studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 1 2006 14.årgang

studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 1 2006 14.årgang

studentmagasinet for HF-fakultetet
UiB nr. 1 2006 14.årgang
ET SKRITT PÅ STIGEN
Hvordan få internship i USA s. 4
KONGEDØMMET SOM SANK I HAVET
Morten Holmefjords siste dager som visekonge av
Fusa s. 6
- INGEN TYPISK MUSIKKFAN
Intervju med Andreas Segrov, låtskriver og
vokalist i bandet Segrov s. 10
PHOTON s. 12
MORDERE I JESU NAVN
En uventet artikkel om den spanske inkvisisjonen
s. 14
SOLEN OG SØNNEN
En introduksjon til John Donnes forfatterskap s. 18
NÅR FOLKEMORD BLIR UNDERHOLDNING
Auschwitz i populærkulturen s. 20
PHOTON s. 23
KJÆRLEIK PÅ VIDDENE
Ein kjem ikkje til fjells på flat veg s. 24
MENS VI VENTER PÅ VERKTØY
Den amerikanske bandet Tool kommer til Norge til
høsten s. 26
FARGER I BRANN
Om musikkvideoregissører og dvder s. 28
A HELL OF ONE’S OWN
Hvorfor lager kvinner musikkvideoer fra Helvete? s. 33.
PHOTON s. 34
VI DANSAR SOM ROBOTAR
Kraftwerk er ikke som andre band s. 35
POSITIVT MED PRAKSIS
Fagpresentasjon av Praktisk informasjonsarbeid s. 38
MYSTISKE KRIGERE
Intervju med masterstudent Magnus Brimsholm s. 39
PHOTON s. 40
Kongedømmet som sank i
havet: Morten Holmefjord
var konge av Fusa i to år.
Her er historien om hans
abdikasjon og det fusiske
kongedømmes endelikt s. 6-9.
Når folkemord blir
underholdning: Hendelsene
rundt konsentrasjonsleiren
Auschwitz-Birkenau har vært
gjenstand for populærkulturelle
tolkninger. Her presenteres tre
av dem s. 20-22.
Forskerstaffett: Forsker i dette
nummeret er Knut Vikør, leder
for senter for Midtøsten og
muslimske studier, som skriver
om Islams lov og lovtolkning s.
42-43.
Vi dansar som robotar:
Synther og sykler er
stikkord for et av tidenes
mest inflytelsesrike band,
Kraftwerk s. 36-38.
EIN GOD OG GAMAL GRAPEFRUKT
Bokanmeldelse av Grapefruit av Yoko Ono s. 41
FORTOLKNING AV ISLAMSK LOV
Forskerstafetten i dette nummeret: Knut Vikør s. 42
PENSUMFRITT
Hva leser samfunnsvitere når de ikke leser
pensumbøker? s. 44
PHOTON s. 45
TIL LENE s. 46
Til Lene: Journalist og journalistansvarlig i
Atrium, Lene Merethe Stien, døde 29. januar i år.
På vegne av bladet har redaktør Halvor Ripegutu
skrevet minneord til henne s. 46-47.
LEDER:
oppslagsverke?
Reklame i norske skoler er forbudt ved lov. På universitetene er man
tydeligvis ikke like nøye på det. For UiBs del manifesterer dette seg på
en merkelig måte.
Du har helt sikkert sett dem (eller når jeg tenker etter tror jeg kanskje
det bare har vært en hele tiden), men du har sikkert sett han. Strategisk
plassert utenfor HF-biblioteket, på Sydneshaugen eller Dragefjellet,
med nøkkelen til visdommens tempel bare 16 000 blanke norske unna.
Jeg snakker selvfølgelig om leksikonselgeren. I det store og hele skiller
han seg ikke så mye fra disse plagsomme gateselgerene som finnes på
Torgallmenningen uansett tid, vær og årstid. Med unntak av at han
befinner seg på universitetets område da.
Over lengre tid (i det minste så lenge jeg har vært student), har en
selger som kan tilby Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon
for 300 kr i måneden vært å finne et sted på universitet. Irriterende nok,
av flere grunner.
For det første vil jeg hevde at et leksikon er mer eller mindre et
helt overflødig produkt for en student. De er tunge og upraktiske
og de inneholder sjelden informasjon som er detaljert nok til at det
kan brukes til oppgaver. Skal man på død og liv likevel ha et leksikon,
finnes det alternativer som både er bedre, mer praktiske og ikke minst,
betydelig billigere.
Bibliotekene er stappfulle av oppslagverk. På Internett er det
mange. «Det frie oppslagsverk» Wikipedia.org blir fortsatt sett på med
mistroiske øyne av mange, spesielt akademikere, og det er kanskje ikke
helt ubegrunnet. Men nettsiden holder likefullt et oppsiktsvekkende
høyt nivå, og kan bare bli bedre med årene. I det hele tatt er jeg svært
ofte forbløffet over den store graden av pålitelighet og detaljrikdom i
Wikipedia, spesielt den engelske utgaven.
Layoutansvarleg:
Audhild Harkestad
audhild.harkestad@gmail.com
Ansvarleg redaktør:
Halvor Ripegutu
Halvor.Ripegutu@student.uib.no
Redaksjonssekretær:
Anders Kjellevold
Anders.Kjellevold@student.uib.no
Økonomiansvarleg:
Helene Lindqvist
Journalistar:
Dorte Dahl Grønnevet
Jan Magnus Weiberg-Aurdal
Simen Brekke
Julia Grønnevet
Anniken Gjesdahl
Henrik Bjørge Pedersen
Even Onsager
Alexander Bygnes
Ida-Johanne G. Lillebø
Ida Slettevold
Fotografar:
Nina Knag
Bjarne Oppedal
Birgitte Norsen
Helene.Lindqvist@student.uib.no
Fotoansvarleg:
Matz Lande
matslande@gmail.com
Eksterne bidragsytarar:
Knut Vikør (tekst)
Johan Falnes (tekst og foto)
Håkon Eikesdal (foto)
Men samtidig, anerkjente oppslagsverk som Encyclopedia
Britannica, eller for den saks skyld, Store norske leksikon selv, finnes
også i nettutgave. Sistnevnte for bare 600 kr i året. Det blir derfor både
billigere og bedre alternativ enn å abonnere på papirversjonen. Å betale
300 kr i måneden gjennom 3-4 år synes derfor nokså meningsløst.
At det er en dårlig handel er altså klart, men jeg kan selvfølgelig
ikke kritisere Aschehoug og Gyldendal for å forsøke å selge sine egne
leksikon, det skulle bare mangle. Hva jeg derimot synes er tvilsomt
er at dette salget foregår på universitets grunn og med ledelsens
godkjennelse. Hvorfor gjør de dette: får universitet betalt? I så fall er
det noe beklagelig, hvis ikke er det ren og skjær idioti.
Jeg synes i alle fall det er klart at dette er en uønsket virksomhet.
Reklame på skolene er fortsatt forbudt. Skal vi likevel glatt godta at
uvitende studenter kan få prakket på seg dyre og helt unødvendige
produkter på universitetene?
Jorun J. Berntsen (tekst)
Jostein Rotvik (foto)
Haakon Wheeler (foto)
Ellen Qvindesland Grønnevet
(foto)
Martin Qvindesland
Grønnevet (foto)
Layout/Illustrasjon:
Matz Lande
Vegar Flå
Dorte Dahl Grønnevet
Halvor Ripegutu
Even Onsager
Maria E. Tripodianos
Framside:
Audhild Harkestad
Dataansvarleg:
Even Onsager
publiserer biletmateriale i Atrium,
og står ansvarlege for utforminga av
Photonsidene.
Atrium kjem ut to gangar i semesteret.
Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det
historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret.
Desse står utan redaksjonelt ansvar.
Atrium held til på rom nr. 404,
Sydneshaugen skule
Redaksjonsmøte torsdagar 1800.
trykk: Bodoni Hus AS
3
Bidragsytarar dette nummeret:
Matz Lande
Elizabeth Pettersen
Nina Knag
Espen Kjelling
Mikkel Cappelen Smith
Adresse:
Atrium
HF-fakultetet, Sydnesplass 9,
5007 Bergen
Tlf: 55 58 20 79
e-post: atriumkontakt@uib.no
web: http://atrium.hf.uib.no
aktuelt:
UTDANNELSE
Karen Havelin foran Capitol-bygningen, der Kongressen i USA sitter.
et skritt på stigen
Lærlinger fins ikke bare på yrkesskolen. En kort introduksjon
til internships for HF-ere.
tekst og foto: Julia Grønnevet
julia.gronnevet@student.uib.no
I naturprogram er det ofte bilder av store,
farlige krokodiller som svømmer på grunt
vann mens små hvite fugler sitter på dem og
spiser mygg. På samme måte som krokodillen
og fuglene samarbeider, så tjener blader,
tenketanker og kongressrepresentanter i
USA på at unge, ivrige studenter kommer og
jobber gratis for dem. I biologien heter dette
symbiose. I Washington, DC kalles ordningen
internships.
Let’s face it: Det er ikke så mange jobber
i Norge til nyutdannede sosialantropologer
eller litteraturvitere. I USA og resten av
verden stiller saken seg annerledes. For alle
som vil studere og jobbe – ihvertfall en stund
– utenlands, er et internship mellom BAgraden og mastergraden et første skritt.
4
Her og der
Selv om gradene våre nå heter det samme
i USA og i Europa, «Bachelor of Arts»,
så er innholdet i graden vidt forskjellig.
Rett nok skal utdanningen forberede oss
på helt forskjellige typer arbeidsliv og
masterprogram. Men siden flere og flere
studenter nå reiser ut av Norge både for
utdanning og jobb, blir det nødvendig også
for oss sosialistisk utdannede skandinaver å
kunne ting som amerikanerne kan.
Mens studenter i Norge holder seg på
universitetet (unntatt det semesteret de reiser
til Hong Kong eller Polen eller England og
studerer der), er det i USA stort sett forventet
at graden blir supplert med ett eller flere
internships i løpet av studietiden. Dette kan
enten være i form av en sommerjobb uten
universitetspoeng for jobben, men oftest
er det en avtale mellom arbeidsgiveren og
organisasjonen som studenten jobber for
– nesten som en semesterlang arbeidsuke.
Jeg er i gang med mitt andre internship, hos
Campus Progress, som er en del av Center
for American Progress, en venstreorientert
tenketank. Tenketanker er et forholdsvis nytt
fenomen, og fra å bli assosiert med militær
strategi har de utviklet seg til å bli nærmest
frittstående intellektuelle organisasjoner
med en en viktig rolle i å forme policy i
USA. Kjente tenketanker er f.eks. Rand
Corporation, Brookings Institution, og altså
nykommeren Center for American Progress,
som jeg jobber for.
Et sted som Campus Progress er helt
avhenging av å være i god kontakt med
studenter på grasrotnivå for å gjøre jobben
sin. Og en intern får igjen for jobben ved å
lære, rent praktisk, hvordan organisasjonen
jobber, og hvordan ting henger sammen i
«Å jobbe et sted innen
FN er sannsynligvis den
beste måten å studere
selve organisasjonen
på»
organisasjonen. Etter at jeg har bodd her i
Washington og nå er igang med mitt andre
internship, mener jeg at dette muligens er
en bedre måte å lære ting på og få erfaring,
enn å isolere seg i tre år med bare andre
akademikere.
Det er også en måte å teste en industri
på hvis du tror du har lyst til å jobbe der
senere. En venninne av meg oppdaget at hun
faktisk ikke likte diplomati ved å jobbe for
en ambassade i utlandet i et semester. Selv
om det sikkert var surt å jobbe gratis i et
semester i en jobb hun ikke likte, var det helt
klart bedre å finne ut av det på den måten,
snarere enn å bruke årevis på aspirantskolen
og så oppdage at jobben ikke passet.
Hva er det egentlig de ser etter?
Hva en organisasjon ser etter i en
intern avhenger helt av hva slags arbeid
organisasjonen gjør. Mens FN og
Verdensbanken er interessert i faglig
imponerende folk som snakker mange
språk, er det viktig for en organisasjon som
Amnesty at søkeren har et sterkt politisk
engasjement. Da blir det desto mindre
viktig med blendende gode karakterer. Alle
internships innen journalistikk er ganske
ettertraktede, og det teller mye å ha erfaring
fra studentjournalistikk – spesielt verv som
redaktør og lignende. Å ha en bakgrunn som
er ulik de fleste andre søkerne er mer en
fordel enn en ulempe, så lenge du snakker
like bra engelsk som de gjør.
Det fins tre vanlige deler til en internshipsøknad. Å sette disse tre delene sammen
riktig er essensielt for å komme seg til
intervjurunden. Vanligvis trenger du:
1. Et «cover letter», et brev omtrent et
avsnitt langt, om hvorfor du vil jobbe nettopp
der du søker. Vær kortfattet og konsis. Selve
utformingen av brevet –- layout på siden,
at riktig adresse står øverst, at datoen er i
amerikansk format på den baklengse måten
de skriver det, med måned, dag og år – er
minst like viktig som innholdet i brevet. Og
det aller viktigste: Ingen skrivefeil!
2. En CV på én side, som er tilpasset både
det du kan, og det organisasjonen ser etter.
Om du søker et internship hos National
Geographic hjelper det kanskje å nevne
at du har vært med i fotoklubben siden
videregående; om du søker på økonomiteamet til Campus Progress kan du sette
inn noe annet, og mer relevant. Det er lurt
å lage minst to kategorier: utdanning og
arbeidserfaring. Sett utdanningen øverst, og
i rekkefølgen fra det siste du har gjort til det
som det er lengst tid siden.
3. To eller tre referanser. Vanligvis holder
det å gi navn og kontaktinfo til folk, og du
trenger ikke legge ved attestbrev som i
Norge.
Hvem vil ha en intern?
Alle store, internasjonale organisasjoner, som
Verdensbanken, FN og IMF har imponerende
program for sine interns. De fleste av disse
jobbene er det stiv konkurranse om å få, men
det betyr ikke at de er utenfor rekkevidde.
Fordi internships stort sett ikke er betalte,
men likevel krever hardt arbeid og dedikasjon,
blir det viktig for organisasjonene å kunne
tilby noe igjen for jobben som en intern gjør.
Datatrening, konferanser og workshops er
bare en liten del av dette. Rent bortsett fra at
å jobbe for FN i New York er en prestisjegreie,
er utdanningen du får gjennom arbeidet
en av grunnene som gjør disse posisjonene
så ettertraktet. Å jobbe et sted innen FN er
sannsynligvis den beste måten å studere selve
organisasjonen på, og gir uvanlig god tilgang
til all slags info om hvordan systemet egentlig
fungerer.
Alle store, nasjonale blader og aviser har
store behov for interns. National Geographic,
«Å ha en bakgrunn
som er ulik de fleste
andre søkerne er
mer en fordel enn en
ulempe»
Time, The Nation og Mother Jones har alle
flere plasser hver, hvert semester og under
sommerferien. Humanitære organisasjoner,
som Witness og Amnesty International
trenger også interns.
Ved siden av dette er Washington, DC en by
med bare en eneste industri: the government.
Alle senatorene og representantene fra hver
stat er avhenginge av interns for å fungere.
Pressen som skriver om dem trenger
interns som en del av organisasjonen, og
tenketankene velger seg noen lovende interns
til fremtidig deltakelse i politikken. Byen og
systemet kan virke overveldende på avstand,
men er faktisk vidåpen og full av muligheter.
aktuelt:
REPORTASJE
kongedømmet
som sank i havet
På kanten av stupet: Ytterst fra lemmen på bildekket
på MF Folgefonn slapp Morten Holmefjord taket i
kongekrona og lot den synke til bunns i Fusafjorden.
Foto: Håkon Eikesdal.
I to og et halvt år regjerte Morten Holmefjord (30) som visekonge over den vesle vestlandskommunen Fusa. Så slapp han taket.
tekst og foto: Johan Falnes
johan.falnes@stud.jbi.hio.no
Hans Eksellense Visekongen av Fusa har stilt
seg fremst i skipet, der hvor kista ville stått
under en gravferd. Det er nyttårsaften, og
Fusa kyrkje er fullsatt.
«I denne kvelden har eg min mørkaste
time. Kampen om Fusa si folkesjel har ført til
at eg skal forlata alt eg held heilagt og kjært.»
Visekongen er kledd i uniform for
anledningen, en svart drakt med gylne
broderier, sydd av leverandører til
militærmuseet i Bucuresti i Romania. Det er
hans siste tale for folket.
«Klokka tolv i natt blir kongedømet
historie, idet Me fråseier oss retten til den
fusiske trona for all framtid.»
Ved visekongens høyre side står overbutler
Torgeir Berge med ei pute kledd i rød fløyel i
hendene. Oppå puta hviler kongekrona. Om
en drøy time skal den hvile på havets bunn.
En kunstner blir kronet
Historien om kongedømmet Fusa begynte en
grå sommerdag i 2003. Endelig uteksaminert
etter fire år som student ved Kunstakademiet
i Bergen, kunne Morten Holmefjord
avduke sitt storslagne kunstverk: et eget
kongedømme.
På et søkkvått jorde ved Gjønavatnet i Fusa
la han den høyre hånda på bygdeboka og
løftet den venstre. I denne stillingen, til jubel
6
og salutter, ble han tatt i ed av kommunens
eldrerådsleder Johannes Lygre.
Den høytidelige seremonien ble avsluttet
med kroning av den unge kunstneren. Foran
folkemassen sto nå en fullverdig regent,
kledd i hvite hansker og hermelinskappe,
med krone, septer og rikseple i forgylt sølv.
Samme dag underskrev Morten og den
daværende ordføreren i Fusa, Asbjørn
Heidal, den såkalte Engeviktraktaten
– et hjorteskinnsdokument som regulerte
forholdet mellom kongedømmet og de
kommunale styresmaktene.
Ifølge traktaten skulle kommunen og
kongedømmet leve side om side frem til 31.
desember 2005. I september 2005, fortalte
traktaten, skulle kongedømmets fremtid
avgjøres i en folkeavstemning.
Valgkamp
- Jeg må vite at jeg har folket i ryggen.
Jeg må vite at de virkelig ønsker at jeg skal
fortsette. Derfor er det viktig at folk bruker
stemmeretten.
Morten Holmefjord tenner en sigarett.
Det er 9. september, bare tre dager igjen
til folkeavstemningen. Blir det mindre enn
to tredels flertall for en videreføring av
prosjektet, må han gå av.
- Det har vært litt dårlig stemning i det
siste. Motstanden er blitt sterkere, sier
visekongen.
Han har tatt turen inn til Bergen i dag,
satt opp stand ved Sjøfartsmonumentet på
Torgallmenningen. Målet er å fiske stemmer
blant fusinger som har flyttet inn til byen for
å studere.
- Dette er en mulighet, og jeg håper
fusingene griper den. Jeg håper at de ikke bare
ser det negative, men at de ser det positive
også.
Visekongen er formelt kledd: svart dress,
hvit skjorte, grått slips. På dressjakka har
han festet ei nål med kongedømmet Fusas
eget flagg som motiv: blått for havet og det
vestlandske regnet, rødt for tilhørigheten til
nasjonen Norge, gyllengult for den gylne
middelvei mellom lokalmakt og sentralstyre.
- Dette er en unik måte å tenke identitet,
folkestyre og interesse på. Det handler om å
skape en felles identitet for fusingene, om å få
folk engasjert i lokalsamfunnet sitt.
Fusa-kongen blir plutselig stille. Han
begraver ansiktet i hendene og sukker tungt.
- Det er en veldig tafatt valgkamp, dette
her, utrolig tafatt. Jeg har ingen energi igjen.
Jeg er helt utslitt.
Ikke én eneste fusing har stoppet ved
visekongens stand. Det er på tide å dra hjem.
Kong folkesky
Fusa ligger midt i hjertet av Hordaland. Men
du finner ikke navnet på noen veiskilt langs
hovedveiene. Skal du komme deg dit fra
Bergen, må du enten følge skiltene mot Oslo
eller mot Stavanger.
