Norsk sør-politikk for en verden i endring

Transcription

NORGES OFFENTLIGE UTREDNINGER
NOU 1995:5
Norsk sør-politikk for en verden i
endring
Rapport fra Nord-Sør/Bistandskommisjonen
Oppnevnt ved kongelig resolusjon den 26. februar
1993
Avgitt til Utenriksdepartementet 2. februar 1995.
STATENS FORVALTNINGSTJENESTE
STATENS TRYKNING
OSLO 1995
Til Utenriksdepartementet
Kommisjonen for Nord-Sør/Bistandsspørsmål, som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon den 26. februar 1993, legger herved fram sin innstilling.
Oslo, den 2. februar 1995
Håvard Alstadheim leder
Valter Angell
Wenche Lill Bach
Elin Enge
Jan A. Erichsen
Borghild Holen
Sigrun Møgedal
Eldrid Nordbø
Kaare Sandegren
Gunnar Sørbø
Arve Ofstad sekretariatsleder
Gro Skaaren-Fystro
NOU 1995:5
3
FORORD
Ved kongelig resolusjon av 26. februar 1993 ble det med bakgrunn i St.meld. nr.51
(1991-92) om utviklingstrekk i Nord-Sør forholdet og Norges samarbeid med utviklingslandene, oppnevnt en ekspertkommisjon for Nord-Sør/Bistandsspørsmål.
Kommisjonen fikk følgende mandat:
Kommisjonen skal legge til grunn de mål og hovedprinsipper som trekkes opp
i meldingen og senere i Stortingets behandling av denne. Kommisjonen skal på
dette grunnlag analysere de endrede internasjonale rammevilkår for nord-sør/
bistandsspørsmål, og i denne sammenhengen legge vekt på den internasjonale
utvikling på handels- miljø- og gjeldsområdet, og på debatten i de multilaterale
organisasjoner. Kommisjonen skal også basere seg på erfaringene fra de siste årtiers
nord-sør/bistandsvirksomhet.
På dette grunnlag skal Kommisjonen vurdere ulike strategier og virkemidler for
en effektiv oppnåelse av de mål som Regjeringen og Stortinget har satt opp for en
helhetlig, fremtidig norsk nord-sør/bistandspolitikk, inkludert nødhjelp og flyktningehjelp. Kommisjonen skal i denne sammenhengen vurdere bruken av norske
ressurser i bistandsvirksomheten. Kommisjonen skal se sine forslag i sammenheng
med andre lands og multilaterale organisasjoners virksomhet.
Drøftingen av virkemidler for norsk politikk på disse områder skal baseres på
realistiske anslag med hensyn til nasjonal kompetanse, administrativ kapasitet og
finansielle rammer for den videre oppfølging hos norske myndigheter, næringsliv,
private organisasjoner o.a. Kommisjonen skal sørge for å holde kontakt med viktige
nasjonale og internasjonale miljøer på området.
Kommisjonen skal også omfatte en presentasjon og drøfting av viktige synsmåter i utviklingsland på det videre nord-sør/bistandsarbeid.
Kommisjonens rapport bør være konsentrert om et 5-10 års perspektiv for
arbeidet.
Kommisjonen fikk 11 medlemmer med slik sammensetning:
Professor Håvard Alstadheim, leder
Lege Sigrun Møgedal
Forsker Valter Angell
Daglig leder Elin Enge
Domprost Jan A. Erichsen
Internasjonal sekretær Kaare Sandegren
Fagsjef Wenche Lill Bach
Ass. banksjef Borghild Holen
Sivilagronom Gunnar Øygard
Departementsråd Eldrid Nordbø
Forsker Gunnar Sørbø
Utenriksdepartementet fikk fullmakt til å oppnevne en sekretær på heltid og rådgiver Arve Ofstad ble oppnevnt med tiltredelse den 9. august 1993. Fra medio januar
1994 ble i tillegg Gro Skaaren-Fystro engasjert på fulltid som konsulent i sekretariatet. Hun fratrådte 6. januar 1995.
Kommisjonen ble ved oppnevningen forutsatt å avgi sin rapport til Utenriksdepartementet senest ett år etter Stortingets behandling av St.meld. nr.51 (1991-92).
Fristen ble senere forlenget til januar 1995.
Kommisjonen har i sitt arbeid hatt stor nytte av bestilte utredninger fra fagpersoner og miljø, mottatte innspill fra faglige ressurspersoner og organisasjoner, og
møter som Kommisjonen har hatt med eksterne grupper og personer. Det vises til
oversikt i Vedlegg VII.
NOU 1995:5
4
I Vedlegg VII er det også en oversikt over reisevirksomhet i tilknytning til
Kommisjonens arbeid. Ved reisene til Afrika og Asia hadde representantene møter
med offentlige myndigheter for de landene som ble besøkt, lokale frivillige organisasjoner og enkeltpersoner, stedlige representanter for multilaterale organisasjoner,
stedlige representanter for norsk næringsliv og frivillige organisasjoner, og stedlige
representanter for Utenriksdepartementet og NORAD.
Ved Europareisen i februar 1994 hadde Kommisjonens representanter møter i
Genève med South Centre, GATT, ITC, UNCTAD, UNHCR, DHA samt FNs Senter for menneskerettigheter. I Brussel hadde hadde vi møter med EU-kommisjonen
og med Nederlands EU-representasjon, og i Paris var det møter med OECD og med
UNESCO. Ved USA-reisen i mars 1994 møtte Kommisjonen representanter for
FNs sekretariat, UNDP, UNEP, UNFPA, UNICEF og DHA i New York og ulike
avdelinger i Verdensbanken og IMF i Washington.
I forbindelse med disse reisene fikk Kommisjonen svært god hjelp fra Utenriksdepartementet og de stedlige representasjonene i de enkelte land med oppsett av
program og møteavtaler, og faglig og praktisk støtte ved gjennomføringen. Kommisjonen takker for dette.
Kommisjonen har hatt 21 ordinære møter med til sammen 48 møtedager.
NOU 1995:5
5
Sammendrag av konklusjoner og anbefalinger
1
EN HELHETLIG NORSK SØR-POLITIKK
Kommisjonen mener det er nødvendig med en sterkere samordning av de ulike deler
av norsk politikk overfor landene i sør. Sør-politikken må få mer politisk oppmerksomhet og knyttes nærmere til den øvrige utenrikspolitikken. Det overordnede
målet for norsk sør-politikk bør være å bidra til større menneskelig velferd og utfoldelse innenfor rammen av en bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget. Norsk sørpolitikk må kunne kombinere et engasjement for å bekjempe fattigdommen med en
aktiv politikk for å samarbeide med et bredt antall land i sør om løsning av felles
interesser knyttet til miljø, fred og utvikling.
Sør-politikken bør i større grad differensiere mellom de enkelte land og regioner i sør. Spesielt er det viktig å skille tydeligere mellom lavvelferdsland og mellomgruppeland. Både bistandsbudsjettet, handelspolitiske virkemidler og andre tiltak bør utformes slik at de differensierer mellom disse to gruppene av land. Etter
Kommisjonens mening bør en opprettholde en minst like stor andel av bistandsbudsjettet til lavvelferdsland som i dag.
I tråd med det overordnede målet, må hovedmålene for norsk sør-politikk etter
Kommisjonens mening være:
– å bekjempe fattigdommen og bidra til varige bedringer i levekår og livskvalitet,
og dermed fremme større sosial og økonomisk rettferd nasjonalt, regionalt og
globalt;
– å redusere grunnlaget for krig og konflikter, og bidra til fredsløsninger og en
demokratisk utvikling;
– å fremme en forsvarlig forvaltning og utnyttelse av jordas miljø og naturgrunnlag.
Jordas miljø vil ikke tåle om hele verdens befolkning skulle kopiere produksjonsog forbruksmønsteret i Norge og andre industriland. En helhetlig sør-politikk må
derfor ses i sammenheng med utviklingen i Norge. Kommisjonen mener at vi må
utvikle en politikk her i Norge for å endre vårt forbruks- og produksjonsmønster slik
at det tar hensyn til at jordas ressurser er begrensede, og samtidig gir rom for at
resten av verdens befolkning får gode muligheter til utvikling av sin produksjon og
sitt forbruk.
Kommisjonen er overbevist om at Norges forhold til landene i sør vil bli stadig
viktigere på en rekke områder; som økonomi, arbeidsliv, kultur, miljø og sikkerhet.
Dette nødvendiggjør omfattende endringer i Norges politikk overfor disse landene.
Etter Kommisjonens mening er den internasjonale utvikling med på å gi nord/
sør-forholdet nye dimensjoner. De raske endringene, de økende konfliktene og den
truende krisen verdenssamfunnet står oppe i, både politisk, økonomisk, sosialt og
økologisk, gjør at vi ikke lenger kan se vår egen utvikling isolert fra utviklingen i
resten av verden. Miljøproblemer henger sammen med fattigdomsproblemer i noen
deler av verden og overforbruk av ressurser og alvorlig forurensning i andre. Politisk sikkerhet henger sammen med økonomisk sikkerhet.
I dag lever omkring en milliard mennesker i en tilstand av absolutt fattigdom,
uten mulighet til å få dekket sine grunnleggende behov. Den omfattende fattigdommen er, sammen med truslene mot det globale miljøet, den største utfordringen det
internasjonale samfunnet står overfor i dag. Det er både i vår egen interesse og i tråd
med Norges humanitære tradisjoner å styrke innsatsen for å løse disse problemene.
En forståelse av samsvar mellom felles interesser, egeninteresser og uegennyttig
handling, gir grunnlag for håp om endring.
NOU 1995:5
6
Bistandsministerens arbeidsområde utgjør i dag en meget begrenset del av den
totale sør-politikken - og omfatter heller ikke hele bistandspolitikken. Deler av nødhjelpen, støtte til demokratitiltak og de spesielle handelsordninger overfor sør faller
utenfor bistandsministerens ansvarsområde.
Etter Kommisjonens mening bør den statsråd som har ansvaret for bistandspolitikken, også ha ansvaret for nødhjelp og humanitær bistand til flyktninger, støtte
til demokratitiltak i sør, spesielle handelspolitiske tiltak overfor sør som f.eks. GSPordningen, og deler av det globale miljøarbeidet. Vedkommende statsråd bør også
få en viktigere rolle i koordineringen av norsk deltakelse i internasjonale forhandlinger om nord/sør-spørsmål.
Etter kommisjonens mening er det to alternativer for hvordan denne samordningen kan skje:
1. Hele sør-politikken - inklusive bistanden - samles og knyttes direkte til Utenriksministeren, støttet av en statssekretær for sør-politikken.
2. Bistandsministeren får et utvidet ansvar som Utviklingsminister.
Kommisjonen antar at sør-politikken blir best ivaretatt ved å knyttes til en selvstendig ministerpost, Utviklingsministeren, som arbeider nært sammen med
Utenriksministeren.
2
EN TREDELT VERDEN
Endringene i den internasjonale situasjonen krever en ny virkelighetsbeskrivelse og
en ny politikk. Kommisjonen vil skrinlegge begrepene utviklingsland og den tredje
verden. Norsk politikk bør baseres på en tredeling av verden - i lavvelferdsland,
mellomgruppeland og høyinntektsland.
Verden har gjennomgått store endringer i løpet av de siste årene. Berlinmurens
fall, de kommunistiske regimers sammenbrudd i Øst-Europa og oppløsningen av
Sovjetunionen betydde slutten på den kalde krigen og betydelige endringer i verdensbildet.
I Øst- og Sørøst-Asia og Latin-Amerika har en rekke land gjennomgått en økonomisk og sosial utvikling som har løftet et flertall av befolkningen ut av fattigdom
og sikret dem et visst minimum av velferd. I mange andre land, først og fremst i
deler av Afrika og Sør-Asia, lever fortsatt et flertall av befolkningen i fattigdom og
nød. I noen av disse landene øker fattigdommen, slik den også gjør det i deler av det
tidligere Sovjetunionen. Forskjellene mellom rike og fattige land øker både i verden
som helhet og innenfor de enkelte verdensdeler.
Håpet om en mer fredelig verden etter avslutningen av den kalde krigen er ikke
innfridd. Mens betydelige framskritt i retning av fred og forsoning har funnet sted i
noen konfliktområder, har nye kriger og konflikter brutt ut. De fleste ofrene er
uskyldige sivile. Aldri tidligere i historien har så mange mennesker vært på flukt
som i dag, og et flertall av flyktningene er kvinner og barn.
Et annet negativt trekk ved den internasjonale utviklingen er de økte miljøproblemene. Hovedkilden til de globale miljøproblemene er produksjonsog forbruksmønsteret i de industrialiserte landene, men rask industrialisering i mange land i sør
bidrar også til økt trusler mot miljøet - lokalt og globalt.
Det som skjer i andre deler av verden har direkte betydning for oss i Norge. Miljøproblemer respekterer ikke landegrenser. Kriger og konflikter skaper stadig nye
strømmer av flyktninger som søker beskyttelse utenfor sitt eget land. Økt forskjell
mellom fattige og rike land, øker innvandringspresset på industrilandene.
Kommisjonen er av den oppfatning at endringene i den internasjonale situasjonen krever en ny virkelighetsbeskrivelse og en ny politikk. Betegnelsene utviklingsland og den tredje verden har ikke samme relevans som tidligere, på grunn av de
NOU 1995:5
7
store forskjellene i utviklingsnivå landene imellom og fordi tredelingen av verden
mellom øst, vest og sør ikke lenger eksisterer.
Kommisjonen vil erstatte de tradisjonelle begrepene med en mer differensiert
inndeling av verden, etter økonomisk og sosialt utviklingsnivå. FNs utviklingsprogram (UNDP) har utviklet en indeks for menneskelig utvikling (human development index - HDI) som bygger på en kombinasjon av økonomisk velferd, utdanningsnivå og helse (forventet levealder). Denne indeksen er etter Kommisjonens
oppfatning det beste redskap vi har i dag for å få et bilde av utviklingsprosessen i de
enkelte land og foreta en gruppering av landene etter velferdsnivå.
Kommisjonen anbefaler derfor at framtidig norsk politikk overfor landene i sør
tar utgangspunkt i følgende tredeling av verden, basert på UNDPs indeks:
– Lavvelferdsland: Omfatter de fleste land i Afrika sør for Sahara, Sør-Asia og
enkelte andre svært fattige land. Forventet levealder er i disse landene gjennomsnittlig 56 år, andelen av befolkningen som kan lese er 47 prosent, folk har i
snitt 2 års skolegang og brutto nasjonalprodukt pr. innbygger ligger på 1.170
dollar (kjøpekraftsjustert).
– Mellomgruppeland (Mellomvelferdsland): Omfatter de fleste land i LatinAmerika, Nord-Afrika, Midtøsten, Sentral, Øst- og Sørøst-Asia. Forventet levealder er i gjennomsnitt 68 år, 80 prosent av befolkningen er lesekyndige, gjennomsnittlig skolegang er 4,8 år og brutto nasjonalprodukt er 3.420 dollar pr.
innbygger.
– Høyinntektsland (Høyvelferdsland): Omfatter de fleste land i Europa og NordAmerika, samt noen land i Øst-Asia, Midtøsten og Latin-Amerika. Gjennomsnittlig levealder i disse landene er 74 år, nesten alle kan lese og skrive, gjennomsnittlig skolegang er 10 år, og brutto nasjonalprodukt ligger i snitt på
14.000 dollar pr. innbygger.
Kommisjonen vil benytte fellesbetegnelsen landene i sør på lavvelferdsland og mellomgruppeland.
Kommisjonen anser det som viktig og klargjørende for norsk sør-politikk og
foreta et skille mellom lavvelferdsland og mellomgruppeland. Kommisjonen mener
derfor at Norge på selvstendig basis bør innføre en slik skillelinje sin politikk og
arbeide for at andre land og internasjonale organisasjoner etter hvert gjør det
samme. Kommisjonen anbefaler at Norge benytter UNDPs inndeling når dette er
mulig, og arbeider for at denne inndelingen anerkjennes internasjonalt, inntil eventuelle nye og mer dekkende mål for utvikling er utarbeidet.
3
KONFLIKTLØSNING OG NØDHJELP
Norge må være forberedt på å bruke mer penger på innsats i konfliktområder. Nødhjelp må koples til innsats for konfliktløsning. Det operasjonelle ansvar for nødhjelp
bør overføres fra Utenriksdepartementet til NORAD, mens UD må opprettholde
den politiske styringen. Utgifter til mottak av flyktninger i Norge må fjernes fra
bistandsbudsjettet.
I løpet av de siste årene har tallet på ofre for kriger, konflikter og katastrofer økt
kraftig. Parallelt med dette har norske bevilgninger til nødhjelp vist en sterk stigning. Norge har også engasjert seg som deltaker i en rekke av FNs fredsbevarende
operasjoner.
Kommisjonen stiller seg bak Norges innsats på disse områdene, men mener det
er nødvendig med en bedre koordinering av de ulike innsatsene knyttet til nøds-,
konflikt- og krisesituasjoner. Deltakelse i fredsoperasjoner, mekling i konflikter og
NOU 1995:5
8
andre innsatser for å forebygge eller redusere væpnede konflikter må integreres i
sør-politikken og knyttes nærmere opp til norsk nødhjelpsinnsats.
Kommisjonen er forberedt på at Norge vil måtte bruke økende ressurser for å
redusere konflikter, yte nødhjelp, bidra til fredsoperasjoner og sikre overgangen til
mer langsiktig utvikling. Samtidig som en egen budsjettpost for nødhjelpsbehov
opprettholdes, kan det i akutte situasjoner være nødvendig å omdisponere midler
innenfor den øvrige bistanden. For land i akutt nød kan dette i en periode innebære
nedprioritering av støtte til langsiktige tiltak for å løse mer presserende oppgaver.
Kommisjonen mener at dette må aksepteres fordi konflikter og manglende fred
undergraver utviklingsmulighetene. I konfliktsituasjoner der Norge yter betydelig
humanitær hjelp, må nødhjelpen kombineres med sterk innsats og press for å redusere og stanse krigshandlinger, og skape et grunnlag for varige fredsløsninger.
I mange land er fattigdommen og økt gap mellom fattig og rik en medvirkende
årsak til omfattende sosial uro. Andre steder kan miljøødeleggelser og kamp om
knappe ressurser gi grobunn for konflikter. Dette innebærer at også den langsiktige
bistanden og miljøpolitikken må bringes inn i arbeidet for å forebygge og løse konflikter.
Kommisjonen mener det er nødvendig med endring i arbeidsforholdet mellom
NORAD og Utenriksdepartementet i forbindelse med nødhjelpen. Kommisjonen vil
foreslå at NORAD overtar det operasjonelle ansvar for all norsk nødhjelpsinnsats.
Dette forutsetter at det opprettes en ny avdeling i NORAD med den nødvendige
kompetanse. Det må samtidig sikres at den nære koplingene som det i dag er mellom nødhjelp og fredsskapende arbeid opprettholdes.
De to siste årene er deler av utgiftene knyttet til mottak av flyktninger i Norge
belastet bistandsbudsjettet. Kommisjonen mener at alle slike utgifter bør lukes helt
ut av bistandsbudsjettet. Dette er oppgaver nasjonen må ha råd til å løse uten å
belaste bistanden.
FN spiller en nøkkelrolle i den internasjonale innsatsen for konfliktløsning og
nødhjelp. Samtidig er det klart at FN i mange situasjoner har kommet til kort. Det
er derfor nødvendig at Norge bidrar til å styrke FNs evne til konflikthåndtering og
en mer handlekraftig nødhjelpsinnsats. Norsk nødhjelpsinnsats må ikke undergrave
FNs muligheter til å innta en ledende rolle.
Kommisjonen mener det er behov for å styrke FNs avdeling for humanitære
saker (DHA) og avdelingens muligheter til å koordinere FN-systemets humanitære
innsats og koplingen til innsatsen på det bistands- og sikkerhetspolitiske område.
Det internasjonale samfunnet har i de senere årene med vekslende hell foretatt
såkalte «humanitære intervensjoner» , bl.a. etter Golfkrigen, i Somalia og på Haiti.
Verdenssamfunnet mangler imidlertid klare spilleregler for slike intervensjoner.
Kommisjonen vil derfor sterkt anmode om norsk pådrivervirksomhet med sikte på
å utforme et mer gjennomtenkt handlingsmønster for «humanitære intervensjoner» .
Kommisjonen mener også at Norge bør være en pådriver for et mer forpliktende
internasjonalt samarbeid for å redusere og kontrollere våpenhandelen i verden.
En stor andel av de norske nødhjelpsbevilgningene kanaliseres gjennom norske
frivillige organisasjoner. Den sterke vekten organisasjonene legger på selv å være
operative kan virke uheldig i forhold til å bygge opp lokal kompetanse og sterke
lokale samarbeidspartnere. Kommisjonen legger ikke så stor vekt på norsk identitet
og norsk flagg i forbindelse med gjennomføringen av nødhjelpsinnsats, og vil hevde
at resultatene sannsynligvis blir best når lokal kunnskap og kompetanse tas i bruk
og bygges ut. Sterkere vekt må også legges på å benytte lokalt produserte varer der
det er mulig.
NOU 1995:5
9
For å heve kvaliteten på nødhjelpen, foreslår Kommisjonen at det gjennomføres
en omfattende uavhengig evaluering av norsk nødhjelp, som tar for seg innsatsen
både gjennom FN og gjennom norske organisasjoner.
4
HANDEL OG NÆRINGSUTVIKLING
Norge må arbeide for å gi lavvelferdslandene bedre betingelser innenfor det internasjonale handelssystemet og for å stanse bruken av subsidier ved eksport til landene i sør. Bistanden må støtte opp under næringsutvikling og koples til handelspolitikken. Norge bør inkludere leveranser fra lavvelferdsland i sine eksportstøtteordninger.
Næringsutvikling og internasjonal handel er viktig. Ikke som et mål i seg selv,
men som et middel til verdiskaping og inntektsopptjening for å bekjempe fattigdom.
Et viktig mål for norsk bistand må være å bidra til å styrke grunnlaget for en
næringsutvikling for en bred økonomisk vekst i mottakerlandet. Bistanden må konsentreres om de institusjonelle forutsetninger for en slik næringsutvikling, og innrettes mer tydelig på næringsutvikling som skaper inntekt og sysselsetting for brede
befolkningsgrupper.
Den nye GATT-avtalen som ble forhandlet ferdig i 1994, innebærer en rekke
skritt for å liberalisere verdenshandelen. Avtalen innebærer opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO), som vil være den viktigste arena for å bedre lavvelferdsog mellomgruppelandenes handelsbetingelser.
Storparten av gevinsten ved handelsliberaliseringen i kjølvannet av GATTavtalen vil tilfalle høyvelferdslandene i nord og til en viss grad mellomgruppelandene. Lavvelferdslandene vil som gruppe på kort sikt tape.
Utfra en totalvurdering mener Kommisjonen likevel at GATT-avtalen i hovedsak er til fordel for landene i sør. Det er imidlertid nødvendig at Norge gjør en innsats for å skape bedre og mer rettferdige betingelser for disse landene - og spesielt
lavvelferdslandene - innenfor det nye handelsregimet. Norge må arbeide for at
WTO får som en sentral oppgave å bidra til økt og mer differensiert eksport fra sør.
Landene i sør må innrømmes spesielle preferanser for å kunne ta igjen avstanden
mellom sør og nord.
Norge bør også legge vekt på at miljøhensyn innarbeides i regelverket for handelspolitikken. Det er også aktuelt å bruke handelspolitiske virkemidler for å støtte
opp under internasjonalt aksepterte minstekrav til sosiale forhold i arbeids- og produksjonslivet.
UNCTADs betydning vil bli betydelig redusert etter opprettelsen av WTO. Det
bør vurderes å nedlegge UNCTAD som selvstendig enhet og integrere oppgavene i
WTOs virksomhet.
Kommisjonen vil gå inn for at Norge innen WTO arbeider for en mer konsistent
handelspolitikk på to sentrale felt:
– at det legges opp til en mer positiv diskriminering ikke bare generelt overfor
land i sør, men også mellom ulike grupper land, som f.eks. mellom lavvelferdsland og mellomgruppeland.
– at det oppnås bredere internasjonal enighet om å redusere eller helst fjerne
eksportsubsidier som konkurranseelement ved eksport til land i sør. Bistandsfinansierte ordninger for eksportstøtte fungerer som en uheldig binding av bistanden. Slike ordninger stimulerer land i sør til import og svekker konkurransemulighetene for lokale eller regionale leverandører. Norge bør i stedet arbeide for
å utvikle former for støtte til oppbygging av næringsliv i sør som også kan
styrke samarbeid og samhandel uten de uheldige virkningene som eksportsubsidier har.
NOU 1995:5
10
Subsidiering av eksport av landbruksprodukter fra industriland skaper tilsvarende
problemer for næringsliv i sør. GATT-avtalen innebærer reduserte subsidier, men
Norge bør etter Kommisjonens mening arbeide for ytterligere reduksjon og etter
hvert full avvikling av denne formen for eksportsubsidiering.
Handelspolitikken bør få en mer framtredende plass innenfor den totale norske
sør-politikken enn tidligere. Norges importpolitikk overfor land i sør preges av en
kombinasjon av handelshindringer (særlig for jordbruksvarer og tekstiler) og spesielle importfremmende tiltak. Kommisjonen slutter seg til regjeringens forslag om
lettelser i adgangen for varer fra land i sør på det norske marked, men mener det er
rom for ytterligere forbedringer i forhold til det regjeringen har lagt opp til. Kommisjonen mener det er på tide med en samlet gjennomgang av Norges importpolitikk overfor landene i sør, innenfor rammen av den nye GATT-avtalen, og i lys av
en mer samlet sør-politikk som foreslås i denne rapporten. Kommisjonen foreslår at
de gjenværende kvotebegrensningene på import av teko-varer bør oppheves straks.
Når det gjelder tiltak for å fremme norsk eksport til landene i sør, er Kommisjonen positivt innstilt til økt handelssamkvem. Kommisjonen mener imidlertid at bare
eksportstøtteordninger som klart fremmer produksjon, sysselsetting og inntektsgrunnlaget hos partneren i sør, bør finansieres som utviklingsbistand.
Ulike eksportstøtteordninger fører som nevnt til en konkurransevridning som
vanskeliggjør oppbygging av næringsliv i sør. Selv om slike ordninger kan gi
gevinst på kort sikt, kan de langsiktige skadevirkningene være store.
Så lenge Norge benytter ordningen med blandete kreditter, mener Kommisjonen at det må gis større incitament til å inkludere leveranser fra lokale leverandører
og fra andre lavvelferdsland. Samtidig bør Norge være en pådriver i arbeidet for å
redusere bruken av blandete kreditter - med sikte på full avvikling.
Kommisjonen mener at praktiseringen av ordningen med parallellfinansiering
også må endres slik at en oppnår større leveranser fra land i sør. Kommisjonen
mener at den negative diskrimineringen av næringslivet i land i sør kan reduseres
ved at anbud til slike prosjekter skal være åpne for næringslivet i lavvelferdsland i
tillegg til i Norge.
5
FN OG DET MULTILATERALE SYSTEMET
Norge må arbeide for reformer i FN-systemet som kan gjenreise tilliten til FN. Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet må gjøres mer ansvarlig overfor FN
og ikke ta på seg oppgaver som andre kan gjøre bedre.
Norge har lagt stor vekt på internasjonalt samarbeid gjennom FN-systemet og
Bretton Woods-institusjonene Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
(IMF). Kommisjonen mener at dette bør fortsette som en viktig del av norsk sørpolitikk i årene framover.
Mangel på ressurser, liten fleksibilitet og manglende evne eller vilje til å prioritere har imidlertid svekket FN-systemet. Omfattende reformer er nødvendig for å
gjenreise tilliten til FN-systemet og gi det en sterkere politisk rolle i forhold til økonomiske og sosiale spørsmål, samt konflikthåndtering. Det siste bør tillegges like
stor vekt som FNs bistandsvirksomhet.
Det nordiske FN-prosjektet har bidratt med konstruktive forslag til reformer i
FN-systemet. I forbindelse med den pågående reformprosessen mener Kommisjonen det er viktig å fastholde det multilaterale systemets fortrinn, og unngå at systemet forstrekker seg og mister sin egenart.
Svakhetene i FN-systemet har bidratt til å gi Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) en stadig mer framtredende rolle i forhold til landene i sør.
De to finansinstitusjonene har lagt grunnen for økonomiske omstruktureringspro-
NOU 1995:5
11
grammer i mange land i sør. Kommisjonen er enig i behovet for økonomiske reformer i mange land, men mener at ulikhetene i synet på hvilke økonomiske modeller
som er mest tjenlige er tillagt for liten vekt. Eksempelvis er det betydelig forskjell
mellom den nordiske og den liberalistiske Reagan/Thatcher-modellen, spesielt når
det gjelder det offentlige ansvar for tilbud av fellesgoder og for å gi borgere sosial
trygghet. I kravene som stilles til land i sør er disse forskjellene for sterkt nedtonet.
Sammen med andre nordiske og likesinnede land må Norge arbeide for at de verdier
vi synes er viktige i vårt samfunn, ivaretas ved krav om økonomiske reformer i sør.
Det faktum at landene i sør har begrenset innflytelse i Verdensbanken og IMF
gir grunn til å stille spørsmål ved deres rolle i forholdet mellom nord og sør. Dersom
sør-politikken skal bidra til å styrke nasjonalt ansvar, kapasitet og evne til å ta
ansvar for egen utvikling, må mottakerlandet ikke gjøres til klient, men til medansvarlig.
Kommisjonen mener at Norge aktivt må støtte forslag om å gjøre alle de multilaterale organisasjonene, inkludert Verdensbanken og IMF, mer ansvarlige overfor
sentrale organer i FN. Kommisjonen stiller seg spørrende til at finansinstitusjonene
utvikles videre i retning av faglige bistandsorganisasjoner. Verdensbanken bør i
større utstrekning enn nå samarbeide med FN-systemet når det gjelder bistandsoppgaver.
FNs bistandsinnsats må særlig rettes mot styrking av mottakerlandenes kapasitet til å utforme sin egen politikk. Kommisjonen mener Norge må bidra til en klarere
prioritering av arbeidsoppgaver i FNs særorganisasjoner og en bedre samordning av
organisasjonenes arbeid.
Kommisjonen mener det er for lite samsvar mellom norske politiske målsettinger om å skape et mer effektivt og rasjonelt multilateralt system og norsk bevilgningspraksis og posisjoner i styrer og generalforsamlinger i de ulike organisasjoner.
6
BISTANDEN
Kommisjonen ønsker betydelige endringer i norsk bistand og anbefaler at den langt
sterkere ses i sammenheng med den øvrige utenrikspolitikken. Kommisjonen er
skeptisk til at staten skal gi direkte bistand til spesielle målgrupper i sør.
Det er ingen tvil om at store deler av det internasjonale samfunns bistandsinnsats, såvel som vår egen, ofte har gitt dårligere resultater enn forventet. Etter Kommisjonens oppfatning er imidlertid ikke dette noe argument for å skjære ned på
bistanden. Derimot må kvaliteten høynes.
Når staten i ulike land i sør ikke har maktet sine oppgaver, har bistandsorganisasjoner i mange tilfeller bygget opp alternative strukturer og gått utenom staten.
Dermed har bistanden - også den norske - bidratt til å undergrave staten ytterligere
og forsterke avhengigheten av fortsatt bistand. Kommisjonen advarer sterkt mot en
slik praksis og viser til erfaringer som tilsier at bistanden har hatt de klareste positive effekter der mottakeren bruker den som et supplement til egne ressurser.
Til nå har bistanden hatt en perifer plass i forhold til den øvrige utenrikspolitikken. Kommisjonen ønsker en endring av dette og mener at bistandens oppgave
innenfor den totale sør-politikken primært bør rettes mot de interne betingelsene for
utvikling. Hovedvekten bør etter Kommisjonens oppfatning legges på:
– å styrke de offentlige myndighetenes handlingsevne til å gjennomføre en utviklingsfremmende nasjonal politikk,
– å bidra til å styrke ulike grupper og institusjoner i det sivile samfunn.
Kommisjonen er i utgangspunktet skeptisk til forestillingen om at norske eller andre
internasjonale giverorganisasjoner skal finne fram til og yte direkte bistand til de
NOU 1995:5
12
fattigste deler av befolkningen eller spesielle målgrupper i landene i sør. Bistandens
rolle må være å støtte opp under landenes egen utviklingspolitikk og deres institusjoner slik at de kan ivareta essensielle funksjoner. Det er imidlertid Kommisjonens
oppfatning at det internasjonale samfunn bør kunne stille visse minimumskrav til
statsapparatet og styringssystemet ut fra allmenne menneskerettslige prinsipper.
I bistandspolitikken som i de øvrige deler av sør-politikken er det avgjørende å
finne fram til en rolle- og ansvarsfordeling mellom de ulike bistandsorganisasjonene. Utgangspunktet må være at multilaterale organer konsentrerer seg om de globale utfordringene og samarbeid med statlige organer i mottakerlandene. Bilaterale
statlige samarbeidstiltak bør konsentreres om statlige institusjoner og offentlig politikk. Næringsliv, institusjoner og organisasjoner i det sivile samfunn bør fortrinnsvis støttes gjennom separate kanaler eller tilsvarende organer i Norge eller internasjonalt.
7
BILATERAL BISTAND
Kommisjonen foreslår en total omlegging av bistandsbudsjettet, med øremerkede
midler til lavvelferdsland og et bredere samarbeid som også omfatter mellomvelferdsland. Bevilgningene til miljøformål må økes betydelig, og det bør opprettes et
næringsutviklingsfond for investeringer i lavvelferdsog mellomgruppeland. Kommisjonen foreslår at det utarbeides et kvalitetssikringsprogram for bistanden.
Norsk bilateral bistand er preget av mange ulike mål som delvis er overlappende og delvis motstridende. Effekten av bistanden er svekket ved at det ikke er
foretatt tilstrekkelig klare prioriteringer og avveininger mellom de ulike formålene.
Evnen til å prioritere opp har alltid vært større enn evnen til å prioritere ned.
Slik bistandsbudsjettet i dag er utformet gir det et utilstrekkelig grunnlag for en
effektiv styring og samordning av bistanden. Kommisjonen vil derfor foreslå en
omfattende endringer i organisering av bistandsbudsjettet og forvaltning av bistanden. Målet er en opprydding som kan gi et bedre redskap for styring av bistanden.
Kommisjonen er bekymret over svakhetene i kvalitetsbevissthet og utilfredsstillende resultatorientering i bistanden og legger stor vekt på at det må utarbeides
bedre kvalitetssikringssystemer i alle deler av bistanden. Et sentralt element i kvalitetssikringen er muligheter til innsyn fra eksternt hold. Dette forutsetter en generell
mulighet for innsyn for media, interessegrupper, politiske myndigheter og opposisjon. Samtidig er det viktig at samarbeidspartnere og uavhengige grupper i mottakerlandene får anledning til innsyn i sentrale rapporter, strateginotater, vedtak, mm.
Kommisjonen anser det som viktig å skille mellom lavvelferdsland og mellomgruppeland i bistanden. For å sikre at arbeidet for å bekjempe fattigdom gis tilstrekkelig vekt, bør en del av bistandsbudsjettet øremerkes lavvelferdsland. Samtidig
mener Kommisjonen at det er nødvendig å sette av midler til et bistandssamarbeid
som også inkluderer land i mellomgruppen.
Kommisjonen foreslår at det skilles helt tydelig mellom et langsiktig bistandsprogram basert på samarbeidsavtaler med et begrenset antall lavvelferdsland, og et
mer fleksibelt utvidet samarbeid med et større antall land som også omfatter mellomgruppen. Dette utvidete samarbeidet kan ivareta et bredere spekter av norsk sørpolitikk, som bl.a. omfatter felles interesser knyttet til miljøtiltak og fredsarbeid. Et
viktig formål med å avsette egne budsjettposter øremerket for et støtteprogram for
lavvelferdsland, vil være at disse midlene ikke uten videre skal kunne omdisponeres
til andre og mer utviklede deler av sør, uten et klart nytt budsjettvedtak.
Helt konkret foreslår Kommisjonen at det bilaterale bistandsbudsjettet deles i to
deler; i) et støtteprogram for lavvelferdsland, og ii) et program for utvidet samarbeid
med landene i sør.
NOU 1995:5
13
i) et støtteprogram øremerket lavvelferdsland. Dette programmet må ha som
formål å fjerne grunnleggende hindringer for utvikling av problemløsende og inntektsgenererende kapasitet, slik at disse landene selv kan settes i stand til å dekke
grunnleggende behov for sine innbyggere og ivareta statlige styringsoppgaver. Støtteprogrammet for lavvelferdsland vil kunne omfatte de av NORADs programland
som befinner seg blant lavvelferdslandene, og de foreslåtte ordninger vil erstatte det
nåværende system med landprogrammer.
Kommisjonen vil foreslå at støtteprogrammet for lavvelferdsland deles i to programkategorier:
– et langsiktig program for kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling rettet mot et begrenset antall land, og
– ett eller flere regionale fond som kan finansiere mer kortsiktige tiltak og investeringsbehov i de samme lavvelferdsland (og evt. andre lavvelferdsland i
samme region) som et supplement til de langsiktige programmene.
Kommisjonen tenker seg at ordningen med faste budsjettrammer for utvalgte lavvelferdsland bare bør inkludere de langsiktige programmene for institusjons- og
kompetanseutvikling. Når prioriterte mottakerland har behov for investeringsmidler
til å bygge ut sin økonomiske og sosiale infrastruktur, til å etablere industrifond, distriktutviklingsfond eller liknende, vil de kunne søke om midler til dette fra en regional budsjettpost for finansielle støttetiltak. Søknadene vil bli vurdert om de tilfredsstiller de nødvendige kvalitetskrav og tilstrekkelig forankring i en nasjonal
eller lokal institusjon, om disse har tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å gjennomføre tiltaket, og om tiltaket tilfredsstiller krav om institusjonell, økonomisk og
miljømessig bærekraft.
Kommisjonen vil foreslå at støtteprogrammet med de utvalgte lavvelferdslandene forankres i en form for «utviklingskontrakt» mellom Norge og vedkommende
land som spesifiserer et sett av gjensidige interesser og forpliktelser mellom giverog mottakerland innenfor rammen av et langsiktig perspektiv.
ii) et program for utvidet samarbeid med landene i sør, med fire programområder:
* Miljørettet utviklingssamarbeid. Dette bør være det sentrale satsingsområdet
i tillegg til det øremerkede støtteprogrammet, ut fra Kommisjonens hovedfokusering på de to sentrale utfordringene fattigdom og miljø. Kommisjonen vil derfor
anbefale at bevilgningene til denne programkategorien økes betydelig i de nærmeste årene.
Tiltak på miljøområdet må ta sikte på en mest mulig optimal bruk og forvaltning av naturressursene, begrense produksjon av avfall og forurensning, skape
bedre betingelser for gjenbruk og ressursøkonomisering, og utvikle teknologi for
sikring av farlig avfall og utslipp. Alle tiltak må gjennomføres i nært samarbeid med
nasjonale og lokale representanter. Departementet bør utarbeide en plan for utforming av Norges videre bidrag på dette området.
* Næringsutvikling og økonomisk utvikling. Hovedformålet med dette programmet må være å fremme økt produksjon, sysselsetting og bedre inntektsgrunnlag for næringsvirksomheter i sør gjennom handelspolitikken eller samarbeid med
norsk næringsliv. Tiltak som kan føre til en mer miljøvennlig produksjon må få høy
prioritet. Kommisjonen vil anbefale at det innføres en ny ordning for statlige kapitaltilskudd - et næringsutviklingsfond - der norske investorer deltar i etableringer
eller joint ventures for næringsutvikling i sør.
* Program for demokratiutvikling, organisasjons- og institusjonssamarbeid.
Hovedmål med dette programmet er å bidra til styrking og utvikling av demokratiske reformer og relevant institusjonsbygging i den forbindelse; tiltak som fremmer
NOU 1995:5
14
utdanning og helse; og tiltak som kan fremme et bredt nett av politiske, sosiale,
vitenskapelige og kulturelle kontakter og samarbeid med land i sør.
* Støtte til land i politiske overgangsfaser og til land som tidligere har hatt langsiktige samarbeidsavtaler med Norge. Gjennom dette programområdet skal det gis
støtte til å stabilisere land og regimer som er i vanskelige overgangsfaser som nye
selvstendige nasjoner, ved overgang til mer demokratiske styringsformer, ved
fredsslutning etter en krig eller tilsvarende tilfeller, spesielt der Norge har vært
involvert i arbeidet for å legge grunnlaget for en slik positiv utvikling. Programmet
bør også gi rom for videre samarbeid med land som tidligere har mottatt langsiktig
norsk bistand, men som etter hvert bedrer sin situasjon slik at de ikke lenger er lavvelferdsland.
8
ORGANISASJONENES ROLLE
Færre organisasjoner bør drive praktisk bistandsarbeid, og statlig støtte til slik virksomhet bør prioritere lavvelferdsland. Organisasjonenes egenandel ved bistandsvirksomhet i mellomgruppeland bør være 50 prosent. NORAD bør være forsiktig
med direkte støtte til frivillige organisasjoner i sør.
De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle i det norske samfunn. Dette
kommer bl.a. til uttrykk ved at omkring en tredel av den bilaterale bistanden - ca 1,5
milliarder kroner i 1993 - kanaliseres gjennom disse. Kommisjonen vil imidlertid
understreke at den anser organisasjonenes virke som organisasjonspartnere og som
del av en bred internasjonal og interkulturell kontaktflate, som like viktig som den
konkrete bistandsinnsatsen ute.
Kommisjonen vil oppfordre et bredere spekter av norske organisasjoner og
institusjoner til å inngå samarbeidsrelasjoner med partnere i sør, og gjennom dette
bidra til en bredere kontaktflate og gjensidig kommunikasjon. En viktig målsetting
med dette samarbeidet må være at det bildet som tegnes i Norge av de ulike samfunn
i sør blir like sammensatt som virkeligheten.
Blant organisasjonene er det et mindre antall som har bistand som en primæroppgave. Kommisjonen vil anbefale at disse trekkes mer inn i utformingen av norsk
sør-politikk. Organisasjonene må spesielt benyttes som høringsinstans ved utforming av større politiske initiativer.
Det viktigste bidrag for et flertall av organisasjonen vil imidlertid være samarbeid med organisasjoner i sør basert på felles verdier og interesser, for å styrke deres
evne og kapasitet til å fremme sine målsettinger. Dette er en oppgave som ikke kan
erstattes av det offentlige.
Hovedtyngden av de frivillige organisasjonene bør konsentrere seg om organisasjonssamarbeid i samarbeid med partnere i sør. Når det gjelder bistandsvirksomhet utover dette, er det ønskelig at virksomheten konsentreres om færre organisasjoner.
Støtten til organisasjonenes bistandstiltak må i større grad underlegges
bistandspolitiske prioriteringer, ettersom det er snakk om bruk av statlige midler.
Slik støtte bør konsentreres om lavvelferdsland, i tråd med de generelle målsettinger
for bistanden. Organisasjonene bør i mindre grad påregne tilskudd fra bistandsbudsjettet til bistandsprosjekter i land som ikke er lavvelferdsland, uansett om tiltakene
her også retter seg mot fattige målgrupper.
I tråd med dette bør organisasjonenes egenandel differensieres etter hvilke land
de arbeider i. Kommisjonen anbefaler at organisasjonenes egenandel for bistandsprosjekter i lavvelferdsland opprettholdes på 20 prosent, men at den for prosjekter
i mellomgruppeland økes til 50 prosent.
NOU 1995:5
15
Et viktig element i norsk sør-politikk må være å bidra til oppbygging av frivillige organisasjoner i sør. Kommisjonen stiller seg imidlertid sterkt skeptisk til den
direkte støtten norske myndigheter gjennom NORAD-kontorene gir til nasjonale og
lokale organisasjoner i mottakerland. Støtte til organisasjonsbygging bør komme
som et resultat av samarbeid mellom norske organisasjoner og organisasjoner i det
land det måtte gjelde. Dersom Norge er interessert i å benytte nasjonale organisasjoner for gjennomføring av bistandstiltak i mottakerlandene bør dette gjøres ved at
mottakerlandets myndigheter anerkjenner vedkommende organisasjon slik at dette
kan innarbeides i en langsiktig strategi for redusert bistandsavhengighet.
Kommisjonen vil foreslå at norske organisasjoner stimuleres til å videreutvikle
sitt organisasjonsarbeid og samarbeid med likesinnede organisasjoner i sør, og at
dette får en viktig plass i bistandsbudsjettet som en del av det utvidete samarbeidet
med landene i sør. Det bør ikke settes geografiske begrensninger på støtte til slikt
arbeid.
Kommisjonen vil understreke at organisasjoner som skal få slik støtte må ha en
klar basis i frivillig oppslutning og innsats i Norge. Et reelt organisasjonssamarbeid
forutsetter at organisasjonene har et utgangspunkt i det norske samfunn, med en
medlemsmasse eller støttegrupper som arbeider for de samme interesser og verdier
i Norge.
9
INFORMASJON OG OPINIONSARBEID
Organisasjonene bør få friere rammer for bruk av statlige informasjonsmidler og
selv ta større ansvar for forvaltningen av disse. Bevilgningene til informasjonsarbeid bør økes.
Informasjon og holdningsskapende arbeid er viktig både for å utløse endringer,
men også for å skape aksept for dem. Det må være en hovedmålsetting for informasjonsog holdningsskapende arbeid å berede en politisk vilje i brede lag av folket
for de nødvendige konsekvensene av en global bærekraftig utvikling. Dette innebærer bl.a. en forståelse for omlegging til bærekraftige produksjonsog forbruksmønstre og endringer i den urettferdige ressurs- og maktfordelingen i verden.
Holdninger formes også gjennom møter mellom mennesker i ulike sammenhenger, for eksempel gjennom sportsaktiviteter og kulturell virksomhet. Her ligger
det muligheter for å skape forståelse og fellesskapsfølelse på en helt annen måte enn
gjennom tradisjonelle kanaler. Kommisjonen anbefaler at denne formen for kontakt
og holdningsskapende arbeid gis større plass og flere ressurser. Hele det sivile samfunn bør ses som mulige samarbeidspartnere, ikke bare organisasjoner som tradisjonelt har arbeidet med forholdene i sør.
NORAD og de frivillige organisasjonene har gjennom flere tiår drevet et omfattende informasjonsarbeid som har bidratt til å skape oppslutning i befolkningen for
norsk utviklingshjelp. Denne oppslutningen må vedlikeholdes, samtidig som informasjonsarbeidet i dag må ha et langt videre perspektiv - i tråd med de omfattende
utfordringene for norsk sør-politikk som denne rapporten tar opp.
Kommisjonen vil foreslå at organisasjonene får et større ansvar, både faglig og
forvaltningsmessig, i forbindelse med den statlige støtten til organisasjoners informasjonsvirksomhet. Det bør etableres en struktur der organisasjonene gis friere
rammer for bruk og fordeling av statlige midler til informasjonsog opinionsarbeidet.
Informasjon om norsk og internasjonalt bistandssamarbeid må settes inn i et
helhetlig perspektiv som også formidler innsikt i andre deler av sørpolitikken, som
internasjonal handel, gjeldsspørsmål og konsekvensene av globalisering og økende
NOU 1995:5
16
gjensidig avhengighet. Både NORAD og bistandsorganisasjonene har et ansvar for
å sette sin bistandsrettede informasjon inn i et helhetlig nord/sør-perspektiv.
Massemediene er i stor grad med på å forme mennesker holdning til nord/sørspørsmål. På denne bakgrunn har NORAD og organisasjonene gitt tilbud til skolering av journalister gjennom kurs og reisestipendier. Dette har bidratt til høyere kvalitet i dekningen av dette stoffet. Kommisjonen anbefaler at slike tilbud til journalister og videreutvikles og økes.
Kommisjonens vektlegging av informasjonsog opinionsarbeidet tilsier at det
er nødvendig med en betydelig økt innsats på dette feltet. Kommisjonen foreslår at
det i årene framover legges opp til en økning i bevilgningene til informasjonsog
opinionsarbeidet.
NOU 1995:5
Kapittel 1
17
KAPITTEL 1
Utfordringer og rammebetingelser
Fattigdommen er et absolutt onde . . . i India og andre steder.
Ved inngangen til annen halvdel av 1990-årene og på terskelen av årtusen-skiftet, står norsk politikk overfor den delen av verden som en tidligere har omtalt som
utviklingslandene, foran et sett av gamle og nye utfordringer. Verden er i endring,
det stilles spørsmål om de virkemidler som har vært brukt har gitt de forventede
resultater, og det oppstår nye utfordringer som vi må ta stilling til. I dette kapitlet
skal vi forsøke å identifisere hvilke faktorer som denne Kommisjonen mener er,
eller er i ferd med å bli, så viktige at de legger sentrale premisser også for Norges
politikk overfor landene i «sør» .
Som det vil gå fram senere i dette kapitlet, er Kommisjonen av den oppfatning
at betegnelsene «utviklingsland» og «den tredje verden» ikke har samme relevans
som tidligere, og vi foreslår at en heretter benytter begrepene «lavvelferdsland» om
de aller fattigste landene, og «mellomgruppeland» om de øvrige. Denne mellomgruppen vil også omfatte en del av de nye landene i den tidligere Sovjetunionen. I
en rekke sammenhenger vil vi selvsagt ha behov for en ytterligere differensiering.
Vi kommer også til å benytte fellesbetegnelsen «landene i sør» .
Vi skal også i det følgende forlate den tunge betegnelsen «nord-sør/bistandspolitikk» , og benytte fellesbetegnelsen «sør-politikk» på hele det sett av virkemidler
som Norge kan benytte for å fremme og påvirke forbindelsene med de fattigste og
mellomrike landene i verden, og som stort sett befinner seg i «sør» . Norsk sør-poli-
NOU 1995:5
Kapittel 1
18
tikk vil dermed omfatte både bistand, handel, kultur, miljø og sikkerhet, såvel som
deltakelse i internasjonale organisasjoner som angår relasjonene til disse landene.
1.1
DE STORE UTFORDRINGENE: FATTIGDOMMEN OG DET GLOBALE MILJØET
1.1.1
Fattigdommen er hele det internasjonale samfunns ansvar
De store endringene i verden, og de nye utfordringene som verden nå står overfor i
forholdet nord/sør, må ikke få skygge for den akutte nød, den umenneskelige fornedrelse og de lidelser som fortsatt rammer en alt for stor del av verdens befolkning,
som lever i ekstrem fattigdom. De fleste internasjonale oversikter viser at det fremdeles er mer enn 1 milliard mennesker i verden som befinner seg i absolutt fattigdom, hvilket vil si at de ikke har et inntektsgrunnlag eller andre ressurser som er tilstrekkelig til å dekke det fysiske behovet for mat, beskyttelse (klær, bolig) og andre
basisbehov. Dette er mennesker som stort sett lever på marginalene i sine samfunn,
som lett er utsatt for sykdom og ulykker, og som har høy dødelighet og kort levealder. Disse representerer en enorm humanitær utfordring for hele det internasjonale
samfunnet.
Men samtidig er det viktig å fremheve at et økende antall mennesker rundt i verden har kommet seg ut av den absolutte fattigdommen, spesielt i de fleste land i
Asia. Gjennomsnittlig inntektsnivå er doblet i lavvelferdsland, og tredoblet i mellomgruppelandene mellom 1960 og 1990. Stadig flere mennesker har fått tilgang til
bedre helse, utdanning, bolig, kommunikasjon, m.v. slik at spedbarnsdødeligheten
er sunket, forventet levealder økt, og analfabetismen er sunket. Dermed øker andelen av ikke-fattige i verden raskere enn de fattigste. Det er en gledelig utvikling at
et flertall av verdens befolkning befinner seg over fattigdomsgrensen, og at i svært
mange land opplever det brede lag av befolkningen forbedringer.
På tross av disse positive trekk er det den ekstreme fattigdommen som fortsatt
rammer nærmere en fjerdedel av verdens befolkning, som må stå i hovedfokus for
den fremtidige norske sør-politikken. At gapet mellom velferdsutviklingen for de 510 prosent av verdens befolkning som ligger øverst på inntektsstigen og de som ligger aller nederst er økende, representerer en situasjon som ikke kan aksepteres. Det
må derfor legges større vekt på å forstå og forholde seg til de prosesser som skaper
og opprettholder fattigdom, marginalisering og maktesløshet. Arbeidsløshet og
manglende tilgang på jord står sentralt i dette fattigdomsbildet. Kvinners overrepresentasjon blant de arbeidsløse og fattigste forsterker konsekvensene av fattigdommen ettersom kvinner ofte er ansvarlig for familiens velferd og underhold.
Antallet mennesker som kommer i akutt nød, som må flykte fra sin faste
boplass, eller som rammes av hungersnød, sult og epidemier, har økt betydelig i de
siste årene. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) har registrert en tredobling i antall flyktninger fra 6 millioner i 1979 til vel 18 millioner i 1992, og i tillegg
kommer anslagsvis 24 millioner på flukt i sine egne land. Det er en stor fare for at
dette antallet vil øke ytterligere dersom de mange eksisterende og latente konflikter
av politisk, etnisk, nasjonalistisk eller religiøs karakter; som delvis faller sammen
med konflikter om ressurser som jord, beiteland, vann eller mineraler, blir ennå mer
omfattende. Slike konflikter rammer ikke bare de fattigste, men mennesker som
allerede lever i marginale områder eller som har en svak ressursbase, er ekstra sårbare når konflikter eller natur- og miljøkatastrofer rammer dem. Økningen i omfanget av absolutt fattigdom fører nettopp til at presset på marginale ressurser øker, og
faren for å havne i ekstrem og akutt nød øker tilsvarende.
NOU 1995:5
Kapittel 1
19
Det er mye som tyder på at den absolutte fattigdommen er et problem som blir
marginalisert i internasjonal politikk, ettersom verden blir engasjert i andre mer
akutte eller mer «nærliggende» problemer. Det vil derfor kreve en kraftanstrengelse for å konsentrere et internasjonalt engasjement for å bekjempe fattigdommen
der den forsatt er mest utbredt: i Afrika, Sør-Asia og deler av Øst-Asia, samtidig
som fattigdommen øker i nye områder, som i de nye republikkene i Kaukasus og
Sentral-Asia.
1.1.2
Miljøkonsekvensene av utvikling både i nord og sør angår oss alle
Brundtland-kommisjonens rapport (1987) påpekte den sammenhengen det kan
være mellom fattigdom og økt press på marginale ressurser, spesielt jordsmonn,
beiteland og skog. De fleste miljøbelastninger øker imidlertid med økende produksjon, inntekt og forbruk , og blant annet derfor representerer den hurtig voksende
«middelklassen» spesielt i mellomgruppelandene en langt større utfordring for en
langsiktig bærekraftig utvikling, enn de fattigste landene. Mellomgruppelandene
har foreløpig ikke like høyt forbruksnivå av ressurser som vi i høyinntektslandene,
men både industri, transportsystemer og øvrig produksjonsliv er ofte preget av
svake miljøstandarder, ineffektiv utnyttelse av ressurser og høyt forurensningsnivå.
Hurtig urbanisering medfører ekstra press på ressurser som rent vann, ren luft, og
skaper store utslipps- og avfallsproblemer.
Når menneskers bruk går over til misbruk av disse ressursene, enten det handler
om ren luft eller rent vann, om jordsmonn, mineraler eller biologisk mangfold,
undergraver vi vår egen eksistens, og fremtidige generasjoners muligheter. Selv om
det er langt fram til noen allmenn enighet om hvilke konklusjoner en kan trekke for
en endret og ny politikk, er det klart at bevisstheten om betydningen av å etterstrebe
en bærekraftig utvikling vil komme til å måtte prege rammeverket for all norsk politikk, og herunder norsk sør-politikk i årene som kommer.
En stadig sterkere miljøbevisshet vil innebære at velferdsutviklingen framover
vil måtte skje med lavere miljøkostnader gjennom en sterkere prioritering av ressurseffektivitet, og med mindre miljøbelastning. Den største utfordringen ligger her
i vårt eget land og i den øvrige industrialiserte verden som både er de største forbrukere av verdens ressurser og de største forurenserne, og dermed hovedkilden til de
globale miljøproblemene.
Miljøkonsekvensene av utviklingen i landene i sør kommer til å angå også oss
her i Norge i langt sterkere grad i fremtiden; bl.a. ved konsekvensene på de globale
miljøet som luft, vann, ozonlag, og klimaendringer; men også gjennom større konkurranse om knappe ressurser, og som aktive deltakere i alle internasjonale miljødebatter og -avtaler. Dette kan på lang sikt få langtrekkende følger for sammensetning og fordeling av internasjonal produksjon og for internasjonal handel, men det
kommer også til å stille oss alle overfor store og uante utfordringer i utforming av
nye samfunnsmodeller som er virkelig bærekraftige. En eventuell utforming av
slike alternative samfunnsmodeller ligger imidlertid utenfor denne Kommisjonens
mandat.
Miljøproblemer kan også lett slå ut i miljøkonflikter, og dermed undergrave
andre anstrengelser for å skape utvikling og redusere fattigdommen. I mer alvorlige
tilfeller kan det føre til væpnet konflikt, akutt nød, og flyktningestrømmer. Dette ser
vi allerede i strid om jord og beiteland; i kamp om kontroll over energiressurser og
verdifulle mineraler; og i en tiltakende kamp om vannressurser i mange land. Naturkatastrofer som tørke, flom og sykloner, eller mer langsomme forverringer som
skyldes stigende vannstand i havet, sur nedbør, fallende grunnvannstand, eller redusert motstandskraft hos planter kan alle bidra til å skape eller forverre fattigdom hos
NOU 1995:5
Kapittel 1
20
de som rammes av dette. Tiltak for å forebygge miljøkonflikter og bedre miljø- og
ressursforvaltning på disse felt vil derfor både kunne bedre grunnlaget for fred, og
redusere omfanget av fattigdom.
1.2
ANDRE SENTRALE UTVIKLINGSTRENDER
1.2.1
En mer usikker verden
De senere årene har dessverre ikke lagt noe grunnlag for å tro at slutten på den kalde
krigen skulle føre til en mer fredelig utvikling blant landene i sør, ved at stormaktene ikke lenger ville støtte motstridende parter i lokale konflikter. Snarere tvert om,
har oppløsningen av Warszawa-pakten og av Sovjetunionen «tatt lokket av» en
rekke latente konflikter. Mens noen konflikter har blitt redusert takket være slutten
på den kalde krigen (som f.eks. Etiopia, Mosambik, Sør-Afrika), har andre konflikter fortsatt med uforminsket styrke (som f.eks. Somalia, Angola, Sudan) eller blusset opp til nye og umenneskelige dimensjoner (som f.eks. Bosnia, Kaukasus-regionen, Rwanda). Det er grunn til å frykte at en rekke potensielle konflikter av etnisk,
sosial, nasjonal, eller religiøs karakter, eventuelt i kombinasjon med konflikter over
ressurser, makt og innflytelse, kan føre til nye væpnede stridigheter mange steder i
verden. Mange fattige land med regimer som mangler legitimitet, er spesielt utsatte.
Det samme kan være tilfelle der større eller mindre deler av befolkningen er spesielt
undertrykt. Men som vi har sett i mange tilfeller, kan det også nettopp være når en
sterk undertrykking reduseres, at konflikter blusser opp til overflaten.
Vi kan ikke isolere oss fra slike konflikter. De skildres foran øynene våre gjennom massemedia. Det internasjonale samfunnet har stadig oftere grepet inn med
sanksjonstiltak av ulike slag, med fredsskapende eller fredsbevarende operasjoner,
og med mekling, eventuelt valg og forsoningstiltak. Norge har allerede deltatt i
mange av leddene i en rekke slike operasjoner. Dersom konfliktene ikke dempes,
får vi flere nødhjelpsappeller, økende sultkatastrofer og nye flyktningestrømmer.
Det er derfor nødvendig å se på fredsoperasjoner, fredsbyggende arbeid, og andre
tiltak for å redusere og forebygge væpnede konflikter som en integrert del av Norges sør-politikk.
1.2.2
En stadig raskere globalisering
Også andre sider ved utviklingen internasjonalt preges av betydelig usikkerhet. Et
sentralt trekk i bildet er en stadig raskere globalisering . Det dreier seg om handel
og kapitalstrømmer, men også om ideer og kunnskapstrømmer, virkelighetsbilder,
livsstil og kultur. Teknologi og kommunikasjon er sentrale faktorer. Globaliseringsprosessen drives ikke minst av de omfattende flernasjonale selskapene med sine
verdensomspennende produksjons-, distribusjons- og markedsføringsapparater.
Den økende internasjonale kommunikasjon innen elektronikk, telekommunikasjon
og mediakanaler når etter hvert ikke bare så godt som alle land i verden, men trenger
også inn i snart samtlige landsbyer og husstander i de mest isolerte områder.
Integrasjonen av globale markeder for valuta, finans og teknologi såvel som
flernasjonale selskapers dominans i slike markeder har en rekke konsekvenser for
verdensøkonomien og for landene i sør. Beslutninger om produksjon, handel og
investeringer (og dermed også om forbruk) fattes i økende grad av selskaper som
opererer på tvers av landegrensene. En slik utvikling innebærer bl.a. at begivenheter
og prosesser innen ett land har en tendens til å virke både hurtigere og mer omfattende inn på utviklingen i andre land enn noen gang tidligere. Det er ikke lenger
mulig for enkeltland å isolere sine økonomier og samfunn fra prosesser, handlinger
og beslutninger i en bredere global sammenheng.
NOU 1995:5
Kapittel 1
21
Moderne bedrifter opererer også på helt andre måter enn de gjorde for 10-15 år
siden. Dette skyldes ikke bare liberaliseringen av kapital- og finansmarkeder, men
også en rivende teknologisk utvikling . Teknologiske framskritt innen transport og
kommunikasjoner endrer mulighetene for markedsføring av varer og tjenester og
øker bedriftenes fleksibilitet i forhold til tilbud og etterspørsel. Teknologiske endringer påvirker også balansen mellom ulike land når det gjelder deres komparative
fortrinn. De endrer strukturen på ferdigvarer fra utviklede land i retning av varer
som medfører større kunnskapsinvestering .
Bølgen av ny teknologi har viktige konsekvenser for landene i sør. Betydningen
av deres tradisjonelle fortrinn i verdensøkonomien (tilgjengeligheten av billig
arbeidskraft og naturressurser) har blitt redusert. Teknologisk utvikling bestemmer
i dag for en stor del mulighetene for økonomisk vekst. Samtidig som den også i
økende grad overflødiggjør tradisjonelle jobber og erstatter dem med helt nye produksjonssystemer. Dette er endringer som i dag går med stor fart og som bl.a. innebærer at økonomisk vekst ikke nødvendigvis produserer en tilsvarende økt sysselsetting, noe vi har vært vant til å regne med tidligere. Noen land vil selvsagt være
bedre rustet til å håndtere slike omstillinger enn andre, og da kanskje særlig land
som har maktet å investere i godt fungerende utdanningssystemer. I den globaliseringsprosessen som nå foregår, blir likevel en del land og grupper innenfor land i
økende grad marginalisert. En risiko ved globaliseringen er at den kan resultere i
homogenisering og nedbryting av et globalt mangfold vi ser som en av bærebjelkene i utvikling for bedre livskvalitet.
Selv om globaliseringsprosessene er viktige, preges også verden av sterke motstrømninger i retning av økende opptatthet av lokale problemer og kulturell identitet. Den preges også av sterke lokale og regionale konflikter. Mange av dem vil ha
sine røtter i den samfunnsstruktur som har preget svært mange land i sør: grensekonflikter som har ulmet lenge i kjølvannet av de gamle kolonimakters politikk;
konflikter om adgang til sentrale naturressurser (særlig vann); etniske konflikter av
ulik type, både de som foregår i områder der store etniske grupper (f.eks. kurderne)
ikke har noen egen stat, men bor innenfor flere statsgrenser, og de som springer ut
av sterke konflikter i flerkulturelle stater (Sri Lanka). Vi ser i dag både en internasjonalisering av etniske konflikter, såvel som en «etnifisering» av nasjonale forhold
som legger en etnisk, kulturell dimensjon på allerede eksisterende geografiske, ressursbaserte og økonomiske konflikter.
Parallelt med denne utviklingen ser vi også tendenser til en sterkere regionalisering. Det er ikke lett å forutse hvilke tendenser som vil bli dominerende i de kommende år, og dette vil ventelig også kunne variere mellom ulike regioner. Likevel
tør vi anta at det kommer til å skje en samtidig utvikling av både regionale og globale mønstre. Ikke minst er disse tendensene synlige på det økonomiske området.
Vi er for tiden inne i en periode med sterk internasjonalisering av handelsregimer
(som uttrykt ved den nylig fullførte GATT-runden), og en generell liberalisering av
økonomisk politikk i nærmest samtlige land i verden.
Markedsliberalismen har vært og er fortsatt den dominerende ledetråd for økonomiske reformer og internasjonalt samarbeid. Men samtidig er de aller fleste av
den oppfatning at et fritt marked må underlegges et regelverk og gis en samfunnsmessig styring og kontroll. Dette er omtrent umulig på globalt nivå fordi de politiske
styringsorganene her ikke har fått tilstrekkelig myndighet. Dette trekker derfor i retning av større regional samordning. I den skarpe internasjonale konkurransen synes
det også som om tettere regionalt samarbeid kan styrke enkeltland i sør. Regionale
organisasjoner vokser derfor fram, og kan komme til å bli stadig mer toneangivende. Også landene i sør vil i større grad inngå i regionale organisasjoner og handelssystemer, og Norges økonomiske sør-politikk må ta utgangspunkt i dette.
NOU 1995:5
Kapittel 1
22
Både de felles miljøutfordringene, globaliseringen og regionaliseringen understreker nå med ny tyngde og begrunnelse behovet for bedre overnasjonale og mellomstatlige styrings- og forhandlingsmekanismer, og dette spørsmålet setter i stigende grad sitt preg på diskusjonen både i FN-systemet og i andre fora der de ulike
interessegruppene møtes.
1.2.3
Økende sosiale spenninger
Parallelt med økende internasjonalisering og integrasjon på en rekke områder, er det
også en stigende tendens i retning av desintegrasjon på andre. En rekke land over
hele verden opplever økende sosial oppløsning og uro, samt en svekket vilje til å
løse konflikter på en konstruktiv måte. Dette har både politiske og økonomiske årsaker, men skyldes ikke minst at den identitetsskapende og sosialiserende rolle som
samfunnene har hatt, i dag er sterkt svekket. En utvikling preget av rask teknologisk
endring og en gryende global økonomi med liberalt demokrati, åpent marked og en
individualisert forbrukerkultur som dominerende trekk, støter i mange land mot tradisjonelle strukturer og verdier, og underminerer lokalsamfunnets etablerte mekanismer for kollektivt ansvar og solidaritet. På samme måte kan globaliseringen
oppleves å true økende nasjonal bevissthet, kulturell identitet og opptatthet av
lokale problemer.
Det er svært ofte samfunn som opplever økonomisk krise og raske sosiale endringer eller er preget av stor sosial ulikhet, og der ulikheten systematisk følger
etniske skillelinjer, som synes mest utsatt. Økt religiøs polarisering har fulgt i kjølvannet av moderniseringsprosessen i mange land, med økende religiøs fundamentalisme på den ene siden og det sekulariserte moderne samfunn på den andre. I alle
deler av verdenssamfunnet kan det spores tendenser til økende oppløsning av ulike
former for fellesskap; fra familie og sosiale grupper til nasjoner. Den sterkt økende
hiv/aids-epidemien forsterker ytterligere tendensene til fattigdom, oppløsning av
sosiale strukturer, og utarming av lokale ressurser. Det økende fattigdomsgapet der
mennesker lever i ekstrem fattigdom er en medvirkende faktor til den sosiale uro
som synes å gripe om seg.
Et bekymringsfullt symptom på negative trekk ved den økende globaliseringen
er den internasjonale kriminaliteten. Narkotika dyrkes og produseres blant annet av
fattige bønder i Sør-Amerika, Sentral-Asia og Sørøst-Asia, og omsettes internasjonalt til de viktigste markedene i USA og Vest-Europa. For enkelte land og områder
er narkotika en viktig valutainntekt. Internasjonal ulovlig våpenhandel går ofte den
motsatte veien, til både kriminelle grupper, myndigheter og opprørere. Til tross for
etablering av internasjonale kontrolltiltak, vil deler av det internasjonale finansvesen muliggjøre økonomisk kriminalitet og «hvitvasking» av penger. I tillegg kommer de mer tradisjonelle formene for ulovlig handel (smugling) og bestikkelser.
Spesielt i land der sentrale myndigheter har mistet sin legitimitet kan organisert kriminalitet vokse seg sterk og også i mange av landene i sør har det utviklet seg en
velorganisert kriminalitet. Det er derfor en fare for at internasjonal kriminalitet i
større grad kan komme til å påvirke og prege nord/sør-relasjonene i enkelte sammenhenger.
Å bekjempe de sosiale oppløsningstendenser og bidra til økt sosial integrasjon
på ulike nivåer er derfor av avgjørende internasjonal betydning. Arbeid for økt
sosial integrasjon på ulike nivåer må omfatte både rettigheter og plikter, og innebære respekt for mangfold og forskjeller. Uten en slik respekt, kan sosial integrasjon
like mye føre til ufrihet og konformitetspress som til frigjøring. Ikke minst har
utviklingen i Sør-Afrika demonstrert at konflikter og interessekamp ikke alltid kan
harmoniseres, men har en legitim og nødvendig plass for å skape grunnlag for en
NOU 1995:5
Kapittel 1
23
annerledes utvikling. Det sentrale i en slik utvikling er at mennesker får oppleve at
de har både tilhørighet og tilgang til makt og innflytelse over egen hverdag og livsvilkår. Institusjoner som slik skal binde mennesker sammen i sosialt forpliktende
forhold må skapes på grunnlag av respekt for ulike kulturelle identiteter, samling
om felles verdier og erkjent felles ansvar.
1.2.4
Uforutsigbar politisk utvikling
De senere år har verden sett overraskende politiske løsninger på svært fastlåste situasjoner i enkeltland og regioner. Mange land gjennomgår dramatiske politiske overgangsfaser med store økonomiske og sosiale konsekvenser. Ikke minst er bildet preget av at demokratiske styreformer er på frammarsj, og at de internasjonale menneskerettighetene stadig får større gjennomslag som felles verdigods.
I de fleste samfunn skjer det nå et sterkt internt press for større åpenhet, medbestemmelse og demokrati, og samtidig et internasjonalt press i samme retning.
Men mange av de nye demokratiene er skjøre og mangler en stabil basis i tradisjoner
og tenkemåte, demokratiske institusjoner, og en tilstrekkelig legitimitet i befolkningen. Det har også vist seg svært komplisert å gjennomføre demokratiske reformer
under vanskelige økonomiske forhold, der mange sosiale goder samtidig settes
under press, eller situasjonen på andre måter forverres for viktige sosiale grupper.
Selv med betydelig internasjonal støtte, vil disse nye demokratiene forventes å være
ustabile i lang tid framover, og vil kreve stor oppmerksomhet i norsk sør-politikk.
Også en rekke andre krefter bidrar til å gjøre de nye demokratiske strømningene
ustabile. Fundamentalistiske bevegelser som er aktive i mange land og som ofte har
et religiøst fundament i islam, hinduismen eller kristne sekter, er blant de som utfordrer både moderne demokrati, moderne markedsøkonomi (spesielt utenlandske
bedrifter), og til dels selve «modernismen» .
Andre er også skeptiske til den vestlige formen for demokrati, eller til sider ved
vestlig modernisering, og søker etter nye utviklingsveier basert på etablerte tradisjoner og kulturtrekk. Slik kan en tolke bl.a. mange trekk ved kinesisk og øst-asiatisk samfunnsmodell, enten den er knyttet til konfucianismen eller kommunismen
eller kombinasjoner av disse. Andre reaksjoner kan tenkes i land og regioner der
nåværende samfunnsmodeller kommer i krise. Ikke minst i store deler av Afrika er
både statsapparatet og nasjonalstaten i store vanskeligheter. Vi må derfor fortsatt
være forberedt på stor usikkerhet omkring den politiske utvikling i de ulike deler av
verden i tiden framover.
1.2.5
De nye folkevandringene
Internasjonale nord/sør-relasjoner handler også i økende grad om mennesker på
vandring og mennesker på flukt. I alle verdensdeler er det et økende antall mennesker som krysser grenser på vandring fra nød, undertrykkelse, krig, eller fra arbeidsløshet og små framtidsmuligheter, til tryggere og mer fredelige tilstander, eller på
søk etter bedre arbeids- og framtidsmuligheter. Befolkningspress, ressursmangel og
skjev utvikling skaper grunnlag for utvandring, mens økonomiske vekstsentra virker tiltrekkende enten de er i storbyene i eget land, i naboland, eller i fjernere områder som Midt-Østen, Sørøst-Asia, Nord-Amerika eller Vest-Europa. Mange land
driver en aktiv rekruttering av fremmedarbeidere for å fylle nødvendige samfunnsfunksjoner. Men selv land med streng innvandringskontroll klarer ikke å stanse
strømmen av lovlig og ulovlig innvandring. Samtidig øker som før nevnt omfanget
av reelle flyktninger med krav på internasjonalt vern og beskyttelse.
NOU 1995:5
Kapittel 1
24
Det er få sikre tall på omfanget av internasjonal migrasjon, men det regnes ofte
med at minst 100 millioner mennesker bor i et annet land enn der de er født, selv om
det reelle tallet kan være det dobbelte. Det er innpå 10 millioner fremmedarbeidere
i Golf-området, og betydelige arbeidsvandringer både i Sørøst-Asia, Vest-Afrika og
det Sørlige Afrika. USA tar hvert år imot ca. 800.000 lovlige innvandrere, i tillegg
til anslagsvis 200.000 ulovlige. Vest-Europa har en større egen befolkning enn USA
og mottar i overkant av en million migranter årlig, og sannsynligvis færre på ulovlig
vis enn USA. Både i USA og Vest- Europa (og i Norge) utgjør innvandringen nå
årlig rundt 3 promille av den faste befolkningen.
Internasjonal migrasjon kan representere fordeler og goder for alle parter; både
for samfunnet som migrantene kommer fra, for samfunnet vedkommende kommer
til, og for migrantene selv. I noen lavvelferdsland representerer inntekter fra migrantarbeidere og emigranter den viktigste kilden for utenlandsk valuta. På kort sikt
er imidlertid utvandring av utdannet arbeidskraft fra lavvelferdsland (brain drain) et
tap for senderlandet, og til dels et internasjonalt problem fordi det hemmer utviklingen og reduserer effekten av internasjonal bistand. I stort omfang og ukontrollerte
former kan folkevandringer skape betydelige problemer og konflikter.
Det er gode grunner til å anta at omfanget av internasjonal migrasjon vil øke
ytterligere i årene som kommer, og at dette vil skyldes både regulær arbeidsvandring og emigrasjon, men også ulovlig innvandring, og tilfeller av større menneskegrupper på flukt fra nød. Det vil ventelig ikke være så store grupper som vil søke til
Norge, men andre høyinntektsland i Europa og Nord-Amerika vil i stadig større
grad oppleve dette som et press. De grupper som søker seg til Europa vil nok også
i fremtiden stort sett komme fra land og områder i vår geografiske nærhet som MidtØsten, Nord-Afrika og Øst-Europa. Samtidig vil det fortsatt være ennå større folkegrupper på vandring og på flukt i andre verdensdeler, uten ønske eller muligheter til
å komme til Europa.
Kommisjonen er overbevist om at internasjonale folkevandringer vil spille en
stadig større rolle i nord/sør-relasjonene i årene som kommer , og at dette vil få
betydning også for internasjonal bistandspolitikk, såvel som for handels- og investeringspolitikken. Det er derfor nødvendig at norsk sør-politikk er forberedt på og
tar hensyn til dette. Det er spesielt viktig at norsk politikk på dette feltet unngår å
styrke fremmedfrykt og rasistiske holdninger.
1.3 EN TREDELT VERDEN
Verden er i endring. Sovjet-kommunismens fall, oppløsningen av Øst-blokken og
av selve Sovjetunionen har ført til at disse landene ikke lenger opererer som en samlet maktblokk. Samtidig har dette tydeliggjort det store forfallet i økonomi og velferdsnivå, og avdekket store forskjeller og sterke spenninger innen denne maktblokken. Vi har fått å gjøre med en serie land som stort sett alle er i økonomisk og politisk krise; men som viser store variasjoner fra de relativt sett velstående baltiske
land i nordvest og i Sentral-Europa; de slaviske kjernestatene (Russland, HviteRussland, Ukraina); til Balkan-statene som rives av krigen i eks-Jugoslavia; småstatene i Kaukasus-regionen; og den «nye» regionen Sentral-Asia med til dels utbredt
fattigdom.
En like viktig endringsprosess er i ferd med å slå gjennom blant de land som til
nå har blitt omtalt som den «tredje» verden, eller «utviklingslandene» . Om disse
også tidligere har vært en heterogen gruppe, er dette nå blitt ennå tydeligere. Den
økonomiske avstanden mellom de aller fattigste landene som Etiopia, Mosambik,
Bhutan, Guinea-Bissau eller Afghanistan, og de ny-industrialiserte landene i Østog Sørøst-Asia, de oljerike i Midt-Østen og de mellomrike i Latin-Amerika, gjør det
NOU 1995:5
Kapittel 1
25
nå meningsløst å snakke om en felles gruppe av «utviklingsland» . Land som Israel,
Saudi-Arabia og Kuwait; Uruguay, Chile og Costa Rica; Sør-Korea og Malaysia,
har alle utviklingsindikatorer som kan sammenliknes med Øst- og Sør-Europa.
Sammenbruddet og oppløsningen av den «annen» verden har ført til at også
begrepet den «tredje» verden må få et nytt innhold, om det ikke skal bli meningsløst. Begrepet den «tredje» verden har stort sett falt sammen med begrepet «utviklingsland» som heller ikke har vært særlig dekkende, men som nå i lys av den
senere tids brede variasjon i «utvikling» blant denne gruppen av land, er stadig mindre meningsbærende.
Når det gamle bildet av en tre-delt verden (Nord/Øst/Sør) faller bort, er det viktig at det nye bildet som skapes er relevant for å kunne forstå og forholde seg til de
nye realiteter i verden. Det finnes gode grunner for ulike verdensbilder, etter hvilke
sider ved verden en ønsker å fokusere på. Ut fra en global helhet, spesielt i forhold
til jordas begrensede ressursgrunnlag finnes det bare én verden. Alle mennesker har
samme verdi, uansett hvor de befinner seg i verden. Kommunikasjon og internasjonalisering har gjort verden til én. I den motsatte ytterlighet er alle samfunn unike,
med sine kulturelle og samfunnsmessige særtrekk. Samtidig som begge disse synsvinkler er relevante, er vi samtidig nødt til å generalisere for å organisere vårt verdensbilde.
Det er kanskje to perspektiver som nå kan komme til å dominere vår verdensforståelse: Det ene hevder at vi går mot en ny tredelt verden, som kommer til å
domineres av - og splittes mellom - de tre økonomiske stormaktene USA, EU/
Europa, og Japan, hver med sin gruppe av allierte og avhengige land. Innen dette
synet gis det muligens rom for at nye økonomiske stormakter også kan få sin plass,
som det oljerike Midt-Østen, evt. et nytt Russland, et mer selvstendig Kina, osv. De
tre (eller flere) store vil stadig konkurrere og rivalisere om innflytelse, makt, osv.
Det andre hovedperspektiv tar utgangspunkt i geografisk/kulturelle regioner, og
betrakter verden som delt mellom den vestlige/vest-europeiske, den slavisk/ortodokse, den muslimske, den afrikanske, den hinduistiske og den buddhistisk/konfucianske, og med mange minoriteter og konflikter knyttet til disse identitetene.
Denne Kommisjonen skal imidlertid ha sitt hovedperspektiv på utviklingsprosesser, menneskelig velferd, og tiltak som kan redusere fattigdommen i verden. Det
er derfor mest relevant å gruppere land og regioner etter økonomisk og sosialt utviklingsnivå. Både FNs Utviklingsprogram (UNDP) og Verdensbanken har i sine
årlige studier og statistiske oversikter foretatt en tredeling av verdens land, etter
noen enkle utviklingsindikatorer. Verdensbanken benytter i sin World Development
Report brutto nasjonalprodukt per innbygger (bnp/innb) som utviklingsindikatorer,
og grupperer landene som lavinntektsland, mellominntektsland og høyinntektsland.
UNDPs Human Development Report introduserte i 1990 en ny utviklingsindikator
«Human development index» - HDI, som bygger på en kombinasjon av økonomisk
velferd, utdanningsnivå og helse. (Se tekstboks.)
To metoder for tre-deling av verden
Verdensbanken opererer med en tredelt verden inndelt helt kategorisk etter bnp/
innb målt i USD etter gjeldende valutakurser: Høyinntektsland består av 23 land
som nesten bare er OECD-land (pluss Hong Kong, Singapore, Israel og noen små
olje-land). Disse har alle en bnp/innb på over 10.000 USD. Mellominntektsland
består av i alt 67 land i hovedsak fra Latin-Amerika, Midt-Østen, Øst-Europa, og
Sentral, Øst- og Sørøst-Asia. Denne kategorien er imidlertid delt i to undergrupper;
21 «høyere» og 46 «lavere» mellominntektsland. I den øvre gruppen ligger bnp/
NOU 1995:5
Kapittel 1
26
innb på 2.500-8.000 USD, og i den lavere på 670-2.500 USD. Lavinntektsland
består av 42 land i hovedsak i Afrika og Sør-Asia, med et bnp/innb på 100-670
USD. (Kilde: World Development Report 1994. Tallene omfatter bare land med
over 1 mill.innbyggere).
UNDPs Human Development Report har etablert en ny utviklingsindeks
(Human Development Index - HDI). På norsk burde det kanskje hete Indeks for
Nasjonal Velferd - INV. Denne indeksen er satt sammen av tre elementer; økonomisk velferd (representert ved en kjøpekraftsjustert bnp/innb), utdanningsnivå, og
helse (forventet levealder). Denne indeksen har også betydelige svakheter. Men
svakhetene og dataproblemene ved HDI-indeksen er imidlertid ikke særlig større
enn ved beregningen av bnp. HDI-indeksen er også litt vanskelig å oppfatte, i det
den beveger seg fra 0 til 1. Vi skal derfor omsette denne indeksen til et prosentmål,
slik at en HDI-indeks på 0.363 omskrives til 36,3 % og oppfattes slik at landet har
oppnådd 36,3 % av velferdsnivået til de som er kommet lengst. På dette grunnlag
opererer UNDP-rapporten (Human development Report 1994 ) med følgende tredelte verden:
High human development består av i alt 53 land med en HDI-indeks på over 80
%. Denne gruppen omfatter samtlige land i Nord-Amerika og Europa (med 4 unntak); 8 land i Latin-Amerika; 5 i Øst-Asia; og 3 i Midt-Østen. Medium human
development består av 65 land med HDI-indeks mellom 50 % og 80 %. Her kommer storparten av landene i Øst- og Sørøst-Asia (inkl. Kina); Sentral-Asia, MidtØsten, Nord-Afrika og Latin-Amerika, men bare fem land i Afrika sør for Sahara.
Low human development består av i alt 55 land nederst på utviklingsstigen, med
HDI-indeks fra ca 20 % opp til 50 %. I denne gruppen faller hele 41 land i Afrika
sør for Sahara, hele Sør-Asia (med India), Indo-Kina og bare Haiti i Latin-Amerika.
Se også kartet foran i Rapporten og land-oversikten i vedlegg 2.
UNDP-rapporten la i sin tid stor vekt på at HDI-indeksen var meget forskjellig
fra den tradisjonelle bnp/innb-indeksen, og at mange land som hadde et lavt bnp/
innb likevel skårer høyt på velferdsindeksen, eller omvendt at land med høy bnp/
innb har lavt velferdsnivå. I realiteten er det stort samsvar mellom de to indikatorene, og dermed mellom de grupperinger Verdensbanken og UNDP-rapporten opererer med, dersom en sammenlikner Verdensbankens høyinntekt- og øvre mellominntektsland med UNDPs høyvelferdsland, osv.
Det er også relativt godt samsvar mellom UNDPs lavvelferdsland og gruppen
av Minst Utviklede Land (MUL) som FN har utarbeidet. Problemet med MUL-listen har imidlertid vært at mens en rekke land er blitt inkludert på denne etter at den
ble først opprettet i 1975, har det til nylig ikke vært mulig å ta ut land som senere
har opplevd en positiv utvikling. Det er først nå besluttet at Botswana skal tas ut av
MUL-listen fra 1995. MUL-listen omfatter heller ikke de store landene i Sør-Asia
som India og Pakistan, som etter UNDPs definisjon er lavvelferdsland.
Denne Kommisjonen vil derfor anbefale at norsk sør-politikk heretter tar
utgangspunkt i begrepet «en tredelt verden» . Kommisjonen vil ta utgangspunkt i
UNDPs inndeling, fordi denne bygger på indikatorer som ligger nærmest det vi - og
det internasjonale samfunn - forstår med utvikling og velferd. Kommisjonen er klar
over at det internasjonalt ofte benyttes andre indikatorer og skillelinjer for differensiering mellom landene, som utviklingsbankenes bruk av bnp/innb, og FN-begrepet
«Minst Utviklede Land» som også danner utgangspunkt for GATT-akseptert handelspolitisk diskriminering. Kommisjonen vil imidlertid anbefale at Norge benytter
UNDPs inndeling når dette er mulig, og arbeider for at dette også skal anerkjennes
NOU 1995:5
Kapittel 1
27
internasjonalt, eventuelt inntil det opprettes nye og ennå mer robuste utviklingsindikatorer. Dette gir oss følgende inndeling (se også kartet på side 19):
Lavvelferdsland (Lav HDI-indeks): De fleste land i Afrika sør for Sahara, SørAsia, og enkelte andre svært fattige land. Her ligger forventet levealder mellom 42
og som regel under 60 år (gjennomsnitt 56 år); andelen av befolkning som kan lese
ligger stort sett mellom 30 og 60 prosent (gjennomsnitt 47 prosent); i de fleste land
har befolkningen mindre enn 3 års skolegang (snitt 2 år); og bnp/innbygger i kjøpekraftsjustert PPP-dollar1 stort sett mellom 500 og 2000 (snitt 1170). Det er i disse
landene utbredt absolutt fattigdom, der de absolutt fattige ofte utgjør rundt halvparten av befolkningen.
Mellomgruppeland (Middels HDI-indeks): De fleste land i Latin-Amerika,
Nord-Afrika, Midt-Østen, Sentral-, Øst- og Sørøst-Asia. Her ligger utviklingsindikatorene markant høyere enn for lavvelferdslandene: Forventet levealder ligger for
det meste mellom 60 og 70 år (snitt 68 år); alfabetiseringsgraden ligger med få unntak over 60, og opp mot 100 prosent (snitt 80 prosent); gjennomsnittlig antall år på
skole varierer stort sett mellom 3 og 6 år (snitt 4,8 år), og bnp/innbygger for det
meste mellom 2000 og 6000 PPP-dollars (snitt 3420) , selv om det her er flere land
med betydelig høyere inntektsnivå, men svakere sosiale indikatorer. Mange av disse
landene har også et betydelig antall absolutt fattige, men i motsetning til lavvelferdslandene utgjør deres andel av befolkningen et klart mindretall, ofte på 10-30
prosent.
Høyvelferdsland (Høy HDI-indeks): De fleste land i Europa og Nord-Amerika,
samt de mest «avanserte» land i Øst-Asia, Midt-Østen, og Latin-Amerika. I disse
landene ligger forventet levealder stort sett over 70 år (snitt 74 år); så godt som
samtlige kan lese og skrive (snitt 97 prosent); gjennomsnittlig skolegang varierer fra
5-6 år til over 12 år (snitt 10 år); og inntektsnivået ligger over 5000, og opp til vel
20000 PPP-dollar (snitt 14000). Det finnes absolutt fattige også i disse landene, men
dette er i hovedsak et marginalt problem. Mange av landene har imidlertid et stort
problem med relativ fattigdom og betydelige inntektsforskjeller. Det kan av mange
årsaker være litt problematisk å benytte begrepet «høyvelferdsland» om alle disse
landene, og vi vil derfor også referere til høyinntektsland, landene i Nord, o.l.
Begrepene «tredje verden» og «utviklingsland» faller dermed ut av vokabularet.
Den intuitive forskjellen mellom landene i de tre grupperingene skulle være
relativt lett å oppfatte og akseptere; at det er vesentlig forskjell mellom «typiske»
lavvelferdsland som Bangladesh og Tanzania og mellomgruppeland som Tyrkia,
Tunis og Botswana, og tilsvarende sprang til høyvelferdsland som Frankrike, Tyskland og Norge. Likevel er det alltid problematisk å trekke grensene, fordi det alltid
vil være land som faller i «grenseland» . I overgangen mellom lavvelferdsland og
mellomgruppeland finner en bl.a. land som India, Kina, Sri Lanka og Vietnam, alt
etter hvilken definisjon en benytter. Tilsvarende vanskelig er grensen mellom mellomgruppeland og høyvelferdsland. Etter UNDPs definisjon vil flere land som i dag
kalles «utviklingsland» komme i samme kategori som høyinntektslandene i OECD,
som Mexico og Argentina, Kuwait og Israel, Sør-Korea og Singapore.
Kommisjonen mener det er viktig og klargjørende for utforming av politikken
å gjøre et slikt skille, som vi foreslår mellom lavvelferdsog mellomgruppeland.
Verdensbanken gjør noe tilsvarende i forbindelse med betingelsene på sine lån og
1. Når et lands nasjonalprodukt omregnes til vanlige USD-dollar, benyttes gjeldende valutakurser.
Når en istedet benytter PPP-dollar (Purchasing Power Parity), tar en også hensyn til prisnivået i
det enkelte land slik at tallene blir mer sammenlignbare når det gjelder det enkelte lands kjøpekraft.
NOU 1995:5
Kapittel 1
28
kreditter, idet bare lavinntektslandene (etter deres definisjon) pluss noen få unntak,
har tilgang på de billigste IDA- kredittene. I FN-sammenheng og i mange bilaterale
sammenhenger, som f.eks. i den norske GSP-ordningen for tollpreferanser, har
MUL-gruppen særfordeler. Også OECDs Utviklingskomite DAC arbeider med å
etablere en slik skillelinje, selv om det der foreløpig ikke er oppnådd enighet.
Kommisjonen mener derfor at Norge på selvstendig basis bør innføre en slik
skillelinje i sin politikk, og arbeide for at de internasjonale organisasjonene etter
hvert gjør det samme. Det vil selvsagt være behov for nærmere presiseringer av
plassering av de enkelte land, regler for å flytte opp fra en gruppe til en annen, m.v.
Dette kan ikke Kommisjonen her utarbeide i detalj, og vi vil i denne Rapporten ta
utgangspunkt i siste utgave av UNDPs HDI-indeks.
Den viktigste implikasjonen er at Kommisjonen anbefaler at norsk sør-politikk
tar utgangspunkt i denne tredelingen. Det foreslås at både bistandsbudsjettet, handelspolitiske virkemidler, og andre tiltak utformes slik at de differensierer mellom
Lavvelferdsland og Mellomgruppen. Så langt som mulig, bør også statistikk og data
tilpasses denne tredelingen, for å gi et klart bilde av hvordan ressurs- og handelsstrømmer beveger seg.
1.4 KONFLIKTFLATER I NORSK SØR-POLITIKK
Til tross for den allmenne oppslutningen om norsk bistand, har debattene om
bistandspolitikken og nord/sør-politikken gjennom årene vært preget av en rekke
konfliktflater og polariseringer på mange nivåer. Kommisjonen vil derfor allerede
innledningsvis ta for seg noen av de spørsmålene som har vært gjengangere i norsk
debatt, og i korte trekk peke på i hvilken grad vi gjennom vår rapport mener å kunne
bringe nye perspektiver eller avklaringer.
1.4.1
Det grunnleggende spørsmålet: Nytter bistanden?
Selve kjernespørsmålet mange mennesker fortsatt stiller seg etter mer enn 40 års
bistandsvirksomhet er: Nytter det egentlig? Utgangspunktet for slike spørsmål er
ikke minst den omfattende fattigdom som fortsatt eksisterer i store deler av verden,
med over 1 milliard mennesker i absolutt fattigdom. Mange land har opplevd kraftig
økonomisk tilbakegang de siste 10-15 årene, stadig flere mennesker synes å rammes
av tørke og sultkatastrofer, land er preget av krise og sosial oppløsning. Dette gjelder også mange av de landene som har mottatt betydelige bistandsoverføringer fra
Norge, i Sør-Asia og Sør/Øst-Afrika. Spesielt i Afrika sør for Sahara har fattigdommen økt i mange land som samtidig har vært stormottakere av internasjonal bistand.
Snarere enn å bli selvhjulpne, har de tilsynelatende blitt stadig mer avhengige.
Andre land i Asia klarer seg imidlertid langt bedre. Den absolutte fattigdommen blir
stadig redusert, uten at disse landene er like store bistandsmottakere, i hvert fall ikke
i dag.
Kommisjonen kan ikke bekrefte at bistand alltid nytter. Erfaringene med 40 års
bistandsinnsats gir ingen entydige svar. Mens bistandsinnsatsen i mange sammenhenger har representert viktige og positive bidrag til de forbedringene av folks levevilkår som rettelig har forekommet i de aller fleste land i sør, synes den i andre sammenhenger å ha bidratt til å forsterke negative tendenser i disse samfunnene. Bistanden har hatt de klareste positive effekter når den har blitt plassert inn i en sammenheng som også er utviklingsorientert. Erfaringene tilsier også at den økonomiske
verdien for mottakerne av de totale bistandsoverføringene er langt lavere enn de
bokførte kostnadene for giverlandene. En rekke forhold ved måten vi har organisert
NOU 1995:5
Kapittel 1
29
og gjennomfører vår bistandspolitikk fører til at resultatene ofte blir svakere enn
forventet.
Kommisjonen legger derfor fram forslag til betydelige endringer i bistandspolitikken, basert på de erfaringer som nå er gjort gjennom en lang bistandsepoke.
Samtidig er Kommisjonen klar over at verken norsk eller internasjonal bistand er
avgjørende for utviklingen i de fleste landene i sør: De ytre rammevilkårene er av
langt større betydning, og inntekter og overføringer fra eksport, investeringer og
kommersielle lån, migrantarbeidere, turisme og andre tjenester utgjør for det store
flertall av lavvelferdsog middelvelferdsland langt høyere inntekter enn de rene
bistandsoverføringene. På samme tid har de interne forutsetninger som nasjonale
kulturelle, økonomiske og politiske faktorer vist seg å ha grunnleggende betydning
for hvordan bistandsinnsatsen vil fungere, og hvilken retning utviklingen tar.
1.4.2
Er eksterne eller interne faktorer hovedårsak til at utvikling ikke finner sted?
Kommisjonen peker på at det finnes mange utviklingsveier, og at det er viktig at
mangfoldet i samfunnsverdier og samfunnsmodeller bekreftes innenfor utviklingssamarbeidet. Samtidig finnes det noen grunnleggende betingelser som bør være tilfredsstilt uansett hvilket veivalg en tar.
I den offentlige utviklingsdebatten har det vært en tendens til å fokusere på forholdet mellom de interne og eksterne faktorene: De interne faktorer omfatter både
kulturelle faktorer knyttet til holdninger til utvikling; sosiale og politiske maktforhold, eiendomsstruktur og sosiale motsetninger; og ikke minst hva slags politisk
system og økonomisk politikk som føres. Disse kan i sum være utviklingsfremmende, eller -hindrende. De eksterne faktorer omfatter både den strukturelle arven
fra kolonitiden som fortsatt preger mange samfunn, men ikke minst de internasjonale økonomiske rammebetingelser som påvirker råvarepriser, rentenivå, kapitalbevegelser, handelshindringer, mv.
Denne dikotomien har også preget den internasjonale utviklingsdebatten.
Representanter for landene i sør har lagt størst vekt på de eksterne hindringer for
utvikling, mens representanter for giverlandene i nord har i større grad fokusert på
de interne faktorene i landene i sør. Det var fokus på eksterne faktorer som preget
arbeidet med en «Ny Økonomisk Verdensorden» på 1970-tallet, mens Verdensbankens og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer på 1980-tallet har hatt sitt
viktigste fokus på den interne politikken i de kriserammede låntakerlandene. På
1990-tallet er det imidlertid oppstått større enighet mellom «nord» og «sør» både
innen Verdensbanken og FN-systemet at begge sett med faktorer er viktige.
Kommisjonen vil her understreke betydningen av samspillet mellom de ulike
faktorer i utviklingsprosessen. De internasjonale rammebetingelser kan stimulere
eller hemme et lands forsøk på å skape sin egen utvikling, og i noen tilfeller ha en
helt avgjørende innflytelse. Grunnlaget for og drivkraften til utvikling er imidlertid
landenes egne anstrengelser og evne til å organisere sin egen politikk. Kommisjonen vil derfor understreke betydningen av å arbeide for reformer både internt i de
enkelte landene, og i det internasjonale rammeverket, og at det i utviklingssamarbeid legges avgjørende vekt på tiltak som bidrar til å sikre at de grunnleggende
betingelser for utvikling er til stede.
Kommisjonen understreker også sterkt at det er mottakerlandene og deres egne
institusjoner som må ha ansvaret for utviklingen. Verken private eller statlige
bistandsorganisasjoner kan overta denne rollen på lang sikt. Når bistanden går
utenom alle interne - moderne eller tradisjonelle - strukturer, skapes det bistandsav-
NOU 1995:5
Kapittel 1
30
hengighet i stedet for problemløsende kapasitet. Dette er kanskje den største utfordringen for samtlige bistandsorganisasjoner i dag.
1.4.3
Miljø eller utvikling?
Vår evne til å tilpasse menneskehetens virksomhet og utvikling til jordas bæreevne
er helt grunnleggende for vår mulighet til å overleve på lengre sikt. All seriøs politikk må derfor nå sikte på å forene målsettingene om et bedre liv for folk flest, med
hensynet til jordas begrensede ressurser og balansen i jordas økologiske system.
Likevel opplever vi stadig at det oppstår motsetninger mellom miljøhensyn og ulike
utviklingsformål, der en må avveie og prioritere. Selv om det er viktig stadig å etterstrebe løsninger som forener de to målsettingene, kan vi ikke unnlate å innse at motsetningene stadig finnes. Disse problemene er samtidig av en så omfattende og
grunnleggende karakter, at denne Kommisjonen ikke kan bidra til mer enn å understreke fokuseringen på dem. Det vil kreve en omfattende og langsiktig innsats av
alle engasjerte personer og institusjoner både i nord og sør for å frambringe en mer
bærekraftig utvikling.
Et miljøperspektiv basert på dagens kunnskapsnivå vil få en rekke konsekvenser for norsk sør-politikk. Det overgripende spørsmål er hvorvidt vi gjennom vår
bistand og øvrige politikk bidrar til å fremme en utviklingsmodell i landene i sør
som står i motstrid med jordas bæreevne. Arbeidet med å utvikle alternative og mer
bærekraftige utviklingsmodeller, er en gigantisk oppgave som påligger oss alle,
både i nord og sør. I mellomtiden må vi arbeide for at alle land i sør (og nord) har
størst mulig rom for å finne sin egen utviklingsvei, samtidig som vi alle i det internasjonale samfunn må ta følgene av den konkrete kunnskap som bl.a. er nedfelt i
miljøavtaler og konvensjoner, og som uttrykkes i Agenda 21 .
Agenda 21 - Miljø og Utvikling
Agenda 21 er en handlingsplan for samarbeid om miljø- og utviklingsproblemer
som ble vedtatt på FN-Konferansen om Miljø og Utvikling, i Rio de Janeiro i 1992.
Agenda 21 er et stort dokument som dekker de fleste sektorer av betydning for
miljø og utvikling. Den har fire hoveddeler som omhandler:
– fattigdom, forbruksmønstre og andre økonomiske og sosiale dimensjoner;
– miljø- og ressursforvaltningsspørsmål;
– styrking av sosiale gruppers og frivillige organisasjoners rolle; og
– finansielle og teknologiske tiltak og mekanismer for å gjennomføre Handlingsplanen
Kommisjonen for bærekraftig utvikling som ble opprettet i 1993 har som hovedoppgave å overvåke integreringen av miljø og utvikling i de enkelte FN-organer og
gjennomføringen av Agenda 21.
Likevel er hensynet til vårt felles miljø så viktig at vi ikke kan la være å handle
ut fra det kunnskapsnivået vi har i dag. Kommisjonen mener derfor at hensynet til
miljøkonsekvenser må utgjøre en viktig ramme rundt Norges sør-politikk , basert på
å utnytte all eksisterende kunnskap og erfaring om miljømessige konsekvenser av
utviklingsaktiviteter.Vår politikk er å fremme en ansvarlig forvaltning og utnyttelse
av naturressurser, og en minimal belastning på felles ressurser (som luft og vann).
Vi plikter fremfor alt å stille de strengeste krav til oss selv. Det innebærer også at vi
må være forberedt på stadig å revurdere vår politikk når det genereres ny kunnskap.
NOU 1995:5
Kapittel 1
31
1.4.4
Bistand eller handel?
En klassisk motsetning i både norsk og internasjonal debatt er knyttet til slagordet
«Trade, not aid» . Denne Kommisjonen er imidlertid av den oppfatning at disse to
ikke er alternativer, og at utfordringene heller ligger i hvordan både bistand, handel
og reformer i internasjonale rammebetingelser hver for seg og i kombinasjon kan
fremme utviklingen i sør.
Uenigheten og diskusjonene har tatt utgangspunkt i argumentet om at bistanden
ikke er så viktig for utviklingen i mottakerlandene, og at det bare er ved utvikle et
næringsliv med egen inntjeningsevne bl.a. gjennom eksport, at landene kan utvikles
selvstendig på lang sikt. Dermed blir også det viktigste bidraget landene i nord kan
yte, en åpnere handelspolitikk og reformer i internasjonal økonomi som gjør det
mulig for landene i sør å oppnå markeder og inntekter for sin eksport.
Ikke minst vil de som er skeptiske til bistandens effekter ofte argumentere for
en mer aktiv og åpnere handelspolitikk. Men også argumenter om at de eksterne
faktorene og internasjonale rammevilkår spiller en vesentlig rolle for de fattige landenes utviklingsmuligheter, fører til at det legges stor vekt på reformer i internasjonal økonomi og tiltak for å fremme importen fra disse landene. På den andre side
handler debatten om utviklingsmodeller bl.a. om hvorvidt lavvelferdslandene har
mest å hente ved en sterk satsing på eksportrettet produksjon, eller på en mer lukket
økonomi basert på dekning av egne behov fra intern produksjon.
Erfaringene både med internasjonal bistandsinnsats gjennom en årrekke, såvel
som med reformer i rammebetingelser i internasjonal økonomi og handelsfremmende tiltak bekrefter at internasjonal bistand ikke er tilstrekkelig til å fremme
utvikling i et land. En rekke internasjonale studier viser også betydningen av reformer og gunstigere betingelser for de fattigere landenes eksport av varer og tjenester,
og for deres tilgang til teknologi og kapital. Handelsbarrierer og ugunstig markedsposisjon koster dem totalt sett langt mer enn landene under ett mottar i bistand. Men
samtidig ser en at en rekke land, spesielt de mest bistandsavhengige lavvelferdslandene, ikke klarer å benytte seg av og utnytte bedre betingelser og åpen adgang til
markeder i nord. For disse landene er økte handelsmuligheter heller ikke tilstrekkelig til å fremme utvikling, og dermed heller ikke noe alternativ til bistand.
Det er imidlertid meningsløst å yte bistand til et land samtidig som landets inntektsmuligheter begrenses gjennomhandelsrestriksjoner. Selv om de fattigste landene ikke i dag har en produksjon som vesentlig kan nyttiggjøre seg bedre markedsadgang, vil slik markedsadgang være en forutsetning for at investeringer gjøres for
framtidig prouksjon.
1.4.5
Økonomisk vekst eller sosial utvikling?
Bak mange av debattene om innholdet i norsk sør-politikk ligger det en uenighet om
selve utviklingsmodellen. Til en viss grad springer denne ut av kjente politiske motsetninger i Norge, men ikke helt. Norsk debatt om utvikling i sør har også vært
påvirket av den internasjonale utviklingsdebatten omkring begreper som selvberging, grunnleggende behov- strategier, den afrikanske sosialismen, og avhengighetsteoriene.
1980-årene viste at de statskontrollerte kommandoøkonomiene i Øst-Europa og
flere land i sør har spilt fallitt, og medførte en uholdbar tæring på sosiale forhold og
naturressursene. Det har derfor skjedd en fundamental dreining mot den mer markedsbaserte økonomien. Kommisjonen peker samtidig på at markedsøkonomi og
økonomisk vekst med utilstrekkelig styring har vist seg å ha store sosiale kostnader
og at sosial ulikhet også i seg selv kan representere en hindring for økonomisk
vekst. Det er imidlertid ingen tvil om at et lands inntektsgenererende kapasitet er
NOU 1995:5
Kapittel 1
32
avgjørende for å unngå bistandsavhengighet. Økonomisk vekst i fattige land er således en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å komme videre i forhold
til de komplekse utfordringene samfunnene i sør står overfor. Erfaringene viser at
vekstmønsteret i så måte er vel så viktig som vekstvolumet. Et hovedpoeng er at det
må skapes en balanse og et samsvar mellom økonomisk reform og sosial reform.
Hvordan en slik sosial reform skal gjennomføres må være gjenstand for politiske
valg informert av den kontekst landet står oppe i.
Denne konfliktflaten reiser også spørsmålet om hvilke sektorer og hvilken type
virksomhet som skal prioriteres i bistanden. Kommisjonen slår fast at fattigdomsorienteringen i bistanden må videreføres, og har med sitt forslag til øremerking av
en del av bistandsbudsjettet for lavvelferdsland og tre programkategoriene for utvidet samarbeid med alle land i Sør anvist en mulighet for større politisk styring av
bistandens innhold i denne retning enn den vi har i dag. Kommisjonen er opptatt av
at norsk bistand bør kunne benyttes fleksibelt til de sektorer som er identifisert som
strategiske flaskehalser for utviklingen i det enkelte land, og at den styrker de elementene ved hver sektor som er spesielt viktige for å redusere den absolutte fattigdommen i landet. All bistand må dessuten styrke nasjonal kapasitet til å håndtere
utviklingsoppgaver. Forøvrig peker Kommisjonen på at det er viktig at norsk
bistand tilpasses andre giverlands bistandsinnsatser og at det gjøres en skarpere rollefordeling mellom ulike bistandskanaler, der f.eks. lånefinansiert bistand bør kanaliseres i andre sektorer enn den gavefinansierte, og de frivillige organisasjonene bør
konsentreres om andre tiltak enn den statlige.
Kommisjonen er i utgangspunktet skeptisk til forestillingen om at det er norske
eller andre internasjonale giverorganisasjoner som skal finne fram til og yte direkte
bistand til de fattigste deler av befolkningen eller spesielle målgrupper i landene i
Sør, unntatt på rent humanitært grunnlag (nødhjelp). Bistandens rolle må være å
støtte opp under prosesser og ikke minst institusjoner i disse samfunnene som på
sikt vil være i stand til å fremme fattige menneskers interesser, legge forholdene til
rette for en bred økonomisk utvikling, og sikre de nødvendige sosiale tjenester for
alle.
1.4.6
Nødhjelp eller langsiktig utviklingsbistand?
Kommisjonen drøfter inngående behovet for en sterkere oppmerksomhet rundt konflikter og andre årsaker til at det oppstår akutt nød og store flyktningestrømmer. Det
er derfor ikke til å unngå at Norge fortsatt vil måtte opprettholde et høyt nivå på
bevilgningene til nødhjelp, flyktninger, og humanitære aksjoner. Kommisjonen er
også av den oppfatning at fredsarbeid og konfliktforebyggende tiltak er essensielle
forutsetninger for utvikling, og at dette derfor må bli en integrert del av norsk sørpolitikk. Den norske nødhjelpsinnsatsen må derfor knyttes tettere opp til alle former
for forebyggende tiltak både mot naturkatastrofer og mot konflikter, såvel som til
fredsoperasjoner og meklingstiltak, og til nødvendige oppfølgingstiltak etter at konflikten eller krisen er blitt redusert. Kommisjonen betrakter således både nødhjelp
og fredsarbeid som en integrert del av sør-politikken.
Kommisjonen er samtidig opptatt av å verne om det langsiktige i utviklingssamarbeidet, for at det skal kunne bli mulig å bidra til å skape de nødvendige betingelser for bærekraftige utviklingsprosesser i land som nå mer og mer marginaliseres. Med økende press for midler til nødhjelpstiltak er det nødvendig å finne fram
til måter å budsjettere på som sikrer at det langsiktige samarbeidet med de fattigste
landene ikke undermineres. Det økende behovet for å kunne gå inn med midler over
kortere tid på måter som styrker viktige politiske prosesser ved å avhjelpe umiddelbar nød uten å binde opp midler for langsiktige tiltak.må heller ikke underkjennes.
NOU 1995:5
Kapittel 1
33
Det bør derfor gjøres til en politisk vurdering av hvor store midler som bør avsettes
til slike formål hvert år.
1.4.7
Har vi rett til å stille betingelser og krav?
Mange av de problemene verden nå står overfor er globale i sin karakter, og de krever innsats på tvers av og til dels på tross av nasjonale grenser. Samtidig har det
internasjonale samfunn på stadig flere områder grepet inn og påvirket utviklingen i
andre land, også på tvers av nasjonale myndigheter, for å fremme internasjonale
verdier og interesser.
De store bistandsorganisasjonene stiller sterke krav til mottakerlandenes økonomiske politikk for å oppnå nye lån og fortsatt bistand. Tilsvarende krav stilles i
økende grad til landenes politiske systemer, og til at landene respekterer internasjonale menneskerettigheter (spesielt de politiske og sivile rettighetene). På miljøsiden
stilles også økende krav ikke bare basert på internasjonale konvensjoner, men også
basert på enkeltlands tolkninger av god miljøpolitikk. Både politiske krav og miljøkrav omsettes bl.a. i handelspolitikken. Handelspolitiske sanksjoner benyttes forøvrig ikke bare overfor land som begår overgrep internasjonalt, men også overfor land
som begår overgrep mot sin egen befolkning. Også Norge deltar aktivt i en rekke
sammenhenger for å påvirke andre lands myndigheter.
Holdningene til de ulike formene for kondisjonalitet er svært splittet internasjonalt. Når det internasjonale samfunn reagerer overfor nasjonale myndigheter og
skyver disse til side, påtar det seg samtidig et større ansvar for at kravene og inngrepene bidrar til å bedre forholdene og løse problemene. Kommisjonen går inn
for at det internasjonale giversamfunn og finansinstitusjonene samarbeider tettere
med mottakerne slik at reformer og krav til utviklingspolitikken forankres langt
sterkere i det enkelte lands forhold og forutsetninger. Kommisjonen er enig i at det
internasjonale giversamfunnet og ikke minst långivere bør sette økonomiske betingelser som er knyttet til effektiv utnyttelse av konkrete bistandsbevilgninger og som
fremmer utvikling og fordeling. Dette er et felles ansvar for partene. Bruken av
bistand som virkemiddel for å påvirke mottakerlandets politikk, bl.a. ved overgrep,
brudd på avtaler og forpliktelser må imidlertid sees i sammenheng med andre virkemidler som det internasjonale samfunnet rår over i slike situasjoner. Det viktigste
i forhold til bistanden må være at mottakerlandene selv blir i stand til å utforme sin
økonomiske politikk og ta ansvaret for denne.
Basert på en slik forståelse går Kommisjonen inn for at det internasjonale samfunnet kan benytte et bredt sett av virkemidler for å fremme et minimum av respekt
for menneskerettighetene og andre internasjonalt vedtatte standarder. Norge bør
også velge sine samarbeidspartnere ut fra en tillit til deres generelle politikk og legitimitet i befolkningen.
1.4.8
Multilateral eller bilateral bistand?
Kommisjonen er først og fremst opptatt av at bistandens kvalitet og effektivitet må
bedres i alle bistandskanalene, og peker på oppgaver der hver kanal har spesielle
fortrinn. Det er derfor langt viktigere å fremme en bedre og skarpere rollefordeling
mellom de ulike bistandskanalene og kunne spille aktivt på deres fortrinn, enn å
bruke generelle argumenter omkring hvilken kanal som er best.
Kommisjonen understreker samtidig at i forhold til både de store globale utfordringene og behovet for bedre internasjonale samhandlings- og styringssystemer,
og for en del bistandsoppgaver, har vi i dag ikke noe bedre alternativ enn samarbeid
gjennom det multilaterale systemet. Kommisjonen går derfor inn for omfattende
NOU 1995:5
Kapittel 1
34
reformer i FNs bistandssystem og i forholdet mellom de multilaterale organisasjonene. Det er nødvendig å gjenreise legitimiteten og tilliten til FN systemet og gi det
en sterkere politisk rolle i forhold til økonomiske og sosiale spørsmål.
1.4.9
Norsk næringslivs rolle i sør-politikken
Dette er også en av de klassiske konfliktene i norsk bistandsdebatt. Motsetningene
formuleres på flere måter, alt etter hvor en befinner seg i denne debatten. Noen
ønsker et absolutt skille mellom bistandsvirksomheten og støttemidler til norsk
næringslivs engasjementer i sør, som betraktes som subsidiering av norsk virksomhet. Andre hevder at støtte til næringsutvikling, gjerne i samarbeid med norsk
næringsliv, er den mest effektive form for bistand.
Kommisjonen mener det er viktig å sortere ut de ulike elementene i denne
debatten: En del av den dreier seg om betydningen av næringsutvikling i forhold til
de sosiale sektorer i utviklingsprosessen, som vi har omtalt ovenfor. En annen del
av debatten handler om hva slags næringsutvikling som er relevant for å redusere
fattigdommen og skape langsiktig utvikling; jordbruk, småindustri, mm i forhold til
større industrisatsing og nye næringer som turisme eller energiutbygging. En tredje
debatt dreier seg om hvor relevant norsk næringsliv er for næringsutvikling i land
på forskjellige stadier i utviklingen, og hvor den erfaring og kunnskap som norsk
næringsliv sitter inne med er mest relevant og effektiv. Og endelig dreier det seg om
effektiviteten av ulike former for støtte for næringsutvikling i sør, i forhold til uheldige sider ved statlig subsidiering.
Kommisjonen understreker betydningen av en sunn næringsutvikling i alle land
i sør for at disse skal kunne skape sin egen utvikling, og redusere fattigdommen i
landet. Primærnæringene og arbeidsintensive virksomheter er spesielt viktige for å
skape arbeid og inntekter for fattige mennesker.
En videre utvikling av velferden i disse landene forutsetter imidlertid tilgang til
internasjonal kapital og teknologi. Næringsutvikling hvor næringsliv i industriland
bidrar med risikovillig kapital, administrativ erfaring og teknologi i samarbeid med
investorer fra sør vil, dersom investeringene lykkes, gi en utviklingseffekt som langt
overstiger de ressurser som settes inn. Ut fra en langsiktig målsetning om at våre
relasjoner på lang sikt skal gå fra et giver/mottakerforhold til et normalisert økonomisk samkvem med landene i sør, er det også av den grunn ønskelig at norsk
næringsliv involverer seg i disse landene.
Næringsutvikling - produktiv sektor
Kommisjonen har valgt å benytte begrepene «næringsliv» og «næringsutvikling»
framfor det mer uklare begrepet «produktiv sektor» som også benyttes i utviklingsdebatten.
Kommisjonen legger til grunn en bred definisjon på næringslivet, som omfatter
både jordbruk, fangst og andre primærnæringer, såvel som industri, handel og andre
servicenæringer. Næringslivet omfatter dermed både de «moderne» sektorene, og
de mer «uformelle» produksjonsformene som er svært utbredt i sør.
I lavvelferdslandene vil næringsutviklingen i stor utstrekning måtte foregå på
områder innen tropisk jordbruk, skogbruk og fiske, samt desentralisert og lokalt tilpasset håndverks-, industri- og servicevirksomhet. Men også i disse landene foregår
det mer differensiert produksjon, som også kan omfatte prosessindustrier, teknolo-
NOU 1995:5
Kapittel 1
35
gisk avansert arbeidsintensiv produksjon, moderne eksportorientert jordbruk, reiseliv, mv. Norske virksomheter har produksjonsteknologi, organisasjons- og markedskunnskap og annen relevant erfaring som vil kunne utnyttes i et samarbeid med
gjensidige fordeler.
Kommisjonen ser derfor ordninger som involverer norsk næringsliv som et nyttig supplement til de andre bistandsformer, men vil vurdere erfaringene med disse
støtteordningene ut fra de langsiktige målsetningene for norsk sør-politikk. Hovedregelen må være at støtte bare blir gitt dersom det skapes økt produksjon, sysselsetting og inntekt, eller dersom samarbeidet bidrar til en mer miljøvennlig produksjon.
1.5
EN FORELØPIG KONKLUSJON: EN MER INTEGRERT NORSK
SØR-POLITIKK
Mange av de faktorene som er omtalt i dette kapitlet påvirker hverandre, og samlet
påvirker de Norges relasjoner med lavvelferdsog mellomgruppelandene. Det finnes sammenhenger mellom fattigdom, utvikling og miljøforringelse; mellom konflikter, krig, nød, fattigdom og utviklingsmuligheter, mellom økonomisk politikk,
global liberalisme, utvikling og miljø, osv. Det er derfor også nødvendig at norsk
politikk ser på sammenhengene mellom politikk, økonomi, handel og bistand, menneskerettigheter og fredsarbeid i våre relasjoner med disse landene.
En viktig utfordring i norsk sør-politikk i årene fremover vil være å finne en god
balanse mellom kravet til fasthet om grunnleggende målsettinger, og behovet for
omstilling og fleksibilitet overfor de nye utfordringene som vil melde seg. Behovet
for kontinuitet og fasthet bygger på erfaringene fra vår egen utvikling og fra nesten
femti års bistandsarbeid som viser at utvikling tar tid. Denne erkjennelsen må legges
til grunn for en fortsatt systematisk og langsiktig innsats der Norge tar sin del av
ansvaret for bedring av levekårene i sør. Det er viktig at problemer i nord knyttet til
økonomiske krisetendenser og høy arbeidsledighet ikke avleder oppmerksomheten
fra de globale utfordringene, også fordi den økende gjensidige avhengigheten mellom land gjør at stadig flere problemer må løses gjennom internasjonalt samarbeid.
Det framtidige internasjonale samarbeidet vil på mange områder også måtte gis
en mer forpliktende karakter med overføring av beslutningsmyndighet til overnasjonale organer, om en skal kunne ha håp om gode løsninger. Dette gjelder spesielt
håndteringen av de globale miljøproblemene. Nasjonale tilnærminger til reduksjon
av utslipp av klimagasser vil lett bli både ineffektive og unødig kostbare. Et annet
viktig felt gjelder behovet for større politisk kontroll over uheldige sider av økt
internasjonalisering eksempelvis når flernasjonale selskaper utvikler og utnytter en
dominerende markedsposisjon, eller når raske kapitalbevegelser mellom land bidrar
til destabilisering. Behovet for forpliktende internasjonalt samarbeid er spesielt viktig i en utviklingssammenheng, fordi landene i sør ofte står i en svak maktposisjon
i internasjonale sammenhenger. Ved utvikling av nye former for internasjonalt samarbeid, som f.eks. gjennom det globale miljøfondet GEF, er det også viktig at sør
får en innflytelse i beslutningsprosessene som står i samsvar med deres utviklingssituasjon og utviklingsbehov.
Kommisjonen er overbevist om at Norges relasjoner med landene i sør vil bli
stadig viktigere, ved at nord/sør-dimensjonen vil gripe inn i et stadig bredere spekter
av områder innen økonomi, arbeidsliv, kultur, miljø og sikkerhet. Norge vil også
møte representanter for landene i sør og deres perspektiver i stadig flere sammenhenger. Kommisjonen mener at både de globale utfordringene vi nå står overfor når
det gjelder fattigdom og miljø, og de felles interesser vi i Norge har med landene i
sør i å sikre freden og fremme menneskerettighetene og en bred utvikling av velferd
NOU 1995:5
Kapittel 1
36
og livskvalitet for alle, tilsier at Norge må fortsette og styrke sitt engasjement for en
aktiv sør-politikk.
Sør-politikken må inngå som et hovedelement i våre bestrebelser på å unngå
globale kriser, for reduksjon av arbeidsløsheten i verden, og for å redusere grunnlaget for internasjonale konflikter. Sør-politikken må derfor inngå som et integrert
element i en norsk utenrikspolitikk som i økende grad også vil omfatte såvel miljøpolitiske som sikkerhetspolitiske problemstillinger.
Kommisjonen gjennomgår i denne Rapporten de viktigste områdene for norsk
sør-politikk, og foreslår en rekke tiltak og endringer på disse områdene. For Norge
er det viktig å benytte alle de ulike arenaer og kanaler - både bilaterale og multilaterale - vi har tilgang til på en mest mulig effektiv måte. Ambisjonen må være å
finne fram til en optimal fordeling av norske ressurser på disse arenaer og kanaler,
slik at vi oppnår en høyest mulig måloppnåelse med de ressursene vi bruker.
Kommisjonen forutsetter at bistandsoverføringene holdes på samme nivå som
de siste årene. Kommisjonen vil samtidig understreke at selv om mange av de nye
satsingsområdene som er foreslått av Kommisjonen, kan dekkes ved omprioriteringer innen bistandsbudsjettet, vil en betydelig økt satsing på globale miljøproblemer
på sikt kreve tilleggsoverføringer. Kommisjonen legger samtidig stor vekt på en
effektiv utnyttelse av de ressurser vi er villig til å benytte, for å oppnå bedre resultater og høyere kvalitet i forhold til våre mål.
Den store usikkerheten som preger utviklingen i verden og i de enkelte regioner
innebærer at Norge utvikler en fleksibel politikk med mange virkemidler som kan
tilpasses endrede forutsetninger og ny erfaring etter hvert. Dette innebærer samtidig
at Norge, i likhet med resten av det internasjonale samfunn, viser ydmykhet overfor
både problemenes karakter og mulige løsningsforsøk, og en betydelig omstillingsevne. Samtidig innebærer dette at vi i Norge også må tilstrebe et høyt kunnskapsog kompetansenivå, slik at vi kan delta i dialoger og i utforming av politikk i internasjonale organer på et kvalifisert og informert grunnlag.
Det kan også være viktig å understreke at både lavvelferdsland og spesielt mellomgruppeland må behandles som likeverdige samfunn som ikke bare er fattige og
avhengige bistandsmottakere, og som heller ikke kan fraskrive seg sitt ansvar for å
skape en verden i bedre økologisk balanse, med mindre krig og konflikter og med
mindre fattigdom.
NOU 1995:5
Kapittel 2
37
KAPITTEL 2
Erfaringene
Både bistand og utvikling er vanskelig. Det er helt avgjørende at bistandstiltak skjer i et nært og reelt
samarbeid med en mottakerinstitusjon, som selv er aktivt interessert og involvert i planlegging og
gjennomføring, og ikke påtvinges dette..... Her: Elever ved den NORAD-støttede sjømannskolen i
Mosambik.
2.1 INNLEDNING: ET LANGT TIDSPERSPEKTIV
I den norske debatten om utvikling i de fattige landene i sør får en ofte inntrykk av
at utviklingen stort sett går bakover. Det blir mer fattigdom, større forskjeller, mere
krise, mere overbefolkning, større og flere konflikter, og utviklingen fører oss stort
sett mot et større økologisk sammenbrudd. Denne Kommisjonen er ikke enig i et
slikt utgangspunkt . Utviklingen sett over et så langt tidsperspektiv som 30-40 år
viser sterkere positive trekk enn negative, når det gjelder å bedre fattige menneskers
situasjon rundt om i verden.
Når en skal vurdere langtidseffekten av internasjonal innsats for utvikling er det
nødvendig å gå så langt tilbake som til «bistandsepokens» begynnelse på 1950-tallet, etter at de fleste land i Asia hadde blitt selvstendige nasjoner, etterfulgt av de
fleste landene i Afrika i begynnelsen av 1960-tallet. FN erklærte 1960-tallet som det
første «Utviklingstiåret» . Når så situasjonen i Afrika, Asia og Latin-Amerika på
1950- og 1960-tallet sammenliknes med situasjonen i dag, er det klart at velferden
NOU 1995:5
Kapittel 2
38
for det store flertallet av befolkningen i disse regionene har blitt betydelig forbedret,
selv om det er viktige unntak. (Se tekstboks)
Dette betyr selvsagt ikke at utviklingen har vært god overalt, eller at Kommisjonen ser bort fra de enorme utfordringer som ligger foran oss, og som til dels er
omtalt i "Utfordringer og rammebetingelser" i kap.1. Forskjellene mellom de mest
velstående og de aller fattigste i verden har økt dramatisk, samtidig som det er positivt at det nå er flere som utgjør mellomskiktet mellom de to yttergruppene. Det er
også flere absolutt fattige i verden nå enn for 30 år siden, selv om deres andel av
verdens befolkning synker. En milliard fattige er en milliard for mye. Her ligger
fortsatt hovedsvakheten ved den utviklingen vi har hatt; vi har mislyktes i å redusere
fattigdommen til et minimum.
For tiden er det særlig situasjonen i Afrika Sør for Sahara (SSA-landene) som
representerer den største utfordringen. Selv om en også her kan registrere framgang
på mange områder over en 30-års-periode, er kontinentet i krise. Her øker faktisk
den absolutte fattigdommen; her er omfattende krig og konflikter; her er svake statsdannelser; og her er økonomier i gjeldstynget bistandsavhengighet. Men kontinentet har et stort potensial i betydelige naturrikdommer og menneskelige ressurser
som gir grunn til optimisme på sikt.
I et lengre tidsperspektiv er det nok å minne om at for bare 20-30 år siden ble
også store deler av Asia og ikke minst India betraktet som en «evig» overbefolket
sult-bolle. I dag har flere av de asiatiske landene vist at det er veier ut av fattigdommen, og selv India produserer nå et overskudd av både mat og andre varer.
