docNB21 nr. 2 2014 - Nasjonalbiblioteket
download 
Report Transcription
NB21 nr. 2 2014 - Nasjonalbiblioteket
NB21 VARSLER OG MERKEDAGER ANNO 1644 SVARTEKUNSTER KONGELIGE FOTOJUVELER KALDE KAKER OG VEMOD I SLARAFFENLAND HIMMELBREV EN FOT I BÅTEN OG EN PÅ JORDA «MENNESKER PRØVET OG MENNESKER PINT?» DRØMMEN OG ROCKEN Fra Nasjonalbibliotekets samling Velkommen inn! Det hender jeg får lyst til å la hånden gli langs de grå granittveggene for å kjenne om de buler. Jeg gjør det ikke. Det er selvsagt en tåpelig tanke. Granitt buler ikke. Det er allikevel forunderlig at så mye av vår fortid og nåtid finnes innenfor disse veggene. Du kan lese originalmanuskriptet til «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen eller «Victoria» av Knut Hamsun. Eller du kan lese Himmelbrevet, skrevet av selveste Jesus Kristus, og sluppet fra himmelen og ned til jorden i 1604. Her finnes radioprogram som gir råd til fiskerbønder om hvorfor de bør drikke sjøvann mot sjøsyke, eller hva de skal gjøre om de får grisebust i garnet. I kartsamlingen finnes atlaset Johann Baptist Homann utga i 1716. Slaraffenland breier seg utover en av sidene. Med god grunn. Landet hadde en slik overflod at innbyggerne ikke trengte å arbeide, men levde, ja, et slaraffenliv. Da Finnmark brant under andre verdenskrig, ble historien til en hel landsdel nærmest utradert. Men, det finnes minner i Nasjonalbiblioteket. Vi har litteratur hvor folk fra andre deler av verden beskriver oss. Den britiske turisten, pastoren Frederick Metcalfe, besøkte Norge i 1854. Han legger merke til at Norge er fullstendig blottet for ruiner fra fordums storhet. Matstellet er bedrøvelig, det går mest i grøt og flatbrød. Sengene er altfor korte. Nordmenn flest er skitne, trege av natur, men vennlige og imøtekommende. Vi har beskrivelser av oss selv. 1892 er et merkeår. Da arrangerte Skiforeningen det første Holmenkollrennet som blir skiløperkunstens definitive gjennombrudd som nasjonalidrett. Skiløpingen får en opphøyd status, og skiene løftes fram som både ærverdige og særnorske. Vi har arkivet etter Norges første store rocke- 2 INGJERD SKREDE DIREKTØR FOR INFORMASJON, UTSTILLINGER OG JUBILEER festival og faktisk også verdens største black metalsamling, vi har den irriterende reklamen, vi har alle årganger av ukebladene, vi har notemanuskripter, vi har aviser og film alle trodde var tapt, men som er vekket til live av fagfolk i Nasjonalbiblioteket. Fagfolkene som kan vise vei inn i dette mylderet av analog og digital kunnskap og informasjon. De som vet i hvilken hylle, på hvilken server, i hvilket magasin, i hvilket fjell eller lager du finner det du søker i en stadig voksende samling. Og i møte med deg og meg blir kunnskapen levende. Om møtet skjer på trikken, i sofaen, på skolen, på jobben eller i en lesesal. Selv grå granittvegger kan ikke hindre det. For alt sammen er vårt. Ditt og mitt. 2-14 Innhold Samtidstyranniet . . 4 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . av Aslak Sira Myhre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 av Merethe Myrvang, Elin Tinholt Fremmed blikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En fot i båten og en på jorda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 12 Alberte — dager og netter i Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 av Elin Tinholt Slaraffenlandkartet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 av Benedicte Gamborg Briså Alt annet enn eventyr . Slaget om skjønnheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 av Inga Ragnhild Holst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 av Elin Tinholt Nasjonalidrett som litterær øvelse . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 av Audun Renolen Aasbø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 av Mette Witting Himmelbrev . . 42 av Merethe Myrvang av Elin Tinholt Svartekunster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . av Caroline Serck-Hanssen . . . . . . . . . . 60 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 av Sigbjørn Grindheim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 av Oddvar Vasstveit Avlatsbrev fra 1507 . «Mennesker prøvet og Mennesker pint?» . Om Mykles manuskripter . av Audun Renolen Aasbø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 av Bente Lavold Balladeprosjeket til Nasjonalbiblioteket . . . . . . . . . . . . 30 av Liv Kreken Falkvor Lommanson . Kalvøya — drømmen og rocken . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 av Elin Tinholt Varsler og merkedager anno 1644 . . . . . . . . . . . . . . . . 68 av Anne Eidsfeldt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Av Velle Espeland . . . . . . 70 av Espen Karlsen Svart-hvitt hverdag i Susendalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 av Kristin Aasbø Bilete fra grenselandet i nord . . Fra Paris og København — to liturgiske bøker . Norske bokbind og kobberstikk fra 1600-tallet . . . . . . . 72 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 av Anne Eidsfeldt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Trastefangsten Ivar Aasen og fuglane . . av Caroline Serck-Hanssen av Rebecca Boxler Ødegaard Utgiver: Nasjonalbiblioteket Utgave: Nr. 2–2014 Ansvarlig redaktør: Ingjerd Skrede Redaksjonen: Merethe Myrvang, Elin Tinholt Redaksjonen avsluttet 20.11.2014 Forsidefoto: Almanakk for 1644 | NSB reiselivsplakat, 1905. Illustrert av Othar Holmboe | Cora Sandel (Sara Cecilia Görvell Fabricius). Foto: Nasjonalbiblioteket Siste side: Forsiden til Knut Hamsuns manuskript Victoria | Liste over ting som skal gjøres, Kalvøyafestivalen -76 | Kong Carl XV. Foto Mathias Hansen, 1860. Nasjonalbiblioteket Opplag: 6 500 www.nb.no M 1 Ø M E R KE T ILJ 24 Design: Melkeveien Designkontor AS Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS 8 Trykksak 6 1 Vel bevart . Kongelige fotojuveler . amtidstyranniet Aldri har vi hatt tilgang til mer informasjon om samtiden enn akkurat nå. Hvert øyeblikk, vesentlig og ikke minst uvesentlig, dokumenteres og formidles via nettaviser, sosiale medier og en hel armada av andre kanaler som når oss gjennom datamaskinen, nettbrettet eller mobiltelefonen. Ubåtjakt i Stockholms skjærgård, overgangsmarkedet i engelsk fotball eller valgkampen til en amerikansk president oppdateres vi på hver time. Denne informasjonstilgangen er et gode, men det skaper også et tyranni. Et øyeblikks- eller samtidstyranni. TEKST: ASLAK SIRA MYHRE, DIREKTØR FOR NASJONALBIBLIOTEKET For hvert avsnitt jeg skriver i denne teksten, stopper jeg opp og åpner nettleseren på maskinen min. Jeg åpner de samme sidene hver gang. Facebook, NRK, VG og et par andre nettaviser. Jeg sjekker om det har skjedd noe nytt. En sjelden gang følger jeg ei lenke på Facebook som bringer meg til et nettsted jeg ikke har vært før, men i all hovedsak går jeg til de samme ti nettstedene, gang på gang, ser de samme overskriftene og annonsene, mens jeg leter etter noe nytt, noe som har hendt nå, en debatt, en skandaløs uttalelse eller en sensasjonell nyhet som jeg kan formidle videre eller diskutere. Første gang jeg hadde denne opplevelsen, var under USAs første gulfkrig. Kabelfjernsynet ga oss i 1991 tilgang på CNN, og CNN ga oss tilgang på krigen 24 timer i døgnet. Vi satt klistra i kjellerstuer på 4 Stokka i Stavanger og fulgte de israelske og amerikanske patriotrakettenes kamp mot Saddams scuder, og så Bagdad brenne. Nå føles det som samtidstyranniet prøver å gjenskape denne akutte følelsen av nødvendighet, hele tiden. Alt fra riksrevisjonens årlige rapportframlegging til småkrangling mellom fotballspillere og langrennsløperes treningssamlinger dekkes live, med et alvor og en intensitet som om det skulle være en krig. Den nærmest totale tilgangen på informasjon, og den harde medieringen av øyeblikket, tar for mye av den offentlige oppmerksomheten. Samtidstyranniet tar fra oss historien vår. Vi vet mer og mer om øyeblikket, og husker stadig kortere. Dag Solstad har skrevet at et dannet menneske bør ha en horisont som strekker seg minst to hundre år bakover og hundre år FOTO: KETIL BORN framover i tid. I møte med dette framstår de fleste som udannede. Nasjonalbiblioteket i Norge har vært verdensledende på å digitalisere og tilgjengeliggjøre den norske kulturarven. Gjennom produksjonslinja vår i Rana og blant annet bokhylleprosjektet på nett, har vi vist hvordan et moderne bibliotek kan omformes og utvikle seg når medier og teknologi endrer seg. Men det er ikke nok. På samme måte som bøkene i hyllene først får ut sitt potensial som kunnskaps- og dannelseskilde idet noen tar dem ut av hylla og leser dem, får de digitale mediene våre først sin virkelige verdi når vi får folk til å bruke dem. De norske bibliotekene er allerede formidlere av rang. Folkebibliotek, forskningsbibliotek og nasjonal- bibliotek. Men vi må videre. I samtidstyranniets tid er det Nasjonalbibliotekets oppgave ikke bare å forvalte, men også formidle den nasjonale hukommelsen. I ei tid hvor vi bruker stadig mer tid på stadig færre nettsteder, må bibliotekarer landet rundt være guider inn i alle de andre ressursene som finnes på nett. Vi må mediere, moderere og formidle kunnskapen vi sitter på slik at den når ut til folk flest. Det finnes dem som tror at bibliotekene og bibliotekarene vil bli mindre viktige når all verdens kunnskap finnes tilgjengelig på nett. Alt det jeg har sett til nå tyder på det motsatte. Når alle snakker på en gang, hører ingen noen ting. Det trengs en redigert, dannet og formidlende offentlighet for at vi skal kunne utnytte den tilgjengelige kunnskapen. Det er det vår jobb å bidra til. 5 Nasjonalbiblioteket i Oslo ved Solli plass er bygget i norsk granitt, et materiale som gir utrykk for stabilitet og varighet. FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET 6 Vel bevart Nasjonalbiblioteket i Norge er en ung institusjon. Her bevares middelalderdokumenter, forseggjorte kart og manuskripter av forfattere som Hamsun og Undset sammen med den siste katalogen fra IKEA. TEKST: MERETHE MYRVANG, ELIN TINHOLT FOTO: KETIL BORN Det var i 1989 at Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana ble opprettet. Ti år senere, da Universitetsbiblioteket flyttet til Blindern, overtok Nasjonalbiblioteket den solide bygningen i Henrik Ibsens gate 110 ved Solli plass. Med lokaler i både Oslo og Mo i Rana, rommer Nasjonalbiblioteket et mangfold av materialtyper – som håndskrifter, kart, nye og gamle bøker, musikk, radio- og tv-programmer, film, teatermateriale, plakater og fotografier, blader og aviser. Hovedstammen i Nasjonalbiblioteket er de pliktavleverte trykksakene. Allerede fra 1781 var norske trykkerier og utgivere pålagt å levere inn eksemplarer av det de produserte til Det Kongelige Bibliotek i Danmark. Fra 1815 ble eksemplarer pliktavlevert til Universitetsbiblioteket i Oslo, som overførte den norske samlingen til dagens Nasjonalbibliotek i 1999. Nå samles dette materialet inn med hjemmel i en av verdens mest moderne pliktavleveringslover. Den norske loven fra 1989 var blant de første teknologiuavhengige lovene på dette området. Det betyr at alt som er allment tilgjengelig, skal leveres til Nasjonalbiblioteket uavhengig av hvilket format det er utgitt i. I Nasjonalbiblioteket bevares alt i et 1000-års perspektiv. Mye av materialet gjøres digitalt tilgjengelig, via nb.no. 7 NASJONALBIBLIOTEKET I OSLO: Den imponerende ankomsthallen og trapperommet med takmalerier og lyserkone utført av Emanuel Vigeland i 1913. Emanuel Vigeland © Emanuel Vigeland/BONO 2014 OSLO: I utstillingssalen holdes jevnlige utstillinger, gjerne knyttet til forfatterjubileer, som for eksempel Dag Solstad, Camilla Collett eller Alf Prøysen. OSLO: I Spesiallesesalen kan man få tilgang til særlig verdifulle utgivelser. OSLO: I 2005 åpnet et totalrenovert og modernisert Nasjonalbibliotek med nye magasiner under bakken. Under renoveringen var det en klar målsetning å bevare så store deler av den originale bygningen som mulig. Det var ØKAW Arkitekter stod som ansvarlig arkitekt for restaureringen av Nasjonalbiblioteket. MO I RANA: Nasjonalbibliotekets anlegg i Mo i Rana huser sikringsmagasiner for den digitale og analoge kunnskapsog kulturarven, et automatisert fjernlånssystem og laboratorier for digitalisering og restaurering av ulike typer materiale. Biblioteket har ikke publikumsarealer, men legger til rette for forskere som ønsker tilgang til samlingen. 9 Digitalisering utgjør en stor del av virksomheten i Rana: Nasjonalbiblioteket har som mål at hele samlingen, uansett format, skal digitaliseres i løpet av de neste 20–30 årene. Bygg og infrastruktur tar derfor utgangspunkt i logistikk, produksjonslinjer og høyteknologi. Nasjonalbiblioteket er et bibliotek for andre bibliotek. Fjernlån skjer via et helautomatisk system for uthenting og plassering av materiale. Nasjonalbiblioteket kjøpte i 2014 kunstverket «Old School» av den norske streetart-kunstneren Dolk. Verket er en del av utsmykningen i det nye digitaliseringsbygget i Mo i Rana. Bildet uttrykker både modernitet og nostalgi, og henspiller på Nasjonalbibliotekets arbeid med å konvertere lyd lagret på eldre formater til nyere og digitale versjoner. 