Tekstutdrag Til tittelen: Badboy : Trond Einar Frednes

Tekstutdrag Til tittelen: Badboy : Trond Einar Frednes

Jørn Lier Horst
Y
O
D
B
A
Trond Einar Frednes
© 2015 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa Design
Foto forside: © Norsveenfoto
Forfatterportrett: © Norsveenfoto
ISBN: 978-82-489-1734-2
Kagge Forlag
Stortingsg. 12
0161 Oslo
www.kagge.no
Enkelte navn, steder og hendelser er endret av hensyn til
personvernet.
FØRSTE MØTE – ET
LANGT FARVEL
DET ER EN varm sommerdag, en sånn som kan gjøre heten
uutholdelig innenfor fengselsmurene, der vinden ikke får
tak.
Trond Einar Frednes sitter overfor meg inne på det
trange besøksrommet. Stor og bredskuldret, med kraftige
never som ligger flatt mot bordplaten på hver side av en
bunke papirer.
Jeg la merke til navnet hans allerede da jeg fikk
sommerjobb ved Larvik politistasjon i 1994. Det dukket
stadig opp i vaktjournaler og rapporter. De første
anmerkningene dreide seg om butikktyverier, ulovlig
mopedkjøring og skadeverk. Da jeg kom tilbake i fast jobb
året etter, var sakene blitt mer alvorlige: hytteinnbrudd,
båttyverier og enkelte voldssaker. Han hadde blant annet
skutt en kamerat med et luftgevær.
Lensmannsbetjenten som hadde hatt ham inne på
kontoret den gang, fortalte at han hadde sittet og ledd
under hele avhøret. Hun mente at den tøffe femtenåringen
var en vi kom til å få problemer med framover. Hun fikk
rett. Det begynte å komme inn tips om grovere tyverier,
narkotikasalg, våpentrusler. Navnet hans sto med fete,
røde
bokstaver
når
det
ble
søkt
fram
i
etterretningsregistrene. Bevæpnet. Farlig.
Nå var det gått tjue år. Han hadde tilbrakt mer enn
halvparten av dem i fengsel. Vi hadde sittet overfor
hverandre mange ganger. Jeg hadde avhørt ham i flere
saker. Han hadde alltid vært vanskelig. Til å begynne med
fulgte han advokatens råd og sa ingenting. Etter hvert
hadde han lært seg spillet. Innrømmet det han måtte, der
vi uansett hadde sterke bevis. På den måten ble han mer
troverdig når han nektet for de mer alvorlige sakene, og
slapp unna. Når han hadde noe å tjene på det, kunne han
komme med tips om hvem som sto bak annen kriminalitet.
For slik er spillet. Alle prater med politiet. De tyngste
kriminelle er de største informantene.
Nå sitter han foran meg igjen, men denne gangen er det
han som har bedt meg om å komme.
Han skyver en bunke ark over til meg.
«Hva er dette?» spør jeg.
Stemmen hans er ustø.
«Et avskjedsbrev», svarer han.
Jeg kikker ned på papirbunken.
«Det er langt.»
«Men det er ikke alt», sier han og kremter. «Jeg er ikke
ferdig. Det har skjedd mye i livet mitt. Jeg har møtt mange
mennesker. Ødelagt for mange. Det tar tid å forklare alt
sammen.»
Jeg vet hva han vil. At jeg skal lage en bok av det. Jeg
får spørsmål om det omtrent annenhver uke. Alle har en
historie.
Mest for syns skyld løfter jeg opp papirene. De øverste
arkene er håndskrevne. De er fulle av folder og bretter,
som om de har vært krøllet sammen og glattet ut igjen.
Her og der er det lyse og mørke flekker som har dratt
teksten utover.
Teksten er full av skrivefeil, innimellom mangler det
noen ord som gjør at sammenhengen forsvinner. Jeg leser
noen linjer før jeg kikker opp.
«Jeg skrev det da jeg ble satt inn igjen», forklarer han.
«Det var så utrolig mye jeg skulle ha ugjort, så mye som
skulle vært annerledes.»
Jeg nikker og leser videre i den springende teksten, mest
fordi jeg ikke kommer på noe å si. Bokstavene er store og
ujevne:
Jeg kjente hånda mi knyte seg rundt lighteren med
en voldsom kraft. Det var ikke sånn det skulle
være. Jeg kunne ikke bli tatt nå! Jeg hadde ikke
gjort alt jeg skulle gjøre, sagt alt som skulle sies,
vært den jeg skulle være. Tankene raste som et
iskaldt snøskred som ikke lot seg stoppe på noen
måte.
Det handler om den siste flukten, forstår jeg. Der politiet,
tungt bevæpnet, hadde jaktet på ham med helikopter og
hunder. Jakten hadde pågått i nesten ett døgn, etter at han
hadde truet politiet med en hagle, torpedert en politibil og
til slutt satt fyr på et leilighetskompleks i et forsøk på å
slippe unna.
Frustrasjonen bygde seg opp der jeg lå gjemt under
gamle madrasser og annet skrot, innerst på det
store loftet. Hva faen skulle jeg gjøre nå? Det
gjorde så vondt. Ikke som smerte man kjenner når
man slår seg, men smerte som river og sliter
hjertet i stykker. River hjertet i stykker slik at det
blir så stygge sår at det aldri vil gro. Hvis ikke man
kaster stoltheten så langt av gårde at man aldri
finner den igjen.
Hjelpeløsheten holdt på å overvinne meg helt,
men bitterheten holdt meg oppe. «Bitter» blir et
lite ord. «Hat» er mer rett. Hat mot alt og alle som
hadde ødelagt for meg, inkludert meg selv.
Redselen for å miste alt. En mørk sky bredde seg
over sinnet mitt. Jeg så for meg gråten og
skuffelsen i øynene til barna mine. Hadde jeg bare
vært til bry? Jeg prøvde tappert, men klarte ikke å
skyve tankene bort. Det var for vondt.
Jeg kunne høre lyden av flere politisirener. Et
helikopter sirklet over hustaket.
Skulle jeg ikke få sjansen til det livet jeg drømte
om? Livet som skulle være så perfekt. Livet med
dem jeg elsket. Hadde jeg forsømt alt? Knust mine
egne drømmer? Tankene kjentes som nålestikk
inne i hodet. Jeg hadde ruset meg vekk fra alt og
alle som hadde stått meg nær.
Det slo i dører i etasjene under. Det ble ropt noe.
Tunge støvler var på vei opp trappene.
Kvalmen spredte seg i kroppen. Ganen var tørr,
og det smakte metall da jeg forsøkte å svelge.
Det føltes som om loftveggene kom nærmere,
klemte seg rundt meg. Jeg kunne se blodet slå ut i
årene på armene. Hjertet slo tungt. Svetteperlene
silte nedover panna. Det var varmt, men jeg var
iskald. Klar? Ja, nå var jeg klar. Nå kunne de
komme!
Jeg blar videre, men det er ikke noen fortsettelse. Historien
hopper og tar fatt et annet sted. Han skriver om seg selv,
som liten. Om hvordan han som spjælete guttunge tisset
på seg i senga om natta. Et annet sted skriver han om et
torpedooppdrag der han hadde torturert en mann med
glødende knivsegg og tang.
Kaldt og nøkternt har mannen foran meg beskrevet
smerteskrikene og lidelsen han påførte den andre. Det gjør
meg nysgjerrig: Hvordan kunne en spinkel guttunge bli til
en fryktet torpedo og drapsmann?
I gangen utenfor rasler det i nøkler. Et sted blir en dør
åpnet og lukket igjen.
Jeg leser videre:
Dere har kanskje sett oss på film. Kanskje likt det
dere har sett. Kanskje også elsket oss, hatet oss,
men også grått med oss. Kanskje også følt trangen
til å bli som oss. Så hva mener jeg med oss?
Vi har mange navn. Gangstere, forbrytere,
banditter. Et dekkende begrep vil ganske enkelt
være kriminelle. Da mener jeg ikke de som har
gjort noe galt noen ganger. Nei, jeg mener de som
har valgt dette livet som levebrød. De som lever
av å bryte loven.
Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid villet være
noen. Noen som folk kjenner og liker. Jeg var vel
mer klovnete og morsom på skolen. Jeg hadde en
drøm om å bli skuespiller. Det er kanskje derfor
det er litt underlig at jeg ble en som folk ikke torde
å kødde med.
Jeg har både sett og gjort det meste. Så å si alt
et slikt liv kan tilby. Jo da, det finnes sikkert en
slags glamourfaktor rundt det hele. Jeg har vært
med på den delen også. Pengebunker, gullsmykker,
villige damer, fjell av kokain, klokker og biler som
er så dyre at vanlige folk må nøye seg med
drømmen. Men det er også der glamouren slutter.
Jeg unner ingen å se, oppleve eller gjøre noen av de
tingene jeg har gjort. All elendighet, skrik og
fortvilelse. Blod, tårer og redsel. Jeg har gjort mye
forferdelig. Jeg har stukket, skutt, slått og drept.
Og til hvilken pris. Alt får en bitter smak.
Dette er kyniske miljøer hvor alt handler om
penger, makt og selvjustis. Hvor egne spilleregler
blir tatt i bruk. Man skulle ikke tro at et lite land
som Norge kunne være en arena for slikt, men der
det er penger, er det alltid noen som vil ha mer enn
andre. Miljøene er forskjellige, men én ting har de
felles: Pengene styrer det meste, selv om måten å
tjene dem på er forskjellig. Det finnes nesten ingen
grenser for metoder og stunts som blir brukt for å
tjene pengene. Narkotikakriminalitet, smugling,
ran,
frihetsberøvelse,
våpenhandel,
brekk,
gambling, svindel, hvitvasking, prostitusjons- og
torpedovirksomhet. Det siste har hovedsakelig
vært min jobb. Det er vel også i den rollen man er
linken mellom topp og bunn.
Torpedo
har
blitt
betegnelsen
på
en
pengeinnkrever. Men det er så mye mer enn
akkurat det. Dere ser kanskje for dere store,
dumme, dørvakttyper, og det var vel kanskje slik
en gang. På 80- og 90-tallet var det kanskje nok å
være stor og skremmende. Og det holdt oftest
med å dele ut ørefiker. Men alt har forandret seg,
miljøene har blitt tøffere, og det hjelper ikke lenger
å bare være stor og sterk. Jeg sier ikke at det ikke
var tøffe tak også den gangen, men det var ikke
like mye våpen.
Og vi må ta på oss skylden for at alt har
forandret seg. Jeg tror historiene om knuste
kneskåler og samarbeid med utenlandsk mafia har