Essay - Future Library

Margaret Atwood
2014
Framtidsbiblioteket
Future Library
Katie Paterson
Katie Paterson (født i Skottland i 1981) er kjent for
sine konseptuelle verk. Tidligere prosjekter inkluderer
kringkasting av lyden av en smeltende isbre på
mobiltelefon til en besøkende, kartlegging av døde
stjerner, et lysbildearkiv over mørkets historie gjennom
tidene, en spesialkonstruert lyspære som simulerer
månelys, nedgraving av et sandkorn i nanostørrelse
dypt i Sahara-ørkenen og å sende en omarbeidet
meteoritt tilbake til verdensrommet. Paterson har stilt
ut over hele verden, fra London til New York, Berlin
til Seoul. Arbeidene hennes har vært vist på Tate Britain,
Hayward Gallery i London, frac i Frankrike, Museum
of Contemporary Art i Sydney, The Guggenheim
Museum i New York og The Scottish National Gallery
of Modern Art i Edinburgh. Hun fikk Creative 30-prisen
som avisa The Independent deler ut til « den mest kreative
unge personen i Storbritannia ». Hun vant også nylig
South Bank Sky Arts-prisen for 2014.
www.katiepaterson.org
Katie Paterson (born 1981, Scotland) is known for
her conceptual artworks that in the past have involved
broadcasting the sounds of a melting glacier live to
a visitor on a mobile phone, mapping all the dead stars,
compiling a slide archive of the history of darkness
across the ages, custom-making a light bulb to simulate
the experience of moonlight, burying a nano-sized
grain of sand deep within the Sahara desert, and
sending a re-cast meteorite back into space. Paterson
has exhibited internationally, from London to New
York, Berlin to Seoul, and her works have been included
in major exhibitions at Tate Britain, Hayward Gallery,
London, frac , France, Museum of Contemporary Art
Sydney, Guggenheim Museum, New York and The
Scottish National Gallery of Modern Art, Edinburgh.
She was winner of the Independent’s Creative 30 award
‘for Britain’s most creative young person’ and the
winner of the Visual Arts category of the 2014
South Bank Sky Arts Awards.
www.katiepaterson.org
Framtidsbiblioteket er utviklet på oppdrag fra og produseres
av Bjørvika Utvikling, opprinnelig kurert av Situations
og blir forvaltet av Stiftelsen Framtidsbiblioteket.
Stillerom i Deichmanske bibliotek designes av kunstneren
og arkitektene Lund Hagem Arkitekter og Atelier Oslo.
Prosjektet støttes av Oslo kommune ved
Kulturetaten og Bymiljøetaten.
Margaret Atwoods tekst oversatt av Inger Gjelsvik.
Grafisk design av Fraser Muggeridge studio.
www.framtidsbiblioteket.no
Future Library is commissioned and produced by
Bjørvika Utvikling, originally curated by Situations,
and is managed by the Future Library Trust.
The silent room in the Deichmanske Library is designed
by the artist and architects Lund Hagem and Atelier Oslo.
Supported by the City of Oslo, Agency for Cultural Affairs
and Agency for Urban Environment.
Margaret Atwood’s translation by Inger Gjelsvik.
Graphic design by Fraser Muggeridge studio.
www.futurelibrary.no
Margaret Atwood
Framtidsbiblioteket
Jeg ble svært glad for å bli bedt om å være den første forfatteren til å bidra
til Framtidsbiblioteket. Katie Patersons kunstverk er en betraktning over tidens
vesen. Det er også en hyllest til det skrevne ord, til den fysiske forutsetning
for å formidle ord gjennom tid – i dette tilfellet papir – og en konstatering av
at det skrevne i seg selv er en tidskapsel, ettersom forfatteren som nedtegner
ordene og mottageren av dem – leseren – alltid er adskilt i tid.
Det er noen ulemper ved å være den første forfatteren som bidrar. For
eksempel har jeg ennå ikke sett denne skogen i Norge, og kan derfor ikke si
noe om den. Jeg kan heller ikke stå i Framtidsbibliotekets rom og se navnene
på de andre forfatterne og titlene på verkene de har bidratt med. Forfattere langt
fremme i tid – år nitti, år femognitti – vil vite at når deres forseglede boks blir
åpnet og deres verk offentliggjort, vil leserne være deres egne samtidige. Mens
de som kommer til å lese min bok, befinner seg hundre år inn i fremtiden. Deres
foreldre er ennå ikke født, og antagelig heller ikke deres besteforeldre. Hvordan
skal jeg henvende meg til disse ukjente leserne? Hva vil de være i stand til å forstå
av min verden, den verden som danner grunnlaget for mitt bidrag? Og hvordan
vil ordenes betydning ha endret seg i løpet av denne tiden? For språket er i seg
selv gjenstand for trykk og omdanning, liksom steinen i jordskorpen er det.
