Eurojuris Informerer nr 2-2009

Eurojuris
Informerer
Nr. 2/2009 – 15. årgang
Tema: Aktuelle problemstillinger
i krevende tider
Eurojuris Informerer
Eurojuris Norge AS er en sammenslutning av i alt 9 advokatkontorer fra Kristiansand i sør til
Harstad i nord. Vårt hovedfokus er kvalitet, faglig dyktighet og lokalkunnskap om våre klienter
og deres nærmiljøer. Vårt internasjonale nettverk gir oss tilsvarende kontaktnett i hele Europa
og i utvalgte byer og regioner i resten av verden.
I dette heftet av Eurojuris informerer har vi valgt å ha fokus på noen av de temaene vi mener
er av særlig interesse for små og mellomstore bedrifter i krevende økonomiske tider. Artiklene
omhandler blant annet styreansvar, kausjonsansvar og reglene som kommer til anvendelse ved
permittering.
Artiklene er skrevet av våre fremste eksperter innenfor de fagområdene som er behandlet i
artiklene. Jeg håper derfor at heftet gir nyttig informasjon og at det kan være med å bidra til å
gjøre vanskelige beslutninger og prosesser litt enklere.
Og dersom du ikke finner alle svarene i heftet, er det aldri langt til ditt nærmeste Eurojuris
kontor.
God lesing!
Advokat Hege Mortensen
Daglig leder for Eurojuris Norge AS.
redaktør: Daglig leder Hege Mortensen
Eurojuris Norge AS, Nedre Storgate 15/17, 3015 Drammen
Postadresse: Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen
E-post: hege.mortensen@eurojuris.no. Telefon: 32 25 55 00. Faks: 32 25 55 50
Besøk vår hjemmeside
www.eurojuris.no
Utgivelsesdato: november 2009
Innhold
Om kausjon
4–11
Av advokat Roald Lund Eriksen
Styreansvaret
13–15
Av advokat Thor Harald Eike
Solidaransvar for lønnsforpliktelser
Av advokat Anders Hauger
Sikring av krav ved tilbakeholdsrett
Av advokat Steinar Fagerholt
Avbestilling i entrepriseforhold
16–20
21–23
24–26
Av advokat Petter Holmen
Permittering 27–30
Av advokat Thomas Benson
Ny plandel
Av advokat Hege Mortensen
31–33
SIDE 4
F r e m g an g s m åt e v ed oppf ø r av a r b eidsfo r h o l de t
Om kausjon
Av advokat Roald Lund Eriksen, advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA
Roald.Eriksen@eurojuris.no
Roald Lund Eriksen er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA. Han jobber hovedsakelig med saker innen alminnelig forretningsjuss, omstrukturering av virksomhet, generasjonsskifte, skatt
og avgift, samt bobestyrelse i så vel konkurs- som dødsbo. Han er
også statsautorisert revisor.
INNLEDNING
forholdet fra andre solidarforhold.
Det er ikke gitt noen alminnelig definisjon av
uttrykket ”Kausjon” i lovverket. Likestilt med
kausjon har i ulike sammenhenger tidligere
også vært brukt begreper som ”Forløfte” og
”Borgen”, uten at disse i dag gir noen nærmere
forklaring på innholdet i begrepet kausjon.
Frem til i år 2000 var sentrale deler av kausjonsretten ikke undergitt lovregulering. Det
fantes bare spredte lovbestemmelser som
spesielt gjaldt kausjonsavtaler. Tvilsspørsmål
knyttet til kausjon har derfor måtte avgjøres
gjennom rettspraksis.
Det avgjørende for om noe skal betegnes som
kausjon, vil være om avtalen har et slikt formål
og slike økonomiske virkninger som er typisk
for kausjon. Momenter som kjennetegner dette
kan være :
Ved ikrafttredelse av lov om finansavtaler og
finansoppdrag (finansavtl) den 1. juli 2000 er
kausjonsforhold mellom private parter på
den ene side og finansinstitusjoner på den
annen blitt regulert ved bestemmelser i denne
lovs kapittel 4. Det bemerkes i denne sammenheng at det således fremdeles ikke foreligger
en generell lovregulering av alle kausjoner.
i) Kausjonen er en overenskomst med en
annens fordringshaver nettopp i dennes egenskap av fordringshaver i et annet kontraktsforhold.
ii) Kausjonen er en overenskomst om at
kausjonisten skal være ansvarlig sammen med
skyldneren i hovedforholdet. Det foreligger et
samskyldnerforhold hvor kausjonist og hoveddebitor er solidarisk forpliktet.
iii) Kausjonen er en kontrakt med et bestemt
formål, nemlig å gi kreditor større sikkerhet for
at hun får dekning. Kausjonisten garanterer
(står inne for) at hoveddebitor oppfyller sin
forpliktelse. Sikringsformålet atskiller kausjons-
I det følgende gis en kort og generell innføring
i innholdet i de regler om kausjon som gjelder
i henhold til Finansavtalelovens Kapittel 4
Kausjon. Paragrafhenvisninger i teksten er til
finansavtaleloven med mindre noe annet er
angitt.
REGLENES VIRKEOMRÅDE OG
FRAVIKELIGHET
Reglenes virkeområde er angitt i § 57. Lovens
regler om kausjon gjelder for kausjonsavtaler
mellom en finansinstitusjon eller lignende insti-
o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r
tusjon, samt kommune eller fylkeskommune på
den ene side og private parter på den annen
side. Begrepet ”lignende institusjon” er definert
i lovens § 1. Loven omfatter også forhold når en
forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak. Pant stilt av en tredjeperson (realkausjon)
anses også som kausjon i henhold til disse
bestemmelser.
I det følgende benyttes benevnelsen långiver
ved omtale av en finansinstitusjon m.fl.
Loven er ufravikelig i forbrukerforhold. For å
skape klarhet i hva som skal regnes som forbrukerforhold i denne relasjon, har loven en egen
definisjon av hva som regnes som forbruker i
forbindelse med kausjon:
”…… en fysisk person som kausjonerer for noen
annens gjeld
a) dersom kausjonens formål for kausjonisten
ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens
næringsvirksomhet, eller
b) kausjonen består i pant i formuesgode som
ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens
næringsvirksomhet.”
Begrepet ” knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet” vil klart omfatte tilfeller der kausjonen stilles som ledd i næring som kausjonisten
utøver gjennom et enkeltpersonforetak eller
som deltaker i et ansvarlig selskap.
Dersom det stilles pant i egen bolig vil kausjonisten anses som forbruker. Dette vil også
gjelde når deler av boligeiendommen benyttes
som lager eller produksjonslokale til kausjonistens næringsvirksomhet såfremt eiendommen ikke hovedsakelig har karakter av å være
næringsbygg.
Det kan imidlertid være tvil om formuleringen
omfatter tilfeller der næringsvirksomheten
formelt utøves gjennom et aksjeselskap med
kausjonisten som større eller mindre aksjonær.
Her er det i loven presisert at virksomhet som
drives gjennom et aksjeselskap eller et annet
selskap med begrenset ansvar, ikke i seg selv
regnes som kausjonistens næringsvirksomhet
i denne sammenheng. En fysisk person som
kausjonerer for gjeld som et aksjeselskap tar
SIDE 5
opp, vil normalt bli å anse som forbruker.
Loven inneholder en rekke verneregler for kausjonisten. Hovedformålet bak enkelte av vernereglene, som vil bli gjennomgått i det følgende,
er å sørge for at kausjonisten får tilstrekkelig
informasjon om utviklingen i låneforholdet. Formålet med disse krav er igjen å sikre at kausjonisten så tidlig som mulig skal kunne iverksette
tiltak for å ivareta sine interesser. I de tilfeller
der låntakeren er et selskap, og kausjonisten er
en person som har betydelig innflytelse over
selskapets virksomhet, må det legges til grunn
at den aktuelle informasjonen uansett vil være
kjent for vedkommende kausjonist.
På denne bakgrunn er det i loven bestemt at
når kausjonisten har bestemmende innflytelse
i et aksjeselskap eller annet selskap med
begrenset ansvar som er låntaker, vil enkelte av
lovens bestemmelser allikevel kunne fravikes i
kausjonsavtalen. Dette selv om kausjonisten for
øvrig vil bli å anse som forbruker etter loven.
Dersom långiver overdrar sin fordring på
kausjonisten, gjelder bestemmelsene i kapittel
4 tilsvarende i forholdet mellom kausjonisten
og den som fordringen blir overdratt til. Jfr. §
59. Den som overdrar fordringen skal varsle
kausjonisten om overdragelsen. Det kreves
ikke samtykke fra kausjonisten for at finansinstitusjonen skal kunne overdra fordringen på
kausjonen. Dersom kausjonisten ikke er varslet,
vil betaling til opprinnelig kreditor kunne anses
for frigjørende. For avtaler som er inngått før
lovens ikrafttredelse gjelder kravet om varsling
kun når kausjonisten er forbruker.
I de tilfeller av kausjon som ikke omfattes av
finansavtalelovens bestemmelser, vil forholdet
mellom partene måtte avgjøres i henhold til
kausjonsavtalens innhold. Eventuelt modifisert
av avtalelovens §§ 33 og 36 og av ulovfestede
prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold.
OPPLYSNINGSPLIKT M.V. FØR
INNGÅELSE AV KAUSJONSAVTALEN
Før en finansinstitusjon kan inngå en kausjonsavtale med en forbruker har den en omfattende
S I D E 6
o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r
informasjonsplikt overfor kausjonisten. Jfr. § 59,
første ledd. Således skal kausjonisten skriftlig
opplyses om følgende forhold:
a)Opplysning om den alminnelige risiko som knytter seg til kausjonsansvar
b)om de lån og kreditter kausjonen skal omfatte og det tidsrom kausjonsansvaret skal gjelde
c)om kausjonskravets størrelse eller det høyeste beløp som kausjonen skal sikre, og om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for renter og kostnader ved låntakers mislighold
d)om pant eller annen sikkerhet som låntak-
eren eller en tredjeperson har stilt eller forutsettes å stille for långiverens fordring
e)om det er forutsatt tegnet gjeldsforsikring og i tilfelle om vilkår som må være oppfylt for at gjeldsforsikring skal bli tegnet
f) om den verdien av pant og annen sikkerhet som långiveren legger til grunn for lånefor
holdet, og som i forhold til kausjonisten skal utnyttes før kausjonsansvaret
g)om kausjonen skal omfatte eldre gjeld og i tilfelle om gjelden er misligholdt
h)om andre forhold som kausjonisten i samsvar med redelighet og god tro har krav på å bli opplyst om.
Som eksempel på slike ”andre forhold” er i
lovens forarbeider nevnt: vesentlig risiko for at
låneavtalen kan bli misligholdt, vesentlig mislighold av andre engasjementer låntakeren har
med långiveren eller andre kredittinstitusjoner,
vesentlige betalingsanmerkninger fra kredittopplysningsforetak, långiveren har kjennskap
til at låntakeren er en bedrager, låntakeren har
lidd store tap, eller at låntakeren er involvert i
særlig risikofylte prosjekter som representerer
en trussel mot låntakerens økonomi.
Et hvert brudd på opplysningsplikten i forhold
til ovennevnte krav vil ikke uten videre innebære ugyldighet for kausjonsavtalen. Det vil i
alle tilfelle være behov for en helhetsavveining.
En slik avveining vil måtte skje i forhold til de
generelle ugyldighetsregler i avtaleloven.
Loven inneholder ingen krav om at kausjonisten
skal få disse opplysningene innen en nærmere
bestemt tid på forhånd. Kun at opplysningene
gis kausjonisten før avtalen inngås. Kausjonisten må derfor selv ta seg den betenkningstid
som han finner å måtte trenge fra han mottar
opplysningene til han inngår kausjonsavtalen.
Et godt råd i denne sammenheng vil være at
kausjonisten tar seg god tid.
I tillegg til ovennevnte opplysninger skal
långiveren så snart som mulig gi kausjonisten
en kopi av låneavtalen. Eventuelt på annen
måte å gjøre den tilgjengelig for kausjonisten,
for eksempel på et elektronisk medium. Kravet
om at kausjonisten skal ha kopi av låneavtalen
gjelder også utenfor forbrukerforhold.
I tilknytning til opplysningsplikten etter § 59
skal det påpekes at unnlatelse av å gi opplysninger som nevnt, kan medføre straff i form av
bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, jfr. § 91.
FRARÅDINGSPLIKT M.V
Loven inneholder bestemmelser som pålegger
långiver en frarådingsplikt der det er en særlig
stor fare for at låntakeren ikke vil kunne innfri
sine forpliktelser, og derved for at ansvar kan
bli gjort gjeldende overfor kausjonisten.
Dersom den økonomiske evne eller andre
forhold hos en låntaker som er forbruker tilsier
at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta
opp lån, plikter långiveren skriftlig å underrette
låntaker om dette. Dersom långiver frarår en
forbruker å oppta lånet, skal långiver dessuten
skriftlig, før kausjonsavtale inngås eller lånet
utbetales, underrette kausjonisten om disse
forhold. Jfr. § 60.
