Møtekrigen - Universitetet i Oslo

LIV DEG OG MEG
LIV DEG OG MEG
Møtekrigen
Noen hater dem så sterkt at de tar frem strikketøyet.
Andre trekker kniv. Hvorfor kan møter gjøre oss rasende?
D
FØR VAR DET bare direktører som gikk i møter. Hvis du
hadde en jobb der sekretæren din svarte i telefonen for
deg: «Beklager, han er opptatt i møte», signaliserte du
status og makt.
I dag går nesten alle i møter – hele tiden. Men ikke
alle føler at de passer inn i møterommet.
Sjenerte mennesker kan oppleve det som en plage å
bli sett i øynene, og bli stilt spørsmål som må besvares,
velformulert, i plenum. For andre er møter en arena
for store doser daglig ros og bekreftelser. Møteelskeren
gjentar gjerne seg selv flere ganger og er ikke redd for å
avbryte andre. Men rett ovenfor henne, grynter bedreviteren: «Går det an å komme til poenget snart, eller?»
De verste møtene er de som går på tomgang, time
etter time, mener forfatter, filmkritiker og manusforfatter Erlend Loe.
– Da blomstrer møteplagerne. De som elsker å høre
sin egen stemme. Som tenker høyt og virkelig skinner
når de snakker og tar ordet gang på gang. Da klikker
jeg, men ingen ser det på meg. Tror jeg, sier Loe.
– Jeg sitter i stedet og tenker stygge ting, later som
ingenting og tar aldri ordet av frykt for å gi en eller annen vann på mølla slik at møtet, gud forby, kanskje til
og med blir lengre enn planlagt. Det som redder meg er
HELG
7. FEBRUAR 2015
MØTEELSKEREN:
I møterommet får livet mening.
Gjentar sine poenger flere
ganger. Sitter gjerne fremoverlent, men får ofte lyst til å stå.
Går ikke av veien for å avbryte.
Vil avtale neste møte med det
samme. Alltid kjempeblid.
BEDREVITEREN:
Kommer gjerne et par minutter ut i møtet, men aldri
umerkelig. Fnyser av andres
forslag, vet det meste fra
før. Snakker med en sjefs
autoritet. Sklir gjerne litt ned
i stolen med brede ben.
WANNABELEDEREN:
Alltid nærmest sjefen, har alle
papirer klare og noterer flittig.
Nikker samtykkende eller
kommer med små «ja» og
«mmm» når sjefen snakker
og fortolker hjelpsomt : «Det
hun prøver å si er …»
DEN PLAGEDE:
Setter seg langt fra sjefen,
håper at andre tar ordet. Ser
ned i bordet når andre snakker, med hendene limt til
kaffekoppen. Etter møtet
starter en kjempeanger for
alt som kunne vært sagt.
SABOTØREN:
Ser alltid skeptisk ut. Rister
på hodet og sender tydelige
signaler om hvor dumt alt er.
Svarer på meldinger og mail,
eller legger kabal. Går ofte ut
av rommet. Skraper høylytt
med stolen. Hver gang.
SYTEREN:
Må vi virkelig ha dette
møtet? Har vi ikke snakket
om dette før? Stønner og
puster tungt. Later som hun
synes synd på de andre,
men synes bare synd på
seg selv.
TEKST: HANNE KREUTZ-HANSEN OG RONNY BERG FOTO: JØRGEN BRAASTAD OG LINE MØLLER
et pågår en krig på norske arbeidsplasser. På
blogger, diskusjonsfora
og Twitter.
På den ene siden står
de som elsker møter. På
den andre siden de som
hater dem.
– Jeg er så lei. Jeg sitter i møter absolutt hele
arbeidsdagen, forteller
en kvinnelig forretningsutvikler i en større bedrift i Oslo.
– Først klokken åtte om kvelden kan jeg begynne å
jobbe.
Til og med de som innkaller og leder møtene synes
det er blir for mange møter.
En undersøkelse gjort av Henning Bang, førsteamanuensis og organisasjonspsykolog ved Universitetet
i Oslo, viser at norske ledere opplever 40 prosent av
møtetiden som uproduktiv.
– Andre undersøkelser konkluderer med 50 til 70
prosent tidssløsing på møter, sier statsviter Harald
Stokkeland, forfatter av boken «Mye bedre møter».
– Vi bruker overraskende liten tid på å evaluere møtene våre. Jeg tror det analyseres langt flere fotballkamper enn møter.
58
Hvilken møtepersonlighet er du?
– Jeg beklager at dette kom ut nå, men når det er
sagt, mener jeg det jeg sa, kommenterte hun.