POSITIV UTVIKLINGover 30-års perioden
Selv om utviklingen har vært ujevn i mange land, er det viktig å holde fast ved de
viktige positive resultater som er oppnådd i løpet av de siste 30 årene. Dette er tall
fra UNDP som omfatter alle land i sør:
– Spedbarnsdødeligheten er halvert fra 149 per 1000 i 1960 til 69 i 1992;
– Forventet levealder er økt fra 46 til 63 år;
– Analfabetismen er blitt redusert fra 54 til 31 prosent av den voksne befolkningen fra 1970 til 1992;
– Realinntekten per innbygger omregnet i kjøpekraft er tredoblet fra 950 dollar i
1960 til 2730 i 1991.
– Samtlige land har forbedret sin totale velferdsindeks (HDI-indeks) hvert tiår fra
1960 til 1990.
– Antallet ikke-fattige i verden er økt langt raskere enn antall fattige, og det er
langt flere som har klart å komme seg ut av den absolutte fattigdom, enn de som
har blitt marginalisert og blitt fattigere.
– Mens det i 1960 var nesten 70 prosent av verdens befolkning som befant seg i
lavvelferdsland med HDI-indeks under 40 %, var det i 1992 bare 32 prosent
som levde under tilsvarende forhold.
– Tilsvarende har andelen som levde under tilfredsstillende forhold i land med
HDI-indeks over 60 % økt fra bare 25 prosent i 1960, til 60 prosent i 1992.
Utvikling og utviklingspolitikk er mangfoldige begreper. Kommisjonen har
derfor ingen mulighet til å presentere og drøfte hele erfaringsgrunnlaget fra flere tiår
med utvikling i en stor del av verden. De mest sentrale erfaringene og betingelsene
for en bærekraftig utvikling blir imidlertid drøftet og presentert i "Veier til utvikling" i kap.4.
NOU 1995:5
Kapittel 2
39
Dette kapitlet tar sikte på å oppsummere viktige erfaringer og lærdommer, først
og fremst om Norges deltakelse i og bidrag til internasjonale utviklingstiltak i sør.
Den direkte virkingen av norske tiltak, enten den er på bistandssiden, i handelspolitikken, eller på den politiske eller kulturelle fronten, er selvsagt liten i en større
sammenheng. Men de direkte virkemidlene er likevel viktige fra et norsk utgangspunkt, fordi de er våre viktigste redskaper som vi har mest kontroll over. De representerer også vårt bidrag som del av det internasjonale samfunn. Det er derfor viktig
å spørre om hvilke erfaringer vi nå har med vår innsats. Har den gitt merkbare resultater, og i så fall på hvilken måte? Mange mener at Norge på viktige fronter har gått
foran og vist vei. Men på hvilke områder er dette tilfelle, og har Norge på andre
områder vært et foregangsland for en feilaktig eller uheldig politikk? Det er også
flere som hevder at norsk politikk ikke er konsistent, men fremmer motstridende
interesser og mål samtidig overfor landene i sør. I hvilken grad er dette tilfelle?
Norsk bistands- og handelspolitikk og øvrige sør-politikk inngår samtidig i en
større sammenheng, der internasjonal handel, kapital- og bistandsoverføringer og
ikke minst internasjonale betingelser og regelverk i internasjonal økonomi og politikk utgjør viktige rammeverk og forutsetninger for utvikling i sør. Kommisjonen
legger derfor stor vekt på norsk deltakelse i internasjonale fora der dette rammeverket utformes. I dette kapitlet spør vi derfor om erfaringene med det internasjonale
systemet, og i hvilken grad det har vært mulig å gjennomføre reformer i dette, til
fordel for en bedre utvikling i sør. Kommisjonen er også her spesielt opptatt av Norges rolle, og hvilke erfaringer vi har med norsk politikk i internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken og Handelsorganisasjonen GATT.
Disse erfaringene må selvsagt hele tiden ses på bakgrunn av de øvrige faktorer
som påvirker utviklingen i det enkelte land. Som det tydelig går fram gjennom hele
rapporten, er Kommisjonen av den oppfatning at det er forholdene i landene selv,
som er avgjørende for hvilken utvikling som vil finne sted. Samtidig understreker
Kommisjonen det kontinuerlige samspill mellom eksterne og interne faktorer i
påvirkningen av de politiske, økonomiske og sosiale forholdene som bestemmer
utviklingen på lengre sikt
2.2
ERFARINGER MED 40 ÅRS INTERNASJONAL BISTAND
2.2.1
Bistandens eksistensielle krise
Norsk bistand begynte i 1952 med Kerala-prosjektet i India. Men allerede fra slutten
av 1940-årene hadde Norge gitt bidrag til FNs hjelpearbeid. I 1956 ble det inngått
avtale om et undervisningssykehus i Sør-Korea, og i 1962 ble de to første prosjektene i Afrika startet opp. Siden har bistandsvolumet såvel som antallet mottakerland, bistandskanaler og bistandformer økt til dagens nivå og kompleksitet. Etter
mer enn 40 års bistandsinnsats er det fortsatt mange som stiller spørsmålet om hva
som er oppnådd, og i hvilken grad resultatene står i forhold til innsatsen. Ennå mer
alvorlig er spørsmålet om denne bistandsinnsatsen - i hvert fall i noen sammenhenger - har hatt en negativ innflytelse på utviklingen i de land som skulle hjelpes. Dette
er helt sentrale spørsmål for denne Kommisjonen.
Utgangspunktet for slike spørsmål er ikke minst den omfattende fattigdom som
fortsatt eksisterer i store deler av verden, med over 1 milliard mennesker i absolutt
fattigdom. Mange land har opplevd kraftig økonomisk tilbakegang de siste 10-15
årene, stadig flere mennesker synes å rammes av tørke og sultkatastrofer, land rammes av krise og oppløsning, osv. Det mest skremmende sett fra et norsk bistandssynspunkt, er at det kan synes som om det er spesielt mange av de landene som har
mottatt betydelige bistandsoverføringer fra Norge, i Sør-Asia og Sør/Øst-Afrika,
som har befunnet seg i krise i den senere tid. Men også internasjonalt stilles mange
NOU 1995:5
Kapittel 2
40
av de samme spørsmålene. Spesielt i Afrika sør for Sahara har fattigdommen økt i
mange land som samtidig har vært stormottakere av bistand. Og snarere enn å bli
selvhjulpne, har de tilsynelatende blitt stadig mer avhengig av mer bistand. Andre
land i Asia klarer seg imidlertid langt bedre. Den absolutte fattigdommen blir redusert, uten at disse landene er like store bistandsmottakere, i hvert fall ikke i dag. I
hvilken grad er selve bistanden medansvarlig for denne utviklingen?
Et annet utgangspunkt for slike spørsmål er den kritikken som ofte reises mot
enkeltstående prosjekter og tiltak i bistanden, og som kommer til uttrykk i evalueringer, bøker og rapporter, mediareportasjer, eller fra enkeltpersoners erfaringer.
Gjennom slik kritikk får offentligheten tilgang til informasjon om bistandsprosjekter som ikke har gitt resultater, som har vært meget kostbare, ikke forholdt seg til
mottakernes behov og forventinger, eller på andre måter feilet. Slike inntrykk blir
bare delvis rettet opp av informasjon om mer vellykte tiltak og prosjekter. Men i
hvilken grad er disse inntrykkene representative for de faktiske resultater av vår
bistand? Hva vet vi om bistandens resultater og effektivitet?
2.2.2
Bistanden rolle i en makro-sammenheng
Svarene på disse spørsmålene må søkes på mange nivåer. Det viktigste utgangspunktet er at norsk bistand selvsagt ikke alene er en avgjørende faktor for utviklingen i mottakerlandene for norsk bistand. Norsk bistand utgjør bare rundt 2 prosent
(ca 1 milliard USD av totalt ca 50 mrd) av all internasjonal bistand. Selv i land der
Norge er blant de største bistandsyterne, utgjør den ikke mer enn 6-8 prosent av
bistanden til landet.2 I de store land i Asia representerer det norske bidraget bare 12 prosent av all bistand.
Men selv den totale internasjonale bistanden er heller ikke den eneste faktor, og
som regel heller ikke den viktigste, som påvirker den økonomiske og sosiale utvikling i mottakerlandene. Andre inntekter og overføringer fra eksport, investeringer
og kommersielle lån, migrantarbeidere, turisme og andre tjenester utgjør for det
store flertall av lavvelferdsog mellomgruppeland langt høyere inntekter enn de
rene bistandsoverføringene. Tilsvarende vil også utgifter på tilbakebetaling av renter og avdrag, kommersielt overskudd, og for mange land kapitalflukt utgjøre større
beløp. Endringer i rammebetingelsene i den internasjonale økonomien, som stigende renter, fallende råvarepriser, nye handelshindringer vil også kunne gjøre
større økonomisk utslag enn bistandsvolumet. Derfor er den internasjonale økonomien og dets rammebetingelser av større betydning for de aller fleste mellom- og
lavvelferdsland, enn bistanden. Dette gjelder imidlertid ikke for alle, og i en rekke
lavvelferdsland er bistanden blitt en viktig økonomisk faktor, i tillegg til dens politiske og kulturelle rolle.
Et tredje moment er at verken bistand eller andre internasjonale faktorer
bestemmer fullt ut utviklingsmulighetene for et samfunn; her kommer også nasjonale kulturelle, økonomiske og politiske faktorer inn. Det har lenge vært et internasjonalt debattema hvilke faktorer som har «størst» betydning; de nasjonale eller de
internasjonale. En kan trygt oppsummere med at begge sett har betydning, men
hvilke som er bestemmende vil variere mye fra ett land til et annet. Flere land har
blitt så sterkt rammet av internasjonale konjunkturer - eller naturkatastrofer - at nesten uansett hva myndighetene gjør, øker nøden i landet. På den andre side kan andre
land stå overfor meget gunstige internasjonale betingelser, eller motta store bistandsoverføringer, uten at de klarer å utnytte dette til befolkningens beste. Dette er bak2. Botswana er et unntak, der Norge i 1992 stod for 20 prosent av all bistand. Botswana er imidlertid lite avhengig av bistand, og Norges bidrag blir nå trappet ned.
NOU 1995:5
Kapittel 2
41
grunnen for den sterke fokusering i den senere tid på statens rolle, myndighetenes
effektivitet, og at begrep som «godt styresett» er krøpet inn i bistandsvokabularet.
Denne fokuseringen er for tiden også ensidig, og overser andre interne faktorer av
like stor betydning, som lokale maktforhold, fordeling av jord og eiendom; etniske
og kulturelle forhold, mm. Men uansett fungerer også bistanden innenfor en sammenheng der også de nasjonale og lokale rammebetingelser påvirker utfallet. Satt
på spissen betyr dette at verken gode kaffepriser eller høyt bistandsvolum vil bidra
til utvikling dersom inntektene benyttes til statussymboler eller fører til økt kapitalflukt.
Et fjerde moment er at den internasjonale bistanden heller ikke alltid har utvikling som formål, og da kan en ikke forvente at den skal resultere i utvikling. Mange
bistandsoverføringer har mer politiske eller strategiske formål, der utviklingseffekten kan være av mindre betydning. Bistanden kan også ha sterke bindinger til giverlandets økonomiske interesser, slik at effekten også av den grunn blir mindre, eller
andre momenter kan gjøre den spesielt kostbar for mottakerne.
Selv om det internasjonalt, spesielt gjennom OECD/DAC, har vært arbeidet for
felles regler for hva som kan regnes inn som «utviklingshjelp» , avdekker studier og
rapporter stadig at den økonomiske effekten for mottakerne ofte kan være langt mindre enn de bokførte utgiftene for giverlandet. Dette er mest synlig i tilfeller med
bundet bistand, men gjelder også når giverne presser gjennom et tiltak som mottakerne gir lav prioritet, når det gjennom bistanden legges inn teknologi eller standarder som er kostnadskrevende å vedlikeholde, og kanskje spesielt i forbindelse med
den faglige bistanden (personell-bistanden). Kostnadene for giverne per årsverk for
utsendte fagfolk kan være det mangedobbelte av det som disse er verdt i mottakersystemet. Ettersom faglig bistand nå utgjør omtrent en tredjedel av all bistand til
Afrika Sør for Sahara (SSA), innebærer dette at verdien for mottakerne ligger betydelig under bokført kostnad for disse landene.
Alle disse momenter gjør at det ikke er mulig å forvente så sterke effekter av
bistand på den generelle utviklingen i de fleste mottakerland. Når det nå reises tildels sterk kritikk ut fra manglende resultater på makro-nivå, kan dette tildels tilskrives at forventningene har vært for høye. Ennå mer gjelder dette den norske bistandsinnsatsen som er et beskjedent bidrag i den store sammenheng, at både forventingene og tildels ambisjonsnivået har vært alt for høyt. Det er derfor nødvendig å redusere både forventingene og ambisjonsnivået til hva bistand kan utrette.
Når alle disse forbeholdene er tatt, er det begrenset hva som kan sies om effektene av bistand på makro-nivå i de fleste mellomgruppe- og de store lavvelferdslandene. De studiene som er foretatt på et slikt generelt nivå, er heller ikke så opplysende.
Når utviklingen ses over en lang tidsperiode som fra ca 1960-1990, har imidlertid omtrent samtlige av disse landene opplevd en positiv utvikling etter de vanligste
målekriterier, og etter deres egen målsettinger, som vist i "Innledning: Et langt tidsperspektiv" i kap.2.1. Selv om økonometriske og andre studier ikke kan påvise at
bistanden har vært avgjørende for disse positive resultatene, er Kommisjonen overbevist om at bistandsoverføringer har bidratt til å gjøre denne utviklingen mulig.
Internasjonale studier har imidlertid ikke klart å påvise en generell positiv sammenheng mellom omfanget av bistandsoverføringer og økonomisk vekstrate i mottakerlandet. De synes å vise at den totale spareraten har økt, mens den interne spareraten har sunket. Det er forøvrig ikke hold i påstander om at de landene som har
hatt den raskeste økonomiske utvikling de siste tiårene har gjort dette uten bistand.
Både Sør-Korea og Taiwan mottok betydelige bistandsoverføringer i den tidlige
fasen av deres utvikling på 50- og 60-tallet. Den omfattende gjennomgangen av
internasjonale bistandserfaringer (Cassen-rapporten) fra 1985 konkluderer med en
NOU 1995:5
Kapittel 2
42
tilsvarende usikkerhet, men legger vekt på bistandens betydning for overføring av
teknologi og skape grunnlag for interne innovasjoner, som illustrert med eksemplet
den «grønne revolusjon» i India.3
Imidlertid kan en med større sikkerhet si at en kombinasjon av god politikk og
bistandsoverføringer har positive effekter, mens bistand plassert inn i en sammenheng der de øvrige faktorer og en lite utviklingsorientert politikk virker i motsatt retning, har ingen målbar effekt på makrostørrelser. Selv om dette kan høres banalt,
kan det være grunn til å understreke denne konklusjonen at bistanden har påviselig
positive effekter på makroplan bare når den plasseres inn i en sammenheng som
også er utviklingsorientert - ellers ikke.
Det finnes en stor omfattende litteratur om bistand og utvikling, der mange av
de «klassiske» debattene har vært gjengangere. Kommisjonen vil gjennom hele
denne Rapporten trekke på relevante erfaringer og eksisterende kunnskapsnivå,
men kan ikke her foreta noen omfattende gjennomgang av hele denne litteraturen.
Utviklingen i løpet av de siste 5-10 årene har imidlertid bidratt til å belyse en del
sentrale trekk og erfaringer:
* Bistandsvirksomhet kommer sjelden direkte fram til de aller fattigste gruppene i et samfunn, heller ikke der dette er en eksplisitt målsetting. For det første er
det svært vanskelig å målrette bistandstiltak så absolutt til enkelte grupper som ofte
er de mest marginaliserte i samfunnene, og faller utenom de aller fleste organiserte
tilbud. Målgrupperettede bistandstiltak vil som regel kunne innrettes på grupper
eller regioner som er fattige, og dermed over tid også kunne trekke med de aller fattigste. Men for det andre viser all samfunnsutvikling at en reduksjon av fattigdommen er avhengig av større samfunnsprosesser som gir fattige mennesker muligheter
til inntekter av arbeid, jord eller andre ressurser, tilgang på offentlige tjenester som
helse og opplæring, og muligheter til egen organisering. Bistandstiltak kan bare
bidra til å muliggjøre dette gjennom utforming av politikk og relevante institusjoner, og en videre utbygging av disse instrumentene. Hvorvidt bistandstiltak gavner
fattige mennesker, er derfor i stor grad avhengig av den sammenhengen bistanden
skjer innenfor, og hvordan den generelle samfunnsutviklingen foregår.
* Bistanden har all hovedsak vært knyttet til overføringer til offentlige investeringer og virksomhet i mottakerlandene. Som vist i oversiktene fra OECDs Utviklingskomité (DAC), går nå (1991) rundt 20 prosent av bistanden til gjeldslette og
nødhjelp, og rundt 20 prosent til programbistand andre uspesifiserte områder. Men
av de bistandsmidlene som er spesifisert på sektorer, går storparten til offentlig økonomisk eller sosial infrastruktur, som transport og energi, såvel som helse og utdanning. Bare en mindre andel, rundt 12 prosent av totalen, går til direkte næringsutvikling innen jordbruk, industri, m.v.4
Naturligvis er næringsutvikling avhengig av både en økonomisk og sosial infrastruktur, og formålene med disse offentlige investeringene har delvis vært å legge
forholdene bedre til rette for en utvikling av næringslivet. Men bistanden har ikke i
seg selv vært tilstrekkelig til å stimulere til produksjon. Næringsutvikling forutsetter
også at det føres en generell økonomisk politikk som kan stimulere sparing og
investeringer, og gi produsenter både innen primærnæringer og andre sektorer bedre
inntektsmuligheter og bedre incentiver til økt produksjon.
* Alle typer bistandstiltak har langt større sannsynlighet for å lykkes når de
gjennomføres av en aktiv, deltakende partner som samarbeider i gjennomføringen
og selv har en interesse i et vellykket resultat. Det er ikke avgjørende hva slags part3. Robert Cassen & Associates, Does aid work? Oxford: Claredon Press, 1986.
4. OECD Development Assistance Committee: Development Co-operation, 1993 Report ,
Paris 1994
NOU 1995:5
Kapittel 2
43
ner som har dette ansvaret og egeninteressen; det kan være en liten kvinnegruppe i
en landsby, lokale eller sentrale myndigheter, private institusjoner og virksomheter,
osv. Når tiltakene gjennomføres av bistandsorganisasjonens egne medarbeidere,
eller der partneren i mottakerlandet bare motstrebende aksepterer tiltaket, er sannsynligheten stor for at dette ikke vil få varige virkninger og ikke bli bærekraftig,
men falle sammen når bistandsyteren avslutter sitt direkte engasjement.
* Bistanden er i løpet av 1980-tallet og spesielt 1990-tallet blitt langt mer knyttet til politiske betingelser, knyttet til reformer både i økonomisk politikk og i politisk styresett, demokrati og menneskerettigheter. På disse feltene har også bistanden
blitt sterkere koordinert fra givernes side bilateralt og multilateralt, spesielt etter at
den «kalde krigen» mellom Øst og Vest er blitt avsluttet. Men samtidig utvikles det
nye uenigheter og motsetninger mellom giverne, knyttet til deres ulike politiske og
økonomiske interesser, bl.a. mellom USA, de enkelte europeiske landene, Japan, og
land i Midt-Østen. Den nåværende politiske koordineringen av betingelser for
bistand, er derfor neppe stabil.
* Som nevnt ovenfor, er deler av bistanden svært kostbar for mottakeren. Dette
viser seg bl.a. når lånefinansierte tiltak ikke gir forventede resultater men likevel må
tilbakebetales; når uprioriterte eller dårlig tilpassede tiltak likevel krever utgifter til
drift og vedlikehold; når bistandsgiverne krever mye tid, oppmerksomhet, eller tiltrekker seg fagfolk og andre ressurser det er knapphet på; og når den omfattende
personellbistanden til Afrika krever tilleggsinnsats fra mottaker, mens den hemmer
faglig utvikling og ansvarliggjøring av egne fagfolk. Mye av denne bistanden er i
stor grad styrt av giverne (som bl.a. Mascarenhas påpeker, se vedlegg 5), som
bestemmer hvilke tiltak og prosjekter som skal gjennomføres, og hvordan. Men
også mottakerne kan være interessert i å akseptere tiltak og prosjekter som er kostbare for landet på lengre sikt.
* Bistandsgiverne har likevel bare i begrenset grad gjennomført en bedre koordinering av bistandspraksis i det enkelte mottakerland, samtidig som mottakerlandet heller ikke har klart å ta dette ansvaret. En oppstykket prosjektbistand med
mange givere som alle ønsker tiltakene gjennomført på sin måte, representerer derfor fremdeles et betydelig problem for mottakersystemene.
2.2.3
De bistandsavhengige landene
Selv om bistanden i de fleste land ikke er av så stor betydning som internasjonale
rammebetingelser, utenrikshandel og kapitaloverføringer, så spiller bistanden likevel en betydelig rolle i en rekke av de mindre lavvelferdslandene. Disse har i løpet
av bistandsepoken (for)blitt sterkt bistandsavhengige. Det er mer enn 25 land5 der
bistanden utgjør over 10 prosent av nasjonalproduktet og åtte land der den var over
20 prosent. Til sammenlikning utgjør nå oljesektoren ca 15 prosent av Norges
nasjonalprodukt. I rundt 10 land representerer bistanden en større inntektskilde enn
ordinær eksport. Disse landene mottar for tiden omkring USD 50-60 i bistand/innbygger.
Det bør imidlertid understrekes at det ikke er disse bistandsavhengige landene
som mottar mest bistand, verken i absolutte tall, eller i forhold til innbyggertallet.
De største bistandsmottakere absolutt sett er Egypt, India, Kina og Indonesia, før
bistandsavhengige Bangladesh. Og de som fikk mest bistand i forhold til innbyggertallet var i 1991 Israel, Jordan, Nicaragua, Namibia og Gabon, som alle fikk mer enn
bistandsavhengige Zambia. Ingen av disse andre som er nevnt her, er kommet i fullt
5. Det er her bare regnet med land med over 1 mill. innbyggere
NOU 1995:5
Kapittel 2
44
så dyp økonomisk bistandsavhengig posisjon, så et høyt bistandsvolum kan ikke i
seg selv forklare at landet blir bistandsavhengig.
Men det finnes i dag minst en 15-20 land som befinner seg i en sterk bistandsavhengig posisjon, pluss en rekke andre der bistanden også spiller en betydelig økonomisk rolle. Det går for tiden en stor internasjonal debatt om hvilken rolle bistanden har hatt i disse landene, og hvilket ansvar bistanden må påta seg for at utviklingen er gått så dårlig. Svarene er ikke entydige, selv om det langt på vei er enighet
om at bistanden i hvert fall må påta seg en del av ansvaret for utviklingen.
I tillegg til de positive effekter de enkelte bistandsfinansierte tiltak kan ha på
prosjektnivå, kan et høyt bistandsvolum i forhold til mottakerlandets kapasitet medføre en rekke negative effekter som igjen skaper bistandsavhengighet:
* En stor bistandsstrøm til statsbudsjettet (eller til tiltak som ellers ville krevd
utgifter over statsbudsjettet) kan gi et disincentiv til statens anstrengelser til å mobilisere egne ressurser gjennom skatter og avgifter. Dermed resulterer bistanden i økt
privat (og offentlig) forbruk, snarere enn til investeringer i utviklingstiltak, eller i
hvert fall er effekten mindre enn tilsiktet.
* En omfattende bistandsstrøm kan også gi den effekt på betalingsbalansen at
den bidrar til å finansiere nødvendig import, uten at landet har tilstrekkelige incentiver til selv å skaffe seg eksportinntekter. Delvis skjer dette også ved at landets
valuta får en høyere verdi (apprecieres) i forhold til markedsverdien. Dermed blir et
mindre lønnsomt å drive eksport og mer lønnsomt å drive innen tjenesteyting og
andre skjermede næringer. Dette er et fenomen vi også kjenner godt i olje-Norge.
* Når bistanden blir en dominerende faktor, tiltrekker den seg ressurser i mottakerlandene; både menneskelige, politiske og økonomiske. Kvalifisert arbeidskraft
blir engasjert av bistandstiltak som betaler høyere lønninger. Den politiske kampen
kan derfor komme til å dreie seg mer om å trekke til seg bistandstiltak til «sin sektor» eller «sitt distrikt» . Bistandstiltak krever ressurser både i gjennomføringen og
i ettertid til drift og vedlikehold.
* Et stort, men oppstykket giversamfunn med oppstykkete prosjekter vanskeliggjør en samlet nasjonal politikk, og er utrolig ressurskrevende bare i forhandlinger, møter, rapportering, regnskapsførsel, mm. Men samtidig muliggjør det en alliansebygging mellom givere og mottakere innen de enkelte sektorer og tiltak, og
inviterer til bruk av ressurser for å spille på flere givere eller mangfoldige allianser.
Dette blir imidlertid mer en «overlevelsestrategi» for de som deltar, enn en samordnet langsiktig politikk. Noen har omtalt dette som «bistands-nomenklaturen» .6
* Mange bistandstiltak er i seg selv avhengighetsskapende, ved at de innebærer
innføring av lite tilpasset, ofte kapitalintensiv, ofte importintensiv teknologi. Dette
er utrolig nok fortsatt tilfelle, selv om det har vært reist advarsler mot denne tendensen i minst 20 år. Like problematisk er det at bistandstiltakene fortsatt ofte kanaliseres inn i investeringsprosjekter som ikke er direkte inntektsgenererende, men som
snarere krever fortsatte utgifter til drift og vedlikehold fra statlig hold eller myndigheter.
* Spesielt når bistanden blir dominerende og bestemmende, blir det også vanskeligere for mottakeren å avslå et forslag fra bistandsgiverne. Samtidig resulterer
dette i at mottakerne har lite interesse i tiltaket, og betrakter det som «givernes prosjekt» . Dette opplever både givere med gavebistand, og långivere som Verdensbanken. Problemet omtales ofte som at mottakeren har liten følelse av «eierskap» over
tiltaket. Dette blir spesielt problematisk det øyeblikket giverne trekker seg ut.
* Når bistandsavhengigheten blir stor, får giverne også en meget stor innflytelse
over utformingen av den faktiske politikken både på prosjektnivå, sektornivå, og til
6. Bo Karlström: Det omöjliga biståndet , Stockholm: SNS Förlag, 1991. (Studier och debatt)
NOU 1995:5
Kapittel 2
45
slutt på nasjonal nivå. Dette undergraver de lokale ansvarlige politikere, myndigheter og andre institusjoners mulighet til å utforme egen politikk, vinne erfaring, og
stå til ansvar for denne. Over tid fører dette også til at evnen og viljen til å utforme
en egen politikk blir redusert.
Organisering og finansiering av vedlikehold av infrastukturtiltak
Investering i infrastruktur som veier, vannforsyning, sanitæranlegg, irrigasjonsprosjekter og energiforsyning har utgjort en stor del av bistandsoverføringene. Svært
mange av disse anleggene er kjennetegnet ved dårlig vedlikehold og har måttet
avskrives etter kort tid. En ser ofte at det ved siden av nye veier, ligger rester av de
gamle, også asfaltert. De nye veiene er ikke bygd for å øke veikapasiteten, men fordi
de gamle veiene er kjørt i stykker på grunn av mangel på vedlikehold. Årsakene til
dette er mange; undervurdering av vedlikeholdsbehovene, som også er velkjent i
Norge, manglende organisatorisk og teknisk kunnskap, og at brukerne eller staten
av ulike grunner ikke er villige til å ta ansvar og betale for det nødvendige vedlikeholdet.
Spørsmålet har sammenheng med planlegging og brukernes deltakelse, valg av
tekniske løsninger, organisering av byggingen, og prising og innkreving av vedlikeholdsutgifter. Forutsetningen for å skape de nødvendige betingelsene for vedlikehold, er at tiltaket gir verdier som kan forsvare bruk av nasjonale, lokale, eller brukergruppers ressurser.
Forståelsen for nødvendigheten av vedlikehold, og sikre deltakelse fra brukerne
i planlegging og bygging av tiltakene, er vesentlige forutsetninger for brukermedvirkning i å sikre vedlikehold av infrastrukturtiltak.
* Totalt sett kan en oppsummere at tilpasningen til et stort bistandsvolum skjer
både økonomisk, administrativt, og psykologisk.7 Den mest alvorlige tilpasningen
er kanskje den «psykologiske» , som innebærer at mottakerapparatet tenker i termer
av vilken bistandsgiver som skal løse problemene for dem, i stedet for deres egne
institusjoner. Desverre opplever en at en slik psykologisk tilpasning kan gjenfinnes
helt ned på landsbynivået.
Det er ikke giverne alene som er ansvarlige for slike effekter, men mange trekk
ved bistanden inviterer til å skape avhengighet, om ikke mottakerne garderer seg.
For det andre blir giverne medansvarlige for at en situasjon utvikler seg til bistandsavhengighet dersom de ikke selv tar initiativ for å motvirke dette.
Det er først og fremst når bistanden ikke lenger styrker et lands handlingsfrihet,
handlingsevne og ansvarlighet, men bidrar til at en slik egenkapasitet vedvarende
blir liggende under et kritisk nivå, at bistandsavhengighet oppstår. Dette kan lett
forekomme når bistandsvolumet blir for stort i forhold til landets egne ressurser og
egen kapasitet til å gjennomføre utviklingstiltak. I disse 15-20 landene (og i andre
der dette er et potensielt problem) er det derfor helt sentralt at bistandspraksis legges om, slik at bistandsavhengigheten kan reduseres.
7. Bertil Odén og Bo Sedin, På biståndets bakgård. Oönskade sidoeffekter
rigt bistånd. Stockholm: SIDA, 1988 (DebattSida nr.3/88)
av långva-
NOU 1995:5
Kapittel 2
2.3
46
ERFARINGER MED NORSK BILATERAL BISTAND
2.3.1
Veksten i bistandsbudsjettet over tid, og de sentrale spørsmålene
Norsk bistand er både vokst og blitt betydelig endret siden den spede begynnelsen
på 1950-tallet med Kerala-prosjektet og India-fondet. Norge ønsket å delta i arbeidet for å støtte de mange nye selvstendige nasjonene i Afrika fra årene rundt 1960,
og institusjonen Norsk Utviklingshjelp ble etablert i 1963. Beløpene var imidlertid
fortsatt beskjedne, mens de økte langsomt fra ca 40 mill.kr i total norsk bistand i
1962, til ca 300 mill.kr. i 1971, en økning fra ca 0,15 til ca 0,30 prosent av nasjonalproduktet. I denne perioden gikk storparten av bevilgningene til de multilaterale
organisasjonene, selv om deres andel i løpet av 1960-tallet sank fra ca 2/3 til ca
halvparten av den totale bistanden.
Den store opptrappingen av Norges bevilgninger til bistand skjedde fra begynnelsen av 1970-tallet, og fram til første halvdel av 1980-tallet. Dette var i tråd med
St.meld.nr.29 (1971-72) som fikk tilslutning av et flertall på Stortinget, og ble lettere å gjennomføre etter hvert som Norge fikk betydelig økte inntekter fra oljevirksomhet. Den totale bistanden utgjorde for første gang over 1 prosent av nasjonalproduktet i 1982, med ca 3,6 milliarder kr. Det var den bilaterale bistanden som økte
mest, og denne har fra 1977 vært noe større enn bevilgningene gjennom multilaterale kanaler.
Siden midten av 1980-tallet har bistandsvolumet fortsatt å stige i takt med veksten i norsk økonomi, men holdt seg relativt stabilt i forhold til nasjonalproduktet.
Det var en svak økning i forhold til BNP fram til 1992, men de siste årene er andelen
igjen blitt noe redusert til rundt 1 prosent. Budsjettet for 1995 er på 8,0 milliarder
kr. men dersom en trekker de ODA-godkjente bevilgningene til flyktninger i Norge
ut av bistandsbudsjettet slik Kommisjonen foreslår i "Strategier og virkemidler for
ny norsk sør-politikk" i kap.5, utgjør den totale bevilgningen 0,98 prosent av forventet nasjonalprodukt (BNI) for 1995. Andelen til bilateral bistand har i denne perioden fortsatt å øke, slik at den multilaterale andelen i 1993 var kommet under 40 prosent av totalen.
Økningen av bistandsvolumet over tid har gitt grunnlag for at stadig flere aktiviteter og formål har kunnet bli finansiert over bistandsbudsjettet. Bistanden er blitt
spredd til et stort antall land, og et stort antall sektorer og formål i hvert av disse landene. Bistanden har også utvidet antall bistandskanaler og institusjoner som har blitt
NOU 1995:5
Kapittel 2
47
aktører i bistanden, både multilateralt og gjennom frivillige organisasjoner og
næringslivet.
Det grunnleggende formålet med bistanden har imidlertid vært stabilt over tid.
Den overordnede målsettingen har vært - og er - å bidra til å redusere omfanget av
den absolutte fattigdom i verden. Men oppfatningene om hvordan denne målsettingen best kan ivaretas, har selvsagt blitt endret. I "Veier til utvikling" i kap.4 viser
Kommisjonen til den utviklingsdebatten som har foregått internasjonalt og i Norge,
og denne har hatt innflytelse på den praktiske bistandspolitikken også i Norge, både
når det gjelder vektlegging på ulike faktorer i utviklingsprosessen, og hvordan samarbeidet med statlige myndigheter og andre institusjoner i mottakerlandene bør
foregå.
Bistandsbevilgningene har i alle disse årene vært under nesten kontinuerlig kritisk debatt, samtidig som et overveldende flertall av befolkningen har gitt sin tilslutning til at Norge skal opprettholde et høyt bistandsvolum. De mest sentrale debattene og konfliktflatene er omtalt i "Utfordringer og rammebetingelser" i kap.1, og
handler bl.a. om fordelingen på mottakerland, og fordeling på de ulike bistandskanalene og sektorer. Debattene handler også om bistandsformer; om hvorvidt bistanden best bidrar til redusert fattigdom ved å fokusere direkte på målgrupper, eller ved
å benytte mer indirekte virkemidler gjennom utvikling av andre sider av mottakersamfunnene. Det har vært - og er fremdeles - en debatt om næringslivets rolle i
bistanden, og om de frivillige organisasjonene. Den store spredningen av mottakere,
aktiviteter og kanaler får mange til å spørre om ikke innsatsen bør konsentreres
bedre. Og mens mange mener at den norske innsatsen tross alt er beskjeden i
omfang og penger i forhold til de totale behovene, vil andre påpeke problemene ved
at mottakerinstitusjonene i mange tilfeller ikke har kapasitet til å utnytte den bistanden de allerede mottar.
Denne Kommisjonen er spesielt opptatt av de resultatene som er oppnådd gjennom så mange års bistandsinnsats, og hvorvidt resultatene står i et rimelig forhold
til innsatsen. Men Kommisjonen er samtidig like opptatt av hva slags bistand, og
under hvilke omstendigheter bistanden synes å gi bedre resultater i forhold til formålet.
I dette avsnittet ("Erfaringer med norsk bilateral bistand" i kap.2.3) skal vi konsentrere oss om den norske bilaterale bistanden, som blir administrert gjennom
NORAD til Norges samarbeidspartnere og mottakerinstitusjoner i sør. Senere
avsnitt behandler nødhjelpen ("Nødhjelp og bistand: Hva har vi lært?" i kap.2.4),
og bistanden som kanaliseres gjennom de frivillige organisasjonene ("De frivillige
organisasjonene som bistandskanal" i kap.2.5) og de multilaterale organisasjonene
("De multilaterale organisasjonene og sør-politikken" i kap.2.6). De spesielle
bevilgningene for samarbeid med næringslivet behandles også i "Har handelspolitikken gitt resultater?" i kap.2.7 om handelspolitikk.
Informasjonsgrunnlaget - er det godt nok?
Det offentlige rapporteringen av norsk-finansierte bistandstiltak har i svært stor
grad vært preget av bevilgninger og beskrivelse av formål med disse. Dette gjelder
spesielt slike publikasjoner som NORADs Årsmeldinger og Utenriksdepartementets meldinger til Stortinget om bistandsvirksomheten. Her beskrives hvilke tiltak
det er bevilget penger til, og hvorvidt beløpene er blitt benyttet. I langt mindre grad
rapporteres det om hvilke resultater som er oppnådd, og hvilke effekter de ulike tiltakene har hatt for mottakerland og deres befolkning.
Rapporter om resultater og erfaringer finnes imidlertid også. Departementet har
et system med uavhengige evalueringer, som består i at kvalifiserte fagfolk uten
NOU 1995:5
Kapittel 2
48
egeninteresse i vedkommende tiltak foretar analyser av prosjektenes framdrift, og
eventuelle resultater. Det foretas mellom 5 og 10 slike evalueringer årlig. Mens
disse tidligere ofte var knyttet til enkelttiltak og prosjekter, har de etterhvert oftere
tatt for seg større sektorinnsatser, eller mer tematiske sider ved bistanden. Det er
imidlertid flere problemer med denne formen for evalueringer. Et problem er at de
fleste evalueringer foretas underveis i et prosjekt/tiltak, slik at det ofte kan være for
tidlig å si noe sikkert om resultater og effekter. Meget sjelden foretas evalueringer
ved avsluttet prosjekt, enn si 4-5 år senere. Dermed blir ofte evalueringene også preget av å vurdere selve gjennomføringen av tiltakene, herunder operasjonelle og
administrative sider. De lider samtidig under problemer med utilstrekkelig datagrunnlag og uklare målsettinger for mange tiltak, slik at mulighetene for å analysere
resultater av selve bistandsinnsatsen blir vanskeliggjort. Likevel er disse studiene
blant det mest verdifulle materiale som finnes av uavhengige vurderinger om norsk
bistandsinnsats.
I perioden 1985-90 ble det også gjennomført en serie med «landstudier» der
erfaringene med den norske bistandsinnsatsen i 10 mottakerland ble forsøkt vurdert
i forhold til den generelle utviklingen og bistandsbehovene i disse landene. Studiene
ble foretatt av uavhengige grupper av forskere og konsulenter, til dels med deltakelse av kvalifiserte personer i mottakerlandene. Landstudiene varierer også noe
både i form og kvalitet, men representerer en verdifull oppsummering av bistandserfaringene i praksis.
Det er foretatt noen, men relativt få helt selvstendige studier av norske bistandstiltak i felten. De aller fleste slike studier av norsk bistand handler om bistandspolitikk og prinsipper sett fra Norge.
NORAD har selv et omfattende system med prosjektgjennomgang og rapportering om sine prosjekter, dels gjennom skriftlig rapportering fra prosjektpersonnel,
ved rapportering gjennom NORADs utekontorer, ved besøk og møter fra Oslo-kontoret, gjennom rapporter fra samarbeidspartnerne, osv. Selv om denne type rapporter i hovedsak er utarbeidet av NORADs eget personell, er det ikke uvanlig at
NORAD trekker inn ekstern kompetanse som deltaker i større prosjektgjennomganger og vurderinger. Noen av disse kan derfor få en form som ikke avviker så mye
fra en Evalueringsstudie. Disse rapportene er stort sett offentlige, men kan være
vanskelig tilgjengelige. Til en viss grad blir innholdet i disse rapportene gjenspeilt
i årsmeldinger og den økende offentlige informasjonsvirksomheten. Spesielt de
større prosjektgjennomgangene har et innhold som representerer viktig informasjon
om bistandens resultater og erfaringer.
I tillegg kommer selvsagt rapportering på mer tilfeldig og usystematisk vis fra
bistandsarbeidere med egne erfaringer, fra besøkende journalister, politikere, studenter, osv. En del av denne informasjon og inntrykk tilkommer norsk offentlighet
gjennom media, mens andre deler forblir innen organisasjoner, arbeidsplassen eller
vennekretsen.
Det finnes dermed et relativt bredt informasjonsgrunnlag for kunnskap om
norsk bilateral bistandsinnsats, men både informasjonen og bearbeiding og presentasjon av denne er usystematisk og ufullstendig. Heller ikke læreprosessene i
bistandssystemet blir da tilfredsstillende. Kommisjonen kommer derfor med forslag
om en styrket kvalitetskontroll, mer systematisert evalueringsarbeid knyttet til
utformingen av bistandspolitikken, og bedre samsvar mellom erfaringsgrunnlag og
institusjonell læring innen alle deler av bistandssystemet både i UD/NORAD, og i
organisasjoner og institusjoner utenfor disse.
NOU 1995:5
Kapittel 2
49
2.3.2
Hvilke resultater har den norske bistanden oppnådd?
Det overordnede målet for norsk bistand er å bidra til å redusere fattigdommen, ved
å bidra til varige forbedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingsland, slik regjeringen uttrykte det i St.meld.nr.51 (1991-92). Allerede i 1962 uttrykte den daværende regjering og Stortinget seg omtrent på samme
måte, da de uttalte at bistanden har til oppgave å fremme den økonomiske, sosiale
og kulturelle vekst i mottakerlandene. Det har naturlig nok vært uenighet om hvilke
strategier og metoder som ville være best egnet til å fremme disse målsettingene.
Litt forenklet kan en si at myndighetene har fulgt to hovedstrategier samtidig:8 Den
ene er en velferdsstrategi som tar sikte på å forbedre velferden på mottakersiden på
bred basis bl.a. ved innsats for helse, utdanning, vannforsyning, og en rekke tiltak
for distriktsutvikling og bestemte utsatte målgrupper. Den andre er en økonomisk
vekst-strategi som tar sikte på å bygge opp næringsgrunnlag både ved direkte tiltak
for jordbruk, industri, mm og ved utbygging av infrastruktur som kommunikasjoner
og energiforsyning.
I tillegg til disse to hovedlinjene, har bistanden blir tilført flere målsettinger som
har blitt stadig mer framtredende. Dette gjelder særlig styrking av kvinners økonomiske og sosiale stilling, fremme en miljømessig bærekraftig utvikling, og styrking
av menneskerettigheter. Regjeringen har formulert målsettingene med bistanden i
fem hovedpunkter, slik de ble fremlagt i 1987 (St.meld.nr.34, 1986-87), og bekreftet i Nord/Sør-meldingen i 1992. Det er fem mål som i følge disse meldingene er
særlig viktige:
– forsvarlig forvaltning av ressurser og miljø,
– økonomisk vekst,
– bedre levekår for de fattigste befolkningsgrupper,
– sikring av menneskerettigheter, og
– fremme av fred mellom nasjoner og regioner.
Fordelingen av den norske bilaterale bistanden på sektorer og formål, reflekterer til
en viss grad hvordan bistandsmyndighetene følger opp disse målsettingene i praksis, i samarbeid med mottakerne.9 Denne fordelingen for årene etter at bistanden
vokste seg større på 1970-tallet, viser at utbygging av økonomisk infrastruktur som
veier, kystfart, telekommunikasjon og kraftforsyning, har vært den dominerende
sektor i den norske bilaterale bistanden, i det den i hele perioden har utgjort 20-30
prosent (og mer) av totalen. Helse og familieplanlegging har i hele perioden ligget
på rundt 10 prosent av totalen, mens innsatsen på generell (ikke yrkesrettet) utdanning har utgjort mellom 5 og 10 prosent. Den direkte innsatsen for primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske er blitt betydelig redusert fra ca 20-30 prosent
rundt 1980, til bare 10 prosent rundt 1990. En vesentlig del av den tidligere innsatsen bestod imidlertid i leveranser av kunstgjødsel som varebistand. Også den
direkte innsatsen for industri og håndverk er blitt redusert fra rundt 10 prosent, til
under 5 prosent på 1990-tallet. Samtidig er det foregått en økt innsats på mer integrerte og sammensatte programmer for distriktsutvikling, som både omhandler økonomisk infrastruktur, helse, drikkevann og utdanning, og tiltak som skogplanting,
8. Se bl.a. Olav Stokkes arbeider, «Hovedlinjene i bistandspolitikken: Mål, strategier og prinsipper» i T.L.Eriksen (red), Den vanskelige bistanden . Oslo: Universitetsforlaget, 1987, og
«Mål strategi og prinsipper for norsk bistand: Old bottles?» i O.Stokke (red), Norsk nordsør-politikk: lever den opp til sitt rykte? . Oslo: Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Research report no.163).
9. Kilder: St.meld.nr.14 (1981-82), St.meld.nr.8 (1994-95) og tabellvedlegget i T.L.Eriksen (red),
Den vanskelige bistanden . Oslo: Universitetsforlaget, 1987.
NOU 1995:5
Kapittel 2
50
jordbruksutvikling, og institusjonell støtte til lokale myndigheter og organisasjoner.
Tilsammen utgjorde disse 5-10 prosent av totalen på 1990-tallet. Innsatsen til nødhjelp er også økt, fra 7-8 prosent rundt 1980, til det dobbelte på 1990-tallet.
Det kan derfor ikke påvises noen sterk forskyvning i innsatsen i den bilaterale
bistanden mellom en «velferdsstrategi» og en «økonomisk vekst-strategi» fra slutten av 1970-tallet og fram til i dag, selv om innholdet i innsatsen innen begge disse
strategiene har blitt endret. Gjennom hele perioden har også satsingen på fysisk
infrastruktur vært den viktigste. Denne infrastrukturutbyggingen har vært betraktet
som viktig for å fremme utviklingen på lengre sikt, og skape et grunnlag for økonomisk utvikling og kommunikasjon. Mange av prosjektene har ikke vært spesielt innrettet på å nå fram til de fattigste befolkningsgruppene, og dette har vært grunnlag
for debatt om innretting av den norske bistanden. På den annen side har også flere
av prosjektene bidratt til å vedlikeholde bygdeveier, gi stabil strømforsyning til små
og mellomstore byer, opprettholde kysttransport til distriktene, osv.
En nylig foretatt gjennomgang og analyse av evalueringsrapporter, landstudier
og prosjektgjennomganger for årene 1986-92 belyser noen av problemene ved manglende informasjon om de faktiske resultater og effekter av den norske bistanden.10
Dette er imidlertid et fenomen som også preger evalueringsstudier fra andre store
giverland og - organisasjoner.
Studiene viser imidlertid at det er oppnådd resultater på en rekke av de målene
som har vært styrende for norsk bistandspolitikk det siste tiåret. For å fremme økonomisk vekst og produksjon har Norge bidratt både direkte gjennom jordbrukstiltak,
importstøtteordninger til industri og jordbruk, kredittordninger for distriktsutvikling, og støtteordninger gjennom norsk industri; og gjennom en rekke infrastrukturtiltak på veibygging og -vedlikehold, kysttransport, elektrisitetsproduksjon og -distribusjon, utbygging av telekommunikasjon, osv. Studiene viser varierende resultater, og det er stort sett lettest å rapportere om at de fysiske installasjonene er foretatt.
Det foreligger imidlertid ikke mange rapporter om hvilke effekter disse infrastrukturtiltakene har hatt på økt samferdsel eller produksjon, eller hvem som har kunnet
dra nytte av dette. Det er også betydelige problemer ved opplæring og overføring av
kompetanse til de ansvarlige institusjoner, og ofte problemer i ettertid med drift og
vedlikehold. Her finnes imidlertid også positive rapporter.
En rekke tiltak har vært gjennomført eller tilpasset slik at de skal bidra til å
fremme inntektsmulighetene for de fattigste grupper , spesielt på landsbygda. Dette
omfatter bl.a. spesielle velferdstiltak for utsatte grupper som barn i India, plantasjearbeidere eller ofre for den etniske konflikten i Sri Lanka, de spesielle arbeidsintensive sysselsettingstiltak som i Botswana og i Bangladesh, og de mer omfattende distriktsutviklingsprogrammene som NORAD har finansiert i en rekke av mottakerlandene (Orissa/India, HIRDEP-MONDEP/Sri Lanka, Turkana/Kenya, Rukwa/Tanzania, etc). Noen av disse tiltakene har vist seg særlig vellykket, mens andre har blitt
meget kostbare prosjekter der effekten på fattigdommen i regionen har vært minimal. Disse illustrerer betydningen av et tett samarbeid med lokale institusjoner, og
at det kan være svært vanskelig å nå fram til de aller fattigste befolkningsgrupper
med direkte bistandstiltak.
Norge har støttet opp under en rekke tiltak innen helsesektoren , og har lenge
hatt en erklært målsetting at en viss andel (opprinnelig 10 prosent) av bistanden skal
gå til tiltak for å redusere befolkningsveksten. Bevilgninger til disse sektorene er
også gått til internasjonale organisasjoner. De bilaterale tiltakene omfatter bl.a.
10. Ole David Koht Norbye, et al; Norwegian Evaluation Experiences 1986-92 . (Utarbeidet av Chr. Michelsens Institutt). Oslo: Utenriksdepartementet, 1994 (Evaluation report no.594)
NOU 1995:5
Kapittel 2
51
befolkningsprogrammer i India, Pakistan og Bangladesh, men også utbygging av
primærhelsevesenet i Botswana, og støtte til en rekke programmer for bekjempelse
av alminnelige sykdommer som tuberkulose, spedalskhet, mave/tarm-infeksjoner,
mm både i Afrika og Asia. I forbindelse med FNs vann-tiår (1978-88) støttet Norge
opp om flere programmer for å bedre tilførselen av drikkevann både til landsbyer
og mindre byer i Afrika. Bl.a. i Mosambik bidro Norge også til å utvikle et system
for medisinimport basert på norske erfaringer og WHOs anbefalinger. Også innen
helsesektoren er erfaringene varierte. Befolkningsprogrammet i Pakistan regnes
som meget mislykket, mens programmet i India har oppnådd bedre resultater.
Mange av programmene for bedre vannforsyning har ikke klart å opprette en organisasjon og finansiering for drift og vedlikehold av investeringene. Helseprogrammet i Botswana har imidlertid hatt en stor betydning for å bedre helsestandarden på
landsbygda.
Utdanning har imidlertid ikke vært en høyt prioritert sektor fra norsk side, ved
direkte satsing på generell utdanning. Norge har imidlertid finansiert papir til skolebøker i Pakistan og India, men ellers finansiert fagskoler bl.a. innenfor både landbruk, skogbruk, fiske og sjøfart, og spesialutdanning innenfor de enkelte prosjektområdene. En gjennomgang av de enkelte prosjekter og programmer med norsk
støtte viser at omtrent alle har en opplæringskomponent, selv om omfanget varierer.
Utdanningen har ikke alltid vært tilpasset behovene og forholdene i landet, og
mange utdanningstiltak har vært svært kostbare. Det er imidlertid bedre erfaringer
med formelle former for opplæringstiltak, enn mer uformelle «on-the-job-training»
.
Nye målsettinger for bistanden har kommet til i løpet av 1980-tallet, spesielt
gjelder dette å styrke kvinnenes økonomiske og sosiale stilling , og fremme en miljømessig bærekraftig utvikling . Dette har bidratt til å høyne bevissthet i bistandsvirksomheten på disse to områdene, og det er både iverksatt spesielle programmer
(særbevilgninger), og foretatt endringer i igangsatte og nye bistandstiltak for at
disse hensyn bedre skal ivaretas. Det har imidlertid vist seg vanskelig å endre igangsatte programmer, og likeledes vanskelig å påvirke utformingen av tiltak som er
kommet langt i planleggingsstadiet. Det er mange hensyn som spiller inn når
bistandstiltak utformes, og i mange land er heller ikke samarbeidspartneren alltid
innstilt på samme målsettinger som den norske. Mange bistandstiltak viser derfor
liten eller ingen interesse for kjønnsdimensjonen i tiltaket, og det rapporteres om
mange bistandstiltak som bidrar til å undergrave det økologiske grunnlaget på lengre sikt. Det skjer imidlertid en voksende erkjennelse og bevisstgjøring på begge
disse frontene internasjonalt og de norske bevilgningene ser ut til å ha bidratt til å
styrke kompetansen og organiseringen blant interessegrupper og til dels i statsforvaltningen.
Det har aldri vært noen erklært målsetting å styrke norsk næringslivs deltakelse
i bistandsvirksomheten. I økende grad har dette imidlertid vokst fram som en implisitt målsetting. De direkte virkemidlene er knyttet til de såkalte næringslivsordningene, men også varebistanden (som nå stort sett er avviklet) har i stor utstrekning
vært knyttet til leveranser fra Norge. I valg av sektorer og prosjekter skal det tas
hensyn til at det finnes relevant norsk kompetanse, og mange oppdrag til konsulenter og leverandører til norskfinansierte tiltak har vært begrenset til norske anbud.
Studiene viser imidlertid at bistandsfinansierte oppdrag eller varebistand bare sjelden fører til mer omfattende leveranser og langsiktig eksport. Næringslivsordningene har likevel gitt økende eksport på kort sikt, og resultert i flere investeringer.
NOU 1995:5
Kapittel 2
52
Kvinneretting av bistanden
Det slås fast blant annet i St.meld.nr.51 (1991-92), at styrking av kvinners stilling
er sentralt i fattigdomsbekjempelsen og en forutsetning for bærekraftig utvikling.
Det kan videre konstateres at all bistand har en effekt på kvinner, tilsiktet eller utilsiktet. Norges, såvel som andre lands erfaringer tilsier at hvis virkningen er utilsiktet, dvs. at hvis målgruppene ikke er definert spesifikt med hensyn til kjønn i forbindelse med planleggingen av prosjekter og programmer, kan virkningen være negativ for kvinner. Norge sliter imidlertid sammen med resten av verden med å framskaffe systematiske data som viser hva slags virkning ulike utviklings- og bistandstiltak har på kvinner, og på utsatte målgrupper forøvrig. Rapporteringsmekanismene er mangelfulle og konsentreres om hvor mye penger som går til «kvinnerettede» tiltak, ikke hvordan tiltakene fungerer. Det anvendes heller ikke entydige
kategorier for måling av kvinnerettet bistand slik at en kan påvise trender fra år til
år, eller sammenlikne norsk kvinneretting direkte med andre lands.
På bakgrunn av rapporter om henholdsvis Virkninger for kvinner av norske
bistandstiltak (1986), Status for gjennomføring av NORADs handlingsplan for
kvinneretting av bistanden (1987 og 1990) og Integrasjon av kvinner i norsk bistand
(1992), kan det slås fast at lite av norsk bistand har kommet kvinner til gode. Dette
skyldes tre hovedforhold: mangel på kjønnsspesifikk planlegging, lav støtte til sektorer som er spesielt viktig for å styrke kvinners situasjon og posisjon (utdanning og
helse- med unntak av familieplanleggingstiltak), og utilstrekkelig internalisering av
ansvar for gjennomføringen av norsk strategi for kvinnerettet bistand.
Det har ikke vært gjennomført tilstrekkelige kjønnskonsekvensanalyser av programmer og prosjekter som et ledd i planlegging og vurdering av støtte, og kompetansen har vært svak i bistandsapparatet når det gjelder kjønnsintegerert planlegging. Opplæringen har vært for generell og ikke rettet mot bistandsmedarbeidernes
faktiske rolle og fagområde.
Kvinnebevilgningen har imidlertid gjort det mulig å yte støtte til synliggjøring
av kvinners behov, øke mottakerlandenes kompetanse og informasjonsgrunnlag
m.h.t. kvinners stilling, og styrke kvinners organisering og deltakelse i utviklingsprosessen. Norges mulighet til å yte direkte støtte til lokale organisasjoner, og spesielle tiltak eller ressurspersoner for å framskaffe informasjon og analyser om kvinners situasjon i et prosjektområde eller mottakerland, har gitt Norge og norske
bistandsmyndigheter en tillit blant målgruppene i utviklingslandene som er enestående. Det har også gitt norske bistandsmyndigheter og forvaltere en nasjonal og
lokal kontaktflate og innsikt som gir muligheter for deltakende planlegging og målgrupperetting.
Gjennom Kvinnebevilgningen har Norge vært med på å sette kvinner og kvinneretting på dagsorden i utviklingssammenheng, fått kvinnerådgivere inn i sentrale
posisjoner i internasjonale organer, og bidratt til nasjonale og organisasjonsbaserte
strategier og handlingsplaner. Videre har Kvinnebevilgningen gitt mulighet for
direkte støtte til internasjonale kvinnenettverk som ikke er direkte prosjektrelatert,
men snarere lobby- og utredningsrettet.
Bistand og eksport
Norsk bistand er i prinsippet ubundet, med unntak av næringslivsordningene. I realiteten blir bistanden praktisert slik at en rekke bevilgninger knyttes til leveranser av
varer eller tjenester fra Norge. En oversikt utarbeidet av NORAD11 viste at den
11. Bruk av norske ressurser som følge av bistandsvirksomheten 1993, utarbeidet ved økonomikontoret i NORAD, august 1994.
NOU 1995:5
Kapittel 2
53
totale bruken av norske ressurser som følge av bistandsvirksomheten i 1993, beløp
seg til vel 3,0 mrd.kr, hvilket tilsvarer 42 prosent av det totale bistandsbudsjettet.
Disse tallene er imidlertid beheftet med flere feilkilder, og bør bare oppfattes som
indikatorer for tilbakeføringsandelen.
Når dette beløpet sammenliknes med den totale norske vareeksport til landene
i sør (jfr. "Har handelspolitikken gitt resultater?" i kap.2.7) på 6,0 mrd, hvorav bare
1,0 mrd. til Afrika, kan NORADs anslag virke svært høyt. Det omfatter forøvrig et
betydelig innslag av tjenester i form av fagfolk og konsulenter, og tilbakeføring av
midler som benyttes i Norge og ikke fører til synlig overføring til mottakerlandene
(som forskning, evalueringer, administrasjon i private organisasjoner, mm).
Tilknytningen til bruk av norske ressurser er spesielt høy for næringslivsordningene som i praksis er bundet 100 prosent til norske bedrifter. NORAD har videre
anslått at disse ordningene gir en tilleggseffekt ved at kontraktbeløpene er større enn
NORADs andel, slik at disse totalt fører til bruk av norske ressurser på ca. 800
mill.kr. Dette tallet kan imidlertid gi et noe overdrevent inntrykk, ettersom beløpene
også omfatter innkjøp som de norske bedriftene gjør både i mottakerlandet, og i
andre land. Også bruken av faglig bistand som i hovedsak er knyttet til norske fagfolk, konsulenter og fredskorpsdeltakere gir høy tilbakeføringsprosent (ca 200
mill.kr).
Innen de ordinære landprogrammene viser NORADs beregning at ca. 460
mill.kr. av totalt 1,2 mrd. blir benyttet til varer og tjenester fra Norge. Her har bl.a.
ordningen med varebistand lenge i praksis nærmest vært bundet til innkjøp i Norge.
Varebistand er nå de fleste steder erstattet med mer åpen import (bl.a. Open General
Licence-systemer), der norske leverandører må konkurrere. Her synes de norske
leveransene å være langt mindre, hvilket kan tyde på at de ikke har opparbeidet seg
noen solid markedsandel fra de tidligere støtteordningene. Men også prosjektbistanden har ofte vært rettet inn på sektorer der Norge har hatt kompetanse og konkurransedyktige leverandører, som innen vannkraftutbygging, oljevirksomhet, telekommunikasjon, og veibygging. Stortinget ga i sin tid tilslutning til at innkjøp til
varebistand kunne foretas fra norske leverandører, selv om deres anbud lå noe over
internasjonale konkurrenter (inntil 10 prosent) i pris. Som nevnt er ordningen med
varebistand som kjøpes gjennom NORAD i Norge nå så godt som avviklet, og «10prosent-regelen» har ikke hatt noen praktisk betydning de senere årene. Alle andre
innkjøp til NORAD-finansierte prosjekter og programmer foretas nå av mottakerlandet, eventuelt av prosjektinstitusjonen, uten at NORAD er direkte involvert i
anbud og innkjøp. Erfaringene tilsier imidlertid at praksis med internasjonale anbud
har vært varierende, og tendensen til begrenset anbud og til å velge norske leverandører og entreprenører synes å ha vært utbredt.
Også de frivillige organisasjonene gjør utstrakt bruk av norske ressurser, og
NORAD anslår dette til ca. 28 prosent tilsvarende 370 mill.kr.
Tilsvarende beregning av innkjøp fra Norge til de multinasjonale bistandsorganisasjonene tyder på at disse tilbakeførte ca. 830 mill.kr i 1993. Dette beløpet tilsvarer 26 prosent av de norske bevilgningene til disse organisasjonene, hvilket er en
betydelig økning fra tidligere år. Mange har tidligere hevdet at Norge «får for lite
igjen» for sin bistand gjennom disse kanalene. De multilaterale organisasjonene, og
spesielt utviklingsbankene, legger imidlertid stor vekt på internasjonale anbud, og
kan ikke gi Norge eller andre giverland særfordeler dersom disse ikke er konkurransedyktige. En undersøkelse12 viste forøvrig at Norges andel på bare 0,5 prosent av
12. Per Granberg, Hva får
vi igjen? En statistisk analyse av norske leveranser til det
multilaterale bistandsmarkedet . Bergen: Chr. Michelsens Institutt, 1993 (Report R
1993:1)
NOU 1995:5
Kapittel 2
54
det multilaterale bistandsmarkedet rundt 1990, tilsvarte omtrent Norges markedsandel for all eksport fra OECD-land til utviklingslandene. Det har imidlertid vært en
betydelig økning i leveranser fra Norge de senere år.
Mulighetene er altså til stede for å knytte norsk bistand tett opp til leveranser av
varer og tjenester fra Norge, både ved formell og uformell binding, og ved tilpasning av form og sektor i bistandsinnsatsen. Dette er også praksis, spesielt for den
bilaterale bistanden. Kommisjonen finner det rimelig og fornuftig at norsk kompetanse, erfaring og kunnskap, enten denne finnes i private eller offentlige institusjoner og selskaper, blir benyttet i den bilaterale bistanden. Kommisjonen vil imidlertid
advare mot bruk av formell og uformell binding av bistanden, der en ikke kan
påvise at den norske leverandøren er konkurransedyktig i pris og kvalitet. Kommisjonen vil også advare mot en tankegang som tilsier at Norge «skal ha et visst beløp
igjen» for sine bidrag gjennom multilaterale organisasjoner. Bidragene til disse må
avgjøres ut fra hvorvidt vi finner disse effektive og hensiktsmessige kanaler for vår
utviklingsbistand, og disse må pålegges å være mest mulig kostnadsbevisst ved sine
anbuds- og innkjøpsrutiner og ikke gi særfordeler til enkelte giverland avhengig av
disses bidrag.
2.3.3
Er den norske bistanden effektiv?
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å kunne vise til resultater i form av veier, skolebygg, eller fungerende institusjoner. Spørsmålet som stilles er om bistanden har
vært effektiv nok i forhold til innsatsen. Det er flere måter å måle effektivitet på. I
den nye studien basert på evalueringsresultater (Norbye 1994) blir det gjort forsøk
på å vurdere tiltakene etter tre kriterier: For det første i hvilken grad tiltaket har oppnådd sine målsettinger, altså graden av måloppnåelse. For det andre i hvilken grad
prosjektene har vært kostnads-effektive, og for det tredje hvorvidt tiltakene er
«bærekraftige» eller kan bli selvdrevet på litt sikt.
Av et utvalg på nær 100 bistandstiltak fant evalueringsstudiene at vel halvparten hadde tilfredsstillende eller høy grad av måloppnåelse , mens snaut halvparten
var mer usikre eller hadde oppnådd få av de oppsatte målsettinger. Mer enn 25 prosent hadde lav eller meget lav måloppnåelse. Dette er basert på tolkninger av et stort
materiale, som igjen er basert på litt usikre kriterier. En skulle likevel anta at resultatet er signifikant og representativt.
Det var altså mulig å identifisere en rekke prosjekter og programmer som viste
seg meget vellykket når det gjelder måloppnåelse, ifølge disse studiene. Dette gjaldt
bl.a. de to distriktsutviklingsprogrammene i Sri Lanka, barneprogrammet i India,
varebistanden til Bangladesh, et arbeidsintensivt veibyggingsprogram i Botswana,
et kredittfond i Kenya, et elektrifiseringsprogram på Zanzibar (Tanzania) og fiskeriforskningsskipet «Dr.Fridtjof Nansen» . Det finnes i tillegg en rekke andre
bistandstiltak som også har gitt god måloppnåelse, men som ikke er blitt omfattet
av noen evaluering. Denne heterogene gruppen omfatter både store og relativt små
prosjekter, i både Afrika og Asia. Det som karakteriserer dem, er blant annet at de
har vært vel integrerte i lokale eller nasjonale institusjoner som selv har hatt en betydelig egeninteresse i og kontroll over virksomheten. De synes også å ha benyttet en
vel tilpasset teknologi og metoder, bl.a. basert på arbeidsintensiv og ikke-automatisert kjent teknologi.
De tiltakene som ble sterkt kritiserte for lav måloppnåelse, omfatter flere varebistandsprogrammer der gevinstene gikk til andre formål enn forutsatt, flere av de
andre distriktsutviklingsprogrammene (Rukwa, Orissa, Turkana, MONAP/Mosambik, ARAP/Botswana, mm) som var meget kostbare og gav få resultater, enkelte av
de kjente «hvite elefantene» i Tanzania som fiskerisenteret Mbegani, og kystrute-
NOU 1995:5
Kapittel 2
55
selskapet Tacoshili, såvel som hele programmet for personellbistand til Afrika fra
de nordiske land. Samtlige av programmene til Pakistan som var med i undersøkelsen, falt i denne kategorien, men ingen av programmene i Zimbabwe. Igjen synes
hovedårsaken til manglende måloppnåelse å ligge i svak fundamentering i nasjonale
institusjoner og/eller svake samarbeidsrelasjoner, men også i overdrevne tiltak med
dårlig tilpasset teknologi i forhold til mottakerapparatet.
Bildet av norske bistandstiltaks kostnadseffektivitet er ennå mere usikkert.
Svært mange av evalueringsstudiene gjør ikke en gang et forsøk på å besvare spørsmålet om tiltakene gjør effektiv bruk av de ressurser som er til disposisjon. Noen
gjør et forsøk, men klarer ikke å gi noe entydig svar. Studiene gjør bare i noen få
tilfeller bruk av etablerte metoder for å gjøre slike vurderinger, i de fleste tilfeller
baserer konklusjonene seg på mer allmenne vurderinger. Dette illustrerer en meget
stor mangel på kostnadsbevissthet i norsk bistandsadministrasjon, ettersom det
både mangler informasjon og metoder, og for de tilfeller der det foreligger en vurdering, blir over halvparten kritisert for høyt kostnadsnivå.
Når det gjelder bærekraftighet, er situasjonen heller ikke særlig oppløftende.
Bare at fåtall av tiltakene som var omfattet av studien, ble ansett å være økonomisk
bærekraftige (dvs i stand til å generere tilstrekkelig med egne inntekter, eller sikret
tilstrekkelige offentlig tilskudd) på det tidspunktet studien ble foretatt, eller på litt
sikt. Over 30 prosent av prosjektene var ikke bærekraftige økonomisk, og for resten
foreligger ingen slik vurdering. Samtidig ble mer enn 20 prosent av tiltakene antatt
å være institusjonelt bærekraftige (dvs med tilstrekkelig rekruttering av kompetent
personell, og integrert i øvrige strukturer) uten bistand, mens vel 40 prosent antas
ikke å være det. Studiene tyder også på at relativt få av tiltakene har bidratt positivt
til å styrke den økologiske bærekraften, mens i enkelte tilfeller er den økologiske
bærekraften blitt direkte svekket. De aller fleste studiene behandler imidlertid overhode ikke dette temaet.
Den foreløpige konklusjonen på dette avsnittet er at den norsk-finansierte
bistanden ikke utmerker seg spesielt som vellykket og effektiv. De aller fleste giverland og -organisasjoner har imidlertid tilsvarende problemer og erfaringer. Dette
har dels sammenheng med selve bistands/giver-relasjonen, og at mange giverorganisasjoner arbeider på omtrent samme måte. Men resultatene preges også av at alle
giverland arbeider inn i et mottakersamfunn og er avhengig av at dette fungerer. Når
mottakerlandets egne institusjoner er svake, og når rammebetingelsene for utvikling
ikke er til stede, vil heller bistandsytere kunne lykkes.
Bildet er imidlertid langt fra entydig, og kan gi grunnlag for en sterke satsing på
bedret effektivitet og kvalitet for fremtiden. Det er særlig tre faktorer som har vist
seg utslagsgivende, i følge de norske studiene. For det første er det viktig med god
planlegging, som må gjennomføres av giver og mottaker i fellesskap. For det andre
er det viktig at tiltaket er tilpasset mottakerlandet og situasjonen når det gjelder tekniske og organisatoriske løsninger. I for mange tilfeller har det vist seg, også på
1980-tallet, at bistandsprosjekter medfører introduksjon av for komplisert og kostbar teknologi, eller for kompliserte og kostbare organisatoriske løsninger, i forhold
til mottakeraparatets kapasitet. Men for det tredje er det helt avgjørende at bistandstiltak skjer i et nært og reelt samarbeid med en mottakerinstitusjon, som selv er
aktivt interessert og involvert i planlegging og gjennomføring, og ikke påtvinges
dette. Tiltakene må integreres i den ordinære virksomheten, slik at bistanden blir et
supplement til mottakernes egeninnsats, og ikke erstatter denne.
NOU 1995:5
Kapittel 2
56
2.3.4
Samarbeidsrelasjoner, bevilgninger og bistandskanaler
Utviklingsbistand eller utviklingshjelp blir ofte omtalt i offisielle vendinger som
samarbeidstiltak . I en forstand er dette korrekt: Det er nesten umulig å gjennomføre
et prosjekt eller tiltak i et fremmed land uten at en nasjonal eller lokal myndighet/
autoritet har akseptert dette, og uten at det finnes en eller annen lokal partner eller
gruppe personer som deltar i gjennomføringen. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig
til at en kan snakke om et samarbeid. Et reelt samarbeid forutsetter aktiv deltakelse
og medbestemmelse, selv om dette likevel ikke kan bli helt likeverdig så lenge det
finnes et «giver/mottaker» -forhold, og giveren sitter med den endelige og ensidige
kontroll over budsjettet.
I bistandspraksis har en imidlertid forsøkt å tilnærme seg en samarbeidsrelasjon
på ulike måter. Et viktig ledd i dette fra norsk side har vært ordningen med landrammer/landprogrammer overfor det som har vært kalt Norges «hovedsamarbeidsland» , nå «programland» , og som ble innført i begynnelsen av 1970-tallet. I forhold til disse landene har Norge forhandlet om fire-års rullerende landprogrammer,
basert på indikative plantall for bistandsbevilgningen for de kommende 4 år. I teorien (og retorikken) har det vært uttalt at disse bevilgningene har vært «gitt til» mottakerlandet, som skal bruke dem til sine prioriterte formål. Bakgrunnen har vært at
en 4-årig landramme skal gi mottakerlandet større mulighet til å planlegge bruken
av bistandsmidlene og større sikkerhet om ressurstilgangen, og samtidig har det
vært en del av Norges mottakerorientering at disse midlene i stor grad skal styres ut
fra mottakerlandets egne prioriteringer. I prinsippet skulle all bruk av midler under
landprogrammet komme som anmodninger fra mottakerlandet, og Norge
(NORAD) kunne ikke på egen hånd benytte noen av disse midlene, uten at det var
godkjent (og prioritert) av mottakerlandet.
Dette systemet har lenge vært innarbeidet praksis i norsk bistandspolitikk. Stortinget fastsetter hvert år landrammen for kommende år, under budsjettpostene «Tilskudd til» Tanzania, India, osv. Det har ofte vært politisk dragkamp om disse
bevilgningene, for de ses på som en politisk prioritering fra norsk side. Det virker
også ofte slik i den politiske debatt, at disse utgjør den viktigste delen av norsk
bistand, som illustrert ved avis-oppslag som at «Norge kutter bistanden til India
med 10 millioner» , «Norge svikter Afrika» , etc. Etter at bevilgningene er bekreftet,
foregår det årlige «landprogram-forhandlinger» mellom Norge (UD/NORAD) og
mottakerlandets myndigheter (finans- eller plan-departement) om den endelige
allokering av de ressurser Norge stiller til rådighet.
Det er mange grunner til at dette systemet ikke fungerer etter sine intensjoner.
For det første har de ikke gitt mottakerlandene så veldig sikre plantall, ettersom
Norge ofte har forandret disse ved Stortingsbehandlingen ved slutten året før de skal
brukes. Dette gjelder både i årene med hurtig opptrapping, da politiske konstellasjoner sørget for betydelige tilleggsbevilgninger til enkelte land, men også i de senere
års innstrammingsperioder da Norge ensidig har skåret ned på rammebevilgninger
i forhold til det vedtatte 4-års-program. Vel så viktig er det imidlertid at det i mange
av mottakerlandene ikke har vært noe reelt samarbeid om utformingen av landprogrammet og allokeringen av de norske midlene; i praksis har Norge lagt de aller
fleste premissene og bestemt. Det er Norge som har gjort forarbeidet, utarbeidet
allokeringene, ofte tatt initiativ til omprioriteringer, og som til tider har møtt med
ferdigskrevet referat fra forhandlingsmøtet på forhånd.13
I pakt med NORADs nye ideologi om mottakeransvar kan dette nå være i ferd
med å endres, men UD/NORAD må samtidig hele tiden forholde seg til de ulike
svingninger i den norske og internasjonale bistandsdebatten, og til de ulike interessegruppene som krever at ulike tiltak, prosjekter eller sektorer gis høyere prioritet.
NOU 1995:5
Kapittel 2
57
Samtidig har det imidlertid skjedd en annen markant utvikling i norsk bistandspraksis, ved at bevilgningene til landprogrammene i programlandene er blitt stadig
redusert både i absolutt omfang, og som andel av bistandsbudsjettet. Dermed blir
det en stadig mindre andel av bistanden som er gjenstand for forhandlinger og
bestemmelse fra mottakerlandene. Til gjengjeld har bevilgninger til en rekke spesielle formål og nye bistandskanaler økt sterkt. Det som er felles for disse budsjettpostene er at det er norske myndigheter og institusjoner som ensidig kontrollerer
bruken av disse midlene, uten forhandlinger med en mottakerpartner.
Dette kan illustreres ved statsbudsjettet og regnskapene for bistanden de siste
årene. I følge regnskapet for 1993 var den totale bistanden på 6,9 milliarder kr. (fratrukket administrasjonsutgifter), hvorav 36,5 prosent (2,5 mrd) ble kanalisert til
multilaterale organisasjoner slik at Norge ikke har direkte innflytelse på den videre
fordeling. De resterende 4,4 mrd. ble fordelt av norske myndigheter og institusjoner. Av disse gikk ca 2,0 mrd. (46 prosent) til Norges «programland» som iflg. Stortingets forutsetninger skal være prioriterte mottakere. Men det var bare 1,4 mrd som
inngikk i landprogrammene for disse landene, og som dermed var gjenstand for
bilaterale forhandlinger. Ca.0,6 mrd i tilleggsmidler gjennom private organisasjoner, næringslivsengasjementer, regionale bevilgninger, gjeldslettetiltak, nødsoperasjoner, mm. er i liten grad gjenstand for slike forhandlinger, men bevilges i hovedsak ut fra norske vurderinger alene. Som andel av de bevilgningene som ikke i
utgangspunktet er øremerket til multilaterale organisasjoner, har landprogrammenes andel sunket fra 57 prosent i 1979, til bare 24 prosent i budsjettet for 1994.
For de fleste programlandene er landprogrammene blitt så kraftig redusert i
løpet av de siste 4-5 årene at det knapt nok er meningsfylt å operere med så omfattende konsultasjoner og forhandlinger for svært beskjedne beløp. For både Botswana, Sri Lanka, India og Pakistan er landprogrammet for 1995 på under 50
mill.kr., og det er ikke mange utviklingstiltak som kan gjennomføres på nasjonalt
nivå for en slik sum. Også landprogrammene for Namibia, Zimbabwe og Nicaragua
på 50-70 mill.kr. er relativt beskjedne. I realiteten står Norge nå igjen med bare fire
programland; Mosambik, Tanzania, Zambia og Bangladesh der landprogrammene
på 170-300 mill. gjør det meningsfylt å ha en dialog med partneren om prioriteringer og innhold.
De multilaterale organisasjonene
De multilaterale organisasjonene har også mottatt en synkende andel av de norske
bistandsmidlene på 1980-tallet, selv om det stadig blir gjentatt i Stortinget at ca 50
prosent av midlene skal kanaliseres gjennom disse. Mens de direkte bevilgningene
til FN-systemet, Utviklingsbankene og «ymse» internasjonale organisasjoner
utgjorde vel 36 prosent av budsjettet rundt 1980, var de i 1995 sunket til ca 30 prosent. Da er de såkalte «multi-bi» -prosjektene ikke tatt med, ettersom de ikke utgjør
bevilgninger som organisasjonene selv kan allokere. I regnskapet i ettertid blir imidlertid de multilaterale bevilgningene alltid større, bl.a. fordi nødhjelps- og flyktningetiltak i stor grad kanaliseres gjennom disse. Dermed utgjorde den multilaterale
bistanden ca 40 prosent i 1980, og ca 36,5 prosent i 1993. Dette er også betydelig
under 50-prosent-nivået. Kommisjonen konstaterer at den multilaterale andelen av
norsk bistand nå utgjør ca 1/3 av den totale bistandsbevilgningen .
13. Dette er godt beskrevet i boken til Gunnar Garbo, Makt og bistand: En ambasadørs
møte med norsk bistandspolitikk i Afrika. Oslo: Spartacus, 1993, og i Asplan Analyse,
Capacity building in development cooperation: Towards integration and recipient responsibility. Oslo: Utenriksdepartementet (Evalueringsrapport no. 4.93)
NOU 1995:5
Kapittel 2
58
Samtidig har det skjedd en vridning i bevilgningene fra en sterk prioritering av
FNs Utviklingsorganer, til en mer jevn fordeling mellom FN-systemet og Utviklingsbankene. Dette har delvis sammenheng med at bidragene til Bankene avtales
i fellesskap med andre givere, og Norge bidrar her med en fast andel. Det er særlig
bidragene til de regionale utviklingsbankene som har økt mest. FNs programmer og
fond er basert på frivillige bidrag, og Norges bidrag ligger her forholdsvis langt over
de fleste andre givere. Bevilgningene er forøvrig spredd over et stort antall organisasjoner, og for enkelte av disse er Norge en meget stor bidragsyter. (Mer om de
multilaterale i "De multilaterale organisasjonene og sør-politikken" i kap.2.6.)
Særbevilgninger og særinteresser
Det som har skjedd på 1980-tallet, er økningen i en rekke særbevilgninger og spesielle budsjettposter som har det til felles at de springer ut av prioriteringer og særinteresser som gjør seg gjeldende i Norge (og andre giverland), og at de ikke allokeres innen en ramme av forhandlinger med mottakerlandene. Dette gjelder spesielt
bevilgninger gjennom norske frivillige organisasjoner som er økt gjennom hele
1980-tallet, de særskilte støtteordningene (til kvinne-, miljø- og kulturtiltak) fra
midten av 80-tallet, støtten til nødhjelp, flyktninger og humanitære tiltak som har
økt kraftig på slutten av 80-tallet, gjeldslettebevilgningene fra annen halvdel av 80tallet og støtteordninger til næringslivets engasjementer i løpet av de siste par årene.
Til sammen har slike bevilgningsposter økt fra ca 20 prosent av det totale bistandsbudsjettet rundt 1980, til over 35 prosent (2,7 mrd.) i 1995.
I den norske debatten har det ofte vært sterkest fokusering omkring - og kritikk
av - bevilgningene til norsk næringslivs eksportframstøt og investeringer. Disse
bevilgningene utgjorde imidlertid under 100 mill.kr. årlig fram til ca 1990. Den
sterke økningen de siste årene brakte dem opp i 460 mill.kr for 1994 og 1995.
De private organisasjonene - spesielt de norske - er de største mottakere av de
ulike spesialbevilgningene. I 1993 ble det ifølge St.meld.nr.8 (1994-95) bevilget ca
1,5 mrd. til (gjennom) norske private organisasjoner, hvorav 540 mill.kr. fra støtteordningen til frivillige organisasjoner. I tillegg ble omfattende midler til humanitær
bistand kanalisert gjennom frivillige organisasjoner.
Spesialbevilgningene har alle sin begrunnelse, og er bl.a. motivert med at de på
en mer fleksibel måte kan dekke akutte behov, eller fremme spesielle formål som
ikke har vært prioritert (av Norge og/eller samarbeidspartnerne) innen de ordinære
landprogrammene. Spesielt har landprogrammene sjelden blitt benyttet til å støtte
private institusjoner, selskaper og organisasjoner i mottakerlandene. Dette har delvis hatt politiske årsaker. Isteden har den norske stat gått inn både direkte og indirekte med støtte til enkelt-foretak og enkelt-organisasjoner. I andre land har Norge
ikke ønsket å gi direkte støtte til regimene, og derfor funnet andre kanaler for å
kanalisere midler og påvirke utviklingen i disse landene. En annen viktig motivasjon bak spesialbevilgningene er hensynet til den norske opinion, og norske interessegrupper.
Stadig mindre ressurser til langsiktige utviklingstiltak?
Det er liten tvil om at de endringene som er blitt omtalt ovenfor, har ført til at det er
blitt mindre ressurser til det som tradisjonelt er blitt omtalt som langsiktige utviklingstiltak, spesielt de som finansieres gjennom landprogrammer i samarbeid med
mottakermyndigheter og gjennom de langsiktige operasjonene til de multilaterale
organisasjonene. Spesielt nødhjelps- og flyktningetiltakene er av mer kortsiktig
karakter, og det samme gjelder gjeldsletteoperasjoner og andre ad hoc bevilgnin-
NOU 1995:5
Kapittel 2
59
ger. Men bildet er likevel ikke fullt så klart. Også innen landprogrammene kan det
ha gått større eller mindre andeler til kortsiktig vareimport og betalingsbalansestøtte. Og blant særbevilgningene har det vært støttet opp under mange tiltak av
langsiktig karakter, for å styrke miljøbevissthet, fremme kvinners stilling eller
styrke lokalt næringsliv. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at den kortsiktige innsatsen har gått ut over den langsiktige
2.4 NØDHJELP OG BISTAND: HVA HAR VI LÆRT?
Norsk nødhjelpsinnsats er omfattende og mangslungen. Andelen av det totale
bistandsbudsjettet for denne typen innsats har økt i vesentlig grad siden midten av
1980-tallet. Norsk nødhjelpsinnsats blir lagt merke til i det internasjonale samfunn
både på grunn av det store omfanget, men ofte også på grunn av hurtighet og god
kvalitet.
I forbindelse med akutte nødsituasjoner enten det dreier seg om naturkatastrofer
eller menneskelige lidelser blant flyktninger på flukt fra krig og konfliktsituasjoner,
har forvaltningen i Utenriksdepartementet kunnet frigjøre midler på kort tid til verdifull og hurtig innsats. På den måten ligger Norge i forkant internasjonalt, og gjennom et vidt forgrenet nettverk har det vært mulig å komme frem med hjelpen til nødlidende mennesker da de trengte den mest.
Utenriksdepartementet har etablert et nært samarbeid med de 5 største frivillige
organisasjonene som har sete i Utenriksdepartementets katastrofeutvalg. Samtidig
har disse organisasjonene vært viktige operatører i formidlingen av norsk nødhjelpsinnsats. Det samme gjelder deler av FN-systemet, og i særlig grad Høykommissæren for flyktninger (UNHCR). Et slikt tett samarbeid har ført til forbedret koordinering og oversikt over norsk nødhjelpsinnsats. At norske organisasjoner er så aktive
i gjennomføringen av nødhjelpstiltak, har også bidratt til en gjennomtenkning og et
samarbeide om nødvendige beredskapstiltak for å forhindre framtidige katastrofer.
Slik oppstod NOREPS (Norwegian Emergency Preparedness Systems), og
igjennom denne nyskapingen har det vært mulig å bygge opp effektive beredskapslagre og inngå avtaler med leverandører om hurtig leveranse av livsnødvendig
utstyr. Dette har vært et viktig positivt bidrag og forbedret mulighetene til å kunne
reagere raskt ved katastrofer og dermed redde mangfoldige menneskeliv i akutte
situasjoner.
Selv om en har gode erfaringer med mye norsk nødhjelpsinnsats, er også denne
virksomheten preget av utfordringer som skaper både problemer og usikkerhet.
Noen av disse dreier seg om følgende punkter:
* I en verden der mye av oppmerksomheten om akutte problemer «styres» av
massemedienes fokusering på noen få situasjoner av gangen («CNN-effekten» ),
kan det bli ekstra vanskelig både for myndigheter og organisasjoner å gjøre selvstendige valg om hvor en skal hjelpe, hva hjelpen skal bestå i og omfanget av innsatsen. Samtidig bidrar mediaoppmerksomheten til at akutte nødsituasjoner og nødhjelpsinnsatser blir synliggjort på en slik måte at en kan presses til å øke bevilgningene til nødhjelp på bekostning av både langsiktige og mer forebyggende tiltak.
Med begrensede ressurser er det derfor en kontinuerlig utfordring å velge innsatsområder og type nødhjelpsinnsats som en mener en fra norsk side har best muligheter for å lykkes med.
* Mange nødsituasjoner oppstår der det kunne vært mulig å avverge dem, eller
i hvert fall redusert omfanget, dersom en hadde reagert hurtigere på de faresignalene
som kommer fra felten f.eks. om begynnende tørke og avlingssvikt. I enkelte områder av verden er slike varslingssystemer for dårlig utbygd, og i slike tilfeller vil det
være viktig å konsentrere større oppmerksomhet om forebyggende innsats. På til-
NOU 1995:5
Kapittel 2
60
svarende måte vil det være uhyre viktig å forebygge politiske og etniske konflikter
ved preventivt diplomati i form av mekling, anerkjennelse av rettigheter, økonomiske tiltak for å skape bedre balanse i samfunnet, m.v.
* Fremdeles har det internasjonale samfunn en lang vei å gå for å sikre en koordinert og helhetlig innsats i forbindelse med plutselige katastrofesituasjoner enten
de er resultat av naturkatastrofer eller konfliktsituasjoner. I mange nødsituasjoner
oppstår det store problemer ved at et meget stort antall organisasjoner fra mange
giverland i tillegg til de internasjonale organisasjonene opererer uten noen samlet
koordinering. Enkelte ganger kan en få inntrykk av at en nærmest arbeider i «konkurranse» med hverandre om å nå frem til ofrene og samtidig synliggjøre sin innsats gjennom mediene. Fra norsk side har en arbeidet bevisst med denne utfordringen, og har langt på vei lykkes i å etablere god informasjon om all norsk innsats, og
i tillegg en forbedret koordinering av denne. Det er likevel en stor utfordring stadig
å forbedre dette systemet, og det gjelder ikke minst en forbedret koordinering innen
FN-systemet og mellom ulike FN-organer, frivillige organisasjoner og bilaterale
nødhjelpstiltak fra forskjellige givernasjoner.
* I forbindelse med nødhjelpsinnsats har en lagt vekt på hurtig og tidsbegrenset
innsats. Allerede i utgangspunktet har en imidlertid kunnet forutse at innsatsen ville
strekke seg over lang tid, særlig i forbindelse med konflikter og kriger. I slike situasjoner er det viktig å opprettholde oppmerksomhet og støtte til en utholdende innsats dersom forholdene ikke bedres. Ikke minst gjelder det oppgaver i forbindelse
med avslutning, tilbakeføring og rehabilitering til et normalt liv. For organisasjoner
og institusjoner som blir engasjert i hjelpetiltak, er det nødvendig at en i slike situasjoner velger både et mer langsiktig perspektiv på innsatsen, og at den bistandsfaglige siden ivaretas på en annerledes og bedre måte enn nå.
* Det er naturlig nok svært vanskelig når det skal reageres raskt overfor mennesker i akutt nød, å kunne planlegge og tilpasse innsatsen nøyaktig til de faktiske
behovene. Det er imidlertid et problem at en betydelig del av den internasjonale
nødhjelpsinnsatsen er basert på overskuddslagre og overskuddsproduksjon av matvarer, og at tilgangen på varer fra internasjonale givere er med på å bestemme nødhjelpens innhold. Dermed har det oppstått problemer ved at lokal produksjon og tilgjengelige ressurser ikke er blitt utnyttet, og til og med blitt utkonkurrert. Dette er
spesielt relevant for matproduksjon, men angår også produksjon av andre varer som
foregår eller kan foregå lokalt eller regionalt, som for tekstiler og klær, boliger, mv.
* Et meget alvorlig etisk problem eksisterer ved at internasjonal nødhjelpsinnsats overfor mennesker som rammes av konflikter, kan synes å «frita» de ansvarlige
for selve konflikten for deres ansvar, og kan også fungere slik at konfliktene forlenges i tid. De stridende parter trenger tilsynelatende ikke bry seg om de menneskelige
lidelser som konfliktene medfører, og de kan også i hvert fall indirekte selv utnytte
nødhjelpsleveranser for å styrke sine posisjoner, eventuelt benytte mat og andre
leveranser til å fø egne soldater, deres familier, eller tilhengere. Selv om nødhjelp
kontrolleres av nøytrale organer og bare ytes til sivilbefolkningen, kan en ikke hindre at den også kan utnyttes av partene. Derfor er det stadig viktigere at nødhjelpsinnsats kombineres med meget aktiv internasjonal innsats og press for å redusere
og stanse krigshandlinger, og skape et grunnlag for varige fredsløsninger.
* Spesielt i løpet av de senere årene har omfanget av internasjonale militære
intervensjoner økt dramatisk i forbindelse med konfliktsituasjoner. Dette har foregått i direkte FN-regi som fredsskapende eller fredsbevarende operasjoner på oppfordring fra nasjonale myndigheter eller partene i konflikten, eller ved at FN har
akseptert at internasjonale aksjoner tar i bruk militær makt (som i Golf-krigen, eller
ved en eventuell aksjon mot Haiti). FN har også godkjent at militærmakt har vært
benyttet i strid med prinsippet om ikke-intervenering i interne forhold, for å kunne
NOU 1995:5
Kapittel 2
61
gi beskyttelse og nødhjelp til ekstremt utsatte befolkningsgrupper, under betegnelsen «humanitær intervensjon» som overfor kurderne i nord-Irak. Dette innebærer
en stadig tettere kopling mellom nødhjelpsinnsats og rene militære operasjoner,
enten de har karakter av fredsskapende, fredsbevarende eller såkalte humanitære
intervensjoner.
2.5
DE FRIVILLIGE ORGANISASJONENE SOM BISTANDSKANAL14
2.5.1
Vekst og mangfold i organisasjonene
Det frivillige organisasjonslivet har vært en del av norsk bistandsinnsats helt fra
begynnelsen av bistandsepoken. Misjonsorganisasjonene har for øvrig vært aktive i
«felten» helt siden midten av forrige århundre, ikke bare med evangelisering, men
også med konkrete prosjekt for å bedre befolkningens levevilkår. Også andre norske
organisasjoner, som Røde Kors og fagbevegelsen, har deltatt i hjelpearbeid eller
vært knyttet til organisasjonsarbeid i de daværende koloniene over et lengre tidsrom. Norsk Utviklingshjelp som ble opprettet i 1962, bevilget allerede i sitt første
virkeår ca 0,5 mill.kr. til de frivillige organisasjonenes prosjekter og tiltak, og vedtok samtidig det første sett av retningslinjer «for det fremtidige arbeid med støtte til
private tiltak for utviklingsland» . Allerede året etter var bevilgningene økt til 3
mill.kr, og utgjorde ca 5 prosent av det totale bistandsbudsjettet.
I de følgende to tiårene fram til begynnelsen av 1980-tallet økte bevilgningene
bare langsomt, om enn noe raskere på 1970-tallet enn på 1960-tallet i takt med den
generelle opptrappingen av norske bistandsinnsats. Men på 1980-tallet har det
skjedd en vesentlig utvikling. Fra 1980 til 1987 ble bidragene til organisasjonenes
langsiktige bistandstiltak mangedoblet fra 60 mill.kr. til 400 mill., og videre til 600
mill.kr i statsbudsjettet for 1995. Samtidig har spesielt nødhjelpsbudsjettet også økt
kraftig - til ca 1 mrd.kr. for 1995 - og disse midlene kanaliseres i betydelig omfang
gjennom de norske frivillige organisasjonene. I tillegg går også en andel av andre
særbevilgninger til organisasjonene. Til sammen ble det i 1993 kanalisert hele 1,5
milliarder kroner til frivillige norske og utenlandske organisasjoner, hvilket
utgjorde 36 prosent av den totale rene bilaterale norske bistanden (St.meld.8 199495: 89). Støtten til organisasjonenes langsiktige utviklingstiltak utgjorde samme
året ca 16 prosent av den bilaterale bistanden når en ikke tar med nødhjelpen.
Begrepet frivillige organisasjonene representerer et meget mangfoldig sett av
organisasjonstyper og størrelser. Den norske støtten har både gått til norske organisasjoner med eller uten tilknytning til internasjonal fellesorganisasjon, til enkelte
internasjonale organisasjoner, og siden 1978 også til nasjonale og lokale organisa14. Kommisjonen har hatt nyttige samtaler med og drøftet utkastet til sluttrapport fra den store evalueringen av de private organisasjonene med lederen av evalueringsarbeidet, Terje Tvedt. Dette
avsnittet bygger forøvrig bl.a. på:
Dahl, Øyvind, «Samarbeid med private organisasjoner: Fra usikkerhet til realisme» i T.L.Eriksen
(red) Den vanskelige bistanden . Oslo: Universitetsforlaget 1987, s.148-165.
Skar, Harald Olav, «Julenisser, spekkhoggere og demokrater: Om de private organisasjoners rolle
og Stortingsmelding nr.51» i Olav Stokke (red): Norsk nord-sør-politikk: Lever den
opp til sitt rykte? Oslo: NUPI, 1992. (Research report nr.163), s.103-111.
Smillie, Ian og Henny Helmich (red), Non-governmental organisations and governments: Stakeholders for development , Paris: OECD Development Centre, 1993. (Spesielt om Norge, s.215-232).
Tvedt, Terje, De private organisasjonene som kanal for norsk bistand. Fase I . Senter
for Utviklingsstudier, Universitetet i Bergen/ Utenriksdepartementet, 1993. (Evalueringsrapport
3.92)
NOU 1995:5
Kapittel 2
62
sjoner i våre samarbeidsland i sør. Av disse har de norske organisasjonene mottatt
den alt vesentligste delen av bevilgningene.
Men også det norske organisasjonslivet som har blitt involvert i bistandstiltak
er svært sammensatt. De religiøst baserte omfatter både misjonsorganisasjonene
som har en lang historie og som har sitt primære formål å drive evangelisering, og
Kirkens Nødhjelp som har et klart humanitært hovedformål. De store hjelpeorganisasjonene har ofte sitt utspring i hjelpearbeid og sosial innsats i Norge eller Europa
som Røde Kors, Norsk Folkehjelp, og Redd Barna, og har etter hvert blitt profesjonelle organisasjoner med et omfattende innsamlingsarbeid basert på appeller og
faste givere. Solidaritetsorganisasjonene som Afghanistankomitéen, Fellesrådet for
det sørlige Afrika og Palestinakomitéen ble først startet opp som politiske støttegrupper med hovedvekt på opinionsarbeid i Norge, men har også drevet innsamling
og formidlet bistand til flyktninger, opposisjonsgrupper, og nye land etter omveltninger. Et bredt spekter av det øvrige organisasjonslivet i Norge har også engasjert
seg i bistands- og utviklingstiltak i hovedsak basert på innsamling fra egne medlemmer, men som et supplement til hovedformålet som interesseorganisasjon for sine
medlemmer og øvrig engasjement i Norge. Noen av disse støtter allmenne velferdsog utviklingstiltak (som barnetiltak, brønnboring, mm), men de fleste har knyttet
sitt engasjement til tilsvarende organisasjoner og tiltak som de selv representerer,
som Norges Handikapforbund, idrettsbevegelsen, fagbevegelsen, mv.
De fleste organisasjonene har blitt trukket med i arbeid i sør i løpet av de siste
10-20 årene. Norsk politikk overfor organisasjonene har således utviklet seg gjennom bistandsepoken, fra den første perioden som var preget av forsiktighet, usikkerhet og en viss gjensidig skepsis - til aktiv støtte og stimulans der organisasjonene
også mer og mer ble en aktiv pådriver både i opinionsarbeidet og overfor politiske
myndigheter.
Formålet med å kanalisere statlige bistandsmidler inn i og gjennom private
organisasjoner kan oppsummeres i tre hovedpunkter: For det første å utnytte organisasjonenes fortrinn som fleksible og effektive organer for å kunne nå fram til spesielle målgrupper med bistandstiltak, spesielt der hvor den statlige bistanden gjennom sitt samarbeid med offentlige institusjoner i mottakerlandene ikke når fram.
For det andre å bidra mer generelt til organisasjonenes bistandsvirksomhet, for å
supplere de statlige bistandstiltakene, og benytte et bredere spekter av bistandskanaler. Og for det tredje å bidra til et bredere engasjement i Norge gjennom direkte
kontakt og høyere kunnskapsnivå, som også vil kunne gi større generell oppslutning
om bistanden.
I de senere årene har det vært lagt økende vekt på at organisasjonene bør bidra
til oppbygging og styrking av organisasjonslivet i samarbeidslandet, for derved å
bidra til å styrke det såkalte «sivile samfunn» , som er et viktig element i utbygging
av demokratiet og sikring av menneskerettighetene. I tillegg har norske myndigheter gjennom særlige kontrakter benyttet de frivillige organisasjonene til direkte
gjennomføring av enkelte utviklingstiltak, og ikke minst til å kanalisere nødhjelpsmidler og gjennomføre hjelpearbeidet i nød- og katastrofeområder. Her er målet å
nå fram med hjelpen på en profesjonell, rask, effektiv og fleksibel måte, og samtidig
kunne vise at det ligger norske ressurser og midler i innsatsen.
Organisasjonene vil selv langt på vei uttrykke sine målsettinger med de samme
argumentene, men de vil også legge vekt på sine egne interesser i virksomheten,
spesielt for å fremme sine synspunkter og verdier både gjennom arbeidet i sør og
her i Norge. Dette omfatter ikke bare den kristne misjonen, men i like stor grad fagbevegelsen, kvinne- og miljøorganisasjoner, handikaporganer, samvirkebevegelsen, m.fl. som alle er interessert i å formidle sine synspunkter, verdier og holdninger. Mange av dem oppfatter seg også som brobyggere og talsmenn/-kvinner for
NOU 1995:5
Kapittel 2
63
sine samarbeidspartnere i sør, og deltar i opinionspåvirkning såvel som lobbyvirksomhet i Norge på denne basis.
Vi kan derfor oppsummere de frivillige organisasjonenes mangfoldige roller i
følgende 5 hovedpunkter:
Roller i samarbeidsland i sør:
– Drive bistandsarbeid på selvstendig basis;
– Være operatør for norske (eller andre) myndigheter i nødhjelpsarbeid eller på
andre bistandsoppdrag;
– Drive organisasjonsarbeid i samarbeid med partner som har felles interesser og
verdisyn;
Roller i Norge:
– Drive informasjonsog holdningsskapende arbeid i Norge;
– Drive politisk påvirkning og lobbyvirksomhet på vegne av samarbeidspartnere
og egne holdninger til bistands- og sørpolitikken.
Mye av debatten om de frivillige organisasjonene handler nettopp om balansen,
sammenhengen, og motsetningene mellom disse ulike rollene. Mens noen organisasjoner legger sitt hovedarbeid i en eller to av disse rollene, vil andre organisasjoner insistere på at alle henger sammen. Dette fører til debatten om organisasjonene
skal oppfattes som «nøytrale» humanitære institusjoner, eller som politiserende
«misjonsorganisasjoner» og interessegrupper, eller om de er blitt profesjonaliserte
operatør-selskaper som konkurrerer med private konsulentselskaper om betalte
oppdrag.
2.5.2
Erfaringer
I 1992 ble det satt i gang en omfattende evaluering av de private organisasjonene
som kanal for norsk bistand, og rapporten fra fase 1 i denne evalueringen ble offentliggjort i 1993. Den fullstendige evalueringen foreligger foreløpig ikke, men Kommisjonen har hatt tilgang til et utkast til sluttrapport, og drøftet denne med lederen
av evalueringsgruppen. Denne evalueringen har hatt til formål å kartlegge bredden
og omfanget av de frivillige organisasjonenes arbeid, vurdere deres resultater og
effektivitet, samt drøfte en rekke prinsippielle spørsmål knyttet til organisasjonenes
rolle og deres forhold til staten både i Norge og i landene der de arbeider i sør. Kommisjonen har naturligvis også basert seg på en rekke andre studier og rapporter,
bidrag fra erfarne ressurspersoner, samt egne erfaringer.
Vi skal i dette kapitlet konsentrere oss om organisasjonenes roller i bistandsvirksomheten og utviklingsarbeidet i sør. Deres roller i Norge blir behandlet mer
inngående i "Konsekvenser for det norske samfunnet" i kap.6. Forholdet mellom
nødhjelpsinnsats og et mer langsiktig bistandsengasjement diskuteres i et eget
avsnitt i "Strategier og virkemidler for ny norsk sør-politikk" i kap.5.
Bistandstiltakene i regi av frivillige organisasjoner har forandret seg i takt med
de erfaringer som er gjort i bistandsarbeidet. De store organisasjonene har i senere
tid spesielt lagt vekt på rolledeling og målgruppedefinisjon. Dette pågående arbeidet, sammen med en videre diskusjon med utgangspunkt i den evalueringen som
nettopp er gjennomført, av hva som er de frivillige organisasjonenens sterke og
svake sider i forhold til offentlig bistand, vil gi et godt grunnlag for å foreta en enda
klarere rolledeling mellom de forskjellige aktørene i bistandsarbeidet.
Det er imidlertid ikke mulig å hevde på et generelt grunnlag at kvaliteten på frivillige organisasjoners bistandsprosjekter er høyere enn bistanden gjennom andre
kanaler, og at de er mer effektive til å bedre forholdene for fattige mennesker og
NOU 1995:5
Kapittel 2
64
andre målgrupper enn andre bistandsinstitusjoner. Kommisjonen mener likevel at
organisasjonenes virksomhet har utgjort en viktig del av den totale norske bistanden, ved at de har kunnet gi støtte til prioriterte grupper i det sivile samfunn, som
ikke kan ivaretas på samme måte av den statlige delen av bistandsarbeidet.
Erfaringer: Nødhjelpen
De norske frivillige organisasjonene har etter hvert blitt anerkjent som profesjonelle
og effektive organisasjoner i ulike nødhjelpsoperasjoner, og formidler bistand ikke
bare fra norske myndigheter, men også bevilgninger fra andre land og multilaterale
organer. Også de frivillige organisasjonene har gjennom lengre tid opparbeidet viktige erfaringer i møte med de enorme problemene som ofte oppstår i forbindelse
med akutte og komplekse nødhjelpsoperasjoner, ofte under svært vanskelige logistiske, politiske og sikkerhetsmessige forhold.
Fem norske organisasjoner deltar Utenriksdepartementets katastrofeutvalg:
Kirkens Nødhjelp, Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Flyktningerådet. Disse har et spesielt nært samarbeid med Utenriksdepartementet i forbindelse med akutte nødhjelpsoperasjoner, og UD har kunnet yte raske bevilgninger
til disse organisasjonene basert på et etablert tillitsforhold og kjennskap til organisasjonenes kompetanse. Men også andre organisasjoner har mottatt bevilgninger til
humanitær innsats i konfliktområder bl.a. til arbeid blant flyktninger og som støtte
til eksilorganisasjoner som f.eks. i Palestina, Afghanistan og det sørlige Afrika.
UDs nødhjelpsbevilgning i forbindelse med naturkatastrofer har gått til et større
spekter av organisasjoner som har hatt kompetanse innen områder som er rammet.
Bevilgninger til nødhjelpsoperasjoner stiller ingen absolutte krav til egenandel
fra organisasjonene, men organisasjoner bidrar som oftest med egne midler dersom
de har muligheter til dette fra egne innsamlede midler. Egenandelen varierer mellom organisasjonene. UD kan også bidra til dekning av nødvendige administrasjonskostnader. Beslutningene om støtte er som regel raske og ubyråkratiske, til
tider fattet på politisk basis. Kravet om rapportering i ettertid er heller ikke omfattende, selv om det selvsagt kreves revidert regnskap. Dette kan derfor gjøre det
«lett» for organisasjonene å søke om støtte til nødhjelpsinnsatsene, og atskillig lettere enn å oppnå støtte fra NORADs støtteordning til organisasjonenes langsiktige
utviklingsprosjekter. Organisasjonene vil derfor kunne «tøye» definisjonen av nødhjelpsinnsats til også å omfatte enkelte relaterte mer langsiktige satsinger, slik at de
kan finansieres over UDs ordning framfor NORADs.
Et dilemma for mange av de organisasjonene som driver nødhjelpsarbeid, er at
de i hovedsak ønsker å drive langsiktig utviklingshjelp for å sette folk i stand til å
klare seg selv. Likevel blir de stadig trukket sterkere inn i nødhjelps- og katastrofearbeid både p.g.a. den økende og omfattende akutte nøden og de humanitære imperativer. Samtidig er det stadig et stort problem å finne en god finansiering til overgangen fra krise og nød til utviklingstiltak av mer varig karakter.
Erfaringer: Bistandstiltak og organisasjonsutvikling
Det er NORADs støtteordninger som har omfattet flest organisasjoner. Som nevnt,
ble det allerede i 1963 for første gang utarbeidet retningslinjer for NORADs (daværende Norsk Utviklingshjelp) bidrag, basert på at organisasjonene selv samlet inn
penger og søkte NORAD om ekstra tilskudd til et prosjekt som organisasjonen selv
hadde etablert og hadde ansvaret for. Opprinnelig kunne NORAD/NU dekke inntil
50 prosent av kostnadene, men etter hvert ble tilskuddene økt med forskjellige satser til forundersøkelser, investering, drift, opplæring av lokalt ansatte, og evaluerin-
NOU 1995:5
Kapittel 2
65
ger. Fra 1977 har det vært en generell regel om at NORAD kan dekke 80 prosent av
samtlige utgifter, forutsatt at organisasjonene selv framskaffet de første 20 prosent.
I praksis har organisasjonene kunnet dekke deler av egeninnsatsen ved dugnad og
frivillig arbeid, mens andre organisasjoner har fått bred drahjelp av de store årlige
TV-innsamlingene til å dekke egenandelen. NORAD har imidlertid nylig strammet
inn kravene til hva som kan regnes inn i organisasjonenes egenandel for å sikre seg
at det ligger en klar forankring og egeninnsats bak organisasjonenes prosjekter, som
også er målbar. Selv om Kommisjonen forstår NORADs krav om tydelig og målbar
egeninnsats, vil Kommisjonen samtidig uttrykke sin anerkjennelse for den betydelige dugnadsinnsats og dugnadsånd som preger mange organisasjoners virksomhet,
spesielt i de mindre organisasjonene.
Med dette som utgangspunkt mottar etter hvert over 100 forskjellige norske
organisasjoner offentlig støtte årlig til sine bistandstiltak15 . De minste organisasjonene har bare små enkelttiltak og mottar bidrag ned til under 20.000 kr. til brønnboring i en enkelt landsby, et sykurs for en kvinnegruppe, el.likn. En rekke av de større
organisasjonene har imidlertid rammeavtaler med NORAD basert på en årlig
bevilgningsramme slik at organisasjonene ikke trenger legge fram hvert enkelt prosjekt til godkjenning i NORAD. Noen av disse driver relativt omfattende og svært
sammensatte tiltak av langsiktig karakter i flere land, og har dermed pådratt seg
betegnelsen «mini-NORAD'er» . Tiltakene kan omfatte alt fra skolebygg og helsestasjoner, via jordbruksutvikling og kredittordninger, til organisering og bevisstgjøringstiltak.
Foreliggende materiale og erfaringer gjør det svært vanskelig å gi noen allmenn
karakteristikk av hvorvidt organisasjonenes tiltak er mer vellykket, mer effektive,
eller bedre til å nå vanskelige målgrupper enn andre bistandsprosjekter. Organisasjonenes tiltak synes å være preget av større fleksibilitet, bedre evne til å nå fram til
enkelte grupper og områder utenom etablerte offentlige kanaler, og kan vise større
oppfinnsomhet både i tekniske og organisatoriske løsninger. De frivillige organisasjonene har i sin bistand vektlagt sosiale velferdstiltak og prosjekter innen helse og
utdanning. Det legges i dag også større vekt på å utvikle et nært og likeverdig samarbeid med nasjonale og lokale organisasjoner. På samme måte som mange andre
bistandsorganisasjoner, har også norske organisasjoner inntatt en for dominerende
rolle i prosjektsamarbeidet, med den konsekvens at partneren i mottakerlandet har
hatt vansker med å overta prosjektet. Samtidig er organisasjonenes tiltak som regel
svakere forankret i offentlige institusjoner. Både den institusjonelle og økonomiske
bistandsavhengigheten blir dermed stor. Ettersom organisasjonene også har mindre
muligheter til å påvirke eller delta i er omfattende reformer eller sosialpolitiske tiltak, kan ofte ringvirkningene av prosjektene være begrenset.
Selv om de frivillige organisasjonene på denne måten står i fare for å skape partikulære velferdsordninger for de få utvalgte der ringvirkningene er begrenset, er det
liten tvil om at de frivillige organisasjonene har lykkes i sin målsetting om å lindre
nød. Derimot har de ikke lykkes i samme grad i å sikre en videreføring av innsatsen
ved å styrke partnerorganisasjonene i sør.
I noen land viser erfaringene at lokale organisasjoner i stigende grad har lyktes
med å oppnå lokal deltakelse og ansvarsfølelse blant landsbybefolkningen. Dette
har bidratt til mer bærekraftige programmer. På samme måte som norske organisasjoner har spilt en nøkkelrolle i utviklingen av det norske velferdssamfunnet, har
organisasjoner i sør en viktig rolle å spille i utviklingen av egne land.
15. Tvedt (1993) nevner i alt 134 organisasjoner i 1991, men listen som er gjengitt (s.20) synes å
omfatte også en rekke informasjonsog forskningsorganisasjoner som mottar støtte fra NORAD
til virksomhet i Norge, men som ikke driver bistandsarbeid.
NOU 1995:5
Kapittel 2
66
I noen sammenhenger er det et problem for mottakersystemet at organisasjonene er små og lite koordinerte. Et stort antall organisasjoner som alle skal forhandle, ha møter, mm, representerer en betydelig belastning for mottakerlandets
administrasjon. I andre sammenhenger kan det være et større problem når organisasjonene blir store og mektige i relasjon til mottakersystemet. Et eksempel på dette
er Kirkens Nødhjelps store program i Sør-Sudan fra 1975, som etter hvert utgjorde
en «stat i staten» basert på bistandsoverføringer, slik at alle lokale og nasjonale
strukturer og institusjoner i området ble marginalisert. Etter en evaluering og omfattende vurderinger på midten av 1980-tallet ble programmet omorganisert. Redd
Barnas prosjektarbeid i Mosambik kan se ut til å møte de samme utfordringene på
1990-tallet.
Litt forenklet kan en si at organisasjonenes småprosjekter kan være meget vellykte, men vil gi få ringvirkninger. Større prosjekter og programmet vil komme opp
i mange av de samme problemer og dilemmaer som tilsvarende statlige tiltak, og
har omtrent like store muligheter for å lykkes - og for å mislykkes. Også organisasjonene må forholde seg til offentlige organer dersom de vil etablere skoler, helseinstitusjoner eller bygge veier, og de er avhengige av kvalifiserte leger og lærere,
medisiner og skolemateriell, og godkjenning for å integreres i det nasjonale skoleverk og helsevesen. Også organisasjonene må forholde seg til lokale maktrelasjoner
og motsetninger og må finne fram til samarbeidsrelasjoner med befolkningen og
etablerte institusjoner. Organisasjonene har også de samme problemene som statlig
bistand når tiltakene er svakt planlagt, og når de er lite tilpasset mottakersystemets
kompetanse og kapasitet. Organisasjonene risikerer på samme måte som den statlige bistanden å bidra til bistandsavhengighet, kanskje spesielt ettersom de oftere
arbeider i sårbare områder og blant sårbare grupper.
Dette innebærer også at de frivillige «ikke-statlige» organisasjonene ikke er så
selvstendige i forhold til staten som de ofte framstilles. For det første er de som regel
80-100 prosent statlig finansierte fra Norge. For det andre må de i mottakersamfunnet samarbeide tett med offentlige myndigheter, i hvert fall dersom de arbeider med
sosial infrastruktur og velferdsgoder. De fleste norske organisasjonene arbeider på
denne måten.
De fleste organisasjonene har derfor heller ikke vært så involvert i organisasjonsarbeid, med sikte på å bygge lokale eller nasjonale organisasjoner, enten dette
vil være lokale brukergrupper, landsbyorganisering, eller større interessegrupper
for profesjoner eller sosiale grupper. I noen samfunn har dette vært helt umulig,
eller forbudt, slik at organisasjonene har måtte velge mellom sitt åpne bistands- og
velferdsarbeid eller mer skjult virksomhet som ikke var godkjent av myndighetene.
Enkelte organisasjoner har likevel valgt det siste, spesielt politiske eller religiøse
organisasjoner.
Men den omfattende politiske liberalisering de senere årene, og den tilsvarende
oppblomstring av organisasjonslivet også i Afrika og andre områder med autoritære
regimer, har imidlertid ført til at stadig flere av de norske organisasjonene har kunnet legge større vekt på organisasjonsstøtte enn tidligere. Her finnes også gode erfaringer med at norsk organisasjonsstøtte har bidratt til å styrke og bevisstgjøre minoritetsgrupper og andre sosiale grupper til større kontroll over egen situasjon og deltakelse i deres egne samfunn. Her ligger det fortsatt store utfordringer for de ikkestatlige organisasjonene i å bidra til utviklingen av et mer selvstendig «sivilt samfunn» .
NOU 1995:5
Kapittel 2
67
Norske frivillige organisasjoner i internasjonal sammenlikning
Utviklingen av de norske organisasjonenes framvekst i bistandsarbeidet er langt på
vei parallelt med det internasjonale mønsteret på 1980-tallet, som derfor er blitt
betegnet «NGO-tiåret» i bistandslitteraturen. Men de fleste internasjonale organisasjonene skiller seg fra de norske på et vesentlig punkt, i deres mye svakere tilknytning til staten både i hjemlandet og i mottakerlandet, selv om dette er et bilde med
nyanser også i den norske organisasjonsverdenen.
De fleste internasjonale organisasjonene har en langt høyere egenandel for sitt
arbeid, som regel over 50 prosent egenfinansiering. Dette skyldes delvis en annen
ideologi og færre midler til rådighet fra statens side. Men det kan også ha sammenheng med en annen tradisjon for veldedighet og innsamling av midler bl.a. i Storbritannia og USA, og ved at skattesystemet i disse land tillater skattelettelser ved
gaver til flere frivillige formål. Dermed betales de likevel indirekte av statens skattelettelser. Også i samarbeidslandene preges mange internasjonale organisasjoner
av et langt svakere samarbeid med staten og offentlige institusjoner, og enkelte av
dem preges av en sterk anti-statlig ideologi. Dette gjelder kanskje spesielt flere av
de store amerikanske organisasjonene. Avhengig av hva slags tiltak som skal gjennomføres, kan en sterk anti-statlig holdning vanskeliggjøre gjennomføringen og
ikke minst bærekraften i prosjekter som forutsetter offentlig oppfølging på sikt.
Både Tvedt (1993) og Smillie/Helmich (1993) tilskriver dette de særegne relasjonene mellom organisasjonene og staten i det norske (nordiske) samfunnet. Norge
er langt på vei et organisasjonssamfunn, der organisasjonene også har en etablert og
legitim plass både i forhandlinger med og som samarbeidspartnere for det offentlige. (Jfr "Mål og verdigrunnlag" i kap.3.) Denne tradisjonen trekker organisasjonene med seg i sitt handlingsmønster ute.
2.5.3
Direkte støtte fra NORAD/UD til nasjonale organisasjoner i sør
NORAD har siden 1978 kunnet gi direkte bidrag til nasjonale og lokale frivillige
organisasjoner i sine hovedsamarbeidsland (programland), uten at disse har noen
kontakt med norske organisasjoner. Bevilgningene er økt fra et par-tre millioner de
første årene til nærmere 90 mill.kr. i 1993 bare for budsjettposten «støtte til
priv.org.» . Disse organisasjonene kan også motta støtte over andre NORAD-budsjetter, som f.eks. kvinnebevilgningen og miljøbevilgningen. De totale overføringene i 1993 anslås til over 150 mill.kr. Støtten ytes gjennom NORADs stedlige
representanter. Også Utenriksdepartementet formidler støtte til organisasjoner og
institusjoner for å styrke menneskerettighetene og styrke en demokratisk utvikling.
De fleste av disse midlene kanaliseres imidlertid til ulike internasjonale organisasjoner, eller gjennom norske organisasjoner.
Formålet med NORADs direkte støtte til organisasjoner i samarbeidslandene
har aldri vært klart uttrykt, men bygger i hovedsak på de samme momentene som er
nevnt ovenfor, om at nasjonale og lokale organisasjoner er effektive kanaler for å
yte bistand til bestemte målgrupper, og at organisasjonene kan styrke målgruppenes
muligheter til å delta i utviklingen. Støtte har derfor blitt gitt til organisasjoner som
supplerer den statlige bistanden f.eks. innen helsetiltak, uformell utdanning, eller
miljøgrupper, og til organisering og bevisstgjøring av kvinnegrupper, småbønder,
eller etniske minoritetsgrupper. Denne direkte støtten framstilles stadig mer som en
styrking av det sivile samfunn og støtte til en pluralistisk og demokratisk utvikling.
Sett fra NORADs side er det heller ingen tvil om at støtten til organisasjonslivet har
gitt NORADs representasjon langt brede tilgang til informasjon og innsyn i samfunnet der de yter bistand. Også organisasjonene synes å sette pris på støtten fra
NOU 1995:5
Kapittel 2
68
NORAD og de betingelsene som knyttes til denne, som gjør at de stort sett oppfatter
NORAD som en «fleksibel og velmenende giver» .
Kommisjonen oppfatter denne støtteformen som meget problematisk. På den
ene side har støtten i mange tilfeller fremmet de formål den skulle, og bidratt både
til gode bistandstiltak for bestemte målgrupper, til en større bevissthet og bedre
organisering blant de samme målgruppene, og til at NORAD har fått bedre informasjon om mottakersamfunnet. Men samtidig innebærer relasjonene mellom NORAD
som offisiell representant for den norske stat; den uavhengige organisasjonen og det
sivile samfunn i mottakerlandet; og dette landets myndigheter, at NORAD og norske myndigheter må være meget oppmerksom på hvilke rolle en slik støtte spiller.
Når NORAD finansierer organisasjoner som driver bistandstiltak og annen virksomhet i fullt samsvar med myndighetenes interesser, kan dette synes problemløst,
selv om det kan bidra til å styrke en privatisering av offentlige oppgaver, eller mer
være et uttrykk for myndighetenes bistandsavhengighet enn deres reelle ønske. Men
NORAD bidrar også til å støtte organisasjoner som ser det som sin oppgave å mobilisere mot ulike sider av myndighetenes politikk, med mer eller mindre aksept (ut
fra demokratiske prinsipper) fra styrende organer. NORADs støtte blir da langt klarere uttrykk for en norsk utenrikspolitisk linje.
Uansett bidrar den norske støtten, sammen med tilsvarende støtteordninger fra
andre utenlandske givere til en sterk påvirkning av utviklingen av organisasjonslivet i disse landene. Det er ikke til å unngå at organisasjonene påvirkes av tilgang til
støttemidler. Organisasjonslivet i disse landene er også meget sammensatt, der bare
et mindretall er medlemsbaserte organisasjoner slik vi kjenner dem i Norden. Svært
mange drives av en gruppe entusiastiske aktivister eller er bygget opp rundt enkelte
karismatiske ledere, som forholder seg til mottakere som et slags klientell. Organisasjonene står og faller med lederskapet. De fleste organisasjonene med NORADstøtte er svært bistandsavhengige. Forøvrig varierer de fra små lokale grupper, via
velferdsorganisasjoner og nettverks-aktivister, til omfattende profesjonelle institusjoner. Det finnes både kirkeorganisasjoner og moderne fagbevegelse, og militante
minoritetsforkjempere. Men i mange land i Afrika finnes også en uformell organisasjonsstruktur basert på landsbyer, slektskap, eller aldersgrupper, eller knyttet til
bruk av felleseide ressurser, religiøse broderskap, kulturfellesskap, mm. Slike uformelle organisasjoner fanges sjelden opp av de moderne bistandsorganisasjonene.
Organisasjonene har i mange land en usikker og uklar posisjon, både i forhold
til sin egen stat, og i forhold utenlandske givere. Ved flere anledninger har omfanget
av utenlandsk støtte vært brukt som et argument mot organisasjonene som blir
anklaget for å være «agenter» for utenlandsk påvirkning, enten dette gjelder religiøs undergravning eller støtte til opprørere, eller innføring av «vestlige» verdier
som kvinnefrigjøring eller individuelle menneskerettigheter. Fordeling av støtte til
nasjonale eller lokale organisasjoner i mottakerland forutsetter derfor en klar politisk holdning fra norsk side, dersom støtten ikke begrenses til rene bistandsutøvende
organisasjoner.
2.5.4
Forholdet mellom staten og de frivillige organisasjonene i Norge
Selv om forholdet mellom staten og de frivillige organisasjonene har vært relativt
harmonisk i Norge, har det særlig vært tre ankepunkter som har skapt uenighet og
konflikt. Dette gjelder den såkalte nøytralitetsparagrafen, spørsmålet om egenandelen, og graden av politisk styring av organisasjonene.
I følge retningslinjene for tildeling av statlige midler til bistandstiltak, skal støtten ikke gå til å fremme «økonomiske, politiske eller religiøse særinteresser» .
Punktet var spesielt myntet på misjonsorganisasjonene, og tok sikte på å skille
NOU 1995:5
Kapittel 2
69
bistandsstøtten fra evangeliseringsarbeidet. Regelen var omstridt og lite populær i
misjonsorganisasjonene som til dels fant et slikt skille helt unaturlig. Andre innfant
seg imidlertid lettere med regelen, ettersom de nå med NORADs støtte til bistandsarbeidet kunne bruke flere av sine egne midler til evangeliseringen. I de senere år
har det imidlertid vært mindre strid om dette. Men som påpekt i Tvedt (1993: 3339) bryter de fleste organisasjonene regelen både når de allment fremmer vestlige
moderniseringsideer, og når de følger opp NORADs andre retningslinjer om å
arbeide for spesielle målgrupper som kvinner, fattige mennesker eller minoriteter.
Ettersom det nå snarere legges sterkere vekt på organisasjonssamarbeid om felles
interesser og verdier, der nettopp formålet er å fremme økonomiske, politiske og
religiøse særinteresser, synes denne regelen nå å være overmoden for revisjon.
Dette bør likevel ikke bety et «fritt fram» for alle typer organisasjoner og alle
former for påvirkning inn i andre samfunn, med norsk statlig finansiell støtte.
Regelverket bør klare stille tilstrekkelig krav om kvalitet og respekt både for gjeldende lover og regler, og for andre samfunns normer og verdier, som diskutert i
"Mål og verdigrunnlag" i kap.3.
Kravet om egenandel av norske organisasjoner har som nevnt variert over tid,
og er nå ikke det samme ved støtte fra NORADs kontor for private organisasjoner,
som under andre ordninger og budsjettposter, spesielt UDs nødhjelpsbevilgninger.
Kommisjonen innser behovet for et variert system, og er ikke primært opptatt av å
strømlinjeforme regelverket som godt kan være forskjellig for ulike formål. Tvert
om kan det godt tenkes at det vil være en fordel om organisasjonene skilte ut og
«kommersialiserte» sin operative virksomhet der de på oppdrag av norske myndigheter og andre gjennomfører nødhjelpsoppdrag og andre aktiviteter, som Norsk Folkehjelps minerydding. Slike oppgaver kan gjerne være 100 prosent betalte.
Organisasjonene har også gitt uttrykk for bekymring over det de oppfatter som
økende politisk styring av deres virksomhet, både ved prioritering av enkelte geografiske områder, enkelte typer tiltak, og i forholdet mellom nødhjelp og langsiktige
tiltak. Kommisjonen deler denne bekymringen et stykke på vei , men vil tilføye at
myndighetene har både rett og plikt til å prioritere sine bevilgninger til tiltak som de
ønsker å legge størst vekt på, både ved nødhjelpsbevilgningene og til andre formål.
Spesielt bør myndighetene snarere følge ennå tettere opp bevilgninger til organisasjonenes bistandsoperasjoner spesielt i programlandene, for å sikre at disse er tilstrekkelig koordinert både med de nasjonale myndigheter og andre giveres innsats.
Derimot bør organisasjonene stå langt friere til å søke samarbeidspartnere og utvikle organisasjonssamarbeid ut fra egne interesser og prioriteringer uten overstyring
fra NORAD eller UD i alle land og områder i sør. Kommisjonen foreslår at slike
tiltak også lettere bør få støtte når samarbeidet skjer på gjensidig basis ut fra felles
interesser. Slikt samarbeid bør ikke underlegges den samme form for styring fra
norske myndigheters side.
2.6
DE MULTILATERALE ORGANISASJONENE OG SØR-POLITIKKEN
2.6.1
Det multilaterale systemets oppgaver
Både FN-systemet og Verdensbank-gruppen utgjør sentrale elementer i norsk sørpolitikk, som forum for konflikthåndtering, normsetting og regulering, som redskap
for samhandling i forhold til felles utfordringer og som kanaler for bistandsmidler.
Gjennom vår deltakelse i de multilaterale organisasjonene deltar også Norge i utforming og gjennomføring av en politikk som har stor innflytelse over utviklingsmodeller og utviklingsbetingelser for mange bistands-og kredittavhengige land.
NOU 1995:5
Kapittel 2
70
De roller det multilaterale systemet er ment å ivareta i forhold som angår sørpolitikken, kan sammenfattes i to hovedområder: «fred og sikkerhet» og «økonomisk og sosial utvikling» . Innenfor disse gruppene kan det defineres noen generelle
hovedoppgaver, som igjen vil bestå av et spekter av ulike funksjoner. Disse ivaretas
på ulike måter og i ulike kombinasjoner av det multilaterale systemets enkeltorganisasjoner og organer.
