docDet ubevisste sjeleliv
download 
Report Transcription
Det ubevisste sjeleliv
: kunstnerportrett – Knut Hamsun Det ubevisste sjeleliv Det er gjerne to ting folk flest vet om Knut Hamsun, at han skrev romanen Sult og at han møtte Hitler. Færre vet nok at flere av Hamsuns romaner fikk avgjørende betydning for europeisk og amerikansk litteratur i vårt århundre. Med sitt fokus på det “ubevisste sjeleliv” var han en foregangsforfatter som anses for å være opphavet til den moderne roman. Tekst: Kristin Høiland. Bilder: Wikimedia Commons I en biografi om Hamsun, Gåten Knut Hamsun, skriver den britiske forfatteren Robert Ferguson: “Ernest Hemingway prøvde å skrive som ham. Det gjorde også Henry Miller, som kalte Hamsun “Dickens i min generasjon”. “Aldri har noen forfatter fortjent Nobelprisen bedre”, skrev Thomas Mann i 1929. Hermann Hesse kalte ham “min yndlingsforfatter.” Alle leste ham – Kafka, Brecht, Gorkij, Wells, Musil. Rebecca West skrev at “han hadde de kvaliteter som tilhører den aller største – en altomfattende viten om mennesket” (…).” Denne stillhet som mumler mot mit t øre er allnaturens blod som syder, Gud som gjennomvever verden og meg Pan, 1894 I følge Ferguson ble Hamsun også beskrevet som den moderne littera turens far, med sin subjektivitet, sin impresjonisme, sin bruk av det retro spektive og sin lyrikk. Det er gjerne først og fremst romanene Sult, Mysterier og Pan som etablerer det nyskapende med Hamsuns skrivestil; en subjektiv og psykologisk skildring av mennesket. Vi skal se nærmere på de to første, men la oss først begynne med å få et innblikk i Hamsuns vei mot et forfatterskap. Vagabonden Hamsun blir født i Vågå som Knud Pedersen i 1859. Hamsun selv skal ha vært usikker på om han ble født her eller i Lom i Gudbrandsdalen, da faren eide og leide begge stedene samtidig. Sine første barneår tilbringer han på gården Garmostrædet i Lom, i et hus som i dag er kjent som “Hamsunstugu”. Da han er tre år gammel flytter familien til gården “Hamsund” på Hamarøy i Nordland, en gård Hamsun senere tar navnet etter. Som niåring flytter han til sin onkel Hans Olsen, en streng, sterkt religiøs og trangsynt mann. På gården “Presteid” må han jobbe hardt og han mistrives sterkt. Senere beskriver han onkelen sin i novellen “Et Spøgelse”, i novellesamlingen Kratskog fra 1903: “Denne mand, dette rødskjæggede bud fra dødens land, har ved al den ubeskrivelige uhygge han førte ind i mit barndomsliv gjort mig meget ondt”. Etter mange mislykkede rømningsforsøk flytter han fra onkelen. Da er han 15 år gammel. Han slutter på skolen i 1870 etter 252 skoledager, og tre år senere reiser han tilbake til Lom, der han tar arbeid som krambugutt ved en landhandel. Etter konfirmasjonen i 1874 jobber unggutten som både handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. I 1877 debuterer han med romanen Den Gaadefulde, og Et Gjensyn og Bjørger året etter, uten å vekke særlig oppsikt. Den unge Knud Pedersen drar så til København for å prøve lykken. Heller ikke nå slår han igjennom og drar tilbake til Norge. Der 47 bor han en tid i Kristiania og lider nød hele vinteren, før han senere får jobb som veiarbeider på Toten. Årene i Amerika Unge Pedersen reiser til Amerika to ganger, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Etter et lengre sykdomsopphold i Norge, et fattigslig opphold i Kristiania, samt en kort fore dragsturné, drar han igjen til Amerika høsten 1886. Han er til sammen fire år i landet, og arbeider blant annet som grisepasser og jordarbeider, handels betjent og kontorist. Han livnærer seg også som journalist og foredragsholder, samt en periode som innhøstingsarbeider på prærien og som sporvognskonduktør. I løpet av oppholdet møter han forfatteren Mark Twain, stifter bekjentskap med et anarkistisk miljø og leser mye, blant annet Nietzche og tilgjengelig moderne litteratur. Han får et rykte som en frittalende mann med opposisjonelle synspunkter. Det moderne Amerikas Aandsliv Etter en lang periode med eksperimen tering med etternavnet, bruker han nå navnet