På bloggen sin skriver forskningsformidler Helge
M. Markusson ved Framsenteret i Tromsø om håndarbeidstrenden:
«De kommer på møtene, wannebekjerringene, slenger opp strikketøyet. Det er leggings og longs, skjerf og
sarier, vanter og votter, små pinner, runde og lange».
En dag trakk han kniv under møtet. Mer om det etterpå.
OPPLÆRING: Colonialmajor Odd Reitan trener de ansatte til å ta
egne beslutninger, uten å måtte kalle sammen til møter.
at jeg kan sitte og skrive og notere på PC, hvis vinkelen
jeg sitter i er litt diskret.
Når møtene handler om noe som kan løses og ikke
varer mer enn 30 minutter, er Erlend Loe engasjert.
Som filmkonsulent i Filmfondet på begynnelsen av
2000-tallet deltok han i mange møter, der han ga kortfattet respons på manus: «Ja». «Nei». «Kanskje».
– Alle møter som varer over halvannen time virker
mot sin hensikt. Heldagsmøter er etter min oppfatning arbeidslivets aller skumleste og minst produktive
oppfinnelse.
FOR Å KOMME gjennom møtene tyr stadig flere til
overlevelsesverktøy, som håndarbeid. Dette fikk det til
å sprekke for NHO-sjef Kristin Skogen Lund etter det
siste meglingsmøtet mellom NHO og Fellesforbundet.
«En gjeng med folk satt og heklet og så på hverandre
i mange dager», fortalte hun under et internt frokostmøte etter meglingen. Lekkasjer fra møtet ble snappet
opp av TV 2, som konfronterte Lund med uttalelsen.
EN AV KVINNENE som ble offentliggjort etter utblåsningen til NHO-sjef Kristin Skogen Lund, var Fellesforbundets Vigdis Marie Ebeltoft fra Sortland.
– Vi gikk inn i møtet klokken ti på en tirsdag og ut
klokken syv på onsdag. Det var et laangt møte, sier hun
til VG Helg i dag.
– Var strikkingen en slags protest mot et kjedelig
møte?
– Absolutt ikke. Det var bare for å få tiden til å gå.
– Det er kanskje ikke så ambisiøst å strikke på et
møte?
– Jeg strikket ikke direkte under møte. Det var kun
under forelesningene. For jeg følger bedre med da. Vi
kvinnfolkene satt og strikket, mens mannfolkene knotet
på datamaskinen. Men DET kommenterte ingen av
journalistene. De var bare opptatt av strikkingen.
Ebeltoft blir stille i telefonrøret:
– Ingen skal fortelle meg at mannfolkene klarer å
følge med samtidig som de glor inn i en dataskjerm,
men det gjør vi som strikker. Det er et arbeid der man
ikke tenker. I gamle dager gikk kjerringene mellom gårdene, eller til butikken og strikket samtidig. Vi damer
har alltid utnyttet tiden.
– Var det noe du skulle ha ferdig til jul?
– Nei, nei. Jeg heklet på en jumper. Jeg heklet og
meglet! Jumperen er faktisk ikke ferdig ennå.
– Har du sluttet å gå i møter?
– Jeg har sluttet i Fellesforbundet. Nå har jeg startet
garn- og sybutikk på Stokmarknes.
FORRETNINGSMANNEN ODD REITAN ønsker seg en
verden med færre møter. Rema 1000-gründeren får
mark av dem.
– Møter der det eneste som besluttes er at man skal
møtes igjen, tåler jeg bare ikke. Da blir jeg helt ødelagt.
– Hvordan da?
– Jeg blir så urolig. Jeg ser bare pengene rulle ut av
vinduet.
Han sitter på en krakk i en av de mange stuene i
Reitangruppens representasjonsbolig i Oslo. Det er høye
blomsteroppsatser på bordet.
– Dersom de ansatte kjenner bedriftskulturen godt
nok, vil de kunne ta selvstendige beslutninger uten å
måtte kalle inn til møter for å høre hva alle måtte mene.
Han har vist sine kjøpmenn og ledere tillit siden han
skrev sine første butikk-kontrakter. Som i Ålesund i
1976:
– Her er butikken din, nå er den ditt ansvar, bare sørg
for at det kommer kunder, sa jeg og gikk. «Går du nå?!»,
sa kjøpmannen. Han så helt hjelpeløs ut. Jeg følte meg
så brutal at da jeg satte meg i bilen begynte jeg å gråte.
Nå ler han, peker ut av vinduet:
– Hyggelige møter kan absolutt være en del av kulturbyggingen i et firma, men da lager vi heller egne tilstelninger for det. Gardenparties her ute, for eksempel.