10 ©DOLK 2014 TEMA REISELYST Midnattssol, høye fjell og dype daler lokket de første turistene til Norge. Noen skrev reiseskildringer etterpå. På de påfølgende sidene kan du lese hva slags inntrykk landet gjorde på en eventyrlysten engelskmann, en pasjonert laksefisker og en konge som reiste hele veien til Nordkapp. Et godt kart er viktig for alle reisende, men for å finne veien til Slaraffenland må du være mer enn god til å navigere. Nasjonalbiblioteket har rundt 180 000 kart og atlas i sin samling. 300 utvalgte kart er nå blitt lagt ut på Wikipedia. Reiselivsplakat utgitt av NSB i 1905, illustrert av Othar Holmboe. Denne plakaten var den første norske turistplakaten som presenterte Norge som reisemål. Plakaten ble også trykket på norsk, tysk og fransk. Se flere reiselivsplakater på nb.no 12 Clarke mente at Trondheim, eller Tronyem, hadde likheter med både Napoli og København. Foto: Hans Krum, dato ukjent, Nasjonalbiblioteket Fremmed blikk Storslått natur, laksefiske og midnattssol trakk de første turistene til Norge «Matstellet er bedrøvelig, det går mest i grøt og flatbrød», skriver den britiske pastoren Frederick Metcalfe etter sitt norgesbesøk. Landsmannen Edward Clarke mener å observere at nordmenn er usedvanlig glade i smør, mens kongen av Siam beskriver nordmenn som troskyldige, varmhjertede, sjenerøse og utadvendte. Tidlige reiseskildringer gir oss fremmedes blikk på det som en gang var Norge. TEKST: ELIN TINHOLT I 1799 var engelskmannen Edward D. Clarke på rundreise i Skandinavia. Han skulle senere utgi en reiseskildring hvor han uttrykker stor begeistring for Norge, som etter hans mening er et rikt og vakkert land med vennlige og opplyste innbyggere. «Norge er akkurat som England i gamle dager», oppsummerer han. Hans skildringer av landet og menneskene han møter er fornøyelig lesning: «Kjempestore familier 13 TEMA REISELYST Den britiske pastoren Frederick Metcalfe reiste gjennom landet på midten av 1850-tallet merket seg at folk på bygdene som regel gikk i folkedrakter. Om kvinnene skrev han at deres skjønnhet var av en bastant og solid karakter. Fotograf: Marcus Selmer, år 1860–1870, Nasjonalbiblioteket. Pige fra Gloppen i Nordfjord (tv) og pike fra Ullensvang i Hardanger. 14 sitter her ved samme bord, fra den eldste til den yngste. Hvis man på en av disse bondegårdene bad om litt smør, bar de inn kladder som veide 6–8 pund. Dette smøret hadde flotte ornamenter, for smørformene var laget som katedraler forsynt med gotiske spir og andre arkitektoniske detaljer. En engelsk bonde ville sagt: ’Det er synd å skjære i dette’. Hvor enn vi kom i Norge, lot det til at smørfatet var husets luksusrett», skriver han. Prisnivået i Norge er en kilde til forargelse. «Alt er mye dyrere i Norge enn i Sverige, og hva verre er: når den reisende har betalt dyrt for det han har fått, har han ikke den samme tilfredsstillelse her som i Sverige, nemlig å reise fra blide og takknemlige mennesker.» Clarke tilføyer raskt at disse bemerkningene kun gjelder for gjestgiveriene og ikke for bondegårdene hvor mottagelsen er overmåte god. NORDENS NAPOLI Trondheim, eller Tronyem som forfatteren kaller byen, fremkaller øyeblikkelig assosiasjoner til Napoli, der byen ligger med sine glitrende bygninger og høye spir ved bukten av fjorden. «Skjønt byen ligger henimot Nordpolen», mener Clarke å observere likheter med byer i langt sydligere strøk. «Gatene er brede, godt brolagt og omkranset av vakre, solide bygde hus, som enten er pusset eller hvitkalket. Ingen del av København er bedre bygd eller ser mer ordentlig ut enn gatene i Tronyem», oppsummerer Clarke. BØKENE: • Reise i Norge 1799 av Edward Daniel Clarke, (nyutgivelse Universitetsforlaget, 1977) • På reise i Norge fra Christiania til Vadsø i 1854–55 av Frederich Metcalfe, (nyutgivelse, Cappelen, 1990) • Reisebrev fra Norge 1907: langt hjemmefra av Chulalongkorn, (nyutgivelse, Schibsted, 1996) er alle tilgjengelige gjennom bokhylla.no. • I nb.no finnes fotoene av kvinnene i folkedrakter og fotografiene fra Trondheim, Nordkapp og Hammerfest. LENGE PÅ FARTEN Etter rundreisen i Skandinavia reiste Clarke til Russland, Tyrkia, Palestina, Egypt, Italia, Hellas, Romania, Ungarn, Østerrike, Tyskland og Frankrike. Da han endelig vendte tilbake til hjemlandet, tre år senere, brakte han med seg 77 kasser inneholdende mineralprøver, antikviteter, bøker og manuskripter. I 1808 ble han utnevnt til den første professor i mineralogi i Cambridge og noen år senere ble han universitetsbibliotekar samme sted. FLUEFISKER En annen tidlig britisk turist i Norge var pastoren Frederick Metcalfe. Lokket av eventyrlyst og laksefiske ankom han i 1854 Christiania fra sjøveien. På avstand syntes han hovedstaden virket riktig så fin, men fastslo likevel raskt at: «Byen taper seg ved nærmere granskning. De åpne kloakkrenner er særdeles frastøtende, særlig om sommeren. Slottet, eller det kongelige palass, ser imponerende ut der det ligger på den fjerne skråning bak byen, men arkitektonisk er det et misfoster.» På sin reise gjennom landet, fra Christiania og helt opp til Vadsø, legger han blant annet merke til at Norge er et land som er fullstendig blottet for ruiner fra fordums storhet. Matstellet er bedrøvelig, det går mest i grøt og flatbrød. Sengene er altfor korte. Nordmenn flest er skitne, trege av natur, men vennlige og imøtekommende. Folk ute på bygdene går ofte kledd i folkedrakter og kvinnenes skjønnhet er «av en bastant og solid karakter», oppsummerer han. KONGEN AV SIAM Det er grunn til å tro at kong Chulalongkorn av Siam verken hadde grunn til å klage på overnatting eller bevertning da han i 1907 dro på rundreise i Norge. Gjennom hele reisen skrev han brev til sin datter, prinsesse Nibha Nobhadol, eller Noi som betyr «lille venn». «Norske byer er ikke så forskjellige fra dem vi har i våre provinser inne i landet, ja noen av dem er mer medtatte enn våre. Folk i byene er troskyldige, varmhjertede, sjenerøse og utadvendte. Når de ser hverandre, eller 15 TEMA REISELYST Det var i 1907 at kongen av Siam besøkte Norge. Bildet som ble tatt i forbindelse med kongebesøket ble senere benyttet som postkort. Norsk Kunstforlag 1907 fremmede, smiler de, hilser på hverandre ved å vinke vennlig med hånden eller med et lommetørkle og roper vennlig til hverandre», skriver han. EN KLASSIKER Kongens brev ble senere utgitt i bokform, en bok som raskt ble en klassiker i Thailand. Kong Chulalongkorn var vitebegjærlig og observant betrakter av landskapet og kulturen i landet han reiste i. Han behersket engelsk og interesserte seg spesielt for felter innen naturvitenskap og teknologi. Brevene til datteren fungerte som en slags dagbok hvor stort og smått ble nedtegnet. I Oslo møtte han kong Haakon og dronning Maud, som begge gjorde et svært godt inntrykk på kongen. «Kongen er et meget elskverdig menneske som liker å komme med vittige bemerkninger», skriver han i brevet til datteren. Om dronningen noterer han 16 at: «hun er meget vakker og godhjertet, men ikke så glad i å motta gjester». BYGGEKUNST Fra Oslo gikk ferden videre med tog til Trondheim hvor han blant annet lot seg imponere av Nidarosdomen. «Det mest overraskende er at den er utstyrt med store elektriske lysestaker. Det må være for å jage mørket, skulle jeg tro. Om vinteren må alle tennes. Restaureringen er en storslagen affære», skriver han videre. «Her er det ikke bare snakk om å reise noen få støttepilarer, feste et antall lektere tvers over og binde noen bambusstokker til støtte, slik det ville vært i vårt land», skriver han. Om Hammerfest skriver kongen «Dette er verdens nordligste by. (…) Alle husene er laget av tre. Det er bare én gate som går gjennom hele byen. Nede i gaten Et besøk på Nordkapp hørte med i kongens norgesprogram. Kong Chulalongkorn var redd han ikke ville klare oppstigningen til Nordkapp-platået og fikk laget en provisorisk bærestol. Han forteller at fire sjømenn meldte seg som bærere. «De gjorde jobben temmelig klossete, fordi de aldri hadde gjort noe slikt før, men de gjorde det med hengivenhet og ikke på grunn av press», skriver han. Foto: Nordkapp, Fotograf: Anders Beer Wilse, 1905/06, Norsk Folkemuseum er det noen forretninger som selger isbjørnskinn, både noen som er sydd sammen og noen som ikke er det. Bjørnehoder selges separat til de skinnene som ikke er det. Lokalbefolkningen er loslitt kledd. De har fiske som levevei. Det er en utrolig mengde barn, spebarn som er pakket godt inn mot kulden legges i sleder eller pulker og taues hit og dit for at de skal få mest mulig sollys på seg.» URFOLK Utenfor Tromsø møtte kongens følge samer: «Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av skuespillere eller løvejegere. Det er utrolig at de kan overleve i det kalde klimaet. Faktisk bor de på jordgulv uten noen form for seng eller gulvteppe. Teltene deres har hull i midten som sikkert slipper regnvann inn i store mengder, men de påsto at det gjorde de ikke. De virket temmelig tilfredse. Maten så ut til å bestå av kaffe og hardt brød som lignet våre riskjeks.» LENGERE EUROPAREISE Kong Chulalongkorns norgesbesøk var et ledd i en større europareise, og i tillegg til Norge ble også Italia, Frankrike, Spania, Tyskland, England og Danmark besøkt. Kongens følge besto av 15–20 personer. Det meste av reisen skjedde sjøveien med en yacht stilt til rådighet av en engelsk forlegger. At Norge var med i reiseprogrammet, skyldtes trolig admiral Richelieu, en danske som hadde vært i kongen av Thailands tjeneste i 27 år. Admiralen hadde besøkt Norge tidligere på våren, og sammen med Landslaget for reiselivet i Norge var det han som hadde lagt opp programmet for kongens reise. 17 TEMA REISELYST Slaraffenlandkartet En moralsk satire plassert på kartet Har du lyst å ta en tur til Den melankolske skog? Eller frister det mer med en reise til Forførelseshavnen? I Slaraffenland kan alt gå an, men å komme seg dit er verre. TEKST: BENEDICTE GAMBORG BRISÅ, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET FOTO: KETIL BORN I 1694 ga tyskeren Johann Andreas Schnebelin ut en bok om det fiktive overflodslandet Slaraffenland. Motivet om et overdådig lykkeland var imidlertid ingen ny idé, den var kjent i mange varianter fra forskjellige kilder av ulik alder rundt omkring i verden; det er landet med melk og honning hvor intet ondt finnes, et slags tapt paradis. I tiden for de store oppdagelsene akselererte utgivelsene av bøker om ikke-eksisterende samfunn og steder, og en av de mest kjente er engelske Thomas Mores bok Utopia fra 1516, om en idealstat lagt til den nye verden. Ordet utopi kommer av gresk ou (ingen) og topos (sted), altså landet «Ingensteder». MORALSK SATIRE Hos Schnebelin beskrives Slaraffenland som et overflodens land, en opp/ned-verden uten arbeid, aldring eller død, men som likevel er forvandlet til en slags hovmodets og lastenes land og ment som en moralsk satire av samtiden. Boken ble grunnlaget for et kart over Slaraffenland, utgitt i et helt vanlig atlas av Johann Baptist Homann i 1716. Homann var en av samtidens største tyske atlasutgivere og ble kopiert av mange, og Slaraffenlandkartet ble dermed gjengitt i en 18 rekke atlas utover på 1700-tallet. Kartet er hovedsakelig på tysk, men med et stort og til dels kreativt, innslag av latinske ord og navn. Nasjonalbibliotekets eksemplar er udatert, men vi vet det er fra et atlas utgitt av Matthias Seutter, keiserlig geograf under Karl 6., og en av Homanns tidligere elever, på 1730- eller 1740-tallet. Personifisering eller geografisk stedfesting av dyder og laster er kjent både fra antikken og middelalderen, og Slaraffenlandkartet inneholder nærmere 2000 stedsnavn som beskriver laster – og noen dyder; moralske begreper er gjort om til geografiske steder, og det på en ganske så grovkornet måte. Landet er inndelt i 17 regioner der de lokale stedsnavnene passer til regionens tema. I regionen for drikking ligger landets hovedstad Slaraffenburg ved Drankersjøen. I nærheten ligger steder som Rødneseland og Spyhavnen. I regionen Mammonia er temaet gjerrighet, og der finner vi stedsnavn som Ducat og Goldingen samt Justitia Desert og De urettferdiges dal. Midt i regionen ligger Abunduntia Lacus; Overflodens innsjø. I Stormageregionen handler det om fråtsing, og blant stedsnavnene er Snophjørnet, Slikkmunn og Etehavet. KALDE KAKER OG VEMOD I den delen av landet der temaet er aldring, er det plassert topografiske navn som Sorgfjellet, landskapsnavn som Hungerland og bynavn som Vemod, Langfaste, Krumrygg – og Kalde kaker. I regionen ligger også Den melankolske skog, rett innenfor Tristebukta som igjen er en del av Traurighavet. På den andre siden av kartet finner vi ungdomsregionen, og heller ikke der er det akkurat noen dans på roser: I landskapet Diabolicus Seducatus ligger landsbyen Ubetenksomhet ved Forførelseshavnen, og stedsnavnet Elendighet er blant de nærmeste til byen Mutterstatt. I regionen renner også elven Guds velsignelse gjennom Arbeidsbyen før den fortsetter videre som