Forsømmer långiveren å underrette kausjonisten om dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes dersom lemping finnes rimelig. Det samme
vil gjelde dersom långiveren burde ha frarådet
forbrukeren å oppta lånet.
Långivers plikt til å underrette kausjonisten vil
også gjelde i næringsforhold.
Dersom långiver har grunn til å tro at kausjonisten, dersom denne er forbruker, har dårlig
o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r økonomisk evne eller av andre forhold bør
avstå fra å stille kausjon, skal långiver skriftlig
underrette kausjonisten om dette før kausjonsavtale inngås. Forsømmer långiver dette, kan
kausjonistens ansvar tilsvarende nedsettes
dersom det finnes rimelig.
Det må antas, at sistnevnte bestemmelse
om frarådingsplikt knyttet til kausjonistens
økonomiske evne, neppe pålegger långiver
noen generell plikt til å foreta en uavhengig og
fullstendig kredittvurdering av kausjonisten.
Men det må antas at långiver bør innhente så
vidt mye informasjon om kausjonisten økonomi,
til at det er forsvarlig grunnlag for å vurdere om
det er behov for å fraråde denne eller ikke.
KAUSJONENS OMFANG
Det er viktig at den som skal stille kausjon vet
hvor stort et eventuelt ansvar kan bli. Loven
inneholder derfor regler som skal sikre at
kausjonsavtalen setter klare grenser for kausjonens omfang, og at kausjonisten skal ha denne
informasjonen før avtalen inngås. Lovens
bestemmelser i § 61 som omhandler kausjonsavtalen kan derfor ikke fravikes i noen forhold.
Kausjonsavtalen må være inngått skriftlig og
inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets
størrelse eller det høyeste beløp kausjonen
skal sikre.
Utenfor forbrukerforhold kan avtalen inngås
ved hjelp av et elektronisk medium dersom
kunden ønsker dette. På bakgrunn av utvikling
i det elektroniske medium og løpende endring
av långivers standardvilkår, må det antas at
det vil være mest betryggende uansett å sikre
en papirutskrift av den enkelte kausjonsavtale eller i alle fall av de standardavtaler som
anvendes.
Kausjonsavtalen skal i alle forhold i tillegg
til opplysninger om kausjonsbeløpet også
inneholde de opplysninger som følger av §
59, 1. ledd bokstavene c, d, g og h, jfr. redegjørelse ovenfor i pkt. 3. En skal her merke seg at
selv om opplysningsplikten i § 59, 1. ledd ikke
gjelder i næringsforhold, skal kausjonsavtale
SIDE 7
med næringsdrivende altså likevel inneholde
opplysninger om en del av de forhold som er
nevnt i opplysningspliktregelen.
En kausjonsavtale med en forbruker skal dessuten i tillegg også inneholde opplysninger som
nevnt i § 59, 1. ledd. bokstavene b, e og f, jfr.
redegjørelse i pkt. 3 ovenfor. Videre skal det gis
informasjon om muligheten for behandling av
tvist om kausjonsavtalen i Bankklagenemnda.
Alle opplysninger som nevnt ovenfor i pkt. 3,
første avsnitt som långiver har gitt før kausjonsavtalen ble inngått, skal i alle tilfeller regnes
som en del av kausjonsavtalen.
Vilkår som ikke er tatt inn i den skriftlige avtalen
er ikke bindene for kausjonisten, med mindre
långiver kan godtgjøre at vilkåret er uttrykkelig
vedtatt av kausjonisten.
I forbrukerforhold vil långiver ikke kunne innta
vilkår om bruk av påkravsgaranti (on demand
guarantee) i kausjonsavtalen. Jfr. § 65, 4. ledd.
Kausjonisten vil dermed ikke være avskåret fra
å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav i
hovedforholdet.
Långiver plikter å gi kausjonisten et eksemplar
av kausjonsavtalen.
VARSLINGSPLIKT VED VESENTLIG FORANDRING I LÅNTAKERS ØKONOMI
Mulighet for kausjonisten til å ivareta sine interesser vil ha nær sammenheng med hvor tidlig
vedkommende blir oppmerksom på et mislighold fra låntakeren. Mislighold fra låntaker kan
være det første signal på at låntakers økonomi
utvikler seg negativt. En tidlig erkjennelse av at
låntaker begynner å få økonomiske vanskeligheter, kan også bidra til at kausjonisten for sin
egen del kan forberede sin økonomi på at et
ansvar kan bli gjort gjeldende.
Manglende sikkerhetsstillelse
Ved manglende avtalt sikkerhetsstillelse plikter långiver uten ugrunnet opphold å varsle
kausjonisten skriftlig, jfr. § 61. Det samme
SIDE 8
o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r
gjelder dersom sikkerheten senere faller bort.
Dersom sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt,
blir kausjonisten ikke bundet av avtalen.
Kausjonisten skal videre varsles dersom
gjeldsforsikring ikke er blitt stilt som forutsatt
da kausjonsavtalen ble inngått. På samme
måte skal kausjonisten varsles i god tid før
endring dersom dekning under gjeldsforsikring som er stilt som forutsatt, senere faller
bort eller blir vesentlig endret.
Mislighold av betaling, betalingsutsettelse m.v.
Dersom låntaker misligholder lånet skal kausjonisten ha skriftlig varsel fra långiver senest
tre måneder etter at misligholdet inntraff, jfr. §
63. Långiver vil likevel ikke ha plikt til å varsle
dersom misligholdet er forbigående. Som forbigående anses at misligholdet ikke overstiger
to måneder og det ikke foreligger tidligere mislighold fra låntaker som gir grunn til å frykte for
svikt i låntakers betalingsevne. Etter at banken
har varslet om mislighold skal den holde kausjonisten orientert om den videre utvikling.
Långiver skal videre uten ugrunnet opphold
underrette kausjonisten hver gang det gis en
betalingsutsettelse på over 3 måneder for
avdrag eller renter.
Likeledes skal långiver gi kausjonisten varsel
ved låntakers død, hvis det er åpnet gjeldsforhandling eller konkurs i låntakers bo eller
låntaker har søkt om gjeldsforhandling etter
gjeldsordningsloven.
Renter ved forsinket betaling
Har långiver varslet kausjonisten om låntakers
mislighold som nevnt, kan långiver kreve
kausjonisten for renter for tiden etter at det
varslede misligholdet inntrådte, jfr. § 72. Renter skal betales etter den gjeldende rentesats
i låneforholdet. Kausjonisten er således ikke
ansvarlig for særlige forsinkelsesrenter som
følger av låntakers mislighold.
Har långiver ikke sendt varsel til kausjonisten
i tide, kan långiver bare kreve renter for termi-
ner som er forfalt senere enn tre måneder før
varselet ble sendt.
Ved mislighold av kausjonsansvaret er kausjonisten ansvarlig for forsinkelsesrenter etter
alminnelige regler.
Långivers opplysningsplikt
I tillegg til den forannevnte varslingsplikt vil
kausjonisten til enhver tid kunne kreve at
långiver opplyser om hvilket aktuelt beløp kausjonisten hefter for, hvilken rente og gebyrer
som gjelder i låneforholdet og om resultatet
av eventuelle undersøkelser som långiver har
foretatt om låntaker betalingsevne eller av
verdi av sikkerheten som er stilt for låntakers
fordring. Jfr. § 64.
ENDRINGER AV AVTALEN M.V.
Den inngåtte kausjonsavtale kan ikke endres
ensidig av banken til skade for kausjonisten, jfr.
§ 65. Denne regel har ingen unntak, men kan
fravikes ved avtale i næringsforhold.
Kausjonisten kan imidlertid samtykke i en
endring av kausjonsavtalen til sin ugunst. Det
vil da gjelde samme krav om opplysningsplikt
og kausjonsavtale som følger av §§ 59 og 61, så
langt disse regler passer. Jfr. omtale i pkt. 3 og
5 over.
Långiver vil heller ikke kunne endre låneavtalen
med låntaker uten at kausjonisten samtykker.
Ved samtykke fra kausjonisten vil de samme
krav til opplysningsplikt og kausjonsavtalens
innhold gjelde som ved inngåelse av kausjonsavtalen, så langt de passer, se foran.
Långiver kan imidlertid endre låntakers rentesats og gebyrer og andre kostnader med virkning for kausjonistens ansvar dersom långiver i
henhold til låneavtalen har rett til slik endring.
Långiver kan videre ikke uten uttrykkelig samtykke fra kausjonisten frigi pant eller annen sikkerhet – herunder kausjon av tredjemann - som
var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen
ble inngått. Jfr. § 66. Kausjonisten vil da være
ubundet av kausjonsavtalen.
o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r Et samtykke fra kausjonisten til slik frigivelse
av pant eller annen sikkerhet vil bare kunne
gis i tilknytning til nær forestående frigivelse
av bestemt angitt sikkerhet. Kausjonistens
forutsetning om pant eller sikkerhet vil således
ikke kunne bli gjort illusorisk gjennom klausuler
i forhåndstrykte formularer.
Det vil imidlertid kunne skje en ombytting av
sikkerheter så lenge den nye sikkerhet er minst
like god for kausjonisten som den sikkerhet
som frigis. Likeledes vil det for eksempel kunne
gis adgang til å frafalle pant i en liten tomt som
utskilles fra en stor jordbrukseiendom. Det vil
i denne sammenheng være tilstrekklig at den
eventuelle betydning for kausjonisten er meget
begrenset i forhold til den samlede verdien av
panteobjektet og andre omstendigheter.
KAUSJONENS VARIGHET OG AVVIKLING
Ansvarstiden for kausjon er begrenset til 10 år
fra kausjonsavtalen ble inngått. Jfr. § 67.
For kassekreditt og lignende rammekreditt,
samt lån uten fastsatt nedbetalingstidspunkt,
er ansvarstiden begrenset til 5 år. En kausjonsavtale kan derfor ikke ha lenger gyldighetstid
enn 10, respektive 5 år. Disse tidsbegrensninger
gjelder ikke når pant er stilt av tredjemann,
såkalt realkausjon.
Tidsbegrensningen vil heller ikke gjelde for
avtaler inngått før lovens ikrafttredelse. Disse
eldre avtaler reguleres av avtalens egne bestemmelser om varighet.
Dersom lånet er misligholdt før utløpet av den
nevnte ansvarstiden, vil kausjonistens ansvar
fortsatt bestå dersom han er varslet om misligholdet i samsvar med reglene i § 63, 1. ledd. Om
varsling, jfr. omtale i pkt. 6 foran.
Omfatter kausjonsansvaret hele hovedfordringen, vil låntakerens løpende betaling av renter,
avdrag og andre forpliktelser direkte redusere
kausjonistens ansvar i samme omfang som
betalingen. Når kausjonsansvaret bare omfatter en del av hovedfordringen, vil låntakerens
betaling bare redusere ansvaret i det omfang
SIDE 9
ansvaret omfatter de forpliktelser låntakeren
gjør opp ved betalingen.
Kausjonsansvaret reduseres dessuten som
om lånet blir nedbetalt som opprinnelig avtalt
mellom låntaker og långiver, uansett om lånet
faktisk blir nedbetalt eller ikke. Videre vil kausjonsansvaret reduseres selv om det er inngått
avtale om betalingsutsettelse når det er gått 6
måneder etter opprinnelig betalingstid, med
mindre kausjonisten uttrykkelig har samtykket
i den utvidelse av kausjonsansvaret som utsettelsen innebærer. Tidsrommet på 6 måneder er
valgt for at partene, uten sterkt tidspress, skal
kunne avklare spørsmålet om utvidelse av kausjonistens ansvar i samsvar med bestemmelsen
i § 63, 3. ledd. Kausjonsansvaret vil imidlertid
ikke reduseres dersom långiver godtgjør å ha
sendt varsel om misligholdet i samsvar med
reglene i § 63, 1. ledd. Det avgjørende her er
når varselet er sendt, ikke når det kommer frem
til mottaker, forutsatt at det er sendt til rett
adresse. Er varsel sendt senere enn det som
følger av § 63, l. ledd, vil kausjonsansvaret bli
redusert for terminer som forfalt tidligere enn
tre måneder før varslet ble sendt.
Kausjonsansvaret vil også reduseres dersom
lånet blir nedbetalt med utbetaling fra gjeldsforsikring som er tegnet for lånet. En gjeldsforsikring skal utnyttes før kausjonen.
KAUSJONENS FORFALLSTIDSPUNKT
Den fravikelige hovedregel i norsk rett har vært
at kausjonister har et subsidiært ansvar. I praksis har imidlertid kausjonister som hovedregel
måtte stille seg som selvskyldnerkausjonister.
Forfallstidspunktet for kausjonens forfall er
nå regulert i § 71. I forhold til disse bestemmelser kan nå forbrukere ikke lenger stille som
selvskyldnerkausjonister.
De gjeldende regler medfører en viss utskytelse av kausjonens forfallstidspunkt i forhold
til det som gjelder for selvskyldnerkausjon.
Etter disse bestemmelser kan långiver nå kreve
at kausjonsansvaret innfris dersom følgende
situasjoner forligger:
S I D E 1 0
o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r
• Långiver har tatt rettslige skritt mot låntaker for å få tvangsgrunnlag
da være ansvarlig for alle kostnader ved slik
inndrivelse etter alminnelige regler.