FORRIGE ONSDAG, I 15. ETASJE i et glassbygg i Bjørvika,
har ledergruppen i DNB Kategori og Marked startet sitt
ukentlige møte. Ofte kan det vare i både to og tre timer,
selv om Norges største finanskonsern har nye ambisjoner om å redusere møter til 30 minutters varighet. De
syv lederne har mye å snakke om. Gøy har de det også.
Sjefen selv, Rune Garborg, har ansatt mennesker han
liker. Hver og en går i 20 møter per uke.
– Alle her er veldig gode lagbyggere, med en sterk
positiv vilje, begynner Rune:
– Kompetansen ligger i bunn, men det er ikke nok for
at en gruppe skal fungere godt sammen.
Camilla Forberg:
– Du merker at folk liker hverandre her. Vi gleder oss
til dette møtet.
Christian Søhus:
– Samtidig kan vi ha veldig tøffe diskusjoner. Det har
skjedd at vi har skreket til hverandre.
Rune:
– Nettopp derfor er det så viktig å være venner.
– Er det lov å ta frem strikketøyet her?
– Det ville vært det samme som å si at du ikke er
opptatt av kollegaen din og hva han sier og mener. Hvis
noen melder seg ut i dette rommet, er det starten på
slutten for denne gruppa.
BIRTHE KÅFJORD LANGE ved Norsk Handelshøyskole i
Bergen har tatt doktorgrad om ledere og deres forhold til
tid. Nå jobber hun som direktør ved samme sted og går
stadig i møter.
– Min fordel er at jeg er så glad i folk. Møter gir meg
påfyll av sosial energi, sier Lange.
Verden ville stoppet uten møter, mener statsviter
Harald Stokkeland.
– Det tas helt sentrale beslutninger for vårt samfunnsog arbeidsliv i møterom. Likevel, når vi hører ordet
møte, får de fleste av oss bad vibrations, sier Stokkeland.
– Det er fordi vi alle har opplevd for mange dårlige
møter.
60
HELG
7. FEBRUAR 2015
FAKTA
50 %
Halvparten innrømmer å ha sovnet i et møte,
ifølge markedsanalyseselskapet InFact. 17 prosent
har sovnet på pulten, seks prosent sier at de har tatt
en blund på toalettet, ifølge en undersøkelse
utført av karriereportalen Monster.no.
Møtesover
Møtehater
Italias tidligere
statsminister, Silvio
Berlusconi sovnet – ikke
bare én, men to ganger –
under et G20-møte i
Cannes i 2011, mens verdens ledere prøvde løse
krisen i landet hans.
Northugs manager Are
Sørum Langås forteller til
VG Helg at Petter har en
«av og på»-knapp når han
går inn i møter: – Hvis møtet ikke interesserer ham,
slår han seg av og «går i
enøk eller energispar».
Han begynner å ramse opp: Møter som kaster bort
tiden vår, ingen klar møteplan, folk som ikke er til stede,
folk som kommer for sent, ingen kaffe, inkompetent
møteledelse, dårlig luft i rommet.
– Jeg har vært på møter med så lite luft at folk har
svimt av. Dette var riktignok i Afrika, men der så jeg
en person bli båret ut, mens resten av møtet fortsatte.
Møtearenaen rommer en hel surdeig av ting å irritere
seg over, sier Stokkeland.
– Møter kan være hyggelige også?
– Ja visst. Møter har et klart sosialt og kulturelt
formål. Kanskje produserer de ikke så mye, men de har
en verdi fordi de smører systemet. En del toppsjefer har
skjønt at det lønner seg å møte de ansatte og se dem inn
i øynene.
VI KONTAKTER arbeiderpartipolitiker Anette Trettebergstuen. En dame som har sittet på Stortinget i ni år og
99 dager må ha gjort seg noen tanker om nytten ved
møter.
Dagen etter at vi sendte henne en e-post, ringer hun.
– Beklager at det tok slik tid. Jeg har vært i noen møter, forklarer hun:
– Huff, det er dager da jeg legger meg, og jeg har vært
på ni møter fra tidlig morgen til sen kveld, at jeg tenker:
Hva fikk jeg egentlig utrettet for mine velgere i dag?
Ingen effektive møter trenger å vare mer enn en time.
Da er det et seminar.
Hun blir stille i telefonen:
– Samtidig: Ingenting er så bra som et møte som beveger saken videre et hakk.
UNDER ET MØTE på Frogner i Oslo før jul trakk forskningsformidler Helge M. Markusson frem en kniv. Irritasjonen over møtestrikkingen hadde nådd kokepunktet. Markusson fant også fram en trepinne, og begynte å
spikke. I protest.
Reaksjonene var mange. Avisene ville ha intervju. Vilt
fremmede kom bort til ham på nærbutikken.
– Jeg fikk mest støtte, men jeg fornærmet også mange.