Etter å ha kjørt en stund, svinger du av.
Med ett begynner veiene å bli smalere.
Svingene blir krappere. Asfalten blir mer og
mer sprukken.
Og her, innerst i fjordarmen, bor Morten
Holmefjord – i en rødmalt residens i
åssiden over den vesle husklynga som kalles
Eikelandsosen. Fra dette spartanske slottet
styrer han sin bygdestat.
Morten tar frem to bokser Coca-Cola. Ikke
noe han pleier å drikke, insisterer han, men
han er ikke så god til å lage kaffe, så det er nok
det beste visekongen kan by på.
- Jeg har unngått folk i det siste, sier han.
Fusa-trikoloren vaier svalt i flaggstanga på
slottsplassen. Kalenderen viser 12. september.
Det er valgdag.
- Jeg tror jeg begynner å bli litt folkesky. Jeg
mener – det er hyggelig at folk vil prate med
meg. Men samtidig er det en hel mengde folk
Kjederøyker: Før Morten Holmefjord ble visekonge,
hadde han en utstilling på samfunnshuset i hjembygda
hvor han blant annet stilte ut 9.600 filtre fra
sigarettsneiper limt fast på ei sponplate.
7
Sjarmør: Morten Holmefjord var egentlig på jakt etter
studenter fra Fusa da han tok turen inn til i Bergen i
valgkampinnspurten 9. september i fjor. Her tar han seg
likevel tid til å prate med en bergenser.
som tror de kjenner meg, folk jeg aldri har
truffet før, sier han, og legger til:
- Det er lettere å snakke med journalister.
Galleri Fusa
Folkeavstemningen er bokstavelig talt vinn
eller forsvinn for bygderegenten. Blir det ja,
fortsetter prosjektet i tre nye år. Blir det nei,
går Morten i eksil. Da kan han ikke sette beina
på verken fusisk eller norsk jord på to år.
- Det er ikke akkurat slik at jeg setter livet
mitt på spill, men jeg ber jo sambygdingene
mine om å stake ut livsveien min, sier han.
For en kunsthistoriker vil kongedømmet
Fusa gjerne fremstå som en svært langvarig
performance. Det kan forstås som et
sosialt spill, et spill med konvensjoner og
virkelighetsoppfatning, et spill med tegn
og symboler. Men for visekongen selv er
kongedømmet blåblodig alvor.
- På en måte er det kun innenfor kunstfeltet
et slikt prosjekt som kongedømmet Fusa
kan fungere. Men samtidig har jeg bevisst
valgt å holde meg unna de vante rammene
for kunst. Hadde kongedømmet Fusa blitt
redusert til en utstilling på et galleri, ville det
tatt brodden ut av prosjektet, sier han.
I opptakten mot valgdagen har debatten rast
i lokalavisa Os og Fusaposten. Folk har ikke
skjønt alvoret i prosjektet som visekongen
har satt i gang, advarer jusstudenten Erlend
Baldersheim, kanskje kongedømmets mest
profilerte motstander.
«Mange trur at dette vil gå over av seg sjølv
etter dei vidgjetne 15 minuttane i rampelyset.
Men om ein nærmar seg det Holmefjord
seier på ein seriøs måte, ser ein at dette ikkje
berre er skøy og sirkus», sier han til Os og
Fusaposten.
Visekongen kunne ikke vært mer enig.
- Jeg mener det jeg sier, og jeg mener det
jeg gjør. Det som driver meg frem, er at jeg
drømmer om Fusa som egen stat, insisterer
han.
De to talene
Det er valgvake i den viseregale residensen. I
dagligstua lukter det selskap, nytrukken kaffe
og et stort fat med smurte lefser. Både venner,
familie og journalister har funnet seg til rette
i visekongens gylne rokokkosalong.
Morten selv har forflyttet seg inn i den
ærverdige røykestova. På et lite bord har
han lagt frem to taler: en seierstale og en
avskjedstale. Resultatet fra opptellingen av
stemmene kan komme når som helst.
- Du kommer til et punkt der du ikke kan
bli mer stresset. Når du står helt på kanten av
stupet, ikke sant?
Morten demonstrerer ved å løfte hælene og
vugge lett frem og tilbake. Mens man vipper
på kanten av stupet, forklarer han, oppstår en
tilstand av likevekt.
- Da er du helt avslappet. Da får det bare
skje, det som skjer.
Om lag 50 minutt etter midnatt den 13.
september er stemmene endelig talt opp.
Det er Solgunn Dalland fra Geheimrådet,
visekongens rådgivende forsamling, som
leser opp resultatet.
1.610 personer har avgitt stemme. Dette
utgjør 58,3 prosent av kommunens i alt
2.760 stemmeberettigede. 1.588 av de avgitte
stemmene er blitt godkjent.
42,8 prosent (680 personer) har stemt
for. 57,2 prosent (908 personer) har stemt
mot. Dermed er nederlaget et faktum.
Kongedømmet har ikke fått mandat til å
bestå.
Morten går bort til bordet med de to talene.
Han leser avskjedstalen.
«Frå komande nyttårsafta vil Me ta farvel
med vårt kjære Fusa. Dei visjonar og draumar
som Me hadde for fusingane sin heim, hadde
ikkje livets rett.»
Ære vere han
Pipene på galleriet slynger mektige molltoner
mellom veggene i kirkebygget. Det er
kantor Iman de Zwarte som har satt seg
ved tangentene på det blåkledde Steendamorgelet. Nyttårskveldens avskjedsseremoni
for kongedømmet Fusa er i gang.
Prosesjon: Hans Eksellense Visekongen av Fusa forlater Fusa kyrkje til tonene fra Bachs Fuge i
d-moll. Foto: Håkon Eikesdal.
Først «Vivace fra triosonate i c-moll»
av Johann Sebastian Bach. Deretter de
vakre tonene fra Trond Håvard Mikalsens
«Fusahymnen». Forsamlingen står oppreist.
Visekongen entrer lokalet i prosesjon.
«Om landet det var godt, det trong sin
eigen drott som kruna ber og kongeleg seg
ter. Ein visekonung grom i kunstnarskapnad
kom. Stor ære vere han som seg truna fann i
Fusa-land!»
Hele salen stemmer i under fremføringen
av «Hyllingskvad». Men visekongen selv er
lydløs der han har satt seg på fremste rad i
Fusa kyrkje. Øynene er lukket. Leppene er
stramt presset mot hverandre.
Han visste at seremonien ville bli tung.
Derfor kalkulerte han programmet nøye. De
to sørgeligste sangene kommer først etter
talen. Da får det bare skje, det som skjer.
Men han må være oppegående når han skal
snakke. Han må holde ut. Det er uniformen
som krever det. Når du er kledd i uniform, da
8
er du ikke deg selv lenger. Du er et symbol,
og en viss fatning er forventet.
Seremonien skrider frem, med sang fra
kongedømmets hoffsangere, fellessang og
opplesninger. Og når forsamlingen synger «Å
leva, det er å elska», ser visekongen ut til å ha
funnet roen. Han synger med for full hals.
«Å leva, det er å elska det beste di sjel fekk
nå; å leva, det er i arbeid mot rikare mål å
trå.»
En bønn om nåde
Så er tiden inne. Visekongen går opp til
talerstolen. Han begynner å snakke, lar store
ord strømme ut av munnen. Han bevilger seg
kunstpauser, fremkaller latter. Talen flyter av
gårde som planlagt.
«Skal me koma vidare, må me gje kvarandre
nåde – nåde til dei som me meiner har gjort
oss urett, og nåde til oss sjølve. Utan nåden
kan ein ikkje leva. Utan nåde kan ingenting
forandrast til det betre.»
Hovedpoenget i avskjedstalen blir meddelt i
en andektig tone. Nå er det bare avrundingen
som gjenstår. Men så snubler visekongen i
ordene. Toneleiet svikter. Rytmen blir skeiv.
«Me ber Gud signa moderlandet, og
ynskjer fred og forsoning mellom fusingane
i den lyse tid som skal koma.» Han stotrer
frem bønnen. Halsen snører seg sammen.
Det virker uunngåelig. Et hikst. Egentlig mer
som et hikk enn som et hulk. Øynene blir fylt
med tårer. Visekongen stopper opp, gjemmer
ansiktet i hendene. Det var ikke slik det skulle
vært. Når du bærer uniform, må du oppføre
deg deretter. Han venter noen sekunder,
fatter seg. Til slutt får han rettet blikket mot
forsamlingen igjen.
«Godt nytt år!»
To tomme hender
Midt på Fusafjorden åpnes baugen mot det
bekmørke havet. Lokalferja MF Folgefonn har
stanset, selv om den bare er om lag halvveis
på turen fra Venjaneset i Fusa til Hatvik i Os.
Klokka har akkurat passert åtte.
I kveld seiler ferja under fusisk flagg. Det
er en ekstraordinær tur – kun visekongen,
enkelte av hans nærmeste medarbeidere
og en samling pressefolk som er med som
passasjerer.
Ytterst på lemmen på bildekket står
visekongen med armene strakt ut foran seg.
Han har gitt alt for dette, hud og hår, uten
tanke på verken mental eller fysisk helse. Det
har vært meningen med livet, dette her. Men
nå er det bare sekunder igjen.
Visekongen venter, lar fotografene ta
bilder, lar filmfolkene filme. Så slipper han
taket. Kongekrona treffer vannet med et
plask.
Drøyt fire timer senere står han taust
ved Lille Lungegårdsvann i Bergen mens
fyrverkeriet smeller på himmelen over ham.
Han heter bare Morten Holmefjord nå, en
helt vanlig mann, kledd i en helt vanlig dress.
Ved midnatt ble kongedømmet Fusa formelt
avviklet. Hans Eksellense Visekongen har
abdisert.
Montevideo
- Vi må slutte å klamre oss til ting, ikke
bare gjenstander, men personer og minner
også. Jeg kjenner en buddhist, og han har
snakket med meg om dette. Vi må forstå at
alt er forgjengelig, og lære oss å slippe taket.
Morten har satt seg til rette i en lenestol
på Bergen lufthavn, Flesland. Det er første
nyttårsdag, og om snaue to timer går flyet
til København. Derfra fortsetter han via São
Paulo i Brasil til Montevideo i Uruguay. Det
er tid for ettertanke.
- Jeg er glad for at jeg har hatt god tid til å
forberede meg på dette. Allerede i sommer
hadde jeg en anelse om hvilken vei det ville
gå, og jeg har hatt god tid til å innfinne meg
med at jeg skulle miste kongedømmet. Men
det har vært tungt.
I to og et halvt år var han visekonge på
heltid. Nå kan han ikke sette beina på norsk
jord igjen før i 2008. Hva tiden fremover vil
bringe, er høyst uvisst.
- I utgangspunktet har jeg ingen penger, jeg
kan ikke snakke språket, og jeg kjenner ikke
en kjeft i hele landet. Jeg har ingen planer, og
må begynne helt forfra igjen. Men det er litt
av poenget også: At jeg skal finne opp livet på
nytt.
Abdisert: Morten Holmefjord regjerte som visekonge
over kongedømmet Fusa fra 21. juni 2003 til 31.
desember 2005. Nå er han i eksil i Uruguay.
Faktaramme: Kongedømmet Fusa
• Fusa kommune ligger sentralt i Hordaland, har vel 3750 innbyggere og er 378 kvadratkilometer
i utstrekning.
• 21. juni 2003 blir Fusa proklamert som eget kongedømme. Morten Holmefjord blir kronet
som visekonge, og Engeviktraktaten, som regulerer forholdet mellom kongedømmet og
kommunen, blir undertegnet.
• 31. september 2003 brenner Holmefjord en trojansk hest i nabokommunen Os. Visekongen
krever at bygda Bogstrand må tilbakeføres til Fusa.
• 19. mars 2004 arrangerer visekongen vintergalla med 340 inviterte gjester.
• 21. juni 2004, ett år etter opprettingen av kongedømmet, lanseres en egen myntenhet: fusiske
kruner.
• 31. desember 2004 holder visekongen nyttårstale i Os nærradio.
• I forbindelse med hundreårsdagen for oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige 7.
juni 2005 lanseres et eget pass for kongedømmet Fusa med statskalender og essaysamling.
• 12. september 2005 avholdes en folkeavstemning hvor innbyggerne i Fusa skal si «ja» eller «nei»
til hvorvidt kongedømmet skal videreføres etter 31. desember 2005. Et flertall (57,2 prosent) av
velgerne stemmer «nei».
• 31. desember 2005 senkes den viseregale kongekrona i Fusafjorden, og Morten Holmefjord
innleder et toårig eksil fra Fusa og Norge. Ved midnatt blir kongedømmet formelt avviklet.
Faktaramme: Statsbudsjett
Kroningsregalier, staselig uniform, offentlige seremonier – å drive et kongedømme koster
penger. Men visekonge Morten Holmefjord har fått rikelig med støtte.
• Hundreårsmarkeringen Norge 2005 har støttet prosjektet med 400.000 kroner.
• Norsk kulturråd har støttet prosjektet med 50.000 kroner.
• Hans Eksellense Visekongen av Fusa har fått apanasje i form av et toårig statlig arbeidsstipend
for kunstnere.
• For øvrig er prosjektet finansiert av private midler, støtte fra familien og en betydelig mengde
dugnadsarbeid.
• Det er uklart hvordan Morten Holmefjord vil finansiere sitt toårige eksil. En sambygding
tilbød seg å kjøpe kongekrona og Fusa-flagget for 50.000 kroner, men krona ble likevel senket i
fjorden.
9
aktuelt:
MUSIKK
- ingen typisk musikkfan
Bergensbandet Segrov er aktuell med ny plate. Atrium tok seg derfor en prat med vokalist
og låtskriver Andreas Segrov. Han ser gjerne at bandet beveger seg ut på tynn is.
tekst: Anders Kjellevold
anders.kjellevold@student.uib.no
foto: Matz Lande
- En ting som slår meg litt er hvor alvorlig
folk tar det. De fleste band, i alle fall vi, sitter
og leker og har det gøy. Da er det rart å gi det
fra seg til noen som tar det så enormt alvorlig
og analyserer det bit for bit.
Andreas Segrov snakker om anmeldelsene
platen deres har fått. Mottakelsen har vært
jevnt over bra, noe han er fornøyd med.
Samtidig er han forundret over hvordan
musikken deres er blitt plassert i sjangere.
- Det er veldig naturlig at man vil gjøre
seg opp en mening, og at det setter det i
sammenheng med andre ting. Det gjøres ikke
ukritisk, men referansene blir litt kjappe noen
ganger. Alt forenkles, inspirasjonen til mange
mennesker behandles som en trend.
Andreas sikter til Dagbladet Fredags reportasje
om country-inspirasjonen i bergensk musikk,
«Men man skal jo selge
seg, det er et produkt.»
en merkelapp som også er blitt satt på Segrov.
Han fortsetter:
- Spørsmålet er hvor mye man skal forholde
seg til at folk skriver ting inn i det du holder
på med. Når man går så analytisk til verks,
må man rettferdiggjøre analysen på en eller
annen måte. Sette det i forbindelse til noe. Vi
er ikke spesielt countryinspirert. Strengt tatt
burde formen være kriteriet og ikke verktøyet
man bruker, men det er veldig lett at man
drar den linken der. Det hadde ikke vært så
country om vi hadde byttet ut steel-gitaren.
Ingen tiårsplan
Andreas fremholder at Segrov ikke har de
store ambisjonene:
- Vi har jo ambisjoner, men det er mer
personlige ambisjoner; å utvikle oss selv som
musikere og bli bedre på å kommunisere.
Det er ingen tiårsplan. Vi har mye mer liveambisjoner enn plateambisjoner. Segrov
er navnet på et prosjekt som kan endre seg
helt. Jeg vil at den neste platen vi lager blir
en rockeplate, og platen etter det igjen noe
annet. Jeg synes det er veldig spennende om
man går ut på tynn is musikalsk sett. Gjør
ting man ikke har helt peiling på. Det er lett
at man da blir beskyldt for å drive på med noe
man ikke kan, men hvorfor skal det bety noe?
Det er det at man prøver som er viktigst.
- Hvordan opplever du promoteringsarbeidet
som følger med utgivelsen av platen? Prøver dere å
fremstå på en bestemt måte?
- Det er alltid en grad av selvbevissthet,
men spørsmålet er hvor selvbevisst man skal
være: hvor mye man skal sensurere for å
fremstille seg selv som noe annet; eller i hvor
stor grad man skal fremheve en attityde. Noe
sånt har ikke vi i det hele tatt.
- Jeg opplever noe av promoteringen
som ren prostitusjon, andre deler som mer
formelt. Men man skal jo selge seg, det er et
produkt. Det er ikke vits å lure seg selv til å
tro at det er noe annet enn det, en vare som
står i en butikk, og man må gjøre noe for å
selge den. Og siden bandet ikke har råd til
store plakater eller tv-reklamer må man gjøre
sånne ting for å få oppmerksomhet.
- Henvist til turnering?
- Ja. Men det er jo gøy, det er bare skjult
promosjon. Skjult i mye moro.
Segrov kom sammen gjennom jamkonseptet Naked, som holder til på Cafè
Opera, i 2003. Etter å ha spilt sammen i et
år begynte plateselskaper å vise interesse.
Andreas mener bandet har vært heldige.
- Vi har egentlig fått mye gratis, tidlig. Har
vært ganske bortskjemt på de greiene der.
Hadde ikke plateselskapet kommet og sagt
at de hadde lyst å gi det ut, hadde vi sikkert
sittet i øvingslokalet enda. Så egentlig er det
bare bra at man får litt smekk nå og da. At vi
ikke får en sekser i Dagbladet og blir hyllet på
Rockefeller er bare karakterbyggende.
- Så du er fornøyd med anmeldelsene; du mener
dere har fått som fortjent?
- Jeg føler for så vidt at vi har fått som
fortjent. Sånn i min egen bok synes jeg det er
en slags firerplate på mange måter. Jeg føler
ikke at vi har skviset ut alt vi har av sjel og
talent, og at dette er det beste vi kan gjøre.
Men igjen, det som det kommer tilbake til
er at dette er lek og veldig uhøytidelig. Så
lenge vi husker det, gjør det ingenting å bli
bedømt.
Leder?
- Føler du deg som en bandleder? Gruppen
bærer jo ditt navn.
- Tja, siden jeg lager låtene og står fremst
så er det jo naturlig at man føler det sånn.
Men ikke sosialt. Der er jeg like kjip som alle
de andre. Selv om man er spiss på laget så…
- Noen må jo slå innleggene.
- Ja.
Andreas roser HP Gundersen for sitt
arbeid med platen. HP Gundersen er kjent
for arbeidet med flere kjente artister, blant
«Det er lett at man da
blir beskyldt for å drive
på med noe man ikke
kan, men hvorfor skal
det bety noe?»
annet Sondre Lerche.
- Han er veldig flink til å støtte folk, å være
engasjert i det andre holder på med. Det er
kanskje den største fordelen ved å jobbe med
ham. Samtidig er han veldig god til å bryte
ting ned og tenke nytt. Han har absolutt
hjulpet oss på veien.
- Har du noen andre inspirasjonskilder
musikalsk?
- Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg er ingen
typisk musikkfan. Men om jeg ikke liker
noen artister veldig godt, så er det noe med
musikere som forandrer seg. Det syntes jeg
er utrolig kult.
Segrovs selvtitulterte debutplate er ute nå på
Rec90.
11
TEMA: ARKITEKTUR
alle bilder: Nina Knag
12
bilde: Nina Knag
13
fag:
HISTORIE
Kjetterrettsak. Bildet er hentet fra en altertavle fra omkring 1500, og er en av de første
billedlige skildringene man har av inkvisisjonen.
mordere i Jesu navn
Ingen forventer en artikkel om den spanske inkvisisjonen.
tekst: Henrik Bjørge Pedersen
henki22@hotmail.com
14
Ferdinand av Aragón (1452-1516), gift med Isabella av
Castilla. Aragón er et område i dagens Norøst-Spania,
men Katalonia i Sørøst-Spania tilhørte også kongeriket.