Svette-elven. Den veneriske republikk er Slaraffenlands største region, med landsbyer som Alamode, Bastarda og Hanrei – og havet mellom republikken og Tobakksøya bærer navnet Tobakksludderhavet. Slaraffenlandkartet viser et slags bakvendtland, og i nord, det vil si nederst på kartet, finnes Helvetesriket med innsjøen Helvetespølen og byer som Djevelens kjøkken og Angstundbang, som på norsk blir noe à la «Skrekk og gru». I syd, det vil si øverst på kartet, ligger Terra Sancta Incognita; Det ukjente hellige landet, som ifølge en kort tekst skal arves av de saktmodige – altså en bibelreferanse. Mellom regionen Mammon og Terra Sancta Incognita ligger det en beskyttende fjellkjede der fjellene har navn som Forsiktighetsfjellet, Trosfjellet, Kyskhetsfjellet og Ydmykhetsfjellet. Slaraffenlandkartets målestokk er angitt i både slaraffske og veneriske mil. LENGE FØR HARRY Hvor ligger så dette Slaraffenlandet? Dette angis også på kartet; landet ligger mellom lengdegrad 360 og 550. Jorden er inndelt i 360 lengdegrader og denne lengdegradsangivelsen er derfor en umulighet. Plasseringen av Slaraffenland korresponderer dermed med at landet er et ikke-sted, en utopi, akkurat som angitt i kartets tittel. Slaraffenland grenser altså ikke til noe virkelig land, det er mer en slags parallellverden som befinner seg et sted som er teknisk umulig, akkurat slik som perrong 9 3/4 i Harry Potter-bøkene. Se Slaraffenlandkartet på nb.no 19 TEMA FORFATTERINTERVJU eventyr Alt annet enn Tyrkiske sjørøvere, slaver lagt i jern, en kaffetørst muslimsk hersker og en armada av krigsskip fullastet med brannbomber og kanoner. Det lyder som en røverroman, men Vetle Lid Larssens 1001 natt er alt annet enn eventyr. TEKST: ELIN TINHOLT FOTO: EVY ANDERSEN Vetle Lid Larssen er godt kjent i Henrik Ibsens gate 110. Han gir Securitasvakten et vennlig nikk, henger fra seg jakka i garderoben og forklarer fotografen at hun ikke kan ta med seg sekken opp i annen etasje. Kanskje ikke så rart, egentlig, at han er familiær med husets regler. I nærmere fire år, mens han jobbet med boken 1001 natt var Nasjonalbiblioteket det nærmeste han kom en fast arbeidsplass. Tittelen, 1001 natt, gir assosiasjoner til Sjeherasad og arabiske netter, men Vetle Lid Larssens roman bygger på virkelige hendelser – nemlig skjebnen til to norske sjømenn som havnet som slaver i Afrika. Det var i 1769 at den 27 år gamle Niels Moss fra Trondheim tok hyre på seilskuten Jomfrue Christina. Lastet med tjære og jern var skipet forventet å bruke vel 40 døgn til Lisboa. Men skipet skulle aldri nå sitt bestemmelsessted. Utenfor kysten av Portugal ble skipet kapret og mannskapet tatt til fange. Niels Moss 20 ble brakt til slavemarkedet i Alger og havnet raskt i det beryktede slavefengselet. Omgitt av ville dyr og desperate fanger var hver dag en kamp for å overleve. Også bergenseren Christian Børs opplevde at skipet han hadde hyre på ble kapret av muslimske sjørøvere. Også han ble brakt i fangenskap, men istedenfor å bli kastet i fengsel opplevde Christian Børs den tvilsomme gunst å bli utnevnt til den muslimske herskerens personlige kaffeskjenker, faktisk den høyeste stilling en kristen hoffslave kunne få – men utvilsomt også en av de mest utsatte. – At flere hundre tusen av europeere en gang levde som slaver i Afrika, var nytt for meg, forteller Vetle Lid Larssen. – Vi er vant til å høre den andre fortellingen, ikke sant? Om vår egen transatlantiske slavehandel – en skjensel uten sidestykke. Men også fortellingen om de europeiske slavene hører med til historien. Det var i en eldre bok om Trondhjems sjøfart under eneveldet, at Vetle Lid Larssen kom bort i et navn han mente å dra kjensel på, nemlig Niels Moss. Noen år FACTION: Vetle Lid Larssen ønsket å kombinere fakta med storytelling. TEMA FORFATTERINTERVJU UNIK BERETNING: I Nasjonalbibliotekets arkiv finnes Niels Moss egen beretning fra 1773. tidligere hadde han lest en artikkel av en norsk forsker som omtalte de kaprede europeiske sjøfolkene som havnet som slaver i Vest-Afrika. Forskeren viste til beretningen som Niels Moss selv hadde skrevet etter oppholdet sitt i algirsk fangenskap. Vetle Lid Larssens nysgjerrighet var vakt. Da han noen dager senere fant Niels Moss sin beretning fra 1773 i Nasjonalbibliotekets arkiv, visste han at han hadde en historie. – I løpet av to måneder skrev jeg et draft. De neste fire årene brukte jeg på å fylle det ut, sier han. – Jeg lette etter bedre kilder, forkastet dårlige, kontrollerte all den informasjonen jeg etter hvert satt med. Jeg ville skrive en fortelling utelukkende basert på faktainformasjon. 1001 natt er ikke fiction, sier han, – det er faction. Jeg ønsket å kombinere fakta med storytelling. 95 % av det jeg skriver i boken er kildebasert. – Du ønsket ikke å dikte? – Jeg trengte ikke å dikte. Kildematerialet var så overveldende og spennende at det overgikk enhver fantasi. Det var mer enn nok å holde seg til fakta. Men fakta måtte gis form, farge, lukt og smak. – Med andre ord et betydelig researcharbeid? 22 – Egentlig altfor stort. Kildetilfanget var enormt. Utfordringen har vært å få dette inn i en stram, levende fortelling. –Detaljnivået imponerer. Ta bare når du skriver om livet på seilskuta. Det virker som om du har solid kjennskap om livet til sjøs? – Jeg har seilt ganske mye selv, men i forbindelse med arbeidet med boka var jeg med på et lengre tokt med skoleskipet Christian Radich. Jeg måtte skjønne hvordan en stor fullrigger fungerer i vind. Jeg måtte klatre i masten, kjenne suget i maven og føle på redselen for å falle og bli knust mot dørken. – Eller når du skildrer hverdagslivet i Alger for 250 år siden? – Det ble flere turer til Algerie, både med sikkerhetsvakter og uten. Gamlebyen i Alger er faktisk blant middelhavsregionens best bevarte. Mange av bygningene som stod der for 250 år siden, står der fortsatt – som koranskolene, moskeene, basarene og de ottomanske palassene. – Og dine inngående beskrivelser av de eldgamle kafferitualene? – I enkelte tilfeller skal man ikke undervurdere BERØMMER BIBLIOTEKARENE: Bibliotekar Gunnhild Holmen er blant dem Lid Larssen takker spesielt. Google. Et søk på «turkish coffee» gir raskt seksti treff. Google er en gavepakke for alle som driver med research, blunker han. Men som kjent er det likevel ikke alt som kan googles, og arbeidet med boken har medført utstrakt reisevirksomhet. I løpet av de fire årene han jobbet med boken har Vetle Lid Larssen ikke bare vært flere turer i Algerie, men også blant annet i Roma, London, Paris, Venezia, København, Stockholm, Bergen og Trondheim – alle steder for å oppsøke kildemateriale i ulike bibliotek og arkiv. – Arbeidet med denne boken var både en ytre og indre reise, fortsetter han. – I tillegg til Niels Moss egen beretning fra sine nesten tusen netter som slave i Bagnio Beylik-fengselet, var den norske orlogspresten Hugo Fredrik Hiorthøys Dagbok fra det danske-norske krigstogtet mot Alger en sentral kilde. Originalen ligger i Statskarkivet i Oslo. En annen fantastisk kilde var den svenske konsulen i Algerie, Henrik Brandel sine etterlatte papirer i Riksarkivet i Stockholm, forteller han. – Og hele veien har faktisk Nasjonalbiblioteket stått sentralt, sier han videre. – Jeg må si at kvalitetene til en institusjon som dette tydelig har manifestert seg etter som arbeidet med boken skred fremover. Bibliotekarenes kompetanse er uovertruffen. De kan hjelpe, 23 TEMA FORFATTERINTERVJU ARBEIDSRO: – Nasjonalbibliotekets store lesesal er et godt sted å jobbe, sier Vetle Lid Larssen. 24 veilede og komme med forslag til veien videre. – For landets forskere og forfattere er utvilsomt Nasjonalbiblioteket utrolig viktig, sier han og fortsetter; – I forbindelse med arbeidet med boken hadde jeg forskerplass. Det hadde sine fordeler, ikke minst når det gjaldt rabattkortet som ga halv pris på husets overprisede, men gode salater! Lid Larssen smiler. – Mitt eneste problem var at jeg ikke alltid klarte å levere bøkene jeg lånte tilbake! Kall det gjerne adskillelsesangst. Jeg fikk et par overhalinger av enkelte bibliotekarer. Fordelen med et så stort hus er at den ene bibliotekaren ikke alltid vet hva den andre har gjort. Det fantes alltid en bibliotekar jeg kunne lure til å låne meg en ny bok. – 1001 natt er den første fortellingen du skriver som baserer seg på historiske forhold. Føler du med dette at du har funnet din form? – Absolutt. Jeg ønsker å skrive flere bøker som kombinerer fakta med storytelling. Jeg er opptatt av dramaturgi. Stoffet må gis en form. Slik sett er Aristoteles’ begreper fra Poetikken fortsatt gjeldende. Jeg har alltid vært interessert i historie, men da jeg i sin tid først luftet ideen om denne boken for forlaget, merket jeg en viss skepsis. I visse litterære kretser blir det ikke ansett som bra nok å skrive bøker med historisk forelegg. Av mange blir det betraktet som siste endestasjon før Vestre Gravlund. Vetle Lid Larssen smiler og rister på hodet. – Men den historiske interessen er sterk blant folk. Bare se på alle de historiske magasinene vi har her til lands! Og historien selv er en utømmelig kilde, enten man ønsker å skrive ren sakprosa eller fiksjonalisere det, à la Hillary Mantel eller for den saks skyld Tolstoj – begge forfattere med både litterære og historiske kvaliteter. Det later i hvert fall til at Vetle Lid Larssen har funnet en oppskrift som holder. Så langt har 1001 natt blitt utgitt i seks opplag og filmrettighetene til boken er blitt kjøpt av Max Manus-produsent John M. Jacobsen. Hva han jobber med nå, vil Lid Larssen nødig snakke om. – Men noe av skrivearbeidet kommer nok til å skje i den store lesesalen på Nasjonalbiblioteket, sier han. – Jeg liker meg der. Det store rommet, de høye vinduene, den konsentrerte roen, det er et flott sted å jobbe, avslutter han. Høyere makter Nasjonalbibliotekets samling av svartebøker har alltid øvet en særegen tiltrekningskraft. Svartebøkene ga råd for det meste – og kunne kurere både kjærlighetssorg og tannverk. Himmelbrevene, eller kistebrevene, ga vern mot både tordenvær, ild og vann, mens avlatsbrevet sikret forkortelse av tiden i skjærsilden. Eit utval ulike svartebøker frå i Nasjonalbibliotekets samling. 25 TEMA HØYERE MAKTER Svartekunster Korleis kan ein finne ut av om ei kvinne er ei trollkjerring? Korleis kan ein kurere tannverk? Korleis blir ein usynleg? I Nasjonalbibliotekets samling er det nokre bøker som alltid har vore særleg etterspurde. Nemleg svartebøkene. TEKST: METTE WITTING, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Så kva er eigentleg ei svartebok? Ei svartebok er ei handskriven bok eller eit mindre manuskript med ei samling råd eller oppskrifter av meir eller mindre magisk karakter. Dei fleste råda er mot daglegdagse plager og byrder som sjukdommar og skadar på menneske og husdyr, og råd mot tannverk og gikt er dei vanlegaste. Men også andre sider ved menneskelivet finst det råd for i svartebøker, til dømes kjærleikslivet: Det er fleire råd for korleis ein finn ei jente som vil bli kona di, korleis ein får ei jente til å elske deg og korleis ein finn ut av om ei jente er jomfru. Og så er det råd for korleis ein finn den som har stole noko frå deg, kvar tjuvegodset er, kven som er trollkjerring eller trollkar i ei forsamling, korleis bli usynleg ... Dette er ei av dei flottaste svartebøkene i Nasjonalbibliotekets samling. Eigaren var ein godt lærd militær. 