Paper - Sikkerhetsdagene

For presentasjon på Sikkerhetsdagene I Trondheim 23. – 24. oktober 2013
Internasjonalt Samarbeid for Bedre Krise- og Katastrofeberedskap
K. Harald Drager
TIEMS President
Norway
khdrager@online.no
James C. Hagen, Ph.D., MPH, MBA
TIEMS Regional Director N. America
Saint Xavier University
Chicago, Illinois, USA
hagen@sxu.edu
Prof. Meen B. Poudyal Chhetri, PhD
President NCDM
Chaiman DPNet
Katmandu, Nepal
dr_mbpchhetri@hotmail.com
Prof. Dr. Nicolae Steiner MD, PhD
NATO Expert in Disaster Medicine
Titu Maiorescu University
Bucharest, Romania
nicolaesteiner@yahoo.com
Sammendrag
I en tid med økende antall og omfang av katastrofer, er internasjonalt
samarbeid viktigere enn noen gang før. Effektiv internasjonal kriseog katastrofe beredskap er løsningen. Ved å arbeide sammen kan man
hjelpe hverandre og sammen utarbeide en plan for hvordan samarbeid
og koordinering av fremtiding beredskap bør være mellom de enkelte
land. Ved å dele erfaringer og kunnskap blant eksperter fra
forskjellige land, kunne man utarbeide en generell modell for kriseog katastrofe beredskap som kan benyttes av de fleste land.
Basert på eksisterende statistikk, kan man finne nøkkelparametere for
type katastrofe, frekvens, omfang og kostnader, og forventet
gjentakelse og trend verden rundt. Dette vil da kunne være
avgjørende for hvordan man skal samarbeide mellom alle involverte
parter i overvåkning og varsling og redusering av konsekvenser ved
naturkatastrofer.
Kart over identifiserte sårbare områder for de forskjellige katastrofer,
bør så følges opp med lokale og detaljerte risikoanalyser, som
identifiserer risiko reduserende tiltak, med overvåkning og varsling
og tiltaksløsninger, med prioritet og finansiering. Like viktig blir det
å peke på hvem som har ansvaret for oppfølging og gjennomføring av
foreslåtte løsninger.
Adgang til informasjon og data er kritisk for å oppnå vellykket risiko
redusering av potensielle katastrofer, fordi det er vanskelig eller
umulig og handtere det som ikke kan måles. Men det er også
nødvendig, når problemet er identifisert og løsningen valgt, å peke på
hvem som har ansvaret for gjennomføring og oppfølging, og hvordan
dette skal finansieres. Dette krever internasjonalt samarbeid mellom
alle parter involvert i krise og katastrofe handtering. Vellykket
implementering av risiko reduserende tiltak, kan bare oppnås når
ansvarlig part er identifisert og finansiell løsning er klarlagt. Det er
vanskelig å implementere løsninger uten ansvarlig partner med en
finansiell løsning klarlagt.
En internasjonal samarbeidsmodell trenger også å fokusere på de
utfordringer vi ofte møter i internasjonalt risikoreduserende arbeide,
som konkurranse mellom aktører, uheldig oppstykking av oppgaver
og høye administrasjonskostnader, som alle reduserer effekten av det
internasjonale hjelpearbeidet for å redusere konsekvensene av
katastrofer. Alle parter av mindre aktører verden rundt, som NGOs,
industri, private foretak og hjelpeorganisasjoner og andre, bør
samarbeide med de store aktørene, som FN, EU, Verdensbanken,
IMF, og andre, samt den internasjonale forsikring og reassuranse
industrien, slik at det oppnås formålstjenlige og effektiv
risikoreduserende løsninger og fornuftig bruk av tilgjengelige
finansielle midler.
Forsknings- og utviklingsaktiviteter og utdannelse og trening i risiko
reduserings arbeid er meget viktig og avgjørende for bedre
overvåkning og varsling og redusering av konsekvenser av
katastrofer i fremtiden. Det er derfor også vikting å se på hvordan
finansiering av forskning og utviklingsprosjekter kan bli mer
resultatorientert, og oppnå redusering av avstanden mellom teori og
praksis, og en raskere tilbakeføring av resultater av prosjektene og
foreslåtte forbedringstiltak i utdannelsessystemet, på alle nivå, fra
grunnskole opplæring til policy dokumenter.
The International Emergency Management Society – TIEMS arbeider
internasjonalt med risikoreduserende tiltak, gjennom sin visjon og
mål i nært samarbeid med sine nasjonale og regionale avdelinger og
andre partnere. Erfaring og ideer fra TIEMS arbeid, og hvordan
denne organisasjonen operer internasjonalt i møte med forskjellige
utfordringer, er avgjørende for organisasjonenes prioritering av dens
arbeid for å oppnå mer motstandsdyktige samfunn mot katastrofer.
Nøkkelord – Samarbeide; koordinering;
planlegging; risikoredusering.
katastrofeberedskap;
I.
INNLEDNING
Det faktum at verdens befolkning vokser hurtig, samtidig som
det er en økning av katastrofer er ikke tilfeldig. Konflikter,
økende belastning på miljøet, voksende behov for energi, og
hurtig vekst av utviklingslandenes økonomi, er noen av
grunnene. Det er også registrert en betydelig økning i tap av
liv og skader på eiendom i utviklingsland som følge av
katastrofer [1, 2]. Selv om en katastrofe rammer et land, så kan
ofte naboland også bli berørt, og dette kan føre til langtids
negativ utvikling i produktivitet og vekst i verdensøkonomien.