Ved Ferdinands død i 1516, ble han og Isabellas
dattersønn, den kommende tysk-romerske keiser Karl
5., ny spansk konge.
Sitatet i ingressen viser til en velkjent sketsj av
Monty Phyton, der den spanske inkvisisjonen
blir fremstilt som en latterlig og lite skummel
gjeng. Men å bli utsatt for den spanske
inkvisisjonens vrede i virkeligheten var ingen
spøk. Og som så ofte både før og senere var
det mistanke og hat mot jøder som var den
fremste motivasjonen.
Forskning viser riktignok at en del av
historiene om inkvisisjonen er overdrevede,
men det er hevet over enhver tvil at
organisasjonen sto bak forfølgelser og
grusomheter som sjokkerer selv den dag i
dag. Den fremste eksponenten for dette var
Ferdinand og Isabellas storinkvisitør Tomas
de Torquemada.
En gedigen jødisk konspirasjon?
Etter at den iberiske halvøya, dagens Spania
og Portugal, var blitt erobret av muslimene
på 700-tallet var dette området konstant
plaget av krig og uro. Ettersom grensene
skiftet så ofte, ble det i de fleste fyrstenes
interesse å være religiøst tolerante. Dette
førte til at kristne, muslimer og jøder kunne
leve sammen langt mer fredelig enn ellers
i Europa. Til sammenligning var jødene i
både England og Frankrike blitt utvist innen
begynnelsen av 1300-tallet.
Den religiøse harmonien skulle derimot
ta slutt. I 1391 inntok store mengder kristne
de jødiske bydelene i en rekke spanske
byer og ga jødene valget mellom dåp
eller døden. Naturlig nok valgte de fleste
dåp, selv om kongen av Aragón prøvde å
stoppe angrepene. Han proklamerte at dåp
gjennomført under tvang ikke var gyldig, og
at de jødene som hadde latt seg døpe kunne
praktisere sin jødiske tro. Likevel valgte de
fleste av de konverterte å forbli kristne. Frykt
for ytterligere forfølgelse eller ønske om å
slippe de ekstraskattene jøder var pålagt,
var noen av grunnene til at så mange valgte
dette. Uansett motivasjon fant de aller fleste
av de konverterte seg etter hvert til rette med
sin nye religion.
Men selv om de var kristne, skilte
konverterte jøder seg ut fra resten av den
kristne befolkningen ved at de beholdt mye
av sin jødiske kultur. De spiste, snakket og
kledde seg som jøder. I tillegg ble mange
boende i de jødiske bydelene, som oftest for
å beholde kontakten med familie og venner.
Disse båndene bidro også til en rekke frivillige
konverteringer.
Mange av de konverterte gjorde det etter
hvert meget bra økonomisk, og dette i
kombinasjon med at de valgte å beholde store
deler av sin jødiske kultur førte til en sterkt
voksende misunnelse og mistro. Det varte
heller ikke lenge før konspirasjonsteoriene
begynte å vokse frem. Den beskyldningen
som for alvor fikk det spanske kongehuset
til å reagere, var at de konverterte ikke
var kristne likevel, men at de var del av en
gedigen jødisk konspirasjon som hadde som
mål å ta over det spanske statsapparatet og
den katolske kirken. Det spanske kongeparet,
Ferdinand og Isabella, overtalte dermed paven
til å opprette en inkvisisjon som skulle ha til
oppgave å etterforske og dømme kjettere.
Ferdinand og Isabella klarte også å overtale
paven til å la dem lede denne organisasjonen,
i motsetning til inkvisisjoner andre steder i
Europa som var direkte underlagt Vatikanet.
Til å lede sitt private religionspoliti utnevnte
det spanske kongeparet Isabellas sjelesørger
og en av hennes nærmeste og mest betrodde
rådgivere: Tomas de Torquemada.
Storinkvisitøren
Tomas de Torquemada ble født i 1420 og ble
tidlig med i den dominikanske munkeordenen
i hjembyen hans, Valladolid. Her ble han en
lidenskapelig asket og en varm tilhenger av
ortodoks kristendom.
Torquemadas onkel var en velkjent og
respektert teolog og Tourqemada ble derfor
lagt merke til av sine overordnede. Han ble
15
utnevnt til prior i en munkeorden, en stilling
han beholdt i 24 år. I løpet av livet ble han
tilbudt en rekke høyere stillinger, men han
valgte å være en, etter eget utsagn, «ydmyk
tjener av Herren». Men i 1483 ble han utnevnt
til Storinkvisitør, øverste leder for den spanske
inkvisisjonen, en stilling han skulle beholde i
femten år og som han virkelig gikk inn for å
sette sitt personlige preg på.
I og med at paven hadde gått med på
at det spanske kongeparet skulle få lede
inkvisisjonen var den religiøse overvåkingen
av organisasjonens arbeid ganske mangelfull.
De anklagede hadde riktignok muligheten
til å anke domsavgjørelser til paven, men
i realiteten var dette både for dyrt og for
komplisert til å gjennomføres i praksis.
Det er, sannsynligvis med rette, blitt hevdet
Ferdinand og Isabella hadde økonomiske
baktanker med inkvisisjonen. Reglene for
inkvisisjonen sa nemlig at eiendelene til
enhver som ble tiltalt for kjetteri kunne
beslaglegges og tilfalle kronen. Det var derfor
en stor fordel for kongen og dronningen at
de fleste av Torquemadas ofre kom fra en
meget velstående gruppe av den spanske
befolkningen: såkalte Conversos, jøder som
hadde konvertert til kristendommen.
Tvilsomme retningslinjer
I sentrum for Torquemadas besettelse etter å
utrydde kjetteriet i Spania sto mistanken om
Isabella av Castilla (1451-1504) med tilnavnet «den
katolske». Hennes ekteskap med Ferdinand av Aragón
la grunnlaget for dannelsen av staten Spania.
at mange konverterte jøder hadde beholdt
sin gamle tro og bare brukte kristendommen
som et dekke for dette. Inkvisisjonen hadde
ikke lov til å forfølge personer som åpent
bekjente seg til den jødiske troen, men å
utgi seg for å være kristen, men samtidig
leve som en jøde var strengt forbudt og sett
på som åpenbart kjetteri. Kristne ble derfor
oppfordret til å spionere på sine naboer og
folk i nærmiljøet sitt. Torquemada lanserte
også en del retningslinjer for gjenkjennelse av
jøder. Man var for eksempel jøde hvis:
- «Man hadde rene og fine klær på seg på
lørdag»
- «Man vasket huset på fredag og tente lys
tidligere enn vanlig»
- «Man ba opp mot en vegg mens man
vugget frem og tilbake»
I og med at dette er definisjoner som gir
rimelig stort rom for egne tolkninger og
vurderinger virker det sannsynlig at en god
del personer ville kunne falle inn under dem.
Til tross for at lovverket ikke åpnet for
forfølgelse av personer som åpent bekjente
seg til den jødiske troen, stoppet ikke dette
Torquemada fra å prøve å komme til en
politisk løsning også på dette «problemet».
Han gikk inn for at det spanske kongeparet
skulle vedta en lov som sa at alle jøder i Spania
enten måtte konvertere til kristendommen
eller bli landsforvist. Jødene svarte ved å
tilby kongeparet 30000 dukater for å bli latt
i fred. Torquemadas reaksjon på dette har
fått en legendarisk posisjon i historien om
den spanske inkvisisjonen. Ifølge historien
stormet han inn til Kongen og slengte et
krusifiks i bordet mens han høyt proklamerte:
«Judas solgte Kristus for 30 sølvpenger, Hans
Majestet er i ferd med å selge ham for 30000
dukater! Her er han, ta ham og selg ham»!
Kongen valgte å ikke ta i mot tilbudet fra
jødene, og de ble dermed landsforvist.
Interrogatorio
Prosessen rundt Torquemadas system for
etterforskning og straffeforfølgelse av kjettere
var komplisert og langdryg. Det første steget
i prosessen mot en mistenkt kjetter var at
anklagen mot vedkommende ble lest opp ved
høymessen i den mistenktes menighet. Etter
dette fikk personen 40 dager til å stå frem og
tilstå. Hvis man tilsto i løpet av denne perioden
ble man gitt syndenes forlatelse. Men det
var vanlig at det ble avholdt hemmelige
høringer mens denne 40-dagersperioden
foregikk, hvor folk fikk muligheten til å tyste
på de mistenkte. Hvis to lovlydige personer
utpekte en person som kjetter var dette
nok til å stevne vedkommende for retten.
Hvis fem lovlydige personer kunne komme
med den samme utpekelsen, eller retten
kom til at den mistenkte var en kjetter, ble
vedkommende fengslet. I tillegg kunne en
biskop beordre en person fengslet etter sitt
eget forgodtbefinnende.
Den mistenkte hadde rett på en høring tre
Bilde av en auto da fe: Kunngjøring og fullbyrdelsen av en kjetters straff. I bakgrunnen til høyre er avstraffelsen
allerede i gang.
16
dager etter at han var blitt fengslet. Her fikk
den mistenkte anledning til å tilstå og på den
måten renvaske seg. Hvis ikke den mistenkte
hadde tilstått etter tre høringer, ble det satt
i gang en grundig etterforskning av den
mistenkte.
I en kjetterirettsak hadde den tiltalte få
muligheter til å bli frikjent. Man hadde
riktignok krav på en advokat, men prinsippet
om at den tiltalte var uskyldig inntil det
motsatte var bevist, var ikke tilstede.
Torquemada var av den oppfatningen at så
lenge det på forhånd var kommet beviser for
at det var forekommet kjetteri, kunne man
benytte seg av tortur for å få en tilståelse.
Hvis man ikke hadde fått en tilståelse selv
etter mange runder med tortur, fant retten
den tiltalte som regel skyldig uansett. Og
straffen? Døden ved brenning.
En hellig handling
Straffeutmålingen og kunngjøringen av
denne ble kalt en «Auto da fe», eller «en
hellig handling». Siden det var viktig å sette
et eksempel for resten av befolkningen ble
slike begivenheter avholdt på søndager og
helligdager. Da hadde flest mulig anledning
til å bivåne både kunngjøringen av straffen
og iverksettelsen av den. Etter at kjetteren
var dømt var det de verdslige myndighetenes
ansvar å gjennomføre dommen.
I en del tilfeller opplevde man at den dømte
tilsto i siste øyeblikk før han skulle henrettes.
Disse tilståelsene ble sjelden vektlagt fordi
Torquemada anså dem som ingenting annet
enn et desperat forsøk på å unngå straff og
ikke en oppriktig tilståelse. Den dømte ble
derfor ofte kneblet når henrettelsen skulle
finne sted.
Selv ikke en død person unnslapp sin egen
henrettelse. Hvis en død person ble funnet
skyldig i kjetteri, gravde man vedkommende
opp og brente levningene. På den måten sikret
man at vedkommende havnet i Helvete.
Hvor mange liv Thomas de Torquemada
har på samvittigheten er det en viss uenighet
om. Men det virker i hvert fall ganske
sikkert at den spanske inkvisisjonen under
Torquemadas ledelse tok livet av mellom
1500 og 2000 mennesker.
Bedre enn sitt rykte?
Det meste vi har sett på i denne artikkelen
er hentet fra den tiden da Thomas de
Torquemada var øverste leder for den
spanske inkvisisjonen. Dette er også den mest
berømte perioden i organisasjonens historie.
Det er som nevnt liten tvil om at det i
denne epoken ble begått flere overgrep
fra inkvisisjonens side, både fysisk og
juridisk. Torquemada og hans medarbeidere
spredte frykt i Spania på slutten av 1400tallet og det er mye som tyder på at en
viktig del av organisasjonens motivasjon
for sine handlinger hadde sitt grunnlag i
antisemittisme.
De økonomiske og politiske ambisjonene
til Ferdinand og Isabella må også tillegges
stor vekt når man skal forklare hvorfor
Torquemada ble gitt så vide fullmakter som
han faktisk ble. At kanskje så mange som
2000 personer, hvis eneste forbrytelse var å
ha en annen religion enn kristendommen,
ble brent til døde i løpet av en periode på
femten år, vil for alltid være en skamplett
både på Ferdinand og Isabellas, Torquemadas
og hele den spanske inkvisisjonens navn og
ettermæle.
Men til tross for dette må det sies at det finnes
mange misforståelser og feiloppfatninger
rundt inkvisisjonen. Mange av kildene hvor
inkvisisjonen blir omtalt i mindre positive
vendinger, stammer fra 1500- og 1600tallet og er av engelsk opphav. Det man må
huske i denne sammenhengen er at på dette
tidspunktet i historien var Spania og England
bitre fiender. I kjølvannet av reformasjonen
foregikk det også strid mellom katolikker og
protestanter over hele Europa. Protestantisk
og engelsk propaganda har vært med på å
fremstille inkvisisjonen på en mer negativ
måte enn det som faktisk var tilfellet. En
rekke av disse misoppfatningene har fortsatt
en dominerende posisjon i historiedebatten
rundt den spanske inkvisisjonen.
Også i skjønnlitterære verk har
inkvisisjonen fått sitt pass påskrevet ved
en rekke anledninger. To av de mest kjente
eksemplene finner man i Edgar Allan Poes
«The Pit and The Pendulum» og i Dostojevskis
Brødrene Karamazov. I sistnevnte får ikke selv
Jesus gå i fred; etter å ha vekket et dødt barn
til live i Sevilla, blir Jesus anklaget for kjetteri
og storinkvisitøren sverger å fordømme og
brenne ham.
Denne typen misoppfatninger, både i
bøker, film og andre medier kombinert med
overdrevne historiske fremstillinger, har ført
til at inkvisisjonen har fått et ufortjent dårlig
rykte.
Det er mye som tyder på at paven ikke
var særlig fornøyd med hva Torquemada,
Ferdinand og Isabella gjorde i Guds og
den katolske kirkes navn. Han så derfor
til at Vatikanet i fremtiden fikk langt større
kontroll med hva inkvisisjonen foretok seg.
Slik sørget han også for at de siste 300 årene
av inkvisisjonens historie ble langt mindre
blodige enn de første 15 hadde vært.
Likevel er det nettopp disse første 15
årene de fleste forbinder med den spanske
inkvisisjonen. Og når man tenker på at 2000
mennesker ble brent til døde i denne perioden
er det kanskje ikke annet å forvente.
Scene fra et av inkvisisjonens torturkamre. Den
mistenkte utsettes her for den beryktede vanntorturen.
Blant tilskuerne er blant annet den lokale biskopen og
inkvisitøren.
Kilder :
Bruno, Anthony: Torquemada and The Spanish
Inquisition, www.crimelibrary.com, 2005
O’Connell, Marvin R: The Spanish Inquisition:
Fact Versus Fiction, www.catholic.net, 1996
Bilder hentet fra Grimbergs verdenshistorie bind
10 og 11.
Synagogen i Toledeo, bygget ca. 1100. Byggningen er
inspirert av muslimsk byggestil og gir et godt bilde av
det religiøse mangfoldet i Spania i middelalderen.
17
fag:
LITTERATUR
solen og sønnen
Om prestepoeten John Donne, utvidede metaforer,
Gud, ordspill og kjærlighet.
tekst: Halvor Ripegutu
halvor.ripegutu@student.uib.no
ill: Vegar Flå
Har du hørt om John Donne? Hvis du ikke
har tatt engelsk eller litteraturvitenskap er
ikke sjansen så veldig stor. Han er, som de
fleste andre poeter, først og fremst lest av
noen få akademikere. Jeg ønsker derfor å gi
en liten introduksjon til denne mannen, som
til tross for sin gammeldagse og merkelige
språkføring bør ha veldig mye å gi dagens
lesere.
Dette kan derfor sees på som litt
starthjelp til de som kunne tenke seg å stifte
bekjentskap med en av det engelske språkets
mest originale, dyktige og vitale poeter.
Skulle én eneste én av Atriums lesere – etter
å ha fordøyd denne artikkelen – gå videre til
å utforske mer av Donnes univers, er mitt
formål oppnådd og vel så det.
Prestepoeten
I frykt for å skremme leserne allerede i første
setning, starter jeg med at John Donne (1572
- 1631) var anglikansk prest, og religion er
da også et av gjennomgangstemaene i hans
poesi. Donne regnes som den fremste av de
ettertiden har kalt de metafysiske poetene.
Uttrykket er noe omstridt, men er ment å
beskrive engelske 1600-tallspoeter som var
opptatt av og utforsket metafysiske, religiøse
og filosofiske spørsmål. Ved siden av dette er
vel det fremste kjennetegnet til disse poetene
bruken av såkalte «conceits», utvidede,
ukonvensjonelle og ofte paradoksale
metaforer.
I artikkelen min vil jeg presentere tre dikt
av Donne, sammen med en liten forklaring
til hvert av dem. Disse diktene er «The GoodMorrow», «Batter my Heart, Three-person’d
God» og «A Hymn to God the Father».
Oppvåkningen
Jeg starter, ikke unaturlig, med det diktet
av Donne jeg liker aller best, «The Good-
Morrow». Dette diktet er kanskje Donnes
beste og mest kjente kjærlighetsdikt:
I WONDER by my troth, what thou and I
Did, till we loved ? were we not wean’d till then ?
But suck’d on country pleasures, childishly ?
Or snorted we in the Seven Sleepers’ den ?
’Twas so ; but this, all pleasures fancies be ;
If ever any beauty I did see,
Which I desired, and got, ’twas but a dream of thee.
And now good-morrow to our waking souls,
Which watch not one another out of fear ;
For love all love of other sights controls,
And makes one little room an everywhere.
Let sea-discoverers to new worlds have gone ;
Let maps to other, worlds on worlds have shown ;
Let us possess one world ; each hath one, and is one.
My face in thine eye, thine in mine appears,
And true plain hearts do in the faces rest ;
Where can we find two better hemispheres
Without sharp north, without declining west ?
Whatever dies, was not mix’d equally ;
If our two loves be one, or thou and I
Love so alike that none can slacken, none can die.
Diktet starter ved at dikterjeget spør sin
kjære hva de to gjorde før de elsket. Her
kan faktisk den norske oversettelsen minst
like bra som den engelske originalen
fange opp nyansene i dette spørsmålet;
«till we loved», «å elske», ordet bærer de
to uttalt forskjellige betydningene som er
gjennomgående i diktet, «å elske» kan som
kjent menes som ren ( i mangel av et bedre
ord) åndelig kjærlighet, men samtidig også
fysisk kjærlighet, sex altså.
Det fascinerende er at sex blir gjort til en
metafor for såkalt åndelig kjærlighet. De
to elskede våkner opp etter en elskovsnatt,
det er den gode morgenen etter, men de
har også en åndelig oppvåkning. «And now
good-morrow to our waking souls», sier
han i 2. vers, deres sjeler våkner i takt med
deres kjærlighet. De er bokstavelig talt i
18
John Donne (1572-1631). Selv om Donne var født
inn i en katolsk familie, ble han utdannet prest
i den anglikanske kirken, og virket i dette yrket
hele sitt liv. Bildet er et miniatyrportrett laget av
Isaac Oliver i 1616.
deres kjærlighets morgenstund.
Samtidig vender diktet tilbake til
spørsmålet stilt i første linje: Hva gjorde de
elskende før de traff hverandre? Fortiden
fremstår som en skyggeverden, hvor jeget
var uopplyst. All tidligere glede (nytelse) var
kun en svak avspeiling av hva han opplever
nå. Rommet de elskende befinner seg i blir
gjennom deres gjensidige kjærlighet det
eneste av betydning for dem. Kjærligheten
har omformet rommet, gjort «one little room
an everywhere». Rommet blir den indre,
subjektive verden, som står i kontrast til den
ytre verden, som ikke lenger betyr noe.
ikke det eneste ordspillet, for se på de to siste
verselinjene i de to første strofene: «When
Thou hast done, Thou hast not done ,/For I
have more.» Når Gud har gjort det Donne ber
Han om, har Han Donne.
