Samenes Venn - Norges Samemisjon

Samenes Venn
Organ for Norges Samemisjon nr. 5 – 2015 Årgang 90
Også denne sommeren har
Samemisjonen invitert til
stevner i våre fjellkapell
– bl.a her på Sennalandet
2 • Samenes Venn 5‘15
På side 6 og 7 i dette nr av Samenes venn
får vi høre litt fra sommerstevnene i Finnmark i år – 2015. Her beretter Alf Tellefsen
fra sitt virke sommeren 1965
Blant fjellsamer
i Finnmark (1965)
Børselvfjellet kapell
Selv om temperaturen har holdt seg lavt den senere tid,
og det varme været har latt vente på seg, er det likevel
sommeren som har preget virksomheten. Det er i år holdt
5 sommerstevner blant fjellsamene.
leiren fått navnet Anti-leiren. Her var det stevne 8. august,
og en av deres sommerhytter var samlingsstedet. Folket
hadde vært på reinmerking og slakting, men alle var kom­
met hjem, for de visste om dagen da stevnet skulle være.
Søndag 18. juli var Børselvfjellet stevnested. Her står
som kjent den gamle sykestuebrakka fra Lebesby og gjør
tjeneste som bedehuskapell. Det er et praktisk og koselig
gudshus plassert på fjellovergangen mellom Porsanger­
fjorden og Laksefjorden. Flere av fjellsamene som bor
her sommers tid, var ennå ikke kommet, så her kunne vi
ikke vente stor tilslutning. Noen av familiene kom likevel
fram før stevnet tok til, og ellers var det flere tilreisende
fra de to nærliggende fjordstrøk, så det ble godt med folk,
ja, på ettermiddagsmøtet var det trangt om plassen.
Det ligger nærliggende å tenke på forskjellige steder og
måter folket samles om Guds ord på. Den ytre ramme
synes å være av mindre betydning. Her var vi samlet på
et kjøkken med et tilstøtende rom, og nesten alle stoler og
alt som kunne brukes til å sitte på, var hentet. Noen var
kommet opp fra Ytre Billefjord, men ellers var det bare
leirens folk.
Under gudstjenesten var det feltpresten fra Porsangmoen,
Nils I. Nilsen, som forrettet, og finnmarksekretær Gunnar
Brustad talte. Det var også nattverd og ofring til Same­
misjonen.
Det var surt vær og lite fristende å sitte ute i matpausen,
men kirkesal, oppholdsrom og kjøkken ble nyttet og dan­
net en vakker ramme om det hele.
Ettermiddagsmøtet ble ledet av Brustad, og Olav Sunn­
set, Petter Ravna og Alf Tellefsen talte. John Guttorm fra
Karasjok var med oss hele dagen og tolket til samisk – en
slitsom, men verdifull tjeneste.
Jeg må tenke på en av deltakerne på dette stevnet som i
fjor høst kom og ville gi 10 kroner med hilsen og takk til
Samemisjonen. En hilsen og takk for at vi sørget for at
Guds ord også ble forkynt på fjellet.
Så til et annet sted. På et fjellplatå opp fra Ytre Billefjord
har en annen gruppe Karasjoksamer plassert seg i som­
mertiden. Alle familier bærer navnet Anti, og derfor har
På formiddagsmøtet talte sekretær Adolf Steen og Tellef­
sen, tolket av Petter Ravna. Etter en matpause begynte vi
igjen, og da var Karasjoks sokneprest, Jo Bolstad, også
kommet. Først talte Ravna, tolket av Ellen M. Anti, og
deretter Bolstad. Her var det også nattverd og ofring til
Samemisjonen.
Sammen med sekretær Steen kjørte jeg like etter stevnet i
Billefjord til Tana. Blant andre besøkte vi også predikant
Henry Johansen, som var travelt opptatt med slåttonna.
På bordet i stua lå noen svære bøker, og to av dem var
nye. Henry kunne fortelle at de to nye var finske postiller
som han hadde fått, og nå drev han og leste og tolket
for seg selv, slik at han også kunne tolke til og fra finsk
når det trengtes. Samisk og norsk bruker han fra før. Så
tenkte­jeg da der jeg satt: Slik er Samemisjonens gjerning.
Det er ikke blant mengden. Men oppgavene er mange.
Det er et språkblandet område, det er mange forskjellige
mennesker vi får virke blant – og det er nesten endeløse
fjell og vidder.
Mye er gjort av dem som er gått foran både gjennom
håndens­ og åndens gjerning. La oss be Gud velsigne det
som er gjort, men samtidig slå fast at vi må videre frem.
Samenes Venn nr 5‘15 • 3
På lederplass
I dette nr kan du
LESE OM:
På Herrens ord
Virke blant fjellsamer
i 1965
Andakt
Samemisjonens
fjellkapell og årets
sommerstevner
6–7
Nytt fra Bergen krets
En kjær sang
Kretsmøte
Møre og Romsdal
Bønnesvar
8–9
9
10–11
11
Kretsmøte
Sørlandet krets
Minneord
Aina Toven Malum
Nytt fra Sapmi
Sett ovenfra
Takk for meg!
Gode trossøsken
Forsidebilde:
2
4–5
Forsidebildet er hentet
fra NSMs arkiv.
12
13
14
15
16
16
Fortellingen om Peters fiskefangst
i Luk 5. gjør kanskje ikke det store
inntrykket på deg og meg. Jesus var
jo der, – så da så, tenker vi. Men for
de som hadde fisket hele natten uten
å ha fått noe, ble denne opplevelsen
mer enn et enkelt inntrykk:
– Men da Simon Peter så dette, falt
han ned for Jesu knær og sa: Herre,
gå fra meg, for jeg er en syndig
mann! For redsel kom over ham og
alle dem som var sammen med ham,
over fiskefangsten de hadde fått.
– Men Jesus sa til Simon: Frykt
ikke! Fra nå av skal du fange men­
nesker.
Misjonsoppdraget som Peter fikk
skulle lære han og alle framtidige
menneskefiskere hvilke virkemidler
som skal benyttes: – På ditt ord vil
jeg … Peter og hans lagkamerater
hadde strevet hele natten til ingen
nytte. De hadde mistet motet, men på
Herrens ord ville de likevel gjøre et
nytt forsøk. Og da skjedde det ingen
trodde var mulig. Det var ikke rart
Peter ble forskrekket. På Jesu ord,
– så skjedde det umulige? La oss ta
lærdom av Peter som var lydig og
på Jesu ord fikk oppleve et under
som menneskelig sett syntes å være
umulig. Vi tror at Jesu ord har samme
virkningskraft fortsatt.
– For ordet om korset er vel en
dårskap for de som går fortapt, men
for oss som blir frelst, er det en Guds
kraft. (1.kor 1,18)
«Ordet om korset» har fortsatt sin
kraft. – For Guds ord er levende og
virksomt og skarpere enn noe tveeg­
get sverd. Det trenger igjennom helt
til det kløver sjel og ånd, ledd og
marg, og dømmer hjertets tanker og
råd. (Heb 4, 12).
Samemisjonens strategi og me­
tode må fortsatt bli forkynnelsen.
Vi tenker særlig på at den samiske
ungdommen må nås med Guds ord,
både i de samiske kjerneområdene og
i byer med samisk befolkning. Vi ber
om Guds veiledning og visdom slik
at dette arbeidet kan lykkes.
Bladet Samenes Venn har vært et
viktig talerør gjennom mange år og
vi håper at bladet i fremtiden også
kan bidra til å få ut budskapet om
Frelseren. I tillegg til at bladet er et
viktig organ som bindeledd innad
og til å få ut info om arbeidet som
foregår i kretsene samt misjonsvirk­
somheten her i landet og på Kola.
Redaktøren i Samenes Venn, Jon
Amundal, trer av etter at dette num­
meret er utgitt. Vi takker han for
dette viktige arbeidet han i troskap
har utført i mange år. Selv om han
går av som redaktør, vil han fortsette
i stillingen som kretssekretær i Trøn­
delag. Styret har konstituert Øyvind
Fonn som ny redaktør, for ett år i
første omgang. Vi er takknemlige for
at han har takket ja til stillingen og
ber om Guds hjelp og velsignelse til
dette viktige oppdraget.
Media blir i framtida et enda vik­
tigere redskap for å nå ut med Guds
ord. Styret har derfor nedsatt et ut­
valg som skal komme med forslag
til hvordan mediesatsingen vår kan
videreføres og utvikles i forhold til
dagens muligheter og mediebruk. Vi
ser for oss at Samenes Venn og radio­
og internettarbeidet knyttes tettere
sammen. For å utnytte ressursene
best mulig kan det bli en god løsning
å ha samme redaktør for blad, radio
og internett.