Når det gjelder oppgavene under økonomisk og sosial utvikling, er det nyttig å
skille mellom de funksjonene som gjelder alle medlemsland, og de funksjonene som
spesielt tar sikte på å formidle støtte til lavvelferdsland. I vår framstilling har vi
valgt å markere dette skille ved at de globale funksjonene kalles de generelt normative ,som vil bestå av både en normativ forumfunksjon og en mer aktiv styringsfunksjon, mens de funksjonene som konsentreres til de enkelte land med særlige behov
omtales som landfokuserte støttefunksjoner. Dette betyr ikke at det ikke er snakk
om normative funksjoner innenfor landfokusert støtte, men at dette i større grad
dreier seg om å anvende og tilpasse kunnskap om god praksis fra det globale nivået.
A: Fred og sikkerhet
Konflikthåndtering
Nødhjelp og flyktninger
B: Økonomisk og sosial utvikling
Forumfunksjonen
Global samhandling i forhold til fellesoppgaver.
Agendasetting, konsensusbygging, spesialutfordringer.
Styringsfunksjonen
Internasjonal styring. Normer, regulering.
Overvåking, kontroll, straffetiltak.
Bistandsfunksjonen (landfokusert)
Styrking av staters evne til å ta sitt ansvar for nasjonal utvikling.
Institusjonsutvikling. Tilgang til spesialkompetanse. Teknologi, fagutvikling.
Finansiering.
Problemstillinger som har stått sentralt i diskusjonen av det multilaterale systemets rolle i sør-politikken, handler om i hvilken grad disse organisasjonene utnytter
sine komparative fortrinn i forhold til de oppgaver de er tillagt, om de er organisert
slik at hver organisasjon har hensiktsmessig spesialisering , om de er tilstrekkelig
koordinert og om de er effektive i forhold til sitt mandat.
Spørsmål knyttet til styrings- og beslutningsprosesser og tilgang til de nødvendige ressurser har også stadig vært på dagsordenen. Det er i dag stor enighet om
behov for betydelige reformer dersom FN skal kunne opprettholde sin autoritet og
kredibilitet. Styringsfunksjonen på det økonomiske og sosiale området har vært for
svak, både når det gjelder systemer for samhandling og overvåking, og utvikling av
felles kunnskap om god praksis. Og når det gjelder bistandsfunksjonen har det multilaterale systemet vært for fragmentert, med ubalanse mellom finansinstitusjonene
og FNs bistandsorganisasjoner.
2.6.2
Fred og sikkerhet: Konflikthåndtering
Ønsket om å skape fred og utvikle samarbeid om bedre levevilkår for hele verdens
befolkning var framtredende hos de 50 signatarmaktene som skrev under FN-pakten i 1945. Den største utfordringen var å hindre at det igjen skulle bryte ut krig, og
dette ønsket er nedfelt i første ledd i FN-paktens innledning. De tre øvrige paragrafene omtaler respekt for menneskerettighetene, respekt for internasjonale forpliktel-
NOU 1995:5
Kapittel 2
71
ser og behovet for «å fremme sosialt framskritt og bedre levevilkårene under større
frihet» .
Sikkerhetsrådet, som kan vedta bindende vedtak for FNs medlemsland, fikk et
spesielt mandat for å opprettholde og sikre freden. De fem stormaktene fikk fast
plass i Rådet, med vetorett. Spenningen mellom stormaktene hindret imidlertid FN
i å utvikle et effektivt kollektivt sikkerhetssystem slik som FN-pakten skisserer.
Da den kalde krigen var over, fikk Sikkerhetsrådet mulighet til å spille ut den
rollen som var tiltenkt ved opprettelsen. Under Golf-krigen ved inngangen til 1990årene hadde stormaktene et nært samarbeid. FN kunne begynne å utvikle sitt arbeid
for fred over hele spekteret; fred, sikkerhet og utvikling.
Sikkerhetsrådet ba i 1992 Generalsekretæren om å legge fram en omfattende
rapport med forslag om virkemidler for å styrke fredsarbeidet innenfor FN-paktens
rammer. «Program for fred» (Agenda for Peace) ble behandlet både av Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet i 1992, og omhandlet FNs fredsbevarende, fredsskapende og fredsbyggende arbeid; forebyggende diplomati, forebyggende utplassering av soldater og observatører, innsamling av informasjon, oppfølgingstiltak, osv.
Rapporten tok ikke bare utgangspunkt i territoriell sikkerhet, men anvendte også
begrepet «human security» som introduserer det menneskelige aspektet; fred, sikkerhet og utvikling for mennesket.
Fredsskapende arbeid
FN har flere nivåer å spille på når det gjelder å bidra til å skape fred. For det første
kan både Generalsekretæren og Generalforsamlingen, ved siden av Sikkerhetsrådet,
komme med klare oppfordringer til partene. FN kan også påta seg en aktiv meklerrolle, og generalsekretæren har de siste årene sendt sine personlige utsendinger til
en rekke områder for å bidra til å fjerne uoverensstemmelser mellom parter. FN har
også mulighet til å vedta økonomiske sanksjoner mot et land, og siste mulighet når
alle andre muligheter er forsøkt; militær makt.
Ifølge FN-pakten er det den militære stabskomiteen som skal bistå Sikkerhetsrådet når det gjelder militære spørsmål. Denne komiteen har imidlertid ikke hatt
noen reell funksjon. De siste årene har derfor Sikkerhetsrådet godkjent aksjoner
som gjennomføres av en gruppe land eller i regi av NATO og andre forsvarsorganisasjoner. Det er også en tendens til at de regionale sikkerhetsarrangement og forsvarsallianser legger vekt på denne form for krisehåndteringsmekanismer og tilpasser doktrinene til FN-systemet. Sikkerhetsrådet gir på denne måten operasjonene
moralsk autoritet og mandat basert på kap. VII, som f.eks. for Operasjon Ørkenstorm mot Irak.
Fredsbevarende arbeid
FNs fredsbevarende operasjoner økte kolossalt i 1990-årene. I perioden 1988-1992
iverksatte Sikkerhetsrådet like mange operasjoner (14) som i hele FNs historie inntil
1988. Denne type operasjoner er ikke direkte omtalt i FN-pakten, men betraktes
som en viderutvikling av paktens kap. VI om fredelig bileggelse av tvister. I de
senere år har Sikkerhetsrådet også vedtatt å opprette fredsbevarende styrker i henhold til paktens kap. VII om tiltak mot trusler mot freden. Dette mandatet gir styrkene fullmakt til å reagere overfor partene i konflikten uten deres samtykke, i motsetning til mandatene knyttet til kap VI.
FN-styrkenes oppgaver har også endret karakter. Mange operasjoner har omfattet oppgaver utover de tradisjonelle militære oppgavene, som overvåking av frie
valg, oppsyn menneskerettighetene og kontroll med det lokale politi. I tillegg har
NOU 1995:5
Kapittel 2
72
flere operasjoner hatt humanitær karakter i form av oppgaver som sikring av nødhjelpssendinger, beskyttelse av flyktninger, osv.
FNs medlemsland har påtatt seg store utgifter ved å sette igang en rekke fredsbevarende operasjoner. Kostnadene beløp seg til ca. USD 3,6 mrd. i 1993, beløpet
er tre ganger så stort som FNs regulære budsjett. Flere land skylder store beløp til
disse operasjonene.
Fredsbyggende arbeid
Etter at FN har bidratt til å hindre eller bilegge en konflikt, er det også behov for å
bidra til at konflikten ikke blusser opp igjen. Et viktig arbeid som må gjøres i etterkant av en krigssituasjon, er f.eks. minerydding. Det vil også være behov for ulike
former for humanitær bistand og assistanse til å bygge opp demokratiske institusjoner. Til syvende og sist er den varige freden avhengig av at sosiale og økonomiske
forskjeller utjevnes og at det enkelte mennesket opplever sosial utvikling og bedre
levevilkår under større frihet.
2.6.3
Nødhjelp og flyktninger
FN-systemet har spesielt i de senere år fått en sterkere rolle i nødhjelpstiltak og
beskyttelse av mennesker i nød og på flukt. Som følge av stadig økende konflikter,
kriger og katastrofer mange steder i verden har flyktningestrømmen økt enormt
både innenfor og mellom land. Ved utgangen av 1993 var tallet på flyktninger kommet opp i over 20 millioner og dette er en fordobling siden midten av 80-tallet. I tillegg kommer et tilsvarende antall internt fordrevne innen eget land.
Flere FN-organisasjoner er regelmessig involvert i ulike nødhjelpsoperasjoner,
noen med nødhjelp som spesialområde, andre med et slikt ansvar som del av et bredere mandat. UNHCR har en selvstendig rolle og et selvstendig mandat i forhold til
internasjonale flyktninger, og har stadig utvidet sitt kompetansefelt til å omfatte
store flyktningestrømmer der ikke den enkelte er personlig forfulgt. Det pågår nå en
debatt om hvorvidt UNHCR også vil definere internt fordrevne personer som
«flyktninger» , på visse betingelser. Det tidligere UNDRO hadde et bredt katastrofemandat som også omfattet koordinering av andre FN-organisasjoners innsats og
ansvar for å mobilisere ressurser, men de manglet både ressurser og den nødvendige
autoritet.
Mange organisasjoner i det øvrige FN-systemet har reagert på nødssituasjoner
ut fra sitt mandat, som FAO og WFP innen jordbruk og matforsyning; UNICEF ut
fra hensynet til barn; og etter hvert også WHO på helsesiden, osv. Det finnes gode
eksempler på at FN-systemet har maktet viktige utfordringer på nødhjelpssiden der
de har vist at de ulike organisasjonene kan trekke sammen og samarbeide. Men det
har også vært reist sterk kritikk overfor FNs innsats på dette området. Det tar ofte
for lang tid før FN er på plass, det gis uklar informasjon om behov til medlemslandene, og de ulike organisasjonene lar seg vanskelig underordne koordinering. Årsaken til dette har blant annet vært for dårlig overvåking og beredskap mot katastrofer.
Eksempler på situasjoner som har gitt grunnlag for slik kritikk er innsatsen for kurderne etter Golf-krigen og kombinasjonen av tørke og krigsrammede i Somalia.
Som svar på kritikken har enkelte reformtiltak blitt gjennomført, blant annet
ved opprettelsen av en nødhjelpskoordinator for å styrke den organisatoriske basisen, og et sentralt fond for nødhjelpsinnsats. Et eget Department for Humanitarian
Affairs (DHA) ble etablert i 1992 med ansvar å samordne FN-systemets nødhjelpsoperasjoner. DHA har imidlertid heller ikke fått tilstrekkelig ressurser til disposisjon og det har vist seg å være vanskelig å koordinere organisasjoner som tidligere
NOU 1995:5
Kapittel 2
73
har vært relativt selvstendige slik som UNHCR. Likevel er DHAs oppgave nødvendig og institusjonen spilte en viktig rolle for koordineringen av den humanitære innsatsen i Somalia, blant annet ved å konsolidere appeller og arrangerer giverkonferanser. I Rwanda har situasjonen vært mer uoversiktlig og det har vært vanskeligere
å koordinere innsatsen fordi konflikten har trukket til seg over hundre frivillige
organisasjoner i tillegg til FN-organisasjonene.
2.6.4
Økonomisk og sosial utvikling, generelle trekk
FN har fått mest oppmerksomhet gjennom sitt arbeid for freden i snever forstand,
men det er på det økonomiske og sosiale område at organisasjonen fram til slutten
av 1980-tallet satt inn det meste av sine ressurser. De senere år er det blitt gitt mer
oppmerksomhet til sammenhengen mellom utvikling og sikkerhet. Dette er nå blitt
et sentralt konsept, både i Generalsekretærens Agenda for Utvikling som er under
arbeid i FN sentralt og i UNDPs profil slik den markedsføres i Human Development
Report 1994. I tillegg til at utvikling og en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser er en viktig målsetting i seg selv, ses økonomisk og sosial utvikling som et
avgjørende innsatsområde for mellomfolkelig fred og sikkerhet.
Et slikt bredt og forebyggende sikkerhetskonsept kan i noen grad sies å ha utviklet seg som et mottrekk til den ideologiske hovedtyngden i utviklingsdebatten i
åtti-årene, da Bretton Woods institusjonene i stadig sterkere grad ble de dominerende aktører og premissgivere, først og fremst på grunn av sin rolle i arbeidet med
gjeldskrisen og strukturtilpasning på landnivå. Sammen med de regionale utviklingsbankene står Verdensbanken i dag for ca 50 prosent av den multilaterale
bistanden (når EUs bistand ikke regnes med), og har utviklet seg fra sin primære
rolle som bank til å bli en kombinasjon av bank, sanksjonsmyndighet og normgivende bistandsorganisasjon.
Det multilaterale systemet har ikke maktet å løse de globale problemene når det
gjelder økonomisk og sosial utvikling. Det har utvilsomt bidratt i positiv retning,
men det er vanskelig å måle hvor vellykket eller effektivt det har vært på de ulike
feltene. Organisasjonene har vært raske til å sette globale problemene på dagsorden.
Dette er positivt, men avstanden fra ord til handling har ofte vist seg lang og vanskelig.
Årsaken til dette kan et stykke på vei forklares ut fra systemiske svakheter slik
som manglende styring og koordinering som resulterer i overlapping av enkelte
oppgaver og forsømmelse av andre. Slik sett er det mer treffende å beskrive FN som
en samling av organisasjoner enn et system. Dette problemet forsterkes ytterligere
ved at medlemslandene ofte følger forskjellig politikk i de ulike organisasjoner.
Byråkratisk treghet, ineffektivitet og manglende finansiering har også preget systemet.
Spørsmålet er imidlertid om FN på lengre sikt bør ha så stort ansvar for den operative rollen i ressursoverføring til fattige land. FN-systemets styrke har framfor
alt vært forumfunksjonen hvor internasjonal oppmerksomhet rettes mot verdensproblemene. Videre har organisasjonen langt på vei lykkes i skape konsensus om
noen felles verdier, normer og regler, styringsfunksjonen . Evnen til å kontrollere og
overvåke overholdelsen av disse har imidlertid vært svakere. I vurderingen av FNsystemets aktivititeter på det økonomiske og sosiale området er det derfor hensiktsmessig å behandle disse tre ulike typene funksjoner hver for seg.
NOU 1995:5
Kapittel 2
74
2.6.5
Forumfunksjonen
Som et globalt forum hvor alle land deltar og har lik stemmevekt, er FN en unik
organisasjon. Generalforsamlingen og ECOSOC med dens organer, så vel som
enkeltorganisasjonenes generalforsamlinger skaper viktige rammer for erfaringsutveksling mellom land på tvers av regioner og kulturer; for å påkalle verdens oppmerksomhet vedrørende ulike problemer, for kommentarer og korrektiv i forhold til
internasjonal samhandling, og for formulering av strategier og lansering av nye
ideer. Systemet har mange av forutsetningene som skal til for å utgjøre en arbeidsredskap som kan utnytte mangfoldet og bredden blant medlemslandene.
Likevel har systemet demonstrert store begrensninger i forhold til å kunne
utnytte denne forumfunksjonen fullt ut. Ikke minst gjelder dette ECOSOC, der landene stort sett har vært representert med tjenestemenn på lavt nivå uten tilstrekkelig
myndighet og erfaring til å komme hverandre reelt sett i tale. Det er lite alliansebygging på tvers av faste grupperinger, og det har vært vanskelig å få til reelle møtepunkter mellom viktige parter i sør-samarbeidet. ECOSOC har i dag ingen klar
funksjon, og mange av debattene fra enkeltorganisasjonene gjentas i ECOSOC, før
de igjen gjentas i Generalforsamlingen der endelige vedtak fattes.
I forhold til de store globale utfordringene slik som fattigdom, miljø, sikkerhet
og menneskerettigheter har de multilaterale organisasjonene vært viktige både i forhold til å sette problemene på den internasjonale dagsorden, men også i forhold til
konkrete tiltak. Rio-konferansen (UNCED) har på særlig måte vist at spesielle,
temaorienterte toppmøter kan få konkret betydning for medlemslandenes politikk,
slik som ved handlingsprogrammet «Agenda 21» og oppfølgingsarbeidet i ulike
spesialkommisjoner og møter. Miljø er dessuten et eksempel på et problemområde
hvor innsatsen har blitt samordnet gjennom et samarbeid bestående av flere organisasjoner, UNDP, UNEP og Verdensbanken i et globalt miljøfond, GEF.
Også i arbeidet for menneskerettigher har FN etterhvert fått en styrket rolle. Fra
Verdenserklæringen av 1948 ble den neste viktige milepælen Menneskerettighetskonvensjonene som ble vedtatt i 1966. Men beskyttelsessystemet var dårlig utviklet
de første 10-årene. På 1980-tallet fikk konvensjonsorganene større autoritet og de
frivillige organisasjonene ble gitt større påvirkningsmuligheter. Avslutningen av
den kalde krigen bidro til større oppmerksomhet rundt menneskerettighetene. Verdenskonferansen om Menneskerettigheter i Wien i 1993 la et godt grunnlag for det
videre arbeidet idet organisasjonen for første gang fattet vedtak som nærmer seg en
helhetlig handlingsplan for fremme av menneskerettighetene. Det er nå utbredt
enighet om at ikke-intervensjonsprinsippet (FN-paktens art. 2.7) ikke lenger kan
brukes som begrunnelse for å unndra «interne» menneskerettighetsbrudd fra internasjonal oppmerksomhet. Likevel er spenningsfeltet mellom nord og sør, som gjelder forholdet mellom politiske og sivile rettigheter på den ene siden, og økonomiske
og sosiale på den andre, fortsatt veldig tydelig til stede, og kommer stadig til
uttrykk. Opprettelsen av Høykommisæren for menneskerettigheter har bidratt til å
få større gjennomslag for menneskerettighetene i FNs arbeid både for fred og sikkerhet, men også på det økonomiske og sosiale område.
Toppmøtet om barns rettigheter og barnekonvensjonen, befolkningskonferansen i Cairo, det kommende sosiale toppmøtet i København og kvinnekonferansen
som skal holdes i Beijing er alle eksempler på hvordan FN-systemet utnytter forumfunksjonen til å skape oppmerksomhet og konsensus om viktige spørsmål. På den
andre siden kan en spørre hvorfor slike tema og møter trekkes ut av den regulære
FN-strukturen og arrangeres som separate prosesser. Slik sett kan behovet for denne
type separate initiativ representere et tegn på at den regulære forumfunksjonen ikke
fungerer slik den skal.
NOU 1995:5
Kapittel 2
75
Den praksis som nå følges, med forhandlinger om konsensustekster, har vist seg
å ha både fordeler og ulemper. Muligheten til å kunne referere til konsensustekster,
styrker dem som alene ville ha vanskelig for å få gjennomslag i egne strukturer eller
eget lands utviklingsplaner. Det er også mulig å ta utgangspunkt i slike konsensustekster og komme videre i felles forståelse også der forhandlinger har låst seg fast på
andre saksfelt. De vil dessuten ofte kunne danne grunnlag for utforming av mer presise globale normgivende strategier. Ulempene ved å tilstrebe full enighet (konsensus) er at oppmerksomheten knyttes mer til å få oppslutning om formuleringer alle
kan slutte seg til, enn til å identifisere årsaker til reell uenighet, arbeide med hva
uenigheten består i og så arbeide seg fram til måter å nedbygge hindringer for felles
handling og forpliktelser.
Også enkeltorganisasjonenes tematiske rapporter og publikasjoner har en viktig
funksjon. Ofte gis slike rapporter status som oppsummering av eksisterende kunnskap («state of the art» ), og valg av tema som profileres får en viktig funksjon ved
å sette dagsorden for debatten. Betydningen av at slike rapporter får et tilfang av
ideer, problemforståelse og løsningsmodeller fra praktikere på landnivå, og ikke
bare representerer bistandselitens synspunkter, må derfor understrekes. Kvaliteten
og relevansen av disse rapportene er likevel varierende, og til tider preget av en politisk «konjunktur» .
2.6.6
Styringsfunksjonen
Internasjonale forhandlinger har størst muligheter for å lykkes mellom land som er
likesinnede, eller som har et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Slik er det
ikke i nord-sør sammenheng. Når den ene parten har små muligheter til å påvirke,
står den andre friere til å legge premissene og vil derfor som regel vinne fram med
sine egne interesser i viktige saker. En vellykket forhandlingsløsning sett fra sørs
side vil i virkeligheten være resultatet av nords rettferdighetssans eller positive
utfall av nords egennytte-betraktninger.
FN-systemet har i så måte ikke fungert tilfredsstillende som forhandlingsarena
i nord-sør spørsmål. Problemet har vært at interessemotsetningene mellom de rike
og fattige land har vært for store. Siden landene i sør er tallmessig overlegne i FN,
er organisasjonen mindre interessant for mindretallet i nord som har mulighet til å
øve sin innflytelse utenfor organisasjonen16 . Kravet om en Ny Økonomisk Verdensordning viste nettopp dette. FN var det naturlige forum for den omfattende
NØV-debatten på 1970-tallet, der utviklingslandene stilte krav om endringer i selve
maktforholdet og styringssystemet i verdensøkonomien. Men disse kravene møtte
omfattende motstand fra de rike industrilandene, og forhandlingene førte stort sett
ikke fram. Imidlertid ble en rekke land i sør rammet av den internasjonale gjeldskrisen ved inngangen til 1980-tallet, og måtte gå inn i forhandlinger om gjeldsletteordninger. Disse forhandlingene ble ført i regi av IMF og Verdensbanken, og medførte
en veldig forskyvning av tyngdepunktet i nord/sør-forhandlingene fra FN-systemet
til Bretton Woods-institusjonene.
Innen handelspolitikken er debatten om handel og utvikling i hovedsak flyttet
ut fra FN-systemet (UNCTAD) og over i GATT og den nye Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Det er foreløpig ikke avklart hvilken status WTO vil få i forhold
til FN-systemet, og ikke hvilke konsekvenser dette vil få for videreføring av arbeidet til UNCTAD.
16. Det er et paradoks at mange av de landene som trekker seg unna de demokratiske institusjonene
i global sammenheng, er de samme landene som krever respekt for demokrati og menneskerettigheter i bistandssamarbeidet med Sør.
NOU 1995:5
Kapittel 2
76
Koordineringsrollen sentralt i FN-systemets sosiale og økonomiske arbeid ligger i prinsippet i ECOSOC, men i praksis har ikke denne organisasjonen vært særlig
effektiv. Heller ikke når det gjelder utforming av politiske og prinsipielle retningslinjer på dette feltet har institusjonen fungert slik den opprinnelig var tenkt. Ett problem har vært at den ikke har klart å definere sin rolle verken i forhold til Generalforsamlingen, eller til de underliggende institusjoner på økonomisk og sosial sektor.
Men en vel så viktig årsak har vært at medlemslandene ikke har vært villige til å
bruke de styringsmulighetene som ligger i ECOSOC. Til tross for gjentatte reformforsøk hvor det har skjedd organisatoriske forbedringer, har det vist seg vanskelig å
få ECOSOC til å fungere som en effektiv styringsinstans.
Når det gjelder behovet for å etablere de nødvendige regelverk og normer for
global samhandling og god praksis for ulike samfunnsoppgaver som må løses over
landegrenser og viktige faglige områder knyttet til teknologi, kommunikasjon, helsevern osv, nyter FN-systemet fortsatt høy respekt og autoritet. Det er særlig FNs
særorganisasjoner som steller med slike spørsmål på vegne av medlemslandene.
Vanskeligere er det for FN å ivareta overvåking, kontroll og straffetiltak.
Særorganisasjonene, med FAO, UNESCO, WHO og ILO i spissen, har imidlertid i noen grad endret karakter siden de ble opprettet eller reorganisert i slutten av
1940-tallet. Ved siden av å være internasjonale fora nettopp for utarbeiding av normer og standarder; for innsamling, bearbeiding og disseminering av data og informasjon; og for igangsetting av internasjonale forskningsprogrammer og holdningskampanjer basert på deres status som høykompetansesentra (centres of excellence
), har mange av dem også engasjert seg i bistandsfunksjoner og det diskuteres
løpende om dette har ført til at deres status som høykompetansesentra er blitt redusert (se videre under bistandsfunksjonen).
Flere av organisasjonene har også i løpet av det siste tiåret vært gjennom sterke
politiske stridigheter knyttet til en del av organisasjonens aktiviteter (slik som
UNESCOs forsøk på å skape alternativ nyhetsformidling fra landene i sør, under
slagordet «en ny internasjonal informasjonsorden» ), eller til dens ledelse (FAO,
WHO, UNESCO). Disse stridighetene har delvis framstått som nord/sør-konflikter,
og resulterte i at noen av giverlandene i perioder reduserte sine bidrag. Organisasjonenes kjernebudsjett basert på medlemskontingenten er relativt beskjedent, og
giverlandene har dermed sikret seg større makt og innflytelse nettopp gjennom de
frivillige ekstraordinære bidragene til bestemte programmer og tiltak. Til gjengjeld
er organisasjonenes egne muligheter til langsiktig planlegging og prioritering blitt
redusert. Flere av organisasjonene, slik som ILO, har nå kommet langt i å gjennomdrøfte en presisering av organisasjonens rolle, og for flere av dem er den globale
normative oppgaven på ny satt i fokus. UNICEF har i dette en litt spesiell situasjon,
siden organisasjonen primært har hatt et nødhjelps- og bistandsformål knyttet til
barn. Etter barnekonvensjonen er det imidlertid fastslått at UNICEF i tillegg til sitt
bistandsarbeid har ansvar for et mer globalt normativt mandat, som talskvinne og
overvåker av barns utvikling og rettigheter.
På 1980-tallet oppnådde Bretton Woods gruppen en helt sentral posisjon i utforming av makroøkonomiske betingelser for fortsatt lån og kreditter for landene i sør,
ikke bare fra gruppens egne institusjoner, men også fra store deler av giversamfunnet. Ved å opptre som faglig rådgiver for låntakeres generelle utviklingspolitikk, og
gjennom de systematiske krav som har vært fremmet i forbindelse med finansiering
av tiltak har gruppen i praksis fått en viktigere normativ funksjon når det gjelder hva
som anses som «god økonomisk politikk» enn den opprinnelig var tiltenkt. Også på
slike sentrale sektorer som jordbruksutvikling, utdanning, miljøspørsmål og til dels
helsepolitikk, har utviklingsbankene utviklet «høykompetansesenter» -funksjoner
som til dels er konkurrerende i forhold til FNs særorganisasjoners tradisjonelle
NOU 1995:5
Kapittel 2
77
rolle. Mens FN-organisasjonene i dette har et globalt mandat, begrenser utviklingsbankenes kompetanse seg til bistandsrelatert kompetanse.
2.6.7
Bistandsfunksjonen
Bistandsfunksjonen omfatter faglig rådgivning og tjenester og økonomiske overføringer i form av gaver (FN-systemet) eller lån (utviklingsbankene). De multilaterale
organisasjonene kanaliserer for tiden rundt USD 15 milliarder (over 100 mrd.NOK)
årlig i internasjonal bistand, dvs. omtrent 22 prosent av all bistand, om vi tar med
bistanden gjennom EU-systemet. (Se tabell i boksen.) Ser en bort fra EU-bistanden,
går vel halvparten gjennom Verdensbankens IDA og de regionale utviklingsfondene, og snaut halvparten gjennom FN-systemet. IDA alene bidro med nettooverføring på 4,3 mrd.USD i 1991, mens det Asiatiske utviklingsfondet bidro med vel 1
mrd. FN-organene hver for seg blir relativt små i sammenlikning. De største FNfondene overførte henholdsvis 1,3 mrd.USD fra Verdens Matvarefond, 1,2 mrd. fra
UNDP17 , vel 1 mrd fra UNHCR/UNRWA, og 0,6 mrd fra UNICEF. Til sammen
bidro imidlertid FN-institusjonene med 5,4 mrd.USD i 1991 til utviklingsbistand og
humanitært arbeid.
FNs fond og programmer er er i prinsippet underlagt de overordnete FN-organene, ECOSOC og Generalforsamlingen. Bistandsfunksjonen i FN-systemet svekkes imidlertid i betydelig grad av at den ikke har hatt tilstrekkelig politisk styring
fra disse organene, og ved at systemet fragmenteres gjennom at hver organisasjon i
stor grad utvikler egne strategier og styres i relativ isolasjon fra hverandre. Styringssignaler fra de enkelte medlemsland i ulike fora, slik som i ECOSOC og i organisasjonenes generalforsamlinger og styrer har ofte ikke vært innbyrdes konsistente, og
organisasjonene har vært utsatt for svært ulike press og forventninger fra forskjellige grupper medlemsland.
Bistand gjennom de multilaterale organisasjonene
Denne tabellen viser det samlede bistandsvolumet som kanaliseres gjennom de
multilaterale organisasjonene, i følge OECDs statistikk. (Alle tall i
mill.USD)10.00020.000
1980
Prosent
1991
Prosent
Bank-systemet:
IDA (Verdensbanken)
1.650
4.323
IDB (Inter-Amerikanske Utv.bank)
326
87
AfDB (Afrikanske Utv.bank)
96
627
AsDB (Asiatiske Utv.bank)
149
1.058
IFAD (Int.fond for jordbruksutvikl)
54
117
IMF (Pengefondet) - myke lån
1.636
972
SUM Bank-systemet
3.911
7.184
(SUM Bank-systemet, uten IMF)
2.275
37 %
6.212
41 %
17. Tallene her varierer. I følge UNDPs egen årsmelding overførte de bare 0,7 mrd.USD i overføringer fra giverland i 1993; resten er utgifter som mottakerlandene selv bidrar med, spesielt i
Sør-Amerika.
NOU 1995:5
Kapittel 2
78
FN-systemet:
UNDP (FNs Utv.program)
660
1.234
Verdens matvareprogram
539
1.335
UNHCR/U NRWA (Flyktninger)
622
1.094
UNICEF (FNs Barnefond)
247
588
UNFPA (FNs Befolkningfond)
150
171
Andre FN-programmer
270
942
SUM FN-systemet
2.487
40 %
5.364
35 %
1.061
17 %
3.477
23 %
Arabiske Fond
286
5%
153
1%
Andre
46
1%
33
0%
Andre:
EU (Europeiske Union)
Sum multi-bistand
7.791
SUM, uten IMF
6.155
Andel (uten IMF) av total int. bistand:
18 %
16.211
100 %
15.239
100 %
22 %
Note: Tallene omfatter netto overføringer (dvs at avdrag på tidligere lån er trukket fra, men ikke renter/ administrasjonsgebyr)
a) IMF hadde betydelige netto overføringer på myke vilkår i 1980, og i årene 1989-91, men i flere
mellomliggende år var tilbakeføringene større enn nye utlån. Vi regner derfor ikke med IMF i prosent-fordelingen, ettersom de varierer så mye.
Kilde: Kilde: OECD, Development Cooperation. 1993 Report. Paris: OECD, 1994.
Det er stor prinsipiell forskjell på de sentrale bistandsrelaterte programmer og
fond, som alle fullfinansieres gjennom frivillige bidrag, og særorganisasjonene som
opererer med en kombinasjon av medlemsavgifter (assessed contributions) som
grunnfinansiering, og frivillige bidrag som tilleggsfinansiering. Et felles særtrekk
for FN-organisasjonene er deres organisering med landrepresentasjon som bærer
mer eller mindre ansvar for operasjonell virksomhet. Flere av de større bistandsrelaterte organisasjonene opererer med landprogrammer, som definerer bestemte
bistandsprosjekter og hvordan de skal gjennomføres. FNs særorganisasjoner fungerte lenge som partnere til UNDP med et faglig prosjektansvar innenfor sitt kompetanseområde. Dette er en ordning som de senere år er svekket, i det UNDP aldri
utviklet seg til å bli en så sentral aktør for økonomiske overføringer som det opprinnelig var tenkt.
FN-systemets styrings- og koordineringsrolle på landnivå ligger under UNDP
som har en desentralisert struktur med bred representasjon i over 130 land. FNs
generalforsamling har vedtatt at FN skal ha en stedlig koordinator for sine utviklingsrettede aktiviteter, og at dette som regel skal være UNDPs stedlige representant. Det gjenstår å se hvorvidt dette vil medføre en bedre samordning av FN-systemets bistandsinnsats enn tidligere. Det foregår også en debatt om hvilken rolle
denne stedlige koordinator skal ha i forhold til FN-systemets humanitære innsats for
nødhjelp og flyktninger; og hvorvidt vedkommende også skal få en rolle i mer poli-
NOU 1995:5
Kapittel 2
79
tiske saker, som hensyn til menneskerettighetene, og kanskje snarere bli en slags
representant for FNs generalsekretær og hele FN-systemet.
UNDP er blitt marginalisert. Da programmet ble opprettet i 1965, var det
meningen at det skulle samle hele FNs faglige bistandsinnsats i et utviklingsprogram. Dette ble bekreftet i den såkalte konsensus-vedtaket i FNs Generalforsamling
i 1970, som beskrev UNDP som det sentrale organ for finansiering og koordinering
av faglig bistand innen FN-systemet. UNDP skulle i følge dette vedtaket finansiere
utviklingstiltak, mens FNs særorganisasjoner skulle gjennomføre og være de faglig
ansvarlige for disse. Slik er det ikke gått. Verken giverlandene eller de enkelte særorganisasjonene var villige i praksis til å gi UNDP en slik sentral og koordinerende
rolle. Også mottakerlandene som i prinsippet var tilhengere av kanalisering av FNbistanden gjennom UNDP, var i praksis også interessert i det de oppfattet som tilleggsbistand direkte gjennom særorganisasjonene (de såkalte multi-bi-prosjektene).
Denne praksis, kombinert med særorganisasjonenes selvoppfattelse som selvstendige organisasjoner ikke «underlagt» verken UNDP eller FNs generalsekretær, har
i realiteten undergravet UNDPs muligheter til å bli den sentrale koordinerende
instans.
FNs fond og programmer for bistandsformål - og særorganisasjonene
FNs bistandsfunksjon er først og fremst knyttet til FNs Fond og Programmer som
har til formål å mobilisere økonomiske ressurser fra giverlandene, og kanalisere
disse til bestemte utviklings- og bistandsformål. De viktigste organisasjonene er:
– UNDP FNs Utviklingsprogram
– UNICEF FNs barnefond
– UNFPA FNs befolkningsfond
– WFP Verdens Matvareprogram
– UNHCR FNs høykommissær for flyktningerFNs særorganisasjoner har ikke
bistand som sin primære oppgave, men skal være faglige rådgivningsorganer
med høy kompetanse på sine fagfelt. De viktigste særorganisasjonene er:
–
–
–
–
–
–
–
ILO Den internasjonale arbeidsorganisasjon
FAO FNs organisasjon for ernæring og landbruk
UNESCO FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur
WHO Verdens helseorganisasjon
UNIDO FNs organisasjon for industriell utvikling
UNEP FNs miljøprogram
UNDCP FNs narkotikaprogram
UNDP har dermed heller aldri blitt tilført særlig store ressurser fra giverlandene. UNDP er avhengig av frivillige bidrag fra giverlandene på årlig basis, og kan
ikke pålegge FNs medlemsland noen «kontingent» eller tilsvarende «skatt» til utviklingsformål. Resultatet har blitt at de store giverlandene har gitt relativt små beløp
til UNDP, som dermed har blitt avhengig av noen få giverland. Deres bistandsprogram er utformet i nært samarbeid med myndighetene i mottakerlandet, og UNDP
har liten eller ingen mulighet til å påvirke mottakerlandets politikk.
De nordiske land yter ca 30 prosent av UNDPs budsjett, og 10 land står for 80
prosent av finansieringen. De samlede overføringene var på ca 1,2 mrd.USD i 1992,
hvilket tilsvarer bare noe mer enn det totale norske bistandsbudsjettet. UNDPs
bidrag til Afrika Sør for Sahara i 1992 var ca 0,4 mrd.USD, dvs. under 3 mrd.NOK,
NOU 1995:5
Kapittel 2
80
hvilket var mindre enn den norske bilaterale bistanden til denne regionen. I motsetning til den norske bistanden, var UNDPs ressurser fordelt på samtlige land, hvilket
indikerer hvor små ressurser de hadde til rådighet i hvert land. UNDPs bidrag
utgjorde bare 1,5 prosent av de totale overføringer til SSA-landene, og bare vel 20
prosent av det samlede FN-systemets innsats.
Med små ressurser og svak status, også innad i FN-systemet, har ikke UNDP så
langt maktet å etablere seg som noen sentral koordinerende instans, med noen få
unntak. Stort sett har UNDPs rolle vært begrenset til en serviceinstitusjon for de
øvrige FN-organene, basert på det brede nettverk av landkontorer. Under spesielle
forhold har UNDP/ FN-systemet klart å spille en mer sentral koordinerende rolle.
Dette har gjerne vært knyttet til store nødhjelpsoperasjoner som i Etiopia, eller overgangssituasjoner som i Kambodsja, Namibia og Mosambik, eller i land der det av
en eller annen grunn er få andre bistandsinstitusjoner til stede, som i Bhutan og
Myanmar/Burma. UNDP har også forsøkt å fylle rollen som informasjonssentral og
koordinator for bistandssamfunnet, bl.a. gjennom det store programmet for å kartlegge den nasjonale kompetanse og behovet for ekstern faglig bistand i Afrika
(NATCAP), og de årlige oversiktene over den totale bistandsinnsatsen i de enkelte
land. Men også disse tiltakene har gitt begrensede resultater. Nye initiativ er nå tatt
for å spesialisere organisasjonen og styrke koordineringsmandatet. Spørsmål som
nå diskuteres er om det er mulig å rendyrke rollen som rådgiver vedrørende statlig
forvaltning og generell policy, og se etter andre måter for å mobilisere økonomiske
overføringer. Det er lagt fram flere nye forslag gjennom de senere år, som fortsatt
diskuteres aktivt i forbindelse med de bredere diskusjonene om reform. En har også
intensivert arbeidet i de styrende organer, med tettere møter og mindre, mer effektivt styre.
Verdensbanken anses generelt som den mest effektive av de multilaterale
bistandsinstitusjonene. Den kjører selv et omfattende program for forundersøkelser
og etterevalueringer av sine prosjekter. Banken krever internasjonale anbud for
leveranser til sine prosjekter. Den er meget omhyggelig med å inndrive renter og
avdrag, og har bare i sjeldne tilfeller måttet omforhandle lån og kreditter. Banken
har en stram sentral organisasjon, der Bankens styre (Board of Directors) har en
aktiv daglig rolle. Den har også et omfattende forsknings- og utredningsprogram,
og det er som regel kort vei fra slike studier til beslutningstakere. Banken er rask
med å endre rutiner og gjennomføre nye tiltak eller kontrollmekanismer for å sikre
kvaliteten av sitt arbeid. (Se særmerknad fra Enge og Møgedal, plassert sist i "De
multilaterale organisasjonene og sør-politikken" i kap.2.6.)
Men også Verdensbanken har sin andel av mislykkete tiltak. Disse kan delvis
tilskrives de problemene alle bistandsytere står overfor ved gjennomføring av utviklingstiltak. Bankens egne oppsummeringer viser f.eks. at det er lettere å gjennomføre utviklingsprosjekter i Asia enn i Afrika, og at det er størst andel mislykkede tiltak på jordbrukssektoren i Afrika.18 Men også Bankens egen praksis er medvirkende til problemer. Nylig (1992) gjennomførte Banken derfor en egen selvkritisk
gransking19 av årsakene til at effektiviteten og kvaliteten av deres prosjekter var
synkende, og fant bl.a. at det innen Banken ble lagt større vekt på å forhandle fram
nye lån enn å følge opp inngåtte kontrakter. Dette «låne-presset» er en meget alvorlig side ved Bankens virksomhet, som siden er blitt forsøkt redusert ved interne tiltak. Også en rekke andre svakheter ved Bankens praksis ble påpekt i denne rapporten.
18. World Bank: Annual review of evaluation results
19. «Effective implementation: Key to development impact» , Report of the Portfolio Management
Task Force, Washington DC; World Bank, 1992. (Den såkalte Wapenhans-rapporten)
NOU 1995:5
Kapittel 2
81
Verdensbanken har lenge hatt problemer med å opprette en reell dialog med
partnere og mottakere/låntakere, hvilket også ble påpekt i Bankens egen rapport.
Banken har en sentralisert struktur, med sterk bemanning i hovedkvarteret i Washington D.C, og relativt svak representasjon i mottakerlandene. Kommunikasjon utøves mest ved korte besøk fra Hovedkvarteret. Dermed har Banken problemer med
å inngå en reell langsiktig dialog basert på detaljert kjennskap til landets forhold.
Dette forholdet forsterkes ved en ofte arrogant holdning i Banken om at de til enhver
tid er de som «vet best» . Både enkeltprosjekter og reformprogrammene lider dermed av at de i stor grad er utviklet og utformet av Bankens stab, og for lite av mottakerlandets personnel. De blir derfor oppfattet som «Bankens prosjekt» og «Bankens strukturtilpasningsprogram» , ikke som landets egne som de tar tilstrekkelig
selvstendig ansvar for. Banken arbeider derfor nå selv med tiltak som kan gjøre at
mottakerne tar ansvar for «eierforholdet» til prosjekter og programmer som Banken
finansierer.
Med utgangspunkt i en verdensorganisasjon som FN, skulle UNDP og FN-systemets bistandsvirksomhet ha flere fortrinn i forhold til de nasjonale bilaterale
bistandsorganisasjonene. Slike fortrinn dreier seg i teorien blant annet om upartiskhet, bred ressursbase, koordinerte flersektorielle innsatser og nettverkfunksjoner. I
praksis har det imidlertid vist seg at FN-systemet bare i liten grad har utnyttet slike
fordeler. Spriket mellom retorikken og det som foregår i praksis har ofte vært stort.
Selv om FN-organisasjonene er politisk nøytrale og uten økonomiske interesser i
mottakerlandet, blir de sjelden trukket inn for å bistå med utforming av politikk og
utviklingsplanlegging. I stedet for koordinert og strategisk bistandsinnsats, har
UNDP og FN-systemets bidrag vært oppsplittet og nesten tilfeldig tilpasset mottakerlandets behov for faglig styrking. Som ellers i bistandsvirksomhet, har også FNsystemet fremmet og finansiert en rekke tiltak mer som et resultat av giverorganisasjonens egeninteresse, enn ut fra mottakers reelle behov, til tross for at UNDP har
en mer utviklet politikk for dialog med mottakermyndighetene, enn f.eks. Verdensbanken.
FN-systemet har heller ikke klart å opprettholde sin faglige og profesjonelle status. Dette gjelder både for UNDPs egen-rekrutterte personnel, såvel som for særorganisasjonene. Det kan diskuteres hvorvidt dette skyldes lavere lønninger sammenliknet med andre bistandsorganisasjoner, FN-systemets rekrutteringspolitikk, eller
den interne organisering av kompetansehevende arbeidsmetoder. Det har imidlertid
medført at andre bistandsaktører med lettere tilgang til høykvalifisert personnel
overtar roller som FN-systemet tidligere har fylt. Dette gjelder også innen det multilaterale systemet, der spesielt Verdensbanken i økende grad har bidratt med faglig
bistand til mottakerlandene, både innen generell økonomisk politikk, men også
innen en rekke sektorer som f.eks. utdanningspolitikk.
Særorganisasjonene har hatt en viktig rolle å spille gjennom sin bistandsvirksomhet. På grunnlag av deres faglige kompetanse har de kunnet bidra med rådgivning, organisering, opplæring og kunnskapsoverføring over et bredt felt. Ikke minst
har de kunnet utnytte et bredt spekter av internasjonale erfaringer, og bygget opp
relevant kompetanse. For eksempel har internasjonale forskningssentra etablert
under en konsultativ gruppe av givere, hvor UNDP, FAO og Verdensbanken er de
sentrale aktørene, betydd mye for den store produktivitetsveksten som har skjedd i
jordbruket i mange land i sør. Sentrenes arbeid bidrar til å styrke fattige lands posisjon i bevaring av egne genressurser, overfor private selskaper som vil monopolisere utnyttingen og hindre fri adgang til disse genressursene.
Likevel har ikke organisasjonene klart å opprettholde sin status og kvalitetsstempel. Mange mener at organisasjonenes resultater viste at de hadde forstrukket
seg20 og det har vært mange tilfeller av overlapping. I flere av særorganisasjonene
NOU 1995:5
Kapittel 2
82
er det begrenset samarbeid og kontakt mellom de delene som driver bistandsvirksomheten, og de som driver den faglige utviklingen, slik at disse aktivitetene ikke i
tilstrekkelig grad har kunnet utfylle hverandre. Bistandsaktiviteten er blitt til en
separat inntektsgenererende del av organisasjonen.
Desverre har de fleste av giverlandene bidratt til en slik utvikling, gjennom
deres bevilgningspraksis. Svingninger i bistandspolitikken gir incentiver til organisasjonene om å skaffe seg prosjekter til de formål som er «på mote» , uansett hvor
godt dette passer inn i organisasjonenes arbeidsplan, og de oppfordres videre til
dette av medlemslandene på styremøter, mv.
Den synkende kvalitet i arbeidet til FNs særorganisasjoner kan ha vært medvirkende årsak til at Verdensbanken og de regionale bankene etterhvert har bygget opp
sin egen ekspertise, og betrakter særorganisasjonene som en blant mange mulige
«konsulent-selskaper» .
Ettersom FN-systemet bare i liten grad har vært i stand til å utnytte sine komparative fortrinn, har de enkelte FN-organisasjonene langt på vei blitt å betrakte som
en av flere titalls bi- og multilaterale bistandsorganisasjoner. De ulike organisasjonene konkurrerer om de samme oppgavene i det samme landet, i stedet for å utnytte
sine komparative fortrinn. Dette er en lite rasjonell utnyttelse av ressurser og det er
ikke sikkert at den organisasjonen som «vinner» i konkurransen er den som møter
mottakerens behov på best mulig måte.
2.6.8
Økende press for reform
Det pågår nå en omfattende internasjonal debatt om den fremtidige organisering av
det multilaterale systemet, og spesielt dets organisering i forhold til utviklingsproblemet i sør, og de nye globale utfordringene. Debatten blir påvirket av den kritikken som er reist mot de enkelte multilaterale organene, men er også knyttet til 50års jubileene for IMF/Verdensbanken i 1994 og for selve FN i 1995. Debatten handler om hvordan disse institusjonene kan bli bedre skikket til å ta dagens og fremtidens utfordringer. Vi har allerede nevnt både de nye konfliktsituasjoner, og den
videre utforming av verdens handelssystem innen WTO. De internasjonale institusjonene får stadig nye oppgaver som omfatter alt fra AIDS-forskning til internasjonal kriminalitet. Blant de viktigste utfordringene ligger å skape internasjonale rammer for en global bærekraftig utvikling som fikk en viktig plattform på UNCEDkonferansen i 1992, og som bl.a. videreføres i Kommisjonen for Bærekraftig Utvikling, og gjennom det globale miljøfondet GEF. Det sosiale toppmøtet våren 1995
vil forventes å skape grunnlag for økende oppmerksomhet rundt arbeidsløshet og
sosial oppløsning som et voksende felles problem i verdenssamfunnet, som bare kan
løses gjennom samarbeid.
Det er på denne bakgrunn viktig at debatten om de multilaterales fremtidige
rolle og organisering ikke tar ensidig utgangspunkt i bare én side ved deres virksomhet. De internasjonale organisasjonene er i dag både bistandsorganer, møtested og
fora for utarbeiding av internasjonale rammevilkår og standarder, organer for fredsarbeid og konfliktløsning, og institusjoner for felles innsats overfor globale problemer. Samtidig er de selvsagt også politiske organer som benyttes og utnyttes av
medlemslandene.
Gjennomgangen viser at det er et sterkt behov for reformer i multi-systemet på
bistandssiden. Verdensbanken er i ferd med å påta seg for mange roller, mens FN20. Nordic UN Project, The United Nations in Development. Reform issues in the economic and social fields. A Nordic perspective . Final Report from the UN Project. Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1991.
NOU 1995:5
Kapittel 2
83
systemet marginaliseres. Reformene må knyttes til behovet for sterkere koordinering, klarere rollefordeling, og styrking av kvaliteten, og omfatte både Bretton
Woods systemet og FN-systemet. Ut fra de to systemenes grunnleggende ulikhet
hvor Banken låner ut penger og FN formidler gavebistand, og hvor FN-systemet
først og fremst fokuserer på forvaltning og sosiale spørsmål, burde det være mulig
å utvikle en bedre arbeidsdeling mellom de to.
Det globale miljøfondet (GEF) er interessant av flere grunner. Vi står i realiteten overfor en ny internasjonal institusjon som skal arbeide med nye problemer, en
institusjon som på mange måter kan betraktes som en organisasjon. Utfordringene
er dels av ukjent karakter, og gode kostnadseffektive løsninger fordrer internasjonalt samarbeid. GEF er opprettet med egne organer og beslutningsmekanismer, men
det operative arbeidet er tillagt tre etablerte multilaterale organisasjoner - FNs miljøprogram (UNEP), FNs utviklingsprogram (UNDP) og Verdensbanken. Samarbeidet vil kunne påvirke alle organisasjonenes arbeidsgrunnlag, dels gjennom at nye
ressurser stilles til rådighet, dels ved at eksisterende bistandsstrømmer vil kunne bli
fordelt på nye måter. Den organisasjonsformen som er valgt, vil også kunne gi
grunnlag for et bedre samordnet og mer effektivt FN-maskineri. Oppfølgingsarbeidet av de deltakende nasjoner, ikke bare i GEF men også i de organisasjoner som
GEF omfatter, vil være avgjørende. Dette innebærer også nye krav til samordning
av de internasjonale elementene i medlemslandenes miljø- og bistandspolitikk. Her
står også Norge overfor nye utfordringer.
Drakampen om GEFs utforming gir en god illustrasjon på dagens fordeling av
makt og innflytelse mellom rike og fattige land. De som finansierer GEF ønsker
kontroll, og GEFs målsettinger og styringsmekanismer gjenspeiler dette. GEF skal
bare finansiere tiltak som gir globale effekter, og eventuelt nasjonale miljø- eller
utviklingsgevinster skal ikke vektlegges i prosjektutformingen eller inngå i beslutningsgrunnlaget. Gjennom veiet stemmevekt kan et fåtall rike industriland stoppe
uønskede prosjekter.
Stemmefordelingen i GEF er en relativt lite modifisert utgave av Bretton
Woods modellen. Samtidig er det tilført interessante nyordninger ved at både nord
og sør har vetorett, og gjennom ordninger som gir bedre adgang til innsyn. Dessuten
åpner den nye avtalen for at frivillige organisasjoner vil kunne spille en mer aktiv
rolle enn hva tilfellet er i Verdensbankens og FN-systemets operasjoner. Samtidig
vil en omfattende bruk av uavhengige evalueringer og eksterne fagfolk kunne føre
til en sterkere eksponering og mer debatt om GEF en hva tilfellet har vært med andre
FN-organer.
GEF er også interessant i et norsk utviklings- og miljøperspektiv. Norge har satset sterkt for å få de globale miljøproblemene på den internasjonale dagsorden på
en måte som også ivaretar sørs behov for utvikling. Imidlertid har ikke GEF vært
møtt med særlig stor politisk interesse.
2.6.9
Norsk politikk og erfaringer med de multilaterale organisasjonene
Norge har hatt en grunnleggende positiv holdning til FN-systemet og dets betydning
som globalt forum for de fleste spørsmål i internasjonal politikk, og har generelt
demonstrert sterk støtte til multilateral bistand. Norges bidrag til de multilaterale
organisasjonene har imidlertid økt langsommere enn den bilaterale bistanden. Mens
Norge i begynnelsen av 1960-årene kanaliserte rundt 70 prosent av sin bistand gjennom de multilaterale organisasjonene, sank denne andelen til ca.50 prosent i 1969.
I St.meld.29 (1971-72) foreslo regjeringen at «det foreløpig vil være hensiktsmessig
å basere seg på en fortsatt 50-50 fordeling» , og dette har siden vært et av «prinsippene» i norsk bistandspolitikk. Så sent som i St.meld.51 (1991-92) ble dette ikke
NOU 1995:5
Kapittel 2
84
bare bekreftet (s.181), men det ble understreket at det var ønskelig å øke ressurstilgangen. Den faktiske fordelingen har imidlertid blitt forrykket, slik at det i 1995 er
bare 29 prosent av den norske bistanden som er kanalisert direkte til de multilaterale
organisasjonenes bistandsarbeid.
Norge yter likevel relativt mer av sin bistand gjennom de multilaterale organene, enn de fleste giverland. Norge har også en annen fordeling av sine bidrag enn
flertallet, i det rundt 35 prosent ble kanalisert inn i finansinstitusjonene, og en tilsvarende større andel gikk til FN-organer, mens den internasjonale fordelingen går
sterkere i favør av utviklingsbankene. Norge yter omtrent like store midler til FNs
UNDP som til Verdensbankens IDA (mens IDA fra andre givere mottar omtrent det
4-dobbelte av UNDP). Denne skjeve fordelingen av norske bistandsmidler i forhold
til andre giverland, innebærer bl.a. at Norge sammen med de andre skandinaviske
landene som har en tilsvarende profil, er en betydelig bidragsyter til UNDP og flere
av FN-fondene, mens Norges bidrag til IDA og de regionale utviklingsbankene bare
utgjør et par prosent av deres finansiering, basert på en fast fordelingsnøkkel. Denne
prioriteringen er et uttrykk for at Norge - og de øvrige nordiske land - har vært villige til å yte større frivillige bidrag til de multilaterale organisasjonene enn andre
giverland, samtidig som Norge har ønsket å gi prioritet til gavebasert bistand gjennom FN-systemet. De senere årene har imidlertid Norges bidrag til mange FN-organer stagnert.
De relative store bevilgningene til det multilaterale systemet fra norsk side er
ikke bare motivert ut fra systemets komparative fordeler som bistandskanal, men
også ut fra ønsket om å delta i aktiv utforming av politikken innenfor organisasjonene. Fordi Norge har hatt større innflytelse både i Verdenbanken og FN-systemet
enn forventet ut fra sin beskjedne stilling i det internasjonale makthierarkiet, har det
multilaterale systemet blitt både et mål og et middel for norsk utenrikspolitikk.
Sammen med de andre nordiske landene har Norge blant annet i forhold til Verdensbanken bidratt til en sterkere satsing på den sosiale dimensjon, og støttet opp om
miljø og kvinneprofilen. Miljø og kvinne perspektivet har også vært brukt aktivt og
systematisk i forhold til FN-systemet. Norges bidrag til det nordiske FN-prosjektet,
og engasjementet i oppfølgingen av anbefalingene har skapt resultater, blant annet
gjennom reorganiseringen og effektiviseringen av organisasjonenes styrer og opprettelsen av nødhjelpskoordinatoren.
I nord-sør dialogen har Norge markert selvstendige standpunkter og støtte for
landene i sør blant annet i kravene om en ny økonomisk verdensorden på 1970-tallet, og mer nylig under arbeidet med Verdenskonferansen om miljø og utvikling i
1992. Ved å være et lite land med begrenset makt og få sanksjonsmuligheter, men
en betydelig «moralsk makt» basert på et langvarig positivt og konstruktivt engasjement, har Norge hatt et fortrinn som brobygger mellom ulike grupper i internasjonale organisasjoner, samtidig som nettopp dette fortrinnet har begrenset mulighetene for hva som har vært mulig å utrette. Programmet for stablisering av råvareprisene og fondet som skulle finansiere dette ble støttet fullt ut av Norge sammen
med de andre likesinnede land mot de fire stormaktene USA, Storbritannia, VestTyskland og Japan. På 1990-tallet har Norge sammen med de andre nordiske land
forsøkt å revitalisere UNCTADs rolle, men uten å lykkes. Sammenliknet med 1970tallet har organisasjonens rolle blitt marginalisert.
En 80-90 prosent av all norsk multilateral bistand er konsentrert til 8-10 organisasjoner. Norge gir særlig prioritet til de sentrale fondene og programmene som
UNDP, UNICEF, Verdens Matvareprogram og FNs Befolkningsfond UNFPA, men
også direkte til en rekke av særorganisasjonenes bistandstiltak og relaterte aktiviteter. Spesielt bidrar Norge til flere større internasjonale forskningsprogrammer under
WHO (tropesykdommer, menneskelig reproduksjon, mm) og til internasjonal land-
NOU 1995:5
Kapittel 2
85
bruksforskning (GCIGAR-systemet), og tillegg til en serie med mindre FN-relaterte
institusjoner og programmer som Norge prioriterer spesielt. Tre av disse arbeider
med å bedre kvinners livsvilkår; UNIFEM, INSTRAW og World Women's Banking. Sammen med andre lands bidrag kan små norske tilskudd bety mye for å oppnå
spesielle formål.
Fordelingen av midlene reflekterer imidlertid en betydelig konservatisme, og er
mer politisk motivert enn basert på effektivitetskriterier og organisasjonenes evne
til å være relevante bistandskanaler. At det er vanskelig å endre prioriteringene av
multi-midlene kan eksemplifiseres gjennom støtten til WHO, der det på tross av
flere initiativ både fra WHO og fra norsk bistandsside, ikke har vært mulig å få gjennomslag for å omfordele midler fra de tradisjonelle tunge områdene til nye og spesielt relevante arbeidsoppgaver der WHO på en særlig måte må ha en rolle, slik som
når det gjelder helsereform, helsetjenestefinansiering, og standardisering av legemidler. Der det har vært foretatt justeringer synes slike først og fremst å være
begrunnet i ønsket om å gi politiske signaler til organisasjonene, slik som de reduksjonene som er foretatt i forhold til UNDP, FAO og WHO.
Norge har inngått såkalte multi-bi-avtaler med i alt 8 FN-organisasjoner og med
Verdensbank-gruppen, og finansierer på denne måten enkeltprosjekter og tiltak som
disse organisasjonene administrerer. Foruten øremerkede bevilgninger til mottakere
som også får generelle bidrag, gir Norge multi-bi midler til UNESCO, ILO, FAO,
ITC, IMO og FNs program for narkotikakontroll. I 1993 utgjorde dette 480 millioner kroner. Fordelene ved slik øremerket prosjektsamarbeid er at pengene går
direkte til prosjekter som Norge prioriterer. Ordningen gir også større mulighet til
fleksibilitet i forhold til arbeid med nye utfordringer eller oppgaver. Samtidig har
det vært sett som viktig å unngå bilateralisering av den multilaterale bistanden. Det
har dessuten medført atskillig merbelastning for organisasjonene å forholde seg til
mange givere på enkeltprosjekter. En annen ulempe med multi-bi-avtalene er at de
kan bidra til å undergrave de enkelte organisasjonenes spesialkompetanse ved å
påtvinge et bredere arbeidsfelt. Fordi avtalene skaffer mer midler og mer tyngde for
den enkelte organisasjon ønskes flest mulig prosjekter, også prosjekter som faller
utenfor organisasjonenes egentlige fagfelt. Dersom giverlandene er oppmerksomme på dette og støtter opp om organisasjonenes egne programoråder kan imidlertid multi-bi-avtalene være et nyttig supplement, både for mottaker, organisasjon
og giver.
Særmerknad til "Bistandsfunksjonen" i kap.2.6.7 fra Enge og Møgedal
Verdensbanken har de siste årene forbedret retningslinjene og satt inn flere ressurser på miljøområdet. Men disse endringene har ennå ikke fått den ønskede betydningen for prosjektgjennomføringen i praksis. Ivaretakelsen av miljøhensyn ses
fortsatt som et spørsmål om valg av beste tekniske løsning. Banken fortsetter å
fremme den samme overordnede policy og den samme type prosjekter som har
bidratt til å skape de miljø- og utviklingsproblemene man nå står overfor. Rapporter
om de negative konsekvensene av bankens virksomhet fortsetter å komme fra
berørte grupper i sør. Medlemmene Elin Enge og Sigrun Møgedal vil i denne sammenheng understreke at kriteriene for valg av prosjekter må revideres. Norge må
dessuten ta en aktiv rolle i å støtte de forbedringsforslag som foreligger på policynivå når det gjelder innarbeiding av miljøkonsekvensanalyser som en integrert del
av alle prosjekter, og arbeide for at disse i større grad får praktiske konsekvenser,
med andre ord at miljøkonsekvensanalyser blir en reell del av beslutningsgrunnlaget på lik linje med tekniske og økonomiske data
NOU 1995:5
Kapittel 2
86
2.7 HAR HANDELSPOLITIKKEN GITT RESULTATER?
I den langsiktige økonomiske utvikling har råvareprisene avtatt i forhold til prisene
på bearbeidde industriprodukter. Dette skyldes først og fremst at teknologisk framgang og inntektsøkning har ført til at råvareinnholdet i et sluttprodukt har avtatt i
forhold til verdier skapt gjennom videreforedling og distribusjon. Råvareprodusentene har også gjennomgående en svakere markedsmakt enn de som driver mer spesialisert videreforedling.
Landene i sør, spesielt lavvelferdsland, kjennetegnes ved ensidig råvarebasert
eksport og sterkt innslag av primærnæringsproduksjon i selvforsyningshushold. Så
lenge denne produksjonsstrukturen fortsetter, er disse landene derfor utsatt for å
tape i økonomisk og sosial utvikling i forhold til høyindustrialiserte land.
Det handikap lavvelferdslandene påføres av strukturelle forhold har vært kjent
lenge. Det resulterte bl.a. i at prisene for utviklingslandenes råvareeksport over tid
lenge har hatt en fallende tendens i forhold til industrilandenes industriprodukter.
De strukturelle årsakene til utviklingslandenes kontinuerlig forverring av bytteforholdet overfor industrilandene ble påpekt av FNs Økonomiske Kommisjon for
Latin-Amerika allerede i 1950, og førte til krav om at også slike forhold ble gjenstand for internasjonale forhandlinger.
Utfordringen er både å forbedre primærnæringsproduksjonen, og utvikle mer
allsidig industriproduksjon bygd på foredling av egne ressurser i lavvelferdslandene, slik at de får et mer allsidig eksportgrunnlag og dermed også bedre mulighet
for å betale for nødvendig import.
Økt internasjonal handel er nødvendig for lavvelferdslandene, men den må
være koplet sammen med utvikling i innenlands produksjonsstruktur for å kunne gi
grunnlag for positiv sosial og økonomisk utvikling.
2.7.1
Hovedtrekk i utviklingen til nå
Landene i sør har i de siste tiårene hatt forskjellige syn på hvilken handelspolitikk
de har vært tjent med. Enkelte har opprettholdt relativt stabile handelspolitiske regimer med en entydig økonomisk-politisk profil, mens andre har foretatt større eller
mindre kursjusteringer. Variasjonsbredden har vært stor, fra de som har satser på
arbeidsdeling og tilpasning til internasjonale markedsbetingelser gjennom en liberalistisk politikk, til de land som har ønsket avskjerming og en utvikling basert på
en høy grad av selvberging.
De fleste utviklingsland har gått igjennom perioder der den nasjonale økonomiske utviklingen har vært stimulert ved hjelp av relativt omfattende beskyttelse
mot konkurranse utenfra. Enkelte land, spesielt de sør-østasiatiske, har lykkes i å
utvikle et konkurransekraftig næringsliv gjennom en styrt overgang fra skjerming
til full deltakelse i de internasjonale markeder. Andre land har ikke maktet en slik
omstilling og er blitt stående igjen med et ineffektiv produksjonsapparat som har
representert til dels store belastninger på de øvrige deler av økonomien.
Det er spesielt verd å merke seg at land med relativt likt utviklingsnivå og ressursgrunnlag har fulgt svært forskjellig utviklingsbaner, i stor grad bestemt av hvilken handelspolitikk som er valgt og hvordan den er gjennomført. Det er derfor viktig å fastslå at forskningen viser en positiv sammenheng mellom vekst og eksportorientering. Samtidig må en merke seg at en ikke har kunnet observere en slik sammenheng for de aller fattigste landene21 . Dette forklares ved den svake strategiske
posisjon de er i, som beskrevet ovenfor.
21. Referanser er gitt i Arne Melchiors notat til Kommisjonen «Handelspolitikk overfor u-landene:
Perspektiver etter Uruguay-runden» .
NOU 1995:5
Kapittel 2
87
Tollsatser utgjør en stadig mindre viktig del av hindringene for utdypet varebytte mellom nord og sør. Men tendensene til en mer aktiv handelspolitikk i mange
industriland har ført til mer bruk av ikke-tollmessige handelshindre. Selv om denne
nye proteksjonismen er forårsaket av økt spenninger mellom industriland, har den
også negative konsekvenser for sør.
De tollsatser land i mellomgruppen møter ved eksport til industrilandene er
relativt små og ikke-tollmessige handelshindre dekker store deler av deres eksport.
Om handelshindringene ble fjernet, ville eksportgevinstene bli betydelige.
Erfaringen viser at forslag om fjerning av handelshindre utløser kraftige motreaksjoner fra de deler av næringslivet i nord som vil møte økt konkurranse. Gjennom
sterke interesseorganisasjoner har de langt på vei kunnet stoppe eller trenere liberaliseringsforslag, samtidig som de har vist betydelig evne til utforming av nye handelshindre, ofte av diffus karakter, men med reell effekt overfor konkurrentene i en
svakere handelspolitisk posisjon.
Den strukturelle ubalansen i utformingen og gjennomføringen av industrilandenes handelspolitikk er forårsaket av flere forhold. Land og næringsgrupperinger i
sør har ikke samme adgang til de relevante beslutningstakerne. De mangler organisasjoner og ressurser, og de blir lett utspilt når næringslivsorganisasjoner i nord kan
spille på nasjonale interesser i en tid der proteksjonistiske strømninger er på fremmarsj i en rekke industriland.
Erfaringer fra fattige afrikanske land har vist at disse ofte ikke har et tilstrekkelig utviklet produksjonsgrunnlag med en effektiv eksportsektor som kan konkurrere
på verdensmarkedet verken når det gjelder kvalitet, pris, eller andre leveransebetingelser (som innpakning, tekniske standarder, tidsfrister, mm). Mange land er fortsatt ensidig avhengige av å eksportere én eller noen få råvarer, som i en årrekke har
hatt fallende priser på verdensmarkedet. Samtidig har konsesjoner i form av GSPsystemet og deltakelse i Lomé-avtalen gitt positive, om enn små, effekter. På den
annen side har innføringen av mer restriktive regimer og ny proteksjonisme i nord
fratatt disse landene eksportmuligheter. Erfaring viser derfor at det er spesielt nødvendig å kompensere for de fattigste landenes handikap gjennom bruk av et omfattende sett av virkemidler, der internasjonale eksportmarkeder inngår som ledd i mer
helhetlige utviklingstrategier. Dette bekrefter Kommisjonen syn på nødvendigheten
av en mer integrert sør-politikk.
Industrilandene og deres selskaper står i en dominerende og ofte kontrollerende
posisjon når det gjelder informasjon, teknologi og finansielle ressurser. Likeledes
har det internasjonale regelverk (GATT) vært formet av nord og forhandlingene rettet mot de problemer som de rike landene har funnet mest sentrale. De industrialiserte land og deres selskaper dominerer verdenshandelen, og eier eller kontrollerer
betydelige deler av råvarekildene og næringslivet også i sør. Denne dominansen forsterkes ved at industrilandene besitter den politiske, økonomiske og militære makten i verden.
Da en rekke asiatiske og afrikanske land ble selvstendige nasjoner på 1950- og
60-tallet, ble utviklingslandenes behov for bedre internasjonale handelsbetingelser
satt på den internasjonale dagsorden. Dette resulterte bl.a. i opprettelsen av UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development) i 1964 som et forum
for å drøfte sammenhengen mellom handel og utvikling. I 1968 vedtok UNCTAD
bl.a. å anbefale alle industriland å innføre et system med generelle tollpreferanser
(GSP) til fordel for utviklingslandene. Dette prinsippet, som innebærer at u-landene
kan gis positiv særbehandling gjennom lavere tollsatser enn hva andre land møter,
ble akseptert av GATT i 1979 som en del av Tokyo-runden.
Selv om utviklingslandene stadig sterkere hevdet at handelspolitiske konsesjoner var nødvendig («aid and trade» ) for deres utvikling, så var deres innflytelse på
NOU 1995:5
Kapittel 2
88
utformingen av det handelspolitiske rammeverk beskjeden og de konsesjonene som
ble gitt av industrilandene av minimal betydning. Men den dramatiske oljeprisøkningen i 1973-74, koplet til frykten for en mere generell råvarekrise, ga sør økt
makt. Kravet om en Ny Økonomisk Verdensorden (NØV) , ble satt på den internasjonale dagsorden og ble gjenstand for omfattende forhandlingsrunder, i hovedsak
innenfor FN-systemet. Et viktig gjennombrudd var vedtaket om et integrert råvareprogram på UNCTAD-konferansen i 1976. Norge hadde stilt seg positiv til de tidligere moderate reformforslagene, og gikk aktivt inn for hovedelementene i NØV22
i hovedsak i samarbeid med en gruppe likesinnede land.
Råvarekrisen viste seg imidlertid ikke å være reell, og utviklingslandenes forhandlingsposisjon ble etterhvert gradvis svekket. NØV-forhandlingene ga få resultater. Sentrale industriland avviste forslagene om økt styring av råvaremarkedene.
Flere av forslagene viste seg å være lite realistiske, som forventningene om at utviklingslandene skulle makte å holde kontroll over egen produksjon når prisene
begynte å stige. UNCTADs vedtak fra 1976 om et Felles Fond for finansiering av
det integrerte råvareprogrammet ble først realisert 13 år senere i 1989, og aktiviteten
har vært begrenset til støtte til noen få prosjekter i råvaresektoren. Forsøkene på å
bringe «Nord-Sør-dialogen» framover langs disse linjer i globale fora døde i realiteten hen i begynnelsen av 1980-tallet. (Se forøvrig omtalen i St.meld.51 (1991-92),
s.39-47).
2.7.2
Nye utviklingstrekk
Industrilandenes makt og dominans i den internasjonale økonomien er imidlertid
ikke absolutt, og i løpet av den siste 20 årene har det skjedd dramatiske endringer i
den internasjonale arbeidsdeling, såvel som i den økonomiske maktfordelingen i
verden. Land og regioner i sør, som tidligere tilhørte den fattige og dominerte del
av verden, har maktet å bryte gjennom de strukturelle barrierene og skapt samfunn
som har høy verdiskapning. Men fortsatt utgjør strukturelle forhold viktige hindringer for lavvelferdslandenes grunnlag for vekst og utvikling.
Samtidig har det i de senere år foregått en nytenkning blant landene i sør i retning av en mer liberal handelspolitikk. De er blitt inspirert av de resultater liberaliserende land har oppnådd. Samtidig er forholdet til konkurrerende ideologier blitt
endret etter sammenbruddet i de tidligere statshandelslandene. UNCTAD har, etter
det mislykkede forsøket på å realisere NØV, fått en marginal rolle som retningsgiver i handelspolitikken. Resultatet er at organer der industrilandene har den vesentlige innflytelse, som OECD og GATT/WTO, er blitt den sentral arena for utformingen av den globale handelspolitkken.
En rekke land i Asia har, til tross for små reformer i rammebetingelsene, klart å
opparbeide seg en meget sterk posisjon på eksportmarkedene for en rekke bearbeidde varer, for det meste i samarbeid med internasjonale selskaper som flytter sin
produksjon fra de høyindustrialiserte landene. Dette gjelder også flere land i LatinAmerika, og enkelte i Midt-Østen (Tyrkia, m.fl.) Disse landene har tiltrukket seg
internasjonale investeringer på grunnlag av et politisk stabilt og gunstig investeringsklima, en fungerende infrastruktur, og en disiplinert arbeidsstyrke med økende
kompetanse. Erfaringene viser at økonomisk vekst kan skje uten vesentlige endringen i handelspolitiske tiltak og at handelspolitiske tiltak alene ikke er nok til å gi
22. Norge tok imidlertid noen forbehold, bl.a. til kompensasjonsordningen ved eventuelle nasjonaliseringer av utenlandske investeringer; og til forslaget om enn «indeksering» av råvareprisene i
forhold til priser på industriprodukter. Se forøvrig St.meld.94 (1974-75) Norges økonomiske
samkvem med utviklingslandene der den norske posisjonen er formulert.
NOU 1995:5
Kapittel 2
89
økonomisk vekst. Handelspolitiske tiltak må inngå som et element i større strategier
for utvikling.
Det er også skjedd andre betydelige endringer i det internasjonale handelsmønster og handelssystem spesielt siden slutten av 1980-tallet: For det første har det
økonomiske sammenbruddet i Øst-Europa og deres politiske nyorientering mot
markedsøkonomien, ført til en omfattende omdirigering både av offentlige støttemidler og private lån og kreditter for å rehabilitere og reformere disse lands økonomier. På litt sikt kan flere av disse landene bli sterke konkurrenter til mange av mellomgruppelandene i sør, spesielt dersom de utvikler en konkurransedyktig eksport
av bearbeidde jordbruksvarer, og av en rekke arbeidsintensive produkter innenfor
tekstilsektoren23 . En rekke av disse landene har også oppnådd gunstige handelsavtaler både med EU og med enkeltland (som Norge) hvilket gir dem fordeler på linje
med utviklingslandene. Dette reduserer derfor betydningen av de handelspreferanser utviklingslandene har i dag.
Parallelt med utvidelsen av det økonomiske samarbeidet i Europa i tilknytning
til EU, arbeides det i flere andre regioner med dannelsen og utviklingen av regionale samarbeidsorganisasjoner . De fremste eksempler på dette er NAFTA i NordAmerika (med Mexico) og ASEAN/APEC for Asia-Stillehavsområdet, men tilsvarende regionale tendenser finnes også i Sør-Amerika (Mercosur), i det sørlige og
østlige Afrika (SADC/COMESA) og andre steder. Den intra-regionale handelen har
også økt i løpet av det siste tiåret som andel av verdens totale utenrikshandel.
Det nye trekk i regional integrasjon de senere år er at det inngås avtaler mellom
høyinntektsland og land i mellomgruppen, ikke bare nord-nord og sør-sør. Både
EUs utvidelse mot sør (Portugal, Spania og Hellas), NAFTA med Mexico, og et
APEC med Japan er eksempler på dette.
Samtidig har det vært svært vanskelig å få de rene sør-sør-avtalene mellom lavvelferdsland til å fungere. Dette kan henge sammen med at de alle har en nokså lik
råvarebasert eksportstruktur. De har lite grunnlag for å handle med hverandre, de
eksporterer til industriland som foredler råvarene.
Nye integrasjonsavtaler mellom land på ulikt utviklingsnivå reiser nye problemstillinger ut over de som er vanlige ved frihandelsområder og tollunioner mellom industriland. De inneholder ofte nye elementer som overføringer, jfr. støtteelementet i EUs regionalpolitikk overfor Middelhavslandene og i samarbeidsavtalene
med Øst-Europa. I NAFTA-avtalen er kapitalbevegelser sentralt. En kan også se
inntektsoverføringene som kompensasjon for hindringer i migrasjon mellom landene. Et annet element er at integrasjon mellom land med store lønnsforskjeller vil
kunne medføre politisk vanskelige omstillinger. Et tredje element er at ulike økonomiske nivåer mellom de deltakende parter innebærer problemer knyttet til forskjeller på nasjonale reguleringssystemer, eksempelvis knyttet til sosiale standarder,
miljøstandarder o.l. Et fjerde moment er at land på ulike utviklingsnivå vil kunne ha
ulike behov og interesser som kan gi grunnlag mer turbulente samarbeidsformer
med behov for spesielle konfliktløsningsmekanismer. Disse elementene møter en
forøvrig i enda sterkere grad ved utvikling av globale løsninger. De setter sterke
begrensninger på hvor omfattende og hvor fort en kan gå fram i global sammenheng.
23. Jfr. Groos, Ferreira og Schulz, U-landenes rammevilkår for
Norsk Utenrikspolitisk Institutt, 1992 (NUPI Rapport nr.157)
import til Norge. Oslo:
NOU 1995:5
Kapittel 2
90
2.7.3
Norsk handelspolitikk og -tiltak overfor utviklingslandene
Norge har hatt som politikk å delta aktivt i det internasjonale arbeidet for å påvirke
og reformere rammebetingelsene i internasjonal økonomi , slik at de gir bedre vilkår for landene i sør. Dette kom spesielt til uttrykk gjennom støtten til arbeidet for
en Ny Økonomisk Verdensordning (NØV) i siste halvdel av 1970-tallet, der målsetningen var å skape en mer rettferdig internasjonal arbeidsdeling med særskilt vekt
på å bedre forholdene på eksportmarkedene for sør-landenes råvarer og industriprodukter.
Norges handel med sør
Norge har fremmet norsk eksport av varer og tjenester, spesielt rettet mot land
og regioner med tilstrekkelig kjøpekraft, der det har eksistert en (potensiell) etterspørsel etter norske varer, og der norske produkter har vært konkurransedyktige i
pris og kvalitet. Disse landene befinner seg stort sett i mellomgruppen. Det har i tillegg vært gjort forsøk å utvide eksportmarkedene også i lavvelferdslandene gjennom subsidiert og helt eller delvis bistandsfinansiert eksport. Formålet med subsidieringen av denne type eksport har vært å gi mottakerlandene tilgang til norske
produkter på samme vilkår som andre lands konkurrerende produkter, overføre ressurser som bistand, samt legge grunnlaget for fremtidig eksport til disse markedene.
Norge har samtidig søkt å fremme importen fra disse landene, for å stimulere
den økonomiske aktiviteten i eksportlandene og bidra til å gjøre dem mindre avhengige av bistand. Denne målsettingen har imidlertid blitt modifisert når den har stått
i motstrid til andre norske målsetninger om å beskytte eget næringsliv, spesielt
innen jordbruk og enkelte industribransjer. Det har derfor vært et uttrykt ønske å
fremme importen fra landene i sør på bekostning av import fra andre land. Men også
denne målsetningen står i delvis motstrid med målsetningen om å fremme handelen
med våre nærmeste handelspartnere gjennom frihandelsavtaler som EFTA, EØS, og
spesielle handelsavtaler med øst-europeiske land.
Hva er erfaringene på disse feltene? Har Norge lyktes i å øke importen fra lavinntekts- og mellomgruppeland, og har dette bidratt til å gjøre eksportlandene mindre avhengige av bistand? I hvilken grad har Norge lyktes i å øke eksporten til landene i sør, og har denne eksporten hatt positiv utviklingseffekt i importlandene samtidig som den har gitt Norge eksportinntekter? Hva er resultatene av vår innsats for
NOU 1995:5
Kapittel 2
91
å bedre de internasjonale rammebetingelser til landene i sør, bedre markedsadgang
og råvarepriser og større kontroll over sine egne ressurser, og hvilken rolle har
Norge kunnet spille i dette reformarbeidet?
2.7.4
Importen fra sør - både stimulert og hemmet
Norges import fra lav- og mellomvelferdsland var på totalt ca 9,6 milliarder kr. i
1993.24 Den utgjorde da 6,2 prosent av importen til Norge. Importvolumet er steget
siden 1980, men prosentandelen som kommer fra disse landene har gått ned fra 7,7
prosent i 1980, og over 10 prosent i 1975.
Tallene er imidlertid sterkt påvirket av at Norge har utviklet seg fra å være oljeimportør til å være en betydelig oljeeksportør. Utenom olje (og skip) var norsk
import fra land i denne gruppen på ca 3,1 milliarder kroner i 1980 og steg til ca 9,5
milliarder i 1993. Av dette kom import for 340 millioner fra lavvelferdsland i 1980
stigende til 1,2 milliarder i 1993. Regnet som andel av norsk samlet import fikk vi
en stigning fra 4,6 prosent i 1980 til 6,3 prosent i 1993 når olje og skip holdes
utenom. Innenfor dette har mellomgruppeland økt sin andel av norsk import fra 4,1
prosent i 1980 til 5,5 prosent i 1993 mens andelen fra lavvelferdsland økte fra 0,5
til 0,8 prosent over samme periode.
Sett under ett gir eksporten til Norge utviklingslandene større valutainntekter
enn bistanden. Dette varierer imidlertid svært for de enkelte land og regioner. For
lavvelferdslandene i Afrika sør for Sahara og Sør-Asia er forholdet omvendt:
Importen fra disse landene var på bare 1,2 mrd.kr. i 1993, mens den norske bistanden til disse landene beløp seg totalt til rundt 5 milliarder. Disse landene mottar mer
bistand fra Norge enn de tjener på eksport hit.
På 1970- og spesielt 1980-tallet har det skjedd en dramatisk forskyvning i sammensetningen av Norges import fra sør, som langt på vei reflekterer de generelle
tendenser i verdenshandelen. Mens importen så sent som i 1976 bestod i hovedsak
(75 prosent) av råvarer fra jordbruk og gruvedrift (selv uten å regne med oljeimporten), har andelen industrivarer økt fra 25 prosent til 50 prosent i 1986. I 1993
utgjorde bearbeidde varer over 80 prosent av importen fra sør.
Mens importen av råvarer har stagnert og prisene på en rekke råvarer har falt i
løpet av 1980-tallet, har importen av ulike ferdigvarer økt kraftig. Dette har samtidig medvirket til at importen fra Afrika stort sett har stagnert (med unntak av viktige
mineraler, bl.a. fra Botswana), mens importen fra Asia er mer enn doblet siden
1980. I dag utgjør importen av klær over 18 prosent av u-landsimporten, og importen av diverse forbruker-elektronikk er økt fra 100 mill.kr (1,5 prosent) i 1980, til
over 2 milliarder (15 prosent) i 199225 . Forøvrig består importen fra sør fortsatt av
tradisjonelle jordbruksprodukter som kaffe og diverse frukter; og av mineraler og
råvarer som aluminiumoksyd og kopper/nikkelmatte (fra Botswana).
Konklusjonen blir at Norge har tredoblet importen fra lav- og mellomvelferdsland fra 1980 til 1993 når vi ser bort fra olje og skip. Men nivået på importen er
fortsatt lavt, spesielt fra lavvelferdslandene. Norges import fra landene i sør (uten
skip)
24. Tallmaterialet er innhentet spesielt fra Statistisk Sentralbyrå og bearbeidet for Kommisjonen på
grunnlag av den inndeling i lavvelferdsog mellomgruppeland som er gjengitt i "Utfordringer og rammebetingelser" i kap.1 og vedlegg II.
Alle import- og eksporttall er regnet uten skip, dvs at handelen med og omregistrering av skip ikke
er regnet inn i handelstallene.
25. Disse tallene er fra en artikkel i NorTrade nr.2 1993, basert på opplysninger fra Statistisk
Sentralbyrå.
NOU 1995:5
Kapittel 2
92
1970
1975
1980
1985
1990
1991
1992
1993
Europa
24
35
80
189
271
214
103
43
Amerika, Sør/Mellom
715
1.087
1.829
1.806
2.930
2.258
1.906
2.120
Sør/Øst-Asia
94
160
453
736
1.902
2.634
3.396
4.361
Midt-Østen,mm
622
2.318
2.594
708
787
1.300
842
953
Afrika, SSA
68
307
270
512
1.083
987
922
927
1.523
3.906
5.226
3.951
6.972
7.393
7.169
8.404
3
1
7
1
0
1
0
0
Sør/Øst-Asia
38
71
147
241
602
802
830
883
Midt-Østen, mm
1
2
7
5
3
4
29
5
Afrika, SSA
427
525
843
274
513
516
440
326
Oseania
14
6
11
49
13
5
0
0
Sum lavvelferdsland
483
604
1.014
569
1.132
1.328
1.299
1.214
Europa
0,1%
0,1%
0,1%
0,2%
0,2%
0,1%
0,1%
0,0%
3,1%
2,5%
2,3%
1,4%
2,0%
1,5%
1,3%
1,4%
Sør/Øst-Asia
0,4%
0,4%
0,6%
0,6%
1,3%
1,8%
2,3%
2,8%
Midt-Østen,mm
2,7%
5,3%
3,2%
0,6%
0,5%
0,9%
0,6%
0,6%
Afrika, SSA
0,3%
0,7%
0,3%
0,4%
0,7%
0,7%
0,6%
0,6%
Sum mellomgruppeland
6,6%
9,0%
6,5%
3,1%
4,8%
5,0%
4,8%
5,4%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
Sør/Øst-Asia
0,2%
0,2%
0,2%
0,2%
0,4%
0,5%
0,6%
0,6%
Midt-Østen, mm
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
Afrika, SSA
1,9%
1,2%
1,0%
0,2%
0,4%
0,3%
0,3%
0,2%
Oseania
0,1%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
Sum lavvelferdsland
2,1%
1,4%
1,3%
0,5%
0,8%
0,9%
0,9%
0,8%
Mill.kr. (løpende priser)
Mellomgruppeland
Lavvelferdsland
Prosent av total import:
Mellomgruppeland
Lavvelferdsland
Regioner og land, se Vedlegg II
Kilde: Kilde: Statistisk Sentralbyrå, spesialbestilling
Virkemidler som fremmer og hindrer importen
Sammenliknet med andre OECD-land er Norges import fra landene i sør fortsatt
relativt liten. En beregning26 der en tar hensyn til at Norge er et lite, rikt land med
26. Arne Melchior, Promoting
imports from developing countries: Commercial profile or development assistance? Evaluation Report 6.87 utgitt av Departementet for Utvi-
klingshjelp, 1987.
NOU 1995:5
Kapittel 2
93
stor utenriksøkonomi, viser at Norge i 1986 rangerer som nr. 15 av 22 OECD-land
når det gjelder u-landsimport; på linje med Sverige, Spania og Frankrike og foran
Canada, Japan og Hellas, men betydelig under land som Nederland og Belgia.
Det er en lang rekke faktorer som er med på å forklare årsakene til at Norge
handler lite med utviklingslandene. Mange av disse er det vanskelig å påvirke gjennom bruk av handelspolitiske virkemidler, som for eksempel avstand, råvaregrunnlaget, historiske bånd, produksjonsstruktur og etterspørselsforhold i Norge. Samtidig kan det slås fast at andre industriland foretar større ressursoverføringer til sør
gjennom betaling for import enn hva Norge har maktet. Dette gir grunnlag for en
kritisk drøfting av Norges handelspolitikk overfor sør, og det reiser spørsmålet om
i hvilken utstrekning handelspolitiske tiltak er utformet som ledd i mer helhetlige
strategier for utvikling.
Norge hatt tatt i bruk flere virkemidler for å fremme importen fra lavvelferdsland, og land i mellomgruppen. Samtidig eksisterer en rekke ordninger som har til
hensikt å redusere eller hindre importen av visse produkter, og enkelte av disse ordningene rammer spesielt landene i sør. I Norges importregime er det stort sett fri
import av råvarer og jordbruksvarer som ikke konkurrerer med norsk produksjon.
For de jordbruksvarer som produsereres i Norge, eller som kan erstatte norskproduserte produkter, er det et meget sterkt importvern. For noen varegrupper innenfor
tekstilsektoren (og enkelte andre) er det innført kvotebegrenset import fra visse
utviklingsland. I tillegg eksisterer det en rekke regler og bestemmelser om kvalitet,
merking, helse (miljø), mm som må tilfredsstilles. Eksempelvis kan de fyto-sanitære kravene27 utgjøre effektive ikke-tollmessige handelshindre, spesielt overfor
landene i sør.
Produkter fra utviklingsland rammes spesielt av det norske importregime for
jordbruksvarer og av teko-kvotene, men hindres også ved at det øvrige regelverket
oppleves som komplisert og ikke er likt med de andre europeiske lands. For nye
eksportører i sør oppleves det norske markedet som lite og kresent, som det er kostbart å komme inn i. For mange varer identifiseres land i sør som lavkost- og lavkvalitetsprodukter, som har vansker med å etablere seg på det norske markedet, som
domineres av store merkevare-forhandlere.
Ved eksport av tropiske produkter til Norge møter utviklingslandene stort sett
de samme handelshindre som andre land. Varer som kaffe, te, bananer, appelsiner,
ananas, osv har tollfri adgang dersom de tilfredsstiller de fyto-sanitære forskrifter.
Det eksisterer derfor i prinsippet ingen handelshindringer for disse varene som stor
sett innføres fra lav- og mellomvelferdsland. Importen organiseres i stor grad av
store flernasjonale selskaper som selv kontrollerer leddene fra produksjon til import
og evt. distribusjon i Norge. Dette kan gjøre det vanskelig for uavhengige produsenter å komme inn på markedet. Den dominerende rollen store selskaper har i handelen med disse produktene reiser også spørsmålet om fordelingen av gevinstene ved
handel.
For jordbruksvarer som konkurrerer med norsk produksjon har det vært et
kvantitativt importvern med adgang til import bare i den utstrekning det ikke har
vært mulig å forsyne det norske marked med norsk produksjon. Dette har forhindret
utviklingslandene å levere viktige produkter til et marked som betaler høy pris.
Adgangen til tids- og mengdeavgrenset import har ikke vært innrettet mot å gi ulandene fortrinn, men for å motvirke forsyningsknapphet i Norge.
27. Fytosanitære bestemmelser er tiltak for å hindre spredning av farlige skadegjørere på planter.
Importkontroll med næringsmidler er tiltak for å hindre smitte av mennesker og dyr fra importerte matvarer.
NOU 1995:5
Kapittel 2
94
For frukt og grønnsaker har dette åpnet for import i deler av året, og denne
importen har møtt lav toll. Land i sør har dermed hatt full adgang til dette markedet,
dersom de øvrige bestemmelsene har vært overholdt. I praksis importeres betydelige mengder frukt og grønnsaker nettopp fra den sydlige halvkule, men også fra
Nord-Afrika. For kjøtt og for melk og melkeprodukter har det norske markedet i
praksis vært nærmest stengt. Når det har vært åpnet kortvarig for import, har det i
praksis bare vært nærliggende land som har hatt anledning til å fylle de norske
importkvotene.
Etter at Norge har ratifisert den nye GATT-avtalen er de kvantitative restriksjonene erstattet av tollbasert vern. De nye tollsatsene er imidlertid i utgangspunktet så
høye at de helt ut erstatter det tidligere kvantitative importvernet. Tollsatsene skal
imidlertid reduseres med minst 15 prosent for hver vare og med gjennomsnittlig 36
prosent for alle jordbruksvarer sett under ett i løpet av gjennomføringsperioden på
6 år. I tekstboksen vises en oversikt over noen av de tollsatsene som gjelder fra 1
januar 1995 og utviklingen i dem dersom Stortinget ikke skulle gå lengre i tollreduksjon enn det som var Norges tilbud under GATT-forhandlingene.
Det er dessuten etter GATT-avtalen forpliktelse til å videreføre eksisterende
importmuligheter. Det vil bli innført importkvoter lik gjennomsnittlig import i perioden 1988-90 og innenfor disse kvotene vil det bli redusert tollsats. På områder der
det har vært lite eller ingen import, må det innføres minimums importkvoter på 3
prosent stigende til 5 prosent over gjennomføringsperioden. Nedenfor er det gitt
oversikt over en del slike minimumskvoter.
Tollsatser fra 1 januar 1995 (Norges tilbud)
1995
2000
Reduksjon
Kr/prosent
Kr/prosent
Prosent
Hvete
3,04/495
2,13/347
30
Storfekjøtt
37,97/405
32,28/344
15
Melk
5,25/457
4,46/388
15
Ost
31,94/302
27,15/257
15
Egg
15,74/340
12,59/272
20
Innenfor et tollbasert beskyttelsessystem kan Norge på et selvstendig grunnlag
gi utviklingslandene en positiv forskjellsbehandling ved at tollen settes ned. Vi
kommer nærmere tilbake til Kommisjonens tilrådinger i kap 5.7 og det vises også
til vedlegg VI som er en analyse av mulighetene for import av jordbruksprodukter
fra utviklingslandene under den nye GATT-avtalen.
For klær og tekstiler (teko-varer) har Norge en relativt høy tollbeskyttelse, med
tollsatser opp mot 25 prosent for land utenom EØS-området. De minst utviklede
landene (MUL) har tollfri adgang under den utvidete GSP-ordningen. De resterende
landene, herunder både USA, Øst-Europa og flertallet av land i sør, rammes dermed
av de høye tollsatsene. I tillegg deltar Norge i multifiberavtalen (MFA) og fastsetter
eksportkvoter for det enkelte eksportland. MFA i Norge omfatter for tiden 4 produkter (jakker, benklær, fiskegarn og sengetøy), etter at restriksjonene er blitt liberalisert siden de først ble innført i 1974.
NOU 1995:5
Kapittel 2
95
GATT-forhandlingene, minimumskvoter(tonn)
1995
2000
Storfekjøtt
0
1084
Svinekjøtt
0
1381
Sauekjøtt
0
206
Fjørfekjøtt
284
663
Smør
324
575
Egg
492
1295
0
268
Hvit- og rød kål
Samtidig med importrestriksjonene har importen av teko-varer økt raskt, og
produksjonen i Norge er blitt redusert. MFA-restriksjonene har derfor ikke hindret
økt import (dette var heller ikke hensikten), men forsinket prosessen. Dessuten har
importen blitt styrt i retning av land uten kvoter, som Portugal fra 1987, og land med
større kvoter, som Bangladesh framfor Hong Kong. Det ser ikke ut til at MUL-landene generelt har klart å utnytte sin mer liberale adgang til det norske markedet i
denne perioden.
For øvrige bearbeidde varer har Norge en relativt lav tollsats sammenliknet med
andre OECD-land. For disse varene har Norge dessuten innført en ordning med
generelle tollpreferanser (GSP) som gir import fra de aller fleste land i sør tollfri
adgang. Dette gir GSP-landene samme vilkår som våre viktigste handelspartnere
innen EØS-området, og innebærer derfor i praksis bare en fordel overfor land som
USA, Canada, Japan og Øst-Europa.
Den norske GSP-ordningen gir dermed sør-landene ingen fordel for de varer
som i utgangspunktet ikke er tollbelagt, som råvarer og tropiske jordbruksvarer.
Den gjelder heller ikke de tekoproduktene der mange sør-land er spesielt konkurransedyktige. Dermed gjenstår et mer begrenset produktspekter for varer som i
utgangspunktet heller ikke har så høy tollbeskyttelse i Norge.
Selv om selve GSP-skjemaene er de samme for Norge som for andre land, kan
det være komplisert og kostnadskrevende å tilfredsstille samtlige betingelser som
kreves for å oppnå GSP-status. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at bare
19,2 prosent av all import fra utviklingsland i 1990 var GSP-import .
Kontoret til fremme av norsk import fra utviklingsland, NORIMPOD , ble opprettet i 1977. Kontoret administreres for tiden som en enhet under NORADs Avdeling for Industri og Næringsliv. Kontoret har til formål å øke kjennskapet blant norske importører til produkter og leverandører i utviklingsland, og kan bl.a. tilby en
importgaranti. Opprinnelig var NORIMPODs virksomhet begrenset til de minst
utviklede land, Norges samarbeidsland og SADCC-regionen. Disse har i praksis få
produkter som kan oppnå kommersielt salg i Norge, og de fleste har vært preget av
regimer som ikke har stimulert til eksport og produktutvikling. NORIMPOD hadde
ingen mulighet til å styrke disse landenes eksportproduksjon ved kvalitetsoppgradering eller markedsføring, el.likn. ved hjelp av øvrige norske bistandsmidler, og
har heller ikke kunnet påvirke disse landenes generelle økonomiske politikk. Resultatene var derfor heller ikke særlig omfattende, da kontoret ble evaluert i 1987-8828
. Som en følge av evalueringsrapportens anbefalinger, ble virksomhetsområdet i
1991 utvidet til å omfatte alle lavere middelinntektsland, som anses for å ha større
NOU 1995:5
Kapittel 2
96
muligheter for å komme inn på det norske markedet med sine produkter. Samtidig
ble NORAD oppfordret til å styrke innsatsen i Norges programland og samarbeidsregioner for å øke disses eksport til mer nærliggende markeder, framfor å fokusere
på eksport til Norge.
Kommisjonen har ikke noe grunnlag for å vurdere hvordan NORIMPOD fungerer etter endringene i 1991, men er enig i de vurderinger som lå til grunn for endringene. Innsats for å styrke lavvelferdslandenes eksportproduksjon bør ikke i første
omgang innrettes med tanke på eksport til Norge, selv om dette naturligvis også bør
stimuleres på lengre sikt. Det er også en fordel både for Norge og for en rekke land
i sør at de utvider sine handelsforbindelser, ved økt eksport til Norge. Ettersom handelspartnerne i utgangspunktet ikke er godt kjent med hverandres markeder, kan det
være riktig å benytte offentlige støtteordninger for å stimulere til slik markedskontakt.
Kommisjonen finner det naturlig at slike importstøttetiltak blir finansiert over
den foreslåtte ordningen for utvidet samarbeid med landene i sør og øst (jfr. "Strategier og virkemidler for ny norsk sør-politikk" i kap. 5).
Hovedårsaken til den lave importen til Norge fra lavvelferdslandene ligger i
disse landene selv; de har ikke noen utviklet eksportsektor for produkter som tilfredsstiller etterspørselen i Norge. Dette inntrykket forsterkes når en tar i betraktning disse landenes generelt meget lave eksport og avhengighet av noen få jordbruksvarer eller råvarer. Stort sett har ikke disse landene klart å utnytte de preferanseordninger de har tilgang til. Skal deres eksport stimuleres, og importen til Norge
(og andre OECD-land) økes, må en i første omgang styrke deres eksportsektorer
ved omlegging av produksjonen til andre varer, høyere bearbeidingsgrad på produktene, styrket kvalitet og markedsføring, større stabilitet i produksjonen, osv.
Norden-SADCC-initiativet ga få handelsvirkninger
Etter sammenbruddet i forhandlingene om en Ny Økonomisk Verdensordning, ble
det inngått en intensjonsavtale i 1985 om et utvidet samarbeid mellom de nordiske
land og de ni landene i SADCC-regionen i det sørlige Afrika. Dette Norden/
SADCC-initiativet ble også av enkelte gitt betegnelsen «mini-NØV» fordi det
skulle ta sikte på å realisere noen av intensjonene bak NØV-forhandlingene ved å
skape et utvidet økonomisk samarbeid på mer likeverdig basis mellom en mindre
gruppe land. SADCC-regionen var - og er - meget bistandsavhengig, og de nordiske
land er en tung bistandsyter-gruppe til regionen.
Forsøkene på å stimulere til økt handel begge veier, såvel som økte investeringer og bedriftssamarbeid, har imidlertid gitt få resultater. De to regionene har ikke
i tilstrekkelig grad komplementære økonomier, og for begge parter har samarbeidet
i realiteten lav prioritet ut fra kommersielle vurderinger. SADCC-regionen har (med
enkelte unntak) vært i økonomisk krise, og til dels preget av krigshandlinger og
betydelig usikkerhet for investorer og produsenter. Samarbeidet Norden-SADCC er
derfor fortsatt i hovedsak preget av bistandsrelasjonene.
Dette eksemplet illustrerer igjen at en utvidet handel mellom regioner i sør og
land som Norge, må baseres på et tilstrekkelig kommersielt fundament, ikke minst
ved at vedkommende land må ha eller være i ferd med å utvikle en eksportsektor
28. Ole Gjølberg, m.fl, Vekst gjennom handel: Hvordan øke Norges import fra utviklingslandene? Utarbeidet av Fondet for Markeds- og Distribusjonsforskning, for Departementet for Utviklingshjelp, 1987. (Evalueringsrapport nr.6B.87.)
NOU 1995:5
Kapittel 2
97
som kan produsere varer av tilstrekkelig kvalitet og med tilstrekkelig stabilitet i produksjonen.
2.7.5
Norsk eksport til utvikling - og utvikling av norsk eksport
Norges eksport av tradisjonelle varer (dvs unntatt olje/gass og skip/borerigger) til
samtlige land i sør økte fra ca. 4,3 milliarder kr. i 1980 til ca 6 milliarder i 199329 .
Men som andel av vår samlede tradisjonelle vareeksport gikk denne ned fra 7,7 prosent i 1980 til 5,2 prosent i 1993. Dette fordelte seg slik at eksporten til mellomgruppeland økte fra 2,7 til 4,7 milliarder kroner mens den til lavvelferdsland ble redusert
fra 1,6 til 1,3 milliarder over denne perioden. Som andel av norsk eksport fikk vi
imidlertid også en nedgang til mellomgruppelandene fra 4,9 til 4,1 prosent over
perioden.
Det er imidlertid betydelige forskjeller i forholdet til de ulike regioner i sør.
Mens eksporten til lavvelferdslandene i Afrika er sunket fra 1,2 mrd kr. 1980, til 900
millioner i både 1985 og 1993, har eksporten til Sør-Asia variert rundt 400 mill.kr.
Eksporten til mellomgruppelandene både i Sør/Mellom-Amerika, Øst-Asia og
Midt-Østen/Nord-Afrika har imidlertid økt kraftig siden 1980, med en tredobling til
Øst-Asia og en dobling til de andre regionene. Samlet utgjorde disse nå et marked
på rundt 4,5 mrd.kr. for norsk eksport i 1993.
Eksportens sammensetning er også forskjellig for de ulike regionene. Både til
Afrika og Latin-Amerika utgjør fisk (mest tørrfisk og klippfisk) et betydelig innslag; i Afrika utgjør denne ca 30 prosent av totaleksporten, og i Latin-Amerika over
50 prosent, mens den i Asia utgjør et ubetydelig innslag. Til gjengjeld utgjør kunstgjødsel over 30 prosent av eksporten til Asia. Den helt dominerende varegruppe i
eksporten blir dermed ulike industrivarer, med hovedvekt på maskiner og utstyr
unntatt transportmidler.
Norsk eksport til markedene i sør er i første rekke avhengig av etterspørselstrukturen i disse regionen, og deres betalingsevne. Eksporten til Latin-Amerika
stagnerte i de vanskeligste krise-årene, men tar seg nå opp igjen. I løpet av de senere
årene ser det ut til at eksporten av ulike industrivarer har økt betydelig. Eksporten
til Afrika sør for Sahara utgjør bare 1 prosent av all norsk eksport selv når en ser
bort fra oljeeksporten. Eksportvolumet har stagnert på 1980-tallet, idet de fleste
importlandene har hatt betydelige betalingsbalanseproblemer og blitt langt mer
bistandsavhengige. Eksporten til Asia har imidlertid vært kraftig økende gjennom
1980-tallet, spesielt for industriprodukter.
Vi kan derfor trekke den konklusjon at Norge i en viss grad har lyktes med å
øke eksport til mellomgruppe-landene, men ikke overfor lavvelferdslandene.
Norges eksport til landene i sør (uten skip)
1970
1975
1980
1985
1990
1991
1992
1993
Europa
49
93
269
127
381
172
171
128
Amerika Sør/Mellom
240
511
636
614
700
839
832
1.004
Mill.kr. (løpende priser)
Mellomgruppeland
29. Kilde: Statistisk Sentralbyrå. Alle tall refererer til handel utenom skip. Se fotnote til "Importen fra sør - både stimulert og hemmet" i kap.2.7.4.
NOU 1995:5
98
Kapittel 2
Sør/Øst-Asia
72
342
549
1.305
1.117
1.566
1.388
1.746
Midt-Østen, mm
124
335
794
979
1.267
1.438
1.548
1.716
Afrika, SSA
102
205
483
659
52
31
136
164
587
1.486
2.731
3.683
3.517
4.045
4.074
4.759
Amerika Sør/Mellom
3
4
8
17
12
10
11
6
Sør/Øst-Asia
42
69
395
648
286
275
347
416
Midt-Østen, mm
4
11
18
13
3
8
5
11
Afrika, SSA
251
575
1.198
865
658
752
913
883
Sum lavvelferdsland
300
659
1.618
1.542
959
1.044
1.277
1.317
Europa
0,3%
0,3%
0,3%
0,1%
0,2%
0,1%
0,1%
0,1%
1,6%
1,7%
0,7%
0,4%
0,4%
0,4%
0,4%
0,5%
Sør/Øst-Asia
0,5%
1,1%
0,6%
0,8%
0,6%
0,8%
0,7%
0,8%
Midt-Østen, mm
0,8%
1,1%
0,9%
0,6%
0,6%
0,7%
0,8%
0,8%
Afrika, SSA
0,7%
0,7%
0,6%
0,4%
0,0%
0,0%
0,1%
0,1%
3,9%
5,0%
3,1%
2,3%
1,8%
2,0%
2,0%
2,2%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
Sør/Øst-Asia
0,3%
0,2%
0,5%
0,4%
0,1%
0,1%
0,2%
0,2%
Midt-Østen, mm
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
0,0%
Afrika, SSA
1,7%
1,9%
1,4%
0,5%
0,3%
0,4%
0,4%
0,4%
Sum lavvelferdsland
2,0%
2,2%
1,9%
1,0%
0,5%
0,5%
0,6%
0,6%
Lavvelferdsland
Prosent av total eksport:
Mellomgruppeland
Lavvelferdsland
Regioner og land, se Vedlegg II
Kilde: Kilde: Statistisk Sentralbyrå, spesialbestilling
Eksportfremmende virkemidler
Norge har benyttet seg av flere virkemidler for å fremme eksporten til de ulike regionene i sør. I St.meld. 51 (1991-92) omtales de bistandsfinansierte støtteordninger
som blandede kreditter, parallellfinansiering, eksportkredittgarantier og opplæringsstøtte i forbindelse med eksport. I tillegg må vi ta med at den generelle
bistandspolitikken også knyttes til norsk eksport. Nylig er det satt i gang spesielle
tiltak for å fremme norsk eksport til de multilaterale organisasjonenes utviklingsprosjekter (multi-planen) og til humanitære nødhjelpsoperasjoner (NOREPS). Også
de ordinære virkemidlene i norsk eksportpolitikk benyttes overfor landene i Sør;
bl.a. knyttet til Norsk Eksportråd.
Blandede kreditter ble innført som en prøveordning i 1985 og gjort permanent
etter en evaluering i 1989-90.30 Blandede kreditter vil si at bistandsmidler brukes
kombinert med ordinære eksportkreditter og -lån, for å delfinansiere norske leveranser av varer og/eller tjenester til utviklingsland. Det er altså en forutsetning at
eksporten også oppnår eksportkredittgaranti fra GIEK, en bank eller NORAD.
30. Stein Hansen, et al: Parallellfinansiering og blandete
1.89. Utgitt av Departementet for Utviklingshjelp.
kreditter . Evalueringsrapport
NOU 1995:5
Kapittel 2
99
Ettersom Stortinget har bestemt at ordningen bare kan benyttes overfor lavinntektsland og lavere middelinntektsland (etter OECDs definisjoner), har det vist seg at
relativt få land har kunnet benytte seg av ordningen. Likevel har bruken av ordningen økt hurtig de seneste årene, fra 44 mill kr. utbetalt i 1990, til 330 millioner i
1992. Fra 1993 har imidlertid bruken av denne bistandsformen blitt redusert på
grunn av strammere betingelser vedtatt av OECD for å redusere de konkurransevridende effekter.
Ordningen med blandede kreditter er blant de mest diskuterte og kritiserte i
norsk bistandsdebatt, ut fra det syn at ordningen primært er et eksportfremmende
virkemiddel, og ikke tilstrekkelig utviklingsfremmende. I retningslinjene for bruken av ordningen, er det imidlertid nedfelt et krav om at eksporten skal gå til prosjekter i mottakerlandet, som bidrar til utvikling etter gitte kriterier. Men Regjeringen uttalte selv i sin Nord/Sør-melding (St.meld.51 for 1991-92) at den generelt er
«av den oppfatning at ordningen med blandede kreditter innebærer en subsidiering
som hindrer reell konkurranse i anbudssammenheng. Ideelt sett burde derfor bruken
av slike ordninger begrenses.» (s.255). Uttalelser fra norsk næringsliv går imidlertid ut på at ordningen er viktig for å gi norske eksportører samme konkurransevilkår
som konkurrentene fra andre OECD-land, at ordningen i sin helhet bidrar til å redusere prosjekt- og investeringskostnader i mottakerlandene og at ordningen derfor er
utviklingsfremmende. Denne (og andre) formen for eksportstøtte bidrar til å gjøre
norske produsenter kjent med nye markeder de ellers ikke ville ha nådd, og erfaringene tilsier at når et eksportmarked er etablert, er sjansene større for at produsenten
i neste omgang etablerer produksjon der. Eksport er derfor en forløper for senere
investeringer.
Parallellfinansiering innebærer at Norge finansierer komponenter i større prosjekter sammen med de internasjonale utviklingsbankene, under forutsetning av at
midlene benyttes til innkjøp av varer og tjenester i Norge. Ordningen er en form for
bundet samfinansiering på gavevilkår, dvs. at Norge yter en tilleggsfinansiering til
utviklingsbankenes bidrag, bundet til innkjøp i Norge. En målsetting for ordningen
er at norske bedrifter skal få en «døråpner» for å bli bedre kjent med de multilaterale utviklingsbankene og deres marked, - og forhåpentlig bli bedre kjent med markedene i mottakerlandene. Mange av bedriftene som har deltatt i parallellfinansierte
prosjekter hevder at disse har bidratt til at de har oppnådd andre kontrakter senere.
Aktuelle prosjekter blir valgt ut av Norge i samsvar med norske bistandsmålsetninger, og disse legges så ut på nasjonalt anbud i Norge. Avtalen gjøres så direkte med
mottakerlandet, med henvisning til hovedprosjektet og utviklingsbankens bidrag.
Ordningen innebærer at det er vedkommende utviklingsbank som har ansvaret for
å vurdere det totale utviklingsprosjektet og dets effekter.
Ordningen ble startet opp på forsøksbasis i 1980, og ble gjort permanent etter
evalueringen i 1989-90. Utbetalinger økte raskt fra 8 mill.kr. det første året i 1980,
til 73 mill. i 1984, hvoretter de har variert mellom snaut 40 og 80 mill. I 1992 var
utbetalingen på 72 millioner kr. Ordningen kan benyttes også i land som ikke har
muligheter til å skaffe seg finansiering (og garantier) på kommersielle vilkår, og
utbetalingene har i stor grad vært knyttet til prosjekter i Afrika og enkelte land i
Asia.
Parallellfinansiering har også vært kritisert fordi den innebærer en form for
bundet bistand knyttet til prosjekter i regi av Verdensbanken og de øvrige utviklingsbankene. Men beløpene her er langt mindre enn for ordningen med blandede
kreditter. De styres også i større grad til land og prosjekter som er i samsvar med
norske bistandsprinsipper. Anbudsprosedyren er imidlertid begrenset til norske
leverandører, selv om utvalget av prosjekter skal foretas på områder der den norske
kompetansen anses å være internasjonalt konkurransedyktig. Det norske bidraget er
NOU 1995:5
Kapittel 2
100
ren gavebistand, men det er knyttet til en prosjektpakke med lån eller kreditt fra en
utviklingsbank.
Eksportgarantiordningen. Ulike garantiordninger har vært gjeldende siden
1963 for å dekke den økonomiske og politiske risiko ved eksport til og investeringer
i utviklingsland. I 1988 ble GIEKs daværende særordning for utviklingsland som
dekket både økonomisk og politisk risiko, erstattet av en ny tilsvarende ordning som
bare dekket den politiske risikoen, og som ble administrert av NORAD. Etter omorganiseringen av GIEK i 1993, ble denne ordningen imidlertid igjen tillagt GIEK
(samfunnsdelen) fra 1 januar 1994.
Den tidligere ordningen (kalt «særordningen for utviklingsland» ) som ble opphevet i 1988, hadde i 1976 opparbeidet et garantiansvar på ca. 500 mill. kr, for det
meste knyttet til eksportkreditter.31 Fra dette tidspunkt ble det iverksatt en omfattende kampanje for å skaffe oppdrag til norske verft, bl.a. ved å få land i Afrika og
Asia til å bestille skip der kostnadene i hovedsak ble dekket av en eksportkreditt
garantert av GIEK under denne særordningen. Garantiansvaret steg dermed raskt til
4,9 milliarder kr. i 1983, hvorav 3,2 mrd. skrev seg fra skipseksportkampanjen. En
del av disse garantiene ble gitt uten NORADs anbefaling. Erstatningsutbetalinger
på NORAD-anbefalte garantier beløp seg i perioden 1972-92 til hele 2,3 mrd.kr.
Ved inngangen til 1992 gjenstod det garantiansvar på vel 1 mrd.kr. for eksportkreditter, hvorav storparten skyldtes skipseksportkampanjen. De store tapene og den
praksis som hadde vært benyttet ved vurderingene av garantiene, gjorde at ordningen ble ansett som lite egnet i bistandsammenheng, og ordningen ble derfor opphevet i 1988 og erstattet av den nye ordningen fra 1990.
Den nye ordningen for eksportkredittgaranti er en tilleggsordning i forhold til
den eksportkredittgarantien GIEK ellers har. Den henger bl.a. sammen med at det
kan oppstå et valutaknapphetsproblem i angjeldende land i sør. Behovet for garantien oppstår når kjøperens betaling for leveransen i lokal valuta ikke kan omveksles
til en konvertibel valuta. Det er en forutsetning at NORAD har foretatt en bistandsmessig vurdering av prosjektene.
En evaluering av den nye ordningen som hadde vært i drift siden 1990, ble foretatt i 1993.32 Da var det foreløpig innvilget tilsagn til 10 eksportkreditter, hvorav
bare 2 hadde resultert i løpende garantier. 2 hadde falt bort fordi de norske bedriftene ikke hadde nådd opp i konkurransen, for 4 var anbudskonkurransen ennå ikke
avgjort, og de siste 2 var foreløpig ikke avgjort i UD, men hadde blitt godkjent av
NORAD. Til tross for det begrensede omfang, konkluderer evalueringen med at
«Det garantitilbud u-lands ordningen representerer er helt nødvendig for å kunne
anvende de øvrige næringslivsordningene i tråd med målsettingene for norsk
bistand.» Det henspilles her spesielt til ordningen med blandede kreditter, som forutsetter en garantidekning.
Norge har inngått bilaterale avtaler om teknisk, økonomisk og industrielt samarbeid (TØIS-avtaler) med en rekke land i mellomgruppen.33 Disse avtalene er ofte
motivert ut fra næringslivets behov for en bredere kontaktflate med land som ikke
er sentrale bistandsmottakere. Kommisjonen har ikke noe grunnlag for å kunne vurdere verdien av avtalene, men vil påpeke at myndighetene har begrenset kapasitet
31. Informasjonen er stort sett hentet fra: 3 Y Economics, Garantiordning for investeringer i
og eksport til utviklingsland. Evaluation Report 3.93 utgitt av Utenriksdepartementet,
Oslo 1994.
32. 3 Y Economics, 1994.
33. Norge har TØIS-avtaler med Brasil, Egypt, India, Irak, Israel, Jamaica, Kina, Malaysia, Mexico,
Singapore, Sør-Korea, Thailand og Tyrkia.
NOU 1995:5
Kapittel 2
101
til aktiv oppfølging av slike avtaler samtidig som de pågående liberaliseringsprosesser i land i denne gruppen, er med på å redusere behovet for slike avtaler i fremtiden
2.8
KRAV OG BETINGELSER I SØR-POLITIKKEN: BISTAND, GJELDSLETTEORDNINGER OG ANDRE VIRKEMIDLER
På 1980-tallet og i økende grad på 1990-tallet er det blitt knyttet økonomiske og
politiske vilkår til bistanden.34 I den internasjonale debatten framstilles dette som
noe nytt. Det er det imidlertid ikke. Vilkår knyttet til bistand er like gammelt som
bistanden selv. Bistanden er også bare ett av flere virkemidler for å påvirke andre
lands politikk.
Alle samfunn påvirkes av hverandre gjennom normalt samkvem, informasjon
og kommunikasjon, samtidig som både omfang og innhold i slik påvirkning avhenger av relativ styrke såvel som både økonomiske, politiske og kulturelle faktorer.
Kommisjonen har ingen mulighet til å drøfte alle former for gjensidig påvirkning i
det globale samfunn, men vil her konsentrere seg om den bevisste bruk av enkelte
statlige og internasjonale virkemidler som har vært benyttet i forholdet mellom nord
og sør i de senere årene. Ved siden av bistanden, benyttes både politisk press, handelspolitiske tiltak og andre økonomiske sanksjoner, og i de mest alvorlige tilfeller
militære maktmidler.
2.8.1
Kondisjonalitet i utviklingssamarbeidet
Helt fra starten av har bistand vært et virkemiddel i giverlandenes utenrikspolitikk.
For stormaktene på begge sider i øst-vest konflikten var det en kamp om innflytelse
i sør, med sikkerhetspolitiske interesser som de mest grunnleggende. For andre
giverland, som mange av de mellomstore landene, har imidlertid det å skape en
bærekraftig økonomisk, sosial og politisk utvikling vært mest framtredende. Men
også disse giverne har dermed eksplisitt eller implisitt stilt krav og forventninger til
mottakerne om innholdet i deres politikk. De konkrete kravene ble imidlertid lenge
knyttet utelukkende til de enkelte prosjektene, eventuelt til politikk på sektornivå.
Dette kan betegnes som den klassiske formen for kondisjonalitet i bistanden.
Den bestod delvis i å ivareta givernes strategiske og økonomiske interesser, og delvis i å sikre at bistanden gikk til de formål den skulle. Vilkårene var sjelden knyttet
til mottakerregimets utnyttelse av egne ressurser, bortsett fra forventningen om at
mottaker også skulle bidra til gjennomføringen av de ulike bistandstiltakene.
Økonomisk kondisjonalitet
På 1980-tallet utviklet det seg en ny form for kondisjonalitet som følge av den
økende økonomiske krisen som mange land befant seg i. Stadig flere land først i
Sør- og Mellom-Amerika, og senere et økende antall i Afrika fikk problemer med å
betjene sin gjeld, og var dermed heller ikke kredittverdige for nye lån.
De avtalene som ble inngått mellom IMF i samarbeid med Verdensbanken og
de gjeldsrammede landene om mer generelle betalingsbalanselån knyttet til betingelser om makroøkonomiske stabiliseringstiltak og strukturelle reformer, er senere
blitt kjent som «strukturtilpasningsprogrammer» (STP). Disse ble utformet slik at
først måtte landet inngå en avtale med IMF om stabiliseringstiltak for å rette opp
den økonomiske ubalansen. Deretter kunne Verdensbanken gå inn med strukturtil34. Kommisjonen har hatt særlig nytte av bidrag til Kommisjonen fra forsker Olav Stokke ved
NUPI, som har redigert en ny bok om politisk kondisjonalitet, som kommer i 1995.
NOU 1995:5
Kapittel 2
102
pasningslån knyttet til ytterligere reformer for å skape en bedre basis for fremtidig
vekst og utvikling. Utviklingen av selve gjeldsbelastningen og gjeldslettetiltak er
beskrevet i avsnitt 2.8.3.
Men verken IMF eller Verdensbanken hadde rundt 1980 noe særlig erfaring
med de omfattende balanseproblemene som oppsto i mange land i sør. IMFs erfaringer var primært fra de mer utviklede industriland med kortsiktig betalingsbalanseproblemer, og Verdensbankens erfaring var i hovedsak knyttet til vurdering av
enkeltprosjekter. De var også preget av den konservative økonomisk-politiske ideologi som var på framvekst i USA og Storbritannia. Dette medførte at de første
reformprogrammene nærmest ble «blåkopier» av relativt enkle programmer for
liberalisering og privatisering av økonomien og innføring av «tilbudsside» økonomisk politikk. Denne politikken ble lagt til grunn for utformingen av betingelser for
å få nye lån, eller oppnå gjeldslette for gamle lån. De gjeldsrammede landene kom
med betydelige protester. Enkelte FN-organisasjoner, som FNs Økonomiske Kommisjon for Afrika (ECA) og UNICEF, og flere sakkyndig hold var også sterkt kritiske til disse programmene.
Likevel var hovedelementene i STP-programmene nødvendige for å rette opp
den ekstreme ubalansen i de gjelds- og kriserammede landene; ved devaluering,
større liberalisering av interne priser og omsetning, og reduksjon av underskuddet
på statsbudsjettet. Men måten disse tiltakene ble gjennomført på, kunne vært anderledes.
STP-programmene var også i liten grad tilpasset spesielle forhold i det enkelte
land, og de var helt utilstrekkelige for å skape et bedre grunnlag for langsiktig vekst
og utvikling i de fleste land i Afrika. Resultatene er da også blitt forskjellige i de
enkelte land. Stort sett kan en imidlertid oppsummere at programmene i Sør- og
Mellom-Amerika ble gjennomført med store sosiale kostnader, men har langt på vei
bidratt til å redusere gjeldsbyrden og har skapt et bedre utgangspunkt for langsiktig
utvikling. I de asiatiske landene som gjennomførte STP-reformer var problemene
som regel av mindre alvorlig karakter, og programmene har derfor lyktes i sørre
grad, også fordi de institusjonelle forholdene lå bedre til rette.
I Afrika har det bare vært mulig å redusere de verste utslag av den økonomiske
ubalansen, og stanse den økonomiske tilbakegangen. Det har foreløpig ikke lyktes
å skape noen ny økonomisk framgang. Reformene har skapt sosial og økonomisk
usikkerhet for mange, der det særlig har gått ut over offentlig sysselsatte og andre
lønnsmottakere i byene. Omfanget av den såkalte uformelle «parallelle» økonomien er imidlertid så stor at det er vanskelig å analysere de totale effektene. Uansett
har Verdensbanken stadig måtte revidere sin politikk og sine anbefalinger overfor
de afrikanske landene, basert på erfaringer som er vunnet underveis.
Den viktigste erfaring med STP-programmene er imidlertid at også disse har
størst mulighet for å lykkes med nødvendige reformer for å legge grunnlaget for en
bærekraftig økonomisk utvikling, dersom reformene også er ønsket internt i landet,
og landets egne myndigheter og politiske ledelse aktivt deltar i utforming og gjennomføring av reformene. Reformer som gjennomføres bare fordi de presses gjennom av eksterne bistandsgivere, vil ofte bli halvhjertet og stanse opp når de truer
viktige interne interesser. I likhet med bistandsfinansierte enkeltprosjekter, vil også
større reformprogrammer ha størst effekt dersom det er landet selv som har «eierskapet» til reformprosessen.
Imidlertid har det også i noen av landene vært nyttig for nasjonale myndigheter
å kunne benytte seg av press fra finansinstitusjonene og andre kreditorer og givere,
som «påskudd» for å gjennomføre nødvendige men upopulære økonomiske tiltak.
Som påpekt bl.a. fra South Centre (i vedlegg IV) har det også vært nyttig for flere
av landene å bli stilt overfor den finansielle disiplin som er blitt pålagt under disse
NOU 1995:5
Kapittel 2
103
reformene. Det er derfor ikke noen entydig relasjon mellom de eksterne og interne
interesser i gjennomføringen av STP-programmene.
Finansinstitusjonene har innsett at de første strukturtilpasningsprogrammene
ikke bidro tilstrekkelig for å skape bærekraftig utvikling. Den nye orienteringen
innebærer derfor en sterkere fokusering på kapasitetsbygging og investering i menneskelige ressurser. Det siste impliserer at statens rolle styrkes for å kunne ivareta
sosiale og økonomiske rettigheter. Samtidig har endringene i de internasjonale
maktforhold på slutten av 1980-tallet og den tiltakende interne opposisjon mot autoritære regimer bidratt til økende krav om menneskerettigheter og demokrati.
Bistandssamfunnet har i økende grad erkjent behovet for å kombinere økonomisk
vekst med et demokratisk styre som sørger for en mer rettferdig fordeling og som
sikrer de grunnleggende rettighetene.
Det kan her være grunn til å understreke forskjellene mellom de to Bretton
Woods-institusjonene. I utgangspunktet arbeidet de med forskjellige saksområder,
benyttet ulik tidsprofil, og brukte ulike instrumenter. IMF skal fremme internasjonalt monetært samarbeid, bidra til en økende og balansert vekst i verdenshandelen,
fremme stabile valutakurser, utvikle et multilateralt betalingssystem, og spesielt
finansiere og gi råd om korrigering av mer kortsiktige underskudd på betalingsbalansen. Verdensbankens oppgave har snarere bestått i å yte mer langsiktige land på
gunstige vilkår til infrastrukturinvesteringer og andre oppbyggings- eller utviklingstiltak for å fremme den langsiktige veksten i økonomien. Populært kan en si
at IMFs rolle internasjonalt likner på Norges Banks rolle i Norge, mens Verdensbankens rolle likner mest på SNDs (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond).
Arbeidsoppgavene til de to organisasjonene skal i prinsippet utfylle hverandre.
Men utviklingen på 1980-tallet medførte at Fondet utviklet nye låneinstrumenter
med bistandsfinansiering med lengre tidsvarighet, slik at disse ligger noe nærmere
Verdensbankens. Samtidig utviklet Banken sektorlån og generelle strukturtilpasningslån, som ikke lenger var knyttet til enkeltprosjekter. Banken ble også stadig
mer involvert i de makroorienterte økonomiske reformprogrammene.
Arbeidsdelingen mellom de to forutsetter imidlertid at Fondet har hovedansvar
for å stille krav om makroøkonomisk balanse i økonomien som betingelse (kondisjonalitet) for å yte lån, mens Verdensbanken bygger videre på disse betingelsene.
Men de praktiske erfaringene tilsier at Fondet også fører den mest «konservative»
økonomiske politikken, samtidig som de oftere har mer begrenset erfaring og kjennskap til de mer strukturelle økonomiske og institusjonelle forhold i landene, spesielt
i lavvelferdslandene. Verdensbanken har, sammenliknet med IMF, en tettere kontakt med de enkelte landene, og en aktiv politikk for å trekke konsekvenser av erfaringene som vinnes. Banken har på dette grunnlag stadig revidert sine analyser og
anbefalinger, og blitt trukket stadig grundigere inn i en mer omfattende forståelse
av de gjeldsbelastede lavvelferdslandene.
Kommisjonen er derfor mest skeptisk til den rollen IMF spiller i utformingen
av økonomiske betingelser for lavvelferdslandene. Men også Verdensbanken trenger å bedre sin dialog med låntakerne, og delta mer aktivt i samarbeid med andre
giverorganisasjoner som kan tilføre mer varierte erfaringer.
Kommisjonen er også bekymret over den enerådende stilling som de to Bretton
Woods-institusjonene har fått spesielt i Afrika når det gjelder utforming av utviklingsstrategier. Erfaringene tilsier at de ikke alltid er i stand til å gi de beste rådene,
og sette de mest relevante betingelsene, selv om de er tilpasser seg erfaringene.
Både for låntakerne og de andre giverinstitusjonene vil det være fordelaktig med en
større pluralisme i utformingen av den økonomiske kondisjonaliteten.