• Långiver har begjært utlegg mot låntaker
Kausjonisten har rett til å innfri kausjonsansvaret hvis låntakeren i ikke uvesentlig grad
misligholder låneavtalen, jfr. § 69. Et ubetydelig
mislighold, for eksempel betaling av en termin
noen dager for sent, vil ikke gi kausjonisten rett
til å innfri. Når ikke ethvert mislighold gir kausjonisten rett til å innfri, har dette sammenheng
med låntakers interesser. Ved innfrielse vil han
få ny kreditor. På den annen side kreves det
ikke så meget for at låntakerens mislighold skal
være vesentlig. Når misligholdet er av en slik
karakter at långiveren har varslingsplikt overfor
kausjonisten, vil misligholdet vanligvis være å
anse som ikke uvesentlig. Frigjøringstiden for
kausjonsansvaret inntrer også ved antesipert
mislighold av ikke uvesentlig grad.
•
Det er gått minst 3 måneder etter at banken har begjært tvangsdekning etter tvangsfull-
byrdelsesloven i pant som låntaker har stilt som sikkerhet
• Det er åpnet gjeldsforhandlinger hos lån-
taker og betalingsutsettelsen etter gjeldsord-
ningsloven eller konkursloven er utløpt
• Låntakers bo er tatt under konkursbehandling
Långiver må derfor ta rettslige skritt mot
låntaker før det kan fremmes krav om innfrielse
av kausjonen. Långiver må videre sende et
skriftlig påkrav til kausjonisten om innfrielse
av kausjonen. Kausjonsansvaret forfaller da til
betaling 14 dager etter at påkravet er kommet
frem til kausjonisten.
I forbindelse med krav om innfrielse av kausjonen vil långiver i tillegg til hovedstolen kunne
kreve dekket utlegg til rettsgebyr og vanlige
inndrivingskostnader som er påløpt i tilknytning til de nevnte rettslige skritt. En betingelse
for dette er at kausjonisten er varslet om
inndrivingen på forhånd. Formålet med kravet
om varsling er at kausjonisten skal gis mulighet
til å innfri kausjonsansvaret, uten å bli bebyrdet
med ytterligere omkostninger.
Kausjonisten kan ikke kreves for andre kostnader enn de forannevnte i anledning långivers
inndrivelse av kravet mot låntaker. Dette
gjelder kostnader pådratt både før og etter
kausjonens forfall. Dette hindrer at kausjonisten blir krevd for andre kostnader som måtte
ha påløpt ved inndrivelsen mot låntaker uten
å ha samtykket på forhånd. Et slikt samtykke
kan ikke gis før kausjonisten er blitt varslet av
långiver om låntakers mislighold og kan derfor
heller ikke inntas som en standardklausul i kausjonsavtale. Om plikt til varsel ved mislighold,
se pkt. 6 over.
Dersom kausjonisten ikke betaler ved forfall
av kausjonsansvaret, kan långiver iverksette
inndrivelse mot kausjonisten. Kausjonisten vil
Dersom kausjonisten vil innfri kausjonsansvaret
skal han i tilfelle varsle långiver og låntaker om
dette og om når betaling vil bli foretatt. Slikt
varsel kan unnlates når långiveren har tatt
rettslige skritt mot låntaker eller har varslet
kausjonisten om at slike skritt vil bli tatt. Varslingsplikten gjelder heller ikke når låntakeren
har innledet gjeldsforhandlinger, har fremmet
søknad om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven for namsmannen, eller det er åpnet
konkurs i låntakers bo.
Virkningen av at kausjonisten innfrir ansvaret
er at han etter alminnelige regler trer inn i
låneavtalen i stedet for låntaker, jfr. § 70. I de
tilfelle kausjonsansvaret bare dekker en del av
hovedfordringen, vil låntakeren måtte forholde
seg til to kreditorer. Kausjonisten vil også overta
den sikkerhet som er stilt av låntakeren. Henvisningen til alminnelige regler er regler skapt
gjennom domstolspraksis og teori. Dersom kausjonen bare dekker en del av hovedfordringen,
vil kausjonistens utnyttelse av sikkerhetsretter
for eksempel måtte skje med prioritet etter
långiver. Kausjonistens regressrett vil være
avhengig av om han etter de alminnelige regler
ville hatt regressrett. Samkausjonister hefter
solidarisk om ikke annet er sagt, jfr. gjeldsbrevloven § 39, og har innbyrdes regressrett etter
o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r reglene i gjeldsbrevloven § 2, andre og tredje
ledd.
Kausjonisten kan velge om han vil innfri hele
lånet med en gang, eller betale ned lånet
som forutsatt i låneavtalen. Långiver kan ikke
motsette seg dette. Dersom långiver vil hindre
at kausjonisten trer inn i låneavtalen, må denne
frita kausjonisten for kausjonsansvaret i samme
utstrekning som innfrielsen ville ha fritatt kausjonisten for videre ansvar. Långivers frigivelse
må i tilfelle foreligge før kausjonisten betaler
kausjonsfordringen
KAUSJONISTENS KRAV MOT LÅNTAKEREN
En kausjonist som må betale ut låntakeren vil ha
et regresskrav overfor låntakeren. Kravet overfor
låntakeren vil tilsvare det beløp som kausjonisten
har innfridd i henhold til sitt ansvar overfor långiveren. Også i tilfelle hvor kausjonisten selv velger
å innfri kausjonskravet uten at dette er krevd av
långiver, se over, vil kausjonisten ha et tilsvarende
krav overfor låntaker. I den grad låntaker ikke
kan gjøre opp for seg i forhold til kausjonisten,
vil kausjonisten kunne kreve innfrielse av den
sikkerhet låntaker har stilt.
Kausjonisten vil videre kunne kreve betaling
av låntakeren i det omfang kausjonisten har
ansvar overfor långiver, dersom långiver kan
kreve førtidig innfrielse fra låntaker, eller det
ut fra låntakers handlemåte eller alvorlig svikt
i låntakers betalingsevne er klart at lånet vil bli
vesentlig misligholdt. Jfr. § 74.
Dersom låntakeren betaler renter, avdrag
eller andre forpliktelser til långiveren etter at
kausjonisten har krevd låntakeren for betaling,
reduseres kausjonistens krav i samme omfang
som kausjonsansvaret, jfr. § 67 første ledd.
I forbindelse med fremsettelse og inndrivelse
av kravet mot låntaker kan kausjonisten ha blitt
påført kostnader. Låntakeren vil være ansvarlig
for slike kostnader vis á vis kausjonisten. Dette
ansvar kan låntakeren bare fri seg for ved å
betale til kausjonisten.
Dersom låntakeren betaler til långiveren etter
SIDE 11
at kausjonisten har betalt långiveren, vil slik
betaling ikke ha noen betydning for låntakers
ansvar overfor kausjonisten. Ved slik dobbeltbetaling vil långiver være forpliktet til å
tilbakebetale det overskytende til kausjonisten.
Men dersom slik tilbakebetaling ikke skjer, vil
kausjonisten kunne kreve regress av låntakeren
som dermed risikerer å måtte betale to ganger.
OVERGANGSREGLER
Loven trådte i kraft 1. juli 2000. I henhold til
lovens overgangsregler gjelder loven for avtaler
som er inngått før loven er trådt i kraft, med
visse unntak. For kausjonsavtaler inngått før
1. juli 2000 vil reglene om opplysningsplikt og
frarådingsplikt ikke gjelde. Her vil avtalelovens
generelle regler gjelde, herunder avtalelovens
lempingsregler og det alminnelige krav om
lojalitet i kontraktsforhold
For eldre avtaler som er inngått med andre enn
en forbruker, gjelder loven bare så langt ikke
annet følger av avtalen.
OPPSUMMERING
Fremstillingen i det foregående gir ingen uttømmende fremstilling av eller svar på alle de
problemstillinger som kan oppstå i tilknytning
til kausjon. Det vil derfor kunne være behov
for å søke sakkyndig råd når det oppstår ulike
forhold i tilknytning til kausjonsforholdet. I det
tilfelle det oppstår en tvist i forhold til långiver
vil denne tvist kunne kreves behandlet i Bankklagenemnda.
Et godt råd til avslutning vil være å være føre
var. Dvs. at du tenker deg godt om før du
kausjonerer. I denne forbindelse vil ikke minst
låntakers og dine egne økonomiske forhold
være viktig. Likeledes er det viktig å ta i betraktning at låntakers og dine egne forhold av
økonomisk og annen art kan endre seg etter at
kausjonsforholdet inngås.
ø kono m isk opp g j ø r e t t e r endt sa m b oe r fo r h o l d
SIDE 12
Styreansvaret
Av advokat Thor Harald Eike, Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA
thor.harald.eike@eurojuris.no
Thor Harald Eike er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA
i Haugesund. Han har møterett for Høyesterett og langvarig bakgrunn
fra privat advokatvirksomhet, med praksis fra de fleste rettsområder.
Eike er leder av faggruppen “Selskaps- og skatterett” i Eurojuris Norge.
I denne artikkelen redegjør advokat Eike for generelle regler om ansvar
for styremedlemmer, med hovedvekt på aksjelovens bestemmelser.
Innledning
I h.t. aksjelovens § 6-1 skal et selskap ha et
styre med et medlemstall som varierer med
aksjekapitalens størrelse. For selskaper som
omfattes av selskapsloven er dette valgfritt,
men også her følger det av § 2-13 at det er
anledning for eierne til å velge et styre.
Styreverv i selskaper av nasjonal størrelse
er gjerne forbundet med status for den
enkelte, men også i mer lokale selskaper har
det gjerne en høy stjerne å tiltre et styreverv
i et profilert foretak. For andre selskaper
kan styrevervet mer oppleves som noe av et
pliktløp, hvor vi dessverre altfor ofte opplever styremedlemmer som knapt vet at man
sitter i styret og i alle fall ikke vet hva som
foregår ut over å signere styrets innberetning
ved den årlige regnskapsavleggelsen.
Styrets rolle er sentral i så vel store som små
selskap. Følgelig er det også forbundet med
et til dels betydelig faktisk og økonomisk
personlig ansvar for det enkelte styremedlem
å sitte i et styre. Å ha et mer eller mindre
bevisstløst forhold til vervet vil dermed ha
preg av russisk rullett, hvor konsekvensene
kan være fatale.
Formålet med denne artikkelen er å belyse
styreansvaret noe nærmere, med særskilt
fokus på ansvarsbestemmelsene i aksjeloven.
Håpet er at dette kan bidra til en bevisstgjøring som også er til beste for selskapene, ved
at man får styremedlemmer som har et aktivt
forhold til de oppgaver aksjeloven tillegger
styret.
STYRETS OPPGAVER
Selskapslovens § 2-13 fastsetter at selskapets styre skal overlates den alminnelige
forvaltningen av selskapet. Aksjelovens §
2-13 inneholder en tilsvarende, men mer
utførlig bestemmelse, hvor det presiseres
at forvaltningen av selskapet hører under
styret, som bl.a. skal sørge for en forsvarlig
organisering av virksomheten. Herunder
skal styret i nødvendig utstrekning fastsette
planer og budsjetter for selskapets virksom-
S T Y R E A N SVA R E T het, retningslinjer for virksomheten, holde
seg orientert om selskapets økonomiske
stilling og påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for
betryggende kontroll. Styret skal iverksette
de undersøkelser det finner nødvendig for
å kunne utføre sine oppgaver dersom dette
kreves av ett eller flere av styremedlemmene.
Vi ser av dette at styret ikke har det direkte
ansvar for selskapets daglige ledelse. Styrets
funksjon er å utøve kontroll og tilsyn med
den løpende drift i tillegg til å sikre en forsvarlig forvaltning av selskapet som sådant.
Bestemmelsene knesetter styrets kontroll-,
tilsyns- og forvaltningsansvar og understreker
derigjennom at styret har det overordnede
ansvar for alle aktiviteter i selskapet.
Ansvarsbestemmelsene må ikke gjøres til
gjenstand for bokstavfortolkning. Ordlyden
gir en romslig anvisning på styrets oppgaver,
hvor det nærmere innholdet må fastlegges
ved konkret vurdering. Dette medfører også
at styreansvarssakene som kommer for retten gjerne blir svært konkrete.
ANSVARSBESTEMMELSENE
De alminnelige reglene om styreansvaret
fremkommer av aksjelovens § 17-1, som fastsetter at bl.a. styremedlemmer kan pålegges
å erstatte skader de i egenskap av sådanne
har voldt forsettlig eller uaktsomt. Det er
også viktig å være oppmerksom på straffelovens § 284, hvoretter styrets medlemmer kan
gjøres straffansvarlige for ikke å ha begjært
åpning av gjeldsforhandling eller konkurs i
insolvenstilfelle.
ERSTATNINGSSANSVARET
For at styremedlemmene skal kunne holdes
erstatningsansvarlige for tap oppstått i
tilknytning til selskapet, må de alminnelige
vilkår for erstatning være oppfylt. Det vil si
at det må foreligge et ansvarsgrunnlag og et
SIDE 13
økonomisk tap, samt at det kan konstateres
adekvat årsakssammenheng mellom tapet og
den ansvarsbetingende handling.
