Klimatiltak og utslippsbaner mot 2030

Transcription

RAPPORT
M-386 | 2015
Klimatiltak og utslippsbaner mot 2030
Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling
KOLOFON
Utførende institusjon
Miljødirektoratet
Oppdragstakers prosjektansvarlig
Kontaktpersoner i Miljødirektoratet
Miljødirektoratet
M-nummer
386
Are Lindegaard/Birgitte Laird
År
2015
Sidetall
322
Utgiver
Miljødirektoratet
Forfatter(e)
Andreas Andersen, Torgrim Asphjell, Kenneth Birkeli, Ketil Flugsrud, Helene Frigstad, Henrik Gade,
Eilev Gjerald, Vilde Haarsaker, Hege Haugland, Britta Maria Hoem, Nina Holmengen, Katja Ekroll
Jahren, Isabella Kasin, Kristin Madsen Klokkeide, Hans Kolshus, Maria Malene Kvalevåg, Birgitte Laird,
Are Lindegaard, Christine Maass, Henrik Norgaard, Tone Sejnæs Pettersen, Catrin Robertsen, Reidun
Marie Romundstad, Sissel Sandgrind, Odd Kristian Selboe, Svein Grotli Skogen, Vigdis Vestreng,
Fredrik Weidemann, Elin Økstad.
Tittel
Klimatiltak og utslippsbaner mot 2030 - Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling
Sammendrag
Rapporten er svar på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet om kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling. Rapporten gir nye tall for historiske utslipp og framskrivinger basert på nye GWPverdier og nye utslippsframskrivinger. Framskrivningene er fordelt på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig
sektor. Videre gir rapporten en gjennomgang av mulige tiltak som kan realiseres mot 2030 og effekt
av ulike tiltakspakkene fordelt på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Rapporten inneholder 84
tiltaksbeskrivelse. Disse beskriver hva tiltakene går ut på, utslippsreduksjonspotensial og grove
kostnadsestimater. Så langt det er mulig er også tilleggseffekter beskrevet. Mulige
energikonsekvenser av tiltakene er også vurdert.
Rapporten er oppdatert 26.06.2015. Kapittel 5.4 «Tiltakspakke 3, med mindre biodrivstoff»er lagt til.
4 emneord
2030-mål, tiltaksanalyse, klimagassutslipp,
lavutslippssamfunn
Forsidefoto
iStockphoto © Maica
Klimatiltak og utslippsbaner mot 2030 - Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling | M-386
Sammendrag
Bakgrunn
Miljødirektoratet har i denne rapporten utredet potensialet for reduksjoner i nasjonale
klimagassutslipp fram mot 2030. Vi presenterer tre ulike tiltakspakker som illustrerer mulige
kombinasjoner av utslippsreduserende tiltak. Resultatet av tiltakspakkene presenteres som tre ulike
utslippsbaner fram mot 2030 for nasjonale utslipp. I tillegg gis det egne presentasjoner av
utslippsbanene for utslipp som er omfattet av EUs kvotesystem og for utslipp som ikke er omfattet
av kvotesystemet. Videre har vi laget tiltaksbeskrivelser for hvert av enkelttiltakene som denne
utredningen består av. Tiltaksbeskrivelsene er ment som et oppslagsverk og gir en kortfattet
beskrivelse av tiltaket, potensial for utslippsreduksjon i 2030, samt vurdering av mulig innfasing,
tiltakskostnad og gjennomførbarhet.
Rapporten er Miljødirektoratets svar på fase 3 av oppdrag fra Klima- og miljødepartementet av 19.
mars 2014 om kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Miljødirektoratet oversendte fase 1 av
oppdraget til Klima- og miljødepartementet i rapporten Faglig grunnlag for videreutvikling av den
nasjonale og internasjonale klimapolitikken i mars 2014. Rapporten tilknyttet fase 2 av oppdraget,
Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling, ble publisert i oktober 2014.
I oppdatert oppdragstekst datert 27. mai 2015 er Miljødirektoratet bedt om at hovedfokus i denne
rapporten skal være:
 Oppdaterte tiltaksanalyser basert på ny kunnskap siden forrige leveranse.
 Nye tall for historiske utslipp og framskrivinger basert på nye GWP-verdier og nye
utslippsframskrivinger og fordelt på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, og effekt av de
ulike tiltakspakkene fordelt på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.
 Beskrivelse av tiltakenes effekt på utslipp av andre forurensningskomponenter (SO2, NOx,
svevestøv o.a) samt andre tilleggseffekter, i den grad det er mulig.
Norges indikative klimaforpliktelse (Intended Nationally Determined Contribution) ble sendt til FNs
klimakonvensjon 27. mars, med bakgrunn i stortingsmeldingen Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en
felles løsning med EU (Meld. St. 13, 2014-2015) og Stortingets tilslutning gjennom Innst. 211 S
(2014-2015). Norge vil ta på seg en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i
2030, sammenliknet med 1990-nivået. Norge vil gå i dialog med EU om å inngå en avtale om felles
oppfyllelse av klimapolitikken. Dersom en felles løsning ikke fører fram, vil målet om minst 40
prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenliknet med 1990 være Norges indikative forpliktelse. Målet
er da betinget av tilgang på fleksible mekanismer i den nye klimaavtalen og en godskriving av vår
deltakelse i EUs kvotesystem som bidrag til å oppfylle forpliktelsen.
EUs stats- og regjeringssjefer vedtok på rådsmøtet som ble avholdt 23.-24. oktober 2014 et nytt
rammeverk for klimaog energipolitikken fram mot 2030. Her ble det blant annet vedtatt et
utslippsmål på minst 40 prosent kutt sammenliknet med 1990. En felles løsning med EU vil innebære
ulik tilnærming for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Norsk kvotepliktig sektor er en del av
det europeiske kvotesystemet der årlige innstramninger gjør at det samlede utslippet, for alle
virksomhetene i Europa som er inkludert i kvotesystemet, til sammen vil være 43 prosent lavere i
2030 enn det var i 2005.
I
Hvert land vil få egne utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor som til sammen skal redusere
utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i EU med 30 prosent innen 2030 sammenliknet med 2005. Det
enkelte lands reduksjonsmål vil kunne variere mellom 0 og 40 prosent. Fordelingsnøkkelen vil være
BNP per innbygger, justert for å ta hensyn til kostnadseffektivitet på en rettferdig og balansert
måte. Det vil være noe fleksibilitet i gjennomføring av målet for ikke-kvotepliktig sektor, ved at
deler av målet kan gjennomføres ved kjøp av kvoter i EUs kvotesystem eller gjennomføring av
klimatiltak i EU-land.
Oppdatert referansebane
FNs klimapanel har publisert nye retningslinjer for rapportering (IPCC, 2013) og for beregning av
klimagassutslipp (IPCC, 2006). Alle Annex-I-landene1 må legge om sine utslippsregnskap fra og med
2015-rapporteringen. Retningslinjene er oppdatert for å ta høyde for ny kunnskap om hva som
forårsaker klimagassutslipp og hvilken klimapåvirkning de ulike gassene har.
Endringen med størst betydning for det norske utslippsregnskapet er endrede verdier for globalt
oppvarmingspotensial (GWP-verdier). Metan (CH4) vektes 19 prosent høyere, og lystgass (N2O) og SF6
vektes henholdsvis 3,9 prosent og 4,6 prosent lavere enn før.
Millioner tonn CO2-ekvivalenter
De norske klimagassutslippene i 2013 er nå beregnet til 53,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette
er nesten én million tonn høyere enn de foreløpige utslippstallene for 2013 som ble publisert i mai
2014, da utslippene ble beregnet til 52,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
60
55
50
45
40
Totalt CO2-ekvivalenter. Ny metode
Totalt CO2-ekvivalenter. Før metodeendring
Figur 0-1 Framskriving i NB2015 og justert framskriving. Kilde: SSB, Finansdepartementet og Miljødirektoratet.
Framskrivingene er i denne analysen justert tilsvarende, og med den justerte framskrivingen blir
utslippene i 2020 og 2030 henholdsvis 54,9 og 52,5 millioner tonn CO 2-ekvivalenter. Samlet effekt av
metodeendringene er dermed at utslippene i 2020 og 2030 er om lag 1,1 og 1 millioner tonn CO2ekvivalenter høyere enn utslippene som er publisert i nasjonalbudsjettet for 2015. Framskrivingene
anslår hva utslippene kan antas å bli i framtiden dersom det ikke iverksettes nye tiltak og
virkemidler.
Vi har fordelt både historiske utslipp og framskrivingene mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig
sektor:
1
Industriland som har særlige forpliktelser under klimakonvensjonen er anført i vedlegg til konvensjonen (Annex I og Annex
II)
II
Figur 0-2. Norske klimagassutslipp fordelt på kvotepliktig sektor (inkludert kvotepliktige utslipp fra innenriks luftfart) og
ikke-kvotepliktig sektor, gitt dagens avgrensning av kvoteplikten. Kilde: Miljødirektoratet
Tiltakspakker
Vi har, som i forrige rapport, satt sammen «pakker» av tiltak. Hovedregelen for inndeling er som
følger:
Tiltakspakke 1 inneholder tiltak med antatt tiltakskostnad under 500 kroner per tonn CO 2-ekvivalent
og som er vurdert å være mindre krevende å gjennomføre. I tillegg er det lagt til grunn at politiske
mål og tiltak som allerede er vedtatt, men som ennå ikke er inkludert i referansebanen, blir
gjennomført i tiltakspakke 1.
Tiltakspakke 2 inneholder tiltak med antatt tiltakskostnad opp til 1500 kroner per tonn CO 2ekvivalent og som er vurdert som mindre eller middels krevende å gjennomføre.
Tiltakspakke 3 inkluderer alle kvantifiserte tiltak - også dem som har antatt tiltakskostnad på over
1500 kroner per tonn CO2-ekvivalent og er vurdert som mer krevende å gjennomføre.
Når vi har satt sammen enkelttiltak til tiltakspakker har vi korrigert for «overlapp» mellom tiltak.
For eksempel blir utslippsreduksjonen knyttet til overgang til elog hydrogenkjøretøy mindre
dersom man samtidig innfører tiltak som reduserer antall kjørte personkilometer. Vi vil presisere at
tiltakspakkene ikke er ment som anbefalinger, men som illustrasjoner på hvordan tiltak kan
kombineres.
Utslippsbaner fram til 2030
Figur 0-3 under viser utslippsbaner basert på tiltak utredet i tiltakspakke 1, 2 og 3.
Reduksjonspotensialet i tiltakspakkene er eksklusiv tiltaket «Kraft fra land til norsk sokkel», se
omtale i petroleumsavsnittet nedenfor.
Høyreaksen viser prosentvis reduksjon sammenliknet med 1990, som er referanseåret for Norges
indikative forpliktelse. Den grå heltrukne linjen representerer historiske utslipp. Den stiplede grå
linjen representerer utslippsframskrivingen. Den anslår et utslippsnivå i 2030 på 52,5 millioner tonn
CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarer en økning på én prosent fra 1990-nivå.
III
Figur 0-3 Utslippsbaner mot 20302. Kilde: Miljødirektoratet
Dersom alle tiltakene inkludert i tiltakspakke 1 gjennomføres, gir våre beregninger et utslippsnivå
på 46,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer 11 prosent reduksjon i forhold til
1990-nivå.
Tilsvarende gir tiltakspakke 2 et utslippsnivå på 40,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette
tilsvarer 21 prosent reduksjon i forhold til 1990-nivå.
Tiltakspakke 3 gir et utslippsnivå på 36,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer 31
prosent reduksjon i forhold til 1990-nivå.
Figur 0-4 viser sektorvis fordeling av utslippsreduksjoner. Transportsektoren står for de største
utslippsreduksjonene i alle de tre tiltakspakkene, men med fallende relativ andel. Industrisektoren
står for de nest største utslippsreduksjonene i alle de tre tiltakspakkene, og med en økende relativ
andel.
2
Reduksjonspotensialet i tiltakspakke 1-3 er eksklusiv tiltaket «Kraft fra land», se kapittel 4.1.2
IV
Figur 0-4 Fordeling av utslippsreduksjoner3. Kilde: Miljødirektoratet
Utslippsbaner fram til 2030 for kvotepliktig sektor
Figur 0-5 under viser utslippsbaner for tiltak utredet i tiltakspakke 1, 2 og 3 for kvotepliktig sektor.
Høyreaksen viser prosentvis reduksjon sammenliknet med 2005, som er referanseåret for EUs 2030mål for kvotepliktig sektor. Reduksjonspotensialet i tiltakspakkene er eksklusiv tiltaket «Kraft fra
land», jf. omtale i petroleumsavsnittet nedenfor.
Framskrivingen uten tiltakspakker anslår et utslippsnivå i 2030 på 25,4 millioner tonn CO2ekvivalenter. Dette tilsvarer åtte prosent reduksjon fra 2005-nivå.
på 24,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer ti prosent reduksjon i forhold til
2005-nivå.
prosent reduksjon i forhold til 2005-nivå
3
V
Figur 0-5 Utslippsbaner for tiltakspakke 1, 2 og 3 for kvotepliktig sektor mot 20304. Kilde: Miljødirektoratet
Utslippsbaner fram til 2030 for ikke-kvotepliktig sektor
Figur 0-6 under viser utslippsbaner for tiltak utredet i tiltakspakke 1, 2 og 3 for ikke-kvotepliktig
sektor. Høyreaksen viser prosentvis reduksjon sammenliknet med 2005, som er referanseåret for EUs
2030-mål for ikke-kvotepliktig sektor. Framskrivingen uten tiltakspakker anslår et utslippsnivå i 2030
på 27,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarer to prosent reduksjon fra 2005-nivå som var
på 27,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
2005-nivå.
4
VI
Figur 0-6 Utslippsbaner for tiltakspakker 1, 2 og 3 mot 2030 for ikke-kvotepliktig sektor. Kilde: Miljødirektoratet
Figur 0-7 Fordeling av utslippsreduksjoner for ikke-kvotepliktig sektor. Kilde: Miljødirektoratet
VII
Figur 0-7 over viser fordelingen av utslippsreduksjoner på sektorer i 2030 for ikke-kvotepliktig
sektor.
Transportsektoren står for de klart største utslippsreduksjonene i alle de tre tiltakspakkene.
Tiltakene i transportsektoren kan i hovedsak grupperes i tre kategorier: null- og
lavutslippsteknologi, innblanding av biodrivstoff, og transportreduksjon- og omfordeling.
Listen nedenfor viser hvor mye de ulike typene tiltak bidrar til av utslippsreduksjoner. For alle de
tre pakkene er det tiltak som innebærer lav- og nullutslippsteknologi som gir størst potensial for
utslippsreduksjoner. Lav- og nullutslippsteknologi omfatter blant annet el-, hydrogen- og hybriddrift
av kjøretøy, elektrifisering av ferger og passasjerskip og elektrifisering av jernbane. De nest største
utslippsreduksjonene følger av tiltak som innebærer innblanding av biodrivstoff til veitrafikk, fly,
andre mobile kilder, lasteskip og fiskebåter. Lavest andel av utslippsreduksjonene i
transportsektoren er knyttet til tiltak som innebærer transportreduksjon eller omfordeling av
transport. I kapittel 8 er alle enkelttiltakene i hver av tiltakspakkene beskrevet i detalj.
Fordeling av utslippsreduksjoner i transportsektoren i tiltakspakke 1:
 Innføring av null- og lavutslippsteknologi:
75 prosent
 Innblanding av biodrivstoff:
19 prosent
 Transportreduksjon/-omfordeling:
6 prosent
Fordeling av utslippsreduksjoner i transportsektoren i
tiltakspakke 2:
58 prosent
31 prosent
11 prosent
tiltakspakke 3:
48 prosent
40 prosent
12 prosent
Utslippsbaner mot 2050
I mandatet til rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling (Miljødirektoratet, 2014a) ble
Miljødirektoratet bedt om å gi en faglig vurdering av hvordan et lavutslippssamfunn bør defineres
for Norge, i tråd med togradersmålet og hva den nyeste kunnskapen fra IPCC tilsier om
gjennomsnittlig utslipp per person for verdens befolkning i 2050. Rapporten viste at under gitte
forutsetninger må verdens utslipp reduseres ned til et nivå som tilsvarer 1,5-3,1 tonn CO2ekvivalenter per innbygger i 2050 og reduseres ytterligere i årene etter 2050. Basert på en sektorvis
gjennomgang viste analysene i Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling at det vil være mulig for
Norge å redusere nasjonale utslipp ned til et nivå som tilsvarer 1-2 tonn per innbygger i 2050.
I Figur 0-8 nedenfor representerer punktet for 2050 et utslippsnivå som tilsvarer 1,5 tonn per
innbygger, gitt en befolkning på 6,6 millioner. De grå linjene fra 2030 til 2050 illustrerer nødvendig
utslippskutt i perioden for å komme ned til et slikt nivå i 2050.
VIII
Legger man tiltakspakke 1 til grunn er den gjennomsnittlige årlige utslippsreduksjonen på 0,6
millioner tonn i perioden 2015-2030. For å komme ned til et nivå som tilsvarer 1,5 tonn per
innbygger i 2050, må den gjennomsnittlige utslippsreduksjonen øke fra 0,6 til 1,8 millioner tonn per
år i perioden 2030–2050.
innbygger i 2050, må den samme årlige utslippsreduksjonen videreføres fram til 2050.
Utslippsreduksjoner mot 2020
Tolkningen av klimaforlikets mål for 2020 som ble lagt til grunn i Klimakur 2020 (Klif et al., 2010)
var at utslippene skal ned til 45-47 millioner tonn CO2-ekvivalenter eksklusiv skog i 2020. Etter at
klimaforlikets mål ble satt i 2007 er både historiske utslipp og framskrivinger blitt endret, spesielt
på grunn av nylige endringer i beregningsmetode, GWP-verdier og utslippskilder. I sum har disse
endringene hevet nivået på referansebanen, både historiske utslipp og i utslippsframskrivingene.
Dersom klimaforlikets ambisjonsnivå skal holdes uendret med den tolkningen som er lagt til grunn,
vil målet for nasjonale utslipp i 2020 måtte justeres noe opp. En slik justering er metodemessig
utfordrende og vi har ikke hatt grunnlag for å gjøre en slik justering i denne analysen.
Hovedfokuset i denne rapporten har vært å vurdere muligheten for utslippsreduksjoner mot 2030.
Ettersom vi har laget utslippsbaner for tidsintervallet fram mot 2030 er det også mulig å vurdere
potensialet for utslippsreduksjoner mot 2020.
Tiltakspakke 1, 2 og 3 er beregnet å gi utslippsnivåer på henholdsvis 52,1, 49,5 og 47,5 millioner
tonn CO2-ekvivalenter i 2020. I tiltakspakke 3 er det lagt til grunn en rask innfasing av tiltak, i
tillegg til at pakken også inneholder tiltak med antatt tiltakskostnad over 1500 kroner per tonn og
som er krevende å gjennomføre.
IX
Eksempler på tiltak som ligger i pakke 3 og fases inn relativt raskt og innen 2020 er:





Fullskala CCS på Norcem Brevik5
Økt bruk av biokull i ferrolegeringsindustrien
Overgang til bruk av hydrogen på Tizir
Innen veitransport dekkes 21 volumprosent av bensinforbruket av bioetanol og 20,5
volumprosent av dieselforbruket av biodiesel i 2020.
Elektrifisering av Hammerfest LNG
Miljødirektoratets vurdering er at det fortsatt vil være teknisk mulig, men svært krevende, å
redusere utslippene ned mot 47 millioner tonn CO 2-ekvivalenter i 2020.
Tilleggseffekter av tiltakspakkene
Vi har ikke gjort noen helhetlig vurdering av tilleggseffekter av tiltakspakkene, men vi har sett
nærmere på tiltakene innen transportsektoren med de antatt største helsegevinstene: Reduserte
utslipp av NOx og partikler som følge av tiltak som reduserer antall kjørte personbilkilometer og
overgang fra bensin- og dieselbiler til el-, hydrogen- og hybridbiler. Vi har lagt til grunn en
gjennomsnittlig verdsettingsfaktor på 3000 kroner per kilo PM10 og 100 kroner per kilo NOx.
Verdsettingsfaktorene fanger opp de samfunnsmessige helsegevinstene knyttet til å redusere
utslippene av PM10 og NOx.
Nullvekst i personkilometer i de 13 største byene, kombinert med at 60 prosent av nybilsalget av
personbiler er nullutslippskjøretøy i 2030 (tiltakspakke 1) er beregnet å redusere NOx-utslippene
med 3 640 tonn og PM10 utslippene med 93 tonn i 2030. Dette gir en årlig helsegevinst verdsatt til
om lag 280 millioner kroner i 2030.
Nullvekst i personkilometer i hele landet, kombinert med at 100 prosent av nybilsalget av
personbiler er nullutslippskjøretøy i 2030 (tiltakspakke 2) er beregnet å redusere NOx-utslippene
med 4 986 tonn og PM10 utslippene med 212 tonn i 2030. Dette gir en årlig helsegevinst verdsatt til
om lag 640 millioner kroner i 2030.
Ti prosent reduksjon i personkilometer i de 13 største byene, kombinert med at 100 prosent av
nybilsalget av personbiler er nullutslippskjøretøy i 2030 (tiltakspakke 2) er beregnet å redusere NOxutslippene med 5 108 tonn og PM10-utslippene med 244 tonn i 2030. Det gir en årlig helsegevinst
verdsatt til om lag 735 millioner kroner i 2030.
Det må understrekes at beregningene er basert på enkle forutsetninger og at resultatene dermed er
usikre. I tillegg til helseeffekten, vil redusert transportvekst i byene kunne føre til mindre kø, støy
og trengsel, og redusere behovet for utbygging av transportkapasitet. Vi har ikke sett nærmere på
slike effekter i denne analysen, men det er grunn til å anta at besparelsene vil kunne være
betydelige dersom virkemidlene blir effektivt utformet.
Energikonsekvenser av tiltakspakkene
Rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling (Miljødirektoratet, 2014a) ga en
oppsummering av mulig endret etterspørsel etter elektrisitet og bioenergi i 2030 av de tre
tiltakspakkene som ble presentert. I denne rapporten har vi gjort en oppdatert vurdering.
5
Et alternativ til dette er cirka 50 prosent CCS på Norcem basert på utnyttelse av overskuddsvarme, i kombinasjon med
lagring av allerede fanget CO2 som i dag ventileres fra Yara Porsgrunn
X
For elektrisitet er høyeste anslag for økning i etterspørsel i transportsektoren justert ned. Dette
skyldes blant annet at vi i forrige analyse som en illustrasjon på maksimalt økt kraftetterspørsel la
til grunn at 100 prosent av nullutslippsbilene var hydrogenbiler. Nå har vi gjort ulike antagelser for
de ulike kjøretøysegmentene. Vi har ikke kvantifisert el-etterspørsel knyttet til kraft fra land-tiltak
i petroleumssektoren. Våre analyser viser at etterspørselsøkningen av våre tiltakspakker mot 2030
er relativt liten i forhold til årlig kraftproduksjon. I tillegg er det et potensial for
energieffektivisering som ikke er inkludert i våre analyser.
I denne analysen har vi sett nærmere på etterspørselen etter ulike typer bioenergi. Vi har inkludert
en oversikt over virkningsgrader ved produksjon av bioenergivarer fra ulike råstoffkilder for å kunne
anslå brutto biomassebehov. I denne sammenheng må det påpekes at produksjon av bioenergi i
Norge vil avhenge av markedsmessige forhold som produksjonskostnader sammenliknet med
importpris. Biodrivstoffet som benyttes i Norge i dag er i all hovedsak importert. Videre vil
tilgjengelighet av råvarer og det faktum at produksjon av biodrivstoff fra skogråstoff gjerne utnytter
biprodukter av annen produksjon påvirke mulige produksjonsvolum i Norge.
Vår konklusjon er at økningen i etterspørsel etter bioenergi som følge av tiltakspakkene i hovedsak
vil kunne dekkes av norsk biomasseproduksjon. Unntaket er tiltakspakke 3, der det spesielt er
innblanding av opp mot 40 prosent biodrivstoff i transportsektoren som vil kunne øke etterspørselen
ut over produksjonspotensialet i Norge. Det er stor usikkerhet i tallene bak våre analyser.
Vi vil også påpeke at tiltakspakkene er ment som illustrasjoner på mulige kombinasjoner av tiltak.
Samme utslippsreduksjoner kan nås gjennom mange ulike tiltakskombinasjoner. Forsert innfasing av
elog hydrogenkjøretøy, samt redusert transportvekst er alternativer til økt innblanding av
biodrivstoff. Dersom innblanding av biodrivstoff opp mot 40 prosent er ønskelig, vil deler av denne
økningen mot 2030 måtte baseres på import. På sikt kan ressursgrunnlaget økes gjennom nye
ressurser som eksempelvis marine ressurser.
28. april 2015 vedtok EU-parlamentet et nytt regelverk som gir endringer både i
drivstoffkvalitetsdirektivet og fornybardirektivet og formelt vedtak i Rådet forventes innen kort tid.
Formålet med de nye reglene er å redusere indirekte arealbruksendringer (ILUC) knyttet til
biodrivstoffproduksjon. Hovedinnholdet i det siste forslaget er at matbaserte (første generasjons)
biodrivstoff kan bidra med maks 7 prosentpoeng i oppfyllelsen av kravet i fornybardirektivet om en
fornybarandel6 på 10 prosent for transportsektoren innen 2020 (Fornybardirektivet 2009/28/EF), og
at landene skal sette et indikativ mål på 0,5 prosent for avansert biodrivstoff. Etter en innlemming i
EØS-avtalen vil dette regelverket også gjelde for Norge.
I Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling fremhevet vi styrking av satsingen på utvikling av
biologisk baserte kjemikalier og drivstoff som et område der Norge kan gjøre en forskjell.
Oppdaterte tiltak
Arbeidet med å identifisere og kvantifisere tiltak er under kontinuerlig forbedring. De 84 tiltakene
som er presentert i denne rapporten er sjekket ut med relevante direktorater og andre aktører så
langt det har vært mulig, men analysegrunnlaget er av varierende kvalitet og usikkerheten i data
har ført til enkelte skjønnsmessige vurderinger knyttet til reduksjonspotensial, kostnadsvurderinger
og gjennomførbarhet. Det er også viktig å påpeke at listen over utredede tiltak ikke er
6
Inkluderer både elektrisitet og biodrivstoff samt egne vektingsregler for ulike typer fornybar
XI
uttømmende. Videre er analysen avgrenset til en ren tiltaksanalyse. Nesten samtlige tiltak krever
forsterket virkemiddelbruk for å utløses.
I samarbeid med industrien er flere av tiltaksanalysene innenfor sektoren landbasert industri
oppdatert slik at de beskriver reduksjonspotensialer, kostnader og tidsaspekter på en bedre måte
enn tidligere. For eksempel er tiltakene innenfor raffinerier og sementproduksjon oppdatert basert
på innspill fra bransjen. Vi har også inkludert noen nye tiltak, blant annet to nye CCS-tiltak, et på
Norcem Brevik og et på Yara Porsgrunn. Disse innebærer alternative måter å gjennomføre disse
prosjektene på.
Basert på rapporterte data fra de kvotepliktige industribedriftene har vi laget en
"kildestrømsanalyse" for å synliggjøre hvor utslippene stammer fra. Vurderingen deler utslippene i
prosessutslipp, forbrenningsutslipp og en tredje kategori som omfatter forbrenningsutslipp som
stammer fra brenngasser som oppstår i prosessene, avfallsdestruksjon og andre forbrenningsutslipp
hvor vi i dag ikke ser noen fullgode konverteringsalternativer. Vi har i tiltaksanalysen identifisert
tiltak som reduserer utslippene fra alle disse tre kategoriene, men kildestrømsanalysen illustrerer
allikevel at store deler av utslippene fra prosessindustrien vil være svært vanskelig å fjerne uten
CCS eller ny prosessteknologi.
I petroleumssektoren er det gjort et par større endringer. I rapporten Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling antok vi at energieffektivisering vil kunne redusere klimagassutslippene fra
sektoren med ytterligere én million tonn CO2-ekvivalenter innen 2030. Som beskrevet i denne
rapporten var dette en grov antakelse, og det vil være nødvendig med en grundigere utredning for å
finne de faktiske potensialene for energieffektivisering i sektoren. Oljedirektoratet er ansvarlig for
utslippsprognosene for petroleumssektoren og har informert om at teknologijustering er innarbeidet
i prognosene. I teknologijustering inkluderer OD blant annet «energieffektivisering»,
«fakkelgassgjenvinning», «driftsforbedringer som gir redusert behov for sikkerhetsfakling» og
«kombikraft på turbiner offshore». Med bakgrunn i usikkerheten rundt hvor stor del av disse
tiltakene som allerede er inkludert i utslippsprognosene, er de ikke inkludert i våre tiltakspakker.
Det pågår i dag et felles bransjeprosjekt for energieffektivisering i regi av Norsk olje og gass, og
KonKraft arbeider med en oppdatert klimarapport som skal beskrive teknologiske muligheter for å
redusere utslipp i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel (NOROG, 2015).
I Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling baserte vi elektrifiseringstiltakene offshore på arbeid
presentert i Klimakur 2020, som igjen var basert på studien Kraft fra land til norsk sokkel fra 2008.
Ettersom mange av forutsetningene som lå til grunn for disse analysene er endret, har
Miljødirektoratet bedt Oljedirektoratet om oppdaterte estimater for kostnader og
reduksjonspotensial ved elektrifisering av nye innretninger og del-elektrifisering av eksisterende
innretninger. ODs analyse er vedlagt som vedlegg III: Tiltakskostnadskurve for
elektrifiseringsprosjekter. ODs analyse gir en generell tiltakskostnadskurve og har ingen
tidsdimensjon. Det er ikke gjort en vurdering av når de enkelte feltene kan elektrifiseres. OD viser
til at det vil være nødvendig med ytterligere vurderinger for å kunne fastsette et
utslippsreduksjonspotensial i 2030 for bruk av kraft fra land. I samråd med OD er det derfor ikke
kvantifisert et slikt potensial i denne tiltaksanalysen.
I rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling var det i tiltakspakke 3 inkludert en
utslippsreduksjon på 4,28 millioner tonn CO2-ekvivalenter knyttet til kraft fra land til norsk sokkel i
2030. Reduksjonspotensialet inkluderte elektrifisering av Utsirahøyden som i dag er vedtatt og
inkludert i referansebanen.
XII
For veitransport er framskrivingene som er basert på Nasjonalbudsjettet for 2015 en god del lavere
enn framskrivingene fra Perspektivmeldingen 2013 som ble lagt til grunn i Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling. I hovedsak skyldes dette at forventet kjørelengde er redusert og at
gjennomsnittlig utslippsfaktor for kjøretøy er lavere i ny referansebane. Det sistnevnte skyldes blant
annet økt antall elbiler og innblanding av biodrivstoff, og at bilparken antas å blir mer
energieffektiv. For elog hydrogenbiler i personbilsegmentet er det utredet et nytt tiltak med
høyere innfasingstakt. I dette tiltaket er det forutsatt at 100 prosent av nybilsalget i 2025 er
nullutslippsbiler. Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3. Videre er tiltaket «10 prosent reduksjon i
personbilkilometer i hele landet» erstattet med tiltaket «10 prosent reduksjon i personbilkilometer i
de store byene og nullvekst i resten av landet». Dette er gjort på bakgrunn av resultatene fra
transportmodellkjøringer som Transportøkonomisk Institutt (TØI) utførte på oppdrag fra
Miljødirektoratet og prosjektgruppen for klima i NTP våren 2015. Transportmodellkjøringene ble
utført for å beregne effekten av forskjellig virkemiddelbruk, og resultatene tyder på at det kreves
veldig sterke virkemidler for å redusere transportomfanget utenfor de store byene og på lange
reiser. På korte reiser ser det ut til at det er betydelig enklere å få til utslippsreduksjoner.
Alle skipstiltakene er oppdatert basert på DNV GL sin rapport Vurdering av tiltak og virkemidler for
mer miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen (DNV GL, 2015) som ble ferdigstilt i februar 2015.
Innen luftfart er det sett på virkningene av innblanding av 20 og 40 prosent biojetdrivstoff.
Ambisjonsnivået har blitt justert opp siden forrige rapport, der tiltakene var innblanding av
henholdsvis 10 og 20 prosent. Årsaken til dette er at opptil 50 prosent biojetdrivstoff kan blandes
direkte i konvensjonelt flydrivstoff uten at det krever tilpasninger i flymotorene eller i
distribusjonssystemet.
Innen energiforsyning har Norsk Fjernvarme samlet informasjon fra bransjen om muligheter for å
fase ut fossil olje og gass. Videre har Gassnovas idestudie av 4. mai 2015 konkludert med at
Klemetsrud sorterings- og energigjenvinningsverk kan være et aktuelt storskala CCS-prosjekt, og vi
har derfor laget en overordnet tiltaksbeskrivelse for å synliggjøre denne muligheten.
Innenfor jordbruket er det blitt utredet et nytt tiltak, «overgang til et kosthold med mindre kjøtt
og sukker» (Bioforsk, 2015). Tiltaket innebærer redusert forbruk av kjøtt og økt forbruk av
kornprodukter, poteter, frukt og grønnsaker og at produksjonen av disse øker i Norge. Det er lagt til
grunn at inntaket av fisk også må øke for å opprettholde proteininntaket. Tiltaket forutsetter økt
fokus på både klima og sunnere kosthold, og er ikke bare et jordbrukstiltak.
Innen byggsektoren erstatter to nye tiltak; «Utfasing av oljefyring i boliger og som grunnlast i
yrkesbygg» og «Utfasing av oljefyring som spisslast i yrkesbygg», de tiltakene som var inkludert i
rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling.
Skog- og andre landarealer (LULUCF)
Utslipp og opptak av klimagasser som resultat av menneskelig aktivitet i sektoren ‘Skog og andre
landarealer’ rapporteres hvert år som en del av Norges forpliktelse under Klimakonvensjonen og
Kyotoprotokollen. Klimagassregnskapet for sektoren utarbeides separat fra utslippsberegningene i
andre sektorer, og tiltak fra denne sektoren er ikke tatt med i tiltakspakkene som blir presentert i
denne rapporten.
Skog utgjør hovedbidraget til opptak av klimagasser i sektoren, som i 2013 var på cirka 31 millioner
tonn CO2-ekvivalenter. I 2013 var utslippet fra sektoren på om lag 5 millioner tonn CO 2-ekvivalenter,
som et resultat av avskoging og drenering av organisk jordsmonn ved omdisponering av arealer til
XIII
bebyggelse og andre formål. Totalt tilsvarer det et netto opptak på 26,7 millioner tonn CO 2ekvivalenter fra sektoren i 2013.
Ettersom store deler av norsk skog når hogstmoden alder de nærmeste årene er det forventet et
lavere opptak i skog fremover. Dette gir et økende behov for aktiv skjøtsel og nye klimatiltak. I
denne rapporten har vi inkludert tiltak som er utredet tidligere, samt at vi omtaler en rekke nye
mulige tiltak som kan bidra til økt opptak av CO2. Blant annet omtales tiltak for å redusere
avskoging, samt andre tiltak som kan øke opptak og redusere utslipp av karbon fra sektoren. Som et
ledd i Regjeringens satsing på skog, er pilotfasen for «Planting av skog på nye arealer som
klimatiltak» allerede iverksatt. Dette tiltaket ble utredet som en del av Klimakur 2020.
Oppfyllelse av Kyotoforpliktelsen (oppgjør for første forpliktelsesperiode 2008-2012)
Kyotoavtalens første forpliktelsesperiode gikk ut i 2012, og oppgjøret for denne perioden er nå i
sluttfasen. Norges utslippsregnskap for årene 2008-2012 ble endelig godkjent i mai 2015 etter en
revisjonsprosess i regi av FN i 2014 og 2015. Gjennom denne prosessen ble Norges utslipp og opptak
av klimagasser for Kyotoforpliktelsens første periode endelig fastsatt. Norges tildelte kvotemengde
fra FN for perioden 2008-2012 ble fastsatt til 250,58 millioner kvoter, som tilsvarer 250,58 millioner
tonn CO2-ekvialenter. Til tross for innførte tiltak og virkemidler i perioden, var de totale utslippene
16,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter høyere enn den tildelte kvotemengden. Norge har i tillegg
forpliktet seg til en frivillig overoppfyllelse på 10 prosent tilsvarende 25 millioner kvoter.
I løpet av 2015 vil Norge innfri sin forpliktelse ved å svare for den mengde kvoter som tilsvarer våre
utslipp. Kjøp av kvoter fra utlandet er nødvendig for å kunne overoppfylle med 10 prosent.
Dokumentert økt opptak av CO2 i skog gjennom skogforvaltning vil bidra til en ytterligere
overoppfyllelse. I denne rapporten er beregningene for dette oppgjøret vist.
XIV
Innhold
Sammendrag ................................................................................................... I
1 Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling .........................................................1
2 Utslippsutvikling og framskrivinger ....................................................................3
2.1 Det generelle utslippsbildet ........................................................................ 3
2.2 Sektorenes betydning ................................................................................ 4
2.3 Metodeendringer gir andre totalutslipp av klimagasser ....................................... 6
2.3.1 Nye retningslinjer for beregning av klimagassutslipp .................................. 6
2.3.2 Bedre kunnskap gir nye justeringer ....................................................... 7
2.3.3 Samlet effekt av endringene ............................................................... 7
2.4 Utslippene framover ................................................................................. 8
2.4.1 Innledning ...................................................................................... 8
2.4.2 Justeringer av framskrivingen .............................................................. 9
2.5 Utslipp i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor............................................. 10
3 Mål for 2030 .............................................................................................. 13
3.1 Norges 2030-mål .................................................................................... 13
3.2 EUs 2030-mål ........................................................................................ 13
4 Tiltak mot 2030 .......................................................................................... 16
4.1 Kvotepliktig sektor ................................................................................. 16
4.1.1 Industri ....................................................................................... 17
4.1.2 Petroleum .................................................................................... 20
4.1.3 Energiforsyning ............................................................................. 22
4.1.4 Luftfart ....................................................................................... 22
4.2 Ikke-kvotepliktig sektor ........................................................................... 23
4.2.1 Transport..................................................................................... 23
4.2.2 Jordbruk...................................................................................... 29
4.2.3 Energiforsyning ............................................................................. 31
4.2.4 Bygg ........................................................................................... 32
4.2.5 Industri ....................................................................................... 34
4.2.6 Petroleum .................................................................................... 34
5 Tiltakspakker ............................................................................................. 36
5.1 Utslippsbaner ....................................................................................... 36
5.1.1 Utslippsbaner fram til 2030 ............................................................... 36
5.1.2 Utslippsbaner fram til 2030 for kvotepliktig sektor .................................. 38
5.1.3 Utslippsbaner fram til 2030 for ikke-kvotepliktig sektor ............................ 39
5.1.4 Utslippsbaner mot 2050 ................................................................... 42
5.1.5 Utslippsreduksjoner mot 2020 ........................................................... 43
5.2 Tilleggseffekter av tiltakspakkene .............................................................. 43
XV
5.3 Energibehov som følge av tiltakspakkene ...................................................... 46
5.3.1 Elektrisitet ................................................................................... 46
5.3.2 Bioenergi ..................................................................................... 48
5.4 Tiltakspakke 3 - med mindre biodrivstoff ...................................................... 55
6 Norges Kyotoforpliktelser.............................................................................. 57
6.1 Norges oppfyllelse av mål for Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode ........... 57
6.2 Mål for Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode ....................................... 61
7 Skog og andre landarealer (LULUCF) ................................................................ 64
7.1 Opptak og utslipp av klimagasser i Skog og andre landarealer ............................. 64
7.2 Skog og andre landarealer i internasjonale avtaler .......................................... 66
7.2.1 Kyotoavtalens første og andre forpliktelsesperiode .................................. 66
7.2.2 Ny internasjonal forpliktelse etter 2020 ............................................... 67
7.3 Tiltak for å øke opptak og å redusere utslipp fra sektoren ................................. 68
7.3.1 Pågående arbeid ............................................................................ 68
7.3.2 Kvantifiserte skogtiltak utredet i Klimakur 2020 ..................................... 68
7.3.3 Vurdering av mulige framtidige skogtiltak ............................................. 68
8 Tiltaksbeskrivelser ...................................................................................... 71
9 Referanser .............................................................................................. 285
Vedlegg I. Oppdragsbrev ................................................................................ 290
Vedlegg II. Metoder for fordeling av kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp .......... 291
Vedlegg III. Tiltakskostnadskurve for elektrifiseringsprosjekter ............................... 296
Vedlegg IV. Skog og andre landarealer ............................................................... 302
XVI
1 Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling
Denne rapporten er Miljødirektoratets svar på fase 3 av oppdrag fra Klima- og miljødepartementet
av 19. mars 2014 om kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Miljødirektoratet oversendte fase 1
av oppdraget til Klima- og miljødepartementet i rapporten Faglig grunnlag for videreutvikling av
den nasjonale og internasjonale klimapolitikken i mars 2014. Rapporten tilknyttet fase 2 av
oppdraget, Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling (Miljødirektoratet, 2014a), ble publisert 13.
oktober 2014. I oppdatert oppdragstekst datert 27. mai 2015 (se fullstendig oppdragstekst i vedlegg
I) er Miljødirektoratet bedt om at hovedfokus i denne rapporten skal være:



Oppdaterte tiltaksanalyser basert på ny kunnskap siden forrige leveranse.
Nye tall for historiske utslipp og framskrivninger basert på nye GWP-verdier og nye
utslippsframskrivninger, fordelt på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, og effekt av de
ulike tiltakspakkene fordelt på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.
Beskrivelse av tiltakenes effekt på utslipp av andre forurensningskomponenter (SO2, NOx,
svevestøv og andre) samt andre tilleggseffekter, i den grad det er mulig.
Oppgaven er besvart på følgende måte:
Kapittel 2 beskriver historisk utslippsutvikling og framskrivningene mot 2030. Det er denne
referansebanen alle tiltak og potensielle utslippsreduksjoner har som utgangspunkt. Nytt i denne
rapporten er at vi har fordelt referansebanen på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Kapittel 3
beskriver norske utslippsmål for 2030, EUs 2030-mål samt dagens fleksibilitetsmekanismer i EU. I
kapittel 4 gir vi en sektorvis statusoversikt over utredede tiltak. Kapittelet beskriver endringene
som er gjort siden forrige rapport Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling samt andre
sektorspesifikke nyheter. I kapittel 5 er tiltakene satt sammen til tre «tiltakspakker». Kapittelet
viser de resulterende utslippsbanene mot 2030. Tilsvarende analyse er gjort både for kvotepliktig og
ikke-kvotepliktig sektor. Kapittelet beskriver også helsegevinster av utvalgte tiltak, og vi har sett på
endring i etterspørsel etter biomasse og elektrisitet som følge av de tre tiltakspakkene.
Kapittel 6 gir en oversikt over Norges Kyotoforpliktelser i første og andre Kyotoperiode, inkludert
forpliktelsene for sektoren skog og andre landarealer. Et hovedtema i rapporten er skillet mellom
kvotepliktig sektor, ikke-kvotepliktig sektor og sektoren skog og andre landarealer. Disse tre
sektorene vil i et 2030-perspektiv ha ulik målstruktur. Kapittel 7 beskriver sektoren skog og andre
landarealer (LULUCF).
Kapittel 8 gir en oversikt over 84 ulike klimatiltak fordelt sektorvis i kategoriene kvotepliktig sektor,
ikke-kvotepliktig sektor og sektoren skog og andre landarealer. Hvert tiltak har en egen
tiltaksbeskrivelse som beskriver hva tiltaket går ut på, utslippsreduksjonspotensial og grove
kostnadsestimater. Så langt det er mulig er også tilleggseffekter, som for eksempel reduksjon av
andre forurensningskomponenter, beskrevet for hvert tiltak.
Hvor godt de ulike tiltakene er utredet varierer. Noen baserer seg på gamle analyser gjort i
forbindelse med Klimakur 2020 (2010), mange tiltak er oppdatert, og noen tiltak er nye i
forbindelse med denne rapporten. Så godt som alle tiltaksbeskrivelsene har vært på ekstern
kvalitetssikring og vi retter herved en stor takk til Avinor, Alcoa, Bioforsk, DNV GL, Elkem, Enova,
1
Energi Norge, Forskningsrådet, Gassco, Gassnova, Hydro, Jernbaneverket, Kystverket, Kommunenes
Sentralforbund, Landbruksdirektoratet, Norcem, Norsk Fjernvarme, Norsk Industri, Norsk institutt
for skog og landskap, Norsk olje og gass, NVE, Næringslivets hovedorganisasjon, Oljedirektoratet,
Statkraft, Statoil, Saint Gobain, Vegdirektoratet, TiZir Titanium & Iron og Yara for god hjelp i denne
prosessen. Sluttproduktet står imidlertid for Miljødirektoratets regning alene.
2
2 Utslippsutvikling og framskrivinger
2.1 Det generelle utslippsbildet
Utslippene i 2013 var på 53,8 millioner tonn CO 2-ekvivalenter, mens nettoopptaket i skog og andre
landarealer var på 26,2 millioner tonn (Figur 2-1).
Utslipp fra sektorene Olje og gass, Industri og bergverk, Transport, Energiforsyning, Oppvarming i
husholdninger og andre næringer, Jordbruk og Andre utslipp (blant annet bruk av fluorholdige gasser
i produkter) blir nærmere omtalt i dette kapittelet. Foreløpige utslippstall fra SSB viser at
utslippene i 2014 var omtrent uendret (SSB, 2015). Utslippene i disse sektorene var 3,5 prosent
høyere i 2014 enn i 1990, men er redusert med 5,7 prosent sammenlignet med 2007, som var året
med de høyeste utslippene. Utslippstallene i dette avsnittet er basert på SSBs utslippsstatistikk.
Tallene inkluderer dermed regnskapsendringer som skyldes nye retningslinjer fra FN for beregning
av klimagassutslipp (beskrevet i kapittel 2.3.1 under), men ikke endringer som er utført etter at SSB
publiserte utslippstall i januar 2015 (beskrevet i kapittel 2.3.2).
60
Andre utslipp
50
Jordbruk
40
Oppvarming i husholdninger og
andre næringer
30
Energiforsyning
20
Transport
10
Industri og bergverk
0
-10
Olje og gass
-20
Nettoopptak fra skog- og andre
landarealer
-30
1990
1995
2000
2005
2010
Figur 2-1 Utslipp og opptak av klimagasser i Norge, 1990-2013. Kilde: SSB, Norsk Institutt for Skog og Landskap og
Miljødirektoratet
Nettoopptaket av klimagasser i skog og andre landarealer omfatter utslipp og opptak som er
konsekvenser av menneskeskapt aktivitet. Dette er i hovedsak utslipp og opptak av CO2 samt utslipp
av lystgass (N2O) og metan (CH4) fra arealkategoriene skog, beite, bebyggelse, dyrket mark, annen
utmark og skog og vann, samt lagring av karbon i treprodukter. Det er ett unntak; utslipp av lystgass
fra dyrket mark er inkludert i jordbrukssektoren. Utslipp av CO2 fra jordbrukssektoren rapporteres
imidlertid under skog og andre landarealer, med unntak av CO2-utslipp fra kalking av jordbruksjord
3
og vassdrag, og CO2 fra gjødsling med urea, som fra og med 2015 skal rapporteres i
jordbrukssektoren. Opptak og utslipp fra skog og andre landarealer omtales nærmere i kapittel 7.
2.2 Sektorenes betydning
Den relative fordelingen av utslippene mellom kildene har endret seg betydelig siden 1990.
Transport, oljeog gassutvinning og industri og bergverk er de tre største utslippskildene i Norge
(Figur 2-2). Til sammen står disse tre kildene for over 80 prosent av de nasjonale utslippene.7
Transport står samlet sett for den største andelen av norske utslipp, med 31 prosent av utslippene i
2014. Utslippene i sektoren har økt med 24 prosent siden 1990. Utslippene fra veitrafikken er
hoveddriveren for denne utviklingen. Utslippene fra veitrafikk har økt med 31 prosent siden 1990,
og disse utslippene utgjorde 62 prosent av transportutslippene i 2014.
Olje- og gassutvinning står for en stadig økende andel av utslippene. Utslippene har økt med 91
prosent fra 1990, og i 2014 stod oljeog gassutvinning for 27 prosent av norske klimagassutslipp
(sammenlignet med 15 prosent i 1990). Utslippsutviklingen har i stor grad fulgt utviklingen i
produksjonen på norsk sokkel, men i de senere år har utslippene økt noe mer enn produksjonen, slik
at utslippsintensiteten har økt (SSB, 2015). Fra 2013 til 2014 økte utslippene med 6,5 prosent.
Økningen skyldes i hovedsak økt energibehov på enkelte felt.
Utslippene fra industri og bergverk utgjorde 22 prosent av totale norske utslipp i 2014, og CO2
utgjorde 93 prosent av dette. Utslippene er redusert med 39 prosent siden 1990, primært på grunn
av omstilling i industrien og reduksjon i prosessutslippene. Det er i hovedsak prosessrelaterte utslipp
av svovelheksafluorider, perfluorkarboner og lystgass som er redusert gjennom prosessoptimalisering
(aluminiumsindustrien og magnesiumproduksjon), teknologiutvikling (mineralgjødselindustri) og
nedleggelser (magnesiumproduksjon og treforedling).
7
Utslippstallene i dette avsnittet er basert på SSBs utslippsstatistikk. Tallene inkluderer dermed endringene beskrevet i
kapittel 2.3.1, men ikke endringene i 2.3.2
4
20
18
Transport
16
Olje- og gassutvinning
14
12
10
Jordbruk
8
Andre kilder
6
Energiforsyning
4
Oppvarming i andre næringer og
husholdninger
2
0
1990
1995
2000
2005
2010
Figur 2-2 Innenlandske utslipp av klimagasser etter kilde, 1990-2014. Kilde: SSB og Miljødirektoratet
Figur 2-3 viser utslippene fordelt på gasser. CO2 står for den største andelen av utslippene, med 82
prosent, etterfulgt av metan (10 prosent) og lystgass (5 prosent). Fluorgassene (HFK, PFK og SF 6)
utgjør til sammen under 3 prosent. Kvotepliktige utslipp utgjorde 27,2 millioner tonn CO 2ekvivalenter i 2014, altså så vidt over halvparten av de nasjonale utslippene. Kvotepliktige utslipp
omfatter i hovedsak deler av CO2-utslippene fra industrien, oljeog gassvirksomhet og luftfart. I
tillegg er PFK-utslipp fra aluminiumsproduksjon og lystgassutslipp fra kunstgjødselproduksjon
kvotepliktige.
60
50
40
30
20
10
Karbondioksid (CO2)
Metan (CH4)
Lystgass (N2O)
Hydrofluorkarboner (HFK)
Perfluorkarboner (PFK)
Svovelheksafluorid (SF6)
2014
2013
2012
2011
2010
2009
2008
2007
2006
2005
2004
2003
2002
2001
2000
1999
1998
1997
1996
1995
1994
1993
1992
1991
1990
0
Figur 2-3 Norges klimagassutslipp fordelt på gasser, 1990-2014. Kilde: SSB og Miljødirektoratet
5
2.3 Metodeendringer gir andre totalutslipp av
klimagasser
Utslippsregnskapet er under kontinuerlig utvikling og forbedring. En viktig årsak til dette er
internasjonale forpliktelser knyttet til rapportering av utslippsregnskapet. Vi er forpliktet til å følge
FNs retningslinjer for beregning av klimagassutslipp, og til å rette opp feil og mangler som oppdages
så raskt som mulig. I tillegg er vi forpliktet til å foreta forbedringer for å sikre at oppdatert
kunnskap om nasjonale forhold og utvikling av nye metoder er inkludert i regnskapet.
Klimagassregnskapet som rapporteres til FN blir revidert av et internasjonalt revisjonsteam hvert år,
og det enkelte land får krav og råd om forbedringer som er nødvendige for at prinsippene bak
utslippsrapportering er overholdt. Rapporteringsforpliktelsen til FN bygger på fem grunnpillarer:
«transparency, consistency, comparability, completeness, and accuracy», altså «åpenhet,
konsistens, sammenlignbarhet, fullstendighet og nøyaktighet». Retningslinjene for rapportering skal
sikre at landenes utslippsregnskaper er av en slik karakter at de gir mulighet for sammenligning
mellom land og vurdering av utvikling innad i det enkelte land over tid. Mulighet for å vurdere
utvikling i utslippene over tid er også viktig for nasjonale vurderinger knyttet til effekt av tiltak og
måloppnåelse.
2.3.1 Nye retningslinjer for beregning av klimagassutslipp
FNs klimapanel har publisert nye retningslinjer for rapportering (IPCC, 2013) og for beregning av
klimagassutslipp (IPCC, 2006). Alle Annex-I-landene8 må legge om sine utslippsregnskap for å følge
disse retningslinjene. De forskjellige typene endringer er beskrevet nedenfor. Retningslinjene er
oppdatert for å ta høyde for ny kunnskap om hva som forårsaker klimagassutslipp og hvilken
klimapåvirkning de ulike gassene har. 2015 er det første året Norge skal rapportere i henhold til
disse retningslinjene. På grunn av prinsippet om, og behovet for, konsistente tidsserier som kan
sammenlignes over tid, er det krav om at klimagassutslippene for hvert år siden 1990 blir beregnet
på nytt basert på den nye metodikken. Nedenfor er de viktigste endringene beskrevet.
Endrede GWP-verdier
Endringen med størst betydning på utslippsregnskapet er endrede Global Warming Potential-verdier
(GWP-verdier). Fra og med årets rapportering skal Annex I-landene bruke GWP-verdier fra IPCCs
fjerde hovedrapport. Endringen påvirker ikke CO2, men CH4 vektes 19 prosent høyere og N2O og SF6
vektes henholdsvis 3,9 prosent og 4,6 prosent lavere. Alle PFK-gassene vektes høyere, mens HFKgassene med ett unntak også har fått høyere GWP-verdier.
Endret metodikk og utslippsfaktorer
De nye retningslinjene baserer seg på oppdatert kunnskap om hvilke metoder og utslippsfaktorer
som er best egnet til å beregne utslippene. For det norske regnskapet har dette særlig hatt
betydning for forbrenningsutslipp av metan (CH4) og lystgass (N2O), der utslippsfaktorene er endret.
Dette har for eksempel medført at utslippene fra vedfyring er oppjustert for hele tidsserien
(utslippene i 2012 var 16 prosent høyere enn tidligere beregnet) og til dels vesentlige økninger i
metanutslippene fra blant annet oljeraffineri og petrokjemisk industri. Metanutslippene fra
avløpsvann i industrien har også økt for hele tidsserien. Utslippene av CO 2 fra oljelasting og
8
Industriland som har særlige forpliktelser under klimakonvensjonen er anført i vedlegg til konvensjonen (Annex I og Annex
II)
6
løsemidler er redusert på grunn av endret omregningsfaktor fra NMVOC til CO 2. Utslippsfaktorene
for gjødsellagring og for beregning av N2O fra jordbruksjord har også blitt endret og en ny metode
for beregning av N2O fra restavling er blitt implementert.
Nye utslippskilder
I de nye retningslinjene for klimagassrapportering ligger det også krav om rapportering av utslipp fra
kilder vi ikke tidligere har rapportert utslipp fra. Eksempler er CO 2-utslipp fra bruk av smøremidler,
utslipp fra bruk av urea i NOx-reduksjon, metanutslipp fra kompostering og biogassanlegg og
metanutslipp fra nedlagte gruver.
I forbindelse med de nye retningslinjene har utslipp fra kalking av jordbruksjord og vassdrag blitt
overført fra LULUCF-sektoren9 til jordbrukssektoren. Det rapporteres også på CO2 fra gjødsling med
urea. Dette medfører at utslippsregnskapet nå har CO2-utslipp fra jordbruk. Tidligere var all CO2 fra
jordbruket ført under LULUCF-sektoren.
Nye gasser
Rapporteringen skal nå inneholde en helt ny gass (nitrogentrifluorid, NF 3) og noen nye HFK- og PFKgasser. Miljødirektoratet og SSB har undersøkt om det er utslipp av disse gassene i Norge. Det er
ikke funnet at vi har bruk av NF3 eller de nye HFKene og PFKene i Norge.
2.3.2 Bedre kunnskap gir nye justeringer
Endringene nevnt over var inkludert i utslippsstatistikken som SSB publiserte i januar 2015. Som
nevnt tidligere er arbeidet med utslippsregnskapet en kontinuerlig prosess og i utslippstallene som
skal rapporteres til FN i 2015 er det tatt inn ytterligere forbedringer:
 I oljeog gassutvinning inkluderes nå noen felt som tidligere ikke var en del av det norske
utslippsregnskapet (norsk del av Statfjord og Frigg). I tillegg er hele tidsserien for fakling
oppdatert med nye utslippsfaktorer, basert på feltspesifikk kunnskap som har framkommet
gjennom rapporteringen til Miljødirektoratet under klimakvoteregelverket. Utslippene fra
olje og gass har på bakgrunn av disse endringene økt for hele tidsserien: Endringene har hatt
størst effekt for 1990, hvor de beregnede utslippene nå er økt med nesten 450 000 tonn
CO2. I 2012 var effekten minst, med en beregnet utslippsøkning på 85 000 tonn CO2. Dette
innebærer marginalt litt lavere vekst enn tidligere.
 Innen jordbruk er beregnede lystgassutslipp fra både husdyrgjødsel og andre
jordbruksutslipp redusert for alle år. Årsaker til endringen er korrigering av en
dobbelttelling av lystgass fra beitedyr og endret estimat for areal dyrket myr. Reduksjonene
varierer mellom 370 000 tonn CO2-ekvivalenter i 1990 og 250 000 tonn CO2-ekvivalenter i
2013.
2.3.3 Samlet effekt av endringene
Endringene beskrevet i delkapittel 2.3.1 og 2.3.2 trekker i ulike retninger; for noen kilder er de
beregnete utslippene høyere enn tidligere beregnet, mens de for andre kilder er lavere. Samlet sett
har endringene i metoden for beregning av klimagassutslipp ført til en økning i de beregnede
utslippene av klimagasser. Nye GWP-verdier forklarer det meste av endringene. Dette innebærer at
verken tallene for utslipp av klimagasser totalt eller utslippstall for enkelte kilder er
sammenliknbare med utslippstallene fra tidligere rapporteringer: Klimagassutslippene i 2013 er nå
beregnet til 53,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det er nesten én million tonn mer enn de
foreløpige utslippstallene for 2013 som ble publisert i mai 2014, da de ble beregnet til 52,8
9
LULUCF står for "Land use and land use-change and forestry", og inkluderer utslipp og opptak fra skog og andre landarealer.
7
millioner tonn. Samlet sett er de beregnede utslippene i 2012 (siste felles år i de to tidsseriene) økt
med 2,2 prosent.
For 1990 har endringene medført at utslippene er 3,2 prosent høyere enn tidligere beregnet. I 2015
vil det rapporteres inn et utslipp på 52,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990, mens tilsvarende
tall rapportert i 2014 var 50,4 millioner tonn CO 2-ekvivalenter. Utviklingen i perioden 1990-2013 er
også endret; tidligere var økningen på 4,8 prosent, mens økningen med de nye tidsseriene er
redusert til 3,7 prosent.
58
56
54
52
50
48
46
44
42
1990
1991
1992
1993
1994
1995
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
40
Rapporteres 2015
Rapportert 2014
Figur 2-4 Effekt av metodeendringer på utslippstallene som ble rapportert i april 2014 for perioden 1990-2012, og tallene
som planlegges rapportert i 2015. Kilde: SSB og Miljødirektoratet
Det er verdt å merke seg at alle Annex I-land vil rapportere i henhold til de nye retningslinjene, og
vil dermed kunne få endrede utslippstall ved neste rapportering. Hvor stor endringen er for det
enkelte land avhenger av hvilke klimagasser og utslippskilder som dominerer, men det er grunn til å
tro at de beregnede utslippene vil øke for mange land, særlig de landene som har høye utslipp av
metan fra jordbruket (slik som for eksempel New Zealand).
2.4 Utslippene framover
2.4.1 Innledning
Utslippsframskrivingene danner et viktig grunnlag for tiltaksvurderingene ved å sette rammen for
hva utslippene kan antas å bli i framtiden dersom det ikke iverksettes nye tiltak og virkemidler.
Finansdepartementet har ansvaret for Norges offisielle framskrivinger av klimagasser. De nyeste ble
publisert i Nasjonalbudsjettet 2015 (NB2015). Disse framskrivingene er laget i samarbeid med blant
andre Miljødirektoratet. Framskrivingene for oljeog gassutvinning er levert av Olje- og
energidepartementet (RNB2014). NB2015 presenterte utslipp for de seks klimagassene, samt NOx,
SO2, NMVOC og NH3. Til bruk i tiltaksanalyser lager Miljødirektoratet i tillegg framskrivinger for PM,
BC, OC og CO.
Framskrivingen i denne rapporten bygger på framskrivingen i Nasjonalbudsjettet 2015, mens
framskrivingene i Miljødirektoratets rapport Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling fra 2014
8
baserte seg på Perspektivmeldingen fra 2013. De viktigste forskjellene mellom de to
framskrivingene er innen veitrafikk, som i denne rapporten er cirka 1 millioner tonn CO2 lavere i
2030, og oljeog gassutvinning, som øker noe mindre. Framskrivingen for de øvrige sektorene er
samlet sett svakt høyere i denne rapporten.
Framskrivingene blir laget for økonomiske sektorer ved bruk av makromodellen MSG, som driftes av
SSB. Dette er en økonomisk likevektsmodell. Modellen som benyttes for å framskrive utslipp er en
sidemodell til MSG. Effekten av vedtatt politikk er inkludert i framskrivingene, det vil si at effekten
av tiltak og virkemidler som er vedtatt fram til fjerde kvartal 2014 er inkludert i NB2015.
Det er viktig å være klar over at framskrivingene ikke er et uttrykk for regjeringens mål i
klimapolitikken. Framskrivingene fanger dermed ikke opp framtidige endringer i virkemiddelbruken.
Framskrivingene som blir brukt i tiltaksanalysene er på såkalte tekniske utslippskilder, tilsvarende
inndelingen i SSBs utslippsstatistikker. Det er Miljødirektoratet som fordeler de overordnede
framskrivingene på tekniske utslippskilder, og Miljødirektoratet er på denne måten ansvarlige for
framskrivingene som blir brukt i våre tiltaksanalyser.
2.4.2 Justeringer av framskrivingen
Framskrivingen for utslipp til luft som ble publisert i NB2015 har 2012 som basisår, og bygger på
utslippsregnskapet som ble publisert i januar 2014. Etter at retningslinjene for å beregne historiske
utslipp er endret og det er gjort andre metodeendringer i utslippsregnskapet, som beskrevet i
underkapittel 0, har det vært behov for å gjøre justeringer i framskrivingen for å få konsistente
tidsserier. Framskrivingen er derfor gjennomgått med tanke på nye utslippskilder, metodeendringer
for gamle kilder, omfordeling av utslipp og oppdatert informasjon om enkeltbedrifter.
I den justerte framskrivingen er utslippene i 2030 på 52,5 millioner tonn CO 2-ekvivalenter, som er
om lag 1 millioner tonn CO2-ekvivalenter høyere enn utslippene som er publisert i NB2015. Nye
GWP-verdier forklarer det meste av endringene. I den justerte referansebanen er utslippene i 2030
1,8 prosent høyere i 2030 enn i 1990, mens tilsvarende forhold før metodeendringene var 2,1
prosent. Figur 2-5 viser framskrivingen som ble publisert i NB2015 og justert framskriving etter
metodeendringer, nye kilder og oppdaterte bedriftsdata.
60
55
50
45
40
Totalt CO2-ekvivalenter. Ny metode
Totalt CO2-ekvivalenter. Før metodeendring
Figur 2-5 Framskriving i NB2015 (før metodeendringer) og justert framskriving. Kilde: SSB, Finansdepartementet og
Miljødirektoratet
9
Figur 2-6 under viser sektorvise framskrivinger. Utslippene fra oljeog gassutvinning forventes å øke
fram mot 2020, og så forventes en nedgang fram mot 2030. Videre forventes nedgangen i utslippene
fra industrien å stoppe opp og stabiliseres på omtrent samme nivå som i 2014. Fra veitrafikken er
utslippene stabile fram mot 2020, men vokser deretter svakt fram mot 2030. Utslippene fra
veitrafikk fram mot 2020 stabiliserer seg blant annet som følge av at bilparken blir mer
energieffektiv, økt innslag av biodrivstoff og flere personbiler med elektrisk framdrift. Veksten i
utslippene fra veitrafikk etter 2020 skyldes at det i framskrivingen er lagt inn vesentlig lavere vekst
i elbilsalget i denne tidsperioden og at effektiviseringen av personbilparken er svakere enn før 2020.
20
Transport
18
Olje og gass
16
14
12
Jordbruk
10
8
Annet
6
Energiforsyning
4
2
1990
1992
1994
1996
1998
2000
2002
2004
2006
2008
2010
2012
2014
2016
2018
2020
2022
2024
2026
2028
2030
0
Oppvarming i
husholdninger og andre
næringer
Figur 2-6 Historiske utslippstall og justerte framskrivinger for 2014-2030. Kilde: SSB, Finansdepartementet og
Miljødirektoratet
2.5 Utslipp i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig
sektor
Norge er nå i dialog med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelser (for
detaljer, se neste kapittel om klimamål for 2030.) En felles avtale vil innebære ulike typer
forpliktelser for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. I og med at både nivå på forpliktende
utslippsreduksjoner og vurdering av måloppnåelse er forskjellige for kvotepliktig og ikkekvotepliktig sektor, må både historiske tall og framskrivinger fordeles i disse to kategoriene. I dette
arbeidet har vi foretatt en fordeling på et detaljert nivå i utslippsregnskapet. Metodene og
forutsetningene bak resultatene er nærmere beskrevet i vedlegg II.
Kvotepliktige virksomheter finnes per i dag i sektorene Petroleum (SSB-kilder 1.1 og 1.2), Industri
(SSB-kilder 2.1 og 2.2) og Energiforsyning (SSB kilde 3). Ikke alle virksomhetene i disse sektorene er
kvotepliktige, og ikke alle utslipp fra de kvotepliktige virksomhetene er omfattet av kvotesystemet.
Både for å fordele referansebanen framover og for å fordele historiske utslipp i kvotepliktige og
ikke-kvotepliktige utslipp må man derfor gjøre en del antagelser.
1. januar 2013 startet EUs 3. kvoteperiode. I den forbindelse ble kvotesystemet utvidet og en del
nye aktiviteter ble inkludert. Det er denne utvidede kvoteplikten vi har lagt til grunn både framover
10
og bakover i tid. Med andre ord, kvotepliktige utslipp i 2005 er ikke utslippene som var kvotepliktige
i 2005, men en beregning av hvilke utslipp som ville ha vært kvotepliktige med dagens
kvoteregelverk.
Vi har valgt å definere kvotepliktig innenriks luftfart som en egen kategori, fordi denne sektoren er
underlagt eget regelverk og ikke er inkludert i samme kvotetak som resten av kvotepliktig sektor.
Fordelingen framover er basert på en sektorvis vurdering av historiske tall. I 2013 utgjorde de
kvotepliktige utslippene om lag 48 prosent av Norges samlede utslipp. Basert på vår analyse var
dette tallet noe lavere i 1990 (45 prosent), og noe høyere i 2005 (50 prosent) (Tabell 2-1). Gitt
samme fordeling mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp innad i hver sektor og endringer
i næringssammensetning slik de er lagt til grunn i framskrivingene, vil forholdet mellom kvotepliktig
og ikke-kvotepliktige utslipp holde seg relativt konstant framover.
Tabell 2-1 Fordeling på kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp. Millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Kvotepliktig utslipp unntatt luftfart
Kvotepliktig utslipp luftfart
Ikke-kvotepliktige utslipp
1990
2005
2013
2020
2030
22,6
26,8
24,7
25,8
24,4
0,8
0,9
1,1
1,1
1,0
28,7
27,7
28,0
27,9
27,1
Kilde: Miljødirektoratet
Figur 2-7 Norske klimagassutslipp fordelt på kvotepliktig (inkludert kvotepliktig del av utslippene fra luftfart) og ikkekvotepliktig sektor, gitt dagens avgrensning av kvoteplikten. Kilde: Miljødirektoratet
Tabell 2-2 viser den estimerte fordelingen på kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp innad i hver
sektor.
11
Tabell 2-2 Sektorvis fordeling på kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp. Millioner tonn CO2-ekvivalenter
1990
2005
2013
2020
2030
8,1
14,2
13,9
15,6
13,8
Kvotepliktig
7,2
12,9
12,8
14,1
12,5
Ikke-kvotepliktig
0,9
1,3
1,1
1,4
1,3
19,6
15,3
12,1
12,2
12,3
15,1
13,5
10,7
10,6
10,8
4,5
1,8
1,4
1,5
1,5
Energiforsyning
0,4
0,6
1,8
1,5
1,5
Kvotepliktig
0,2
0,3
1,2
1,1
1,1
Ikke-kvotepliktig
0,2
0,3
0,6
0,4
0,5
Oppvarming (ikke kvotepliktig)
2,7
1,9
1,5
1,4
1,3
Jordbruk (ikke kvotepliktig)
5,1
4,8
4,4
4,4
4,4
Veitrafikk (ikke kvotepliktig)
7,9
9,7
10,2
10,2
10,4
Luftfart
1,0
1,2
1,4
1,4
1,3
Kvotepliktig
0,8
0,9
1,1
1,1
1,0
Ikke-kvotepliktig
0,2
0,2
0,3
0,3
0,3
Innenriks sjøfart og andre mobile kilder (ikke
kvotepliktig)
4,5
5,0
5,6
5,5
5,4
Andre kilder (ikke kvotepliktig)
2,7
2,6
2,9
2,7
2,0
Olje og gass
Kvotepliktig
Ikke-kvotepliktig
12
3 Mål for 2030
3.1 Norges 2030-mål
Den 6. februar i år la den norske regjeringen fram stortingsmeldingen Ny utslippsforpliktelse for
2030 – en felles løsning med EU (Meld. St. 13, 2014-2015) og 26. mars ble Norges indikative
klimaforpliktelse (Intended Nationally Determined Contribution) sendt til FNs klimakonvensjon.
Forpliktelsen inneholder følgende elementer:


Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030
sammenliknet med 1990.
Norge vil gå i dialog med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen
sammen med EU, med et klimamål på minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030,
sammenliknet med 1990-nivået. Regjeringen vil fram mot klimakonferansen i Paris i
desember 2015 arbeide for en intensjonsavtale med EU om felles oppfyllelse av
klimaforpliktelsen.
En avtale om felles forpliktelse med EU vil innebære:



I kvotepliktig sektor vil Norge bidra til gjennomføring av utslippsreduksjoner på 43 prosent
sammenliknet med 2005 innenfor EUs kvotesystem.
Norge vil også bidra til utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor ved at det fastsettes et
nasjonalt utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor på linje med sammenliknbare EU-land.
EU legger opp til at noen av kuttene i ikke-kvotepliktig sektor kan gjennomføres ved kjøp av
kvoter i EUs kvotesystem eller gjennomføring av klimatiltak i andre EU-land. Norge vil
benytte seg av denne fleksibiliteten på lik linje med EU-land.
Dersom en felles løsning ikke fører fram vil målet om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030
sammenliknet med 1990 være Norges indikative forpliktelse. Målet er betinget av tilgang på
fleksible mekanismer i den nye klimaavtalen og en godskriving av vår deltakelse i EUs kvotesystem
som bidrag til å oppfylle forpliktelsen. Regjeringen vil da senere konsultere Stortinget om
fastsetting av et nasjonalt mål for ikke-kvotepliktig sektor.
I meldingen framgår det at regjeringens prioriterte innsatsområder i klimapolitikken vil være:





Reduserte utslipp i transportsektoren
Utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og ren produksjonsteknologi
CO2-håndtering
Styrke Norges rolle som leverandør av fornybar energi
Miljøvennlig skipsfart
3.2 EUs 2030-mål
EUs stats- og regjeringssjefer vedtok på rådsmøtet som ble avholdt 23.-24. oktober 2014 et
rammeverk for klimaog energipolitikken fram mot 2030. Hovedkonklusjonene fra møtet er:
13





Et
Et
Et
Et
Et
utslippsmål på minst 40 prosent kutt sammenliknet med 1990
styrket kvotehandelssystem (ETS) som det sentrale klimavirkemiddelet på EU-nivå
fornybarmål på minst 27 prosent på EU-nivå
indikativt mål for energieffektivisering på minst 27 prosent på EU-nivå
infrastrukturmål om 15 prosent mellomlandsforbindelser
EUs 2030-mål er altså å redusere utslippene med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Dette
tilsvarer en 28 prosent reduksjon fra 2005. For å nå dette målet har EU vedtatt følgende:
Utslippene i kvotepliktig sektor skal reduseres med 43 prosent i 2030 sammenlignet med 2005. Dette
skjer ved at reduksjonsfaktoren for kvotetaket økes fra 1,74 til 2,2 prosent per år, fra 2021. For
kvotepliktig sektor fordeles ikke utslippsmålet mellom land. Utslippene fordeler seg automatisk
innenfor kvotesystemet ved at bedrifter kjøper og selger kvoter. Handel med kvoter skjer på tvers
av landegrenser og muligheten for å selge overskuddskvoter bidrar til at utslippsreduksjoner skjer
der de er billigst å gjennomføre.
Utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i EU skal reduseres med 30 prosent innen 2030, sammenlignet
med 2005. Fordelingen av utslippsforpliktelser mellom medlemslandene i ikke-kvotepliktig sektor i
perioden 2021-2030 er ikke endelig bestemt, men skal gjøres med utgangspunkt i samme metodikk
som for 2020-målet. Tilsvarende skal fleksibilitetsmekanismene for ikke-kvotepliktig sektor ta
utgangspunkt i dagens regelverk. Nedenfor gis en kortfattet beskrivelse av fordelingen av
utslippsmål og fleksibilitetsmekanismer for ikke-kvotepliktig sektor fram mot 2020.
Fordeling av utslippsmål i ikke-kvotepliktig sektor fram mot 2020
EUs 2020-mål for ikke-kvotepliktig sektor er fordelt mellom alle medlemslandene, pluss Island (se
EUs innsatsfordelingsbeslutning, Beslutning nr. 406/2009/EC). Landenes mål varierer fra minus 20
prosent til pluss 20 prosent. Fordelingen av «reduksjonsbyrden» er basert på BNP per innbygger. Jo
rikere et land er, jo mer ambisiøst mål. Utfra de nasjonale målene for ikke-kvotepliktig sektor er
det fastsatt årlige bindende utslippsmål for hvert enkelt land, med et tilhørende årlig oppgjør. De
årlige målene følger en lineær utvikling fra 2013 til 2020. For hvert år i perioden 2013-2020 får
landet tildelt en mengde utslippsenheter, såkalte AEA-enheter (Annual Emission Allocation units),
som tilsvarer landets årlige utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor. Man har med andre ord
opprettet en utslippsenhet for ikke-kvotepliktig sektor. Det er de nasjonale myndighetene som er
eiere av disse AEA-enhetene.
Hvert år rapporterer medlemslandene sine utslipp, og må svare AEA-enheter for disse utslippene.
Det er imidlertid stor grad av fleksibilitet i hvordan landene når sine årlige mål. Før det årlige
oppgjøret, der faktiske utslipp sammenlignes med landets utslippsmål, kan et land maksimalt
overføre 5 prosent av sin årlige mengde tildelte AEA-enheter til et annet land. Ytterligere
fleksibilitet er mulig når landet vet hvordan det ligger an i det årlige oppgjøret. Ved det årlige
oppgjøret vil et lands utslipp antageligvis enten være høyere eller lavere enn landets utslippsmål.
Hvis utslippene er høyere enn utslippsmålet kan landet benytte seg av følgende ordninger for å sikre
at de gjør opp for de overskytende utslippene:



Låne 5 prosent av AEA-tildelingen for neste år
Kjøpe AEA-enheter fra andre land
Kjøpe FN-godkjente kvoter
Hvis utslippene er lavere enn utslippsmålet, har landet et overskudd av kvoter og kan gjøre
følgende:
14


Selge AEA-overskuddet til andre land
Spare AEA-overskuddet til senere år
På samme måte som kvotepliktige virksomheter har en konto i kvoteregisteret, der de både får
tildelt kvoter og gjør opp for sine utslipp ved å levere inn kvoter, har landene tilsvarende ordning i
det felleseuropeiske kvoteregisteret. Eventuelle overføringer av AEA-enheter mellom land og år vil
foregå ved at AEA-enheter beveger seg fra en konto til en annen i registeret. Per i dag har ingen
overføringer funnet sted og det første oppgjøret er ennå ikke gjennomført. De fleste land er på god
vei mot å nå sine 2020-mål, ingen land har så langt hatt behov for å kjøpe AEA-enheter fra andre
land, og samlet sett forventes det at målene for reduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor i perioden
2013-2020 vil bli overoppfylt.
Fordeling av utslippsmål i ikke-kvotepliktig sektor fram mot 2030
Fordelingen av innsatsen mellom de ulike landene er ikke bestemt, men det er politisk enighet i EU
om enkelte føringer for fordelingen av dette målet mellom medlemslandene i perioden 2021-2030.
Det er også enighet om at regelverket for denne perioden skal tilby økt fleksibilitet. Følgende
føringer ble vedtatt i Rådet i oktober 2014:

Fordelingen av utslippsforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor i perioden 2021-2030 skal
gjøres med utgangspunkt i samme metodikk som for 2020-målet. Fordelingsnøkkelen for å
fordele nasjonale utslippsmål vil være BNP per innbygger, justert for å ta hensyn til
kostnadseffektivitet på en rettferdig og balansert måte. De nasjonale målene for ikkekvotepliktig sektor vil variere mellom null og 40 prosent. Med andre ord, de fattigste
landene vil få et mål om null prosent reduksjon i utslippene sammenlignet med 2005, mens
rike land vil kunne få et mål på opp mot 40 prosent reduksjon i klimagassutslipp i ikkekvotepliktig sektor i 2030 sammenlignet med 2005.

Sammenlignet med perioden 2013-2020 skal det innføres økt grad av fleksibilitet i hvordan
målene nås for å sikre kostnadseffektiv måloppnåelse. Det vil blant annet være mulig for en
del av medlemslandene å konvertere en begrenset mengde EU ETS-kvoter for å oppfylle
målet i ikke-kvotepliktig sektor. Medlemsstater som kvalifiserer til denne formen for
fleksibilitet gis altså en engangsmulighet til å benytte kvoter fra EUs kvotesystem til å svare
for utslipp i ikke-kvotepliktig sektor for perioden etter 2020. Beslutninger om bruk av kvoter
fra EU ETS må tas før 2020. Muligheten for å oppfylle utslippsmålet gjennom kjøp av FNgodkjente kvoter bortfaller etter 2020 da EU har besluttet at hele den samlede
utslippsreduksjonen på 40 prosent skal gjennomføres innad i EU.
Fleksibiliteten kan også økes på flere andre måter, men hvordan dette eventuelt skal gjøres er ikke
avgjort ennå. EU-kommisjonen har hatt en høring om dette fram til 18. juni 2015, og vil også
konsultere medlemslandene om mulige fleksibilitetsmekanismer. Kommisjonen ber blant annet om
innspill på hensiktsmessigheten av å etablere en handelsplattform, om det bør åpnes for
utslippsreduserende prosjekter innenfor ikke-kvotepliktig sektor og om en del av AEA-enhetene bør
auksjoneres. Kommisjonen vil utrede konsekvenser av forskjellige måter å utforme fleksibiliteten på
og komme med forslag til ny lovgivning om innsatsfordelingen av utslippsmålene i ikke-kvotepliktig
sektor i 2016.
15
4 Tiltak mot 2030
Dette kapittelet gir en sektorvis oversikt over alle tiltakene som er inkludert i vår analyse og ny
informasjon som er innlemmet i tiltaksanalysen siden rapporten Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling (Miljødirektoratet, 2014a) ble lansert i oktober. I tillegg beskrives en del
sentrale utviklingstrekk som er relevant for tiltakene. I kapittel 6 er tiltakene sammenstilt i tre
tiltakspakker. I tillegg er det laget tiltaksbeskrivelser for hvert av enkelttiltakene som er med i
analysen (se kapittel 8). Arbeidet med å identifisere og kvantifisere effekter og kostnader av tiltak
er under kontinuerlig forbedring. Vi har sjekket ut tiltakene med relevante direktorater og andre
aktører så langt det har vært mulig. Analysegrunnlaget er av varierende kvalitet og usikkerheten i
data gjør at det har vært behov for å gjøre enkelte skjønnsmessige vurderinger knyttet til
reduksjonspotensial, kostnadsvurderinger og gjennomførbarhet. Videre er analysen avgrenset til en
ren tiltaksanalyse. Samtlige tiltak krever forsterket virkemiddelbruk for å utløses. Det er også viktig
å påpeke at listen over tiltak ikke er uttømmende. Ved forsterket virkemiddelbruk vil det kunne
være andre tiltak som blir utløst og andre teknologier som vinner fram.
4.1 Kvotepliktig sektor
I 2014 var 27,2 millioner tonn CO 2-ekvivalenter fra 134 norske virksomheter omfattet av det
europeiske kvotesystemet (EU ETS). Dette tilsvarer 50,6 prosent av Norges klimagassutslipp. I tillegg
er deler av luftfarten kvotepliktig. Hvert år gjøres et visst antall nye kvoter tilgjengelige i
markedet, gjennom auksjonering eller vederlagsfri tildeling. Den årlige mengden reduseres basert
på en «reduksjonsfaktor» slik at mengden tilgjengelige kvoter blir gradvis mindre i tråd med EUs
klimamål. I EUs rammeverk for 2030, ble den årlige nedskaleringsfaktoren økt fra 1,74 til 2,2
prosent fra 2021.
Det er i dag et overskudd av kvoter i markedet på rundt 2 milliarder kvoter, noe som omtrent
tilsvarer de årlige utslippene i EU ETS. Dette skyldes blant annet den globale finanskrisen som
reduserte industriaktiviteten og energietterspørselen mer enn det som var forventet da kvotetaket
ble satt. Resultatet er at dagens kvotepriser er lave og incentivene for investeringer i klimavennlige
teknologier tilsvarende svake.
5. mai 2015 ble det besluttet å opprette en markedsstabiliseringsreserve (MSR) med oppstart 1.
januar 2019. Denne innebærer at hvis overskuddet av kvoter i ETS er over 833 millioner tonn, blir 12
prosent av disse overført til MSR istedenfor å bli auksjonert ut. Kvotemarkedet strammes dermed
inn over tid, og når overskuddet er kommet ned til 400 millioner tonn tas 100 millioner tonn fra MSR
og auksjoneres ut i markedet. Effekten av MSR på kort sikt er sannsynligvis økte kvotepriser, mens
målet på lengere sikt er at MSR skal bidra til at ETS er mindre utsatt for tilbuds- og
etterspørselssjokk.
I et tidligere forsøk på å korrigere markedssituasjonen besluttet EU å utsette auksjonering av
900 millioner kvoter til 2019 og 2020. Disse er det besluttet at blir overført til kvotereserven
sammen med andre ikke-tildelte kvoter. Det vil bli gjort en gjennomgang av ETS for å vurdere om
noen av disse kvotene skal brukes for å hindre karbonlekkasje. Det vil også bli vurdert om opptil 50
millioner kvoter skal brukes til å finansiere innovasjon i industrien før 2021.
16
Thomson Reuters antar i sin prisprognose fra mai 2015, som kom etter at det ble besluttet å
opprette en markedsstabiliseringsreserve med oppstart 1. januar 2019, at kvoteprisen vil stige fra
dagens nivå på vel 68 kroner per tonn CO 2 til 150 kroner per tonn i 2020 og 260 kroner per tonn i
2030. (Dette er reelle tall.)
4.1.1 Industri
Den kvotepliktige delen av industrisektoren omfatter treforedling, oljeraffinering, kjemisk industri,
mineralsk industri, metallproduksjon og annen industri. Kvotepliktige utslipp av klimagasser fra
industrisektoren utgjorde 10,9 millioner tonn CO 2-ekvivalenter i 2013 av totalt 12,1 millioner tonn
fra industrien samlet.
Tiltakene som er utredet er:
 Diverse effektiviserings- og konverteringstiltak i annen industri og metallindustri
 Reduksjoner i PFK-utslipp fra aluminiumsproduksjon i perioden 2015-2025
 Økt bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien
 Overgang til hydrogen som reduksjonsmiddel ved TiZir Titanium & Iron
 Redusert klinkerandel i sement i perioden 2015-2025
 Økt bruk av alternativt brensel med høy biomasseandel i produksjon av sement i perioden
2015-2025
 Flere større effektiviseringstiltak i raffinerisektoren
 Karbonfangst og -lagring av utslipp fra produksjon av sement, ammoniakk og raffinerier
For detaljert beskrivelse av de enkelte tiltak samt hvordan tiltakene overlapper, se kapittel 8.
Nye og justerte tiltak
Flere endringer har blitt gjort i tiltaksanalysen som lå bak Kunnskapsgrunnlag for
Lavutslippsutvikling. I samarbeid med industrien har flere av tiltakene blitt utredet grundigere slik
at de beskriver potensialer, kostnader og tidsaspekter på en bedre måte enn tidligere. Noen nye
tiltak har også blitt inkludert. Tiltakene har også blitt justert for ny referansebane.
Beregningen av hvilke reduksjoner av PFK-utslipp som er mulige i aluminiumsindustrien er
gjennomgått og forbedret. Tiltaket er lagt inn i analysen som et forbedringsarbeid som fases inn
over en tiårsperiode. I realiteten vil endringene sannsynligvis komme mer i rykk og napp, og det vil
også være forskjeller mellom verkene som gjør at kostnader og potensialer ikke vil være de samme
på alle anleggene.
Tiltakene innen sementproduksjon er beregnet helt på nytt. I likhet med tiltaket i
aluminiumsindustrien er disse tiltakene lagt inn i analysen som et kontinuerlig forbedringsarbeid
som fases gradvis inn. Også disse tiltakene vil kunne forløpe ikke-lineært.
Tiltakene innenfor raffineribransjen har også blitt oppdatert basert på innspill fra bransjen. Disse
omfatter ganske store og relativt kostbare tiltak der formålet er å bruke mindre energi i prosessen.
Vi har inkludert to nye CCS-tiltak i 2020, ett på Norcem Brevik og ett på Yara Porsgrunn. Disse
kommer i tillegg til CCS-tiltakene på Norcem Brevik og Yara Porsgrunn som var utredet i
Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Dermed er nå to alternative CCS-tiltak for hver av
virksomhetene beskrevet i analysen, som overlappende tiltak. Basert på de innspillene vi har fått
vurderer vi det som at det fortsatt er teknisk mulig å få på plass ett eller flere CCS-prosjekter innen
2020, men at hensynet til en normal prosjektgjennomføring – og flere andre usikkerhetsfaktorer –
17
kan gjøre oppstart innen 2020 krevende. Vi har også, som i den forrige analysen, inkludert ett CCSanlegg i raffineribransjen innen 2030.
Industriens klimagassutslipp i et lenger tidsperspektiv
Analysen inkluderer noen energieffektiviseringstiltak og tiltak som dreier seg om konvertering bort
fra fossile brensler. Disse tiltakene er viktige av klimaog energihensyn, men i et langt perspektiv
vil ikke energieffektivisering og konvertering bort fra fossile brensler på energisiden gi de store
utslippskuttene i industrien. Dette skyldes at bare fem prosent av utslippene i den kvotepliktige
industrien i Norge stammer fra stasjonær forbrenning av fossile standardbrensler.
Omtrent en tredjedel av klimagassutslippene fra kvotepliktig industri stammer fra annen
forbrenning enn forbrenning av fossile standardbrensler. Dette kan være utslipp fra forbrenning av
brenngasser som oppstår i prosessene, forbrenning av avfall for destruksjon, forbrenning i integrerte
anlegg eller forbrenningsutslipp som vi i dag ikke ser noen gode konverteringsalternativer for. De
resterende utslippene stammer fra prosessene. Det finnes reduksjonspotensialer innenfor alle disse
kategoriene, men det vil være «terskler» hvor det er vanskelig å redusere ytterligere. Det vil da
være nødvendig å ta i bruk nye industriprosesser eller CCS, eller tilpasse prosessene til
karbonnøytrale råvarer. Figuren under viser fordeling av utslipp fra forbrenning av fossile
standardbrensler, utslipp fra annen forbrenning og prosessutslipp fra kvotepliktig industri.
Figur 4-1 Fordeling av kvotepliktige utslipp som stammer fra forbrenning av standardbrensler, forbrenning av andre brensler
og industrielle prosesser (2013). Kilde: Miljødirektoratet
I rapporten fra IPCCs arbeidsgruppe tre går det fram at tilgjengeligheten av lavutslippsteknologier
får store konsekvenser for kostnadene ved å nå togradersmålet. Selv om umiddelbare tiltak er
avgjørende for at lav-konsentrasjonsmålene kan nås, er det av avgjørende betydning at det utvikles
lavutslippsteknologier som kan gi dype utslippskutt i framtiden:
18
«While it is clear that some mitigation effort in the near term is crucial to preserve the option of
achieving low-concentration goals, whether these goals are met in the long run depends to a
greater extent on the potential for deep GHG-emissions reductions several decades from now. Thus
efforts to begin the transformation to lower concentrations must also be directed toward
developing the technologies and institutions that will enable deep future emissions cuts rather
than exclusively on meeting particular near-term goals. (…) R&D investments to bring down the
costs of low-emitting technology options, combined with early deployment of mitigation
technologies to improve long-term performance through learning-by-doing, are among the most
important steps that can be taken in the near term » (IPCC, 2014)
IEAs rapport Energy Technology Perspectives 2015 (2015) har stort fokus på innovasjon i alle
sektorer og inneholder et eget kapittel om innovasjon i industrien. De legger vekt på at en stor
andel av utslippskuttene i industrien vil måtte gjøres med teknologier som ikke er tilgjengelige i
dag. Industrianlegg har gjerne en levetid på mange tiår og nye industriprosesser tar lang tid å
utvikle. Flere barrierer og typer markedssvikt hindrer utvikling og utrulling av nye teknologier, og
for CCS er dette bildet spesielt tydelig.
Positiv utvikling i industrien
Innovasjon i industrien og karbonfangst og -lagring er to av de fem hovedsatsningsområdene til
regjeringen. Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova og Gassnova gir støtte til forskning, utvikling
og demonstrasjon av lavutslippsteknologier. Flere større klimaprosjekter har hatt framskritt i
industrien det siste året. Under følger noen av de viktigste.
Første trinn av TiZir Titanium & Iron (TTI) sitt prosjekt med omlegging til hydrogen skal iverksettes
høsten 2015, og TTI har fått tilsagn om 122 millioner kroner i støtte fra Enova til dette.
Ombyggingen inkluderer flere endringer som i seg selv vil gi en besparelse på 22 GWh og redusere
utslippene med 23 000 tonn CO2 i året. Det neste trinnet i prosjektet, som ligger inne som et tiltak i
vår analyse, vil være å erstatte kull med hydrogen i produksjonsprosessen. Dette kan bidra til å
redusere energiforbruket i produksjonen med cirka 40 prosent og CO2-utslippene med 90 prosent
(Enova, 2015).
Elkem har igangsatt et forskningsprosjekt som har som mål at det innen få år skal være mulig å
bygge fullskala produksjonsanlegg for silisiumlegeringer uten fossile utslipp og uten netto forbruk av
energi. I tillegg vil det kunne bli produsert bioolje, som kan raffineres. Forskningsprosjektet har fått
navnet Carbon Neutral Metal Production (CNMP), og har fått syv millioner kroner i støtte fra
Forskningsrådet over en toårs-periode. Elkems egen innsats tilsvarer vel åtte millioner kroner i
samme periode. Forskningsprosjektet skal være avsluttet ved utgangen av 2016 (Elkem, 2015).
I aluminiumsindustrien har Enovas støtte på 1,55 milliarder kroner til Hydro Karmøy blitt godkjent
av ESA. Prosjektet kan gi vesentlig lavere energiforbruk i primærproduksjon av aluminium (Enova,
2015). Alcoa har fått tilsagn om 280 millioner i støtte fra Enova som skal dekke 40 prosent av
investeringskostnadene til å bygge et pilotanlegg for en ny type smelteteknologi som skal gi
betydelige reduksjoner i energiforbruk og klimagassutslipp sammenlignet med dagens prosess
(Enova, 2015).
På Norcem Brevik testes flere typer karbonfangstteknologier i et pilotprosjekt finansiert av CLIMIT
og den europeiske sementindustrien gjennom ECRA. Prosjektet løper til 2017. Noen resultater fra
første fase med testing ble presentert på en internasjonal konferanse i Langesund 20. og 21. mai
2015. Alle teknologileverandørene rapporterte positive resultater på konferansen, men teknologiene
er på forskjellige modningsnivå.
19
På Teknologisenter Mongstad (TCM) fullførte Aker Solutions og Alstom sine storskala pilotprosjekter
for CO2-fangst høsten 2014, og Shell Cansolv startet opp testing på aminanlegget ved TCM
(Gassnova, 2014).
Gassnova leverte 5. mai 2015 sin idéstudie for hvilke anlegg som kan være aktuelle for et første
fullskala CCS-prosjekt i Norge. Norcem Brevik og Yara Porsgrunn trekkes fram som de mest aktuelle
kandidatene.
Kunnskapshull
Tiltakene som er beskrevet i denne analysen dekker mye av potensialet for reduksjoner av
klimagassutslipp i industrien fram mot 2030. Like fullt vil det være tiltak som ikke er inkludert i
denne analysen. Særlig potensialet for optimalisering av eksisterende industriprosesser er ikke
omfattet her. Effektivisering av prosessene er imidlertid tatt høyde for i framskrivningene.
Det kan være nyttig å gjennomføre en mer grundig analyse av hva som er det totale teoretiske
effektiviseringspotensialet ved dagens anlegg. Dette vil kunne gi et sikrere utgangspunkt for å
dimensjonere effektiviseringsfaktoren som ligger til grunn for framskrivningene. Dette vil kunne
bidra til at sammenhengen mellom aktivitet og utslipp i industrien blir representert på en god måte.
En slik vurdering vil også kunne si noe mer nøyaktig om hvor tersklene for overgang til nye
prosessteknologier og karbonfangst og -lagring ligger for forskjellige industrier, som igjen kan brukes
til å utforme og dimensjonere virkemiddelbruken.
I tiltaksanalysen har vi beskrevet flere mulige CCS-prosjekter. En vurdering som bør gjøres er hva
potensialet for CCS kan være på sikt i Norge, og hvordan dette potensialet påvirkes av andre
faktorer, som endringer i næringssammensetning, lokalisering og etablering av eventuelle «huber»
for lagring.
4.1.2 Petroleum
De totale klimagassutslippene fra petroleumssektoren var på 13,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter
i 2013. Av disse var utslipp tilsvarende 12,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter kvotepliktige.
85 prosent av de kvotepliktige utslippene stammer fra energiproduksjon og 11 prosent fra fakling.
Resten er kvotepliktige utslipp fra mobile rigger.
Tiltakene som er utredet for de kvotepliktige utslippene i sektoren er som følger:
 Elektrifisering av Hammerfest LNG
 Driftsforbedringer som gir redusert behov for sikkerhetsfakling
 Fakkelgassgjenvinning
 Kombikraft på turbiner offshore
 Energieffektivisering
For en detaljert beskrivelse av de enkelte tiltakene se kapittel 8.
Hovedendringene fra tiltaksanalysen som lå bak Kunnskapsgrunnlag for Lavutslippsutvikling gjelder
tiltakene for kraft-fra-land til norsk sokkel, energieffektivisering inkludert «fakkelgassgjenvinning»,
«driftsforbedringer som gir redusert behov for sikkerhetsfakling» og «kombikraft på turbiner
offshore», og tiltaket «delelektrifisering av Kårstø».
Kraft fra land til norsk sokkel
I Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling (Miljødirektoratet, 2014a) baserte vi
elektrifiseringstiltakene offshore på arbeid presentert i Klimakur 2020, som igjen var basert på
20
studien Kraft fra land til norsk sokkel (Oljedirektoratet et al, 2008). Ettersom mange av
forutsetningene som lå til grunn for disse tiltakene er endret, ba Miljødirektoratet Oljedirektoratet
(OD) om oppdaterte estimater for kostnader og reduksjonspotensial ved elektrifisering av nye
innretninger og del-elektrifisering av eksisterende innretninger. ODs analyse er vedlagt som
vedlegg III: Tiltakskostnadskurve for elektrifiseringsprosjekter. ODs analyse gir et forventet
kostnadsspenn for elektrifiseringsprosjekter, men er ikke egnet til å identifisere tiltakskostnader for
enkeltfelt som ifølge OD vil kreve et langt grundigere og mer detaljert prosjekteringsarbeid.
ODs analyse gir en generell tiltakskostnadskurve og har ingen tidsdimensjon. Det er ikke gjort en
vurdering av når de enkelte feltene kan elektrifiseres. OD viser til at det vil være nødvendig med
ytterligere vurderinger for å kunne fastsette et utslippsreduksjonspotensial i 2030 for bruk av kraft
fra land. I samråd med OD er det derfor ikke kvantifisert et slikt potensial i denne tiltaksanalysen.
I rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling var det i tiltakspakke 3 inkludert en
utslippsreduksjon på 4,28 millioner tonn CO2-ekvivalenter knyttet til kraft fra land til norsk sokkel i
2030. Reduksjonspotensialet inkluderte elektrifisering av Utsirahøyden (625 000 tonn
CO2-ekvivalenter) som i dag er vedtatt og inkludert i referansebanen. Som forklart ovenfor er ikke
de utredede kraft fra land-tiltakene fra fjorårets rapport oppdatert med dagens forutsetninger og
heller ikke justert mot ny referansebane. Dermed kan ikke potensialene for kraft-fra-land angitt i
fjorårets rapport direkte sammenlignes med utredede tiltak i denne rapporten.
Energieffektivisering
For å sikre at energieffektivitet ivaretas og forbedres fortløpende stilles det krav om at
virksomhetene skal ha et system for energiledelse. Det skal gjennomføres en kontinuerlig,
systematisk og målrettet vurdering av tiltak som kan iverksettes for å oppnå en mest mulig
energieffektiv produksjon og drift. Kravet er stilt i virksomhetenes utslippstillatelser i medhold av
forurensningsloven. Virksomhetenes etterlevelse av kravet blir fulgt opp på tilsyn av
Miljødirektoratet, hvor vi ser at ikke alle har kommet like langt i arbeidet med energiledelse.
Energieffektivisering synes likevel nå, i større grad enn tidligere, å være noe selskapene prioriterer.
KonKraft er en samarbeidsarena for Norsk olje og gass, Norsk Industri, Norges Rederiforbund og
Landsorganisasjonen (LO). KonKraft oppga i KonKraft-rapport 5: Petroleumsnæringen og
klimaspørsmål (KonKraft, 2009) at energieffektivisering ville kunne redusere utslippene fra bransjen
med én million tonn CO2-ekvivalenter innen 2020. I en kommentar til tiltakene som lå inne i
KonKraft-rapport 5 oppgir Statoil at det ikke er disse, men helt andre tiltak som har blitt
gjennomført og som gjør at de er i ferd med å nå sitt mål for 2020. Dynamikken i den operasjonelle
driften og utviklingen av feltene påvirker valg av energieffektiviseringstiltak, og har ifølge Statoil
resultert i at andre tiltak enn de som ble utredet den gang har vært mer aktuelle.
I vår rapport Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling antok vi at energieffektivisering vil kunne
redusere utslippene fra sektoren med ytterligere én million tonn CO2-ekvivalenter innen 2030. Som
beskrevet i rapporten var dette en grov antakelse, og det vil være nødvendig med en grundigere
utredning for å finne de faktiske potensialene for energieffektivisering i sektoren. Det pågår i dag et
felles bransjeprosjekt for energieffektivisering i regi av Norsk olje og gass. Samtidig jobbes det med
å styrke samarbeidet mellom bransjen og Enova for å utløse prosjekter på energieffektivisering og
utvikling av klimateknologi. KonKraft arbeider også med en oppdatert klimarapport som ser på
teknologiske muligheter for å redusere utslipp i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel (NOROG,
2015).
21
OD er ansvarlig for utslippsprognosene for petroleumssektoren og har informert om at en
teknologijustering er innarbeidet i prognosene. I teknologijustering inkluderer OD tiltak som for
eksempel «energieffektivisering», «fakkelgassgjenvinning», «driftsforbedringer som gir redusert
behov for sikkerhetsfakling» og «kombikraft på turbiner offshore». Med bakgrunn i usikkerheten
rundt hvor stor del av potensialet fra disse tiltakene som allerede er inkludert i utslippsprognosene,
er de ikke inkludert i våre tiltakspakker.
Del-elektrifisering av Kårstø
Tiltaket «Delelektrifisering av Kårstø prosesseringsanlegg» ble utredet i Klimakur 2020. Basert på
tilbakemeldinger fra Gassco om at tiltakets reduksjonspotensial og kostnad ikke samsvarer med
deres vurdering, har vi ikke inkludert elektrifiseringstiltaket i denne analysen. Miljødirektoratet vil
ha en nærmere dialog med Gassco om tiltaksmuligheter på Kårstø.
4.1.3 Energiforsyning
Utslippene fra energiforsyning var 1,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013, og foreløpige tall for
2014 viser en nedgang til 1,7 millioner tonn.
 Fjernvarme: Overgang fra fossil til biodiesel/-olje
 Fjernvarme: Overgang fra naturgass til elektrisitet
 CCS – Mongstad kraftvarmeverk
Norsk Fjernvarme har til denne analysen samlet informasjon fra bransjen om muligheter for å fase
ut fossil olje og gass i fjernvarmeproduksjon og gjort vurderinger av kostnader og
gjennomførbarhet. Vurderingene er tatt med i tiltaksbeskrivelsene. Reduksjonspotensialene er ikke
endret med bakgrunn i dette, men tiltakene er justert for å stemme overens med referansebanen
som er basert på NB2015.
4.1.4 Luftfart
Luftfart, herunder innenriks luftfart i Norge, ble en del av EUs kvotesystem i 2012. Innenriks luftfart
er kvotepliktig med visse unntak (militære flygninger, testflygninger, fly under 5,7 tonn,
redningsflygninger etc.). Vi har beregnet fordelingen mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige
utslipp basert på tilgjengelige utslippsrapporter for 2013 for de antatt 5 største aktørene i norsk
innenriks luftfart. Basert på denne informasjonen har vi antatt at andelen av innenriks luftfart som
er kvotepliktig er om lag 80 prosent. Tiltakene som er utredet for både kvotepliktige og ikkekvotepliktige utslipp i sektoren er som følger:


Innblanding av 20 prosent biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030
Innblanding av 40 prosent biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030
Ambisjonsnivået har blitt justert opp fra Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling, der tiltakene
var innblanding av henholdsvis 10 og 20 prosent biojetdrivstoff. Årsaken til dette er at opptil 50
prosent biojetdrivstoff kan blandes direkte i konvensjonelt flydrivstoff uten at det krever
tilpasninger i flymotorene eller i distribusjonssystemet.
Etter at Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling ble publisert i oktober 2014, har flere ting
skjedd innen biojetdrivstoff og teknologiutvikling:
 I november 2014 gjennomførte Norwegian og SAS de første flygningene i Norge med
biojetdrivstoff på tanken. Drivstoffet var vanlig jetflydrivstoff innblandet 45 prosent
vegetabilsk olje fra USA.
22


Avinor har sammen med enkelte flyselskap inngått avtale om innkjøp av inntil 2,5 millioner
liter biojetdrivstoff fra utenlandske leverandører til tankanlegget på Oslo Lufthavn fra 2015.
Dette er første gang i verden at biojetdrivstoff blir distribuert gjennom det sentrale
tankanlegget på en lufthavn. Til sammenligning ble det solgt nesten 1,1 milliarder liter
fossilt flydrivstoff i Norge i 2013. Omlag halvparten av dette gikk til utenriks luftfart.
I mars 2015 lanserte Siemens en ny type elmotor som for første gang vil gjøre det mulig for
fly på opptil to tonn å ta av på ren eldrift. Motoren skal flytestes innen utgangen av 2015.
Ifølge Siemens vil hybridelektrisk drift redusere drivstofforbruket med rundt 25 prosent.
Verdens første flygning med elhybriddrift ble utført i 2011 og flere aktører jobber med
denne type teknologi.
4.2 Ikke-kvotepliktig sektor
4.2.1 Transport
Utslipp av klimagasser fra transportsektoren utgjorde 17,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013.
Av disse var 1,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter fra kvotepliktig luftfart. Ikke-kvotepliktige
transportutslipp var dermed 16,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013.
Teknologiskift i transportsektoren
Tony Seba, som for tiden underviser ved Stanford University, ga i fjor ut boken Clean Disruption of
Energy and Transportation: How Silicon Valley Will Make Oil, Nuclear, Natural Gas, Coal, Electric
Utilities and Conventional Cars Obsolete by 2030 (Seba, 2014). Hans utgangspunkt er at
eksponentiell vekst innen fornybar energiproduksjon (særlig sol) og (førerløse) elbiler vil
revolusjonere energisektoren fullstendig. Umiddelbart kan dette høres ut som science fiction.
Samtidig viser erfaring med framtidsforskning at det er vanskelig ikke å være «bundet» av dagens
virkelighetsbilde når man forsøker å si noe om framtiden. Endringer i teknologibruk kan skje raskt.
Da rapporten Klimakur 2020 ble presentert for fem år siden, var elbilen fortsatt for spesielt
interesserte. I år har vi passert 50 000 elbiler på norske veier. Hvis rammen er et ønsket
teknologiskift og forutsetningen er stadig fallende elbilpriser, er det ikke vanskelig å se for seg et
scenario der nærmere 100 prosent av nye personbiler som selges i 2025 er elektriske. Hvor mange
installerte fasttelefon 10 år etter at 50 000 nordmenn hadde fått seg mobil? Og hvem ønsker å kjøpe
fossilbil med mer enn 15 års levetid i det øyeblikket det blir opplagt at dette er teknologi på vei ut?
Usikkerheten er stor: Hvor raskt kan omleggingen skje og hvilke teknologier vil vinne frem? Når blir
elektrisk drift for ulike kjøretøy konkurransedyktig, og i hvilke segmenter - små/store personbiler,
varebiler, lastebiler, busser? Og hva med hydrogen?
Vi vet at transportsektoren må ha utslipp tilnærmet null i 2050 dersom vi skal lykkes i å legge om
samfunnet til et lavutslippssamfunn i tråd med togradersmålet. Vi vet også at utskifting av
kjøretøyparken tar tid. Omstillingen må skje så raskt at det ikke alltid vil være tid til å vente og se
hvilke teknologier og løsninger som blir «vinnerne» i markedene. Vi må ta infrastrukturvalg før vi
har de endelige svarene, også fordi mange teknologier er avhengig av at infrastrukturen er på plass
for å bli valgt («høna og egget-problematikk»). Slik er det for eksempel med hydrogenbilene i dag,
der mange bilprodusenter har varslet at de vil lansere modeller med hydrogendrift i løpet av de
nærmeste årene. Men med mindre det blir bygget hydrogenfyllestasjoner i forkant, vil ikke disse
bilene bli solgt. Ut fra det vi vet i dag, er det i de nærmeste årene behov for en kombinasjon av
ulike løsninger, slik som elektrisk drift, hydrogendrift og biodrivstoff for ulike kjøretøytyper, men
også nye modeller for sameierskap av kjøretøy, samkjøring, løsninger for hjemmekontor,
23
samlokalisering av boliger og servicetilbud etc., for å løse transportbehovet til mennesker og gods
på korte og lange distanser.
Vi har satt sammen tre ulike «pakker» for transportsektoren som er beskrevet i detalj i kapittel 8.
På denne måten prøver vi å vise et mulighetsrom fram mot 2030 – i en sektor der vi på sikt venter
store endringer. Tiltakspakkene må sees på som illustrasjoner av mulige kombinasjoner av tiltak,
avhengig av hvordan teknologien utvikler seg og av hvilke virkemidler som innføres. I disse
tiltakspakkene er det i hovedsak tatt utgangspunkt i teknologier som er kjent og (til en viss grad)
utprøvd allerede i dag. Det forutsettes altså ingen store revolusjoner slik som førerløse biler og 3Dprinting i stor stil som kan endre mønstrene for godstransporten.
Utredede tiltak
Tiltakene som er utredet for transportsektoren er som følger:
Aktivitetstiltak
 Nullvekst i personbilkilometer i de store byene
 Nullvekst i personbilkilometer i hele landet
 10 % reduksjon i personbilkilometer i de store byene og nullvekst i resten av landet
 Overføring av 5 % av innenriks godstransport fra lastebil til jernbane og sjø
Null- og lavutslippsteknologi
 Personbiler: 60 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogenbiler
 Varebiler: 60 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogenbiler
 Bybusser: 100 % av nybilsalget i 2025 er el- eller hydrogendrevne
 Langdistansebusser: 75 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogendrevne
 Lastebiler: 25 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogendrevne
 Hybridelektrisk drift på personbiler
 Hybridelektrisk drift på lastebiler
 Elektrifisering av ferger og passasjerskip
 Landstrøm til skip i havn
 Elektrifisering av gjenværende dieselstrekninger på jernbane
Drivstoff
 Biodrivstoff til veitransport: +10 prosentpoeng i 2030
 Innblanding av biodiesel til lasteskip (20 %)
 Innblanding av biodiesel i fiskeflåten (20 %)
 Bruk av vegetabilsk olje på lasteskip (100 %)
 Bruk av vegetabilsk olje i fiskeflåten (100 %)
 Innblanding av 10 % biodrivstoff til andre mobile kilder i 2030
 Innblanding av 20 % biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030 (ikke-kvotepliktig)
 LNG på supplyskip
24
For detaljert beskrivelse av de enkelte tiltak samt hvordan tiltakene overlapper, se kapittel 8.
Videre i dette kapittelet beskrives utviklingen i sektoren siden rapporten Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling (Miljødirektoratet, 2014a) ble publisert. Vi går gjennom endringen i
framskrivingen og tiltakene, men beskriver også andre nyheter som kan bidra til
lavutslippsutviklingen. Omtalen er delt opp i:
 Landtransport (veitransport, jernbane og andre mobile kilder)
 Luftfart
 Sjøtransport
Landtransport - Nye og justerte tiltak
Landtransport omfatter veitransport, jernbane og andre mobile kilder (traktorer, anleggsmaskiner,
andre motorredskaper, snøscootere og småbåter). I 2013 hadde landtransport et utslipp på 12,3
millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Endringer i framskrivningen: For veitransport er utslippet i referansebanen lavere fram mot 2030 i
de nyeste framskrivningene (NB2015) enn det som var antatt i forrige framskrivning (PM2013)
(nedgang fra 11,4 til 10,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030). De viktigste årsakene er at
kjørelengde for veitransport er redusert (2 prosent lavere i 2020 og 8 prosent lavere i 2030), og at
gjennomsnittlig utslippsfaktor (gram CO 2 per kilometer) for kjøretøy er lavere i ny referansebane
sammenlignet med gammel referansebane. Det sistnevnte skyldes blant annet økt antall elbiler og
innblanding av biodrivstoff, og at bilparken antas å bli mer energieffektiv. Dette gjør at deler av
potensialet for utslippsreduksjoner som ble identifisert i Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling
nå er inkludert i framskrivingene. Utslippene fra jernbane er også noe lavere i den nye
referansebanen, mens utslippene fra andre mobile kilder er gått opp fra 2,3 til 3,7 millioner tonn
CO2-ekvivalenter i 2030. Nøkkeltallene og antagelsene som ligger til grunn for beregningene er
oppsummert i kapittel 8.
Endringer i tiltakene: Utgangspunktet har vært å utrede tiltakene fra Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling mot ny referansebane og med tidsserie fra 2016 til 2030. Enkelte mindre
justeringer er blitt gjort i de fleste tiltakene. Av større endringer kan følgende være verdt å merke
seg:
 For elog hydrogenkjøretøy i personbilsegmentet er det utredet et nytt tiltak med raskere
innfasingstakt for nullutslippsbiler. I dette tiltaket er det forutsatt at 100 prosent av
nybilsalget i 2025 er nullutslippsbiler. Tiltaket er plassert i tiltakspakke 3.
 Som en forenkling skiller vi ikke lenger mellom tiltak for store og små personbiler.
 Transportøkonomisk Institutt (TØI) utførte våren 2015 transportmodellkjøringer på oppdrag
fra Miljødirektoratet og prosjektgruppen for Klima i NTP for å beregne effekten av
forskjellig virkemiddelbruk. Resultatene fra kjøringene tyder på at det kreves veldig sterke
virkemidler for å redusere transportomfanget utenfor de store byene og på lange reiser.
Resultatene tyder også på at det er betydelig enklere å få til utslippsreduksjoner på de
korte reisene enn på de lange. På grunnlag av dette er tiltaket «10 prosent reduksjon i
personbilkilometer i hele landet» erstattet med tiltaket «10 prosent reduksjon i personbilkilometer i de store byene og nullvekst i resten av landet».
 For busser er tiltakene nå inndelt i bybusser og langdistansebusser, fordi det er ulike
vurderinger av mulig innfasing, kostnad og gjennomførbarhet for disse to kategoriene.
 Elektrifisering av gjenværende dieselstrekninger på jernbane var i Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling inkludert i tiltakspakke 3. Nå har vi inkludert dette tiltaket både i
tiltakspakke 2 og tiltakspakke 3. Hovedårsaken til dette er at vi antar at den
samfunnsøkonomiske kostnaden vil være lavere enn det som framkom av Klimakur 2020, der
25
åpenbare nyttevirkninger ikke var regnet med; blant annet økt hastighet, økt kapasitet,
mindre støy, større fleksibilitet i bruk av vognmateriell og mer rasjonell utnyttelse av
lokomotivparken.
Landtransport - lavutslippsutvikling
Under har vi samlet noen punkter som viser utviklingen siden Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling ble publisert i oktober 2014.
Nullutslippskjøretøy
 I klimaforliket fra 2012 ble det sagt at avgiftsfordelene for nullutslippskjøretøy skulle
videreføres ut 2017 såfremt antallet elbiler ikke oversteg 50 000. Elbil nummer 50 000 ble
registrert i Norge 20. april 2015, men regjeringen har gått inn for å beholde avgiftsfordelene
ut 2017.
 Stortinget har bedt regjeringen sørge for at kollektivtrafikken i 2025 som hovedregel
benytter null- eller lavutslippsteknologi eller klimanøytralt drivstoff (Innst. 147S (20142015)).
 Stortinget har bedt regjeringen utarbeide en statlig hydrogenstrategi og sørge for at
støtteordningene til hydrogen opprettholdes i Enova (Innst. 147S (2014-2015)).
 Transnova ble fra 1. januar 2015 innlemmet i Enova. 1. juni kom Enova med Strategi for
ladestasjoner og infrastruktur for elbil. Enova vil gi investeringsstøtte for etablering av
ladestasjoner i enkelte områder, men ikke bidra i driften av stasjonene. Målet er å ha utlyst
alle aktuelle transportkorridorer innen utgangen av 2016, med første utlysning høsten 2015.
 I april 2015 kom Norges første helelektriske busser i rutetrafikk. Dette er et pilotprosjekt
med to busser som går i rute mellom Stavanger og Sandnes. I 2016 skal fylket få ytterligere
tre batteribusser.
 I november 2014 kom to superbusser i drift i Bergen. Bussene har hybridelektrisk drift med
biogass som drivstoff. Med sine 24 meter er bussene seks meter lenger enn vanlige
leddbusser og tar 152 passasjerer.
Biodrivstoff til veitransport:
 28. april 2015 vedtok EU-parlamentet å innføre nytt regelverk for å begrense bruk av
biodrivstoff basert på matvekster og fremme avanserte biodrivstoff (European Parliament,
2015). Det settes et tak (7 prosent) på hvor stor andel matbaserte biodrivstoff kan utgjøre i
transportsektoren og det må rapporteres på utslipp knyttet til såkalte indirekte
arealbruksendringer. Videre pålegges medlemslandene å innføre mål for andelen av
biodrivstoff som ikke er basert på matvekster. Disse reglene vil også gjelde for Norge.
 Miljødirektoratet mottok rapportering på bærekraftkriterier for biodrivstoff omsatt i Norge
for første gang våren 2015. Bærekraftkriteriene ble innført 1. januar 2014 og det var
omsetningen for 2014 som ble rapportert inn. De nye kravene har medført at tilnærmet alt
biodrivstoff som omsettes til veitrafikk i Norge er sertifisert av en av de såkalte frivillige
ordningene som er godkjent av EU-kommisjonen. Sertifiseringen skal sikre at kriterier for
arealbruk og krav til reduserte klimagassutslipp over hele livsløpet til biodrivstoffet
sammenlignet med fossile drivstoff er oppfylt gjennom hele forsyningskjeden.
 I Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2015 ble det lagt til grunn at
omsetningskravet for biodrivstoff til veitrafikk skulle økes til 5,5 prosent fra 1. juli 2015.
Ved fremleggelsen av regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2015 ble det med
henvisning til EØS-regelverket sagt at omsetningskravet skal beholdes uendret (3,5 prosent),
og regjeringen foreslo isteden å redusere veibruksavgiften på biodiesel med 0,23 kroner per
liter fra 1. juli 2015. Videre ville regjeringen at det utredes ulike alternativer for omlegging
av veibruksavgiften på drivstoff som kan stimulere til økt bruk av biodrivstoff innenfor EØSregelverket og komme tilbake til saken i budsjettet for 2016.
26
Areal- og transportplanlegging:
 Byutviklingsavtaler: Regjeringen vil bruke utviklingsavtaler som et nytt verktøy for å følge
opp arealdimensjonen i bymiljøavtalene (Meld. St. 14 (2014-2015) Kommunereformen – nye
oppgaver til større kommuner, kapittel 4.6.2). Avtalene vil omfatte alle relevante statlige,
fylkeskommunale og kommunale aktører. Hensikten er å koordinere statens investeringer i
overordnet infrastruktur og kommunenes areal- og investeringsplaner for å bygge opp under
nullvekstmålet (regjeringens mål om at veksten i persontrafikken i byområdene skal tas med
kollektivtransport, sykkel og gange).
 Utvidelse av nullvekstmålet: Den 19. mai 2015 fastsatte Samferdselsdepartementet
retningslinjer for hvordan transportetatene og Avinor skal planlegge investeringene i
forbindelse med kommende Nasjonal transportplan (2018-2029) i Retningslinjer for
planfasen for transportetatenes og Avinors arbeid med Nasjonal transportplan 2018-2029.
Av retningslinjene framgår det at nullvekstmålet (se over) utvides fra å gjelde bare for de ni
største byområdene til også å gjelde andre byområder. Samferdselsdepartementet legger
imidlertid ikke opp til å utvide ordningen med bymiljøavtaler nå.
 Klimastrategi i tilknytning til NTP: I sammenheng med kommende Nasjonal transportplan
(2018–2029) skal det lages en klimastrategi. Strategien skal være et alternativt forslag til
prioritering av investeringsmidlene slik at de i størst mulig grad bidrar til omstilling til
lavutslippssamfunnet. Der prioriteringen av prosjekter avviker fra prioriteringen foretatt
med (Finansdepartementets) gjeldende metodikk for samfunnsøkonomisk analyse skal
samfunnsøkonomiske kostnader og klimamessige fordeler ved endret prioritering framgå.
Også viktige tiltak på andre områder som er nært knyttet til transportsektoren skal drøftes
dersom de er viktige for måloppnåelse i denne sektoren.
Luftfart
Innenriks luftfart ble kvotepliktig i 2012. Det er dog noen unntak: Ikke-kvotepliktig luftfart omfatter
blant annet militære flygninger, testflygninger, politi-, brann- og redningsflygninger, flygninger
utført med fartøyer med maksimal take off-vekt på under 5,7 tonn, sirkelflygninger og flygninger på
strekninger som utføres innenfor rammen av forpliktelse til offentlig tjenesteytelse eller på ruter
hvor tilbudt kapasitet ikke overstiger 30 000 seter per år. Ifølge Miljødirektoratets beregninger er
andelen av innenriks luftfart som ikke er kvotepliktig om lag 20 prosent, noe som tilsvarer et utslipp
på rundt 270 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2013.
Tiltakene for ikke-kvotepliktig luftfart er de samme som for kvotepliktig luftfart, og er beskrevet
under avsnittet om kvotepliktig luftfart. Der er også den seneste teknologiutviklingen på området
omtalt.
Skipsfart
Utslippene fra innenriks skipsfart utgjorde 3,3 millioner CO2-ekvivalenter i 2013, hvorav 2 millioner
fra innenriks sjøfart og 1,3 millioner fra fiske.
DNV GL utredet i 2015 mulige tiltak for mer miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen på oppdrag
fra Klima- og miljødepartementet (DNV GL, 2015). Denne rapporten har dannet grunnlaget for de
tiltakene som er beskrevet i vår analyse. Resultatene presentert i DNV GLs rapport baserer seg på
beregninger knyttet til skipsfart i norske farvann. I forbindelse med våre analyser har DNV GL levert
tall som synliggjør potensialet i innenriks sjøfart, det vil si potensialet for utslippsreduksjoner for
skipsfart mellom to norske havner. DNV GLs referansebane inkluderer ikke energieffektivisering,
mens det er lagt til grunn en generell effektivisering i framskrivingen til Miljødirektoratet (basert på
NB2015). DNV GLs aktivitetsbaserte beregninger av drivstofforbruk avviker en del fra det som ligger
27
til grunn i utslippsregnskapet, som er basert på drivstoffsalg. Årsaken til dette kan være at en del
fartøyer bunkrer drivstoff som benyttes til innenrikstrafikk i utlandet. Miljødirektoratet har justert
potensialene for utslippsreduksjoner fra DNV GLs arbeid slik at de er i en størrelsesorden som
stemmer med det nasjonale utslippsregnskapet.
Økt satsning nasjonalt og internasjonalt
Det er økende fokus på miljøaspektet i skipsfarten, og skipsfarten er utpekt som ett av regjeringens
satsningsområder innen miljøområdet. I Sundvolden-erklæringen slo regjeringspartiene fast at
regjeringen blant annet vil bidra til at mer miljøvennlig drivstoff tas i bruk i næringen og at de
internasjonale miljøkravene til skip skjerpes, og i mars 2015 ba Stortinget regjeringen om flere
tiltak for en grønnere skipsfart.
Regjeringen, ved Nærings- og fiskeridepartementet, la i mai 2015 fram strategidokumentet
Maritime muligheter – blå vekst for grønn fremtid, som gir en oversikt over regjeringens maritime
strategi. I strategien ligger en omfattende liste over tiltak for å redusere klimagassutslippene fra
skipsfarten, blant annet: øke satsningen på FoU, stille krav til lavutslipps- og nullutslippsteknologi i
fergeanbud, videreutvikle Enovas støtteordninger, overføring av gods fra vei til sjø, øke bruken av
landstrøm, vurdere endringer i miljøavgiftene, vurdere innføring av vrakpant, samt styrke
internasjonalt samarbeid gjennom IMO og EU.
IMO har lenge vært et sentralt organ for miljøkrav innen skipsfarten, og EU legger viktige føringer
for skipsfarten i europeiske farvann. Europaparlaments- og rådsforordning 2015/757 om overvåking,
rapportering og verifikasjon av CO2-utslipp fra sjøtransport ble vedtatt i april 2015. Forordningen
innebærer at eiere av skip over 5000 bruttotonn må overvåke CO 2-utslipp fra hvert skip som
ankommer en EU-havn og årlig rapportere dette til Kommisjonen og myndighetene i de relevante
flaggstatene fra 2018 (Europalov, 2015).
Teknologiutvikling gir nye muligheter
Innen fergedriften er alternative teknologier stadig mer aktuelt for å redusere klimagassutslippene.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2015 gjorde Stortinget følgende vedtak: «Stortinget ber
regjeringen sørge for at alle fremtidige fergeanbud har krav til nullutslippsteknologi (og
lavutslippsteknologi) når teknologien tilsier dette». Statens vegvesen arrangerte i april 2015 en
leverandørkonferanse for riksfergene, der NHO Sjøfart, Norsk Industri, verftsindustrien,
utstyrsleverandører og rederier søkte å konkretisere vedtaket. I april 2015 begynte Fjord1 testing av
gassfergen Fannefjord, som har en hybridløsning med gass og batteri.
Forskning på, og utvikling av, gode hybridløsninger er et fokusområde også i andre miljøer: Marintek
og ABB har bygget opp et hybridlaboratorium der de tester effekten av hybridløsninger, og
resultatene viser at det er potensial for store drivstoffbesparelser med batteri. Viking Queen har
fått installert batteripakke og er dermed det første offshorefartøyet i verden med hybridløsning i
eksisterende skip (Green Car Congress, 2015).
Det arbeides for overføring av gods fra vei til skip for å redusere utslippene fra veitrafikken, og
dette sees i sammenheng med forbedringer av miljøteknologien om bord på skipene. Et eksempel er
GodsFergen-prosjektet, som har hatt som mål å utvikle et konkurransedyktig og miljøvennlig
alternativ til godstransport på vei. Fergen M/S Kvitbjørn ble døpt i april 2015. Den går på LNG, kan
ta med like mye last som 200 vogntog og er planlagt å gå i fast rute mellom Nord-Europa og Norge. I
tillegg til gassdrift har fergen blant annet ny skrogform og forbedret framdriftssystem som
ytterligere forbedrer miljøprofilen (Ingeniørnytt, 2015).
28
Landstrøm er et viktig tiltak for å redusere støy og lokal luftforurensning i havner. Overgang til
landstrøm medfører at drivstofforbruket i havn elimineres eller reduseres kraftig, og dermed er også
tilrettelegging for landstrøm i havner et klimatiltak. Stortinget har bedt regjeringen i samarbeid
med havneeierne om å lage en helhetlig plan for økt bruk av landstrøm i norske havner, herunder
finansiering og virkemidler for å oppnå dette (Innst. 147S (2014-2015)). Oslo havn har levert
landstrøm til Color Lines Kiel-ferger siden 2011, og Enova har gitt støtte til Bergen Havn for
utbygging av landstrømanlegg for offshorefartøy.
4.2.2 Jordbruk
Utslippene fra jordbrukssektoren var på 4,7 millioner tonn CO 2-ekvivalenter i 2013, og foreløpige
tall for 2014 viser at utslippene ligger stabilt på samme nivå. Av dette utgjør metan fra husdyr 2,4
millioner tonn og metan fra husdyrgjødsel 0,3 millioner tonn, lystgass fra husdyrgjødsel og
kunstgjødsel henholdsvis 0,7 og 0,4 millioner tonn, og andre lystgassutslipp 0,8 millioner tonn CO2ekvivalenter. I tillegg kommer 0,1 millioner tonn CO2-utslipp hovedsakelig fra kalking.
Tiltakene som er utredet for sektoren omfatter bare reduksjon av metan og lystgass:





Stans i nydyrking av myr
Biogass fra husdyrgjødsel
Mindre matsvinn
Overgang fra storfekjøtt til svinekjøtt
Overgang til et kosthold med mindre kjøtt og sukker
Som beskrevet i kapittel 2 er det gjort en del endringer i referansebanen som påvirker utslippene i
denne sektoren.
Blant annet på grunn av reviderte framskrivinger av husdyrtall i NB2015, er det gjort endringer i
noen av tiltakene presentert i Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. I den nye referansebanen
er det en økning i fjørfe som gjør at det ikke vil være hensiktsmessig å øke fjørfeproduksjonen
ytterligere i tiltaket «Overgang fra rødt til hvitt kjøtt», som nå er endret til «Overgang fra
storfekjøtt til svinekjøtt». Husdyrtallene for ammekyr øker også i de nye framskrivingene, hvilket
resulterer i en litt lavere reduksjon i antall ammekyr i 2030 enn hva vi skisserte i forrige rapport.
Det er også gjort endring i antakelsen om hvor mye myr som nydyrkes hvert år. Anslaget i
referansebanen er blitt redusert. I 2050 antar vi nå at 50 prosent av tilgjengelig mengde
husdyrgjødsel og restavlinger går til biogassproduksjon, og ikke 60 prosent som i forrige rapport.
Beregninger av utslippsreduksjoner i forhold til ny referansebane er utført av Bioforsk (Bioforsk,
2015).
Nye retningslinjer for utslippsberegninger innebærer nye metoder og utslippsfaktorer for mange
kilder i jordbruket (IPCC, 2006). For lystgass fra jordbruket har metodeendringen redusert
utslippene i 2012 med 500-600 000 tonn CO2-ekvivalenter samtidig som metanutslippet har økt med
om lag 100 000 tonn CO2-ekvivalenter. Utslippsreduksjonene for tiltakene er justert i tråd med de
reviderte framskrivningene og metodeendringene i referansebanen. Utslippsreduksjonene for
tiltakene som er beskrevet i tiltaksarkene for jordbruket i kapittel 8 avviker noe fra Bioforskrapporten (Bioforsk, 2015). Dette er fordi de nye retningslinjene ble innført etter at Bioforsk hadde
beregnet utslippsreduksjonene basert på de reviderte framskrivingene.
Siden rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling er det blitt utredet et nytt
jordbrukstiltak, «overgang til et kosthold med mindre kjøtt og sukker» (Bioforsk, 2015). Produksjon
29
av kjøtt bidrar til langt større miljøbelastning og klimagassutslipp enn produksjon av vegetabilsk
mat. Tiltaket innebærer økt forbruk av kornprodukter, poteter, frukt og grønnsaker og at
produksjonen av disse øker i Norge. I tillegg reduseres forbruket av sukker og kjøtt produsert i
Norge. Tiltaket forutsetter økt fokus på både klima og et sunnere kosthold, og er ikke bare et
klimatiltak, men også et helsetiltak. Et sunnere kosthold vil også innebære lavere inntak av sukker,
selv om det ikke bidrar til å redusere de norske klimagassutslippene. For å opprettholde samme
proteininntak som i referansebanen, må reduksjonen i kjøttforbruk kompenseres med økt forbruk av
fisk. En reduksjon av kjøttforbruket på 11 prosent i 2030 vil kunne redusere klimagassutslippene i
jordbruket med 152 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Nye innspill
Siden Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling er det kommet flere innspill som berører
klimautslipp fra jordbruket.
Rapporten Helhetlig gjennomgang av miljøvirkemidler i jordbrukspolitikken (LMD, 2015) ble
utarbeidet av en partssammensatt arbeidsgruppe til jordbruksoppgjøret i 2015. Rapporten slår fast
at virkemidlene for vannmiljø og utslipp av ammoniakk og klimagasser til luft ikke er gode nok i dag.
Videre slår rapporten fast at for å oppnå bedre resultater kreves trolig tydeligere krav i kombinasjon
med stimulering via tilskuddsordninger. Det pekes især på behov for bedre løsninger for
husdyrgjødsel. I jordbruksoppgjøret fra mai 2015 ble det bestemt å omdisponere midler til tiltak
som stimulerer til reduserte utslipp til luft og vann.
I første del av 2015 har Landbruks- og matdepartementet nedsatt en arbeidsgruppe for en
gjennomgang av landbrukets utfordringer i møte med klimaendringene. Arbeidsgruppa skal vurdere
gjeldende norsk klimapolitikk på landbruksområdet opp mot ny kunnskap som fremkommer i FNs
klimapanels 5. hovedrapport. Utredningen skal omfatte hvilke muligheter og utfordringer
klimaendringer vil kunne gi for norsk landbruk. Arbeidsgruppa skal også vurdere om norsk jordbruk
er rustet for å møte eventuelle endringer i forbrukernes etterspørsel etter mat produsert med et
lavere klimaavtrykk. Utredningen skal i tillegg omfatte opptak i skog og lagring i jord, basert på ny
kunnskap fra FNs klimapanel og nye framskrivinger for Norge. Arbeidsgruppa skal legge fram sin
rapport innen 31. desember 2015, og rapporten vil være et viktig innspill til
jordbruksforhandlingene i 2016. I påvente av denne utredningen, er det derfor besluttet i årets
jordbruksoppgjør at «tiltak som kan bidra til reduserte klimagassutslipp fra jordbruket prioriteres i
2016».
Myndighetene og matbransjen i Norge har i mai 2015 undertegnet en intensjonsavtale om reduksjon
av matsvinn. Initiativet skal bidra til å redusere miljø- og ressursproblemene knyttet til svinn av mat
i Norge og fremme en bedre utnyttelse av maten. Matsvinn er et tema både i Norden og i EU. I
Frankrike er det nå vedtatt en lov som forbyr matbutikker å kaste eller ødelegge usolgt mat. Loven
vil tre i kraft i løpet av juli neste år. Franske matbutikker vil måtte gi bort usolgt mat til
veldedighet eller til dyrefor eller kompost. Loven er motivert ut fra matmangel blant landets fattige
og inneholder også et vedtak om et utdanningsprogram om matavfall som skal benyttes i skoler og i
næringslivet. Loven er en del av en større innsats for å nå et mål om å halvere matavfallet i
Frankrike innen 2025.
Prognosene fra FNs klimapanel viser at global etterspørsel etter mat vil øke med 14 prosent hvert
tiende år, samtidig som det forventes nedgang i den globale matproduksjonen med så mye som 1
prosent hvert tiende år på grunn av klimaendringer (IPCC, 2014). Verdens landarealer skal huse og
brødfø en økende befolkning samtidig som de samme arealene i økende grad må brukes til å øke
opptaket av karbon og til å produsere bioenergi til erstatning for fossil energi. Ifølge
30
stortingsmeldingen Velkommen til bords (Meld. St. 9, 2011-2012) vil man legge til rette for økt
produksjon av jordbruksvarer i Norge i takt med befolkningsøkningen, slik at selvforsyningsgraden
kan opprettholdes om lag på dagens nivå. I en framtid med økende arealknapphet vil det være
behov for en bedre utnyttelse av eksisterende jordbruksarealer. Dyrking av vegetabilske matvarer
som matkorn for direkte konsum, gir langt mer mat per arealenhet enn ved å dyrke fôr til husdyra
for å produsere melk og kjøtt. Utslippet av klimagasser fra matkornproduksjonen er også liten
sammenlignet med animalske matvarer. Korn- og kornprodukter utgjør nesten 30 prosent av maten
på energibasis i Norge. Det betyr at andelen av matkorn produsert i Norge har stor innvirkning på
vår selvforsyningsgrad. De siste åra har andelen av norskprodusert matkorn i gjennomsnitt vært i
størrelsesorden 35 prosent, og det er tilgang på egna areal for dyrking av mer matkorn. Dersom en
større andel av jordbruksarealene går til åkerbruk, og brukes til vegetabilske produkter, matkorn og
svinekjøtt, går storfetallet ned. Imidlertid finnes det store jordbruksarealer i Norge som bare egner
seg til grasdyrking, og i tillegg store beiteressurser som er ønskelig å nyttiggjøre. Vi har ikke kunnet
ta opp arealutfordringen i sin fulle bredde i denne rapporten, men det kan være fornuftig å se
videre på den positive klimaeffekten av økt matkornproduksjon i Norge.
Videre arbeid
Videre arbeid med mulige jordbrukstiltak kan være husdyrtiltak som virker direkte på
klimagassutslipp fra selve produksjonen. Dette kan for eksempel være å utrede effektene av å
endre fôrinnholdet for å redusere metan- og lystgassutslipp fra fordøyelsen til husdyr. Tiltak som
økt innhold av fett i fôr og tidligere høstetidspunkt av grovfôr kan endre utslippet av metan fra
fordøyelsen. Endring av protein i fôr kan redusere utslippet av lystgass fra husdyrgjødsel. I tillegg
er det interessant å utrede klimaeffekten ved å øke beitebruken. En utfordring er imidlertid å finne
fram til tiltak som gir effektive utslippsreduksjoner i hele produksjonssyklusen.
Det har siden forrige rapport vært mye oppmerksomhet rundt restaurering av myr som klimatiltak.
Tilbakeføring av dyrket myr eller torvtak (myrarealer som er drenert for uttak av torv) til
naturtilstand, antas å føre til binding av CO2 og lavere utslipp av lystgass, men også til noe høyere
utslipp av metan. I forbindelse med pågående oppdrag fra Klima- og miljødepartementet om
restaurering av myr vil Miljødirektoratet bidra til at kunnskapsgrunnlaget for klimaeffektene ved
restaurering av myr i Norge blir bedre enn det det er i dag.
4.2.3 Energiforsyning
Utslippene fra energiforsyning var 1,8 millioner tonn CO 2-ekvivalenter i 2013, og foreløpige tall for
2014 viser en nedgang til 1,7 millioner tonn.
 Økt materialgjenvinning av plastavfall
 Økt utsortering av bruke tekstiler til materialgjenvinning
 Karbonfangst og lagring på Klemetsrud sorterings- og energigjenvinningsverk
Norsk Fjernvarme har til denne analysen samlet informasjon fra bransjen om muligheter for å fase
ut fossil olje og gass som i dag brukes i fjernvarmeanlegg og gjort vurderinger av kostnader og
gjennomførbarhet. Vurderingene er tatt med i tiltaksbeskrivelsene. Reduksjonspotensialene er ikke
endret med bakgrunn i dette, men tiltakene er justert for å stemme overens med referansebanen
som er basert på NB2015.
Gassnovas idéstudie av 4. mai 2015 konkluderte med at Klemetsrud sorterings- og
energigjenvinningsverk kunne være et aktuelt storskala CCS-prosjekt, og vi har derfor laget en
31
overordnet tiltaksbeskrivelse for å få inn denne muligheten. Gassnova anslår at potensialet kan ligge
i størrelsesorden 400 000 tonn CO2 per år i 2020, med fangst av CO2 med både fossil og ikke-fossil
opprinnelse. I vår analyse får prosjektet et potensial på bare 140 000 tonn CO2 per år, fordi en så
stor del av utslippene fra anlegget har ikke-fossil opprinnelse. I analysen er tiltaket lagt inn med
oppstart i 2025.
4.2.4 Bygg
Utslippene fra sektoren var 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013. Både nye energikrav i
byggteknisk forskrift og varslet forbud mot bruk av fossil olje til oppvarming vil påvirke sektorens
utslipp i årene fremover:

Nye energikrav i byggteknisk forskrift ble sendt på høring i februar 2015 (Regjeringen,
2015). Dette forslaget er også oppfølging av klimaforliket fra 2012 der Stortinget sluttet seg
til at energikravene i byggteknisk forskrift skal skjerpes til passivhusnivå i 2015 og nesten
nullenerginivå i 2020. Forslaget som var på høring innebar en betydelig skjerping av
energikravene, eksempelvis 26 prosent for boliger og 38 prosent for kontorbygg.
Reguleringen av fossil energi foreslås skjerpet slik at det i utgangspunktet ikke kan
installeres oppvarming basert på fossil olje og gass. Videre ble begrensning på bruk av
direktevirkende elektrisitet til oppvarming foreslått avviklet. Høringsfristen var 18. mai og
det tas sikte på at nye krav skal gjelde fra 1. januar 2016.

Forslag til forbud mot bruk av fossil olje til oppvarming av bygninger ble publisert av
Miljødirektoratet i mars 2015 (Miljødirektoratet, 2015). Forskriftsforslaget med tilhørende
konsekvensutredning var utarbeidet på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Forslaget
innebærer at fyring med fossil olje og parafin til oppvarming av boliger, og som grunnlast i
yrkesbygg, blir forbudt fra 1. januar 2020. Fossil olje og parafin vil likevel kunne benyttes
som spisslast i yrkesbygg. Oppvarming til andre formål i industrien, primærnæringene og
bygg- og anleggsvirksomhet er ikke omfattet av dette forslaget. Det samme gjelder
konsesjonspliktige fjernvarmeanlegg. Bakgrunnen for forskriftsforslaget var klimaforliket fra
2012. Forslaget har foreløpig ikke blitt sendt på offentlig høring. Stortinget ba i februar
2015 regjeringen om å vurdere å utvide forbudet omtalt ovenfor til også å omfatte spisslast
(Innst. 147S (2014-2015); Stortinget, 2015). Miljødirektoratet bistår i denne vurderingen.
Det er lagt inn to nye tiltak for å redusere utslipp av klimagasser fra byggsektoren; «Utfasing av
oljefyring i boliger og som grunnlast i yrkesbygg» og «Utfasing av oljefyring som spisslast i
yrkesbygg». Disse erstatter tiltakene som først ble utredet i Klimakur 2020. Tiltakene bygger i
hovedsak på Miljødirektoratets konsekvensutredning av forbud mot bruk av fossil olje til oppvarming
av bygninger i 2020. I forbindelse med konsekvensutredningen av et forbud mot oljefyring ble det
gjort vurderinger av framtidig energibruk i byggsektoren av Institutt for Energiteknikk (IFE).
Utslippsreduksjonene som direkte følger av et forbud vil avhenge sterkt av hva man legger til grunn
at utslippene ville vært uten et slikt forbud. De anslåtte utslippene fra fyring med fossil olje (uten
forbud) er betydelig høyere i NB2015-framskrivingen enn i IFEs framskrivninger. Dette indikerer at
det er vesentlig usikkerhet knyttet til den direkte effekten et forbud vil ha på utslippene.
Framskrivinger er i sin natur usikre, for eksempel vil endringer i energipriser kunne ha stor
betydning for hva som velges av oppvarmingsløsninger i framtiden. Uavhengig av hva man legger til
grunn at utslippene ville vært uten et forbud, vil et forbud gi en økt sikkerhet for at en lav
utslippsbane følges. Det er derfor relativt høy sikkerhet knyttet til estimatene av hvor store
utslippene vil være med det foreslåtte forbudet.
32
Det er også et stort potensial for energieffektivisering i eksisterende bygg (Kommunal- og
regionaldepartementet, 2010; Enova, 2012). Men siden fokus i denne rapporten er på direkte
klimagassutslipp er denne typen tiltak ikke inkludert.
Gjenstående utslipp i sektoren
Gitt at det blir innført et forbud mot fyring med olje og parafin i husholdninger og yrkesbygg (både
grunnlast og topplast) så vil det gjenstå utslipp på rundt 0,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Gitt samme fordeling av energibærere som i dag, så vil dette utslippet komme fra bruk av fossil gass
og vedfyring i tillegg til olje og parafin i de byggene som ikke blir omfattet av et forbud
(primærnæringene og bygg- og anleggsvirksomhet). Utslipp av CO2 fra olje og parafin fra disse
byggene utgjorde cirka 0,1 millioner tonn i 2013, mens totalt utslipp fra gass utgjorde 0,19 millioner
tonn i 2013. I tillegg vil det være et utslipp fra bruk av ved i husholdninger, da vedfyring bidrar til
utslipp av klimagassen metan. Dette utslippet utgjorde 0,17 millioner tonn CO 2-ekvivalenter i 2013.
Gassbruk i byggsektoren har vært økende de siste årene. I gartnerier benyttes både direkte og
indirekte gassfyring. Gassen gir da både varme og CO2 som plantene trenger. Ved forbrenning av
naturgass danner hydrogenet i naturgassen og oksygenet i luften vanndamp, noe som gir svært
gunstige forhold for plantene i drivhus.
Innenfor bygge- og anleggsvirksomhet benyttes gass hovedsakelig som byggvarme i byggeperioden.
Dette kan for eksempel være store lufttørkere som benytter propan som brensel. I tjenesteytende
næringer benyttes gass til oppvarming gjennom sentralvarmeanlegg, samt direkte ved bruk av
infrarød stråling. Det siste er særlig utbredt innenfor restaurantvirksomhet som benytter utevarme
for uteservering i sommerhalvåret. Innenfor denne sektoren benyttes også gass til oppvarming av
vann til ulike formål slik som vaskevann i vaskeri og varmtvann til oppvaskmaskiner. Vaskerier
benytter også gass til tørketromler.
Gitt et forbud mot bruk av olje til oppvarming i byggsektoren, kan dette føre til økende bruk av
gass. I Miljødirektoratets høringsuttalelse av mai 2015 til nye energikrav i byggeteknisk forskrift
pekes det på at det er naturlig at reguleringen av fossil gass også skjerpes slik som foreslått. Med
mindre det er særlige forhold som tilsier annet, støtter Miljødirektoratet at gasskjel heller ikke kan
brukes til spisslast.
Mulige tiltak for reduksjon av utslipp fra gassbruk og vedfyring (ikke utredet)
Biogass antas å kunne erstatte noe fossil gassbruk i denne sektoren, særlig der bygg eller drivhus
ligger i nærheten av en produsent av biogass, eller en rørledning der biogassene kan distribueres.
Imidlertid er det ofte mest kostnadseffektivt å bruke biogassen i transportsektoren. Det vil på kort
og mellomlang sikt kunne være for lite biogass tilgjengelig for alle formål der den kan brukes. Per i
dag produseres i overkant av 0,5 TWh biogass (Miljødirektoratet, 2013).
I noen sektorer trengs ofte energi som kan gi høy effekt over kort tid. Bygg- og
anleggsvirksomheten er en slik sektor. Det kan være at biogass kan være løsningen for slike
bruksområder, der andre alternativer enn gass (som elektrisitet) kan være lite hensiktsmessig på
grunn av høyt effektbehov.
Det finnes alternative og fornybare energikilder som kan benyttes i drivhus. Ett eksempel er et
drivhus på Mære i Nord-Trøndelag som benytter solen som varmekilde i stedet for naturgass.
Overskuddsvarmen fra drivhuset sommerstid pumpes ned i store vanntanker under bakken ved hjelp
av varmepumper. Denne varmen hentes da opp når det igjen blir varmebehov utover høsten.
33
Taklukene i dette drivhuset er også langt mer lukket enn i konvensjonelle drivhus og CO2 forsvinner
derfor ikke ut.
Vedfyring gir metanutslipp som ikke kan fases ut ved konvensjonelle tiltak. Fortsatt overgang til
moderne ovner med etterforbrenning (alle nye ovner etter 1998) vil bidra til å redusere disse
metanutslippene, slik at metanutslippene forventes å reduseres i takt med at gamle ovner skiftes ut
med nye ovner. Tiltak for økt utfasing av gamle ovner er utredet i forbindelse med analyse av
kortlevde klimadrivere (Miljødirektoratet, 2013) for å redusere helsefarlige partikler og kortlevde
klimadrivere, men tiltakene er ikke inkludert i denne analysen.
4.2.5 Industri
Ikke-kvotepliktige utslipp fra industrien utgjorde 1,4 millioner tonn CO 2-ekvivalenter i 2013. Den
største kilden til disse utslippene er næringsmiddelindustrien, men det finnes også en del annen
mindre industri som ikke omfattes av kvotesystemet. Utslippene i denne kategorien er i all hovedsak
knyttet til forbrenning av standardbrensler til energiformål. Et unntak er silisiumkarbidindustrien
som har en stor andel prosessutslipp.
 Energigjenvinning fra forskjellige kilder som røykgasser, avdamp, avtrekksluft og varme som
kan gjenvinnes fra maskiner, hvor energien som gjenvinnes går til å redusere bruken av
fossile brensler.
 Omlegging fra fossile brensler til bruk av bioenergi
 Økt bruk av varmepumper drevet av varmt prosessvann
 Økt bruk av trekull i silisiumkarbidindustrien
Nye og endrede tiltak
I denne analysen har vi inkludert et nytt tiltak som går ut på å erstatte opp til 10 prosent av
koksforbruket i silisiumkarbid med trekull. Tiltaket er basert på samme forutsetninger som tiltaket
som går ut på økt bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien.
4.2.6 Petroleum
Utslippene fra sektoren var 13,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013 og av disse var 1,1 millioner
tonn ikke-kvotepliktige. Ikke-kvotepliktige utslipp fra sektoren er blant annet utslipp av uforbrente
hydrokarboner som metan og NMVOC (non-methane volatile organic compound). Kilder til utslipp av
metan og NMVOC er blant annet kaldventilering og lekkasjer fra prosesser, lagring og lasting av
råolje og petroleumsprodukter, og ulike fakkelsystemer.
Vi har utredet ett samletiltak for å redusere ikke-kvotepliktige utslipp: «Reduksjon av
ikke-kvotepliktige utslipp». For en detaljert beskrivelse se kapittel 8.
Det foreligger en vedtatt og publisert beslutning fra EU-kommisjonen for beste tilgjengelige
teknikker (BAT) for raffinering av olje og gass10. Denne gjelder for petroleumsanleggene på land og
medfører at anleggene er pålagt å gjøre en vurdering av tiltak og tiltakskostnader for å oppfylle
BAT.
10
Decision 2014/738/EU av 9. oktober 2014
34
Miljødirektoratet har i nært samarbeid med operatørene på norsk sokkel satt i gang et VOC-prosjekt
for nærmere kartlegging av kilder og utslipp av metan og NMVOC. Prosjektet skal etter planen være
ferdig i desember 2015. Prosjektet har identifisert vesentlig flere kilder til kaldventilering og diffuse
utslipp, og også funnet at flere av metodene som i dag benyttes for å estimere utslippene har store
mangler. Nye metoder er derfor under utarbeidelse, og skal etter planen foreligge innen utgangen
av 2015. I tillegg skal det gjøres en vurdering av mulige tiltak og tiltakskostnader for å redusere
utslippene av metan og NMVOC fra de ulike innretningene. Dette arbeidet vil pågå i 2015 og første
halvdel av 2016.
Tiltaksvurderingene som skal gjennomføres i forbindelse med BAT-gjennomgangen på land og VOCprosjektet som gjennomføres offshore, vil kunne gi en bedre oversikt over reduksjonspotensialet i
sektoren. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til nettoreduksjonen som kan oppnås, da utslippet
offshore vil kunne vise seg å være høyere enn tidligere antatt som følge av mer nøyaktige metoder
for bestemmelse av ikke-kvotepliktige utslipp.
35
5 Tiltakspakker
I rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling (Miljødirektoratet, 2014a) presenterte vi tre
tiltakspakker for utslippsreduksjoner i 2030. Det samme har vi valgt å gjøre i denne rapporten.
Vi vil presisere at tiltakspakkene ikke er ment som anbefalinger, men som illustrasjoner på hvordan
tiltak kan kombineres. Det vil være mulig å kombinere tiltak på mange ulike måter, avhengig av
hvilke kriterier man legger til grunn. Nesten samtlige tiltak vi har utredet krever forsterket
virkemiddelbruk for å utløses.
Tiltakene vi har utredet er lagt i ulike kostnads- og gjennomføringskategorier. Vi benytter tre ulike
kategorier for kostnad per tonn CO2-ekvivalenter redusert: «under 500 kr/tonn», «500 - 1500
kr/tonn» og «over 1500 kr/tonn». Vi har også fordelt tiltakene i tre gjennomføringskategorier:
«mindre krevende», «middels krevende» og «mer krevende». Tiltaksbeskrivelsene i kapittel 8
begrunner valg av kategori for hvert enkelt tiltak.
I pakkene tar vi hensyn til overlapp mellom ulike tiltak og hovedregelen for inndeling i tiltakspakker
er som følger: Tiltakspakke 1 inneholder tiltak med antatt tiltakskostnad under 500 kroner per tonn
CO2-ekvivalenter og som er «mindre krevende» å gjennomføre. Vi har i tillegg lagt til grunn at
politiske mål og tiltak som allerede er vedtatt, men som ennå ikke er inkludert i referansebanen,
blir gjennomført i tiltakspakke 1. Tiltakspakke 2 inneholder tiltak med antatt tiltakskostnad opp til
1500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter og som enten er «mindre krevende» eller «middels krevende»
å gjennomføre. Tiltakspakke 3 inkluderer de aller fleste tiltak som er utredet, også dem som har
antatt tiltakskostnad over 1500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter og som anses «mer krevende» å
gjennomføre.
I denne analysen er det laget tidsserier for alle tiltak, slik at ikke bare reduksjonspotensial for 2030
presenteres, men også en mulig innfasing av de ulike tiltakene fram til 2030. Tiltakene er også
justert opp mot ny referansebane, som bygger på den som ble laget i forbindelse med
nasjonalbudsjettet for 2015. Nytt i denne analysen er at vi, i tillegg til å presentere tiltakspakker
for nasjonale utslippsreduksjoner, har splittet tiltakspakkene i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig
sektor.
5.1 Utslippsbaner
5.1.1 Utslippsbaner fram til 2030
Figur 5-1 under viser utslippsbaner basert på tiltak utredet i tiltakspakke 1, 2 og 3. Høyreaksen viser
prosentvis reduksjon sammenliknet med 1990, som er referanseåret for Norges indikative
forpliktelse. Den grå heltrukne linjen representerer historiske utslipp. Den stiplede grå linjen
representerer utslippsframskrivingen. Den anslår et utslippsnivå i 2030 på 52,5 millioner tonn CO 2ekvivalenter. Dette tilsvarer en økning på en prosent fra 1990-nivå.
36
1990-nivå.
Tiltakspakke gir 3 et utslippsnivå på 36,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer 31
Figur 5-2 under viser sektorvis fordeling av utslippsreduksjoner. Transportsektoren står for de
største utslippsreduksjonene i alle de tre tiltakspakkene, men med fallende relativ andel.
Industrisektoren står for de nest største utslippsreduksjonene i alle de tre tiltakspakkene, og med
en økende relativ andel.
11
37
Figur 5-2 Fordeling av utslippsreduksjoner12. Kilde: Miljødirektoratet
5.1.2 Utslippsbaner fram til 2030 for kvotepliktig sektor
Figur 5-3 under viser utslippsbaner for tiltak utredet i tiltakspakke 1, 2 og 3 for kvotepliktig sektor.
Høyreaksen viser prosentvis reduksjon sammenliknet med 2005, som er referanseåret for EUs 2030mål for kvotepliktig sektor. Framskrivingen uten tiltakspakker anslår et utslippsnivå i 2030 på 25,4
millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarer åtte prosent reduksjon fra 2005-nivå som var på
27,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. 2030-målene for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor er i
forhold til 2005, som er det året kvotesystemet ble innført.
12
Reduksjonspotensialet i tiltakspakke 1-3 er uten tiltaket «Kraft fra land», se kapittel 4.1.2
38
Figur 5-3 Utslippsbaner for tiltakspakke 1, 2 og 3 for kvotepliktig sektor mot 203013. Kilde: Miljødirektoratet
på 24,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer ti prosent reduksjon i forhold til
2005-nivå.
5.1.3 Utslippsbaner fram til 2030 for ikke-kvotepliktig sektor
Figur 5-4 under viser utslippsbaner for tiltak utredet i tiltakspakke 1, 2 og 3 for ikke-kvotepliktig
sektor. Høyreaksen viser prosentvis reduksjon sammenliknet med 2005, som er referanseåret for EUs
2030-mål for ikke-kvotepliktig sektor. Framskrivingen uten tiltakspakker anslår et utslippsnivå i 2030
på 27,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette tilsvarer to prosent reduksjon fra 2005-nivå som var
på 27,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
13
39
Figur 5-4 Utslippsbaner for tiltakspakker 1, 2 og 3 mot 2030 for ikke-kvotepliktig sektor. Kilde: Miljødirektoratet
2005-nivå.
Figur 5-5 viser fordelingen av utslippsreduksjoner på sektorer i 2030 for ikke-kvotepliktig sektor.
40
Figur 5-5 Fordeling av utslippsreduksjoner for ikke-kvotepliktig sektor. Kilde: Miljødirektoratet
Transportsektoren står for de klart største utslippsreduksjonene i alle de tre tiltakspakkene.
Tiltakene i transportsektoren kan i hovedsak grupperes i tre kategorier: null- og
lavutslippsteknologi, innblanding av biodrivstoff, samt transportreduksjon og -omfordeling. Listen
nedenfor viser hvor mye de ulike typene transporttiltak bidrar til utslippsreduksjoner i de tre
tiltakspakkene. For alle de tre pakkene er det tiltak som innebærer lav- og nullutslippsteknologi
som gir størst potensial for utslippsreduksjoner. Lav- og nullutslippsteknologi omfatter blant annet
el-, hydrogen- og hybriddrift av kjøretøy, elektrifisering av ferger og passasjerskip og elektrifisering
av jernbane. De nest største utslippsreduksjonene følger av tiltak som innebærer innblanding av
biodrivstoff til veitrafikk, fly, andre mobile kilder, lasteskip og fiskebåter. Lavest andel av
utslippsreduksjonene er knyttet til tiltak som innebærer transportreduksjon eller omfordeling av
transport. I kapittel 8 er alle enkelttiltakene i hver av tiltakspakkene beskrevet i detalj.
tiltakspakke 1:
75 prosent
19 prosent
6 prosent
tiltakspakke 2:
58 prosent
31 prosent
11 prosent
41
tiltakspakke 3:
48 prosent
40 prosent
12 prosent
5.1.4 Utslippsbaner mot 2050
I mandatet til rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling ble Miljødirektoratet bedt om å
gi en faglig vurdering av hvordan et lavutslippssamfunn bør defineres for Norge, i tråd med
togradersmålet og hva den nyeste kunnskapen fra IPCC tilsier om gjennomsnittlig utslipp per person
for verdens befolkning i 2050. Rapporten viste at under gitte forutsetninger må verdens utslipp
reduseres ned til et nivå som tilsvarer 1,5-3,1 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger i 2050 og så
reduseres ytterligere i årene etter 2050, for å være innenfor togradersmålet. Basert på en sektorvis
gjennomgang konkluderte rapporten med at dersom andre land fører en ambisiøs klimapolitikk i
tråd med togradersmålet, vil det være mulig for Norge å redusere nasjonale utslipp ned til et nivå
som tilsvarer 1-2 tonn pr innbygger i 2050.
I Figur 5-6 nedenfor representerer punktet for 2050 et utslippsnivå som tilsvarer 1,5 tonn per
innbygger, gitt en befolkning på 6,6 millioner. De grå linjene fra 2030 til 2050 illustrerer nødvendig
utslippskutt i perioden for å komme ned til et slikt nivå i 2050.
innbygger i 2050, må den gjennomsnittlige utslippsreduksjonen øke fra 0,6 til 1,8 millioner tonn per
år i perioden 2030–2050.
innbygger i 2050, må den samme årlige utslippsreduksjonen videreføres fram til 2050.
42
5.1.5 Utslippsreduksjoner mot 2020
Tolkningen av klimaforlikets mål for 2020 som ble lagt til grunn i Klimakur 2020 var at utslippene
skal ned til 45-47 millioner tonn CO2-ekvivalenter eksklusiv skog i 2020. Etter at klimaforlikets mål
ble satt i 2007, er både historiske utslipp og framskrivinger endret, spesielt på grunn av nylige
endringer i beregningsmetode, GWP-verdier og utslippskilder. I sum har disse endringene hevet
nivået på både historiske utslipp og utslippsframskrivingene. Dersom klimaforlikets ambisjonsnivå
skal holdes uendret med den tolkningen som er lagt til grunn, vil målet for nasjonale utslipp i 2020
måtte justeres noe opp. En slik justering er metodemessig utfordrende og vi har ikke hatt grunnlag
for å gjøre en slik justering i denne analysen.
Hovedfokuset i denne rapporten har vært å vurdere muligheten for utslippsreduksjoner mot 2030.
Ettersom vi har laget utslippsbaner for tidsintervallet fram mot 2030 er det også mulig å vurdere
potensialet for utslippsreduksjoner mot 2020.
Tiltakspakke 1, 2 og 3 er beregnet å gi utslippsnivåer på henholdsvis 52,1, 49,5 og 47,5 millioner
tonn CO2-ekvivalenter i 2020. I tiltakspakke 3 er det lagt til grunn en rask innfasing av tiltak, i
tillegg til at pakken også inneholder tiltak med antatt tiltakskostnad over 1500 kroner per tonn og
som er plassert i gjennomføringskategorien «mer krevende».
Eksempler på tiltak som i pakke 3 fases inn relativt raskt og innen 2020 er:
 Fullskala CCS på Norcem Brevik14
 Økt bruk av biokull i ferrolegeringsindustrien
 Overgang til bruk av hydrogen på Tizir
 Veitransport: 21 volumprosent av bensinforbruket dekkes av bioetanol, og 20,5
volumprosent av dieselforbruket er biodiesel, i 2020.
Miljødirektoratets vurdering er at det fortsatt vil være teknisk mulig, men svært krevende, å
redusere utslippene ned mot 47 millioner tonn CO 2-ekvivalenter i 2020.
5.2 Tilleggseffekter av tiltakspakkene
I oppdraget er Miljødirektoratet bedt om å beskrive tiltakenes effekt på utslipp av andre
forurensningskomponenter (SO2, NOx, svevestøv o.a.) samt andre tilleggseffekter, i den grad det er
mulig. Innenfor tidsfristen har det ikke vært mulig å framskaffe data av tilstrekkelig kvalitet for alle
utslippskomponenter av tiltakene. Dette gjelder særlig utslippene av andre kortlevde klimadrivere
enn metan og HFK. Det har derfor heller ikke vært mulig å gjøre en presis analyse av
tilleggseffekter, som i stor grad er knyttet til disse.
Av tiltakene som inngår i tiltakspakkene i transportsektoren, er det grunn til å anta at tiltak som
reduserer antallet kjørte personbilkilometer og tiltak som bidrar til overgang fra bensin- og
dieselbiler til el, hydrogen og hybrid vil gi de største helsemessige gevinstene. Vi har derfor
avgrenset oss til å se nærmere på disse tiltakene.
14
Et alternativ til dette er cirka 50 prosent CCS på Norcem, basert på utnyttelse av overskuddsvarme, i kombinasjon med
lagring av allerede fanget CO2 som i dag ventileres fra Yara Porsgrunn
43
El- og hydrogen-tiltakene gjelder personbiler, varebiler, lastebiler og busser. Hybrid-tiltakene
gjelder personbiler og lastebiler. For å komme fram til utslippsreduksjoner av NO x og partikler har vi
lagt til grunn at disse utslippene reduseres prosentvis like mye som CO 2-utslippene fra
forbrenningen. Utslippene av partikler fra veislitasje, samt fra slitasje på dekk og bremser, er
forutsatt å være upåvirket av at bensin- og dieselbiler erstattes med nullutslippskjøretøy.
Statens vegvesen opererer med standardiserte verdsettingsfaktorer for PM og NO x under ulike
forutsetninger om utslippene finner sted i by, tettbygde eller spredtbygde områder (Statens
vegvesen, 2014). Verdsettingsfaktorene uttrykker verdien av den samfunnsmessige helsegevinsten
av utslippsreduksjonene. For PM varierer verdsettingsfaktorene fra 510 kroner per kilo PM i
tettsteder med mer enn 15 000 innbyggere, til 4550 kroner per kilo PM i Oslo og Trondheim.
Tilsvarende varierer den konsumprisjusterte verdsettingsfaktoren for NO x fra 60 kroner per kilo i
«andre områder» til 230 kroner per kilo i Oslo, Bergen og Trondheim.
Vi har ikke forutsetning til å anslå geografisk fordeling av utslippsreduksjonene av tiltakene, men
har lagt til grunn at om lag 30 prosent av personbilkilometerne kjøres i de største byene. For å gi en
illustrasjon på mulig helsegevinst, har vi med utgangspunkt i faktorene nevnt ovenfor lagt til grunn
verdsettingsanslag på 3000 kroner per kilo PM og 100 kroner per kilo NO x. Det er grunn til å anta at
den største veksten i nullutslippskjøretøy fortsatt vil skje i og omkring byene, slik at vi har lagt oss
nærmere verdsettingsfaktoren for byene enn for spredtbygde strøk. Vi har imidlertid ikke hatt noe
presist grunnlag for denne differensieringen.
Tabell 5-1 oppsummerer beregning av årlig helsemessig gevinst i de tre tiltakspakkene for 2030.
Tabell 5-1 Beregning av årlig helsemessig gevinst i de tre tiltakspakkene for 2030.
Periode 2016–2030
Tiltakspakke 1
Tiltakspakke 2
Tiltakspakke 3
Transportarbeid
(personkilometer)
Nullvekst i de 13
største byene
Nullvekst i hele landet
10 % reduksjon i de 13
største byene,
nullvekst i resten av
landet
Andel elog
hydrogenbiler av
nybilsalget
2016: 20 %
2020: 31 %
2030: 60 %
2016: 23 %
2020: 45 %
2030: 100 %
2016: 23 %
2020: 45 %
2025-30: 100 %
Fra nullvekst
NOx: 221 tonn
PM10: 45 tonn
NOx: 773 tonn
PM10: 151 tonn
NOx: 895 tonn
PM10: 183 tonn
Fra overgang til el,
hydrogen og hybrid
NOx: 3 419 tonn
PM10: 48 tonn
NOx: 4 213 tonn
PM10: 61 tonn
NOx: 4 213 tonn
PM10: 61 tonn
282 mill. kroner
637 mill. kroner
735 mill. kroner
TILTAK
UTSLIPPSREDUKSJONER
TILLEGGSEFFEKT
Helsegevinst
Det må understrekes at beregningene er basert på enkle forutsetninger og at resultatene er svært
usikre. I tillegg til helseeffekten, vil redusert transportvekst i byene kunne føre til mindre kø, støy
og trengsel, samt redusere behovet for utbygging av transportkapasitet. Vi har ikke sett nærmere på
44
slike effekter i denne analysen, men det er grunn til å anta at besparelsene vil kunne være
betydelige dersom virkemidlene blir effektivt utformet.
Forutsetningen om at PM og NOx reduseres prosentvis like mye som CO2-utslippene er en forenklet
tilnærming når det gjelder tiltakene for innfasing av elog hydrogenkjøretøy. I tiltaksberegningene
legges det til grunn at det er en bil med gjennomsnittlig utslipp som erstattes av et
nullutslippskjøretøy. I praksis vil det gjerne være nye bensin- og dieselbiler som erstattes. Isolert
sett vil dette trekke i retning av en overestimering av utslippsreduksjonene siden nye biler har
lavere utslipp enn gjennomsnittet. På den andre siden er det også antatt samme kjørelengde for
nullutslippskjøretøyene som gjennomsnittet for kjøretøyparken. Isolert sett kan dette trekke i
motsatt retning fordi nye biler kjører lengre enn gjennomsnittet. For mange av tiltakene er
helsegevinstene knyttet til reduserte utslipp av NOx og PM10 tatt med i vurderingen når tiltakene
plasseres i kostnadskategori.
I tillegg til transportsektoren er vedfyring mange steder en sentral utslippskilde for partikler, men
ettersom vedfyring ikke er et klimatiltak utredet i denne analysen, har vi ikke sett nærmere på
hvordan vedfyringstiltak kan bidra til helsegevinst i denne sammenheng. Det vil også være
betydelige helsefordeler av andre tiltak, for eksempel ved overgang til et kosthold med mindre
kjøtt og sukker. Slike helsegevinster er ikke analysert nærmere i denne rapporten.
Til sammenlikning ble samlet beregnet helsefordel av åtte tiltak anslått til 1,6 mrd. kroner per år i
Miljødirektoratets forslag til handlingsplan for norske utslipp av kortlevde klimadrivere
(Miljødirektoratet, 2013). Handlingsplanens mandat var å utrede tiltak som reduserte de kortlevde
klimadriverne metan, svart karbon, HFK og ozon nær bakken. Typiske CO2-tiltak var ikke inkludert i
handlingsplanen. Trafikkreduserende tiltak og overgang til elog hydrogenkjøretøy for eksempel,
ble derfor ikke vurdert. De tiltakene som hadde størst helseeffekt målt i antall kroner var forsert
utskifting til nye ovner og pelletskaminer, bedre fyringsteknikk, ettersyn og vedlikehold,
ettermontering av partikkelfilter på lette kjøretøy, ettermontering av partikkelfilter på
anleggsmaskiner, innfasing av biogass fra våtorganiske avfall til buss og innfasing av biogass fra
husdyrgjødsel til buss.
I Miljødirektoratets tiltaksanalyse for NO x (Miljødirektoratet 2014) ble det utredet totalt 80 tiltak.
57 av disse tiltakene hadde en beregnet tiltakskostnad under 100 kroner per kilo NOx. Totalt
reduksjonspotensial er beregnet til 31 866 tonn NOx i 2030. NOx-reduksjonen som er estimert
ovenfor utgjør om lag 16 prosent av potensialet i NOx-analysen.
For å sette PM10-utslippsreduksjonene som inngår i de samfunnsøkonomiske beregningene av
helsegevinster i perspektiv, er de totale utslippene fra eksos, vei og dekkslitasje av PM10 fra
personbiler, lette kjøretøy (varebiler) og tunge kjøretøy (lastebiler og busser) i Miljødirektoratets
framskrivinger estimert til 2 488 tonn i 2030. Vei- og dekkslitasje bidrar desidert mest (94 prosent).
De totale PM10 utslippene er estimert til 41 400 tonn. Tiltakene reduserer således maksimalt rundt
10 prosent av PM10-utslippene som skyldes de nevnte kjøretøyskategoriene og under 1 prosent av de
totale PM10-utslippene.
Overgang fra godstransport på vei til sjø og bane kan redusere utslippene av NOx og partikler på vei,
men vil til dels motsvares og oppheves av en økning i utslippene fra sjø eller bane. En helsegevinst
vil derfor avhenge av at utslippene flyttes til områder der færre blir eksponert. Vi har i denne
analysen ikke tilstrekkelig grunnlag for å gjøre denne typen vurderinger.
45
Det er mangelfull kunnskap om (og hvordan) utslipp fra kjøretøy med biodrivstoff påvirker
befolkningens helse. Både utslipp og eventuelle helseeffekter avhenger av type biodrivstoff og
mengde innblanding. Bruk av biodiesel kan føre til høyere utslipp av NO x, men lavinnblanding av
biodiesel (FAME) har sannsynligvis liten/neglisjerbar betydning for NO x utslipp sammenliknet med
kjøretøyets avgassrensesystem og motorinnstillinger. Høyinnblandet FAME (B30/B100) kan gi høyere
utslipp av NOx (0-10 prosent). Nasjonalt folkehelseinstitutt har vurdert hvorvidt en økning i
biodieselinnblanding fra 3,5 prosent til 5,5 prosent kan medføre nye helsemessige konsekvenser. De
konkluderer med at en økning i biodieselinnblanding opp til 5,5 prosent trolig har tilsvarende
helsemessige konsekvenser som fossilt diesel, men at ytterlige økninger i biodieselandelen krever
mer forskning for å avklare eventuelle helsekonsekvenser (notat til Miljødirektoratet januar 2015).
Norsk institutt for luftforskning gjorde tilsvarende vurdering av økt innblanding av bioetanol i
bensin. Bruk av bioetanol fører til utslipp av helseskadelige komponenter, men det er mangelfull
kunnskap om hvordan disse utslippene påvirker befolkningens helse (notat til Miljødirektoratet
januar 2015). På bakgrunn av usikkerheten har vi ikke hatt grunnlag for å beregne verdien av de
helsemessige konsekvensene av tiltakene som innebærer økt bruk av biodrivstoff.
5.3 Energibehov som følge av tiltakspakkene
I forbindelse med tiltaksutredningene har vi anslått endret etterspørsel etter ulike energivarer som
følge av tiltakene. I dette kapittelet oppsummeres endring i etterspørsel etter elektrisitet og
bioenergi for hver av de tre tiltakspakkene. Tiltakspakke 3 gir relativt stor økning i etterspørselen
etter bioenergi og vi har derfor gjort noen enkle analyser av mulig tilgang på bioenergi produsert i
Norge. Det må understrekes at dette er ment som en enkel illustrasjon på mulige konsekvenser der
forutsetninger og konsekvenser kan diskuteres.
5.3.1 Elektrisitet
Tabell 5-2 oppsummerer anslått endring i etterspørsel etter elektrisitet i 2030 som følge av
tiltakspakkene. Tallene viser den samlede effekten av alle utredete tiltak i hver tiltakspakke, og det
er tatt hensyn til tiltak som virker inn på samme utslippskilde. Fokus for tiltaksutredningene i denne
rapporten er på direkte klimagassutslipp. Dette innebærer at energieffektiviseringstiltakene som er
inkludert reduserer etterspørselen etter fossile energibærere. Rene el-effektiviseringstiltak er
dermed ikke inkludert, men både industrisektoren og byggsektoren har et betydelig
effektiviseringspotensial utover det som framgår av tallene i tabellen.
46
Tabell 5-2 Anslag for endring i etterspørsel etter elektrisitet i 2030 som følge av tiltakspakke 1, 2 og 3. Positive verdier
svarer til økt etterspørsel, mens negative verdier svarer til redusert etterspørsel.
Sektor
Transport (min 1 – maks 2)
Petroleum 3
Industri
Bygg
4
Energiforsyning
TOTAL
Tiltakspakke 1
(TWh)
Tiltakspakke 2
(TWh)
Tiltakspakke 3
(TWh)
4,5–6,2
5,8–8,4
5,8–8,5
–
–
1,9
-0,8
-0,3
-0,6
0,7
0,7
0,7
–
–
0,4
~4,5–6
~6–9
~8–11
1)
2)
3)
4)
Alle kjøretøysegment: 100 % av nullutslippskilometerne kjøres med batterielektrisk drift.
Personbiler, varebiler og bybusser: 50 % av nullutslippskilometerne kjøres med batterielektrisk drift og 50 %
kjøres med hydrogenteknologi; Langdistansebusser: 100 % av nullutslippskilometerne kjøres med
hydrogenteknologi; Lastebiler: 25 % av nullutslippskilometerne kjøres med batterielektrisk drift og 75 % kjøres
med hydrogenteknologi.
Kraft fra land til norsk sokkel er ikke kvantifisert.
Energieffektiviseringstiltak er ikke analysert.
Det framgår av tabellen at alle tiltakspakkene vil gi økt etterspørsel etter elektrisitet. Økningen
skyldes i all hovedsak overgang til en betydelig andel kjøretøy på elektrisitet og/eller hydrogen.
Minimumsverdiene for etterspørsel svarer til at 100 prosent av nullutslippskilometerne kjøres med
batterielektrisk drift, mens maksimumsverdiene svarer til at 50–100 prosent av
nullutslippskilometerne kjøres med hydrogenteknologi, hvor prosentandelen varierer med
kjøretøysegment.
Energikonsekvensene av kraft fra land til norsk sokkel er ikke kvantifisert i denne analysen. Økt
etterspørsel i petroleumssektoren kommer fra tiltaket «Elektrifisering av Hammerfest LNG».
For industrisektoren inkluderer analysen noen energieffektiviseringstiltak, i tillegg til tiltak som
dreier seg om konvertering vekk fra fossile brensler. Samlet sett gir disse tiltakene en redusert
etterspørsel etter elektrisitet, noe som gir negative verdier i tabellen. I referansebanen som ligger
til grunn for tiltaksanalysen er det ikke lagt opp til vesentlig økt produksjon/energietterspørsel
innenfor kraftkrevende industri.
For byggsektoren inkluderer analysen to tiltak: «Utfasing av oljefyring i boliger og som grunnlast i
yrkesbygg» og «Utfasing av oljefyring som spisslast i yrkesbygg».
En økning på 11 TWh tilsvarer om lag 8 prosent av dagens kraftproduksjon i et normalår. Den
samlede effekten av tiltakspakkene tilsier med dette en begrenset økning i etterspørselen etter
elektrisitet. Denne etterspørselen antar vi kan dekkes av energieffektivisering og økt
kraftproduksjon.
Tiltaksutredningene tar utgangspunkt i dagens næringsstruktur og endringer i framtidig
næringsstruktur vil kunne endre dette bildet. Hvordan økt utvekslingskapasitet med Europa vil
påvirke det norske kraftsystemet ligger utenfor omfanget av denne rapporten å vurdere, og det er
heller ikke gjort noen vurderinger av hvilke effektutfordringer tiltakene vil kunne medføre.
47
5.3.2 Bioenergi
Økning i etterspørsel etter bioenergivarer som følge av tiltakspakkene
Tabell 5-3 oppsummerer anslått endring i etterspørsel etter bioenergivarer i 2030 som følge av
tiltakspakkene. Tallene viser den samlede effekten av alle utredete tiltak i hver tiltakspakke. I
beregningene for transport er det lagt til grunn at potensialet for trafikkreduserende tiltak tas ut
først, deretter potensialet for elog hydrogenkjøretøy, så hybridkjøretøy og til slutt biodrivstoff.
Tabell 5-3 Anslag for økning i etterspørsel etter ulike bioenergivarer i 2030, som følge av tiltakspakke 1, 2 og 3.
Tiltakspakke 1
(TWh)
Tiltakspakke 2
(TWh)
Tiltakspakke 3
(TWh)
2,6
8,1
11,9
-
0,9
1,8
Bioetanol
0,4
0,6
1,2
Faste biobrensler
1,6
1,6
1,6
-
0,4
0,4
Energivarer
Biodiesel/ biogass 1
Biodrivstoff til luftfart
Trekull til industri 2
1)
2)
Inkluderer vegetabilsk olje/bio-olje. Noe av etterspørselen etter biodiesel vil kunne erstattes av biogass. (Tiltaket
«Biogass fra husdyrgjødsel» ligger inne i tiltakspakke 3 og gir 0,7 TWh biogass).
Dette tilsvarer at cirka 4,5 % av ferrolegeringsindustriens kullforbruk erstattes av trekull (15 % av kullforbruket i
ferrosilisium). Dersom hele kullforbruket i ferrolegeringsindustrien (cirka 1 million tonn fossilt kull) erstattes
med trekull vil dette gi en etterspørselsøkning i størrelsesorden 8 TWh ferdig energivare.
Den økte etterspørselen etter biodiesel/biogass, biojetdrivstoff og bioetanol er i all hovedsak
knyttet til tiltak i transportsektoren. Fordelingen i etterspørsel etter bioetanol og biodiesel er
basert på forventet fordeling mellom bensin- og dieselkjøretøy i kjøretøyparken i 2030, samt årlig
kjørelengde og drivstofforbruket til disse (se «Antagelser lagt til grunn for beregningene i
transportsektoren» i kapittel 8).
Endringer i etterspørselen etter biogass er knyttet til tiltak i flere sektorer. I jordbrukssektoren er
det utredet tiltak som øker tilgangen til biogass, mens det i industrisektoren er utredet tiltak som
øker etterspørselen etter biogass. Bruk av biogass i transportsektoren er ikke kvantifisert, men
omfattes av biodieseltiltakene. Dette innebærer at noe av etterspørselen etter biodiesel til
veitransport vil kunne erstattes av biogass. Særlig gjelder dette for tunge kjøretøy (lastebiler og
busser). Overgang til bruk av biogass forventes å være enklest og rimeligst for kjøretøy som kjører
mer eller mindre faste ruter og som kan benytte samme tankstasjon hver dag.
Økningen i etterspørsel etter faste biobrensler er knyttet til tiltak i industrien og i byggsektoren.
Faste biobrensler innbefatter her både trebasert avfall, skogsflis og pellets, hvor den største
endringen i etterspørsel er knyttet til økt bruk av pellets som erstatning for olje.
Den økte etterspørselen etter trekull er knyttet til tiltak i ferrolegeringsindustrien, hvor trekullet
erstatter fossilt kull og koks som reduksjonsmiddel. Basert på innspill fra bransjen har vi lagt til
grunn at det kan være mulig med inntil 20 % innblanding av trekull for enkelte kvaliteter i FeSi/Siproduksjonen15. Dersom man lykkes med å utvikle ny prosessteknologi som kan benytte mer karbon
fra biomasse vil dette gi økt etterspørsel etter trekull.
15
Ferrosilisium og/eller silisium
48
Tilgang til norske biomasseressurser i et 2030-perspektiv
Tabell 5-4 viser mulig tilgang på norske biomasseressurser i 2030. Tabellen gir ikke en fullstendig
oversikt da bare et utvalg råstoff er inkludert. De aktuelle råstoffene som er inkludert er råstoff
som ikke er egnet for mat. Dette er i tråd med bærekraftkriteriene som beskrevet i kapittel 8
("Generelt om biodrivstoff"). Tallene er hentet fra ulike datakilder hvor avgrensingene ikke
nødvendigvis er sammenfallende.
Potensialet for råstoff fra skog angir et intervall hvor laveste verdi tilsvarer en avvirkning på cirka
13 millioner kubikkmeter, mens høyeste verdi tilsvarer 15 millioner kubikkmeter. Dagens avvirkning
er til sammenlikning på cirka 10 millioner kubikkmeter (SSB, 2014). En avvirkning på 13 millioner
kubikkmeter er i henhold til den økte avvirkningsgraden som ligger i framskrivingene.
Framskrivingen er basert på historisk aktivitet kombinert med en forventning om at mer tilgjengelig
skog vil bli hogstmoden fram mot 2030. Rapporten Tilgang på hogstmoden skog fram mot 2045 (Skog
og landskap, 2014) påpeker imidlertid at det under gitte forutsetninger er bærekraftig grunnlag for
å øke avvirkningen til cirka 15 millioner kubikkmeter årlig. Dette tallet er lagt til grunn i Skog 22.
49
Tabell 5-4 Mulig tilgang på norske biomasseressurser i 2030. For skogsråstoff svarer de laveste verdiene til en avvirkning på
13 millioner kubikkmeter og de høyeste til en avvirkning på 15 millioner kubikkmeter.
Råstoffkilder for
energiproduksjon
Skogsråstoff
1
Fraksjoner
Potensial,
Primærenergi i 2030
(TWh)
Sagtømmer til treprodukter
5–6
Primæravfall fra sagtømmer
7,5–9
Massevirke
13–15
GROT og rydningsvirke
Bark
Ved til husholdninger
12–14,5
4,5–5
7,5
TOTAL
Jordbruksavfall
2
~ 50–57
Halm
2–3
Kornavrens
0,1
TOTAL
Våtorganisk avfall
Annet avfall 3
~ 2–3
1
Husdyrgjødsel
2,5
Deponigass fra avfallsdeponi
0,3
Avløpsslam
0,2
TOTAL
Brukt vegetabilsk olje og
fettrester 4
~4
Brukt matolje
0,3
Animalsk fett
0,3
TOTAL
~ 0,5
TOTAL
~ 56,5–64,5
Mulig forbruk i 2030 uten
nye klimatiltak 5
Sagtømmer til treprodukter
5–6
Papp- og papirproduksjon (antar dagens forbruk)
10
Energiproduksjon (antar dagens forbruk)
14,5
TOTAL
~ 30
Kilde: Skogsråstoff - (Miljødirektoratet, 2014b); Halm og kornavrens – (NVE, 2014); Annet avfall - (NVE, 2014); Brukt
vegetabilsk olje og fettrester - (Sunde, Brekke, & Solberg, 2011)
1)
2)
3)
4)
5)
Antar at 1 million kubikkmeter tilsvarer 2 TWh. For sagtømmer har vi antatt at 20 prosent av stammevirket har
kvalitet til å bli treprodukter, at 50 prosent kan brukes til massevirke og at de resterende 30 prosent kun er egnet
til energiformål. For grener og topper (GROT) har vi lagt til grunn at 70 % av GROTen kan høstes, men at stubber
og røtter ikke vil bli benyttet på grunn av miljøhensyn og kostnader. Barkvolum antas å være 15 prosent av
stammevolum. Verdien for ved til husholdninger baserer seg på en antagelse om at dagens vedforbruk holdes
konstant fram mot 2030, samt at all ved kommer fra selvhogst.
Verdiene baserer seg på estimat for dagens energipotensial.
Inkluderer våtorganisk avfall, husdyrgjødsel, avløpsslam og deponigass fra avfallsdeponi. Verdiene angir
maksimalt teoretisk potensial, det vil si at estimatene ikke tar hensyn til økonomiske, miljømessige eller
økologiske restriksjoner. NVE (2014) vurderer det realistiske potensialet til å være en god del lavere (1,7 TWh).
Dette skyldes i hovedsak dagens økonomiske forhold knyttet til utnyttelsen av våtorganisk avfall og husdyrgjødsel.
Verdiene er basert på estimat for dagens energipotensial og tar derfor ikke hensyn til befolkningsvekst og mulige
endringer i avfallsmengder fram mot 2030.
Antar at det genereres 5 liter brukt matolje og 5 liter animalsk fett per innbygger per år. Videre er det lagt til
grunn et folketall på 6 millioner innbyggere i 2030 og at 1 liter olje tilsvarer 10 kWh.
Forutsetter at alt stammevirke med kvalitet til å bli treprodukter går til dette formålet. Antar videre at bruken
av massevirke til papp- og papirproduksjon holdes konstant på dagens nivå. Antar også at bruken av råstoff til
energiproduksjon inkluderer bark samt råstoff til biogass og holdes konstant på dagens nivå.
50
Tilgang på skogsråstoff til energiformål avhenger i hovedsak av nivået på avvirkningen, hvilke
fraksjoner som tas ut av skogen og hvordan man velger å fordele bruken av råstoff mellom
energiformål og andre formål. I dag benyttes cirka 14 TWh skogsråstoff til energiproduksjon, i form
av ved i husholdninger (7,5 TWh), primæravfall fra treindustri benyttet i industrien (4,5 TWh) samt
flis, pellets og briketter (2 TWh) (NVE, 2014). Driveren for avvirkning av skog er imidlertid ikke
uttak til energiformål, men prisen på sagtømmer. Alt av stammevirket som har kvaliteter til å bli
treprodukter utnyttes til dette i dag, og vi antar at dette også vil være tilfelle framover. Bruk av
massevirke til energiformål er ikke veldig utbredt og så godt som alt tilgjengelig massevirke
(~10 TWh) benyttes til produksjon av papp og papir i dag.
Det store potensialet for å øke produksjonen av bioenergi ligger i å ta ut mer råstoff fra skogen.
Grener og topper (GROT) fra skogsavvirking blir i dag i stor grad liggende igjen på hogstflaten og
dette er den største potensielle nye ressursen som kan bidra med i størrelsesorden 12 TWh
primærenergi (Miljødirektoratet, 2014a) dersom man antar et avvirkningsnivå på cirka 13 millioner
kubikkmeter.
Det er uklart hvor mye halm og kornavrens som utnyttes i dag. Noe halm bør bli liggende igjen på
åkeren for å tilføre næringsstoffer til jorda. I tillegg kan halm utnyttes til brensel, fôr og strø/talle
for husdyr, eller til produksjon av biogass og biodrivstoff. Det samme gjelder for kornavrens. Både
halm og kornavrens produseres imidlertid spredt, noe som medfører høye transportkostnader hvis
ressursen skal utnyttes i større, sentraliserte anlegg (NVE, 2014).
I dag utnyttes 0,5 TWh av biogasspotensialet, hovedsakelig ved produksjon fra avløpsslam og
avfallsdeponi (Norges vassdragsog energidirektorat, 2014).
Diskusjon
Produksjon av energivarer vil alltid medføre noe konverteringstap i overgangen fra naturlige
råstoff/primærenergikilder til ferdig energivare. Etterspørselen etter primærenergi vil avhenge av
virkningsgraden i foredlingsprosessen og hvilket råstoff som er utgangpunktet. Figuren under viser
mulige virkningsgrader for ulike råstoffkilder.
51
RÅSTOFF
VIRKNINGSGRAD
ENERGIVARE
η = 95 %
Faste biobrensler 1
η = 42 %
Trekull til industri 2
η = 23-52 %
Flytende biodrivstoff 3
Våtorganisk avfall,
husdyrgjødsel,
avløpsslam og
deponigass
η = 84-88 %
Biogass 4
Brukt vegetabilsk
olje og fettrester
η = 71-100 %
Flytende biodrivstoff 5
Skogsråstoff, halm
og kornavrens 1
Figur 5-7 Virkningsgrader ved produksjon av bioenergivarene fra ulike råstoffkilder.
1)
2)
3)
4)
5)
Kilde: (Klif, 2011).
I beregninger Norsk Energi har gjort på oppdrag fra Enova, hvor de har utredet norsk trekullproduksjon, la man til
grunn en virkningsgrad på 42 %.
Det er et stort sprik i virkningsgradene som oppgis i litteraturen, med alt fra 23 % til 52 % ved dedikert produksjon
av det ene eller det andre drivstoffet (Klif, 2011; JRC, 2014; Rambøll, 2013). I tillegg må man ta høyde for at
drivstoffene kan produseres samtidig, noe som gir en høyere virkningsgrad enn den som er angitt for dedikert
produksjon av én type drivstoff.
Høyeste virkningsgrad svarer til produksjon av biogass fra husdyrgjødsel, laveste til produksjon av biogass fra
våtorganisk avfall (NVE, 2011).
Høyeste virkningsgrad svarer til oppgradering av brukt vegetabilsk olje som benyttes direkte uten videre foredling
(fjerning av urenheter uten nevneverdige konverteringstap). Laveste virkningsgrad svarer til produksjon av HVO
(Hydrotreated Vegetable Oil) fra fettrester (NVE, 2011; JRC, 2014).
Virkningsgradene er i all hovedsak gitt med utgangspunkt i dagens teknologi. Fram mot 2030 vil
teknologiutviklingen kunne forbedre disse virkningsgradene. Verdiene for virkningsgrader i figuren
tar heller ikke hensyn til at flere av energivarene kan produseres samtidig, noe som gir en høyere
systemvirkningsgrad enn den som er angitt for dedikert produksjon av én energivare. For eksempel
vil produksjon av biojetdrivstoff kunne gi biodiesel som et biprodukt, og produksjon av trekull gir
biprodukter som bio-olje og syntesegasser som kan utnyttes til energiformål. Både
biogassproduksjon og produksjon av flytende biodrivstoff fra brukt vegetabilsk olje og fettrester har
forholdsvis høye virkningsgrader, men ressurstilgangen er begrenset i et 2030-perspektiv.
Det er ventet at skogsråstoff vil utgjøre den viktigste nasjonale biomasseressursen på kort sikt.
Dersom man legger til grunn at etterspørselsøkningen i biodrivstoff gitt av tiltakspakke 3 skal dekkes
utelukkende med biodrivstoff som skal lages basert på råstoff fra Norge, og at man benytter en
prosess med virkningsgrad på 50 prosent, trengs 30 TWh råstoff for å dekke etterspørsel etter
biodrivstoff i pakke 3. Basert på Tabell 5-4 over kan denne etterspørselsøkningen i teorien dekkes av
norsk biomasseproduksjon dersom man legger til grunn en årlig avvirkning på 15 millioner
kubikkmeter.
52
I dag benyttes cirka 1,5 TWh flytende biodrivstoff i transportsektoren (Norges vassdragsog
energidirektorat, 2014). Som vist i Tabell 5-3 øker etterspørselen etter flytende biodrivstoff/biogass
betydelig både i tiltakspakke pakke 2 og i tiltakspakke 3, henholdsvis 9,6 og 14,9 TWh årlig.
Biodrivstoff som benyttes i Norge i dag er i all hovedsak importert.
28. april 2015 vedtok EU-parlamentet et nytt regelverk som gir endringer både i
drivstoffkvalitetsdirektivet og fornybardirektivet og formelt vedtak i Rådet forventes innen kort tid.
Formålet med de nye reglene er å redusere indirekte arealbruksendringer (ILUC) knyttet til
biodrivstoffproduksjon. Hovedinnholdet i det siste forslaget er at matbaserte (første generasjons)
biodrivstoff kan bidra med maks 7 prosentpoeng i oppfyllelsen av kravet i fornybardirektivet om en
fornybarandel16 på 10 prosent for transportsektoren innen 2020 (Fornybardirektivet 2009/28/EF), og
at landene skal sette et indikativ mål på 0,5 prosent for avansert biodrivstoff. Etter en innlemming i
EØS-avtalen vil dette regelverket også gjelde for Norge.
Biodrivstoff fra skog produseres gjerne i integrerte prosesser tilknyttet bioraffinerier eller ved å
utnytte biprodukter fra annen produksjon. På denne måten utnyttes råvarene maksimalt og den
samlede virkningsgraden blir mye høyere enn ved dedikert produksjon av én type drivstoff. I Finland
og Sverige produseres biodrivstoff fra tallolje, som er et restprodukt fra papirproduksjon. Hos
Borregaard er bioetanol bare ett av mange produkter: Av ett enkelt grantre lager Borregaard 85 kilo
lignin, 80 kilo spesialcellulose, 25 kilo bio-fyringsolje, 10 liter bioetanol, 2 kilo biogass, 1 kilo
vanillin (vaniljesmak) og 4 kilo kvistmasse som brukes til kartong, til sammen gir dette en utnyttelse
på over 95 % av råstoffet. Borregaard produserer i dag cirka 20 millioner liter bioetanol i året, og
har oppgitt at produksjonen kan økes til rundt 100 millioner liter årlig ved investering i et anlegg
som benytter den egenutviklede BALI-teknologien. (Borregaard, 2015)
Etterspørselsøkningen etter biodrivstoff gitt av tiltakspakke 3 er cirka 200 millioner liter bioetanol,
cirka 200 millioner liter biojetdrivstoff og cirka 1300 millioner liter biodiesel. Dersom man antar at
3 TWh biogass kan erstatte 3 TWh biodiesel i tunge kjøretøy står vi igjen med en etterspørsel som
tilsvarer cirka 1000 millioner liter biodiesel.
Norsk produksjon av bioenergi vil avhenge av markedsmessige forhold som bestemmer
tilgjengelighet av råvarer og produksjonskostnader sammenliknet med import. I overgangen til en
bioøkonomi der vi utnytter avfall, skog og havressurser i lang større grad enn i dag, vil verdiskaping
avhenge av effektiv utnyttelse av bioressurser. Figuren under viser en mulig framtidig
«verdipyramide». Biodrivstoff og energiprodukter vil lages av restproduktene fra produksjon av
produkter som gir høyere verdiskaping.
16
Inkluderer både elektrisitet og biodrivstoff samt egne vektingsregler for ulike typer fornybar
53
Figur 5-8 Verdipyramide for biomasse. Kilde: Peter Westermann
Oppsummert ser vi at tilgangen på bærekraftig bioenergi i et nasjonalt perspektiv vil være
begrenset og at bioenergivolumene det legges opp til i tiltakspakke 3 ikke uten videre vil kunne
dekkes ved bruk av nasjonale ressurser mot 2030. Det er særlig tiltaket «Biodrivstoff til
veitransport: +40 prosentpoeng i 2030» som gir økt behov for bioenergi. Det er ventet at
skogsråstoff vil utgjøre den viktigste nasjonale biomasseressursen på kort sikt, men at nye ressurser
som for eksempel alger kan bli aktuelle på lengre sikt.
Økt tilgang på skogsråstoff til energiformål kan oppnås ved å utnytte flere fraksjoner av råstoffet,
ved å øke nivået på avvirkningen eller ved å endre virkestrømmene mer i retning energiformål. Man
kan også basere seg på økt import av energivarer. Alternativt kan man legge opp til lavere
transportvolum og/eller raskere innfasing av elog hydrogenalternativer i landtransport og i skip,
enn de vi har inkludert i denne analysen.
I Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling fremhevet vi styrking av satsingen på utvikling av
biologisk baserte kjemikalier og drivstoff som et område der Norge kan gjøre en forskjell.
54
5.4 Tiltakspakke 3 - med mindre biodrivstoff
Med tanke på diskusjonen i kapittelet over har vi valgt å inkludere et scenario basert på
tiltakspakke 3, men med en redusert andel biodrivstoff. I dette scenarioet erstattes tiltaket
«Biodrivstoff til veitransport: +40 prosentpoeng» med tiltaket «Biodrivstoff til veitransport: +10
prosentpoeng». De andre biodrivstofftiltakene fra tiltakspakke 3 er fortsatt inkludert: «Innblanding
av 20 % biodrivstoff til andre mobile kilder i 2030», «Innblanding av 40 % biodrivstoff til innenriks
luftfart i 2030», «Bruk av vegetabilsk olje på lasteskip (100 %)» og «Bruk av vegetabilsk olje i
fiskeflåten (100 %)».
Et slik scenario gir et utslippsnivå på 17,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter for ikke-kvotepliktig
sektor i 2030. Dette tilsvarer 38 prosent reduksjon i forhold til 2005-nivå.
Figur 5-9 Utslippsbaner for tiltakspakke 3 og tiltakspakke 3 med mindre biodrivstoff for ikke-kvotepliktig sektor mot 2030.
I dette scenarioet er etterspørselen etter biodrivstoff 6,3 TWh lavere enn i tiltakspakke 3 (Se tabell
under). Scenarioet krever 50 millioner liter bioetanol og 700 millioner liter biodiesel utover dagens
forbruk i 203017: 4 millioner liter biodiesel til personbiler, 23 millioner liter biodiesel til varebiler,
62 millioner liter biodiesel til lastebiler, 7 millioner liter biodiesel til busser, 382 millioner liter
biodiesel/vegetabilsk olje til skip, 160 millioner liter biodiesel til andre mobile kilder, 15 millioner
liter biodiesel/bio-olje til industri, 14 millioner liter biodiesel til energiforsyning, 54 millioner liter
biodiesel/bio-olje til bygg.
17
Biodieselen i tiltaket «Biodrivstoff til veitransport: +10 prosentpoeng i 2030» antas å ha samme innblanding i alle
segmenter.
55
Tabell 5-5 Anslag for økning i etterspørsel etter ulike bioenergivarer i 2030, som følge av tiltakspakke 1, 2 og 3 og
tiltakspakke 3 med mindre biodrivstoff.
Tiltakspakke 1
(TWh)
Tiltakspakke 2
(TWh)
Tiltakspakke 3
(TWh)
Tiltakspakke 3
med mindre
biodrivstoff
(TWh)
2,6
8,1
11,9
6,5
-
0,9
1,8
1,8
Bioetanol
0,4
0,6
1,2
0,3
Faste biobrensler
1,6
1,6
1,6
1,6
-
0,4
0,4
0,4
Energivarer
Biodiesel/biogass1
Biodrivstoff til luftfart
Trekull til industri2
1)
2)
Inkluderer vegetabilsk olje/bio-olje. Noe av etterspørselen etter biodiesel vil kunne erstattes av biogass. (Tiltaket
«Biogass fra husdyrgjødsel» ligger inne i tiltakspakke 3 og gir 0,7 TWh biogass).
Dette tilsvarer at cirka 4,5 % av ferrolegeringsindustriens kullforbruk erstattes av trekull (15 % av kullforbruket i
ferrosilisium). Dersom hele kullforbruket i ferrolegeringsindustrien (cirka 1 million tonn fossilt kull) erstattes
med trekull vil dette gi en etterspørselsøkning i størrelsesorden 8 TWh ferdig energivare.
56
6 Norges Kyotoforpliktelser
Kapitlene 4, 5 og 6 i denne rapporten omhandler Norges mål for 2030 og mulige tiltak og
utslippsbaner mot 2030. I dette kapitlet beskrives Norges Kyotoforpliktelser for årene 2008-2012 og
2013-2020 og hvordan disse innfris.
I januar 2008 ble flertallet på Stortinget enige om noen hovedlinjer i den norske klimapolitikken.
Denne avtalen omtales som klimaforliket. Klimaforliket ble inngått i forbindelse med behandlingen
av Stortingsmelding nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk. Klimaforliket setter mål for Norges
innsats for å redusere klimagassutslippene i Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode (perioden
2008–2012) og videre fram mot 2020:


Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen første forpliktelsesperiode (2008-2012)
er en prosent høyere enn utslippene i 1990. I henhold til klimaforliket skal Norge frivillig
overoppfylle denne forpliktelsen med 10 prosent. Dette beskrives i kapittel 7.1.
Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen andre forpliktelsesperiode (2013-2020) er
seksten prosent lavere enn utslippene i 1990. Denne forpliktelsen operasjonaliserer målet
for 2020 hvor Norge fram til 2020 skal kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende
30 prosent av Norges utslipp i 1990. Dette beskrives i kapittel 7.2.
6.1 Norges oppfyllelse av mål for
Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode
Kyotoprotokollen ble ferdigforhandlet og vedtatt på partsmøtet under Klimakonvensjonen i Kyoto i
Japan i desember 1997. Dens mål er å redusere de samlede utslippene av de viktigste klimagassene
til minst fem prosent under 1990-nivå i en forpliktelsesperiode som går fra 2008 til 2012.
Utslippsforpliktelsene gjelder bare industriland som er inkludert i Klimakonvensjonens Annex I. USA
har ikke ratifisert Kyotoprotokollen og Canada har trukket seg fra Kyotoprotokollen.
Norges utslippsforpliktelse for perioden 2008-2012 er en prosent høyere enn utslippene i basisåret
1990. Utslippsnivået i 1990 ble gjennom en prosess i 2006/2007 fastsatt til 49,62 millioner tonn CO 2ekvivalenter. Norges tildelte kvotemengde fra FN for perioden 2008-2012 ble dermed:
Utslipp i 1990 x 1,01 x 5 = 49,62 x 1,01 x 5 = 250,58 millioner kvoter
Norge får tildelt kvoter fra FN tilsvarende 101 prosent av utslippene i 1990 for hvert år i perioden
2008-2012. Disse kvotene har betegnelsen AAU (Assigned Amount Unit) og tilsvarer omtrent 50,1
millioner kvoter per år.
Norge har ført en aktiv klimapolitikk gjennom mange år og flere tiltak og virkemidler har medført at
utslippene er lavere enn det de ville ha vært. I Norges sjette National Communication rapportert til
FN i 2014, ble det estimert at utslippene i 2010 er 12,6-15,2 millioner tonn lavere enn de ville ha
vært uten norsk klimapolitikk (UNFCCC, 2014). Allikevel viser Figur 6-1 at utslippene i 2008-2012 er
høyere enn den tildelte kvotemengden fra FN. Totalt for perioden var utslippene 16,3 millioner tonn
CO2-ekvivalenter høyere enn den tildelte kvotemengden. Som for andre land gjenstår det da to
muligheter til å innfri forpliktelsen under Kyotoprotokollen; øke opptak av CO 2 i skog og andre
arealer og/eller bruke fleksible mekanismer, det vil si kjøpe kvoter.
57
Figur 6-1 Norges utslipp (millioner tonn CO2-ekvivalenter) og tildelte kvoter (millioner) fra FN. Kilde: Miljødirektoratet og
Statistisk Sentralbyrå
Skog og arealbruksendringer
Norske skoger har i årene 2008-2012 årlig tatt opp over 30 millioner tonn CO2. Men ifølge
regelverket i Kyotoprotokollen kan bare deler av dette opptaket brukes til å innfri forpliktelsen
under Kyotoprotokollen. Nedenfor følger en forklaring av regelverket og de tallmessige
konsekvensene for Norge, se også Tabell 6-1.
Utslipp og opptak av klimagasser som skyldes endringer i arealbruk regnes med i industrilandenes
utslippsforpliktelser. Kyotoprotokollens artikkel 3.3 definerer at opptak av CO 2 knyttet til
nyplanting, gjenplanting og avskoging, og arealbruksendringene som et resultat av direkte
menneskelige inngrep, og igangsatt etter 1990, kan bli kreditert. Utslippsregnskapet viser at
nyplanting og gjenplanting i Norge siden 1990 har medført et økt opptak av CO2 på totalt 2,6
millioner tonn for årene 2008-2012.
Avskoging i Norge i årene 2008-2012 medfører derimot et utslipp på totalt 11,8 millioner tonn CO 2.
Samlet sett vil Norge derfor for aktivitetene under artikkel 3.3 ha et netto utslipp på snaue 9,2
millioner tonn CO2 for årene 2008-2012. Regelverket (artikkel 3.4) tillater at land med et netto
utslipp fra artikkel 3.3, kan motsvare dette med eventuelt opptak fra skogforvaltning. Dermed vil
totalt 9,2 millioner tonn CO2 av det store opptaket i norske skoger bli brukt for å kompensere for
(offset) for utslippet fra artikkel 3.3.
Norge har i tillegg anledning til å få kreditert deler av opptaket som skjer som følge av
skogforvaltning (forest management). Taket for bokføring av skogforvaltning tilsvarer 3 prosent av
de samlede utslippene fra andre sektorer i 1990, noe som innebærer et tak på om lag 1,5 millioner
RMU-kvoter18 årlig. Norge har valgt å avstå fra å bruke disse kvotene til å innfri Norges
18
RMU = Removal unit
58
Kyotoforpliktelse og vil heller ikke bruke dem til Norges overoppfyllelse på 10 prosent. Kvotene vil
dermed bli slettet slik at resultatene av skogforvaltning kommer i tillegg til overoppfyllelsen på 10
prosent.
Tabell 6-1 Oppsummering av Norges skogaktiviteter i Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode. Millioner tonn CO2.
(- innebærer et opptak, + innebærer et utslipp)
Aktivitet
Opptak som følge av skogforvaltning (artikkel 3.4)
Totalt for 2008-2012
Gjennomsnitt per år
-154,5
-30,9
Artikkel 3.3 Nyplanting og gjenplanting
-2,6
-0,5
Artikkel 3.3 Avskoging
11,8
2,4
9,2
1,9
-7,3
-1,5
Netto artikkel 3.3 = artikkel 3.4 offset
Artikkel 3.4 tak
Kilde: Institutt for Skog & Landskap og Miljødirektoratet
Bruk av fleksible mekanismer
Kyotoprotokollen tillater at landene, som et supplement til nasjonale tiltak, innfrir sine forpliktelser
ved bruk av ulike fleksible mekanismer. En slik fleksibel mekanisme er internasjonal kvotehandel.
Kvotehandel innebærer at land eller bedrifter kan kjøpe klimakvoter fra land eller bedrifter som har
kvoter til overs fordi utslippene deres er lavere enn deres tildelte mengde kvoter. EUs kvotesystem
er i dag det største kvotehandelssystemet i verden.
Det norske kvotesystemet er en del av EUs kvotesystem og omfattet i årene 2008-2012 utslipp fra
113 virksomheter innen petroleumsvirksomhet, energiforsyning og deler av industrien. Kvoteplikten
innebærer at bedriftene må ha en utslippstillatelse for kvotepliktig utslipp og en overvåkningsplan
for måling og beregning av utslippene. Videre skal bedriftene hvert år rapportere sine utslipp til
Miljødirektoratet og gjøre opp for sin kvoteplikt ved å levere inn kvoter tilsvarende utslipp til
staten. Hvert år i perioden 2008 til 2012 utstedte landene i EUs kvotesystem en viss mengde
vederlagsfrie kvoter til de kvotepliktige bedriftene, i henhold til nasjonale allokeringsplaner som var
framforhandlet i EU. I tillegg har hvert land solgt en viss mengde kvoter i markedet og holdt noen
kvoter tilbake i en reserve forbeholdt nyetableringer. Kvotene i EUs kvotesystem heter EUA
(European Union Allowance), men i denne kvoteperioden var hver enkelt EUA knyttet til en AAUkvote som landene fikk tildelt fra FN.
Norges totale andel av klimakvotene i EUs kvotesystem i årene 2008-2012 var på cirka 15 millioner
hvert år. Disse kvotene ble tilført systemet enten gjennom vederlagsfri tildeling til virksomhetene
eller gjennom salg i markedet. Virksomhetenes gjennomsnittlige kvotepliktige utslipp i årene 20082012 var på 19,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter og de måtte derfor levere inn i gjennomsnitt 19,1
millioner kvoter til staten hvert år. Dette betyr at staten hvert år fikk cirka 4,1 millioner flere
klimakvoter fra norske virksomheter enn det staten tilførte markedet. Staten vil bruke de innleverte
kvotene til oppgjøret under kyotoprotokollen for perioden 2008-2012, der det skal gjøres opp for
alle norske utslipp, se Tabell 6-2 under.
59
Tabell 6-2 Oppsummering av kvoteregnskap for norsk deltakelse i EUs kvotesystem (utslipp i millioner i CO2-ekvivalenter
eller millioner kvoter).
Aktivitet
Totalt for 2008-2012
Gjennomsnitt per år
Vederlagsfri tildeling av kvoter til norsk industri
40,1
8,0
Salg av kvoter til EUs kvotesystem
35,1
7,0
Total tilførsel av kvoter til EUs kvotesystem
75,2
15,0
Kvotepliktiges utslipp og innlevering av kvoter
95,7
19,1
Netto import av kvoter fra EUs kvotesystem
20,5
4,1
Kvotene som bedriftene leverte inn kunne være EUAer (som var koblet til AAUer), CER-kvoter fra
den grønne utviklingsmekanismen (CDM) og ERU-kvoter fra det prosjektbaserte felles gjennomføring
(JI). Alle disse kvotetypene vil brukes av Norge for å innfri sin forpliktelse under Kyotoprotokollen.
Tabell 6-3 viser kvoteregnskapet for Norge for årene 2008-2012 og kvotesystemets bidrag til Norges
innfrielse av vår forpliktelse under Kyotoprotokollen.
Tabell 6-3 Oversikt over kvoteregnskapet for Norge for 2008-2012 (utslipp i millioner i CO2-ekvivalenter eller millioner
kvoter)
Totalt for
2008-2012
Gjennomsnitt
per år
A
Norges utslipp
266,8
53,5
B
Norges tildeling av AAU-kvoter fra FN
250,6
50,1
C
Gap mellom utslipp og tildelte AAU-kvoter (A-B)
16,2
3,2
D
Netto import av kvoter gjennom EUs kvotesystem
20,4
4,1
E
Foreløpig kvotebalanse (C-D)
4,2
0,8
F
Overoppfyllelse av forpliktelse med 10 prosent
25,1
5,0
H
Kompensasjon for statlige ansattes internasjonale flyreiser* og for
utslipp fra CCS testsenteret ved Mongstad
0,5
0,1
I
Statlig behov for kvotekjøp (E-F-H)
21,4
4,3
J
Utstedelse av RMU-kvoter fra skogopptak under artikkel 3.4
7,3
1,5
G
Kansellering av RMU-kvoter fra skogopptak fra artikkel 3.4
7,3
1,5
*For årene 2008-2011 samt reiser til og fra EEA-området i 2012
Kilde: Miljødirektoratet, Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Klima– og miljødepartementet
(Norway’s Sixth National Communication)
Siden Norges utslipp (A) er høyere enn tildelingen av kvoter fra FN (B), mangler Norge i
gjennomsnitt 3,2 millioner kvoter i året for å kunne innfri sin forpliktelse under Kyotoprotokollen
(C). EUs kvotesystem tilfører staten netto kvoter siden de kvotepliktige virksomhetene i
gjennomsnitt innleverer 4,1 millioner kvoter mer enn det Norge tilførte av kvoter til EUs
kvotesystem (D). Norge har dermed mer enn nok kvoter til å kunne innfri den «vanlige»
utslippsforpliktelsen (E). Norge vil overoppfylle forpliktelsen med 10 prosent (F) og kompensere for
statlige ansattes internasjonale flyreiser og for utslipp fra CCS testsenteret ved Mongstad (H). Et
60
statlig kjøp av kvoter på i gjennomsnitt cirka 4,3 millioner kvoter i året er derfor nødvendig (I).
Ansvaret for dette har tidligere ligget hos Finansdepartementet, men det er nå hos Klima– og
miljødepartementet. Norge har i stor grad kjøpt CER-kvoter gjennom den grønne
utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism) som kommer fra utslippsreduserende
prosjekter i land som ikke har forpliktelser. Slike prosjekter skal bidra til reduserte klimagassutslipp
og til bærekraftig utvikling i utviklingslandet. I tillegg til dette vil Norge utstede i gjennomsnitt 1,5
millioner RMU-kvoter som følge av skogopptak under Kyotoprotokollens artikkel 3.4 (J), men disse
skal frivillig kanselleres (G) og komme i tillegg til vår frivillige overoppfyllelse.
Tidslinjen for Kyotoprokollens første forpliktelsesperiode er vist i Figur 6-2. Norges utslipspregsnkap
for årene 2008-2012 ble innrapportert til FN i april 2014. Utslippsregnskapet undergikk revisjon av
eksperter nedsatt av FN i 2014 og 2015 og gjennom denne prosessen ble Norges utslipp og opptak for
hele perioden 2008-2012 endelig fastsatt i mai 2015 (UNFCCC, 2015).
Figur 6-2 Tidslinje for Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode. Kilde: Miljødirektoratet
Norge vil i løpet av 2015 oppfylle sin forpliktelse under Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode
ved at Norges nasjonale registeradministrator (Miljødirektoratet) overfører en mengde kvoter som
tilsvarer utslippene til en såkalt «retirement account» (oppgjørskonto). Videre vil kvoter tilsvarende
overoppfyllelsen på 10 prosent, kompensasjonen for statlige ansattes internasjonale flyreiser,
utslippene fra CCS-testsenteret ved Mongstad og utstedte RMU-kvoter fra skogopptak fra artikkel 3.4
kanselleres. FN vil samle inn utslipps- og registerdata fra alle land med forpliktelser og kontrollere
at mengden kvoter satt på oppgjørskonto tilsvarer utslippene. Kvoter som er på oppgjørskonto eller
kanselleringskonto kan ikke overføres til andre kontoer, de er «brukt opp» og står blokkert på disse
kontoene.
6.2 Mål for Kyotoprotokollens andre
forpliktelsesperiode
Under klimaforhandlingene i Doha påtok Norge seg en utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollens
andre forpliktelsesperiode (2013-2020) som tilsier at utslippene skal reduseres med 16 prosent
sammenlignet med utslippene i 1990. I dette delkapittelet forklares sammenhengen mellom denne
utslippsforpliktelsen og målet om 30 prosent reduksjon i 2020 sammenlignet med 1990. I tillegg
beskrives kort noen regelendringer for bokføring av skogtiltak og avslutningsvis kvantifiseres
avstanden fra utslippsmålet til forventede utslipp for årene 2013-2020.
61
Sammenhengen mellom mål under KP2 og målet i 2020
Under klimaforhandlingene i Durban ble det vedtatt å videreføre Kyotoprotokollen i en ny
forpliktelsesperiode, men det var åpent om perioden skulle være fem år (2013-2017) eller åtte år
(2013-2020). Utslippsforpliktelsene i den nye forpliktelsesperioden er knyttet til utslippsmålene som
landene har lagt fram for 2020. Disse målene sier noe om et lands mål for utslippsreduksjon i 2020
og er sluttpunktet for en utslippsbane som landet selv har satt. Norges innmeldte mål under
Copenhagen Accords for 2020 er en reduksjon på 30 prosent i forhold til 1990. De framlagte
utslippsmålene skulle i 2012 oversettes til kvantifiserbare utslippsforpliktelser, såkalte QELROs, som
er et akronym for ”quantified emission limitation and reduction objectives”. Fastsettelsen av en
QELRO innebærer å beregne de gjennomsnittlige årlige utslippene i en forpliktelsesperiode relativt
til 1990 (i prosent) som stemmer med en utslippsbane som leder til 2020-målet.
I Cancun-avtalen fastslås det at basisåret, det vil si det året som er utgangspunkt for utregning av
utslippsforpliktelsen, skal være 1990. Gitt 2020-målet og valget av 1990 som basisår, var det to
utestående faktorer som gjensto å bli enige om før man kunne oversette de framlagte
utslippsmålene til kvantifiserbare utslippsforpliktelser. Dette var lengde på forpliktelsesperiode og
startpunkt for en lineær utslippsbane mot 2020-målet. To mulige startpunkt for utslippsbanen ble
diskutert, enten forpliktelsen i første forpliktelsesperiode eller nåværende utslippsnivå. Fordi man
til slutt ble enige om en forpliktelsesperiode på 8 år og fordi Norges utslippsbane tok utgangspunkt i
forpliktelsen i første forpliktelsesperiode, ble Norges gjennomsnittlige årlige utslippsreduksjon i den
andre forpliktelsesperioden 16 prosent lavere enn utslippet i 1990. Dette målet er avledet fra målet
om en reduksjon på 30 prosent i 2020 i forhold til 1990 og vil over perioden 2013-2020 innebære en
større utslippsreduksjon enn 30 prosent for året 2020.
De viktigste regelendringene
Kapittel 2 beskriver de viktige endringene som påvirker Norges utslippsregnskap. I tillegg er det
regelendringer innenfor skog og arealbruk for årene 2013–2020. Norge skal fortsette å rapportere på
avskoging, nyplanting, gjenplanting og skogforvaltning. Det er mulig å inkludere andre aktiviteter
også (eksempelvis forvaltning av beitemark og forvaltning av jordbruksarealer), men Norge har ennå
ikke besluttet om og i så fall hvilke aktiviteter vi skal inkludere. Taket for bokføring av
skogforvaltning er hevet til 3,5 prosent av de samlede utslippene fra andre sektorer i 1990, noe som
innebærer en økning fra 1,5 til 1,75 millioner tonn CO2-ekvivalenter. En annen viktig endring er at
regelen fra den første forpliktelsesperioden om at man kan kompensere (offset) et eventuelt netto
utslipp fra artikkel 3.3 med opptak fra artikkel 3.4 ikke lenger gjelder.
Avstand fra utslippsmålet under KP2 til forventede utslipp for årene 2013-2020
I likhet med Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode, skal Norge i den andre
forpliktelsesperioden få tildelt kvoter fra FN. Norges utslippsforpliktelse for perioden 2013-2020 er
seksten prosent lavere enn utslippene i basisåret 1990. Dette innebærer at Norge for hvert år i
perioden 2013-2020 får tildelt kvoter fra FN tilsvarende 84 prosent av utslippene i 1990.
Norges tildelte kvotemengde fra FN for perioden 2013-2020 blir dermed:
Utslipp i 1990 x 0,84 x 8
Det er verdt å merke seg at utslippsnivået i 1990 ikke vil være akkurat det samme som for den
første forpliktelsesperioden. Som beskrevet innledningsvis er det gjort flere endringer i
utslippsregnskapet som påvirker utslippene i 1990, og de metodiske endringene beskrevet i kapittel
2 endrer også utslippsnivået. Det nye 1990-nivået vil bli rapportert til FN i 2015 og vil undergå
revisjon av et ekspertteam nedsatt av FN.
62
I Norges sjette National Communication ble det anslått at 1990-utslippet kunne bli 51,6 millioner
tonn CO2‐ekvivalenter og en foreløpig vurdering av totalt tildelt kvotemengde for 2013-2020 var 346
millioner kvoter. Videre er det forventet at Norge totalt kan utstede cirka 14 millioner kvoter fra
skogforvaltning (artikkel 3.4), men totaleffekten for skog og andre arealer er usikker.
Utslippene fram til og med 2020 er naturligvis usikre og vil blant annet avhenge av økonomisk
aktivitet og ytterligere klimatiltak og virkemidler. Det er likevel høyst sannsynlig at Norge vil være
avhengig av kvotekjøp for å innfri forpliktelsen i den andre forpliktelsesperioden. I denne perioden
er det ikke en automatisk kobling mellom landenes FN-kvoter (AAUer) og kvoter fra EUs kvotesystem
(EUAer). Det er ennå ikke avklart hvordan og i hvilken grad deltakelse i EUS kvotesystem vil kunne
bidra til å innfri nasjonale forpliktelser for perioden 2013-2020. I Norges sjette National
Communication gjør Norge det klart at kjøpsprogrammet for Kyoto-kvoter fortsetter og at det er
bare enheter godkjent av FN som vil kjøpes (se delkapittel 5.4.2 i National Communication for mer
detaljer (UNFCCC, 2014)).
63
7 Skog og andre landarealer (LULUCF)
Utslipp og opptak av klimagasser fra sektoren ‘Skog og andre landarealer’ (LULUCF)19 rapporteres
årlig til FNs Klimakonvensjon. Regnskapet for ‘Skog og andre landarealer’ kommer i tillegg til
sektorene i utslippsregnskapet som er presentert i kapittel 2. Det er utslipp og opptak som
konsekvens av menneskeskapt aktivitet som rapporteres. All skog i Norge er forvaltet, enten for
produksjon, friluftsliv eller vern.
‘Skog og andre landarealer’ innehar flere viktige roller i karbonsyklusen, hvilket gjør den til en
sentral sektor i klimasammenheng. På samme tid som det i levende biomasse i vekstfase tas opp
karbon gjennom fotosyntesen, slippes det ut karbon ved nedbryting av biomasse og organisk jord på
alle arealer, og særlig når arealer endres fra et bruksområde til et annet, eksempelvis fra skog til
bebyggelse eller fra skog til dyrket mark. Levende biomasse, både over og under bakken, og jord
holder et lager av karbon, som spiller en viktig rolle i klimasammenheng.
I 2013 var nettoopptaket av klimagasser fra sektoren ‘Skog og andre landarealer’ 26,7 millioner tonn
CO2-ekvivalenter (Miljødirektoratet et al., 2015). Det store karbonopptaket synliggjør viktigheten av
sektoren i klimasammenheng. I vedlegg IV i denne rapporten omtales en rekke mulige tiltak som kan
øke opptaket og redusere utslippet av klimagasser i fremtiden. Mulige strategier er å øke det totale
skogarealet, og/eller øke stående biomasse på eksisterende arealer ved aktiv skogforvaltning.
Utslipp av klimagasser kan i tillegg reduseres direkte gjennom redusert avskoging og skogforringelse,
eller indirekte ved å benytte produkter fra skog til å erstatte bruk av fossil energi, samt ved å lagre
karbon i langlevde produkter som eksempelvis trevirke.
7.1 Opptak og utslipp av klimagasser i Skog og
andre landarealer
Norge vil for regnskapsåret 2013 rapportere basert på nye retningslinjer til FNs Klimakonvensjon og
Kyotoprotokollen i «National Inventory Report» (NIR) høsten 2015. Som beskrevet i kapittel 2 er det
blitt gjennomført en rekke metodeendringer. Nye metoder vil øke kvaliteten på utslipp- og
opptaksestimatene, og er dermed ledd i en stadig forbedring av regnskapet.
Opptak og utslipp av klimagasser i regnskapet for ‘Skog og andre landarealer’ rapporteres fra
arealkategoriene beite, bebyggelse, annen utmark, dyrket mark, skog, vann og myr og karbonlagring
i treprodukter20. Figur 7-1 viser netto opptak og utslipp av klimagasser for hver kategori.
Nettoopptaket av klimagasser fra ‘Skog og andre landarealer’ var 26,7 millioner tonn CO 2ekvivalenter i 2013 (Miljødirektoratet et al., 2015).
19
LULUCF er den engelske forkortelsen for sektoren ‘Land Use, Land Use Change and Forestry’, heretter oversatt til og
omtalt som ‘Skog og andre landarealer’.
20
I regnskapet er karbonlagring i treprodukter rapportert som ‘Harvested Wood Products’ (HWP).
64
Figur 7-1 Netto utslipp og opptak fra arealkategorier i sektoren ‘Skog og andre landarealer’ (millioner tonn CO2-ekvivalenter
per år) fra 1990-2013. Kilde: (Miljødirektoratet et al., 2015).
Som det fremgår av Figur 7-1 har det i løpet av regnskapsperioden vært en økning i både netto
opptak og netto utslipp av klimagasser. Figuren viser videre at økningen i netto karbonopptak har
vært større enn økningen i netto karbonutslipp. Den stabile økningen i opptak av CO2 fra levende
biomasse i skog er i stor grad et resultat av aktiv skogskjøtsel de siste 60-70 årene. Over de
nærmeste 100 år forventes imidlertid en nedadgående trend i opptaket av karbon i skog (Søgaard,
Astrup, Dalsgaard, Borgen, & von Lupe, 2014). Dette skyldes en kombinasjon av skogens
alderssammensetning og økende hogstaktivitet. En betydelig andel av norsk skog når hogstmoden
alder med avtakende årlig tilvekst på relativt kort sikt, og vil bli avvirket i perioden framover.
Figuren viser videre at skog, som dekker om lag en tredel av Norges fastland, står for hovedparten
av sektorens opptak av karbon. I 2013 var opptaket fra skog 31 millioner tonn CO 2-ekvivalenter
(Miljødirektoratet et al., 2015). Et mindre opptak kommer i tillegg fra arealkategorien vann og myr,
og dette relaterer seg i hovedsak til opptaket av karbon i ‘tresatte myrer’.
Arealkategorien «bebyggelse» har et netto utslipp av klimagasser. Dette relateres til nedbygging av
for eksempel tidligere skogarealer («avskoging») og jordbruksarealer. Omdisponering av arealer som
skog, myr, dyrket mark eller beitemark til bebyggelse (eksempelvis boligbygging, veier, skiløyper og
jernbane) gir økt utslipp av CO2 fra levende biomasse og jord. I regnskapet registreres et
umiddelbart utslipp når trærne avvirkes (med unntak av biomassen som går inn i treprodukter). Ved
arealendringer fordeles utslipp fra jord over 20 år. Det vil variere hvor raskt og i hvor stor grad
utslipp fra jord faktisk vil finne sted, og fordelingen av utslipp over 20 år er dermed en forenkling
som gjøres av regnskapshensyn.
I 2013 ble det rapportert et netto utslipp fra jordbruksland. Utslippet stammer i hovedsak fra
nedbryting av organisk jord. Drenering av organisk jordsmonn (torvjord) fører til at karbonet i
jorden oksideres. Generelt vil drenering av torvjord føre til økt utslipp av CO2 og redusert utslipp av
65
CH4. Drenering vil også kunne påvirke utslippene av lystgass, N 2O. Denne prosessen tar mange år, og
det årlige utslippet beregnes i regnskapet for ‘Skog og andre landarealer’, hvor både utslipp fra
tidligere drenert jord samt ny drenert torvjord inkluderes. Drenering utføres for å klargjøre arealer
for bebyggelse, til skogsdrift eller jordbruksjord. En liten andel av torvjorden er drenert for å ta ut
torv til dyrkingsmedier og jordforbedringsprodukter. Fra 2007 er det ikke lenger tillatt å drenere
torvjord for å plante ny skog, men det er tillatt å grøfte opp tidligere grøfter.
I regnskapet for 1990-2013 skal utslipp fra uttak og bruk av torv fra norsk produksjon inkluderes. Det
årlige uttaket er beregnet til 200 000 m3 og dette tilsvarer et utslipp på 33 000 tonn CO2 per år
(Miljødirektoratet et al., 2015).
Karbonlagring i treprodukter rapporteres for første gang i NIR 2015. Karbonlagring i treprodukter er
fordelt på tre kategorier: sagtømmer, trebaserte produkter og papir/papp. Endringer i lageret
reflekteres ved salg av trevirke. I prinsippet vil økt bruk av treprodukter gi et økt lager, og dermed
nettoopptak, mens redusert bruk vil kunne gi et tilsvarende utslipp. Som det fremgår av Figur 7-1
var det et netto opptak av karbon fra denne kategorien i perioden 1990-2008. Fra 2010 har det
imidlertid vært et netto utslipp fra kategorien, det vil si at lageret blir mindre.
Det er usikkerheter knyttet til alle utslippsberegninger i ‘Skog og andre landarealer’. Det er et
pågående arbeid å bedre kvaliteten på dataene som inngår i beregningene, inkludert å utvikle bedre
metoder for beregning av utslipp fra torvmark og torvuttak.
7.2 Skog og andre landarealer i internasjonale
avtaler
Sektoren ‘Skog og andre landarealer’ er svært viktig for det totale utslipp og opptak av klimagasser
globalt, og det eksisterer særskilte bokføringsregler for ‘Skog og andre landarealer’. Nedenfor
oppsummeres kort hvordan sektoren kan bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser.
7.2.1 Kyotoavtalens første og andre forpliktelsesperiode
Som redegjort for i kapittel 5.4 om Kyotoavtalen og Norges forpliktelser knyttet til Kyotoavtalens
første og andre forpliktelsesperiode, er det inngått en avtale om hvordan opptak og utslipp fra
sektoren ‘Skog og andre landarealer’ kan bidra til å oppfylle landenes forpliktelser. For den første
Kyotoforpliktelsen (2008-2012) må Norge kompensere utslipp fra avskoging med opptak fra
skogforvaltning. På grunn av store opptak i skog er dette mulig. Taket for bokføring av opptak fra
skogforvaltning i Kyotoavtalens første forpliktelsesperiode var på 3 prosent av de samlede
utslippene fra andre sektorer i 1990, det vil si 1,5 millioner tonn CO 2-ekvivalenter per år.
For den andre Kyotoperioden (2013-2020) skal Norge fortsette å rapportere på avskoging,
nyplanting, gjenplanting og skogforvaltning. Det åpnes for å inkludere andre aktiviteter som
forvaltning av beitemark og andre jordbruksarealer, men Norge har ennå ikke besluttet om, og i så
tilfelle hvilke aktiviteter som skal inkluderes. Taket for bokføring av opptak fra skogforvaltning er
hevet fra 3 til 3,5 prosent av de samlede utslippene fra andre sektorer i 1990, noe som innebærer
en økning fra 1,5 til rundt 1,75 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. En viktig endring er at
regelen fra den første forpliktelsesperioden, som omhandler å bruke karbonopptak fra
skogforvaltningstiltak som kompensasjon (offset) for et eventuelt netto utslipp fra avskoging, ikke
lenger gjelder. Som vist i Tabell 6-1, som oppsummerer Norges skogaktiviteter i Kyotoprotokollens
66
første forpliktelsesperiode (2008 – 2012), er det rapportert et gjennomsnittlig årlig opptak knyttet
til nyplanting og gjenplanting på 0,5 millioner tonn CO 2, mens det ble rapportert et gjennomsnittlig
årlig utslipp fra avskoging på 2,4 millioner tonn CO 2. Tiltak som øker nyplanting og gjenplanting og
som reduserer avskoging er derfor viktige.
7.2.2 Ny internasjonal forpliktelse etter 2020
Det foreligger ikke et klart internasjonalt regelverk for hvordan ‘Skog og andre landarealer’ skal
regnes med i en ny klimaavtale. Stortingsmeldingen Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles
løsning med EU (Meld. St. 13, 2014-2015) peker på at det er viktig at en ny avtale gir insentiver for
å unngå og å redusere avskoging, og at det bør legges til rette for å bruke de mulighetene skogen gir
for å gjennomføre klimatiltak, både på kort og lang sikt. Det må utløses nye tiltak for økt
opptak/redusert utslipp fra landsektoren. Regjeringen mener at skog og andre arealer bør
inkluderes i en framtidig klimaavtale, og vil være pådriver for at det utvikles et godt felles
regelverk for bokføring av skog i klimaavtalen etter 2020.
Meldingen sier videre at Norge vil arbeide for et felles regelverk som skal gjelde for alle land, og at
det ikke er tatt stilling til hvordan regelverket bør utformes. Viktigheten av å inkludere en så stor
del av opptak og utslipp og endringer i karbonlager som mulig er påpekt.
‘Skog og andre landarealer’ inngår ikke i avtalen om innsatsfordeling innenfor EU slik regelverket er
i dag, men reguleres under Kyotoprotokollens regelverk for ‘Skog og andre landarealer’. Våren 2015
gjennomførte EU en konsultasjon for å få innspill til hvordan et mulig regelverk fram mot 2030 på
jordbruk og ‘Skog og andre landarealer’ kan utformes.
I høringen ba EU om innspill på tre ulike opsjoner til utformingen av regelverket:
1. Videreføring av nåværende regelverk der ‘Skog og andre landarealer’ behandles separat, og
med utvikling av eventuelle mål og virkemidler tilpasset dette. CO 2-utslipp fra ‘Skog og
andre landarealer’ og jordbruk inkluderes i denne sektoren som i dag. Regelverk for
rapportering og måloppnåelse kan bli endret. Utslipp av N 2O og CH4 fra jordbruk vil derimot
rapporteres i jordbrukssektoren, og inngå i en mulig fremtidig beslutning om
innsatsfordeling, som i dag (se punkt 3).
2. Slå sammen ‘Skog og andre landarealer’ med totale utslipp fra jordbruk, til en «land sector
pillar», med utvikling av ny politikk tilpasset en slik sammenslåing. Det betyr blant annet at
utslipp av CH4 and N2O fra husdyrhold og gjødsling, som i dag rapporteres i sektoren
“jordbruk”, blir flyttet fra innsatsfordelingen og inn i sektoren ‘Skog og andre landarealer’.
3. Inkludere ‘Skog og andre landarealer’ som del av en mulig fremtidig beslutning om
innsatsfordeling. Det betyr å inkludere utslipp og opptak av CO2 fra skogbruk og andre
arealer i de nasjonale målene for utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor. Det vil
innebære store endringer i forhold til dagens system, og et stort behov for å utvikle
regelverk for å knytte sektorene sammen.
67
7.3 Tiltak for å øke opptak og å redusere utslipp
fra sektoren
7.3.1 Pågående arbeid
Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet (tidligere Statens landbruksforvaltning) har, på vegne av
Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet, iverksatt arbeidet med en
treårig pilot for implementering av planting av skog på nye arealer som klimatiltak. Fylkene
Nordland, Nord-Trøndelag og Rogaland deltar i pilotprosjektet, og skal i perioden fra 2015 til 2018
gjennomføre planting av skog på nye arealer som klimatiltak. Implementering av tiltaket er en
oppfølging av Klimameldingen (Meld. St. 21, 2011-2012) og Klimaforliket (Innst. 390 S. (20112012)), vedtatt av Stortinget i 2012. Se forøvrig rapporten Planting av skog på nye arealer som
klimatiltak – Egnede arealer og miljøkriterier (Miljødirektoratet; Statens landbruksforvaltning;
Norsk institutt for skog og landskap, 2013).
I tillegg har Miljødirektoratet, Landbruksdirektoratet og Norsk institutt for skog og landskap et
pågående oppdrag fra Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet
vedrørende å utrede klimaeffekter knyttet til vern av skog. Det skal utarbeides en rapport for å
besvare dette oppdraget.
7.3.2 Kvantifiserte skogtiltak utredet i Klimakur 2020
Tiltakene «Planting av skog på nye areal», «Gjødsling av skog som klimatiltak»,
«Skogplanteforedling», «Økt plantetetthet» og «Stans i nydyrking av myr» ble utredet i Klimakur
2020. Tiltaksbeskrivelsene ligger i kapittel 8. Analysene som ligger til grunn for tiltakene har
fokusert på opptak og utslipp av CO2 i levende biomasse. Det er ikke gjort nye beregninger som tar
hensyn til karbon i jord og andre klimadrivere (albedo, evapotranspirasjon og aerosoler).
7.3.3 Vurdering av mulige framtidige skogtiltak
I Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling ble det omtalt tiltak som ikke er kvantifisert (se tabell
s. 264-265). I vedlegg IV i denne rapporten gis det en vurdering av mulig potensial for økt opptak
eller redusert utslipp av klimagasser, samt mulige effekter på naturmangfold og andre miljøverdier
ved disse tiltakene. Dette er ikke en fullstendig analyse, men utredningene kan danne grunnlag for
å vurdere hvilke tiltak som kan utredes videre.
Mulige framtidige tiltak i skogsektoren er listet nedenfor, og omtalt i mer detalj i vedlegg IV.
Redusert avskoging
Tiltaket «Redusert avskoging» viser at årlige klimagassutslipp fra avskoging kan reduseres ved å
unngå omdisponering av skogområder. Tiltaket vil ha størst klimaeffekt hvis avskoging på middels og
høy bonitet reduseres.
Forynge gran under en lavskjerm av bjørk
Tiltaket «Forynge gran under en lavskjerm av bjørk» omtaler mulighet for å maksimere
volumproduksjonen i skogen ved bruk av lavskjerm av bjørk tidlig i omløpet ved foryngelse av gran.
Dette kan være gunstig i klimasammenheng, da bjørkeskogen har en høyere årlig tilvekstrate i tidlig
alder, og dermed vil bidra til økt opptak av CO2 tidligere i omløpet sammenlignet med etablering av
ensartet granbestand.
68
Oppfylling av foryngelsesplikten
Skogbruksloven (§ 6) og Forskrift om bærekraftig skogbruk (bærekraftforskriften §§ 6, 7, og 8)
definerer minste lovlige planteantall per dekar, i tillegg til å anvise tilrådelig planteantall for
optimal skogproduksjon. Tiltaket «Oppfylling av foryngelsesplikten» omtaler mulig potensial ved
etterlevelse av lovverket.
Unngå hogst i ung produksjonsskog
Hogst av ungskog, særlig skog i sterk vekstfase, gir negativ klimagasseffekt da det reduserer
potensielt årlig opptak av CO2 fra skog. Trevirket har i tillegg snevrere anvendelsesområde.
Forlenget omløpstid
Tiltaket «Forlenget omløpstid» viser at å overholde skogen utover normalt hogsttidspunkt vil øke
det totale karbonlageret på avvirkningstidspunktet. Forlenget omløpstid på 30-70 år vil således
kunne øke karbonlageret i skogen. Tiltaket må vektes mot redusert tilvekst/karbonopptak i forhold
til arealets maksimale produksjonsevne, samt risikoen for at hele eller deler av karbonlageret kan
gå tapt på grunn brann eller vindfall.
Tynning
Hensikten med tynning er å øke framtidig bestandsstabilitet og -kvalitet ved å gjøre bestandet mer
robust mot skader over tid, og på den måten gi en samlet optimal verdiproduksjon.
Utnyttelse av hogstavfall (GROT)
Tiltaket «Utnyttelse av hogstavfall (GROT)» vil si at grener og topper (GROT), som ellers ville blitt
liggende igjen på hogstflaten etter avvirkning, tas ut og brukes som en ressurs, for eksempel i
produksjon av bioenergi.
Skånsom markberedning
Tiltaket «Skånsom markberedning» kan gjennomføres for å gi planter og frø bedre livsbetingelser
ved å høyne marktemperaturen, hindre uttørking og å redusere konkurransen fra annen vegetasjon.
Dette er med på å gi raskere plantevekst, hvilket vil øke opptaket av CO 2 fra levende biomasse i den
nye skogen. Markberedning har imidlertid negative konsekvenser for naturmangfold og andre
miljøverdier.
Redusert uttak av torv
Bruk av torv til dyrkingsmedier og jordforbedring medfører et utslipp av CO 2 ved nedbryting av
torvmarken. Tiltaket «Redusert uttak av torv» omtaler alternativer til bruk av torv til
jordforbedring.
69
70
1 Tiltaksbeskrivelser
1 Tiltaksbeskrivelser ...................................................................................................... 71
1.1 Tiltakspakker ........................................................................................................ 75
Tiltakspakke 1 ..................................................................................................... 75
Tiltakspakke 2 ..................................................................................................... 77
Tiltakspakke 3 ..................................................................................................... 79
1.2 Kvotepliktig sektor ................................................................................................. 81
Industri - sektorbeskrivelse ..................................................................................... 81
Reduserte utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien ..................................................... 83
Økt andel trekull i ferrosilisiumindustrien ................................................................. 85
TiZir – Overgang til hydrogen ................................................................................ 87
Klinkersubstitusjon i sementindustrien .................................................................... 89
Økt bruk av biobrensel i sementindustrien ................................................................ 91
Slukking av raffinerifakler .................................................................................... 93
Forbedret varmeintegrering i raffinerier .................................................................. 95
Optimalisering av ovner og kjeler i raffinerier ........................................................... 97
Gjenvinning av varme fra røykgass på raffinerier ........................................................ 99
CCS - Norcem Brevik ......................................................................................... 101
CCS - Norcem Brevik, fangst basert på tilgjengelig overskuddsvarme .............................. 103
CCS - Yara Porsgrunn ........................................................................................ 105
CCS - Yara Porsgrunn, uten rensing av røykgass på reformeren ..................................... 107
CCS - Mongstad Cracker ..................................................................................... 109
Energieffektiviseringstiltak med kostnader under 500 kr/tonn CO 2-ekvivalent ................... 111
Energieffektiviseringstiltak med kostnader over 1500 kr/tonn CO 2-ekvivalent ................... 113
Energikonvertering med kostnader under 500 kr/tonn CO2-ekvivalent ............................. 115
Energikonvertering med kostnader mellom 500 og 1500 kr/tonn CO 2-ekvivalent ................ 117
Energikonvertering med kostnader over 1500 kr/tonn CO2-ekvivalent ............................. 119
Petroleum - sektorbeskrivelse ............................................................................... 121
Driftsforbedringer som gir redusert behov for sikkerhetsfakling .................................... 123
Fakkelgassgjenvinning ....................................................................................... 125
Energieffektivisering ........................................................................................ 127
Elektrifisering av Hammerfest LNG ....................................................................... 129
Kombikraft på turbiner offshore .......................................................................... 131
Energiforsyning - sektorbeskrivelse ......................................................................... 133
Fjernvarme: Overgang fra fossil olje til biodiesel/-olje .............................................. 135
Fjernvarme: Overgang fra naturgass til elektrisitet ................................................... 137
CCS - Mongstad kraftvarmeverk ........................................................................... 139
Luftfart - sektorbeskrivelse ................................................................................... 141
Innblanding av 20 % biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030 (kvotepliktig) ....................... 143
71
Innblanding av 40 % biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030 (kvotepliktig) ....................... 145
1.3 Ikke-kvotepliktig sektor.......................................................................................... 147
Transport - sektorbeskrivelse ................................................................................ 147
Antagelser lagt til grunn for beregningene i transportsektoren ..................................... 148
Generelt om biodrivstoff ................................................................................... 152
Tiltakspakke 1, transport ................................................................................... 155
Nullvekst i personbilkilometer i de store byene ........................................................ 161
Nullvekst i personbilkilometer i hele landet ............................................................ 163
10 % reduksjon av personbilkilometer i de store byene og nullvekst i resten av landet ........ 165
Overføring av 5 % av innenriks godstransport fra lastebil til jernbane og sjø ..................... 167
Overføring av 10 % av innenriks godstransport fra lastebil til jernbane og sjø ................... 169
Overføring av 20 % av innenriks godstransport fra lastebil til jernbane og sjø ................... 171
Personbiler: 60 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogenbiler .................................. 173
Personbiler: 100 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogenbiler ................................. 175
Personbiler: 100 % av nybilsalget i 2025 er el- eller hydrogenbiler ................................. 177
Varebiler: 60 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogenbiler ..................................... 179
Varebiler: 100 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogenbiler.................................... 181
Bybusser: 100 % av nybilsalget i 2025 er el- eller hydrogendrevne ................................. 183
100 % av nybilsalget av bybusser i 2025, og 75 % av nybilsalget av langdistansebusser i 2030 er elog hydrogendrevne .......................................................................................... 185
Lastebiler: 25 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogendrevne ................................. 187
Lastebiler: 50 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogendrevne ................................. 189
Hybridelektrisk drift på personbiler ...................................................................... 191
Hybridelektrisk drift på lastebiler ........................................................................ 193
Biodrivstoff til veitransport: +10 prosentpoeng i 2030 ................................................ 195
Innblanding av 10 % biodrivstoff til andre mobile kilder i 2030...................................... 201
Innblanding av 20 % biodrivstoff til andre mobile kilder i 2030 ...................................... 203
Innblanding av 20 % biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030 (ikke-kvotepliktig) ................. 205
Innblanding av 40 % biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030 (ikke-kvotepliktig) ................. 207
Elektrifisering av gjenværende dieselstrekninger på jernbane ...................................... 209
Innblanding av biodiesel til lasteskip (20 %) ............................................................. 211
Innblanding av biodiesel i fiskeflåten (20 %) ............................................................ 213
Bruk av vegetabilsk olje på lasteskip (100 %) ........................................................... 215
Bruk av vegetabilsk olje i fiskeflåten (100 %) ........................................................... 217
LNG på supplyskip ............................................................................................ 219
Elektrifisering av ferger og passasjerskip ................................................................ 221
Landstrøm til skip i havn .................................................................................... 223
Energieffektivisering på skip ............................................................................... 225
Jordbruk - sektorbeskrivelse ................................................................................. 227
72
Stans i nydyrking av myr: Reduserte N2O-utslipp ....................................................... 229
Biogass fra husdyrgjødsel ................................................................................... 231
Mindre matsvinn .............................................................................................. 233
Overgang fra storfekjøtt til svinekjøtt ................................................................... 235
Overgang fra kjøtt til vegetabilsk og fisk (uten CO2) .................................................. 237
Energiforsyning - sektorbeskrivelse ......................................................................... 239
CCS Klemetsrud utsorterings- og energigjenvinningsverk ............................................. 241
Økt materialgjenvinning av plastavfall, lavt ambisjonsnivå .......................................... 243
Økt materialgjenvinning av plastavfall, middels ambisjonsnivå ..................................... 245
Økt utsortering av brukte tekstiler til materialgjenvinning .......................................... 247
Bygg - sektorbeskrivelse ....................................................................................... 249
Utfasing av oljefyring i boliger og som grunnlast i yrkesbygg ........................................ 251
Utfasing av oljefyring som spisslast i yrkesbygg ........................................................ 253
Industri - sektorbeskrivelse ................................................................................... 255
Økt andel trekull i silisiumkarbidindustrien ............................................................. 257
Energieffektiviseringstiltak i næringsmiddelindustrien med kostnader under 500 kr/tonn CO2ekvivalent ..................................................................................................... 259
Energikonvertering i næringsmiddelindustrien med kostnader under 500 kr/tonn CO 2-ekvivalent
261
Petroleum - sektorbeskrivelse ............................................................................... 263
Reduksjon av ikke-kvotepliktige utslipp ................................................................. 265
Fluorerte gasser i produkter - sektorbeskrivelse ......................................................... 267
Utslippsreduksjon av HFK gjennom lekkasjekontroll og oppsamling ................................ 269
Utslippsreduksjoner ved å benytte HFK med lavere vektfaktor og løsninger med lite fyllingsbehov
271
Skog og andre landarealer - sektorbeskrivelse ............................................................ 273
Planting av skog på nye arealer ........................................................................... 275
Målrettet gjødsling av skog ................................................................................. 277
Skogplanteforedling ......................................................................................... 279
Økt plantetetthet ............................................................................................ 281
Stans i nydyrking av myr: Reduserte CO2-utslipp ....................................................... 283
73
74
1.1 Tiltakspakker
Tiltakspakke 1
Tiltakspakke 1 er i all hovedsak satt sammen av tiltak
som ligger i kostnadskategorien «under 500 kr/tonn» og i
gjennomføringskategorien «mindre krevende». I
tiltakspakkene er det tatt hensyn til overlapp. Se
tiltaksbeskrivelser for mer info om dette.
Nøkkelinformasjon
Reduksjonspotensial i 2030
(i forhold til referansebanen)
6 419 500 tonn CO2-ekv.
Følgende tiltak inngår i tiltakspakke 1:
Kvotepliktig sektor
Industri
 Reduserte utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien
 Økt bruk av biobrensel i sementindustrien
 Slukking av raffinerifakler
 Energieffektiviseringstiltak med kostnader under 500 kr/tonn CO 2-ekvivalent
 Energikonvertering med kostnader under 500 kr/tonn CO2-ekvivalent
Ikke-kvotepliktig sektor
Transport
Jordbruk
 Stans i nydyrking av myr: Reduserte N2O-utslipp
Energiforsyning
 Økt materialgjenvinning av plastavfall, lavt ambisjonsnivå
 Økt utsortering av brukte tekstiler til materialgjenvinning
Bygg

Utfasing av oljefyring i boliger og som grunnlast i yrkesbygg
Industri
 Energieffektiviseringstiltak i næringsmiddelindustrien med kostnader under 500 kr/tonn CO 2ekvivalent
 Energikonvertering i næringsmiddelindustrien med kostnader under 500 kr/tonn CO 2-ekvivalent
Fluorerte gasser i produkter
 Utslippsreduksjon av HFK gjennom lekkasjekontroll og oppsamling
75
76
Tiltakspakke 2
Tiltakspakke 2 inkluderer, i tillegg til tiltakene i
Nøkkelinformasjon
tiltakspakke 1, i all hovedsak tiltak som ligger i
11 599 100 tonn CO2-ekv.
kostnadskategorien «500 - 1500 kr/tonn» og i
gjennomføringskategorien «middels krevende». I
tiltakspakkene er det tatt hensyn til overlapp. Se tiltaksbeskrivelser for mer info om dette.
Kvotepliktig sektor
Industri
 Økt andel trekull i ferrosilisiumindustrien
 TiZir – Overgang til hydrogen
 Klinkersubstitusjon i sementindustrien
 Forbedret varmeintegrering i raffinerier
 Optimalisering av ovner og kjeler i raffinerier
 Gjenvinning av varme fra røykgass på raffinerier
 CCS - Norcem Brevik, fangst basert på tilgjengelig overskuddsvarme
 CCS - Yara Porsgrunn, uten rensing av røykgass på reformeren
 Energikonvertering med kostnader mellom 500 og 1500 kr/tonn CO2-ekvivalent
 Reduserte utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien (Tiltakspakke 1)
 Økt bruk av biobrensel i sementindustrien (Tiltakspakke 1)
 Slukking av raffinerifakler (Tiltakspakke 1)
 Energieffektiviseringstiltak med kostnader under 500 kr/tonn CO2-ekvivalent (Tiltakspakke 1)
 Energikonvertering med kostnader under 500 kr/tonn CO2-ekvivalent (Tiltakspakke 1)
Energiforsyning
 Fjernvarme: Overgang fra fossil olje til biodiesel/-olje
Luftfart
 Innblanding av 20 % biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030 (kvotepliktig)
Transport
 100 % av nybilsalget av bybusser i 2025, og 75 % av nybilsalget av langdistansebusser i 2030, er elog
hydrogendrevne
 Hybridelektrisk drift på personbiler (Tiltakspakke 1)
 Hybridelektrisk drift på lastebiler (Tiltakspakke 1)
77

Elektrifisering av ferger og passasjerskip (tiltakspakke 1)
Jordbruk
 Mindre matsvinn
 Stans i nydyrking av myr: Reduserte N2O-utslipp (Tiltakspakke 1)
Energiforsyning
 Økt materialgjenvinning av plastavfall, middels ambisjonsnivå
 Økt utsortering av brukte tekstiler til materialgjenvinning (Tiltakspakke 1)
Bygg


Utfasing av oljefyring som spisslast i yrkesbygg
Utfasing av oljefyring i boliger og som grunnlast i yrkesbygg (Tiltakspakke 1)
Industri
 Økt andel trekull i silisiumkarbidindustrien
 Energieffektiviseringstiltak i næringsmiddelindustrien med kostnader under 500 kr/tonn CO 2ekvivalent (Tiltakspakke 1)
 Energikonvertering i næringsmiddelindustrien med kostnader under 500 kr/tonn CO 2-ekvivalent
(Tiltakspakke 1)
Petroleum
 Reduksjon av ikke-kvotepliktige utslipp
 Utslippsreduksjoner ved å benytte HFK med lavere vektfaktor og løsninger med lite fyllingsbehov
 Utslippsreduksjon av HFK gjennom lekkasjekontroll og oppsamling (Tiltakspakke 1)
78
Tiltakspakke 3
Tiltakspakke 3 inkluderer, i tillegg til tiltakene i
Nøkkelinformasjon
tiltakspakke 1 og 2, tiltak som ligger i
16 463 400 tonn CO2-ekv.
kostnadskategorien «over 1500 kr/tonn» og i
gjennomføringskategorien «mer krevende». I
tiltakspakkene er det tatt hensyn til overlapp. Se tiltaksbeskrivelser for mer info om dette.
Kvotepliktig sektor
Industri
 CCS - Norcem Brevik
 CCS - Yara Porsgrunn
 CCS - Mongstad Cracker
 Energieffektiviseringstiltak med kostnader over 1500 kr/tonn CO2-ekvivalent
 Energikonvertering med kostnader over 1500 kr/tonn CO2-ekvivalent
 Økt andel trekull i ferrosilisiumindustrien (Tiltakspakke 2)
 TiZir – Overgang til hydrogen (Tiltakspakke 2)
 Klinkersubstitusjon i sementindustrien (Tiltakspakke 2)
 Forbedret varmeintegrering i raffinerier (Tiltakspakke 2)
 Optimalisering av ovner og kjeler i raffinerier (Tiltakspakke 2)
 Gjenvinning av varme fra røykgass på raffinerier (Tiltakspakke 2)
 Energikonvertering med kostnader mellom 500 og 1500 kr/tonn CO 2-ekvivalent (Tiltakspakke 2)
 Reduserte utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien (Tiltakspakke 1)
 Økt bruk av biobrensel i sementindustrien (Tiltakspakke 1)
 Slukking av raffinerifakler (Tiltakspakke 1)
 Energieffektiviseringstiltak med kostnader under 500 kr/tonn CO 2-ekvivalent (Tiltakspakke 1)
 Energikonvertering med kostnader under 500 kr/tonn CO2-ekvivalent (Tiltakspakke 1)
Petroleum
Energiforsyning
 Fjernvarme: Overgang fra naturgass til elektrisitet
 CCS - Mongstad kraftvarmeverk
 Fjernvarme: Overgang fra fossil olje til biodiesel/-olje (Tiltakspakke 2)
Luftfart
 Innblanding av 40 % biodrivstoff til innenriks luftfart i 2030 (kvotepliktig)
Transport
 10% reduksjon av personbilkilometer i de store byene og nullvekst i resten av landet
 100 % av nybilsalget av bybusser i 2025, og 75 % av nybilsalget av langdistansebusser i 2030, er elog
hydrogendrevne (Tiltakspakke 2)
 Lastebiler: 50 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogendrevne (Tiltakspakke 2)
79









Elektrifisering av gjenværende dieselstrekninger på jernbane (Tiltakspakke 2)
Varebiler: 100 % av nybilsalget i 2030 er el- eller hydrogenbiler (Tiltakspakke 2)
Bruk av vegetabilsk olje på lasteskip (100 %) (Tiltakspakke 2)
Bruk av vegetabilsk olje i fiskeflåten (100 %) (Tiltakspakke 2)
LNG på supplyskip (Tiltakspakke 2)
Landstrøm til skip i havn (Tiltakspakke 2)
Hybridelektrisk drift på personbiler (Tiltakspakke 1)
Hybridelektrisk drift på lastebiler (Tiltakspakke 1)
Elektrifisering av ferger og passasjerskip (Tiltakspakke 1)
Jordbruk
 Biogass fra husdyrgjødsel
 Overgang fra kjøtt til vegetabilsk og fisk (uten CO2)
 Mindre matsvinn (Tiltakspakke 2)
 Stans i nydyrking av myr: Reduserte N2O-utslipp (Tiltakspakke 1)
Energiforsyning
 CCS Klemetsrud utsorterings- og energigjenvinningsverk
 Økt materialgjenvinning av plastavfall, middels ambisjonsnivå (Tiltakspakke 2)
 Økt utsortering av brukte tekstiler til materialgjenvinning (Tiltakspakke 1)
Bygg