NOU 1995:5
Kapittel 2
104
Politisk kondisjonalitet
Politisk kondisjonalitet er heller ikke et nytt fenomen i bistandssamarbeidet, men
revolusjonen i Øst-Europa og Sovjetunionens sammenbrudd aktualiserte dette
tema. Idet den andre verden opphørte som en enhetlig allianse, ble den tredje verden
mindre interessant som geo-strategisk innflytelsesfære for den første verden. Derimot ble det både mulig og viktig å fremme demokrati og menneskerettigheter som
sentrale verdier i den nye verdensordningen.
Men vellykket demokratisering som slår rot og oppnår stabilitet, må i følge historiske erfaringer vokse ut av lokale og nasjonale prosesser, og kan sjelden påtvinges utenfra. Også i sør er de viktigste demokratiprosessene sprunget ut av interne
protester og opposisjonsbevegelser, ofte knyttet til politiske bevegelser, fagforeninger, eller organisasjoner med religiøs forankring. Mange omveltninger i Asia og
Latin-Amerika fant sted på 1980-tallet før den kalde krigen tok slutt, og uten noen
sterk ekstern støtte til opposisjonen. På tilsvarende måte har også en indre opposisjon kjempet fram en politisk liberalisering og mer åpenhet i mange afrikanske land
på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-årene. Her spilte bistandsyterne
lenge en passiv rolle med støtte til de sittende regimene, før de skiftet linje og ble
mer aktive i arbeidet for politiske reformer og demokratisering.
I de senere årene har det skjedd demokratiske valg i en rekke land. Men selv om
slike valg er viktige i demokratiseringsprosessen er ikke innføringen av et flerpartisystem tilstrekkelig for å skape verken demokrati eller utvikling. Det foregår en
aktiv debatt ikke minst i Afrika om hvordan demokratiet kan utformes og tilpasses
i de ulike kulturer og tradisjoner, samtidig som noen grunnleggende og universelle
demokratiske prinsipper opprettholdes.
Bistandsytere bør vise en åpenhet i denne debatten, samtidig som noen grunnleggende verdier må legges til grunn. Etter Kommisjonens oppfatning må det være
spørsmålet om representativitet og mulighetene for samfunnsborgere til å påvirke
politiske beslutningsprosesser, tilstrekkelig åpenhet og tilgang til informasjon, samt
at både politiske myndigheter og forvaltningen kan stilles til ansvar for sine valg,
som må være det førende prinsipp i en dialog om disse spørsmålene. (Jfr. "Mål og
verdigrunnlag" i kap.3.)
Bistandssamfunnet har også i de senere årene hatt en tendens til å fokusere for
mye på valgprosessen uten å følge opp med økonomisk støtte til de politiske reformkravene som de selv har stilt.
2.8.2
Norske bilaterale erfaringer med bistand som virkemiddel
Norge var lenge ikke særlig aktive med å benytte bistand som et eksplisitt utenrikspolitisk virkemiddel. Likevel har bistanden vært benyttet i en rekke tilfeller der
Norge har villet markere seg politisk, først og fremst ved valg av bistandsmottakere,
og i enkelte tilfeller ved nedtrapping og avslutning av et bistandssamarbeid.
Allerede valget av Norges første bistandsmottaker India, tidlig på 1950-tallet,
var også et uttrykk for politisk sympati med det nye demokratisk valgte Nehru-regimet med en tilnærmet sosialdemokratisk ideologi. I St.meld.nr.29 (1971-72) ble det
fastlagt nye prinsipper for valg av hovedsamarbeidsland for norsk bistand, som bl.a.
fortsatte «at landets myndigheter fører en utviklingsorientert og sosialt rettferdig
politikk» . Samme melding åpnet også for at Norge, til forskjell fra de fleste
bistandsland, kunne yte humanitær støtte til frigjøringsbevegelser som brukte våpen
i sin kamp for selvstendighet eller mot apartheid. Norge var senere villig til å følge
opp slik støtte til nye selvstendige stater og nye regimer både i Mosambik, Portugal,
Vietnam, Zimbabwe, og Nicaragua, selv om dette i noen tilfeller var i motsetning
til interessene til våre øvrige allierte.
NOU 1995:5
Kapittel 2
105
Det lå også tydelige utenrikspolitiske motiver bak når Norge avsluttet sine
bistandstiltak i land som Uganda (under Idi Amin), Cuba (etter Cubas støtte til
Angola), og Vietnam (etter en uheldig skyteepisode). Det var også utenrikspolitiske
årsaker til at Norge ikke avsluttet sitt bistandsengasjement under militærregimet i
Pakistan tidlig på 1980-tallet, ettersom Pakistan var en viktig støtte for opposisjonen i Afghanistan etter den sovjetiske invasjonen der.
Norge var imidlertid lenge lite interessert i å ta opp politiske spørsmål og menneskerettigheter i landene som var mottakere av norsk bistand, trass i både overgrep
og brudd både på politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. I enkelte tilfeller,
som etter at norske fredskorpsdeltakere overvar en massakre i Kenya, og når Landstudien om Zimbabawe (1989)35 påpekte åpenbare behov for jordreformer, ble
slike spørsmål ikke reist av norske myndigheter.
Norge var heller ikke noen aktiv deltaker i utformingen av, eller støtten til, de
økonomiske reformprogrammene som det internasjonale Pengefondet (IMF) og
Verdensbanken formulerte som betingelser for gjeldslette og ytterlige kreditter på
begynnelsen av 1980-tallet, snarere tvert imot. Da Tanzania kom i alvorlige betalingsbalansevansker fra 1979, inngikk de forhandlinger med IMF/Verdensbanken,
men kunne ikke akseptere deres krav om devaluering, slik at det kom til fullt brudd
med disse institusjonene i 1982. De nordiske landene oppretthold imidlertid sin
støtte til Tanzania på tross av dette bruddet, og bistod landet med utforming og gjennomføring av mer begrensede reformtiltak uten støtte fra IMF/Verdensbanken.
Disse reformene var imidlertid ikke tilstrekkelig til å redusere underskuddet og
skape ny vekst i økonomien, og de nordiske landene med Sverige i spissen ble stadig mer utålmodige med de de oppfattet som den langsomme og mangelfulle
reformprosessen. Støtten fra de nordiske landene kunne heller ikke bli stor nok til å
dekke underskuddene i Tanzania, uten bidrag også fra andre givere.
I 1985 endret de nordiske landene sin politikk, og informerte Tanzania om at de
heller ikke kunne opprettholde sin støtte, dersom ikke de tanzaniske myndigheter
inngikk en avtale med IMF/Verdensbanken. Det var igjen Sverige som var den mest
aktive part på nordisk side, men også norske bistandsmyndigheter var kommet til
samme konklusjon, til tross for betydelig opposisjon mot et slikt linjeskift i store
deler av bistandsapparatet.
Den posisjon som de nordiske landene da hadde i Tanzania, kan ha vært utslagsgivende for at myndighetene ga etter, og inngikk en slik avtale med IMF fra 1986.
Også internt i Tanzania var det sterk uenighet om denne politikken, både før og etter
IMF-avtalen i 1986, med både tilhengere og motstandere av en økonomisk reformpolitikk. Men det ytre press fra bistandsyterne ble meget sterkere etter at de nordiske
landene skiftet standpunkt.
Linjeskiftet i 1985 gjorde imidlertid et betydelig inntrykk i Tanzania, der Norges (og de andre nordiske landenes) politikk i perioden 1982-85 ofte framheves som
en viktig positiv politisk støtte i en meget vanskelig periode. (Se bl.a. Mascarenhas
beskrivelse i vedlegg V.) Andre har lagt større vekt på at de nordiske land i denne
perioden bidro til å forlenge en uheldig økonomisk politikk, og utsette nødvendige
reformer.
Det var første gang Norge deltok i en aktiv støtte til fordel for strukturtilpasningspolitikken. I de senere årene har Norge tatt mer aktiv stilling til disse, og forsøkt å delta i utforming og tilpasning av innholdet slik at det skal gi større rom for
sosiale hensyn.
Fra siste halvdel av 1980-tallet har Norge også begynt med en noe mer aktiv
vurdering av forholdet mellom menneskerettigheter og bistanden, og medvirkende
35. Zimbabwe Country Study. Oslo/Harare: Hifab International/ Zimconsult, 1989
NOU 1995:5
Kapittel 2
106
til dette har bl.a. vært de årlige studier av menneskerettighetene i Norges hovedsamarbeidsland, som utkom første gang i 1985. Et styrende prinsipp var at Norge ikke
ønsket å bruke nedskjæring av bistand som en negativ sanksjon ved brudd på menneskerettighetene, men heller ville bruke bistanden positivt som et incitament for å
styrke disse.
De to mest aktuelle eksemplene, som Norges forhold til Sri Lanka og Kenya,
illustrerer denne politikken. Da borgerkrigen på Sri Lanka brøt ut igjen i 1983, ble
det etter hvert rettet mye kritikk mot myndighetenes overgrep ved bekjempelsen av
de tamilske opprørerne og senere av JVP-geriljaen i 1988-90. Landstudien om Sri
Lanka (1987)36 analyserte menneskerettighetssituasjonen og fant at det ble begått
omfattende og vedvarende overgrep. Den anbefalte derfor ut fra norske bistandsprinsipper at bistanden burde avsluttes innen utgangen av 1988 dersom ikke forholdene ble drastisk forbedret. Norske myndigheter valgte imidlertid å oprettholde
bistanden, men forsøkte å kanalisere større deler av den til frivillige organisasjoner,
og til ofre for konflikten. Det var de srilankesiske myndighetene som reagerte skarpest på den norske holdningen, bl.a. ved å avlyse et planlagt besøk for Bistandsministeren i 1987. Norge har senere foretatt en nedtrapping av bistanden uten noen
dramatiske kutt.
Kenya var ett av Norges hovedsamarbeidsland fra 1960-tallet. Utover på 1980tallet ble imidlertid regimet i økende grad kritisert for brudd på menneskerettigheter, uten at dette fikk noen konsekvenser for verken norsk eller annen internasjonal
bistand til landet. I 1987 ble imidlertid Kenya og spesielt president Moi sterkt kritisert i norsk presse foran et planlagt statsbesøk, som bl.a. av den grunn ble avlyst fra
kenyansk side. Norge ønsket på det tidspunkt ikke å redusere bistanden, selv om det
ble krevet fra deler av den norske opposisjonen. Imidlertid reagerte Kenya med å
gjøre det vanskelig for Norge å få gjennomføre sine bistandstiltak i landet, bl.a. ved
ikke å godkjenne plasseringen av norske fredskorpsdeltakere. Etter dette ble forholdet mellom Norge og Kenya noe anstrengt. Koigi wa Wamwere, en kenyansk politiker med norsk flyktningestatus, ble i 1990 arrestert og fengslet av kenyanske myndigheter. Norske protester og antydninger om å redusere bistanden førte til kraftige
reaksjoner i Kenya, der presse og politikere anklaget Norge for forsøk på nykolonial
dominans og styring av kenyansk rettsvesen, og som endte med at Kenya brøt de
diplomatiske forbindelsene med Norge. Norge måtte derfor stanse all statlig bilateral bistand. Det var altså ikke Norge som tok i bruk bistanden som et aktivt virkemiddel.
Disse to eksemplene illustrerer også at Norge har små eller ingen muligheter til
å påvirke et mottakerland når vi opptrår alene, slik tilfellet var både i Sri Lanka og
Kenya. Men i begge tilfeller tok de større giverlandene og -organisasjonene noen år
senere opp den politiske situasjonen i de to landene, og ved samlet aksjon og trusler
om drastiske reduksjoner i den samlede internasjonale bistanden, oppnådde de at
regimene måtte liberalisere sin politikk og gi større rom for opposisjonen og demokratiske valg.
Norge har i de seneste årene vist en mer aktiv holdning i flere tilfeller, som ved
protester mot innkjøp av presidentfly i Namibia, ved rettsforfølgelse av opposisjonelle forfattere i Bangladesh, eller ved korrupsjonsmistanker i Tanzania. Det er likevel behov for en mer systematisk utnytting av de ulike virkemidlene som står til
rådighet i tillegg til bistanden, samtidig som reaksjonene bør være internasjonalt
koordinerte og basert på internasjonalt aksepterte normer og regler, som Kommisjo36. Gunnar M. Sørbø et al, Sri Lanka Country Study and Norwegian Aid Review . Bergen: University og Bergen, Center for Development Studies, 1987.
NOU 1995:5
Kapittel 2
107
nen drøfter i "Mål og verdigrunnlag" i kap.3 og "Strategier og virkemidler for ny
norsk sør-politikk" i kap.5.
2.8.3
Gjeldsbyrden, et komplisert problem
Gjeldsproblemene i mange lavvelferdsog mellomgruppeland på 80-tallet hadde
bakgrunn i sterkt stigende oljepriser og tilgang på rimelige lån på 70-tallet sammen
med en mislykket næringspolitikk og investeringer med dårlig lønnsomhet i mange
av landene. De økonomiske innstramningene i de industrialiserte land etter det
andre oljesjokket i 1979 førte på sin side til sterkt stigende rentenivå på verdensmarkedet og fallende eksport fra lavvelferdsog mellomgruppeland til industrialiserte
land fra begynnelsen på 80-tallet. Den minkende etterspørsel fra industrialiserte
land sammen med økende produksjon av enkelte råvarer førte også til fall i råvarepriser.
Gjeldsproblemene slo for alvor ut i krise da Mexico i 1982 informerte långiverne sine om at landet ikke lengre var i stand til å betale renter og avdrag og at landet derfor ville innstille betjeningen av gjelden. Dette ble fulgt opp med tilsvarende
erklæringer fra en lang rekke land særlig i Latin-Amerika og i Afrika sør for Sahara.
Sterkt medvirkende til at dette utløste krise var at den private kapitaltilgangen til
disse landene avtok sterkt som en konsekvens av at gjeldsbetjeningen ble innstilt.
Regionale ulikheter i gjeldsbelastning
Utviklingen i gjeldssituasjonen, långiverlandenes reaksjoner og Norges holdning
fram til ca 1990 er det forøvrig gjort utførlig rede for i St.meld. nr. 51 (1991-92).
Her skal vi derfor i hovedsak konsentrere oss om en kort redegjørelse for utvikling
i gjeldssituasjonen og sammensetning av kapitalstrømmene mellom nord og sør
etter at stortingsmeldingen ble skrevet.
«Netto ressursoverføring» er et uttrykk for netto kapitalstrøm fra nord til sør av
utviklingshjelp, lån og utenlandske investeringer, fratrukket renter og avdrag på lån
samt inntekter til utenlandske investorer på investert kapital. Denne kapitalstrømmen gikk fra sør til nord i perioden 1984 til 1988 for alle land sett under ett. Dette
hang sammen med økning i gjeldsbelastning samtidig med stagnasjon i bistandsoverføringer og reduksjon i private kapitaloverføringer på grunn av gjeldskrise og
økende betalingsproblemer i mange land. Men de fleste land i Afrika hadde fortsatt
en positiv netto ressursoverføring selv i denne perioden.
Den samlede gjeld i lavvelferdsog mellomgruppeland var i 1982 på 850 milliarder USD. I 1991 var den kommet opp i USD 1351 milliarder, som da utgjorde
ca 41 prosent av landenes samlede BNI. I løpet av de senere årene har gjelden vokst
videre, og blir anslått til USD 1770 milliarder ved utgangen av 1993.37 Fordelingen
på regioner og grupper av land går fram av tabell 1. Vi ser bl.a. at Afrika og LatinAmerika i de senere år har en moderat gjeldsøkning sammenliknet med Øst- og SørAsia. Vi ser også at grupperingene av tungt gjeldsbelastede land, lav- og middelsinntekt, har betydelig mindre gjeldsvekst enn de andre.
37. Tallene for 92 og 93 er hentet fra World Debt Tables, Verdensbanken 1993. De øvrige tallene er
hentet fra St.meld.nr 51 (1991-92). Tall for 1993 er anslag.
NOU 1995:5
Kapittel 2
108
Tabell 1. Ekstern gjeld, 1992 og 1993
Region/landgruppe
Total gjeld i milliarder
US dollar
Vekst i nominell
gjeld, prosent
1992
1993*
1992
1993*
Alle lav- og mellom-inn tektsland
1662.2
1770.1
3.5
6.5
Øst-Asia
320.2
366.7
9.1
14.5
Europa og Sentral-Asia
329.1
351.3
6.0
6.8
Latin-Am. og Karibiske land
496.2
512.9
1.6
3.4
Nord-Afrika og Midt-Østen
189.0
194.7
-1.3
3.0
Sør-Asia
127.9
139.9
5.8
9.3
Sub-Sahara Afrika
194.3
199.0
-0.7
2.5
Tungt gjeldsbelastedelav-inntektsland.
204.1
207.9
-1.0
1.9
Tungt gjeldsbelastedemiddels-inntektsland
522.2
535.6
-0.3
2.6
Moderat gjeldsbelastedelav-inntektsland
266.0
287.5
5.2
8.1
Moderat gjeldsbelastedemiddels-inntektsland
344.2
365.1
7.2
6.1
Andre land
325.7
384.0
7.9
14.8
* Tallene for 1993 er anslag.
Kilde: Kilde: Verdensbanken, World Debt Tables 1993/94, tab A4
Men belastningen med å ha gjeld avhenger også av evnen til å betjene gjelden.
Denne avhenger av landets økonomiske tilstand og av hvilke rente- og avdragsvilkår som er knyttet til gjelden. Tabell 2 viser bl.a. at mens Afrika sør for Sahara har
stor gjeld i forhold til BNP er gjeldsbetjeningen i prosent av eksporten ikke spesielt
høy. Men den har vist sterk stigning fra 1980 til 1992. Latin-Amerika har høy men
avtakende gjeld i forhold til BNP fra 1989 til 1992 og avtakende gjeldsbetjening i
forhold til eksort fra 1980 til 1992. Men gjeldsbetjeningen ligger fortsatt på et høyt
nivå. Ser en på gruppen av alle de tungt gjeldsbelastede land, har de en høy, men
avtakende totalgjeld fra 1989 til 1992 i forhold til BNP og også en høy, men avtakende, gjeldsbelastning i forhold til eksport fra 1980 til 1992.
NOU 1995:5
Kapittel 2
109
Tabell 2. Utvikling i gjeldsbelastning
Total gjeld
som prosent av BNP
Gjeldsbetjening
i prosent av eksport
Regioner/grupper av land
1989
1992
1980
1992
Alle lavinntektsland
30.2
32.1
10.2
18.9
Lavinntektsland untattKina og India
67.0
61.2
11.8
24.5
Alle mellominnt.land
34.6
34.2
24.9
18.4
Afrika sør for Sahara
82.4
88.2
11.5
20.0
Øst-Asia og Stilleh.
20.4
23.6
13.4
13.0
Sør-Asia
20.6
28.2
11.9
23.0
Europa og Sentral-Asia
23.4
31.3
15.9
14.0
Midt-Østen og Nord-Afrika
46.7
40.3
16.5
22.2
Lat.Amerika og Karibi.
45.5
38.1
37.1
29.5
De tungt gjeldsbelastede
46.6
41.1
34.0
29.8
Kilde: Kilde: World Development Report 1994, Verdensbanken
Det er viktig å merke seg den endringen i sammensetning av tilstrømming av
langsiktig kapital til lav- og mellominntektsland som har skjedd fra midten av 80tallet til i dag. Dette vises i tabell 3. I 1986 utgjorde bistandsfinansiering over to tredeler av strømmen. I 1993 utgjør bistandsfinansiering ikke stort mer enn en tredel.
På den andre siden har direkte investeringer fra utlandet pluss utlendingers verdipapirinvesteringer i aksjer og obligasjoner i landene økt fra ca en seksdel til ca 40 prosent av den langsiktige kapitaltilførselen. Det er ikke overraskende at den største
delen av denne strømmen går til mellominntektsland, for en stor del i Latin-Amerika på grunn av bedret økonomisk utvikling og Asia på grunn av fortsatt høy vekst.
Av lavinntektslandene har spesielt Kina, men også India og Indonesia, blitt attraktive for slike direkte private investeringer i næringsvirksomhet. Av enkeltland er det
Kina som er største mottakeren med over dobbelt så stort beløp som det landet som
mottar nest-mest, Mexico. Det er i vår sammenheng også viktig å merke seg at de
direkte investeringene, i tillegg til å være kapitaltilførsel, ofte har en utviklingseffekt ved å være sammenkoplet med teknologioverføring, styringskompetanse og
markedsadgang.
Generelt kommer lavinntektsland som gruppe og Afrika sør for Sahara som
geografisk område ut som taperen i forhold til denne kapitalstrømmen. Afrika er for
en stor del avhengig av offentlige lån og gaver for sin kapitaltilførsel og opplever
nå stagnasjon eller nedgang i samlet netto kapitaltilførsel.
NOU 1995:5
Kapittel 2
110
Tabell 3. Netto langsiktige finansstrømmer til lav- og mellominntektsland
(Milliarder US dollar)
Type finansstrøm
1986
1989
1992
1993*
Samlet nettolangsiktsstrøm
63.9
79.5
156.6
176.7
Bistandsfinansiering
44.0
41.1
54.6
63.5
Private lånog obligasjoner
9.2
10.2
41.7
43.7
Direkte investeringerfra utlandet
10.1
24.7
47.3
56.3
Utlendingers verdi-papirinvesteringer
0.6
3.5
13.1
13.2
Kilde: Kilde: World Debt Tables 1993-94, tabell A1. Verdensbanken. *Tallene for 1993 er anslag.
Denne utviklingen i gjelds- og kapitaltilførselssituasjonen viser at det er nær
sammenheng mellom den økonomiske tilstand land er i, og den evne de har til å
trekke til seg nødvendig kapital for å få positiv utvikling i økonomiske og sosiale
forhold. Lavinntektsland kommer lett inn i en vond sirkel der ulike negative faktorer
forsterker hverandre.
Gjeldslettetiltak; hva er gjort?
Etter Kommisjonens mening er lettelser i gjeldsbelastning for en del land en nødvendig del av en helhetsløsning som kan bryte denne vonde sirkel, men den vil sjelden være en tilstrekkelig betingelse. Den må kombineres med en økonomisk politikk og spesielt en styring av kapital til investeringer som kan gi økt verdiskaping
som er slik at landet kan unngå å komme opp i ny gjeldskrise.
Det bør også generelt merkes at økning i gjeld ikke nødvendigvis er et problem.
Svak gjeldsvekst behøver heller ikke være et økonomisk sunnhetstegn. Hvis gjeldsøkning gir grunnlag for samfunnsmessige lønnsomme investeringer, kan gjeldsøkning være med på å påskynde en positiv utvikling. For lav- og mellomvelferdsland
med stort behov for økning i realkapital som infrastruktur eller produksjonskapital
i næringsvirksomhet, vil det være normalt med en økning i netto finansforpliktelser
overfor utlandet. Landenes produksjonskapasitet bygges opp ved kapitaltilførsel fra
utlandet. Det som er viktig å passe på, er å ha en utviklingsfremmende investeringspolitikk og at belastningen med lånebetjening ikke blir så stor at det oppstår akutte
betalingsproblemer.
Utviklingen i de langsiktige finansstrømmene og spesielt fordelingen av strømmene fra private kilder støtter oppunder hovedpoenget i det såkalte Baker-initiativet
. Det bygde på en erkjennelse av at gjeldsproblemet bare kunne løses gjennom en
vekststrategi utløst gjennom en ansvarsdeling mellom debitor- og kreditorland, privatbankene og de multilaterale kredittinstitusjonene. Initiativet, som ble lansert i
1985, tok sikte på å sikre gjeldsrammede land økt kapitaloverføring fra offentlige
og private kilder samt at de industrialiserte land skulle føre en økonomisk politikk
som sikret vekst i verdensøkonomien. Begge disse elementene sviktet i første
omgang, men det som har skjedd i de senere år i en rekke mellominntektsland kan
sies å være en støtte for ideen bak James Bakers initiativ.
Det er blitt gjort en rekke forsøk på å redusere belastningen for lavinntektslandene av offentlige bilaterale fordringer gjennom gjeldslettetiltak ved den såkalte
NOU 1995:5
Kapittel 2
111
Paris-klubben . Paris-klubben er en uformell sammenslutning av kreditorland, i det
vesentlige OECD-land.38 En rekke land har fått reforhandlet sine gjeldsforpliktelser flere ganger, Madagaskar og Niger hele 7 ganger i perioden 1980 til 1993 og
Zaire 6 ganger. At det har vært nødvendig til å gjenta operasjonen så mange ganger
for enkelte land kan skyldes både at kreditorene ikke har gjort godt nok arbeid og at
debitorlandet ikke har evnet å gjennomføre de omleggingen av egen økonomistyring som har vært nødvendig.
De multilaterale kreditorene Verdensbanken og Valutafondet er ikke med i
Paris-klubben, og dermed ikke de kreditorordningene som blir avtalt gjennom den.
Men gjennom sine utlån på rimelige vilkår og med betingelser knyttet til omstillinger i økonomiske politikk, tar de sikte på å støtte opp om de økonomiske omstillingene som låntakerlandene må gjennomføre bl.a. for å kunne unngå å komme opp i
nye gjeldskriser. Verdensbanken har videre en ordning der land som nå er IDA-låntakere, men har gamle IBRD-lån kan få dekket renter på disse lånene og bilaterale
givere kan bidra med ekstra midler til dekning av avdrag på eldre IBRD-lån.
Norge er ett av de få land som har bidratt til Verdensbankens ordning med dekning av avdrag på gamle IBRD-lån til nåværende IDA-låntakere. Norge har opprettet et fond for internasjonale gjeldsoperasjoner. Det skal bidra til å lette gjeldsbyrden og sikre økte ressursoverføringer til de fattigste og mest gjeldstyngede land.
Fondet skal særlig være rettet mot Norges programland i Afrika. I perioden 198893 er til sammen 915 mill kr blitt utbetalt over fondet fordelt med noe over halvparten til Verdensbankens ordning for lette i betjeningen av gamle IBRD-lån til lavinntektsland, omtrent en firedel til samfinansiering med Verdensbankens IDA-kreditter
til økonomiske reformprogram og resten, 150 mill kr, til Valutafondets utvidete
strukturtilpasningsfond ESAF.
Norges bilaterale fordringer
Norge hadde i midten av 1994 i alt NOK 4,3 milliarder i utestående, misligholdte
fordringer i utviklingsland, som var knyttet til eksportkreditter gjennom Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK).39 I tillegg kommer NORADs investeringsgarantier på ca NOK 0,5 milliarder, og eventuelle private bankers fordringer som ikke
har statlige garantier. Av disse var ca NOK 1,1 milliarder innvilget under GIEKs
«alminnelige ordning» , som ikke er knyttet til bistandsfinansiering, mens NOK 2,2
milliarder var eksportkreditter som har vært godkjent av NORAD som utviklingsfremmende under en særordning for utviklingsland. De siste NOK 1,0 milliard er
også dekket av særordningen, men ble ikke vurdert og godkjent av NORAD. Disse
ble særlig innvilget under den omstridte skipseksportkampanjen på slutten av 1970tallet, da det ble inngått en rekke avtaler om bygging av skip ved norske verft for
leveranse til land i sør under spesielt gunstige kredittbetingelser. Fordelingen av
disse utestående fordringene er gjengitt i tekstboksen.
Norge går aktivt inn i gjeldslettetiltak, hovedsakelig bestemt gjennom Parisklubben, med bevilgning både over statsbudsjettets programområde 02 Utenriksformål (ikke NORAD-godkjente fordringer) og programområde 03 Utviklingshjelp
(NORAD-godkjente fordringer). I tillegg til bevilgninger til gjeldsfondet som nevnt
ovenfor, er det også under bistandsbudsjettet bevilgninger til tilskudd til gjeldstiltak
til oppfølging av Parisklubb-avtaler. Disse bevilgningen har i de senere år vært av
omlag samme størrelse som de årlig tilskudd til fondet. Her er det også tale om tiltak
38. Tilsvarende reforhandlinger av gjeld til private banker og kredittinstitusjoner skjer via den tilsvarende London-klubben .
39. Kilde for opplysninger om utestående fordringer: Data fra GIEK.
NOU 1995:5
Kapittel 2
112
for de fattigste land, til NORAD-anbefalte prosjekter og til gjeldsnedskrivning på
minimum 50 prosent vedtatt på multilateral basis. Tiltakene skal kunne rapporteres
som offisiell utviklingshjelp, ODA. Norge har gått inn for gjeldslette på 80 prosent
til de fattigste landene i Parisklubb-sammenheng.
Norges utestående fordringer i land i sør
1.
Under GIEKs alminnelige ordning:
Peru
570 mill.kr.
Zaire
170 mill.kr.
Algerie
154 mill.kr.
Andre land
187 mill kr.
Til sammen
1081 mill.kr.
2.
NORAD-godkjente eksportkreditter:
Sudan
318 mill.kr.
Benin
317 mill.kr.
Elfenbenskysten
293 mill.kr.
Ghana
227 mill.kr.
Senegal
192 mill.kr.
Myanmar/Burma
149 mill.kr.
Guinea
140 mill.kr.
Andre land
556 mill.kr.
Til sammen
2192 mill.kr.
3.
Eksportkreditter under særordningen, men ikke NORAD-godkjent:
Ecuador
353 mill.kr.
Egypt
228 mill.kr.
Senegal
227 mill.kr.
Jamaica
120 mill.kr.
Andre land
85 mill.kr.
Til sammen 1013 mill.kr.
Kilde: Kilde: Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK), 30 juni 1994.
2.8.4
Brudd på folkeretten og internasjonale reaksjonsmønstre
I FN-paktens kap. VI og VII skisseres ulike virkemidler som kan settes i verk i situasjoner som truer eller bryter internasjonal fred og sikkerhet. Slike situasjoner dreier
seg tradisjonelt om direkte aggressive handlinger mellom land slik som invasjon,
okkupasjon og væpnet angrep. Men også destabiliserende situasjoner innenfor land
slik som borgerkriger, store folkeforflytninger og brudd på menneskerettigheter kan
defineres innenfor denne rammen. Artiklene i de to kapitlene kan betraktes som en
eskaleringsstige fra mekling til militær intervensjon. Et grunnleggende prinsipp i
FN-pakten er å forsøke å løse konflikter med fredelige midler, men det er ingen
regel som forhindrer Sikkerhetsrådet i å starte høyt på eskaleringsstigen. Sikker-
NOU 1995:5
Kapittel 2
113
hetsrådet har myndighet både til å vurdere hvilke situasjoner som truer freden og
hvilke virkemidler som skal settes inn. Dette har sine fordeler så lenge Sikkerhetsrådets medlemmer er i stand til å samarbeide og er rettferdige i sine vurderinger.
Under den kalde krigen var samarbeidet det største problemet. I dag er Sikkerhetsrådets sammensetning et problem, som gir utilstrekkelig troverdighet om likebehandling og konsistens.
Fordømmelse i FN
Fordømmelser i FN er gjerne den første internasjonale reaksjon som følge av et
medlemslands brudd på internasjonale rettsprinsipper. Slike fordømmelser betyr
kanskje lite i forhold til å endre et lands politikk. På den annen side er det vanskelig
å vurdere effekten av slike tiltak. Det er stor sannsynlighet for at et slikt virkemiddel
har større effekt i dag enn under den kalde krigen. Utover ubehaget ved å få en internasjonal fordømmelse mot seg har FN ved flere anledninger vist seg i stand til å
følge opp sine verbale fordømmelser med sterkere virkemidler. Jo større troverdighet organisasjonen får i sin håndtering av brudd på internasjonale normer og regler,
jo større blir effekten av virkemidlene som organisasjonen har til disposisjon.
Økonomiske og politiske sanksjoner
Effekten av økonomiske sanksjoner er usikker. Erfaring viser at de trenger tid for å
gi resultater, samtidig som dette ikke er noen garanti for endring av landets politikk.
Spørsmålet blir derfor hvor lenge sanksjonene skal virke før strengere tiltak settes i
verk. Økonomiske sanksjoner bidro til å presse fram regimeskiftet i Sør-Afrika. I
Irak blir sanksjonene fra den andre Golfkrigen fortsatt opprettholdt på grunn av stadig brudd på menneskerettighetene. Det er imidlertid lite som tyder på at det irakiske regimet bøyer av for dette presset samtidig som situasjonen for sivilbefolkningen blir verre.
Erfaringene tyder på at tidsperspektivet er bare ett av flere forutsetninger som
bør være til stede for at sanksjoner skal virke. I tillegg må det være god oppslutning
om sanksjonene. Videre må omkostningene ved gjennomføringen fordeles slik at
oppslutningen sikres. Det land som er gjenstand for sanksjoner må være økoomisk
avhengig av omverden og dermed sårbart. Endelig må den politiske oppslutningen
om regimet være begrenset og helst nedadgående. Om ikke disse forutsetningene er
til stede er sannsynligheten for et vellykket resultat langt mindre, og sivilbefolkningen blir uskyldige ofre.
Militære aksjoner
Det kollektive Sikkerhetssystemet som skisseres i FN-pakten ble aldri realisert på
grunn av supermaktsrivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Med unntak av
Koreakrigen (1950-53) var organisasjonens sanksjonsmuligheter i stor grad begrenset til resolusjoner som fordømte brudd på folkeretten. De to supermaktene støttet
som regel hver sin side i konflikter og vetoretten satte dermed en effektiv stopp for
konflikthåndtering i FNs regi. Endringene i de internasjonale maktforholdene på
slutten av 1980-tallet skapte imidlertid nye muligheter for samarbeid. FNs sikkerhetssystem fikk ny aktualitet i forbindelse med Golfkrisen 1990-91 selv om organisasjonens befatning med denne krisen begrenset seg til resolusjonen om å godkjenne bruken av «alle nødvendige midler» for å tvinge Irak ut av Kuwait. Det var
den USA-ledete flernasjonale styrken som sto for gjennomføringen av aksjonen
under nasjonale flagg. Samme type resolusjon ble vedtatt før den humanitære inter-
NOU 1995:5
Kapittel 2
114
vensjonen i Somalia i 1993. Her ble imidlertid den amerikanske ledelsen etterhvert
erstattet av FN
2.9
POLITISK STYRING, KOORDINERING OG FORVALTNING AV
SØR-POLITIKKEN
Forvaltningen av den norske bistanden har endret seg betydelig og gjennomgått
flere omorganiseringer gjennom årene. Men det er likevel en påfallende stabilitet
ved at det operasjonelle ansvaret for den bilaterale bistanden, helt siden det såkalte
Indiafondet ble opprettet i 1952, har vært lagt til et relativt selvstendig organ. I 1962
ble Indiafondet erstattet av Norsk Utviklingshjelp, som senere ble omdannet til
Direktoratet for Utviklingshjelp (NORAD) i 1968. Bare i en kort periode ble
NORAD lagt inn som en avdeling i det nye Departementet for Utviklingshjelp fra
1984, til det igjen ble utskilt som et eget direktorat i 1989.
NORAD og dens forgjengere har alltid vært underlagt først Utenriksdepartementet og senere Departementet for Utviklingshjelp (DUH) fra 1984. Fra inngangen til 1990 ble så DUH slått sammen med Utenriksdepartementet igjen, men med
opprettholdelse av en egen Bistandsminister.
Ansvaret for bevilgningene til og politikken overfor de multilaterale bistandsorganene har imidlertid vært flyttet langt oftere, og et stadig større ansvar blir plassert inn i Utenriksdepartementets bistandsdel. FNs bistandsorganisasjoner har alltid
sortert direkte i Utenriksdepartementet, og senere Departementet for Utviklingshjelp og Bistandsministeren. Men bevilgningene til Verdensbanken og de regionale
utviklingsbankene lå opprinnelig under Finansdepartementet, før de ble overført til
UD. Norge er representert i det internasjonale pengefondet IMF gjennom Norges
Bank. De politiske sakene i FN og dens særorganisasjoner ligger direkte under
Utenriksministeren, og fra midten av 1980-tallet ble det opprettet en ny Nord/Sørenhet (senere: Ressursavdeling) under Utenriksministeren som inntil februar 1995
har hatt ansvar for Norges deltakelse i de såkalte Nord/Sør-forhandlingene i UNCTAD og andre FN-organer.
Gjennom de ulike flyttinger og omorganiseringer, spesielt i forbindelse med
opprettelsen og senere den delvise nedleggelsen av Departementet for Utviklingshjelp, og med flyttingen av NORAD inn og ut av Departementet, har det vært en
rekke drakamper om plasseringen av ansvaret for de forskjellige saksområder og
bevilgninger. Særlig gjelder dette nødhjelps-bevilgningene, utformingen av politikken i de ulike FN-organene og de såkalte multi-bi-bevilgningene, og den generelle
nord/sør-politikken. Det foreløpige utfall av disse drakampene kan vel oppsummeres slik at NORAD har fått beholde en relativt sterk og selvstendig stilling på sine
saksfelt, samtidig som de fleste tunge politiske sakene er blitt beholdt direkte under
Utenriksministeren. Bistandsministeren er blitt sittende med et relativt begrenset
saksområde, som bare omfatter bistandsbudsjettet (utenom nødhjelpen), og ikke de
handelspolitiske ordningene for landene i sør, og et begrenset ansvar når det gjelder
Norges deltakelse i internasjonale forhandlinger om nord/sør-spørsmål.
Situasjonen i dag
Ansvaret for Norges sør-politikk er i dag delt mellom de tre ministrene i Utenriksdepartementet; Bistandsministeren, Utenriksministeren og Handelsministeren. I tillegg har spesielt Norges Bank en viktig rolle overfor IMF, og enkelte fagdepartementer har også innflytelse på andre sider ved norsk sør-politikk, som angår bl.a.
miljø, sikkerhet, migrasjon og flyktninger, og næringspolitikk.
NOU 1995:5
Kapittel 2
115
NORAD er underlagt Bistandsministeren. Inntil 1984 hadde NORAD et eget
styre, men dette ble nedlagt i forbindelse med sammenslåingen i DUH. NORAD
består av en rådgivende fagavdeling, to regionale avdelinger med ansvar for de 12
NORAD-representasjonskontorene ute, en avdeling for industri og næringslivssamarbeid, og en avdeling som omfatter både Fredskorpset, bevilgninger til private
organisasjoner, og kultursamarbeid.
Flere av de problemene vi har beskrevet i denne Rapporten kan delvis tilskrives
organisatoriske forhold i forvaltningen av norsk bistand og sør-politikk. Kommisjonen er særlig opptatt av følgende svakheter i forvaltningen:
Manglende samsvar mellom Stortingets og Regjeringens generelle retningslinjer for innholdet i bistanden og den faktiske bistandspolitikken i praksis kan skyldes
at organiseringen av forvaltningen på dette området ikke er hensiktsmssig for å
kunne omsette de generelle prinsipper inn i praktisk politikk, og samtidig trekke
erfaringer fra virksomheten slik at prinsippene ligger nærmere realistiske muligheter. I dag er det NORAD selv som i stor utstrekning omsetter prinsipper til politikk,
og som trekker egne erfaringer fra sin virksomhet. NORAD har også i den senere
tid lagt vekt på å omformulere sin strategi for å bedre kvaliteten og resultatene, bl.a.
ved utformingen av bistandsstrategier der begrepet mottakeransvar er blitt lansert.
Svakheter i forvaltningen av den bilaterale bistanden og mangelen på krav til
kvalitet, resultater og effektivitet skyldes delvis NORADs egne metoder for prosjektvurdering og - oppfølging, og delvis mangelen på overordnet styring og koordinering fra Utenriksdepartementet. Vi vil spesielt påpeke følgende aspekter ved
dette problemet:
Det er bare i liten grad stilt krav til resultatvurdering og kostnadseffektivitet i
den norske bistanden, og metoder for å trekke slike forhold inn er derfor bare i liten
grad tatt i bruk.
Enheten for evalueringer har etter hvert fått en relativt marginal plassering i
Departementet og fått reduserte bevilgninger til disposisjon, til tross for mange politiske krav om mer resultatvurdering og evaluering. Evalueringsenheten har falt mellom to stoler. Den er verken så selvstendig at den kan foreta undersøkelser og etterprøving av norsk-finansierte bistandstiltak; ei heller er den så integrert i virksomheten at resultatene blir direkte tatt i bruk i en læreprosess i NORAD og resten av
Departementet.
NORAD gjør ikke i tilstrekkelig grad bruk av eksisterende faglig kompetanse i
Norge, i mottakerlandet, eller internasjonalt, i planlegging og gjennomføring av
bistandstiltak.
Den stadige flyttingen og oppsplittingen av ansvaret for bevilgninger til nødhjelpstiltak har bevirket at det ikke i tilstrekkelig grad stilles kvalitetskrav til nødhjelpstiltak. Fordelingen av bevilgningene ettersom det er en naturkatastrofe eller
politisk begrunnet nødsituasjon, har vært kunstig, og det har vært vanskelig å finne
overgangene til den mer langvarige bistanden som når det gjelder tiltak administrert
av norske organisasjoner, administreres av NORAD.
Norsk politikk overfor det multilaterale systemet er svært oppsplittet, og det
synes å være et sterkt behov for bedre samarbeid og samordning mellom de ulike
deler av Utenriksdepartementet såvel som andre departementer for å sikre en mer
konsistent politikk for å påvirke gjennomføringen av de nødvendige reformer spesielt i forhold til FN-systemet.
Samtidig er det påfallende at norsk politikk overfor de multilaterale bistandsorganene utformes uten at denne reflekterer de erfaringer Norge har oppnådd gjennom den bilaterale bistandsvirksomheten - og vise versa. Spesielt gjelder dette
multi-bi-prosjektene som UDs multilaterale avdeling støtter, og Norges generelle
politikk overfor økonomiske og politiske reformer i land som mottar norsk bistand.
NOU 1995:5
Kapittel 3
116
KAPITTEL 3
Mål og verdigrunnlag
Utvikling er en positiv endringsprosess der de mest grunnleggende behov og rettigheter for alle sikres, samtidig som det skapes nye muligheter for videre bedring av levekår og livskvalitet . . . Her: En
bokhandel i Bombay, India.
3.1 HVA VI FORSTÅR MED UTVIKLING
For en diskusjon av mål og verdigrunnlag for norsk engasjement i utviklingsspørsmål, velger Kommisjonen å ta utgangspunkt i prinsippet om at alle har rett til liv:
Alle mennesker er født med samme verdi, med rett til levekår som gjør det
mulig for dem å mestre dagliglivets utfordringer og som gir enkeltmennesker og grupper handlefrihet og trygghet til å utforme en tilværelse med mening, trygghet, tilhørighet og kreativitet.
Dette innebærer også rett til liv for kommende generasjoner, og et globalt ansvar for
å sikre jordas miljø og naturgrunnlag. Et slikt rettighetsperspektiv uttrykker både
respekt for menneskeverdet og for naturen og miljøet som menneskene lever i og av.
Ut fra et slikt ståsted forstår Kommisjonen utvikling som:
en positiv endringsprosess i samfunnet der de mest grunnleggende behov og
rettigheter for alle sikres, samtidig som det skapes nye muligheter for videre
bedring av levekår og livskvalitet.
NOU 1995:5
Kapittel 3
117
Utvikling gir enkeltmennesker og grupper muligheten til i større grad å leve i samsvar med egne verdier og egne håp og til å ta egne initiativ for å skape ønsket endring, uten å undergrave livsgrunnlaget for nye generasjoner eller bringe velferdstap
for andre grupper som i utgangspunktet har lav velferd. Det handler derved om både
rettigheter og ansvar. Utvikling innebærer at mennesker og grupper som nå er marginalisert kan utnytte sitt fulle potensiale som aktive og ansvarlige bidragsytere til
verdiskapning, sosialt samhold og en bærekraftig samfunnsutvikling, nasjonalt og
globalt.
En felles framtid bygd på slike verdier gjør det nødvendig med tiltak som
omfatter både nord og sør. Det er ikke forenlig med felles interesser å opprettholde
den grad av ulikhet i makt og innflytelse og tilgang på ressurser og muligheter som
fortsatt eksisterer i verdenssamfunnet. Det er heller ikke forenlig med felles interesser verken å videreutvikle hos oss eller overføre til andre land den form for produksjonsog forbruksvekst vi hittil har hatt i vårt eget samfunn, og som har ført oss i
retning av globale miljøkatastrofer.
Varige bedringer i levekår og livskvalitet for nåværende og kommende generasjoner er et felles globalt utviklingsmål, som bare kan virkeliggjøres ved at enkeltnasjoner og det internasjonale samfunn sammen skaper de nødvendige betingelser
for at retten til liv og fremtidig livsgrunnlag skal gjelde alle. Kombinasjonen av truende økologisk krise og økende sosial uro i hele verdenssamfunnet viser nå med all
tydelighet at det er nødvendig med en grunnleggende gjennomtenkning og revisjon
av gjeldende utviklingsveger, på en måte som legger større vekt på gjensidig avhengighet og ansvar regionalt og globalt, og tar sammenhengen mellom miljøets tålegrense, økonomisk politikk, fordelingspolitikk og sosialpolitikk på alvor .
Det har lenge vært bred politisk enighet i Norge om at norsk utviklingshjelp
skal ha som overordnet mål å bidra til varige forbedringer i økonomiske, sosiale og
politiske kår for befolkningen i utviklingsland, med særlig vekt på at hjelpen skal
komme de fattigste til gode. Det er i samspillet mellom politiske, økonomiske og
sosiale faktorer at grunnlaget for utvikling skapes. Det må finnes en materiell basis
som kan gi grunnlag for produksjon av basisgoder, samt et overskudd utover dette.
Gjennom et slikt overskudd gis det frihet til å velge. Men det er likevel først når
gevinsten av verdiskapning og produksjon gjennom rettferdig fordeling brukes til å
redusere fattigdomsgapet, bedre levekår og gi nye handlingsmuligheter for alle i
samfunnet, at en oppnår den ønskede utviklingseffekt. I mange tilfelle er det slik at
store overskudd eksisterer, men uten å komme folk flest til gode fordi overskuddet
kontrolleres av noen få.
De senere års erfaringer har vist hvordan markedsøkonomi og økonomisk vekst
med utilstrekkelig styring, kan resultere i et økende antall fattige og større avstand
mellom de som har og de som ikke har, både innenfor og mellom nasjoner. Samtidig
har vi også sett hvordan sterkt sentralstyrte økonomier har vist seg å mangle både
utviklingskraft og levedyktighet. og i en del tilfelle ledet til økonomisk, sosialt og
miljømessig sammenbrudd, slik som tidligere i USSR. En blandingsøkonomi med
hensiktsmessige offentlige institusjoner som kan ivareta den helt nødvendige styring og regulering uten å stenge for kreativitet og initiativ, og som både vektlegger
verdiskapning og fordeling, framstår derved som et viktig strukturelt trekk ved den
utviklingen som skal kunne gi velferdsgevinst og sikre grunnleggende behov og rettigheter for alle.
Staters evne til å gjøre egne valg vedrørende nasjonal politikk innenfor de rammebetingelser som eksisterer har vist seg avgjørende for nasjonal utvikling. Globaliseringen av utviklingsproblemet, skjevfordelingen av makt, kapitalstrømmer utenfor nasjonalstatenes kontroll og den stigende erkjennelsen av knapphet på enkelte
ikke fornybare naturressurser, understreker på sin side behovet for mekanismer som
NOU 1995:5
Kapittel 3
118
kan ivareta nødvendig regulering, forhandling, fordeling og kontroll, også internasjonalt. Norsk politikk må bidra til at slike mekanismer etableres på en måte som
åpner for gjensidig ansvarlighet, åpenhet og mer demokratisk deltakelse internasjonalt, og for konstruktiv samhandling mellom stat og ulike interessegrupper i det
sivile samfunn nasjonalt. Sentralt i dette står arbeidet for å utvikle samfunnsforhold
som gir menneskene økt innflytelse på egne livsvilkår, og som utvider deres muligheter for utfoldelse, innsikt og skapende innsats i samarbeid og samhørighet med
andre. Dette forutsetter bred tilgang til informasjon, produksjonsmidler, valgmuligheter og ansvar for alle, innenfor rammene av et forpliktende fellesskap.
Retten til liv setter menneskelig velferd og natur/miljø i sentrum og bekrefter
ønskeligheten av mangfold og kreativitet. Det er både en rettighet og et ansvar å ta
vare på livet, og det forutsetter et ansvarlig samspill mellom individ, gruppe og stat,
der individuelle interesser kan avveies mot kollektive og der menneskelig aktivitet
foregår innenfor en ramme av bærekraftig utnytting av naturgrunnlaget. Statlig og
mellomstatlig styresett må primært bidra til at mennesker får utfolde seg og utnyttet
sine ressurser innenfor de begrensninger av hensyn til helheten og en langsiktig
utvikling som dette medfører.
3.2
GRUNNLEGGENDE BEHOV OG RETTIGHETER SOM ET MINIMUM AV VELFERD
De sentrale grunnbehovene mat, helse, utdanning og arbeid ble alt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948 gitt et menneskerettslig innhold. Denne
måten å knytte sammen grunnbehov og menneskerettigheter på viser menneskerettighetenes relevans for forståelsen av utvikling. FNs erklæring om retten til utvikling fra 1986 slår fast at ethvert menneske og ethvert folk har krav på å delta i, bidra
til og nyte godt av økonomisk, sosial, kulturell og politisk utvikling som gjør det
mulig å realisere fundamental frihet og alle de etablerte menneskerettigheter. I
denne forstand kan utvikling også forstås som en positiv endringsprosess i samfunnet som gjør realiseringen av hele spekteret av menneskerettigheter mulig. De fundamentale menneskerettighetene blir slik ikke bare et enkeltelement i en ønsket
utviklingsprosess, men også et samlet og allment akseptert uttrykk for utviklingens
framdrift og resultat.
Dette samsvarer i stor grad med Kommisjonens utgangspunkt i den grunnleggende retten til liv, og forståelsen av utvikling som positive endringer i retning av
større menneskelig velferd og utfoldelse og en bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget. Kommisjonen vil presisere at den oppfatter menneskerettighetene slik
de kommer til uttrykk i erklæringen fra 1948 som rettigheter både for nåværende og
kommende generasjoner av mennesker. Det innebærer at den nåværende generasjonen ikke bare har rettigheter, men også forpliktelser til å forvalte naturen ut fra en
slik forutsetning.
For den videre diskusjonen er det hensiktsmessig å skille mellom et minimumsnivå av velferd som først og fremst sikrer livets grunnleggende behov og rettigheter, og en ytterligere velferdsgevinst som skaper nye muligheter for menneskelig
utfoldelse og bedring av levekår og livskvalitet for folk flest. Personer og samfunn
vil legge ulike elementer inn i sitt velferdsbegrep, og dermed i begrepet utvikling.
For de fleste vil det imidlertid være en forutsetning å få tilfredsstilt et minimumsnivå av mat for å unngå sult, et minimumsnivå av helse for å unngå tidlig død og
lidelser knyttet til sykdom og et minimum av personlig trygghet med frihet fra frykt
for overgrep, krig eller naturødeleggelser. Utover slike grunnleggende behov vil
hva som gir økt økt velferd i ulike kontekster være like varierende og mangfoldig
som mennesket selv.
NOU 1995:5
Kapittel 3
119
Stilt overfor løpende brudd på de mest grunnleggende menneskelige rettigheter
(økonomiske, sosiale, kulturelle, politiske og sivile), den økende marginaliseringen
av de aller fattigste i verdenssamfunnet og det økende antall fattige og arbeidsløse,
skal utviklingssamarbeidet ta sikte på:
å bidra til at ethvert land skal kunne være i stand til å sikre sine innbyggere
det minimum av velferd som er nødvendig for å opprettholde liv med verdighet og integritet.
å stimulere til utfoldelse av skapende aktivitet som kan gi det store flertall
av innbyggere en økt velferdsgevinst.
å styrke det enkelte land i dets mulighet for å bære sin del av det globale
ansvar for felles utvikling.
Aktiv norsk politikk på dette området vil måtte innebære at oppmerksomhet rettes
mot hele kompleksiteten av sosiale, økonomiske og politiske prosesser og institusjoner, både innenfor stat og det sivile samfunn.
For å konkretisere slike mål er det nødvendig å finne hensiktsmessige indikatorer for utvikling. Det betyr at økonomiske indikatorer for vekst må suppleres med
indikatorer for grunnleggende sosial og menneskelig utvikling, indikatorer for fordeling og indikatorer for forsvarlig forvaltning av naturgrunnlaget. Til tross for problemer knyttet til operasjonaliserbarheten av de internasjonalt vedtatte normer for
menneskelig velferd som uttrykkes gjennom de sentrale menneskerettighets-dokumentene, ser Kommisjonen likevel disse som det mest egnede og tilgjengelige felles
normgrunnlaget som kan gjøres gjeldende på tvers av ulike livssyn og kulturer, og
på tvers av ulike oppfatninger om strategier og virkemidler for utvikling, enten det
gjelder økonomisk politikk eller sosialpolitikk. Menneskerettighetssystemet, som
alle FNs medlemsnasjoner er forpliktet på, gjør det mulig å etablere minstekrav til
velferd, og også å følge utviklingsprosesser nasjonalt og internasjonalt i forhold til
i hvilken grad hele spekteret av rettigheter kan utfoldes.
Samtidig skape prinsippet om rett til utvikling grunnlag for konfliktfylte relasjoner, både nasjonalt og internasjonalt. Politiske, økonomiske og sosiale rammebetingelser fremmer i svært mange land ikke retten til utvikling. Skjev fordeling av
jord og store ulikheter i tilgang til ressurser og arbeidsmarked, utdanningsmuligheter og grunnleggende tjenestetilbud hindrer bred og aktiv deltakelse i utviklingsprosessen. Interne kriger og ulike former for politisk, økonomisk, og sosial vold skaper
utrygghet, marginalisering og økende strømmer av mennesker på vandring. Retten
til utvikling må kunne legitimere krav fra det sivile samfunn i forhold til statlige
myndigheter, og krav fra enkeltnasjoner i forhold til det internasjonale samfunn. På
den annen side er det ingen entydig vei fra menneskerettighetene som normgrunnlag til hvordan økonomisk og sosial politikk skal føres i praksis. Normenes viktigste
rolle er å skape et allment akseptert grunnlag for å utforme mål i utviklingsprosessen og ha en kritisk og etterprøvende funksjon overfor løpende politikk.
Kommisjonen deler den oppfatning at det eksisterer en gjensidig avhengighet
mellom de velferdsrelaterte rettigheter (sosiale, økonomiske og kulturelle) på den
ene side og de sivile og politiske rettigheter på den annen. Samtidig som realisering
av de sivile og politiske rettigheter må sees på som et mål i seg selv er det også viktig å erkjenne at disse rettighetene selv representerer et sett med minstekrav til de
spilleregler som må gjelde i en utviklingsprosess som den Kommisjonen har beskrevet (3.1) i en verden med interessemotsetninger og ulik fordeling av ressurser, makt
og innflytelse. Manglende respekt for sivile og politiske rettigheter er ofte knyttet
sammen med økonomisk og sosial urettferdighet, og vil i mange tilfeller utgjøre en
NOU 1995:5
Kapittel 3
120
betydelig svekkelse av menneskers mulighet til innflytelse på egne livsvilkår og
deltakelse i en samfunnsutvikling som kan sikre velferdsrelaterte rettigheter for folk
flest. Demokratisering og politiske reformer må slik sees i sammenheng med økonomiske strukturer, sosial fordeling og sikring av økonomiske og sosiale rettigheter.
For det internasjonale samfunnet må det sees som en hovedoppgave å bidra til at de
økonomiske, politiske og sosiale betingelser for retten til utvikling er tilstede i
enhver nasjon. Uten at dette skjer, vil en global bærekraftig utvikling ikke være
mulig.
Minstekrav til velferd må formuleres konkret i forhold til hvert enkelt land ut
fra et sett av aksepterte basisnormer for politiske, sivile, økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter. Kommisjonens forslag til et knippe av basisnormer fra Verdenserklæringen om menneskerettigheter som er egnet for å etablere slike minstekrav, som skal gjelde både for nåværende og for kommende generasjoner, er:
– Rett til liv, frihet og personlig sikkerhet (artikkel 3)
– Rett til levekår som gir mulighet for helse og velvære og omfatter mat, klær,
bolig, helseomsorg (artikkel 25.1)
– Rett til sosial trygghet med krav på økonomiske, sosiale og kulturelle goder
som er uunnværlige for menneskers verdighet og mulighet til utfoldelse (artikkel 22)
– Rett til grunnleggende undervisning (artikkel 26.1)
– Rett til arbeid (artikkel 23)
– Rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, menings og ytringsfrihet (artikkel 18,19)
– Rett til politisk deltakelse (artikkel 21)
Ved at partnerne i et utviklingssamarbeid sammen konkretiserer disse basisnormene
ut fra sin nå-situasjon, som minstemål for hva det enkelte land ønsker å oppnå gjennom samarbeidet, vil det være mulig å utvikle samarbeidsstrategier som bidrar til
(eller i alle fall ikke undergraver) slike mål. Normen kan slik gjøres retningsgivende
for politikken, og virkemidler kan prøves på om de bidrar til å oppfylle normen.
Dette vil gjøre bistand mer konsistent, og ansvarliggjøre alle partene i prosessen.
Slike kriterier for minimum av velferd, basert på et utvalg av grunnleggende
menneskerettigheter, vil måtte anvendes på andre måter enn den praksis som er etablert for politisk kondisjonalitet knyttet til demokrati, sivile rettigheter og bistand.
Her er det ikke primært snakk om å oppfylle kriterier som betingelse for bistand,
men å gjøre kriteriene selv retningsgivende for både bistand og nasjonal politikk, ut
fra en felles etablert forståelse av ønskelige minstemål. Det finnes få egnede maktmidler som kan knyttes til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Likevel vil
en forpliktende prøving (nasjonal rapportering, internasjonal evaluering) av hvordan utviklingssamarbeid, økonomisk politikk, sosialpolitikk og fordeling i et land
bidrar til å sikre i alle fall minimum av velferd for alle, i seg selv ha en verdi, ikke
minst med tanke på å bygge ansvarlighet i forholdet mellom staten og det sivile
samfunn.
Det vil ikke være lett å isolere virkningen av enkeltprosjekter, hverken på minimumsnivået for velferd, eller som bidrag til bredere utviklingsgevinster i et komplekst samfunn. For prosjektevaluering er det derfor nødvendig å finne andre redskap. Likevel er det mulig og ønskelig å følge en nasjonal utvikling i forhold til et
utvalg av etablerte velferdsindikatorer for det aktuelle landet, og vurdere på hvilken
måte og under hvilke forutsetninger enkelttiltak og bredere samarbeidsstrategier
bidrar til å fremme slik velferd. På samme måte vil det være mulig å prøve internasjonale mekanismer og samhandlings-prosesser for global utvikling med hensyn på
hvorvidt, på hvilken måte og under hvilke forutsetninger de bidrar til å gjøre stater
NOU 1995:5
Kapittel 3
121
i stand til å sikre et minimum av velferd for sine innbyggere. Det vil også være
mulig å konkretisere et sett med minimums velferdsindikatorer som kan inngå i en
form for sosial kontrakt i forbindelse med bistandssamarbeid.
FNs erklæring om retten til utvikling har enda ikke kunnet operasjonaliseres.
FNs generalsekretær pekte allerede i 1990 på hvordan utviklingsstrategier som bare
orienteres mot økonomisk vekst og lønnsomhet så langt har mislykkes i å skape
større sosial rettferdighet. Manglende styringsmuligheter nasjonalt så vel som internasjonalt, eller styring uten tilstrekkelig demokrati, åpenhet og ansvarlighet, marginaliserer både mennesker og nasjoner fra konstruktiv deltakelse i beslutningene og
fører noen steder til avmakt, andre steder til sosial uro. Disse spørsmålene vil stå i
sentrum når FN gjennomfører sitt sosiale toppmøte i København våren 1995. En
egen arbeidsgruppe under Menneskerettighetskommisjonen har som oppgave å
identifisere hindringer i gjennomføringen av erklæringen om rett til utvikling og
foreslå hvordan slike hindringer kan overkommes. Medlemslandene er i denne sammenheng bedt om å redegjøre for hvordan retten til utvikling vil få konsekvenser for
deres utviklingspolitikk.
Kommisjonen tolker dette som en bekreftelse på den betydningen som vil
kunne tillegges menneskerettighetssystemet i de kommende år, som retningsgivende både for gjennomføring og evaluering av bistand og sørpolitikk, og mener
derfor det er gode grunner til å anvende dette normgrunnlaget mer aktivt i forhold
til norsk bistandspolitikk.
3.3
VERDIER I VÅRT EGET SAMFUNN OG VÅR ROLLE I UTVIKLINGSSAMARBEID
Enhver part vil ha med seg inn i et utviklingssamarbeid sin egen forståelse av «det
gode liv» , som i stor grad vil reflektere egne verdier og erfaringer i eget samfunn.
Dette er en positiv ressurs som det er viktig å både tydeliggjøre og utnytte med frimodighet, med respekt for andre parters verdier og erfaringer. Vi må imidlertid i
samarbeidet med andre utvise ydmykhet overfor det forhold at mens vi har et kulturelt sett nokså homogent samfunn, vil mange av våre samarbeidspartnere stå overfor langt større indre spenninger av religiøs, etnisk eller annen kulturell art.
Bevissthet om eget verdigrunnlag og respekt for andres leder til at vi verdsetter
en pluralistisk verden med ulike veier for utvikling. Det er i seg selv positivt for
menneskers mulighet til å utfolde sine evner og ressurser når det kan skje i samsvar
med eget verdigrunnlag. Basis i en verden i mangfold er dermed utviklingsfremmende. Men aksept av verdimangfold må på den annen side ikke føre oss over i passivt å godta alle former for behandling av mennesker som foregår i ulike land med
henvisning til nedarvede verdier og erfaringer. Menneskerettighetene slik de ble
uttrykt i 1948-erklæringen og slik de er blitt videreutviklet i ettertid, er universelle
og praktiseringen av ulike samfunn sine verdier må skje innenfor den ramme menneskerettighetene setter.
Også for å oppnå større helhet og konsistens mellom norsk politikk hjemme og
ute og unngå dobbeltmoral, er det viktig å bli mer bevisste på hvilke erfaringer vi
selv har gjort i samfunnsutviklingen, hvilke verdier som framstår som bærende i
vårt eget samfunn og hvilke utfordringer vi nå står overfor i forhold til disse verdiene. Det vil føre for langt med en grundig diskusjon av slike verdier og erfaringer
her, men Kommisjonen vil peke på noen trekk i det bildet som framstår som sentrale
for forståelsen av den «norskhet» som vil prege oss som aktører i utviklingssamarbeidet. Vi står ikke alene om de verdiene vi trekker fram. Vi har sterkt verdimessig
fellesskap med våre naboer i Norden og er preget av en felles europeisk kulturarv.
NOU 1995:5
Kapittel 3
122
Likhetsidealet har stått sterkt i det norske samfunnet med vekt på like rettigheter til samfunnets basisgoder, f.eks. helse og utdanning. Samtidig er det også aksept
for forskjellsbehandling så lenge det tjener de vanskeligst stilte gruppene i samfunnet og gjør deres velferd mer lik resten av samfunnet. Likhetsidealet begrunnes både
etisk, basert på menneskeverd og oppfatninger om rettferd, og utfra hensynet til
sosial integrasjon, harmoni og orden i samfunnet. Alle skal ha samme rettigheter og
samme plikter. Likhetstanken reflekteres i forholdet mellom menn og kvinners stilling i det norske samfunnet, spesielt når det gjelder formelle rettigheter, men også i
praksis. Den relativt store graden av likhet i det norske samfunnet har både hatt
naturmessige, demografiske, kulturelle og politiske forutsetninger.
I utviklingssamarbeid vil vi ha med oss likhetsidealet som en norm. Det vil ha
som konsekvens at vi ønsker at geografiske og sosiale fordelingshensyn må stå sentralt i et lands politikk, og at det må finnes samfunnsinstitusjoner som kan ivareta
ansvar for å omsette slik politikk til praksis. Det vil videre bety et nødvendig fokus
på kvinners stilling og rettigheter, og på strategier som særlig sikter på å bringe marginaliserte grupper inn i utviklingsprosessen.
Men samtidig med at vi holder fram idealet om likhet som en viktig egenskap
ved et samfunn, må vi også erkjenne at vi i praksis ofte kommer til kort i forhold til
idealet. Mange grupper i vårt eget samfunn har opplevd å måtte kjempe hardt for å
nå fram med rettmessige økonomiske, sosiale og politiske krav. Arbeiderbevegelsens historie vitner om det. Og om vi nå roser oss av at likestilling mellom kvinner
og menn har kommet langt i Norge og i Norden forøvrig, så vil betydelig kvinnegrupper føle at mye står igjen.
I sammenheng med denne Kommisjonens arbeid er det også nærliggende å
trekke fram at både holdningsundersøkelser og praksis har vist at vi ikke er så villige
til å la likhetsidealet omfatte asylsøkere, flyktninger og innvandrere som kommer
eller ønsker å komme til vårt land. Er likhetsidealet noe vi gjerne roser oss av og
som vi bruker som moraliseringsgrunnlag overfor andre, men som vi i vårt eget
samfunn vil reservere for oss selv?
Vårt representative demokrati er bygd på en europeisk kulturtradisjon og baserer seg på et valgsystem som gir reell mulighet for hvert enkelt individ til politisk
påvirkning, samtidig som den valgte forsamling i sin sammensetning skal gi et bilde
av tendensene i folkemeningen. Kommunalt selvstyre ble i Norge innført ved formannskapslovene i 1837 og vi har sammenliknet med de fleste andre land en offentlig sektor der staten har delegert mye avgjørelsesmyndighet til fylkes- og kommunenivå. På grunn av den store variasjonen i geografiske og næringsøkonomiske forhold er utkantstrøkene forholdsvis sterkere representert enn sentrale landsdeler i
Stortinget.
Politiske partiers muligheter og begrensninger når det gjelder representativitet
og demokratisk innflytelse i et land som vårt er en viktig erfaring når flerpartisystem
lanseres som nøkkelen til demokrati i mange av våre samarbeidsland. Det må være
spørsmålet om representativitet og muligheten for samfunnsborgere til å påvirke
politiske beslutningsprosesser, tilstrekkelig åpenhet og tilgang på informasjon samt
at både politiske myndigheter og forvaltning kan stilles til ansvar for sine valg som
må være det førende prinsipp i en dialog om disse spørsmål.
Organisasjonssamfunnet har en historie i Norge som strekker seg over 150 år.
Økende bredde og omfang har gjort organisasjonene til en betydelig maktfaktor i
norsk politikk, og skapt grunnlag for et samarbeid mellom disse og staten som har
preget norsk samfunnsutvikling. Vi har tradisjon for å løse fellesoppgaver ved samarbeid og oppgavedeling mellom private organisasjoner og offentlige myndigheter.
De fleste interessefelt har sin organisasjon, enten det dreier seg om nærings- og
arbeidsliv, sosiale og humanitære felter, religion, kultur og sport. Organisasjonene
NOU 1995:5
Kapittel 3
123
spiller ikke bare en betydelig rolle når det gjelder å påvirke beslutninger i offentlig
sektor, noen har i tillegg fått tildelt forvaltningsmyndighet på vegne av offentlige
organer. Kontakten mellom staten og organisasjonene har blitt institusjonalisert
blant annet gjennom høringsordningen og lønnsforhandlingene. Samarbeidet mellom staten og organisasjonene er basert på ønsket om konstruktiv bearbeiding av
interessemotsetninger, der kompromissløsninger og konsensus sees som en styrke
for den politiske stabilitet. Organisasjonene bidrar til bredere deltakelse utover den
demokratiske prosess gjennom folkevalgte organer, og gir derved beslutninger
større legitimitet.
I et utviklingssamarbeid peker disse erfaringene på betydningen av det sivile
samfunn, og et organisasjonsliv som omfatter et bredt spekter av interesseorganisasjoner og folkebevegelser. Det understrekes også at det ikke er bare hva organisasjonene produserer av samfunnsnyttige aktiviteter som er viktig, men det at organisasjonene bidrar til å tydeliggjøre interesser, representerer et aktivt korrektiv til staten og skaper grunnlag for gjensidige forpliktelser mellom samfunnsborgere og stat.
Velferdsstaten har vært et kjennemerke ved det norske samfunnet i etterkrigstiden, der staten har søkt å realisere idealer som likhet, økonomisk og sosial trygghet
og sosial integrasjon gjennom den økonomiske politikken og sosialpolitikken. Staten tar et ansvar for å gi og garantere et tilfredsstillende velferdsnivå til alle innbyggerne. Nedverdigende former for forsorg blir erstattet med rett til et visst velferdsnivå, bestemt ut fra hva som er gjeldende standarder i samfunnet. Ordningene representerer en form for institusjonalisert solidaritet. Et viktig trekk ved den norske velferdsstaten er at den er bygget på en markedsbasert blandingsøkonomi, med aktiv
statlig deltakelse i styring og omfordeling. Det har vært lagt vekt på en produktiv
sosialpolitikk og en sosial økonomisk politikk, der de viktigste forutsetningene har
vært full sysselsetting og økonomisk vekst, med en sterk og hederlig offentlig sektor
og et høyt fellesforbruk basert på egeninnsats. Kritikere av velferdsstaten peker
imidlertid på farene ved at staten skaper klienter og fratar den enkelte det moralske
ansvaret for eget liv.
Velferdsstatsmodellen slik den er utviklet hos oss, hviler på forutsetninger som
ikke vil være tilstede i lavvelferdsland. Der vil det ikke være inntektsgrunnlag for å
løse betydelige sosiale oppgaver over offentlige budsjetter. Dette understreker
betydningen av å finne fram til utviklingsmodeller som vektlegger både det nødvendige økonomisk grunnlaget og hensiktsmessige sosialpolitiske virkemidler for å
sikre et minimumsnivå av velferd og grunnleggende rettigheter til basisgoder som
helse og utdanning. Den erfaring vi har med samspillet mellom frivillig innsats
gjennom private organisasjoner og det offentlige for å løse fellesoppgaver, er viktig
å ha med seg når vi deltar i utviklingssamarbeid med lavinntektsland.
Tillit til det offentlige har i stor grad preget det norske samfunnet. Stort sett oppfatter vi det offentlige som en støtte og samarbeidspart, ikke som en fiende. Tilliten
til det offentlige henger sammen med vår tro på at det er samsvar mellom våre rettferdsforestillinger og måten det offentlige handler på, og at menneskene som representerer det offentlige, er hederlige og handler etter moralske prinsipper om likebehandling. Et viktig grunnlag for tilliten er en stor grad av åpenhet i offentlig forvaltning med mulighet for innsyn i beslutningsprosessene slik at de som gjør feil kan
bli trukket til ansvar. Forskjellsbehandling basert på lojalitet ut fra personlige relasjoner (lojalitetsmoral), f.eks. nepotisme, eller basert på ulikhet i sosial eller økonomisk status er ikke alminnelig godtatt.
I mange samfunn der Norge er engasjert i utviklingssamarbeid, er lojalitetsmoral viktigere enn i vårt samfunn. Det kan innebære at f.eks. lojalitet overfor slekten
er viktigere enn at bestemte, generelle regler om hva som er rett og gal oppførsel og
behandling av andre blir fulgt. I slike tilfeller vil atferd i organisasjoner - inklusive
NOU 1995:5
Kapittel 3
124
staten - være tuftet på andre moralske forutsetninger enn de vi er vant til skal gjelde
i vårt eget samfunn. Men også hos oss kan bekjentskaper og personlige sosiale nettverk være av betydning når beslutninger blir truffet i offentlige institusjoner. Forskjeller mellom typer av moral i ulike samfunn må ha konsekvenser for vårt forhold
til andre stater som partnere i utviklingssamarbeid og måten institusjonsbygging
skjer på i slikt samarbeid.
Den tilliten til det offentlige som vi finner i vårt samfunn, finner vi ikke i alle
andre land. I mange samfunn er staten, gjennom politi og militærvesen, ansvarlig
for undertrykking og overgrep i ulike former og folks forhold til staten blir overveiende negativt. I slike land vil norsk utviklingssamarbeid stat-til-stat kunne bli vanskelig å få gjennomført på en effektiv måte alene ut fra motsetninger mellom styrende og styrte, og den negative holdning og mistillit store grupper i befolkningen
har til staten. Dette understreker betydningen av å opprettholde alternative kanaler
for å støtte utviklingsprosesser som har sine røtter i folks eget engasjement for frigjøring og utvikling, og behovet for at det i utviklingssamarbeidet pågår en kontinuerlig oppfølging av spørsmål knyttet til godt styresett.
3.4
MOTIVASJON FOR NORSK ENGASJEMENT I UTVIKLINGSSPØRSMÅL
Vi har tidligere presentert den forståelsen av utvikling Kommisjonen legger til
grunn for sine vurderinger og anbefalinger, og et retningsgivende normgrunnlag
som kan brukes til å etterprøve strategier og til å skape felles forpliktelse rundt et
minstemål av velferd i et utviklingssamarbeid. Spørsmålet er så hvorfor det norske
samfunn, gitt sine egne erfaringer og utfordringer, i det hele tatt skal være engasjert
i utviklingsspørsmål utenfor sitt eget land gjennom statlig og ikke-statlig innsats.
Solidaritet, rettferdighet, likeverd og nestekjærlighet har lenge vært brukt som
grunnleggende, bærende motivasjon for norsk bistand; langsiktig utviklingssamarbeid så vel som nødhjelp. I den senere tid har også hensynet til jordas miljø og kommende generasjoner kommet inn som en viktig begrunnelse for hvorfor vi må engasjere oss. Våre verdier er i økende grad knyttet til både mennesker og miljø i et perspektiv der jorda og alt levende inngår i en helhet. Den økende økologiske og sosiale krise i verdenssamfunnet berører alle og må løses i fellesskap. Det handler her
både om fellesinteresse og egeninteresse.
Nestekjærligheten viser til en ensrettet orientering mot andre. Den er spesielt om ikke utelukkende - fokusert på den enkelte og ivaretar på en særlig måte menneskeverdet, både når det gjelder de som er i nød og de som er vitner til nøden. Det
enkelte mennesket i nød, den realitet av menneskelig fornedrelse som ligger i absolutt fattigdom, masseundertrykkelse og mennesker på flukt representerer i seg selv
en viktig motivasjon for handling. Barmhjertighet og nestekjærlighet er i vårt samfunn både uttrykk for vårt kristne kulturgrunnlag og for en humanistisk «sosial samvittighet» , og representerer den motivasjon som fortsatt er best forankret i det norske folk. Folk flest lar seg engasjere i å handle i forhold til urettferdighet og nød,
hvis en slik virkelighet kommer tett nok innpå og det finnes tydelige handlingsalternativer. Dersom vårt samfunn mister evne til innlevelse og medfølelse, vil vi som
folk også miste noe av oss selv. Nestekjærlighet og likeverd er dessuten viktige
grunnelementer i det mer komplekse solidaritetsbegrepet.
Rettferdighet som verdigrunnlag for å engasjere seg i utviklingsspørsmål kan
vise til både oppfatninger om at likhetsidealet i det norske samfunnet bør gjelde det
internasjonale samfunnet, at rettferdighet forutsetter likhet, og til at lav velferd blant
store befolkningsgrupper i sør også er et resultat av skjeve maktforhold nasjonalt og
internasjonalt, og uttrykk for politiske, økonomiske og militære interesser, særlig i
NOU 1995:5
Kapittel 3
125
de rike landene i nord. Dette har vært et viktig grunnlag for engasjement for mange,
ikke minst politisk aktive personer og politiske organisasjoner i samfunnet. Spørsmålet om rettferdighet handler således delvis om et etisk prinsipp om likhet og likebehandling, delvis om forestillinger om makt og oppfatninger om maktforhold i verden.
Solidaritet dreier seg om gjensidig, langvarig forpliktelse mellom mennesker
og grupper av mennesker, basert på felles interesser . Solidaritet innebærer å være
villig til å ofre egen vinning for det som er felles interesser, med rett til å ha forventninger og stille krav til de andre i fellesskapet til gjengjeld. Solidaritet handler derfor både om egeninteresse og fellesinteresse. Solidaritet innebærer alltid å handle i
forhold til noe kollektivt. Solidaritet bygger på en forståelse av samhørighet, likeverd og gjensidig respekt, vilje til kamp for rettferdighet ; erkjennelse av felles
ansvar og felles forpliktelser i forhold til bestemte samfunnsproblem og livssituasjoner. Solidaritet bygges ikke på ensidig handling og initiativ, men er avhengig av
kunnskap om hverandre, og erkjennelse av hvilke interesser som er felles; felles
risiko og felles muligheter. Å være solidarisk betyr å pålegge seg selv grenser, for
å kunne vende andres eller felles nød til noe bedre, i egen interesse , ut fra en forståelse av å være i en felles situasjon eller en nåtidig eller framtidig situasjon av
gjensidig avhengighet.
En solidarisk handling frigjør dem som rammes av et problem fra å bære byrden
alene, uten å frata dem ansvar, og ut fra forståelsen av at de er viktige for fellesskapets samlede styrke. Solidaritet gjør det også mulig å påvirke samfunnsmessige prosesser og utfall, gjennom aksjonsrettet handling. En slik forståelse av solidaritet har
i høy grad vært levende i store deler av vårt samfunn i gjenoppbyggingsårene etter
krigen, og videreføres på enkeltområder innenfor fagbevegelsen og i organisasjonslivet. Dette må også gjelde i et globalt perspektiv, i en verden med interessemotsetninger, der makt og avmakt er ulikt fordelt, og mange menneskers hverdag er preget
av undertrykkelse både politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt.
Blant norske frivillige organisasjoner som har internasjonalt samarbeid og forståelse som del av sitt engasjement, uttrykkes motivasjonen ofte enda mer aktivt i
retning av frigjøring og uavhengighet, og det å stå sammen med mennesker for å
fremme deres mulighet til deltakelse i og kontroll med utviklingsprosesser som
angår dem selv. Mange formulerer sin motivasjon ut fra ønket om å bidra til å
fremme likeverd, toleranse og fred . Denne typen engasjement i det norske sivile
samfunn representerer et viktig uttrykk for vår identitet som nasjon, og en positiv
ressurs for sosial integrasjon og felles handling.
Samlet representerer disse verdiene en fortsatt sterk og samlende motivasjon i
det norske folk for å opprettholde et høyt norsk engasjement i utviklingsspørsmål.
Det at verden er blitt mindre, og er tvunget sammen i gjensidig avhengighet, har forsterket forståelsen av at utviklingssamarbeid representerer både en felles interesse
og en egeninteresse. De raske endringene, de økende konfliktene og den truende krisen verdenssamfunnet står i, både politisk økonomisk, sosialt og økologisk, gjør at
det ikke lenger er mulig å se vår egen utvikling i isolasjon fra utviklingen i verdenssamfunnet som helhet. Vi drives til et engasjement både for vår egen samvittighets
skyld og på grunn av at det er i vår egen interesse å bidra til endring i en mer bærekraftig retning. En slik forståelse av samsvar mellom felles interesser, egeninteresser, og uegennyttig handling på et etisk og moralsk grunnlag, skaper derved særlig
grunnlag for håp om endring.
Ved å bruke et utvalg av menneskerettigheter som basisnorm slik Kommisjonen
foreslår, er det mulig å vise til hvordan norske interesser vil være tjent med et ordnet
verdenssamfunn der menneskenes grunnleggende rettigheter er sikret, ved at behovet for folkevandring fra fattigdom og overgrep reduseres og økologisk rovdrift hin-
NOU 1995:5
Kapittel 3
126
dres. Norske interesser i utlandet ville være sikret større stabilitet, handelen ville
øke og resultere i økonomisk aktivitet med vekst i markeder, også for produkter fra
Norge. Det kan også argumenteres for at en endring i de internasjonale rammevilkårene til fordel for lavvelferdslandene er i Norges interesse, da det ville skape økonomisk vekst i disse landene og slik nye markeder, som dermed kan virke som en
motor både i verdensøkonomien og i de enkelte lands økonomi.
Et utgangspunkt i erkjente felles problemer og felles interesser gjør det til et
viktig anliggende å beskrive hvilke problemer vi nå står overfor i verdenssamfunnet
som gjør det tvingende nødvendig for oss å handle sammen. Fellesinteressene dreier
seg først og fremst om å løse miljø- og sikkerhetsproblemer, som også er knyttet
opp til sosial oppløsning og uro, etniske, kulturelle og økonomiske konflikter og
svekkede styringsmekanismer nasjonalt og internasjonalt. Mer demokratiske internasjonale regimer som sikrer de kollektive godene står her fram som et hovedanliggende. I denne sammenheng ses arbeid med minstestandarder for både miljøforvaltning og menneskelig velferd, som alle kan og bør overholde, som en stor og viktig
oppgave.
Det er en utfordring å øke kunnskap blant folk flest om disse problemenes
omfang, bidra til større forståelse av sammenhengen mellom lokale og globale problemstillinger, hvordan dette angår oss og hva som ses som aktuelle handlingsalternativer. Viljen til å handle solidarisk sammen for noe, innebærer også forståelsen
av nødvendigheten av å handle mot noe annet som anses som en trussel. Med den
skjevfordeling av makt og muligheter som nå preger verdenssamfunnet, er det åpenbart at det både finnes felles interesser og motstridende interesser mellom partene.
Det noen vil velge å arbeide for, begrunnet i solidaritet og felles interesser, vil samtidig kunne true andres egeninteresser. Argumentasjonen om handling ut fra felles
interesse må derfor ikke tilsløre at de land som nå er marginalisert, trenger mer makt
der internasjonale rammebetingelser fastsettes, og at dette bare kan skje ved mer
demokratiske strukturer for internasjonal samhandling, større åpenhet og ansvarlighet og gjensidige forpliktelser. Det er helt nødvendig for å komme videre at de land
og grupper som nå står svakt, i sterkere grad kan formulere og forhandle om egeninteresser, og så selv velge seg inn i solidarisk handling sammen med andre land
eller grupper for å løse felles problemer.
Det er ikke alltid slik at det som er godt for Norge er godt for de landene som
strever med de største fattigdomsproblemene. I et samarbeid må det være legitimt å
fremme egne interesser og verdier, forutsatt at samarbeidspartnerens verdier og
egeninteresser også blir respektert, og at det ikke går på bekostning av det normgrunnlaget som norsk sørpolitikk må være forpliktet på. Det er i en slik sammenheng nødvendig å være mer presis og konkret i forhold til bestemte land, regioner
og problemfelt, for å vise hva som er Norges kortsiktige og langsiktige egeninteresser og hvilke handlinger som vil fremme disse. Hvis ikke vil egeninteressene fort
kunne domineres av kortsiktige interesser, formulert av spesielle særinteresser. Og
det vil ikke bli den åpenhet og ansvarlighet som utviklingssamarbeid i 90-årene må
kreve.
Interessemotsetninger mellom ulike parter kan være mer og mindre reelle, og i
stor grad avhengig av det tidsperspektivet som anvendes. I den grad partene forsøker å realisere de samme målene i en gitt situasjon med knappe ressurser, vil det
foreligge en reell interessekonflikt. Konfliktene rundt tilgangen til de begrensede
ressursene i havet er eksempler på slike konflikter. Over tid kan imidlertid redusert
ressursbruk for en av partene som synes å være i strid med egeninteressen på kort
sikt samtidig være en forutsetning for at de aktuelle ressursene skal være tilgjengelige for noen av partene på lang sikt . Dette gjelder f.eks. viktige lagerressurser som
ren luft og ferskvann. Og mens kortsiktig ressursoverføring fra en part til en annen
NOU 1995:5
Kapittel 3
127
umiddelbart strider mot den ene partens (yterens) kortsiktige egeninteresser, kan
overføringen være i begge parters felles interesse på lang sikt, slik som «migrasjonstrusselen» mot høyvelferdsland i Europa fra lavvelferdsland i den tredje verden kan illustrere.
Forestillingen om felles interesser kan til en viss grad presses på utenfra, men
dersom slike interesser ikke oppleves som reelle i den virkeligheten vi lever i, vil de
bli nedprioritert og redusert til retoriske formuleringer ved passende anledninger.
Velferdsidealene i vårt eget samfunn har i stor utstrekning sprunget ut av at solidaritet har blitt offentlig politikk. Et problem med dette er at folk i mindre grad ser det
som eget ansvar å engasjere seg. Styrken er forutsigbarhet og opplevelse av at tilgang til grunnleggende samfunnsgoder ikke handler om veldedighet, men rettigheter. I en verden der folk og nasjoner i stigende grad er gjensidig avhengige av hverandre og berøres av hverandres problemer, er det nærliggende å se hvordan solidaritet i verdenssamfunnet også bør være offentlig politikk. Også her må det primært
handle om å sikre rettigheter for de svakeste, ut fra grunntanken om at bedre fordeling av godene vil skape en bedre verden å leve i for alle. Samtidig er det slik at
resultatene av solidaritetshandlingene rettet mot verdenssamfunnet er vanskeligere
å konkretisere. Bistand har vært et fredet område i norsk politikk, et område der det
i liten grad har vært verken politisk gevinst eller tap. Det synes derfor å være behov
for en mye klarere bevissthet blant det norske folk om hvorfor vi gjør hva vi gjør,
og hvilke grenser vi er villige til å pålegge oss, dersom solidaritet fortsatt skal kunne
motivere norsk offentlig bistandspolitikk.
Internasjonalt samarbeid på dette grunnlag innebærer ikke bare solidarisk samhandling mellom rike og fattige nasjoner, men også ønsket om at utviklingssamarbeidet i seg selv skal bidra til solidariske verdier og holdninger. Solidaritet er et
prinsipp vi i det norske samfunn har brukt som grunnlag for å løse viktige samfunnsoppgaver. Det er vår forståelse at de store gruppers interesser løses best gjennom
solidaritetsløsninger, og at dette også gjelder i de landene vi samarbeider med.
NOU 1995:5
Kapittel 4
128
KAPITTEL 4
Veier til utvikling
Det mest ødeleggende for alle utviklingsprosesser er krigshandlinger, borgerkriger, masseødeleggelse og massedrap. I land der det er høy risiko for at slike konflikter kan bryte ut, vil arbeid med årsakene til konflikt og preventivt diplomati kunne være en viktigere investering enn regulære
utviklingstiltak . . . Her feires årsdagen for fredsavtalen i Mosambik.
4.1
ET MANGFOLD AV UTVIKLINGSVEIER
4.1.1
Utviklingsdebatten gjennom flere tiår
Hvilke faktorer som fremmer eller hindrer utvikling langs en eller flere av de mange
utviklingsdimensjonene som er diskutert i "Mål og verdigrunnlag" i kapittel 3, har
vært gjenstand for uenighet og debatt gjennom alle år. 1950-tallet og langt inn i
1960-tallet var preget av en utviklingsoptimisme og tro på at de «nye» landene som
nylig var blitt selvstendige fra kolonimaktene, relativt raskt ville kunne «ta etter»
utviklingen i den rike del av verden, hjulpet fram av overføringer av moderne teknologi, kapitalressurser og støtte til utviklingen av en moderne stat. Samtidig satte
imidlertid den kalde krigen sitt preg på det internasjonale klimaet, slik at de to
maktblokkene søkte å skaffe seg allierte blant de nye selvstendige landene. Dette
resulterte i at bistand både fra Vest og Øst ble kanalisert til enkelte land av strategiske grunner, og ikke alltid med hensyn til utviklingseffekt. Som en motvekt ble
den alliansefrie bevegelsen dannet etter initiativ fra enkelte store og toneangivende
land i sør (India, Indonesia, Egypt, Algerie og Jugoslavia), og fikk etter hvert opp-
NOU 1995:5
Kapittel 4
129
slutning fra de fleste land i Afrika og Asia, som ikke ønsket å bli trukket inn i den
kalde krigen. Utviklingsoptimismen ble bare svekket av en bekymring om at befolkningsveksten i utviklingslandene ville bli for stor i forhold til matproduksjonen.
1970-tallet ble imidlertid langt sterkere preget av en «radikalisering» i utviklingsdebatten, delvis påvirket av krigen i Vietnam, frigjøringskampene i det Sørlige Afrika og tilspissede politiske konflikter i Latin-Amerika som ga grobunn for
radikale «avhengighetsteorier» og satte spørsmål både ved utviklingsoptimismen
og troen på harmoniske reformløsninger. Talsmenn for den samlede u-landsgruppen (G-77) hevdet at hovedårsaken til langsom eller manglende utvikling var det
internasjonale rammeverket som var utformet til fordel for de industrialiserte landene. Disse rammebetingelsene ga bl.a. fallende råvarepriser, høye tollbarrierer og
kostbar teknologi, for landene i sør. Spesielt oljeprisøkningen i 1973-74 ga basis for
å fremme internasjonale krav om en «ny økonomisk verdensorden» med mer stabile
og høyere priser på utviklingslandenes råvarer; lettere tilgang til industrilandenes
markeder for utviklingslandenes ferdigvarer, lettere tilgang til internasjonal teknologi, og større styring over de flernasjonale selskapene. De store industrilandene var
imidlertid sterke motstandere av å foreta omfattende inngrep i den internasjonale
markedsøkonomien. Norge og enkelte andre industriland valgte å støtte G-77 gruppens krav om en «Ny Økonomisk Verdensorden» et stykke på vei, og samarbeidet
om dette innen løse samarbeidsgrupper som fikk betegnelsen «de likesinnede» .
Delvis som et motstykke til kravene om reformer i internasjonal økonomi, ble
også behovet for «radikale» reformer internt i lavvelferdslandene satt på dagsorden,
bl.a. i internasjonale organisasjoner som ILO, FAO/IFAD og Verdensbanken. Dette
skulle innebære spesielt jordreformer og fokus på å dekke de grunnleggende behov
(for mat, helse, utdanning, husly) først, og som en forutsetning for utvikling som
skal komme de brede folkegrupper til gode.
I seksti- og syttiårene hadde landene i sør fulgt to forskjellige utviklingsstrategier. Noen land, spesielt de såkalte nyindustrialiserte land i Asia, la stor vekt på å
utvikle en eksportorientert og gradvis konkurranseutsatt økonomi. Andre land, spesielt i Latin-Amerika og Afrika, tok sikte på å utvikle økonomier basert på en høy
grad av selvberging. Gjennom omfattende avskjerming overfor utlandet ved bruk av
svært høye tollsatser og reguleringstiltak tok de sikte på å realisere mer radikale
utviklingsmodeller basert på omfattende statlig styring av sine økonomier.
Den økonomiske stagnasjonen rundt 1980 med fallende etterspørsel i nord, et
økende rentenivå og lavere råvarepriser, er en del av forklaringen på hvorfor de
radikale eksperimentene stanset opp. Vel så viktig er imidlertid at disse eksperimentene viste seg å ha liten økonomisk bærekraft. Land etter land opplevde at deres
ambisiøse utviklingsplaner ikke ga de forventede resultater. Spesielt alvorlig var det
at de hadde utviklet en omfattende offentlig sektor som de ikke kunne finansiere
med egne midler, samt at myndighetene gjennom komplekse styringssystemer ga
feilaktige signaler til næringslivet. Et annet viktig moment var at disse økonomiene
viste seg å ha dårlig tilpasningsevne overfor de endringer som skjedde i verdensøkonomien ved begynnelsen på åttitallet.
Fra begynnelsen av 1980-tallet har omtrent samtlige forsøk på «radikale»
reformer stanset opp både i internasjonal økonomi og internt i lavvelferdslandene.
De fleste av landene i Latin-Amerika og i Afrika sør for Sahara (SSA-landene) ble
rammet av omfattende økonomisk krise, som bl.a slo ut i uhåndterlig stor utenlandsgjeld. Den internasjonale stemningen hadde da snudd, og det ble nå hevdet at
hovedårsaken til krisen og eventuell manglende utvikling skyldtes feilaktig politikk
internt i sør-landene selv, og ikke i første rekke de internasjonale rammebetingelser.
Avtaler med kreditorer og givere med Det Internasjonale Valutafondet (IMF) og
Verdensbanken i spissen, inneholdt krav om omfattende reformer i den interne øko-
NOU 1995:5
Kapittel 4
130
nomiske politikken i de gjeldsrammede landene, inkludert et statsbudsjett i balanse,
devaluering, liberalisering og privatisering som sentrale krav. Etter at kommunismen falt i det gamle Sovjet og Øst-Europa, har bistandsmottakerne i sør blitt satt
under sterkere press for også å gjennomføre politiske reformer med flerpartisystemer og valg som viktigste kjennetegn. Selv om det har vært uenighet om innholdet
i de krav som er blitt stilt og betydelig nasjonal og internasjonal motstand og protester mot den ensidige fokus på interne økonomiske og politiske reformer i de
gjeldsrammede land, har de fleste debitorlandene akseptert behovet for interne
reformer som en del av de nødvendige betingelsene for å komme ut av gjeldskrisen
og over i en ny utviklingsfase.
Mange i det norske bistandsmiljøet var lenge skeptisk til sider av de økonomiske strukturtilpasningsprogrammene, både før og etter at disse ble en del av norsk
offisiell politikk fra midten av 1980-tallet. Samtidig var en i Norge, særlig i første
halvdel av 1980-tallet, skeptisk til den offentlige sektor og staten i mottakerlandene
for norsk bistand. Økende korrupsjon, økonomisk krise, manglende evne til å administrere bistandsprosjekter og fallende legitimitet og oppslutning i befolkningen var
årsaker til dette. Norsk bistand tok derfor i økende grad sikte på å omgå statsapparatet og heller gjennomføre utviklingsprosjekter direkte ved hjelp av norske konsulentselskaper, og frivillige organisasjoner. Dette kom særlig til uttrykk i St.meld. 36
(1984-85) der en gikk inn for en politikk som rettet bistanden direkte inn mot fattige
målgrupper.
Som en reaksjon på manglende utviklingsresultater fikk en også på åttitallet en
voksende oppmerksomhet omkring hvordan utviklingstiltak som er initiert og styrt
utenfra fører til svakt mottakeransvar og lav motivasjon for aktiv deltakelse i utviklingsprosessen. Det ble hevdet at utvikling først og fremst må bygges «nedenfra»
med rotfeste i lokalsamfunnene selv, og ta utgangspunkt i lokal kultur, kunnskap og
evne til organisering. Denne tenkningen er blitt videreført og systematisert til deltakende modeller for utvikling der det legges stor vekt på at lokalbefolkningen selv
utfører avansert analyse og planlegging, og at eksterne ressurser, ideer og personell
først og fremst får en støttefunksjon. Utviklingsmodellen utfordrer dermed både
profesjonenes rolle, det tradisjonelle begrepsparet giver/mottaker, og sentrumsstyrte utviklingsstrategier i sin alminnelighet. Vekten legges på å styrke lokal deltakelse, evne og kapasitet til kontroll over egen situasjon (empowerment), og på å
utnytte lokalbefolkningens evne til differensiert ressursutnytting.
Basert på de erfaringene som nå er vunnet, kan det se ut til at det fra tidlig på
1990-tallet er i ferd med å utvikles en større internasjonal konsensus om noen
grunnleggende betingelser for utvikling, selv om det fremdeles finnes betydelige
ulikheter når det gjelder synet på hva som oppfattes som velferd og livskvalitet og
hva slags politikk som best kan føre dit. I internasjonale fora understrekes betydningen av samspillet mellom bærekraftig økonomisk vekst og fordeling både globalt
og i det enkelte land. For å oppnå dette, er det bred enighet om at den økonomiske
politikken i hvert enkelt land må legge vekt på en markedsorientert konkurranse for
næringslivet, samtidig som staten må ha tilstrekkelig kapasitet evne og vilje til å
utforme rammebetingelser og fordelingspolitikk, samt ta ansvar for utviklingen av
fysisk infrastruktur og sikring av grunnleggende sosiale tjenester. Dette stiller fornyede krav til et effektivt og utviklingsorientert statsapparat. Samtidig legges det
stadig sterkere vekt på den menneskelige faktor, gjennom utdanning og kompetanseutvikling.
Mange av utviklingsmodellene som har vært framført i den internasjonale
debatten gjennom årene har etter Kommisjonens mening fokusert for ensidig på
noen få faktorer som avgjørende for et lands utvikling. Erfaringen har vist at de
enkle og ensidige forklaringsmodellene har spilt fallitt. Samtidig har vi aldri hatt så
NOU 1995:5
Kapittel 4
131
omfattende og inngående kunnskap om hvilke faktorer som påvirker utviklingsprosessene og hvilke konsekvenser konkrete valg har for felles levekår. Utfordringen i
dag er derfor å bygge på og handle ut fra den akkumulerte kunnskap og erfaring som
nå faktisk er til stede og som har gitt stadig økende innsikt i utviklingsproblemene,
og legge vekten på kombinasjonen og balansen mellom ulike elementer i en utviklingsprosess , framfor å konsentrere ensidig oppmerksomhet om bare noen få elementer.
Særlig aktuelt er det å utvikle modeller som både tar fattigdomsproblemet på
alvor og bygger på en mer bærekraftig utnyttelse av jordens begrensede ressurser og
bæreevne. Dette er konkrete utfordringer som allerede er blitt bredt akseptert internasjonalt, men som er langt fra å bli gjennomført i praktisk politikk i stor skala.
UNCED-konferansen representerte et skritt på veien til å definere perspektivene i
en slik utvikling, nedfelt bl.a. i Agenda 21. Dette gjelder også det nye handlingsprogrammet som ble vedtatt på befolkningskonferansen i Kairo, og det som nå diskuteres under forberedelsene til det sosiale toppmøtet i København våren 1995. Erfaring viser imidlertid at slike internasjonale handlingsprogrammer som oftest er av
en generell og uforpliktende karakter. Det er derfor nødvendig, både på det nasjonale plan og i de relevante internasjonale organisasjoner, å utforme mer konkrete
utviklingsstrategier som bygger på de grunnprinsipper det er oppnådd, eller oppnås
internasjonal enighet om.
4.1.2
Mangfold som ressurs for utvikling
Alle land er forskjellige både når det gjelder interne forhold og eksterne rammebetingelser, med ulikt potensial for utvikling. Erfaringene etter flere tiår med bistand
viser at velstand og framgang ikke kan overføres etter oppsatte planer og standardmønstre. Den nærmest eksplosive veksten i etniske og andre konflikter indikerer
klart at utvikling ikke bare dreier seg om fordeling av materielle goder, men også
om forvaltning av kulturell identitet. Det kan være liten tvil om at kulturelle
endringsprosesser har vært enormt smertefulle for millioner av mennesker som
rives mellom ulike kulturelle universer. Arbeid for bedring av levekår og livskvalitet kan ikke overse den grunnleggende betydning av det naturlige og kulturelle
miljø, behov, håp og verdier hos de folkegruppene det gjelder.
Kulturelle faktorer er i alle land medvirkende til å forme holdninger og dermed
motivasjon, incentivstrukturer og uformelle strukturer som påvirker menneskers
evne og vilje til å skape utvikling for seg selv og andre. Kritikere av en ensidig og
«monokulturell» utvikling har vunnet større gjenklang for sine synspunkter i de
siste årene. Det er økende forståelse for de vanskeligheter den moderne verden står
overfor, ikke minst når det gjelder miljøspørsmål. Sør-kommisjonen som i 1990
publiserte sin rapport «The Challenge to the South» er opptatt av dette og skriver
bl.a. at utvikling må ha en nasjonal dimensjon, må bygge på egne ressurser, være i
samsvar med egen kultur og livsmønstre og ikke være en blind kopi av de avanserte
industrisamfunn.
Utvikling innebærer ikke lenger at fattige land skal «ta igjen» de rike land.
Poenget er ikke å tilpasse et lands menneskelige ressurser til de krav vår konvensjonelle oppfatning av utvikling dikterer. Målet må være å frigjøre menneskelige ressurser slik at folk kan tenke for seg selv og velge sine egne utviklingsveier med den
kunnskap de trenger om mulighetene, begrensningene og følgene av sine handlinger
for nåværende og framtidige generasjoner (jfr. kap 3). I en situasjon der de økonomiske rammevilkårene ikke er særlig gode, og der miljø-spørsmålene begynner å bli
akutte, blir valg av utviklingsmønster og livsstil en kritisk faktor. Det synes derfor
nødvendig å gjøre langt mer for å fremme en prosess der man kan trekke mer på «de
NOU 1995:5
Kapittel 4
132
store reservene når det gjelder kreativitet, tradisjonell kunnskap og dyktighet som
finnes overalt i u-land» , slik Sør-kommisjonen uttrykker det i sin rapport, og som
har vært en forutsetning for det mangfold av livsformer, kulturer og samfunn vi fortsatt har i verden.
I dag er det ikke bare dyre- og plantearter som utryddes, men også kunnskapssystemer og kulturer. Også samfunn i nord står nå i en situasjon der kulturelle ressurser innen egen tradisjon kan bli for knappe til å takle de problemene som måtte
komme. Alt tyder på at det vil være i vår egen og i global interesse å fremme kulturelt mangfold og dermed også et mangfold av utviklingsmodeller, også fra et miljøsynspunkt. Etter Kommisjonens syn innebærer dette bl.a. at vi må bli mer opptatt av
å oppmuntre til utvikling av alternative former for modernitet , noe som også vil
være i pakt med en økologisk tenkemåte. Vi kan ikke forvente at fattige land skal
stoppe sin utvikling som bl.a. må innebære større forbruk av energi og andre naturressurser, dersom de skal kunne overvinne den enorme fattigdom som preger mange
av disse samfunn. Men vi bidrar ikke til en bærekraftig utvikling dersom vi har som
mål for vår bistand at fattige land skal hjelpes til å utvikle seg mot det samme miljøog ressursbelastende produksjonsog forbruksmønster som vi har i vårt eget samfunn.
Den stadig raskere økonomiske, vitenskapelige og teknologiske utvikling etter
annen verdenskrig ga store forhåpninger. Under de rådende forhold var det mulig å
betrakte en utvikling basert på materiell vekst og sosial fordeling som nøkkelen til
bedrede levevilkår og framgang. Dette har i stor grad også preget vår tenkning
omkring framgang og utvikling for landene i Sør, uten at en har lagt tilstrekkelig
vekt på ulikhet i rammebetingelser, forutsetninger og kultur. Det er Kommisjonens
syn at en nå må legge et nytt perspektiv til grunn for utviklingssamarbeidet; ikke at
andre land skal hjelpes til å ta etter industrilandenes moderniseringsmodell, men få
støtte til å videreutvikle sine egne muligheter og alternativ innenfor et felles ansvar
for bærekraftig utvikling. Dette innebærer likevel at det finnes noen grunnleggende
forutsetninger som må oppfylles uansett utviklingsmodell, som vi omtaler videre i
"Betingelser for utvikling" i kap.4.4.
4.2 ØKONOMISK VEKST OG RESSURSGRUNNLAGET
Ikke noe lands myndigheter har økonomisk vekst som et ensidig eller ubestridt mål
for økonomisk utvikling, ettersom alle land samtidig må ta hensyn til fordelingseffekter og til andre politiske, strategiske og kulturelle mål. Men økonomisk vekst er
et viktig virkemiddel for å kunne oppnå andre mål. Samtidig har den økonomiske
veksten ikke på langt nær tatt hensyn til alle miljøkostnadene som veksten har medført. Vi står dermed i fare for å gjøre oss selv fattigere gjennom alvorlige miljøødeleggelser mens vi opprettholder forestillingen om at våre økonomier vokser.
Det er samtidig vanskelig å se at landene i sør skal kunne lykkes i sine bestrebelser uten økonomisk vekst. I lavvelferdslandene er det et klart behov for en større
samlet tilgang på varer og tjenester til dekning av grunnleggende behov som mat,
helse, utdanning, rent vann og ordnede sanitærforhold. Det vil ikke være tilstrekkelig med omfordeling av forbruk innen de enkelte land. Det trengs en økonomi med
vesentlig mer solid basis for forbruk enn det vi i dag har i disse landene, dersom vi
skal utrydde fattigdom og gi grunnlag for videre bedring av levekår og livskvalitet
for folk flest.
En bærekraftig forbruksvekst er avhengig av en teknologisk utvikling som gjør
det mulig å oppnå bedre dekning av menneskelige behov i forhold til bruk av ressurser og belastning av miljø. Men økonomisk vekst, selv innenfor en ramme av
bærekraftig utvikling, er ikke en tilstrekkelig betingelse for å bedre levekår og livs-
NOU 1995:5
Kapittel 4
133
kvalitet. Vekstens resultater må også fordeles på en slik måte at den løser fattigdomsproblemene. For å få dette til, må veksten skje der fattigdommen rår . Løpende
overføring av inntekt fra rike til fattige mennesker kan løse noen problemer, men er
ingen varig og betydelig løsningsmulighet på fattigdomsproblemet. Fattige mennesker må komme med i inntektsopptjening gjennom eget arbeid i produksjonsprosesser som skaper verdier.
I det enkelte land er en slik politikk avhengig av myndigheter som evner å legge
føringer på det nasjonale økonomiske systemet slik at det blir tatt miljø- og ressursforvaltningshensyn. Samtidig må den fattige delen av befolkningen bli trukket med
i produksjonsog dermed inntektsopptjeningsprosessene og det må være en balanse
mellom privat og offentlig sektor som sikrer nødvendig tilbud av fellesgoder.
En slik vekst i lavvelferdsland vil måtte medføre en betydelig økning i bruk av
naturressurser, og reiser derved en rekke spørsmål som også må rettes mot utviklingen i den industrialiserte del av verden.
Globalt må veksten skje innenfor et internasjonalt økonomisk system for handelsforbindelser og kapitalbevegelser, som må få struktur som gjør det lettere for
fattige land å få del i vekstprosessen. Veksten i lavvelferdsland må være høyere enn
i høyvelferdsland dersom vi skal få utjevning. Det innebærer også at høyvelferdsland må arbeide bevisst for å redusere sin andel av globalt begrensede ressurser. (Se
"Konsekvenser for det norske samfunnet" i kap.6 om hvordan dette kan få følger
også i Norge.)
Det er en sammenheng mellom fattigdom og mange av de miljøproblemer landene i sør i dag opplever som sentrale. Eksempelvis dør omlag 2 millioner barn
hvert år som følge av forurenset drikkevann, og mangelen på rent vann forårsaker
nærmere en milliard sykdomstilfeller årlig. Flere hundre millioner mennesker i sør
er utsatt for luftforurensninger utendørs i storbyene eller innendørs når de bruker
tradisjonelt brensel til oppvarming og matlaging. Feilaktige driftsformer i jordbruket medfører jorderosjon, utpining av jordsmonn, og alvorlig forsaltning særlig av
irrigerte arealer. Dette skaper behov for nye jordbruksarealer som sammen med
uvettig skogsdrift skaper alvorlig tap av tropisk regnskog.
Men samtidig går sammenhengene mellom miljøproblemer og utvikling begge
veier. Erfaring viser at enkelte alvorlige miljøspørsmål langt på vei løses i takt med
økt verdiskaping. Dette gjelder adgangen til rent vann og mulighetene for tilfredsstillende sanitærforhold. Storbyproblemer knyttet til luftforurensning i form av partikler og svoveldioksyd viser først en økende tendens når inntektene stiger, men deretter har de vist seg å avta dramatisk etter hvert som velstandsøkningen fortsetter.
Men når det gjelder omfanget av avfall og søppel, så stiger dette jevnt med inntektsutviklingen.
Spesielt alvorlig ut fra et globalt perspektiv er den sterke sammenhengen som
kan observeres mellom økonomisk vekst og utslipp av drivhusgassen karbondioksyd. Om landene i sør følger utviklingsmønsteret til industrilandene, og en ikke er i
stand til å bryte sammenhengen mellom bruk av fossilt brensel og vekst, vil utslippene i tiden framover raskt overstige det nivå verdens vitenskapsmenn mener er forsvarlig.
Den «ressurs» det er mest knapphet på, er naturens deponikapasitet, altså miljøets evne til å absorbere avfallsstoffene fra den økonomiske aktiviteten i verden.
Det store problemet her dreier seg om atmosfærens evne til å ta i mot avfallsstoffer
etter bruk av fossile brennstoffer, spesielt karbondioksyd. Dette er «det store globale miljøproblemet» .
NOU 1995:5
Kapittel 4
134
DE TRE STORE GLOBALE MILJØUTFORDRINGENE
Drivhuseffekten Menneskeskapte utslipp av drivhusfremkallende gasser utgjør 2-3
prosent av karbonsyklusen mellom jorden og atmosfæren. Nettoøkningen i atmosfærens innhold av karbondioksyd er på omlag 0,5 prosent årlig.
Det vil ta flere årtier før en har sikker vitenskapelig kunnskap om sammenhengene mellom utslipp, temperatur- og klimaendringer - spesielt når, hvor og hvor
raskt forandringene vil komme. Denne usikkerheten gir et vanskelig dilemma når
en vet at drivhusgassene har en lang levetid i atmosfæren og samtidig at de negative
utslagene ikke nødvendigvis vil være av en lineær karakter. Vi mangler forståelse
av det komplekse dynamiske system de økte utslippene inngår i. Derfor kan man
utelukke brå og store endringer om visse terskelverdier overstiges.
Den viktigste utfordringen er å komme bort fra den sterke sammenhengen mellom økonomisk vekst og energibruk som har preget utviklingsmønsteret fram til nå.
Dette må bety at koplingen mellom vekst og bruk av fossile brennstoffer må gjøres
svakere; at en må få til en mer effektiv energiutnyttelse; og at alternative energikilder må utvikles.Beskyttelse av ozonlaget. Klorfluorkarboner (KFK) brukes som
kjent som frysevesker i kjøleskap og i luftkjølingsanlegg, i produksjonen av skumplast, som løsningsmiddel og som spesialkjemikalier. Ved ikke å være giftig, ikkekorroderende og ikke brannfarlig, kom KFK-gassene til å erstatte tidligere skadelige stoffer som for eksempel ammoniakk i kjøleskap. Tilsvarende kom halongass i
bruk som drivgass i brannslukningsapparat.
I 1985 ble det oppdaget dramatiske reduksjoner i ozonlaget over Antarktis i
1985, og KFK-utslipp ble ansett å være en hovedårsak til reduksjonene. Den økte
ultrafiolette stråling dette medfører kan ha helsemessige skader i form av hudkreft
og øyesykdommer.
Den voksende internasjonale bekymring om de uheldige konsekvenser av
økende «ozonhull» , samt forståelse av at utfasing av bruken av slike gasser kunne
skje til relativt lave kostnader la grunnlaget for Montreal-avtalen i september 1987.
Den søker å kontrollere bruken av KFK (og tilsvarende ozonreduserende) gasser og
derved utslippene av dem. Avtalen fastsetter nedtrapping i bruk og restriksjoner på
handelen med slike stoffer.Det biologiske mangfold. Det biologiske mangfold
omfatter variasjon og omfang av planter, dyr og mikroorganismer såvel som de økosystem som de økologiske prosesser tilhører. Dette mangfoldet er under sterkere tilbakegang enn noen gang tidligere. Arter forsvinner, økologiske prosesser ødelegges
og naturområder omformes og deres biologiske bærekraft svekkes. Produkter av
såvel kjent som ukjent fremtidig verdi er ugjenkallelig tapt. Over tid har alle regioner fått redusert sitt biologiske mangfold, og tapet forventes å bli spesielt stort i landene i sør i årene framover om ikke tiltak settes inn.
I den industrialiserte del av verden har teknologisk utvikling sammen med inntektsøkning ført til at verdiandelen for råvarer i ferdigproduktene har falt i forhold
til verdiandelen for menneskelig innsats gjennom bearbeiding og distribusjon.
Dessuten har den faktiske tilgangen på råvarer vært ganske rikelig i forhold til etterspørselen. Dette har ført til at råvareprisene har falt i forhold til ferdigvarepriser. De
land som er ensidig avhengige av råvarer i sin eksport, for en stor del lavvelferdsland, har hver for seg ingen innvirkning på dette, og presses naturlig nok i denne
situasjonen til å øke sin råvareproduksjon for å betale for importen. Dette kan gi
alvorlige miljøvirkninger.
Erfaringene med Ny Økonomisk Verdensorden viste at en ikke klarer å få til et
samarbeid mellom råvareprodusenter om å begrense produksjonen, og dermed
NOU 1995:5
Kapittel 4
135
presse prisene opp. Den mulighet det enkelte land da har, er selv å utvikle industri
som foredler råvarer for på den måten å få del i den verdiskapningen som ligger i
videreforedling og distribusjon. Landene i nord må bidra til dette gjennom bistand
og utviklingssamarbeid, først og fremst gjennom ved å gi landene markedsadgang
på verdensmarkedet, samtidig som de får beskytte egen industri under oppbyggingsfasen.
Kommisjonen vil spesielt peke på behovet for at arbeidet med å løse de de globale miljøproblemene skjer innenfor en utviklingspolitisk ramme. Direkte eller
indirekte har de rike landene hovedansvaret for disse problemene ved at de har
utnyttet en uforholdsmessig stor andel av den globale depotkapasiteten for avfallsstoffer. I tillegg til å foreta de endringer som er nødvendige i eget konsum og forbruk, må de også stille de nødvendige ressurser til rådighet slik at fattige land i sør
kan gjennomføre sine utviklingsplaner uten å true det globale miljøet.
Vår egen utviklingsvei har ikke klart å gi en god nok miljø- og ressursforvaltning. Det er heller ikke blitt utviklet gode nok institusjoner for å klare de fordelingsproblemene som må løses ved internasjonalt samarbeid, spesielt ikke der det kreves overnasjonale løsninger. Når vekst er nødvendig, først og fremst i fattige land,
er det derfor også nødvendig å finne fram til nye vekstveier, både for enkeltnasjoner
og for det internasjonale samfunn. Men den gode løsning lar seg vanskelig oppfinne
og iverksette i ett sprang. Vi er realistisk sett henvist til å søke etter en gradvis forbedring i det vi kjenner fra før.
Da blir det også viktig å finne ut innenfor hvilke samfunnsmodeller muligheten
for læring og utvikling synes å være best. Prøvd mot det viktigste kriteriene for valg
av samfunnsmodell; slik som vekst med sosial fordeling, miljø- og ressursforvaltning, sikring av menneskeverd gjennom demokrati og menneskerettigheter og evne
til utvikling og læring, er det Kommisjonens oppfatning at vi ikke har noen grunn
til å være tilbakeholdne med å hente erfaringer fra vår nordiske modell . Sentralt her
er en privat markedsøkonomi som fungerer innenfor rammene av nødvendige fordelingshensyn og med vekt på et godt organisert fellesforbruk. Det er betydelige
forskjeller mellom den nordiske modellen og den liberalistiske Reagan/Thatchermodellen, spesielt når det gjelder det offentliges ansvar for tilbud av fellesgoder og
det offentliges ansvar for å gi borgerne trygghet innenfor et markedsliberalt system.
I debatten om utviklingsmodeller og om de kravene som stilles til mottakerland er
disse forskjellene etter Kommisjonens mening for sterkt nedtonet. Kommisjonen vil
understreke at Norge sammen med de nordiske land og andre likesinnede langt sterkere enn hittil må arbeide for å sikre de verdiene vi synes er viktige ved en samfunnsmodell, også når det stilles krav om økonomiske reformer i mottakerland som
betingelser for lån og bistand.
4.3 EN BÆREKRAFTIG BEFOLKNINGSUTVIKLING
Diskusjonen om befolkningsspørsmål og hvor rask befolkningsvekst naturmiljø,
nasjonal økonomi og hushold kan tåle, har vært ført på mange nivå. Spørsmålet
omfatter både individuelle rettigheter og kollektivt ansvar. Spenningen mellom det
individuelle og det kollektive, det private og det offentlige kommer her sterkere i
fokus enn i de fleste andre spørsmål som angår utvikling. Det er i mange land stor
avstand mellom det som ses som ønskelig barnetall på individ og husholdsnivå, og
det som er ønskelig ut fra nasjonale økonomiske vurderinger eller ut fra diskusjoner
om belastningen på naturressursgrunnlaget.
På globalt nivå er ønskelig befolkningsutvikling først og fremst knyttet til hva
jorda kan tåle av totalt antall mennesker, men også i høy grad hvilken levestandard
og hvilket forbruk hvert menneske og hver nasjon skal kunne ha rett til å ta ut.
NOU 1995:5
Kapittel 4
136
Denne diskusjonen dreier seg derfor både om menneskers produksjonsog forbruksmønstre og om hvor mange mennesker som vil kunne livnære seg uten at
naturmiljøet bryter sammen. Hvorvidt det er en absolutt grense for hvor mye mat
som kan produseres på jorda er fortsatt diskutert. Det er imidlertid sannsynliggjort
at det i overskuelig fremtid først og fremst vil dreie seg om fordeling av mat.
På nasjonalt nivå trer de potensielle konfliktene mellom individ og samfunn i
befolkningsspørsmål tydeligere fram. Mange av de fattigste landene opplever en
befolkningsvekst som langt overstiger deres økonomiske vekst og evne til å sikre
grunnleggende tjenester og velferd for sine innbyggere. Mens den raske befolkningsveksten primært skjer blant de fattige gruppene i samfunnet, er det oftest de
øvre og midtre inntektslagene i befolkningen som nyter godt av økonomisk vekst,
og som også ønsker å kontrollere de fattiges fruktbarhet. Overgrep i form av dårlig
kvalitetssikring i familieplanleggingsprogrammer og bruk av indirekte tvangsmidler er godt dokumentert. Dette, sammen med de religiøse og kulturelle dimensjonene av seksualitet og forplantning, gjør arbeid med befolkningsutvikling komplekst og sårbart, og understreker nødvendigheten av en sensitiv og ansvarlig nasjonal befolkningspolitikk.
Med den nye profil for forståelsen av befolkningsspørsmål i retning av grunnleggende rettigheter, utdanning, helse og økonomisk utvikling som ble vedtatt i
handlingsprogrammet under befolkningskonferansen i Kairo i 1994, ble det gitt et
klart signal om et nødvendig fokus på sosial utvikling og rettigheter for kvinner, så
vel som på sammenhengen mellom tiltak for naturmiljøet, tiltak for å styrke kvinners status og handlekraft, tiltak for befolkningsutvikling og tiltak for sosial utvikling.
Handlingsprogrammet fra befolkningskonferansen skapte dermed et klart skifte
i synet på befolkningsspørsmålene og hvordan de må møtes, både nasjonalt og internasjonalt. Det er først og fremst slått fast at det nå må være kvinners og familiers
helse og velferd som må settes i sentrum for befolkningspolitikken, og ikke fruktbarhetsreduksjon i seg selv. Prevensjonstilbud er bare et element innenfor en pakke
nødvendige helsetjenester, og satsing på helsetjenester er igjen bare en del av en
samlet strategi der reproduktive rettigheter og styrking av fattige eller marginaliserte kvinners status og handlekraft representerer andre nødvendige elementer. Faktorer som i særlig grad påvirker kvinners og familiers syn på ønsket antall barn er
knyttet til bedre fordeling av verdier som skapes, utdanning, sosial trygghet og dekking av grunnbehov.
Nasjonal befolkningspolitikk må i den videre oppfølgingen av handlingsplanen
også ta opp spørsmålet om overvåking og kvalitetskontroll, og innsyn, åpenhet og
ansvarlighet mellom staten og det sivile samfunn. Kritikken er at statlige myndigheter har hatt alt for dårlig kontakt med realitetene på grasrota i egne land, og at det
nå må gjøres spesielle tiltak for å sikre kritiske korrektiv. Kommisjonen mener at
norsk bistandspolitikk må styrke arbeidet med reproduktive rettigheter, og bidra til
å etablere overvåking og kvalitetskontroll av helse- og prevensjonstilbud. Det er
dessuten Kommisjonens oppfatning at en bærekraftig befolkningsutvikling krever
en opprioritering av sosial utvikling, inkludert sysselsetting og fattigdomsreduksjon, utdanning for kvinner og folkehelse. En økonomisk vekst med en klar sosial
fordelingsprofil og med en vektlegging på å bedre levekår og livskvalitet særlig for
kvinner, er en forutsetning for at land skal nå sine befolkningsmålsettinger.
4.4 BETINGELSER FOR UTVIKLING
Selv om det ikke finnes én utviklingsmodell, og selv om det finnes mange veier til
utvikling, kan vi på grunnlag av de forhold som allerede er diskutert identifisere en
NOU 1995:5
Kapittel 4
137
del faktorer som har betydning for utviklingsprosessene. Og selv om ingen av disse
faktorene i seg selv vil være tilstrekkelige for å skape eller sikre utvikling, vil de ofte
utgjøre nødvendige betingelser for å få i gang slike prosesser.
4.4.1
Statens rolle. Institusjonell kapasitet. Staten og det sivile samfunn
Staten spiller en helt sentral rolle for utviklingen i alle moderne samfunn. Selv om
enkelte samfunnsfunksjoner kan ivaretas lokalt, og i større målestokk innen den private sfære, vil dette være begrenset. På den andre side har samfunn der staten har
påtatt seg den altomfattende rolle å styre og kontrollere hele samfunnsøkonomien
og alle samfunnsinstitusjoner vist seg å være ikke bare undertrykkende, men også
over tid ineffektive i å fremme langsiktig utvikling. En rekke land har hatt statsapparat som har forstrukket seg langt ut over evne og kapasitet til effektiv styring, og
i stedet dannet grunnlaget for personlig makt og private inntekter gjennom forskjellige former for korrupsjon.
Mange unge nasjoner står i dag i en situasjon der staten er nær ved å gå i oppløsning, eller har fått en sterkt svekket legitimitet. Statsledere overtok etter kolonitiden nasjonalstatsideen hvor utvikling av felles språk, kultur og samfunnsinstitusjoner ble sett som viktige mål. Etniske, religiøse og økonomiske konflikter ble en
tid fortrengt, men kommer nå igjen til syne på måter som truer med disintegrasjon
og oppløsning av staten som institusjon. I noen land er staten fortsatt redskap for et
autoritært styre med et religiøst fundament eller basert på militærmakt, eventuelt et
eneveldig konge(fyrste)dømme.
Ut fra internt press og med støtte i inspirasjon utenfra har en rekke land i LatinAmerika (på 1980-tallet), Afrika (på 1990-tallet) og enkelte i Asia i den senere tid
innsatt mer demokratiske regimer med flerpartivalg. Disse har samtidig tatt fatt på
å omdanne sine statsapparater til å bli mer effektive organer for en bred utviklingspolitikk. Erfaringene tilsier at dette ikke er noen enkel oppgave, både fordi staten
alltid kan utnyttes som et redskap for landets (nye) makthavere, og fordi staten i
mange land mangler både erfaring, kompetanse, og legitimitet i forhold til sine nye
roller. At denne prosessen foregår midt i økonomiske krisetider, parallelt med tiltak
som ofte begrenser offentlige tjenester og der det ikke er mulig å møte viktige velgergruppers behov for å se bedringer i egne levekår og samfunnsforhold som angår
dem, gjør de nye demokratiene ytterligere sårbare.
I de mest bistandsavhengige landene har bistandsorganisasjonene fått en betydelig innflytelse og makt over landenes utviklingspolitikk og statsinstitusjoner, ikke
bare gjennom strukturtilpasningsprogrammene, men også gjennom den avhengighet og de bånd som er skapt gjennom den øvrige bistanden. Både gjennom krav og
kondisjonalitet og ved den praktiske gjennomføring av bistandsfinansierte tiltak blir
det nasjonale statsapparatet ofte tilsidesatt, og gjort avhengig av bistandsgiverne.
Dette skjer også på regionalt og distriktsnivå. Det store antallet bistandsorganisasjoner kan i mange land dessuten i seg selv legge beslag på store koordineringsressurser hos mottakermyndigheter, og kan bidra til å pulverisere planleggings- og
gjennomføringsansvar og slik undergrave langsiktige målsettinger.
Kommmisjonen ser det som en meget stor utfordring å bidra til å skape forutsetninger for et utviklingsorientert og effektivt statsapparat. Uten dette vil andre
bistands- og utviklingstiltak ha begrenset verdi. Staten må sikre essensielle statlige
funksjoner knyttet til sikkerhet og lov og orden. Den må samtidig ivareta nasjonale
interesser vis-a-vis det internasjonale samfunn; fylle funksjonene som forhandlingspart mellom lokale, nasjonale og internasjonale interesser og sikre en ansvarlig
deltakelse i globale og regionale fellesoppgaver. Og ikke minst må den sikre de nødvendige økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske betingelser for grunnleggende
NOU 1995:5
Kapittel 4
138
rettigheter og utvikling nasjonalt. Ansvaret for utvikling av infrastruktur, og for
grunnleggende tjenester som helse og utdanning står sentralt i dette. Staten må ikke
nødvendig utføre alle disse oppgavene selv, men det er helt avgjørende at den må ta
ansvaret for organisering av rammeverket for at disse oppgavene skal kunne fylles.
Samtidig er det viktig at institusjonene i det som utgjør det sivile samfunn får
muligheter til å utvikle seg og opptre selvstendig. Med det sivile samfunn menes
både bedrifter og virksomheter i næringslivet, herunder primær- og servicenæringer; interessegrupper og alle typer private organisasjoner; uavhengige samfunnsinstitusjoner og religiøse samfunn; såvel som lokale og mer tradisjonelt baserte formelle og uformelle institusjoner. Det er i det sivile samfunn at utviklingen får
mening og innhold, her fremmes kreativitet og entreprenørånd, her organiseres
interessegrupper, og her utformes kritiske korrektiver til staten. Skal samfunnet
utvikles, vil det derfor som regel være nødvendig at det sivile samfunn er relativt
uavhengig av staten og statsapparatet. Gjennom maktstrukturer og interesseorganisering vil det sivile samfunn og ulike interessegrupper søke å påvirke statens politikk. En balansert utvikling som tar hensyn til flere interesser krever et relativt åpent
samfunn som tillater et mangfold av interessegrupper i å delta i samfunnsdebatten
og i beslutningsprosessene.
Det sivile samfunn
Dette er et relativt nytt ord som ofte benyttes i utviklingsdebatten om demokrati og
deltakelse. Med det sivile samfunn menes egentlig alle typer organisasjoner, institusjoner og sammenslutninger som ikke er en del av staten og den offentlige sektor.Det sivile samfunn omfatter dermed både:
– interessegrupper og alle typer private organisasjoner, uavhengige samfunnsinstitusjoner og religiøse samfunn;
– bedrifter og virksomheter innen det private næringsliv;
– lokale og mer tradisjonelt baserte formelle og uformelle institusjoner.