Ansvarsgrunnlag
Med uttrykket ansvarsgrunnlag menes at
styremedlemmene uaktsomt har unnlatt å
utføre plikter under enkeltvis eller kollektiv
utøvelse av sine verv eller at handlinger som
er foretatt senere viser seg å være feil og at
feilene i så måte skyldes uaktsomhet. Den
juridiske samlebetegnelse for dette er det
såkalte ”culpaansvaret”.
Som nevnt ovenfor vil den nærmere
fastsettelse av hva som er uforsvarlig
måtte vurderes konkret, hvor man så vel må
klarlegge om det objektivt sett foreligger en
uforsvarlig atferd og om atferden er uaktsom
i forhold til det respektive styremedlem
som skadevolder. Ved denne vurderingen
må man ta utgangspunkt i ansvarsbestemmelsen i aksjelovens § 17-1 og pliktene i bl.a.
§ 2-13, sammenholdt med andre skrevne og
uskrevne normer for aktsom handling.
I tilfeller hvor selskapet v/styret har overtrådt
klare handle- eller unnlatelsesplikter nedfelt
i lov eller forskrift, vil det vanligvis ikke by
på problemer å konstatere at det objektivt
sett har brutt sine plikter. Det samme vil
ofte være tilfellet på områder hvor det har
utviklet seg klare ulovfestede regler for
normalatferd, hva dette enten er muntlig eller
skriftlig.
Utenfor disse regulerte tilfellene er man
henvist til å vurdere handlingen/unnlatelsen
konkret, med utgangspunkt i spørsmålet om
skaden kunne vært unngått ved at styret
handlet annerledes. Her vil man bl.a. måtte
se hen til om/hvilke alternative handlingsalternativer som var tilgjengelige, skadepotensialet, muligheten for å oppdage risikoen for
skade og om man hadde realistiske mulighe-
SIDE 14
S T Y R E A N S VA R E T
ter for avvergelse. Fellesnevneren er her at
kravet til forsiktighet vil være større jo større
risiko det er for skade og at risikoen for ansvar følgelig også tiltar med skaderisikoen.
Dersom man på denne bakgrunn tar
utgangspunkt i handlepliktene i aksjelovens
§ 2-13, vil det i forhold til et konkret skadetilfelle måtte vurderes om styret har sørget
for en forsvarlig forvaltning av selskapet, om
selskapet er forsvarlig organisert og om det
foreligger tilstrekkelige planer, budsjetter
og retningslinjer for virksomheten. Det vil
også være vesentlig å klarlegge om styret har
holdt seg tilstrekkelig orientert om selskapets
økonomiske stilling og derigjennom sikret at
virksomhet, regnskap og formuesforvaltning
har vært underlagt betryggende kontroll.
Praksis viser at fravær av/utilstrekkelige
kontrollrutiner og/eller organisering av
regnskapsmateriale fra styrets side gjerne
medfører ansvar for styremedlemmene.
Spørsmålet blir her som ellers om skaden
kunne vært unngått ved at styret hadde
iverksatt kontrollrutiner eller om det tilsynseller kontrollsystem man har organisert var
utilstrekkelig til å avverge skade og eventuelt
burde vært organisert annerledes. Her
må det selvsagt trekkes en grense mot det
urealistiske; spørsmålet vil være hva man
kan forvente ut fra en objektiv norm, altså
etter hva man normalt vil kunne kreve av et
forsvarlig agerende styre.
er man ikke ute etter idealstandarden, men
hva som alt i alt er forsvarlig vurdert etter en
objektiv norm.
Det er viktig å være oppmerksom på at
styremedlemmene vil kunne komme i erstatningsansvar i forhold til tredjemenn utenfor
selskapet også for handlinger/unnlatelser
i den daglige ledelse. Man vil heller ikke
være ansvarsfri for beslutninger truffet etter
instruks fra generalforsamlingen. Styret har
det overordnede og selvstendige ansvar for
forvaltningen av selskapet og må herunder
vurdere om påleggene fra generalforsamlingen er forsvarlige.
Selv om culpanormen i utgangspunktet er
objektiv, vil det ved ansvarsvurderingen
likevel måtte foretas en konkret, subjektiv
vurdering i forhold til det enkelte styremedlem hvor spørsmålet er om det foreligger
noen relevante unnskyldningsgrunner som
tilsier at det likevel ikke er grunnlag for
erstatningsansvar. Her vil man sjelden vinne
gehør for anførsler om at man var ukjent med
lovverket(rettsvillfarelse), men det kan tenkes
at man etter omstendighetene vil kunne
slippe ansvar dersom man har basert sine
beslutninger på et uriktig faktum og ikke kan
bebreides for villfarelsen i så måte. Generelt viser imidlertid rettspraksis at det også
er svært vanskelig å vinne frem med slike
argumenter.
Økonomisk tap
Ved denne vurderingen vil det også(utenfor
de streng lovregulerte pliktene) ha betydning om styrets forvaltning generelt fremstår
forsvarlig, selv om man kanskje har sviktet
på et mer begrenset område. Det er en
kjennsgjerning at et styre ikke kan ha en total
oversikt over enhver ”krik og krok” i selskapet
og enkeltstående svikt vil følgelig ikke uten videre medføre ansvar dersom organiseringen
totalt sett fremstår forsvarlig. Her som ellers
Det er et absolutt vilkår for erstatningsansvar
at den ansvarsbetingende handlingen også
har medført et økonomisk tap for den som
mener seg skadelidt. Bevisbyrden for slikt
tap påhviler vedkommende.
Årsakssammenheng
Selv om det konstateres at det foreligger et
økonomisk tap og at det er utvist ansvarsbetingende aktivitet eller passivitet fra styrets
S T Y R E A N SVA R E T side, er det et absolutt vilkår for erstatning
at det også konstateres en adekvat årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende
forholdet og tapet. Man sier gjerne at ansvaret vil være utelukket dersom det ikke kan
dokumenteres at tapet ville vært unngått ved
en alternativ handling fra styrets side.
I denne forbindelse er det vesentlig at hvert
enkelt styremedlems ansvar må vurderes
individuelt. Ansvaret er personlig og man kan
ikke ilegges erstatningsansvar etter en kollektiv vurdering av forhold i styret som sådant.
Dette medfører bl.a. at et styremedlem som
hovedregel ikke kan holdes ansvarlig for
beslutninger som fattes i styremøter man ikke
selv har deltatt i. Regelen er imidlertid ikke
absolutt og det vil kunne oppstå ansvar også
i slike tilfeller ved at uteblivelsen i seg selv
regnes som ansvarsbetingende.
SIDE 15
Bestemmelsen fastsetter at en skyldner
som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater
å begjære åpning av gjeldsforhandling eller
konkurs kan straffes dersom skyldneren er
insolvent, og unnlatelsen medfører at en
disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes, og dette forringer fordringshavernes
dekningsutsikt betydelig, eller skyldnerens
næringsvirksomhet klart går med tap og
skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi
fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid.
Det er gjerne dette man omtaler som å ”drive
for kreditors regning”.
Straffansvaret er ikke absolutt. Unnlatelsen
av å begjære åpning av gjeldsforhandling
eller konkurs er likevel straffri dersom
skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig
del av fordringsmassen med hensyn til både
beløp og antall.
STYREANSVARSFORSIKRING
Et styremedlem som møter og stemmer
mot den beslutning som senere viser seg å
medføre tap vil normalt være ansvarsfritt. I
juridisk teori har det imidlertid vært drøftet
om man også må fratre som styremedlem for
å gå helt fri av ansvar og her er svaret ikke
klart. Resonnementet bygger på en oppfatning av at et styremedlem som stemmer mot
likevel medvirker til iverksettelse av vedtaket
ved sin fortsatte deltakelse i styret.
STRAFFANSVAR
Straffansvar er betinget av at styremedlemmet har utvist ansvarsbetingende skyld.
Ansvar kan være aktuelt i forhold til overtredelse av flere lovverk med særskilt sanksjonering, særlig innen skatteretten. Vanligst
er imidlertid at spørsmålet oppstår ved
insolvenstilfelle i forhold til straffelovens §
284, som også vil kunne stå sentralt i forhold
til en parallell erstatningsvurdering.
Konsekvensene av et styreansvar kan for det
økonomiskes vedkommende til en viss grad
avhjelpes ved tegning av styreansvarsforsikring. Erfaringsmessig er imidlertid slike
forsikringer kostbare og vanskelige/umulige å
få tegnet i utsatte selskaper.
SLUTTKOMMENTARER
Som det vil fremgå ovenfor er styredeltakelser forbundet med en klar og ikke ubetydelig
risiko, uten at jeg av den grunn vil advare
mot vervene som sådanne. Det er imidlertid
svært viktig å være oppmerksom på de høyst
reelle plikter som følger med styredeltakelsen og at man innretter seg deretter. Kravene
til styremedlemmenes profesjonalitet er
strenge og selv om man nok kommer langt
med å utvise sunn fornuft og forsiktighet er
dette neppe tilstrekkelig. Man må også være
i besittelse av et minimum av kompetanse for
å verge seg mot ansvar.
S I D E 1 6
S A ML I V S BRU D D O G B A R N
Solidaransvar for lønnsforpliktelser
Av advokat Anders Hauger, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS
anders.hauger@eurojuris.no
Anders Hauger er ansatt som advokat i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i Drammen. Han arbeider der særlig med fagfeltene
offentlige anskaffelser, entreprise og arbeidsrett. Han har tidligere
arbeidet 9 år i KS Advokatene i Kommunesektorens interesse- og
arbeidsgiverorganisasjon, og har dermed erfaring både fra oppdragsgiver-/byggherresiden og entreprenørsiden. I denne artikkelen
informerer Hauger om de kommende regler om solidaransvar for
lønnsforpliktelser som trer i kraft fra 01.01.2010.
Innledning
Fra 1. januar 2010 innføres nye regler om
solidaransvar for lønnsforpliktelser. Reglene
innføres i lov om allmenngjøring av tariffavtaler og vil gjelde for de bransjer hvor det er
bestemt at tariffavtalene skal allmenngjøres.
Dette gjelder foreløpig først og fremst byggeog anleggsbransjen og verftsindustrien.
Reglene blir gjeldende for kontrakter inngått
etter reglenes ikrafttredelse.
Reglene om solidaransvar, nedfelt i ny § 13
i lov om allmenngjøring av tariffavtaler, gjør
at leverandører og underleverandører som
setter ut arbeid eller leier inn arbeidstakere
er ansvarlige for utbetaling av lønn, overtidsbetaling og feriepenger. Dette gjelder likevel
bare ubetalt lønn inntil det nivå som følger av
allmenngjøringsforskriftene og ferieloven. Er
det avtalt høyere lønn kan dette ikke kreves i
medhold av bestemmelsen.
Lønn skal utbetales med vanlig forskuddstrekk og innberettes som lønn. Også
dette ansvaret ligger på den som utbetaler
etter solidaransvaret.
Kravet kan rettes mot enhver leverandør/
underleverandør i hele kontraktskjeden,
men ikke overfor sidestilte underleverandører. Hver av leverandørene er etter regelen
ansvarlig for hele beløpet, og skal betale
kravet innen tre uker fra krav mottas. Det
er imidlertid som hovedregel mulig for den
som har betalt beløpet å kreve regress av de
øvrige ansvarlige.
For at et regressoppgjør skal gå så ryddig
som mulig er det god grunn til å inngå avtale
om fordeling av eventuelle krav etter reglene,
gjerne i forbindelse med inngåelse av kon-
S o l ida r ansva r fo r l ø nnsfo r p l ik t e l se r
trakt om utførelsen. Hvis det ikke foreligger
slik avtale vil utgangspunktet være at ansvaret
fordeles likt mellom de ansvarlige. Dette gir
ikke nødvendigvis et rettferdig resultat i de
konkrete tilfellene.
Oppdragsgivere er i utgangspunktet ikke omfattet av regelen, til tross for at overskriften
på paragrafen lyder ”solidaransvar for oppdragsgivere”. Oppdragsgivere kan imidlertid
bli ansvarlige gjennom forskrifter, ”dersom
særlige hensyn tilsier det”. Det er foreløpig
ingen planer om slike forskrifter.
SIDE 17
kontrakter med entreprenøren for disse, vil
reglene ikke få noen praktisk betydning.
Det må antas at byggherre/oppdragsgiver
kan bli medansvarlig for å dekke forpliktelsene i en regressomgang på grunnlag av
kontrakt og/eller skyld-ansvar. Dette kan
særlig være aktuelt der underentreprenøren
er tiltransportert av byggherre til general-/
hovedentreprenør. Den enkelte arbeidstaker
vil imidlertid ikke kunne kreve byggherren
direkte.
Hva blir man ansvarlig for?
Reglene skal først og fremst sikre at arbeidstakerne får det lønnsnivå og de rettigheter
som allmenngjøringsloven er ment å gi dem.
Det antas at en viktig effekt av solidaransvaret
vil være at hele kontraktskjeden blir opptatt
av at det ikke leies inn eller engasjeres firmaer
der det ikke er klarlagt at lønns- og arbeidsforhold er i tråd med regelverket.