Science fiction har gjort kunst av romreisen – av det å reise til steder
forfatteren aldri har sett og som kanskje heller ikke finnes annet enn i den
menneskelige fantasi. På samme måte er det med tidsreisen. I anledning
Framtidsbiblioteket sender jeg et manuskript ut i tiden. Vil det finnes mennesker
der ute til å motta det? Vil det finnes noe « Norge »? Vil det finnes noen « skog »?
Vil det finnes noe « bibliotek »? Det er et uttrykk for håp å tro at alt dette vil
finnes til tross for klimaendringer, stigende havnivå, ødeleggende insektangrep
på skog, verdensomspennende pandemier og alle de andre truslene, reelle eller
ikke, som bekymrer oss i dag.
Som barn var jeg av dem som gravde ned syltetøyglass med skatter ut ifra
den forestilling at noen en dag ville komme og grave dem opp. Jeg har selv
funnet lignende ting når jeg har spadd i de ulike hagene jeg har anlagt: gamle
spikre, gamle medisinflasker, tallerkenskår. En gang fant jeg langt nord i Canada,
en bitteliten dukke skåret ut i tre – noe så sjeldent som tre, for det vokser ikke
trær der, så det må ha dreid seg om drivved. Slik vil Framtidsbiblioteket til
dels være: Det vil inneholde fragmenter av liv som en gang ble levd og som
da vil være fortid. Men all skriving er en måte å bevare og videreformidle
den menneskelige stemme på. Skrifttegnene – laget med blekk, trykksverte,
pensel, griffel eller meisel – vil, i likhet med tegnene i et partitur, være livløse
til wdet kommer en leser og vekker stemmen til live igjen.
Det er rart å tenke på at min egen stemme – som da i så lang tid vil ha
vært taus – plutselig vil bli vekket opp igjen etter hundre år. Hva er det første
den stemmen vil si når en ennå ulegemlig hånd trekker den ut av beholderen
og blar opp på første side?
Jeg ser for meg dette møtet – mellom min tekst og denne ennå ikkeeksisterende leseren – som noe tilsvarende den rødmalte håndskriften jeg en
gang så på veggen i en mexicansk hule som hadde vært stengt i tre hundre år.
Hvem kan nå dechiffrere dens egentlige innhold? Men det generelle innholdet
var allmenngyldig: Hvem som helst kunne lese det.
Det sto: Hei. Jeg var her.
Margaret Atwood (født i Canada i 1939) har skrevet
over 40 bøker, både skjønnlitteratur, barnebøker,
dikt og sakprosa. Bøkene hennes er oversatt til
over 40 språk, og hun har mottatt en rekke priser,
deriblant Bookerprisen, Arthur C. Clarke-prisen
for beste science fiction-verk, og den kanadiske
bokhandlerforeningens ærespris. Atwood er
en glødende miljøverner og politisk aktivist med
over en halv million følgere på Twitter. Bøkene
hennes tar for seg nåtidens eksistensielle problemer
med humor og snert, ofte med utgangspunkt i
et oppdiktet univers. Den siste romanen hennes,
MaddAddam, avslutter en framtidspessimistisk
trilogi som følger menneskehetens skjebne i en
usikker framtid. Hennes siste bok med noveller
heter Stone Mattress: Nine Tales.
Margaret Atwood (born 1939, Canada) is the author
of more than 40 volumes of poetry, children’s literature,
fiction and non-fiction. Her work has been published
in more than 40 languages, and she is the recipient
of numerous literary awards, including the Booker
Prize, the Arthur C. Clarke Award for best science
fiction and the Canadian Booksellers’ Lifetime
Achievement Award. A fervent environmentalist and
political activist, Atwood has over 500,000 followers
on Twitter. Her works explore the existential problems
of modern man with satire and humour, often with
a starting point in a speculative universe. Her recent
novel, MaddAddam, concludes her dystopian trilogy
that follows the fate of mankind through an uncertain
future. Her latest work is a book of short stories
called Stone Mattress: Nine Tales.
www.margaretatwood.ca
www.margaretatwood.ca Margaret Atwood
Future Library
I was very pleased to have been invited to be the first author for the Future
Library project. Katie Paterson’s artwork is a meditation on the nature of time.
It is also a tribute to the written word, the material basis for the transmission
of words through time – in this case, paper ­– and a proposal of writing itself
as a time capsule, since the author who marks the words down and the receiver
of those words – the reader – are always separated by time.
There are some disadvantages to being the first author. One, I have not
yet seen the actual forest in Norway, so I can’t say anything about it. Nor will
I be able to stand in the Future Library room and see the names of the other
authors and the titles of the works they have contributed. Authors far along
in time – Year 90, Year 95 – will know that when their sealed box is opened
and their work published, those reading it will be their contemporaries. But
those who will read my work are a hundred years into the future. Their parents
aren’t yet born, nor, in all likelihood, are their grandparents. How to address
these unknown readers? What will they be able to understand of my world, the
world that is the ground for my own contribution? And how will the meanings
of words have changed in that time? For language itself is subject to pressure
and metamorphosis, just as the rock of the earth’s crust is.