På samme måte som staten i de bistandsavhengige land er blitt gjort avhengige
av de internasjonale bistandsorganene, har utviklingen i mange land medført en rask
og omfattende vekst i de private utviklingsrettede organisasjonene, med finansiering fra utenlandske, statlige såvel som fra private bistandsorganisasjoner. Det er
«moderne» interesseorganisasjoner, og prosjekt-utførende organisasjoner som
vokser mest, mens lite oppmerksomhet rettes inn mot de mer tradisjonelle, kulturelle, etniske og religiøse og ofte uformelle strukturer og organisasjoner.
Uansett om institusjoner er offentlige eller tilhører de organiserte eller uformelle deler av det sivile samfunn, representerer de kollektive interesser. Ofte fungerer de imidlertid statisk i forhold til tillagte oppgaver og funksjoner. Spesielt gjelder dette offentlige organer, som i mindre grad enn det sivile samfunn evner å forholde seg til endringsprosesser, løse nye problemer når de oppstår og møte nye
utfordringer. Det er derfor en stor utfordring å bidra til å omdanne passive og kontrollerende statlige institusjoner, til mer aktivt problemløsende institusjoner .
Staten og det sivile samfunn fyller hver sine komplementære roller i samfunnsutviklingen. (Se den skjematiske framstillingen.) Hvordan denne ansvars- og
arbeidsdelingen vil se ut i praksis, vil kunne variere mye mellom ulike land, og vil
avhenge av en rekke konkrete og historiske omstendigheter. Utenlandsk bistand har
ofte en betydelig innflytelse på, og dermed et ansvar for utviklingen av denne rollefordelingen, og giversamfunnets politikk har i mange land utydeliggjort ansvarsfor-
NOU 1995:5
Kapittel 4
139
holdene. Når staten ikke makter sine oppgaver, har giverne ikke sjelden bidratt til å
utvikle organisasjoner og virksomheter som dels overtar statens rolle og ansvar.
Dette bidrar til å undergrave statens legitimitet og vanskeliggjør at staten kan fylle
oppgavene når bistanden opphører. Det er etter Kommisjonens mening nødvendig
at bistandsgivere bidrar til å klargjøre ansvarsforholdene og rollefordelingen mellom staten og det sivile samfunn, bl.a. slik at bistandsmidler ikke benyttes til å
undergrave statens mulighet til å fylle sine essensielle oppgaver.
Det har etter Kommisjonens mening liten hensikt å utvikle bistandstiltak på
siden av og uavhengig av statsapparatet gjennom å opprette parallelle organisasjoner som vil forbli fremmede og bistandsavhengige. Det som er nødvendig er at
utdanning, kompetansebygging og institusjonsstyrking knyttes opp mot permanente
offentlige eller private systemer, og at nødvendige reformer i statsapparatet gjør det
mer effektivt, ansvarlig og lydhørt.
Det er derimot lite som tilsier at det er en nødvendig forutsetning for en utviklingsorientert og effektiv stat at den baseres på flerpartivalg etter vestlig modell.
Det er imidlertid en forutsetning at styret har legitimitet i befolkningen. Autoritære
styreformer mangler kontrollmekanismer som kan sikre at en forsvarlig utviklingspolitikk fortsetter, slik at risikoen for negative tilbakeslag er stor. Folkelig
deltakelse og bredere demokrati og åpenhet er et gode i seg selv, samtidig som det
kan være utviklingsfremmende. En slik politisk utvikling må imidlertid i all hovedsak foregå innenfra, som resultat av en intern modningsprosess. Bare om en slik
prosess er ønsket og drevet fram av interne krefter i et land, kan det internasjonale
samfunn og bistandsgivere bidra til en demokratisering som vil vare over tid.
Kommisjonen er av den oppfatning at det internasjonale samfunn bør kunne
utforme noen minimumskrav til statsapparatet og styringssystemet ut fra allmenne
menneskerettslige prinsipper, og som minstekrav for at internasjonale bistandsoverføringer skal være meningsfylte og ha noen effekt. Demokratisering og politiske
reformer må her sees i sammenheng med økonomisk politikk, sosial fordeling og
sikring av økonomiske og sosiale rettigheter. I en slik sammenheng vil også noen
minstekrav til velferd kunne konkretiseres innenfor utviklingssamarbeidet med
NOU 1995:5
Kapittel 4
140
hvert enkelt land, ut fra et sett av aksepterte basisnormer. Kommisjonens forslag til
et knippe av basisnormer fra Verdenserklæringen om menneskerettigheter som er
egnet for å etablere slike minstekrav som bistandspolitikken må defineres i forhold
til, er diskutert i "Mål og verdigrunnlag" i kapittel 3.
4.4.2
Næringsgrunnlag, produksjon og økonomisk politikk
Uten en økonomisk basis er det ikke mulig å skape noen utvikling. Hva slags økonomisk utvikling som er mulig, avhenger selvsagt av ressursgrunnlaget og en rekke
andre faktorer. For de fleste lavvelferdsland er primærnæringene og spesielt jordbruket helt grunnleggende. Ikke minst i landene i Afrika er de tradisjonelle jordbruksystemene komplekse og differensierte. I de fleste land ligger det fortsatt store
potensialer i økt produktivitet i jordbruket ved å ta i bruk moderne tilpassede jordbruksmetoder og bedre forvaltning av jord og vann. Et slikt arbeid må være forankret i kunnskap om både kompleksitet og risiko, og betydningen av de ulike kulturers kunnskapssystemer. Bedre organisering av omsetning og distribusjon av jordbruksprodukter er også en forutsetning for god utvikling i jordbruket. Erfaringene
tilsier at dette som regel forutsetter en eierstruktur som stimulerer til endringer i produksjonssystemet, hvilket i mange land i Latin-Amerika og økende antall i Afrika
også betyr en omfattende jordreform. For det andre forutsetter det en økonomisk
politikk fra myndighetenes side som kan stimulere jordbruksproduksjon, framfor å
kontrollere og overbeskatte den .
Bred definisjon av næringsutvikling
Kommisjonen benytter en bred definisjon av næringslivet, til å omfatte alle næringer, både jordbruk, industri og tjenesteproduksjon, og både formell og «uformell»
produksjon. Se nærmere omtale i tekstboks i "Utfordringer og rammebetingelser" i
kap.1.
Ensidige jordbruksøkonomier kan imidlertid ikke skaffe noe stort overskudd til
andre goder enn mat. Derfor må det skapes sysselsetting og inntektsgrunnlag
utenom jordbruket, og for de fleste land vil dette forutsette en form for industrialisering. Den økonomiske politikken både fra nasjonale myndigheter og fra internasjonale støtteorganer har i stor grad konsentrert seg om å utvikle en moderne statsinitiert industri. Denne strategien har mislyktes i de tilfeller der skjermingen mot
konkurranse og betydelige subsidier har skapt en industrisektor uten evne til å utvikle en konkurransedyktig produksjon avstemt etter markedet. Samtidig har det som
regel vokst fram en rekke små og mellomstore virksomheter som driver både håndverksproduksjon og videre bearbeiding basert på enkel teknologi. Disse virksomhetene, ofte betegnet som «uformell sektor» , har lenge utviklet seg upåaktet av formelle myndigheter, eller til dels blitt holdt ned av disse. Men etter Kommisjonens
oppfatning representerer disse virksomheter et stort utviklingspotensiale som bør
gis større oppmerksomhet i årene framover.
NOU 1995:5
Kapittel 4
141
MATVARESIKKERHET
Folks sikkerhet for å ha en forsvarlig ernæring er det første trinn på veien for å sikre
folk en akseptabel livsstandard. Vi hører ofte påstanden om at matvaresikkerhet er
et spørsmål om fordeling og ikke et spørsmål om matproduksjon. Dette er en farlig
forenkling. De fleste fattige finner en nemlig på landsbygda der deres viktigste og
ofte eneste tilgjengelige ressurser er naturressursgrunnlaget og egen arbeidskraft.
For de fleste av disse vil den eneste måten å sikre økte inntekter og bedre mattilgang være å øke egen matproduksjon, og produksjon for salg i markedet. Ved at
jordbrukerfamiliene øker sine inntekter vil de øke sin etterspørsel etter lokalt produsert varer og tjenester som igjen gir økt sysselsetting og inntekter utenfor landbruket.
En rask utvikling i denne prosessen er en forutsetning for å komme bort fra et
sårbart selvforsyningsjordbruk til en økonomi som er basert på et bredere produksjonsspekter med handel og arbeidsdeling. En slik økonomi er langt mere robust til
å fange opp følgene av tilbakeslag som følger av spesielle ugunstige vekstbetingelser. I en selvforsyningsøkonomi vil slike tilbakeslag bety sult.
Myndigheten har et viktig ansvar for å skape betingelser for prisstabilitet for de
fattige. Dette kan skje ved å bygge opp et system for lagerhold og reserver til innkjøp av nødvendige varer når sult truer. Dårlige betingelser for intern transport kan
skape sult i deler av et land. Program som kan forbedre veier og vannforsyning er
viktige tiltak for større matsikkerhet. Men en må ikke glemme at i siste stund er det
folks tilgang til mat som teller - fattige uten muligheter til å produsere eller kjøpe
mat blir avhengig av nødhjelp. Dermed må nødhjelp kobles opp mot langsiktige tiltak som gjør det mulig for de fattige å øke egen produksjon og inntekter.
Erfaringene nå tilsier at de fleste land i Afrika og Latin-Amerika mislyktes i å
utvikle en statlig kontrollert og beskyttet importsubstituerende industri, mens
mange land i Øst- og Sørøst-Asia har lyktes bedre i å utvikle en konkurransedyktig
markedsinnrettet og eksportorientert industri i nært samarbeid mellom staten og private investorer. Store land som India og Kina klarte å utvikle en selvstendig tungindustri. Denne ga disse landene et teknologisk grunnlag, selv om den også var ineffektiv og svært miljøskadelig. Begge landene har i det siste tiåret liberalisert og
diversifisert sin industristruktur. Det finnes derfor ikke en enkelt modell for industrialisering, og det enkelte land må finne sin politikk for å stimulere til utvikling av
egne entreprenører; skape bred sysselsetting; utnytte lokale, regionale eller globale
markeder, osv. En sterkere innretting på små og mellomstore bedrifter synes imidlertid nødvendig i de fleste av lavvelferdslandene.
Kommisjonen vil også understreke betydningen av å satse mer på utdanning av
kvinnelige entreprenører og bevisstgjøring om kvinner som ressurs for næringsutvikling, og i denne sammenheng etablere og utvikle kredittordninger uten krav til
egenkapital, yrkesrettet opplæring og veiledningstjeneste for kvinner innen handel,
håndverk, industri, landbruk og annen næringsvirksomhet.
Samtidig som det er nødvendig med en aktiv stat for å tilrettelegge rammebetingelser og eventuelt delta direkte, vil resultatene avhenge av statens kompetanse
og evne, bl.a. til å unngå å skape en statsavhengig, overbeskyttet og derfor kostbar
industrisektor.
Det er viktig å ha et bredt utgangspunkt for utvikling av næringsliv og økonomi.
Noen land har klart å utnytte mineralforekomster eller energiressurser som olje eller
vannkraft til et grunnlag for bredere økonomisk utvikling, mens andre ikke har klart
å diversifisere fra avhengighet av en råvare med fallende priser. Andre har klart å
NOU 1995:5
Kapittel 4
142
utvikle turisme eller andre tjenestesektorer til en viktig inntektskilde, mens andre
igjen har fått betydelige inntekter fra eksport av arbeidskraft.
I en sterkt konkurransepreget global økonomi vil det være viktig å gi reelle
muligheter for å utnytte naturlige konkuransefortrinn, kombinert med evne til fleksibilitet og tilpasning. For svake land med lite differensiert næringsliv vil dette være
spesielt vanskelig, og de vil ha behov for beskyttelsestiltak og spesielle støttetiltak
som bedre markedsadgang, forutsatt at slike støtteordninger ikke blir vedvarende
subsidier til ulønnsom produksjon. Samtidig kan regionale økonomiske samarbeidstiltak skape et større «hjemmemarked» og spesielt stimulere til produksjon av
varer og tjenester tilpasset behovene i dette hjemmemarkedet.
4.4.3
Sosial integrasjon og utvikling av menneskelige ressurser
Utvikling og frigjøring av menneskelige ressurser er ikke bare en avgjørende faktor
i utviklingsprosessen, men samtidig et mål i seg selv. Mennesker har både arbeidskraft og skaperkraft, og evne til både å forbruke og til å planlegge, organisere og
spare. Mennesket har også evnen til å ødelegge, til å krige, og til å undertrykke. En
positiv utvikling av menneskelige ressurser krever sosial tilhørighet og rotfeste i en
trygg identitet, god helse og tilgang på informasjon, kunnskap og erfaringer. Sosial
integrasjon knytter grupper og enkeltindivider sammen i et samfunnsmessig hele.
Retten til tilhørighet og deltakelse i utforming av ens egen hverdag er grunnleggende. Denne retten er en forutsetning for at støtte- og vernefunksjoner skal kunne
være meningsfulle.
Folkehelse er nært knyttet til utvikling, både som et direkte uttrykk for livskvalitet, og som nødvendig forutsetning for verdiskapning og god ressursforvaltning. I
land med marginale økonomier forårsaker sykdom i dag store tap i produktivitet.
Infeksjonsrisiko hindrer i mange land utnyttelse av viktige naturressurser. Helsesvikt bidrar til at grunnskoletilbud ikke utnyttes optimalt og representerer et viktig
hinder for utvikling. Ved siden av sitt direkte bidrag til folkehelsen, styrker innsats
på helsesiden også andre utviklingsinnsatser.
Rask befolkningsvekst og økende antall fattige har i Afrika Sør for Sahara skapt
stort press på helsesektoren. Økende forekomst av sykdommer som malaria, tuberkulose og hiv/aids bidrar også til økt belastning. Samtidig har hiv/aids epidemien i
seg selv dramatiske konsekvenser for både samfunnsøkonomi og omsorgsevne i
lokalsamfunnet i det den i særlig grad fører til tidlig død av unge og voksne i den
mest produktive del av livsløpet. Ernæringssvikt og dårlige hygieniske forhold fortsetter samtidig å utgjøre en vesentlig årsak til den totale sykdomsbelastningen.
Befolkningens alderssammensetning er også i endring, med stadig flere eldre i lavvelferdslandene. Samtidig står helsestellet under økende press for ny teknologi og
nye behandlingstilbud.
Mens de fleste land fortsatt slår fast at grunnleggende helsetjenester er et offentlig ansvar både når det gjelder å fastlegge politikk, finanisering og sikring av at tjenester faktisk blir gitt, pågår en markert omlegging av selve tjenesteproduksjonen i
retning av større privatisering. Slike blandede systemer der både offentlige, frivillige og private organisasjoner deltar i tjenesteproduksjonen, øker kravet til offentlig
sektor når det gjelder administrativ kapasitet og effektiv forvaltning av knappe ressurser, dersom en skal opprettholde målsettingen om fordeling og sikring av grunnleggende tjenester for alle.
Kvaliteten på de tjenester som i dag tilbys, gir grunn til bekymring på grunn av
lav prioritering av sektoren over lang tid og betydelig forfall i den infrastrukturen
som er etablert. Det er av stor betydning for utviklingen at offentlig sektor står
ansvarlig for å finansiere og sikre noen helt essensielle, lokalt tilpassede tjenester
NOU 1995:5
Kapittel 4
143
som kombinerer grunnleggende behandlingstilbud for de viktigste sykdommer med
forebyggende tiltak. Det gjenstår imidlertid mange uavklarte spørsmål, både i forhold til prioriteringsgrunnlag, teknologi og organisering for å utvikle en helsefremmende politikk. Det trengs mer relevant informasjon om sykdomsbelastning og om
forutsetninger for og konsekvenser av ulike virkemidler og valg. Hvert land må tilpasse sin politikk til sin spesielle nasjonale situasjon og sine ressursmessige forutsetninger.
Et fungerende helsestell krever i denne situasjonen at det gjøres klare prioriteringer av kostnadseffektive tiltak, med vekt på å sikre i alle fall et nødvendig minimumstilbud. Ikke minst er det en utfordring å finne fram til effektive tiltak som kan
bedre tilbud og kvalitet på helsetjenester som gir kvinner og barn vern mot sykdom,
og trygghet rundt seksuallivet, svangerskap og fødsel («reproduktiv helse» ), som
også ble understreket av befolkningskonferansen i Kairo i september 1994. Spørsmålet om mest mulig lik fordeling av tjenestetilbudet, og sikring av grunnleggende
tilbud for de fattigste, står også blant de mest sentrale utfordringene. Dette må også
innebære reformer for å sikre tilstrekkelig regulering og samspill mellom statlig og
ikke-statlig sektor, for utvikling av kostnadseffektive tiltak og for å bedre finansieringsgrunnlaget. I de fleste lavvelferdslandene vil en positiv utvikling kreve en opprioritering av ressursforbruk til helseformål i årene som kommer. Dette må skje dels
ved helsetiltak i offentlig regi og dels ved veiledning og motivering av folk til å
bruke mer av egne ressurser til å ta vare på egen helse selv og gjennom organisasjoner i det sivile samfunn.
Utdanning er viktig fordi:
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
Utdanning utvikler samfunn og enkeltindivider.
Utdanning er en menneskerettighet.
Utdanning gir tilgang til en stor felles menneskelig kulturarv.
Utdanning er en betingelse for deltakelse i den moderne verden og dens institusjoner.
Utdanning gir tilgang til kunnskaper og informasjon.
Utdanning fremmer rasjonalitet, i motsetning til mytologisk tenkning.
Alfabetisering og kognitive ferdigheter av høyere orden henger sammen.
Skriftlighet er et uunværlig lagringsmedium, og er langt mer effektivt enn
enkeltindividers hukommelse.
Skriftlighet gir avstand og bedre tilgang til egne tanker.
Utdanning sikrer en demokratisk tilgang til den historiske kulturarv.
Utdanning åpner for en ny livsverden og livsforståelse.
Utdanning fremmer mulighetene for gjensidig forståelse og kommunikasjon.
Utdanning er en betingelse for utvikling av nasjonalstater og de institusjoner
staten er avhengig av i sine forvaltningsoppgaver.
Utdanning er en betingelse for utvikling bort fra selvforsyningsjordbruk, til et
samfunn basert på arbeidsdeling.
Utdanning er en betingelse for utvikling av produktivkreftene og dermed muligheten for å skape et overskudd.
Utdanning er den enkeltfaktor som bidrar mest til nedsatt fertilitet.
Utdanning er en annen grunnpillar som er av avgjørende betydning for mulighetene til å dra nytte av og selv bidra til å utforme utviklingsprosessen. Betydningen
av å beherske skrive- og lesekunsten og elementære matematiske ferdigheter gjelder
NOU 1995:5
Kapittel 4
144
mer enn det rent akademiske. Det er i dag anerkjent at skolegang er den viktigste
enkeltfaktor når det gjelder å gi kvinner og lokalsamfunn status og handlekraft i
storsamfunnet, til å bedre helsetilstanden, øke produktiviteten og begrense befolkningsveksten. Økt primær og sekundær utdanning for kvinner styrker kvinners stilling og organisasjonskapasitet og evne til å delta aktivt i institusjonsutvikling både
lokalt og nasjonalt. Men også for den politiske utviklingen i et samfunn er utdanning
for alle viktig. Det handler om mulighetene for forståelse for og deltakelse i samfunnslivet på alle nivåer, og for utfoldelse og utnytting av de menneskelige og økonomiske ressurser. Allment utbredt lese- og skriveferdighet er også en betingelse for
at utbyttet av samfunnets felles anstrengelser skal kunne komme alle deler av
befolkningen til gode, og at en generell velstandsutvikling sikres gjennom demokratiske styreformer.
Også når det gjelder utdanning er kvaliteten kommet i fokus. Høy frafallsprosent uten oppnådd lese- og skrivekyndighet og strykprosenter på 50-90 prosent er
sløsing med knappe ressurser. Ogå her er det behov for en gjennomdrøfting av hvordan utdanningen er organisert. Styrking av lærerutdanning og oppgradering av
lærere, styrking av læreres status og bedre sammenheng mellom utdanning og
arbeid står som sentrale utfordringer. Det er derfor viktig å anlegge et integrert
perspektiv der grunnutdanning, forskning og høyere utdanning ses i sammenheng.
Tilgang til og utnyttelsen av informasjon er i dag fullstendig avhengig av utdanning. Denne faktor blir stadig viktigere, og en akterutseiling kan for lavvelferdslandene etter hvert bli alvorlig, med et økende kunnskapsgap. Det gjelder ikke bare å
vite, men også å ha kunnskaper om hvordan man skaffer seg viten i en verden der
kunnskapsproduksjonen blir stadig større og raskere.
Økonomiske reformer og strukturtilpasning uten tilstrekkelige sosiale skjermingstiltak har vist seg å kunne gi store negative ringvirkninger for hele den sosiale
sektor, med en underminering av grunnleggende tjenester som utdanning og helse.
Begge sektorer er underfinansiert og kan i mange land ikke lenger opprettholde et
minimumsnivå av tjenester, dels på grunn av generell nasjonal økonomisk krise,
dels mangelfull nasjonal prioritering og dels endringer i hvordan bistandsmidler prioriteres. Forsøk på å etablere alternative finansieringskilder og større grad av brukerfinanisering har samlet sett generert små midler og skapt større ulikhet. Det er
etter Kommisjonens mening åpenbart nødvendig å få orden på økonomien for å
kunne sikre velferd og tjenester. Samtidig er mange av disse landene også i en situasjon der det ikke er mulig å skape den nødvendige vekst fordi utdanning og helsestell ikke makter å sikre de menneskelige ressursene som skal til. I slike situasjoner
er det nødvendig å prioritere satsing på å nå et basisnivå innenfor helse og utdanning for å komme ut av en vond sirkel.
Men de menneskelige ressursene må også utvikles og frigjøres på andre måter;
ved at undervurdering og diskriminering elimineres og ved at undertrykkende mekanismer og tradisjoner bekjempes. Ikke minst representerer den kvinnelige halvdel
av befolkningen i svært mange samfunn en undertrykt og underutnyttet ressurs. Alt
for ofte har kvinner blitt skjøvet ut i forhold til menn når ny teknologi og kunnskap
introduseres. Dette er med på å undergrave husholdets bæreevne og bidrar til en
feminisering av fattigdommen. I dag er kvinner eneforsørgere i rundt en tredjedel
av verdens hushold. Også fra et økonomisk perspektiv er det derfor nødvendig og
ønskelig å satse på å øke kvinners produktive kapasitet og effektivitet .
4.4.4
Ansvarlig forvaltning av naturressursene
En bevisst og langsiktig forvaltning av naturressursene er en forutsetning for en
bærekraftig utvikling. Økonomisk utvikling er mulig uten å sprenge naturens tåle-
NOU 1995:5
Kapittel 4
145
grense, men det forutsetter en omlegging av forvaltningen av natur- og miljøressurser, slik at forurensningene reduseres og ressursene beskyttes mot overutnyttelse.
Økonomisk vekst basert på fortsatt «gratis» uttak av naturkapital vil undergrave
også den økonomiske bærekraften på sikt.
En holdning som har preget både vår miljøsatsing i nord, og vår sør-politikk er
at en først har råd til å tenke miljø når et høyt inntektsnivå er oppnådd. Det er ikke
urimelig at våre partnere i sør tenker det samme. Vi må imidlertid nå erkjenne at
noen typer miljøproblemer vokser med høyere inntektsnivå, og kan også være lettere å takle på et slikt nivå, mens andre miljøproblemer er størst i fattige land og
områder. Vi må derfor ta utgangspunkt i de konkrete og alvorlige miljøproblemene
som allerede eksisterer der hvor de nå er, samtidig som vi må skape forutsetninger
for at framtidige miljøproblemer blir unngått. En kostnadskrevende miljøsatsing er
uansett ikke mulig for fattige land, og det må stadig søkes nye kostnadseffektive løsninger.
I alle land i sør foregår det en dramatisk økning i miljøbelastningen. Regnskog,
havressurser, jordsmonn, ferskvannsressurser, det biologiske mangfoldet og andre
ressurser er truet og i mange tilfeller overbeskattet. Asia med en befolkning omtrent
tre ganger så stor som OECD-landene, har nå et utslipp av CO2 som snart overgår
disses. Kinas raskt ekspanderende industriutvikling viser skremmende miljøkonsekvenser. Mellomgruppelandene, hvorav noen nettopp har skapt seg et vekstgrunnlag gjennom overutnyttelse av ressurser og forurensningsrommet, må følgelig stimuleres til miljøtiltak gjennom støtteprogrammer og forpliktes gjennom internasjonale miljøavtaler.
Mange ressurs- og miljøproblemer forverres av at de som er årsak til problemene, ofte ikke må bære konsekvensene av sine handlinger. For fattige mennesker
som tærer på jorda i sin overlevelsesstrategi er konsekvensene følbare, men alternativene få. For fattige myndigheter kan situasjonsbildet oppleves på samme måte. De
fattigstes overbelastning av naturressursene er marginale i forhold til den rovdrift
som finner sted når jord, skog, og vann legges ukontrollert fram for kommersiell
utnytting. For bedrifter som utnytter «gratis» ressurser og få restriksjoner på forurensende utslipp må prinsippet gjelde om at forurenser betaler, og ressursuttak prisfestes.
Offentlige myndigheter må derfor ta ansvar for å legge forholdene til rette for
en langsiktig ressursforvaltning. Avhengig av hva slags miljø- og ressursproblem
det er snakk om, kan det være aktuelt med offentlige inngrep på lokalt, nasjonalt
eller overnasjonalt plan, f.eks. i form av internasjonale miljøavtaler. Dette bør skje
både gjennom miljøavgifter og «grønn skattereform» , administrative tiltak, herunder utslippskvoter, og opplysningsarbeid. Utvikling av institusjoner og et forvaltningsapparat som kan følge opp tiltak og håndheve rettigheter blir nødvendig, likeledes kunnskap og teknologivalg basert på lokale og nasjonale forutsetninger.
Skjøre og økonomisk svake statsdannelser vil trenge betydelig støtte for i det hele
tatt å kunne møte en minstestandard. Kortsiktige overlevelsesstrategier som tærer
på ressursgrunnlaget skaper her interessekonflikt med langsiktige miljøhensyn.
Tilordning av rettigheter til ressursene til bestemte juridiske personer eller
avgrensede grupper av personer er i mange situasjoner nødvendig for å sikre ressursene. Jordreformer kan bidra til å redusere belastning av marginale områder og minske konflikten mellom verne- og bruksinteressene. Det er videre nødvendig at de
enkelte rettighetshaveres ressursutnytting er underlagt en effektiv helhetlig styring
der virkningene på den totale miljø- og ressurssituasjonen er det overordnede hensyn. Dette stiller igjen krav om en effektiv stat som evner å håndheve de virkemidler
som må brukes. Rettighetene må også håndheves, noe som i en rettsstat fortrinnsvis
bør være en offentlig oppgave.
NOU 1995:5
Kapittel 4
146
Forbedrede kunnskaper og teknologi er en nøkkelfaktor for å kunne nærme seg
en bærekraftig utvikling. Kunnskaper om samspillet mellom samfunn og natur er
nødvendig for å kunne utforme en best mulig miljøpolitikk. Kunnskaper kan også
gi grunnlag for utvikling av mer miljøvennlige produksjonsprosesser og produkter.
Dette åpner muligheter for substitusjon mellom naturressurser og kunnskap. Nye
prosesser og produkter kan gi samme, eller mer ytelser til forbrukerne med et langt
mindre ressursforbruk. Overgangen fra kobberledninger til satelittkommunikasjon
og fiberoptiske kabler, eller biler med lavere bensinforbruk, kan være eksempler på
dette. Et annet eksempel er utviklingen i landbruket av biologisk og agronomisk
kunnskap som muliggjør redusert ressursbruk per produsert enhet og større avlinger
per arealenhet, og som dermed reduserer presset på oppdyrking av nye arealer for å
fø verdens økende befolkning. Listen over slike eksempler kan gjøres lang.
For enkelte land kan denne utviklingen isolert sett oppfattes som problematisk,
fordi det fører til mindre etterspørsel etter deres eksportvarer. Et eksempel er Zambia, hvor prisutviklingen på kobber har avgjørende betydning for landets økonomi.
For kloden som helhet er likevel kunnskapsog teknologiutviklingen den viktigste
årsak til at de mest dystre dommedagsprofetier om ressursknapphet ennå ikke har
blitt virkelighet.
Utvikling av institusjoner og kunnskaper er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling, men neppe nok. Det vil i tillegg være nødvendig å gjennomføre tiltak
som kan sørge for bevaring av kritiske ressurser eller miljøtilstander. Man kan
eksempelvis tenke seg at det fastsettes visse «sikre minstestandarder» som ikke må
underskrides for disse ressursene og miljøtilstandene. De mange usikkerhetsmomentene i vår forståelse av samfunnet og naturen og samspillet mellom dem tilsier
at slike standarder må settes høyt. Fastsetting og håndheving av slike standarder vil
derfor stille store krav både til forskning og politikere og gi opphav til store faglige
og politiske konflikter.
4.4.5
Utviklingsfremmende internasjonale rammebetingelser
De fleste råvarene som eksporteres fra landene i Sør viser fortsatt fallende priser på
verdensmarkedet; en rekke ferdigvarer har begrenset markedsadgang eller blir møtt
med høye tollmurer; mange gjeldsrammede land ble sterkt rammet av den internasjonale renteøkningen på begynnelsen av 1980-tallet; og de fleste har begrenset
kapasitet til å konkurrere med de store flernasjonale selskapene; eller forhandle med
disse om gjensidig lønnsomme investeringer, mv. Samtlige industriland begrenser
adgangen for fremmedarbeidere og immigranter, og svake lavvelferdsland må ofte
betale dyrt for teknologi og annen import, og får dårlig betalt for sine produkter på
grunn av liten markedsmakt og utilstrekkelig tilgang til god informasjon. De
bistandsavhengige og kriserammede landene har dessuten i mange tilfeller måttet
inngå avtaler med IMF/Verdensbanken om strukturtilpasningsprogrammer, som
setter stramme rammer på landenes handlefrihet overfor verdensmarkedet.
Summen av disse faktorene kan virke overveldende, og utgjør en ubalansert
struktur som det er omtrent umulig for svake land og produsenter å delta i. Erfaringene viser at de generelle betingelser på verdensmarkedet ikke lar seg endre ved
vedtak i internasjonale fora før økonomiske stormakter selv har en interesse av slike
endringer. Markedskreftene i internasjonal økonomi gjør det uaktuelt å fastsette priser på råvarer som ligger over markedsprisen, eller å dirigere flernasjonale selskaper
til å investere eller selge teknologi på bestemte betingelser til bestemte land.
De aller fleste land er derfor nå mest interessert i å utnytte det eksisterende
internasjonale markedet best mulig til sin fordel, ved å identifisere nisjer, utvikle
sine fortrinn, teste ut alternative markeder, heve kompetanse- og kvalitetsnivået i
NOU 1995:5
Kapittel 4
147
sin eksportproduksjon, mm. Videreforedling av råvarer for å øke bearbeidingsverdien, diversifisering over i annen produksjon, og eventuell reduksjon av produksjonen av de tradisjonelle råvarene, er andre aktuelle tiltak. Mange land arbeider også
for å legge forholdene til rette for å tiltrekke seg lønnsomme investeringer fra flernasjonale selskaper, og samtidig med å heve kompetansen til å forhandle fram gode
avtaler som kan gi langsiktige ringvirkninger.
Samtidig er det viktig og nødvendig å arbeide fram reformer i det internasjonale
systemet som kan redusere diskrimineringen av lavvelferdsland og gi dem spesiell
beskyttelse, støtte, eller positiv diskriminering i en overgangsfase. Dette skjer bl.a.
gjennom systemet med generelle tollpreferanser (GSP); nedbygging av multifiberavtalen; spesialordninger som Lomé-avtalen (EU-ACP); støtteordninger som NORIMPOD; internasjonale gjeldsletteordninger; osv. Den nylig vedtatte GATT-avtalen gir også lavinntektslandene adgang til i en begrenset periode å beskytte egen
industri og næringsliv, samtidig som den reduserer industrilandenes adgang til å
subsidiere egen produksjon. Overgang til tollbasert importvern vil sannsynligvis på
litt sikt gi landene i sør adgang til å bedre sin konkurransesituasjon.
De reformene som nå er gjennomført er imidlertid langt fra tilstrekkelige til å
kompensere for de store handikap de fleste lavvelferdslandene fortsatt står overfor
på det internasjonale markedet. For at disse landene skal kunne komme videre i sin
utvikling av egen økonomi og egen evne til å sikre gode levekår for sin befolkning,
må arbeidet med nødvendige og realistiske reformer og tiltak i det internasjonale
økonomiske system fortsette med tyngde, samtidig som næringslivet og myndighetene i sør aktivt må finne fram til hvordan de bedre kan utnytte de muligheter som
til enhver tid finnes.
Et aktuelt alternativ for mange land er å satse mer på regionale markeder, eventuelt innenfor regionale handels- og samarbeidsavtaler. Dette forutsetter imidlertid
at landenes økonomier er relativt komplementære, og at andre handelshindringer og
transportkostnader ikke er for store. For land med små og lite komplementære økonomier er det ofte små gevinster ved regional integrasjon på kort sikt, hvilket kan
illustreres ved at handelen mellom landene i SADC (utenom Sør-Afrika) såvel som
i hele PTA-regionen for det Østlige og Sørlige Afrika fortsatt bare utgjør en 6-8 prosent av landenes totale utenrikshandel. Men for mer utviklede og industrialiserte
regioner, som i ASEAN-landene, utgjør regional handel rundt 20 prosent av totaleksporten. På lengre sikt kan regional integrasjon derfor representere et viktig supplement - men neppe noe alternativ - til generell internasjonal handel.
4.4.6
Evne til konfliktløsning
Det mest ødeleggende for alle utviklingsprosesser er krigshandlinger, borgerkriger,
masseødeleggelse og massedrap. Millioner av mennesker er berørt direkte av slike
konflikter, infrastruktur og menneskelige ressurser brytes ned og store regioner får
redusert sitt utviklingspotensiale på en måte som får langvarige konsekvenser og
setter dype spor. Konflikter og krigshandlinger fører til store flyktningestrømmer,
og et stort behov for nødhjelp. Samtidig undergraver de mulighetene for positive
utviklingstiltak.
Mange av disse konfliktene skyldes gamle stridigheter som delvis er skapt eller
forsterket av tidligere undertrykkende kolonimakter (med tilfeldige grenser) eller
sentralregjeringer. Utenlandske interesser er fortsatt delaktige i å stimulere til konflikter, eller utnytter dem til egen fordel når de allerede er brutt ut. Men når mange
av disse konfliktene har blitt så omfattende og blodige, og har trukket slik i langdrag
uten løsning, skyldes det i tillegg manglende evne og manglende mekanismer til
NOU 1995:5
Kapittel 4
148
mer fredelige metoder for konfliktløsning mellom partene. Dette ansvaret må de
stridende gruppene selv påta seg.
Andre interne konflikter har karakter av lavintensitets konflikter over lang tid,
med politisk vold, terrorisme og geriljavirksomhet. Mens noen av disse konfliktene
er drevet fram av bevegelser som har som mål å skape større sosial rettferd, respekt
for menneskerettigheter og demokrati, er andre først og fremst uttrykk for autoritære regimers ønske om å konsolidere sine maktposisjoner og opprettholde sine privilegier, eller for å sikre enkelte grupper større makt og innflytelse.
Både direkte krigssituasjoner og lavintensitets-konflikter destabiliserer utviklingen i et land på måter som svekker både statlige institusjoner og det sivile samfunns kapasitet til å engasjere seg i langsiktig økonomisk og sosial utvikling. I konfliktsituasjoner vil derfor internasjonale bidrag til å dempe konflikter og stanse
krigshandlinger ved hjelp av forhandlinger/mekling eller ulike sanksjoner, kunne
være den mest effektive form for bistand. Også i land der det er en høy risiko for at
slike konflikter kan bryte ut, vil arbeid med årsakene til konflikt og preventivt diplomati kunne være en viktigere investering enn regulære utviklingstiltak.
Det er en utfordring for det internasjonale samfunn å skape større konfliktberedskap og kunne identifisere og støtte strukturer og institusjoner i de enkelte land
som kan bidra til å klargjøre underliggende årsaker til konflikter, bidra til konfliktløsning og styrke fredsbestrebelser. Sammenhengen mellom strategier for fred, sikkerhet og økonomisk og sosial utvikling må her stå sentralt. Internasjonalt må et
slikt arbeid knyttes tett sammen med arbeid for å redusere våpeneksport til konfliktområder.
4.5 EN FORELØPIG KONKLUSJON
"Betingelser for utvikling" i Kapittel 4.4 presenterer de faktorene som etter Kommisjonens mening framstår som de mest sentrale betingelsene for å kunne skape en
utvikling som vil redusere fattigdommen og gi grunnlag for en mer bærekraftig forvaltning av jordas ressurser og en tryggere framtid for nye generasjoner:
i)en utviklingsfremmende stat og et aktivt sivilt samfunn , som stimulerer bred
deltakelse og gjensidig ansvar, og gir fattige mennesker muligheter til å utøve politisk makt og innflytelse;
ii)en nødvendig økonomisk basis, på en måte som trekker flest mulig mennesker inn i produktiv virksomhet og inntektsopptjening, spesielt ved arbeidsintensiv
produksjon og gjennom forbedring av jordbruket;
iii)styrking av menneskelige ressurser på bred front , spesielt gjennom bedre
helse, ernæring og utdanning, slik at også fattige mennesker kan utnytte de muligheter som eksisterer;
iv)ansvarlig forvaltning av naturressursene; v)utviklingsfremmende internasjonale rammebetingelser;
vi)styrket evne til fredelig konfliktløsning nasjonalt og internasjonalt.
Kommisjonen har med interesse notert seg at disse faktorene viser høy grad av
samsvar med de betingelser for utvikling som ble fremhevet av FN's Generalsekretær i det nylig fremlagte Program for Utvikling. Det er Kommisjonens syn at utformingen av norsk sør-politikk i årene som kommer må rettes mot å bidra til at disse
betingelsene kan oppfylles. Strategier for utviklingssamarbeidet med landene i sør
må derfor kunne vise hvordan de bidrar til å fremme dette nødvendige grunnlaget
for utvikling.
Den konkrete utformingen av en politikk for å redusere fattigdommen vil måtte
variere fra et land til et annet. Hvert samfunn må utvikle seg selv, i samspill med
sine omgivelser. Ulike faktorer vil representere flaskehalser og de største hindringer
NOU 1995:5
Kapittel 4
149
for utvikling. Dersom Norge og det internasjonale samfunn vil bidra til å skape
utvikling, er det derfor viktig å konsentrere seg om de forholdene som er mest
avgjørende i det enkelte land og samfunn. Kommisjonen vil derfor understreke
betydningen av at norsk sør-politikk tar utgangspunkt i en bred forståelse av utviklingsfremmende faktorer i de ulike land og regioner i sør, og at politikken differensieres for de enkelte land og regioner.
Norge kan ikke i alle samarbeidsforhold gå inn i hele spekteret av utfordringer.
Men i de land der norsk støtte konsentreres vil det etter denne Kommisjonens oppfatning være påkrevet å følge med i alle de seks grunnleggende betingelsene for
utvikling på landnivå, og begrunne valg av tiltak og diskutere tilsiktet virkning i forhold til dem. Dette stiller nye krav til bistandsapparatets analytiske kapasitet, dets
kompetansenivå samt evne til læring og omstilling, så vel som nye krav til konsistens
og samordning i norsk sør-politikk på ulike nivå og i forhold til ulike kanaler.
NOU 1995:5
Kapittel 5
150
KAPITTEL 5
Strategier og virkemidler for ny norsk sør-politikk
Bistanden og andre sider ved norsk sør-politikk henger sammen; bilateral og multilateral bistand,
nødhjelp, politiske forhold, og ikke minst handelspolitikk. De nye politiske utfordringene som fredsarbeid, en global miljøpolitikk, og flyktninger og arbeidsvandringer, blir viktige skjæringsfelt med
bistandsarbeid . . . En mosambikaner arbeider for et norsk firma med utbygging av den bistandsfinansierte oljeterminalen i Beira, Mosambik.
5.1
EN HELHETLIG NORSK SØR-POLITIKK FOR EN VERDEN I ENDRING
Etter Kommisjonens mening er den internasjonale utvikling med på å gi Nord-Sørforholdet nye dimensjoner. Det viktigste er kanskje at det blir stadig vanskeligere å
holde større problemer isolert fra hverandre. Miljøproblemer kan ikke lenger skilles
fra fattigdomsproblemer i noen deler av verden og overforbruk av ressurser og
alvorlig forurensning i andre. Politisk sikkerhet kan heller ikke isoleres fra økonomisk sikkerhet. Begreper som Sør og Nord, Øst og Vest har ikke lenger samme relevans som for bare noen få år tilbake. Begivenhetene i Øst-Europa, den teknologiske
og økonomiske globaliseringen av markeder og de alvorlige globale, regionale og
lokale miljøproblemer tvinger oss til å endre våre tankebaner, ideer og begreper om
hele den verden vi lever i. I en skjør verden preget av stadig større gjensidig avhengighet mellom land og regioner er dette en forutsetning hvis vi skal klare å snu
utviklingen og svare på de enorme utfordringene vi står overfor.
NOU 1995:5
Kapittel 5
151
Kommisjonen mener derfor at sør-politikken må bli en mer integrert del av
norsk utenrikspolitikk. Den gamle tredelingen mellom «utviklingsland» , «østblokken» og de vestlige «industrilandene» er lite meningsfylt. Mer tjenlig for en global
analyse er en tredeling mellom lavvelferdslandene, en stor gruppe mellomgruppeland, og våre høyinntektsland. Samtidig ser vi at bistanden og andre sider ved norsk
sør-politikk henger sammen; bilateral og multilateral bistand, nødhjelp, politiske
forhold, og ikke minst handelspolitikk. De nye politiske utfordringene som fredsarbeid, en global miljøpolitikk, og flyktninger og arbeidsvandringer, blir viktige skjæringsfelt med bistandsarbeid.
Kommisjonen vil anbefale at det politiske ansvar for Norges samlede politikk overfor landene i sør bør samordnes bedre enn det som er tilfelle i dag,
og komme til uttrykk gjennom en helhetlig norsk sør-politikk som også må
få mer politisk oppmerksomhet.
5.1.1
De overgripende målsettinger
Målet for en slik helhetlig politikk må bygge på verdier og målsetninger som lenge
har vært sentrale i norsk bistandspolitikk, og i tillegg føre videre til et utvidet samarbeid basert på felles interesser og gjensidige fordeler. Bistanden har i prinsippet
alltid vært en del av utenrikspolitikken, men i praksis har bistandspolitikken hatt en
perifer plass. Kommisjonen vil understreke betydningen av at Norge nå utvikler et
bredt nett av samarbeidsrelasjoner også med landene i sør. Vi har felles interesser
med alle land i verden i å sikre freden, fremme menneskerettighetene, og ikke minst
forsvare vårt felles miljø. Vi har også interesser i å utvikle et bredt økonomisk, kulturelt og politisk samkvem og samhandel med regioner i alle verdensdeler. Samtidig
er det viktig at de grunnleggende humanitære, demokratiske, og fordelingspolitiske
prinsippene som alltid har vært utgangspunktet for norsk bistandsengasjement, blir
gjort til sentrale prinsipper for alle sider ved norsk politikk overfor landene i sør,
enten de tilhører lavvelferdslandene eller mellomgruppen.
Som grunnlag for å formulere mål for utvikling har Kommisjonen i "Mål og
verdigrunnlag" i kap. 3 tatt utgangspunkt i prinsippet om at alle har rett til et verdig
liv og til levevilkår som gjør det mulig for dem å mestre dagliglivets utfordringer,
og som gir enkeltmennesker og grupper handlefrihet og trygghet til å utforme en tilværelse med mening, trygghet, tilhørighet og kreativitet. Kommisjonen har videre
uttrykt at den forstår utvikling som en positiv endringsprosess i samfunnet der de
mest grunnleggende behov og rettigheter for alle sikres, samtidig som det skapes
nye muligheter for videre bedring av livsvilkår og livskvalitet for folk flest.
Med utgangspunkt i en slik forståelse anbefaler Kommisjonen at det overordnede målet for norsk sør-politikk skal være å bidra til større menneskelig velferd og
utfoldelse innenfor rammen av en bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget.
Hovedmål for en slik politikk vil etter Kommisjonens mening være:
– å bekjempe fattigdommen og bidra til varige bedringer i levekår og livskvalitet,
og dermed fremme større sosial og økonomisk rettferd nasjonalt, regionalt og
globalt;
– å redusere grunnlaget for krig og konflikter, og bidra til fredsløsninger og
demokratiutvikling;
– å fremme en forsvarlig forvaltning og utnyttelse av jordas miljø og naturgrunnlag.
For å oppnå varige bedringer i forhold til disse målene, er det nødvendig med en
politikk som både rettes mot de eksterne rammebetingelser og de interne forutsetninger for utvikling. Norsk sør-politikk i bred forstand må ta opp de globale utfor-
NOU 1995:5
Kapittel 5
152
dringene når det gjelder de eksterne rammebetingelser for en slik utvikling, gjennom tiltak som kan:
-fremme en mer rettferdig fordeling av økonomiske ressurser og muligheter,
gjennom internasjonale regelverk og betingelser for handel og investeringer;
-gi grunnlag for en mer ansvarlig forvaltning av jordas ressurser, ved internasjonalt samarbeid og felles tiltak;
-effektivisere det internasjonale arbeidet med spørsmål knyttet til fred, sikkerhet og konfliktløsning;
-fremme et bredt økonomisk, kulturelt og personlig samkvem bilateralt mellom
Norge og landene i sør på likeverdig basis og til gjensidig nytte.
Det spesifikke bistandssamarbeidet må etter Kommisjonens mening primært
rettes mot de interne betingelsene for utvikling . En vesentlig del av denne må konsentreres om de land som på ulike måter ikke er i stand til å ivareta sine nødvendige
nasjonale utviklingsoppgaver, og heller ikke har kunnet delta som likeverdige partnere i internasjonal samhandling og løsning av globale fellesoppgaver. Etter Kommisjonens oppfatning må dette innebære at hovedvekten legges på:
-å styrke de offentlige myndighetenes handlingsevne til å gjennomføre en utviklingsfremmende nasjonal politikk, som sikrer de nødvendige økonomiske, sosiale,
økologiske, kulturelle og politiske betingelsene for at hele befolkningen skal kunne
dekke sine grunnleggende behov, utfolde sine demokratiske rettigheter, og få del i
en videre bedring av levekår og livskvalitet;
-å bidra til at ulike grupper og institusjoner i det sivile samfunn kan delta aktivt
i utviklingsprosessen gjennom mobilisering av egeninnsats for næringsutvikling,
kunnskapsutvikling, og som pådriver og kritisk korrektiv til statlig politikk.
Bistanden vil være bare ett av virkemidlene for denne politikken, og den må
derfor samordnes med andre virkemidler. Norsk sør-politikk kan ikke begrenses til
de nåværende bistandsmottakerne, ei heller til de mest interessante fra et kommersielt utgangspunkt, eller til land og regioner som i en periode påkaller mest politisk
oppmerksomhet. Kommisjonen vil understreke betydningen av at Norge har en sørpolitikk som tar hensyn til de ulike regioners egenart. Kommisjonen foreslår i de
følgende kapitlene en rekke tiltak der det vil være naturlig å differensiere mellom
lavvelferdsland og mellomgruppeland. Men også innenfor de enkelte tiltak som
bistand, miljøtiltak, handelsfremmende virkemidler, konfliktbehandling, mm vil
det være viktig å tilpasse innhold og prioriteringer til forutsetninger og behov i de
ulike regioner.
5.1.2
Norges muligheter og begrensninger
Norge er et land med begrensede ressurser og begrenset innflytelse i verden. Norge
har under 1 promille av verdens befolkning, vi står for rundt 1 prosent av verdenshandelen, og selv når det gjelder bistand, utgjør Norges bidrag bare 2 prosent av
samtlige bistandsoverføringer.
Dette innebærer for det første at vi må ha et realistisk ambisjonsnivå for hvilke
resultater vi kan oppnå ved direkte innsats fra norsk side, enten det gjelder bistand,
handelsåpninger, eller miljøtiltak. For å kunne bidra til å skape resultater og nå
fastlagte mål for norsk politikk, bør derfor norsk sør-politikk når det gjelder områder og direkte virkemidler fokuseres på tiltak der Norge har gode forutsetninger for
å kunne oppnå resultater.
Det har ofte vært påpekt at Norge har spesielle forutsetninger på noen områder
innen sør-politikken. Norge er uten stormaktsambisjoner og er derfor mindre truende og mindre dominerende i relasjonene med sør. Vi legger stor vekt på FN og
arbeidet med å utvikle internasjonale institusjoner og regler. De nordiske land har
NOU 1995:5
Kapittel 5
153
hatt en utviklingsmodell som har vært forskjellig fra de dominerende industriland,
med vekt på fordeling og velferdsstat. Mange av disse elementene vil fortsatt være
viktige for vår sør-politikk.
For det andre innebærer Norges begrensninger at det er helt avgjørende for
Norge å finne samarbeids- og alliansepartnere for å fremme sine målsetninger.
Norge har tradisjonelt søkt sine alliansepartnere i første rekke i Norden, NordEuropa og Nord-Amerika. Dette vil ventelig fortsatt være naturlig i mange sammenhenger, selv om forutsetningene for slikt samarbeid i Norden er blitt noe endret ved
at flertallet av de nordiske landene utenom Norge blir medlem av EU. Den nye situasjonen fra 1995 tilsier at Norge må finne nye mekanismer for å samarbeide om en
felles sør-politikk med landene innenfor, såvel som land utenfor EU.
Men det er like viktig å utvide kretsen av samarbeidspartnere omkring felles
verdier og interesser, til også å omfatte landene i sør. Både når det gjelder den
videre utformingen av en global miljøpolitikk; i utvikling av tiltak for å fremme
demokrati og respekt for menneskerettighetene; og i arbeidet med å reformere de
internasjonale institusjonene, bør Norge søke og utvikle brede allianser på tvers av
den gamle nord/sør-kløften. Kommisjonen drøfter mulighetene for å utbygge kontaktflatene blant likesinnede land både i nord og sør, senere i dette avsnittet, og i forbindelse med arbeidet i de multilaterale organisasjonene i "Videreutvikling og reformer i det multilaterale systemet" i kap. 5.8.
For det tredje er de internasjonale fora og institusjoner av helt sentral betydning. For Norge vil det være svært viktig å få oppslutning om vår politikk, kanskje
spesielt innen OECD, Verdensbanken og de ulike FN-organene, og i de nye sentrale
organene som Verdens Handelsorganisasjon WTO, og det globale miljøfondet
GEF. Kommisjonen understreker betydningen av å fortsette arbeidet for å styrke de
internasjonale organene.
For Norge er det viktig å benytte alle de ulike arenaer og kanaler vi har tilgang
til på en mest mulig effektiv måte, for å uttrykke og utvikle norsk sør-politikk.
Ambisjonen må være å finne fram til en optimal fordeling av norske ressurser på
disse ulike arenaer og kanaler, slik at vi oppnår høyest mulig måloppnåelse i sørpolitikken med de ressursene vi bruker.
5.1.3
Sentrale elementer i sør-politikken
I de kommende avsnitt og kapitler vil Kommisjonen legge fram sine forslag til
norsk sør- politikk. Det nye ved situasjonen framover er at nord/sør-dimensjonen
griper inn i et stadig bredere spekter av områder, som i tillegg til de mer tradisjonelle
feltene utviklingsbistand og bistandspolitikk, såvel som nødhjelp og humanitær
bistand, nå også må omfatte:
– Handelspolitikk overfor lavvelferdsland og mellomgruppeland;
– Global handelspolitikk, internasjonalisering og regionalisering, og nye handelspolitiske dimensjoner som miljø og sosiale rettigheter;
– Næringsutvikling og næringslivssamarbeid;
– Kultursamarbeid og forskningssamarbeid;
– Globale sør-relaterte problemstillinger som behandles i FN og andre internasjonale fora;
– Konfliktnedbyggende tiltak, og internasjonale fredsbevarende operasjoner;
– Befolkningsspørsmål og internasjonal migrasjon;
– Miljøpolitikk i en nord/sør-dimensjon;
– Menneskerettigheter, demokratisering og organisasjonssamarbeid.
NOU 1995:5
Kapittel 5
154
Flere av disse feltene - men ikke alle - er allerede i dag trukket inn i sør-politikken.
Kommisjonen vil sterkt understreke at sør-dimensjonen bør vies en stadig sterkere
oppmerksomhet på disse feltene. Norge vil møte representanter for landene i sør og
deres perspektiver i stadig flere sammenhenger. Det er derfor ikke til å unngå at
Norge må utvikle en helhetlig politikk som kan svare på disse utfordringene.
Kommisjonen drøfter i de videre avsnittene forslag til reformer både i bistandspolitikken, handelspolitikken, og i norsk politikk overfor de multilaterale organisasjonene. Kommisjonen tar også for seg nødhjelpspolitikk og hvordan konfliktløsning og fredsoperasjoner bør sees i sammenheng med denne. Kommisjonen legger
fram nye forslag til et utvidet samarbeid både for næringslivet og for kultur-, forsknings,- og andre institusjoner, med et bredt spekter av land i sør. Kommisjonen
drøfter hvordan vårt verdigrunnlag og syn på demokrati og menneskerettigheter kan
innarbeides i vårt samkvem med de forskjellige land, og legger opp til at den økende
bevissthet om jordas begrensede ressurser og det globale forurensningspresset skal
danne rammen rundt samtlige tiltak.
5.1.4
Norge og likesinnede land i nord - og sør
Norge var på midten av 1970-tallet blant initiativtakerne til den uformelle gruppe
av «likesinnede» land som samarbeidet sine synspunkter til forhandlingene om
reformer i internasjonal økonomi til fordel for landene i sør. Gruppen omfattet i første rekke de nordiske land, Nederland og Canada, og i noe varierende omfang også
andre europeiske land. Denne gruppen eksisterer ikke lenger som organisert forum,
men begrepet «likesinnede» har overlevd og blir fortsatt brukt som referanse i
mange FN-sammenhenger. Dessuten fortsetter samarbeidet mellom de «likesinnede» i mer begrenset omfang i tilknytning til bistandsvirksomheten i mange land
i sør. I noen tilfeller, som i Bangladesh og Mosambik, er samarbeidet mer systematisert og omfatter også samarbeid i holdning både til utviklingen i mottakerlandene
(som demokratisering, eller fattigdomspolitikk), og til reaksjoner på de multilaterales politikk (økonomiske reformkrav, giver-konsortier). Også andre mer eller mindre formaliserte initiativ er blitt tatt for å fremme en felles positiv holdning blant
landene i nord, til utfordringene i sør, som bl.a. Nederlands ansvar for den såkalte
«Global Coalition for Africa» . Kommisjonen vil understreke betydningen av at
dette samarbeidet med likesinnede land som har en grunnleggende felles holdning
til utviklingsproblemet og til nord/sør-relasjonen blir gjenopprettet mer systematisk, og utnyttet til felles initiativ spesielt overfor de multilaterale organisasjonene.
I årene framover vil det imidlertid være ennå viktigere at det bygges et bredere
sett av forbindelser og samarbeid på tvers av skillelinjene nord-sør. Dette kan
omfatte både formelle og uformelle forbindelser. De nordiske land har siden midten
av 1980-tallet hatt et formalisert samarbeid med de ni (nå ti) SADC-landene i det
sørlige Afrika. Formålet var å utvikle et bredere samarbeid ut over de rene bistandsrelasjonene, men dette har vært vanskelig i praksis. Kommisjonen mener at tiden nå
er inne til nye initiativ for å skape flere og bredere allianser av «likesinnede» land
både i nord og sør.
Kommisjonen mener at dette vil være en sentral utenrikspolitisk oppgave i
årene framover. For at dette skal lykkes, vil det være helt nødvendig at den utenrikspolitiske ledelsen i Norge blir aktivt engasjert, og ikke begrenser arbeidet til rene
bistandsspørsmål. Kommisjonen kan ikke utforme noen oppskrift på slike initiativ,
men vil antyde noen områder der slike initiativ og utvikling av «likesinnet» holdning også med land i sør, bør være mulig;
– samarbeid om sentrale miljøspørsmål, som f.eks forsvarlig ressursforvaltning,
bærekraftig industriutvikling og utnyttelse av jord, avfallsminimering, forsvar-
NOU 1995:5
Kapittel 5
–
–
–
–
155
lig forvaltning av skog- og fiskeriressurser og naturverninteresser;
samarbeid om å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i vid forstand;
samarbeid om reformer for å gjøre FN og andre multilaterale organer mer effektive;
samarbeid om reformer i Verdensbankens politikk for bedre tilpasning til den
politiske og økonomiske virkelighet i de gjeldsrammede lavvelferdsland;
arbeide videre for reformer i det internasjonale handelssystem for å sikre og
fremme landene i sør sine interesser, og for å skape et konstruktivt grunnlag for
å innarbeide miljø og sosiale rettigheter i WTOs virksomhet.
Det er viktig at en dialog mellom likesinnede i sør og nord blir noe mer enn tilfeldige kontakter om enkeltsaker. Kommisjonen er skeptisk til etablering av faste
organisasjoner og sekretariatet for dette formålet (som foreslått av bl.a professor
Sobhan i vedlegg III), men bekrefter betydningen av slike møtesteder. Bl.a. pekes
det i "Videreutvikling og reformer i det multilaterale systemet" i kap. 5.8 på hvordan
FN-systemet mer aktivt kunne brukes som en arena der likesinnede kunne finne
møtested for regelmessig politisk dialog f.eks i tilknytning til ECOSOC. En forutsetning er at slike møter foregår på ministernivå på begge sider av nord/sør-skillet.
5.1.5
Særlige regionale utfordringer
En mer differensiert norsk sør-politikk må ta utgangspunkt i viktige strategiske
utfordringer i det enkelte land og områder. Det er meget komplisert å gi et generelt
bilde av denne sammensatte virkeligheten, men Kommisjonen mener at denne oversikten viser noen av ulikhetene i karakteren av utviklingsproblemet i de sentraler
regionene i sør.
Afrika Sør for Sahara (SSA-landene)
Afrika er det kontinent som er sterkest rammet av krise og fattigdom, og omfatter
de fleste lavvelferdslandene, selv om regionen også omfatter store variasjoner med
mange positive trekk. Utviklingsperspektivene i hvert fall på kort og mellomlang
sikt er dystre, og det er stor risiko for at krisene vil øke i omfang. SSA-landene står
trolig overfor en periode med økende fattigdom, stadig tilbakevendende tilfeller av
nød og sult, og omfattende flyktninge- og migrasjonstrømmer. Relativt store
bistandsstrømmer ser ikke ut til å være tilstrekkelig til å bidra til å snu den negative
utviklingen.
Afrikas problemer er mange og omfattende, men kan i hovedsak grupperes inn
under tre av de faktorene vi har omtalt i "Veier til utvikling" i kap. 4: Et svakt økonomisk grunnlag; svake og inadekvate institusjoner både i staten og i det sivile samfunn; og ødeleggende konflikter og kriger er hovedgrupperinger. I store deler av
kontinentet har de menneskelige ressursene fått for dårlige utviklingsmuligheter.
Problemene er omfattende, og vil kreve lang tid å utbedre. Det er imidlertid helt sentralt at anstrengelsene konsentrerer seg om de tre sentrale faktorene; bedre konflikthåndtering for å redusere omfanget av ødeleggende kriger, styrking av relevante og
tilpassete offentlige og sivile institusjoner, og styrking av den økonomiske basis.
Kommisjonen mener at den norske innsatsen overfor Afrika må fokuseres mot
problemområdene som nevnt over, og vil spesielt understreke behovet for at en fra
norsk side fokuserer skarpere på de mer grunnleggende utviklingsbehovene. For det
første anbefales at en større del av norsk bistand til Afrika rettes mot å dekke behovet for bedre helse og utdanning, en satsing som må gis en klar kvinneprofil. For det
NOU 1995:5
Kapittel 5
156
andre vil en anbefale en vesentlig større satsing på tiltak som kan bedre forholdene
for det afrikanske jordbruket med hovedvekt på økt matvaresikkerhet, og under forståelse av de spesielle miljøutfordringer som reises i en styrking av den afrikanske
matvare- og råvareproduksjon. Disse områdene er gitt relativt liten oppmerksomhet
og tyngde i industrilandenes bistandsarbeid. Som vist i "Erfaringene" i kap. 2, har
en svært liten andel av Norges bistand vært rettet mot disse problemområdene. Som
et tredje satsingsområde vil Kommisjonen peke på behovet for å styrke offentlige
og sivile organisasjoner slik at en på en bedre måte kan utforme og gjennomføre
fremtidsrettede og hensiktsmessige utviklingsstrategier.
Kommisjonen begrunner fokuseringen på utvikling av jordbruk og dekning av
grunnleggende behov ut fra følgende forhold. For det første vil en slik satsing innebære en stor grad av fattigdomsorientering. Bedre helse og utanning er en nødvendig forutsetning for at Afrikas folk skal kunne ta del i, og utgjør grunnlaget for, den
økte verdiskapning som må finne sted i Afrika. God helse er nødvendig for deltakelse i produktivt arbeid, og tallrike studier viser at en satsing på utdanning, spesielt
på grunnivå, gir høy samfunnsmessig avkastning, også i Afrika.
Fokuseringen på jordbruket har sin enkle bakgrunn i at velferden til det store
folkeflertall i Afrika er og i lang tid vil være avhengig av utviklingen på landsbygda.
Jordbrukssektoren vil også måtte absorbere størsteparten av den sterke etterspørselen etter arbeid som vil finne sted i årene fremover. Over de neste tretti år vil det
komme nesten 400 millioner nye arbeidere i Afrika, og det er antatt at bare 40 millioner av disse vil kunne finne ordinær sysselsetting i byene. Satsing på landsbyutvikling er derfor nødvendig om de enorme urbaniseringsproblemene skal kunne
reduseres.
Skal en slik satsing gi det nødvendige positive bidrag til sysselsetting, verdiskapning og økt matvaresikerhet, er det flere betingelser som må være tilstede. Det
helt sentrale er at landet har en jordbruksstrategi som fremmer økt produksjon. Sentrale elementer i en slik strategi er at produsentene får priser som kan gi lønnsomhet,
og at produksjonen skjer innenfor en økologisk forsvarlig ramme. Herunder må det
utformes produksjonssystemer som tar hensyn til behovet for bevaring og bærekraftig bruk av Afrikas biologiske mangfold.
Utbygging av et effektivt produksjonsog distribusjonsapparat vil innebære en
nedbygging av de kontroll- og styringsordninger som i svært mange afrikanske land
har bidratt til uttapping av ressurser på landsbygda til fordel for konsumenter og
eksportører i byene. Det vil innebære en nedbygging av ineffektiv statsdrevet stordrift til fordel for småbønder og deres familier.
Flere afrikanske land er i ferd med å oppgradere landbrukets rolle i sine utviklingsplaner og norsk og internasjonal bistand må støtte opp om denne positive
utvikling.
Dersom disse og andre utviklingshindringer reduseres, har Afrika på lengre sikt
et potensial for utvikling som kan gi et fullverdig liv for innbyggerne og spennende
alternative utviklingsmodeller for resten av verden.
Sør-Asia
Sør-Asia er den andre store regionen med lavvelferdsland og omfattende fattigdom.
De fleste landene har imidlertid et bedre fungerende statsapparat, og i deler av regionen er en økonomisk utvikling i gang. Hovedutfordringen her ligger i bedre utvikling av de menneskelige ressurser slik at fattigfolk kan ta del i utviklingen. Konfliktområder (som Sri Lanka, Afghanistan og Indias «utkanter» ) representerer et alvorlig problem. I noen av landene er det et akutt behov for reformer i statsapparatet og
administrasjonen (Bangladesh og Burma/Myanmar) før øvrige utviklingstiltak vil
NOU 1995:5
Kapittel 5
157
kunne fungere. Den store befolkningskonsentrasjonen og begrensede ressurser
representerer samtidig en alvorlig risiko for omfattende konflikter og økologiske
sammenbrudd. Det er derfor et åpent spørsmål om Sør-Asia vil utvikles i retning av
dagens Sørøst-Asia-modell, eller om vi kommer til å se mer fattigdom og kriser.
Øst- og Sørøst-Asia
Denne regionen har hatt stor framgang både økonomisk og sosialt i løpet av de siste
20-30 årene. Veksten skjer nå ikke bare i «de fire tigrene» (Sør-Korea, Taiwan,
Hong Kong og Singapore), men også i nye «generasjoner» av «tigre» som Malaysia, Thailand og Indonesia, og etterhvert land som Kina og Vietnam. Det gjenstår
imidlertid fortsatt betydelige lommer av fattigdom og tilbakeliggende land i regionen. Regionen har stort sett lykkes med å utvikle en industriell basis, og dette kombinert med effektiv statlig administrasjon har gitt grunnlag for økonomisk utvikling.
Landene har også satset sterkt på investering i menneskelige ressurser, og har utnyttet de internasjonale markedene til sin fordel.
Den største ubalansen i disse landene ligger i et svakt sivilt samfunn som kan
balansere og korrigere autoritære statsapparater. Det ligger også store utfordringer
i å mestre de miljømessige konsekvensene av den raske økonomiske utviklingen,
både når det gjelder naturressurser som skog og vann (elver), og ikke minst på
utslippsiden av produksjon og forbruk.
Sentral-Asia/Kaukasus
Dette er tidligere deler av Sovjet-Unionen som nå må betraktes som del av mellomgruppen, med et fallende velferdsnivå, betydelige overgangsproblemer, og mange
akutte og potensielle konflikter. Det menneskelige ressursgrunnlaget er relativt høyt
utviklet, men regionen har store utfordringer i å fullføre omorganiseringen av statsapparatet og statens funksjoner, og skape et nytt økonomisk fundament for fremtidig utvikling. Samtidig representerer etniske og andre konflikter et alvorlig samfunnsproblem som kan hindre en positiv utvikling dersom det ikke finnes fram til
effektive konfliktreduserende mekanismer.
Nord-Afrika/Midt-Østen
Denne regionen består for det meste av land i mellomgruppen, og kan karakteriseres
bl.a. ved oljerikdom, befolkningspress og vannmangel. Militærregimer og et høyt
konfliktnivå har medført at store deler av høye oljeinntekter er blitt brukt til militære
formål, mens inntektsfordeling og utviklingen av menneskelige ressurser har vært
lavere prioritert. Spesielt har kvinner en svak stilling i de fleste land i regionen. En
meget høy befolkningsvekst i en region med begrensede naturressurser (utenom
olje/energi) og en utilstrekkelig tilgang til nye arbeidsplasser, skaper et stort utvandringspress. Knapphet på en sentral ressurs som vann representerer både en hemsko
for utviklingen, og en potensiell konfliktårsak.
Utfordringene ligger derfor både i en bredere utvikling av menneskelige ressurser; en styrking av det sivile samfunn som motvekt mot militærregimene; og en
utvikling av sysselsettingsskapende virksomheter som samtidig er lite vann-krevende.
Latin-Amerika og Karibia
Enkelte av de store landene i Mellom-Amerika og Sør-Amerika som Mexico, Venezuela, Argentina og Chile må nå regnes sammen med de høyindustrialiserte landene
NOU 1995:5
Kapittel 5
158
med høy HDI-indeks. Men de fleste landene i denne regionen faller i mellomgruppen. Etter en lengre periode med militærregimer og en økonomisk politikk som
ledet opp til en omfattende gjeldskrise på 1980-tallet, har de fleste landene i regionen nå gjennomført både politiske reformer og omlegging i sin økonomiske politikk. Den menneskelige faktor for utvikling er stort sett ikke mangelvare, men regimene og statsapparatene er fortsatt ofte preget av den tradisjonelle alliansen mellom
de militære og føydale storgodseiere, etniske konflikter og skjev inntektsfordeling
som skaper manglende legitimitet og en lite utviklingsrettet politikk. Enkelte land
er sterkt ødelagt av økende kriminalitet og narkotikahandel, og korrupsjon er fortsatt utbredt.
Det er derfor et sterkt behov for omfattende reformer i statsapparatet, og en styrking av det sivile samfunn som motvekt og kontrollorgan. Dette kan gi grunnlag for
reduserte militærutgifter, og nødvendige økonomiske reformer som en jordreform.
Latin-Amerika er sannsynligvis den regionen som vil ha størst fordel av reformer i
det internasjonale rammeverket spesielt for utvidet eksportmuligheter til USA og
Europa, bl.a. av jordbruksprodukter, og fortsatt arbeid med gjeldslettelser.
5.2
BISTANDEN I STØPESKJEEN
5.2.1
Behovet for bistand, og for reformer i bistanden
Norsk bistand er en viktig del av en aktiv, konstruktiv og sammenhengende sørpolitikk, tuftet på solidaritet med medmennesker og på en klar erkjennelse av at det
også er knyttet sterke egen- og fellesinteresser til en positiv utvikling i sør. Bistandsoverføringer utgjør fortsatt et sentralt virkemiddel for internasjonal solidaritet, og
representerer i mange lavvelferdsland en av de viktigste inntektskildene for alle
utviklingstiltak. Norge må yte sitt bidrag til å oppfylle sine internasjonale forpliktelser om ressursoverføringer fra nord til sør.
Som det går fram av "Erfaringene" i kap. 2, er det imidlertid ingen tvil om at
store deler av det internasjonale samfunns bistandsinnsats, såvel som vår egen, ofte
ikke har gitt forventede resultater. Mens bistandsinnsatsen i mange sammenhenger
har representert viktige og positive bidrag til de forbedringer av folks levevilkår
som rettelig har forekommet i de aller fleste land i sør, synes den i andre sammenhenger å ha bidratt til å forsterke negative tendenser i disse samfunnene. Bistanden
har hatt de klareste positive effekter når den har blitt plassert inn i en sammenheng
hvor samarbeidspartner er klart utviklingsorientert. En rekke analyser av utviklingshjelp peker klart i retning av at det er landenes politikk og utviklingsstrategi som er
det avgjørende for bistandens resultater, ikke alene nivået på den samlede utviklingshjelpen. Bistand er først og fremst utviklingsfremmende i en sammenheng der
mottakeren bruker den som et supplement til egne ressurser.
En rekke forhold ved måten vi har organisert og gjennomfører vår bistandspolitikk, fører også til at resultatene ofte blir svakere enn forventet. Kommisjonen
anerkjenner at NORAD og andre bistandsaktører de siste årene har arbeidet for å
bedre kvaliteten på norsk bistand. Men det er fortsatt nødvendig å endre en del
grunnleggende forhold i utforming og administrasjon av bistanden hvis det pågående arbeidet med omlegging og effektivisering av utviklingshjelpen skal kunne
lykkes.
Kommisjonen legger derfor fram forslag til endringer i bistandspolitikken,
basert på erfaringer som er gjort gjennom en lang bistandsepoke, for at bistanden i
framtiden skal utgjøre nettopp et slikt konstruktivt supplement til mottakernes egne
ressurser og anstrengelser for utvikling, og ikke gå på tvers av eller komme i stedet
for egen innsats.
NOU 1995:5
Kapittel 5
159
Det vil i årene framover være særlig viktig å prioritere et langsiktig utviklingssamarbeid overfor et begrenset antall land som er dårlig stilt. Dette må kombineres
med økt fleksibilitet og omstillingsevne i forhold til de behov som oppstår på de
ulike fronter og de ulike land der Norge arbeider og har beredskap.
5.2.2
De grunnleggende reformkravene
Kommisjonen kan ikke utarbeide en ny politikk i detalj. Politikken må utformes
med deltakelse fra alle berørte parter, gjennom konsultasjoner med Norges internasjonale samarbeidspartnere så vel som med landene selv. Kommisjonen vil likevel
påpeke noen helt grunnleggende reformkrav, og deretter skissere noen prinsipper og
retningslinjer for en ny politikk.
Kommisjonen er klar over at disse grunnleggende reformkravene har vært reist
en rekke ganger tidligere i bistandens historie, og beklager at de fortsatt framstår
som nødvendige betingelser for at bistandens kvalitet og effektivitet skal økes, og
for at ressursene som benyttes til bistand skal gi de forventede resultater. Kommisjonen vil i det følgende utdype disse reformkravene; for høyere kvalitet, redusert
bistandsavhengighet, skarpere rollefordeling, og bedre samordning.
Samtidig tilsier de svake resultatene med disse reformene så langt at en i større
grad må rette oppmerksomheten mot institusjonelle, kulturelle og politiske motkrefter mot slike endringer, både hos de som gir og de som mottar bistand. Det ligger
dessuten innebygde svakheter i selve måten det internasjonale bistandssystemet er
organisert på slik at det er på tide at det utvikles alternative eller supplerende modeller for utviklingssamarbeid og internasjonale ressursoverføringer som på sikt kan
avløse våre nåværende former for bistand.
Redusert bistandsavhengighet og økt mottakeransvar
En av de helt sentrale forutsetningene for at bistanden skal gi varige positive resultater, er at det må legges langt større vekt på å redusere bistandsavhengigheten hos
mottakerne, både for statlige og ikke-statlige institusjoner og organisasjoner. Som
det går fram av "Erfaringene" i kap. 2, er det ikke et høyt bistandsvolum i seg selv
som er hovedårsaken til at et land blir bistandsavhengig. I tillegg til eksterne og
interne økonomiske og politiske faktorer, er tåleevnen for bistand avhengig av både
volum, av måten bistanden skjer på og av landets eller institusjonens egen organisatoriske kapasitet. Flaskehalsen hos mange mottakere for å få til en utvikling er
ofte ikke alene tilgang på finansiering, men institusjonell kapasitet til å forvalte allerede tilgjengelige ressurser på en effektiv måte. Det er et paradoks at nettopp de
land, regioner eller distrikter som har det største behov for bistand, ofte har en svært
begrenset evne til å absorbere og administrere større investeringer og ressursfornying. Det er også bekymringsfullt at bistanden i mange tilfeller har bidratt til å bygge
opp en bistandsorientert og bistandsavhengig forvaltning.
Det må derfor utvikles og gjennomføres mekanismer som reduserer bistandsavhengigheten , bl.a. ved bedre tilpasning av bistandstiltakene til lokale forutsetninger, ved betingelser om egeninnsats eller egenandel, ved en aktiv utforming av tiltakene gjennom utdanning, kompetanseheving og institusjonsutvikling, og ved en
klar nedtrappingsplan i samråd med mottakerne.
NOU 1995:5
Kapittel 5
160
Bistandsavhengighet forstås som en situasjon der bistand ikke lenger styrker et
lands eller en institusjons handlingsfrihet, handlingsevne og ansvarlighet, men
bidrar til at en slik egenkapasitet vedvarende blir liggende under et kritisk nivå.
Like viktig er det at bistanden støtter opp under produksjon og inntektsgenererende aktiviteter både for det enkelte prosjekt, og for samfunnet som helhet, som
på litt sikt kan gjøre mottakeren økonomisk uavhengig av bistanden. Tjenestene fra
prosjekter som vannanlegg, irrigasjonsprosjekter og strømforsyning må prises slik
at de løpende inntektene dekker både de faste og de variable samfunnsmessige netto
kostnadene som knytter seg til tjenestene. Avvik fra dette må ha spesiell begrunnelse. Leveranser til bistandsfinansierte prosjekter bør også bestilles gjennom ordinære importsystemer, og bør belastes toll og avgifter i samme omfang som ordinær
import, slik at lokale produsenter får en rettferdig konkurransemulighet, og det etableres normale rutiner for innsamling av slike avgifter. Utgiftene kan eventuelt forutsettes dekket av mottakerinstitusjonen eller av staten i mottakerlandet.
Etter Kommisjonens mening følger det av ønsket om å redusere bistandsavhengigheten, at det må legges ytterligere vekt på arbeidet med å styrke mottakers handlingsevne og ansvarlighet. Dette innebærer en understreking av at landene i sør må
være ansvarlige for sin egen utvikling. Bistanden må ikke bare tilpasses og innarbeides i de prioriteringer mottakerlandets myndigheter og egne institusjoner gjør,
men mottakerne må selv formulere sine behov, utarbeide sine planer, vise sin egen
interesse i tiltakene, og ta ansvar for gjennomføring og oppfølging.
Mottakeransvar må imidlertid aldri forstås som mottakerens ansvar for de
bestemmelser og prioriteringer bistandsgiveren formulerer. Erfaringene tilsier at
bistand ser ut til å ha gitt de beste resultatene der det etableres et gjensidig interesse
og ansvarsfelleskap mellom giver og mottaker.
Som samarbeidspartner er det bistandsmyndighetenes oppgave å bistå mottakerne med rådgivning og andre støttefunksjoner. Det er ofte nettopp utilstrekkelig
kapasitet til å analysere en kompleks behovssituasjon og identifisere optimale løsninger, som gjør at mottaker trenger bistand. En bistandspolitikk som legger en
hovedvekt på mottakeransvar betyr derfor ikke en passiv avventende og ansvarsfraskrivende holdning fra bistandsmyndighetenes side, men en politikk der virkemidler og tiltak løpende testes på om de bidrar til å styrke mottakers kapasitet til å ta
ansvar. NORADs strategi for utvidet mottakeransvar er skritt i riktig retning, på
samme måte som Verdensbankens politikk for å skape større «eierskap» (ownership ) både til enkeltprosjekter og til de større økonomiske reformprogrammene.
Vekten på økt mottakeransvar betyr imidlertid ikke at norsk bistand uten videre
skal akseptere og støtte de prioriteringer som myndighetene i et mottakerland gjør.
Det betyr først og fremst at man på norsk side trekker konsekvensene av at rammevilkårene i mottakerlandene er av avgjørende betydning for om bistanden skal få
den tilsiktede effekt. Disse rammevilkårene og kompetansen til å styre utviklingen
på en effektiv måte omfatter alt fra en effektiv offentlig forvaltning og et adekvat
lov- og regelverk til et politisk korrigerende sivilt samfunn som motvirker politisk
maktkonsentrasjon og unødvendige monopoler i økonomien. Etter Kommisjonens
oppfatning vil arbeidet med å utvikle et lands kapasitet til å bruke sine egne ressurser for å møte egne behov, kreve at det fokuseres mer på forutsetningene for å få
dette til.
Vekten på mottakeransvar og redusert bistandsavhengighet betyr heller ikke en
svekkelse av fattigdomsorienteringen i norsk bistandspolitikk, men at oppmerksomheten må konsentreres mer om mekanismene som påvirker fattigdomsutvikling . Det
NOU 1995:5
Kapittel 5
161
er for eksempel ikke alltid innlysende at fattigdom reduseres best hvis vi satser
direkte på de fattige som målgruppe. I et utviklingsperspektiv vil det være viktig å
prøve å finne koblingene mellom økonomiske og sosiale prosesser, statens forvaltningsevne og fattigdom og intervenere der det synes mulig å påvirke de prosessene
som skaper eller fjerner fattigdom.
Kommisjonen mener det må arbeides videre med tiltak som kan bidra til redusert bistandsavhengighet. Kommisjonen foreslår at en vurderer om bistand fra
Norge på gavevilkår i flere sammenhenger bør benyttes som grunnlag for utlånsvirksomhet, ved at det gis støtte til nasjonale eller regionale utviklingsbanker eller
andre egnede institusjoner. Spesielt for prosjekter som forventes å gi bedriftsøkonomisk lønnsomhet vil det kunne være aktuelt å gi støtte som mottakerlandet yter
videre i form av lån på gunstige betingelser. Ved bruk av lån vil såvel långiver som
mottaker kunne ha større interesse for at aktivitetene gir positiv verdiskaping enn
om støtten gis som gave.
For å motvirke bistandsavhengighet, bør dessuten oppmerksomheten rettes mot
det langsiktige finansieringsgrunnlaget for tjenester og tiltak som er av en slik natur
at de må opprettholdes over tid, slik som vedlikehold av infrastruktur, helsetjenester
og undervisning. Også investeringer medfører behov for et driftsbudsjett, som ikke
alltid kan dekkes ved direkte inntjening som følge av investeringen. Det må derfor
i hvert tilfelle gjøres en avveielse av de samlede, langsiktige konsekvenser av
ekstern finansiering, enten det gjelder støtte til finansiering eller drift, for å sikre at
tiltaket kan bli økonomisk levedyktig etter at den eksterne støtten avvikles.
Bedre samordning av bistanden, gjennom skarpere rollefordeling mellom bistandsaktørene
Et annet hovedproblem som har preget bistandsarbeidet i alle år, er den svake samordningen av bistanden på giversiden. De fleste mottakerland står fortsatt overfor et
stort antall giverorganisasjoner med hver sine bistandsprogrammer oppstykket i en
serie med enkeltprosjekter, som i svært liten grad er samordnet hverandre. Dette kan
innebære store problemer og kreve ekstra innsats på mottakersiden for å kunne
unngå at egne prioriteringer blir overkjørt, samtidig som det også gir mottakersystemet en viss fleksibilitet og mulighet til utnytte de ulike giverorganisasjonene til å
styrke egne interesser.
Kommisjonen vil sterkt understreke behovet for en sterkere samordning av
bistanden overfor de enkelte bistandsmottakerne. Men erfaringene tilsier at dette er
omtrent umulig, dersom det ikke samtidig utvikles en skarpere rollefordeling i internasjonalt bistandsarbeid mellom ulike bistandskanaler og -aktører. Dette gjelder
både forholdene mellom de multilaterale bistandsorganene, de bilaterale statlige, og
ikke-statlige kanaler som næringsliv og frivillige organisasjoner, såvel som innen
hver av disse gruppene. (Jfr. bl.a. drøftingen av forholdet mellom staten og det sivile
samfunn i "Veier til utvikling" i kap. 4.)
Utgangspunktet må være at multilaterale organer konsentreres om de globale
utfordringene og samarbeid med statlige organer i mottakerlandene. Statlige samarbeidstiltak bør konsentreres om statlige institusjoner (også på sektornivå og i
lokal administrasjon) og offentlig politikk. Dette må også omfatte tiltak for å tilrettelegge for og stimulere til private tiltak, næringsliv, og det sivile samfunn.
Det er imidlertid ikke en naturlig oppgave for statlige bistandsorganer å bidra
med direkte støtte verken til det private næringsliv eller til et frivillig organisasjonsliv i mottakerlandene. Næringsliv, institusjoner og organisasjoner i det sivile samfunn bør fortrinnsvis støttes gjennom samarbeidsorganer i Norge eller internasjo-
NOU 1995:5
Kapittel 5
162
nalt. Også de norske og internasjonale frivillige utviklingsorganisasjonene bør konsentrere sine innsatser om tiltak der de har spesiell kompetanse og forutsetninger.
Selv om hovedansvaret for samordning av bistandsinnsatser i det enkelte land
må ligge i mottakerlandets myndigheter og institusjoner, må giverorganisasjonene
også ta ansvar for en bedre koordinering enn det vi opplever i dag.
Grunnlaget for dette bør legges gjennom en skarpere rollefordeling, konsentrasjon og komplementaritet. Kommisjonen er selvsagt klar over at det er ulike grunner
til dagens manglende samordning og at noen av dem kan være vanskelige å fjerne.
Dette gjelder særlig de tiltak som fremmes av politiske, strategiske eller kommersielle egeninteresser snarere enn å være motivert av et ønske om utvikling.
Norge bør allikevel gå i bresjen for å gjøre noe på dette felt, f.eks. ved å ta initiativ til at det blir gjort studier og evalueringer av samtlige bilaterale og multilaterale bistandsprogrammer i et enkelt mottakerland. Slike studier vil kunne eksponere
mange typer svakheter ved den eksisterende praksis og ville også kunne si noe om
enkeltgiveres eventuelle komparative fortrinn.
For øvrig vil en mer aktiv politikk for fordeling av ansvar og roller, legge et
stort ansvar på norske myndigheters bevilgningspraksis overfor de ulike bistandskanalene, og på vår egen evne til å se sammenhengene i vår politikk overfor ulike
organer og fora. Således bør norske frivillige organisasjoner utarbeide strategidokumenter som kan inkludere vurderinger av hvordan de med sine spesielle egenskaper og prioriteringer konstruktivt vil kunne inngå i en større sammenheng eller
arbeidsdeling med statlige og andre organisasjoner både hjemme og ute. Norsk politikk må også legge vekt på å fremme de ulike multilaterale organisasjonenes fortrinn innenfor en større helhet. Heller enn å ta til orde for at alle disse organisasjonene skal ha egen kapasitet og egne programmer innenfor hele spekteret av de mål
og strategier Norge til enhver tid ønsker å målbære i sin bistandspolitikk, bør Norge
være pådriver for en klarere rolledeling og bidra til større spesialisering og bedre
koordinering mellom organisasjonene.
Det viktigste blir likevel å følge opp de forslagene til en skarpere fokus på de
enkelte bistandsaktørers spesifikke rolle og fortrinn, som Kommisjonen legger opp
til i kommende avsnitt, bl.a. i "De frivillige organisasjonene: Klarere roller" i kap.
5.6 om de frivillige organisasjonene, og i "Videreutvikling og reformer i det multilaterale systemet" i kap. 5.8 om det multilaterale systemet.
5.2.3
Bedre kvalitetssikring i bistanden
Det viktigste på kort sikt er å fortsette arbeidet med å heve kvaliteten i bistanden.
Etter Kommisjonens mening vil positive endringer på de felt som er skissert ovenfor
om tiltak mot bistandsavhengigheten, for større mottakeransvar, for bedre samordning og skarpere rollefordeling, ha vesentlige virkninger på bistandens kvalitet og
effektivitet. Det er allikevel viktig å understreke at det er helt avgjørende for
bistandens resultater og oppslutning i fremtiden at kvaliteten bedres og at det gjennomføres en bedre kvalitetssikring.
Kommisjonen kan ikke her formulere et totalt kvalitetssikringssystem for den
norske bistandsinnsatsen, men vil likevel påpeke noen sentrale elementer som må
inngå i denne. Forøvrig må det pålegges Utenriksdepartementet og NORAD at disse
utvikler tilfredsstillende kvalitetssikringssystemer som kan benyttes for de ulike
deler av bistanden.
NOU 1995:5
Kapittel 5
163
Kommisjonen foreslår kvalitetssikringsprogram for bistanden
Etter Kommisjonens oppfatning er det viktigste på kort sikt å heve kvaliteten i
bistandsinnsatsen.
Kommisjonen foreslår derfor at UD og NORAD pålegges å utarbeide kvalitetssikringsprogrammer for alle deler av bistanden, både den som NORAD selv administrerer, og den som kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner, næringslivet,
og de multilaterale organisasjonene.
Mottakernes og givernes gjensidige ansvar for kvaliteten
Et sentralt utgangspunkt er at bistanden kanaliseres gjennom en hel rekke samarbeidspartnere som har et selvstendig ansvar for planlegging og gjennomføring av
bistandstiltakene, og som derfor også må ta ansvar for kvaliteten av disse. Dette forhindrer ikke at de bevilgende myndigheter i Norge må ta sin del av ansvaret, men
innebærer at tiltakene for kvalitetssikring må tilpasses de ulike kanaler og partnere.
Økt vekt på mottakeransvar medfører heller ikke at NORAD eller andre organisasjoner kan fraskrive seg sitt ansvar for at bistanden skal nå fram og være effektiv. Forhåpentlig fører en slik ansvarsoverføring i seg selv til bedre kvalitet ved at
mottaker får en større egeninteresse av et godt resultat. Dette forutsetter imidlertid
at mottakersystemet har kompetanse og kapasitet til dette. NORAD må derfor bidra
til å styrke mottakerapparatets egen evne til planlegging, prioritering, gjennomføring og oppfølging av bistandstiltak.
Men samtidig må NORAD unngå en ytterligere belastning av et svakt mottakerapparat ved å innføre stadig flere krav og systemer. Giverorganisasjonene må
derfor samarbeide om felles krav og rutiner i det enkelte land, tilpasset mottakerlandets egne interne systemer.
Erfaringer og NORADs egen læringsprosess
Erfaringene bl.a. fra norske og internasjonale studier viser at følgende elementer er
særlig viktige for å bedre kvaliteten på bistandstiltak:
– god planlegging : at tiltaket er gjennomtenkt og har vært vurdert, analysert og
diskutert med relevante interessenter og kompetente personer,
– god integrasjon med et mottakersystem : at tiltaket har vært planlagt av, eller i
nært samarbeid med en mottakerinstitusjon som selv har vist aktiv interesse i
forberedelse og gjennomføring,
– tilpasset teknologi og utforming av tiltaket : spesielt at oppfølging og videreføring er tilpasset mottakersystemets kompetanse og kapasitet til videre drift og
vedlikehold.
– Det har også vist seg at norsk-finansierte tiltak har hatt spesielt svak kostnadseffektivitet , og at manglende kostnadsanalyser såvel som manglende kostnads/
nytteanalyser har vært medvirkende til dette.
NORAD har bedret sin politikk og sin praksis når det gjelder kvalitetssikring i løpet
av de senere årene, bl.a. ved innføring av bedre systematikk for vurdering av godkjenning av foreslåtte tiltak, ved utarbeiding av sektorstrategier, ved økt bevissthet
om bistandstiltakenes økonomiske og institusjonelle bærekraft og ved etablering av
bistandsskolen som sentral for formidling av erfaringer og kunnskaper. Liknende
tiltak er satt i verk innen flere av de store frivillige organisasjonene og bør videreføres.
NOU 1995:5
Kapittel 5
164
Kommisjonen vil dessuten understreke at de nye oppgavene som Kommisjonen
foreslår overført til NORAD, gjør det viktig å forbedre arbeidet med:
– mer presis målstyring og unngå overlessing av ambisiøse målsettinger;
– mer aktiv bruk av positive incentivstrukturer, som gir bedre signaler til operatører og samarbeidspartnere;
– større åpenhet og innsyn i beslutningsprosessene;
– kompetanseheving og økt profesjonalitet i staben, og ikke minst større bruk av
ekstern fagkompetanse for å øke bredden i kompetansetilfanget;
– større muligheter for ekstern og uavhengig kontroll og evaluering. Det er nødvendig med større grad av etterevaluering og oppsummering av sentrale erfaringer, som kan omsettes i bedre politikk.
Kommisjonen vil spesielt peke på behovet for at NORAD fortsetter sitt arbeid med
å forbedre kvaliteteten på prosjekter og programmer. Skal prosjektene bidra til økt
verdiskapning, er det nødvendig med systematisk vurdering av deres samfunnsøkonomiske lønnsomhet, samt om de er kostnadseffektive. Målet må være at NORAD
bidrar til å utvikle aktiviteter som kan stå på egne bein, enten ved at prosjektet har
bedriftsøkonomisk bærekraft, eller ved at samfunnet har evne og vilje til å støtte opp
om tiltaket.
Kommisjonen vil også peke på behovet for styrking av NORADs arbeid med
miljøspørsmål, ikke bare som satsingsområde, men også med utarbeiding av strategier og retningslinjer for hvordan miljøaspektene skal håndteres i prosjektene. Ut
fra behovet for å følge opp miljøarbeidet i internasjonale organisasjoner er det også
nødvendig at NORAD, i samarbeid med Utenriksdepartementet, har nødvendig
kapasitet og miljøfaglig kompetanse, og at det finnes gode mekanismer og rutiner
for gjennomføring av den økte miljøsatsingen Kommisjonen legger opp til.
I Norge er det videre spesielt viktig å høyne den generelle kompetansen
omkring de politiske, økonomiske, kulturelle og institusjonelle forutsetningene for
utvikling , slik at de krav som stilles i forbindelse med bistandstiltak og som ledd i
den generelle bistandskondisjonaliteten, kan utformes best mulig i samsvar med
realitetene i mottakerlandet. Tiltak for å bedre evaluering, læring og kontakt med
eksterne fagmiljøer tas også opp i "Konsekvenser for det norske samfunnet" i kap. 6.
Kvalitetssystemer for bistand gjennom andre kanaler
NORADs eget system for kvalitetskontroll er under utvikling, men det er fortsatt
behov for utbedring av svakheter både der og i de øvrige bistandskanalene; de multilaterale, de frivillige organisasjonene og næringslivet. NORAD og UD kan ikke
drive dobbelt kvalitetssikring, men må utvikle systemer og incitamenter slik at disse
institusjonene selv tar ansvar for den nødvendige kvalitetskontroll.
Næringslivet er utsatt for betydelig eksternt og internt press for en effektiv
utnyttelse av tilgjengelige midler ved at de stadig står i en konkurransesituasjon.
Men denne fungerer ikke like sterkt på alle markeder. Også på deler av bistandsmarkedet er konkurransen begrenset. For å høyne effektiviteten og kvaliteten i støtten
gjennom næringslivet, vil det være viktig å styrke konkurransen og foreta pris- og
kvalitetskontroller regelmessig.
De frivillige organisasjonenes interne kvalitetssystemer varierer. Her har
NORAD i de senere år stilt stadig sterkere krav til organisasjonenes kompetanse og
relevans, og til deres egeninnsats. Utenriksdepartementet har samtidig benyttet
organisasjonene som operatører for norsk nødhjelpsinnsats, og kan ikke av hensyn
til tidsfaktoren sette samme krav som NORAD til søknader om støtte. Men det er
store svakheter i oppfølging og rapportering om disse operasjonene. Det er derfor
NOU 1995:5
Kapittel 5
165
et åpenbart behov for sterkere kvalitetssikring spesielt av Utenriksdepartementets
bevilgninger til nødhjelpsinnsats kanalisert gjennom norske og internasjonale
organisasjoner.
Ansvaret for kvalitetskontrollen av Norges bidrag til de multilaterale organisasjonenes bistandsarbeid, må også ligge i disse organene selv. Norges (UDs) rolle må
imidlertid være å påse at slik kvalitetskontroll finnes, og gjennom aktiv deltakelse i
disse organisasjonens styrende organer, m.v. følge opp at disse fungerer tilfredsstillende. Som ansvarlig medlem og bidragsyter må Norge også kunne gjennomføre og
delta i eksterne evalueringer og uavhengige undersøkelser av disse organene. Verdensbanken har relativt godt utviklede interne systemer, men også Banken fant i sin
interne studie i 1992-93 at de måtte legge større vekt på kvalitetsforbedring enn på
økning i sitt lånevolum. Innen FN-systemet er situasjonen noe mer varierende. Kvalitetsprogrammet må derfor ta sikte på å bedre disse organisasjonenes egne kvalitets- og kontrollsystemer, samt bedre Norges (UDs) evne til innsikt i og oppfølging
av slike.
5.2.4
Ny organisering av bistandsbudsjettet: Et todelt bilateralt utviklingsbudsjett
Det er to hovedårsaker til at Kommisjonen nå vil foreslå noen grunnleggende endringer i utforming og administrasjon av bistanden:
For det første gir de ulike bevilgningene og forvaltningen av disse i dag et utilstrekkelig grunnlag for samordning og styring av virksomheten. Norsk bistand er
underlagt mange mål og hensyn. Noen av disse er overlappende og noen er uforenlige. Som Kommisjonen har vist i "Erfaringene" i kap. 2, er et av trekkene ved
utviklingen av bistandsbudsjettet at det har vært preget av at landprogrammenes
rolle har blitt betydelig redusert og at bevilgningene til en rekke spesielle formål og
nye bistandskanaler har økt.
Det er liten tvil om at det er blitt mindre ressurser til det som tradisjonelt er blitt
omtalt som langsiktige utviklingstiltak. At bistanden spres på et økende antall innsatsområder reflekterer også en manglende presisering av målsettinger og prioritering av ulike hensyn. Dette reflekteres i bistandsbudsjettet ved at hensynet til geografisk innretting, tematiske områder og binding til institusjoner, organisasjoner og
næringslivets deltakelse er sideordnede mål og hensyn. Disse delmålene og hensynene er overlappende og budsjettets struktur gir dårlig grunnlag for effektiv styring
og samordning av bistanden.
For det andre mener Kommisjonen mener at norsk sør-politikk i større grad bør
differensiere mellom de enkelte land og regioner i Sør. Spesielt vil det være riktig
å skille tydeligere mellom lavvelferdslandene og mellomgruppeland. Selv om land
i begge gruppene har en levestandard og et velferdsnivå som ligger langt under
nivået i de rikere industrilandene i nord, er det vesentlige forskjeller mellom dem.
Etter Kommisjonens mening bør en opprettholde en minst like stor andel av
bistandsbudsjettet til lavvelferdsland som i dag. (Se særmerknad fra Bach, plassert
sist i "Bistanden i støpeskjeen" i kap. 5.2.)
Kommisjonen går inn for at nødhjelpsbudsjettet fortsatt holdes atskilt fra budsjettpostene for det mer langsiktige utviklingsarbeidet. Men som det også går fram
av "Nødhjelp, konfliktløsning og fredsarbeid" i kap. 5.5 om nødhjelpen, anbefaler
Kommisjonen en langt tettere samordning av forvaltningen av nødhjelpen med de
øvrige bilaterale og multilaterale bistandsprogrammene, slik at det vil bli lettere for
bistandsadministrasjonen å følge opp om nødvendig med bistandstiltak både i forkant og ettertid av en krisesituasjon.
NOU 1995:5
Kapittel 5
166
Kommisjonen går også inn for å opprettholde separate budsjettposter for utviklingsbistand som kanaliseres gjennom multilaterale kanaler . Behovet for å støtte
aktivt opp om reformprosessene i det multilaterale systemet for at disse skal kunne
fylle mer spesialiserte roller, drøftes inngående i "Videreutvikling og reformer i det
multilaterale systemet" i kap. 5.8. Det er samtidig viktig å understreke at de multilaterale organisasjonene utfyller den bilaterale bistandsinnsatsen både ved konsentrert innsats i lavvelferdsland (definert som MUL-land, eller lavinntektsland), og
ved de mer tema- og sektorrettede multi-programmene som supplerer og utfyller de
foreslåtte programområdene for det utvidete samarbeidet. Det må derfor skapes
langt tettere forbindelser mellom den norske innsatsen bilateralt og innsatsen gjennom de multilaterale organisasjonene, også ved at det budsjettmessig blir mulig å
se sammenhengene.
På bakgrunn av disse betraktningene foreslår Kommisjonen at bistandsbudsjettet inndeles i fire programkategorier: nødhjelp (og fredsbevarende tiltak); multilateral bistand; og to bilaterale programmer; et støtteprogram for lavvelferdsland;
og et program for utvidet samarbeid med landene i sør.
Kommisjonen tror ikke at vi kan eliminere alle spenninger, motsetninger og
dilemma som til enhver til måtte ligge i vår bistands- og sør-politikk, ved tolkninger, definisjoner eller omgruppering av budsjettposter. Etter Kommisjonens mening
har mye av kritikken mot norsk og annen bistand vært berettiget, men det følger
også av Kommisjonens resonnement at kritikken må besvares med å heve kvaliteten
på norsk bistand heller enn å redusere bistandsbevilgningene.
Kommisjonen er spesielt opptatt av å beskytte og skape forutsigbarhet om de
deler av vårt bistandsbudsjett som skal gå til fattigdomsreduserende tiltak gjennom
det langsiktige utviklingssamarbeidet. Kommisjonen erkjenner samtidig at det er
behov for større fleksibilitet i andre deler av bistandsbudsjettet for å møte nye utfordringer og legge grunnlag for et samkvem med landene i sør på gjensidig basis.
Etter Kommisjonens mening er et økende behov for fleksibilitet i norsk
bistandspolitikk. Norge bør samarbeide med noen land på langsiktig basis. Vi bør
også samarbeide med flere land relativt langsiktig, men uten formelle forpliktelser
om langsiktighet, og vi bør ha relasjoner til andre land der bistanden utgjør en viktig
del av relasjonen. Mens betydelige deler av det langsiktige utviklingssamarbeidet
bør konsentreres om et begrenset antall lavvelferdsland, mener Kommisjonen at det
også er behov for å bygge opp et samarbeidsprogram som inkluderer land i mellomgruppen. I tillegg til bistandsbehovet er et slikt program også viktig for å ivareta og
styrke vårt økonomiske, kulturelle og politiske samkvem med disse landene som i
dag sliter med store problemer, bl.a. på miljøsiden.
For å greie dette må det samtidig skapes ny enighet om basis, kjerne og innhold
i det langsiktige utviklingssamarbeid. Bistanden må her sees i nær sammenheng
med overordnede rammebetingelser for utvikling i landet, både hva gjelder politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forhold. Den må innrettes slik at både giver
og mottaker har sterke incentiver til å oppnå gode og varige resultater, og den bør
legge større vekt på å bygge opp institusjonell kapasitet og kompetanse til å løse
egne problemer i mottakerland.
Kommisjonen foreslår derfor at det skilles helt tydelig mellom et langsiktig
bistandsprogram basert på samarbeidsavtaler med et begrenset antall lavvelferdsland, der bistanden ytes for å gi disse samfunnene støtte til å redusere fattigdommen
og skape de grunnleggende forutsetninger for utvikling; og et mer fleksibelt utvidet
samarbeid med et større antall land som også omfatter mellomgruppen, og som kan
ivareta et bredere spekter av norsk sør- politikk som bl.a. omfatter felles interesser
knyttet til miljøtiltak og aktivt fredsarbeid.
NOU 1995:5
Kapittel 5
167
Helt konkret foreslår Kommisjonen at det bilaterale bistandsbudsjettet deles i
to hoveddeler: (i)et støtteprogram øremerket lavvelferdsland; og
(ii)et program for utvidet samarbeid med landene i Sør.
Disse programområdene beskrives nærmere i de følgende avsnitt i "Støtteprogram for lavvelferdsland" i kap. 5.3 og "Et utvidet samarbeid med landene i Sør" i
kap. 5.4.
En slik todeling av den utviklingsorienterte bistanden vil ha to viktige formål:
For det første vil det innebære at en bevilgning øremerkes til fordel for lavvelferdsland, slik at ressurser for å bidra til å redusere fattigdom og støtte utviklingen i disse
landene ikke uten videre kan omdisponeres til fordel for andre og mer utviklede
deler av sør, uten et klart nytt budsjettvedtak.
For det andre vil det legge grunnlag for et aktivt og konstruktivt program for
utvidet samarbeid med landene i sør, som også vil bidra til utvikling i disse landene.
Det må være en målsetting at stadig flere land utvikler seg ut av gruppen av lavvelferdsland, slik at på lang sikt kan denne typen øremerket bistand reduseres.
Særmerknad til "Ny organisering av bistandsbudsjettet: Et todelt bilateralt utviklingsbudsjett" i kap. 5.2.4 fra Bach
Etter Wenche Lill Bachs syn står både norsk og internasjonal bistand i dag overfor
et troverdighetsproblem. For å kunne forsvare å opprettholde dagens bistandsbudsjett må kvaliteten på norsk bistand heves vesentlig. Med økende kamp om ressursene i det norske samfunn, må den norske bistanden i de nærmeste årene bevise sin
kvalitet snarere enn å be om økte bevilgninger.
Skjematisk oversikt over ny organisering av bistandsbudsjettet
Kommisjonens forslag til ny organisering av bistandsbudsjettet er vist på vedlagte
skisse. Skissen viser at budsjettet foreslås inndelt i 4 hovedkomponenter (programkategorier):
1. Støtteprogram for lavvelferdsland. Se nærmere omtale i "Et utvidet samarbeid
med landene i Sør" i kap.5.4. Programmet foreslås med to hovedkomponenter;
et kjerneprogram for langsiktig utviklingssamarbeid, og en regional allokering
for finansiell støtte.
2. Et utvidet samarbeid med landene i sør. Se nærmere omtale i "Nødhjelp, konfliktløsning og fredsarbeid" i kap.5.5. Programmene vil kunne dekke både lavvelferdsland, land i «overgangsfaser» til fred og demokrati, og andre land i
mellomgruppen. Tette koblinger til støtteprogrammet vil være både mulig og
ønskelig i de lavvelferdslandene som inngår i støtteprogrammet.
3. De multilateral organisasjonene. Se videre omtale i "Krav og gjensidige forpliktelser til bistand og gjeldslette; incentiver og sanksjoner i sør-politikken" i
kap.5.9. Budsjettet kan deles inn i to hovedkomponenter:
Multilaterale programmer og fonds som i hovedsak er innrettet på støtte til
lavvelferdsland, er inntegnet ved siden av det bilaterale støtteprogrammet,
for å illustrere at disse bør samordnes.
Multilaterale programmer for globale (sør-orienterte) anliggende som
helse, jordbruk, miljø, eller narkotika-bekjempelse er også inntegnet, for å
illustrere at disse vil kunne samordnes med de tre programkategoriene
under det utvidete bilaterale samarbeidsprogrammet.
4. Nødhjelpen og fredsbevarende tiltak. Se videre omtale i "Handel og utvikling.
Nye handelspolitiske tiltak" i kap.5.7.
NOU 1995:5
Kapittel 5
168
5.3 STØTTEPROGRAM FOR LAVVELFERDSLAND
Kommisjonen foreslår i "Bistanden i støpeskjeen" i kap. 5.2 at det bilaterale
bistandsbudsjettet deles i to hoveddeler, og at den ene delen øremerkes helt tydelig
som et støtteprogram for lavvelferdsland. Utviklingen i mange lavvelferdsland vil
være bestemmende for omfanget av nød og den globale fattigdomsutviklingen.
Mange av disse land er i dag i en krisesituasjon og løpende avhengige av nødhjelp.
Et bistandsprogram for slike land må derfor ha som formål å fjerne grunnleggende
hindringer for utvikling av problemløsende og inntektsgenererende kapasitet, slik
at disse landene selv gjøres i stand til å dekke grunnleggende behov for sine innbyggere og ivareta statlige styringsoppgaver.
Et viktig formål med å avsette egne budsjettposter (programkategorier) øremerket for et slikt støtteprogram for lavvelferdsland, vil være at disse midlene ikke uten
videre skal kunne omdisponeres til andre og mer utviklede deler av Sør, uten et klart
nytt budsjettvedtak.
Støtteprogrammet for lavvelferdsland vil kunne omfatte NORADs programland som befinner seg blant lavvelferdslandene, og de foreslåtte ordningene vil
erstatte det nåværende system med landprogrammer. Hvilke land som bør inngå i
det nye støtteprogrammet for langsiktig utviklingssamarbeid er et politisk valg som
denne Kommisjonen ikke har behandlet. (Se særmerknad fra Enge, Erichsen,
Møgedal og Øygard, plassert sist i "Støtteprogram for lavvelferdsland" i kap. 5.3.)
Aktuelle land for støtteprogrammet et karakterisert ved en meget lav nasjonalinntekt per innbygger; jevnlige tilfeller av matknapphet; et ensidig næringsliv; svak
kapasitet for egen kompetanseutvikling og gjennomføring av nye tiltak; en svak
statsfinansiell situasjon, og liten evne til å sikre de makroøkonomiske forutsetningene som kan gi stabilitet og sikkerhet i økonomien; svake utdannings-og kompetansebyggende institusjoner og systemer; dårlig fungerende helsetjenester; svakt
utbygd og dårlig vedlikeholdt fysisk infrastruktur; dårlig fungerende offentlig forvaltning; og finans- og handelssystemene fungerer dårlig.
I valg av mottakerland vil Kommisjonen legge vekt på at landet fører en utviklingsorientert politikk som respekterer grunnleggende menneskerettigheter og
internasjonale avtaleverk, slik at det gir grunnlag for et reelt samarbeid om utvikling
NOU 1995:5
Kapittel 5
169
og fattigdomsreduksjon. Kommisjonen mener at Norge bør legge vekt på å beholde
etablerte samarbeidsrelasjoner der mottakerlandet selv ønsker og prioriterer et nært
samarbeid med Norge om felles verdier og målsettinger. Kommisjonen vil samtidig
understreke at det ikke bør være noen automatikk i etablerte bistandsrelasjoner, og
at dersom det felles grunnlaget for samarbeid ikke lenger eksisterer, bør også
bistandssamarbeidet avsluttes. (jfr. "Krav og gjensidige forpliktelser til bistand og
gjeldslette; incentiver og sanksjoner i sør-politikken" i kap. 5.9)
Støtteprogrammet vil dermed representere Kommisjonens alternativ til de
nåværende prosjekt- og programorienterte landprogrammene i de fleste programland. Kommisjonens forslag vil ta utgangspunkt i de beste erfaringene fra dagens
bistandspraksis, og spesielt støtte opp under de reformene som for tiden gjennomføres i den strategiske tenkning omkring bistandspolitikken når det gjelder gjensidig interesse og mottakeransvar og vekt på institusjonelle forutsetninger for utvikling. Men Kommisjonen mener at det nå er grunnlag for å ta større organisatoriske
konsekvenser av kritikken mot bistanden på grunn av svake resultater, manglende
bærekraft og økende bistandsavhengighet.
Kommisjonen vi legge avgjørende vekt på at virksomheten innen programmet
rettes mot å identifisere flaskehalsene i lokal og nasjonal kapasitet til å håndtere
utviklingsoppgaver, og på grunnlag av dette sørger for å styrke denne kapasitet
uten at den struktur man dermed etablerer blir bistandsavhengig. Et hovedelement
i programmet må derfor være kompetanse- , kapasitets- og institusjonsutvikling av
de grunnleggende samfunnsinstitusjoner. Dette må utgjøre kjernen i det langsiktige
støtteprogrammet.
Samtidig vil det fortsatt være et stort behov for bistandsmidler til å finansiere
både sosial og økonomisk infrastruktur, dekke budsjettunderskudd i krisesituasjoner, og andre mer kortsiktige tiltak. For å kunne bidra med slik investerings- og
finansieringsstøtte på en bedre måte ved å stille sterkere krav til kvalitet og medvirkning fra mottaker, og for å redusere incitamentene til at et mottakerland må
«bruke opp» midlene i løpet av et budsjettår, vil Kommisjonen foreslå at det opprettes ett eller flere regionale fond for mer kortsiktige finansieringsbehov, øremerket for et begrenset utvalg av lavvelferdsland.
Kommisjonen foreslår derfor at støtteprogrammet for lavvelferdsland deles i to
programkategorier:
1. et langsiktig program for kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling rettet mot et begrenset antall land, og
2. et eller flere regionale fond som kan finansiere mer kortsiktige tiltak og investeringsbehov i de samme lavvelferdsland (og evt. andre lavvelferdsland i
samme region), som supplement til de langsiktige programmene.
5.3.1
Langsiktig program for kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling - formål og hovedinnhold
En forutsetning for at landene i sør skal klare å løse sine egne problemer er at de har
samfunnsmessige institusjoner som kan påta seg slike oppgaver. Etter hvert som
erfaringsgrunnlaget fra bistands- og utviklingsarbeid er blitt utvidet er det blitt klart
at institusjonsutvikling er et viktig innsatsområde.
Den tradisjonelle prosjektbistanden kan være effektiv når det gjelder å løse
bestemte oppgaver, blant annet ved å bygge eller installere et nødvendig anlegg.
Men i en kompleks virkelighet er det svært få problemer som kan løses en gang for
alle. De fleste samfunnsmessige problemer må tvert om løses om og om igjen. Ofte
dreier dette seg om de samme problemene som stadig dukker opp, f.eks i et anlegg
som krever drift og vedlikehold. Andre ganger må tjenester leveres rutinemessig
NOU 1995:5
Kapittel 5
170
gjennom forskjellige tjenesteytende organisasjoner, f.eks i rettsvesenet eller innen
sosiale tjenester som helse og utdanning. Det dukker også stadig opp nye problemer
som må løses i en verden som er i stadig endring. Det må derfor være viktig at norsk
bistand bidrar til å bygge opp problemløsende kapasitet i de landene vi samarbeider
med.
Etter Kommisjonens mening bør tiltak for å styrke slik kapasitet være aktuelle
både på nasjonalt og lokalt nivå. Institusjonsutvikling på nasjonalt nivå er selvsagt
av stor betydning og en aktivitet som i seg selv er kompleks og tidkrevende. Det kan
imidlertid være en fare for at vektleggingen av store og synlige nasjonale institusjoner fører til at lokale institusjoner lett blir oversett. Disse spenner fra forskjellige
lovbestemte institusjoner, støttet av statens autoritet og statens ressurser, til frivillige sammenslutninger, medlemskapsorganisasjoner, veldedige foreninger og private forretningsforetak.
Lokal utvikling (inkl. distriktsutvikling) er ofte et korrektiv til en sentralisert
planøkonomisk tenkning som har dominert i mange lavvelferdsland, og søker å
fremme sterkere deltakelse av lokalbefolkningen i problemanalyse og problemløsning. Samtidig er det klart at mulighetene for å styrke problemløsende kapasitet på
det lokale nivå ofte er avhengig av at sentrale, nasjonale institusjoner (f.eks. innen
forvaltning) også fungerer effektivt og med tilstrekkelig legitimitet i befolkningen.
Kommisjonens forslag, som er i samsvar med viktige deler av den strategiske
nytenkning som det nå legges opp til i vårt utviklingssamarbeid, medfører en økt
opptatthet av rammebetingelser for utvikling. Kommisjonen oppfatter dette som en
prioritering av en robust type bistand der sjansene for å skape positive og varige
resultater er større enn for mye av den tradisjonelle prosjektbaserte bistanden som
har hatt en tendens til å være lite bærekraftig over tid.
Skal mottakeransvar tillegges vekt med reelt ansvar for gjennomføringen og
resultatet, er det av avgjørende betydning at mottaker sikres fleksibilitet og reell
innflytelse over bruken av bistanden. Samtidig kreves det en større oppmerksomhet
om resultatene av de tiltak støtten nyttes til snarere enn hvilke varer og tjenester
utviklingshjelpen finansierer i et prosjekt. Bistandsadministrasjonen har et ansvar
overfor norske bevilgende myndigheter når det gjelder vurdering og kontroll med
at tiltak gjennomføres i henhold til de betingelser som er satt for bistanden.
I forlengelsen av dette resonnement vil Kommisjonen også uttale at den bistanden hvor et gjensidig interessefellesskap mellom giver og mottaker har vært drivkraften i gjennomføringen av tiltakene, ofte ser ut til å ha gitt de beste resultatene.
Denne type samarbeid vil over tid tendere til å utvikle normaliserte likeverdige forbindelser uten vedvarende engasjement for bistandsadministrasjonen. Selv om forholdet mellom giver og mottaker i utgangspunktet alltid vil være ulikt, bør det etter
Kommisjonens mening satses sterkere på et samarbeid der rollene som giver og
mottaker kan nedtones mest mulig. Vi har allerede modeller for dette som fungerer
bra (kirkesamarbeid, kulturelt samarbeid, NUFU, fagforeningssamarbeid o.a.); og
det er mange andre felt der dette kan oppnås. Et viktig poeng er at det knyttes sterkere bånd mellom de personer og grupper som blir hjulpet og de som gir, noe som
bl.a. vil forutsette at det trekkes på flere aktører i det norske samfunn for den langsiktige bistand. Dette vil også gjelde for det utvidede samarbeidsprogrammet (se "Et
utvidet samarbeid med landene i Sør" i kap. 5.4). Kommisjonen vil på et slikt grunnlag uttrykke sin støtte til det arbeid som nedlegges for å aktivisere norske miljøer i
regi av NORAD («Norges-aksen» ).
Kommisjonen mener at for å redusere fattigdommen i bistandslandene må en
rette oppmerksomheten mot de mekanismene som skaper fattigdom og utvikle tiltak
som kan redusere følgene av slike mekanismer. Dette kan illustreres på følgende
måte: Gjennom vår bistand ønsker vi å fremme næringsutvikling, men er også opp-
NOU 1995:5
Kapittel 5
171
tatt av å endre fordelingsmønster (der dette synes nødvendig) og fremme en økologisk bærekraftig utvikling. Spørsmålet blir hvilke virkemidler som bør velges og
hva slags forståelse valgene er basert på. Mens alt tyder på at det i årene framover
vil bli behov for omfattende bistand til fattige som målgruppe på rent humanitært
grunnlag, bør oppmerksomheten i det langsiktige utviklingssamarbeidet konsentreres mer om de prosesser som påvirker fattigdomsutvikling. Det er vanskelig å se at
dette skal kunne gjøres skikkelig uten å påvirke politiske og økonomiske prosesser
i mottakerlandene på en mer direkte måte enn det som har vært vanlig. Kommisjonen drøfter noen muligheter for dette, i "Krav og gjensidige forpliktelser til bistand
og gjeldslette; incentiver og sanksjoner i sør-politikken" i kap. 5.9 om krav og kondisjonalitet i bistanden. Dette vil også stille store kunnskapskrav til dem som forvalter og driver norsk bistand.
Innsats for å redusere fattigdommen
- må konsentreres om de mekanismene som skaper fattigdom, ikke bare om å lindre
den direkte nøden.
Derfor er det heller ikke tilstrekkelig å identifisere spesielt utsatte «målgrupper» for bistand, men om å bygge opp en problemløsende kapasitet i de landene vi
samarbeider med.
Fra et administrativt og ressursmessig synspunkt vil det være mest effektivt å
konsentrere dette langsiktige utviklingssamarbeidet om et mindre utvalg lavvelferdsland, tilsvarende den nåværende ordningen med «programland» der også
NORAD har en stedlig representasjon. Dette er viktig for å bygge opp gjensidig tillit
og kjennskap både i UD, NORAD og norske institusjoner til forholdene i vedkommende land, og tilsvarende kjennskap på mottakersiden til Norge, norsk politikk og
norske institusjoner. Det er naturlig at Norge her bygger videre på de samarbeidsrelasjonene som eksisterer spesielt i de nåværende programlandene som befinner seg
blant lavvelferdslandene. Men Kommisjonen vil samtidig understreke at slikt utviklingssamarbeid må bygge på gjensidig tillit , og samarbeidet bør derfor revurderes
dersom tillitsforholdet ikke er tilfredsstillende, eller dersom det skjer vesentlige
endringer i forutsetningene for samarbeidet. Det bør derfor ikke være noen automatikk om forlenget samarbeid, fra noen av partene. Forøvrig har Kommisjonen som
nevnt ovenfor ikke behandlet utvalget av land som bør omfattes av dette støtteprogrammet.
Innenfor denne rammen må disse programmene sees i et langsiktig perspektiv.
Dette betyr at bevilgninger i størst mulig grad bør gjelde for flere år av gangen slik
at igangsatte tiltak ikke rammes av budsjettbegrensninger i form av årlige allokeringer. Dette innebærer at bistandsadministrasjonen må operere med tilsagnsfullmakter, overføre bevilgninger eller etablere fond med en grunnbevilgning større enn forbruket av bevilgningen i ett år. En mulighet er også å etablere flerårige rullerende
bevilgninger slik som tilfellet i dag er for Sveriges bistandsbudsjett. Dette innebærer
at bistandsadministrasjonen må operere med tilsagnsfullmakter, ha mulighet til å
overføre bevilgninger eller etablere fond som kan muliggjøre årlige budsjettrammer
i samsvar med løpende vedtatt framdriftsplan.
NOU 1995:5
Kapittel 5
172
5.3.2
Regionale fond for investeringer og finansiell støtte
Kommisjonen vil samtidig gå inn for at det innen rammen av det øremerkede støtteprogrammet for lavvelferdsland, i tillegg til det langsiktige programmet for institusjons- og kompetanseutvikling, også settes av midler til å finansiere investeringer
og andre tiltak av mer kortsiktig natur («finansielle overføringer» ). Dette vil kunne
inkludere midler til infrastrukturtiltak (bygging av veier, skoler, sykehus o.l.), men
også makro-økonomiske tiltak som gjeldslette, budsjettstøtte o.l.
Støtteprogram for lavvelferdsland
Kommisjonen foreslår at det nåværende bistandsbudsjettet omorganiseres, slik at de
nåværende landprogrammene og flere av særbevilgningene erstattes av to budsjettområder (programkategorier) som er helt og holdent øremerket til et støtteprogram
for utvalgte lavvelferdsland. Støtteprogrammet vil kunne omfatte de av NORADs
nåværende programland som befinner seg blant lavvelferdslandene, men hvilke
land som bør inngå er et politisk valg som Kommisjonen ikke har tatt stilling til.
Kommisjonen vil foreslå at støtteprogrammet deles i to programkategorier, slik
at det vil bestå av følgende budsjettposter:
1. Langsiktig program for
institusjons- og kompetanseutvikling
Separate budsjettposter:
* Land A
* Land B
2. Regionale fond for investeringer
og finansiell støtte
Regionale budsjettposter:
* Regionalbevilgning for Øst-Afrika og
Afrikas Horn
* Land C
* Land D
* Land E
* Regionalbevilgning for det Sørlige
Afrika
* Land F
* Land G
* Regionalbevilgning for Sør-Asia
* Land H
osv.
osv.
Når Kommisjonen ønsker å holde slike midler atskilt fra det langsiktige institusjonsutviklingssamarbeidet er et av formålene å «beskytte» det langsiktige samarbeidet slik at dette gis en mer stabil budsjettramme mens budsjettrammene for mer
kortsiktige investeringer lettere kan variere. Men like viktig er det å finne fram til
mer fleksible mekanismer for støtteordninger som kan bidra til gode utviklingstiltak
uten å skape større bistandsavhengighet, og som kan redusere incitamentet til å
«bruke opp pengene» ved slutten av budsjettåret på uprioriterte formål.
Kommisjonen tenker seg derfor at ordningen med faste budsjettrammer for
utvalgte lavvelferdsland bare bør inkludere de langsiktige programmene for institusjons- og kompetanseutvikling. Når disse prioriterte mottakerlandene har behov for
investeringsmidler til å utbygge sin økonomiske eller sosiale infrastruktur, til å etablere industrifond, distriktutviklingsfond, eller likn, eller til andre prioriterte tiltak,
vil de kunne søke om midler til dette fra en slik budsjettpost for finansielle støttetiltak. Søknadene vil på et slikt grunnlag bli vurdert om de tilfredsstiller de nødven-
NOU 1995:5
Kapittel 5
173
dige kvalitetskrav om tilstrekkelig forankring i en nasjonal eller lokal institusjon,
om disse har tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å gjennomføre tiltaket, om tiltaket tilfredsstiller krav om institusjonell, økonomisk og miljømessig bærekraft,
osv.
For at norske bistandsmyndigheter (NORAD) skal få tilstrekkelig muligheter til
å vurdere slike søknader, og få tilstrekkelig fleksibilitet slik at de ikke må innvilge
dårlige søknader for å «bruke opp» pengene, vil Kommisjonen foreslå at denne
budsjettposten ikke øremerkes med bestemte beløp til hvert enkelt mottakerland
som «må» benyttes i løpet av budsjettåret, men at det skapes større fleksibilitet
f.eks. ved at det etableres regionbevilgninger for øremerkede regioner, som f.eks.
Øst-Afrika (med Afrikas Horn); det Sørlige Afrika; og Sør-Asia. Det følger av dette
at det ikke må betraktes som et politisk problem om det blir stående midler på årets
budsjett. Dette bør eventuelt gi muligheter for at regionbevilgningene kan dekke
både våre utvalgte samarbeidsland i regionen, og andre lavvelferdsland i samme
region. Kommisjonen vil understreke at slike regionbevilgninger ikke på noen måte
er tenkt begrenset til «regionale tiltak» som den nåværende SADC-bevilgningen,
men skal dekke alle nasjonale og lokale investerings- og finansieringstiltak fra
enkeltland i regionen.
Det vil være naturlig at finansieringstiltakene skal kunne bygge opp under og
supplere de langsiktige institusjonsutviklingsprogrammene. Dette vil kunne skje
f.eks. dersom Norge driver et langsiktig samarbeid for å styrke deler av helsesektoren, eller lokaladministrasjonen i et land, kan dette suppleres med investeringsmidler for utbygging av helsestasjoner, eller med etablering av regionale distriktsutviklingsfond, osv, dersom betingelsene ellers er til stede. Slike bevilgninger vil imidlertid være av mer kortsiktig karakter.
Kommisjonen vil understreke betydningen av at de generelle krav til kvalitetssikring, og tiltakene for redusert bistandsavhengighet og sterkere mottakeransvar,
mm som er omtalt i "Bistanden i støpeskjeen" i kap. 5.2, blir fulgt opp ved implementering av de nye forslagene. Særlig er det viktig at det etableres incentiver for
at mottakeren kanaliserer bistanden til tiltak som har høyest reell prioritet, f.eks. ved
at det settes betingelser om egeninnsats («matching funds» ).
I mange tilfeller der bistanden skal styrke produktiv sektor, vil det være naturlig
å yte bistanden som lån til den egentlige mottaker. For de sterkt gjeldsrammede lavvelferdslandene vil det fremdeles være riktig å yte bistanden fra Norge på gavevilkår, men plassere den i et nasjonalt utviklingsfond som kan låne ut videre til
bestemte formål, enten det er et industrifond, et distriktsutviklingsfond, eller et spesialfond for kvinnelige entreprenører.
5.3.3
Viktige innsatsområder
Norges bistandsinnsats preges i dag av for mange målsetninger, med for høyt ambisjonsnivå i forhold til våre ressurser og muligheter, hvilket bl.a. har resultert i stor
spredning av ressursene på en lang rekke meget små innsatser. Evnen til å prioritere
opp har alltid vært større enn evnen til å prioritere ned.
Støtteprogrammet må derfor i større grad konsentreres, og bidra til å styrke de
strategiske forutsetninger for utvikling og redusert fattigdom. Med dette menes for
det første at bistandsinnsatsen i det enkelte mottakerland bør konsentreres om færre
tiltak og færre formål og sektorer, og for det andre at den må tilpasses de strategiske
faktorene i hvert enkelt land, avhengig av situasjonen i landet.
En slik konsentrasjon om strategiske faktorer kan innebære at det i noen land
må legges større vekt på næringsutvikling og den økonomiske basis; i andre land
på reformer i statsapparatet og styrking av statens institusjonelle kapasitet; eller på
NOU 1995:5
Kapittel 5
174
styrking av rammevilkårene for det sivile samfunn , styrke investeringene i menneskelige ressurser , osv. I noen land vil det aller viktigste være å hindre eller redusere
konflikter og kriger , og bidra til å lette overgangen til fred og eventuelt mer demokrati.
Norge vil selvsagt ikke alene kunne endre de strategiske forutsetningen for
utvikling, men må bidra i samarbeid med mottakerlandet og det øvrige giversamfunnet. Samtidig må en ta utgangspunkt i at Norge bare er én av flere internasjonale
bistandsytere, og tilpasse oss en koordinert innsats. Dette forutsetter imidlertid at
den norske bistanden vurderes i forhold til hvordan og hvorvidt de andre betingelsene for utvikling løses. I en slik sammenheng er rimelig at norsk bilateral bistand
konsentreres om områder og tiltak der Norge kan yte en kvalitativ innsats utover en
ren ressursoverføring.