Hurtig
og
effektiv
respons
og
rehabiliterings
muligheter/mekanismer er like betydelige for å minimalisere
tap av liv og skade. Til tross for behovet, er det store
variasjoner i omfanget av samarbeid og koordinering på alle
nivå, fra lokalt til regionalt til globalt [3]. Samtidig som
frekvens og alvorlighetsgrad av katastrofer øker verden over,
øker sosiale og økonomiske kostnader og globale humanitære
utfordringer i omfang og kompleksitet. Nødvendigheten og
viktigheten av samarbeid og koordinering mellom alle
aktørene, så vel nasjonale/lokale som internasjonale og
nasjoner er særlig viktig når det gjelder utvikling av humanitær
hjelp.
Denne situasjonen krever en solid koordineringsmekanisme.
Derfor er det fundamentalt viktig med koordinering og
samarbeid mellom nasjonale myndigheter, internasjonale
organisasjoner og NGOs og andre for å sikre en effektiv
katastrofehandtering [4]. Samarbeid er den beste og ideelle
måten å styre humanitære aktiviteter på. Det er viktig å få folk
og utstyr fra alle deltagende parter til å fungere effektivt
sammen for å nå målet.
Det er også viktig at de som leder komplekse og
flerfaglige/flernasjonale nød operasjoner, er trenet og utdannet i
basis kunnskap i krise og katastrofe håndtering. Det er klart at
når også de største land strever med økende behov for
profesjonell katastrofehandtering, har det økt interessen for
strukturert og uniform utdannelse og trening av
skadestedsaktører og beredskapsledere. Utviklingsland har et
sterkt og kritisk behov for strukturerte opplæringsprogram.
Selv i USA, som har et stort omfang av akademiske program
på alle nivå, er det fremdeles en lang vei frem til
standardisering. Det bør tas et internasjonalt perspektiv på hva
som er de mest viktige egenskaper for beredskapsledere og
hvilke kunnskaper for basis trening i krise og katastrofe
beredskap de bør gis. Beredskapsledere må bli utdannet og
trenet i lederskap, team bygging og løsing av konflikter. De må
også læres til å respektere erfaring og kunnskap hos lokal
befolkning i alle nasjoner og hos verdens urfolk
II.
ÅRSAK TIL KATASTROFER
Det er mange forskjellige typer naturkatastrofer og menneske
skapte ulykker. Men hovedmengden av årsaker er: (i) geofysisk
struktur av et land, (ii) klima, (iii) miljømessig forringelse, (iv)
uansvarlig utnyttelse av naturresurser, (v) utbredelse av
fattigdom, (vi) ikke planlagt og farlig utbygging av
landområder, (vii) hurtig urbanisering, (viii) ikke effektive
reguleringer og lovgivning; (ix) organisert fokus kun på
katastrofe respons istedenfor for preventive tiltak, (x)
manglende investering i risiko reduserende og preventive tiltak;
og (xi) manglende eller feil investering i infrastruktur [5,6].
Ved vurdering av disse hovedårsakene, kan man fastslå at på
grunn av klimaforandringer, urbanisering, økende utbredelse av
dyrkbart land som blir til ørkener, økende befolkningsvekst og
nedbrytning av miljøet, har frekvens og alvorlighetsgrad av
naturkatastrofer økt [7]. FN anslår at i 2030, vil 60 % av
verdens befolkning bo i byer [8]. Det er disse urbane stedene
som forventes å bli mest utsatt for skade og tap av liv i
fremtoiden. Globalisering og andre faktorer, kombinert med
global politisk ustabilitet og fattigdom, skaper et miljø som er
meget skjørt og en befolkning som er økende sårbar. Effekten
av urbanisering og dårlige økonomiske vilkår har resultert i at
utviklingsland står for 96 % av tap av liv i naturkatastrofer [9]
og at størrelsen på berørt befolkning er 40 % høyere [10]. Det
er urovekkende med tanke på tragedien i Haiti, at en studie av
Guatemala City 20 år etter det alvorlige ”fattiges” jordskjelv i
1976, at 589 900 innbyggere fremdeles bor i områder av byen
som anses å ha høy risiko for jordskjelv, flom og jordskred
[11]. Betegnelsen de ”fattiges” jordskjelv ble brukt fordi
mesteparten av de som ble berørt levde i slummen i Guatemala
City. I jordskjelvet og i etterskjelvet to dager senere, omkom
22 000 og over 70 000 ble skadet, og 1 million ble hjemløse
[12]. Det må gjøres en innsats for å sørge for at man reduserer
befolkningens sårbarhet når det gjelder kjente mulige
katastrofeområder [13].
III.