Utfasing av oljefyring som spisslast i yrkesbygg (Tiltakspakke 2)
Utfasing av oljefyring i boliger og som grunnlast i yrkesbygg (Tiltakspakke 1)
Industri
 Økt andel trekull i silisiumkarbidindustrien (Tiltakspakke 2)
 Energieffektiviseringstiltak i næringsmiddelindustrien med kostnader under 500 kr/tonn CO 2ekvivalent (Tiltakspakke 1)
 Energikonvertering i næringsmiddelindustrien med kostnader under 500 kr/tonn CO2-ekvivalent
(Tiltakspakke 1)
Petroleum
 Reduksjon av ikke-kvotepliktige utslipp (Tiltakspakke 2)
 Utslippsreduksjoner ved å benytte HFK med lavere vektfaktor og løsninger med lite fyllingsbehov
(Tiltakspakke 2)
 Utslippsreduksjon av HFK gjennom lekkasjekontroll og oppsamling (Tiltakspakke 1)
80
1.2 Kvotepliktig sektor
Industri - sektorbeskrivelse
Den kvotepliktige delen av industrisektoren omfatter metallproduksjon, oljeraffinering, kjemisk industri,
mineralsk industri, treforedling, produksjon av mineralull og sildemel, og noe annen industri som ikke inngår
i de øvrige kategoriene. Kvotepliktige utslipp av klimagasser fra industrisektoren utgjorde 10,9 millioner tonn
CO2-ekvivalenter i 2013 og 10,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 20141.
Klimagassutslippene fra industrien skyldes både energiforbruk og industrielle prosesser. Energiforbruk er
utslipp fra forbrenning av fossile brensler, mens industrielle prosesser omfatter blant annet bruk av kull og
koks som reduksjonsmidler i metallindustrien, utslipp fra spalting av kalkstein ved produksjon av klinker i
sementproduksjon, utslipp fra lystgass fra mineralgjødselproduksjon, og utslipp av PFK og forbruk av
karbonanoder fra aluminiumsindustrien. Utslipp fra industrielle prosesser utgjorde 66 % av utslippene i 2013.
3 000 000
2 500 000
2 000 000
1 500 000
1 000 000
500 000
-
Figur 1: Kvotepliktige utslipp fra landbasert industri i 2013, fordelt på bransjer. Ferrolegeringer inkluderer i
denne figuren også utslipp fra produksjon av sink, stål og titandioksid. Kilde: Miljødirektoratet
I 2014 var det 66 kvotepliktige virksomheter i industrisektoren. De ti virksomhetene med størst kvotepliktig
utslipp er vist i figuren under. Til sammen sto disse for 53 % av sektorens kvotepliktige utslipp i 2014.
Tabell 1 De ti virksomhetene med størst kvotepliktig utslipp av klimagasser i 2013 og 2014, i tonn CO2-ekvivalenter. Kilde:
Miljødirektoratet
1
Virksomhet
Bransje
Statoil ASA, Raffineri Mongstad
Raffinerier
Yara Porsgrunn
2013
2014
1 672 172
1 339 464
Mineralgjødsel
951 710
929 869
Norcem Brevik
Mineralsk
794 788
778 029
Hydro Aluminium Sunndal
Aluminium
571 220
585 806
Noretyl AS
Kjemisk
488 859
472 696
Hydro Aluminium Årdal Metallverk
Aluminium
361 713
393 000
Alcoa Aluminium Mosjøen
Aluminium
423 555
368 609
Esso Norge AS, Slagentangen
Raffinerier
334 985
331 085
Eramet Sauda
Ferrolegeringer
310 845
319 450
Hydro Aluminium Karmøy
Aluminium
325 849
317 467
Tallene fra 2014 er foreløpige
81
Ferrolegeringer
Det er elleve smelteverk som produserer ferrolegeringer (silisium- og manganlegeringer) i Norge. Utslippene
fra ferrolegeringsindustrien er i underkant av 2,8 millioner tonn CO 2-ekvivalenter, og stammer i all hovedsak
fra bruk av kull og koks som reduksjonsmidler, om lag 2,5 millioner tonn CO 2-ekvivalenter i 2013. I
kvotesammenheng kategoriseres også produksjon av sink (Boliden Odda), titandioksid (TiZir Titanium & Iron)
og stål (Celsa armeringsstål) sammen med ferrolegeringsindustrien og utslippene fra disse er inkludert i
totalen her.
Aluminium
Det er syv aluminiumsverk i Norge. Utslippene fra aluminiumsindustrien var i 2013 i overkant av 2,2 millioner
tonn CO2-ekvivalenter, hvorav i underkant av 1,9 var fra forbruk av anoder i elektrolyseovnene. Rundt
180 000 tonn CO2-ekvivalenter stammer fra PFK-utslipp som dannes som følge av såkalte anodeeffekter.
Raffinerer
Det er to raffinerier i Norge, Statoil Mongstad og Esso Slagentangen, som slapp ut til sammen 2 millioner
tonn CO2 i 2013. Utslippene herfra stammer fra raffineriprosessen (hovedsakelig cracking), forbrenning og
fakling. En betydelig andel av utslippene stammer fra forbrenning av gasser som oppstår som en del av
prosessene.
Mineralsk industri
De største utslippene i denne kategorien stammer fra sementproduksjon ved Norcems to sementverk i Brevik
og Kjøpsvik. Utslippene stammer fra at CO2 spaltes av fra kalkstein for å produsere klinker, som er
hovedbestanddelen i sement, og forbrenning for å drive denne prosessen. I kategorien mineralsk industri
ligger også produksjon av kalk og gips. Utslippene fra mineralsk industri var 1,6 millioner tonn CO 2 i 2013.
Mineralgjødsel
Det er to fabrikker som produserer mineralgjødsel i Norge, Yara Porsgrunn og Yara Glomfjord, som slapp ut
til sammen 1 million tonn CO2-ekvivalenter i 2013. Dette inkluderer cirka 200 000 tonn CO2 som fanges og
selges til næringsmiddelindustrien. De to største kildene til klimagassutslipp fra mineralgjødselproduksjon er
produksjon av ammoniakk som i dag foregår i Porsgrunn, og produksjon av salpetersyre som foregår ved
begge anleggene. Produksjon av salpetersyre gir kvotepliktige utslipp av lystgass, som er en potent
klimagass.
Kjemisk industri
Den kjemiske industrien omfatter petrokjemiske anlegg som Noretyl som produserer etylen og propylen,
metanolfabrikken på Tjeldbergodden, og Ineos’ tre fabrikker som produserer organiske kjemikalier som
polyetylen, polypropylen, og vinylkloridmonomer. Bransjen slapp ut cirka 0,9 millioner tonn CO2 i 2013. I
likhet med raffineriene drives mye av prosessene med gasser som dannes som en del av prosessene.
Annen kvotepliktig industri
I tillegg til bransjene over er det kvotepliktige utslipp fra treforedling (cirka 200 000 tonn), mineralull (cirka
86 000 tonn), sildemel (cirka 49 000 tonn), og diverse annen industri (cirka 73 000 tonn).
82
Reduserte utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien
Aluminiumsindustrien i Norge består av syv
aluminiumsverk eid av Hydro og Alcoa. Den industrielle
Nøkkelinformasjon
produksjonen av aluminium foregår i dag ved
187 000 tonn CO2-ekv.
elektrolyse (Hall Heroult-prosessen). De samlede
utslippene fra aluminiumsproduksjon i 2014 var 2,1
Under 500 kr
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
millioner tonn CO2-ekvivalenter. Produksjon av
(kroner per tonn CO2-ekv.)
Over 1500 kr
aluminium medfører prosessutslipp av klimagassene CO2
Mindre krevende
og PFK. Hovedkilden til klimagassutslipp er CO2 fra
Gjennomføringskategori
Middels krevende
Mer krevende
forbruk av anoder i elektrolyseovnene og står for over
80 % av utslippene. PFK-utslippene kommer som følge
av såkalte anodeeffekter som oppstår når konsentrasjonen av aluminiumsoksid i ovnen blir for lav. Ved for
lav oksidkonsentrasjon stiger spenningen i ovnen raskt og kraftig, og fluorforbindelser kan spaltes til CF 4 og
C2F6 (PFK). PFK-utslippene sto for cirka 8 % av klimagassutslippene fra bransjen i 2014, noe som tilsvarer
cirka 187 000 tonn CO2-ekvivalenter. Dette tiltaket går på at verkene får enda bedre kontroll på prosessen
slik at både antall tilfeller og varighet på anodeeffekter som gir PFK-utslipp går ned.
Status og potensial for utslippsreduksjoner i 2030
Som følge av stadig bedre styring av prosessen i elektrolyseovnene, inkludert automatisk mating av
aluminiumoksid, er PFK-utslippene betydelig redusert fra 1990-tallet til i dag. I dette tiltaket har vi lagt til
grunn en reduksjon av klimagassutslipp som tilsvarer at alle verkene reduserer sine spesifikke utslipp av PFK
ned til 0,03 tonn CO2-ekvivalenter per tonn aluminium produsert, med unntak av Alcoa Lista som benytter en
litt annen teknologi. Dette tilsvarer at alle verkene reduserer sine spesifikke utslipp til et nivå som tilsvarer
verket med lavest spesifikke utslipp i dag. I realiteten vil de forskjellige verkene ha noe ulike potensialer og
kostnader. Tiltaket er justert litt sammenlignet med tilsvarende tiltak i Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling der det var lagt til grunn at alle verkene reduserte sine utslipp ned til 0,02 tonn CO 2ekvivalenter per tonn aluminium.
Vi antar at dette tiltaket kan starte opp raskt, ettersom det er et pågående tiltak i aluminiumsverkene i dag.
Vi har antatt at tiltaket starter i 2015 og har full effekt fra 2025. I 2030 vil tiltaket ha et potensial på 180
000 tonn CO2-ekvivalenter. Potensialet er litt høyere enn dagens samlede PFK-utslipp på grunn av
forutsetningene som ligger til grunn i referansebanen. Tiltaket overlapper ikke med andre tiltak i denne
analysen.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn», ettersom teknologien er tilgjengelig og det er en
fordel for prosessen å unngå anodeeffekter. Kostnadene ble i Klimakur 2020 beregnet til å være 14 kr/tonn
CO2-ekvivalent redusert. Det er rimelig å anta at denne kostnaden har økt noe som følge av at de enkleste
reduksjonene av PFK-utslippene allerede er utløst ved bedre produksjonskontroll og innfasing av automatiske
matesystemer for mating av råvarer inn i elektrolyseovnene.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende» fordi utstyret og teknologien som trengs er kjent og
aluminiumsbransjen selv har interesse av å få ned disse utslippene da de kommer av at prosessen ikke går
som den skal. Ved strømbrudd vil det være en økning av anodeeffekter og dermed økt PFK-utslipp. Usikker
strømtilgang ved aluminiumsverkene kan derfor påvirke gjennomføringen av dette tiltaket.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1.
Dagens virkemidler
Utslipp av CO2 og PFK fra aluminiumsindustrien er inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Videre stilles
det krav om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36 og krav om
83
system for energiledelse i henhold til forurensningsloven. Det gis støtte gjennom Enova til gjennomføring av
energiledelse, energieffektiviseringstiltak og klimatiltak.
Energieffekter
Tiltaket er ikke antatt å medføre økt energibehov.
Tilleggseffekter
Mulige nytteeffekter av tiltaket er ikke kvantifisert. Tiltaket reduserer utslipp av fluorforbindelser til
omgivelsene og vil trolig forbedre arbeidsmiljøet i aluminiumsverkene noe.
Referanser
Klimakur 2020. (2010). Klimakur 2020 - Tiltak og virkemidler for å nå norske klimamål mot 2020. Rapport.
TA 2590/2010. Oslo: Klima- og forurensingsdirektoratet, Norges vassdragsog energidirektorat,
Oljedirektoratet, Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen.
Miljødirektoratet. (2014). Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Rapport M229/2014. Miljødirektoratet.
Sist oppdatert: 15.06.2015
84
Økt andel trekull i ferrosilisiumindustrien
Ferrosilisium og/eller silisium (FeSi/Si) produseres ved
Finnfjord, Fesil Rana, Wacker Chemicals, Elkem
Bjølvefossen, Elkem Salten, Elkem Bremanger og Elkem
Thamshavn. Produksjonen foregår ved en karbotermisk
reduksjon av kvarts i lysbueovner hvor forskjellige
karbonbærere (kull, koks, trekull) brukes som
reduksjonsmiddel. De samlede utslippene fra denne
produksjonen var i 2014 i overkant av 1,8 millioner tonn
CO2-ekvivalenter. Utslippene stammer hovedsakelig fra
bruk av kull og koks som reduksjonsmiddel (cirka 90 %).
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Dette tiltaket går ut på å bytte ut en del av dette kullet og koksen med trekull og dermed øke andelen
biokarbon som brukes i produksjon av silisium og ferrosilisium.
I 2014 ble det forbrukt omtrent 31 500 tonn trekull i norsk silisium og ferrosilisiumindustri. Inkluderes flis og
trevirke økes forbruket til i overkant av 189 000 tonn. Forbruket av koks og kull var rett i underkant av
594 000 tonn.
I Miljødirektoratets rapport Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling ble det anslått at det kan være mulig
med inntil 20 % innblanding for enkelte kvaliteter i FeSi/Si-produksjonen. Vi har antatt at denne fordelingen
kan være en realitet så tidlig som i 2020. En slik innblanding tilsvarer et potensial for utslippsreduksjoner på
150 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Tiltaket forutsetter at det etableres produksjon av trekull som tilfredsstiller kvalitetskravene til
metallindustrien. Et alternativ til norsk trekull kan være import av bærekraftig trekull fra tilstrekkelig
regulert plantasjedrift og trekullproduksjon i utlandet. Dette er ikke utredet nærmere.
Elkem har nylig fått tilsagn om støtte fra Forskningsrådet for å utvikle en ny prosessteknologi som kan
benytte utelukkende karbon fra biomasse. Dersom prosjektet lykkes, vil neste steg bli videre forskning og
utvikling gjennom bygging av pilotanlegg for integrert produksjon av silisium og trekull.
Kostnadskategori
TiltaksKostnadene ble beregnet i Klimakur 2020 til å ligge i området 415-634 kr/tonn CO2. Disse kostnadene
ble oppdatert i en studie Enova utførte i 2013 og 2014. Basert på disse estimatene antas tiltakskostnaden nå
å være i overkant av 300 kr/tonn CO2. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy og ytterligere
utredningsarbeid anbefales. Tiltakskostnaden er basert på at det bygges opp norsk produksjon av trekull som
tilfredsstiller metallindustriens kvalitetskrav.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende» fordi tiltaket innebærer etablering av ny infrastruktur.
Siden trekullet må være av en spesifikk kvalitet for å kunne tilfredsstille bransjens krav til
produksjonsspesifikasjoner og prosesskontroll, og fordi tilstrekkelig tilgang må være sikret, vil dette
antakelig bety produksjon av trekull i Norge. Det vil også være behov for forskning og utvikling på dette
feltet.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene fra ferrosilisiumindustrien er inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Videre stilles det krav om
bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36 og krav om system for
energiledelse i henhold til forurensningsloven. Det gis støtte gjennom Enova til gjennomføring av
85
Energieffekter
0,4 TWh energi i form av fossilt kull og koks erstattes av trekull årlig om tiltaket gjennomføres.
Tilleggseffekter
Norsk trekullproduksjon vil potensielt kunne bidra til teknologiutvikling, verdiskaping og sysselsetting.
Viktige forutsetninger
Tilstrekkelig mengder trevirke til produksjon av trekull er tilgjengelig.
Referanser
86
TiZir – Overgang til hydrogen
Tizir Titanium & Iron AS (Tizir) er den eneste
Nøkkelinformasjon
virksomheten i Europa, og én av bare fem i verden, som
produserer titandioksid og jern. Tizir regnes i Norge
ofte som en del av ferrolegeringsindustrien.
Under 500 kr
Kostnadskategori
Produksjonen foregår ved at oppvarmet ilmenitt
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
blandes med kull. Karbonet i kullet reagerer med
Mindre krevende
oksygenet i ilmenitten og danner CO2, metallisk jern og
Middels krevende
titandioksid. Dette er en reduksjonsprosess, og kull er
Mer krevende
reduksjonsmiddelet. Deretter smeltes det metalliske
jernet og titandioksid, og kan separeres fordi de har ulik tetthet. Ved dagens normale drift er virksomhetens
utslipp i underkant av 300 000 tonn CO2, og stammer i all hovedsak fra bruk av kull som reduksjonsmiddel
(cirka 98 %), med mindre bidrag fra en del andre kildestrømmer som elektrodemasse og forbrenningsutslipp.
Tizir har planer om utvidelse av produksjonskapasiteten, og vurderer i den sammenheng en overgang til bruk
av hydrogen som reduksjonsmiddel.
I 2014 ble det forbrukt i underkant av 100 000 tonn kull i prosessen. Tizir ønsker å utvide
produksjonskapasiteten, og har to muligheter. Enten med kull som reduksjonsmiddel, som i dag, eller ved en
ny prosess basert på lokalt produsert hydrogen. Dersom hydrogen bare skulle erstattet dagens kullforbruk er
det beregnet at utslippene ville blitt redusert fra 300 000 tonn CO2 til 60 000 tonn CO2, med andre ord en
utslippsreduksjon på 240 000 tonn CO2. Det er dette tallet vi har lagt til grunn som
utslippsreduksjonspotensial i forhold til de norske utslippsframskrivingene (referansebanen). Ettersom
bedriften samtidig ønsker å øke produksjonen vil omleggingen i første omgang kunne redusere utslippene
med omtrent 450 000 tonn CO2 per år etter første utbyggingstrinn. Som neste steg i prosessen planlegger
Tizir en dobling av produksjonskapasiteten fra det første trinnet. Dersom denne utvidelsen gjennomføres
representerer omleggingen til hydrogen en total utslippsreduksjon i størrelsesorden 900 000 tonn CO2 per år i
forhold til om den økte produksjonen gjennomføres med dagens praksis med kull som reduktant.
Vi har lagt til grunn at omleggingen til hydrogen kan skje i perioden 2020-2025, og har lagt inn tiltaket i 2020
i vår analyse.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn», etter samtaler med industrien. Dette er et nytt
prosjekt og det ikke er noen tidligere kostnadsestimater.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende» fordi det er mye arbeid knyttet til en total omlegging av
produksjonslinjen med ny teknologi.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene fra virksomheten er inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Enova har allerede investert 122
millioner i prosjektet. Denne investeringen er gitt til utvikling av endringer i produksjonsprosessen, som
inkluderer et vannkjølt kobberhvelv og et system for kontrollert varmebalanse i smelteovnen. Dette er en
forutsetning for at Tizir skal kunne gå videre med utviklingen av hydrogenteknologien.
87
Energieffekter
Omleggingen til hydrogen etter utvidelse av fabrikken vil medføre en økning i elforbruket på omtrent 0,5
TWh fordi hydrogen skal produseres ved hjelp av elektrolyse. Det totale energibehovet ligger i dag på 1,2
TWh per år, og dette vil derimot ikke endre seg.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil ha en stor innvirkning på lokalt miljø, da vanndamp erstatter det aller meste utslippene fra kull.
Forbrenning av kull danner sot. En omlegging til hydrogen vil også kunne øke produksjonen sammenliknet
med kull. Dette fordi dagens prosess foregår ved 1100°C og tar i overkant av åtte timer, mens den
alternative prosessen foregår ved 800°C og tar en halvtime. Teknologien kan også overføres til andre
ilmenittsmelteverk, så vel som til produksjon av jern. Det gir incentiv til utvikling og forbedring av
hydrogenproduksjon, lagring og transport.
Pilotanlegget bekrefter at omleggingen lar seg gjøre og bekrefter kostnadsestimatene slik de foreligger i dag.
88
Klinkersubstitusjon i sementindustrien
Sement produseres i dag ved Norcem Brevik og Norcem
Nøkkelinformasjon
Kjøpsvik. Bransjen hadde utslipp av cirka 1,1 millioner
tonn CO2 i 2014. Utgangspunktet for produksjonen er at
kalkstein varmes opp og spaltes. I denne prosessen
Under 500 kr
Kostnadskategori
frigjøres CO2. Produktet kalles klinker, og er et
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
mellomprodukt som deretter males sammen med gips
Mindre krevende
og andre tilsatsstoffer til sement. Sement er
Middels krevende
bindemiddelet i betong. CO2-utslippene som stammer
Mer krevende
fra klinkerproduksjonen er hovedsakelig fra spaltingen
(kalsineringen) og dels fra bruken av brensel for å oppnå den nødvendige temperaturen i ovnen. Utslippene
fra kalsineringen kan i utgangspunktet ikke reduseres uten å ta i bruk karbonfangst og -lagring. Dette tiltaket
går ut på å produsere sement som inneholder mindre klinker. Dermed reduseres mengden klinker (med
tilhørende utslipp) som er nødvendig for å produsere sement.
Tiltaket ble opprinnelig utredet i forbindelse med Klimakur 2020, og man antok da en reduksjon fra 85 % til
80 % klinkerandel. Per utgangen av 2014 er klinkerandelen rett under 80 %, og tiltaket er derfor
gjennomført. Etter dialog med Norcem antar vi nå at en klinkerreduksjon fra 80 % til 75 % er mulig i perioden
2016 til 2025, og i tiltaket forutsetter vi en gradvis innfasing i denne perioden. I realiteten kan kvalitetskrav
til betongen sette begrensinger for hvor langt man kan komme ned i klinkerandel. Det gjelder både
holdbarhet og styrke for eksempel i konstruksjoner, og er blant annet avhengig av de klimatiske forhold som
konstruksjonene utsettes for.
Overlapp mellom dette tiltaket og økt bruk av biobrensel i sementindustrien og CCS på Norcem Brevik er
vurdert som ikke signifikant.
Kostnadskategori
Kostnadene er anslått til cirka 900 kr/tonn, og er dominert av økte driftskostnader.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», etter innspill fra virksomheten om behov for videre
forskning og utvikling.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene fra sementproduksjon er inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Det gis støtte gjennom ENOVA
til gjennomføring av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og klimatiltak.
Energieffekter
Etterspørselen etter visse energivarer vil være lavere enn den kunne ha vært, men dette er ikke kvantifisert.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil medføre mindre produksjon av klinker, og dermed mindre utslipp av andre
forurensningskomponenter fra denne produksjonen, i hovedsak partikler, NOx og SO2.
Tiltaket er avhengig av at relevante sementstandarder gir rom for en slik utvikling, og at byggestandardene
tillater bruken av disse betongtypene. Videre forskning og utvikling fører til at klinkerandelen kan reduseres
ytterligere uten at det går utover kvaliteten på betongen.
89
Referanser
90
Økt bruk av biobrensel i sementindustrien
Sement produseres i dag ved Norcem Brevik og Norcem
Kjøpsvik. Bransjen hadde utslipp av cirka 1,1 millioner
tonn CO2 i 2014. Det er mulig å substituere deler av de
fossile brenslene som brukes i produksjon av sement
med brensler med høy andel biomasse. Det er
begrensninger knyttet til andelen biobrensler som kan
benyttes fordi disse brenslene normalt har lavere
brennverdi enn fossilt brensel, samtidig som
sementovnene krever høye temperaturer.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Det er stort fokus i bransjen på forskning og utvikling for å kunne opprettholde forbrenningsprosessen med
økt andel alternativt brensel med gjennomgående lavere brennverdi enn fossilt brensel. Tre tiltak i Klimakur
2020 gikk ut på økt bruk av biobrensler i sementindustrien. Alle tre er delvis gjennomført, og erstattet av ett
samlet tiltak i denne analysen. I dette tiltaket er det lagt til grunn at andelen alternative brensler øker opp
til cirka 70 % og at økningen dekkes opp av avfallsbasert alternativt brensel (Foredlet Avfallsbasert brensel,
FAB). Det er en del usikkerhet knyttet til dette potensialet. Dette skyldes dels tilgjengeligheten på FAB, dels
prisutviklingen og ikke minst brennverdien slik at ovnen tilføres tilstrekkelig energi for prosessen. I tiltaket
forutsetter vi en gradvis økning i biobrenselandelen over en periode på ti år fra inneværende år. Overlapp
med redusert klinkerandel og CCS på Norcem Brevik er vurdert som ikke signifikant.
Kostnadskategori
Kostnadene inkluderer ekstrautgifter til forskning og utvikling og noen ekstrainvesteringer, i tillegg til noe
økte driftskostnader. Ved de forutsetningene vi har lagt til grunn vil de årlige kostnadene ligge på rundt 130
kr/tonn CO2.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende» fordi det dreier seg om en videreutvikling av
eksisterende teknologi hvor tilgang på egnet brensel (inkl. pris og brennverdi) er den viktigste begrensningen
i dag. Tiltaket vil imidlertid bli gradvis mer krevende jo høyere andelen av biobrensler blir.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene fra sementproduksjon er inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Det gis støtte gjennom Enova
til gjennomføring av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og klimatiltak.
Energieffekter
Tiltaket reduserer forbruket av kull med cirka 0,4 TWh, og øker forbruket av trebasert avfall (FAB) like mye.
Tilleggseffekter
Tiltaket er ikke antatt å gi andre effekter utover de som er beskrevet.
Videre forskning og utvikling fører til at andelen alternative brensler kan økes ytterligere uten at det går
utover kvaliteten på sementen. Tilgangen på alternative brensler blir bedre og prisen omtrent den samme
som i dag.
Referanser
91
92
Slukking av raffinerifakler
I Norge er det to råoljeraffinerier der råolje blir separert i
Nøkkelinformasjon
ulike fraksjoner, herunder bensin, diesel og tyngre
oljefraksjoner. Et raffineri er et petrokjemisk prosessanlegg
med høye trykk og temperaturer, og stor gjennomstrømning
Under 500 kr
Kostnadskategori
av brennbare væsker og eksplosive gasser. En brann eller
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
eksplosjon i et raffineri vil kunne ha alvorlige konsekvenser.
Anleggene er derfor bygget slik at sjansene for slike
Mindre krevende
Middels krevende
hendelser og eventuelle konsensene av dem, blir minst mulig.
Mer krevende
Fakler fungerer som sikkerhetsventiler i raffinerier. Hvis det
oppstår situasjoner der trykket i anlegget øker utover det normale, eller at deler av anlegget må tømmes for
gass som følge av uhell, blir overskuddet av gass brent av i fakkelen. Det sendes en liten mengde gass til
fakkelen også under normale driftsforhold slik at flammen kan holdes tent. Fakkelen er tent for å kunne
antenne gassen som kommer til fakkel dersom det oppstår uhell. Det er nå utviklet teknologi som gjør at
fakkelen tennes ved behov, og at den derfor kan være slukket så lenge driften ved raffineriet går normalt.
Tiltaket går ut på å anvende teknologien med slukket fakkel ved normal drift på de norske
råoljeraffineriene.
Potensialet for reduksjon som følge av tiltaket er beregnet til 12 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030 og vi antar
at tiltaket gjennomføres slik at det vil ha full effekt fra og med 2022. Det er i tillegg til disse 12 000 tonnene
et potensial for utslippsreduksjon i 2030 på 3750 tonn i ikke-kvotepliktig sektor.
Kostnadskategori
Tiltakskostnadene er beregnet å være lavere enn 500 kr/tonn CO 2-ekvivalent.
Vi antar at tiltaket kan plasseres i kategorien «mindre krevende», fordi kostnadene er relativt lave.
Utfordringen vil være å gjøre dette på en måte som ikke øker risikoen for brann og eksplosjoner, og at de
fysiske endringene må gjøres innenfor en revisjonsstans.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene fra fakling fra raffinerier er inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Videre stilles det krav om
bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36 og krav om system for
Energieffekter
Tiltaket kan medføre en energibesparelse på 0,01 GWh i 2030, fordi forbruket av fakkelgass kan reduseres.
For at tiltaket skal medføre utslippsreduksjoner og energisparing, må det imidlertid finnes en mulighet for å
utnytte fakkelgassen, eller energien fra forbrenning av fakkelgassen, til andre formål.
Tilleggseffekter
Slukking av fakkel under normale driftsforhold reduserer utslippene av CO 2 og andre forbrenningsutslipp som
NOx, VOC, metan og partikler.
Sist oppdatert: 15.06.2015.
93
94
Forbedret varmeintegrering i raffinerier
I Norge er det to råoljeraffinerier der råolje blir separert Nøkkelinformasjon
i ulike fraksjoner, herunder bensin, diesel og tyngre
oljefraksjoner. Nye produkter og fraksjoner lages ved å
la enkelte av fraksjonene undergå cracking og
Kostnadskategori
reformering. Prosessene krever mye varme, og varmen
tilføres som damp fra dampkjeler, eller som varme fra
direktefyrte ovner. Det er et stort antall ovner og kjeler
i et råoljeraffineri som fyres med fyrgasser som dannes
under raffineringsprosessene. I flere deler av raffinerianleggene finnes det imidlertid potensial for bedre varmeintegrering, slik at fyringen i
og dampproduksjonen økes.
Tiltaket overlapper ikke med andre omtalte tiltak på råoljeraffinerier.
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
ovnene kan reduseres
Potensialet for reduksjon er beregnet til 65 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030 og vi antar at tiltaket
gjennomføres slik at det vil ha full effekt fra og med 2025.
Kostnadskategori
Tiltakskostnadene er beregnet å ligge i kostnadskategorien «500 – 1500 kr/tonn».
Vi antar at tiltakene kan plasseres i kategorien «middels krevende», basert på kostnadskategori og at de
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene fra raffinerier er inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Videre stilles det krav om bruk av
beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36 og krav om system for
Energieffekter
Tiltaket kan medføre en energibesparelse på 0,15 GWh i 2030, fordi forbruket av fyrgass kan reduseres. For
at tiltaket skal medføre utslippsreduksjoner og energisparing, må det imidlertid finnes en mulighet for å
utnytte fyrgassen, eller energien fra forbrenning av fyrgassen, til andre formål.
Tilleggseffekter
Bedre varmeintegrering vil også medføre redusert utslipp av NO x.
95
96
Optimalisering av ovner og kjeler i raffinerier
I Norge er det to råoljeraffinerier der råolje blir separert i ulike
fraksjoner, herunder bensin, diesel og tyngre oljefraksjoner. Nye
produkter og fraksjoner lages ved å la enkelte av fraksjonene
undergå cracking og reformering. Prosessene krever mye varme,
og varmen tilføres som damp fra dampkjeler, eller som varme
fra direktefyrte ovner.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Det er et stort antall ovner og kjeler i et råoljeraffineri som
Middels krevende
fyres med fyrgasser som dannes under raffineringsprosessene.
Mer krevende
Noen av ovnene og kjelene i anleggene er teknisk begrenset i
forhold til å kunne oppnå en optimal forbrenning. Dette tiltaket går ut på å foreta modifikasjoner på noen av
ovnene og kjelene, for fjerne slike tekniske begrensninger. Tiltaket overlapper ikke med andre omtalte tiltak
på råoljeraffinerier.
Potensialet for utslippsreduksjoner er beregnet til 30 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Vi antar at tiltaket
Kostnadskategori
Tiltakskostnadene er beregnet å ligge i kostnadskategorien «500 – 1500 kr/tonn».
Vi antar at tiltaket kan plasseres i kategorien «middels krevende», basert på kostnadskategori og at de
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Energieffekter
Tilleggseffekter
Optimaliseringen vil også medføre redusert utslipp av NO x.
97
98
Gjenvinning av varme fra røykgass på raffinerier
I Norge er det to råolje-raffinerier der råolje blir separert i
ulike fraksjoner, herunder bensin, diesel og tyngre
oljefraksjoner. Nye produkter og fraksjoner lages ved å la
enkelte av fraksjonene undergå cracking og
reformering. Prosessene krever mye varme som tilføres
prosessen gjennom fyring i ovner og kjeler med internt
genererte fyrgasser. Mye energi forsvinner ut gjennom
raffinerienes skorsteiner som varme.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Dette tiltaket går ut på å bygge om deler av anleggene slik at
varmen i røykgassene kan utnyttes til dampproduksjon og dermed redusere behovet for fyring med fyrgass.
Tiltaket overlapper ikke med andre omtalte tiltak på råoljeraffinerier.
Potensialet for reduksjon er beregnet til 65 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030 og vi antar at tiltaket kan
Kostnadskategori
Tiltakskostnadene er beregnet å ligge i intervallet 500 – 1500 kr/tonn CO2-ekvivalent.
Vi antar at tiltaket kan plasseres i kategorien «middels krevende», basert på kostnadskategori og at de
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Energieffekter
Tilleggseffekter
Gjenvinning av varme fra røykgass vil også medføre reduserte utslipp av NO x.
99
100
CCS - Norcem Brevik
Norcem Brevik er Norges største sementprodusent.
Nøkkelinformasjon
Virksomhetens utslipp var 778 000 tonn CO2 i 2014
(882 000 tonn dersom man inkluderer CO2 fra
biobrensler). 68 % av utslippene er prosessutslipp som
Under 500 kr
Kostnadskategori
stammer fra kalsinering av kalkstein til klinker som er
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
hovedbestanddelen i sement. De resterende utslippene er
Mindre krevende
forbrenningsutslipp. En del av brenselet som brukes i dag
Middels krevende
er biobrensel, i hovedsak avfallsbasert. Karbonfangst og Mer krevende
lagring (CCS) er det eneste tilgjengelige alternativet for å
redusere utslippene fra kalsineringen kraftig. Tiltaket forutsetter at 85 % av virksomhetens CO 2-utslipp
fanges og lagres permanent.
Flere ulike fangstteknologier testes i dag ved Norcem Brevik som en del av et CLIMIT-finansiert prosjekt som
går fram til 2017. Prosjektet støttes også av den europeiske sementindustrien (gjennom ECRA) og resultatene
vil bli delt innenfor sementindustrien. Norcem Brevik er også blitt identifisert som et mulig første
fullskalaanlegg i Norge av Gassnova i deres idestudie av 4. mai 2015.
Potensialet for utslippsreduksjon ble beregnet til 787 000 tonn per år i Klimakur 2020, tallene fra Klimakur
er lagt til grunn i denne analysen. Potensialet forutsetter 85 % fangst av totalutslippet. CO 2 unngått blir
lavere enn CO2 fanget på grunn av økning i andre utslipp, hovedsakelig knyttet til produksjon av varme.
Faktorer som påvirker mulig oppstart er blant annet mulige finansieringsløsninger og hvilke løsninger som
velges for fangst, transport og lagring. Vi antar at prosjektet kan komme i drift i perioden 2020-2025 og har i
våre analyser lagt tiltaket inn i 2020. Vi antar at det er teknisk mulig å gjennomføre i dette tidsperspektivet,
men at hensynet til en vanlig prosjektgjennomføring kan gjøre oppstart innen 2020 krevende. Dette vil bli
avklart gjennom videre utredninger. Fangst av CO2 med teknologien som ligger til grunn her krever mye
varme, og dette er en viktig komponent i driftskostnadene. Virksomheten har i dag tilgjengelig
overskuddsvarme til å rense cirka 40- 50 % av utslippet. Det kan være et alternativ med en lavere fangstgrad
enn 85 %, siden dette kan redusere driftskostnadene for fangstanlegget. Denne muligheten er ikke reflektert
i tiltaket, men beskrevet på en overordnet måte i eget tiltak («CCS - Norcem Brevik, fangst kun basert på
tilgjengelig overskuddsvarme»).
Tiltaket overlapper potensielt med de to andre tiltakene i sementindustrien, som går på henholdsvis økt bruk
av biobrensel, og redusert bruk av klinker i sement. Overlappet er vurdert som ikke signifikant i denne
analysen.
Kostnadskategori
Kostnadene ble beregnet i Klimakur 2020 som stand-alone eller som andel av klynge. Basert på disse
estimatene antas tiltakskostnaden å ligge i underkant av 1000 kr/tonn. Kostnaden inkluderer hele kjeden,
også transport og lagring. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy og ytterligere utredningsarbeid
anbefales.
Aktuelle fangstmetoder ikke er testet i stor skala for denne typen anlegg, men tilsvarende teknologi er
testet i industriell skala på TCM og det er gjennomført pilottesting ved Norcem Brevik som viser at
teknologien kan brukes der. Det må etableres infrastruktur for transport og lagring. Elementene i denne
kjeden er testet hver for seg, men ikke som en integrert kjede som det forutsettes her. Den teknologiske
risikoene har blitt redusert siden analysen i Klimakur. De gjenstående usikkerhetene knyttet til de tekniske
aspektene ved prosjektet vil bli belyst gjennom videre utredninger. Gjennomføringen vil avhenge av at det
etableres rammebetingelser som gjør prosjektet aktuelt for alle aktørene som inngår i kjeden.
Kompleksiteten i hele prosjektet, inkludert tidsaspektet, gjør at vi har plassert tiltaket i
gjennomføringskategorien «mer krevende».
101
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3, hvor det erstatter tiltaket «CCS - Norcem Brevik, fangst basert på
tilgjengelig spillvarme» som er inkludert i tiltakspakke 2.
Dagens virkemidler
Gassnova er opprettet for å realisere fullskala CCS-prosjekter i Norge. Forskning og utvikling innen CCS
finansieres av CLIMIT-programmet. Forskjellige typer fangstteknologier som kan være aktuelle for
gasskraftverk og raffinerier testes ut på Mongstad (TCM). Forurensningsloven har blitt brukt for å pålegge
utredninger av muligheten for CCS, samt å pålegge CCS på gasskraftverk. Aktuelle utslippskilder er inkludert
i klimakvotesystemet.
Energieffekter
Forutsetningen i kostnadsberegningen er at varmebehovet til fangstanlegget dekkes ved å bruke spillvarme
og naturgass.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil trolig forutsette mer omfattende røykgassrensning enn i dag. Mulige nytteeffekter av dette er
ikke kvantifisert, med unntak av reduserte utslipp av NO x. Tiltaket kan også føre til utslipp av andre typer
forurensing, som aminforbindelser og støy. Avhengig av hvilke løsninger som velges kan tiltaket få negative
effekter på naturmangfold ved framføring av eventuelle rørledninger og andre installasjoner.
Dersom tiltaket gjennomføres i perioden 2020-25 vil det sannsynligvis være det første prosjektet som
demonstrer at CCS-teknologi kan brukes i stor skala på sementproduksjon, som er en svært stor utslippskilde
i et globalt perspektiv. Prosjektet vil gi vesentlig merverdi i form av læringseffekter langs hele verdikjeden
for CO2-fangst og lagring, og senke kostnader og andre barrierer for senere CCS-anlegg i alle bransjer.
85 % fangst av totalutslippet, aminteknologi, varmebehov dekkes av spillvarme og naturgass. Fanget CO2
lagres permanent.
Referanser
OED (2015). Samandrag av Gassnovas utgreiing av moglege fullskala CO2-handteringsprosjekt i Noreg. Oljeog energidepartementet.
OD, NVE, Klif & Ptil. (2010). Klimakur2020, Fangst, transport og lagring av CO 2. Oljedirektoratet, Norges
vassdragsog energidirektorat, Klima- og forurensingsdirektoratet, Petroleumstilsynet.
Tel-Tek. (2009). CO2 fangst av utslipp fra industrianlegg. Tel-Tek report no 2109020. TA-2528/2009.
Telemark Teknisk Industrielle Utviklingssenter.
102
CCS - Norcem Brevik, fangst basert på tilgjengelig
overskuddsvarme
Norcem Brevik er Norges største sementprodusent.
Nøkkelinformasjon
Virksomhetens utslipp var 778 000 tonn CO2 i 2014
(882 000 tonn dersom man inkluderer CO2 fra
biobrensler). 68 % av utslippene er prosessutslipp som
Under 500 kr
stammer fra kalsinering av kalkstein til klinker som er
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
hovedbestanddelen i sement. De resterende utslippene
Over 1500 kr
er forbrenningsutslipp. En del av brenselet som brukes i
Mindre krevende
Middels krevende
dag er biobrensel, i hovedsak avfallsbasert.
Mer krevende
Karbonfangst og lagring (CCS) er det eneste
tilgjengelige alternativet for å redusere utslippene fra kalsineringen kraftig. Tiltaket forutsetter at om lag
halvparten av virksomhetens CO2-utslipp fanges og lagres permanent.
Flere ulike fangstteknologier testes i dag ved Norcem Brevik som en del av et CLIMIT-finansiert prosjekt som
går fram til 2017. Prosjektet støttes også av den europeiske sementindustrien (gjennom ECRA) og resultatene
vil bli delt innenfor sementindustrien. Norcem Brevik er også blitt identifisert som et mulig første
fullskalaanlegg i Norge av Gassnova i deres idestudie av 4. mai 2015. Fangst av CO 2 med teknologien som
ligger til grunn her krever mye varme, og dette er en viktig komponent i driftskostnadene. Virksomheten har
i dag tilgjengelig overskuddsvarme til å rense cirka 40 -50 % av utslippet. Dette tiltaket går ut på å bygge et
fangstanlegg kun basert på denne overskuddsvarmen.
velges for fangst, transport og lagring. Vi antar at prosjektet kan være i drift i perioden 2020-2025 og har i
våre analyser lagt tiltaket inn i 2020. Vi antar at det vil være teknisk mulig å realisere et fangstanlegg i
dette tidsperspektivet og at det samtidig etableres infrastruktur for transport og lagring. Hensynet til en
vanlig prosjektgjennomføring kan gjøre oppstart innen 2020 krevende. Dette vil bli avklart gjennom videre
utredninger.
Tiltaket overlapper potensielt med de to andre tiltakene i sementindustrien, som går på henholdsvis økt bruk
av biobrensel, og redusert bruk av klinker i sement. Overlappet er vurdert som ikke signifikant i denne
analysen. Tiltaket overlapper 100 % med tiltaket «CCS - Norcem Brevik».
Kostnadskategori
Kostnadene er ukjent, men fangstkostandene antas å være vesentlig lavere enn kostnadene ved 85 % rensing,
som med forutsetningene som ble brukt i Klimakur 2020 ble beregnet til i underkant av 1000 kr/tonn ved
oppstart i 2020. Lagringskostnadene vil ikke nødvendigvis bli lavere for et mindre prosjekt, og dette vil
trekke den spesifikke kostnaden i motsatt retning. Man kan se for seg en løsning der det etableres en felles
infrastruktur for transport og lagring av CO2 fra Norcem og Yara (se tiltaket «CCS - Yara Porsgrunn, uten
rensing av røykgass på reformeren»).
Aktuelle fangstmetoder ikke er testet i stor skala for denne typen anlegg, men tilsvarende teknologi er
testet i industriell skala på Technology Centre Mongstad og det er gjennomført pilottesting ved Norcem
Brevik som viser at teknologien kan brukes der. Det må etableres infrastruktur for transport og lagring.
Elementene i denne kjeden er testet hver for seg, men ikke som en integrert kjede som det forutsettes her.
Den teknologiske risikoene har blitt redusert siden klimakuranalysen. De gjenstående usikkerhetene knyttet
til de tekniske aspektene ved prosjektet vil bli belyst gjennom videre utredninger. Gjennomføringen vil
avhenge av at det etableres rammebetingelser som gjør prosjektet aktuelt for alle aktørene som inngår i
verdikjeden. Kompleksiteten i hele prosjektet, inkludert tidsaspektet, gjør at tiltaket er plassert i
kategorien «mer krevende».
Tiltakspakke
103
Dagens virkemidler
Gassnova er opprettet for å realisere et fullskala CCS-prosjekt i Norge. Forskning og utvikling innen CCS
finansieres av CLIMIT-programmet. Forskjellige typer fangstteknologier som kan være aktuelle for
gasskraftverk og raffinerier testes ut på Mongstad (TCM). Forurensningsloven har blitt brukt for å pålegge
utredninger av muligheten for CCS, samt å pålegge CCS på gasskraftverk. Aktuelle utslippskilder er inkludert
i klimakvotesystemet.
Energieffekter
Ikke kvantifisert.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil trolig forutsette mer omfattende røykgassrensing enn i dag. Mulige nytteeffekter av dette er ikke
kvantifisert. Tiltaket kan også føre til støy og utslipp av andre typer forurensing.
demonstrer at CCS-teknologi kan brukes i stor skala på sementproduksjon, som er en svært stor utslippskilde
i et globalt perspektiv. Prosjektet vil gi vesentlig merverdi i form av læringseffekter langs hele kjeden for
CO2-fangst og lagring, og senke kostnader og andre barrierer for senere CCS-anlegg i alle bransjer.
Referanser
104
CCS - Yara Porsgrunn
Yara Porsgrunn genererte cirka 709 000 tonn CO2 i 2014,
Nøkkelinformasjon
i tillegg til N2O tilsvarende 221 000 tonn CO2Reduksjonspotensial i 2030
ekvivalenter. CO2-utslippet stammer i hovedsak fra
ammoniakkfabrikken ved anlegget (cirka 692 000 tonn).
Under 500 kr
Utslippene herfra varierer årlig, ettersom
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
ammoniakkfabrikken opererer som svingprodusent. Ved
Over 1500 kr
full produksjon fanges det årlig cirka 400 000 tonn CO2.
Mindre krevende
Middels krevende
Av disse blir cirka 200 000 kondensert og fraktet med
Mer krevende
skip og tankbiler til kunder i næringsmiddelindustrien.
De resterende 200 000 tonnene, som har en renhet på over 97 %, blir ventilert til atmosfæren. Dette tiltaket
forutsetter at 85 % av virksomhetens CO2-utslipp fanges og lagres permanent.
Det er tre hovedkilder til CO2-utslipp som alle har en tilknytning til ammoniakkfabrikken. Det første
utslippspunktet er røykgass fra en reformer. Syntese-gassen fra reformeren rutes videre til en
vannvaskeprosess, hvor CO2 absorberes i vann under trykk og noe CO 2 spennes av og slippes ut via et
luftetårn. Det siste utslippspunktet består av CO2 som er fanget men hvor deler av CO2-strømmen slippes ut.
Den resterende mengden (cirka 200 000 tonn per år) behandles videre for salg til matog drikkeproduksjon.
Potensialet for utslippsreduksjoner ble i Klimakur 2020 beregnet til å være 470 000 tonn CO2-ekvivalenter
per år. Dette forutsetter at 85 % av totalutslippet av CO2 fanges. Ettersom tiltaket vil føre til økning i CO2utslipp fra andre deler av prosessen (hovedsakelig energiproduksjon), vil netto utslippsreduksjon være lavere
enn mengden CO2 som fanges. Miljødirektoratet anser potensialet for utslippsreduksjoner som usikkert.
velges for fangst, transport og lagring. Yara Porsgrunn er et av prosjektene som har blitt identifisert som et
mulig første fullskalaanlegg i Norge av Gassnova i deres idestudie av 4. mai 2015. Vi antar at prosjektet kan
komme i drift i perioden 2020-2025. I denne analysen er tiltaket lagt inn i 2024.
Kostnadskategori
Kostnadene ble i Klimakur 2020 beregnet som stand-alone eller som andel av klynge. Basert på disse
estimatene, og justert for oppstart i 2025 antas tiltakskostnaden å ligge i overkant av 1200 kr/tonn.
Kostnaden inkluderer hele kjeden, også transport og lagring. Usikkerheten i dette estimatet må anses som
høy og ytterligere utredningsarbeid anbefales.
CO2-fangst fra de tre forskjellige utslippskildene vil gjennomføres med ulik teknologi, ulik fangstgrad og ulik
kostnad- og kan gjøres uavhengig av hverandre. For den enkleste kilden med høy CO 2-konsentrasjon, burde
det være teknisk mulig å gjennomføre karbonfangst innen 2020. Dersom man begrenser seg til de kildene
som er enklest å fange vil trolig tiltakskostanden være lavere enn den som er skissert her.
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende» fordi det må etableres infrastruktur for fangst av CO 2 fra
hele virksomheten samt transport og lagring. Deler av CO2-mengden er allerede fanget, og resten kan fanges
med verifiserte teknologier. Alle problemstillingene knyttet til fangst, transport og lagring ved anlegget er
ikke fullt ut belyst. Gjennomføringen vil avhenge av at det etableres rammebetingelser som gjør prosjektet
aktuelt for alle aktørene som inngår i kjeden.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3, hvor det erstatter tiltaket «CCS - Yara Porsgrunn, uten rensing av
røykgass på reformeren» som er inkludert i tiltakspakke 2.
Dagens virkemidler
Gassnova er opprettet for realisere CCS-prosjekter i Norge. Forskning og utvikling innen CCS finansieres av
CLIMIT-programmet. Forskjellige typer fangstteknologier som kan være aktuelle for gasskraftverk og
crackergass testes ut på Mongstad (TCM). Forurensningsloven har blitt brukt for å pålegge utredninger av
muligheten for CCS, samt å pålegge CCS på gasskraftverk. Aktuelle utslippskilder er inkludert i
klimakvotesystemet.
105
Energieffekter
Forutsetningen i kostnadsberegningen er at varmebehovet til fangstanlegget dekkes ved å bruke
overskuddsdamp og naturgass.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil trolig forutsette mer omfattende røykgassrensning enn i dag. Mulige nytteeffekter av dette er
ikke kvantifisert, med unntak av reduserte utslipp av NO x. Tiltaket kan også føre til utslipp av støy og andre
typer forurensing.
demonstrer at CCS-teknologi kan brukes i stor skala på røykgass fra et reformeranlegg. Prosjektet vil gi
vesentlig merverdi i form av læringseffekter langs hele kjeden for CO 2-fangst og -lagring, og senke
kostnadene og andre barrierer for senere CCS-anlegg i alle bransjer.
85 % fangst av totalutslippet, aminteknologi, varmebehov dekkes av naturgass uten CCS. Fanget CO2 lagres
permanent.
Referanser
OD, NVE, Klif & Ptil. (2010). Klimakur2020, Fangst, transport og lagring av CO2. Oljedirektoratet, Norges
Tel-Tek. (2009). CO2 fangst av utslipp fra industrianlegg. Tel-Tek report no 2109020. TA-2528/2009.
Telemark Teknisk Industrielle Utviklingssenter.
106
CCS - Yara Porsgrunn, uten rensing av røykgass på
reformeren
Yara Porsgrunn genererte cirka 709 000 tonn CO2 i 2014,
Nøkkelinformasjon
i tillegg til N2O tilsvarende 221 000 tonn CO2Reduksjonspotensial i 2030
ekvivalenter. CO2-utslippet stammer i hovedsak fra
ammoniakkfabrikken ved anlegget (cirka 692 000 tonn).
Under 500 kr
Utslippene herfra varierer årlig, ettersom
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
ammoniakkfabrikken opererer som svingprodusent. Ved
Over 1500 kr
full produksjon fanges det årlig cirka 400 000 tonn CO2.
Mindre krevende
Av disse blir cirka 200 000 tonn kondensert og fraktet
Middels krevende
Mer krevende
med skip og tankbiler til kunder i
næringsmiddelindustrien. De resterende 200 000 tonnene, som har en renhet på over 97 %, blir ventilert til
atmosfæren. Tiltaket forutsetter at dette utslippet bearbeides i et nytt kondisjoneringsanlegg, og lagres
permanent.
Det er tre hovedkilder til CO2-utslipp som alle har en tilknytning til ammoniakkfabrikken. Det første
utslippspunktet er røykgass fra en reformer. Syntese-gassen fra reformen rutes videre til en vannvaskprosess,
hvor CO2 absorberes i vann under trykk og noe CO2 spennes av og slippes ut via et luftetårn. Det siste
utslippspunktet består av CO2 som er fanget (med en renhet på cirka 97,5 %), men hvor deler av CO2strømmen slippes ut. Den resterende mengden (cirka 200 000 tonn per år) behandles videre for salg til matog drikkeproduksjon. Dette tiltaket går ut på å fange og lagre CO2 som i dag ventileres, som er ca. 200 000
tonn.
velges for fangst, transport og lagring. Yara Porsgrunn er et av prosjektene som har blitt identifisert som et
mulig første fullskalaanlegg i Norge av Gassnova i deres idestudie av 4. mai 2015. Vi antar at prosjektet kan
komme i drift i perioden 2020-2025. I denne analysen er tiltaket lagt inn i 2020.
Tiltaket overlapper helt med tiltaket «CCS - Yara Porsgrunn» fra 2025 og utover.
Kostnadskategori
Dersom man begrenser seg til denne kilden vil trolig fangstkostanden være langt lavere enn fangstkostnaden
som er beregnet for CCS på hele anlegget. Lagringskostnadene vil ikke nødvendigvis bli lavere for et mindre
prosjekt, og dette vil trekke den spesifikke kostnaden i motsatt retning. Prosjektet kan kanskje
gjennomføres i parallell med en eventuell annen fullskalasatsing slik at prosjektene kan dele
lagringskostnadene.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende» fordi den aktuelle CO 2-strømmen foreligger med høy
CO2-konsentrasjon. Det må også etableres infrastruktur for transport og lagring. Gjennomføringen vil
avhenge av at det etableres rammebetingelser som gjør prosjektet aktuelt for alle aktørene som inngår i
kjeden.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Gassnova er opprettet for å realisere CCS-prosjekter i Norge. Forskning og utvikling innen CCS finansieres av
klimakvotesystemet.
Energieffekter
Ikke kvantifisert.
107
Tilleggseffekter
Tiltaket kan føre til støy og utslipp av andre typer forurensing. Prosjektet vil gi vesentlig merverdi i form av
læringseffekter langs hele kjeden for CO2-fangst og lagring, og senke kostnadene og andre barrierer for
senere CCS-anlegg i alle bransjer.
Referanser
108
CCS - Mongstad Cracker
I Norge er det to råoljeraffinerier der råolje blir
separert i ulike fraksjoner, herunder bensin, diesel og
tyngre oljefraksjoner. Nye produkter og fraksjoner lages
ved å la enkelte av fraksjonene undergå cracking og
reformering. Mongstadraffineriet slapp ut totalt 1 339
000 tonn CO2 i 2014. CCS er det eneste tilgjengelige
alternativet som kan redusere utslippene fra raffinerer
kraftig. Dette tiltaket forutsetter at 85 % av
virksomhetens CO2-utslipp fanges og lagres permanent.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Ved Technology Centre Mongstad testes i dag ulike fangstteknologier på røykgassen fra Mongstad cracker.
Potensialet for utslippsreduksjoner ble beregnet i Klimakur 2020, og tallene fra Klimakur er lagt til grunn i
denne analysen, men er justert til ny referansebane. Potensialet forutsetter 85 % fangst av utslippet fra
crackeren. Ettersom tiltaket vil føre til økning i CO2-utslipp fra andre deler av prosessen (hovedsakelig
energiproduksjon), vil netto utslippsreduksjon være lavere enn mengden CO2 som fanges. Miljødirektoratet
anser potensialet for utslippsreduksjoner som usikkert.
CCS på Mongstad er ikke et av prosjektene som har blitt identifisert som et mulig første fullskalaanlegg i
Norge av Gassnova i deres idestudie av 4. mai 2015. Vi antar derfor at prosjektet tidligst kan være i drift i
perioden 2025-2030, og inkluderer tiltaket i denne analysen fra 2030. Vi antar at det vil være teknisk mulig å
realisere innenfor dette tidsperspektivet. Faktorer som påvirker mulig oppstart er blant annet mulige
finansieringsløsninger og hvilke løsninger som velges for fangst, transport og lagring.
Kostnadskategori
estimatene, og justert for oppstart i 2030 antas tiltakskostnaden å ligge i intervallet 500 - 1500 kr/tonn.
Kostnadene er konsistent med forutsetningene som ble brukt i Klimakur, men er dermed ikke oppdatert med
kostnadsestimater fra fullskala Mongstad-prosjektet. Dette bør gjøres for at tiltaket skal reflektere nyeste
kunnskap.
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende» fordi det må etableres infrastruktur for transport og lagring,
og fordi erfaringer fra fullskalaprosjektet på Mongstad tilsier at det vil være spesielle utfordringer knyttet til
sikkerhet dersom man bygger noe i nærheten av et raffineri i drift. Aktuelle fangstteknologier er testet i
industriell skala på TCM, men det gjenstår noen problemstillinger.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Gassnova er opprettet for å realisere CCS-prosjekter i Norge. Forskning og utvikling innen CCS finansieres av
klimakvotesystemet.
Energieffekter
Forutsetningen i kostnadsberegningen er at varmebehovet til fangstanlegget dekkes ved å bruke naturgass og
elektrisitet.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil trolig forutsette mer omfattende røykgassrensing enn i dag. Mulige nytteeffekter av dette er ikke
kvantifisert, med unntak av reduserte utslipp av NOx. Tiltaket kan også føre til støy og utslipp av andre typer
forurensing.
109
Prosjektet vil gi merverdi i form av læringseffekter langs hele kjeden for CO 2-fangst og lagring, og dermed
mulig senke kostnadene og andre barrierer for senere CCS-anlegg i alle bransjer. Merverdien vil avhenge av
framdriften i CCS-prosjekter andre steder i verden.
85 % fangst av totalutslippet, aminteknologi, varmebehov dekkes av spillvarme og naturgass. Fanget CO 2
lagres permanent.
Referanser
110
Energieffektiviseringstiltak med kostnader under 500
kr/tonn CO 2 -ekvivalent
Ved å optimalisere forbrenningsforholdene og
Nøkkelinformasjon
produksjonsprosessene i treforedlingsfabrikkene kan
energibehovet, og dermed utslippet av klimagasser, reduseres. I
kjemisk industri kan varmegjenvinning fra prosessen og innføring
Kostnadskategori
av systemer for forbedring av interne rutiner for drift og
vedlikehold av anlegg redusere energiforbruket. Samlet sett kan
dette redusere energiforbruket per enhet vare som produseres,
og dermed utslippene av klimagasser fra produksjonen. I store
kjemiske bedrifter kan slike tiltak gjennomføres til relativt lave
kostnader. Tiltakene er hentet fra en studie Enova utførte i 2013 og 2014.
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Energieffektivisering i industrien er en kontinuerlig prosess der man stadig ser etter forbedringsmuligheter.
13 konkrete tiltak er utredet med et samlet reduksjonspotensial på om lag 137 000 tonn CO2-ekvivalenter per
år. Tiltakene varierer mye i størrelse, og de årlige utslippsreduksjonene varierer fra noen få hundre tonn
CO2-ekvivalenter, til cirka 60 000 tonn CO2-ekvivalenter. Vi har antatt at disse tiltakene kan utløses innen
2017.
Kostnadskategori
Tiltakene er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn», basert på Enovas studie. Det er stor variasjon i
kostnadene, og noen av de utredede tiltakene framstår som svært rimelige.
Tiltakene er plassert i kategorien «mindre krevende».
Tiltakspakke
Tiltakene er inkludert i tiltakspakke 1.
Dagens virkemidler
Kvotepris og fossile avgifter. Videre stilles det krav om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter
forurensningsforskriften kapittel 36 og krav om system for energiledelse i henhold til forurensningsloven. Det
gis støtte gjennom Enova til gjennomføring av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og klimatiltak.
Energieffekter
Tiltakene kan medføre energibesparelser på 1400 MWh i 2030. Det meste av reduksjonen skyldes redusert
forbrenning av fossile energibærere, først og fremst ulike typer fossil gass.
Tilleggseffekter
Redusert behov for forbrenning av fossile energivarer vil også redusere utslippene av andre helseskadelige og
forurensende komponenter som NOx, partikler og hydrokarboner.
Referanser
Materialet er ikke tidligere publisert.
111
112
Energieffektiviseringstiltak med kostnader over 1500
Nøkkelinformasjon
I kjemisk industri kan man innføre systemer for forbedring
av interne rutiner for drift og vedlikehold. De resulterende
utslippsreduksjonene er relativt små og tiltakskostnaden er
derfor relativt høy. I aluminiumsbransjen kan reduksjoner i
forbruket av fossil gass oppnås ved å forvarme
forbrenningsluft ved hjelp av resirkulert røykgass.
Tiltakene er hentet fra en studie Enova utførte i 2013 og
2014.
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Enova har utredet to tiltak i denne kostnadskategorien med et samlet reduksjonspotensial beregnet til om
lag 65 000 tonn per år. Alle tiltakene utredet av Enova skal i teorien kunne utløses i løpet av kort tid. Vi har
antatt at disse tiltakene kan utløses i 2017.
Kostnadskategori
Tiltakene plassert i kategorien «over 1500 kr/tonn», basert på Enovas studie.
Tiltakene er plassert i kategorien «middels krevende», der høye tiltakskostnader er en viktig årsak.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene er omfattet av kvotesystemet og det er i dag avgifter på fossile brensler. Videre stilles det krav
om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36 og krav om system
for energiledelse i henhold til forurensningsloven. Det gis støtte gjennom Enova til gjennomføring av
Energieffekter
Tiltakene kan medføre energibesparelser på cirka 590 MWh i 2030. Reduksjonen skyldes en betydelig
reduksjon i forbruket av fossil olje og gass, og elektrisk kraft.
Tilleggseffekter
Redusert behovet for forbrenning av energivarer vil også redusere utslippene av andre helseskadelige og
forurensende komponenter som NOx, partikler og hydrokarboner.
Referanser
113
114
Energikonvertering med kostnader under 500 kr/tonn
CO 2 -ekvivalent
I treforedlingsbransjen kan bruk av biogass og andre biobrensler
i stedet for fyringsolje være aktuelle tiltak. Tiltakene er hentet
fra en studie Enova utførte i 2013 og 2014.
Enova har utredet to tiltak med et samlet reduksjonspotensial
på 36 500 tonn per år. Alle tiltakene utredet av Enova skal i
teorien kunne utløses i løpet av kort tid. Vi har antatt at disse
tiltakene kan utløses i 2020.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Kostnadskategori
Tiltakene er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn», basert på Enovas studie.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene er omfattet av kvotesystemet og der er i dag avgifter på fossile brensler. Det gis støtte gjennom
Enova til gjennomføring av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og klimatiltak.
Energieffekter
Tiltakene bidrar ikke til energibesparelser.
Tilleggseffekter
Tiltakene er ikke antatt å gi andre effekter utover de som er beskrevet.
Referanser
115
116
Energikonvertering med kostnader mellom 500 og
1500 kr/tonn CO 2 -ekvivalent
I treforedlingsbransjen kan bruk av biogass i stedet for fossil gass
i brennere og kjeler være aktuelle tiltak. Tiltakene er hentet fra
en studie Enova utførte i 2013 og 2014.
Enova har utredet ett tiltak i denne kostnadskategorien, og
reduksjonspotensialet er beregnet til om lag 31 000 tonn per år.
Alle tiltakene utredet av Enova skal i teorien kunne utløses i
løpet av kort tid. Vi har antatt at dette tiltaket kan utløses i
2016.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500–1500 kr/tonn», basert på Enovas studie.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende».
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene er omfattet av kvotesystemet og det er i dag avgifter på fossile brensler. Det gis støtte gjennom
Enova til gjennomføring av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og klimatiltak.
Energieffekter
Tiltaket bidrar ikke til energibesparelser.
Tilleggseffekter
Referanser
117
118
Energikonvertering med kostnader over 1500 kr/tonn
CO 2 -ekvivalent
I ferrolegeringsindustrien benyttes det i dag noe fossil gass til
fyring som kan erstattes med biogass. Tiltakene er hentet fra en
studie Enova utførte i 2013 og 2014.
Enova har utredet ett tiltak som går ut på å erstatte fossil gass
med biogass i ferrolegeringsindustrien. Reduksjonspotensialet er
beregnet til 89 000 tonn per år. Alle tiltakene utredet av Enova
skal i teorien kunne utløses i løpet av kort tid. Vi har antatt at
dette tiltaket kan utløses i 2016.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «over 1500 kr/tonn», basert på Enovas studie.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende».
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene er omfattet av kvotesystemet og det er i dag avgifter på fossile brensler. Videre stilles det krav
for energiledelse i henhold til forurensningsloven. Det gis støtte gjennom ENOVA til gjennomføring av
Tilleggseffekter
Energieffekter
Tiltaket er ikke antatt å gi betydelige energieffekter.
Referanser
119
120
Petroleum - sektorbeskrivelse
Petroleumssektoren omfatter alle faste og flyttbare innretninger på norsk sokkel og mottaks- og
behandlingsanlegg på land (det vil si gassbehandlingsanleggene Kollsnes, Kårstø, Ormen Lange og
Hammerfest LNG, og i tillegg oljeterminalene på Mongstad og Sture). Sektoren tilsvarer sektoren «Olje- og
gassutvinning» i det nasjonale utslippsregnskapet. Oljedirektoratet lager en framskriving med en litt annen
avgrensning, blant annet med hensyn til Kårstø-anlegget. Denne framskrivingen er her justert slik at den
svarer til det nasjonale utslippsregnskapet. Petroleumssektorens utslipp av klimagasser utgjorde 13,9
millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013, hvorav 12,8 millioner tonn var kvotepliktige. Tabellen under viser felt
og landanlegg med de største totale kvotepliktige utslippene i sektoren i 2013 og 2014 2.
Tabell 2 Felt og landanlegg med de høyeste kvotepliktige utslippene i petroleumssektoren i 2013 og 2014. Kilde: Miljødirektoratet
2013
Virksomhet
2014
Totale utslipp
Virksomhet
Totale utslipp
Oseberg
1 182 726
Kårstø
1 190 492
Kårstø
1 101 492
Oseberg
1 165 316
Gullfaks
992 145
Ekofiskområdet
1 024 529
Åsgard
933 613
Hammerfest LNG
1 006 530
Ekofiskområdet
914 508
Åsgard
972 302
Hammerfest LNG
845 656
Gullfaks
970 854
Statfjord
782 883
Statfjord
827 755
Sleipner
747 885
Sleipner
753 138
Troll vest (Troll B og C)
717 565
Troll Vest (Troll B og C)
743 010
Skarv
583 907
Snorre
498 980
Hovedkilden til utslippene i sektoren er energiproduksjon, det vil si forbrenning av brenngass i turbiner.
Utslipp fra energiproduksjon utgjorde 85 % av de kvotepliktige utslippene i 2013. Utslipp fra fakling utgjør
den nest største kilden i sektoren, cirka 11 % av utslippene i 2013. Tabellen under viser felt og landanlegg
som hadde størst fakkelgassutslipp i årene 2013 og 2014. Tilsammen utgjorde fakkelgassutslippet fra de syv
virksomhetene som faklet mest i overkant av 600 000 tonn i 2014. Dette er mer enn det som ble faklet av de
resterende tretti virksomhetene. I år hvor nye felt eller innretninger har startet opp, ser en at utslippene fra
fakling kan være svært høye. Skarvfeltet som startet opp i 2013, hadde et utslipp på over 300 000 tonn CO2
fra fakling det året.
Tabell 3 Felt og landanlegg med de høyeste kvotepliktige utslippene fra fakling i 2013 og 2014. Kilde: Miljødirektoratet
2013
Virksomhet
2014
Utslipp fra fakling
Virksomhet
Utslipp fra fakling
Skarv
335 966
Hammerfest LNG
154 795
Hammerfest LNG
128 526
Gullfaks
104 192
Gullfaks
124 356
Statfjord
98 547
Valhall
119 964
Oseberg
93 687
Åsgard
100 764
Sleipner
68 939
Statfjord
87 890
Heidrun
59 923
Oseberg
75 904
Ekofiskområdet
57 810
Snorre
55 460
Skarv
49 087
Kårstø
54 855
Åsgard
48 640
Ekofiskområdet
54 708
Kårstø
48 260
2
Tallene fra 2014 er foreløpige
121
122
Driftsforbedringer som gir redusert behov for
sikkerhetsfakling
Fakkelsystemet er en del av innretningenes og
landanleggenes sikkerhetssystem. Hoveddelen av
faklingen offshore skyldes opp- og nedkjøring som følge
av planlagte eller ikke-planlagte nedstenginger. I 2014
var utslippene fra fakling cirka 1,2 millioner tonn CO2ekvivalenter.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Ikke kvantifisert
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
I en analyse gjort av Carbon Limits for Miljødirektoratet
Middels krevende
i 2013 kom det fram at 80 % av faklingen offshore
Mer krevende
skyldes ikke-planlagte hendelser og driftsforstyrrelser,
hvorav cirka 30 % av denne faklingen igjen skyldes trykkavlastning i forbindelse med vedlikehold og opp- og
nedkjøring av prosessanlegg. For å redusere utslippene fra ikke-planlagte hendelser og driftsforstyrrelser må
situasjonene som forårsaker faklingen forhindres. I analysen til Carbon Limits kom det også fram at sektoren
i liten grad registrerer faklingshendelser og informasjon om årsaker til fakling.
Oljedirektoratet (OD) er ansvarlig for utslippsprognosene for petroleumssektoren og har informert om at en
teknologijustering er innarbeidet i prognosene. I teknologijustering inkluderer OD tiltak som for eksempel
«energieffektivisering», «fakkelgassgjenvinning», «driftsforbedringer som gir redusert behov for
sikkerhetsfakling» og «kombikraft på turbiner offshore». Med bakgrunn i usikkerheten rundt hvor stor del av
potensialet fra disse tiltakene som allerede er inkludert i utslippsprognosene er de ikke inkludert i våre
tiltakspakker.
Kostnadskategori
Forbedring av drifts- og vedlikeholdsprosedyrer, strategier for håndtering av ikke planlagte hendelser, fokus
på økt regularitet i prosessen og optimalisering av driften krever ikke installasjon av utstyr og en del tiltak
vil derfor falle i kategorien «under 500 kroner/tonn».
Delen av tiltaket som ikke innebærer installasjon av nytt utstyr som krever driftsstans vil være plassert i
kategorien «mindre krevende».
Tiltakspakke
Tiltaket er ikke inkludert i tiltakspakkene.
Dagens virkemidler
CO2-utslipp fra petroleumsvirksomheten er omfattet av klimakvotesystemet. Utslippene offshore og fra
Hammerfest LNG er i tillegg ilagt CO2-avgift. For offshore gjelder også et generelt forbud mot fakling som
ikke skjer av sikkerhetsmessige årsaker med mindre det er godkjent av Olje- og energidepartementet. Videre
stilles det krav om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36, og
krav om system for energiledelse i henhold til forurensningsloven. Enova kan bidra med støtte til etablering
av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og støtte til introduksjon av ny energi- og klimateknologi.
Tilleggseffekter
Redusert fakling vil også redusere utslippene av kortlevde klimagasser (metan og svart karbon) og i tillegg
ozonforløperne NOx, CO og NMVOC.
Referanser
Carbon Limits. (2013). Evaluering av faklingsstrategi, teknikker for reduksjon av fakling og faklingsutslipp,
utslippsfaktorer og metoder for bestemmelse av utslipp til luft fra fakling. Utarbeidet av Carbon
Limits for Miljødirektoratet. CL-2013-29, M-82/2013. Miljødirektoratet.
123
124
Fakkelgassgjenvinning
Fakkelsystemet er en del av innretningens og
landanleggenes sikkerhetssystem. I 2014 var utslippene
fra fakling cirka 1,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
En analyse gjort av Carbon Limits for Miljødirektoratet i
2013 viser at 20 % av faklingen på sokkelen er
kontinuerlig. For landanleggene anslår Carbon Limits at
5 % av faklingen er kontinuerlig.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Ikke kvantifisert
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Tiltaket går ut på å gjenvinne gass som sendes kontinuerlig til fakkel ved at den i stedet tilbakeføres til
produksjonssystemet, såkalt fakkelgassgjenvinning.
tiltakspakker.
Kostnadskategori
Da tiltaket innebærer at utstyr må installeres, antar vi at kostnadene vil være mellom 500 og 1500 kr/tonn
CO2-ekvivalenter. Usikkerheten i dette anslaget må anses som høyt og innretnings-/anleggsspesifikke
utredninger anbefales.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi det krever installasjon av utstyr og vil måtte
utføres ved en revisjonsstans.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Hammerfest LNG er i tillegg ilagt CO2-avgift. For offshore gjelder også et generelt forbud mot fakling som
ikke skjer av sikkerhetsmessige årsaker med mindre det er godkjent av Olje- og energidepartementet. Videre
stilles det krav om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36, og
krav om system for energiledelse i henhold til forurensningsloven. Enova kan bidra med støtte til etablering
av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og støtte til introduksjon av ny energi- og klimateknologi.
Tilleggseffekter
Redusert fakling vil også redusere utslippene av kortlevde klimagasser (metan og svart karbon) og i tillegg
ozonforløperne NOx, CO og NMVOC.
Referanser
Carbon Limits. (2013). Evaluering av faklingsstrategi, teknikker for reduksjon av fakling og faklingsutslipp,
utslippsfaktorer og metoder for bestemmelse av utslipp til luft fra fakling. Utarbeidet av Carbon
Limits for Miljødirektoratet. CL-2013-29, M-82/2013. Miljødirektoratet.
125
126
Energieffektivisering
Selskapene som opererer på norsk sokkel og på land har
Nøkkelinformasjon
etablert overordnede målsetninger om å redusere
energiforbruket. For å sikre at energieffektivitet
Ikke kvantifisert
ivaretas og forbedres fortløpende er det i tillatelsene i
Under 500 kr
Kostnadskategori
medhold av forurensningsloven stilt krav om at
500 – 1500 kr
virksomhetene skal ha et system for energiledelse.
Over 1500 kr
Kravet innebærer at tiltak skal vurderes kontinuerlig,
Mindre krevende
Middels krevende
systematisk og målrettet for å oppnå en mest mulig
Mer krevende
energieffektiv produksjon og drift. Virksomhetenes
etterlevelse av kravet blir fulgt opp på tilsyn av Miljødirektoratet, hvor vi ser at ikke alle har kommet like
langt i arbeidet med energiledelse. Energieffektivisering synes likevel nå i større grad enn tidligere å være
noe selskapene prioriterer.
Eksempler på energieffektiviseringstiltak er tekniske og operasjonelle forbedringstiltak. Et eksempel på et
større tiltak er kraftsamkjøring mellom innretninger offshore, som innebærer bruk av en kraftkabel mellom
innretninger for bedre energiutnyttelse.
I KonKraft-rapport 5 (KonKraft, 2009) ble det gitt en oversikt over potensielle energieffektiviseringstiltak
som til sammen utgjorde en utslippsreduksjon tilsvarende én million tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Ifølge
bransjen er målsetningen på god vei til å bli oppfylt. Det er verdt å merke seg at
energieffektiviseringstiltakene som har blitt gjennomført har vist seg å være andre tiltak enn dem man så for
seg i 2009. Ifølge Statoil skyldes dette operasjonelle forhold og utvikling av feltene som påvirker valg av
energieffektiviseringstiltak, jf. Statoils brev av 15. januar 2015. Petroleumssektoren, både offshore og
anleggene på land, har i liten grad benyttet seg av dagens støtteordninger til energieffektiviseringstiltak og
energiomlegging. Per i dag er det ifølge Enova bare Osebergfeltet som har søkt om støtte til etablering av
energiledelse.
I vår rapport Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling antok vi at energieffektivisering vil kunne redusere
utslippene fra sektoren med ytterligere én million tonn CO2-ekvivalenter innen 2030. Som beskrevet i
rapporten var dette en grov antakelse, og det vil være nødvendig med en grundigere utredning for å finne de
faktiske potensialene for energieffektivisering i sektoren. Det pågår i dag et felles bransjeprosjekt for
energieffektivisering i regi av Norsk olje og gass. Samtidig jobbes det med å styrke samarbeidet mellom
bransjen og Enova for å utløse prosjekter på energieffektivisering og utvikling av klimateknologi. KonKraft
arbeider også med en oppdatert klimarapport som ser på teknologiske muligheter for å redusere utslipp i
petroleumsvirksomheten på norsk sokkel (NOROG, 2015).
Oljedirektoratet er ansvarlig for utslippsprognosene for petroleumssektoren og har informert om at
energieffektivisering er innarbeidet i disse. Grunnet usikkerheten rundt hvor stor del av dette tiltaket som
allerede er inkludert i utslippsprognosene, er energieffektiviseringstiltak ikke inkludert i våre tiltakspakker.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategoriene «under 500 kr/tonn» og «500 – 1500 kr/tonn», som i rapporten
Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Tiltakene som er i kategorien «500 - 1500 kr/tonn» er bl.a.
større prosess- og energioptimaliseringstiltak, kraftsamkjøring og utfasing av turbiner med lav virkningsgrad.
Energieffektiviseringstiltakene er plassert i to kategorier: Tiltak som kan gjennomføres i forbindelse med
planlagt revisjonsstans antas å kunne plasseres i kategorien «mindre krevende». Tiltak som vil kreve lenger
revisjonsstans antas å kunne plasseres i kategorien «middels krevende».
Tiltakspakke
Tiltakene er ikke inkludert i tiltakspakkene.
127
Dagens virkemidler
Hammerfest LNG er i tillegg ilagt CO2-avgift. Videre stilles det krav om bruk av beste tilgjengelige teknikker
(BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36 og krav om system for energiledelse i henhold til
forurensningsloven. Systemet for energiledelse skal følge prinsippene og metodene angitt i norsk standard
for energiledelse, jf. NS 50001:2011. Enova kan bidra med støtte til etablering av energiledelse,
energieffektiviseringstiltak og støtte til introduksjon av ny energi- og klimateknologi. Energieffektivisering
omfatter tiltak innen 3 kategorier: 1) Tiltak for redusert energibruk per produsert enhet, 2) Utnyttelse av
overskuddsenergi/varmegjenvinning og 3) Omlegging til fornybar energi fra fossil.
Energieffekter
Tiltaket vil medføre redusert kraftforbruk og bedre utnyttelse av tilgjengelig varme. For de fleste
innretninger vil gass som ikke blir brukt til energiproduksjon kunne selges.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil redusere utslippet av kortlevde klimadrivere (metan og svart karbon) og i tillegg ozonforløperne
NOx, CO og NMVOC.
Referanser
KonKraft. (2009). KonKraft-rapport 5 - Petroleumsnæringen og klimaspørsmål. KonKraft.
NOROG. (2015). Oljebransjen klar for krafttak. Hentet fra:
https://www.norskoljeoggass.no/no/Nyheter/2015/02/Oljebransjen-klar-for-krafttak/ (Lest:
04.04.15). Norsk olje & gass.
Statoil. (2015). Nasjonale klimamål. Brev av 15. januar 2015.
128
Elektrifisering av Hammerfest LNG
Hammerfest LNG ligger på Melkøya i Hammerfest
Nøkkelinformasjon
kommune. Anlegget behandler brønnstrømmen fra
Snøhvitfeltet, som er et gass- og kondensatfelt.
Energibehovet dekkes hovedsakelig av gassturbiner.
Under 500 kr
Kostnadskategori
Anlegget er også knyttet opp mot strømnettet, men er
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
under normal drift selvforsynt med kraft.
Mindre krevende
Energianlegget til Hammerfest LNG består av fem
Middels krevende
gassturbiner med samlet nominell innfyrt termisk effekt
Mer krevende
på cirka 600 MW. Turbinene er utstyrt med
varmegjenvinningsenheter. Energianleggets kapasitet varierer med omgivelsestemperaturen, og gir cirka
170-240 MW elektrisk effekt og 130-200 MW varme. Totalvirkningsgraden for energianlegget (kraft og varme)
ligger på om lag 70 % ved nominelle driftsforhold. LNG-produksjon er energikrevende. Ifølge Statoil er
hoveddelen av dagens elektrisitetsforbruk knyttet til kompressorene i kjølekretsen, mens varmen i hovedsak
benyttes til fjerning av CO2 fra naturgassen. Dagens kraftbehov ligger i området 200-210 MW, mens
varmebehovet ligger på mellom 127-135,5 MW. De samlede utslippene fra Hammerfest LNG utgjorde cirka
1 007 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2014, hvorav om lag 814 000 tonn var utslipp knyttet til energiforbruk.
Tiltaket går ut på å erstatte eksisterende gassturbiner og varmegjenvinningsenheter med kraft fra nettet og
samtidig installere tre gassfyrte kjeler.
Statoil har tidligere vurdert bruk av elektrisk fyrte kjeler (el-kjeler), jf. Statoils brev av 14. juli 2010. Ifølge
Statoil vil el-kjeler kreve import av store mengder kraft for å dekke dagens kraft og varmebehov, opp til 400
MW. Statoil valgte derfor ikke å gå videre med el-kjeler som en alternativ løsning for oppdekning av
varmebehov.
Tiltaket, basert på at tre gassfyrte kjeler installeres (hver på 80 MW), er hentet fra Statoils utredning av
mulige CO2-reduserende tiltak ved Hammerfest LNG i 2011, jf. Statoils brev av 30. mai 2011. Det antas at
kjelene kjøres på redusert last (3x50 %). Ifølge Statoil kan en av kjelene da tas ut av drift ved feil eller
vedlikehold, samtidig som full varmeleveranse kan opprettholdes med to kjeler i drift.
Ifølge Statoil krever tiltaket at det er kraft tilgjengelig i det eksisterende 132 kV-nettet, noe som ikke er
situasjonen per i dag. Statnett fikk i 2012 konsesjon fra NVE til å bygge ut strekningen Balsfjord-Hammerfest.
Konsesjonen har vært til klagebehandling i Olje- og energidepartementet, og det ble nylig besluttet at
Statnett får konsesjon for bygging av en 420 kV ledning fra Balsfjord til Skaidi (byggestart 2016). Klagesaken
for strekningen Skaidi-Hammerfest avgjøres først etter at konseptvalgutredningen for kraftforsyningen i
Nord-Norge er behandlet. Tiltaket er avhengig av at også strekningen Skaidi-Hammerfest bygges ut og at en
sjøkabel legges ut til Melkøya.
Potensialet for utslippsreduksjoner ved å erstatte dagens turbiner med kraft fra nettet og bruk av gassfyrte
kjeler, er av Statoil beregnet til 618 000 tonn. I beregning av reduksjonspotensialet har Statoil tatt
utgangspunkt i et CO2-utslipp på 918 000 tonn/år og designverdier for nytt utstyr, jf. Statoils brev av
30. mai 2011. Statoil har estimert utslippet fra de gassfyrte kjelene til om lag 300 000 tonn CO2/år.
Vi har lagt til grunn at tiltaket vil kunne være implementert i 2020, forutsatt at kraft er tilgjengelig.
Kostnadskategori
Kostnaden ble av Statoil estimert til 1 478 kr/tonn CO 2 redusert i 2011. I rapporten Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling ble kostnaden vurdert til å ligge i kategorien «over 1500 kr/tonn». Flere av elementene i
kostnadsberegningen har endret seg siden 2011 og en oppdatert utredning anbefales.
129
Tiltaket krever ikke teknologiutvikling, men er likevel plassert i kategorien «middels krevende» på grunn av
kraftsituasjonen i området.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene fra energianlegget til Hammerfest LNG er inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Hammerfest
LNG er også omfattet av CO2-avgiften. Videre stilles det krav om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT)
etter forurensningsforskriften kapittel 36 og krav om system for energiledelse i henhold til
forurensningsloven. Enova kan bidra med støtte til etablering av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og
støtte til introduksjon av ny energi- og klimateknologi. Energieffektivisering omfatter tiltak innen tre
kategorier: 1) Tiltak for redusert energibruk per produsert enhet, 2) Utnyttelse av
overskuddsenergi/varmegjenvinning og 3) Omlegging til fornybar energi fra fossil.
Energieffekter
Tiltaket vil medføre uttak på om lag 1,9 TWh fra strømnettet.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil redusere gassforbruket i anlegget og dermed redusere utslippet av kortlevde klimadrivere (metan
og svart karbon) og i tillegg ozonforløperne NOx, CO og NMVOC. Tiltaket vil også redusere
vedlikeholdskostnadene.
Referanser
Statoil. (2010). Brev av 14. juli 2010.
Statoil. (2011). Brev av 30. mai 2011.
130
Kombikraft på turbiner offshore
Cirka 80 % av utslippene i petroleumssektoren er
knyttet til energiproduksjon. Energibehovet på
sokkelen dekkes hovedsakelig av gassturbiner.
I et kombikraftanlegg produseres damp fra
overskuddsvarmen fra gassturbinen ved bruk av en
dampkjel. Dampen benyttes til å drive en dampturbin
som produserer kraft. Kombikraft er installert på
Snorre B, Oseberg B og Eldfisk.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Ikke kvantifisert
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Tiltaket går ut på å installere kombikraft på turbiner på norsk sokkel.
Størrelsen og vekten på dampkjelene har vært et viktig hinder for implementering av kombikraftanlegg
offshore. Det pågår nå et forskningsprosjekt kalt Compacts, hvor målsetningen er å redusere vekten og
størrelsen på utstyret og samtidig forbedre driftssikkerheten ved bruk av kombikraft. Dette er et
samarbeidsprosjekt mellom forskningsmiljøet i Sintef, petroleumsindustrien og myndigheter. Prosjektet
arbeider med å komprimere varmeveksleren som tar opp varmen fra eksosgassen, og med løsninger som skal
sørge for at stålet i rammeverket rundt dampturbinen og varmeveksleren kan erstattes med aluminium og
titan. Målet med prosjektet er også å finne materialer som forhindrer korrosjon, utvikle et optimalisert
vannrensesystem og forbedre rutiner for drift og vedlikehold for å øke driftssikkerheten (Sintef Energi,
2014).
Det pågår også utvikling av systemer som benytter superkritisk CO2 som arbeidsmedium for å gjenvinne
varmen fra avgassene og produksjon av elektrisk kraft, både i Norge og internasjonalt. Systemet kan bygges
enklere og er mer kompakt enn kombikraft, men krever spesialutviklet teknologi for varmevekslere,
turbomaskineri og kontrollstrategi for å kunne yte optimalt (Sintef Energi, 2014).
Forskningsrådet gjennomførte i 2012 studien Energieffektivisering og reduksjon av klimagasser – En analyse
av offentlig petroleumsforskning i regi av Petromaks for å kartlegge petroleumsforskning som kan bidra til
energieffektivisering og reduksjon av utslipp til luft dersom ny teknologi tas i bruk. Fra studien framgår det
at dersom en installerer dampbunnsykluser (komprimert kombikraft) på alle eksisterende gassturbiner på
norsk sokkel, vil dette kunne bidra til en utslippsreduksjon på 2,65 millioner tonn per år. Det er i dag
178 turbiner installert på norsk sokkel.
tiltakspakker.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategoriene «500 - 1500 kr/tonn» og «over 1500 kr/tonn». Usikkerheten i anslaget må
anses som høyt og innretnings-/feltspesifikke utredninger anbefales.
Tiltaket er plassert i kategoriene «middels krevende» og «mer krevende» fordi det vil kreve revisjonsstans å
få plass denne typen løsninger, både eksisterende teknologi og nye kompakte løsninger. For å få på plass nye
kompakte løsninger er det fortsatt behov for teknologiutvikling og i tillegg pilottesting.
Tiltakspakke
131
Dagens virkemidler
CO2-utslipp offshore er omfattet av klimakvotesystemet og i tillegg ilagt CO 2-avgift. Videre stilles det krav
for energiledelse i henhold til forurensningsloven. Systemet for energiledelse skal følge prinsippene og
metodene angitt i norsk standard for energiledelse, jf. NS 50001:2011. Enova kan bidra med støtte til
etablering av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og støtte til introduksjon av ny energi- og
klimateknologi. Energieffektivisering omfatter tiltak innen 3 kategorier: 1) Tiltak for redusert energibruk per
produsert enhet, 2) Utnyttelse av overskuddsenergi/varmegjenvinning og 3) Omlegging til fornybar energi fra
fossil.
Energieffekter
Tiltaket vil øke totalvirkningsgraden til energianlegget, og vil kunne redusere behovet for tilleggskraft fra
reserveturbiner.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil redusere utslippet av kortlevde klimadrivere (metan og svart karbon) og i tillegg ozonforløperne
NOx, CO og NMVOC.
Referanser
Forskningsrådet. (2012). Energieffektivisering og reduksjon av klimagasser – En analyse av offentlig
petroleumsforskning. Program PETROMAKS/DEMO 2000. Forskningsrådet
Sintef Energi. (2014). Noen avsnitt om dampbunnsyklus. E-post fra Sintef Energi 25. september 2014
132
Energiforsyning - sektorbeskrivelse
I sektoren energiforsyning ligger utslipp knyttet til elektrisitets- og varmeproduksjon.
Elektrisitetsproduksjonen i Norge er i all hovedsak basert på vannkraft, og utslippene fra denne sektoren er
derfor relativt mye lavere enn i andre land. Utslippene i sektoren stammer hovedsakelig fra gasskraftverk,
avfallsforbrenning, fjernvarmeanlegg og kullbasert elektrisitets- og varmeproduksjon på Svalbard. I 2013
utgjorde CO2-utslippene fra gasskraftverk i 596 000 tonn, avfallsforbrenning i underkant av 867 000 tonn,
energiproduksjon med kull (Svalbard) 116 000 tonn og bruk av andre fossile energivarer, primært innen
fjernvarmeproduksjon, 147 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Energiforsyningssektoren er underlagt kvoteplikt både for gasskraftverkene og fjernvarmesektoren for
forbrenning av brensler i virksomheter der samlet innfyrt termisk effekt overstiger 20 MW. Avfall som
energivare er behandlet spesielt. Forbrenning av avfall i anlegg som primært leverer energi til industrien
kalles samforbrenningsanlegg (i henhold til Kvotedirektivets definisjoner). Denne avfallsforbrenningen er
kvotepliktig fra 2013. Avfall som forbrennes i andre avfallsforbrenningsanlegg er ikke kvotepliktig. CO2utslippene fra kvotepliktig avfallsforbrenning innen energiforsyning var om lag 128 000 tonn i 2013.
Det er syv store kommunale avfallsforbrenningsanlegg i Norge. Energiutnyttelsesgraden for de fleste av disse
økte i løpet av 1990-årene, og har vært stabile siden. CO2-utslippene fra avfallsforbrenning økte fra 190 000
tonn i 1990 til 867 000 tonn i 2013. Dette må sees i sammenheng med en betydelig nedgang i mengden avfall
som deponeres, særlig i forbindelse med at forbud mot deponering av nedbrytbart avfall trådte i kraft i
2009. Andelen av avfallet som forbrennes med energiutnyttelse er nær doblet siden slutten av 1990-tallet,
og utgjorde i 2011 nesten 30 prosent av behandlet avfall.
Energien som frigjøres gjennom avfallsforbrenningen utnyttes ved at den varmer opp vann som benyttes i
fjernvarme. I tillegg benyttes noe til elektrisitetsproduksjon og i industridamp. Varme fra avfallsforbrenning
utgjør hovedenergikilden i fjernvarmeproduksjon i Norge. I tillegg benyttes spillvarme fra industri, mange
former for bioenergi, varmepumper, solenergi og elektrisitet. Det er stor variasjon mellom anlegg når det
gjelder hvilke energivarer som benyttes. Fossile energivarer som fyringsoljer og gass brukes primært som
topplast for å håndtere perioder med spesielt stort effektbehov. De siste årene har bruk av diesel- og
fyringsoljer blitt betydelig redusert, men med store årlige variasjoner. Andelen gass i energimiksen økte
fram til 2010, men har de siste årene blitt redusert. Det er stort fokus i bransjen på å redusere bruken av
fossile energibærere.
Mange industriprosesser gir overskuddsvarme som normalt slippes til omgivelsene gjennom røykgass eller
kjølevann. Der det finnes et marked for fjernvarme i nærheten av slik spillvarme er det i de fleste tilfeller
etablert fjernvarmeanlegg for å utnytte energien.
Utslippene fra gasskraftverkene var om lag 600 000 tonn i 2013. Gasskraftverkene i Norge er
kraftvarmeverket på Kårstø og varmekraftverket på Mongstad, i tillegg til to reservekraftverk, på
Tjeldbergodden og Nyhamna. Kårstø har ikke vært i ordinær drift siden juni 2011. Styret for gasskraftverket
besluttet 3. oktober 2014 å endre driftsmodus til preservering. Dette betyr at verket fortsatt kan startes opp
om det skulle bli lønnsomt. Per i dag er det ifølge styret ingen planer om å demontere anlegget.
133
134
Fjernvarme: Overgang fra fossil olje til biodiesel/olje
Tiltaket går ut på å fase ut fossile oljeprodukter, i
hovedsak lett fyringsolje. Energibehovet dekkes inn ved
økt bruk av biodiesel/bioolje i eksisterende kjeler.
Alternative måter å redusere bruken av fossil olje på, er
å erstatte oljekjel med en ren bio- eller elkjel.
Fjernvarmesektoren er underlagt beredskapsforskriften,
og er derfor pliktig å ha egne kjeler for beredskap.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Andelen fossile oljer i energimiksen i fjernvarmeproduksjon varierer betydelig fra år til år. Ifølge SSBs
fjernvarmestatistikk utgjorde disse energivarene på begynnelsen av 1990-årene 1-3 % av bruttoproduksjon av
fjernvarme, mens fossilandelen i enkelte år på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet utgjorde
rundt 20 %. Den høyeste andelen av fossile oljer finner vi i spesielt kalde og tørre år. De siste årene har
andelen fossile oljer av det totale bruttoproduksjonen av fjernvarmeproduksjon vist en nedadgående trend.
Tiltaket for utfasing av fossile oljer i fjernvarmeproduksjon kan derfor sies å være videreføring av en
allerede eksisterende trend, og det er stort fokus på å redusere bruken av fossile energibærere i bransjen.
Potensialet for utslippsreduksjoner er beregnet til 36 000 tonn CO2 i 2030. Det er antatt at all bruk av fossil
olje kan erstattes med biodiesel eller biofyringsolje, med en gradvis overgang i perioden fram til 2020.
Biodiesel og biofyringsolje kan også potensielt innblandes i fossil olje,
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 – 1500 kr/tonn», på bakgrunn av tilbakemeldinger fra bransjen. I
Klimakur 2020 ble kostnaden anslått til å falle i kostnadskategori "under 500 kr/tonn".
I utgangspunktet kan biodiesel benyttes på eksisterende fjernvarmeanlegg, og det er ikke nødvendig å skifte
til nye kjeler. Det kan imidlertid være behov for justeringer av utstyret som installering av forvarmer eller
justering av lufttilførsel. Dette vil medføre noe investeringskostnader. Teknologiutvikling forventes å bidra
til lavere kostnader, særlig for bioenergi, der utviklingen av andregenerasjons biodrivstoff som kan brukes i
oljekjelene er spesielt relevant.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Det er ikke behov for vesentlig teknologiutvikling for å
muliggjøre overgangen, og virkemiddelapparatet er i stor grad på plass. I enkelte områder kan
tilgjengelighet være en utfordring. Kvaliteten på bioproduktene kan variere slik at man får uforutsigbarhet i
brennverdien, og holdbarheten på produktene varierer også.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Gjennom Program for fjernvarme gir Enova støtte til nyetablering eller videreutvikling av eksisterende
fjernvarmeanlegg og infrastruktur. Denne støtteordningen kan brukes til å gi incentiver til en overgang fra
fossile til fornybare energivarer. I perioden 2008 til 2012 var 23 fjernvarmeanlegg underlagt kvoteplikt.
Dette er videreført fra og med 2013. I tillegg betaler fjernvarmeanleggene CO 2-avgift for fyringsolje og
naturgass.
Energieffekter
Effektene av tiltaket påvirker energibalansen direkte. Ett tonn CO2-utslipp tilsvarer et fyringsoljeforbruk på
13,6 GJ (0,0038 GWh), og tiltaket vil dermed potensielt medføre et redusert forbruk av fyringsolje på cirka
134 GWh i 2030. Med antagelse om samme virkningsgrad for biodiesel vil denne energivaren ha en tilsvarende
økning.
135
Tilleggseffekter
Valg av energivare påvirker utslippene av for eksempel NOx og partikler. En overgang fra bruk av fyringsolje
til bioprodukter vil imidlertid både kunne øke og redusere utslippene, avhengig av kjeleteknologi og type
bioprodukt. De mulige tilleggseffektene av tiltaket på miljø og helse er derfor ikke kvantifisert.
Referanser
NVE. (2010). Klimagassutslipp fra fjernvarme: Tiltak og virkemidler- et innspill til Klimakur 2020. Rapport
3/2010. Norges vassdragsog energidirektorat.
NVE. (2011). Rammer for utbygging og drift av fjernvarme. Veileder 3/2011. Norges vassdragsog
energidirektorat.
______________________________________________________________________________________________
136
Fjernvarme: Overgang fra naturgass til elektrisitet
Tiltaket innebærer utfasing av bruk av naturgass.
Naturgassen brukes primært som en energikilde for
topplast i en del fjernvarmeanlegg. En måte å fase ut
den fossile gassen er å åpne for bruk av elektrisitet i
topp- og reservelast. Et mulig argument mot en slik
konvertering er at behovet for topplast i
fjernvarmeanleggene i stor grad sammenfaller i tid med
annet topplastbehov, og at dette dermed kan skape
kapasitetsproblemer i strømnettet.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Bruk av naturgass i fjernvarmeproduksjon utgjorde under 2 % av bruttoproduksjonen fram til begynnelsen av
2000-tallet, hvorpå det steg til rundt 7 % i 2008-2010. De siste årene har andelen naturgass blitt noe
redusert, og utgjorde under 4 % av bruttoproduksjonen i 2013. Dette handler om flere forhold. 2010 var et
tørrår med kulde og effektknappet, som ga en topp i gassforbruket. I årene etter, med milde vintre, har
topplastbehovet vært redusert. I tillegg er midlertidige gasskjeler som har vært benyttet i utbygging i flere
store byer nå erstattet med fornybar eller gjenvunnet varme.
Tiltaket har sitt utspring i utredningen gjort av NVE til Klimakur 2020, og er i denne analysen supplert med
informasjon fra bransjen. Tiltaket er beregnet å kunne redusere utslippene fra energiforsyning med opptil
83 000 tonn CO2 i 2030. Det er antatt en gradvis overgang fra naturgass til elektrisitet, med 100 % elektrisitet
fra 2020.
Et alternativ til å installere elkjeler er å benytte biogass istedenfor naturgass i eksisterende kjeler.
Produksjonen av biogass er forventet å øke, men det er også grunn til å tro at vi vil se en betydelig vekst i
etterspørselen.
Kostnadskategori
I Klimakur 2020 ble den samfunnsøkonomiske kostnaden ved dette tiltaket anslått til nesten 2600 kr/tonn
CO2 redusert, basert på investeringskostnader for elkjeler og forskjell i energipriser. Strømprisen som ble
lagt til grunn i Klimakur 2020 var langt høyere enn dagens, men energiprisene er fortsatt høyere for
elektrisitet enn for naturgass (NVE, 2015). På bakgrunn av dette er tiltaket også i denne analysen plassert i
kostnadskategorien "under 1500 kr/tonn".
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Det er ikke behov for vesentlig teknologiutvikling for å
muliggjøre overgangen, og virkemiddelapparatet er i stor grad på plass.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Gjennom Program for fjernvarme gir Enova støtte til nyetablering eller videreutvikling av eksisterende
fjernvarmeanlegg og infrastruktur. Denne støtteordningen kan brukes til å gi incentiver til en overgang fra
fossile til fornybare energivarer.
I perioden 2008 til 2012 var 23 fjernvarmeanlegg underlagt kvoteplikt. Dette er videreført fra og med 2013. I
tillegg betaler fjernvarmeanleggene CO2-avgift for fyringsolje og naturgass.
Energieffekter
Ett tonn CO2-utslipp tilsvarer et naturgassforbruk på 17,8 GJ (0,005 GWh), og tiltaket vil dermed potensielt
medføre et redusert forbruk av naturgass på cirka 413 GWh i 2030. Med en forenklet antagelse om samme
virkningsgrad for elkjeler vil etterspørselen etter elektrisitet øke tilsvarende.
137
Tilleggseffekter
Forbrenning av naturgass gir utslipp av blant annet NOx og partikler, mens det ikke er noen slike utslipp fra
bruk av elektrisitet. Reduserte utslipp av NOx og partikler har positive effekter både på miljø (redusert
forsuring) og helse (bedre luftkvalitet). I denne analysen er NOx-utslippene beregnet å kunne reduseres i
størrelsesorden 50 tonn per år i 2030.
Referanser
NVE. (2010). Klimagassutslipp fra fjernvarme: Tiltak og virkemidler- et innspill til Klimakur 2020. Rapport
3/2010. Norges vassdragsog energidirektorat.
NVE. (2015). Kostnader i energisektoren. Kraft, varme og effektivisering. Rapport 2/2015. Norges vassdragsog energidirektorat.
______________________________________________________________________________________________
138
CCS - Mongstad kraftvarmeverk
Kraftvarmeverket på Mongstad produserer elektrisitet
og damp ved forbrenning av naturgass og brenngass fra
det nærliggende raffineriet på Mongstad.
Kraftvarmeverket hadde i 2014 et utslipp på 570 000
tonn CO2. Dette tiltaket forutsetter at 85 % av
virksomhetens CO2-utslipp fanges og lagres permanent.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Status og potensial i 2030
Mer krevende
Ved Technology Centre Mongstad (TCM) testes i dag
ulike fangstteknologier på røykgassen fra kraftvarmeverket. Basert på forutsetningen om at 85 % av CO2utslippet kan fanges og lagres ble potensialet beregnet til 1 009 000 tonn per år i Klimakur 2020. Analysene
fra Klimakur er lagt til grunn i denne analysen, men potensialet er justert ned for å ta hensyn til redusert
drift i forhold til tidligere referansebaner.
CCS på Mongstad er ikke et av prosjektene som har blitt identifisert som et mulig første fullskalaanlegg i
Norge av Gassnova i deres idestudie av 4. mai 2015. Vi antar derfor at prosjektet tidligst kan være i drift i
perioden 2025-2030, og vi inkluderer derfor tiltaket fra 2030 i denne analysen. Vi antar at tiltaket vil være
teknisk mulig å realisere innenfor dette tidsperspektivet. Faktorer som påvirker mulig oppstart er blant
annet mulige finansieringsløsninger og hvilke løsninger som velges for fangst, transport og lagring.
Kostnadskategori
estimatene, justert for oppstart i 2030 og redusert potensial, antas tiltakskostnaden å være over 1500
kr/tonn. Kostnadene er konsistent med forutsetningene som ble brukt i Klimakur 2020, og er dermed ikke
oppdatert med kostnadsestimater fra fullskala-prosjektet på Mongstad. Dette bør gjøres for at tiltaket skal
reflektere nyeste kunnskap.
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende», fordi det må etableres infrastruktur for transport og
lagring, og fordi erfaringer fra fullskalaprosjektet på Mongstad tilsier at det vil være spesielle utfordringer
knyttet til sikkerhet dersom man bygger et CCS-anlegg i nærheten av et raffineri i drift. Aktuelle
fangstteknologier er testet i industriell skala på TCM.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
muligheten for CCS samt å pålegge CCS på gasskraftverk. Aktuelle utslippskilder er inkludert i
klimakvotesystemet.
Energieffekter
Forutsetningen i kostnadsberegningen er at varmebehovet til fangstanlegget dekkes ved å bruke
overskuddsdamp og naturgass.
Tilleggseffekter
Tiltaket kan føre til utslipp av støy og andre typer forurensing.
Prosjektet vil gi merverdi i form av læringseffekter langs hele kjeden for CO2-fangst og -lagring, og senke
kostnadene og andre barrierer for senere CCS-anlegg i alle bransjer. Merverdien vil avhenge av framdriften i
CCS-prosjekter andre steder i verden.
139
Referanser
OD, NVE, Klif & Ptil. (2010). Klimakur2020, Fangst, transport og lagring av CO2. Oljedirektoratet, Norges
140
Luftfart - sektorbeskrivelse
Luftfart, herunder innenriks luftfart i Norge, ble en del av EUs kvotesystem i 2012. Innenriks luftfart er
kvotepliktig med visse unntak. I hovedsak omfatter kvoteplikten passasjerflygninger på ruter hvor tilbudt
kapasitet overstiger 30 000 seter per år, samt offshore-helikoptre.
Fordelingen mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp er beregnet basert på utslippsrapporter for
2013 for de antatt fem største aktørene i norsk innenriks luftfart. Basert på denne informasjonen er det
antatt at andelen av innenriks luftfart som er kvotepliktig er om lag 80 %. Dette utgjorde i 2013 et utslipp på
1,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
141
142
Innblanding av 20 % biodrivstoff til innenriks luftfart
i 2030 (kvotepliktig)
Tiltaket går ut på å øke innblandingen av biojetdrivstoff
på innenriks flyvninger i kvotepliktig sektor fra 0 % i dag
til 20 % i 2030.
Kvoteplikten omfatter passasjerfly og offshorehelikoptre. Disse benytter jetflydrivstoff (Jet A-1), en
parafin med blant annet meget gode kuldeegenskaper
som framstilles etter strenge spesifikasjoner.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Bransjen anslår at en innblanding på 10-15 % biojetdrivstoff er mulig å oppnå innen 2020, med en
opptrapping til 20 % og mer innen 2025. Dette er en ambisiøs målsetting som, dersom produksjonen skal
finne sted i Norge, vil kreve betydelige investeringer i løpet av få år.
Avinor, NHO Luftfart og flyselskapene har over flere år jobbet for å legge til rette for innfasing av
biojetdrivstoff i norsk luftfart. Statkraft og Södra Cell utreder produksjon på Tofte, og Viken
Skog/Treklyngen jobber for å etablere produksjon på Follum. Avinor har sammen med enkelte flyselskap
inngått avtale om innkjøp av inntil 2,5 millioner liter biojetdrivstoff fra utenlandske leverandører til
tankanlegget på Oslo Lufthavn fra 2015. Dette er første gang i verden at biojetdrivstoff blir distribuert
gjennom det sentrale tankanlegget på en lufthavn.
Til sammenligning ble det solgt nesten 1,1 milliarder liter fossilt flydrivstoff i Norge i 2013. Omlag halvparten
av dette gikk til utenriks luftfart.
Økt innblanding av biojetdrivstoff på innenriks flyvninger i kvotepliktig sektor fra 0 % i dag til 20 % i 2030 vil
gi en utslippsreduksjon på cirka 206 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer et forbruk på rundt 80
millioner liter biojetdrivstoff i 2030. I beregningene er innfasingen gjort lineært. I virkeligheten er det
sannsynlig at økningen vil skje trinnvis, særlig dersom man satser på norskprodusert biodrivstoff. Det er
anslått at det første anlegget for biojetdrivstoff kan komme i drift i Norge tidligst i 2020.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn», basert på analysene gjort i Klimakur 2020. Den største
kostnaden forventes knyttet til at produksjonskostnaden for biojetdrivstoff vil være høyere enn for fossilt
flydrivstoff. Det forventes ingen store kostnader knyttet til tiltak på tankanlegg, fly og motorer eller
investeringer i forbindelse med lagring før biojetdrivstoffet kommer til lufthavnene. I Klimakur 2020 var
kostnadsanslaget basert på import av biodrivstoff. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», på grunn av utfordringer knyttet til tilgangen på
bærekraftig biodrivstoff. Rent teknisk er tiltaket likevel forholdsvis enkelt å gjennomføre. Biojetdrivstoff
kan blandes direkte inn i konvensjonelt fossilt flydrivstoff, og krever ingen tilpasninger i hverken
flymotorene eller i distribusjonssystemet. Foreløpig er innblandingen begrenset til maks 50 %. Se faktaark
om biodrivstoff for beskrivelse av ulike typer biodrivstoff, metodikk for beregning av utslippsreduksjoner,
bærekraftkriterier med mer.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2. Tiltaket overlapper med «Innblanding av 40% biodrivstoff til innenriks
luftfart i 2030 (kvotepliktig)», som er inkludert i tiltakspakke 3.
Dagens virkemidler
Innenriks luftfart har siden 1999 betalt CO2-avgift. I statsbudsjettet for 2015 ble CO2-avgiften for innenriks
kvotepliktig luftfart økt fra 0,56 til 1,04 kroner per liter. Alle typer biodrivstoff er fritatt CO 2-avgift. All
flytrafikk i EU/EØS ble kvotepliktig i 2012 (skal etter planen også gjelde flytrafikk inn/ut av EU/EØS).
143
Energieffekter
Økt innblanding av biojetdrivstoff forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter konvensjonelt
jetflydrivstoff og en økning i etterspørselen etter biojetdrivstoff. Det vil være et en-til-en-forhold mellom
redusert etterspørsel etter jetflydrivstoff og økt etterspørsel etter biojetdrivstoff målt i GWh, fordi volumet
av det fossile drivstoffet må erstattes av et volum av biojetdrivstoff som leverer samme mengde energi.
Fordi energitettheten forventes å være høyere for biojetdrivstoff enn for tilsvarende fossilt drivstoff, kan
volumene av biojetdrivstoff være noe lavere enn det tilsvarende volumet for jetflydrivstoff.
I 2030 forventes det en redusert etterspørsel etter konvensjonelt jetflydrivstoff, med en tilsvarende økt
etterspørsel etter biojetdrivstoff på 0,7 TWh.
Tilleggseffekter
Et eventuelt produksjonsanlegg for biojetdrivstoff basert på biomasse vil også produsere avansert biodiesel
som kan benyttes i tungtransport på vei. Mengden varierer med ulike industrielle prosesser, men man kan
som hovedregel si at det vil bli produsert like store deler biojetdrivstoff og biodiesel.
Vi har anslått at kvotepliktige utslipp utgjør 80 % av utslippene fra innenriks luftfart. Dette er basert på
utslippsrapporter fra 2013 for de fem største aktørene. Innblandingen er oppgitt i energiprosent. Lineær
innfasing fra 0 % innblanding i 2015 til 20 % innblanding i 2030.
Referanser
Avinor. (2015). Biodrivstoff. Det grønne skiftet i luftfarten. Hentet fra: https://avinor.no/konsern/miljoog-samfunn/biodrivstoff/ (Lest: 15.06.15). Avinor.
Rambøll. (2013). Utredning. Bærekraftig bio-drivstoff for luftfart. Oppdragsrapport skrevet av Rambøll på
oppdrag fra Avinor. Avinor.
144
i 2030 (kvotepliktig)
Tiltaket går ut på å øke innblandingen av biojetdrivstoff
på innenriks flyvninger i kvotepliktig sektor fra 0 % i dag
til 40 % i 2030.
Kvoteplikten omfatter passasjerfly og offshore-helikoptre.
Disse benytter jetflydrivstoff (Jet A-1), en parafin med
blant annet meget gode kuldeegenskaper som framstilles
etter strenge spesifikasjoner.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Bransjen anslår at en innblanding på 10-15 % biojetdrivstoff er mulig å oppnå innen 2020, med en
opptrapping til 20 % og mer innen 2025. Dette er en ambisiøs målsetting som, dersom produksjonen skal
finne sted i Norge, vil kreve betydelige investeringer i løpet av få år.
Avinor, NHO Luftfart og flyselskapene har over flere år jobbet for å legge til rette for innfasing av
biojetdrivstoff i norsk luftfart. Statkraft og Södra Cell utreder produksjon på Tofte, og Viken
Skog/Treklyngen jobber for å etablere produksjon på Follum. Avinor har sammen med enkelte flyselskap
inngått avtale om innkjøp av inntil 2,5 millioner liter biojetdrivstoff fra utenlandske leverandører til
tankanlegget på Oslo Lufthavn fra 2015. Dette er første gang i verden at biojetdrivstoff blir distribuert
gjennom det sentrale tankanlegget på en lufthavn.
Til sammenligning ble det solgt nesten 1,1 milliarder liter fossilt flydrivstoff i Norge i 2013. Omlag halvparten
av dette gikk til utenriks luftfart.
En økt innblanding av biojetdrivstoff på innenriks flyvninger i kvotepliktig sektor fra 0 % i dag til 40 % i 2030
vil gi en utslippsreduksjon på cirka 412 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer et forbruk på rundt
160 millioner liter biojetdrivstoff i 2030. I beregningene er innfasingen gjort lineært. I virkeligheten er det
sannsynlig at økningen vil skje trinnvis, særlig dersom man satser på norskprodusert biodrivstoff. Det er
anslått at det første anlegget for biojetdrivstoff kan komme i drift i Norge tidligst i 2020.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn», basert på analysene gjort i Klimakur 2020. Den største
kostnaden forventes knyttet til at produksjonskostnaden for biojetdrivstoff vil være høyere enn for fossilt
flydrivstoff. Det forventes ingen store kostnader knyttet til tiltak på tankanlegg, fly og motorer eller
investeringer i forbindelse med lagring før biojetdrivstoffet kommer til lufthavnene. I Klimakur 2020 var
kostnadsanslaget basert på import av biodrivstoff. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende», på grunn av utfordringer knyttet til tilgangen på
bærekraftig biodrivstoff. Rent teknisk er tiltaket likevel forholdsvis enkelt å gjennomføre. Biojetdrivstoff
kan blandes direkte inn i konvensjonelt fossilt flydrivstoff, og krever ingen tilpasninger i hverken
flymotorene eller i distribusjonssystemet. Foreløpig er innblandingen begrenset til maks 50 %. Se faktaark
om biodrivstoff for beskrivelse av ulike typer biodrivstoff, metodikk for beregning av utslippsreduksjoner,
bærekraftkriterier med mer.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3. Tiltaket overlapper med «Innblanding av 20 % biodrivstoff til innenriks
luftfart i 2030 (kvotepliktig)», som er inkludert i tiltakspakke 2.
Dagens virkemidler
kvotepliktig luftfart økt fra 0,56 til 1,04 kroner per liter. Alle typer biodrivstoff er fritatt CO 2-avgift. All
flytrafikk i EU/EØS ble kvotepliktig i 2012 (skal etter planen også gjelde flytrafikk inn/ut av EU/EØS).
145
Energieffekter
jetflydrivstoff og en økning i etterspørselen etter biojetdrivstoff. Det vil være et en-til-en-forhold mellom
redusert etterspørsel etter jetflydrivstoff og økt etterspørsel etter biojetdrivstoff målt i GWh, fordi volumet
av det fossile drivstoffet må erstattes av et volum av biojetdrivstoff som leverer samme mengde energi.
Fordi energitettheten forventes å være høyere for biojetdrivstoff enn for tilsvarende fossilt drivstoff, kan
volumene av biojetdrivstoff være noe lavere enn det tilsvarende volumet for jetflydrivstoff.
Tilleggseffekter
som kan benyttes i tungtransport på vei. Mengden varierer med ulike industrielle prosesser, men man kan
Det er anslått at kvotepliktige utslipp utgjør 80 % av utslippene fra innenriks luftfart. Dette er basert på
utslippsrapporter for 2013 for de fem største aktørene. Innblandingen er oppgitt i energiprosent. Lineær
innfasing fra 0 % innblanding i 2016 til 40 % innblanding i 2030
Referanser
146
1.3 Ikke-kvotepliktig sektor
Transport - sektorbeskrivelse
Med utslipp av 17,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013 er transport den sektoren som har høyest utslipp.
1,1 millioner tonn av utslippene kommer fra kvotepliktig luftfart. Transportutslippene i ikke-kvotepliktig
sektor var dermed på 16,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013. Utslippene fordeler seg på følgende
kategorier:
Veitransport - persontransport: utslippene fra personbiler, motorsykler, mopeder og busser utgjorde 6,2
millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013, hvorav personbiler stod for 5,6 millioner tonn.
Veitransport - godstransport: utslippene fra lastebiler og varebiler utgjorde 3,9 millioner tonn CO2ekvivalenter i 2013. Varebiler omfatter alle kjøretøyer registrert som varebil (kun én seterekke, med
godsrom eller lasteplan bak) med egenvekt under 3859 kg, samt kombinerte biler og busser med totalvekt
under 3,5 tonn.
Andre mobile kilder: Det største utslippet i denne kategorien stammer fra bygg- og anleggsmaskiner
(gravemaskiner, hjuldumpere) og ulike maskiner som brukes i jordbruket (traktorer, skurtreskere etc.).
Fritidsbåter bidrar også noe, mens snøscooter og andre maskiner som gressklipper og motorsag står for en
mindre del av utslippet. Totale utslipp i 2013 var 2,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Jernbane: Utslippene fra jernbane var 52 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2013. Dette er i all hovedsak knyttet til
utslipp fra de dieseldrevne strekningene, som utgjør cirka 1400 av Norges 4200 kilometer med jernbane.
Rundt 20 % av trafikken går på de dieseldrevne strekningene.
Luftfart: Ikke-kvotepliktig luftfart omfatter blant annet militære flygninger, testflygninger, politi-, brann- og
redningsflygninger, flygninger utført med fartøyer med maksimal take-off vekt på under 5,7 tonn,
sirkelflygninger og flygninger på strekninger som utføres innenfor rammen av forpliktelse til offentlig
tjenesteytelse (FOT) eller på ruter hvor tilbudt kapasitet ikke overstiger 30 000 seter pr. år. Utslippene fra
innenriks ikke-kvotepliktig luftfart utgjorde 270 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2013.
Skipsfart: I 2013 utgjorde utslippene fra innenriks skipsfart 3,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter, hvorav 2,1
millioner tonn var utslipp fra sjøfart, mens fiskebåter stod for resten.
147
Antagelser lagt til grunn for beregningene i
transportsektoren
Her presenteres sentrale antagelser i beregningene i transportsektoren, samt nøkkeltall beregnet med
utgangspunkt i referansebanen (NB2015). Disse antagelsene har dannet grunnlaget for å beregne potensielle
utslippsreduksjoner og energibehov i transportsektoren. Det er oppgitt tall som er benyttet til å beregne
energikonsekvenser av tiltak. I tillegg oppgis andre «nøkkeltall», blant annet anslått antall biler og
kjøretøykilometer i 2020 og 2030. Det er også angitt årlig drivstofforbruk, som er beregnet fra
referansebanen for CO2 ved hjelp av faktorer som er oppgitt under «Antagelser - bensin» og «Antagelser diesel».
Antagelser - bensin
Energiinnhold i bensin
CO2-utslipp, bensin
Andel bioetanol i referansebanen3
Energiinnhold bioetanol
9,0 kWh/liter
2,32 kg CO2/liter
1,5 %
5,9 kWh/liter
Antagelser - diesel
Energiinnhold i diesel
CO2-utslipp, diesel
Andel biodiesel i referansebanen3
Energiinnhold biodiesel
10,1 kWh/liter
2,66 kg CO2/liter
5,7 %
9,2 kWh/liter
Antagelser - veitrafikk
Virkningsgrad bensinmotor
Virkningsgrad dieselmotor
Virkningsgrad elkjøretøy
Virkningsgrad hydrogenkjøretøy
22 %
26 %
81 %
36 %
Antagelser – drivstoff til skipsfart
Energiinnhold marin gassolje
Utslipp, marin gassolje
Virkningsgrad elmotor
43,1 GJ/tonn
3,21 tonn CO2-ekv. / tonn drivstoff
~100 %
~40 %
Antagelser – drivstoff til jernbane
Energiforbruk dieseldrevet jernbane
Energiforbruk elektrisk jernbane
Virkningsgrad elektrisk tog
Virkningsgrad el-motor
Tap i kontaktledningsnett
Tap i omformer
0,130 kWh/tonnkm
0,06 kWh/tonnkm
35 %
73 %
90 %
5%
15 %
Antagelser – drivstoff til luftfart
Energiinnhold jetflydrivstoff
CO2-utslipp, jetflydrivstoff
Energiinnhold, biojetdrivstoff
Andel biojetdrivstoff i referansebanen
9,7 kWh/liter
2,55 kg CO2/liter
9,8 kWh/liter
0%
3
(andel energi til framdrift av energi i drivstoff)
(andel energi til framdrift av energi i drivstoff)
(el-motor 90 %, lading av batteriet 90 %)
(elektrolyse 70 %, kjøling/kompr. 80 %, brenselscelle 65 %)
Energiprosent
148
Referansebane 2020
Referansebane 2030
Personbiler
Antall kjøretøy
Antall kjøretøykilometer
2 691 000
36,8 milliarder km
Personbiler
Antall kjøretøy
2 937 000
40,2 milliarder km
1 305 290
11 043 km/bil
0,064 liter/km
8 190 GWh
130 GWh
2,1 mill. tonn CO2
Bensinbiler
Antall biler
Gj. snittlig årlig kjørelengde
Gj. snittlig drivstoff-forbruk4
Totalt årlig forbruk, bensin
Totalt årlig forbruk, bioetanol
CO2-utslipp, bensinbiler
1 141 282
11 356 km/bil
0,054 liter/km
6 210 GWh
90 GWh
1,6 mill. tonn CO2
1 309 538
16 617 km/bil
0,056 liter/km
11 480 GWh
700 GWh
3,0 mill. tonn CO2
Dieselbiler
Antall biler
Totalt årlig forbruk, diesel
Totalt årlig forbruk, biodiesel
CO2-utslipp, dieselbiler
1 711 880
15 488 km/bil
0,052 liter/km
13 040 GWh
790 GWh
3,5 mill. tonn CO2
75 988
8 000 km/bil
0,24 kWh/km
80 GWh
0 mill. tonn CO2
Elbiler
Antall elbiler
Gj. snittlig elforbruk
Totalt årlig elforbruk
CO2-utslipp, elbiler
84 000
8 000 km/bil
0,22 kWh/km
150 GWh
0 mill. tonn CO2
499 000
8,1 milliarder km
16 200 km/bil
0,08 liter/km
380 GWh
6 GWh
5 800 GWh
350 GWh
0,05 mill. tonn CO2
Varebiler
Antall varebiler
Gj. snittlig drivstoff-forbruk
CO2-utslipp, varebiler
544 000
8,9 milliarder km
16 400 km/bil
0,08 liter/km
420 GWh
6 GWh
6 200 GWh
380 GWh
0,03 mill. tonn CO2
Bensinbiler
Antall biler
CO2-utslipp, bensinbiler
Dieselbiler
Antall biler
CO2-utslipp, dieselbiler
Elbiler
Antall elbiler
Gj. snittlig elforbruk
Totalt årlig elforbruk
CO2-utslipp, elbiler
Varebiler
Antall varebiler
Gj. snittlig drivstoff-forbruk
CO2-utslipp, varebiler
4
Endres over tid på grunn av teknisk utvikling, inkludert høyere antall hybridbiler
149
Referansebane 2020
Referansebane for 2030
Lastebiler
Antall lastebiler
Gj. snittlig dieselforbruk
CO2-utslipp, lastebiler
86 102
28 981 km/bil
0,4 liter/km
9 500 GWh
580 GWh
2,5 mill. t. CO2
Lastebiler
Antall lastebiler
CO2-utslipp, lastebiler
86 000
31 011 km/bil
0,4 liter/km
10 200 GWh
620 GWh
2,7 mill. t. CO2
Busser
Antall busser
16 600
Busser
Antall busser
18 000
6 500
41 303 km/buss
0,3 liter/km
870 GWh
50 GWh
0,2 mill. t. CO2
Turbusser
Antall
CO2-utslipp, turbusser
7 049
41 720 km/buss
0,3 liter/km
960 GWh
60 GWh
0,2 mill. t. CO2
10 100
37 850 km/buss
0,4 liter/km
1 300 GWh
80 GWh
0,4 mill. t. CO2
Bybusser
Antall
CO2-utslipp, bybusser
11 000
38 230 km/buss
0,4 liter/km
1 400 GWh
80 GWh
0,4 mill. t. CO2
Turbusser
Antall
CO2-utslipp, turbusser
Bybusser
Antall
CO2-utslipp, bybusser
Totale utslipp veitransport: 10,0 mill. tonn CO2
Totale utslipp veitransport: 10,3 mill. tonn CO2
150
Referansebane 2020
Referansebane 2030
Fly, kvotepliktig
Utslipp
Fly, kvotepliktig
Utslipp
1,1 mill. tonn CO2-ekv.
Fly, ikke-kvotepliktig
Utslipp
Fly, ikke-kvotepliktig
Utslipp
Jernbane
Utslipp
Jernbane
Utslipp
Andre mobile kilder
Utslipp
Andre mobile kilder
Utslipp
Skip
Utslipp
Skip
Utslipp
151
Generelt om biodrivstoff
Flere av tiltakene i transportsektoren handler om konvertering fra fossile drivstoff (bensin, diesel, jetfuel,
marin gassolje med mer) til biodrivstoff. Det blir derfor her gitt en generell omtale av noen forhold knyttet til
bruk av biodrivstoff i Norge.
Biodrivstoff er flytende eller gassformig drivstoff produsert av biologisk materiale. Biodiesel, bioetanol og
biogass kan blandes inn eller benyttes som erstatning for henholdsvis diesel, bensin og naturgass. Flydrivstoff
kan også produseres fra biologiske råstoff.
Det omsettes årlig om lag 170 millioner liter biodrivstoff til veitrafikk i Norge hvorav om lag 90 % er biodiesel
og 10 % bioetanol. I tillegg omsettes det biogass tilsvarende 45 millioner liter diesel som hovedsakelig
benyttes av flåtekjøretøy som busser og lastebiler (KLD, 2014). Fra 2015 vil det også leveres inntil 2,5 millioner
liter biojetdrivstoff på flyvninger fra Oslo lufthavn (Avinor, 2015). Flytende biodrivstoff som omsettes i Norge
er i hovedsak importert, mens biogass i hovedsak produseres i Norge ved oppsamling av metan fra
avfallsdeponier og biogassanlegg som utnytter avfallsprodukter som avløpsslam, organisk avfall fra
næringsmiddelproduksjon og utsortert organisk avfall.
Norsk produksjon av biodrivstoff er svært liten per i dag. Utslippene knyttet til produksjonen av biodrivstoffet
skjer dermed i stor grad i andre land. Dersom man ser på Norges utslippsregnskap kan det antas at
klimabesparelsen ved bruk av biodrivstoff i Norge er nær 100 % sammenliknet med bruk av fossilt drivstoff.
Dersom man i stedet tar utgangspunkt i den globale utslippsreduksjonen, vil effekten av tiltaket bli redusert.
Rapporteringen for biodrivstoff omsatt i Norge de siste årene viser at dette i gjennomsnitt medførte omlag
40 % reduksjon av klimagassutslipp (livsløpsutslipp) sammenliknet med fossile drivstoff.5 Gjeldende
minstekrav i produktforskriften er at biodrivstoff som skal regnes som bærekraftig må medføre en reduksjon
av klimagassutslipp på minst 35 %. Dette minstekravet skjerpes til 50 % i 2017 og videre til 60 % i 2018.
Det finnes mange ulike typer biodrivstoff avhengig av produksjonsteknikk og råstoff. Rene vegetabilske oljer
kan brukes direkte i noen motortyper. Det klart mest brukte biodrivstoffet i Norge i dag er imidlertid biodiesel
i form av FAME (fatty acid methyl ester). FAME betegnes ofte som 1. generasjons biodiesel. FAME blir
framstilt ved å la vegetabilske oljer fra vekster som raps og soya reagere med metanol. FAME kan også
produseres på brukt frityrolje og kalles da UCOME (used cooking oil methyl ester).
Biodiesel kan også lages ved bruk av andre teknikker, som gjør det mulig å ta i bruk nye typer råstoff – dette
kalles gjerne 2. generasjons biodrivstoff. Et eksempel er HVO (hydrotreated vegetable oil), også kalt HEFA
(hydroprocessed esters and fatty acids), som har egenskaper som likner mer på, og kan høyinnblandes i, fossil
diesel. Det finnes flere anlegg som produserer HEFA basert på palmeolje (EBTP, 2015) og andre type
vegetabilske oljer. I 2015 ble det i Finland åpnet et anlegg som produserer avansert biodiesel basert på tallolje
fra skogråstoff (UPM Biofuels, 2015). Anlegget i Finland har en kapasitet på cirka 100 000 tonn per år, mens
de øvrige anleggene har en samlet kapasitet på litt over 3 millioner tonn per år (IEA Bioenergy, 2015).
Bioetanol framstilt ved fermentering av råstoff som mais, sukkerrør og sukkerroer kalles gjerne 1. generasjons
bioetanol. I Norge framstilles det noe bioetanol basert på cellulose fra skogsråstoff - dette betegnes gjerne 2.
generasjon bioetanol.
Muligheter for bruk av biodrivstoff
Ifølge opplysninger fra bransjen kan alle biler med dieselmotor kjøre på autodiesel i henhold til
produktstandarden EN 590 (NP, 2015). Denne standarden tillater innblanding på inntil 7 % biodiesel (FAME).
Det forutsettes at biodieselen er i henhold til kravene i NS-EN 14214. Produktstandarden EN 590 tillater også
produkt med 10 % biodiesel (B10). Enkelt dieselbiler, men ikke alle, kan kjøre på dette produktet. En innføring
av B10 på utsalgssteder vil kreve dedikerte pumper til dette.
5
Reduksjon av klimagassutslipp iht. beregningsmetode i fornybardirektivet (2009/28/EF)/produktforskriften kapittel 3. Eventuelle
effekter av indirekte arealbruksendringer er ikke tatt hensyn til.
152
For tunge kjøretøy (veigående kjøretøy som lastebiler og busser) kan flere bilmerker også bruke produktet
B30 (det vil si autodiesel innblandet 30 % konvensjonell biodiesel) og B100. Tunge kjøretøy stod for om lag 40
% av forbruket av autodiesel til vegtrafikk i 2013.
En annen mulighet er å blande inn 2. generasjons biodiesel (for eksempel HVO) i drivstoffet til veitransport til
både personbiler og tunge kjøretøy. Det vil være mulig å blande inn opptil 50 % HVO og fortsatt oppfylle
produktstandarden for autodiesel (EN 590) ifølge Norsk Petroleumsinstitutt (NP).
Alle biler med bensinmotorer kan kjøre på bensin innblandet inntil 5 % bioetanol (E5). Biler med årsmodell fra
år 2001 og nyere kan også bruke bensin med 10 % innblanding av bioetanol (produktet E10). Ettersom det i
det norske markedet fortsatt vil være biler som er eldre enn årsmodell 2000, vil man i så fall måtte tilby et
alternativ for disse.
Biogass kan benyttes i alle kjøretøy som er tilpasset komprimert metan som drivstoff og det trengs ingen
tilpasninger ved overgangen fra fossil naturgass til biogass. Per i dag er gass et relativt lite brukt drivstoff. Det
er hovedsakelig flåtekjøretøy (busser, lastebiler til lokal distribusjon) som benytter gass i dag. Biogass som
produseres i Norge vil trolig også i framtiden i stor grad være basert på avfall og rester. Biogass kan ikke
blandes inn i bensin og autodiesel, og det er som oftest ulike selskap som omsetter henholdsvis
bensin/autodiesel og biogass.
Biojetdrivstoff kan høyinnblandes i flydrivstoff. Det har blitt innført standarder for innblanding av 50 %
biojetdrivstoff (Fischer Tropsch Jet A-1 i 2009 og HEFA i 2011) (Rambøll, 2013). Det er gjennomført mange
testflygninger de siste årene, også innen kommersiell ordinær drift. Første demoflyvning med biojetdrivstoff i
Norge ble gjennomført i 2014 (Avinor, 2015).
Virkemidler for biodrivstoff i Norge
Det ble innført omsetningskrav for biodrivstoff i Norge i 2009. Kravet var da at 2,5 % (volum) av drivstoff
(bensin og autodiesel) til veitrafikk skulle være biodrivstoff. Dette ble økt til 3,5 % i 2010. I Stortingets
behandling av statsbudsjettet for 2015 ble det lagt til grunn at omsetningskravet for biodrivstoff til veitrafikk
skulle økes til 5,5 % fra 1. juli 2015. Ved framleggelsen av regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett for
2015 ble det med henvisning til EØS-regelverket foreslått at omsetningskravet skal beholdes uendret, og man
foreslo isteden å redusere veibruksavgiften på biodiesel med 0,23 kroner per liter fra 1. juli 2015. Videre ville
regjeringen at det utredes ulike alternativer for omlegging av veibruksavgiften på drivstoff som kan stimulere
til økt bruk av biodrivstoff innenfor EØS-regelverket og komme tilbake til saken i budsjettet for 2016
(Finansdepartementet, 2015). Revidert nasjonalbudsjett skal behandles av Stortinget våren 2015.
I tillegg til omsetningskravet, er det i hovedsak to virkemidler som fremmer bruk av biodrivstoff i Norge i dag:
redusert veibruksavgift for biodrivstoff og fritak fra CO2-avgift.
Bærekraftkriterier for biodrivstoff og flytende biobrensel
Fra 1. januar 2014 ble det i Norge innført bærekraftkriterier for biodrivstoff i tråd med EUs fornybar- og
drivstoffkvalitetsdirektiv. Hovedelementene i bærekraftkriteriene er maksimumskrav til klimagassutslipp
gjennom livsløpet og krav til at områder som er viktig for biodiversitet og områder som lagrer mye karbon
ikke kan brukes til produksjon av bærekraftig biodrivstoff. Gjeldende regelverk gir også kriterier for
dobbeltelling av biodrivstoff basert på avfall, rester, cellulose eller lignocellulose. I Norge teller drivstoff basert
på slike råstoff dobbelt ved beregning av selskapenes oppfyllelse av omsetningskravet.
Det jobbes for tiden med et nytt regelverk i EU for å begrense bruk av biodrivstoff basert på mat-vekster og
fremme avanserte biodrivstoff (EP, 2015). Det diskuteres å sette et tak (7 %) på hvor stor andel matbaserte
biodrivstoff kan utgjøre i transportsektoren og om det skal komme krav om å rapportere på utslipp knyttet til
såkalte indirekte arealbruksendringer (ILUC – indirect land use change). Videre vurderes det å pålegge
medlemslandene å innføre mål for hvor stor andel biodrivstoff som ikke er basert på matvekster skal utgjøre.
153
Referanser
EP. (2015). Parliament supports shift towards advanced biofuels. Pressemelding 28.04.15. European
Parliament.
EBTP. (2015). HVO/HEFA. Hentet fra: http://biofuelstp.eu/hvo.html (Lest: 15.06.15). European Biofuels
Technology Platform
Finansdepartementet. (2015). Skatte- og avgiftsendringar i Revidert nasjonalbudsjett 2015. Pressemelding
18/2015. Finansdepartementet.
IEA Bioenergy. (2015). Status of 2nd Generation Biofuels Demonstration Facilities. Database fra IEA
Bioenergy Task 39. Hentet fra: http://demoplants.bioenergy2020.eu/projects/mapindex (Lest:
15.06.15). IEA Bioenergy.
KLD. (2014) Nasjonal tverrsektoriell biogasstrategi. Strategi T-1545. Klima- og miljødepartementet.
NP. (2015). Notat fra Norsk Petroleumsinstitutt 23.01.15.
UPM Biofuels. (2015). Advanced biofuel production. Hentet fra: http://www.upmbiofuels.com/biofuelproduction/advanced-biofuel-production/Pages/Default.aspx (Lest: 02.06.15). UPM Biofuels.
154
Tiltakspakke 1, transport
som ligger i kostnadskategorien «under 500 kr/tonn» og i
gjennomføringskategorien «mindre krevende» Følgende
tiltak inngår i tiltakspakke 1:
Nøkkelinformasjon
4 744 000 tonn CO2-ekv.
Aktivitetstiltak
Drivstoff
Vurdering av overlapp mellom tiltakene
Det er betydelig overlapp mellom noen av tiltakene, noe som gjør at den totale utslippsreduksjonen i
tiltakspakke 1 blir lavere enn om man hadde summert potensialet for alle enkelttiltakene. I
overlappsvurderingen er først det fulle potensialet for aktivitetstiltak tatt ut, deretter elog
hydrogenkjøretøy, så hybridkjøretøy og til slutt biodrivstoff.
Tiltakene som overlapper er:
 Nullvekst i personbil-kilometer i de store byene overlapper med el-, hydrogen- og hybriddrift på
personbiler. Nullvekst-tiltaket fører til at det kjøres færre personbilkilometer enn forventet, og
dermed vil utslippsreduksjonen fra elog hydrogenbiler bli lavere. Ettersom hybridtiltaket er gitt
som en viss andel av nybilsalget av gjenværende fossilbiler, vil utslippsreduksjonen også her bli
lavere. Antall fossilbiler har nå blitt redusert og dermed vil den gitte innblandingen av biodrivstoff i
bensin og diesel ikke gi like stor utslippsreduksjon som man ville fått uten trafikkreduksjon og el-,
hydrogen- og hybridbiler.
 Overføring av 5 % godstransport fra vei til sjø og bane overlapper med elog hydrogendrift på
lastebiler, videre med hybriddrift på lastebiler og til slutt biodrivstoff. Her vurderes overlapp på
samme måte som for personbiler. Tiltaket overlapper også med biodiesel til lasteskip, slik at det
økte utslippet fra skip i 2030 reduseres med 10 %.
 Tiltakene for varebiler og busser (el og hydrogen) og elektrifisering av ferger overlapper ikke med
noen andre tiltak.
155
156
som ligger i kostnadskategorien «500 - 1500 kr/tonn» og i
gjennomføringskategorien «middels krevende» Følgende
Nøkkelinformasjon
7 730 000 tonn CO2-ekv.
Aktivitetstiltak
 Bybusser: 100 % av nybilsalget av bybusser i 2025, og 75 % av nybilsalget av langdistansebusser i 2030
er el- eller hydrogendrevne
Drivstoff
 Nullvekst i personbil-kilometer i hele landet overlapper med el-, hydrogen- og hybriddrift på
personbiler. Nullvekst-tiltaket fører til at det kjøres færre personbilkilometer enn forventet, og
dermed vil utslippsreduksjonen fra elog hydrogenbiler bli lavere. Ettersom hybridtiltaket er gitt
som en viss andel av nybilsalget av gjenværende fossilbiler, vil utslippsreduksjonen også her bli
lavere. Antall fossilbiler har nå blitt redusert og dermed vil den gitte innblandingen av biodrivstoff i
bensin og diesel ikke gi like stor utslippsreduksjon som man ville fått uten trafikkreduksjon og el-,
hydrogen- og hybridbiler.
samme måte som for personbiler. Tiltaket overlapper også med vegetabilsk olje til lasteskip, slik at
det økte utslippet fra skip i 2030 reduseres med 48 %.
 Tiltakene for varebiler og busser (el og hydrogen), elektrifisering av ferger og passasjerskip,
landstrøm til skip i havn, LNG på supplyskip og biodrivstoff til andre mobile kilder og luftfart
overlapper ikke med noen andre tiltak.
157
158
som ligger i kostnadskategorien «over 1500 kr/tonn» og i
gjennomføringskategorien «middels krevende» Følgende
Nøkkelinformasjon
9 385 000 tonn CO2-ekv.
Aktivitetstiltak
 10 % reduksjon av personbilkilometer i de store byene og nullvekst i resten av landet
 Bybusser: 100 % av nybilsalget av bybusser i 2025, og 75 % av nybilsalget av langdistansebusser i 2030
er el- eller hydrogendrevne
Drivstoff
 10 % reduksjon i personbil-kilometer i hele landet og nullvekst i resten av landet overlapper med el-,
hydrogen- og hybriddrift på personbiler. Dette trafikkreduserende tiltaket fører til at det kjøres
færre personbilkilometer enn forventet, og dermed vil utslippsreduksjonen fra elog hydrogenbiler
bli lavere. Ettersom hybridtiltaket er gitt som en viss andel av nybilsalget av gjenværende fossilbiler,
vil utslippsreduksjonen også her bli lavere. Antall fossilbiler har nå blitt redusert og dermed vil den
gitte innblandingen av biodrivstoff i bensin og diesel ikke gi like stor utslippsreduksjon som man ville
fått uten trafikkreduksjon og el-, hydrogen- og hybridbiler.
samme måte som for personbiler. Tiltaket overlapper også med vegetabilsk olje til lasteskip, slik at
det økte utslippet fra skip i 2030 reduseres med 48%. Det økte utslippet fra jernbane vil i 2030
elimineres på grunn av tiltaket elektrifisering av gjenværende dieselstrekninger på jernbane.
 Tiltakene for varebiler og busser (el og hydrogen), elektrifisering av ferger og passasjerskip,
landstrøm til skip i havn, LNG på supplyskip og biodrivstoff til andre mobile kilder og luftfart
overlapper ikke med noen andre tiltak.
159
160
Nullvekst i personbilkilometer i de store byene
Tiltaket går ut på å holde antall personbilkilometer i de
store byene på 2016-nivå fram mot 2030. Uten tiltak er
antall kilometer som kjøres med personbil i Norge
forventet å øke med 1 % per år mellom 2016 og 2030.
Dette er en følge av både befolkningsvekst og
velstandsøkning.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
I beregningene er det tatt utgangspunkt i de 13 byene
som var med i Framtidens byer (Regjeringen.no, 2015).
Det er lagt til grunn at rundt 30 % av personbilkilometerne kjøres i disse byene.
Middels krevende
Mer krevende
I stortingsmeldingen Norsk klimapolitikk (Meld. St nr. 21 (2011-2012)) framgår målet om at veksten i
persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Målet danner
utgangspunkt for bymiljøavtalene (NTP, 2015) som regjeringen skal inngå med byområdene som var med i
Framtidens byer, og dette sammenfaller til dels med dette tiltaket. Tiltaket skiller seg imidlertid fra
nullvekstmålet i bymiljøavtalene ved at 2016 er satt som basisår i tiltaket, mens det i virkeligheten vil
variere etter hvilket år bymiljøavtalene inngås. I tillegg er avgrensingen av byområdene annerledes:
Nullvekstmålet i bymiljøavtalene omfatter ikke gjennomgangstrafikk, men er forutsatt inkludert i dette
tiltaket. På en annen side favner nullvekstmålet utover kommunenes grenser ettersom det er hele
byområdet som skal ha nullvekst. Avgrensingen diskuteres fortsatt, men det er grunn til å tro at den vil
omfatte mer enn 30 % av personbilkilometerne som kjøres i Norge, kanskje opp mot 50 %. I dette tiltaket har
vi avgrenset området for nullvekst til kommunegrensen. Tiltaket forventes å gi en utslippsreduksjon på cirka
186 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette potensialet er betydelig lavere enn potensialet som ble lagt til
grunn i Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. I første rekke skyldes dette at veksten i transportvolumet
fram mot 2030 uten nye tiltak forventes å være lavere enn tidligere antatt. En annen viktig forskjell er at
nullvekst nå er beregnet i forhold til nivået i 2016, mens det i forrige analyse ble beregnet i forhold til 2010nivå.
Kostnadskategori
Tiltaket er lagt i kostnadskategorien «under 500 kr/tonn CO 2-ekvivalenter». Faktisk kostnad vil avhenge
sterkt av virkemiddelutforming. Dersom man lykkes i å nå målet gjennom redusert transportbehov som følge
av effektiv areal- og transportplanlegging, vil det kunne oppnås store samfunnsmessige besparelser i form av
redusert behov for utbygging av veikapasitet, tidsbesparelser som følge av mindre kø, samt helsemessige
besparelser som følge av bedret luftkvalitet og mindre støy. Dersom man i større grad er avhengig av
restriktive virkemidler for å oppnå nullvekst, vil det kunne øke de samfunnsmessige kostnadene.
Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, men tiltaket er plassert i
kostnadskategori basert på tidligere utredninger samt enkelte skjønnsmessige vurderinger.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi deler av tiltaket er omfattet av målet fra
klimaforliket om at veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og
gange.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1, der det delvis overlapper med alle tiltak som reduserer utslipp per
kilometer for personbiler (innblanding av biodrivstoff, nullutslippskjøretøy, hybridkjøretøy).
Overlappsvurderingen er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 1. Tiltaket overlapper helt med
«nullvekst for personbil-kilometer i hele landet», som er inkludert i tiltakspakke 2, og «10 % reduksjon av
personbilkilometer i byene og nullvekst i resten av landet», som er inkludert i tiltakspakke 3, og er derfor
bare inkludert i tiltakspakke 1.
161
Dagens virkemidler
Det finnes en rekke virkemidler som påvirker persontransportutviklingen i byene. Sentralt i dag står
belønningsordningen for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk i byområdene, og bymiljøavtalene som
etter hvert vil inngås mellom regjeringen og de største byområdene. Fortetting, bompengeordninger,
begrensninger i parkeringstilgjengeligheten og tilrettelegging for sykkel og gange er også viktige virkemidler.
Energieffekter
Redusert vekst i antall personbil-kilometer forventes først og fremst å medføre en reduksjon i etterspørselen
etter bensin og diesel, men over tid forventes også en viss reduksjon i etterspørselen etter bioetanol og
biodiesel. I 2030 forventes det en redusert etterspørsel etter bensin og diesel på til sammen 0,7 TWh, og
etter biodrivstoff på 0,03 TWh.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil gi mange positive tilleggseffekter, deriblant forbedret luftkvalitet, redusert støybelastning og
redusert kø. Reduksjon av partikler vil også lede til reduksjon av sort karbon som er en viktig kortlevd
klimadriver. Å legge til rette for gange og sykkel vil også være et folkehelsetiltak.
Antar at 30 % av personbil-kilometer kjøres i byene som omfattes av tiltaket. Det er antatt at veksten i
personbil-kilometer er redusert uten at dette fører til økt trafikkarbeid for andre motoriserte
transportmidler. Det er for eksempel ikke er lagt inn et økt kollektivtilbud. I praksis betyr dette at tiltaket
forutsetter at det skjer en overgang til gange eller sykkel, til kollektivtransportmidler som uansett kjører
(utnytte ledig kapasitet), eller at reiser ikke gjøres. Se også «Antagelser lagt til grunn for beregningene i
transportsektoren».
Referanser
Meld. St. 21. (2011-2012). Norsk klimapolitikk. Miljøverndepartementet.
NTP. (2015). Bymiljøavtaler. Hentet fra: http://www.ntp.dep.no/Nasjonale+transportplaner/20182029/Bymilj%C3%B8avtaler (Lest: 15.06.15). Avinor, Kystverket, Jernbaneverket, Statens vegvesen.
Regjeringen.no. (2015). Framtidens byer. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/nb/tema/kommuner-ogregioner/by--og-stedsutvikling/framtidensbyer/id547992/ (Lest: 15.06.15).
162
Nullvekst i personbilkilometer i hele landet
Tiltaket går ut på å holde antall personbilkilometer i
hele landet på 2016-nivå fram mot 2030. Uten tiltak er
antall kilometer som kjøres med personbil I Norge
forventet å øke med 1 % per år mellom 2016 og 2030.
Dette er en følge av både befolkningsvekst og
velstandsøkning.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Dette tiltaket bygger på tiltaket «Nullvekst i
personbilkilometer i de store byene», men er her utvidet til å gjelde for hele landet. I motsetning til for de
store byene, eksisterer det ingen politiske målsettinger om å begrense antallet personbilkilometer utenfor
byområdene.
Tiltaket forventes å kunne gi en utslippsreduksjon på cirka 620 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette
potensialet er betydelig lavere enn potensialet som ble lagt til grunn i Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling. I første rekke skyldes dette at veksten i transportvolumet fram mot 2030 uten nye tiltak
forventes å være lavere enn tidligere antatt. En annen viktig forskjell er at nullvekst nå er beregnet i forhold
til nivået i 2016, mens det i forrige analyse ble beregnet i forhold til 2010-nivå.
Kostnadskategori
Tiltaket er lagt i kostnadskategorien «500 - 1500 kr/tonn». For de store byene er tiltakskostnaden antatt å
være under 500 kr/tonn, men utenfor de store byene vil ikke den samfunnsøkonomiske gevinsten av mindre
kø, støy og luftforurensning være like stor. I tillegg er det mer krevende å få på plass gode alternativer til
biltransport utenfor de store byene. Faktisk kostnad vil avhenge sterkt av virkemiddelutforming. Dersom man
lykkes i å nå målet gjennom redusert transportbehov som følge av effektiv areal- og transportplanlegging, vil
det kunne oppnås store samfunnsmessige besparelser i form av redusert behov for utbygging av veikapasitet,
tidsbesparelser som følge av mindre kø, samt helsemessige besparelser som følge av bedret luftkvalitet og
mindre støy. Dersom man i større grad er avhengig av restriktive virkemidler for å oppnå nullvekst, vil det
kunne øke de samfunnsmessige kostnadene.
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende».
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2, der det overlapper delvis med alle tiltak som reduserer utslipp per
«Nullvekst i personbilkilometer i de store byene», som er inkludert i tiltakspakke 1, og «10 % reduksjon av
personbilkilometer i byene og nullvekst i resten av landet», som er inkludert i tiltakspakke 3, og er derfor
bare inkludert i tiltakspakke 2.
Dagens virkemidler
begrensninger i parkeringstilgjengeligheten og tilrettelegging for sykkel er også viktige virkemidler. For
persontransport utenfor de største byene er brukskostnadene for personbil viktige, deriblant drivstoffavgift,
veibruksavgift, parkeringstilgjengelighet og -kostnad, samt bompenger. Det er videre viktig med fortetting
og funksjonsblanding også ved areal- og transportplanlegging utenfor de største byene for å begrense
behovet for bil.
163
Energieffekter
Redusert vekst i antall personbilkilometer forventes først og fremst å medføre en reduksjon i etterspørselen
etter bensin og diesel, men over tid forventes også en viss reduksjon i etterspørselen etter bioetanol og
biodiesel. I 2030 forventes det en redusert etterspørsel etter bensin og diesel på til sammen 2,4 TWh og
etter biodrivstoff på til sammen 0,1 TWh.
Tilleggseffekter
Det er antatt at veksten i personbilkilometer er redusert uten at dette fører til økt trafikkarbeid for andre
motoriserte transportmidler. Det er for eksempel ikke lagt inn et økt kollektivtilbud. I praksis betyr dette at
tiltaket forutsetter at det skjer en overgang til gange eller sykkel, til kollektivtransportmidler som uansett
kjører (utnytte ledig kapasitet), eller at reiser ikke gjøres. Se også «Antagelser lagt til grunn for
beregningene i transportsektoren».
Referanser
164
10 % reduksjon av personbilkilometer i de store
byene og nullvekst i resten av landet
Tiltaket går ut å redusere antall personbilkilometer i de
store byene med 10 %, og å holde antall
personbilkilometer i resten av landet på 2016-nivå fram
mot 2030. Uten tiltak er antall kilometer som kjøres med
personbil i Norge forventet å øke med 1 % per år mellom
2016 og 2030. Dette er en følge av både befolkningsvekst
og velstandsøkning.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Reduksjonen på 10 % gjelder de 13 byene som var med i
Framtidens byer (Regjeringen.no, 2015). Det er lagt til grunn at rundt 30 % av personbilkilometerne kjøres i
disse byene.
Dette tiltaket bygger på tiltaket «Nullvekst i personbilkilometer i hele landet», men er her utvidet til at
antall personbilkilometer i de store byene i tillegg skal reduseres med 10 % fra 2016-nivå. Reduksjonen i de
store byene kan ses i sammenheng med nullvekstmålet, som forklart i tiltaksbeskrivelsen for nullvekst i
personbilkilometer i de store byene i perioden 2016-2030. Det eksisterer derimot ingen politiske målsettinger
om å begrense trafikkveksten utenfor byområdene.
Tiltaket forventes å kunne gi en utslippsreduksjon på cirka 753 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette
potensialet er betydelig lavere enn potensialet som ble lagt til grunn i Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling. Først og fremst skyldes dette at ambisjonsnivået i tiltaket er justert ned fra 10 %
reduksjon i hele landet, til 10 % reduksjon kun i de store byene. (Les mer om denne endringen i kapittel 4). I
tillegg forventes veksten i transportvolumet fram mot 2030 uten nye tiltak å være lavere enn tidligere
antatt. En annen viktig forskjell er at 10 % reduksjon og nullvekst nå er beregnet i forhold til nivået i 2016,
mens det i forrige analyse ble beregnet i forhold til 2010-nivå.
Kostnadskategori
Tiltaket er lagt i kostnadskategorien «mer enn 1500 kr/tonn». Faktisk kostnad vil avhenge sterkt av
virkemiddelutforming. Dersom man lykkes i å nå målet gjennom redusert transportbehov som følge av
effektiv areal- og transportplanlegging, vil det kunne oppnås store samfunnsmessige besparelser i form av
redusert behov for utbygging av veikapasitet, tidsbesparelser som følge av mindre kø, samt helsemessige
besparelser som følge av bedret luftkvalitet og mindre støy. Dersom man i større grad er avhengig av
restriktive virkemidler for å oppnå nullvekst, vil det kunne øke de samfunnsmessige kostnadene ved å nå
nullvekst. For de store byene vil tiltaket kreve mer enn det som kan oppnås gjennom nullvekstmålet i
bymiljøavtalene. Utenfor de store byene vil ikke den samfunnsøkonomiske gevinsten av mindre kø, støy og
luftforurensning være like stor. I tillegg er det mer krevende å få på plass gode alternativer til biltransport
utenfor de store byene. Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, men
tiltaket er plassert i kostnadskategori basert på tidligere utredninger samt enkelte skjønnsmessige
vurderinger.
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende».
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3, der det overlapper delvis med alle tiltak som reduserer utslipp per
«nullvekst i personbilkilometer i de store byene», som er inkludert i tiltakspakke 1, og «nullvekst for
personbilkilometer i hele landet», som er inkludert i tiltakspakke 2, og er derfor bare en del av tiltakspakke
3.
165
Dagens virkemidler
begrensninger i parkeringstilgjengeligheten og tilrettelegging for sykkel er også viktige virkemidler. For
persontransport utenfor de største byene er brukskostandene ved personbil viktige, deriblant drivstoffavgift,
veibruksavgift, parkeringstilgjengelighet og -kostnad, samt bompenger. Det er videre viktig med fortetting
og funksjonsblanding også ved areal- og transportplanlegging utenfor de største byene for å begrense
behovet for bil.
Energieffekter
Redusert vekst i antall personbilkilometer forventes først og fremst å medføre en reduksjon i etterspørselen
etter bensin og diesel, men fordi det i referansebanen er antatt å være en viss innblanding av biodrivstoff i
det fossile drivstoffet gir tiltaket også en viss reduksjon i etterspørselen etter bioetanol og biodiesel. I 2030
forventes det en redusert etterspørsel etter bensin og diesel på til sammen 2,9 TWh og etter biodrivstoff på
til sammen 0,1 TWh.
Tilleggseffekter
Antar at 30 % av personbilkilometer kjøres i de store byene. Det er antatt at veksten i personbilkilometer er
redusert uten at dette fører til økt trafikkarbeid for andre motoriserte transportmidler. Det er for eksempel
ikke lagt inn et økt kollektivtilbud. I praksis betyr dette at tiltaket forutsetter at det skjer en overgang til
gange eller sykkel, til kollektivtransportmidler som uansett kjører (utnytte ledig kapasitet), eller at reiser
ikke gjøres. Se også «Antagelser lagt til grunn for beregningene i transportsektoren».
Referanser
Regjeringen.no. (2015). Framtidens byer. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/nb/tema/kommuner-ogregioner/by--og-stedsutvikling/framtidensbyer/id547992/ (Lest: 15.06.15).
166
Overføring av 5 % av innenriks godstransport fra
lastebil til jernbane og sjø
Tiltaket går ut på å flytte 5 % av innenriks godstransport
fra lastebil over til jernbane og sjø i 2030. I
beregningene er dette gjort lineært fra 0 % overføring av
transportarbeid i 2016 til 5 % overføring i 2030.
Transportarbeid tilsvarer transportert godsmengde
(tonn) ganget med reiselengde (km), og har benevning
tonnkilometer.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
I beregning av netto utslippsreduksjon har
Miljødirektoratet basert seg på grove anslag på hvor mye utslippene øker på bane og sjø når gods overføres
fra vei. I beregningene er det antatt at halvparten av transportarbeidet overføres til jernbane, og halvparten
til sjø. Videre er det antatt at klimagassutslippene fra én tonnkilometer på jernbane tilsvarer 10 % av
klimagassutslippene fra en tonnkilometer på vei, og at utslippene fra én tonnkilometer med skip er 50 %
lavere enn én tonnkilometer på vei. Usikkerheten i disse estimatene er høye og ytterligere utredningsarbeid
anbefales. Det er heller ikke tatt hensyn til at transport med skip og jernbane som regel medfører noe lengre
reisevei enn på vei, og at det stort sett er nødvendig med lastebiltransport i begge ender av sjø- eller
togstrekningen. Det betyr at potensialet for utslippsreduksjon i realiteten kan være noe lavere enn anslått.
Vi har heller ikke vurdert hvilke distanser som vil være aktuelle for overføring av godstransport, men for
distribusjonsvirksomhet i byer, anleggsvirksomhet og annen transport på kortere strekninger vil ikke tog eller
skip være realistiske alternativer.
Overføring av godstransport fra vei til bane vil kreve investeringer både på norsk side og utenfor våre
grenser. I Norge kan det nevnes kapasitetsøkning på godsterminaler (særlig Alnabru), utbygging av flere
lange krysningsspor, utbedring av jernbanespor for økt aksellast og elektrifisering på aktuelle
godspendelstrekninger. Overføring av gods fra vei til sjø vil også kreve tilrettelegging og
infrastrukturinvesteringer. Det er viktig å bemerke at en ren økning i kapasitet ikke automatisk vil gi
overføring av transportarbeid dersom det ikke er etterspørsel etter godstransport på skinner og med skip.
I forbindelse med Nasjonal transportplan 2018-2029 er det iverksatt en bred samfunnsanalyse av
godstransport for å utrede tiltak og virkemidler for blant annet å nå regjeringens mål om å legge til rette for
overføring av gods fra vei til sjø og bane. I henhold til delrapport 1 fra utredningen (februar 2015)1), utgjorde
innenriks godstransport i 2013 til sammen cirka 42 milliarder tonnkilometer, der skip stod for 53 %, vei for 41
% og jernbane for 6 % av transportarbeidet. I rapporten er det anslått at det er mulig å redusere innenriks
transportarbeid med lastebil fra dagens 17 milliarder tonnkilometer i året til 14-15 milliarder tonnkilometer.
Dette vil tilsvare en økning fra 25 til 27-28 milliarder tonnkilometer for sjø og jernbane. Nedgangen på vei vil
da tilsvare en reduksjon på mellom 12 til 18 % av transportarbeidet med lastebil.
En nedgang i transportarbeidet med lastebil på 5 % i 2030 tilsvarer en økning på 17 % i godstransportarbeidet
på jernbane og 2 % for skip, gitt forutsetningene beskrevet ovenfor. Nedgangen i transportarbeid på vei er
beregnet å gi en utslippsreduksjon på 137 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030, mens utslippene fra jernbane og
skip er beregnet å øke med henholdsvis 7 000 og 34 000 tonn CO2-ekvivalenter. Dette gir en netto
utslippsreduksjon for tiltaket på 96 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn». Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
167
Tiltaket krever ikke teknologiutvikling, men vil kreve større investeringer i ny infrastruktur og virkemidler
som legger til rette for en slik overføring. Tiltaket er allikevel plassert i kategorien «mindre krevende», fordi
regjeringen i sin godsstrategi har som mål å legge til rette for overføring av godstransport fra vei til sjø og
jernbane.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1, der det overlapper med el-, hydrogen- og hybridlastebiler og
biodrivstoff til veitransport. Utslippene som overføres til jernbane overlapper med tiltaket elektrifisering av
gjenværende dieselstrekninger på jernbane, men dette tiltaket er ikke inkludert i tiltakspakke 1. Med
elektrifisering vil altså utslippene som overføres til jernbane elimineres. For skip er bare overlapp med
biodrivstoff vurdert. Overlappsvurderingen er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 1.
Tilleggseffekter
Mindre ulykkesbelastning, reduserte utslipp av NOx, svevestøv og andre helseskadelige komponenter i eksos,
reduserte utslipp av svevestøv fra veislitasje. Reduksjon av partikler vil også lede til reduksjon av sort
karbon som er en viktig kortlevd klimadriver.
Et mål om en betydelig økning av godstrafikken på jernbane vil aktualisere tiltaket «Elektrifisering av
gjenværende dieselstrekninger på jernbane». Elektrifisering vil nærmest automatisk bedre
konkurransekraften til jernbane og dermed fungere som et virkemiddel for å overføre både gods- og
persontransport fra vei til bane, samtidig som utslipp fra økt jernbanetransport elimineres. Les mer om dette
i tiltaksbeskrivelsen for elektrifiseringstiltaket.
Energieffekter
Overføring av gods fra vei til bane og sjø forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter diesel for
tunge kjøretøy. Fordi det i referansebanen er antatt å være en innblanding av 5,7 energiprosent biodiesel i
det fossile drivstoffet, innebærer tiltaket også en reduksjon i etterspørselen etter biodiesel for tunge
kjøretøy. Samtidig forventes tiltaket å medføre en økning i etterspørselen etter diesel og elektrisitet for
godstog og etter marin gassolje og biodiesel for godsskip.
I 2030 forventes det for tunge kjøretøy og godstog til sammen en netto redusert etterspørsel etter diesel på
0,5 TWh. For tunge kjøretøy forventes det i tillegg en redusert etterspørsel etter biodiesel på 0,03 TWh.
Videre forventes det en økning i etterspørsel etter elektrisitet for godstog på 0,004 TWh og etter marin
gassolje for godsskip på 0,1 TWh.
For å stimulere overføringen må økt kapasitet på jernbane/sjø kombineres med virkemidler som gjør det
mer attraktivt for operatørene å kjøre gods på bane og sjø enn på vei, som for eksempel veiprising eller
reduserte terminalkostnader.
I vurderingen av energikonsekvenser er den økte etterspørselen etter diesel og elektrisitet for godstog
beregnet ved å se på antall tonnkilometer som forventes overført til bane. Det er her antatt at 75 % av
godstransportarbeidet (målt i tonnkilometer) overføres til elektrisk jernbane, mens 25 % overføres til
dieseldrevet jernbane. Videre er det for elektrisk jernbane antatt et energiforbruk på 0,22 MJ/tonnkilometer
og for dieseldrevet jernbane antatt et energiforbruk på 0,47 MJ/tonnkilometer.
Den økte etterspørselen etter ulike energivarer for godsskip er beregnet ved å anta at hele utslippsøkningen
er knyttet til økt drivstofforbruk. For sjø er det for antatt at godsskipene som godset overføres til, drives på
100 % marin gassolje i 2040 (48 % i 2030).
Referanser
NTP. (2015). NTP godsanalyse, delrapport 1: Kartlegging og problemforståelse. Skrevet av Askildsen, T.C.
(Kystverket) & Marskar, E-M. (Statens Vegvesen) for Nasjonal transportplan 2018-2029.
168
Nøkkelinformasjon
fra lastebil over til jernbane og sjø i 2030. I beregningene
er dette gjort lineært fra 0 % overføring av transportarbeid
i 2016 til 10 % overføring i 2030. Transportarbeid tilsvarer
transportert godsmengde (tonn) ganget med reiselengde
(km), og har benevning tonnkilometer.
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
I beregning av netto utslippsreduksjon har
Miljødirektoratet basert seg på grove anslag på hvor mye utslippene øker på bane og sjø når gods overføres
fra vei. I beregningene er det antatt at halvparten av transportarbeidet overføres til jernbane, og halvparten
til sjø. Videre er det antatt at klimagassutslippene fra én tonnkilometer på jernbane tilsvarer 10 % av
togstrekningen. Det betyr at potensialet for utslippsreduksjon i realiteten kan være noe lavere enn anslått.
Vi har ikke vurdert hvilke distanser som vil være aktuelle for overføring av godstransport, men for
I forbindelse med Nasjonal Transportplan 2018-2029 er det iverksatt en bred samfunnsanalyse av
overføring av gods fra veg til sjø og bane. I henhold til delrapport 1 fra utredningen (NTP, 2015), utgjorde
innenriks godstransport i 2013 til sammen cirka 42 milliarder tonnkilometer, der skip stod for 5 3%, vei for 41
En nedgang i transportarbeidet med lastebil på 10 % i 2030 tilsvarer en økning på 34 % i
godstransportarbeidet på jernbane og 4 % for skip, gitt forutsetningene beskrevet ovenfor. Nedgangen i
transportarbeid på vei er beregnet å gi en utslippsreduksjon på 276 000 tonn CO 2-ekvivalenter i 2030, mens
utslippene fra jernbane og skip er beregnet å øke med henholdsvis 14 000 og 69 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Dette gir en netto utslippsreduksjon for tiltaket på 193 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Vi har lagt tiltaket i kostnadskategorien «over 1500 kr/tonn». Usikkerheten i dette estimatet må anses som
høy. Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, men tiltaket er plassert i
169
Tiltaket krever ikke teknologiutvikling, og regjeringen har i sin godsstrategi som mål å legge til rette for
overføring av godstransport fra vei til sjø og jernbane. Samtidig krever tiltaket større investeringer i ny
infrastruktur og sterkere virkemidler enn tiltaket «Overføring av 5% av innenriks godstransport fra lastebil til
jernbane og sjø», og det er derfor plassert i kategorien «middels krevende».
Tiltakspakke
gjenværende dieselstrekninger på jernbane, slik at det økte utslippet fra jernbane vil forsvinne når
jernbanen er fullstendig elektrifisert. For skip er bare overlapp med vegetabilsk olje som drivstoff vurdert.
Overlappsvurderingen er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 2.
Energieffekter
Tilleggseffekter
Et mål om en betydelig økning av godstrafikken på jernbane vil aktualisere tiltaket «Elektrifisering av
konkurransekraften til jernbane og dermed fungere som et virkemiddel for å overføre både gods- og
persontransport fra vei til bane, samtidig som utslipp fra økt jernbanetransport elimineres. Les mer om dette
i tiltaksbeskrivelsen for elektrifiseringstiltaket.
100 % marin gassolje i 2040 (48 % i 2030).
Referanser
170
fra lastebil over til jernbane og sjø i 2030. I beregningene
er dette gjort lineært fra 0 % overføring av transportarbeid
i 2016 til 20 % overføring i 2030. Transportarbeid tilsvarer
transportert godsmengde (tonn) ganget med reiselengde
(km), og har benevning tonnkilometer.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
I beregning av netto utslippsreduksjon har Miljødirektoratet
basert seg på grove anslag på hvor mye utslippene øker på bane og sjø når gods overføres fra vei. I
beregningene er det antatt at halvparten av transportarbeidet overføres til jernbane, og halvparten til sjø.
Videre er det antatt at klimagassutslippene fra én tonnkilometer på jernbane tilsvarer 10 % av
togstrekningen. Det betyr at potensialet for utslippsreduksjon i realiteten kan være lavere enn anslått.
Vi har ikke vurdert hvilke distanser som vil være aktuelle for overføring av godstransport, men for
I forbindelse med Nasjonal Transportplan 2018-2029 er det iverksatt en bred samfunnsanalyse av
overføring av gods fra veg til sjø og bane. I henhold til delrapport 1 fra utredningen (NTP, 2015), utgjorde
innenriks godstransport i 2013 til sammen cirka 42 milliarder tonnkilometer, der skip stod for 53 %, vei for 41
En nedgang i transportarbeidet med lastebil på 20 % i 2030 tilsvarer en økning på 68 % i
godstransportarbeidet på jernbane og 8 % for skip, gitt forutsetningene beskrevet ovenfor. Nedgangen i
transportarbeid på vei er beregnet å gi en utslippsreduksjon på 551 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030, mens
utslippene fra jernbane og skip er beregnet å øke med henholdsvis 27 000 og 138 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Dette gir en netto utslippsreduksjon for tiltaket på 386 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er lagt i kostnadskategorien «over 1500 kr/tonn». Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
171
Tiltaket krever ikke teknologiutvikling, og regjeringen har i sin godsstrategi som mål å legge til rette for
overføring av godstransport fra vei til sjø og jernbane. Samtidig krever tiltaket større investeringer i ny
infrastruktur og sterkere virkemidler enn tiltakene «Overføring av 5 % av godstransport fra lastebil til
jernbane og sjø» og «Overføring av 10 % av godstransport fra lastebil til jernbane og sjø», og det er derfor
plassert i kategorien «mer krevende».
Tiltakspakke
gjenværende dieselstrekninger på jernbane, slik at det økte utslippet fra jernbane vil forsvinne når
jernbanen er fullstendig elektrifisert. For skip er bare overlapp med vegetabilsk olje som drivstoff vurdert.
Overlappsvurderingen er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 3.
Energieffekter
Tilleggseffekter
Et mål om betydelig økning av godstrafikk på jernbane vil aktualisere tiltaket «Elektrifisering av
konkurransekraften til jernbane og fungere som et virkemiddel for å overføre både gods- og persontransport
fra vei til bane, samtidig som utslipp fra økt jernbanetransport elimineres.
100 % marin gassolje.
Referanser
172
Personbiler: 60 % av nybilsalget i 2030 er el- eller
hydrogenbiler
Tiltaket går ut på å øke andelen elog hydrogenbiler
Nøkkelinformasjon
(nullutslippsbiler) i personbilsegmentet. Tiltaket er
«teknologinøytralt» i den forstand at det ikke gjøres
1 440 000 tonn CO2-ekv.
noen antagelser om fordelingen mellom elog
Under 500 kr
Kostnadskategori
hydrogenbiler. Tiltaket fases inn ved at en stadig større
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
andel av nybilsalget blir nullutslippsbiler. Det er
forutsatt at hver kilometer kjørt med en nullutslippsbil
Mindre krevende
Middels krevende
erstatter en kilometer kjørt med en bensin- eller
Mer krevende
dieselbil. Tiltaket legger til grunn at elog
hydrogenbilandelen av nybilsalget av personbiler er 20 % i 2016, 31 % i 2020, 46 % i 2025 og 60 % i 2030.
Utvalget av elektriske biler øker stadig samtidig som teknologien stadig forbedres. Rekkevidde er en
utfordring og både teknologiutvikling og oppbyggingen av ladeinfrastruktur for elbiler er viktig for å redusere
denne utfordringen. Allerede i 2017 er det anslått at nye elbilmodeller vil kunne ha doblet rekkevidden fra
dagens rundt 15 mil for mange biler til 30 mil.
Hydrogenbiler har de samme fordelene som elbiler, men et begrenset modellutvalg, relativt høye priser og
mangel på hydrogenstasjoner gjør at det likevel ikke blir solgt mange hydrogenbiler i Norge i dag. Det kan
likevel ikke utelukkes at hydrogenbilen kan få en viktig rolle i framtiden.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 900 000 nullutslippsbiler i dette segmentet på
de norske veiene i 2030. Dette tilsvarer 31 % av personbilparken. Det vil si at tiltaket gir rundt 820 000 flere
nullutslippsbiler i 2030 enn det som er ligger i referansebanen. Basert på innfasing og forutsetningene
skissert over vil dette gi en utslippsreduksjon på 1 440 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
kostnadskategori basert på vurderingene under.
Kostnaden ved produksjon av elbiler er på vei nedover på grunn av stadig forbedret batteriteknologi og fordi
elbiler nå produseres i langt større skala enn tidligere. Den raske utviklingen gir rom for ulike vurderinger. I
Klimakur 2020 ble tiltakskostnaden for innfasing av elbiler anslått til 1090 kr/tonn CO2-ekvivalenter i 2020 og
-45 kr/tonn CO2-ekvivalenter i 2030. I TØI-rapporten Ressursøkonomisk regnskap for elektrifisering av
bilparken (TØI, 2014) er den akkumulerte ressurskostnaden knyttet til en radikal omlegging av
engangsavgiften og videreføring av elbilprivilegiene beregnet til mellom 400 og 2500 kr/tonn CO2–
ekvivalenter mot 2050. Nederste del av intervallet forutsetter raskt prisfall på ladbare biler og ingen
batteriutskiftning. Videre skriver TØI at dersom man tar hensyn til den samfunnsøkonomiske verdien av økte
skatteinntekter og helsegevinsten ved reduksjon i NOx-utslippene, kan kostnadene i beste fall snus til
langsiktig gevinst. I rapporten The New Climate Economy (The Global Commission on the Economy and
Climate, 2014) er elbiltiltaket lagt inn i en global tiltaksanalyse med en tiltakskostnad på -100 dollar/tonn
CO2-ekvivalenter i 2030, det vil si negativ tiltakskostnad. Når det gjelder hydrogenbiler er det gjort færre
forsøk på å beregne tiltakskostnader enn for elbiler og estimatene som finnes her usikre.
Basert på en forventning om fortsatt rask teknologiutvikling for elbiler og at størrelsen på tiltaket gjør at det
kan utløses i sin helhet uten at man nødvendigvis må bytte ut de største bilene, er tiltaket plassert i
kostnadskategori «under 500 kr/tonn». Positive helseeffekter knyttet til reduksjon av partikler og NO x er
hensyntatt ved plassering i kostnadskategori.
173
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Dagens virkemiddelpakke for elbiler har vist seg å være
effektiv i den forstand at andelen av nybilsalget har økt kraftig. Dersom den raske teknologi- og
prisutviklingen på elbiler fortsetter vil behovet for virkemidler avta i årene framover. Utrullingen av
hydrogenstasjoner er antakelig den største utfordringen knyttet til innfasingen av hydrogen i veitransport.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1. Tiltaket overlapper med alle trafikkreduserende tiltak, innblanding av
biodrivstoff samt de andre tiltakene som faser inn hybrid- og nullutslippsbiler i dette segmentet.
Overlappsvurderingen er nærmere omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 1.
Dagens virkemidler
Drivstoffavgifter på bensin og diesel, fritak for engangsavgift og merverdiavgift, redusert årsavgift, gratis
parkering, gratis ferge og bomring-passering, fri bruk av kollektivfeltet og halvert firmabilbeskatning.
Energieffekter
En overgang til nullutslippsbiler forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter bensin og diesel.
Fordi det i referansebanen er antatt å være en viss innblanding av biodrivstoff i det fossile drivstoffet,
henholdsvis 1,5 energiprosent bioetanol og 5,7 energiprosent biodiesel, innebærer tiltaket også en reduksjon
i etterspørselen etter biodrivstoff. Videre forventes tiltaket å medføre en økning i etterspørselen etter
elektrisitet for elog hydrogenkjøretøyene. Fordi det ikke er opplagt hvilken teknologi som blir dominerende
innenfor transportsektoren i framtiden har vi sett på en innfasing av elog hydrogenkjøretøy innenfor et
mulighetsrom. På bakgrunn av dette beregnes minimums- og maksimumsverdier for økt etterspørsel etter
elektrisitet, hvor minimumsverdien svarer til at 100 % av nullutslippskilometerne kjøres med batterielektrisk
drift, mens maksimumsverdien svarer til at 50 % av nullutslippskilometerne kjøres med batterielektrisk drift
og 50 % kjøres med hydrogenteknologi. I beregningene er det er forutsatt at hydrogenet produseres ved
elektrolyse. I 2030 forventes det en redusert etterspørsel etter bensin og diesel på til sammen 5,5 TWh og
etter biodrivstoff på til sammen 0,3 TWh. Samtidig forventes det en økning i etterspørsel etter elektrisitet
på mellom 1,8 TWh og 2,8 TWh.
Tilleggseffekter
Gir reduserte utslipp av svevestøv, NOx og andre helseskadelige komponenter i eksos. Gir reduserte
støynivåer. Gevinsten er størst i de største byene. Reduksjon av partikler vil også lede til reduksjon av sort
Andre forutsetninger
Det er forutsatt at årlig kjørelengde for nullutslippsbilene gradvis blir den samme som for bensin- og
dieselbiler og at de i 2022 kjører like langt. Som en forenkling er det forutsatt at det er bensin- og
dieselbiler med gjennomsnittlige utslipp per kjørte kilometer som erstattes. Dette vil isolert sett
overestimere utslippsreduksjonene fordi nye bensin- og dieselbiler i gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn
en gjennomsnittlig bensin- og dieselbil. Utslippsreduksjonen vil også kunne være lavere dersom kjørte
kilometer, i mindre grad enn antatt, erstatter kjørte kilometer med fossil- og bensinbiler. Dette vil avhenge
av virkemiddelbruk. Levetiden på elbiler er forutsatt å være 15 år.
Se også «Antagelser lagt til grunn for beregningene i transportsektoren».
Referanser
The Global Commission on the Economy and Climate. (2014). Better Growth Better Climate - The New
Climate Economy Report. Washington DC, USA: New Climate Economy.
TØI. (2014). Ressursøkonomisk regnskap for elektrifisering av bilparken. Rapport skrevet av Fridstrøm, L. &
Østli, V. TØI rapport 1350/2014. Transportøkonomisk institutt.
174
hydrogenbiler
Nøkkelinformasjon
2 270 000 tonn CO2-ekv.
Under 500 kr
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
hydrogenbilandelen av nybilsalget av personbiler er 23 % i 2016, 45 % i 2020, 73 % i 2025 og 100 % i 2030.
mangel på hydrogenstasjoner gjør at det likevel ikke blir solgt mange hydrogenbiler i Norge i dag.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 1 370 000 nullutslippsbiler i dette segmentet på
de norske veiene i 2030. Dette tilsvarer 47 % av personbilparken. Det vil si at tiltaket gir rundt 1 290 000
flere nullutslippsbiler i 2030 enn det som er ligger i referansebanen. Basert på innfasing og forutsetningene
skissert over vil dette gi en utslippsreduksjon på 2 270 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, men plassert i kostnadskategori
basert på vurderingene under.
Klimakur 2020 ble tiltakskostnaden for innfasing av elbiler anslått til 1090 kr/tonn CO 2-ekvivalenter i 2020 og
engangsavgiften og videreføring av elbilprivilegiene beregnet til mellom 400 og 2500 kr/tonn CO 2–
CO2-ekvivalenter i 2030, det vil si negativ tiltakskostnad.
Når det gjelder hydrogenbiler er det gjort færre forsøk på å beregne tiltakskostnader enn for elbiler og
estimatene som finnes her usikre.
Basert på at størrelsen på tiltaket gjør at man også må bytte ut mange av de største bilene er tiltaket
plassert i kostnadskategori «500 – 1500 kr/tonn». Positive helseeffekter knyttet til reduksjon av partikler og
NOx er hensyntatt ved plassering i kostnadskategori.
175
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». Dagens virkemiddelpakke for elbiler har vist seg å være
effektiv i den forstand at andelen av nybilsalget har økt kraftig. Dersom den raske teknologi- og
prisutviklingen på elbiler fortsetter vil behovet for virkemidler avta i årene framover. Utrullingen av
hydrogenstasjoner er kanskje den største utfordringen knyttet til innfasingen av hydrogen i veitransport.
Tiltakspakke
Overlappsvurderingen er nærmere omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 2.
Dagens virkemidler
Energieffekter
og 50 % kjøres med hydrogenteknologi. I beregningene er det er forutsatt at hydrogenet produseres ved
Tilleggseffekter
Reduserte utslipp av svevestøv, NOx og andre helseskadelige komponenter i eksos samt redusert støyplage.
Gevinsten er størst i de største byene. Reduksjon av partikler vil også lede til reduksjon av sort karbon som
er en viktig kortlevd klimadriver.
Det er forutsatt at årlig kjørelengde for nullutslippsbilene gradvis blir den samme som for bensin- og
dieselbiler og at de i 2022 kjører like langt. Som en forenkling er det forutsatt at det er bensin- og
dieselbiler med gjennomsnittlige utslipp per kjørte kilometer som erstattes. Dette vil isolert sett
overestimere utslippsreduksjonene fordi nye bensin- og dieselbiler i gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn
en gjennomsnittlig bensin- og dieselbil. Utslippsreduksjonen vil også kunne være lavere dersom kjørte
kilometer med elbil, i mindre grad enn antatt erstatter, kjørte kilometer med fossil- og bensinbiler. Dette vil
avhenge av virkemiddelbruk. Levetiden på elbiler er forutsatt å være 15 år.
Referanser
176
hydrogenbiler
Nøkkelinformasjon
2 700 000 tonn CO2-ekv.
Under 500 kr
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
hydrogenbilandelen av nybilsalget av personbiler er 23 % i 2016, 45 % i 2020 og 100 % fra 2025
mangel på hydrogenstasjoner gjør at det likevel ikke blir solgt mange hydrogenbiler i Norge i dag.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 1 560 000 nullutslippsbiler på de norske veiene i
2030. Dette tilsvarer 53 % av personbilparken. Det vil si at tiltaket gir rundt 1 480 000 flere nullutslippsbiler i
2030 enn det som er ligger i referansebanen. Basert på innfasing og forutsetningene skissert over vil dette gi
en utslippsreduksjon på 2 270 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, men plassert i kostnadskategori
basert på vurderingene under.
Klimakur 2020 ble tiltakskostnaden for innfasing av elbiler anslått til 1090 kr/tonn CO2-ekvivalenter i 2020 og
engangsavgiften og videreføring av elbilprivilegiene beregnet til mellom 400 og 2500 kr/tonn CO 2–
CO2-ekvivalenter i 2030, det vil si negativ tiltakskostnad.
Når det gjelder hydrogenbiler er det gjort færre forsøk på å beregne tiltakskostnader enn for elbiler og
estimatene som finnes her usikre.
Basert på at størrelsen på tiltaket gjør at man også må bytte ut mange av de største bilene er tiltaket
plassert i kostnadskategori «500 – 1500 kr/tonn». Positive helseeffekter knyttet til reduksjon av partikler og
NOx er hensyntatt ved plassering i kostnadskategori.
177
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende» grunnet rask innfasing som vil kreve forsterket
virkemiddelbruk. Utrullingen av hydrogenstasjoner er kanskje den største utfordringen knyttet til innfasingen
av hydrogenbiler.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3, der det overlapper med alle trafikkreduserende tiltak og innblanding av
biodrivstoff. Overlappsvurderingen er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 3.
Dagens virkemidler
Energieffekter
mens 50 % kjøres med hydrogenteknologi. I beregningene er det er forutsatt at hydrogenet produseres ved
Tilleggseffekter
støynivåer. Gevinsten er størst i de største byene. Reduksjon av partikler vil også lede til reduksjon av sort
Innfasingen av nullutslippsbiler er den samme som for ambisjonsnivå 2 fram til 2020. Deretter øker andel
nullutslippsbiler av nybilsalget lineært opp til 100 % i 2025. Det er forutsatt at årlig kjørelengde for
nullutslippsbilene gradvis blir den samme som for bensin- og dieselbiler og at de i 2022 kjører like langt. Som
en forenkling er det forutsatt at det er bensin- og dieselbiler med gjennomsnittlige utslipp per kjørte
kilometer som erstattes. Dette vil isolert sett overestimere utslippsreduksjonene fordi nye bensin- og
dieselbiler i gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn en gjennomsnittlig bensin- og dieselbil.
Utslippsreduksjonen vil også kunne være lavere dersom kjørte kilometer med elbil kommer i tillegg til, eller
i mindre grad enn antatt erstatter, kjørte kilometer med fossil- og bensinbiler. Dette vil avhenge av
virkemiddelbruk. Levetiden på elbiler er forutsatt å være 15 år. Se også «Antagelser lagt til grunn for
Referanser
178
Varebiler: 60 % av nybilsalget i 2030 er el- eller
hydrogenbiler
Tiltaket innebærer å øke andelen elog hydrogenbiler
Nøkkelinformasjon
(nullutslippsbiler) i varebilsegmentet. Tiltaket er
«teknologinøytralt», i den forstand at det ikke gjøres
Under 500 kr
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
dieselbil. Tiltaket legger til grunn elog hydrogenbilandelen av nybilsalget for varebiler er 3 % i 2016, 19 % i 2020, 40 % i 2025 og 60 % i 2030.
dagens rundt 15 mil for mange biler til 30 mil. Hydrogenbiler har de samme fordelene som elbiler, men et
begrenset modellutvalg, relativt høye priser og mangel på hydrogenstasjoner gjør at det likevel ikke blir
solgt mange hydrogenbiler i Norge i dag.
Utslippene fra varebiler inkluderer alle biler med grønne skilt. Ikke bare minibusser og mindre lastebiler,
men også mindre biler ("håndverker-bilen", "hjemmehjelp-bilen" etc.). De mindre bilene i denne kategorien
vil kunne skiftes ut med elektriske biler på linje med personbilene, mens de større
bilene/varebilene/minibussene kanskje vil være mer egnet for hydrogendrift.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 154 000 nullutslippsbiler i varebilsegmentet på
de norske veiene i 2030. Dette tilsvarer 28 % av varebilparken. Tiltaket gir da rundt 149 000 flere
skissert over vil dette gi en utslippsreduksjon på 498 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet
i denne analysen, men plassert i kostnadskategori basert på vurderinger under.
Kostnaden ved produksjon av elbiler reduseres på grunn av stadig forbedret batteriteknologi og fordi elbiler
nå produseres i langt større skala enn tidligere. Den raske utviklingen gir rom for ulike vurderinger av
framtiden og det er et stort spenn i beregninger av tiltakskostnader for elbiler. I Klimakur 2020 ble
tiltakskostnaden for innfasing av elbiler anslått til 1090 kr/tonn CO 2-ekvivalenter i 2020 og minus 45 kr/tonn
CO2-ekvivalenter i 2030. I TØI-rapporten Ressursøkonomisk regnskap for elektrifisering av bilparken (TØI,
2014) er den akkumulerte ressurskostnaden knyttet til en radikal omlegging av engangsavgiften og
videreføring av elbilprivilegiene beregnet til mellom 400 og 2500 kr/tonn mot 2050. Nederste del av
intervallet forutsetter raskt prisfall på ladbare biler og ingen batteriutskiftning. Videre skriver TØI at dersom
man tar hensyn til den samfunnsøkonomiske verdien av økte skatteinntekter og helsegevinsten ved reduksjon
i NOx-utslippene, kan kostnadene i beste fall snus til langsiktig gevinst. I rapporten The New Climate
Economy (The Global Commission on the Economy and Climate, 2014) er elbil-tiltaket lagt inn i en global
tiltaksanalyse med en tiltakskostnad på minus 100 USD/tonn i 2030, det vil si negativ tiltakskostnad. Dette er
selv uten at tilleggsgevinster er medregnet. Når det gjelder hydrogenbiler er det gjort færre forsøk på å
beregne tiltakskostnader enn for elbiler og estimatene som finnes her er mer usikre på grunn av mindre
erfaringsgrunnlag.
Positive helseeffekter knyttet til reduksjon av partikler og NO x er hensyntatt ved plassering i
kostnadskategori.
179
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Dagens virkemiddelpakke har ikke vært like effektiv for
varebiler som for personbiler så langt, men salget de siste par årene har likevel økt betydelig. Noe av
grunnen til at det har gått tregere med salget av elvarebiler er antakelig at man kun belastes med 22 % av
engangsavgiften slik at besparelsen ved å velge en elvarebil istedenfor en bensin- eller dieselbil er mindre
enn innenfor personbilsegmentet. I tillegg er det nok en faktor at bruksmønsteret for varebiler er annerledes
enn for personbiler. Dersom den hurtige teknologi- og prisutviklingen på elbiler fortsetter og man samtidig
bygger ut tilstrekkelig med ladepunkter bør det likevel være mulig med en betydelig innfasing av elvarebiler
i årene framover. Stasjoner er kanskje den største utfordringen knyttet til innfasingen av hydrogenbiler.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Veibruks- og CO2-avgift på bensin og diesel, fritak for engangsavgift for elog hydrogenkjøretøy, reduserte
eie- og brukskostnader for elog hydrogenbiler (gratis passering i bomringen, gratis/redusert pris på ferge,
gratis parkering på offentlige parkeringsplasser, gratis lading for elbiler på kommunale ladestasjoner,
redusert årsavgift), tilgang på kollektivfelt og halvert firmabilbeskatning.
Energieffekter
En overgang til el-/hydrogen-varebiler forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter bensin og
diesel. Fordi det i referansebanen er antatt å være en viss innblanding av biodrivstoff i det fossile
drivstoffet, innebærer tiltaket også en reduksjon i etterspørselen etter biodrivstoff. Videre forventes tiltaket
å medføre en økning i etterspørselen etter elektrisitet for elog hydrogen-varebilene. Fordi det ikke er
opplagt hvilken teknologi som blir dominerende innenfor transportsektoren er det beregnet minimums- og
maksimumsverdier for økt etterspørsel etter elektrisitet, hvor minimumsverdien svarer til at 100 % av
nullutslippskilometerne kjøres med batterielektrisk drift, mens maksimumsverdien svarer til at 50 % av
nullutslippskilometerne kjøres med batterielektrisk drift mens 50 % kjøres med hydrogenteknologi. I
beregningene er det er forutsatt at hydrogenet produseres ved elektrolyse. I 2030 forventes det en redusert
etterspørsel etter bensin og diesel på til sammen 1,8 TWh og redusert etterspørsel etter biodrivstoff på 0,1
TWh. Samtidig forventes det en økning i etterspørsel etter elektrisitet på mellom 0,6 TWh og 1 TWh.
Tilleggseffekter
støynivåer, hvor gevinsten er høyest i de største byene. Reduksjon av partikler vil også lede til reduksjon av
sort karbon som er en viktig kortlevd klimadriver.
Det er forutsatt at årlig kjørelengde for nullutslippsbilene som fases inn er de samme som for bensin- og
dieselbilene de erstatter. Som en forenkling er det forutsatt at det er bensin- og dieselbiler med
gjennomsnittlige utslipp per kjørte kilometer som erstattes. Dette vil isolert sett overestimere
utslippsreduksjonene fordi nye bensin- og dieselbiler i gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn en
gjennomsnittlig bensin- og dieselbil. Utslippsreduksjonen vil også kunne være lavere dersom kjørte kilometer
med elbil i mindre grad enn antatt erstatter, kjørte kilometer med fossil- og bensinbiler. Levetiden på elog
hydrogenvarebiler er forutsatt å være ti år.
Referanser
180
Varebiler: 100 % av nybilsalget i 2030 er el- eller
hydrogenbiler
Nøkkelinformasjon
Tiltaket innebærer å øke andelen elog hydrogenbiler
(nullutslippsbiler) i varebilsegmentet. Tiltaket er
«teknologinøytralt», i den forstand at det ikke gjøres noen
antagelser om fordelingen mellom elog hydrogenbiler.
Tiltaket fases inn ved at en stadig større andel av nybilsalget
blir nullutslippsbiler. Det er forutsatt at hver kilometer kjørt
med en nullutslippsbil erstatter en kilometer kjørt med en
bensin- eller dieselbil. Tiltaket legger til grunn at elog
hydrogenbil-andelen av nybilsalget for varebiler er 4 % i 2016,
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
31 % i 2020, 66 % i 2025 og 100 % i 2030.
dagens rundt 15 mil for mange biler til 30 mil. Hydrogenbiler har de samme fordelene som elbiler, men et
begrenset modellutvalg, relativt høye priser og mangel på hydrogenstasjoner gjør at det likevel ikke blir
solgt mange hydrogenbiler i Norge i dag.
Utslippene fra varebiler inkluderer alle biler med grønne skilt. Ikke bare minibusser og mindre lastebiler,
men også mindre biler ("håndverker-bilen", "hjemmehjelp-bilen" etc.). De mindre bilene i denne kategorien
vil kunne skiftes ut med elektriske biler på linje med personbilene, mens de større
bilene/varebilene/minibussene kanskje vil være mer egnet for hydrogendrift.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 252 000 nullutslippsbiler i varebilsegmentet på
de norske veiene i 2030. Dette tilsvarer 46 % av varebilparken. Tiltaket gir da rundt 247 000 flere
skissert over vil dette gi en utslippsreduksjon på 827 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 – 1500 kr/tonn». Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet
elbiler nå produseres i langt større skala enn tidligere. Den raske utviklingen gir rom for ulike vurderinger av
framtiden og det er et stort spenn i beregninger av tiltakskostnader for elbiler. I Klimakur 2020 ble
tiltakskostnaden for innfasing av elbiler anslått til 1090 kr/tonn CO 2-ekvivalenter i 2020 og minus 45 kr/tonn
CO2-ekvivalenter i 2030. I TØI-rapporten Ressursøkonomisk regnskap for elektrifisering av bilparken (TØI,
2014) er den akkumulerte ressurskostnaden knyttet til en radikal omlegging av engangsavgiften og
videreføring av elbilprivilegiene beregnet til mellom 400 og 2500 kr/tonn mot 2050. Nederste del av
intervallet forutsetter raskt prisfall på ladbare biler og ingen batteriutskiftning. Videre skriver TØI at dersom
man tar hensyn til den samfunnsøkonomiske verdien av økte skatteinntekter og helsegevinsten ved reduksjon
i NOx-utslippene, kan kostnadene i beste fall snus til langsiktig gevinst. I rapporten The New Climate
Economy (The Global Commission on the Economy and Climate, 2014) er elbil-tiltaket lagt inn i en global
tiltaksanalyse med en tiltakskostnad på minus 100 USD/tonn i 2030, det vil si negativ tiltakskostnad. Dette er
selv uten at tilleggsgevinster er medregnet. Når det gjelder hydrogenbiler er det gjort færre forsøk på å
beregne tiltakskostnader enn for elbiler og estimatene som finnes her er mer usikre på grunn av mindre
erfaringsgrunnlag. Positive helseeffekter knyttet til reduksjon av partikler og NOx er hensyntatt ved
plassering i kostnadskategori.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». Dagens virkemiddelpakke har ikke vært like effektiv for
varebiler som for personbiler så langt, men salget de siste par årene har likevel økt betydelig. Noe av
181
grunnen til at det har gått tregere med salget av elvarebiler er antakelig at man kun belastes med 22 % av
engangsavgiften slik at besparelsen ved å velge en elvarebil istedenfor en bensin- eller dieselbil er mindre
enn innenfor personbilsegmentet. I tillegg er det nok en faktor at bruksmønsteret for varebiler er annerledes
enn for personbiler. Dersom den hurtige teknologi- og prisutviklingen på elbiler fortsetter og man samtidig
bygger ut tilstrekkelig med ladepunkter bør det likevel være mulig med en betydelig innfasing av elvarebiler
i årene framover. Stasjoner er kanskje den største utfordringen knyttet til innfasingen av hydrogenbiler.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Veibruks- og CO2-avgift på bensin og diesel, fritak for engangsavgift for elog hydrogenkjøretøy, reduserte
eie- og brukskostnader for elog hydrogenbiler (gratis passering i bomringen, gratis/redusert pris på ferge,
gratis parkering på offentlige parkeringsplasser, gratis lading for elbiler på kommunale ladestasjoner,
redusert årsavgift), tilgang på kollektivfelt og halvert firmabilbeskatning.
Energieffekter
En overgang til el-/hydrogen-varebiler forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter bensin og
diesel. Fordi det i referansebanen er antatt å være en viss innblanding av biodrivstoff i det fossile
drivstoffet, henholdsvis 1,5 energiprosent bioetanol og 5,7 energiprosent biodiesel, innebærer tiltaket også
en reduksjon i etterspørselen etter biodrivstoff. Videre forventes tiltaket å medføre en økning i
etterspørselen etter elektrisitet for elog hydrogen-varebilene. Fordi det ikke er opplagt hvilken teknologi
som blir dominerende innenfor transportsektoren i framtiden er det beregnet minimums- og
beregningene er det er forutsatt at hydrogenet produseres ved elektrolyse. I 2030 forventes det en redusert
etterspørsel etter bensin og diesel på til sammen 1,8 TWh og redusert etterspørsel etter biodrivstoff på til
sammen 0,1 TWh. Samtidig forventes det en økning i etterspørsel etter elektrisitet på mellom 0,6 TWh og 1
TWh.
Tilleggseffekter
Tiltaket gir reduserte utslipp av svevestøv, NOx og andre helseskadelige komponenter i eksos. Gir redusert
støynivå, hvor gevinsten er høyest i de største byene. Reduksjon av partikler vil også lede til reduksjon av
sort karbon som er en viktig kortlevd klimadriver.
Det er forutsatt at årlig kjørelengde for nullutslippsbilene som fases inn er de samme som for bensin- og
dieselbilene de erstatter. Som en forenkling er det forutsatt at det er bensin- og dieselbiler med
gjennomsnittlige utslipp per kjørte kilometer som erstattes. Dette vil isolert sett overestimere
utslippsreduksjonene fordi nye bensin- og dieselbiler i gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn en
gjennomsnittlig bensin- og dieselbil. Utslippsreduksjonen vil også kunne være lavere dersom kjørte kilometer
med elbil i mindre grad enn antatt erstatter, kjørte kilometer med fossil- og bensinbiler. Levetiden på elog
Referanser
_____________________________________________________________________________________________
182
Bybusser: 100 % av nybilsalget i 2025 er el- eller
hydrogendrevne
Nøkkelinformasjon
Tiltaket går ut på å øke andelen elog hydrogenbusser
brukt til lokaltransport. Tiltaket er «teknologinøytralt» i
den forstand at det ikke gjøres antagelser om fordelingen
Under 500 kr
Kostnadskategori
mellom elog hydrogenbusser. Tiltaket fases inn ved at
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
en stadig større andel av nyinnkjøpte busser blir basert
Mindre krevende
på el- eller hydrogendrift. Det er forutsatt at hver
Middels krevende
kilometer kjørt med en el- eller hydrogenbuss erstatter
Mer krevende
en kilometer kjørt med dieselbuss. Tiltaket legger til
grunn at elog hydrogenbil-andelen av nybilsalget for bybusser er 2 % i 2016, 41 % i 2020 og 100 % fra 2025.
Det er usikkert hvorvidt teknologien utvikler seg nok fram mot 2030 til at en stor andel av tyngre kjøretøy
kan drives med batterier alene. Man kan derfor se for seg at hydrogenteknologi kan komme til å bli en
viktigere løsning her enn for lettere kjøretøy. Per i dag er det syv nullutslippsbusser i Norge, fem
hydrogenbusser i Oslo og to elbusser i Stavanger. I tillegg er det en trolleybusslinje i Bergen. Trolleybusser er
en elektrisk drevet buss som henter strøm fra ledningsnettet over bakken. Det kan også tenkes at andre
løsninger, som for eksempel trolleybusser som også har et batteri for å øke fleksibiliteten, kan være en
mulighet i framtiden.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 6200 bybusser med null utslipp i norske byer i
2030. Dette tilsvarer 34 % av det totale antall bybusser. Basert på innfasing og forutsetningene skissert over
vil dette gi en utslippsreduksjon på 207 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Utslippsreduksjonen vil kunne
være lavere dersom nullutslippsbussene erstatter dieselbusser med lavere forbruk enn gjennomsnittsbussen.
Alternativer til elbusser er hydrogendrift og batteridrift med hydrogen som «range extender». I tillegg kan
biodrivstoff (for eksempel biogass) benyttes, men det er ikke en del av dette tiltaket (ligger i biodrivstofftiltaket). Oppbyggingen av ladeinfrastruktur er viktig for å redusere utfordringen med rekkevidden.
Kostnadskategori
Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, men tiltaket er plassert i kategorien
«Under 500 kr/tonn», basert på vurderingene under.
Implementering av nullutslippsteknologi for de tyngre kjøretøyene er fortsatt på demonstrasjonsstadiet og er
dermed kommet betydelig kortere enn de lette kjøretøyene. Det er derfor god grunn til å tro at også
kostnadene for disse i en del år framover vil ligge over de lette kjøretøyene. Det er derfor i tiltaket lagt til
grunn en tregere innfasingstakt de nærmeste årene enn tilsvarende tiltak for de lette kjøretøyene.
Bybussene er vurdert som mindre kostnadskrevende å skifte ut enn langdistansebussene. I rapporten Zero
emission trucks – An overview of the state-of-the-art technologies and their potential (ICCT, 2013)
estimeres kostnaden for elog hydrogenteknologi for tunge kjøretøy fram mot 2030. Beregningen tyder på at
de bedriftsøkonomiske kostnadene for elektrisk framdrift og hydrogen er betydelig høyere enn dieselkjøretøy
i 2012, men at kostnaden kan komme ned mot samme nivå som for dieselkjøretøy i perioden 2020-2030.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende», fordi flere forsøksprosjekt er i gang og at det er antatt å
være forholdsvis mye enklere å fase inn og bygge opp infrastruktur for busser på faste ruter i byområder enn
for langdistansebussene.
Tiltakspakke
183
Dagens virkemidler
Offentlige anskaffelser, drivstoffavgifter på bensin og diesel, støtteordninger og samarbeidsprosjekter.
Akershus fylkeskommune, Oslo kommune, Ruter, Norsk Forskningsråd og Transnova satte i gang pilotprosjekt
på fem hydrogenbusser i rute i Oslo og Akershus i 2012. ENOVA har gitt støtte til et pilotprosjekt med
uttesting av to standard (12 meter) elektriske busser i ordinær drift i Stavanger i 2015.
Energieffekter
En overgang til el-/hydrogen-busser forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter diesel. Fordi det
i referansebanen er antatt å være en innblanding av 5,7 energiprosent biodiesel i det fossile drivstoffet,
innebærer tiltaket også en reduksjon i etterspørselen etter biodiesel. Videre forventes tiltaket å medføre en
økning i etterspørselen etter elektrisitet for elog hydrogen-bussene. Fordi det ikke er opplagt hvilken
teknologi som blir dominerende innenfor transportsektoren i framtiden har vi regnet minimums- og
beregningene er det er forutsatt at hydrogenet produseres ved elektrolyse.
I 2030 forventes det en redusert etterspørsel etter diesel på 0,8 TWh og etter biodiesel på 0,05 TWh.
Samtidig forventes det en økning i etterspørsel etter elektrisitet på mellom 0,3 TWh og 0,4 TWh.
Tilleggseffekter
Gir reduserte utslipp av svevestøv, NOx og andre helseskadelige komponenter i eksos. Reduksjon av partikler
vil også lede til reduksjon av sort karbon som er en viktig kortlevd klimadriver. Tiltaket gir reduserte
støynivåer, hvor gevinsten er størst i de største byene.
Det er forutsatt at årlig kjørelengde for nullutslippsbussene som fases inn er de samme som dieselbussene de
erstatter. Som en forenkling er det forutsatt at det er busser med gjennomsnittlige utslipp per kjørte
kilometer som erstattes. Utslippsreduksjonen vil dermed være noe overestimert fordi nye busser i
gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn gjennomsnittsbussen. Utslippsreduksjonen vil også kunne være
lavere dersom kjørte kilometer med elog hydrogenbuss kommer i tillegg til, eller i mindre grad enn antatt
erstatter, kjørte kilometer med fossil- og bensinbusser. Dette vil avhenge av virkemiddelbruk. Levetiden på
elog hydrogenbusser er satt til 10 år. Tiltaket forutsetter tilstrekkelig utbygget infrastruktur.
Referanser
ICCT. (2013). Zero emission trucks – An overview of the state-of-the-art technologies and their potential.
The International Council for Clean Transportation
184
100 % av nybilsalget av bybusser i 2025, og 75 % av
nybilsalget av langdistansebusser i 2030 er elog
hydrogendrevne
Tiltaket går ut på å øke andelen elog hydrogenbusser
Nøkkelinformasjon
brukt til både lokal- og langdistansetransport. Tiltaket er
antagelser om fordelingen mellom elog
Under 500 kr
Kostnadskategori
hydrogenbusser. Tiltaket fases inn ved at en stadig
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
større andel av nyinnkjøpte busser blir basert på el- eller
Mindre krevende
hydrogendrift. Det er forutsatt at hver kilometer kjørt
Middels krevende
med en el- eller hydrogenbuss erstatter en kilometer
Mer krevende
kjørt med dieselbuss. I tiltaket er det forutsatt at elog
hydrogen-andelen av nye bybusser er 2 % i 2016, 41 % i 2020 og 100 % fra 2025 og at andelene for
langdistansebusser er 2 % i 2016, 22 % i 2020, 50 % i 2025 og 75 % fra 2030.
Det er usikkert hvorvidt teknologien utvikler seg nok fram til 2030 til at en stor andel av tyngre kjøretøy kan
drives med batterier alene. Man kan derfor se for seg at hydrogenteknologi kan komme til å bli en viktigere
løsning her enn for lettere kjøretøy. Konverteringen vil være enklest for bussene i lokaltransporten, mens
langdistansebussene vil være mer krevende å konvertere.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 6200 bybusser og 2300 langdistansebusser med
nullutslipp på de norske veiene i 2030. Dette tilsvarer 47 % av det totale antall busser. Basert på innfasing og
forutsetningene skissert over vil dette gi en utslippsreduksjon på 281 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Utslippsreduksjonen vil kunne være lavere dersom nullutslippsbussene erstatter dieselbusser med lavere
forbruk enn gjennomsnittsbussen.
Alternativer til elbusser er hydrogendrift og batteridrift med hydrogen som "range extender". I tillegg kan
biodrivstoff (for eksempel biogass) benyttes, men det er ikke del av dette tiltaket (ligger i biodrivstofftiltaket). Oppbyggingen av ladeinfrastruktur er viktig for å redusere utfordringen med rekkevidden.
Kostnadskategori
Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, men tiltaket er plassert i kategorien
«500 – 1500 kr/tonn», basert på vurderingene under.
Implementering av nullutslippsteknologi for de tyngre kjøretøyene er fortsatt på demonstrasjonsstadiet og er
dermed kommet betydelig kortere enn de lette kjøretøyene. Det er derfor god grunn til å tro at også
kostnadene for disse i en del år framover vil ligge over de lette kjøretøyene. Det er derfor i tiltaket lagt til
grunn en tregere innfasingstakt de nærmeste årene enn tilsvarende tiltak for de lette kjøretøyene. I
rapporten Zero emission trucks – An overview of the state-of-the-art technologies and their potential (ICCT,
2013) estimeres kostnaden for elog brenselsceller for tunge kjøretøy fram mot 2030. Beregningen tyder på
at de bedriftsøkonomiske kostnadene for elektrisk framdrift og brenselsceller er betydelig høyere enn
dieselkjøretøy i 2012, men at kostnaden kan komme ned mot samme nivå som for dieselkjøretøy i perioden
2020-2030.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi teknologiutviklingen har kommet kortere enn på
lette kjøretøy, samt at tiltaket vil kreve utbygging av infrastruktur for lade- og fyllestasjoner.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2 og tiltakspakke 3. Tiltaket overlapper med alle trafikkreduserende
tiltak, innblanding av biodrivstoff samt de andre tiltakene som faser inn hybrid- og nullutslippsbiler i dette
segmentet. Overlappsvurderingen er omtalt nærmere i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 2.
185
Dagens virkemidler
Drivstoffavgifter på bensin og diesel, støtteordninger og samarbeidsprosjekter. Akershus fylkeskommune,
Oslo kommune, Ruter, Norsk Forskningsråd og Transnova satte i gang pilotprosjekt med fem hydrogenbusser i
rute i Oslo og Akershus i 2012. ENOVA har gitt støtte til et pilotprosjekt med uttesting av to standard (12
meter) elektriske busser i ordinær drift i Stavanger i 2015.
Energieffekter
En overgang til el-/hydrogen-busser forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter diesel. Fordi det
i referansebanen er antatt å være en innblanding av 5,7 energiprosent biodiesel i det fossile drivstoffet,
økning i etterspørselen etter elektrisitet for elog hydrogen-bussene. Fordi det ikke er opplagt hvilken
teknologi som blir dominerende innenfor transportsektoren i framtiden har vi sett på en innfasing av elog
hydrogenkjøretøy innenfor et mulighetsrom. På bakgrunn av dette beregnes minimums- og
nullutslippskilometerne for bybusser kjøres med batterielektrisk drift mens 50 % kjøres med
hydrogenteknologi, samtidig som 100 % av nullutslippskilometerne for langdistansebussene kjøres med
hydrogenteknologi. I beregningene er det er forutsatt at hydrogenet produseres ved elektrolyse.
Tilleggseffekter
vil også lede til reduksjon av sort karbon som er en viktig kortlevd klimadriver. Gir reduserte støynivåer.
Gevinsten er størst i de største byene.
Det er forutsatt at årlig kjørelengde for nullutslippsbussene er den samme som for dieselbusser og at de
kjører like langt. Det er også forutsatt at hver kilometer kjørt med en nullutslippsbuss erstatter en kilometer
kjørt med dieselbuss. Som en forenkling er det forutsatt at det er en dieselbuss med gjennomsnittlige utslipp
per kjørte kilometer som erstattes. Utslippsreduksjonen vil dermed være noe overestimert fordi nye busser i
gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn en gjennomsnittlig buss. Tiltaket forutsetter tilstrekkelig utbygget
infrastruktur. Se også «Antagelser lagt til grunn for beregningene i transportsektoren».
Referanser
186
Lastebiler: 25 % av nybilsalget i 2030 er el- eller
hydrogendrevne
Tiltaket innebærer å øke andelen elog
hydrogenlastebiler. Tiltaket er «teknologinøytralt», i den
forstand at det ikke gjøres antagelser om fordelingen
mellom elog hydrogenlastebiler.
Tiltaket legger til grunn at elog hydrogenbil-andelen av
nybilsalget for lastebiler er 0 % i 2016, 0 % i 2020, 5 % i
2026 og 25 % i 2030.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 - 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Implementering av nullutslippsteknologi for de tyngre kjøretøyene er fortsatt på demonstrasjonsstadiet. Det
gjennomføres enkelte demonstrasjonsprosjekter knyttet til hydrogenlastebiler, blant annet i USA og Japan.
For tunge kjøretøy/lastebiler er det per i dag bare tenkelig med batterielektrisk drift dersom man bygger ut
infrastruktur for lading mens man kjører (pantograf-ledninger, el-skinner eller induktiv lading). Slik
infrastruktur vil ta tid å få på plass. Man kan derfor se for seg at disse kjøretøyene benytter hydrogen i 2030,
eventuelt i kombinasjon med batterielektrisk drift.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 4200 lastebiler med nullutslipp på de norske
veiene i 2030. Dette tilsvarer 5 % av totalt antall lastebiler. Basert på innfasing og forutsetningene skissert
over vil dette gi en utslippsreduksjon på 125 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet
Siden nullutslippsteknologi for de tyngre kjøretøyene fortsatt er på demonstrasjonsstadiet er det grunn til å
tro at også kostnadene for disse i en del år framover vil ligge over de lette kjøretøyene. I rapporten Zero
emission trucks – An overview of the state-of-the-art technologies and their potential (ICCT, 2013),
estimeres kostnaden for elog brenselsceller for tunge kjøretøy fram mot 2030. Beregningen tyder på at de
bedriftsøkonomiske kostnadene for elektrisk framdrift og brenselsceller var betydelig høyere enn
2020-2030. Det er derfor i tiltaket lagt til grunn en tregere innfasingstakt de nærmeste årene enn
tilsvarende tiltak for de lette kjøretøyene. Nullutslippslastebiler vil gi reduserte utslipp av svevestøv, NOx og
andre helseskadelige komponenter i eksos, samt redusert støynivå. Dette gir en samfunnsøkonomisk gevinst,
som er høyest i de største byene.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende», fordi teknologiutviklingen har kommet kortere enn på
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1, der det overlapper med alle trafikkreduserende tiltak og innblanding av
biodrivstoff innenfor segmentet.
Dagens virkemidler
Drivstoffavgifter på bensin og diesel.
Energieffekter
En overgang til el-/hydrogen-lastebiler forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter diesel. Fordi
det i referansebanen er antatt å være en innblanding av 5,7 energiprosent biodiesel i det fossile drivstoffet,
økning i etterspørselen etter elektrisitet for elog hydrogen-lastebilene. Fordi det ikke er opplagt hvilken
teknologi som blir dominerende innenfor transportsektoren i framtiden er det beregnet minimums- og
187
Tilleggseffekter
Tiltaket gir reduserte utslipp av svevestøv, NOx og andre helseskadelige komponenter i eksos. Reduksjon av
partikler vil også lede til reduksjon av sort karbon som er en viktig kortlevd klimadriver. Tiltaket gir
reduserte støynivåer, hvor gevinsten er høyest i de største byene.
Som en forenkling er det forutsatt at det er lastebiler med gjennomsnittlige utslipp per kjørte kilometer som
erstattes. Utslippsreduksjonen vil dermed være noe overestimert fordi nye lastebiler i gjennomsnitt har
lavere CO2-utslipp enn gjennomsnittet for hele bilparken. Utslippsreduksjonen vil også kunne være lavere
dersom kjørte kilometer med elbil kommer i tillegg til, eller i mindre grad enn antatt erstatter, kjørte
kilometer med fossil- og bensinbiler. Dette vil avhenge av virkemiddelbruk. Levetiden på elog
Referanser
188
Lastebiler: 50 % av nybilsalget i 2030 er el- eller
hydrogendrevne
Tiltaket innebærer å øke andelen elog
hydrogenlastebiler. Tiltaket er «teknologinøytralt», i den
forstand at det ikke gjøres antagelser om fordelingen
mellom elog hydrogenlastebiler. Tiltaket legger til
grunn at elog hydrogenbil-andelen av nye lastebiler er
0 % i 2016, 0 % i 2020, 10 % i 2025 og 50 % i 2030.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Implementering av nullutslippsteknologi for de tyngre
kjøretøyene er fortsatt på demonstrasjonsstadiet. Det gjennomføres enkelte demonstrasjonsprosjekter
knyttet til hydrogenlastebiler, blant annet i USA og Japan. For tunge kjøretøy/lastebiler er det per i dag
bare tenkelig med batterielektrisk drift dersom man bygger ut infrastruktur for lading mens man kjører
(pantograf-ledninger, el-skinner eller induktiv lading). Slik infrastruktur vil ta tid å få på plass. Man kan
derfor se for seg at det er mer sannsynlig at disse kjøretøyene benytter hydrogen i 2030, eventuelt i
kombinasjon med batterielektrisk drift.
Dersom tiltaket gjennomføres i sin helhet vil det være cirka 7500 lastebiler med nullutslipp på de norske
veiene i 2030. Dette tilsvarer 9 % av totalt antall lastebiler. Basert på innfasing og forutsetningene skissert
over vil dette gi en utslippsreduksjon på 250 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 – 1500 kr/tonn». Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet
Siden nullutslippsteknologi for de tyngre kjøretøyene fortsatt er på demonstrasjonsstadiet er det grunn til å
tro at også kostnadene for disse i en del år framover vil ligge over de lette kjøretøyene. I rapporten Zero
emission trucks – An overview of the state-of-the-art technologies and their potential (ICCT, 2013),
estimeres kostnaden for elog brenselsceller for tunge kjøretøy fram mot 2030. Beregningen tyder på at de
bedriftsøkonomiske kostnadene for elektrisk framdrift og brenselsceller er betydelig høyere enn
2020-2030. Det er derfor i tiltaket lagt til grunn en tregere innfasingstakt de nærmeste årene enn
tilsvarende tiltak for de lette kjøretøyene. Nullutslippslastebiler vil gi reduserte utslipp av svevestøv, NOx og
andre helseskadelige komponenter i eksos, samt redusert støynivå. Dette gir en samfunnsøkonomisk gevinst,
som er høyest i de største byene. Infrastrukturkostnader er ikke inkludert. Det er per i dag ikke grunnlag for
å si om inkludering av infrastrukturkostnader vil kunne endre kostnadskategori.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi teknologiutviklingen har kommet kortere enn på
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2 og tiltakspakke 3. Tiltaket overlapper med alle trafikkreduserende
tiltak, innblanding av biodrivstoff samt de andre tiltakene som faser inn hybrid- og nullutslippsbiler i dette
segmentet.
Dagens virkemidler
Drivstoffavgifter på bensin og diesel.
Energieffekter
En overgang til el-/hydrogen-lastebiler forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter diesel. Fordi
det i referansebanen er antatt å være en innblanding av 5,7 energiprosent biodiesel i det fossile drivstoffet,
189
økning i etterspørselen etter elektrisitet for elog hydrogen-lastebilene. Fordi det ikke er opplagt hvilken
teknologi som blir dominerende innenfor transportsektoren i framtiden er det beregnet minimums- og
Tilleggseffekter
vil også lede til reduksjon av sort karbon som er en viktig kortlevd klimadriver. Tiltaket gir reduserte
støynivåer, hvor gevinsten er høyest i de største byene.
Tiltaket fases inn ved at en stadig større andel av nyinnkjøpte lastebiler blir basert på el- eller
hydrogendrift. Som en forenkling er det forutsatt at det er lastebiler med gjennomsnittlige utslipp per kjørte
kilometer som erstattes. Utslippsreduksjonen vil dermed være noe overestimert fordi nye lastebiler i
gjennomsnitt har lavere CO2-utslipp enn gjennomsnittet for hele bilparken. Det er forutsatt at årlig
kjørelengde for nullutslippslastebilene er den samme som for diesellastebiler og at de kjører like langt. Det
er også forutsatt at hver kilometer kjørt med en nullutslippslastebil erstatter en kilometer kjørt med
diesellastebil. Tiltaket forutsetter tilstrekkelig utbygget ladeinfrastruktur.
Referanser
190
Hybridelektrisk drift på personbiler
En hybridelektrisk bil veksler mellom å benytte en
forbrenningsmotor og en elektrisk motor som kraftkilde.
Den elektriske motoren drives av batterier som lades når
forbrenningsmotoren i bilen går, eller under bremsing. I
ladbare hybrider (plug in-hybrider) kan batteriene i
tillegg lades fra strømnettet. Dette gir enda lavere
drivstofforbruk, særlig hvis bilen brukes mye til korte
turer.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
1 327 000 tonn CO2-ekv.
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Tiltaket går ut på å øke andelen hybridbiler fra 15 % av nybilsalget av personbiler i 2016, til 100 % i 2025 og
utover. I beregningene er økningen gjort lineært. Tiltaket skiller ikke mellom ladbare og ikke-ladbare
hybridbiler, men ettersom man kan se for seg at andelen ladbare hybridbiler fortsetter å øke, er det lagt inn
et gradvis høyere drivstoffbesparelse fra 30 % i 2016 til 50 % i 2030. Dette kommer i tillegg til den generelle
energieffektiviseringen for personbiler som allerede ligger i referansebanen.
Basert på salget av hybridbiler i første kvartal av 2015 ser det ut til at det vil bli solgt rundt 14 000
hybridbiler i Norge i 2015, mot 9800 i 2014 (8 % av totalt nybilsalg av personbiler) og 6100 i 2013 (7 % av
nybilsalget). I 2014 var 15 % av de nye hybridbilene ladbare, mot 3 % året før. (OFV AS, 2015)
Dersom tiltaket gjennomføres som beskrevet, vil det være rundt 1,5 millioner hybridbiler på veiene i 2030,
noe som tilsvarer litt over halvparten av personbilparken. Tiltaket er beregnet å gi en utslippsreduksjon på
cirka 1 327 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er lagt i kostnadskategorien «under 500 kr/tonn». Tiltakskostnadene er ikke utredet av
Miljødirektoratet i denne analysen, men tiltaket er plassert i kostnadskategori basert på tidligere
utredninger samt enkelte skjønnsmessige vurderinger. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Teknologien er godt etablert og en rekke bilprodusenter
tilbyr hybridmodeller.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i alle tiltakspakkene og overlapper med trafikkreduserende tiltak, elog hydrogenbiler
og biodrivstoff. Overlappsvurderingen er gjort slik at potensialet for elog hydrogenbiler tas ut først, mens
hybridbiler utgjør en andel av nybilsalget av resterende fossilbiler. Det vil derfor være flest hybridbiler i
pakke 1, der antallet elog hydrogenbiler er lavere enn i pakke 2 og 3. Les mer om overlappsvurderingene i
tiltaksbeskrivelsene for pakke 1, 2 og 3.
Dagens virkemidler
Hybridkjøretøy får en viss lettelse i engangsavgiften ved at elmotorens effekt og vekten av elmotor og
batteripakke ikke inngår i avgiftsgrunnlaget. I statsbudsjettet for 2015 ble vektfradraget for ladbare
hybridkjøretøy økt fra 15 % til 26 %, mens det for ikke-ladbare hybridkjøretøy fortsatt er 10 %. I tillegg ble
CO2-fradraget for biler med utslipp på opptil 105 g CO2/km økt med 50 kroner, og hybridbiler ble unntatt for
kravet om at engangsavgiften minimum må være 3700 kroner. Ladbare hybridbiler kan parkere på ladeplass
for elbiler når de lades.
Energieffekter
Et økt antall hybridbiler forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter bensin og diesel. Fordi det i
referansebanen er antatt å være en viss innblanding av biodrivstoff i det fossile drivstoffet, henholdsvis 1,5
energiprosent bioetanol og 5,7 energiprosent biodiesel, innebærer tiltaket også en reduksjon i etterspørselen
etter biodrivstoff. Videre forventes tiltaket å medføre en økning i etterspørselen etter elektrisitet.
191
I 2030 forventes det en redusert etterspørsel etter bensin og diesel på til sammen 5,2 TWh og etter
biodrivstoff på 0,2 TWh. Samtidig forventes det et økt forbruk av elektrisitet på 1,7 TWh. Den faktiske
etterspørselen etter elektrisk kraft fra strømnettet vil være lavere, ettersom det i beregningene ikke er skilt
mellom hvor stor andel som genereres under kjøring og hvor stor andel som lades fra strømnettet.
Tilleggseffekter
Gir noe lavere utslipp av svevestøv, NOx og andre helseskadelige komponenter i eksos. Reduksjon av partikler
vil også lede til reduksjon av svart karbon (BC) som er en viktig kortlevd klimadriver. Gir reduserte
støynivåer når den elektriske motoren er i bruk.
Antar at en hybridbil i gjennomsnitt har 30 % lavere utslipp enn en fossilbil i 2016, og at dette øker til 50 % i
2030 fordi andelen ladbare hybridbiler antas å øke, og fordi batteriet forventes å bli bedre slik at en økende
andel kilometer kjøres på elektrisk framdrift framfor med diesel/bensin. Se også «Antagelser lagt til grunn
for beregningene i transportsektoren».
Referanser
OFV AS. (2015). Bilsalget i 2014. Hentet fra: http://www.ofvas.no/bilsalget-i-2014/category648.html (Lest:
15.06.15). Opplysningsrådet for Veitrafikken AS
192
Hybridelektrisk drift på lastebiler
En hybridelektrisk bil veksler mellom å benytte en
forbrenningsmotor og en elektrisk motor som kraftkilde.
Den elektriske motoren drives av batterier som lades når
forbrenningsmotoren i bilen går, eller under bremsing. I
ladbare hybrider (plug in-hybrider) kan batteriene i
tillegg lades fra strømnettet. Dette gir enda lavere
drivstofforbruk, særlig hvis bilen brukes mye til korte
turer.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Tiltaket går ut på å øke andelen hybridelektriske lastebiler mot 2030. Tiltakets startår er 2018 med en
hybridandel på 1 % av nybilsalget for lastebiler, med en økende andel mot 50 % i 2030. I beregningene er
økningen gjort lineært.
Bransjen selv regner med et lavere drivstofforbruk for hybridelektriske lastebiler på 5 % i dag, men at dette
kan komme opp i 15-30 % i 2030, avhengig av type lastebil og bruksområde. I beregningene er
drivstoffbesparelsen antatt å øke lineært fra 5 % i 2016 til 20 % i 2030.
Verdens første hybridlastebil var en lett militær lastebil fra General Motors som ble produsert i 2003. Første
hybridlastebil i kommersiell drift i Europa kom i 2008. Bransjen oppgir at teknologien per i dag ikke egner
seg til langtransport, men er mer egnet til for eksempel renovasjonskjøring og distribusjon, der
drivstoffbesparelsen vil være høyest. I Norge er det kun levert én hybridlastebil, men i enkelte andre land er
det et større antall hybridlastebiler i drift.
Dersom tiltaket gjennomføres som beskrevet, vil det være rundt 19 000 hybridlastebiler på veiene i 2030,
noe som tilsvarer i overkant av 20 % av lastebilparken. Tiltaket er beregnet å gi en utslippsreduksjon på cirka
138 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er lagt i kostnadskategorien «under 500 kr/tonn». Tiltakskostnadene er ikke utredet av
Miljødirektoratet i denne analysen, men tiltaket er plassert i kostnadskategori basert på tidligere
utredninger samt enkelte skjønnsmessige vurderinger. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende».
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i alle tiltakspakkene, og overlapper med trafikkreduserende tiltak, elog hydrogenbiler
og biodrivstoff. Overlappsvurderingen er gjort slik at potensialet for elog hydrogenbiler tas ut først, mens
hybridbiler utgjør en andel av nybilsalget av resterende fossilbiler. Det vil derfor være flest hybridbiler i
pakke 1, der antallet elog hydrogenbiler er lavere enn i pakke 2 og 3. Les mer om overlappsvurderingene i
tiltaksbeskrivelsene for pakke 1, 2 og 3.
Dagens virkemidler
 Lette lastebiler (3,5 til 7,5 tonn) betaler engangsavgift. Hybridkjøretøy får en viss lettelse i
engangsavgiften ved at elmotorens effekt og vekten av elmotor og batteripakke ikke inngår i
avgiftsgrunnlaget. Vektfradraget er 26 % for ladbare hybridkjøretøy, og 10 % for ikke-ladbare
hybridkjøretøy. I tillegg er engangsavgiften utformet slik at biler med lavt CO 2-utslipp får en
avgiftslette.
 Tunge lastebiler (over 7,5 tonn) og lastebiler med lengde over seks meter er unntatt for
engangsavgiften.
 EU-lovgivingen har pr. dags dato ingen konkrete tiltak eller incentiver på plass for å redusere CO2utslipp fra tyngre kjøretøy (THEMA, 2015). I mai 2014 vedtok Kommisjonen imidlertid en strategi for
å redusere drivstofforbruk og CO2-utslipp fra tyngre kjøretøy. I første omgang er det snakk om å
193
foreslå nye regler som krever at CO2-utslipp forbundet med nye tyngre kjøretøy blir sertifisert,
rapportert og kontrollert.
Energieffekter
Et økt antall hybrid-lastebiler forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter diesel. Fordi det i
referansebanen er antatt å være en innblanding av 5,7 energiprosent biodiesel i det fossile drivstoffet,
økning i etterspørselen etter elektrisitet for hybrid-lastebilene.
Samtidig forventes det et økt forbruk av elektrisitet på 0,2 TWh. Den faktiske etterspørselen etter elektrisk
kraft fra strømnettet vil være lavere, ettersom det i beregningene ikke er skilt mellom hvor stor andel som
genereres under kjøring og hvor stor andel som lades fra strømnettet.
Tilleggseffekter
Gir noe lavere utslipp av svevestøv, NOx og andre helseskadelige komponenter i eksos. Gir reduserte
støynivåer når den elektriske motoren er i bruk.
I utslippsregnskapet hører lastebiler inn under kategorien «Tunge kjøretøy» sammen med busser. Det er
anslått at 82 % av utslippene i kategorien kommer fra lastebiler. Vi har ikke skilt mellom ulike typer
lastebiler (langtransport vs. distribusjon, renovasjon etc. i byer). Se også «Antagelser lagt til grunn for
Referanser
THEMA. (2015). Insentiver for miljøvennlige busser og lastebiler. THEMA Rapport 2015-01. Oppdragsrapport
skrevet av THEMA Consulting Group AS på oppdrag fra Klima og miljødepartementet.
194
Biodrivstoff til veitransport: +10 prosentpoeng i 2030
Tiltaket går ut på å øke innblandingen av biodrivstoff i
Nøkkelinformasjon
fossilt drivstoff til veitransport med 10 prosentpoeng fra
dagens nivå. I referansebanen ligger det inne en
1 092 000 tonn CO2-ekv.
konstant innblanding av 1,5 % bioetanol i bensin og 5,7 %
Under 500 kr
Kostnadskategori
biodiesel i diesel i hele perioden 2015 til 2030. Tiltaket
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
tilsvarer en innblanding av 11,5 % bioetanol og 15,7 %
biodiesel i 2030. Innblandingen er i dette tiltaket angitt i
Mindre krevende
Middels krevende
energiprosent, mens gjeldende omsetningsgrav på 3,5 %
Mer krevende
er i volumprosent. 11,5 energiprosent bioetanol tilsvarer
16,5 volumprosent bioetanol, og 15,7 energiprosent biodiesel tilsvarer 17,0 volumprosent biodiesel.
Fordi tilgangen på biogass er relativt begrenset, har vi ikke sett spesifikt på dette drivstoffet i tiltaket. Ved
økt tilgang forventer vi at også at biogass vil inngå som en del av tiltaket.
Se faktaark «Generelt om biodrivstoff» for beskrivelse av ulike typer biodrivstoff, metodikk for beregning av
utslippsreduksjoner, bærekraftkriterier med mer.
En økning på 10 prosentpoeng innblanding av biodrivstoff til veitransport i 2030 vil gi en utslippsreduksjon på
cirka 1 092 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer et forbruk på rundt 371 millioner liter biodiesel
og 117 millioner liter bioetanol. I beregningene er innfasingen gjort lineært. I virkeligheten er det sannsynlig
at økningen vil skje trinnvis, særlig dersom man satser på norskprodusert biodrivstoff. Utslippsreduksjonen
avhenger også av andelen bensin- og dieselkjøretøy som er i kjøretøyparken på det gitte tidspunktet, samt
årlig kjørelengde og drivstofforbruket til disse.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn». Kostnadene er blant annet knyttet til høyere kostnad
for biodrivstoff sammenlignet med fossilt drivstoff og oppgradering av infrastruktur for distribusjon og salg
av flytende drivstoff. Jo høyere innblanding av biodrivstoff, jo flere spesialtilpassede kjøretøy og/eller mer
drivstoff av høyere kvalitet kreves. Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen,
men tiltaket er plassert i kostnadskategori basert på kostnadsvurderingene for 2030 som ble gjort i Klimakur
2020. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». De tre tiltakene med biodrivstoff til veitransport (+10,
+20 og +40 prosentpoeng) er plassert i stigende gjennomføringskategori. Dette følger av at høy innblanding
vil kreve sterkere virkemidler, mer omfattende tilpasning av infrastruktur og endringer i kjøretøyparken. I
tillegg vil det være større utfordringer knyttet til tilgjengelighet.
Tiltakspakke
Det er i Klimameldingen (Meld. St. 21 (2011-2012)) varslet at man ønsker å øke dagens omsetningskrav til
veitransport fra 3,5 % til 10 % når Norge har samlet erfaring med bærekraftkriteriene for biodrivstoff.
Gjennom Fornybardirektivet (EUs direktiv 2009/28/EF av 23. april 2009) er det i tillegg satt et bindende mål
om at minst 10 % av forbruket i transportsektoren skal komme fra fornybare energikilder i 2020. Tiltaket er
derfor inkludert i tiltakspakke 1, der det overlapper med tiltakene nullvekst i personbil-kilometer i byene,
elog hydrogenbiler og hybridbiler. Overlappsvurderingen er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 1.
Tiltaket overlapper også med innblanding av 20 % og 40 % biodrivstoff til veitransport, som er inkludert i
tiltakspakke 2 og 3.
Dagens virkemidler
 Drivstoff som selges til veitrafikk i Norge skal i gjennomsnitt ha en innblanding av 3,5 volumprosent
bærekraftig biodrivstoff. Det er foreslått å øke dagens omsetningskrav til 5,5 volumprosent.
 Alle typer biodrivstoff er fritatt CO2-avgift.
195


