Lærere på Nygård skole i Bergen

Høringsuttalelse vedr. «Endringer i introduksjonsloven og
statsborgerloven med forskrifter og utlendingsforskriften»
Vi er lærere ved Nygård skole i Bergen som underviser norsk med samfunnskunnskap
for innvandrere med lite skolebakgrunn fra hjemlandet. Skolen vår er en av landets
største, og vi har over 1700 elever og deltakere. Blant annet har skolen for tiden ca 15
klasser med spor 1-deltakere (voksne med lite eller ingen skolebakgrunn fra
hjemlandet). Da mange av de som søker statsborgerskap, ser ut til å være den typen
deltakere som vi underviser, tenkte vi det ville være naturlig å be oss om en
høringsuttalelse. Det er ikke blitt gjort.
Som fagpersoner ønsker vi å kommentere noen av endringene i statsborgerloven.
I forslaget til den nye statsborgerloven, kreves det at kandidatene består en norskprøve
med nivå A2 og en samfunnskunnskapsprøve med norsknivå B1. Vi synes dette er
urimelige krav for veldig mange av våre deltakere.
Vi stiller også spørsmål ved om det er mulig å lage en valid/gyldig test med disse
kravene. En tests validitet sier om testen måler det den er tenkt til å måle. Når man blir
testet i samfunnsfag på andrespråket norsk, blir det i størst grad en norskprøve og ikke
en samfunnskunnskapsprøve. Det reelle språkkravet blir dermed B1-nivå i norsk. I
samfunnskunnskap anslår vi nivået til å være rundt 10.klassenivå når det gjelder krav
om kunnskap, systematisering og samtalerefleksjon rundt temaene.
Deltakere med lite eller ingen skolebakgrunn har allerede mistet en viktig,
grunnleggende rettighet som barn. I FNs konvensjon om barns rettigheter beskriver
artikkel 28 og 29 alle barns rett til utdanning; blant annet er det et viktig mål å ”avskaffe
uvitenhet og analfabetisme over hele verden”.
En del av våre deltakere har aldri gått på skolen. På skolen skulle de bl.a. ha lært:
- Grunnleggende lesekompetanse. Det tar vanligvis 4-5 år med fulltidsundervisning
for å lære å lese godt nok til å lese for å lære nye ting – hvis leseopplæringen gis
på elevens morsmål. Leseopplæringen fortsetter så videre gjennom hele
grunnskolen – bl.a. med tanke på å strukturere og systematisere lærestoffet for å
forstå det.
- Å systematisere lærestoffet på en akademisk måte for å kunne forstå komplekse
systemer, blant annet i samfunnskunnskap.
- Bevissthet om sitt eget språks grammatikk og sitt eget lands samfunnsforhold.
- Å reflektere over hypotetiske emner og ta til seg abstrakt informasjon som ikke er
direkte knyttet til elevens dagligliv.
Når deltakere som mangler dette, kommer til Norge, får de en krevende oppgave. På 5
år skal de prøve å ta igjen alt de skulle ha lært i løpet av grunnskolen. Og de skal gjøre
det på et språk de ikke kan.
- De skal lære norsk uten å kunne bruke skrift som et redskap og uten å ha
kjennskap til morsmålets grammatikk å bygge den nye kunnskapen på. (Læring
-
-
er å knytte ny informasjon til kjent informasjon). Det er mange av våre deltakere
som ikke vil nå A2 muntlig. Det er ofte grammatikk de stryker på. De aller
færreste vil nå B1 muntlig (som er det foreslåtte norskkravet på
samfunnskunnskapsprøven). Vi ser det ikke som mulig å lage denne prøven på
A2-nivå fordi språknivået A2 beskriver språkhandlinger i en kjent kontekst og ikke
på abstrakt samfunnsnivå.
De skal lære å lese og skrive på et språk de ikke kan. Dette er svært ineffektivt,
og det tar veldig mye lenger enn 5 år. Noen få unge vil klare A2-nivået skriftlig,
særlig hvis de får morsmålsstøtte. Ikke alle vil klare A1 skriftlig – særlig de eldste
(over 40-50 år).
De skal lære seg norsk skolekultur og norsk kultur generelt. Deltakerne våre er
som regel svært interessert i å forstå det norske samfunnet i praksis, men det er
mye de ikke forstår når alle forklaringene er på norsk.