Nærmere om hvem som blir ansvarlig
Solidaransvaret omfatter en entreprenør
eller leverandør som har påtatt seg å utføre
et oppdrag, og som benytter en eller flere
underleverandører/underentreprenører til å
utføre en del av oppdraget. Ansvaret gjelder
gjennom hele kjeden og gjelder både ved utsetting av arbeid og innleie av arbeidstakere.
Det vil imidlertid ikke være solidaransvar for
leverandører av rene varer som skal anvendes
under byggearbeidene. Heller ikke prefabrikerte moduler og lignende. Allmenngjøringsforskriften avgrenser seg til arbeid utført på
byggeplass.
Byggherren blir ikke ansvarlig. Det betyr at
i de tilfeller en entreprenør bestemmer seg
for å føre opp et bygg for senere salg, og
anvender underentreprenører for ulike deler
av arbeidene, vil ansvaret utelukkende ligge
på underleverandørene. Hvis det bare foreligger underentrepriser for ulike fag og direkte
Allmenngjøringsloven med forskrifter
fastsetter minimumslønn. Dersom det ikke
utbetales lønn, eller lønnen er under det
fastsatte nivået, kan arbeidstakeren kreve det
gjenværende. Det antas at det kan oppstå en
rekke saker der arbeidsgiver hevder at lønn
er utbetalt i samsvar med minimumslønn,
mens arbeidstaker på sin side hevder at trekk
for for eksempel husleie ikke er reelt, og at
lønnen dermed er lavere enn minimumslønnen. Også i slike tilfeller må solidaransvarlig ta
stilling til kravets rettmessighet innen tre uker.
I tillegg til lønn opp til minimumsnivå er solidaransvarlig ansvarlig for overtidstillegg i tråd
med tariffavtale. Dette er for byggearbeider
satt til 50 % av timesatsen for arbeid utover
ordinær arbeidstid. For arbeid utover ordinær arbeidstid i tidsrommet mellom kl. 21.00
og kl. 06.00 og på søndager og helligdager
skal det betales et tillegg på 100 % av timesatsen. Dette er mer enn det arbeidsmiljøloven
gir rett til.
For de ovenstående rettigheter er ansvaret
begrenset til lønn og overtidstillegg som
har forfalt de siste tre måneder før kravet
fremsettes. Det er grunn til å peke på at dette
gir en viktig avgrensning i forhold til kravets
størrelse, men at denne bare vil være funksjonell der den eller de som blir møtt med et
SIDE 1 8
S o l ida r ans va r fo r l ø nnsfo r p l ik t e l se r
krav i medhold av solidaransvaret sørger for
at den arbeidsgiver som ikke betaler lønn og/
eller overtid enten tas ut av kontraktskjeden,
eller avskjæres fra å motta betaling for de ikke
betalte arbeidene. For å sikre oppfølging av
dette er det satt krav om at den som mottar
ett krav skal varsle øvrige ansvarlige leverandører skriftlig innen to uker.
Når det gjelder feriepenger vil kravet overfor
solidaransvarlige også måtte kreves innen tre
måneder etter forfallsdato etter ferieloven.
Forfallstidspunktet vil imidlertid normal være
midt i året etter at feriepengene er opptjent.
Hvis det i tillegg kreves feriepenger for det
aktuelle året vil det teoretisk være mulig å bli
ansvarlig for feriepenger for omtrent ett år og
ni måneder. Ferieloven blir endret slik at forfallstidspunktet for feriepenger det aktuelle
året fremskyndes til når krav fremsettes.
Det er utelukkende feriepenger for det
konkrete oppdraget som kan kreves av de
solidaransvarlige. Det er også bare feriepenger etter ferieloven som kan kreves, slik at det
ikke spiller noen rolle om det for eksempel er
avtalt 5 ukers ferie. Det er i tillegg bare kreves
feriepenger opptjent ut i fra lønnsnivået i
allmenngjøringsforskriften. Eventuelt overskytende kan ikke kreves fra en solidaransvarlig.
Det kan imidlertid dreie seg om betydelige
beløp, da også feriepenger for overtid må
dekkes.
Det er en forutsetning for solidaransvar for
feriepenger at også lønnen er misligholdt.
Hva innebærer solidaransvar?
De solidaransvarlige hefter på samme måte
som en selvskyldnerkausjonist overfor
arbeidstaker. Dette vil si at arbeidstaker ikke
behøver å fremvise at han/hun forgjeves har
forsøkt å få pengene fra arbeidsgiver.
Den som krever utbetaling etter solidaransvaret må på vanlig måte sannsynliggjøre sitt
krav. Både eksistensen, størrelsen, at det er
forfalt og at det ikke er utbetalt fra arbeidsgiver eller andre solidaransvarlige. Arbeidstaker
kan rette kravet mot en eller flere ansvarlige
etter regelen mot solidaransvar, og det forutsettes at de solidaransvarlige sikrer at det ikke
skjer utbetaling av samme krav fra flere.
Dersom de solidaransvarlige ikke anser det
for bevist at det eksisterer et lønnskrav, eller
at det bare delvis er bevist, kan de solidaransvarlige la være å utbetale etter kravet.
De risikerer dog at kravet forfølges og at de
blir ansvarlige også for renter for forsinket
betaling.
Nekter de solidaransvarlige å utbetale i
henhold til kravet må sak reises av den som
krever utbetalingen etter alminnelige regler.
Unntak for illojal anvendelse av
regelverket
Det er fastsatt i regelen at den ikke gir rett til
utbetaling når arbeidstaker før arbeidet startet var klar over at arbeidsgiver ikke hadde
planer om å betale for arbeidet selv, men
ønsket å anvende reglene for solidaransvar til
å skyve ansvaret over på andre.
Særlig om konkurs
Solidaransvaret avgrenses mot de tilfeller der
det er åpnet konkurs hos arbeidsgiver. I slike
tilfeller kan arbeidstakeren rette krav mot
statens lønnsgarantiordning etter lønnsgarantiregelverket, og solidaransvar er dermed
unødvendig. Retten til å kreve lønnsgaranti
fra den norske ordningen gjelder også for
arbeidstakere som er utsendt til Norge fra en
virksomhet som er etablert i annet EØS-land.
Det betyr at dersom det er åpnet konkurs
hos arbeidsgiver må arbeidstakeren rette alle
S o l ida r ansva r fo r l ø nnsfo r p l ik t e l se r
krav på lønn- og feriepenger som på dette
tidspunktet ikke er dekket verken av arbeidsgiver eller eventuell solidaransvarlig, mot den
statlige lønnsgarantiordningen. Arbeidstaker
kan med andre ord ikke velge om kravet skal
rettes mot lønnsgarantiordningen eller en
solidaransvarlig.
I utgangspunktet er det et vilkår for lønnsgarantidekning at lønnskravet ikke har forfalt til
betaling mer enn fire måneder før fristdagen.
Lønnskrav som har forfalt til betaling lenger
tilbake kan imidlertid være dekningsberettigede dersom arbeidstakeren uten «ugrunnet
opphold» enten har søkt fordringen inndrevet
eller har tatt skritt som nevnt i konkursloven §
63 for å få åpnet konkurs, jf. dekningsloven §
9-3 andre ledd.
Ifølge forarbeidene til reglene om solidaransvar må arbeidstaker fremme krav overfor
solidaransvarlig senest tre måneder etter at
lønnskravet forfalt. Videre vil den solidaransvarlige få en frist på tre uker til å betale
ut arbeidstakers krav. Dersom arbeidsgiver
i mellomtiden går konkurs, legger departementet til grunn at et opphold i inndrivelsesprosessen som skyldes at arbeidstaker retter
lønnskravet sitt mot den solidaransvarlige i
henhold til reglene om solidaransvar, må anses for å være et grunnet opphold i forhold til
dekningslovens regler. Dermed vil lønnsgarantikravet være i behold.
Konkurs hos arbeidsgiver der solidaransvarlig har utbetalt lønn etter
solidaransvar
En solidaransvarlig som har innfridd arbeidstakerens lønnskrav i henhold til forslaget om
solidaransvar, vil etter de alminnelige konkursreglene kunne tre inn i arbeidstakerens
krav mot konkursboet, jf. dekningsloven § 9-5
andre ledd om overdragelse av fortrinnsberettigede fordringer. Ved innfrielse av en fortrinnsberettiget fordring, går fortrinnsretten
ifølge dekningsloven over på det regresskrav
SIDE 19
som innfrieren har. Bestemmelsen må tolkes
slik at solidaransvarliges regresskrav mot
arbeidsgiver som hoveddebitor, vil inneha de
samme fordeler som arbeidstakerens krav
ville hatt i boet. Etter dekningsloven § 9-3 nr.
1 er fordringer på lønn eller annet arbeidsvederlag fortrinnsberettigede fordringer av
første klasse.
Arbeidstaker må fremme krav overfor solidaransvarlig senest tre måneder etter lønnens
forfallstidspunkt. Deretter har den solidaransvarlige en frist på tre uker til å utbetale
lønnskravet. Hvis de omtalte fristene benyttes
fullt ut, medfører det at forfallstiden til kravet
den solidaransvarlige har overtatt vil ligge
lenger tilbake enn fire måneder før fristdagen,
dersom arbeidsgiver går konkurs senere enn
en uke etter at den solidaransvarlige utbetalte
lønnen. Forarbeidene legger til grunn at tiden
som medgår til utbetaling av lønn i henhold til
reglene om solidaransvar må betraktes som
et grunnet opphold i inndrivelsesprosessen
i regressomgangen mellom solidaransvarlig
og lønnsgarantiordningen. Det kan i imidlertid være grunn til å understreke at kravet til
aktivitet etter dekningsloven § 9-3 andre ledd
også vil gjelde for innfriende solidaransvarlig.
Oppsummering og forslag til tiltak
Reglene om solidaransvar gir risiko for å bli
belastet med økonomisk ansvar for andre aktørers manglende oppfyllelse av rettigheter til
sine ansatte eller innleide. Formålet er å øke
kontraktskjedens fokus på såkalt sosial dumping, og slik at de ulike aktørene må passe på
hverandre. Jeg antar at fokuset og tiltakene
for å unngå å komme i ansvar vil ha langt
større betydning enn de faktiske kravene som
vil framsettes etter regelen.
Foruten å regulere ansvarsforholdene og den
økonomiske belastningen mellom de ulike
ledd i kontraktskjeden antas følgende tiltak
som hensiktsmessige:
S I D E 2 0
S o l ida r ans va r fo r l ø nnsfo r p l ik t e l se r
• Øke omfanget av garantier, slik at et eventuelt kontraktsansvar kan være sikret og ikke
utgjøre en risiko.
• Bruke kontraktsbestemmelser som tydeliggjør ansvaret for å følge allmenngjøringsloven
med forskrifter.
• Bruke kontraktsbestemmelser som gir økonomiske sanksjoner for kontraktsbrudd som
innebærer brudd på allmenngjøringsloven
med forskrifter.
• Innføre kontraktsbestemmelser som gir
rett og plikt til å føre tilsyn og kontroll med
underliggende kontraktsparter.
• Innføre kvalitetssikringssystemer og dokumentasjonskrav som sikrer at allmenngjøringsloven med forskrifter er holdt før fullt oppgjør
finner sted.
S I D E 2 1
øAkono
S
ML I V SmBRU
isk Dopp
D Og
GjBøArReNt t e r endt sa m b oe r fo r h o l d
Sikring av krav ved tilbakeholdsrett
Av advokat Steinar Fagerholt, Advokatfirmaet Eurojuris Harstad AS
steinar.fagerholt@eurojuris.no
Steinar Fagerholt er advokat og partner i Advokatfirmaet Eurojuris Harstad AS. Han har jobbet i firmaet siden 1987, og har bred erfaring fra bl.a.
konkursbobehandling, arv og skifte, fast eiendoms rettsforhold, kontraktsrett og forvaltningsrett. Fagerholt er medlem i faggruppen “Insolvens” i
Eurojuris Norge.
I denne artikkelen redegjør Fagerholt for hvordan en tjenesteyter kan
sikre sitt pengekrav ved bruk av tilbakeholdsrett i en formuesgjenstand.
En kreditor kan holde tilbake en formuesgjenstand, for eksempel en båt eller en bil som
tilhører en annen, som sikkerhet for et pengekrav når det er naturlig sammenheng mellom
kravet og etableringen av besittelsen. Dette er
i utgangspunktet et ulovfestet prinsipp, men
det finnes innenfor lovverket enkelte bestemmelser hvor prinsippet er lovfestet. Sjølovens
§ 54 har regler om tilbakeholdsrett for et
båtverksteds tilbakeholdsrett for sikring av
oppgjør for bygging eller reparasjon av båter.
Bestemmelsen har følgende ordlyd:
Den som bygger eller reparerer et skip, kan utøve tilbakeholdsrett i skipet til sikring av sin fordring i anledning av byggingen eller reparasjonen så lenge denne fortsatt har skipet i sin besittelse.
Tilbakeholdsretten står tilbake for sjøpante
rett i skipet, men går foran annen rett og andre heftelser i skipet.