Science fiction has made art out of space travel – travel to places that the
author has never seen, and that may not exist except in the human imagination.
Time travel is similar. In the case of the Future Library, I am sending a
manuscript into time. Will any human beings be waiting there to receive it?
Will there be a ‘Norway’? Will there be a ‘forest’? Will there be a ‘library’?
It’s hopeful to believe that all of these elements – despite climate change,
rising sea levels, forest insect infestations, global pandemics, and all of the
other threats, real or not, that trouble our minds today – will still exist.
As a child, I was one of those who buried treasures in jars, with the
idea that someone, some day, might come along and dig them up. I found
similar things while digging in the various gardens I have made: old nails,
old medicine bottles, fragments of china plates. Once, in the Canadian arctic,
I found a tiny doll carved of wood – rare wood, for no trees grow there and
such a piece of wood must have been driftwood. That is what the Future Library
is like, in part: it will contain fragments of lives that were once lived, and that
are now the past. But all writing is a method of preserving and transmitting
the human voice. The marks of the writing, made by ink, printer ink, brush,
stylus, chisel – lie inert, like the marks on a musical score, until a reader
arrives to bring the voice back to life.
How strange it is to think of my own voice – silent by then for a long time –
suddenly being awakened, after a hundred years. What is the first thing that
voice will say, as a not-yet-embodied hand draws it out of its container
and opens it to the first page?
I picture this encounter – between my text and the so-far non-existent
reader – as being a little like the red-painted handprint I once saw on the
wall of a Mexican cave that had been sealed for over three centuries. Who
now can decipher its exact meaning? But its general meaning was universal:
any human being could read it.
It said: Greetings. I was here.
Arve Rød (født i Norge i 1967) er kritiker, kunstner og
skribent. Han er utdannet ved Statens kunstakademi
i Oslo. Rød har skrevet essays og artikler om kunst
i en rekke tidsskrifter og publikasjoner, både i Norge
og internasjonalt. Han har vært fast kunstkritiker
for avisene Dagens Næringsliv og Dagbladet.
Arve Rød (born 1967, Norway) is an art critic, artist
and writer. He trained at Statens kunstakademi (The
Norwegian National Academy of Fine Arts) in Oslo,
and has written essays and articles on art in a number
of publications, both in Norway and internationally.
He has been an art critic for national newpapers such
as Dagens Næringsliv and Dagbladet.
Arve Rød
En ny vår
A New Spring
Rundt meg er lyden av smeltende snø og is.
Jeg snakker ikke om den store isen, verdensisen:
brekappen over Grønland, eller isflakene som
bryter løs fra fastlandet i Antarktis som små
kontinenter. Den smelter her i gatene jeg bor etter
et kraftig snøfall, etter at en altfor tidlig vår hadde
vært her i flere uker allerede, helt fra februar da
det egentlig skulle være blåkaldt til midten av
mars. I stedet kom varmen og gjorde oslogatene
bare og gresset nesten grønt – før to dagers tett
snødrev seint i mars gjorde byen hvit igjen
i noen korte timer.
Lyden av is som smelter var alltid lyden
av optimistisk forventning. Små våte plask
som minnet oss på at livet fremdeles eksisterer.
Er det ikke slik fremdeles? Gir ikke en tidlig vår
fremdeles stikk av glede og lettelse over at den
mørke tiden endelig er over?
Naturligvis gjør den det. Men skal vi tro
vitenskapen – og ifølge min forstand er det
inntil videre få grunner til ikke å gjøre det –
vil alle kommende vårer i regelen være tidlige.
For kommende generasjoner, i uoverskuelig
framtid, vil de være alt for tidlige alle sammen –
evig tidligere, til det ikke lenger er noen is som
smelter her i gatene. Om hundre år er kanskje
også skogene og åsene rundt Oslo grønne hele
året. Kanskje vi må ringe isen, om vi vil høre
lyden av den.
I 2007 lot den skotske kunstneren Katie
Paterson oss gjøre nettopp det. I en utstilling
på Slade School of Fine Art i London var ett
av verkene en lysende tallrekke i neon på veggen:
07757001122. Tilsynelatende et verk som føyde
seg inn i en stram konseptualistisk tradisjon:
tett og knapp informasjon, formidlet som
kryptiske tekstfragmenter eller sitater (eller
i dette tilfellet altså tall) og gjerne i neon, som
til tross for konseptkunstens estetiske gjerrighet
har vært et foretrukket materiale blant flere av
kunstretningens fremste aktører.
Men løsningen på Patersons tallrekke var
verken språklig tvetydig eller filosofisk intrikat.
Poenget var like enkelt som det var spektakulært.
Tallet var et telefonnummer, nærmere bestemt
Patersons eget, og slo du dette nummeret fikk
du isbreens stemme på øret. Nede i mektige, men
raskt smeltende Vatnajökull på Island – Europas
største nasjonalpark og i volum største isbre –
hadde Paterson plassert en undervannsmikrofon
I can hear the sound of melting snow and ice.
