte enda dypere sår hos det syriske folk,
noe det vil være utfordrende å håndtere i
årene fremover. Det vil øke dramatisk de
siviles lidelser og sette på spill en hardt
tiltrengt stabilitet mens reformer blir
gjennomført. Det vil også innebære en
stor risiko for hele regionen.
– Hvor mye kontakt har du med de
involverte partene i konflikten, altså opprørere og regjeringsstyrker?
– Daglig og ukentlig, på ulike nivåer.
Alt fra regjeringen, opposisjonen, den
væpnede opposisjonen, stammeledere,
sjeiker, religiøse ledere og flere.
– Syrias situasjon ser ut til å være
fastlåst, med mange sivile fanget i en
desperat situasjon. Hva er veien ut?
– Modige skritt, utført med moralsk
USA: Sanksjoner mot Syria fra USA, EU
og andre har effekt. Likevel er det på
høy tid med en våpenembargo i regi av
FN og tøffe og omfattende økonomiske
sanksjoner.
Foto: Louai Beshara/Scanpix
mot, fra alle aktører i Syria, slik at volden
tar slutt. At UNSMIS bidrar og konsentrerer seg om å gå inn og stabilisere
sentrale, lokale områder, i kombinasjon
med intens politisk dialog på regionalt og
internasjonalt nivå.
– Men ingen av partene er villige til å
forhandle. Er det noe håp om samtaler?
– Vi forhandler frem løslatelser og
lokale våpenhviler, selv i dag, så det foregår dialog, og det fungerer på lokalt nivå.
Fragmenteringen av opposisjonen og
deres strev med å stå samlet nasjonalt, er
en sentral utfordring. Forståelig nok blir
dialogen vanskelig akkurat nå, på grunn
av tragediene i Houla, og i Deir Ezzor
tirsdag denne uken. De neste dagene vil
vise om disse hendelsene kan overbevise
dem som har våpen i hånd om å velge en
mer fornuftig vei videre enn mer vold.
– Regner du med å bli mer enn 90
dager i Syria?
– Jeg planlegger for morgendagen og
neste uke. Men hva som skjer etter at
mandatperioden utløper, er opp til Sikkerhetsrådet, generalsekretær Ban Ki-moon
og Kofi Annan, selv om jeg vil komme
med mine innspill.
tg@morgenbladet.no
Intervjuet er gjennomført på e-post.
Kina: I en verden som nå opplever dramatiske endringer i maktbalansen, vil
sterkere kinesisk-arabiske bånd kunne
bidra til økt multipolar dialog.
samfunn
Tips? Innspill? Respons?
Send e-post:
samfunn@morgenbladet.no
Dyrere privat utdannelse
Foto: Kim E. Andreassen/UiB
Aarebrot i streik
Den alltid aktive forsker og statsviter
Frank Aarebrot gikk denne uken ut i
streik – for første gang siden han ble
ansatt ved Universitetet i Bergen i 1967,
skriver På Høyden. Mang en gang har
Unio-medlem Aarebrot uttalt seg om
andre som streiker (i Morgenbladets
kåring fra 2006 kom han ut som den
nest mest siterte forskeren i Norge).
Denne uken har han ifølge NRK måttet
be streikeledelsen om tillatelse før han
uttaler seg. Er det verdt det, Aarebrot?
De siste syv årene er det blitt dyrere
å ta privat utdannelse. Det viser en
gjennomgang studentavisen Universitas har gjort av skolepengene ved
de største private utdanningsstedene
i Oslo. Reklameskolen Westerdahls
har økt prisene mest. I 2005 kostet en
bachelor i Art Direction 48 500 kroner.
Nå koster den samme graden 64 000
kroner. Regulert for prisstigningen
tilsvarer det en økning på 8500 kroner.
Ved BI betaler en student i 2012 rundt
57 000 kroner årlig for utdannelsen
sin. Det er 30 prosent mer enn hva
den samme utdannelsen kostet i
2005. Også ved Campus Christiania
har studieavgiftene økt. Hverken BI
eller Campus Christiania har lov til å
gjøre profitt på utdannelsen, og begge
studiesteder sier til Universitas at
økningen i skolepenger skyldes økte
lønnskostnader. Av Westerdahls forklares prisøkningen med at skolen har fått
nye høgskolekrav å forholde seg til.
Dårlige odds mot Erna
Rødgrønne politikere tror på ønskereprise.
Men å snu elendige målinger til valgseier,
som i 2009, blir verre denne gangen.
Kommentar
Aslak Bonde
Bøndene raser, de offentlig ansatte streiker,
meningsmålingene varsler valgskred for
de blå, og de rødgrønne krangler internt.
Man skulle tro at representantene for
regjeringen og regjeringspartiene var
litt betuttet for tiden, men det er de ikke.
Spesielt i Arbeiderpartiet er troen sterk på
at alt kommer til å bli bedre neste år, når
det er stortingsvalg.
For alle husker de sommeren 2008.
Da var det også intern krangel, meningsmålingene var enda dårligere enn nå, og
det var bare noen ytterst få i regjeringsapparatet som på ramme alvor trodde at det
skulle være mulig å vinne valget ett år
etter. Når det likevel gikk, fikk man ikke
bare fire nye år i regjering. De rødgrønne
ble også vaksinert mot dårlige meningsmålinger i årene mellom valgene. Noe
som i teorien skulle gjøre det lettere for
regjeringspartiene å komme på offensiven
når den korte valgkampen starter en gang
neste sommer.
Når regjeringen i tillegg vil kunne bruke
mye mer penger neste år, er det forståelig
at det fortsatt er mye nøktern optimisme
blant dagens makthavere. Det blir helt
sikkert et godt jordbruksoppgjør neste vår,
det blir ingen storstreik i offentlig sektor,
og regjeringen har allerede lagt frem et
opplegg for kommuneøkonomien i 2013
som ordførerne for en sjelden gangs skyld
ikke har klaget på.
Finansminister Sigbjørn Johnsen har
i tillegg kjørt en såpass stram budsjettstyring de to siste årene at han neste år
kanskje vil kunne plusse på flere titalls
milliarder uten at han bryter handlingsregelen, som begrenser bruken av
oljeinntektene.
Ekstra pengebruk var en viktig årsak til
at regjeringen klarte å snu valgvinden i
2009. Finanskrisen gjorde at det nesten
over natten oppsto et behov for å sprøyte
offentlige penger inn i økonomien. Jens
Stoltenberg og daværende finansminister
Kristin Halvorsen kom i den fantastiske
situasjon at det ble realøkonomisk riktig å
pøse ut litt ekstra penger til gode formål –
akkurat i det året det var valg.
Den aller viktigste effekten av finanskrisen var likevel at flere velgere enn vanlig
premierte økonomisk ansvarlighet. Jens
Stoltenberg ble oppfattet som den aller
stødigste skipper man kunne ha i et opprørt økonomisk farvann.
På dette punktet blir det ingen reprise
neste år. Den økonomiske krisen i deler
av Europa kan bli verre, men den vil i
så fall antageligvis fortone seg som mer
permanent og mindre truende for Norge.
Velgerne i 2013 vil være vant til at vi har
labile økonomiske omgivelser – det innebærer at det vil bety mindre for dem når
de bestemmer seg for hvilket parti de skal
stemme på.
Det er sterkt trykk på
Stoltenberg om å lansere
en stor politikkreform
som man kan friste
med neste år.
Dessuten vil valget neste år stå mellom
Høyres Erna Solberg og Aps Jens Stoltenberg, mens det i starten av 2009 virket
som om Frps Siv Jensen var den mest
aktuelle statsministerkandidaten. Dette
er den aller viktigste forandringen siden
2008: Forholdet mellom Frp og Høyre er
speilvendt, og både KrF og Venstre har
bestemt seg for å si et absolutt nei til de
rødgrønne.
Uansett hvem som regjerer et land, er
en av strategiene for å overleve å skremme
velgerne med utfordrerne. Senest denne
uken så vi hvordan partilederne i sine
debatter alltid kjører både en angrepslinje
og en forsvarslinje. De snakker om hva de
selv har gjort eller vil gjøre, og de snakker
om alt det forferdelige de andre partiene
kan finne på å gjøre.
For fire år siden lå Fremskrittspartiet
rett under 30-tallet på de fleste meningsmålinger, mens Høyre lå litt over 15
prosent-merket. I tillegg garanterte både
KrF og Venstre at de ikke ville la Siv
Jensen få makt. I en slik situasjon var
det lett for regjeringspartiene å peke på
borgerlig kaos, og alt det rotet og all den
høyreradikalismen som kunne bli et resultat av at de mistet flertallet.
Slik meningsmålingene er nå, kan
ikke Stoltenberg true med annet enn en
Høyre-regjering som kanskje vil la Frp få
gjennomslag i noen av sine flaggsaker.
Erna Solberg fungerer dårlig som skremmebilde for midten-velgerne.
Mangelen på gode skremmebilder og en
truende økonomisk krise gjør at sannsynligheten for en ny rødgrønn valgseier blir
liten. Historien vil ikke gjenta seg.
Om da ikke strategene i regjeringspartiene klarer å videreutvikle to andre vinneroppskrifter fra 2008/2009: Personbytter
og skifte av politikk.
Da Bjarne Håkon Hanssen ble helseminister for fire år siden, var det med en
klar bestilling om å finne på noe, slik at
sykehuspolitikk ikke ble en tapersak for
de rødgrønne året etter. I god tid før valgkampinnspurten kom han opp med en
samhandlingsreform som på langt nær var
ferdig, men som fungerte utmerket politisk. Om man ikke vant velgere på den, så
fikk i hvert fall regjeringen søkelyset bort
fra alle problemene i sykehussektoren.
I september 2008 kom Stoltenbergs
andre trekk: Asylpolitikken ble strammet
inn – så mye at SV tok dissens på åtte av
tretten innstramningsforslag. Stoltenberg
akkompagnerte politikkendringen med en
retorikk som var spesiallaget for å demme
opp for velgerflukt til Frp. Den mest
humane flyktning- og asylpolitikken ble
den som sørget for at bare de som ganske
sikkert ville få asyl, slapp inn i landet.
Hvordan går det med Italia og Spania?
Stå på krava, og bli stående!
Fagrørsla gir ikke ved dørene når
det er streik. Og den lar seg definitivt ikke rokke av storfint besøk.
USAs utenriksminister Hillary Clinton (bildet) skal etter planen reise
til Tromsø fredag kveld og tilbringe
lørdagen der, og i den anledning
søkte Tromsø-politiet om fritak for politifolk som var tatt ut i streik, slik at amerikanernes strenge sikkerhetskrav blir ivaretatt. Men nei, det ble blankt avslag. «Slik
vi vurderer dette er ikke Clintons besøk et
side 14
oppdrag hvor det er fare for liv og
helse. Hvis det skulle være fare for
liv og helse i forbindelse med dette
besøket, er det kanskje bedre at
hun ikke kommer. Da unngår man
dette ganske enkelt», sier leder for
streikekomiteen i Unio Troms, PerØyvind Skogmo, til Nordlys. Forholdet
til Norges viktigste allierte må vente,
en amerikansk utenriksminister kan da
alltids komme en annen gang. Unio setter
tingene i perspektiv.
100 år med militær luftmakt
Denne helgen er det stort flystevne
på Ørland hovedflystasjon vest for
Trondheim. Arrangøren håper på 12
000 besøkende. Forsvaret feirer at det
er hundre år siden det første norske
militære flyet tok av fra norsk jord,
og Nato avholder øvelsen Tiger Air
Meet, med 24 skvadroner fra 16 land.
Jagerfly og helikoptre skal holde et
oppvisningshow lørdag, og presse- og
informasjonsoffiser Morten Rosenlund
tror på mellom 10 000 og 12 000
skuelystne sivilister. 750 militære gjester har allerede booket plass på Ørland
i forbindelse med øvelsen. En av dem
er seniorrådgiver for Nato-øvelsen,
Donald Verhees, med erfaring fra Vietnam, av alle ville kriger.
Interessen er enorm, skriver Adresseavisen. Det gjelder neppe bodøværingene, som tapte kampen om å være
hovedbase for jagerflyene Norge har
bestilt av USA, til fordel for nettopp
Ørland hovedflystasjon.
Og nå: Verden!
fire statsrådsplasser, og det er en bred
oppfatning i partiet om at de må brukes til
å profilere fremtidens ledere.
Det aller mest spennende i Sp akkurat
nå er om Lars Peder Brekk også kan
forsvinne ut – meget mot sin vilje. Det
pågår en foreløpig fordekt kamp mellom
ham og Marit Arnstad om førsteplassen
på stortingsvalglisten til Nord-Trøndelag
Sp. Selv om Arnstad har vært i nesten alle
leder- og statsrådsspekulasjoner siden hun
forlot rikspolitikken i 2005, ble det i vinter
ansett som vanskelig for henne å danke ut
landbruksminister Brekk. Etter bruddet i
jordbruksoppgjøret er det blitt lettere.
Om det blir klart at Arnstad er på vei
tilbake til Stortinget, vil det umiddelbart
oppstå et ønske i Sp om å gjøre henne til
statsråd, og Brekk kan gå på et dobbelt
nederlag.
Kanskje kan Arnstad også på et eller
annet vis få oppdraget med å revitalisere
Sps distriktspolitikk. Det er nødvendig for
partiet å gjøre noen grep slik at det fortsatt
fremstår som en offensiv forkjemper for
distrikts-Norge.
Illustrasjon: Marvin Halleraker/www.marvin.no
I år er det ikke like lett å se åpenbare
forslag til vinnerstrategier hverken når
det gjelder personer eller saker. Det har i
mer enn et år vært snakket om at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er
på vei ut. I vår har hun også gitt beskjed
om at hun ikke tar gjenvalg til Stortinget.
Et opplagt strategisk skifte hadde da vært
å la regjeringens mest populære statsråd
overta hennes departement. Men det er
lite som tyder på at Jonas Gahr Støre har
lyst til å flytte på seg, og Jens Stoltenberg
bruker neppe tvang overfor ham.
Da er det mer sannsynlig at en annen
av dem som har sagt nei til fire nye år
på Stortinget blir byttet ut. Magnhild
Meltveit Kleppa gjør ifølge de aller fleste
rødgrønne en ypperlig jobb som samferdselsminister, men Senterpartiet har bare
Hvordan Ap og SV tenker om revitalisering eller fornyelse av politikken er det
ikke så lett å se ennå. SV-ledelsen har
snakket både om tannhelsereform og
heldagsskole. Ap vil aller først sikre seg
at valgløftene innen eldreomsorgen blir
innfridd, men det er nødvendig med noe
mer.
Jens Stoltenberg vil helst ikke gi
noen særlige løfter for den kommende
fireårsperioden, men det er et sterkt trykk
på ham både fra eget parti og fra de to
juniorpartnerne om å lansere en stor politikkreform som man kan friste velgerne
med neste år.
Én satsning er allerede på vei: I
nasjonal transportplan, som kommer til
vinteren, vil det bli satset mye mer enn
tidligere på intercity-tog og kollektivtrafikk
i og rundt de store byene. Problemet er at
denne satsningen koster mye og kanskje
ikke oppfattes som ny. Valgstrategene
mener å vite at velgerne er mye mer opptatt av det nye de kan få, enn av alt det de
allerede har fått.
Kanskje Stoltenberg tvinger de andre
med på en billigere løsning. Et storstilt
prosjekt for fornyelse og modernisering,
for eksempel. Det vil være i overkant
dristig. Det var med slagordet «fornyelse
av offentlig sektor» Jens Stoltenberg gikk
på tidenes valgnederlag i 2001.
aslakbonde@politiskanalyse.no
Jonas Gahr Støre får celebert damebesøk og kan
riste av seg den irriterende Tschudi-saken.
Kommentar
Tove Gravdal
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er
en stor beundrer av Hillary Clinton. Hun burde ha blitt Demokratenes presidentkandidat i
2008, hun burde ha blitt USAs
president. Ikke bare fordi hun er
intelligent, kunnskapsrik og en
politisk spiller i elitedivisjonen.
Men også fordi hun har lært
seg å akseptere de ubetydelige
sakers viktighet.
Torsdag kveld kom utenriksminister Clinton til Norge.
Fredag deltar hun på en konferanse om global helse i Oslo, om
kvelden flyr hun til Tromsø og
blir der lørdagen. Litt av en fjær i
hatten for hennes vert og kollega
Jonas Gahr Støre. Det er sjelden
stormaktens toppfolk tar seg så
god tid i lille Norge. Støre kan
med rette sole seg i glansen av
Clintons besøk. Mens de av UDdiplomatene som steller med
USA, og som ble tatt ut i streik
akkurat denne uken, sikkert
ergrer seg grønne over den tapte
anledningen til å være med på
noe riktig viktig på norsk jord.
Det må være en lettelse for
Støre å ta imot Clinton, etter at
Stortinget tirsdag satte punktum
for den såkalte Tschudi-saken. I
to måneder har Støre vært gransket av mediene og Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomité
fordi Utenriksdepartementet i
2008 ga 6 millioner kroner til et
prosjekt ledet av hans venn Felix
Tschudi. Opposisjonen mente
Støre hadde opptrådt kritikkverdig, men deres innstilling ble
nedstemt.
Støre har med kroppsspråk
og uttalelser vist at han synes
Tschudi-saken er en fillesak.
Det må tidligere president Bill
Clinton ha syntes også, da hans
politiske motstandere rotet i
hans sexliv, og fant praktikanten
Monica Lewinsky. Verdens
mektigste leder ble filleristet og
stilt for riksrett etter en offentlig
heksejakt som pågikk i nesten
hele 1998.
Hans kone, Hillary Clinton, kom
ut av Lewinsky-saken med æren
i behold. For henne var saken
en stor personlig belastning,
selv om hun visste godt fra før at
mannen ikke var av den trofaste
typen. Men hun må ha ment at
affæren hadde fint lite i offentligheten å gjøre. Likevel lærte
hun en viktig politisk lekse: En
fillesak blir en stor sak når en
politiker som får kritikk, opptrer
som om han er hevet over
skrevne eller uskrevne regler.
Bill Clinton trodde han
kunne komme unna med lettvinte halvsannheter. Det kostet
ham dyrt. Hillary Clinton har
hatt suksess som senator og
utenriksminister, og hun har
bevart steinansiktet i møte med
fillesakene.
Hillary Clinton har
lært seg å akseptere
de ubetydelige
sakers viktighet.
Det er neppe dette Støre og
Clinton kommer til å snakke om
under Norgesbesøket, selv ikke
når det er tid for smalltalk mellom de offisielle slagene. Begge
foretrekker jo de store spørsmål:
mødrehelse, barnedødelighet,
massevaksinasjoner, klimaendringer, Syria-krisen, spenningen
i Pakistan.
Men Clinton er en mer
hardhudet politiker enn Støre.
Få er som henne blitt pepret
med alskens beskyldninger om
stort og smått. Clinton kunne
hatt noe å lære Støre om å
holde masken når det stormer,
og å anerkjenne de små sakers
betydning.
tg@morgenbladet.no
Regjeringen: Lur
Nyhetspoesi
Prosjektiler, utdrag
inn i venstre øyekrok
til øvre del av kraniet
inn i munnen
gjennom bakre svelg
via underkjeven
inn ved venstre nesevinge
gjennom hjernen og ut
i høyre tinningregion
fra høyre og venstre flanke
inn til halsvirvelsøylen
i ryggmargen og over
nyrepulsårene
inn i brystet, ut i ryggen
bak i venstre skulder
og i høyre knehase
inn ved venstre kjevevinkel
gjennom ansiktsskjelettet
ut i pannen på høyre
inn i brystkassen
gjennom spiserør og luftrør
ut ovenfor venstre krageben
gjennom begge lunger
og hjertespissen
ut gjennom venstre flanke
inn i høyre øre, gjennom
fremre del av hjernen
ut i venstre tinning
i skulderen via halsen
gjennom skallen
over ryggsøylen
inn i bakre brystvegg
Endre Ruset (f. 1981) er en norsk poet. Han sender stafettpinnen
videre til Joakim Kjørsvik.
Nyhetspoesi er en poesistafett med to parallelle løp.
Statsrådene får hjelp av stadig flere
statssekretærer, politiske rådgivere og
informasjonsrådgivere. Likevel har vi som
fremdeles jobber med andre ting, ikke
uten videre inntrykk av at verken politikken, strategien eller informasjonen blir
bedre.
Men i et innlegg i Dagsavisen tirsdag
forklarer samfunnsøkonom Bjørn Tore
Stølen at den strategiske kompetansen
tvert imot er formidabel. Regjeringen tar
bråket med kravstore grupper i år – for
til gjengjeld å la pengene sildre i 2013, da
det som kjent er stortingsvalg.
De sinte bøndene vil få et mye bedre
oppgjør neste år, slik at de støtter opp om
regjeringen.
Det samme gjelder pensjonistene. I
årets trygdeoppgjør ble de skviset da
regjeringen i revidert nasjonalbudsjett
reduserte den anslåtte lønnsveksten fra
4 til 3,75 prosent, mens den egentlig
skulle ha vært økt til 4,25 prosent, som er
rammen for lønnsoppgjøret i frontfagene,
forklarer Stølen.
Trikset er at de trygdede vil ha krav på
å få etterslepet kompensert, og vips, så
ligger det an til et hyggelig trygdeoppgjør
i valgåret. Men som Will Rogers sa alt
for hundre år siden: «Politikk er blitt så
dyrt at selv nederlagene koster mange
penger.»
Nordmannen: Ikke lønnsom
Endelig får innvandringsmotstanderne
Statistisk sentralbyrå (SSB) på laget.
Byråets forsker Erling Holmøy fortalte i
Dagens Næringsliv i forrige uke at innvandring er som et pyramidespill: Det går
bra til å begynne med, men så kommer
tapene. Selv høyt utdannede arbeidsinnvandrere som går rett inn i jobb i Norge,
er tapsprosjekter. Grunnen er, sier SSBs
mann, at «disse skal også få barn og bli
gamle», og da begynner taksameteret
straks å løpe.
Det underliggende er enda dystrere, for
Holmøy opplyser at «en gjennomsnittsinnbygger i Norge bidrar med mindre
inntekter enn han eller hun får igjen av
velferdstjenester og overføringer». Nordmenn er rett og slett ikke lønnsomme.
Lyspunktet er at denne spaltist for én
gangs skyld kan føle seg samfunnsgagnlig. Han tok mesteparten av skolegangen i
Danmark, belemrer ikke landet med barn,
og røyker, slik at han trolig dør av kreft
om lag ved fylte 67.
Kulturen: Uheldig Tooji
Dagen før dagen, altså før Eurovisjonens
slagerfestival, var VGs forside meget tydelig: «Svenskene sier han ikke kan synge,
men EUROPA HYLLER TOOJI». I artikkelen het det at VG hadde snakket med
«flere europeiske Eurovision-eksperter»,
som var «svært imponert av det norske
bidraget». Bortsett fra svenskene, altså.
Denne spaltist fulgte finalen på en storskjerm i St. Georg i Hamburg, sammen
med to-tre tusen tyske homser. Da Tooji
Keshtkar marsjerte over skjermen, kom
det lite hyllest. Tvert imot ble det fnist og
Løp 1: Monica Aasprong – Jo Eggen – Torgeir Rebolledo Pedersen –
Ingvild Burkey – Siri Amalie Oftestad – Anne Bøe – Sigurd Helseth – Arild
Vange – Mathias R. Samuelsen – Tina Åmodt – Cecilie Løveid – Erlend O.
Nødtvedt – Politikk poetikk praksis – La Rédaction – Gunnar Berge – Arne
Borge (neste uke)
Løp 2: Rune Berglund Steen – Øyvind Rimbereid – Rebecca Kjelland – Eirik
André Skrede – Per Gjedde – Kristin Netland – Sturle Kvilekval – Bror Wyller –
Tony Alexander – Stein Holte – Pernille Jynge – Øystein Wingaard Wolf – Jon
Ståle Ritland – Endre Ruset
ledd, enda 25-åringen jo er ganske kjekk.
Sånn er det. Europeiske homser har
peiling på dette stevnet, og de er nådeløse. Svenskene også.
Uke 22
Oppsummert
& nedbrutt
Ved Frank Rossavik
tips: nedbrutt@hotmail.no
Streik!
Etter intens mekling brøt
forhandlingene i satirebransjen
i natt sammen. Dermed tas satiren ut i streik med umiddelbar
virkning.
– Tilbudet vi fikk var en
parodi og en vits. Vi ble ganske
enkelt holdt for narr, sier en
satirisk talsmann.
Det råder nå stor usikkerhet
om hvordan streiken vil ramme
hverdagen i Norge. Det er gjort
betydelige tiltak for å unngå at
streiken rammer tredjepart.
– Vi vet jo at tredjepart blir
rammet av nær sagt hver eneste
streik, og det er jo ikke rettferdig
at alle streiker skal ramme slik.
Vi har derfor gjort alt vi kan for
å unngå å ramme ham, forklarer
talsmannen.
Enkelte kritikere har ment at
Ved
Sigve Indregard
satirikernes krav er urimelige,
og at norske satirikere har det
godt. Dette avviser talsmannen
kontant.
– Det er vanskelig å være
satiriker i Norge i dag. Vi må
følge utviklingen i resten av verden. Mens italienske satirikere
har fått meske seg i Berlusconi
i flere år, har greske satirikere
nylig fått gjennomslag for en
uendelig rekke lammende parlamentsvalg i møte med en omfattende krise. Og hva har vi fått?
En reder som heter Tschudi,
Hanne Nabintu Herland og
værkart i streik. Det holder rett
og slett ikke! Vårt primære krav
er derfor å få Thorbjørn Jagland,
Carl I. Hagen og Lars Sponheim
tilbake i sentrale posisjoner i
norsk politikk.
Ifølge forskere kan streiken
bli langvarig. Markedet følger
konflikten tett, og sentralt
plasserte kilder sier det kan bli
mangel på humor i politikken
allerede mot slutten av denne
uken.
– Vi vil likevel ikke anbefale
folk å hamstre satire. Vi arbeider
allerede med løsninger for å
unngå at satiremangelen skal
gå ut over liv og helse, og at alle
skal få seg en livsforlengende
god latter selv om det er streik,
sier kilden.
En av løsningene som tas i
bruk, er å øke sendeflaten for
politiske kommentatorer.
Å bruke andre satirikere ville
være streikebryteri, men politiske kommentatorer er allerede
parodier på seg selv, og derfor
lovlig, hevder kilden.
Kjære lesere,
Morgenbladets tradisjonsrike sommerfest er i år
den 22. juni på Fugazi i Oslo.
Hold av datoen!
Vi lover kunstnerisk program og en god fest.
Følg med for mer informasjon og påmelding.
Hilsen oss i Morgenbladet
HAR DU TENKT DEG BORT I FERIEN...
HUSK Å TA MED DEG
!
BESTILL FERIEOMADRESSERING ENKELT PÅ MIN SIDE:
WWW.MORGENBLADET.NO/MINSIDE
ELLER TELEFON: 23 33 91 80
Han er en manifestasjon
vi selv har tillatt å formere
Uke 7
Jeg tror at en av grunnene til at folk stadig klynger seg til sitt hat, er at de føler at når hatet først
er borte, så vil de bli tvunget til å beskjeftige seg
med smerten.
James Baldwin
Fokuset er tilbake på gjerningsmannen denne
uken. Hvem er han, hvordan var han, hvorfor
finnes han? Viktige spørsmål, men tungt å
engasjere seg i etter de brutale ukene vi akkurat
har vært gjennom. Selv om detaljene fra vitneforklaringene fra Utøya har vært forferdelige,
har det likevel hvilt en slags positivitet over
dem. Det er det lite av med Behring Breivik.
Han er slitsom også. Det er så mye jeg ikke
skjønner med ham, at jeg blir helt kjørt i huet
av å forsøke å få noe system på det. Gamle venner av ham som har vært i vitneboksen, har i
grunnen ikke hjulpet stort.
Bare det at noen nå omtaler ham ved fornavn
føles pussig. For de som vokste opp med ham
er han selvfølgelig «Anders». Ikke «tiltalte»
eller «Behring Breivik». En språklig detalj som
minner oss på at han faktisk var noens venn
en gang. En de følte de kunne stole på, som de
likte å være sammen med. Som de til og med
var bekymret for, da han i midten av tyveårene
etter hvert begynte å isolere seg. Ikke fordi de
var redd for hva han kunne finne på, men fordi
de var glad i ham, som menneske. Også en
merkelapp det føles vanskelig å bruke lenger:
menneske. Bortsett fra den fysiske fremtoningen er det virkelig ikke stort igjen.
Så hva i alle dager var det som skjedde? Det
var i grunnen nå jeg hadde håpet at svarene
skulle komme. Når de som sto ham nærmest
begynte å fortelle. Kanskje vi endelig skulle
kunne finne noen konkrete årsaker til hvorfor
han ble som han ble, og dermed også vite hva
vi må være på utkikk etter, så dette ikke skjer
igjen. Hadde noe gått galt under oppveksten?
Fantes det tegn som var blitt ignorert? Hva som
helst. Men så blir dessverre det mest påfallende
hvor lite det er som har skjedd. En temmelig
vanlig fyr, om enn litt feminin og jålete, har
kokt opp et merkelig verdensbilde i sitt eget
hode, tilsynelatende uten stor påvirkning fra de
rundt seg, og blitt et monster. Fortelling slutt.
Det er i grunnen alt jeg sitter igjen med denne
uken. Det som skremmer meg er dermed at jeg
ikke skjønner hvordan det kunne ha blitt stoppet. Var det i det hele tatt noe å stoppe? Varsellampene har tilsynelatende blinket med så lav
styrke at han ville ha vært langt nede på listen
over potensielle kandidater om man skulle ha
kunnet forutse det som senere skjedde.
Ingenting av det som er kommet frem så langt,
føles det som om det er noe spesielt ved. For
å ta forfengeligheten først. Dette er jo først og
fremst komisk. En side ved Behring Breivik det
er deilig å kunne gjøre narr av. Jeg koser meg
med det selv også. «For ei jævla jåle», har jeg
humret for meg selv. Mest outrert er selvfølgelig dette med nesen som han har fått justert
på. Han skjønner det nok selv også, siden han
insisterer på at dette ble gjort fordi han brakk
den i et basketak med noen pakistanere, mens
vennene hans sier det ble gjort fordi han mente
han hadde en «arabernese». Uansett ble den
i hvert fall operert og rettet opp. Kosmetisk
kirurgi harmonerer så uendelig dårlig med
machoestetikken han forfekter, at det er en
deilig ting å henge seg opp i og gjøre narr av.
Og så har vi alt det andre. Slanking, anabole
steroider og bruk av pudder. Strengt tatt ikke
mer enn det vi får se fra den gjengse Paradise
Hotel-deltager. Snodig, med tanke på hvordan
han liker å fremstå, men i vår tid heller ikke
noe spesielt. Menn av i dag er mer tydelig
spjåkete enn tidligere, og Behring Breivik er i
så måte ikke et outrert tilfelle. Dessverre. Alt
som hadde stukket seg ut, hadde jeg mottatt
med glede.
Rettsnotater
Kristopher Schau
rapporterer fra
22. juli-rettssaken
hver uke.
Hør også hans
lydlogg og les
hans tidligere
artikler på
morgenbladet.no
Så har vi online-spillet World Of Warcraft. Det
tillegges stor betydning, og er antagelig også
svært viktig. Noe skjedde i denne perioden,
for den Behring Breivik som kom ut på andre
siden etter et helt år med intensiv gaming var
nærmere drapsmannen enn den versjonen
som gikk inn. Men spillet i seg selv, og det å
spille, er det ikke noe unormalt ved.
Det er bare skummelt fordi det kan føles
fremmed for en del av oss. Og i grunnen er
heller ikke mengden tid han brukte på å spille,
nevneverdig sjokkerende. Det kan virke rart
for eldre generasjoner, men intensiv spilling
er så utbredt at mengden i seg selv best kan
sies å være «frisk». Sånn er det blitt. Tusenvis
av nordmenn tilbringer tid med å spille over
lange, lange perioder. Det er kanskje ikke det
sunneste et ungt menneske kan bedrive, men
haugevis av barn, unge og voksne har det som
hobby nummer én. Og de gjør det uten å skyte
mennesker på en sommerleir. Uten å sprenge
bygninger. Behring Breivik gjorde begge deler.
Men ikke fordi han spilte.
Isolasjonen da? Er det derfor han ble som han
ble? Jeg tror på Behring Breivik når han sier
at han isolerte seg for ikke å bli avslørt. Det
var ikke isolasjonen som skapte ham. Han
av det hatet
seg.
brukte isolasjonen for å skape den han ville
bli. Selv om jeg prøver, finner jeg ikke noe alarmerende i selve handlingen her heller. Skulle
det være noe hvor nordmenn skiller seg ut
sammenlignet med en del andre folkeferd, er
det vel nettopp i den hangen en del av oss har
til ensomheten, som kan ses som et nasjonalt
særtrekk. Å sitte hjemme med telefonen avslått
er ikke nok til å bli klassifisert som «i faresonen». Igjen, dessverre, for alt som potensielt
hadde kunnet gi en forklaring hadde føltes så
veldig, veldig forløsende.
Da står vi igjen med ideologi. Burde vi ha klart
å fange ham opp når han etter hvert begynte å
bruse med litt brunere fjær enn før? Kanskje.
Men det er jo dessverre et tegn i tiden det også.
Etter hvert som generasjonen med nordmenn
som opplevde krigsårene nå er i ferd med å
dø ut, er det akkurat som om vi ikke har noen
sannhetsvitner igjen som kan korrigere oss.
Som kan fortelle oss at krig ikke er en lek. At
vi faktisk har det uforskammet bra. At vi ikke
behøver å finne opp et fiendebilde for å ha noe
å kjempe for. Debattforumene våre flommer
over av små Behring Breiviker, rent ideologimessig. Og flere skal det bli. De er blitt en del
av nyhetskommentatorene, og i den stadig
voksende sørpa av møkk har det vært lett for
en som Behring Breivik å gjemme seg. Skulle
vi ha klart å skille ham ut tidligere, burde vi
ha sørget for at de holdningene han forfekter
ble så ihjeldebattert at han ikke fikk så mange
meningsfeller å gjemme seg blant. Det er ikke
så mye en bieffekt av ytringsfriheten, som det
er et produkt av latskapen i vår samtid, fordi
vi rett og slett ikke har orket å ta tak i det. Men
igjen, hvordan i alle dager skulle vi ha stoppet
det? Det er jo til tider helt forjævla irriterende å
måtte gå i dialog med konspirasjonsteoretikere,
når man i grunnen føler man har bedre ting å
bruke tiden på. At de i så stor grad er anonyme
gjør det, dessverre, bare enda mindre fristende.
Tilbake til vennene hans igjen. De forteller at de
i barndomsårene spilte basket sammen og dro
i Frognerbadet. I ungdomstiden spilte de volleyball på stranden og festet. Ingenting uvanlig. Da
Behring Breivik valgte å flytte hjem til moren og
ikke svarte på henvendelser fra vennegjengen,
dukket de opp på døren hans og forsøkte å få
ham med ut. De strakk seg lenger enn det en
del andre ville ha gjort. Hvis Behring Breivik
begynte å bable i vei om «islamifiseringen av
Europa» eller «multikulturalisme» på en fest,
forsøkte de å få samtalen over på mer alminnelige ting. Hyggelige ting. Dette er ikke latskap
fra deres side. Det er vanlig, medmenneskelig
oppførsel. De forsøkte å finne tilbake til den
han var før. Finne tilbake til da Behring Breivik
var en venn de kunne snakke med. Tilbake til
tiden før brorparten av verden fortonte seg som
fienden. Før to tredeler av nordmenn var blitt
multikulturalister. Å være en god venn viste seg,
deprimerende nok, ikke å holde for å stoppe
Behring Breivik.
Å finne en mening i dette her virker mer og
mer umulig. 22/7 gir ingen mening overhodet.
Kommer aldri til å gjøre det. Å finne noe
konkret ved Behring Breivik selv som førte
til terrorhandlingene virker også mer og mer
usannsynlig etter hvert som rettssaken skrider
frem. Til det er han, for å bruke hans egen
betegnelse, så «avhumanisert» at å komme i
kontakt med noe genuint i ham virker fåfengt.
Så siden snarveien, å finne konkrete tegn
hos Behring Breivik selv og eliminere disse fra
En nordmann
odlet frem av
andre nordmenn.
Fjellskrent på utøya. Foto: Ellen Lande Gossner
andre, ikke ser ut til å komme med det første,
må vi gå den tunge veien. Vi må orke å fortelle
de hysteriske keyboardkrigerne (igjen Breiviks
egen betegnelse) at de tar feil. Verdenen de tror
de lever i, finnes ikke. En krølltopp med blogg
og bredbånd er nettopp det – en krølltopp med
blogg og bredbånd, og dermed kanskje ikke
mannen de skal gå til for fasitsvar om nasjonen
og Europas tilstand. Statistikk viser at vi har
det bedre nå enn før. Ikke verre. De må ta til
seg den informasjonen. Roe seg ned, bruke
innestemme. Vi har massevis av problemer i
samfunnet vårt. Dem de selv har funnet på, er
ikke blant disse. Fri fantasi, paranoia og roping
genererer først og fremst støy. Ukonstruktiv,
negativ støy. Såpass mye støy at en anonym vestkantgutt følte at den eneste måten han kunne
overdøve den på, og være den som bråkte aller
mest, og dermed fikk alles øyne rette mot seg,
var å sprenge en bombe i Oslo sentrum. Etter
det satte han seg i en bil og dro ut på en øy, der
han drepte 69 mennesker. Én etter én.
Etter å gjort alt jeg kan for å finne grunner til
hvordan han kunne bli denne personen, en
mann som uten samvittighetskvaler utførte en
avskyelig krigshandling i fredstid, er det bare én
grunn som står tilbake som entydig og klar.
Han er en manifestasjon av og en respons på
det hatet vi selv har tillatt å formere seg der ute.
En nordmann odlet frem av andre nordmenn.
Feige, uvitende og paranoide nordmenn, som i
mangel på problemer har prestert kunststykket
å skape dem selv, inne i eget hode.
Kristopher Schau er musiker, komiker, forfatter
og programleder.
Profil Pål Grøndahl
Psykolog og forsker ved Kompetansesenter for sikkerhets- og fengsels- og rettspsykiatri i Helse Sør-Øst. Skal være sakkyndig vitne i 22. juli-rettssaken 11. juni.
Freidighet
og verdighet
Mens andre har konkludert i 22. juli-saken
allerede, holder rettspsykolog Pål Grøndahl
ennå tilregnelighetsspørsmålet åpent.
Gudmund Skjeldal
Ellen Lande Gossner (foto)
Gaustad. Ennå har navnet noe heftet ved seg.
Høye murer. Overgrep.
På gamle Gaustad psykiatriske sykehus,
mellom det irrede hovedtårnet og den enda
høyere skorsteinen i rødbrun teglstein, er det
Pål Grøndahl har kontor. Han er spesialist i
klinisk voksenpsykologi, og forsker ved Kompetansesenter for sikkerhets- og fengsels- og
rettspsykiatri. Grøndahl har skrevet den eneste
norske doktorgraden om rettspsykiatri, og skal
snart vitne i terror-rettssaken som sakkyndig,
innkalt av forsvaret.
Det eneste som kanskje minner om fordums
Gaustad, og mektige menn i lange frakker, er de
hvite kloggene Grøndahl går med, på kontoret.
Han har imidlertid høstet nok av andre
karakteristikker:
– Jeg er blitt beskyldt for å være sportskommentator. At jeg kjæler for min egen karriere.
At jeg er med å hype opp stemningen i saken
mot Anders Behring Breivik siden jeg ikke trer
frem med et klart standpunkt. At jeg tilhører
sakkyndigelauget, som verner om seg selv. Dette
har jeg fått høre av ganske nære kollegaer.
Noe må det jo være. Grøndahl har holdt en
veldig høy medieprofil i striden om Behring
Breviks tilregnelighet, og rettspsykiatriens
legitimitet, helt siden psykiaterne Torgeir Husby
og Synne Sørheim i fjor høst, nærmere bestemt
den 29. november, fant at observanden Behring
Breivik var uten skyldevne. De mente han var
psykotisk, nærmere bestemt paranoid schizofren, i tiden for terrorhandlingene. Grøndahl
skriver jevnlig for Dagbladet om rettssaken, og
uttaler seg som ekspert i TV2. Asker og Bærum
Budstikke har nettopp laget et personportrett
(han bor i Sandvika), Adresseavisen skal ringe
ham etter vårt møte. For så vidt uttalte Grøndahl
seg om Behring Breiviks tilregnelighet allerede
tre dager etter sprengningen i regjeringskvartalet og massakren på Utøya i fjor. Da mente han
at den siktede virket strafferettslig ansvarlig. Dét
synes han ikke er like opplagt lenger.
– Angrer du?
– Ja. Jeg var for rask. Dette er ingen unnskyldning, men jeg hadde vært på reise hele dagen,
og satt ganske utmattet, og rystet egentlig, på
flybussen, da journalisten (fra BT) ringte. I etterpåklokskapens lys skulle jeg aldri ha uttalt meg
om et så vanskelig spørsmål, der og da.
– Hva var det ved din psykologi, om jeg kan
spørre om det, som gjorde at du svarte?
– Det var vel en kombinasjon, av ikke å være
på alerten, og… jeg er nok litt glad i å bli likt og
da svarer jeg kanskje på spørsmål jeg ikke burde.
Grøndahl ler litt avvæpnende:
– Jeg stiller meg ofte rede for svar når folk
spør. Jeg ønsker også bidra til at folk blir opplyst,
i denne saken. De hyggelige kommentarene jeg
får, handler om det. Rettspsykiatri er et fagfelt
som har ligget brakk, metodisk, vitenskapelig.
Jeg har fått den oppmerksomheten om feltet
som jeg har ønsket noen år nå.
Pål Grøndahl har produsert mer enn et hundretalls sakkyndigerklæringer i norsk rett. Det er
nok med bakgrunn i noen av disse sakene han
holder skyldevnespørsmålet uavklart i terrorrettssaken. I løpet av tiltaltes forklaringer den
andre uken sa han til flere medier at Behring
Breivik hadde snakket seg nærmere en paranoid
vrangforestillingsverden. Grøndahl går nesten
litt mot strømmen, sammenlignet med de klare
tilregnelighetsdommene eksempelvis psykiaterne Finn Skårderud og Einar Kringlen har felt
i offentligheten.
– Opplys meg litt. Den som var psykotisk på
handlingstiden skal ikke straffes, heter det i norsk lov.
Psykose, så vidt jeg har skjønt, dreier seg om alvorlig
realitetsbrist. Da jeg var liten, prøvde jeg å bygge en
rakett som kunne ta meg til Mars. Månen var ikke
nok.
– Du ville lenger i livet? Pål Grøndahl parodierer seg selv som psykolog, med påtatt bassrøst.
– Ja, noe sånt. Men hva skal til for at denne
forestillingen blir en psykose? Det var jo en realitetsbrist der?
– Det du skildrer er også noe sunt, for et barn.
Fantasi er et viktig utgangspunkt for å lære ting.
Når blir det «realitetsbrist»? Grøndahl lar spørsmålet henge litt:
– Det er når du fastholder en umulighet, og
Noen saker er
så vanskelige
at vi må ha lov
til å tvile, og
gjøre feil, uten
at det blir en
rettsskandale
av det.
du blir voksen. Som voksen er du kommet i
kategorien «ansvarlig for dine handlinger». Når
du som voksen fastholder en umulig forestilling, og oppfatningen ikke lar seg korrigere,
kan vi snakke om noe som ligner en psykotisk
vrangforestilling.
Grøndahl forklarer at visse kriterier er mer i
kjernen av gitte diagnoser. Alvorlig funksjonssvikt, som har vært et stadig tilbakevendende
diskusjonstema i saken mot Anders Behring
Breivik, er ikke så avgjørende for den kategorien
som kalles paranoid schizofreni, og som sorterer under den juridiske varianten «psykotisk».
Men omfattende og globale og bisarre vrangforestillinger er viktige kriterier for en slik lidelse.
– Og du kjenner forskjellen mellom det
bisarre og det ikke-bisarre? spør han.
– Jeg tror det. Det bisarre er det aparte. Ridderforestillinger? Knights Templar?
– Det bisarre er ikke mulig. Du tror du kan
være på Mars om fem minutter.
– Nåh. Er det sånn det er?
– I psykiatrien er det bisarre knyttet til det
ikke-mulige. Du er over atten år, og er overbevist
om at du skal være på Mars om fem minutter.
Og det er her mange har kritisert det første paret
sakkyndige, Torgeir Husby og Synne Sørheim.
Pål Grøndahl vet det ikke sikkert selv, for han
har ikke lest erklæringen deres. Han har hørt
denne kritikken av andre:
– Hvis de har lest riktig, har de sakkyndige
karakterisert noen vrangforestillinger som
bisarre, selv om de er mulige. Da har de gjort en
alvorlig feil.
Det er så langt Pål Grøndahl vil gå i kritikk.
Han vil ikke lese en erklæring som er taushetsbelagt, selv om den er lekket, og ligger nesten i
sin helhet på VG-nett. Noen vil kalle det å ville
beskytte et sakkyndige-laug. Per Egil Hegge
karakteriserte det på Aktuelt 22. mai i år som
«jomfrunalsk berøringsangst». Andre vil kanskje kalle det en ambisjon om profesjonalitet.
– I starten fulgte du rettssaken helt frivillig
– inne i rettssal 250 i Oslo tinghus – hver dag. Hvordan orket du det? Jeg satt en time, riktignok under
obduksjonsrapportene, og klarte ikke mer.
– Jeg vet ikke. Jeg har vært med på groteske
saker før. Det ekstreme her er omfanget og
den kulden som tiltalte utviser for sine ofre.
Oftest vil nærværet av ofrene og de pårørende
frembringe bagatelliseringer og unnskyldninger.
Den tiltalte prøver å forklare hvorfor det vonde
skjedde, og at det ikke skulle skjedd. Her er det
ikke slik. Den tiltalte står så veldig inne for sine
handlinger.
Grøndahl har en gang stått i en dramatisk vending i en rettssak, som rettssakkyndig, sammen
med nettopp Torgeir Husby. De snudde i
oppfatning av tilregneligheten – under selve
rettsforhandlingene.
I januar 2007 ble en lege mishandlet i sitt
hjem i Oslo. En 39 år gammel mann sparket
ham mellom 40 og 50 ganger i ansiktet, og slo
ham siden med to stokker. Han dumpet den
døde i Nordmarka. Da noen turgåere fant liket,
tilsto 39-åringen drapet. Han sa han følte seg
forfulgt.
Politiet engasjerte Pål Grøndahl og Torgeir Husby som rettpsykiatrisk sakkyndige.
Grøndahl forteller at de stusset forferdelig,
observanden var svært forstyrret, men de fant
ikke de symptomene, eller rettere sagt det ene
klare symptomet blant dem som er oppstilt for
å kvalifisere til schizofreni, og de konkluderte at
observanden var tilregnelig. Tingretten la denne
vurderingen til grunn, og dømte den tiltalte til
18 års forvaring. I lagmannsretten innkalte den
nye forsvareren (Tor Erling Staff) et annet sakkyndig vitne.
Grøndahl forteller: – Forsvaret kalte inn en
barndomsvenn av tiltalte, som var barnepsykiater. Innimellom pratet han en del med tiltalte.
Til meg fortalte barnepsykiateren: Er du klar
over hva han tror? At alt, også hele denne rettssaken, er regissert for å få ham til å innrømme
at han burde ha blitt kjæreste med avdøde. Da
var han på plass: Det var jo et enormt vrangforestillingsbilde. Alt var satt i scene for å få ham
overbevist om at han skulle vært sammen med
den avdøde, mente han.
– Det var derfor han hadde drept legen også?
– Han måtte bli kvitt det mennesket.
– Og resten handlet om, å nei, så fortvilende…
– Dette kom han ikke frem med til oss. Han
var smart. Han visste det, at sier jeg dette, så
tror de at jeg er gal. Jeg synes jeg har hørt det
samme i en viss annen sak: Sier jeg det, polerer
jeg det slik, er jeg ikke gæern. Sier jeg det sånn,
blir jeg erklært gal.
Pål Grøndahl understreker: – Jeg sier ikke det
er det samme. Jeg sier bare det er en mulighet
Grenseoppganger: Midt i
all kritikken av rettspsykiatrien er det likevel et vesentlig
spørsmål: Hvem skal skille
syk og frisk i strafferetten?
Noen må jo gjøre den jobben, sier Pål Grøndahl.
for at det er slik. Noen saker er så vanskelige at
vi må ha lov til å tvile, og gjøre feil, uten at det
blir en rettsskandale av det.
– I teorien kunne du ha sittet i Husbys stol, var det
ikke for at du allerede hadde uttalt deg om tilregneligheten i media. Skulle du ønsket det?
– Når jeg vet det jeg nå vet, nei. Jeg tenker
på alt medietrykket. Den voldsomme kritikken.
Jeg har lurt på: Sett nå at påtalemyndigheten
oppnevnte tre rettspsykiatrisk sakkyndige i første omgang, slik riksadvokat Busch har ytret at
han helst skulle, og jeg ble utpekt, hadde jeg da
klart å observere ham på selvstendig plattform,
og klart å hevde en annen oppfatning enn de to
første? Skjønte du den?
– Jeg tror det.
– Jeg har tenkt på det mange ganger: Vi
kalibrerer oss gjerne frem til en enighet som
sakkyndige.
– Skal dere ikke det?
– Ikke nødvendigvis. Vi skal starte uavhengig
av hverandre. Hadde jeg klart å gå imot vurderingen til Husby og Sørheim? Statistikken taler
imot det.
– Fordi det er veldig sjelden rettspsykiatere stiller i
retten med hver sin konklusjon?
– Ja. Og det tenker jeg vi kanskje har lært
littegrann av… Pål Grøndahl trekker pusten:
– Det er jo ikke en dødssynd å være uenig. Vi
er et land som er veldig opptatt av enighet. Det
blir liksom en skandale idet rettspsykiatere eller
▶▶▶
▶ Freidighet og verdighet
rettspsykologer er uenige.
– Hvem ønsker egentlig å arbeide som
psykiatriske sakkyndige i retten – i lys av dette
medietrykket?
Grøndahl ler. – Ja, men denne saken er
spesiell. Sånn sett tror jeg du må snakke om
før og etter 29. november. For min egen del
var det helt tilfeldig at jeg startet en karriere i
dette fagområdet. Jeg ble bedt om å dekke et
sikkerhetspsykiatrisk seminar på Dikemark
for psykologistudentavisen Impuls. Jeg møtte
mange usedvanlige hyggelig folk, og oppdaget at
det lå hovedfagsoppgave-stoff her. Grenselandet
mellom psykiatri og fengelspopulasjon fant jeg
veldig interessant, sier han.