EFFEKTEN AV KATASTROFER
Katastrofer gjør ikke bare skade på infrastruktur, men kan
gi langtids negativ virkning på produktivitet, vekst og økonomi
[14]. Konsekvensene av katastrofer gir ikke bare virkninger
lokalt og nasjonalt, men kan føre til globale konsekvenser,
avhengig av omfanget av katastrofen. For eksempel effekten av
klima forandringer, global oppvarming og drivhus effekten gir
bekymring for alle land og verdens befolkning. Konsekvensene
vil føles av mange mennesker i utviklingsland som er uskyldige
i klimautslippene. Faktum er at klimaforandringer har allerede
en effekt på frekvens og alvorlighetsgrad av hydrometeorologiske katastrofer. Det er klart at sårbarheten når det
gjelder katastrofer er bestemt av av et komplekst sett av
fysiske, økonomiske, sosiale og politiske faktorer. Fra 1970 til
1990 ble omfanget av berørt befolkning som følge av
katastrofer tredoblet, mens de økonomiske kostnadene per 10
år øket til mer enn 600 billion USD. Med globale klima
forandringer i tillegg, kan trenden i sårbare områder øke
ytterligere. Siden det ofte er spørsmål om liv og død i
katastrofer, blir det viktig å hjelpe hverandre. Nødhjelp
assistanse når behovet er der blir derfor meget viktig for å sikre
målet om å spare liv i katastrofer [15].
Det er også viktig at vi utvider de parametere vi måler etter
katastrofer, utover de lett kvantifiserbare som, antall døde og
2
sårede, antall berørte mennesker, ødelagt hjem og forretnings
foretak, kostnader, tap av inntekt og andre målbare størrelser.
Øket oppmerksomhet bør også gis til effekten av katastrofer
som ikke er like lett kvantifiserbar. Dette er hva Ismet Fanany
[16] kalte en gjenskapelse av ”det usynlige landskap”.
”Vrakgodset av de fysiske deler av folks liv ligger rundt
omkring hvor deres hus og landsby lå, men vrakgodset av deres
psyke i Achenese, ligger inni hver enkelt person, hvor det ikke
er lett tilgjengelig og heller ikke lett å se med det blotte øyet”.
Han observerte at rekonstruksjon av det indre i mennesket stod
langt tilbake for det fysiske i Achenese etter tsunamien i Det
Indiske Hav. Dette regnet han med var utenfor kompetansen til
hjelpemannskaper. I rekonstruksjon av menneskers liv etter
katastrofer, bør vi nok ha en bedre forståelse av integrasjonen
av det fysiske og de usynlige faktorene for å bringe menneskers
liv tilbake til det normale.
En annen viktig ting å vurdere i gjenoppbyggingen av en
landsby, er den psykologiske sårbarheten til innbyggerne. Hvis
noen av innbyggerne lider av depresjon eller en eller annen
form for angst eller psykose, kan det føre til at sannsynligheten
for symptomene øker, og det kan føre dem inn i en tilstand
hvor de strever med enhver form for tilbakeføring til normalt
liv [17]. Innen denne kategorien av sårbare mennesker er
individer med psykologiske diagnoser som kan påvirke hele
ders funksjonsevne under og etter katastrofen og i
tilbakeførings prosessen. Det er igjen andre uten diagnostinerte
symptomer som kan, som følge av katastrofen, også bli utløst.
Andre igjen kan utvikle symptomer som traumatik stress som
følge av katastrofen. Hjelpearbeidere og de tiltak som settes inn
bør være klar over og ta hensyn til disse efektene og
viktigheten av dem i gjenoppbyggelses prosessen [18]. For å
overkomme dette fenomenet bør hejpearbeidere samarbeide
med profesjonelle aktører med sosial, psykologisk og mental
helse bakgrunn. Hvis ikke disse faktorene blir en del av
gjenoppbyggelsesprosessen, kan det skade hele tilbakeføring til
det normale, ved at noen blir permanent stående utenfor i det
gjenoppbygde samfunn.
IV. ANALYSE AV AVSTANDEN MELLOM TEORI OG
PRAKSIS
Risikoredusering og skadeforebyggende tiltak krever
anvendelse av både kortsiktige og langsiktige løsninger, som
søker å redusere tap av menneskeliv og skader på infrastruktur
og økonomisk utvikling. Særlig viktig blir det å forebygge de
tilbakevendende katastrofer som man kjenner til, og som man
ikke har tatt tak i for å løse, innefor regelverk eller teknologiske
eller administrative resurser [19]. Noen av de viktigste ting å
implementere for å redusere avstanden mellom teori og praksis
er listet opp i det følgende.

Det er meget viktig at alle land vurderer eventuelle
konsekvenser når det gjelder global oppvarming, drivhus
effekten og klimaforandringer når de planlegger sine
forebyggende tiltak, varsling av befolkningen og ved
utarbeidelse av sin policy når det gjelder katastrofe
beredskap.

Ledelsen innen katastrofeberedskap må få opplæring og
trening i basis kunnskaper når det gjelder koordinerende
respons til store og komplekse katastrofer. Det må bli
fokus på lederskap og samarbeid i tverrfaglige team av
internasjonale eksperter.

Det er nødvendig å utarbeide en omfattende og enhetlig
politikk, for å redusere de sosiale og økonomiske
konsekvensene av eventuelle katastrofer. Politikken må
behandle alle områder, både sentrale og regionale, som
ivaretar de forskjellige utfordringer man forventer å møte.

De mest moderne og effektive kommunikasjons og
posisjoneringsutstyr, etc, bør vurderes tatt i bruk, samt
telemedisin som kan ofte være kritisk for å redde liv i
regionale områder i katastrofer. Helse organisasjoner som
World
Health
Organization
(WHO)
og
telekommunikasjonseksperter
som
International
Telecommunication Union (ITU) skulle kunne gi slike
tjenester i katastrofesituasjoner.

Common Alert Protocol som ble akseptert av ITU som en
OASIS (Organization for Structured Information
Standards) standard gjennom sin Recommendation X.