I’m not talking about the great ice, the ice cap
over Greenland, or the icebergs that break free
from the Antarctic like small continents. This
ice is melting in the street where I live after
an all too early Spring has arrived in February.
A warmth has come that has made the streets
of Oslo bare and the grass nearly green when
it should be frozen hard until mid-March.
The sound of melting ice was always a
sound of optimistic expectation. Small wet
splashes reminded us that below the snow life
still existed. Is that still not so? Does an early
Spring still not give a pang of joy and relief
that the dark days are finally over?
Of course it does. But if we believe what
science tells us, and it seems there are few
reasons not to, all the Springs to come will
begin earlier. For future generations they
will come even earlier still, until there is no
ice left to melt in the streets. In one hundred
years the forests and hills around Oslo could be
green throughout the year. Maybe we will have
to call up the ice to be reminded of its sound.
In 2007 the Scottish artist Katie Paterson
allowed us to do just that. One of her artworks
shown at the Slade School of Fine Art, London,
consisted of a series of neon numbers on a
wall: 07757001122. It appeared to be an artwork
that followed a strict Conceptualist tradition:
sparse, dense information conveyed as cryptic
fragments of text (or in this case numbers), often
in neon, that despite Conceptual Art’s aesthetic
frugality has been a preferred material of many
of the movement’s foremost proponents.
The significance of Paterson’s series of
numbers was neither linguistically ambiguous
nor philosophically complex. The point was
as simple as it was spectacular. The number was
a telephone number, more specifically Paterson’s
own, and when you dialed it you heard the voice
of a glacier in your ear. Inside the powerful
but quickly melting Vatnajökull in Iceland,
Europe’s largest glacier, Paterson had placed
an underwater microphone connected to her
own mobile phone. You could dial her number
and for a few moments linger over the sound
of trickling and dripping glacial water.
Perhaps what was most sensational about the
artwork, called Vatnajökull (the sound of ), was how
koblet til hennes egen telefon, og dermed kunne
man i noen små øyeblikk dvele ved lyden av
sildrende og dryppende brevann.
Det kanskje mest oppsiktsvekkende ved
dette arbeidet, kalt Vatnajökull (the sound of ) er
hvor lite dramatisk lyden av breen er (om du lurer
på hvordan det hørtes ut, er det fremdeles mulig å
få en lytteprøve på Patersons hjemmeside). Tenker
man på en isbre, er det lyden av hundre tusen
tonn frossen og knakende vannmasse som bryter
og former landskapet man helst forestiller seg.
Men Paterson ga oss med dette verket et mer
melankolsk bilde av hvordan nedsmeltingen av
storisen faktisk høres ut – som forsiktig surkling
og plopp og plask, stillferdig og vakkert, men som
vi nå altså vet kanskje også evig, aldri opphørende
før det en gang ikke er mer igjen av den.
Det vil ta mye mer enn hundre år før siste rest
av Vatnajökull har rent i havet. Mye annet skal
forandres til det ugjenkjennelige – kanskje til og
med menneskene selv, og ikke minst våre samfunn
– før det ikke er mer is igjen. Det er en verden vi
ikke kan forestille oss hvordan vil se ut, noe som
gir en akutt dramatikk til Patersons ellers poetiske
arbeid. Katastrofen skjuler seg i skjønnheten, eller
som hun selv sa om Vatnajökull (the sound of ): « Det
er på en måte noe hjerteskjærende over dette, å
vite at du lytter til noe storslagent som blir ødelagt.
Men det er også vakkert; en feiring av naturen. »
Lenge før den tid vil et åpent hogstfelt på
Vettakollen i Nordmarka – en del av det vakre
skogsbeltet som brer seg omkring Oslo – igjen
stå dekket av høye trær. Der ble det i fjor plantet
ett tusen spirer av gran. Om nittini år fra nå
vil disse trærne bli til papiret som skal brukes
til å trykke en bok med hundre manuskripter
av like mange forfattere. Inntil da vil disse
manuskriptene ligge arkivert og forseglet
i et spesialdesignet rom i det nye Deichmanske
hovedbibliotek som bygges i Bjørvika, som del
av Katie Patersons prosjekt kalt Framtidsbiblioteket.
Den første teksten er allerede skrevet og levert
av den kanadiske, internasjonalt kjente forfatteren
Margaret Atwood. Og hvert år i nittini år fra
nå skal et nytt bidrag tilføres arkivet av en nøye
utvalgt forfatter, og siden – når nybygget om noen
år står ferdig etter de tilsynelatende obligatoriske
forsinkelsene et byggeprosjekt av denne størrelsen
innebærer – legges i plomberte bokser i det
spesialdesignede rommet. Ingen av oss som
The Guardian, 8. Juni 2007
undramatic the sound of the glacier was
(if you’re wondering what it sounds like, an
extract of the sound recording is available on
Paterson’s website). When one imagines the
sound of a glacier, it is that of a frozen and
creaking mass of one hundred thousand tonnes
breaking and shaping the landscape. Instead,
with her work, Paterson gives us a melancholy
picture of what the melting of the great ice
actually sounds like: gentle murmurs, splashes
and drops, subdued and beautiful. As we now
know, this is a sound that might never cease
until there is no ice and no glacier left.