26 EIN «BERYGTET MANN» Magien var ikkje berre knytt til dei enkelte råda, men også til svarteboka som gjenstand. I fleire av svartebøkene blir det opplyst om at boka stammar frå Wittenberg i Tyskland. Og det er ikkje ein tilfeldig stad i Tyskland som er nemnd, for i folketradisjonen var den såkalla Wittenberg-skolen tett kopla med svarte kunster. Ifølgje tradisjonen var dette staden der dei prestane «som kunne meir enn sitt fadervår» hadde lurt til seg svarteboka frå sjølve Djevelen. Historia om korleis ei av svartebøkene som no finst i Nasjonalbiblioteket blei teken frå eigarmannen sin, kan illustrere kva stemning det har vore rundt denne typen bøker: Ifølgje Anton Chr. Bang fanst denne svarteboka hos ein «berygtet» mann i Telemark. Folk var urolege. Rykta florerte, ein var redd for kva kunster denne mannen gjennom boka kunne tileigne seg. Ein dag mannen var bortreist, gjekk presten til aksjon. Saman med to hjelparar braut han seg inn og fekk henta svarteboken. EIN LÆRD MILLITÆR Ingen svartebøker er like. Råda i boka gjeld saker eigaren hadde interesse av. Ei svartebok vil derfor spegle interessene eller yrket til opphavsmannen. Mellom dei mest forseggjorde svartebøkene i Nasjonalbiblioteket er ei bok med tittelen: «Cyprianus, den over ald Verden viit berømte Sorte Konstner». Svarteboka er tydeleg skriven av ein lærd person, som meistra både dansk, latin og tysk. Handskrifta er så jamn og fin at ho ser ut som ho er trykt. På tittelbladet blir byen Denne svarteboka blei i si tid konfiskert frå eigarmannen og hamna seinare i Nasjonalbiblioteket. Stavanger nemnd. Ut frå forfattar og «svartebokvitar» Anton Chr. Bang kunne tilknytinga til Stavanger komme av at staden var kjend for sine hekseprosessar, og byen blei derfor assosiert med svart magi. Mykje kan tyde på at Stavanger her blei brukt som magisk opphav på linje med andre svartebøkers tilknyting til Wittenberg i Tyskland. Den forseggjorte svarteboka har mange råd om våpen og våpenbruk, om korleis ein skaffar mange pengar, om terningspel og om korleis ein får ei jente til å bli forelska i ein. Denne typen råd tyder på at opphavsmannen var ein militær, noko som stemmer med eigarmerka på boka. Øvst på tittelbladet står det: «Denne Bog Tilhører mig, Jens Christian Glad. Aggerøe Fortresse d. 25de April 1805.» Og på neste side står det: «Kjøbt paa Auction efter Kammerherre Grüner». Både Jens Christian Glad og kammerherre Grüner var militære. Ein typisk eigar av ei svartebok frå 1600-talet og tidleg på 1700-talet var anten militær eller prest. Først på 1800-talet blei det meir vanleg med svartebøker blant bønder og folk frå lågare sosiale lag. NASJONALBIBLIOTEKETS SVARTEBØKER I Nasjonalbiblioteket er det ca. 30 svartebøker, og det er om lag ein fjerdedel av alle dei svartebøkene som er kjende i Noreg. Det er ei brokete samling av innbundne, hefta og uinnbundne bøker; slitte og pent bevarte; bittesmå bøker i lommeformat og lause ark i større format. Som samling speglar dei truleg ganske godt kor ulik denne typen bøker har sett ut. FAKTA: • Svartebøkene er digitaliserte. Du finn dei på nb.no. • I databasen «Trolldom i Norge» finner du transkripsjonar av nokre av svartebøkene. Databasen er laga av Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo, i samarbeid med Nasjonalbiblioteket. • Fekk du lyst til å lese meir om svartebøkene? I bokhylla.no kan du mellom anna. lese: Bang, Anton Chr.: Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter. 1901–02. (nyutgiving i 2005, Ka forlag) Espeland, Velle 1974. Svartbok frå Gudbrandsdalen. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 110. Oslo. Grambo, Ronald 1979. Norske trollformler og magiske ritualer. Oslo: Universitetsforlaget Munthe, Wilhelm: «Svarteboka» i Boken om bøker, I. Utgitt av Jæger, H. & Sommerfeldt, W.P. 1926. 27 TEMA HØYERE MAKTER ET VAKKERT BREV MED ET GODT TILBUD Avlatsbrev fra 1507 Himmelbrev TEKST: ODDVAR VASSTVEIT «Jeg er den sande Jesus Christus.» Slik er signaturen under dette Himmelbrevet frå 1604, som gir seg ut for å vere ein kopi av eit brev skrive med gullskrift av Gud Herren sjølv. Himmelbreva utgjer ein eigen sjanger som har eksistert heilt frå dei første hundreåra i kristendommen. Dei seiest alltid å vere skrivne av Jesus Kristus og anten kasta ned frå himmelen, eller sende ned til jorda med ein engel. I innhaldet dreier det seg mest om at ein skal halde kviledagen heilag og at ein pliktar å spreie avskrifter av brevet. På slutten av brevet blir den som ber det på seg gitt løfte om at ein da er verna mot torevêr, uvêr, eld og vatn. Etter at boktrykkarkunsten var oppfunne, blei det vanleg å trykkje himmelbrev i form av såkalla eittbladstrykk. Sidan dei som oftast inneheldt formuleringar om at eigaren av eit slikt brev var verna mot ulykker, blei dei i stor utstrekning brukt som amulettar. Dei blei også kalla «kistebrev» fordi dei ofte blei limte inn i lokka på sjømannskister. Her i landet blei det trykt himmelbrev langt inn på 1800-talet. Himmelbrevet i Nasjonalbibliotekets samling er mest truleg ein handskriven avskrift av eit trykt Himmelbrev. Det er det einaste Himmelbrevet i samlinga, kanskje det einaste Himmelbrevet i Noreg? 28 Med penger og eiendom kunne mennesker i senmiddelalderen kjøpe avlat for å korte ned tiden i skjærsildens flammer før de var klare for himmelen. I Nasjonalbibliotekets samling er det et avlatsbrev fra Nord-Spania som tilbyr 100 dagers frikjøp. TEKST: BENTE LAVOLD, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET | FOTO: KETIL BORN Det praktfulle illuminerte avlatsbrevet er skrevet på tykt pergament og datert i Vatikanet 1. desember 1507, under pave Julius II. Brevet ble sendt til innbyggerne i landsbyen St. Lorenzo de Morunys i Nord-Spania. Teksten er skrevet på latin og uttrykker et løfte fra 12 kardinaler om at de som besøker og bidrar til vedlikehold av et kapell i Mariakirken, blir innvilget 100 dagers avlat. Rent visuelt uttrykker brevet betydning og status. Det er bemerkelsesverdig stort, 86 cm bredt og 49 cm langt. Mer iøynefallende enn selve teksten er de tre fargeglade miniatyrene, de forseggjorte blomsterbordene og de nydelige stiliserte trærne i de to våpenskjoldene. I bildet i venstre hjørnet ses bokstaven O, videre står det med kunstferdige bokstaver LIVERIUS. Oliverius var den ledende av de 12 kardinalene som sendte avlatsbrevet. Bildene viser Jesu lidelse og død og Marias smerte. I midten holder hun opp duken med det avtrykket av Jesu ansikt som festet seg da den hellige Veronika tørket svetten hans på veien til Golgata, i venstre hjørnet sitter Maria med sønnens døde kropp i fanget etter at han er tatt ned fra korset, og billedfortellingen slutter i høyre hjørnet der Maria er med på å legge Jesus i graven. Jesu smerte og offerdød og helgenenes martyrium og lidelser er forutsetningen og grunnlaget for det fondet av nåde som kirken har forvaltet fra den gang Peter, den første pave, fikk nøklene til å binde og befri menneskene fra synd. Å gi syndsforlatelse, avlat, omfattet utover på 1200-tallet både synd som det kunne gjøres bot for i dette livet og slike synder som en måtte renses for i skjærsilden for å være klar for himmelriket. Dette utartet seg utover i senmiddelalderen til en ren handel, der man mot en pengesum kunne kjøpe seg fri fra strevsomme bøter og pine. Denne utstrakte handelen med avlat ble det reagert på innad i kirken, og den utløste Martin Luthers oppgjør og brudd med kirken i 1517. Et av de tidligste pavelige avlatsprivilegiene i Norge ble gitt Stavanger domkirke. For å hjelpe til med gjenoppbygningen av kirken etter en brann i 1272 gir erkebiskop Jon i Nidaros, biskop Peter på Orknøyene og flere andre biskoper 40 dagers avlat til de botferdige som på visse festdager valfartet og gav gaver til kirken. I kirker med avlatsprivilegier møtte de besøkende skriftefedre som forvaltet nåden og kunne gi dem den utlovte avlaten, 100 eller 40 dagers nedkorting av syndebøtene og forkortelse av den pinefulle renselsen i skjærsilden. Det praktfulle og fargerike avlatsbrevet fra 1507 var en del av en større gave til Universitetsbiblioteket fra Olav Sinding (1870–1939). Han var residerende kapellan i Stavanger, i domkirken som ble gjenoppbygget ved hjelp av avlatsmidler ca. 650 år før hans tid. 29 TEMA BALLADE Balladeprosjektet til Nasjonalbiblioteket Dei norske mellomalderballadane er forteljande viser med opphav i mellomalderen. Balladane høyrer til ein internasjonal sjanger med motiv og historier som vi finn att i mange europeiske land. TEKST: LIV KREKEN, FORSKINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET I samband med at Nasjonalbiblioteket overtok drifta av Norsk visearkiv vart også balladeprosjektet ein del av musikkavdelinga i NB. I balladeprosjektet tek me sikte på å publisere vitskaplege kjeldeutgåver av både tekstar og melodiar til norske mellomalderballadar. Arbeidet vert gjort ut frå skriftlege kjelder. 30 Innhaldet i balladane tyder på at dei eldste av desse visene kan ha vore dikta i seinmellomalderen (rundt 1300), men etter kvart har også nyare viser komme til. Balladane levde fyrst og fremst i munnleg tradisjon, men tekstane vart også spreidde gjennom skillingstrykk, trykte og handskrivne bøker. Rundt 1800 byrja folkeminnesamlarar i Noreg å reise rundt og skrive ned balladar, men mesteparten vart skrive ned frå 1840 og framover heilt til vår eiga Illustrasjon ved Gerhard Munthe. tid. Frå tidleg på 1900-talet finst også lydopptak. I 1992 starta det tidlegare Norsk visearkiv arbeidet med å få ei oversikt over alle skriftlege kjelder. Opp mot 1500 melodioppskrifter og rundt 5000 tekstvariantar av til saman 252 balladetypar vart registrert. Dei andre nordiske landa har for lengst publisert sine mellomalderballadar etter vitskapleg standard, så det er også på tide at Noreg får gjort dette arbeidet. Tekstane vert publisert digitalt av Nasjonalbiblioteket på bokselskap.no, og melodiane vert publisert i eit firebindsverk i samarbeid med Norsk folkeminnelag og Spartacus forlag. Nokre av balladetypane kan ha opp mot 100 tekstvariantar, og for å klare å gjennomføre prosjektet publiserer vi maks fire tekstvariantar av kvar balladetype. I bokserien derimot, tek vi med alle ballademelodiar som er dokumentert på papir. Bind to kom ut i april 2014. Vi reknar med at både tekst- og melodiprosjektet skal vera ferdig i løpet av 2016. Falkvor Lommanson Ei av dei mest kjende mellomalderballadane er historia om Falkvor Lommanson. TEKST: VELLE ESPELAND, FORSKINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET I ein gammal svensk annal står det under året 1288: I månaden mars røva herre Folke, son av Algot lagmann for vestgøtane, jomfru Ingrid, dotter av herre Svantepolk, trulova med herre David Torsteinsson frå Danmark, og rømde med henne til Noreg. På grunn av dette vart herre Algot, far hans, og herre Rørik, bror 31 TEMA BALLADE hans, tekne til fange same månaden. Dei andre brørne hans: herre Peter kanslar, Benedikt og Karl rømde til Noreg og vart mottekne av den norske kongen. Sjølv om namna har endra seg gjennom hundreåra, kjenner vi dei att: Folke, son til lagmannen, er vorte til Falkvor Lommannsson, David Torsteinsson er vorte til Torstein Davidsson og jomfru Ingrid har vorte til Vendelin, Mendelin eller Bendeli. Det kan ikkje vera tvil om at denne visa er dikta om dette bruderovet. I visa blir bruderovet skildra romantisk, men når vi får klårlagt omstenda, kan ein få ein mistanke om at det var meir brutalt, kanskje var det rett og slett ei politisk valdtekt. Kong Magnus Ladulås oppfatta det i alle fall slik. Han tok dei slektningane han fekk tak i til fange, og da herre Karl, bror til Folke, drog tilbake til Sverige, vart han straks halshogd. Bruderovet kan ikkje ha komme overraskande på jomfru Ingrid. Både mor og bestemor hennar hadde opplevd det same. Mor hennar vart røva av herre Lars som rømte med henne til Noreg. Bruderøvaren Lars døydde ikkje så lenge etter, og mora, Benedikta Sunesdotter, vart gift på nytt med Svantepolk, som vart Ingrids far. Bestemora Elin er ein av hovudpersonane i den mektigaste av dei svenske bruderovsvisene «Vreta klosterrov». Kvifor vart desse jomfruene røva? Ingrid Svantepolksdotter var sonedotter av kong Valdemar Sejer av Danmark og oldefar på morssida var kong Sverker av Sverige. Folke Algotsson var også 32 frå ei riddarslekt, og ein son av desse to kunne bli ein kronearving som kunne samle dei som var fiendar av Magnus Ladulås. Folke og Ingrid fekk ein son i Noreg, Knut Folkesson. Han vart riksråd i Sverige, men kronpretendent vart han ikkje. Etter at Folke døydde ca. 1310, drog Ingrid tilbake til Sverige og gjekk i Vreta kloster. Der vart ho etter kvart abbedisse. DATERING Denne visa har vore viktig for dateringa av balladesjangeren. Bruderovet var naturlegvis ei storhending i samtida, men likevel kan ikkje visa ha vore dikta mange tiår etter hendinga. Dessutan var det på denne tida eit miljø av svenske adelsfolk i eksil ved hoffet i Bergen; og det er nettopp dette miljøet som hadde interesse av å skildre bruderovet som romantisk. Hadde visa vore dikta i Sverige, kunne rovet vorte skildra meir brutalt. Bruderovsvisa om Ingrids mor var ikkje skildra romantisk. I innsamlingstida var denne visa godt kjent i øvre Telemark. Den eldste dokumentasjonen vi har er Landstads oppskrift etter Anne Lillegård frå Eidsborg i 1846. Sidan skreiv Sophus Bugge og Rikard Berge visa opp etter fleire av dei beste songarane. Lindeman skreiv opp to melodiar til visa, ein etter Olea Crøger og ein etter Samuel Hellen frå Vestfold. Teksten til visa om Falkvor Lommanson er publisert på bokselskap.no, medan dei ulike melodivariantane kan du finne i Norske middelalderballader, bind 1. Denne boka ligg i bokhylla.no. Svart-hvitt hverdag i Susendalen Fra fotoarkivet etter Václav Marek Kjøkkenet på Brantvoll i Susendalen, 10. mars 1948. 