1303, er brukt rundt i verden, og kan være en effektiv måte
å sørge for at man kan sende ut varsling via media på en
effektiv måte.

Effektive og moderne overvåknings systemer må tas i bruk
og kobles til katastrofe beredskapssenteret.

Erfaringer, ideer og strategier må dokumenteres og gjøres
kjent for alle parter involvert i katastrofeberedskapen.
For å oppnå oven fornevnte mål, er samarbeid og koordinering
nasjonalt, regionalt og globalt nødvendig.
V. NØDVENDIGHETEN OG VIKTIGHETEN AV
INTERNASJONALT SAMARBEID OG KOORDINERING
I tillegg til landets koordinering og samarbeid mellom egne
resurser i katastrofe handtering, er det et økende behov for
regionalt og globalt samarbeid og koordinering blant land som
har samme type katastrofe risikoer, for eksempel naboland og
en jordskjelv katastrofe kan ramme et stort geografisk område.
Hvor en regions transport og kommunikasjons infrastruktur
krysser flere landegrenser, er det et klart regionalt samarbeids
behov. En hel region kan bli skadelidende ved manglende
katastrofehandtering i et av landene i regionen. Gisjlegen
katastrofen i Belgia er et eksempel på internasjonalt samarbeid
og optimalisert koordinering på landegrensen mellom Belgia
og Frankrike [20]. En ulykke på en pumpestasjon i Belgia
meget nær den franske grensen, resulterte i at mange personer
fikk forbrenningsskader. På grunn av nærheten til den franske
grensen og at begge land var medlem i Schengen avtalen, ble
det et samarbeid og en felles aksjon i handtering av de
skadelidte som gikk lang utover lokale resurser. Spesielle
brannskade sykehus i Nord Frankrike ble brukt under
operasjonen. En potensiell kompleks internasjonal operasjon
som kunne ha blitt hindret av geografiske grenser, ble utført
med stor suksess.
3
Regionalt og internasjonalt samarbeid er helt essensielt,
ikke bare for handtering av konsekvensene av katastrofen, men
også for å opprettholde økonomiske vekst. Det er også viktig at
regionalt og internasjonalt samarbeid og koordinering gir et
attraktivt tilbud om ekstra resurser i en krise situasjon.
Forebyggende katastrofe beredskap har i mange land ikke
blitt oppdatert av forskjellige grunner, og fremstår med
manglende lovgivning for ansvarsfordeling, og mangler riktig
fokus på nødvendige beredskapsoppgaver, og det er uklare
samarbeidsforhold mellom de forskjellige institusjoner
involvert i forebyggende bredskap. Mange aspekter ved
forebyggende arbeid omfatter også felles grensesamarbeid
mellom land. Konsekvensene ved manglende fokus på
beredskap kan føre til at landene kan bli sosialt og økonomisk
skadelidende ved alvorlige katastrofer. Et naboland kan gi
verdifull hjelp med risiko vurderinger, risikoreduserende tiltak,
og delta i kommunikasjon og tidlig varsling av befolkningen og
aktiv deltagelse med katastrofehjelp. Det er også meget
verdifullt og benytte seg av lokal og urfolks kunnskap ved
gjenoppbygging etter katastrofer [21, 22]. Regional planlegging
og felles anstrengelser bør være målestokken, for å redusere
sårbarheten ved katastrofer. Alle land burde være åpen for data
og informasjons utveksling, for å redusere konsekvensene ved
katastrofer. Internasjonalt samarbeid er kritisk for mer effektivt
å prediktere risiko, samt handtere respons og utvikle
motstandsdyktighet mot avbrudd i viktige samfunnsfunksjoner
ved forskjellige kriser og katastrofer [23].
I tillegg til nasjonalt, regional og internasjonalt samarbeid
og koordinering, er det også viktig med forbedret samarbeid og
koordinering med FN’s forskjellige organisasjoner. Det er
spesielt behov for forbedret koordinering mellom følgende FN
organisasjoner:





United Nations Office for the Coordination of
Humanitarian Affairs (UN-OCHA),
United Nations Human Settlements Program (UNHABITAT),
United Nations Disaster Relief Organization (UNDRO),
United Nations International Strategy for Disaster
Reduction (UNISDR),
World Meteorological Organization (WMO),
United Nations Environmental Program (UNEP), WHO
Samarbeid bør også omfatte NATO-EADRCC (Euro-Atlantic
Disaster Response Coordination Center) og EU-MIC European
Union Monitoring and Information Center) som vil primært
aksjonere i eget ansvarsområde (AOR) [24], men som kan gi
verdifull hjelp og støtte utover dette..
VI.
TIEMS OG INTERNASJONALT SAMARABEID
The International Emergency Management Society – TIEMS
ble etablert i Washington DC, USA I 1993, og TIEMS er idag
registrert som en internasjonal, uavhengig, ideell NGO (Non
Governmental Organization) i Belgia. TIEMS er et
internasjonal nettverk av alle parter som er involvert i
katastrofe beredskap.
TIEMS stimulerer til informasjonsutveksling vedrørende nye
metoder og teknologier innenfor beredskap. TIEMS bidrar på
denne måten til at samfunnet kan forbedre sine muligheter til å
unngå, redusere konsekvenser, respondere til, og sørge for at
samfunnet kommer tilbake til normal operasjon hurtigst mulig
etter naturkatastrofer og ulykker. TIEMS bygger et
internasjonalt nettverk av eksperter gjennom lokale avdelinger
(Chapter) og medlemmer verden rundt, med formålet ”Tenke
Globalt og Aksjonere Lokalt”.
TIEMS tror på en global dialog for å lære av utveksling av
informasjon og erfaring mellom alle parter involvert i
katastrofe beredskap. I 2012 arrangerte TIEMS 13 konferanser
og arbeidsseminar verden rundt; i Norge, Japan, Italia,
Russland, Romania, Korea, Kina og Irak. De fokuserte på
forskjellige og viktige tema innenfor katastrofe beredskap. Så
langt i 2013 har TIEMS arrangert 9 konferanser og
arbeidsseminarer med forskjellige tema i USA, Irak, Japan,
Frankrike, Tyskland, Kina og Finland.
TIEMS deltar også i, samt initierer forskningsprosjekt med
formål å etablere bedre metoder, rutiner og teknologi innenfor
katastrofe beredskap. TIEMS også i gang med å etablere et
internasjonal opplæring, trening og sertifiserings program
innefor katastrofe beredskap. Programmet består av TIEMS
internasjonale gruppe av instruktører med forskjellige kurs i
beredskaps håndtering, TIEMS Chapter Workshop trening, og
en sertifiseringsordning – TIEMS QIEDM (Qualifications in
International Emergency and Disaster Management).
Ytterligere
detaljer
finnes
på
TIEMS
web-side:
www.tiems.org
TIEMS globale nettverk består av en internasjonal gruppe av
eksperter med forskjellig faglig kompetanse og varierende
erfaring innenfor katastrofe beredskap. De representerer en
unik kompetanse kilde av ekspertise og ideer som blir viktig
for å lage motstandsdyktige samfunn.
TIEMS bidrag til bedre internasjonal beredskap, vil være
innenfor organisasjonens fokus, nemlig utdannelse og
forskning. I vår oppfatning, er dette nøkkelen til bedre
forståelse av katastrofer og spredning av informasjon om
årsaker og konsekvenser. Vi tror at med gjentakelse av
budskapet med stadig bedre og mer nøyaktig informasjon, vil
den internasjonale forståelse for dette området øke. I tråd med
denne økede forståelsen, mener vi at det blir bedre vilje til de
nødvendige forandringer i samfunnet til grundig og seriøs
behandling av forebyggende katastrofe beredskap.
VII.
GOD PRAKSIS
Gode praksis eksempler kan gi ideer til løsning på konkrete
beredskaps utfordringer. For eksempel har Romania besluttet
4
og signere avtaler med all sine naboland (MOU – Memoranda
of Understanding) og andre diplomatiske dokumenter for å
handtere bedre felles resurser ved katastrofer som har
konsekvenser i grenseområdene. Disse aksjoner omfatter
bedre tidlig varsling og koordinering og intervensjon for
krisehandtering.
Det er viktig og betydningsfullt at beredskaps respons når det
gjelder store katastrofer i ethvert land, vil mulig involvere
hjelp fra andre land. Det innebærer bindende regulerte avtaler,
ikke bindende avtaler, eller nødhjelp tilbudt uten forhånds
avtaler.
Jordskjelvet i Haiti, som hadde epi-center nær Port-au Prince,
hadde konsekvenser for 3.5 million mennesker, 220 000 antatt
døde, og resulterte i kolera epidemi med over 5900 døde.
Siden 1973 har USA vært den største bidragsyter til Haiti, og
det er ikke overraskende at USA i samarbeid med Haiti
regjeringen og FN handterte den største humanitære
nødhjelpsoperasjon noen gang. Det umiddelbare bidrag fra
verdens land i form av penger og ekspertise var formidabel og
imponerende, mens den lagsiktige hjelp og oppfølging har
vært mindre imponerende. Som den mest komplekse
humanitære nødhjelp noen gang, i respons og gjenoppbygging,
er denne operasjonen i 2010 verdt og analysere. Det er mye å
lære i form av koordinering og samarbeid mellom nasjoner.
Hvis vi analyserer responsen til Haiti jordskjelvet 12. januar
2010, bemerker, Benjamin & al. [25], at det var dårlig
koordinering blant hjelpeorganisasjoner, avslag om å motta
hjelp fra noen organisasjoner, og mangel på transparent og
dokumentasjon av donasjoner, som noen av de mest åpenbare
feil som ble observert. Andre feil inkluderer dårlig beredskap
planlegging, utilstrekkelig forberedte redningsarbeidere og
overdreven vekt på sikkerhet. Når man setter spørsmål ved
koordineringen må man huske at det var en meget vanskelig
logistisk operasjon, og mangel på stabile myndigheter på
Haiti. Hopmeier & al. [26] la vekt på i sin analyse at det burde
finnes et internasjonalt skadesteds kommando system
(Incident Command System), som var avtalt og akseptert og
implementert for å koordinere en effektiv internasjonal
respons. Selv om det synes oversett til nå i respons og
gjenoppbyggelse, er det viktig at mental helse problemer også
blir handtert i store naturkatastrofer. Det er rapportert om
vellykkede hendelser når det gjelder mental helse utfordringer
i Haiti. En historie forteller, Raviola & al. [27], om et
internasjonalt team som innførte mental helse og psykologiske
tjenester i Haiti.
Katarina katastrofen har blitt kalt eksemplet på den store feil
(Case of Grand Failure) i krise og katastrofe beredskap [28].
Selv om det er en mengde med lærdom å trekke ut av
etterpåklokskap, så må det også nevnes at dette var den første
katastrofe hendelse i USA’s historie hvor internasjonale NGOs
(INGOs) følte seg kallet til å bli involvert, selv om deres
vanlige operasjoner er i utviklingsland. Det sendte sjokkbølger
gjennom det internasjonale samfunn og underminerte troen på
at USA ville ha evnen til å gi hjelp til noen andre i tide. Mer
enn et dusin INGOs leverte humanitær assistanse til USA for
første gang. For eksempel, International Rescue Committee
som normalt fokuserer på humanitær assistanse til ofre for krig
og forfølgelse, valgte å sende et “Emergency Response Team”
til Louisiana for assistanse i folkehelse spørsmål og mental
helse rådgivning. TV bilder verden rundt ga inntrykk av at
man befant seg i et utviklingsland med en fattig befolkning,
som man aldri hadde sett i USA før. Det var mangel på
samarbeid og interne relasjoner i hjelpeapparatet, selv innenfor
USA, som var det mest sjokkerende.
VIII.
Katastrofeutsatte land trenger å formulere og implementere
strategier, aksjonsplaner og programmer for risikoreduserende
tiltak mot katastrofer. De bør utvikle og bygge opp sin
institusjonelle og tekniske kompetanse for å handtere
katastrofer. Katastrofe forberedelser og preventive tiltak er
nødvendig for å redusere skadeomfanget ved katastrofer.
Effektiv respons og rehabiliterings kapabilitet er like viktig for
å minimalisere tap og skade under katastrofer. Derfor er det
nødvendig og viktig med samarbeid og koordinering blant
nasjonale/ internasjonale organisasjoner og land, spesielt når
det gjelder utvikling av humanitær assistanse [29]. Katastrofer
må også bli et sentralt utviklings tema. Det er av stor viktighet
at risikoredusering integreres i utviklings policy når det gjelder
program og praksis. Det er nødvendig å sikre at katastrofe
reduserende tiltak er inkludert i strategi for fattigdoms
reduksjonsplaner og program [30]. Et eksempel på fordeler
med risikoreduserende tiltak, er at Verdensbanken nettopp har
estimert at et land sparer 7 USD i gjenoppbyggings kostnader
for hver USD investert i risikoreduserende tiltak. På den annen
side, bedre systemer for innsamling, analyse og formidling av
konsekvenser av katastrofer relatert til klimaforandringer,
helse, levevilkår må etableres. I dette arbeidet er det viktig å ha
målbare indikatorer for å vurdere fremgang i å integrere
katastrofe reduserende tiltak i utviklingsarbeide
og i
humanitære bistandsprosjekter.
Eksempler på strategiske aktiviteter omfatter:

Det var vanskelig å koordinere intervensjoner av NGOs,
myndigheter og lokale grupper i Haiti, spesielt innefor
områder med kulturell sensitiv behandling. Den modellen som
ble anvendt, synes å være ideell for gjentakelse i andre
katastrofe scenarioer. Mye tyder på at modellen kan brukes
hvor få resurser er tilgjengelig, og det gjør den ideell for steder
som Haiti.
VEIEN FRAMOVER

Undersøke mulige nasjonale, regionale og globale
samarbeidsmekanismer for å utveksle informasjon, dele
synspunkter og kunnskap slik at man kopierer beste
praksis som er nødvendig for effektiv respons og
redusering av konsekvenser av katastrofer.
Kapasitet og forbindelser mellom nasjonalt, regionalt og
globalt nivå bør utvikles og styrkes ved å innføre
forbindelser mellom forebyggelse og respons, og ved å
støtte arbeid gjort i deler av samfunnet for redusere risiko
5


















og styrke samfunnet mot katastrofer og generere læring av
arbeidet.
Strategisk partnerskap, samarbeid og koordinering med de
viktigste nasjonale og internasjonale parter innefor den
humanitære sektor (FN organisasjoner, NGOs, INGOs,
etc.) bør styrkes for å forbedre deres bidrag til de nasjonale
organisasjoner og deres partnere.
For å oppnå en effektiv koordinering, er det nødvendig
med gode kontakter mellom alle parter. Bruken av
informasjonssystemer
som
Disaster
Management
Information System (DMIS), god praksis, retningslinjer,
informasjonsskriv og annet tilgjengelig material, burde
samles, analyseres og systematiseres og gjøres tilgjengelig
for nasjonale og internasjonale parter. Et eksempel på en
åpen og fri DMIS, er Sahana software [31] som har vært
benyttet i katastrofe respons verden rundt [32]. Ved å gjøre
erfaring tilgjengelig for andre og utveksle synspunkter og
læring, kan man minimalisere tap og skade.
Informasjon til befolkningen, utdannelse og katastrofe
kunnskap er meget viktig. Det er derfor helt vesentlig å
formidle informasjon og kunnskap om katastrofer og
hvilke konsekvenser som kan forventes, særlig blant den
sårbare del av befolkningen.
Tilstrekkelige finansielle midler og andre resurser er viktig
for å styrke nasjonal og internasjonal kapasitet i
skadeforebyggelse, risikoreduserende tiltak og katastrofe
respons.
Det er nødvendig å bygge opp kapasitet gjennom trening
og seminarer og ved besøk av og diskusjon med eksperter.
Fjernovervåkning og varsling er spesielt viktig, særlig for
jordskjelv, skogbrann, vulkanutbrudd og tsunamier.
Risikokartlegging av sårbare områder er av høy viktighet.
Informasjonen bør gjøres tilgjengelig for befolkningen
gjennom database tilgang og beskrives på tektoniske kart.
Risikoreduserende tiltak må vektlegges.
Det er meget viktig å fokusere på å bygge katastrofe
motstandsdyktige samfunn.
Tidlig varslings systemer for potensielle katastrofer og
store ulykker bør utbygges.
Det er viktig å ha en helhetlig tilnærming til forebyggelse,
respons og gjenoppbyggelse, og innarbeide dette i
myndighetenes og bedriftenes sårbarhets analyser.
Risikokartlegging og analyser og tiltak mot sårbarhet bør
være en del av planverket ved prosjekt utvikling i
samfunnet.
Etiske og moralske vurderinger bør være en integrert del i
risikoanalyser og tiltak mot sårbarhet.
Miljøkonsekvenser må på samme måte inkluderes i alle
analyser og tiltak.
Den mest effektive måte å redusere tap i katastrofer på, er
å integrere risiko betraktninger i alle overordnede
økonomiske og utviklings prosesser.
Øvelser og simuleringer vil skjerpe ledelsens evne til å
bekjempe og handtere katastrofer
Inkludering av befolkningen i forebyggende arbeid og
risiko forståelse er viktig. Det er også viktig å lytte til
lokalbefolkningen og urfolkets synspunkter.
Å ha internasjonal solidaritet inkludert i utdannelse og
trening i skadeforebyggende arbeid er viktig.
IX.
KONKLUSJONER
Siden katastrofe beredskap er en tverrfaglig aktivitet som
involverer de fleste samfunns sektorer, er det nødvendig med
samarbeid og koordinering blant alle involverte parter. Dette
betyr utveksling av erfaringer og synspunkter og læring av feil
for å minimalisere tap og skade. Det overordnede mål er å
forbedre styring og kontroll av katastrofe beredskap.
Risikobetraktninger må integreres på alle myndighetsnivå og i
samfunnet som helhet. Risikovurderinger og katastrofe
beredskap bør inngå i alle utviklingsplaner, program og
aktiviteter. Det tar tid å bygge relasjoner og nettverk, og dette
bør gjøres systematisk ved å involvere all parter involvert i
katastrofeberedskap i arbeidsprosessen med å skape et
motstandsdyktig samfunn mot katastrofer. Det er viktig å flytte
fokus fra å investere hovedsakelig i respons, til å satse på
forebyggende tiltak og skadereduserende arbeid [33].
The Hyogo Framework for Action 2005-2015 vektlegger
også aktivitet for å redusere katastrofer gjennom systematisk
integrering av risikovurderinger i policy, planer og programmer
for bærekraftig utvikling og reduksjon av fattigdom. Dette må
gjøres gjennom bilateralt, regionalt og internasjonalt
samarbeid. Enda viktigere blir det å gi en humanitær agenda
høyest prioritet. Det er også nødvendig å videreutvikle
strategisk partnerskap mellom nasjonale og internasjonale
parter i dette arbeidet for å nå målet om å redusere
menneskelige lidelser i katastrofer.
Tilslutt er det viktig å påpeke at samarbeid og
koordinerings mekanismer må etableres på alle nivå hos
regjering og myndigheter. Private aktører må også involveres,
da de besitter viktig kompetanse og har demonstrert evnen til å
bidra med viktige resurser [34].
REFERANSER
[1]
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
A. Scholtens, “Controlled collaboration in disaster and crisis
management in the Netherlands, history and practice of an
overestimated and underestimated concept. J. Contingencies Crisis
Mgmt. vol. 16, 2008, 195-207.
M. Bandyk, Why natural disasters are more expensive – but less deadly.
US News and World Report. March 24, 2010 Retrieved from
http://money.usnews.com/money/businesseconomy/articles/2010/03/24/why-natural-disasters-are-moreexpensivebut-less-deadly.html
M.E. Kahn, The death toll from natural disasters: The role of income,
geography, and institutions. The Review of Economics and Statistics.
Vol. 87, 2005, pp.:271-284.
J. C. Hagen, Disaster management core competencies in global disaster
management,” Proceedings of the TIEMS Workshop, Resilient Asia:
Implementing International Emergency Management System, May,
2012.
D. McClean (ed.), World Disasters Report 2010; Focus on Urban Risk.
International Federation of Red Cross and Red Crescent Societies.
2010.
M. Pelling. Adaptation to Climate Change: From Resilience to
Transformation. Routledge, New York, NY. 2011.
P. Hoyois, J-M. Scheuren, R. Below, and D. Guha-Sapir, Annual
disaster statistical review: Number and trends 2006. Brussels, Belgium:
Center for Research on the Epidemiology of Disasters; May, 2010.
http://cip.management.dal.ca/publications/ADSR_2010.pdf
Accessed
January 27, 2011.
6
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]
[17]
[18]
[19]
[20]
[21]
[22]
[23]
[24]
[25]
[26]
[27]
United Nations Department of Economic and Social affairs, Population
Division. Population Division World Urbanization Prospects: the 2005
revision: executive summary. Geneva, Switzerland: UNHCR;2005.
http://www.un.org/esa/population/publications/WUP2005/2005WUPHig
hlights_Exec_Sum.pdf accessed February 26, 2010.
Natural Hazards Observer.
World Bank launches ProVention
Consortium to mitigate disasters in developing nations; and the decade
lives on, vol. 24, 2000, pp. 1 - 9.
Department of Humanitarian Affairs. Natural Disasters, DHA News,
Jan/Feb, 1993, pp 26-27. (Geneva: Department of Humanitarian
Affairs).
International Decade for Natural Disaster Reduction. Cities at Risk:
Making Cities Safer..Before Disaster Strikes. (Geneva: International
Decade for Natural Disaster Reduction). 1996.
United Nations Economic Commission for Latin America, The damage
caused by the earthquake in Guatemala and its repercussions on the
country’s economic and social development. Geneva, Switzerland,
March, 1976.
S. El-Masri, and G. Tipple,
Natural disaster, mitigation, and
sustainability: the case of developing countries. International Planning
Studies, vol. 7, 2002, pp.157-175.
T. L. O’Sullivan, C. E. Kuziemsky, D. Toal-Sullivan, W. Corneil,
Unraveling the complexities of disaster management: A framework for
critical social infrastructure to promote population health and resilience,
vol. 30, 2012, pp. 1-9.
M.B. Poudyal Chhetri, "Disaster Management in Nepal: Challenges and
Opportunities", an Unpublished Research Paper, 1998 Kathmandu,
Nepal.
Fanany, Afterward: Reconstructing the Invisible Landscape. In: M.C.
Clarke, I. Fanany, and S. Kenny, (eds) Post-disaster reconstruction:
Lessons from Aceh. Earthscan, Geneva, Switzerland, 2010.Washington,
D.C.,.2010. pp 235-249.
Fisher et al. Mental health and psychosocial consequences of armed
conflict and natural disasters. International Journal of Social Psychiatry,
vol. 57, 2011. pp. 57-78.
C.C. Benight, Collective efficacy following a series of natural disasters.
Anxiety, Stress, and Coping, vol. 17, 2004, pp. 401-420.
M.B. Poudyal Chhetri and D. Bhattarai, “Mitigation and Management
of Floods in Nepal,” Ministry of Home Affairs, the Government of
Nepal, 2001.
N.Steiner, 2013, Unpublished Communication.
J. C. Hagen, “Cross-Cultural Aspects of Disaster Reconstruction:
Importance of Lessons Learned from Indigenous Cultures,” Proceedings
of the International Symposium on “5.12” Massive Wenchuan
Earthquake Reconstruction & Catastrophic Disaster Management
September 21st & 22nd, Chengdu, China, May, 2010.
J. C. Hagen and S.P. Hagen. The immediate post-disaster reconstruction
phase: Alternate care settings and vulnerable populations. In Disaster
Management: Medical Preparedness, Response and Homeland Security,
CABI, in press.
M.B. Poudyal Chhetri, "Disaster Management in Nepal: Problems and
Solutions," An Article Published in the Book on Natural Disaster
Management, Edited by Jon Ingleton, Tudor Rose, Holdings Limited,
Leicester, England, 1999.
Task Force, GoN "Problems of Disaster Management in Nepal and
Measures to Solve Them," A Report Prepared by a, Ministry of Home
Affairs, Kathmandu, Nepal. 1998.
Benjamin, E., A. M. Basily-Marcus, E. Babu, L. Silver, and M. L.
Marin. Principles and practice of disaster relief: Lessons from Haiti.
Mount Sinai J. of Med. vol. 78. 2011. pp. 306-318.
Hopmeier, M.J., J.W. Pape, D. Paulison, R. Carmona, T. Davis, K.
Peleg, G. Shenhar, C. Conway-Welcj, S.H. Vermund, J. Nicotera, and
A.L. Kellerman. Population Health Management. vol. 13, 2010, pp.
105-113.
Raviola, G., E. Eustache, C. Oswald, and G.S. Belkin. Mental health
response in Haiti in the aftermath of the 2010 earthquake: a case study
for building long-term solutions. Harvard Rev. Psychiatry. vol. 20.
2012. pp. 68-77
[28]
[29]
[30]
[31]
[32]
[33]
[34]
Farzamand, A. Learning from the Katrina crisis: A global and
international perspective with implications for future.
Public
Administration Review. vol. 67. December 2007, Special Issue. pp.
160-170.
M.B. Poudyal Chhetri and D. Bhattarai, “Mitigation and Management
of Floods in Nepal,” Ministry of Home Affairs, the Government of
Nepal, 2001.
"Regional Cooperation on Disaster Management and Preparedness",
Senior Officials Meeting on Central Asia Regional Economic
Cooperation 28-29 Aug. 2006, Urumqi, XUAR, People's Rep. of China
Sahana Software Foundation, http://sahanafoundation.org, accessed
March 4, 2013.
[United Nations Foundation, Who We Are: Disaster Report 2.0
http://www.unfoundation.org/what-we-do/legacy-ofimpact/technology/disaster-report.html, accessed March 4, 2012.
M.B. Poudyal Chhetri, “A Practitioner’s View of Disaster Management
in Nepal: Organization, System, Problems and Prospects,” Risk
Management: an International Journal, vol. 3, Published by Perpetuity
Press Ltd., Leicester, UK., 2001.
M.B. Poudyal Chhetri, "Disaster Risk Reduction: Policy Implications for
Nepal, Australia and Beyond,” an unpublished Post Doctorate Thesis,
Brisbane, Australia, 2011.
7