Med disse små kommentarene på plass vil
jeg la dette diktet stå slik all stor poesi bør
kunne gjøre, på egne ben. Vel bekomme.
Lukk opp din hjertedør
Nå sjekk ut denne:
Batter my heart, three-person’d God ; for you
As yet but knock ; breathe, shine, and seek to mend ;
That I may rise, and stand, o’erthrow me, and bend
Your force, to break, blow, burn, and make me new.
I, like an usurp’d town, to another due,
Labour to admit you, but O, to no end.
Reason, your viceroy in me, me should defend,
But is captive’d, and proves weak or untrue.
Yet dearly I love you, and would be loved fain,
But am betroth’d unto your enemy ;
Divorce me, untie, or break that knot again,
Take me to you, imprison me, for I,
Except you enthrall me, never shall be free,
Nor ever chaste, except you ravish me.
I.
WILT Thou forgive that sin where I begun,
Which was my sin, though it were done before?
Wilt Thou forgive that sin, through which I run,
And do run still, though still I do deplore?
When Thou hast done, Thou hast not done,
For I have more.
II.
Dette er en av Donnes «Holy Sonnets»,
nærmere bestemt nr. 14. Diktet er et religiøst
dikt der hovedtemaet er dikterjegets forhold
til Gud.
Noe svært fascinerende med akkurat dette
diktet er nettopp denne usedvanlig hyppige
bruken av ukonvensjonelle metaforer; man
kan se på dette diktet nærmest som en
parademarsj av «conceits».
I de første linjene ønsker han å bli gjenskapt
som en bedre skikkelse for Gud, og Gud blir
blant annet sammenliknet med en smed som
«break, blow, burn, and make me new». Jeget
ønsker å bli smidd om, rett og slett, til å bli et
bedre menneske.
I linjen etter tar Donne diktet i en ny
retning. Jeget er nå en «usurp’d town, to
another due», en by som har blitt tilranet
(usurp’d) av en annen enn Gud (vi får anta
djevelen). Jeget ønsker å slippe Gud inn,
men fornuften, Guds visekonge («viceroy»),
er svak og ustadig. Men så gjør Donne nok
en ny vri, forholdet til Gud blir sammeliknet
med det til en kjæreste. Jeget elsker Gud,
men er forlovet («betroth’d») til hans fiende,
og ber Gud skille ham fra fienden, og fange
han. Diktet slutter med en av det engelske
språkets mest fascinerende kupletter: «Except
you enthrall me, never shall be free, /Nor ever
chaste, except you ravish me.» Dikterjeget vil
aldri få sin frihet før han er fanget av Gud,
og ei eller vil han være kysk/jomfruelig/ren
før han svertes/voldtas av Gud. Det siste
menes selvfølgelig i overført betydning, og
står som et strålende eksempel på Donnes
ukonvensjonelle metaforbruk.
Donne er slik sett en av mange poeter som
Wilt Thou forgive that sin which I have won
Others to sin, and made my sin their door?
Wilt Thou forgive that sin which I did shun
A year or two, but wallowed in a score?
When Thou hast done, Thou hast not done,
For I have more.
III.
ser på Gudsdyrkelse som et paradoks, veien
til Guds visshet går gjennom uvisshet, veien
til Guds rikdom går gjennom fattigdom, og
veien til frihet går gjennom underkastelse for
Gud.
En salig salme
Jeg vil kommentere det siste diktet, «A Hymn
to God the Father», enda mindre grundig som
de to andre diktene. Delvis fordi jeg mener
dette diktet – som er mer konvensjonelt enn
de to andre – ikke på samme måte behøver
«starthjelp» for å forstås. To ting vil jeg
derimot peke på, for det første bruken av
ordet «Son» i tredje strofe i verselinjen: «Thy
Son /Shall shine as he shines now» . Dette
er et ordspill, fra en tid hvor ordspill ikke
nødvendigvis bare var lettvinn humor. Det
henviser opplagt til Guds sønn, Jesus, men
også til solen, «sun», som uttales på samme
måte som «son» på engelsk. Dette ordspillet
er relativt vanlig og kan finnes igjen i diktene
til flere andre metafysikere. Men dette er
19
I have a sin of fear, that when I have spun
My last thread, I shall perish on the shore ;
But swear by Thyself, that at my death Thy Son
Shall shine as he shines now, and heretofore ;
And having done that, Thou hast done ;
I fear no more.
Kilder:
Unger, Leonard: Donne’s Poetry and Modern
Criticism. Russel & Russel, 1962
Lovelock, Julian (red.): Donne, Songs and
Sonets. MacMillan, 1973.
Novarr, David: The Disinterred Muse, Donne’s
Texts and Contexts, 1980.
Ricks, Christopher (red.): The Oxford Book of
English Verse, Oxford University Press, 1999.
Bildet av Donne er hentet fra Parker, Derek:
John Donne and his World, Thames and
Hudson, 1975.
fag:
KULTURVITENSKAP
når folkemord blir
underholdning
Konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen har blitt det fremste symbolet på nazistenes
grusomme handlinger under andre verdenskrig. På hvilken måte har populærkultur fått en
ny og sentral rolle i å skape et minne og bevissthet rundt Auschwitz?
tekst: Ida G. Slettevoll og Jorun J. Berntsen
ida.slettevoll@student.uib.no /jorun.berntsen@student.uib.no
foto: Ida G. Slettevold
We wish to remember, but for a specific reason.
So as to have the certainty that evil will never
triumph the way it did in the case of millions of
victims of Nazism
-Pave Johannes Paul II
Populærkultur er et begrep som spenner bredt
og kan defineres på flere ulike måter. Begrepet
kan først og fremst knyttes til nåtiden, det
kommersielle og moderne. Forståelsen av
populærkultur som kontrast til en høykultur,
innebærer en motsetning til kunstformer
som opera, klassisk musikk, tradisjonelt
teater og litteratur. Typiske sjangere innenfor
populærkultur er film, musikk, tegneserier,
mote og moderne kunst. Et typisk trekk for
disse sjangrene er at de er i konstant endring
etter hvordan samfunnet endrer seg. Å trekke
inn Auschwitz-Birkenau-museumet i denne
sammenheng skiller seg klart fra den typiske
tolkningen av populærkulturelle fenomen.
Man kan kanskje si at moderne moteindustri,
komedier og popmusikk blir ganske trivielle
i sammenligning med en alvorsbetynget
konsentrasjonsleir.
Auschwitz- et populært kunstuttrykk
Skildringer av Auschwitz har uten tvil vært et
populært tema etter krigen blant forfattere,
kunstnere og artister. Til tross for at den tyske
filosofen og sosiologen Theodor Adorno
erklærte at poesi var umulig etter Holocaust,
har publikasjoner av både dikt, romaner
og filmer blitt svært populære i kjølvannet
av andre verdenskrig. Populærkulturens
uttrykksformer er sterkt knyttet til det
kommersielle, og derfor kan man finne det
problematisk at en historisk tragedie der
millioner av jøder mistet livet skal selges som
produkt. På den andre siden er det ingen tvil
om at det er viktig at det eksisterer et minne
om hendelsene og på den måten kan litteratur
og film være med på å spre ulike tolkninger
og budskap om Holocaust. Det er godt
mulig at filmatiske tolkninger som Pianisten
eller Schindlers liste kan etterlate et like dypt
inntrykk som et besøk på museumet som står
igjen etter konsentrasjonsleiren i Auschwitz.
Men det finnes også fremstillinger av livet i
konsentrasjonsleiren som skaper stor debatt
og som helt klart utvider tolkningen. Vi
har valgt å fokusere på tre kontroversielle
verk om konsentrasjonsleiren AuschwitzBirkenau. De har det til felles at de bruker
nye og uvante kunstformer for å danne et
bilde av konsentrasjonsleiren, og at de har
fått stor oppmerksomhet.
Personlig tegneseriekunst
Flere av de som har overlevd sitt opphold
i konsentrasjonsleirene har spilt en svært
viktig rolle gjennom å skape et minne om
Auschwitz. Et spesielt tilfelle er tegneserien
maus, som ble publisert i 1986 av polskamerikaneren art spiegelman. Det kan minne
om en selvbiografi ettersom spiegelman
veksler mellom å berette sin egen livshistorie
og gi et tilbakeblikk på farens opphold i
Auschwitz. På den måten gir han ikke bare
leseren en gripende historie om en jødes
kamp for å overleve i konsentrasjonsleieren,
men også et innblikk i konsekvensene
de overlevendes familier kunne få i
etterkrigstiden. spiegelmans skildring er
veldig ærlig og personlig og legger ikke
skjul på at faren til tider var svært vanskelig
å leve med. Ved å portrettere faren, Vladek,
som en lykkelig og ressurssterk jøde i første
utgaven i kontrast til det bilde han gir av
faren i etterkrigstiden, gir han opplevelsene i
Auschwitz skylden for farens psyke.
spiegelman sjokkerte den amerikanske
befolkningen med sin utradisjonelle tolkning
av Holocaust, og dette ga utgivelsen sterk
PR i media. Man kan også si at samtidig som
art spiegelman fant en ny måte å avbilde
Holocaust på, så utvidet han grensene for
litteratursjangeren. Tegningene i maus
er svært forseggjorte og inneholder mye
symbolikk. Et viktig trekk ved tegneserien
er for eksempel at karakterene er fremstilt
som ulike dyr. Ved å illustrere jødene som
mus og tyskerne som katter, henviser han
ikke bare til en gammel klisjé, men gir også
verket en slags dobbelthet. Man kan påstå
at valget av ikonografi distanserer leseren
fra virkeligheten og dermed gjør det lettere
å fordøye historien. På den annen side kan
karakterene fremstilt som dyr nettopp
vise umenneskeligheten bak Auschwitz
som institusjon. Samtidig har kritikere
argumentert at denne fremstillingen kan
være farlig, ettersom de ulike folkeslagene
blir generalisert og forenklet ved å gruppere
dem etter raser. I kontrast til mange
etterkrigsskildringer om Auschwitz, som
presenterer en ansiktsløs masse av offer, gir
spiegelman sitt publikum en autentisk person
å relatere historien til. Ved å knytte historien
til et enkeltmenneske blir den mer troverdig
og lettere å identifisere seg med.
En utradisjonell musikkvideo
Musikkvideoen «Houswitz» er et ekstremt
eksempel på en presentasjon av Auschwitz.
Den tre minutter lange videoen ble først
oppdaget på en nederlandsk hjemmeside,
Geenstijl.nl, i august 2005. Tittelen er basert
på en kombinasjon av konsentrasjonsleieren
Auschwitz og housemusikk, som antyder
videoens innhold. Auschwitz blir nemlig
presentert som en gigantisk fest, der fargebilder
av unge, dansende mennesker og autentiske
svart-hvitt bilder fra konsentrasjonsleiren er
klippet sammen. SS-offiserer er presentert
som festens DJ’er, dresskoden er «skinny Jew»
og det reklameres med gratis sengeplasser og
dusj. Men det mest makabre høydepunktet er
trolig når et ekte bilde av en trillebår full av
lik dukker opp på skjermen, mens en stemme
proklamerer med «free taxi-ride home».
Naturlig nok har «Houswitz» blitt møtt
med sterke reaksjoner. Etter at videoen
ble oppdaget på nettet har blant annet
representanter fra Simon Wiesenthal-senteret
vært tidlig ute med å erklære videoen som
forkastelig. «It goes beyond the bounds of
freedom of expression to an unprecedented
level of obscenity», var en av uttalelsene.
Myndighetene har blitt oppfordret til å fjerne
den fra ulike hjemmesider og mannen bak
konstruksjonen, en 22 år gammel nederlandsk
Bilder fra maus av art spiegelman.
student, ble tvunget til å be om unnskyldning.
Man må anta at musikkvideoen dreide seg om
et stunt for å få oppmerksomhet. Motivene
bak handlingen var nok nettopp å skape sinne
og sjokk. Men den store faren ved videoen er
at seeren vil reagere med fornøyelse, i stedet
for forskrekkelse og vantro.
Leken kunst om døden
Før krigen var Polen det landet i verden med
flest jøder og ble dermed også landet der flest
arbeids- og konsentrasjonsleirer ble oppført
av nazistene. Dette gjør at Polen er etterlatt
med flest spor, fysiske i form av ødelagte
synagoger og etterlatte jødiske eiendommer,
psykiske i form av erindringer. Produksjonen
av materialet om Auschwitz er enorm blant
polske kunstnere.
Filmregissøren Roman Polanski har blitt
verdensberømt for sin tolkning av en jødes
kamp for overlevelse under krigen i Warszawa.
Forfatteren Tadeusz Borowski gir et hardt og
brutalt bilde av livet i konsentrasjonsleiren
gjennom romanen This Way for the Gas,
Ladies and Gentlemen. Kunstneren Zbigniew
Libera gir et nokså ukonvensjonelt bilde
av Auschwitz i sin konstruksjon: «Lego
Concentration Camp». Kunstverket er en
del av en serie kalt «Correcting Devices»,
som består av syv ulike legosett. På omslaget
av boksene er det bilder av ulike scener fra
konsentrasjonsleiren oppsatt av byggeklosser,
blant annet svarte miniatyrvakter som
torturerer hvite skjeletter. I følge Libera
inneholder boksene nok byggeklosser til å
bygge hele installasjonen.
Kunstverket har blitt svært kontroversielt
og har fått sterk kritikk fra flere hold. Libera
ble blant annet invitert til Venice Biennaleutstillingen i Italia i 1997 under den forutsetning
at han ikke brukte Legoinstallasjonen
i utstillingen. Verket har dessuten blitt
fordømt av lederen for det internasjonale
nettverket for barn av Holocaustoverlevende.
Legogruppen selv har hevdet at de aldri ville
ha donert byggeklossene til kunstneren om
de hadde visst resultatet. Men til tross for
at kunstverket har provosert ulike kretser,
er det ikke tvil om at kunstneren gir rom
for ulike tolkninger. Bruken av leketøy for å
fremstille konsentrasjonsleiren gir montasjen
et preg av barnslig uskyldighet som står i
dramatisk kontrast til virkeligheten. Samtidig
vekker kunstverket flere spørsmål: Hvor mye
overveielse og oppfinnsomhet brukte tyskerne
for å bygge og iverksette en konsentrasjonsleir?
Konstruerte de leiren på samme måte som
barn bygger med sine legoklosser? Man
kan dessuten hevde at kunstverket nettopp
belyser det absurde samfunnet som ble
dannet i Auschwitz. Lego presenterer ofte
urealistiske scener med drager og romvesen
og på den måten minner Libera sitt publikum
om et ubehagelig faktum. Til tross for hvor
urealistiske hendelsene i Auschwitz er, så
har de forekommet. Ved å bruke stive og
livløse plastikkfigurer, illustrerer kunstneren
også mangelen på empati og menneskelig
medfølelse i leiren.
Ulike reaksjoner
Holocaust, den systematiske utryddelsen
av jøder under andre verdenskrig, er nok
det aller mørkeste kapittelet i Europas
moderne historie. Muséet AuschwitzBirkenau gir besøkende en mulighet til å
oppnå en viss forståelse for omfanget av
lidelse og tap av menneskeliv. Men som vist
har fremstillingen av Auschwitz gjennom
populærkultur vært vel så viktig for å skape
bevissthet rundt temaet. Spredning og
produksjon av populære bøker og filmer som
skildrer Auschwitz er utvilsomt viktig for å
holde minnene i live. Vi har tatt for oss tre
utradisjonelle fremstillinger av Auschwitz
gjennom en tegneserie, en musikkvideo og et
moderne kunstverk. Mens art spiegelman ble
belønnet med Pullitzer-prisen for maus, blir
«Houswitz» stort sett møtt med fordømmelse.
De forskjellige produksjonene har altså blitt
møtt med ulike reaksjoner, men alle tre har
fått stor oppmerksomhet. Om formålet er å
sjokkere og forferde, så har i alle fall de tre
kontroversielle verkene en evne til å skape
debatt.
TEMA: ARKITEKTUR
foto: Matz Lande
lev et stiligere liv enn sidemannen:
begynn i Atrium!
vi trenger:
journalister
fotografer
grafiske designere
ring tlf: 55582079 el. 91702059 (Helene)
eller
send e-post: atriumkontakt@uib.no
alle interesserte ønskes velkommen!
23
KJÆRLEIK:
tekst: Dorte Dahl Grønnevet
Dorte.gronnevet@student.uib.no
foto: Ellen Qvindesland Grønnevet og
Martin Qvindesland Grønnevet
kjærleik på viddene
Kvifor vakle på ein barkrakk, når ein kan gå på fast fjell?
«Det er den draumen me ber på» , skriver Olav
H. Hauge, «at noko vedunderleg skal skje, at
det må skje». Eg veit eigentleg ikkje heilt kva
eg snakkar om. Eg trur det er om kjærleik.
Det er ikkje så lett å snakke om kjærleik.
Det vert fort svulstig og flåsete. Likevel,
kjærleik må ein ha, vil ein ha. Spørsmålet
er berre korleis ein kan finne han? For som
venninna mi Jenny påpeika ein morgon ved
kjøkkenbordet: Du vert ikkje gift av å sitje på
ein stol.
Regel nummer 7
Nei. Ein må opp å stå. Ut å gå. Dette veit
Den norske turistforening (DNT). Sidan
1868 har DNT arbeidd for å få folk ut på tur.
Dei har målt ein raud «T» på steinar og tre,
slik at ein finn vegen. Dei har bygd hytter,
slik at ein har ein stad å sove. Dei har gitt
oss Fjellvettreglane, slik at ein ikkje kjem i
vanskar. Gå ikkje åleine, seier regel nummer
7. Rett og rimeleg, men kva med dei som
ikkje har nokon å gå med? Inga fare, seier
DNT, vi har nemleg Fjelltreffen.
Fjelltreffen er ein fast spalte i medlemsbladet
Fjell og Vidde. Her finn ein kontaktannonsar.
Menn og kvinner som ynskjer seg ei fjellgeit,
turskreppe, fjellrype, turkamerat, fjellbukk.
You name it. Sjargongen ber tydeleg preg av
friluftsliv. Her er ikkje «turar i skog og mark»
ein klisjé. Her er det eit kvalitetsstempel.
Helle Andresen, redaktør for Fjell og Vidde
fortel at dei som set inn annonsane opplever
det som eit trygt og seriøst forum. Dessutan
er sannsynet stort for at dei ein kjem i kontakt
med deler interessa for friluftsliv.
- Ein må vere medlem for å sette inn
annonse, men ein treng jo ikkje å vere
medlem for å svare, seier Andresen.
Etter at ein frå 2003 kunne sette inn
annonse gratis på vevsidene til DNT, fekk dei
enormt mange annonser. Gjennom Internett
vart det meir lettvint, og ein slepp å risikere
å måtte vente i opptil eit halvt år før ein kjem
på trykk. No kan ein sjølv velje om annonsen
skal stå på Internett eller i bladet. Eller begge
delar. Ein gong trykte dei åtte sider med
kontaktannonsar i Fjell og Vidde for å kome
24
à jour, men i følgje Andresen var ikkje det så
populært. Det vart litt valdsamt, men må ein,
så må ein. Det hastar å finne kjærleiken. Har
ein allereie reist seg frå stolen, vil ein ikkje
vente for lenge. Ein kjem seg ikkje til fjells på
flat veg. Nokre vil ha ein kjærast før påske. I
alle fall ein dei kan gå på tur med. Nokre har
allereie bestemt seg for kvar turen skal gå.
Kilimanjaro. Jotunheimen. Noreg på langs.
Bill.mrk 2469
Nokre er allereie i Jotunheimen. I boka
Jotunheimen Bill.mrk. 2469 av fotograf
Bård Løken og Erlend Loe, oppheld
hovudpersonen seg nettopp i Jotunheimen.
Han kjenner seg åleine, og heile boka er
eit svar på ein kontaktannonse i Fjell og
Vidde. Billettmerket med same tal som
Galdhøpiggens høgde var det teiknet han
trong. Med rare og underfundige tekstar og
naturbilete som framkallar urmennesket i
deg, prøver han å selje seg sjølv til kvinna i
annonsen, og avsluttar: «Hvis du ikke svarer
på dette, kommer jeg til å vurdere å skaffe
meg hund».
Kven er så desse drøymarane? I Jotunheimen
Bill.mrk. 2469 omtaler kvinna seg sjølv som ei
med «et varmt hjerte og et kaldt hode». Ho
har høgare utdanning, jobb, og eit bra og
spanande sosialt liv. Ho veit kva ho kan gi,
og ho veit kva ho vil ha. Han er som ho. Dei
tenkjer at karriere er ikkje alt. At det gjeld å
vere kreativ, ha humor, og planleggje å leve
i nuet. Dei er ressurssterke personar. Solide.
Faste som fjell.
- Stemmer dette biletet med dei som søkjer ein
partnar gjennom DNT?
Helle Andresen har ikkje noko statistikk
på dette, men viser til at dei som er medlem
i DNT har høgare utdanning og inntekt
enn gjennomsnittet i Noreg. Det finst med
andre ord mange akademikarar der ute i
fjellheimen. Mellom anna.
Vi vandrar saman
Ikkje alle vandrar i raude anorakkar. Ikkje
alle har Kvikk lunsj i sekken. Nokre har, men
ikkje alle. Det er ikkje så viktig. At dei vandrar
derimot, er poenget. Dei går. Visst går dei.
Lavt og høgt. Langt og lenge, og lenger enn
langt. I motvind og medvind. Og så står dei
der då, desse sunne menneska med forblåst
frisyre og roser i kinna. Dei står midt i stien
og helsar. Hei, seier dei, for det er det ein gjer
på fjellet. Heisann, kor skal du?
Ein skal hit og dit, men mest av alt skal
ein på tur. Og ein treng ikkje å kunne skrive
fengjande liner av den grunn. I tillegg
til den skriftlege Fjelltreffen, arrangerer
nemleg mange av lokallaga til DNT eigne
Fjelltreffturar, Singeltreff og sjølvsagt vanlege
fellesturar. Informasjonssjef Anne Jørgensen
i DNT Oslo og omegn seier at turane med
spesifisert aldersgruppe har vorte veldig
populære i løpet av dei siste åra.
25
- Er det å skulle hjelpe folk med å finne turvenar
og kjærestar ein del av DNT sin profil?
- Det er først og fremst ein del av eit breitt
tilbod til medlemmane våre, og vi har merka
at det finst eit behov for det. Det er tydeleg at
folk er lei av å gå på byen for å møte nokon.
Fångad av en stormvind
Tja. Det er kanskje sant. Gløym partytoppar
og hårgelé, det er ulltrøye og luesveis som
gjeld. Men vil ein verkeleg at fjellheimen
skal verte ein stad kor det føregår openlys
sjekking? Nei, det er ikkje den draumen
me ber på. Det skal ikkje vere slik. Det skal
vere naturleg, det skal skje medan ein står
der med vind i andletet, vottar på hendene
og roser som blomstrar i kinna. Svulstig og
flåsete. Jaja, men eg seier meg samd med
hovudpersonen i Jotunheimen Bill.mrk. 2469.
Du skal vere ein kald faen om det ikkje gjer
inntrykk på deg. Då treng du ei ulltrøye. Og
litt turglede.
kultur:
MUSIKK
mens vi venter
på verktøy
Helt siden det amerikanske bandet Tool varmet opp for Rage Against The Machine på
Rockefeller en kveld i 1996 har norske musikkelskere hungret etter å få se disse mastodontene
innen hardrock spille på en norsk scene igjen. Til sommeren er ventetiden er over.
tekst: Simen Brekke
Simen.brekke@student.uib.no
4. juli skal etter planen det amerikanske bandet
Tool entre scenen i Bendiksbukta under
Quartfestivalen. Dette bandet har siden 1991
gitt et internasjonalt publikum en god dose
hard post grunge-musikk, med tilhørende
spennende
musikkvideoer.
Albumene
deres har blitt svært kritikerroste, og de har
opparbeidet seg en hengiven fanskare. Med
sitt berømte sceneshow bør Tool-konserten
bli en av den norske festivalsommerens store
høydepunkt.
Los Angeles, der musikere møtes
For å begynne med begynnelsen: En
kunststudent, med bakgrunn fra den
amerikanske krigsskolen, Maynard James
Keenan, traff tidlig på 90-tallet en gitarist
og en trommis, med navnene Adam Jones
og Danny Carey. Alle tre var fra før erfarne
musikere, og gjennom tilfeldigheter hadde
det seg slik at de dannet bandet Tool. Det
er litt uvisst hvor bandnavnet kom ifra, men
mest sannsynlig er det en referanse til at
Keenan følte seg som et verktøy(=Tool) for
det amerikanske militæret. Bandet ble stiftet
i Los Angeles, til tross for at ingen av de tre
opprinnelige medlemmene var fra California.
I deres vennekrets var også bassist, og primus
motor bak Rage Against The Machine, Tom
Morello. Det faktum at Adam Jones spilte
i band med Morello på 80-tallet kan man se
tydelige tegn til i musikken til begge band.
Dynamikken og gitarriffene er til tider svært
like. Jones er utdannet som makeup-artist, og
har jobbet med filmer som Terminator 2 og
Jurassic Park. Danny Carey, derimot, studerte
musikk og spilte i diverse band. Senere fikk
Tool også et fjerde medlem, bassisten Paul
D’amour, som var med fram til 1995. Da
førte uoverenstemmelser med bandet, både
kreative og personlige, til at briten Justin
Chancellor tok over hans plass.
Tool ble dannet i april 1991, og i 1992 kom
deres første utgivelse: EPen Opiate, som
inneholdt seks sanger. Året etter fulgte de
opp med deres første album, som de kalte for
Undertow. Selv om de to første utgivelsene
ble godt mottatt, var det ikke før deres andre
album ble utgitt i 1996 at Tool virkelig ble
allment akseptert i musikkmiljøet. Albumet
Ænima regnes som en av 90-tallets virkelig
klassiske hardrock-album, og blir svært ofte
referert til når kjente musikere skal ramse
opp sine favorittplater. Albumet har voldsomt
varierte, men likevel gjennomgående dystre,
lydbilder. Som alltid er det også svært kreative
og intelligente tekster, som danner grunnlaget
for en nærmest komplett metall-plate. Tool
fikk således nesten en hit med låta «Stinkfist»,
som MTV følte seg tvunget til å skifte navn på
før de sendte videoen over eteren. På grunn
av diverse uenigheter med plateselskapet
deres, Volcano, og fordi bandmedlemmene
var opptatt med andre prosjekter tok det lang
tid før det etterlengtede tredje albumet ble
sluppet. Dette skjedde i 2001, men året før
hadde de sluppet en CD/DVD og CD/VHS
som het Salival. Denne inneholdt samtlige
videoer som Tool hadde laget, og en CD med
live-opptak og noen nye sanger. Det tredje
albumet fikk navnet Lateralus, og er kanskje
enda mer variert og interessant enn de to
foregående platene. Riffene er mer intrikate,
taktskiftene skjer oftere, og tekstene er
enda mer sublime og symbolmettede. For
er det noe Tool er kjent for er det deres
intense, mørke og suggerende gitarriff, samt
dynamikk og taktskifter som mange klassiske
musikkutøvere misunner dem.
Politiske
ledere,
og
seksuelle
overgrep
Musikalsk er medlemmene i Tool tydelig
inspirert av progressive kjemper som Led
Zeppelin, Pink Floyd og King Crimson. Gutta
i Tool er også gode venner med musikerne
i sistnevnte band. Siden oppstarten i 1991
har musikken til Tool vært hard, innovativ,
melodiøs og veldig spennende vokalmessig.
Adam Jones’ karakteristiske, repetitive
gitarriff gjennomsyrer lydbilder som også
inneholder imponerende trommesoloer og
svært akrobatiske vokalprestasjoner.
På toppen av dette har Tool i flere år
benyttet seg av video på konsertene sine, med
bilder fra videoer som er spesielt laget for
dette formålet av Adam Jones, eller venner
av bandet. Dette gjør at konsertene deres
blir nærmest sagnomsuste, som for eksempel
konserten de holdt på den oransje scenen på
Roskilde i 2001.
Tekstene til Tool er ikke nødvendigvis
så veldig åpenlyst religiøst eller politisk
motiverte. Men hvis man tar seg tid til
virkelig å høre etter hva herr Keenan synger
om, viser det seg at mannen har en høne å
plukke med opptil flere offentlige instanser.
Religiøse ledere, det amerikanske forsvaret,
og politiske skikkelser har alle fått passet
sitt påskrevet i løpet av de 15 årene Tool har
spilt sammen. Personlige problemer som
vokalisten slet med har tydeligvis også blitt
gjennomgått i løpet av sangskrivingen. Men
fordi medlemmene i bandet ikke er veldig
informative når de gir intervjuer, er det ikke
alltid godt å vite hva som blir sunget om. De
lar heller fantasien til lytterne få bestemme.
Et eksempel er låta «Prison Sex», som i følge
mange visstnok skal handle om hvordan
Keenan ble mishandlet seksuelt av faren da
27
han var yngre. Men så vidt meg bekjent har
dette aldri blitt bekreftet av hovedpersonen
selv. Keenans trang til å uttrykke sine følelser
ovenfor, særlig, politiske ledere får han også
utløp for i et annet band, nemlig A Perfect
Circle. Med sine tre album begynner de å få
nesten like mye erfaring som Tool, og på det
politiske plan er de på samme tid enda mer
aktive.
Utenom sangen «Hush», fra Opiate, har
gitarist Adam Jones regissert alle videoene til
Tool. I mange tilfeller har han benyttet seg
av stop motion-teknikkene han lærte da han
utdannet seg i Hollywood. Videoene blir av
mange karakterisert som litt rare, men de er i
det minste svært kreative, og inneholder mye
symbolikk som ikke nødvendigvis er enkel å
dechiffrere. Man kan med god grunn hevde
at videoene har fått et mer profesjonelt preg
over seg ettersom Jones har blitt stadig mer
erfaren. Spesielt deres to videoer til deres
siste album, Lateralus, er imponerende når
det gjelder uttrykk og kreativitet.
Kommer de denne gangen, mon
tro?
Selv om lite er avslørt i forhold til utgivelsen
av deres neste album, er det klart at hele
albumet er mastret og at det vil bli utgitt
i enten april eller mai i år. Dette er også
grunnen til at bandet planlegger en større
Europa-turne til sommeren, som altså vi
nordmenn også skal få lov til å oppleve.
Opprinnelig skulle Tool spille på Norwegian
Wood i 2002, da de turnerte Europa
sammen med Ozzfest. Men fordi gitaristen
til Ozzy Osbourne, Zakk Wylde, fikk
ødelagt hånda måtte hele Ozzfest-sirkuset
returnere til USA. Skuffelsen hos mang
en Tool-fan, undertegnede inkludert, var
ganske stor da denne beskjeden kom bare
én uke før festivalen gikk av stabelen. Men
forhåpentligvis får historien en lykkeligere
slutt denne gangen.
Bilde- og tekstkilder:
Toolshed.down.net
www.toolband.com
www.aperfectcircle.com
www.tooldiscography.com
kultur:
MUSIKKVIDEOER
tekst: Even Onsager
Even.Onsager@student.uib.no
Radvis fra venstre: Jonathan Glazers «Rabbit in Your Headlights», Stéphane Sednaouis «Big Time Sensuality», Mark Romaneks «Criminal», Mark Romaneks «Hurt», Chuck Statler
og Devos Gerald V. Casale «Devo Corporate Anthem», Michel Gondrys «Sugar Water», Spike Jonzes «Sabotage», Spike Jonzes «It’s Oh So Quiet», to bilder fra Michel Gondrys
«Human Behavior» og Michel Gondrys «Fell in Love with a Girl».
farger i brann
Det er nye musikkvideo-DVDer ute. Vår musikkvideokritiker
er overbevist om at de er interessante, men ikke om at de
er gode.
there’s always 10 percent . . . no, make it 5 percent
of videos that take one back to that first surging
crest of curiosity, excitement, sensuality, and
desirability of all good videos. Let us watch these
videos and let us crackle with excitement and
burn with color.
-Douglas Coupland
Da Douglas Coupland ytret disse ordene var
musikkvideoen i sine kvisete ungdomsår. De
fleste musikkvideoer ble laget på video og
så stygge ut. Antagelig var fem prosent å ta
i. Sent på åttitallet
skulle man se ganske
mye MTV før man
kom til godbiter som
Russell
Mulcahys
Duran
Duranvideoer,
Steve
Barrons video til
«Take On Me» eller
ravende sinnsyke saker som Stephen Johnsons
video til Peter Gabriels «Sledgehammer»
– laget med hjelp av Aardman Animations.
Sjansen er på tross av disse godbitene større
for å treffe på noe bra idag, innimellom Pimp
My Ride-repriser og The Osbournes.
musikkvideoene de som har interessante
bilder, eller baserer seg på tablåer; gjerne også
med et drømmeaktig tilsnitt.
Faktisk har musikkvideoer på grunn av
den manglende narrasjonen blitt en liten
favoritt for postmoderne teoretikere som E.
Ann Kaplan og andre som har et inngrodd
hatforhold til klassisk narrativ film. Formen
bryter ned kodene for klassisk fortellende
film, faktisk på en slik måte at filmer med
hurtig tempo og visuelt interessante setpieces gjerne blir kalt «musikkvideo-aktige.»
• I 2003 slapp Director's Label, en avdeling
av Palm Pictures tre musikkvideo-DVDer
gruppert etter regissør.
• De første ut var Spike Jonze, Michel Gondry
og Chris Cunningham.
• Høsten 2005 kom det ut fire til, denne
gangen fikk Mark Romanek, Stéphane
Sednaoui, Anton Corbijn og Jonathan Glazer
æren.
• Atrium benytter denne anledningen til en
stor artikkel om musikkvideoer med dette
som utgangspunkt.
• Mer informasjon: www.directorslabel.com
og www.palmpictures.com
musikkvideoer i 1966 og 67, men da ble
lipsync allerede sett på som gammeldags. Slik
ser filmene A Hard Day’s Night og Help! mer
ut som musikkvideoer enn musikkvideoen
«Strawberry Fields Forever» gjør. Det hindret
imidlertid ikke neste generasjon i å bruke
lipsync, faktisk tok de språket fra filmene til
Beatles og ikke musikkvideoene. På 1970tallet var musikkvideoer noe for spesielt
interesserte. Videoer ble enten laget av veldig
store artister som Queen, eller av veldig små
artister som The Residents, Devo og Talking
Heads. Ikke før MTV
ble opprettet i 1981 ble
det et virkelig marked
for musikkvideoer, og
musikkvideoen begynte
å finne sitt klisjéfylte
og intetsigende, men
morsomme jeg.
Alle kunstarter har sin
uttalte gullalder. Norsk malekunst hadde
for eksempel sitt 1880-tall. Men innen
musikkvideoer er gullalderen implisitt 1990tallet. Mark Romanek hadde dette å si nylig
til Paste magazine: «Expectations are low now.
At a peak point, during the mid-to-late 90’s
expectations were very high. Now they’re
been lowered systematically, so no one
expects anything.»
Veien frem til Gullalderen var regissørenes
like mye som artistenes.
Etter flere år som en av Norges få musikkvideoforskere er jeg blitt både herdet og emosjonelt
avstumpet. Ingen kvinnefiendtlighet sjokkerer
meg lenger.
TV-gesamtkunstwerk
Men hva er det egentlig som utgjør en god
musikkvideo? Ofte har man bare en vag
følelse av å ha sett noe bra og ofte liker man
egentlig bare en video fordi man liker artisten.
Det som ihvertfall er klart er at det er en hel
del ting som ikke fungerer i musikkvideoer.
En av disse tingene er gode historier.
Musikkvideoer med en klar narrativ fremdrift
er ofte både kjedelige og uinteressante, og
selv de som er interessante har sjelden en
konflikt/forløsning som i vanlig dramatikk.
Men hvis musikkvideoer ikke handler så mye
om historier, hva handler de om da? Som
jeg skal se på, er flere av de mest vellykkede
Samtidig er det ikke vanskelig å se parallellene
til operaens begrep om gesamtkunswerk: På
samme måte som operaen blandet musikk,
sang og teater, blander musikkvideoen
kortfilm og musikk.
Det virker som musikkvideoen alltid har
vært der. Den virker ikke-reduserbar i sin
filmatiske musikalitet. Men alle kunstformer
kommer fra et sted. Hvis man er velvillig
kan man spore musikkvideoen tilbake til de
eldste filmmusikalene – ja, helt tilbake til
operaen for den saks skyld. Men den virkelige
starten er ikke før A Hard Day’s Night med
The Beatles, der sangene for første gang ikke
hadde noen direkte tilknytning til handlingen,
og der handlingen mellom sangene fremstår
mer som en unnskyldning for å komme seg til
neste sangnummer enn noe annet. Parallelt
med dette vokste video-jukebox-fenomenet
Scopitone frem, og musikkvideoer ble derfor
produsert for disse. Interessant nok begynte
The Beatles og The Kinks å lage frittstående
29
Gullalderen
I 1993 kom Michel Gondrys «Human
Behavior» (Björk), og året etter Mark
Romaneks «Closer» (Nine Inch Nails), Steve
Hanfts «Loser» (Beck). For de som var vant til
puddelrockvideoer og håpløse dansetrinn fra
lettkledde popbabes, må det ha sett ut som
man var havnet på en annen planet. Björk går
rundt i halvveis dukkefilm/halvveis naturlig
verden, og ender til slutt opp med å bli spist av
The Residents’ nifse «Hello Skinny» av Graeme Whifler.
The Residents var blant pionérene innen musikkvideoen.
Hvis du lurer på hvordan et «nittitalls-gummi-couturehelvete» ser ut, vet du det nå. En Vogues «Free Your
Mind» av Mark Romanek.
A Hard Day’s Night, med The Beatles i hovedrollene,
regissert av Richard Lester. Denne filmen ble
skoledannende innen musikkvideogenren.
Propagandas «Dr. Mabuse» regissert av Anton Corbijn.
De ekspressive detaljene er ett av Corbijns varemerker
som fotograf og regissør.
Depeche Modes «Behind the Wheel». Anton Corbijn
gjør ikke noe forsøk på å skjule Fellini-inspirasjonen.
en gigantisk teddybjørn; Trent Reznor i NIN
er i et mystisk rom befolket av surrealistiskinspirert kunst og fransk stumfilmestetikk; og
Beck rapper i et slags collageunivers befolket
av en djevel som vasker bilvinduer med
blod, en kiste som beveger seg uten hjelp og
cheerleadere på kirkegården.
Ikke bare var iscenesettelsene merkverdige,
men videoene så bra ut. Både Romanek,
Gondry og Hanft brukte ordentlig 16- eller
35-millimeter film, ikke video som var
standarden. Det skulle heller ikke ta lang tid
før denne generasjonen fikk posisjoner innen
bransjen, og før det ble enda flere av dem.
«Human Behavior» spesielt åpnet opp døren
for at ukommersielle videoer kunne vises på
tung rotasjon på MTV uten et kjent navn
(disse var både Björks og Becks respektive
debutsingler som soloartister) og uten fokus
på bandfremføring eller dans.
Utover 1990-tallet kom det flere og flere
dyktige regissører inn i bildet. Spike Jonze,
Jonathan Glazer, Chris Cunningham,
Stéphane Sednaoui, Roman Coppola, Dawn
Shadforth og Floria Sigismondi debuterte
alle i denne perioden. I tillegg fortsatte de
dyktige 80-tallsregissørene Anton Corbijn,
Jean-Baptiste Mondino og David Fincher
ufortrødent med å lage gode videoer.
Auteurene
Felles for alle disse regissørene er at de
etablerte egne stemmer. Å karakterisere alle
de nevnte her blir altfor omfattende, men for
å si det kort og greit: De unngikk stort sett
den narrative videoen og benyttet seg istedet
av andre former og disipliner for å si noe nytt
og unikt, det være seg egenartede visuelle
universer, pastisj, skrekk, Kafka-inspirasjon
eller animasjon.
I 2003 hendte noe av det viktigste i
musikkvideoens historie. Det kom ut tre
DVDer med musikkvideoer gruppert etter
regissør. Michel Gondry, Spike Jonze og
Chris Cunningham var de første ut, og ifjor
høst kom det ut fire til: Anton Corbijn, Mark
Romanek, Jonathan Glazer og Stéphane
Sednaoui. Disse syv er så langt de eneste
som har fått dedisert retrospektive luksusDVDer til karrierer som stort sett består av
musikkvideoer.
At Spike Jonze, Michel Gondry og Chris
Cunningham ble de tre første i denne serien
burde ikke ha kommet som noen overraskelse
på noen. De har rett og slett laget noen av
de beste musikkvideoene noensinne. Hvis
du møter noen som mener at dette var
urettferdig og som vet hvem som heller
burde fått æren av en luksus-DVD, er sjansen
stor for at de a) ikke har peiling, eller b) er
kranglete.
30
Michel Gondrys kreative omgang med
teknikk vises i flere videoer. Foruten nevnte
«Human Behavior», er Cibo Mattos «Sugar
Water» noe av det mest kompliserte som
noensinne har blitt vist som en musikkvideo.
Videoen er en split-screen-visning der
venstre side viser historien forlengs og
høyre viser historien baklengs. Jeg har sett
den minst 20 ganger og jeg er fremdeles
usikker på elementer i handlingsforløpet.
Denne kombinasjonen av kreativ teknikk og
uventede og tildels abstrakte plot er antagelig
det lettest gjenkjennelige med Gondrys stil.
Spike Jonzes idéer baserer seg på sin side ofte
på perfeksjonerte genreøvelser. Beastie Boys’
«Sabotage» er laget som en åpningvignett
til en fiktiv 1970-talls politiserie, komplett
med brunlige 16-millimetersbilder, perfekte
kostymer og solbriller og store bokstaver
i tittelen. Björks «It’s Oh So Quiet» er et
musikalnummer med dansende mennesker
i gatene, løping oppetter veggen og kreativ
bruk av paraplyer i solskinn. Denne videoen
siterer hele musikalgenren, fra Busby
Berkeley via Singin’ in the Rain til Paraplyene
i Cherbourg.
Chris Cunninghams videokarriere begynte
for alvor i 1997 med Aphex Twins «Come
to Daddy.» En hær med småbarn med like
ansikter som Aphex Twin/Richard D. James
som terroriserer et forfallent bystrøk virker
rett og slett usannsynlig nifs ni år etter.
Dette fikk til og med Madonna til å legge
merke til ham, og hun rekrutterte ham til
«Frozen», en dyr flopp som likevel ser veldig
bra ut. Cunningham brukte de neste årene til
Portisheads «Only You» – en uvirkelig vakker
mystisk undervannsvideo – og oppfølgeren
til «Come to Daddy», «Windowlicker.»
Når det gjelder de fire neste DVDene får
man en uungåelig følelse av at utgiverne går
nedover listen fra de beste til de nest beste.
Det blir snart klart at dette er mer enn en
følelse.
Traumer og gummicouture
Førstemann ut er Mark Romanek. Ikke
bare er han innbegrepet på en dyktig
videoregissør for mange – her er det fristende
å bruke Pierre Bourdieus begrep om den
borgerlige smaken – han er den Coldplay,
Linkin Park og Jay-Z kontakter hvis de vil
ha noe «kunstnerisk». Mye av grunnen til
dette er Nine Inch Nails nevnte «Closer.»
Denne potente cocktailen av psykoanalytiske
traumer og arketyper, surrealistisk kunst og
S&M ble ikke forbigått i stillhet. Spike Jonze
har uttalt at den er en personlig favoritt.
Ikke uventet ble den sensurert av MTV (noe
som er som et kvalitetsstempel å regne).
At mange av tablåene er stjålet direkte
fra kunstverk av Francis Bacon, Joel-Peter
Witkin, Ruth Thorne Thompson og Rudolf
Hausner derimot, ble forbigått i stillhet av de
fleste. Likevel fungerer videoen grunnet den
voldsomme visuelle energien. Den virker
ute av kontroll, noe som er nøyaktig den
kvaliteten NIN og Romanek var ute etvvter.
Det blir imidlertid klart etter bare å ha
sett litt at det er langt mellom drammene.
Romanek har selv sagt at han ikke ville ha
med noe før 1992, dels fordi han da laget
videoer for indieartister – blant andre Robin
Hitchcock – med lave budsjetter. Det er
Romanek som har valgt ut hvilke videoer som
skal være med og han gjør selvsagt som han
vil, men det betyr ikke at vi trenger å bifalle
valget. I stedet for hva han nå har laget før
1992 kastes vi rett ut i en glætt sorthvittvideo
til k.d. langs «Constant Craving» og nittitallsgummi-couture-helvete på catwalken i En
Vogues «Free Your Mind.» Førstnevnte skal
visstnok ifølge Romanek ha handlingen
lagt til premièren på Samuel Becketts Mens
Vi Venter på Godot i Paris i 1953. Hva som
fikk Romanek til å gjøre dette er uklart,
men videoen ser utrolig lite autentisk ut, og
Romaneks eget utsagn om at han tror Beckett
ville hatet den er nok dessverre helt riktig.
«Free Your Mind,» på sin side, burde vises i
skolen som et skrekkeksempel på hvorfor du
ikke skal følge trender slavisk, og hvordan
fremstå som mer latterlig enn Limahls frisyre
etter ti år.
Plagiat eller appropriering
Hvis resten av DVDen hadde vært på
dette teknisk vellagde, men sjelløse og
uinteressante, nivået, hadde dette vært en
nitrist affære, og det er da mye fra Romaneks
karriere som virker tamt og flatt. Madonnas
«Rain» og «Bedtime Story» fremstår som
intetsigende. Ikke engang den utstrakte
plyndringen av surrealistisk kunst i «Bedtime
Story» kan redde dette surrealistiske sci-fidilldallet. Det samme kan sies om Nine Inch
Nails’ «The Perfect Drug» med sin fin-de-siècle
design og absintdrikking. «Can’t Stop» med
Red Hot Chili Peppers er igjen resirkulert
billedmateriale, denne gang fra kunstneren
Erwin Wurm, mens David Bowies «Jump
They Say» er en samling visuelle sitater fra
blant annet Chris Markers film La Jetée og
Kubricks 2001 og nærmest uten egenverdi.
Janet Jacksons «Got ‘til It’s Gone» har samme
problemet, den ser fin ut og ikke så mye mer.
Michael og Janets «Scream» har ikke engang
den kvaliteten, det eneste den oppnår er å se
dyr og billig ut på en gang.
Heldigvis er det mer.
Romaneks fulltreffere
Det er nemlig to videoer til på denne DVDen
som rettferdiggjør hele utgivelsen. Fiona
Apples «Criminal» er den ene. Videoen
foregår dels på en fest, dels morgenen etter,
og den er fotografert så Fiona får røde øyne
som i snapshots tatt med blitz (dette er
faktisk mulig så lenge du bruker en liten nok
lyskilde). Dette gir et voyeuristisk preg som
blir forsterket av at Fiona er svært ung og har
lite klær på seg. Videoen prøver likevel ikke å
være noen skandalevideo, den utfyller snarere
teksten – som omhandler det å føle seg som
en forbryter fordi man har tatt for seg på
Musikkvideoen virker
ikke-reduserbar i sin
filmatiske musikalitet.
sjekkemarkedet – og scenen der Fiona ligger
i badekaret sammen med en gutt og har et
småsleskt flir om munnen, står i grell kontrast
til scenene som tydeligvis er morgenen etter
når hun våkner. Bondeangeren er til å ta og
føle på. En nesten perfekt video.
Den neste er Johnny Cashs «Hurt.» Denne
musikkvideoen var det siste Johnny Cash spilte
inn før han døde. Den viser ganske enkelt
en gammel, skjelvende og syk mann som
fremdeles har en stemme og tilstedeværelse
av en annen verden. En forsiktig bruk av
stilleben-motiver – blant annet vin og frukt
– for å vise livets forgjengelighet er det eneste
gimmicket i begynnelsen av videoen, og det
fungerer på grunn av den gamle mannen som
sitter der og synger med denne intensiteten.
Et stykke uti begynner Romanek å sy inn
gamle TV-opptredener og filmer Johnny
spilte i i løpet av livet, og det er helt utrolig
rørende. At et gammelt bilde av Johnny Cash
mens han synger linjen «what have I become?»
skulle kalle på tårekanalene, er nesten like
usannsynlig som at en sang skrevet av Trent
Reznor/Nine Inch Nails om kjærlighet og
heroin skulle markere konklusjonen på
Johnny Cashs karriere. Men kulturens veier
31
er uransakelige, og Romanek fortjener å bli
husket for å ha laget et så verdig punktum på
en så verdig karriere som Johnny Cashs.
Fotografen
Nederlandske Anton Corbijn har lagt seg
på en helt annen utvelgelsesprofil enn
Mark Romanek. Han har valgt en warts
and all-tilnærming, og har inkludert sine
tidligste arbeider på tross av tekniske og
innholdsmessige svakheter. Dette er et heldig
valg, selv om den tidligste videoen er en
litt teit tysk hiphopvideo som er fryktelig
konvensjonell. Corbijn fant imidlertid formen
fort, og har ikke forandret seg nevneverdig
etter sin første ordentlige video, Propagandas
«Dr. Mabuse» fra 1984. De mørke og tunge
sorthvittbildene, antagelig filmet i super-8
eller 16mm, sitter som støpt til den tilsvarende
mørke musikken.
At Corbijn er fotograf like mye som
regissør blir til tider tydelig. Hans bilder har
prydet platecovrene til Depeche Mode og
U2, og i Depeche Modes tilfelle har han også
fungert som en image-skaper. Dette stilige
preget går som en rød tråd gjennom hele
DVDen. Det er rett og slett mye pent å se på
her. Det betyr likevel ikke at alt er så veldig
bra. Med endel av videoene hans, spesielt
de som er filmet i super-8, later Corbijn til
å mene at ganske fine bilder filmet i super8 er nok, og at rufsete bilder gjør opp for
manglende idéer. Det er mulig det var slik på
1980-tallet da det å lage en video på ordentlig
film var et statement i seg selv. Men det blir
pinlig tydelig noen ganger at han har få gode
idéer.
Det er heldigvis noen unntak. U2s
«Electrical Storm» har endel uforglemmelige
bilder som går langt utover det rent stilige.
Det samme gjelder Depeche Modes «It’s No
Good,» der et talentløst band av sleskinger
med glitterdresser opptrer på en sliten klubb
i New York. Depeche Mode spiller på en
måte her parodiversjonen av seg selv, og er
muligens en kommentar til at de på dette
tidspunktet hadde holdt på i over 15 år.
Men aller best er «Opus 40» med Mercury
Rev. I denne underlige videoen har vokalist
Jonathan Donahue på seg noe som ser ut
som en romdrakt og han ser ut til å være
fanget i den ene enden av rommet. Den
nydelige sorthvitt-fotograferingen passer
her perfekt til sangen og videoen fremstår
som en avantgardistisk ballett nesten uten
bevegelse. Det er nesten umulig å forklare
denne videoen, den må bare sees.
Minst én kjempefin video
Stéphane
Sednaouis
regissørkarriere
eksploderte i 1991 med Red Hot Chili Peppers
«Give It Away.» Den merkverdige filmingen
og elleville bruken av zoomlinse klarer å
fange opp bandets og sangens energi, og
den virker inspirerende sprø. Etter dette har
Sednaoui laget et vell av videoer, mange flere
enn de som er inkludert på DVDen, de fleste
av dem gode. U2s «Mysterious Ways» er en
vakker liten video fra Marokko med en subtilt
god billedbruk. Björks «Big Time Sensuality»
er en liten klassiker der Björk danser på et
lasteplan på en bil som kjører gjennom New
York. Nesten genialt enkel, den fanger opp
Björks energi og tilstedeværelse på en nesten
perfekt måte. Alanis Morrisettes «Ironic» er
på samme måte en av Sednaouis mest kjente
videoer, der den viser fire Alanis’er som kjører
bil sammen. «Det er en kjempefin video» sier
Erlend Loes hovedperson i Naiv. Super. og det
er vanskelig å være uenig i dette.
Stéphane Sednaoui mangler dessverre noe
av de store høydene som de andre har på sine
samlinger. Imidlertid er det ingen dårlige
videoer her slik det er både på Romanek- og
Corbijn-utgivelsene. Noe av det beste her er
faktisk bonusmaterialet: En animasjon laget
til Björks «Army Of Me» er fullt på høyde
med Michel Gondrys klassiske offisielle
video. Skumle små spøkelsesaktige vesener
som beveger seg i mønstre er på en måte det
jeg alltid har sett for meg når jeg har hørt på
Björks sang.
Kafka i tunnelen
Hvis Jonathan Glazer aldri hadde laget noe
annet, burde han likevel ha blitt husket
for videoen til UNKLEs «Rabbit in Your
Headlights.» Etter flere år som en av Norges
få musikkvideoforskere er jeg blitt både
herdet og emosjonelt avstumpet. Ingen
kvinnefiendtlighet sjokkerer meg lengera
og selv ikke hittil usette kvalitetsvideoer
går ordentlig inn på meg. Det var til jeg så
«Rabbit in Your Headlights.»
Denne pinefulle musikkvideoen er av
mytologisk støpning, og hadde det eksistert
biler og tunneler på de gamle grekeres tid,
skulle det ikke forundre meg om Myten
om [sett inn navn som slutter på -os eller us her] kunne fortont seg omtrent slik.
Videoen handler om en mann, spilt av den
franske skuespilleren Denis Lavant, som går
gjennom en tunnel. Han er sint og mumler.
Mercury Revs «Opus 40» av Corbijn.
Tonene til sangen er bare et lydspor i tillegg
til filmlydene (gassing, bremsing, mumling
etc.) og understreker den triste og resignerte
stemningen. Plutselig blir han påkjørt. Etter
en stund reiser han seg, usannsynlig nok
uskadd. Han går lengre, og han er sintere.
Han blir påkjørt igjen, denne gang i større
hastighet. Han reiser seg, går videre og
Bondeangeren er til å ta
og føle på.
fortsetter å mumle. Vi kan se at han er full
av rifter og sår. En bil sakker farten og prøver
å snakke med ham: han svarer ikke, men
fortsetter bare å gå. Men så, plutselig, stopper
han opp. Det virker som han har fått en idé.
Musikken blir mer dramatisk, han strekker
armene ut og bilen som er iferd med å kjøre
i ham eksploderer mens mannen står stille,
urørlig.
Den usannsynlige situasjonen hovedpersonen er satt inn i, er Kafka verdig. Og
nettopp Kafkas marerittlogikk er nok den
mest naturlige referansen her. Den navnløse
mannens situasjon er ikke helt ulik Josef Ks
uforståelige situasjon. Den store forskjellen
32
er naturligvis at der Josef K dør «som en
hund» vinner Glazers navnløse mann over
elementene og vinner en nær sagt exodusaktig seier over sin egen situasjon.
Ikke noe annet sted i musikkvideoens
verden freser det mer i spenning eller brenner
mer i farger.
Stå på krava, for faen
Mens jeg ser denne videoen og tenker på
Couplands ord, kommer jeg på all den driten
man må se for å komme så langt. Kanskje det
bare er dumt å kritisere Mark Romanek for å
plyndre fra bøker om surrealisme når Diane
Martelb finnes der ute? Eller kanskje det er
på tide å slutte å bli kjempeoverrasket hver
gang det blir laget en god musikkvideo? Nei.
Kanskje det heller er på tide å ta den ordentlig
på alvor, og ikke la juks passere som ikke ville
passert innen en annen kunstform. Se dét
ville være noe nytt.
a OK, dette er ikke helt sant, se neste sak.
b Se neste sak.
kultur:
MUSIKKVIDEOER
tekst: Even Onsager
Even.Onsager@student.uib.no
a hell of one’s own
«Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre», heter
det. Om noen år kommer det spesielle stedet i helvete til å være fullt av kvinnelige
musikkvideoregissører.
Noe av det mest mystiske ved moderne
musikkvideoer er det nesten totale fraværet
av kvinnelige regissører. Hva dette skyldes,
kan man bare lure på. Kvinner har aldri
stått i kø for å bli spillefilmregissører heller,
og gode filmer laget av kvinner kan man
dessverre telle på få hender, og det er selv
hvis man teller mindre kjente regissører som
Ida Lupino, Agnès Varda og Maya Deren.
Bunner det i manglende aksept i miljøet?
Eller er det manglende interesse for yrket fra
kvinners side?
De gode
Det er uansett svært få av dem. Men det
er nok like greit. Med slike videoer som
kvinnelige musikkvideoregissører lager, er
det nesten en fordel. Dårlige, konvensjonelle,
sjåvinistiske og uinteressante – menn lager
stort sett bedre musikkvideoer.
Det er selvsagt noen unntak. Dawn
Shadforth har laget flere gode, da spesielt
Kylie Minogues svevebilfuturistiske «Can’t
Get You out of My Head» og Molokos flotte
glitterdisco i «Sing It Back». Det er også flere.
Maria Mochnacz’ videoer for P.J. Harvey
er interessante iscenesettelser av Harveys
scenepersona. Floria Sigismondi er sammen
med Shadforth av de fremste regissørene i
deres generasjon, med blant annet The White
Stripes’ «Blue Orchid», Fiona Apples «O’
Sailor», samt flere Marilyn Manson-videoer
på CVen.
Så blir det tynnere i rekkene.
Humørløs puppefiksering
Dette ville det forsåvidt ikke vært noe
rart med. Det som er betydelig verre er at
kvinners fremste betydning på skapersiden
En video laget av en kvinne. Kylie
Minogues «Spinning Around».
av musikkvideofeltet er som garantister
for videre fremstilling av kvinner som
rene sexobjekter. Slik bidrar de til å sette
kvinnekampen 20 år tilbake i tid. I Dawn
Shadforths «Can’t Get You out of My Head»
(2000) er sexy dansing og kropp en viktig
ingrediens, men det er gjort med humør,
skaperglede og oppfinnsomhet. I Shadforths
senere Kylie Minogue-video «Spinning
Around» (2004) er mesteparten av humøret
borte og er erstattet av stadige nærbilder
av Kylies rumpe og pupper i en særdeles
konvensjonell discosetting. Så vi ikke Kylies
pupper på nært nok hold sist? Jeg synes å
huske en eksepsjonelt dyp utringning i «Can’t
Get You out of My Head», men det var visst
ikke nok for Shadforth. Den mest påkledde
Kylie-videoen (der hun har langbukser og
skjorte), derimot, ble symptomatisk nok
laget av en mann.
Filmatisk lapdance
Men eksemplene er mange. Sofia Coppolas
video til The White Stripes’ «I Just Don’t Know
What to Do with Myself» viser en bikinikledd
Kate Moss som danser alene og utfordrende
gjennom hele videoen. Tanker som «hva
har dette å gjøre med sangen?», «hvorfor
danse utfordrende alene på en scenelignende
anretning uten tilskuere?» melder seg med
alarmerende hyppighet. Svaret er opplagt:
Det handler om å konstruere et «spectacle»
for det mannlige blikket, en slags filmatisk
mediert lapdance, eller for å si det rett ut:
Mykporno. Det er heller ingen forstyrrende
mannlige elementer i videoen – ikke engang
Jack White er å spore – og det virker nesten
som om videoen er laget for å illustrere
feministisk filmteori og hvorfor kvinner på
film alltid er der for å bli sett på.
En video laget av en kvinne. N*E*R*Ds «Lapdance».
Diane Martel har laget flere av de mest
objektifiserende – for ikke å si fornedrende
– hiphop-videoene noensinne, blant annet
N*E*R*Ds «Lapdance», en video som
zoomer inn på kjønnet til flere toppløse
strippere (som riktignok har g-strenger på).
Den fremstår som en dårlig og særdeles lite
pirrende pornofilm, komplett med uinspirert
«girl-on-girl action». Hvis man ikke er typen
som får utløsning bare å se en brystvorte,
anbefaler jeg heller å se pornofilm. Det er
mye bedre, og ikke minst, det utgir seg ikke
for å være noe annet enn det det er.
Værsåsnill?
Hva skyldes det så at kvinner lager like
seksualiserte videoer som menn? Igjen er det
bare spekulasjoner. En plan om å være best
i klassen på det som tradisjonelt er menns
arena er én mulighet. Men er det et mål å
innta menns arena hvis man bare har lyst til å
gjenta deres feil?
Jeg mener ikke det. Tanken bak for
eksempel en idé som kjønnskvotering
er at kvinner skal kunne bidra med noe
spesielt innen feltet, noe annet enn en ren
mannsdominans ville frembrakt. Slik er
det ikke innen musikkvideobransjen idag.
Kvinner representerer ikke noe alternativ.
Jeg forventer ikke at fremstilling av
kvinner som sexobjekter i musikkvideoer
skal forsvinne i nærmeste fremtid. Men det
må være lov til å forvente at kvinner i det
minste ikke skal stå på barrikadene for mer
sexfiksering.
Jeg trenger egentlig ikke å bry meg. De
kommer til helvete uansett.
En video laget av en mann. Kylie Minogues
«Come into My World».
TEMA: ARKITEKTUR
foto: Espen Kjelling
foto: Mikkel Cappelen Smith
34
kultur:
MUSIKK
vi dansar som robotar
Synther, søksmål, sykler, tysk etterkrigsidentitet og roboter. Kraftwerk er ikke helt som
andre band.
tekst: Jan Magnus Weiberg-Aurdal
jnmgns@gmail.com
De har blitt kalt den elektroniske musikkens
gudfedre. De knyttes til fødselen av hiphop.
Og de er sagt å være minst like viktige
som selveste The Beatles i musikkhistorisk
sammenheng. Alt dette til tross, Kraftwerk
er samtidig et av verdens mest anonyme og
myteomspunnende band. De gir sjelden,
eller aldri, intervjuer, de har kun gitt ut to
ordinære studioalbum de siste 20 årene,
og de saksøker tidligere bandmedlemmer
som skriver sine memoroarer. Men hvordan
begynte egentlig det hele?
Den tyske lyden
Inspirert av samtidskunstere som Rainer
Werner Fassbinder (film) og Joseph Beuys
(billedkunst), som i etterkrigstidens VestTyskland skapte den nye tyske kunsten,
ønsket Düsseldorf-guttene Ralf Hütter og
Florian Schneider på slutten av 1960-tallet å
bidra til den voksende tyske nykulturen. Der
hvor Fassbinder og Beuys sa noe om hvordan
det «nye» Tyskland så ut på filmlerretet og i
malerier, var det ingen som foreløpig sa noe
klart om hvordan Tyskland hørtes ut.
Under
navnet
Kraftwerk
tok
Hütter og Schneider utgangspunkt i
samtidskomponisten Karlheinz Stockhausens
revolusjonerende elektroniske komposisjoner.
Men i stedet for rene lydkunst/eksperimenter
(Stockhausen er Tysklands svar på Arne
Nordheim), tok Kraftwerk den elektroniske
musikken et steg videre. De kombinerte
den nye teknologien med egenartet og
genuin låtskriving, en stil av Kraftwerk selv
døpt til «technopop» på slutten av 1970tallet. De lagde bevisst musikk på maskiner:
synthesizere, trommemaskiner og vocodere,
men skammet seg ikke over det. Dette
var ganske radikalt i forhold til datidens
musikknormer.
Kontroversiell kvartett
Deres
uhemmede
synthesizerog
trommemaskinflørt ble ikke bare tatt i mot
med åpne armer i Tyskland og Europa
35
for øvrig. 1970-tallet var punkens tiår,
med tilhørende opponering, langt hår,
utagerende sceneshow og ikke minst masse
gitarer. Kraftwerk var på mange måter det
totalt motsatte: med sitt korte hår, rene
konservative klesstil og image, minimalistiske
sceneshow og ikke minst deres elektroniske
instrumentbruk. En britisk musikkanmelder
skrev faktisk en gang på 70-tallet at Kraftwerks
musikalske tendenser kom til å bli «the death
of music».
De første skivene Schneider og Hütter ga
ut under Kraftwerk-navnet, var riktignok
ingen store hits, verken da de ble gitt ut eller
i ettertid. Kraftwerk, Kraftwerk 2 og Ralf und
Florian var eksperimentelle album, nesten
jazzimprovisjonistiske i sin fremtoning. Og det
var heftig bruk av både trommer, bassgitarer
og ikke minst fløyter (!). Ikke så veldig
«technopop», med andre ord. Det var først da
Autobahn kom ut i 1974, og perkusjonistene
Karl Bartos og Wolfgang Flür ble hanket inn
som forsterkninger at snøballen begynte å
rulle. Borte var fløytene og jazzinfluensene;
nå var det synther og elektronikk som ble
prioritert, samt et klarere fokus på en mer
helhetlig kunsterisk fremtoning og image.
Etter dette fulgte tre album som står som
ubestridte klassikere i musikkhistorien; RadioActivity (1975), Trans-Europe Express (1977) og
ikke minst The Man Machine (1978). Dette er
alle tre album som ikke bare influerte datidens
oppvoksende musikere, men også artister og
kunstnere utover 80- og 90-tallet og frem til
vår tid. Den gryende new wave-scenen i
England trykket Kraftwerk til sitt bryst mot
slutten av 70-tallet og utviklet seg senere, i takt
med Kraftwerk selv, til den mer rendyrkede
elektroniske sjangeren synthpop. I USA
derimot var det de første hiphopartistene,
med electro funk-ikonet Afrika Bambaataa
i spissen, som lot Kraftwerk bane vei for en
revolusjonerende endring i produksjonen av
hiphop. Hans gjennombruddssingel Planet
Rock fra 1982 hadde faktisk flere samples
fra Kraftwerks låter, deriblant Trance Europe
Express, noe Hütter & co i følge ryktene
fortsatt er irriterte over.
Legger man til at det i de påfølgende årene
fulgte videre utviklinger i sjangere som house,
techno, acid jazz, dancepop, drum’n’bass,
samt rock og pop – alle indirekte eller direkte
influert av Kraftwerk – skjønner man hvilken
enorm påvirkning de har hatt. Det finnes
ikke en eneste artist som i ettertid har brukt
elektroniske instrumenter som ikke har
Kraftwerk å takke, på en eller annen måte.
Roboter og futurisme
Kraftwerks album hadde som regel sentrale
temaer de sirklet rundt, gjerne teknologi og
det moderne urbane liv. Autobahn kretset for
eksempel mye omkring det å kjøre bil, Trance
Europe Express omhandlet togturer på den
trans-europeiske jernbanen, mens The Man
Machine hadde både roboter, retrofuturisme
og forholdet mellom mennesker og teknologi
som nøkkeltemaer.
Sistnevnte skive inneholder også den utsøkte
singelen The Model, av mange karakterisert
som en av musikkhistoriens mest perfekte
poplåter, hva struktur og melodi angår. Her
finnes også den utrolig fengende The Robots,
hvor Kraftwerk selv synger We are the robots,
som en ironisk kommentar til det synet
mange hadde av dem; nemlig at de lagde
kald, robotisk musikk og at de selv var som
roboter. Denne ironiseringen tok Kraftwerk
enda lengre, da de kort tid etter fikk laget fire
robotkopier av seg selv som de hyppig brukte
på pressebilder og konserter. Det hendte for
36
eksempel ofte at disse dukkene ble plassert
fremst i publikum og på scenen, senest under
den siste turneen i 2003-2004.
Albumet Computer World fra 1982 viser
litt av den forutseende futurismen som
Kraftwerk hadde, med sin tunge tematikk
omkring forholdet mellom mennesker og
datamaskiner. Coveret avbilder faktisk også
en datamaskin, noe Kraftwerk altså gjorde
mange år før datamaskiner ble vanlig i
musikkproduksjon. Og selvsagt lenge før
hjemmemaskiner og Internett ble dagligdagse
ting.
Sykkelfreaks
Kommunikasjon har alltid vært et meget
viktig moment for Kraftwerk, med låter
som kretser rundt tog, biler, radio og
datamaskiner. Men kommunikasjon er ikke
bandets sterkeste personlige side. De har blitt
notorisk kjent for sin anonymitet omkring
sitt personlige liv, og dertil fått påstemplet en
del merkelapper, som blant annet sære, gale,
sky og fanatiske.
Gale er de nok ikke, men litt spesielle må
de kunne sies å være, i hvert fall Hütter og
Schneider, som er de to lederne i bandet.
Det er for eksempel et faktum at det nesten
er umulig å komme i kontakt med dem i
forbindelse med intervjuer og lignende. Men
det er ikke bare vanskelig for pressen å oppnå
kontakt, også Kraftwerks eget plateselskap
har ikke en gang et direkte telefonnummer
eller e-mail til dem. Det sies at hvis de ønsker
kontakt, må representanter fra plateselskapet
stå utenfor Kraftwerks studio i Düsseldorf,
kalt Kling Klang Studio, og vente til en av de
dukker opp.
Til dels fanatiske (i ordets milde form)
kan de vel også kalles. På begynnelsen av 80tallet oppdaget nemlig Kraftwerk sykkelen,
og ble bergtatt av både dens dynamikk og
treningsmuligheter. Dette resulterte i at de
utover 80-tallet brukte mer og mer tid på
sykkel, fremfor i studioet. Derfor gikk det
også hele fem år mellom Computer World
(1981) og Electric Café (1986), usedvanlig tregt
til Kraftwerk å være som frem til da hadde
gitt ut skiver stort sett hvert år. Unntaket
var singelen Tour de France fra 1983, som
naturlignok omhandlet sykkeløpet med
samme navn.
Han var en robot
Den økende tregheten i studio, intern
krangling, samt reservasjonen hos Hütter
og Schneider mot å turnere så mye, fikk
etterhvert både Flür og Bartos til å takke for
seg, henholdsvis i 1987 og 1991. Med unntak
av remiksalbumet The Mix (1991), hvor en
del av de gamle hitsene fikk en ny overhaling,
skulle det gå nærmere 20 år før Kraftwerk
slapp noe nytt materiale.
Nevnte Flür fikk forresten både Hütter og
Schneider på nakken i 2000 da han slapp sin
autobiografi I Was a Robot, hvor han åpent
deler sine opplevelser med bandet fra 1970tallet og frem til han sluttet. I boken blir
det blant annet hevdet at det var Flür som
sto bak innovasjonen av de elektroniske
trommepadene som Hütter og Schneider
senere tok patent på. I tillegg blir det såklart
lagt ut en del om hvor vanskelige og sære de
to gjenværende medlemmene var.
Boken resulterte i søksmål mot Flür fra
Hütter og Schneider, som
hevdet han serverte løgner. De
tapte imidlertid søksmålet,
og Flür kunne slippe sin
bok på markedet. Denne
boken bidro selvsagt til
de stadige voksende
mytene om bandet.
Kraftwerk returns
Om mytene er sanne
eller ei, så svarte i
hvert fall Kraftwerk
kraftig de som mente
at de var ferdige som
band, med Tour de
France Soundtracks i
2003. Et album hvor
den gamle hiten «Tour
de France» blir tolket på
utallige nye måter, samt
supplert med en del helt
ferske låter. Og sammen med
de to nye bandmedlemmene
Fritz Hilpert og Henning Schmitz,
la Hütter og Schneider ut på en storstilt verdensturne i 2003-2004, med stor
suksess. Blant annet spilte de for et fullsatt
Rockefeller i Oslo, to kvelder på rad, og kritikerne vendte utvetydig tommelen opp.
Hva så med Kraftwerks fremtid? I følge
ryktene så er de fortsatt i Kling Klang-studioet sitt og komponerer, og har en ny plate
i tankene. Dette ryktet fikk en anelse mer
troverdighet i fjor høst, da Ralf Hütter – i et
meget sjeldent intervju – uttalte til musikkbladet Mojo at han lovet fansen at det ikke
ville ta like lang tid mellom Tour de France
Soundtracks og deres neste skive, som tilfellet var mellom Electric Café og nevnte Soundtracks, altså 17 år.
Det er med andre ord lov til å leve i håpet.
I mens får vi heller kose oss med live-DVDen
Minimum Maximum som kom ut i fjor.
KRAFTWERK:
Stiftet i Düsseldorf i 1970 av Florian Schneider og Ralf Hütter. Senere ble Wolfgang Flür
og Karl Bartos rekruttert, som til sist utgjorde
den kvartetten Kraftwerk er mest kjent for.
Bartos og Flür gav seg i bandet mot slutten av
1980-tallet på grunn av interne stridigheter,
hvorpå Fritz Hilpert og Henning Schmitz ble
hentet inn som erstattere.
Revolusjonerte den elektroniske populærmusikken, både hva produksjon, teknikk og
låtskriving angår kontinuerlig etter debuten
i 1971.
Har gitt ut følgende skiver: Kraftwerk (1971),
Kraftwerk 2 (1972), Ralf und Florian (1973),
Autobahn (1974), Radio-Activity (1975), TransEurope Express (1977), The Man Machine (1978),
Computer World (1981), Electric Café (1986),
The Mix (1991) og Tour de France Soundtracks
(2003).
Flere av platene til Kraftwerk finnes også i
tyske versjoner. Det er derimot de engelskespråklige som er de internasjonale versjonene.
faste saker:
FAGPRESENTASJON
positivt med
praksis
Forrige semester snek faget med det lite akademiske navnet Praktisk informasjonsarbeid
seg inn på HF-fakultetet. Både næringsliv og studenter syntes det var på tide.
tekst: Anniken Gjesdahl
anniken.gjesdahl@student.uib.no
foto: Nina Knag
Ivar Utne ved Nordisk institutt er en av de
fagansvarlige for Praktisk informasjonsarbeid.
Han ble headhuntet til stillingen på grunn av
sin erfaring med et lignende fag på slutten
av åttitallet ved UiB, som dessverre ble lagt
på is. Praktisk informasjonsarbeid startet
opp høsten 2005 og skal gå hvert semester
på HF. I tillegg til en generell innføring
i
informasjonsarbeid,
kommunikasjon
og formidling, tilbyr kurset en fire ukers
praksisperiode hos en bedrift.
Faget har 20 plasser og er åpent for alle
studenter, uansett bakgrunn, selv om det
ble opprettet spesielt for den relativt ferske
bachelorgraden Språk og informasjon. Det
eneste kravet er at man har 120 studiepoeng,
og poenget er å ta faget som en del av det siste
året i en bachelorgrad. Utenom studenter fra
Språk og informasjon har de fleste bakgrunn
fra Medie- eller kulturfag.
- Idéen bak Praktisk informasjonsarbeid
er
at
studenter
skal
lære
å
kommunisere fagkunnskap og håndtere
informasjonsmateriell og kontakt med
presse. Det er viktig for studentene å opprette
kontakt med arbeidslivet under utdannelsen
og flere studenter har blitt tilbudt videre
oppdrag etter endt praksistid.
Næringslivet gleder seg
Holdningen på Høyden har endret seg
kraftig bare i løpet av få år. Interessen for
økt kontakt med næringslivet vises aktivt
gjennom tiltak som Karrieredagen og møter
mellom studenter og næringsliv arrangert av
Norsk Studentunion. Det er ikke lenger bare
Handelshøyskolestudenter som får vise seg
frem. Utne sier at det i alle fall ikke er viljen
til bedriftene det skorter på:
- Både offentlige og private bedrifter vi tar
kontakt med, er positivt innstilte til å ha en
student hos seg. De som sier nei begrunner
det ofte med praktiske problemer som at
de ikke har tid til å følge opp studenten
godt nok, eller at de ikke har kontorplass til
dem. Etter at første semester var unnagjort,
fikk vi positive, men ikke overstrømmende
tilbakemeldinger fra bedriftene. Det er
selvsagt begrenset hvor mye de kan få ut
av det, ettersom det kun dreier seg om en
fire ukers praksisperiode. Dette semesteret
var det derimot atskillig større takhøyde,
og praksisstedene som har takket ja til en
student, sier at de gleder seg. De ser frem
til å få kontakt med universitetet, og mange
mener det er på høy tid at universitetet
begynner å rette seg mer mot næringslivet.
Gjensidig nytte for partene
Informasjonssjef ved Tine Meieri i Bergen,
Margrethe Gudbrandsen, hadde en
praksisstudent hos seg forrige semester og
hun uttaler seg positivt om ordningen:
- Jeg synes det er spennende at
38
utdanningsinstitusjoner og næringsliv kan
samarbeide på dette området. Vi har alle
vært studenter en gang med et ønske om å få
prøve oss i det virkelige arbeidsliv. Jeg synes
tiltaket er veldig bra og vi hadde stor hjelp i
studenten som var her i sin praksisperiode.
Også studentene hadde stor nytte av
å få gjøre noe annet enn å sitte passivt
i et auditorium. Tidligere språk- og
informasjonsstudent Ann-Christin Foss tok
kurset som et tillegg til bachelorgraden i fjor
og var fornøyd med opplegget:
- Jeg synes det var et nyttig kurs ettersom
jeg fikk satt mye av teorien fra studiene ut i
praksis og fikk lære ulike måter å informere
på. Det mest positive er nettopp praksisen
hvor man får sett hvordan ting fungerer «in
real life». Man får også gode muligheter til å
enten få seg jobb eller til å få gode kontakter.
Praksis under opplæring er i skuddet
som aldri før. Store bedrifter som Statoil
og Gjensidige øker stadig antall traineestillinger som lyses ut. Hvis en jobb innenfor
informasjonsbransjen er det som frister, kan
det være inspirerende å vite at man kan få en
fot innenfor bransjen gjennom UiB.
faste saker:
MASTERSTUDENTEN
mystiske krigere
Magnus Brimsholm skal skrive masteroppgave i arkeologi. Han planlegger å skrive om et
mystisk krigerfolk som bare er kjent under navnet egypterne ga dem: «Sea Peoples».
tekst: Alexander Bygnes
alexander.bygnes@student.uib.no
foto: Bjarne Oppedal
Magnus forteller at disse «Sea Peoples» var et
folk som herjet langs kysten av Middelhavet
på slutten av bronsealderen, rundt 1200 f.Kr.
Han viser et kart over den østre delen av
Middelhavet.
- Konfliktene startet på de greske øyene,
og beveget seg ned til Egypt. De fikk dette
navnet av egypterne fordi de kom fra sjøen,
muligens fra Hellas. Men det er usikkert
hvem de egentlig var, og for å finne det ut må
en sammenligne arkeologisk materiale. Noen
arkeologiske funn tyder på at de brukte spyd
og runde skjold av typen grekerne brukte.
- De var sannsynlig sammensatt av flere
folk. Teorier går ut på at det kan ha vært folk
fra Sicilia, Hellas, Kreta og Nord-Syria, og
kanskje også andre steder. Noen mener det
var Sea Peoples som forårsaket det hetittiske
rikets fall. Det var en urolig tid.
Ikke bare røvere
Bakgrunnen for disse vandringene var ikke
bare plyndring og brenning av byer, mange slo
seg også ned på veien. Det kan ifølge Magnus
tyde på at det var økonomiske årsaker til at så
mange folk slo seg sammen, som mangel på
ressurser, sult og lignende.
- Det kan ha vært en grunn til at de
beveget seg nedover mot Egypt. Men teorier
om nød er ikke overbevisende dokumentert
med utgangspunkt i arkeologisk materiale.
Kanskje det var urolighetene i Hellas på
tiden. Det er usikkert. Det kan også ha vært
uro i Sentral-Europa som har forplantet seg
videre, at det egentlig startet der.