Siden jobbet Grøndahl hos politilegen. Han
gjorde mange såkalte prejudisielle utredninger,
altså mini-rettspsykiatriske erklæringer som skal
avklare behovet for en fullstendig erklæring. Til
slutt spurte han om å få ta oppdrag for retten
også:
– Det var spennende å granske en sak til
bunns, jeg har alltid likt det, at ting må være
grundig, at saker tar tid.
– Men er det ikke mye mer edelt å hjelpe mennesker som lider?
– Jo, flere har kritisert sakkyndige for det.
Oftest assosierer man leger og psykologer med
behandlere, mens vi bare er utredere. Vi innleder til hyggelige samtaler, og foretar så det noen
kaller karakterdrap.
Grøndahl sier han lærte hos politilegen å
gjøre premissene for samtalene så tydelige som
mulige. Hvem som hadde bestilt rapporten,
taushetsplikten, og så videre. Samtalene kunne
likevel få terapeutisk form, og Grøndahl fikk
etter hvert en kontaktbase av psykologer og
psykiatere han kunne anbefale. Han har selv
en privat praksis i dag, for å beholde kontakten
med det kliniske, som han selv sier. Han jobber
som forsker i 70 prosent, og bruker 30 prosent
til privat praksis, og til rettserklæringer. Drøyt et
hundretalls erklæringer har han produsert for
rettssystemet i Norge.
– Men la meg få utdype det du nevnte, om
å være edel. Midt i all denne kritikken av rettspsykiatrien er det likevel et vesentlig spørsmål:
Hvem skal skille syk og frisk i strafferetten?
Noen må jo gjøre den jobben. Er det ikke all
right at presumptivt faglig skikkelige folk gjør
det, og bistår retten til ikke å dømme syke folk til
fengsel?
– Hva er egentlig verst? Hvis du måtte velge: Å
dømme den utilregnelige til fengselsstraff, eller ta fra
den friske skyldevne?
– Den som er i kjerneområdet av det vi kaller
utilregnelighet, ville nok vansmekte og lide mer
i fengsel enn om den presumptivt friske ble
dømt til tvunget psykisk helsevern. Den friske
har tross alt mulighet til å påvirke sin situasjon
og til å påvirke sine omgivelser på en rasjonell
måte. Filmen Gjøkeredet viser vel forsøkene på
det. Men da var tvangspsykiatrien likevel så sterk,
at det endte opp med en lobotomering til slutt.
Det gjør vi heldigvis ikke i dag. Så hvis jeg må
velge, tror jeg det er verst om den syke blir dømt
til fengselsstraff. Da kan han bli virkelig syk.
– Mens vi er inne på det: Hvis nå Anders
Behring Breivik skulle bli funnet å være uten
skyldevne, og havner i psykisk helsevern, vil han
da kunne tvangsmedisineres med antipsykotiske
midler?
– Ikke med mindre lidelsen er så uttalt at
spesielle tvangstiltak må iverksettes. Men da skal
han være virkelig akutt og åpenbart syk. Fortsatt
vil han ha anledning til å anke en slik beslutning.
Vi har generelt flere kontrollinstanser utenfor
sykehuset i dag, sier Grøndahl.
Det var egentlig rettspsykiaterens freidighet
jeg ville spørre ham om. Espen Schaanning,
professor i idéhistorie, har en gang skrevet at
FESTIVALEN
ER I GANG!
FREDAG:
ADAM ZAGAJEWSKI
JENS LAPIDUS OG KJETIL ØSTLI
MERETHE LINDSTRØM
MARTE WEXELSEN GOKSØYR
HANNE-VIBEKE HOLST OG ANNE
B. RAGDE
BANKNATTA
LØRDAG:
SARA AZMEH RASMUSSEN
MIKAEL NIEMI
DAVID VANN
ANDRI SNÆR MAGNASSON OG
METTE KARLSVIK
MARIA BERG REINERTSEN
GYRÐIR ELÍASSON
TORKIL DAMHAUG
KARIN FOSSUM
SØNDAG:
EVENTYRDAG PÅ MAIHAUGEN
KRISTIAN LUNDBERG, NIKOLAJ
FROBENIUS OG JUHA ITKONEN
INGRID BJØRNOV
FESTIVALPASS KR 1150,-
(HONNØR/STUDENT KR 750,-)
DAGSPASS KR 350,HELGEPASS KR 750,BILLETTER: BILLETTSERVICE.NO ELLER I DØRA
%
$
LITTERATURFESTIVAL.NO
Tvil: Sett at det ble oppnevnt tre sakkyndige i første
omgang, og jeg ble utpekt,
sier Pål Grøndahl. – Hadde
jeg da klart å hevde en
annen oppfatning enn de
to andre? Statistikken taler
mot det.
en rettspsykiatrisk sakkyndig våger å være historiker: Hun skal si noe om en lidelse under en
handling som har funnet sted. Samtidig er hun
profet: Hun skal si noe om faren for gjentagelse
i fremtiden. – Hvordan våger du egentlig alt dette?
Pål Grøndahl nikker til Schaanning. Boken,
Kampen om den forbryterske sjel, står i bokhyllen
hans.
– Vi kunne snu det på hodet: Kan vi våge å la
være? Slike spørsmål må jo avgjøres, så lenge vi
har et tilregnelighetsspørsmål som skal avgjøres.
Hvem skal gjøre det, om ikke vi gjør det?
– Folket, kanskje?
– Ja, da blir det folket, og retten, som helt
selvstendig, uten drahjelp, må finne ut av de
samme spørsmålene. Det er selvsagt en mulighet for det, men kaster man de rettssakkyndige
ut, tipper jeg at mediene etter kort tid kommer
med påstander om grove justisfeil, fordi retten
har oversett noe alvorlig.
– Jeg misunner egentlig ikke de tre meddommerne i 22. juli-saken. Jeg ville ha snublet i det faguttrykket, «psykotisk». I Sverige er det tilsvarende
begrepet «alvorlig psykisk störning». Det høres
mer håndterbart ut for en lekmann. Hva sier de
i Danmark? Du gjorde jo en komparativ studie i
doktorgraden din?
– «Sindssyge». De har beholdt uttrykket vi
har forlatt. Primært rommer begrepet psykosen,
men også andre, likestilte tilstander. Grøndahl
sjekker med en bok han har i hyllen: «Sindssygdom og herved likestilte tilstande», står det der.
– Det høres også mer håndterbart ut?
– Ja. Dansk rett skaper en viktig splitt mellom de sakkyndige og rettsapparatet. Det tilfaller
retten å bruke ord som tilregnelig. De sakkyndige uttaler seg mer om det psykiatere kan,
retten tar så stilling til skyldevnen, og beslutter
noe oppå en eventuell diagnose om sinnssykdom. I Norge lar vi de sakkyndige gå inn i
selve tilregnelighetsspørsmålet, selv om det ikke
akkurat er det uttrykket som benyttes. Jeg tror
den sammensausingen av spørsmål og begreper
er uheldig, sier Grøndahl.
Han viser vei ned trappene, og ser etter meg
da jeg går over grusen mot hovedbygningen.
Det klinger spinkelt i en klokke, som om det
holdes andakt et sted på Gaustad. Lyden går
gjennom huden, føles det som. Det er bare
mine egne fordommer som forfølger meg.
gs@morgenbladet.no
I
I
DINE
DINE
SKO
SKO
En indisk-norsk skjønnlitterær skrivekonkurranse
SKRIV DEG TIL INDIA!
Skriv en tekst med handling fra India og vinn en tur for å oppleve det hele selv!
Frist: 18 juni! Se www.indianorway.wordpress.com
Samfunn 22. juli-rettssaken
Under streken: Reiret på Egertorget
gs@morgenbladet.no
Den flik av trøyst som finst i naturen
På veg til og frå jobben har eg denne
våren fulgt med på arbeidet til nokre
fuglar. Dei har bygd seg reir midt i den
travlaste gata i hovudstaden.
Eg har ikkje hatt tid eller tolmot nok
til å finna ut kva fuglar det er, men eg
gjettar på duer av eit slag, som det jo er
flust av i sentrum av ein by. Dei gjer vel
meir enn berre å flokka seg om smular,
skulle eg tru. Når dei har kurra lenge
nok, må dei vel legga egga sine ein stad,
og helst litt opp i høgda.
Treet dei har bygd i, er truleg eik.
Eg veit det er sviktande kunnskap om
naturen eg oppviser her, eit danna menneske burde vita mykje meir, om ulike
fuglelydar og om alt som rører seg og
veks.
Duene byrja med reirbygginga lenge
før lauvet var komme. Det såg så frykteleg spinkelt ut, sjølve spriket av kvistar,
og heile vernet som denne eika skulle
vera. Alle såg jo kva desse duene hadde
i sinne. Viss ein var hauk, måtte ein
nesten le. Ekorn kunne også leggja sine
mat-planar, eller rotter. Forresten veit eg
ikkje om dei kan klatra i tre.
Så spira eikeblada. Rundt 17. mai var
reiret dekt inn. No er det heilt usynleg,
dersom ein ikkje går heilt inn til stamma
og kikkar opp i mørket av lauv. Duer er
kloke skapningar, dei og. Dei tenkjer
langsiktig. Dei byggjer på gammal erfaring. Og hauken har vonleg gløymt.
Duene har altså lagt egga sine i reir
midt i travlaste gata i Oslo. Det er nok
ikkje heilt spesielt for akkurat hovudstaden, dette; på Voss såg eg nokre skjorer
byggja reir ved jernbanestasjonen, der
toga stoggar og startar, heile døgnet
rundt. Eg kom til å tenkja på kva lydar
desse skjoreungane kom til å læra seg,
om dei ville ta togfløytinga for dei rette
fuglelydane, eller om dei lærte å snakka
som folk, om lokaltoget til Bergen som
kjem i spor 1 om få minutt. Eg har lese
ein stad at fuglar lærer seg melodiane til
mobiltelefonar, og syng som om dei blir
oppringt av einkvan.
Kva må ikkje dueungane på Karl
Under den spanske borgarkrigen, har eg lese, lærte
ein fugl i dyreparken i Madrid å etterlikna plystringa
av bombene som fall.
Johan halda ut med. Kva menneskeleg
dårskap blir dei ikkje fødde midt inn
i. På Egertorget spelar gatemusikantar
meir eller mindre falskt, der stoggar
utdrikningslag og liksom dansar i takt,
der sit rumenske kvinner og ber om
pengar heile dagen. Politiet parkerer
stundom litt demonstrativt midt på
plassen, ein mann stig ut, han er litt for
tjukk for den stramme uniformen. Ein
Kortfilmfestivalen
The 35th Norwegian Short Film Festival
Grimstad 13. – 17. juni 2012
Norsk og internasjonal kort- og dokumentarfilm i
konkurranse og Norsk musikkvideo i konkurranse.
Norske og internasjonale gjester.
Velkommen til
Kortfilmfestivalen 2012.
www.kortfilmfestivalen.no
Foto: Ellen Lande Gossner
artist eller kva ein skal kalla det, står
heilt urørleg, spraya i noko som liknar
gull. Slik er det han skaffar seg mat.
Kva lydar lærer duene seg, eigentleg?
Grunnlovsdagen må ha vore eit bråk
frå ei anna verd. Men kan henda ruga
duemora egga då, klok av gammal
høyrselskade.
Nokre dagar seinare var det bøndene
som kom spelande forbi. Så var det
nokre folk som song om Jesus, og gjekk
sju rundar rundt Stortinget.
Under den spanske borgarkrigen,
har eg lese, lærte ein fugl i dyreparken
i Madrid å etterlikna plystringa av
bombene som fall. Dei måtte kverka den
fuglen.
Alt held duene på Egertorget ut med.
Det har vore som ei lita trøyst denne
moldsvarte våren, i Oslo tinghus. Fotografen kom tilbake på jobben og fortalde
det voks kvitveisar over heile Utøya. Det
er ikkje nett slik at dei dekkjer for alt det
grusame, men dei er no der, dei spirer
og gror, om aldri så likegyldige til alt
menneskeleg strev og liding. Somme
dekkjer til stativa ved Tinghuset med
roser. Somme finn ei slags trøyst i å
synga om born av regnbogen. Duene
på Egertorget, dei tar sjansen på ein ny
sommar i Oslo by.
o s lo
7 —10
Juni
20 12
ny musiKK Presenterer
o n ly C o n n e C t
F e s t i va l o F s o u n d
–
C h ar le m ag n e Pale s t in e
Julia ho lt e r
sim o n Fis h e r t ur n e r
Fe lix Kub in
r h o d r i davie s
Je m Fin e r
o KKyun g le e
ole -he n r iK m o e
le iF in g e m e d
el d o o m & th e bo r n e le Ct r iC
g r e g Po Pe + Jo h n he g r e
m iC h ae l d uCh
C iKada t r io
st ian We s t e r h us
C am ille no r m e n t
–
WWW.onlyConneC t.no
Samfunn Tema
Har øsekar: «Indignados»-bevegelsen feiret sin ettårsdag i Madrid 15. mai. «Indignados» er et løst, antiautoritært nettverk uten politisk tilknytning.
Foto: Scanpix/Emilio Morenatti
Har øsekar, mangler fyrtårn
Spania og Italia kutter
utgifter. Likevel øker rentene på statslån. Hva skjer?
Analyse
Sten Inge Jørgensen
Hvis du har gitt opp å forstå hva eurokrisen egentlig handler om, er du trolig i
godt selskap. Selv lesere av spesialiserte
finansmedier som The Economist og
Financial Times har store problemer med
å gjengi analytikernes vurderinger, fordi
de spriker så voldsomt, og fordi totalbildet
endres fra kvartal til kvartal.
Også politikerne som skal fatte
beslutningene om hvilke grep som skal
tas, mangler klare holdepunkter. Så langt
har de forsøkt å styre etter en forestilling
om «balanse». De har tenkt at dersom
de klarer å få balanse i statsbudsjettet, og
dersom de klarer å få balanse i utenrikshandelen, vil de gjenvinne finansmarkedenes tillit.
Ta Italia og Spania. Etter å ha gjennomført innsparingstiltak tilsvarende over 100
milliarder euro siden 2010, ligger Italia an
til å nå budsjettbalanse i 2014 eller 2015.
Spania gjør også fremskritt. Underskuddet
på statsbudsjettet krympet fra 11,2 prosent
av BNP i 2009 til 8,9 prosent i 2011, og
regjeringen i Madrid tror den vil nå 5,3
prosent ved utgangen av 2012.
Begge land kan også vise til sterkt
forbedret handelsbalanse. Første kvartal
i år var Italias eksport 4,9 prosent høyere
enn samme periode året før, samtidig som
importen hadde sunket med 10,9 prosent.
Verdien av Spanias eksport økte med hele
35,8 prosent fra 2009 til 2011, hvilket mer
enn halverte handelsunderskuddet.
Man skulle tro finansmarkedene ville verdsette denne utviklingen, og gradvis senke
rentene på italienske og spanske statslån,
slik at sårt tiltrengte penger kan brukes på
gjenoppbyggingen av landenes økonomi.
Slik så det ut senest i januar i år, da begge
land refinansierte statsgjeld til en verdi
av 22 milliarder euro til betraktelig lavere
renter enn ved tidligere auksjoner.
Men i april begynte rentene å øke igjen,
opp mot 6-tallet, altså ikke så langt unna
det magiske 7-tallet, som regnes for grensen for hva landene kan betjene. Ekspertkommentatorene klødde seg i hodet, og
serverte en lang rekke forklaringer som i
sum tilsvarte den tautologiske påstanden
om at «markedene mister tillit».
Dette skjedde altså før Spanias krisebilde endret seg sist uke, da det kom nye
katastrofemeldinger fra landets bankvesen
og regionen Katalonia. Det skjedde i Spania og Italia parallelt, selv om situasjonen
i de to landene skiller seg vesentlig fra
hverandre. Og det skjedde før valget i
Hellas, hvis usikre resultat utgjør en av de
vanligste forklaringene på at investorenes
usikkerhet er økt i eurosonen.
Noen tolker dette gåtefulle mønsteret
som et bevis på at jakten på balanse er
feilslått. Ja, noen mener endog at den
disiplinerte sparepolitikken bare forsterker krisen, fordi flere blir arbeidsledige
og økonomien krymper. Men da må man
stille et kontrafaktisk spørsmål. Hva ville
situasjonen vært i Hellas, Spania, Italia
og Irland dersom de hadde fortsatt å
bruke mer penger enn de genererer?
Man må i tillegg kunne gi et realistisk
svar på hvor disse ekstrapengene i så fall
skulle kommet fra.
Imidlertid – nå som vi vet at heller
ikke økt «balanse» fremstår som et suksesskriterium i møtet med markedene, er
det kanskje på tide å justere forventningene. Har man lyktes så lenge man ikke
har mislyktes totalt?
Har man lyktes så lenge
man ikke har mislyktes
totalt?
Fem argumenter taler for at det er
imponerende nok å holde hodet over
vannet:
1. Eurokrisen er del av en større
finanskrise. Det er jo ikke bare euroland
som sliter, faktisk har Storbritannia og
Sverige høyere ungdomsarbeidsledighet
enn snittet i eurosonen, og USAs gjeld er
nå like høy som landets BNP. Det globale
finansmarkedet har ingen lojalitet overfor
Europa. Samme hvor mye disiplin som
utvises blant politikerne i de kriserammede landene, kan de få tommelen ned
fordi markedet ser bedre avkastningsmuligheter annetsteds.
2. Investorer opptrer som flokkdyr.
En aktør kan trekke mange med seg når
den endrer kurs, selv om beslutningen
ikke var basert på solide kunnskaper om
investeringsobjektet. Dette gir finansmarkedet et sterkt innslag av irrasjonalitet, i
seg selv et argument for at man vanskelig
kan behandle dets signaler som rettesnor
for den økonomiske politikken.
3. Finanskrisen skjer på et tidspunkt
da de fleste vestlige land er i ferd med å
tape i konkurransen mot fremvoksende
økonomier som Kina. Om europeiske
politikere var aldri så villige til å stimulere til økt vekst i de kriserammede
landene, er det langt fra sikkert at de ville
klare å bygge noe som var lønnsomt på
sikt, slik den internasjonale økonomien
fungerer i dag.
4. Sentralmyndigheter mangler
kontroll. Selv nitide risikoanalyser over
et lands samlede økonomi inneholder så
mange ukjente faktorer at det kan ligge
overraskelser på lur bak hvert hjørne.
Nylig ble det klart at den spanske banken
Bankia ikke trenger 4,5 milliarder euro
for å reddes, slik man tidligere hadde
trodd, men 23,5 milliarder euro. Spania
har også regioner med utbredt grad av
selvstyre, og det har vist seg at flere er
havnet i alvorlig utakt med masterplanen
i Madrid.
5. Folkets reaksjoner på krisen er
uforutsigbare. Akkurat nå er det utbredt
frykt i flere land for et såkalt «bank-run»,
hvor så mange kunder vil ta ut pengene
Samfunn Tema
Banktrøbbel: Den spanske banken Bankia trenger ikke 4,5 milliarder euro for å reddes, slik man tidligere trodde, men 23,5 milliarder euro.
25%
Foto: Scanpix/PEDRO ARMESTRE
220
Spania
200
20%
180
15%
160
140
10%
Italia
120
5%
100
1984
1986
1988
1990
1992
1994
1996
1998
2000
2002
2004
2006
2008
2010
2012
Ledighet: Spania har dobbelt så høyandel arbeidsledige som Italia. Men Spania har likevel en høyere andel sysselsatte målt i prosent av arbeidsstyrken.
Kilde: Eurostat
sine samtidig, at det samlede beløpet
overstiger bankenes disponible midler. Et
«bank-run» kan utløses på like irrasjonelt
vis som når finansmarkedsaktører følger
hverandre i flokk. Kanskje det starter på
Facebook?
I tillegg til disse kompliserende faktorene kommer medienes vinglete søkelys.
De trekkes mot drama som fluer mot en
lampe. Når så du sist en reportasje på tv
fra et spansk firma som gjør det godt?
Krisehåndteringen, både blant finansaktører, politikere og folk flest, er i høy grad
formet av hvordan media presenterer
utviklingen.
Da Morgenbladet besøkte Hellas i
april, var det flere som påpekte at selv
nasjonale medier fremstilte situasjonen
i landet som verre enn den faktisk var.
Krisemaksimeringen gjorde folk så
2000
2001
Spania
2002
2003
2004
2005
Tyskland
2006
2007
2008
Italia
2009
2010
2011
Frankrike
Eksport: Man skulle ikke tro det, men Spania har hatt like stor vekst i verdien av sin eksport som Tyskland de siste årene, og Italia slår Frankrike. Veksten er målt på en indeks der 100 er situsjonen i februar
2000.
Kilde: Bank of Spain
bekymrede og forsiktige at de ikke ville
bruke penger på annet enn det nødvendigste, noe som bidro til å forverre
krisen.
En irsk økonom sa nylig i Financial
Times at landets sparerate har økt fra
minus 5 prosent i 2007 til pluss 17
prosent i dag, en slags overreaksjon han
betraktet som en alvorlig trussel mot
gjenreisingen av økonomien.
Hellas, hvor tilliten til de tre familiedynastiene som har styrt landet gjennom
flere årtier, befinner seg på et bunnivå.
Det er nesten ikke mulig å forestille seg
at grekerne skal tolerere flere nye år i
samme tøffe situasjon, uten at nye «ubesudlede» politikere får prøve seg i styresetet – selv om dette kan innebære et brudd
med euroen og en enda dypere krise før
de endelig kan begynne på scratch igjen.
Hvis politikerne ikke har noen faste
fyrlykter å orientere etter, og må nøye seg
med å lense båten så godt de kan med
et rustent øsekar, står demokratiet som
institusjon overfor en alvorlig utfordring.
Dersom folk skal finne seg i å leve i en
økonomisk tvangstrøye med usikre fremtidsutsikter, må de jo tro at politikerne
tross alt gjør det beste ut av situasjonen.
Mest presserende er situasjonen i
I de fleste andre europeiske land kan folk
i større grad forholde seg til ideologiske
forskjeller – de forakter ikke «establishmentet» som sådan. Men hva gjør
velgerne når – som i Spania – både venstreorienterte og borgerlige har mislyktes
like mye i sine respektive regjeringsperioder? Hvor lenge vil misnøyens fremste
uttrykk være løse nettverk av demonstrerende, autonome «indignados»?
Svaret avhenger som alt annet av et
utall faktorer, hvorav folks forventninger
spiller en sentral rolle. Om politikerne
ikke kan gi folk håp om at krisen kan
løses med de redskapene de har til rådighet i dag, må de prøve mer uortodokse
løsningsforslag. Her kan de trekke
veksler på politiske verksted og tankesmier over hele Europa, som de senere
årene har utarbeidet en rekke solide og
nytenkende analyser. Det gjelder fremfor
alt arbeidsmarkedet (hva er egentlig
verdiskapning?), og den nødvendige
omleggingen til en bærekraftig, grønn
økonomi. Hvis de ledige ungdomskullene skal kanaliseres inn i fremtidsrettede
og meningsfulle prosjekter, må politikerne være villige til å eksperimentere.
sij@morgenbladet.no
Samfunn Globalt
Valg mellom pest og kolera
Presidentvalget i Egypt
ligger an til å bli Mubaraks
lunefulle hevn.
Utenriksanalyse
Cecilie Hellestveit
Hosni Mubarak får sin dom i Kairo 2.
juni for drap på demonstranter. Det er
game over for ekspresidenten selv. Det
skulle man også tro om Mubaraks evinnelige mantra, som han brukte til å holde
reformer på armlengdes avstand i en
mannsalder: For Egypt finnes det kun to
valgmuligheter – islamister eller mine
menn!
Dette endimensjonale bildet har
langt på vei forduftet med den egyptiske
vårens brede engasjement og tydelige
pluralisme.
Men så vips – ligger landets første frie
presidentvalg an til nettopp å legemliggjøre Mubaraks skremselspropaganda.
I den andre valgrunden 16. juni står
den tradisjonelle brorskapsislamisten
Muhammed Mursi mot det gamle
regimets representant, Mubaraks siste
statsminister Ahmed Shafiq. Med
parlamentet fylt til randen av islamister
etter vinterens valg kan konsekvensen
av dette presidentvalget synes å bli enten
islamister i alle ledd (president, regjering
og parlament), eller at Mubaraks krefter
får beholde presidentstolen nok en gang,
kanskje fulgt av et oppløst parlament og
forvitring av islamistenes posisjon.
Det er som den forsmådde Faraos
lunefulle hevn: Valget står mellom islamistene og Mubaraks menn!
Presidentvalget i Egypt har så langt vært
gjennomført uten nevneverdig juks,
fredelig og rettferdig. Alle fikk stille, selv
om halvparten ble disket, og de fleste fikk
stemme. Det har vært et valg mellom
reelle kandidater, hvor tre fikk over 20
prosent av stemmene. Slik sett har det
vært et godt valg.
Men med tanke på Egypts overgang
til demokrati er resultatet etter første
valgomgang katastrofalt. For dette blir
ingen omkamp mellom to kandidater
med hvert sitt politiske program for
kursen videre mot demokrati. Det blir
ikke islamister mot revolusjonære eller
det sittende militære rådet (SCAF) mot
Tahrirplassens aktivister, eller islamister
mot sekulære: Dette tegner til å bli en
kamp mellom det gamle regimets krefter
og det mangefasetterte «nye» Egypt.
Landets første frie presidentvalg ligger
an til å bli til en folkeavstemning mellom
det gamle og det nye Egypt, sistnevnte
kun representert av islamister. Mange vil
vegre seg mot å stemme på Mursi – særlig siden islamistene allerede kontrollerer
over 60 prosent av parlamentet, og
har vist en skuffende sterk vilje til å
monopolisere sin maktposisjon i grunnlovsspørsmålet. Valgresultatet har satt de
revolusjonære i sjakk.
En av de store utfordringene i
Omkamp: Ettter første valgrunde 23. og 24. mai står kampen mellom det gamle regimets representant Ahmed Shafiq og Det muslimske brorskaps Muhammed Mursi.
Neste valgomgang er 16. og 17. juni. Murtegningen i Kairo spleiser Hosni Mubarak og det sittende militærrådets leder Hussein Tantawi, presidentkandidat Ahmed
Shafiq lengst til venstre. Foto: Amr Nabil/Scanpix
Egypt har vært rekkefølgen av valg og
grunnlovsprosess. Hvordan organisere
valg uten grunnlov, og hvordan skrive
grunnlov uten valg? Her har Egypt valgt
en annen vei enn Tunisia, som har hatt
en åpen og inkluderende prosess i stor
grad orkestrert av islamisten Rashid
Ghannouchi.
Brorskapet i Egypt ønsket parlamentsvalg med én gang, men ville utsette
presidentvalget til etter at ny grunnlov var
klar. Militærrådet ønsket å utsette ethvert
valg for å beholde mest mulig kontroll
med overgangsprosessen. Men mistroen
mot militæret presset tilslutt SCAF til å
gi fra seg makt til et sivilt styre 1. juli. Det
er dette presidentvalget skal muliggjøre:
Et sivilt styre som kan ta over etter SCAF
og bringe overgangsprosessen i havn. I
stedet risikerer man nå at presidentvalget
gjør at hele prosessen glipper.
finnes fortsatt ingen grunnlovsgruppe.
Nå er det valgloven som ligger på SCCs
bord. Blir den også tilsidesatt, vil parlamentets sammensetning bli kjent ugyldig
– og islamistene risikere å ryke ut.
Heller ikke fullmaktene til presidenten
som nå velges, er avklart. Presidentembedet i Egypt er fortsatt mektig, blant annet
med rett til å oppløse parlamentet. Planen har vært at presidentens makt skal
reduseres til fordel for parlamentet gjennom grunnlovsarbeidet. Men et parlament av islamister (på nåde) vil vanskelig
klare den kunsten om det gamle regimet
sitter i presidentstolen. Presidentembedet
er fortsatt farlig i feil hender.
For det er høyrisiko å organisere valg uten
et klart grunnlovssystem. Manglende
kjøreregler har gitt Mubaraks gamle institusjoner, som domstolene, et kraftfullt
virkemiddel til å styre prosessen. Og de
er ikke nødvendigvis nøytrale. I tunge
posisjoner sitter fortsatt embedsmenn
som slo seg opp under Mubarak, hvor
frykten for islamistisk omkalfatring sannsynligvis er stor.
Konstitusjonsdomstolen (SCC)
og Valgkommisjonen er begge slike
eksempler, som dertil ledes av samme
mann. Valgkommisjonen består av fem
dommere utnevnt av Mubarak. Institusjoner som har vært viktige manipulasjonsverktøy for utøvende makt, blir ikke
«demokrati-fyrtårn» over natten.
Den egyptiske vårens viktigste garantist – en ny grunnlov – er langt unna.
Grunnlovsgruppen som ble oppnevnt
av parlamentet og militærrådet i vinter,
ble boikottet fordi den var for dominert
av islamister. Den ble deretter tilsidesatt
av SCC som «ukonstitusjonell», og i dag
Selve presidentvalget ble et valg mellom
reservister. Valgkommisjonen disket 10
av 23 kandidater, hvorav 3 var de ledende
kandidatene til Det muslimske brorskap,
salafistene og SCAF. De ble disket på
grunn av fortid i Mubaraks fengsler eller
andre formaliteter. Ahmed Shafiq ble
også disket, men en anke ble på mystisk
vis tatt til følge (i en ankeløs instans).
Brorskapet forsøkte da med militærrådets velsignelse å blokkere Shafiqs kandidatur gjennom en lov som forbyr folk
fra Mubaraks regime å stille til valg. Det
ble avvist av valgkommisjonen, og ligger
nå på SCCs bord. Enden på visa var at de
som hadde vært i Mubaraks fengsler ble
skviset ut, mens Mubaraks statsminister
fikk være med.
Valgresultatet har satt de
revolusjonære i sjakk.
Mursi, som fikk 25 prosent i første
valgomgang, var reserve til en kandidat
som egentlig ikke skulle stille. Brorskapet
varslet tidlig at det ikke ville stille med
presidentkandidat. Men da det ble klart
at valget ville finne sted før grunnloven
var skrevet, og uavhengige islamistkandidater truet med å splitte brorskapsstemmene i liberale og konservative, snudde
Brorskapet.
Shafiqs sterke valgresultat på 24 prosent forklares med at Mubaraks gamle
parti oppfordret sine medlemmer til å
stemme på ham. Han var også kopternes
kandidat.
Om Shafiq vinner, vil paradokset være at
den dyrkjøpte revolusjonen i Egypt førte
til frie valg som har brakt Mubaraks folk
tilbake til toppen, men med mye større
legitimitet.
Dersom Mursi vinner, er Brorskapet
i realiteten blitt presset til å gjøre rent
bord mot sin vilje. Overrepresentert, med
islamister i alle ledd, vil de sitte med
eneansvar i en svært krevende situasjon.
Og Brorskapets forsøk på å bevise sin
demokratiske legning kan bli betydelig
vanskeligere. Det går troll i Mubaraks ord.
Frustrasjonen er svært stor blant de
mange egyptere som ikke har støttet
noen av de to. Noen har oppfordret til
boikott, mens andre har samlet seg om et
dokument som krever en grunnlovsprosess (til forveksling lik den tunisiske) for
at man skal gi sin stemme. I mangel på
presedens er utfallet av valget helt åpent.
Men for mange egyptere er dette nå blitt
et valg mellom pest og kolera.
Presidentvalget i Egypt har bekreftet
at det gamle regimet ikke er borte, men
ruster til omkamp. Kampen vil stå om
presidentembetet, om parlamentet, og
hvorvidt det faktisk blir noen grunnlovsprosess overhodet.
For de som trodde kampen om demokrati i Egypt var i havn – dette var kun
den spede begynnelse.
Cecilie Hellestveit er forsker ved International Law and Policy Institute (Ilpi) i Oslo.
Ukens tall
Fotball-EM I
600 millioner dollar
Prislappen på oppussing av
Olympia-stadion i Kiev hvor EMfinalen skal spilles.
The Economist
Fotball-EM II
19 dollar
Gjennomsnittslønnen per dag
for arbeidere på Ukrainas mange
EM-relaterte byggeplasser.
The Economist
Fritid
1 milliard danske kroner
Summen danskene bruker i
året på å besøke natur- og
fornøyelsesparker.
Danmarks statistik
Kroppsfokus I
60 prosent
Andel voksne briter som sier de
skammer seg over sitt utseende.
Parlamentsrapporten
«Reflections on body image»
Kroppsfokus II
34 prosent
Andel britiske tenåringsgutter
som har gått på diett for å endre
kroppsform eller gå ned i vekt.
«Reflections on body image»
Eurokrise I
71 prosent
Andel grekere som ønsker å
beholde euroen.
Pew research center
Eurokrise II
66 prosent
Andel tyskere som ønsker å
beholde euroen.
Pew Research center
Eurokrise III
9 prosent
Andel grekere som tror økonomien vil bedre seg i løpet av de
neste tolv månedene.
Pew research center
Mennesker i verden
7 016 854 414
US Census 31. mai kl. 10.30
(forrige ukes tall: 7 015 355 571)
Ukens bilde: Aung San Suu Kyi reiste ut av Myanmar for første gang på 24 år denne uken og møtte burmesere i eksil i Thailand.
Mahachai, 30. mai. FOTO: SAKCHAI LALIT/SCANPIX
Historisk dom i Haag
Facebook-kultur
To amerikanske psykologer
mener å ha bevist at kulturell
bakgrunn avgjør hvordan
du presenterer deg selv på
Facebook. De har studert 200
Facebook-brukere i USA og i
Taiwan, hvorav halvparten av
brukerne i USA opprinnelig
var fra Taiwan og vice versa.
Uavhengig av nåværende
bosted hadde amerikanerne
stort sett nærbilder av ansiktet som profilbilde, mens taiwanerne i større grad brukte
utzoomede bilder av seg selv.
Det samme funnet ble gjort
i en studie av 312 studenter
ved amerikanske og asiatiske
universiteter. I denne studien
skilte amerikanerne seg også
ut på annet vis: «Smileintensiteten» var langt større
enn asiatenes. Mer kan du
lese i International Journal of
KS
Psychology. For første gang siden andre verdenskrig er en tidligere statssjef
dømt for å ha begått krigsforbrytelser. Liberias president i årene
1998–2003, den 64 år gamle
Charles Taylor, ble onsdag dømt
til 50 års fengsel av FNs spesialdomstol for Sierra Leone. Taylor
skal sone i et fengsel i Storbritannia, noe daværende statsminister
Tony Blair sa ja til allerede i 2006. Det vil koste britiske skattebetalere
nær en million kroner i året, påpeker avisen The Daily Mail.
Taylor er dømt for å ha støttet opprørsstyrken RUF i Liberias
naboland Sierra Leone i en grotesk borgerkrig frem til 2002. Opprørerne terroriserte sivile, rekrutterte barnesoldater, holdt sexslaver og
kappet hender og føtter av dem som ikke fulgte ordre. Taylor er også
dømt for å ha tatt for seg av Sierra Leones diamantrikdommer for å
berike seg selv og for å forsyne opprørerne med våpen. Taylor selv
avviser all skyld. Etter at han ble tvunget til å gå av som president i
2003, flyktet han til Nigeria. Der ble han fengslet og sendt til spesialdomstolen i 2006. I Sierra Leone vakte dommen stor lettelse, melder
CNN. «Dette bør sende ut et stort varsel til alle som vil å begå kriminelle handlinger. Folk vil lytte, selv om de ikke bryr seg», sier Jabati
Mambu (28). Han var 15 år gammel da RUF-soldater kuttet av hans
høyre hånd. Nå er han keeper på Sierra Leones handikap-landslag i
TG
fotball. «Livet er for komplekst til at det finnes enkle svar.
Derfor viser Vårt Land raushet og stor takhøyde
for ulike meninger og ståsted.»
Rune Bratseth
Prosjektleder Olavsfestdagene
Antagelser brer om seg,
de er totalt grunnløse og
går langt utenfor fakta,
og gir et bilde av pavestolen som ikke stemmer
med virkeligheten.
Pave Benedikt XVI, om
skandaleavsløringer i
Vatikanet.
Lansen ble senket
Sør-Afrikas regjerende parti ANC
har gjenopprettet president
Jacob Zumas ære. Et maleri av
Brett Murray, The Spear (lansen),
som viser en myndig Zuma med
et stort kjønnsorgan, er nå fjernet både fra galleriet Goodman i
Johannesburg og fra nettet. Dermed vil ikke ANC gå til sak mot
galleriet, sier partiets talsmann.
Bildet ble først vandalisert, og
så demonstrerte flere tusen
ANC-tilhengere mot det. Da ga
galleriet opp og tok bildet ned.
Men det er solgt til Tyskland for
TG
14 000 dollar. PRØV VÅRT LAND I
3 UKER
GRATIS
Send SMS med VL til 1933,
eller gå inn på vl.no/gratis
Samfunn Velferd
Kinas største byggeprosjekt
Kineserne ser til Norden når de skal bygge
velferdsstat for 1,3 milliarder innbyggere.
Maren Næss Olsen
og Helge Skodvin (foto) Bergen
Et av verdens største velferdsgap skal
tettes. Minst to millioner sosialarbeidere
skal utdannes. Kina tar mål av seg til
å bli en slags velferdsstat innen 2020.
Hvordan skal kommuniststaten med
kapitalistøkonomien få det til?
I Bergen har en norsk og en kinesisk
velferdsforsker benket seg på restauranten Hanne på høyden – der absolutt alle
råvarene er lokale – for å tenke høyt om
hvorvidt ingredienser fra den nordiske
velferdsstaten bør stå på den kinesiske
menyen.
Stein Kuhnle er professor i velferd
og demokrati ved Universitetet i Bergen.
Han har besøkt Kina en rekke ganger
for å fortelle om den nordiske modellen,
og boken hans om den skandinaviske
velferdsstaten er utgitt i Kina.
Yuegen Xiong er professor i sosialpolitikk ved Peking-universitetet i Beijing, og
har studert den kinesiske statens utbygging av velferdstilbud, samt fremveksten
av et sivilsamfunn, fra innsiden.
Kinesiske myndigheter har som mål
å skape et «harmonisk samfunn» innen
2020. De to professorene har vestlandsk
bringebærsaft i glassene når de diskuterer hvordan verdens største land skal
klare utfordringen. Da kan Kina trenge
nordiske impulser.
Xiong: – De nordiske landene har
så langt klart å balansere mellom økonomisk vekst og sosialpolitikk. Det har
skapt stabile, funksjonelle sivilsamfunn.
Sosial harmoni er et viktig mål både for
Kina og de nordiske landene.
Kuhnle: – På den måten er det noen
likhetstrekk. Harmoni er en gammel
verdi i Kina, og de nordiske velferdsstatene retter seg også mot å skape harmoni
og balanse i samfunnet.
bar frukter: Det kinesiske nasjonalproduktet har vokst med cirka 10 prosent per
år de siste 30 årene. De fleste kinesere
har blitt rikere, og mange har blitt
millionærer. Men Kina er også blitt et
av landene i verden med størst sosiale
forskjeller. Ulikheten har ført til konflikter og uro i befolkningen. Det er dette
myndighetene nå vil gjøre noe med.
Nordisk funksjonalitet. Men hvor skal
Kina se etter velferdsforbilder, når verden
er i krise?
Xiong: – Kina så svært lenge til USA,
som har veldig store sosiale ulikheter.
På 1980- og 90-tallet var det kinesiske
synet på velferdsstaten negativt. Men de
siste årene har det vært mye debatt om
fordelene og ulempene med ulike typer
velferdsstater, og hvilken retning Kina
kan følge for å skape et sosialt harmonisk
samfunn. I det 21. århundret er en rekke
konkrete tiltak iverksatt for å forbedre
sosialpolitikken.
Det finnes ulike definisjoner av demokrati, men for
vanlige kinesere betyr
demokrati at folk kan si
hva de mener.
Yuegen Xiong, Professor
– Det må være vanskelig å finne forbilder
når det går så dårlig i både Europa og USA?
Kuhnle: – Det er derfor de ser til Skandinavia! Relativt sett klarer vi oss bedre
enn resten av Europa.
– Hvilke deler av den nordiske velferdsstaten er interessante for Kina?
Kuhnle: – De nordiske landene har
blant annet verdens likeste inntektsforKommunist blir kapitalist. Da president
delinger, og samtidig en omfattende
Hu Jintao og statsminister Wen Jiabao tok velferdsstat. Denne kombinasjonen er
over Kinas topposisjoner i 2003, brakte
ikke så vanlig, og jeg tror den kan være
de med seg sosiale reformer, og lanserte
attraktiv for et land med så stor ulikhet
begreper som «universelle velferdsord– at likheten kan gå hånd i hånd med økoninger» og «lik tilgang til grunnleggende
nomisk vekst. De offentlige budsjettene
offentlige tjenester». For å forstå hvorfor
er under kontroll i de nordiske landene
det kinesiske kommunistpartiet først de
sammenlignet med andre europeiske
siste årene har begynt snakke om velvelferdsstater, så på en eller annen måte
ferdsstatsbygging, er det på sin plass med styrer vi økonomien bedre enn mange
en lynkjapp oppsummering av Kinas
andre.
utvikling siden Mao døde i 1976.
På slutten av 1970-tallet satte Deng
Demokrati på gli? Et spørsmål melder
Xiaoping i gang økonomiske reformer
seg raskt over bordet: Norge er et demoi Kina, med parolen «Noen må bli rike
krati med fem millioner innbyggere, Kina
først». Myndighetene i det offisielt komen autoritær ettpartistat med 1,3 milliarmunistiske landet prioriterte økonomisk
der innbyggere. Kan land med så ulike
vekst fremfor kostbare velferdsordninger
utgangspunkt lære av hverandre?
som offentlig helsevesen, gratis utdan Kuhnle: – Jeg tror ikke du kan ekspornelse og et velfungerende pensjonssystere modellen, men du kan eksportere
tem – obligatorisk niårig utdanning ble
noen elementer og prinsipper. Hvis du
gratis for alle kinesiske barn først i 2009. ikke liker for mye fattigdom og for mye
Den markedsliberalistiske strategien
ulikhet, kan de nordiske landene vise
hvordan man kan utvikle sosialpolitikk
for å unngå dem. Man kan spørre hva
de nordiske landene gjorde, for vi har
også utviklet oss fra fattige til rike land,
og unngått å skape mye ulikhet på veien.
Det skyldes organisasjonene våre, og
måten vi tar beslutninger på.
– Krever ikke det ordentlig demokrati?
Kuhnle: – Det krever mer demokrati,
og jeg tror det vil og må komme. De beveger seg i den retningen, ved å tillate flere
organisasjoner og friere massemedier. I
Kina rapporterer mediene stadig om ting
som kan mobilisere folk til å kreve flere
rettigheter. Landet trenger å utvikle mer
transparente politiske prosesser. Dette er
på linje med ideene fra statsministeren
deres, Wen Jiabao, som har holdt mange
taler om behovet for politisk reform.
Han snakker om demokratiske reformer
i Kina, og jeg tror det han tenker på
er å skape mer transparente politiske
prosesser.
– Er det en bevegelse mot dette i Kina?
Xiong: – Ja, det er veldig åpenbar
fremgang, i alle fall når det kommer til
sosialpolitisk debatt.
– Hvordan tolker du statsminister Wen
Jiabao?
Xiong: – Han forstår definitivt sivilsamfunnets og de intellektuelles rolle.
Siden 1990-tallet har partiet eksperimentert med demokrati, særlig ved å avholde
valg på landsbynivå. Jeg tror partiet har
planer om gradvis demokratisering av
Kina.
Kuhnle: – Det er en måte å åpne opp
på. Nå kommer presset om å avholde valg
på regionalt nivå.
Xiong: – Det finnes ulike definisjoner
av demokrati, men for vanlige kinesere
betyr demokrati at folk kan si hva de
mener. De kan si nei til myndighetenes
politikk, og uttrykke meninger og ideer.
De siste årene har kinesere virkelig følt
demokratiseringens fremgang. De har
adgang til flere informasjonskilder som
aviser og tv-programmer, og intellektuelle
kan skrive svært kritiske artikler.
– Kan man som intellektuell kritisere
navngitte politiske ledere?
Xiong: – Det gjør vi ikke. Vi navngir
ikke. Politikk og fenomener er ok, men
om du navngir noen, vil ikke artikkelen
bli publisert.
Byene eksploderer. Urbaniseringen går
fort i Kina. Innen 2030 vil 400 millioner
flere mennesker ha flyttet fra landsbygden til byene.
Kuhnle: – Det tilsvarer nesten hele
EUs befolkning – på 20 år! Du kan se
for deg problemene med infrastruktur,
boliger og utdanning.
Vandrearbeidstakerne som flytter til
byene for å jobbe har tidligere ofte falt
utenfor i Kina, på grunn av det såkalte
hukou-systemet, som går ut på at en
persons sosiale rettigheter er knyttet til
Lærer i Norge: Yuegen Xiong er professor i sosialpolitikk ved Peki
stedet der han er folkeregistrert. Det vil si
at folk som flytter ikke tar med seg sine
sosiale rettigheter til sitt nye bosted.
Kuhnle: – Nå er de sakte i ferd med å
reformere dette, men det er et gammelt
system fra Maos tid. I dag har rundt
250 millioner vandrearbeidstagere med
familier svært liten sosial trygghet, fordi
de har flyttet til byene.
Når kinesiske myndigheter nå satser
på velferdstiltak, er det blant annet på
grunn av frykten for sosial uro fra denne
gruppen. De har begynt å protestere mot
dårlige arbeidsvilkår og mangel på sosiale
rettigheter.
Vil dempe presset. Kuhnle: – Et annet
aspekt ved den nordiske modellen er trepartssamarbeidet mellom fagforeninger,
arbeidsgiverorganisasjoner og regjeringen. Det er også noe Kina burde kikke på.
Nå har du én stor fagforeningsføderasjon,
Det er ikke bare «the economy, stupid!»
som USAs president Bill Clinton sa, det
er også «inequality, stupid!». Jeg sier det
samme til norske politikere: Vær forsiktige med den økende ulikheten!
Xiong: – Jeg tror den kinesiske
regjeringen har lært av amerikanernes
erfaringer de siste årene. Under nedgangstidene har det vært episoder som
protestbevegelsen Occupy Wall Street,
men også streiker – i USA. Den liberale
markedsøkonomiske modellen har sine
feilslutninger.
Når folk ser at et annet liv
er mulig, og selv aspirerer
mot det, kan ulikhet føre
til ustabilitet i alle samfunn.
Stein Kuhnle, Professor
Kommunistpartiet legger nå detaljerte
velferdsplaner – langt frem i tid. Innen
2020 skal Kinas «harmoniske samfunn»
etter planen ha et helsevesen og et trygdesystem som favner alle innbyggerne.
– Er dette realistisk?
Xiong: – Hvis du definerer sosial
harmoni basert på synkende kriminalitet,
større fattigdomsreduksjon og flere
skoleelever, kan myndighetene helt sikkert realisere planene. Men problemet er
fortsatt velferdsgapet mellom ulike regioner. For eksempel vil folk ha universell
tilgang til utdanning og helsevesen, men
kvaliteten på leger og lærere vil variere.
ing-universitetet i Beijing og Stein Kuhnle er professor i velferd og demokrati ved Universitetet i Bergen. Xiong var nylig i Norge for å lære mer av den norske velferdsmodellen.
men den fungerer ikke alltid som en fagforening, men heller som et instrument
for arbeidsgiverne. Jeg tror det er et press
i Kina, jeg har lest i kinesiske aviser at
fagforeninger begynner å oppføre seg
som fagforeninger.
– De er ikke fagforeninger i dag?
Kuhnle: – Ikke slik som her. De tilbyr
velferdsordninger for arbeiderne, men de
kjemper ikke så mye for bedre lønninger
eller arbeidsforhold.
Xiong: – I Kina tjener fagforeningene
myndighetenes interesser, ikke arbeidernes interesser. Men de siste årene
har myndighetene oppmuntret dem til å
reformere seg og spille en rolle i forhandlinger og samarbeid med arbeidere og
lokalsamfunn. Målet er å få til sosial stabilitet, ved å redusere antallet kollektive
protester.
Kineserne kaller dem «incidents»,
episoder. I klartekst dreier det seg om
streiker og demonstrasjoner, tegn på at
noe ulmer. Ofte dreier demonstrasjonene
seg om kummerlige arbeidsforhold.
Xiong: – Det er minst 100 000 episoder i året.
– Hvorfor er myndighetene så opptatt av
dem?
Xiong: – De kan true den sosiale
stabiliteten.
Kuhnle: - Disse episodene får mer oppmerksomhet enn før på grunn av blogger
og kinesisk twitter. Kommunikasjonen
flyter mye raskere enn før, folk hører om
uroligheter andre steder. Fra regjeringens perspektiv er det en latent kilde til
uroligheter.
– Den arabiske våren startet på denne
måten…
Kuhnle: – Jeg tror det var en viss nervøsitet for at dette kunne spre seg.
– Hvorfor medfører det store velferdsgapet
i Kina fare for ustabilitet?
Xiong: – Det skaper økte forventninger
blant folk i fattige områder. På Maos tid
flyttet folk lite på grunn av de strenge
restriksjonene, men siden 1980-tallet har
mange bønder flyttet til mer utviklede
regioner. Den nye generasjonen vandrearbeidstagere er født på 1990-tallet, og
har helt andre forventninger enn foreldrene. De vil bo i urbane strøk, ha fast
jobb, gifte seg og bli der. Det skaper mye
press på lokale myndigheter.
– Hvorfor er denne generasjonen så
annerledes?
Xiong: – Fordi de er født etter at
Kina ble rikere og mer åpent, men også
fordi de er en pc-generasjon, ikke en tvgenerasjon. De lærer engelsk tidlig, lærer
å bruke pc-er, og har tilgang til internett.
De kjenner til verden utenfor.
Kuhnle: – Når folk ser at et annet liv
er mulig, og selv aspirerer mot det, kan
ulikhet føre til ustabilitet i alle samfunn.
Velferdsstat til besvær. Bringebærsaften
er for lengst drukket opp. Professorene
skal snart haste videre til nok et velferdsseminar. Men først ser Stein Kuhnle og
Yuegen Xiong inn i fremtiden.
– Hva er de største utfordringene for
utbyggingen av den kinesiske velferdsstaten?
Xiong: – Den største er hvordan Kina
kan holde i gang økonomien i en globalisert verden, spesielt med tanke på landets
voksende behov for energi og naturressurser. Den nest største er hvordan et
universelt velferdssystem kan settes opp
på så kort tid: På fem til ti år skal man
skape et altomfattende system. Det er en
virkelig stor utfordring i et så stort land,
med så store regionale forskjeller.
– Og hva utfordrer den nordiske
velferdsstaten?
Kuhnle: – Støtten til velferdsstaten kan
forandre seg, fordi vi har en svært velstående befolkning. Hvis de velger private
løsninger, kan det skape nye splittelser.
Det kan forandre den nordiske velferdsstaten som vi kjenner den i dag.
mno@morgenbladet.no
Samfunn Akademia
Vil ha juridisk litteraturhus
Forskere ved Det juridiske
fakultet vil flytte 700 år
gamle bøker frem i lyset og
starte samtaler om de store
spørsmålene i livet.
Kamilla Simonnes
I kjelleren ved Det juridiske fakultet midt
på Karl Johans gate i Oslo ligger over
20 000 bind med gamle bøker lagret.
De eldste er fra starten av 1500-tallet, de
nyeste fra 1800-tallet. Blant stolthetene er
en andreutgave av Hugo Grotius’ – folkerettens far – berømte verk Om krigens og
fredens rett fra 1631 og et førsteopplag av
Kiel-traktaten fra 1814, på originalspråket
fransk og med svensk oversettelse. Også
gamle verker av opplysningsfilosofene
Montesquieu, Hobbes og Locke ligger
lagret under Universitetsplassen.
– Dette er Nordens største samling av
eldre juridiske tekster, og tekstsamlingen
omfatter også grunntekster innen samfunnsvitenskap og filosofi. De kunne vært
bedre tilgjengelige for forskere og andre
interesserte, men i dag er det vanskelig å
få tak i dem, sier Marit Halvorsen, professor ved Det juridiske fakultet.
Hun er initiativtaker til og primus
motor for et prosjekt satt i gang ved Det
juridiske fakultet. Prosjektes arbeidsgruppe ønsker å opprette et tverrfaglig
Forum for rett, historie og samfunn i det
nåværende juridiske bibliotek, det såkalte
Domus Bibliotheca. Med støtte fra Fritt
Ord og på oppdrag fra universitetsdirektøren har de laget en mulighetsstudie
for et slikt forum. Fredag legges planene
frem for universitetsledelsen.
Ideen til å opprette forumet kom
som en følge av at Det juridiske fakultet,
som i dag holder til ved flere steder i
byen, vurderes samlokalisert. En slik
samlokalisering vil kreve nybygg. Selv om
Primus motor: Juridisk Fakultet i Oslo huser Nordens største samling av eldre juridiske tekster. Nå ønsker en
prosjektgruppe å opprette et tverrfaglig Forum for rett, historie og samfunn i det nåværende juridiske bibliotek, og vil samtidig gjøre boksamlingen mer tilgjengelig. Foto: Ellen Lande Gossner
Litteraturhuset i dag, holdes på universitetet, sier Halvorsen.
Det er i brytningen med
offentligheten at forskningen får sin berettigelse.
Marit Halvorsen, professor ved Det
juridiske fakultet.
nybyggene tidligst vil kunne være klare i
2017, forbereder Det juridiske fakultet seg
alt nå på at det kan bli frigjort plass i den
gamle universitetsbygningen.
– Den gamle bygningen har fantastiske lokaler som andre enn universitetets
studenter og forskere bør få tilgang til. På
et møte for et år siden fikk jeg en idé om
at vi kan samle de gamle boksamlingene
i første etasje i Domus Bibliotheca. I de
samme lokalene kan vi arrangere tverrfaglige debatter og møter. For eksempel
kan en del av debattene som holdes på
Store spørsmål. Halvorsen mener at
debatter om for eksempel rettsstat og
demokrati i vid forstand naturlig hører
hjemme på juridisk fakultet.
– Debattene om Europautredningen,
som ble lagt frem tidligere i år, er et
eksempel på en diskusjon som hadde
passet godt hos oss. Vi må åpne for å
diskutere de store spørsmålene og dyrke
kontakten mellom allmennheten og akademia. Det er i brytningen med offentligheten at forskningen får sin berettigelse,
sier hun.
Halvorsen ønsker også at Domus
Bibliotheca skal inneholde et tverrfaglig kontorfellesskap for forskere som
studerer spørsmål relevante for forumet,
samt lesesalplasser for forskere og andre
interesserte. Hvordan boksamlingen
skal gjøres tilgjengelig for publikum, er
fortsatt usikkert.
– Noen av tekstene er veldig skjøre
og sikringen av bøkene må være gradert
etter bøkenes tilstand. Men i dag har
vi ikke en gang oversikt over bøkenes
tilstand og de fleste bøkene er heller ikke
registrert i universitetsbibliotekets digitale søkesystem, Bibsys. Det gjør at de er
veldig vanskelig å finne frem til.
Halvorsen mener at det må bli fortgang i planene om å få et debattforum på
bena – uavhengig av om det blir samlokalisering eller ei.
– Vi trenger ikke å gjøre alt på en gang.
Dette kan gjøres i flere etapper. Å systematisere og katalogisere boksamlingen
bør uansett gjøres og kan gjennomføres
uavhengig av om det skjer en samlokalisering eller ikke. Det er også fullt mulig
å sette i gang samtaler i biblioteket på
ettermiddagene alt nå. Det er en rekke
jubileer som står for tur. Neste år er det
100 år siden kvinner fikk stemmerett.
Året etter er det grunnlovsjubileet. Deretter kommer jubileet for Wienerkongressen. Dette er alle viktige jubileer hvor Det
juridiske fakultet bør spille en sentral
rolle, sier hun.
Penger. For å få realisert planene om et
Forum for rett, historie og samfunn er
Det juridiske fakultet avhengig av penger.
Arbeidsgruppen som presenterer mulighetsstudien for universitetsledelsen har
gjort et overslag over hva det vil kunne
koste å opprette et slikt forum.
– Registrering og sikring av boksamlingen er en forholdsvis liten post.
Ombyggingen av lokalene og tilrettelegging for universell adkomst vil koste noe
mer. Totalt vil det nok ende på et tosifret
antall millioner. Men sammenlignet med
for eksempel å planlegge en søknad om
OL i Oslo, er det ikke snakk om en stor
investering, sier Halvorsen.
ks@morgenbladet.no
BESTILL ABONNEMENT – TIL DEG SELV ELLER ANDRE
Jeg vil abonnere på Morgenbladet (bruk blokkbokstaver):
Kryss av for avtaleperiode:
3 MND.
395,-
kr
6 MND.
760,-
kr
12 MND.
1470,-
kr
Navn:
Prisene gjelder i Norge. Abonnement løper til det sies opp.
Adresse:
Ved gaveabonnement:
Betalers navn:
Hus/leil. nr.:
Oppg.:
Postnr.:
Sted:
Adresse:
Telefon:
E-post:
Postnr.:
Etg.:
Signatur:
Ja takk, jeg ønsker å motta invitasjoner til arrangement,
informasjon og tilbud fra Morgenbladet elektronisk.
DU KAN OGSÅ BESTILLE ABONNEMENT PÅ VÅRE HJEMMESIDER WWW.MORGENBLADET.NO
E-POST: ABO@MORGENBLADET.NO ELLER PÅ TELEFON: 23 33 91 80
Telefon:
E-post:
Sted:
Svarsending 1091
0090 Oslo
Se på denne setningen: Hun har alltid vært en
einstøing. Er det ikke noe som skurrer her?
Ideer
Alberta Camusa, side 22
Musikk utan vern
Folkemusikkarkiva har
ikkje ressursar til å digitalisere materialet. Medan
du les denne kronikken,
smuldrar bit for bit av den
nasjonale toneskatten.
av musikk og dans skjer ikkje gjennom
lesing av tunge bøker og lange rapportar,
men i møtet med spelemann og dansar
– og ved nitid lytting på sprøe lydbandopptak. Men kven skal spele slåttane i
framtida når lydbandopptaka frå 1930talet har smuldra bort?
Kronikk
Ole Aastad Bråten
Knut Aastad Bråten
I ei sak i tidlegare Spelemannsbladet i
2007 kom det fram at dei norske folkemusikkarkiva stampar i motbakke. Dei
økonomiske rammene var svært ustabile
og skjøre, vart det skrive den gongen.
Konsekvensane var mangelfull sikring
av uerstattelege musikkopptak.
Eit fleirtal av dei spurde arkivarane
fortalde dessutan at dei heller ikkje
oppfylte internasjonale arkiveringskrav,
dei såkalla IASA-krava (International
Association of Sound & Audiovisual
Archives).
Lite er gjort sidan 2007. Folkemusikkarkiva spinn framleis i den same motbakken. Nokre av dei har i mellomtida
takka for seg. No sist Norsk Folkemusikksamling på Universitetet i Oslo, som
Universitetet sjølv har føreslege å leggje
ned som eitt av fleire innsparingstiltak.
Medan ein i Noreg har resignert og late
spørsmålet om sikring og digitalisering
segle sin eigen sjø, har det svenske storsamfunnet – med hjelp av ABBA-Benny
– spytta inn millionar av svenske kroner
i digitaliseringsverktyet Fiol, i eit forsøk
på å redde dei svenske musikkskattane.
Og dei har lykkast.
Fiol vart tidleg på 1980-talet utvikla og
finansiert av norske musikkinstitusjonar
(paradoksalt nok) – og i nært samarbeid
med svenske systerinstitusjonar. Men
kunnskapen og interessa for arkivsystem
her heime var kortvarig. Endskapen vart
utflagging og tommelen ned for arkivsystemet. I dag er det Folkmusikens
hus i Rättvik i Sverige som eig rettane
til FIOL, og som berre tidvis og dyrt sel
kunnskapen sin til arkivarane i Noreg.
Ei av forklaringane på den elendige
stoda for folkemusikkarkiva i Noreg
finn vi i organiseringa og finansieringa.
Nokre av arkiva er knytte opp til større
institusjonar. Andre er statlege og
får direkteoverføringar frå til dømes
universitet og stat. I dei fleste tilfella er
økonomien eit spleiselag av fylkeskommunale, kommunale og regionale
Illustrasjon: Ellen Lande Gossner
ordningar. Kommuneøkonomien er ofte
lite føreseieleg, og kommunane er heller
ikkje pliktige til å delta med økonomisk
stønad.
Innsamlinga av norsk folkemusikk byrja
mellom anna med at komponisten og
organisten Ludvig Mathias Lindeman
(1812–1887) vart interessert i dette stoffet.
Lindeman var stipendiat, og frå 1848
reiste han rundt i landet for å samle og
dokumentere den norske folkemusikkskatten. Seinare har også andre samla
og dokumentert, mellom dei Christian
Leden (1882–1957), Øystein Gaukstad
(1912–1996) og Rolf Myklebust i NRK
(1908–1990). Myklebust samla i si tid
nær 30 000 opptak frå bygd og by: slåttar, songar og forteljingar.
Arbeidet med formidling av og
opplæring i norske song- og musikktradisjonar starta for alvor i 1960-åra, i
barnehagar, spel- og dansarlag og etter
kvart som fag ved høgskular og akademi.
Folkemusikkarkiva vart viktige laboratorium i overføringa av denne kunnskapen. Kompleksiteten og eigenverdien
i den folkelege kunst- og kulturytringa
vart for fyrste gong teken på alvor.
I 2007 ratifiserte Noreg Unescokonvensjonen om vern av immateriell
kulturarv, eller handlingsboren kunnskap, om du vil. Målet med konvensjonen er å styrke og bevare immaterielle
kulturuttrykk. Spørsmålet dei fleste
folkemusikarane og arkivarane stiller
seg, er: Kva er gjort for å styrke arbeidet
for bevaringa av den immaterielle
folkekulturen, kva gjer kulturministeren
for å betre vilkåra for arbeidet med den
norske folkekulturen – i arkiva og på
musea?
Kven skal spele slåttane i
framtida når lydbandopptaka frå 1930-talet har
smuldra bort?
Kulturminne kan vere så mangt. Når vi
ein sjeldan gong snakkar om kulturminne og vernet av dei, handlar det som
oftast om fysiske minne, som kyrkjer,
hus, stabbur og loft. Då er det verre
med den immaterielle folkekulturen og
kunnskapen om den – som til dømes
folkemusikken og folkedansen, lagra
på utdaterte DAT- og VHS-kassettar og
eldgamle spoleband. Kven bryr seg om å
sikre slike immaterielle kulturminne?
Kunnskap om folkemusikken og
folkedansen sit ikkje berre i hovudet på
dei med interesse for gamle dagar. Han
sit som oftast i hendene og i føtene på
dei som spelar og dansar. Overføring
Kva er så utfordringane for folkemusikkarkiva framover? Kva for tre tiltak må
settast i sving for å få folkemusikkarkiva
opp av hengemyra?
1. Arkiveringssystemet som også dei
norske folkemusikkarkiva delvis nyttar,
heiter Fiol, og har som nemnt tilhald i
Sverige. Det er ikkje noko å seie på kompetansen hjå svenskane, men kompetansen og brukarstøtta om folkekulturen
i Noreg må likevel ligge i Noreg, gjerne
ved ein sentral institusjon som til dømes
det nasjonale Rådet for folkemusikk
og folkedans, som kan fungere som
nasjonal koplingsboks og brukarstøtte
for arkiva.
2. Tilskottsordningane i kulturlivet
må svare på reelle utfordringar: Når
folkemusikkarkiva rotnar på rot, må ein
tilpasse tilskottsordningane etter behova.
Norsk kulturråd bør etablere tilskottsordningar som svarar til forventningane
i arkivsektoren.
3. Bemanninga og arkivmaterialet ved
universitetsarkiva må sikrast. Det har
kome framlegg om å leggje ned Norsk
folkemusikksamling ved Universitetet
i Oslo. Vi snakkar ikkje om eit kva som
helst slags arkiv, men ein av dei mest
sentrale folkemusikkinstitusjonane i
landet.
Folkemusikken endrar seg heile tida.
Folkemusikk er ikkje kva han ein gong
var. Det er heller ikkje meininga. Men
utan innsikt i mangfaldet av spelestilar
og tradisjonar, historiske og samtidige –
blir dagens folkemusikkutøving einsidig
og utan preg. I dette biletet er vi avhengige av levande folkemusikkarkiv med
dyktige musikkfaglege rettleiarar.
Norske politikarar og andre må slutte
å misbruke den immaterielle kulturarven i festtalene sine om dei ikkje meiner
noko med det. Norsk kulturarv treng
ikkje lenger fine ord og god vilje. Norsk
kulturarv og arbeidet med den immaterielle kulturarven treng økonomisk
handlingsrom. Styrking av dei gamle
folkemusikkarkiva er eit konkret svar
på arbeidet og snakket om den immaterielle kulturarven. Tek du utfordringa,
Anniken Huitfeldt?
Ole Aastad Bråten er seksjonsleiar ved
Valdresmusea og Knut Aastad Bråten er
redaktør i bladet Fokemusikk.
Kronikk sendes til kronikk@morgenbladet.no. Maks 7000 tegn, inkludert ordmellomrom. Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte manuskripter. Frist for innlevering tirsdag kl. 10.00.
Ideer Debatt
Statlig jakt på det normale
Barnehageforskning
Kunnskapsminister Kristin
Halvorsen svarte på vår
kronikk «Konstruerer adferdsproblemer» i Morgenbladet 11.
mai med å omgå kronikkens
budskap om at det foregår en
statlig initiert og finansiert
jakt på det normale barnet.
Dermed blir ministerens svar
uten substans.
I kronikken skrev vi om
identifiseringen av avvik fra
det «normale» som foregår
blant annet gjennom kartleggingsverktøy som brukes av
barnehager og helsestasjoner. I
boka Mestrer, mestrer ikke dokumenterer vi at de mest alminnelige sider ved barns liv blir
omgjort til noe som må rettes
på eller forebygges. Politiske
ambisjoner om tidlig innsats
og synlige resultater passer
som hånd i hanske for selgerne av kurs, verktøy, håndbøker og programmer. Det vi ser
er summen av kommersielle
interesser, faglig prestisje og
politisk styringsiver. I kronikken viser vi til at en tilsvarende
Fri og uavhengig
forskning skal være
et kritisk korrektiv
til myndighetene,
uansett finansieringsform.
jakt på det normale barnet
foregår i forskningsprosjekter
som er finansiert av Norges
forskningsråd (NFR). Forskningsdesign innrettes slik at
helt alminnelige barn havner i
en gråsone. Datamengden og
detaljrikdommen er så stor at
forskerne finner de feilene de
leter etter. Jo flere tegn til avvik
de finner, jo større er sjansen
for nye forskningsmidler.
Ministeren hevder at det ikke
er tilfelle at staten deltar i
denne jakten.
I motsetning til Halvorsen
er det mange fagfolk og
foreldre som er bekymret over
at staten støtter opp om store
forskningsprosjekter som
søker etter avvik hos barna.
Dette har vi fått bekreftet gjennom responsen på kronikken.
Halvorsen mener derimot at
kunnskap som frembringes
gjennom Atferdssenterets prosjekt «Barns sosiale utvikling»
er nyttig for barnehagene når
de arbeider med kompetanseheving blant ansatte og for å
utvikle tiltak knyttet til barns
sosiale kompetanse.
Halvorsen velger å se helt
bort fra det vi skriver om hvordan data er samlet inn og om
Illustrasjon: Ellen Lande Gosssner
det synet på barn undersøkelsen bygger på. Spørreskjemaet
om toåringen er konstruert
slik at et trassig og aggressivt
barn blir lett å finne. Dette
barnet identifiseres med de
mange spørsmålene om barnet
slår, biter, sparker, stikker av,
kaster ting, lugger og dytter.
Ministeren ser også bort fra
det vi skriver om voksne som
tillegger toåringer intensjoner
som dette. De er ikke bare
på kollisjonskurs med nyere
småbarnsforskning, vi påstår
også at de er farlige. Forestillingen om at toåringer handler
som de gjør for å skade
andre, kan få svært negative
konsekvenser.
Ministeren er også uenig
med oss i at det er problematisk at Kunnskapsdepartementet som oppdragsgiver
formulerer problemstillinger
i et forskningsprosjekt eller
har innflytelse på hvordan
funnene presenteres. Hun
omtaler forskningsprosjektet
«Barns sosiale utvikling» som
oppdragsforskning. Dette er
oppsiktsvekkende i og med at
prosjektet er finansiert gjennom NFRs program «Utdanning 2020». Fri og uavhengig
forskning skal være et kritisk
korrektiv til myndighetene,
uansett finansieringsform.
Uavhengigheten må også
gjelde utformingen av forskningsspørsmål og presentasjonen av forskningsfunn.
Mari Pettersvold
Sosiolog, førstelektor og leder ved
Senter for barnehageforskning ved
Høgskolen i Vestfold
Solveig Østrem
Phd i teologi og førsteamanuensis
ved Høgskolen i Vestfold
Til forsvar for einstøingen Kari
Konformitet
Se på denne setningen: Hun
har alltid vært en einstøing. Er
det ikke noe som skurrer her?
Einstøing er et kjønnsnøytralt
ord, men har du noen gang hørt
det bli brukt om en kvinne? Einstøingen Kari, liksom, hun som
holder seg for seg selv og pusler
med sitt?
Jeg kunne ikke vært mer enig
med den «småfete og bleke multikulturalisten» David C. Pugh
når han i Morgenbladet 25. mai
går til forsvar for einstøingen
i den humankapitalmaksimerende, intimitetsutbrettende
pralekulturen som utgjør Norge
i den senkapitalistiske gjørpa.
Det som imidlertid er maktpåliggende å få sagt er: Som kvinne
forlanger jeg å bli regnet med
blant dem Pugh forsvarer, jeg
finner meg ikke i at denne
mistenkeliggjorte, bortvendte og
hardtarbeidende posisisjonen er
forbeholdt mannen!
Men som vi allerede har
sett, har jeg et problem: Denne
størrelsen som «forblir uten
partner», som «driver selvstudier» og «arbeider med noe
filosofisk», slik Pugh beskriver
seg selv, har ikke engang et
navn når den inkarneres i en
kvinnekropp; einstøingen Kari
eksisterer ikke som mulighet i
vår forestillingsverden, og det
er ikke fordi hun ikke eksisterer
der ute i verden.
For selv om Pugh føler seg
uglesett, finnes det for ham,
til forskjell fra for einstøingen
Kari, et uendelig reservoar av
einstøinger han kan like å sammenligne seg med: våre beste
menn, Pugh! Tenkes det godt
noe sted, skal du ikke se bort ifra
at det er en einstøing som tenker
det, selv om det naturligvis også
finnes eksempler på einstøinger
som tenker dårlig, ja, til og med
farlig. Det er risikoen man løper
når mennesker får bruke tid på å
tenke.
Neste gang du ikke
ser meg på Sats eller
Sukker, er det ikke
fordi jeg er på babyyoga eller tilbringer
kvalitetstid med
partneren.
Den mannlige einstøingen
finnes overalt, det er ikke
minst fiksjonen et bevis på:
Hadde det ikke vært for alle
einstøingene som stirrer inn i
vegger og labber gatelangs med
hodene sprengfulle av livslede
og livslengsel, ville den vært så
godt som folketom, den vestlige kanon. Helt siden jeg som
femtenåring leste min første
franske eksistensialist, har jeg
identifisert meg med einstøingen. Og helt siden jeg noen år
senere for alvor begynte å skrive
selv, har einstøingen stått for
meg som et ideal: Alenehet,
bortvendthet, fordypelse – det
finnes ikke noen annen vei om
man er interessert i å følge en
tanke helt ut.
I en verden av umiddelbar
behovstilfredsstillelse og ustoppelig babbel trenger einstøingen
et forsvar mer enn noen gang
før. At einstøingen for oss (oftest
kvinnelige) individer ligner
litt for mye på det romantiske
geniet og på modernismens
fremmedgjorte (oftest mannlige) individ, er egentlig bare et
problem i den grad vi godtar at
disse posisjonene er forbeholdt
mannen.
Jeg kjenner en annen sannhet. Jeg kjenner en einstøing
som helt siden tenårene har
trukket seg tilbake til «jenterommet» for, i likhet med Pugh, «å
studere, oppfinne eller gjøre noe
annet som er sant, vakkert eller
nyttig», og jeg sitter her fortsatt.
Så neste gang du ikke ser meg
på Sats eller Sukker, er det ikke
fordi jeg er på baby-yoga eller
tilbringer kvalitetstid med partneren, neida, jeg sitter bare her
ved skrivebordet og noterer litt,
prøver å følge en tanke til den tar
slutt og leder over i en annen.
Alberta Camusa
Forfatter
Med biologi som ideologi
Kunnskapspolitikk
Kristian Gundersen fortsetter
25. mai å konstruere forholdet
mellom natur- og samfunnsvitenskap som en konflikt mellom
en «sannhetsproduserende»
og biologisk basert samfunnsanalyse og en «ideologiproduserende» konstruktivisme
uten interesse for empirisk og
biologisk forskning. Denne
inndelingen er problematisk av
flere grunner, og jeg har forsøkt
å fremme et annet perspektiv.
Men det skal ikke Gundersen ha
noe av. Han fortsetter å tillegge
meg en rekke meninger jeg
ikke har, og plasserer meg blant
ideologiprodusentene.
For det første har jeg ikke
argumentert mot biologi, men
mot biologi som samfunnsfag.
I mange år har jeg hatt gleden
av nære samarbeid med dyktige
biologer og andre naturvitere.
Så å si daglig forholder jeg meg
til biologisk forskning i mitt
arbeid med spørsmål om miljø
og utvikling. Biologi er et viktig
fag for å forstå naturen – og
også for å forstå menneskets
natur, men gir begrenset innsikt
om menneskenes samfunn.
Biologi er med andre ord ikke et
samfunnsfag.
Om denne debatten mellom
«de to kulturene» skal bevege
seg fremover og bli noe annet
enn en skyttergravskrig, er første
bud å respektere hverandres
fagfelt. Relativt få samfunnsvitere vil drømme om å belære
Gundersen om molekylærbiologi. Men molekylærbiolog Gundersen insisterer derimot på at
hans fagbakgrunn også gir ham
innsikt i samfunnsvitenskap.
Jeg valgte å engasjere meg i
denne debatten da Gundersen
brakte sin biologisk-baserte
ideologi, malthusianismen, inn
på mitt fagfelt, nemlig miljø og
utvikling i Afrika. De siste 25
årene har jeg brukt mye tid på
empirisk forskning om forholdet
mellom befolkning, ressursbruk
og miljø. På dette feltet finnes
det en rekke malthusianske
påstander om for eksempel
ørkenspredning, overbeiting,
avskoging og utpining av
næringsstoffer i jordsmonnet.
En del av forskningen min på
dette området har jeg gjennomført i samarbeid med naturvitere.
Denne forskningen gir ingen
grunnlag for å bekrefte de
malthusianske påstandene.
Dette er i tråd med konklusjonene til annen internasjonal
forskning som er basert på grundige empiriske undersøkelser.
Til tross for et svakt forskningsfundament spiller likevel den
malthusianske ideologien en
sentral rolle i politikkutforming.
En grunn til dette er at sterke
interesser ser seg tjent med
denne betraktningsmåten. Dette
er blant annet bistandsorganisasjoner, afrikanske myndigheter
og en del naturvitere. Disse
aktørene har behov for å presentere lokal ressursbruk som
et problem. Dermed kan de
selv på ulikt vis fremstå som
problemløsere.
Selv om Gundersen ynder å
fremstille seg selv som «sannhetssøkende» er det intet i hans
tidligere innlegg som tyder på
noen form for nysgjerrighet.
Han fremstår snarere som en
ideologiprodusent på vegne av
biologisk synsing om samfunnsforhold og uten interesse for hva
empirisk forskning faktisk sier.
Tor A. Benjaminsen
Professor i utviklingsstudier
Universitetet for miljø- og biovitenskap
debatt
Sendes til: debatt@morgenbladet.no
Hovedinnlegg: Maks 4000 tegn, inkl. mellomrom
Underinnlegg: 2000-3000 tegn, inkl. mellomrom
Replikk/kortinnlegg: 500-1500 tegn, inkl. mellomrom
Anglisismer i Bølle på døra?
Bernhard Ellefsen anmelder
Jennifer Egans Bølle på døra,
oversatt av undertegnede, i
Morgenbladet for 25. mai. Her
hevder Ellefsen at oversettelsen
«svekker Egans prosa» og at
det «overalt» finnes «pinlige
anglisismer».
1. Ellefsens eneste eksempel
fra en bok på 375 sider inneholder ingen anglisismer.
2. Oversettelsen for øvrig
inneholder imidlertid flere
anglisismer enn i mine øvrige
oversettelser fra det engelske
språkområdet. Og det er ikke
noe pinlig ved det! Det er et
bevisst valg at jeg har brukt ord
som «lobby», «term», «party»
mange steder der det i og for seg
finnes mer «norske» synonymer.
Disse ordene er i høy grad glidd
inn i språket, iallfall i visse
sammenhenger og blant visse
grupper, og er anvendt fordi jeg
mener at de er riktige for akkurat Egans tekst. Enkelte uttrykk
tilhører musikkindustrien, som
er et viktig miljø i boken. Det
later i det hele tatt til å være
vanskelig for mange kritikere å
forstå at de valgene en oversetter
tar, er spesifikke for den teksten
han/hun til enhver tid arbeider
med. Norsk språkhistorie og
-situasjon tilsier faktisk at en
del valg må tas på nytt for hvert
enkelt oversettelsesprosjekt. I
Bølle på døra er det i tillegg slik
Bøker Roman
TIGGING
Å skrive sin tid
Med Bølle på døra forsøker Jennifer Egan å gi et ekte
amerikansk litterært svar på den kaotiske samtiden.
Mer fremtredende enn noe annet i amerikansk litteraturhistorie er ambisjonen
om en skrivemåte som er på høyde med
sin tid og kulturen den er en del av. Det
eksistensielle målet er nesten alltid det
samme: Å finne veien ut av kulturens
konformiserende press og mot en mer
individuell og autentisk erfaring.
Filosofen Ralph Waldo Emerson formulerte dette behovet best i sitt berømte
essay «Self-Reliance» (1841): «Nothing
is at last sacred but the integrity of your
own mind.»
For litteraturen har oppgaven vært å
finne nye veier til dette målet etter hvert
som den forrige generasjonens forfattere
har stivnet og mistet evnen til å ryste våre
sanseapparater og vekke vår selvstendighet. I hvert fall siden Walt Whitman
har nye forfattere gjort opprør mot sine
forgjengere, og jakten på nye konfigurasjoner av forholdet mellom litteratur
og virkelighet pågår uavbrutt – idet den
stanser vil den amerikanske litteraturen
dø. At den skal svare på sin samtid, er
dens nødvendige definitoriske trekk.
Panegyrisk mottatt. I et essay fra 1960
(«Writing American Fiction») skriver Philip Roth at «den amerikanske forfatteren
som skriver midt i det tyvende århundre
har mer enn nok med å forklare, forstå
og ikke minst gjøre troverdig den amerikanske virkeligheten. Den lamslår,
den gjør oss kvalme eller rasende, og
til slutt gjør den vår beskjedne fantasi
til skamme. Virkeligheten overgår alle
våre talenter, og daglig oppviser kulturen
skikkelser som gjør hvilken som helst
romanforfatter misunnelig».
John Updike, Norman Mailer, Susan
Sontag og Philip Roth gjorde det de
kunne for å henge med i svingene i det
kaotiske og utrolige 1960-tallet. Sett fra
litteraturhistorikerens perspektiv er det
grunn til å påstå at de klarte brasene.
Så hvordan skal man skrive i ironiens
og internettets tidsalder – i en amerikansk kultur hvor kjernefamilien ikke
lenger er noe man gjør opprør mot, hvor
ingen lenger har jobb i industrien og
hvor forfatterne som premissleverandører i kulturen er erstattet av kjendiser på
den ene siden og ideologisk motiverte
eksperter på den andre? David Foster
Wallace har gitt et bud på hvordan, Jonathan Franzen et annet, og i forlengelsen
av disse to 90-tallskameratenes poetikker
finner vi Jennifer Egan (født 1962) og
hennes panegyrisk mottatte roman Bølle
på døra (A Visit From the Goon Squad).
Med sin femte bok har Egan, skal vi tro
kritikerne, fanget tidsånden mellom to
permer, og det i en roman som strekker
seg flere tiår bakover og fremover i tid.
Tiden som bølle. Romanen handler nettopp om tid, om hvordan livene våre fyker
forbi uten at vi helt merker det, hvordan
tiden gjør forandring mulig og ikke minst
hvordan ungdom blir til voksenliv og etter
hvert alderdom og avslutning. Tiden er
den bølla tittelen viser til.
Det mest påfallende ved denne tidsromanen er at den i motsetning til sitt emne
ikke er lineær i det hele tatt. Gjennom
tretten kapitler – som egentlig kan leses
som selvstendige fortellinger – hopper vi
frem og tilbake, og vi ser en gruppe mennesker fra forskjellige vinkler og gjennom
vilt forskjellige skrivemåter. Strukturen,
har forfatteren selv påpekt, kan minne
om hypertekstens dynamikk: Vi leser om
en person inntil en annen dukker opp i
synsfeltet, da hopper vi raskt over til et
nytt perspektiv – som om vi klikker oss
gjennom wikipedia-artikler.
Bladgull i kaffen. Hovedpersonen er Sasha.
Henne treffer vi som eksperimenterende
og opprørsk ungdom, senere som ansatt
i et plateselskap i New York og etter hvert
i en konvensjonell familiesituasjon gift
med sin ungdomskjæreste. I romanens
første kapittel er hun på date, en typisk
ung, singel kvinne i New York. Men på
toalettet kan hun ikke dy seg for å stjele
en annens lommebok: «Pre-seddelbok
hadde Sasha hatt en fæl kveld […] Postseddelbok, derimot, sitret situasjonen av
frydefulle muligheter.»
Strukturen kan minne om
hypertekstens dynamikk.
At en grenseoverskridelse, i fall for en
stund, gir en ny og mer intens livsfølelse,
går igjen i romanen, akkurat som i
amerikansk litteratur for øvrig. Også den
andre av romanpersonene vi blir godt
kjent med, plateselskapsjefen Bennie
Salazar, søker seg mot det som kan riste
ham ut av de bedøvende mønstrene – idet
vi treffer ham for første gang drysser han
bladgull i kaffen for å avhjelpe manglende
sexlyst og sviktende ereksjon. Han lengter
intenst mot opplevelsene som betød noe,
følelsen av at musikken var alt, da punken
kom til San Fransisco og verden sto på
spill.
Med Bølle på døra antyder Egan at dop
var det mest virksomme, tidsforstyrrende
elementet i kulturen på 1980- og -90-tallet. I et kapittel fortalt i andreperson og i
umiskjennelig dopstil går Sashas venner
Rob, Drew og Bix e-høye rundt i natten:
«Dere danser sammen alle tre, deler opp
avstanden mellom nå og i morgen helt til
det er som om tida går baklengs.» Men
på 2000-tallet er det ikke lenger piller og
pulver som tuller til tidsfornemmelsen.
Som den fremsynte teknoentusiasten Bix
sier allerede denne natten: «’Å, vi kommer til å kjenne hverandre bestandig,’ sier
Bix. ’Den tida da man mista kontakten
med folk er snart over.’»
Oppmerksomhetstyv: Jennifer Egan skriver først og fremst om tid, om hvordan tiden gjør forandring mulig,
og om hvordan livene våre fyker forbi uten at vi helt merker det.
foto: Heiko Junge/Scanpix
Moralistisk. Selv om konkrete sosiale
medier à la Twitter og Facebook ikke
spiller noen vesentlig rolle i romanen, er
Egan svært oppmerksom på og kritisk
til virkningene av dem. I det siste kapittelet behandler Egan vår digitaliserte
mellommenneskelighet helt direkte og
på en måte som kan minne om Gary
Shteyngarts Super Sad True Love Story
(2010). Her møter vi igjen Sashas date fra
første kapittel: Alex forsøker å få jobb som
lydtekniker i Bennies plateselskap, men vi
forstår at dette utspiller seg et stykke inn
i fremtiden. Her lages musikken først og
fremst for små barn, og de kommuniserer,
i likhet med de voksne, først og fremst
gjennom sine «smartfoner».
Men i sine beskrivelser av de teknologiske tids- og oppmerksomhetstyvene blir
Egan forutsigbart moralistisk. Hun parodierer utarmingen av språket som foregår
når alle skriver instant messages til hverandre, men holdningen er for velkjent:
Morgenbladet 25. mai
Rebecca [Alex’ kone] var stjerne innenfor
akademia. Den nye boka hennes tok for
seg fenomenet ordskall, en term hun
hadde oppfunnet for å betegne ord som
ikke lenger var meningsbærende annet
enn i anførselstegn. Språket var fullt av
slike ord – «venn» og «virkelig» og «historie» og «forandring» – ord som var blitt
avskrelt sin mening og redusert til hylstre.
Enkelte, som «identitet», «søke» og «sky»,
var åpenbart tappet for liv gjennom måten
folk brukte dem på i internettsammenhenger. Når det gjaldt andre, var årsakene
mer komplekse; hvordan hadde det seg at
«amerikansk» var blitt en ikonisk betegnelse? Hvorfor ble «demokrati» brukt på
en skjelmsk, hånlig måte?
aspekter ved omgivelsene våre som er
så naturaliserte at vi ikke legger merke
til dem. Men vi er da ikke helt naive
når det kommer til smarttelefoner eller
sosiale medier? Og neppe heller overfor
popmusikkens ekstreme kommersialisering? De fleste av oss tenker vel at
oppriktige og kraftfulle forhold mellom
mennesker har lite å vinne på sosiale
medier og sms, og Egan har ikke så
mye nytt å føye til denne kritikken.
Anglisismer. Vender vi tilbake til Philip
Roths essay, ser vi at også Egan strever
for å være på høyde med den amerikanske virkeligheten. I likhet med Franzen
gir hun fine bilder av en amerikansk
samtid der vanlig arbeid har gått av
moten, eksistensiell mening er noe
man hører om på museumsomvisninger eller leter etter på interrail i Europa,
og løse nettverk av venner har erstattet kjernefamilien som samfunnets
byggesteiner.
Men hun har ikke klart å oppdatere
den realistiske romanformen slik James,
Bellow, Updike eller nettopp Franzen –
spesielt i The Corrections (2001) – gjorde
det. Det skal også nevnes at den norske
oversettelsen svekker Egans prosa. Pinlige anglisismer à la «Det kunne registreres en svak bølge av interesse fra folk
i lobbyen» dukker opp altfor ofte.
Det mest beundringsverdige ved
Bølle på døra er at den er et helhjertet
forsøk på å skrive sin egen tid, og at den
på den måten går inn i den sterkeste
delen av amerikansk romanhistorie.
Men Egan lykkes altså ikke helt: Til
tross for tidvis glimrende tilbakeblikk
på 80- og 90-tallet stopper det opp når
vår egen tid skal forstås og kritiseres.
Det er den nærsynte
lesemåten som er
forbausende.
Anmeldelse
Jennifer egan
Bølle på døra
Oversatt av Kyrre Haugen Bakke
383 sider. Oktober. 2012
Satire av denne typen må få oss til
å se det groteske eller umoralske i
Bernhard ellefsen
at hvert kapittel har sin egen
språktone, fordi fortellerperspektivet hele tiden er nytt.
3. Enhver oversettelse inneholder feil, misforståelser og
omtrentligheter – det gjelder
selvsagt undertegnedes frembringelser også, bare så det er
sagt. Men det er den mildt sagt
nærsynte lesemåten enkelte av
Morgenbladets litteraturkritikere
i tur og orden har lagt seg til – og
den skolemesteraktige tonen når
«dommen» skal felles – som er
forbausende.
For øvrig er Ellefsen velkommen til å gi flere eksempler,
pinlige eller ikke, for innenfor
undertegnedes fag er det alltid
mer å lære.
Kyrre Haugen Bakke
Oversetter
Gudmunds overlegne kvinner
Kjønn
I Morgenbladet 25. mai lufter
Gudmund Hernes en rekke
bekymringer over mannsrollen
i vår tid. Han viser til at guttene
holder på å bli akterutseilt i skolen. Jentene gjør det bedre, og
utgjør 60 prosent av studenter
innenfor høyere utdanning.
Hernes konkluderer at kvin-
Hernes sitt forsøk på
å opphøye moderne
kvinner til sterke,
suverene matriarker
synes søkt og ubalansert.
nene er det egentlige sterke
kjønnet. Han peker på en
evolusjonær bakgrunn: I den
fjerne urtiden passet jentene
barna og er slik sett genetisk
programmert for tålmodighet og
utsettelse av belønninger. Menn
derimot er naturlige jegere som
virrer rundt i jungelen og jakter
eller slåss.
Hernes’ oppramsninger
av tilsynelatende fakta gir et
Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte
manuskripter. Alt innsendt materiale kan også publiseres på nett. Følg debatten på morgenbladet.no
Debattredaktør: Marit K. Slotnæs
Ikke med politi og lensmann
42 morgenbladet 25.–31. mai 2012
Over settelse
Frist for innlevering er tirsdag klokken 10.00.
forstemmende bilde. Og situasjonen i skolen er utvilsomt en
utvikling man bør ta alvorlig.
Hernes er likevel tendensiøs
i iveren etter å bevise menns
avmakt. For eksempel viser Hernes til at flere menn tar sitt liv
enn kvinner. Det han unnlater
å nevne er at omkring dobbelt
så mange kvinner som menn
forsøker å ta sitt eget liv. Hvis
man ser på psykiske lidelser, er
det forskningmessig belagt at
moderne kvinner er overrepresentert når det gjelder angstlidelser og klinisk depresjon. Hernes
peker på at barnløshet øker mest
hos menn, og at tidligere gifte
menn er de som er attraktive for
modne kvinner. På den annen
side viser mange studier at
kvinner er dem som vanligvis
takler en skilsmisse dårligst
emosjonelt.
Hernes sitt forsøk på å opphøye moderne kvinner til sterke,
suverene matriarker synes søkt
og ubalansert. Hvis det går
dårlig med det ene kjønnet i et
samfunn, vil trolig det andre
heller ikke ha det så fortreffelig.
Jørgen Flatabø
Sosialantropolog
Stortingsrepresentant for Høyre
Michael Tetzschner forsvarte i
Morgenbladet 18. mai sitt forslag om et forbud mot tigging,
og fikk støtte på lederplass. Vi
finner det riktig å advare mot
å videreføre en tradisjon med
å bekjempe etnisk marginalisering med politibetjent og
lensmann.
De siste fem hundre årene
har europeiske land utstedt et
betydelig antall forbud og dekreter rettet mot rom i den hensikt
å fordrive dem. Når andre
land nå fordriver rom, er det i
ikke liten grad i den hensikt å
rydde opp i gatebildet. Selv om
hensiktene bak Tetzschners
forslag er de beste, er det like
fullt snakk om tiltak som vil
oppleves som harde og langt på
vei undertrykkende av dem som
rammes. Mange rom opplever
allerede at de knapt får sove et
par timer om natten under en
bro i Oslo før de jages videre.
Med et forbud mot tigging vil
enda flere få et ublidt møte
med politi og lensmann som
de simpelthen bør spares for.
Tetzschners empati eller Sarkozys mishag – det vil uansett
oppleves som opprydning.
Et grunnleggende spørsmål
må være rettferdiggjørelsen
av et forbud. Vi merker oss at
Tetzschner viser til flere kilder
som hevder at tiggingen i
stor grad er organisert. En av
kildene han siterer mest utførlig, nemlig justisministeren,
uttaler seg imidlertid nokså
løselig: «i økende grad», «det
foreligger opplysninger», osv.
Dette minner ikke om empiri
som bør kunne lede til bastante
konklusjoner. I vår kontakt med
politiet har de også formidlet
et mer nyansert syn enn det
Tetzschner gjengir.
Det dreier seg stort
sett om «selvstendige næringsdrivende familier».
Det mest inngående forskningsarbeidet som finnes om
tilreisende rom i Norge, fra
instituttet Nova, konkluderer
også tydelig at det stort sett
dreier seg om «selvstendige
næringsdrivende familier», ikke
organisert menneskehandel,
senest i en rapport fra mai
i år. Rapporten er basert på
undersøkelser gjennom flere år
og i både Norge og Romania,
supplert med annen europeisk
forskning. Nova får følge av
organisasjoner som arbeider
blant tiggerne, ikke minst Kirkens Bymisjon, som likeledes
motsetter seg beskrivelsen
av organiserte miljøer. Hvis
argumentet om mafiaaktig organisering ikke holder mål, har vi
vondt for å se rettferdiggjørelsen
av et forbud. Vi har ikke for vane
å forby handlinger som generelt
ikke er til skade for andre.
En konkret konsekvens
av et forbud er pengene som
uteblir for noen av dem på den
absolutte bunnen – tak som
ikke blir reparert, barn som
ikke får nye klær. Det gjøres en
viktig innsats fra EUs side for
å bedre situasjonen for rom.
Vi risikerer imidlertid stadig å
være flere generasjoner unna en
situasjon hvor romfolket nyter
våre samfunns fulle goder. Mye
av jobben løses heller ikke med
økonomiske midler alene. På
den ene siden har romfolket
langt på vei utviklet en defensiv
kultur som motsetter seg
integrering i storsamfunnet,
som en naturlig konsekvens av
flere hundre år med usedvanlig
brutal forfølgelse. På den andre
siden er hatet mot romfolket
stadig sterkt i deler av Europa.
Eksempelvis det ungarske
ekstremistpartiet Jobbik har
gjort antisiganismen til et av
sine kjennetegn, og flere rom er
blitt målrettet drept, blant annet
med molotov-cocktails.
I en slik situasjon bør vi selvsagt ikke være tålmodige med
at en etnisk gruppe lever som
tiggere. Tiggingen i seg selv
er imidlertid ikke det sentrale
problemet. Problemet er fattigdommen som leder frem til tiggingen. Sagt på en annen måte:
Dette er hvordan valgfrihet
fortoner seg på bunnen - valget
mellom arbeidsledighetens
armod og tiggingens ynkelighet.
Så lenge vi ikke kan forby det
første, bør vi være varsomme
med å bruke lov mot det andre.
Kari Helene partapouli
Leder,
Rune Berglund Steen
kommunikasjonsansvarlig,
Antirasistisk Senter
Nynorskdebatten må handle om realitetar
Nynorsk
Det overordna målet mitt med
kronikken «Ein eksplosjon av
kjensler» i Morgenbladet 18. mai
var at ein må søkje etter meining i nynorskdebatten. Påtroppande leiar i Norsk Målungdom
Vebjørn Sture er usikker på om
eg er ironisk. Det kan eg forstå.
Eg føler ikkje at han responderte
på sentrale poeng, og vil difor
prøve å vere tydelegare no.
Ja, språka skal vere likeverdige, men det blir dei ikkje med
dagens opplegg. Bokmålselevane oppfattar ikkje nynorsk
som likeverdig med bokmål.
Som allegorien til Kjartan
Fløgstad har vist, er det på
prinsipielt grunnlag ikkje nokon
logisk grunn til å fjerne SørAmerika frå pensum. Eg er med
på notane, men er det realistisk
at bokmålselevane plutseleg skal
innsjå at «Ja, sjølvsagt må eg
lære nynorsk!»? Debatten om
nynorsken må handle om realitetar, ikkje berre edle verdiar og
prinsipp.
På grunn av ulik ståstad
varierer verdiane og røyndomsoppfatningane. For
meg har nynorsken ein verdi.
Røyndomsoppfatninga mi er at
han er truga, og at ein må ta nye
grep dersom ein skal bremse
utviklinga, ikkje halde fram
langs same sporet. Ved å bruke
ei analytisk tilnærming håpar eg
at me kan frigjere oss frå innarbeidde tenkjemåtar og sette
spørsmålsteikn ved slutningane
våre.
Det beste ein kan gjere for
nynorsken er å dyrke kjerneområda. Ein må gjere posisjonen så
robust som mogleg der. Ein må
nedprioritere sidemålet i grunnskulen, og konsentrere seg om
hovudmålet. Elevane i kjerneområda må oppfatte nynorsken
som deira skriftspråk, og setjast
i stand til å meistre han.
Ting må henge saman – del
ein: Elevane i vidaregåande må
halde fram på hovudmålet i
norsktimane. I tillegg føreslår
eg to nye valemne: Norske
skrivemåtar det første året,
Sidemål det andre året. Det eine
byggjer på det andre. Første
året får elevane kunnskap om
ulike skrivemåtar i norsk, og
utprøving for å styrkje medvitet.
Andre året får dei lære sidemål.
Ekstra språkkompetanse bør
sjølvsagt gje ekstrapoeng ved
opptak til einskilde utdanningar,
nett som realfagspoeng.
Del to: Einskilde utdanningar
bør krevje og utvikle språkkompetanse i begge målformer.
Del tre: Ein må krevje utvida
språkkompetanse i særskilde
yrke.
Eg ser for meg at desse
tiltaka vil gjere nynorskundervisninga meir givande for både
lærarar og elevar. Kanskje vil
hatet forvitre, og statusen vekse?
Nett no brukar ein mykje
energi på å presse nynorsken
på dei som ikkje vil ha han. Eg
er redd ein gløymer at folket
i kjerneområda blir freista av
bokmålet, og at fleire og fleire
vel det i staden. Kva skjer då?
Jau, det rotnar på rot, begge
stader.
Kjell Arne Harneshaug
masterstudent i
statsvitskap ved NTNU
Ideer Forskning
Det vestlige nullpunktet
WEIRDS. De utgjør det lille mindretallet av vestlige, velutdannede og demokratisk anlagte
mennesker som psykologene bruker til forsøk når de skal si noe universelt om menneskeheten. Nesten 90 prosent av verdens befolkning lever under helt andre forhold.
Lone Frank
Genetikerne har sine rundormer og
bananfluer. Neurobiologene tyr til rotter
og mus når det handler om hjernens
basale hukommelses- og innlæringsmekanismer. Også psykologene har sin
foretrukne forsøksorganisme når de skal
granske den menneskelige psyke: De
eksperimenterer med WEIRDs. Eksemplarer av homo sapiens hjemmehørende
i samfunn som er Western, Educated,
Industrialized, Rich og Democratic.
Om man gjennomgår toneangivende
psykologiske tidsskrifter mellom 2003 og
2007, er 96 prosent av forsøkspersonene
fra vestlige, industrialiserte land, og 68
prosent er amerikanere.
– WEIRDs utgjør bare 12 prosent av
verdens befolkning, understreker Ara
Norenzayan, som er psykolog ved University of British Columbia i Canada. – Det
er opplagt problematisk når psykologisk
og evolusjonær forskning rutinemessig
uttaler seg om «den menneskelige natur»
og dens universelle trekk på bakgrunn av
forsøkspersoner som ikke nødvendigvis
er representative.
Sansenivå. Forholdet ergret Norenzayan
og kollegene Joseph Heinrich og Steven
Heine så mye at de i fjor forsøkte å ruske
opp i feltet med artikkelen «The Weirdest
People in the World?». Den utkom i oktobernummeret av tidsskriftet Behavioral
and Brain Sciences, og er en katalog over
forskning som antyder at det ikke er
likegyldig hvor i verden man kommer fra
når det handler om helt grunnleggende
psykologiske mekanismer. Rent faktisk,
argumenterer Norenzayan, Heinrich og
Heine, er WEIRDs blant de merkeligste
og mest eksotiske mennesker man kan
finne. Når man sammenholder oss
med ikke-industrialiserte småsamfunn
eller med ikke-vestlige industrialiserte
samfunn, er vi de statistiske outliers. Et
ytterpunkt på skalaen.
Det gjelder tilsynelatende helt ned på
sansenivå. Man skulle tro at enhver homo
sapiens rent fysisk ser verden på samme
måte, men det gjelder ikke for alle
områder av den grunnleggende visuelle
oppfattelsen. Poenget illustreres av den
såkalte Müller-Lyer-illusjonen. Den går ut
på å bedømme lengden på to like lange
streker, som er utstyrt med pilspisser
som peker henholdsvis utover og innover.
Dette lille trikset får det faktisk til å se ut
som om streken med utadrettede pilspisser er kortere. Eller rettere – sånn ser det
ut for halvparten av oss WEIRDs
Tar man deriot en tur ut og besøker
ulike befolkninger i små samfunn, er det
ikke mye til illusjon å peke på. Enhver
buskmann fra Kalahari kan se at de to
strekene er like lange. Og i en rekke
andre små jeger- og landbrukssamfunn,
som befinner seg utenfor den industrialiserte verden, er det under halvparten så
mange som blant WEIRDs som lar seg
lure.
– En teori går på at en oppvekst med
mange rette vinkler i omgivelsene gjør
det visuelle systemet vårt «sårbart»
for denne typen illusjoner. Hva enn
mekanismen er, viser resultatene at selve
hjernens utvikling og informasjonsbehandling kan påvirkes av miljø og
kultur, sier Norenzayan. – Så kan man
spørre seg om ikke det samme gjelder
for mange komplekse psykologiske og
kognitive prosesser?