I håndverkstjenesteloven er det i § 46 en tilsvarende bestemmelse for en tjenesteyter som
utfører reparasjoner, vedlikehold, installasjoner, ombygginger m.m. for en forbruker.
Denne bestemmelsen har følgende ordlyd:
Gjelder tjenesten en ting som er overgitt til eller som ellers er hos tjenesteyteren, og betaler forbrukeren ikke i rett tid det tjenes
teyteren kan kreve etter oppdraget, kan tjenesteyteren holde tingen tilbake inntil forbrukeren betaler eller stiller sikkerhet for kravet.
Tilbakeholdsretten etter håndverkstjenesteloven gjelder for løsøreting.
Forutsetningen for tilbakeholdsretten er at
det forligger en lovlig besittelse i forbindelse
med det avtalte arbeid.
SIDE 2 2
S ik r in g av k r av v ed t i l b ake h o l ds r e t t
Det betyr at det må være konneksitet mellom
kravet og grunnlaget for at gjenstanden er i
kreditors besittelse. Det må være en naturlig
sammenheng mellom forholdene. Et typisk
eksempel er at bilverkstedet holder tilbake
bilen det har utført reparasjonsarbeid på
som sikkerhet for reparasjonsomkostningene.
Verkstedet kan ikke utøve tilbakeholdsrett i
noen annen gjenstand enn den som det er
utført arbeid på.
Verkstedet kan heller ikke etter at bilen er
utlevert til bileieren, hente bilen tilbake etter at
den er utlevert bileieren.
Tilsvarende vil båtverkstedet miste tilbakeholdsretten når båten har gått fra kaien.
For å opprettholde tilbakeholdsretten, er
det viktig at man holder båten på verkstedet
og ikke på noe tidspunkt gir slipp på den før
regningen er betalt. Hvis man først har sluppet
båten, har man ikke lenger noen tilbakeholdsrett. Tilbakeholdsretten kan ikke reetableres
etterpå ved f.eks. å hente båten tilbake. Det vil
bli å betrakte som ulovlig selvtekt.
Det gjelder i utgangspunktet ingen begrensninger for hvor stort kravet er i forhold til
gjenstandens verdi. Tilbakeholdsrett kan f.eks.
utøves i en båt verdt flere millioner kroner
for et krav på kun et par tusen. Men dersom
det tilbakeholdte kan deles opp slik at de
enkelte deler beholder sin verdi, kan man som
hovedregel ikke holde tilbake mer enn det
som behøves for å gi tilstrekkelig sikkerhet for
kravet.
Utøvelse av tilbakeholdsretten i ren sjikanehensikt må anses ulovlig.
Det kan være noe usikkert hvor grensen for
sjølovens begrep ”reparasjon” går i relasjon til
vedlikeholdsarbeid. Men det må være ganske
opplagt at også arbeid med avdekking av
skade forut for reparasjon, må gå inn under
reparasjonsarbeid.
Tilbakeholdsretten gir i utgangspunktet ingen
salgsrett, jf. dog nedenfor om muligheter for
salg. Det gir heller ingen panterett, men er i
første rekke et pressmiddel overfor debitor
for å få debitor til å betale for byggingen/reparasjonen. Selv om tilbakeholdsretten ikke gir
noen panterett i gjenstanden, vil det pressmiddel som tilbakeholdsretten representerer, som
oftest være meget virkningsfull og i praksis
langt mer effektiv enn en panterett i tingen.
Selv om tilbakeholdsretten ikke gir noen
panterett, vil det at man har etablert lovlig
tilbakeholdsrett, gjøre at man i praksis får
oppgjør foran alle andre rettighetshavere i
gjenstanden. Man har altså gjennom tilbakeholdsretten sikret sitt krav tilsvarende verdien
av gjenstanden.
Ved tvangssalg av gjenstanden vil det krav som
er lovlig sikret gjennom tilbakeholdsrett, bli
dekket først. Andre panthavere vil måtte stå
tilbake for dette kravet. Det eneste som går
foran tilbakeholdsretten i båt, er sjøpantekrav. Det vil si uoppgjorte hyrekrav, krav på
havneavgifter etc. Det er definert i sjøl. § 51
hva sjøpanteretten omfatter.
Tilbakeholdsretten har rettsvern i forhold til
debitors konkursbo for kreditors krav med
renter.
Den som utøver tilbakeholdsrett, har visse
plikter til å dra omsorg for gjenstanden. Han
må sørge for at gjenstanden blir beskyttet mot
uvedkommende f.eks. ved innlåsing. Han må
også sørge for at gjenstanden ikke blir skadet
som følge av værforhold, frost eller lignende.
Han kan bli erstatningsansvarlig for skade hvis
han i forbindelse med utøvelse av sin tilbakeholdsrett har opptrådt uaktsomt og gjenstanden som følge av det er blitt skadet.
Omkostningene han blir påført som følge av
omsorgsforpliktelsene, kan han kreve erstattet
av eieren. Krav på å få dekket disse omkostningene er sikret gjennom tilbakeholdsretten på
S ik r in g av k r av v ed t i l b ake h o l ds r e t t
samme måte som hovedkravet.
Tilbakeholdsretten foreldes ikke. Selv om
kravet som tilbakeholdsretten skal sikre er
foreldet, vil kravet likevel fortsatt bestå i kraft
av tilbakeholdsretten.
Som utgangspunkt har kreditor ikke rett til å
selge gjenstanden. Som regel vil det pressmiddel som tilbakeholdsretten representerer,
foranledige oppgjør fra debitor. Det vil da ikke
være noe behov for rettighetshaveren etter
tilbakeholdsretten å få solgt gjenstanden.
Men i særlige tilfelle er det likevel anledning
til for rettighetshaveren etter tilbakeholdsretten å foreta salg av gjenstanden. Hvis f.eks.
verkstedet er blitt sittende med båten i lang
tid, og omkostningene ved dette begynner å
bli betydelige, kan salg være lovlig. En konkret
rimelighetsvurdering i slike tilfeller vil være
avgjørende. Før et eventuelt salg må imidlertid
eieren varsles, slik at han gis en siste sjanse til å
gjøre opp sitt utestående hos den som utøver
tilbakeholdsrett.
Eier av gjenstanden kan kreve gjenstanden
frigitt mot å stille bankgaranti for kravet. Dette
kan også skje hvis kravet er omtvistet. Det kan
da stilles bankgaranti. Denne utløses under
forutsetning av at verkstedet i en etterfølgende rettstvist får medhold i det underliggende
kravet.
SIDE 23
O ffen t l i g e anskaffe l se r – k va l ifikas j onsk r av o g t i l de l in g sk r i t e r ie r SIDE 24
Avbestilling i entrepriseforhold
Av advokat Petter Holmen, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS
petter.holmen@eurojuris.no
Petter Holmen er partner i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i
Drammen. Han har erfaring fra eiendomsutvikling, og har jobbet som
advokat siden 1997 med hovedvekt på entrepriserett og plan og bygningsrett. Holmen er medlem i faggruppen ”Fast eiendom / bygg &
entreprise” i Eurojuris Norge.
I denne artikkelen presenteres en oversikt over rettigheter og plikter
ved avbestilling innen entrepriseretten.
I. INNLEDNING
De færreste byggeprosjekter blir gjennomført fullt ut i samsvar med partenes opprinnelige avtale. Underveis i en utbygging oppstår
det gjerne avvik enten fordi utbygger vil ha
endringer, eller fordi entreprenøren møter
på forhold som ikke har vært hensyntatt ved
kontraktsinngåelsen.
Regler for håndtering av avvik finnes både
i situasjoner hvor utbygger er forbruker, og
hvor utbygger er profesjonell. I det første
tilfelle er forholdene regulert i bustadoppføringslova, i det andre tilfellet gjerne i forskjellige varianter av Norsk Standard.
Ett særlig aktuelt tema i tider med økonomisk
nedgang, er spørsmålet om rett til hel eller
delvis avbestilling av kontraktsfestede leveranser. Avbestilling er en ensidig rettighet for
byggherre til å bestemme at han ikke vil ha
de kontraherte arbeidene utført.
Hovedtrekkene i avbestillingsretten vil bli
behandlet i artikkelen.
I I. FORBRUKERFORHOLD
I forbrukerforhold er retten til avbestilling
regulert i bustadoppføringslova (bfl.) kapittel
VI.
For det første er det i § 52, 1. ledd slått fast
at forbruker har rett til å avbestille hele eller
deler av ytelsen før overtakelse. Avbestilling
krever ingen begrunnelse.
Grensen mellom delvis avbestilling og endringer er glidende. Dersom det i kontrakten
er avtalt at forbruker ikke kan kreve endringer som reduserer vederlaget med mer enn
15% (jfr. bfl. § 9, 3. ledd), må reduksjoner som
overstiger 15% regnes som en delvis avbestilling.
I bfl. skilles det mellom avbestilling hvor
avtalen omfatter rett til grunn (tomten) og
Av b es t i l l in g i en t r ep r isefo r h o l d SIDE 25
avbestilling hvor avtalen kun omfatter bebyggelsen.
reduseres dersom avbestilling skjer på grunn
av slike hindringer som er nevnt foran.
Hvor avtalen bare omfatter oppføring av
bygning, skal forbruker ved avbestilling
betale vederlag for utført arbeid og innbygde
materialer. I tillegg kan entreprenøren kreve
erstatning for økonomisk tap, herunder
erstatning for tapt fortjeneste. Erstatning er
betinget av at entreprenøren kan godtgjøre at han ikke har mulighet til å oppnå en
tilsvarende fortjeneste på et annet oppdrag.
Erstatning er videre betinget av at avbestillingen ikke skyldes at forbruker ikke nyttiggjøre
seg huset eller betale for ytelsen fordi det
har oppstått en hindring som ligger utenfor
forbrukerens kontroll og det fra forbrukerens
side ikke var rimelig å forutse at hindringen
på avtaletiden. Eksempler på slike hindringer kan f.eks. være dødsfall, skilsmisse eller
andre personlige forhold. I slike tilfeller vil
entreprenøren kun få dekket vederlaget for
utført arbeid og materialer.
Det kan også skje at utbygger vil kreve en
høyere erstatning enn det avtalte avbestillingsgebyret fordi det faktiske tapet er
høyere. I en dom fra Oslo Tingrett av 19. mai
2009 ble det slått fast at avbestillingsgebyr
på kr 100 000,- ikke fremsto som rimelig i
forhold til utbyggers faktiske tap. Retten kom
til at kjøper måtte betale erstatning lik utbyggers fulle tap på kr. 929 000,-.
Dersom avtalen omfatter både hus og grunn,
følger det av bfl. § 53 at de særlige reglene
om avbestilling ved hindringer ikke gjelder. Det er naturlig nok heller ikke aktuelt
for forbruker å betale for utført arbeid og
materialer, i og med at det ved avtaler om
hus og grunn vil være entreprenøren som
er eier frem til ferdigstillelse og overtakelse.
I slike tilfeller vil avbestilling medføre at
entreprenøren kan kreve erstatning for sitt
økonomiske tap innenfor det som forbrukeren med rimelighet kunne påregne som
følge av avbestillingen. Entreprenøren har i
slikt tilfelle plikt til å redusere forbrukers tap,
normalt ved å videreselge boligen til høyest
mulig pris.
I enkelte kontrakter som gjelder prosjekterte
nye boliger, er det ikke uvanlig at det i stedet
for erstatningsansvar ved avbestilling er
avtalt et avbestillingsgebyr. Slike klausuler er
lovlige etter bfl. § 54. Det avtalte gebyret kan
I forbrukerforhold kan det ikke avtales vilkår
som stiller forbruker dårligere enn det som
følger av loven.
Etter at tvist er oppstått, kan partene imidlertid gjøre forliksavtaler, og da kan forbrukeren
akseptere vilkår i forliket som stiller ham
dårligere enn det som ville følge av loven.
III. PROFESJONELLE ENTREPRISEKONTRAKTER
Mellom profesjonelle aktører vil avbestillingsretten normalt være nedfelt ved bruk
av Norsk Standard. Aktuelle standarder
vil være NS 8405 eller NS 8406 for rene
utførelsesentrepriser og NS 3431 for totalentrepriser.
De nevnte standarder har alle bestemmelser
om byggherres rett til avbestilling. I de nye
utførelsesentreprisestandardene er det
uttrykkelig nevnt at avbestillingsreglene kun
kommer til anvendelse dersom det avbestilte
arbeidet utgjør mer enn 15% av kontraktssummen. Avbestilling av arbeider under 15%
skal behandles som endringer.
Selv om dette ikke fremgår tilsvarende i
bestemmelsene for totalentreprise, må 15%
grensen anses som retningsgivende også her. S I D E 2 6
Av b es t i l l in g i en t r ep r isefo r h o l d
Grensen på 15% vil være av stor betydning
for byggherre, da erstatning til entreprenøren kun blir aktuelt dersom netto endringer
utgjør mer enn 15%. Dette innebærer at man
i mange tilfeller først i sluttoppgjøret kan slå
fast om entreprenøren har rett til erstatning.
En våken byggherre bør ha fokus på dette,
slik at han ved eventuell delvis avbestilling
om mulig holder seg innenfor nevnte ramme
for å unngå erstatningskrav fra entreprenøren.
