AV MÅNESKINN GROR DET INGENTING MONOLOG KVINNE Av

AV MÅNESKINN GROR DET INGENTING
MONOLOG KVINNE
Av måneskinn gror det ingenting var en norsk dramaserie på tre
deler som gikk på NRK i 1987. Serien var basert på ei 1947-bok
med samme tittel skrevet av Torborg Nedreaas. Manus og regi var
ved Arild Brinchmann – den siste regioppgaven hans før han døde.
I hovedrollen som Clara fant vi Anne Krigsvoll.
Handlinga i serien var lagt til et norsk bysamfunn på midten av
1900-tallet. Tema som ble berørt var abort, kvinnesak og
arbeidsforhold ved fabrikkene. Det konkrete innholdet i
dramaserien handlet om den ungekvinnen Clara som er ulykkelig
forelsket i sin tidligere lærer og tvinges til å ta en grusom
abort, som var illegalt på den tiden.
KARAKTER
Ja, men hva var det jeg nettopp snakket om? Ja vel, det var
den sommeren han reiste sin vei, uten å si hade eller noen
ting. Det var sommer, og det var ferie. Det luktet av ville
jordbær, og krydderlukta av nyslått høy kjentes i nese og
munn og øre og hud. Og alle var glade fordi det var en fin
sommer, det var varmt.
Men jeg, jeg gikk og frøys. De dro på sykkeltur, guttene og
jentene i Gruva. Jeg hadde ofte lyst til å være med. Men de
ba meg ikke. Det var en skam å være ensom.
Du? Jeg skal prøve å fortelle kort. Men det er nødvendig
for meg at du vet alt sammen. Jeg gikk på dans en kveld. Og
jeg - jeg skulle å være glad. Det var en ung sjøgutt der.
Han var ikke så veldig full, det luktet bare litt av pusten
hans. Han sa pene ting om meg, om øynene mine, og jeg
skulle blitt glad, for jeg visste at jeg ikke var noe pen,
men jeg kjente meg bare tyngre og tyngre. Jeg skulle gått
min vei om ikke tanken på å bli alene hadde skremt meg, og
jeg var med da noen kom og ba han på en dram, fordi jeg
tenkte at kanskje kunne jeg også bli litt glad av
brennvinet og få mer moro av å danse.
Også gikk vi opp bak noen einebærbusker og drakk av flaska.
Det brant. Men jeg ville, jeg ville! Jeg drakk med stive
øyne og ville.
Jeg har alltid lengtet etter det vakre. Forstår du det?
Etterpå var jeg varm, først i ansiktet og så resten, og
tankene var glade. Og jeg danset lettere, og nynnet til
trekkspillmusikken. Og denne gutten - han het visst Eivind
eller Einar eller noe sånt - han var blitt rød i ansiktet
og varm i øynene og så på meg hele tiden og likte meg, og
jeg likte det. Men innerst inne i meg, ble jeg plutselig
fylt av en dyp sorg - vill av trekkspillmusikken og
fremmede gutter og min egen latter. Da lo jeg enda høyere,
og dansa tett inntil Einar, eller hva det nå var han het.
Vi gikk hjemover sammen. Akkurat som de andre. Med armene
omkring hverandre. Ja, jeg ville glemme alt og leke at jeg
elska.
Vi møtte noen, det kan jeg fortelle om senere. Men altså.
Med det samme vi var borte fra landeveien merket jeg at det
luktet fremmed fra klærne hans. Men jeg fortsatte å holde
rundt han, latet som ingenting, og tenkte at,ja, han kan få
kysse meg, og jeg skal kysse ham så lenge at jeg kanskje
liker det. Men ikke mer. Ikke mer enn det. Han skjønner
sikkert når jeg ikke vil mer. Det tenkte jeg. Ja, så dum
var jeg.
Det gikk ikke sånn. Han var vond. Men han hadde meg ikke.
Jeg beit og klorte og slo fra meg. Jeg gråt og tenkte at nå
dreper jeg han - men, under slagsmålet...
Han slapp meg til slutt. Han hadde ikke bruk for meg mer.