Hovedsaken er at Ordet kan nå ut
til flere, og da er det viktig at vi utnytter de kanalene som finns.
– Jesus Kristus er i går og i dag den
samme, ja til evig tid. (Heb 13,8) La
oss derfor frimodig forkynne Ordet
siden det er Jesus selv som har gitt
oppdraget.
Roald Gundersen
4 • Samenes Venn 5‘15
Rohkos
Hukset Ipmila riika
Efesos 4,11-16
Čálli: Aud Agøy
Ill.: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen
Son ásahii muhtimiid apostaliin, muhtimiid profehtan, muhtimiid evangelistan, muhtimiid báimmanin ja
oahpaheaddjin, vai sii ráhkkanahttet bassi olbmuid bálvalussii ja nu huksejit Kristusa rupmaša, dassážii go
mii buohkat ollet oskku ja dovddu oktavuhtii ja Ipmila Bártni dovdamuššii, ja mii ollet ollesolbmo šaddui,
Kristusa dievasvuođa olles ahkái. De mii eat šat leat mánát geat diktit iežamet firrojuvvot ja dolvojuvvot
juohke oahpu biekkas olbmuid fillehusaiguin, gávvilvuođaid bokte fillehusa behtolaš juonaide. Muhto vai
mii, duohtavuhtii oskkáldasat ráhkisvuođa siste, juohke dáfus stuorrut Kristusa rádjái, guhte lea oaivi. Kristus
ovttastahttá olles rupmaša ja doallá dan čoahkis buot suonaiguin, nu ahte juohke lađas bargá dan mii lea
mearriduvvon dasa, ja nu stuorru rumaš ja huksejuvvo ráhkisvuođas.
Mii leat gohččojuvvon leat huksejeaddjin. Ii fal dábálaš, eananlaš
huksejeaddjin, muhto Ipmila riikka
huksejeaddjin. Mii beassat fárrui
hukset Kristusa rupmaša. Mii leat
gohččojuvvon ráhkkanahttit daid
geat leat basit. Mii geat oskot Jesu­
sii ahte son lea min Beasti ja Hearrá,
mii leat basit. (loga 1. Tess 4,7: Ipmil
ii leat rávkan min buhtismeahttun­
vuhtii, muhto bassivuhtii. Ja Efesos
2,19: Dii ehpet leat šat guossit ja
amas olbmot, muhto dii lehpet Ip­
mila olbmuid siidaguoimmit ja Ip­
mila dálu olbmot.
Jesus gohčču min. Muhtimiid apostalin, muhtimiid profehtan, muhtimiid
evangelistan, báimmanin ja oahpa­
headdjin. Mun jáhkán sáhtášii vel
eambbo doaimmaid namuhit. Ipmila
riikkas leat nu olu doaimmat. Eai
buohkat galgga bargat dan seammá
barggu. Mii leat ožžon iešguđet lágan
árpmuattáldagaid. Muhtin barggut
gullet dievdoolbmuide, eará barg­
gut nissonolbmuide, muhto mii leat
buohkat gohččojuvvon bargat.
Mii hukset Kristusa rupmaša ja mii
stuorrut Su rádjái, Kristusa rádjái.
«Ii dat goit leat vejolaš, dan mii eat
sáhte. Dat šaddá menddo stuoris ja
veadjemeahttun,» don várra dajat.
Mun guorrasan dutnje diekko, dat lea
issoras stuora bargu. Muhto Ipmila
Sátni dadjá ahte midjiide leat ad­
dojuvvon barggut, ja daid bokte mii
mii stuorrut su rádjái. Mii leat fárus
hukseme su rupmaša.
Na mo mii de bargat? Mii lea min
bargu, don jearat. Mun in sáhte sárd­
nidit, mun in leat profehta inge evan­
gelista. Mun lean maid oalle hudju ja
in duostta maide.
galgat hukset Ipmila riika. Mii leat
fárus. Mii leat fárus go mii leat Kris­
tusa siste, almmá Su ii guhtege máhte
hukset Ipmila riika. Lehkot mii osk­
káldasat duohtavuhtii ráhkisvuođas
ja vai mii juohke dáfus stuorrut su
rádjái guhte lea oaivi, Kristus. Jesus
cealká ahte son lea Duohtavuohta:
Mun lean geaidnu, duohtavuohta ja
eallin ( Joh. 14,6). Son ii lea dušše
okta oassi duohtavuođas, muhto
olles duohtavuohta. Su mii čuovvut,
Na lihkus mii leat iešguđet láganat ja mis leat iešguđet lágan barggut. Jus don it dieđe mii du doaibma
lea, de rohkadala ahte don oainnášit
mii du doaibma lea. Ja rohkadala
roahkkatvuođa nu ahte manašit dan
doibmii maid Jesus lea bidjan gárv­
visin dutnje. (Efesos 2,10). Don it
dárbbaš rahčat buriid daguid bargamin. Don oaččut vádjolit daguid
sisa Jesusiin. Mun jáhkán ahte buot
deháleamos lea lohkat Ipmila Sáni
ja rohkadallat, eallit Jesusiin beaivvi
miehtá. Guorahala Ipmila Sáni.
Rohkadala. Rohkadala sin ovddas
geaid don dovddat, rohkadala daid
olbmuid ovddas geat eai dovdda Je­
susa sihke min riikkas ja eará riik­
kain. Rohkadala sin ovddas geat
doarrádallojuvvojit Jesusa nama
dihte. Ipmila riikkas leat oallugat,
muhto dohko čáhket ain eambbogat.
Jesusa rumaš galgá stuorrut. Ja don
oaččut leat mielde dan barggus. Don
oaččut veahki ja vuoimmi dán bargui
juohke beaivvi.
Ora et labora! (Rohkadala ja bargga.)
Samenes Venn nr 5‘15 • 5
Andakt
Bygge Guds rike
Efeserbrevet 4,11-16
Ved Aud Agøy Ill.: Frode Kalleland
Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og
lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen
på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi
fylde. Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring med hvert
eneste­vindpust av ny lære, så vi ikke blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men
vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham
blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt
har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet. Vi kalles til å være bygningsarbei­
dere. Ikke vanlige, jordiske byg­
ningsarbeidere, men bygningsmenn
og bygningskvinner som bygger
Guds rike. Vi skal få være med og
bygge opp Kristi kropp. Vi kalles til
å utruste de hellige. Vi som tror på
Jesus som vår Frelser og Herre er de
hellige. (Bl.a: 1 Tess 4,7: For Gud
kalte oss ikke til urenhet, men til et
hellig liv. Ef 2,19: derfor er dere ikke
lenger fremmede og utlendinger.
Nei, dere er de helliges medborgere
og Guds familie.)
Jesus kaller oss. Han kaller noen
til apostler, noen til profeter, noen
til evangelister, hyrder og lærere. Og
jeg tror listen kan gjøres enda lengre.
Det er så mange funksjoner i Guds
rike. Ikke alle skal gjøre det samme.
Vi har fått forskjellige nådegaver.
Noen oppgaver er forbeholdt menn,
andre er for kvinner, men alle kalles
til å være med og bidra.
Vi skal bygge Kristi kropp og vi
skal vokse opp til Ham, til Kristus.
«Ja, men det er jo umulig, det kan vi
ikke. Det blir for stort og umulig,»
sier du kanskje. Jeg kan være enig
i det, det er en svimlende oppgave.
Men Guds Ord sier at vi har fått ar­
beidsoppgaver, som vi skal bruke for
å bygge Guds rike. Vi er med! Vi er
med når vi er i Kristus, utenfor Ham
kan ingen bygge Guds rike.
Vi skal være tro mot sannheten i
kjærlighet og i ett og alt vokse opp
til ham som er hodet, Kristus. Jesus
sier at han er Sannheten: Jeg er veien,
sannheten og livet (Joh 14,6). Ikke en
av mange sannheter, men selve sann­
heten. Ham følger vi, ham skal vi
vokse opp til. Hans kropp er vi med
på å bygge opp.
Hva skal vi gjøre da? Hva er min
oppgave, spør du kanskje. Jeg kan
ikke være forkynner, jeg er ingen
profet eller evangelist. Jeg er ikke
særlig frimodig av meg, heller.
Nei, heldigvis er vi alle ulike, og
har forskjellige oppgaver. Er du ikke
klar over hva din oppgave er, så be
om at du må få se det. Og be om at
du må få frimodighet til å gå inn i de
oppgavene Jesus legger ferdige for
deg. (Ef 2,10) Du skal slippe å streve
etter å gjøre de gode gjerningene. Du
får vandre inn i gjerningene sammen
med Jesus.