Hamsun. Han, som i utgangs punktet er positiv til Amerikas likhets- og frihetsidealer og har tro på landets vekstkraft og demokrati, blir skuffet over at idealene ikke blir etterlevd. Hamsun ser etter hvert på landet som et pengevelde, der kapitalen rår, ikke mennesket. Alt lar seg kjøpe, også politisk makt. Det er disse opplevelsene og tankene som blir til boken Fra det moderne Amerikas Aandsliv, et angrep på amerikansk levesett, politikk og kunst. Boken skriver han på i København og gir den ut i Kristiania i 1889. Parallelt har han jobbet med det som snart skal bli hans gjennombruddsroman. Den første delen av Sult, blir publisert i det danske radikale tidsskriftet Ny jord i 1888. Utdraget publiseres anonymt og spekulasjonene om hvem som står bak dette merkelige produktet starter. Selv om ingen på dette tidspunktet vet hvem Hamsun er, så blir han beskrevet som et usedvanlig talent med en fremragende evne til å skildre, en forfatter med et skarpt blikk. Det tar ikke lang tid før navnet på den ukjente forfatteren blir avslørt som Knut Hamsun. Gjennombruddet I 1890, da Hamsun er tretti år utgis hele romanen Sult, og Hamsun blir et stort navn. Boken foregriper et av de aller viktigste innslag i Sigmund Freud og hans psykoanalyse fra omkring år 1900, og vekker stor oppsikt i Norden og lenger. Den markerer et skille i norsk litteraturhistorie ved å sette fokus på menneskesinnets irrasjonelle potensial. Jeg-romanen, som er delvis selvbiografisk, framstiller en hovedperson som sulter så det nesten kjennes på kroppen hos leseren, noe Hamsun selv gjorde under sine opphold i hovedstaden. “Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått mærker av den…”, lyder bokens åpningssetning. Hovedpersonen ser ikke ut til å la seg direkte knekke av sulten, men lar seg inspirere av den til både kunstneriske uttrykk og irrasjonelle handlinger. Hele romanen kretser rundt spørsmål som et sårbart og stolt sinn Plutselig var en stor dikter født. Alle merket forandringen, selv om få var sikre på hvilket budskap som ble bragt ser ut til å ville skjule. Hovedpersonen befinner seg i et fysisk og mentalt grenseland, der sulten og fattigdommen fører til fantasifulle, smertefulle og besettende uttrykk og handlinger. Den sultende lever i en fordreid og subjektiv virkelighet. Nyromantikk og modernisme Europa har til nå hatt både en realistisk og symbolistisk litteratur helt siden starten av 1850-årene, men det er først i 1890årene at symbolismen blir gjeldende i norsk litteratur. Sult regnes som starten på den nyromantiske perioden i norsk litteratur. Natur og folkeliv får også en helt ny betydning. Nyromantikken, likesom symbolismen, ser på det moderne samfunnet som et fremmed sted. Den raske industrialiseringen og flytting til byene skaper fremmedgjøring og et sterkere behov for psykologisk og subjektiv diktning. I følge Hamsun skildrer realismen og naturalismen kun kjedelige og overflatiske typer, ikke interessante enkeltmennesker. For han er det viktigere å skildre fantasilivet og “følelsenes vandringer”, ja hele det ubevisste og indre sjeleliv, enn det er å skape debatt og moralisere. Det finnes nemlig krefter i mennesket som er sterkere enn fornuften. Skildringen gir også plass for assosiasjoner, fantasier og plutselige tankeinnfall. Nyromantikken er en erkjennelse av det kompliserte og sammensatte individet. Mennesket skal være i sentrum, fri fra autoriteter og 48 vedtatte normer. Det skal ikke tro på en Gud, men på seg selv. Hamsun kan også kalles en modernist, med sin eksperimentering med form og innhold, og med sin mistillit til det moderne samfunn, der grufulle kriger gjør troen på framskritt hardere og folk blir deprimert. De begynner da å føle seg fremmede og har ingen steder å stå. Tanken om at virkeligheten – og dermed sannheten – er relativ, peker fram mot modernismen. Modernismen hører til perioden 1900–1945, men Hamsun og forfatteren Sigbjørn Obstfelder har alle rede lagt fram disse ideene på slutten av 1800-tallet. Likevel slår ideene ikke igjennom før i 1930-årene. Budskap langs omveier “Knut Hamsun skrev som en engel over himmelens hvelv, og utviklet en helt ny måte å ordlegge seg på, i slekt med det fineste og mest sammensatte i menneskets sinn”, skriver Arild Haaland i sin analyse av Hamsuns liv og forfatterskap Hamsun. Spenninger og slør. Haaland skriver videre: “Plutselig var en stor dikter født. Alle merket forandringen, selv om få var sikre på hvilket budskap som ble bragt”. Dette er også et av Hamsuns litterære kjennetegn; han framfører sine viktigste budskap langs omveier. De skal ikke være påtrengende. Hamsun beskriver en atferd, belyser den gjennom nærbeslektede handlinger og begivenheter, refererer “meningsløse” utbrudd eller irrasjonelle handlinger, og viser selvmotsigelser ved å la de stridene krefter ytre seg side om side. “Flokete gåter bli gjettet, uten å bli framført i påståelige ord”, skriver Haaland. Måten å meddele seg på er noe nytt for leserne på denne tiden. Den er mer forbeholden enn i annen mer belærende diktning, ja indirekte framfor direkte i sitt utrykk. Det sammensatte mennesket Hamsun er seg bevisst sin egen stil og ønsker forandringer i litteraturen. I Knut Hamsun i dikterstua på Nørholm, 1929. Foto: Anders Beer Wilse. 1891 legger han ut på en foredragsturné med sine tre foredrag “Norsk Literatur”, “Psykologisk Literatur “og “Modelite ratur”, i artikkelsamlingen Fra det ube vidste sjæleliv (1890), som han jobbet med i forkant av Sult- utgivelsen. Som ung og ukjent forfatter markerer han seg gjennom å kritisere sine eldre kollegaer, “de fire store”, Henrik Ibsen, Bjørn stjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland. Hamsun mener at de fram stiller enkle karakterer eller typer og mangler forståelse for det kompliserte sjeleliv hos moderne, inntrykksømme nervemennesker. Utdraget nedenfor er fra artikkelsamlingen Fra det ubevidste Sjæleliv og gir uttrykk for nettopp det kompliserte sjelelivet hos mennesket: “Vi erfarde lidt om de hemmelige Bevægelser, som bedrives upaaagtet paa de afsides Steder i Sjælen, den Fornemmelsernes uberegnelige Uorden, udenom det delikate Fantasiliv holdt under Luppen, disse Tankens og Følelsens Vandringer i det Blaa, skridtløse, sporløse Rejeser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevik somheder, Blodets Hvisken, Benpipernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv”. 49 Hamsun kritiserer Bjørnstjerne for å ha en “stor og enkel” ånd og for å ha en trang til å være folkeoppdrager og pedagog i sin diktning. Han har Ibsen i tankene da han uttaler seg selvsikkert og noe ironisk om “den verdensberømte norske litteratur”. Ibsens karakterer mangler psykologisk dybde og er for “typete”. I sin neste roman, Mysterier (1892), lar han også hovedpersonen opprømt slenge ut en kommentar om Ibsen: “de fleste av hans Skuespil er dramtiseret Træmasse”. Mysterier er, som Sult, sammenfallende med Hamsuns definisjon av en “psykologisk roman”. Her skildres sinnsstemninger og irrasjonelt sjeleliv hos en “tilværelsens utledning”. Hovedpersonen Johan Nilsen Nagel vakler mellom euforisk lykke til den dypeste depresjon og tanker om selvmord. Han provoserer med sin adferd og ustabile psyke, noe som vanskeliggjør forholdet til andre mennesker. På den annen side vil han ikke gi slipp på seg selv bare for å passe inn: “Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.” Året etter, i 1893, beskriver Hamsun det sammensatte mennesket i romanen Redaktør Lynge: “Denne menneskelige sjæl kunde så vanskelig uttrykkes i en hel talstørrelse, den bestod av nuancer, av motsigelser, av hundrede av brøkdele, og jo mer moderne en sjæl var, des mer sammensat af nuancer var den”. Et skalkeskjul for sårbarhet Hva kan en så forvente seg når en leser Hamsun? Noe som ofte går igjen er at hovedpersonene er fantasifulle mennesker, noen ensomme og noen kontaktsøkende, og gjerne innehavere av spesielle egenskaper og interesser. Mange roter det til for seg selv, tøyer grenser, og utfordrer autoriteter. Replikkene kan være kjappe, frekke og utfordrende, men samtidig finnes det sårbare mennesker bak dem. Bøkene gir vakre skildringer av natur og møter mellom mennesker, av sinnsstemninger og av menneskets styrker og svakheter. Personers synlige oppførsel kan være et skalkeskjul for sårbarhet eller ensomhet, eller uttrykk for et behov for å være uavhengig. Reise til Østen Etter at utgivelsene av Redaktør Lynge, Ny jord og Pan, en lyrisk kjærlighetsroman i dagbokform, gis ut i perioden 18931894, skriver Hamsun en skuespilltriologi og en novellesamling. I 1898 gir han ut kjærlighetsromanen Victoria, som har blitt karakterisert som “Hamsuns høysang til kjærligheten”, før han drar på en lengre reise østover, blant annet til Finland, Russland, Georgia, Kaukasus og Tyrkia. Reisen inspirerer til teaterstykket Dronning Tamara (1903) og reiseskildringen, I Æventyrland (1903). I perioden fra 1898 til 1906 er han gift med Bergljot Bech og sammen får de datteren Victoria. I 1909 gifter han seg på nytt, denne gang med skuespilleren Marie Andersen. Hun er 22 år yngre enn ham, og ekteskapet varer livet ut. Sammen får de barna Tore, Arild, Cecilia og Ellinor. De første årene av ekteskapet bor familien flere steder, den lengste tiden i Nordland. I 1918 kjøper familien storgården Nørholm utenfor Grimstad. Her ønsker han å leve som jorddyrker og gjør etter hvert gården om til et mønsterbruk. Hamsun tilbringer ellers mye tid borte fra hjemmet, og oppholder seg på ulike pensjonater og hotell under ferdigstillelsen av de fleste av sine bøker. Overgangsfase Romanen Sværmere fra 1904 representerer en overgangsfase i forfatterskapet, og er starten på et økende element av bred folkelivsskildring i Hamsuns bøker og skuespill. Han tilnærmer seg nyrealismen, som står i kontrast til de subjektive, indiv idualistiske hovedp ersonene i 1890-tallsbøkene. Den nye fasen skildrer vandrerskikkelser, handelssteder, folke liv, og humor i en folkekjær stil. Den preges også av sosial satire og sam funnskritikk. Markens grøde (1917), som Hamsun mottar Nobelprisen for i 1920, inneholder både naturpoesi og natur skildringer, humor, satire og gripende scener, og er på mange måter en hyllest til jorddyrkeren. I flere leserbrev og artikler kritiserer Hamsun i denne perioden det moderne samfunnsliv og argumenterer for jordbrukets betydning for landets økonomiske og mentale helse. oppfordrer han til å legge ned våpnene og oppgi motstandskampen og heller samarbeide med okkupasjonsmakten. Han henvender seg flere ganger til okkupasjonsmakten og Josef Terboven, samt de tyske myndighetene, med bønn om å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire. I juni 1943 møter han Hitler. Her beklager han seg over forholdene i det okkuperte Norge og ber om at Terboven blir avsatt fra stillingen sin. Hitler ønsker imidlertid ikke å diskutere politikk med Hamsun; han blir irritert og kaster ham ut. Ved Hitlers død skriver Hamsun likevel en oppsiktsvekkende og rosende nekrolog i Aftenposten den 7. mai 1945, hvor han roser diktatoren som en “kriger for menneskeheten”. Varig svekkede sjelsevner Andre verdenskrig Da andre verdenskrig tar slutt, plasseres Hamsun i husarrest på Nørholm, før han blir plassert på sykehus, gamlehjem og på psykiatrisk sykehus. Først til jul i 1947 får han komme hjem til Nørholm. Hamsun anklages for landssvik og gjennomgår en mentalundersøkelse som resulterer i en 83 sider lang erklæring. Den konkluderer med at Hamsun ikke er sinnssyk, og at han heller ikke har vært det før han begikk de handlinger han anklages for. Han får imidlertid diagnosen “varig svekkede sjelsevner”, og blir å anse som strafferettslig utilregnelig. I ettertid har mange ment at diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten for å unngå ubehaget ved å sette nobel prisvinneren i fengsel. Dikterens siste bok På gjengrodde stier fremstår etter de fleste litteraturhistorikeres mening som et klart bevis for at diagnosen var feil. Da andre verdenskrig kommer til Norge i 1940, er Hamsun 80 år gammel og tilnærmet døv. Han har problemer med å høre radio, og føler seg isolert. To ganger i løpet av krigsårene får han hjerneblødning. Informasjon om krigen får han gjennom NS-organet Fritt Folk og Aftenposten. Under okkupasjonen skriver Hamsun flere tyskvennlige artikler i norske aviser, samt flere opprop mot motstandsbevegelsen og nordmenn i alliert tjeneste. Blant annet I forhørsretten 23. juni 1945 påtar Hamsun seg ansvaret for de handlinger han anklages for og er fast bestemt på å stå ved dem og forsvare seg på ærlig vis. Han bestrider derimot at han noen gang har vært medlem av et politisk parti. Hamsun blir likevel stevnet sivilrettslig som “erstatningsmessig medansvarlig” for Nasjonal Samlings virksomhet. Etter flere utsettelser dømmes han til å betale en erstatning på 425 000 kroner. Senere 50 reduseres beløpet til 325 000 kroner, men ruinerer nesten Hamsunfamilien. De klarer likevel med store anstrengelser å beholde Nørholm. 70 års virke Ved utgivelsen av sin siste bok Paa Gjengrodde Stier, skrevet ferdig på Nørholm i 1949, er Hamsun 90 år. Det er tretten år siden han skrev sin forrige roman. Hamsun er nesten fullstendig døv, har dårlig syn og skjelver mye på hendene, men han fullfører. Boka forteller om opplevelsene fra krigen sluttet til høyesterettsdommen falt. Den glimter også til med historier fra hans tidligere liv. Oppholdet på psykiatrisk klinikk i årene 1945–1946 har gjort sterkt inntrykk på ham: “Et Regjereri over det levende Liv, Reglemanger uten Intuisjon og Hjerte, en Psykologi i Ruter og Rubrikker, en hel Vitenskab paa Trass. Andre kan utholde denne Tortur, det vedkommer ikke mig, jeg udholdt den ikke. Hvilket den Psykiatriske Læge kanske skulde have forstaat. Jeg var et friskt Menneske, jeg blev Gelé”. Hamsun har nå virket som forfatter i over 70 år og har gitt liv til mange romanskikkelser, fra den sultende, sårbare og stolte skikkelsen i Kristiania, via tilværelsens utlending, de elskende, jorddyrkeren og vandrerskikkelsene, til folkeskildringer og humor i nord. Alt med stor variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. 19. februar 1952 ligger han på sitt soverom og venter på å dø. “La det være Marie, jeg dør nu”, er de siste ordene Hamsun skal ha sagt til sin kone fra dødsleiet på Nørholm, like før han dør 92 år gammel. Kilder: Knut Hamsun, (1954)1997): Samlede verker. Bind 1-15. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. Hamsun, Knut (1890)1994): Fra det ubevidste sjæleliv. Artikler om litteratur. Gyldendal Norsk forlag, Oslo. Haaland, Arild (1987): Hamsun. Spenninger og slør. Universitetsforlaget, Bergen?. Ferguson, Robert (1988): Gåten Knut Hamsun. Dreyers Forlag, Oslo. Langselet, Lars Roar (1995): Rev eller Pinnsvin? Tre essays om Knut Hamsun. Cappelens forlag, Oslo. http://3idrab.wikispaces.com/Nyromantikk+og+modernisme http://nobelprize.org/nobel_prizes/literature/laureates/1920/ hamsun-bio.html http://nobelprize.org/nobel_prizes/literature/laureates/1920/ hamsun-speech.html http://www.hamsun.dk http://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Hamsun http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_litteratur http://www.hamsun-selskapet.no/ Knut Hamsuns utgivelser Den Gaadefulde (1877) Et Gjensyn (1878) Bjørger (1878) Lars Oftedal (artikler, 1889) Fra Det Moderne Amerikas Aandsliv (1889) Sult (1890) Mysterier (1892) Redaktør Lynge (1893) Ny Jord (1893) Pan (1894) Ved Rigets Port (1895) Livets Spil (1896) Siesta (Noveller, 1897) Aftenrøde (1898) Victoria (1898) Munken Vendt (1902) I Æventyrland (1903) Kratskog (noveller, 1903) Dronning Tamara (1903) Det Vilde Kor (diktsamling, 1904) Sværmere (1904) 51 Stridende Liv (1905) Under Høststjærnen (1906) Benoni (1908) Rosa (1908) En Vandrer Spiller Med Sordin (1909) Livet Ivold (1910) Den Siste Glæde (1912) Børn Av Tiden (1913) Segelfoss By (1915) Markens Grøde (1917) Sproget I Fare (artikler, 1918) Konerne Ved Vandposten (1920) Siste Kapitel (1923) Landstrykere (1927) August (1930) Men Livet Lever (1933) Ringen Sluttet (1936) Artikler I Utvalg (1939) Paa Gjengrodde Stier (1949) Paa Turne (1960, posthumt) Fra Det Ubevisste Sjæleliv (1994, posthumt) Lurtonen (1995, posthumt)