33 TEMA FOTO SELVPORTRETT: Václav Marek i hytta si ved Tiplingan, rundt midten av 1940-tallet. TEKST: KRISTIN AASBØ, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET For omkring ti år siden fikk Nasjonalbiblioteket tilbud om å overta deler av fotoarkivet etter en for oss ukjent tsjekker ved navn Václav Marek. Han hadde levd 15 år i Hattfjelldal kommune, nærmere bestemt i Susendalen ved Børgefjell, og de fleste av fotografiene stammet fra dette området. Ved å undersøke nærmere, fant vi at Marek gjennom årene hadde publisert en rekke artikler i vitenskapelige tidsskrift i Tsjekkia knyttet til samiske levevilkår, skikker og myter. På norsk fant vi boka Samene i Susendalen, som Marek hadde skrevet på bakgrunn av sine notater fra tiden i Susendalen. Med dette som bakteppe startet vi ordningen av materialet. Vi fikk overført noe over 2200 fotografiske opptak, i hovedsak fotografier tatt fra Susendal-området på 1930-tallet, men også noe fra Mareks gjenvisitt i Norge i 1979. Sammen med opptaksmaterialet fantes sju velfylte notatbøker, skrevet på tsjekkisk. I disse ser 34 vi at han hyppig har ført inn en type nummerering som vi gjenfinner risset inn på flere av negativene. Altså er notatbøkene også en slags protokoll til fotografiene, og selv uten å kunne tsjekkisk kan vi finne navn på en del av de avbildede. Iblant har Marek også ført inn informasjon om selve opptaket, som bruk av lukkertid og blender. Fotoarkivet er nå ordnet, emballert og digitalisert. Nasjonalbiblioteket samarbeider med Helgeland museum avd. Hattfjelldal for å få hjelp til identifiseringen av avbildede personer og steder. HVEM VAR VÁCLAV MAREK? Václav Marek ble født i 1908 og døde i 1994, og i løpet av sine 86 år på jorden må det kunne sies at han levde et eventyrlig liv med ulykker, reiser og utrolige hendelser. Marek ble tidlig foreldreløs og som attenåring mistet han venstre arm i en arbeidsulykke og det ble vanskelig å skaffe seg arbeid. Marek var en vitebegjærlig mann med særlig interesse for kulturhistorie, antropologi og etnografi, og han dro utenlands for å Haldis Herringbotn Bråten og Edvard Bråten, ca. 1942. Mor Magda Valli, far Halvdan Valli og sønn Eilif med familiens hund, ca. 1940. Eilif er i dag 86 år og bor fremdeles i Susendalen. 35 TEMA FOTO Reinskilling i Remmagjerdet, svensk side, 29.juli 1946. Johan Skum med lasso. søke kunnskap og arbeid. Etter å ha reist gjennom mange europeiske land, kom han i 1933 over fjellene fra Sverige til Susendalen i Hattfjelldal kommune. Her ble han fascinert av det vakre landskapet og den sør-samiske kulturen og slo seg ned i dalen. Marek ble værende 15 år i bygda og lærte seg etter hvert både norsk og sør-samisk. Han virket som deltakende observatør blant både sør-samer og fastboende nordmenn og intervjuet representanter for begge folkegruppene. Han fotograferte og tok notater. Samtidig deltok han i arbeidslivet som gårdsarbeider, reingjeter, fangstmann og jeger. Under andre verdenskrig hjalp han flyktninger over til Sverige, ble tatt av Gestapo men ble frigitt på grunn av manglende bevis. Marek ble en respektert mann i Susendalen, både blant samene og fastboende nordmenn. Men han forble en fremmed der han satt alene i hytta si ved foten Børgefjell, fordypet i vitenskapelige bøker om 36 samisk kultur, innlånt fra universitetsbibliotekene i Oslo, Uppsala, Stockholm og Helsinki. Da han møtte sin livs kjærlighet i 1946, en musiker i et tsjekkisk dameorkester på turné i Norge, vendte han etter hvert tilbake til hjemlandet og stiftet bo. Resten av livet bodde og arbeidet han i Praha, men han fulgte med på det som berørte samer og samiske rettigheter. Konflikten omkring oppdemmingen av Alta-vassdraget på 1970-tallet opprørte ham sterkt og han begynte å arbeide med sine notater fra Susendalen. Hattfjelldalen kommune fikk oversatt og bearbeidet manuset hans, og i 1992 utkom Mareks bok Samene i Susendalen. Samme år ble han tildelt kommunes kulturpris for sitt viktige bidrag til stedets kulturhistorie. MAREKS FOTOGRAFIER Motivene i Mareks fotoarkiv avspeiler både hans virke som fotograf i Susendalen og hans spesielle interesse En fjellrype-hann i vinterdrakt, 6. april 1938. for kulturen og hverdagslivet for sør-samiske kvinner og menn. Vi finner bilder fra samenes arbeid med rein og andre dagligdagse gjøremål, deres boplasser, samt landskapsfotografier fra skog- og fjellområdene ved Børgefjell. Det er denne typen fotografier Marek selv benyttet i boka si om samene i Susendalen. I fotoarkivet finner vi også mange portretter, både av samer og den norske bondebefolkninga. Det fantes ingen annen fotograf i dalen, så Marek ble ofte benyttet for å fotografere alle generasjoner samt viktige hendelser som dåp, bryllup og begravelse. Mareks fotografier har gjennomgående god teknisk kvalitet, men en del har dessverre utviklet skader. Motivene er kulturhistorisk interessante hva angår kultur og levesett for både fastboende og sør-samer. Men det er de mange portrettene av folk i dalen som fremstår som særlig egenartede og vakre. De avbildede slår en som virkelige mennesker – deres direkte, intense og lett skeptiske blikk møter vårt gjennom tid og rom. Det er hverdagsmennesker som avbildes, oftest fotografert utendørs. De avbildede er sett av, og ser seg selv, av en fotograf «utenfra», med en annen bakgrunn. Kombinasjon av nysgjerrighet og avstand gjør disse portrettene friskere og sterkere enn mange samtidige studioportrett. KILDER: Arkivet etter Václav Marek, Nasjonalbiblioteket Ansgar Kleven, Helgeland museum avd. Hattfjelldal Marek, Václav: Samene i Susendalen, Hattfjelldal kommune, 1992 FAKTA: • Alle bildene er digitale kopier fra plastnegativer 6x6 cm. • Václav Mareks bok Samene i Susendalen er tilgjengelig i bokhylla.no 37 TEMA FOTO Bilete frå grens Frå torvmeister Dals Finnmark-album. Fotografia er truleg tekne av han sjølv. 38 elandet i nord Ellisif Wessel og torvmeisterens fotoalbum TEKST: CAROLINE SERCK-HANSSEN, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET På grunn av Finnmarks spesielle historie er eldre bilete frå dette området relativt sjeldne, om ein ser bort frå turistmotiv frå populære destinasjonar som Nordkapp og Hammerfest. Under andre verdskrigen sørgde tyskarane sin brende jords taktikk og sovjetiske bombetokt for at det aller meste av eignelutane til innbyggjarane gjekk tapt. Nyskaffinga av tre album med til saman over 220 bilete frå den nordlegaste landsdelen vår, utgjer derfor ein verdifull tilvekst til biletsamlinga. TORVMEISTER DAL Fotografia har tilhøyrt lektoren og geologen Adolf Larsen Dal (1863–1948). I 1898 blei han tilsett for å organisere og ordne oppsynet med torvskjeringa på Statens torvmyrer i Finnmark. Dal hadde stillinga med den velklingande tittelen torvmeister fram til 1903, og han gjorde samtidig geologiske undersøkingar, særleg i Varanger. To av albuma inneheld bilete tekne av den kjende fotografen og venstreradikale politiske aktivisten Ellisif Wessel (1866–1949) som budde i Kirkenes. Desse merkjer seg ut ved den høge fototekniske og estetiske kvaliteten. Det tredje albumet synest å innehalde ein kombinasjon av Wessels og Dals fotografi, der sistnemnde har eit tydelegare amatørpreg. Likevel er også mange av motiva hans svært interessante. Her finn vi nokre uvanlege nærbilete frå kvardagslivet i dei små fiskeværa og byane langs Finnmarkskysten. Dal har mellom anna dokumentert kaianlegga i Kiberg og skogen av tørrfisk på hjellane, reindriftssamar og jødiske handelsmenn som drog nordover i fiskesesongen, såkalla «klokkejødar». Til saman gir albumet eit godt inntrykk av det kulturelle mangfaldet i regionen rundt år 1900. 39 TEMA FOTO Skoltesamisk familie ved torvgamma si. Jenta til venstre spinner ull ved hjelp av ei handtein. Dette var familiens sommerbolig under laksefisket i Bøkfjorden. Fotograf: Ellisif Wessel FOTOGRAFEN ELLISIF WESSEL Adolf Larsen Dals tid som torvmeister i Finnmark fell saman med Ellisif Wessels mest aktive periode som fotograf. Wessel var i ein mellomposisjon mellom dyktig amatør og profesjonell. Ho var gift med Andreas Bredal Wessel som var distriktslege for Sør-Varanger og følgde med han på ei rekkje tenestereiser rundt i området. Som doktorfrue var ho ikkje avhengig av inntektene frå fotograferinga for å livnære seg, og dreiv ikkje eige fotoatelier, slik mange ugifte kvinner gjorde på denne tida. Men Wessel mangfaldiggjorde bileta sine og monterte dei i album, som ho med rund hand gav bort til venner eller selde. Ho distribuerte også lause fotografi som ho sjølv kopierte frå glasnegativa, og ein del motiv blei publiserte som postkort. AUST-FINNMARK OG RUSSLAND Samane har ein sentral posisjon i Wessels biletverd, noko som speglar befolkningssamansetninga i heimkommunen Sør-Varanger. Ifølgje Amund Hellands oversiktsverk Finmarkens amt utgjorde nordmennene berre 20 % av innbyggjarane i kommunen i år 1900, mens 42 % var kvener og 36 % samar. Nærleiken 40 til den russiske grensa set også sitt tydelege preg på motivvala. Mange av fotografia er tekne på den russisk-ortodokse kyrkjestaden Boris Gleb på vestsida av Pasvikelva, der austsamane (skoltane) hadde ein buplass. Da doktor Wessel i 1902 gav ut si bok om forholda i sitt distrikt, Fra vor grændse mod Rusland, var den rikt illustrert med Ellisifs fotografi av landskap og menneske. Men ho fekk også enkelte prestisjefylte fotooppdrag utanfrå: Mellom anna leverte ho motiv til praktverket Norge i det nittende aarhundre. Ho dokumenterte dessutan grenserydninga mellom Noreg, Russland og Finland somrane 1896 og -97. Opptaka frå denne arbeidsprosessen blei presentert i vakkert innbundne offisielle album som Nasjonalbiblioteket skaffa seg i 2009. Albuma som i si tid høyrde til torvmeister Dal, gir eit utfyllande bilete både av Ellisif Wessels arbeid som fotograf og av forholda i AustFinnmark ved førre hundreårsskiftet. Boka Fra vor grændse mod Rusland er digitalisert. Du kan lese den i bokhylla.no Russisk-ortodoks bryllaupsfeiring i Boris Gleb, august 1897. Til venstre presten på staden Konstantin Sjtsjekoldin, brura er dottera hans. Ytst til høgre på bakarste rekkje står doktor Andreas Wessel. Fotograf: Ellisif Wessel Torvmeisteren i Finmarken. Adolf Dal og hans samiske assistent studerer ei boreprøve av torvmyra. Fotograf truleg Ellisif Wessel 41 TEMA FOTO fotojuveler Kongelige Et nykronet kongepar i fulle riksregalier. En liten prins som sjokoladereklame. En smilende kronprinsfamilie på kjelke. Fotografiene forteller både om hvordan de kongelige ønsker å fremstå, og hvordan vi ønsker å se dem. AV: CAROLINE SERCK-HANSSEN, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Portretter av kongelige personer og gjengivelser av store begivenheter i monarkiets virke utgjør en betydelig del av Nasjonalbibliotekets fotosamling. Dette henger naturligvis sammen med den sentrale rollen kongehuset har spilt i vår historie og dets viktige symbolfunksjon i samfunnet. Portrettfotografiet bredte om seg ved unionskongens hoff fra midten av 1850-årene, og dessuten poserte de kongelige for fotografene langt oftere enn folk flest. På 1900-tallet fikk fotografier med kongelige motiver vid utbredelse i form av postkort og pressebilder. Også til reklame-formål ble slike bilder benyttet. Kong Carl XV. Foto: Mathias Hansen, 1860, Nasjonalbiblioteket 42 Kong Haakon VII og dronning Maud. Foto: Peder O. Aune, 1906, Nasjonalbiblioteket. Dette visittkortbildet av monarken i sivilt antrekk med flosshatt og sigar er blant de eldste fotografiske kongeportrettene i Nasjonalbibliotekets samlinger. Carl XVs regjeringstid (1859–72) sammenfaller med visittkortbildenes voldsomme popularitet, en mote han sannsynligvis selv bidro til å fremme i broderlandene. Monarken innså det nye mediets PR-verdi og poserte villig i ulike antrekk og positurer for en serie kommersielle visittkort. Slike bilder ble samlet i forseggjorte album, der de kongelige gjerne opptrer på første side, foran portrettene av viktige kontakter, slekt og venner. Fotograf Hansen, som var født i Moss, ledsaget kronprins Carl under norgesreisen i 1856. Tre år senere ble han utnevnt til unionstidens første hoffotograf, med atelier i Stockholm. Motivet av kongeparet i fulle riksregalier er unikt i det norske billedmaterialet etter 1905. Opptakene ble gjort i Stiftsgården 22. juni, rett etter at seremonien i Trondhjems Domkirke var overstått. Aldri senere skulle kong Haakon og dronning Maud eller deres etterfølgere iføre seg kroningsutstyret, ettersom ritualet ble avskaffet ved en grunnlovsendring i 1908. Mens det i Mauds hjemland var lang tradisjon for storslagne malte portretter av monarkene iført krone og hermelin, valgte det nye norske kongehuset et fotografi som offisielt kroningsportrett. Dette var en langt rimeligere og mer nøktern løsning, som samsvarte bedre med forventningene til monarkiet her til lands. Dette signerte eksemplaret var en personlig gave fra kongeparet til Fridtjof Nansen. 43 TEMA FOTO Kronprins Olav. Reklamekort fra Freia sjokoladefabrikk, ca 1909, Nasjonalbiblioteket Den norske kronprinsfamilie. Postkort fra ca 1935. Kongefamilien har tradisjon for å låne ut sine navn til eksklusive konfektesker, men med unntak for Kong Haakon har denne praksisen nå opphørt etter ønske fra Slottet. Kongehuset ble også utnyttet i annen markedsføring av søtsaker. Dette sjarmerende reklamekortet viser tronarvingen i ettertenksom positur. Fotografiet som ble tatt av Karl Anderson, er dessuten gjengitt på et postkort utgitt av Mittet i 1909. Også dette finnes i Nasjonalbibliotekets samlinger. Kongelige portretter kunne kjøpes for en billig penge i form av postkort, og slike var sterkt etterspurt fra 1905 og fremover. Førkrigstidens fremstillinger av kronprinsfamilien på Skaugum fremstår som påfallende lite glamorøse, sett med dagens øyne. De kongelige lot seg avbilde som nordmenn flest, gjerne mens de drev med vinteraktiviteter. Her ser vi kronprins Olav og kronprinsesse Märtha ake på kjelke sammen med prinsessene Ragnhild og Astrid. Wilse var kongefamiliens foretrukne fotograf de første tiårene etter unionsoppløsningen, og fritidsmotivene hans er særlig kjente. Her blir de kongelige skildret som bærere av det man oppfattet som typisk norske verdier: enkelhet, naturglede og fysisk utfoldelse. 