De får 50 timer med samfunnskunnskapsundervisning på sitt morsmål – sammen
med deltakere som har 10-12 års skolebakgrunn og mer. Det norske samfunnet
beskrevet på bare 50 timer får enten en veldig overflatisk behandling, eller så må
det gjøres på en veldig ”skolsk” og systematisk måte, der det forutsettes gode
forkunnskaper om emnet. Å bruke skrift er helt nødvendig for å kunne
komprimere pensum så mye som nødvendig. Våre deltakere (med lite
skolebakgrunn) er ukjent med vår måte å systematisere på og å reflektere
hypotetisk rundt samfunnsspørsmål. De kan ikke bruke skrift som hjelpemiddel til
å ta til seg informasjonen. Mange av dem kommer også fra stater som ikke
fungerer, og de har dermed ikke noe relevant bakgrunnskunnskap om egen stat å
bygge det nye lærestoffet på.
Våre deltakere er vant til å lære ting praktisk – til bruk i hverdagslivet. Den samme
strategien har de for å lære seg nye ting; bl.a. norsk språk og kultur. Deltakerne våre
gjør sitt beste for å orientere seg i det nye samfunnet. De vet at deres manglende
leseferdigheter og skolebakgrunn hemmer dem, men de orienterer seg likevel aktivt. De
(og vi lærere) er svært glade for de 50 timene med samfunnskunnskap de får. Men
samtidig med de 50 undervisningstimene er deltakerne opptatt av å lære seg samfunnet
og nærmiljøet i praksis. De skal finne ut av alt de trenger i hverdagen: butikker, priser,
skilt (som de ikke kan lese), naobforhold, skole, SFO, barnehage, introduksjonssenter,
helsestasjon, fastlege, tannlege, passkontor (med umulige åpningstider),
egenmeldingsskjemaer, NAV-skjemaer, barnebursdagsinvitasjoner, oppslag om dugnad,
trappevask i borettslaget, fakturaer med enormt mange tall på, brev med vedtak om
kommunal eller statlig bostøtte, foreldremøter og utviklingssamtaler…
Samtidig med alt dette, har de ikke kapasitet til å lære seg kunsten å «reflektere over og
samtale om grunnleggende verdier og utfordringer i det norske samfunnet knyttet til
demokrati, likestilling og menneskerettigheter». De har ikke allmennkunnskaper nok til
det, og de har ikke skolelæringsstrategiene som kreves. Antagelig vil ikke alle norske
10.klassinger klare dette. Hvordan skal en somalisk aleinemor som mangler alle 10
årene på grunnskole, greie dette etter bare 50 timer samfunnskunnskap på somali (og
en god del norsktimer der hun ikke har gode nok norskkunnskaper til å forstå
samfunnsfagbiten)?
Det står i høringsutkastet at det skal legges til rette for individuelt tilpasset opplæring for
deltakere med liten skolebakgrunn. Vi lurer på om det vil bli bevilget ekstra penger til
dette, og om lovgiverne er klar over hvor mye penger som trengs til dette. Vi frykter at
midlene må tas fra de allerede stramme skolebudsjettene, og enten føre til dårligere
økonomi for skolene, eller at deltakere vil stryke på statsborgerskapstesten som følge av
for lite tilpasset undervisning. Vi vet det tar enormt mange timer å få denne gruppen opp
på et nivå der de har en sjanse til å mestre denne testen. Det vil bli dyrt. Deltakere med
lite eller ingen skolebakgrunn er allerede en økonomisk belastning for
voksenopplæringssentrene fordi de vil trenge alle de 3000 norsktimene de kan få tilbud
om, og ikke alle disse timene blir dekket av staten.
Om den nye loven blir vedtatt, bør det være en åpning for tilpassede prøver for deltakere
med liten eller ingen skolegang. De bør kunne ta den muntlig på sitt eget morsmål eller
få en annen prøve med mer konkrete emner på norsk. Fritak er også en mulighet –
kanskje den mest realistiske med tanke på økonomien. Vi vil gjerne gi deltakerne den
undervisningen som trengs for å ta igjen tapte grunnskoleår. Men det kommer ikke lett,
og det kommer ikke gratis.
Vi mener det er betenkelig at våre deltakere kan komme til å miste den tryggheten som
et norsk statsborgerskap gir – som en direkte følge av at de tidligere i livet har mistet
retten til skolegang. Mange av våre deltakere er kvinner og har følt mangelen på
likestilling på kroppen hele livet. Mange av dem har brødre som har gått på skole – fordi
gutter ofte prioriteres til skolegang. Vi handler dermed imot det norske likestillingsidealet
når våre kvinnelige deltakere med lite eller ingen skolebakgrunn ikke får statsborgerskap
fordi de ikke er ”skolske” nok til å reflektere rundt det norske likestillingsidealet.
På vegne av lærere ved Nygård skole i Bergen;
Ingrid A. Buanes, Kathrine Lehne, Renate Litleskare og Silje Soldal