I "Veier til utvikling" i kap. 4 har Kommisjonen oppsummert de viktigste
interne forutsetningene som utgjør nødvendige betingelser for å få i gang utviklingsprosesser, og hvilke faktorer og elementer som til sammen kan være avgjørende for at fattigdommen skal reduseres og fattige mennesker skal få muligheter til
å bedre sin situasjon. Disse omfatter spesielt;
• at det finnes et relativt selvstendig - og effektivt - statsapparat som kan ivareta
nasjonale og kollektive interesser, og som stimulerer til bred deltakelse og gjensidig ansvar;
• at det finnes et aktivt sivilt samfunn, slik at fattige mennesker har muligheter til
å utøve politisk makt og innflytelse, organisere seg for å bedre sin relative posisjon, og kreve omfordeling av ressurser;
• at det investeres i menneskelige ressurser på en bred front, spesielt gjennom
helse, ernæring, og utdanning, og at det etableres et sosialt sikkerhetsnett for å
fange opp de som ikke har muligheter til å klare seg selv;
• at det skapes en bred økonomisk utvikling på en måte som trekker flest mulig
mennesker inn i produktiv virksomhet og inntektsopptjening.
Det er ikke internasjonal bistand som skal ha hovedansvaret for å skape disse grunnleggende forutsetninger; det er landene selv som må organisere seg slik at de legger
forholdene til rette for en utvikling langs disse aksene. Norsk bistand kan alene i
ennå mindre grad ha ambisjoner om å skape slike utviklingsprosesser. Men Norge
kan bidra til slike prosesser i samarbeid med mottakersystemet og med andre
bistandsytere. Kommisjonen vil på dette grunnlag understreke betydningen av at
støtteprogrammet konsentreres om de institusjonelle faktorer og de sektorer som er
mest grunnleggende for at de fattigdomsreduserende prosessene kan ivaretas og
styrkes.
Dette betyr at støtteprogrammet for lavvelferdsland; både de langsiktige utviklingsprogrammene for institusjons- og kompetanseutvikling og de regionale fondene for investeringer og finansielle overføringer, må konsentreres om de grunnleggende faktorer for utvikling og fattigdomsreduksjon. Støtteprogrammet bør derfor
legge tilsvarende mindre vekt på de mer utviklede deler av samfunnet og alle andre
samarbeidstiltak med norske interesser, som snarere med fordel bør støttes over
budsjettpostene for utvidet samarbeid (jfr. "Et utvidet samarbeid med landene i Sør"
i kap.5.4).
Kommisjonen kan på dette grunnlag selvsagt ikke utforme det konkrete innholdet i støtteprogrammet for det enkelte mottakerland. Men med utgangspunkt i det
som er sagt ovenfor om grunnleggende betingelser for utvikling og fattigdomsreduksjon, bør støtteprogrammet konsentrere seg om å bidra innen følgende områder;
NOU 1995:5
Kapittel 5
175
(a) Offentlig forvaltning
I den første perioden for bistanden til de nylig selvstendige landene i Afrika etter
1960, utgjorde bistand til oppbygging av den sentrale offentlige forvaltningen en
viktig del. Men etterhvert ble større deler av bistanden kanalisert over i mer «operasjonelle funksjoner» , til dels utenom statsapparatet. Etter som krisen på 1980-tallet utviklet seg, resulterte dette blant annet i en kraftig svekkelse av det offentlige
apparatets effektivitet - og legitimitet. I mange tilfeller hadde staten over-ekspandert, og blitt en interessegruppe for seg selv. Dette har nødvendiggjort de omfattende reformer som nå er i gang.
I mange lavvelferdsland er styringsstrukturene skjøre og ineffektive som instrumenter i en utviklingsprosess, og betydelige reformer er nødvendige, ikke minst for
å øke den offentlige forvaltnings effektivitet. Vi vet at utøvelsen av offentlig politikk har en svært kompleks egendynamikk i vårt eget samfunn, men vi vet ofte lite
om hvordan offentlig politikk, forvaltning og administrasjon faktisk virker i en
rekke av de land vi samarbeider med. Mens støtte til reformer og organisasjonsutviklingstiltak som øker forvaltningens effektivitet er et viktig virkemiddel i norsk
bistand, forutsetter det derfor både et langsiktig perspektiv og solid kjennskap til de
institusjoner en skal samarbeide med, såvel som kunnskaper om administrasjon og
ledelse om slik bistand skal bli vellykket.
Kommisjonen forutsetter at hele det langsiktige programmet for institusjons- og
kompetanseutvikling konsentreres om nettopp institusjoner og organer som kan
sikre planlegging, utvikling og gjennomføring av landets egen politikk. Som tidligere nevnt vil dette kunne omfatte både nasjonale og lokale institusjoner; og både
makropolitiske organer, såvel som mer sektororienterte og tekniske organer; og
ikke minst de utdanningsmessige forutsetninger for disse.
(b) Det sivile samfunn og organisering av fattige menneskers egne interesser
Organisering av egne interesser blant bønder, leilendinger, håndverkere, dagsarbeidere og andre utsatte grupper er helt essensielt for å bedre deres kår på lang sikt.
Støtte til dette arbeidet må fremmes gjennom naturlige samarbeidspartnere i det
sivile samfunn. Det er ikke naturlig for den statlige bistandsaktøren å bli direkte
involvert i denne type bistand. Norsk bistandsinnsats må bygge opp under dette rettighetsarbeidet gjennom organisasjonene og gjennom naturlige internasjonale kanaler. En viktig forutsetning for slik organisering er at landene aksepterer retten til
organisering, og andre fundamentale menneskerettigheter .
Støtteprogrammet kan også benyttes til å støtte utviklingen av relevante offentlige organer som sikrer elementær beskyttelse av retten til organisering; som støtter
opp under presse- og ytringsfriheten; som etablerer forhandlingsorganer mellom
stat og organisasjoner; som utvikler minstekrav til lønninger, sosiale standarder,
osv.
(c) Investering i menneskelige ressurser; helse, ernæring og utdanning
Helsesektoren i lavvelferdslandene står nå overfor store problemer og utfordringer.
Det offentlige helsevesen har ikke maktet å møte endrede rammebetingelser og nye
behov på en måte som sikrer nødvendig kvalitet og dekning av de mest grunnleggende tjenester. Tjenestene er ikke rettferdig fordelt, verken geografisk eller sosialt.
Den infrastrukturen som finnes er i mange land forfalt, og må rehabiliteres så langt
det er forenlig med hva landene med rimelighet kan makte å bære driftsansvar for
på lengre sikt. Nåværende ressurser til drift og vedlikehold er svært begrensede, og
mangel på legemidler og utstyr, sammen med ineffektiv distribuering av disse, for-
NOU 1995:5
Kapittel 5
176
ringer kvaliteten på tjenestene som ytes fra de helseinstitusjoner som er bygd opp.
Lave lønninger og mangelfull personalplanlegging bidrar også til kvalitetsforfallet
i sektoren.
I en slik sammenheng må ethvert tiltak til videreutvikling av infrastruktur sees
i forhold til behovene for å bedre funksjonene innen allerede eksisterende enheter.
Bistand må i en slik sammenheng ta sikte på å bidra til å etablere, opprettholde og
sikre kvaliteten i en pakke grunnleggende tjenester som omfatter forebyggende,
kurative og helsefremmende tiltak. Et annet sentralt felt er å bidra til å styrke samarbeidet mellom offentlig og privat sektor, med vekt på å sikre tilstrekkelig kapasitet i offentlig sektor til nødvendig koordinasjon og regulering, og tilstrekkelig vilje
innenfor privat sektor til konstruktiv samordning. For det tredje er det viktig å støtte
opp under nødvendige reformtiltak i helsesektoren, med vekt på å styrke nasjonale
institusjoners mulighet til å gjøre informerte valg og deres kapasitet til å planlegge
og gjennomføre reformer.
Bistand til frivillige organisasjoners virksomhet innenfor helsesektoren må vurderes med særlig vekt på i hvilken grad denne er godt integrert i forhold til det nasjonale helsesystemet, og i hvilken grad virksomheten bidrar til å sikre de mest essensielle tjenester. Bistand til offentlig virksomhet må ta i betrakning at det må være et
rimelig samsvar mellom sektorens ambisjoner og sektorens økonomiske fundament
på lengre sikt.
Utdanning er også en helt sentral forutsetning for all samfunnsutvikling, og
ofte en vesentlig faktor for at fattigfolk skal kunne utnytte de muligheter de har for
å bedre sin situasjon. Bistand på utdanningssektoren må imidlertid også tilpasses
mottakersystemets egen økonomiske og institusjonelle kapasitet. Både grunnutdanningen og mange andre deler av utdanningssystemet er et nasjonalt ansvar, men
bistanden kan innebære en finansiell og faglig støtte til strategisk viktige områder.
Aktuelle bistandstiltak vil være styrking av lærerutdanning og læreres muligheter for kompetansegivende etterutdanning; støtte til utvikling av lærestoff lokalt;
støtte til utvikling av kostnadseffektive skolesystemer avstemt etter lokale og regionale forhold; og støtte til utvikling av landenes universitetssektor og andre viktige
kompetansesentra, innrettet mot tiltak som kan sikre at disse institusjonene kan
være den faglige forankringen for utvikling av skolesystemet og kompetanseoppbyggingen generelt i samfunnet.
(d) Næringsutvikling
Det bilaterale støtteprogrammet må styrke grunnlaget for en næringsutvikling som
skal bidra til å redusere fattigdommen i mottakerlandet. Det må konsentreres om å
styrke de institusjonelle forutsetninger for en slik næringsutvikling, og innrettes mot
næringsutvikling som skaper inntekt og sysselsetting for brede befolkningsgrupper .
Bistanden bør kunne omfatte støtte til utdanning og forskning innen jordbruk,
teknologi og andre relevante fagfelt for kompetansebygging og kunnskapsutvikling; støtte til offentlige organer for veiledning og støtte innen jordbruk, industri og
andre næringer, til kvalitetsutvikling, markedsføring, og eksportveiledning; og støttetiltak for småindustri og såkalt «uformell sektor» , herunder kredittordninger.
I en tredjedel av husholdene i lavvelferdslandene er kvinner eneforsørgere. Det
er meget regningsvarende å satse på utvikling av kvinners produktive kapasitet.
Dette fordrer en innretting mot uformell sektor og små og mellomstore bedrifter.
Det må satses bevisst i forhold til kvinners behov; for kredittordninger uten krav til
egenkapital, yrkesrettet opplæring og veiledningstjenester for kvinner innen håndverk og småindustri, handel og landbruk.
NOU 1995:5
Kapittel 5
177
I flere av de aktuelle lavvelferdslandene fungerer heller ikke de grunnleggende
nasjonale institusjonelle forutsetninger for næringsutvikling ; som en nødvendig
næringslovgivning og rettsapparat; et adekvat bank- og finansvesen og andre nødvendige rammebetingelser. Infrastruktur som veier og annen transport; stabil vannog strømforsyning; telekommunikasjon, osv. er helt grunnleggende forutsetninger
for næringsutvikling, også for småindustri og distrikter. Støtteprogrammet bør derfor kunne omfatte også oppbygging av relevante institusjoner som kan ivareta slike
funksjoner. Når det gjelder eventuelle investeringstiltak for infrastrukturutvikling,
bør slike kunne finansieres over de regionale fondene.
I mange av lavvelferdslandene sulter en stor del av befolkningen, og i mange
land er en stor del av befolkningen avhengig av matutdeling i deler av året. De fleste
av disse fattige er jordbrukere som ikke har mulighet til å bygge opp reserver for å
trygge levemåten i dårligere år. Vekst i jordbruks-produktiviteten og familieinntekter er grunnleggende forutsetninger for å komme ut av fattigdomssirkelen.
Aktuelle støttetiltak vil være utvikling av mere produktive jordbrukssystemer,
og som gir avlinger i dårlige år. Utvikling av felles løsninger for matvarelagring vil
redusere lagertap og øke lokalsamfunnenes evne til å overvinne tilbakeslag. Støtte
til statlige tiltak for å øke lagerkapasiteten i landet, vil øke landenes matvaresikkerhet og redusere variasjoner i matprisene, noe som er særlig viktig for de fattige.
Kommisjonen ønsker ikke å vurdere hvilke av disse områdene som spesielt
egner seg for norsk bistandsinnsats basert på norsk kompetanse og relevante erfaringer. Dette må selvsagt gjøres av bistandsmyndighetene i samråd med mottakerlandene.
5.3.4
Rammevilkår for støtteprogrammet - Utviklingskontrakt
Dersom Kommisjonens forslag blir lagt til grunn for et støtteprogram for lavvelferdsland, vil dette dermed bli konsentrert om et begrenset antall lavvelferdsland. I
disse landene inngås det langsiktige avtaler om støtte til institusjons- og kompetanseutvikling innen et begrenset antall strategiske sektorer. Disse landene har også tilgang til prioritert finansiering fra de regionale fondene for investeringer og finansiell støtte, fortrinnsvis for å støtte opp under de samme strategiske sektorene.
Kommisjonen vil anbefale at det opprettholdes eller etableres NORAD-representasjoner, gjerne i tilknytning til ambassaden, i disse landene for å administrere
og overvåke bistandsinnsatsen, og ikke minst holde en aktiv dialog med mottakerlandets institusjoner og myndigheter. NORAD-representasjonen må selvsagt ha
ansvar for å stimulere til en best mulig utnyttelse av de to støtteordningene, slik at
det utarbeides forsvarlige planer og søknader til de regionale fondene til støtte for
de langsiktige programmene, om nødvendig.
Samtidig må det være NORAD-representasjonens ansvar å søke etter muligheter for at det grunnleggende støtteprogrammet kan gi grunnlag for at virksomheter
eller institusjoner i mottakerlandet også kan gjøre bruk av ordningene under det
utvidete samarbeidsprogrammet (som omtales i "Et utvidet samarbeid med landene
i Sør" i kap.5.4), for et bredere handelssamkvem, næringslivssamarbeid, og organisasjons- og forskningssamarbeid, og ikke minst fra det foreslåtte miljøprogrammet.
Den naturlige «arbeidsdelingen» mellom de to programmene trenger ikke være helt
absolutt, men siktemålet for støtteprogrammet må være å sikre de grunnleggende
forutsetninger for utvikling, mens de utvidete samarbeidsprogrammene vil kunne
utnytte dette grunnlaget for et videre og bredere samarbeid for gjensidig nytte.
På samme måte må det være NORAD-representasjonens ansvar å vurdere forholdet til de multilaterale bistandsinnsatsene i vedkommende land. For det første må
den norske innsatsen selvsagt tilpasses hvilke andre bistandsytere gir tilsvarende
NOU 1995:5
Kapittel 5
178
bistand, herunder de multilaterale. For det andre kan det være aktuelt å utnytte noen
av de multilaterale organisasjonenes spesialkompetanse ved gjennomføringen av
enkelte programmer. Men viktigst må det bli å bidra til å styrke den ansvars- og rollefordelingen Kommisjonen anbefaler i "Videreutvikling og reformer i det multilaterale systemet" i kap. 5.8 for de multilaterales innsats, og NORAD-representasjonen bør derfor ha en aktiv kommunikasjon med de delene av Utenriksdepartementet
som forvalter den norske bistanden gjennom de multilaterale organisasjonene.
Kommisjonen vil foreslå at støtteprogrammet med de utvalgte lavvelferdslandene forankres i en form for «utviklingskontrakt» mellom Norge og vedkommende
land som spesifiserer et sett av gjensidige interesser og forpliktelser mellom giverog mottakerland innen rammen av et langsiktig perspektiv. En slik «kontrakt» vil
både kunne formulere noen allmenne målsettinger og forutsetninger for samarbeidet og spesifisere de tiltak og mål som inngår i et forpliktende langsiktig program.
Disse vil derfor også kunne legge grunnlag for en mer omfattende politisk dialog
omkring utviklingen og samarbeidet, og dermed også gi mer forutsigbare reaksjoner
dersom disse betingelsene endrer seg alvorlig.
Kommisjonen vil også foreslå at det vurderes mer omfattende former for politiske, økonomiske, eller kulturelle samarbeidsrelasjoner i tilknytning til en «utviklingskontrakt» . Dette bør bl.a. kunne omfatte en form for «likesinnet» -samarbeid
i internasjonale fora som diskutert i "En helhetlig norsk sør-politikk for en verden i
endring" i kap. 5.1, muligheter for gi spesiell bistand til at mottakerlandet kan
utnytte de handelspreferanser som Norges GSP-system gir adgang til, og andre samarbeidsområder.
Kommisjonen foreslår at det arbeides videre med dette konseptet med sikte på
en snarlig gjennomføring, og viser spesielt til de ideer, premisser og innhold som
tidligere er foreslått bl.a. av Thorvald Stoltenberg40 , og av Ofstad, Tostensen og
Vraalsen.41
Særmerknad til "Langsiktig program for kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling - formål og hovedinnhold" i kap. 5.3.1 fra Enge, Erichsen, Møgedal og
Øygard
Følgende medlemmer, Elin Enge, Jan A.Erichsen, Sigrun Møgedal og Gunnar
Øygard, vil uttale seg om hvilke land i Afrika som bør kunne inngå i gruppen som
omfattes av det spesielle støtteprogrammet for lavvelferdsland.
Disse landene er i alfabetisk rekkefølge: Eritrea, Etiopia, Mosambik, Tanzania
og Zambia. De oppfyller de generelle krav Kommisjonen har definert for land som
bør inngå i dette programmet. De er i dag av ulike grunner i en meget vanskelig situasjon og har behov for omfattende samarbeid og støtte. Landene har også i lang tid
vært sentrale i norsk bistand og samarbeid på en rekke felter. Dette samarbeidet er
i dag av et slikt omfang at det både gir grunnlag for og betinger at en videreføring
baseres på utviklingskontrakter
40. Thorvald Stoltenberg, «Towards a world development strategy» , i Louis Emmerij (red), One
world or several? Paris: Development Centre of the Organisation for Economic Co-operation
and Development, 1989.
41. Towards a «Development Contract» . Bergen: Chr. Michelsens Institutt (Working Paper D
1991: 6)
NOU 1995:5
Kapittel 5
179
5.4 ET UTVIDET SAMARBEID MED LANDENE I SØR
Den andre hoveddelen av det norske bilaterale utviklingsbudsjettet foreslår Kommisjonen benyttet til å videreutvikle et bredere utviklingsorientert samarbeidsprogram med landene i Sør.
5.4.1
Formål og det prinsipielle innhold
Hovedformålet med denne delen av utviklingsbudsjettet vil være å støtte opp under
en videre utvikling i land i Sør som går ut over de mest grunnleggende sider av fattigdomsbekjempelsen, og som bidrar til å fremme noen av de mest sentrale felles
interessene i en bedre forvaltning av miljøet, fremme demokratiet og sikre menneskerettighetene, fremme en mer fredelig verden, og fremme et bredere økonomisk,
politisk og kulturelt samarbeid på tvers av landegrensene.
Et viktig formål med et slikt bredere samarbeid er å legge et mer solid og systematisk grunnlag for Norges kontakter og samarbeid også med de land i Sør som
ikke inngår i det øremerkede støtteprogrammet for lavvelferdsland. Når Kommisjonen finner det både ønskelig og nødvendig å sette av midler til et utviklingssamarbeid som også omfatter land i mellomgruppen, skyldes dette spesielt at:
– Norge som nasjon bør ha et bredest mulig samarbeid med landene i Sør innen
et vidt spekter av aktiviteter, som politikk, økonomi, kultur, helse, mm. Dette
vil bidra til å støtte opp under landenes egne anstrengelser for å skape en varig
og bærekraftig utvikling, samtidig som det vil kunne gagne oss selv. De fleste
mellomgruppelandene er fortsatt sårbare og sliter med en rekke problemer, ikke
minst på miljøsiden.
– Norge har i de senere år ført en mer aktiv utenrikspolitikk overfor enkelte områder i Sør. Denne har vært tuftet på en overbevisning om at fred og respekt for
menneskerettigheter er viktige forutsetninger for å kunne skape utvikling, samtidig som dette er vitale verdier i seg selv. Dette engasjementet inkluderer land
i mellomgruppen og representerer etter Kommisjonens oppfatning en viktig del
av vår sør- politikk. Det er både riktig og viktig at et slikt engasjement følges
opp av bistandsmidler der dette er nødvendig.
Det er imidlertid viktig å understreke at Kommisjonen foreslår at denne delen av
utviklingsbudsjettet vil kunne omfatte alle land i Sør, hvilket betyr både lavvelferdsland og mellomgruppeland, med prioriteringer og begrensninger for å få effekt ut
av begrensede midler. Dette kommer derfor i tillegg til Kommisjonens forslag om
et øremerket støtteprogram for enkelte lavvelferdsland der Norge inngår mer langsiktige samarbeidsavtaler. (Se den skisserte framstillingen i "Bistanden i støpeskjeen" i kap. 5.2.)
Kommisjonen vil legge følgende hovedprinsipper for hva slags tiltak og programmer som bør støttes over disse deler av utviklingsbudsjettet:
– Det må gi grunnlag og rom for en offensiv norsk satsing på miljøsiden , slik at
Norge kan følge opp tidligere initiativer og holdninger, og delta i en bred global
satsing og støttetiltak i Sør for å sikre en bedre forvaltning av jordas miljø og
naturressurser. Nedenfor er skissert noen mulige prinsipper og retningslinjer for
en slik miljøsatsing i Sør.
– Det må gi muligheter for å støtte arbeid for demokrati og menneskerettigheter ,
herunder støtte til stabilisering av land og regimer som er i vanskelige overgangsfaser som nylig selvstendige nasjoner, ved overgang til mer demokratiske styringsformer, ved fredsslutning etter en krig eller konflikt, eller liknende
tilfeller. Kommisjonen forutsetter at slike støtteordninger vil være mer kortsiktige enn samarbeids- og støtteavtalene med utvalgte lavvelferdsland.
NOU 1995:5
Kapittel 5
–
–
–
180
Det må gi muligheter for fortsatt samarbeid og støtte til land som tidligere har
mottatt langsiktig norsk bistand , men som etter hvert bedrer sin situasjon slik
at de ikke lenger er lavvelferdsland, slik tilfellet er bl.a. med Botswana og Sri
Lanka. Det er imidlertid viktig at støttetiltak til mellomgruppeland blir gitt på
en måte som ikke skaper langsiktig bistandsavhengighet, samtidig som de økonomiske betingelsene for støtten bør være noe strammere enn overfor fattige
lavvelferdsland.
Det må gi muligheter for å støtte og stimulere til økt produksjon, sysselsetting
og bedre inntektsgrunnlag for næringsvirksomhet i Sør, gjennom økt handel og
samarbeid gjennom næringslivet . Tiltak som kan føre til en mer miljøvennlig
produksjon må ha høy prioritet. Kommisjonen drøfter nedenfor noen prinsipper
for at slike støtteordninger kan finansieres over utviklingsbudsjettet.
Det må gi muligheter for å støtte etablering og styrking av samarbeidsrelasjoner mellom norske organisasjoner og institusjoner, og tilsvarende i Sør . Dette
bør omfatte både frivillige organisasjoner og institusjonssamarbeid som kan
styrke det sivile samfunn, såvel som statlige og halvstatlige institusjoner innen
kultur eller media, samt forskningssamarbeid. Utgangspunktet her er reelle
samarbeidstiltak, der begge parter viser interesse for samarbeidet.
I utformingen av de enkelte programmer og budsjettkapitler vil Kommisjonen
understreke følgende forutsetninger:
– Kommisjonen vil understreke at langsiktige ressurs- og miljøhensyn må bygges
inn og være retningsgivende for alle foreslåtte programmer.
– Det må etableres gode kontaktflater til globale og multilaterale programmer
som har parallelle formål, og der Norge deltar eller bidrar. Spesielt vil dette
gjelde organisasjoner som GEF, UNEP og Verdensbanken på miljøsiden; en
rekke FN- organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter, humanitært
arbeid og fredsarbeid; med organer som Verdensbanken, IFC såvel som GATT/
WTO og International Trade Centre på handels- og investeringssiden; og ikke
minst en rekke internasjonale forsknings- og aksjonsprogrammer omkring globale problemer.
– Det må også etableres gode kontaktflater til støtteprogrammet for lavvelferdsland, slik at det blir mulig for institusjoner, næringsbedrifter eller organisasjoner i disse landene å delta i samarbeidstiltak som kan finansieres under det utvidete samarbeidet.
– Kommisjonen forutsetter at støttetiltak under disse delene av utviklingsbudsjettet må tilfredsstille de kvalitetskrav og de kvalitetssikringssystemene som
Kommisjonen drøfter i "Bistanden i støpeskjeen" i kap. 5.2, og at de grunnleggende krav om redusert bistandsavhengighet, mottakeransvar, rollefordeling og
samordning som drøftes i samme kapittel, bli fulgt opp.
5.4.2
Forslag til hovedinndeling og innhold
Kommisjonen vil foreslå at denne delen av utviklingssamarbeidet orienteres i fire
hovedprogrammer, eller programkategorier:
1. Miljørettet utviklingssamarbeid
2. Næringsutvikling og økonomisk utvikling
3. Program for demokratiutvikling, organisasjons- og institusjonssamarbeid
4. Støtte til land i politiske «overgangsfaser» , og til land som tidliger har hatt
langsiktige samarbeidsavtaler med Norge.
NOU 1995:5
Kapittel 5
181
Dette vil kunne fange opp de sentrale utfordringene som Kommisjonen har definert
for det bilaterale bistandssamarbeidet, i tillegg til det øremerkede støtteprogrammet
for lavvelferdsland. Kommisjonen vil med dette foreslå at programkategoriene primært organiseres etter deres formål, og ikke etter bistandskanal eller land/region.
Miljørettet utviklingssamarbeid er en særbevilgning i dag. Kommisjonen understreker at miljøhensyn må integreres i alle programmer og prosjekter.
Norge må begrense sitt ambisjonsnivå og konsentrere innsatsen om områder der
Norge kan bidra konstruktivt og effektivt med egen kompetanse, eller bistå gjennom
kompetanseutveksling fra andre land i Sør. Med et slikt utgangspunkt vil Kommisjonen fremme følgende skisse til sentrale elementer, innhold og prioriteringer
innen hver av de fire programkategoriene:
5.4.3
Miljørettet utviklingssamarbeid
Dette bør være det sentrale satsingsområdet i tillegg til det øremerkede støtteprogrammet, ut fra Kommisjonens hovedfokusering på de to sentrale utfordringene fattigdom og miljø. Kommisjonen vil derfor anbefale at bevilgningene til denne programkategorien økes betydelig i de nærmeste årene.
Tiltak på miljøområdet må ta sikte på å sikre en mest mulig optimal bruk og forvaltning av av naturressursene, begrense produksjon av avfall og forurensning,
skape bedre betingelser for gjenbruk og ressursøkonomisering, og utvikle teknologi
for sikring av farlig avfall og utslipp. En effektiv miljøinnsats vil forutsette en
grunnleggende analyse av lokale naturgitte forhold og samfunnets evne og kapasitet
til å gjennomføre de nødvendige forvaltningsmessige tiltak en innsats krever. Alle
tiltak må gjennomføres i nært samarbeid med nasjonale og lokale representanter.
Kommisjonen anbefaler at Departementet utarbeider en plan for utformingen
av Norges videre bidrag på dette området , og legger denne fram for Stortinget.
Kommisjonen vil imidlertid antyde noen skisser til innhold og prioriteringer. (Se
også tekstboks.)
Det vil være naturlig at Norge konsentrerer sin innsats om prosjekter og tiltak
der Norge har kompetanse, relevant erfaring eller teknologi å bidra med. Slik kompetanse kan ligge i norske offentlige eller private institusjoner, i organisasjoner eller
bedrifter. Samtidig kan Norge bidra gjennom multilaterale organer som GEF, FAO
og UNEP til et bredere spekter av miljøtiltak.
Miljøprogrammet bør kunne omfatte tiltak både i privat og offentlig regi, basert
på initiativ fra både offentlige organer, frivillige organisasjoner, vitenskapelige
institusjoner og bedrifter. Det bør kunne omfatte samarbeid mellom miljøvernorganisasjoner for å støtte utviklingen av miljøorganisasjoner i Sør; institusjonsstøtte til
oppbygging av organer for naturforvaltning, miljøovervåking, utvikling av forskningskompetanse og -systemer, mv; finansiering av nasjonale miljøfond eller mer
spesifikke tiltak; og støtte til utvikling og tilpasning av relevant miljøteknologi, forbedring av skatte- og avgiftssystemer for en bedre miljøpolitikk, osv.
Forslag om et nytt miljørettet utviklingsprogram
Et utviklingsorientert miljøprogram bør fokusere på sentrale og alvorlige miljøproblemer i landene i sør. Tiltakene må bygge på to hovedmål for miljøarbeidet:
1. å sikre en mest mulig optimal bruk og forvaltning av naturressursene;
2. å begrense produksjon og utslipp av avfall og forurensning;
Tiltak bør omfatte bl.a.:
NOU 1995:5
Kapittel 5
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
182
miljøorganisasjoner i sør med det formål å styrke deres arbeid for å øke folks
engasjement for bedre miljø;
støtte til skoleverket for å øke kunnskap og bevissthet om viktigheten av miljøinnsats;
styrking av nasjonal planleggings-, forvaltnings- og overvåkingskapasitet;
støtte til forskning, utvikling og lokal tilpasning av miljøvennlig teknologi som
fremmer en forsvarlig og effektiv ressursutnyttelse;
forvaltning og bevaring av naturressurser.
støtte til tiltak som kan redusere lokal, regional og global forurensingSatsingsområder som bør utvikles vil være:
industriell og urban miljøforurensning;
arealplanlegging
bærekraftig utnytting av naturressurser;
utvikling av fornybare og lokalt tilpassede energibærere;
forørkning og jorderosjon og bærekraftig jordbruk;
regnskog- og skogforvaltning;
havmiljøet og kystsoneforvaltning
sikring og forvaltning av vannressurser, internasjonale elver, mv.
Miljøprogrammet må rettes inn på strategisk viktige områder der den kan gi
ringvirkninger. Muligheten for en bærekraftig utvikling er ikke minst avhengig av
landenes egen evne og vilje til innsats. Styrking av nasjonal planleggings-, forvaltnings- og overvåkingskapasitet er en grunnleggende forutsetning for en samfunnsutvikling som er mer miljøvennlig og bærekraftig. Støtte til utvikling av miljøorganisasjoner vil være et viktig supplement og korrektiv.
Kommisjonen vil framheve støtte til forskning og utvikling av miljøvennlig teknologi som fremmer en forsvarlig og effektiv ressursutnyttelse. Det vil særlig være
viktig å styrke landenes kapasitet til selvstendig teknologi-vurdering for å sikre
naturmiljøet, skape bedre betingelser for god ressursutnytting, redusere forurensingen og skape betingelser for effektive forvaltningssystemer.
Kommisjonen har merket seg at det internasjonalt er etablert et skille mellom
globale miljøproblemer og nasjonale/lokale miljøproblemer. Dette skillet er etablert
ut fra den forståelse at de industrialiserte høyinntektslandene har hovedansvaret for
de globale miljøproblemene, mens landene i Sør har et mer begrenset ansvar for
disse. Norge har arbeidet internasjonalt for at prinsippet om tilleggsressurser må
mobiliseres for å bistå fattige land i å løse globale miljøproblemer. Landene i Sør
skal gis støtte for å makte ekstrakostnader ved å velge alternativer som bidrar til
beskyttelse av det globale miljøet. Midler til dette skal ikke gå på bekostning av
midler avsatt til utviklingsformål. Kommisjonen mener derfor at Norge må arbeide
for at midler til tiltak for å løse globale miljøproblemer må komme i tillegg til den
ordinære utviklingsbistanden.
Kommisjonen vil også foreslå at miljøprogrammet skiller mellom lavvelferdsland og mellomgruppeland etter hvilke miljøtiltak som prioriteres. I lavvelferdsland må det først og fremst ytes støtte til tiltak som er innrettet på nasjonale og
lokale miljøproblemer. Mellomgruppeland bør i større grad avsette ressurser til å
løse lokale miljøproblemer med egne midler. Miljøprogrammet bør derfor i mellomgruppelandene fokusere på felles engasjement om å løse felles miljøproblemer
der Norge i samarbeid med vedkommende land bidrar til å redusere miljøforurensning og økologiske ubalanser som har internasjonale konsekvenser, og derfor angår
oss alle.
NOU 1995:5
Kapittel 5
183
Lavvelferdslandenes globale miljøproblemer er i hovedsak begrenset til spørsmål knyttet til sikring av biodiversitet, forørkningsproblemet, og sikring av regnskogen. En bør finne fram til former som kan bidra til å styrke deres evne til å løse
i disse problemene.
Kommisjonen har ikke kapasitet til å gi noen absolutte anbefalinger for hvordan
et slikt miljøprogram bør innrettes, men en tilnærmingsmåte kan synes å være å
utvikle tematiske satsingsområder, som f.eks. industriell og urban forurensning;
forvaltningsregimer for bærekraftig utnytting av naturressurser; regnskog- og skogforvaltning; forørkningsbekjempelse; havmiljø og kystsoneforvaltning, m.v.
Felles vannressurser, felles fiskeressurser og beiteområder er alle kilder til konflikter, nasjonale og internasjonale. Innsats gjennom bedre forvaltningsregimer og
reduksjon av avhengigheten av naturressursene gjennom mere effektiv teknologi er
tiltak som kan redusere mulige konflikter.
5.4.4
Næringsutvikling og økonomisk utvikling
Hovedformålet med dette programmet må være å støtte opp under et aktivt engasjement som kan føre til økt produksjon, sysselsetting, og bedre inntektsgrunnlag for
næringsvirksomheter i Sør gjennom handelspolitikken eller samarbeid med norsk
næringsliv. Tiltak som kan føre til en mer miljøvennlig produksjon må få høy prioritet. Andre tiltak for å kunne aktiv støtte til økonomisk utvikling i land i politiske
overgangsfaser er omtalt under avsnitt 5.4.6.
Kommisjonen mener at norske virksomheters engasjement i utvikling av
næringslivet i Sør også vil innebærer at disse virksomhetene bærer med seg viktige
verdier og holdninger fra den norske bedriftskulturen, bl.a. når det gjelder organisering i arbeidslivet og bedriftsdemokrati, samarbeidsformer og lederstil; miljøholdninger og sosiale standarder; og samarbeid med myndighetene.
Virkemidlene som skal til for å fremme slikt samarbeid bør kunne være omfattende og fleksible, og kunne tilpasses ulike behov. Aktuelle tiltak vil ikke være bare
direkte investeringer og joint ventures. Ikke minst vil det være aktuelt med tiltak
som kan omfatte teknologi-overføring, gjensidig markedsføring av hverandres produkter, lisens-produksjon, underleverandør-avtaler, mm.
Kommisjonen vil derfor gå inn for at det kan gis støtte til kommersielt baserte
samarbeidstiltak, spesielt i form av garantiordninger, opplæringstiltak, forundersøkelser, prøveordninger og gjennomføring av miljøtiltak, eventuelt også til tilpasning
og utprøving av teknologi, etablering av kvalitetskontroll, markedsføringstiltak,
mm. Både omfanget av og formen på disse tiltakene bør gjennomgås kontinuerlig
slik at de tilpasses erfaringene og endrede forutsetninger.
Spesielt vil Kommisjonen anbefale at det innføres en ny ordning for statlige
kapitaltilskudd der norske investorer deltar i etableringer eller joint ventures for
næringsutvikling i Sør. (Se tekstboks, og Vedlegg I.)
Hovedregelen må være at støtte bare blir gitt dersom det skapes økt produksjon,
sysselsetting og inntekt, eller dersom samarbeidet bidrar til en mer miljøvennlig
produksjon. Uansett må det forutsettes at tiltaket ikke medfører negative miljøvirkninger. Støtteordningene forutsetter at begge de deltakende partnere selv bidrar med
en substansiell egenandel, som «garanti» for at disse har vurdert tiltaket som lønnsomt på lengre sikt. Støtten bør også i størst mulig utstrekning utformes slik at den
unngår uheldige vridninger ved at kapitalinvesteringer blir subsidiert framfor
arbeidskraft, eller at importerte innsatsvarer blir subsidiert framfor lokale, og at det
gis spesiell støtte til enkeltbedrifter som dermed blir subsidiert framfor konkurrentene. Ideelt sett bør støtten bare dekke differensen mellom bedriftsøkonomisk og
samfunnsøkonomisk lønnsomhet, slik det er stipulert i Helsinki-pakken for blan-
NOU 1995:5
Kapittel 5
184
dede kreditter, men dette kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Den viktigste
betingelsen for støtte må imidlertid være at den må være tidsbegrenset, slik at virksomheten så raskt som mulig vil være økonomisk bærekraftig uten ekstern statlig
støtte.
Forslag om kapitaltilskuddsordning for næringsutvikling i Sør
Kommisjonen foreslår at norske bistandsordninger suppleres med en mulighet for å
yte ansvarlig kapital til investering i næringsutvikling i lavvelferdsog mellomgruppeland. Ordningen bør kombineres med teknologioverføring slik at den norske
investor forutsettes å bidra med overføring av relevant teknologi, administrative
rutiner og markedserfaring.
Kommisjonen foreslår derfor at det opprettes et næringsutviklingsfond med formål å bidra til økonomisk lønnsom næringsutvikling i Sør basert på en forsvarlig
ressursutnyttelse.
Fondets formål vil være å bidra med kapital i den mest risikoutsatte perioden
etter en etablering eller snuoperasjon, ikke bli sittende som eier over en lengre periode. Etter at etableringsog innkjøringsperioden er over og prosjektet antas å stå på
egne ben, bør næringsfondets eventuelle eierandeler bli solgt til de øvrige parter.
Næringsfondet forutsettes i alle forhold å opptre etter forretningsmessige kriterier
for å gi forutsigbarhet for øvrige investorer.
For å bidra til næringsutvikling i lavvelferdsland gjennom tilførsel av risikovillig kapital bør Næringsfondet også bidra med kapital inn i egenkapitalfond eller
utviklingsbanker som har til formål å utvikle levedyktig næringsvirksomhet i vedkommende land eller region.
Det overordnede suksesskriterium for et slikt næringsfond vil være evnen til å
bidra til vellykket forretningsutvikling. Ved opprettelse av en slik kapitaltilskuddsordning bør den fremtredende prioritering ved valg av organisering være den form
som i størst mulig grad kan sikre nødvendig kompetanse innen prosjektvurdering,
forretningsutvikling og vurdering av samarbeidende kreditt- og egenkapitalinstitusjoner. For å samle kompetansen bør en kapitalordning rettet mot sør kombineres
med evt. tilsvarende ordninger for landene i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen.
Forslaget er nærmere beskrevet i Vedlegg I.
Kommisjonen vil også minne om at storparten av næringsvirksomheten i lavvelferdsland og betydelige deler i mellomgruppelandene foregår utenom den «formelle» økonomien. Bønder, håndverkere, handelsmenn og -kvinner og småindustri
er helt sentrale for den økonomiske utviklingen og for inntektsgrunnlaget for brede
grupper av befolkningen. Kommisjonen vil derfor anbefale at det arbeides videre
med utvikling av kredittordninger for tiltak og grupper som ikke kan stille sikkerhet
for lån, og som derfor anses som lite kredittverdige. En slik ordning er derfor inkludert i Kommisjonens forslag om et nytt egenkapitalfond for næringsutvikling i Sør.
Tiltak for å stimulere til økt handel, spesielt ved økt import til Norge fra våre
partnere i Sør, blir vurdert i "Handel og utvikling. Nye handelspolitiske tiltak" i kap.
5.7. De støtteordningene som omtales der, vil kunne finansieres under dette programmet.
NOU 1995:5
Kapittel 5
5.4.5
185
Program for demokratiutvikling, organisasjons- og institusjonssamarbeid
Hovedformålene med de bilaterale støtteordningene under denne programkategorien må være å bidra til videre styrking og utvikling av demokratiske reformer og
relevant institusjonsbygging i den forbindelse, spesielt for det sivile samfunn; tiltak
som fremmer utdanning og helse; og tiltak som kan fremme et bredt nett av politiske, sosiale, vitenskapelige og kulturelle kontakter og samarbeid med land i Sør.
Det kan være hensiktsmessig å etablere flere programmer (budsjettkapitler)
under denne programkategorien; ett eller flere for organisasjons- og institusjonssamarbeid for frivillige organisasjoner, kultur- og mediainstitusjoner, og for forskning og vitenskapelig samarbeid; og tilsvarende ett eller flere for mer generell styrking av arbeid for demokrati, menneskerettigheter og likeverd blant land i Sør, med
et program for kvinnerettet bistand. Mulige former for direkte bilateral støtte til
utdanning, helse og andre institusjoner for utvikling av menneskelige ressurser i
land i overgangsfaser, omtales i avsnitt 5.4.6.
Samarbeid mellom organisasjoner, institusjoner, forskning, mm for å styrke
demokrati og menneskelige ressurser: Dette programmet bør primært ta sikte på
organisasjoner og institusjoner i det som kalles «det sivile samfunn» , men bør også
omfatte statlige og halv-statlige institusjoner f.eks. innen kultur eller media. Forskningssamarbeid kan innarbeides i samme budsjettkapittel, eller eventuelt gis en
separat budsjettpost.
Hovedformålet med støtte over utviklingsbudsjettet må imidlertid være at samarbeidstiltaket klart fremmer og styrker partneren i Sør. Formålet må være å yte et
felles bidrag til løsning på felles problemer eller for å fremme felles interesser, samtidig som partnerinstitusjonen i Sør styrkes, slik at denne på sikt utvikler en bedre
problemløsende kapasitet. Dette budsjettkapitlet bør ikke ha noen geografisk
begrensning blant landene i Sør, men fordeles etter søknad fra de samarbeidende
parter. Fordelingen vil derfor i stor grad bestemmes av engasjement og initiativ fra
organisasjonene og institusjonene selv.
Satsing for å muliggjøre styrking av samarbeidslandenes kapasitet til kompetanseoppbygging og utvikling av teknologi tilpasset eget lands kultur og økonomi
vil være viktig. Giverlandene har i sitt arbeid sett på teknologioverføring fra nord til
Sør som et viktig element i bistandsarbeidet. Samtidig har institusjoner i de fattigste
samarbeidslandene, som har som oppgave å skape betingelser for kompetanseoppbygging i eget land, vært håpløst dårlig finansiert, og har i liten grad hatt evne til å
løse sine oppgaver. Samarbeidet mellom norske institusjoner og universitetssektoren i Sør gjennom NUFU-samarbeidet har skapt en plattform for et samarbeid som
kan styrke landenes høyere utdanning og forskningskapasitet. Kommisjonen mener
at det er viktig at dette samarbeidet videreutvikles og føres videre. Samarbeidsmodellen bør også være interessant innen andre felter der det er viktig at miljøer i Sør
kommer i et aktivt samspill med miljøer med større kapasitet og større faglige erfaringer.
Kommisjonen legger også vekt på at støtten til utvikling av næringslivets organisasjoner videreføres og effektiviseres med sikte på målbare resultater. Dette må
samtidig ses som et middel både til å sikre et demokrati, og til å fremme næringsutvikling gjennom samarbeid mellom partene.
I "De frivillige organisasjonene: Klarere roller" i kap. 5.6 drøftes hvordan de
norske frivillige organisasjonene kan bidra til å styrke utviklingen av selvstendige
organisasjoner blant sine partnere i Sør, og hvilke incitamenter og betingelser Kommisjonen foreslår for slike støtteordninger. Det må kunne utarbeides tilsvarende retningslinjer for støtte til andre institusjoners samarbeidstiltak. Det må forutsettes at
NOU 1995:5
Kapittel 5
186
begge partnere selv yter en substansiell egeninnsats, for å markere sine reelle interesser i samarbeidstiltaket.
Dette bør ikke innebære at alle tiltak for å fremme f.eks. kultur- eller forskningssamarbeid med land i Sør finansieres over bistandsbudsjettet. Som nevnt må
det være en absolutt forutsetning at tiltakene bidrar til å styrke en samarbeidspartners kapasitet. Det er samtidig viktig at andre budsjettposter for internasjonalt kulturarbeid og for internasjonalt forskningssamarbeid og som i dag primært knyttes til
samarbeidsprosjekter mellom industriland, også benyttes til å støtte bredere kontaktflater som de norske institusjonene har både nytte og glede av.
Støtte til styrking av demokrati, menneskerettigheter og likeverd: Det kan være
behov for et separat budsjettkapittel for en mer fleksibel og generell støtteordning
til ulike institusjoner og organisasjoner, som kan benyttes uavhengig av tilknytning
til norske organisasjoner.
Støtte bør for det første kunne ytes til internasjonale organisasjoner og institusjoner som arbeider for demokratiutvikling, støtte for menneskerettigheter, sikring
av likeverd og like rettigheter for kvinner, og støtte for minoriteter, mm.
Det bør også være muligheter for å yte støtte til offentlige og halvoffentlige tiltak for å bedre rettssikkerheten, gjennomføre demokratiske valg, utvikle en differensiert presse, styrke kompetanse om kvinners situasjon, mm i land der Norge har
et aktivt engasjement og tilstrekkelig kjennskap til de konkrete forholdene. Slik
støtte bør imidlertid bare gis på kortsiktig basis, for å redusere mulighetene for at
også demokratiserings- og menneskerettighetstiltak blir bistandsavhengige.
Det bør muligens også være muligheter for å yte støtte til nasjonale og lokale
organisasjoner som arbeider for slike rettigheter i disse landene, men Kommisjonen
viser her til drøftingene i "De frivillige organisasjonene: Klarere roller" i kap. 5.6
om de sensitive sider ved å yte støtte gjennom norske ambassader og NORAD-kontorer til politiske frivillige organisasjoner i land i Sør. Kommisjonen viser også til
sin understreking av en sterkere rolledelingen mellom statlig bistand og organisasjoner i det sivile samfunn, og vil derfor anbefale at støtte til slike nasjonale rettighetsorganisasjoner i Sør blir kanalisert gjennom enten norske eller internasjonale
organisasjoner.
5.4.6
Støtte til land i politiske «overgangsfaser» , og til land som tidligere
har hatt langsiktige samarbeidsavtaler med Norge
Kommisjonen foreslår at det etableres egne budsjettkapitler for å kunne gi støtte og
bidra til å stabilisere land og regimer som er i vanskelige overgangsfaser som nye
selvstendige nasjoner, ved overgang til mer demokratiske styringsformer, ved
fredsslutning etter en krig, eller tilsvarende tilfeller, spesielt der Norge har vært
involvert i arbeidet for å legge grunnlaget for en slik positiv utvikling. Eksempler
på slik støtte i dag, er bl.a. støtten til Sør-Afrika, Palestina og Guatemala. Støtten til
land som Zimbabwe og Namibia, Etiopia og Eritrea var heller ikke opprinnelig
begrunnet ut fra et langsiktig engasjement, men som støtte i overgangsfaser.
I motsetning til det langsiktige støtteprogrammet for lavvelferdsland, bør denne
støtten til land i overgangsfaser være relativt kortsiktig, med et perspektiv på 3-5 år.
Dette vil også gi fleksibilitet til å kunne benytte disse midlene i andre land og regioner ettersom behovene endrer seg, uten sterke langsiktige bindinger.
Kommisjonen mener at Norge også bør ha muligheter for fortsatt samarbeid
med og støtte til land som tidligere har mottatt langsiktig norsk bistand, men som
etter hvert bedrer sin situasjon slik at de ikke lenger er lavvelferdsland, som for
Botswana og Sri Lanka, og muligens India. Eventuell fortsatt støtte til aktiviteter i
disse landene bør over tid baseres på de andre støtteformene for et utvidet samar-
NOU 1995:5
Kapittel 5
187
beid. Men samtidig er det viktig å bygge videre på det politiske, kulturelle, og økonomiske samarbeidet som har blitt etablert med disse landene, og Kommisjonen vil
derfor foreslå at det i en overgangsperiode avsettes et eget budsjettkapittel for slike
overgangsordninger.
I begge typer av land bør dette samarbeidsprogrammet fungere som en effektiv
og fleksibel støtteform, som kan benyttes bl.a. for å støtte opp under en aktuell politisk utvikling, og som oppfølging av norske utenrikspolitiske initiativ og engasjement. Det bør derfor ikke ligge for sterke bindinger på bruken av slike støttemidler,
selv om kvalitetskravene må tilfredsstilles.
Aktuelle innsatsområder
Kommisjonen foreslår at programmet både kan benyttes til økonomiske utviklingstiltak for å styrke næringsgrunnlaget og nødvendig infrastruktur, og for å kunne
styrke de sosiale sektorer og menneskelige ressursene.
Ofte vil det være rimelig for Norge å bidra til en omfordeling av ressurser og
offentlige tjenester, og styrke inntektsgrunnlaget for en bredere del av befolkningen. Dette kan innebære utbygging av infrastruktur som elektrisitet, veier, eller
kommunikasjon til tidligere underpriviligerte regioner, tiltak for å styrke utvikling
av jordbruk, småindustri eller andre distriktsnæringer, eller entreprenørutvikling for
grupper som tidligere har vært diskriminert.
I andre sammenhenger vil det være viktig å styrke statsbudsjettet direkte ved lån
eller gaver i en overgangsperiode slik at staten kan yte bredere tjenester og sikre
vitale funksjoner inntil skattegrunnlaget er bedre sikret. Eksempler på dette er midlertidig finansiering av politistyrker i Gaza-området, eller styrking av Sør-Afrikas
statsbudsjett i en periode der myndighetene for å sikre et nasjonalt kompromiss ikke
kan utnytte sitt skattegrunnlag fullt ut.
Samtidig må det gis rom for finansiering av viktige tiltak for å bedre og styrke
de menneskelige ressurser innen helse, utdanning og relevante institusjoner for
dette. I land i «overgangsfaser» vil det ofte være viktig med internasjonal bistand
for å styrke fordelingspolitikken, slik at sosial infrastruktur og sosiale tjenester blir
utbygget for de brede befolkningsgrupper. I andre land som har vært rammet av krig
og krise, kan det imidlertid være like viktig å (gjen)oppbygge nasjonale institusjoner. Innholdet i støtten vil derfor måtte tilpasses den konkrete situasjonen i det
enkelte land.
Støttemidler må kunne ytes til institusjoner både innen privat og offentlig sektor. Det må imidlertid være en klar forutsetning at de generelle krav til kvalitet og
til rolledeling, samt integrasjon i mottakerlandets institusjoner oppfylles.
Det bør vurderes om gjensidige forpliktelser og forventninger i samarbeidet
med slike land bør utformes i en samarbeidskontrakt. Dette vil også kunne danne
grunnlag for senere vurderinger av samarbeidet, og om de gjensidige forpliktelsene
blir tilfredsstilt. (Jfr. "Krav og gjensidige forpliktelser til bistand og gjeldslette;
incentiver og sanksjoner i sør-politikken" i kap. 5.9.)
Kommisjonen anbefaler at finansieringen bør kunne skje alternativt som gaver
eller lån. Dette innebærer at Kommisjonen foreslår at det åpnes for en statlige låneordning på rimelige vilkår for slike land i mellomgruppen. Lån bør særlig benyttes
når tiltakene som skal finansieres genererer inntekter eller sparer utgifter, og når
dette er et hensiktsmessig incentiv for å unngå langsiktig bistandsavhengighet.
NOU 1995:5
Kapittel 5
188
5.5 NØDHJELP, KONFLIKTLØSNING OG FREDSARBEID
Kommisjonen mener det er av helt grunnleggende betydning at Norge opprettholder
kapasitet og evne til å reagere hurtig for å beskytte og redde liv når det oppstår nødsituasjoner uansett hva årsaken måtte være. Kommisjonen antar at vi også i den nærmeste framtid fortsatt vil oppleve et betydelig antall konfliktsituasjoner som kan
medføre omfattende nød og lidelser, i tillegg til nød som oppstår i forbindelse med
natur- og miljøkatastrofer. Det er stor støtte i det norske folk for å vise medmenneskelighet og humanitær innstilling ved å yte midler og iverksette strakstiltak for mennesker som blir påført lidelser på grunn av katastrofer, krigshandlinger og andre kritiske konfliktsituasjoner.
Dette må en fortsatt ta hensyn til i planlegging og budsjettering. Siden internasjonal nødhjelpsinnsats også i fremtiden vil være en vesentlig del av vår samlede
bistand, vil Kommisjonen understreke betydningen av at denne delen av vår
bistandsvirksomhet får høy oppmerksomhet både med hensyn til de forvaltningsmessige og bistandsfaglige sidene.
Samtidig er det ofte et sammensatt sett av årsaker til at konflikter bryter ut eller
at tørke, flom, mm, rammer utsatte mennesker, slik at behov for nødhjelp oppstår.
Tidligere har det vært vanlig å skille mellom akutt nød som skyldes naturkatastrofer
og de som skyldes politiske konflikter. Fortsatt finnes det eksempler på nødssituasjoner som klart skyldes den ene eller den andre faktor, men stadig oftere ser vi at
årsakene henger sammen, eller forsterker hverandre. F.eks. kan en tørkekatastrofe
forsterke en latent konflikt over tilgang til vann eller dyrkbar jord, og dermed utløse
aktive krigshandlinger. Omvendt kan borgerkriger og konflikter forårsake matmangel i en region, eller hindre mulighetene for normal omsetning av mat fra andre
overskuddsregioner.
Kommisjonen mener derfor at det er viktig at det stadig gis rom for nytenkning
og læring av erfaringer på dette feltet, både innen det internasjonale samfunnet, og
her i Norge. Spesielt mener Kommisjonen at det er grunnlag for å finne fram til
bedre former for samordning og koordinering av ulike innsatser knyttet til nøds-,
konflikt- og krisesituasjoner både før, under og etter at slike situasjoner er oppstått.
For det andre bør innsatsen også på dette felt stadig vurderes ut fra kvalitetskrav til
utførende organisasjoner og institusjoner, slik at viktige formål som å redusere
omfanget av skader og ikke minst skape grunnlag for egeninnsats på lengre sikt blir
ivaretatt.
5.5.1
Valget mellom kortsiktig eller langsiktig engasjement
Nødhjelp er en bistandsform som er kortsiktig i sin karakter og i første rekke er rettet
mot å dekke umiddelbare behov. Nødhjelpen vil ikke være underlagt bindinger med
hensyn til hvor (regioner) eller hvem (aktører) som skal motta støtte. Den er heller
ikke underlagt de samme langsiktige målsettinger som den øvrige bistanden.
Bevilgninger til nødhjelpsformål kan derfor fortsatt gis innenfor en ramme av ett år,
uten øvrige bindinger.
Nødhjelpen bør likevel sees i sammenheng med den øvrige bistanden. Vedvarende behov for nødhjelp er ofte et symptom på underliggende strukturelle problemer som ligger innenfor formålet til den øvrige utviklingshjelpen. Erfaringene har
også vist at nødhjelp ofte kan ha en rekke negative følger i et samfunn, ikke minst
når den dimensjoneres galt og når den vedvarer utover den periode som er nødvendig.
Selv om en i utgangspunktet er villig til å hjelpe over alt, vil Kommisjonen derfor likevel hevde at også norsk nødhjelpsinnsats bør være mer omfattende i enkelte
deler av verden enn andre. I en verden der mye av oppmerksomheten om akutte pro-
NOU 1995:5
Kapittel 5
189
blemer styres av massemedienes fokusering på noen få situasjoner av gangen er det
særlig viktig både for myndigheter og organisasjoner å gjøre selvstendige valg hvor
innsatsen bør innsettes, og hvor sterkt.
Kommisjonen mener at det er viktig før en setter i gang katastrofetiltak å være
seg bevisst om dette tiltaket skal ha begrenset varighet, eller om katastrofeinnsats
skal følges opp av både rehabiliterings- og langsiktige utviklingstiltak. Kommisjonen ser for seg at en fra norsk side godt kan tidsbegrense vår innsats selv om vi yter
hjelp til mennesker i den første kritiske nødfasen.
På den annen side vil Kommisjonen anbefale at en i forbindelse med enkelte
katastrofeinnsatser klart bestemmer seg for et mer langvarig og langsiktig perspektiv på innsatsen helt fra starten. En slik holdning kan bare praktiseres i enkelte områder der Norge har særlig kompetanse bygd på langvarig innsats, gode kunnskaper
og dyktige samarbeidspartnere. Slike valg vil alltid være vanskelige. Etter Kommisjonens mening er de likevel helt nødvendige for å få størst mulig effekt av begrensede ressurser.
5.5.2
Nødhjelp og konfliktløsninger må kombineres
Konflikter og massive overgrep er ofte hovedårsaken til tvungen migrasjon og
flyktningesituasjoner. De pågående konfliktene i Angola, Sudan, Rwanda, Liberia
og andre afrikanske land krever enorme ressurser fra verdenssamfunnet. I det internasjonale samfunn finnes det regelverk og reaksjonsmåter når et land angriper et
annet, og regler for beskyttelse av sivilbefolkningen i konfliktrammede områder.
Liknende reaksjonsmekanismer er ikke like åpenbare i forbindelse med interne konflikter eller borgerkriger. Heller ikke når befolkningen lider på grunn av utbytting
og vanstyre.
I løpet av de senere årene har det internasjonale samfunnet med vekslende hell
foretatt såkalte «humanitære intervensjoner» . Slik var det etter Golfkrigen, i Somalia og på Haiti. Kommisjonen kan ikke se at verdenssamfunnet er kommet fram til
enighet om avklarende løsninger i slike tilfeller. Kommisjonen vil derfor sterkt
anmode om norsk pådrivervirksomhet med sikte på å utforme et mer gjennomtenkt
handlingsmønster for «humanitære intervensjoner» .
Lett tilgang til våpen forsterker konsekvensene av de fleste lokale konflikter og
kriger, og fredsarbeid kan lett bli nytteløst dersom partene samtidig kan skaffe seg
stadig mer avanserte våpen. Kommisjonen mener derfor at det er helt avgjørende å
forsterke innsatsen for å få til et forpliktende internasjonalt samarbeid for å redusere
og kontrollere våpenhandelen i verden. Et slikt tiltak vil både forhindre menneskelige lidelser, og redusere pengebruk som følge av et uvettig og umenneskelig våpenbruk. Norge må bli et foregangsland for å skape et slikt internasjonalt forpliktende
samarbeid.
I forbindelse med internasjonalt flyktningearbeid, har Kommisjonen merket seg
at den fremdeles ikke har sikret internt fordreve flyktninger (internally displaced
persons) formell rett til internasjonal beskyttelse og assistanse gjennom UNHCR.
Kommisjonen mener det er tvingende nødvendig med en avklaring på dette feltet,
og anbefaler fortsatt norsk innsats for å få til en internasjonal løsning.
I konfliktsituasjoner der Norge yter betydelig humanitær hjelp, ser Kommisjonen det som avgjørende at nødhjelpsinnsatsen kombineres med sterk innsats og
press for å redusere og stanse krigshandlinger, og skape et grunnlag for varige
fredsløsninger. I den senere tid har Norge bemerket seg internasjonalt som megler
i internasjonal sammenheng. Spesielt gjelder dette i forbindelse med fredsavtalen
mellom PLO og Israel, men arbeid pågår også gjennom ulike kontakter og nettverk
bl.a. i Guatemala og Sudan. Som et lite land med stor internasjonal tillit kan Norge
NOU 1995:5
Kapittel 5
190
ha et komparativt fortrinn nettopp i slike sammenhenger. Vår omfattende nødhjelpsinnsats skaper tillit og troverdighet.
Kommisjonen vil derfor hevde at en i forbindelse med all nødhjelpsinnsats i
konfliktområder forsterker et forebyggende og konfliktløsende fredsarbeid. Samtidig er det viktig å være klar over at Norges rolle ville være avhengig av en rekke
spesielle omstendigheter, som vanskelig kan planlegges og institusjonaliseres. Der
hvor Norge har muligheter og forutsetninger for å kunne bidra til å redusere konflikter, må dette imidlertid få en meget høy prioritet.
Dette er imidlertid oppgaver som i hovedsak må løses gjennom internasjonale
organisasjoner , fortrinnsvis ved hjelp av eller i samarbeid med regionale organisasjoner der disse finnes og er effektive. I dag er FN aktivt engasjert i en lang rekke
konflikter, men erfaringene med slik FN-innsats er delte. Det er imidlertid viktig å
styrke både FNs og de regionale organisasjonens evne til konflikthåndtering i alle
stadier, som bl.a. omfatter:
– tidlig varsling; når en potensiell konflikt er i ferd med å utvikles; ved rapportering om menneskerettighetssituasjon, tilspissing av store regionale og etniske
forskjeller, konflikter om ressurser som vann, jord, mm
– forebyggende arbeid; bistandsinnsats overfor utsatte grupper, demokrati/ menneskerettighetsstiltak, mm
– drøfting i internasjonale organer; som FNs Hovedforsamling, Sikkerhetsrådet,
Menneskerettighetskommisjonen, og etablering av eventuelle internasjonale
sanksjoner (våpenembargo, el.likn,)
– når konflikten er brutt ut; nødhjelp, flyktningebeskyttelse og bistand til internt
fordrevne; mekling mellom partene; og evt. militære operasjoner (fredsopprettende, fredsbevarende);
– fredssikring og overgangsfaser; valgovervåking; avvæpning, reintegrering av
militære styrker; repatriering av flyktninger; gjenoppbyggingstiltak, mv.
– langsiktig utviklingsstøtte; uten å skape bistandsavhengighet
Slike operasjoner vil som regel kreve et samarbeid mellom fire sider ved FN-systemet: den politiske, den sikkerhetspolitiske (militære), den humanitære, og den utviklingsorienterte. Dette samarbeidet er svakt i dag, og må styrkes. Det er forøvrig
ikke nødvendig at FN selv implementerer alle delene av konflikthåndteringen, disse
kan til dels utføres av andre organer, herunder bilaterale statlige og frivillige organisasjoner. Men hovedansvaret vil måtte ligge i FN eller tilsvarende regional institusjon. (Se videre om de multilaterale organisasjonenes rolle i "Videreutvikling og
reformer i det multilaterale systemet" i kap. 5.8.)
5.5.3
Kvalitetskrav i nødhjelpen
Nødhjelpsoperasjoner foregår som oftest under ekstremt vanskelige forhold, der det
er minimalt med muligheter til planlegging og tilrettelegging, og mange aktiviteter
må igangsettes umiddelbart for å kunne redde liv. Kommisjonens har inntrykk av at
de store internasjonale organisasjonene såvel som de store norske, etterhvert har
opparbeidet en høy grad av profesjonalitet i det operasjonelle arbeidet, og har funnet
fram til kommunikasjons- og koordineringsformer som i hovedsak fungerer tilfredsstillende forholdene tatt i betraktning. Her hviler imidlertid fortsatt et stort
ansvar spesielt på FN-organene som oftest er de som får hovedansvaret for koordinering og styring av internasjonale operasjoner.
Det er imidlertid alltid en fare for at både etablerte og nye operatører ikke makter å holde et høyt kvalitets- og kompetansenivå, spesielt i situasjoner når både
behovene og omfanget av tilgjengelige økonomiske ressurser vokser, slik at aktivi-
NOU 1995:5
Kapittel 5
191
tetsnivået kan ekspandere raskt, og nye aktører trekkes inn. Kommisjonen vil derfor
foreslå at det snart foretas en solid gjennomgang av erfaringsmaterialet fra de siste
årene, ved en omfattende uavhengig evaluering for å dokumentere de resultatene
som er oppnådd etter en så omfattende innsats. Både den forvaltningsmessige og
den bistandsfaglige side bør etterprøves, og det vil være naturlig å etterprøve både
deler av FN-systemet og de norske hjelpeorganisasjoner som har vært hovedkanaler
for nødhjelpsmidlene. Forøvrig drøftes behovet for sterkere kvalitetssikring i alle
deler av bistanden i "Bistanden i støpeskjeen" i kap. 5.2.
5.5.4
Samarbeid og tilpasning til lokale forutsetninger, for å redusere ny bistandavhengighet
Kommisjonen er også spesielt opptatt av at nødhjelpsoperasjoner ikke undergraver
mulighetene for at de mennesker som rammes snarest skal kunne klare å mestre sine
egne liv, og at det ikke skapes ny bistandsavhengighet. Derfor må nødhjelpstiltak i
ennå større grad tilstrebe at det i størst mulig grad produseres lokalt både matvarer
og andre nytteartikler , og at mulighetene for å skaffe fram varer lokalt eller i regionen undersøkes og utnyttes maksimalt før leveranser skaffes i (for) store mengder
utenfra.
For det andre er det helt sentralt at også nødhjelpstiltak organiseres i samarbeid med eksisterende organisasjoner med nasjonal eller lokal basis så sant dette
er mulig. Bare slik kan det utvikles en nasjonal kapasitet som kan bidra til en utvikling uten langsiktig avhengighet. Helt avhengig av situasjonen kan dette innebære
nasjonale eller lokale myndigheter (evt. i naboland, som mottar flyktninger fra krisesituasjoner); lokale formelle organisasjoner som religiøse samfunn, politiske
grupperinger el.likn, eller mer uformelle strukturer basert på høvdinger, klansbånd,
el.likn. I mangel på slike eksisterende strukturer, er det viktig å etterstrebe organisering og deltakelse fra den rammede befolkningen på mer direkte vis. Selv i krisesituasjoner er det viktig å ha for seg at befolkningen skal tilbake til mer normale tilstander, slik at sosiale bånd og strukturer ikke oppløses helt eller undergraves ved
passivisering og klientellisering.
Det kan se ut til at den sterke operasjonaliteten som mange organisasjoner utviser i forbindelse med nødhjelpsinnsats, kan virke uheldig i forhold til å bygge opp
lokal kompetanse og sterke lokale samarbeidspartnere. Kommisjonen legger ikke så
stor vekt på norsk identitet og norsk flagg i forbindelse med gjennomføringen av
nødhjelpsinnsats, og vil hevde at en sannsynligvis sikrer de beste resultatene der
lokal kunnskap og lokal kompetanse tas i bruk og bygges ut. Tisperspektivet kan
imidlertid tilsi at en i krisesituasjoner må reagere meget hurtig. Dette kan innebære
at det i første omgang må benyttes mange eksterne leveranser, som kan erstattes av
lokale leveranser så snart det lar seg gjøre.
Oppbyggingen av et effektivt beredskapslager og avtaler med leverandører om
hurtig leveranse av livsnødvendig utstyr bl.a. gjennom NOREPS, har derfor vært et
viktig positivt bidrag til mulighetene for å kunne reagere raskt ved katastrofer, og
dermed redde mangfoldige menneskeliv i akutte situasjoner.
5.5.5
Budsjett og budsjettrammer
Bevilgningene til nødhjelpen økt kraftig siden midten av 1980-tallet som andel av
bistandsbudsjettet. I budsjettet for 1995 er det satt av i alt i overkant av 1 milliard
kroner. Norge har også blitt engasjert i mange konflikter som deltaker i FNs fredsbevarende aksjoner. I den forbindelse bidrar Norge til FNs fredsbevarende og fredsskapende operasjoner med bevilgninger på ca 760 mill.kr. over Forsvarsdeparte-
NOU 1995:5
Kapittel 5
192
mentet, minus refusjoner på ca 160 mill. Mye av dette går til innsatsen i det tidligere
Jugoslavia, men bevilgningen omfatter også Libanon, Somalia, mm. Kommisjonen
mener at slik innsats fortsatt vil være nødvendig.
Regjeringen har imidlertid også regnet inn vel 200 mill.kr. for tiltak for flyktninger i Norge. Kommisjonen mener at alle utgifter i forbindelse med tiltak for flyktninger i Norge bør lukes helt ut av bistandsbudsjettet. Dette er oppgaver nasjonen
må ha råd til å løse ved midler fra andre kilder enn vårt bistandsbudsjett.
Kommisjonen er forberedt på at økende ressurser vil måtte brukes for å redusere
konflikter, yte nødhjelp når konflikter oppstår, bidra til fredsbevarende og fredsskapende operasjoner for å gjenopprette fred og sikkerhet, og sikre overgangen til mer
langsiktig utvikling. Nødhjelpsbehovet i både lavvelferdsog mellomgruppeland
vil med stor sannsynlighet øke i årene framover. Kommisjonen er opptatt av å opprettholde en egen budsjettpost til forutsatte nødhjelpsbehov, men erkjenner at det i
akutte situasjoner kan bli nødvendig å omallokere ressurser innenfor henholdsvis
støtteprogrammet for lavvelferdsland, og det utvidete samarbeidsprogrammet. For
land i akutt nød vil det følgelig kunne oppstå behov som gjør det nødvendig i en
periode å nedprioritere støtte til langsiktige tiltak for å løse mer preserende oppaver.
Likeledes vil forebyggende og konfliktdempende eller nødhjelpstiltak tidvis også
være vesentlig for mellomgruppeland og andre programtiltak vil da måtte vike.
Kommisjonen finner at dette må aksepteres, ettersom konflikter og manglende fred
undergraver muligheten til all annen utvikling.
Kommisjonen vil imidlertid sette følgende betingelser for ressursbruken i forbindelse med konflikter og nødhjelp:
– Norge må styrke det internasjonale apparatets evne til å forebygge, løse og
redusere omfanget av krig og konflikter i sør;
– Nødhjelp til konfliktrammede befolkningsgrupper må kombineres med press på
partene for å skape grunnlag for fredelig løsning på konflikter;
– Nødhjelp må trappes ned så raskt som mulig etter en konflikt dersom det ikke
er grunnlag for langsiktig innsats, og ikke bidra til å skape langvarig bistandsavhengighet.
Kommisjonen vil samtidig peke på de mulighetene som foreslås for fleksibel bruk
at de regionale fondene for finansiell støtte til lavvelferdsland, og til økonomisk
støtte til land i overgangsfaser etter en fredsløsning, frigjøring, mm som er omtalt i
"Støtteprogram for lavvelferdsland" i kap. 5.3 og 5.4, og som bør kunne utnyttes i
kombinasjon med nødhjelpsmidler i visse overgangssituasjoner.
5.5.6
Forvaltning
I de tilfellene der en bevisst velger en mer omfattende og oppfølgende innsats etter
en katastrofe, er Kommisjonen av den mening at de bistandsfaglige aspektene ved
innsatsen må ivaretas på en bedre måte enn i dag. Forvaltningen er opptatt av å frigjøre midler til innsats så snart som mulig. Her har Norge et forbilledlig forvaltningssystem som på meget kort tid kan få frigjort midler til innsats. I UD er det god
kultur nettopp for det. Kommisjonen ser likevel nødvendigheten av å få bedre sammenheng mellom kortsiktig og langsiktig hjelp i katastrofesituasjoner. Bistandsfagligheten må komme sterkere inn også i katastrofearbeid.
Kommisjonen noterer med tilfredshet at Utenriksdepartementet samler forvaltningen av to tidligere separate bevilgningene til internasjonalt humanitært hjelpearbeid (i forbindelse med naturkatastrofer, mm) og hjelp til flyktninger (ved politiske
konflikter).
NOU 1995:5
Kapittel 5
193
Kommisjonen vil imidlertid foreslå at NORAD overtar det operasjonelle ansvaret for all norsk nødhjelpsinnsats. Da kan en etter Kommisjonens oppfatning få en
bedre sammenheng mellom kort- og langsiktig innsats, samtidig som en sikrer sterkere bistandsfaglighet i katastrofearbeidet. Dette forutsetter at det opprettes en ny
avdeling i NORAD med kultur og kompetanse for rask norsk innsats kombinert med
høy bistandskvalitet.
Kommisjonen vil videre anbefale at de store frivillige organisasjonene fortsatt
brukes aktivt både som operatører og medlemmer i et fortsatt Katastrofeutvalg knyttet til både Utenriksdepartementet og NORAD.
Det er også viktig å sørge for koordinering og samarbeid mellom de ulike elementer i konfliktarbeidet. Nødhjelpsinnsatsen må koples inn mot innsats av forebyggende karakter, fredsmekling og konfliktreduserende innsatser. Kommisjonen
vil ikke her meisle ut hvordan en slik samordning kan foregå i praksis. Det viktigste
må være at det kan muliggjøre en koordinert vurdering av norsk innsats i forhold
til potensielle og akutte konflikt- og nødssituasjoner.
Dette kan innebære at det kan settes inn forebyggende tiltak der dette er mulig;
at Norge kan bidra med nødhjelp i akutte situasjoner, men også vurdere mulighetene
for å bidra til mekling på egen hånd eller i regi av FN og regionale organisasjoner,
og kunne delta i militære operasjoner i FN-regi. Dermed kan Norge også delta i å
sette nødvendige krav til stridende parter, eller om nødvendig sette inn ensidig press
mot den aggressive part. Dessuten bør en slik samordning gjøre det mulig å delta i
etter-operasjoner for repatriering og rehabilitering til situasjonen blir noenlunde
«normalisert» .
Dette oppfattes i dag ikke som noe problem i forholdet mellom Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Imidlertid ser ut til at samordningen mellom de
ulike deler av Utenriksdepartementet, NORAD og de private organisasjonene er
utilfredsstillende. Dette er også et argument for å samle ansvaret for norsk sør-politikk.
5.6 DE FRIVILLIGE ORGANISASJONENE: KLARERE ROLLER
Kommisjonen har i "Erfaringene" i kap. 2 påvist den sentrale rollen som de frivillige organisasjonene i dag spiller i norsk bistand, ved at rundt en tredel av den bilaterale bistanden inkludert nødhjelpen - ca 1,5 milliarder kr. i 1993 - nå kanaliseres
gjennom disse. Vi har også påvist mangfoldet i organisasjonssektoren, og forsøkt å
oppsummere deres roller i fem hovedpunkter: (1) Drive bistandsarbeid basert på
egne midler supplert med støtteordningene; (2) Være operatør for norske og andre
myndigheter i nødhjelp og andre bistandsoppdrag; (3) Drive organisasjonsarbeid i
samarbeid med partnere i sør for felles interesser og verdisyn; (4) Drive informasjonsog holdningsskapende arbeid i Norge; og (5) Drive politisk påvirkning og
lobbyvirksomhet i Norge og internasjonalt.42
Organisasjonene har både sterke og svake sider, og de enkelte organisasjonene
varierer også sterkt både i kvalitet og effektivitet. Kommisjonen erkjenner at det er
umulig å betrakte de frivillige organisasjonene som en ensartet gruppe. Norske
organisasjoner utgjør i seg selv et stort mangfold med utspring i vårt eget samfunn.
Bruken av organisasjonene som kanal for bistand må derfor vurderes konkret for
den enkelte organisasjon, og i det enkelte tilfelle.
42. Kommisjonen har i forbindelse med dette avsnittet bl.a. hatt stor nytte av samtaler med Terje
Tvedt som er ansvarlig for den store evalueringen av norske frivillige organissasjoner som kanal
for bistand, som ventes fullført og offentliggjort om kort tid.
NOU 1995:5
Kapittel 5
194
Organisasjonene står imidlertid i en unik situasjon nettopp som organisasjoner
utenfor det offentlige apparatet, med basis i en medlemsmasse eller frivillige støttegrupper, og som del av det sivile samfunn. Deres bidrag til organisasjonsutvikling
for samarbeidspartnere i sør for å styrke disses evne og kapasitet til å fremme sine
målsetninger, basert på felles verdier og interesser, er derfor av større betydning på
lang sikt, og en rolle som ikke kan erstattes av det offentlige.
Samtidig har det vokst fram flere profesjonelle norske frivillige bistandsorganisasjoner. De profesjonelle bistandsorganisasjonene er i besittelse av en erfaring og
kompetanse som tilsier at de må være viktige bidragsytere til den videre utforming
av strategier og virkemidler for norsk bistand. De har muligheter for nødvendig folkelig mobilisering, og er dyktige i praktisk bistandsvirksomhet. Kommisjonen ser
det derfor som viktig at de frivillige organisasjoner fortsatt blir benyttet som kanal
for norsk bistand.
Kommisjonen vil på dette grunnlag gå inn for et langt tydeligere skille mellom
støtte til organisasjonssamarbeid som understreker organisasjonenes ikke-statlige
karakter, og støtte til organisasjonenes bistandsvirksomhet.
Hovedtyngden av de frivillige organisasjoner bør konsentrere arbeidet om
organisasjonssamarbeid. Det er organisasjonene som bør utvikle felles interesser
med tilsvarende organisasjoner i sør; fordi de fremmer krysskulturell kommunikasjon og større grad av likeverd og gjensidighet; og fordi de kan bygge alternative
internasjonale nettverk.
Når det gjelder bistandsvirksomhet utover organisasjonssamarbeid og organisasjonsutvikling, er det ønskelig at virksomheten konsentreres om færre organisasjoner. Bistandsvirksomhet forutsetter en betydelig profesjonell kompetanse, selv
om hovedansvaret for gjennomføring overlates til partneren i mottakerlandet.
5.6.1
Organisasjonssamarbeid
Kommisjonen vil foreslå at norske organisasjoner stimuleres til å videreutvikle sitt
organisasjonsarbeid og samarbeid med likesinnede organisasjoner i sør, og at dette
blir en viktig del av det utvidete samarbeidet med landene i sør (jfr. "Et utvidet samarbeid med landene i Sør" i kap. 5.4.) En slik støtte er ment nettopp for å kunne
drive organisasjonsutvikling og kompetansebygging for partnerne i sør, og for et
bredt sett av mulige samarbeidstiltak. Kommisjonen kan ikke utarbeide retningslinjene for en slik støtte i detalj. Det bør imidlertid ikke settes snevre begrensninger for
typer organisasjoner, og heller ikke begrenses geografisk, men ta utgangspunkt i
organisasjonenes egne initiativ og samarbeidsopplegg. Derimot bør det settes krav
til egeninnsats, og i at organisasjonene har gjensidig nytte av samarbeidet.
Kommisjonen håper at dette kan stimulere til videre innsats og interesse fra et
ennå bredere spekter av norske organisasjoner som kan inngå samarbeidstiltak og
støttearbeid for organisasjonslivet i sør. Spesielt vil det være viktig å kunne utvikle
videre samarbeidet med norske interesseorganisasjoner som organiserer yrkesgrupper (advokater, journalister, agronomer, lærere, skogsarbeidere, osv), eller som har
sin basis i interesser i Norge (fagbevegelsen, miljøgrupper, blindeforbundet, samvirkebevegelsen, osv).
Kommisjonen vil understreke at også når det gjelder samarbeidstiltak og støttearbeid for organisasjonslivet i sør, forutsettes det en betydelig profesjonell kompetanse. Samarbeids- og støttetiltak for organisasjoner i sør krever ikke bare organisasjonskompetanse, men også evne til bredt folkelig engasjement, kjennskap til
utviklingsspørsmål og lokale forhold i det land man samarbeider med. Det bør også
vurderes om de større organisasjonene med erfaring og kompetanse bør bistå og
samarbeide med organisasjoner uten slik erfaring, eller om det bør etableres felles
NOU 1995:5
Kapittel 5
195
«paraply-organer» som kan understøtte de mindre (og nye) organisasjonenes samarbeidstiltak.
Kommisjonen vil også påpeke at det ofte vil være en glidende overgang fra
støtte til organisasjonsbygging til mer ordinære bistandsprosjekter. Organisasjonene vil ofte ha som mål å yte tjenester eller sette i verk utviklingsfremmende aktiviteter som trenger ekstern støtte i en overgangsfase. Kommisjonen vil understreke
viktigheten av at det utarbeides realistiske prosjekter med tanke på både kortsiktig
og langsiktig finansiering. Det må unngås at det sivile samfunn i lavvelferdslandene
utvikler en for stor bistandsavhengighet. Stor bistandsavhengighet vil på sikt kunne
svekke organisasjonenes folkelige forankring i disse landene. Virksomheten må
derfor tilpasses det aktivitetsnivå som organisasjonen i samarbeidslandet har realistiske muligheter til å kunne mobilisere interne og eksterne ressurser for også på lengre sikt.
Kommisjonen vil understreke at organisasjonene må ha en klar basis i frivillig
oppslutning og innsats i Norge. Et reelt organisasjonssamarbeid forutsetter at organisasjonene har et utgangspunkt i det norske samfunn, med en medlemsmasse eller
støttegrupper som arbeider for de samme interesser og verdier i Norge. Uten en slik
basis vil det være vanskelig å bygge et organisasjonssamarbeid på gjensidig og likeverdig basis.
5.6.2
Bistandsvirksomhet
Kommisjonen vil understreke at organisasjonenes bistandsvirksomhet i et land må
sees i sammenheng med den totale bistanden til vedkommende sektor, distrikt eller
målgruppe. Det er ønskelig at organisasjonenes bistandsarbeid rettes inn mot prioriterte målgrupper og sektorer, slik at deres innsats kan bli komplementær til stattil-stat samarbeidet. Støtten til organisasjonenes bistandstiltak må derfor underlegges bistandspolitiske prioriteringer, ettersom det er snakk om bruk av statlige midler til utviklingsformål og fattigdomsreduksjon.
Kommisjonen har tidligere i dette kapitlet understreket behovet for en bedre
koordinering mellom de ulike givere og giversystemer, og ikke minst en klarere rollefordeling mellom statlig støtte til statlige tiltak, og privat sektor samarbeid og
støtte til sivile samfunn og privat næringsliv. (Jfr. "Bistanden i støpeskjeen" i kap.
5.2). En klarere rolledeling mellom statlige tiltak og frivillige organisasjoner må
også ta utgangspunkt i en vurdering av hvilke bistandskanaler som er best egnet i
en gitt situasjon. Dette forutsetter at NORAD (og Utenriksdepartementet) fortsatt
må utarbeide samlede oversikter over norsk-finansierte bistandstiltak i de prioriterte
lavvelferdslandene og land i overgangsfaser med stor norsk innsats, og foreta analyser av forholdet mellom bistandsinnsatsen og behov og planer i mottakerlandet, i
lys av bistandspolitiske prioriteringer og forholdet mellom stat og det sivile samfunn. Kommisjonen mener at slike analyser vil kunne styrke samordningen og rolledelingen da det gir et grunnlag for å velge bistandskanal etter behov, aktører og
komparative fortrinn.
Ettersom Kommisjonen foreslår at støtten til fattigdomsbekjempelse bør konsentreres og øremerkes til lavvelferdsland, bør dette også gjelde støtten til organisasjonenes bistandstiltak. Organisasjonene må derfor fortsatt kunne søke om tilskudd fra NORAD som supplement til egne midler, for å finansiere bistandstiltak i
lavvelferdslandene. I utgangspunktet bør denne andelen forbeholdes de frivillige
organisasjoner som er etablert som profesjonell bistandsorganisasjon, eller organisasjoner som står i et etablert samarbeidsforhold der aktivitetene er godt forankret i
organisasjonen i samarbeidslandet.
NOU 1995:5
Kapittel 5
196
Dette innebærer også at organisasjonene i mindre grad bør påregne statlige tilskudd fra bistandsbudsjettet til sine bistandsprosjekter i land som ikke er lavvelferdsland, uansett om tiltakene her også retter seg mot fattige målgrupper. Med
begrensede ressurser bør NORADs ressurser konsentreres. Kommisjonen erkjenner
imidlertid at det nettopp er i land i mellomgruppen vi ofte finner en sterk sivil sektor
i stand til å drive egne, større prosjekter. Derfor er det i utgangspunktet flere samarbeidspartnere for norske organisasjoner i land i mellomgruppen. Det bør derfor
fortsatt være mulig med finansiering til både organisasjonsbygging og til fattigdomsbekjempelse i regi av organisasjonene. Egenandelen bør imidlertid være
betraktelig høyere enn for prosjekter i lavvelferdslandene. Kommisjonen vil anbefale at egenandelen for finansiering av bistandsprosjekter i regi av frivillige organisasjoner i land i mellomgruppen heves til 50 prosent. Dette gjelder bistandsprosjekter, og trenger ikke gjelde rent organisasjonssamarbeid mellom likeartede organisasjoner som ikke er basert på innsamlingsvirksomhet. Det må her også være en
forutsetning at også mottakersamfunnet og/eller samarbeidspartneren bidrar med
egenandel.
Bistandsprosjektene må også underlegges strenge kvalitetskrav. Bl.a. er det
viktig at bistandstiltakene har en ansvarlig mottaker, og at det foreligger planer for
hvordan tiltaket skal sikres institusjonelt og økonomisk over tid. NORAD-kontor og
ambassade må ha full oversikt over bruken av offentlige midler til bistandstiltak i
vedkommende land.
5.6.3
Nødhjelpsarbeid
Kommisjonen finner det meget positivt at norske organisasjoner kan fungere effektivt og fleksibelt i nødssituasjoner, og at disse kan formidle og administrere både
innsamlede midler og statlig støtte. Norske myndigheter bør derfor fortsatt kanalisere nødhjelpsmidler gjennom norske organisasjoner, så lenge de tilfredsstiller de
nødvendige kvalitetskrav, og er kompetente også til å delta i samordnede operasjoner under ledelse av FN eller andre koordineringsenheter.
Mange krisesituasjoner er imidlertid både meget omfattende, til dels langvarige, og ofte stadig mer komplekse. Dette stiller stadig flere krav til organisasjonenes kompetanse ikke bare i logistikk, men også i å forholde seg til konfliktforhold
og maktrelasjoner rundt en krisesituasjon, og til å takle ulike rammede gruppers
behov. Dette forutsetter en stadig kompetanseutvikling i de aktuelle organisasjonene. Kommisjonen vil derfor anbefale at en andel av organisasjonenes ressurser
avsettes til kompetanseutvikling for organisasjonenes medarbeidere.
Også i krisesituasjoner er det ekstremt viktig at utenlandsk støtte bidrar til å
styrke mottakernes egen kapasitet til å mestre sin situasjon. Dette betyr at nasjonale
og lokale organisasjoner såvel som «uformelle» strukturer blant den befolkningen
som er rammet må utnyttes i nødhjelpsarbeidet så langt som mulig. Frivillige organisasjoner burde ha ennå bedre forutsetninger for å finne fram til slike organisasjoner og utvikle et samarbeidsforhold til dem, enn statlige institusjoner og FN-organer. Hva som er mulig, vil avhenge av den aktuelle situasjonen. I noen tilfeller har
det vært mulig å mobilisere rundt en politisk bevegelse (som f.eks. i mange tilfeller
i Afrika, eller Afghanistan), i andre situasjoner kan en benytte tradisjoner for fellesinnsats, eller lokale høvdinger eller «eldre» , osv. Dette er selvsagt langt vanskeligere der mer hevngjerrige opposisjonelle benytter ublu makt for å skaffe seg innflytelse blant flyktninger, eller der kriminelle elementer får innpass.
Dersom en organisasjon finner at den ikke har tilstrekkelig kapasitet eller de
rette forutsetninger for å delta i en operasjon, må den også kunne si nei uten å bli
kritisert for dette.
NOU 1995:5
Kapittel 5
197
5.6.4
Støtten til nasjonale organisasjoner i sør
Kommisjonen har i "Erfaringene" i kap. 2 uttrykt sterk skepsis til den direkte støtten
fra norske myndigheter gjennom NORAD-kontorene til nasjonale og lokale organisasjoner i mottakerland for norsk bistand, ut fra de politiske implikasjonene av
denne direkte støtten. Kommisjonen vil derfor hevde at organisasjonsbyggingstiltak
finansiert med norske midler bør komme som et resultat av samarbeid mellom norske organisasjoner og organisasjoner i det land det måtte gjelde. Forholdene vil
imidlertid stille seg noe annerledes når det gjelder bistandsprosjekter i regi av etablerte frivillige organisasjoner i sør. Også på dette område vil imidlertid Kommisjonen understreke viktigheten av at spesielt Utenriksdepartementet tar en mer bevisst
holdning til hvordan Norge bidrar til å fremme organisasjonsutviklingen i våre samarbeidsland.
Det eksisterer alternative muligheter for å fremme nasjonale organisasjoner, og
eventuelt også yte økonomisk støtte til disse, uten å la slik støtte gå direkte fra den
norske ambassade/ NORAD-kontor. For det første er det viktig at Norge gjennom
de ordinære politiske kanaler og gjennom internasjonalt arbeid fremmer en generell politikk som gir politisk rom og frihet for selvstendige organisasjoner som
representerer både sosiale grupper, spesielle interesser og politiske retninger. Retten til organisering er nedfelt i Menneskerettighetene og ILOs konvensjoner, og kan
gjøres til en betingelse for bistand.
Dersom Norge benytter nasjonale, frivillige organisasjoner som kanal for gjennomføring av bistandstiltak i mottakerlandene innenfor en bredere landstrategi, bør
dette gjøres ved at mottakerlandets myndigheter anerkjenner vedkommende organisasjon, slik at dette kan innarbeides i en langsiktig strategi for redusert bistandsavhengighet.
Kommisjonen har allerede omtalt mulighetene for å støtte norske organisasjoners samarbeidstiltak, både til organisasjonsutvikling og til bistandstiltak. I begge
tilfeller må det etter hvert forutsettes at de norske organisasjonene har en partnerorganisasjon.
Det bør også kunne vurderes alternative former for indirekte støtte, som at flere
giverland går sammen om et slags organisasjonsutviklingsfond i et mottakerland,
der representanter for nasjonale nettverksorganisasjoner og andre fellessammenslutninger deltar i fordelingen av midler, etter et fast regelverk. Slike forslag er bl.a.
lagt fram i India og i en afrikansk sammenheng.
5.6.5
Organisasjonenes rolle i Norge: opinionsarbeid, nettverksbygging, interkulturell kommunikasjon
Kommisjonen anser organisasjonenes virke i Norge som del av en bred internasjonal og interkulturell kommunikasjon som minst like viktig som deres konkrete
bistandsinnsats ute. Flere av organisasjonene legger betydelig vekt på informasjonsog opinionsarbeidet i Norge. I tillegg til organisasjoner som ble opprettet med
dette som hovedformål, har flere norske organisasjoner fått sterk oppfordring fra
sine partnere i sør om å styrke denne siden av sin virksomhet. Også de nye organisasjonene som miljø- og kvinnebevegelsen har ofte som en integrert del av sitt
arbeid å formidle synspunkter fra sine partnere i sør. Flere organisasjoner har også
tatt aktivt i bruk mange kommunikasjonsformer, som omfatter bl.a. dansegrupper
og musikk, gjensidige besøk og utveksling av personell, mv.
Dette stiller også krav til organisasjonene og deres evne til å formidle partnernes holdninger, synspunkter og erfaringer. Det er en utfordring å balansere mellom
formidling og tolkning, ettersom forståelsesrammene uansett er forskjellige. Det er
vanskelig å skape gjensidighet i en slik relasjon, som både innebærer at det norske
NOU 1995:5
Kapittel 5
198
skal formidles til partnerne, og det «fremmede» skal formidles hit til Norge. Det er
lett i havne i fallgruver, som innebærer at den norske partneren framstår som fortolker av andres virkelighet.
Kommisjonen vil imidlertid oppfordre et bredere spekter av norske organisasjoner å inngå samarbeidsrelasjoner med partnere i sør, og gjennom dette bidra til
en stadig bredere kontaktflate og mangfoldig kommunikasjon og formidling, bl.a.
slik at det bildet som tegnes i Norge av de ulike samfunn i sør blir like så sammensatt
som virkeligheten. Den statlige støtten som foreslås til de frivillige organisasjonenes samarbeid med organisasjoner i sør, må derfor gi rom for slik gjensidig formidling av informasjon, inntrykk og holdninger. (Se også "Konsekvenser for det norske
samfunnet" i kap. 6 om informasjonsarbeid.)
Kommisjonen vil også anbefale at de større og profesjonelle organisasjonene
som representerer bred kompetanse og erfaring og har viktige kontaktflater i sør,
også trekkes inn mer institusjonelt i utformingen av forskjellige deler av norsk sørpolitikk, selv om det selvsagt er myndighetenes ansvar å utforme og utføre politikken. Det er samtidig viktig å ta hensyn til at de ulike organisasjonene representerer
ulike typer erfaring, kompetanse, og varierer med hensyn til representativitet.
Organisasjonene må spesielt benyttes som høringsinstans ved utforming av
større politiske initiativer. Organisasjoner med spesiell kompetanse bør benyttes
som rådgivere i forberedelse og eventuell deltakelse på internasjonale konferanser.
I større grad bør både de frivillige organisasjonene og relevante bedrifter og andre
institusjoner delta på rådgivende basis ved utforming av bistandsstrategier overfor
de enkelte mottakerland, eller overfor de store multilaterale organisasjonene.
5.6.6
Administrative ordninger i Utenriksdepartementet og NORAD
De frivillige organisasjonene mottar i dag statlig støtte til bistands- og nødhjelpsarbeid fra flere avdelinger i Utenriksdepartementet og NORAD, der det også stilles
forskjellige krav til søknadene, egeninnsats, oppfølging og rapportering. Et av problemene ved dagens ordning er at organisasjonene til en viss grad kan tilpasse sine
søknader til det enkelte kontor og avdeling ettersom hvor det finnes tilgjengelige
ressurser, og uten at disse samordner sin politikk.
Det er derfor et sterkt behov for opprydding og bedre informasjonsflyt mellom
norske bevilgende instanser. Noen av instansene bør også samles, som de to kontorene i Utenriksdepartementet som yter nødhjelpsmidler og som er blitt samlet ved
inngangen til 1995. Kommisjonen vil imidlertid ikke anbefale en total samling av
alle bevilgninger til de frivillige organisasjonene gjennom ett kontor. Kommisjonens hovedforslag går på at budsjettet fordeles etter formålet med bevilgningen,
ikke etter hvilken bistandskanal som skal benyttes. Imidlertid bør det opprettes en
felles database for bevilgninger til organisasjonene.
Kommisjonens forslag vil derfor innebære at organisasjonene fortsatt vil kunne
søke om støtte under flere budsjettposter; til nødhjelpstiltak; til organisasjonssamarbeid inklusive tiltak i Norge; og til bistandstiltak. Kommisjonen mener at det fortsatt kan inngås rammeavtaler mellom UD/NORAD og de profesjonelle organisasjonene om desentralisert forvaltning av støttemidlene. Det må imidlertid etableres
kvalitetskrav og kontrollrutiner for alle disse ordningene. Sannsynligvis vil det være
hensiktsmessig om beslutningene om fordeling av midler kan foretas av de avdelinger som forvalter de enkelte budsjettpostene, men at implementering og oppfølging
skjer mer samlet.
Kommisjonen gir også sin tilslutning til ordningen med støtte til organisasjonenes administrative utgifter i Norge, og legger vekt på at slik støtte står i et rimelig
NOU 1995:5
Kapittel 5
199
forhold til organisasjonenes faktiske utgifter, og til behovet for egen kompetanseoppbygging og styrket kvalitetskontroll.
Kommisjonen mener at det fortsatt er viktig å forutsette en egenandel fra organisasjonene når disse søker om tilskudd fra staten, med unntak for nødhjelpsmidler
og ulike oppdrag organisasjonene påtar seg på konsulentbasis. Egenandelen er viktig for å sikre organisasjonenes forankring i medlemsmassen og deres relative uavhengighet som «ikke-statlige» organisasjoner. Dette må imidlertid oppveies mot
hvor mye ressurser det vil være hensiktsmessig at organisasjonene må bruke på innsamlingsarbeid. Kommisjonen vil derfor anbefale at egenandelen for tilskudd fra
staten til bistandsprosjekter forblir på 20 prosent for tiltak i lavvelferdsland. For
bistandsprosjekter i land i mellomgruppen vil Kommisjonen imidlertid anbefale at
egenandelen heves til 50 prosent. Når det gjelder tiltak som primært dreier seg om
organisasjonssamarbeid og organisasjonsutbygging, bør egenandelen imidlertid
også i disse landene opprettholdes på 20 prosent.
5.7 HANDEL OG UTVIKLING. NYE HANDELSPOLITISKE TILTAK
Økt internasjonal handel er viktig. Ikke fordi det er et mål i seg selv, men fordi økt
handel, bytte av varer og tjenester, er et nødvendig virkemiddel for å få økt netto
verdiskapning og dermed inntektsopptjening. Mennesker i lavvelferdsland må
komme med i inntektsopptjening dersom de skal kunne komme ut av sin fattigdom.
Økt internasjonal handel er ikke noen tilstrekkelig forutsetning for at fattige
mennesker i lavvelferdsland skal få del i økt inntektsopptjening. Det er for det første
nødvendig at den økte internasjonale handel skjer innenfor et globalt handelsregime
der de økonomisk sterke ikke får anledning til å bruke sin makt til egen fordel overfor de økonomisk svake land. Dette kan bare sikres innenfor globalt virkende ordninger der alle, mektige som svake, forankrer sine rettigheter og plikter i internasjonalt vedtatte avtaler.
For det andre er det nødvendig at det enkelte land har et statsstyre med kompetanse og med tilstrekkelig legitimitet og styrke overfor egen befolkning til å kunne
utvikle og håndheve den offentlige styring som markedsøkonomi og fri handel må
være underlagt. Dette er bl.a. nødvendig for å trekke den fattigste delen av befolkningen inn i inntektsopptjening og for å sikre langsiktige hensyn når det gjelder ressurs- og miljøforvaltning.
Land i sør kan ikke på varig basis finansiere sin import ved bistandsoverføringer, det må skje ved egen eksport. Tiltak for å fremme deres muligheter til å oppnå
dette, er derfor en vesentlig del av en utviklingsrettet politikk.
Men mange lavvelferdsland har et for svakt produksjonsgrunnlag til å kunne
dra nytte av fordelene med internasjonal handel. For disse vil tiltak som letter markedsadgangen i nord, ha liten effekt på kort sikt. Dette betyr imidlertid ikke at en
skal avvise bruk av handelspolitiske tiltak overfor lavvelferdsland. Men slike tiltak
må samordnes med andre utviklingstiltak, slik at landene kan utvikle et mer differensiert og internasjonal konkurransedyktig næringsliv, og en må være forberedt på
at det kan ta tid før resultatene viser seg. Markedsadgang i andre land er imidlertid
ofte en forutsetning for investeringer i framtidig produksjon i lavvelferdsland med
små interne markeder.
Det finnes også land som handler lite, men som har et uutnyttet potensiale for
handel på grunn av manglende kompetanse og erfaring, eller svake administrative
og institusjonelle systemer. Også dette er en utfordring for den mere generelle utviklingspolitikken.
Land som har klart å utvikle et visst produksjonsgrunnlag, og ikke minst de som
er i ferd med å etablere seg på det internasjonale markedet, vil kunne trekke mere
NOU 1995:5
Kapittel 5
200
umiddelbare fordeler av handelspolitiske tiltak. For disse vil bedre markedsadgang
og lettelser i konkurransebetingelsene være av stor betydning. Dette vil for det
meste være land i mellomgruppen. For land i utvikling vil etterhvert handelsbetingelser i form av bytteforhold, markedsadgang og valutaforhold bli viktigere enn
bistand. Men også for disse landene kan det være nyttig å se handelspolitikken i en
videre ramme der en vurderer svakheter og forbedringspunkter i hele produksjonssyklusen, fra produktenes utforming i eksportlandet til forbruk i importlandet.
Det er viktig å huske at lettere markedsadgang for sør også gir fordeler i nord.
For det første vil økte eksportinntekter i sør medføre at deres import fra nord vil øke.
For det andre vil import til lavere priser gjøre at innenlandske ressurser kan settes
inn i ny virksomhet med høyere avkastning. Dersom en ser bort fra problemer knyttet til overføring av ressurser fra en bruk til en annen, som bl.a. vil kunne virke på
inntektsfordeling og bosettingsmønster i importlandet, vil gevinsten for det øvrige
samfunn overstige det tap som den beskyttede sektor vil få på grunn av økt konkurranse. Disse problemene vil i visse tilfeller kunne avdempes med omstillingsfond,
men de vil også kunne begrense hvor fort en vil gå fram eller hvor langt en ønsker
å gå med å åpne for lavprisimport. Vi møter dette i sterkest grad hos oss ved endring
av markedsadgang for jordbruksvarer.
Kommisjonen ønsker å fokusere på tre hovedtema i norsk handelspolitikk overfor land i sør. Det første omfatter behovet for reformer i det internasjonale handelssystemet. Det andre gjelder utforming av norsk eksport- og importpolitikk innenfor
de muligheter det internasjonale regelverk gir, og det tredje behovet for et sterkere
samspill mellom handelspolitiske og andre utviklingspolitiske tiltak.
5.7.1
Reformer i det internasjonale handelssystemet
Det viktigste arbeidet knyttet til bedring av lav- og mellomvelferdslandenes rammebetingelser for handel vil skje innenfor GATT/WTO. Den siste GATT-runden vil
kunne gi mange av disse landene bedre betingelser og muligheter dersom oppfølgingen gjennom WTO blir slik at sør-landenes interesser blir sterkere vektlagt og en
klarer å støtte opp med en generell utviklingspolitikk. Hittil har internasjonal handelspolitikk i sterk grad vært preget av de høyindustrialiserte lands interesser.
Lav- og mellomvelferdsland og GATT-runden.
Den nye GATT-avtalen ble ferdigforhandlet i 1993 og undertegnet i Marrakech i
april 1994. For første gang i GATTs historie var flere grupper av land i sør aktive
deltakere i hele prosessen fram til den nye avtalen og påvirket dens utfall. Omtrent
samtlige land i sør har undertegnet den nye avtalen, selv om ikke alle er like begeistret for den. Deres syn er at deltakelse i et felles globalt regelverk gir større stabilitet
og sikkerhet for det enkelte land enn om det står utenfor avtalen, og at forhandlingsresultatet har gitt fordeler som overstiger ulempene.
Resultatet av avtalen innebærer bl.a.:
– at det skal gjennomføres generell tollnedsettelser for alle varer. Industrilandene
har forpliktet seg til å redusere importtollen på industrivarer med mellom 35 og
40 prosent over 5 år. Høye tollsatser er redusert mer enn lave, tolleskaleringen
er noe redusert og en del lave tollsatser er fjernet helt. Dessuten skal Multifiberavtalen (MFA) utfases over 10 år og andre, såkalte frivillige eksportbegrensingsavtaler, skal fases ut over fire år;
– at handelen med tjenester, bl.a. skipsfart, finasielle tjenester, forsikring, telekommunikasjoner, veitransport og turisme, inngikk som endel av GATT gjennom en særskilt avtale;
NOU 1995:5
Kapittel 5
–
–
–
–
201
at handelen med jordbruksprodukter går inn i en reformprosess med sikte på et
mer markedsorientert handelssystem. Alle kvantitative importrestriksjoner er
gjort om til tollbasert importvern. Tollsatsene skal reduseres med minst 15% og
med i gjennomsnitt 36% over en periode på 6 år. Omfanget av handelsforvridende internstøtte skal reduseres med 20%, eksportsubsidier skal reduseres med
36% og subsidierte eksportkvanta med 21% over gjennomføringsperioden på 6
år;
at GATT også omfatter handel med såkalt intellektuell eiendom, dvs. beskyttelse av rettigheter knyttet til varemerker, bøker, plater, film og andre åndsverk,
programvare for datamaskiner, medisiner samt bioteknologiske oppfinnelser;
at muligheten til å opprettholde investeringslover som begrenser hvor investor
skal foreta sine innkjøp blir begrenset;
at det opprettes en ny verdenshandelsorganisasjon World Trade Organisation WTO.
De økonomiske virkningene av den nye GATT-avtalen.
Foreløpige beregninger viser, ikke overraskende, at storparten av gevinsten ved
handelsliberaliseringen i første omgang vil tilfalle de landene som nå handler mest,
dvs. i første rekke høyinntektslandene i nord og i en viss grad mellomgruppelandene. Studien viser at den årlige globale verdiskapningen vil øke med mellom 212
og 274 milliarder USD. Av dette vil mellom 139 og 188 milliarder USD tilfalle
OECD-landene. Sør-land og de tidligere statshandelslandene vil få en økning i årlig
verdiskapning på mellom 65 og 86 milliarder USD, et beløp som er større enn
dagens bistandsoverføringer. Fordelingen av gevinsten er bestemt av forhold som
størrelsen på utenrikshandelen, graden av beskyttelse i utgangspunktet, nettoposisjon når det gjelder handel med tekstil- og landbruksvarer og eventuelle spesielle
tollpreferanser (som GSP, Lomé-avtalen med EU, etc.)
Av sør-landene vil land i Asia og Latin-Amerika trekke de størst fordelene,
mens lavvelferdslandene som gruppe på kort sikt vil tape. En spesiell grunn er at
reduksjonen i subsidiering av jordbruksvareeksport fra overskuddsområder i de
industrialiserte deler av verden vil medføre at verdensmarkedets priser vil stige noe
og matvareimporterende land vil få høyere kostnader. På lengre sikt kan også disse
landene tjene på avtalen dersom de i ly av de høyere prisene oppnår vekst i sitt eget
jordbruk. Det er videre klart at de overføringene fra industrialiserte land til lav- og
mellomvelferdsland som nå skjer i form av subsidier på jordbrukseksport, ville ha
en mye sterkere utviklingseffekt dersom overføringene skjedde direkte til utviklingsformål. Ett av de viktige siktemålene ved behandling av jordbrukssektoren i
den nye GATT-avtalen var nettopp å få redusert omfanget av dumpingeksport av
jordbruksvarer fra rike industriland fordi det bl.a. har skapt betydelige problemer
for jordbruksproduksjonen i mange land i sør.
De minst utviklede landene (MUL)43 har fått unntak fra de fleste krav om gjensidig liberalisering. Men mange av beskyttelsesklausulene må bygges ned etter 10
år, noe som virker å være i korteste laget. Eksempelvis har høyinntektslandene
beskyttet sin teko- industri ut over hva GATT-avtalen ordinært ga adgang til i 20 år
og de har fått en nedtrappingsperiode for MFA-avtalen på inntil 10 år.
43. GATTs grunnlag for handelspolitiske diskriminering er grupperingen av Minst Utviklede land,
MUL, utarbeidet av FN. Denne Kommisjonen bruker UNDPs inndeling etter Human Development Index. Oversikt over disse to inndelingene og også Verdensbankens inndeling etter inntektsnivå er gjengitt i vedlegg II. Kommisjonen er innforstått med at faktisk gjennomføring av
norske handelsordninger overfor land i sør må skje med utgangspunkt i en GATT-konform inndeling av land.
NOU 1995:5
Kapittel 5
202
Landene i Sør sin kritikk
Mange land i sør har vært kritiske til deler av den nye GATT-avtalen og mange
opposisjonsgrupper i disse landene har gått ut med kraftig kritikk av hele avtalen.
Innvendingene gjelder den ulike fordelingen av gevinstene ved avtalen og spesielt
at noen land blir netto tapere. For det andre reises det kritikk mot den trege nedbygging av handelshindringer i nord i forhold til den hurtige liberalisering som forventes av sør-landene. Det er også uttrykt tvil om beskyttelsesmulighetene for egen
industri i sør er tilstrekkelige.
Den generelle nedsettelsen av tollsatsene gir en positiv effekt, spesielt for de
landene i sør som har stått utenfor GSP-systemer og andre preferanseordninger som
f.eks. Lomé-avtalen mellom ACP-landene og EU. På den andre siden vil effekten
av slike preferanseordninger nå bli svekket når det generelle tollnivået går ned. Preferanseordningene har først og fremst omfattet landene med lavest inntektsnivå og
deres relative posisjon vil nå bli svekket. Det kan derfor være behov for å vurdere
nye støtteordninger for disse landene.
Flere land i Asia er skeptiske til å åpne for import av jordbruksvarer som ris.
Mange er også skeptiske til at adgangen til å ta ut patenter kan føre til dyrere medisiner og såkorn i mange land og også frata mange bønder og urbefolkninger rett til
å utnytte eget genmateriale.
Mange av sør-landenes innvendinger bygger på en generell skepsis mot en mer
åpen handel der frykten for å tape i en mer internasjonal konkurransesituasjon er
utbredt. Når GATT- runden heller ikke ga bedre løsninger på to sentrale felt som
råvarer og adgang til friere arbeidsvandring, føler mange i sør at deres prioriterte
behov ble dårlig ivaretatt i den nye avtalen.
I noen miljøer er det uttrykt en sterk skepsis mot den «ensretting» de mener følger av en globalisering av økonomien. De frykter at den økonomiske markedsliberalismen vil undergrave mangfold og regionale samarbeidsløsninger, og bevirke en
ennå skjevere inntektsfordeling i og mellom land.
Etter en samlet vurdering har imidlertid landene i sør akseptert og sluttet seg til
avtalen. Selv om fordelene er ujevnt fordelt, vil disse relativt sett bety like mye for
små som for store eksportører. De ser også fordelen i at det finnes et felles regelverk
og en internasjonal instans som kan mekle og eventuelt dømme i tvister og at konflikter ikke ensidig kan avgjøres av den sterke part i et bilateralt forhold. Også andre
sider ved de nye reglene som bestemmelsene om anti-dumping og ikke minst perspektivet om lavere toll og færre tekniske og kvantitative handelshindringer, vil
kunne virke svært fordelaktig for mange land i sør, spesielt i mellominntektsgruppen.
GATT-avtalen har gitt mange land i sør bedre muligheter, men den er likevel i
hovedsak preget av de høyindustrialiserte landenes handelsinteresser. Sett fra sør er
det viktig at arbeidet innenfor WTO snarest tar fatt på tiltak og reformer som kan
rette på dette. Som nevnt i "Erfaringene" i kap. 2 vil land i sør bl.a. være opptatt av:
– at lavvelferdsland som taper på effektene av den siste GATT-runden blir kompensert for dette, bl.a. for høyere matvarepriser ved ressursoverføringer som
kan stimulere deres egen jordbruksproduksjon;
– at nedbyggingen av beskyttelsestiltak i nord, som spesielt MFA-avtalen, skjer
raskere enn vedtatt i GATT-avtalen;
– at spesielt lavvelferdsland gis muligheter til bedre beskyttelse for sin industrioppbygging;
– at lavvelferdsland som mister fordelene ved preferanseordninger får kompensasjon eller andre støtteordninger;
– at det arbeides videre også innenfor GATT med tiltak på råvaresiden;
– at det arbeides fram tiltak som kan lette mulighetene for arbeidsvandringer;
NOU 1995:5
Kapittel 5
–
–
203
at de nye patentreglene ivaretar interessene til lokale brukere av biologisk materiale;
at lavvelferdsland får full anledning til å organisere sine interesser ved å danne
regionale handelssystemer, eller felles tiltak for å påvirke markedsforholdene
for sine produkter.
Mot slutten av arbeidet med den nye avtalen kom det opp stadig sterkere krav fra en
del land i nord om at handelspolitikken også bør ses i sammenheng med miljøeffekter av produksjon og transport, og sosiale forhold i ulike land. Dette er problem som
sikkert vil komme til å prege dialogen mellom nord og sør i sterkere grad i åra framover.
Hovedkonflikten vil ha sammenheng med at mange industriland ønsker å stille
krav om miljø og sosiale forhold i eksportland, noe mange land i sør vil oppfatte
som nye former for proteksjonisme. Slike krav ble avvist av sør-landene under forhandlingene. Foreløpig er det derfor bare bestemt at WTO skal arbeide videre med
disse spørsmålene.
Kommisjonens vurderinger og forslag
Kommisjonen mener at den nye GATT-avtalen i hovedsak er til fordel for landene
i sør. Det er også åpenbart at den videre debatt og forhandlinger om globale handelsspørsmål nå i all hovedsak vil foregå innenfor den nye verdenshandelsorganisasjonen WTO. (Se særmerknad fra Enge, plassert sist i "Handel og utvikling. Nye
handelspolitiske tiltak" i kap. 5.7.)
Kommisjonene mener at Norge bør konsentrere sin innsats om å bidra til å
skape bedre og mer rettferdige betingelser for land i sør innenfor det internasjonale
handelsregimet. Men Kommisjonen mener ikke at Norge automatisk skal gi støtte
til alle ønsker og krav som framsettes fra land i sør om reformer i det internasjonale
handelsregimet. Spesielt bør det vises forsiktighet med forsvar for permanente proteksjonistiske tiltak også i sør, som undergraver deres egen mulighet til å utvikle en
konkurransedyktig industri på lengre sikt.
Erfaringene fra debatten om Ny Økonomisk Verdensordning på 1970-tallet
illustrerer også at det ikke bør gjøres nye forsøk på å overstyre prisene på det internasjonale råvaremarkedet gjennom internasjonale avtaler uten tilstrekkelig kontroll
over selve markedet. For de råvareeksporterende landene er det forøvrig langt viktigere å utvikle et mer allsidig råvarebearbeidende næringsliv enn å forsøke å opprettholde et kunstig høyt råvareprisnivå som gir incitament til fortsatt råvareavhengighet.
I dag finnes det ingen internasjonal råvarepolitikk. Mot slutten av åttitallet brøt
tre av de fire operative råvareavtalene sammen. De store konsumentland har trukket
seg ut av arbeidet med internasjonale råvareavtaler. Fellesfondet for råvarer, som
først trådte i kraft i 1989, har mistet tre av sine OECD-medlemmer. Arbeidet i FNs
organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD) møter liten interesse, og organisasjonen er på leting etter en profil som medlemmene finner interessant.
Men viktige problemer som lå bak de omfattende forhandlingsrundene mellom
nord og sør på syttitallet er fortsatt uløste. For mange av de fattigste landene er
eksporten i dag konsentrert om færre råvarer enn for tjue år siden. Dette gjelder spesielt land i Afrika som i tillegg har fått redusert sine markedsandeler i handelen med
viktige råvarer. Disse landene opplever et internasjonalt samfunn med dårlig samordning mellom bistands- og handelspolitikk og mellom omstillingskrav på makroplan og nasjonal jordbrukspolitikk. Resultatet er ofte blitt motstridende råd og
arbeidsprogram som har motvirket hverandre.
NOU 1995:5
Kapittel 5
204
Behovet for en mer helhetlig politikk er blitt en stadig sterkere utfordring til det
internasjonale samarbeidet. Dette ble også erkjent under arbedet med den siste
GATT-avtalen, og det ble oppnådd enighet om å vurdere nye samarbeidsformer
mellom Bretton Woods institusjonene og WTO. Kommisjonen finner dette verdifullt, men vil, som nærmere drøftet i "Videreutvikling og reformer i det multilaterale systemet" i kap. 5.8, peke på behovet for å trekke de øvrige deler av FN-systemet inn i dette arbeidet. Hovedpoenget er at det må finnes nye samarbeidsformer for
internasjonale råvarespørsmål.
En mulighet for å oppnå dette kan være gjennom et utdypet samarbeid mellom
UNCTAD og WTO som trekker på den komplementære kompetanse som finnes i
disse to institusjonene i områdene handel, råvarer og utvikling. I tillegg kommer
behovet for samordning mellom de to organisasjonenes arbeid med miljøspørsmål.
En løsning vil være å legge ned UNCTAD som selvstendig enhet og at oppgavene
integreres i WTOs virksomhet. Ved en slik form for organisasjonsmessig forenkling
kunne en også trekke inn Fellesfondet for råvarer hvis virksomhet neppe har svart
til forventningene. Et alternativ kan være at Fellesfondet legges til International
Trade Centre, ITC. Uavhengig av hvilke løsninger som finnes på de organisatoriske
spørsmål, vil Kommisjonen peke på behovet for fortsatt oppmerksomhet mot de
spesielle problemer de råvareeksporterende land står overfor. Tiltak må rettes inn
for å gi dem økte inntekter fra en bærekraftig ressursutnytting av råvarene. De trenger en positiv verdiskapning i råvaresektoren for å kunne finansiere den nødvendige
ekspansjonen i andre sektorer.
Kommisjonen vil understreke betydningen av at det arbeides fram nye reformer
i det internasjonale handelsregimet som gir landene i sør minst like gode betingelser
for sin eksport som deres konkurrenter i nord. Norge bør også akseptere, og innenfor WTO arbeide for, at de innrømmes spesielle preferanser i en lengre periode så
lenge deres utviklings- og velferdsnivå er langt under vårt i nord, også for produkter
der de er sterkt konkurransedyktige, for at de på denne måten skal kunne ha muligheter til å ta inn på avstanden mellom sør og nord. Norge må arbeide for at den nye
WTO får som en sentral oppgave å arbeide fram et handelssystem som stimulerer
til en økt og mer differensiert eksport fra land i sør.
Kommisjonen mener det er viktig å akseptere - og stimulere - tendensen til økt
regionalt samarbeid og økonomisk integrasjon mellom land i sør, såvel som innen
regioner som omfatter land både i sør og nord, som omtalt i "Erfaringene" i kap. 2.
Erfaringene tilsier at slikt regionalt samarbeid styrker deltakerne på gjensidig basis,
samtidig som de som regel ikke er til hinder for global handelsliberalisering.
Kommisjonen vil også gå inn for at Norge arbeider for at WTO skaper grunnlag
for en mer konsistent handelspolitikk på to sentrale felt:
* En mer positiv diskriminering ikke bare generelt overfor land i sør, men også
mellom ulike grupper av land, som f.eks. mellom lavvelferdsland og mellomgruppeland. Dette er allerede akseptert ved at MUL-land har fått en spesiell status. Det er
viktig at dette prinsippet følges opp, både slik at land som har det vanskeligste
utgangspunktet oppnår de største fordelene, men også slik at land som ikke lenger
bør ha spesialstatus fordi de ikke lenger bør betraktes som «utviklingsland» , heller
ikke bør oppnå preferanser på linje med land som virkelig trenger det.
* Bredere internasjonal enighet om å redusere eller helst fjerne subsidier som
konkurranseelement ved eksport til land i sør. Slike subsidier i form av blandede
kreditter, gavepakker, bundet bistand, subsidiert eksport av jordbruksvarer mm er
nå meget utbredt internasjonalt.
Kommisjonen har flere steder understreket at det er viktig for lav- og mellomvelferdslandene å kunne bygge opp sitt eget næringsliv slik at mennesker på et svært
lavt inntektsnivå kan komme med i verdiskapning og dermed inntektsopptjening.
NOU 1995:5
Kapittel 5
205
Også den nye GATT-avtalen erkjenner behovet for at landene på det laveste inntektsnivå kan få beholde sterkere beskyttelse av sitt næringsliv i en oppbyggingsperiode og Kommisjonen går inn for at Norge innenfor WTO skal arbeide for å få forsterket disse ordningene.
Subsidiering av eksport fra de industrialiserte land har den motsatte effekt av
det en her søker å oppnå. Argumentet om utkonkurrering av lokalt næringsliv i land
i sør gjelder ikke bare i forhold til den produksjon som nå faktisk foregår i disse landene, men også i forhold til den nye produksjonen de må utvikle dersom de skal få
et mer allsidig næringsliv og kunne hevde seg på eksportmarkedet. Det er derfor
vanskelig å finne fram til enkeltprosjekt der eksportsubsidiering ikke er skadelig
fordi det på forhånd er vanskelig å finne ut hvilken produksjon som kan bli utviklet
i land i sør. Med det allsidige ressursgrunnlaget som landene i sør totalt sett har, er
det vel i utgangspunktet knapt noen produksjon som ikke kan tenkes å bli utviklet i
sør.
OECD-avtale om begrensning av eksportsubsidier
Eksportstøtteordningene for industrivarer reguleres av OECD Consensus som er en
avtale inngått mellom OECD-landene med sikte på å begrense bruken av eksportsubsidier. Til tross for at mange av de store aktørene i OECD har vært tilbakeholdne
med å redusere subsidiene innen sine prioriterte markedssegmenter, er det lyktes i
stor grad å begrense eksportsubsidier.
Subsidier som tillates etter Consensus-avtalen er begrenset til kapitalvarer som
også stort sett er teknisk avanserte produkter. Det tillates ikke lenger subsidier ved
salg til kjøper i industriland og mellomvelferdsland (Consensus-kategori I og II) og
rentesubsidiene ved salg til de fattigste landene (Consensus-kategori III) er nå lave
og vedtatt avviklet fra 1996.
Overføringer til sør via subsidier på eksport har mindre utviklingseffekt enn
overføringer direkte for formålet, forutsatt at ressursene brukes til tiltak med god
utviklingseffekt. Og det er den langsiktige utviklingseffekten av ressursoverføringen som er viktig i sammenheng med Kommisjonens mandat. I en kortsiktig sammenheng vil mange lavinntektsland i sør komme ut som tapere i statistikken når
eksportsubsidier faller bort. Men siden det eneste grunnlaget for oppbygging av et
varig grunnlag for positiv økonomisk og sosial utvikling i lavvelferdsland, er økt
verdiskaping på grunnlag av egne ressurser, kan langsiktige skadevirkninger av
eksportsubsidier være store.
Eksportstøtteordningene for industrivarer reguleres av OECD Consensus (se
tekstboks) som er en avtale inngått mellom OECD-landene med sikte på å begrense
bruken av eksportsubsidier. Subsidiene kan bare gjelde kapitalvarer, som ofte er
teknologisk avanserte. Rentesubsidier ved salg til lavvelferdsland/MUL er i dag
lave og er vedtatt avviklet fra 1996. Til tross for at mange av de store aktørene i
OECD har vært tilbakeholdne med å redusere subsidiene innen sine prioriterte
områder, er det lyktes å begrense slike eksportsubsidier.
NOU 1995:5
Kapittel 5
206
Blandede kreditter er en internasjonal form for bundet bistand som er et unntak
fra Consensus-avtalen og forøvrig reguleres gjennom Helsinki-avtalen av 1992
mellom OECD-landene.
Blandede kreditter vil som regel gjelde hel- eller delleveranser til nøkkelferdige
prosjekter. Bistandsmidler brukes sammen med andre former for finansiering.
Minimum gaveelement er på 35 til 50 prosent avhengig av type mottakerland.
Helsinki-avtalen innførte nye vesentlige begrensninger for bruken av blandede
kreditter. Det ble forutsatt at prosjekter rettet mot mellomvelferdsland med inntjening som kunne forsvare kommersiell finansiering, ikke skulle kunne tilbys blandet
kreditt. Dette har halvert bruken av blandet kreditt internasjonalt og har dreid kredittene mot mer sosialt rettede prosjekter og prosjekter i lavvelferdsområder.
Fra norsk side er det en forutsetning for å yte blandet kreditt at prosjektet tilfredsstiller NORADs krav til utviklingseffekt, miljøprofil etc. Blandede kreditter
skal i størst mulig utstrekning gå til prosjekter vunnet gjennom internasjonale
anbudskonkurranser og der det kan forventes at tilbud fra konkurrentene er subsidiert med bistandsmidler.
For blandet kreditt, i likhet med øvrige former for bundet prosjektbistand, er det
et problem at det kan ligge et incitament til å gjøre leveransen fra giverlandet mer
omfattende enn nødvendig, dersom finansieringen i hovedsak er begrenset til leveranser produsert i giverlandet.
Kommisjonen ser arbeidet med avvikling av Consensus-kreditter som positivt
og mener at Norge bør være en pådriver i å videreføre arbeidet med reduksjon av
slike ordninger. Dette må imidlertid ikke skje på en slik måte at det fører til økning
i andre former for bundet bistand som benyttes i stor grad av andre giverland og som
faller utenfor internasjonalt regelverk og innsyn.
Kommisjonen mener at det videre arbeidet med begrensninger og kontroll med
denne typen finansiering nå bør skje i WTO som har medlemmer såvel fra lav- og
mellomvelferdsland som fra OECD, slik at også land i sør skal kunne delta i prosessen.
Subsidiert eksport av jordbruksvarer fra overskuddslagre i rike industriland er
antakelig det klareste eksemplet vi har hatt på skadelig konkurransevridning i forhold til strevet med å bygge opp næringsliv i lavvelferdsland. Dette er det området
der mange lavvelferdsland på kort sikt har lettest for å oppnå en eksportrettet produksjon, både av primærprodukt og industrielt bearbeidede. Dette var også en av
grunnene til at det ble lagt stor vekt på å redusere omfanget på denne subsidieringen
i den siste GATT-avtalen.
Kommisjonen mener Norge innenfor WTO bør være en pådriver for en videre
reduksjon og etter hvert full avvikling av adgangen til eksportsubsidier både på
jordbruks- og industriprodukter.
Miljø og sosiale hensyn
Kommisjonen er av den oppfatning at hensynet til vårt felles miljø er så viktig at
dette må innarbeides også i regelverket for handelspolitikken. Det kan ikke aksepteres handelspolitiske hindringer for gjennomføring av en forsvarlig miljøpolitikk.
(Se særmerknad fra Bach, plassert sist i "Handel og utvikling. Nye handelspolitiske
tiltak" i kap. 5.7.) De miljøpolitiske virkemidlene må imidlertid brukes på en mest
mulig effektiv og målrettet måte. Derfor bør en f.eks. ikke hindre handel på generell
basis dersom transporten foregår på en forurensende måte, men arbeide for at transporten blir mindre forurensende, evt. blir redusert i volum. Samtidig må miljøtiltak
NOU 1995:5
Kapittel 5
207
gjennomføres på en gjensidig akseptabel og rettferdig basis, gjennom internasjonale
avtaleverk der det er bred enighet om tiltakene, og ikke ved bilaterale eller ensidige
tiltak som lett kan utnyttes proteksjonistisk. Her bør det være mulig å bygge brede
internasjonale allianser basert på felles interesser i å begrense forurensning og andre
miljøødeleggelser. Når slike internasjonale miljøavtaler er inngått, bør det være
fullt akseptabelt at også handelspolitiske tiltak kan støtte opp under slike avtaler,
f.eks. ved at det legges straffetoll på produksjon eller omsetning som ikke tilfredsstiller inngåtte avtaler.
Prisippielt bør all handel skje på grunnlag av de totale samfunnsøkonomiske
kostnadene ved produksjon, transport og forbruk av de aktuelle varer og tjenester.
Det er i dag langt fram til å nå dit både på grunn av manglende kunnskaper om de
miljømessige konsekvensene av den økonomiske virksomheten som finner sted i
verden, og ikke minst på grunn av manglende kunnskaper og enighet om hvordan
en skal få til en global styring av miljøkonsekvensene av menneskelig virksomhet.
I det langsiktige og møysommelige arbeidet med å forbedre kunnskapsnivå og styringsevne må en ta hensyn til de utviklingsinteresser og behov landene i sør har.