44 Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket. Ja, vi elsker dette landet. 7. juni 1945. Postkort 1945. Ukjent fotograf. Nasjonalbiblioteket. Nyhetsbildet fra kongens hjemkomst viser den gjenforente familien på Honnørbryggen i Oslo. Kong Haakon VII gjør honnør mot admiralsluen, mens den daværende forsvarssjefen, kronprins Olav, er iført battledress og beret av britisk modell. På hans høyre side står tronarvingen, den åtte år gamle prins Harald med et norsk flagg i hendene. Denne jubeldagen var anslagsvis 400 000 mennesker samlet i sentrum for å hylle kong Haakon etter hans nøyaktig fem år lange eksil. Det ble publisert en strøm av fotografier i kjølvannet av mottakelsesseremonien. Heftene og postkortene som gjenga nyhetsbildene bidro til å fastholde minnene om den historiske hendelsen. 45 TEMA LYTT PÅ RADIO God skreifangst i Ballstad i 1910. Kanskje hadde fiskerne lagt en sølvpenge under masta da båten ble bygd. Det skulle gi god fiskelykke. Foto: Anders Beer Wilse, 1910. Digital kopi av glassnegativ 16X21 cm. Eier: Norsk Folkemuseum. 46 En fot i båten og en på jorda Å drikke sjøvann motvirker sjøverk. Har du fått grisebust i garnet er det bare å snu. God bør får du med å plystre og klore på masta, og har kvinnfolk skrittet over linestampen er du sikret god fangst. Gammel tro og tradisjon var med ombord når fiskerbonden la fra land. TEKST: MERETHE MYRVANG Helt siden vikingetid har fiskerbonden stått med en fot i båten og en på land og levd av det som havet og den karrige kystlinja ga. I radioprogrammet Ferder og fiske. Gamal tru og tradisjon fra 1950, forteller programleder Reidar Svare om hva man skulle gjøre og ikke gjøre når mannfolkene i huset skulle på «utfar» og ro den lange veien fra Vefsn til Lofoten eller Finnmark. Aller helst skulle kjerringa i huset brenne noe på grua idet vågamennene – lofotkarene – dro. Ofret man «gammelluggan» til flammene var fiskerne sikret god bør. Sopelimen måtte ikke brukes den dagen mannfolkene dro på havet. Da kunne du risikere å «sop karan av landet» og du ville aldri se dem igjen. Sjøverk var en vederstyggelighet. Ble noen sjuke underveis var det høvedsmannens oppgave å dyppe sjøvottene i havet og «driv dem over auan» på den syke. Ondt skulle ondt fordrive. Båten måtte sjøsettes når havet flødde, og karene om bord skulle spytte mot brottskavlene: spytter ikke du, spytter den! Fiskebein skulle ikke brytes, og kastet man ei vedskive på land holdt man trollene unna. Fjellformasjonene skulle møtes med ærbødighet. Skårungene ble lært opp til dette med beskjeden «eg mein måsen har skjete på hua di». Når unggutten 47 TEMA LYTT PÅ RADIO Husøya, Træna 1927. Arbeidet med husdyra falt på kvinnene og barn i fiskerbondesamfunnene. Fiskeriene krevde at mannen og de eldste sønnene var borte lange perioder av året. De deltok i våronna og når høyet skulle i hus. Foto: Anders Beer Wilse, 1928. Digital kopi av plastnegativ 16X21 cm. Eier: Norsk Folkemuseum. så tok av lua for å sjekke, fikk han høre at nå hadde han hilst på De syv søstre, Hestmannen eller Vågakallen. Utfaret kunne ta uker og måneder. Programlederen refererer til ei dagbok fra 1853, hvor fiskerbonden skriver at de la ut fra Vefsn 2. februar og kom fram til Svolvær 24. mars. Ikke rart da, at båtlaget helst skulle ha med en god eventyrforteller. Radioprogrammet gir også et lite innblikk i livet til de som ble igjen heime. Vi får høre om den 12 år gamle jenta som ble sittende alene igjen med ansvar for gård og dyr en hel vinter. Mora skulle følge ektemannen ned til sjøen og ta farvel før ha la av gårde til Lofoten, men ble overrasket av uvær på heimveien og frøs i hjel. Jentungen fant mora sammenkrøket i en snøskavl, dro henne med seg hjem og la henne på likstrå. Når kulda og tælen slapp taket, gikk jenta hver dag ut på låven og rettet ut de krokete lemmene, slik at mora til slutt 48 kunne legges pent i kista. Historien forteller at «de tøkt det va så godt gjort av ho otangsfæsjo at ho berga seg aleina i Sørvassdala og stelt kræturan om vintern me farn va me Lofoten». Radioprogrammet Ferder og fiske. Gamal tru og tradisjon fra 1950 er en del av NRKs historiske radioarkiv. Det er digitalisert i Nasjonalbiblioteket og er tilgjengelig for alle via nb.no. Fotografen Anders Beer Wilse dro land og strand rundt i første halvdel av 1900-tallet for å avbilde både det tradisjonelle Norge, og framveksten av et mer moderne, industrialisert samfunn. Fiskerbondekulturen var en av flere næringer han fotograferte. Arkivet etter Wilse eies av Norsk Folkemuseum, men er deponert og digitalisert i Nasjonalbiblioteket. Fotografiene er tilgjengelige via nb.no. I rorbuene var det som regel fullt av folk og trangt om plassen. Radioverten forteller at det var ofte de «rauk i håret på kvartainner førr ett eller ainna». Foto: Anders Beer Wilse, 1910. Digital kopi av glassnegativ 16X21 cm. Eier: Norsk Folkemuseum. WILSE 2015 I 2015 er det 150 år siden Norges viktigste fotograf ble født: Anders Beer Wilse. Dette skal feires hele året til ende! • Arbeidsgruppen for å markere Wilsejubileeet består av de viktigste nasjonale eierne av fotografisk materiale etter Wilse: Norsk Folkemuseum, Oslo Museum, Norsk Teknisk Museum, Norsk Maritimt Museum, Preus Museum og Nasjonalbiblioteket. • Nasjonalbiblioteket lager en plakatutstilling for Wilse2015, i samarbeid med arbeidsgruppen. Utstillingen vil bli tilbudt alle landets folkebibliotek fra januar 2015, og vil være tilgjengelig også for andre som måtte ønske den. • Nettstedet Wilse2015 åpnes utpå nyåret 2015. Her kan brukerne bli bedre kjent med Wilse ved hjelp av tilpassede presentasjoner av fotografier, bøker og metadata fra DigitaltMuseum og Nasjonalbibliotekets digitale samlinger. Skolen er et særlig satsningsområde for denne typen presentasjoner. • Wilse 2015 vil ha egen facebook-side for nyheter, interaktivitet og diskusjon mellom brukerne. • I løpet av jubileumsåret vil det avholdes flere utstillinger og arrangementer som tar for seg forskjellige sider ved Wilses omfattende bildeproduksjon. Wilse og Nasjonalbiblioteket Norsk Folkemuseums negativarkiv etter Wilse, bestående av ca. 120 000 fotografiske opptak, ble tidlig på 1990-tallet deponert ved Nasjonalbibliotekets avdeling i Rana. Her ble alle fotografiene sikkerhetskopiert til analog film og katalogisert, før de ble bevart i fjellmagasinene. I etterkant ble sikkerhetsfilmen digitalisert og bildefilene gjort søkbare på nettstedet Galleri NOR. Dette skjedde så tidlig som våren 1996, og nettstedet representerte den første store satsningen på digital tilgjengeliggjøring av fotografi i Norge. 49 Alberte – dager og netter i Paris I 1972 dramatiserte Sverre Udnæs Cora Sandels Alberte og Friheten for NRK Fjernsynsteatret. I fem episoder kunne man følge Alberte i Paris. Serien er nå tilgjengelig via NRK nett-TV. TEKST: ELIN TINHOLT På denne tiden var Fjernsynsteatret landets viktigste eksperimentelle scene. Det ble i stor grad produsert stykker basert på samtidsforfattere som Beckett og Pinter, i tillegg til ny norsk dramatikk. Det var Monna Tandberg som spilte den sky og søkende Alberte i fjernsynsserien. Musikken var av Alfred Janson. «Forholdet mellom frihet og trygghet» er noe av det viktigste og vanskeligste i livet, sa den 91 år gamle Cora Sandel i et sjeldent radioopptak i Svensk Radio i 1972. Forfatteren av Alberte-trilogien skal ha vært godt fornøyd med Udnæs sin dramatisering for fjernsynet, og kunne fortelle at produksjonen hadde ført til at hun fikk en rekke brev fra unge lesere. SE – LYTT – LES • Du kan se NRK Fjernsynsteatrets ALBERTE på NRK nett-TV. • Radioprogrammet «Møte med Cora Sandel» fra 1972 har du tilgang til via pc’er i Nasjonalbiblioteket. • Cora Sandels bøker Alberte og Jakob, Alberte og friheten, Bare Alberte er alle tilgjengelige via bokhylla.no. 50 Cora Sandel, som egentlig het Sara Cecilia Görvell Fabricius, kunne i det samme intervjuet fortelle at hun ikke bare var fornøyd med sitt forfatterpseudonym. «Jeg hadde egentlig tenkt meg noe mer i retning av Andersen, men var vel redd for å drukne i folkehavet. Cora Sandel er likevel litt for klingende. Det lyder nesten som en fanfare på et vis», forteller hun sin svenske forlegger Solveig Nellinger i radiointervjuet. NASJONALBIBLIOTEKET OG KRINGKASTINGSARKIVET • Nasjonalbibliotekets kringkastingsarkiv inneholder norsk radio og fjernsyn. I arkivet inngår en komplett samling av NRKs programmer etter 1990, både riksprogrammer og lokalsendinger, TV2 og TVNorge fra 1992, og P4 fra 1993. Materiale som er eldre enn 1990, omfatter NRKs historiske radioarkiv og kopier av historiske programmer fra NRK Fjernsynet. • NRKs historiske radioarkiv inneholder materialet fra 1930-tallet og frem til i dag og er tilgjengelig for søk og lytting i Nasjonalbiblioteket, og flere og flere radioprogram blir nå også åpnet for søk og lytting på nb.no fra maskiner utenfor Nasjonalbiblioteket. Til nå er det åpnet for de fleste Dagsnytt-sendinger, samt program uten musikk-, teater- og andre opphavsrettskomplikasjoner frem til 1954. Cora Sandel er pseudonym for forfatteren Sara Cecilia Görvell Fabricius, født 29. desember 1880, død 3. april 1974. Foto: Nasjonalbiblioteket 51 IKKE BEDRE FØR: – Det var rigide krav til kvinners utseende da jeg startet min karriere som journalist, sier journalist og forfatter Rie Bistrup som jobbet i Aftenposten og har skrevet flere bøker. skjønnheten Slaget om Smink deg. Slank deg. Vær tiltrekkende. I media er kvinnen et prosjekt som må forbedres. Det er ikke så annerledes enn hva det var for femti år siden, sier journalist Rie Bistrup (83) som skrev skjønnhetsbok i 1961. TEKST: INGA RAGNHILD HOLST FOTO: EVY ANDERSEN I boken «For alle kvinner. Sunnhet, skjønnhet, smak» fra 1961 gir forfatterne råd om hvordan kvinner kan holde seg vakre, ikke for seg selv, men for at husbonden ikke skal miste sin romantiske interesse. Forfatterne anbefaler kirurgi for å utbedre «byste» og tykke legger. «Facelift» anbefales også. Rie Bistrup, tidligere journalist i Aftenposten, var en av flere forfattere som bidro i boken. Hun humrer når hun leser den gulnede utgaven av skjønnhetsboken hun var med på å forfatte, hentet opp fra Nasjonalbibliotekets samlinger. – Se her, ja, tips til hvordan sminke seg og holde seg i form. Men den gamle boken er ikke mer gammelmodig enn at den i form og innhold ligner Vendela Kirseboms illustrerte bok «Beauty Bible» fra 2008. I begge bøker er det nøyaktige samme råd til hvordan stelle negler, sminke seg og finne ro i en stressende hverdag. – De er nesten like. Jeg tror nesten bare du trenger den som jeg var med å skrive, sier Bistrup og ler spøkefullt. – Reflekterte dere over budskapet da dere skrev disse bøkene? – Nei, vi var nok bare glade over å få lov til å være med. Det var en helt annen tid, og det rådet en optimisme. Det hadde vært noen grå år etter krigen, og nå var det plutselig mulig å pynte seg, sier Bistrup. 53 SKJØNNHETSBIBLER: Hold deg slank. Tren. Finn ro og harmoni. Budskapet i to bøkene, «For alle kvinner. Sunnhet, skjønnhet, smak» fra 1961 og «Beauty Bible» av Vendela Kirsebom fra 2008 er identiske. Bistrup selv var én av få kvinner som fikk sin egen spalte og som laget de store reportasjene i avisen. – De fleste kvinner i Aftenposten jobbet med familiesidene på den tiden, sier Bistrup. – Har det skjedd noe når det gjelder medienes budskap til kvinners utseende de siste 50 årene? – Har det? Jeg vet ikke. På den tiden da jeg var med å skrive denne boken, var det mange strenge krav til hvordan kvinner skulle være og se ut. Det var også krav til utseende for kvinner i yrkeslivet, det var spesielle høydekrav hvis du skulle jobbe som flyvertinne, sier Bistrup. – Men en viktig endring er at kvinner i dag er mer bevisste på hva de er verdt enn det vi var. BOMBARDERES FORTSATT – Også i dag dag bombarderes vi med bilder og tekst som forteller oss hvordan kvinner skal se ut og være, sier journalist og forfatter Oda Faremo Lindholm til NB21. Faremo Lindholm har nylig gitt ut boken «Bullshitfilteret». Her skriver hun om hvordan kvinner brettes ut som dekorasjon og objekter i media og populærkultur, ofte retusjert til det ugjenkjennelige. – Presset kan føles enormt. Det påvirker og gjør at mange føler at de må forbedre seg selv. STERK STRØM I dag er strømmen av historier som forteller kvinner hvordan de bør være, mye sterkere, sier Lindholm. – Vi har flere flater og medieformater som produserer de samme stereotypiene som tidligere. Flere studier viser at vi daglig ble eksponert for 500 annonser på 1970-tallet, og at antallet kan være 54 tidoblet i dag. Lindholm peker på at kvinnekroppen brukes som et redskap for å selge produkter til både menn og kvinner. Bloggerne har også større påvirkningskraft enn redaktører og annonsører. – Da jeg vokste opp, så jeg opp til superstjerner i Hollywood. Jeg var veldig klar over at disse stjernene hadde flere ressurser enn meg. Nå ser mange unge heller opp til en jente i Hammerfest, som kusina deres kanskje har gått på skole med og som bor i et hus som ligner på deres. Det er mye nærere dem selv. Disse nye forbildene tjener masse penger på bloggingen, slik at de kan fortsette å kjøpe og dyrke en svært privile- gert livsstil. Det kan det være vanskelig for en fjortenåring å huske og man føler desto større sorg over ikke å kunne leve opp til idealene, sier Bistrup – Det er den største utfordringen for tredjebølgefeminismen. Der er det mange som har lyst til å gjøre opprør mot skjønnhetstyranniet. SLAGET OM SKJØNNHETEN Rie Bistrup er glad for at kvinner i dag har flere muligheter. – Allerede på 1950-tallet ble kvinnene mer politisk bevisste, og i løpet av seksti- og syttitallet kom kvinnebevegelsen på banen. I dag er det flere roller å velge mellom for både kvinner og menn, sier Bistrup. Men slaget om skjønnhetstyranniet har feministene tapt, mener Faremo Lindholm. – Kan vi selv gjøre noe for å forandre mediebildet? – Ja, vi kan skaffe oss kunnskap om hvordan markedskreftene virker. Vi kan si ifra når vi er misfornøyde, og sende epost til redaktørene. Og vi kan fortelle dem hva vil ha. Media styres av hva folk vil ha, og dersom vi uttrykker vi hva vi liker og ikke liker, kan det føre til en forandring. 