Jeg tror at det viktigste vi gjør,
er å lese Guds Ord og å be, å være
i forbindelse med Jesus gjennom
dagen. Ta til deg av Guds Ord. Be!
Be for dem du kjenner, be for dem
du møter gjennom dagen, be for folk
som ikke kjenner Jesus både i vårt
land og i andre land. Be for de som er
forfulgt for Jesu navns skyld. Mange
er i Guds rike, men det er plass til
mange flere. Jesu kropp skal vokse.
Og du skal få være med i det arbei­
det! Du vil få den nødvendige hjelp
og styrke til dette arbeidet hver dag.
Ora et labora! (Be og arbeid.)
6 • Samenes Venn 5‘15
Samemisjonens fjellkapell
Ved Jon Amundal
Foto: NSMs arkiv
Sentralt i Samemisjonens sommer­ Karasjok og Kautokeino (Šuoššjavri
virke i nordsamisk område er fjell­ og Lappoluobbal) De aller fleste av
kapellene. Misjonen har 6 slike, og kapellene ble bygd på 1960-tallet
4 av dem er plassert ute ved kysten, (Sennalandet 1961, Børselvfjellet
i nærheten av reindriftsamenes som­­ 1962, Lappoluobbal 1967, Ifjordfjel­
merboplasser (Sennalandet, Smør­ let 1968, Šuoššjavri 1968), mens det
fjordskaidi, Børselvfjellet og If­ på Smørfjordskaidi kom noe senere,
jordfjellet), mens 2 ligger inne på nemlig i 1980. Misjonen står alene
Finnmarksvidda, på veien mellom som eier av de fleste kapellene, med
unntak av Šuoššjavri, som Same­
misjonen eier sammen med Karasjok
menighet og Kautokeino menighet.
Kapellene inne på Finnmarksvidda
brukes det meste av året (mest i
vinterhalvåret), mens de ute ved
kysten kun brukes om sommeren.
Behovet for og ønske om kapell på
sommerboplassene kom da Same­
Nils Borge Teigen om sommerstevnene i Slotten og Smørfjordskaidi
Ved Jon Amundal
Foto: NSMs arkiv
Vi tok en telefon til Nils Borge Teigen i Bekkarfjord (Lebesby) for å høre om hans deltakelse og opplevelse av
sommerstevnet denne sommeren. Nils Borge har i mange år vært deltidsarbeider for Samemisjonen i Finnmark ­– og med særlig ansvar for å være «sommerstevneprest»
«Jeg har bare vært med på ei stevne­
helg», forteller han når vi når han på
telefon. (Da har han akkurat gjort
seg ferdig med å luke ugraset ut av
potetåkeren hjemme i Bekkarfjord,
Lebesby). Etter å ha berettet om de
mer private gjøremål fortsetter han:
«Det var den første helga i juli, og
vi hadde gudstjeneste både i Slot­
ten kapell og på kapellet på Smør­
fjordskaidi. Jeg dro dit på fredag (3.
juli), og denne dagen dro jeg rundt
både i Lillefjord, Slotten og Snefjord.
Hadde trykt opp noen innbydelser
som jeg la i postkassene i området.
Noen traff jeg da også, men de fleste
fikk innbydelsen i postkassen. Neste
drag drog jeg til Smørfjordskaidi.
Her var det ikke så mange postkasser
å legge innbydelse i, men jeg banket
på mange dører til reindriftssamene
som har sine sommerhus her. Så var
det å be og se fram til søndagen i
spenning. Vi har dessverre ikke så
mange støttespillere her lenger. Det
var først gudstjeneste i Slotten kapell
kl 11.00. Sammen med meg deltok
Klemet J O Hætta, og til sammen
var vi 7 personer samlet. Og på etter­
middagen (kl 17.00) var det gudstje­
neste på Smørfjordskaidi. Her var vi
Nils Borge Teigen til høyre
en mindre. Her hadde vi et lite prob­ vel et menneske gi til vederlag for sin
lem. Snora til kirkeklokka var røket, sjel» (Matt. 16, 26)
og vi fikk ikke reparert den før gud­
Stevnesesongen er forresten ikke
stjenesten. Men vi fikk gjennomført ferdig for Nils Borge. Han fortel­
gudstjenesten, og noen dager etterpå ler at i august skal han delta på to
fikk jeg melding fra Klemet om at nå stevnehelger. Den 9. august skal
var dette problemet løst.
han ha gudstjeneste på Børselvfjel­
Det kan synes bortimot bortkastet let, og den 23. august tar han turen
å arrangere gudstjeneste (stevne) opp på Ifjordfjellet. Turene hit blir
når oppmøtet er så dårlig», sier Nils ikke så lange. Fra Bekkarfjord til
Borge, «men alltid må vi ha den Børselvfjellet er det ca 7 mil og til
enkelte for øye. Og vi har Jesu ord Ifjordfjellet er det bare 2 mil. Om det
på at hvert eneste menneske har en ikke er oppdrag alle helgene, så har
uendelig verdi: For hva gagner det et «sommerstevnepresten» noe å gjøre
menneske om det vinner hele verden, også denne sommeren.
men tar skade på sin sjel. For hva kan
Samenes Venn nr 5‘15 • 7
Stevnehelg på Sennalandet
11. – 12. juli
Ifjordfjellet kapell
misjonens stevner, samlinger om
Guds ord fikk stor oppslutning fra
ca. midten av 1950-tallet. På Senna­
landet f.eks. hadde en i mange år
samlinger på et reinslakteri. Å få
vasket­og ellers gjort i stand dette
bygget til gudstjenester og møter var
et stort arbeid, og en følte vel også
at et slikt bygg var lite «verdig» til
samlinger om Guds ord. Misjonen
fikk overtatt interimkirken som var
satt opp i Kautokeino etter krigen,
og denne ble så reist på Senna­landet.
Kapellet på Børselvfjellet ble til
ved at den gamle sykestuebrakka i
Lebes­by ble revet og satt opp på nytt
her. De andre kapellene er reist som
nybygg.
Oppslutningen om sommerstev­
nene er dessverre ikke den samme
som den var for 50–60 år siden. Det
er nok forskjellige årsaker til dette.
Nye generasjoner har nok ikke det
samme forholdet til samlinger om
Guds ord som den generasjon som
levde da kapellene ble reist. Misjonen
hadde den gang også flere arbeidere
som virket så å si hele sommeren på
sommerboplassene. Folket «kjente»
i større grad misjonen, og de visste
alltid når stevnene skulle være. En
annen viktig årsak ligger i at kom­
munikasjonene er sterkt forbedret
og slik også livsmønsteret for rein­
driftsamene. For 50 år siden bodde
en stor del av familien så å si hele
sommeren ute ved kysten, mens det
i dag er mye større pendling fram og
tilbake mellom bolig inne på vidda
og sommerboplass.
Det er en stor utfordring for mi­
sjonen å finne ut hvordan en i tider
som kommer best kan utnytte det ar­
beidsredskap som disse kapellene er.
Mulighetene er der og vi kan vel si
med Bjørnstjerne Bjørnson: «Her er
sommersol nok, her er sædejord nok,
bare vi, bare vi hadde kjærlighet nok»
Ved Thor Henrik With Foto: NSMs arkiv
Sommerstevnehelgen i fjellkirken på Sennalandet / Aisaroiave
fikk mer internasjonalt besøk enn ventet. Til møtet lørdag ettermiddag dukket det opp et tysk ektepar. Etter det alminnelige
møteprogrammet der Thor Henrik With talte, holdt Anders Sokki
en betraktning for de utenlandske gjestene. Den ble tolket
til tysk av With. Felles Fader Vår på tre språk avsluttet en kveld
som rommet sang for hverandre, samtale om livet i en syd-tysk
landsby så vel som i reindrifta, og ekte interesse for hverandre.
I høymessen søndag for­
rettet og prekte Thor Henrik
With, Anders Sokki tolket, og
Klemet J O Hætta var klokker
og skriftleser. Gudstjenesten
var moderat besøkt: akkurat
denne helga var mange fami­
lier i området hos reinflok­
kene sine for å merke kalver,
fikk vi vite. Neste år får vi
planlegge med tanke på dette. En besøkende familie fra
Alta hadde tatt med seg
kaffe og hele tre velsmak­
ende kaker. De lagde en
spontan kirkekaffe på lesiden
av kirken, der sola varmet.
Praten gikk livlig blant de
snaut tyve deltakerne.
Thor Henrik With og Anders M. Sokki
Men mens de siste bilene forlot fjellkirken, strømmet en hel busslast
med franske turister mot kirka. Vitebegjærlige, og med en ung dame
som tolket fra engelsk til fransk, fikk de en innføring i kirkens his­
torie og Samemisjonens arbeid til beste for samisk åndelig liv, språk
og kultur. Med hjelp av Anders Sokki, fikk de også en lyn-innføring i
reindrift, på bakgrunn av hans yrkeserfaring. Til sist fikk de med seg
noen hovedpunkter i luthersk kristendom.Mange glade ansikter hilste
med «på gjensyn» da de gikk.
Mens de forlot kirken, kom enda et tysk ektepar inn. De kjente seg
svært berørt av at denne kirken ble bygget i Kautokeino etter at de
nazi-tyske troppene brente Finnmark og Nord-Troms i 1944. Det ble
utgangspunkt for en dyptpløyende samtale
om vår skyld og Kristi soning. «Be for
oss», sa de da de brøt opp.
Kirkekaffe ute i det fri
Denne helgen fikk vi igjen erfare at evan­
geliet er for alle folkeslag, og at Ordet
berører når det blir talt tydelig og med
kjærlighet.
8 • Samenes Venn 5‘15
Nytt frå Bergen krets
Ved Magne Ekanger
Kontoret for kretsen blei flytta 1. mars og har fått
adressa: Norges Samemisjon, Bergen Krets,
Postboks 153 Indre Arna, 5888 Bergen.
Årsmøtet for kretsen vart også dette året halde på
leirstaden Fagertun i Eksingedalen. Leirstaden vert
halden svært godt i stand. Det er stor dugnadsinnsats
som held denne leirstaden i orden og i bruk. Bruken av
leirstaden kunne nok ha vore større, men ein del utleige
er det som og gjev inntekt til å gjera huset godt å bruka.
Mellom anna er det siste året skifta vindaugo i spisesalen Etter årsmøtet vart styret konstituert med fylgjande
i kjellaren og i møtesalen oppe. I kjellaren er det og sett resultat:
inn dør som er stor nok for rullestolbrukarar. Dessutan er Formann Magne Ekanger, nestformann Anders Alme,
det kome ny dør til kjøkkenet i kjellaren.
sekretær Jostein Kringlebotten, medlemer Magnhild
BUR (Barne-og ungdomsrådet) gjer ein kjempeinnsats Reinertsen Utne og Inge Augestad. Varamedlem Eivind
med å arrangera leirar, og arbeidar for å få inntekt til drift Rolfs­nes.
og vedlikehald av plassen.
Til hausten har dei planlagt leirar for aldersgruppa 7.–10. Det skulle veljast 3 medlemer til styret for BUR, men det
kl. i oktober og adventleirar i november. Her er det godt var berre to kandidatar, og desse vart valde:
høve for besteforeldre/tanter og onklar til å sponsa ung­ Åshild Einestrand Rene og Jan Ole Høyby Hansen
domar som ein ynskjer skal få eit leiropp­hald i kristen regi.
På Fagertun vart det også dette året, 14. juni, arran­gert Det er vanskeleg å finna folk til dei ulike styreverva i
stevne med loddsal. Dette året vart resultatet rundt kr kretsen, så her treng me å be om at Herren vil driva ut ar­
30 000. Eit strålande resultat som gjer husstyret i stand til beidarar om det er Hans vilje at denne arbeidsgreina skal
å gå vidare med planar som dei har for huset.
halda fram i Guds rikes arbeid. Utan at Herren er med,
Bak Kurt Olsen kan me ingen ting gjera.
som var med oss Eg er vintreet, de er greinene. Den som vert verande i
som talar på dette meg, og eg i han, han ber mykje frukt.
årsmøtet, ser me For utan meg kan de ingenting gjera. Joh 15:5
litt av det som vart
lodda ut til inntekt Årsmeldinga frå kretsstyret viser at det er og har vore ei
for Fagertun denne tung og vanskeleg tid for kretsen. Dette har samanheng
helga.
med reint praktiske og menneskelege årsaker. Sjukdom
Sjølv om vegen og arbeidstilhøva ved kontoret har sett grenser for kva
oppover
i
Ek­ ein har kunna fått gjort. Men trass i desse vanskane har
singedalen er smal arbeidet fungert om ikkje så jamt som vanleg.
og lang, kan ein sjå fram til ein god og velhalden leirstad
Forkynninga, som trass alt er det viktigaste arbeidet me
om ein tek turen dit. Og det beste er at naturen er så utruleg kan driva, har gått godt. Det har vore mange møte rundt
vakker.
Årsmøtet for Bergen Krets vart gjennomført greitt. Me
var 14 som var med på forhandlingane. Meldingane frå
kretsstyret, BUR og Fagertun vart lagt fram og godtekne
utan vesentlege merknader, sameleis med rekneskapane.
Vala gav fylgjande resultat:
Kretsstyret for 2015/2016: Jostein Kringlebotten (20152017, attvald), Inge Augestad (2015-2017, ny), Anders
Alme (2014-2016), Magnhild Reinertsen Utne (20142016), Magne Ekanger (2014-2016).
Det var berre eitt namn til framlegg på varamedlemer,
Eivind Rolfsnes. Han vart vald for 2015-2016.
Samenes Venn nr 5‘15 • 9
Min song
Når ein vert oppfordra til å skriva litt om Min Song, så
skal eg prøva på det. Eg må erkjenna at det er mange
songar, som sviv i tankane mine.
Berre tenk på Trygve Bjerkrheim sin song «Han tek
ikkje glansen av livet», no er det ikkje den eg har vald
som min song. Men ein annan – som har mykje av det
same innhaldet.
Den songen er skriven av Jesper Krogedal. Jesper
Krogedal vart fødd 15 januar 1911, han døydde i 1986.
Han var emissær, songar, salmediktar og treskjerar.
Han er det som har gjeve oss den songen som er vorten
min song. Mange av oss kan denne songen utenat. Denne
songen er full av takk til Gud, som ved trua på Jesus let
oss leva i hans frie nådepakt. Det strålar i ei inderleg vissa
og bøn om at: «Eg bed deg: lei du meg i gjennom verda,
eg er så veik og er i framant land». Slik kjenner den det
som har livet sitt i Jesus. Eg treng hans nåde og vern kvar
einaste dag, om eg skal nå frelst heim til himmelen.
Ingen av oss når fram til himmelen utan ved Jesus sin
bevarande nåde og omsut. Den må me ha del i kvar ei­
naste dag. Var det ikkje for Jesu nåde, korleis skulle eg
elles verta bevart?
Det rasar ein åndeleg strid kring oss heile vegen. Utan
Jesu nåde og vern når me ikkje himmelen.
Det veit ein kristen vel om, og kjenner det i sin ande.
Paulus seier det slik i Fil. 4:4-7: Gled dykk i Herren alltid! Atter vil eg seia: Gled dykk! Lat spaklyndet
dykkar verta kjent for alle menneske. Herren er nær!
Gjer dykk inga sut for noko, men lat i alle ting bøneemna
dykkar koma fram for Gud i påkalling og bøn med
takkseiing. Og Guds fred, som går over alt vit, skal
bevara hjarto dykkar og tankane dykkar i Kristus Jesus.
No har eg hug og vitna det for deg som slit og har det
tungt. Du skal få kvila i det Jesus har gjort. Det er ikkje
halvgjort – det er fullkome
Nei, om det ikkje er for det han har gjort når ingen fram
– men han, Jesus, har gjort alt. Ja om det ikkje var for
Jesus – korleis skulle eg elles nå frelst heim. Bøna i son­
gen er så fint utforma : «Du maktar fast meg halda. For
meg betyr det at uansett korleis eg har det, så veg det
Jesus har gjort meir enn alt eg kan tenkja meg. For «Lat
meg få sjå på deg når synda dårar, Lat meg som barn
ditt faderauga sjå. Der er eg trygg uansett kva som måtte
møta meg.
Lat meg få dela denne min song med deg, og så gle deg
kvar dag i dette som er gjort ferdig for deg:
i kretsen. Dette skuldast ein ihuga og brennande Eivind
Rolfsnes. Han har opparbeidd seg eit stort nettverk i kret­
sen av kontaktar og medarbeidarar.
Om ikkje talet på frammøtte var stort, var det ei interes­
sert og engasjert forsamling. Det blei litt utveksling av
meiningar om det som har skjedd og det som bør skje i
Samemisjonen. Mange spørsmål må berre stå der. Men
håpet om at løysing fins, lever i oss. Noko me alle kan
vera med på, er å leggja organisasjonen og arbeidet fram
for Herren i bøn.
Kor stort, min Gud, at eg ditt barn får vera,
Og leva i din frie nådepakt!
:/: Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera,
Men bare kvila i det du har sagt. :/:
Eg bed deg: Lei du meg igjennom verda,
Eg er så veik og er i framandt land!
:/: Det mange var som gjekk seg vill på ferda
Og slepte taket i di frelsarhand. :/:
Men visst eg veit: Du maktar fast meg halda,
Det har du lova i ditt eige ord.
:/: Du visste alt om meg før du meg kalla,
Og gav meg plass ved nådens rike bord. :/:
Lat meg få sjå på deg når synda dårar,
Lat meg som barn ditt faderauga sjå!
:/: Då veit eg visst at gjennom tvil og fårar
Eg ved din nåde skal til himlen nå. :/:
(Jesper Krogedal 1946)
Eiliv Tepstad
God mat og samling rundt bordet, gir alltid fin stemning. Også noko for magen trengs når me samlast i Guds
rikes arbeid. Det sosiale betyr mykje for både trivsel og
arbeidsinnsats.
Så takka me for det som har vore og ber om at Guds rike
måtte finna inn i nye sjeler i arbeidet i komande arbeidsår.
10 • Samenes Venn 5‘15
MØRE OG ROMSDAL KRETS
Kretsårsmøtet i Møre og Romsdal
Referenter: Mari Aksnes og Ruth Brennhaug Staurseth Foto: Inger Starheimsæter
Kretsårsmøtet i år vart arrangert på Sørheim leirstad på Averøya, og sidan vi skulle vere på ein leirstad med
høve til overnatting, valde kretsstyret å innby til samling 13. og 14. juni. Kretsstyret starta helga med styremøte laurdag 13. juni kl.11.00, medan dei andre frammøtte vart servert velkomstkaffi og noko å bite i.
Olaug Simonsen Fiske ynskja velkomen mellom 30­40
personar til bibeltimen kl.12.00. Åpningsordet ho delte
med oss var frå Salme 119,105 «Ditt ord er ei lykt for min
fot og eit ljos på min sti» og Ap. Gj. 2,42 «Dei heldt urikkande fast ved læra åt apostlane og ved samfunnet, ved
brødsbryting og ved bønene». Thor Henrik With hadde
bibeltime for oss om «Dei Heilage sitt samfunn». Det
vart servert god gryterett til middag etterfylgd av dessert
og kaffi før forhandlingsmøtet tok til.
Forhandlingsmøtet vart leia av kretsformann Ruth Brenn­
haug Staurseth. Det var 28 utsendingar på årsmøtet og Atlanterhavskameratane
nokre tilhøyrarar i tillegg. Det vart behandla vanlege
årsmøtesaker med årsmelding, regnskap og valg. Roald
Gundersen (dagleg leiar i Samemisjonen) informerte oss Samemisjonen tenkje over kva grunn vi vil stå på og at
om situasjonen i Samemisjonen på slutten av møtet. Etter vi skal vise andre menneske den rette vegen. Kveldens
forhandlingsmøtet vart det kaffi og kaker og tid for ein tale var ved Thor Henrik With. Han tok utgangspunkt i
prat.
same ordet som Gundersen hadde delt med oss; «Dersom Herren ikkje byggjer huset, arbeider bygningsmen­
Festsamværet starta kl. 18.00 og der var vel 50 fram­ nene fåfengt. Dersom Herren ikkje vaktar byen vaker
møtte. Her var det Ruth Brennhaug Staurseth som ynskja vaktmannen fåfengt» (Salme 127,1). Det er viktig at vi
velkomen. Atlanterhavskameratane song fleire songar til er saman om misjonen slik at fleire får høre evangeliet
oss denne kvelden med blant anna «Navnet Jesus blekner om Jesus. Utan Gud er vi og tenesta vår ingenting, han
aldri». Roald Gundersen kom med ei helsing der han gir liv og ande til alt. Det er på grunn av Jesus at Gud har
mellom anna sa at det er viktig å styrkje kretsane og få blitt vår nådige Gud. Jesus Kristus er grunnvollen. Vi må
kontroll på økonomien i Samemisjonen. Vidare må vi i bygge på rette grunnvollen. Vi vil møte på prøvelser og
motgang i livet, men Herren har lova å vere med oss. Det
byggverket som er bygd på den sanne grunnvoll skal bli
ståande når alt anna går til grunne. Etter talen reiste vi
oss og sang «Gud signe vårt nyre fedreland» - og det vart
eit mektig «amen» til det vi hadde lytta til denne kvelden.
Atlanterhavskameratane sang til slutt «Takk, at du tok
mine byrder» og «Velsignelsen». Etter festsamværet
vart det servert deilig kveldsmat, og det var mykje god
samtale rundt borda.
Praten over kaffekoppen er viktig
Etter ei god natt samlast dei som overnatta til ein god fru­
kost . Da klokka nærma seg 11. begynte det å sige på med
meir folk frå bygdene rundt og nokre langvegsfarande.
Hans Futsæter ynskte nærare 50 menneske velkomen til
gudsteneste. Den vart innleia ved god og gripande song
av Marte Sofie og Lars Olav Leithaug. Thor Henrik With
forretta gudstenesta med god hjelp av «klokkar» Hans
Futsæter.
Samenes Venn nr 5‘15 • 11
Mitt bønnesvar
Han sier jo: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg
deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nu er en
velbehagelig tid, se, nu er frelsens dag! 2. Kor. 6,2.
Derfor er det ikke alltid vi får svar på den måten vi tenker.
Men andre ganger svarer Han både konkret, og nesten før
du er ferdig med din bønn. Det har jeg selv opplevd.
Vår himmelske Far, og vår frelser Jesus Kristus, hører
alltid bønner. Han sier i sitt ord i Åp. 5,8 b om gullskåler,
fulle av røkelse, som er de helliges bønner. Men Han sier
og i sitt ord i Jak. 4,3 dere beder og får ikke, fordi dere
beder ille, for å øde det i deres lyster.
Jeg var i mange år, ja, nesten 30 år sterkt plaget av mi­
grene. Det kunne være opptil tre ganger i uka jeg måtte
gå hjem fra arbeid. En gang lå jeg i sengen i to og et halvt
døgn, jeg kunne ikke være oppe. Kona ringte legevakten
og legen kom og gav meg det sterkeste smertestillende,
men det tok ikke hodeverken.
I Gibeon åpenbarte Herren seg for Salomo i en drøm om
natten. Gud sa: Bed om det du vil jeg skal gi deg! Og
Salomo sa: Så gi da din tjener et hørsomt hjerte. Og Gud
sa til ham: Efter som du har bedt om denne ting, og ikke
bedt om et langt liv og ikke bedt om rikdom og heller
ikke om dine fienders død, men bedt om forstand til å
akte på det som rett er, så vil jeg gjøre som du beder. 1
Kongebok 3, 5-12.
Neste dag kom, og jeg var like dårlig. Da ringte jeg min
onkel og tante og sa: Jeg er så dårlig, kan dere be for meg,
jeg holder nesten ikke ut! -Vi skal prøve, var svaret. Jeg
satte meg med hodet i hendene, slik satt jeg i ca. en halv
time, så var det som om det ble dratt av meg og hode­
verken var borte og jeg ble så velsignet.
Herren har gitt oss bønneretten, vi skal få be om hva vi
vil, men Han ser hva som tjener oss og våre medmen­
nesker og Guds rike til det beste. Det er så velsignet trygt
å vite at vi skal få be om alle ting, og så går det gjennom
vår himmelske Far og så gir Han det som tjener oss best.
Herrens navn være lovet!
Gudstenesta vart avslutta med samling om nattverd­
bordet. Søndagsmiddagen var stekt laks med tilbehør.
Terje Henden­sørga både for laksen og tilordninga. Stor
takk til Terje og til dei fem damene som gjorde dugnad på
kjøkkenet denne helga.
Etter middagen var det mange som måtte reise, men ein
god flokk var og med på sangmøte. Inger Starheimsæter
ynskte velkomen og ga så ord og tone til Arnstein Ytter­
land som både sang med oss og for oss. Krestformannen
takka for samværet; «vi har hatt ei god helg saman, kjent
på fellesskapet og på kallet til teneste. Thor Henrik With,
Roald Gundersen og Arnstein Ytterland saman med son­
garane fra Averøy og omegn har kvar på sin måte gjeve
mykje til oppmuntring og ettertanke. Godt har det og
vore at så mange har teke del på samlinga enten heile
helga eller på enkelte møter.»
Til misjonen kom det inn kr 13 950. Det nye krinsstyret
i Møre og Romsdal er Ruth Brennhaug Staurseth, Audun
Risahagen, Mari Aksnes (gj.v), Olaug Simonsen Fiske
(gj.v), Hans Futsæter (gj.v) og Arne Hop (ny). Vara er
Inger Starheimsæter, Kåre Brudeli og Gurine Stranden
Roksvåg.
Jeg hadde også noe hodeverk senere, men så var det helt
borte, og jeg har i de siste 12–15 år ikke hatt hodeverk.
Dagfinn K. Natland
Bibelhelg på Karalaks, Lakselv
Dato: 18.9.2015–20.9.2015 – Alder: Familie
Bibelhelgen på Karalaks er i år et samarbeid
mellom­NLM og Norges Samemisjon.
Tema for helgen er
«Jesus: Hovedhjørnestein eller
snublestein»
Talere og ledere: Johannes Kleppa, Nils Borge
Teigen­, Øystein Hitland og Richard Skollevoll.
Katrine Gran Andersen og Tormod Gusland er
ledere­for samlingene for barn og unge.
­
Ta kontakt om du vil være med på Bibelhelgen
– og har behov for overnatting / vil være med på
måltider!
Tlf.: 47 47 61 61
e-post: hovedkontoret@samemisjonen.no
12 • Samenes Venn 5‘15
Kretsmøtet for Sørlandet krets på
Oddernes menighetshus, Kristiansand
Ved Anne Sofie Hansen Foto: Norman Risholm
Årets kretsmøte var lagt til Oddernes menighetshus i Kristiansand (6. juni). 28 utsendinger samlet seg der i
tillegg til Asbjørn Dyngeland og daglig leder, Roald Gundersen, fra hovedkontoret
Etter kaffe og rundstykker hilste kretsformann Jørgen
Lien velkommen med ordet fra Joh. 1, 1-2: «I begyn­
nelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var
Gud. Han var i begynnelsen hos Gud, og alt er blitt til ved
Ham, og uten Ham er ikke noe blitt til». Videre leste han
fra Joh. 16, 8 – 14: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere
kan ikke bære det nå. Men når Sannhetens Ånd kommer,
skal han lede dere til hele Sannheten». Lien ga også et
historisk tilbakeblikk på Alf Kr. Tellefsens lange tjeneste
i Samemisjonen.
Alf Ingebretsen hadde bibeltime / andakt ut fra Ap.gj 2, 42:
«De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære, ved brøds­
brytelsen og bønnene …». Han påpekte at nådemidlene
må brukes for at vi skal få nytte av dem. Apostlenes lære
er Guds ord.
Alf Ingebretsen og Peder Asbjørn Pedersen gledet med
god evangelisk sang under kretsmøtet.
Kretsformann Jørgen Lien og daglig leder
Roald Gundersen
Etter orienteringen fra Gundersen ble ordet gitt fritt for
spørsmål og meningsytringer. Flere uttrykte stor mistillit
til måten Samemisjonen blir drevet på, det gjelder sær­
lig personalbehandling og ledelsesstruktur som over tid
har skapt et ikke ubetydelig konfliktnivå. Konflikten er
særlig merkbar mellom Sørlandet krets og hovedkontoret.
Flere av foreningslederne på møtet uttrykte en klar skep­
sis til misjonens lederstil og prioriteringer på landsplan.
Selve årsmøtet begynte kl 13.30. Kretsformannen ble
valgt til møteleder, og loste forsamlingen gjennom møtet
på en god måte. Årsmelding og regnskap for 2014 ble
lagt fram og godkjent. Årsmeldingen viste noe av den
spente situasjonen som Sørlandet krets befinner seg i – Sørlandet krets vil avslutte sitt engasjement i Norges
noe den videre samtale også viste. Inntektene har gått noe Samemisjon
ned, noe som skyldes nedgang i antall foreninger samt at Etter anmodning fra kretsstyret forlot daglig leder møtet
mange støttespillere er avventende til situasjonen. De er etter middagen, og årsmøtet fortsatte. Det ble nå forberedt
usikre på misjonens valg og pengebruk.
en avstemning om hva kretsen vil gjøre i fortsettelsen.
Daglig leder fikk nå ordet for en orientering fra Hovedk­
ontorets side. Han fortalte litt om seg selv, og om proses­ Arbeidsutvalget i Norges Samemisjon anmodet høsten
sen som er i gang for å få bort underskuddet i misjonen.
2014 kretsstyret om å stille sine plasser til disposisjon,
som en konsekvens av uenighet med landsstyret, og at de
Han nevnte særlig 3 ting:
tar dette til etterretning. Årsmøtet vedtok med 20 mot 4
• Salg av eiendommer synes nødvendig.
stemmer at kretsen følger kretsstyret. Det var 24 stemme­
• Bemanningen må reduseres.
berettige. Etter dette valgte årsmøtet et avviklingsstyre.
• En vil stimulere kretsene til innsats.
Dagen ble avsluttet med møte. Her talte Teodor Teistedal
Gundersen orienterte også om situasjonen på Kola. Mis­ over Ap.gj. 11, 23: «Da han kom dit, ble han glad, da han
jonen har hatt samtaler med biskop Arre Kuogappi i så Guds nådes gjerninger». Barnabas, en god mann, fylt
DielkR og med Aleksander Voltsjok i menigheten i Mur­ av Den Hellig Ånd og tro. En åndsfylt kristen som forher­
mansk slik at en kan legge gamle konflikter bak seg slik liget Kristus. Det er viktig at vi hver dag ber: Ransak meg
at misjonen kan støtte menighetens arbeid inne på Kola. Gud og kjenn mitt hjerte og se om jeg er på fortapelsens
Når det gjelder det humanitære arbeidet har en sagt opp vei, og led meg på evighetens vei.
avtalen med Ny Begynnelse, og vil organisere det gjen­
nom «Hjelp Kola» i Nord-Troms, noe en mener vil gi mer Etter hilsener og bønn ble en begivenhetsrik dag av­sluttet
hjelp til folket for de samme pengene.
med bønn om at Herren må lede vår vei videre.
Samenes Venn nr 5‘15 • 13
Minneord
Aina Toven Malum til minne
Det var så underlig å få budet om at Aina Toven Malum
var død.. For hun var så levende og aktiv, ja, helt til det
siste. Aina døde 21 juni, 73 år gammel. På kretsmøtet
for Norges Samemisjon her i Trøndelag i slutten av april
hadde hun et varmt og engasjert vitnesbyrd, og da jeg
hadde en telefonsamtale med henne litt ut i juni fortalte
hun oppglødd om at hun og Jens hadde feiret gullbryllup
helga før sammen med en stor flokk av slekt og venner.
Så et par uker senere kom budet om at hun var død. Det
sier oss noe om hvor skjørt livet er.
Aina ble født og hadde sine første leveår i Røyrvik i NordTrøndelag. Foreldrene var reindriftssamer, og barna ble
der som hos andre tatt med i reindriften. Aina fortalte at
i barndomsheimen ble det alltid snakket samisk, men de
kunne også norsk og slo over på det når det var nødvendig.
I 1948 skjedde det imidlertid noe som skulle sette dype
merker og som skulle få stor betydning for Ainas videre­
liv. Begge foreldrene deltok på landsmøtet for Norske
Reindriftsamers Landsforbund i Tromsø. På heimtur
havnet bussen i elva i Dunderlandsdalen (nord for Mo i
Rana) Far til Aina berget seg i land, mens moren omkom
(sammen med 15 andre). Det var umulig for faren å ha
barna boende heime og samtidig delta i reindrifta. Aina
måtte da bo hos slektninger. Selv om hun hadde det bra
der, var det ikke det samme som å bo hjemme. Hun gikk
første skoleåret på Samemisjonens skole for flyttsame­
barn i Havika ved Namsos. De siste årene gikk hun på
sameskolen i Hattfjelldal.
Aina fikk et kurs på Fredly folkehøgskole, Trondheim da
hun var 16 – 17 år. Det var dette året hun kom til liv i
Gud. Her møtte hun også Jens Malum fra Singsås, som
hun ble gift med noen år senere. Hun gikk også et kurs
ved Bakketun folkehøgskole, og hadde noe annen skole­
gang, foruten å være ett-åring i Misjonsforbundet. Etter
giftemålet, bosatte Aina og Jens seg i Singsås hvor de
overtok heimgården til Jens. Aina og Jens fikk 3 barn,
Helge, Arne og Lise Marit, og etter hvert fikk de også
flere barnebarn, og ett oldebarn. De var også fosterforel­
dre for flere, og Aina deltok aktivt i det kristne arbeidet,
og engasjerte seg i lokalsamfunnet ellers.
Kontakten med sørsamisk befolkning og organisasjons­
liv var ikke så enkel å opprettholde denne tiden. Slekt­
ningene hadde hun jo noe kontakt med, men eller krevde
arbeidet i heimen og på gården det meste av tiden. Etter
at barna var flyttet ut og eldste sønnen hadde overtatt
gården, ble situasjonen en annen. Spørsmålene om å
engasjere seg i samisk og særlig sørsamisk kristenliv
kom, og Aina lot seg engasjere. Hun var varamedlem
til Samisk kirkeråd første periode, og senere sørsamisk
medlem av Nidaros bispedømmeråd og Kirkemøtet . Så
palmesøndag i 2001 ble hun innviet til diakoniarbeider
i det sørsamiske området, en tjeneste hun skulle stå i i
noe over 10 år. De første årene var stillingen en sam­
arbeidsstilling mellom Norges Samemisjon og Nidaros
bispedømmeråd, de siste årene var hun «bare» same­
misjonsansatt. Ainas arbeid som diakoniarbeider var
mye av et pionerarbeid. Avstandene i det sørsamiske
området er store, og ikke alltid er det lett å «finne» per­
sonene. Aina gikk imidlertid inn i arbeidet med stort
engasjement­. Hun gikk til innkjøp av en bil med firehjuls­
trekk, og mange fikk besøk av henne. Etter hvert som
hun ble kjent blant folket, var også telefonen et viktig­
arbeidsredskap. Hun var også med å starte opp med pen­
sjonisttreff for sørsamer, noe som fikk god oppslutning.
Da Aina begynte som diakoniarbeider, hadde hun ikke
brukt sørsamisk språk særlig mye siden barneårene. Hun
fikk friske opp språket, og erfarte at dette var veldig vik­
tig. En episode som tidligere er gjengitt i Samenes Venn
forteller om en eldre mann på en institusjon som bare lå
i senga med ansiktet­mot veggen. Da Aina kom inn og
hilste på samisk, forandret det situasjonen, og han ut­
brøt: «Er jeg kommet til himmelen, jeg hører noen som
snakker­til meg på mitt eget språk»? Aina sluttet ikke
helt som diakoniarbeider om hun formelt ikke var i job­
ben. Mange tok i alle fall en prat med henne i telefonen,
og noen var det også som fikk besøk. Aina engasjerte
seg også i Saemien åålmege (samisk menighet i sør­
samisk område), og sto bl.a på valg til menighetsrådet
ved høstens valg.
Aina ble begravet fra en fullsatt Singsås kirke fredag
3. juli. Prostiprest Hans Ole Sveia forrettet, og mange
bar fram hilsener og takk. Jon Amundal bar fram en takk
fra Norges Samemisjon. Etterpå var det minnesamvær
på Singsås menighetshus hvor bortimot 200 deltok, og
også her var det flere som deltok med hilsener.
I Norges Samemisjon har vi mye å takke Aina for, og
vi kjenner på stort vemod ved hennes bortgang. Ikke
bare som diakoniarbeider er hun savnet, men hun deltok
aktivt­ellers i arbeidet, både i landsstyret og i kretsstyret
i Trøndelag krets. På høstbasar og julemesse tok hun ofte
sin tørn. Om vi er mange som kjenner på sorg og savn, så
er det nok for de nærmeste at dette kjennes sterkest. Vi
tenker da særlig på Jens og den nærmeste familie. Men
i takknemlighet vil vi lyse fred over Ainas gode minne.
Jon Amundal
14 • Samenes Venn 5‘15
Nytt fra Sapmi
Nea Radio starter opp med
sørsamiske­ sendinger.
kapital gjør festivalene mer økono­
misk robuste. Det gir også mulighet
til å hente inn kulturelle utøvere som
har stort kunstnerisk potensial, men
kanskje ikke er like kommersielle
som etablerte pop­
artister. Samiske
festivaler er meget viktige samlings­
punkter og kulturbærere. Sagat
«Verdens første sørsamiske lokal­
radio» blir en realitet nå høsten
2015. Det skjer i et samarbeid mel­
lom lokalradioen Nea Radio og det
sørsamiske språk- og kultursen­
teret Aajege. Samarbeidspartnerne
har som mål å utvikle et sørsamisk
medie­tilbud i Røros-samisk område Mona Solbakk ansatt som ny direktør
på radio og nett, styrke og øke bruken for NRK Sápmi.
av sørsamisk språk samt formidle – Jeg er på vegne av hele NRK vel­
sørsamisk kultur og samfunnsliv dig glad for at Mona Solbakk har
til et større publikum. Aino Linnea takket ja til stillingen som direktør
Danielssen er tilsatt i en 30 % stilling for NRK Sápmi. Hun vil løfte frem
som journalist og prosjektleder og oppdraget vårt, og bidra til å styrke
skal ha hovedansvar for en halvtimes samisk språk og kultur, sier NRKs
sending hver uke. Sendingene vil gå kringkastings­sjef Thor Gjermund
i hele Nea Radios konsesjonsområde Eriksen. Og det er nettopp NRK Sáp­
og være tilgjengelig på nett. Også mis samfunnsoppdrag som inspirerer
sørsamiske nyheter på nett vil være og motiverer Solbakk. – NRK Sápmi
en del av den nye sørsamiske medie­ er en av de viktigste institusjonene
i den samiske verdenen for å be­
satsingen. Nea radio
vare og utvikle samisk kultur, språk
Samisk festivaltid
og identitet, sier Solbakk Hun har
Mange samiske festivaler har gått tidligere jobbet både som journa­
av stabelen nå i sommer. Nevner list og redaktør i NRK Sápmi. Nå
noen: BeaskanLuossaRock i Karas­ tar hun over etter Nils Johan Heatta,
jok, Riddu Riđđu i Manndalen, Mid­ som går av som direktør etter eget
nattsrocken i Porsanger, Langnes- ønske. – Jeg ser dette som en veldig
marked i Tana og Márkomeannu i spennende jobb som jeg ikke kunne
Skånland/Evenes. Musikk og andre la være å søke på. Jeg gleder veldig
kulturinnslag i skjønn forening var­ meg til å arbeide sammen med den
mer mange av oss i en ellers svært dyktige staben. Jeg går inn i job­
så kjølig sommer. Vi har latt oss ben med stor respekt for rollen, Nils
imponere av innsatsviljen og på­ Johan Heatta gjorde en strålende
gangsmotet som ligger bak disse, og jobb i 30 år. Det er store sko å fylle,
andre, arrangementer. De har til dels sier Solbakk. NTB Info
forskjellig utgangspunkt, program­
met varierer festivalene imellom og Hattfjelldal kommune søker innsærlig Riddu tar på seg formidlings­ lemming i forvaltningsområdet for
oppgaver som går utenfor musikk­ samisk språk.
feltet. Riddu har også et eget program Sametinget skriver i en presse­
for barn, noe som er meget posi­ melding at de har fått den gledelige
tivt. Det offentlige støtter festivaler beskjeden at Hattfjelldal kom­
i sterkt varierende grad. Etter vår munestyre har vedtatt å søke om inn­
mening er det frivillige tilsnittet helt lemming i forvaltningsområdet for
avgjørende for festivalenes eksistens. samiske språk.
Men et nødvendig tillegg av offentlig – Jeg er glad over at den politiske
ledelsen i Hattfjelldal har fattet
dette vedtaket. Dette vil styrke
det samiske språket, uttaler same­
tingspresident Aili Keskitalo. Hatt­
fjelldal kommunestyre har også
vedtatt at det er en forutsetning at
tiltaket er godt forankret i kommu­
nens befolkning. Det blir nå laget
en plan for opplysning, involvering
og holdnings­skapende aktivitet frem
mot endelig vedtak om innlemming
i språkforvaltningsområdet. Dette
mener kommunestyret er viktig for å
nå de ønskelige mål ved innlemming
i samisk språkforvaltningsområde.
Når innlemmelse i forvaltnings­
området kan skje, avhenger av be­
handlingstida i regjeringen. Hattfjell­
dal ligger helt sør i Nordland fylke og
grenser i sør mot Nord-Trøndelag og
øst mot Sverige. Hattfjelldal ligger
i sørsamisk område, og kommunen
har sameskole og er vertskommune
for et eget samisk kultursenter, Sijti
Jarnge. Sagat
Sikrer samiske skatter
Magasinene til Samisk arkiv har siden
2004 vært truet av høy luftfuktighet.
Nå skal arkivskattene endelig sikres,
opplyser nrk.no. Det er en uenighet
mellom arkivet og utleier Statsbygg
om ansvaret for problemene som har
gjort at det har tatt så lang tid, men nå
lover Statsbygg å fjerne fuktigheten
innen året er omme. – Det arkivet
som er i Kautokeino skal utbedres til
å holde de forskriftskravene som et
arkiv skal ha. Målsettingen er at det
er klart i løpet av dette kalenderåret,
sier regiondirektør Ole Solnørdal i
Statsbygg. Sámi Arkiiva har et nas­
jonalt ansvar for å ta imot, bevare
og tilgjengeliggjøre arkivmateriale
fra det samiske samfunnet. Arkivet
ligger i Kautokeino og forvaltes av
Riks­arkivaren. Forskerforum.
Samenes Venn nr 5‘15 • 15
Sett ovenfra
Av Lars Tangvik (Samenes Venn 1965)
Som regel ser vi mennesker tingene nedenfra. Vi er
plassert­her nede. Det gjelder også i forhold til naturen,
landskapet. Vi ser tingene fra landeveien eller fra båt­
dekket. Flyet har jo revolusjonert disse tingene også. Det
er for eksempel ett nytt Nord-Norge vi ser fra flyet. At
det er fagrere enn noensinne, er en sak for seg. Men en
ser helt andre ting faktisk. Kriker og kroker som en ellers
ikke kunne se, blir synlige. Farger og fargespill er nær­
mest ubeskrivelig. Alt er jo storslått som natur betraktet,
men der nede blir tingene likevel så små – sett ovenfra.
Jeg må tenke på et ord fra Salme 14: Herren skuer ned fra
himmelen på menneskenes barn ……..
Hva ser Herren da? Hele Bibelen er et svar på det
spørsmålet.
Vi kan samle oss om noen enkeltting som trer særlig klart
fram:
1. Han ser en fortapt menneskeslekt.
Midt i all skjønnheten som skapningen byr på, bor det en
slekt som av seg selv ikke søker Gud. Det sier David også
i Salme 14. Herren skuer ned på menneskenes barn – «for
å se om det er noen som søker Gud». Det var det ikke i
den gamle pakt. Det manglet ikke på religion. Men de
søkte oså i den sitt eget, ikke Gud.
2. Samtidig ser Herren en forløst menneskeslekt.
Midt i all ugudeligheten og all sorgen og nøden, i alle
krigene og uretten, bor det en slekt som er forløst ved
Guds sønns død og oppstandelse. Gud elsket den verden
som var fortapt, slik at han gav sin egen, enbårne sønn til
frelse og evig liv. Han ble forløseren ved de løsepenger
han var villig til selv å betale. Det var ikke sølv eller gull,
Samenes Venn
Ansvarlig redaktør:
Roald Gundersen
Redaktør: Jon Amundal
Samemisjonens hovedkontor flyttet
til Tromsø nå i januar, og misjonens
adresse er:
Postadresse: Norges Samemisjon,
Postboks 316, 9254 Tromsø
Besøksadresse: Killengreens gate
9–11 (2. etasje), Tromsø
Tlf.: 47 47 61 61
men det var Kristi dyre blod – som blodet fra et lyteløst
lam.
3. Så ser Gud kampen om sjelene.
Utenpå synes menneskene å være sorgløse, bortsett fra
litt motgang en gang i blant. Men Gud ser inn i hjertenes
kriker og kroker, de som så ofte er skjult for det mennes­
kelige øye.
Er ikke det en rik tanke for deg som er blitt alene med din
Gud, enten det er på sykeleiet eller midt i dagens travel­
het – i ditt lønnkammer: Gud ser deg. Gud vet alt om
ditt liv. Han ser deg ovenfra. Og han ser godt. «Guds alt­
skuende øye» heter det i et gammelt ord.
På et gjesterom i et kristent hjem hang en tavle på veggen
med dette ordet brodert: Gud ser deg. En som hadde over­
nattet på dette rommet, fortalte meg at han ble rent skremt
av det. Jeg fikk ikke sove, sa han. Hvorfor skal folk sette
slikt opp? spurte han meg. Jeg prøvde å forklare ham at
det var satt der til trøst for dem som følte seg ene og for­
latt, ikke først og fremst til skrekk for dem som gikk om­
kring med dårlig samvittighet.
4. Som et siste punkt nevner vi at sett ovenfra – fra
Guds utsiktsplass – tar tingene seg ofte noe annerledes
ut enn sett nedenfra, fra menneskenes synspunkt.
Du kan føle deg miskjent av mennesker, ja, menneskene
kan dømme deg. Ditt eget hjerte kan fordømme deg. Da
skal du huske at Gud er større enn alle, også større enn
ditt hjerte, og han kjenner alle ting. Hva har det så til sist
å si å bli stilt for menneskenes domstol? «Den som døm­
mer meg, er Herren,» sier apostelen Paulus. Det blir en
rett dom, for den felles av Ham som ser alt – ovenfra.
Norges Samemisjon
E-post:
hovedkontoret@samemisjonen.no
Internett:
http://www.samemisjonen.no
ABONNEMENT:
8 nr. pr. år
Ordinær årspris: kr. 300,Til utlandet: kr. 350,For innbetaling av kontingent og
gaver til misjonen (også gaver med
skattefradrag) benytt
kontonr. 3000.15.18530
er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den
norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk
grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning.
Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og
kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser.
Fungerende formann, Odd Eivind Høyvik
Trykk: Trykkpartner AS
Retur: Norges Samemisjon, Postboks 316, 9254 Tromsø
Gode trossøsken
I Østen dyrkes det sukkerrør. Når innhøstingen er over,
setter de fyr på stubbene, så de blir svidd av over hele
marken. Asken blir liggende igjen i et tett lag, som brukes
som gjødsel. Så planter de rør igjen.
En gang hendte det at ilden på en slik stubbmark kom ut
av kontroll. To hus strøk med. Eierne av begge var kristne.
En av dem var hjemme og fikk berget innboet. Den andre
var bortreist sammen med sin familie, og de mistet alt de
eide, også sine to vakthunder. Da de kom hjem var det
bare en rykende ruinhaug igjen av huset. Folk omkring
var nådeløse nok til å refse han: «Slik går det når man for­
akter sine fedres veier og ikke lenger vil ofre til gudene!»
Slik gikk flere dager. Da skjedde noe. En morgen kom
det en mengde mennesker til brannstedet. De brakte med
seg bambusstenger, materiale til taktekking og verktøy av
alle slag. Rolig begynte de å rydde tomten, og gikk i gang
med å reise et nytt hus.Alle i nabolaget var nysgjerrige og
fulgte nøye med i det som foregikk: Hvem i all verden var
de fremmede hjelperne? De viste seg å være kristne fra
en annen landsby, og hadde hørt om ulykken deres tros­
søsken var rammet av.
Huset ble ferdig på to dager. Og de som hadde gjort narr,
hadde nå tydelig fått litt av hvert å tenke på.
Hentet fra boka «Til inspirasjon og glede» av Gunnar Bonsaksen utgitt på Lunde forlag i 2000. Gjengitt med tillatelse.
Takk for meg!
Så er vi kommet til det siste nummer av Samenes Venn som jeg har
ansvar for å sette sammen. Litt vemodig, men slik er livet. Det går fra
epoke til epoke for oss i så mange sammenhenger. 8 år er det nå i høst
siden jeg gikk i gang med dette arbeidet, og det var med spenning jeg
gikk til verket. Så har jeg erfart at det er slik med bladarbeid: Det er
stadig­spørsmål om nytt stoff. Når et nummer har gått i trykken, begynner­
tankene å gå til neste.
Slik kan det virke som et press, men jeg har opplevd glede med arbeidet.
Jeg har ønsket gjennom bladet å gjenspeile den virksomhet og det kall vi
har i Norges Samemisjon. Så har jeg villet formidle budskapet om Guds kjærlighet og nåde i Jesus Kristus, og at når
du som leser fikk bladet i hendene kunne finne noe til oppmuntring, glede og trøst – og noe som gir håp både i livet
her og i evigheten.
Hyggelig har det vært å få tilbakemeldinger, de aller, aller fleste har vært positive. Det gjør godt å høre at noen
setter pris på det arbeidet en gjør, men samtidig er det viktig å få høre om ting som kan gjøres bedre.
Så er det jo vemodig at tallet på abonnenter stadig går nedover – du kan jo hjelpe Samemisjonen med dette.
Anbefal bladet til noen du kjenner.
Gledelig er det at en ny overtar stafettpinnen. Øyvind Fonn, Namsos er konstituert som ny redaktør,
og vil være den som har ansvar for neste nr. Han vil presentere seg der. Husk på han i bønn!
Ellers vil jeg ikke forsvinne ut av Samemisjonen. Jeg fortsetter som kretssekretær i Trøndelag krets, og det er vel
ikke helt usannsynlig at du vil finne noe fra min hånd i senere nr. Men takk alle lesere for årene jeg fikk «sammen
med dere» som redaktør.
Hilsen Jon