Biodiesel har i dag halv veibruksavgift. I revidert nasjonalbudsjett for 2015 ble det foreslått å
redusere veibruksavgiften på biodiesel med 0,23 kroner per liter fra 1. juli 2015.
Bioetanol har full veibruksavgift opp til 50 % innblanding, men ingen veibruksavgift dersom
innblandingen er høyere.
Energieffekter
Økt innblanding av biodrivstoff forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter bensin og diesel, og
en økning i etterspørselen etter bioetanol og biodiesel. Det antas å være et en-til-en-forhold mellom endring
i etterspørsel etter fossilt drivstoff og biodrivstoff målt i energi. Fordi energitettheten er lavere for biodrivstoff
enn for tilsvarende fossilt drivstoff må bioetanol- og biodieselvolumene være noe høyere enn det tilsvarende
bensin- og dieselvolumet.
I 2030 forventes det en redusert etterspørsel etter bensin, med en tilsvarende økt etterspørsel etter
bioetanol på 0,7 TWh, og en redusert etterspørsel etter diesel, med en tilsvarende økt etterspørsel etter
biodiesel på 3,4 TWh.
Tilleggseffekter
Kan gi økte eller reduserte utslipp av helseskadelige komponenter, avhengig av typen biodrivstoff som velges
(AVL, 2015).
Referanser
AVL. (2015). Investigation on emission effects of alternative fuels, literature overview. Rapport M291/2015.
Oppdragsrapport skrevet av AVL på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Meld. St. 21 (2011-2012). Norsk klimapolitikk. Miljøverndepartementet.
196
tilsvarer derfor en innblanding av 21,5 % bioetanol og
25,7 % biodiesel i 2030.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
2 183 000 tonn CO2-ekv.
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Innblandingen er i dette tiltaket angitt i energiprosent,
mens gjeldende omsetningsgrav på 3,5 % er i volumprosent. 21,5 energiprosent bioetanol tilsvarer 29,5
volumprosent bioetanol, og 25,7 energiprosent biodiesel tilsvarer 27,5 volumprosent biodiesel.
En økning på 20 prosentpoeng innblanding av biodrivstoff til veitransport i 2030 vil gi en utslippsreduksjon på
cirka 2 183 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer et forbruk på rundt 741 millioner liter biodiesel
og 235 millioner liter bioetanol. I beregningene er innfasingen gjort lineært. I virkeligheten er det sannsynlig
at økningen vil skje trinnvis, særlig dersom man satser på norskprodusert biodrivstoff. Utslippsreduksjonen
avhenger også av andelen bensin- og dieselkjøretøy som er i kjøretøyparken på det gitte tidspunktet, samt
årlig kjørelengde og drivstoff-forbruket til disse.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn». Kostnadene er blant annet knyttet til høyere kostnad
for biodrivstoff sammenlignet med fossilt drivstoff og oppgradering av infrastruktur for distribusjon og salg
av flytende drivstoff. Jo høyere innblanding av biodrivstoff, jo flere spesialtilpassede kjøretøy og/eller mer
drivstoff av høyere kvalitet kreves. Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen,
men tiltaket er plassert i kostnadskategori basert på kostnadsvurderingene for 2030 som ble gjort i Klimakur
2020. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». De tre tiltakene med biodrivstoff til veitransport (+10,
+20 og +40 prosentpoeng) er plassert i stigende gjennomføringskategori. Dette følger av at høy innblanding
vil kreve sterkere virkemidler, mer omfattende tilpasning av infrastruktur og endringer i kjøretøyparken. I
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2, der det overlapper med tiltakene nullvekst i personbil-kilometer i hele
landet, elog hydrogenbiler og hybridbiler. Overlappsvurderingen er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for
tiltakspakke 2. Tiltaket overlapper også med innblanding av 10 % og 40 % biodrivstoff til veitransport, som er
inkludert i tiltakspakke 1 og 3.
Dagens virkemidler
 Biodiesel har i dag halv veibruksavgift. I revidert nasjonalbudsjett for 2015 ble det foreslått å
 Bioetanol har full veibruksavgift opp til 50% innblanding, men ingen veibruksavgift dersom
197
Energieffekter
Tilleggseffekter
(AVL, 2015).
Referanser
198
tilsvarer derfor en innblanding av 41,5 % bioetanol og
45,7 % biodiesel i 2030.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
4 366 000 tonn CO2-ekv.
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Innblandingen er i dette tiltaket angitt i energiprosent,
mens gjeldende omsetningsgrav på 3,5 % er i volumprosent. 41,5 energiprosent bioetanol tilsvarer 52,0
volumprosent bioetanol, og 45,7 energiprosent biodiesel tilsvarer 48,0 volumprosent biodiesel.
En økning på 40 prosentpoeng i innblanding av biodrivstoff til veitransport i 2030 vil gi en utslippsreduksjon
på cirka 4 366 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer et forbruk på rundt 1 482 millioner liter
biodiesel og 469 millioner liter bioetanol. I beregningene er innfasingen gjort lineært. I virkeligheten er det
sannsynlig at økningen vil skje trinnvis, særlig dersom man satser på norskprodusert biodrivstoff.
Utslippsreduksjonen avhenger også av andelen bensin- og dieselkjøretøy som er i kjøretøyparken på det gitte
tidspunktet, samt årlig kjørelengde og drivstoff-forbruket til disse.
Kostnadskategori
Kostnadene er blant annet knyttet til høyere kostnad for biodrivstoff sammenlignet med fossilt drivstoff og
oppgradering av infrastruktur for distribusjon og salg av flytende drivstoff. Jo høyere innblanding av
biodrivstoff, jo flere spesialtilpassede kjøretøy og/eller mer drivstoff av høyere kvalitet kreves. En økning på
40 prosentpoeng i innblanding vil kreve en betydelig forandring i kjøretøyparken med motorer som tåler den
type innblanding eller at produkter som HVO er lett tilgengelig på markedet i store kvantum.
kostnadskategori basert på kostnadsvurderingene for 2030 som ble gjort i Klimakur 2020. Tiltaket er lagt i
kategorien «over 1500 kr/tonn». Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende». De tre tiltakene med biodrivstoff til veitransport (+10, +20
og +40 prosentpoeng) er plassert i stigende gjennomføringskategori. Dette følger av at høy innblanding vil
kreve sterkere virkemidler, mer omfattende tilpasning av infrastruktur og endringer i kjøretøyparken. I
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3, der det overlapper med tiltakene «10 % reduksjon av personbilkilometer i byene og nullvekst i resten av landet», elog hydrogenbiler og hybridbiler. Overlappsvurderingen
er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for tiltakspakke 3. Tiltaket overlapper også med innblanding av 10 % og 20 %
biodrivstoff til veitransport, som er inkludert i tiltakspakke 1 og 2.
Dagens virkemidler
 Biodiesel har i dag halv veibruksavgift. I revidert nasjonalbudsjett for 2015 ble det foreslått å
199

Bioetanol har full veibruksavgift opp til 50% innblanding, men ingen veibruksavgift dersom
Energieffekter
i etterspørsel etter fossilt drivstoff og biodrivstoff målt i energi. Fordi energitettheten er lavere for
biodrivstoff enn for tilsvarende fossilt drivstoff må bioetanol- og biodieselvolumene være noe høyere enn det
tilsvarende bensin- og dieselvolumet.
Tilleggseffekter
(AVL, 2015).
Referanser
200
Innblanding av 10 % biodrivstoff til andre mobile
kilder i 2030
I kategorien «andre mobile kilder» inngår småbåter,
snøscootere, traktorer, anleggsmaskiner og andre
motorredskaper. Tiltaket går ut på å øke innblandingen
av biodrivstoff i fossilt drivstoff til andre mobile kilder
fra 0 energiprosent i dag til 10 energiprosent i 2030.
Se faktaark «Generelt om biodrivstoff» for beskrivelse av
ulike typer biodrivstoff, metodikk for beregning av
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
10 % innblanding av biodrivstoff til andre mobile kilder i 2030 vil gi en utslippsreduksjon på cirka 204 000
tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer et forbruk på rundt 89 millioner liter biodiesel og 3,8 millioner
liter bioetanol. I beregningene er innfasingen gjort lineært. I virkeligheten er det sannsynlig at økningen vil
skje trinnvis, særlig dersom man satser på norskprodusert biodrivstoff.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert kategorien «500 - 1500 kr/tonn». Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi mange av brukerne har egne drivstofftanker og
alle disse vil kreve oppgradering. I tillegg brukes en del av kjøretøyene og maskinene kun sesongmessig, og
vil dermed bli stående med diesel innblandet biodiesel i mange måneder. Dette kan føre til utfelling og
bakterievekst i tanken og dermed tette igjen slanger og filtre og muligens føre til motorstopp. Det finnes
tilsetningsstoffer som skal forhindre at dette skjer, men dette vil medføre ekstra utgifter og
merarbeid/endring i forsyningskjeden.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2. Tiltaket overlapper kun med tiltaket «Innblanding av 20 % biodrivstoff
til andre mobile kilder i 2030», som er inkludert i tiltakspakke 3.
Dagens virkemidler
Alle typer biodrivstoff er fritatt CO2-avgift.
Energieffekter
Tilleggseffekter
Kan gi økte eller reduserte utslipp av helseskadelige komponenter, avhengig av typen biodrivstoff som
velges.
Innblandingen er angitt i energiprosent. Vanligvis omtales innblanding av biodrivstoff i volumprosent.
201
Antar at «andre mobile kilder» benytter diesel som drivstoff, med unntak av en mindre andel
motorredskaper som benytter bensin.
202
Innblanding av 20 % biodrivstoff til andre mobile
kilder i 2030
Nøkkelinformasjon
I kategorien «andre mobile kilder» inngår småbåter,
snøscootere, traktorer, anleggsmaskiner og andre
motorredskaper. Tiltaket går ut på å øke innblandingen av
biodrivstoff til andre mobile kilder fra 0 energiprosent i dag
til 20 energiprosent i 2030.
Kostnadskategori
ulike typer biodrivstoff, metodikk for beregning av
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
20 % innblanding av biodrivstoff til andre mobile kilder i 2030 vil gi en utslippsreduksjon på cirka 492 000
tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer et forbruk på rundt 178 millioner liter biodiesel og 7,5 millioner
liter bioetanol. I beregningene er innfasingen gjort lineært. I virkeligheten er det sannsynlig at økningen vil
skje trinnvis, særlig dersom man satser på norskprodusert biodrivstoff.
Kostnadskategori
Vi har lagt tiltaket i kostnadskategorien «under 1500 kr/tonn». Usikkerheten i dette estimatet må anses som
høy. Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, men tiltaket er plassert i
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende», fordi mange av brukerne har egne drivstofftanker og alle
disse vil kreve oppgradering. I tillegg brukes en del av kjøretøyene og maskinene kun sesongmessig, og vil
dermed bli stående med diesel innblandet biodiesel i mange måneder. Dette kan føre til utfelling og
bakterievekst i tanken og dermed tette igjen slanger og filtre og muligens føre til motorstopp. Det finnes
tilsetningsstoffer som skal forhindre at dette skjer, men dette vil medføre ekstra utgifter og
merarbeid/endring i forsyningskjeden.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3. Tiltaket overlapper kun med tiltaket «Innblanding av 10 % biodrivstoff
til andre mobile kilder i 2030», som er inkludert i tiltakspakke 2.
Dagens virkemidler
Energieffekter
Tilleggseffekter
Kan gi økte eller reduserte utslipp av helseskadelige komponenter, avhengig av typen biodrivstoff som
velges.
Innblandingen er angitt i energiprosent. Vanligvis omtales innblanding av biodrivstoff i volumprosent.
203
Antar at «andre mobile kilder» benytter diesel som drivstoff, med unntak av en mindre andel
motorredskaper som benytter bensin.
204
i 2030 (ikke-kvotepliktig)
fossilt flydrivstoff på innenriks flygninger som ikke er
omfattet av klimakvotesystemet fra 0 % i dag til 20 % i 2030.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Innenriks luftfart som ikke er underlagt kvoteplikt omfatter; (kroner per tonn CO2-ekv.)
Over 1500 kr
militære fly, fly under 5,7 tonn (småfly), testflygninger og
Mindre krevende
redningsflygninger. De større flyene og helikoptrene
Middels krevende
Mer krevende
benytter jetflydrivstoff (Jet A-1), en parafin med blant
annet meget gode kuldeegenskaper. Forsvaret benytter også i hovedsak Jet A-1, men etter den militære
standarden F-34, som inneholder flere tilsetningsstoffer. F-34 benyttes også i kjøretøy og primuser.
«Flybensin» eller AVGAS (AViaton GASoline) benyttes i mindre fly med stempelmotorer. Både Jet A-1 og
AVGAS framstilles etter meget strenge spesifikasjoner.
Vi kjenner ikke til at Forsvaret per i dag arbeider med å innføre bruk av biodrivstoff. I USA har derimot
Forsvarsdepartementet (DoD) og deres føringer for større energiforsyningssikkerhet vært den viktigste
drivkraften for teknologiutvikling av biodrivstoffproduksjon for luftfart (Rambøll, 2013). DoD er også en av
verdens største drivstofforbrukere. Luftforsvaret i USA har som mål å benytte biodrivstoff for 50 % av alle
innenriksflygninger innen 2016. US Navy har en stor flyportefølje og har et mål om å benytte biodrivstoff for
50 % av energibehovet innen 2020.
En økt innblanding av biodrivstoff på innenriks flygninger som ikke er omfattet av klimakvotesystemet fra 0 %
i dag til 20 % i 2030 vil gi en utslippsreduksjon på cirka 52 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette tilsvarer
et forbruk på rundt 20 millioner liter biodrivstoff i 2030. I beregningene er innfasingen gjort lineært. I
virkeligheten er det sannsynlig at økningen vil skje trinnvis, særlig dersom man satser på norskprodusert
biodrivstoff. Det er anslått at det første anlegget for biojetdrivstoff kan komme i drift i Norge tidligst i 2020.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 – 1500 kr/tonn», basert på analysene gjort i Klimakur 2020. Den største
kostnaden forventes å være knyttet til at produksjonskostnaden for biojetdrivstoff vil være høyere enn for
fossilt flydrivstoff. Det forventes ingen store kostnader knyttet til tiltak på tankanlegg eller fly og motorer,
eller til investeringer i forbindelse med lagring før biojetdrivstoffet kommer til lufthavnene. I Klimakur 2020
var kostnadsanslaget basert på import av biodrivstoff. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Rent teknisk er tiltaket forholdsvis enkelt å gjennomføre. Biojetdrivstoff kan blandes direkte inn i
konvensjonelt fossilt flydrivstoff, og krever ingen tilpasninger i hverken flymotorene eller i
distribusjonssystemet. Foreløpig er innblandingen begrenset til maks 50 %. Tiltaket er likevel plassert i
kategorien «middels krevende», på grunn av utfordringer knyttet til tilgangen på bærekraftig biodrivstoff. Se
faktaark om biodrivstoff for beskrivelse av ulike typer biodrivstoff, metodikk for beregning av
Tiltakspakke
luftfart i 2030 (ikke-kvotepliktig)», som er inkludert i tiltakspakke 3.
Dagens virkemidler
ikke-kvotepliktig luftfart økt fra 0,84 til 1,03 kroner per liter. Alle typer biodrivstoff er fritatt CO 2-avgift.
205
Energieffekter
jetflydrivstoff og en økning i etterspørselen etter biojetdrivstoff. Det antas å være et en-til-en-forhold
mellom endring i etterspørsel etter jetflydrivstoff og biojetdrivstoff målt i energi. Fordi energitettheten er
noe høyere for biojetdrivstoff enn for tilsvarende fossilt drivstoff, kan volumene av biojetdrivstoff være noe
lavere enn det tilsvarende volumet av jetflydrivstoff.
Tilleggseffekter
som kan benyttes i tungtransport på veg. Mengden varierer med ulike industrielle prosesser, men man kan
Vi har anslått at ikke-kvotepliktige utslipp utgjør 20 % av utslippene fra innenriks luftfart. Dette er basert på
utslippsrapporter fra 2013 for de antatt 5 største kvotepliktige aktørene. Innblandingen er oppgitt i
energiprosent. I energiberegningene er flydrivstoffet benyttet i ikke-kvotepliktig luftfart antatt å være Jet
A-1.
Referanser
206
i 2030 (ikke-kvotepliktig)
fossilt flydrivstoff på innenriks flygninger som ikke er
omfattet av klimakvotesystemet fra 0 % i dag til 40 % i
2030.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Innenriks luftfart som ikke er underlagt kvoteplikt
Mindre krevende
omfatter; militære fly, fly under 5,7 tonn (småfly),
Middels krevende
testflygninger og redningsflygninger. De større flyene og
Mer krevende
helikoptrene benytter jetflydrivstoff (Jet A-1), en parafin
med blant annet meget gode kuldeegenskaper. Forsvaret benytter også i hovedsak Jet A-1, men etter den
militære standarden F-34, som inneholder flere tilsetningsstoffer. F-34 benyttes også i kjøretøy og primuser.
«Flybensin» eller AVGAS (AViaton GASoline) benyttes i mindre fly med stempelmotorer. Både Jet A-1 og
AVGAS framstilles etter meget strenge spesifikasjoner.
Vi kjenner ikke til at Forsvaret per i dag arbeider med å innføre bruk av biodrivstoff. I USA har derimot
Forsvarsdepartementet (DoD) og deres føringer for større energiforsyningssikkerhet vært den viktigste
driverkraften for teknologiutvikling av biodrivstoffproduksjon for luftfart (Rambøll, 2013). DoD er også en av
verdens største drivstofforbrukere. Luftforsvaret i USA har som mål å benytte biodrivstoff for 50 % av alle
innenriksflygninger innen 2016. US Navy har en stor flyportefølje og har et mål om å benytte biodrivstoff for
50 % av energibehovet innen 2020.
En økt innblanding av biojetdrivstoff på innenriks flygninger som ikke er omfattet av klimakvotesystemet fra
0 % i dag til 40 % i 2030 vil gi en utslippsreduksjon på cirka 104 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette
tilsvarer et forbruk på rundt 40 millioner liter biojetdrivstoff i 2030. I beregningene er innfasingen gjort
lineært. I virkeligheten er det sannsynlig at økningen vil skje trinnvis, særlig dersom man satser på
norskprodusert biodrivstoff. Det er anslått at det første anlegget for biojetdrivstoff kan komme i drift i
Norge tidligst i 2020.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 – 1500 kr/tonn», basert på analysene gjort i Klimakur 2020. Den største
kostnaden forventes å være knyttet til at produksjonskostnaden for biojetdrivstoff vil være høyere enn for
fossilt flydrivstoff. Det forventes ingen store kostnader knyttet til tiltak på tankanlegg eller fly og motorer,
eller til investeringer i forbindelse med lagring før biojetdrivstoffet kommer til lufthavnene. I Klimakur 2020
var kostnadsanslaget basert på import av biodrivstoff. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy.
Rent teknisk er tiltaket forholdsvis enkelt å gjennomføre. Biojetdrivstoff kan blandes direkte inn i
konvensjonelt fossilt flydrivstoff, og krever ingen tilpasninger i hverken flymotorene eller i
distribusjonssystemet. Foreløpig er innblandingen begrenset til maks 50 %. Tiltaket er likevel plassert i
kategorien «mer krevende», på grunn av utfordringer knyttet til tilgangen på bærekraftig biodrivstoff. Se
faktaark om biodrivstoff for beskrivelse av ulike typer biodrivstoff, metodikk for beregning av
Tiltakspakke
luftfart i 2030 (ikke-kvotepliktig)», som er inkludert i tiltakspakke 2.
Dagens virkemidler
ikke-kvotepliktig luftfart økt fra 0,84 til 1,03 kroner per liter. Alle typer biodrivstoff er fritatt CO2-avgift.
207
Energieffekter
jetflydrivstoff og en økning i etterspørselen etter biojetdrivstoff. Det antas å være et en-til-en-forhold
mellom endring i etterspørsel etter jetflydrivstoff og biojetdrivstoff målt i energi. Fordi energitettheten er
noe høyere for biojetdrivstoff enn for tilsvarende fossilt drivstoff, kan volumene av biojetdrivstoff være noe
lavere enn det tilsvarende volumet av jetflydrivstoff.
Tilleggseffekter
som kan benyttes i tungtransport på veg. Mengden varierer med ulike industrielle prosesser, men man kan
Vi har anslått at ikke-kvotepliktige utslipp utgjør 20 % av utslippene fra innenriks luftfart. Dette er basert på
utslippsrapporter fra 2013 for de antatt 5 største kvotepliktige aktørene. Innblandingen er oppgitt i
energiprosent. I energiberegningene er flydrivstoffet benyttet i ikke-kvotepliktig luftfart antatt å være Jet
A-1.
Referanser
208
Elektrifisering av gjenværende dieselstrekninger på
jernbane
Tiltaket innebærer å elektrifisere de gjenværende
dieselstrekningene: Rørosbanen, Solørbanen,
Raumabanen, Nordlandsbanen, herunder Trønderbanen
(Trondheim-Steinkjer), og Meråkerbanen. Ifølge Nasjonal
Transportplan 2014-2023, skal Trønderbanen og
Meråkerbanen (cirka 200 km) elektrifiseres i planens
andre delperiode (2018-2023).
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 - 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Jernbanenettet i Norge utgjør cirka 4200 kilometer,
hvorav rundt 1400 kilometer er dieseldrevet. Omtrent 20 % av trafikken går på de ikke-elektrifiserte
strekningene. Alle de mest trafikkerte strekningene er elektrifisert.
I referansebanen for jernbane går utslippene ned fra 46 000 tonn CO 2-ekvivalenter i 2016 til 41 000 CO2ekvivalenter i 2030, og det antas at dette er knyttet til elektrifiseringen av Trønderbanen og Meråkerbanen.
Jernbaneverket anslår at elektrifisering av Trønderbanen og Meråkerbanen vil gi en utslippsreduksjon på
12 300 tonn CO2-ekvivalenter. Ettersom det allerede er lagt inn en reduksjon på 5000 tonn i referansebanen,
blir resterende utslippsreduksjon som er knyttet til tiltaket 7300 tonn. I beregningene antas det at dette
potensialet tas ut i perioden 2020 til 2023. Det er ennå ikke gitt noe bevilgningsvedtak for tiltaket.
For de gjenværende jernbanestrekningene er det forutsatt at disse elektrifiseres eller går over på andre
nullutslippsalternativer i perioden 2024 til 2030. Ifølge Jernbaneverket vil alternativer til elektrifisering
antakelig være mer fordelaktige på strekninger som ikke har de største mengder trafikk eller ikke åpner for
alternative ruter, som for eksempel Nordlandsbanen. Alternativer kan blant annet være biodrivstoff,
hydrogen og elektrisk batteri. Jernbaneverket har igangsatt et analysearbeid som forventes å være ferdig
våren 2015 – Strategi for ikke elektrifiserte baner. Potensialet for utslippsreduksjon i 2030 vil dermed være
41 000 tonn CO2-ekvivalenter. Sammenlignet med andre tiltak er ikke dette en betydelig utslippsreduksjon,
men en helelektrifisering av jernbanen må i større grad ses på som et tiltak for å gjøre togtransporten mer
effektiv og fleksibel, slik at mer gods- og persontrafikk kan flyttes bort fra vei. Eltog har raskere
framføringstid enn dieseltog, noe som vil gjøre togtilbudet mer attraktivt. El-lokomotiver kan trekke lengre
godstog enn diesel-lokomotiver, noe som legger til rette for økt godstransport med jernbane. For
togoperatørene vil fremføringskostnadene være lavere enn ved dieseldrift, og utgifter til innkjøp, drift og
vedlikehold av lokomotiver og togsett vil reduseres som følge av en mer ensartet stall. Med elektrisk drift vil
det også være enklere å etablere gjennomgående pendler for både persontrafikk og gods.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 – 1500 kr/tonn». Kostnadene er knyttet til blant annet etablering av
kontaktledning, øvrig elektrisk infrastruktur, utvidelse av profil i tunneler og heving av broer. Årlige
kostnader knyttet til vedlikehold av infrastrukturen vil være høyere enn ved fortsatt dieseldrift. Kostnadene
ved elektrifisering av Trønderbanen og Meråkerbanen er estimert til å utgjøre cirka 13,8 millioner kroner per
kilometer. Elektrifiseringskostnadene er sterkt avhengige av tunnelandel, antall broer og tilgang på høyspent
strøm i de områdene som skal elektrifiseres, og er dermed ikke direkte overførbare til de andre ikkeelektrifiserte banestrekningene. Tallet kan imidlertid angi en størrelsesorden.
Tiltakskostnadene er ikke utredet av Miljødirektoratet i denne analysen, og i Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling ble tiltaket plassert i kostnadskategorien «over 1500 kr/tonn», basert på analysen som
ble gjort i Klimakur 2020. Denne analysen tok imidlertid ikke hensyn til en hel del nyttevirkninger, blant
annet økt hastighet, økt kapasitet, mindre støy, større fleksibilitet i bruk av vognmateriell og mer rasjonell
utnyttelse av lokomotivparken. Vi har derfor lagt tiltaket i kostnadskategorien «500 - 1500 kr/tonn»,
ettersom det er grunn til å tro at en samfunnsøkonomisk analyse der flere nyttevirkninger er regnet inn vil
209
gjøre at elektrifisering av jernbanen kommer ut med en lavere kostnad. Jernbaneverkets pågående arbeid
med Strategi for ikke elektrifiserte baner vil muligens kunne bidra med mer nyansert informasjon om
samfunnsøkonomisk kostnad.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende», fordi tiltaket bygger på kjent teknologi.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2 og 3, der det overlapper med tiltakene «Overføring av godstransport fra
vei til bane og sjø» (henholdsvis 10% og 20%). I motsetning til de andre tiltakene i transportsektoren, der
overlapp gjør at effekten av enkelttiltak blir mindre, vil elektrifisering av hele jernbanenettet føre til en økt
utslippsreduksjon knyttet til disse tiltakene. Overlappsvurderingen er omtalt i tiltaksbeskrivelsen for
tiltakspakke 2 og 3. Tiltaket overlapper også med tiltaket «Overføring av 5 % av innenriks godstransport fra
lastebil til jernbane og sjø», som er inkludert i tiltakspakke 1.
Dagens virkemidler
Politisk vedtak om elektrifisering av jernbanestrekninger skjer i Nasjonal Transportplan.
Energieffekter
Helelektrifisering av gjenværende dieselstrekninger forventes å medføre en reduksjon i etterspørselen etter
diesel og øke etterspørselen etter elektrisitet. I 2030 forventes det en redusert etterspørsel etter diesel på
0,1 TWh, og en økt etterspørsel etter elektrisitet på 0,06 TWh.
Tilleggseffekter
Redusert støyplage for naboer, reduserte utslipp av svevestøv, NO x og andre helseskadelige komponenter i
eksos. Svevestøv inneholder en andel svart karbon, som er en kraftig kortlevd klimadriver.
Referanser
Jernbaneverket. (prosjekt under arbeid). Strategi for ikke elektrifiserte baner. Jernbaneverket.
210
Innblanding av biodiesel til lasteskip (20 %)
Tiltaket innebærer å fase inn 20 % biodiesel i marint
drivstoff brukt på lasteskip (målt i energiprosent).
Tiltaket er basert på DNV GLs rapport Vurdering av tiltak
og virkemidler for mer miljøvennlige drivstoff i
skipsfartsnæringen, hvor det er beregnet potensialer for
utslippsreduksjoner basert på blant annet AIS-data.
Tiltaket tar utgangspunkt i DNV GLs «realitetsorienterte
scenario».
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Se faktaark «Generelt om biodrivstoff» for beskrivelse av ulike typer biodrivstoff, bærekraftskriterier med
mer.
Fossil diesel med moderat innblanding av biodiesel kan brukes med små eller ingen tilpasninger i de fleste av
dagens dieselmotorer. Biodrivstoff som energibærer i lasteskip vil sannsynligvis på kort sikt være mest
aktuelt som et produkt hvor en mindre andel blandes i marine gassoljer. DNV GL legger til grunn at det vil
være et begrenset innslag av biodrivstoff i skipsfartsnæringen det neste tiåret, men at andre- og
tredjegenerasjons biodrivstoff kan bli viktigere i framtiden såfremt det lar seg gjøre å produsere store
kvantum til konkurransedyktige priser.
DNV GLs «realitetsorienterte scenario» innebærer at 100 % av nye lasteskip tar i bruk en innblanding på 20 %
biodiesel, og at det skiftes drivstoff i et tempo som medfører at 1 % av de eksisterende skipene tar i bruk
denne innblandingen hvert år, fra og med 2016. Tiltaket varer 30 år for nye skip (tilsvarer skipets levetid) og
gjenværende levetid for eksisterende skip. Dette innebærer at i 2030 vil 848 lasteskip (det vil si 15 % av
flåten) operere med en 20 % innblanding av biodiesel.
Resultatene presentert i DNV GLs rapport baserer seg på beregninger knyttet til skipsfart i norske farvann. I
dette arbeidet har DNV GL levert tall som synliggjør potensialet i innenriks sjøfart, det vil si potensialet for
utslippsreduksjoner for skipsfart mellom to norske havner. Denne avgrensningen stemmer overens med
definisjonen i det norske utslippsregnskapet. Tiltaket gir en forholdsvis beskjeden utslippsreduksjon på
36 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030 sett i forhold til referansebanen basert på NB2015.
I DNV GLs beregninger blir utslippsreduksjonene på om lag det dobbelte av dette i 2030. Forskjellen skyldes i
hovedsak to forhold: For det første inkluderer DNV GLs referansebane ikke energieffektivisering, mens det er
lagt til grunn en generell effektivisering på 1,6 % p.a. i framskrivingen basert på NB2015. For det andre er
utgangspunktet i DNV GLs aktivitetsbaserte beregninger et drivstofforbruk som er betydelig høyere enn det
som ligger til grunn i utslippsregnskapet, som er basert på drivstoffsalg. Årsaken til dette kan være at en del
lasteskip bunkrer drivstoff som benyttes i innenrikstrafikk i utlandet.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Det antas at tiltaket ikke medfører
investeringskostnader på skipssiden fordi det ikke er behov for modifikasjoner på motor eller
drivstofftilførselssystem, og ingen merkostnader ved nybygg. DNV GL har i sin rapport gjort beregninger med
fire ulike prisscenarioer, det vil si med lav og høy pris for oljeprodukter, og lav og høy pris for alternativene
biodrivstoff, LNG og elektrisitet. Tiltakene som omfatter innfasing av 20 % biodiesel faller med alle fire
prisscenarioer i kategorien «under 500 kr/tonn» som privat/bedriftsøkonomisk kostnad. I noen av
prisscenarioene er tiltaket bedriftsøkonomisk lønnsomt.
Samfunnsøkonomisk tiltakskostnad er ikke beregnet i denne analysen. Lavere rentesats (8 % i DNV GLs
beregninger versus 4 % i samfunnsøkonomiske analyser) og reduserte SO2-utslipp medfører at den
samfunnsøkonomiske tiltakskostnaden er lavere enn den bedriftsøkonomiske, mens økte NOx-utslipp vil
trekke den samfunnsøkonomiske kostnaden noe opp. Tiltaket vil også kreve oppgradering av infrastruktur for
distribusjon/salg av flytende drivstoff, men disse kostnadene er ikke inkludert i vurderingen.
211
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Det kreves ingen vesentlig teknologiutvikling for at 20 %
biodrivstoff skal kunne benyttes på lasteskip. Tilgjengelighet og distribusjonsnett er kanskje den viktigste
utfordringen knyttet til innfasingen av biodiesel. Det er også usikkerhet knyttet til driftssikkerhet og
garantier fra motorprodusenter, siden biodrivstoff hittil i liten grad har vært utprøvd på lasteskip.
Usikkerhet rundt framtidige CO2-krav kan gjøre det mindre attraktivt å investere i omlegging til biodrivstoff.
Prisutvikling, tilgjengelighet og offentlige incentivordninger vil være svært avgjørende for hvor stort
omfanget av bruk av biodrivstoff vil bli.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1. Tiltaket overlapper helt med tiltaket «Bruk av vegetabilsk olje på
lasteskip (100 %)», som er inkludert i tiltakspakke 2.
Energieffekter
Tiltaket medfører en redusert etterspørsel etter fossile energivarer, i hovedsak marine gassoljer, på om lag
136 GWh i 2030. Dermed blir det en økt etterspørsel etter biodiesel i samme størrelsesorden, i og med at det
i analysen er lagt til grunn samme virkningsgrad.
Tilleggseffekter
Økt bruk av biodiesel kan isolert sett medføre økte utslipp av NOx og partikler, som påvirker luftkvaliteten.
DNV GL har lagt til grunn en økning på 10 % sammenlignet med marine gassoljer, men ettersom NO x er
regulert gjennom andre mekanismer ventes det at denne økningen ikke vil materialisere seg, men motvirkes
med renseteknologi. Utslippene av SO2 elimineres, og dette medfører redusert fare for forsuring av vann og
vassdrag. Effektene på partikkelutslippene er ikke vurdert.
Dagens virkemidler
Alle typer biodrivstoff er fritatt CO2-avgift, og det er mulig for oppdragsgiver å legge miljøkrav inn i
anbudskravene i anbudskonkurranser. Eksempelvis har Stortinget bedt regjeringen sørge for at alle
kommende fergeanbud har krav til nullutslippsteknologi (og lavutslippsteknologi) når teknologien tilsier
dette.
Referanser
DNV GL. (2015). Vurdering av tiltak og virkemidler for mer miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen.
Rapport nummer 2015-0086, Rev. 0. På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet.
212
Innblanding av biodiesel i fiskeflåten (20 %)
Tiltaket innebærer å fase inn 20 % biodiesel i marint
drivstoff brukt i fiskeflåten (målt i energiprosent).
Tiltaket er basert på DNV GLs rapport Vurdering av tiltak
og virkemidler for mer miljøvennlige drivstoff i
skipsfartsnæringen, hvor det er beregnet potensialer for
utslippsreduksjoner basert på blant annet AIS-data.
Tiltaket tar utgangspunkt i DNV GLs «realitetsorienterte
scenario».
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Se faktaark «Generelt om biodrivstoff» for beskrivelse av ulike typer biodrivstoff, bærekraftskriterier med
mer.
Fossil diesel med moderat innblanding av biodiesel kan brukes med små eller ingen tilpasninger i de fleste av
dagens dieselmotorer. Biodrivstoff som energibærer i fiskefartøyer vil sannsynligvis på kort sikt være mest
aktuelt som et produkt hvor en mindre andel blandes i marine gassoljer. DNV GL har lagt til grunn at det vil
tredjegenerasjons biodrivstoff kan bli viktigere i framtiden såfremt det lar seg gjøre å produsere store
DNV GLs «realitetsorienterte scenario» innebærer at 100 % av nye fiskebåter tar i bruk en innblanding 20 %
biodiesel, og at det skiftes drivstoff i et tempo som medfører at 1 % av de eksisterende skipene tar i bruk
denne innblandingen hvert år, fra og med 2016. Tiltaket varer 30 år for nye skip (tilsvarer skipets levetid) og
gjenværende levetid for eksisterende skip. Dette innebærer at i 2030 vil 178 fiskefartøyer (det vil si 33 % av
flåten) operere med en 20 % innblanding av biodiesel. Tiltaket gir en utslippsreduksjon på 139 000 tonn CO2ekvivalenter i 2030 sett i forhold til referansebanen basert på NB2015.
definisjonen i det norske utslippsregnskapet.
I DNV GLs beregninger blir utslippsreduksjonene på om lag en fjerdedel av dette i 2030. Forskjellen skyldes
to forhold som trekker i hver sin retning: På den ene siden inkluderer DNV GLs referansebane ikke
energieffektivisering, mens det er lagt til grunn en generell effektivisering på 1,6 % p.a. i framskrivingen
basert på NB2015. Dette medfører at potensialet for utslippsreduksjoner reduseres når tiltaket sees i
sammenheng med NB2015. På den andre siden er utgangspunktet i DNV GLs aktivitetsbaserte beregninger et
drivstofforbruk som er betydelig lavere enn det som ligger til grunn i utslippsregnskapet, fordi mange
fiskefartøyer ikke er inkludert i AIS-dataene.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Det antas at tiltaket ikke medfører
investeringskostnader på skipssiden fordi det ikke er behov for modifikasjoner på motor eller
drivstofftilførselssystem, og ingen merkostnader ved nybygg. DNV GL har i sin rapport gjort beregninger med
fire ulike prisscenarioer, det vil si med lav og høy pris for oljeprodukter, og lav og høy pris for alternativene
biodrivstoff, LNG og elektrisitet. Tiltakene som omfatter innfasing av 20 % biodiesel faller med alle fire
prisscenarioer i kategorien «under 500 kr/tonn» som privat/bedriftsøkonomisk kostnad. I noen av
prisscenarioene er tiltaket bedriftsøkonomisk lønnsomt.
213
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Det kreves ingen vesentlig teknologiutvikling for at 20 %
biodrivstoff skal kunne benyttes på fiskefartøyer. Tilgjengelighet og distribusjonsnett er kanskje den
viktigste utfordringen knyttet til innfasingen av biodiesel. Det er også usikkerhet knyttet til driftssikkerhet
og garantier fra motorprodusenter, siden biodrivstoff hittil i liten grad har vært utprøvd i fiskefartøy.
Usikkerhet rundt framtidige CO2-krav kan gjøre det mindre attraktivt å investere i omlegging til biodrivstoff.
Prisutvikling, tilgjengelighet og offentlige incentivordninger vil være svært avgjørende for hvor stort
omfanget av bruk av biodrivstoff vil bli.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1. Tiltaket overlapper helt med tiltaket «Bruk av vegetabilsk olje i
fiskeflåten (100 %)», som er inkludert i tiltakspakke 2.
Energieffekter
517 GWh i 2030. Dermed blir det en økt etterspørsel etter biodiesel i samme størrelsesorden, i og med at det
i analysen er lagt til grunn samme virkningsgrad.
Tilleggseffekter
Økt bruk av biodiesel kan isolert sett medføre økte utslipp av NOx og partikler, som påvirker luftkvaliteten.
DNV GL har lagt til grunn en økning på 10 % sammenlignet med marine gassoljer, men ettersom NO x er
regulert gjennom andre mekanismer ventes det at denne økningen ikke vil materialisere seg, men motvirkes
med renseteknologi. Utslippene av SO2 elimineres, og dette medfører redusert fare for forsuring av vann og
vassdrag. Effektene på partikkelutslippene er ikke vurdert.
Dagens virkemidler
Referanser
214
Bruk av vegetabilsk olje på lasteskip (100 %)
Tiltaket innebærer å fase inn 100 % vegetabilsk olje i
marint drivstoff brukt på lasteskip. Tiltaket er basert på
DNV GLs rapport Vurdering av tiltak og virkemidler for
mer miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen, hvor
det er beregnet potensialer for utslippsreduksjoner
basert på blant annet AIS-data. Tiltaket tar utgangspunkt
i DNV GLs «realitetsorienterte scenario».
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
ulike typer biodrivstoff, bærekraftskriterier med mer.
De fleste dieselmotorer vil kunne benytte vegetabilsk olje som drivstoff med noen relativt enkle justeringer
og tilpasninger. Biodrivstoff som energibærer i lasteskip vil sannsynligvis på kort sikt være mest aktuelt som
et produkt hvor en mindre andel biodrivstoff blandes i marine gassoljer. DNV GL har lagt til grunn at det vil
tredjegenerasjons biodrivstoff kan bli viktigere i framtiden såfremt at det lar seg gjøre å produsere store
DNV GLs «realitetsorienterte scenario» innebærer et 100 % av nybyggene tar i bruk vegetabilsk olje, og at
eksisterende lasteskip skifter drivstoff i et tempo som medfører at 1 % av de eksisterende skipene bygges om
årlig for å kunne ta i bruk dette drivstoffet, fra og med 2016. Tiltaket varer 30 år for nybygg (tilsvarer
skipets levetid) og gjenværende levetid for eksisterende skip. Dette innebærer at i 2030 vil 848 lasteskip
(det vil si 15 % av flåten) operere med 100 % vegetabilsk olje.
Resultatene presentert i DNV GLs rapport (DNV GL, 2015) baserer seg på beregninger knyttet til skipsfart i
norske farvann. I dette arbeidet har DNV GL levert tall som synliggjør potensialet i innenriks sjøfart, det vil
si potensialet for utslippsreduksjoner for skipsfart mellom to norske havner. Denne avgrensningen stemmer
overens med definisjonen i det norske utslippsregnskapet. Tiltaket gir en utslippsreduksjon på 182 000 tonn
CO2-ekvivalenter i 2030 sett i forhold til referansebanen basert på NB2015.
I DNV GLs beregninger blir utslippsreduksjonene på om lag det dobbelte av dette i 2030. Forskjellen skyldes i
hovedsak to forhold: For det første inkluderer DNV GLs referansebane ikke energieffektivisering, mens det er
lagt til grunn en generell effektivisering på 1,6 % p.a. i framskrivingen basert på NB2015. Dette medfører at
potensialet for utslippsreduksjoner reduseres når tiltaket sees i sammenheng med NB2015. For det andre er
utgangspunktet i DNV GLs aktivitetsbaserte beregninger et drivstofforbruk som er betydelig høyere enn det
som ligger til grunn i utslippsregnskapet, som er basert på drivstoffsalg. Årsaken til dette kan være at en del
lasteskip bunkrer drivstoff som benyttes i innenrikstrafikk i utlandet.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Det antas at tiltaket medfører noen
investeringskostnader på skipssiden fordi det er behov for enkelte modifikasjoner på motor og
drivstoffsystem. For nybygg er det antatt en 5 % merkostnad på motorkostnaden, mens det antas at
merkostnaden er noe høyere for eksisterende skip. Her har DNV GL anslått en ekstrakostnad på 50 % av
kostnaden for biodrivstoff på nybygg, det vil si en merkostnad tilsvarende 7,5 % av opprinnelig motorkostnad.
I noen av prisscenarioene er tiltaket bedriftsøkonomisk lønnsomt.
DNV GL har i sin rapport gjort beregninger med fire ulike prisscenarioer, det vil si med lav og høy pris for
oljeprodukter, og lav og høy pris for alternativene biodrivstoff, LNG og elektrisitet. Tiltakene som omfatter
overgang til vegetabilsk olje faller med alle fire prisscenarioer i kategorien «under 500 kr/tonn» som
privat/bedriftsøkonomisk kostnad.
215
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». Det kreves ingen vesentlig teknologiutvikling for at
vegetabilsk olje skal kunne erstatte fossile brensler på lasteskip, men tilgjengelighet og distribusjonsnett kan
være en vesentlig utfordring knyttet til overgang til vegetabilsk olje. Det er også usikkerhet knyttet til
driftssikkerhet og garantier fra motorprodusenter, siden biodrivstoff hittil i liten grad har vært utprøvd på
lasteskip. Usikkerhet rundt framtidige CO2-krav kan gjøre det mindre attraktivt å investere i omlegging til
biodrivstoff. Prisutvikling, tilgjengelighet og offentlige incentivordninger vil være svært avgjørende for hvor
stort omfanget av bruk av biodrivstoff vil bli.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2, hvor det erstatter tiltaket «Innblanding av biodiesel til lasteskip (20
%)», som er inkludert i tiltakspakke 1.
Energieffekter
680 GWh i 2030. Dermed blir det en økt etterspørsel etter vegetabilsk olje i samme størrelsesorden, i og med
at det i analysen er lagt til grunn samme virkningsgrad.
Tilleggseffekter
Økt bruk av vegetabilsk olje kan medføre økte utslipp av NOx og partikler, som påvirker luftkvaliteten. DNV
GL har lagt til grunn en økning på 10 % sammenlignet med marine gassoljer, mens effektene på
partikkelutslippene ikke er vurdert. Utslippene av SO 2 elimineres, og dette medfører redusert fare for
forsuring av vann og vassdrag.
Dagens virkemidler
Alle typer biodrivstoff er fritatt CO2-avgift, og det er mulig for oppdragsgiver å legge miljøkrav inn i
anbudskravene i anbudskonkurranser. Eksempelvis har Stortinget bedt regjeringen sørge for at alle
kommende fergeanbud har krav til nullutslippsteknologi (og lavutslippsteknologi) når teknologien tilsier
dette.
Referanser
216
Bruk av vegetabilsk olje i fiskeflåten (100 %)
Tiltaket innebærer å fase inn 100 % vegetabilsk olje i
marint drivstoff brukt i fiskeflåten. Tiltaket er basert på
DNV GLs rapport Vurdering av tiltak og virkemidler for
mer miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen, hvor
det er beregnet potensialer for utslippsreduksjoner
basert på blant annet AIS-data. Tiltaket tar utgangspunkt
i DNV GLs «realitetsorienterte scenario».
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
ulike typer biodrivstoff, bærekraftskriterier med mer.
De fleste dieselmotorer vil kunne benytte vegetabilsk olje som drivstoff med noen relativt enkle justeringer
og tilpasninger. Biodrivstoff som energibærer i fiskeflåten vil sannsynligvis på kort sikt være mest aktuelt
som et produkt hvor en mindre andel biodrivstoff blandes i marine gassoljer. DNV GL har lagt til grunn at det
vil være et begrenset innslag i det marine drivstoffet det neste tiåret, men at andre- og tredjegenerasjons
biodrivstoff kan bli viktigere i framtiden såfremt at det lar seg gjøre å produsere store kvantum til
konkurransedyktige priser.
DNV GLs «realitetsorienterte scenario» innebærer at 100 % av nye fiskebåter tar i bruk vegetabilsk olje, og at
eksisterende fiskebåter skifter drivstoff i et tempo som medfører at 1 % av de eksisterende skipene bygges
om årlig for å kunne ta i bruk dette drivstoffet, fra og med 2016. Tiltaket varer 30 år for nye skip (tilsvarer
skipets levetid) og gjenværende levetid for eksisterende skip. Dette innebærer at i 2030 vil 178 fiskefartøyer
(det vil si 33 % av flåten) operere med 100 % vegetabilsk olje.
definisjonen i det norske utslippsregnskapet. Tiltaket gir en utslippsreduksjon på 693 000 tonn CO2ekvivalenter i 2030 sett i forhold til referansebanen basert på NB2015.
I DNV GLs beregninger blir utslippsreduksjonene på om lag en fjerdedel av dette i 2030. Forskjellen skyldes
to forhold som trekker i hver sin retning: På den ene siden inkluderer DNV GLs referansebane ikke
energieffektivisering, mens det er lagt til grunn en generell effektivisering på 1,6 % p.a. i framskrivingen
basert på NB2015. Dette medfører at potensialet for utslippsreduksjoner reduseres når tiltaket sees i
sammenheng med NB2015. På den annen side er utgangspunktet i DNV GLs aktivitetsbaserte beregninger et
forbruk som er betydelig lavere enn det som ligger til grunn i utslippsregnskapet, fordi mange fiskefartøyer
ikke er inkludert i AIS-dataene.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Det antas at tiltaket medfører noen
investeringskostnader på skipssiden fordi det er behov for enkelte modifikasjoner på motor og
drivstoffsystem. For nybygg er det antatt en 5 % merkostnad på motorkostnaden, mens det antas at
merkostnaden er noe høyere for eksisterende skip. Her har DNV GL anslått en ekstrakostnad på 50 % av
kostnaden for biodrivstoff på nybygg, det vil si en merkostnad tilsvarende 7,5 % av opprinnelig motorkostnad.
I noen av prisscenarioene er tiltaket bedriftsøkonomisk lønnsomt.
DNV GL har i sin rapport gjort beregninger med fire ulike prisscenarioer, det vil si med lav og høy pris for
oljeprodukter, og lav og høy pris for alternativene biodrivstoff, LNG og elektrisitet. Tiltakene som omfatter
overgang til vegetabilsk olje faller med alle fire prisscenarioer i kategorien «under 500 kr/tonn» som
privat/bedriftsøkonomisk kostnad. De samfunnsøkonomiske kostnadene er ikke beregnet her, og de ulike
elementene av denne delen vil trekke i forskjellige retninger: Mens lavere rentesats (8 % privatøkonomisk
versus 4 % samfunnsøkonomisk) og reduserte SO 2-utslipp medfører at det samfunnsøkonomiske kostnadene
217
reduseres sammenlignet med de privatøkonomiske, mens økte NOx-utslipp vil trekke den
samfunnsøkonomiske kostnaden opp. Kostnadene vil også omfatte oppgradering av infrastruktur for
distribusjon/salg av flytende drivstoff, disse kostnadene er ikke inkludert i vurderingen.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». Det kreves ingen vesentlig teknologiutvikling for at
vegetabilsk olje skal kunne erstatte fossile brensler på fiskebåter, men tilgjengelighet og distribusjonsnett
kan være en vesentlig utfordring knyttet til overgang til vegetabilsk olje. Det er også usikkerhet knyttet til
driftssikkerhet og garantier fra motorprodusenter, siden biodrivstoff hittil i liten grad har vært utprøvd på
skip og båter. Usikkerhet rundt framtidige CO 2-krav kan gjøre det mindre attraktivt å investere i omlegging
til biodrivstoff. Prisutvikling, tilgjengelighet og offentlige incentivordninger vil være svært avgjørende for
hvor stort omfanget av bruk av biodrivstoff vil bli.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2, hvor det erstatter tiltaket «Innblanding av biodiesel i fiskeflåten (20
%)», som er inkludert i tiltakspakke 1.
Energieffekter
2586 GWh i 2030. Dermed blir det en økt etterspørsel etter vegetabilsk olje i samme størrelsesorden, i og
med at det i analysen er lagt til grunn samme virkningsgrad.
Tilleggseffekter
Økt bruk av vegetabilsk olje kan medføre økte utslipp av NO x og partikler, som påvirker luftkvaliteten. DNV
GL har lagt til grunn en økning på 10 % sammenlignet med marine gassoljer, mens effektene på
partikkelutslippene ikke er vurdert. Utslippene av SO 2 elimineres, og dette medfører redusert fare for
forsuring av vann og vassdrag.
Dagens virkemidler
Referanser
218
LNG på supplyskip
Tiltaket innebærer å fase inn LNG i offshoreflåten. LNG
er naturgass som er nedkjølt og kondensert til flytende
form. LNG har særlig vært i fokus som et tiltak for
bedret luftkvalitet, fordi utslippene av spesielt SOX og
partikler reduseres. Tiltaket er basert på DNV GLs
rapport Vurdering av tiltak og virkemidler for mer
miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen, hvor det er
beregnet potensialer for utslippsreduksjoner basert på
blant annet AIS-data. Tiltaket tar utgangspunkt i DNV
GLs «realitetsorienterte scenario».
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Ved årsskiftet 2014/2015 var det 57 LNG-drevne fartøy i verden, og 77 bekreftede bestillinger. Alle nye skip
kan i utgangspunktet benytte LNG som drivstoff. Dual-fuel-motorer kan benytte både LNG og marin gassolje,
men DNV GLs tiltak forutsetter en 100 % overgang til LNG. For eksisterende skip tilbyr de store
motorprodusentene retrofit-pakker for ombygging til LNG-motorer. Motorer som er eldre enn fem år antas å
være vanskelige å bygge om.
Utslippsreduksjonene fra en LNG-motor er avhengig av motorteknologi. Utslippene av uforbrent metan i
eksosgassen kan for enkelte motorteknologier være betydelige, og den samlede klimaeffekten av LNGtiltaket er derfor veldig avhengig av hva slags forbrenningsmotor som benyttes. DNV GLs studie skiller
mellom to typer motorer, det vil si at enkelte motoralternativer ikke er dekket. De to motortypene er
«Medium & high speed» og «Slow speed», med en anslått reduksjon i klimagassutslippene (målt i CO 2ekvivalenter) på henholdsvis 10-15 % og 17-20 %, sammenlignet med bruk av marin gassolje. I DNV GLs studie
er et gjennomsnitt på 15 % benyttet. Tiltaket forutsetter motorteknologiutvikling på dual-fuel-motorer for å
redusere metanutslippene.
DNV GLs «realitetsorienterte scenario» innebærer et 100 % av nye supplyskip bygges for bruk av LNG, og at 1
% av de eksisterende skipene skifter drivstoff til LNG hvert år, fra og med 2016. Tiltaket varer 30 år for nye
skip (tilsvarer skipets levetid) og gjenværende levetid for eksisterende skip. Dette innebærer at i 2030 vil
310 supplyskip (det vil si 27 % av flåten) operere med LNG som drivstoff.
definisjonen i det norske utslippsregnskapet.
Tiltaket gir en forholdsvis beskjeden utslippsreduksjon på 35 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030 sett i forhold
til referansebanen basert på NB2015. I DNV GLs beregninger blir utslippsreduksjonene på om lag det
dobbelte i 2030. Forskjellen skyldes i hovedsak to forhold: For det første inkluderer DNV GLs referansebane
ikke energieffektivisering, mens det er lagt til grunn en generell effektivisering på 1,6 % p.a. i framskrivingen
basert på NB2015. For det andre er utgangspunktet i DNV GLs aktivitetsbaserte beregninger et drivstoffforbruk som er betydelig høyere enn det som ligger til grunn i utslippsregnskapet, som er basert på drivstoffsalg. Årsaken til dette kan være at en del supplyskip bunkrer drivstoff som benyttes i innenrikstrafikk i
utlandet.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn».
Merkostnaden for LNG-drift av nye skip er beregnet av DNV GL basert på et forhold mellom merkostnad og
total installert effekt. Enhetsprisen for nye LNG-motorer varierer med den installerte effekten, fra 20 000
kroner/kW for små motorer til 7000 kroner/kW for de største. For ombygging av eksisterende skip antas
investeringskostnaden å være noe høyere enn for nybygg fordi det er behov for blant annet
219
skrogforsterkninger, og merkostnaden for LNG-drift på eksisterende skip antas å ligge 50 % over
merkostnaden ved LNG-drift av nye skip. Driftskostnadene er svært avhengige av priser på LNG og hvilket
skipssegment det dreier seg om. DNV GL har i sin rapport gjort beregninger med fire ulike prisscenarioer, det
vil si med lav og høy pris for oljeprodukter, og lav og høy pris for alternativene biodrivstoff, LNG og
elektrisitet. Tiltaket som omfatter overgang til LNG-drift av supplyskip faller med alle fire prisscenarioer i
kategorien «under 500 kr/tonn» som privat/bedriftsøkonomisk kostnad. I noen av prisscenarioene er tiltaket
bedriftsøkonomisk lønnsomt.
beregninger versus 4 % i samfunnsøkonomiske analyser) og reduserte NOx-utslipp og eliminerte partikkel- og
SO2-utslipp medfører at den samfunnsøkonomiske tiltakskostnaden er lavere enn den bedriftsøkonomiske.
Tiltaket vil også kreve oppgradering av infrastruktur for produksjon, distribusjon og salg av LNG, disse
kostnadene er ikke inkludert i vurderingen.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». Bruk av LNG på supplyskip krever i utgangspunktet ikke
teknologiutvikling. Noe infrastruktur mangler for en storstilt utbygging, men langs norskekysten er tilgangen
på LNG for småskala bunkring relativt god. Det er behov for motorteknologiutvikling for å redusere
metanutslippene.
Tiltakspakke
Energieffekter
Energieffektene ved en overgang fra marine gassoljer til LNG er relativt store sammenlignet med
utslippsreduksjonene for klimagasser fordi det skiftes til en fossil energivare med lavere CO 2-utslipp, men til
dels vesentlig høyere metanutslipp. Det reduserte forbruket av marine gassoljer utgjør cirka 870 GWh, og
økningen for LNG er tilsvarende.
Tilleggseffekter
Overgang til bruk av LNG kan sees som et tiltak primært rettet mot bedring av lokal luftkvalitet i havner og
for å redusere langtransporterte luftforurensninger, og utslippsreduksjoner for klimagasser kan anses som en
tilleggseffekt. Utslippene av SOx og partikler blir tilnærmet eliminert, mens NOx-utslippene vil reduseres
med opp mot 85 %.
Dagens virkemidler
Internasjonalt medfører utslippsreguleringer av skip i ulike farvann (MARPOL Annex VI, EU og USA) behov for
å finne alternativer til de mest utslippsintensive drivstoffene. I Norge kan skip som kan dokumentere norsk
avgiftspliktig fart og utslippsreduksjon av NOx få investeringsstøtte fra Næringslivets NOx-fond.
Referanser
220
Elektrifisering av ferger og passasjerskip
Tiltaket innebærer elektrifisering av ferger og
passasjerskip. Reduksjonspotensialet i tiltaket er basert
på DNV GLs rapport Vurdering av tiltak og virkemidler
for mer miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen,
hvor tiltaket tar utgangspunkt i DNV GLs
«realitetsorienterte scenario».
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Det er i dag omtrent 140 fergesamband i Norge. 17 av
dem er riksveifergesamband (staten er innkjøper), mens resten er fylkesveisamband (fylkeskommunen er
innkjøper). I februar 2015 kom verdens første store bil- og passasjerferge med ren batteridrift, Ampere, i
drift på ruten Lavik-Oppedal over Sognefjorden. Den diesel-elektriske fergen som trafikkerer ruten
Jektavika-Hodnaneset i Hordaland er nå under ombygging til ladbar hybrid. Forskjellige grader av
elektrifisering er mulig – enten en hybrid-elektrisk løsning med en kombinasjon av batteri og diesel- eller
gassmotorer, eller en helelektrisk løsning med bare batteri. Gitt dagens teknologi, er helelektriske ferger
mest konkurransedyktige på strekninger med overfartstid under 25 minutter.
DNV-GLs «realitetsorienterte scenario» legger til grunn at alle nye ferger og passasjerskip som tilbringer mer
enn 80 % av tiden i norske farvann er fullelektriske, der det er praktisk gjennomførbart. Det er vurdert som
ikke teknisk gjennomførbart eller kostnadseffektivt å helelektrifisere eksisterende skip. Potensial for plug-in
hybrider er ikke kvantifisert. Potensialet for utslippsreduksjoner er beregnet til 525 000 tonn, basert på at
ferger som skal skiftes ut erstattes med helelektriske ferger. Tiltaket innebærer at 372 ferger og
passasjerskip er helelektrifisert i 2030, tilsvarende 51 % av fergeflåten. Resultatene presentert i DNV GLs
rapport baserer seg på beregninger knyttet til skipsfart i norske farvann. I dette arbeidet har DNV GL levert
tall som synliggjør potensialet i innenriks sjøfart, det vil si potensialet for utslippsreduksjoner for skipsfart
mellom to norske havner. Denne avgrensningen stemmer overens med definisjonen i det norske
utslippsregnskapet.
I DNV GLs opprinnelige beregninger blir utslippsreduksjonene på om lag det dobbelte i 2030. Forskjellen
skyldes i hovedsak to forhold: For det første inkluderer DNV GLs referansebane ikke energieffektivisering,
mens det er lagt til grunn en generell effektivisering på 1,6 % per år i framskrivingen basert på NB2015. For
det andre er utgangspunktet i DNV GLs aktivitetsbaserte beregninger et drivstofforbruk som er betydelig
høyere enn det som ligger til grunn i utslippsregnskapet, som er basert på drivstoffsalg. Årsaken til dette kan
være at det bunkres drivstoff i utlandet som benyttes i innenrikstrafikk. Dette er kan hende ikke like
relevant for ferger som for andre segmenter av skipstrafikken, men i denne analysen er avviket spredt jevnt
utover alle skipstyper.
Elektrifisering er også et aktuelt tiltak for andre skipstyper, for eksempel stykkgodsskip. Dette er ikke med i
DNV GLs «realitetsorienterte scenario», der moderat omleggingstakt er kombinert med biodrivstoff på
tradisjonelle lasteskip og fiskefartøy, LNG på offshoresegmentet og elektrisk drift på fergeflåten.
Kostnadskategori
Det er stor usikkerhet knyttet til kostnader ved fullelektrifisering fordi det foreligger få reelle kostnadsdata.
DNV GL har tatt utgangspunkt i en økning i investeringskostnaden på 500 USD/kWh for batterisystem og
elmotor. Det er anslått at batteriene har en levetid på ti år og at man vil trenge et batteribytte til en
merkostnad på 50 % av initial investeringskostnad. DNV GL har gjort beregninger med fire ulike
prisscenarioer, det vil si med lav og høy pris for oljeprodukter, og lav og høy pris for alternativene
biodrivstoff, LNG og elektrisitet. Tiltakene som omfatter elektrifisering av ferger og passasjerskip faller i alle
prisscenarioer i kategorien «under 500 kr/tonn» som privat/bedriftsøkonomisk kostnad. I disse beregningene
er kostnadene ved eventuelle nettoppgraderinger på land ikke inkludert.
221
I mai 2015 publiserte Energi Norge rapporten Elektrifisering av bilferger i Norge – kartlegging av
investeringsbehovet i strømnettet. Rapporten tar utgangspunkt i 52 fergestrekninger, valgt ut blant annet
med kriterium om at overfartstid ikke skal være mer enn en halv time. Med avgrensningene i denne
utredningen blir potensialet for utslippsreduksjoner 155 000 tonn CO2-ekvivalenter. Rapporten viser at det
må foretas investeringer i strømnettet for noe over 900 millioner kroner for å sikre elektrifisering av disse 52
bilfergestrekninger. Det forutsettes at lading foregår i løpet av fem minutter, og at det ikke installeres
batteripakke på land for å avlaste strømnettet, som er tilfellet for Lavik-Oppedal. Rapporten konkluderer
videre med at samlet bruk av elektrisitet (240 GWh) er marginalt i forhold til tilgangen på kraft, men at
tiltaket krever utbygging av strømnettet. Rapporten, som er utarbeidet av DNV GL, estimerer
samfunnsøkonomiske kostander ved elektrifisering av de utvalgte fergestrekningene. Beregningene viser at
for 21 av de 52 fergestrekningene vil tiltakskostnaden være negativ, også når nettkostnaden inkluderes.
Tiltakskostnadene varierer fra minus 786 kr/tonn CO2 redusert til 3976 kr/tonn CO2 redusert. Av de 52
fergestrekningene i analysen faller 54 % i kostnadskategori «under 500 kr/tonn», 21 % i kostnadskategori «500
- 1500 kr/tonn» og 25 % i kostnadskategori «over 1500 kr/tonn».
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Batterifergen Ampere er et bevis på at
batteriteknologien er i ferd med å bli tilstrekkelig moden til at helelektrifisering kan erstatte en betydelig
andel av dagens tradisjonelle ferger. Det vil i mange tilfeller være behov for å øke kapasiteten på
infrastrukturen på landsiden, men effektproblematikken kan også løses ved hjelp av en batteribank på land,
som er den valgte løsning for Ampere.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1. Variasjonen i kostnader mellom fergestrekninger er stor. Et flertall av
de analyserte fergestrekningene havner i kostnadskategori «under 500 kr/tonn CO2» og alternativ bruk av
batteribanker på land kan potensielt erstatte en kapasitetsutbygging av strømnettet. På bakgrunn av dette,
og at tiltaket anses som mindre krevende å gjennomføre, er tiltaket inkludert i tiltakspakke 1. Dette
medfører at kostnadene samlet sett potensielt underestimeres noe.
Energieffekter
Tiltaket vil kunne redusere forbruket av marine gassolje med 1960 GWh i 2030. Fordi elektriske motorer har
en høyere virkningsgrad enn forbrenningsmotorer vil den påfølgende økningen i etterspørselen etter elektrisk
kraft være på om lag 780 GWh.
Tilleggseffekter
Elektrifisering gir betydelige utslippsreduksjoner av svevestøv, NO x og andre helseskadelige komponenter i
eksos. Disse er ikke kvantifisert. Elektromotorer lager også mye mindre støy enn forbrenningsmotorer, slik at
støyplager fra fergetrafikken reduseres.
Dagens virkemidler
Ferger og passasjerskip som kan dokumentere norsk avgiftspliktig fart og utslippsreduksjon av NO x kan få
investeringsstøtte fra Næringslivets NOx-fond. Enova kan gi støtte til prosjekter i en utviklingsfase.
Oppdragsgivere kan legge miljøkrav inn i anbudskravene i anbudskonkurranser. Stortinget har bedt
regjeringen sørge for at alle kommende fergeanbud har krav til nullutslippsteknologi (og
lavutslippsteknologi) når teknologien tilsier dette.
Referanser
DNV GL. (2015a). Vurdering av tiltak og virkemidler for mer miljøvennlige drivstoff i skipsfartsnæringen.
DNV GL. (2015b). Elektrifisering av bilferger i Norge – kartlegging av investeringsbehov i strømnettet.
Rapport nummer 2015-0500, Rev. 0. På oppdrag fra EnergiNorge.
Miljødirektoratet et al. (2014). Tiltaksanalyse NOx 2014. Rapport M243/2014. Miljødirektoratet,
Sjøfartsdirektoratet, Oljedirektoratet, Fiskeridirektoratet, Statens vegvesen, NO x-fondet.
222
Landstrøm til skip i havn
Landstrøm har lenge vært benyttet blant annet til ferger
og taubåter som ligger i ro over natten. Strøm fra nettet
gir mulighet til å stenge av hjelpemotorene. Det har
stort sett dreid seg om lavt effektuttak, altså strøm som
kan hentes fra det ordinære strømnettet.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Utover dette benytter skip i dag stort sett eget
Middels krevende
hjelpemaskineri for å generere strøm mens de ligger i
Mer krevende
havn. Ved å legge til rette for bruk av elektrisitet fra
land kan utslippene reduseres. Å erstatte generatorkjøring for de litt større skipene i havn krever
spesialiserte systemer og investeringer både på landsiden og om bord. Tiltaket som vurderes her er
landstrøm som kan erstatte kraften som hjelpemaskineriet leverer, og som drifter alle systemer på store og
avanserte skip mens de er i havn.
Landstrøm er tatt i bruk i større skala blant annet i Oslo havn, der Color Lines to Kiel-ferger har hatt
landstrømtilkobling siden 2011/2012. Landstrøm er også under planlegging i Kristiansand, og Bergen havn er i
gang med å etablere et landstrømpunkt for offshorefartøy. Det er utfordringer knyttet til det å kunne stille
krav til at havner og kaianlegg skal tilby landstrøm, men teknisk er det relativt enkelt å etablere forutsatt at
det er nettkapasitet på land. En utfordring kan være mangel på standardiserte tilkoblinger og
frekvensområder.
DNV GL gjennomførte en omfattende analyse av landstrøm for Sjøfartsdirektoratet til Klimakur 2020, der
man beregnet et reduksjonspotensial på 153 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2020 og 196 000 tonn i 2030.
DNV GL har nå utført en oppdatering av disse beregningene ved å spisse tiltaket fra Klimakur 2020. Tiltaket
dekker nå bare de største havnene og de skipstypene der bruk av landstrøm er mest hensiktsmessig, det vil si
passasjerskip, supplyskip og andre offshoreskip. Potensialet for utslippsreduksjoner er beregnet til 237 000
tonn CO2-ekvivalenter i 2030. I vår analyse er det valgt å beholde tallene fra Klimakur 2020, med en lineær
innfasing av utslippsreduksjoner fra 2016 til 2020.
Landstrøm er i dag kanskje først og fremst et tiltak for bedret lokal luftkvalitet i havneområder. Ved en
omlegging til LNG og/eller elektrisk framdrift for en stor del av skipene vil mye av den lokale
luftforurensningen bli betydelig redusert.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn».
I Klimakur 2020 ble kostnaden estimert til 1253 kr/tonn CO 2-ekvivalenter i 2020 og 732 kr/tonn i 2030. DNV
GL har nå beregnet en bedriftsøkonomisk kostnad på 2000 kr/tonn redusert, og oppover, avhengig av
drivstoffpris. Dersom kun nybygg, og bare offshore, legges til grunn blir den bedriftsøkonomiske kostnaden
betydelig lavere, rundt 500 kr/tonn redusert CO2-ekvivalent. Tiltaket medfører utslippsreduksjoner av NOx og
partikler. Disse utslippene har en høy samfunnsøkonomisk kostnad som det ikke er tatt hensyn til i DNV GLs
nyeste beregninger.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». All nødvendig teknologi er utviklet, men det kan stedvis
være behov for betydelig utvikling av infrastrukturen på landsiden for å sikre tilstrekkelig effektforsyning.
Tiltakspakke
Energieffekter
Drivstofforbruket i havn er av DNV GL beregnet til 160 000 tonn drivstoff, hvilket tilsvarer cirka 1900 GWh.
Mesteparten av denne energibruken er knyttet til bruk av skipenes hjelpemaskineri i de 32 største havnene.
223
Offshore supplyskip står for 41 % av forbruket, og passasjerskip og lasteskip for henholdsvis 15 og 25 %. En
utslippsreduksjon på 196 000 tonn tilsvarer et redusert forbruk av marine drivstoff på cirka 730 GWh. Ved å
legge til grunn samme høyere virkningsgrad ved bruk av elektrisitet som i tiltaket «Elektrifisering av ferger
og passasjerskip» vil den økte etterspørselen etter elektrisk kraft utgjøre cirka 290 GWh i 2030.
Tilleggseffekter
Tiltaket reduserer helseskadelige utslipp av NOx, SOx og partikler, og forbedrer dermed lokal luftkvalitet. I
tillegg reduseres støyforurensning. Dette er særlig tilfelle for store byer med vesentlige
luftkvalitetsproblemer.
Dagens virkemidler
Det er i dag få virkemidler direkte rettet mot økt bruk av landstrøm. Internasjonalt arbeides det med
standardisering av landstrømsforsyning til skip i havner. Man kan anbefale norske havner å benytte en slik
internasjonal standard. Havne- og farvannsloven hjemler per i dag ikke et generelt pålegg om etablering av
landstrøm ovenfor havneeier.
Det kan være anledning til å stille vilkår om landstrøm i forbindelse med nyetablering/bygging av kaianlegg,
som krever en tillatelse fra kommunen etter havne- og farvannsloven § 27 første ledd. I en slik tillatelse kan
man stille vilkår etter § 29 der man skal legge vekt på «hensynet til god framkommelighet og trygg ferdsel,
hensynet til andre næringer, samt hensynet til liv og helse, miljø og materielle verdier». Reglene suppleres
av den alminnelige vilkårslæren, for eksempel prinsippet om at vilkårene ikke må være urimelig tyngende i
forhold til hva som oppnås. Et vilkår om landstrøm bør i så fall vurderes i tilknytning til den enkelte sak, slik
regelverket er per i dag.
Havnekapital er midler som havneeier kan bruke til «havnevirksomhet», jf. havne- og farvannsloven § 48.
Midlene skal kunne brukes til at havnene får utvikle seg som moderne logistikknutepunkt og gi et attraktivt
tilbud til havnebrukerne. Midlene kan brukes til å dekke utgifter som kan knyttes til selve havnen og
havneanlegget, eller tjenestene som naturlig ytes i eller i tilknytning til havnen, for blant annet utvikling av
helhetlige og konkurransedyktige transport- og logistikkonsepter i eller i tilknytning til havnen. Investeringer
i landstrøm eller i tilbud om bunkring av alternativt drivstoff er knyttet til havnevirksomhet, og vil kunne
benyttes som virkemiddel for å øke tilbudet av infrastruktur for alternativt drivstoff av de kommunale
havnene.
Referanser
DNV. (2009). Tiltaksanalyse – krav om landstrøm for skip i norske havner. Rapport nr. 2009-1063. På oppdrag
fra Sjøfartsdirektoratet.
Klimakur 2020. (2010). Sektoranalyse transport. Tiltak og virkemidler for redusert utslipp av klimagasser fra
transport. Arbeidsnotat. Avinor AS, Jernbaneverket, Kystverket, Klima- og forurensningsdirektoratet,
Sjøfartsdirektoratet og Statens vegvesen.
224
Energieffektivisering på skip
Energieffektivisering på skip kan oppnås på mange
Nøkkelinformasjon
måter; værruting (valg av den turen som gir de mest
optimale værforholdene), «just in time arrival» (optimal
fart for å unngå ventetid ved anløp), optimalisering av
Kostnadskategori
dypgang ved å flytte last og ballast, optimal propell og
innstrømming til propellen, optimal bruk av ror og
autopilot, vedlikehold av framdriftsmaskineriet,
gjenvinning av varmetap fra eksos og forbedret
kapasitetsutnyttelse (samseiling, transportsentral med mer) er noen av mulighetene.
Ikke kvantifisert
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Ikke beskrevet
Bruk av hybridmotorer som ikke kan lades fra strømnettet er å regne som et energieffektiviseringstiltak. Det
drives betydelig forskning på hybridteknologi på skip. Blant annet samarbeider Norsk Marinteknisk
Forskningsinstitutt AS (MARINTEK) med NTNU om laboratorietester for å kartlegge hvor mye drivstofforbruk
og utslipp kan reduseres med hybridmotorer, og resultatene viser at et hybrid kraftsystem med batteri som
energilager vil kunne gi 10-15 % lavere drivstofforbruk enn et tradisjonelt framdriftssystem. Det antas at
hybridmotorer vil kunne være spesielt effektivt i offshoreoperasjoner, hvor det ofte er store variasjoner i
motorbelastning for ulike typer oppgaver.
Det er betydelig potensial for utslippsreduksjoner ved hjelp av energieffektivisering, og det pågår arbeid
internasjonalt for å øke kravene til, og fokuset på, energieffektivisering i skipsfarten. IMO har gjennom EEDI
(Energy Efficiency Design Index) vedtatt krav for skip med inngått byggekontrakt 1. januar 2013 eller senere.
Skip som faller inn under bestemte skipskategorier (det vil si bulkskip, gasstankskip, tankskip, containerskip,
stykkgodsskip, kjøleskip, kombinasjonsskip, passasjerskip, roro-lasteskip og roro-passasjerskip) skal beregne
sin oppnådde EEDI (Energy Efficiency Design Index). Målsetningen med indeksen er å redusere
klimagassutslipp fra sjøtransport.
Klima- og miljødepartementet har bedt Sjøfartsdirektoratet om å innføre IMOs krav om energieffektivitet
også for skip som utelukkende går i innenriksfart. Det betyr at alle skip over 400 bruttotonn som går i
innenriksfart skal ha en energieffektivitetsplan (SEEMP) om bord. Nye lasteskip skal beregne en oppnådd
energieffektivitetsdesignindeks. Er skipet over en viss størrelse, skal det også møte spesifikke krav til
energieffektivisering.
I Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling ble det anslått at et potensiale i størrelsesorden 180 000 tonn i
2030. I denne tiltaksanalysen har vi lagt til grunn at mye av dette potensialet er hentet ut i framskrivingen,
hvor det legges til grunn en årlig effektivisering på 1,6 %.
Kostnadskategori
Energieffektiviseringstiltakene vil i mange tilfeller være lønnsomme på grunn av sparte drivstoffutgifter og
ingen eller lave investeringskostnader. I tillegg kommer reduksjoner i de eksterne kostnadene på grunn av
reduserte utslipp av blant annet NOx og partikler. Det er derfor sannsynlig at de fleste
energieffektiviseringstiltak vil ligge i kostnadskategorien «under 500 kr/tonn».
Energieffektiviseringstiltakene er av svært ulik karakter, og det er derfor ikke mulig å samle dem i samme
gjennomføringskategori.
Tiltakspakke
Energieffekter
Energieffektivisering vil gi en redusert etterspørsel etter alle aktuelle energivarer, både fossile, bioenergi og
elektrisitet. Effekten er ikke kvantifisert i denne analysen.
225
Tilleggseffekter
Energieffektivisering vil redusere utslipp av alle typer utslipp, for eksempel av helseskadelige stoffer som
NOx, partikler og SO2. Også utslipp av kortlevde klimadrivere som svart karbon (BC) og organisk karbon (OC)
vil reduseres.
Dagens virkemidler
Et krav om at alle skip skal ha en skipsspesifikk energieffektiviseringsplan (SEEMP) trådte i kraft for skip i
internasjonal fart 1. januar 2013. Klima- og miljødepartementet har bedt sjøfartsdirektoratet om å innføre
IMOs krav også for skip som utelukkende går i innenriksfart (Sjøfartsdirektoratet, 2013).
Referanser
Gemini.no. (2015). Hybride skip er snart på markedet. Hentet fra: http://gemini.no/2015/05/hybride-skiper-snart-pa-markedet/?utm_source=RSS+Nyhetsbrev&utm_campaign=df99271db9RSS_CAMPAIGN_ALT&utm_medium=email&utm_term=0_de4d883975-df99271db9-68286937 (Lest:
15.06.15). Gemini.no
Sjøfartsdirektoratet. (2013). Krav om energieffektivisering i innenriksfart. Hentet fra:
http://www.sjofartsdir.no/om-direktoratet/aktuelt/nyheter/krav-til-energieffektivitet-iinnenriksfart/ (Lest: 15.06.15). Sjøfartsdirektoratet
226
Jordbruk - sektorbeskrivelse
Utslippene fra jordbrukssektoren var på 4,7 millioner tonn CO2-ekv i 2013, og foreløpige tall for 2014 viser at
utslippene ligger stabilt på samme nivå. Av dette utgjør metan fra husdyr 2,4 millioner tonn og husdyrgjødsel
0,3 millioner tonn, lystgass fra husdyrgjødsel og kunstgjødsel henholdsvis 0,7 og 0,4 millioner tonn, og andre
lystgassutslipp 0,8 millioner tonn. I tillegg kommer 0,1 millioner tonn CO 2 utslipp hovedsakelig fra kalking.
Rapporten Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling viser at det er sannsynlig at jordbrukssektoren vil
være den sektoren med de høyeste gjenstående utslippene i Norge som et lavutslippssamfunn i 2050.
Årsaken er at det er vanskelig å se for seg dype utslippskutt samtidig som selvforsyningsgraden skal
opprettholdes med en økende befolkning. Jordbruket kan allikevel være en del av løsningen med å bidra
både til utslippsreduksjoner og med råstoff til energiproduksjon.
227
228
Stans i nydyrking av myr: Reduserte N 2 O-utslipp
Tiltaket innebærer å bevare myr som et intakt
økosystem. Myrjord består hovedsakelig av døde
planterester med et svært høyt innhold av karbon. I
myrjord brytes det organiske materialet langsomt ned
på grunn av høyt vanninnhold og anaerobe betingelser,
og karbon akkumuleres. Når myr dreneres og dyrkes
opp, tilføres det luft til jorda som gjør at det starter en
nedbryting og mineralisering av dette karbonlageret
med utslipp av karbondioksid (CO2) og lystgass (N2O).
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
I dag utgjør dyrket areal i Norge cirka 11 millioner dekar, hvorav cirka 800 000 dekar (7 %) er dyrket myr
(Bioforsk, 2010). I referansebanen er det forutsatt en årlig nydyrking av myr på 2000 dekar. Dette er et
betydelig mindre areal enn reduksjonen i dyrket myrareal som skjer naturlig på grunn av myrsynking.
Myrsynking er den naturlige omformingen av organisk jord til mineraljord, og dette er en del av
referansebanen. Stans i nydyrking av myr antas å føre til at arealet av dyrket myr i 2030 er redusert til 78 %
av arealet i 2012, mens det i referansebanen er forutsatt at det vil skje en reduksjon til 86 % i forhold til
2012. Det vil si at å stanse nydyrking fører til 8 % mindre dyrket myr i 2030 enn i referansebanen.
Utslippspotensialet av tiltaket knyttet til reduksjon i lystgass er beregnet til cirka 31 000 tonn CO2ekvivalenter i 2030, dersom tiltaket kommer i gang i 2016.
Tiltaket forventes ikke å ha noen direkte sammenheng med potensialet av utslippsreduksjon fra andre
jordbrukstiltak.
CO2-utslippene, som i klimaregnskapet blir rapportert under arealbruksendringer, vil bli bokført i sektoren
‘skog og andre landarealer’ (LULUCF), og er ikke tatt med i beregningen av potensialet for utslippsreduksjon
i jordbrukssektoren. Tiltaket vil redusere CO2-utslippene med om lag 100 000 tonn CO2 i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Kostnadene ved stans i nydyrking av myr er beregnet
til cirka 150 kr/tonn CO2-ekvivalent når CO2-tap fra jord er medregnet, og cirka 800 kr/tonn når bare
lystgassutslipp er medregnet (Bioforsk, 2014). Kostnadene ved stans i nydyrking av myr beregnes som
merkostnadene ved å benytte tidligere skogsarealer til nydyrking av hovedsakelig gras, i stedet for myr.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Gjennomførbarheten for tiltaket er vurdert å være høy
fordi styringseffektiviteten til et eventuelt forbud er effektivt, og fordi det ikke er behov for en bestemt
teknologi for å igangsette tiltaket.
Tiltakets gjennomførbarhet kan reduseres av utfordringer med å skaffe til veie egnede arealer som skal
kompensere for tapt dyrket myrareal. Det er ikke alle steder i landet det vil være alternative tilgjengelige
dyrkingsarealer. Tiltaket er lettest å gjennomføre i de områdene hvor det finnes skogområder som kan
dyrkes alternativt til myr.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Ingen iverksatte.
Energieffekter
Det vil ikke være noen eneregieffekter knyttet til dette tiltaket.
Tilleggseffekter
Stans i nydyrking av myr vil føre til opprettholdelse av naturlige myrområder, som har flere viktige
økologiske funksjoner, for eksempel flomdempende effekt og levested for planter, dyr og fugler.
229
IPCCs utslippsfaktor for utslipp av lystgass fra dyrket myr beregnes som 1,3 kilo N2O-N per dekar (IPCC, 2013)
som tilsvarer cirka 2 kilo N2O per dekar.
For stans i nydyrking av myr er det stor usikkerhet knyttet til forutsetningene om omfanget av nydyrking i
referansebanen. Reduksjonen i klimagassutslipp vil være proporsjonal med det akkumulerte nydyrkede
arealet i referansebanen. I årene 2005-2013 ble det årlig godkjent i gjennomsnitt cirka 14 000 dekar av alle
arealtyper til nydyrking. Det er ikke kjent hvor stor andel av dette arealet som er myr, men dersom det
antas at arealet med nydyrket myr er proporsjonal med andelen av myr av totalt dyrkbar jord innen hvert
fylke, vil årlig nydyrket myrareal være cirka 5000 dekar. I referansebanen er det forutsatt en årlig nydyrking
på 2000 dekar. Dersom det reelle arealet er i størrelsesorden 5000 dekar, er det mulig at effekten i form av
utslippsreduksjonen er tilsvarende underestimert.
Referanser
Bioforsk. (2010). CO2-opptak i jord og vegetasjon i Norge. Lagring, opptak og utslipp av CO2 og andre
klimagasser. Rapport Vol. 5, nr. 162. 37 s. Bioforsk.
Bioforsk. (2014). Klimagasser i jordbruket. Kunnskapsstatus om utslipp og tiltak for å redusere utslippene.
Rapport Vol. 9, nr.11. 50 s. Bioforsk.
IPCC. (2013). 2013 Supplement to the 2006 Guidelines for National Greenhouse Gas Inventories: Wetlands.
Hiraishi, T., Krug, T., Tanabe, K., Srivastava, N., Baasansuren, J., Fukuda, M. and Troxler, T.G. (eds).
IPCC, Switzerland. 354 pp.
230
Biogass fra husdyrgjødsel
Husdyrgjødsel og restavfall etter høsting av avlinger er en kilde
Nøkkelinformasjon
til utslipp av klimagasser. Det kan også brukes som råstoff til
produksjon av biogass. Mesteparten av klimagassutslippet fra
husdyrgjødsla skjer når den blir spredt på jordene for å tilføre
Under 500 kr
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
dyrket mark nitrogen og fosfor. Det slippes også ut en del
Over 1500 kr
klimagasser ved lagring av husdyrgjødsla i gjødsellager.
Mindre krevende
Biogassproduksjon basert på innsamling av husdyrgjødsel og
Middels krevende
restavlinger fra potet og grønnsaker vil redusere de direkte
Mer krevende
utslippene av metan (CH4), lystgass (N2O) og ammoniakk (NH3)
fra gjødsellager, samt lystgassutslippene fra spredning av husdyrgjødsel og fra restavlingene.
Gitt at 35 % av tilgjengelig mengde husdyrgjødsel og restavlinger som ligger til grunn i framskrivningen i 2030
blir brukt til å produsere biogass, vil det føre til en utslippsreduksjon av metan og lystgass på 101 000 tonn
CO2-ekvivalenter. Innfasingstakten er beregnet som 25 % i 2020, 35 % i 2030 og 50 % i 2050.
Tiltaket vil samtidig føre til reduserte CO2-utslipp som følge av at den produserte biogassen erstatter fossilt
drivstoff i for eksempel rutebusser (substitusjonseffekten). Målt i CO 2-ekvivalenter er de samlede
utslippsreduksjonene av metan og lystgass noe lavere enn substitusjonseffekten av biogass.
Substitusjonseffekten på 151 000 tonn CO2-ekvivalenter vil bli bokført i den sektoren biogassen benyttes.
Brukes biogassen i busser vil CO2-reduksjonene bokføres i transportsektoren.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «over 1500 kr/tonn».
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi det ikke er lønnsomt med dagens støtteordninger.
For å få gjennomført tiltaket trengs det også flere fullskala biogassanlegg.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
I 2013 ble det opprettet en tilskuddsordning for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg, og det er satt av
2 millioner kroner i 2015 over nasjonalbudsjettet. I dag gis støtte på 30 kr/tonn innlevert tørrstoff. Det blir
også gitt støtte til utbygging av biogassanlegg fra Enova og gjennom Innovasjon Norge på vegne av
Landbruks- og matdepartementet. Som en oppfølging av Nasjonal tverrsektoriell biogasstrategi (KLD, 2014)
er det satt av 10 millioner kroner til forskning og etablering av pilotanlegg for biogassproduksjon i 2015.
Energieffekter
Gitt at 35 % av tilgjengelig mengde husdyrgjødsel og restavlinger blir brukt til biogassproduksjon i 2030,
produseres det 0,7 TWh.
Tilleggseffekter
Dersom biogassen blir brukt til å erstatte fossilt brensel i busser i byene vil dette tiltaket også ha en
helseeffekt ved at det reduserer utslipp av helsefarlige partikler slik som svart karbon (BC) og nitrogenoksid
(NOx).
Energiinnholdet i ett tonn metan er 14 MWh (energi.no/energifakta).
Referanser
Klif. (2013). Underlagsmateriale til tverrsektoriell biogass-strategi. TA3020. 245 s. Klima- og
forurensningsdirektoratet.
KLD. (2014). Nasjonal tverrsektoriell biogasstrategi. T-1545. 20 s. Klima- og miljødepartementet.
231
232
Mindre matsvinn
Gjennomsnittsnordmannen kaster cirka 46 kilo mat i
året. Omlag 77 % av denne maten er av vegetabilsk
opprinnelse, de resterende 23 % av animalsk
opprinnelse. Mindre matsvinn vil redusere behovet for
produksjon av alle typer matvarer, og resulterer derfor i
lavere metan- og lystgassutslipp i jordbruket.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Potensialet for utslippsreduksjon ved å gjennomføre
tiltaket er beregnet til om lag 56 000 tonn CO2ekvivalenter i 2030. Det er lagt til grunn en lineær opptrapping fra 2016, og at matsvinnet er halvert i 2050.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi det er vanskelig å finne effektive virkemidler.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Ingen virkemidler er tatt i bruk i dag, men flere informasjonskampanjer pågår, blant annet på
www.matsvinn.no.
Energieffekter
Det er ikke beregnet noen energieffekter av dette tiltaket. Det vil bli mindre tilgjengelig husdyrgjødsel som
råstoff til biogassproduksjon. Utredninger viser at det er ti ganger mer klimaeffektivt å hindre at matavfallet
oppstår (det vil si at det produseres), enn å produsere biogass av den samme mengden matavfall
(Østfoldsforskning, 2009).
Tilleggseffekter
Mindre matsvinn vil redusere arealbehovet for ulike jordbruksvekster. Mange miljøproblemer i jordbruket er
knyttet til åkerdyrking, det vil si til dyrking av korn, poteter og grønnsaker. Økt åkerareal fører generelt til
økt erosjon, utvasking av næringsstoffer og bruk av plantevernmidler. Mindre matsvinn fører til lavere behov
for åkerareal, og vil derfor gi en positiv miljøeffekt. Tiltaket vil også føre til redusert behov for grasareal
(høstet grovfôr og innmarksbeite) sammenlignet med det som ligger i referansebanen. Et overskudd på
grasareal kan gi handlingsrom for lavere intensitet i grasdyrking, større vektlegging på kulturlandskap og
tidligere høstingstidspunkt som fører til bedre fôrkvalitet og mindre kraftfôrbehov.
Som følge av redusert behov for grasareal, er CO2-utslippene fra arealbruksendring beregnet til å bli redusert
med 4000 tonn i 2030 som følge av dette tiltaket. Disse utslippene vil bli bokført i sektoren ‘skog og andre
landarealer’ (LULUCF).
Referanser
Østfoldsforskning. (2009). Matavfall og emballasje – hva er mulige sammenhenger? Rapport til EMMAprosjekt, rapport nr: OR.16.10, 28 s. Østfoldsforskning.
233
234
Overgang fra storfekjøtt til svinekjøtt
Tiltaket innebærer økt produksjon og forbruk av kjøtt
fra svin, på bekostning av kjøtt fra ammeku som brukes
til spesialisert storfekjøttproduksjon. Dette fører til en
økt kraftfôrbasert produksjon og redusert
grasproduksjon.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Kjøtt fra drøvtyggere er blant de matvarene som gir
Mindre krevende
Middels krevende
størst klimagassutslipp per kilo kjøtt produsert. Dette er Gjennomføringskategori
Mer krevende
først og fremst på grunn av utslipp av metan fra
fordøyelse, samt et relativt stort forbruk av fôr per kilo kjøtt som produseres. Utslipp fra produksjon av svinog kyllingkjøtt som er kornbasert, har et lavere klimagassutslipp per kilo kjøtt.
Produksjon av storfekjøtt i kombinasjon med melkeproduksjon er bestemt av antall melkekyr. I
referansebanen er det forutsatt at antall melkekyr i 2030 er redusert med 12 % i forhold til antallet i 2012 på
grunn av økt melkeytelse. Samtidig er det forventet at folketallet vil øke med 17 %, fra 5 millioner nordmenn
i 2012 til cirka 6 millioner i 2030. Dette innebærer at produksjon av storfekjøtt i kombinasjon med
melkeproduksjon i referansebanen er 25 % lavere per person i 2030 sammenlignet med 2012. En ytterligere
reduksjon i melkeforbruket antas ikke å være realistisk. Mengde storfekjøtt fra melkekyr (kombikua)
forutsettes derfor å være lik som i referansebanen. Reduksjonen i forbruk av rødt kjøtt vil derfor i sin helhet
gjelde kjøtt fra ammekuproduksjon. I referansebanen er det også forutsatt en økning av fjærkrekjøtt. Det vil
ikke være realistisk med en ytterligere som en del av dette tiltaket.
Potensialet for utslippsreduksjon er beregnet til om lag 179 000 tonn CO 2-ekvivalenter i 2030. Dette
forutsetter at forbruket av kjøtt fra ammekyr reduseres med 26 % i 2030 i forhold forbruket i 2012, og
erstattes med svinekjøtt.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn», fordi det ikke er store forskjeller i kostnadene mellom
produksjon av storfe- og svinekjøtt. Det vil være noen investeringskostnader forbundet med omleggingen.
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende», fordi det forutsetter at forbrukerne velger å spise mindre
storfekjøtt, og fordi det trengs virkemidler og vilje til omlegging i næringen.
Tiltakspakke
Tiltaket er ikke inkludert i tiltakspakkene, og overlapper med tiltaket «Overgang fra kjøtt til vegetabilsk og
fisk (uten CO2)».
Dagens virkemidler
Det eksisterer ingen virkemidler i dag.
Energieffekter
Det er ingen energieffekter beregnet for dette tiltaket. Tiltaket vil føre til mindre tilgang på husdyrgjødsel
som råstoff i biogassproduksjonen.
Tilleggseffekter
Tiltaket reduserer utslipp av metan som også er en kortlevd klimadriver.
Tiltaket fører til utslippsreduksjon av CO2 fra jord på cirka 4000 tonn CO2. Dette blir bokført i sektoren «skog
og andre landarealerarealer» (LULUCF).
Tiltaket vil føre til noe mindre arealbehov, og en endring i hva som dyrkes på arealene. Det vil være behov
for å gå over fra grasproduksjon til kornproduksjon i områdene der omleggingen skjer, siden produksjonen
går fra å være grovfôrbasert til kornbasert. Omleggingen bør iverksettes i områder der de naturgitte
forholdene gjør det mulig å dyrke korn, det vil si på Østlandet, Jæren og i Trøndelag.
235
Det forutsettes ingen økning i import av kraftfôr i beregningene selv om produksjon av svin er mer
kraftfôrintensiv. Det vil bli dyrket korn på de arealene som forut for omleggingen ble brukt til grovfôrdyrking
til spesialisert storfekjøttproduksjon (ammeku). Det er ikke tatt hensyn til økt forbruk av soya, hvor
soyadyrkingen antas å kunne føre til avskoging av tropisk regnskog.
236
Overgang fra kjøtt til vegetabilsk og fisk (uten CO 2 )
Tiltaket innebærer økt forbruk og produksjon av
kornprodukter, poteter, frukt og grønnsaker i Norge. I
tillegg reduseres forbruket av sukker og forbruk og
produksjon av kjøtt i Norge. Produksjon av kjøtt bidrar
til langt større miljøbelastning og klimagassutslipp enn
produksjon av vegetabilsk mat.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
For å opprettholde samme proteininntak som i
Mer krevende
referansebanen, må det reduserte kjøttforbruket
kompenseres med andre proteinkilder. I våre beregninger har vi lagt til grunn at mesteparten av proteinet
kommer fra økt forbruk av fisk. Et sunnere kosthold vil også innebære lavere inntak av sukker, selv om det
ikke bidrar til å redusere de norske klimagassutslippene, og dette er også inkludert i tiltaket. Reduksjonen i
forbruk av sukker må kompenseres med økt forbruk av kornprodukter, frukt, grønnsaker og poteter for å
opprettholde energiinntaket.
Dette tiltaket forutsetter både reduksjon i forbruk av storfekjøtt og en betydelig reduksjon av fjærkrekjøtt i
forhold til referansebanen. Tiltaket forutsetter en reduksjon av kjøttforbruket per person på 11 % i 2030, i
forhold til hva det var i 2012, da kjøttforbruket (på engrosnivå) var på 75 kilo per person. Tiltaket
forutsetter videre 11 % reduksjon i forbruket av sukker, og en økning i forbruket av kornprodukter og potet
med 3 %, frukt og grønnsaker med 4 % og forbruket av fisk med 15 % i forhold til forbruket i 2012. I tillegg
forutsettes det at forbruket av egg og melk blir redusert med henholdsvis 16 % og 7 % i 2030, sammenlignet
med forbruket i 2012.
En slik omlegging fører til en reduksjon i utslipp av metan og lystgass forbundet med denne type
matproduksjon, det vil si utslipp fra husdyrenes fordøyelse, lagring og spredning av husdyrgjødsel og bruk av
mineralgjødsel. Tiltaket vil bidra til en utslippsreduksjon i 2030 på 152 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Kostnadskategori
Tiltakets er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Tiltaket kan føre til kostnadsbesparelser både for
forbrukerne og samfunnet for øvrig i form av lavere utgifter til mat.
Tiltakets er antatt å kunne plasseres i kategorien «mer krevende», fordi det vil være vanskelig å bidra til
kostholdsomlegging hos befolkningen.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 3. Tiltaket overlapper med tiltaket «Overgang fra storfekjøtt til
svinekjøtt».
Dagens virkemidler
Det er ingen eksisterende virkemidler fra forvaltningens side. Flere miljøorganisasjoner har løpende
informasjonskampanjer der det oppfordres til å spise mindre kjøtt av hensyn til klimaet.
Energieffekter
Det er ingen energieffekter beregnet for dette tiltaket. Tiltaket vil føre til mindre tilgang på husdyrgjødsel
som råstoff i biogassproduksjon.
Tilleggseffekter
Det er helsefordeler forbundet med å gå over til et mer vegetabilsk kosthold (Helsedirektoratet, 2014). IPCC
(2014) refererer til at et bærekraftig kosthold, med tanke på at det skal produseres nok mat til verdens
befolkning, innebærer et daglig inntak av kjøtt, melk og egg på 90 gram. Konsumet i Norge i dag er til
sammenligning vel tre ganger høyere enn dette (Helsedirektoratet, 2012).
Tiltaket reduserer utslipp av metan som også er en kortlevd klimadriver. Metanandelen i utslippsreduksjonen
er cirka 5200 tonn i 2030, som tilsvarer 130 000 tonn CO2-ekvivalenter. I tillegg fører tiltaket til
237
utslippsreduksjon av CO2 fra jord på cirka 5000 tonn CO2. Dette blir bokført i sektoren «skog og andre
landarealer».
Klimagassutslipp fra fiskeproduksjon er ikke er inkludert i regnestykket. Det vil også være klimagassutslipp
forbundet med fiskeproduksjon; både fra båter, fiskeoppdrettene og produksjon av fiskefôr til
oppdrettsfisken. Tiltaket er forutsatt å ikke føre til økt import av matvarer. Den økte etterspørselen av
vegetabilsk mat blir dekket av norskproduserte varer.
Referanser
Helsedirektoratet. (2012). Kosthåndboken – veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgtjenesten. IS-1972.
280 s. Helsedirektoratet.
Helsedirektoratet. (2014). Kostråd: Velg magert kjøtt. Hentet fra: https://helsenorge.no/kosthold-ogernaring/kostrad/velg-magert-kjott (Lest: 15.06.15). Helsedirektoratet.
IPCC. (2014). Climate Change 2014: Mitigation of climate change. Contribution of Working Group III to the
Fifth Assessment Report of the Interngovernmental Panel on Climate Change. Cambridge, United
Kingdom and New York, NY, USA: Cambridge University Press.
238
Energiforsyning - sektorbeskrivelse
I sektoren energiforsyning ligger utslipp knyttet til elektrisitets- og varmeproduksjon. Utslippene i sektoren
stammer hovedsakelig fra gasskraftverk, avfallsforbrenning, fjernvarmeanlegg og kullbasert elektrisitets- og
varmeproduksjon på Svalbard. I 2013 utgjorde CO2-utslippene fra gasskraftverk i 596 000 tonn,
avfallsforbrenning i underkant av 867 000 tonn, energiproduksjon med kull (Svalbard) 116 000 tonn og bruk
av andre fossile energivarer, primært innen fjernvarmeproduksjon, 147 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Energiforsyningssektoren er underlagt kvoteplikt både for gasskraftverkene og fjernvarmesektoren for
forbrenning av brensler i virksomheter der samlet innfyrt termisk effekt overstiger 20 MW. Forbrenning av
avfall i anlegg som primært leverer energi til industrien kalles samforbrenningsanlegg (i henhold til
Kvotedirektivets definisjoner). Denne avfallsforbrenningen er kvotepliktig fra 2013. Avfall som forbrennes i
andre avfallsforbrenningsanlegg er ikke kvotepliktig. Det er heller ikke kullbasert elektrisitets- og
varmeproduksjon på Svalbard.
Det er syv store kommunale avfallsforbrenningsanlegg i Norge. Energiutnyttelsesgraden for de fleste av disse
økte i løpet av 1990-årene, og har vært stabile siden. CO2-utslippene fra avfallsforbrenning økte fra 190 000
tonn i 1990 til 867 000 tonn i 2013. Dette må sees i sammenheng med en betydelig nedgang i mengden avfall
som deponeres, særlig i forbindelse med at forbud mot deponering av nedbrytbart avfall trådte i kraft i
2009. Andelen av avfallet som forbrennes med energiutnyttelse er nær doblet siden slutten av 1990-tallet,
og utgjorde i 2011 nesten 30 prosent av behandlet avfall.
Energien som frigjøres gjennom avfallsforbrenningen utnyttes ved at den varmer opp vann som benyttes i
fjernvarme. I tillegg benyttes noe til elektrisitetsproduksjon og i industridamp. Varme fra avfallsforbrenning
utgjør hovedenergikilden i fjernvarmeproduksjon i Norge. I tillegg benyttes spillvarme fra industri, mange
former for bioenergi, varmepumper, solenergi og elektrisitet. Det er stor variasjon mellom anlegg når det
gjelder hvilke energivarer som benyttes. Fossile energivarer som fyringsoljer og gass brukes primært som
topplast for å håndtere perioder med spesielt stort effektbehov. De siste årene har bruk av diesel- og
fyringsoljer blitt betydelig redusert, men med store årlige variasjoner. Andelen gass i energimiksen økte
fram til 2010, men har de siste årene blitt redusert. Det er stort fokus i bransjen på å redusere bruken av
fossile energibærere.
CO2-utslippene fra ikke-kvotepliktig avfallsforbrenning var 739 000 tonn i 2013. I og med at ikke-kvotepliktig
avfallsforbrenning utgjør over 85 % av utslippene fra avfallsforbrenning har vi valgt å plassere
utslippsreduksjonene fra tiltak knyttet til avfallshåndtering i ikke-kvotepliktig energiforsyning.
Utslipp fra bruk av kull i energiforsyning stammer primært fra kullkraftverket på Svalbard. I 2013 stod
kullforbrenning for utslipp av 113 000 tonn CO2. Dette er nesten en halvering siden 1990, og utgjorde 7 % av
utslippene fra energiforsyning i 2013. Kullkraftverket på Svalbard er ikke kvotepliktig i henhold til §2 av
klimakvoteloven, som slår fast at klimagassutslipp på Svalbard er unntatt fra loven.
239
240
CCS Klemetsrud utsorterings- og
energigjenvinningsverk
Klemetsrud utsorterings- og energigjenvinningsverk
hadde i 2014 et utslipp på 140 000 tonn CO2 fra fossile
kilder, og 205 000 tonn fra biomasse. Dette tiltaket går
ut på å utstyre anlegget med CCS.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Status og potensial i 2030
Over 1500 kr
Gassnovas idestudie av 4. mai 2015 konkluderer med at
Mindre krevende
Middels krevende
Klemetsrud kan være et aktuelt CCS-prosjekt og
Mer krevende
Gassnova ville jobbe videre med å utrede denne
muligheten. Gassnova indikerer at et framtidig potensial for tiltaket kan være i størrelsesorden 400 000
tonn, som da vil inkludere CO2-utslipp fra biomasse. Vi antar at det vil være teknisk mulig å realisere
innenfor perioden 2020 til 2030, antageligvis innen 2025 dersom de nødvendige rammebetingelser og vilkår
er til stede.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 – 1500 kr/tonn».
Tiltaket er plassert i kategorien «mer krevende». Aktuelle fangstmetoder er ikke testet i stor skala for alle
kilder på denne typen anlegg. Det må også etableres infrastruktur for transport og lagring.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
klimakvotesystemet.
Energieffekter
Energikonsekvensene av tiltaket er ikke kjent.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil trolig forutsette mer omfattende røykgassrensning enn i dag. Tiltaket kan også føre til støy og
utslipp av andre typer forurensingDersom tiltaket gjennomføres i perioden 2020 til 2025 vil det sannsynligvis være det første prosjektet hvor
CCS-teknologi tas i bruk i stor skala på avfallsforbrenningsanlegg. Prosjektet vil fange store mengder biogent
CO2, og vil derfor være karbonnegativt. Prosjektet vil gi vesentlig merverdi i form av læringseffekter langs
hele kjeden for CO2-fangst og lagring, og senke kostnadene og andre barrierer for senere CCS-anlegg i alle
bransjer.
Referanser
OED. (2015). Samandrag av Gassnovas utgreiing av moglege fullskala CO2-handteringsprosjekt i Noreg. Oljeog energidepartementet.
241
242
Økt materialgjenvinning av plastavfall, lavt
ambisjonsnivå
Tiltaket skal sikre økt materialgjenvinning av
plastemballasje fra husholdninger og næringsliv. Økt
materialgjenvinning vil reduserer andelen plast som
forbrennes som restavfall, og utslippsreduksjonen vil
være knyttet til energiforsyningssektoren.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
EU-kommisjonen la i juni 2014 fram en pakke med
Mindre krevende
Middels krevende
forslag til revidert regelverk på avfallsområdet.
Mer krevende
Forslaget innebærer vesentlig høyere
materialgjenvinningsmål for 2025 og 2030. Flere av de foreslåtte målene er svært ambisiøse. Etter valget til
EU-parlamentet trakk den nye Kommisjonen pakken, og har signalisert at den i løpet av 2015 vil komme
tilbake med nye og «mer ambisiøse» mål på avfallsområdet. Dette tiltaket baserer seg på EUs foreslåtte mål
om 60 % materialgjenvinning av plastemballasje, som nå er trukket.
Det er utstrakt utsortering av plastavfall i dag. Ifølge SSB ble 68 000 tonn plast sendt til materialgjenvinning i
2013. Dette tilsvarer 40 prosent av avfallsbehandlet plast. Tiltaket må derfor sees på som en innstramming
av allerede eksisterende politikk. Tiltaket vil redusere utslipp både nasjonalt og internasjonalt, og i denne
analysen er effekten på nasjonale utslipp forsøkt kvantifisert.
Basert på forutsetningen om 60 % materialgjenvinning av plastemballasje er tiltakets reduksjonspotensial
beregnet til 50 000 tonn CO2 i 2030. Beregningene er basert på utslippstall for fossilt basert plast, og tar ikke
høyde for at en del av plasten muligens vil produseres fra fornybare råvarer i framtiden (biobasert plast).
Det er forutsatt at materialgjenvinning av ett tonn plastavfall i gjennomsnitt reduserer klimagassutslippene
over livsløpet med 2,4 tonn CO2-ekvivalenter per tonn plastavfall som gjenvinnes framfor at energien
utnyttes i forbrenningsanlegg. Vi har lagt til grunn at tiltaket vil kreve økt bruk av virkemidler, og antatt
lineær innfasing av utslippseffekten i perioden 2016-2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er lagt i kostnadskategorien «under 500 kr/tonn». Det er stor usikkerhet knyttet til
kostnadsestimatet.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende», fordi vi har lagt til grunn at det dreier seg om å innfri
krav som vil gjelde for hele EU-området. Det er ingen tekniske barrierer for gjennomføringen.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Forurensningsloven og avfallsforskriften er sentrale i reguleringen av avfallshåndteringen, og store deler av
regelverket er basert på EU-regelverk med enkelte nasjonale tilpasninger. Avfall fra bygg- og
anleggsvirksomhet og behandlingen av dette avfallet reguleres gjennom byggteknisk forskrift og
forurensningsloven. Videre kan lover og forskrifter på andre områder enn miljøområdet påvirke hvilke
avfallsmengder som oppstår og hvordan avfallet behandles. Utvidet produsentansvar gir produsentene ansvar
for produktene også når de har blitt avfall. Dette er et sentralt virkemiddel for å fremme
materialgjenvinning og forsvarlig håndtering av utvalgte avfallstyper. I tillegg kan produsentansvar og
bransjeavtaler være et virkemiddel for å fremme avfallsforebygging og utvikling av miljøvennlige produkter.
Det er i dag avgift på drikkevareemballasje, som bidrar til å sikre at det meste av denne emballasjen samles
inn for gjenvinning.
243
Energieffekter
Økt utsortering av plastavfall endrer sammensetningen og energiinnholdet i restavfallet som går til
forbrenning. Denne endringen er ikke kvantifisert i denne tiltaksanalysen.
Tilleggseffekter
Forbrenning av plastavfall har utslipp av mange andre forurensende stoffer, for eksempel NOx, partikler og
PAH. Dersom økt materialgjenvinning medfører redusert forbrenning av avfall vil disse utslippene reduseres,
med positive helse- og miljøeffekter. Økt materialgjenvinning kan også medføre reduserte behov for å
produsere ny plast, og dermed kan utslippene reduseres også i produksjonsleddet.
I tillegg til å redusere utslippene av CO 2, som er kvantifisert i tiltaket, vil klimaet også påvirkes av at
utslippene av metan, CO, NMVOC, NOx og svart karbon reduseres. Disse stoffene er kortlevde klimadrivere,
og metan er i tillegg en ordinær klimagass.
Referanser
Mepex. (2012). Økt utnyttelse av ressursene i plastavfall. Rapport levert av Mepex Consult på oppdrag fra
Klima- og forurensningsdirektoratet. TA-2956/2012. Klima- og forurensningsdirektoratet.
244
Økt materialgjenvinning av plastavfall, middels
ambisjonsnivå
Tiltaket er en sammenstilling av tiltak for økt
materialgjenvinning av plast. Dette omfatter
plastemballasje fra husholdninger og næringsliv, annet
plastavfall som kan gå inn i samme verdikjede som
plastemballasje, plast fra elektrisk og elektronisk avfall
og kasserte kjøretøy, plast fra bygg- og
anleggssektoren, plast fra møbler og økt innsamling og
materialgjenvinning av plastavfall fra fiskeri/oppdrett.
Økt materialgjenvinning vil redusere andelen plast som
forbrennes som restavfall, og utslippsreduksjonen vil være
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
knyttet til energiforsyningssektoren.
EU-kommisjonen har, i rammedirektivet om avfall og i emballasjedirektivet, lagt fram forslag til revidert
regelverk på avfallsområdet. Forslaget innebærer vesentlig høyere materialgjenvinningsmål for 2025 og 2030
og et mål om 60 % materialgjenvinning av plastemballasje. Etter valget til EU-parlamentet trakk den nye
kommisjonen pakken, og har signalisert at den i løpet av 2015 vil komme tilbake med nye og mer ambisiøse
mål på avfallsområdet. Dette tiltaket forutsetter at Norge legger seg på et høyere ambisjonsnivå enn
kommisjonens forlag og at det legges opp til et bredere spekter av materialgjenvinning av plastavfall.
Det er utstrakt utsortering av plastavfall i dag. Ifølge SSB ble 68 000 tonn plast sendt til materialgjenvinning i
2013. Tiltaket må derfor sees på som en innstramming av allerede eksisterende politikk. Tiltaket vil redusere
utslipp både nasjonalt og internasjonalt, og i denne analysen er effekten på nasjonale utslipp forsøkt
kvantifisert.
Basert på forutsetningen om at 129 000 tonn plastavfall kan gjenvinnes i tillegg til det som allerede
gjenvinnes i dag (68 000 tonn i 2013), er tiltakets reduksjonspotensial beregnet til 110 000 tonn CO2ekvivalenter i 2030. Beregningene er basert på utslippstall for fossilt basert plast, og tar ikke høyde for at en
del av plasten muligens vil produseres fra fornybare råvarer i framtiden (biobasert plast). Det er forutsatt at
materialgjenvinning av 1 tonn plastavfall i gjennomsnitt reduserer klimagassutslippene over livsløpet med
2,4 tonn CO2-ekvivalenter per tonn plastavfall som gjenvinnes framfor å at energien utnyttes i
forbrenningsanlegg. Vi har lagt til grunn at tiltaket vil kreve økt bruk av virkemidler og antatt lineær
innfasing av utslippseffekten i perioden 2016-2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn». Det er stor usikkerhet knyttet til kostnadsestimatet.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». Virkemiddelapparatet må utvides eller styrkes, og
handling må iverksettes hos en lang rekke aktører, muligens både hos forbrukere, industri/næringsliv og
avfallshåndteringsvirksomheter.
Tiltakspakke
Tiltaket er inkludert i tiltakspakke 2, der det erstatter tiltaket «Økt materialgjenvinning av plastavfall, lavt
ambisjonsnivå» som er inkludert i tiltakspakke 1.
Dagens virkemidler
regelverket er basert på EU-regelverk med enkelte nasjonale tilpasninger. Avfall fra bygg- og
anleggsvirksomhet og behandlingen av dette avfallet reguleres gjennom byggteknisk forskrift og
forurensningsloven. Videre kan lover og forskrifter på andre områder enn miljøområdet påvirke hvilke
avfallsmengder som oppstår og behandlingen av avfallet. Utvidet produsentansvar gir produsentene ansvar
for produktene også når de har blitt avfall. Dette er et sentralt virkemiddel for å fremme
245
materialgjenvinning og forsvarlig håndtering av utvalgte avfallstyper. I tillegg kan produsentansvar og
bransjeavtaler være et virkemiddel for å fremme avfallsforebygging og utvikling av miljøvennlige produkter.
Det er innført avgifter for å styre avfallet mot behandlingsmåter som gir bedre utnyttelse av ressursene i
avfallet, og for å redusere miljøskadelige utslipp. Det er i dag avgift på drikkevareemballasje, som bidrar til
å sikre at det meste av denne emballasjen samles inn for gjenvinning.
Energieffekter
Økt utsortering av plastavfall endrer sammensetningen og energiinnholdet i restavfallet som går til
forbrenning. Denne endringen er ikke kvantifisert i denne tiltaksanalysen.
Tilleggseffekter
Forbrenning av plastavfall har utslipp av mange andre forurensende stoffer, for eksempel NO x, partikler og
PAH. Dersom økt materialgjenvinning medfører redusert forbrenning av avfall vil disse utslippene reduseres,
med positive helse- og miljøeffekter. Økt materialgjenvinning kan også medføre reduserte behov for å
produsere ny plast, og dermed kan utslippene reduseres også i produksjonsleddet.
I tillegg til å redusere utslippene av CO2, som er kvantifisert i tiltaket, vil klimaet også påvirkes av at
utslippene av metan, CO, NMVOC, NOx og svart karbon(«sot») reduseres. Disse stoffene er kortlevde
klimadrivere, og metan er i tillegg en ordinær klimagass.
Referanser
Mepex. (2012). Økt utnyttelse av ressursene i plastavfall. Rapport levert av Mepex Consult på oppdrag fra
Klima- og forurensningsdirektoratet. TA-2956/2012. Klima- og forurensningsdirektoratet.
246
Økt utsortering av brukte tekstiler til
materialgjenvinning
Tiltaket innebærer økt utsortering av brukte tekstiler
Nøkkelinformasjon
fra husholdninger, utsalgssteder og enkelte
virksomheter slik at disse inngår i strømmer til ombruk
og materialgjenvinning. Økt ombruk og
Kostnadskategori
materialgjenvinning av brukte tekstiler kan redusere
innholdet av fossilt materiale i avfall som forbrennes. I
tillegg vil etterspørselen etter nye tekstiler kunne bli
redusert. Dette gir lavere miljøskadelige utslipp ved
uttak og framstilling av råvarer og ved produksjon av
tekstiler, og i tillegg redusert vann- og energibruk i produksjonslandet.
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Materialgjenvinningsteknologien for tekstilavfall er i tidligfase, og det er viktig med videre teknologiutvikling
for å sikre størst mulig positive miljøeffekter. De reduserte utslippene skjer i det vesentligste i andre land
enn Norge. Grovt anslått reduseres klimagassutslipp over livsløpet for tekstiler med gjennomsnittlig 6,5 tonn
CO2-ekvivalenter per tonn tekstiler til ombruk.
Det er i dag utstrakt utsortering av tekstiler. Ifølge SSBs avfallsregnskap ble 3 000 tonn tekstiler sendt til
materialgjenvinning i 2013, av en total på 4 000 tonn tekstiler som går til avfallsbehandling. Tiltaket er
derfor å anse som økning i ambisjonsnivå av et tiltak som allerede er i gang.
For 2030 er det anslått at den økte innsamlete mengden fra 2020 går til materialgjenvinning, noe som
forutsetter at det utvikles bedre sorterings- og materialgjenvinningsprosesser. Beregnet utslippsreduksjon i
tiltaket baserer seg på en dobling av mengden tekstiler til materialgjenvinning fra 2020 til 2030, mens
ombruket holdes på samme nivå. Utover dagens nivå gir beregningene en økning på 46 000 tonn tekstiler til
ombruk og materialgjenvinning i 2030. Tiltaket vil redusere klimagassutslippene over livsløpet (globalt) med
anslagsvis 200 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dersom det bare regnes på utslippsendringer i Norge som
følge av redusert forbrenning av tekstilavfall (fossil andel), vil tiltaket redusere utslippene i Norge med grovt
regnet 20 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030.
Tekstiler produseres av ulike fibertyper, og de ulike fibertypene er basert på både fornybare og fossile
råvarer. Forbrenning av tekstilfibre med fossil opprinnelse gir utslipp av fossil CO 2, men dette er ikke tilfelle
ved forbrenning av tekstilfibre produsert fra fornybare råvarer. I beregningene av endrede klimagassutslipp i
Norge, er det forutsatt at 50 % av tekstilavfallet er basert på fossile råvarer og gir fossile CO 2-utslipp i
avfallsforbrenningsanleggene. For å anslå reduksjonen i klimagassutslipp i Norge, er det antatt at utslippene
fra avfallsforbrenningsanleggene reduseres med 0,96 tonn CO 2-ekvivalenter per tonn avfall.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kostnadskategori «under 500 kr/tonn».
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
regelverket er basert på EU-regelverk med enkelte nasjonale tilpasninger. Lover og forskrifter på andre
områder enn miljøområdet kan også påvirke hvilke avfallsmengder som oppstår og behandlingen av avfallet.
Utvidet produsentansvar gir produsentene ansvar for produktene også når de har blitt avfall. Dette er et
sentralt virkemiddel for å fremme materialgjenvinning og forsvarlig håndtering av utvalgte avfallstyper. I
247
tillegg kan produsentansvar og bransjeavtaler være et virkemiddel for å fremme avfallsforebygging og
utvikling av miljøvennlige produkter.
Energieffekter
Økt utsortering av tekstiler endrer sammensetningen og energiinnholdet i restavfallet som går til
forbrenning. Denne endringen er ikke kvantifisert her.
Tilleggseffekter
Miljøbesparelsen ved materialgjenvinning varierer, og avhenger blant annet av fibertype,
materialgjenvinningsmetode og hvilke materialer som erstattes av materialgjenvunnet råvare. Forbrenning
av tekstiler har utslipp av mange andre forurensende stoffer, for eksempel NO x, partikler og PAH. Dersom økt
materialgjenvinning medfører redusert forbrenning av tekstiler vil også disse utslippene reduseres, med
positive helse- og miljøeffekter.
Referanser
Mepex. (2012). Økt utnyttelse av ressursene i våtorganisk avfall. Rapport skrevet av Marthinsen, J.; Mepex
Consult, på oppdrag fra Klima- og forurensningsdirektoratet. Rapport TA- 2957/2012. Klima- og
forurensingsdirektoratet.
SIFO. (2012). Potensiale for økt materialgjenvinning av tekstilavfall og andre avfallstyper (papir/papp,
metall og glass). Fagrapport nr. 2 - 2012. Statens institutt for forbruksforskning.
248
Bygg - sektorbeskrivelse
Byggsektoren stod i 2013 for utslipp av 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Utslippene forårsakes
hovedsakelig av forbrenning av fossile brensler som fyringsolje, parafin og LPG. I tillegg forårsaker vedfyring
i husholdningene metanutslipp. I 2013 utgjorde vedfyring 29 % av klimagassutslippene fra oppvarming i
husholdninger.
I utslippsregnskapet deles byggsektoren inn i tjenesteytende næringer, husholdninger, primærnæringene og
bygg- og anleggsvirksomhet. I 2013 stor tjenesteytende næringer for 47 % av utslippene, og husholdningene
for 40 %. Primærnæringene og bygg- og anleggsektoren stod for mindre andeler, henholdsvis 5 og 9 %.
Utslippene i sektoren har til dels store variasjoner fra år til år, men har siden 1990 blitt redusert betydelig
(2,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990). Det er særlig bruken av diesel- og fyringsoljer i husholdninger
og tjenesteytende næringer og parafinbruk i husholdninger som er redusert. Framskrivingene (uten tiltak)
viser noe reduksjon i byggsektoren mot 2050, det vil si ned til 1,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
249
250
Utfasing av oljefyring i boliger og som grunnlast i
yrkesbygg
Tiltaket innebærer at de som benytter fossil olje og
parafin til bygningsoppvarming innretter seg med en
annen oppvarmingsløsning innen 2020. Fossil olje vil
likevel kunne benyttes som spisslast i yrkesbygg 6.
Tiltaket bygger på Miljødirektoratets
konsekvensutredning av forbud mot bruk av fossil olje
til oppvarming av bygninger i 2020.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Forbruket av fossil olje og parafin til bygningsoppvarming har vært fallende de siste tiårene, særlig i boliger.
Ifølge NB2015-framskrivingen vil det, uten et forbud, skje en videre utfasing av oljefyring i boliger mot 2030
og 2050. For yrkesbygg derimot viser NB2015-framskrivingen at det vil skje liten utfasing.
Utslippsreduksjonen angitt for dette tiltaket er derfor i hovedsak utfasing av grunnlast i yrkesbygg.
Framskrivinger gjort av Institutt for energiteknikk (IFE) i forbindelse med nevnte konsekvensutredning tilsier
imidlertid at framtidige utslipp også fra yrkesbygg vil være betydelig lavere enn hva som ligger til grunn for
NB2015-framskrivingen. Det er derfor vesentlig usikkerhet knyttet til hvor store utslippsreduksjoner som kan
tilskrives dette tiltaket. Videre finnes det ingen komplett oversikt over oljekjeler og parafinkaminer i Norge,
og det er knyttet usikkerhet til både antall anlegg, installert effekt og hvor stor andel som benyttes som
henholdsvis grunnlast og spisslast. I beregningene som ligger til grunn for nevnte konsekvensutredningen vil
utfasing av grunnlast i yrkesbygg omfatte om lag 80 % av framskrevet forbruk i disse byggene. Det anslås at
antallet aktive oljekjeler i yrkesbygg er 20 000, antall aktive oljekjeler i boligbygg er mellom 60 000 til
80 000, i tillegg til omlag 75 000 parafinkaminer.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn», basert på konsekvensutredningen nevnt ovenfor. Det
kan imidlertid medføre betydelige investeringer å etablere ny oppvarmingsløsning og eventuelt fjerne fyrkjel
og tank. Dette innebærer høyere kostnader for de bygg der eksisterende oppvarmingssystemer ikke trenger
større vedlikehold eller oppgraderinger før 2020.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende», fordi utfasingen allerede er i gang, og fordi det for
mange bygningseiere allerede i dag er lønnsomt å gå over fra fyring med fossil olje til andre
oppvarmingsløsninger. Det finnes mange alternativer til fossil olje og parafin.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
CO2-avgift og grunnavgift på mineralolje. Ifølge forurensingsforskriften § 8-4 er det forbudt å forbrenne tung
fyringsolje i Oslo og Drammen
6
«Yrkesbygg» brukes her tilsvarende «tjenesteytende næringer» i SSBs utslippsstatistikk og energistatistikk
251
Energieffekter
Det eksisterer mange alternativer til bruk av fossil fyringsolje og parafin i markedet i dag. Hva som faktisk
velges ved en utfasing av oljefyring vil være styrt av særlig energipriser, investeringskostnad for ny
oppvarmingsløsning og støtteordninger fra Enova og andre. De som har mulighet til knytte seg til fjernvarme
vil trolig i stor grad gjøre det. For boliger vil trolig varmepumper, el-kjel og biobrensel (pellets) være de
meste aktuelle alternativene i tillegg til fjernvarme. For yrkesbygg viser informasjon fra Enova at de som
faser ut oljekjel i stor grad går over til å bruke fliskjel og varmepumper (væske/væske og luft/væske).
Pelletskjel, fjernvarme, el-kjel og LPG kjel vil trolig også bli valgt av mange yrkesbygg. Det er mulig å bygge
om en oljekjel slik at den kan benytte bioolje. Dette kan være en enkel løsning for de som ønsker å beholde
sin oljefyr
For å få en overordnet tallfesting av energikonsekvenser for dette tiltaket har vi lagt inn en fordeling der 1/3
av energimengden som utfases fra oljefyring konverteres til elektrisitet (til drift av varmepumper og til
direkte elektrisk oppvarming) og 1/3 konvertes til bioenergi. Resterende energibehov antas å bli dekket av
noe fjernvarme og LPG i tillegg til omgivelsesvarme fra varmepumper og generell energieffektivisering.
Dette må forstås som et anslag og vil bli styrt av forholdene beskrevet ovenfor.
Tilleggseffekter
Som en følge av raskere utfasing av oljefyr forventes det også at flere oljetanker enten vil bli gravd opp eller
sikret mot utlekking. Dette kan bidra til å hindre lekkasjer i framtiden.
Basert på antagelsene om valg av energibærer ovenfor, er det estimert at utslipp av NO x vil bli redusert og
at utslipp av PM10 vil ha en marginal økning som følge av tiltaket.
En rask utfasing av bruk av fyringsolje og parafin kan gi utfordringer for det elektriske kraftsystemet dersom
mange skifter til elektrisitet. Dersom utfasingen spres over tid, og flere skifter til andre energivarer enn
elektrisitet, som fjernvarme, pellets, ved, gass eller væske/væske varmepumper blir konsekvensene for
kraftsystemet mindre. Det vises til nevnte konsekvensutredning for nærmere omtale av dette.
Effekten av tiltaket er beregnet i forhold til NB2015-framskrivingen. Det vises ellers til
konsekvensutredningen nevnt ovenfor.
Referanser
Miljødirektoratet. (2015). Konsekvensutredning – forbud mot bruk av fossil olje til oppvarming av bygninger
i 2020. Miljødirektoratet.
252
Utfasing av oljefyring som spisslast i yrkesbygg
Tiltaket innebærer en utvidelse av forbudet mot
oljefyring, som beskrevet i tiltaket «Utfasing av
oljefyring i boliger og som grunnlast i yrkesbygg», til
også å omfatte spisslast i yrkesbygg 7. Tiltaket bygger på
Miljødirektoratets vurderinger i forbindelse med
konsekvensutredning av forbud mot bruk av fossil olje
til oppvarming av bygninger i 2020.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Med spisslast mener vi den tilleggseffekten ut over grunnlasten som skal til for å dekke maksimalt
effektbehov i et varmesystem. Dette vil typisk være på kalde dager når det kreves høy effekt og når det kan
være kapasitetsproblemer i elektrisitetsforsyningen. Spisslast dekkes typisk av løsninger som kan levere høy
effekt over kort tid til en moderat investeringskostnad, som (bio)olje, (bio)gass eller eventuelt direkte
elektrisk oppvarming. I beregningene som ligger til grunn for nevnte konsekvensutredning vil utfasing av
spisslast omfatte om lag 20 % av framskrevet forbruk i yrkesbygg.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn», basert på vurderinger gjort i forbindelse med
utredning av forbud mot oljefyring. Alternativene for å dekke behovet for fossilsfri spisslast vil ofte være
dyrere og det må trolig gjøres investeringer av mange bygningseiere. Derfor er kostnadene høye, særlig når
tiltaket skal fases inn på relativt kort tid. En innfasing over lenger tid vil kunne gi lavere kostnader, da
investeringene i større grad kan gjennomføres i sammenheng med større oppgraderinger.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi det finnes alternativer til å dekke behov for
fossilfri spisslast, som for eksempel bioolje, biogass eller elektrisitet. Tiltaket antas også å ha en betydning
med tanke på forsyningssikkerhet for kraftnettet.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
CO2 avgift og grunnavgift på mineralolje. Ifølge forurensingsforskriften § 8-4 er det forbudt å forbrenne tung
fyringsolje i Oslo og Drammen
Energieffekter
Det eksisterer mange alternativer til bruk av fyringsolje. Hva som velges ved en utfasing av oljefyring vil
være styrt av særlig energipriser, investeringskostnad for ny oppvarmingsløsning og støtteordninger fra
Enova og andre. Det er mulig å bygge om en oljekjel slik at den kan benytte bioolje. Dette kan være en
enkel løsning for de som ønsker å beholde sin oljefyr. Beregninger utført av Institutt for energiteknikk (IFE)
tilsier at utfasing av fossil olje som spisslast i stor grad blir erstattet av bioolje, i tillegg til noe økning i
forbruket av andre energivarer som pellets og LPG. For å få en overordnet tallfesting av energikonsekvenser
for dette tiltaket er det forutsatt at energimengden som utfases av fossil olje erstattes med bioolje. Dette
må forstås som et anslag og hva som faktisk kan komme til erstatning for fossil olje vil bli styrt av forholdene
beskrevet ovenfor.
Tilleggseffekter
Som en følge av raskere utfasing av oljefyring også som spisslast forventes det at enda flere oljetanker enten
vil bli gravd opp eller sikret mot utlekking. Dette kan bidra til å hindre lekkasjer i framtiden.
Det antas at tiltaket har liten effekt på utslipp av NOx og PM10.
7
«Yrkesbygg» brukes her tilsvarende «tjenesteytende næringer» i SSBs utslippsstatistikk og energistatistikk
253
Vi kjenner ikke til at det er gjort vurderinger av hvilken betydning utfasing av oljefyring som spisslast vil ha
for det elektriske kraftsystemet. Men den andelen av byggene som konverterer fra oljefyring til andre
spisslastkilder enn elektrisitet vil ikke ha noen betydning for kapasiteten i kraftnettet.
Effekten av tiltaket er beregnet i forhold til NB2015-framskrivingen. Det vises ellers til
konsekvensutredningen nevnt ovenfor.
Referanser
Miljødirektoratet. (2015) Konsekvensutredning – forbud mot bruk av fossil olje til oppvarming av bygninger i
2020. Miljødirektoratet.
254
Industri - sektorbeskrivelse
Ikke-kvotepliktige utslipp fra landbasert industri utgjorde i 2013 omtrent 1,4 millioner tonn CO 2ekvivalenter, noe som tilsvarer 12 % av utslippene i sektoren. Den største kilden til de ikke-kvotepliktige
utslippene er næringsmiddelindustrien, sammen med en del annen mindre industri. Utslippene her er stort
sett knyttet til energiforbruk, som er forbrenning av fossile brensler. Silisiumkarbidindustrien er heller ikke
kvotepliktig, selv om den ofte regnes som del av ferrolegeringsindustrien. Utslippene herfra er stort sett
knyttet til prosess.
Den kvotepliktige delen av industrisektoren omfatter metallproduksjon, oljeraffinering, kjemisk industri,
mineralsk industri, treforedling, produksjon av mineralull og sildemel, og noe annen industri som ikke inngår
i de øvrige kategoriene.
255
256
Økt andel trekull i silisiumkarbidindustrien
Silisiumkarbid produseres i dag ved Saint Gobain
Lillesand. Produksjonen foregår ved at kvarts og
petrolkoks tilføres energi. Virksomhetens
klimagassutslipp var 44 600 tonn CO2-ekvivalenter i
2014. Utslippene stammer i stor grad fra forbruk av
petrolkoks som reduksjonsmiddel.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
8800 tonn CO2-ekv.
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Dette tiltaket går ut på å bytte ut en del av denne
koksen med trekull og dermed øke andelen trekull som
brukes i produksjon av silisiumkarbid.
Middels krevende
Mer krevende
Potensialet for utslippsreduksjon ved bruk av trekull i silisumkarbidindustrien ble i Klimakur 2020 beregnet
til 19 600 tonn CO2-ekvivalenter. Siden den gang har produksjonen ved Washington Mills blitt stengt ned.
Tiltaket ble oppdatert av Enova i 2014. Etter innspill fra bransjen er potensialet for innblanding blitt justert
ned fra 20 % til 10 %. Vi har antatt at dette tiltaket kan utløses fra og med 2020.
Kostnadskategori
Kostnadene ble i Klimakur 2020 beregnet til å ligge i området 415-634 kr/tonn CO2. Disse kostnadene ble
oppdatert av Enova i 2014. Basert på disse estimatene antas tiltakskostnaden nå å være i overkant av 300
kr/tonn CO2. Usikkerheten i dette estimatet må anses som høy og ytterligere utredningsarbeid anbefales.
Tiltakskostnaden er basert på at det bygges opp norsk produksjon av trekull som tilfredsstiller
metallindustriens kvalitetskrav.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende» fordi tiltaket innebærer etablering av ny infrastruktur.
Siden trekullet må være av en spesifikk kvalitet for å kunne tilfredsstille bransjens krav til
produksjonsspesifikasjoner og prosesskontroll, og fordi tilstrekkelig tilgang må være sikret, vil dette
antakelig bety lokal produksjon av trekull i Norge. Det vil også være behov for forskning og utvikling på dette
feltet.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Utslippene fra silisiumkarbidproduksjon er ikke inkludert i kvotesystemet for klimagasser. Det gis støtte
gjennom Enova til gjennomføring av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og klimatiltak.
Energieffekter
Tiltaket vil føre til at cirka 25 GWh trekull erstatter en tilsvarende mengde petrolkoks.
Tilleggseffekter
Norsk biokullproduksjon vil potensielt kunne bidra til teknologiutvikling, verdiskaping og sysselsetting.
Gjennomføring av tiltaket forutsetter at tilstrekkelig mengder trevirke til produksjon av trekull er
tilgjengelig.
Referanser
257
258
Energieffektiviseringstiltak i
næringsmiddelindustrien med kostnader under 500
Innenfor næringsmiddelindustrien er det et betydelig potensial
for gjenvinning av varme fra prosessen, blant annet fra
avtrekksluft og varmt prosessvann. Denne varmen kan brukes til
andre formål. Varme fra kjøle- og frysekompressorer kan også
gjenvinnes og for eksempel brukes til forvarming av varmt vann.
Tiltakene er hentet fra en studie Enova utførte i 2013 og 2014.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Energieffektivisering i industrien er en kontinuerlig prosess der
man stadig ser etter forbedringsmuligheter. Fem konkrete tiltak med kostnader under 500 kr/tonn er
utredet, med et samlet reduksjonspotensial på om lag 210 000 tonn CO2-ekvivalenter per år i 2030. De
utredede tiltakene omfatter energigjenvinning fra forskjellige kilder som røykgasser, avdamp, avtrekksluft,
og varme som kan gjenvinnes fra maskiner, hvor energien som gjenvinnes går til å redusere bruken av fossile
brensler. Alle tiltakene som er utredet i Enovas studie skal i teorien kunne utløses i løpet av kort tid. Vi har
antatt at disse fem tiltakene gjennomføres i 2016.
Kostnadskategori
Det er stor variasjon i kostnadene, og noen av tiltakene framstår som svært rimelige. Basert på Enovas studie
er alle tiltakene plassert i kostnadskategori «under 500 kr/tonn».
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Det er i dag avgifter på fossile brensler. Videre stilles det krav om at beste tilgjengelige teknikker (BAT)
benyttes. Det gis støtte gjennom Enova til gjennomføring av energiledelse, energieffektiviseringstiltak og
klimatiltak.
Energieffekter
Tiltakene medfører energibesparelser på cirka 960 MWh i 2030. Det meste av reduksjonen skyldes redusert
forbrenning av fossile energibærere, først og fremst ulike typer fossil gass.
Tilleggseffekter
Redusert behovet for forbrenning av fossile energivarer vil også redusere utslippene av andre helseskadelige
og forurensende komponenter som NOx, partikler og hydrokarboner.
Referanser
Materialet er ikke tidligere publisert
259
260
Energikonvertering i næringsmiddelindustrien med
kostnader under 500 kr/tonn CO 2 -ekvivalent
Tiltaket gjelder omlegging fra fossile brensler som olje og gass
til bruk av bioenergi i energisentraler i næringsmiddelindustrien.
Tiltaket er hentet fra en studie Enova utførte i 2013 og 2014.
Det er utredet ett energikonverteringstiltak i kostnadskategorien
under 500 kr/tonn. Tiltaket gir et beregnet reduksjonspotensial
på om lag 153 000 tonn per år. Alle tiltakene som er utredet i
Enovas studie skal i teorien kunne utløses i løpet av kort tid. Vi
har antatt at dette tiltaket kan utløses i 2016.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Kostnadskategori
Basert på Enovas studie er tiltaket plassert i kostnadskategori under 500 kr/tonn CO 2-ekvivalenter.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Det er i dag avgifter på fossile brensler. Det gis støtte gjennom Enova til gjennomføring av energiledelse,
energieffektiviseringstiltak og klimatiltak.
Energieffekter
Tiltaket er ikke antatt å bidra til energisparing.
Tilleggseffekter
Referanser
Materialet er ikke tidligere publisert
261
262
Petroleum - sektorbeskrivelse
Over 90 % av utslippene i petroleumssektoren var kvotepliktige i 2013. Petroleumssektoren er underlagt
kvoteplikt for alle utslipp fra forbrenning av brensler i virksomheter der samlet innfyrt termisk effekt
overstiger 20 MW. I tillegg har Sleipner og Hammerfest LNG kvotepliktige CCS-aktiviteter. Øvrige utslipp er
ikke-kvotepliktige. Ikke-kvotepliktige utslipp fra sektoren utgjorde i 2013 cirka 1,1 millioner tonn
CO2-ekvivalenter.
Kaldventilering, diffuse utslipp fra lekkasjer i prosessanlegg, oljelasting og lagring offshore er eksempler på
ikke-kvotepliktige utslipp.
Produksjonsboring er kvotepliktig. Noen mobile rigger vil kunne ha et energianlegg med en samlet innfyrt
effekt som er under 20 MW. Forbrenningsutslippene fra disse er ikke kvotepliktige.
En leteboring som utføres på et eksisterende felt er kvotepliktig uansett innfyrt effekt til energianlegget om
bord på riggen. Dette er fordi når en virksomhet først er kvotepliktig, skal alle kvotepliktige utslipp regnes
med.
Leteboringer som utføres på nye felt er i utgangspunktet kvotepliktig dersom riggen som gjennomfører
boringen har et energianlegg med en samlet innfyrt effekt over 20 MW. Leteboringer varer gjerne
2-4 måneder, og etter endt boring vil det ikke være aktivitet ved lokasjonen før operatøren beslutter å
bygge ut feltet. Miljødirektoratets nåværende praksis er derfor at leteboringer på nye felt er unntatt
kvoteplikt, da det på grunn av den korte varigheten er lite hensiktsmessig å gi egne tillatelser for hver enkelt
av disse leteboringene.
263
264
Reduksjon av ikke-kvotepliktige utslipp
I 2013 hadde petroleumssektoren ikke-kvotepliktige
utslipp i størrelsesorden 1,1 millioner tonn
CO2-ekvivalenter, gitt dagens kunnskap om utslippenes
størrelse. Kaldventilering, diffuse utslipp fra lekkasjer i
prosessanlegg, oljelasting og lagring av råolje offshore
og på land er eksempler på ikke-kvotepliktige utslipp.
Deler av utslippene fra mobile rigger er
ikke-kvotepliktige.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Tiltaket går ut på å redusere denne typen utslipp ved
bl.a.:
Å gjenvinne gass som sendes uforbrent gjennom fakkel (ventileres til atmosfæren) ved at den
tilbakeføres til produksjonssystemet
Å gjenvinne gass som kaldventileres (ventileres gjennom dedikerte rørsystemer til atmosfæren) ved
at den tilbakeføres til produksjonssystemet
Å bytte ut gamle rør, pumper, flenser og ventiler
Å bedre vedlikeholdsrutinene
Å sikre at nyinnkjøp av skip til oljelasting har effektive løsninger for reduksjon av metan og NMVOC
Samlet reduksjonspotensial for ikke-kvotepliktige utslipp er anslått til om lag 250 000 tonn CO2-ekvivalenter.
Vi har antatt at tiltaket starter i 2018 og har full effekt fra 2030. Usikkerheten i antakelsen er høy. Noen av
de billigste tiltakene vil kunne gjennomføres tidligere.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i de to kategoriene «under 500 kr/tonn» og «500 - 1500 kr/tonn». I kategorien
«500 - 1500 kr/tonn» ligger bl.a. gjenvinningstiltak som krever større modifikasjoner og installering av nytt
utstyr, og mer effektive løsninger for reduksjon av utslipp fra råoljelasting.
Tiltaket er plassert i to kategorier: Tiltak som kan gjennomføres i forbindelse med planlagt revisjonsstans er
plassert i kategorien «mindre krevende». Tiltak som vil kreve lenger revisjonsstans er plassert i kategorien
«middels krevende».
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Krav om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) etter forurensningsforskriften kapittel 36.
Tilleggseffekter
Tiltaket vil redusere utslippene av kortlevde klimagasser (metan og svart karbon) og i tillegg ozonforløperne
NOx, CO og NMVOC.
Referanser
Miljødirektoratet. (2013). Forslag til handlingsplan for kortlevde klimadrivere. Rapport. M89/2013.
Miljødirektoratet.
265
266
Fluorerte gasser i produkter - sektorbeskrivelse
Det viktigste anvendelsesområdet for fluorerte gasser i produkter er bruk av HFK-gasser som kuldemedium i
ulike former for kuldeanlegg, luftkondisjoneringsanlegg og varmepumper. Dette inkluderer blant annet kjøleog fryseanlegg i supermarkeder og næringsmiddelindustri, luftkondisjoneringsanlegg for bygninger og
kjøretøy, samt private varmepumper.
Utslippene av HFK var 1,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2013.
267
268
Utslippsreduksjon av HFK gjennom lekkasjekontroll
og oppsamling
Tiltaket innebærer reduksjon av lekkasjer av klimagasser Nøkkelinformasjon
i HFK-gruppen som brukes som kuldemedier i ulike
former for kjøleanlegg og varmepumper. I tiltaket er det
beregnet utslippsreduserende effekt av at gjeldende EUUnder 500 kr
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
forordning på F-gasser i produkter ((EU) nr. 842/2006),
Over 1500 kr
som er implementert gjennom produktforskriften, følges
Mindre krevende
opp med effektiv myndighetskontroll. Dette går på
Middels krevende
kontroll av at anleggseiere utfører obligatoriske
Mer krevende
lekkasjekontroller og at brukt kuldemedium samles inn.
Tiltaket er strengt tatt et virkemiddel idet det går på effektiv oppfølging av EU-forordning nr. 842/2006 og
gjeldende avfallsregelverk.
Miljødirektoratet har allerede gjennomført flere tilsynsaksjoner for å sikre at regelverket etterfølges. Det er
lagt til grunn at tiltaket gir utslippsreduksjoner allerede i 2015. Potensialet for utslippsreduksjon i 2030 er
beregnet til 209 100 tonn CO2-ekvivalenter.
Tiltaket er vurdert uavhengig av tiltaket «Utslippsreduksjoner ved å benytte HFK med lavere vektfaktor og
løsninger med lite fyllingsbehov». Dersom dette tiltaket iverksettes vil det på lenger sikt kunne gi en viss
reduksjon i effekten av lekkasjekontroll og oppsamling etter som andelen av anlegg med gass med lav GWP
eller lite fylling vil øke gradvis.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 – 1500 kr/tonn».
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende», fordi Miljødirektoratet allerede har etablerte rutiner for
denne type tilsyn. Tilsynet kan imidlertid kreve økte ressurser fordi aktiviteten på feltet må økes.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Som beskrevet ovenfor er utslippene som tiltaket rettes mot regulert gjennom gjeldende EU forordning på Fgasser i produkter ((EU) nr. 842/2006), som er implementert i produktforskriften. I tillegg er det CO 2-avgift
på import av HFK, samt at det gis avgiftsrefusjon ved innlevering av brukt HFK. HFK er også regulert i
henhold til avfallsforskriften.
Tiltaket tar ikke høyde for virkninger av skjerpet revidert forordning (EU) nr. 517/2014. Denne planlegges
implementert i Norge, eventuelt med visse tilpasninger. Denne forordningen innebærer blant annet
ytterligere forbud og begrensninger i bruk av gassene med høyest klimaeffekt (GWP) innenfor enkelte
anvendelsesområder.
269
270
Utslippsreduksjoner ved å benytte HFK med lavere
vektfaktor og løsninger med lite fyllingsbehov
Tiltaket innebærer reduksjon av utslippene av HFK ved
å bruke kommersielt tilgjengelige løsninger som krever
liten fylling og/eller kuldemedier med liten
klimaeffekt. Tiltaket er rettet mot utslipp av HFK fra
kuldeanlegg og varmepumper og omfatter gassene R125, R-134a, R-143a og R-32.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
En slik utvikling er allerede på gang i Norge, slik at
tiltaket innebærer en forsterkning av den eksisterende trenden. Det er derfor lagt til grunn at tiltaket gir
utslippsreduserende effekt allerede fra 2015. Det er beregnet en utslippsreduksjon i 2030 på 197 000 tonn
CO2-ekvivalenter i henhold til referansebanen.
implementert i Norge, eventuelt med visse tilpasninger. Tiltaket vil over tid kunne påvirke effekten av
tiltaket «Utslippsreduksjon av HFK gjennom lekkasjekontroll og oppsamling».
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «500 - 1500 kr/tonn». Grunnlagsdata er hentet fra Miljødirektoratets forslag
til handlingsplan for norske utslipp av kortlevde klimadrivere (Miljødirektoratet, 2013).
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende», fordi de nødvendige løsningene antas å være
kommersielt tilgjengelige mot 2030.
Tiltakspakke
Dagens virkemidler
Som beskrevet ovenfor er utslippene som tiltaket rettes mot regulert gjennom gjeldende EU forordning på Fgasser i produkter ((EU) nr. 842/2006), som er implementert i produktforskriften. I tillegg er det CO 2-avgift
på import av HFK, samt at det gis avgiftsrefusjon ved innlevering av brukt HFK. HFK er også regulert i
henhold til avfallsforskriften.
Energieffekter
Generelt er disse løsningene like energieffektive som de løsningene de erstatter.
implementert i Norge, eventuelt med visse tilpasninger. Denne forordningen innebærer blant annet
ytterligere forbud og begrensninger i bruk av gassene med høyest klimaeffekt (GWP) innenfor enkelte
anvendelsesområder.
Referanser
Miljødirektoratet. (2013). Forslag til handlingsplan for kortlevde klimadrivere. Rapport. M89/2013.
Miljødirektoratet.
271
272
Skog og andre landarealer - sektorbeskrivelse
I 2013 var nettoopptaket av klimagasser fra sektoren «Skog og andre landarealer» 26,7 millioner tonn CO2ekvivalenter (Miljødirektoratet, 2015). Dette opptaket tilsvarer om lag halvparten av Norges samlede årlige
klimagassutslipp.
Det er opptak i skog som gir den største innvirkningen på sektoren. Opptaket i 2013 var på 31 millioner tonn
CO2-ekvivalenter. Det har vært en økning i opptak av CO2 i skog fra 1990-tallet og fram til i dag, og det
forklares med effekt av aktiv skogskjøtsel de siste 60–70 årene. I de neste 100 år forventes imidlertid en
nedadgående trend i opptaket av karbon i skog på grunn av at skogen blir eldre (Søgaard, G., Astrup, R.,
Dalsgaard, L., Borgen, S. & von Lupe, N, (2014)). Omdisponering av skogarealer til bebyggelse og til
jordbruksjord bidrar til de største utslippene fra sektoren (Miljødirektoratet, 2015).
273
274
Planting av skog på nye arealer
Planting av skog på nye arealer er et konkret tiltak for å
øke det produktive skogarealet. Tiltaket rettes mot åpne
arealer og gjengroingsarealer med underoptimal
skogproduksjon som er klarert for planting etter gitte
miljøkriterier. En økning i skogarealet vil bety økt
opptak av CO2.
Nøkkelinformasjon
Opptakspotensial i 2030
1 806 000 tonn CO2-ekv.
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Status og potensial for utslippsreduksjoner i
Middels krevende
Mer krevende
2030/2050/2100
Planting av skog på nye arealer er et av
oppfølgingspunktene fra klimaforliket som ble vedtatt av Stortinget i Klimameldingen (Meld. St. 21 (20112012)). Miljødirektoratet, Landbruksdirektoratet (da Statens Landbruksforvaltning) og Norsk institutt for skog
og landskap oversendte i august 2013 rapporten M26-2013 Planting av skog på nye arealer som klimatiltak –
Egnede arealer og miljøkriterier (Miljødirektoratet et al, 2013). I rapporten er tiltaket grundig vurdert og
rapporten gir en omforent, faglig anbefaling av hvilke arealer som egner seg for planting etter en avveining
mellom hensynet til klima, naturmangfold og andre miljøverdier og næring. I tillegg vurderes hvilke
miljøkriterier som må ligge til grunn for at planting av skog på nye arealer som klimatiltak skal bli
gjennomført, samt hvilke virkemidler som må til for at slik planting skal bli gjennomført.
I Prop. 1 S (2014-2015) går det fram at Regjeringen legger opp til en treårig testpilot for planteprosjektet.
Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet har gitt Miljødirektoratet og
Landbruksdirektoratet i oppdrag å iverksette tiltaket. Gjennomføringen av tiltaket skal være basert på
notatet «Forslag til opplegg for treårig pilotfase for planting av skog på nye arealer» som Miljødirektoratet
og Landbruksdirektoratet oversendte departementene i mars 2015. Det legges opp til å bruke 15 millioner
kroner på arbeidet i 2015.
Tiltaket rettes mot åpne arealer (< 10 % kronedekning) og gjengroingsarealer med underoptimal
skogproduksjon (> 10 % kronedekning). Tilplanting av gran på 1 million dekar (50 000 dekar årlig, over en
periode på 20 år - med start i 2014) er beregnet å gi et opptak på 138 000 tonn i 2030, cirka 1,8 millioner
tonn i 2050 og 990 000 tonn CO2-ekvivanlenter i 2100. Grunnen til avtakende opptak mot 2100 reflekterer at
gammel skog binder mindre CO2, samt forutsetningen om at skogen sluttavvirkes ved hogstmodenhetsalder.
På kort sikt vil tiltaket kunne ha midlertidige utslipp av CO 2 grunnet rydding av arealene for tilplanting.
Dette utslippet kan utjevnes noe ved at biomassen brukes som bioenergi. På lang sikt vil tiltakets klimaeffekt
være avhengig av hvordan biomassen benyttes etter avvirkning.
Siden planting av skog er et tiltak som endrer vegetasjonsdekket på arealene som tilplantes, er det
sannsynlig at tiltaket i gitte områder kan gi endringer i biofysiske faktorer (albedo, evapotranspirasjon og
aerosoler), noe som vil påvirke den samlede klimaeffekten av tiltaket.
Valg av treslag for planting vil innvirke på tiltakets potensial og tidsperspektiv. Planting av gran vil på sikt gi
størst volumproduksjon per dekar. Bjørk har en høyere årlig tilvekstrate i ung alder, men vil ikke kunne
oppnå samme volumproduksjon per dekar. Det kan likevel være argumenter for å plante andre treslag, og
etablering av blandingsskog kan sees på som et avbøtende tiltak på arealer der planting av gran ikke ivaretar
hensynet til biologisk mangfold.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». I Klimakur 2020 ble tiltakskostnaden beregnet til cirka
50 kr/tonn. Da er bare plantekostnaden inkludert. Dette er et tiltak som det tar tid å implementere, siden
det er viktig med en god organisering lokalt og kartlegging av arealer. Ved en fullskala implementering av
ordningen vil kostnadene ved tiltaket derfor ha en årlig økning fram til prosjektets fjerde år, som er ansett
som det tidligste tidspunktet for selve utplantingen. Ved tilplanting i størrelsesorden 50 000 dekar årlig vil
den totale kostnaden være om lag 100 millioner kroner årlig. Denne beregningen inkluderer
plantekostnaden, ryddig av areal for treslagsskifte samt kostnader knyttet til virkemiddelbruk.
275
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». Vurderingen er særlig basert på at incentivene til å
gjennomføre tiltaket for den enkelte grunneier er små. Dette knytter seg til at de økonomiske gevinstene av
tiltaket for grunneier (økt råstofftilgang fra skogen) kommer langt fram i tid, samt at faktorer som
etterspørsel og pris på tømmer er usikre. Andre faktorer som kan gjøre tiltaket krevende å gjennomføre er
målkonflikter i forbindelse med arealbruk samt hensynet til naturmangfold. Tiltakets omfang krever i tillegg
både midler og ressurser til administrasjon og forvaltning både på stat-, fylke- og kommunenivå.
Dagens virkemidler
Gjennom forskrift om nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK-forskriften) kan det i dag gis økonomiske
tilskudd til planting. Fylkesmannen prioriterer i samråd med kommunene og næringsorganisasjonene hvordan
tilskuddsmidlene skal brukes avhengig av regionale og lokale behov. Ordningen er basert på at den enkelte
skogeier søker kommunen om tilskudd etter at tiltaket er gjennomført, og at eventuelt tilskudd utbetales av
Fylkesmannen.
Energieffekter
Økning i det produktive skogarealet vil gi økt råstofftilgang. Dette vil kunne reflekteres i økt avvirkningsnivå.
Noe biomasse fra hogst kan ved endt omløpstid benyttes til energiformål, for å erstatte fossil energi direkte
(bioenergi) eller indirekte ved bruk av trebiomsse i materialer som erstatter energiintensive produkter som
stål og betong. I tillegg kan biomasse fra rydding av arealer før planting kunne brukes til bioenergi.
Gevinsten fra bioenergi i andre sektorer må sees i sammenheng med et eventuelt midlertidig utslipp av CO 2 i
skogsektoren i tidlig tilplantingsfase.
Tilleggseffekter
Planting av skog, både på nye arealer og på gjengroingsarealer, kan påvirke miljøverdier knyttet til
naturmangfold, kulturminner, opplevelsesverdier, bruken av landskapet og landskapsøkologiske forhold.
Påvirkningen bestemmes av hvor og hvordan skogetableringen og treslagsskiftet skjer (treslag og tetthet),
samt omfanget av tilplantingen. I vurderingen av hvilke arealer som skal prioriteres for tiltaket, og for å
begrense eventuelle negative konsekvenser til et nivå som gjør det akseptabelt, er det i rapport M26-2013
utarbeidet et sett miljøkriterier som tar hensyn til økosystemet og landskapsbildet, natur- og kulturverdiene
i området, samt muligheten for å utøve friluftsliv.
I tillegg til en velfungerende organisasjonsstruktur og en gunstig tilskuddsordning som kan gi incentiver til
grunneier, kreves planlegging som sikrer at de bestemte miljøkriterier følges, og at økosystemet,
landskapsbildet, natur- og kulturverdiene samt friluftslivet bevares på beste måte. For implementering av
tiltaket kreves strategisk planlegging som sikrer at næringen har produksjonsutstyr og kapasitet for å
opprettholde tiltakets skala og intensitet over tid.
Referanser
Miljødirektoratet et al. (2013). Planting av skog på nye arealer som klimatiltak – Egnede arealer
og miljøkriterier. Rapport. M26-2013. Miljødirektoratet, Statens Landbruksforvaltning og Norsk
institutt for skog og landskap.
276
Målrettet gjødsling av skog
Gjødsling er et tiltak for å opprettholde eller øke
Nøkkelinformasjon
opptaket av klimagasser på eksisterende
140 000 – 270 000 tonn CO2-ekv.
skogarealer. Der hvor mangel på nitrogen
140 000 - 270 000 tonn CO2-ekv.
begrenser skogens vekst vil gjødsling gi økt
diameter- og høydevekst, og dermed øke det
Under 500 kr
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
årlige CO2-opptaket i levende biomasse.
Over 1500 kr
Gjødsling med nitrogen vil gi full effekt i løpet av
Mindre krevende
ti år. Gjødsling er normalt mest økonomisk gunstig Gjennomføringskategori
Middels krevende
Mer krevende
når det foretas i tynnede bestander mot slutten
av omløpstiden ved engangsgjødsling, gjerne åtte til ti år før sluttavvirkning. For maksimal effekt bør nye
arealer gjødsles hvert år etter hvert som disse når riktig alder/hogstklasse.
Status og potensial for utslippsreduksjoner i 2030/2050/2100
Målrettet gjødsling av skog er et av oppfølgingspunktene fra klimaforliket som ble vedtatt av Stortinget i
Klimameldingen (Meld. St. 21 (2011-2012)). Miljødirektoratet, Landbruksdirektoratet (da Statens
Landbruksforvaltning) og Norsk institutt for skog og landskap oversendte i mai 2014 rapporten Målrettet
gjødsling av skog som klimatiltak – Egnede arealer og miljøkriterier (M174-2014). Analysen tar utgangspunkt
i denne rapporten. Rapporten gir en omforent, faglig anbefaling av hvilke skogarealer som egner seg for
målrettet gjødsling etter en avveining mellom hensynet til klima, naturmangfold og andre miljøverdier og
næring. Rapporten gir også råd om hvilke miljøkriterier som bør ligge til grunn for skoggjødsling som
klimatiltak, samt hvilke virkemidler som må til for at gjødslingen skal bli gjennomført. Tiltakets potensial er
basert på denne rapporten. Tiltaket er ikke implementert.
Gjødsling vil ha en relativt rask effekt på karbonopptaket til forskjell fra de fleste andre klimatiltak i
skogsektoren. Dersom en ny bestand gjødsles hvert år, og hver bestand avvirkes ti år etter gjødsling, vil det
årlige karbonopptaket i levende biomasse øke i ti år og deretter ligge konstant på dette høyere nivået. Med
et omfang på 50 000–100 000 dekar per år, og med forutsetning om en tilvekstøkning på 0,15 kubikkmeter
per dekar per år, vil tiltaket kunne gi et opptak på 140 000-270 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2030, 2050 og
2100, avhengig av arealomfang. Den samlede nytten av tiltaket vil bli best ved å prioritere arealer hvor
klimaeffekten er god, samtidig som tiltaket gir god næringsmessig nytte og akseptable miljøkonsekvenser.
Faktorer som karbondynamikken i jord, risiko for lystgassutslipp og utslipp fra maskiner som brukes i
gjødslingen og fra produksjon av gjødsel vil også påvirke den totale klimagasseffekten, men er ikke inkludert
i potensialet over. Med dagens kunnskap vurderes imidlertid nettoeffekten av tiltaket å være positiv.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Kostnaden for å gjennomføre tiltaket er beregnet til
300 kroner per dekar. Dersom merinntekter fra tømmer ekskluderes vil gjennomsnittlig tiltakskostnad være
rundt 110 kr/tonn.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Gjødsling i skog fører til økt biomasseproduksjon på kort
sikt, og kan gi potensiell lønnsomhet for skogeier. Virkemidler som tilskudd og skogfond er allerede
implementert, men brukes i liten grad til dette tiltaket i dag. For å sikre at gjødslingen fører til økt
karbonbinding og ikke medfører uheldige effekter for naturmangfold og andre miljøverdier, er det viktig at
tiltaket bygger på et sett med miljøkriterier.
Dagens virkemidler
Gjødsling i skog kan gi potensiell lønnsomhet for skogeier, men lønnsomheten avhenger av mange variabler,
som hvorvidt tidshorisonten fram til gevinsten ved gjødsling kan realiseres, mulighetene for prisøkning ved
større dimensjoner og muligheten til å benytte tilskudd og skogfondsmidler. I dag kan det brukes økonomiske
virkemidler som skogfond og direkte tilskudd for å stimulere til gjødsling av skog. Fylkesmannen prioriterer i
samråd med kommunene og næringsorganisasjonene hvordan tilskuddsmidlene skal brukes avhengig av
277
regionale og lokale behov. I dag er det skogeierorganisasjonene som sørger for informasjon og veiledning til
medlemmer og organiserer gjennomføringen av tiltaket skoggjødsling.
Energieffekter
Tiltaket vil kreve bruk av energi til produksjon og helikopterspredning av gjødsel. Gjødsling vil bidra til økt
tilvekst og større dimensjoner, det vil si mer biomasse. Dette vil øke andelen av biomasse som kan brukes til
trematerialer. Økt biomassetilgang kan videre gi mer råstoff til bioenergi som kan erstatte fossil energi eller
materialer som kan brukes for å substituere energiintensive produkter.
Tilleggseffekter
Gjødsling med nitrogen innebærer mer intensiv forvaltning av skogen. Dette kan medføre endring i
artssammensetningen i skogen, samt øke risikoen for kalamiteter. Riktig dosering er viktig, da overgjødsling
med nitrogen kan gi økt forsuring, og utslipp av lystgass fra nitrogenrike marktyper. Siden arealene som
vurderes som mest aktuelle for gjødsling vil avvirkes etter om lag ti år, vurderes merbelastningen av
gjødsling på terrestrisk miljø for hver enkelt bestand å være relativt liten sammenlignet med den påvirkning
skogøkosystemet vil få som følge av hogst og påfølgende foryngelsestiltak.
For store mengder gjødsel kan også føre til avrenning til vann og eutrofiering, spesielt ved høy bonitet. Hvor
stor del av potensielt tilgjengelig areal det kan være aktuelt å gjødsle de nærmeste årene vil i praksis
begrenses av en rekke forhold, herunder føringer knyttet til vegetasjonstyper i gjeldende Norsk PEFC
Skogstandard og hensyn knyttet til naturmangfold, vannmiljø og andre miljøverdier. Skoggjødsling på dagens
nivå har sannsynligvis liten påvirkning på vannmiljøet, og det er heller ikke sannsynlig at det i omfanget
skissert i rapporten vil bli en stor kilde til nitrogenforurensing sammenlignet med andre kilder. Noen områder
er imidlertid særskilt sårbare for en ekstra tilførsel av nitrogen, fordi vannmiljøet i områdene allerede har
en eller flere utfordringer knyttet til nitrogen. Dette kan for eksempel være områder som får stor
nitrogenavsetning fra luften, har en samlet avrenning av nitrogen til vassdrag og marine områder som
overskrider miljøkvalitetsnormer eller har utfordringer knyttet til problemarter som krypsiv. I rapporten
Målrettet gjødsling av skog som klimatiltak – Egnede arealer og miljøkriterier er det definert en sone med
ekstra sårbare områder med egne miljøkriterier. Sonen omfatter Rogaland sør for Boknafjorden, fylkene
Vest-Agder, Aust-Agder, Vestfold, Østfold, Oslo og Akershus, samt deler av Telemark og Buskerud. I disse
områder har Norge utfordringer knyttet til å oppfylle nasjonale og internasjonale miljømål relatert til
nitrogen.
Gitt at det tas hensyn til miljøkriteriene presentert i rapporten (M174-2014), antas det at gjødsling vil gi
akseptable effekter for miljø.
Beregning av potensialet tar utgangspunkt i utløste effekter ved å gjødsle gran- eller furuskog med 15 kilo
nitrogen per dekar (150 kilo per hektar) om lag ti år før hogst. Tiltakets potensial forutsetter gjødsling av
50 000 – 100 000 dekar skog per år. For maksimal effekt bør nye arealer gjødsles hvert år etter hvert som
disse når riktig alder/hogstklasse. Tiltaket må gjennomføres i henhold til eksisterende lov- og regelverk,
samt vurdering av egnede arealer og anbefalte miljøkriterier. Vegetasjonstyper/arealer der en kan forvente
tilfredsstillende produksjonsøkning, samt økt opptak av CO 2 uten å få lystgassutslipp som kan påvirke
klimaeffekten ved gjennomføring av tiltaket bør prioriteres. En kvalitetssikring av arealvalget er viktig for å
hindre uønskede virkninger på miljø. Optimale arealer bør kartfestes av skog- og miljøfaglig myndighet.
Tiltaket må utføres på en måte som tar hensyn til økosystemet og landskapsbildet, natur- og kulturverdiene i
området og muligheten for å utøve friluftsliv.
Referanser
278
Skogplanteforedling
Skogplanteforedling innebærer å velge ut planter som er mer
Nøkkelinformasjon
robuste og gir høyere produksjon enn bestandsfrø for videre
1000 tonn CO2-ekv.
planteproduksjon. Det vil si å overføre et genetisk utvalg av
plusstrær (ved innsamling av podekvist) til frøplantasjer for
videreforedling med tanke på klimatilpasning, kvalitet og vekst.
Under 500 kr
Kostnadskategori
500 – 1500 kr
Planteforedling resulterer i at bestandens tilvekst øker og at
Over 1500 kr
trevirket har bedre kvalitet. Foredlet plantemateriale klarer seg
Mindre krevende
Middels krevende
også bedre i konkurranse med annen vegetasjon, noe som
Mer krevende
resulterer i mindre avgang. Skogplanteforedling er således et
tiltak for å øke skogens CO2-opptak ved økt tilvekst. Det er i tillegg en mulighet til å sikre at
foryngingsmaterialer kan tåle en framtidig endring i klimaet.
Status og potensial for utslippsreduksjoner i 2030/2050/2100
Tiltaket ble beskrevet i Klimakur 2020 (TA2596 - Tiltak og virkemidler for økt opptak av klimagasser fra
skogbruk, Miljødirektoratet 2010) og trukket fram som et aktuelt tiltak i Klimameldingen (Meld. St. 21 (20112012)). Tiltaket er ikke implementert.
Tiltaket har et betydelig potensial i et langt tidsperspektiv, og effekten av tiltaket øker med tid. I 2009/2010
bestod plantesammensetningen i Norge av 60 % foredlet plantemateriale (10 % foredlingsgrad) og 40 %
bestandsfrø. I Klimakur 2020 ble det beregnet at dersom man øker andelen foredlet materiale til 100 % (15 %
foredlingsgrad) på et årlig planteareal på rundt 255 000 dekar granmark, vil CO2-opptaket øke til 1000 tonn i
2030, til 232 000 tonn i 2050 og til 1 448 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2100.
Dersom man når en foredlingsgevinst på 25 %, som er mulig med frø fra andregenerasjons frøplantasjer, ville
det resultere i enda høyere CO2-opptak. Sees tiltaket i sammenheng med tiltakene «Planting av skog på nye
arealer» og «Økt plantetetthet» kan klimagasseffekten av å benytte utelukkende foredlet plantemateriale bli
enda mer effektiv.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Kostnadene knytter seg i all hovedsak til selve
frøplantedriften (kjøp/leie av arealer, etablering av plantasjen samt vedlikehold av arealene). Arealvektet
tiltakskostnad vil variere mellom 2-4 kr/tonn, avhengig av foredlingsgevinst. Dersom økte inntekter fra
biomasseproduksjon inkluderes, antas tiltakskostnaden å variere mellom 3,6 og minus 0,9 kr/tonn, avhengig
av foredlingsgevinst. Inkluderes merinntekten vil tiltaket være gratis for foredlingsgrad 15 % og 25 %. Det
knyttes noe usikkerhet til kostnadsberegningene, fordi plantasjefrø gir så store gevinster i form av redusert
svinn i planteskolene og redusert avgang etter utplanting på grunn av bedre spireevne og vekst.
Tiltakskostnaden kan dermed være betydelig lavere enn det som her er vist.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende». Det er særlig tidsaspektet som gjør tiltaket krevende,
fordi det tar tid å foredle plantematerialet i plantasjer. For eksempel vil det ta 15 - 30 år før man kan skaffe
frø med 25 % foredlingsgevinst fra andregenerasjons frøplantasjer. En annen faktor er at valg av frømateriale
vil være avhengig av tilgjengelighet på tidspunktet for planting. Dersom foredlet materiale ikke er
tilgjengelig eller er dyrere, kan det resultere i en situasjon der bestandsfrø velges framfor foredlet
materiale.
Dagens virkemidler
Det bevilges årlig midler over Landbruks- og matdepartementets budsjett til skogplanteforedling.
Energieffekter
Bruk av foredlet plantemateriale framfor bestandsfrø vil øke biomassevolumet, som videre kan reflekteres i
avvirkningsnivået. Biomasse fra hogst kan benyttes til energiformål som å erstatte fossil energi direkte
(bioenergi) eller indirekte (substitusjon av energiintensive produkter). Det er tenkelig at planteforedling vil
279
gi bedre kvalitet på trevirke slik at mer kan gå til trelastprodukter, og på den måten lagre karbonet over
lenger tid.
Tilleggseffekter
Bruk av foredlet plantemateriale kan ha negative effekter på naturmangfold. Økt biomasseproduksjon vil
med stor sannsynlighet føre til at skogens kronedekke blir tettere, og at mindre lys slipper ned til bakken.
Endrede lysforhold er eksempel på en effekt som vil kunne påvirke andre arters levekår i området. Det er i
tillegg et aspekt at foredlet plantemateriale ofte er mer robust enn plantemateriale fra bestandsfrø. Denne
faktoren kan over tid endre den artssammensetningen i et område.
Tiltaket krever satsing over tid fordi det tar lang tid å øke foredlingsgrad- og gevinst på frøene, samt at
klimagevinstene ved tiltaket ligger langt fram i tid. For å lykkes med tiltaket kreves det støtte til
planteskolene som foredler materialet.
Referanser
280
Økt plantetetthet
Økt plantetetthet gir økt opptak av klimagasser på
lenger sikt, men tiltaket kan bare gjennomføres ved
etablering av skog (enten som foryngelse etter hogst
eller ved etablering på nye områder). Klimagevinst
forutsetter etablering av optimalt planteantall i et
klimaperspektiv, hvilket kan være høyere enn det som er
næringsmessig optimalt.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
Status og potensial for utslippsreduksjoner i
2030/2050/2100
Tiltaket ble vurdert i Klimakur 2020 (TA2596 - «Tiltak og virkemidler for økt opptak av klimagasser fra
skogbruk», Miljødirektoratet 2010). Beregningen ble gjort for økt plantetetthet på eksisterende skogarealer.
Tiltaket ble trukket fram som et aktuelt tiltak i Klimameldingen (Meld. St. 21 (2011-2012)), men er ikke
implementert.
Økt plantetetthet har liten effekt på kort sikt, men vil i 2050 potensielt binde 669 000 tonn CO2ekvivalenter. Dynamikken i skogen og forskjeller mellom de ulike bonitetene gjør at karbonopptaket vil
fluktuere over en 100-års periode. Etter 65 år vil skog med best bonitet hogges, mens lavere boniteter ikke
vil hogges før etter omlag 100 år eller senere. Potensialet for opptak vil dermed reduseres til 352 000 CO2ekvivalenter i 2100. Høyeste årlig opptak vil være i underkant av to millioner tonn CO2-ekvivalenter. Tiltaket
vil trolig ikke gi vesentlig direkte endring i vegetasjon eller i de biofysiske faktorene.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Økt produksjon på eksisterende skogarealer vil
innebære økte investeringskostnader og driftskostnader i forhold til plantekjøp, timebruk og maskineri.
Forutsetter vi at det totalt koster 5 kroner per plante i plante- og utplantingskostnader, vil den totale
kostnaden være 5000 kroner per hektar. Dette gir en gjennomsnittlig tiltakskostnad på rundt 240 kr/tonn
CO2-ekvivalent (merinntekter fra tømmer er ekskludert fra beregning av tiltakskostnad). Inkluderer vi
merinntekter fra tømmerproduksjon vil tiltakskostnaden være 190 kr/tonn.
Tiltaket er plassert i kategorien «middels krevende», fordi tiltaket fra skogeiers perspektiv vil ha en
merkostnad i dag uten forventning om en reell merinntekt før langt inn i framtiden, kanskje til neste
generasjon(er). Lav lønnsomhet i skogbruket, høye investeringskostnader og lang tidshorisont gjør at
skogeierne tilpasser seg lavere planteantall enn optimalt, sett i forhold til CO 2-opptak.
Dagens virkemidler
Gjennom forskrift om nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK-forskriften) kan det i dag gis økonomiske
tilskudd til planting. Fylkesmannen prioriterer i samråd med kommunene og næringsorganisasjonene hvordan
tilskuddsmidlene skal brukes avhengig av regionale og lokale behov. Ifølge Landbruksdiretoratet er
etterspørselen etter tilskudd til skogkultur høyere enn tilskuddsrammen, og kun en del av tilskuddsrammen
går til planting. Også skogfondsordningen benyttes i dag til å finansiere tiltak som planting i skogbruket.
Energieffekter
Når vi øker plantetettheten, øker stående volum. Ved hogstmoden alder kan det tas ut mer trevirke som kan
substituere klimabelastende bygningsmaterialer som stål og sement, og/eller brukes som råvare til
bioenergiproduksjon.
Tilleggseffekter
Dersom det er for stor plantetetthet på et areal vil det bli kamp om viktige vekstfaktorer som lys, næring og
vann, noe som fører til naturlig avgang. Større naturlig avgang vil gi økt andel død ved som er viktig for
mange rødlistearter. Økning av plantetetthet kan redusere lystilgangen til bakken, og med det påvirke
lyskrevende arter. Det kan være hensiktsmessig å opprette miljøkriterier som sikrer at tiltaket gir akseptable
effekter for naturmangfold og andre miljøverdier.
281
Økt plantetetthet vil gi størst vekstrespons, og dermed størst økning i CO 2-binding, og lavest tiltakskostnad
på lavere boniteter (<G14).
Referanser
282
Stans i nydyrking av myr: Reduserte CO 2 -utslipp
Myrjord består hovedsakelig av døde planterester med
et svært høyt innhold av karbon. I myrjord brytes det
organiske materialet langsomt ned på grunn av høyt
vanninnhold og anaerobe betingelser, og karbon
akkumuleres. Når myr dreneres og dyrkes opp, tilføres
det luft til jorda som gjør at det starter en nedbryting
og mineralisering av dette karbonlageret med utslipp av
karbondioksid (CO2) og lystgass (N2O). Tiltaket handler
om å bevare myr som et intakt økosystem.
Nøkkelinformasjon
Kostnadskategori
100 000 tonn CO2
Under 500 kr
500 – 1500 kr
Over 1500 kr
Mindre krevende
Middels krevende
Mer krevende
I dag utgjør dyrket areal i Norge cirka 11 millioner dekar, hvorav cirka 800 000 dekar (7 %) er dyrket myr
(Bioforsk, 2010). I referansebanen er det forutsatt en årlig nydyrking av myr på 2000 dekar. Dette er et
betydelig mindre areal enn reduksjonen i dyrket myrareal som skjer naturlig på grunn av myrsynking.
Myrsynking er den naturlige omformingen av organisk jord til mineraljord, og dette er en del av
referansebanen. Stans i nydyrking av myr antas å føre til at arealet av dyrket myr i 2030 er redusert til 78 %
av arealet i 2012, mens det i referansebanen er forutsatt at det vil skje en reduksjon til 86 % i forhold til
2012. Det vil si at å stanse nydyrking fører til 8 % mindre dyrket myr i 2030 enn i referansebanen.
Utslippspotensialet av tiltaket knyttet til reduksjon i lystgass er beregnet til cirka 31 000 tonn CO2ekvivalenter i 2030, dersom tiltaket kommer i gang i 2016. Utslippet av lystgass rapporteres i
jordbrukssektoren og tiltaket er inkludert i tiltakspakke 1.
CO2-utslippene fra tiltaket rapporteres i sektoren ‘Skog og andre landarealer’ (LULUCF). Denne reduksjonen
er ikke tatt med i beregningen av potensialet for utslippsreduksjon i jordbrukssektoren. Tiltaket vil redusere
CO2-utslippene, som bokføres i ‘Skog og andre landareal’, med om lag 100 000 tonn CO2 i 2030.
Kostnadskategori
Tiltaket er plassert i kategorien «under 500 kr/tonn». Kostnadene ved stans i nydyrking av myr er beregnet
til cirka 150 kroner per tonn CO2-ekvivalent når CO2-tap fra jord er medregnet, og cirka 800 kroner per tonn
når bare lystgassutslipp er medregnet (Bioforsk, 2014). Kostnadene av stans i nydyrking av myr beregnes som
merkostnadene ved å benytte tidligere skogsarealer til nydyrking av hovedsakelig gras, i stedet for myr.
Tiltaket er plassert i kategorien «mindre krevende». Gjennomførbarheten for tiltaket er vurdert å være høy
fordi styringseffektiviteten til et eventuelt forbud er effektivt, og fordi det ikke er behov for en bestemt
teknologi for å igangsette tiltaket.
Tiltakets gjennomførbarhet kan reduseres av utfordringer med å skaffe til veie egnede arealer som skal
kompensere for tapt dyrket myrareal. Det er ikke alle steder i landet det vil være alternative tilgjengelige
dyrkingsarealer. Tiltaket er lettest å gjennomføre i de områdene hvor det finnes skogområder som kan
dyrkes alternativt til myr.
Tiltakspakke
Tiltaket er ikke inkludert i tiltakspakkene. Reduksjon i utslipp av lystgass fra tiltaket (rapportert i
jordbrukssektoren) er inkludert i tiltakspakke 1.
Dagens virkemidler
Ingen iverksatte.
Energieffekter
Det vil ikke være noen eneregieffekter knyttet til dette tiltaket.
Tilleggseffekter
Stans i nydyrking av myr vil føre til opprettholdelse av naturlige myrområder, som har flere viktige
økologiske funksjoner, for eksempel flomdempende effekt og levested for planter, dyr og fugler.
283
IPCCs utslippsfaktor for utslipp av lystgass fra dyrket myr beregnes som 1,3 kilo N 2O-N per dekar (IPCC, 2013)
som tilsvarer cirka 2 kilo N2O per dekar.
Utslipp av CO2 fra dyrket jord antas å være 0,5 tonn C per dekar fra myr (1,83 tonn CO 2) og 16 kg CO2 per
dekar fra mineraljord (Bioforsk, 2015).
For stans i nydyrking av myr er det stor usikkerhet knyttet til forutsetningene om omfanget av nydyrking i
referansebanen. Reduksjonen i klimagassutslipp vil være proporsjonal med det akkumulerte nydyrkede
arealet i referansebanen. I årene 2005-2013 ble det årlig godkjent i gjennomsnitt cirka 14 000 dekar av alle
arealtyper til nydyrking. Det er ikke kjent hvor stor andel av dette arealet som er myr, men dersom det
antas at arealet med nydyrket myr er proporsjonal med andelen av myr av totalt dyrkbar jord innen hvert
fylke, vil årlig nydyrket myrareal være cirka 5000 dekar. I referansebanen er det forutsatt en årlig nydyrking
på 2000 dekar. Dersom det reelle arealet er i størrelsesorden 5000 dekar, er det mulig at effekten i form av
utslippsreduksjonen er tilsvarende underestimert.
Referanser
Bioforsk. (2010). CO2-opptak i jord og vegetasjon i Norge. Lagring, opptak og utslipp av CO2 og andre
klimagasser. Rapport Vol. 5, nr. 162. 37 s. Bioforsk.
Bioforsk. (2014). Klimagasser i jordbruket. Kunnskapsstatus om utslipp og tiltak for å redusere utslippene.
Rapport Vol. 9, nr.11. 50 s. Bioforsk.
Bioforsk. (2015) Vurdering av klimatiltak I jordbruket – Beregnet reduksjon av klimagassutslipp av ulike tiltak
i 2050. Vol. 10, nr. 24. 19 s. Bioforsk.
IPCC. (2013). 2013 Supplement to the 2006 Guidelines for National Greenhouse Gas Inventories: Wetlands.
Hiraishi, T., Krug, T., Tanabe, K., Srivastava, N., Baasansuren, J., Fukuda, M. and Troxler, T.G. (eds).
IPCC, Switzerland. 354 pp.
284
9 Referanser
Agestam, E. (1985). En produktionsmodell för blandbestånd av tall, gran och bjork i Sverige.
Rapport 15: 1-150. Sveriges lantbruksuniversitet. Institutionen for Skogsproduksjon.
Agestam, E. (2009). Gallering. Skogsskötselserien nr. 7. Skogstyrelsens forlag, Sverige.
Bergan, J. (1987). Virkningen av bjørkeskjerm på etablering og vekst hos bartrær utplantet i NordNorge. Rapport 10/87. Norsk institutt for skogforskning. 48 s.
Bioforsk. (2015). Vurdering av klimatiltak i jordbruket. Beregnet reduksjon av klimagassutslipp av
ulike tiltak innen 2050. Vol. 10, Nr. 24, Bioforsk.
Borregaard. (2015). Bioøkonomistrategi – korrigert. E-post av 22. juni 2015.
Braastad, H., & Tveite, B. (2001). Tynning i gran- og furubestand. Effekt av tynning på
volumproduksjon, middeldiameter og diameter av de 800 grøvste trær per ha. Rapport fra
skogforskningen 10/01: 27s.
Dalsgaard, L., Granhus, A., Søgaard, G. A., Børja, I., Clarke, N., & Stockland, J. (2015).
Karbondynamikk ved ulike hogstformer og avvirkningsstrategier - en litteraturstudie med
fokus på Oslo kommuneskog. Oppdragsrappport 04/2015. Norsk institutt for skog og
landskap.
de Wit, H., & Kvindesland, S. (1999). Carbon stocks in Norwegian forest soils and effects of forest
management on carbon storage. Rapport fra skogforskningen. Supplement 14:1-52.
DNV GL. (2015). Vurdering av tiltak og virkemidler for mer miljøvennlige drivstoff i
skipsfartsnæringen. Report No. 2015-0086: På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet.
Elkem. (2015). Elkems fremtid er karbon-nøytral. Hentet fra
https://www.elkem.com/no/technology--innovation/langsiktig-fou/carbon-neutral-metalproduction/
Enova. (2012). Potensial- og barrierestudie. Energieffektivisering i norske bygg. Hentet fra
http://www.enova.no/upload_images/A319D657AFC34028B18D5C74BA4F0094.pdf
Enova. (2015). Enova investerer 122 millioner kroner i Tizir. Hentet fra
http://www.enova.no/finansiering/naring/aktuelt/enova-investerer-122-millioner-kroner-itizir/250/2077/
Enova. (2015). Enova støtter avansert smelteteknologi. Hentet fra
http://www.enova.no/presse/pressesenter/presserom/presserom/885/1904/#/news/enova
-stoetter-avansert-smelteteknologi-116724
Enova. (2015). ESA godkjenner Enovas milliardinvestering. Hentet fra
http://www.enova.no/presse/pressesenter/presserom/presserom/885/1904/#/pressrelease
s/esa-godkjenner-enovas-milliardinvestering-1113360
Europalov. (2015, mai). Overvåking og rapportering av drivhusgassutslipp fra skip. Hentet fra
http://europalov.no/rettsakt/overvaking-og-rapportering-av-drivhusgassutslipp-fra-skip/id6490
European Parliament. (2015). Parliament supports shift towards advanced biofuels. Hentet fra
http://www.europarl.europa.eu/news/en/newsroom/content/20150424IPR45730/html/Parliament-supports-shift-towards-advancedbiofuels
Finnish Statistical Yearbook of Forestry. (2010). Finnish Statistical Yearbook of Forestry. Finish
Forest Research Institute.
Framstad, E., de Wit, H., Makipa, R., Larjavaara, M., Vesterdal, L., & Karltun, E. (2013).
Biodiversity, carbon storage and dynamics of old northern forests. TemaNord. 2013:507.
285
Frivold, L. H., & Frank, J. (2002). Growth of mixed birch-coniferous stands in relation to pure
coniferous stands at similar sites in south-eastern Norway. Scandinavian Journal of Forest
Research 17.
Gamborg, G. (1997). Maximizing production of fuelwood in different silvicultural systems. Biomass
and Bioenergy 13 (1-2).
Gassnova. (2014, august 29). CO2 Teknologisenter Mongstad (TCM). Hentet fra
http://www.gassnova.no/no/teknologisenteret
Gizachew, B., & Brunner, A. (2011). Density-growth relationships in thinned and unthinned Norway
spruce and Scots pine stands in Norway. Scandinavian Journal of Forest Research Vol 26.
Granhus, A., Eriksen, R., & Moum, S. (2014). Resultatkontroll skogbruk/miljø. Rapport 2013.
Oppdragsrapport 08/14 fra Skog og landskap.
Granhus, A., Fløistad, I., & Eriksen, R. (2015). Hogst og foryngelse av granskog: Tilstandsbeskrivelse
basert på Resultatkontroll skogbruk/miljø og Landsskogtakseringen. Rapport 04/2015 Norsk
institutt for skog og landskap.
Granhus, A., Hylen, G., & Nilsen, J.-E. Ø. (2012). Skogen i Norge. Statistikk over skogforhold og
skogressurser i Norge registrert i perioden 2006-2009. Ressursoversikt fra Skog og landskap
03/12: 85 s.
Green Car Congress. (2015, mai). Eidesvik Viking Queen retrofitted with 650 kWh energy storage
system for hybrid system; 18% fuel savings; ThinkGlobal connection. Hentet fra
http://www.greencarcongress.com/2015/05/20150520-eidesvik.html
Grønlund, A. (2007). Hvilke klimabidrag gir bruk av kompost/biorest? Presentasjonsmateriale fra
foredrag på Avfall Norge Bioseminar, 27.09.2007.
Grønlund, A. (2014). Hjelp til arbeid i forbindelse med lavutslippssamfunn. Epostutveksling ifm.
med Lavutslippsamfunnet fase 3, 16.09.2014.
IEA. (2015). Energy Technology Perspectives 2015. International Energy Agency. Hentet fra
https://www.iea.org/publications/freepublications/publication/EnergyTechnologyPerspecti
ves2015ExecutiveSummaryEnglishversion.pdf
Ingeniørnytt. (2015, mai). GodsFergen skal flytte transport fra vei til sjø. Hentet fra
http://www.ingeniornytt.no/nyheter/godsfergen-skal-flytte-transport-fra-vei-til-sjoe
Innst. 147S (2014-2015). (u.d.). Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om representantforslag fra
stortingsrepresentantene Heikki Eidsvoll Holmås, Karin Andersen, Torgeir Knag Fylkesnes og
Audun Lysbakken om å følge opp anbefalinger for å nå Norges klimamål i 2020. Dokument
8: 10 S (2014-2015): Stortinget, Energi- og miljøkomiteen.
IPCC. (2006). 2006 IPCC Guidelines for National Greenhouse Gas Inventories. The Intergovernmental
Panel on Climate Change . Hentet fra http://www.ipcc-nggip.iges.or.jp/public/2006gl/
IPCC. (2013). Decision 24/CP.19. Revision of the UNFCCC reporting guidelines on annual. Hentet fra
http://unfccc.int/resource/docs/2013/cop19/eng/10a03.pdf#page=2
IPCC. (2014). Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and
Sectoral Aspects. Contribution of Working Group II to the Fifth Assessment Report of the
Interngovernmental Panel on Climate Change. Cambridge, United Kingdom and New York,
NY, USA: Cambridge University Press.
Jandl, R., Lindner, M., Veserdal, L., Bauwens, B., Baritz, R., Hagedorn, F., . . . Byrne, K. (2007).
How strongly can forest management influence soil carbon sequestration? Geoderma. Vol.
137.
Johansson, M. (1994). The influence of soil scarification on the turn-over rate of slash needles and
nutrient release. Scandinavian Journal of Forest Research. Vol 9.
Johansson, T. (2003). Mixed stands in Nordic countries- a challenge for the future. Biomass and
Bioenergy. Vol 24.
Johansson, T. (2014). Growth and Yield in Shelter stands of silver birch and Norway spruce. Rapport
068, 31s. Swedish University of Agricultural Sciences.
286
Joner, E. (2015). Hvilken jord skal du velge til vårplantingen? Aftenposten, 08.04.2015. Tilgjengelig
fra: http://www.aftenposten.no/viten/Hvilken-jord-skal-du-velge-til-varplantingen7971309.html.
JRC. (2014). Well-to-Tank Appendix 2 - Version 4a, Summary of energy and GHG balance of
individual pathways (Well-to-Wheels Analysis of Future Automotive Fuels and Powertrains
in the European Context). Technical Report EUR 26237 EN. European Commission, Joint
Research Center, Institute for Energy and Transport.
Klif. (2011). Skog som biomasseressurs. Klima- og forurensingsdirektoratet.
Klif et al. (2010). Klimakur 2020. Tiltak og virkemidler for å nå norske klimamål mot 2020. Oslo:
Rapport TA2590/2010. Klima- og forurensingsdirektoratet; Norges vassdrag og
energidirektorat; Oljedirektoratet; Statistisk sentralbyrå; Statens vegvesen.
Kommunal- og regionaldepartementet. (2010). KRDs arbeidsgruppe for energieffektivisering av
bygg. Hentet fra regjeringen.no:
https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/boby/rapporter/energieffek
tivisering_av_bygg_rapport_2010.pdf
KonKraft. (2009). KonKraft-rapport 5 Petroleumsnæringen og klimaspørsmål. Hentet fra
http://konkraft.no/wp-content/uploads/2015/02/KonKraft-rapport-5Petroleumsn%C3%A6ringen-og-klimasp%C3%B8rsma%CC%8Al-sammendrag.pdf
Landbruksdirektoratet. (2014). Statusrapport for foryngelseskontroll. Rapport nr. 18/2015.
Landbruksdirektoratet. (2015). Skogkultur. Tilgjengelig fra:
https://www.slf.dep.no/no/statistikk/skogbruk/skogkultur.
Langerud, B., Størdal, S., Wiig, H., & Ørbeck, M. (2007). Bioenergi i Norge - potensialer, markeder
og virkemidler. ØF-rapport 17/2007.
LMD. (2015). Helhetlig gjennomgang av miljøvirkemidler i jordbrukspolitikken. Landbruks- og
matdepartementet. Hentet fra
https://www.regjeringen.no/contentassets/a15b7e5e87ee4c4a930e31427d17653f/rapportgjennomgang-av-miljovirkemidler-i-jordbrukspolitikken.pdf
Lundqvist, L., Morling, T., & Valinger, E. (2014). Spruce and birch growth in pure and mixed stands
in Sweden. Forestry Chronicle 90.
Mallik, A., & Hu, D. (1997). Soil respiration following site preparation treatments in boreal mixedwood forest. Forest Ecology and Management. Vol. 97.
Meld. St. 13. (2014-2015). Ny utslippsforpliktelse for 2030 - en felles løsning med EU. Klima- og
miljødepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-132014-2015/id2394579/?ch=1
Meld. St. 21. (2011-2012). Norsk klimapolitikk. Miljøverndepartementet.
Meld. St. 9. (2011-2012). Velkommen til bords. Landbruks- og matdepartementet.
Miljødirektoratet. (2013). Forslag til handlingsplan for norske utslipp av kortlevde klimadrivere.
Miljødirektoratet.
Miljødirektoratet. (2014a). Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Rapport M229/2014.
Miljødirektoratet.
Miljødirektoratet. (2014b). Faglig grunnlag for videreutvikling av den nasjonale og internasjonale
klimapolitikken - Klimatiltak mot 2020 og plan for videre arbeid. Rapport M133/2014.
Miljødirektoratet.
Miljødirektoratet. (2015). Foreslår forskrift om forbud mot oljefyring. Hentet jun 9, 2015 fra
http://www.miljodirektoratet.no/no/Nyheter/Nyheter/2015/Mars-2015/Foreslar-forskriftom-forbud-mot-oljefyring/
Miljødirektoratet et al. (2014). Greenhouse Gas Emissions 1990-2012, National Inventory Report.
Rapport M137/2014. Miljødirektoratet; Statistisk sentralbyrå; Norsk institutt for skog og
landskap.
287
Miljødirektoratet et al. (2015). Greenhouse Gas Emissions 1990-2013, National Inventory Report.
Ikke publisert. Miljødirektoratet, Statistisk sentralbyrå, Norsk institutt for skog og landskap.
Miljødirektoratet; Statens landbruksforvaltning; Norsk institutt for skog og landskap. (2013).
Planting av skog på nye arealer som klimatiltak - Egnede arealer og miljøkriterier. Rapport
M26/2013. Miljødirektoratet; Statens landbruksforvaltning; Norsk institutt for skog og
landskap.
Moen, A., Lyngstad, A, & Øien, D.-I. (2011). Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet
(typisk høgmyr). Rapport botanisk serie 2011-3. NTNU, Vitenskapsmuseet.
Nilsen, P., Hobbelstad, K., & Clarke, N. (2008). Opptak og utslipp av CO2 i skog. Oppdragsnotat
06/2008 fra Skog og landskap.
Nitteberg, M., & Nygaard, P. (2007). Skånsom markberedning: Markberedningsaggreagatet Markus.
Forskningsrapport 02/2007 fra Skog og landskap.
Nordborg, F., Nilsson, U., Gemmel, P., & Orlander, G. (2006). Carbon and nitrogen stocks in soil,
trees and field vegetation in conifer plantations 10 years after deep soil cultivation and
patch scarification. Scandinavian Journal of Forest Research. Vol 21.
Norges vassdragsog energidirektorat. (2014). Bioenergi i Norge. Rapport nr 41-2014, Oslo.
Norges vassdragsog energidirektorat. (2015). Analyse av klimagassutslipp fra utnyttelse av skog til
energiformål. Litteraturgjennomgang og livsløpsvurderinger. Oppdragsnotat av COWI for
Norges vassdragsog energidirektorat.
NOROG. (2015). Oljebransjen klar for krafttak. Hentet fra
https://www.norskoljeoggass.no/no/Nyheter/2015/02/Oljebransjen-klar-for-krafttak/
(Lest: 04.04.15). Norsk olje & gass.
Norsk institutt for skog og landskap. (2015). ECOBREM. Tilgjengelig fra:
http://www.skogoglandskap.no/prosjekter/116030.
NVE. (2011). Energibruk og konverteringstap ved bioenergiproduksjon. Oppdragsrapport skrevet av
Vold, B. I., Brekke, A. & Lyng, K-A., Østfoldforskning, på oppdrag fra NVE.
NVE. (2014). Energibruksrapporten 2013 - Fremtidens energibruk i bygninger. Rapport nr. 11/2014.
Norges vassdragsog energidirektorat.
Oljedirektoratet et al. (2008). Kraft fra land til norsk sokkel. Oljedirektoratet, Norges vassdragsog
energidirektorat, Petroleumstilsynet, Statens forurensningtilsyn.
Õrlander, G., Egnett, G., & Albrektson, A. (1996). Long-term effects of site preparation on growth
in Scots pine. Forest Ecology and Management. Vol. 86.
Rambøll. (2013). Bærekraftig biodrivstoff for luftfart. Utredning skrevet av Rambøll på oppdrag fra
Avinor.
Regjeringen. (2015). Klimavennlige bygg for fremtiden. Hentet fra regjeringen.no:
https://www.regjeringen.no/nb/aktuelt/klimavennlige-bygg-for-fremtiden/id2396220/
Ruden, T. (1962). Klimaet og granskogens vekstmuligheter i Helgelands kyststrøk. Norsk skogbruk.
S. 626-628.
Schmidt, M., MacDonald, S., & Rothwell, R. (1996). Impacts of harvesting and mechanical site
preparation on soil chemical properties of mixed-wood boreal forest sites in Alberta.
Canadian Journal of Soil Science. Vol. 76.
Seba, T. (2014). Clean Disruption of Energy and Transportation: How Silicon Valley Will Make Oil,
Nuclear, Natural Gas, Coal, Electric Utilities and Conventional Cars Obsolete by 2030.
Skog og landskap. (2014). Tilgang på hogstmoden skog fram mot 2045. 3/2014. Skog og landskap.
Skogkurs. (2014). Resyme nr. 9: Markberedning. 5 utgave.
Solberg, S., Skrøppa, T., & Finne, E. (2013). Med nye treslag inn i fremtidens klima. Gran og
klimaendringer - mer m3, større områder og mer skader. Norsk skogbruk 59(5): 40-45.
Solbraa, K. (2001). Skjermstillingshogst. Gan Forlag. Tilgjengelig fra: http://agropub.no/id/9681.
SSB. (2014). Skogavvirkning for salg, 2013, endelige tall. (Statistisk sentralbyrå) Hentet juni 11,
2015 fra http://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/skogav/aar-endelige
288
SSB. (2015). Utslipp av klimagasser 2014, foreløpige tall. Hentet fra ssb.no/klimagassn.
Statens vegvesen. (2014). Konsekvensanalyser, håndbok V-712. Vegdirektoratet.
Stokland, J., Eriksen, R., & Granhus, A. (2014). Tilstand og utvikling i Norsk skog 1994-2012 for
Noen utvalgte Miljøegenskaper. Oppdragsrapport 03/14 fra Skog og landskap.
Stokland, J., Siitonen, J., & Jonsson, B. (2012). Biodiversity in Dead Wood. Cambridge University
Press. 524 s.
Store norske leksikon. (2015). Balansekvantum. Hentet fra Store norske leksikon: Tilgjengelig fra:
https://snl.no/balansekvantum
Stortinget. (2015). Representantforslag om å følge opp anbefalinger for å nå Norges klimamål i
2020. Hentet fra stortinget.no: https://www.stortinget.no/no/Saker-ogpublikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=60917
Sunde, K., Brekke, A., & Solberg, B. (2011). Environmental Impacts and Costs of Hydrotreated
Vegetable Oils, Transesterified Lipids andWoody BTL—A Review. Energies.
Sverdrup-Thygeson, A., & Framstad, E. (2007). Bioenergitiltak og effekter på biomangfold. Rapport
311. NINA.
Søgaard, G., Astrup, R. A.-F., Dalsgaard, L., Borgen, S., & von Lupe, N. (2014). Framskrivninger for
skog og andre landarealer (LULUCF-sektoren). Ikke publisert notat fra 22.08.2014.
Søgaard, G., Granhus, A., Gizachew, B., Clarke, N., Andreassen, K., & Eriksen, R. (2015). En
vurdering av utvalgte skogtiltak - innspill på veien mot Lavutslippssamfunnet 2050.
Oppdragsrapport 02/2015. Norsk institutt for skog og landskap.
Tham, Å. (1998). Produktionsförutsägelser vid kraftig gallring av björk i blandbestånd av gran
(Picea abies (L.) Karst.) och björk (Betula pendula Roth & Betula pubescens Ehrh.). Sveriges
Landbruksuniversitet, Institutionen for Skogsproduktion. Rapporter 23. ISSN 0348-7626. 36 s.
UNFCCC. (2014). Norway’s Sixth National Communication. Klima- og miljødepartementet. Hentet
fra
http://unfccc.int/files/national_reports/annex_i_natcom/submitted_natcom/application/p
df/nc6_nor_resubmission.pdf
UNFCCC. (2015). Report on the individual review of the annual submission of Norway submitted in
2014. FCCC/ARR/2014/NOR. United Nations Framework Convention on Climate Change.
Øvergård, T. (2014). Standard for markberedning. Skogkurs. Tilgjengelig fra:
http://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMHE/06%20Landbruk%20og%20mat
/Skogbruk/Skogskj%C3%B8tsel/Markberedningsstandard_kortversjon.pdf.
Øyen, B.-H. (2003). Tynning i granskog på Sørlandet - effekter på tilvekst, dimensjon og økonomi.
Rapport fra skogforskningen 2/03: 16s.
Øyen, B.-H., Støtvig, S., Birkeland, T., & Øen, S. (2008). Vekst og produksjon av treslag i
kystskogene. Oppdragsrapport for Skog og landskap.
289
Vedlegg I. Oppdragsbrev
Revidert oppdrag - kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling
Det vises til oppdragsbrev av 19. mai 2014 ”Oppdrag til Miljødirektoratet - Fase 2,
kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling” og leveranse av fase 3.
Siden oppdragsbrevet ble sendt har Norge lagt fram sin indikative betingete utslippsforpliktelse for
2030, og tar sikte på at utslippsforpliktelsen skal oppfylles i samarbeid med EU. Dette gjør at det
faglige kunnskapsbehovet har blitt endret. EU-kommisjonen har signalisert at de vil be Norge om
informasjon om potensial for utslippsreduksjoner og tilhørende kostnader. Dette gjelder særlig for
ikke-kvotepliktig sektor, hvor det skal bli fastsatt et nasjonalt reduksjonsmål. Et norsk innspill til
EU-kommisjonen må være oppdatert og gjennomarbeidet. En oppdatert lavutslippsrapport vil være
en viktig del av et slikt kunnskapsgrunnlag, noe som også påpekes av Stortinget i sin innstilling.
Vi viser også til at Stortinget har bedt regjeringen komme til Stortinget med en sak etter at
innsatsfordelingen er klar, som beskriver hvordan regjeringen vil arbeide for å nå 2030-målene
(Meld. St. 13, 2014-2015).
Stortingsmeldingen Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU (Meld. St. 13, 20142015) identifiserer også prioriterte innsatsområder for klimapolitikken framover, hvor det er
potensial for utslippsreduksjoner både i Norge og verden for øvrig. Det er også av den grunn behov
for en oppdatering og videreutvikling av arbeidet med tiltaksanalyser og virkemidler.
Vi vil derfor be om en justering av innretning av rapporten som skal legges fram i midten av juni,
slik at rapporten inneholder:




Oppdaterte tiltaksanalyser basert på ny kunnskap siden forrige leveranse.
Nye tall for historiske utslipp og framskrivninger basert på nye GWP-verdier og nye
utslippsframskrivninger og fordelt på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, og effekt av
de ulike tiltakspakkene fordelt på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.
Beskrivelse av tiltakenes effekt på utslipp av andre forurensningskomponenter (SO 2, NOx,
svevestøv o.a) samt andre tilleggseffekter, i den grad det er mulig.
Datagrunnlaget skal så langt det er mulig fremskaffes i samarbeid med andre relevante
etater.
Denne leveransen vil være et viktig underlag for det videre arbeidet med utvikling av
klimapolitikken, og vil inngå som en del av det videre arbeidet i samarbeid med relevante fagetater
om tiltak og virkemidler.
KLD (i samarbeid med FIN) planlegger å sette ut et oppdrag for en makroøkonomisk analyse av
konsekvenser for Norge av utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor, som kan supplere
lavutslippsrapporten som kunnskapsgrunnlag for forhandlingene med EU om felles oppfyllelse.
290
Vedlegg II. Metoder for fordeling av
kvotepliktige og ikke-kvotepliktige
utslipp
Dette vedlegget beskriver metodene som er benyttet for å fordele historiske utslipp og
framskrivinger på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.
Utslippsregnskapet er «fasiten» på totale utslipp av klimagasser for hvert år. Klimagassutslippene er
fordelt på kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp på det mest detaljerte kildenivået i
utslippsregnskapet. De ulike klimagassene er behandlet hver for seg for å ta hensyn til at
kvoteplikten varierer mellom gasser; det er i hovedsak CO2-utslipp som er kvotepliktige. I tillegg er
PFK-utslipp fra aluminiumsproduksjon og lystgass fra kunstgjødselproduksjon kvotepliktig. Metan,
SF6 og HFK-gasser er ikke kvotepliktig i noen næringer.
Den historiske fordelingen av klimagassutslipp mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor er
basert på tallene som ble publisert av SSB 20. januar 2015, med noen endringer for å ta høyde for
ytterligere metodeendringer innen olje og gass, industri og jordbruk. Referansebanen i perioden
2014-2030 er i dette arbeidet justert for å sikre bedre konsistens mellom historiske og framskrevne
tall. Det er tatt hensyn til nye GWP-verdier i framskrivingene og andre større metode-endringer i de
historiske tallene.
Det tas utgangspunkt i 2013, som er siste år hvor man har data både for kvotepliktige utslipp og
detaljert kildeinndeling i utslippsregnskapet. Det foreligger rapporterte tall for kvotepliktige utslipp
også for 2014, men fordi vi bare har foreløpige tall på et overordnet nivå i utslippsregnskapet er
2013 valgt som basisår.
1990 og 2005 er deretter vurdert spesielt, og kvotepliktige utslipp for årene mellom er beregnet
basert på informasjon om nivået i 1990, 2005 og 2013. For framskrivingene er andelen kvotepliktige
utslipp for enkeltkilder i 2013 benyttet, med noen tilleggsvurderinger (beskrevet nedenfor).
Usikkerheten øker bakover i tidsserien. Det er foretatt en fordeling for alle år, men bare årene
2005, 2013, 2020 og 2030 presenteres på et mer detaljert nivå, mens de mellomliggende årene i
større grad inngår som tallgrunnlag for grafer og for å kunne beregne tidsserier. Fordeling mellom
kvotepliktig og ikke-kvotepliktig for enkeltkilder innen oljeog gassutvinning og industri vises ikke
for noen år, selv ikke for 2013, som er året med best tall. Årsaken til at dataene ikke vises på dette
nivået er at plassering på kilder ikke nødvendigvis er den samme i utslippsregnskapet som i de
rapporterte kvotetallene, og selv om andel og sum av kvotepliktige utslipp for eksempel for
industrien stemmer, kan det være overestimeringer og underestimeringer for enkeltkilder.
Industri
Historisk
Det er tatt utgangspunkt i 2013-tall, og alle kvotepliktige virksomheter er plassert i SSB-kildekoder
for forbrenning og prosess basert på næringskode (NACE) og kjennskap til enkeltvirksomhetene. De
samme virksomhetene er vurdert for 1990 og 2005. Kjente virksomheter som ville vært
kvotepliktige, men som er nedlagt, er lagt til.
291
Vi har lagt til grunn at alle PFK-utslipp fra aluminium er kvotepliktige, og at alle utslipp av N2O fra
produksjon av mineralgjødsel er kvotepliktige (SSB-kilde 2.2.3.2), med unntak av det som stammer
fra urea brukt til NOx-reduksjon.
For enkelte kilder overstiger de rapporterte (2013) eller beregnede (1990 og 2005) kvotepliktige
utslippene totalen for den aktuelle kilden i utslippsregnskapet. For 2013 er da deler av det
kvotepliktige utslippet flyttet til en annen kilde slik at totale kvotepliktige utslipp i vår fordeling
stemmer med de rapporterte tallene. For eksempel er deler av kvotepliktige utslipp fra stasjonær
forbrenning i treforedling (2.1.1) flyttet til annen kjemisk industri (2.1.3.3) basert på kjennskap til
enkeltvirksomheter. I andre tilfeller er det overskytende kvotepliktige utslippet strøket. Dette
påvirker ikke totalen i utslippsregnskapet, men betyr at summen av det vi her presenterer som de
kvotepliktige utslippene i 2013 vil være noe lavere enn summen av det de kvotepliktige
virksomhetene for samme år har rapportert inn. Årsaken til slike forskjeller kan for eksempel være
at det er benyttet et konservativt estimat i kvoterapporteringen.
For 1990 og 2005 er det ikke foretatt flyttinger mellom sektorer/industrier, fordi man ikke kjenner
totalen av hva de kvotepliktige utslippene ville vært for disse årene med dagens avgrensning. Her er
derfor det overskytende trukket fra de kvotepliktige utslippene i den aktuelle kilden uten flytting.
Tabell II- 1viser andelene kvotepliktige CO2-utslipp i 1990, 2005 og 2013, samt gjennomsnittene som
er benyttet for fordeling i henholdsvis perioden 1991-2004, 2006-2012 og i framskrivingene fra 2014.
Andelen kvotepliktig av totale utslipp innen industri er 82 prosent i 1990, 90 prosent i 2005 og 92
prosent i 2013.
Tabell II- 1 Andel kvotepliktige CO2-utslipp brukt for fordeling historisk og i framskrivingene
Utslippsregnskapskode
Kilde
1990
2005
87 %
19912004
(gj.nitt
av 1990
og 2005
93 %
2013
2014-
100 %
20062012
(gj.snitt
av 2005
og 2013)
100 %
2.1.1
Treforedling (stasjonær
forbrenning)
100 %
100 %
2.1.2
Raffinering (stasjonær
forbrenning)
Petrokjemi (stasjonær
forbrenning)
Kunstgjødsel (stasjonær
forbrenning)
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
94 %
94 %
94 %
95 %
96 %
96 %
96 %
97 %
98 %
98 %
99 %
99 %
2.1.3.3
Annen kjemisk industri
(stasjonær forbrenning)
54 %
64 %
74 %
86 %
98 %
98 %
2.1.4.1
Sement, kalk og gips (stasjonær
forbrenning)
97 %
98 %
99 %
99 %
100 %
100 %
2.1.4.2
Annen mineralsk industri
54 %
60 %
67 %
55 %
43 %
43 %
2.1.5
Metallindustri (stasjonær
forbrenning)
42 %
64 %
86 %
93 %
100 %
100 %
2.1.9
Annen industri og bergverk
11 %
17 %
22 %
23 %
23 %
23 %
2.1.3.1
2.1.3.2
292
2.2.1
Treforedling (prosess)
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
2.2.2
Raffinering (prosess)
96 %
97 %
97 %
97 %
97 %
97 %
2.2.3.1
Petrokjemi (prosess)
89 %
55 %
22 %
25 %
28 %
28 %
2.2.3.2
Kunstgjødsel (prosess)
100 %
100 %
100 %
99 %
98 %
98 %
2.2.3.9
Kjemisk industri, annet (prosess)
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
2.2.4.1
Sement (prosess)
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
2.2.4.9
Mineralproduktindustri, annet
(prosess)
94 %
92 %
91 %
95 %
100 %
100 %
2.2.5.1
Jern, stål og ferrolegeringer
(prosess)
100 %
97 %
94 %
96 %
99 %
99 %
2.2.5.2
Aluminium (prosess)
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
100 %
2.2.5.3
Andre metaller (prosess)
2%
10 %
18 %
39 %
61 %
61 %
2.2.5.4
Anoder (prosess)
66 %
69 %
73 %
73 %
74 %
74 %
Andelen kvotepliktige utslipp i 1990 er generelt noe lavere enn i senere år. Kunnskapen om utslipp
fra enkeltkilder og plassering i utslippsregnskapet er generelt dårligere jo lenger bak i tidsserien vi
kommer.
2014-2030
Vi har tatt utgangspunkt i fordelingen mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp i 2013, som
var det første året med rapportering i henhold til nytt regelverk, og det siste året hvor vi har
utslippsregnskapet på detaljert kildeinndeling.
1. Vi har lagt til grunn at alle utslipp av N2O fra produksjon av mineralgjødsel og alle PFKutslipp fra aluminium er kvotepliktige. Her har vi tatt hensyn til at en virksomhet de siste
årene også har rapportert N2O-utslipp fra produksjon av fullgjødsel som ikke er kvotepliktige
(skyldes bruk av urea for å redusere utslipp av NOx). Både historiske tall og framskrivinger
er justert for dette.
2. CO2-utslippene i referansebanen er fordelt på kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp for
den enkelte kilde basert på fordelingen i 2013 mellom rapporterte kvotepliktige utslipp og
resterende klimagassutslipp.
Petroleum
Historisk
1990: Her har vi fordelt utslippene med samme metodikk som beskrevet under fordeling for
2014-2030, men tatt hensyn til at produksjonen på Hammerfest LNG og Sleipner-feltet ikke var
startet opp.
2005: Her har vi fordelt utslippene med samme metodikk som beskrevet under fordeling for
2014-2030, men tatt hensyn til at produksjonen på Hammerfest LNG ikke var startet opp. De
ventilerte CCS-utslippene fra Sleipner er hentet fra NIR-2014 og diffuse CCS-utslipp på Sleipner er
hentet fra kvoterapporteringen for 2013. Kvotepliktige utslipp fra sektoren med denne metodikken
er 12 939 332 tonn i 2005. Dersom vi justerer utslippene som er rapportert til EU i forbindelse med
utarbeidelse av EØS-komiteens beslutning nr. 152/2012 for mobile rigger og CCS (som er kommet inn
etter rapportering til EU), er kvotepliktige utslipp fra sektoren 12 987 785 tonn. (Se forklaring
under.)
293
2014-2030
Vi har tatt utgangspunkt i utslippsregnskapet for CO 2 i 2013. Alle kategoriene er kvotepliktige, med
følgende unntak og antagelser/forutsetninger:
1. Olje- og gassutvinning - offshore - diesel flyttbare installasjoner - leteboring (SSB kilde
1.1.1.5), Olje- og gassutvinning - oljelasting - offshore (prosessutslipp) (SSB kilde 1.2.1.2)
og Olje- og gassutvinning - oljelasting, landanlegg (prosessutslipp) (SSB kilde 1.2.2.1) er
ikke kvotepliktige.
2. Utslipp fra mobile rigger som er tilknyttet eksisterende kvotepliktige virksomheter
(eksisterende felt) er kvotepliktig uansett aktivitet (lete/bore) og uansett innfyrt kapasitet
på riggen. Mobile rigger som produksjonsborer på nye felt er kvotepliktige dersom riggens
innfyrte effekt er over 20 MW. Vi har antatt at hele kategorien Olje- og gassutvinning offshore - diesel flyttbare installasjoner - produksjonsboring (SSB kilde 1.1.1.4) vil være
kvotepliktig framover til tross for at noe produksjonsboring potensielt kan forekomme på
nye felt med rigger som har en innfyrt effekt under 20 MW.
3. En leteboring utført av en mobil rigg på et eksisterende felt er kvotepliktig uansett
kapasitet på riggen, fordi alle kvotepliktige utslipp regnes med når en virksomhet først er
kvotepliktig. Enkeltstående leteboringer på nye felt er i utgangspunktet ut fra regelverket
kvotepliktig dersom riggens innfyrte effekt er over 20 MW. Leteboringer varer gjerne bare
2-4 måneder, og etter endt boring vil det ikke være aktivitet ved lokasjonen før operatøren
eventuelt beslutter å bygge ut feltet. Derfor er Miljødirektoratets nåværende praktisering
at leteboringer på disse feltene er unntatt kvoteplikt, da det er lite hensiktsmessig på grunn
av den korte varigheten å gi egne tillatelser for hver enkelt av disse leteboringene. Ut ifra
dette har vi antatt at hele kategorien Olje- og gassutvinning - offshore - diesel flyttbare
installasjoner- Leteboring (SSB kilde 1.1.1.5) ikke er kvotepliktig, til tross for at leteboring
på eksisterende felt er kvotepliktig og det leveres kvoter for disse leteboringene i dag.
4. Vi har antatt at 30 % av kategorien Olje- og gassutvinning - offshore - brønntesting (SSB
kilde 1.1.1.6) er kvotepliktig. Med andre ord, vi antar at mesteparten av brønntestingen
skjer ved leteboring utenfor eksisterende felt. I 2013 var 27 % av denne kategorien
kvotepliktig (4 915 tonn CO2 av 18 280 tonn CO2)
5. Kategorien Olje- og gassutvinning - kaldventilering og lekkasjer, offshore (SSB kilde 1.2.1.1)
er ikke kvotepliktig med unntak av CCS-utslippene fra Sleipner (utslipp fra vent samt diffuse
utslipp). Vi har antatt at disse vil være konstante framover (cirka 6 000 tonn – basert på
2013-tallene).
6. Kategorien Olje- og gassutvinning - gassterminaler, landanlegg (prosessutslipp) (SSB kilde
1.2.2.2) er ikke kvotepliktig med unntak av CCS-utslippene fra Hammerfest LNG (utslipp fra
CO2-vent samt diffuse utslipp). Vi har antatt at disse vil være konstante framover (cirka 37
500 tonn – basert på 2014-tallene, siden 2013-tallene var lave på grunn av driftsstans).
Det er verdt å merke seg at de kvotepliktige utslippene fra petroleumssektoren i henhold til EUs
regelverk var 12 976 886 tonn i 2013, mens de i henhold til fordelingen beskrevet over er bare
12 791 620 tonn, med andre ord 185 266 tonn lavere. Dette skyldes i hovedsak at SSB justerer ned
utslipp fra fakling. Bakgrunnen er at operatører uten spesifikke faktorer bruker en standardfaktor på
3,72 kg CO2/Sm3 i henhold til kvoteregelverket. SSB har brukt et veid middel av spesifikke faktorer i
kvotedata for 2013 på 2,64 kg CO2/Sm3, eller faktorer fra andre fakler på samme felt der dette
fantes. For 2013 var justeringen spesielt høy grunnet oppstarten av Skarv-feltet som benyttet
standard faktorer for sine utslipp fra fakkel. I tillegg kan det være forskjeller mellom
utslippsregnskapet og kvotedata på grunn av inkonsistenser mellom ulike datakilder for energibruk
hos SSB. (Et avvik mellom SSBs data og kvotedata som skyldes behandling av felt som krysser
grensene på kontinentalsokkelen er fjernet i tallene som er brukt her. Tallene avviker altså noe fra
de som SSB har publisert. Noe usikkerhet rundt behandlingen av Murchison gjenstår.)
294
Energiforsyning
Historisk
Utgangspunktet for fordeling mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp historisk er
forholdet mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp i 2013 samt energivarefordelingen av
utslippene for hvert historiske år.
For ordens skyld minner vi her om at den norske energiforsyningen med sin ekstraordinært store
fornybarandel har lave samlede utslipp. De relativt store endringene som refereres i dette
kapittelet er dermed knyttet til en liten del av energiforsyningen, med tilhørende begrenset
betydning for det totale produksjons- og utslippsbildet i energisektoren.
Gasskraftverkene er i sin helhet kvotepliktige, og deres rapporterte utslipp er i sin helhet lagt til
kvotepliktige utslipp. Det er utslipp herfra for årene 2007-2013.
Sammensetningen av utslippskildene i den resterende delen av energiforsyning har endret seg
vesentlig i perioden fra 1990 til 2013, og det er tatt høyde for denne vridningen i den historiske
fordelingen på kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp ved at utslippene fra de ulike
energivarene er vurdert separat:
1. I 3. kvoteperiode er avfall som forbrennes i samforbrenningsanlegg (i henhold til
Kvotedirektivets definisjoner) kvotepliktige. Avfall som forbrennes i
avfallsforbrenningsanlegg er ikke kvotepliktig, og har heller ikke vært det tidligere. Det er
tre virksomheter som har kvotepliktig avfallsforbrenning. Andelen disse virksomhetenes
utslipp fra avfallsforbrenning utgjorde av utslippsregnskapets tall for utslipp fra
avfallsforbrenning i 2013 (14,8 prosent) er benyttet som kvotepliktig andel av utslippene fra
avfallsforbrenning for alle år.
2. Utslipp fra bruk av kull i energiforsyning (Svalbard) utgjorde 50 prosent av utslippene fra
energiforsyning i 1990 og 7 prosent i 2013. Disse utslippene er ikke kvotepliktige, og er lagt i
ikke-kvotepliktig andel.
3. For de resterende energivarene i utslippsregnskapet (gass, bensin og parafin, diesel- og
fyringsoljer etc., tungolje og spillolje), utgjorde kvotepliktige utslipp 53 prosent i 2013.
Denne andelen er benyttet for å beregne kvotepliktige utslipp fra de samme energivarene
også for årene 1990-2012.
2014-2030
Vi har tatt utgangspunkt i fordelingen mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp i 2013, som
var det første året med rapportering i henhold til nytt regelverk. I framskrivingene er det forutsatt
et utslipp på i underkant av 600 000 tonn fra gasskraft, dette er i sin helhet lagt til kvotepliktige
utslipp i fordelingen framover. De resterende utslippene er for perioden 2014-2030 fordelt med
samme andel kvotepliktige utslipp som i 2013, det vil si at 18 prosent av utslippene fra sektoren er
antatt kvotepliktige.
Kvotepliktig innenriks luftfart
Innenriks luftfart ble kvotepliktig i 2012. Innenriks luftfart er kvotepliktig med visse unntak
(militære flygninger, testflygninger, fly under 5,7 tonn, redningsflygninger etc.). Vi beregnet
fordelingen mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp basert på verifiserte
utslippsrapporter for 2013for de antatt 5 største aktørene. Basert på denne informasjonen har vi
antatt at andelen av innenriks luftfart som er kvotepliktig er 80 prosent - både bakover og framover
i tid.
295
Vedlegg III. Tiltakskostnadskurve for
elektrifiseringsprosjekter
Til: Miljødirektoratet
Fra: Oljedirektoratet
Tiltakskostnadskurve for elektrifiseringsprosjekter
INNLEDNING
Oljedirektoratet (OD) er bedt av Miljødirektoratet (MDir) om å bidra med nye vurderinger av
tiltakskostnader for kraft fra land til norsk sokkel. MDir vil benytte resultatene inn i en samlet
vurdering av utslippskuttpotensialet i Norge.
For petroleumssektoren har to typer tiltak utgjort brorparten av identifiserte tiltak, nemlig
karbonfangst og -lagring og kraft fra land til petroleumsvirksomheten offshore. Dette notatet
oppsummerer en oppdatert gjennomgang av tiltakskostnadene ved kraft fra land-tiltak.
Notatet gir en kortfattet beskrivelse av resultater og metode for utarbeidelse av tiltakskostnader
for elektrifisering av eksisterende felt og framtidige utbygginger på norsk sokkel.
Det mest brukte evalueringskriteriet for å vurdere tiltakene og rangere tiltak sammen er
tiltakskostnad. Tiltakskostnaden er et uttrykk for netto samfunnsøkonomisk kostnad per enhet
utslippsreduksjon. Tiltakskostnadsanalysen er en klassisk nyttekostnadsanalyse, der nytteverdien
av CO2-reduksjoner holdes utenfor, mens alle andre virkninger beregnes.
Analysen gir et forventet kostnadsspenn for nye elektrifiseringsprosjekter, men er ikke egnet til å
identifisere tiltakskostnader for enkeltfelt. For et slikt arbeid må det gjøres et langt grundigere og
mer detaljert prosjekteringsarbeid. Dette er arbeid myndighetene ikke har nok detaljert
informasjon om til å kunne utføre. Et slikt arbeid må gjøres av engineeringmiljøer samt
oljeselskaper.
I beregningene av tiltakskost i notatet har vi tatt med kostnader som er knyttet til kabler,
transformatorer og ombygging på plattformer, både til innkjøp, logistikk og organisering av
arbeidet. Det er ikke gått inn på virkemiddelbruken.
I notatets beregninger gjør vi ingen vurdering av de globale effektene av kraft fra land-tiltakene.
Vi beregner kun utslippsreduksjonene fra sokkelen, og trekker ikke fra noe på grunn av
kvotemarked eller kraftmarked. Tolkningen av tiltakskostnadene er derfor kroner per tonn
redusert på norsk sokkel.
RESULTATER
Gjennomgangen av kraft fra land-tiltak på sokkelen viser at tiltakskostnad for kraft fra land
varierer betydelig. Figur 1 viser estimerte kostnadskurver for kraft fra land til felt på norsk sokkel.
Det er ikke skilt mellom nye utbygginger og eksisterende felt. Det er i dagens funnportefølje på
norsk sokkel få funn som forventes utbygget med ny selvstendig innretning. For eventuelle nye
utbygginger med ny innretning, kan kraft fra land i enkelte tilfeller være et samfunnsøkonomisk
gunstig alternativ, men det for andre nye utbygginger vil være svært lite gunstig. Det samme
gjelder ved reutvikling av eksisterende felt, der ny innretning blir bygget. Det kan imidlertid være
forhold også ved nye utbygginger som gjør kraft fra land svært kostbart, og konkrete,
feltspesifikke studier må til for å avdekke dette.
296
For ombygging av eksisterende felt vil kraft fra land normalt være et svært kostbart alternativ. De
viktigste faktorene som påvirker forventet tiltakskostnad er avstand til land, størrelsen på CO2utslippene og om kraftoverføring med vekselstrøm er et mulig alternativ.
Figur 1 Tiltakskostnad for å fjerne CO2 utslipp fra norsk sokkel gjennom å forsyne feltene med kraft fra land.
Tabell 1 Forventet tiltakskostnadsspenn for ulike utslippsreduksjonsnivåer. Millioner tonn CO2/år. NOK/tonn CO2
redusert på norsk kontinentalsokkel.
Kurven viser estimert tiltakskostnad ved 4 % og 7 % realrente. Kurvene viser marginal
tiltakskostnad for akkumulerte utslippsreduksjoner.
Figuren antyder at det kan komme nye utbygginger der kraft fra land kan være et godt alternativ,
men i de fleste tilfeller forventes tiltakskostnader langt over dagens avgifts- og kvoteprisnivå.
METODE
Utslippsprognoser og elektrifiserbare volumer i felt
Følgende størrelser utgjør de viktigste momentene i en tiltakskostnadsanalyse av KFL-tiltak:
 Utslippsreduksjoner, volum og profil
 Deltaprofil for investeringer
o Landanlegg
o Kabel
o Offshore utstyr
297