55 Her et bilde fra Glen Tetleys ballett Strender som ble vist i Den Norske Opera november 2000. Fotograf: Erik Berg I 2008 overdro Den Norske Opera sitt historiske arkiv til Nasjonalbiblioteket. I Nasjonalbibliotekets rikholdige teatersamling inngår det materiale fra flere av de store institusjonsteatrene som Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Centralteatret og Oslo Nye. Nasjonalbiblioteket har dessuten verdens største Ibsen-samling. Nasjonalidrett som litterær øvelse Alle veit at «nordmenn er født med ski på beina», men ikke alle er klar over dette ordtakets litterære opprinnelse. På det seine 1800-tallet utkom det plutselig en mengde litteratur om skiløping: Tekster i så ulike sjangere som essays, reiseskildringer og kokebøker bidro til å sikre skienes suverene plass i den nasjonale selvforståelsen. TEKST: AUDUN RENOLEN AASBØ, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET I norsk skihistorieskriving blir 1892 ofte behandlet som et merkeår. Da arrangerte Skiforeningen det første Holmenkollrennet, som med sitt kultisk-rituelle preg har forblitt en årlig begivenhet. Holmenkollrennet representerer skiløperkunstens definitive gjennombrudd som nasjonalidrett. Men jobben var ikke gjort på en vinter. Skiløpingens opphøyde status var blant annet forberedt gjennom en lang litterær dugnad, der skiene hadde blitt løftet fram som både ærverdige og særnorske. I den forstand kan også 1865 kalles en milepel: Da ble nemlig de to første bøkene om skiløping publisert. BØKER OM SKISPORT BLIR BESTSELGERE Den ene boka handlet om Skiløbningen, dens Historie og Krigsanvendelse og var skrevet av general Oscar Wergeland – lillebroren til poeten Henrik. Den andre var forfattet av offiser Carl B. Roosen og bar tittelen Om Skiløbningen, praktisk fremstillet, som et vigtigt Middel for Nationalopdragelsen og Værnepligten. Nasjonaliseringsarbeidet var i gang, og snøballen begynte straks å rulle: Med disse bøkene utløses et skred av tekster om skiløping i et bredt spenn av sjangere, formater og organer. Skiene blir tema i dagspressen, tidsskrifter og bøker, og har, som alle veit, opptatt stor plass i norsk offentlighet siden. På slutten av 1800-tallet ble det publisert skihistoriske framstillinger, essays, lyrikk, brukermanualer, reiseskildringer, ja, til og med kokebøker (!) for skiløpere. Noen av disse utgivelsene ble sensasjonelle bestselgere med betydelig påvirkningskraft. Ikke minst gjelder dette Fridtjof Nansens ekspedisjonsfortellinger fra Arktis. Flere 58 Henrik Angells Gjennem Montenegro paa Ski (1895). stormet ut av lenestolen og kjøpte sine første par ski etter først å ha lest Nansens skibøker. SKI OG NASJONAL EGENART Skiforfatterne utfoldet seg ikke bare i Norge. Mot slutten av 1800-tallet trykket avisene stadig flere «Skiløberbrev» fra nordmenn på utenlandsreise. Skiturfortellinger fra den store verden utkom dessuten i Holmenkollrennet sett fra «parkeringsplassen», ca. 1903. Foto: Marthinius Skøien. Digital kopi av glassnegativ 60 x 49,7 cm, noe skadet. Eier: Nasjonalbiblioteket. bokform – som de nevnte polarlitterære bøkene eller en morsom godbit som offiser Henrik Angells Gjennem Montenegro paa Ski (1895). Mange av disse skribentene brukte skiene som litterære rekvisitter for å framstå som nordmenn på reise. Slik var denne litteraturen med på å fremme skiløping som en nasjonal identitetsskapende faktor. En fortelling som illustrerer dette, er reiseskildringen Norske Skiløbere i Syd-Amerika, skrevet av en viss K.J. Johansen og publisert i Chicago i 1892 for et norsk emigrantpublikum. Boka, som finnes i Nasjonalbibliotekets norsk-amerikanske samling, handler om hvordan ei gruppe nordmenn var hyret inn som arbeidende skiløpere under konstruksjonen av den trans-andinske jernbanen mellom Argentina og Chile. Slett ikke alle kunne gå på ski, allikevel omtales de konsekvent som «Skiløbere». Skiløper og nordmann brukes som synonymer i framstillinga. De manglende ferdighetene på ski blir da også årsak til flere komiske nestenulykker, i ei bok som har det meste: spennende utflukter, kamerat- og fiendskap, mord og revolusjon. Som så mange andre skibøker forutsetter også denne utgivelsen skiene som bærebjelker i norsk kultur – og dermed også i det norsk-amerikanske fellesskapet som forfatteren henvendte seg til. SKISPORTENS NASJONALE GJENNOMBRUDD Denne litteraturen var med andre ord med på å utvikle, vedlikeholde og ikke minst spre forestillingen om skiløping som en norsk nasjonalidrett. På bare noen få tiår ble skiløperkunsten utstyrt med nye meningsrammer. Vinteren 1862 rapporterte Morgenbladet fra et skirenn i Østerdalen under tittelen «Turnskue i Trysil». Etter det første Holmenkollrennet 30 år seinere var tonen en annen: I Aftenpostens rennreferat opphøyes skiløpingen til «Kongen for alle Idrætter». 59 TEMA SPOR AV DIKTNING «Mennesker prøvet Om manuskriptet til Knut Hamsuns Victoria. En Kærligheds Historie TEKST: SIGBJØRN GRINDHEIM, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Manuskriptet til Victoria er en prydelig renskrift uten rettelser, bare med et par blyanthenvisninger til setteren. Det er en gave fra den kjente boksamleren Jonas Skougaard som døde i 1968. Han testamenterte til biblioteket en enestående samling manuskripter av og brev fra norske forfattere og andre kunstnere, også en stor og verdifull Hamsun-samling. Han opplyste selv til Håndskriftsamlingen i 1965 at han hadde kjøpt fire mapper med Hamsuns brev og manuskripter fra Tore Hamsun. Om dette manuskriptet var blant disse, vet vi ikke med sikkerhet. «Victoria har jeg skrevet paa Nat og Dag, og jeg har grædt og skrevet paa den som en Gal», skriver Hamsun til Georg Brandes 25. november 1898. Vi kan anta at det har eksistert notater og kladd til boken siden han pleide å arbeide på denne måten; slike forarbeider er bevart til andre bøker, men, så vidt vi vet, ikke til Victoria. De bevarte renskriftene til de fleste andre bøkene har i større eller mindre grad rettelser og pålimte lapper. Boken har samme tematikk som flere av hans bøker, blant andre fra ungdomstiden: En ung kvinne fra samfunnets høyere lag og en beiler fra langt mer beskjedne kår. Flere har vært nevnt som modell for Victoria, bl.a. datter av hans arbeidsgiver på handelsstedet Tranøy på Hamarøy i 1875, den 15 år gamle Laura Walsøe som han skal ha vært forelsket i. Samme fornavn har kvinnen hovedpersonen forelsker seg i, både i Bjørger og i et manuskriptfragment fra ca 1878–79 som Nasjo- 60 nalbiblioteket eier. Hamsuns første kone Bergliot har også vært nevnt som modell, men også andre. Da Hamsun var i Kristiansund i 1892, tilbad han en kvinne av byens bedre borgerskap, Lulli Lous. Hun sa i en samtale med en nevø i 1960: «Alle sier at ‘Victoria’ er meg.» Denne uttalelsen ble kjent da en pakke med hans brev til henne ble åpnet i 2010 etter 50 års klausulering; der lå det også et referat fra denne samtalen. I enkelte brev omtaler han boken, men ganske knapt, bortsett fra til Georg Brandes. I et lengre brev julaften 1898 skriver han: «‘Victoria’ er intet andet end lidt Lyrik.» Men Nasjonalbiblioteket eier noen få manuskriptlinjer der han omtaler verket, en trykt utgave av boken fra 1924 med en liten egenhendig strofe til den åtte år gamle Anne-Marie Frøisland som senere ble gift med Jacob Weidemann. Hun var oldebarn av Anne Marie Frøsland som i julen 1881 lånte Hamsun penger slik at han kunne komme seg til Amerika. «Til Anne-Marie Frøisland! Jeg mindes ei lenger hvad her er skrevet – Mennesker prøvet og Mennesker pint? Det ender vel baade med dette og hint at somt er forældet og somt fordrevet. Men Bindet er fint. 21.12.29 Knut Hamsun» og Mennesker pint?» Manuskriptet til Victoria er digitalisert og tilgjengelig på nb.no 61 TEMA SPOR AV DIKTNING Om Mykles manuskripter Agnar Mykles publiserte verker utgjør bare toppen av et isfjell. Hovedmassen i hans forfatterskap befinner seg nemlig under overflata, bokstavelig talt, i Nasjonalbibliotekets magasiner. TEKST: AUDUN RENOLEN AASBØ, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET I boka Mykle. Et diktet liv (1999) anslår biografen Anders Heger at den myteomspunne forfatterens etterlatte papirer teller bortimot 50 000 sider. Av åpenbare grunner har jeg ikke fintelt. Men overslaget virker ikke helt urimelig: Agnar Mykles arkiv i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling legger beslag på nesten 10 hyllemeter med manuskripter og brev. De publiserte romanene og novellesamlingene, som gjorde Mykle til en av Norges mest berømte (og beryktede) forfattere, utgjør til sammenligning knappe 2000 sider. 62 FRA ROMANDIGRESJON TIL NOVELLEPERLE Denne påfallende ubalansen mellom offentliggjort og tilbakeholdt materiale sier oss ikke bare noe om Mykles skaperraptus og klaprende skrivemaskin. Skjevheten antyder også noe om hvordan de verkene som faktisk fant veien til trykkpressene, ble til. Riktignok leverer de færreste forfattere fra seg formfullendte og trykkeklare manuskripter til sine forlag, men få forfattere lemper en så krevende redigeringsjobb over på sine redaktører som Agnar Mykle. Den amerikansk-britiske forfatteren Henry James omtalte en gang romaner som «store, løse, posete monstre». Beskrivelsen passer utmerket til Mykles mange Faksimiler av forarbeider til Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna. Til høyre ses verkets opprinnelige tittel, Frokost med Gyldenbuste. Til venstre en skisse der hovedpersonen Ask tar avskjed med lillebroren Balder — et tema som ble selve rammeverket i den ferdige romanen. I september 2015 åpner Nasjonalbiblioteket en utstilling i forbindelse med Mykles 100-årsjubileum. Der vil man kunne se mer stoff fra forfatterens arkiv. bokutkast. Hans manuskripter kan godt være dobbelt så lange som de ferdige bøkene. De er sprengfulle av digresjoner, profetier og fantasirike essays om alt fra frokostvaner til romfart. Mykles siste bokutgivelse, novellesamlingen Largo (1967), kan illustrere hvordan hans tekster krymper i prosessen fra manus til bok. Boka, som består av to finslipte, tålmodige og fortettede noveller, er utenkelig uten innsatsen til Gordon Hølmebakk, redaktør i Gyldendal. Han gjorde sitt til at de to fortellingene ble sakset ut av det kaotiske og himmelstormende romanutkastet Con Amore, som Mykle hadde balet med noen år tidligere. I omarbeidet form ble de to fragmentene til en konsentrert novelleduett med betydelig litterær uttrykkskraft. FRU LUNA PÅ SLANKEKUR Tilblivelsen av romanen Lasso rundt fru Luna er et kapittel for seg. Oppsøker man Mykles mange versjoner og omfattende forlagskorrespondanse, kan man iaktta hvordan dette litterære overflødighetshornet i tidsnød høsten 1954 ble skåret ned med hundre sider. Aktørene var direktør Harald Grieg (som skulle rekke julesalget), superkonsulent Sigurd Hoel og Mykle selv. En sjettedel av det som siden har blitt kalt en av norsk litteraturs sterkeste romaner, havnet i papirkurven. Skal vi tro de første kritikerne, kunne forlaget godt ha kuttet enda mer. Boka fikk jevnt over strålende anmeldelser, men én innvending gikk igjen: Romanen er for lang og pratsom. De skulle bare visst. Å redigere Mykles skrifter må ha vært et fortvilet privilegium. I 2007 utga Anders Heger en ny versjon av Lasso. I denne utgaven har han flettet inn tidligere utelatte deler fra originalmanuskriptene. Dette restaureringsarbeidet skaper en litt annen opplevelse av verket. Ens inntrykk av romanen vil definitivt også justeres om man går inn i selve det litterære råstoffet – med forfatterens og redaktørenes margnotater og meningsbrytninger – på Nasjonalbibliotekets spesiallesesal. 