It will take much longer than one hundred
years before the last of Vatnajökull has flowed
into the sea. In the interim much will have
changed unrecognisably, not least our societies,
and maybe even human beings themselves.
We can’t imagine how this future world might
appear, lending Paterson’s otherwise poetic
work an instant drama. Catastrophe hides
within beauty, or, as she has said herself about
Vatnajökull (the sound of ): ‘In a way there is
something heartbreaking about this, knowing
that you are listening to something magnificent
being destroyed, but it is also very beautiful,
a celebration of nature.’
Long before Vatnajökull disappears, the
area of felled woodland in Nordmarka – the
beautiful belt of forests that encircle Oslo –
will be covered again with tall trees. Last year
one thousand spruce saplings were planted
there. Ninety-nine years from now the mature
trees will be turned into paper to be used to
print a book containing one hundred manuscripts
by as many authors. Until then the original
manuscripts will be sealed and archived in a
special room in the Deichmanske Library being
built in Bjørvika, Oslo, as part of Katie Paterson’s
project Future Library.
The first text has already been written and
delivered by the internationally renowned
Canadian author Margaret Atwood. Every year
for the next ninety-nine years a new contribution
will be made to the archive by a carefully chosen
author. When the new library building is finished
the manuscripts will be placed in sealed boxes
in a specially designed ‘silent room’. No adult
living now will ever know what is inside the
boxes, other than that they are texts of some
The Guardian, 8 June 2007
lever i dag vil få vite hva som blir lagt i boksene,
annet enn at det er tekst i en eller annen forstand,
i en materiell form som både skal tåle tidens tann
og være teknologisk tilgjengelig også i år 2114.
Man kan tenke seg mange heftelser og
problemer med et kunstverk som utfolder seg
i et så langt tidsrom. Slik jeg opplever det er
Framtidsbiblioteket et tredelt prosjekt, med gradvis
mer uforutsigbart utfall: en installasjon, en prosess
og et sluttprodukt i form av en trykket antologi.
Mest konkret og i bokstavelig forstand mest
håndgripelig som kunstverk betraktet, er lokalet
i Deichmans kommende signalbygg ved Operaen –
et « stillerom » designet av Paterson i samarbeid
med arkitektene for det nye hovedbiblioteket.
Så snart man får kontroll over de vanskelige
grunnforholdene i Bjørvika vil bibliotekbygget
reise seg, og med det rommet med boksene, som
et sveitsisk bankhvelv med forfatterens navn
og dokumentets tittel på hver boks, kapslet inn
i trevirket fra trærne som måtte vike plassen
for granspirene som nå gror opp av lyngen på
Vettakollen. Dette rommet blir en installasjon som
både kan betraktes som et « gesamtkunstwerk » slik
den vil forene de estetiske uttrykkene billedkunst,
arkitektur, design og litteratur, og det man kan
kalle et « relasjonelt » verk – altså at installasjonen
ikke bare blir et kunstobjekt til beskuelse, men
et rom å bruke, et « sammenbindende aspekt »
i den relasjonelle estetikkens språk: At det blir
et sted for sosial erfaring.
Patersons Framtidsbiblioteket blir altså en
rominstallasjon med en bestemt fysisk plassering
og utforming som er fast og uforanderlig, men
som vil være et møtested som inviterer til sosiale
prosesser som er åpne og bevegelige. Dernest
er det en prosess i en større tid og et videre
fysisk rom, slik det henger sammen med skogen
og trærnes vekst; et land art-prosjekt som kan
lignes med den legendariske tyske kunstneren
Joseph Beuys’ planting av sju tusen eiketrær i
Kassel i 1982. Beuys’ treplanting tok på lignende
vis innover seg en både sosial og økologisk
tenkning, kunstneren betraktet trærne som
elementer i naturens gjenfødelsesprosess, og i den
forstand var de for ham også en slags tidskapsler.
I Framtidsbiblioteket blir tilførselen av forfatternes
verker og den naturlige prosessen i skogen bilder
på hverandre, slik manuskriptene hvert år skal
forsegles i et tilsvarende sakte voksende arkiv.
Til sist er Framtidsbiblioteket naturligvis
også det ferdige resultatet, når den siste
forfatteren har skrevet sin tekst, og de
kind in a material form that will both
withstand the ravages of time and be
technologically available in the year 2114.
One can imagine many obstacles to a
work of art that spans such a long period.