Ultimatum. Müller-Lyer-undersøkelsene
ble gjort av psykologen Marshall Segall
helt tilbake på 1960-tallet, men senere
generasjoner tok ikke lærdom av det. Det
ser man eksempelvis i utforskningen av
sosialitet og samarbeidsadferd, hvor det
snakkes mye om innebygde universelle
psykologiske mekanismer. Som da
adferdsøkonomer på slutten av 1990-tallet avdekket «menneskets grunnleggende
sans for rettferdighet» hos studenter som
spilte Ultimatum.
Her har man to spillere, A og B, og
forsøkslederen gir A 100 kroner som skal
deles med B. Spiller A kan tilby B akkurat
så mye eller lite som han selv føler for, og
B har mulighet til å avslå tilbudet, hvilket
betyr at forsøkslederen inndrar hele beløpet, og at ingen av spillerne får en krone.
Her ville det rasjonelle menneske – homo
oeconomicus – tilby B så lite som mulig,
og den like rasjonelle B ville akseptere
tilbudet. Men homo sapiens er ikke
rasjonell, fant adferdsøkonomene. Han
tilbyr typisk helt opp til 40–50 kroner, og
hvis han selv blir tilbudt 30 kroner eller
mindre, støter det mot hans forståelse av
rimelighet – han avslår og straffer i realiteten sin medspiller. Man snakker rett og
slett om altruistisk straff.
Verden blir ikke
mer homogen,
men derimot
mer polarisert.
Steven Heine, professor i psykologi,
University of British Columbia
Dette ble antatt som en universell
kjensgjerning, og har gitt anledning
til mange høyttravende teorier om og
modeller for hvordan samarbeid og rettferdighetssans er utviklet.
– Teorier som gjerne refererer til
hvordan våre steinalderforfedre har
oppført seg, sier Norenzayans medforfatter Joseph Heinrich. Han hørte selv om
resultatene midt under et feltarbeid i
Amazonas. Og da han ikke gjenkjente
den velutviklede rettferdighetssansen hos
de indianerne han kjente, introduserte
han Ultimatum-spillet i regnskogen.
– Den stammen jeg arbeidet med
reagerte fullstendig annerledes enn de
vestlige studentene. Ingen kunne finne
på å tilby en annen 50 kroner av 100!
Normen var omkring 25 kroner, men
mange tilbød bare 15, og vi så ingen straffende avslag.
Man tok mer hensyn til rå egeninteresse enn luftige ideer om hva som var
«rimelig». Iakttagelsen la grunnen for
et større prosjekt hvor en rekke forskere
over noen år spilte Ultimatum med 33
folkeslag i Afrika, Sør-Amerika, Oseania
og Sibir. Folkeslag som faktisk lever i små
samfunn og grupper à la dem våre tidlige
forfedre utviklet seg i. Og folkeslag som
med enkelte unntak spiller som Heinrichs Amazonas-stamme.
– Min konklusjon er at Ultimatum
ikke avslører en innebygget fellesmenneskelig rettferdighetssans, men derimot
noen sosiale normer utviklet i forskjellige
typer av kultur. Når man gir og forventer
femti-femti-deling i Vesten, er det uttrykk
for en tilpasning til store samfunn hvor
transaksjoner ofte er anonyme. Det er
ganske enkelt den måten man kan få
upersonlige markeder til å fungere på,
sier Heinrich.
Selvforståelse. Man kunne innvende at
det er mindre relevant å sammenligne
industrialiserte velferdsmennesker med
individer fra små subsistenssamfunn
som lever fra hånd til munn. Slike
grupper må da nesten ligge fjernt fra
hverandre? Men også når man sammenligner WEIRDs med andre moderne
og industrialiserte samfunn, tilhører vi i
mange tilfeller ytterpunkter. Man kan ta
noe så basalt som ideen om et «selv».
Allerede i 1975 skrev den amerikanske
antropologen Clifford Geertz at Vestens
idé om selvet er «en ganske særegen idé
i en kontekst av verdens kulturer». Og
tyve år senere argumenterer psykologene
Shinobu Kitayama og Hazel Rose Markus
for at selvoppfattelsen skal ses på en skala
mellom poler: «gjensidig avhengig» i den
ene enden og «uavhengig» i den andre.
Mennesker i Vesten ser i høyere grad
enn samtlige andre undersøkte grupper
selvet, individet som uavhengig. Det er
en selvstendig, autonom agent, og er
karakterisert av indre egenskaper – personlige holdninger, prinsipper og evner.
I den andre enden finner man selvet
sett som innvevd i et sosialt nettverk
hvor man defineres av forpliktelser og
roller i nettverket. Et selv man i sin mest
ekstreme grad møter i Øst-Asia.
– Problemet er at svært mye psykologisk forskning har kretset om fenomener
som knytter an til eller bygger på ideen
om selvet, uten å erkjenne at den ideen er
kulturelt variabel, sier Steven Heine.
Man bruker derfor utelukkende
WEIRD-forsøkspersoner og generaliserer
ut fra dem. Et godt eksempel er tendensen til et overdrevet positivt syn på en
selv. Det har lenge hett seg at en positiv
selvoppfattelse er et menneskelig grunnvilkår. «En trang så dypt menneskelig at
vi knapt kan forestille oss dens fravær»,
som psykologen Roger Brown skriver. Og
undersøkelse etter undersøkelse – utført i
Vesten på vestlige mennesker – har vist at
vi konsekvent overvurderer oss selv. Som
når 94 prosent av spurte amerikanske
universitetsprofessorer mener de overgår
den gjennomsnittlige professor.
I mai i år kom evolusjonspsykologene
Bill von Hippel og Bob Trivers så med en
redegjørelse for hvordan selvovervurdering er en grunnleggende menneskelig
tendens som rent evolusjonært er adaptiv,
altså en fordel. Men det er en forenklet
historie, argumenterer Steven Heine.
Han interesserer seg særlig for øst/vestforskjeller og har gått så langt som til å
undersøke østasiater – i samarbeid med
østasiatiske kolleger. Og som han sier:
– Hvis man hadde sett på selvovervurdering ved kun å undersøke østasiatisk
materiale i stedet for WEIRDs, hadde
man slett ikke fanget opp fenomenet. De
samme spørsmålene som vi bruker hos
amerikanerne, gir helt andre svar blant
for eksempel japanere og koreanere.
Felles egenskaper. Den observerbare variasjonen betyr ikke at det ikke finnes noen
felles menneskelig natur, understreker de
tre kanadierne, men at forskere må revidere måten de oppfatter og undersøker
den luftige størrelsen på.
Tradisjonelt har evolusjonspsykologer
lagt vekt på universelle egenskaper,
bemerker Norenzayan og nevner noen
av de få som ser ut til å holde vann. Noe
sånt som fargeoppfattelse ser ut til å gå
igjen på samme måte overalt, det gjør
også gjenkjennelse av ansiktsuttykk for
glede, tristhet og frykt. Alle undersøkte
folk har også en theory of mind, altså en
klar idé om at andre individer også tenker, føler, planlegger og har intensjoner i
stil med dem selv. Og det er preferanser
for egenskaper hos det annet kjønn som
ser ut til å gå igjen over hele linjen. Alle
fra buskmenn til vestlige bankmenn
foretrekker at forholdet mellom midje og
hoftemål hos kvinner beløper seg til 0,7.
– Jeg mener vi må justere den måten
vi forestiller oss det universelle på, sier
Heine. – Det som går igjen kan være
noen potensialer for adferd, kognisjon
og psykologi, snarere enn svært faste
mønstre eller en gitt konkret adferd. Jeg
tror at universelle potensialer meget vel kan
formes ulikt av den konteksten de opptrer i. Det være seg det fysiske miljøet,
men i høy grad også kulturelt miljø.
Personlig har Heine arbeidet med
spørsmålet om hva slags universelt
potensial som kunne danne grunnlag
for den positive selvoppfattelsen. Han
peker på den vestlige trangen til «selvverd» og den østlige trangen til å bevare
«ansikt» og altså ikke miste ære og status
i samfunnet. De to fenomenene er på
overflaten klart distinkte, og de involverer
forskjellige psykologiske prosesser, men
Heine ser dem som to kulturelle manifestasjoner av det samme underliggende
og gjennomgående potensialet – nemlig
et behov for å ha en positiv fortelling om
en selv.
Det er opplagt
problematisk
når forskere
uttaler seg om «den menneskelige natur» på bakgrunn av forsøkspersoner
som ikke er representative.
Ara Norenzayan, psykolog University
of British Columbia
Epigenetikk. – Den helt store utfordringen fremover er naturligvis å avdekke
mekanismene i hvordan miljø og kultur
spiller sammen med den biologien som
på en eller annen måte rommer vår
«natur», og det krever en ny tankegang
i psykologien, sier Ara Norenzayan.
Første skritt er å insistere på å undersøke
fenomener i andre befolkningsgrupper
enn bare WEIRDs, så vi kan katalogisere
den variasjonen som finnes. Her kan
man fremheve den klassiske antropologiske tradisjonen som eksempel, men
Norenzayan legger vekt på at man går
dypere enn rene opptegnelser av eksotiske vaner.
– Psykologer må lære av antropologiens blikk for kulturelle forskjeller, men
samtidig bruke de fantastiske forskningsredskapene vi har til rådighet. Psykologiske tester og statistikk, hjerneskanning
og fysiologiske målinger.
Selv molekylærbiologi, kunne man
tilføye. Den kognitive forskningen begynner nemlig å interessere seg for evolusjonær utvelgelse som skjer på bakgrunn
av en kulturell utvikling. Det klassiske
eksemplet er genetiske varianter som
gir evnen til å bryte ned melkesukker, og
som i dag er fremherskende i befolkninger i Europa hvor man tidlig begynte å
drikke kumelk. Tilsvarende kunne man
tenke seg at andre kulturelle skikker
har gitt fordel for bestemte gener, som
dermed har spredd seg i en befolkning
– gener som kan ha med kognisjon og
psykologi å gjøre.
– Du kan tenke deg at det er befolkningsmessige forskjeller i epigenetikk,
sier Joseph Heinrich og blir svært
avansert: – At den kulturen og det fysiske
miljøet man vokser opp i påvirker hvordan enkelte gener tennes og slukkes i
individers hjerneceller, og dermed preger
deres psykologi forskjellig.
Det er med andre ord nok å ta fatt
i, men som Heinrich konstaterer har
psykologien reagert på de tre forskernes
utfordring med larmende taushet.
– En karriere i psykologi krever nemlig
at man gjør en masse undersøkelser med
mange forsøkspersoner, og produktiviteten går ned hvis man skal finne små
stammer og ulike befolkningsgrupper.
For ikke å snakke om å gjøre genetiske
studier.
Men hvorfor skulle man også det, spør
den anerkjente psykologen Paul Rozin i
en kommentar til Heinrich og kolleger.
Det kan godt være at WEIRDs statistisk
sett er langt ute for øyeblikket, men de
utgjør til gjengjeld hele menneskehetens
fremtid. Med globalisering er vi alle på
god vei til å bli WEIRDs, så glem indianere og hottentotter og den slags.
– Rozin overrasket meg litt, sier
Steven Heine. – Det er en overfladisk og
forhastet vurdering, og jeg er dypt uenig.
Verden blir ikke mer homogen, men
derimot mer polarisert, tror jeg. Det vil
være et segment i alle befolkninger som
er WEIRD, men det vil samtidig også
være uttrykk for en annen kultur. Dagens
Tyrkia er et eksempel. Istanbul-eliten
er ikke forskjellig fra gjennomsnittlige
europeere eller nordamerikanere, men
80 prosent av landets befolkning finnes
utenfor storbyen, og de tenker og reagerer helt annerledes. Det vil de til en viss
grad fortsette med. Og helt ærlig – kinesere blir altså aldri amerikanere.
Lone Frank er vitenskapsjournalist i
danske Weekendavisen. Norsk enerett:
Morgenbladet.
Ideer Historie
Fyldig med en
liten dobbelthake
Hva forteller portrettene om personene de forestiller og
tiden de levde i? Her er et lite knippe av bildene fra utstillingen og boken Fjes før Facebook som kom denne uken.
Jorunn Sanstøl
Portrettet av den mektige og hovmodige Maren
Roll tente min nysgjerrighet på portrettkunsten. Med tilgang til Oslo Museums samling,
antagelig den største i landet, har jeg hatt
god anledning gjennom flere år til å forske i
portrettet som motiv i kunsten. Det har vært en
inspirerende erfaring og en spennende inngang
til historien. Det å få ansikter på menneskene
som har levd, har gjort meg interessert i å vite
mer både om dem og om tiden de levde i. Hva
vet vi om portrettene og menneskene som er
fremstilt? Hvordan er de iscenesatt, og hvilke
signaler har de ønsket å gi? Hvordan ble portrettene oppfattet i samtiden, og hvordan blir de
tolket i dag? Dette er spørsmål jeg har stilt meg
underveis.
Av museets portretter av historiske personer,
malt av både kjente og ukjente kunstnere,
originaler og kopier, har jeg i boken valgt å gå
nærmere inn på 70 portretter, hovedsakelig
originalverk. Hovedmengden av portrettene i
samlingen er av menn, gjerne malt etter fotografi og donert av etterkommere eller bedrifter
de har grunnlagt. Jeg har likevel hatt størst
glede og utbytte av å ta for meg kvinneportrettene. De er ofte visuelt mer interessante, med
større variasjon i klesdrakt, frisyre og ansiktsuttrykk. De forskjellige personlighetene uttrykker
tiden de levde i, foruten at de viser en kunsthistorisk utvikling fra 1600-tallets pompøse hoffstil
til et mer privat portrett i en eksperimenterende
stil på begynnelsen av 1900-tallet med radikal
form og fargebruk.
Alle billedtekstene er skrevet av Jorunn Sanstøl, som er kunsthistoriker og forfatter av boken Fjes før Facebook. Osloportretter (2012). Boken er et resultat av et forskningsprosjekt hvor portrettsamlingen på Oslo
Museum har stått sentralt. Arbeidet har også generert en utstilling på Bymuseet høsten 2011 og våren 2012.
Alle foto: Rune Aakvik, Oslo Museum.
Provoserende dame: Camilla Wergeland (1813–1895),
som hun het da hun ble malt
i 1839 av Johan Gørbitz, en av
de første norske portrettmalerne. Hun var da forlovet
med Jonas Collett, og portrettet i tidens nøkterne stil i lite
brystformat er et motstykke
til hennes senere ektemanns.
Camilla Wergeland er kledd
i en utringet kjole etter siste
mote. Rundt halsen bærer
hun et kjede med en lorgnett.
Dette var imidlertid en provokasjon, kvinner skulle ikke
vise at de hadde slike «lyter»
som dårlig syn. Portrettet ble
for noen år siden benyttet
som forelegg for 100-kronerseddelen.
Følsom hustru: På 1700-tallet var det svært populært
med miniatyrer, som her: Karen Elieson, gift Anker
(1759–1796) er fremstilt cirka 1780. Miniatyrene ble
verdsatt på like fot med de store portrettene. De var
gjerne vennegaver. Kongen ga sitt portrett i miniatyr
til personer som hadde utført store bragder, og det var
en forløper for ordensdekorasjoner. Portrettet av Karen
Elieson hører til i perioden hvor Jean-Jacques Rousseaus
innflytelse var sterk og hvor det ble lagt vekt på natur
og følelser. Karen står i et landskap, i ferd med å risse
inn på en trestamme «J’aime d’» og et tegnet anker. De
store øynene fremhever hennes følsomme ansikt. Miniatyren kan ha vært en gave til ektemannen Jess Anker
som innskriften på trestammen tyder på. Heller ikke her
vet vi hvem som står bak portrettet. Vi vet at Elieson
malte, så miniatyren kan være et selvportrett.
Borgerlig frue: Portrettet av Mathilde Schjøtt (1844–1926) er malt av Fredrikke Schjøth i
1883. Nå er formatene igjen blitt større, og portrettet viser en intelligent og trygg kvinne av
borgerskapet, gift med en embedsmann. Hun sitter i sitt hjem og ser opp fra boken hun er
i ferd med å lese. Det er en kvinne opptatt av intellektuelle sysler. Hun og ektemannen var
engasjert i det venstreorienterte tidsskriftet Nyt tidsskrift hvor hun skrev flere artikler om
litteratur. Mathilde Schjøtt var barnebarn av den kjente memoarforfatteren Conradine Dunker,
og engasjert i kvinnenes situasjon i samtiden. Portrettet er malt i en tradisjonell stil, men er
meget dyktig utført, av en kunstner som er fullstendig ukjent i kunstlitteraturen.
Mektig matrone: Portrettet av Maren Roll (1631?–1694), enke etter rådmann Jacob Roll, malt cirka 1680, er malt for
å markere hennes status. Hun var meget rik, eide 82 gårdsbruk i området, foruten den staselige bygården Rådhusgaten 19. Vi vet ikke hvem som har malt portrettet, men hun er fremstilt med klesdrakt, smykker og frisyre etter siste
mote, slik dronninger under eneveldet ble portrettert. Maren Roll er fremstilt etter tidens ideal, fyldig og med en liten
dobbelthake. 1600-tallets portretter var ikke psykologiserende, men skulle markere den portrettertes status. Det
hvitmalte ansiktet har et uttrykk som vi i dag synes røper en hovmodig person. Maren Roll anla injuriesøksmål mot
flere av byens borgere for ærekrenkelse. På grunn av en konflikt med grev Wedel ble hun idømt husarrest på gården
Bredtvedt, som hun eide. Hennes to døtre og sønn er fremstilt i samme store format, og bildene har antagelig hengt
som dekorasjon i samme rom. Stilen kan minne om den tysk-svenske hoffmaleren David Klöcker Ehrenstrahl.
Avantgardistisk individ: Portrettet av Pauline Hall (1890–1969) er malt av Sara Fabricius,
bedre kjent som Cora Sandel. Portrettet er malt i Paris i 1912 og bærer preg av den nye, radikale stilen som den franske kunstneren Henri Matisse var eksponent for. Sara Fabricius hadde
ikke vært elev hos ham, men hadde likevel tatt opp det radikale formspråket i dette portrettet
som er malt i kraftige kontrastfarger med grønne skygger i hud og hår. Pauline Hall ble en
pioner innen moderne musikk i Norge. I det kontemplative portrettet, hvor hun formodentlig
lytter til musikk, aner vi en kraftfull personlighet i det modernistiske formspråket som korresponderer med modellens avantgardistiske musikalske preferanser.
Doktoren svarer
Forskningsfronten 1900-tallet
Cathrine Holst Seniorforsker ved Arena og redaktør av Nytt Norsk Tidsskrift
Depresjon og ulykkelige kjærlighetsforhold
henger sammen.
– Konklusjonen først: Par som sliter har større sannsynlighet for å bli deprimerte, mens par som har det
godt har mindre psykiske plager. Det var kanskje ikke
så overraskende?
– Kanskje ikke, men det er likevel viktig å forankre slike temaer empirisk: Vi vet nå at det er en statistisk sammenheng mellom ulykkelige parforhold og
symptomer på psykiske lidelser. Ikke bare på ett gitt
tidspunkt, men også over tid: Hvis du er i et vanskelig parforhold i dag, minker sannsynligheten for at
du er tilfreds med livet om femten år, i hvert fall hivs
du fortsatt er i dette parforholdet.
– Hva kommer først, det
vanskelige kjærlighetsforholdet eller depresjonene?
– Vi kan ikke fastslå noe
om årsaksforholdene, men
krangling og dårlige relasjoner er en statistisk indikator
på dårligere psykisk helse.
Det kan jo også være andre
Kristin Gustavson
faktorer som påvirker både
ved Folkehelseinstituttet
parforholdet og den psydisputerte 11. mai med
avhandlingen Depressive
kiske helsen.
symptoms, life satisfaction,
– Hvordan har dere gått
and relationship quality. A
frem for å undersøke dette?
population based longitudi – Vi har basert oss på
nal study, ved UiO.
data fra Topp-studien. Dette
er en stor undersøkelse som ble satt i gang i 1993,
med tanke på å studere hvordan barn utviklet seg
over tid. Den gang rekrutterte man i overkant av 900
familier som nylig hadde fått barn, og ba dem fylle
ut omfattende spørreskjema. Blant annet ble de bedt
om å rapportere om parforholdet og depresjon. Siden
er de blitt fulgt opp flere ganger.
– Har folk fått de samme spørsmålene gjennom
alle de 18 årene?
– I stor grad har de det, men noen nye spørsmål
er kommet til. Derfor er det en del spørsmål vi ikke
kan besvare. Spørsmålene om livstilfredshet er for
eksempel ganske nye, og derfor kan vi ikke vite om
det er slik at de som i 1993 var i dårlige parforhold
også var misfornøyde med livet mer generelt.
– Livstilfredshet?
– Det er et begrep som det er blitt forsket mye på
de siste årene. Verdens helseorganisasjon er opptatt
av at mental helse ikke bare handler om sykdommer
og plager, men også om velvære og tilfredshet med
livet. Tanken er at man i tillegg til objektive mål på
økonomi og helse, bør holde øye med befolkningens
subjektive opplevelse av lykke og ulykke.
– Hva skjer når personer i ulykkelige parforhold
skiller seg?
– Jevnt over scorer de som skiller seg dårligere på
trivselsskalaen enn dem som ikke skiller seg. Men
de som hadde svært mye problemer tidlig i forholdet
og fortsatt var sammen med samme partner, var mer
ulykkelige femten år senere, enn dem som skilte seg.
– Vil du da anbefale folk i skikkelig dårlige forhold å
skille seg?
– Det er ikke mulig å gi noen råd til enkeltpersoner ut i fra denne studien. Mange faktorer er viktige
når folk avgjør om man skal skille seg eller ikke.
Om de selv og barna får det bedre eller verre etter en
skilsmisse, kommer an på en rekke egenskaper ved
personene selv og situasjonen de er i. Vi vet dessuten
ikke om det er sånn at man får det bedre fordi man
skiller seg eller om noen klarte å skille seg fordi de
allerede hadde det bedre enn andre.
– Hva har overrasket deg mest i dette arbeidet?
– Vi fant ingen kjønnsforskjeller.
Jon Kåre Time
Hva: Hva karakteriserte egentlig 1900-tallet?
Hvem: Nye generasjoner historikere og samfunnsforskere gir oss
andre fortolkninger og alternative ideer om viktig og uviktig i det
tyvende århundre.
Betydning: Ideer om det som har vært er med på å forme hvem vi
er og hva som kan bli.
Ekstremismens tidsalder?
Det er gjerne først når man
presenteres for nye, plausible
fortolkninger av hendelser og
utviklingstrekk, at man virkelig
ser de «gamle sannhetene», hva
de innebar, og hvor diskutable
de i grunnen var – hele tiden.
Den unge Princeton-professoren, tyskeren Jan Werner-Müller,
har fått mye oppmerksomhet
for sin sin siste bok Contesting
Democracy. Political Ideas in
Twentieth-Century Europe (2011).
En viktig grunn er opplagt et
sett av kontrære teser og uvante
innganger.
Under overskrifter som
«ekstremismens tidsalder»,
«ideologienes tidsalder», «hatets
tidsalder» og «mørkets århundre» har historikere og andre
kommentatorer beskrevet europeerne som rammet av en slags
«ideologisk feber» fra og med
rundt 1917 og den russiske revolusjon, skriver Werner-Müller.
Feberen ble så kurert rundt 1991,
etter sigende, da Sovjet falt og
det liberale demokratiet vant
over fascisme og kommunisme.
Werner-Müllers posisjon er ikke
apologetens. Han nedtoner eller
unnskylder ikke totalitarisme og
massemord, eller ideologienes
rolle som drivkraft. Men som
han selv formulerer det: Skal
man skjønne 1900-tallet overhode, må man ta innover seg at
også «vanlige kvinner og menn»
– ikke bare intellektuelle og
politiske ledere – betraktet ideologiene som «virkelige svar» på
tidens utfordringer. «Fascismen
ble utviklet for å løse alvorlige
politiske problemer i Italia etter
krigen», skriver den facistiske
filosofen Giovanni Gentile i
Foreign Affairs i 1927. Påstanden
kan lett avskrives som «banal»
og «en motbydelig understatement», medgir Werner-Müller.
Men da går man samtidig glipp
av det faktum at ideologier, også
facismen, var kilder til «problemløsning» og «en institusjonell eksperimentering» som, om
man liker det eller ei, har bidratt
til at dagens Europa er blitt som
det er blitt.
Ideologisk «feber»: Idéen om en «sosialdemokratiets gullalder» ble utfordret av
68-opprøret, bl.a. gjennom massive demonstrasjoner i Paris. FOTO: CAMERA PRESS / SCANPIX
Contesting Democracy inneholder også andre uvanlige
påstander – som når det hevdes
at demokratiet i Europa ble
innført «i en bestemt forstand»
alt i 1919. Første verdenskrig
markerer skillet mellom tiden
da despoter ikke trengte å legitimere seg som demokratiske, og
demokratiets tidsalder, der selv
de mest totalitære regimer lover
å realisere demokratiske verdier;
likhet, genuin innlemmelse i et
politisk fellesskap, og «kontinuerlig politisk deltagelse». Slik
skulle det dannes «et kollektivt
politisk subjekt», skriver WernerMüller, «en renset nasjon eller
et sosialistisk folk i stand til å
mestre sin felles skjebne».
Dette er bakteppet for etterkrigstidens intense opptatthet av å
tøyle «den ubegrensede folkesuverenitet» – dette er i hvert
fall Werner-Müllers lesning
– ikke minst gjennom rettslige
skranker. EU ble et avgjørende
instrument. I bresjen gikk
kristendemokrater. Ideen om
«sosialdemokratiets gullalder»
i Europa etter 1945 er i det hele
tatt en myte, heter det i Contesting Democracy, ser man bort fra
Storbritannia og Skandinavia.
Den konstitusjonelle orden
som ble skapt, har så blitt radikalt utfordret to ganger, første
gang av 68-opprøret og 68’erne.
Det viktigste resultatet, etter
hvert, skulle bli kvinnefrigjøringen. Angrep nummer to kom fra
nyliberalismen. Ismen påvirket
ikke minst Storbritannia under
Thatcher, men den nyliberale
stat – slik for eksempel Friedrich
Hayek så den for seg – ble aldri
realisert. Snakk om vår tid som
«nyliberalismens tidsalder» er
med andre ord overdrevet.
Hvem er vi så, post WernerMüller? Mindre «nyliberale»
enn antatt sannsynligvis, men
også en god del mindre liberale,
mindre demokratiske, noe mer
kristne, og langt mer europeiske;
borgere av samfunn vi er stolte
av, formet av ideologier de fleste
ikke lenger vil vite av.
Hvor vi går videre, gjenstår å
se.
Det vil si: Vi og vi. WernerMüller nevner ikke Norge med
et ord, men lar Sverige representere «det skandinaviske tilfellet».
Det er i så måte en skandale
– eller alternativt dristig og løfterikt – at nettopp han skal holde
høstens 1814-forelesning ved
Universitetet i Oslo.
Johan F. Storm, Øystein Elgarøy,
Anders Romarheim, Cathrine
Holst, Camilla Stoltenberg og
Hans Petter Graver rapporterer
hver uke fra forskningsfronten i
Morgenbladet.
En historie om nordmenns sexreiser ville vært
en motvekt til tropeturismen i Kon Tiki.
Kultur
Ulrik Eriksen, side 31
Kultur
Musikk
bøker
Jenter og drittsekker
Syv fete år
Unikt om soldater
Den er rå og rar, men HBO-serien Girls er et
friskt pust inn i tv-komedien.
Side 36
Per Boye Hansens tid som
sjef for Festspillene ga oss det
ypperste, men museale. Side 34
Sönke Neitzel og Harald Welzers Soldater
vil bli et standardverk om 2. verdenskrig.
side 42
Stadig med seng på kontoret
Foto: Linus Sundahl-Djerf
Han har redigert, lansert og refusert amerikanske
intellektuelle siden 1960-tallet: Robert B. Silvers
gir seg ikke etter 50 år som redaktør av New York
Review of Books.
Side 44
kultur
Send e-post:
kultur@morgenbladet.no
Filatelinytt
Med de nye frimerkene som lanseres på kunstmuseet
Rubin i New York i juni, kan man kombinere interessen
for filateli, musikk og heroin. De to nye frimerkeheltene
er nemlig Edith Piaf og Miles Davis. Davis-frimerket viser
et velkjent bilde av trompetisten – det samme som pryder omslaget av 1971-albumet A Tribute To Jack Johnson.
Et interessant valg av bilde, siden bokseren Jack Johnson
(1878–1946) gjennom hele sitt liv tirret det hvite, offisielle Amerika med oppviglersk oppførsel og snakk. Dette
er sannsynligvis det nærmeste Johnson kommer å havne
på frimerke selv. Hvis da ikke Barack Obama griper inn,
men han er visstnok mest interessert i basket.
Damien Hirst: verre enn Nero og Hitler
Den nøye kuraterte Damien
Hirst-utstillingen som for tiden
foregår på Tate Modern, fikk relativt god mottagelse. Men forrige
uke stilte briten ut egne malerier
på White Cube-galleriet i Bermondsey, og da sloss kritikerne
igjen om de spydigste, nedrigste
superlativene. Jonathan Jones i
The Guardian vinner: Den eneste
parallellen han kan finne til
Hirsts «forvirrede skildringer av
papegøyer og sitroner», er maleriene til Gaddafi-sønnen Saif
al-Islam. «Dette er samme type
kitsch som tvinges på forsvarsløse folk fra diktatorer som Nero
og Hitler», skriver Jones om
mannen han beskriver som en
moderne kunst-diktator. «Hirst
ser ut som en tyrann fortapt i
en speilsal, som verdens mest
bortskjemte barn, en hån mot
sin – min – generasjon.»
Oransje
kontrarevolusjon
Når EM i fotball sparkes i gang i Ukraina og Polen,
lurer Europas fotballelskere på hva man kan forvente
seg fra Nederland.
Kommentar
Marius Lien
Nederland revolusjonerte fotballen på
seksti- og syttitallet. Med stjernespilleren
Johan Cruyff og treneren Rinus Michels
i spissen ble den såkalte totalfotballen
utviklet. Amsterdam-laget Ajax vant Europacupen i 1971–73, og landslaget spilte
fantastisk fotball tiåret igjennom. Siden
den gang har Nederland a priori vært et
lag som spiller vakker fotball. Landslagets
spill har vært et symbol for individualisme,
åpenhet og tankens frihet.
Det ble bevist da Marco Van Basten og
Ruud Gullit ledet laget til EM-gull i 1998,
og da Dennis Bergkamp briljerte i VM i
1998, og kontinuerlig bekreftet gjennom
Nederlands status som Europas mest
liberale, frie land.
Men da Nederland møtte Spania i finalen i VM for to år siden ble alt ødelagt. På
to timer rev laget ned alt som var bygd opp
i de siste noenogførti årene. Eller?
Totaltfotball handler om å gjøre fotballbanen større enn den egentlig er. «Akkurat
som sivilingeniøren og politikeren
Cornelis Lely utvidet Nederlands grenser
på 1800-tallet ved å bygge gigantiske diker
langs kysten, utvidet Michels og Cruyff
dimensjonene på fotballbanen gjennom
det nye spillesystemet», skriver journalisten David Winner i boken Brilliant Orange
(2000). Her knytter han totalfotballen til
Nederlands geografi, demografi, arkitektur
og byplanlegging. Landet er trangt. Byene
overfylte. Husene små. Det ligger i nederlenderens natur å tenke fritt, liberalt og
kreativt om rom. Hvis ikke ville nasjonen
lidd under en kollektiv klaustrofobisk
nevrose.
Revolusjonsrådet inviterer til
ÆDDAPRISEN
&
TeaterTankens vanærespris
for en særlig innsats mot et bedre, kunstbasert teater
Det Andre Teatret 2/6 20.30
De abstrakte strekene i maleriene
til den sene Piet Mondrian behandler
nevrosen på én måte, ved å gjenskape den
matematiske strukturen som preger Nederlands natur. Totalfotballen behandler den
på en annen måte, ved som dikene å skape
plass der slikt egentlig ikke finnes.
Kort fortalt handler totalfotball om at
alle spillerne skal kunne spille i hvilken
posisjon som helst. Hvis venstrebacken
krysser banen og angriper på høyre flanke,
skal en midtstopper straks innta hans rolle
på venstresiden, mens en midtbanespiller
trekker bakover og fyller plassen til stopperen. Slik er alle frie når de har ballen,
alle er i konstant bevegelse, og det skapes
kontinuerlig nye rom på banen. «Det er
arkitektur. Det handler om bevegelse,
men også om å organisere rommet», sa
tidligere Ajax-spiller Barry Hulshoff om
totalfotballen.
Cruyff gikk i 1973 fra Ajax til Barcelona, som på det tidspunktet ble trent
av Michels. Også her ble totalfotballen
introdusert. Siden den gang har Barcelona
i lange perioder spilt den samme fine,
pasningsdyrkende fotballen.
Mange gledet seg derfor da Nederland og
Spania skulle møtes i VM-finalen i SørAfrika i 2010. Riktignok hadde Nederland
spilt kynisk mesterskapet igjennom,
med fokus på hard jobbing og defensiv
organisering. Spania var på sin side som
en Duracell-kanin som gikk og gikk, med
1-0 seier i fire av syv kamper, uten eksplosiviteten og målhungeren vi kjente fra de
siste årenes Barcelona.
Ingen hadde forventet det som kom.
En brutal batalje med ett rødt og 13 gule
kort, åtte av dem til Nederland. Lavpunktet
kom med Nigel de Jongs kung fu-takling
på Spanias Xabi Alonso etter 28 minutter,
som ufattelig nok ikke medførte rødt kort
til. De Jongs midtbanepartner Mark van
Bommel burde på det tidspunktet allerede
ha vært sendt av banen for en nesten like
stygg takling.
Finalen omtales som den styggeste
i VM-historien, og Nederland sjokkerte
mest, med et gjennomgående destruktivt
spill. Hva skjedde med totalfotballen,
og de luftige fotballsosiologiske teoriene
Spark fra ytre høyre: Nigel de Jong meier ned Spanias Xabi Alonso på horribelt vis i finalen i VM i 2010. Vil Nederland forts
unnfanget på nittitallet? Var alt sammen
bare luft?
I tiden etter mesterskapet rullet diskusjonene. Auk Kok, spaltist i avisen NRC
Handelsblad, skrev at Nederland hadde
spilt Geert Wilders-fotball. «Finalen var
en syntese av fotball og den politiske
atmosfæren på den tiden. Det var som om
vi angret på at vi i fortiden hadde vært for
liberale, både innen fotball og politikk.
Som om vi ville understreke at det aldri
skulle skje igjen», sa han i det engelske
fotballbladet FourFour Two i vår.
Bøllen van Bommel er
dessverre selvskreven.
Geert Wilders og hans parti PVV er
mest kjent for sin radikale og tabloide
islamkritikk og for sitt ønske om en
restriktiv innvandringspolitikk.
Cruyff selv sa han ble såret da han så
at Nederlands «stygge, harde, hermetiske,
vulgære» spill – det kunne «knapt nok kalles fotball». En annen journalist, Hubert
Smeets, sa at Nederland nå hadde returnert til femtitallet, og følte at han plutselig
levde i et totalitært land. «Ingen diskuterte
de grusomme taklingene til De Jong eller
Van Bommel. Det var noe autoritært over
tv-dekningen», sa han, gjengitt i et nyskrevet etterord til 2010-utgaven av Brilliant
Orange.
De største mediene fremstilte spillerne
som helter, som uniformskledde soldater
nettopp tilbake fra slagmarken. Krigsmetaforene satt løst, som de hadde gjort
under oppkjøringen også. Ingen hadde
snakket om den geniale, forløsende pasningen, eller om likhetene mellom fotball
og arkitektur. Flere nederlendere påpekte
at de nå ble møtt med mistenksomhet
rundt om i verden. Som om de til enhver
tid hadde noe å forklare. En rolle som
tidligere var forbeholdt tyskere.
Tyskland er Nederlands erkefiende
på fotballbanen. Ikke bare okkuperte de
landet under krigen, Vest-Tyskland stjal
også verdensmesterskapet fra Cruyff
& Co. under finalen i 1974. Hver gang
landene møtes er det storkonflikt, og inntil
nylig har alle nøytrale fans alltid heiet
på Nederland. Men i 2010-VM dukket et
nytt, multikulturelt Tyskland opp. I løpet
av mesterskapet ble det på moten å heie
på tyskerne, en trend som hadde vært i
emning siden det vellykkede verdensmesterskapet Tyskland arrangerte i 2006.
Det samme tyske laget er blant favorittene i årets EM, og møter Nederland 13.
Nakkebarberingen er knivskarp, øreflippene som røkt
pølse, men ikke ett hårstrå stikker ut av ørene i dag. Side 33
Lindquist gjør Løvehjerte
Norge for nordmenn
Hva er det svenskene selv ville sagt? Ett
smörgåsbord av talang? Fra før er det klart at
regissør Tomas Alfredson, den perfeksjonistiske stilmakeren bak La den rette komme inn
og Muldvarpen, planlegger ny filmatisering
av Brødrene Løvehjerte med sin faste fotograf Hoyte van Hoytema. Nå pipler det ut
meldinger om at John Ajvide Lindqvist, den
umulig plasserbare skrekkforfatteren som
sto bak forelegget til La den rette komme inn,
har takket ja til å skrive manus. Nifse, fine,
kalde, varme tablåer føles garantert.
Vi husker Høyres Facebook-reaksjon da
Stella Mwangi vant MGP i fjor («Ska kvæss
mæ et spyd ... »). I år koblet en Kystpartietrepresentant Toojis sisteplass med
etnisitet: «Skal Norge representere Norge
så er det kanskje på tide at vi får bort Russere, Afrikanere, Svensker og Iranere til å
framføre oss? (...) Æ e i Kystpartiet, og vi
vil ha tilbake NORGE, og det gamle mgp».
Partilederen sa at partiet trengte Facebookopplæring, og viste til urnorske fiaskoer:
Finn Kalvik og Jahn Teigen (bildet).
en betongtank av et lag, rensket for individualisme og frie tanker.
Det oransjekledde folkehavet i Amsterdam under paraden ga derfor en guffen
bismak av ufortjent selvgodhet.
Sosiologen Paul Schnabel mente Smeets
og hans likesinnede tok feil, og at deres
analyser var elitistiske, teoretiske og
akademiske, løsrevet fra den nederlandske virkeligheten og det nederlandske
livet, slik det ble levd på gaten. Han la
like godt til at hele forestillingen om at
nederlendere var liberale og tolerante, var
en myte som hadde oppstått som følge
av venstrevridde politikere og tanker på
1960- og 1970-tallet.
Med andre ord: Nederland hadde ikke
Harald Eia og Hjernevask, de hadde Bert
van Marwijk og VM-finalen i 2010. Velkommen til virkeligheten. Fra nå av er det
harde fakta og harde taklinger som gjelder.
Eller?
Det var jo Spania som vant VM, med
overvekt av Barcelona-spillere på banen,
alle oppdratt til å spille fotball etter
Cruyff-metoden. Og den høyreorienterte
regjeringen som hadde sittet siden 2010
falt sammen i april i år, med nyvalg i
september.
sette «Geert Wilders-fotballen» eller finne tilbake til totalfotballen?
Foto: Carl de Souza/Scanpix
juni i Kharkov. Stjernene på det nye Tyskland er Mesut Özil (tyrkiske besteforeldre),
Lukas Podolski (født i Polen av polske foreldre), Bastian Schweinsteiger (erketysk,
men med nederlandsk blikk og teknikk)
og Mario Gómez (spansk far). Laget har de
siste årene spilt en offensiv og underholdende fotball, den rake motsetningen til
det Tyskland vi alle hatet frem til og med
VM i 2002.
Nederlands tropp i 2010 var mindre fargerik enn den tyske, med bare tre svarte og
to muslimske spillere. Finaletaperne ble
likevel feiret i en gigantparade gjennom
Amsterdams kanaler. Nesten én million
mennesker møtte opp for å hylle dem.
Hele byen var i festrus – bortsett fra de
gamle, som tenkte tilbake til 1973, da Ajax
ble hundset fordi europacupfinalen de
nettopp hadde vunnet var for kjedelig å
se på.
2010-landslaget representerte ikke
Nederland, mente journalisten Smeets.
Kun de tidligere frustrerte, nå festglade
ungdommene som stemte Wilders. På
samme måte som Wilders ønsket et enhetlig Nederland med patriotiske borgere som
jevnt over ligner på hverandre, hadde landslagets trener Bert van Marwijk – som for
øvrig selv var en langhåret og anarkistisk
venstreving da han spilte aktivt – utviklet
Kung fu-takleren Nigel de Jong ble satt ut
av landslaget kort tid etter VM. Han er
tilbake igjen i EM-troppen, men har siden
2010 slitt med lite spilletid. De fire mest
offensive spillerne til Nederland i årets
EM vil sannsynligvis være Wesley Sneijder
(med pasningsfot i verdensklasse), Robin
van Persie (årets beste spiller i engelske
Premier League), Arjen Robben (lynrask,
kan drible hvem som helst) og Klaas-Jan
Huntelaar (potensiell målmaskin).
Det store spørsmålet er hvem som får
de to tilbaketrukne midtbanerollene. Bøllen van Bommel er dessverre selvskreven.
Hvis van Marwijk i tillegg plasserer de
Jong ved hans side, kan Eia og hans likesinnede gni seg i hendene og innkassere
nok en seier. Vi andre må tørke tårene, og
konstatere at heller ikke denne gangen
vil Nederland vinne ved å spille verdens
fineste fotball.
Håpet ligger i Rafael van der Vaart.
Tottenham-spilleren med silkefot, utrolig
teknikk, spektakulære frispark og ikke
minst: evnen til å score umulige mål. Å
sette en slik spiller i en i utgangspunktet
defensiv posisjon er et vakkert valg. Treneren har turt i kvalifiseringen og i oppvarmingskamper, men vil han tørre når det er
alvor?
Jeg håper det. Selv klarte jeg ikke å
slutte å heie på Nederland under forrige
VM, men hvis spillet er det samme i år, ja
da spørs det.
ml@morgenbladet.no
The times they are a-changin’
Denne uken ble Robert Allen Zimmerman
(71), vel så godt kjent som Bob Dylan, tildelt
Presidentens Frihetsmedalje, ikke så verst
for mannen som ble kjent som det offisielle
Amerikas største og mest velformulerte kritiker da han slo igjennom tidlig på 1960-tallet.
President Barack Obama sa ved tildelingen at
«det finnes ingen større kjempe i amerikansk
musikkhistorie» og at Dylan hadde redefinert
«ikke bare musikkens lyd, men også budskapet i den og følelsene den ga menneskene
som hørte den».
Å kunne Cannes
Skal norske filmskapere hevde seg i
Cannes, må de våge å
trampe på traumene
våre.
Kommentar
Ulrik Eriksen
Etter å ha sett Jakten – Thomas
Vinterbergs eksplosive film om
overgrepsanklager mot en barnehageonkel – under filmfestivalen
i Cannes, slo det meg: Hvorfor
har ingen norske filmskapere
tatt tak i Bjugn-saken, direkte
eller indirekte, som fiksjon eller
dokumentar? Sjelden i nyere
norsk historie har en kriminalsak hatt så mange vanskelige
sider, rammet så mange ofre på
begge sider, og problematisert
spørsmål om skyld og forhåndsdømming i samme grad. Her
ligger en kilde til diskusjon om
velferdssystemet, rettssystemet
og vårt betente forhold til
sedelighetssaker.
Hva fikk vi i stedet? NOKAS,
en veloppdragen krim der
spørsmålene om skyld og
straff er like utvetydige som
hendelsesforløpet.
«Jeg er opptatt av å beskrive
verden oppriktig», uttalte Ulrich
Seidl i Cannes etter premieren
på hans nye film Paradise: Love.
Seidl er en av de mest kompromissløse filmskaperne i verden i
dag, fordi han insisterer på å vise
omgivelsene i all sin uflatterende
prakt. Komplett med eksplisitte
bilder av bilringdissende sex
mellom middelaldrende vestlige
kvinner og mannlige kenyanske
prostituerte. Slik oppnår han en
eiendommelig kombinasjon av
forståelse og vemmelse.
Hvor er den norske filmskaperen som våger å dytte
kameraet nærmere enn høflig
armlengdes avstand? En historie
som tematiserer nordmenns
eskalerende sexreiser ville vært
en beleilig motvekt til den
kommende heltedyrkende og
halvnakne tropeturismen i Kon
Tiki.
Overgrep: Cannesprisvinner Jakten
behandler overgrepsanklager mot en barnehageonkel. Hvorfor har ingen norske
filmskapere tatt tak i Bjugn-saken?
De siste 20 årene er Norge blitt
et av de aller rikeste landene i
verden. Det bringer med seg
andre konsekvenser enn at
halvliteren blir dyrere og bil- og
båtparken mer prangende. Men
filmene som problematiserer
vår nye rolle i verden, uteblir.
Nordmenn importerer både tjenerskap og ekteskap fra SørøstAsia i stadig større skala. Hvilke
konsekvenser har det? Store
expat-miljøer fra Gran Canaria til
Torrevieja lever et liv på siden av
både Norge og bostedslandet.
En 17. mai-taler på Kanariøyene sier han forstår Anders
Behring Breivik. Hva ligger
begravet her?
Mange vektlegger det konforme
og egalitære i beskrivelser av
Norge. Men vi lever i et land
breddfullt av absurde paradokser: en uhellig allianse av
oljeinntekter og klimapolitikk,
fredsdiplomati og statssubsidiert
våpenproduksjon, dyrking av
toleranse og nasjonalpatriotisme
(senest illustrert av en grotesk
montasje av 22. juli og Hurtigruta på årets Gullruten).
Den norske filmanstendigheten fortsetter å dominere, skal
vi tro listen over kommende
premierer. En liten raritet er det
likevel å spore: Bård Breiens
Privatdetektiven – hvor hovedpersonen er en etterforsker med
Downs syndrom. Muligens ikke
Seidl-takter over dette, men i
kraft av sin annerledeshet skulle
det ikke forundre meg om
filmen ble invitert til neste års
festival.
ue@morgenbladet.no
Kultur Kunst
Det tapte er
en drøm
Sanne og Silsand beveger seg i drømmens flyktighet
heller enn å stikke nesen i fortolkninger.
Når innstilte fly når frem til sin destinasjon, og du legger ditt tunge hode på
puten og lukker øynene og filmen starter:
Da er det godt. Noen tenker på det som
at man hviler, andre ser verden helt
omvendt. Og ikke få baserer et kunstnerisk arbeid, eller hele kunstnerskap,
på nettopp det øyeblikket der. Tittelen
på utstillingen til Line Sanne og Marit
Silsand viser til de 90 minutter i løpet av
natten da folk flest går inn i tilstanden
av Rapid Eye Movements (R.E.M. – også
navnet til et populærmusikkorkester fra
1980-tallet) som vanligvis visker ut alle
begrensninger og lar sinnet løpe helt
løpsk. Etter hvert vil vi skjønne det – det
er ikke en film.
Å sitte på Sound of Mu en rekordvarm
dag i juni kan være merkelig nok i seg
selv, hvis man er obs på hverdagens uforutsigbare tilfeller av plutselig synkronisitet. Det er ganske glissent; en bartender,
to DJs, og tre karer ved vindusbordet.
Instinktivt vet jeg at åpningen sannsynligvis var en morsom og intens affære,
men sånn er det jo gjerne med åpningen –
lange intense netter av typen man våkner
opp fra etterpå med spørsmålet «Hvor
gammel er du?» hengende over seg.
Anmeldelse
Line Sanne og Marit Silsand
Without Authorities in Approx. 90
Minutes – Visualisering av Drømmer
Sound of Mu, Oslo
AHO WORKS
UTSTILLING
4.–15. juni 2012
Diffuse rammer. Jeg mener, John Entwistle i The Who var 58 da han ble funnet
kald og stille etter en overdose kokain av
strippersken han hadde tatt med seg på
hotellrommet i Las Vegas. Et fullstendig
perfekt scenario. Bedre argument for
at livet er en drøm skal du lete lenge
etter. Eller? Jeg har nevnt det før: Jeg
er født i 1963, mitt første ord var ikke
«mamma» – det var, takket være en fjortisnabo som satt barnevakt for meg, «The
Who». Noen år senere laget de den første
rockeoperaen, som selvfølgelig heter
Tommy. Det er ikke veldig viktig i denne
sammenhengen, men dere skjønner hva
jeg mener.
Jeg aner det meste av
tiden ikke engang hvor jeg
selv begynner og slutter.
Fotografiene og utsagnene som løper
gjennom lokalet til Sound of Mu ser noen
ganger ut til å sette denne metafysiske
problematikken helt i revers. Som om
alt faktisk var laget i drømme, med sikte
på å gi beskjed til en våken tilstand om
at grensene mellom sovende og våken er
ganske elastiske.
På en sort tavle i et hjørne har noen
notert hva de drømte sist natt. Aller
øverst: «I natt drømte jeg...om mat» – et
fenomen som ikke lar seg forklare utelukkende med at noen har lagt seg uten
PETER ZUMTHOR
EVENT
7. juni 2012 16.00
OUTLOOK Torsdag 7. juni 10.30–20.00 – Forelesninger, priser og feiring
UTSTILLING Man–fre 08–15. Tors 08–20. Lør–søn 11–17.
STED Maridalsveien 29, 0175 Oslo (Ved Kubaparken, langs Akerselva)
INFO www.aho.no
Å lytte til klassisk musikk!
Seminaret: ”Fra melodi til symfoni” på Nansenskolen 7. - 10. juni. Med:
* Musikkritiker og programleder Kjell Hillveg
* Komponist Rolf Wallin
* Forfatter Inge Eidsvåg
* Dr. philos. Peder Christian Kjerschow
* Mezzosopran Anna Sundström Otervik
Påmelding: 61 26 54 00 eller www.nansenskolen.no
Drømmeformidling: Sanne og Silsands prosjekt begynte med de små notabøkene noen av oss har liggende ved siden av
å spise ordentlig. Noen ting er jo bare
med resten av befolkningen denne dagen
konstanter og projisert begjær. Vis meg
da temperaturen bikker 30 pluss i skygden karen som aldri har drømt at kølla
gen? Svaret må jo bli at det ikke spiller
hans er så overdimensjonert at han prenoen rolle. Det blir nesten som å spørre
sterer å utføre autofellatio uten engang å
om det er en bra eller dårlig utstilling.
få vondt i nakken. Og vis meg det voksne
menneske som ikke har drømt om disse
Skriblerienes viktighet. Er det en bra
uendelige korridorene der avdøde venner
eller dårlig utstilling? Vel, det blir som å
henger rundt og leverer kryptiske beskjespørre om jeg er en bra eller dårlig krider fra det hinsidige, alle bevegelser her
tiker – noe noen da også gjør med jevne
foregår i slow motion, og det er bestandig mellomrom. Og sånn må det jo være,
dønn umulig å få seg noe å spise. Bare
men i det siste merker jeg stadig oftere
apropos.
at disse problemstillingene egentlig ikke
Sanne og Silsand beveger seg i denne
er mine. Spørsmålet er og blir beside the
flyktigheten, heller enn å stikke nesen i
point. Det ville gjøre alt for vondt å idenforskjellige former for fortolkninger og
tifisere seg fullstendig med merkelappen
Freudiansk arvegods. Fotografiene er i
«kritiker» – det koker ned til et spørsmål
en dempet bruntone. To personer ved et
om hvorvidt livet er mest nytbart når man
bord, og ved siden av: det samme bordet
er i godt eller dårlig humør, og det er ikke
uten personer. Og der sitter jeg, også som et veldig vanskelig spørsmål å besvare.
den ene av to personer ved et bord, og
Eller det burde ikke være det. Det kan
ser dette, da den andre personen midt
jo være digg å være sur også. Det ligger
imot meg spør hvor utstillingen egentlig
bestandig en attraktiv, mørk nytelse for
begynner og slutter, siden to videoproeksempel i tanken på hevn – men jeg
sjektorer til dels dekker over bildenes
prøver å holde den på avstand, siden den
øvre kant med sitt elektroniske standardvirkelige revolusjonen vil begynne med
blå skinn. Rett før noen starter den ene
at man ignorerer folk ut av kontekst, ja
og viser stillbilder fra en park der folk
ganske enkelt holder opp med å forholde
farer rundt på skateboards og rollerblades. seg til dem. Ingen hevn svir mer enn den
Hva skal jeg svare? Jeg aner det meste av
man fullstendig driter i å gjennomføre,
tiden ikke engang hvor jeg selv begynner
og folk klarer jo helt fint å straffe seg selv
og slutter. Og musikken som pumpes ut
når man lar dem være i fred.
fra hjørnet – er det en integrert del? De
Men til saken: Dette prosjektet skal
som sitter ved bordet der borte – er de
ha begynt i de små notatbøkene noen
involverte, siden de ikke er på stranden
av oss har liggende ved siden av sengen.
Kultur Tema
sengen. Drømmejournaler. Selvfølgelig, hvor
ellers? Men er det virkelig i bøkene det
begynner? I den skrivende handlingen?
Manifestasjonen i tekst? Eller i researchen etterpå? Eller ligger fundamentet
rett og slett lokalisert et sted dypt inni
drømmeland, lenge før noen våkner?
Hvis jeg holder dette gående lenge
nok, skal jeg nok klare å gni inn i hvor
høy grad alt rundt oss, inkludert oss
selv, er løgn og bedrag og et triks med
speil – men det er vel strengt tatt ikke det
man betaler meg før, så jeg skal forsøke
å ta meg sammen, der jeg sitter halvveis
immateriell og semitransparent over
morgenkaffen og prøver å huske hva det
var som pleide å motivere meg før sikringene røk i bakhodet mitt. Det var helt
klar, en form for ambisjon, og garantert
et begjær. Det kan ha vært etter hevn,
faktisk, selv om jeg ikke tror det. Eller vil
tro det. Men også dette, det å skrible ned
så mye man husker av drømmene sine,
med hodet fortsatt surrende halvveis i
en intern twilight zone, før dagslyset og
omverdenens krav utraderer hemmelighetene og den eventuelle innsikten man
har ervervet, det har jeg i perioder faktisk
drevet med. Bare for mange år senere å
dechiffrere en halvt bevisstløs håndskrift
som gjør rede for vanvittige scenarier
som ellers definitivt ville ha gått tapt. Og
det er muligens det viktigste arbeidet
noen av oss gjør.
Tommy Olsson
Kultur Bisettelse
Det offisielle Norge
Realf og Tollef (illustrasjon)
Det offisielle Norge ville være
der, sa man, og vi møtte for å
se hvem Det offisielle Norge er
nå. Prinsesse Astrid fru Ferner
kom, fulgt av selve Ferner,
men prinsesse Ragnhild Fru
Lorentzen fulgte ikke, men
Lorentzen gjorde, så var han da
også Lingekar selv. Jo visst, her
er en del av de gamle kjakene
og en del av de gamle nakkene,
men den største av nakkene er
Thorvalds, men den er for fyldig til å være gammel nok, for
ikke å snakke om hans sønns,
og heller ikke over stortingspresidentens tale er der tyngde,
selv om Dag Terje Andersen
er tømmerhugger fra Vestfold
og selv om Hans Kristian
Amundsen, taleskriveren som
fikk slik en brakdebut den 23.
juli også fulgte, men ingenting
av dette overrasker, for sist vi
hørte tyngde av det slaget vi
venter forgjeves på, var for seks
år siden, i Hauges bisettelse,
og da var det Kjakan som stod
for den.
Hjemmefrontmuseets Arnfinn Moland sitter høyreist på
rad med veteranene og passer
på at de får Farris i varmen, og
han fisker frem heftet hvor første sang er Alltid Freidig, som
jo er ett hundre prosent riktig.
Etter salmen kremter Christian
Borch – jeg snur meg og ser, ja
det var Borch som kremtet – før
han snakker lavt over bildene,
dette er nemlig dagen for alle
dem som vi under den kalde
krigen megetsigende mumlet
om. Vi mumlet at han der, «han
gikk Forsvarets høgskole», for
jagerfly skal komme i dag fra
Ørland i Nord-Trøndelag og
fly lavt over Stortorvet i Oslo
akkurat i det Sønstebys båre
bæres ut av Domkirken, men
ellers er alle som snakker i NRK
blitt unge mens det tekniske
personalet, de som bærer tunge
kameraer for alle de unge
NRK-guttene og jentene og som
fører kranene, de har hatt gode
fagforeninger og er blitt riktig
gamle, og både kameramann og
kranfører er kistekledde i dag,
og kranen, den ser ut som noe
Bror With har skrudd sammen
av fem stenguns.
Presten har et godt
organ. Han peker i taket.
Glassmaleriene til Hugo Lous
Mohr gjengir Lasarus’ oppvekkelse fra de døde og Lous
Mohr så sitt snitt, i 1943, til å
gi Lasarus en glorie i rødt, hvitt
og blått. Alle nakkene bøyer
seg bakover og solen stråler så
ansiktene får flaggets farger.
Det lukter, jeg tror hårvann, av
de to på raden foran meg, det
er to tøffinger, alkoholiserte,
men på Morgan Kane-måten,
det må være folk fra etterretningstjenesten eller de siste fra
Stay Behind, nakkebarberingen
er knivskarp, øreflippene som
røkt pølse, men ikke ett hårstrå
stikker ut av ørene i dag.
De to venter til Ari Behn
og det offisielle Norge av i dag
har reist seg før de reiser seg.
Den sivile del av Det offisielle
Norge virker ubekvem med det
militæres dominans, og selv om
forsvarssjefen insisterte på å
trekke linjen fra Oslogjengen til
spesialstyrkene i Afghanistan så
virker de militære faktene teatralske nå uten Sønsteby, men
jagerne er kommet fra Trøndelag og ligger nå i luftrommet
over Asker på hold for å angripe
idet båren går ut døren.
Kultur Festspillene 60 år
Tiden med Per Boye Hansen
Verden har kommet til
Norge i løpet av Festspillene, men det er for
lite interaksjon mellom
kunstnerne.
Kommentar
Magnus Andersson
Festspillene samler noe av det aller beste
av nasjonal og internasjonal utøvende
kunst med en eventyrlig konsentrasjon.
Den kanskje mest spektakulære forestillingen som festspilldirektør Per Boye
Hansen har presentert for oss i løpet av
sine syv år ved roret er nok Calixto Bieitos
Bortførelsen fra Seraillet, hvor publikum
presenteres for voldtekter og avskårne
brystvorter.
Han har dratt hit Robert Wilsons
Tolvskillingsopera med Berliner Ensemble,
Myung-whun Chung ga oss samtlige
Brahmssymfonier med Oslofilharmonien, og Det finske radioorkesteret har
gitt oss en komplett serie med Sibeliussymfoniene. I år kom hele Komische
Oper fra Berlin på besøk med Stefan
Herheims Xerxes.
Verden kommer virkelig til Norge i Per
Boye Hansens festspill. Likevel: Hva
Festspillene presenterer er det aller
ypperste av museal kunst. Da Bieitos
voldsporno-forestilling kom til Bergen i
2007, var den allerede blitt et symbol og
hadde mistet sin uttrykkskraft. I etterkant
av forestillingen applauderte vi i kulturfiffen vår egen fortreffelighet ved å få være
Trakk de store: Per Boye Hansen lyktes i sine syv år i direktørstolen å få de virkelig store til å besøke Bergen og Festspillene. vitner til angivelig verdenskunst, og vi
applauderte vår aksept og forståelse for
alle kunstuttrykk, men hvor mange så
egentlig den potensielle sprengkraften i
Bieitos verk?
Årets festspill har hverken festspillmusiker eller -komponist. Det er for få
egenproduksjoner, og selv om vi er takknemlige for at verden kommer til Norge
i løpet av Festspillene, så er det altfor lite
interaksjon mellom kunstnerne. Maja
Ratkje har for så vidt fått frie tøyler til
å kuratere en konsertserie med tittelen
Voices that matter, hvor hun tematiserer politiske stemmer i kunsten med
utgangspunkt i musikk. Hun har gjort
det klart at hun ikke ønsker å ha noe som
helst å gjøre med Statoil, en av festivalens
hovedsponsorer. Likevel blir hennes serie
en satellitt i Festspillene, uten forbindelse
med festivalen for øvrig. Og når man
plasserer hennes to første forestillinger
samtidig med Andsnes og Mahler Chamber Orchestra, samt en konsert med Truls
Mørk og venner, da sementerer man segmenteringen mellom de som elsker klassisk musikk og samtidsmusikknerdene.
Boye Hansen vil uansett bli husket for
det imponerende galleriet av store produksjoner som han har lokket til Bergen.
Viderefører han profilen fra Bergen til
Den Norske Opera og Ballett, hvor han
nå overtar som operasjef, vil husets
renommé vokse betydelig de nærmeste
årene. Likevel må han være litt mer dristig
Foto: ROGER NEUMANN/SCANPIx
i DNOB hvis også vår tids operakunst skal
få en levende plass i institusjonen.
Anders Beyer, som tar over etter Per
Boye Hansen, har bakgrunn som pianist,
redaktør og organisator. Han skapte festivalen Athelas New Music Festival som
i løpet av tre år er blitt Danmarks største
festival for samtidsmusikk. Hans hjerte
for samtidsmusikken tatt i betraktning,
kan vi trolig forvente en mer dristig programmering fra Beyer enn fra Boye Hansen. Samtidig forventer vi med Beyers
inngående kjennskap til kulturpolitiske
prosesser at han også skjønner og respekterer Festspillenes tradisjonsbærende
rolle.
Imponerende, men ikke mer
Gullberg Jensen er en unik inspirator. Likevel gikk luften
ut av orkesteret.
Eivind Gullberg Jensen måtte bli sjefdirigent for NDR Radiophilharmonie i
Hannover før han fikk den oppmerksomheten han fortjener her i Norge. Gullberg
Jensen er en dirigent av stort format når
han får dirigere høyromantisk musikk.
Etter at han har arbeidet sammen med
de tyske musikerne i nesten tre år, så jeg
frem til konserten som et mulig høydepunkt under festspillene.
I mine øyne er Gullberg Jensen en
inspirator som behersker musikalsk tid
i romantisk musikk på en unik måte.
Under hans ledelse blir tiden flerdimensjonal. Han peker på den ene siden på
Anmeldelse
Eivind Gullberg jensen (dir.), Renaud
capuçon (fiolin), NDR Radiophilharmonie
Verker av Tsjaikovskij
Grieghallen, 29. mai.
viktige toner og harmonier, og slike er det
mange av i Tsjajkovskijs svulstige Symfoni nr- 6. Likevel, selv om frasen stopper,
kan den musikalske strømmen fortsette
sin ubønnhørlige retning fremover. Det
er stadige stopp i tiden, og likevel: Han
fremskynder den.
Mangelfull. Tsjajkovskij kan bli anmasende og overfladisk, men slik blir
det ikke med Gullberg Jensen. Hans
Tsjajkovskij er langt mer nyansert i balansen mellom instrumenter, og den blir
dermed leken og imponerende kammermusikalsk. Fremførelsen er imponerende,
men det mangler noe. Etter den infernalsk intense marsjen i andre sats er man
i ekstase og ønsker å applaudere, men
man får ikke lov fordi satsen går direkte
over i neste sats. Under denne fremførelsen var vi nok mange som tenkte at det
var en pen overgang til siste sats heller
enn at vi følte noen frustrasjon.
Jeg har ikke skjønt hvorfor
Renaud Capuçon har fått
en slik anerkjennelse, og
jeg skjønner mindre nå.
Uinspirert: Morgenbladets anmelder mener Renaud
Capuçon hadde en slapp dag på jobben.
Presisjonen var ikke god nok i marsjen, og man kan også tenke seg at luften
gikk ut av orkesteret etter en heller pinlig
første halvdel av konserten.
Oppskrytt. Jeg har ikke skjønt hvorfor
Renaud Capuçon har fått en slik anerkjennelse, og jeg skjønner det mindre nå.
At han kom ut av det en rekke ganger og
begynte å lese dirigentens partitur bryr
jeg meg ikke så mye om, men at han
spilte helt uten glød, som om det ikke sto
noe på spill i Tsjajkovskijs Fiolinkonsert
i D-dur, er noe han skal skamme seg for.
Kanskje ble både orkester og dirigent
hengende igjen i dette moduset ettersom
det ikke tok helt av etter pause.
Magnus Andersson
Fra platehylla
Lars Mørch Finborud Kurator på Henie Onstad kunstsenter
Gamle menn i nye dresser
Festspillene fyller 60 år
uten urpremierer, men
med blant annet de to
gamle herrer Brecht og
Beckett i ny drakt.
Blant årets forestillinger er det neppe noen
som tangerer ambisjonsnivået i Tore Vagn
Lid og Transiteatrets Fatzer av Bertolt
Brecht. Som omtalt i Morgenbladet i forrige uke har Lid (re)konstruert et manus
fra Brechts nesten 500 sider med notater
og sceneutkast. Stykket dreier seg om
fire desertører, som under Johan Fatzers
ledelse går i skjul for å vente på det folkets
opprør mot krigen og tingenes orden som
skal frikjenne dem for sviket.
Maslows rutsjebane. Som den beste
blant dem får Fatzer ansvaret for å finne
mat mens de andre blir igjen i dekning.
Men den stigende sulten, impulsiviteten
og kjønnsdriften er vel så sterke krefter
som den revolusjonære offerviljen, så
Fatzer vender stadig tomhendt tilbake.
Han nekter å underkaste seg, og svikter
sine kamerater, som tilslutt bestemmer
seg for å drepe ham. Men Fatzer er ikke
bare en enkel egoist. Verden skriker etter
forandring, og forandring krever forsakelser. Men kan det finnes initiativ uten
de egenrådige? Må man beseire det dypt
menneskelige i den gode saks navn? Er
det i så fall en revolusjon det er realistisk å
tro på og riktig å kjempe for?
Publikum plasseres midt i kryssilden
for disse spørsmålene, i et omsluttende
og omfattende totalteater. I den ene enden
av rommet står et timeglass formet etter
Maslows behovspyramide, den blir et
barometer for det stadig mer desperate
klimaet på scenen. Publikum er plassert
rundt i hele rommet, ved kafébord og i
mindre amfier, og skuespillerne benytter
hele salen. Replikkene går vekselvis mellom dem og i dialog med video- og tekstprojeksjoner, musikk, talekor, sangkor og
høyttalere. Publikum blir dyttet og dratt i
fra alle kanter av rommet.
Tautrekking. Lids tidligere forestillinger
har ofte hatt et noe rebusaktig og cerebralt
preg. Men i Fatzer klarer han å gi en
både kroppslig og intellektuell erfaring
av idématerien. Og som regissøren selv
påpekte under et debattmøte på festivalen:
Nettopp erfaringsdimensjonen er det
som gjør teateret til et viktig supplement
til andre politiske diskurser. Dessuten
kommer Lids eksperimenter med en dramaturgisk ekvivalent til kontrapunktisk
komposisjonsteknikk endelig til sin rett
her, i møtet med en av Brechts mindre
konkluderende tekster. Lids sammenstillende montasjer av ulike perspektiver,
Anmeldelse
Transiteatret
Fatzer
Regi: Tore Vagn Lid.
Festspillene i Bergen. Logen Teater, 25.–30.mai
Michael Elmgreen og Ingar Dragset
Happy Days in the Art World
Festspillene i Bergen. DNS, Store scene,
24.–26. mai
Hvorfor nettopp meg?
Ivar Dyrhaugs mesterverk er som en trist sang du
aldri helt greier å glemme.
Omsluttende totalteater: Publikum blir dyttet og
dratt i fra alle kanter av rommet under Transitteaterets Fatzer. Foto: Thor Brødreskift/FiB
stemmer og virkemidler forsterker den
politisk-eksistensielle konflikten.
Narrativet er tidvis hullete og uklart,
uten at fragmenteringen tilfører noe, og
mye av teksten forsvinner også i munnen
på koret, eller i kakofonien av lydkulisser.
Heller ikke midtpartiet, ventingen og
letingen etter mat, som Brecht selv slet
med å skrive, har fått noen dramatisk troverdig form. Sultne desertører går neppe
på foto-sightseeing. Men forestillingen er
likevel givende fordi den såpass kraftig
lar oss erfare spennet i stykkets dilemma,
samtidig som den klarer å hamre inn
nødvendigheten av å ta stilling til det.
Hjelp, vi er i kunstbransjen. Mindre alvor,
men desto mer moro er det i den norskdanske samtidskunstduoen Elmgreen og
Dragsets pastisj over Samuel Beckett, da
særlig Mens vi venter på Godot. To skarpt
dresskledde herrer våkner opp i hver sin
køyeseng i et udefinerbart limboland.
Hvor er de, hvem er de, hva er meningen
med livene deres, og hvordan skal Dragset
klare seg uten designerskoene (det kan jo
være glass fra knuste Iphoner på gulvet)?
Duoen er kjent for kulturkritiske verk
med vittig undertone, som installasjonen
Prada Marfa, en sko- og veskebutikk satt
opp til å forvitre midt i ingensteds langs
en texansk landevei. I Happy Days in the
Art World gestalter Ole Johan SkjelbredKnudsen og danske Johannes Lilleøre
kunstnerparet med velbalansert klovneri,
samstemthet og musikalsk timing. Stykket er en absurd karakterkomedie, og er
man noenlunde på det rene med referansene, som ikke er skremmende perifere,
er det et underholdende skråblikk på
samtidskunstens selvhøytidelighet, verdensfjerne diskursrelativisme og naive
fetisjering av det «rå» og «autentiske», for
å nevne noe.
Mens duoen venter slår de hverandre
i hodet med blasert white-cube-visdom av
typen «demokrati er for tenårings-bloggere» og «Gud er googlet mer enn Nietzsche». De tragikomiske klovnekarakterene
er gjenkjennelige for de fleste som på en
eller annen måte har slitt med frykten for
å bli utdatert, akterutseilt, eller for å egentlig bare være en altfor liten hagegnom i en
altfor stor skulpturpark.
Det er ikke lett å se noen overordnet
tematikk bak utvalget på teaterfronten
i festivalen, skjønt et tydelig trekk er de
mange nordmenn med suksess i utlandet
som er invitert hjem igjen. Men som festspilldirektør Boye Hansen påpeker, er det
viktigste å insistere på at det fortsatt går
en grense mellom god og dårlig kunst i en
verden der andre skillelinjer er i ferd med
å bli uklare. Disse smakebitene havnet i
hvert fall på rett side av streken.
Sigurd Ziegler
En myte som står for fall er at din barndoms bølle ender opp som utilpass kraftmontør på Skedsmokorset. Om man er
vokst opp på Oslos vestkant er det kun én
ting som er sikkert ved siden av døden: Din
mobber vil ikke forsvinne, men forfølge
deg inn i voksenlivet som en provoserende
frilansskribent, landskjent PR-rådgiver eller Alene mot alt: Ivar
slepen politiker. Det er som om deres ugjer- Dyrhaugs-rockeopera.
ninger på skoleveien hjem og i kalde kjellertoaletter passer hånd i hanske med deres nye offentlige roller. Da
er det godt vi har Ivar Dyrhaug til å lose oss gjennom tåken.
En av de mer spesielle utgivelsene i norsk musikkhistorie er
Dyrhaugs konseptalbum Hvorfor nettopp meg?. En rockeopera
om mobbing fra 1979, det nærmeste man kommer David Bowies
Ziggy Stardust eller Marvin Gayes Here, My Dear her i landet. På
1970-tallet jobbet Ivar Dyrhaug som lærer ved Grav skole, og fikk
nært kjennskap til mobbing blant barn og unge. Han bestemte
seg for å skrive en musikal og bok om temaet, som forteller historien om Svenn fra Lofoten, som etter å ha mistet faren sin flytter
sammen med moren til det fiktive småstedet Snaret. Det starter
bra. Lærer Haug, spilt av Lars Klevstrand, gir Svenn en varm
velkomst til klasse 8A. Svenn erklærer entusiastisk foran sine nye
medelever at favorittfaget er historie.
Legger man til detaljer som at han er utstyrt med langt krøllete
hår, briller og pene klær sydd av mor, blir det tydelig at den beryktede Gjengen fra Snaret har funnet sitt nye mobbeoffer. På første
skoledag viskes og tiskes det på bakerste benk: «Han er’ke klok,
snakker jo som en lærebok. Stakkars kop!»
En rask gjennomgang av resten av låttitlene viser hvordan historien utvikler seg videre. Sanger som «Se på den spira!» og «Jeg
må prøve å hjelpe ham» blir avløst av «Samvittighetskvaler» og
«Bakholdsangrep». Etter å ha blitt skamklipt og gruset bestemmer
Svenn seg for å rømme. For å banke inn anti-mobbingbudskapet
med patoshammer har Dyrhaug skrevet avslutningsnummeret
«Skal vi aldri helt forstå?» der alle involverte stemmer i: «La oss
holde sammen! La oss håpe det går an!»
Like vanlig som at stormannsgale menn begynner å sitere
Churchill etter to cognac, er det at jazzmusikere blir leid inn som
backingband. De kan spille. På Hvorfor nettopp meg? finner man
briljerende kløppere som Iver Kleive, Sveinung Hovensjø, Pete
Knutsen og Svein Christiansen, mens radiopersonligheten og
saksofonisten Harald Gundhus er produsent og arrangør.
Platen er ikke en rockeopera, men snarere en disko-, boogiejazzfunkmusikal. Komposisjonene veksler mellom Kool & the
Gang- og Chic-pastisjer til symfonisk kammerpop og bossa – en
forundringspakke Knut Bjørnsen ville vært stolt av. Grunnen til
at LP-en har oppnådd kultstatus i engere kretser, er syntesen som
oppstår når dette lydbildet møter Dyrhaugs budskap fremført
av amatører før stemmeskiftet inntrer. Når Lars Arne Elverum, i
rollen som Svenn, hjelpeløst synger: «Hva gjør det deg om jeg må
bruke briller, si meg det!» over oppløftende strykere og slappbass
er det hjerteskjærende og sårt. Når Gjengen fra Snaret nynner
mørkt i kor over en funkinstrumental eller skampklipper Svenn
til frijazz, er det rett og slett vanskelig å høre på. Du får lyst til å
hoppe inn i platen og ta nakkegrep på hele gjengen.
Man kan mene hva man vil om eventbyråeier, kromusikkforkjemper og Alt for Norge-tekstforfatter Ivar Dyrhaug i 2012. Men
i 1979 skapte han et lite mesterverk som formidler et universelt
tema på en unik måte. Den gir deg blaff av lykke, men vinder av
depresjon. Det er som en trist sang sunget med altfor sterk innlevelse som du aldri helt greier å glemme.
Lars Mørch Finborud, Laura Djupvik, Knut Schreiner, Khalid Salimi og
Marianne Beate Kielland skriver i Morgenbladets klassikerspalte.
Kultur TV
Dårlig sex
og lite penger
Sex og Singellivs naturalistiske arvtaker Girls viser oss
en jentegjeng nærmere oss selv enn vi kanskje liker.
Den kjekke gutten fra sommerleiren slenger 23-årige Soshanna ned på sengen i det
rosa rommet hennes og trekker av henne
trusen. Han sier at han elsker oralsex,
men før han får kommet i gang, stotrer
hun frem at hun er jomfru.
Gutten mister umiddelbart lysten. Han
legger seg ned ved siden av henne og sier at
han ikke ligger med jomfruer. De blør bare,
og da kommer følelsene strømmende. Det
er da den kavende Soshanaa prøver å få
ham til å ligge med henne likevel med en
replikk som det er vanskelig å forestille seg
i noen annen tv-serie enn HBOs Girls. Hun
sier: «I so don’t get attached when I bleed.
You know, it’s like amazing. I’m like totally
not an attached bleeder.»
Ærlighet. Girls er en av de mest omtalte
og omdiskuterte tv-seriene i USA på flere
år. Premisset er tradisjonelt så det holder:
Fire noenogtyveårige hipstervenninner
utforsker vennskap og sex i Brooklyn. En
brutal ærlighet og en tendens til å bryte
sjangerkonvensjoner skiller Girls fra den
jevne strømmen av velpolerte jentegjengserier, mye på grunn av seriens forfatter,
regissør og hovedperson Lena Dunham.
24-årige Dunham brakdebuterte i 2010
med den selvbiografiske lavbudsjettfilmen
Tiny Furniture, der både søsteren og moren
spilte utgaver av seg selv. En av dem som
Anmeldelse
Girls
Regi: Lena Dunham
Premiere på Canal + 25. mai,
sendes lørdager kl 20.00
likte det de så, var regissør Judd Apatow,
som nå produserer Girls.
At Girls er et samarbeid mellom en
nyskapende, ung kvinne og en noe eldre
humorist, merker man. Serien er også
åpenbart influert av Louis C.K.s mørke
komiserie Louie. Situasjonene er kleine
og morsomme så det holder. I første
episode møter vi Hannah på restaurant
med foreldrene som har bestemt seg for
å slutte å finansiere det de kaller hennes
groovy lifestyle. Dermed må hun si opp
praksisplassen på indieforlaget og finne
seg en helt vanlig jobb for å kunne betjene
husleien. På sitt første jobbintervju prøver
hun å imponere sjefen ved å fortelle en vits
om at voldtektsfrekvensen på universitetet
han gikk på, falt drastisk det året han ble
uteksaminert. Vitsen resulterer ikke i en
jobbkontrakt.
Ingen fremtid. Girls handler om vennskap,
økonomiske bekymringer, kunstneriske
aspirasjoner og frigjøring fra foreldre. Men
mest av alt om sex. Sjelden har det vært vist
så mye dårlig sex på tv. Det er vanskelig å la
være å holde for øynene.
I en kontroversiell scene får Adam
Hannah til å spille ut en sexfantasi der hun
skal være en elleveårig narkohore som han
har funnet på gaten og som han skal sende
hjem til foreldrene dynket i sæd. Kritikere
som Margaret Talbot i The New Yorker
har trukket frem scenen som et eksempel
på hvordan nettporno har pervertert unge
menn og gitt dem et urealistisk forhold til
kvinner og sex. Elaine Blair i The New York
Review of Books hyller likevel scenen som
en av de mest kompliserte og intelligente
«Groovy lifestyle»: Brutal ærlighet og en tendens til å bryte sjangerkonvensjoner skiller Girls fra den gjevne
strømmen av velpolerte jentegjengserier. Foto: HBO
sexscenene hun har sett. Hun leser scenen
som et møte der Adams klare evne til å
la seg absorbere av sex, kontrasteres av
Hannahs avstand til situasjonen, noe som
hindrer henne fra å gå inn og forme den
som hun vil.
I de fleste andre serier ville et hovedplot
vært nettopp Hannahs gradvise innsikt om
at hun fortjener en sunn og frisk mann
som respekterer henne og som hun en
gang kan gifte seg med. Men dette legger
ikke Girls opp til. Hannah og Adam har
ingen fremtid. De kommer aldri til å flytte
til forstaden og kysse hverandre på kinnet.
Han er en drittsekk. Men han er hennes
drittsekk, og hun bruker ham til å utforske
sin kropp og sin seksualitet.
De kommer aldri til å flytte
til forstaden og kysse hverandre på kinnet.
Hipstere med farger. Girls har vakt uvanlig
mye debatt. Mest ubehagelig er kanskje
kritikken mot hovedpersonens kropp. For
Hannah er mye naken i serien, noe som er
uvanlig i seg selv, men siden hun er et par
kilo over tv-gjennomsnittet, har det vekket
et kobbel av haters som ikke tåler slikt på
tv. I andre fora diskuteres karakterenes
bruk av sosiale medier eller hvordan Girls
reflekterer finanskrisen.
Fredag 8. juni kl. 18.00
Fredag 8. juni kl. 22.00
Søndag 10. juni kl. 15.00
Freiakonsert – Freiasalen Parkteatret kveldskonsert Myraløkka – gratiskonsert
FilharMonisk Fredag
Wolfgang Amadeus Mozart
Sinfonia concertante for strykere
Peter Tsjaikovskij
Serenade for strykere
Elise Båtnes fiolin
Henninge Landaas bratsj
Billetter kr 350*
FilharMonisk Fredag
Johann Sebastian Bach
Brandenburgerkonsert nr 3
Igor Stravinsky
Dumbarton Oaks
Steve Reich
Different Trains
Rolf Gupta dirigent
Billetter kr 200*
Klassiske perler i familievennlige omgivelser: Dukas/Sibelius/Haydn/Bach/
Tsjaikovskij/Delibes/Dvorák/Beethoven
Fauré/Piazzolla/Korngold m.fl.
Rolf Gupta dirigent
Tine Thing Helseth trompet
Konserten holdes i samarbeid med
Bydel Sagene
Den største innvendingen har likevel
vært seriens manglende etniske diversitet.
Alle er hvite privilegerte pappajenter, noe
som i liten grad speiler livet i Brooklyn.
Det er lett å være enig i at jentene i serien
lever i en hvit boble i en multietnisk by,
men det er på den annen side ikke særlig
uvanlig at folk søker likesinnede. Dunham har likevel tatt denne kritikken til
seg, og i anledning oppstarten av sesong
to søker serien nå etter kule hipstere i alle
farger og fasonger.
Betalingen?
Hvilken betaling?
En hipster bryr seg ikke om penger.
Rar, rå og upolert. Som komiserie har
Girls stort potensial og enkelte utfordringer. Selv om mye er morsomt, er
det også dødpartier der seerens engasjementet synker. Dette handler i stor
grad om karakterutvikling. Mens enkelte
karakterer er lette å identifisere seg med,
blir andre flatere typer vi bare ler av. En
annen utfordring er seriens ønske om
å si noe større og viktigere på vegne av
en generasjon, noe som tidvis kan virke
anmassende. Girls er ikke representativ
for en generasjon. Den er heller ingen
ny Sex og Singelliv. Til det er den for rar,
rå og upolert. Girls er først og fremst et
frisk pust inn i tv-komedien, med en
solid eim av magesyre.
Mikkel Bugge
FILHARMONISK FREDAG – PAKKE*
Freiasalen og Parkteatret – Fredag 8. juni
Få med deg to konserter på én kveld!
Freiasalen: Mozart og Tsjaikovskij
Parkteatret: Bach, Stravinsky og Reich
Freiakonserten kl. 18.00 og Parkteatret kl. 22.00
Pakkepris kr 400*
Billetter oslofilharmonien.no
Billettservice.no, tlf. 815 33 133 / Oslo Konserthus
tlf. 23 11 31 11 / Oslo-Filharmonien tlf. 23 11 60 60
Elise Båtnes foto LAWO_Blunderbus
Rolf Gupta foto Kain Bienert
Tine Thing Helseth foto Henrik Celius
Kultur Musikk
Sene sanger
Schuberts musikk springer ut av
en kultur. Dermed blir det enkle
komplekst.
Vinteren 1828 dør Franz Schubert av
syfilis, bare 31 år gammel. I tillegg til et
knippe sanger har han i løpet av høsten
skrevet de tre siste klaversonatene og
strykekvintetten i C-dur. Det skjer i en
rasende fart. Situasjonen er prekær, men
henvendelsen er allmenn. Verkene uttrykker i konsentrert form spennvidden i
denne komponistens fantastiske univers:
hele reisen fra vugge til grav, på noen
spinkle notelinjer.
14 sanger til tekster av Ludwig Rellstab,
Heinrich Heine og Johann Gabriel Seidl,
komponert mellom august og oktober
1828, ble siden samlet under tittelen Schwanengesang. En ny innspilling foreligger
Anmeldelse
Franz Schubert
Schwanengesang og
Sonate i B-dur
Matthias Goerne, baryton
Christoph Eschenbach, klaver
Harmonia Mundi. 2012
nå med den tyske barytonen Matthias
Goerne. Med seg på klaver har han Christoph Eschenbach, som også tolker den
siste klaversonaten i B-dur.
Platen inngår som nr. 6 i en Schubert/
Goerne-syklus på Harmonia Mundi, og
man får inntrykk av at selskapet nok en
gang vil tematisere storheten og det tragiske ved den sene Schubert.
Toppsjikt. Men markedsstrategi til side:
Hvordan låter dette? Schwanengesang
hører til kjernen av lied-repertoaret og finnes selvsagt i en rekke innspillinger. Matthias Goerne har tidligere sunget verket
med Schubert-mesteren Alfred Brendel,
og et konsertopptak med dem ble utgitt på
Decca i 2005. Goerne har dessuten flere
fine Schubert-plater bak seg, og det er
liten tvil om at han tilhører det absolutte
toppsjiktet av dagens sangere. Stemmen
er dyp og klangfull, men samtidig var og
fleksibel, noe som gjør den egnet til liedkunstens krav om dramatisk fortetning.
I tillegg har Goerne suveren formmessig oversikt og en naturlig sans for
frasenes linearitet. Det kommer godt med,
særlig ettersom Eschenbach legger opp til
en slørete, utpreget langsom fortolkning.
På sitt beste fungerer det godt; Goerne
Griegakademiet og KHiB inviterer til:
Informasjonsmøte om
stipendprogrammet
Åpent for potensielle søkere til
Stipendprogram for kunstnerisk
utviklingsarbeid med institusjonstilhørighet ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen eller Griegakademiet.
Det vil bli gitt søkerveiledning og
informasjon om selve programmet.
Fredag 15. juni kl 11 – 12 i
møterommet 2. etg, Kunst- og
designhøgskolen, Strømgaten 1.
trives tydeligvis med å holde Eschenbachs
åpne flater sammen. Men det duse uttrykket til Eschenbach fremstår ensidig, og det
er problematisk.
Selv om disse tolkningene
hver på sin måte er nesten
ekstreme, er de aldri
outrerte.
Kraften. Når Brendel kanskje er den
ideelle Schubert-tolker, er det fordi han
har en så presis sans for det dypt konvensjonelle hos denne komponisten. Ikke
misforstå: Schubert er personlig og skriver partiturer fulle av subtile, ja radikale
detaljer. Men privat er han ikke; rammen
for uttrykket er hele tiden en kultur, og
bare med denne som bakgrunn, blir det
enkle og tidvis nærmest banale hos ham
forståelig. Kraften i Schuberts register, og
dermed utøverens ekspressive muligheter,
ligger i brytningen mot denne kulturelle
rammen.
At en slik brytning ikke snevrer inn,
men tvert imot åpner for ulike tilnærminger, er det nok av eksempler på. Foruten
Brendel vil jeg nevne András Schiff. I sin
innspilling med tenoren Peter Schreier
leverer han en mer lettbent og pertentlig
Schubert. Dessuten har Schiff et øre for
detaljer i akkompagnementet som savner
sidestykke. På den mer dramatiske siden
finner vi Svjatoslav Richter. I et formidabelt konsertopptak av Winterreise fra 1985
følger han den samme Schreier. Selv om
disse tolkningene hver på sin måte er
nesten ekstreme, er de aldri outrerte.
Uutholdelig. Problemet med Eschenbach
er med andre ord ikke de langsomme
tempiene i og for seg. Snarere dreier det
seg om en form for ensidighet i tilnærmingen. Balansen reddes i samspillet
med Goerne. Men i sonaten, og særlig i
den langsomme satsen, blir det uutholdelig. Den formmessige stringensen, som
er så viktig her, drukner i en maniert
fiksering på øyeblikket.
Når plateselskapet i tillegg dyrker
Eschenbach som en «benådet mester»,
blir inntrykket av ensidighet bare forsterket. At Schuberts sofistikerte kompleksitet
da går med i dragsuget, er dessverre ikke
til å unngå.
Emil Bernhardt
HOLBERGPRISEN 4.–6. juNI 2012
Alle arrangementer er åpne for publikum
mANDAG 4. juNi
nils klim-Prisforelesningen 2012: ”blaming euroPe?
attribution of resPonsibility in tHe euroPean union”
12.15–13.00, auditorium, ulrike Phils hus, Professor keysers gate 1, universitetet i bergen
manuel Castells På festsPillene i bergen
15.00–16.00, logen bar, Øvre ole bulls plass 6, 5012 bergen
arrangementet er et samarbeid med festspillene i bergen
TiRSDAG 5. juNi
HolbergPrisens symPosium 2012: media and demoCraCy
09.00–16.15, auditorium a, studentsenteret, Parkveien 1, universitetet i bergen
deltagere: Holbergprisvinner manuel Castells, göran therborn (university of Cambridge),
Helen margetts (university of oxford), andrew Chadwick (university of london), annebelle
sreberny (university of london), William dutton (university of oxford), Helga nowotny (erC),
jostein gripsrud (uib) og mette andersson (uib).
ONSDAG 6. juNi
Takkampanje!
30%
Nå har vi
rabatt på takomlegging!
Utförer alle typer av tak.
Utförer også renovasjon
av fasader, maling m.m
Gratis befaring
JE Byggservice
Tlf. 46262707
Prisoverrekkelse HolbergPrisen i skolen 2012
Verk Produksjoner
«Det Eviga Leendet»
31/05-3/06 kl 19
EKSTRAFORESTILLINGER:
Ine Wilmann & Sara Li Stensrud
«Lykkelig til mine dagers
ende» 9 & 10/06 kl 19
Ibsenfestivalen 2012
TG Stan (BE) «Nora»
24-26/08 kl 19
www.blackbox.no
10.30–11.30, bergen katedralskole, kong oscars gate 36
Prisoverrekkelser Holbergs internasjonale
minnePris 2012 og nils klim-Prisen 2012
14.00–15.00 (Publikum bes være på plassene 13.45),
Håkonshallen, bergenhus festning, bergen
Holbergprisen deles ut til den spanske sosiologen manuel Castells.
H.k.H. kronprinsesse mette-marit overrekker prisen. nils klim-prisen deles ut til den
danske statsviteren sara Hobolt. kunnskapsminister kristin Halvorsen deler ut prisen.
alle arrangementer er gratis. mer informasjon: www.holbergprisen.no
bøker
Pengene eller livet?
Teamet for årets Litteraturfestival (30. mai til 3.
juni) på Lillehammer er penger. Når Morgenbladets økonomisk skolerte journalist Maria Reinertsen har tatt oppgaven på alvor (og litt skjemt), og
har lest statsbudsjettet opp mot norsk litteratur,
kommer både mulighetene og det absurde ved
en slik temajakt til syne. Man må strekke seg et
stykke for å gi fôringen av elefanten i Niels Fredrik
Dahls På vei til en venn makroøkonomisk betydning. Samtidig avdekker den nesten resultatløse
letingen etter arbeidsliv i litteraturen noe typisk
ved den: Det er hverken arbeidet ellet pengene det
Send e-post:
bok@morgenbladet.no
står på i den norske eksistensen. Igjen og igjen
ser vi hvordan litteraturen skildrer det norske
samfunnet som på et eller annet vis eksotisk og
ugjennomtrengelig, uvirkelig og uinntakelig. Ser
man nærmere etter oppdager man at en slik tenkning, med kulturkritisk tilsnitt, faktisk løper gjennom hele velstandsepoken. Men hvor går skillet
mellom historisk kontinuitet og stivnet tenkning?
Og hva, om noe, vil 22. juli gjøre med lengselen
etter at det «en gang må bli alvor»?
Nå har vi ikke laget hverken et pengenummer
eller et bokekstra bare om det norske. I denne
Tema eller ikke tema?
Dét er spørsmålet som
nager lederne av Norges
litteraturfestivaler.
Bare klangen av
ordet, assosiasjonene det setter i
gang, har en verdi.
Espen Røsbak,
leder for Kapittel
Knagg. – Jeg ser på temaet
som et som et arbeidsverktøy.
Det peker ut en retning for
programarbeidet: en begrensning som ofte er mer produktiv
enn om man sto helt fritt, sier
Espen Røsbak, nyansatt leder for
Kapittel. Han har rukket å jobbe
to måneder med emneordet for
årets arrangement (19. til 23.
september), som er «Arr». Ifølge
festivalens hjemmeside dreier
det seg om «alle former for arr,
fysiske og mentale, arr på folk og
arr i naturen».
– Et så stort fenomen at det
egentlig kan dekke alt mulig?
– Det kan det jo. Men samtidig: Bare klangen av ordet,
assosiasjonene det setter i gang,
har en verdi. Og det er jo helt
andre assosiasjoner enn ved
et begrep som «Broer» – selv
om du kan gjenfinne begge
motivene i en hvilken som helst
Ane Farsethås
– Vi fant opp
Sylvère Lotringer forlot parisisk akademia til fordel
for New York, og bygget bro mellom fransk teori og
amerikansk undergrunn.
Bjarne Riiser Gundersen
Kapittel-festivalen i Stavanger
har tradisjon for å satse kort og
tilsynelatende konsist: «Murer».
«Hukommelse». «Trass».
«Broer». Litteraturfestivalen på
Lillehammer startet sin temajakt i det noe mer spesifikke
– «70-tallet i norsk litteratur» i
1997, «Hva skal vi med historien?» året etter – men kom seg
så raskt over i enkeltordsfolden:
«Myter». «Makt». «Iscenesettelse». «Løsrivelse». Begreper
som ikke må forveksles med
den Molde-baserte Bjørnsonfestivalens kjede av signaltermer:
«Mot». «Vandringer». «Kilder».
Men hva er det med disse
substantivene i ubestemt
form som gjør dem så tiltrekkende for litteraturens
programplanleggere?
utgaven har vi blant annet møtt den legendariske
redaktøren Robert B. Silvers, som har styrt New
York Review of Books siden bladet startet i 1963.
Og vi har møtt den franske filosofen Sylvère
Lotringer som med det nesten like legendariske
tidsskriftet Semiotext(e) forente fransk teori og
amerikansk kunst. Begge har styrt ut fra samme
oppskrift: De lager akkurat det de vil lese selv. Det
samme gjelder nok de skandinaviske tidsskriftene
vi anmelder i dette nummeret – men kan de likevel trenge større vågemot?
Solveig Nygaard Langvad
Siv Dolmen (foto)
bok, sier Røsbak, som mener
et godt temaord ikke må være
for begrensende for programarbeidet, samtidig som det kan
gi inspirasjon til publikum og
gjester.
– Når forfattere som har vært
på mange andre festivaler, skal
si noe hos oss eller til mediene
– og aller helst noe annet enn
det de har sagt før – kan et styrt
tema være en nyttig knagg.
Tvangstrøye. Ved årets Bjørnsonfestival (29. august til 2.
september) tok nyansatt leder
Rolf Magnus Orø og resten av
administrasjonen nylig det som
kan virke som et dristig valg:
ikke noe tema! Det har dels
praktiske årsaker: På grunn av
en uavklart ledelsessituasjon
måtte deler av programmet
legges før noen kunne spikre
et emne. Men fristillingen gir
også noen klare fordeler, mener
festivallederen.
– Et tema kan skape sammenheng mellom de ulike arrangementene. Men faren er at emnet
fungerer som en tvangstrøye,
som ekskluderer gode programposter fordi de ikke passer inn
under vignetten.
– Hvilke fordeler gir det å være
uten overskrift?
– Det viktigste for oss er å
tilby et variert program, som
kan nå så mange ulike publikumsgrupper som mulig. Da gir
årets løsning oss friere tøyler til
å favne bredt. Men det kan godt
hende vi kommer tilbake neste
år med et styrt tema, sier Orø.
I så fall har vi et forslag: Hva
med «Tema»?
brg@morgenbladet.no
– Jeg kom til USA ved et uhell, forteller
professor og forlegger Sylvère Lotringer.
Han får ofte æren for å ha introdusert
fransk teori til et amerikansk publikum.
Han er også en av disse som har møtt
alle, sett alle og bodd overalt. Utgangspunktet var Paris.
I tidlig 1968 var Frankrike dødt. Forsiden på Le Monde var La France s’ennuie
– Frankrike kjeder seg.
– Jeg reiste til Australia og var der i
mai 68 – jeg gikk glipp av det vi hadde
ventet så lenge på hjemme. På vei
tilbake til Frankrike reiste jeg via USA.
Det var i 1970, samtidig som Kent
State-massakren.
Drapene på fire amerikanske studenter
skapte revolusjon landet over, også på
Swarthmore College i Philadelphia hvor
Lotringer oppholdt seg. Franskmannen
kom seg aldri hjemover, og i 1972 ble han
tilbudt et professorat ved Columbia i New
York, i fransk litteratur og filosofi. Det
skulle gå flere år før han oppdaget at det
fantes en by lenger nede på Manhattan.
– Som akademiker så skulle du holde
deg der oppe, og campus var veldig stort.
Alle de radikale, alle hippiene hadde blitt
akademiske marxister. Det var mye maktspill med dem. Jeg hadde et post-marxist
ståsted, hvor det viktigste ikke var å være
kritisk til kapitalismen, men å finne ut
hvordan man kunne snu maskinen mot
seg selv.
Sukess. Lotringer samlet en gruppe unge
mennesker ved sin avdeling på Columbia,
og sammen startet de i 1974 et nytt tidsskrift – Semiotext(e).
– Vi satte sammen ting som ikke passet sammen, og tenkte at folk var smarte
nok til å finne det ut selv, forteller han.
De første fire utgavene kom og gikk i
stillhet, også økonomisk. Så arrangerte
Semiotext(e) Schizo-culture-konferansen
i 1975. Lotringer kjente de franske teoretikerne fra studieår ved École Pratique des
Hautes Études i Paris. Disse inviterte han
over dammen. Venner i pressen presenterte arrangementet som en konferanse
om semiotikk.
– Ideen om semiotikk var på vei frem,
Sylvère Lotringer
••Født 1938. Professor, forlegger og litteratur- og kulturteoretiker.
••Utdannet ved Sorbonne, École Pratique
des Hautes Études i Paris.
••Arbeidet som professor i fransk filosofi
og litteratur ved Columbia University i
New York i over tretti år.
••Grunnla i 1974 det legendariske tidsskriftet og siden forlaget Semiotext(e), som i
dag drives fra Los Angeles.
••På Norgesbesøk i forbindelse med
poesifestivalen Audiatur Waste Land.
men ingen i New York visste hva det var.
Folk var veldig interessert, og spurte om
hvor konferansen var, og når. Så avsluttet
de alltid med: «Og hva er semiotikk?»
Men alle kom. Noen kom fordi det
handlet om fengsler, noen fordi det var en
radikal konferanse, og andre kom fordi
det ble snakket om galskap – det er fullt av
gærninger i New York. I stedet for femti
besøkende, som var vanlig på en akademisk konferanse, hadde vi tusen gjester
hver kveld. De amerikanske marxistene
ble eksponert for teorier som de ikke likte,
så de var veldig fiendtlige.
– Bød det på ampre situasjoner?
– Det var en provokatør der, som skulle
hisse opp venstresiden. Han anklaget
Foucault for å være betalt av CIA. Foucault ble helt gal, og visste ikke hvordan
han skulle svare på angrepene, han syntes
New York var et forferdelig sted og ville
aldri komme tilbake, sa han. Vi laget et
eget nummer fra konferansen i etterkant
– tanken bak bladet og konferansen var å
kombinere de mest interessante tenkerne
i Frankrike med deres korresponderende
amerikanere. Akademikerne i USA tok
ikke tak i ting som gjaldt hele samfunnet
slik de franske gjorde. Men amerikanske
kunstnerne som John Cage og William
S. Burroughs gjorde det. Jeg hadde ikke
planlagt å sette disse to verdenene opp
mot hverandre, men slik ble det.
Eventmaker. Etter konferansen ble også
kunstnere interessert i tidsskriftet og
lurte på om de kunne hjelpe til med noe.
Lotringer ble kjent med kunstnere og
Ideen om overskridelser i virkelighetens navn har tatt et
steg vekk fra samtidskulturens aktivt pulserende kjerne.
T for trøbbel, e for e-bok
«I Danmark rir man på været, i Norge ligger
skuta fortsatt på beddingen,» skriver Bok
og Bibliotek poetisk. Temaet er e-boka og
Sverige. Inntil nylig kunne man låne e-bøker
så mye man ville: «Det var som en firmafest
hvor det fløt sprudelwasser og de ansatte
bøttet ned uten å tenke på at de gylne dråpene koster penger.» For «bibblan» kostet
hvert e-bokutlån 20 kroner, mens papirbokutlån kostet én. Derfor har bibliotekene
stoppet utlån av e-bøker, hvorpå forleggerne
surnet. Det er nå fullt brudd.
Farvel, Fussell
Paul Fussel er død, 88 år gammel. Han
var ukjent for mange, men et av de aller
største navnene for de som er interessert
i det 20. århundres kultur- og mentalitetshistorie. Hovedverket The Great
War and Modern Memory (1975) var en
banebrytende studie som viste hvordan
1. verdenskrig skapte det moderne desillusjonerte tankesettet som dominerte Vesten totalt fra 1918 av. Hans kulturkritikk var
også legendarisk: «Å ikke røyke er overklasse, å skryte av det er middelklasse.»
Hjelp, hjelp!
The Guardians Jenny Colgan flyttet fra Storbritannia til Frankrike og oppdaget raskt at
planen om å la barna lære fransk gjennom
barnebøker hadde sine svakheter. Ikke minst
at fransk barnelitteratur ville skremme vettet
av engelske barn vant til snille dinosaurmammaer som koser med nusselige dinosaurbabyer. Over Kanalen ble det budt på «Mamma
er borte», «Sorgens tyngde», «Mitt første
mareritt», «De mørke rommene» «Da pappa
drepte tanten sin» «Raseriets ABC», «Kaninenes hevn» og «Lille Død på besøk».
punk før den fantes
ikke kommentarer, eller kunstkritikk. Jeg
har alltid tenkt at kritikk er bortkastet tid.
Det er en industri som ikke produserer
noe. Med en gang du begynner å utgi det,
vil kunstindustrien kjøpe deg.
Semiotext(e) ville sende ideer gjennom
samfunnet. I stedet for kritikere som
kommenterte Michel Foucault, hadde de
en tekst av Foucault eller et intervju med
ham.
– Tanken var at vi ikke trengte å holde
leseren i hånden, de skulle få tenke
selv. Vi oppfant punk før den fantes. Vi
introduserte SM før det var kjent. Vi skrev
om børsen i 70-årene fordi vi skjønte at
det var en viktig del av kapitalismen. Så
jeg dro ned på Wall Street og fant ticker
tape som vi lagde kunst med. Det var
morsomt – vi hadde veldig seriøse tekster,
men sammen med punk og musikk og
collages.
Foucault ble helt gal.
Sylvère Lotringer, forlegger
Punkfilosofi: Sylvère Lotringer er en av disse som har møtt alle, sett alle og bodd overalt. Anekdotene sitter
løst når professoren og forleggeren snakker om utviklingen av tidsskriftet Semiotext(e).
filmskapere som begynte å komme på
forelesningene hans.
I 1978 arrangerte Lotringer Nova-konferansen, en tre-dagers hyllest til William
S. Burroughs. Blant bidragsyterne var
Timothy Leary, Patti Smith, Allen Ginsberg, Frank Zappa og Laurie Anderson.
Lotringer reintroduserte Burroughs for
et ungt publikum, for avantgardekunstnere som vanket på rockebula CBGB.
Lotringer klarte med det å slå sammen
akademia med punk.
– Hele downtown New York var der,
det var den siste eventen for avantgarden,
med rockekonsert, filmvisninger, forelesninger og teater. Semiotext(e) ble viktigere
fordi vi arrangerte disse eventene også.
Hver gang vi ga ut en utgave hadde vi fest,
leserne kom og vi visste hvem vi snakket
til. Vi snakket ikke til en allmennhet, vi
snakket til et publikum av unge artister,
akademikere og radikalere. Så lenge det
ikke vokste seg for stort så hadde bladet
en funksjon ved å gi dem materiale de
ikke kjente. I akademia gjengir du med
introduksjon og fotnoter. Jeg ville ikke ha
det hos oss – jeg ville ha en direkte relasjon til samfunnet, til filosofi. Vi trykket
Små sorte. I 1980-årene sluttet New York
å være et møkkete sted. SoHo ble fasjonabelt og galleriene ble mangedoblet på
kort tid. Den gamle kunstverden forsvant.
Det viktigste var ikke lenger å skape, men
å selge.
– Da kunsten og New York ble mer
mainstream, mistet bladet kontakten med
leserne. Så vi byttet til bøker, som sirkulerer lenger. I stedet for filosofi og kunst ga
vi ut tekster, men på samme måte, uten
introduksjon og fotnoter. Vi ga ut Deuleuze ukommentert – folk forstår kanskje
ikke alt, men de forstår det de kan. Ideen
er ikke at leseren skal mestre et system,
men at hun skal se noe og oppdage det
selv. Tekstene i bladet var ikke ment for
akademikere, men for vanlige mennesker
som ville oppdage hva som skjedde i en
verden som utviklet seg altfor fort.
Forlaget ga ut en serie med små sorte
bøker. – Ingen kommer til å kjøpe dem,
tenkte vi, men de ble en fetisj, forklarer
Lotringer.
Semiotext(e) ga ut Jean Baudrillards
Simulations i 1983. Baudrillard snakket
om en verden hvor vi ikke har en original
og kopier av den, men bare kopier av
kopier av kopier, replika på replika.
– Han oppfant vår verden. Da var alt
fortsatt tilknyttet virkelighet, men han
kuttet forbindelsen. Vi trenger ikke virkelighet lenger, vi flyter rundt i cyberspace.
Kunstverdenen på den tiden hadde ikke
Semiotikk til massene:
Konferansen Schizo culture, 1975.
en teori som passet til deres praksis, så
de sa: Å, det der er en bok om det vi gjør!
Baudrillard kunne ikke noe om kunst,
noe som var typisk for de franske teoretikerne. Semiotext(e) sto mellom disse to
og bygde broer.
Monster. Så ble magasinet for populært.
Det ble mainstream. I Amerika. Lotringer
grøsser ved tanken.
– Jeg visste hvordan jeg skulle forholde
meg til unge akademikere og radikalere,
men ikke mainstream. Mainstream i
USA er et monster, du mater den og ut
kommer noe horribelt. Vi solgte 30 000
utgaver av Baudrillard og vi trengte ikke
penger for å publisere lenger. På 90-tallet
la vi til en serie fiksjon.
Det var forfatter og filmskaper Chris
Kraus som startet fiksjonsserien.
– Chris var kona mi, hun er feminist,
og jeg visste ikke hva feminisme var. Det
lærte jeg the hard way. Alle de franske
teoretikerne var menn, men det hadde jeg
ikke tenkt på. På denne tiden ga vi også
ut kvinnelige franske teoretikere – Julie
Kristeva, for eksempel. Jeg hadde ikke
valgt dem bort fordi de var kvinner, men
fordi de var for interessert i psykoanalyse
for meg. Jeg hadde neglisjert dem.
Kraus flyttet siden til LA, slik mange
i Lotringers nettverk gjorde. Til slutt
lot han seg lokke, og bor i dag i LA og
Mexico. Semiotext(e) er også basert på
vestkysten nå.
– Jeg likte New York og Columbia,
og var ikke sikker på om jeg ville dra.
Columbia likte ikke meg så godt, jeg
fortalte dem aldri mye om Semiotext(e).
På det beste tolererte de det, og på det
verste var de imot det. New York har
endret seg. Når du bor i USA er det som å
bo i Disneyland. Jeg har alltid likt å ha en
fot i den virkelige verden. Jeg har lært av
Semiotext(e) at det ikke gjør noe om noe
blir en suksess eller ikke. Er det ikke det
så venter vi, også blir det dét. Mange av
våre utgaver er relansert i dag, til et langt
større publikum enn det teoriene opprinnelig fant.
snl@morgenbladet.no
Bøker Økonomi
Fra Hellemyren til Skomakergata. Norsk
Hvilken rolle spiller pengene i norsk samtidslitteratur? Omtrent like liten som i statsbudsjettet.
Selv elefantene lider ingen materiell nød i den norske litteraturen.
Kommentar
Maria Reinertsen
Jeg har et husråd, som jeg har lært av
mor, deres far brukte det også – det er å
arbeide.
Jacob Worse, i Garman & Worse,
Alexander Kielland (1880)
29. mars 2001 lanserte daværende,
som nåværende, statsmininster Jens
Stoltenberg handlingsregelen for bruk
av oljepenger. Dermed var en epoke over,
preget av grenseløs frykt og optimisme
med tanke på hva oljepengene kunne
gjøre med oss. En ny epoke i økonomisk
debatt begynte; fra nå handlet det om å
bruke litt mindre eller ganske mye mer
oljepenger enn de fire prosentene av
oljefondet som handlingsregelen tillater.
Det var også i årene etter 2001 at Norge
virkelig etablerte seg som et usårlig
økonomisk annerledesland. I Norge var
det arbeid til nesten alle, penger på bok,
og selv bankene klarte seg, med statens
hjelp, lett gjennom finanskrisen i 2008.
Hva med skjønnlitteraturen? Tok den
preg av å være skrevet i et økonomisk
unntaksland?
Hvis du tar alle heftene som utgjør statsbudsjettet for 2012 og legger dem oppå
hverandre, får du et tårn på 22 cm. På
elleve år blir budsjett-tårnet nesten fem
meter høyt. Legger du bøkene som de
siste elleve årene har vunnet Brageprisen
i skjønnlitteratur oppå hverandre, får
du knappe 25 centimeter. Men jeg vil
anta at bragepristårnet har langt flere
lesere enn budsjett-tårnet. På samme
måte som vårt bilde av de økonomiske
forholdene på 1800-tallet i langt større
grad er preget av Ibsens fallitter, Kiellands handelshus og Skrams fattigfolk
på Hellemyren, så er det grunn til å tro
at norske skjønnlitterærere forfattere har
et langt større publikum enn forfatterne
av statsbudsjettet.
Men hva har de å si? Som den økonomen jeg er skal jeg nå gå litt systematisk
til verks. Vi har et utvalg bøker (forhåpentligvis representativt) og jeg ser for
meg en tabell. Tabellen har tre rubrikker
for hver bok, én for hovedpersonens
tilknytning til arbeidsmarkedet, én for
økonomiske utfordringer som romanfigurene støter på og én for makroøkonomiske problemstillinger som tas opp
i romanen. Det blir raskt klart at det
ikke er så mye av det siste, slik at denne
rubrikken ofte kan droppes.
Tabellen over pengenes plass i Brageprislitteraturen går da slik:
2001: Halvbroren, av Lars Saabye
Christensen
Makroøkonomisk problemstilling:
Etterkrigstidens velstandsutvikling er
historiens bakteppe.
Hovedpersonens tilknytning til arbeidsmarkedet: Manusforfatter.
Økonomiske utfordringer: Personene trekkes mellom egen stolthet og behovet for
jobb og inntekt.
2002: På vei til en venn, av Niels
Fredrik Dahl
Arbeidsmarkedstilknytning: Utenfor
arbeidslivet på grunn av overgrep i
barndommen.
Økonomiske utfordringer: Skaffe mat til
elefanten.
2003: Trask. Forflytninger i tidas
skitne fylde, av Inger Elisabeth
Hansen
Diktet passer dårlig i tabellen. Her berøres globalisering og økonomiske maktforhold, og ingen later til å ha noe valg
når det gjelder om de skal arbeide. Diktet
taper norsk økonomi av syne, om det ikke
er nordmannen som er ute og trasker, da?
2004: Presten, av Hanne Ørstavik
Makroøkonomisk problemstilling: Samenes rettigheter før og nå.
Arbeidsmarkedstilknytning: Akkurat byttet
jobb fra forsker til prest. Lurer på om hun
duger i jobben.
Økonomiske utfordringer: Nei.
2005: Forestill deg, av Marita Fossum
Arbeidsmarkedstilknytning: Akkurat
sluttet i jobben i protest mot «den nye
ledelsen».
Økonomiske utfordringer: Uvisst.
2006: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman, av Dag Solstad
Arbeidsmarkedstilknytning: Høytstående
norsk diplomat, lurer på om han kan
fortsette i jobben nå som han har sett
at den amerikanske ambassadøren har
grisehode.
Økonomiske utfordringer: Ønsker
ikke å miste godene som følger med
diplomatjobben.
2007: Innsirkling, av Carl Frode Tiller
Makroøkonomisk problemstilling: Klassesamfunnet Namsos, kulturell snarere enn
økonomisk kapital i forgrunnen.
Arbeidsmarkedstilknytning: Én av fortellerne har sagt opp jobben for å satse som
musiker, én er dødssyk og arbeidsufør og
én skulker jobben ettersom kranglingen
med ektemannen tiltar.
Økonomiske utfordringer: Beskyldninger
om økonomiske problemer brukes stadig
som skyts i familiekrangler.
2008: Jeg forbanner tidens elv, av Per
Petterson
Makroøkonomisk problemstilling: Sovjetunionens sammenbrudd.
Arbeidsmarkedstilknytning: Jobber i bokhandel, har funnet igjen arbeidsgleden
etter mange år som sjølproletarisert
fabrikkarbeider.
Økonomiske utfordringer: Overkommelige, har råd til middels dyr calvados når
han dropper en taxitur.
moren sin til Danmark. Selv Niels Fredrik
Dahls uføretrygdede hovedperson i På
vei til en venn klarer etter litt grubling å
skaffe mat til sirkuselefanten som er blitt
etterlatt i låven hans.
2009: Min kamp. Første bok, av Karl
Ove Knausgård
Tilknytning til arbeidsmarkedet: Forfatter
som skriver en selvbiografisk roman.
Økonomiske utfordringer: Ofte dårlig råd,
men aldri slik at det hindrer ham i å gjennomføre viktige prosjekter, for eksempel
flytte fra kona i Bergen og til Stockholm.
Jakten på mer penger er heller ikke noe
som opptar disse hovedpersonene. Nei,
det er jobben i seg selv de strir med,
arbeidets innhold. Er de gode nok, er
arbeidet godt nok for dem?
Jobben er veien til realisering eller
fortapelse. Og når en virkelig skal gjøre
noe dramatisk, når en kaster hansken og
erklærer verden krig, ja da sprenger en
ingen bombe, organiserer ingen streik,
dreper ikke kjæresten, forlater ikke familien, slår seg ikke på flaska, jo, det hender,
men først og fremst, så slutter en å jobbe.
2010: Før jeg brenner ned, av Gaute
Heivoll
Tilknytning til arbeidsmarkedet: Fortelleren er forfatter som skriver en selvbiografisk roman, den andre sentrale personen
er brannvakt.
2011: Imot naturen, av Tomas Espedal.
Tilknytning til arbeidsmarkedet: Forfatter
som skriver selvbiografiske romaner.
Har tidlig bestemt seg for at han ikke vil
arbeide.
Som vi ser av denne listen, er både
oljeøkonomien og finansøkonomien, de
to store økonomiske temaene på 00-tallet, ganske så fraværende. Mangel på
penger er heller ingen drivkraft i disse
bøkene. Hovedpersonene kan rett nok
klage over dårlig råd, men det er ikke slik
at pengemangel hindrer dem fra å gjøre
det som virkelig betyr noe for dem. Det
er ikke mangel på penger som hindrer
brannmestersønnen i Før jeg brenner ned
i å studere slik alle tror han skal. Penger
er ingen hindring for Arvid i Jeg forbanner
tidens elv når han på impuls reiser etter
Og denne vektleggingen av arbeidet
er Sigbjørn Johnsen, Jens Stoltenberg
og Finansdepartementet helt enige i.
Fra budsjett-tårnet henter vi nå frem
Nasjonalbudsjettet 2012, der Finansdepartementet legger frem sin beskrivelse
av tilstanden i økonomien. Så vidt jeg
kan bedømme, er det også her vi møter
byråkratiet på sitt mest språkbevisste.
Åpningssetningen sitter som et skudd.
«Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid for alle og en
rettferdig fordeling av goder og byrder.»
Mens debatten om den økonomiske
politikken i Norge i stor grad har handlet
om oljepengene, er statsbudsjettet og
brageprisvinnerne skjønt enige om at
fastlandsøkonomien er mest interessant.
Som statsbudsjettet sier:
Beregninger basert på de langsiktige
makroøkonomiske framskrivingene viser
litteratur etter handlingsregelen.
er i jobb. Slik sett minner tilstanden
i litteraturen og budsjettet begge om
Skomakergata. Jens Petrus Andersen
snakker stadig om hvor viktig jobben er
for ham (han har til og med en egen sang
om sin skomakeridentitet), men hvor ofte
ser vi ham egentlig flikke en hæl eller sy
sammen en sprukken skosnute?
at verdien av vår nåværende og framtidige
arbeidsinnsats utgjør om lag 84 pst. av
nasjonalformuen. Petroleums- og finansformuen til sammen utgjør til sammenlikning bare i overkant av 7 pst.
Å arbeide eller ikke arbeide, det er spørsmålet. «Arbeid er viktig for den enkeltes
oppfatning av hvor godt hun eller han
har det i sitt eget liv. Arbeid gir den
enkelte økonomisk selvstendighet og er
det viktigste virkemiddelet for å motvirke
fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og
oppnå likestilling mellom kvinner og
menn.»
Hvorfor jobber så ikke alle? Statsbudsjettet først: I tillegg til de som er
så uheldige å bli ledige i økonomiske
nedgangstider, er dette de med «nedsatt
arbeidsevne» og de som «velger å gå av
med pensjon tidlig». Om årsaken er udugelighet eller makelighet, slår budsjettet
uansett an en optimistisk tone. Med
bedre politikk fra bokens helt – regjeringen – kan stadig flere bli med.
Brageprisvinnerne er ikke helt enige: Der
møter vi mennsker som ikke kan bedre.
Pyromanen i Før jeg brenner ned, var en
lovende skolegutt, men han kommer seg
aldri til å studere, det skjer noe i militæret, vi vet ikke hva, men det knekker ham,
han kommer hjem og isolerer seg mer
og mer på gutterommet. Han får etter
hvert jobb som brannvakt på flyplassen;
brann kan han, han har vært med sin far,
brannmesteren, siden han var liten, men
det brenner jo aldri, og så begynner han
å tenne på selv. Etter å ha sonet i fengsel
får han seg jobb som søppeltømmer, heller ikke det klarer han, han blir for ivrig,
kjører for fort.
For de fleste av disse litterære figurene
er utenfor-statusen selvvalgt. Søs i Forestill
deg har akkurat har sagt opp jobben i protest mot den nye ledelsen (som kaller seg
ny, men er like dårlig som den gamle).
Tomas i Imot naturen har som sekstenåring sommerjobb i fabrikken. Han er klar
for å bli som faren, en bra arbeidsmann,
en bra familiemann. Etter noen måneder
i hallen, under maskinene som drypper
olje i ansiktet hans og ødelegger det, står
det klart for ham at han aldri vil arbeide,
aldri gifte seg. Han vil være fri.
For dem som er i jobb er det et stadig
tilbakevendende spørsmål om de kan
fortsette: Kan forfatterne fortsette å
skrive, kan diplomaten fortsatt lojalt tjene
landet sitt, kan presten gi mening til
ordet hun er satt til å forvalte?
Med bedre politikk fra
bokens helt – regjeringen
– kan stadig flere bli med.
Men tatt i betraktning hvor mye plass
refleksjoner over egen status på arbeidsmarkedet tar i disse bøkene, produseres
det forbausende lite. Det som produseres
hører gjerne fortiden til; den sommeren
jeg jobbet på fabrikk, eller barndomsbygden der folk hadde virkelige, vanlige
jobber. Bortsett fra i Presten spiller selve
utførelsen av arbeidet liten rolle. I den
grad vi får inngående skildringer av
arbeid, handler det for en stor del om
forfatterens arbeid med å skrive romaner.
Heller ikke statsbudsjettet er så
opptatt av hva en skal produsere eller
under hvilke forhold, så lenge en faktisk
Mens statsbudsjettet skildrer Norge som
et skikkelig, lite land, hvis orden stadig er
truet av en forgjeldet og uskikkelig verdensøkonomi, er ikke disse bøkene overvettes opptatt av hvordan de økonomiske
systemene virker på hovedpersonenes liv.
Unntaket fra denne regelen er Innsirkling, der karakterene er ekstremt bevisste
på sin egen og andres sosioøkonomiske
posisjon og hva den tillater dem å gjøre.
Innsirkling skiller seg også fra de fleste
andre bøkene som er omtalt her, ved å
være en kollektivroman. (Kanskje er det
slik at kollektivromaner nesten ikke kan
unngå å belyse det økonomiske systemet
handlingen foregår under. Faktum er i
hvert fall at de norske klassikerne om
økonomiske forhold – Garman & Worse,
Fortuna, Familien på Gilje, Hellemyrsfolket,
Dansen gjennom skuggeheimen – alle er
kollektivromaner.)
Hvis vi beveger oss utenfor listen av
Bragepris-vinnere, finner vi igjen noe
av den samme tendensen: Stig Sæterbakkens Kapital er forsvarstalen til en
Konrad Ofting som har tent på sitt eget
konkursbo. Boken er en lang harang
over et korrupt Norge som ikke har plass
til kjøpmannen. Men aggresjonen er så
ekstrem at det slett ikke er sikkert at vi
kan ta Oftings kritikk for pålydende. I
Øyvind Rimbereids langdikt Jimmen er
tilnærmingen mindre fiendtlig, søppelkjøreren og hans hest betrakter Condeepplattformen som bygges ute i fjorden
med skrekkblandet nysgjerrighet, men
idet de går den nye verden i møte og trer
inn i fabrikken, mister de hverandre.
Ikke mye litteratur forsøker å forstå
dem og det som styrer økonomien.
Henrik Langelands Wonderboy forsøker å
trenge inn i psyken til en finansakrobat.
Men selv synes jeg den er mer interessant som en undersøkelse av ambisjoner
generelt enn jakten på penger spesielt.
I Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie ansetter hovedpersonene
hushjelp fra Øst-Europa. Mens dette
for hundre år siden ville dreid seg om
økonomi, er det i dagens oljerike Norge
et spørsmål om moral. Kan de ha en
tjener? I Ingvild Rishøis novellesamling
Historien om Fru Berg møter vi tapere
med et brennende ønske om å få del i
arbeidslivet og vanligheten, uten å lykkes.
Jan Roar Leikvolls Fiolinane er ekstremvarianten av samtidslitteraturens pessimistiske syn på outsidernes mulighet til å
komme inn i samfunnet: Her møter vi et
folk henvist til søppelplassen der de slåss
om nødhjelpspakker, voldtar hverandre
og drømmer om fordums storhet.
I motsetning til statsbudsjettet, der det
tross et bakteppe av skjør verdensøkonomi
og fremtidig eldrebølge, levnes håp om at
alle skal komme med, bare regjeringen får
satt i gang nok tiltak, så levner skjønnlitteraturen lite håp for dem som er utenfor.
Enten de har valgt det selv i protest mot
samfunnet eller de har falt ut. Det er
ingen visjon her om et annet samfunn
som har rom for dem. I samtidslitteraturen er utenforskapet like ubotelig som for
Amalie Skrams hellemyrsfolk.
Jeg skal ikke forsøke å svare på om de
har rett eller ikke. Statsbudsjettet er i alle
fall uenig: Der siteres OECDs ferske mål
for livskvalitet, der Norge ligger helt i topp
sammen med Tyskland og Sverige. «Det
er verdt å merke seg at det er få land der
innbyggerne uttrykker større tilfredshet
med livet enn det nordmenn gjør», påpeker Finansdepartementet. Så hvor relevant
er samtidslitteraturens evige kretsing
rundt utenforskapet for denne tilfredse
befolkningen, det store gross av lesere
som faktisk er innenfor?
Det finnes en karakter i disse bøkene som
aldri spør seg om hun skal arbeide eller
ikke. For moren til Arvid i Jeg forbanner
tidens elv er økonomien virkelig. Hun
forlater jobben ved samlebåndet på Freia
etter at hun har sparket den klåfingrede
arbeidsformannen på skinnleggen. Så må
hun ta jobb som stuepike på hotell selv
om hun alltid har hatet å vaske og re senger. Hun fiker til sønnen når han forteller
at han skal sjølproletarisere seg, han som
har fått lov å gå videre, ta utdanning.
Den fiken er viktig, det er akkurat der,
der de andre, leserne, slår seg igjennom,
de som må jobbe, de som ikke kan velge
å stille seg utenfor, de som har for lite
kulturell kapital og for mye å tape. De
som ikke er som Tomas, som kan velge å
aldri jobbe fordi han kan leve av å skrive
(om å jobbe). Hva har denne litteraturen
egentlig å si om deres liv? Eller er det slik
at Tomas’, Arvids, Armans og den uføre
elefantpasserens valg er våre alles valg,
valget om å være innenfor eller utenfor?
Mandag morgen, når vekkerklokken
piper, når baken sitter fast i t-banesetet og
vi et kort øyeblikk leker med tanken på å
bli sittende, bare kjøre og kjøre, men vi
står opp, vi går av banen, men når vi kommer hjem, da leser vi og da tenker vi at
de har jo rett, det er jo et valg, hver dag, et
arbeid i seg selv, å holde oss i tømme, tro
at det bærer, at det hjelper, at det er verdt
det, at dette er nok, dette arbeidslivet,
dette livet?
Årets tema for Litteraturfestivalen
på Lillehammer er penger. Denne teksten
er en forkortet versjon av festivalforedraget
«Norsk litteratur etter handlingsregelen»,
holdt på Lillehammer 31. mai.
Bøker Sakprosa
Krig uten filter
Når du trodde historien
om andre verdenskrig ikke
kunne bli verre.
Som et fundament under våre oppfatninger ligger doktrinen om krig som et
selvsagt helvete for de som må være med
i den. De tyske forskerne Sönke Neitzel
og Harald Welzer legger en bombe under
den doktrinen, og det nærmest fra første
side i sin bok Soldater. Beretninger om krig,
drap og død.
Det viser seg nemlig at i den tyske
krigsmakten, ikke bare i Waffen SS, men
også i våpengrenene innen Wehrmacht,
fantes et helt annet sett av holdninger,
langt borte fra de ikoniske skildringene
som vi har gjort til våre, fortellingene om
krigen som dels tragisk, dels meningsløs,
alltid knugende.
Avlytting. Neitzel og Welzer har benyttet et
unikt førstehåndsmateriale, nemlig avlytting av soldaters samtaler i krigsfangeleire
i Storbritannia og USA. Det er nesten
utrolig å støte på et slikt materiale, 55 år
etter at leirene ble stengt, men det var det
historikeren Neitzel gjorde i det britiske
nasjonalarkivet i 2001.
Siden har han sammen med kulturforskeren Welzer arbeidet med materialet i
en rekke sammenhenger, men Soldater
er det første verket som bevisst er skrevet
med tanke på det bredere, allmenninteresserte publikum.
Uvurderlig. Så hva er disse urtekstene
verdt som historisk materiale? Jo, de er
uvurderlige, og det er det den spesielle
settingen som sørger for.
Fangeleirene for tyske militære er
beskrevet før, til dels svært negativt – spesielt har det vært kritisert at de allierte lot
tyskerne opprettholde sine egne militære
strukturer og befalingssystemer. Om
dette er blant annet å si at de allierte
ønsket det samme for egne tilfangetatte
– se bare Broen over Kwai – at ingen tyske
ledere foreløpig var dømt for krigsforbrytelser, og at SS ennå ikke var bedømt som
en kriminell organisasjon.
Nettopp ved at det var tysk business
as usual i krigsfangeleirene, blir også
praten as usual. Det vil si: Den åpenheten
tyskerne viser i samtalene ville neppe vært
mulig hvis de ikke hadde følt at fangevokterne stort sett aksepterte dem og lot dem
være i fred.
Skryt. Noen av bokens mest sjokkerende
og ubehagelige partier kommer relativt
tidlig. Flygere skryter hemningsløst av å
angripe hageselskaper og pepre flyktende
sivilister med kuler:
Anmeldelse
Sönke Neitzel &
Harald Welzer
Soldater. Beretninger om
krig, drap og død.
Oversatt av Nina Zandjani
417 sider. Forlaget Press. 2012
De fikk skuddene i korsryggen alle
sammen, og løp som gale, i sikksakk, i
en eller annen retning. Fikk de tre skudd
med brannammunisjon i korsryggen, var
det hendene i været, pang, så lå de med
ansiktet ned. Og jeg fortsatte å skyte.
Flyveren var bare lei seg for at han også
kom til å treffe en stakkars hest. Mens en
annen flyver gjennomførte den absolutte
party killing, bokstavelig talt:
Vi foretok et lavt angrep ved Eastbourne
en gang. Vi kom dit og så et stort slott,
det var sannsynligvis et ball der eller noe
sånt, i alle fall gikk mange av kvinnene
kledd i drakter og det var et orkester der.
Det var to av oss, og vi foretok en rekognosering. Så snudde vi og styrte rett imot.
Første gang fløy vi forbi, så foretok vi et
angrep til og siktet rett på dem. Min gode
venn, det var gøy det!
Soldatenes øyne. Ennå har vi igjen «fornøyelsen» med å senke et skip når man
visste det transporterte engelske barn, og
enda en eskalering når Neitzel og Welzer
gir ordet til østfrontkjempere som deltok i
utryddelseskrigen mot Sovjetunionen og
folkemordet på jødene.
Men ved å legge så groteske eksempler
tidlig i boken oppnår forfatterne at vi blir
kastet rett inn i tonen og samtaleformen,
det blir en øyeblikkelig bekreftelse av
bokens innledning og teoretiske fundament, nemlig en referanserammeanalyse
som forfatterne har kalt «Å se krigen med
soldatenes øyne».
Som Vietnam. Disse soldatøynene er
riktignok ikke fullstendig unike. Ved å
referere til blant annet Vietnam-krigen
og Irak-krigen får Neitzel og Welzer frem
hvordan enhver krig fremviser mange av
de samme mekanismene som de tyske
soldatene har i seg.
Eksempelvis var det også i Vietnam
faretruende enkelt å skyte sivilister, tenk
bare på scenen i Stanley Kubricks Full
Metal Jacket, hvor Joker spør maskingeværskytteren i helikopteret hvordan han
kan skyte kvinner og barn, og svaret er
at det er lett, du sikter bare ikke så langt
foran dem når de løper, fordi de løper
saktere enn menn.
Det var ikke det Joker egentlig spurte
om, men i maskingeværskytterens
referanseramme fantes ikke spørsmålet
om det umoralske ved skytingen. Så han
svarte som en praktisk våpenoperatør.
Gradering. Mange av de tyske soldatene
svarer likedan. Men selv om Neitzel og
Welzer er nøye med å få frem dette evige
perspektivet på soldat(u)gjerninger, er det
likevel grader av ille, og i Soldater spenner forfatterne opp et lerret hvor tyske
krigertradisjoner, nasjonalsosialisme og
ekstrem rasisme gir en ekstra forverring
av råskapen.
Likevel er det også her grader. Noen
soldater dreper fordi det er morsomt, for
å hevne seg eller fordi det er lett, mens
andre må lete seg frem til mer eller
mindre troverdige forklaringer på hvorfor
Sivile mål: Å pepre sivile med maskingevær fra luften beskrives som en gøyal aktivitet.
de skyter ned folk, offeret kan ha hatt på
seg våpen eller ammunisjon, eller et eller
annet udefinerbart noe fikk soldaten til å
anta at personen var motstandskjemper
eller farlig på annen måte.
Dette er heller ikke ukjent: Kathryn
Bigelows oscarvinner The Hurt Locker
bygger på nettopp en slik situasjon, hvor
en soldat venter for lenge med å skyte en
mistenkelig sivilist, som dermed rekker å
sprenge en bombe med mobiltelefonen
sin, hvorpå soldatens kamerat blir drept.
Men igjen er det grader. Å stå med en innretning med radiosender slik at sikten er
fri til en bombe som avfyres med nettopp
radiosignaler, er noe helt annet enn å ha
en enkelt patron i lommen – eller ingen
fysisk tilknytning til krigen i det hele tatt.
Et helt unikt verk som vanskelig kan bli noe annet
enn en standard fra nå av.
Hitler. I Soldater kommer det frem at
terskelen for slik rettferdiggjøring lå
eksepsjonelt lavt i den tyske krigsmaskinen, og det er ikke særlig merkelig, for
hva er igjen referanserammen? Jo, i det
helt store perspektivet var dette Hitlers
selvrettferdiggjørende begrunnelse
for krigen: Uansett mangelen på bevis
utgjorde jødene, slaverne og kommunistene dødelige trusler for enhver tysker, å
utslette dem var bare den mest effektive
måten å forsvare seg på.
Hitlers tanker er selvsagt den ultimative begrunnelse å falle tilbake på for
tyske soldater, hvilket var hele poenget
med det såkalte Førerprinsippet, og Hitler
er den enkeltperson fangene snakker
overlegent mest om.
Men Hitler og førerprinsippet, kan det
forklare alt, alle ugjerninger, all bestialitet? Nürnberg-domstolene knesatte prinsippet om det ikke kan og ikke skal, at det
er visse ting man aldri «må», ikke under
noen omstendighet.
«Nazistisk?» Gjennom hele boken, og
spesielt i det siste kapittelet: «Hvor
nasjonalsosialistisk var Wehrmachts
krig?», lar forfatterne et spørsmål komme
tilbake i forskjellige sammenhenger og
utforminger: Er det krig i og for seg som
er hovedsynderen, er det «tyskerne», er
det «nazistene»?
Forfatterne gir aldri et forpliktende svar
på dette spørsmålet, de legger frem fakta
og argumenter for flere konklusjoner,
hvilket er bra, for det krever at leseren selv
tar stilling – med rikelig grunnlag. Ved
siden av henvisning til andre kriger, påpeker forfatterne at det ikke var noe helt
enkelt totalbilde av Wehrmacht, ingen
enkle og ubrytelige tommelfingerregler.
Antinazister kunne for eksempel støtte
jødepolitikken, antisemittismen var vanlig
i kretser godt utenfor nazipartiets kjerne.
Man kunne altså henrette jøder uten å
være troende nazist, noe vi i og for seg vet
fra før, gjennom arbeidet til forskere som
Christopher Browning.
Det tyske. Var det altså hovedsakelig det
spesifikt «tyske»? Vel, det er ingen ny
tanke: I folkedypet har det alltid vært den
antatte hovedsammenhengen, og mot
slutten av krigen hadde fremstående
politikere blant de allierte planer om å
demilitarisere Tyskland for alltid, gjøre
landet om til en jordbruksstat uten
industrielle muligheter og våpen, strengt
internasjonalt kontrollert, for å knekke
dette «tyske» en gang for alle.
Det er fristende å si at denne holdningen fort kunne vært styrket hadde flere
hatt tilgang til dokumentene i Soldater
den gang. Men som vi vet: Reintegreringen av de to tyske statene i den vestlige
og den østlige sfæren etter krigen gikk
isteden smertefritt. Som Bob Dylan sarkastisk kommenterte: «Now the Germans
too have God on their side.»
Trykkoker. Men heller ikke dette tyskhetsorienterte verdensbildet får noen
entusiastisk støtte av Neitzel og Welzer:
Selv tyskerne blir forskrekket over de innfødtes råskap i behandlingen av jødene
i Daugavspils, Latvias nest største by, og
ingen har vel kalt jødehat eller råskap
«typisk latvisk» noen gang?
Nei, det er ingen enkeltforklaring på
alle de nesten ufattelige referatene i Soldater. Snarere lar boken seg best lese som
et dokument om en kumulativ antihumanisme, som det endelige mentalitetshistoriske resultatet av flere elementer.
I kronologisk rekkefølge: Kombinasjonen av en sterk tysk militærtradisjon,
ydmykelsen og hevntankene fra nederlaget i første verdenskrig og i Versailles,
dernest kollapsen i det demokratiske
Weimareksperimentet, så overgangen
til ettpartistyre, deretter mange år med
nazistisk Gleichschaltung og indoktrinering. Til sammen en giftblanding
som ble mer og mer potent og farlig for
hver enkelt ingrediens som ble stappet i
trykkokeren.
Standardverk. Neitzel og Welzers Soldater
er en bok som ved sitt totale fravær av
filter og sin ekstreme åpenhet, men også
ved forfatternes enorme kompetanse skiller seg sensasjonelt fra all annen krigslitteratur, fra alle andre kilder, og til slutt blir
et helt unikt verk som vanskelig kan bli
noe annet enn en standard fra nå av.
Lasse Midttun
Vi befinner oss i det 21. århundre etter Kristus. Hele Norge er
erobret av bokkjedene. Hele? Nei! En liten sjappe gjør
fremdeles motstand. Denne strie, ukuelige bokhandelen
– Tronsmo – lar seg selvsagt ikke knekke.
Bøker Sakprosa
Kvinnemakt i rene tall
Kvantitativ metode er ikke
nok for å analysere kvinners
makt de siste 50 årene.
80 kvinner i verden har siden 1960 vært
president eller statsminister, 16 av dem
sitter i posisjon nå. Slike og andre bedrøvelig lave tall finnes det flust av i Torild
Skards fakta- og kildetunge murstein
Maktens kvinner. Her er kortfattede
biografier om 73 av de 80, der ingen er
glemt, om de var aldri så ubetydelige. Og
her er de som fikk makt i kraft av å være
datter eller enke, som Benazir Bhutto i
Pakistan, behandlet likt med kvinner som
fant sin egen vei i den mannssjåvinistiske,
politiske jungelen, som Chiles Michelle
Bachelet.
Torild Skard leder Norsk kvinnesaksforening, er tidligere SV-politiker og Norges
første kvinnelige lagtingspresident, har
vært toppbyråkrat i Utenriksdepartementet og direktør i Unicef, og skulle i tråd
med norsk tradisjon vært pensjonert for
lengst. I stedet har hun sittet på Norsk
utenrikspolitisk institutt og gravd frem
tallmateriale og biografier om kvinnene
hun nå har samlet mellom to permer.
Nyttig oppslagsverk. Resultatet er prisverdig og nyttig. Interessant også, særlig
fordi Skard gjennom en lang karriere
har truffet mange av kvinnene, og supplerer de tørre dataene med personlige
anekdoter.
Hvorfor sitter jeg da og gjesper meg
gjennom de to siste kapitlene, der konklusjoner og vyer skal presenteres?
Fordi Skard burde ha brukt mer kvalitativ analyse på materialet sitt. Og fordi
innholdet burde ha vært bedre prioritert.
Mer om Thatcher. Det siste først. Margaret Thatcher ruver i denne kvinnehistorien. Helt for egen maskin kom hun
fra småborgerbakgrunn, kjempet seg
opp i Tory-partiet, som i hennes tid var å
sammenligne med en frimurerbastion,
og ble statsminister i det som fortsatt var
å regne som en stormakt. Det er en helt
usedvanlig bragd, som Skard drar litt ned
ved å peke på at hun giftet seg med en
holden mann. Thatcher er viet ni sider i
boken, bare tre sider mer enn Eugenia
Charles, statsminister i det karibiske lilleputtlandet Dominica.
Viktige spørsmål. Og for å vie mer plass
til de kvinnene som ruver mest, måtte
Skard ha tatt i bruk kvalitativ metode
og gått deres historier nærmere inn på
klingen. Thatcher, Bachelet og Tysklands
Angela Merkel hadde i særlig grad
fortjent mer oppmerksomhet. Ved å
sammenligne deres historier og analysere
dem grundig kunne vi kanskje kommet
nærmere noen svar på flere av de interessante spørsmålene Skard stiller.
Anmeldelse
Torild Skard
Maktens kvinner. Verdens
kvinnelige presidenter og
statsministre 1960-2010.
537 sider. Universitetsforlaget
2012.
SE VERDEN
GJENNOM
TRONSMO
Nye nettsider! Vi har fornyet nettbutikken vår.
Se tronsmo.no
Søndag 3. juni: Sally Mann på Litteraturhuset!
Denne helgen kommer den berømte amerikanske fotografen Sally Mann
til Oslo for å holde foredrag på Litteraturhuset. Foredraget begynner søndag kl. 15.00, og etter foredraget vil Tronsmo selge hennes bøker, med
mulighet for signering.
Torsdag 7. juni: Pessoa-kveld på Tronsmo!
Minst fire av de største portugisiske forfatterskapene i moderne tid er
skrevet av én og samme mann: Fernando Pessoa (1888–1935). Et av
hovedverkene, Alberto Caeiros poesi, kommer nå ut i en komplett
utgave på Flamme Forlag, i gjendiktning ved Øystein Vidnes. Torsdag
7. juni kl. 17.30 blir det lansering på Tronsmo, med opplesning og
panelsamtale med Bård Kranstad, Fredrik Wandrup og Øystein Vidnes.
Lett servering. Velkommen!
Sally Mann
Immediate Family
Phaidon Press, 88 s., hft. kr. 249,- / innb. kr. 399,-
Jernkvinnen: Margaret Thatchers ekstraordinære
vei til makten er en bragd som på grunn av forfatterens kvantitative form blir sidestilt med langt mindre
imponerende politiske skikkelser fra den moderne
kvinnehistorien.
Foto: PA / SCANPIX
For eksempel spør hun om kvinner er
mer fredselskende enn menn, slik mange
i kvinnebevegelsen likte å tro på 1960-tallet. Videre om det å være nesten antifeminist var en forutsetning for å oppnå makt.
Slike og andre vesentlige spørsmål blir
stilt, men bare overfladisk behandlet.
Utdannelse. Skard trekker ingen bastante
konklusjoner fra det sprikende materialet
hun har systematisert. Men et påfallende
trekk er at de fleste av kvinnene som
har fått makt, er ekstremt godt utdannet.
Derfor er det rart at hun ikke sender en
klar melding til partifelle Heikki Holmås,
som bestyrer et utviklingsbudsjett der
utdannelse er blitt stadig mindre viktig,
samtidig som han har erklært at kvinner
er prioritert i norsk bistand.
Skard peker også på det bemerkelsesverdige i at flere kvinner gikk til topps i
perioder med nyliberalistiske strømninger. Likevel konkluderer hun på siste side
at «det er usannsynlig at likestilling kan
bli virkelighet i samfunn der det først og
fremst er markedsliberalistisk tenkning
som avgjør politikken».
Her veier tydeligvis politisk ståsted
tyngre enn empirien. Boken hadde tjent
på en åpnere og grundigere diskusjon om
hva empirien har å lære oss om kvinners
vei til makten. I stedet blir det mange tall
og en litt kunstig systematisering innenfor små utvalg.
Dessuten, når en først holder på med
tall: Det hadde vært en fordel om forfatter
og redaktør hadde vist at de vet forskjellen på prosent og prosentpoeng. Og at de
hadde greid å unngå «i forhold til» når
det er like greit å skrive «om» eller «i».
Tove Gravdal
Sally Manns kontroversielle svarthvitt-fotografier av
sine egne barn har provosert og fascinert i 20 år siden
de først ble publisert, og boka Immediate Family har blitt stående som en
av tidenes mest sentrale fotobokutgivelser. Sally Mann har også vekket
både begeistring og forargelse med sine bilder av forfall, død og lik. Foruten Immediate Family har Tronsmo bøkene Still Time, Deep South,What
Remains, Proud Flesh og The Flesh and The Spirit, som til sammen dekker
bredden av Sally Manns fotokunstneriske karriere.
Fernando Pessoa
Alberto Caeiros poesi
Flamme forlag, 260 s., innb., kr. 349,Naturpoeten og sauegjetaren Alberto Caeiro var læremeisteren til alle dei andre forfattarane som Fernando Pessoa
(1888–1935) dikta opp. Dei opne og prosaiske dikta til
Caeiro utgjer eit eige univers, prega av det enkle livet på landet og fornekting av dei store spørsmåla. Desse erstattar han med ein filosofi som
handlar om å sjå, å ta inn verda gjennom auga, utan å filtrere inntrykka
gjennom ein innlært fornuft. Gjendikta av Øystein Vidnes.
Jon Hustad
Gjeldsslaven Europa – Ein guida tur i finansielle
ruinar
Vidarforlaget, 155 s., innb., kr. 269,Jon Hustad har reist gjennom fleire europeiske land - Hellas,
Tyskland, Italia, Island og Irland - for å dekkja finans- og
eurokrisa for vekeavisa Dag og Tid. I artiklane ser han nærare på årsakene
til at vi fekk den store økonomiske krisa, og kva som kan gjerast for å koma
ut av henne. Denne historiske dokumentasjonen vil gjera at eurokrisa –
som er lite dekt og forstått i Noreg – no kan verta betre kjeldelagd. Jon
Hustad gjev med dette eit naudsynt bidrag til vår tids kan henda viktigaste
debatt.
Lena Rethel & Timothy J. Sinclair
The Problem with Banks
Zed Books, 147 s., hft., kr. 199,Hva er problemet med banker? Hvorfor er de alltid i sentrum for økonomisk og finansiell uro? Redningspakken etter
den amerikanske bankkrisen kan komme til å koste så mye
som 5 billiarder dollar. I denne boka ser to samfunnsøkonomer på bankvirksomhet i Amerika, Asia og Europa og hva som har endret bankenes
risikovurderinger, og de kommer med konkrete ideer til nye politiske retningslinjer, der staten motiverer til riktig drift istedenfor å bli garantist på
bankenes premisser.
BØKER OG TEGNESERIER,
KR. AUGUSTS GT. 19 PB. 6754 ST. OLAVS PLASS,
0130 OSLO Telefon 22 99 03 99 Fax 22 11 33 74
post@tronsmo.no www.tronsmo.no
Bøker Kritikk
Den gamle
mannen
og bladet
Etter tusen utgaver og 50 år som redaktør
har 82-årige Robert Silvers ingen planer
om å gi opp styringen av USAs mest
prestisjetunge intellektuelle magasin.
Bjarne Riiser Gundersen og Linus
Sundahl-Djerf (foto), New York
Vi står i et kledelig sofistikert kontorbygg
i utkanten av Greenwich Village på
Manhattan og ser på et glinsende, leopardmønstret sengeteppe.
Bak oss er redaksjonslokalene til The
New York Review of Books, der en liten
stab driver publikasjonen som ifølge
Washington Post «har definert den intellektuelle samtalen i den engelskspråklige
verden i flere tiår». Foran oss er den
oransje fuskepelsen, som er bredt over en
seng på et nøysomt soverom – med tilhørende bad – som Robert Silvers har fått
installert vegg-i-vegg med kontorpulten
sin. Han peker fornøyd mot de private
gemakkene.
– Her er det flott å sove de dagene jeg
jobber så sent at det ikke er noen vits i å
gå hjem.
Sier redaktøren (82).
Bysantinsk. Men dette var etterpå. Først
hadde vi sittet og ventet i en sofa så dyp
at vi trodde vi aldri skulle komme opp av
den igjen, mens vi bladde i siste utgave
av The Review. Med sin selektive miks
av ordrike essays – en lang utstillingsanmeldelse om bysantinsk middelalder,
en grundig nekrolog om den kinesiske
astrofysikeren og menneskerettighetsforkjemperen Fang Lizhi, alt presentert i en
design som får Morgenbladet til å se ut
som en lettlivet løssalgsavis – var det en
ganske typisk utgave av arten.
Lokalene rundt oss lå nærmere studentavis enn livsstilsmagasin på interiørdesignskalaen. Second hand-møbler på
gulvet, gamle forsideskisser på veggene,
en bebrillet korrekturleser med en enorm
Oxford University-kopp i et hjørne.
Den ene veggen var dekket av
boksamlingen Barbara Epstein, Silvers’
medredaktør gjennom 43 år, etterlot
seg på kontoret da hun døde av kreft i
2006. Østkystintelligentsiaens kjælenavn
på redaktørduoen var «Ma and Pa»,
og sammen hanket de inn de mange
berømthetene som har bidratt i The
Review gjennom fem tiår – fra Nadine
Gordimer, Harold Bloom og John Updike
til nyere navn som Daniel Mendelsohn,
Ronald Dworkin og Zadie Smith.
Guide. Og så, idet vi sto og kikket på
modernisme-essayene og de greske
tragediene som fylte Epsteins reoler, kom
«Bob» inn i rommet, alias Robert Silvers,
mannen som nå styrer skuten alene etter
kollegaens bortgang. Han anrettet kroppen i sofaen, justerte de knehøye sokkene
og den blå, dobbeltspente dressen og
begynte på et av foredragene han har
holdt så mange ganger når journalister
har spurt om hemmeligheten bak The
New York Review of Books.
– Det viktigste for en redaktør er
beundring, sa Silvers.
– Det er min grunnleggende impuls:
Jeg vil vite hva disse glimrende skribentene tenker.
En publikasjon av vår størrelse er et pussig fenomen.
Men allerede her kan det være verdt
å stoppe litt opp, for hva konkret er det
redaktøren mener? Hvilke egenskaper
eller kjennetegn ser han etter hos forfatterne og akademikerne han setter så
høyt?
Silvers svarer med å vise til den
amerikanske litteraten Edmund Wilsons
enorme produksjon av kritikk, eller
en essayist som Virginia Woolf. Begge
har evnen til å analysere og formidle
komplekse emner – det være seg symbolismens historie eller Prousts fortellerteknikk – med det Silvers kaller «a calm
command».
– Uten klisjeer, uten overdrivelser,
unødvendig pynt eller overflødige ord,
blir de en guide for leseren, sier han
langsomt.
Korrektur: Idet Robert Silvers tar plass bak pulten – en halvsirkelformet bue nedlasset av noen av de av hundre bøkene
– Det er en slik sensibilitet vi prøver å
dyrke frem her i avisen.
The New York
Review of Books
Idéblad. Nota bene: Her er det viktig ikke
å la seg lure av de skjønnlitterære eksem•• Magasin om litteratur, kultur og politikk
plene. Når vi litt senere kommer i skade
som utkommer to ganger i måneden.
for kalle The Review «et litterært maga••Grunnlagt i 1963. På listen over bidragssin» («tidsskrift» ville for øvrig kanskje
ytere er navn som Margaret Atwood, J.
vært riktigere ord i norsk terminologi), er
M. Coetzee, Stephen Jay Gould, Vladimir
Silvers raskt ute med pekefingeren.
Nabokov, John Searle og Desmond Tutu.
– Den definisjonen er for snever. Det
•• Er blitt kalt «USAs mest suksessfulle
er et magasin om bøker og ideer, sier han,
intellektuelle magasin» (The New
og begynner å liste opp.
York Times), «den intellektuelle elitens
– Folk er ikke klar over at hvert eneste
ledende publikasjon» (New York Magazine) og «et fenomen i medielandskanummer – eller så godt som hvert
pet» (The Atlantic).
nummer – inneholder ett essay om
internasjonal politikk. Én artikkel om
innenrikspolitikk. Én om historie, én
om billedkunst eller arkitektur, én om
i magasinet Harpers), Barbara Epstein
skjønnlitteratur og én om naturvitenskap. og en liten håndfull venner sjansen til
Det er dette som er bladets omfang.
å kuppe desperate forlag på jakt etter
Det siste emnet er ikke minst sentralt.
annonsekanaler – og samtidig heve
For en mann som Robert Silvers, som
nivået på landets boklige samtale.
selv startet på en bredspektret tverrfaglig
Det hastig sammensatte premiereutdannelse ved Universitetet i Chicago
nummeret, som kom 1. februar 1963, var
som 15-åring (institusjonen hadde ikke
en maktdemonstrasjon av gründernes
aldersgrenser da), ville den norske
bekjentskapskrets. Norman Mailer skrev
debatten om naturvitenskapens rolle i
om Hemingway, Susan Sontag om
moderne dannelse fremstått som ytterst
Simone Weil, Gore Vidal om journalisoverflødig.
tikk. Ingen av dem fikk betalt. I tillegg
– DNA. Utviklingen av binære koder.
ble leserne servert den første – og siste
Hvordan kan du være dannet uten kjenn- – lederartikkelen i bladets historie.
skap til naturvitenskap i et samfunn som
– Det viktige er ikke hva vi tenker,
bygger på vitenskap? spør han og slår ut
forklarer Silvers, som siden ikke har skremed armene.
vet én linje i bladet han redigerer: «Jeg
tenker alltid at jeg kan finne noen bedre,
Kupp. «Litteraturkritikken er i krise!» Har noen fremragende. Jeg konkurrerer
noen hørt ropet før? Forskjellen mellom
ikke.»
Robert Silvers og andre med beslektede
De solgte ut samtlige 100 000
diagnoser er at han og vennene hans
eksemplarer av førsteutgaven, i dag har
faktisk gjorde noe med problemet.
opplaget økt til 130 000. Fascinerende
Da The New York Times ble satt ut av
nok har bladet gått i pluss i 45 år: De har
spill av en langvarig streik ved inngangen lave honorarer, ingen faste skribenter og
til 1960-tallet, grep Silvers (som da jobbet er sikret en jevn strøm av annonser fra
På post: Da første utgave av The New York Review of Books kom ut i 1963, var Robert Silvers redaktør. Når
den niende utgaven i 2012 planlegges 50 år senere, er han det ennå. – Det handler ikke om arbeidstimer. Det
handler om å gripe den fantastiske muligheten vi har fått her i bladet, sier 82-åringen.
har økt, og landets kunnskaps- og utdanningsnivå har falt.
– Det er et ganske trist bilde du tegner?
– Det er nok det.
Han tenker seg om.
– Selv om vi ofte kritiserer president
Obama, er han jo en mann man kan
respektere for et sett av verdier. Likevel
tror jeg dessverre ikke at de siste årene
har bragt oss i retning av å bli en mer
tolerant nasjon.
år, Grace, hertuginnen av Dudley. Silvers’
stab av personlige assistenter har i mange
år gått i en skiftordning for å kunne
dekke over sjefens lange arbeidsdager.
Slakt. – Det handler ikke om arbeidstimer,
sier redaktøren og vifter bort temaet.
– Det handler om å gripe den unike
muligheten vi har fått her i bladet. Å ha
fullstendig frihet til å blinke ut de mest
interessante bøkene og ideene i verden.
Å få de mest interessante menneskene i
verden til å skrive om dem. Å få artiklene
Kjent og ukjent. – En publikasjon av vår
ut til verdens mest kvalifiserte lesere.
størrelse er et pussig fenomen. Vi er
Tanken på ennå utenkte ideer får Silikke riktig en stor avis, men ikke akkurat
vers’ ansikt til å lyse opp. Og med et sånt
et lite blad heller, sier Robert Silvers
overordnet kall er han ikke så bekymret
ettertenksomt når han skal vurdere The
for hva som skjer når én av bladets faste
Reviews status i dag.
kritikere – den elitistiske kretsen han
– Hva slags påvirkningskraft har dere
rekrutterer fra, har gitt bladet økenavnet
hatt?
The New York Review of Each Other’s Books
– Det er et interessant spørsmål, for
– slakter en utgivelse fra en annen etablert
jeg aner ikke svaret, sier han tørt.
bidragsyter.
– Hvis jeg går inn i et rom her i New
som ankommer redaksjonen hver dag – starter jobben med korrekturkopiene.
– Slike episoder er en test for en redakYork, vil det alltid være en fast leser der,
tør, men skjer hele tiden hos oss, sier han
som har abonnert i flere tiår og spart
USAs mange universitetsforlag. I 1985
med et skuldertrekk.
generell skeptisisme». Men hvorfor har
på alle utgavene. Men det vil også alltid
ble den selveiende publikasjonen kjøpt
et kulturorientert bokblad markert seg så være noen der som ikke aner hvem jeg er. – Det er simpelthen en helt naturlig
opp av avismagnaten Rea Hederman,
sterkt på den politiske arenaen?
«Aha! The New York Times!» vil de tenke. ting i vår verden, som skribentene er
uten at det har påvirket redaktørenes
nødt til å akseptere.
– Det var ikke resultat av noen stor
Han ler av den hypotetiske misforståeneveldige smaksherredømme.
beslutning, sier redaktøren.
elsen, og insisterer på at han selv vil vite
Deilig drøm. I løpet av den timelange
– The Review er dypest sett et magasin minst mulig om bladets lesere og hva
Frykt. Et annet karakteristisk trekk ved
samtalen har Robert Silvers forsvunnet
om det jeg og Barbara var opptatt av.
de ønsker seg (de er aldrende, men også
The New York Review of Books er hvorstadig dypere ned i sofaen, i enkelte
Enkelt og greit. Da ble det naturlig for
svært trofaste: 85 prosent av dem fornyer
dan bladet fra begynnelsen av har blanøyeblikk med et foruroligende trøtt blikk.
oss å skrive om menneskerettighetsabonnementet sitt regelmessig).
det litteratur og politikk i nyskapende
Men da vi etterpå går mot kontoret for å
brudd, enten de skjedde i Washington,
Når det kommer til det uunngåelige
hybridreportasjer. Når Robert Silvers blir
ta noen bilder i redaktørens rette miljø
på Cuba eller i Øst-Europa. Og derfra har spørsmålet om etterfølger, som har verspurt hvilket utbytte slike sjangermes– det er på dette tidspunktet vi svinger
det utviklet seg videre.
sert på amerikanske kultursider i årevis,
sige krysskoblinger gir, svarer han med
innom soverommet – er det som om han
er Silvers tilsvarende unnvikende og/
et av de mest berømte eksemplene fra
får fornyet kraft i frasparket.
eller kokett. Før pleide han å svare at han
bladets historie: hans gode venninne
Idet Silvers tar plass bak pulten – en
var altfor opptatt av neste nummer til å
Hvis jeg går inn i et rom
Joan Didions skildringer fra det borgerhalvsirkelformet bue nedlasset av noen
kunne tenke på sånt. Nå har han modekrigsherjede El Salvador, som resulterte i her i New York, vil det allav de av hundre bøkene som ankommer
rert seg litt: «Jeg kan se for meg et utall
reportasjeboken Salvador i 1983.
redaksjonen hver dag – strømmer de fire
gode redaktørkandidater, både utenfor og
tid være en fast leser der,
– Det Joan klarte, var å skildre den
assistentene som er på vakt, straks til
innenfor huset», uttalte han til The New
gjennomtrengende frykten landet var
med korrekturkopier. Redaktøren kaster
York Times tidligere i år. «Men det ville
som har abonnert i flere
grepet av, sier han.
et raskt blikk på dem og begynner uten
være galskap av dem å fortsette med det
tiår og spart alle utgavene. jeg gjør. Det er for spesielt.»
– Mange ville dratt dit og fått med seg
forvarsel å diktere e-poster som hjelperne
the basic facts. Men talentfulle skribenter
taust taster ned.
av hennes kaliber – med ekstraordinære
– «Kjære Jane. Takk for en nydelig,
Trist. – Hvordan vil du beskrive det politiske Speider. Briten Timothy Garton Ash, fast
observasjonsevner, og som ikke er redd
fascinerende artikkel … Håper å få retlandskapet i dagens USA?
bidragsyter i The Review, pleier å fortelle
for å trekke sine egne refleksjoner inn
telsene dine snart.»
Silvers gnir seg i ansiktet, for én gangs en historie om da familiens julemiddag
i fortellingen – klarer å formidle noe
– «Kjære Robert. Takk for en fremraskyld ser redaktøren ut som sin faktiske
en gang ble avbrutt av en telefon: «Hei,
dypere.
gende, fengslende anmeldelse …»
alder.
det er Bob. Hvordan går det? Du, på
– «Kjære Mitch. Dette er for meg en
– Siden Nixon-epoken har vi hatt noe
toppen av sjette spalte er det et løsrevet
Molotov. Etter fødselen kastet The
deilig drøm av en tekst …»
vi kan kalle moderate republikanere, som bestemmelsesord.»
Review seg raskt inn i 1960-tallets
Etter et par minutter oppdager han
har kunnet samarbeide med demokra Det finnes utallige lignende anekdoter
atmosfære av motkultur og Vietnamplutselig at fotografen fortsatt står og
tene i lovgivningsspørsmål. Men den
om Silvers’ nidkjærhet og vitebegjær.
krig-kritikk: Én av deres mest berømte
knipser.
siste tiden har Det republikanske partiet
Da en tidligere medarbeider ble graforsider inneholdt en detaljert oppskrift
– Nå har du fått nok. Takk for at dere
fått en sterk høyredreining, med base i
vid, oppdaget hun til sin forbløffelse
på Molotov-cocktails. Ifølge faste lesere
kom, og takk for nå, sier Robert Silvers
evangelisk kristne miljøer, som gjør slikt
at den barnløse redaktøren kunne
har magasinets politiske aktivisme
med et smil og stemmen til en mann
samarbeid stadig vanskeligere.
føre lange samtaler om den nyeste
fått fornyet kraft det siste tiåret, bladet
som er vant til å gi beskjeder.
Silvers ramser opp alle verdispørsmåutviklingen innenfor spedbarnsstell og
var blant annet langt tidligere ute enn
Før vi er inne i heisen, ser vi at redaklene der frontene i amerikansk politikk
svangerskapsmedisin.
beslektede publikasjoner med å kritisere
tøren har rukket å bytte ut dressjakken
er blitt forsteinet i løpet av hans obser Ifølge den pacemakeropererte 82-årinIrak-krigen.
med en grå, lodden røykejakke før møtet
vatørperiode: abort, velferdsreformer,
gen selv trenger han bare fire-fem timers
Noen har beskrevet magasinets profil
med en skribent. Et nytt nummer er
likestilling mellom kjønn og raser. I
søvn, og sin egen lesing og skribentsom «liberal» – altså i den amerikanske
snart på trappene.
tillegg, sukker han, har big money fått en
talentspeiding gjør han sent om kvelden
venstresidebetydningen – selv liker
sterkere rolle på mange felter, fremmed- – hvis han da ikke er i operaen med sin
Robert Silvers best å snakke om «en
brg@morgenbladet.no
fiendtligheten mot blant annet Europa
«venninne» og samboer gjennom mange
Bøker Roman
Begjærets dunkle mål
med speilet som støtte skal vise frem sitt
eget fengsel når hun danser. De unge
berører hverandre med kalde hender,
strupetak og harde knyttnever – i scener
hvis underliggende voldsomhet kan
minne om Lees første diktsamling, KOM.
Mara Lee oppdaterer
Salome-myten med kulturkritisk vri.
Salome er blitt ansett som prototypen
på en bibelsk femme fatale, styrt av voldsomme, dødelige impulser – eller ganske
enkelt ødeleggende tankeløshet. Et spesielt innsmigrende nummer – dansen med
de sju slør – sørger for at hun får ønske
seg hva hun vil av sin henførte stefar.
Etter å ha tenkt seg om og spurt sin mor
til råds kvitterer Salome: Døperen Johannes’ hode servert på sølvfat, takk.
Ikke uventet har den dødbringende
kombinasjonen av forførelse og sluhet
gjort henne til en yndet muse. Picasso,
Caravaggio, Klimt, Strauss, Heine, Mallarmé og Wilde – alle har de med personlig temperament fortolket myten – med
dette ene til felles: Samtlige har videreført
det destruktive ved Salome-skikkelsen, og
fremstilt driftene hennes stadig farligere.
Før jeg rekker å si noe presser han et
hardt kyss mot munnen min. Jeg svarer
med en lett ørefik. Han smiler, og gir meg
straks et smell tilbake, mye hardere. Det
går automatisk: Jeg kaster meg over ham,
bender ham ned på gulvet. Endelig har
jeg armene fri og dunker knyttnevene i
brystet hans, over ansiktet hans. Han er
så jævlig kjekk at jeg blir helt gråtkvalt, til
og med når han lager grimaser av smerte
vil jeg bare rive løs ansiktet hans og
henge det opp på veggen min.
Hat og lyst. Den som for alvor skal
forløse raseriet og gi det retning, er den
nye fosterbroren, Johannes. Han trekker
til seg unge og voksnes blikk med en
like bråmoden mystikk som Salome selv.
Når han innleder et nært vennskap til
Elsas dødssyke bestevenn,Veronica, tar et
intenst hat form hos hovedpersonen, et
hat som også rommer lyst og gjenkjennelse, og til sist en rituell ofring:
Omgivelsene tolkes med
et aldri hvilende temperament, og unge Elsa har
munnen full av oppfinnsom presisjon.
(...) Å se på ham kjennes som kniver. Det
mørke bølgete håret. De smale leppene
som blir hvitere for hvert sekund. De
mørke øynene med de lange vippene –
kjære gode Gud hjelp meg. Hvor kommer
de mørke øynene hans fra? Har han revet
dem løs fra speilbildet mitt?
Ormby. I svenske Mara Lees versjon, som
nå foreligger i norsk oversettelse, har
Salome gjennomgått en anagrammatisk
forvandling og blitt Elsa Mo, en ballettdansende ungdom i 1980-tallets Skåne.
Om noen dermed måtte tro at myten
siver ut i hverdagsligheter, kan man først
som sist merke seg det megetsigende
stedsnavnet, Ormby.
Elsa trekkes, mer eller mindre mot sin
vilje, mot hockeyspillende gutte-Lolitaer i
full blomst, jenter hvis blikk blir skarpere
for hvert plagg som skrelles av i garderoben, og læreren Klaus som krever at hun
Svimlende overganger. Myteomskrivning er et stadig pågående feministisk
prosjekt. Begjær, makt, vold og skjønnhet
er stadig tilbakevendende Mara Leetematikk – uten at myten av den grunn
oppdateres motstandsløst. Hun motsetter
seg snarere en gjenkjennelig realisme,
og mytestoffet kan tenkes å muliggjøre
skildringen av en råere menneskelighet
med et forstørret følelsesregister. Der
hennes første roman, Ladies (2007) stilte
ut maktspill mellom selvbevisste voksne
innenfor et kunstmiljø, forsterkes ubehaget når tilsvarende mekanismer i Salome
utspiller seg mellom prøvende tenåringer
som – tross sin bråmodenhet i tanke og
tale – ennå ikke fullt ut har funnet språk
for det voldsomme som settes i sving
Anmeldelse
Mara Lee
Salome
250 sider. Cappelen Damm. 2012.
2
0
1
2
kråkesølv
bob dylan revisited
doxa
cellulittsøstrene
arne lie christensen
geir bekkevold
lars erik vaale
marit laland
trond berg eriksen
jathusiga b. rajah
ole martin høystad
Forvandling: I Mara Lees versjon har Salome gjennomgått en anagrammatisk forvandling og blitt Elsa Mo.
Foto: Ellen Lande Gossner
mellom dem. De famler og undrer seg
nærmest barnlig midt i kampsonen, noe
som gir boken en undertekst full av mørk
humor.
De ofte brå overgangene svimler det
hele til og forvirrer leserens sorteringssans – stemninger man underbevisst
forbinder med noe ganske så bestemt,
kan raskt snus på hodet og bevege seg
mot noe mer forstyrrende. Salome byr
på prosa fattig på sammenbindende
årsaksforklaringer, men med desto
større tetthet av meningsbærende scener.
Sanseligheten har hele veien skarpe
kanter, og Elsa Mo vegrer seg ikke for å
møte verden med hard konfrontasjon på
setningsnivå. Omgivelsene tolkes med
et aldri hvilende temperament, og unge
Elsa har munnen full av oppfinnsom
presisjon: «Birgitta skulle være selve
råmaterialet, en ny type materiale som
oppsto som en konsekvens av erosjon i
nordre Skåne. En blanding av gråstein og
dogmatisme.»
Kulturkritikk. I et intervju sier Mara Lee
at den skrivendes ansvar ligger i å la
kunstneriske skildringer av moralske
spørsmål konfrontere leseren med sin
egen ondskap. Salome kan nemlig tenkes
å inkludere mer omfattende former
for kulturkritikk. I en av mange sterke
passasjer sier Elsa Mo at hun vil fjerne
ordet «annerledes» fra språket, og gjerde
det inne i dyrehagen. Den danske poeten
Mette Moestrup (se anmeldelse neste
side) leser, i diktet Brev til Mara, på sin
side inn et subtilt oppgjør med rasismens
logikk i Salome.
Med dette in mente kan man imøtekomme kritikken som ofte fremmes mot
Lees forfatterprosjekt – hvor de hyppigste
innvendingene gjerne er at prosaen er
overtydelig konstruert og for påståelig i
sin kynisme. Man kunne i stedet snu litt
på det, og si: Gjennom Mara Lees bøker
går en varm åre av konfrontasjonsvilje.
otto christensen
ingmar meland
peter fjågesund
ellen schrumpf
kaja melsom
inga bostad
helge svare
haakon chr. gaukstad
wencke mühleisen
esben ester pirelli benestad
david løffler
billetter : www . ticket 4you . no
se også www . paakanten . no
99
tlf 35 49 91
Elisabeth Frøysland Pedersen
harald bothner
lydia drevland
anita leirfall
toril moi
peter norman waage
arnfinn åslund
ola didrik saugstad
knut a. jacobsen
christine amadou
sara azmeh rasmussen
lailo merganova
Bøker Poesi
Å skrive sin hvite kropp
fører til sitater fra en internettdebatt,
som igjen går over i tanker om nettets
anonyme ansikter, så massegravenes anonyme ansikter, så reklamefotoets hudretusjering, så Gaza i ordet gaze – øyets blinde
punkt, ansiktet og øyenvitnet, og til slutt,
forgjengelighet og aksept: «Stemoderspejl,
hvad så? STILL BEAUTIFUL, BUT NOT
AS BEAUTIFUL.»
Blodrøde tråder av fellesskap, kjønn, (av)makt, død
og begjær løper gjennom
Mette Moestrups veldige
poetiske flow.
Allerede med diktsamlingene Golden
Delicious (2002) og kingsize (2006) markerte danske Mette Moestrup seg som
en friskt undersøkende poet. Moestrups
dikt består gjerne av lange, uryddige
assosiasjonsstrømmer, vevd sammen
på gjennomsiktig vis. At overgangene
er så synlige, er nettopp noe av poenget:
Skitten skal frem i lyset, enten det betyr
å vise fram tekstens – og tankens – krøkkete tilblivelse eller å granske trøblete
samfunnsmessige spørsmål.
Hva er det da som blir belyst?
Moestrup utviser, som flere av sine danske kolleger, en vilje til å innlemme teori
og kritikk i poesien, og reflekterer over
kjønn og politikk gjennom postkolonialisme og queerteori. Samtidig har diktene
klare sceniske kvaliteter, på opplesninger
låner poeten ofte trekk fra performancesjangeren og utfordrer tilhørerne til å
delta.
Lupen mot seg selv. I DØ, LØGN, DØ
virker det performative på flere nivåer.
Under lesningen blir jeg påminnet om
Hannah Wilke, en amerikansk konseptkunstner hvis første kjente arbeid var en
rekke selvportretter hvor hun poserer
med vaginaformede tyggegummier festet
til kroppen. Wilke – også nevnt som
inspirasjonskilde av Moestrup selv – ble
beskyldt for å være så vakker at arbeidene
hennes bekreftet den kvinnelige stereotypien fremfor å utfordre den.
Men Wilkes siste verk, Intra-Venus
(1992–1993), satte kritikken i et grelt lys:
Her viser selvportrettene sykdomsforløpet frem mot hennes død av lymfekreft.
Moestrup vender på lignende vis lupen
mot seg selv. Dikterjeget opererer som
bøddel for den vestlige kulturens løgner,
Anmeldelse
Mette Moestrup
DØ, LØGN, DØ
173 sider. Gyldendal. 2012.
Grensesprengende: Mette Moestrup evner å utfordre – fra et hvitt, kvinnelig middelklasseperspektiv.
Foto: Thomas Skou
men selvbevisstheten er aldri langt unna – sin erfaring, sin kroppslige opplevelse:
den hvite kvinnens utsigelsesposisjon tas «da krop [...] da min krop [...] da min krop
ikke for gitt.
ilede til en anden kvindes fald». Jegets
påfølgende traumer og flashbacks blir
Svart på hvitt. Flere anmeldere har kombeskrevet, før diktet konkluderer: «at
mentert at det strenge, sorte omslaget til
mælken løber til / når en fremmed spæd
DØ, LØGN, DØ ikke harmonerer med
græder / at det ikke er et valg / ergo ikke
villskapen innenfor permene. En slik innet ’godt’ valg / gør det ikke forkert.»
vending kan en imøtekomme med å peke
på at problematiseringen av forholdet
Fra Nefertiti til Gaza. Interessen for menmellom sort og hvitt er viktig i Moestrups
neskets felles utsatthet går igjen i hele
diktning – særlig i samlingens første del,
boken, ikke minst i delen «ANSIGTER I
«HVID MÆLK FRA DET ONDE BRYST». ANSIGTER», hvor poeten blant annet siteDet handler om makt og melk, iblant
rer Emmanuel Levinas, som knytter etikfestlig (som når jeget finner fellesfryseren
ken opp til møtet med den andres ansikt,
full av morsmelk) og ofte banalt og frekt
til erfaringen av å møte noe annet enn en
(«Øh, har du det røde? / Forbrugerismen
selv. Diktene i denne avdelingen er nok
produserer levende døde»). Diktene rombokens vanskeligste, men kanskje også
mer imidlertid også et stort alvor.
dens rikeste. Leseren blir dratt med på et
For hvor går grensen for hva man,
språklig hardkjør, og må på Moestrupsk
som hvit kvinne fra middelklassen, kan
vis ta stilling til en vrimmel av ideer, mytetillate seg å skrive om? En setning fra
tolkninger, ordspill – «SKRIV BEAUTIsamlingens åpningsdikt kan tjene som
FUL, HVIS DET ER SANDT, HVIS DET
svar: «Man må prøve at bære den fælles
ER LØGN, SKRIV DØ, LØGN, DØ.»
udsathet / uden at udgrænse nogen».
Tekstene kjeder tema sammen med
Det etiske intensiveres i et dikt hvor
en veldig flow – et dikt begynner med en
poeten ser en kvinne falle fra et vindu og
refleksjon over skjønnhetens forgjengeliginn i døden – hvordan vitne om andres
het, går over i Hitlers bruk av den egypulykke? Poeten insisterer på å formidle
tiske dronningen Nefertiti; Nefertitisporet
Verdensomspennende. I bokens siste
del, «SORT TREKANT», finner en slags
verdensomspennende performance sted:
sortkledde kvinner stiller seg opp i rekker som sammen former trekanter, en
computerstemme messer om ulike typer
sorte trekanter, og kvinnene i rekkene
roper benektende tilsvar i kor: «Hej. Vi er
ikke asociale, vi er ikke medicin, vi er ikke
blackout, vi er ikke forurening, vi er ikke
ufoer. Nej.» Den sorte trekanten kan spille
hen på det kvinnelige underlivet, og computerstemmen formidler generaliserende
forestillinger. Godt da at kvinnekoret til
slutt makter å overdøve normene. I det
siste diktet inviteres alle verdens kvinner
inn i trekanten, og det ender i en kollektiv
Medusalatter.
Gjennomtenkt komposisjon. DØ, LØGN,
DØ er inndelt i fem deler: I tillegg til
de nevnte, finnes en suite som kretser
omkring Cleïs, angivelig Sapfos datter,
og «LADIES FIRST», som skildrer et
kjærlighetsforhold i oppstartsfasen. Med
en imponerende selvfølgelighet sjonglerer
boken mellom vidt forskjellige poetiske
uttrykk. At ekspressiviteten i «ANSIGTER
I ANSIGTER» står i samme bok som
den kliniske språkføringen i «SORT
TREKANT» kunne kanskje karakteriseres
som et vågestykke. Men i denne sammenhengen gjør den klare oppdelingen
at utgivelsen unngår å fremstå som et
oppsamlingsprosjekt, komposisjonen
virker gjennomtenkt.
Det er såpass mange blodrøde tråder
her, flere av diktene refererer til hverandre – fellesskap, kjønn, (av)makt, død og
begjær finnes i alle avdelinger. Alt er vinklet gjennom den kroppslige erfaringen,
og ingen kan beskylde Moestrups skrift
for å være for pen: «Art must be beautiful.
Art must be beautiful. Art must be beautiful –
not! Som ingen er ren. Og det er godt.»
Vagant 2/2012 – ute nå!
Oppgjør med fOrtiden
Om å være sønn av en
Waffen ss-frivillig
en tid fOr kjøtt
Trengte vi en ny norsk Bibel?
rOmantiske
ObduksjOner
Aleksandr Sokurovs Faust
temaaVdeling
om Berlin
byutvikling
med bismak
En metropol i konflikt
med seg selv
112 s id e r | 130 kroner | nye nettsider: www.vagant.no
den berlinske
hjernen
Norman Fosters bibliotek
echtzeit
Lydkunstens hovedstad
mOtOffentligheter
Tyske venstresideforlag
Carina Elisabeth Beddari
Bøker 00-tallet
Herfra til virkeligheten
00-tallet var tiåret da litteraturen for alvor forelsket seg i ideen
om sosialdemokratiet som eksistensielt vakuum: følelsen av at
den beste av alle mulige verdener også er den minst virkelige.
Er virkelighetslengselen nå dratt til bristepunktet?
Bokessay
Ane Farsethås
I ett tiår har jeg vært litteraturkritiker. I strømmen av alt av nytt og gammelt, alt forutsigbart
og overraskende, alt begeistrende, irriterende,
oppløftende og nedslående jeg har lest, har jeg
latt jeg latt meg forundre over hvor ofte den går
igjen, en bestemt måte å beskrive tilværelsen
på: Den er så uvirkelig.
Tanken er ikke bare en gjenganger i den
typiske debutroman: «Dette føles ikke helt
virkelig. Hvorfor gjør det ikke det? Jeg sitter her.
Dette er mitt liv.» (Frank Lande, Frank Lande),
men også hos de mest etablerte forfattere: «Alt
var bare kulisser. Kulisser over det virkelige»
(Hanne Ørstavik, 48 rue Defacqz). Om man
da ikke på nynorsk lengter ut av «vilniset av
sjølvrefleksjon» og inn i «RØYNDA» (Gunhild
Øyehaug, Vente, blinke) med store bokstaver.
Poeten Cathrine Grøndahl har hevdet det
som et generasjonskjennetegn: «Hvis det finnes en felles sensibilitet blant unge forfattere
i dag, så er det en følelse av uvirkelighet. En
nummenhet overfor omgivelsene, en opplevelse
av at verden er uangripelig» (Alf van der Hagen,
Dialoger 3). Selv det aller største og mest omtalte
forsøket på å ta virkeligheten ved hornene
litterært, sprang ut av en dyp følelse av å leve
et uvirkelig og inautentisk liv, med tilsvarende
omstokk av de etter hvert så velbrukte begrepene: «For oss har alt blitt snudd på hodet, for
oss er det virkelige uvirkelig, det uvirkelige
virkelig» (Karl Ove Knausgård, Min kamp 1).
Det ugjennomtrengelige. Litteraturen vil selvfølgelig alltid være opptatt av spørsmål som: Hva
er virkelighet? Hvordan nå den, snakke om
den – og ikke minst: hvordan skrive den? Den
numne følelsen av et filter mellom virkeligheten og opplevelsen av den, er også en grunntone
i selve moderniteten. Likevel er den norske
samtidslitteraturens fascinasjon for uvirkeligheten ikke uten distinkte særtrekk. Følelsen
av frakobling knyttes for eksempel ikke bare
til et generelt høyt velstandsnivå, som mange
i Vesten deler, men også til en særegen sosialdemokratisk dimensjon, der velferdsstatens
trygghet bidrar til en ekstra vektløshet; frihet fra
enhver risiko.
Ved inngangen til 00-tallet skapte Erlend
Loe i L (1999) tiårets litterære soundbite med
påstanden om å representere generasjonen
«som ikke bygde Norge». Men nær to tiår før
Loe skildret Norge som et «oppussingsobjekt»,
der «det eneste som gjenstår er vedlikehold og
reparasjoner», beskrev Solstads gymnaslærer
Pedersen en nesten likelydende smerte over
å leve i «det best tenkelige av alle tenkelige
samfunn»:
Hva var dette for ei oppgave, å administrere
dette samfunnet, som nærmest gikk av seg sjøl,
toppen av velferdskransekaka. Det ville ikke
være vanskelig å lese Abo Rasuls misantroper
opp mot det forrige århundreskiftets dekadanselitteratur: Macht und Rebel som 2000-tallets
Trætte mænd. Som den historiske dekadansen
kan heller ikke denne litteraturen leses entydig:
Den går ikke kritikkløst inn i uvirkeligheten,
men drømmen om litt virkelig lidelse som motgift mot uvirkeligheten skildres heller ikke uten
fascinert identifikasjon med det som beskrives.
mot høyere og høyere velstand, og bedre og
bedre forutsetninger for den enkelte? Det er et
av de trekk ved det norske etterkrigssamfunnet
som er egna til å forbause, at sjølve barna til
det norske velferdssamfunnet, sjølve dets store
drøm, den ungdommen som fikk sin utdannelse
i 1960-åra, og slettes ikke var utakknemlig for
det, hos oss utvikla det seg en tristhet i sjelen. Vi
skulle ikke brukes til noe. (Dag Solstad, Gymnaslærer Pedersen, 1982).
Nesten som på film. Kritikken av den sosialdemokratiske idyllen har altså lange tradisjoner.
Men enkelte elementer i den samtidslitterære
uvirkeligheten er klarere knyttet til vår tid.
I Abo Rasul Skandinavisk misantropi, som i
ettertid fremstår som noe av et nullpunkt for
mange av 00-tallets tankestrømninger, blir
Skandinavia fremstilt som uvirkelighetens
avantgarde:
Å administrere det andre har skapt lyder
omtrent like fristende som å pusse det opp.
Så synes da også Pedersens tristhet i sjelen
å ha gått i arv fra «sjølve barna til det norske
velferdssamfunnet» til velferdssamfunnets
barnebarn.
Risiko. For selv om de gis stemme innenfor
ellers vidt forskjellige litterære prosjekter, er
det forbløffende hvor likt det eksistensielle
utgangspunktet tross alt klinger hos en rekke
litterære hovedpersoner fra flere ulike forfattergenerasjoner. Ikke bare hva gjelder synet på den
«ubegripeleg eksotiske» (Carl Frode Tiller) eller
«ugjennomtrengelige» (Solstad) karakteren
til dette overflodssamfunnet. Den materielle
kvelningsfornemmelsen innebærer også noen
bestemte psykologiske konsekvenser, som ikke
bare er tristhet i sjelen, men også et behov for
ved substitutter «å få stadfesta at ein, trass i det
trygge, gjennomkontrollerte og kjedelige livet
som nordmann, eksisterer og er i live» (Tiller,
Bipersonar).
Ja, kritikken av sosialdemokratiet som «en
stor byggetomt som vi har glemt at det skal
bygges noe på» synes faktisk å være nesten like
gammel som sosialdemokratiet selv (Aasmund
Brynildsen, Til forsvar for mennesket, 1967, sitert
etter Jonas Bals, «Kartet og terrenget» i Vagant
4/11). Allerede i 1946 reflekterte Agnar Mykle
over hva ungdommen skulle ta seg til i verdens
tryggeste sosialdemokrati. Ett år etter krigens
slutt spør han om man «opprette fallskjermtårn
rundt om i landet» for at ungdommen skal
oppleve litt spenning, og bli frie fra sin «sykdom i sjelen»? (Willy Dahl, Mykle og Bergen). Et
halvt århundre senere er fallskjermklubber et
selvfølgelig innslag i hver en bygd. Og i litteraturen møter vi alt fra krigsturister som plukker
avrevne kroppsdeler som suvenirer (Erik Bakken Olafsen, Turisten), til rebeller som veksler
mellom å flørte med nazisme og pedofili, og å
stappe agurker opp i anus (Abo Rasul, Macht
und Rebel) for å føle at de er til.
I sin opprinnelige form fremstår ideen om
det uvirkelige ved den skandinaviske tilværelsen
en kritikk av materialismen: Mer ånd! I et større
historisk perspektiv kan likevel denne typen
abstrakte lidelser: «Jeg forsto hvordan folk led
både virkelig og abstrakt samtidig, av både
virkeligheten og abstraksjonene» (Thure Erik
Lund, Grøftetildragelsesmysteriet), lett få anstrøk
av et eksistensielt luksusproblem man bare kan
unne seg i den ytterste velstand – tomheten på
Hva er en skandinav? En skandinav er en person
som til daglig lever i spennet mellom to vesensforskjellige følelser: Følelsen av usårbarhet: jeg
kan ikke skades (av det jeg ser på tv) – og følelsen av utilstrekkelighet: jeg har ikke mulighet til
å påvirke (det jeg ser på tv) (Unfun).
Gjensynet
med disse
setningene
satte en støkk
i meg.
En slik følelse av mediert uvirkelighet kan knyttes
til et av de mest typiske trekk ved bevissthetsskildringer i nyere norsk romanprosa: Knapt
kan de litterære hovedpersonene tenke på sitt
eget liv uten at bilder fra film, tv, reklame og
populærkultur presser seg på. Boktitler som
Vidar Kvalshaugs Nesten som på film og Olaug
Nilssens Få meg på, for faen gir i få ord uttrykk
for et typisk trekk ved samtidsromanens
skildring av indre liv: tanken på livet som en
slags audition til en mediert virkeliggjøring. Så
diametralt motsatte skikkelser som Abo Rasuls
«voldsintellektuelle» gutter og Hanne Ørstaviks
magre heltinner har faktisk noe til felles i sine
autentisitetslengtende liv: snutter av reklamer,
bilder fra de mest makabre pornofilmer fra nettet, presser seg på og preger deres tanker, om
de vil eller ei (finnes ikke ekte lidelse, får man
fantasere den frem).
Selv hos en mer tradisjonelt realistisk forfatter som Frode Grytten kan siteringstrangen og
de mange referansene til film, pop og kunst
leses som uttrykk for en underliggende tese om
livet som kopi og imitasjon. Det «Media Thule»
Kjartan Fløgstad ga navn til i Det 7. klima er
ingen postmoderne fantasi, men helt alminnelig psykologisk realisme. Når slike virkelighetslengtende skikkelser møtes i en romantisk
komedie av sin tid er det ingen overraskelse
at selv kjærlighetserklæringene får form av
ironiske referanser til film og amerikansk
selvhjelpslitteratur (Gunhild Øyehaug, Vente,
blinke) – mens fortelleren zoomer inn på hovedpersonene som gjennom det tenkte kameraøye
de hele tiden betrakter sine liv gjennom.
Fra innhold til form. I mye nyere fiksjonsprosa
fungerer virkeligheten altså som et mantra som
Jakten på virkeligheten: Karl Ove Knausgård,
Gunhild Øyehaug, Hanne Ørstvik, Carl Frode
Tiller, Thure Erik Lund, Olaug Nilssen,Tomas
Espedal og Cathrine Grøndahl er alle nåtidige
norske forfattere som har forholdt seg til fraværet av allmennakseptert virkelighet.
Min kamp var da også sterkest der den
romanmessige tråden var spunnet rundt klassiske temaer som Proustsk minnearbeid og
terapeutisk oppgjør med en undertrykkende
far, i de første bindene. Jo mer verket ble en
konseptuell øvelse i å si det som det er, gjengi
hver minste detalj, jo mer ble dets estetiske
kraft svekket. Innebar slutten på Min kamp
også slutten for virkelighetslengselen som
sjangeroverskridelse?
skal mane bort uvirkeligheten. «Virkeligheten»,
slik begrepet benyttes i denne litteraturen,
refererer oftere til et mytisk sted – en fantasi
om hvordan ting kan bli (utopier), har vært
(regresjon) eller burde være (drøm) – enn til
noe håndgripelig i personenes umiddelbare
omgivelser. Virkeligheten og livet er alltid et
annet sted.
I løpet av 00-tallet slår den selvbiografisk
eksperimentelle, dokumentarisk overskridende
tendensen i internasjonal kunst og litteratur
med full kraft inn i den skandinaviske litteraturen. I Norge begynner det forsiktig med bøker
som Nikolaj Frobenius Teori og praksis og Dag
Solstads 16.07.41 (der tydelige fiksjonsmarkører,
som å se engler ut av flyvinduet, fremdeles
eksisterer rundt det selvbiografiske spillet). Men
i Tomas Espedals «notatbøker» radikaliseres
drømmen om en tekst uten grenser mellom
fiksjon og ikke-fiksjon i drømmen om «den
store altomfattende boken; han drømte om den,
også om dagen, når han ryddet i huset, når han
vasket klær og hengte dem opp på klessnoren,
når han kjørte bil og når han satt ved skrivebordet, han drømte om den umulige boken» (Imot
kunsten). Boken som skal være fullstendig fri og
romme alt, slik at skittentøyvask og roman blir
ett – slik den også skulle bli det Karl Ove Knausgårds selvbiografiske og sannhetsutopiske
kamp.
I denne typen virkelighetseksperimenterende litteratur gjøres drømmen om det virkelige ikke bare til et tema, men til et spørsmål
om form: Kanskje kan følelsen av autentisk
nærvær oppnås om elementer fra den forjettede
virkeligheten blir en del av den kunstneriske
formen?
Sannheten som utopi. For det er neppe mulig å
komme unna Min kamp når denne utviklingen
skal oppsummeres. Fortelleren i Min kamp
beskriver i likhet med mange andre litterære
hovedpersoner hvordan han plages av en
lammende selvbevissthet som får ham til å føle
seg kunstig i nær sagt alle situasjoner. Lidelsen
ved det inautentiske skildres som en individuell
erfaring med høyst personlige årsaker – men
knyttes i de mange essaypassasjene også til
både sosialdemokratisk vektløshet og mediert
uvirkelighet: «Tankene våre er overflommet av
bilder av steder vi aldri har vært på, men likevel
kjenner, mennesker vi aldri har truffet, men
likevel er fortrolige med, og langt på vei lever
våre liv i forhold til. Følelsen det gir av at verden
er liten, tett omsluttet om seg selv, uten åpninger mot noe annet, er nesten incestuøs».
Eksistensen er – bortsett fra i korte, overskridende glimt av forelskelse, fødsel og
død – uvirkelig. Men boken han skriver er
virkelig. Gjennom å vise frem regien, skal
maskene falle. Det foreløpig siste stoppested
for uvirkelighetens avantgarde synes å være
den sannferdige og virkelige gjengivelsen av
uvirkelighetsfølelsen.
Men i sin utopiske sannhetsjakt fremstår
KOKs karakter i Min kamp faktisk, med alle
sine personlige særegenheter, også som noe
av et konglomerat av alle samtidslitteraturens
skikkelser i én: en som favner narsissisme,
hyperrefleksjon, klisjéskrekk, frykt for å bli sett
og en lengsel etter det samme; en sterk skepsis
til alle overleverte sannheter, koblet med en
enda sterkere lengsel etter nettopp slike faste
holdepunkter, og etter en påstått enklere førmoderne tid. Der en forfatter som Carl Frode
Tiller i Innsirkling skildrer mange av de samme
lidelsene gjennom et kollektiv av ulike stemmer, samler Knausgård alle problemene i én og
samme person. Hvis Tiller er uvirkelighetens
sosiolog er Knausgård dens skald.
Med alle sine personlige idiosynkrasier, vaker
det ferdige verket mellom det følte og det tenkte,
mellom det naive og det gjennomskuende,
mellom utopi og desillusjon, uten å kunne la
seg bestemme endelig som verken ideologisk
mystifikasjon eller konsekvent kulturkritikk.
En farlig tanke. For min egen del kom følelsen
av at noe var ved veis ende, da jeg leste en
bestemt setning, i en bestemt bok. Høsten 2011
sto Karl Ove Knausgård også som utgiver av
Geir Angell Øygardens 1100 sider lange Bagdad
Indigo, et gigantisk stykke virkelighetslengtende
litteratur i sakprosaform. Mellom bokens
mange refleksjoner om flukten fra den skandinaviske mangelen på risiko og felleskap, sto et
sitat fra nettopp Erlend Loes L, en passasje som
leder opp til sentensen om generasjonen som
ikke bygget landet, men som ikke huskes like
godt:
Det «Media
Thule» Kjartan Fløgstad
skrev om er
ingen postmoderne fantasi,
men helt
alminnelig
psykologisk
realisme.
En gang iblant tenker jeg at vi kanskje skulle hatt
oss en fiende. En skruppelløs faen som ødela
tingene våre og truet oss på livet fra tid til annen.
En riktig jævel. En lumsk faen som kanskje gjemte seg i skogen. En vi ville banke opp. Sammen.
Gå ut i skogen for å banke ham.
Overnatte i skogen. Mangle noe. Løsne skudd.
Bli skadet. Hjelpe hverandre.
Hjelpe hverandre. […] Gå gjennom gatene og
rope. Omfavne noen tilfeldig forbipasserende.
Kanskje skrive et dikt om mødrene våre. Og
fedrene.
Det er en farlig tanke. Jeg tenker den bare av og
til.
Gjensynet med disse setningene satte en støkk i
meg. For Øygarden siterer Loes «farlige tanke»
uten å nevne at den«jævelen» som hovedpersonen i L lengter etter, for svært mange nordmenn
ble en tragisk realitet i 2011. Bagdad Indigo utgis
i oktober 2011, med sitatet fra L som sannhetsvitne, tilsynelatende uten at forfatteren spør seg
om hvorvidt hans tese om at «Lite har skjedd i
Norge etter 1945. Ingenting som ryster oss» nå
fremstår verken historisk korrekt eller eksistensielt treffende. Setningene fra L, med sin fantasi
om vold som motgift mot uvirkeligheten, så
utbredt som de er i 00-tallets litteratur – disse
setningene ville simpelthen ikke latt seg skrive
på samme vis i dag.
Historisk. Lest i dette lyset kan det se ut som om
litteraturen om den uvirkelige norske samtiden
har begynt å anta karakter av historiske tekster,
situert i en bestemt kulturell kontekst vi i skrivende stund har tatt et lite skritt bort fra.
Når ideen om overskridelser i virkelighetens
navn for øyeblikket synes å ha tatt et steg
vekk fra samtidskulturens aktivt pulserende
▶▶▶
Bøker Sakprosa
▶ Herfra til virkeligheten
kjerne, tror jeg grunnene finnes
både innad i litteraturen -- knyttet
til «virkelighet» som mantra for
sjangereksperimenter -- og utad i
samfunnet -- knyttet til «uvirkeligheten» som samfunnsdiagnose.
1) For det første har de sjangeroverskridende eksperimentene
med virkelighetsreferanser rent
litterært antakelig blitt tatt så langt
som de kan. Det meste er gjort, og
det er gjort godt, av forfattere som
Espedal og Knausgård. Når disse
forfatternes bruk av egne navn og
dokumentariske virkelighetseffekter, kunne virke så sterkt som
de gjorde, var det foruten tekstens
allmenne kvaliteter, også et uttrykk
for at man støtte mot, prøvde ut, og
skrev seg opp mot en usynlig, men
merkbar grense. Den spenningen
er vanskelig å gjenskape nå. For
disse bøkene har selv bidratt til å
endre det litterære klimaet de blir
lest innenfor. Det finnes ikke mye
kraft i en overskridelse alle er enige
om er relevant, legitim, ja sågar
helt alminnelig.
2) For det andre har ideen om
det sosialdemokratiske samfunnets
numne uvirkelighet blitt utfordret,
fordi historien tok en uventet vending. Hvis vi betrakter litteraturen
som uttrykk for hva vi samlet kan
klare å forestille oss, blir det klart
at det som var mulig – og vanlig
-- å forestille seg før, nå er blitt
overskredet, at rommet for hva som
faktisk kan tenkes innenfor ideen
om det sosialdemokratiske samfunnet er utvidet og endret.
På prøve. Et underliggende premiss i mye litteratur og kunst i
Skandinavia, ikke sjelden et uttalt
kunstnerisk program, er en tanke
om at kunstens oppdrag er å stille
spørsmål ved den sosialdemokratiske tryggheten. Ideen om å
bore i den tilsynelatende idyllen
ligger nok også bak mange av
skildringene av sosialdemokratiets
polstrede uvirkelighet. Automatikken i og noen av formuleringene av
en slik kulturkritisk impuls settes
nå på en prøve.
Men ser man nærmere etter
har kunstneriske fremstillinger av
sosialdemokratiet som uvirkelig
eksistensielt vakuum preget hele
velstandsepoken. Med så dype
røtter er det ingen grunn til å tro at
denne tenkningen med ett skulle
opphøre, at én manns verk skulle
gjøre at vi aldri mer skulle våkne
opp og igjen føle den samme tomheten, de samme lengslene – og
at kunstnere igjen ville gripe fatt i
dem, sette nye, andre og forhåpentligvis treffende ord på dem.
I lys av både det siste årets hendelser og i lys av litteraturens egen
uttømming av virkelighetsbegrepet,
har uvirkelighetsdiagnosen imidlertid blitt tydeligere som nettopp
det: en idé og ikke en sannhet.
En kulturell forestilling som kan
analyseres og diskuteres -- og ikke
bare en individuell erfaring som
kan oppdages og relanseres på nytt
og på nytt.
af@morgenbladet.no
Hjernen bak utslettelsen
Laurent Binets påstått nyskapende historiske fortelling
klarer ikke å overskride den postmoderne romanens
klisjeer.
Morgenen 27. mai 1942 angrep de to
fallskjermsoldatene Jozef Gabcík og Jan
Kubiš den åpne Mercedesen til Reinhard
Heydrich i en spesielt krapp sving på
ruten mellom hans bostedet i en av
Prahas forsteder og slottet i bykjernen
hvor han hadde etablert sitt hovedkvarter.
Offisielt var Heydrich på dette tidspunktet «riksforstander for Böhmen-Mähren»,
men han har gått inn i historien med
sine mange tilnavn og karakteristikker:
«mannen med jernhjertet», «det blonde
dyret», «Det tredje rikets farligste mann»,
«slakteren fra Praha».
Disse tre mennene og denne maidagen for 70 år siden er brennpunktet for
debutboken til franskmannen Laurent
Binet, HhhH, som kom på norsk tidligere
i vår og som ikke uten oppstuss utgis på
engelsk nå. Tittelen viser til et munnhell innenfor SS: Himmlers Hirn heißt
Heydrich, eller: Himmlers hjerne heter
Heydrich. Størrelser som Martin Amis og
Anmeldelse
Laurent Binet
HhhH
Oversatt av Marte Gresvik, 412
sider. Gyldendal 2012
Mario Vargas Llosa har rost den, og Bret
Easton Ellis fortalte sine 285 000 Twitterfølgere at det var den beste romanen han
hadde lest på lang tid. Hva er det med
akkurat denne historiske romanen fra
andre verdenskrig – hvor mange finnes
det ikke av dem etter hvert ? – som får
både forfattere og kritikere til å rasle med
superlativene?
Korreksjoner. Det ser ut til å være den
«nyskapende» formen konstaterer jeg
med en viss undring. HhhH forteller
nemlig ikke bare om aksjonen mot Heydrich, men også om hvordan forfatteren
strever med å skrive denne fortellingen
og hans mange kvaler ved å lage litteratur
av den historiske virkeligheten. Gang
på gang stopper Binet fortellingen – i
intervjuer insisterer han på at det i HhhH
ikke er noen forskjell mellom forfatter
og forteller – for å innrømme at han har
latt seg rive med av fantasien eller for å
korrigere ting han har skrevet tidligere i
boken eller bare for å gi ord til sin egen
utilstrekkelighet:
Jeg kan ikke fortelle denne historien slik
den burde ha vært. Hele dette virvaret av
mennesker, hendelser og datoer, denne
evigvoksende forgreiningen av sammenhenger mellom årsak og virkning,
og så disse menneskene, disse virkelige
menneskene som faktisk har eksistert,
med sine liv, handlinger og tanker som
jeg kun så vidt streifer borti ... Jeg stanger
ustanselig mot Historiens mur, der tilfeldighetens og motløshetens eføy klatrer
stadig høyere og tettere, uten noensinne
å slutte å vokse.
Målet hans er ikke desto mindre «å
trenge gjennom enveisspeilet som viser
den historiske virkeligheten bak den
lagvise, idealiserende og reflekterende
fernissen jeg tilfører denne enestående
fortellingen».
Skråsikre påstander. Personlig har jeg
vanskelig for å se hva slags ny erkjennelsesverdi som ligger i Binets postmoderne
runddans med historien. At fiksjonslitteraturen og historieskrivingen deler
mange av de samme fortelletekniske
verktøyene, eller at en historisk roman
nødvendigvis handler vel så mye om sin
egen tid som perioden den er satt i – kan
denne typen innsikter virkelig fortsatt
sies å være friske og åpnende? Er det
ikke heller på høy tid at de utfordres og
overskrides?
Til tross for Binets skepsis til alt som
lukter av virkelighetseffekt og det store
dokumentariske arbeidet som ligger bak
boka, er det påfallende hvor ofte han
Stridslyst savnes
Kunstlet. Sammenlignet med Glänta, er
det danske Den blå port et rent litterært
tidsskrift. Det ble startet av Søren Ulrik
Thomsen og Erik Skyum-Nielsen i
1985, og har hatt en rekke prominente
forfattere i redaktørstolen. Årets første
høydepunkt er Magadalena Häggarde &
utgivelse er den siste fra Gitte Broeng og
Gisle Løkkens tekst om landskapsanalyse, Torben Jelsbaks hånd – i vår overtar Olga
hvor de to arktiktene ønsker seg nye
Ravn, Josefine Klougart og Jonas Rolsted,
tenke- og talemåter: «Det saknas till stor
og ser man på hva Ravn og Klougart alledel en vokabulär för att beskriva och
rede har oppnådd som forfattere, er det
betrakta det arktiska landskapet som ’rikall grunn til å ha høye forventninger.
tig natur’ och ’riktiga landskap’, skilt från Det foreliggende nummeret tar for seg
det potentiella värdet som energilandskap tendenser i det 21. århundret – lederen
eller mineralresurs.» Ifølge Häggarde
vektlegger rollen Danmarks politiske
& Løkken foregår kolonaliseringen av
klima har spilt for litteraturen skrevet
Arktis også i språket – bruken av ord som på 00-tallet. Vyene blir imidlertid ikke
periferi og (olje)provins legger opp til et
innfridd: På tross av enkelte gode tilløp,
begrenset perspektiv.
evner ikke nummeret å vise hva som er
Nummeret byr også på flere gode Arkspesielt med det 21. århundrets litteratur
tisrelaterte skjønnlitterære bidrag, som
– grensen mellom å fange en tendens og
bryter opp den noe tyngre skrivemåten
å havne i en tendensiøs framstilling viser
i de øvrige tekstene. Redaksjonen har
seg å være hårfin. Den evinnelige innrindessuten viet plass til kartografien: I
gingen av det tidstypiske blir dessuten
tillegg til vanlige illustrasjoner, trykkes
fort kunstlet. Og når redaksjonen velger
et utdrag fra tyske Judith Schalanskys
å gi sin versjon av temaet, er det mildt
kunstprosjekt, hvor kart over utilgjengesagt merkelig at de ikke går i dialog med,
lige øyer som Ensomheden akkomja ikke engang nevner, søstertidsskriftet
pagneres av tekster om stedet – som
Passages nummer om «Dansk litteratur i
kunstneren aldri har besøkt. Schalanskys 00’erne», som utkom i 2010.
arbeid kombinerer utopien med konkret,
De skjønnlitterære bidragene fra Maja
etterprøvbar informasjon, og fortetter slik Lee Langvald og Rasmus Graff byr i grunspillet mellom myte og realitet, som flere
nen på mer innsikt enn jeg klarer å finne
av de andre bidragene har kretset rundt.
i nummerets øvrige tekster. Lee Langvalds dikt «Hun er vred» problematiserer
Både i Norge, Sverige og Danmark viser tidsskriftfloraen
tegn på gode vekstvilkår. Likevel kan man ønske seg
enda mer vågemot og friskhet.
All den tid Norges polarhistorie er så
rikholdig, ligger det ikke en mild ironi
i at det er et svensk tidsskrift som nå
utgir et temanummer om Arktis? Det
nye nummeret av det Göteborgsbaserte
kulturtidsskriftet Glänta tar for seg nordområdene, og angriper dermed stadig
mer påtrengende tema som oljeutvinning
og issmelting – men også storpolitiske
gnisninger og demografiske utfordringer.
Flere av tekstene problematiserer Arktis
som topos – hva ligger til grunn for vår
stedlige definisjon av Arktis?
Arktisk ensomhet. Arkitekter, historikere,
poeter og polarforskere nærmer seg
polfeltet på sine respektive vis – og i
enkelte tekster krysses fagområdene.
Patricia Lorenzonis tekst er i så måte et
flott eksempel. Lorenzoni leser Joseph
Conrads klassiske roman, Heart of Darkness, og trekker linjer til dagens «nykolonialisering» av Nordpolen. Et annet
Anmeldelse
Glänta 1/12. Tema: Arktis
Den blå port 90. Tema: Tendenser i
det 21. århundre
Vinduet 1/12
Sommerens
feelgood
roman!
Lucinda Riley
jenta på kLippen
Veil pris 369,-
_
_
henfaller til genrelitteraturens stivnede
vendinger eller skråsikre påstander om
fortidas begivenheter han ikke kan ha
dekning for. «Den iskalde morderen
har blitt et vettskremt bytte», skriver for
eksempel Binet om en episode der et av
Heydrichs mange komplott holder på
å slå tilbake på ham selv. Et annet sted
heter det: «Heydrich fortrekker ikke en
mine, men innerst inne misliker han
tanken på at han kan bli bedt om å forlate
Hradchine, de böhmiske kongenes slott,
der han selv lever på kongers vis.»
Jeg har ikke noe prinsipielt problem
med at Binet bryter sine egne regler
innimellom, men jeg opplever den stadige polemiseringen mot stråmenn som
«den realistiske romanen» eller «den
historiske romanen» som uproduktiv, på
grensen til det fordummende. Når Binets
begrep om en roman som behandler
et historisk stoff, synes å være en slags
kostymert dramatisering i scene- og
Vår pris kr 323,–
Portofritt tilsendt
_
Mange navn: Reinhard Heydrich hadde flere
tilnavn: «mannen med jernhjertet», «det blonde
dyret», «Det tredje rikets farligste mann».
replikkform blir det vanskelig å diskutere
med ham. Hardest går det for øvrig
utover Jonathan Littells De velvillige, som
Binet avfeier som «Houellebecq blant
nazistene».
Opptakten. Selve historien Binet har satt
seg fore å fortelle med så mange digresjoner og selvrefleksive grep, er imidlertid
svært engasjerende og ikke minst spennende. Parallelt følger vi Heydrichs klatretur oppover i SS-systemet og Gabcík og
Kubiš’ vei fra restene av Tsjekkoslovakia
til eksilstyrkene i England – før det bærer
tilbake til Praha og den strategiske hårnålssvingen. Heydrich var arkitekten bak
blant annet Krystallnatten og Wannseekonferansen, direkte underlagt Himmler
og Hitler, og byråkraten som gjenkjente
et «administrativt talent» når han så det:
Eichmann. HhhH blir dermed både en
bok om opptakten og begynnelsen på
holocaust, og en hyllest til de to mennene
som påtok seg – og lyktes med – det selvmordsoppdraget Operasjon Antropoeide
var. Binet kaller det «en av Historiens
største motstandshandlinger». Det virker
ikke helt urimelig.
Dessverre bærer den norske utgaven
preg av en del feil og noe slurv fra forlagets side. Kjartan Fløgstad gir mange
eksempler i sin anmeldelse av boka i
Klassekampens Bokmagasin 12./13. mai,
og de skal ikke gjentas her.
_
Annonse_Modul22B_MedBok-Bombe_QR-kode.indd 13
31.05.2012 10:12:5
PrivatkoPieringSvederlag
til faglitterære skribenter
Som faglitterær forfatter eller oversetter kan du ha rett til individuell
kompensasjon for lovlig privatkopiering av lydopptak eller film med
faglitterært innhold, først og fremst for produksjoner som er blitt
kringkastet i radio eller fjernsyn de senere årene.
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) skal nå fordele
penger som er bevilget over statsbudsjettet, og du kan kreve din andel
av midlene. Mer informasjon og søknadsskjema finner du på NFFs
hjemmesider: www.nffo.no
Du kan også kontakte NFF på tlf. 22 12 11 40
eller via e-post: post@nffo.no
Søknadsfrist: 18. juni 2012
Norsk faglitterær
forfatter- og
oversetterforening
Olaf Haagensen
Postboks 172
Bogstadveien,
0323 Oslo
Besøksadresse:
Uranienborgveien 2
(inngang Parkveien)
Ny Musikk Trondheim
Carina Elisabeth Beddari
og Trondheim Kunstmuseum
presenterer i samarbeid med
Trondheim Sinfonietta og Trio Alpaca
CHRISTIAN WOLFF
EDGES
partiturutstilling
konserter
seminar
Støttet av
Ny Musikk
Trondheim kommune
Norsk Kulturråd
MINK
TKM GRÅMØLNA
5. - 10. juni
www.tkm.museum.no
Ine Wilmann & Sara Li Stensrud
«Lykkelig til mine dagers ende»
Et orgastisk lærestykke fra den markedslibidinøse skogen
EKSTRA
FOREST
ILLING 9
& 10 JU
NI
blackbox.no
Vidt interessefelt. Den utvalgte norske
i dette trekløveret er Vinduet, som har
vært i omløp på Gyldendal siden 1947.
Audun Vinger er nå inne i sitt femte år
som redaktør, mens de øvrige redaksjonsmedlemmene er blitt skiftet ut underveis.
Vinger har lagt Vinduet tett opp til magasinformen, med innbydende design og et
vidtfavnende interessefelt.
Det brede nedslagsfeltet har vært en
av Vinduets styrker, men så vidt jeg kan
se er ikke nysgjerrigheten for det ukjente
like synlig i årets første nummer. Flere
tekster som løfter fram ulike litteraturhistoriske kuriosa – Aksel Kiellands lesning
av Psykisk Tidsskrift, og Trond Haugens
nye serie om forbudte norske bøker –
lover godt. Likevel oppnår ikke bladet den
ideelle balansen mellom nytt og klassisk,
norsk og utenlandsk; for lite kjennes
nytt og overraskende. Ingrid Kvamme
Fredriksens essay om att fortsätta med
att skriva, en utgivelse om Ingeborg
Bachmanns Malina, utmerker seg imidlertid positivt. Det samme gjør Susanne
Christensens intervju med Olga Ravn,
og Agnes Banach og Janicke S. Kaasas
minneord om Wislawa Szymborska. Men
det som overrasker mest, er faktisk Bjarte
Breiteigs lesning av Laila Stiens noveller –
Breiteigs tekst åpner Stiens forfatterskap,
som nok er blitt fordumsfullt lest av flere
enn undertegnede.
Det er mye bra å si om Vinduet, men
jeg spør meg likevel: Hva vil bladet? Skal
det bare bestå av gode tekster, uten noen
redaksjonell ramme? Utenfor tidsskriftets permer har Vinger markert seg med
flere skarpe innspill til offentligheten
– sist med en svært god kommentar om
norsk musikkliv i DN, hvor det ble oppfordret til en sterkere kritisk bevissthet.
Tidligere har han også tatt til orde for at
poeter bør bidra med tenkning og kritisk
virksomhet, i tillegg til å skrive egne
bøker. Jeg savner mer av denne stridslysten i Vinduet.
En tidskriftsredaksjons største utfordring er å gang på gang å sette kveik i
engasjementet, å bevare nysgjerrigheten,
beholde trangen til å orientere seg i
alle retninger. Av de tre som er omtalt
her, utmerker Glänta seg med de mest
spenstige tilbøyelighetene – men alle tre
redaksjonene er bemannet med skribenter og forfattere som er verdt å følge med
på. Å påstå at den skandinaviske tidsskriftsfloraen blomstrer, er derfor ikke
kontroversielt. Men med slike vekstvilkår
bør man kunne forvente tydeligere redaksjonelle linjer, mer vågemot og friskere
sammensetninger.
Foto: May-Irene Aasen
adopsjon fra alle mulige vinkler, og
Graffs bidrag stiller banale, men skarpe
spørsmål: «Burde et politisk systemskifte
medføre udvælgelse af en ny nationalsang, og vil Tina Turner snarere end Ace
of Base blive bedt om at skrive den?»
Kimmeridge
Kimmeridge ble unnfanget blant vinranker i Provence
etter en meget gunstig sommer. Dette kan forklare det sterke
streif av sydlige strøk, av boulevarder med mytiske barer og
sagnomsuste restauranter, som preger hans skriverier.
Historisk biff II
Chateaubriand, Rossini og kong Oscar II ga navn til
tre kjente biffer. Til godbiten oppkalt etter forfatteren Chateaubriand brukes indrefiletens midtstykke,
mens biffen som bærer komponisten Rossinis navn
skjæres ut litt lenger ned på oksefileten, til det som
også kalles «filet mignon» eller tournedos. Vi snakker fremdeles om historisk velhengt biff.
Giacome Antonio Rossini (1792–1868), «den italienske Mozart», blir tidvis oppfattet som noe kontroversiell. Han er ingen dypsindig, melankolsk romantiker. Han var sønn av musikere, faren var hornist og
slakterikontrollør, moren sangerinne og datter av en
baker. Det kulinariske spiller tilsynelatende annenfiolin, men både slakteren og bakeren spiller sentrale
roller i Tournedos Rossini.
Rossini var kjent som en seriøs gourmet, og har
etterlatt seg spor i gastronomiens historie. Stendhal
sier i biografien Rossinis liv fra 1824 at arien «Di tanti
palpiti» fra Tancredi (1813) ble kjent over hele Europa
som «ris-arien», fordi Rossini komponerte den mens
han ventet på en risotto, kanskje akkompagnert av
en betydelig flaske fra hans store vinkjeller. I flere
av opera-librettoene er dessuten mat tema, og et par
klaversuiter har kulinariske titler. Taffelmusikk får
en ny betydning i og med Rossini: En rekke retter er
blitt tilegnet ham eller skapt av ham selv.
Tournedos Rossini ble etter komponistens diktat utformet av hans venn fra Paris, Marie Antoine
Carême (1784–1833). Carême var virkelig sin tids superkokk, «kokkenes konge og kongenes kokk». Hans
ettermæle knytter seg til intet mindre enn det franske
kjøkkens gryende verdensherredømme etter napoleonstiden. I statsmannen Talleyrands tjeneste var han
delaktig i en rekke franske diplomatiske seire, og det
ble sagt at Carêmes smak regjerte fra Paris til St. Petersburg. Auguste Escoffier (1846–1935), som tok opp
den franske kulinariske nasjonalarven etter Carême,
nevner flere retter «à la Rossini» i sine bøker: pochert
egg, cannelloni, kyllingbryst, kalvebrissel. Til Tournedos Rossini anbefaler Escoffier pasta med smør og
parmesan. Og rosinen i pølsen: en kake dekorert med
eple, pil og bue ble servert på premieren til Wilhelm
Tell i 1829.
Tournedos Rossini er en grenseløs biff, en dionysisk smaksbombe som sjelden fyres av i våre dager,
en romantisk rett basert på en overdådig drøm om
øyeblikkets udødelighet, forstått som himmelsk forening av de edleste aromaer og råvarer. Det er nesten
bare kaviar som mangler i denne kombinasjonen:
Filetstykkene tournedos pannestekes og plasseres
på et stykke ristet brød med smør, og toppes med en
skive gåselever med madeirasaus, samt revet trøffel. Viktigst er selve kombinasjonen, men alt står og
faller på kvaliteten av tournedos-en, som må stamme
fra et virkelig godt hengt stykke indrefilet.
Ordet «tournedos» kommer av det franske tourner
le dos («snu ryggen», dvs. å snu opp ned), og én
versjon av myten om ordets opprinnelse sier at det
var nettopp det Rossini ba Carême om å gjøre, snu
ryggen til mens han selv sjekket stekegraden av
fileten: «Tournez-moi le dos, monsieur Carême»! Og
dermed ble retten hetende Tournedos Rossini.
Men hva er så filet Oscar?
Etikeren
«Presten fortalte
såre deler av min
livshistorie til en
annen prest.»
For en tid tilbake var jeg på et
rekreasjonsopphold på et sted hvor
mennesker kan tilbringe tid, få
hvile og samtaler med en sjelesørger. Sjelesørgerne på stedet er i all
hovedsak ordinerte prester, og stedet
har en kristen profil. Som kjent har
prester taushetsplikt, kanskje til og
med en av de strengeste former for
taushetsplikt. Jeg opplevde likevel
å overhøre presten jeg hadde noen
samtaler med, stå i en døråpning
og fortelle såre deler av min livshistorie til en annen prest. For meg
var det et tillitsbrudd av de store.
Da jeg konfronterte vedkommende
med saken, fikk jeg forklart at det
var en veiledningssamtale, og at
mitt navn naturlig nok ikke ble
nevnt. Jeg fikk en beklagelse på at
veiledningssamtalen ble holdt på et
sted hvor det var mulig for andre å
overhøre den. Men jeg mener at det
heller ikke er greit at en sjelesørger
forteller deler av en livshistorie,
fortalt i fortrolighet, til en annen
sjelesørger, uten samtykke. For
meg handler det om tillit, og det
handler om retten til selv å eie sin
livshistorie, og selv bestemme hvor
den skal deles. Hva mener etikeren
om dette, tar jeg feil ?
Hilsen «ansatt i kirken».
Svar: Den situasjonen du
beskriver høres ikke grei ut.
Selvsagt bør en sjelesørger, på
samme måte som en lege eller
psykolog, greie å holde kjeft selv
om han snubler over et interessant tilfelle. Men når det er sagt,
finnes det også gode grunner til
at kolleger legger frem casus for
hverandre for å få tilbakemeldinger, og for at flere hjelpere skal
få en oversikt over hva som skjer
på avdelingen. Så lenge den
kollegiale samtalen er lukket for
omverdenen og anonymiserer
deg, er nok den objektive skaden
begrenset.
Det fremgår ikke av spørsmålet ditt i hvilken grad du
oppfattet deg selv som pasient
ved en behandlingsinstitusjon.
Morgenbladets etiker
er professor i idéhistorie,
Trond Berg Eriksen.
I denne spalten svarer
han på våre spørsmål om
dilemmaer i hverdagen.
Alle spørsmål er innsendt av
Morgenbladets lesere. Det
er imidlertid fullt mulig å
være anonym på trykk.
Send ditt spørsmål til
etikeren@morgenbladet.no
Grensene mellom livshjelp og
psykologisk terapi kan være noe
flytende. Legene og psykologene
har ekspandert inn på prestenes
gamle område, og de prestene
som biter seg fast der, har
plutselig havnet på et felt hvor
legene og psykologene har fått
definisjonsmakt. Prestene er
selv blitt degradert til terapeuter.
Men både sjelesorg og personlige betroelser hviler på en diskresjonskontrakt som går videre
enn til det å avstå fra å bringe
historier videre under fullt navn.
Du ble urolig av å gjenkjenne
din egen livshistorie som korridorpassiar. Dermed ble din tiltro
til relasjonen og institusjonen
rokket. Selv om det ikke skulle
være brudd på formelle regler,
viste prestemannen – eller var
det prestedamen? – svært dårlig
skjønn.
Å skyte seg inn under at det
var en veiledningssamtale, virker
som en spontant improvisert
utvei. Jeg tror ikke på det som
gyldig unnskyldning, slik du
fremstiller saken. Man har
ikke veiledningssamtaler i
korridorene, og de samme
taushetsregimer gjelder for veiledningssamtaler som for andre
faglige og kollegiale meningsutvekslinger hvor pasientenes eller
de hjelpetrengendes personalia
er tema.
Litt mer usikker blir jeg når
du krever eiendomsrett til din
egen livshistorie etter at du
faktisk har gitt den fra deg. Jeg
kan ikke se noe galt i at den du
henvender deg til, og som har
taushetsplikt, legger frem en
anonymisert livshistorie og spør
om råd fra mer erfarne sjelesørgere eller terapeuter – som
også har taushetsplikt – forutsatt
at det dreier seg om noe begge
parter oppfatter som en veiledningssamtale. Men da kan den
ikke foregå på et offentlig sted.
Nå må du huske på at du
gjenkjenner din egen livshistorie, og opplever at den er viktig,
ja, enestående for deg. Derfor
kvekker du til når du hører den
gjenfortalt i andres munn. Men
det er ikke sikkert at dine fortredeligheter er så enestående.
Det menneskelige repertoaret av
ulykker er gudskjelov temmelig
begrenset. De som arbeider
i institusjonene, gjør mange
repetitive erfaringer. Det er nettopp repetisjonene som i noen
tilfeller gir dem kunnskaper
til å hjelpe dem som er plaget.
I en slik institusjon som den
du snakker om, stamper man i
livsproblemer hver eneste dag,
og det skal mye til før ørene faller av. Men den største kapitalen
man har på slike steder, er
tilliten mellom rådgivere og hjelpetrengende. Undergraves den,
mister institusjonen all mening.
Send ditt spørsmål til:
etikeren@morgenbladet.no
Quiz
Christian Haugen-Flermoe er quizmaster i Morgenbladet.
Spørsmål og kommentarer sendes til christian@quiz-park.com
Samfunn
Kultur
1. Hvilket ord på i brukes om en
forespørsel som et parlamentsmedlem retter til et regjeringsmedlem i
nasjonalforsamlingen?
2. Hva heter den ugandiske kristne opprørsgruppen som ledes av Joseph Kony?
3. Hvilken organisasjon ledes av Ann
Merete Furuberg?
4. I hvilket land er Saenuri-partiet det
største i nasjonalforsamlingen?
5. Hvilken norsk høgskole har undertittelen «vitenskapelig høgskole i logistikk»?
11. Hvilken tsjekkisk komponist (1824–84)
er kjent for de symfoniske diktene Moldau
og Hakon Jarl?
12. Hva er Manneken Pis?
13. Hvem er årets festspillkunstner ved
Festspillene i Bergen?
14. Hvem har regissert filmer som The
Player, Short Cuts og Gosford Park?
15. Hvilken musikal er tidenes
mestinnspillende?
3
14
19
Bøker
16. Hvilke fortellinger regnes som
Geoffrey Chaucers (1343–1400)
hovedverk?
17. Hvem har skrevet dikt som Den nye
dressen, Gategutt og Jeg hadde tenkt?
18. Hva er den fulle norske tittelen på
Christa Wolfs memoarbok Englenes by?
19. Hvilken forfatter skapte begrepet
«cyberspace» i romanen Neuromancer?
20. Hva heter diktet som disse strofene er
hentet fra?
The uniform ’e wore
Was nothin’ much before,
An’ rather less than ’arf o’ that be’ind,
For a piece o’ twisty rag
An’ a goatskin water-bag
Mette Hellenes, norsk billedkunstner og serieskaper (f. 1964), utdannet ved Statens Kunstakademi.
Svar: 1. Interpellasjon. 2. Herrens motstandsarmé/Lord’s Resistance Army. 3. Norsk Bonde- og
Småbrukarlag. 4. Sør-Korea. 5. Høgskolen i Molde. 6. Vannseng. 7. Nevø. 8. 2014. 9. Du skal holde
hviledagen hellig. 10. Diogenes fra Sinope. 11. Bedrich Smetana. 12. En statue i Brüssel av en liten gutt
som tisser. 13. Marianne Heier. 14. Robert Altman. 15. The Phantom of the Opera. 16. The Canterbury
Tales. 17. Rudolf Nilsen. 18. Englenes by eller The Overcoat of Dr. Freud. 19. William Gibson. 20. Gunga
Din (Rudyard Kipling)
Ideer
6. Hvilken type seng ble beskrevet av
Robert A. Heinlein i romanen Beyond This
Horizon fra 1942, mens sengetypen ikke
ble patentert før i 1971?
7. Hva betyr det latinske ordet nepos,
som man blant annet finner i begrepet
nepotisme?
8. Hvilket år skal nynorsk- og dialektordboken Norsk Ordbok komme ut i tolv
bind?
9. Hvordan lyder det tredje budet i
Bibelen?
10. Om hvilken filosof fortelles det at
Aleksander den store lot ham ønske seg
noe, og filosofen svarte med å ønske at
Aleksander kunne flytte på seg, så solen
kunne skinne på ham?
2
Redaksjonen anbefaler
1. juni til 7. juni
Debatter og foredrag
Fredag
I dag begynner seminarfestivalen
Lyditekst – om grensene mellom
språk og musikk, og de kunstnerne som utforsker dem. Med
blant andre Tore Vagn-Lid, Teatr
Weimar, Cecilie Ore og Henrik
Hellstenius.
Dramatikkens hus, Oslo
Tid: Fredag til søndag
Søndag
Historisk søndag: Hans Fredrik
Dahl om Vidkun Quisling.
Litteraturhuset, Oslo
Tid: 13:00
Mandag
Den danske statsviteren Sara
Hobolt holder foredraget «Blaming Europe? Attribution of
responsibility in the European
Union». Elisabeth Ivarsflaten
introduserer.
Ulrike Phils hus, Bergen
Tid: 12:15
Årets vinner av Holbergprisen er
den spanske sosiologen Manuel
Castells. Møt ham i samtale med
Knut Helland om hva globalisering betyr for endring av identitet
og kultur.
Logen Bar, Bergen
Tid: 15:00
Morgenbladets redaksjon anbefaler hver uke møteplasser for kultur og debatt,
kritikk og meningsutveksling. Vi mottar gjerne tips om arrangementer på e-post,
senest mandag uken før den aktuelle datoen: anbefaler@morgenbladet.no
Per E. Hem presenterer sin
biografi om Paal Berg, høyesterettsjustitiarius i 1940 og
Hjemmefrontens sivile leder
under krigen. Etter foredraget
blir det samtale mellom Hem
og historiker og forfatter Harald
Berntsen om Bergs rolle som
samfunnsaktør på 1900-tallet.
Nasjonalbiblioteket, Oslo
Tid: 18:00
Holbergprisens symposium
2012: Media and Democracy.
Göran Therborn, Helen Margetts, Andrew Chadwick, Annabelle Sreberny og William Dutton
diskuterer temaer i Manuel
Castells forskning.
Studentsenteret, Bergen
Tid: 09:00
Plan-prosjektet lanserer boken
«Klimatilpasning: Hva betyr det
for meg?» Silje Lundberg, leder
i Natur og Ungdom, gir oss sine
betraktninger, mens noen av forfatterne snakker om sine bidrag.
Tid: 15:30
Mandag
I dag avdukes Håkon Anton
Fagerås sin byste av Henrik
Ibsen.
Ibsenmuseet, Oslo
Tid: 17:00
Onsdag
Hvorfor bør papirløse få arbeidstillatelse? Åpent fagseminar
med utgangspunkt i at bystyret
i Trondheim i fjor høst vedtok at
papirløse bør ha rett til å arbeide
i påvente av utreise. Med Marit
Hovdal Moan, Jon Gunnes, Lars
Fr. H. Svendsen, Eileen Gjerde,
Tarjei Leistad, Odin Lysaker og
May Thorseth.
MTFS, Trondheim
Tid: 09:00
Torsdag
Er norsk oljeutvinning viktigere
enn klimaet? I panelet: Cecilie
Mauritzen, Per Rune Henriksen,
Tore Killingland, Trine Skei
Grande og Arild Hermstad.
Hotel Continental, Oslo
Tid: 08:30
Radio
Søndag
Tirsdag
Weelkes, Benjamin Britten,
Matthew Martin, Eric Whitacre
og Thomas Tomkins. Kor Vest
dirigert av Simon Halsey. Steinar
Hannevold på obo.
Håkonshallen, Bergen
Tid: 15:00
Verdt å lese: Enkenes kafé av
Camilla Läckberg. Minken Fosheim leser.
NRK P2
Tid: 19:03
Fjernsyn
Lørdag
Labyrinth Within er en ny dansefilm av den svenske koreografen
og regissøren Pontus Lindberg. I
det ytre møter vi et par som har
vanskeligheter i forholdet – han
mistenker henne for å ha et
forhold til en annen.
NRK2
Tid: 14:10
Søndag
Venuspassasjen
Natt til onsdag passerer Venus foran solen. Trondheim astronomiske forening filmer det hele, og viser det på Vitenskapsmuseet
på dagtid. Klokken 19:00 forteller Bjørn Sæther historien om
Maximillian Hells dramatiske reise til Vardø for å se passasjen
i 1769, forklarer hva Venuspassasjen er og hvorfor den er viktig.
Obs: Neste venuspassasje inntreffer ikke før i 2117.
Tirsdag
Venuspassasjen minutt for
minutt: NRK følger passasjen
med kameraer fra Longyearbyen
til lenger sør i landet. Landets
fremste astronomer samles i
studio hos Per Olav Alvestad og
Selda Ekiz for å kommentere.
NRK1
Tid: 22:30
Diverse
Fredag
Tan Longjians kvartett fremfører
fem stykker for strykeinstrumenter fra Qing-dynastiet. I
konsertens andre del spiller Li
Xiangting tradisjonell musikk for
guqin.
Håkonshallen, Bergen
Tid: 19:30
A Mar byr på bossa nova på
nynorsk.
Tid: 20:00
Nidarosdomens jentekor fyller
tyve år, og feirer med å synge
Nidaros Jazzmass av Bob Chilcott, og «Kyrie» og «Gloria» av
Vivaldi.
Nidarosdomen, Trondheim
Tid: 20:00
I kveld vert det Aasmund O.
Vinje-kveld. Jon Severud held
foredrag, Gunnar Bjune held
minikåseri, og Tone Ringen
syng og les dikt av Vinje medan
Torhild Fimreite spelar piano.
Servering på kyrkjebakken av
grauten frå Grut.
Maridalen kirke, Oslo
Tid: 19:00
Film
Lørdag
I kveld kan du se den nye litauiske filmen Mieganciu drugeliu
tvirtove. Basert på romanen som
ble kåret til årets bok i Litauen i
2005. Regi: Algimantas Puipa.
Cinemateket, Bergen
Tid: 20:00
Onsdag
Lørdag
Zelig (1983) av Woody Allen er
historien om en mann uten
personlighet. I stedet ligner han
bestandig på de han til enhver
tid er i nærheten av.
Cinemateket, Kristiansand
Tid: 18:00
Søndag
Jag är nyfiken – gul har fått et
feilaktig rykte som svensk mykporno fra 1967. I virkeligheten
er den et kaleidoskop over
datidens Sverige, om klasseskiller, lønnsforskjeller, kvinnesak
og demokratisering. Regi: Vilgot
Sjöman.
Cinemateket, Oslo
Tid: 20:30
Biesymfonien består av opptak
gjort av bier og et korstykke
basert på bienes sang. Kor Vest
blir dirigert av komponisten
Marcus Davidson.
Bergen domkirke
Tid: 23:00
When David Heard er en konsert
med ulike korverk basert på
Davids ord da han fikk høre
at sønnen Absalom var død.
Musikk av William Byrd, Thomas
Olsson anbefaler
Rompoesi: Utsnitt fra Terje Dragseths
Bella Blu – Håndbok for Verdensrommet.
Tommy Olsson gir deg hver uke sine kunstanbefalinger.
1
Terje Dragseth
Bella Blu – Håndbok for
Verdensrommet
Dikt, Cappelen Damm
Lanseringen var i uken som gikk,
og ser ut til å ha vært en eksepsjonell affære. Magefølelsen
sier meg at boken også er det.
Åtte år etter Øyvind Rimbereids
kanoniserte Solaris Korrigert, og
syv år etter sin siste diktsamling,
smeller Terje Dragseth til med
en bredside sci-fi-poesi akkurat
når vi trenger den som mest.
Eller, ok, jeg trenger den i hvert
fall. Og dere trenger den egentlig
også, selv om noen later som de
ikke gjør det. Gleder meg, altså
– det gjelder å bruke sin tid på
denne fremmede planeten godt.
Det er hele saken i et nøtteskall.
2
Hanne Kolstø
La-la-la-la Lovesong
Singel, Karmakosmetix
Records
Det kan jo se ut til at flere etter
hvert har skjønt det, siden jeg
får signaler om at denne blir
spilt ganske hyppig på radio i
det siste. Ord kan liksom ikke
gjøre rede for forholdet jeg har
til Hanne Kolstøs produksjon,
så jeg har siden dette kom inn
i livet mitt brukt alle mulige
hyperboler for å forsøke meg på
en beskrivelse som bestandig
vil være utilstrekkelig. Som at
hun er bedre enn Beatles. Det er
hun. Og – nå prøver jeg atter en
gang å overgå meg selv – minst
like viktig som The Pixies. Når
høsten kommer vil jeg si hun
er bedre enn The Pixies. Etter
det vil jeg ha et problem, siden
det ikke kommer noe etter
The Pixies. Sant, det er ingen
som utløser så mange rare og
motstridende ting i meg. Sangene hennes er de beste.
3
Diverse kunstnere
Any Where out of the
World
LevArt, Levanger
Bortsett fra den geografiske
beliggenheten (jeg tror dette er
det første jeg skriver om Levanger noensinne) og alt det fører
med seg av muligheten for at de
fleste foretrekker noe annet, og
det faktum at Laurie Anderson
står med på plakaten, så tenker
jeg det er selve åpningen som
virkelig er the shit her, altså. Med
performance av Karianne Stensland og Shaving the Baroness av
Lene Berg, i tillegg til musikk av
noen som kaller seg «Lightnin’,
Howlin’ and Screamin’» (Ok,
det er bluesbasert på en eller
annen måte, er det ikke?) tenker
jeg dette er stedet å være denne
sene fredagskvelden. Men som
så mange andre er jeg selvfølgelig et helt annet sted på kartet –
og hvor det er, det er hemmelig,
må vite.
morgenbladet 55
Margretas kjøkken
er en uavhengig ukeavis med vekt på kultur, politikk og
forskning. Avisen er riksdekkende og globalt orientert, og
arbeider for å øke interessen for kritikk og meningsutveksling.
Artisjokksalat
På 1500-tallet i Frankrike ble artisjokk
ansett som et afrodisiakum, altså et
elskovsstimulerende middel, og kvinner fikk ofte forbud mot å spise denne
grønnsaksblomsten. Tidlig på 1700-tallet anbefalte botanikeren Louis Lémery
artisjokker som del av dietten for «eldre,
flegmatikere og melankolske sjeler».
I dag vet vi at artisjokk er rik på antioksidanter og reduserer kolesterolnivået
i kroppen. Den inneholder også mye av
b-vitaminet folat, som gravide kvinner
bør ha for å stimulere fosterets vekst.
Artisjokk vokser og smaker best i sommerhalvåret. Det finnes flere varianter av
grønnsaken, noen høstes tidlig og kan
spises rå. Det gjelder ikke den artisjokken vi normalt får tak i her i Norge. De
ytre bladene er harde, og artisjokken må
renses. Artisjokk er en blomst, og må
behandles deretter. Sett den i vann om
den ikke skal brukes med en gang.
I denne sommerlige salaten er det
gulrøtter syltet i en lake som er dominert av karri og jalapeño, en chili-type
som blant annet brukes i Mexico. Syltet
jalapeño, som brukes her, kan kjøpes
der taco-ingredienser er til salgs. Gulrøttene må syltes senest dagen før retten
skal på bordet. Artisjokkene kokes på
klassisk fransk vis i kyllingkraft – à la
barigoule, og må lages noen timer i
forveien så de blir avkjølt før de blandes
i salaten.
Senest dagen før: Skrell gulrøttene og
kutt dem i pene, cirka fem centimeter
lange biter. Varm opp hvitvinseddik,
sukker og vann i en kjele slik at sukkeret
smelter. Ha i gulrøtter og karri. Kok opp
og la det koke i to minutter. Hell alt over
i et sylteglass, og la blandingen stå uten
konstituert
ansvarlig redaktør
Lena Lindgren
tel: 21 00 63 08
ll@morgenbladet.no
kommersiell direktør
Nina C. Kulås
tel: 21 00 63 20
nck@morgenbladet.no
kulturredaktør
Håkon Gundersen
tel: 21 00 63 34
hg@morgenbladet.no
Margreta Stølen er billedkunstner
og lager overtidsmiddag til Morgenbladets
redaksjon hver onsdag.
Ingredienser til 4 personer:
400 g knaskegulrøtter | 2,5 dl hvitvinseddik | 1 dl sukker | 1dl vann | 1
ts Madras-karri | 2 ss syltet jalapeño
1 l kyllingkraft | 5 dl hvitvin, gjerne
en Sauvignon Blanc | 5 dl vann | 3
dl olivenolje | 8 store eller 16 små,
ferske artisjokker | saft av 2 sitroner |
2 dl gulrot, hakket | 2 dl fennikel, hakket | 4 dl løk, hakket | 1 dl sjalottløk,
finhakket | 5 fedd hvitløk, finhakket |
½ ts salt
16 ferske sølvløk | 200 – 350 g
frosne erter
sitron | hvitvinsedikk | olivenolje
2 hjertesalathoder | 1 baguette
lokk til den er romtemperert. Forsegl
og la gulrøttene ligge i laken i minst et
døgn og opp til en måned.
Noen timer før servering: Ha kyllingkraft, hvitvin, vann og halvparten av
olivenoljen i en stor bolle. Ha sitronsaft
i en liten bolle.
Kutt av stilken på artisjokken og
knekk av de ytre, grønne bladene inn
til de gule bladene. Kutt av toppen på
de innerste, gule bladene. Skjær vekk
skallet på bunnen av artisjokken, som
så dyppes i sitronsaft. Bruk en teskje til
å rense ut skjegget i midten av toppen
på artisjokken. Dypp hele artisjokken i
sitron, og legg den deretter med bunnen opp i kyllingkraften. Gjenta rensingen med resten av artisjokkene.
Varm opp resten av olivenoljen i en
kjele som er stor nok til at alle artisjokkene kan ligge i ett lag. Ha i hakket
gulrot og fres på middels høy varme i
tre minutter. Ha i fennikel, løk, sjalottløk
og hvitløk og kok videre i fem minutter.
Ta artisjokkene ut av bollen og legg dem
i kjelen over grønnsakene med stilksiden opp. Dryss over salt og kok videre
i ti minutter. Hell over kraften som er
igjen i bollen og gi det et oppkok. Kok
artisjokkene i 20- 30 minutter eller til de
er myke.
Legg artisjokkene i en beholder og
hell over kraften. Avkjøl til artisjokkene
er romtemperert. De kan oppbevares i
kjøleskapet i en uke.
Så til salaten: Skrell sølvløken. Kok opp
saltet vann i en stor kasserolle. Kok
løken i to minutter og skyll den umiddelbart i iskaldt vann.
Ha erter i en liten kjele med saltet
vann og kok opp. Skyll ertene umiddelbart i iskaldt vann.
Bland en enkel dressing av sitron,
hvitvinseddik og olivenolje.
Bland hjertesalat med syltet gulrot,
artisjokker, sølvløk og erter. Ha i dressingen like før servering. Salaten serveres med oppskåret baguette.
HUSK AT ALLE MORGENBLADETS ABONNENTER KAN
ADMINISTRERE SITT EGET ABONNEMENT PÅ
Dette kan du blant annet
bruke Min Side til:
• Endre fakturaadresse
• Endre leveringsadresse
• Bestille ferieomadressering
• Bestille feriestopp
• Bestille gaveabonnement
• Lese siste utgave av Morgenbladet på PDF
debattredaktør
Marit K. Slotnæs
tel: 21 00 63 30
mks@morgenbladet.no
redaksjonssjef samfunn
Tove Gravdal
tel: 21 00 63 12
tg@morgenbladet.no
redaksjonssjef kultur
Ane Farsethås
tel: 21 00 63 21
af@morgenbladet.no
journalister
Bjarne Riiser Gundersen
brg@morgenbladet.no
Sten Inge Jørgensen
tel: 21 00 63 13
sij@morgenbladet.no
Marius Lien
tel: 21 00 63 29
ml@morgenbladet.no
Lasse Midttun
tel: 21 00 63 14
lm@morgenbladet.no
Maria Berg Reinertsen
(permisjon)
mr@morgenbladet.no
Simen Sætre (permisjon)
sims@morgenbladet.no
Jon Kåre Time
tel: 21 00 63 33
jkt@morgenbladet.no
Maren Næss Olsen (vikar)
tel: 21 00 63 19
mno@morgenbladet.no
Gudmund Skjeldal (vikar)
tel: 21 00 63 16
gs@morgenbladet.no
Tor Øystein Vaaland (vikar)
tel: 21 00 63 11
tov@morgenbladet.no
fotojournalist
Ellen Lande Gossner
tel: 21 00 63 06
elg@morgenbladet.no
desksjef
Børre O. Haugli
tel: 21 00 63 05
bh@morgenbladet.no
redigerere
Jo T. Gaare
tel: 21 00 63 07
jg@morgenbladet.no
Tone Velldal
tel: 21 00 63 03
tv@morgenbladet.no
korrekturleser
Cato Fossum
tel: 21 00 63 44
cf@morgenbladet.no
layoutsjef
Kristoffer Nilsen
tel: 21 00 63 41
kn@morgenbladet.no
abonnementssjef
Siri Holstad Johannessen
Tel: 21 00 63 40
shj@morgenbladet.no
løssalgssjef
Toni Hoffsbakken
tlf: 400 83 393
th@morgenbladet.no
annonsesjef
Espen Håseth
tel: 920 40 224
eh@morgenbladet.no
annonsekonsulent
Robby Gundersen
tel: 415 87 146
rg@morgenbladet.no
Markedsmedarbeider
Stine Kaasa
tel: 21 00 63 41
sk@morgenbladet.no
kontor- og administrasjonsansvarlig
Kirsti Bremer Øvrebø
tel: 21 00 63 10
kbo@morgenbladet.no
trykkeri:
Nr1Trykk as, Lillestrøm
faste bidragsytere
Magnus Andersson, Carina Elisabeth Beddari, Thomas
Reinertsen Berg, Ine Therese Berg, Erik Bjerck-Hagen,
Søren Birkvad, Martin Bjørnersen, Hans Blix, Aslak
Bonde, Øivind Bratberg, Mikkel Bugge, Laura Djupvik,
Siv Dolmen, Øystein Elgarøy, Bernhard Ellefsen, Thomas
Hylland Eriksen, Trond Berg Eriksen, Ulrik Eriksen, Nikolai
Fjeld, Lars Mørch-Finborud, Carl Joakim Gagnon, Erling E.
Guldbrandsen, Henning Gärtner, Hans Petter Graver, Svein
Egil Hatlevik, Christian Haugen-Flermoe, Mette Hellenes,
Cecilie Hellestveit, Gudmund Hernes, Dag O. Hessen, Olaf
Haagensen, Torbjørn Røe Isaksen, Cornelius Jakhelln, Helge
Jordheim, Solveig Langvad, Janike Kampevold Larsen, Mari
Lending, Audun Lindholm, Jakob Lothe, Louiza Louhibi,
Kari Løvaas, Ane Nydal, Frode Nyeng, Karin Nygård, Tommy
Olsson, Mohammed Omer, Torbjørn Oppedal, Marit Paasche,
Elisabeth Frøysland Pedersen, Willy Pedersen, Maja Ratkje,
Anders Romarheim, Frank M. Rossavik, Johannes Rø,
Axel Sandberg, Knut Schreiner, Jørgen Sejersted, Kamilla
Simonnes, Nora Simonhjell, Kjetil Sletteland, Knut SteneJohansen, Kristopher Schau, Camilla Stoltenberg, Johan
Storm, Margreta Stølen, Espen Søbye, Gunnar M. Sørbø, Jan
Inge Sørbø, Sigurd Tenningen, Erik Tunstad, Stein Tønnesson,
Øystein Vidnes, Øyvind Vågnes, Herman Willis, Sigurd Ziegler
© MORGENBLADETS RETTIGHETER
All utgivelse av stoff i Morgenbladet skjer kun i henhold til Morgenbladets
generelle vilkår for rettigheter til stoff. Publiseringsvilkårene gjelder for så
vel honorert som ikke-honorert stoff. Vilkårene innebærer bl.a. at Morgenbladet betinger seg til rett til å arkivere og utgi stoff i elektronisk form
fra Morgenbladets elektroniske redaksjonsarkiv eller andre databaser
som Morgenbladet har avtaler med. Dette innebærer også publisering på
internett og liknende. Innsendere av stoff kan, etter spesiell avtale med
Morgenbladet, i hvert enkelt tilfelle, reservere seg mot at deres stoff distribueres til Morgenbladets kunder fra det elektroniske redaksjonsarkivet.
Morgenbladet arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler
for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens
Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund,
som behandler klager mot pressen i pressetiske spørsmål.
Adresse: PFU, Rådhusgaten 17, Postboks 46 Sentrum, 0101 Oslo
abonnementspriser:
3 mndr. ordinær pris kr. 395,-
student kr. 198,6 mndr. ordinær pris kr. 760,- student kr. 380,12 mndr. ordinær pris kr. 1 470,- student kr. 735,24 mndr. ordinær pris kr. 2 790,betingelser: Abonnementet løper til det sies opp. Prisendringer
LOGG DEG ENKELT INN PÅ WWW.MORGENBLADET.NO/MINSIDE
WWW.MORGENBLADET.NO
TELEFON: 23 33 91 80
forhåndsvarsles gjennom annonse i Morgenbladet. Den nye prisen
gjøres gjeldende også for abonnement som før prisendringen er
forskuddsbetalt etter tidligere pris.
annonsefrister:
Bestilling: Tirsdag kl 12.
Materiell: Onsdag kl 12.
adresse: Karl Johans gate 25, 0159 Oslo.
tel: 21 00 63 00 fax: 21 00 63 01
ekspedisjon: Mandag–fredag, 9.30–15.30
www.morgenbladet.no • redaksjon@morgenbladet.no
returadresse:
Postboks 265 Økern
0510 Oslo
Kundeservice: 23 33 91 80
Sentralbordet: 21 00 63 00
Annonse: 920 40 224
Send e-post:
bok@morgenbladet.no
Hvor ble det av planøkonomien?
Den lever – i beste velgående.
lite innovasjon. Og folk ble lei av å vente, for
eksempel på «å få» telefon. I land etter land
Historie er ikke bare fortellinger om fortiden. ble de gamle statsmonopolene – for eksempel
televerkene – omdannet til selskaper, som
Like ofte er de innlegg i dagens debatt om
Telenor.
Denne utviklingen skjøt fart etter
hvordan fremtiden bør formes – altså bent
Murens
fall
i 1989, med nyliberalismen som
frem politikk med andre midler. Jens Arup
ideologisk overbygning. Konklusjonen var at
Seips berømte Ettpartistaten var ikke bare en
planøkonomien havnet på historiens skrapbeskrivelse av, men et hugg mot Arbeiderhaug.
partiet. Når den feterte britiske historikeren
Kanskje er det en for rask konklusjon?
Niall Ferguson skriver om sivilisasjoner eller
penger, er det innlegg i den løpende debatten Kanskje maskerer denne versjonen av histoom globalisering – eller i striden om hvorvidt rien en stadig mer omseggripende planøkonomi?
man bør kutte eller øke offentlige budsjetter
Kredittilsynet ble formelt etablert i 1986 og
for å skape vekst. Derfor finnes det så mange
versjoner av historien. De fleste av dem er feil. har fått utvidete fullmakter og oppgaver – fra
2009 under navnet Finanstilsynet. Oljesekto Ta den versjon av etterkrigshistorien som
ren er selvsagt gjennomregulert og detaljplansier at den store politiske strid sto om økolagt – Oljedirektoratet kom samme år som
nomiske systemer – altså kapitalisme og
Statoil. Alt du kjøper av elektrisk utstyr må
kommunisme. Den gikk også som en strid
godkjennes av Nemko. Det er kommet både
mellom planøkonomi og markedsøkonomi
flere
bestemmelser og nye lover om revisjon
innen stormaktsblokkene.
og revisorer, om regnskap og om bokføring.
Brønnøysundregistrene har over et halvt
Er det noe man ikke kan overlate tusen ansatte. Uten EU-kontrollen av bilen får
du ikke kjøre – og ja, verkstedet som kontroltil markedet, er det markedet
lerer må være godkjent av Statens vegvesen.
Nilu overvåker luften du trekker gjennom
selv.
nesen, Mattilsynet passer på det du putter i
munnen – og hvordan kua har det på båsen.
Planøkonomien gikk, enkelt sagt, ut på at
Studieplasser
tildeles av staten, Finansdeden sentrale statsmakten skulle ta kommandoen i økonomien: bestemme hva som skulle partementet bestemmer lånerammen for
Lånekassen, Norges Bank vokter prisstigninproduseres, hvor, av hvem – og for hvem,
gen. Medietilsynet kontrollerer kringkasting,
altså hvordan produksjonsresultatet skulle
reklame, sponsing, og er medeier i Norsk
fordeles mellom sosiale grupper.
opplagskontroll som styrer fordelingen av
Troen på planøkonomi var mest utbredt
pressestøtten. Hvor og hvordan du kan bygge
rett etter krigen. Dels var den en dyd av nødhus avgjøres av reguleringsplaner, bygningsvendighet: Mangelen på varer var så stor at
fornødenheter som mat og hus måtte komme forskrifter, brannforskrifter, helseforskrifter
– og ja, i ISO-regler. Vi ville neppe våge oss ut
først. Og godene måtte deles likt og strengt.
på tur uten skipskontroll, luftfartskontroll og
De bemidlete kunne ikke favoriseres – rasjobilkontroll. Eksemplene kan dynges på.
neringskort ga alle borgere like mye kaffe,
Så for dem som faller hen til
sukker eller brød per måned. Og Husbanken
mantraet «overlat det til markesatte grenser for hvor store boliger folk fikk
det», kan man bare spørre: Ja,
bygge – kvadratmeterne måtte tildeles etter
men
til hvilket? For markebehov, ikke etter betalingsevne. Folk sluttet
det
er
ikke ett – de er mange
opp om systemet – det hadde fungert under
og de er alle ulike. Vil man
selve krigen.
vite hvordan de fungerer, kan
Selv i USA ble krigsproduksjonen orgaman ikke gå til den mikroønisert under sentral ledelse. Etter krigen
konomiske læreboken. Man
fikk økonomene et nytt redskap i form av
må gå til Lovdata, og se på
nasjonalbudsjetter. Her hjemme kom denne
regler og forskrifter – og ellers
styringsfilosofien til uttrykk i alt fra valutarepå
støtteordninger og overføringuleringer (du måtte søke Norges Bank om
ger
og avgifter. De virkeliggjør
du ville bruke penger i utlandet: Luksusvarer
de
planene
vi utvikler – i stadig
måtte vike for nødvendighetsartikler) til storsatsinger som Nord-Norge-planen og oppbyg- større omfang, på stadig flere
gingen av Jernverket. I Norge ble importen av felter og i stadig nye former.
Det er ikke så rart. For er det
biler frigitt først i 1960.
noe man ikke kan overlate til mar Men en slik statsstyrt koordinering ble
kedet, er det markedet selv.
teknisk vanskelig, ga fallende effektivitet og
for 70 år siden
2., 5. og 6. juni 1942
Slekten Gilinsky
(NTB) Sjefen for Justisdepartementet
meddeler: I «Hvem er hvem i jødeverdenen» – en brosjyre som har været
solgt i bokladene – er oppført den her
i landet bosatte slekt Gilinsky (Schilinsky). Justisdepartementet har funnet
det godtgjort at de i brosjyren oppførte
fire medlemmer av slekten Gilinsky (en
gammel russisk adelsslekt) ikke er av
jødisk opprinnelse og således på ingen
måte hører hjemme i den nevnte brosjyre.
Omkring Hirdstafetten
Den vakre gymnastikkopvisning av 120
unge hirddamer, den uforglemmelige
defilering til slutt, de senkede faner, de
rungende, tusentallige Heil og Sæl-rop
for Føreren, den spennende kamp i
løypa og inne på banen, alt dette til
sammen utgjør Hirdstafetten 1942,
denne vårs aller vakreste eventyr.
S.S.- menn gir et
eksempel
Besøk i en mønsterlandsby ved Østfronten.
Av Ss. Oberschütze Osvald Olsen, KBA,
5 Zug, S.S. Div. Viking.
Russerne gjorde nok store øyne da vi
ryddet ut alt svineriet og ominnredet de
fæle bulene deres, men nu er de begeistret. Ja, med landsbyen U. har SS-mennene gitt et eksempel, et lite fingerpek,
om hvordan det i fremtdien vil se ut i
disse triste, men fruktbare egne.
Quisling var begeistret da han besøkte
mønsterlandsbyen, og likeså minister
Riisnes. På plassen utenfor spilte SSmennenes musikkkorps melodier av
Grieg. På mange vis har russerne i U.
fått merke germansk civilisasjon og de
rister oppgitt på hodet hvis nogen våger
å påstå at det er noget som heter «russki kultur».
Slagmarken ved Charkov.
Stockholms-Tidningens korrespondens
i Berlin, Bertil Svahnström: Soldater
var nettopp i ferd med å fange inn de
mange hundre hester som løp omkring.
Øyet møtte stadig det samme syn: Ufattelige mengder sovjet-russisk krigsmateriell strødd utover marken. Hest ligger
ved siden av hest og soldat ved siden av
soldat. Ingenting er ryddet vekk etter
stukas-angrepene om morgenen den 27.
mai.
Gudmund Hernes Forsker ved Fafo og professor ved BI. Louiza Louhibi, Torbjørn Røe Isaksen og
Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden. Illustrasjon: Marvin Halleraker
SAMFUNN
Les neste uke:
IDEER
KULTUR
BØKER
Møt forskningens mesen: Fred Kavli.
Hvordan skal man plassere amerikanske politikere på en norsk politisk skala?
Harald Grenne om Saint Etienne og livet.
Samtale med Merethe Lindstrøm, Linda Boström Knausgård og Josefine Klougart.

Et nytt standardverk

Transcription

Similar documents

Annonser i Morgenbladet

Bokliste 2014

Fortropp for en ustø kurs

Norske o~rer under krige~: Hve",: sviktet l 04 og hvem VISte

Brev - Høgskolen i Oslo

Jan Bygstad - Josafat.no

Last ned som PDF