Det får så være. Jeg synes ikke det er noe argument som
strikkerne sier, at de klarer å følge med samtidig som de
teller masker. Jeg har til og med sett folk legge strikkeoppskriftene på bordet.
– Skyldes det for mange og lange møter?
– Møteiveren har tatt av. Alle snakker om forankring
for tiden. Man skal forankre alt mulig. Og alle skal være
informert. Alle prosesser skal være demokratiske og jo
større organisasjonen er, jo flere er det som skal høres.
Før sa sjefen at «slik blir det».
Markusson savner det litt.
– Det er et paradoks at i en tid hvor vi får all info på
mail, blir det stadig flere møter. Men det betyr ikke at
det er ok å strikke.
– Er det bedre å fikle med Iphonen?
– Absolutt ikke. Jeg er sjokkert over hva folk tillater
seg på møter. Jeg har sett folk sitte og bestille ferieleiligheter på Gran Canaria.
FINNES DET HÅP rundt norske møtebord?
Dagens Næringsliv har skrevet om et møte, der sjefen
ville bryte med de fastgrodde møterutinene. En morgen
satt medarbeiderne og ventet på at sjefen skulle komme.
Da hørte de plutselig fra under bordet:
«Ja, da er klokken åtte, og jeg vil ønske velkommen til
dette morgenmøtet. For å gjøre det litt mer interessant i
dag, kommer jeg til å bli sittende under her». G
hanne.kreutz.hansen@vg.no
ronny.berg@vg.no
Tips til bedre møter
SEKS ER NOK:
– Aldri mer enn seks rundt møtebordet, mener Rema 1000-gründer Odd Reitan, som for
øvrig har sansen for runde bord: – Runde bord
er fantastisk, for da ser vi hverandre.
RUNDE BORD:
– Den runde formen gir alle blikkontakt og
tvinger deg til å forholde deg aktivt til de
andre. 70–80 prosent av kommunikasjonen skjer tross alt gjennom kroppsspråk,
sier ledelse- og organisasjonskonsulent og
forfatter av boken «Mye bedre møter», Harald
Stokkeland.
TID ER HELLIG:
– Dersom du som møteleder synes det er
vanskelig å holde tiden, gi én i gruppen i oppgave å passe den, sier Harald Stokkeland.
– Mitt beste tips er at alle er forberedt, og
så pleier jeg å gi alle et felles ansvar for at vi
kommer oss videre. Alle har rett til å si fra
hvis vi begynner å gjenta oss, sier YS-leder
Jorunn Berland.
EVALUER:
– Sett av to minutter til evaluering etter
møtet. Var det nyttig? Var det nyttig for alle
åtte i dette rommet, eller bare for tre av oss?,
sier Birthe Kåfjord Lange, direktør ved Norges
Handelshøyskole Executive.
SVAK FORSAMLING:
– Møter kan ha åtte, maks 12 deltagere, men
på et punkt blir det til en forsamling. Da dukker det opp svakheter: Det er lettere å være
passiv eller anonym, sier Harald Stokkeland.
POWERPOINTHELVETE:
– En kjent synd er møteledere som dreper
deltagerne med overlesset, digital detaljinformasjon. Det er et uttrykk som heter
«how to kill with powerpoints», sier Harald
Stokkeland.
HUSBLINDHET:
– Mange tar for lett på møtelokalene, mangel
på oksygen og lys, kaffe og forfriskninger, sier
Harald Stokkeland.
TYDELIG MÅL:
– Send e-post i forkant og vær klar på hva du
som leder forventer fra dette møtet. Gjenta
det i møtet, og hvis målet er uklart må møtedeltageren spørre. Lever i tråd med målet,
hvis ikke må møtedeltagerne også ha rett til å
si fra, sier Henning Bang
GOD STEMNING: Lederne i
finanskonsernet DNB liker å gå
i møte. Det føles som å møte
venner. Fra venstre mot høyre:
Camilla Forberg, Kjartan Reve,
Rune Garborg, Tove Grøtan og
Øyvind Bøe.
MAKSTID:
– Man må tenke seg om før man innkaller til møter: Trenger vi virkelig et møte for
å løse dette? sier stortingspolitiker Anette
Trettebergstuen (Ap): – Alle møter må ha
et mål, på slutten av møtet oppsummerer
møtet om målet ble nådd. – Møter trenger
ikke å begynne og slutte på hele timer, de kan
begynne kvart over og slutte kvart på, sier
Birthe Kåfjord Lange.
SKULK:
– Folk må begynne å prioritere og skulke
flere møter, sier gründer og digital strateg, Ine
Thereze Gransæter, som har skrevet boken
«Bli kvitt møtehelvetet».