Future Library, as I interpret it, is a three-part
project with a gradually more unpredictable
outcome: an installation, a process, and
a published anthology. The most concrete,
and in a literal sense, the most palpable as
a considered work of art, is the ‘silent room’
designed by Paterson in collaboration with
the architects of the new library. When the
challenging ground conditions in Bjørvika
have been overcome, the library building
will rise up with the ‘silent room’ and all its
boxes inside. As in a Swiss bank vault, the
author’s name and the manuscript’s title will
be inscribed on each box encased in wood
taken from trees that were cut down to make
space for the spruce saplings that now grow
amongst the heather in Vettakollen.
The ‘silent room’ will be an installation
that can be considered as a gesamtkunstwerk
as it unites visual art, architecture, design
and literature. It may also be considered as
a ‘relational’ work, in that the installation is
not just an artistic object to behold, but a room
to be used, a ‘linking element’ in the language
of relational aesthetics, and a space for social
experience. Paterson’s Future Library will be
an installation with a physical presence and
design that is permanent and unchanging,
but also a meeting place that will invite open
and dynamic social processes.
Furthermore, there is a process that is
ongoing over a long period of time, covering
a large physical space. Future Library is a
land art project that can be compared with
the legendary German artist Joseph Beuys’
planting of seven thousand oaks at Kassel
in 1982. Beuys’ tree planting also took a
similar view of social and ecological thinking,
the artist considering the trees as elements
of nature’s process of rebirth, and in that
sense a kind of time capsule. In Future Library
the inclusion of each authors’ work will mirror
the natural processes of growth in the forest,
with the manuscripts being sealed each year
in an equally slowly growing archive.
The end result is also an element of the
artwork; when the last text has been written,
and the fully grown spruce trees are felled,
fullvokste grantrærne er felt og blitt til tremasse
og papir, som så skal – benyttes i den endelige
antologien og mangfoldiggjøringen av tekstene
for et framtidig publikum.
Disse ulike delene er bare delvis kontrollerbare,
og jo lenger ut i tiden og skogen vi kommer, jo mer
usikkert blir utfallet. Ikke vet vi hva vi – det vil si
våre barnebarn og oldebarn og tippoldebarn – får
å lese i 2114. Ifølge Atwood selv kan ikke engang
ti ville hester dra det ut av henne: « Det er en del
av kontrakten at du ikke kan si til noen hva du
har skrevet », sier hun. Kanskje er det poesi over
tre linjer, kanskje er det en artikkel om verdens
tilstand eller kanskje er det en hel roman – det får
voksne mennesker i dag aldri vite. Kanskje vil det
ha endret betydning når det en gang leses, siden
også språket er ubestandig og alltid foranderlig.
Kanskje har de nå nyplantede trærne i Nordmarka
for lengst brent ned i en av de drepende tørre
somrene vi kanskje får om tretti eller femti eller
åtti år. Trærne kan sikkert erstattes med andre trær,
men da forsvinner også noe av det kunstneriske
premisset, eller konseptet. Men igjen: kanskje er det
ingen som tar kunstneriske konsepter så høytidelig
om hundre år. Vi kan ganske enkelt ikke vite.
Det vi derimot kan vite noe om, er hva
Framtidsbiblioteket betyr som kunstnerisk påstand
i dag. Om Patersons gjengivelse av Vatnajökull
var poetisk og vakker i sin undergangsvisjon
er Framtidsbiblioteket et i beste forstand utopisk
prosjekt; et hundreårsperspektiv som insisterer
på en tro på framtiden. Og kanskje er det nettopp
noe slik vi trenger nå, i en tid hvor det ikke går
én eneste dag uten at minst to dårlige nyheter
om konsekvensene av vår livsstil hamres over
oss: Enda en dyreart som er nær utryddet, enda
en bakterie som har lært å snike seg unna effekten
av moderne legemidler, atter en forskningsrapport
som kan fortelle at vi står med tærne på terskelen
til ugjenkallelig økologisk kollaps. Vi som vokste
opp på sytti- og åttitallet har erfaring med å kjenne
trykket fra forestillingen om utslettelse på våre
unge sinn, slik « bomben » var en konstant trussel
(hvilket den for så vidt fremdeles er, vi har bare
sluttet å snakke om den). Men denne trusselen var
for oss bare en mulighet, bomben falt tross alt aldri
ned over hodene våre. For både gamle og unge i
dag, og for alle kommende generasjoner, er derimot
forestillingen om dette andre ragnarokk bundet til
noe absolutt reelt og herværende: til prosesser som
virker rundt oss, åpenlyst og usynlig i det stille
The Guardian, 5. September 2014
pulped, turned into paper and made into the
final anthology for a future audience.
The different elements of the artwork are
only partially controllable. The further out
in time and into the forest we travel, the more
uncertain the outcome. We don’t know what
we, that is to say our grandchildren and great
grandchildren and great great grandchildren,
will read when the boxes are opened and texts
revealed in 2114. According to Margaret Atwood
wild horses couldn’t drag it out of her: ‘It is a
part of the contract that you can’t say anything
about what you’ve written.’
Maybe it will contain three lines of poetry,
perhaps an article about the state of the world,
or possibly an entire novel. Those of us living
now will never know. Maybe its meaning will
have changed when it comes to be read, because
language is also impermanent and constantly
changing. Maybe the newly planted trees in
Nordmarka forest will have long burnt down
in one of the murderously dry summers we will
have in thirty or fifty or eighty years. The trees
could certainly be replaced with others, but then
part of the artistic concept could also disappear.
Then again, maybe no one will take artistic
concepts as seriously in one hundred years time.
What we may know something about is what
Future Library means as an artistic contention
today. Where Paterson’s representation of
Vatnajökull was poetic and beautiful in its
apocalyptic vision, Future Library is, in the best
sense, a utopian project, with a one hundred
year perspective that insists on a belief in the
future. And maybe that is exactly what we need
right now, when news about the consequences
of our lifestyles is hitting us daily: another
animal species on the verge of extinction,
another bacteria becoming immune to modern
drugs, yet another piece of research telling us
we are standing on the edge of an irrevocable
ecological collapse. Those of us who grew up
during the 1970s and 80s have experienced
the pressing notion of our own annihilation
with ‘the bomb’ as a constant threat (and it
still is, we just no longer talk about it). That
threat remained just a possibility, after all, the
bomb never fell. However, for both young and
old today the threat of this other Ragnarök
The Guardian, 5 September 2014
The fiery destruction and fertile rebirth of the world,
according to Norse mythology.
som lyden fra isbreenes indre; til noe som
forandrer landskapet og luften rundt oss og som
liksom bomben eter seg inn i vår forestilling og
våre drømmer om framtid.
Det finnes en idé i sosialpsykologien som sier
fake it until you become it. Såkalt « power posing »
innebærer at vi gjennom kroppsspråk kan påvirke
hvordan vi tenker om oss selv: Om du strammer
magen, løfter armene og oppfører deg som om du
er sterk viser det seg at du også gjerne vil føle deg
sterk. Og da blir du også sterkere. Samtidig finnes
det forskning som viser at holdningskampanjer
med dommedag som følge av menneskeskapte
klimaendringer som bakteppe har en tendens til
å virke mot sin hensikt. Vi blir ganske enkelt
mindre engasjerte av å stadig bli minnet på hvor
dårlig det egentlig står til. Apatien og fornektelsen
slår sterkere inn enn impulsen til å handle.
Jeg vet ikke om hensikten med Framtidsbiblioteket
er konkret handling. Men prosjektet er i alle fall
ment å skape og støtte en holdning. Patersons
totalverk er for meg et eksempel på power posing
i kunstnerisk form, men uten å være insisterende
eller moraliserende. Framtidsbiblioteket er ingen
kampanje for et klimapolitisk poeng, men
en invitasjon til å føle nærhet med naturen
rundt oss, til å vise omsorg for skogen og
bli oppmerksom på livet slik det utvikler seg der;
til å se sammenhengen mellom dette naturlige
miljøet og de menneskeskapte omgivelsene i byen
og i arkitekturen; og til å vise tillit til dem som
kommer etter oss – at noen finner det verdt å føre
videre prosjektets praktiske arbeid og kunstneriske
innhold. For kunstneren selv er dette mer enn
en idé. Paterson er forpliktet gjennom kontrakt
til dette prosjektet resten av livet. Framtidsbiblioteket
åpner for å se også våre liv i et tidsperspektiv som
er både fjernt og samtidig nært nok til at vi kan ane
omfanget og alvoret i det innenfor våre livsspenn.
For noen er kanskje Framtidsbiblioteket en
skuffelse allerede før det har kommet skikkelig
i gang, nettopp fordi det er gitt at man ikke får
se, eller lese, « resultatet ». På det punktet kan man
kanskje si at Paterson også setter en finger på et
ømtålig punkt i tidsånden: Impulsen at dersom
et initiativ ikke tilbyr et sluttet og tilgjengelig
produkt i nuet, ser vi ikke poenget med det.
Men det handler ikke om ferdigstillelsen. For
meg er den viktigste delen av Framtidsbiblioteket
allerede ferdig, i form av et løfte om at det vil
komme en ny vår også om hundre år. Det er
egentlig bare opp til oss.
is tied to something very real and present: to
the processes going on around us, invisibly and
quietly like the sound from the glacier’s interior,
that are altering the landscape and atmosphere
and, just as the bomb did, invading our dreams
of the future.
There is an idea in social psychology that says
‘fake it until you become it’. So-called ‘power
posing’ means that our body language can affect
how we think about ourselves. If you tighten
your stomach muscles, lift your arms and behave
as if you are strong, you will feel stronger, and
as a consequence you will be stronger. At
the same time there is research showing that
awareness campaigns using doomsday warnings
about climate change have a tendency to be
counterproductive. We become less engaged
by being repeatedly reminded of how bad things
are. Denial and apathy swamp the impulse to act.
I don’t know if the purpose of Future Library
is to incite concrete action, but the project is
at least meant to create and support an attitude.