o Offshore ombygginger
Utsatt produksjon i driftsstansperioden
Kraftprofiler
Investeringer
Nye anslag for investeringer er laget basert på følgende KFL-studier og utbyggingsprosjekter.
Dette er de større utredningene og utbyggingene som er utført de seneste årene.
 Ekofisk/Eldfisk
 Gjøa
 Goliat
 Gudrun
 Johan Sverdrup
 Johan Castberg
 Martin Linge
 UHPH
 Valemon
Basert på disse studiene er det estimert lineære kostnadskurver basert på følgende dimensjoner:
 Likestrøm og vekselstrøm
 Avstand til land
 Effektbehov
Kostnadskurver er trukket for følgende delinvesteringer
 Landanlegg
 Kabel
 Offshore utstyr inklusiv ombygging
Mulig omfang av elektrifisering
Tidligere studier trekker gjerne et skille mellom helelektrifisering og delelektrifisering. Med
helelektrifisering menes at det meste/ alt gass- eller dieseldrevet utstyr erstattes med elektrisk
utstyr. Med delelektrifisering menes at turbiner som driver generatorer, det vil si det utstyret som i
dag lager elektrisk kraft på sokkelen erstattes med kraft fra land. I analysen forutsettes det at for
nye utbygginger kan det meste av kraftbruket gjøres elektrisk, mens for eksisterende innretninger
er det kun det kraftproduserende utstyret som forutsettes ombygd. Den viktigste usikkerheten for
nye utbygginger er et eventuelt varmebehov. Betydelig varmebehov i prosessen er normalt mer
kostnadseffektivt og energieffektivt å sikre gjennom gassfyrte kjeler eller ved hjelp av varme som
generatorer genererer.
Det er forutsatt at det er kun faste innretninger med prosess som er elektrifiserbare. Elektrifisering
av havbunnsinnretninger alene vil gi svært høye tiltakskostnader og havbunnsinnretninger er
derfor ikke tatt inn i analysen. Skipsløsninger vil være lite egnet for elektrifisering knyttet til at
disse i mange tilfeller har kort produksjonshorisont, umoden elektrifiseringsteknologi og i mange
tilfeller er eiet av tredjepart.
I analysen forutsettes at for alle nye utbygginger som forventes å bygges ut med egen innretning
er det teknisk mulig å velge kraft fra land. Det vil si at det forutsettes at kraft er tilgjengelig langs
hele kysten. Bortsett fra Johan Sverdrup forventes imidlertid få nye utbygginger de nærmeste
årene. På lengre sikt er bildet mer uklart. Det kan komme nye utbygginger eller reutbygginger av
eksisterende felt som gir nye innretninger som i prinsippet vil kunne bli elektrifisert.
298
Oppdaterte CO2-profiler
Dersom et felt produserer vil erfaringsmessig ikke utslippene endre seg i nevneverdig grad når
nye ressurser fases inn til feltet, gitt samme kraftgenererende utstyr. Dette er i tråd med historiske
tall som viser at utslippene er relativt konstante selv om produksjonsmengden varierer. Dette
skyldes eksempelvis innfasing av omkringliggende funn. Det vil si at utslippene vil fortsette på et
tilnærmet gitt nivå utover i tid til innretningene slutter å produsere.
Gjennomgang av CAPEX
En nøkkelforutsetning for kostnadsestimering av kraft fra land er valget mellom
hovedteknologiene vekselstrøm (AC) og likestrøm (DC). Valget mellom en AC- og en DCløsning vil avhenge av overføringsavstand og kraftmengde. OD observerer at gjennom de senere
årene er teknologien modnet slik at vekselstrøm kan brukes over lengre avstander og større
effektnivå enn tidligere. Sammenliknet med likestrøm krever vekselstrøm mindre utstyr offshore
og forenkler tilkopling til eksisterende innretninger.
Figuren nedenfor illustrerer et omtrentlig bilde av hva som er mulig av overføring for vekselstrøm
og likestrøm når det kommer til avstander og effekter.
Figur 2 Illustrasjon av når det kan være aktuelt med AC-overføring og når det er nødvendig å gå over til den mer
kostbare DC-overføringen av kraft. (Konsekvensutredning Hild, Total E&P)
Kostnadene som er brukt er basert på tall fra operatører på norsk sokkel. Det er hentet data fra
gjennomførte prosjekter og studier som er blitt utført for å utrede kostnader knyttet til kraft fra
land.
299
Stokastisk analyse
Den variabelen som er vanskeligst å tallfeste i en tiltakskostnadsanalyse er offshore
ombyggingskostnader på felt i drift. I denne analysen er denne variabelen gjort stokastisk.
Erfaringene med kraft fra land-prosjekter i tiden etter Klimakur2020, viser at de estimerte
tiltakskostnader øker når det gjennomføres mer detaljerte studier. Eksempel på dette er Utsira
High Power Hub (UHPH).
Erfaringene fra UHPH er at estimater av investeringsbehovet i tidlig fase gjennomgående er
undervurdert sammenliknet med estimatene etter at mer detaljert prosjekteringsarbeid var gjort.
Estimatet økte fra 9,2 milliarder kroner til 16 milliarder kroner, det vil si en økning på nær 75%.
Kompleksiteten i prosjektene er betydelig undervurdert i de innledende studiene. Det er verdt å
merke seg at presisjonsnivået i Klimakur2020 er vesentlig lavere enn det som forelå i tidlig fase
av UHPH.
For nye utbygginger antas i studien at kraft fra land kan gjennomføres til de kostnader som er gitt
av kostnadskurvene i forrige avsnitt.
Når det gjelder ombygginger av eksisterende innretninger for mottak av vekselstrøm fra land
bruker vi en bransjestandard som sier at modifikasjoner er tre ganger så dyrt som nybygg per
vektenhet. Siden håndterte vekter er høyere for modifikasjoner enn for nybygg blir faktoren 5
brukt for en enkel modifikasjon. For to tredeler av tiltakene antas forutsetningene for
modifikasjoner å være så utfordrende at det oppstår merkostnader. Dette er blant annet knyttet til
plass og vektbegrensninger på eksisterende anlegg. I disse tilfellene bruker vi faktoren 10 og
faktoren 20 på den kostnadskomponenten som gjelder offshore modifikasjoner. Dette tilsvarer
henholdsvis en dobling og en firedobling av denne kostnadskomponenten i forhold til en
ombygging der en ikke møter spesielle utfordringer.
Ombygging av felt i drift for å ta imot likestrøm har et betydelig større omfang enn tilsvarende
ombygging for vekselstrøm. For likestrøm følge kostnadsutfallene langs to forskjellige kurver
som alternativer av modifikasjoner. De to forskjellige kurvene går lineært opp mot en
makskostnad på henholdsvis 8 mrd. NOK og 10 mrd. NOK. Når kostnadene kommer opp på disse
nivåene er det ikke lenger hensiktsmessig å utføre store modifikasjoner på eksisterende
innretninger. Det antas da heller at det vil bli bygget en selvstendig innretning ved siden av den
eksisterende.
300
Figur 3
Kostnad for plattformdelen av elektrifisering med likestrøm. En kurve for nybygg og to kurver for forskjellige
kostnadsutfall av ombygginger. DC1, DC2 og DC3 i tabell 2.
Utsatt produksjon
Nedstengningsperioden vil medføre tapte inntekter ved at produksjonen må stanses og at disse
volumene tas igjen på et senere tidspunkt. I en feltspesifikk vurdering av dette vil tidspunktet for
når produksjonen hentes inn igjen kunne bli gjort basert på produksjonsegenskaper ved de enkelte
feltene. I denne overordnete analysen vurderes utsatt produksjon som to ukers produksjon og en
utsettelse på om lag ti år. Verdien er satt skjematisk til 100 millioner kroner per ombygging.
Gassinntekter og kraftkostnader
Den største nytteeffekten av kraft fra land utover utslippseffekten, er at tiltaket frigjør gass som
kan selges i markedet. Det er imidlertid ikke åpenbart at frigjort gass kan selges og når den
eventuelt kan selges. På grunn av manglende infrastruktur fra Barentshavet vil frigjort gass ha en
svært liten verdi. Gassen vil kunne produseres på halen av produksjonsstrømmene som går
gjennom eksisterende infrastruktur. Andre steder på sokkelen antas gass å normalt kunne brukes
som gassinjeksjon til trykkstøtte eller som salgsgass. Å tillegge hele volumet en umiddelbar
salgsverdi er en optimistisk forutsetning. Dette er imidlertid normalt gjort i myndighetenes
beregninger, så også i denne analysen med unntak av felt i Barentshavet og noen felt som per i
dag ikke ser ut til å kunne dra nytte av akselerert gassalg. Samfunnsøkonomisk tariff er
innarbeidet og trukket fra.
Gassprisen er modellert stokastisk; uavhengig og normalfordelt med forventning 1,9 NOK/SM3
eksklusiv tariffer og med standardavvik 0,2. Kraftprisen har forventning 0,40 NOK/kwt inklusiv
samfunnsøkonomisk nettleie. Standardavvik 0,05.
Energitapet i forbindelse med kraftoverføring fra land er anslått til 10 prosent.
Reduserte driftskostnader
Det er gjort en vurdering av hvor mange turbiner som kan fases ut på sokkelen. For hver turbin
som fases ut tillegges en årlig besparelse på ti millioner kroner.
301
Vedlegg IV. Skog og andre landarealer
I Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling (Miljødirektoratet, 2014a) ble det omtalt en del tiltak i
sektoren «Skog og andre landarealer» som ikke er kvantifisert (se tabell s. 264-265). I dette
vedlegget gis det en vurdering av mulig potensial for økt opptak eller redusert utslipp av
klimagasser, samt mulige effekter på naturmangfold og andre miljøverdier ved tiltakene.
Vurderingen av tiltakene i dette vedlegget baserer seg på et studie av nåværende litteratur En
vurdering av utvalgte skogtiltak – innspill på veien mot Lavutslippssamfunnet 2050 (Søgaard, et al.,
2015) utført av Norsk institutt for skog og landskap. Kapittelet gir ingen anbefalinger om
gjennomføring av tiltak, men peker på behovet for å gjøre ytterligere utredninger. For å kunne
vurdere den totale klimaeffekten av tiltakene, må beregninger av karbonopptak og -utslipp i
levende biomasse kombineres med en vurdering av karbonakkumulering i jord, og eventuell
påvirkning fra andre klimadrivere som albedo, evapotranspirasjon og aerosoler.
I beskrivelsen av tiltakenes mulige konsekvenser for naturmangfold og andre miljøverdier er det kun
gjort en begrenset vurdering på bestandsnivå. Det vil si at mulige ulemper eller fordeler er vurdert
på de arealene som er direkte berørt. Tilsvarende analyser på landskaps-, regionalt, eller nasjonalt
nivå kan gi andre resultater avhengig av hvilke forutsetninger eller systemgrenser som blir lagt til
grunn. Hensynet til naturmangfold og andre miljøverdier må derfor vurderes ytterligere for alle de
ikke-kvantifiserte tiltakene før eventuell gjennomføring av tiltakene. Dette fordi tiltak med positive
effekter for klima kan ha negative effekter for miljøet. For enkelte tiltak kan det være behov for å
utvikle miljøkriterier som sikrer at konsekvenser på naturmangfold og andre miljøverdier er
akseptable.
Kostnadene ved tiltakene er ikke beregnet, og det er dermed ikke gjort en fullstendig kost-nyttevurdering av tiltakene. Dette er nødvendig for å kunne prioritere tiltak på tvers av sektorene.
Landbruksdirektoratet og Norsk institutt for skog og landskap har gitt verdifulle innspill i løpet av
prosessen. Miljødirektoratet er alene ansvarlig for vurderingene som er gjort for sektoren «skog og
andre landarealer».
Redusert avskoging
Innledning
Avskoging vil si at arealer på permanent basis omdisponeres fra skog til andre arealbruksklasser.
Dette medfører et karbonutslipp til atmosfæren. Ved å redusere avskoging kan opptaket av karbon i
skog økes ytterligere.
På grunn av omdisponering av areal fra skog til andre formål avskoges det årlig skogsarealer i Norge.
Samlet har et areal på cirka 1350 km2 blitt avskoget i Norge fra 1990 til 2012 (Miljødirektoratet et
al., 2014). Gjennomsnittlig har det de senere årene blitt avskoget arealer i overkant av 70 km 2 per
år. I 2012 var utslippet fra avskoging om lag 2,6 millioner tonn CO 2-ekvivalenter. Reduksjon av det
årlige avskogingsarealet vil gi umiddelbare effekter på klimagassregnskapet.
Mulig potensial for redusert utslipp
For å kunne si noe om potensialet for redusert utslipp fra avskoging er det nødvendig å se på hva
som historisk har vært driverne for avskogingen. Analyser gjort av Norsk institutt for skog og
302
landskap (Søgaard, et al., 2015) viser at den viktigste årsaken til avskoging er nedbygging av
skogareal (73 prosent av avskogingsarealet). Som vist i Figur IV- 1 fordeler dette seg på vei/bane/fly
(17 prosent), skogsvei21 (21 prosent), bebyggelse (31 prosent), kraftlinjer (12 prosent) og «annet»
(19 prosent). «Annet» inkluderer grustak, skiløyper med mer. Nedbygging er den formen for
omdisponering fra skog til ikke-skog som har størst karbontap knyttet til seg. Den nest største
driveren er omdisponering til beite (16 prosent). Omdisponering til beite har vist en økende trend
fra 2007. Den tredje største driveren til avskoging er nydyrking (11 prosent). I tillegg er et mindre
areal demmet ned, enten ved damanlegg eller ved flytting av elveløp.
Figur IV- 1 Årsaker til avskoging. Datamaterialet er hentet fra Søgaard et al. (2015)
Det er av betydning for klimagasseffekten hvilke typer skogarealer som blir avskoget, da de vil ha
ulikt potensiale for CO2-opptak. Arealer med middels og høy bonitet er de som har potensial til å få
størst produksjon over tid, og dermed et høyt opptak og stort karbonlager. I arealplanleggingen er
det viktig at man har et bevisst forhold til hvilke typer skogarealer som blir bygget ned. Historisk
har mesteparten av den produktive skogen som avskoges vært på middels og høy bonitet
(henholdsvis 47 og 31 prosent av arealet), mens 22 prosent har vært på lav bonitet (Søgaard, et al.,
2015). Dette er en betydelig høyere andel av skog på middels og høy bonitet enn i den stående
skogen totalt sett (henholdsvis 41 og 16 prosent) (Granhus, Hylen, & Nilsen, 2012).
I et samfunn hvor befolkningen øker er det sannsynlig at etterspørselen og presset på arealer til
infrastruktur vil øke. Av denne grunn kan det være utfordrende å redusere det årlige
avskogingsarealet vesentlig.
Konsekvenser for naturmangfold og andre miljøverdier
Avskoging til fordel for annen næring har foregått over flere tusen år, og har ført til bortfall av
områder som er viktige for biologisk mangfold. Ved omdisponering av skogsmark bør det av hensyn
til biologisk mangfold søkes å unngå omdisponering av arealer på middels og høy bonitet. Avskoging
kan ha negativ effekt for biologisk mangfold lokalt ved tap av viktige livsmiljøer, eller gjennom
fragmentering og ødeleggelse av viktige korridorer i landskapet.
21
Skal ha en minste bredde på 4 meter (hele veiens bredde). Det er ikke knyttet noe nærmere definisjon til veienes
standard utover veibredden, slik at både skogbilvei og traktorvei kan inkluderes.
303
Oppsummering
Avskoging i Norge skyldes omdisponering av areal fra skog til andre formål. I 2012 medførte
avskoging et utslipp på om lag 2,6 millioner tonn CO 2-ekvivalenter. Nedbygging av skogsområder for
omdisponering skjer oftest på områder med middels og høy bonitet. I disse områdene er potensialet
for årlig karbonopptak størst. Avskoging kan i tillegg ha negativ effekt på det biologiske mangfoldet.
Årlige klimagassutslipp kan reduseres ved å unngå omdisponering av skogområder, spesielt de som
har middels og høy bonitet.
Forynge gran under en lavskjerm av bjørk
Innledning
Ved planting av skog vil gran generelt gi større volumproduksjon per dekar sammenliknet med
bjørkeskog, annen lauvskog og furuskog. Generelt er total produksjon i et blandingsbestand av to
treslag ofte høyere (Gamborg, 1997) (Tham, 1998) (Lundqvist, Morling, & Valinger, 2014) eller lik
(Agestam, 1985) (Frivold & Frank, 2002) (Lundqvist, Morling, & Valinger, 2014) et gjennomsnitt av
forventet produksjon for de samme treslag når de vokser hver for seg. For noen treslagsblandinger
kan også opptaket sett over et bestandsomløp bli høyere enn det som kan oppnås for det høyest
ytende treslag i et rent bestand, avhengig av blandingsforhold og skogbehandling.
Blandingsskog med bartrær og lauvtrær som varer igjennom hele omløpet er ikke en god
kombinasjon dersom målet er kvalitetsproduksjon, siden lauvtrærne krever en annen, og ofte mer
intensiv skjøtsel enn bartrær for å gi kvalitetsvirke. Det er imidlertid andre grunner til at dette kan
være en god løsning. Forskning viser at andre treslag enn gran (ensartet og blanding) kan være
hensiktsmessig, blant annet i et endret klima (Solberg, Skrøppa, & Finne, 2013).
For å maksimere produksjon kan en lavskjerm av bjørk brukt ved foryngelse av gran ved planting
eller naturlig foryngelse tidlig i omløpet være gunstig. En lavskjerm består av yngre bjørketrær som
fjernes gjerne ved sen ungskogpleie eller ved tidlig tynning (Øyen, Støtvig, Birkeland, & Øen, 2008),
i motsetning til en tradisjonell skjermstilling hvor skjermen består av hogstmodne trær som fjernes
når foryngelsen under er tilfredsstillende (Solbraa, 2001).
Etablering av tiltaket kan dekke økt etterspørsel etter skurtømmer fra lauvtrær. Dersom
dimensjonene på virket ikke er tilfredsstillende sammenliknet med dagens driftstekniske løsninger,
kan biomassen nyttes til biobrensel, og således kunne være fordelaktig i klimasammenheng.
Mulig potensial for økt opptak
Bjørkeskog har en høyere årlig tilvekstrate i tidlig alder sammenlignet med granskog (Figur IV- 2).
Ved å kombinere disse to treslagene vil en la bjørkeskogen vokse i den perioden grana bruker på å
etablere seg og har lav tilvekstrate, slik at effekten av tiltaket, i form av økt opptak av CO 2,
kommer tidligere.
304
Figur IV- 2 Årlig CO2-opptak, bonitet 20 – tidlig gjengroing. Utvikling i årlig opptak av CO2 i levende biomasse i bjørkeskog og
granskog for ett bestand på arealer med potensiell granbonitet 20. Virkninger av eventuell hogst i granskogen etter endt
omløpstid er ikke inkludert. Kilde: (Miljødirektoratet; Statens landbruksforvaltning; Norsk institutt for skog og landskap,
2013).
Ved å regulere tettheten i skjermen (antall trær) kan man oppnå et riktig nivå på skjermen for å
hjelpe frem granforyngelsen. Hvilken tetthet som er optimal vil avhenge av avvikling av skjermen,
alder og størrelse på bjørka (Bergan, 1987). Basert på tilgjengelig litteratur har Norsk institutt for
skog og landskap (Søgaard, et al., 2015) trukket følgende konklusjoner om bjørkeskjermen:





Etableres ideelt sett når bjørka er 10 – 15 år. Antall bjørk reguleres da ned til 1200 – 2000
tre/hektar.
Må være høyere enn granforyngelsen.
Bør ha en tetthet mellom 600 og 800 trær/hektar etter tynning, og bør tas ut senest ved 2535 års alder avhengig av bonitet (tidligere på god bonitet), for å unngå redusert tilvekst på
grana.
Kan tas ut i en eller to omganger – primært avhengig av ønsket bruksområde for bjørka.
Bør etableres på næringsrike arealer med god jordfuktighet, der bjørka forynges naturlig.
I praksis vil det også være en vurdering av når det er mest verdifullt å ta ut bjørka, ikke bare av hva
som gir økt totalproduksjon. Et regime med uttak i to omganger, og lengst mulig overholdelse av
bjørka vil kunne være optimalt for produksjon av kvalitetsvirke (skurtømmer). Et regime med større
tetthet på bjørkeskjermen, og tidligere uttak, kan være optimalt for produksjon med tanke på
bioenergi (ved). En kan også velge å la noen få trær stå hele omløpet for å produsere
kvalitetstømmer av bjørk. Lokale avsetningsmuligheter vil derfor også være viktige ved valg av
forvaltningsregime.
Lavskjerm med bjørk vil primært være aktuelt på gode boniteter (bonitet 17 og bedre) og på
vegetasjonstypene blåbær-, småbregne-, lågurt-, storbregne- og høgstaudeskog. Basert på
vurderinger gjort av Norsk institutt for skog og landskap, vil dette gi et potensielt foryngelsesareal
på om lag 11 000 hektar per år (Søgaard, et al., 2015). Størrelsen på det aktuelle foryngelsesarealet
hvert år vil være avhengig av omfanget av sluttavvirkning på aktuelle boniteter og
vegetasjonstyper.
305
En lavskjerm av bjørk kan under ugunstige klimatiske forhold forbedre forholdene for
granforyngelsen, og forsøk i Nord Norge har vist bedre overlevelse under bjørkeskjerm enn på åpen
snauflate (Ruden, 1962) (Bergan, 1987). Generelt kan en lavskjerm med bjørk bidra til redusert
risiko for skader fra gransnutebille og frostskader på foryngelsen, redusert konkurranse fra annen
vegetasjon, å redusere et høyt vannspeil for granplantene på dårlig drenert mark, og å redusere
snøbevegelse i bratte lier (Bergan, 1987) (Johansson T. , 2003) (Johansson T. , 2014) (Lundqvist,
Morling, & Valinger, 2014).
Et bestand med bjørk og gran vil oppnå større tetthet raskere enn ved planting av ensartet
granbestand, hvilket kan ha betydning for strålingspådriv og albedo. Bestandets tetthet og
sammensetning av treslag vil avgjøre hvor mye av den innkomne solstrålingen som absorberes, og
om effekten vil være positiv eller negativ på klima.
Effekten på naturmangfold av etablering av lavskjerm i et granplantefelt vil blant annet bero på om
skjermen av bjørk medfører økt lys til bakken sammenlignet med en granforyngelse uten skjerm.
Størst positiv effekt på naturmangfoldet oppnås dersom mer lys slippes igjennom. Generelt vil en
blanding av flere treslag være positivt for biologisk mangfold, men da det for dette tiltaket kun vil
være aktuelt en begrenset periode, vurderes de positive effektene av dette tiltaket å ha liten
betydning for biologisk mangfold. På samme måte som for tynning, vil ikke en slik skjerm bedre
forholdene til truede arter i skog. Tiltaket kan ha positive estetiske effekter på landskapet i forhold
til et ensartet granbestand.
Oppsummering
For å maksimere volumproduksjonen i skogen kan en lavskjerm av bjørk brukt ved foryngelse av
gran tidlig i omløpet være gunstig. Bjørkeskogen har en høyere årlig tilvekstrate i tidlig alder, og vil
dermed bidra til økt opptak av CO2 tidligere i omløpet sammenlignet med etablering av et ensartet
granbestand. I tillegg vil en slik kombinasjon redusere risiko for skader på foryngelsen. Generelt er
blanding av treslag positivt for biologisk mangfold, men effekten av dette tiltaket vil være kortvarig
da bjørkeskjermen tas ut etter 25-35 år. Tiltakets estetiske betydning kan derfor være større enn
påvirkning eller forbedring av naturmangfold.
Å forynge gran under en lavskjerm av bjørk vurderes å kunne gi positiv klimagasseffekt i form av
raskere og større årlig opptak av CO2. Effektene på biologisk mangfold vurderes til å være
marginale.
Oppfylling av foryngelsesplikten
Innledning
Oppfylling av foryngelsesplikten vil si å øke planteantallet (sammenliknet med tidligere
planteantall) på det eksisterende areal ved foryngelse. Skogbruksloven (§ 6) og Forskrift om
bærekraftig skogbruk (bærekraftforskriften § 6, 7, og 8) stiller krav om at skogeier skal legge til
rette for tilfredsstillende foryngelse innen tre år etter hogst, samt se til at det er samsvar mellom
hogstform og foryngelsesmetode. Forskriften definerer minste lovlige planteantall per dekar, i
tillegg til at den anviser tilrådelig planteantall for optimal skogproduksjon.
Skogeieres økonomiske resultat etter hogst påvirker investeringsviljen til å forynge skogen. Det har
derfor vært en tendens til at en betydelig andel av foryngelsesfeltene som er oppsøkt gjennom
306
resultatkontrollen22 har et lavere planteantall per dekar enn hva som er anbefalt for optimal
skogproduksjon (29 prosent), og også under det som er satt som minste lovlige planteantall per
dekar (14 prosent) (Søgaard, et al., 2015).
Det kan være flere grunner til at en betydelig del av foryngelsesarealet forynges med underoptimal
tetthet. En grunn kan være at skogeiere velger naturlig foryngelse, men at forholdene av ulike
grunner ikke ligger til rette for det. Samtidig kan det være tilfeller hvor forholdene i
utgangspunktet ser ut til å ligge til rette for naturlig foryngelse, men hvor det er hendelser eller
spesielle forhold som gjør at minimumskravet likevel ikke nås. I begge tilfeller er det brudd på
forskriften om bærekraftig skogbruk. Resultatkontrollen for 2013 viser at for arealene som ikke var
tilrettelagt for foryngelse hadde 56 prosent et planteantall under minste lovlige nivå, og 80 prosent
av arealene hadde planteantall lavere enn anbefalt nivå (Søgaard, et al., 2015).
Å sørge for oppfylling av foryngelsesplikten er i utgangspunktet ikke et nytt tiltak, men en
undersøkelse av konsekvensene av at dagens regelverk ikke følges opp, og om det eventuelt er
andre virkemidler som kan bidra til å heve planteantallet til anbefalt nivå.
Foryngelsesplikten følges i dag opp av kommunene gjennom en risikobasert kontroll av
foryngelsesfelter med avvik mellom hogd granvolum og planter registrert innkjøpt og utplantet
gjennom skogfondssystemet. I første rekke skal det avdekkes om planting er gjennomført der
hogstform og feltets beskaffenhet tilsier at planting bør velges som foryngelsesmetode, og at felt
som er anlagt for naturlig foryngelse er tilfredsstillende tilrettelagt for dette
(Landbruksdirektoratet, 2014). Kontrollen blir iverksatt av Landbruksdirektoratet og Fylkesmannen
har som ansvar å følge opp kommunene. Kontrollen har blitt gjennomført siden 2011 og antall
planter registrert utplantet har i samme tidsrom økt fra 23 millioner til 28,6 millioner i 2014
(Landbruksdirektoratet, 2015).
Norsk institutt for skog og landskap har sett på forskjellen mellom faktisk planteantall og anbefalt
planteantall for perioden 2009-2012, og analysert hvilken betydning det å fortsette med dagens
praksis har å si for framtidig CO2 opptak. De har tatt utgangspunkt i sluttavvirket areal med gran.
Basert på et sett med forutsetninger, finner de at en fortsettelse av dagens praksis på årlig
foryngelsesareal fra 2015 til 2100 akkumulert gir 83,5 millioner tonn CO 2 lavere opptak enn om
arealet hadde vært plantet med anbefalt nivå etter bærekraftforskriften (Søgaard, et al., 2015).
Effekten av tiltaket vil være betydelig mindre, det vil si akkumulert 28 millioner tonn CO 2 fra 20152100, dersom plantenivået kun økes til minste lovlige planteantall etter bærekraftforskriften.
Det antas at oppfylling av foryngelsesplikten ikke vil ha betydelig påvirkning på andre biofysiske
faktorer som albedo, evapotranspirasjon og aerosoler. Oppfylling av foryngelsesplikten innebærer
noe tettere planting, samtidig som arealer som ellers ville blitt løvskogdominert nå blir gran.
På bestandsnivå er det ingen umiddelbare fordeler for naturmangfoldet at foryngelsesplikten
oppfylles. Hovedhensikten med foryngelsesplikten er å sikre bærekraftig forvaltning av
skogressursene.
22
Resultatkontrollen er en stikkprøvebasert undersøkelse av utførte skogkulturtiltak og miljøhensyn i forbindelse med hogst,
og utføres av kommunal skogbruksmyndighet etter retningslinjer gitt av Landbruksdirektoratet. Om lag 1000 hogstfelt inngår
årlig i undersøkelsen.
307
Oppsummering
Oppfylling av foryngelsesplikten er i utgangspunktet ikke et nytt tiltak, men en vurdering av
konsekvensene av at dagens regelverk ikke etterleves i tilstrekkelig grad.
På bestandsnivå er det ingen umiddelbare fordeler for naturmangfoldet at foryngelsesplikten
oppfylles.
Unngå hogst i ung produksjonsskog
Innledning
I Klimameldingen (Meld. St. 21, 2011-2012) fremgår det at regjeringen vil «Opprettholde eller øke
karbonlageret gjennom aktiv, bærekraftig skogpolitikk». Et av tiltakene som nevnes spesifikt er
gjeninnføring av forbudet mot hogst av ungskog.
I et næringsperspektiv regnes skog i hogstklasse V (60-120 år, avhengig av bonitet og treslag) som
hogstmoden. Med begrunnelse i blant annet skogens helsetilstand, konkurransesituasjonen i
markedet og skogeiers behov for kapital, avvirkes det i dag skog som per definisjon ikke er
hogstmoden. Norsk institutt for skog og landskap (Søgaard, et al., 2015) har analysert omfanget av
hogst i ulike hogstklasser. 71 prosent av skogen som ble avvirket i analyseperioden ble avvirket etter
nådd hogstmodenhetsalder (hogstklasse V). Det vil si at 29 prosent av skogen ble avvirket før
hogstmodenhetsalder. Av dette var 25 prosent i hogstklasse IV og mens 4 prosent av
foryngelsesarealet var i hogstklasse III og lavere. Skog definert som «yngre skog» etter forslag til
revidert PEFC-skogstandard23 utgjorde 9 prosent av foryngelsesarealet. Se En vurdering av utvalgte
skogtiltak – innspill på veien mot Lavutslippssamfunnet 2050 (Søgaard, et al., 2015) for informasjon
om datagrunnlag og forutsetninger for de ulike analysene.
Hogst av ungskog, særlig skog i sterk vekstfase, er ikke hensiktsmessig i et klimaperspektiv fordi
avvirkning før hogstmodenhet resulterer i at skogens karbonlager blir mindre enn det potensielt
kunne vært, og at man får redusert potensielt årlig opptak av CO 2 fra skog. Trevirket fra hogst av
ung skog har i tillegg et snevrere anvendelsesområde enn tømmer fra hogstmoden skog. Best
klimaeffekt oppnås dersom en stor andel av trevirket fra avvirking av hogstmoden skog kan benyttes
som byggemateriale med lang levetid.
Analyser av data fra før og etter lovendring i 2006 viser at det har vært en økning (ikke signifikant) i
andelen sluttavvirkingsareal som ikke har nådd hogstmodenhet, fra 25 til 33 prosent (Søgaard, et
al., 2015). Den største endringen er i andelen som avvirkes i hogstklasse IV, hvor økningen er fra 21
til 29 prosent. Det er imidlertid usikkert om økningen (ikke signifikant) i sluttavvirket areal etter
2006 kan knyttes direkte mot lovendringen, da den tidligere lovteksten ikke spesifiserer hva som
defineres som ung skog. Andelen som ble avvirket i hogstklasse III eller tidligere har vært stabilt på
4 prosent i løpet av perioden. Gitt PEFC-definisjonen var det en svak økning fra 8 til 10 prosent i
andelen «yngre skog» som ble avvirket. Data fra Landsskogtakseringen viser imidlertid ikke
signifikant forskjell fra perioden før til etter lovendring. Figur IV- 3 sammenlikner sluttavvirket areal
fordelt på hogstklasser og avvirkningsalder i henhold til revidert PEFC-skogstandard før og etter
lovendring.
23
I forslag til revidert Norsk PEFC Skogstandard er “yngre skog” definert som skog yngre enn 75 prosent av
hogstmodenhetsalder.
308
Figur IV- 3 Andel av sluttavvirket areal fordelt på A) hogstklasser og B) avvirkningsalder i henhold til alderskrav i forslag til
revidert PEFC skogstandard. Sammenlikning mellom fordeling av det avvirkede arealet i siste takstomdrev før (2000-2004)
og i første etter (2009-2013) lovendringen i 2006 (Landsskogtakseringen). 95 prosent konfidensintervall er vist. Kilde:
(Søgaard, et al., 2015).
Data fra Resultatkontrollen viser tall som tyder på at det er en noe lavere andel av skogen som
avvirkes før hogstmodenhet (21 prosent i gjennomsnitt fra 2009-2013). Det meste av avvirkningen
skjer i sen hogstklasse IV (17 prosent), mens andelen hogst i tidlig hogstklasse IV er betydelig lavere
(4 prosent). Avvirkning i hogstklasse III og yngre teller kun 1 prosent.
Analyser av «yngre skog» etter PEFC-definisjonen viser at granskog er det dominerende treslaget
som avvirkes (70 prosent mellom 2009-2013). Av det totale avvirkningsarealet i samme periode ble i
gjennomsnitt 21 prosent avvirket før oppnådd hogstmodenhetsalder (hogstklasse V). Omfanget av
tidlig hogst (før hogstklasse 5) er i granskog i gjennomsnitt 23 prosent. Furuskog utgjør 22 prosent
av det totale avvirkningsarealet, men omfanget av tidlig avvirkning er lavere, i gjennomsnitt 12
prosent.
Resultatene viser også at andelen av arealet som avvirkes tidlig øker med økende bonitet. Andelen
som avvirkes som «yngre skog» er lavest for bonitet 8 (2 prosent) og høyest for bonitet 23 (16
prosent). Videre viser regionsvis fordeling av avvirkningsarealet fra både Landsskogtakseringen og
Resultatkontrollen at andelen skog som avvirkes tidlig er høyere på Vestlandet enn i de andre
regionene. Deretter følger Agderfylkene, Telemark og Vestfold. Trenden er den samme for
avvirkning i granskog. Figur IV- 4 viser hogstklassefordeling for avvirket areal i granskog basert på A)
Bonitet og B) Regioner.
309
Figur IV- 4 Hogstklassefordelingen for avvirket areal i granskog fra Resultatkontrollen, kontrollårene 2010-2013. Arealet
fordelt på: A) bonitetsklasser – alle regioner, og B) regioner – alle bonitetsklasser. Regioner: 1 = Hedmark, Oslo/Akershus,
Østfold, 2 = Oppland, Buskerud, 3= Vestfold, Telemark, Aust Agder, 4= Vest Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane,
Møre og Romsdal, 5 = Sør- og Nord-Trøndelag + deler av Nordland (kun Helgeland). Kilde: (Granhus, Fløistad, & Eriksen,
2015).
For å maksimere opptaket av karbon i et skogbestand er det ikke hensiktsmessig å avvirke skogen
før den når hogstmoden alder. Et annet aspekt som er kommet frem i analysene er at andelen tidlig
hogst er høyest på de beste bonitetene, hvilket antagelig gjør tilveksttapet betydelig, og dermed gir
redusert karbonopptak.
I En vurdering av utvalgte skogtiltak – innspill på veien mot Lavutslippssamfunnet 2050 (Søgaard, et
al., 2015) vises to eksempler på effekten på opptak av CO2 over ett omløp ved avvirkning av «yngre
skog» etter 1) PEFC-skogstandarden og 2) ved avvirkning i hogstklasse III eller tidligere. Her vises til
netto redusert opptak gjennom omløpet, det vil si tapt CO2 ved avvirkning før hogstmodenhet. I
2012 var netto opptak i Norges skoger 30,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter (Miljødirektoratet et al.,
2014). CO2-tap ved hogst av «yngre skog» utgjør 2,3 prosent (704 500 tonn CO 2), og tap ved hogst av
skog i hogstklasse III og yngre utgjør 1,3 prosent (387 600 tonn CO2) av denne størrelsen. Tapet
reflekterer kun levende biomasse, eventuelt tap av karbon fra jord er ikke inkludert. Det er heller
ikke tatt høyde for at deler av arealet kan ha hatt redusert tilvekst på grunn av dårlig
sunnhetstilstand. For informasjon om forutsetningene for regneeksempelet, se En vurdering av
utvalgte skogtiltak – innspill på veien mot Lavutslippssamfunnet 2050 (Søgaard, et al., 2015).
Tiltaket vil på kort sikt i liten grad påvirke den totale effekten av albedo siden skogen på et
tidspunkt uansett vil bli hugget. Det vil imidlertid medføre en tidsforskyvning, fordi effektene av
endret strålingspådriv (mer refleksjon grunnet åpen hogstflate) kommer senere dersom skogen står
lenger før den hugges. I et lengre tidsperspektiv vil kortere omløpstid medføre at arealet har en
større andel av tid med snauflate. Dette vil påvirke albedo.
På bestandsnivå vil det å hogge skogen ved hogstmoden alder i stedet for å avvirke tidligere være
positivt for naturmangfold og andre miljøverdier. For arter som er knyttet til gammel skog vil noe
kortere omløpstid sannsynligvis ikke ha vesentlige virkninger. Med tanke på bevaringsbiologi synes
det som om behovet for å ha arealer i eldre suksesjonsstadier er større enn å ha store arealer i
tidlige suksesjonsstadier.
310
Gitt et bestemt avvirkningsnivå vil det å maksimere produksjonen i hvert enkelt bestand kunne
være med på å redusere det totale hogstarealet. Dette taler for at det å utnytte vekstpotensialet i
skog som uansett skal avvirkes er en fordel for naturmangfoldet i en mer overordnet analyse.
Oppsummering
Det har vært en ikke signifikant økning fra 25 prosent til 33 prosent i andel sluttavvirket areal som
ikke har nådd hogstmodenhet (hogstklasse IV) etter at forbudet mot hogst av ungskog ble opphevet i
2006. Det er som omtalt usikkert om denne økningen kan knyttes direkte mot lovendringen. Hogst
av ungskog, særlig skog i sterk vekstfase, gir negativ klimagasseffekt, fordi det reduserer potensielt
årlig opptak av CO2 fra skog. Trevirket har i tillegg snevrere anvendelsesområde.
For skogseier kan hogst av skog som enda ikke har nådd hogstmodenhetsalder i noen tilfeller være
hensiktsmessig/lønnsomt. Dette er for eksempel i forbindelse med å få en hensiktsmessig
arrondering av skogbestand ved sluttavvirkning, eller for å minimere risiko forbundet med vindfall,
insektangrep og råte – faktorer som kan påvirke trevirkets anvendelsesområde. CO 2-tapet ved
avvirkning i hogstklasse III eller yngre, er beregnet til 387 600 tonn CO2. Tapet forsterkes ved at det
er størst andel tidlig hogst i områder med høy bonitet, det vil si områder der skogen har best
vekstvilkår, og der potensialet for CO2-opptak i skog er størst.
Av hensyn til naturmangfold og andre miljøverdier er det gunstig å la skogen stå til den når
hogstmoden alder.
Forlenget omløpstid
Innledning
I norske skoger er trærne hogstmodne når de er 60-120 år, avhengig av bonitet og treslag. Tiden det
tar fra foryngelse til avvirkning (omløpstiden) bestemmes ut fra skogbruksmessige forhold. Skogen
vil kunne fortsette å ta opp karbon etter dette tidspunktet, men tilvekst og karbonopptak vil avta
ettersom man nærmer seg arealets maksimale produksjonsevne. Dersom en ønsker å kombinere
høsting av trevirke med et høyere karbonlager i skog vil avvirkning 30-70 år etter normal
hogstmodenhetsalder, avhengig av treslag og bonitet være optimalt. Ytterligere overholdelse vil
redusere skogens potensial for karbonopptak betydelig.
Ved forlenget omløpstid vil tilgjengelig volum for avvirkning de nærmeste årene reduseres, slik at
dagens avvirkningsnivå trolig ikke vil kunne opprettholdes. Tiltaket må derfor vurderes mot behovet
for norske skogressurser på kort sikt.
Det er begrenset kunnskap om trærnes tilvekst utover vanlig omløpstid, og det er derfor
usikkerheter knyttet til effekter av forlenget omløpstid.
Ved forlenget omløpstid vil det totale karbonlageret på avvirkningstidspunktet være høyere enn ved
avvirkning ved hogstmodenhetsalder. Norsk institutt for skog og landskap har på oppdrag for Oslo
kommuneskog utført en litteraturgjennomgang på temaet karbondynamikk ved ulike hogstformer og
avvirkningsstrategier (Dalsgaard, et al., 2015). Studiet har fokus på gran i et klima omtrent som i
Østlandsområdet, og omhandler i liten grad andre treslag (furu, bjørk) og annet klima (kyst, fjell).
Figur IV- 5 viser karbonopptak i granskog gjennom ulike suksesjonsstadier. Netto karbonopptak øker
gjennom den produktive tilvekstfasen frem til modningsfasen. Ved økende alder vil
biomassetilveksten reduseres. Netto karbonopptak vil dermed være positivt, men med avtagende
311
opptaksrate gjennom modnings- og aldringsfasen. Tap gjennom strøfall, respirasjon og mortalitet
øker gjennom aldringsfasen, og vil etter hvert oppveie biomassetilveksten.
Figur IV- 5 Prinsippskisse for sammenhengen mellom årlig brutto primærproduksjon og netto biomassetilvekst i et fulltett
skogbestand som uten forstyrrelser utvikler seg fra plantestadiet til en «urskogtilstand». Kilde: (Dalsgaard, et al., 2015).
Det er flere forhold som kan forklare redusert biomassetilvekst med økende alder. Redusert
fotosyntesekapasitet (mindre tilgjengelig nitrogen) og redusert fotosynteseeffektivitet (tørkestress),
økt respirasjonstap (økende forhold mellom total mengde levende vev og grønn krone), redusert
kronetetthet på grunn av friksjon mellom trærne, økt allokering til finrøtter på bekostning av
stammetilvekst (på grunn av nitrogen-immobilisering) og genetisk bestemte aldringsprosesser.
Figur IV- 6 viser effekt av økt omløpstid gjennom en modellbasert beregning for bonitet G14
(middels høy) og G20 (høy)24. Grafene viser at stående volum (m3/hektar) og lager av levende
biomasse (tonn/hektar) øker ved avvirkning ved hogstmodenhetsalder pluss 20 år for begge
boniteter. Årlig tilvekst (m3/ha) og årlig opptak (tonn/ha) vil reduseres noe for begge boniteter ved
forlenget omløpstid, hvilket kan forklares med at tap gjennom strøfall, respirasjon og mortalitet vil
øke gjennom modnings- og aldringsfasen.
24
Planteavstand henholdsvis 2 og 3 meter.
312
Figur IV- 6 Gjennomsnittlig stående volum og årlig tilvekst per hektar (øverst) samt stående karbonlager og årlig opptak
(nederst) i levende trebiomasse på et skogareal hvor en driver flatehogst og enten avvirker ved normal
hogstmodenhetsalder (mørk grønn) eller med en omløpstid på 20 år over normal hogstmodenhetsalder (lys grønn)25. Kilde:
(Dalsgaard, et al., 2015).
I gjennomsnitt vil det for flere bestand være rimelig å anta et økende karbonlager i levende
biomasse i minst 30-70 år utover hogstmodenhetsalder, men samtidig er det rimelig å forvente
økende avgang i gammel skog. Sistnevnte er ikke forventet å påvirke konklusjonen om at det er et
høyere stående karbonlager i skog hvor omløpstiden økes noe utover normal hogstmodenhetsalder.
Samtidig vil det være risiko for kalamiteter som råte, brann, storm, tørke og insektangrep der hele
eller deler av karbonlageret kan bli kraftig redusert. Dette er ikke tatt med i modellberegningene
(Dalsgaard, et al., 2015).
Analysen som er gjort er basert på modellberegninger, der effekter utover normal omløpstid er
ekstrapolert. På grunn av få observasjoner av karbondynamikk i gammel skog, vil usikkerhetene
være store. Dette gjelder både trærnes vekst, nedbrytingen av død ved og akkumuleringen av
karbon i jorda, men også betydningen av faktorer som råte, insektangrep, tørkestress på
oppbygningen av karbonlageret i gammel skog.
En «gevinst» i form av et noe større karbonlager, må avveies mot redusert tilvekst/karbonopptak i
forhold til arealets maksimale produksjonsevne.
Konsekvenser for naturmangfold
Mange arter er avhengig av dødt trevirke i skogen. Ved en forlengelse av omløpstiden, vil man få en
økning av dødt trevirke og en stimulering av arter som foretrekker gammel skog. Noen av disse
artene er sterkt truet i dagens skogbruk. Eksempler på sjeldne og truede arter vi finner mange av i
gammel skog er blant annet insekter, sopp, moser og lav. Spesielt for moser har Norge et
internasjonalt ansvar da vi på grunn av klimatiske forhold har svært mange arter representert. Et
tiltak som forlenget omløpstid vil kunne bedre status for flere av artene.
25
Forutsetninger for sammenligningene er presentert i Dalsgaard et al. (2015).
313
Oppsummering
Forlenget omløpstid på 30-70 år vil kunne øke karbonlageret i skogen, men må avveies mot redusert
tilvekst/karbonopptak i forhold til arealets maksimale produksjonsevne. Samtidig må en ta høyde
for risikoen for at hele eller deler av lageret kan gå tapt på grunn av større kalamiteter som brann
og storm, eller ikke bygges opp som forventet på grunn av råte, tørkestress og skader etter
insektangrep i eldre skog.
Tiltaket er vurdert til å bedre naturmangfoldet ved å stimulere livsvilkårene for arter som
foretrekker gammel skog, der mange er truet i dagens skogbruk.
Tynning
Innledning
Tynning er tidlig høsting av produksjonsskog, og skogeiers første anledning til å få inntekter fra
skogbestandet. Tiltaket har som hovedformål å legge til rette for at de gjenværende trærne får en
utvikling som gir optimal samlet verdiproduksjon, gjennom å regulere konkurransen mellom trærne,
slik at veksten akkumuleres på færre trær. Dette gir bedre kvalitet og høyere omsetningsverdi på
framtidsskogen.
Gjennom tynning vil trær med lav kvalitet tas ut, og dermed reduseres skogens selvtynning. Tynning
kan også forbedre bestandets stabilitet ovenfor storm og snøskader, hvis utført mens bestandet er
ungt, og kan dermed benyttes som metode for å bevare karbonlageret i skogøkosystemet over tid.
Den økte stabiliteten gjør det lettere å overholde bestandet utover normal hogstmodenhet.
Valg av tynningsintensitet, tynningstype og tidspunkt for første tynning vil kunne påvirke både
kvaliteten og stabiliteten på den stående skogen og volumproduksjonen. Praksisen i Norge er ofte
ingen eller én tynning i gran, og én eller to tynninger i furu. I følge Landskogstakseringen tynnes det
årlig om lag 200 000 dekar, tilsvarende nær halvparten av det totale arealet som sluttavvirkes
(Stokland, Eriksen, & Granhus, 2014). Tynningsvolumet i Norge på om lag 10 prosent av omsatt
volum er betraktelig lavere enn for eksempel i Sverige (Agestam, 2009) og Finland (Finnish
Statistical Yearbook of Forestry, 2010), hvor tynning utgjør henholdsvis 20 og 40 prosent av den
totale avvirkningen. Økt uttak gjennom tynning vil kunne gi mer virke til bioenergi på kort sikt, da
særlig i områder hvor en ligger tett på balansekvantum26 (for eksempel Hedmark og Akershus).
Tynning medfører økt uttak av biomasse fra skogen, og en helhetlig analyse av tiltaket avhenger av
hvordan biomassen anvendes, samt ringvirkningseffekter på andre tiltak. Studier viser at kraftig
tynning kan gi et signifikant produksjonstap, og at dette resulterer i et karbontap. En videre
utredning i form av beregning av potensielt karbontap som kvantifiserer klimagasseffekten og
kostnadsvurdering er nødvendig for å kunne vise den totale effekten av tiltaket. Under inkluderes
dagens kunnskapsgrunnlag for tynning.
Gran og furu er de to dominerende treslagene i Norge, både i arealandel av produktiv skog og
stående volum. Data fra langsiktige feltforsøk (Braastad & Tveite, 2001) (Øyen, 2003) (Nilsen,
Hobbelstad, & Clarke, 2008) og Landsskogtakseringen (Gizachew & Brunner, 2011) viser at tynning
generelt reduserer volumproduksjonen. I dette ligger at ikke tynnede bestand produserer mer
26
Balansekvantum er den maksimale tømmermengden som i gjennomsnitt årlig over en viss periode (som regel 10 år) kan
hogges uten at hogsten i noen fremtidig periode må reduseres på grunn av mangel på hogstmoden skog. Balansekvantumet
beregnes på grunnlag av aktuell skogtilstand og forventet fremtidig skogbehandling og tilvekst (Store norske leksikon, 2015).
314
biomasse enn tynnede bestand ved slutten av omløpstiden. Samtidig vil en betydelig andel av
trærne (30-50 prosent), eller omtrent 10 prosent av den totale volumproduksjonen i utynnede
bestand uansett tapes gjennom naturlig avgang (selvtynning). Gjennom tynning kan volumet som
ellers vil gå tapt brukes til bioenergiproduksjon eller tømmer.
Studier fra Sverige og Finland indikerer at produksjonstapet er størst i furuskog, og at det i gran kun
er signifikant tap i produksjon ved sterke tynningsinngrep. Tynning øker tilgjengelig
bioenergiressurser tidlig i bestandets liv, forbedrer stabilitet og resulterer i en robust skog som gir
høyere kvalitet på stående bestand og høyere substitusjon ved avvirkning. Tynning vil ha synergi- og
samspillseffekter for flere andre tiltak, blant annet økt plantetetthet, foryngelse og gjødsling.
Valg av tynningstidspunkt og tynningsstyrke innebærer en totalvurdering av mange forhold. Alle
tynningsstyrker har betydning for produksjonen når det er utført tidlig i bestandets utvikling, selv
om effekten varierer med treslag. Tidlige tynningsinngrep vil generelt øke skogbestandets stabilitet
mot snøbrekk og vind. Ved sen førstegangstynning vil imidlertid risikoen for vind- eller stormfelling
øke, og en risikerer dermed store tap. Generelt frarådes det å tynne etter at de største trærne er
blitt høyere enn 20 meter.
Figur IV- 7 Framskriving av totalt årlig tynningsvolum ved dagens klima. Volum er uten bark, og i 1000 m 3. Framskrivingen
viser tynningsandelen av framskrevet volum. Kilde: (Søgaard, Astrup, Dalsgaard, Borgen, & von Lupe, 2014)
Framskriving basert på historisk aktivitet viser at tynningsaktiviteten vil holde seg noenlunde stabil,
kanskje med noe nedgang grunnet endret hogstklassesammensetning i skogen. En analyse fra Norsk
institutt for skog og landskap (Søgaard, Astrup, Dalsgaard, Borgen, & von Lupe, 2014) indikerer at
det er potensiale for økt uttak av virke gjennom tynning, siden bare 1,1 prosent av aktuelt
tynningsareal ble tynnet i 2007.
For tette bestander av bartrær vil tynning føre til mer lys inn i bestandet. Det vil gi muligheter for
bedrede livsvilkår for flere arter, både karplanter og lav. Tynning kan derfor være positivt for det
biologiske mangfoldet, i hvert fall en periode etter tynning.
Et mer åpent skogbilde kan i tillegg være fordelaktig for utøvelse av friluftsliv.
Vurdering
Tynning er ikke et klimatiltak i seg selv siden det gir et lavere totalvolum i skogen og dermed
redusert karbonlager. Hensikten med tynning er å øke framtidig bestandsstabilitet og kvalitet ved å
gjøre det mer robust mot skader over tid, og på den måten gi en samlet optimal verdiproduksjon.
315
Tynning vil kunne gi mer virke til bioenergi i dag, i tillegg kan det gi synergi- og samspillseffekter for
andre tiltak.
Effektene av tynning på biologisk mangfold er tvetydige. Tynning av bartrær øker tilgangen på lys.
Dette kan gi andre arter i slik skog bedre livsvilkår, og i en periode øke det biologiske mangfoldet.
Utnyttelse av hogstavfall (GROT)
Innledning
Å utnytte hogstavfallet vil i prinsippet bety at man tar ut mer av hogstavfallet, som grener og
topper (GROT), som ellers ville blitt liggende igjen på hogstflata, og bruker det som en ressurs.
Dersom GROT brukes som bioenergi, vil det slippes ut CO2 ved forbrenning. Dersom det alternativt
blir liggende igjen på hogstflata, vil størstedelen av biomassen brytes ned, og karbonforbindelsen
slippes ut som CO2, mens noe vil tas opp som karbon i jordsmonnet. Denne nedbrytingen vil skje
relativt raskt, men tidsperspektivet er avhengig av flere faktorer, slik som lokalklimatiske forhold,
treslag og dimensjon på biomassen, der store dimensjoner vil brytes ned saktere enn små
dimensjoner. Ved uttak av GROT kan man erstatte energiintensive fossile kilder med fornybart
råstoff. På den andre siden kan uttak av GROT redusere karbonlageret i jorda. Det antas at det er
store forskjeller geografisk, i tillegg til forskjell i hogstmetodikk, hvilket gjør nedbrytingen av
hogstavfallet vanskelig å kvantifisere.
Nilsen, Hobbelstad og Clarke (2008) antar at det vil være realistisk å ta ut hogstavfall fra 60-70
prosent av arealene som avvirkes i dag, gitt at det gjøres på en bærekraftig måte. Uttak av
hogstavfallet kan på sikt påvirke næringsinnholdet i jorda, som igjen kan påvirke fremtidige
bestands vekst, og med det opptaket av CO2 i skog. For å kompensere for næringsstoffer som fjernes
fra arealene gjennom uttak av GROT bør tiltaket utføres på følgende måte:
 Kun uttak av hogstavfall én gang i løpet av bestandets liv (etter tynning eller etter
sluttavvirking).
 La hogstavfallet ligge i flere måneder før det høstes, slik at de næringsrike nålene og
bladene kan falle av.
Gjødsling, spesielt nitrogengjødsling, kan vurderes for å kompensere næringstapet. Ved
nitrogengjødsling må hensynet til biologisk mangfold vurderes (Langerud, Størdal, Wiig, & Ørbeck,
2007). Tilbakeføring av vedaske til skogen er også en mulig metode for å erstatte tapte
næringsstoffer, men denne metoden er i dag ulovlig i Norge.
Dette er også konklusjonene fra forskningsprosjektet «Økologiske virkninger av økt biomasseuttak
fra skog i Norge (ECOBREM), ledet av Norsk institutt for skog og landskap (2015).
Norsk institutt for skog og landskap har i senere tid gjort en litteraturstudie for å undersøke om
dette er konklusjoner som fortsatt står seg (Søgaard, et al., 2015). De viser til forskjellige
forskningsresultater og konkluderer med at usikkerhetene i resultatene fra feltstudier og
modelleringsstudier gjør at det ikke er grunnlag for å vurdere annerledes enn Nilsen, Hobbelstad og
Clarke (2008).
Utnyttelse av hogstavfall er et tiltak for å redusere utslipp fra fossile kilder gjennom substitusjon,
og således ikke et tiltak for å øke opptaket av karbon. Tiltakets potensiale avhenger av hvor mye
biomasse som tas ut og hvordan det anvendes, der potensial for økt uttak av hogstavfall henger tett
316
sammen med forventet avvirkningsnivå. I Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling ble det vist at
energipotensialet ved høsting av GROT og rydningsvirke er i størrelsesorden 12 TWh eller 6 million
kubikkmeter trevirke, dersom det tas utgangspunkt i de siste framskrivingene av avvirkningsnivå
(Søgaard, Astrup, Dalsgaard, Borgen, & von Lupe, 2014), og forutsetningen om at 70 prosent av
hogstavfallet kan tas ut. Det er imidlertid verdt å merke seg at med dagens rammebetingelser er
det bare en mindre del av dette volumet som kan tas ut med lønnsomhet.
Rapporten Skog som biomasseressurs (Klif, 2011) viste effekten av å ta ut og bruke GROT etter
avvirkning versus å la den ligge igjen i skogen. Effekten vil avhenge av hvordan man velger å
benytte trevirket. Ved å anvende biomassen til formål med høy substitusjonseffekt
(varmeproduksjon med erstatning av olje), vil tilbakebetalingstiden være rundt 5 år. Ved lav
substitusjonseffekt (andregenerasjons biodrivstoff), vil tilbakebetalingstiden være rundt 15 år.
Tilbakebetalingstiden vil antagelig være større ved permanent uttak av GROT enn ved ett enkelt
uttak, som er tilfellet for resultatene over.
IPCC (2014) omtaler bruk av restprodukter fra skogbruket til bioenergi. Det påpekes at det i boreale
områder bør det gjøres en avveining siden karboninnholdet lagres lenger dersom hogstavfallet ligger
igjen på hogstflata og ikke tas ut og brukes til bioenergi. I en ny studie utført av COWI på oppdrag
fra NVE (2015), som også inkluderer strålingspådrivet ved å ta ut og bruke hogstavfall til bioenergi,
står følgende «bruk av GROT til energiformål vil gi mindre bidrag til klimaendringer enn ved å la
GROTen ligge og benytte fossile energikilder til å oppfylle behovet for energi. (…) Fordelen med å
benytte GROT til energiformål er både at man får et nyttbart produkt for det utslippet som uansett
vil finne sted, og at man får en forhøyet albedo når GROTen tas». Det konkluderes med at «Det vil
altså være et positivt klimatiltak å benytte GROT til energiformål».
Det vurderes at uttak av hogstavfall kan være bærekraftig under forutsetning at man gjør det på
riktig måte. Grunnen til at det anbefales at bare 70 prosent av hogstavfallet tas ut, er at det
resterende bør ligge igjen på hogstflata slik at næringsinnholdet i jorda opprettholdes.
Uttak av hogstavfall i form av grener og topper fra sluttavvirking kan ha effekter både på
økosystemnivå og på artsnivå (Sverdrup-Thygeson & Framstad, 2007) (Framstad, et al., 2013).
Utnyttelse av hogstavfallet vil kunne påvirke naturmiljøet på en rekke måter som redusert
næringstilgang, økt avrenning til vann og endret struktur og mikroklima.
Uttak av GROT og tynningsvirke fra granskog synes imidlertid å være relativt uproblematisk. Dersom
man lar blader og nåler falle av før man høster GROT og lar i størrelsesorden 30-40 prosent av GROT
ligge igjen, er det klare indikasjoner på at det er tilstrekkelig med død ved av mindre dimensjoner
til å ivareta hensynet til naturmangfold.
En viktig minimumsfaktor for naturmangfoldet er død grov ved. Det å ikke høste grov ved, eller
bevare grunnlaget for framtid produksjon av død ved er viktig. Stubber og gamle, skadde og døde
trær er viktige biodiversitetsbærere. Det samme gjelder for store lauv- og edellauvtrær, uansett om
de er levende, skadde og døde. Fra noen skogtyper, særlig i skog med edellauvtrær, kan rødlistede
insekter legge egg og ha larvestadiet i GROT, i en periode som går over 1-2 år. Dersom syklusen ikke
avsluttes før flising eller bortkjøring kan dette være et problem (Sverdrup-Thygeson & Framstad,
2007).
317
Fjerning av hogstavfall kan være fordelaktig for utøvelse av friluftsliv. Store mengder hogstavfall
kan medføre redusert framkommelighet i hogstfeltene ganske lange perioder. Noen reagerer også
negativt på visuelle virkninger av mye hogstavfall.
Vurdering
Hoveddriveren for avvirkning i dag er etterspørsel etter trelast. Ved avvirkning er det bra i et
klimaperspektiv å anvende så mye som mulig av biomassen til ulike formål. Det er imidlertid verdt å
merke seg at med dagens rammebetingelser er det bare en mindre del av volumet fra GROT som kan
tas ut med lønnsomhet. Den faktiske klimagasseffekten av tiltaket vil avhenge av hvor mye
biomasse som tas ut og hvordan den anvendes.
Det er realistisk å ta ut hogstavfall på 60-70 prosent av arealene som avvirkes i dag, gitt at det
gjøres på en bærekraftig måte. Uttak på et slikt nivå vil også være akseptabelt for naturmangfold
og andre miljøverdier.
Skånsom markberedning
Innledning
Markberedning gjennomføres for å gi planter og frø bedre livsbetingelser ved å høyne
marktemperaturen, hindre uttørking og å redusere konkurransen fra annen vegetasjon (Søgaard, et
al., 2015) (Øvergård, 2014). Jordforstyrrelser leder til endringer i jordens mikroklima og stimulerer
nedbryting av organisk materiale i jorden, med frigivelse av næringsstoffer som resultat (Johansson
M. , 1994). En annen effekt av markberedning er forbedret vanninfiltrasjon i jord og bedre
rotutvikling (Jandl, et al., 2007). Disse faktorene er med på å gi raskere plantevekst, og dermed
økning i opptak av CO2 fra levende biomasse i den nye skogen. Det medfører også kortere omløpstid.
Markberedning kan resultere i raskere etablering, tidlig og bedre vekst, samt bedre overlevelse for
både naturlig foryngelse og utsatte planter (Søgaard, et al., 2015).
I henhold til Resultatkontrollen for 2013 (Granhus, Eriksen, & Moum, 2014) er omfanget av
markberedning i Norge i dag 16 prosent av det totale foryngelsesarealet. I nordiske land er mekanisk
markberedning mest utbredt. Mekanisk markberedning innebærer å grave opp humuslaget i jorda
slik at mineraljorden eksponeres ved fjerning eller blanding av det organiske sjiktet. Det finnes
flere måter å markberede på. To vanlige metoder er flekkmarkberedning og furemarkberedning
(Skogkurs, 2014). Flekkmarkberedning utføres punktvis med gravemaskin eller utstyr montert på
landbruks- eller lastetraktor. Furemarkberedning innebærer å pløye, harve eller frese
sammenhengende furer eller striper i jorden. Humus og noe mineraljord vendes og legges til siden.
Dette kan utføres med utstyr montert til landbruks- eller lastetraktor. Dersom det skal plantes
anvendes også flekkvis behandling der mineraljord legges over et omvendt humuslag («hauglegging»
eller «omvendt torv»).
Ved mekanisk forstyrrelse av jorden gjennom skogbruksaktivitet øker temperaturen i jorden og man
kan forvente et karbontap. Med unntak av studien til Nordborg, Nilsson, Gemmel og Õrlander (2006)
har de fleste studier som har sammenlignet ulike markberedningsmetoder funnet at tapet av
jordens organiske karbon øker med økt grad av jordforstyrrelse (Johansson M. , 1994) (Õrlander,
Egnett, & Albrektson, 1996) (Schmidt, MacDonald, & Rothwell, 1996) (Mallik & Hu, 1997).
Det er knyttet usikkerhet til om intensiv markberedning på lang sikt kan påvirke skogsjordens
produktivitet negativt (Johansson M. , 1994), men ifølge Õrlander, Egnett og Albrektson (1996) er
denne risikoen liten. Effekten på karbon i skogsjorden vil være avhengig av omfanget av
markberedning og valg av metode (Miljødirektoratet, 2014a). Ifølge Jandl et al. (2007) kan valgt
318
teknikk for markberedning avgjøre om resultatet av markberedning blir et netto karbontap eller
karbongevinst. Harving, den metoden for markberedning som tradisjonelt har vært mest benyttet i
Norge (de Wit & Kvindesland, 1999) er vurdert å ha ingen eller liten effekt på karbonmengder i
jorda over tid og over det totale arealet, da selve forstyrrelsen skjer på en liten del av det totale
arealet.
Biomasseproduksjon blir som nevnt normalt forbedret av markberedning (Õrlander, Egnett, &
Albrektson, 1996). Økt tilvekst for foryngelsen vil formodentlig kunne oppveie et eventuelt tap av
jordkarbon (de Wit & Kvindesland, 1999).
Dersom det markberedes er det viktig å fokusere på å redusere tapet av karbon fra skogsjord i størst
mulig grad. For å minimere tap av karbon fra jord er det anbefalt at markberedning gjøres på en
skånsom måte der det gjennomføres (Miljødirektoratet, 2014a). Basert på litteraturgjennomgangen
utført av Norsk institutt for skog og landskap (Søgaard, et al., 2015), er det imidlertid vanskelig å si
noe spesifikt om utslippsfaktorene for ulike metoder for markberedning. Det kan også være
vanskelig i praksis å kontrollere på hvilken måte markberedning er gjennomført.
Markberedning kan gi økt avrenning og utvasking av næringsstoffer, ødeleggelse av kulturminner,
tap av biologisk mangfold, og det kan oppleves som et negativt element i landskapsbildet (Bernes
2001, Risbøl 2005, Lammi 2006, i Nitteberg og Nygaard (2007)). Svenske undersøkelser viser til
miljømessige konsekvenser for vannkvalitet gjennom avrenning av toksiske elementer som metylert
kvikksølv, nitrogenutlekking og partikkelavrenning til vann og vassdrag ifølge Hultberg et al. 2006 i
Nitteberg og Nygaard (2007) og Egnell et al. 2001 og Larsson 1998 i Sverdrup-Thygeson og Framstad
(2007). Videre kan markberedning medføre økt nedbryting av humus som vil gi brunere vassdrag
samt tap av biologisk mangfold. Når det gjelder kulturminner øker markberedning faren for å
ødelegge kulturminner slik som fangstgroper, graver og fornminner knyttet til tidligere utnyttelse av
skogområdene ifølge Bernes 2001 og Risbøl 2005 i Nitteberg og Nygaard (2007). I
landskapssammenheng kan markberedning ha negative estetiske effekter på landskapsbildet, samt
være negativt i sammenheng med friluftsliv og rekreasjon.
Markberedningens konsekvenser for naturmangfold og andre miljøverdier avhenger av hvor stor
andel av areal som påvirkes og teknikker som brukes. De punktvise, lette formene for
markberedning som er mest benyttet i Norge i dag (flekkmarkberedning, hauglegging,
inversmarkberedning), vil ha mindre økosystemeffekter enn om man benytter mer omfattende
former for markberedning som sammenhengende furer (Sverdrup-Thygeson & Framstad, 2007). Arter
som raskt kan utnytte frigjort næring, begunstiges. Økt avrenning til vann, enten der er
næringsstoffer, giftige forbindelser eller partikler og humus, vil påvirke livet i vannet.
Klimaendringer gir mer nedbør og større intensitet i nedbøren i deler av landet, og markberedning
kan øke faren for erosjonsskader forårsaket av vann. I tillegg kan raskere avrenning være med på å
forsterke allerede negative effekter av klimaendringer.
Istykkerkjøring av død ved er et annet problem når markberedning anvendes etter sluttavvirking
(Sverdrup-Thygeson & Framstad, 2007). Død ved er av vesentlig betydning for skogsbiodiversitet
(Stokland, Siitonen, & Jonsson, 2012) (Framstad, et al., 2013). Et finsk studium fant at tap av død
ved i forbindelse med selve hogsten utgjorde cirka 8 prosent av mengden som var der før hogst,
men etter markberedning (sammenhengende furer) hadde tallet økt til hele 68 prosent ifølge
Hautala et al. 2004 i Sverdrup-Thygeson og Framstad (2007).
Økt markberedning øker potensialet for konflikt med naturmangfold og andre miljøverdier. Det bør
bare utføres der det forventes å gi lite/minimale negative effekter på naturmangfold og andre
319
miljøverdier, og samtidig har positiv effekt på foryngelse og etablering av ny skog. Der det gjøres,
må det skje på en mest mulig skånsom måte slik at risiko for erosjon og avrenning minimeres.
Markberedning må unngås i forvaltningsprioriterte naturtyper. Muligens kan eventuelt tap av død
ved kompenseres ved at det settes igjen grov ved inkludert grove lauvtrær som synes å huse et
betydelig antall rødlistede biller på hogstflatene (Sverdrup-Thygeson & Framstad, 2007).
Oppsummering
Markberedning gjennomføres for å gi planter og frø bedre livsbetingelser ved å høyne
marktemperaturen, hindre uttørking og å redusere konkurransen fra annen vegetasjon.
Disse faktorene er med på å gi raskere plantevekst, hvilket vil øke i opptaket av CO 2 fra levende
biomasse i den nye skogen.
Ved mekanisk forstyrrelse av jorden gjennom skogbruksaktivitet øker imidlertid temperaturen i
jorden. Dette medfører et karbontap som de fleste studier finner at øker med økt grad av
jordforstyrrelse. Effekten på karbon i skogsjorden vil være avhengig av omfanget av markberedning
og valg av metode (Miljødirektoratet, 2014a), men det vil i praksis være vanskelig å kontrollere
valgt teknikk og effekt av denne på karbonutslipp i felt. Klimaeffekten av dette tiltaket er derfor
usikker, og det bør fokuseres på å gjennomføre skånsom markberedning for å redusere utslipp av
karbon fra jord.
Sett i lys av naturmangfold og effekt på andre miljøverdier er det flere negative konsekvenser
knyttet til markberedning. Dette fordi markberedning kan gi økt avrenning og utvasking av
næringsstoffer og humus, ødeleggelse av kulturminner, tap av biologisk mangfold, i tillegg til at det
kan forsterke effektene av klimaendringer grunnet økt avrenning. Det kan i tillegg oppleves som et
negativt element i landskapsbildet og for friluftslivet. Markberedning må unngås i
forvaltningsprioriterte naturtyper.
Redusert uttak av torv
Innledning
Det er betydelige mengder omdannet torv (organisk materiale) lagret i norsk myr. Torvmark
omfatter myr med mer enn 30 cm torv, og inkluderer også oppdyrket og grøftet myr med tykke
torvlag.
I Norge dekker myr og torvmark om lag 30.000 km2 (cirka 10 prosent av Norges landareal) (Moen,
Lyngstad, A, & Øien, 2011). Torv dannes svært langsomt og holder store mengder karbon. Den
betraktes som en ikke-fornybar ressurs, og blir sett på som en fossil råvare. Når torv tas ut og
brukes i jordprodukter, vil den brytes ned og frigjøre karbon. I Norge omsettes det årlig om lag
200 000 m3 torv hentet fra norske torvuttak til dyrkingsmedier og jordforbedring. I tillegg kommer
importert torv.
Ved å benytte alternativer til torv som ingrediens i jordblandinger kan uttaket av torv reduseres.
Kompost basert på park- og hageavfall kan erstatte noe av torvbruken og dermed bidra til reduserte
klimagassutslipp.
Alle utslipp relatert til uttak og bruk av torv rapporteres i klimagassregnskapet til FNs
klimakonvensjon. Utslipp fra uttak og bruk av torv fra norsk produksjon er om lag 33 000 tonn CO 2
per år (Miljødirektoratet et al., 2015), beregnet i henhold til FNs retningslinjer for utarbeiding av
klimagassregnskap. Utslipp fra arealene vil komme i tillegg.
320
Økt bruk av kompost til erstatning for torv ble behandlet i rapporten Kunnskapsgrunnlag for
lavutslippsutvikling. Der ble det vist til beregninger som viser at bruk av 75 000 tonn kompost
(tørrvekt) fra park- og hageavfall kan erstatte uttak og bruk av 600 000 m3 torv, som ellers ville
bidratt med et utslipp på 110 000 tonn CO2 (Grønlund, 2007; Grønlund, 2014). Det er lagt til grunn
at kompost har nullutslipp, fordi råstoffet er biomasse som inngår i det naturlige (kortsiktige) CO 2kretsløpet. Klimagasseffekten av bruk av kompost i stedet for torvbaserte jordblandinger er
beregnet til å være lik utslippet av den torvmengden som komposten kan erstatte. Det er viktig å
påpeke at det Grønlund (Grønlund, 2014) har utarbeidet er et teoretisk potensiale. Det vil derfor
være behov for ytterligere utredninger for å finne ut hvor mye kompost som kan erstatte torv, og
det totale potensialet for reduserte klimagassutslipp ved bruk av kompost.
Det er ikke rett frem å erstatte torv med kompost basert på park og hageavfall og/eller matavfall i
jordblandinger og ikke all kompost kan erstatte torv i jordblandinger. Mengden kompost som kan
brukes i organiske jordblandinger er avhengig av en rekke faktorer som saltinnhold,
tungmetallinnhold og mengde løselige næringsstoffer. Avhengig av kompostopphavet kan det fort bli
for mye næringsstoffer i forhold til det plantene har behov for ved bruk av kompost i
jordblandinger. I tillegg må ikke kompost inneholde ugras/spiredyktige frø, da dette trolig må
kompenseres med økt bruk av sprøytemidler. Torv brukes først og fremst i dag som en ingrediens i
jordblandinger for å gjøre den svakt sur (pH) og bidra til at jordblandingen ikke skal bli for
kompakt. Bruk av noen typer kompost kan gi svakt alkalisk reaksjon, og det kan være i konflikt med
planterøtter som trives best i svakt sur jord.
Andre alternativer til bruk av kompost, som delvis kan erstatte bruk av torv i jordblandinger, er
blant annet kokosfiber og biokull. Kokosfiber stammer fra produksjon av produkter fra kokos. Klimaog miljøgevinst ved å benytte kokosfiber vil avhenge av blant annet utslipp relatert til eventuell
import av kokosfiber. Biokull kan lages av alle typer organisk materiale. Ved å varme opp
avfallsfraksjonen til 500-700 grader, uten tilgang på oksygen, produseres en type kull som er svært
godt egnet som jordforbedringsmiddel, eller erstatning for torv i jordblandinger (Joner, 2015).
Miljødirektoratet ser imidlertid at det eksisterer et stort ubrukt potensial ved at vi ikke utnytter
ressursene i organisk avfall fra park- og hageavfall og matavfall. Blant annet vet vi at store mengder
matavfall går til forbrenning og dermed utnyttes ikke næringsstoffene. Miljødirektoratet leverer
våren 2015 en vurdering av dagens utnyttelse av fosfor i kretsløpsressursene (blant annet matavfall,
avløpslam), og om det er grunnlag for å endre virkemidler for å bedre bruken av næringsstoffene
slik at de ikke går til spille.
Myrene representerer viktige landskapeelementer og har en sentral rolle for hydrologien i nordlige
økosystemer. De har også et karakteristisk dyre- og planteliv, og rikmyrer har et stort og spesielt
artsmangfold. Mange rikmyrer har blitt forringet ved fysiske inngrep. Rikmyrer og intakte myrer i
lavlandet er truete naturtyper som det er viktig å bevare og å restaurere der de er skadet.
Redusert uttak av torv fra nye areal er positivt for naturmangfold og andre miljøverdier som
vannlagringskapasitet og friluftsliv.
Eventuell konflikt med naturmangfold og andre miljøverdier knyttet til torvuttak kan reduseres ved
at uttak skjer fra fattige myrer som allerede er sterkt påvirket av grøfting, og at arealet deretter
tilplantes eller restaureres til et vannmiljø (Sverdrup-Thygeson & Framstad, 2007).
321
Oppsummering
Utslippet fra uttak og bruk av torv i Norge er rundt 33 000 tonn CO2 per år. Utslipp fra arealene vil
komme i tillegg. Økt bruk av kompost til erstatning for torv kan redusere noe av dette utslippet.
Redusert uttak av torv fra nye areal er positivt for naturmangfold og andre miljøverdier som
vannlagringskapasitet og friluftsliv.
Det vil være behov for ytterligere utredninger for å finne det totale potensialet for redusert utslipp
fra bruk av torv og erstatning av andre materialer.
322
Miljødirektoratet
Telefon: 03400/73 58 05 00 | Faks: 73 58 05 01
E-post: post@miljodir.no
Nett: www.miljødirektoratet.no
Post: Postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim
Besøksadresse Trondheim: Brattørkaia 15, 7010 Trondheim
Besøksadresse Oslo: Grensesvingen 7, 0661 Oslo
Miljødirektoratet jobber for et rent og rikt miljø.
Våre hovedoppgaver er å redusere
klimagassutslipp, forvalte norsk natur og hindre
forurensning.
Vi er et statlig forvaltningsorgan underlagt Klimaog miljødepartementet og har mer enn 700
ansatte ved våre to kontorer i Trondheim og Oslo,
og ved Statens naturoppsyn (SNO) sine mer enn 60
lokalkontor.
Vi gjennomfører og gir råd om utvikling av klimaog miljøpolitikken. Vi er faglig uavhengig. Det
innebærer at vi opptrer selvstendig i enkeltsaker
vi avgjør, når vi formidler kunnskap eller gir råd.
Samtidig er vi underlagt politisk styring.
Våre viktigste funksjoner er at vi skaffer og
formidler miljøinformasjon, utøver og iverksetter
forvaltningsmyndighet, styrer og veileder
regionalt og kommunalt nivå, gir faglige råd og
deltar i internasjonalt miljøarbeid.

Klimatiltak og utslippsbaner mot 2030

Transcription

Similar documents

SV har levert.pdf

Temanotat: Klima og Energi

Innledning Johanne Sæther Houge

Brasil - Miljolare.no

Miljødeklarasjon Ferdigbetong – B30 M60

Bærekraftig matforbruk

Innspill fra Verdikjeden Skog og Tre til Grønn

Klima for ny oljepolitikk