Avbestilling fra byggherre må fremsettes
skriftlig ”i så god tid som mulig”. Bruk av
epost anses som tilstrekkelig dersom det i
kontrakten er avtalt bruk av elektronisk kommunikasjon.
Dersom avbestilling fra byggherre rammer
underentreprenører eller leverandører, følger
det av bestemmelser i standardene at byggherre plikter å betale avbestillingserstatning
til entreprenøren dersom entreprenøren som
følge av endringen plikter å betale erstatning
til underentreprenøren eller leverandøren.
Det gjelder ingen prosentgrense i dette
tilfelle, hvilket er naturlig. En avbestilling av
en mindre leveranse eller utførelse overfor
hovedentreprenør kan gjerne innebære at
hele leverandørens eller underentreprenørens ytelse faller bort. Det kan også tenkes
at en endring bestilt av byggherre medfører
netto økning overfor hovedentreprenør
mens en underentreprise faller bort, f. eks.
dersom det besluttes å bytte leverandør av
bygningsdeler.
IV. ERSTATNINGSOPPGJØR
Det er entreprenørens økonomiske tap
som skal erstattes ved avbestilling. Entreprenøren skal stilles som om prosjektet ble
gjennomført som forutsatt. Bestemmelsene
om erstatning ved avbestilling er tolket slik at
tapsberegningen skal omfatte både direkte
og indirekte tap.
Tapet skal i utgangspunktet omfatte fortjenestetapet i det aktuelle prosjekt, samt
entreprenørens generalomkostninger til
administrasjon, tilbudsberegning og andre
kostnader forbundet med den generelle drift.
Når det gjelder fortjenestetapet, vil normalt
prosjektregnskapet for det aktuelle prosjekt
gi et godt grunnlag for å beregne tapet ved
avbestillingen. Dersom det ikke er mulig å
dokumentere tapet i det konkrete prosjektet,
kan det være aktuelt å foreta en beregning
basert på erfaringstall fra dekningsbidrag i
tidligere sammenlignbare prosjekter. I rettspraksis er gitt erstatning basert på gjennomsnittlig dekningsbidrag over en periode.
Entreprenøren har bevisbyrden for tapet, og
han har tapsbegrensningsplikt. I tapsbegrensningsplikten kan det inngå at han kan
ha plikt til å permittere ansatte. Kostnader
til omdisponering av arbeidsstaben kan imidlertid inngå i tapet. Dersom entreprenøren
ved avbestilling får frigitt ressurser som kan
nyttes i andre like lønnsomme prosjekter, og
disse prosjektene blir utført, kan det medføre
at det ikke kan konstateres tap.
Permittering
Av advokat Thomas Benson, Advokatfirma Holm og Benson ANS
thomas.benson@eurojuris.no
Thomas Benson er advokat og partner i advokatfirmaet Holm og
Benson ANS i Bodø hvor en stor del av hans praksis er knyttet til
arbeidsrett. Thomas Benson er også forfatter av Arbeidsrettsboka,
og har i en årrekke vært foreleser og sensor i arbeidsrett ved Høgskolen i Bodø og nå også ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Advokat
Benson er leder av faggruppen Arbeidsrett i Eurojuris Norge. Han
er også styremedlem i Jurismus International.
1.
Innledning
Permittering er et midlertidig opphør av
arbeidsforholdet på grunn av virksomhetens
forhold.
Arbeidsgivers rett til permittering av arbeidstakere er ikke lovfestet.
Dersom virksomheten er bundet av en tariffavtale, vil det være tariffavtalen som regulerer arbeidsgivers adgang til permittering.
Dersom virksomheten ikke er bundet av
tariffavtale er det lagt til grunn i rettspraksis
at det er en viss rett til å permittere i arbeidsforhold. Retten til å permittere er hjemlet i
sedvanerett, og adgangen gjelder dermed
generelt. Det vil også ved vurderingen av
permitteringsadgangen være naturlig å se
hen til den tariffavtalen som arbeidsgiveren
kunne ha vært bundet av dersom tariffavtale
var inngått.
Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i reglene i Hovedavtalen LO-NHO 2006-2009,
heretter benevnt Hovedavtalen. De andre
tariffavtalene har tilsvarende regler, men det
kan være avvik i de andre tariffavtalene.
Det er noen spesielle regler for permittering
ved arbeidskamp. De vil ikke bli behandlet i
denne artikkelen.
2.Vilkårene for permittering
Permitteringen kan kun forestas når saklig
grunn gjør det nødvendig for bedriften, jf.
Hovedavtalens § 8-1.
Eksempler på saklig grunn kan være ordremangel, vareopptelling, reparasjoner og
ominnredning av arbeidslokalene av en slik
art og omfang at produksjonen helt eller
delvis må innstilles.
SIDE 28
Per m it ter in g
Tilsvarende kan permittering være aktuelt dersom det har inntruffet uforutsette
omstendigheter som brann, strømbrudd,
naturkatastrofer o.l. Også streik i annen
bedrift kan etter omstendighetene være en
slik uforutsett hending.
Verken Hovedavtalen eller rettspraksis setter
noen bestemt grense for hvor lenge permitteringen kan vare. Det er likevel en forutsetning for permittering ut over seks måneder at
partene er enige om at det fortsatt foreligger
saklig grunn, jf. Hovedavtalen § 8-1, nr. 2.
Permittering er i motsetning til oppsigelse et
midlertidig tiltak som forutsetter at arbeidstakerne vil bli gjeninntatt i arbeid.
Permittering skal kun brukes der man har et
midlertidig behov for redusert arbeidskraft.
Dersom det ikke foreligger et midlertidig
behov må arbeidsgiver vurdere om det er
grunnlag for oppsigelse, jf. aml. § 15-7.
Arbeidsgiver må også fortløpende vurdere
om vilkårene for fortsatt permittering er
tilstede.
3. Fremgangsmåten ved permittering
For å sikre en forsvarlig og rettmessig permittering er det viktig med planlegging. Et godt
samarbeid med de tillistvalgte er helt avgjørende for å sikre en vellykket permittering.
Før permittering iverksettes må arbeidsgiver
ha foretatt de nødvendige vurderinger av
behovet for permittering.
Det er også nødvendig å dokumentere at
permittering er nødvendig. Dette må gjøres
gjennom å fremlegge regnskapstall eller
annen dokumentasjon som kan bekrefte at
permittering er nødvendig.
Hovedavtalen inneholder regler for fremgangsmåten ved permittering.
Selv om virksomheten ikke er bundet av
tariffavtale bør disse reglene følges. Virksomheten vil da være best sikret mot et eventuelt
søksmål fra arbeidstakerne.
1.
Kollektiv drøftingsplikt
Før permitteringsvarslet sendes ut skal det
konfereres med de tillitsvalgte, jf. Hovedavtalen § 8-2.
Arbeidsgiver må derfor drøfte permitteringen, før permitteringen iverksettes.
Før lengre permittering iverksettes, bør bedriften som et alternativ vurdere yrkesfaglig
kompetansehevende tiltak etter bedriftens
behov som kan styrke bedriftens konkurransesituasjon, jf. Hovedavtalen § 8-2, 2.
punktum
Kriteriene for utvelgelse av hvem som skal
permitteres bør også drøftes. Dersom
partene likevel ikke kommer til enighet om
kriteriene for utvelgelse er det arbeidsgiver
som treffer den endelige beslutningen i kraft
av styringsretten.
Det skal settes opp protokoll som undertegnes av partene, jf. Hovedavtalen § 8-2, 3.
punktum. Protokollen bør skrives forløpende
og underskrives av begge parter før en forlater drøftingsmøtet. En unngår da etterfølgende uenighet om standpunkter og anførsler
som ble gjort gjeldende mellom partene.
2.Utvelgelse av arbeidstakere
Ved utvelgelse av arbeidstakere kan ansien-
Per m it ter in g
nitet fravikes ved permittering når det foreligger saklig grunn, jf. Hovedavtalens § 8-1, nr. 3.
Det må imidlertid bemerkes at ansiennitetshensynet har mindre vekt ved permittering
enn ved oppsigelse. Det kan ikke stilles de
samme krav til saklighetsvurderingen ved
permittering som ved oppsigelse. Dette på
grunn av at permittering i motsetning til oppsigelse er et midlertidig tiltak som forutsetter
at arbeidstakerne vil bli gjeninntatt i arbeid.
Ved vurdering av om det er saklig grunn
for å fravike ansiennitet, vil faglige kvalifikasjoner, sosiale og andre hensyn, så vel som
ansettelsestid og ansiennitetsforskjeller være
momenter av betydning.
Jeg mener at det er saklig grunn til å
fravike ansiennitet, dersom arbeidsgiver
har redusert behov for utførelse av en type
arbeidsoppgaver, men fortsatt har behov for
utførelse av en annen type arbeidsoppgave.
Eksempelvis må en avis kunne beholde
journalistene og fotografene, men permittere administrative arbeidstakere. Dersom
arbeidsgiver ikke skulle ha en slik rett, vil det
kunne føre til at arbeidsgiver må permittere
arbeidskraft innenfor et fagfelt som vedkommende har bruk for, mens det er overskudd
på arbeidskraft innenfor et annet fagfelt.
3. 14 dagers skriftlig varsel
Permittering gis med 14 dagers skriftlig varsel
til hver enkelt arbeidstaker. Varselet gjelder
fra arbeidstidens slutt den dagen det gis, jf.
Hovedavtalen § 8-3, nr. 1 og 3.
Permittering kan derfor først iverksettes 14
dager etter at arbeidstakerne har mottatt
skriftlig varsel om permitteringen.
Varselet skal også angi permitteringstidens
sannsynlige lengde. Er det ikke mulig, skal
SIDE 29
fortsatt permittering drøftes med de tillitsvalgte senest innen 1 måned og deretter hver
måned hvis man ikke blir enige om noe annet.
Det skal herunder fortløpende vurderes om
vilkårene for permittering er tilstede eller om
det må gjennomføres oppsigelser, jf. Hovedavtalen § 8-4, nr. 3.
4.Virkningene av
permittering
Arbeidstaker har krav på lønn fra arbeidsgiver i fem arbeidsdager etter at permitteringen er iverksatt, jf. permitteringslønnsloven
§ 3.
Deretter vil arbeidstakeren ha krav på dagpenger, i medhold av folketrygdlovens § 4-7.
Arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrer imidlertid dersom arbeidstakerne i løpet av de
siste 18 måneder har vært helt eller delvis
permittert uten lønn i 52 uker til sammen, jf.
permitteringslønnsloven § 3 og forskrift av 14.
desember 2005, nr. 1486.
5. Oppsigelse under
permittering
1. Arbeidsgivers oppsigelse: ikke
arbeidsplikt - nytt arbeid
Dersom arbeidsgiver bringer arbeidsforholdet til opphør i permitteringstiden har ikke
arbeidstakere som i mellomtiden har fått seg
nytt arbeid arbeidsplikt, jf. Hovedavtalen §
8-6, nr. 2. Arbeidsgiver har da heller ingen
lønnsplikt for arbeidstakeren i oppsigelsestiden.
2. Arbeidstakers oppsigelse: ikke
arbeidsplikt – permittert mer enn 3
måneder
S I D E 3 0
Per m it ter in g
Arbeidstaker som er permittert uten lønn
har en kortere oppsigelsesfrist enn andre
arbeidstakere. Oppsigelsesfristen er 14 dager
regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt
av arbeidsgiver, jf. aml. § 15-3, nr. 9.
Dersom arbeidstakere har vært permittert
i mer enn 3 måneder og det ikke er fastsatt
en dato for permitteringens opphør, kan
arbeidsgiver som har fått seg nytt arbeid
fratre uten oppsigelsesfrist, jf. Hovedavtalen
§ 8-6, nr. 3.
6. Oppsummering
Følgende oppsummering kan gis:
1. Permitteringen kan kun forestas når saklig
grunn gjør det nødvendig for bedriften
2.Før permitteringsvarslet sendes ut skal det
konfereres med de tillitsvalgte. Protokollen
bør skrives forløpende og underskrives av
begge parter før en forlater drøftingsmøtet.
3.Permittering gis med 14 dagers skriftlig
varsel til hver enkelt arbeidstaker.
4.Permittering iverksettes 14 dager etter at
skriftlig varsel er gitt. Arbeidsgivers lønnsplikt
er på fem dager. Deretter har arbeidstakerne
krav på dagpenger fra NAV.
5.De permitterte skal holdes løpende orientert under permitteringen.
6.Fortsatt permittering skal drøftes med de
tillitsvalgte hver måned, hvis man ikke blir
enige om noe annet
7. Ved oppsigelse under permittering gjelder
særlige regler om oppsigelsestid og fratreden.
8.Arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrer
dersom arbeidstakerne de siste 18 måneder
har vært helt eller delvis permittert uten lønn
i 52 uker til sammen.
Ny plandel
Av advokat Hege Mortensen, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS
hege.mortensen@eurojuris.no
Hege Mortensen er ansatt advokat hos Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i Drammen. Hun har jobbet i teknisk etat i 2 kommuner, og har i den sammenheng erfaring fra byggesak, plansaker og
kommunesaksbehandling. Mortensen er medlem i faggruppen ”Fast
eiendom / bygg & entreprise” i Eurojuris Norge.