- Det er mye uvisst, det er derfor det er
interessant. Det er en spennende tid hvor det
er mye som skjer. Jeg har alltid vært interessert
i den krigerske delen
av historien. Dette er
et godt eksempel på
den.
Sterke, men ikke
ustoppelige
Sea Peoples virket
ustoppelige, men de
ble til slutt beseiret av
egypterne. Egyptiske
kilder forteller om to
angrep, det første på
slutten av 1200-tallet
f.Kr. og det andre
tidlig på 1100-tallet
f.Kr. Første gangen
var det en hær som
kom over land fra
Libya, andre gangen
angrep de med både
hær og skip.
- Den andre gangen var egypterne godt
forberedt. Det siste angrepet ble en massakre.
I egyptiske skriftlige kilder fortelles det
om hvordan Ramses III beseiret en stor
invasjonsstyrke og tok mange slaver.
Arkeologisk sammenligning
Magnus forteller at han har et sterkt fokus
på arkeologisk materiale og litteratur. Det
er dårlig med sikre historiske kilder, så
arkeologiske funn spiller en sentral rolle i å
avdekke hvem Sea Peoples egentlig var.
- Derfor trengs sammenligning av
arkeologisk materiale som er funnet, som
typen våpen og klesstiler Sea Peoples hadde
og historien som er risset inn i veggene i
39
Egypt. Jeg kommer til å se på nyere og eldre
teorier og sammenligne dem. Jeg må lese
arkeologisk materiale om Hellas, teoriene,
hvordan teoriene er satt sammen, hvilke
kilder de bruker, hvorfor de sier det de sier,
og om en teori har bedre grunnlag enn en
annen.
Utgravning og forskning
- Hva har du lyst til å arbeide med når du er
ferdig?
- Jeg har mest lyst til å være med på
utgravninger, helst i utlandet. Men det
foregår ikke hele året rundt. Resten av året
vil jeg drive med forskning ved universitet.
Forskning er en del av grunnen til jeg begynte
med dette.
TEMA: ARKITEKTUR
foto: Matz Lande
foto: Elizabeth Pettersen
faste saker:
BOKANMELDELSE
ein gamal og god
grapefrukt
Ei oppmoding om ikkje å gjere som du pleier, men å gjere som Yoko seier.
tekst: Ida-Johanne Gamborg Lillebø
idajgl@online.no
Yoko Ono, Grapefruit, a book of Instructions
and Drawings. Simon and Schuster 2000
Yoko Ono er kanskje noko urettmessig kjend
mest for sitt ekteskap og arbeid med John
Lennon. Men ho er ein sjølvstendig kunstnar
som hadde eit eige virke både lenge før og
etter at Lennon var ein del av biletet. Dei som
fekk med seg utstillinga hennar på Astrup
Fearnley-muséet i Oslo i fjor, fekk oppleve
kunst som har ei underliggjande formidling
av ei ektefølt tru på fred og glede. Likeeins
får ein i møtet med tekstane i denne boka ei
kjensle av ei naiv glede over livet, ei feiring av
menneskeleg kreativitet.
Den viktige idéen
Denne vesle boka kom fyrste gong ut i 1964
i eit avgrensa opplag på 500 eksemplar. Etter
det har den kome ut i nye opplag ved fleire
høve, no sist i 2000. Dette er ei bok som
inneheld instruksjonar. Desse vert gjerne
kalla «piece» og er ikkje berre instruksjonar,
men rett og slett kunstverk. Denne boka kan
nemleg lesast som uttrykk for ei konseptualistisk kunsttenking. I konseptkunsten er
idéen og tanken bak kunstverket viktigare
enn sjølve utføringa av verket. Dette inneberer at sjølve idéen kan vere kunst i seg sjølv.
Slik sett er dette ei lita bok fylt til randa av
mange store kunstverk. Store med tanke på
kor mykje dei femner som idéar, og kor stort
eit rom dei opnar for menneskeleg utfalding.
Ono har sjølv framført ein del av desse verka
ved fleire happenings, mellom dei det kjende
«Cut Piece».
Leiken i livet
Grapefruit inneheld mange
ulike slags korte tekstar, som
til dømes «Piece for the wind»
der instruksjonen læt: «Cut a
painting up and let them be
lost / in the wind.» I «Pulce
Piece» er oppmodinga å «
Listen to each other’s pulse
by / putting your ear on the
other’s / stomach.» Eller
som i «Light piece»: «Carry
an empty bag. / Go to the
top of the hill. / Pour all the
light you can in it. / Go home
when it is dark. / Hang the
bag in the middle of your /
room in place of a light bulb.»
I ein serie med slike naive,
leikne og opne tekstar blir vi
utfordra til å tenke annleis.
Boka utfordrar vår konvensjonalitet på alle måtar, både i måten vi opptrer
på og ikkje minst i måten vi tenkjer og er på.
Yoko Ono opnar ei verd for oss som er full av
humor og originale innfall, og lesaren får ta
del i tankar som er så enkle og geniale at dei
opnar eit hav av refleksjon og undring for den
som ynskjer det. Ho fristar oss til å sjå opp
og rundt oss, og i møte med idéane i boka
ser vi kanskje kor avgrensa våre eigne tankar
er i møte med verda og menneska rundt oss.
Og ikkje minst lokkar ho oss til å strekke og
utvide vår forståing og vår leikelyst.
For at kunstverka i denne boka skal kome
til live er det nok at du som lesar førestiller
41
deg idéane og slik let den opphavlege kunstverk-tanken leve i hovudet ditt. Den nærliggande oppmodinga vil likevel vere denne:
Kor mange av desse vil du sjølv føre ut i livet?
Men oppmodinga kjem med ei åtvaring: Du
skal ikkje så bort ifrå at dine tankar og kjensler kring tilveret kan bli utfordra på underfundig vis. Difor vil eg ikkje rå alle til å følgje
denne instruksjonen: «Burn this book after
you’ve read it.» For problemet blir då at ein
vil sakne boka så mykje at ein må skaffe seg
den igjen. Og igjen.
faste saker:
FORSKERSTAFETT
fortolking i islamsk lov
tekst: Knut Vikør, førsteamunensis i historie ved UiB, leder for Senter for midtøsten- og muslimske studier
foto: Matz Lande
I dagens debatt om muslimars tilpassing til
det moderne samfunnet, i Norge eller i Midtausten, dukker stadig spørsmålet om Sharialovene opp. Harde, middelalderske lover gitt
av Gud, som vart lagt fast i profeten Muhammads tid og bryter med alt vi har av normer
i vår tid, blir det sagt. Men er desse lovene
så fastfrosne? Kva slags fortolkingsrom er det
innanfor Shariaen, den islamske lova?
Denne lova har to sider: Den bygger på
Guds openbaring til sin profet Muhammad,
Koranen og Profettradisjonane. Ut frå det
«råmaterialet» utforma dei lærde det sammenhengande lovsystemet vi kallar Shariaen.
På den eine sida det guddommelige, på den
andre det menneskelige og dermed feilbarlige.
Spørsmålet blir da korleis ein skal takle
denne spenninga mellom det absolutte og
det relative. Kristenheita løyste tilsvarande
problem ved å ha ein felles autoritet, ein pave,
som gav autoritative svar i religiøse spørsmål.
Islam har aldri hatt noe tilsvarande. I staden
løyste ein det på to måtar: For det første slo
ein fast at «usemje er ei gåve frå Gud», det er
positivt at det er ulike syn mellom menneska.
For andre la ein autoriteten til fellesskapen av
dei lærde, konsensus. Dersom dei lærde, som
gruppe, er overvegande samde om at ei tolking er rett, så skal dei truande følge denne
tolkinga som ein fast regel.
Dette gav islamsk teologi og lov både ei
ramme av fastheit, i den grad dei lærde var
samde om grunnleggande ting, og ein fleksibilitet i løysing av nye spørsmål, fram til
ei semje var oppnådd. Men spørsmålet var,
dersom det var oppnådd semje om eit svar
eller ein regel på eit tidspunkt, måtte den da
42
gjelde til evig tid, eller kunne seinare lærde
«oppheve» denne semja når til dømes samfunnet rundt hadde endra seg?
Dette var både eit teoretisk og eit praktisk
spørsmål, etter kvart som dei grunnleggande
svara hadde fått sine svar, frå 1100-talet og
utetter. Det var to svar på dette: Det eine
peikte på at di meir tid som gjekk etter Profeten, di meir forsvann kunnskapen om kva han
hadde formidla. Ein kan ikkje få meir kunnskap om Openbaringsgrunnlaget. Derfor
kan ikkje ein regel fastlagt i tidlig tid bli satt
til sides i ei ettertid med mindre kunnskap.
Eit anna svar var å skille mellom det grunnleggande, som kom frå Gud og ikkje kunne
endras, og det tidsavhengige som måtte tilpassas eit samfunn i stadig endring. Ein teologjurist som hevda dette på 1300-talet var
al-Shatibi i Granada, som meinte ein måtte
leite fram Guds hensikt med lova (maqasid), og
tilpasse den til det samfunnet som ein levde i
til eikvar tid. I praksis betydde det at slikt som
regulerte den truandes forhold til Gud (slik
som bønneritualer m.m.) måtte vere urørt,
men dei lovreglane som styrte mellommenneskelige forhold må endras ut frå kva som
best tilsvarte Guds grunnleggande hensiktar
(slik som at «trua skal ikkje vere til byrde for
dykk»).
I moderne islam-historie er denne debatten sett på som ei motsetning mellom dei to
begrepa «fortolking», ijtihad, og «imitasjon»,
taqlid. Det første, som eldre historikarar
(muslimske som vestlige) meinte var typisk
berre i dei første tre hundreåra av islam, er
prinsippet om at dei lærde kan produsere
nye reglar for nye omstende. Det andre er
det motsatte, at dei truande (og dei lærde)
er nødt til å følge, «imitere», eit standpunkt
som alt er etablert og kan ikkje sjøl ta stilling
til om dette er rett eller feil. Med andre ord,
ein gong mellom 900 og 1300 e.Kr. vart «døra
til ijtihad stengt», og etter den tid kunne dei
lærde ikkje utvikle lova noe vidare: det var
berre nedgangstid og intellektuell stillstand.
Det var først inspirasjonen frå Europa på
1800-talet som løyste opp dette; ved at
unge reformistar ville gjenopne «døra», og
omtolke lova og teologien i den europeiske
opplysingstidas klare og rasjonelle glans.
Denne framstillinga kan ein framleis finne
i standardverk om islamsk historie og teologi.
Men ettersom vi i det siste tiåret har begynt å
sjå litt nærmare på det som vart skrive i denne
«nedgangstida» (som dei gamle ikkje brydde
seg med, det var jo berre «imitasjon»), så har
vi funne at dette bildet nok ikkje er heilt rett.
Ordtaket om «døra» gjeld berre det metodiske grunnlaget for lova. Innanfor dette var det
rom for ijtihad, nyutvikling av lova, heile tida.
Dei to, «fortolking» og «imitasjon», var ikkje
motsetnader, men stod dialektisk saman. For
at ein lovregel skulle kunne praktiseras, måtte
den få autorisasjon gjennom allmenn tilslutning frå dei lærde, altså at den skulle «imiteras». Taqlid var altså målet for den regelen
som vart utvikla gjennom ijtihad. Dermed
gjekk lovforminga gjennom taqlid-systemet:
Ein ny regel vart aldri presentert som ny, men
som ei logisk fortsetting av ein eldre, etablert
lovregel – sjøl om den i realiteten sa akkurat
det motsatte av den tidligare. Dermed kunne
den tidligare autoriteten brukas til å stadfeste
den nye.
Men frå 1600-talet, og særlig frå 1700-talet
kom det nye røyster som ville gå vidare,
og utfordra sjølve autoriteten til dei lærde.
Desse oppstod helst i utkantane av det islamske riket, i India, Afrika eller i ørkenområda i
Sahara og Arabia, utanfor dei store lærdoms-
seta. Dette er altså ein eldre og islam-intern
reformtype, heilt ulik dei som på 1800-talet
ville reformere islam ut frå europeiske utfordringar. Begge brukte begrepet ijtihad, men
la ulike ting i det. Den eldre bølga avviste
«eigne oppfatningar» ( ra’y , som dei rekna
som «fantasi») som grunnlag for fortolkinga.
Deira poeng var i staden at alle generasjonar,
også samtida, må ha samme rett til å vurdere
openbarings-kjeldene som dei første generasjonane hadde hatt. På 800- og 900-talet gjekk
dei lærde gjennom kjeldene i si tid, vurderte
kva profet-tradisjon som var ekte og kva som
var falskneri, og kva kontekst eit Koranvers
eller tradisjon skulle lesas inn i. Men dei på
800-talet kan ikkje ha noen forrang her, vi på
1700-talet må kunne gå inn og gjere samme
type arbeid som dei gjorde da; dei var feilbarlige menneske som oss.
Dette var altså eit radikalt brot med autoriteten til den etablerte lærdommen på 1700og tidlig 1800-tal, men det var ikkje noe brot
43
med metoden for utvikling av den islamske
lova, slik den hadde blitt utvikla i tidlig tid.
Slik var dette ein «reformasjon» klart innanfor det islamske tankemønsteret. Seinare på
1800-talet vart desse røystene langt på veg
skuvd til sides av Europa-inspirerte reformistar, og seinare av anti-europeiske islamistar.
Kunne denne bølga ha blitt ei tredje røyst,
ein reform meir bygd på islams eige grunnlag? Det fekk vi altså aldri vite, men studiet av
denne kan gi peikepinn om fleksibliteten til
– og grensene for – klassisk islamsk tenking.
Atrium ønsker å presentere noe av det faglige
arbeidet som blir gjort rundt om på HFinstituttene. I denne utgaven har Knut Vikør
fra senter for Midtøsten- og islamske studer
stafettpinnen. I neste utgave går pinnen videre
til Odd Einar Haugen på nordisk institutt.
pensumfritt
tekst: Maria Eleni Tripodianos
tullagrekar@hotmail.com
foto: Birgitte Norsen
Atrium tuslet denne gangen ned til de samfunnsbevisste på SV-fakultetet for å forske litt.
Hva leser våre kjære medstudenter når de ikke sitter med nesa i pensumbøkene?
Bjørnar Kristiansen, Sammenlignende
politikk
Vi klarer å stoppe en hastende
Bjørnar på brosteinplassen ved
U-Phil. Han vil anbefale en bokserie:
- Haikerens guide til galaksenbøkene av Douglas Adams er
veldig underholdende og må
anbefales. Ellers liker jeg godt
krim, særlig bøkene til Henning
Mankell; de er spennende.
Marith Hauglid, Sosialantropologi
Marthe Strømme, sosiologi
Geirmund Viken, Medievitenskap
Vi beveger oss inn i hovedbygget ved SV for å få i oss varmen
igjen. Her treffer vi på Marith.
- Jeg liker best å lese krimbøker, helst de mer virkelighetsinspirerte. Jeg kan nevne Dan
Brown, han skriver veldig spennende og realistisk. Jeg liker også
eventyrsjangeren som Harry
Potter-bøkene.
I sin anbefaling er Marith
klar.
- Vil du lese noe helt sinnsykt, bør du sjekke ut Doppler
av Erlend Loe. Den er av og til
kjempemorsom og av og til slik
at du lurer på hva han driver
med!
Marthe sier hun liker å lese det
meste hun kommer over som
ikke er pensum.
- Jeg liker ekstra godt bøker
med litt spenning, smiler hun, og
nevner forfatterne Dan Brown
og John Grisham. Hun føyer seg
óg inn i rekken av studenter som
liker Harry Potter-bøkene.
- Artig og lett underholdning. Jeg vil gjerne få anbefale to
bøker: romanen Deception Point
av Dan Brown var både spennende og lærerik, og Memoirs of
a Geisha av Arthur Golden var en
utrolig fascinerende bok!
Geirmund sier at han ikke leser
bøker så ofte, men når han får
tenke seg litt om, kommer han
likevel på en bok han leste når
han kjedet seg i julen;
- Allahs sorte enker av Julia
Jusik er spennende. Det er en
dokumentar-bok som forteller
flere historier om og bak ulike
terroristaksjoner i Tsjetsjenia
og Russland utført av kvinner.
Disse kvinnelige terroristene går
under betegnelsen «sorte enker»,
og boken viser hvordan de blir
fanget opp av terroristnettverkene. Den var veldig interessant og kan anbefales.
44
TEMA: ARKITEKTUR
foto: Elizabeth Pettersen
Lene Merethe Stien
1982 - 2006
46
Noen ganger i våre liv står vi ansikt til ansikt med ting som synes
oss så ubegripelige og så vanvittige at vi knapt kunne tenke oss det.
Ganger hvor ordene synes å synke inn i ubehjelpeligheten og vi står
døvstumme igjen.
Jeg føler det er slik nå.
Lene Merethe Stien ble med i Atrium for litt over et år siden, i januar
2005. Da hadde hun akkurat kommet tilbake til Norge og Bergen etter
et år med studier i Italia. Hun ble raskt en av våre mest aktive journalister og kom stadig med nye, glimrende bidrag til bladet. Samtidig ble
hun en nær venn av flere av oss.
Som student studerte Lene på HF-faktultetet gjennom hele studietiden. Det er på mange måter vanskelig tenke seg henne på et annet
fakultet. Hun var den fødte HF-er og fagene hun tok gjenspeiler på
mange måter dette: litteraturvitenskap, italiensk og kunsthistorie.
Som journalist må da også hennes «spesialområde» sies å være
bokanmeldelser, noe som selvfølgelig grunnet seg i hennes enorme
kjærlighet til litteratur. Det er i det hele tatt vanskelig å omtale Lene
uten snart å tenke på hennes enorme glede for kunst, for litteratur,
musikk og film. Denne gleden var hos henne inderlig dypfølt og oppriktig. Men samtidig var hun så mye mer: Ei varm, åpen, sjarmerende,
bestemt og elskelig jente som med sitt intellekt og sikre penn uten tvil
ville kunne ha lyktes godt videre i livet.
Da vi skulle velge nytt styre i Atrium tidlig 19. januar i år, ble hun
valgt journalistansvarlig, det viktigste og mest ansvarsfulle vervet i
Atrium ved siden av redaktørstillingen. Vi er ikke i tvil om at Lene ville
utført sine nye oppgaver på en utmerket måte. Hun fikk derimot aldri
virke i sin nye stilling. Hun døde bare ti dager senere, søndag 29. januar
2006.
Når jeg skriver dette, er det tre uker siden Lenes død. Det virker fortsatt ubegripelig at hun ikke lenger er blant oss og det kjennes så urettferdig, så hjerterått, at hun er borte. Det kan ikke legges skjul på at det
vil være vanskeligere å fortsette uten henne, både i bladet og utenfor,
selv om vi vet vi ikke har noe valg.
Lene fikk bare 24 år. Hennes døgn er over, men vi vil aldri kunne
glemme henne og hun vil alltid inneha en stor plass i hjertene våre.
Vi vil lyse fred over Lenes minne.
Halvor Ripegutu, for Atrium
47
AZc\Zh^YZc
[gd`dhi4
=jh`ViYjigZc\Zg_Zkci^a[³ghZaVkbVid\Yg^``Z\_ZccdbYV\Zc[dg€[jc\ZgZdei^bVai#
H^7ajch_&
:cLgVeb$hVaVi ZiikVa\[g^iii^aWZ]³g
ZcVkY^hhZ
`V[[Z$iZZaaZg%!'*abZa`ZaaZg\aVhh_j^XZZaaZgkVa\[g^[gj`i
''
(%
2
`gdcZg
H^7ajch_'
7V\cVib$eVhigVb^ ZiikVa\[g^iii^aWZ]³g
ZcVkY^hhZ
`V[[Z$iZZaaZg%!*abZa`ZaaZg\aVhh_j^XZZaaZgkVa\[g^[gj`i
2
$
$
`gdcZg
HijYZci`V[ZZcZ
^hVbVgWZ^YbZYd\
HijYZcihVbh`^ecVYZc^7Zg\Zc
lll#h^W#j^W#cd