Nordnorsk galgenhumor

40
K U LT U R
B Y A V I S A D R A M M E N 4. februar 2015
BOKTIPS
Camilla Kuhn
Christopher Nielsen
Lena Roer
CAPPELEN DAMM FORLAG 2014
NO COMPRENDO, 2015
JURITZEN FORL.
Så grusomt! Samira lærer at alle
har et skjelett på innsiden –æsj!
Tenk å spise med munnen full
av skjelett – tennene er jo skjelettet som tyter ut av munnen.
Og mamma, hun har altså både
knokkelfingre og knokkelkinn.
Går det an å fjerne skjelettet, kan man leve uten?
Herlig humoristisk bildebok.
Etterforsker Halvor Hals blir kontaktet
av søsteren til bassisten i pønkebandet Kaillkjæft for å undersøke om det
er noe mistenkelig ved hans dødsfall.
Vokalisten i bandet er den ikke helt
ukjente, kroniske voldelige nordtrønderen Hold Brillan. «Da pønken kom
til Lefsevika» er en heseblesende tegneserie noir av
en av Norges fremste tegneserieskapere.
Randi vokser opp hos sin strenge
tante i Kragerø. Faren er skipskaptein. Moren omkom i en togulykke i
England i 1912. Randi savner morens
kjærlige omsorg, og tapet av henne
blir et traume hun bærer med seg
resten av livet. Dette er forfatterens
bestemors historie. Den viser hvordan vi ved å
akseptere skjebnen kan bekjempe den.
Samira og skjelettene
Da pønken kom til Lefsevika
Jakten på en sannhet
Biblioteket anbefaler hver uke
bøker for barn, unge og voksne
UKENS FILM
Lucy
SPILLER PÅ HELE REGISTERET: Trine Lise Olsen spiller på hele følelsesregisteret når hun inntar Drammens Teater freda 13. februar med sin forestilling «Æ har
FOTO: LARS ÅKE ANDERSEN
rætt».
Nordnorsk galgenhumor
Når Trine Lise Olsen står på
scenen i Drammens Teater
fredag 13. februar gjør hun
det foran åpent kamera. Og
det med god hjelp av NRK.
MARIANNE M. JONASSEN tekst
Komiker Trine Lise Olsen
beskriver seg selv som ei
Finnmarksjente i hjertet, utgående, godt humør, men til tider
sjenert. I ung alder opplevde
Trine Lise Olsen at hennes egen
mor ikke var i stand til å ta vare
på seg selv, Trine Lise og hennes søsken. Dette førte til at
moren søkte hjelp. Etter å ha
bodd i forskjellige fosterhjem
kom hun omsider til et trygt
og godt fosterhjem som var fylt
med kjærlighet, forståelse og
gjensidig respekt. Hennes egne
erfaringer har vært med på å
forme henne både som menneske og som komiker.
– Jeg har dessverre ikke så
mye tillit til nye mennesker,
og jeg forventer mye lojalitet
av mine nære, men det har
ført til at jeg ikke stoler blindt
på kontakter og stoler mer på
hva folk gjør, enn hva de sier.
Livserfaringene har også for-
met min svarte humor, den
såkalte galgenhumoren, forteller Trine Lise Olsen som neste
fredag har rett i Drammens
Teater.
Æ har rætt
Forestillingen «Æ har rætt» ble
laget i forbindelse med stemmerettsjubileet for kvinner i
2013.
–Vi ville vise hva vi kvinner
har gjort med stemmeretten,
retten til å være seg selv og at
du har rett til å mene det du
mener ut i fra hvem du er, forteller Olsen om forestillingen
som vises i flere deler.
Forestillingen er utviklet
i tett samarbeid med dramaturgen ved Hålogaland Teater
etter at Olsen ble oppdaget
av teatersjef Nina Wester ved
Hålogaland Teater.