63 64 Kalvøya Drømmen og rocken Paul Karlsen hevder at han ikke er spesielt glad i musikk. Dessuten misliker han store menneskemengder. Underlig da, at det er denne mannen vi kan takke for Norges første store rockefestival – nemlig Kalvøyafestivalen. TEKST: ELIN TINHOLT FOTO: KETIL BORN Vi møter Paul Karlsen på Kunstnernes Hus, ikke langt unna der han i dag har kontor. Han forteller at det slettes ikke lå i kortene at det var festivalsjef han skulle bli. – I 1965 var jeg på vei til London hvor jobb i byggebransjen ventet, da Ole Sørli ringte. Gitaristen i bandet hans, Cool Cats, hadde nettopp sluttet og de lette etter en som kunne ta over. Ole kunne friste med spillejobber med honorar på hele 25 kroner og jeg lot meg villig overtale. I flere år skulle Karlsen turnere månedsvis av gangen i hele Skandinavia med bandene Cool Cats og Happy. – Du kan si at jeg ble godt kjent med artistlivet fra innsiden, nikker han. LYDEN FRA WOODSTOCK I 1969 gikk den første store Woodstock-festivalen av stabelen. – Jeg tror det gikk ett år før vi hørte om det som hadde skjedd der borte, smiler Karlsen. – Vi fikk lyst til å lage noe tilsvarende her til lands. 5. september 1971 var det klart for den første Kalvøyafestivalen. På scenen stod blant andre Finn Kalvik og Jan Garbarek. At hele 4000 publikummere fant veien til Kalvøya denne septembersøndagen, var på alle møter løfterikt. ZAPPA OG NORDHEIM Kalvøyafestivalen skulle raskt vokse seg stor. I 1973 entret en langhåret Frank Zappa scenen i Bærum. – Vi var langt fra trygge på at det skulle komme folk. Frank Zappas musikk var ansett for å være sær, forteller Karlsen. Men folk strømmet til. Til sammen var det over 17 000 på Kalvøya den kvelden. 65 – Zappa var forresten veldig opptatt av Arne Nordheims musikk, forteller Karlsen videre. – Da han og bandet landet i Oslo, dro Zappa rett til Nordheims hjem i Madserud Allé for å snakke og høre musikk. – På denne tiden kom vi tett inn på artistene, forteller Karlsen. – Etter konserten ble Zappa med oss på fest på Strand restaurant. Noe slikt hadde aldri skjedd i dag. Nå er artistene skjermet av managere og sikkerhetsfolk på alle bauger og kanter og kommer ikke i nærheten av arrangørene. Kalvøyafestivalen la lista høyt. Flere av tidens toneangivende internasjonale artister som Van Morrison, Joan Baez, Santana, Joe Cocker, U2, Leonard Coen, Bob Dylan, Nirvana, Neil Young og David Bowie har alle stått på scenen på Kalvøya. Også en lang rekke norske og skandinaviske artister som Åge Aleksandersen & Sambandet, Can Can, Mari Boine, Ulf Lundell, Cornelis Vreeswijk har opptrådt her. FRA SUKSESS TIL FIASKO I 1987 stod Peter Gabriel på scenen på Kalvøya. Han hadde nettopp utgitt albumet So som blant annet inneholdt megahiten Sledgehammer. En av trailerne med lydanlegget fikk motortrøbbel og konserten som egentlig skulle startet klokken seks på ettermiddagen ble en nattkonsert. – En magisk opplevelse med 20 000 tilhørere i lykkerus, oppsummerer Karlsen. Sju år senere, i 1994, kom Peter Gabriel på gjenvisitt. 66 Denne gangen var publikumssvikten total med bare 1000 innløste billetter. – Vi var flere funksjonærer på Kalvøya enn betalende publikummere den gangen, forteller Karlsen. Da den siste Kalvøya-festivalen ble arrangert 28. og 29. juni i 1997 var det med fanen høyt hevet og med artister som David Bowie og Nick Cave & The Bad Seeds på plakaten. Det ble gjort forsøk på å gjenopplive festivalen fra både 1999 og 2000, uten hell. Arbeidet med festivalen, de økonomiske problemene, forsøkene på gjenopplivning hadde tatt på kreftene. I en periode sluttet Karlsen å lese avsier, men kastet seg i stedet over det han fant av bøker om filosofi. Så, i en alder av 59 år startet han jus-studier. Tre år senere var han ferdig uteksaminert jurist, og i dag er han partner i et advokatfirma i sentrum av Oslo. TIL NASJOALBIBLIOTEKET Via Rockheim donerte nylig Paul Karlsen det samlede Kalvøyafestival-arkivet til Nasjonalbiblioteket hvor det nå er tilgjengelig via nb.no Artistkontrakter, fotografier, evalueringsrapporter og takkekort fra artister rommer fortellinger om både det som skjedde på og utenfor scenen. Dermed er det mer enn musikken som lever videre! 67 TEMA SKATTER I SAMLINGEN Varsler og merkedager anno 1644 Almanakken anno 1644 opplyste ikke bare om årets dager og måneder, men varslet også om hvilke dager det var forventet regn eller sol, om når det var gunstig å ta seg et bad og om når man burde drikke vin i stedet for vann. TEKST: ANNE EIDSFELDT, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Almanakken for 1644 er den første bok som ble trykt i Norge. Det skjedde i Christiania i 1643, da den danske boktrykker Tyge Nielssøn satte opp sitt trykkeri i byen. Almanakker var en populær og etterspurt vare som kunne gi boktrykkeren en rask inntekt. Og det trengte nok den nyetablerte boktrykker. DANSK KOPI Almanakken består av 48 små sider og måler 10 x 7,5 cm. De 48 sidene kunne fordeles på ett og et halvt trykkark, som så ble falset i legg og sydd sammen i ryggen. Det er derfor den er blitt kalt en bok. Det var imidlertid ikke fritt fram for hvem som helst å trykke almanakker. Fra 1636 var det Universitetet i 68 København som hadde privilegium på å utgi disse, og Tyge Nielssøn hadde nok ikke tillatelse til å trykke almanakken for 1644. Den er også en kopi av en dansk almanakk for samme år, der solens, månens og planetenes bevegelser på himmelen ble beregnet ut fra Københavns beliggenhet. Tyge Nielssøn har forsøkt å gjøre almanakken mer norsk ved blant annet å trykke den norske løve på tittelsiden, riktignok speilvendt. Dette må være første gang det norske riksvåpen ble trykt i Norge. LANGTIDSVARSEL Almanakken gir en oversikt over alle årets dager og måneder, planetenes og stjernenes bevegelser, samt markedsdager i Norge og Danmark. Ved å studere En Ny Allmanach paa det Aar effter Jesu Christi Fødsel 1644. Christiania Aff Tyge Nielssøn [1643]. planetenes, solens og månens plassering på himmelen, kunne man beregne hvilke dager i året det var gunstig å ta bad, koppsetting og årelating, samt hva slags vær man kunne vente seg i løpet av året. For desember 1644 var det ifølge almanakken spesielt gunstig med både bad, koppsetting og årelating den 5. Ellers begynte vinteren den 11., og 13. var «Lengste Nat og steckiste Dag», altså den lengste natt og korteste dag. Det er også værvarsler for enkelte av dagene i desember måned: Den 14. ble det regn, den 21. smukt vær, den 28. blest, og på årets siste dag ble det meldt regn. Som alle de foregående måneder, ble også desember måned avsluttet med et lite vers. For desember heter det: «Mange bekome udi denne Maaned den Kaalde/ besynderlig de som ere tyndkledde. Det er oc bedre nu at dricke Vin end Vand.» Almanakken siste del består av et samlet værvarsel for hele det kommende år, kalt et Prognosticon. For desember kan man lese: «Den 25. som er Juledag klocken er halftgon 4. eftermiddag med Frost oc Snee.» Almanakken vitner om tidens tro og erfaringsgrunnlag. Almanakker var en forbruksvare, og på grunn av sitt lille format og få sider er det få eksemplarer som er bevart. Det finnes bare ett eksemplar av Almanakken for 1644 i Norge, og det eies av Nasjonalbiblioteket. Opprettelsen av et trykkeri i Norge var en nasjonal viktig hendelse som fikk samfunnsmessig betydning for landet, både innenfor forvaltning, nyhetsformidling og kulturliv. 69 TEMA SKATTER I SAMLINGEN Fra Paris og København De to første bøkene som ble trykt på norsk initiativ var to liturgiske bøker. TEKST: ESPEN KARLSEN, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET BREVIARIUM NIDROSIENSE OG MISSALE NIDROSIENSE I 1519 tok man fra norsk hold i bruk boktrykkerkunsten for første gang. Erkebispesetet i Trondheim bestilte to trykk, ett fra Paris (Brevarium Nidrosiense) og ett fra København (Missale Nidrosiense). Det var liturgiske bøker, et breviarium og en stor messebok. Bøkene ble redigert i Norge, til dels fra meget gamle håndskrevne bøker. Breviariet er anset som et av de fineste pariserbreviarier fra denne tiden, og missalet er blitt kalt det ypperste danske trykk før 1550. Opplaget var på rundt 1200 eksemplarer, et stort opplag den gangen. Legg merke til den tunge germanske frakturen i missalet og de mer grasiøse typene i breviariet. 70 Breviarium Nidrosiense Missale Nidrosiense 71 TEMA SKATTER I SAMLINGEN Norske bokbind og kobberstikk fra 1600-tallet Cestus Sapphicus («kjærlighetsbelte»), trykt i Christiania 1661 En bønnebok, benyttet som festgave og bundet i rød fløyel, og en billedrebus om ekteskapets gleder og utfordringer var blant de første bøkene som ble trykt i Norge. TEKST: ANNE EIDSFELDT, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET 72 OM EKTESKAPETS GLEDER Cestus Sapphicus («kjærlighetsbelte»), trykt i Christiania 1661, er en billedrebus om ekteskapet med kommentarer, sitater og kildehenvisninger til klassiske tekster, samt fasit til rebusene der figurene blir forklart. Teksten er på latin, skrevet av sognepresten på Toten, Niels Thomessøn (1605–1662). Foruten tekst, består boken av 31 sider med kobberstukne rebuser. Tittelsiden (som vist her) er stukket av Knud Sevaldsen Bang, rebusene av Diderik Nilssøn Muus. Cestus Sapphicus er et avansert trykk med både høytrykk (med typer) og lavtrykk (med kobberplate) utført på samme side. De to trykkteknikkene måtte utføres med to forskjellige presser. Tolff aandelige Betenckninger, av Phillip Kegel. Bønnebok trykt i Christiania i 1678 på bokhandler Hans Hoffs bekostning EN KJÆRLIGHETSGAVE Denne tidlige praktboken har bind i rød fløyel og midt- og hjørnebeslag i sølv formet som hjerter. Boken har siselerte og forgylte snitt og forsats i brokadepapir i gull og fiolett. I midtbeslagene foran og bak er det inngravert to initialer og datoen 2. juni 1684. Dette er nok initialene til to som har forlovet seg denne datoen. Eksemplaret har trolig vært en festegave, en gave fra festemannen til sin tilkommende hustru. 73 TEMA SKATTER I SAMLINGEN Trastfangsten Ivar Aasen og fuglane Den unge Ivar Aasen fanga fuglar for å selje dei som mat. 13-åringens miniatyrhefte der trastefangsten er loggført, viser samlaren og systematikaren Aasen i støypeskeia. TEKST: REBECCA BOXLER ØDEGAARD, FORSKINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Eit av dei mest detaljrike privatarkiva i Nasjonalbiblioteket er arkivet etter språkforskaren og diktaren Ivar Aasen (1813–96). Her finst det mellom anna brev og (reise)dagbøker, manuskript til vitskapelege verk og til diktsamlinga Symra med fleire versjonar av diktet «Nordmannen», betre kjent som «Millom bakkar og berg». Aasen tok vare på det meste han skreiv. Den siste dagbokinnførselen er datert tre dagar før han døydde den 20. september 1896. Det tidlegaste Nasjonalbiblioteket har frå Aasen si hand, er eit lite hefte, om lag 5x8 cm, med oversikt over det han kalla «Trastfangsten». Han laga truleg heftet sjølv i 1826. I over to år brukte han det til å føre rekneskap over fuglefangsten sin, meir presist fangsten av trastar. På yttersidene av heftet kan ein forresten finne øvingar i det latinske alfabetet. Papir var dyrt, og inga sider måtte gå til spille. Det var vanleg for tenåringar på denne tida å fange fuglar for så å selje dei som mat. Men det var ikkje nokon vanleg 13-åring som er opphav til denne loggboka over fritidssyssel og inntektskjelde. I ei ennå litt ustø og heller grov handskrift noterer den unge Ivar Aasen dato for fangsten, tal og farge på trastane, kva slags pris han fekk selt dei for, og kor. For året 1826 ser dette slik ut: 74 Oktober 7 sk. Tirsdag d. 3 Torsdag Fredag Søndag Mandag Torsdag Fredag 3 1/2 s. Bekomst 1 Sortetrast 1 Graatrast - c 1 Smaatrast - a 1 Graa 1 Sort - e 1 Graa 2, 1 sort. 1 mørkgraa - b Beko mst en Kringle Frå: Ivar Aasen: Brev og dagbøker. Ved Reidar Djupedal. Band III. 1960. Sjå også aasentunet.no. Men ikkje nok med denne oppramsinga. Talentet for systematisk tenking og metode kjem allereie her godt til syne. Ein finn til dømes eit «N.B», det vil seie ein type sluttnotar, som spesifiserer den einskilde arten trast: I ettertidas lys kan ein seie at dette miniatyrheftet laga av ein 13 år gammal bondegut viser samlaren og systematikaren Aasen i støypeskeia. Ti år seinare kom han som kjent til å beskrive over 500 planter i eit storslått herbarium samtidig som han arbeidde med sin første dialektgrammatikk. Vitskapsreisa hans går såleis frå fuglar over planter til ord, frå det konkrete til det abstrakte, og dette vesle heftet står som eit vakkert utgangspunkt for livsverket. Heile «Trastfangsten» er digitalisert og ligg på nb.no N. B. a Ved Smaatrast forstaaes den saakaldede Nattergal som er rødgul under Vingerne og strimet i Hovedet. b Mørkgraa er den som er sortmusket paa Ryggen og brun i Brystet. c Graatrasten er den almindelige Kramsfugl -. d Sort guln. er den som er ramsort og har gul Næb. e Sortetrast er den som er overalt sort om endskjøndt stundum noget gaa i Brystet. Frå: Ivar Aasen: Brev og dagbøker. Ved Reidar Djupedal. Band III. 1960. Sjå også aasentunet.no. 75 ISSN 1890-7970 (online) ISSN 1890-3185 (trykt utg.) www.nb.no