I denne artikkelen presenterer Mortensen utvalgte bestemmelser
som er nye etter vedtagelsen av Plandelen av Plan- og bygningsloven i juli 2009.
1.
Innledning
Med virkning fra 1. juli 2009 fikk plan og bygningsloven ny plandel. Lovendringen er et resultat av et omfattende revisjonsarbeid som
startet ved at Planlovutvalget ble oppnevnt
i oktober 1998. Parallelt med revisjonen av
plandelen av loven, har også bygningsdelen
av loven vært gjenstand for omfattende revisjon. Endringene i bygningsdelen forventes å
trå i kraft tidligst 01.07.2010.
Flere av Planlovutvalgets forslag til endringer
er allerede innarbeidet i gjeldende plan- og
bygningslov, eksempelvis reglene om tidsfrister i planlegging, endringer av bestemmelsene om konsekvensutredning samt endringer i
bestemmelser om utbyggingsavtaler.
Planlovutvalgets hovedsiktemål for loven er
at den skal være et virkemiddel for å fremme
bærekraftig utvikling til beste for den enkelte,
samfunnet og fremtidige generasjoner.
Det har også vært et viktig mål å samordne
statlige, regionale og kommunale oppgaver.
Arbeidet med revisjonen av plandelen er
omfattende, og det vil derfor føre for langt
å redegjøre for lovendringene i sin helhet
i denne artikkelen. Jeg har derfor valgt å
presentere noen utvalgte emner som jeg
mener private aktører vil ha særlig nytte av å
kjenne til.
2. Effektivisering
Plansystemet skal ivareta to hovedfunksjoner;
Det skal sikre gode og langsiktige helhetsløsninger, samtidig som systemet skal ivareta
behovet for raske og forutsigbare avgjørelser
for så vel private som offentlige aktører.
SIDE 3 2
Ny Pl andel
Det er et faktum at tidligere plan- og bygningslov ga naboer, berørte myndigheter
og allmennheten mange anledninger til å
medvirke under saksbehandlingen både når
det gjaldt plansaker og når det gjelder byggesaker med den følge at saksbehandlingen ble
både ressurs og tidkrevende. Loven ga også
i mange tilfeller anledninger til å ta omkamp
på forhold som allerede var avklart og/eller
komme med innspill svært sent i prosessen.
Planlovutvalget har hatt som mål å få opp evt.
interessekonflikter så tidlig og så overordnet
som mulig i planprosessen, for på den måten
å redusere den samlede behandlingstiden
og skape økt forutberegnlighet. Endringene
medfører i praksis at planer og utbyggingsprosjekter som er i samsvar med overordnede planer vil få en enklere og raskere
behandling, mens planer og utbyggingsprosjekter som ikke er i samsvar med overordnede planer må påregne en tyngre og mer
tidkrevende behandling. Begrunnelsen for en
slik differensiering er at de forhold som ikke
er i samsvar med overordnede planer må
avklares før reguleringsplanen eller byggesøknaden kan godkjennes.
Planlovutvalgets mål om effektivisering er ivaretatt gjennom flere av lovens bestemmelser.
Nedenfor har jeg trukket frem og kort omtalt
tre av bestemmelsene som etter min oppfatning vil være viktige bidrag i effektiviseringen
av plan og byggeprosessene.
a) Begrensninger i adgangen til å fremme
innsigelser
Lovens § 5-5 oppstiller forbud mot å
fremme ny innsigelse mot forhold som det
har vært fremmet innsigelse mot, og som har
blitt avgjort i løpet av de ti foregående år. Bestemmelsen er også til hinder for at offentlige
organer kan fremme innsigelser dersom de
ikke har benyttet seg av sin rett og plikt til å gi
planmyndighetene informasjon av betydning
for planleggingen tidlig i prosessen. Begrensningen forutsetter at planmyndighetene har
overholdt lovens varslingsplikt.
b) Adgang til på visse vilkår å sette i gang
bygging uten reguleringsplan
Lovens § 11-6 angir rettsvirkningene av
kommuneplanen. Bestemmelsen åpner for at
kommunene ikke er pålagt å stille et generelt
krav om utarbeidelse av reguleringsplaner. For de områder hvor kommunen ikke
har oppstilt krav om reguleringsplan, skal
søknader om tiltak behandles i samsvar med
de retningslinjer som fremkommer av kommuneplanens arealdel. Dette innebærer at
man i enkelte områder slipper å gjennomføre
reguleringsplanarbeid før byggeprosjekter
igangsettes. Kommuner som opplever stor
knapphet på areal vil neppe bruke denne
muligheten, men i kommuner med mye areal
og få interessekonflikter vil bestemmelsen
kunne gi en betydelig besparelse av så vel tid
som ressurser i planprosessen.
c) Felles behandling av reguleringsplanforslag og byggesøknad
Lovens § 12-15 gir hjemmel for å behandle
reguleringsplanforslag og byggesøknad
parallelt. I slike saker kommer lovens regler
om saksbehandling for plansaker også til anvendelse for byggesaken, hvilket blant annet
betyr at eventuelle protester mot byggesaken også skal fremmes direkte til kommunen.
Bestemmelsen innebærer at utbyggere kan
sette spaden i jorda dagen etter at reguleringsplanen er vedtatt i kommunestyret,
hvilket kan gi en betydelig tidsbesparelse
samtidig som det vil forhindre omkamp i en
etterfølgende byggesak av forhold som allerede er avklart i reguleringsprosessen.
3.
Dispensasjoner
Tidligere plan- og bygningslovs § 7 ga hjemmel for å innvilge dispensasjon dersom det
foreligger ”særlige grunner”. Det har vært
Ny Pl andel knyttet mye usikkerhet til hvorledes bestemmelsen skal forstås, og bestemmelsen har
vært praktisert svært ulikt rundt om i landets
kommuner. Bestemmelsen gjaldt for alle
typer dispensasjoner.
I ny lov er bestemmelsen gitt et eget kapittel
med fire bestemmelser. Begrunnelsen for
dette er at lovgiver har ønsket å gi en mer
utførlig redegjørelse for de hensyn som må
avveies før dispensasjon evt. kan innvilges.
I forarbeidene sies det at bestemmelsen i hovedtrekk er en videreføring av gjeldende rett.
Mitt inntrykk er at bestemmelsen legger klarere føringer for kommunens behandling av
dispensasjonssøknader og at bestemmelsen
derfor i praksis vil medføre en innskjerping av
kommunenes dispensasjonspraksis.
Loven oppstiller forbud mot å innvilge
dispensasjon dersom de hensyn som begrunner bestemmelsen det dispenseres fra eller
hovedhensynene bak lovens formålsbestemmelser blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må
fordelene dispensasjonen gir være klart
større enn ulempene etter en samlet vurdering.
Det åpner for å gi så vel varig som midlertidig
dispensasjon, og det kan knyttes vilkår til
dispensasjonen.
Hovedreglen er at det er kommunen som
har myndighet til å gi dispensasjoner, men
dersom det er viktig for å ivareta nasjonale
eller viktige regionale interesser, kan Kongen
bestemme at dispensasjonsmyndigheten skal
legges til regionalt eller statlig organ.
Forarbeidene trekker blant annet frem
Oslofjordområdet, Sørlandskysten samt
villreinområdene som aktuelle området hvor
SIDE 33
dispensasjonsadgangen kan inndras fra kommunene. En overføring av dispensasjonsmyndigheten er forutsatt å være midlertidig, men
det er foreløpig ikke bestemt hvor lang en slik
periode vil være.
Svensson Nøkleby er Buskeruds største advokatfirma med 34 ansatte.
Vi har ekspertise innen de fleste juridiske fagområder, og bistår bedrifter,
private og det offentlige.
Vi er medlem av Eurojuris - Europas største samarbeid av
ledende advokatkontorer.
Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS
Nedre Storgate 15 - 17, 3001 Drammen
Tlf 32 25 55 00 • www.svenssonnokleby.no
Erfaring. Kompetanse. Løsning.
tvers.no / foto: pia sønstrød
Velkommen til
Buskeruds største advokatfirma!
Lokal forankring, nasjonalt
nettverk og internasjonale
forbindelser
Advokater i nettverk
Eurojuris Norge er en landsdekkende
advokatkjede bestående av 9 selvstendige
advokatfirma med til sammen 80 advokater.
Gjennom Eurojuris International deltar
Eurojuris Norge i Europas største
nettverk med 5 000 advokater.
Fordeler ved å benytte
Eurojurisadvokater
Vi er et konkurransedyktig alternativ til
hovedstadens store advokatfirma. Vi kan
tilby klienten juridisk hjelp der problemet
oppstår, uansett hvor i landet det måtte
være. Vi tror at nærhet til advokaten og lokal
kunnskap er viktig for våre klienter. Samtidig er det kostnader å spare ved å benytte
seg av lokale advokatfirma fremfor de store
Oslofirmaene. Våre advokater tilbyr tjenester
innenfor det forretningsjuridiske området.
Privatpersoner og det offentlige er også
viktige klienter.
Think global – act local
I et Europa uten grenser møter firmaer og
den enkelte av oss i økende grad juridiske
spørsmål utenfor Norge. Selv om internasjonale relasjoner stadig gjør verden mindre,
fortsetter lovgivningen å være forskjellig mellom landene. Ved å bruke et Eurojurisfirma,
får du tilgang til et unikt nettverk av juridisk
kompetanse i Norge og resten av Europa.
Med mer enn 600 advokatfirma
og 5 000 advokater er din lokale advokatforbindelse del av Europas ledende
advokatnettverk.
Faglig samarbeid sikrer
klienten de beste tjenester
Eurojuris Norge har inndelt sin virksomhet
i faggrupper. Den enkelte advokat i Eurojuris
er tilknyttet den faggruppen hvor vedkommende har best kompetanse. Faggruppene
i Eurojuris er derfor sammensatt av
advokater som holder et høyt faglig nivå
på gjeldende fagområde. Dette sikrer deg
som kunde høy kvalitet på de tjenester vi
leverer. Vi har faggrupper innen følgende
rettsområder: arbeidsrett, bygg/entreprise,
erstatningsrett, familie/arv/skifte, fast
eiendom, immaterielle rettigheter, insolvens,
skatterett og selskapsrett.
Kvalitet i fokus
Alle firma i Eurojuris er veletablerte og
ledende i sine regioner. De er håndplukket
og oppfyller Eurojuris’ strenge kriterier for
utvelgelse. Blant kravene som stilles er ISOsertifisering, som innebærer innføring av et
internasjonalt kvalitetssystem som hjelper
oss til å nå fastsatte mål og er et viktig
verktøy for å fokusere på forbedringer og
økt effektivitet. Våre firma er blant veldig få
advokatfirma i Norge som har innført en slik
kvalitetsstandard.
Kontakt din lokale juridiske rådgiver
Besøk vår helt nye hjemmeside på
www.eurojuris.no. Her finner du mer informasjon om vår organisasjon og tjenestene vi
tilbyr. Du kan kontakte Eurojuris Norge AS
sentralt eller et av våre lokale firma direkte.
Returadresse: Eurojuris Norge AS
Postboks 294, 3001 Drammen
Deltakende firmaer
Advokatfirmaet
Eurojuris Harstad DA
Håkonsgt.4
Postboks 866,
9488 Harstad
Telefon 77 00 21 00
Faks 77 00 21 11
E-post: harstad@eurojuris.no
Advokatfirma
Stiegler ANS
Fortunen 1
Postboks 1124 Sentrum,
5809 Bergen
Telefon 55 21 54 00
Faks 55 21 54 25
E-post: bergen@eurojuris.no
Advokatfirmaet
Holm og Benson
Sjøgaten 27
Postboks 223,
8001 Bodø
Telefon 75 52 05 58
Faks 75 52 38 20
E-post: bodo@eurojuris.no
Advokatfirmaet
Eurojuris Haugesund DA
Kirkegt. 202
Postboks 548,
5500 Haugesund
Telefon 52 70 10 30
Faks 52 70 10 31
E-post: haugesund@eurojuris.no
Advokatfirmaet
Larhammer & Aarseth ANS
Torget 2
Postboks 248,
6401 Molde
Telefon 71 19 16 00
Faks 71 19 16 01
E-post: molde@eurojuris.no
ProJure Advokatfirma DA
N. Holmegt. 30
Postboks 127,
4001 Stavanger
Telefon 51 85 84 00
Faks 51 85 84 01
E-post: stavanger@eurojuris.no
Tofte & Co Advokatfirma DA
Markensgt. 4A
Postboks 759,
4666 Kristiansand
Telefon 38 10 51 00
Faks 38 10 51 01
E-post: kristiansand@eurojuris.no
Advokatfirmaet
Svensson Nøkleby
Nedre Storgate 15/17
Postboks 294 Bragernes
3001 Drammen
Telefon 32 25 55 00
Faks 32 25 55 01
E-post: drammen@eurojuris.no
Advokatfirmaet Frøstrup Løitegaard DA
Storgata 136
Pb 73
3901 Porsgrunn
Telefon 35931900
Fax 3593 19 01
Epost: firmapost@lov.as