Paterson’s work for me is an example of power
posing in artistic form, without being insistent
or moralising. Future Library is not a campaign
to make a political point, but an invitation to
feel the proximity of nature, to care for the forest
and to be aware of life as it evolves, to see the
relationship between the natural environment
and man-made cityscapes and architecture,
and to show confidence that those who will
come after us will see the worth in continuing
the project’s practical work and artistic content.
Future Library also allows us to see our life in
a temporal perspective that is simultaneously
distant and near enough to sense the scale
and seriousness of it within our lifespan. For
the artist herself this is more than just an idea;
Paterson is contractually bound to the project
for the rest of her life.
Although it has only just started,
for some Future Library is perhaps already a
disappointment, because it doesn’t allow one to
see, or read, ‘the result’. In this respect Paterson
touches on a sensitive nerve: if in today’s culture
an initiative doesn’t provide a final and instantly
available result, then we don’t see the point of it.
But it is not about completion. For me the most
important element of Future Library is already
finished, in the form of a promise that in one
hundred years time a new Spring will come.
Whether it will remain is up to us.
Framtidsbiblioteket er et 100 år langt kunstprosjekt
i Oslo av den skotske kunstneren Katie Paterson.
Tusen trær er plantet på Vettakollen i Nordmarka,
og om hundre år skal disse trærne felles for å bli
til papir til en antologi som ble påbegynt i 2014.
Hvert år skal en forfatter inviteres til å bidra med
en ny tekst til en voksende samling av upubliserte
og uleste manuskripter. I 2114, når samlingen
når 100 tekster, vil antologien bli trykket. Arbeidet
med å ta vare på skogen og sikre dens eksistens
i verkets 100-årige tidsperspektiv, finner sitt
konseptuelle kontrapunkt i invitasjonen til hver
forfatter: å skape og produsere et verk i håpet
om å nå en lydhør leser i en ukjent framtid.
Forfatteren, poeten og litteraturkritikeren
Margaret Atwood er den første forfatteren
som bidrar med en ny tekst til kunstverket.
Samlingen med tekster skal oppbevares i et
rom i det nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika
som åpner i 2019. Rommet, som er ment å være
et såkalt « stillerom », designet av Paterson og
arkitektene bak nye Deichmann, blir bygget av
tre fra skogen i Nordmarka. Forfatternes navn
og tekstenes titler vil være synlige, men ikke
tilgjengelige for leserne før de publiseres om
hundre år.
Styret i Framtidsbibliotekets stiftelse vil
hvert år invitere en forfatter til å bidra med en
ny tekst. Stifterne er kunstneren Katie Paterson,
Ion Trewin (litterær direktør for Booker-prisen),
Simon Prosser (Forlagsdirektør i Hamish
Hamilton), Liv Sæteren (tidligere biblioteksjef
for Deichmanske bibliotek), Håkon Harket
(forlagssjef i Forlaget Press), Ingeri Engelstad
(forlagssjef i Forlaget Oktober), og Anne Beate
Hovind (Bjørvika Utviklings prosjektleder for
Slow Space-programmet).
Oslo kommune har gitt sin støtte til dette
100-årige kunstverket og jobber sammen med
stiftelsen og kunstneren med å forvalte skogen
og sikre en god oppbevaring av manuskriptene
i det nye biblioteket fram til 2114.
Future Library is a 100-year artwork in Norway,
created by Katie Paterson. A thousand trees have
been planted in Nordmarka, a forest just outside
Oslo, which will supply paper for a special
anthology of books to be printed in one hundred
years time. Between now and then, one writer
every year will contribute a text, with the writings
held in trust, unread and unpublished, until 2114.
Tending the forest and ensuring its preservation
for the 100-year duration of the artwork finds
a conceptual counterpoint in the invitation
extended to each writer: to conceive and produce
a work in the hopes of finding a receptive reader
in an unknown future. The prizewinning author,
poet, essayist and literary critic Margaret Atwood
is the first writer to contribute to the project.
The manuscripts will be held in trust in a
specially designed room in the New Deichmanske
Public Library opening in 2019 in Bjørvika, Oslo.
Intended to be a space of contemplation, this
room – designed by the artist and architects –
will be lined with wood from the forest. The
authors’ names and titles of their works will
be on display, but none of the manuscripts will
be available for reading – until their publication
in one century’s time.
Guiding the selection of authors is the
Future Library Trust, whose founding trustees
include the artist, Literary Director of the Man
Booker Prize Ion Trewin, Publishing Director
of Hamish Hamilton Simon Prosser, former
Director of the Deichmanske Bibliotek Liv
Sæteren, Publishing Director of Forlaget Press
Håkon Harket, Editor in Chief of Oktober Press
Ingeri Engelstad, and Anne Beate Hovind,
Bjørvika Utvikling’s Project Manager for the
Slow Space Programme.
Support for this 100-year long artwork has
been given by the City of Oslo, who are working
with the artist and the Future Library Trust
to ensure the protection of the forest and
manuscripts until 2114.