–Teatersjefen
oppdaget
meg på den gode gammeldags
måten da hun så meg på scenen
i forbindelse med revyfestivalen på Høylandet. Som følge
av dette ville hun ha meg med
på prosjektet. I tillegg er jeg
så utrolig heldig at selveste
Tom Sterri har villet jobbe med
meg, smiler Olsen og forteller at publikum kan forvente å
kjenne på hele følelsesregiste-
ret under forestillingen. –Det
blir en forestilling som de ikke
kan holde styr på. De får føle
på gråten og latteren om hverandre, sier Olsen og innrømmer at det har vært mye hard
jobbing som ligger bak for at
hun har kommet dit hun er i
dag.
– Du må være fokusert og
ikke bare forvente at ting bare
skjer.
Sa opp jobben
For noen år siden fortok Olsen
et veivalg. Hun sa opp sin faste
jobb som førskolelærer etter å
ha rådført seg med et medium
under en utenlandsreise.
– Han ga meg bare det lille
puffet som jeg trengte for å
satse for fullt.
I dag setter hun pris på og
føler seg heldig som valgte å
satse på drømmen om å bli utøvende komiker på heltid.
– For meg er det ingenting
som kan måle seg med det å
stå på scenen. Der deler jeg noe
med publikum som er personlig, men ikke privat.
Å ha drømmer og håp mener
Olsen at det er viktig for å vedlikeholde ambisjoner og lidenskapen i livet.
– Jeg velger å si som Jim
Carrey har sagt; «Du kan mislykkes på det du ikke vil gjøre,
så du kan like godt ta sjansen
på å gjøre det du elsker».
Mjøndalen
Trine Lise Olsen elsker vennene sine fordi de gjør henne så
sterk og glad, men hun hater
urettferdighet. Og det som gjør
henne ekstra sint og opprørt er
når mennesker blir behandlet
dårlig, og at barn blir utsatt for
vold og overgrep.
– At det skal ta så forbanna lang tid for folk å skjønne at likestilling og feminisme
ikke handler om at vi kvinner
hater menn eller vil være dem,
sier Olsen før hun blir myk om
hjertet da hun forteller om sitt
forhold til Mjøndalen.
– Ja, jeg har noen kjente i Drammensområdet, men
de viktigste bor i Mjøndalen
hvor min storebror, Frank
bor sammen med sin familie, forteller Trine Lise Olsen
og avrunder med at det er litt
skummelt med tv og show.
– Jeg har full tro på at NRK
vil gjøre opptakene i Drammens
Teater til noe veldig fint.
En
kvinne utvikler
hjernekapasiteten
som
et
resultat av
eksperimentelle medisiner.
Mennesket bruker bare drøye
ti prosent av hjernekapasiteten sin. Hva skjer om dette
økes til tjue? Eller hundre
prosent? Luc Besson prøver
å eksperimentere med ideen,
alt blandet i actionstilen han
er kjent for. Scarlet Johansson
spiller den unge kvinnen som
snubler inn i et asiatisk narkokartell. Morgan Freeman har
vitenskapens og foredragets
stemme gjennom professoren
som hjelper henne. Vi settes
i hop i et nokså overnaturlig, men samtidig spennende
konsept. Filmens handling er
todelt. Den ene er en overdådig og neppe holdbar actionhistorie. Det handler om
en heltinne som utøver hevn
over hennes fangevoktere.
Her er det drøssevis av falsk
animasjon og trøttende skytevekslinger. Del to derimot
er hovedpersonens økning i
hjernekapasitet, hvor stadig
utvikling åpner for nye kunnskaper og evner. Det er her
det interessante ligger, nemlig
i leken med tanken på hva
mennesket kunne ha utrettet
med større kapasitet.
Jeg blir aldri sikker på om
Lucy er noe kreativt døyvd
ned av actionsjangeren, eller
motsatt, en actionsjanger løftet opp av noe kreativt. Det
spørs allikevel om ikke Luc
Besson har siktet høyere enn
det han klarer å nå selv.
Filmen gir næring til tankene.
Men det hele serveres i både
tids- og stedshopp som er så
hyppig at man aldri kommer
nær verken historiens kjerne, eller heltinnen man skal
relatere til. Dermed er det en
mangel eller to som gjør at
Lucy ikke når toppen.
Konklusjon
Spennende idé,
men med en
kontekst som
ikke holder
stand.
KRIS MUNTHE
Byavisa
marianne@byavisadrammen.no