Kommisjonen mener at den samme tankegang kan ligge til grunn for å benytte
handelspolitiske virkemidler til å støtte opp under internasjonalt aksepterte minstekrav til sosiale forhold i arbeids- og produksjonslivet. Slike minstekrav må derfor
tilpasses realitetene i lavvelferdslandene for å kunne utgjøre akseptable normer, og
ikke undergrave de konkurransemessige fortrinn som disse landene har, eller utnyttes til ny proteksjonisme i nord. Innen ILO finnes det noen sentrale konvensjoner
om arbeideres rettigheter til organisering, m.v. og disse kan benyttes videre (dersom
de har bred aksept også i lavvelferdsland) som minstestandarder. På et slikt grunnlag vil det være akseptabelt å benytte handelspolitikk for å motvirke fordelene ved
ikke å følge minimumstandardene.
Kommisjonen vil også peke på at det nivå for økonomisk og sosial utvikling
som landene har nådd, også vil være avgjørende for de sosiale forhold i arbeids- og
produksjonslivet. Dermed får vi også fra dette utgangspunktet sett sammenhengen
mellom den samlede sørpolitikken, utvikling og handel.
5.7.2
Norske eksportordninger overfor lav- og mellomvelferdsland.
Kommisjonen har tidligere pekt på den økende vekt som landene i sør legger på
handel som drivkraft for utvikling. Norsk handelspolitikk overfor sør bør derfor
utgjøre en stadig viktigere del av vår utviklingspolitikk. Den nylig avsluttede forhandlingsrunden i GATT gir også Norge nye virkemidler for å føre en mer aktiv
handelspolitikk overfor sør.
Når det gjelder tiltak for å fremme norsk eksport til landene i sør, er Kommisjonen positivt innstilt til økt handelssamkvem, og ser gjerne at dette styrkes innenfor
de muligheter de internasjonale handelsordninger gir og i samsvar med de retningslinjer for norsk politikk som Kommisjonen går inn for i avsnitt 5.7.1. Kommisjonen
mener at bare eksportstøtteordninger som virker utviklingsfremmende ved å
fremme produksjon, sysselsetting og inntektsgrunnlag eller miljørelatere investeringer, bør finansieres som utviklingsbistand.
Denne Kommisjonens mandat er å vurdere norsk politikk innenfor målområdet
sør-politikk og utviklingssamarbeid. Virkemidler som kan tenkes brukt for å nå
målene innenfor dette området kan imidlertid også ha virkninger på andre målområder for norsk politikk, bl.a. innenlands næringsutvikling. Stortinget har ansvar for
å trekke de helhetlige konklusjonene og fatte beslutninger der det er konflikt mellom ulike målområder. Kommisjonen må spesielt søke å belyse konsekvensene på
det sør-politiske området.
NOU 1995:5
Kapittel 5
208
Budsjettmidler til utviklingsbistand og spesielle eksporttiltak overfor lavvelferdsog mellomgruppeland skal brukes til å fremme økonomisk og sosial utvikling
i disse landene. Det er andre ressurser og andre virkemidler som må brukes for å nå
andre mål for norsk politikk. Også for å ha troverdighet når vi innenfor internasjonale fora som WTO skal arbeide for å få industrialiserte land generelt til å gå bort
fra en eksportsubsidieringspraksis både for jordbruks- og industrivarer, er det viktig
at vi er ryddige når det gjelder argumentasjonen for egen praksis.
Regjeringen har uttrykt, bl.a. i St.meld.nr. 51 (1991-92), at den ønsker å redusere bruken av blandede kreditter (se nærmere om blandede kreditter i tekstboks i
tilknytning til 5.7.1) og at den innenfor OECD vil arbeide for å få internasjonal oppslutning om dette. Inntil en får internasjonal oppslutning om avvikling, møter vi det
problemet at norsk næringsliv opplever negativ diskriminering i forhold til næringslivet i andre høyindustrialiserte samfunn som praktiserer ordningen, dersom norske
myndigheter ikke følger opp på samme måte.
Etter OECD-reglene må et prosjekt under ordningen bli vurdert som utviklingsfremmende og norsk leverandør må normalt få avtalen gjennom en internasjonal
anbudskonkurranse. Gaveelementet skal være på minimum 50% for prosjekt i
MUL-land og 35% i øvrige land i sør.
Kommisjonen mener at Norge bør være en pådriver i å videreføre arbeidet med
reduksjon med sikte på full avvikling av blandede kreditter. Norge bør både i sin
egen praktisering av blandede kreditter og i sin argumentasjon for den inntil Norge
har avviklet den, underbygge de bestrebelsene Norge må gjøre for å få internasjonal
oppslutning om fjerning av subsidier ved eksport til land i sør.
Så lenge Norge benytter ordningen med blandede kreditter, mener Kommisjonen at det er vesentlig at den i større grad enn i dag gir et incitament til å inkludere
leveranser fra lokale leverandører og fra andre lavvelferdsland. Kommisjonen
anbefaler derfor at den eksisterende ordning gjennomgås med sikte på å inkludere
mere lokale leveranser og leveranser fra andre lavvelferdsland innenfor norsk
finansiering. Parallellfinansiering på grunnlag av en samarbeidsavtale mellom
Norge og en multilateral institusjon om gjennomføring av prosjekter innebærer binding til kjøp av varer og tjenester i Norge. Det skal skje på grunnlag av en anbudskonkurranse i Norge. Men også her vil vi på grunn av bindingen til norsk leveranse,
ha diskriminering i forhold til næringslivet i land i sør.
Kommisjonen mener at en på samme måte som for blandet kreditt, må endre
norsk praktisering av parallellfinansiering slik at en oppnår større andeler for leveranser fra land i sør. Kommisjonen mener også at den negative diskrimineringen
av næringslivet i land i sør i kan reduseres ved at anbud på leveringer til slikeprosjekt skal være åpen for næringslivet i lavvelferdsland i tillegg til i Norge. Eksportkredittgarantiordningen overfor land i sør er en ordning som kommer i tillegg til
den ordinære eksportkrdittgarantien som GIEK administrerer. Behovet for tilleggsordning henger bl.a. sammen med at det kan oppstå et valutaknapphetsproblem i
angjeldende land i sør. Behovet for garantien oppstår når kjøperens betaling for
leveransen i lokal valuta ikke kan omveksles til en konvertibel valuta. Det er en forutsetning at NORAD har foretatt en bistandsmessig vurdering av prosjektene.
Eksportkredittgarantiordningen bør tilpasses de endrede omstendigheter i sør. I
mange kjøperland er det ikke lenger ønskelig eller mulig med statlig motgarantist.
Ordningen for opplæringsstøtte ved levering av kapitalvarer fra en norsk produsent
er knyttet til levering av en norskprodusert kapitalvare og tar sikte på i sikre forsvarlig drift og vedlikehold av denne.
Kommisjonen mener at eksportkredittgarantiordningen og ordningen med opplæringsstøtte er fornuftige ordninger som bør fortsette.
NOU 1995:5
Kapittel 5
209
5.7.3
Norske importordninger overfor lavvelferdsog mellomgruppeland.
Importrestriksjoner, særlig de som spesielt rammer lavvelferdsog mellomgruppeland, virker negativt diskriminerende overfor næringslivet i land i sør i forhold til
vårt eget. Mange av de samme argumentene som ble brukt ved vurdering av
eksportsubsidier er relevante også for importrestriksjoner. Importrestriksjoner betyr
riktignok ikke utgifter på utviklingsbudsjettet, men de reduserer den utviklingseffekt som land i sør vil få ved å kunne eksportere.
Importrestriksjoner vil enda klarere enn eksportsubsidier være begrunnet i
andre mål for norsk politikk enn de som har med utviklingspolitikk overfor land i
sør å gjøre. Importvern for norsk jordbruksproduksjon er selvsagt innført av hensyn
norsk jordbruk og det som jordbruket betyr for det norske samfunn, ikke av hensyn
til økonomisk og sosial utvikling i land i sør.
Norske myndigheter må selvsagt foreta en avveiing av virkningene på målene
både for norsk næringsutvikling og norsk utviklingspolitikk overfor lavvelferdsog
mellomgruppeland når de vurderer restriksjoner på import til Norge. Denne Kommisjonen vil understreke at det også her er viktig å være ryddig i argumentasjonen
for restriksjonene dersom Norge skal ha troverdighet i internasjonale fora når vi skal
arbeide for å bedre land i sør sine posisjoner innenfor internasjonal handel.
Det er utenfor denne Kommisjonens mandat å vurdere andre målområder for
norsk politikk enn det som har med sør-politikk å gjøre. Men Kommisjonen vil, med
bakgrunn i sitt mandat,understreke hvor viktig det er for økonomisk og sosial utvikling i land i sør at de både får bedret sin markedsadgang til høyinntektsland og
anledning til å beskytte sin egen produksjon i en oppbyggingsfase. Dette kan selvsagt ikke skje uten vesentlige omstillingsproblemer for oss dersom det skal skje i et
slikt omfang at det virkelig fører til utjevning av økonomiske og sosiale kår mellom
sør og nord.
I Norge, som i de aller fleste høyindustrialiserte land, er det jordbruket som
næring som klart har størst beskyttelse mot konkurranse utenfra. Dette har bl.a. sin
bakgrunn i at vesentlig reduksjon i produksjonsomfang i jordbruk kan ha sterkere
virkning på bl.a. bosettingsmønster enn produksjonsnedgang i andre næringer.
Dessuten er det i mange land knyttet sterke kulturelle og sosiale tradisjoner til jordbruket. På den andre sida vil mange lavvelferdsland, det gjelder i særlig grad slike
land i Afrika sør for Sahara, ha jordbruksprodukter og foredlede jordbruksvarer som
det området der de raskest kan komme i gang med eksportproduksjon.
Kommisjonen vil derfor understreke det dilemmaet vi står overfor mellom å
verne vesentlige tradisjoner og verdier i vårt eget samfunn, og satse kraftfullt og
åpent på å bedre utviklingsmuligheter i lavvelferdsland.
Norge utgjør ikke noe stort marked for lavvelferdsog mellomgruppeland.
Likevel innebærer betalingen av importen fra sør en valutaoverføring som er
vesentlig større enn bistanden. Hovedspørsmålene er hva som kan gjøres for å øke
importen, og spesielt hva kan gjøres for å øke importen fra de fattigste landene.
Norges importpolitikk overfor sør preges i dag av en kombinasjon av handelshindringer både av tollmessig og ikke-tollmessig karakter (spesielt for jordbruksvarer og teko-produkter), og importfremmende tiltak som GSP-ordningen, NORIMPODs virksomhet og spesielle handelsavtaler (Norden-SADC og TØIS-avtalene).
Kommisjonen mener vi må få en samlet gjennomgang av alle ordningene for norsk
importpolitikk overfor landene i sør, innenfor rammen av den nye GATT-avtalen,
og i lys av de utfordringene Kommisjonen har presentert ovenfor.
Tiltakene knyttet til NORIMPOD såvel som eksisterende TØIS-avtaler og
SADC-avtalen og tilsvarende, bør knyttes opp til det foreslåtte utvidete samarbeidet
med land i sør. Kommisjonen er skeptisk til at det bør inngås flere bilaterale avtaler
eller tilsvarende ordninger som skaper ytterligere diskriminering mellom handels-
NOU 1995:5
Kapittel 5
210
partnere i sør, dersom dette ikke skjer ut fra klare kriterier som enten er basert på et
skille mellom lavvelferdsland og mellomgruppeland,eller klart stimulerer til regionale samarbeidstiltak i sør (som SADC).
For industrivarer er det få nye tollkonsesjoner som kan gis land i sør når det
gjelder adgangen til det norske markedet. Årsaken er at for de aller fleste varer
møter sør små tollhindringer for sin eksport. I gjennomsnitt vil den norske tollbeskyttelsen være på bare to prosent når den nye GATT-avtalen er gjennomført, og
alle utviklingslandene er gitt tollfri adgang for nesten alle industrivarer ved eksport
til Norge. Unntakene gjelder visse kategorier av tekstiler og klær.
For tekstil- og klesimport fra MUL har Norge i dag 0-toll og ingen kvantitative
restriksjoner (kvoter). Import fra land i mellomgruppen er i dag belagt med toll
(25%) og kvoter på fire produktkategorier. Etter at den nedtrappingen av tollsatsene
over 10 år som Norge har forpliktet seg til, er gjennomført, vil de norske tollsatsene
være opp mot 14% for land utenfor EØS-området.
GATT-avtalen forutsetter en avvikling av mengderestriksjonene i MFA over ti
år. Regjeringen legger i sin GATT-proposisjon opp til en fem års avviklingsperiode.
Etter Kommisjonens mening bør en kunne avvikle mengderestriksjonene for alle
fire produktkategorier umiddelbart for de land dette gjelder. Om importen skulle
utvikle seg slik at det oppstår vesentlige problemer, er det adgang til å bruke de
beskyttelsesmekanismer etter GATT-avtalen.
For landbruksvarer vil vi som vist i "Nødhjelp og bistand: Hva har vi lært?" i
kap. 2.4 ved overgangen fra mengdebasert til tollbasert vern, få svært høye tollsatser
på de jordbruksvarer som produseres i Norge. Dette er en konsekvens av at tollsatsene i utgangspunktet skal erstatte en full beskyttelse for norsk produksjon av varer
som er viktige i norsk jordbruksproduksjon. Skal land i sør kunne ha mulighet til å
selge disse varene på det norske marked, må tollsatsene reduseres kraftig. Det vises
bl.a. til Vedlegg VI, der det er foretatt noen foreløpige beregninger av effektene for
det norske markedet av ulike tollsatser for import av jordbruksvarer fra MUL-land
og andre land i sør.
Kommisjonen har merket seg Stortingets vedtak i forbindelse med salderingen
av budsjettet for 1995. Det fremgår der at importvernet skal praktiseres på en slik
måte at det gis gradvis reell konkurranse for alle deler av det innenlandske landbruket, at det skal legges særlig vekt på å sikre utviklingslandene betydelig bedre markedsadgang, og at en spesielt sikter mot å få til gode ordninger for de fattigste landene. Kommisjonen slutter seg til dette.
Som tidligere omtalt har utviklingslandene tollfri adgang for de landbruksvarer
som er spesifisert i den såkalte positivlisten. Disse GSP-konsesjonene omfatter tropiske landbruksvarer samt også enkelte varer som produseres i Norge (poteter,
grønnsaker og frukt). Imidlertid harogså disse varene vært underlagt det generelle
mengdebaserte importvernet. GATT-avtalen innebærer at dette importvernet forsvinner, og utviklingslandene vil derved ha tollfri adgang til det norske marked om
tollpreferansene blir opprettholdt.
I påvente av iverksettelsen en ny GSP-ordning fra 1 mars 1995 er det vedtatt en
midlertidig ordning som skal gjelde fra 1 januar 1995. Denne går ut på at de minst
utviklede landene - MUL-landene skal få full tollfrihet for alle landbruksvarer, med
unntak av korn, mel og forstoffer som vil få et tilbud om halvering av tollsatsene.
For øvrige land i lav- og mellomvelferdsgruppen er det bestemt at GSP-ordningen
skal ha samme vareomfang som før. Varene er inndelt i tre lister, en med 100 prosent tollreduksjon, en med 50 prosent og en med 100 prosent tollreduksjon for bearbeidde landbruksvarer med tillegg av variabel avgift for råvarekompensasjon. For
varer som inngår i liste 1 og som importeres som dyrefor, skal det gis en toll-lette
på 10 prosent.
NOU 1995:5
Kapittel 5
211
Hovedtyngden av MUL-landenes eksport er i dag de tradisjonelle tropiske produktene som kaffe, te, kakao m.v. Det er imidlertid meget rask vekst i eksporten av
ulike hagebruksvekster som blomster, grønnsaker og frukt. Dette er varegrupper der
etterspørselen øker raskt i de industrialiserte land, og hvor de tropiske land for flere
av disse vekstene har klare komparative fordeler. Dyrking av disse vekstene er
meget arbeidsintensiv og vil også kunne gi grunnlag for konkurransedyktig foredlingsindustri. Det må være et viktig mål gjennom spesielle handelspreferanser og
andre tiltak å legge til rette for en stabil vekst innen disse varegrupper både for råvareeksport og industrielt bearbeidde varer. Dette vil imidlertid betinge at MUL-landene gis tid til å bygge opp produksjonen og utvikle foredlingsindustrien.
Kommisjonen understreker at Norge innenfor den totale import av landbruksvarer bør prioritere å gi de minst utviklede landene spesielle fortrinn . Disse har nå
fått full tollfrihet for alle landbruksvarer unntatt for korn, mel og forvarer der det er
50 prosent toll. På grunn av de høye basistollsatsene, vil dette fortsatt være et svært
sterkt tollvern.
Kommisjonen vil derfor foreslå at en vurderer ytterligere forbedringer i forhold
til det nåværende vedtaket overfor de minst utviklede landene framfor å gi ytterligere tollreduksjon overfor mellomgruppen i det norske GSP-systemet som innføres
fra 1 mars 1995. Dersom vi skal oppnå en utviklingseffekt overfor lavvelferdsland,
må dette skje i et slikt omfang at det fører til vesentlige omstillinger i Norge.
Kommisjonen har videre merket seg at den midlertidige ordningen med importkvoter for kjøtthermetikk og hermetiske grønnsaker fra sør vil bli gjort GATT-konform og innordnet GSP-ordningen, og at det innenfor de ulike importkvoter som
opprettes i henhold til WTO- avtalen blir gitt tollpreferanser til utviklingsland.
5.7.4
Samspillet mellom handelstiltak og andre utviklingspolitiske tiltak
Det må igjen understrekes at handelspolitiske tiltak alene ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for økt verdiskapning i de fattige landene. Redusert tollvern i Norge innebærer nye muligheter, men det er en rekke andre forhold som vil være med på å
bestemme om de kan realiseres. Et eksempel er at norske fytosanitære krav for landbruksvarer kan utgjøre alvorlige hindringer for økt import fra sør med den begrensede mulighet de i dag har til å dokumentere at kravene er tilfredsstilt. Det er også
lett å finne eksempler innenfor industrivaresektoren der både norske standardkrav
og ikke minst kvalitetskrav som norske forbrukere vil stille, ofte vil være en effektiv
hindring for sør-landenes salg til Norge.
Derfor vil Kommisjonen anbefale at man fra norsk side utformer spesielle tiltak
slik at eksporten fra sør kan møte de kvalitetskrav som stilles fra norsk side. Det bør
derfor utformes tiltak på bistandssiden som søker å møte de problemer sør har med
å utnytte handelskonsesjoner som Norge gir. Tiltakene bør settes inn på de punkter
der en kan observere de alvorligste flaskehalser i produksjonsog distribusjonskjeden.
Vi bruker i dag forholdsvis lite ressurser på å øke omsetning av produkter fra
sør-land i Norge. Bevilgningene har vært omtrent faste over de senere år og er på 8
mill.kr. i budsjettet for 1995. Sterkere satsing fra norsk side innebærer bl.a. en styrking av den virksomheten NORIMPOD i dag driver. Men siden dette skal være en
del av en samordnet norsk bilateral utviklingssatsing overfor land i sør, er det etter
Kommisjonens mening rimelig at koordineringen blir lagt til NORAD, og virksomheten kan knyttes til det foreslåtte program for utvidet samarbeid med landene i sør.
Det er etter Kommisjonens mening også en mulighet for at vi innenfor støtteprogrammet for lavvelferdsland, med de landene som vi inngår utviklingskontrakter
med, innarbeider samarbeidsavtaler om oppbygging av eksportmulighet og eksport-
NOU 1995:5
Kapittel 5
212
kompetanse. Dette er eksportkompetanse som er verdifull for landenes opptreden på
verdensmarkedet generelt, ikke bare overfor det lille norske markedet.
Eksportkompetanse i Norge
Norge har gjennom en svært åpen økonomi med høye eksport- og importandeler
opparbeidet kompetanse som er viktig for nye eksportører. Nødvendig kunnskap
innen internasjonal handel er:
– handelsavtaler og tollpolitikk;
– importreguleringer og opprinnelsesregler;
– tolltariffer og -dokumenter;
– produktutvikling og -tilpasning;
– internasjonal forretningsjus;
– prispolitikk;
– standarder og CE-merking
– risiko-klassifisering;
– finansierings- og oppgjørsformer;
– eksportvirkemidler og -strategier
Eksempler på aktuelle utfordringer for norsk bistand som fremmer handel
innenfor matvareområdet, kan være manglende landbruksfaglig kompetanse, dårlig
veterinærkontroll, lav standard på slakterier, dårlig utbygd fryse- og transportmuligheter, manglende informasjon om markedsmuligheter og om de krav som eksempelvis GSP-sertifikat stiller ved eksport. Vi har også som nevnt tilsvarende krav når
det gjelder industrivarer, både formelle standardkrav og ikke minst krav som et høyinntektsmarked stiller til kvalitet og leveringssikkerhet.
Kommisjonen vil anbefale at en som et nytt ledd i sør-politikken prøver ut et
integrert opplegg som omfatter både handels- og bistandspolitiske tiltak for
utvalgte land og vareslag.
Særmerknader til "Reformer i det internasjonale handelssystemet" i kap. 5.7.1, fra
Bach og Enge
Særmerknad fra Wenche Lill Bach:
Wenche Lill Bach slutter seg til Kommisjonens uttalelse om at hensynet til vårt felles miljø er så viktig at dette må innarbeides også i regelverket for handelspolitikken. Men setningen «Det kan ikke aksepteres handelspolitiske hindringer for gjennomføring av en forsvarlig miljøpolitikk.» er unødig streng. Enkelte lands miljøtiltak er i dag skjult proteksjonisme. Derfor bør disse virkemidlene spille sammen, og
ikke fremstilles som om miljøhensynet i alle tilfeller står over hensynet til samhandel mellom landene. Bach ønsker at setningen bør erstattes med følgende: «Det vil
derfor være vesentlig å sikre et samspill mellom de miljøpolitiske og handelspolitiske virkemidlene for å utvikle en bærekraftig handel.»
Særmerknad fra Elin Enge:
GATT-avtalen vil som vist få meget forskjellig virkning for enkeltland og grupper
innen landene. Afrika vil tape bl.a. på grunn av sin avhengighet at matvareimport til
stigende priser. Skal GATT-avtalen bli til fordel for de fattigste land, forutsetter det
at de gis kompensasjon for de tap de påføres på kort sikt. Kommisjonens medlem
NOU 1995:5
Kapittel 5
213
Elin Enge kan ikke stille seg bak konklusjonen som tilsier at GATT-avtalen i hovedsak vil være til fordel for landene i sør.
5.8
VIDEREUTVIKLING OG REFORMER I DET MULTILATERALE
SYSTEMET
5.8.1
Fornyet og forsterket behov for multilateralt samarbeid
Norge har i hele etterkrigstiden lagt vekt på betydningen av internasjonalt samarbeid om å finne løsninger på de store globale utfordringene, enten det gjelder spørsmål om fred og sikkerhet eller økonomisk og sosial utvikling. Regjeringens Nord/
Sør-melding (St.meld.nr.51 1991-92) pekte særlig på miljøutfordringene som en
vesentlig grunn for fornyet og forsterket multilateral forpliktelse. Samtidig ble det
understreket at FN-systemet hadde for knappe ressurser og for liten fleksibilitet til
å ivareta sitt mandat, og at et nordisk samarbeid om å øke ressurstilgangen var
ønskelig, i tillegg til fortsatt arbeid for effektivisering og rasjonalisering av systemet. Stortinget ga sin tilslutning til en slik politikk, og ga uttrykk for et optimistisk
syn på muligheten for at FN-systemet etter den kalde krigens avslutning kunne videreutvikles i retning av en mer handlekraftig, demokratisk og effektiv organisasjon.
Med de stadig raskere endringene i en globalisert og gjensidig avhengig verden,
der både problemer og løsninger i økende grad får viktige konsekvenser for alle, blir
behovet for hensiktsmessige løsninger ytterligere forsterket. Det gjelder hele bredden av utfordringer som konfliktspørsmål og katastrofer, miljø og handel, sysselsetting og migrasjon, fattigdom og marginalisering. Det er et klart og stigende behov
for internasjonale mekanismer og ordninger som kan forvalte fellesinteresser, slik
at den økende gjensidige avhengigheten vi nå er del av vil kunne bidra positivt til
sikkerhet og utvikling i verdenssamfunnet. Ikke minst illustreres dette av den
erkjente sammenhengen mellom fred og sikkerhet, utvikling og opprettholdelse av
miljøets bærekraft. Samarbeidet motiveres nå som etter siste verdenskrig av en
blanding av håp og frykt, selv om både mulighetene og krisene har funnet andre
konkrete uttrykk. Dagens situasjon etter den kalde krigen har ikke gjort multilateralt
samarbeid mindre viktig, snarere tvert i mot.
Kommisjonen mener derfor at en bred oppslutning om multilateralt samarbeid
gjennom FN-systemet og de assosierte Bretton Woods institusjonene fortsatt vil
være ønskelig og nødvendig i årene framover, både som et mål og som et virkemiddel i norsk sør-politikk. Samtidig vil Kommisjonen understreke at endrede utfordringer og rammebetingelser gjør det helt nødvendig å vurdere relevans, rasjonalitet
og effektivitet i det multilaterale systemet slik det fungerer i dag. Reformer er en
nødvendig forutsetning for at systemet på en troverdig måte skal kunne møte de problemene som verdenssamfunnet nå står overfor, både når det gjelder utvikling,
miljø og sikkerhet.
5.8.2
Det videre reformarbeidet
Det nordiske FN-prosjektet har vært et sentralt bidrag til økende bevisstgjøring om
nødvendigheten av reform og tydeliggjøring av ønskelige endringer. Det demonstrerer betydningen av en målbevisst og konsistent politikk fra de nordiske land over
tid. Samtidig bar reformprogrammet, slik det her ble formulert, i høy grad preg av
sterke giverlands synspunkter. Diskusjonene tydeliggjorde klare skillelinjer mellom
nord og sør, der nord la vekt på effektivitet mens sør var opptatt av å ikke miste,
men tvert imot få økt sin innflytelse og representasjon.
I det nordiske FN-prosjektets kjølvann har det vært høy aktivitet når det gjelder
ytterligere initiativ og forslag til reform med eller uten strukturelle endringer, både
NOU 1995:5
Kapittel 5
214
med hensyn på sentrale styringsmekanismer og når det gjelder behovet for koordinering, på sentralt, regionalt og nasjonalt nivå. Den internasjonale kommisjonen
som arbeider med global styring (Commission on Global Governance) forventes å
avgi rapport tidlig i 1995. Global styring står også på dagsorden for det sosiale toppmøtet i København, mars 1995. FNs generalsekretærs pågående arbeid med en
overordnet og samlende «Program for utvikling» reflekterer både betydningen av
å se de nye utviklingsutfordringene i sammenheng, og nødvendigheten av å gjøre
FN-systemet mer handlekraftig. Alt dette understreker hvilken betydning og hvilke
forventninger som i dag er knyttet til FN-systemet, og at det nå er viktig å gi den
pågående endringsprosessen stor politisk tyngde i oppfølgingen fra norsk side.
Prosessen vil også kreve oppslutning fra medlemsland om nødvendige tiltak på
finaniseringssiden.
Kommisjonen vil understreke betydningen av å definere og fastholde det multilaterale systemets særskilte mandat og fortrinn. Endringer som drives fram for å
imøtekomme mange ulike behov, må sikre at systemet ikke forstrekker seg og mister
sin egenart, og samtidig sikre mulighetene til å gjøre nettopp de oppgavene godt
som ingen andre kan gjøre. En sentral avveining i reformprosessen er forholdet
mellom representativitet, beslutningsdyktighet og handlekraft . Erfaringene fra FNsystemet har til fulle demonstrert at det er vanskelig å få til kollektiv handling i
grupper med et stort antall medlemmer og stor ulikhet. Når det pekes på at FNs sentrale fond og programmer er mindre effektive på noen sammenlignbare områder
(primært bistandsfunksjonen) enn Bretton Woods institusjonene, avspeiler dette
blant annet forskjeller i beslutningsstrukturene. Giverlandenes mulighet til kontroll
i Bretton Woods systemet forsterker deres tillit og bidrar til å gi institusjonen større
handlingsfrihet og ressurstilgang, og dermed mulighet til å opptre som en effektiv
aktør i forhold til givernes målsettinger. Samtidig innebærer dette at landene i sør
har begrenset medinnflytelse. Ettersom sør-politikken skal bidra til styrket nasjonalt
ansvar, kapasitet og evne til å bære globalt medansvar og sikre grunnleggende
betingelser for egenutvikling, må dette bety at mottakerlandet ikke gjøres til klient
men til medansvarlig. Det er i så måte grunn til å reise spørsmål ved Bretton Woods
institusjonenes effektivitet som redskap for en slik utviklingsprosess.
I en del spørsmål som angår alle lands forpliktelse til felles handling og ansvar,
slik som for eksempel tiltak for å bevare naturmiljøet, er det åpenbart nødvendig at
alle deltar både i diskusjoner om substans og gjennomføring. Dette gjelder også de
land som er avhengig av overføringer for å makte oppgaven. Her vil representativitet nettopp være en forutsetning for effektivitet.
På globalt nivå må norsk politikk derfor arbeide for å styrke representativiteten
i policy- diskusjoner og beslutningsprosesser, på måter som ikke svekker handlekraften. De endringer som nylig ble foretatt i styrene for enkelte av FNs sentrale
programmer og fond, mener Kommisjonen er et godt eksempel på slik politikk.
Arbeidet for å utnytte FNs representativitet bedre ved å gi et sentralt organ
større reell tyngde i forhold til de store miljøutfordringene og om økonomiske og
sosiale spørsmål som angår medlemslandene, kan tolkes som skritt i samme retning.
Kommisjonen vil derfor støtte opp under forslag om å styrke rollene til sentrale høynivåorganer i FN som FNs Generalforsamling, eller ved å etablere et langt sterkere
ECOSOC som et samlende styringsorgan for FNs innsats på det økonomiske og
sosiale området, og som et felles internasjonalt forum for drøfting av internasjonal
politikk på dette området.
I en slik sammenheng mener Kommisjonen at forslag som søker å gjøre alle de
multilaterale organisasjonene, inkludert Bretton Woods institusjonene, det globale
miljøfondet GEF og den nye handelsorganisasjonen WTO, mer ansvarlige for sin
politikk overfor sentrale organ i FN bør støttes aktivt. Selv om dette ikke betyr
NOU 1995:5
Kapittel 5
215
større representativitet i beslutningsprosessene i disse institusjonene, vil det likevel
kunne bidra til større åpenhet og ansvarliggjøring, og gjøre det mulig for en representativ forsamling å tilrå alternative strategier. Det vil også kunne bidra til en mer
helhetlig og samordnet politikk som svar på landenes behov for bistand.
Både media-utviklingen som utvisker landegrenser, og kapitalbevegelser og
valutatransaksjoner som går utenom statlig eller mellomstatlig styring, understreker
at de mekanismer som skal ivareta den nødvendige globale styring også må trekke
inn ikke-statlige aktører som medansvarlige for global utvikling. Med den økende
forståelse for det organiserte sivile samfunns rolle som både kritisk korrektiv og
ansvarlig samarbeidspart i forhold til staten, er det på samme måte aktuelt å vurdere
mekanismer der representanter fra det globale sivile samfunn inviteres til ansvarlig
global samhandling og til overvåking av regelverk, normer og praksis i forhold til
det multilaterale systemet. Kommisjonen mener at dette er utfordringer Norge bør
stille seg positive til, og aktivt arbeide for å avklare mulige modeller og hvordan en
slik utvikling i det globale samhandlingssystemet kan gjennomføres.
5.8.3
Større konsentrasjon om multisystemets fortrinn
Diskusjonen av erfaringene med det multilaterale samarbeidet i "Erfaringene" i
kap. 2 understreker en rekke svakheter som dels kan knyttes til systemets struktur
og beslutningsprosesser; dels til medlemslands vekslende politiske interesser og
forpliktelser til systemet; og dels til kapasitet, kompetanse og arbeidsprosesser i de
enkelte organisasjonene.
Systemet har i betydelig grad beveget seg bort fra balansen i det opprinnelige
konseptet for rolledeling. Særlig er det finansinstitusjonene som har gått gjennom
store endringer og fått stadig større makt, både som økonomiske rådgivere og långivere i de enkelte land og som premissleverandører for utvikling mer generelt. FN
sentralt har ikke i tilstrekkelig grad maktet sin tiltenkte rolle som en overordnet normativ instans for medlemslandenes felles arbeid med økonomiske og sosiale spørsmål. Når det gjelder bistandsfunksjonen har flere av FN-systemets enkeltorganisasjoner utviklet seg i en retning der de både er blitt mer og mer lik hverandre, og stadig mer lik bilaterale bistandsaktører. Dette har ført til en manglende konsentrasjon
om de multilaterale organisasjonenes særlige fortrinn.
En viktig del av arbeidet med å styrke det multilaterale systemet må derfor være
å skape ny enighet om hvilke særlige funksjoner og oppgaver dette systemet må ivareta i forhold til de globale utfordringene vi nå står overfor, og hva det må bety i
forhold til rolledefinisjoner, spesialisering og samordning mellom de enkelte delene
og nivåene av systemet. Målet må være å gjøre det multilaterale systemet samlet
sett mer relevant, effektivt og målrettet i forhold til de utfordringer verdenssamfunnet står overfor i dag og i årene framover.
For de globale oppgavene betyr det særlig evne til:
– å forhandle fram og overvåke avtaler om forvaltning av og vern om felles ressurser;
– å ivareta nødvendig styring og fremme bedre fordeling;
– å forebygge og håndtere konflikter på en måte som ivaretar felles interesser og
sikrer også de svakeste en nødvendig stemme.
I tillegg kommer spesialiserte oppgaver innenfor ulike sektorer på vegne av verdenssamfunnet, som best løses av en instans som er mest mulig representativ for alle
politiske og økonomiske interesser, og der FNs autoritet er ønskelig.
Avklaringen av fortrinn og roller innenfor multisystemet er kanskje mest komplisert i forhold til bistandsfunksjonen. Her er det nødvendig at avklaringen skjer på
NOU 1995:5
Kapittel 5
216
flere nivå, både globalt, regionalt og nasjonalt. Den må også skape klarere skiller
mellom FN-systemets fond og programmer på den ene siden og Bretton Woods
institusjonene på den andre, og mellom de ulike FN-organisasjonene innbyrdes (se
videre diskusjon 5.9.8).
Kommisjonen mener at det reformarbeidet som nå pågår innenfor multisystemet med sikte på bedre samordning, spesialisering og rasjonalisering på det økonomiske og sosiale området, er viktige skritt i retning av å skape de nødvendige forutsetningene for økt støtte og oppslutning fra medlemslandene. I en slik sammenheng legger Kommisjonen også vekt på betydningen av at FNs normative og overvåkende rolle i økonomiske og sosiale spørsmål styrkes på landnivå, og at medlemsland i sitt bilaterale utviklingssamarbeid også viser vilje og evne til å delta i nødvendig samordning.
I de følgende avsnitt vil Kommisjonen peke på hva dette vil kunne bety i forhold til hver av de hovedfunksjonene som tidligere er definert og diskutert i "Erfaringene" i kap. 2.
5.8.4
Et mer representativt Sikkerhetsråd og FNs rolle i konflikthåndtering
De fleste kriger og konflikter i verden finnes for tiden i landene i sør. I fattige land
har dette spesielt store konsekvenser fordi de er mest sårbare. Fred og sikkerhet er
en grunnleggende forutsetning for bærekraftig utvikling, og konflikthåndtering er
derfor et like viktig bidrag fra det internasjonale samfunnet som bistand. Denne
Kommisjonen er derfor opptatt av at det utvidete sikkerhetsbegrepet i større grad
gjenspeiles i FNs aktiviteter på det økonomiske og sosiale området, og at organisasjonens hovedfunksjoner - fred og sikkerhet, økonomisk og sosial utvikling - integreres i større grad enn i dag.
Avslutningen på den kalde krigen skapte nye muligheter for samarbeid i Sikkerhetsrådet, men avslørte også de institusjonelle begrensningene. Mye står igjen i
forhold til å utvikle et globalt styringssystem hvor fredsoperasjoner inngår som et
av leddene innenfor spekteret fra forebyggende arbeid til militær intervensjon.
Hvordan et framtidig system skal se ut, og hvilken rolle det skal spille i forhold til
andre sikkerhetsinstitusjoner, er en egen diskusjon som denne Kommisjonen ikke
tar stilling til. FNs styrke har vært og bør fortsatt være å håndtere konflikter med
fredelige midler.
FNs medlemmer har siden 1945 økt fra 50 til 185. I denne perioden er Sikkerhetsrådets sammensetning blitt utvidet én gang, men de fem faste medlemmene er
de samme. Landene i sør har lenge kritisert Sikkerhetsrådets sammensetning for å
være uaktuell fordi den i for stor grad gjenspeiler den politiske situasjonen i 1945.
Disse landene har tidligere framsatt forslag om å utvide Sikkerhetsrådet og fjerne
vetoretten, eventuelt gjøre det mulig å overprøve den med kvalifisert flertallsvotering i FN. Også viktige bidragsytende land mener seg berettiget til en plass i Sikkerhetsrådet, blant annet Japan og Tyskland.
Kommisjonen er av den oppfatning at en mer representativ sammensetning av
Sikkerhetsrådet på sikt er nødvendig dersom ikke organisasjonen skal miste sin
legitimitet. I et reformert Sikkerhetsråd vil det være ønskelig at regionene blir bedre
representert, og at vetospørsmålet vurderes i en slik sammenheng. Siden en betydelig del av konfliktene i fremtiden må forventes å finne sted i sør, er det helt nødvendig at disse i større grad trekkes inn med forpliktende ansvar i FNs arbeid for fred.
I løpet av de siste årene har etniske konflikter og borgerkriger skapt et stadig
økende krav om intervensjon på humanitært grunnlag. FN har engasjert seg både i
konflikter mellom stater og interne stridigheter. Slike aksjoner har bl.a. skapt et stort
behov for samarbeid mellom militære og humanitære aktører. FN må utvikle koor-
NOU 1995:5
Kapittel 5
217
dinerings- og samarbeidsmekanismer innenfor sitt eget system, men også i forhold
til andre organisasjoner. FN må utvikle gode varslingssystemer og forbedre evnen
til å handle i forkant av konfliktene.
FNs arbeid for fred og sikkerhet har gitt organisasjonen stor tilslutning og oppmerksomhet, og hele FN-systemets troverdighet og autoritet hviler på at verdenssamfunnet finner løsninger på disse utfordringene. Det foregår allerede et betydelig
arbeid innenfor rammen av FN- systemet for å få til dette gjennom generalsekretærens «program for fred» og forslaget til «program for utvikling» , samt det forestående Sosiale Toppmøtet i København i mars 1995. Toppmøtet og «Programmet for
utvikling» vil gi anledning til fornyet oppmerksomhet rundt disse spørsmålene i
tiden framover, og bør gis høy prioritet i norsk politikk. Spørsmålet er ikke om FN
skal konsentrere seg om freds- eller utviklingsarbeid. Utfordringen er å gjøre begge
deler godt.
5.8.5
Styrket handlekraft for nødhjelpsoperasjoner
Kommisjonen har valgt å behandle norsk politikk som svar på nødhjelp og katastrofer samlet i "Nødhjelp, konfliktløsning og fredsarbeid" i kap. 5.5 i denne rapporten,
og vil her bare kommentere spørsmål som omhandler FN-organisasjonenes fortrinn
og hvilke organisatoriske utfordringer det må finnes løsninger på innen FN-systemet selv.
FN har alltid hatt, og må fortsette å ivareta en viktig rolle i nødhjelpsberedskap
og nødhjelpsoperasjoner. Dette er begrunnet i den forventede økningen i behovet
for slike operasjoner, i at mange av de situasjonene som krever nødhjelp er politisk
sensitive og at det i stigende grad er demonstrert at innsats fra mange ulike aktører
som ikke er tilstrekkelig koordinert kan gjøre større skade enn gagn.
Punktinnsatser for nødhjelpsformål har ikke sjelden et element av politisk eller
organisatorisk markering, enten det gjelder bilaterale statlige bevilgninger eller det
gjelder ulike nasjonale eller internasjonale hjelpeorganisasjoner. Dette er ikke i seg
selv negativt, men understreker betydningen av en nøytral aktør med tilstrekkelig
autoritet til å koordinere, og til å mobilisere ressurser for tiltak i forhold til «glemte»
og mindre synlige nødhjelpsbehov eller politisk komplekse og ofte kontroversielle
situasjoner.
Det er derfor Kommisjonens syn at Norge må bidra til å gjøre FN-systemet mer
handlekraftig i koordinering og gjennomføring av nødhjelpsinnsatser. Dette kan
gjøres både ved engasjement for å rasjonalisere og effektivisere systemet; ved å
bidra direkte med økonomi og andre ressurser; og ved å sikre at norsk bilateral
nødhjelpsinnsats ikke undergraver og svekker FN-systemets mulighet til å ivareta
sin rolle. FN-systemets nødhjelpsapparat må på sin side legge stor vekt på et konstruktivt og rasjonelt samarbeid med de viktigste ikke-statlige hjelpeorganisasjonene som representerer både tung ekspertise, folkelig engasjement, ofte flernasjonale nettverk og samarbeid på tvers av organisasjonsgrenser. Slik det har vært, har
enkelte FN-organisasjoner selv hatt betydelige markeringsbehov, og gått ut med
ukoordinerte appeller som har svekket systemets autoritet. FN-systemet må ha nødvendig beredskap til å ta et helhetlig overordnet koordineringsansvar, ivareta nødvendige forhandlinger med myndigheter og vern om de ulike parter som måtte stå i
konflikt.
Det sentrale FN-organ på nødhjelpsiden er FNs Høykommissær for Flyktninger
(UNHCR), og UNHCR har et spesielt mandat for å gi humanitær beskyttelse til
flyktninger som kommer inn under dette mandatet. Det arbeides for tiden for å
utvide mandatet til også å omfatte enkelte grupper interne flyktninger. FNs innsats
i andre krisesituasjoner har lenge vært svakt og ukoordinert, men søkes nå styrket
NOU 1995:5
Kapittel 5
218
gjennom opprettelsen av en egen avdeling (Department for Humanitarian Affairs DHA) under en FN-koordinator for nødhjelp. Kommisjonen vil understreke betydningen av at denne avdelingen får tilstrekkelig makt og myndighet til en effektiv
koordinering av FN-systemets humanitære innsats, og til å sikre sammenhengen
mellom denne, og den politiske og sikkerhetsmessige innsatsen.
Verdens Matvareprogram WFP har lenge brukt en vesentlig del av sine ressurser på å levere livsnødvendig mat til flyktninger og andre nødstilte. En stor internasjonal evaluering som nylig er foretatt, anbefalte at WFP i større grad nettopp konsentrerer seg om slike nødhjelpsleveranser, framfor den mer spredte og usystematiske aktiviteten for å benytte matleveranser til langsiktige utviklingsformål, der
WFP ofte ikke hadde tilstrekkelig med relevant kompetanse.
Også andre FN-organisasjoner som har nødhjelp som en blant flere oppgaver,
slik som UNICEF og FAO, står i stigende grad i en situasjon der det blir nødvendig
å ta opp spørsmålet om å sikre balanse mellom nødhjelp og langsiktig støtte til utviklingsformål. Også særorganisasjoner som WHO blir nå i stigende grad trukket inn
i nødhjelpsoperasjoner. Dette kan bidra til å styrke troverdigheten utad, men kan
også fort utvikle seg til en situasjon som svekker disse organisasjonenes egentlige
definerte roller og oppgaver. Samtidig er det slik at i mange tilfelle er humanitære
intervensjoner og nødhjelp av svært begrenset verdi med mindre tiltakene blir fulgt
opp med et bærekraftig utviklingsarbeid. Her ligger viktige utfordringer framover
også for norsk politikk. Det vil bli nødvendig å følge disse spørsmålene både i FN
sentralt og i de enkelte organisasjoners styrende organer for å sikre en helhetlig tilnærming, utnytte hver organisasjons komparative fortrinn og unngå at essensielle
langsiktige funksjoner svekkes.
5.8.6
Videreutvikling av forum-funksjonen
Vi har tidligere i kap 2 gjennomgått noen av erfaringene med multisystemets
«forum-funksjon» , og pekt på nytten av de ulike tematiske toppmøter og konferanser. Vi har samtidig reist spørsmålet om ikke FN-systemets egne organer, slik som
Generalforsamlingen og ECOSOC kunne utnyttes bedre for slike oppgaver, og derved også styrke sin egen status som global arena når det gjelder økonomisk og sosial
utvikling og det globale miljøet.
Kommisjonen er samtidig bekymret over tendensen i FN-konferanser til å insistere på enstemmig tilslutning (konsensus) til vedtak og handlingsplaner, hvilket kan
forsinke eller hindre nødvendige vedtak, selv der det er bred internasjonal oppslutning. Det kan derfor være en fordel, også ut fra et ønske om effektive vedtaksprosedyrer, om slike tematiske toppmøter og konferanser innarbeides bedre i FNs ordinære virksomhet. Det foreligger en rekke forslag for nye toppmøter i årene framover. Kommisjonen mener det bør vurderes om ikke slike toppmøter i større grad
kan integreres i FNs regulære arbeid, f.eks. gjennom spesialsesjoner, og bygges inn
i tenkningen om hvordan et styrket ECOSOC eller et alternativt styrket sentralt
organ kan fungere.
Det er av stor betydning at det sentrale FN-systemet ivaretar en aktiv og løpende
debatt om økonomiske og sosiale spørsmål på høyt nivå. Dette vil også skape anledning til en bredere debatt og et mer representativt, politisk korrektiv i forhold til de
normative funksjonene Bretton Woods institusjonene nå i praksis har fått, og der
landene i sør er svakt representert i beslutningsprosessen. Kommisjonen mener
videre at generalforsamlingen eller ECOSOC kunne representere en arena der også
de økonomiske stormaktene må drøfte sine anbefalinger og vedtak, som får konsekvenser for de fleste andre land.
NOU 1995:5
Kapittel 5
219
Styrken og potensialet ved FNs forum-funksjon er at den skaper en representativ arena som kan bekrefte verdien som ligger i et globalt mangfold av utviklingsveier, samt overvåke resultater av de rammer som til enhver tid etableres for internasjonal samhandling og de bistandsstrategier som forhandles fram i ulike fora. Den
kan også bidra til å skape bedre innsyn og mer gjensidig ansvarlighet i global samhandling. Selv om ikke en slik forum-funksjon gir direkte resultater i form av forpliktende beslutninger, vil globalt lederskap gjennom ideer og initiativ i et slikt
forum kunne påvirke de ulike aktørers politikk og styrke FNs rolle som den mest
representative arena også når det gjelder debatten om den overordnete samordning
av økonomisk og sosial utvikling .
Kommisjonens utgangspunkt i en «tredelt verden» og betydningen av den stadig større differensieringen mellom landene i sør, gjør det aktuelt å se etter måter
der det også kan skapes grunnlag for mer reell dialog mellom grupper av lavvelferdsland og grupper av høyvelferdsland, knyttet til deres utviklings-samarbeid.
FNs forum-funksjon kunne i en slik sammenheng mer bevisst utnyttes til et slikt
møtested. For eksempel kunne det legges til rette for multilateral dialog om betingelser for utvikling mellom store mottakere av bistand, f.eks i Afrika og en gruppe
av de giverland som er sterkest involvert. Slike dialoger ville også på viktige måter
kunne supplere forhandlingsmøtene som nå arrangeres av Verdensbanken og
UNDP i forbindelse med enkeltlands finansieringsbehov. Slik det nå er, er G-77 en
gruppe som er så lite homogen at det blir vanskelig å gi konsentrert oppmerksomhet
til de fattigste landene.
5.8.7
Styrket autoritet i globale styringsfunksjoner
Behovet for bedre mekanismer for global styring er allerede diskutert i tidligere
kapitler, der det også vises til muligheten for å knytte FNs forum-funksjon mer opp
til en forsterket styringsfunksjon i forhold til sentrale spørsmål angående det globale
miljøet, økonomisk og sosial utvikling. Forslaget om å gjøre utviklingsbankene rapporteringsansvarlige til FNs politiske organer, er et slikt skritt. Det samme anliggende kan gjøres gjeldende med hensyn til WTO, på grunn av den innflytelse denne
nye organisasjonen forventes å ville få på de internasjonale rammebetingelser for
utvikling. Det bør derfor finnes mekanismer som ansvarliggjør denne typen organisasjoner med tilknytning til FN-systemet overfor de organer som er tillagt ansvar
for økonomisk og sosial utvikling i FN-regi. Det vil være mulig å gjennomføre slike
skritt, selv uten radikale reformer i FNs sentrale organer. Tyngden vil i så fall måtte
ligge i hva medlemslandene selv er villige til å investere av forpliktende interesse
for samhandling om slike spørsmål.
Overvåking og sanksjonsmuligheter
Et hovedproblem når det gjelder normer og regulering, er FN-systemets begrensede
mulighet til overvåking og sanksjoner der det skjer brudd på forhandlede avtaler. I
mange internasjonale konvensjoner, som Klimakonvensjonen og FNs Ørkenkonvensjon, er det svake sanksjoner knyttet til informasjonsplikt og internasjonalt
press, men det arbeides nå for også å innføre erstatningsplikt. Både GATT/WTO,
og EU-systemet har flere sanksjonsmuligheter. På det økonomiske og sosiale området finnes også sanksjonsmuligheter, men disse gir store giverland langt større
muligheter enn fattige mottakerland. (Se videre drøfting i "Krav og gjensidige forpliktelser til bistand og gjeldslette; incentiver og sanksjoner i sør-politikken" i kap.
5.9.)
NOU 1995:5
Kapittel 5
220
FNs styrke og begrensning er at de ikke vil kunne komme lenger enn medlemslandene gir oppslutning til. Dette gjør at det sterkeste potensialet FN har for overvåking innenfor det økonomiske og sosiale området vil være gjennom representativ
dialog og åpenhet for innspill og korrektiv fra hele verdenssamfunnet. Det sivile
samfunns betydning som overvåker og kritisk korrektiv i forhold til stat og storsamfunn må her stå sentralt, og gjør det nødvendig at de overnasjonale og internasjonale
organer som tillegges en global styringsfunksjon får bygget inn deltakelse og dialog
med det sivile samfunn på en tilstrekkelig formalisert måte.
Særorganisasjonenes rolle
Mens Kommisjonen i de mer overordnede normative spørsmål knyttet til økonomisk og sosial utvikling er opptatt av å øke bredden og tyngden i FN-systemets
rolle, understrekes behovet for sterkere konsentrasjon av innsatsen gjennom særorganisasjonene. Med det store antall organisasjoner som alle er under press for å ta
på seg tilleggsoppgaver og den ressursknapphet som finnes i FN-systemet generelt,
bør kreftene her samles om høyt prioriterte fellesoppgaver, finansiert gjennom tilpassede medlemsavgifter for alle, samt faglige bistandsoppgaver finansiert gjennom særskilte bidrag.
De organisasjoner som bærer et spesialansvar for de mest gunnleggende fellesspørsmål, slik som f.eks. naturressursforvaltning, menneskerettigheter, helsevern
og nødhjelp, må i særlig grad vurderes med tanke på effektivitet og relevans, slik at
det finnes tilstrekkelig kompetanse og kapasitet for dette arbeidet i FN-systemet.
Som gruppe bør særorganisasjonene være gjenstand for en kritisk vurdering med
tanke på om systemet kan rasjonaliseres. Det bør i en slik sammenheng også være
åpenhet for at organisasjoner som ivaretar et nødvendig mandat på en lite effektiv
måte blir radikalt ombygget eller avviklet, med ansvaret overført til andre organer.
Vurdering av særorganisasjonene må baseres på måloppnåelse, relevans og produktivitet. Dette gjelder også i spørsmålet om eventuelle organisasjonsendringer.
Det er i forhold til prioriteringen av konkrete mål for særorganisasjonenes virksomhet at tyngden av debatt må finne sted, for å finne fram til enighet om det minimum
av mål som for enhver pris må opprettholdes, hvilke produktivitetskrav som må
kunne stilles og hvilke strukturelle endringer som er nødvendig. En slik debatt bør
trekkes inn i en bredere sammenheng enn særorganisasjonenes egne generalforsamlinger og styrer, f.eks i et styrket ECOSOC, for å kunne se de ulike organisasjonene
som deler av et større system.
FNs særorganisasjoner og internasjonale organisasjoner utgått fra disse har en
viktig rolle i å framskaffe ny kunnskap relevant for de fattige land. Det multilaterale
systemet representerer viktige fagmiljøer som setter landene i sørs kunnskapsbehov
i sentrum. Den rivende utvikling når det gjelder forskningsbasert kunnskap, informasjonsteknologi og kommunikasjon, har imidlertid medført at FNs særorganisasjoner ikke fungerer som de eneste høykompetansesentra, og heller ikke nødvendigvis de viktigste etterprøvere og formidlere av ny kunnskap. Disse organisasjonene
har heller ikke hatt tilgang på ressurser som kan sammenliknes med forskningsinnsatsen i de store medlemslandene. Det er særlig landene i sør, men ikke bare dem,
som drar nytte av det internasjonale forskning- og informasjonsarbeidet FN-systemet forestår. Kommisjonen mener det er behov for en økt innsats for å styrke særorganisasjonene på deres respektive vitale kompetanseområder.
Samtidig er det bruk for en konsentrasjon innenfor de enkelte organisasjonene,
slik at de bare opprettholder de mest essensielle funksjoner, med vekt på hva bare
de kan gjøre godt, samt viktige normative oppgaver som ikke fylles av andre. På
samme måte som en i de senere år har gjort en kritisk gjennomgang av statlige funk-
NOU 1995:5
Kapittel 5
221
sjoner, og søkt å endre og rasjonalisere drift ved å skape nye, forpliktende samarbeidsrelasjoner med fagmiljø, næringsliv og det sivile samfunn, kan en tenke seg at
også FN-systemet kunne strukturtilpasses i samme retning, forutsatt at det ble skapt
enighet om hvilke funksjoner en for enhver pris måtte opprettholde høy kompetanse
for i systemet. Dette kan også gi rom for å svare på nye utfordringer, og i større grad
bidra til å etablere samarbeid med nye partnere.
Kommisjonen mener at konstruktivt norsk engasjement for en klarere prioritering av oppgavene som må ivaretas av særorganisasjonene nå bør oppmuntres, ikke
for å nedbygge FN-systemet men for å gjøre det mer handlekraftig og spesialisert i
forhold til de viktigste oppgavene der FN ikke kan erstattes.
5.8.8
Mer effektive bistandsfunksjoner
Mens forum-oppgavene og styringsfunksjonene som er omtalt overfor har hele verdenssamfunnet som målgruppe, er multisystemets bistandsfunksjoner av en annen
karakter. Her skilles landene i en givergruppe, en mottakergruppe og en gruppe som
verken er betydelige givere eller avhengige av å motta bistand. Også multisystemets
bistandsfunksjoner begrunnes primært ut fra felles interesse og forståelsen av at
alles utvikling til syvende og sist angår alle.
Utgangspunktet for utviklingssamarbeid gjennom multisystemet er at alle land
i verdenssamfunnet skal kunne settes i stand til å oppfylle sine internasjonale forpliktelser og bære medansvar, bidra til å utvikle og forplikte seg på å følge det regelverk som til enhver tid skal styre samhandling, og bære ansvar for en utviklingsfremmende politikk i eget land som sikrer innbyggere grunnleggende rettigheter og
muligheten til en utvikling de selv definerer som ønskelig. Kommisjonen understreker at fokus for multisystemets bistandsarbeid må være det nasjonale nivået i mottakerlandet, med vekt på styrking av kapasitet i nasjonale institusjoner slik at de kan
ivareta sitt ansvar, både overfor egne innbyggere og overfor verdenssamfunnet.
Rollefordeling mellom FN-systemet og Bank-gruppen
FN-systemets fortrinn når det gjelder dette arbeidet ligger i deres forankring i et
internasjonalt organ, uten nasjonale politiske og økonomiske særinteresser. Det kan
derfor lettere bidra i mer sensitive områder, og forventes i større grad å opptre på
mottakernes premisser. I arbeidet med å styrke og utvikle nasjonale institusjoner og
systemer, er det særlig viktig å unngå fragmentert og dårlig koordinert innsats fra
mange bilaterale aktører. Her står multisystemet med sin regionale og nasjonale
representasjon i en særstilling, ved å kunne mobilisere en samlet kompetanse, og
utnytte mulighetene for erfaringsutveksling og institusjonsbygging også innenfor
de ulike regioner. Dersom FN-systemet ble satt i stand til å utnytte sitt potensial for
denne typen utviklingssamarbeid, og derved styrke landene til selv å legge premisser for og styre egen utvikling, ville bilateralt samarbeid også få større nytteeffekt
gjennom sine ulike innsatser på enkeltområder.
Bank-gruppens fortrinn ligger i deres evne til å gjøre rimelige lån tilgjengelig
for mottakerne, samtidig som de ofte representerer «inngangsporten» for tilgang til
ytterligere lån og gavebistand, som ofte gjøres avhengig av at Banken først har godkjent prosjektet.
Kommisjonen ser med bekymring på at den bistand som nå samlet ytes gjennom
det multilaterale systemet ikke utnytter sine fortrinn godt nok, og ikke er tilfredsstillende verken når det gjelder kvalitet, effektivitet eller relevans. Mens Verdensbankens prosjekter nok oftere kan dokumentere tilfredsstillende effektivitet i forhold til
egne kriterier for lån, har Bankens arbeidsmetode for å utarbeide lånesøknader og
NOU 1995:5
Kapittel 5
222
reformprogrammene i alt for liten grad tatt sikte på å styrke kapasiteten i de nasjonale institusjonene i mottakerlandene. FNs fond og programmer opererer på sin side
med oppstykkede landprogrammer som ikke i tilstrekkelig grad er koordinert, og
som slett ikke alltid kan vurderes effektive. FN-systemet har i mange land også hatt
for små samlede ressurser til disposisjon, og for mye usikkerhet i ressurstilgangen
til å kunne yte effektiv bistand. Slik er det multilaterale potensialet ikke godt utnyttet verken på Bank-siden eller på FN-siden.
Kommisjonen mener at dette er en situasjon som ikke kan fortsette. For mange
og sterke både multilaterale og bilaterale aktører som skal føre egen bistandspolitikk i samarbeid med et svakt nasjonalt institusjonelt apparat, fører til en belastning
på mottaker som forsinker utvikling heller enn å styrke den. Alle parter vil derfor
være tjent med at det multilaterale systemet rasjonaliseres og effektiviseres også på
landnivå, og at det potensialet dette systemet har for institusjonsbygging og rådgivning utnyttes optimalt.
Uten å gi noen detaljert konklusjon på hva som kan sees som den mest hensiktsmessige rollefordelingen mellom finansinstitusjonene og FN-organisasjonene, vil
Kommisjonen peke på noen hovedprinsipper som grunnlag for den videre diskusjon
av roller og fortrinn for disse to hovedpartene i det multilaterale bistandssamarbeidet.
*FN-systemet er det mest representative forum for drøfting og utforming av
internasjonale regelverk, målsetninger og retningslinjer for bistandsvirksomhet og
generelle nord-sør relasjoner.
– FN-systemets bistandsarbeid må fokuseres på styrking av mottakerlandenes
kapasitet til å utforme egen politikk, innenfor rammen av internasjonalt aksepterte normer og målsetninger.
– FN-systemets bør ha særlige forutsetninger for å arbeide med langsiktige, sosiale utviklingsspørsmål og offentlige forvaltningsoppgaver.
– FNs institusjoner skal også bidra til å virkeliggjøre internasjonale og globale
prioriteringer, og sette medlemsland i stand til å bære medansvar i dette arbeidet
– Finansinstitusjonene har som hovedmål å mobilisere økonomiske ressurser som
lån og kreditter til utviklingstiltak, og må i den forbindelse kunne forsikre seg
om at lånene blir benyttet effektivt og at de blir tilbakebetalt.
– Verdensbanken er i hovedsak en utviklingsbank som i prinsippet bør rendyrke
finansieringsfunksjonen.
– Bank-gruppen har også sterk faglig kompetanse om utviklingspolitikk som må
utnyttes i dialog med mottakerlandene. Bank-gruppen bør imidlertid i større
utstrekning samarbeide med FN-systemet på landnivå om faglige bistandsoppgaver.
Ut fra dette har begge parter viktige rådgivende funksjoner på landnivå. FN har sin
prinsipielle styrke i forhold til spørsmål knyttet til forvaltning og institusjonsbygging, både innen sentral forvaltning og på sektornivå, spesielt knyttet til sosial
utvikling og globale prioriteringer som kvinners status, menneskerettigheter, familieplanlegging, barns rettigheter, mv. Bank-systemet og IMF har økonomisk rådgivning og institusjonelle forutsetninger for økonomisk politikk som sitt ansvarsområde.
Kommisjonen har notert seg betydningen av å skille mellom Pengefondet og
Verdensbanken når det gjelder økonomisk rådgivning og krav til land som mottar
lån. Pengefondets politikk stiller makro-økonomiske krav om bedre balanse i utenriksøkonomien, og i penge- og finanspolitikken. Verdensbanken på sin side har ikke
anledning til å yte lån hvis ikke Pengefondets krav blir innfridd. Banken stiller så
tilleggskrav til utformingen av de enkelte prosjektene, og kan yte strukturtilpas-
NOU 1995:5
Kapittel 5
223
ningslån for å støtte mer konkrete reformer innen enkelte sektorer (som finanssektoren, reformer i offentlig forvaltning, jordbrukspolitiske reformer, osv.).
Kommisjonen vil peke på betydningen av en sammenhengende norsk politikk i
forhold til Pengefondet og Verdensbanken, og understreker betydningen av de tiltak
som i den senere tid er satt i verk for å beskytte sosiale sektorer og for å sikre at
reformene fører til en bærekraftig økonomisk utvikling som gir arbeid og inntekt på
bred basis. Det er avgjørende at det legges mer vekt på å tilpasse reformprogrammene til de spesielle situasjon og forutsetninger i hvert enkelt land.
Kommisjonen stiller seg på dette grunnlag skeptisk til at finansinstitusjonene
utvikles videre i retning av faglige bistandsorganisasjoner. Samtidig erkjenner
Kommisjonen betydningen av den bistandsfaglige kompetansen som nå er bygget
opp innenfor Verdensbanken, og at denne har vært nødvendig i en fase der FN-systemet forøvrig ikke har maktet å ivareta sin rolle. Norsk politikk må nå satse aktivt
på å styrke FN-systemets kompetanse og handlekraft.
Rollefordeling mellom FN-organisasjonene
Også når det gjelder forholdet mellom de enkelte FN-organisasjonene innbyrdes, er
det nødvendig med tiltak som kan kombinere samordning og spesialisering når det
gjelder bistandsfunksjonen. De initiativ som nå er tatt for å styrke UNDP-representantens rolle som koordinator for FN-systemet på landnivå og for å utvikle samordnede landstrategier for FNs innsats i hvert land, synes så langt ikke å være tilstrekkelige. Ulikheten i måten organisasjonene arbeider på og hvordan de markedsfører
og rapporterer om sin virksomhet skaper i seg selv betydelige hindringer for samordning.
Kommisjonen mener derfor at det må legges større vekt på samordning mellom
de ulike FN- organisasjonens bistandsfunksjoner sentralt, for å gi tilstrekkelig
tyngde til den nødvendige samordningen på landnivå. Samtidig må de ulike
bistandsaktørene utenom multisystemet også finne fram til arbeidsmåter som støtter
opp under FN-systemets tillagte funksjoner, og det må ligge en større forpliktelse
til å samordne bistanden fra landet selv.
Hvorvidt sentral samordning i FN-systemet bør bety at flere FN-fond og programmer slås sammen til et felles utviklingsfond knyttet til FN-systemet, eller om
det er tilstrekkelig å arbeide fram mer reelt koordinerte prosesser for planlegging,
ressursmobilisering og rapportering, har Kommisjonen ikke grunnlag for å ta stilling til. Kommisjonen mener imidlertid at mye taler for å fornye den opprinnelige
planen om å gjøre et nytt og reformert UNDP til det sentrale organet for koordinering av bistand innen FN-systemet. Uansett om det legges opp til store strukturelle
endringer eller ikke, må det imidlertid bygges inn mye sterkere motivasjon og forpliktelse til koordinering, og samtidig stilles krav både til giverland og mottakerland
om bedre helhetlig samordning av bistanden. I en slik sammenheng vil ECOSOC
kunne ivareta en viktig overvåkingsrolle.
Ingen av FN-organisasjonene har noen sterk rolle når det gjelder økonomiske
overføringer. På landnivå vurderes ofte FN-organisasjonenes rolle som bistandsaktører først og fremst i forhold til deres økonomiske overføringer. Dette er samtidig
den delen av bistandsfunksjonen som er mest lik bilateral bistand, og der kanskje
FN-systemet i minst utstrekning har potensielle komparative fortrinn. Giverland er
også her pådrivere, og bidrar til at organisasjonene mer og mer ivaretar roller der de
har minst fortrinn.
Kommisjonen mener det er for lite samsvar mellom norsk politisk virksomhet
for å skape et mer effektivt og rasjonelt system for multilateral bistand, norsk
bevilgningspraksis og norske posisjoner i styrer og generalforsamlinger.
NOU 1995:5
Kapittel 5
224
Verken UNFPA eller UNICEF, som begge er store mottakere av norske midler,
har vist sin styrke i faglig bistand til å utvikle nødvendige nasjonale institusjoner og
systemer. Snarere har de hatt store prosjektbaserte landprogram, som har vært mer
eller mindre godt koordinerte med regulære nasjonale planer. UNICEF, som den
mest operasjonelle av de sentrale fond og programmer, har i mange land karakter av
en stor, internasjonal ikke- statlig organisasjon, som riktignok søker å planlegge
sammen med nasjonale myndigheter, men samtidig i høy grad har egne markeringsbehov og ofte tar initiativ for å sikre kortsiktige resultater som kan undergrave en
langsiktig systemutvikling knyttet til nasjonale institusjoner.
Både UNICEF og UNFPA kan begrunnes som viktige bistandsorganisasjoner
innenfor FN- systemet ut fra at de er rettet mot særlige målgrupper og anliggender
(barn og barns rettigheter, reproduktiv helse og rettigheter) som ellers ikke ville
vært tilstrekkelig godt ivaretatt, eller spørsmål som er så sensitive at de trenger oppmerksomhet fra et representativt, nøytralt og autoritativt organ. Samtidig vil Kommisjonen reise spørsmål om disse organisasjonene ved sine aktiviteter ikke setter
land i stand til å ta optimale valg og gjennomføre nødvendige tiltak selv innenfor
disse oppgaveområdene.
Dette er ikke minst et problem i forhold til UNICEF som i høy grad er operative
helt ut på distrikts- og landsbynivå, og tar over rollen som et sosialt sikkerhetsnett
og leverandør av essensielle tjenester. Like fullt er det nettopp UNICEF som mottar
mest norsk støtte etter UNDP. Dette nivået på norsk støtte kan neppe begrunnes ut
fra at UNICEF best demonstrerer FN-systemets komparative fortrinn, og må være
mer historisk og politisk betinget.
Særorganisasjonene i FN-systemet har ikke bistand som sin primære oppgave.
(Se "Erfaringene" i kap. 2 om forskjellene mellom FNs særorganisasjoner, og FNs
fond og programmer.) Men de må ha tilstrekkelig rotfeste i de enkelte medlemslands virkelighet for at deres faglige rådgivende funksjoner kan gjøres relevante.
Spørsmål som særlig angår enkelte medlemsland eller enkelte regioner kan også
bidra til å belyse mer generelle problemstillinger og kan gi viktige impulser til både
forum-funksjonen og det globale normative arbeidet. Dette samspillet understreker
betydningen av at særorganisasjonenes kompetanse brukes og videreutvikles med
tilknytning til bistandsfunksjonen. Også her er det behov for en klarere operasjonalisering av hva dette betyr, og hvordan de enkelte bistandsaktører kan bidra til at
disse organisasjonenes potensial i bistandsarbeid utnyttes mest mulig hensiktsmessig. FNs særorganisasjoner bør først og fremst konsentrere seg om sine faglige
hovedoppgaver, både i det internasjonale samarbeidet og på landnivå. På landnivå
bør rene bistandsoppgaver så langt mulig finansieres innenfor et koordinert støtteprogram for alle FN-organisasjonene.
I praksis har alle forsøk på forsert koordinering vist seg lite gjennomførbare,
med mindre slik koordinering sees som ønsket av alle involverte parter. Siden særorganisasjonene det her er snakk om, også styres av medlemslandene, burde det
være mulig å finne fram til felles interesser i styrende organer som kan overkomme
byråkratiets interesser og profesjonelles ønsker om å opprettholde egne territorier
og fortsette å operere på egen hånd.
Gitt den situasjonen som er beskrevet, er det vanskelig for Kommisjonen å se
måter å rasjonalisere og effektivisere multisystemets bistandsfunksjon på, uten at en
spiller på både reformer sentralt og større forpliktelser til koordinering på landnivå.
Et gjennomgående anliggende er at det må skapes et klarere fokus på landnivået,
større fleksibilitet i valg mellom ulike modeller for samordning og optimal utnytting
av samspillet mellom bilateral og multilateral bistand. Kommisjonen vil dessuten
understreke at koordinering av bistand på landnivå til syvende og sist må være et
statlig ansvar, også når det gjelder det multilaterale systemet.
NOU 1995:5
Kapittel 5
225
Alternative samordningsmodeller på landnivå kunne f.eks. utvikles ut fra at landet selv foretok et aktivt valg av hovedpartner for multilateral bistand ut fra landets
aktuelle situasjon og de ulike organisasjonenes spesielle fortrinn. Landkoordineringsmodellen knyttet til FN- systemets stedlige representant, som det nå er tatt initiativ til, kunne utvikles videre ved at det mobiliseres tilleggsressurser til et felles,
landspesifikt bistandsfond gjennom FN-systemet, som kunne brukes etter bestemte
retningslinjer til å gjennomføre tiltak definert innenfor et helhetlig landprogram.
Her kunne faglig kompetanse hentes inn fra særorganisasjonene eller gjennom
annen form for institusjonssamarbeid slik det måtte ansees mest hensiktsmessig i
det enkelte land og i forhold til de enkelte oppgaver.
5.8.9
Det multilaterale systemet som virkemiddel for norsk bistandspolitikk
Det er tidligere pekt på at Bank-gruppen gjennom de senere år har vært i stadig
ekspansjon som bistandsaktør, mens FN-systemets bidrag til langsiktig bistand
(utenom nødhjelpen) er i ferd med å marginaliseres.44 Dette har etter Kommisjonens mening vært en medvirkende årsak til at også samordningen innenfor systemet
har sviktet alvorlig. Tilgangen på midler har vært vekslende og uforutsigbar og som
helhet vist en fallende tendens de senere år til tross for Agenda 21 vedtak om behov
for tilleggsressurser og tilsvarende oppfordringer knyttet til barnetoppmøtet, toppmøtet om utdanning og nå nylig utfordringen fra befolkningskonferansen i Kairo.
Medvirkende faktorer til ressursknapphet har vært stor organisatorisk fragmentering; og at representativitet har gått på bekostning av handlekraft og dermed også tillit blant donorer.
Kommisjonen er bekymret over at de frivillige bidrag til FN-systemet på det
økonomiske og sosiale område er blitt så små at systemet er blitt marginalisert både
i forhold til den bilaterale bistanden og i forhold til de internasjonale kredittinstitusjonene. Gitt den store betydningen Kommisjonen tillegger FN-systemet i forhold
til å kunne løse de store globale utfordringene, anbefales det at Norge opprettholder og ytterligere styrker sitt politiske engasjement på FN-siden i årene framover,
og arbeider for at flere av medlemslandene bidrar til å bære de nødvendige økonomiske forpliktelser. Norge må dessuten fortsatt arbeide for å få gjennomslag for
finansieringsordninger for FN-systemet som i større grad gir tilstrekkelig volum,
forutsigelighet, stabilitet og byrdedeling. Forslag om nye mekanismer for å mobilisere tilleggsressurser, må vurderes og følges med stor interesse. (Se særmerknad fra
Angell, Enge, Erichsen, Møgedal og Øygard, plassert sist i "Videreutvikling og
reformer i det multilaterale systemet" i kap. 5.8.)
Kommisjonen mener dessuten at det også fra norsk side bør legges større vekt
på et mer helhetlig og overordnet systemperspektiv når det gjelder forholdet mellom
finansinstitusjonene, FN-systemets ulike organisasjoner og bilateral virksomhet,
både sentralt og på landnivå. Signalene som gis fra norsk side i ulike styrende organer må gjøres mer konsistente og målrettes mot den nødvendige kombinasjonen av
spesialisering og samordning. Den innebygde konservatisme som synes å ligge i
fordelingen av norske bevilgninger til multilaterale organisasjoner kan nok bidra til
at Norge oppleves mer forutsigbar og stabil i forholdet til enkeltorganisasjoner, men
synes samtidig å kunne innebære for liten fleksibilitet i forhold til nye utfordringer.
Tung deltakelse fra norsk side over lang tid med øremerkede midler til enkeltprogramer innenfor de enkelte organisasjonene, kan lett få den samme virkning. Det
44. Bankgruppens formidling av bistand økte med 190 prosent fra ca 2,3 mrd.USD i 1980, til 6,7
mrd. i 1992, mens FN-systemets bistand (utenom nødhjelpen) økte med 120 prosent, fra 1,3
mrd.USD i 1980 til 2,9 mrd. i 1992.
NOU 1995:5
Kapittel 5
226
skapes en avhengighet av de norske bevilgningene innen enkelte satsingsområder,
samtidig som det blir mindre rom for å svare på nye initiativ. Dette kan også bidra
til at organisasjonene opprettholder aktiviteter som ellers ville vært gjenstand for tilpasning eller nedtrapping. Det bør derfor ikke gå automatikk i verken volum eller
øremerking av tilleggsmidler til de enkelte organisasjonene, og stilles de samme
krav om relevans, kvalitet og effektivitet til multilaterale bevilgninger som til de
bilaterale.
Norsk politikk bør etter Kommisjonens mening vurdere om fordelingen av de
multilaterale bevilgningene bedre kan støtte opp under og belønne ønsket reform i
denne fasen av omlegging, rasjonalisering og effektivisering.
Kommisjonen har ikke tilstrekkelig grunnlag for å anbefale konkrete endringer
i denne fordelingsnøkkelen, men mener at denne bør gjennomgås og begrunnes ut
fra de behov for spesialisering og samordning som Kommisjonen her har drøftet.
Dette gjelder både fordelingen mellom de ulike FN-organisasjonene og fordelingen
mellom finansinstitusjonene og FN-systemet.
Kommisjonen vil her også vise til den inndelingen som er foreslått for den bilaterale bistanden, der det skilles mellom et støtteprogram for lavvelferdsland og et
utvidet samarbeidsprogram for andre felles interesser. Det kan være hensiktsmessig
å foreta et tilsvarende skille for de multilaterale organisasjonene. Både UNDP og
Bank-gruppens utviklingsfond (IDA og de regionale utviklingsfondene) har som
hovedformål å bidra til utvikling og redusert fattigdom og er i stor grad øremerket
for lavinntektsland og de minst utviklede landene (som stort sett tilsvarer lavvelferdslandene), og tilsvarer dermed på mange måter det foreslåtte støtteprogrammet
(jfr. "Støtteprogram for lavvelferdsland" i kap. 5.3). På tilsvarende måte har de
fleste andre av FNs fond og programmer (som UNICEF og UNFPA), de spesialiserte fondene (som IFAD og miljøfondet GEF), og særorganisasjonene mange globale hensyn som ikke er spesielt øremerket for lavvelferdsland, men dekker alle
land i sør. Disse tilsvarer derfor på mange måter de foreslåtte programkategoriene
under det utvidete samarbeidsprogrammet. Kommisjonen vil derfor foreslå at det
etableres et slikt skille for inndelingen av den multilaterale bistanden, og at disse
bevilgningene blir sett i sammenheng med de tilsvarende bevilgninger over det bilaterale bistandsprogrammet.
Kommisjonen mener i denne forbindelse at det også kan være hensiktsmessig i
større grad å skille mellom faste kjernebevilgninger og frivillige tilleggsbevilgninger også innenfor FNs fond og programmer. De faste kjernebevilgningene må bæres
av så mange som mulig av medlemslandene, og det bør tilstrebes en rimelig fordeling mellom de store giverlandene. Disse må være store nok til å dekke et grunnlagsprogram, og sikre nødvendig administrativ kapasitet og tilstedeværelse. De frivillige tilleggsmidlene kan i større grad gjøres landspesifikke eller temaspesifikke.
Inntil systemet har etablert seg med en ny og mer effektiv struktur, kan en fra
norsk side vurdere å gi større oppmerksomhet til landspesifikke allokeringer som
tilleggsmidler til kjernebevilgningene. Dette vil gi større mulighet for å følge
bistandens effektivitet, og legge til rette for optimale kombinasjoner mellom bilateral og multilateral bistand. Innenfor en slik modell kunne det være aktuelt for Norge
å velge ut noen slike land blant de lavvelferdsland som vil motta norsk grunnstøtte,
for å få bedre erfaringer med hvordan dette kunne gjennomføres.
Ut fra ønsket om større fleksibilitet til å møte landspesifikke utfordringer og
mer optimale koblinger mellom ulike bistandsformer og kanaler, mener Kommisjonen at det er grunn til å se nærmere på hvordan multi-bilaterale bistandsformer kan
supplementere regulær multilateral bistand, uten dermed å føre til bilateralisering
eller betydelig administrativ merbelastning . Mer landfokusert tilnærming til hvordan den multilaterale kanalen best kan utnyttes for å gjøre bistanden mer effektiv,
NOU 1995:5
Kapittel 5
227
kan legge grunnlag for at også bilaterale midler knyttes til virksomhet som koordineres av FN-systemet eller Verdensbanken.
Kommisjonen vil også anbefale at Norge mer systematisk utnytter norske fagmiljø til å delta i det løpende faglige arbeidet knyttet til den multilaterale bistandens
innhold, ikke bare gjennom tiltak som stimulerer rekruttering av norsk kompetanse
inn i de enkelte organisasjonene, men også ved å velge ut noen satsingsfelt der
bestemte tema, programmer eller følges over tid, ikke bare i styrende organer men
gjennom bruk av norske fagfolk i ekspertgrupper, institusjonssamarbeid, og som
deltakere i planlegging og evaluering på landnivå.
På samme måte som Kommisjonen ser med stor interesse på de mulighetene
som ligger i å knytte det sivile samfunn tettere opp til FN-systemet som samhandlingspartnere, overvåkere og korrektiv, vil en anbefale at Norge legger seg på en
åpen praksis når det gjelder informasjonstilgang om posisjoner i forhold til økonomiske og sosiale spørsmål som diskuteres innenfor multisystemet. Kommisjonen
anbefaler også at UD vurderer aktivt å etablere hensiktsmessige konsultative organer og rutiner for samhandling mellom det offentlige og det norske sivile samfunnet
når det gjelder disse spørsmål.
Særmerknad til "Det multilaterale systemet som virkemiddel for norsk bistandspolitikk" i kap. 5.8.9 fra Angell, Enge, Erichsen, Møgedal og Øygard
Medlemmene Valter Angell, Elin Enge, Jan A.Erichsen, Sigrun Møgedal og Gunnar Øygard ønsker å understreke ytterligere at det multilaterale systemet, såvel som
andre internasjonale faglige samarbeidsprogrammer, må ha betydelig rom for å
delta aktivt i bistandssammenheng på områder hvor de har komparative fordeler, og
der et internasjonalt samarbeid har vist seg nyttig. Dette gjelder ikke minst bistandsrelevant, anvendt forskningssamarbeid. Også når det gjelder satsinger på landnivå
innenfor komplekse og sårbare sektorer som jordbruk, helse, utdanning og forvaltning, og ikke minst i løsning av miljøproblemer, er multilteralt samarbeid i særlig
grad nødvendig, for å unngå ulempene ved større grad av bilateralisering. Det ville
være en alvorlig svekkelse dersom det multilaterale systemet ikke gis mulighet til å
opptre aktivt og med tilstrekkelig tyngde i bistandsfunksjonen i årene som kommer.
Ut fra dette mener disse medlemmene at de økonomiske rammer for det multilaterale systemet bør holdes oppe, og at Norge bør støtte en slik politikk både gjennom
egne bidrag og gjennom arbeid i internasjonale organer.
5.9
KRAV OG GJENSIDIGE FORPLIKTELSER TIL BISTAND OG
GJELDSLETTE; INCENTIVER OG SANKSJONER I SØR-POLITIKKEN
Hvilke krav kan Norge stille til sine bistandsmottakere? Og hvordan bør vi forholde
oss og tilpasse oss til de krav andre giverland stiller, spesielt i de multilaterale organisasjonene der vi også deltar? Som vi har vist i "Erfaringene" i kap. 2 stilles det et
økende antall - til tider motstridende - betingelser fra det internasjonale bistandssamfunnet til bistandsmottakerne i sør, til makroøkonomisk politikk, politiske
reformer, institusjonelle forutsetninger om «godt styresett» , fordelingspolitikk,
respekt for menneskerettigheter - og miljøpolitikk.
Mens noen av disse kravene er direkte knyttet til betingelser for en effektiv
utnyttelse av konkrete bistandsoverføringer, er andre på mer allment grunnlag knyttet til rammevilkårene for en «god» utvikling. Som diskutert i "Erfaringene" i kap.
2 bør imidlertid bruken av bistand som virkemiddel for å påvirke andre lands politikk ses i sammenheng med andre virkemidler i det internasjonale samfunn for å
NOU 1995:5
Kapittel 5
228
behandle bl.a. respekt for menneskerettigheter og overholdelse av internasjonale
avtaler og forpliktelser.
I den internasjonale debatt om betingelser for bistand og krav til bistandsmottakere har det fra flere hold i Sør også vært reist krav om gjensidige krav og forpliktelser, om at også giverlandene i nord og deres institusjoner har forpliktelser til å
bidra til en stabil og rettferdig utvikling i sør. Dette kan innebære krav om stabile
bistandsoverføringer, samarbeid med mottakere på deres premisser, sikker tilfredsstillelse av minimumsgoder og «retten til utvikling» , såvel som krav om en åpen
handelspolitikk, en bærekraftig miljøpolitikk, mm. Som ramme rundt slike forpliktelser er bl.a. foreslått nye former for en internasjonale utviklingspakt, eller mer
konkrete utviklingskontrakter.
Det blir også stilt spørsmål om det normative grunnlag for å sette krav til andre
lands politikk, som innebærer en innblanding i andre lands «indre forhold» , og en
innskrenking av disse lands muligheter til selv å utforme sin politikk. Dette kan
ramme autoritære regimer uten basis i befolkningen, men kan også gå på bekostning
av demokratisk valgte myndigheter. I de mest ekstreme tilfeller innebærer kravene
fra de internasjonale finansinstitusjonen at mottakerlandet nærmest settes «under
administrasjon» , eller at det stilles helt grunnleggende krav til omlegging av hele
det politiske og administrative systemet i landet.
5.9.1
Normativt grunnlag: Har vi «rett» til å stille krav?
Kommisjonen er av den oppfatning at det internasjonale samfunn både har rett og
plikt til å gripe inn i land overfor myndigheter som grovt undertrykker (deler av) sin
befolkning, som begår folkemord eller tilsvarende grove overgrep, som skaper
omfattende flyktningestrømmer, og som truer fred og sikkerhet i andre land. Vi
lever i en verden av gjensidig avhengighet, og vi har etablert et sett av internasjonale
normer og regler som er nedfelt i internasjonale konvensjoner og avtaler, og som
må etterfølges. Dette er det heller ingen uenighet om i prinsippet, selv om det kan
være sterk uenighet om tolkningen av når et land har begått slike brudd, og hvor
langt det internasjonale samfunnet skal gå i det enkelte tilfelle.
Kommisjonen mener også at bistandsgivere har rett og plikt til å stille krav til
bistandsmottakere både til forvaltning av slike overføringer, og til den økonomiske
og politiske rammen for utviklingspolitikk i mottakerlandet. Etter Kommisjonens
oppfatning har givere og mottakere et felles ansvar for forvaltning av bistandsmidler, for at det skal kunne gi de resultater det blir enighet om, eller som er nedfelt i
vedtak i internasjonale organisasjoner. Det er et like stort normativt problem når
bistandsmidler blir forvaltet ukritisk til dårlige tiltak, som i verste fall bidrar til å
forverre situasjonen. Som Kommisjonen har påpekt i andre kapitler i denne Rapporten, er det en forutsetning for at bistanden skal gi positive resultater, at det finnes
et tilfredsstillende økonomisk, politisk og administrativt rammeverk i mottakerlandet eller rundt tiltaket som sådan. Selv om Kommisjonen altså mener at bistandsinstitusjoner har rett til å stille krav og betingelser, er den også klar over at det eksisterer stor uenighet om hva som konstituerer et tilfredsstillende rammeverk, og hvordan et slikt rammeverk best blir etablert.
Kommisjonen er selvsagt klar over at denne retten til å stille krav og betingelser, og til å gripe inn mer direkte i andre lands indre anliggender, kan misbrukes og
blir misbrukt av en rekke land for å fremme mer snevre egeninteresser av politisk,
strategisk eller økonomisk karakter. Kommisjonen vil derfor legge stor vekt på at
det utvikles et internasjonalt regelverk som i størst mulig grad kan gi felles «kjøreregler» .
NOU 1995:5
Kapittel 5
229
Når bistandsytere stiller krav og betingelser, er det også et relevant spørsmål om
de har tilstrekkelig kompetanse om og respekt for mottakersamfunnet til å formulere slike krav. Etter Kommisjonens mening vil en aktiv bistandspolitikk forutsette
at det må stilles desto sterkere krav til bistandsgiverne om at de har og opparbeider
seg betydelig kompetanse på dette området. Fra et normativt synspunkt har det vært
altfor lett for bistandsytere ut fra sin økonomiske maktposisjon å utforme økonomiske og politiske reformer for mottakersamfunnene uten tilstrekkelig kompetansegrunnlag. Når Norge deltar i utforming av slike krav, eller slutter opp om andres
betingelser, må det på tilsvarende måte stilles krav til et relevant kompetansegrunnlag.
Det er et stort ansvar å stille betingelser til andre lands politikk. Dette forutsetter
ikke bare at bistandsyterne følger opp med sin del av avtalen når mottakerne gjennomfører sine reformer og andre tiltak. Men det forutsetter også at giverne tar
ansvar dersom utviklingen, til tross for at mottakerne har fulgt givernes anvisninger,
ikke gir forventede resultater. Hvordan kan giversamfunnet i større utstrekning stilles til ansvar for sine feilvurderinger?
5.9.2
Hvilke krav kan stilles av det internasjonale giversamfunn, overfor bistandsmottakere?
Selv om Kommisjonen finner det fullt ut akseptabelt at bistandsgivere kan stille
betingelser til bistandsmottakere, for å sikre at bistanden blir benyttet effektivt til
det formål det er enighet om, og at bistanden ytes innenfor en utviklingsfremmende
ramme som ikke undergraver effekten ved bistandsinnsatsen, er Kommisjonen
alvorlig bekymret over de krav som nå stilles fra det internasjonale bistandssamfunnet, og den måten disse kravene fremmes og gjennomføres.
Kommisjonen vil derfor foreslå at Norge, sammen med likesinnede land og allierte både i Nord og Sør, går inn for omfattende reformer i det internasjonale
bistandssystemets utforming av betingelser for utviklingspolitikk i mottakerlandene.
Slike reformer må ha til formål å sikre at ansvaret for utviklingspolitikken blir klart
tilbakeført til landenes egen myndigheter og institusjoner, samtidig som det skapes
en konsensus om en del grunnleggende forutsetninger for utvikling som bistandssamfunnet kan kreve tilfredsstilt i mottakerlandene. Samtidig må det gis rom for at
de forskjellige bistandsgiverne kan sette ulike krav og betingelser, ut fra sine ulike
forutsetninger og roller; og det må gis rom for at det enkelte bistandsmottakerland
kan velge ulike modeller for sin utviklingspolitikk så lenge minstekravene er tilfredsstilt. Uten å kunne gå inn i detaljer i et slikt reformprogram som uansett vil ta
lang tid å bli gjennomført, vil Kommisjonen antyde følgende retningslinjer:
1. Det internasjonale pengefondets (IMF) rolle må revurderes. IMFs primære
rolle er å overvåke det internasjonale valutasystem, og det skal bistå sine medlemsland ved alvorlige betalingsbalansevansker, med kortsiktige lån knyttet til stramme
betingelser om økonomiske tiltak som skal redusere sannsynligheten for at betalingsbalansevanskene gjentar seg. IMFs forsøk på å benytte tilsvarende oppskrift på
økonomiske reformer ved alvorlige strukturelle gjeldskriser i Afrika, og i de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa har stort sett mislyktes. De økonomiske
modellene som har vært benyttet, har vært lite egnet for disse situasjonene, og har
ikke tatt tilstrekkelig hensyn til de mer strukturelle forhold i landenes økonomi, eller
til de politiske og institusjonelle forutsetninger for slike omfattende strukturendringer. IMF har hatt urealistiske forestillinger om hvordan og hvor raskt økonomiske
reformer i disse landene kan gjennomføres. Flere alternativer bør derfor kunne vurderes:
– At IMFs rolle ved gjeldskriser og alvorlige betalingsbalansevansker i Afrika
NOU 1995:5
Kapittel 5
–
–
230
andre lavvelferdsland (og land i omfattende politiske endringsprosesser) reduseres, slik at det ikke lenger stilles krav om at det må inngås en avtale med IMF
før det gis andre gjeldslettelser, eller for at Verdensbanken og andre skal kunne
gi nye lån.
At IMFs rolle begrenses til faglig rådgiver på sine kompetansefelt.
At IMFs kompetanse på økonomisk politikk og reformprogrammer i Afrika og
andre lavvelferdsland styrkes betydelig, og at de gis en økende rolle etter hvert
som deres kompetanse økes. IMF må forutsettes å samarbeide nært med andre
kompetansesentra både internasjonalt og i mottakerlandene.
2. Verdensbankens krav må forankres i utformingen av en troverdig politikk for
redusert fattigdom. Verdensbanken er en utviklingsbank med primært formål å
bidra til redusert fattigdom i verden, og bør i ennå større grad spesialisere seg på
dette. Verdensbanken kan derfor stille generelle krav til sine låntakere om at de må
tilfredsstille de nødvendige minstekrav til en god utviklingspolitikk. Slike krav vil
nødvendigvis omfatte både noen grunnleggende makroøkonomiske forutsetninger,
og grunnleggende krav til effektiv administrasjon og politikk, etter linjer som nå
dekkes av begrepet «godt styresett» . Selv om det fortsatt er betydelig uenighet om
hva som konstituerer en god utviklingspolitikk, foreligger det en økende konsensus
om viktige forutsetninger for utvikling. (Jfr. Kommisjonens oppsummering i "Veier
til utvikling" i kap. 4.) Slike krav bør i størst mulig grad forankres i internasjonal
enighet, gjennom anbefalinger fra brede internasjonale faglige konferanser med
deltakelse fra alle regioner.
Verdensbanken bør deretter orientere seg sterkere i retning av en langsiktig
strategi for å bidra til redusert fattigdom, spesielt i land som får IDA-lån som i all
hovedsak er finansiert av bistandsmidler fra giverlandene. Dette innebærer at Verdensbanken bør konsentrere seg om å stille krav om at låntakerne har en troverdig
og bærekraftig politikk for å redusere fattigdommen i sine land.
Den viktigste reformen av Verdensbanken må imidlertid innebære at den må
samarbeide tettere med sine medlemslands egne institusjoner og myndigheter, og gi
dem større reelt ansvar for utformingen av sine reformprogrammer og langsiktige
utviklingspolitikk. Bare på den måten kan reformene og politikken forankres reelt i
disse landene, samtidig som politikken vil bli bedre tilpasset realitetene i det enkelte
land. Dette innebærer ikke at Verdensbanken bør unnlate å stille egne krav, men at
dialogen må bli bedre og at det må være det enkelte lands egne myndigheter som
utformer sin politikk, innenfor mer generelle rammer som Verdensbanken og andre
bistandsgivere kan akseptere.
For at Norge skal kunne delta mer aktivt og konstruktivt i utformingen av Verdensbankens utviklingspolitikk både generelt og overfor de enkelte land, må Utenriksdepartementet som nå har ansvaret for Norges politikk i Verdensbanken trekke
mer aktivt på den kompetanse som allerede finnes i Norge om disse spørsmålene
bl.a. i forskningsmiljøer og enkelte organisasjoner. Det er også viktig å utnytte den
kunnskap og kompetanse som NORAD besitter både i Oslo og ved uterepresentasjonene, spesielt i forhold til NORADs programland. Norge bør også, i samarbeid
med likesinnede land, i større grad enn til nå kunne argumentere for en utviklingsmodell basert på egne (nordiske) erfaringer med en aktiv stat og fordelingspolitikk
innbakt i det økonomisk/politiske systemet. (Jfr. "Veier til utvikling" i kap. 4)
3. Større pluralisme i utformingen av krav til mottakerlandenes utviklingspolitikk. Verdensbanken har fått en dominerende rolle i internasjonal bistandspolitikk,
som bør reduseres ved at det skapes større pluralisme. Selv om Verdensbanken har
opparbeidet en betydelig kompetanse både om generell utviklingspolitikk, og om
utviklingen i de enkelte land, er denne ikke universell eller enerådende. Det er der-
NOU 1995:5
Kapittel 5
231
for nødvendig å styrke andre institusjoner både som kompetansesentra og finansieringskilder uavhengig av Verdensbanken. Dette kan omfatte både mer selvstendige bilaterale givere enkeltvis eller i samarbeid; mer bruk av uavhengige internasjonale kompetansesentra; og kanskje større utnyttelse av de regionale utviklingsbankene som selvstendige institusjoner.
4. Det er behov for et internasjonalt forum som kan gi retningslinjer og anbefalinger for å bruke bistanden som virkemiddel ved brudd på menneskerettighetene.
I dag reagerer enkeltland på bilateral basis, og det finnes grader av koordinering
blant givergrupper som EU-landene og OECD/DAC. Både i FN-systemet og i Verdensbanken er det imidlertid stor skepsis og motstand spesielt fra bistandsmottakerne mot en slik politisk kobling av bistand og menneskerettigheter. Men ikke
minst de nye demokratiske regimene i sør legger større vekt på at bistand ikke bør
støtte opp under autoritære regimer som undertrykker menneskerettighetene og sløser med bistandsmidler på bekostning av egen befolknings behov. Det bør derfor
være grunnlag for større internasjonal enighet, basert på allerede vedtatte normer og
regler som menneskerettighetskonvensjonen, omkring noen grunnleggende prinsipper som bør være til stede for at et land kan motta internasjonalbistand, og et regelverk for å kunne suspendere deler av denne bistanden ved alvorlige brudd på menneskerettighetene.
Et slikt internasjonalt forum må ha deltakelse fra alle impliserte parter. Kommisjonen ønsker ikke å foreslå noen ny institusjon, og denne oppgaven må derfor dekkes av et eksisterende organ. Et alternativ kan være å bygge ut FNs Menneskerettighetskommisjon, eller benytte et reformert ECOSOC (som foreslått i "Videreutvikling og reformer i det multilaterale systemet" i kap. 5.8.). Formålet må være at
dette organet kan gi anbefalinger spesielt til FNs bistandsapparat og de internasjonale finansinstitusjonene om at situasjonen i et land er nå så alvorlig at (deler av)
den internasjonale bistanden bør suspenderes eller stanses. Et slikt internasjonalt
forum vil ikke ha myndighet overfor de enkelte lands bilaterale bistand, men bør
forventes å få en sterk moralsk innflytelse over disse. Ved sterke overgrep og brudd
på internasjonal fred og sikkerhet vil det eksisterende regelverk kunne tas i bruk,
som bl.a. gir Sikkerhetsrådet muligheter til å etablere økonomiske sanksjoner mot
et land, som blir bindende også for giverlandene.
I utgangspunktet bør et slikt forum utelukkende bygge på etablerte internasjonale normer og prinsipper som er nedfelt i vedtak og konvensjoner og derfor har
oppslutning blant det brede flertall av FNs medlemsland.
5. Det er også behov for bedre internasjonale mekanismer for å innarbeide nye
temaer og krav til bistandspolitikken. Spesielt er det behov for mer systematiske
konsultasjoner for å skape en bred internasjonal forståelse og aksept for de stadige
nye, men ofte helt grunnleggende, betingelsene som knyttes til bistandsoverføringene mer eller mindre eksplisitt. Kommisjonen mener at det er grunnlag for å anbefale en suspensjon eller reduksjon i internasjonal bistand til land som på en eller
flere måter bryter med internasjonale normer og anbefalinger, eller som fører en
politikk som er sterkt i strid med god utviklingspolitikk. I tillegg til grunnleggende
krav til en økonomisk politikk og institusjonelle betingelser for et «godt styresett»
, bør de internasjonale samfunn kunne reagere overfor land:
– som fører en helt uansvarlig miljøpolitikk, og ikke anstrenger seg for å rette opp
denne innen rammen av tilgjengelige ressurser;
– som fører en helt uansvarlig narkotikapolitikk, og ikke anstrenger seg for å
redusere produksjon eller omsetning av narkotika og andre helsefarlige stoffer,
i strid med internasjonale vedtak om dette;
– som fører en helt uansvarlig forsvarspolitikk, med en ressursbruk på militær
opprustning som langt overgår landets reelle forsvarsbehov;
NOU 1995:5
Kapittel 5
232
Men forutsetningene for å ta opp slike betingelser for bistand, er at det må etableres
og utvikles langt mer legitime internasjonale regimer med deltakelse fra alle parter,
som kan utvikle normer og vurdere når disse brytes.
6. Det bør utarbeides en atferdskodeks (code of conduct) for bistandsoverføringer, med krav både til givere og mottakere. I forlengelsen av de forslag som er antydet ovenfor med mer systematikk og mer internasjonal aksept ved krav til bistandsmottakere, bør det også etableres en atferdskodeks med internasjonale normer og
krav til bistandsytere. Slike normer eksisterer nå innen OECD/DAC, og omfatter
bl.a. koordinering av bistand; prinsipper for prosjekt- og programbistand og for faglig bistand; retningslinjer for å ivareta kjønnsdimensjonen i bistand; retningslinjer
for miljøanalyser; og tiltak for å begrense bundet bistand og sikre åpenhet ved
anbud og innkjøp.45 Disse er imidlertid etablert av giversiden alene, og bør drøftes
og revurderes i et felles forum der alle parter deltar.
7. Bruken av bistand som virkemiddel bør vurderes sammen med andre virkemidler . Bistand kan bare benyttes som virkemiddel overfor land som mottar
bistand, og er spesielt effektivt overfor land som er sterkt bistandsavhengige. Suspensjon eller redusert bistand vil derfor bare være ett av mange virkemidler for å
påvirke land som på en eller flere måter fører en uansvarlig politikk som bryter med
internasjonale normer og vedtatte regler. I noen sammenhenger kan det f.eks. være
aktuelt å oppheve visse handelskonsesjoner som GSP-privilegier. Ved mer alvorlige brudd på folkeretten, vil det bl.a. kunne bli aktuelt å ta i bruk Sikkerhetsrådets
muligheter til å erklære delvis eller full økonomisk boikott.
5.9.3
Hvordan kan Norge stille krav i sin bilaterale bistandspolitikk?
Norge alene har liten eller ingen innflytelse på en bistandsmottaker og deres politikk. Dersom vi ønsker å påvirke andre lands politikk, må vi derfor delta i en internasjonal samordnet aksjon. På den annen side er ikke Norge på noen måte forpliktet
til å yte bilateral bistand til alle land i sør. Norge kan derfor velge å konsentrere vår
bistand til samarbeidspartnere i sør, ut fra strengere kriterier for hva vi mener er god
utviklingspolitikk, enn de multilaterale institusjonene.
Norge kan derfor markere seg i forhold til mottakerland i sør på to måter: Ved
inngåelse av nye bistandsrelasjoner og opptrapping av disse, og ved en eventuell
nedtrapping og avslutning av bistandsrelasjonen. Som vist i "Erfaringene" i kap. 2,
har ikke Norge til nå vist noen særlig systematisk innstilling til bruk av bistandsbevilgningen for å markere holdninger verken til mottakerlandets utviklingspolitikk
eller deres respekt for menneskerettigheter. Bistandsvolumet blir også bestemt ut
fra en serie av andre hensyn, slik at heller ikke det har reflektert slike prinsipielle
holdninger.
Dersom Kommisjonens forslag til ny fordeling av bistandsbudsjettet blir vedtatt, vil heller ikke dette gi muligheter for å tilpasse bistandsvolumet til det enkelte
mottakerland ut fra politiske vurderinger. Likevel vil forslaget gi følgende muligheter til å gi incentiver eller sanksjoner overfor de enkelte land:
* Lavvelferdsland med langsiktig bistandsprogram: Norge forventes fortsatt å
konsentrere bistanden om et antall lavvelferdsland, der det inngås avtaler om langsiktige samarbeidstiltak spesielt knyttet til institusjonsbygging og opplæring. Norge
velger å samarbeide med disse landene på grunnlag av en felles holdning og tillit til
at landets myndigheter ønsker å gjennomføre en utviklingspolitikk som fører til
redusert fattigdom innen rammen av en bærekraftig utvikling.
45. OECD, DAC
Principles for effective aid , Paris: 1992.
NOU 1995:5
Kapittel 5
233
Det foreslås i "Støtteprogram for lavvelferdsland" i kap. 5.3 at Norge inngår en
form for Utviklingskontrakt med disse landene der det formuleres de gjensidige
krav og forventninger til samarbeidet. Dette kan f.eks. innebære at det formuleres
noen forutsetninger om hva slags politikk mottakerlandet ønsker å føre, om respekt
for menneskerettigheter, mm. Dette kan også omfatte forutsetninger om en fordelingspolitikk, en miljøpolitikk, eller en kvinnepolitikk. På disse forutsetninger vil
Norge kunne gi tilsagn både om et institusjonelt «kjerneprogram» , og i tillegg en
mulighet for at mottakerlandet kan søke om finansiell støtte til konkrete utviklingsprosjekter, få tilgang til andre støtteformer, stimulans til næringsutvikling, mv.
Dette gir Norge en mulighet til å kunne reagere dersom en finner at utviklingen
i mottakerlandet ikke blir som forutsatt, dersom det skjer drastiske endringer i deres
utviklingspolitikk, eller ved ulike former for brudd på de forutsetninger som er innskrevet i Utviklingskontrakten. Kommisjonen forestiller seg at Norge kan reagere
på en nyansert måte, slik at ikke hele samarbeidet nødvendigvis blir brutt. F.eks. kan
det tenkes at mottakerlandet ikke lenger får tilgang til ren betalingsbalansestøtte,
men bare til konkrete prosjekter, eller bare til den langsiktige institusjonsstøtten.
Dersom situasjonen forbedrer seg, vil mottakerlandet igjen kunne få bredere tilgang
til støtteordninger. (Hvorvidt bistandsvolumet faktisk øker eller ikke, vil imidlertid
avhenge av om landet kan presentere gode utviklingstiltak som tilfredstiller de
bistandstekniske kvalitetskravene som er omtalt i "Bistanden i støpeskjeen" i kap.
5.2.) Kommisjonen mener at Utenriksdepartementet bør kunne utarbeide de videre
detaljene i et slik nyansert reaksjonsmønster.
Hovedformålet med en revisjon av gjeldende praksis må i hvert fall være å tydeliggjøre hvilke krav og forventninger Norge vil ha til utviklingssamarbeidet, fortrinnsvis forankre disse i allment anerkjente internasjonale normer og avtaler, og
dermed skape større forutsigbarhet også for mottakeren. Det bør også vurderes å
etablere en nøytral appellinstans som kan vurdere om Norge i et gitt tilfelle har rett
til å reagere, eller om vi innen rammen av inngått avtale må opprettholde støtteordninger så lenge avtalen gjelder. Dette vil kunne redusere mulighetene for arbitrær
politikk fra Norges side.
* Land som omfattes av andre samarbeidsavtaler og støtteordninger: Kommisjonens forslag gir åpning for å kunne inngå en serie med ulike avtaler og støtteformer knyttet til gjenreising og støtte i politiske overgangsfaser; miljøavtaler;
næringslivssamarbeid; institusjonssamarbeid; handelspreferanser, mm. Her bør det
skilles mellom aktive norske støtteordninger til enkeltland (som gjenreising eller
miljøavtaler), og mer allmenne støtteordninger som omfatter alle land i lavvelferdsog mellomgruppen. Avtaler om norske statlige støttetiltak på bilateral basis til
enkeltland bør inneholde de samme krav og forventninger til god utviklingspolitikk
som Norge vil forvente av sine samarbeidspartnere blant lavvelferdslandene, og tilsvarende regler om at Norge kan nedtrappe støtten dersom disse forutsetningene blir
brudt.
Imidlertid bør Norge være langt mer forsiktig med å innskrenke allmenne støtteordninger som omfatter næringslivet, handelsvilkår, institusjoner eller frivillige
organisasjoner, dersom det ikke foreligger klare internasjonale vedtak om dette. Det
vil vanskelig bli forstått dersom Norge på den ene siden argumenterer for en sterkere rolle for internasjonale avtaler og internasjonale forhandlinger, og samtidig
velger å opptre helt uavhengig av disse på grunnlag av egne vurderinger og verdifortolkninger. En slik praksis gir tilsvarende rom for alle bistandsgivere og støtteordninger i Nord, og vil undergrave alle forsøk på internasjonal enighet om grunnleggende «kjøreregler» for utviklingspolitikk.
NOU 1995:5
Kapittel 5
234
5.9.4
Bruk av FNs sanksjonsmidler
Som nevnt ovenfor, kan bistandspolitikk bare benyttes effektivt overfor land som er
(store) bistandsmottakere. Det er også grunn til å advare mot å «overbelaste»
bistandspolitikken med alt for mange målsetninger. Bistand som virkemiddel må
derfor vurderes i forhold til andre reaksjonsmuligheter overfor land som bryter
internasjonale rettsregler og avtaler.
I "Erfaringene" i kap. 2 har vi beskrevet FN-systemets muligheter til å reagere
på brudd på folkeretten, ved ulike tiltak som omfatter fordømmelse, økonomiske og
politiske sanksjoner, og bruk av militær makt i ekstreme situasjoner. Slike sanksjoner kan benyttes når et land begår direkte aggressive handlinger overfor andre land,
men også når situasjonen internt i et land er sterkt destabiliserende, som under borgerkriger, store folkeforflytninger og alvorlige brudd på menneskerettighetene.
Disse virkemidlene er i hovedsak forbeholdt meget alvorlige trusler om brudd på
den mellomfolkelige fred og sikkerhet.
Kommisjonen vil sterkt understreke betydningen av å henvise alvorlige brudd
på menneskerettighetene, som f.eks. omfattende undertrykking av minoriteter, til
behandling i FNs ordinære organer. Selv om den skjeve fordeling av vetoretten i
FNs Sikkerhetsråd er et problem, er FNs institusjoner likevel mer representative for
det internasjonale samfunn, enn rene givergrupperinger. FN-systemet har i hovedsak tre nivåer for reaksjoner:
* Fordømmelse i FN: Fordømmelser i FN er gjerne den første internasjonale
reaksjon som følge av et medlemslands brudd på internasjonale rettsprinsipper. Det
er stor sannsynlighet for at et slikt virkemiddel har større effekt i dag enn under den
kalde krigen, fordi FN ved flere anledninger har vist seg i stand til å følge opp sine
verbale fordømmelser med sterkere virkemidler. Jo større troverdighet organisasjonen får i sin håndtering av brudd på internasjonale normer og regler, jo større blir
effekten av virkemidlene som organisasjonen har til disposisjon.
* Økonomiske og politiske sanksjoner: Effekten av økonomiske sanksjoner er
mer usikker. Erfaring viser at de trenger tid for å gi resultater, samtidig som dette
ikke er noen garanti for endring av landets politikk. Det vil derfor alltid være en
politisk vurdering i hvert enkelte tilfelle, om hvor sterke økonomiske sanksjoner
som skal tas i bruk. Erfaringen tilsier at effekten avhenger bl.a. av hvor effektiv den
internasjonale oppslutningen vil bli, og hvorvidt det finnes en sterk intern opposisjon som støtter opp under sanksjonene og deres formål. Sivilbefolkningen blir
uskyldige ofre under internasjonale sanksjoner, spesielt når de varer over tid, men
kan også være beredt på å bære disse kostnadene for å få gjennomført reformer.
* Militære aksjoner: Militære tvangsaksjoner er det sterkeste virkemiddel som
kan tas i bruk for å påvirke et annet land. Slike tiltak bør bare iverksettes i helt
ekstreme tilfeller etter at alle andre virkemidler er forsøkt. Beslutningene om slike
aksjoner må alltid tas multilateralt. Gjennomføringen kan imidlertid organiseres på
flere måter avhengig av situasjonen. Mye tyder på at FN også i framtida må delegere
den operative myndigheten til andre organisasjoner, koalisjoner av stater eller
enkeltstater på ad hoc-basis.
Det er viktig å styrke FNs rolle og muligheter for å reagere på alvorlige brudd
på internasjonal fred og sikkerhet. I de seneste årene har denne rollen blitt stadig
utvidet. Kommisjonen vil understreke betydningen av at sanksjoner overfor et land
blir gjennomført ved vedtak i internasjonale organer, og på grunnlag av internasjonalt aksepterte normer og regler. Et mer detaljert internasjonalt regelverk er imidlertid nødvendig, samtidig som det tas vare på den fleksibiliteten som ligger blant
annet i FN-systemet i dag.
Som et lite land er det også i Norges interesse å ikke bli diktert av stormaktene,
men å bidra til å bygge opp et sterkt internasjonalt normsystem og appellmuligheter
NOU 1995:5
Kapittel 5
235
overfor overgrep og misbruk. Norge bør derfor selv være tilbakeholden med sterk
virkemiddelbruk som ikke har basis i internasjonale regler.
5.9.5
Gjeldslette, hva bør Norge gjøre?
Etter Kommisjonens mening bør Norge fortsatt være en pådriver for å få til omforente gjeldslettetiltak overfor de fattigste og mest gjeldstyngede land. Gjeldsordninger kan for mange av disse landene være en nødvendig, men ikke tilstrekkelig,
betingelse for å få til en positiv sosial og økonomisk utvikling.
Beslutning om gjeldsletteordning må skje ved særskilt vurdering av det enkelte
land. Gjeldslette må inngå i et helhetlig økonomisk-politisk opplegg der landets
regjering forplikter seg til å legge opp til en politikk som kan gi en langsiktig positiv
sosial og økonomisk utvikling bl.a. slik at ny gjeldskrise kan unngås. Denne nasjonale politikken må bli støttet av kreditt-tilførsel som IDA-lån fra Verdensbanken,
og eventuelt SAF- og ESAF-ordningene fra Valutafondet, fram til det utviklingsstadium da landet blir tiltrekkende for kapitaltilførsel på forretningsmessige vilkår.
Men det er også viktige argument mot en generell og omfattende gjeldslette.
Det enkelte land må motiveres til å føre en økonomisk politikk med avpasning av
opplåning til hva landet kan betjene og samtidig kan utnytte til å forbedre grunnlaget for egen verdiskaping. I en langsiktig sammenheng må ethvert land føre en slik
opplåningspolitikk dersom det skal komme over på en egendrevet positiv sosial og
økonomisk utvikling for egen befolkning. Men på kort sikt kan enkelte land velge
å ta ut fordeler ved en opplåning som er så omfattende at den etter en tid fører til
gjeldskrise og dermed store problemer for egen befolkning. Dersom problemet
løses ved at långiverne ettergir gjelden, vil det lett virke urettferdig overfor land som
har valgt ikke å ta ut større kortsiktige fordeler enn det som kan bæres på lang sikt.
Det vil kunne svekke motiveringen for å føre en langsiktig forsvarlig økonomisk
politikk.
Dette forsterkes ved at gjeldssanering overfor gjeldspressede sør-land som
oftest vil gå av kapitalmidler som er øremerket for bistand. Dermed vil land som har
unngått å komme i gjeldskrise på grunn av egen veloverveid økonomisk politikk
oppleve gjeldslette til andre land som en klar omfordeling av ressurser til fordel for
land som har ført en uansvarlig politikk sett i langsiktig sammenheng.
Multilateral gjeld
Alle vesentlige kreditorer må i utgangspunktet være deltakere i de omforente gjeldsletteordninger for det enkelte land. Det betyr at også de multilaterale institusjonene
Valutafondet og Verdensbanken bør være med på de møtene der ordning blir vedtatt
både fordi en intensjonserklæring om framtidig kreditt-tilførsel fra disse må være
en del av ordningen og fordi debitorlandets gjeld til disse må være med i den samlede vurdering.
Men reduksjon av gjeld til de multilaterale har hittil ikke vært med i gjeldslettepakkene. Dette har bl.a. ført til at gjeldslette for lavvelferdslandene har hatt liten
effekt på reduksjon av totalgjeld for de landene som har mesteparten av sin gjeld til
Valutafondet og Verdensbanken. Argumentene mot å ta denne gjelden med har vært
at Valutafondet og Verdensbanken ikke har fondsreserver til å dekke tapsavskrivninger og at det ville forverre vilkårene på de innlånene Verdensbanken må foreta
hvis den må foreta avskrivninger på utlån. En stor del av overskuddet på de ordinære IBRD-lånene fra Verdensbanken overføres til IDA-lån. Det kan dermed bli
mindre tilgjengelig med midler til å yte lån på spesielt gunstige vilkår til andre lavvelferdsland dersom Verdensbanken er med på gjeldslette til noen av dem.
NOU 1995:5
Kapittel 5
236
Det er dessuten blitt argumentert med at Verdensbanken eies av medlemmene
og det er disse, også de fattigste landene, som må bidra hvis det skal opprettes tapsfond.46
Men Verdensbanken har likevel nærmet seg en form for gjeldsletteordning ved
adgangen for bilaterale givere til å bidra til hjelp til avdragsbetaling på gamle
IBRD-lån fra land som i dag er berettiget til å motta IDA-lån. En må regne med at
også disse bidragene vil gå av midler som ellers er avsatt til offentlig bistandsvirksomhet.
Kommisjonen legger stor vekt på at all kreditt bør være med i vurderingen ved
beslutning om en gjeldsletteordning og at alle kreditorene inklusive de multilaterale
i utgangspunktet bør delta med sin forholdsmessige del. Dersom gjelden til de multilaterale blir holdt utenfor ordningene, vil det for mange av lavvelferdslandene bety
at bare en mindre del av gjelden blir gjenstand for gjeldslette.
Dersom de multilaterale skal delta med sin andel, innebærer det at det må finnes
en løsning på å etablere tapsfond for Verdensbanken. Verdensbanken har fra før en
fordelingsnøkkel som anvendes når medlemslandene skal bidra til økning av fondsgrunnlaget for IDA-utlånene. I denne nøkkelen deles medlemmene i to grupper.
Gruppe 1 bærer hoveddelen av bidragene, ca 96 prosent, og har 61,45 prosent av
stemmene ved de beslutninger som tas om bidrag til fondet. Gruppe 2, de øvrige
medlemmene i Verdensbanken har dermed ca 4 prosent av bidragene og 39,55 prosent av stemmene. Den samme fordelingsnøkkel kunne også anvendes ved opprettelse av et tapsfond.
En slik ordning ville også innebære den fordel at alle Verdensbankens medlemsland, også de fattigste som er mulige mottakere av gjeldslette, ville være med
i beslutningene. Gjeldslette overfor noen er, som gjort rede for ovenfor, også et
spørsmål om rettferdighet overfor alle låntakerne. De fleste av dem vil måtte betjene
de lån de har uten lettelser i vilkårene. Etter Kommisjonens mening vil det være en
fordel i denne sammenheng om gjeldslettelse kan stå fram som en ordning som alle
land direkte eller indirekte har vært med på å godta.
Kommisjonen vil derfor anbefale at Norge arbeider for å få en løsning som skissert ovenfor. Men det bør være en forutsetning at de tunge bidragsyterne til Verdensbanken går inn for ordningene slik at det reelt blir ekstra midler som stilles til
disposisjon til et slikt tapsfond.
Gjeld til Norge
Som vist i "Erfaringene" i kap. 2, har landene i sør en samlet utestående gjeld til
Norge på ca 4,3 milliarder kroner (juni 1994) som skyldes eksportkreditter som er
misligholdt. Av disse er ca.1,1 mrd.kr. innvilget under GIEKs alminnelige ordning,
mens 3,2 mrd.kr. er innvilget under særordninger for utviklingsland. På grunn av
spesielle omstendigheter er 1,0 mrd.kr. av disse ikke blitt vurdert av NORAD, mens
ca 2,2 mrd.kr. har blitt vurdert og godkjent som utviklingsfremmende av NORAD.
Kommisjonen går inn for at Norge kan innvilge gjeldslette for inntil 80 prosent
på grunnlag av en vurdering av enkeltland i omforente ordninger der alle kreditorer
er involvert. (Se særmerknad fra Enge, Erichsen, Møgedal og Øygard, plassert sist
i "Krav og gjensidige forpliktelser til bistand og gjeldslette; incentiver og sanksjoner i sør-politikken" i kap. 5.9.)
Det har i Norge vært spesielt mye debatt knyttet til den gjeld som fulgte av
eksportkredittgarantiene ved skipseksport fra Norge på slutten av 1970-årene.47
Noen av disse, men ikke alle, ble behandlet og godkjent av NORAD som utviklings46. Se avsnitt 4.1.3.4. side 111-112 i St.meld. nr. 51 (1991-92) for nærmere drøfting.
NOU 1995:5
Kapittel 5
237
fremmende. Skipsverftene har fått innfridd sine krav i samsvar med garantiordningen, mens dette har resultert i en gjeld til Norge fra de land som importerte skip.
Kommisjonen kan ikke se at disse eksportgarantikravene skal behandles på annen
måte enn norske gjeldskrav som henger sammen med andre eksportgarantier som er
blitt effektive.
Kommisjonen mener imidlertid at bare de eksportkredittgarantier som er blitt
godkjent av NORAD som utviklingsfremmende, kan dekkes ved bevilgninger fra
bistandsbudsjettet. Gjeldslette under den alminnelige ordningen, og de garantiene
som ikke har vært godkjent av NORAD, må dekkes av andre poster på statsbudsjettet. Uansett vil imidlertid en slik gjeldslette ikke føre til direkte utgifter for Norge
på kort sikt, ettersom kreditten allerede er misligholdt, og utgiftene vil bare innebære en inntektsoverføring til GIEK.
En gjeldsletteordning som foreslått av Kommisjonen vil dermed maksimalt
kunne belaste bistandsbudsjettet med 80 prosent av de NORAD-godkjente kredittene. Men belastningen vil ikke finne sted umiddelbart for hele beløpet, ettersom det
forutsettes avtaler der alle kreditorene er involvert, og der avtalen forutsetter at
debitorlandene gjennomfører en ansvarlig økonomisk politikk. Kommisjonen forventer ikke at dette vil være mulig under de nåværende regimene i enkelte av de
store debitorlandene som Sudan og Myanmar/Burma.
5.9.6
Miljøkondisjonalitet, og andre nye krav og virkemidler?
Som en følge av den raske internasjonalisering og økende gjensidige avhengighet,
vil det i årene framover bli stilt krav til respekt for internasjonale avtaler og regler
på stadig flere områder der aktiviteter i et land har alvorlige konsekvenser for andre
land. Dette vil spesielt gjelde for miljøpolitikken, men det kan også tenkes internasjonale reaksjoner på land som undergraver andre lands økonomi f.eks ved å
beskytte økonomisk kriminalitet eller «hvitvasking» av penger, eller overfor land
som ikke respekterer internasjonale narkotikaavtaler.
Foreløpig eksisterer det ikke så mange internasjonalt bindende miljøavtaler,
men det vil sannsynligvis komme stadig flere, som vil regulere utslipp og forurensning av jord, luft og vann, som vil sikre beskyttelse av biodiversitet, som vil sikre
en ansvarlig forvaltning av fornybare ressurser, og muligens regulere uttaket av
ikke-fornybare ressurser, osv.
Det vil derfor bli et stadig større behov for effektive internasjonale virkemidler
som kan benyttes ved brudd på slike miljøavtaler, overfor land både i sør og nord.
Kommisjonen mener at miljøproblemene er så alvorlige at alle muligheter må
utprøves for å få innført en bedre miljøpolitikk og mer ansvarlig forvaltning av jordas ressurser. Det er derfor nødvendig å utvikle både bistandspolitiske og handelspolitiske virkemidler, såvel som politiske og økonomiske sanksjoner i forbindelse
med miljøavtaler.
Særmerknad til "Gjeldslette, hva bør Norge gjøre?" i kap. 5.9.5 fra Enge, Erichsen,
Møgedal og Øygard
Den bilaterale gjelden til den norske stat har sin årsak i ulike prosjekter og programmer. En omfattende del av gjelden er gjeld knyttet til kreditter i forbindelse med
skipseksportkampanjen. Dette var et program som ble utløst for å sikre oppdrag til
norsk skipsfartsindustri og bedre sysselsettingen ved norske skipsverft. Utviklings47. Se f.eks. en mindretallsmerknad i Innst.S. nr.195 (1992-93) til St.meld. nr.51 for 1991-92, side
24-26.
NOU 1995:5
Kapittel 5
238
effekten sto lite sentralt ved utformingen av programmet. Medlemmene Elin Enge,
Jan A.Erichsen, Sigrun Møgedal og Gunnar Øygard mener at disse gjeldspostene nå
bør avskrives. Disse medlemmene mener også at ved bilateral gjeld til den norske
stat kan man først snakke om reell gjeldslette når midlene kommer i tillegg til og
ikke på bekostning av midler avsatt til bistand.
NOU 1995:5
Kapittel 6
239
KAPITTEL 6
Konsekvenser for det norske samfunnet
Også vi her i Norge må utvikle en politikk for å endre vårt forbruks- og produksjonsmønster slik at
det tar hensyn til at jordas ressurser er begrensede, og samtidig gir rom for at resten av verdens befolkning får muligheter til å utvikle sin produksjon og forbruk . . . Her er fabrikkarbeider i India som
kanskje konkurrerer om de samme ressurser og de samme markeder som produsenter i Norge?
Kommisjonens mandat er å vurdere ulike strategier og virkemidler for en helhetlig, framtidig norsk sør-politikk. Men vi kan ikke utforme norsk politikk og samarbeid med landene i sør, uten å se hvilke konsekvenser utviklingen i sør - såvel som
norsk politikk - kan få også for det norske samfunnet. I Stortingsdebatten om Nord/
Sør-meldingen (St.meld.51) var det flere representanter som etterlyste en slik konsekvens-analyse. Særlig er det kunnskapen om jordas begrensede naturressurser og
vissheten om at jordas livsmiljø er noe vi alle må dele på og ta ansvar for, sammen
med et ønske om en mer rettferdig fordeling av ressursene, som gjør det nødvendig
å revurdere vårt eget forbruk av begrensede ressurser og vårt bidrag til forurensningen av vårt felles miljø. Dersom også de øvrige deler av verdens befolkning som nå
lever i fattigdom skal ha en rettferdig tilgang til disse begrensede ressurser, vil det
ikke være nok for oss alle til å opprettholde vårt produksjonsog forbruksmønster.
Endringene i den internasjonale arbeidsdeling, nye handelsmønstre, utvikling
av industri og annen produksjon i landene i sør, og økt etterspørsel i disse landene,
vil også påvirke oss i Norge, slik vi alltid har blitt påvirket av og tilpasset oss end-
NOU 1995:5
Kapittel 6
240
ringer i de internasjonale betingelsene. Spørsmålet vårt er om utviklingen framover
vil stille oss overfor nye eller mer omfattende utfordringer?
Men også på to andre sentrale felt har vi i denne Rapporten sett at en effektiv
sør-politikk krever endringer her i Norge; i forvaltningen av en mer helhetlig sørpolitikk, og i informasjonsog opplysningsarbeidet overfor den alminnelige opinion for å sikre bred oppslutning om de nødvendige politiske tiltak, og for å opprettholde og styrke informasjonsnivået i befolkningen som kan delta i den videre debatt
og utvikling av politikken.
6.1 EN BEDRE FORVALTNING AV NORSK SØR-POLITIKK
I "Erfaringene" i kap.2 påpekte vi flere svakheter ved dagens forvaltning av norsk
sør-politikk. Kommisjonens drøftinger og forslag som er gjengitt i "Strategier og
virkemidler for ny norsk sør-politikk" i kap.5, vil også medføre et behov for å revidere og forbedre forvaltningen slik at den blir bedre rustet til å møte dagens og fremtidens utfordringer i norsk sør-politikk. Kommisjonen vil være forsiktig med å gi
noen entydige anvisninger på hvordan forvaltningen bør organiseres, men vil likevel understreke noen sider ved dagens situasjon som bør tas opp til alvorlig revurdering.
6.1.1
Det overordnete politiske styringsnivået: En samlet norsk sør-politikk
Vi har i "Erfaringene" i kap.2 påpekt at bistandsministerens ansvarsområde i dag er
meget begrenset, til den politiske styring av det meste - men ikke hele - bistandsbudsjettet. Det omfatter ikke lenger noen deler av nødhjelpsbudsjettet, ikke bevilgningene til demokratistøtte, og heller ikke de spesielle handelsordningene overfor
sør.
Kommisjonen anbefaler sterkt en tettere politisk samordning av en helhetlig
sør-politikk på samtlige av disse områdene. Dette står ikke i motsetning til at Utenriksministeren selvsagt har et samlet overordnet ansvar for norsk utenrikspolitikk
såvel i sør som i andre deler av verden.
Kommisjonen foreslår at den statsråd som har ansvaret for for bistandspolitikken, også bør ha ansvaret for nødhjelp og humanitær bistand til flyktninger. Det må
imidlertid sikres at den nære koplingen som det i dag er mellom fredsskapende
arbeid og nødhjelp, opprettholdes. Statsråden som har ansvaret for bistandspolitikk,
bør også ha ansvaret for støtte til demokratitiltak i sør, spesielle handelspolitiske tiltak som GSP-ordningen, NORIMPOD og TØIS-avtaler, samt deler av det globale
miljøarbeidet. Vedkommende statsråd bør også få en viktigere rolle i koordineringen av norsk deltakelse i internasjonale forhandlinger om nord/sør-spørsmål.
Kommisjonen oppfordrer derfor Regjeringen til å vurdere hvordan en slik samling av ansvarsområdene kan skje på den mest hensiktmessige måten, som både
knytter disse politiske sidene av sør-politikken bedre sammen, og bidrar til at sørpolitikken får en mer framtredende plass i norsk utenrikspolitikk. Etter Kommisjonens oppfatning bør dette skje enten ved at hele sør-politikken - inklusive bistanden
- samles og knyttes direkte til Utenriksministeren, støttet av en statssekretær for sørpolitikken, eller ved at Statsråden for bistandssaker får et utvidet ansvar som Utviklingsminister i tråd med det som er nevnt ovenfor. I betraktning av de utfordringer
Norges nye tilknytningsform til Europa vil medføre for fokus i utenrikspolitikken,
antar Kommisjonen at sør-politikken vil bli best ivaretatt ved at vi har en egen Utviklingsminister som arbeider nært sammen med Utenriksministeren. En egen Utviklingsminister understreker også den politiske vekt som legges på sør-samarbeidet.
NOU 1995:5
Kapittel 6
241
Kommisjonen har merket seg at i flere europeiske land bl.a. Sverige har Utviklingsministeren også ansvaret for utviklingstiltak i Øst-Europa og det tidligere
Sovjet-Unionen. Etter Kommisjonens forslag om en differensiering av landene i
sør, vil både Kaukasus-regionen og de tidligere Sovjet-republikkene i Sentral-Asia
utgjøre en naturlig del av «mellomgruppen» og omfattes av de støtteordninger som
Kommisjonen foreslår for slike land. Landene i Øst-Europa og Russland faller imidlertid utenfor disse støtteordningene. Kommisjonen vil derfor ikke ta stilling til
hvorvidt en Utviklingsminister også bør ha ansvaret for støttetiltak i Øst-Europa og
Russland, men forutsetter at budsjettpostene for disse landene holdes klart atskilt fra
det øvrige bistandsbudsjettet.
6.1.2
Politisk styring og forholdet mellom Utenriksdepartementet og NORAD
Norsk sør-politikk lider også under et uklart samsvar mellom de generelle mål som
formulereres av politiske myndigheter, og bistandspolitikken i praksis. Selv om
NORADs egen ledelse og administrasjonen av den multilaterale bistanden i den
senere tid har utviklet bedre strategier for sine respektive områder, burde det være
en sterkere samordning av disse strategiene.
Kommisjonen har også pekt på de uklare roller og ansvarsdeling mellom Utenriksdepartementet (bistandsdelen) og NORAD i styring og implementering av den
bilaterale bistanden. Utenriksdepartementet har fått en stadig større rolle ved detaljert fordeling av ressurser fra deler av bistandsbudsjettet, i stedet for å overlate
denne type saksbehandling og oppfølging til et bistandsadministrativt organ som
NORAD.
Det er derfor nødvendig med en klarere rollefordeling mellom Utenriksdepartementet og NORAD, der ansvaret for utforming av politikken må ligge i departementet, mens forvaltningen av budsjettet og de bistandsfaglige vurderingene bør
foretas i NORAD. Det er samtidig viktig at også NORAD bidrar til politikkutvikling basert på sine erfaringer, og blir en aktiv del av det bistandsfaglige miljøet.
Kommisjonen kan ikke utforme noe klart forslag til en slik rollefordeling, men
vil understreke at departementene først og fremst skal være sekretariater for statsrådene med ansvar for utforming, iverksetting, og oppfølging av politikken på de
respektive områder, i dette tilfelle sør-politikken. Det er departementets oppgave å
utforme de mer presise politiske retningslinjer for norsk bistandspolitikk basert på
Stortingets målsetninger. Departementet må også være sentral for innsamling og
oppsummering av erfaringer både fra egen (norsk) virksomhet, og fra uavhengige
og internasjonale organer, og på dette grunnlag kontinuerlig revurdere politiske retningslinjer og strategier. Det er derfor viktig at departementet har nær kontakt ikke
bare med de ansvarlige for de ulike deler av bistandsvirksomheten, men også med
internasjonale organisasjoner og kontakter, ikke minst i mottakerapparatene, og
med uavhengige institusjoner.
Departementet bør imidlertid overlate til NORAD ansvaret for gjennomføring,
oppfølging og kontroll av større deler av bistandsbudsjettet, innen rammen av politiske vedtak og retningslinjer. Kommisjonen har allerede foreslått i "Nødhjelp, konfliktløsning og fredsarbeid" i kap.5.5 at NORAD overtar det operasjonelle ansvaret
for all norsk nødhjelpsinnsats, forutsatt at det opprettes en ny avdeling i NORAD
med kompetanse for rask norsk innsats kombinert med høy bistandskvalitet. Her må
det igjen understrekes at beslutningene om hvor nødhjelpsinnsatsen skal settes inn,
må tas i departementet. På samme måte bør ansvaret for fordeling og oppfølgning
av bevilgninger under de nye programkategoriene for utvidet samarbeid som Kommisjonen foreslår (og som bl.a. vil omfatte miljøtiltak, forskningssamarbeid, og
NOU 1995:5
Kapittel 6
242
demokratistøtte) overlates til NORAD, istedet for at departementet som nå saksbehandler en rekke enkeltsøknader. NORAD må selvsagt fortsatt ha ansvaret for gjennomføring av det bilaterale støtteprogrammet for lavvelferdsland. Etter Kommisjonens mening bør også den praktiske oppfølging av de mer spesifikke tilleggsbevilgningene til de multilaterale organisasjonene; både de såkalte multi-bi-prosjekter,
bevilgningene til spesielle programmer og tiltak, og Kommisjonens forslag i "Videreutvikling og reformer i det multilaterale systemet" i kap.5.8 om landspesifikke og
temaspesifikke bevilgninger, overføres til NORAD.
Dette innebærer at NORAD som operasjonelt direktorat basert på en bred
bistandsfaglig kompetanse internt og i et ytre fagmiljø vil få et større ansvar for
gjennomføringen av et bredere spekter av bistandspolitikken, og vil måtte forholde
seg til bevilgninger som nå blir kanalisert gjennom flere av avdelingene i departementet; både for bilateral bistand, multilateral bistand, nødhjelp og mange av de
nåværende spesialbevilgningene. En slik samordning av all bistandsfaglig virksomhet vil måtte få organisatoriske konsekvenser for NORAD, som må utredes nærmere.
Dette betyr samtidig at det blir en større utfordring for departementet som skal
ivareta den politiske styringen av NORAD gjennom flere avdelinger. Administrasjonsdepartementet legger stor vekt på å bedre samarbeidet og samspillet mellom
departementene og direktoratene og andre ytre etater gjennom den såkalte etatsstyringen. For Utenriksdepartementet kan samordning av de politiske retningslinjene
overfor NORAD samtidig bevirke at det blir en mer koordinert sør-politikk i selve
departementet.
Det er også viktig å understreke NORADs rolle som fagorgan. NORAD må ha
ansvar for å opprettholde en høy bistandsfaglig kvalitet og kompetanse. Denne
kompetansen må alle relevante avdelinger i departementet trekke på og utnytte, og
og benytte ved utarbeidelse av de bistandspolitiske strategier og retningslinjer.
NORAD kan ikke innenfor egen organisasjon ha all nødvendig kompetanse.
NORAD må utnytte andre norske miljøer og hente nødvendig ekspertise fra andre
miljøer, fagdepartementer, forskningsmiljøer, næringsliv m.fl.
6.1.3
Forvaltning av multilateral bistand og arbeid med sør-politikk i internasjonale fora
Et problem her er den store oppsplitting av ansvaret for norsk politikk inn i de ulike
internasjonale fora som omhandler sør-politikk. Som nevnt har Bistandsministeren
nå ansvaret for bistanden til og bistandspolitiske spørsmål i Verdensbanken og FNsystemet. Imidlertid har Norges Bank ansvaret for norsk deltakelse i Det internasjonale pengefondet (IMF). Samtidig ligger ansvaret for utformingen av sør-politikk i
internasjonale organer spredd mellom flere avdelinger hos Utenriksministeren og
hos Handelsministeren, i tillegg til at fagdepartementene også har en selvstendig
rolle vis-a-vis FNs særorganisasjoner og i miljøpolitikken. Det er viktig at bredere
deler av norsk forvaltning og den fagkompetanse som de representerer deltar i internasjonalt arbeid, og Kommisjonen vil gjerne utvide denne deltakelsen. Men samtidig er det viktig at norsk sør-politikk er enhetlig i de ulike fora, og at den bygger på
et felles sett av verdier og politiske prioriteringer som foreslått i denne Rapporten.
Dette krever bedre samordning av sør-politikken både internt i UD og mellom de
ulike departementer som er involvert.
Kommisjonen har også påpekt den svake forbindelsen og kontakten det er mellom erfaringene som vinnes i den bilaterale bistanden og den multilaterale, der det
er utilstrekkelig læring begge veier. Den bilaterale bistanden trekker riktignok på
tett kontakt med de multilaterale på prosjektnivå og i de enkelte mottakerland for
NOU 1995:5
Kapittel 6
243
norsk bistand, og gjennom det internasjonale kontaktnettet. Men norsk politikk
overfor de multilaterale organene sentralt har lite kontakt med det bilaterale
bistandsfaglige miljøet. Det er derfor sterkt behov for en styrking av kontaktflatene
mellom administrasjonen av den bilaterale og multilaterale bistanden, spesielt på to
måter:
For det første bør erfaringene fra og vurderinger av de multilaterale organisasjonens virksomhet i land der Norge også har et aktivt bilateralt program, benyttes
i utformingen av norsk politikk og i kontakten med de multilaterale. Ansvaret og
initiativet vil her i stor utstrekning ligge i ambassadene og NORAD-kontorene i de
viktige mottakerlandene for bilateral bistand, som må følge med i de multilaterales
aktiviteter i landet, og ta initiativ overfor administrasjonen av den norske multilaterale bistanden. Dette kan også omfatte tiltak for at det kan bli mer effektivt samspill
og rollefordeling mellom bilateral og multilateral bistand i vedkommende land, og
dermed bidra til mer effektiv bistand og bistandskoordinering.
For det andre bør NORADs faglige ressurser både internt i NORADs fagavdeling og i deres ytre miljø, benyttes mer aktivt i forholdet til de multilaterale organene. Kommisjonen går forøvrig inn for at forvaltning og oppfølging av de spesifikke tilleggsbevilgningene til de multilaterale organisasjonene (utover faste bidrag,
grunnbevilgninger og grunnstøtte) bør overføres til NORAD, som dermed vil få
ansvar for den faglige oppfølging av disse overfor de multilaterale. Dette bør lette
kontaktflatene og læreprosessene mellom de to bistandskanalene.
6.1.4
Forvaltning av nødhjelp, mv:
Også forvaltningen av nødhjelpsbevilgningen har vært oppsplittet innen Utenriksdepartementet, men denne er nå samlet fra inngangen til 1995 under Utenriksministeren. Kommisjonen anbefaler at dette heller bør legges til et utvidet ansvarsområde
for Utviklingsministeren. Kommisjonen påpeker imidlertid i "Nødhjelp, konfliktløsning og fredsarbeid" i kap.5.5 at nødhjelpen på den ene side må kobles tett opp til
innsats for å redusere årsakene til nødssituasjonen gjennom internasjonal og - hvis
mulig - norsk innsats for konfliktløsning og fredsarbeid. På den annen side må nødhjelpen i en rekke tilfeller også koples til langsiktig utviklingsarbeid.
Kommisjonen forutsetter derfor at den humanitære innsatsen for å redde liv og
beskytte utsatte mennesker i ekstrem nød, må forvaltes av et effektivt organ som
raskt kan frigjøre nødvendige midler til innsats, men som også kan vurdere hvilke
andre virkemidler som er nødvendige for å bidra til å redusere konflikter og skape
fred. Slike vurderinger og beslutninger må nødvendigvis fattes på et høyt politisk
nivå i departementet, som derfor også må kunne ha den nødvendige politiske styringen av bruken av nødhjelpsbevilgningene.
Men samtidig har Kommisjonen påpekt at de bistandsfaglige aspektene ved
nødhjelpsinnsatsen må ivaretas bedre enn i dag, og har derfor foreslått at det operasjonelle ansvaret for all norsk nødhjelpsinnsats bør overføres til NORAD, forutsatt
at deres kapasitet og kompetanse styrkes tilsvarende. Dette bør også gjøre det mulig
for NORAD i de tilfeller dette er relevant, å finne fram til de nødvendige koplinger
mellom kortsiktig nødhjelpsinnsats og mer langsiktig utviklingsinnsats, og eventuelle overgangsordninger og mellomløsninger. Kommisjonen vil her både vise til de
muligheten som bør ligge i det utvidete samarbeidsprogrammet ("Et utvidet samarbeid med landene i Sør" i kap.5.4) for midlertidig støtte i overgangsfaser, og i de
regionale fondene øremerket for lavvelferdsland ("Støtteprogram for lavvelferdsland" i kap.5.3).
Uansett plassering av forvalteransvaret for nødhjelpsbevilgningene, vil imidlertid Kommisjonen sterkt understreke betydningen av en bedre kvalitetssikring også
NOU 1995:5
Kapittel 6
244
av nødhjelpsbevilgningene, og av en bedre oppfølging som diskutert i "Bistanden i
støpeskjeen" i kap.5.2.
6.1.5
Læring, evaluering, og kvalitetssikring
Kommisjonen har vært bekymret over svakhetene i kvalitetsbevissthet og utilfredsstillende resultatorientering i bistandsforvaltningen, både i NORAD og i UD.
Denne Rapporten legger derfor stor vekt på at det må utarbeides bedre kvalitetssikringssystemer i alle deler av bistanden (jfr. "Bistanden i støpeskjeen" i kap.5.2).
Kommisjonen har positivt bemerket det arbeidet som nå gjøres i denne retning
innen NORAD og innen noen av de multilaterale bistandsorganisasjonene, men
dette arbeidet må styrkes.
Kvalitetssikring må sikres bl.a. ved bedre interne læringsprosesser, ved oppgradering av profesjonell kompetanse, ved mer systematisk bruk av ekstern kompetanse, og ikke minst ved at det gis bedre incitamenter til at samarbeidspartnerne selv
utvikler sterkere egeninteresse i kvalitetssikring og gode resultater.
Kommisjonen vil sterkt understreke betydningen av at både bistandsmyndighetene og forvaltningen av Norges totale sør-politikk i størst mulig grad trekker på og
trekker inn den kompetansen og de erfaringer som en rekke institusjoner i Norge sitter inne med. Dette betyr selvsagt ikke at norske erfaringer og løsninger umiddelbart
kan benyttes og overføres til landene i sør. I samarbeidet med land og institusjoner
i sør er det kombinasjonen av to typer kompetanse som er viktig; både en faglig
basert kunnskap og erfaring fra et spesialisert område enten det gjelder vannkraftutbygging, helsetiltak eller bankvesen, og en evne til å tilpasse dette til konkrete
sosiale, økonomiske og kulturelle forhold i andre land.
Etter hvert har en rekke bedrifter, organisasjoner, og institusjoner selv deltatt
eller blitt trukket inn i bistands- eller samarbeidsprosjekter i sør. Mange av disse har
etter hvert også opparbeidet den kombinerte kompetansen som er nevnt overfor.
Kommisjonen mener at flere institusjoner må kunne trekkes med på samme måte.
NORAD og andre ansvarlige myndigheter må derfor kreve at operatører har tilstrekkelig kompetanse og kunnskap, både i sitt eget fag, og i evne til tilpasse denne.
For å sikre at det utvikles en slik nødvendig kombinert kompetanse, bør det også stimuleres til at relevante utdannings- og opplæringsinstitusjoner påtar seg et ansvar
for dette.
NORAD gjør nå bruk av institusjonssamarbeid med norske institusjoner i forbindelse med flere av sine programområder (som NVE/Statskraft, Oljedirektoratet,
Havforskningsinstituttet, m.fl.). Innenfor andre fagområder ser imidlertid dette ut til
å være lite utnyttet.
Norge har investert lite i forskning innen de mange områdene norsk sør-politikk
retter seg mot. Forskningsinnsatsen har vært meget beskjeden både sett i forhold til
områdets viktighet, og jamført med hva som investeres i forskning på andre innsatsområder i samfunnet. Forskningen har også vært preget av liten stabilitet og uklare
forvaltningsmessige forhold. Ut fra Kommisjonens forslag om større bredde og et
sterkt krav om høyere kvalitet innen bistandsarbeidet og andre innsatsområder, vil
dette kreve en klarere politikk og langt større ressursinnsats.
Kommisjonen er opptatt av å nå målene for bistandsarbeidet ved å influere positivt på de forhold i samfunnet som skaper betingelser for bedre leveforhold for de
brede lag i stedet for å rette innsatsen direkte mot målgrupper. Dette betinger innsikt
i kompliserte samfunnsforhold og kunnskaper om effekten av nye tiltak.
Kommisjonen vektlegger sterkt større innsats på miljøsiden. Dette vil også
kreve kunnskaper om sammenhengene i dette kompliserte fagfeltet. Her kreves det
NOU 1995:5
Kapittel 6
245
kunnskaper om de naturgitte forutsetninger, bedre teknologiløsninger, og de samfunnsmessige og forvaltningsmessige forutsetningene for en effektiv politikk.
Forskningsinnsatsen bør så langt som mulig skje i et samarbeid med miljøer i
samarbeidsland. Et slikt samarbeid vil sikre relevans i forskningen samtidig som
forskningen vil styrke fagmiljøene ute. Forskningsinnsatsen kan med fordel knyttes
opp mot det samarbeid som er etablert mellom den norske universitetssektoren og
universiteter i sør, NUFU-programmet. Programmet har som mål å bygge opp kompetanse og forskningskapasitet ved universitetene i samarbeidslandene. De norske
forskningsinstituttene bør trekkes inn i kompetanseoppbyggingen.
Kommisjonen vil også be om at Norges Forskningsråd gis som oppdrag å utarbeide et forslag til utvikling av et forskningsapparat som på adekvat måte kan
betjene norsk utenrikstjeneste, norsk bistandsforvaltning, og det norske samfunnets
generelle behov for forskningsmessig kunnskap om landene i sør. Kommisjonen vil
understreke at behovet for slik kompetanse og kunnskap i Norge bare vil øke i årene
som kommer.
I andre sammenhenger, spesielt innen nødhjelpen, har noen få norske frivillige
organisasjoner bygget seg opp som kompetente operatører for gjennomføring av
bistandstiltak. Som diskutert i "De frivillige organisasjonene: Klarere roller" i
kap.5.6, har noen av disse en solid faglig forankring i Norge, og er blitt mer generelle bistandsoperatører. Kommisjonen vil understreke behovet for at organisasjonene ytterligere opparbeider og sikrer seg begge typer nødvendig kompetanse.
Et sentralt element i kvalitetssikringen er muligheter til innsyn fra eksternt hold.
Dette forutsetter en generell mulighet for innsyn for media, interessegrupper, og
politiske myndigheter og opposisjon. Dette er viktig, selv om bistandsarbeid involverer et samarbeid med, og forhandlinger med utenlandske myndigheter og grupper
som ikke alltid har samme åpenhetspolitikk. Samtidig er det viktig at også samarbeidspartneren og uavhengige grupper i mottakerlandet får anledning til innsyn i
rapporter, strateginotater, vedtak, mm.
Kommisjonen har vurdert forslaget om å gjeninnføre et uavhengig eksternt
styre for NORAD, der profesjonelle fagfolk og representanter for brede interessegrupper bør være representert. I Sverige er de politiske partiene i Riksdagen representert i SIDAs styre, noe Kommisjonen er meget skeptisk til av hensyn til Stortingets kontrollfunksjon overfor NORAD. Men også etableringen av et uavhengig
styre uten politiske representanter kan skape uklare ansvarsforhold i forhold til
Bistandsministerens konstitusjonelle ansvar (hvilket var hovedårsaken til at
NORADs styre i sin tid ble nedlagt). Et annet alternativ kan være å gjenopprette et
uavhengig prosjektstyre med ansvar for å vurdere alle større prosjekt- og programforslag. Men også dette er mindre aktuelt, ettersom en stadig større del av ansvaret
for de konkrete prosjektvurderingene må gjøres av mottakerne og samarbeidspartnerne. Som et tredje alternativ har Kommisjonen vurdert å opprette et uavhengig
rådgivende utvalg for NORAD, eller for hele bistandsvirksomheten knyttet til
departementets ledelse. Et slikt rådgivende utvalg bør i så fall være profesjonelt
sammensatt, men også med representanter for institusjoner og organisasjoner med
erfaring fra bistandsvirksomheten. Kommisjonen er imidlertid skeptisk til om et
slikt råd vil kunne fungere effektivt over tid, og vil derfor ikke foreslå dette.
Det kan derfor være grunn til å finne fram til andre former for regelmessig og
mer institusjonalisert kontakt mellom myndighetene og ulike eksterne organisasjoner og institusjoner om sør-politikken. Flere forslag er omtalt i de enkelte avsnitt i
"Strategier og virkemidler for ny norsk sør-politikk" i kap.5 og "Informasjons- og
opinionsarbeidet" i kap.6.3. Det kan være behov for regelmessige større informasjonsmøter mellom departementet og organisasjonene; det kan opprettes ad hockomiteer og utvalg knyttet til enkeltsaker (som forberedelse til internasjonale topp-
NOU 1995:5
Kapittel 6
246
møter); det kan etableres mindre kontaktutvalg for enkelttemaer eller områder, som
næringsutvikling, forskning, eller informasjonsvirksomhet, mm. I tillegg må det
sikres mer åpenhet og bedre muligheter for innsyn fra eksternt hold.
Evalueringsarbeidet må knyttes tett opp til kvalitetssikringsarbeidet, og benyttes mer aktivt i oppsummering av erfaringer og utforming av politikken. Til tross
for mange påpekninger fra politisk hold om betydningen av en selvstendig evalueringsfunksjon, er evalueringsarbeidet i dag marginalisert i forhold til utformingen
av bistandspolitikken.
I prinsippet kan evalueringsvirksomheten fylle tre ulike funksjoner; 1) som del
av en intern læreprosess i forhold til administrasjon av prosjekter og programmer;
2) som bidrag til en mer prinsipiell og overordnet læreprosess og utforming av politikk og strategier; og 3) som en helt uavhengig kontrollfunksjon på vegne av Stortinget og allmennheten. I dag har NORAD egne mekanismer for prosjektgjennomgang og læring av egne erfaringer, men disse mekanismene er i dag svake. Dagens
evalueringer fungerer heller ikke tilfredsstillende som uavhengig kontrollorgan,
fordi det er underlagt Bistandsadministrasjonen.
Kommisjonen er imidlertid skeptisk til en fullstendig fristilling av evalueringsarbeidet (som foreslått, men deretter avvist i Sverige), fordi dets rolle som del av
læreprosessen og politikk-utforming da kan bli redusert. Kommisjonen vil derfor
primært anbefale at evalueringsfunksjonen knyttes nærmere opp til departementets
ledelse. For å sikre dets integritet og uavhengighet, bør det opprettes et eksternt faglig råd for evalueringsarbeidet.
6.1.6
Styrking av samarbeidspartnernes muligheter til innsyn, kontroll og
læring
Mange av tiltakene som er nevnt ovenfor om muligheter til innsyn, kontroll, evaluering, m.v. må gjøres gjeldende også overfor våre samarbeidspartnere i sør, og uavhengige grupper i mottakerlandene. Av denne grunn bør forøvrig alle relevante
planleggingsdokumenter og vedtak utformes på (eventuelt oversettes til) et internasjonalt språk (engelsk, fransk, spansk/portugisisk, avhengig av partneren).
Evaluering, kontrolltiltak, og læring av erfaringer må i første rekke foregå i
samarbeidslandets egne institusjoner. Det er derfor viktig å benytte seg av eksisterende rutiner og institusjoner som kan foreta slike funksjoner, og bidra til å bygge
opp slike. Dette vil kunne gjelde de mer generelle organer som en uavhengig riksrevisjon, en åpen presse med tilgang til informasjon, en uavhengig politisk opposisjon, selvstendige interesseorganisasjoner og folkebevegelser, mm. som alle vil
kunne bidra til en aktiv kontroll med utenlandske bistandstiltak. Samtidig er det viktig at det legges opp til rutiner innen den enkelte institusjon, og ikke minst mekanismer som gjør det mulig for mottakerne å lære av sine erfaringer og ta ansvar for
disse.
6.1.7
Organisering av NORAD, og forholdet til eksterne institusjoner
Dersom Kommisjonens forslag blir gjennomført, vil dette medføre at NORAD får
et bredere operativt ansvar enn i dag. Samtidig innebærer Kommisjonens forslag at
NORAD vil måtte revurdere sin organisasjonsstruktur, tilpasset den nye budsjettstrukturen med todeling av utviklingsbudsjettet i tillegg til nødhjelpen og den multilaterale bistanden. Dersom en velger å opprettholde en regional organisering som
et hovedprinsipp for NORAD, må dette bety at flere programmer og kanaler enn de
regionalavdelingene i dag administrerer, må trekkes inn. Kommisjonen har samti-
NOU 1995:5
Kapittel 6
247
dig foreslått at flere innsatsområder kan forvaltes av andre fagorganer utenfor
NORAD selv, uten at dette fritar NORAD for sitt forvaltningsansvar.
Flere av de foreslåtte programpostene innen det nye bistandsbudsjettet bør vurderes administrert av andre institusjoner i Norge, med relevant faglig basis og tilstrekkelig bistandsfaglig kompetanse. Dette er allerede gjennomført på enkelte
områder, som for forskningsprogrammene. Kommisjonen har foreslått at administrasjonen av et nytt egenkapitalfond for næringsutvikling i sør bør forvaltes av et
separat organ utenfor NORAD, eventuelt tillegges et organ som SND. I "Informasjons- og opinionsarbeidet" i kap.6.3 foreslås det at fordeling og forvaltning av
NORADs støtte til informasjonsarbeid bør kanaliseres gjennom en ny struktur. Tilsvarende kan det være mulig å legge gjennomføringen av det foreslåtte miljøprogrammet til en eller flere relevante miljøinstitusjoner eller -organisasjoner. Slik
desentralisering av den praktiske gjennomføring av bistandsbudsjettet kan bidra til
å styrke det faglige innholdet i virksomheten, samtidig som det bidrar til å trekke
inn større deler av det norske samfunnet i et aktivt sør-engasjement.
En slik form for desentralisert faglig forvaltning, fritar ikke NORAD fra sitt
ansvar for helhetlig overvåking og kontroll. Derimot vil det stilles andre faglige
krav til NORAD, som ikke vil ha muligheter til selv å inneha tilstrekkelig fagspesifikk kompetanse. NORAD vil imidlertid bli stilt overfor stadig større krav om fleksibilitet kombinert med høyt kunnskapsnivå om de regioner Norge samarbeider
med i sør. Samtidig må NORAD ha et ansvar for å hente inn den nødvendige ekspertisen fra andre miljøer, hva enten dette gjelder fagdepartementer, forskningsmiljøer,
eller andre profesjonelle utøvere fra organisasjons- eller næringslivet.
Med ansvar for et større utvidet samarbeidsprogram, i tillegg til nødhjelp og
multilateralt arbeid, vil NORAD heller ikke kunne spesialisere sin regionale kunnskap utelukkende om de land som dekkes av støtteprogrammet for lavvelferdsland.
NORAD må i betydelig grad utvide sitt geografiske engasjement, hvilket også stiller dem overfor større kompetansekrav og større fleksibilitet.
Etter Kommisjonens oppfatning har en både på byråkratisk og politisk hold
vært for restriktive med å øke de administrative og faglige ressursene for bedre
planlegging, gjennomføring og oppfølging av norsk bistand. Kommisjonen vil ikke
anbefale en så restriktiv linje. Kommisjonen mener at krav om høyere kvalitet også
må følges av de nødvendige ressurser som skal til for å høyne denne kvaliteten.
6.2
HVIS IKKE ALLE KAN FORBRUKE SOM OSS; HVA SÅ MED FORBRUK OG PRODUKSJON I NORGE?
Det er en velkjent sannhet at jordas miljø ikke vil tåle om hele verdens befolkning
skulle kopiere produksjonsog forbruksmønsteret i dagens industrialiserte høyinntektsland som også Norge er en del av. Langt mindre vil dette være mulig når
befolkningen innen slutten av 2000-tallet trolig vil dobles til 11-12 milliarder mennesker.
Rio-konferansen om Miljø og Utvikling i 1992 fastslo i sin Agenda 21 at det er
forbruks- og produksjonsmønstre som skyldes industrilandenes etterspørsel som er
hovedårsaken til belastningen og skadene på det globale miljøet. Disse landene må
derfor ifølge Agenda 21 påta seg den ledende rollen med å fremme bærekraftige forbruksmønstre. Det er ingen tvil om at det er i disse land at storparten av dagens forbruk både av fornybare og ikke-fornybare ressurser foregår, og at det er disse land
som foretar de største og mest skadelige utslipp av klimagasser og av en rekke andre
skadelige avfallsstoffer.
Kommisjonen mener at dette må tas meget alvorlig, og at vi må utvikle en politikk her i Norge for å endre vårt forbruks- og produksjonsmønster slik at det tar hen-
NOU 1995:5
Kapittel 6
248
syn til at jordas ressurser er begrensede, og samtidig gir rom for at resten av verdens
befolkning får muligheter til å utvikle sin produksjon og forbruk.
Det er imidlertid svært vanskelig å si noe sikkert i dag om hva en slik politikk
vil innebære, og hva det vil bety for levestandarden og livskvaliteten i Norge. Arbeidet med å fastsette hva som er bærekraftig forbruk er nettopp begynt i FN-systemet,
og Norge har tatt en aktiv rolle bl.a. ved å organisere et ekspert-symposium om
temaet i Oslo i januar 1994. Det er forøvrig utenfor denne Kommisjonens mandat
og kompetanse å gi noen klare anvisninger for hvordan det norske samfunnet og forbruksmønstre i Norge bør se ut i fremtiden.
6.2.1
CO2 -utslipp og ikke-fornybare naturressurser
Det mest umiddelbare problemet skyldes utslipp av CO2 og andre klimagasser, som
sannsynligvis allerede er for høyt i forhold til atmosfærens absorpsjonsevne. I likhet
med andre industriland er også forbruket pr. innbygger i Norge en langt større andel
av mineraler, metaller, og andre ikke-fornybare ressurser enn i de fattige landene i
sør. Dersom disse skulle øke sitt forbruk tilsvarende, vil det kreve en mangedobling
av forbruket av disse ressursene. Det har tidligere vært foretatt en rekke studier og
spådommer som forutsier at tilgangen på slike ikke-fornybare ressurser snart vil ta
slutt. Dette skulle samtidig tilsi at prisene på disse ressursene vil øke kraftig. Dette
har imidlertid foreløpig ikke skjedd. Snarere tvert imot har råvareprisene på slike
ressurser fortsatt å synke, samtidig med at produksjonen har holdt mer enn tritt med
forbruket. Økt leting, bedre teknologi, og mere resirkulering har gjort dette mulig.
Vi må i dag fortsatt anta at tilgangen på flere sentrale ikke-fornybare naturressurser
etter hvert vil bli redusert, men det er i dag ennå vanskeligere å si hvor store mengder som vil kunne utvinnes, hvordan teknologien vil kunne forbedres, og hvor lenge
de kjente og ukjente reserver dermed vil kunne vare.
Likevel er det et faktum at jordas tilgang på ikke-fornybare ressurser er begrenset. Dersom våre etterkommere skal få samme sjanse som oss til å utnytte disse ressursene, og ikke minst dersom befolkningen i sør også skal få samme muligheter,
bør uttaket av mange ikke-fornybare ressurser reduseres. Hensynet til framtiden er
ikke innbakt i prisen på dagens uttak. Selv om vi i dag ikke klarer å fastsette noen
eksakt «verdi» eller «pris» på framtidig forbruk, må vi forberede oss på at det bør
settes en «natur-pris» på ikke-fornybare ressurser. Dermed vil slike ressurser som
jern, kopper, mangan, fosfater, osv, såvel som olje, naturgass, og kull, bli dyrere for
alle forbrukere. Hvordan denne avgiften kan fastsettes og inndrives, kan ikke denne
Kommisjonen vurdere, men det ville være interessant om det er mulig med en form
for internasjonal skattlegging av ikke-fornybare ressurser, som kan benyttes til en
internasjonal omfordeling av inntekter og velferd, og til å utvikle teknologien for en
mer bærekraftig ressursutnyttelse.
6.2.2
Matvarer og jordbruksprodukter
Mat er en grunnleggende forutsetning for menneskelig overlevelse og velvære.
Matproduksjonen i verden er i dag tilstrekkelig til at alle mennesker kan få nok
ernæring til et fullgodt liv. Hovedårsaken til underernæring, sult og hungersnød er
at en rekke mennesker ikke har tilstrekkelig kjøpekraft og inntekter til å kjøpe de
nødvendige matmengder, eller at de rammes av krig og uroligheter eller naturkatastrofer. Samtidig varierer produktiviteten i jordbruket enormt, og mens matproduksjonen i mange land og regioner er meget lav, er det i andre land en stor overproduksjon av jordbruksprodukter.
NOU 1995:5
Kapittel 6
249
Det hersker noe usikkerhet om matproduksjonen i verden kan øke tilstrekkelig
til at det også i fremtiden vil være mat nok til en voksende befolkning, uten at naturgrunnlaget undergraves på lang sikt. En stor FAO-studie48 om verdens jordbruk
fram mot år 2010 konkluderer imidlertid med at det sannsynligvis ikke vil være noe
stort problem å tilfredsstille etterspørselen fra en befolkning som da vil ha vokst til
ca 7,2 milliarder, selv med et forbedret ernæringsnivå. Det er muligheter både til å
øke avkastningen per dekar for de fleste matvarer, øke dyrkingsarealet, og øke
intensiteten i produksjonen. De fleste land vil selv kunne øke sin matproduksjon, og
det vil være fullt mulig for eksportlandene å tilfredsstille den økte importetterspørselen.
Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til disse anslagene, ikke minst
om en ser ennå lengre inn i fremtiden. Mens det er økende knapphet på jord særlig
i Asia, er det fortsatt rikelig med dyrkbar jord både i Afrika og Sør-Amerika. Både
i Asia, og især i Midt-Østen er det en økende knapphet på ferskvann, mens tilgjengelig ferskvann er utilstrekkelig utnyttet i Afrika. Særlig i Afrika er anvendelsen av
kunstgjødsel meget lav, så lav at jorda blir utpint av mangel på næringsstoffer. Men
den dyrkbare jorda utsettes også for økende press fra andre aktiviteter, og for erosjon og forørkning i store områder. Likevel bør potensialet for økt produksjon være
til stede både i Sør-Amerika og i store deler av Afrika, dersom politikken blir lagt
om til å stimulere og støtte opp jordbruksproduksjonen. På den andre side er det
alvorlige faresignaler om at jordbrukssystemene kan bryte sammen i de store og
meget tett befolkede elvedalene i Midt-Østen, India og Kina, hvilket kan få dramatiske menneskelige konsekvenser og få betydelig innvirkning på den globale matsituasjonen.
På kort og mellomlang sikt kan det altså synes som om jorden kan brødfø en
voksende befolkning. Dette forutsetter imidlertid en betydelig innsats for å øke matvareproduksjonen gjennom å utvikle bedre metoder og arter, føre en stimulerende
politikk, og ikke minst forbedre forvaltningen av de nødvendige naturressurser,
vann og produktiv jord, som inngår i produksjonen.
Det er en felles global utfordring å sørge for en tilstrekkelig matforsyning. Med
knapphet i forhold til en voksende befolkning som utgangspunkt er det viktig å
sørge for at de mest produktive jordbruksområdene på jorda blir godt utnyttet samtidig som at en tar vare på mer marginale områder slik at de eventuelt kan bli tatt i
bruk i framtida når det måtte bli behov. Det er også viktig først og fremst å få økt
matvareproduksjonen, der det er ressurser til det, i land med stor fattigdom og matmangel. Dermed oppnås en kombinasjon av bedret matforsyning og å få mennesker
inn i produktivt arbeid som gir inntektsopptjening.
I og med at det er et svært ulikt forhold mellom befolkningstetthet og matproduksjonsmulighet i de ulike deler av verden, vil det ikke være rasjonelt med tanke
på god ressursutnytting for å få redusert verdens sultproblem å ha som siktemål fullstendig selvforsyning av mat i hvert enkelt land isolert. Handel med matvarer vil
trolig bli viktigere i framtiden enn i dag. Ikke minst vil økningen i bybefolkningen
i sør medføre dette.
Norge vil fra den nye GATT-avtalens ikrafttreden allerede fra 1 januar 1995, få
omlagt importvernet fra mengderegulering til tollbasert importvern samtidig med
innføring av minimums importkvoter på 3 prosent stigende til 5 prosent av forbruket
i løpet av overgangsperioden. Tollsatsene vil i utgangspunktet ligge i størrelsesorden 200-500 prosent som avspeiler forskjellen mellom høye norske priser på jordbruksprodukter og verdensmarkedets dumpingpriser. Tollsatsene skal i gjennomsnitt reduseres med 36 prosent i løpet av overgangsperioden på 6 år.
48. Agriculture: Towards year 2010. Roma: FAO, 1993
NOU 1995:5
Kapittel 6
250
Avtalen betyr at konkurransen fra verdensmarkedet i sterkere grad blir gjort
gjeldende for norsk jordbruksproduksjon. Prisene blir i prinsippet bestemt av verdensmarkedspriser pluss toll. Men GATT-reglene vil ikke i seg selv bety noen
vesentlig reduksjon av Norges mulighet til å gjennomføre en politikk med samme
selvforsyningsgrad som nå. Målene for norsk landbrukspolitikk, slik Stortinget har
fastlagt dem i 1993, kan gjennomføres om vi selv ønsker.
I en nasjonal og global matvaresikkerhetssammenheng bør norsk politikk på
den ene siden ta i betraktning kostnadsnivået ved norsk jordbruksproduksjon, og på
den andre den betydelige usikkerhet som rår på lengre sikt når det gjelder verdens
matforsyning. På kort og mellomlang sikt trenger ikke Norge av matvaresikkerhetsgrunner å legge like stor vekt på selvforsyning av jordbruksvarer som hittil. Men ut
fra den betydelige usikkerhet som rår på lang sikt, er det viktig at vi tar vare på de
ressursene vi har for eventuelt å kunne øke produksjonen i framtida dersom verdens
matvaresituasjon skulle gjøre det ønskelig. I dette ligger det både å ta vare på produktiv jord og holde ved like kunnskaper og et produksjonsapparat for å kunne
utnytte disse jordressursene.
Økt matproduksjon og ikke minst økt forbruk av mat i de fattigere deler av verden kan medføre at dyrkbar jord på lang sikt blir en mer verdifull ressurs, og at alle
jordbruksprodukter dermed vil stige i pris på det internasjonale markedet. Sammenholdt med dagens situasjon vil dette ikke ha særlig betydning for Norge, ettersom
prisene i Norge for de viktigste matvarene (som vi selv produserer) ligger betydelig
over verdensmarkedet. Men også prisene på tropiske produkter og andre importerte
jordbruksvarer kan stige tilsvarende, som for kaffe, te, sukker, bananer og annen
frukt mm. Det er imidlertid meget vanskelig å forutse hvor omfattende en eventuell
prisøkning vil bli.
På kort sikt er det større muligheter for at Norge ved å åpne for større import av
jordbruksprodukter fra sør vil oppnå disse langt billigere enn kostnadene ved produksjon i Norge. Dette vil samtidig gi eksportland i sør nye inntektsmuligheter og
muligheter til å utnytte sine jordbruksarealer mer lønnsomt. (Jfr "Handel og utvikling. Nye handelspolitiske tiltak" i kap.5.7 om forslag til ny handelspolitikk.)
Det er imidlertid uenighet blant fagfolk hvorvidt økt etterspørsel etter og
eksport av ulike jordbruksprodukter fra fattige land i sør går på bekostning av matproduksjon for landets egen befolkning. På den ene siden kan etterspørsel fra utlandet stimulere de mer kommersielt orienterte jordeiere og jordbruksselskaper til å
utvikle en eksportrettet produksjon på jord som er kjøpt opp (for en billig penge) fra
småbønder. Dette kan støttes opp fra myndigheter som har et stort behov for valutainntekter. Produksjonen kan videre forbruke knappe vannressurser, subsidiert
kunstgjødsel, mm. Lav kjøpekraft og liten politisk makt hos småbønder og jordløse
fattigfolk medfører at produksjon av vanlig mat ikke er like lønnsomt. En slik strukturell forklaringsmodell impliserer at høyere etterspørsel fra utlandet vil gjøre det
vanskeligere for småbønder å beholde jorda si for produksjon av mat for eget forbruk. Denne modellen kan være holdbar i land der maktforholdene er autoritære og
fordelingen av inntekt og innflytelse er meget ujevn.
I følge FAO er det imidlertid mer vanlig at bønder og jordeiere produserer ut fra
effektiv etterspørsel, og at det i de fleste land er tilstrekkelig med jord og andre landbruksressurser til å møte en reell etterspørsel etter mat, i tillegg til en eksportrettet
produksjon. Alternativt kan det eksportrettede jordbruket gi inntekter til å kjøpe inn
de nødvendige mengder matvarer. Utvikling av et eksportrettet jordbruk blir derfor
en viktig strategi for å heve inntektsnivået og velferden i landet. En slik markedsmodell tilsier at en høyere etterspørsel fra utlandet vil stimulere til økt produksjon,
inntekter og velferd, og dermed også styrke matforsyningen for jordbrukerne i landet.
NOU 1995:5
Kapittel 6
251
Kommisjonen mener derfor at det ikke er noen argumenter basert på knapphet
på jord og andre ressurser som tilsier at vi bør redusere vårt forbruk og etterspørsel
etter landbruksprodukter fra lavvelferdsland. Maktpolitiske forhold tilsier imidlertid at Norge i tilknytning til sin handelspolitikk må fremme internasjonal respekt for
menneskerettigheter som retten til mat og retten til inntektsgivende arbeid.
Kommisjonen mener videre at Norge må være forberedt på å tilpasse seg økt
internasjonal handel med jordbruksvarer. På lengre sikt vil befolkningen i sør øke
sitt eget forbruk av matvarer slik at prisene på disse kan stige. Kommisjonen har
ikke grunnlag for å forutse hvorvidt dette vil medføre noen vesentlig omlegging av
norske forbruksvaner på matvaresiden.
Det er langt færre muligheter å øke verdens fangst av fisk i særlig grad. Det er
bred enighet om at de viktigste fiskeressursene er allerede i dag utnyttet fullt ut, slik
at mulighetene for økte fangster ligger primært i langt mer kostbare og vanskelige
metoder for oppdrett og hav-«dyrking» . Derfor er det allerede i dag betydelig press
mot og konkurranse om tilgjengelige fiskeressurser. Det er imidlertid mulig å øke
utnyttelsesgraden for enkelte av fiskeslagene, og benytte mer fisk til menneskeføde
direkte i stedet for oppmaling til fiskemel. For Norge innebærer dette sannsynligvis
at også fisk vil bli en mer kostbar ressurs for fremtiden, og at betydningen av en forsvarlig forvaltning vil bli stadig større.
Verdens regnskogsområder er under voldsomt press, og blir stadig redusert i
omfang på grunn av ulike former for utnyttelse uten tilstrekkelig gjenplanting. Dette
er et alvorlig miljøproblem ikke bare lokalt og for de som lever i og av skogen, men
også ut fra et globalt økologisk perspektiv. Dette er blant årsakene til at det på
UNCED-konferansen i Rio ble enighet om en Erklæring om forvaltning, bevaring
og bærekraftig utvikling av verdens skoger. Norge og andre land har dermed også
et ansvar for å beskytte og forvalte skogen i de mer tempererte områder av kloden.
Vårt engasjement for en bedre forvaltning av de tropiske regnskogene blir heller
ikke troverdig uten at vi tar tilsvarende ansvar for våre egne skoger.
Kommisjonen ønsker ikke her å gi noen vurdering av norsk forvaltning av sine
fiske- og skogsressurser, men vil bare understreke betydningen av at det er en sammenheng mellom Norges internasjonale engasjement for en bedre forvaltning av
ressursene i sør, og vår egen evne til å forvalte våre egne tilsvarende ressurser.
6.2.3
Industriutvikling og forurensing
Verdens industriproduksjon må mangedobles, kanskje mer enn ti-dobles, dersom
befolkningen i sør skal kunne forbruke tilnærmelsesvis så mye av ulike forbruksvarer som vi i Norge. I all hovedsak vil også produksjonen av disse industrivarene
foregå i sør. Dette vil medføre en enorm omorganisering av verdens industriproduksjon og tilhørende infrastruktur og tjenester. En så omfattende vekst vil imidlertid
ikke være noen realistisk situasjon før langt inn i neste århundre. Men selv en mer
moderat forbruksvekst og industrialisering i sør, vil medføre en 3-4-dobling av verdens industriproduksjon innen år 203049 . Dette kan medføre to typer av effekter
også for oss i Norge:
For det første vil vi fortsatt oppleve en stadig omlegging av den internasjonale
arbeidsdeling for ulike industrisektorer og bransjer. Dette er ikke nytt for Norge og
norsk næringsliv, som alltid har måttet tilpasse seg et åpent verdensmarked. I de
senere 20-30 årene har også norsk industri tapt i konkurransen med bedrifter i sør;
49. World Development Report 1992 Development and the Environment anslår at verdens produksjon vil bli 3,5 ganger dagens i år 2030, men det inkluderer vekst også i nord, og omhandler global GDP, ikke bare industriproduksjon.
NOU 1995:5
Kapittel 6
252
både for klær og skotøy, skipsbygging, sykler, leker, og elektriske artikler, samtidig
som vi har utviklet nye bransjer og næringer som har kunnet absorbere arbeidskraften og opprettholdt inntektsgrunnlaget i Norge. Denne utviklingen vil fortsette, og
sannsynligvis snarere forsterkes. Her i Norge vil vi oppleve dette både ved økt konkurranse for visse næringer, nye muligheter for andre bransjer, og større konkurranse om investeringskapital.
Denne Kommisjonen kan ikke forutse verken hvilke bransjer som vil bli mest
utsatt, eller om det totalt sett vil bli mulig på lang sikt å opprettholde vår konkurranseevne på samme velferdsnivå som i dag. Men vi er nødt til å fortsatt føre en aktiv
tilpasningspolitikk til endringer i verdensmarkedet og den internasjonale arbeidsdeling ved å legge om vår industri og næringsliv slik at vi ikke opprettholder og
beskytter en ineffektiv og ulønnsom produksjon der land i sør har bedre forutsetninger. Målsetningen på lang sikt må være å tilpasse oss en internasjonal arbeidsdeling
der også landene i sør deltar på likeverdig basis med sine industrielle og andre økonomiske fortrinn.
Den andre typen konsekvens av en omfattende industrialisering av resten av
verden, vil være en tilsvarende alarmerende økning i avfall og utslipp som vil forurense luft, vann, og jord, dersom det ikke gjøres noe drastisk for å begrense og redusere dette. Men utslippene også av et stort antall andre mer eller mindre giftig materiale representerer en stadig økende fare for folks helse og velvære. Jordas (Naturens) absorpsjons- og selvrensningsevne er langt fra tilstrekkelig til å akseptere de
mengder som allerede i dag slippes ut som avfall av vår produksjon og forbruk. Heldigvis er det en økende forståelse i verden for at denne utviklingen må reverseres,
og det innføres stadig flere virkemidler og gjøres teknologiske forbedringer som
medfører reduserte utslipp og bedre avfallshåndtering. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig.
Det må derfor iverksettes langt sterkere virkemidler både her i Nord, og i landene i Sør for å begrense og rense utslipp, og håndtere, resirkulere og utnytte alle
former for avfall, for å redusere og begrense forurensningen av våre felles naturressurser som vann, luft, og jord. Dette kan medføre at utslipps- og avfallshåndtering
vil bli mer kostbart for fremtiden, selv om en også her kan vinne mye på teknologiske forbedringer. I tillegg til de direkte kostnadene, vil det sannsynligvis være
nødvendig å innføre mer omfattende prising av forurensningene, ved økende avgifter på forurensende produksjon og forbruk, eventuelt kombinert med subsidiering
av renere produksjon. For fremtiden må slike avgifter (og subsidier) gjennomføres
internasjonalt, også for landene i Sør, ved en mer konsekvent gjennomføring av
prinsippet om at den som forurenser er den som må betale.
Kommisjonen er overbevist om at den økende forurensning av våre felles ressurser må tas langt mer alvorlig. Tiltak for å begrense og redusere utslipp og avfall
må gjennomføres i alle land, uansett utviklingsnivå. Dette kan gjøre produksjon og
forbruk av mange forurensende produkter mer kostbart enn i dag, men det er konsekvenser både vi i Nord, og befolkningen i Sør er nødt til å akseptere.
6.2.4
Behovet for endring av vårt forbruks- og produksjonsmønster
Som vi har påpekt overfor, er det stor usikkerhet og lite faktisk kunnskap om hvordan vi i Norge må tilpasse vårt forbruks- og produksjonssystem for å kunne gi rom
til at resten av verdens befolkning skal kunne oppnå et godt velferdsnivå innen rammen av jordas bæreevne. Kommisjonen er overbevist om at en slik tilpasning vil bli
nødvendig. Det vil imidlertid være et stort behov for både forskning og politisk
tenkning for å kunne utforme tiltak og en politisk strategi for nødvendige endringer.
Kommisjonen vil derfor understreke viktigheten av det arbeidet som er satt i gang i
NOU 1995:5
Kapittel 6
253
regi av Miljøverndepartementet i denne retning. Kommisjonen vil anbefale at dette
utvikles videre som et omfattende utredningsprogram som kan legge grunnlag for
en langsiktig tiltaksplan for Norges rolle i en «strukturtilpasning i nord» .
Kommisjonen mener at den riktige strategien må være at vi identifiserer de
sider ved vårt forbruks- og livsmønster som har klare negative effekter på miljøet
og retter innsatsen mot disse aspekter. Dette kan også innebære at vi setter langt
høyere pris (avgifter) på knappe ressurser og på utslipp av avfall. Vider må vi legge
forholdene til rette for at alle både nålevende og kommende generasjoner skal få lik
«rett» til bruk av knappe ressurser. En slik rett må blant annet fremmes gjennom
internasjonale avtaler og forutsetter med en voksende verdensbefolkning at «overforbrukerne» reduserer sin andel og går foran i effektiviseringstiltak.
6.3 INFORMASJONS- OG OPINIONSARBEIDET
Betydningen av informasjon og holdningsskapende arbeid ligger i erkjennelsen av
de store miljø- og utviklingsproblemer verden står overfor. De sterke internasjonaliseringsprosessene innenfor økonomi og handel, kommunikasjon, kultur og miljø,
skaper sterkere gjensidige avhengighetsforhold. Verden har kommet oss nærmere.
Vi må i dag erkjenne at nasjonalstatens muligheter for styring og kontroll ikke er
tilstrekkelig og at målsettinger om global bærekraftig utvikling krever styrket internasjonalt samarbeid. Norge er en medansvarlig aktør i et globalt samfunn hvor fattigdom, skjev fordeling, miljøforurensning, og ressursforbruk utfordrer til et felles
ansvar. En utvikling som skal sikre velferd og menneskeverd for alle, vil i økende
grad måtte ivaretas innenfor globale demokratiske strukturer.
Informasjon og holdningsskapende arbeid er viktig både for å utløse endringer,
men også for å skape aksept for dem. Informasjonsarbeidet skal bidra til at brede lag
av folket får tilgang til kunnskap om og innsikt i de globale utfordringer vi står overfor. En gjennomføring av Kommisjonens anbefalinger for norsk sør politikk er
avhengig av positiv støtte og forståelse i opinionen.
Vi må erkjenne at vi er inne i en global endringsprosess som vil kreve et kritisk
engasjement og søken etter ny innsikt og nye løsninger. Informasjon og holdningsskapende arbeid må derfor ses i et bredere perspektiv der en viktig målsetting er å
stimulere til aktiv folkelig deltakelse i disse endringsprosessene. Det må være en
hovedmålsetting for informasjonsog holdningsskapende arbeid å berede en politisk vilje i brede lag av folket for de nødvendige konsekvensene av en global bærekraftig utvikling. En slik utvikling vil blant annet måtte innebære både en omlegging til bærekraftige produksjonsog forbruksmønstre, og endringer i den urettferdige ressurs- og maktfordelingen i verden. I en slik endringsprosess er det åpenbart
at det finnes både felles og motstridende interesser (se "Mål og verdigrunnlag" i
kap.3). Dersom det i brede lag av befolkningen er tilstrekkelig kunnskap, forståelse
og positive holdninger, vil nødvendige endringer kunne forhandles fram. Er holdningene negative, øker faren for at endringer vil komme gjennom krise, tvang og
krig.
Informasjon og holdningsskapende arbeid vil være av sentral betydning for
Norges evne og vilje til å kunne bidra positivt i det internasjonale arbeidet for global
bærekraftig utvikling. Den norske velferdsstaten er bygget opp omkring likhetsidealer og solidaritetsløsninger. Norge har gode forutsetninger for å bidra til å gi disse
ideelle verdiene gyldighet i det internasjonale samarbeidet. Mange års opplysningsvirksomhet med NORADs informasjonskontor som en sentral aktør har bidratt til
innsikt og til å forankre en bistandsvilje basert på disse verdier i det norske folk.
Samtidig er det sterke krefter som trekker i negativ retning. Framveksten av
Norge som et flerkulturelt samfunn har bidratt til å utløse rasistiske tendenser og
NOU 1995:5
Kapittel 6
254
negative holdninger til fremmede kulturer og mennesker med en annen hudfarge.
Økende arbeidsledighet og strammere offentlige budsjetter har de senere årene ikke
bare lagt press på de offentlige bevilgninger til bistand, men også bidratt til sterkere
fokus på egne nasjonale problemer og interesser.
Et holdnings- og informasjonsarbeid som gir reell innsikt i sammenhenger og
felles interesser må vedlikeholdes og utvikles for å forsvare verdiene og idealene
som vår sør-politikk må bygge på.
6.3.1
Utviklingen av opplysningsarbeidet - historisk perspektiv
Opplysningsvirksomheten i Norge, som tidligere ofte ble omtalt som «u-landsinformasjon» , er et resultat av Norges statlige engasjement innenfor utviklingshjelpen.
Opplysningsvirksomheten ble allerede tidlig på 60-tallet etablert som et selvstendig prosjekt innenfor norsk statlig utviklingshjelp. Nordmenns kunnskaper om
verden var begrenset. For å skape forståelse og oppslutning i befolkningen om de
økende statlige u-hjelpsbevilgningene, ble det ansett som nødvendig å informere
om situasjonen i u-landene; om nøden, fattigdommen og frigjøring fra kolonimakter. Samtidig ble begrepet «utvikling» i stor grad oppfattet som synonymt med de
vestlige lands utviklingsmodell; industrialisering, modernisering og troen på teknologisk utvikling og økonomisk vekst sto sentralt. Vårt mål var at u-landene skulle
bli til i-land. Vårt selvbilde som giverland og fokuseringen av giverrelasjonen bidro
til et skille mellom oss og dem. Disse bildene og perspektivene som ble formidlet
gjennom «u-landsinformasjonen» , var preget av utviklingsoptimisme og tiltro til
modernismen anført av den vestlige kulturkrets.
De private organisasjoner reproduserte i stor grad de samme bilder og perspektiver. Spesielt organisasjonenes innsamlingsvirksomhet bidro til å forsterke elendighetsbildene og fokusering av giverrelasjonen, samtidig som prosjektperspektivet
ble framhevet.
I 70- og 80-årene bidro debatten om Ny Økonomisk Verdensorden og Brundtland-kommisjonens rapport til å gi nye perspektiver på Nord/Sør-forholdet. Oppmerksomheten ble rettet mot internasjonale rammevilkår og sammenhengen mellom miljø og utvikling. Begrepet «bærekraftig utvikling» bidro til en ny og kritisk
debatt om utviklingens innhold. Dette satte også sitt preg på opplysningsvirksomheten.
NORADs informasjonskontor hadde en helt sentral plass i dette opplysningsarbeidet både gjennom egen informasjonsvirksomhet og ved oppbyggingen av et stadig mer omfattende samarbeid med skoleverket, journalister og private organisasjoner. FN-Sambandet, med sine distriktskontorer og et omfattende nettverk innenfor
skole og organisasjonsliv, har hele tiden vært en av de viktigste samarbeidspartnere
for NORAD. FN-Sambandets skolerettede informasjonsarbeid har i vesentlig grad
bidratt til å skape den bevissthet om sør som i dag preger norske lærere og ungdommer.
I 1976 innførte NORAD en rammeavtaleordning for støtte til private organisasjoners opplysningsvirksomhet. Dette samarbeidet var i første rekke rettet inn mot
store, landsomfattende paraplyorganisasjoner som nådde bredt ut med informasjon.
Etterhvert kom også mindre, mer spesialiserte organisasjoner inn under rammeavtaleordningen og dette bidro til et bredt og mangfoldig opplysningsarbeid og engasjement innenfor norsk organisasjonsliv. De siste ti årene har NORADs andel av de
samlede midler som brukes til opplysningsvirksomhet, blitt stadig mindre. Samtidig
har flere av de store bistandsorganisasjonene bygget opp egne avdelinger for informasjon og innsamling.
NOU 1995:5
Kapittel 6
255
Opplysningsarbeidets opprinnelige målsetting var å skape oppslutning i befolkning for norsk utviklingshjelp. Denne målsettingen er nådd, men må fortsatt vedlikeholdes så lenge det er behov for slik bistand. I dag står vi overfor andre og langt
mer omfattende utfordringer som krever en ressursfordeling og ressursforvaltning i
pakt med en bærekraftig utvikling. Informasjonen og det holdningsskapende arbeid
må revideres deretter.
Demokratiet har blitt utviklet med tanke på nasjonalstatens grenser og rammer.
I dag bidrar imidlertid globaliseringsprosessene til at stadig flere beslutninger fattes
utenfor nasjonalstatens kontroll, bl.a. som følge av økende konsentrasjon av kapital
og makt hos de transnasjonale selskaper. Samtidig er det bred enighet om at de globale miljø- og utviklingsproblemene kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. En videreføring av demokratiet inn i det neste århundre vil derfor være avhengig av at det etableres en global demokratisk arena for internasjonalt, forpliktende
samarbeid om felles utfordringer. For nasjonale demokratier og det internasjonale
samfunn representerer en slik prosess en vanskelig, men vesentlig utfordring. Skal
demokratiets folkelige forankring makte en slik omstilling, er vi avhengige av at
brede lag av befolkningen har innsikt og engasjement i internasjonale spørsmål og
at nasjonale folkelige og demokratiske strukturer og organisasjoner stimulerer til
aktiv deltakelse i de internasjonale arenaer.
6.3.2
Ulike informasjonskanaler.
Kommisjonen har pekt på at informasjon og holdningsskapende arbeid skal bidra til
å forankre en politisk vilje i brede lag av folket til å ta de nødvendige konsekvenser
av en global, bærekraftig utvikling. Kommisjonen har videre pekt på betydningen
av dette arbeidet i forhold til behovet for folkelig forankring og deltakelse i utviklingen av en global, demokratisk arena. Staten bærer et hovedansvar for å bidra til
nødvendige nasjonale og globale omstillingsprosesser som følger av endrede globale rammevilkår. Staten har her et ansvar både overfor egen befolkning og det
internasjonale samfunn.
Statens ansvar omfatter både å delta aktivt i informasjonsog holdningsskapende arbeid gjennom skoleverket og til offentligheten generelt, og stimulere til slik
virksomhet i eksterne miljøer. Myndighetene skal stimulere til og legge til rette for
at eksterne miljøer, folkelige og demokratiske strukturer og organisasjoner skal
kunne delta aktivt og kritisk i debatten omkring disse spørsmålene og delta i prosessen for utvikling av en global demokratisk arena.
NORADs samarbeid med de frivillige organisasjonene, både når det gjelder
bistandsvirksomhet og informasjonsog holdningsskapende arbeid, har bidratt
positivt til framveksten av et organisasjonsmangfold og kritisk engasjement i Norge
for nord/sør- og bistandsspørsmål. Dette mangfold og kritiske engasjement må det
nå bygges videre på.
Gjennom samarbeid med store, landsomfattende paraplyorganisasjoner som
kirken, fagbevegelsen, ungdoms- og kvinneorganisasjonene, har NORAD nådd ut
til viktige målgrupper i det norske samfunn. De frivillige organisasjonene er samtidig viktige samfunnsaktører. De representerer i tillegg til de politiske partiene, den
viktigste kanal for enkeltmenneskers samfunnsengasjement og gir enkeltmennesker
og grupper mulighet til innflytelse og påvirkning av samfunnsutviklingen. Utover
den bistandsfaglige kompetanse som er bygget opp, særlig i de store bistandsorganisasjonene, bør det stimuleres til økt kompetanseoppbygging og aktivt engasjement innen de bredere og mer komplekse miljø- og utviklingsproblemene vi står
overfor i dag. Dette innebærer at disse organisasjonene vil søke nye alliansepartnere
NOU 1995:5
Kapittel 6
256
både nasjonalt og internasjonalt. Vi ser allerede nå en fremvekst av nettverk mellom
miljø- og bistandsorganisasjoner og sterkere dialog med grupper i sør.
De fleste store, etablerte organisasjonene i Norge har utspring i et engasjement
for norske samfunnsforhold. Disse organisasjonenes internasjonale engasjement
kommer ofte som et tillegg deres nasjonale engasjement og har vokst fram parallelt
med utviklingen av det norske bistandsengasjementet i etterkrigstiden og gjennom
økende kontakt og samarbeid med søsterorganisasjoner i andre land. Det er viktig å
stimulere til en videreutviklingen av disse organisasjonene. Samtidig må det gis
midler og muligheter til å stimulere framveksten av nye internasjonalt orienterte
organisasjoner som forholder seg til dagens globale miljø- og utviklingsproblemer.
Disse vil kunne spille en viktig rolle som kritiske pådrivere og bidra til nødvendig
kompetanseutvikling på nye felt.
Mer enn 20 organisasjoner har i dag rammeavtale med NORAD. I tillegg mottar
en rekke organisasjoner tilskudd på grunnlag av årlige søknader. Det statlige tilskuddet utgjør oftest størstedelen av de økonomiske ressursene til informasjonsvirksomheten i disse organisasjonene. Det kreves at organisasjonene yter egenandel
i form av penger eller frivillig innsats. De store bistandsorganisasjonene mottar
imidlertid liten eller ingen offentlig støtte til dette arbeidet og bruker betydelige
summer av egne, innsamlede midler til informasjonsog innsamlingsvirksomheten.
Organisasjonenes egne midler skaffes som regel gjennom medlemskontingent, salg
av materiell, gaver fra privatpersoner og næringsliv, annonser i magasiner og tidsskrifter, faste givere og innsamlinger. Hovedtyngden av giverog innsamlingsmarkedet bygger på norske humanitære tradisjoner spesielt knyttet til de store bistandsorganisasjonenes hjelpearbeid. Dersom hele organisasjonsmangfoldet skal konkurrere om de samme givere vil dette kunne sprenge «giverviljen» og binde uforholdsmessig store ressurser til innsamlingsvirksomheten.
Kommisjonen mener derfor at staten i framtiden må være innstilt på å yte betydelige økonomiske tilskudd til de private organisasjonenes informasjonsog holdningsskapende arbeid og på den måten ta sin del av ansvaret for videreutviklingen
av det norske organisasjonsmangfoldets engasjement og aktivitet for globale miljøog utviklingsspørsmål.
Statlig styring og kontroll av bruken av offentlig støtte må knyttes til effektiv
og kvalitetsmessig forsvarlig bruk av midlene i pakt med målsetningene. Kommisjonen vil samtidig holde fast ved etablerte prinsipper om at statens samarbeid med
organisasjonene skal skje uten politisk styring og i pakt med intensjonene om å
fremme en kritisk debatt og bredt engasjement på organisasjonenes egne premisser.
Formidling av et sammensatt og komplisert budskap forutsetter at en anvender
mange ulike kanaler. I en informasjonsmettet verden inntar media en stadig mer
dominerende plass. I motsetning til NORADs og organisasjonens bevisste informasjonsstrategier, gir massemedia oftest situasjonsbestemte informasjonsbrokker.
Disse er i sterk grad med til å forme menneskers holdninger til nord/sør-spørsmål.
NORAD og organisasjonene har i bevissthet om dette gitt tilbud til skolering av
journalister som har bidratt til høyere kvalitet i dekningen av dette stoffet. Det anbefales at disse tilbudene til journalistene økes og videreutvikles.
Holdninger skapes i møte med mennesker på mange plan og ulike arenaer. Kulturmøter gjennom sportsarrangementer, slik som Norway Cup, gjennom teaterutveksling, skjønnlitteratur, konserter og kunstutstillinger bygger opp fellesskapsfølelse, fascinasjon og respekt på en helt annen måte enn tradisjonelle informasjonskanaler kan makte. Her gis mulighet til direkte møte med andre mennesker istedenfor fortolkninger av deres virkelighet. Det anbefales at denne formen for kontakt og
holdningsskapende arbeid gis større plass og flere ressurser.
NOU 1995:5
Kapittel 6
257
6.3.3
Innhold og perspektiver
Det informasjonsog holdningsskapende arbeidet både i regi av statlige organer og
i de eksterne miljøer må nå se det som en utvidet oppgave å prioritere de grunnleggende spørsmål i miljø- og utviklingsdebatten. Det bør formidles innsikt i fattigdomsproblemene og den urettferdige skjevfordelingen av makt og ressurser i verden. Videre bør det formidles innsikt i de utfordringer vi står overfor ved en omlegging til bærekraftige produksjonsog forbruksmønstre. Informasjonen om norsk og
internasjonalt bistandsarbeid settes inn i et helhetlig perspektiv som også formidler
innsikt i andre deler av sør-politikken, såsom internasjonal handel, gjeldsspørsmål
og konsekvensene av globaliseringen og den økende gjensidig avhengighet.
Det er utfordring til både de statlige og ikke-statlige informasjonsaktørene å
høyne kunnskapsog opplysningsnivået om de multilaterale spørsmål og institusjoner. Norge kanaliserer i dag betydelige midler inn i disse institusjonene. De har stor
påvirkningskraft og styrer vesentlige deler av utviklingspolitikken. En bredt engasjement og kritisk debatt om bruken av disse midler og denne makten er minst like
viktig som debatten om bruken av de bilaterale midler.
Til tross for at det finnes nyansert og dekkende informasjon i mediene, er overskriftene og blikkfanget oftest preget av naturkatastrofer, krig og mislykket bistand.
Selv om dette favner et utsnitt av virkeligheten blir inntrykket lett skjevt og derved
helt utilstrekkelig for å gi et helhetlig bilde av bistanden og nord/sør politkken. Helhetsbildet må gi også rom for de positive utviklingstrekk og bakenforliggende årsaker. De positive tilbakemeldinger, om vellykkede prosjekter og gode utviklingstendenser er helt vesentlige for å vedlikeholde engasjementet. Elendighetsbildene har
vist seg å utløse givervilje, men for hvor lenge? For å legitimere 8 milliarder over
statsbudsjettet er det ikke bare nødvendig at innsatsen gir resultater og at det er god
kvalitet på bistanden, men også informere om det.
Informasjon kan ikke gjøres «nøytral» i praksis. Temaene og utsnittet av tilgjengelig informasjon som utvelges reflekterer bestemte verdisyn, verdensanskuelser og utviklingsmodeller. Mangfoldet av informatører og deres ulike roller bidrar i
dag til et balansert totalbilde. Folkeopplyseren, nettverksbyggeren og lobbyisten har
alle en legitim og viktig plass i det demokratiske organisasjonssamfunn.
Det er statens oppgave å fremme den nødvendige balansen gjennom NORAD
og støtten til de ulike organisasjoner, skoleverket, media m.m. Både NORAD og
bistandsorganisasjonene har et ansvar for å sette sin bistandsrettede informasjon inn
i et helhetlig nord/sør perspektiv.
Det er ønskelig at organisasjonsmangfoldet opprettholdes. Krav til egenandel
vil også i framtiden binde endel av organisasjonenes informasjonsvirksomhet
direkte til pengeinnsamling for egne prosjekter. Et høyt nivå på offentlige overføringer vil imidlertid forhindre at en uforholdsmessig stor del informasjonsvirksomheten vies til salgspropaganda.
Premissene for informasjonsvirksomheten om nord/sør-spørsmål legges stort
sett i nord. Vi ser derfor ofte at informasjonsvirksomheten farges av «Nord» s tenkemåte, perspektiver og interesser. Men sør-politikken dreier seg om flere parter
både i nord og sør. «Sør» s egne perspektiver og interesser må vektlegges langt sterkere. Etterhvert som organisasjonslivet i sør utvikles og styrkes bør de aktivt trekkes
inn i opplysningsarbeidet her hjemme. Nord/sør-dialogen må fremmes ved at «sørs
stemmer» gis ressurser og muligheter til å tre aktivt inn på våre informasjonsarenaer. Fremveksten av internasjonale nettverk bør oppmuntres og økte ressurser settes inn på styrking av deres nettverk og organisasjoner. På denne måten kan vi få en
konstruktiv kritikk av vår rolle i bistands- og sør-politikken og prinsippet om mottakerorientering gis utvidet gyldighet.
NOU 1995:5
Kapittel 6
258
Kompetanseheving er en nødvendig forutsetning for å yte kvalitativt bedre
bistand og fremme en bærekraftig sør-politikk. En nødvendig utvidelse av informasjonsoppgavene knyttet til en bærekraftig utvikling vil forutsette et mer aktivt samarbeid mellom informatørene og forskningsinstitusjonene. Økt støtte til forskningsinstitusjoner i sør og et tettere samarbeid mellom disse miljøene og søsterinstitusjoner i nord vil bidra til å fremme dialogen og kvaliteten.
6.3.4
Forvaltning, organisering og volum
Informasjonskontoret i NORAD har i mange år spilt en sentral rolle i informasjonsog opinionsarbeidet i Norge. Kommisjonen noterer at ansvaret for den helhetlige
nord/sør-informasjonen er overført til UD og at NORADs rolle framover blir
begrenset til informasjon om egen virksomhet. Kommisjonen mener det er behov
for å etablere en ny struktur som kan ivareta en sentral og dynamisk rolle i det videre
arbeidet. Dette må sees i lys av både det brede og mangfoldige engasjement som er
bygget opp, og de nye og mer omfattende utfordringer vi nå står overfor på dette
feltet.
En slik struktur må ta utgangspunkt i en to-deling; statens ansvar og virksomhet
på de ene siden, og det sivile samfunns ansvar og virksomhet på den annen side. Det
må etableres en struktur som ivaretar dialog og samarbeid mellom partene.
Når det gjelder det statlige informasjonsog opinionsarbeidet, er det behov for
økende samordning av den statlige virksomheten i regi av såvel UD/NORAD, som
Departementet for kirke, utdanning og forskning (KUF), Miljøverndepartementet
(MD) og andre statlige aktører. Det bør her etableres ordninger som ivaretar statens
eget informasjonsansvar knyttet til de overordnede problemstillinger og utfordringer. Statlig informasjon om egen virksomhet, i regi av UD, NORAD, MD o.a. kommer i tillegg. Det må imidlertid sikres at også denne informasjonen settes inn i et
helhetlig perspektiv og kan stimulere til kritisk engasjement og debatt.
Når det gjelder virksomheten i det sivile samfunn bør det etableres ordninger
som kan bidra til bedret samordning og styrking av de frivillige organisasjonenes
arbeid, samtidig som hensynet til mangfoldet blir ivaretatt. I en videreutvikling av
det faglige samarbeidet mellom staten og de frivillige organisasjonene og forvaltningen av den statlige støtten til organisasjonenes virksomhet, vil Kommisjonen
foreslå at det legges opp til at organisasjonene tar et større ansvar, både faglig og
forvaltningsmessig. Forutsatt at organisasjonene er villige til å påta seg dette ansvaret på en måte som ivaretar forvaltningsmesssige krav, bør det etableres ordninger
der organisasjonene gis bredere og friere rammer for bruk og fordeling av statlige
midler til informasjons-og opinionsarbeidet.
En mulighet er å etablere et råd og/eller styre som er ansvarlig både overfor staten og organisasjonene. Et slikt råd eller styre kunne i så fall gis et overordnet faglig
ansvar for virksomhet og drift, og for fordeling av statlige midler til enkeltorganisasjoner og samarbeidstiltak i Norge, såvel som støtte til aktuelle samarbeidspartnere og miljøer utenfor Norge, spesielt i Sør. Denne strukturen bør ikke begrenses
til å omfatte de frivillige organisasjonene, men alle aktører i det sivile samfunn, herunder media, kulturarbeid, og private bedrifters informasjon og opplæring i kulturforståelse.
Kommisjonen mener at slike ordninger som her er skissert er nødvendig for å
kunne gi dette arbeidet den faglige og politiske tyngde som kreves i tiden framover.
Dette vil stimulere til økt faglighet og ansvar i organisasjonene og staten, styrket
samordning og mer effektiv bruk av statlige midler. Staten og organisasjonene må
i fellesskap søke å finne fram til egnede ordninger. På denne bakgrunn vil Kommi-
NOU 1995:5
Kapittel 6
259
sjonen foreslå at det i årene framover legges opp til en vesentlig økning i bevilgningene til informasjonsog opinionsarbeidet.
NOU 1995:5
260
Vedlegg 1
Forslag om ny ordning for kapitaltilskudd for næringsutvikling i sør
For å oppnå utvikling i sør uten avhengighet av bistand, må utviklingslandene opparbeide et fundament i egen økonomisk aktivitet. Utvikling av et lønnsomt næringsliv i lavvelferdsog mellomgruppeland er en forutsetning for dette. En positiv
næringsutvikling vil gi økt velferd direkte gjennom de arbeidsplasser som skapes og
indirekte gjennom økte skatteinntekter som vil gi staten mulighet for å kunne yte
offentlige goder basert på egne midler.
Kommisjonen ser det derfor som vesentlig for å skape utvikling at bistanden
bidrar til økt verdiskapning i næringslivet. For mange lavvelferdsland vil det vesentligste av virkemidlene måtte settes inn mot samfunnsforhold som hindrer fremveksten av et sunt og livskraftig næringsliv. Et næringsliv som opererer i en markedsøkonomi må ha rimelige rammevilkår og en viss forutsigbarhet i sitt økonomiske
miljø. Dette forutsetter i tillegg til en fungerende økonomi, et visst utdannelsesnivå,
en tilstrekkelig struktur gjennom rettsregler og forutsigbar offentlig adferd. I mange
lavvelferdsland vil derfor støtte rettet mot utdanning, helsetiltak og institusjonsbygging være effektiv støtte til produktiv sektor. For lavvelferdsland vil dette måtte gå
hånd i hånd med mer direkte virkemidler knyttet til næringsutvikling. For land som
har kommet over de mest fundamentale samfunnsstrukturelle problemer vil direkte
støtte til næringsutvikling være en hensiktsmessig form for bistand.
Næringslivet, slik Kommisjonen har brukt begrepet i denne Rapporten, omfatter all virksomhet innen primær, sekundær og tertiærnæringer som har som formål
å skape økonomiske resultater utover de ressurser som settes inn i virksomheten.
Dette omfatter således alt fra bonden som henter sitt utkomme fra sin lille jordlapp
til et skipsverft med 1000 ansatte. Det omfatter også gategutten med skopussekasse
og den lokale kjøpmannen.
Kapitalmangel er et strukturelt problem.
Et av de strukturelle trekk som hindrer næringsutvikling i mange land i sør, både
innen lavvelferdsgruppen og mellomvelferdsgruppen er manglende tilgang på kapital, både av strukturelle årsaker knyttet til mangel på et fungerende penge- og kredittmarked og fordi risikoen er høyere enn avkastningspotensialet forsvarer. For å
støtte opp under initiativ som kan resultere i næringsvirksomhet er tilførsel av risikovillig kapital vesentlig.
Det har de siste årene vært økt fokus mot ordninger med hovedformål å støtte
opp om lokale initiativ til næringsutvikling gjennom å bidra med risikovillig kapital. Grameen Bank i Bangladesh refereres ofte som et eksempel på vellykket
bistand. Også i lavvelferdslandene i Afrika vises det til lignende eksempler på institusjoner som bidrar til utvikling gjennom å skaffe nødvendig riskokapital, både
fremmedkapital og ansvarskapital, til etablering av næringsvirksomhet. Både
NORAD og norske private institusjoner har bidratt med midler til denne type virksomhet.
Mange industriland, blant annet de øvrige nordiske land har ordninger som har
som formål å yte ansvarlig kapital til etablering av næringsvirksomhet i sør som et
supplement til den mer tradisjonelle bistanden. Ofte vil slike ordninger kombineres
NOU 1995:5
Vedlegg 1
261
med teknologioverføring ved at det prosjekt som støttes involverer en investor fra
giverlandet som i tillegg til kapital bidrar med teknologi, overfører administrative
rutiner og besitter markedserfaring fra tilsvarende virksomhet i sitt hjemland.
Investering i næringsutvikling i samarbeid med norsk investor.
Det finnes i de norske bistandsordninger ingen virkemidler rettet mot å skyte egenkapital inn i investeringer i land i sør. For å avhjelpe kapitalmangelen og få et virkemiddel som kan bidra til teknologioverføring i landene i sør foreslår derfor Kommisjonen at norske bistandsordninger suppleres med mulighet for å yte ansvarlig
kapital til investering i næringsutvikling i lavvelferdsog mellomgruppeland i samarbeid med norsk investor.
Tilførsel av risikovillig kapital kan ytes enten ved å gå inn med egenkapital i
eget navn og utøve aktivt eierskap eller ved å la øvrige investorer få tilgang på risikovillig kapital i form av ansvarlig lån eller ren støtte, gi tilskudd til øvrige investorer, enten fra giverlandet eller mottagerlandet eller begge deler. Det er fordeler og
ulemper knyttet til begge former. Aktivt eierskap er ressurskrevende fordi det betyr
at et betydelig arbeid må nedlegges i å følge opp og styre de investeringer som er
gjort. Imidlertid kan eier gjennom aktivt eierskap være med å forme prosjektet og
mer aktivt påse at de initielle forutsetninger for investeringen overholdes. Investor
vil også gjennom sitt eierskap opparbeide spisskompetanse i profesjonell styring av
næringsvirksomhet i land utenfor vår nære kulturkrets. Denne kompetansen vil
komme fremtidige prosjekter til gode.
Et annet moment som taler for aktivt eierskap er at det gir mulighet for å
avhende eierandelen på et senere tidspunkt, f.eks. til investor i mottakerlandet.
Dette kan bidra til at mottakerlandet oppnår større grad av nasjonalt eierskap i sitt
næringsliv. Kapitalknapphet vil ofte ellers medføre at en stor del av landets
næringsliv kontrolleres av utenlandske investorer med den mangel på innflytelse og
kompetanseoverføring det medfører.
Et tredje hensyn som tilsier eget eierskap er at investorinstitusjonen i tillegg til
å ta en del av risikoen også vil få fordel av en evt. verdiøkning dersom prosjektet er
vellykket. I de tilfeller avkastningen blir god, vil dette gi et bidrag til fremtidige prosjekter gjennom betalt dividende eller ved salg av eierandelen.
En enklere og mindre ressurskrevende måte å yte egenkapital til norsk næringslivs investeringer i lavvelferdsland vil være å gi midlene som tilskudd via den norske investor uten å gå aktivt inn i styringen av prosjektet. Hvorvidt fordelen med en
institusjonell investors involvering i prosjektet, med de fordeler som er nevnt overfor forsvarer de ressurser dette krever, må utredes nærmere før en endelig ordning
iverksettes. I det etterfølgende har Kommisjonen tatt utgangpunkt i at en slik egenkapitalordning organiseres i et eget fond uten å gi klare anbefalinger hvorvidt dette
betyr aktivt eierskap eller basert på en tilskuddsmodell.
Forutsigbarhet og forretningsmessige kriterier.
Det må legges til grunn at de prosjekter som det investeres i under denne ordningen,
skal vurderes som bedriftsøkonomisk lønnsomme. Formålet vil være å bidra med
kapital i den mest risikoutsatte perioden etter en etablering eller snuoperasjon, ikke
bli sittende som eier over en lengre periode eller å bli en varig støttespiller ved kapitalknapphet. Etter at etableringsog innkjøringsfasen er over og prosjektet antas å
kunne stå på egne ben, bør evt. eierandeler bli solgt til de øvrige parter eller til andre
investorer til en pris som forutsettes å gjenspeile aksjenes verdi på dette tidspunktet.
Også på dette punkt er det viktig at et slikt fond opererer forretningsmessig. Dette
NOU 1995:5
Vedlegg 1
262
må omfatte både verdifastsettelsen av evt. eierandeler på overdragelsestidspunktet
og at betingelsene for et slikt salg må være avtalt forut for etablering av virksomheten. Dette er nødvendig for å skape den tilstrekkelige forutsigbarhet for alle de
involverte investorer.
Investeringer gjort av fondet vil, som begrunnelsen for opprettelsen tilsier, være
meget riskofylte. Det er derfor helt vesentlig at fondet på den ene siden opparbeider
stor kompetanse i prosjektvurdering i de markedsområder som vil bli aktuelle.
Videre er det vesentlig at virkemidlene sikter seg inn mot å begrense risikoen i størst
mulig utstrekning gjennom krav til øvrige investorer og til prosjektene. Det må være
en forutsetning for investeringen at den norske investor har en kapitalbase som er
tilstrekkelig til å gi den nødvendige kapitalstøtte til å komme gjennom etableringsog innkjøringsfasen. Det må videre forutsettes at investeringen er basert på utprøvet
teknologi, slik at risiko knyttet til teknologien i utgangspunktet er utprøvet i land
hvor markeder og kulturforskjeller ikke byr på tilsvarende utfordringer. Dette må
ikke utelukke hensiktsmessig tilpasning av teknologien til lokale forhold.
Lån- og egenkapitaltilførsel gjennom lokale utviklingsbanker.
Norsk næringsliv består for en stor del av små og mellomstore bedrifter som hovedsakelig opererer i Norge og andre nære markeder. Av de bedrifter som opererer i
fjernere markedsområder er det en overvekt av store kapitalintensive bedrifter som
driver innen bearbeiding av råvarer eller halvfabrikata.
Strukturen i norsk næringsliv med mange små bedrifter og noen store internasjonalt rettede konserner tilsier at kapitaloverføring koblet sammen med investering
foretatt av en norsk bedrift ikke vil få et stort volum, spesielt ikke i lavvelferdslandene. For å bidra til næringsutvikling i lavvelferdslandene gjennom tilførsel av risikokapital vil det derfor være hensiktsmessig at midlene alternativt kan stilles til
rådighet gjennom institusjoner i mottakerlandet. Dette kan gjøres ved å skyte kapital inn i egenkapitalfond eller lokale utviklingsbanker som har som formål å utvikle
levedyktig næringsvirksomhet i vedkommende land.
Øvrige virkemidler.
Utgangpunktet for de prosjekter fondet går inn i med egenkapital, er at de skal
kunne stå på egne ben i løpet av en begrenset tidsperiode. Normalt må det imidlertid
påregnes at det er behov for flere virkemidler for å skape levedyktig næringsvirksomhet i så risikofylte områder som mange av de aktuelle landene representerer.
Flere av de virkemidlene som i dag ligger i de såkalte næringslivsordningene bør
derfor inkluderes i næringsfondets virkemiddelpakke.
Normalt vil det være hensiktsmessig ved etablering av næringsvirksomhet å ta
opp lån i det lokale kredittmarked. Mange land i sør har imidlertid også et meget
svakt utbygd bank- og kredittmarked. Det vil derfor ofte være nødvendig å bidra
med fremmedkapital sammen med egenkapital. Som for egenkapital vil lån kunne
kanaliseres gjennom de samme to kanaler, enten direkte i tilknytning til norsk investering eller ved å stille kapital til rådighet for en kredittinstitusjon med dette formål
i det lokale marked. Maksimumsgrenser for næringsfondets totale risikoeksponering mot et prosjekt må imidlertid utredes. Øvrige investorer må forutsettes å stå for
hoveddelen av risikoen.
En låneordning på disse vilkår reiser spørsmål knyttet til valutarisiko. For den
norske stat vil det være en ubetinget fordel å kunne operere i en konvertibel valuta
(eurovaluta) som kan skaffes til veie i de internasjonale kapitalmarkeder. For etableringer uten inntekter i en eurovaluta vil dette bety en uholdbar risiko å sitte med
NOU 1995:5
Vedlegg 1
263
et slikt lån. Det må derfor forutsettes at denne risikoen skal kunne bæres av låneordningen innenfor nærmere definerte genser.
Garanti for lån bør likestilles med lån, ettersom det i mange land vil det være
mulig å skaffe fremmedkapital, men ikke fra institusjoner som er innrettet mot å ta
tilstrekkelig risiko.
Mange lavvelferdsog mellomgruppeland representerer politisk ustabile områder. Den politiske risikoen kan derfor være betydelig for investeringer i disse landene. Politisk risiko kan ta form av at etableringen konfiskeres av staten, at renter
og utbytte ikke tillates hjemført eller øvrige hendelser som medfører at en evt. verdi
av investeringen ikke kommer den norske investor til gode. For å få norske bedrifter
til å investere i høyrisikoland vil det normalt være en forutsetning at det finnes adekvat dekning for slik risiko. Det finnes i dag en investeringsgarantiordning som i
prinsippet skal kunne avdekke politisk risiko knyttet til både lån og investeringer i
utviklingsland. Denne ordningen bør gjennomgås slik at den fremstår som et praktisk redskap for å dekke opp deler av den politiske risiko knyttet til investeringer.
Når det gjelder vurdering av politisk risiko er landriskovurderingen i investeringsgarantiordningen lagt til GIEK som har dette som spesialfelt. Det er i tråd med
Kommisjonens linje om klarere rollefordeling innen bistandsapparatet at investeringsgarantiordningen fortsatt håndteres av GIEK.
Bistandsmessige vurderinger.
De øvrige forutsetninger som Norge legger til grunn for sin bistand, forutsettes ivaretatt også innen prosjekter som støttes innenfor denne ordningen. Prosjektet må i
tillegg til å være bedriftsøkonomisk lønnsomt også være samfunnsøkonomisk lønnsomt og anses å ha en utviklingsfremmende effekt som forsvarer norsk støtte til
investeringen. Øvrige forutsetninger for norsk bistand som f.eks miljøkrav som er
naturlig å stille til næringsvirksomhet i vedkommende område, må selvfølgelig forutsettes oppfylt også i de prosjekter som næringsfondet går inn i.
Kompetanse er et avgjørende suksesskriterium.
Det viktigste suksesskriterium for et næringsfond vil være evnen til å investere i
levedyktige prosjekter. Dette forutsetter kompetanse på risikovurdering og forretningsutvikling som må stå sentralt ved oppbygging av det miljø som skal håndtere
ordningen. Ettersom ordningen foreslås også å operere gjennom andre egenkapitalog kredittinstitusjoner vil også kunnskap om slik virksomhet være vesentlig, for å
kunne stille de rette krav til virksomheten til samarbeidende institusjoner. Uansett
om det velges å opprette et eget næringsfond for denne virksomheten eller om det
legges til eksisterende miljøer vil Kommisjonen sterkt anbefale at organisering velges ut fra hvordan denne kompetansen best kan sikres. Kommisjonen er også av den
oppfatning at opprettelsen av en slik ordning med fordel bør inkludere tilsvarende
resurser til bruk i Øst- og Sentral-Europa for å samle all slik kompetanse i et miljø.
Kommisjonen mener derfor at de virkemidler som omtales i dette kapitlet ikke
bør håndteres for tett sammen med NORADs øvrige bistandsvirksomhet. Kompetanse innen kommersiell risikovurdering og forretningsutvikling skal være bærende
for det miljø som skal håndtere investeringsordningen, mens NORADs øvrige virkemidler er rettet mot å påvirke samfunnsstrukturelle forhold og statens ansvarsområder. En annen grunn til å skille disse virkemidlene i to adskilte miljøer er for å
unngå at kryssende hensyn skal påvirke avgjørelser i konkrete saker.
NOU 1995:5
264
Vedlegg 2
Oversikt over land inndelt etter Kommisjonens forslag
Vedlagte oversikt viser klassifisering av samtlige land i verden etter UNDPs HDIindeks, med tilleggsinformasjon om klassifisering etter Verdensbankens BNP/capindeks, og om de Minst Utviklede Land (MUL). Det tidligere Jugoslavia, en del små
øyer og ikke-selvstendige land (som Puerto Rico, Grønland, Macao, m.fl.) er ikke
med i UNDP-listen. Taiwan er ikke med på noen av listene. Men ellers omfatter
oversikten i alt 173 land.
Oversikten viser at det er relativt godt samsvar - men langt fra fullt - mellom
Lavvelferdslandene (med lav HDI-indeks) og Lavinntektslandene etter Verdensbankens definisjoner. De aller fleste lavvelferdsland er også MUL-land. Det er tilsvarende samsvar mellom Mellomgruppen (med middels HDI-indeks) og Verdensbankens kategori «Lavere mellominntektsland» . Når det gjelder UNDPs Høyvelferdsland (med høy HDI-indeks) ser en at denne stort sett dekker både Verdensbankens kategori «Høyinntektsland» , og «Øvre mellominntektsland» . Det vil være et
politisk spørsmål hvor en ønsker å trekke et eventuelt skille innen denne gruppen
for å forsvare spesielle støtteordninger til enkelte land innen gruppen av «høyvelferdsland» , f.eks. ved en HDI på 85 eller 90 prosent.
Vi gjør oppmerksom på at vi benytter UNDPs HDI-indeks slik den er presentert
i UNDPs Human Development Report, 1994 men vi har «omregnet» indeksen slik
at den uttrykkes i prosent, i stedet for et tall mellom 0 og 1. En HDI-indeks på 0,450
vil dermed bli framstilt som 45 prosent.
NOU 1995:5
Vedlegg 2
265
Lavvelferdsland
Region:
Europa
Lav HDI Lavvelferdsland
MUL
Amerika
L Haiti (MUL)
Minst Utviklede Land
L LowIncome
Country
(Verdensbanken, 1994)
M
LowerMiddleIncome
Country
«
U
UpperMiddleIncome
Country
«
H
HighIncome
Country
«
AsiaSør- og Øst-
Midt-Østen/
Nord-Afrika/
Sentral-Asia
AfrikaSSA
Oceania
L Myanmar L Jemen (MUL)
L Lesotho
M Vanuatu
(MUL) L Pakis- L Afghanistan (MUL) L Zim- (MUL) M Salotan L Laos
(MUL)
babwe M Kapp
mon-øyene
(MUL) L India L
Verde (MUL)
(MUL) M
Bangladesh
M Kongo M
Papua Ny Gui(MUL) L KamKamerun L
nea
bodsja (MUL) L
Kenya M NamiNepal (MUL) L
bia L Sao Tomé
Bhutan (MUL)
(MUL) L Madagascar (MUL) L
Ghana M Elfenbenskysten L
Zambia (MUL)
L Nigeria L
Zaïre (MUL) L
Komorene
(MUL) M Senegal L Liberia
(MUL) L Togo
(MUL) L Tanzania (MUL) L
Equat. Guinea
(MUL) L Sudan
(MUL) L
Burundi (MUL)
L Rwanda
(MUL) L
Uganda
(MUL)M
Angola (MUL)
L Benin (MUL)
L Malawi
(MUL) L Mauritania (MUL) L
Mosambik
(MUL) L Sentral-Afr.Rep
(MUL) L Etiopia
(MUL) L Eritrea (MUL) M
Djibouti (MUL)
L GuineaBissau (MUL)
L Somalia
(MUL) L Gambia (MUL) L
Mali (MUL) L
Tsjad (MUL) L
Niger (MUL) L
Sierra Leone
(MUL) L Burkina Faso
(MUL) L Guinea
(MUL)
NOU 1995:5
Vedlegg 2
266
Mellomgruppeland
Region:
Middels HDI
Mellomgruppeland
Europa
Amerika
AsiaSør- og Øst-
M Romania M
Moldova M
Albania
U Antigua &
Barb. U Brasil
M Dominica M
Jamaica M
St.Vincent U
St.Kitts M Ecuador U St.Lucia
M Grenada M
Paraguay U Surinam M Belize
M Cuba M Peru
M Dominikanske Rep. L Nicaragua L Guyana
M Guatemala M
El Salvador M
Bolivia L Honduras
M Thailand U
Malaysia L Sri
Lanka L Kina
M Fillippinene
M Nord-Korea
M Mongolia L
Indonesia L
Viet Nam L
Maldivene
(MUL)
Midt-Østen/
Nord-Afrika/
Sentral-Asia
AfrikaSSA
Oceania
H Quatar U Bah- U Mauritius U M Samoa Wesrein H UAE U Seychellene U tern (MUL) M
Fiji-øyene
Saudi-Arabia M Botswana (*) U
Tyrkia M Syria Sør-Afrika U
U Oman M Jor- Gabon M Swaziland
dan M Irak M
Libanon M
Kazakstan M
Georgia M Azerbaijan M Turkmenistan M
Kyrgyzstan M
Iran M Uzbekistan L Tajikistan U Libya
M Tunis M
Algerie L Egypt
M Marokko
(*) Botswana er ikke lenger MUL-land fra 1995
Høyvelferdsland
Region:
Europa
Amerika
AsiaSør- og Øst-
Midt-Østen/
Nord-Afrika/
Sentral-Asia
Høy HDI a)
Over 90%
H Sveits H Sverige H Norge H
Frankrike H
Nederland H
Storbritannia H
Tyskland H Østerrike H Belgia
H Island H Danmark H Finland
H Luxemburg
H Canada H
USA
H Japan
H Israel
b) 85 - 89,9%
H Irland H Italia U Barbados U H Hong Kong U
Sør-Korea
H Spania U Hel- Uruguay U Trinidad/Tob H
las M Tsjekkia
Bahamas U
M Slovakia M
Argentina
Litauen U Estland M Latvia U
Ungarn M Russland
b) 80 - 84,9%
U Hvite-Russland U Malta U
Portugal M
Ukraina M Bulgaria M Polen
M Chile M
Costa Rica U
Venezuela M
Panama M
Columbia U
Mexico
H Singapore H
Brunei
Afrika SSA
H Australia H
New Zealand
H Kypros
(Taiwan) (*)
Oceania
H Kuwait M
Armenia
(*) Taiwan er ikke ført opp verken i UNDPs eller Verdensbankens oversikter
NOU 1995:5
267
Vedlegg 3
Norges rolle i nord/sør-dialogen En betraktning fra sør
Professor Rehman Sobhan, Centre for Policy Dialogue,
Dhaka
1
INNLEDNING: ARTIKKELENS FORMÅL OG INNHOLD
Jeg vil i denne artikkelen se nærmere på Norges rolle i den internasjonale dialogen
om Nord og Sør, slik den oppleves fra Sør. Nå kan det selvsagt ikke være bare ett
Sør-perspektiv. Synspunktene i artikkelen må derfor stå for min egen regning, og
jeg tar utgangspunkt i mine erfaringer fra et minst utviklet land (MUL1 ) i Sør-Asia.
Dette faktum vil imidlertid ikke få noen innvirkning på forståelsen av MUL i et mer
diversifisert Sør, som omfatter både de østasiatiske drager og tigre og de minst utviklede landene i Sør-Asia og Afrika, samt land i Latin-Amerika der gjeldskrisen helt
og holdent dominerer den økonomiske utviklingen. Problemstillingene som ligger
til grunn for Nord-Sør-dialogen omfatter hele spekteret i Sør, selv om debattens
betydning er svært forskjellig for de enkelte land. Uttrykket Sør benyttes i denne
sammenheng synonymt med den tredje verden og utviklingsland.
Formålet med artikkelen er ikke bare å bringe et sørlig perspektiv inn i forståelsen av Nord-Sør-spørsmålene, men også å gi dem som står for utformingen av
politikken i Norge, en økt bevissthet om dagens situasjon i Sør, sett i forhold til i
Nord. Det er i denne forbindelse også viktig å rette oppmerksomheten mot det faktum at grupper av land i stadig større grad er i ferd med å utvikle seg på en ikke
bærekraftig måte. Det hevdes i artikkelen at Norge her kan gå i spissen for å mobilisere en gruppe likesinnede land blant sine nordiske naboer og andre mellomstore
land som f.eks. Nederland og Canada, som kan ha en spesiell rolle som formidlere
i forholdet mellom Nord og Sør, særlig på vegne av de minst utviklede landene
(MUL) i Sør.
Artikkelen er tredelt. Første del ser nærmere på det økonomiske samkvemmet i
dag mellom Nord og Sør. Den har følgende underavsnitt:
1.1 Den historiske bakgrunnen for forholdet mellom Nord og Sør
1.2 Nye utviklingslinjer i verdensøkonomiens vekst
1.3 Handelsrelaterte spørsmål og framveksten av regionale blokker
1.4 Gjeld og kapitaloverføringer
1.5 Bistandsvilkår
1.6 De multilaterale organisasjonenes rolle
1.7 Et program for bærekraftig utvikling i Sør.
I annen del går jeg inn på den rolle Norge spiller i Nord-Sør-spørsmålene. Den
behandler
2.1 Norges handelsforbindelser med Sør
2.2 Strukturtilpasninger i Norge for å fremme handelen mellom Nord og Sør
2.3 Norges holdning til gjeld og kapitaloverføringer
2.4 Norges rolle i de internasjonale organisasjoner
Den tredje og siste delen av artikkelen drøfter med utgangspunkt i det materiale
og de argumenter som er lagt fram i første og annen del, muligheten for at Norge
1. Se også egen liste over forkortelser til slutt i artikkelen.
NOU 1995:5
Vedlegg 3
268
kan fungere som en katalysator ved å mobilisere en gruppe likesinnede land blant
de avanserte industrilandene (AIL), som kan spille en konstruktiv rolle som formidlere i forholdet mellom Nord og Sør. I denne delen drøftes følgende spørsmål:
3.1 Behovet for brobygging over kløften mellom Nord og Sør, og de mest hensiktsmessige områder i denne forbindelse
3.2 Norges rolle i arbeidet for å få til en koalisjon mellom likesinnede land
3.3 Strukturtilpasning i Norge for å fremme det økonomiske samkvemmet mellom Nord og Sør
3.4 Nytenkning om bistand og kapitaloverføringer, med særlig henvisning til
MUL
3.5 Arbeidet for en mer internalisert bærekraftig utvikling i Sør, med særlig
henvisning til MUL
3.6 Mekanismer som kan fremme dialogen mellom Nord og Sør.
Den påfølgende presentasjonen gis i konsentrert form, slik at den blir mer håndterlig for Nord-Sør-Kommisjonen. Argumentasjonen er derfor satt mer på spissen
og har færre nyanseringer en hva som ville være naturlig i et lengre arbeid. Forstyrrende bruk av et mer omfattende materiale til underbygging av argumentene er derfor begrenset til et minimum. Artikkelens hoveddel er skrevet for å stimulere til diskusjon og, når det er spesielt behov for det, til videre studier, særlig når konsekvensene av nye initiativer fra Norden/likesinnede land må utredes.
2
FORHOLDET MELLOM NORD OG SØR - SITUASJONEN I DAG
2.1
Innledning: Historisk bakgrunn
Da tiden var inne for Sør Spørsmålet om forholdet mellom Nord og Sør dukket for
første gang opp i begynnelsen av syttiårene da energiprisen steg som følge av en felles aksjon blant en gruppe oljeeksporterende land (OEL) fra den tredje verden, i
kjølvannet av Ramadan-krigen i 1973. OELs ensidige tiltak i samarbeid med Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) gjorde at en gruppe land fra den tredje
verden (TVL) for første gang ble i stand til å handle i fellesskap, slik at de kunne
øve innflytelse på den videre kursen i forholdet mellom Nord og Sør. OELs nasjonalisering av naturressurser og produksjonskapasitet ga dem kontroll over prisene
på en livsnødvendig naturressurs og ga dem tilbake inntekten fra disse ressursene,
som hittil hadde tilfalt Nord i form av billig energi. Dette felles initiativet gjorde,
også for første gang i moderne tid, at en gruppe TVL fikk mulighet til å påvirke de
globale bytteforhold og gjennom sine beslutninger i denne prosessen også å påvirke
vekstratene og levekostnadene i Nord. Denne nyvunne evne til å sikre inntekten av
en livsnødvendig naturressurs til statskassen i et TVL førte til, også det for første
gang, at en betydelig andel av det strukturelle kapitaloverskuddet i den globale økonomien ble i Sørs eie.
En slik oppsmuldring av Nords hegemoni over de grunnleggende vilkårene for
forbindelsene mellom Nord og Sør, og det at det mistet sitt monopol over kildene
for kapitaloverføring til Sør, ble nokså traumatisk for Nord, og særlig for den lille
gruppen av avanserte industriland (AIL), kollektivt representert ved G7-landene,
USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Japan og Canada.
Disse dramatisk endrede vilkår i Nord-Sør-forbindelsene gjorde at landene i Sør
fikk mot til å overveie flere felles aksjoner for å virkeliggjøre en ny økonomisk verdensorden (NØV) i forholdet mellom Nord og Sør, med hensyn til råvareordninger
og kapital- og teknologioverføringer. Nord ble på sin side langt mer mottakelig
overfor de spørsmål Sør var opptatt av. Det var under De forente nasjoners ekstraordinære sesjon i 1974, at et samlet Sør gjorde et framstøt for en ny økonomisk verdensorden. Det var på dette tidspunkt store forventninger til Nord-Sør-forbindel-
NOU 1995:5
Vedlegg 3
269
sene. Som de senere begivenheter skulle komme til å vise, betraktet Nord og Sør
denne dialogen om NØV ut fra svært forskjellige synsvinkler. Sør antok i sin gledesrus at andre råvareprodusenter kunne etterligne OPECs felles aksjon, så lenge
som OPECs ressurser kunne gi Sør en kollektiv makt ved forhandlingsbordet. Nord
forsøkte å benytte dialogen til å kjøpe seg tid til å iverksette mer langsiktige strukturtilpasninger som nok en gang kunne gjenopprette den globale økonomiske
balanse til fordel for Nord. Nord benyttet derfor de nokså kortvarige utvekslinger
mellom Nord og Sør med UNCTAD som mellomledd, som en uthalingsoperasjon
mens det skapte orden i egne rekker. Det var under Paris-konferansen om internasjonalt økonomisk samarbeid (CIEC) i 1976 at det så som lysest ut for landene i Sør,
men deretter gikk det raskt nedover bakke for dem, både enkeltvis og samlet.
Den andre prisoppsvinget på energi i 1979 i kjølvannet av revolusjonen i Iran,
ga OEL et øyeblikks vind i seilene, men tjente bare til å styrke Nords beslutning om
å bryte OPECs makt en gang for alle, uansett hvilke kostnader dette på lang sikt ville
få for verdensøkonomien, og dermed også for den tredje verdens økonomi. Beslutningen i USA i begynnelsen på åttitallet om å knytte igjen pengesekken og heve renten som et antiinflatorisk tiltak, var innledningen til den epoke med redusert global
vekst som vi fremdeles er inne i. Denne heroiske beslutningen fra den amerikanske
administrasjonens side framskyndet gjeldskrisen, noe som hindret utviklingsmulighetene i Sør ytterligere. En teknologisk endringsprosess, der først energiintensiteten
og deretter råvareinsiteten ble redusert i AILs produksjon og forbruk, gjorde at
OPECs makt raskt ble uthulet, og førte til at de råvareeksporterende landene opplevde en langvarig forverring av bytteforholdet. Vi er i dag kommet til et punkt der
lav vekst og teknologisk bevirkede endringer i etterspørselsmønsteret har ført til at
realprisen på olje er halvert fra 1982 til 1992 og befinner seg nesten på 1973-nivået.
Stillingen for råvareprodusentene er ikke så mye bedre der produsenter av halvfabrikata har lite håp om at etterspørselen etter deres produkt vil ta seg opp, eller
endog at det vil beholde sin realverdi.
Umyndiggjøringen av Sør
Den skjebne som ble både energiprodusenter og råvareprodusenter til del, gjorde at
det så stadig mørkere ut for Sør. I 1992 fikk 55 av 110 lav- og mellominntektsland
i Sør fremdeles over 50 % av sine eksportinntekter fra råvareeksport. Av de 42 land
Verdensbanken har klassifisert som lavinntektsland (LIL), fikk 26 land mer enn to
tredjedeler av sine eksportinntekter fra råvarer. Selv Indonesia, som nå er en av de
sørøstasiatiske tigre som er i ferd med å komme på banen, får fremdeles 51 % av
sine eksportinntekter fra råvarer. Størstedelen av Afrika, både lav- og mellominntektsland, størstedelen av Latin-Amerika/det karibiske område og de fleste land i
Midtøsten får over 80-90 % av sine eksportinntekter fra råvarer. Det er bare i asiatiske land der betydelige strukturendringer har ført til en større diversifisering i
eksportmønsteret, at man ikke lenger er økonomisk avhengig av råvareksporten.
Men selv her, i dynamiske sørøstasiatiske land som Indonesia (51 %) og Malaysia
(39 %), utgjør råvarene fremdeles en viktig del av eksporten.
De som først fikk lide for den økonomiske nedgangsperioden på globalt plan
var OEL. Det plutselige fallet i realprisen på energi i åttiårene reduserte raskt
OPEC-medlemmenes kapitaloverskudd, til et punkt der deres akkumulerte strukturelle overskudd, som i 1980 var rundt 400 milliarder dollar, falt til under 200 milliarder i 1992. Land etter land fikk etterhvert underskudd i sin betalingsbalanse og
tæret på sine overskudd. En slik tapping av OPEC-overskuddene og tapet av kontrollen med energiens eksportverdi ga mindre samhold, først innen OPEC og deretter i den arabiske verden. Da Irak invaderte Kuwait i 1990, så det som mørkest ut
NOU 1995:5
Vedlegg 3
270
for OEL. Det at OEL ikke lenger evnet å øve innflytelse på prisen på sin viktigste
eksportvare og at det strukturelle overskuddet smuldret opp, gjorde at den tredje
verdens to viktigste gevinster fra syttiårene, som var utgangspunktet for forsøkene
på å forhandle fram en ny økonomisk verdensorden for Sør, ikke lenger var så mye
verdt.
Denne gradvise umyndiggjøringen av Sør ble forsterket ved at Nord gjenvant
sitt monopol over kildene til kapitaloverføring til Sør. Et redskap her var gjeldskrisen som var under utvikling, og som i seg selv var et biprodukt av energiboomen fra
syttiårene. De stadig større utgifter til energiimport i ikke-energieksporterende utviklingsland ble i mange tilfeller finansiert ved at kapitaloverskuddene som samlet
seg opp i OEL, ble resirkulert til disse samme land via det internasjonale kapitalmarkedet. I den gode tiden i syttiårene førte kapitaloverskuddene i OEL til at den
reelle kostnaden ved internasjonale låneopptak ble betydelig redusert, og dette oppmuntret enkelte utviklingsland til ikke bare å finansiere sine løpende underskudd
med lån, men også til å låne til langsiktig utvikling på det internasjonale kapitalmarkedet. En slik økning av utenlandsgjelden, for en stor del på vanlige kommersielle
vilkår og vanligvis til flytende rente, gjorde at disse spe sielle utviklingslandene ble
særdeles sårbareoverfor kapitalkostnader. Kostnadene økte raskt som en følge av
USAs renteøkningspolitikk tidlig på åttitallet. De økte gjeldsbetjeningskostnadene
gjorde at gjeldsbyrden i land etter land ble sterkt forverret over natten og fortsatte å
vokse ettersom de misligholdte utenlandske lånene ble stadig større. Betjeningen av
denne utenlandsgjelden ble innledningen til en fase der Sør ble gjort til nettoeksportør av kapital. Den stadig synkende mengde kommersielle kapitalstrømmer og stagnasjonen i strømmen av offisiell utviklingshjelp til Sør kunne sammen ikke oppveie
de kapitalstrømmer som gikk fra Sør til Nord, til betjening av gjeld.
Den minskede strømmen av kapitalressurser til Sør og nødvendigheten av å
redusere gjeldsbyrden for de sterkt forgjeldede utviklingslandene (SFUL) ga de to
Bretton Woods-institusjonene (BWI), Verdenbanken og Det internasjonale valutafond en enestående myndighet. De fikk av AILs regjeringer og de banker som var
den tredje verdens kreditorer, i oppgave å fungere som mellomledd ved fastsettelse
av vilkårene for gjeldsforhandlinger og ny kapitalstrøm til den tredje verden. Denne
historisk sett enestående myndighet som ble tillagt de to multilaterale finansinstitusjonene, ga dem en innflytelse over den politiske dagsorden i TVL som det til da
ikke hadde vært mulig å drømme om. TVL ble nå avhengig av BWIs velvillige mellomkomst for å kunne reforhandle sin gjeld og/eller oppnå ny kapitaltilførsel på
konsesjonelle eller ikke-konsesjonelle vilkår. SFULs stigende avhengighet av BWI
for å oppnå gjeldslettelser og kapital ble forsterket ved krisen i de råvareeksporterende land, hvis synkende eksportinntekter og stadig mindre tilgang til eksterne ressurser ikke nettopp gjorde dem mindre avhengig av BWIs velvillige mellomkomst
for å kunne holde sin enda skrøpeligere økonomi oppe.
Nord-Sør-dialogens endelikt
Da åttitallet gikk mot sin slutt, eksisterte Sør derfor ikke lenger som en troverdig
forhandlingspartner i dialogen mellom Nord og Sør. De kunne ikke lenger sette
makt bak sine krav som en eksportør av råvarer, og hadde ingen tilgang til alternative kapitalkilder i Sør. Som motytelse for kapitalstrømmen til Sør måtte myndigheten til selv å fastsette den hjemlige politiske dagsorden avgis til BWI, som nå
hadde enerett til å bestemme volumet og vilkårene for overføring av ressurser fra
Nord til Sør. Det kom ikke som noen overraskelse at selve begrepet Nord-Sør-dialog var forsvunnet fra det internasjonale bistandsvokabularet mot slutten av åttiårene. Alt som var igjen av Nord-Sør-forbindelsene, var en monolog fra BWI.
NOU 1995:5
Vedlegg 3
271
BWIs krav om stabilisering og strukturtilpasning i landene i Sør var hele tiden
de samme, og ble forkynt ut fra den antakelse at de økonomiske problemer et land
i Sør sto overfor, helt og holdent var et internt ansvar. BWI hevdet derfor at utviklingslandenes problemer hadde sitt utspring i et økonomisk sløseri som førte til
makroøkonomisk ubalanse. En slik ubalanse, sammen med mer langvarige strukturelle deformiteter i økonomien som en følge av mange års dårlig økonomisk styring,
måtte korrigeres med streng nøkternhet, tett fulgt av markedsorienterte reformer,
med rask privatisering av de deler av økonomien som var under statlig kontroll.
Innenfor dette BWI-perspektivet mistet selve begrepet Nord-Sør-forbindelser
all mening. En dialog forutsatte jo at en del av de problemer Sør sto overfor, hadde
sitt utspring i strukturelle trekk i forholdet mellom Nord og Sør, der en korrigering
måtte være å finne i en virkeliggjøring av NØV. BWIs program tok rett og slett
mønsteret i Nord-Sør-forbindelsene for gitt, selv om dette kan endres over tid, og
forlangte at Sør måtte tilpasse sine lands økonomi til alle mulige krumspring i et
internasjonalt system som denne økonomi var strukturelt forankret i.
Kostnaden ved en slik eksternt utformet asymmetri i tilpasningsprosessen i det
enkelte utviklingsland har hatt alvorlige følger for Sør. Med unntak av en liten del
av landene i Sør, først og fremst i Øst-Asia og nå i det siste også i Sørøst-Asia, som
har maktet å diversifisere sin økonomi i betydelig grad, har de fleste land i Sør i
økende utstrekning opplevd synkende vekstrater i BNP og lavere investeringsvekst,
som fører til strukturell atrofi og økende utenlandsgjeld. Dette skyldes i overveiende
grad BWIs ensidige tilpasningsstrategi for Sør, dens motvillighet mot å ta opp
Nord-Sør-spørsmål og komplett udugelighet med hensyn til gjennomføring av noen
form for tilpasning i Nord. Jeg vil i resten av dette avsnittet se nærmere på hvilke
følger dette enestående globale tilpasningsmønster har hatt for Sør. Spesielle trekk
i Nord-Sør-forbindelsene som, på Sørs bekostning, overhodet ikke har vært berørt i
åttiårene, vil bli drøftet.
2.2
Nye utviklingslinjer i verdensøkonomiens vekst
BWIs tilpasningsmodell tar bare tilsynelatende hensyn til betydningen av en sterk
global økonomi som tjener som en drivkraft i verdenshandelen. Modellen tar derfor
ikke hensyn til slike eksterne faktorer i sine tilpasningsprogrammer for det enkelte
utviklingsland. Ettersom eksportstimulerende tiltak er et sentralt element i BWIs tilpasningsmodell, skulle en tro at et slikt program ville ta hensyn til dynamikken i det
globale handelssystem. Tidligere, da verdenshandelen helt og holdent ble drevet
fram av den økonomiske høykonjunkturen i G7-landene, og særlig USA, fikk en
nedgangsperiode i G7 vanligvis betydning for de fleste råvarepriser, noe som i sin
tur påvirket råvareeksportørenes eksportinntekter. Slike eksternt framkalte svingninger i eksportinntektene ble kompensert ved kortsiktig kompensatorisk finansiering, vanligvis fra IMF. Ettersom det ikke alltid var tilstrekkelig tilgang på slike former for kortsiktig finansiering, kunne enkelte kredittverdige utviklingsland ta opp
lån på det kortsiktige internasjonale kapitalmarkedet, og/eller de ble tvunget til å
godta en importkontrollordning, vanligvis ved kvantitative restriksjoner på import.
Slike kutt i utviklingslandenes import førte til at den globale nedgangen ble ytterligere forverret. Et av de viktigste kravene i Nord-Sør-dialogen i syttiårene var derfor
at eksportører fra Sør burde gis en vilkårsløs kortsiktig kompensatorisk finansiering
gjennom det internasjonale finanssystemet når etterspørselen etter eksport fra den
tredje verden avtok på grunn av dynamikken i politiske beslutninger eller manglende beslutninger i Nord. Det ble i syttiårene faktisk opprettet en del tilleggsmuligheter i IMF, men de ble i økende grad gjort betinget av en godtakelse av IMFs
stabiliseringprogrammer.
NOU 1995:5
Vedlegg 3
272
Begrepet vilkårsløs kompensatorisk finansiering er derfor nesten forsvunnet i
Nord-Sør-dialogen. Det dukket bare opp under Golf-krigen, da enkelte land fra Asia
og Midtøsten som var i den situasjon at en del av deres eksterne inntekter var avhengig av den økonomiske helsen i Golf-landene, ble lovet kompensatorisk finansiering. Grunnen til at løftet ble gitt, var imidlertid ikke så mye en godtakelse av det
underliggende prinsippet om kompensatorisk finansiering, men snarere strategiske
hensyn for å sikre disse landenes politiske støtte til mobiliseringen mot Irak, anført
av USA. Da Den asiatiske utviklingsbank (ADB) fikk i oppgave å tilby Bangladesh
50 millioner dollar som kompensatorisk finansiering for inntektstap i forbindelse
med vandrearbeidernes pengeoverføringer fra Irak, Kuwait og andre Golf-land, ble
tilbudet gitt under den forutsetning at Bangladesh forpliktet seg til å oppfylle en
rekke politiske vilkår knyttet til andre lån og pålagt av ADB og Verdensbanken. En
slik innføring av kryssende vilkår innebærer at selve begrepet vilkårsløs kompensatorisk finansiering mister sin gyldighet. En slik finansiering var tenkt som støtte til
land som sto overfor problemer som helt og holdent skyldtes eksterne forhold.
Aktiviteten i den globale økonomien er for øyeblikket treg og vil fortsatt være
det i tiden framover, hovedsakelig fordi veksten i AIL har stagnert. Vekstraten per
capita i BNP har sunket fra 3,7 % i 1965-73 til 2,3 % i 1980-89, med en planlagt
vekst på 1,8-2,5 % for nittitallet. Asia er det eneste dynamiske området i verdensøkonomien, med en vekst i Øst-Asia på 6,2 % fra 1980-91 og utsikter til en vekstrate
på 4,2-5,3 % for nittitallet. Sør-Asia hadde en vekst på 3 % i åttiårene, og det beregnes en vekst på 2,1-2,6 % for nittiårene.
Andre utviklingsregioner som Afrika og Latin-Amerika opplevde en langvarig
nedgang i veksten fra sekstitallet til åttitallet, da vekstratene i snitt var negative.
Mens de mest optimistiske antakelser gir et visst håp om at Latin-Amerika igjen kan
oppnå høyere vekstrater på nittitallet, har regionen ingen mulighet for å gjenvinne
vekstratene fra perioden 1965-73. For Afrikas vedkommende er utsiktene for nittiårene såvidt positive. Regionen kan i beste fall på nytt få oppleve den lave veksten
fra syttitallet, men den ligger fremdeles godt under de 2,1 % som ble registrert i perioden 1965-73.
De mest dynamiske landene i Øst- og Sørøst-Asia har fått sin dynamikk ved at
de på en særlig måte har maktet å diversifisere sin økonomi mot økt produksjon og
eksport av ferdigvarer. Dette har gitt dem den nødvendige motstandsdyktighet til å
klare endringer i den globale etterspørselen, både i volum og sammensetning. De
asiatiske tigre har imidlertid også den fordel at de kan betjene den raskt voksende
asiatiske økonomien, som for mange av dem nå utgjør det viktigste markedet. Asia
er derfor nå i ferd med å komme på banen som en uavhengig drivkraft for regional
vekst, som i dag er langt mindre avhengig av dynamikken i USAs økonomi enn for
ti år siden.
Disse ulikheter mellom forholdene i Asia og de fleste utviklingsland viser at
den asiatiske veksten i det store og hele er drevet fram innenfra. Kina og Sør-Asia
rår over anselige lokale markeder, på samme måte som den langt mer blomstrende
økonomien i Øst-Asia. Ikke mindre viktig er det at økonomien i det enkelte asiatiske
land inngår som en del av den eneste dynamiske regionen i verdensøkonomien. De
strukturelt begrensede økonomier i Afrika, der det er lite håp om å oppnå større
diversifisering på grunn av ordningen med importliberalisering som begrenser deres
allerede beskjedne hjemmemarkeder, er fortsatt knyttet opp til vekstretningen i
AIL. Dette er tilfellet også for Latin-Amerika, selv om det her er slik at strukturene
i de større, mer diversifiserte land som Brasil og Mexico avhenger av store hjemmemarkeder og av produksjonsstrukturer som er mer motstandsdyktige mot endringer i etterspørselsmønsteret i AIL-landene.
NOU 1995:5
Vedlegg 3
273
Endret volum og retning i verdens totale BNP har store konsekvenser for utviklingslandenes utviklingsstrategi og for forholdet mellom Nord og Sør. For de MUL
hvis situasjon må tilskrives en økonomisk struktur med liten diversifisering, og for
de afrikanske land, der selv enkelte mellominntektsland kan være lite diversifisert,
vil utviklingsstrategiene måtte rettes nettopp mot økonomisk diversifisering. En slik
prosess kan imidlertid komme i gang bare dersom det foretas en del strukturelle tilpasninger i Nord som kan bringe prosessen videre. Denne siden ved tilpasningsprosessen er uløselig knyttet til Nord-Sør-mønsteret, og det er mulig at en planlagt tilpasningsprosess i første omgang må iverksettes av enkelte land i Nord. Det er selvfølgelig rom for tilpasning innen Sør, der det vil bli nødvendig å se på hvordan en
planlagt strukturtilpasning på regionalt plan kan gi rom for økt diversifisering i
MUL. Tverrforbindelser mellom Afrika og Latin-Amerika og den dynamiske regionen i Asia vil måtte tas opp i en Sør-Sør-sammenheng. Alle slike tilpasningsprosesser vil bli langt lettere å gjennomføre dersom AIL ikke bare gjenopptar sin vekstpolitikk med sekstitallets nivåer som målsetning, men også kan gjøre det på en måte
som i det minste er vennligsinnet overfor MUL, slik at det gis rom for deres framtidige forsøk på økt diversifisering av eksporten.
2.3
Handelsrelaterte spørsmål og framveksten av regionale blokker
Den globale vekstens betydning for utviklingslandene
Vektleggingen av vekst og tilpasning i den globale økonomien, men på en vennligsinnet måte vis-à-vis utviklingslandene, har sin bakgrunn i bekymringen i Sør over
tendenser til økonomisk innadvendthet og segmentering i AIL. Vi har allerede sett
at AIL, anført av USA, bevisst la opp en strategi for å minske sin energiavhengighet,
slik at OPECs stadig større betydning i den globale økonomien kunne nøytraliseres.
Resultatet ble en stabilisering av etterspørselen etter olje i verdens handelssystem.
I forhold til prisutviklingen på andre områder sank realprisen på råolje fra en indeks
på 121 i toppåret 1982, til 65 i 1992.
AILs tilpasning ble imidlertid utvidet til også å omfatte andre råvarer hvis realpriser har fått en langvarig nedgang. Det gjelder tropiske drikker, oljeholdige frø
samt olje, mineraler og metaller (siden 1987). Realprisen på råvarer har dermed sunket fra 114 da den var på sitt høyeste i 1983, til 64 i siste kvartal av 1992. Denne
nedgangen i råvareprisene har betydd en generelt ugunstig utvikling i bytteforholdet
for råvareeksportører, men alvorligst har virkningene vært for Afrika, der eksportinntektene til tross for en vedvarende vekst i eksportvolumet fra 1987 til 1992, ikke
har økt på samme måte. Afrika har derfor måttet eksportere mer råvarer ene og alene
for å holde sine eksportinntekter oppe. Dette har virket hemmende på diversifiseringen og gjort utenriksøkonomien i mange land like råvareavhengig i 1992 som i
1970.
Råvarekrisen i Afrika, og så absolutt også i mange mindre land i Latin-Amerika, kan derfor ikke lenger behandles på samme måte som på syttitallet, da det ble
lagt vekt på at råvareinntektene måtte stabiliseres og Det felles fond ble opprettet
etter langvarige forhandlinger. Svært få av de foreslåtte råvareavtalene trådte i kraft
og/eller lot seg gjennomføre, og Det felles fond er i dag et underfinansiert og heller
tannløst instrument. Det er nå langt mindre tro på betydningen av prisstabilisering
for råvarer ettersom de strukturelle endringer har gitt en varig reduksjon i den globale etterspørselen etter mange råvarer. Vekten må nå legges på diversifisering, noe
som også innebærer å tilføre råvaren merverdi hjemme, et viktig punkt også på syttitallets NØV-program. Igjen er det imidlertid slik at disse tiltakene krever et nytt
mønster i Nord-Sør-forbindelsene, både med hensyn til de nåværende tollstrukturer
NOU 1995:5
Vedlegg 3
274
og handelsordningene i Nord og, på lang sikt, tilpasninger i AILs produksjonsstrukturer, slik at det blir rom for økt industrieksport fra Sør, og særlig fra MUL.
Svaret fra Asia
De mer diversifiserte asiatiske utviklingsland, herunder de minst utviklede landene
i Sør-Asia, har svært ulike perspektiver. Disse landenes økonomi er langt mer diversifisert i 1992 enn hva tilfellet var i 1970. Råvareandelen i den samlede eksporten
fra Sør-Asia falt fra 36 % til 18 %, og i Nepal fra 65 % til 6 %, takket være oppsvinget i ny industrivareeksport som konfeksjon og tepper. I Øst- og Sørøst-Asia falt
råvareandelen i eksporten fra 67 % til 16 % fra 1970 til 1992, mens andelen av
industrivareeksport økte tilsvarende. I de mer avanserte landene i Asia, som f.eks.
Republikken Korea, steg eksportandelen av maskiner og transportutstyr alene fra 6
% i 1970 til 25 % i 1992, og det tilsvarer andelen av all industrivareeksport fra
Afrika i 1992.
De fleste øst-/sørøst-asiater, og så definitivt de fleste sørasiater, ønsker framfor
noe annet et åpnere handelssystem, som tjener deres økende industrieksport til AIL
best. Her er det imidlertid igjen slik at de land hvis økonomi er mest diversifisert,
som Kina, Taiwan, Republikken Korea, Singapore, Hongkong, Thailand, Malaysia
og endog Indonesia og India, nå har oppnådd en tilstrekkelig diversifisering til å
kunne tilpasse sine eksportstrukturer etter eventuelle endringer i etterspørselen i
AIL. Disse asiatiske eksportører føler seg trygge på at de kan utkonkurrere utviklingslandene på ethvert område, fra arbeidsintensiv konfeksjon og skotøy til mer
komplekse eksportvarer som maskinvarer, og endog kapitalintensive områder som
skipsbyggings- og bilindustri, jern og stål, ja også kapitalvarer. Disse asiater går helt
og fullt inn for et åpent handelssystem, og ser med uvilje på handelshindringer og
andre hindringer som skal begrense strømmen av industrieksport fra Asia til AIL.
De fleste av disse landene disponerer egne krefter med den idérikdom og de initiativer som må til for å videreføre diversifiseringsprosessen. Disse interne krefter er
imidlertid blitt kraftig styrket ved kapitaltilførsel utenfra til Asia, med en medfølgende teknologi- og ledelsespakke for å utnytte disse lands relative fordel i det globale markedet. Disse investeringsstrømmer har i økende grad blitt konsentrert til
noen få land som Kina, Thailand, Malaysia og Indonesia. De fikk 19,2 milliarder
dollar i direkte utenlandske investeringer (FDI), og dette er omlag halvparten av alle
netto FDI til utviklingslandene. Utenfor Asia er det bare Mexico, Brasil, Argentina,
Colombia og Chile som har vist noen evne til å tiltrekke seg FDI, og de fikk i 1992
en tilførsel på 12,5 milliarder dollar. Kina alene kan imidlertid vise til et tilsvarende
tall, idet det mottok 11,1 milliarder dollar i FDI i 1992.
Svaret fra Nord
Poenget er derfor at utviklingslandene nå er inndelt i to forskjellige kategorier, med
ulike forventninger til det internasjonale handelssystemet. