REFORMEN FRA 1917 - Masarykova univerzita

Transcription

Masarykova univerzita
Filozofická fakulta
Ústav germanistiky, nordistiky
a nederlandistiky
Norský jazyk a literatura
Alice Týnská
Rettskrivningsreformer i Norge fra 1917 med vekt på
riksmålets/bokmålets utvikling
MAGISTERSKÁ DIPLOMOVÁ PRÁCE
2010
Vedoucí práce: Cand. philol. Thor Henrik Svevad
Masarykuniversitetet
Det filosofiske fakultet
Institutt for germanistikk, nordisk
og nederlandistik
Norsk språk og litteratur
Alice Týnská
Rettskrivningsreformer i Norge fra 1917 med vekt på
riksmålets/bokmålets utvikling
MASTER HOVEDOPPGAVE
2010
Veileder: Cand. philol. Thor Henrik Svevad
2
Jeg erklærer herved at jeg har utarbeidet hovedoppgaven min selv
ved bruk av oppgitt bibliografi og kilder.
Brno 27. 4. 2010
……………………………………………..
Underskrift
3
Jeg vil rette en stor takk til min veileder, Cand. philol. Thor Henrik Svevad, og til
PhDr. Miluše Juříčková, CSc., for deres hjelp, verdifulle råd og nyttige kommentarer.
4
INNHOLD
1. INNLEDNING…………………………………………………………………………..s. 7
2. SPRÅKREFORMEN I 1917…………………………………………………………..s. 10
2.1 FORBEREDELSER TIL 1917-RETTSKRIVNINGEN……………………….s. 11
2.2 HOVEDPUNKTENE I 1917-RETTSKRIVNINGEN........................................s. 11
2.3 NY SKRIVEMÅTE AV STEDSNAVN……………………………………….s. 14
2.4 MOTTAKELSEN OG REAKSJONENE PÅ 1917-RETTSKRIVNINGEN…..s. 14
2.5 NYE NAVN PÅ RIKSMÅL OG LANDSMÅL……………………………….s. 19
2.6 PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET…………………………….s. 20
3.1.1 TILRÅDING OG TILLEGGSTILRÅDING........................................s. 24
3.4 QUISLING-RETTSKRIVNINGEN……………………………………………s. 32
3.5 PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET.............................................s. 33
4. SPRÅKREFORMEN I 1959…………………………………………………………...s. 35
4.3 TALLORDREFORMEN 1951 – DEN NYE TELLEMÅTEN………………...s. 37
5.1 FORBEREDELSEN TIL 1981-RETTSKRIVNINGEN……………………….s. 42
5.2 HOVEDPUNKTENE I 1981-RETTSKRIVNINGEN…………………………s. 43
5
6.1 FORBEREDELSEN TIL 2005-RETTSKRIVNINGEN……………………….s. 44
6.1.1 SPRÅKSITUASJONEN I 2005............................................................s. 44
6.2 HOVEDPUNKTENE I 2005-RETTSKRIVNINGEN…………………………s. 47
7. HVA SOM BLE IGJEN OG HVA SOM FORSVANT AV DISSE REFORMENE I
BOKMÅL I FORHOLD TIL NÅTIDSPERSPEKTIVET?……………………………s. 51
7.1 MORFOLOGI………………………………………………………………….s. 52
8. NÅTID – ÅRET 2010 – PLANER OG STRATEGIER I SPRÅKPLANLEGGINGs. 59
9. AVSLUTNING…………………………………………………………………………s. 62
10. BIBLIOGRAFI OG INTERNETT KILDER……………………………………….s. 65
11. RESYMÉ PÅ TSJEKKISK..........................................................................................s. 69
6
1. INNLEDNING
Min hovedoppgave handler om språkreformer i Norge, og som allerede navnet på den
antyder, er den siktet inn på rettskrivningsreformene fra 1917 med vekt på
riksmålets/bokmålets utvikling. Det betyr at jeg ikke har beskjeftiget meg med
landsmål/nynorsk i hovedoppgaven Allikevel, har jeg nevnt landsmål/nynorsk noen steder i
hovedoppgaven der det har vært nødvendig i sammenheng med riksmål/bokmål.
Det første kapitlet begynner med 1917-rettskrivningen, selv om den første reformen på 1900tallet, var i 1907. Jeg bestemte meg for å utelate 1907-rettskrivningen på grunn av at det var
1917-rettskrivningen som var den første virkelige samnorskreformen. Hovedtrekk ved denne
reformen var stor valgfrihet og tilnærming mellom begge målformene, dvs. riksmål og
landsmål. Det er viktig å innse at etter 1917 endret norsk språkpolitikk sin karakter. Fra 1917
handlet den om folkemål eller bymål og om tradisjonelle eller radikale former av begge mål,
mens før, alstå i 1907-rettskrivningen , dreide seg språkpolitikk om det nasjonale, enten dansk
eller norsk. I 1907-rettskrivningen ble dansken i Norge reformert slik at sentrale norske trekk
var gjort obligatoriske. Dermed innebar 1907-rettskrivningen brudd med dansk skriftspråk i
Norge. Språket ble fra nå av kalt riksmål, men i 1929 ble navnet forvandlet til bokmål.
Med denne hovedoppgaven vil jeg finne svar på spørsmålet “hva som ble igjen og hva som
forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet?“. Men nå vil jeg gjerne
beskrive og belyse språksituasjonen i Norge som var og fortsatt er komplisert, og derfor må
jeg gå dypere inn i historien.
Etter 1814 falt den viktigste forutsetningen for dansk i Norge. Kristiania ble hovedstad og
nordmenn kunne selv ordne med administrasjon. Nordmenn kalte sitt litteraturmål for norsk.
Også i Grunnloven fra 1814 snakket man om “Det norske Sprog“. Det var fire
talespråksvarianter i Norge. På landet snakket man dialekter, mens i byene brukte man
“dannet dagligtale“ som stod faktisk mellom dansk og norsk, og det var først og fremst folk
med utdannelse som snakket det. Høytidsspråk snakket man f.eks. i kirken. Det betydde at
nordmenn leste fra Bibelen som var skrevet på dansk, men de uttalte det på norsk. Det var
altså bare et lesespråk. Den siste talespråkvarianten i Norge var dansk som danske
embetsmenn snakket.
7
Nordmenn hadde forskjellige meninger om språket. Noen mente at det ble best å holde på den
danske kulturforbindelsen, de andre mente at de skulle ha fornorsket det danske skriftspråket,
og det var også mennesker som så det som best i å lage et helt nytt norsk skriftspråk. I denne
perioden kom det til kamp, det stod to kulturer mot hverandre, nærmere bestemt bondestand
og middelklassen (dvs. borgere, embetsmenn). Men “det danske problemet“ ble større
ettersom større grupper av folket lærte seg å skrive. Det var faktisk et pedagogisk problem
som vokste opp av nasjonale dimensjoner. Det å ha norsk språk var altså nødvendig av både
sosiale og nasjonale grunner. Dansken måtte gi tapt.
Fra 1850 dukket landsmålet opp. Som faren til landsmålet/nynorsken kan vi kalle Ivar Aasen.
På 1840-tallet dro han gjennom bygdene rundt i Norge for å samle opplysninger om
dialektene. Omkring 1850 hadde han ferdig en grammatikk og ei ordbok. Aasen utarbeidet av
sitt materiale et skriftspråk – landsmålet. Det tok ikke lenge før noen begynte å bruke det nye
målet i skrift. I 1882 var språkspørsmålet et politisk stridsemne. Tre år senere ble landsmål
sidestilt med riksmål som skole- og offisielt språk.
Fra 1905 etter unionoppløsningen med Sverige, ble Norge en fri, uavhengig nasjon.
Hovedfronten i målstriden var i denne perioden mellom dem som kjempet for å fornorske
dansken, eller riksmålet som det nå ble kalt, og tilhengere av landsmålet. Disse språkstridene
førte til politisk strid mellom Høyre, som var for riksmålet, og Venstre som støttet landsmålet.
Arbeiderpartiet derimot likte tanken om Moltke Moe1 sin samnorsk.
Med reformene for riksmål og landsmål, begynte man fra 1917 å tilnærme begge målformene
til ett og samme språk, nemlig samnorsken. Mange mente at nå var tiden inne for å revidere
begge målformene for å minske avstanden mellom dem, og etter hvert smelte dem sammen til
samnorsk. Mellom 1915 – 1917 slo idéen om samnorsken seg for fullt i Stortinget. Det kom
tre større rettskrivningsreformer med dette målet: i 1917, 1938, 1959. Denne idéen om
samnorsken framkalte striden blant riksmåls-/bokmåls- og landsmåls-/nynorsktilhengere, og
striden mellom de konservative og de radikale. De konservative ville holde på hvert språks
egenart, mens de radikale støttet forandringer i begge mål – de radikale formene som åpnet
veien for samling. Språkstriden kulminerte på 1950-tallet.
1
Moltke Moe (1895 – 1913) var folklorist, professor i folkemål, folketradisjoner og middelalderlitteratur. Han
var forkjemperen for samlingsidéen.
8
Jeg har allerede nevnt før at 1907-rettskrivningen innebar et brudd med dansk i Norge. Denne
reformen var den avgjørende overgangen fra dansk til norsk. Erling Georg Larsen skrev i sin
bok Norsk språkutvikling “en kunne trygt slå fast at det dansk-norske riksmålet hadde skilt lag
med danske for alltid.”2 om 1907-rettskrivningen. Boken var i første rekke beregnet for
danskstuderende ved universitetene i Danmark. 1907-rettskrivningen betydde uten tvil mye
for norsk skriftspråk. Her vil jeg tilføye at 1907-rettskrivningen gjaldt bare riksmål. Det
viktigste ved denne reformen var at skriftspråket i Norge skulle bygge på norsk tale.
De reformene som fulgte etterpå, altså i 1917, 1938, 1959, ble basert på samnorsktanken. Men
målet om å føre riskmål/bokmål og landsmål/nynorsk sammen i ett språk ble ikke nådd.
Reformene i 1982 og 2005 betydde en liberalisering og brudd med samnorsktanken. Derfor
vil jeg gjerne undersøke hva som ble igjen av reformene til i dag. Problemstillingen er altså
hva som ble igjen og hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til
nåtidsperspektivet. Som nøkkelkapitlet anser jeg kapittel 7. Hva som ble igjen og hva som
forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet? I dette kapitlet viser jeg
ved hjelp av tabeller hvordan bokmålet utviklet seg morfologisk fra 1917-rettskrivningen og
opp gjennom årene til den siste reformen i 2005.
Jeg vil tilføye at de fem første kapitlene handler om de enkelte refrormene fra 1917 til den
hittil siste reformen fra 2005. Hver av dem innehodler underkapitler om forberedelser til
reformen, hovedpunkter i reformen hvor jeg beskriver hovedtrekk og karakteriserer reformen.
Etterpå følger en oversikt over de enekelte forandringene i språket og underkapitlet om
mottakelsen og reaksjonene på reformen. Det siste kapitlet i denne hovedoppgaven viet jeg til
språkpolitikk i 2010.
2
Larsen, Erling Georg. Norsk språkutvikling. København: Akademisk Forlag, 1974. s. 41.
9
2. SPRÅKREFORMEN I 1917
Tidsepoken 1907 – 1912 var en av de hardeste målstridsepokene. Det er viktig å innse at
målstriden ble oppfattet som en konflikt mellom by og land, altså at bondereisningen stod mot
embetsmannskulturen og byborgerskapet. Norge hadde altså to ulike kulturer. En av disse
kulturene var fremmed og unasjonal. Det var embetsmannskulturen som representerte det
fremmede fordi den hadde rot i dansketiden og dansk var en naturlig uttrykksform for den.
Mens den andre kulturen var hjemlig og nasjonal, og ble representert av bøndene. I denne
perioden ble det ofte understreket at ortografiske reformer ikke rakk til. Mange pekte på -a
endelsen i hunkjønnsformen og på fortidsformer som fiska eller kasta i både riksmål og
landsmål. Slike former ble nemlig ansett for å være framtidige samlingsformer.
Talemålet på skolen var også et viktig stridsemne i disse årene. Det var problematisk å
bestemme hvilken status talemålet i byene skulle ha. Riksmålstilhengere hevdet at det er
riksmålet som er bytalemålet. Derfor skulle lærere bruke riksmål i undervisningen på skolen.
Mange trodde også at elevene skulle øves opp til å snakke riksmål. Mange var mot forslaget
fordi de oppfattet dette som fordansking av norske talemål og noen stilte seg skeptisk til
bymålet fordi etter deres mening var bymålet oppblandet med dansk. I store byer, nærmere
bestemt i Bergen, Trondheim og Kristiansund, gjorde riksmålstilhengere som var medlemmer
av skolestyrene, et viktig vedtak. Det innebar at lærerne skulle bruke riksmål i
undervisningen. Vedtaket førte til en hard strid i 1912. Stortinget vedtok nye skolelover: i
1915 landsskolelova og 1917 byskolelova. Begge lover innholdt forskriften: “Ved den
muntlige undervisning bruker elevene sitt eget talesprog. Læreren skal såvidt mulig tillempe
det for ham naturlige talesprog efter elevenes talesprog.“3 Etter denne forskriften var det
heller ikke klart hva som skulle betegnes som elevens talespråk i byene. Som jeg har nevnt
før, for riksmålstilhengere var riksmålet det eneste bytalemålet, og de så ned på de folkelige
bydialektene. Dette vedtaket som Stortinget innførte var derfor ment som verne om disse
folkelige bydialektene.
3
ALMENNINGEN, Olaf – ROKSVOLD, Thore. A. – SANDØY, H. – VIKØR, Lars S. (red.). Språk og samfunn
gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie. Universitetsforlaget, 2002. s. 102.
10
2.1 FORBEREDELSER TIL 1917-RETTSKRIVNINGEN
Den 19. oktober 1912 ba filolog-medlemmene i Undervisningsrådet regjeringen med et brev
om å nedsette en rettskrivningskomité. Filologene foreslo at komitéen først og fremst skulle
forsøke å fjerne unødvendige ortografiske forskjeller mellom målformene. Det betydde at de
ville at ord som ble uttalt likt, altså burde skrives likt. De innrømmet at komitéen måtte kunne
foreslå også andre endringer. I 1913 foreslå departementet at det skulle bevilges penger til en
rettskrivningskomité og forslaget ble godtatt av Stortinget.4 Komitéen bestod av tre
riksmålsrepresentanter og tre landsmålsrepresentanter. Den skulle undersøke om det i de to
målformers skriftspråk fantes ord med samme betydning og samme rot og som samtidig ikke
var vesentlig forskjellige fra hverandre når det gjaldt form. Målet var å øke ensartetheten
mellom disse ordene uten å fravike språkenes naturlig utvikling. Det andre ikke minst viktige
målet var grammatisk tilnærming mellom riksmål og landsmål.
Komitéens oppgave var altså fastsatt og klart formulert og den kunne begynne å arbeide nå.
Likevel, skjedde det ingenting og fordi at komitéen arbeidet langsomt, måtte departementet
oppnevne en ny komité som bestod av formann Hjalmar Falk5, overlærer Ivar Alnæs og
Didrik Arup Seip som representerte riksmål og Marius Hægstad og dosent Knut Liestøl som
representerte landsmål. Denne nemnda utarbeidet et forslag til rettskrivningsregler for begge
mål og la den fram den 12. desember 1917. Ni dager senere ble rettskrivningsreformen godtatt
av regjeringen med en kongelig resolusjon, og i mars 1918 ble den nye rettskrivningen
offentliggjort.
2.2 HOVEDPUNKTENE I 1917-RETTSKRIVNINGEN
Hovedtrekk ved denne reformen var utstrakt valgfrihet og tilnærming mellom begge
målformene, dvs. riksmål og landsmål. Denne språkreformen var altså den første virkelige
samnorskreformen. Nå vil jeg minne om at jeg ikke skriver om reformen i 1907 i denne
4
”Til en komité til at ta under overveielse spørsmaalet om en revisjon av saavel landsmaalets som riksmaalets
retskrivning bevilges kr. 6000,–.”
VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, 1978. s. 297.
5
Hjalmar Falk (1859 – 1928) var professor i germansk filologi og en viktig person i språkstriden og
språkplanleggingen. Han var både filolog og lingvist. Han var leder i Norsk Riksmaalsforening (1899) som
senere ble til Riksmålsforbundet. Hjalmar Falk er mest kjent for sin Etymologisk ordbog over det norske og
danske sprog (utgitt i 1903 – 1906 i to bind) som han skrev i lag med Alf Torp.
11
hovedoppgaven og begynner med 1917-rettskrivningen. Som jeg har nevnt i innledningen,
grunnen til det er at med 1917-rettskrivningen går vi på samnorsklinjen, mens vi kan oppfatte
1907-rettskrivningen som brudd med dansk skriftspråk i Norge.
Fra 1917 kunne et ord enten ha obligatorisk form eller to valgfrie, likestilte former.
Rettskrivningen i 1917 gikk så langt i tilnærmingen at mye av det som var korrekt riksmål i
1917, er ganske radikalt bokmål fremdeles. Dette gjelder først og fremst substantivformer
med hunkjønnsendelsen -a, verb av kaste-typen som ender på -a og diftong i en del navn. I
1917 ble det innført trekjønnssystemet i både riksmål og landsmål, dvs. hankjønn, hunkjønn
og intetkjønn. Her er det viktig å nevne at før hadde riksmålet bare tokjønnssystemet, dvs. det
skilte mellom hankjønn og intetkjønn, slik dansk gjør. Hunkjønnsendelsen -a i bestemt entall
ble nå obligatorisk i ord som hadde særnorsk form, f.eks. kua, geita, øya og i mange andre ord
ble -a eller -en valgfritt. I nåtiden bruker man i radikalt bokmål også hunkjønnseldelsen -a i
bestemt form entall, f.eks. jenta, tida, regjeringa, dronninga, kvinna, elva, osv. I 1917 fikk
verb av kaste-typen endelsen -a (som sideform) i preteritum og perfektum partisipp. Radikalt
bokmål bruker nå også -a endelsen i preteritum og perfektum partisipp.
Nå vil jeg gå tilbake til hovedtrekk i 1917-rettskrivningen. Riksmålsnormalen i 1917 var delt i
to, en mer konservativ uten folkemålsformer og en svært radikal med mye bruk av østlandske
folkemålsformer og former som var felles med landsmål. Det var også landsmål som var delt i
en mer tradisjonell og en mer østlandsk variant. Etter 1917-reformen stod landsmål og
valgfritt riksmål hverandre språklig nærmere enn obligatorisk riksmål.
Oversikten som følger nedenfor er siktet på de enkelte forandringene i riksmål i 1917rettskrivningen:

Dobbeltkonsonant ble nå fast regel etter kort vokal i utlyd, f.eks. bratt, tørr, null mot
braut, tør, nul. Noen få viktige unntak var: at, op, som, til. Dette var et langt skritt i
norsk retningen, når vi sammenlikner det med rettskrivningen i 1907.

Bruk av harde konsonanter var mer konsekvent, f.eks. tillit mot før tillid; bok mot før
bog.

Mange ord som før hadde skrivemåten ld eller nd, fikk nå dobbeltkonsonant, altså ll
eller nn etter historiske prinsipper slik som i landsmålet. Det ble altså bortfall av d i
ord der konsonanten ikke hørte historisk hjemme, f.eks. fjell, brønn, mann, full mot
12
fjeld, brønd, mand, fuld. Mens ld og nd ble beholdt i ord som hadde disse
konsonantene i norrønt, f.eks. kveld, vind, sand.

I en rekke ord ble vokalet æ forandret til e, f.eks. mænd til menn, sæk til sekk. Dette
betydde en stor lettelse fordi æ bygde på dansk uttale og var vanskelig for nordmenn.
f.eks. edre, fjell, glede, stjele, vesen, drepe, sveve. Unntak var lang åpen æ-lyd framfor
r. Her skulle det være æ, f.eks. være, trær, hær, kjær, lære, sær.
Dessuten ble det skrevet æ når det fantes nærstående ord med å, dvs. å bræ, forræder,
læse, skjæker, sæd, træ(de), tæger, væbne, væte, æser (tidligere: bråne, forråde, lås,
skåk – i entall, så, tråd, tåg – i entall, våben, våt, ås – i entall). Til unntakene hørte
også ord som fæl, fælen, hæl, kjæle, kjælen, formæle, eftermæle, sælebot, træl, vræle,
bræke, fræg, fræse, gjæte, gjæv, hæv, kræsen, læge.

I en del navn på hjemlige dyr og planter ble det innført diftong, f.eks. hauk, eik, einer,
reinsdyr istedenfor tidligere høg, eg, enebærbusk, rensdyr. Det var et viktig trekk i
fornorskningen. Mange andre ord fikk diftong som valgfri form: bein eller ben; lauv
eller løv, osv. Dette var en viktig framgang i tilnærmingspolitikken fordi folkemålet
brukte diftonger der riksmålet hittil hadde hatt monoftonger.6

Hunkjønnsendelsen -a i bestemt form entall ble nå obligatorisk i ord som hadde
særnorsk form, f.eks. kua, geita, øya (før kuen, geden, øen) og i mange andre ord ble
-a eller -en valgfritt, f.eks. tanna eller tannen; klokka eller klokken. Antall substantiv
med obligatorisk -a ble ca 160 og ord med valgfritt -a ble ca 230.

Endelsen –ene ble innført i bestemt form flertall av substantiv i stedet for -erne:
bakkene, visene, eplene, osv. Unntak var: rærne, tærne, glørne, kyrne og noen få
andre.

I verb av kaste-typen ble preteritum og perfektum partisipp på -a tillatt som sideform,
f.eks. kaste – kasta – kasta ved siden av kaste – kastet – kastet.

Det ble innført valgfrie former av pronomen jeg, hun, ham ved siden av je, hu og ‟n.

I begge målformene ble infinitivsmerket å (aa) innført for eldre at. Både riksmålet og
landsmålet innførte svensk å for aa, den er fra nå av obligatorisk og bokstaven å fikk
plass sist i alfabetet.
6
Komitéen sier at “I overensstemmelse med næverende komités mandat, som er “at aapne veien frem imot
nasjonal samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog“ er den stive gjennom skoledressur utviklede og
tilegnede uttale som sedvanlig betegnes med uttrykket “dannet tale“, i komitéens overveielser gjennemgaaende
ikke tildelt den eneherskerolle som den tidligere i det store og hele har indtat, men har maattet dele sin magt
saavel med den ledige dagligtale, således som den høres i hjemmene og i vanlig omgang rundt omkring i landet,
som med den i bybefolkningens bredere lag herskende fuldnorske form.“
VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, 1978. s. 308 - 309.
13
2.3 NY SKRIVEMÅTE AV STEDSNAVN
I 1917 kom det en kongelig resolusjon med mange nye navn på forskjellige steder rundt om i
landet. Mange navn hadde dansk skriftform og skrivemåte som ikke var i samsvar med norsk
tale. F.eks. ble Eker forandret til Eiker, Finnø til Finnøy, Ørskov til Aurskog, osv.
I 1918 ble det vedtatt nye norske navn på alle fylker i Norge, og det gamle navnet amt ble
erstattet med fylke. Den følgende tabellen viser forandringene til fylkesnavnene i 1918 og
deres opprinnelige form før den nye skrivemåten. Det var bare tre fylker som beholdt sin
navneform.
før
Smaalenene
etter 1918
før
Østfold
etter 1918
Akershus
Akershus
Jarlsberg og Larvik Vestfold
Buskerud
Buskerud
Kristians amt
Opland
Nordland
Nordland
Bratsberg
Telemark
Finnmarken
Finnmark
Nedenes
Aust-Agder
Hedemarken
Hedmark
Lister og Mandal
Vest-Agder
Søndre Trondhjem Sør-Trøndelag
Stavanger
Rogaland
Nordre Trondhjem Nord-Trøndelag
Søndre Bergenhus
Hordaland
Tromsø
Nordre Bergenhus
Sogn og Fjordane Romsdal
Troms
Møre
Senere fulgte vedtak om nye navn på jernbanestasjoner og poststeder. Flere av byene fikk
også nytt navn, f.eks. hovedstaden Kristiania fikk i 1925 tilbake det gamle navnet sitt Oslo.
2.4 MOTTAKELSEN OG REAKSJONENE PÅ 1917-RETTSKRIVNINGEN
Motstanden var for det meste reaksjoner på de valgfrie formene i både riksmål og landsmål.
Mange skilte ikke klart mellom rettskrivningens obligatoriske endringer og de valgfrie
tilnærmingsformene.
14
Finn Erik Vinje skriver i sin bok, Et språk i utvikling, som er en grundig innføring i emnet
norsk språkpolitikk, at ”22. mars 1918 arrangerte riksmålsfolk i Oslo et massemøte til protest.
Der kom Anders Krogvig, Carl Joachim Hambro7 og Ragna Nielsen8 med voldsomme utfall
mot reformen. I løpet av to og en halv måned fikk Kristiania Riksmaalsforening over 700
medlemmer.”9
Mange reagerte sterkt imot 1917-rettskrivningen. Det var ikke bare vanlige folk, men også
kunstnere, forfattere. For eksempel Anders Krogvig10, litteraturkritiker og forlagskonsulent,
skrev i 1918 følgende ord: ”Blir det ikke nu reist alvorlig motstand, er det ikke usannsynlig at
vi efter et par treaarsperioder vil ha et officielt “riksmaal“, som det skal et skarpt øie til at
skjelne fra landsmaal, at med andre ord landets viktigste kulturmaal er trængt ut av skolen.”11
Det samme året, den 9. juni kom i Aftenposten ut en stor artikkel skrevet av Knut Hamsun
under tittelen Sproget i fare. Hans artikkel ble sendt ut over hele landet. I det samme året
sendte 37 riksmålsforfattere et protestopprop. Det var bl.a. Johan Bojer, Johan Falkberget,
Nils Collett Vogt, Arnulf Øverland, Olaf Bull, Helge Krog og andre.
Nils Kjær12, forfatter og litteraturkritiker, kritiserte reformen fordi han fant det utrolig
lettsindig at det ble nedsatt en komite som skulle bestemme over skriftspråket, der ingen av
forfatterne var med. Han så de valgfrie formene som et alvorlig problem. Han mente at de
ville skape kaos i norskundervisningen.
Aftenposten brukte uttrykket “sprogfordærverne“ og kommenterte slik trusselen fra
statsminister Gunnar Knudsen om at han kom til å gå av viss ikke Stortinget godtok
7
Carl Joachim Hambro (1885 – 1964) var pressemann og politiker av internasjonalt format. Allerede som
student arbeidet han for Morgenbladet og fra 1913 ble han avisens sjefredaktør.
8
Ragna Nielsen (1845 – 1924) var pedagog, skolestyrer, publisist og kvinnesaksforkjemper. Hun opprettet den
første store fellesskole i Kristiania.
9
10
Anders Krogvig (1880 – 1924) var bibliotekar, fremragende litteraturkritiker og forlagkonsulent. I årene
omkring 1910 til sin død i 1924 var er aktivt i litterære liv. Han var ansatt som bibliotekar ved
Kunstindustrimuseet i Kristiania i løpet av årene 1909 og 1918. Han ble nært knyttet til Aschehoug forlag fordi
han var en av de nærmeste og mest innflytelsesrike medarbeider til forlagssjef. Som forlagskonsulent betydde
han mye for fortattere som f.eks. Johan Falkberget eller Kristofer Uppdal.
11
Ibid., s. 315.
12
Nils Kjær (1870 – 1924) var forfatter og kritiker. Nils Kjær var respektert og beryktet som sin tids kanskje
aller skarpeste litterære kritiker og som en bredt orientert og samfunnsbevisst essayist og forfatter. For øvrig var
han en kompromissløs individualist, så vel menneskelig som litterært og politisk.
Store norske leksikon – Nils Kjær – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 20. 3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Nils_Kj%C3%A6r/utdypning>.
15
rettskrivningsframlegget.“ Det har vissnok aldri hendt før i verdenshistorien, at et ministerium
gjør kabinetsspørsmål på retskrivningsregler. Men også dette særsyn skal vi oppleve.”13
Bystyret i Kristiania gjorde vedtak at kommunen fortsatt ville bruke rettskrivningsreformen
fra 1907, og det samme skjedde i Akker.
Etter riksmålsreformen i 1917 var det en stor overgang fra riksmål til landsmål i skolene.
Mange kommuner begynte å bruke landsmål som offisielt mål. Mellom 1921 og 1923 gikk
190 kommuner over til landsmål. Etterpå gikk åtte fylke over til landsmål som styringsmål.
Denne overgangen til landsmål i lokaladministrasjon gjorde det nødvendig for sentrale
styresmaktene å sette opp regler for offentlig målbruk. I 1930 vedtok Stortinget ei lov om
målbruk i statstjeneste. Loven bestemte at alle statstilsette som var født etter 1. januar 1905,
hadde plikt til å kunne bruke begge mål i tjenesten. Dermed var det fra juridisk hensyn slått
fast at både riksmål og landsmål skulle være likeverdige og jamstilte. I praksis virket
måljamstillingen i statstjenesten ikke. Mot slutten av 1930-tallet enda øket bruken av
landsmålet. Det var også i kirke hvor landsmålet dominerte fordi i 1921 kom hele Bibelen på
landsmål. Også i litteraturen stod landsmålet sterkt, den fremste forfatteren på denne tiden var
Olav Duun.
Fra 1917 var det på den ene siden striden mellom riksmål/bokmål og landsmål/nynorsk og på
den andre siden var det den indre striden i riksmål/bokmål som dreide seg om tradisjonell
form representert av obligatoriske varianter som avspeilte dannet dagligtale og radikal form
som bygde mer på folkemålsformer fra dialekter og var representert av valgfrie varianter.
På grunn av større valgfrihet i rettskrivningen enn i 1907-reformen, ble det nedsatt en komité i
oktober 1918. Denne komitéen skulle stille forslag om hvilke valgfrie former som burde
innføres i skolens lærebøker på riksmål. I samarbeid med rettskrivningskomitéen utarbeidet
fem forfattere et forslag som ble trykt og sendt rundt til lærebokforfattere. Det kom ut under
tittelen Den nye retskrivning i lærebøkene i 1918. Læreboknormalen var allikevel varsom med
de nye formene. Hunkjønnsformen skulle nå bli brukt i navn på hjemlige dyr og planter,
hjemlige naturforhold, ord for folkelig overtro, osv. Skoleinspektør J. M. Platou hadde et
avvikende forslag om hunkjønnsformene:
13
LOMHEIM, Sylfest. Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. N.W.Damm & Søn, 2007. s. 334.
16
Den bestemte hunkjønnsform med artikkelen a kan brukes i særnorske ord for hjemlige dyr og
planter, hjemlige naturforhold, landsens liv og stell, men bare der hvor stilarten krever det.
Overalt ellers beholdes felleskjønnsendelsen en, enten man bruker tvelyd eller ikke, f.eks.
gjeiten.14
I de fleste lærebøker ble komitéens forslag fulgt, men det viste seg at forfatterne holdt seg
tilbake når det gjaldt a-formene. I noen tilfeller forsøkte lærebokforfattere å unngå de
obligatoriske a-formene i bestemt entall ved å bruke flertall i stedet. Setningene som følger
nedenfor illustrerer hvordan de ble rettet etter 1917-reformen:
Eksempel
før 1917-reformen
rettelsen etter 1917-reformen
1
Musa og rotta er små gnagere.
Mus og rotter er små gnagere.
2
Dua har tre fortær.
Duer har tre fortær.
3
Gåsa legger fra 25 til 35 egg om året.
En gås legger fra 25 til 35 egg om året.
4
På fjellvidda er det tørre mose- og
På fjellviddene er det tørre mose- og
lyngmarker.
lyngmarker.15
I det første eksempelet ser vi at lærebokforfatteren rettet musa og rotta som var i bestemt
entall til mus og rotter. Han brukte altså heller ubestemt flertall. Det samme gjelder setningen
nummer to. I eksempelet nummer tre rettet lærebokforfatteren gås, dvs. bestemt entall til en
gås, ubestemt entall, og i den fjerde setningen rettet han fjellvidda til bestemt flertall
fjellviddene.
I 1919 var Dagbladet den første store avisen som gikk over til ny rettskrivning. Verdens Gang
gikk over 1921, Stavanger Aftenblad i 1926. Aftenposten begynte å bruke den nye
rettskrivningen fra 1928. Morgenbladet fulgte i 1932. Men ingen av disse avisene tok hensyn
til de valgfrie formene.
I tiden fram til 1925-1926 var det hard konkurranse i riksmålsskolene om hva for en av de to
riksmålsvariantene man skulle bruke. Enten den såkalte obligatoriske varianten som faktisk
avspeilte dannet dagligtale, eller den valgfrie varianten som var full av folkemålsformer. Det
måtte bli strid da skolestyren omkring i landet innførte den radikale riksmålsvarianten i hele
14
15
Eksempler på setningene er hentet fra VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, 1978. s. 313.
17
64 prosent av alle riksmålskretsene utenfor byen. Fram til august 1920 var det det lokale
skolestyret som bestemte hva for variant av riksmål eller landsmål elevene skulle bruke. Nå
var det ikke strid mellom landsmåls- og riksmålstilhengere, men en strid om ulike varianter av
riksmål, dvs. striden mellom obligatorisk og valgfritt riksmål. Denne striden hadde et mer
direkte sosialt innhold enn den eldre striden mellom landsmål og riksmål som reflekterte både
nasjonale og sosiale synsmåter. For noen spilte det en viktig rolle at valgfritt riksmål var mer
norsk enn obligatorisk riksmål. For de fleste som arbeidet for å støtte bruken av de valgfrie
riksmålsformene var det viktigste forbindelsen mellom dialektene og det valgfrie riksmålet.
For dem spilte det ingen rolle at denne valgfrie riksmålsvarianten var mer norsk enn den
obligatoriske. Etter 1917-rettskrivningen var det stor overgang fra riksmål til landsmål i
skolene. Noen steder på Østlandet ble skolebarn fraktet fra hjemkommunen sin til
nabokommunen for å gå på skolen der og slik kunne de slippe å ha det valgfrie riksmålet som
opplæringsmål.
Etter hvert utviklet det seg et skille mellom offentlig og privat normering av riksmålet. Den
offentlige normeringen gikk ut fra valgfrie endringer som nærmet riksmålet til landsmålet,
mens den private normeringen var mot disse valgfrie endringer.
Det var ikke lett å innføre det nye dialektpreget riksmålet i praksis. En viktig rolle spilte
mangelen på lærebøker med radikale former. I litteraturen holdt de fleste riksmålsforfattere
seg til de tradisjonelle formene, men etter hvert begynte noen å bruke de radikale formene,
som f.eks. Johan Bojer og Mikkjel Fønhus.
Det er viktig å nevne at i sammenheng med 1917-rettskrivningen, begynte sitt aktivt arbeid og
agitasjon for de radikale formene i riksmålet en målpolitisk organisasjon som ble kalt
Østlandsk reisning. Organisasjonen ble opprettet i 1916 på Jessheim og dens slagord var “ett
norsk mål i Norge, høvelig for alle nordmenn.“16 Selv om Østlandsk reisning agiterte for de
radikale formene, ville målfolk på Østlandet helst ha de radikale landsmålsformene i skolen.
Organisasjonen utgav også sitt eget blad Østaglett. De viktige lederne i Østlandsk reisning var
16
ALMENNINGEN, Olaf – ROKSVOLD, Thore. A. – SANDØY, H. – VIKØR, Lars S. (red.). Språk og
samfunn gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie. Universitetsforlaget, 2002. s. 109.
18
formann Eivind Berggrav,17 professor Halvdan Koht18 og professor Didrik Arup Seip.19 Både
Halvdan Koht og Didrik Arup Seip spilte senere en viktig rolle i språknormeringdebatten. Det
var professor Didrik Arup Seip som i 1916 formulerte programmet til Østlandsk reisning med
følgende ord: ”Vekk med det døde, det gammelnorske, det ufolkelige, det fremmede i
landsmålet! Og vekk med det døde, det danske, det ufolkelige, det fremmede i riksmålet!“20
Østlandsk reisning ville innføre diftonger slik de var brukt på Østlandet, former som tru, bu,
hand, kald, mye, snø, fram, hunkjønnsform på -a og fortidsformen på -a som f.eks. i kasta,
fiska ved siden av fortidsformen -et som f.eks i kastet, fisket. På den andre siden ville de at
landsmålet skulle innføre former med monoftonger som f.eks. drøm, strøm, infinitiv på -e og
presens av sterke verb på -er og uten omlyd (dvs. kommer, tar, sover). Østlandsk reisning
hevdet at dialektene på Østlandet hadde fått lite rom i både riksmål og landsmål. Riksmål
bygget bare på språket til overklassen fra byene og landsmål var preget av språket på
Vestlandet. I 1926 ble Østlandsk reisning omorganisert og overtatt til Østlandsk
Ungdomsfylking.
2.5 NYE NAVN PÅ RIKSMÅL OG LANDSMÅL
I 1929 vedtok Stortinget i forbindelse med forandringer i lærerskoleloven at de offisielle navn
på riksmål og landsmål fra nå av skulle være bokmål og nynorsk fordi selve navner riksmål
og landsmål forårsaket mye strid. Navnet riksmål var ikke en god betegnelse fordi det nå var
17
Eivind Berggrav (1884 – 1959) var formann, prest og senere biskop. Han ble gjennom sin bispegjerning,
forfatterskap, sin innsats i motstandskampen i Norge under den annen verdenskrig og sitt internasjonale
økonomiske engasjement en av mest betydningsfulle kirkeledere på 1900-tallet, både nasjonalt og internasjonalt.
Fra 1909 redigerte han tidsskriftet Kirke og kultur. Han skrev mange artiker om religiøse, kulturelle og litterære
emner.
18
Halvdan Koht (1873 – 1965) var historiker og senere sentral Arbeiderpartipolitiker. Han vokste opp i Tromsø,
men familien flyttet til Skien da han var 12 år gammel. Reaksjoner på hans nordnorske talemål i skiensmiljøet,
møtet med bondekulturen i Telemark og ikke minst inspirasjonen fra faren fikk ham til å velge nynorsk som sitt
språk. I 1910 ble han utnevnt til professor i historie. I 1911 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. I 1921 skrev
han Arbeidarreising og målspørsmål, og her redegjorde han sin kulturpolitiske drøm som var samlingen av de to
skriftspråkene på folkelig grunnlag. I årene 1921 og 1925 var han formann i Noregs Mållag og i 1936 fikk han
Arbeiderpartiet til å programfeste språkreform som ble bygd på folkemålet. I 1938 var han med på å føre den nye
rettskrivningsnormalen og det radikale samnorskprosjektet i havn. Fra 1935 ble han utenriksminister.
19
Didrik Arup Seip (1884 – 1963) var språkhistorik og fremste personlighet i nordisk språkvitenskap i Norge på
1900-tallet. I oppvekstårene brukte han i omgang med bygdefolk dialekten, riksmålet brukte han overfor
foreldrene. Han var opptatt av språkspørsmål ganske tidlig. Allerede da han var 15 år gammel, refset han i et
ungdomsblad fra 1899 Bjørnson for hans aksjon mot landsmålet og anbefalte en gradvis fornorskning av
riksmålet og en tilnærming mellom målformene. I 1916 ble han utnevnt til professor i riksmål. Didrik Arup Seip
var i 1916 i rettskrivningskomiéen. Hovedfeltet på Seips språkhistoriske arbeidsmark var gammelnorsk språk.
20
19
to offisielle skriftspråk i Norge, og navnet landsmål oppfattet mange i sammenheng med
landsbygda og ikke med landet Norge.
I utgangspunktet var bokmål og riksmål to ulike navn på samme språkform. Men etter 1938
snakker vi om tre ulike språk, dvs. (moderat) bokmål, nynorsk og riksmål21, som er uoffisiell
målform, og betegnelsen for konservativt bokmål.22
Det var mange og store forskjeller mellom riksmål og bokmål i en lang periode på 1900-tallet,
men etter 1981-rettskrivningen da bokmålet ble liberalisert, ble det tillatt mange
riksmålsformer. Den siste rettskrivningen i 2005 forårsaket at skille mellom bokmål og
riksmål ikke er lenger betydelig. Jeg kommer tilbake til dette i kapitlet 6. Språkreformen i
2005.
2.6 PRINSIPIELLE ENDRINGER AV BOKMÅLET
Det er viktig å nevne at før 1917 hadde det nasjonale vært hovedemnet i norsk målstrid, enten
dansk eller norsk. Men etter 1917 endret norsk spåkpolitikk sin karakter. Fra nå av handlet det
om folkemål eller bymål og om tradisjonelle former eller radikale former av både riksmål og
landsmål. Språkpolitikk dreide seg om motsetningen mellom byborgere og bøndene fordi
riksmålet var språket til overklassen, mens landsmålet var språket til bøndene, særlig bygd på
vestnorsk.
Reformen fra 1917 var den første store rettskrivningsendringen. Den var et steg nærmere i å
skape språklig enhet. Målet var å sammensmelte de to målformene, dvs. både riksmål og
landsmål. Dette var altå den første samnorske reformen. I 1917-rettskrivningen ble det innført
mange valgfrie former og det var nettopp denne valgfriheten som skulle føre til frivillig
samling. De ortografiske reformene ble innført straks og gjort obligatoriske fordi det ikke
ventet at de kunne møte motstand. Men det viste seg at ortografiske reformer ikke holdt mål.
Som jeg har nevnt før, fikk komitéen to viktige oppgaver: å øke ensartheten mellom ordene
21
For å beskytte riksmålet mot den offisielle samnorskpolitikken begynte riksmålsbevegelsen sitt eget
normeringsarbeid fra 1953 av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Både riksmål og bokmål
representerer fortsettelsen av den dansk-norske skriftspråktradisjonen, men det finnes en forskjell mellom dem.
Bokmålet fikk flere elementer fra norske dialekter og nynorsk enn riksmålet.
22
Mens radikalt bokmål var samnorsk.
20
med samme betydning og rot og som samtidig ikke var vesentlig forskjellige fra hverandre i
form, og tilnærme riksmål og landsmål på grammatisk nivå. De valgfrie formene som var
innført var de viktigste fordi disse på lang sikt skulle føre målførmene nærmere hverandre.
Komitéen var klar over at disse endringene kunne vekke motvilje og framkalle motstand.
Derfor gikk de forsiktig fram og med tålmodighet. De tilnærmingsformene, dvs. de valgfrie
formene, var som navnet tilsier frivillige, i hvert fall i begynnelsen. Komitéen håpte at folk
etter hvert ville begynne å bruke disse formene av egen fri vilje.
Det er interessant å lese hva som Didrik Arup Seip skrev i Forslaget om Språkreform, som
var et innlegg i en debatt i mai 1933, i sammenheng med 1917-rettskrivningen:
Det er en gammel marsjregel som lyder slik at en ikke skal marsjere fortere enn at kamelene
kan følge med. Den gjelder også endringer av skriftspråket. Ikke minst utifra dette hensyn ble
det stilt op valgfrie former i begge mål. Det skulde være et arbeidsprogram, stake op veien
som førte mot målet. Ingen ventet at de skulde kunne bli helt gjennomført den gangen.23
Han innrømmet at de valgfrie formene som ble innført i 1917-rettskrivningen var et middel
for å hjelpe sammensmeltingen av riksmål og landsmål. Det var tydelig at de valgfrie formene
skulle åpne et rom for ennå en videre reform som siktet inn på enda større sammensmelting.
Når det gjaldt de obligatoriske formene, de moderate, trodde man at de ville bli akseptert
straks, mens man trodde de valgfrie formene, de radikale, kunne møte motstand. Derfor måtte
man vente, det var derfor ikke mulig å gjennomføre samnorsken straks. Det var de radikale
formene som ville fastsette linjen, den begge språk måtte følge hvis de skulle smeltes
sammen.
Radikalt riksmål og radikalt landsmål stod hverandre nærmere enn de tradisjonelle formene
av disse språkene etter reformen i 1917. Riksmålstilhengere mente at reformen gjorde språket
for likt landsmål, språket de så ned på. På den andre siden kritiserte landsmålstilhengere at
denne nye rettskrivningen gikk bort fra det idealet Ivar Aasen engang skapte.
Nå kan vi se på noen av de morfologiske forandringene av bokmålet. La oss begynne med
substantiv. I 1917-rettskrivningen ble hunkjønnsendelsen -a i bestemt form entall innført. Den
var kun obligatorisk i ord av særnorsk form. I mange andre ord kunne man velge mellom
23
SEIP, Didrik Arup. Forslaget om språkreform. Oslo: Forlaget av Johan Grundt Tanum, 1936. s. 5.
21
hunkjønnsendelsen -a og hankjønnsendelsen -en. Jeg vil påpeke at i 1917-rettskrivningen var
antall substantiv med obligatorisk -a bare ca 160. Men antallet økte etter hvert. For eksempel,
i 1938-rettskrivningen ble hunkjønnsbøyningen obligatorisk for ca 900 hunkjønnsord.
Fra 1917-rettskrivningen er det altså trekjønnssystem i riksmålet/bokmålet, dvs. hankjønn,
hunkjønn og intetkjønn. I dag er dette trekjønnssystemet brukt i radikalt bokmål. Mens man i
konservativt bokmål, eller moderat bokmål som den er også kalt, fortsatt bruker
tokjønnsystemet. Det er moderat bokmål som ligger nærmest riksmål. Forskjellene mellom
det moderate bokmålet og rikmål er i dag ubetydelige etter den siste revisjonen av den
offisielle rettskrivningen i 2005. For eksempel, anser Riksmålsforbundet riksmål og moderat
bokmål som et felles skriftspråk med små variasjoner. Det samme kan vi ikke si om forholdet
mellom radikalt bokmål og riksmål. Her er forskjellene mange og store.
Andre morfologiske forandringer gjaldt svake verb. I 1917-rettskrivningen ble endelser -a/-et
valgfrie bare i verb av kaste-typen. Fra 2005 er begge endelser jamstilt i alle verb. Når det
gjelder andre morfologiske forandringer i bokmålet, vil jeg henvise til kapittel 7. Hva som ble
igjen og hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet?, hvor
jeg beskriver disse forandringene nærmere.
22
I 1934 tok Stortinget opp spørsmålet om ny rettskrivning fordi etter 1917-reformen var det
mange dobbeltformer i begge mål og det innebar mange ulemper. Departementet framhevet
disse ulempene og foreslo at den nye komitéen skulle komme med framlegg om ei tilnærming
på norsk folkemålsgrunn mellom både bokmål og nynorsk i rettskrivning, ordformer,
bøyningsformer og en avgrensning av den store mengde dobbelformer, dvs. obligatoriske og
valgfrie. Statsråd Knut Liestøl24 talte om ulempene ved de mange dobbeltformene, og han gav
også eksempler på hvordan den nye komitéen kunne skjære ned tallet på dobbeltformer:
Ein kan ikkje halda på å skriva kaldt og koldt, sten og stein etc. Ei av formene må vinna. Noko
anna samlingsgrunnlag enn det norske folkemålet fins ikkje; ein må difor vidare fram på den
norske vegen, det er ingen veg tilbake. [...] Tilnærmingi skal skje på norsk folkemåls grunn og
skal so vidt det let seg gjera, skje i samband med avgrensingi av valfridomen. Lat oss segja at
me i bokmål hev både “koldt“ og “kaldt“; so kunne ein semjast um “kaldt“ og lata det vera
einaste form. I nynorsk hev me bøyningsformi “hev fenge“ ved sida av “har fått“; ein kunne
semjast om “har fått“; so vilde ulikskapen millom dei tvo måli vera burte med det same,
samstundes med at ein slepp kløyvingi innan vedkomande mål sjølv.25
Knut Liestøl mente at en av de dobbeltformene må vinne. Han hevdet at tilnærmingen skulle
skje på norsk folkemåls grunn og i samband med avgrensning av valgfridommen. Han mente
at man skulle beholde kun formene som er felles for begge mål. For eksempel substantiv koldt
og kaldt var begge hovedformer i bokmål. Når man avskaffet formen koldt og beholdt formen
kaldt, fikk man likskapen mellom bokmål og nynorsk fordi formen kaldt opptrådte i begge
mål. På dette prinsippet kunne komitéen skjære ned tallet på dobeltformer etter hans mening.
Men Carl Joachim Hambro var sterk imot. Etter hans mening måtte dobbeltformene ikke
avskaffes fordi det ville redusere mulighetene for nyansering.
24
Knut Liestøl (1881 – 1952) var professor i folkeminnevitenskap i årene 1917 og 1952 . Han bidro til
utforskningen av norsk folkediktning og muntlig tradisjon svært godt. I 1909 fikk han dosentstilling i landsmål
ved universitetet. Han var medlem av rettskrivningskomitéene 1913, 1916 og 1938.
25
23
Den nye nemnda, nedsatt i 1934, bestod av tre bokmål-representanter, professor Ragnvald
Iversen som formann, lektor Gustav Natvig-Pedersen, forfatteren Johan Bojer og tre nynorskrepresentanter, professor Halvdan Koht, folkehøyskolestyrer Martin Birkeland og dosent Arne
Bergsgård. Nemndas målet var å fremme en språklig tilnærming og skjære ned på tallet på
dobbeltformer. Selv om komitéen innskrenket noe dobbeltformene, førte den samtidig inn
nye. Dermed var tallet på dobbeltformer ikke mindre i 1938 enn i 1917.
3.1.1 TILRÅDING OG TILLEGGSTILRÅDING
I 1936, ett år senere etter Tilråding om ny rettskrivning, som ble kritisert26, leverte
rettskrivningsnemnda en Tilleggstilråding. På grunnlag av disse to dokumentene utarbeidet
departementet en melding. Revisjonsnemnda, som bestod av professor Ragnvald Iversen,
professor Knut Liestøl og rektor Torgeir Krogsrud skulle gjennomgå forslagene i detalj og
sette opp rettskrivningsregler og ordlister for både bokmål og nynorsk.
Hovedpunkter i tilråding var følgende:

De fleste valgfrie a-ord etter 1917-reformen som f.eks. jula, boka, bøtta, osv., skulle
bli obligatoriske. Grunnen til dette var at a-formene utbredte seg raskt i litteraturen
etter 1917, og de spredde seg i dagligtalen i Oslo, Trondheim og andre byer.

Nynorsken skulle oppgi i-formen som f.eks. i boki, bygdi og få endelsen -a som eneste
form, dvs. boka, bygda. Grunnen var å tilnærme nynorsken til bokmålet i dette fordi
på bokmålet brukte man -a i bestemt form entall av hunkjønnsord og i flertall av
intetkjønnsord, mens i-formen gjaldt bare nynorsk.

Nynorsk skulle få en rekke presensformer uten i-omlyd, dvs. får, går, slår, står
istedenfor tradisjonelt fær, gjeng, slær, stend.

Når det gjelder pronomen, skulle bokmål få ho ved siden av hun og hu. Nynorsk
skulle få dere ved siden av dykk og deres ved siden av dykkar. Deim og me skulle
erstattes av dem og vi.
26

Sju og tjue skulle bli obligatoriske i begge mål.

Norge skulle godkjennes ved siden av Noreg.

Nynorsken skulle få segla, før, bort, mørk istedenfor sigla, fyrr, burt, myrk.
Det var først og fremst nynorskfolken som kritiserte sterkt dette forslaget.
24
Resultater av tilleggstilråding var følgende:

i-formene (soli, bygdi) kom inn som sideformer.

me og vinstre ble sideformer til vi og venstre

jeg ble sideform i nynorsk (Siden 1917-reformen var je tillatt i begge målformer.)

Lista over obligatoriske hunkjønnsord med -a i bestemt form entall ble økt fra omtrent
450 til over 1000.

Det ble innført norsk skrivemåte av mange fremmedord som f.eks. sjef, sjokolade,
sjanse, poeng allerede i Tilråding, mens i ord som censor eller civil ble c beholdt i
framlyd. Nå ble det foreslått skrivemåte med s også i ord av denne typen.
Det var ikke lett å nærme begge skriftmål til hverandre og samtidig ta hensyn til
språksystemet, ortografisk tradisjon i skriftmål, historisk opphav til ord og formene. Men
nemnda forsøkte å ta i hensyn til alt dette og la også vekt på dialektene. Hun sier følgende:
Læreren skal aldri gje “feil“ for slike avvik som har grunn i talemålet til elevane, på same
måten som for andre brot på skrivereglane. Det er sjølvsagt at elevane alltid skal få rettleiing
om kva som i kvart tilfelle er offisiell rettskrivning, men dei skal ikkje samstundes få den
kjensla at det naturlege talemålet deira er noko mindreverdig som det er synd å bruka ... Det
må aldri vera straff for å skriva munnrett.27
Rettskrivningframlegget ble sterkt kritisert, særlig på Vestlandet. På den andre siden var det
Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge som stilte seg positivt. Olaf Almenningen karakteriserer
hovedargumentene for og mot reformen i boka Språk og samfunn gjennom tusen år. Ei norsk
språkhistorie slik:28
For reformen:
1. Den nye rettskrivningen ville gi folkemålsformene fra Østlandet, Nord-Norge og
Trøndelag hovedrommet i normalen. Det ville føre til stor overgang til nynorsk i
folkeskolen.
2. Man måtte komme fram til et samlet norsk skriftmål i landet og det kunne skje bare
gjennom et samarbeid mellom de to språkgruppene. Samlingen skulle skje på grunnlag av
det norske folkemålet. Dermed ville det framtidige skriftmålet bli både folkelig og norsk.
27
ALMENNINGEN, Olaf – ROKSVOLD, Thore. A. – SANDØY, H. – VIKØR, Lars S. (red.). Språk og
samfunn gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie. Universitetsforlaget, 2002. s. 118.
28
Ibid., s. 119.
25
3. a-formene hadde styrkt stillingen sin i det nynorske skriftmålet siden 1917 og var nå
dominerende i litteraturen.
4. Målfolket burde komme fornorskingskreftene i bokmålsleiren i møte.
Mot reformen:
De landsdelene som brukte nynorsken, særlig Vestlandet, kom til å miste mange av
dialektformene sine i normalen.
1. Målreisingstanken ville ikke vinne fram ved å rettskrive seg fram til et samnorsk mål.
2. Nynorsken hadde etter hvert fått til en viss grad en fast form, med grunnlag i Hægstadnormalen fra 1901 og de obligatoriske endringene i 1917-rettskrivningen. Nå kom den nye
rettskrivningen til å rive sund normalen.
3. Bokmålet fikk færre endringer enn nynorsken. Dessuten ville det komme en reaksjon i
bokmålsleiren: Bokmålet hadde festet seg og endringene i folkelig lei ville ikke slå
igjennom.
Revisjonsnemndas medlemmer arbeidet ikke godt sammen. Jeg har nevnt før at etter Liestøls
mening var det nødvendig å skjære ned på antallet av valgfrie former, mens Krogsrud og
Iversen mente at endringene i nynorsk utarbeidet av Liestøl var i strid med tanken om
tilnærming mellom bokmål og nynorsk. Denne striden fortsatte etter den kongelige resolusjon
fra 7. januar 1938 som godkjente den nye rettskrivningen fordi Krogsrud og Iversen stadig var
misfornøyd med rettskrivningsreglene for nynorsk.
Etter 1938-rettskrivningen finnes det mange termer som av og til kan virke nokså forvirrende.
Eneformer er ord som bare kan opptre på én måte. Dobbeltformer, jamstilte former,
alternative former og valgfrie former betyr oftest det samme. I 1938-rettskrivningen finner vi
to slags dobbeltformer: jamstilte (sidestilte) former og hovedformer og sideformer. I
ordlistene ble sideformene skrevet i hakeparenteser. Derfor blir de også ofte kalt
klammeformer. Det var bare skoleelever som kunne bruke sideformene i skriftlige arbeider i
skolen, mens i lærebøker var hovedformene påbudt. Et slikt skille i status mellom ulike
former av det samme ordet hadde ikke vært i norsk før. Når vi sammenlikner 1938-reformen
med reformen fra 1917, ser vi at i 1917-rettskrivningen var både lærebokformer eller jamstilte
hovedformer likeverdige.
26
Jamstilte former i bokmål var f.eks. preteritum kastet og kasta og det betydde at man kunne
fritt velge mellom dem. Superlativen fyrst var hovedform i nynorsk, sideform var først og den
hadde samme form som i bokmål.
Nedenfor følger de enkelte endringene i 1938-rettskrivningen:

Mange enkeltord fikk en stavemåte som svarte til utbredt norsk uttale, f.eks. bjørk,
bru, etter, fram, hard, kald, nå, snø, sju, tjue, meg, deg, seg (tidligere: bjerk, bro, efter,
frem, hård, kold, nu, sne, syv, tyve, mig, dig, sig). Før 1938 hadde disse ordene samme
vokal som i dansk. Fra nå av ble de eneformer.

Diftongene i ord som reip, stein, lauv, røyk (før: reb, sten, løv, røg) var nå obligatorisk
og i mange ord ble de valgfrie, altså jamstilte former enten med diftong eller
enkeltvokal, f.eks. laus eller løs; løyse eller løse; alene eller aleine; auke eller øke.
Dette gjaldt også preteritum av sterke verb som f.eks. skreiv eller skrev; braut eller
brøt.

Ustemte konsonanter ble innført i nye ord, f.eks. skip, språk (før skib, sprog)

ll og nn kom i stedet for ld og nd i en del ord, f.eks. snill, funn, alminnelig, og
preteritumsformene kunne, ville, skulle.

Hunkjønnsbøyning var nå obligatorisk i en rekke ord29 som var hunkjønn i norske
dialekter, dette gjaldt særlig ord fra planteog dyrelivet og ord fra norsk dagligliv.
Disse ordene fikk nå obligatorisk endelse -a i bestemt entall, f.eks. bjørka, selja,
lerka, døra, øksa, høna, grinda. De obligatoriske a-formene ble i Regler og ordliste
delt inn i hovedgrupper etter emne: dyre- og planteliv, naturskildrende ord, lys og luft,
vind og væte, vær og føre, leik og friluftsliv, byggverk og bygningsdeler, hus og hjem,
innbo og andre ting i huset, mat og drikke for mennesker og dyr, kropp og helse, klær
og plagg, ord for tid, tall, mål, mengde, osv.

I mange andre ord, særlig abstrakter, ble endelsen -a og -en jamstilt, f.eks. tida eller
tiden; slekta eller slekten; uka eller uken; jula eller julen, osv.30

I bestemt flertall av intetkjønnsord ble artikkelen -a tillatt ved siden av -ene, og i
omtrent 400 ord ble særnorsk -a obligatorisk, f.eks. beina, barna, kvinnfolka,
mannfolka, trolla, golva, vatna eller dyra. Bøyningen var følgende: et bein, beinet,
bein, beina.
29
30
Det gjaldt omtrent 900 hunkjønnsord.
Det gjaldt omtrent 130 hunkjønnsord.
27

Verb av kaste-klassen fikk -a og -et som jamstilte former i preteritum og perfektum
partisipp. Bøyningen var følgende: kaste – kaster – kastet (kasta) – kastet (kasta).

Omtrent førti verb, for det meste med særnorsk lydform, fikk obligatorisk -a i de to
siste formene, dvs. preteritum og perfektum partisipp, f.eks. bleikne (før blegne),
mjølke (før malke). Bøyningen var følgende: mjølke – mjølker – mjølka – mjølka.

Etter mønster fra nynorsk ble diftongen øy nå brukt i stedet for øi.

Kløyvd infinitiv ble sideform (å lesa, men å skrive).

Je og „n falt ut som pronomenformer.

Det ble innført norske former av tallordene sju og tjue. (Før var det syv og tyve, disse
formene skulle fremdeles være tillatt i skriftlig arbeid i skolen.)
Oslo skolestyre gjorde således i 1939 et viktig vedtak om at skolene i kommunen skulle ta i
bruk samformene så langt som mulig ved overgangen til den nye rettskrivningen, og andre
skolestyrer fulgte Oslos eksempel. For de forlagene som gav ut skolebøker, spilte Oslomarkedet en så stor rolle at de rettet seg etter dette vedtaket og brukte samformer i nesten alle
lærebøker de gav ut for folkeskolen. Dermed fikk skolebøkene på bokmål gjennomgående en
svært radikal språkdrakt. Lærebøkene for den høgere skolen beholdt stort sett en mer
tradisjonell språkform.31
I det såkalte Oslo-vedtaket av 2. mars 1939 ble det bestemt følgende:
Ved overgangen til ny rettskrivning skal en i undervisningen så langt råd er legge til grunn de
formene som ligger nærmest barnas talemål og er ens for bokmål og nynorsk. – Når det
gjelder bøker og andre trykte hjelpemidler som barna skal bruke, vil skolestyret gjøre hva det
kan for å skaffe slike som så langt råd er, har fellesformer.32
I vedtaket står det at de formene som ligger nærmest barnas talemål både i bokmål og nynorsk
skulle ligge til grunn for undervisningen, mens når det gjelder bøker, snakker man om
fellesformer. Derfor utgav skolebokforlagene bøker med en rekke former som ikke lå nærmest
31
LEITRE, Arild - LUNDEBY, E. - TORVIK, I. Språket vårt før og nå. Gyldendal Norsk Forlag, 1992.
s. 140 - 141.
32
28
barnas talemål i Oslo, men de siktet seg inn på fellesformer. I bokmål for eksempel kunne
man velge mellom ordet vatn og vann, mens nynorsk bare hadde vatn. På grunn av dette var
altså vatn samform. Et annet eksempel er kvit og hvit, to former i bokmål, som i nynorsk bare
har en form kvit. Kvit ble altså samform. I skolebøkene ble disse samformene brukt, men de
var fremmede for Oslo-barn. De første årene var språket i lærebøker den største stridssaken.
Nye bokmålslærebøker med radikale former vekte motvilje hos mange foreldrene.
Den 3. desember 1939 kritiserte Arnulf Øverland i et foredrag den nye rettskrivningen i
Bergen, etterpå talte han mange steder rundt om i landet. Ett år senere holdt han foredraget Er
vort sprog avskaffet? i Oslo. Arnulf Øverland var den første som kom med et hardt utfall mot
den nye rettskrivningen.
Vi skrivende folk vil holde fast på vort sprog, fordi vort sprog er vor sjel [...] Det sprog jeg
skriver, er nu bannlyst fra skolen, og om tredve år er det glemt. Da er det et dødt sprog, og jeg
er klassiker, det vil si, man må være skolelærd, skriftlærd, for å kunne lese mig, og hvis et
ungt menneske da får en bok av mig i hånden, vil han si: Tenk så rart de skrev den gangen.
Det som kalles rettskrivningsreformen av 1939, er altså ingen rettskrivningsreform; men det
er en opphevelse av våre to, hver på sin vis ypperlige skriftsprog, og innførelsen av et helt nytt
sprog, bygget dels på talesproget i Oslo og Aker, dels på en rekke filologiske konstruksjoner.
Komitéen hadde meget å gjøre: Overalt, hvor man kunde påvise, at ord som faller oss naturlig
i skrift og tale, var av fremmed oprindelse, blev de forbudt og erstattet med papirgloser, som
komitéen satt og fant på – gloser som ikke noe levende menneske fører i sin munn. Hvis han
ikke da er en ulidelig affektant.
33
Arnulf Øverland påsto at rettskrivningsreformen av 1938 ikke var noen rettskrivningsreform.
Han oppfattet den som innføring av et helt nytt språk som bygget dels på talespråket i Oslo og
Aker og dels på en rekke filologiske konstruksjoner.
De nye rettskrivningsreglene fra 1938 ble gjennomført i skolen og i lærebøker i løpet av årene
1939 – 1940. Men krigen kom, og det betydde en stans i utviklingen. Et spesielt tilfelle var
nazi-rettskrivningsreformen. Selv om den ikke fikk noe å si for den videre språkutviklingen,
tror jeg at den er verdt å minnes. Jeg kommer tilbake til den i kapittel 3.4 Quislingrettskrivningen. Etter krigen var 1938-rettskrivningen igjen den eneste offisielle, og
33
Ibid., s. 366 - 367.
29
motstanden mot den begynte på nytt. Arnulf Øverland som etter krigen ble feiret som patriot
på grunn av sine dikt fra krigstiden, ble valgt til formann i Riksmålsforbundet. I 1947 holdt
han på et møte i Oslo Riksmålsforening et foredrag som ble utgitt under tittelen Hvor ofte skal
vi skifte sprog? Han holdt en sterk tale mot politikerne på Stortinget, og sa bl.a. følgende ord:
Av historiske grunner som er kjent, hadde vi to sprog her i landet. To fullgode sprog med hver
sin fullgode litteratur. Men to sprog var for meget, så derfor besluttet Stortinget at der skulde
lages ett til. Nu har vi tre. Det tredje sprog har ingen litteratur, derfor skal barna lære det.
Samtidig er riksmålet, det sprog som tales, leses og skrives av det overveiende flertall,
avskaffet ved lov.34
Arnulf Øverland snakket om to fullgode språk med hver sin litteratur. Med dette mente han
både bokmål og nynorsk. Det tredje språket som han snakket om var samnorsk. Samtidig
minnet han om riksmålet. Han påstod at det er språket som ble brukt av det overveiende
flertallet.
Riksmålsmotstanden mot språket i skolebøkene var sterk. De første reaksjonene kom i 1949,
da en vennekrets av 400 foreldre i Oslo og Bærum ble innkalt til et møte. Tor Guttu skriver i
sin artikkel Foreldreaksjonen 1949 – 1954 – den største folkebevegelse inntil da at “ved en
prøveavstemning ved 21 skoler i Oslo tidlig i 1950 stemte 6000 for de moderate formene og
80 for de radikale.“35 Etterpå bad Foreldrebevegelsen Oslo skolestyre forgjeves til å ta
initiativ til å utarbeide lærebøker med moderate former. Omkring 1950 begynte foreldre i
Oslo å organisere protestaksjoner mot språkreformen i skolebøker. De arrangerte
demonstrasjoner og samlet underskrifter. I aviser ble det utgitt annonser mot samnorsken.
Den 10. desember 1951 hadde samtlige ti Oslo-aviser en trespalters, stort oppslått annonse på
første side: “Har De lest Deres barns skolebøker?“ Riksmål og landsmål ville bli blandet
sammen av den nye språknemnda til et nytt språk, samnorsk. “Dette nye sprog, samnorsk,
skal gjennem en ny læreboknormal innføres i skolene.“ Komiteen spurte: “Vil De at Deres
barn skal miste lysten til å lese?“36
34
HAUGEN, Einar. Riksspråk og folkemål. Norsk språkpolitikk i det 20. århundre. Universitetsforlaget, 1966. s.
141.
35
GUTTU, Tor. “Foreldrereaksjonen 1949 – 1954 – den største folkebevegelse inntil da“ Språknytt 3/2007
[online] Lastet ned 17. 3. 2010 fra:
<http://www.sprakradet.no/upload/10749/snytt073.pdf>.
36
30
I løpet av 1952 – 1953 ble det samlet inn mange av underskrifter mot samnorsk. I november
1953 satte foreldeaksjonen i gang en retteaksjon i elevenes lærebøker, f.eks. hytta ble rettet til
hytten, boka til boken, stein til sten, bein til ben, osv. De altså rettet de radikale formene og
erstattet dem med de moderate.
“Før rettessaken mot departementet skulle opp i april 1954, kom det i stand forlik.
Departementet gav seg, og Oslo-vedtaket var de facto avskaffet; bøker i den språkform som
ifølge 1938-rettskrivningen var moderat, skulle tillattes. Men mange steder var de radikale i
bruk til de ble utslitt i begynnelsen av 1960-årene,“ skriver Tor Guttu i artikkelen
Foreldreaksjonen 1949 – 1954 – den største folkebevegelse inntil da.37
Et viktig initiativ som jeg vil gjøre oppmerksom på, var en ordliste som Riksmålsforbundet
utgav i 1952. Den var kalt Øverlands blå ordliste fordi den hadde blått omslag med signatur
og tilråding fra Arnulf Øverland. Denne ordlisten skulle være en rettesnor for alle som ville
bruke riksmål. Selv om Øverlands liste ikke var godkjent til skolebruk, ble den fulgt av alle
høyreaviser38 og det meste av ukepressen.
I Øverlands blå ordliste godtok man følgende endringer fra 1938-rettskrivningen:

Flere av de rent ortografiske endringer som var vedtatt i 1938-rettskrivningen, ble også
vedtatt her, f.eks. meg, deg, seg i stedet for mig, dig, sig eller opp i stedet for op.

Ordlisten hadde bare få a-endelser i hunkjønn. Noen hunkjønnsord ble tillatt, for det
meste var det folkelige ord, ca 200. Men mesteparten av de 900 hunkjønnsordene i
1938-rettskrivningen ble avvist.

Former som fram, nå, språk, snø, etter, golv, osv. ble ikke tillatt. Det het frem, nu,
sprog, sne, efter, gulv. Former gjennom og mellom var likevel godtatt for eldre former
gjennem og mellem.
37
GUTTU, Tor. “Foreldrereaksjonen 1949 – 1954 – den største folkebevegelse inntil da“ Språknytt 3/2007
[online] Lastet ned 17. 3. 2010 fra:
38
Høyreaviser som Aftenposten og Morgenbladet. Fram til da hadde disse avisene brukt for det meste de
moderate formene i 1938-rettskrivningen.
31
Øverlands blå ordliste kodifiserte den private riksmålsnormalen. Denne riksmålsnormalen var
ikke noe annet enn de obligatoriske formene fra 1917-rettskrivningen, men på flere punkt var
de ortografisk endret i samsvar med 1938-rettskrivningen.
3.4 QUISLING-RETTSKRIVNINGEN
NS mente at rettskrivningen fra 1938 innebar ei vulgarisering av begge mål, derfor påbød
Quislings nazi-regjering i 1942 en ny rettskrivning39 som avisene og oversatt litteratur måtte
følge så lenge krigen varte, men i skolene ble den stort sett sabotert. Hensikten var å nå frem
til “ett høynorsk høvisk mål“ og fjerne “det Kohtske knot“ som var betegnelsen for 1938rettskrivningen etter Halvdan Koht. Quisling-rettskrivningen betydde en kraftig nedskjæring
av de valgfrie tilnærmingsformene fra 1938-reformen og blanding av gamle danske former
som f.eks. glemme, lyve, skulde sammen med tradisjonelle nynorskord som heim, no, soleis.
Framlegget fra nazi-regjeringa virket rotete og tilfeldig. Quisling-rettskrivningen er et
eksempel på at emnet språket var også et viktig instrument for å vinne tilhengere. I denne
sammenhengen vil jeg nevne at f.eks. i nynorsken ble i-formen (bygdi, fjeli) likestilt med aformen (bygda, fjella) og obligatorisk for administrasjon og i lærebøkene for den høyre
skolen. Men etter 1938-rettskrivningen var a-endelsen hovedform. Derfor hadde de gamle iformene stor symbolverdi for mange målfolk.
I oversikten som følger nedenfor er de enkelte forandringene i bokmålet av den såkalte
Quisling-rettskrivningen:

Sideformer som fekk, glas, gje ble fjernet.

Tradisjonelle former som kull, glemme, lyve, siden, aske ble eneformer.

Tallordene syv og sju ble valgfrie.

Bestemt flertall på -a i ord som gutta, hesta, osv. ble ikke lenger tillatt. (Etter 1938reformen var de klammeformer.)
39
Fritt Folks referat fra Kultur- og Folkeopplysningsdepartementets pressekonferanse 27. november 1941:
Den nye rettskrivningen vilde bli obligatorisk for alle oversettelser, for offentlig tjeneste og for pressen. En
undtagelse vilde bli gjort for norske skjønnlitterære forfattere, som vilde få anledning til å skrive som de vilde,
når det ble skrevet på en kunstnerisk forsvarlig måte. Dette av hensyn til at våre forfattere kan ha en misjon som
sprogfornyere.
32

Blant de radikale formene som ble fastslått som eneformer var bl.a. gammal, heim,
fram, etter, torg, bru, snø, hage, bjørk.

Det ble innført obligatorisk no (før nu).

Fortidsformene kunde, skulde, vilde ble innført igjen, selv om i rettskrivningen fra
1938 ble disse formene erstattet med kunne, skulle, ville fordi ll og nn kom i stedet for
ld og nd i en del ord.

Sto, ga, ba uten stum utgangskonsonant var valgfrie former i 1938 (inntil da var stod,
bad, gav eneformer). I 1941 ble skrivemåten stod, bad, gav obligatorisk.

Jente ble endret til det etymologisk mer tilfredsstillende gjente (gammelnorsk genta).

Heim, heimel, snøløysing, gammal, no, veg ble obligatoriske.

Kløyvd infinitiv som ble godkjent som sideform i 1938, ble avskaffet.
Både stridsorganisasjonene, Noregs Mållag og Riksmålsforbundet, kom under nazistisk press,
men i praksis betydde dette at de sluttet å virke. Men etter krigen ble 1938-reformen igjen den
eneste offisielle.
1938-rettskrivningen betydde et langt steg videre til tilnærmingen fordi det som var i 1917rettskrivningen valgfritt, altså disse valgfrie fomene som man kunne velge å bruke eller ikke
bruke, ble fra nå av obligatorisk. Etter tjueen år skjedde det som ventes. 1917-rettskrivningen
som tillot å bruke både sola og solen på bokmål og sola og soli på nynorsk, var borte. Fra nå
av kunne man skrive bare sola på begge mål fordi det var nemlig denne formen som var
felles. Dermed kunne norsk oppnå tilnærming etter hvert. Avgjørende var det såkalte Oslovedtaket fra 1939 som hadde konsekvenser for hele Norge. Vedtaket innebar at det ble innført
lærebøker med radikalt bokmål, dvs. samnorsk som skulle fra nå av foretrekkes i lærebøker.
Det betydde at nynorskformer som var tatt inn i bokmål i 1917 og 1938 skulle foretrekkes i
bokmål framfor tradisjonelle riksmålsformer. Mange distrikter fulgte etter Oslo-vedtaket. På
grunn av vedtaket var 1950- og 1960-tallet preget av stor motstand mot samnorsk. Det gikk så
langt at det ble tent bokbål og samnorskbøker ble kastet på ilden.
Foreldrebevegelsen som kjempet for de moderate formene, oppnådde i 1954 at departementet
gav seg, og Oslo-vedtaket var de facto avskaffet fordi bøkene som var ifølge 193833
rettskrivningen moderat, skulle tillattes. Et annet tilfelle var at de radikale formene ble brukt
på begynnelsen av 1960-tallet mange steder.
Når vi hopper til 1981-rettskrivningen (den såkalte 1959-læreboknormalen kan vi nå utelate
fordi den var så å si bare en justering av 1938-rettskrivningen), oppdager vi at den nye
reformen var et steg tilbake til riksmålet, og det betyr at 1938-rettskrivningen var dermed død.
Jeg kommer tilbake til dette senere i kapitlene 5. Språkreformen i 1981 og 7. Hva som ble
igjen og hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet?
34
Rettskrivningen fra 1938 pekte mot et samnorsk skriftmål i Norge. Både bokmålet og
nynorsken skulle være byggesteiner for det nye målet. Det var nødvendig å grunnfeste 1938rettskrivningen. Det var også nødvendig å sette i gang arbeidet med 1938-rettskrivningen
fordi elevene ofte klaget over at de hadde vanskeligheter med den nye rettskrivningen med et
så stort antall valgfrie former. I tillegg skilte språkformen i lærebøkene seg ofte fra de mest
vanlige formene i presse eller litteratur. Det var altså krav for en læreboknormal for begge
mål. Denne gangen gjaldt de fleste endringene nynorsken. Det viktigste i bokmålet var at
tallet på tillatte former i lærebøkene ble redusert. Det innebar at flere hovedformer fra 1938rettskrivningen ble enten gjort til sideformer eller ble tatt ut av rettskrivningen. Denne
revisjonen var faktisk et forsøk på å roe ned språkstriden i denne perioden. La oss minne om
foreldreaksjonen mot samnorsk på 1950-tallet.
1959-læreboknormalen ble utarbeidet av Norsk språknemnd40, et språkorgan som ble
opprettet av Stortinget den 4. april 1952. Den skulle arbeide først og fremst for tilnærming,
derfor dreide mye av striden på 1950-tallet seg om Norsk språknemnd. I Norsk språknemd ble
det valgt ialt seks medlemmer, tre for bokmål og tre for nynorsk. Blant dem var en formann 41
og en varaformann. Det første oppdraget som Norsk språknemnd fikk helt etter den ble
konstituert, var å utarbeide en læreboknormal for begge mål og kontrollere språket i
lærebøker. Nemnda hadde den samme oppgaven som Iversen-nemnda fra 1934, dvs. å skjære
ned på de mange valgfrie formene og fremme språklig tilnærming.
I artikkelen Arbeidet med læreboknormalen av 1959 på websiden til Språkrådet står det at:
Arbeidet med læreboknormalen ble langt større og mye mer langvarig enn noen hadde tenkt
seg da det begynte. Dette kom i første rekke av at det måtte gjøres forholdsvis grundige
40
Etter krigen reiste både bokmålsfolk og nynorskfolk tanken om et permanent språknøytralt akademi for begge
mål. Inspirasjonen til det kom fra Sverige og Danmark som hadde allerede sine språkakademier. I Sverige var
det Nämnden för svensk språkvård som ble opprettet i 1944, og i Danmark var det Dansk Forening til nordisk
Sprogrøgt, opprettet i 1941.
41
Nemndas første formann var Didrik Arup Seip.
35
undersøkelser i både tale- og skriftspråk for å få belyst grunnlaget for de enkelte valgfrie
formene som nemnda skulle ta standpunkt til. Innsamlingen av slikt materiale tok
nødvendigvis atskillig tid.42
I 1958 ble Framlegg utgitt, og det ble større og grundigere enn andre dokumenter i
sammenheng med språkreformer. Også dette framlegget ble kritisert fra både bokmåls- og
nynorsktilhengere.43 På grunn av stor kritikk utarbeidet sekretariatet en oversikt over all
kritikken. Nemnda gjennomgikk Framlegg på nytt og gjorde en rekke endringer med hensyn
til kritikken.
Den såkalte læreboknormalen av 1959 blir gjerne betraktet som en justering av 1938rettskrivningen, selv om justeringene fra 1959 ikke gjaldt bare målformen i lærebøkene.
Tittelen Ny læreboknormal er derfor ikke treffende. Nemnda hadde også gjort endringene i
selve rettskrivningen. Det ble strøket sideformer og innført nye hovedformer.
Einar Haugen skriver i boka Riksspråk og folkemål følgende:
Det viktigste nye trekket ved læreboknormalen av 1959 var at den beskjeftiget seg såpass
utførlig med stilproblemet, og at den la vekt på det faktum at mange av ulikhetene mellom de
to skriftformene av norsk hang sammen med ulikheter i sosial og språklig kontekst. Dessverre
ble dette problemet ikke for alvor studert, til tross for at Framlegg 1957 ofte hentyder til det.44
Nå kan vi se nærmere på de enkelte forandringene i bokmålet som 1959-læreboknormalen
kom med:

Dobbeltkonsonant ble innført i f.eks. allmenn, kapittel, tittel.
42
Arbeidet med læreboknormalen av 1959 [online] Lastet ned 27. 3. 2010 fra:
<http://sprakrad.no/Toppmeny/Om-oss/Historikk/Norsk_spraaknemnd/Arbeidet_med_laereboknormalen/>.
43
Morgenavisene den 23. januar 1958 ble fulle av kommentarer til den foreslåtte læreboknormal.
Forventningene om at Framlegg skulle bli godtatt langt inn i de mest konservative kretser, ble straks gjort
ettertrykkelig til skamme. Så godt som alle konservative aviser fordømte det – generelt og i detalj.
Ibid.
44
205.
36

Konsonanten h ble kastet bort i ordene valp, virvel, verken.

Før 1959 ble det silt opp lister over hunkjønnsord med -a i bestemt entall. Nå ble
følgende hovedregel oppstilt: Hunkjønnsord med konkret betydning skal ha
obligatorisk -a i bestemt entall, f.eks. bok, dør, gate, jord, seng, sol, stue. Abstrakte
hunkjønnsord valgfritt -a eller -en, f.eks. evne, hjelp, kraft, makt, sjel, synd. Det fantes
en del unntak fra denne regelen: En del abstrakter ord, særlig med særnorsk lydform,
fikk obligatorisk -a, f.eks. framsyning, kjensle, nemnd, onn. Visse grupper av
konkreter ord fikk valgfritt -a eller -en, f.eks. dame, datter, kvinne.

Den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord
som har fått en folkelig form (ku, bru, geit) skal ha artikkelen ei.

I bestemt form av intetkjønnsord ble -a og -ene jamstilt (bortsett fra de som ender på
trykklett -e som eple – eplene, stykke – stykkene).

Mange jamstilte hovedformer fra 1938-reformen ble gjort til sideformen, f.eks.
dogg/dugg til dogg [dugg]; trett/trøtt til trøtt [trett]; mel, mjøl til mjøl [mel];
høst/haust til høst [haust].

Jamstilte ble tru eller tro, botn eller bunn, skott eller skudd.

Jamstilte ble sjuk eller syk, tjuv eller tyv, ljuge eller lyge (sideform lyve), men sjuk og
tjuv bør brukes når stilistiske vansker ikke ligger i veien.

Adjektiv og verb av typen grei, greie fikk bøyning greit [greitt] og greide [greidde].
Fra 1938-reformen hadde formene med dobbeltkonsonant vært eneformer som i
nynorsk.

Formene syv, tyve som var tillatt som sideformer etter 1938, gikk ut.

I preteritum av typen braut, skaut ble au og ø jamstilt, men formen med au ble
hovedform i stoff som er skikket for det, dvs. eventyr, sagn eller annen folkelig
fortelling.

For svake verb av første klassen ble -et og -a prinsipielt jamstilt. Jamstillingen gjaldt
også verb med særnorsk lydform eller opphav, -a-form burde foretrekkes der den kan
passe etter stiltone og miljø, f.eks. mjølke, raute, segle, kinne, kjee, lauve.
4.3 TALLORDREFORMEN 1951 – DEN NYE TELLEMÅTEN
I dette kapitlet vil jeg vie meg til tallordreformen i 1951. Selv om denne reformen ikke henger
sammen med læreboknormalen av 1959, synes jeg, at den bør nevnes. Den nye tellemåten ble
37
ofte blandet sammen med den nye rettskrivningen. Det var på grunn av at den nye tellemåten
ble gjennomført midt under debatten om språknemnda som senere fikk oppgave å utarbeide
en læreboknormal for begge mål.
I 1951 vedtok Stortinget enstemmig en ny tellemåte i skole, kringkasting og administrasjon.
Etter denne tellemåten blir tierne lest før enerne i tall over tjue, f.eks. tjueto, trettifem mot før
toogtjue, femogtredve45, osv. Formen tredve skulle gå ut, i stedet kom tretti.
Reformen ble grunngitt med at den nye måten var mer logisk fordi tallene kunne leses i riktig
rekkefølge og dermed mer praktisk fordi man trodde det var raskt. Utgangspunktet for denne
forandringen var overgangen til sekssifrede nummer ved Oslo telefonanlegg. Kirke- og
undervisningsdepartementet ble av Samferdselsdepartemente gjort oppmerksom på de
vanskelighetene det medførte når enerne og tierne ble uttalt i omvendt rekkefølge.
Det kom nesten ingen motstand mot denne reformen. Nesten 50 % var positive til reformen,
bare vel 20 % var imot og resten hadde ingen mening. Men hos riksmålsfolk framkalte
reformen motvilje fordi de oppfattet den som tradisjonsbrudd. I tillegg til det, innførte
departementet obligatorisk sju og tjue i stedet for gamle syv og tyve i det samme året. Det var
på grunn av at disse gamle formene ble betraktet som danske. Og det var for mye for
riksmålsfolk. André Bjerke,46for eksempel, uttrykket sin språkpolitisk mening i et rim:
En underskjønn prinsesse
i all sin silkestas
gikk morgen tur i gresset
(det heter ikke gras!).
Og tre og tredve terner,
de fulgte også med.
(Det heter tre og tredve
og ikke tretti tre!)47
45
I norsk og dansk var det vanlig å sette enerne først, som i tysk. Derimot i svensk og islandsk setter man tierne
først, som i engelsk.
46
André Bjerke (1918 – 1985) var lyriker, men skrev også kriminalromaner. Han var en overbevist
riksmålsmann. André Bjerke var med på å stifte Riksmålsforbundets tidskrift Ordet. Han arbeidet som dets
redaktør.
47
VINJE, Finn-Erik. Om å få folk til å telle annerledes [online] Lastet ned 18. 3. 2010 fra:
<http://sprakrad.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Om_aa_faa_folk_til_aa_telle_a/>.
38
I dag har man disse to tellemåtene ved siden av hverandre, og de fleste bruker begge to. I
vanlig dagligsspråk dominerer den “gamle“ måten å uttrykke tall på, mens i mer formell stil
kan man derimot merke den ”nye” tellemåten.
”Mange nordmenn holder seg til gamlemåten i privatlivet og i uformelle situasjoner, men tar
på seg den nye habitten ved offentlig framtredener og i andre formelle situasjoner,” skriver
Finn Erik Vinje i artikkelen Om å få folk til å telle annerledes.48 Og videre tilføyer han at ”en
hovedoppgave om tallordbruken blant grunnskoleelever i Oslo viser at litt over halvparten av
dem holder seg til femtien osv. Men så å si alle elevene veksler mellom de to tellemåtene (og
de vet ikke at de veksler!).“
I dette kapitlet vil jeg se på Framlegg til læreboknormalen fra 1958 og hvordan det ble
mottatt. Jeg har allerede skrevet at Framlegg fikk en stor kritikk. Vi kan ta noen eksempler på
kritiske artikler fra aviser. For eksempel, Aftenposten skrev den 23. januar 1958 at:
Norsk språknemnd har gjort meget grundig og omfattende forarbeide, og resultatet vidner
tildels om stor sakkunnskap, iallfall på det filologiske plan. Men de som kanskje har håpet –
og trodd – at denne “normal“ skulle bidra til å bilegge eller dempe sprogstriden, vil sikkert bli
skuffet. Endel av de ting nevnden foreslår er nemlig av den art at de antagelig vil vekke sterk
motstand, både på riksmåls- og landsmålshold.[...]49
Aftenposten skriver om skuffelsen og at en del forandringer i læreboknormalen vekker sterk
motstand. På den ene siden tok læreboknormalen hensyn til riksmålets skriftlige tradisjon og
tillot noen av de formene som ble hittil ut fra rettskrivningen. På den andre siden bidro
Framlegg til stor radikalisering av språket og det var det som Aftenposten mente.
Om radikaliseringen skrev også Morgenbladet den 23. januar 1958 følgende ord:
48
Ibid.
<http://sprakrad.no/Toppmeny/Om-oss/Historikk/Norsk_spraaknemnd/Arbeidet_med_laereboknormalen/>.
49
39
Hva riksmålet angår, forsøker nevnden å få det til å se ut som om forslaget stort sett tilsvarer
moderat 1938. I virkeligheten går det et langt skritt videre i radikal retning. Det kan derfor
med en gang slåes fast, at forslaget vil bli blankt avvist av riksmålsfolk.[...]50
Begge artikler påpekte at radikaliseringen ville møte motstand blant riksmålstilhengere. På
riksmålshold var det som ventet sterk motvilje. For eksempel den konservative presse og
forlagene holdt seg fast i reglene for riksmålet.
Læreboknormalen av 1959 var en reform som tok hensyn til å lage en norm for lærebøkene i
skolen. Problemet var at 1938-rettskrivningen hadde et stort antall av de valgfrie formene.
Derfor var det nødvendig å gjøre noen av disse formene enten til sideformer eller ta dem ut av
rettskrivningen. Mange dobbeltformer ble gjort til sideformer, f.eks. trøtt [trett], sein [sen],
mjøl [mel], osv. Vi kan legge merke til at det var de radikale formene som ble gjort til
hovedformer i læreboknormalen av 1959.
Denne reformen skulle roe ned språkstiden som raste i Norge på 1950-tallet. Her henviser jeg
tilbake til kapitlet 3.3 Mottakelsen og reaksjonene på 1938-rettskrivningen, der jeg skriver
bl.a. om foreldreaksjonen mot samnorsk. Den nye læreboknormalen bygget fortsatt på
samnorsk politikk. Vi kan legge merke til at den var utarbeidet av Norsk språknemnd, og en
av dens oppgaver var språklig tilnærming mellom både bokmål og nynorsk. Men målet å føre
bokmål og nynorsk sammen i ett er ikke nådd. Hvert av språkene har ennå mange særdrag
som det andre ikke har, både i morfologi, syntaks og leksikologi.
“Språkplanleggingen i det 19. århundre førte til to norske skriftspråksvariantene, som et
resultat av det norske folks søken etter sin egen identitet,“ skriver Einar Haugen i boka
Riksspråk og folkemål.51 Videre tilføyer han at “ett mål har den nådd i det 20. århundre:
Begge språk har fått en ortografi som er umiskjennelig og tilstrekkelig norsk, og som danner
50
Ibid.
258.
51
40
en felles ramme for så vidt som de aller fleste ord som uttales likt på begge språk også staves
likt.”52
52
Ibid.
41
Mot 1960-tallet tok språkpolitikken en ny retning. I 1964 oppnevnte kirke- og
undervisningsdepartementet en komité som skulle drøfte språksituasjonen i landet og komme
med et framlegg om videre utvikling av norsk. Formann for komitéen var universitetsrektor
Hans Vogt53 og nemnda fikk derfor navnet Vogt-komitéen. Noen ganger betegner man den
også som Språkfredskomitéen fordi språkfred skulle være et sentralt mål i nemndas arbeidet.
I 1966 kom innstillingen fra Vogt-komitéen. Årsak til språkstiden på 1950-tallet var etter
komitéen å finne i at ”tradisjonelle riksmålsformer, som er levende i litteraturen, ikke er
tillatt i lærebøker og for en del heller ikke i elevenes skriftlige arbeider.”54 Videre mener de at
det var “uheldig at ordformer som både har tradisjon i skriftspråket og som er levende i
litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning.“55
I 1981 kom det til en revisjon av bokmålsnormalen som tok hensyn til protester fra
riksmålstilhengere. Reformen ble oppfattet som en slags av liberalisering fordi mange
riksmålsformer ble tillatt i bokmålsrettskrivningen igjen. Det gjaldt for eksempel former som
frem, bro, sen, syd, mel, dukke, osv. Før hadde det het bare fram, bru, sein, sør, mjøl, dokke.
Ellers ble endelsen -en tillatt i alle hunkjønnsord. Før 1981-rettskrivningen måtte man bruke
obligatorisk -a-endelse på bokmålet, mens på riksmålet brukte man -en som felleskjønn, dvs.
for både hunkjønns- og hankjønnsord. Her vil jeg henvise til kapittel 7. Hva som ble igjen og
hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet?, der jeg
behandler nærmere bruken av hankjønns-/hunkjønnsendelsen i løpet av de enkelte
rettskrivningsreformene.
Det som også var viktig i Vogt-komitéen var at den foreslo å erstatte språknemnda med organ
som de kalte språkvernråd. På grunn av denne impulsen ble i 1972 Norsk språknemnd
erstattet av en ny institusjon med navnet Norsk språkråd i 1972.
53
Hans Vogt (1903 – 1986) var internasjonalt kjent som språkforsker. Han ble opptatt av georgisk, armensk og
andre sørkaukasiske språk. Han var bl.a. formann i Norsk forening for språkvitenskap i løpet av årene 1949 –
1950.
54
JOHNSEN, Egil Børre. Vårt eget språk.Oslo: Aschehoug. 2002. s. 85.
55
Ibid.
42
Forandringene i 1981-rettskrivningen gjaldt bare bokmålet og denne reformen var faktisk den
første etter 1907 som dreide seg om bare en av de to målformene. 1918-reformen innebar et
brudd med samnorskpolitikken. Forandringene i 1981-rettskrivningen var ikke en reform på
linje med de tidligere reformene på 1900-tallet. Endringene i 1981 hadde først og fremst
konsekvenser for lærebøker fordi de fleste formene som nå ble jamstilt, var tillatt bare som
sideformer før.
Nedenfor følger de viktigste forandringene i bokmål i 1981-rettskrivningen:

Alle hunkjønnsord skal i rettskrivningen kunne ha -en i bestemt entall, og alle
intetkjønnsord -ene i bestemt flertall.

I læreboknormalen ble tallet på obligatoriske hunkjønnsord sterk redusert, og alle de
mest brukte hunkjønnsordene kan nå ha -en i bunden form entall.

Ordformer som frem, syd, dukke, bro, mave, sen, muld ble jamstilte hovedformer med
fram, sør, dokke, bru, mage, sein, mold.
Som jeg har nevnt, innebar 1981-rettskrivningen et brudd med tilnærmingslinjen. I 1981rettskrivningen ble det jamstilt mange tradisjonelle ordformer med hovedformene i 1959læreboknormalen. Det betyr at det som ble i 1959 gjort til sideform, f.eks. trøtt [trett], mjøl
[mel], osv., nå ble hovedform igjen. Det ble også tillatt å bruke endelsen -en i alle
hunkjønnsord. I 1981-rettskrivningen ble felleskjønn tatt tilbake. Man kunne velge mellom
f.eks. boka og boken (som var sideform). Det var viktig for riksmålstilhengere fordi de har
felleskjønn.
Etter bokmålsrettskrivningen i 1981 har språkstriden stilnet fordi både de radikale formene og
moderate formene var tilbake i rettskrivningen. Gjennom reformen som kom i 1986 ble
riksmålet tilnærmet bokmålet. Rettskrivningen av 1986 gjaldt rettskrivningen for riksmål, og
den ble fastsatt av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Enda større tilnærmelse av
bokmål og riksmål skjedde i 2005-rettskrivningen.
43
I 2001 vedtok Stortinget et framlegg til endringer av både bokmål- og nynorsknormalen.
Endringene i bokmål gjaldt for det meste lite brukte former som faktisk var nynorsknære
sideformer og disse skulle nå forsvinne. Slik forsvant også skille mellom læreboknormal,
innført i 1938. Kategorien sideform var fra nå av tom fordi alle tidligere sideformer ble gjort
enten til hovedformer eller avskaffet. Når det gjelder nynorsk, var framlegget ikke så radikalt.
Hensyn ble tatt til variasjoner i talemålet med hovedvekt på stor valgfridom innenfor den nye
rettskrivningen, sideformer var altså beholdt. Denne valgfridommen var ikke mer sett, særlig
fra nynorsktilhengere, til å være tilnærmingen. Det viktigste var at folk kunne finne
talemålsformene sine i skriftmålet. Forslagene ble ikke godkjent og Språkrådet arbeidet videre
med saken. I et brev fra 2000 ba Kulturdepartementet Språkrådet bl.a. å vurdere å ta inn i
bokmål noen vanlige riksmålsformer og å vurdere om skillet mellom hovedformer og
sideformer i nynorsken kunne også fjernes. På et rådsmøte i 2003 ble saken behandlet på nytt
og etterpå fulgte andre framlegg for både bokmål og nynorsk. Kultur- og kirkedepartementet
fastsatte ny rettskrivningsnormal for bokmål med virkning fra 1. juli 2005.
Departementet avslo noen av forslagene fra Språkrådet om endringer i bokmål. Det som ble
ikke godkjent var endringer i bøyningsformene av visse substantiv. Vedtaket om å ta
tallformene tyve og tredve inn i den offisielle normalen, ble også forkastet. Begrunnelsen var
at disse formene ikke lot seg kombinere med den offisielle tellemåten. Derimot tallformen syv
er ikke problematisk i forhold til tellmåten og derfor ble syv likestilt med sju.
6.1.1 SPRÅKSITUASJONEN I 2005
Både bokmål og nynorsk er likestilte nasjonale målformer, men bokmål er dominerende med
sine 85 – 90 prosent av menneskene som bruker den i skrift. Nynorsk er brukt i skrift av 10 –
15 prosent mennesker særlig på Vestlandet (nærmere bestemt i Møre og Romsdal, Sogn og
Fjordane, Hordaland og Rogaland).
44
I 2004 fastslå Stortinget at det er et overordnet mål å sikre begge målformer som fullverdige
og dessuten er det viktig å beskytte nynorsk som mindretallsspråk. Det finnnes mange lover
og forskjellige forskrifter som knytter seg til forholdet mellom bokmål og nynorsk. Norge har
en målpolitikk som verner nynorsk og minoritetsspåk, men det som er merkelig er at det
finnes ingen språkpolitikk som verner norsk. Derfor bestemte styret i Norsk språkråd i 2004
at det er nødvendig å begynne å formulere strategi for en nasjonal språkpolitikk. Det ble
oppnevnt en strategigruppe som bestod av tre språkvitere fra universitets- og
høyskolesektoren, to medlemmer som hadde bakgrunn i norskundervisning og to fra
samfunnet. Resultatet av arbeidet fra strategigruppen består av et dokument Norsk i hundre!
som inneholder tolv kapitler. Utgangspunktet for arbeidet var oppfattelsen at framtiden for
norsk ikke er trygg. Bokmålet er truet av engelsk, mens nynorsken er truet av bokmålet.
Strategigruppen utarbeidet en utgreiing på 190 sider.
Tilrådingen Norsk i hundre! inneholder mange forslag, men som avgjørende tiltak anser
strategigruppen tolv viktige punkter, derav vil jeg sitere noen få:56
2. Det må utformast ein samla språkpolitikk, behandla i Stortinget, som omfattar forholdet
mellom norsk og engelsk, forholdet mellom nynorsk og bokmål, normering, minoritetsspråk
og arbeidet med forståeleg språk i forvaltninga.
4. Språkpolitikken må baserast på tre rettar: rett til nasjonalspråk, rett til morsmål og rett til
framandspråk.
6. Alle elevar må utan omsyn til morsmål få systematisk trening og rettleiing i å uttrykkja seg
på norsk i alle fag, munnleg og skriftleg.
8. Det må takast inn i lov om universiteter og høyskoler at universitetssektoren har eit viktig
ansvar for at norsk fagspråk blir utvikla og brukt innanfor alle fagmiljø, i tillegg til engelsk og
eventuelt andre språk. Lova må krevja at institusjonane utarbeider språkstrategiar som mellom
anna spesifiserer korleis ein skal nå målet.
9. Næringslivet må trekkjast med i arbeidet til Språkrådet, for å sikra at norsk også på dette
området blir brukt i alle situasjonar der bruk av eit framandspråk ikkje er nødvendig av
kommunikasjonsomsyn.
11. Staten må bruka marknadsmakta si aktivt der det er mogleg, for å sikra at kommersiell
programvare og andre språkbaserte produkt som blir brukte i det offentlege, blir gjevne ut i
både bokmåls- og nynorskversjonar.
56
Norsk i hundre! s. 8 - 9 [online] Lastet ned 3. 4. 2010 fra:
<http://www.sprakrad.no/upload/9832/norsk_i_hundre.pdf>.
45
Vi kan legge merke til at noen av de punktene dreier seg gjentatte ganger om forhold mellom
norsk og andre språk (dvs. engelsk og minoritetsspråk). Bare i punkt nummer 2 skriver man
om forholdet mellom bokmål og nynorsk.
Det er viktig å innse at Norge befinner seg på begynnelsen av 2000-tallet i en språkpolitisk
situasjon som er nesten identisk med situasjonen i flere andre stater i Europa. De tradisjonelle
nasjonalspråkene er truet av engelsk. Det innebær at nasjonalspråket kan miste sine tidligere
funksjoner til fordel for engelsk på flere sentrale samfunnsområder. I dette tilfellet snakker vi
om domenetap. I denne sammenhengen henviser jeg til dokumentet Norsk i hundre! som
handler om forholdet mellom et nasjonalt og et globalt språk.
Nå vil jeg beskjeftige meg med forholdet mellom bokmål og nynorsk. På begynnelsen av
kapitlet har jeg skrevet at begge mål er likestilte, mens bokmål er dominerende med sine 85 –
90 prosent av mennesker som bruker den i skrift. ”Nynorsken fikk i mange sammenhenger en
mer begrenset geografisk autoritet,” som Brite Mæhlum skriver i sin bok, Konfrontasjoner.
Når språk møtes,57 ”i stedet for å bli betraktet som et ordinær offisielt språk med relevans for
hele nasjon.” Videre anfører hun at:
Nynorsk blir opplevd som et språk med en nokså spesifikk geografisk tilknytning, og der
denne tilknytningen først og fremst blir assosiert med periferien, distriktene og ikke-urbane. I
et storsamfunnperspektiv oppleves dette språket som markert og avstikkende, noe som også
58
skyldes den i numerisk forstand minoritetsposisjonen som nynorsk har.
B. Mæhlum etablerte i sin bok, Konfrontasjoner. Når språk møtes, som er primært orientert
mot masterstudenter i språkvitenskap, følgende motsetningspar relatert til kontrasten mellom
nynorsk og bokmål:59
NYNORSK
BOKMÅL
Lokalt eller regionalt
Overregionalt, geografisk nøytralt
Lokalsamfunnet
Storsamfunnet
Periferi
Sentrum
Ruralt, distriktstilknyttet
Urbant, sentralt
57
MÆHLUM, Brit. Konfrontasjoner. Når språk møtes. Oslo: Novus Forlag, 2007. s. 194.
Ibid., s. 196.
59
Ibid., s. 197.
58
46
Markert, avstikkende
Umarkert, alminnelig
Tradisjon
Modernitet
Det som var viktig ved denne hittil siste reformen er at antallet på de valgfrie formene ble
innskrenket, og det ble også fjernet former som var lite brukt. Endringene i 2005rettskrivningen bygger på vedtak i Norsk språkråd i perioden 2000 – 2004. Mange endringene
oppfattes ikke som endringer fordi 2005-rettskrivningen tok hensyn til utbredt språkbruk. Det
ble godtatt at levende tradisjonelle former skal være tillatt. Målet ved 2005-reformen var å få
stabilitet og oversiktlighet.
Skillet mellom hovedformer og sideformer faller bort, det betyr at det skilles ikke mer mellom
former som elevene kan bruke og former som må brukes i lærebøker og i statlig tjeneste. En
del former som var lite brukt, enten tidligere sideformer eller hovedformer, ble tatt ut av
rettskrivningen. På den andre siden ble det innført en del former som var brukt mye, selv om
de var sideformer før eller stod utenfor den offisielle rettskrivningen.
Jeg vil gjøre oppmerksom at 2005-rettskrivningen hovedsakelig gjaldt bokmål. Norsk
språkråd utarbeidet en liknende forenkling av rettskrivningen også i nynorsk, men til slutt
bestemte Språkrådet fortsatt å skille mellom hovedformer og sideformer. Derfor ble
nynorskrettskrivningen uendret.
Nå kan vi se på forandringene i 2005-rettskrivningen i bokmål:

I alle hunkjønnsord i bestemt form entall er det valgfri bruk av endelsen -e eller -en,
f.eks. ei/en bygd – bygda; en bygd – bygden eller ei/en hytte – hytta, en hytte – hytten.
Før 2005 hadde en del hunkjønnsord obligatorisk -a i læreboknormalen, mens -en var
sideform.

Substantiv som ender på -ning har valgfri hunkjønn eller hankjønn, f.eks. ei/en
bygning – bygninga, en bygning – bygningen. Før 2005 gjaldt hovedregelen at
substantiver som ender på -ning får obligatorisk hankjønn. Men personbetegnelser
47
som flyktning, slektning og sogning har fremdeles obligatorisk hankjønn og det samme
gjelder noen få andre ord, f.eks. allmenning, femkroning, presenning og terning.

Substantiver som ender på trykklett -er, f.eks. lærer, baker, tysker, revolver, osv., har
ikke lenger sideformen -erer i ubestemt flertall, dvs. en lærer – læreren – lærere –
lærerne mot før en lærer – læreren – lærere [lærerer] – lærerne.

En del hankjønnsord kan nå ende på både -re, -rer og -ere i ubestemt flertall: en
mester: mestre/mestrer/mestere – mestrene/mesterne mot før mestrer/mestere
[mesterer] /mestrene/mesterne.

En del substantiv hadde tidligere obligatorisk sammendragning, men kan nå bøyes
som lærer, det gjelder f.eks. ord som sommer, fiber, seier, spiker, vinter, åker.
en sommer: somre/somrer/sommere – somrene/sommerne
(før: somrer – somrene). Unntaket er ordet finger med obligatorisk sammendragning i
flertall, dvs. en finger: fingre/fingrer - fingrene.

Fire substantiv med uregelrett flertallsbøyning har fått -a som valgfri endelse ved
siden av -ene i bestemt flertall. Det gjelder disse ordene: feil, ski, sko, ting.
entall
flertall
ubestemt form bestemt form ubestemt form bestemt form
en feil
feilen
feil
feilene/feila
ei/en ski
skien
ski
skiene/skia
en sko
skoen
sko
skoene/skoa
en ting
tingen
ting
tingene/tinga
Ordene skrevet tjukk er valgfrie og kom inn i rettskrivningen etter 2005.

Sterke verb som i preteritum hadde -au, får i stedet -øy, f.eks. å bryte: preteritum er
brøyt eller brøt (før var det brøt og braut); å by: preteritum er bøy eller bød (før var
det bød og baud).

For de fire sterke verbene be, dra, gi, stå er preteritumsformene som ender på vokal og
konsonant, nå sidestilt. Det gjelder også sammensetninger, f.eks. tilstå.
fra 2005 før 2005
å be ba/bad
bad [ba]
å dra dro/drog drog [dro]
å gi
ga/gav
gav [ga]
å stå sto/stod stod [sto]
48

Noen verb som tidligere hadde svak bøyning, kan nå bøyes sterkt i preteritum, f.eks.
etter 2005
infinitiv

preteritum
før 2005
perfektum partisipp preteritum perfektum partisipp
å bety
betød/betydde har betydd
betydde
har betydd
å bry
brød/brydde
brydde
har brydd
har brydd
Mange svake verb har fått endingen -et som et valgfritt alternativ i preteritum og
perfektum partisipp.
fra 2005
preteritum
prefektum partisipp preteritum perfektum partisipp
å bygge bygget/bygde
har bygget/bygd
bygde
har bygd
å eie
har eiet/eid/ått
eide/åtte
har eid/ått
har krevet/krevd
krevde
har krevd
å streve strevet/strevde har strevet/strevd
strevde
har strevd
å telle
tellet/telte/talte har tellet/telt/talt
telte/talte
har telt/talt
å øve
øvet/øvde
øvde
har øvd
eiet/eide/åtte
å kreve krevet/krevde

før 2005
har øvet/øvd
Kløyvd infinitiv brukes ikke mer. Det eneste korrekte er fra nå av e-infinitiv, f.eks. å
kaste, å skrive, å være, å gjøre mot før å kaste, å skrive, å være [å væra], å gjøre [å
gjøra].

Tallordet syv er godkjent igjen. Men dette gjelder ikke tallord tyve og tredve.

Konjunksjonen hverken og verken er nå korrekte skrivemåter.

Når det gjelder komparativ av adjektivet, er det nå valgfritt formen mer eller mere,
dvs. mer penger eller mere penger er nå korrekt (før var det bare mer). Det samme
gjelder fler eller flere som er nå riktig, mens før var det bare flere. Eksempelet: fler
bøker, flere bøker.

Lite brukte former er tatt ut fordi tilnærmingspolitikken ikke lenger er et mål. Mange
ordformer var felles med nynorsk. I tabellen nedenfor følger noen eksempler:
49
fra 2005

før 2005
tall
tall/tal
grønn
grønn/grøn
ovn
ovn/omn
regne
regne/rekne
løk
løk [lauk]
fra
fra [frå]
Når det gjelder geografiske navn av typen Den/Det/De + adjektiv + substantiv, skal
substantivet ha ubestemt form, f.eks. De britiske øyer (mot før De britiske øyene), Den
kinesiske mur (mot før Den kinesiske muren).
Først vil jeg påpeke at parallelt med de tre skiftene av navnet til Språkrådet (dvs. Norsk
språknemnd fra 1952, Norsk språkråd fra 1972, Språkrådet fra 2005) har det vært tre faser i
utviklingen av den offisielle rettskrivningen for bokmål. Den første fasen var preget av en
hard kamp mot tilnærmingslinje. Den andre fasen var preget av Vogt-komiteen og den nye
linjen basert på språkfred og samordning av bokmålet og riksmålet. Den tredje fasen har
begynt på 2000-tallet med Språkrådet og den er så vidt i gang. Det nye organet interesserer
seg ikke bare for både bokmål og nynorsk, men tar i betraktning også forholdet mellom norsk
og andre språk (hovedsakelig med engelsk). Et godt eksempel på dette er f.eks. dokumentet
Norsk i hundre!
Det viste seg at mange av endringene som var gjort i 2005-rettskrivningen neppe ble oppfattet
som endringer fordi reformen først og fremst tok hensyn til utbredt språkbruk. Som nevnt før,
hadde reformen to utgangspunkt: skillet mellom hovedformer og sideformer ble opphevet og
lite brukte former ble tatt ut. Ellers gjaldt endringene bøyningsformer av både substantiv og
verb. Reformen vekket hverken oppsikt eller debatt, og vi kan overhodet ikke snakke om noen
motstand.
Etter 2005-rettskrivningen i bokmål ble avstanden mellom riksmål og moderat bokmål mindre
enn før, og det er moderat bokmål som dominerer.
50
7. HVA SOM BLE IGJEN OG HVA SOM FORSVANT AV DISSE REFORMENE I
BOKMÅL I FORHOLD TIL NÅTIDSPERSPEKTIVET?
I dette kapitlet vil jeg ved hjelp av tabeller vise hvordan bokmålet utviklet seg fra 1917rettskrivningen i løpet av årene helt til 2005 da den siste reformen ble fastsatt. Som navnet på
kapitlet antyder, sikter jeg meg inn på hva som ble igjen og hva som forsvant av disse
reformene i forhold til nåtidsperspektivet.
Jeg har valgt å kun beskrive de største forandringene som skjedde i bokmålet. Det er altså de
morfologiske forandringene i substantivbøyning som først og fremst gjelder hankjønns- og
hunkjønnsord i bestemt form entall og hankjønns-, hunkjønns- og intetkjønnsord i bestemt
form flertall. Andre forandringer i morfologien angår preteritum av svake verb.
Før jeg begynner med de morfologiske forandringene, vil jeg kort minne om noen viktige
sammenhenger. I underkapitlet som handler om mottakelsen og reaksjonene på de enkelte
reformene skrev jeg om negative innstillinger til de valgfrie formene. Det var hovedsakelig
-a-formene som framkalte denne store motstanden:
1. hunkjønnsendelsen -a i substantiver i bestemt form entall
2. -a-endelse i substantiver i bestemt form flertall
3. -a-endelse i svake verb i fortidsform
På følgende sider ser vi nærmere på denne problematikken.
51
7.1 MORFOLOGI
Hankjønn og hunkjønn, bestemt entall
La oss starte med morfologi av substantiv først. I tabellen som følger nedenfor viser jeg
bruken av hankjønnsendelsen -en og hunkjønnsendelsen -a i bestemt form entall og dens
utvikling fra 1917-rettskrivningen helt til rettskrivningen i 2005.
1917
1938
H
-a
-a
A
N OBLIGATORISK OBLIGATORISK
K i ord som hadde
i en rekke ord som
J særnorsk form
var hunkjønn i
Ø
norsk folkemål
N
(ord fra bygdeliv,
N
hverdagsliv, planteog dyreliv)
Eksempel:
Eksempel:
H kua (før kuen)
bjørka
U geita (før geden) døra
N øia (før øen)
øksa
K
høna
J
grinda
Ø
N
-a eller -en
-a eller -en
N
VALGFRITT
JAMSTILT
I i mange ord
i mange andre
ord, særlig
B
abstrakter
E
S
T
E
M
T Eksempel:
Eksempel:
tanna/tannen
tida/tiden
E klokka/klokken
slekta/slekten
N
uka/uken
T
jula/julen
A
L
L
1959
1981
2005
-a
-a/-en
-a /-en
OBLIGATORISK
i hunkjønnsord
med konkret
betydning
VALGFRITT
-en var tillatt i alle
hunkjønnsord i
rettskrivningen
Eksempel:
boka
døra
gata
jorda
senga
sola
-a eller -en
Eksempel:
Eksempel:
boka/boken (før bare hytta/hytten
boka)
bygda/bygden
sola/solen (før bare
sola)
VALGFRITT
i hunkjønnsord
med abstrakt
betydning
OBLIGATORISK
i en del
hunkjønnsord i
læreboknormalen
(dvs. særnorske ord
og ord som hadde
-a allment i
skriftspråkbruken
Eksempel:
evna/evnen
krafta/kraften
makta/makten
sjela/sjelen
synda/synden
Eksempel:
kua [kuen]
øya [øyen]
jenta [jenten]
hytta [hytten]
(før bare kua, øya,
jenta, hytta)
NB! Unntak60
60
VALGFRITT
i alle
hunkjønnsord
-a
En del abstrakter ord, for det meste med særnorsk lydform, fikk obligatorisk -a. Eksempel: framsyning,
kjensle, nemnd, onn. Visse grupper av konkret ord fikk valgfritt -a eller -en. Eksempel: dame, datter, kvinne.
52
Tabellen viser at i 1917 ble hunkjønnsendelsen -a innført. Den var obligatorisk til å begynne
med i ord som hadde særnorsk form, og valgfri i mange andre ord. Dette betyr altså at man
hadde plikt til å bruke hunkjønnsendelsen i særnorske ord, mens i andre ord kunne man
frivillig velge å bruke enten hunkjønnsendelsen -a eller hankjønnsendelsen -en.
Men så enkelt var det ikke fordi disse valgfrie formene møtte motstand, og de fleste folk skilte
ikke helt klart mellom, hva som var obligatoriske endringer og hva som var valgfrie
tilnærmingsformer. Selv om man hadde mulighet til å velge mellom hunkjønnsendelsen -a og
hankjønnsendelsen -en i mange ord, var det fortsatt hankjønnsendelsen -en som oftest var i
bruk. Her vil jeg gjerne henvise til kapitlet 2.4 Mottakelsen og reaksjonene på 1917rettskrivningen. I dette kapitlet har jeg laget en tabell som illustrerer hvordan setningene ble
rettet i noen lærebøker etter 1917-rettskrivningen, slik at lærebokforfattere unngikk de
obligatoriske a-formene i bestemt form entall ved bruk av flertall i stedet. Jeg vil også gjerne
minne om den målpolitiske organisasjonen Østlandsk reisning (se også kapitlet 2.4
Mottakelsen og reaksjonene på 1917-rettskrivningen), som ville innføre bl.a. hunkjønnsform
på -a. Denne målpolitiske organisasjonen virket aktivt i sammenheng med 1917rettskrivningen og agiterte for de radikale formene i riksmålet.
I 1938 gikk reformen litt lenger fordi noe av det som i 1917-rettskrivningen var valgfritt, ble
nå obligatorisk. Som jeg før har nevnt, var hunkjønnsendelsen i 1917-rettskrivningen
obligatorisk kun i ord av særnorsk opprinnelse, men fra 1938 fikk obligatorisk -a ord som var
hunkjønn i norsk folkemål. Slike ord dreide seg for det meste om hverdagsliv, bygdeliv,
planter og dyr. Dessuten kunne i prinsippet alle ord som var hunkjønn på nynorsk, få valgfri
-a på bokmål. En annen forskjell fra reformen i 1917 var at hunkjønnsendelsen -a og
hankjønnsendelsen -en i 1938-rettskrivningen var jamstilt. Det gjaldt først og fremst abstrakte
ord. Det innebar at man kunne bruke f.eks. uka eller uken, tida eller tiden, og ingen av disse
formene var betraktet som feil, de var likestilt. Et spesielt tilfelle var Øverlands blå ordliste
som ble utgitt i 1952 og som kodifiserte den private riksmålsnormalen. Denne ordlisten hadde
bare få a-endelser i hunkjønn. Noen hunkjønnsord ble tillatt, for det meste folkelige ord, men
mesteparten av de 900 hunkjønnsordene i 1938-rettskrivningen ble avvist.
I 1959 ble det fastsatt en regel for bruk av hunkjønnsord. Den het at hunkjønnsendelsen -a var
obligatorisk for hunkjønnsord med konkret betydning, mens valgfritt for hunkjønnsord med
abstrakt betydning. Unntaket var en del abstrakte ord, hovedsakelig ord med særnorsk
53
lydform, som fikk obligatorisk -a-endelse, og visse grupper av konkrete ord som fikk valgfritt
-a eller -en, f.eks. dama eller damen, dattera eller datteren, kvinna eller kvinnen. Etter
tabellen kan vi se at obligatorisk hunkjønnsendelse -a i ord av særnorsk form fra 1917rettskrivningen, også gjaldt i 1938- og 1959-rettskrivningen.
Fra 1981-rettskrivningen var bruk av hunkjønnsendelen -a og hankjønnsendelsen -en valgfri,
og -en ble tillatt i alle hunkjønnsord i rettskrivningen. Det er forskjellig fra 1959-reformen
fordi i 1959 var -a obligatorisk i hunkjønnsord med konkret betydning. Fra 1981rettskrivningen kunne man altså velge mellom boka eller boken, sola eller solen, mens fra
1959-rettskrivningen kunne man bruke kun hunkjønnsformen på -a, dvs. boka og sola. 1981rettskrivningen gikk med dette tilbake til 1938-rettskrivningen, hvor både -a og -en var
jamstilt, eller til reformen i 1917, hvor begge endelser var valgfrie. Selv om man valgfritt
kunne bruke endelsen -a eller -en i alle hunkjønnsord etter 1981-rettskrivningen, gjaldt det at i
læreboknormalen var -a obligatorisk for en del hunkjønnsord og -en var sideform, dvs. i
særnorske ord og ord som hadde -a allment i skriftspråkbruken.
Fra 2005-rettskrivningen gjelder dette ikke mer fordi endelsene -a og -en er valgfrie i alle
hunkjønnsord. Det er også substantiv på -ning som nå får valgfritt hunkjønn eller hankjønn.
Før 2005 gjaldt hovedregelen at substantiver med endelsen -ning får kun obligatorisk
hankjønn. Når det gjelder personbetegnelser som flyktning, slektning og sogning, har de
framdeles obligatorisk hankjønn.
Når jeg konsentrerer meg om bruken av hunkjønnsendelsen -a i løpet av årene fra 1917 til i
dag, ser jeg at helt fra dens innføring med 1917-rettskrivningen helt til 1981-rettskrivningen,
ble hunkjønnsendelsen -a alltid møtt med motstand. En av de siste aksjonene mot var
foreldreaksjon som begynte i 1953, da foreldrene rettet de radikale formene i elevenes
lærebøker og erstattet dem med de tradisjonelle, dvs. hytta ble rettet til hytten, boka til boken,
osv. Men på 1960-tallet fikk språkpolitikken en ny retning. Her vil jeg vise tilbake til kapitlet
5.1 Forberedelsen til 1981-rettskrivningen, hvor jeg skriver om Vogt-komitéen, også kalt
Språkfredskomitéen. Jeg nevnte før at 1981-reformen ikke var en reform på samme linje som
de tidligere reformene på 1900-tallet. 1981-rettskrivningen innebar et brudd med
samnorskpolitikken. Etter 1981-rettskrivningen har språkstriden stilnet.
54
Hankjønn, hunkjønn og intetkjønn, bestemt flertall
Nå vil jeg beskrive nærmere hvordan hankjønn, hunkjønn og intetkjønn i bestemt form flertall
forandret seg i løpet av årene 1917 – 2005:
1917
1938
1959
1981
2005
-ene
-ene
-ene
-ene
-ene
OBLIGATORISK
i de fleste
hankjønns-,
hunkjønns- og
intetkjønnsord.
OBLIGATORISK
i de fleste
hankjønns-,
hunkjønns- og
intetkjønnsord.
OBLIGATORISK
i de fleste
hankjønns-,
hunkjønns- og
intetkjønnsord.
OBLIGATORISK
i de fleste
hankjønns-,
hunkjønns- og
intetkjønnsord.
-a/-ene
-a/-ene
-a
-a/-ene
OBLIGATORISK
i de fleste
hankjønns-,
E hunkjønns- og
N intetkjønnsord.
D
E Eksempel:
L bakkene
S visene
E eplene
N blomstene
festene
gatene
I
-a
B
E
S
T
E
M
T
F
L
E
R
T
A
L
L
JAMSTILT
i noen
intetkjønnsord
VALGFRITT
-a-endelse i alle
intetkjønnsord
som endet på
konsonant.
JAMSTILT
i intetkjønnsord
JAMSTILT
i intetkjønnsord
som ender på -e
VALGFRITT
i 4 hankjønnsord
med uregelrett
flertallsbøyning
Eksempel:
husa/husene
Eksempel:
banda/båndene
NB! Det gjaldt
ikke ord som
ender på trykklett
-e (f.eks. eplene)
Eksempel:
eplene/epla
(før bare eplene)
-a
-a/-ene
Eksempel:
feila/feilene
skia/skiene
skoa/skoene
tinga/tingene
-a/-ene
-erne
TILLATT i
hunkjønnsog hankjønnsord
i:
a) omlydte former
Eksempel:
bøkerne, også
bøkene
bønderne, også
bøndene
b) litterære ord
Eksempel:
tiderne
guderne
-a
OBLIGATORISK OBLIGATORISK JAMSTILT
i ca 400
i ca 400
-ene i
intetkjønnsord
intetkjønnsord
intetkjønnsord,
der -a hadde vært
obligatorisk før
VALGFRITT
i noen
intetkjønnsord
(før: -a [-ene])
Eksempel:
beina
barna
dyra
trolla
golva
vatna
banda
fjøsa
Eksempel:
barna/barnene
beina/beinene
husa/husene
åra/årene
Eksempel:
beina
barna
dyra
trolla
Eksempel:
dyra/dyrene (før
bare dyra)
NB! Unntak:
barna og beina
55
Tabellen viser at i 1917-rettskrivningen ble endelsen -ene innført i de fleste hankjønns-,
hunkjønns- og intetkjønnsord i stedet for den eldre endelsen -erne, selv om -erne fortsatt var
tillatt i 1917-rettskrivningen i hunkjønns- og hankjønnsord i omlydte former og i litterære ord.
Eksempler på dette står helt nederst i tabellen i spalten til 1917-reformen.
I den første linjen i tabellen beskriver jeg altså at endelsen -ene gjaldt som obligatorisk for de
fleste hankjønns-, hunkjønns- og intetkjønnsordene fra 1917-rettskrivningen og er gyldig helt
til i dag.
Jeg må ikke glemme å nevne -a endelsen som i 1917-rettskrivningen ble jamstilt i noen
intetkjønnsord, mens fra 1938-rettskrivningen var den obligatorisk i ca 400 intetkjønnsord og
valgfritt i alle intetkjønnsord som endte på konsonant. Det betydde at man kunne velge
mellom endelsen -a og -ene. Denne obligatoriske -a-endelsen gjaldt fortsatt også etter 1959rettskrivningen og endelsene -a og -ene ble jamstilt i intetkjønnsord. Det er viktig å legge
merke til at dette ikke gjaldt ord som endte på trykklett -e, f.eks. bestemt flertall av ordet eple
var eplene og ikke epla.
Dette forandret seg med 1981-rettskrivningen fordi endelsen -a ble jamstilt også i
intetkjønnsord som endte på trykklett –e, og fra 1981 var det mulig å bruke enten eplene eller
epla. I 1981-rettskrivningen skjedde det også en betydelig forandring som gjelder
intetkjønnsord. Endelsene -a og -ene ble jamstilt. Det innebar at ord som fra 1938- og fortsatt
i 1959-rettskrivningen hadde obligatorisk -a, kunne også ha endelsen –ene fra 1981rettskrivningen. Unntak var barna og beina. Men dette unntaket forsvant med rettskrivningen
i 2005 fordi det er valgfritt å bruke -a eller -ene, dvs. barna/barnene, beina/beinene, osv. En
ny forandring gjelder i 2005-rettskrivningen fire hankjønnsord med uregelrett flertallsbøyning
(se tabellen på side 55, spalten 2005-rettskrivningen) som fra nå av har valgfritt -a eller -ene.
Preteritum av svake verb
I tabellen som følger nedenfor beskriver jeg hvordan bruken av endelsen -a/-et forandret seg i
preteritum av svake verb i løpet av de enkelte reformene.
56
F
O
R
T
I
D
S
F
O
R
M
E
R
A
V
S
V
A
K
E
V
E
R
B
1917
1938
1959
1981
2005
-a/-et
-a/-et
-a/-et
-a/-et
-a/-et
VALGFRITT VALGFRITT
-a i verb av
i verb av
kaste-typen
kaste-typen og i
alle verb som fikk
-a på nynorsk
Eksempel:
kasta/kastet
dansa/danset
fiska/fisket
Eksempel:
kasta/kastet
-te
Mange verb fikk
former på -te som
kompromiss
Eksempel:
grøste (før: grøsset)
stønte (før: stønnet)
danste/dansa/danset
-a
OBLIGATORISK
i ord med særnorsk
lydform
JAMSTILT
i verb av
kaste-typen og i
verb med særnorsk
lydform
JAMSTILT
i alle verb
Mange former på -te Formen
i a-verb var støket
-te var
og former med -et/-a redusert
innført igjen:
Eksempel:
grøssa/grøsset
stønna/stønnet
dansa/danset
(ikke lenger:
grøste, stønte,
danste)
JAMSTILT
i alle verb
-et
VALGFRITT
i mange svake verb i
preteritum og perfektum
Eksempel:
bygge - bygget/bygde har bygget/har bygd
eie - eiet/eide/åtte har eiet/eid/ått
kreve - krevet/krevde har krevet/krevd
Eksempel:
bleikna
kvitna
mjølka
vatna
telle - tellet/telte/talte har tellet/telt/talt
øve - øvet/øvde har øvet/øvde
Med 1917-rettskrivningen var det mulig å bruke endelsen -a ved siden av -et i svake verb av
kaste-typen. Det samme gjaldt reformen i 1938, da -a ble obligatorisk i verb med særnorsk
lydform. I tillegg fikk mange verb former på -te som kompromiss i 1938-rettskrivningen. I
1959-rettskrivningen ble endelsene -a og -et jamstilt i verb av kaste-typen og i verb med
særnorsk lydform eller av særnorsk opphav. Mange former på -te som ble innført i 1938rettskrivningen, var nå strøket og former med -et/-a ble innført igjen.
Nå kan vi nærmere se på eksemplene i tabellen. I 1938-rettskrivningen brukte man grøste
eller stønte i stedet for grøsset og stønnet. Fra 1959-rettskrivningen forandret det seg. Som jeg
har nevnt før, ble mange former på -te vstrøket og erstattet med -et og -a. Derfor var det nå
mulig å bruke enten grøssa eller grøsset, stønna eller stønnet. Det var altså ikke mer tillatt å
bruke former fra 1938-rettskrivningen, dvs. grøste, stønte.
57
I 1981- og 2005-rettskrivningen var endelsene -a og -et jamstilte i alle verb. I tabellen kan vi
legge merke til at i 1981-rettskrivningen ble formen på -te redusert. Denne reduksjonen av
-te-formen begynte med 1959-rettskrivningen. Dengang ble mange former på -te i a-verb
strøket og erstattet med endelsene -et og -a, selv om formen -te ble i 1938-rettskrivningen
innført i mange verb som kompromiss mellom -a og -et formene.
Jeg vil gjerne påpeke at i 2005-rettskrivningen fikk mange svake verb i både preteritum og
perfektum endelsen -et. Eksempler følger i tabellen.
58
8. NÅTID – ÅRET 2010 – PLANER OG STRATEGIER I SPRÅKPLANLEGGING
For å styrke det norske språket som nasjonalspråk trenger den en samlet språkpolitikk. Etter
Språkrådets mening må et overordnet mål være å sikre at norsk, både bokmål og nynorsk,
blir:
1. brukt på alle områder i sammfunnet
2. det naturlige valget i alle situasjoner der det ikke er nødvendig å bruke fremmedspråk.
I april 2009 vedtok Stortinget den nye språkpolitikken da den behandled melding fra 2007 –
2008 Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk. Hvert fjerde år skal
Kulturdepartementet utarbeide en stortingsmelding om språksituasjonen i Norge. Det blir
Språkrådets jobb å utarbeide en rapport til Kulturdepartementet om situasjonen på forskjellige
språkpolitiske områder hvert år. Denne rapporten skal danne grunnlag for en
stortingsmelding.
Den første rapporten ble publisert i februar 2010 under tittelen Språkstatus 2010, Kunnskap
frå elleve språkpolitiske område. Rapporten Språkstatus 2010 inneholder 11 hovedkapitler
med
dokumentasjon
og
opplysninger
fra
disse
områdene:
språkholdninger,
rettskrivningsnormer og spåkutvikling, språkbruk i staten, språkbruk i arbeids- og
næringslivet, språkbruk i kultursektoren, språkopplæring, språkbruk i høyere utdanning og
forskning, fagspråk og terminologi, språk og IKT, flere språk og til slutt grannespråk.
Innholdet i disse kapitlene dekker den nye språkpolitikken slik den er presentert i
stortingsmeldingen Mål og meining.
Grunnleggende spørsmål i norsk språkpolitikk er forholdet mellom bokmål og nynorsk, norsk
og engelsk, unge og språk, og ikke minst mellom norsk og andre språk.
Etter 2005 har det ikke vært gjort noen rettskrivningsvedtak. Når det gjelder bokmål, ser det
ut til at rettskrivningen i 2005 stabiliserte bokmål. Det samme kan vi ikke si om nynorsk.
Kulturdepartementet mente at framlegget fra resultatene i 2003 ikke var gode nok for å være
et grunnlag for en stabil normal. Derfor satte Språkrådet revisjonen av nynorsknormalen i
gang på nytt. Ved årskrifte 2009/2010 fikk en rettskrivningsnemnd, som var oppnevnt av
Språkrådet, et oppdrag om å lage en normal for nynorsk uten sideformer. Språkrådet skal ha et
ferdig framlegg til 15. mai 2011, og det er planlagt at den nye normalen blir gyldig fra
59
skolestart 2012. Målet i den nye nynorskrettskrivningen er å etablere en normal som blir
lettere å bruke.
I 2008 gjorde Språkrådet en undersøkelse blant et representativt utvalg av befolkningen som
viste at den offisielle normeringen av både bokmål og nynorsk står sterkt i Norge. Åtte av ti i
undersøkelsen var enige om at det er viktig å ha en offisiell rettskrivning. Her vil jeg påpeke
at det er mange store skriftprodusenter i Norge som opererer med egne normer innenfor
offisiell rettskrivning. Det gjelder mediebedrifter som holder seg til en riksmålsnorm, enten
helt eller delvis. Men etter 2005-rettskrivningen ble avstanden mellom riksmål og moderat
bokmål mindre enn før. Bokmålet og nynorsk er to godt etablerte skriftspråk som ikke har
endret seg mye de siste tiårene.
Med Stortingsmelding nr. 35 (2007 – 2008) Mål og meining. Ein heilskapleg norsk
språkpolitikk, ble grunnlaget for en ny, strategisk språkpolitkk lagt. I meldingen er det
understreket at den nye språkpolitikken må omfatte den totale situasjonen i Norge. Det
overordnete målet for språkpolitikken er i følge meldingen ”å sikre det norske språks posisjon
som et fullverdig61, samfunnsbærende62 språk i Norge.”63 Målet er norsk språk som
nasjonalspråk og hovedspråk i Norge. Det overordnete målet for språkpolitikken bygger på at
norsk har to skriftspråk som er likestilte. Videre har norsk språkpolitikk som mål å verne
samisk språk i Norge og fremmede språk til nasjonale minoriteter.
Norsk har mistet noe av sin posisjon i en del områder som er viktig for et fullverdig
nasjonalspråk i et sterkt spesialisert samfunn. Det er engelsk som vant posisjonen og derfor
snakker vi om et domenetap. Det innebærer at norsk ikke lenger blir brukt innenfor visse
samfunnsområder. Globalisering og internasjonalisering krever at det blir stadig flere
sammenhenger der det blir nødvendig å kommunisere på engelsk. Derfor er det nødvendig at
språkpolitikken har som sitt hovedmål å sikre det norske språkets posisjon som et fullverdig,
61
Fullverdig eller komplett betyr at språket har slik status at det kan brukes i alle sammenhenger. Det er
nødvendig å sørge for at språket holder tritt med kunnskapsutviklingen som skjer innenfor et stadig mer
spesialisert samfunn. Derfor må utvikles en oppdatert norsk terminologi for faglig kommunikasjon.
62
“Med omgrepet samfunnsberande språk er meint eit overordna fellesspråk som i eit moderne, fleirkulturelt
samfunn blir brukt til administrasjon og samfunnsdebatt, som held storsamfunnet saman og gjev det identitet,
samstundes som det også gjev gode leve- og utviklingsvilkår for alle dei språklege delkulturane som finst i
samfunnet.“
“Mål og meining. Ein heilskapeleg norsk språkpolitikk” Stortingsmelding nr. 35 (2007 – 2008) s. 14 [online]
Lastet ned 17. 4. 2010 fra:
<http://www.regjeringen.no/pages/2090873/PDFS/STM200720080035000DDDPDFS.pdf>.
63
Ibid.
60
samfunnsbærende språk i Norge. Det er viktig at norsk blir brukt i alle områder av norsk
samfunnsliv.
Det overordnete målet i norsk språkpolitikk er å kjempe mot domenetap for norsk språk og
sikre det norske språkets fullverdig status. Bruk innenfor alle deler av norsk sammfunsliv må
realiseres ved hjelp av en språkpolitikk som tar hensyn til den totale språksituasjonen i Norge
og til følgende overordnete språkpolitiske mål64:
1 Norsk skal vera hovudspråket og felles nasjonalspråk i Noreg
2 Norsk skal vera eit samfunnsberande og fullverdig språk
3 Det skal leggjast spesielt til rette for at nynorsk blir meir reelt likestilt med bokmål
4 Det offentlege skal leggja vekt på å føra eit korrekt og forståeleg språk
5 Alle skal ha rett til språk, å få utvikla og tileigna seg det norske språket, bokmål og
nynorsk, å få utvikla og bruka sitt eige morsmål eller førstespråk, inkludert teiknspråk, sitt
eige urfolksspråk eller nasjonale minoritetsspråk, og alle skal få høve til å læra seg
framande språk.
Disse overordnete språkpolitiske målene står i Stortingsmelding nr. 35 (2007 – 2008) Mål og
meining. Ein heilskapeleg norsk språkpolitikk. Vi kan legge merke til at språkpolitikken har
forandret seg mye. Jeg vil minne om at perioden fram til 1917-rettskrivningen kan betegnes
som fornorskingsperioden og tiden da Norge lette etter sin språklige identitet. Derimot er
tiden fra 1917-rettskrivningen til 1960-tallet preget av samnorsk – ønsket om å tilnærme
begge målformer til ett språk. Etterpå ble språksaken avpolitisert og det overordnete målet var
å styrke norsk språk (både bokmål og nynorsk) som nasjonalspråk.
64
Ibid., s. 24.
61
9. AVSLUTNING
Jeg vil gjerne begynne med å sitere Didrik Arup Seip og hans mening om språkspørsmålet:
Språkspørsmålet hos oss er mye mer et folkepsykologisk problem enn et språklig og et
pedagogisk. Det er et folkepsykologisk problem, i det første rekke fordi det 19. hundreår som
løste Norge fra den gamle avhengighet, også la en overordentlig stor vekt på språket som
nasjonens uttrykksmiddel. [...]65
Det er interessant å lese foredraget som Didrik Arup Seip holdt i Filologisk forening 4. mars
1936. Han snakket om et folkepsykologisk problem i sammenheng med språkspørsmålet.
Videre hevdet han i sitt foredrag at “målstriden har delt store deler av folket i partier, som har
bestemte partimeninger [...]”66 og han tilføyde at “en rettskrivningskomité er nødt til å ta
hensyn til partipsykologien, og må passe på at det blir en viss likevekt mellom de
endringsforslag den kommer med for de to språkformene.“67
Etter min mening hadde han rett i at målstriden hadde delt folk i partier fordi Høyre støttet
riksmålet, mens Venstre var for landsmålet og Arbeiderpartiet for samnorsk. I denne
sammenhengen vil jeg minne om Halvdan Koht. Da han ble medlem i Arbeiderpartiet i 1911,
hadde partiet et nøytralt syn i språksaken. Men senere støttet partiet samnorsk. Ved valget i
1927 ble Arbeiderpartiet det største partiet i landet. I forbindelsen med 1938-rettskrivningen
snakker vi om tilnærming gjennom påbud. Ernst Håkon Jahr, for eksempel, betegnet 1938rettskrivningen slik at den var “krona på verket for den språkpolitikken som Koht hadde
arbeidd for i så mange år.“68 Når vi sammenlikner 1917-rettskrivningen med rettskrivningen i
1938, ser vi at de samnorske formene som regel var i 1917 valgfrie. Mens i 1938rettskrivningen ble de fleste av dem obligatoriske. 1938-rettskrivningen kan oppfattes som et
resultat på språkpolitikken til Arbeiderpartiet og særlig Halvdan Koht. Både bokmål og
nynorsk fikk inn ord og former fra det samnorske folkemålet. Samnorskpolitikken ble offisiell
statlig politikk fram til 1960-tallet, altså i perioden som kan betegnes som Arbeiderpartiperioden.
65
SEIP, Didrik Arup. Forslaget om språkreform. Oslo: Forlaget av Johan Grundt Tanum, 1936. s. 11.
Ibid.
67
Ibid., s. 11 – 12.
68
JAHR, Ernst Håkon. Innhogg i nyare norsk språkhistorie. Oslo: Novus forlag, 1992. s. 80.
66
62
Tiden fram til 1917-rettskrivningen kan betegnes som fornorskingsperioden, og fra 1917rettskrivningen som samnorskperioden. Fra 1960-tallet med Vogt-komitéen kan vi snakke om
språkfred. I denne perioden ble språkspørsmålet avpolitisert. 1981-rettskrivningen kom
tilbake til riksmålets “dannede talemålsformer“. Dermed var 1938-rettskrivningen død.
Med 1981-rettskrivningen ble bokmålet stabilisert i en form som faktisk tilsvarer de
obligatoriske endringene fra 1917-rettskrivningen (med noen små ortografiske endringer fra
1938 og 1959). Når vi ser tilbake på kapitlet 2.2 Hovedpunktene i 1917-rettskrivningen, ser vi
at alle de viktigste forandringene som følger i oversikten på side 12, fortsatt er gyldige. Vi kan
legge merke til at bare de morfologiske endringene som framkalte mest motstand forsvant.
Dette gjaldt for eksempel hankjønn og hunkjønn i bestemt form entall. I tabellen som står i
kapitlet 7. Hva som ble igjen og hva som forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til
nåtidsperspektivet?, kan vi følge dens utvikling fra 1917 til den hittil siste reformen fra 2005.
Vi ser at i 1981-rettskrivningen ble endelsen -en igjen tillatt i alle hunkjønnsord i
rettskrivningen. Det var et steg tilbake til 1917-rettskrivningen. Dermed er 1938- og 1959rettskrivningene døde. 2005-rettskrivningen betydde valgfrihet for endelsene -a/-en i alle
hunkjønnsord, og dermed ble det nesten ingen avstand mellom riksmål og moderat bokmål.
Også endringene som gjaldt utviklingen av hankjønn, hunkjønn og intetkjønn i bestemt form
flertall viser at 1917-rettskrivningen betydde en stor framgang. Bøyningen som ble innført i
1917 ble værende til 2005 med noen små endringer. Det som forsvant av denne reformen
var
altså
endelsen -erne som ble i 1917-rettskrivningen tillatt i noen hunkjønns- og
hankjønnsord. Her vil jeg igjen henvise tilbake til kapittel 7. Hva som ble igjen og hva som
forsvant av disse reformene i bokmål i forhold til nåtidsperspektivet? og på side 55 med den
tilhørende tabellen.
Nå vil jeg gå tilbake til den første riksmålsrettskrivningen i det 20. århundre, nærmere bestemt
til 1907-rettskrivningen. Etter min mening var den av stor betydning fordi den var den
avgjørende overgangen fra dansk til norsk. 1907-rettskrivningen innebar en realisering av
Knud Knudsens plan, fordi det var hans tanke at skriftspråket skulle bli norsk ved hjelp av en
gradvis tilnærming til dannet dagligtale.69 1917-rettskrivningen fortsatte med denne
overgangen, og mye av denne reformen er igjen den dag i dag. For eksempel, mye av det som
69
Viktige trekk ved 1907-rettskrivningen var følgende: Myke konsonanter b, d, g ble erstattet med harde
konsonanter p, t, k. Det ble innført dobbeltkonsonant i noen ord i utlyd. Kortformene som f.eks. ha, dra, ta, mor
ble jamstilt med eldre have, drage, tage, moder, osv. Adjektiv på -ig endet ikke lenger på -t i intetkjønn, f.eks.
ærlig mot før ærligt.
63
var korrekt riksmål i 1917, er ganske radikalt bokmål fremdeles. Jeg har allerede skrevet om
dette nærmere i kapittel 2.2 Hovedpunktene i 1917-rettskrivningen, og henviser også tilbake
til side 12.
Med 2005-rettskrivningen forsvant sideformer som ble innført med 1938-rettskrivningen for
godt. Med 2005-rettskrivningen fikk bokmål stabilitet og oversiktlighet. Også avstanden
mellom riksmål og moderat bokmål ble mye mer mindre enn noen gang før.
64
10. BIBLIOGRAFI OG INTERNETT KILDER
ALMENNINGEN, Olaf (red.). Målpolitiske artiklar 1905 – 1920. Noregs Boklag, 1981.
ALMENNINGEN, Olaf – ROKSVOLD, Thore. A. – SANDØY, H. – VIKØR, Lars S.
(red.). Språk og samfunn gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie. Universitetsforlaget,
2002.
BLEKEN, Brynjulv – NÆS, O. – STIGEN, A. Doktordisputas om sprogstriden. Oslo:
Universitetsforlaget, 1969.
HAUGEN, Einar. Riksspråk og folkemål. Norsk språkpolitikk i det 20. århundre.
Universitetsforlaget, 1966.
JAHR, Ernst Håkon. Innhogg i nyare norsk språkhistorie. Oslo: Novus forlag, 1992.
JAHR, Ernst Håkon. Utsyn over norsk språkhistorie etter 1814. Oslo: Novus forlag, 1994.
JOHNSEN, Egil Børre. Vårt eget språk.Oslo: Aschehoug. 2002.
LARSEN, Erling Georg. Norsk språkutvikling. København: Akademisk forlag, 1974.
LEITRE, Arild - LUNDEBY, E. - TORVIK, I. Språket vårt før og nå. Gyldendal Norsk
Forlag, 1992.
LOMHEIM, Sylfest. Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. N.W.Damm & Søn, 2007.
MÆHLUM, Brit. Konfrontasjoner. Når språk møtes. Oslo: Novus Forlag, 2007.
OTNES, Hildegunn – Aamotsbakken, Bente. Tekst i tid og rom. Norsk språkhistorie.Oslo:
Det Norske Samlaget, 1999.
SEIP, Didrik Arup. Fornorskingen av vårt språk. Oslo: Skandinavisk kulturforlag, 1947.
SEIP, Didrik Arup. Forslaget om språkreform. Oslo: Forlaget av Johan Grundt Tanum,
1936.
TORP, Arne – DAHL, Berit Helene. Språklinjer. Oslo: Norsk Undervisningsforlag, 1993.
TORP, Arne – VIKØR, Lars S. Hovuddrag i norsk språkhistorie. Ad Notam Gyldendal,
1993.
VINJE, Finn-Erik. Et språk i utvikling. Aschehoug, 1978.
VINJE, Finn-Erik. NS, høgnorsken og riksmålet. Oslo: Det Norske Akademi for Sprog og
Litteratur. 2006.
65
<http://sprakrad.no/Toppmeny/Omoss/Historikk/Norsk_spraaknemnd/Arbeidet_med_laereboknormalen/>.
Framlegg til rettskrivningsreform 2003 [online] Lastet ned 4. 4. 2010 fra:
<http://www.sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/Rettskrivingsreformer/Framlegg_2003/>.
GUTTU, Tor. “Foreldreaksjonen 1949 – 1954 – den største folkebevegelse inntil da”
Språknytt 3/2007 [online] Lastet ned 17. 3. 2010 fra:
GUTTU, Tor. Rettskrivningsendringene i 2005 [online] Lastet ned 6. 4. 2010 fra:
<http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2005/Spraaknytt_3_
2005/Rettskrivningsendringene/>.
Hva er riksmål? [online] Lastet ned 16. 3. 2010 fra:
<http://www.riksmalsforbundet.no/Nyheter.aspx?PID=44&M=NewsV2&Action=1&NewsId
=334>.
LUNDEBY, Einar. Reformer fram og reformer tilbake [online] Lastet ned 30. 3. 2010 fra:
<http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2005/Spraaknytt_3_
2005/Reformer/>.
“Mål og meining. Ein heilskapeleg norsk språkpolitikk” Stortingsmelding nr. 35 (2007 –
2008) [online] Lastet ned 17. 4. 2010 fra:
<http://www.regjeringen.no/pages/2090873/PDFS/STM200720080035000DDDPDFS.pdf>.
Norsk i hundre! [online] Lastet ned 3. 4. 2010 fra:
<http://www.sprakrad.no/upload/9832/norsk_i_hundre.pdf>.
Ny bokmålsrettskrivning fra 2005 [online] Lastet ned 6. 4. 2010 fra:
<http://www.sprakradet.no/upload/3/bokmaalsrettskr_lavoppl.pdf>.
”Nye rettskrivningsregler i bokmål” Aftenposten 22. 2. 2005 [online] Lastet ned 27. 3.
2010 fra:
<http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article975377.ece>.
Rettskrivningsendringer fra 1. juli 2005 [online] Lastet ned 6. 4. 2010 fra:
<http://www.sprakrad.no/upload/9630/rettskriving2005.pdf>.
Språkstatus 2010, Kunnskap frå elleve språkpolitiske område [online] Lastet ned 14. 4.
2010 fra:
<http://www.sprakrad.no/upload/Spr%c3%a5kstatus%202010.pdf>.
66
VINJE, Finn-Erik. Om å få folk til å telle annerledes [online] Lastet ned 18. 3. 2010 fra:
<http://sprakrad.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Om_aa_faa_folk_til_a
a_telle_a/>.
Å skrive radikalt bokmål [online] Lastet ned 19. 3. 2010 fra:
<http://www.samnorsk.no/media/107/aa_skrive_radikalt_bokmaal.pdf>.
Store norske leksikon – Anders Krogvig –utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 20.
3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Anders_Krogvig/utdypning>.
Store norske leksikon – André Bjerke – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 22.
3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Andr%C3%A9_Bjerke/utdypning>.
Store norske leksikon – Didrik Arup Seip – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned
18. 3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Didrik_Arup_Seip/utdypning>.
Store norske leksikon – Eivind Berggrav – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned
20. 3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Eivind_Berggrav/utdypning>.
Store norske leksikon – Emil Smith – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 23. 3.
2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Emil_Smith/utdypning>.
Store norske leksikon – Halvdan Koht – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 20.
3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Halvdan_Koht/utdypning>.
Store norske leksikon – Hans Vogt – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 22. 3.
2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hans_Vogt/utdypning>.
Store norske leksikon – Hjalmar Falk – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 21.
3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hjalmar_Falk/utdypning>.
Store norske leksikon – Joachim Hambro – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned
21. 3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/C_J_Hambro/utdypning>.
67
Store norske leksikon – Knut Liestøl – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 21. 3.
2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Knut_Liest%C3%B8l/utdypning>.
Store norske leksikon – Nils Kjær – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 20. 3.
2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Nils_Kj%C3%A6r/utdypning>.
Store norske leksikon – Moltke Moe – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 18. 4.
2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Moltke_Moe/utdypning>.
Store norske leksikon – Ragna Nielsen – utdypning (NBL-artikkel) [online] Lastet ned 21.
3. 2010 fra:
<http://www.snl.no/.nbl_biografi/Ragna_Nielsen/utdypning>.
Store norske leksikon – Riksmål – ikke offisiell målform [online] Lastet ned 24. 3. 2010
fra:
<http://www.snl.no/riksm%C3%A5l./ikke-offisiell_m%C3%A5lform>.
68
11. RESUMÉ
Pro magisterskou práci jsem zvolila téma reformy norského jazyka od roku 1917 až do roku
2005, kdy se uskutečnila zatím poslední jazyková reforma. Zaměřila jsem se na vývoj
riksmålu/bokmålu, v některých pasážích jsem však v souvislosti s riksmålem/bokmålem
zmínila rovněž landsmål/nynorsk.
Po roce 1814 rostly snahy ponorštit psanou dánštinu. Bylo nutné změnit její pravopis tak, aby
lépe odrážel norskou výslovnost. Norové měli na jazyk rozdílné názory. Jedni měli za to, že
by bylo nejlepší držet se dánské tradice, jiní chtěli ponorštit psanou dánštinu a někteří
spatřovali východisko ve vytvoření zcela nového psaného jazyka. Nakonec se díky práci Ivara
Aasena podařilo vytvořit nový psaný jazyk zvaný landsmål, který byl založen na norských
dialektech a v roce 1885 byl zrovnoprávněn s riksmålem, který byl postaven na dánštině. Od
té doby má norština dvě psané podoby, tj. riksmål a landsmål, které však v roce 1929 změnily
svá jména na bokmål a nynorsk.
Po roce 1905, kdy byla zrušena unie se Švédskem a Norsko se tak stalo nezávislé, docházelo
k zápasům o jazyk mezi přívrženci ponorštěné dánštiny neboli riksmålu a mezi přívrženci
landsmålu. Objevila se myšlenka sloučit obě jazykové formy do jedné, tzv. samnorsk. První
reformou, která se o takovéto sloučení pokusila, byla právě pravopisná reforma z roku 1917,
další reformy následovaly v letech 1938 a 1959. Proti této přibližovací politice se však zdvihl
mohutný odpor, zváště v řadách příznivců riksmålu/bokmålu, protože riksmål, jehož
základem byla dánština, na tuto přibližovací politiku doplatil nejvíce. Neprotestovala jen
široká veřejnost, ale i spisovatelé jako například Knut Hamsun nebo Arnulf Øverland. Tyto
protesty vyvrcholily v 50. letech 20. století.
Reformy z let 1917, 1938 a 1959 byly tedy založeny na myšlence samnorsk. Přiblížení obou
jazykových forem a následné splynutí do jediného psaného jazyka však nebylo úspěšné. V 70.
letech došlo k jazykovému smíru a reformy z let 1981 a 2005 sebou přinesly změnu jazykové
politiky. Od myšlenky na samnorsk bylo definitivně upuštěno. Touto prací jsem se snažila
najít odpověď na otázku, co z těchto reforem zůstalo do dnešního dne a co se z nich naopak
vytratilo. V sedmé kapitole jsem vytvořila tabulky, s jejichž pomocí jsem ukázala vývoj
bokmålu počínaje reformou v r. 1917 až do reformy r. 2005. Popsala jsem jen ty nejdůležitější
změny v bokmålu. Jednalo se tedy především o morfologické změny ve skloňování substantiv
69
mužského a ženského rodu v určitém tvaru singuláru a substantiv mužského, ženského a
středního rodu v určitém tvaru plurálu. Další morfologické změny se týkaly préterita slabých
sloves.
Práci jsem rozdělila do několika hlavních částí podle jednotlivých reforem. V každé z nich
jsem se nejprve zabývala tím, co přijetí reformy předcházelo. Následně jsem věnovala
pozornost jednotlivým rysům reformy a uvedla přehled konkrétních změn. Důležitou součástí
práce jsou rovněž kapitoly pojednávající o reakcích na reformy a jejich přijetí. Závěrečnou
část tvoří kapitola o současné jazykové politice Norska.
70

REFORMEN FRA 1917 - Masarykova univerzita

Transcription

Similar documents

NYNORSK SJEKKLISTE 1 HAR DU BØYGD SUBSTANTIVA RETT

Bokmaal_ nynorsk.pdf

FASIT EW Del 1.pdf

ÅRBOK 2013 - Landslaget for språklig samling

Å skrive radikalt bokmål - Landslaget for språklig samling

ÅRBOK 2011 - Landslaget for språklig samling

Språklig Samling 2006-2 - Landslaget for språklig samling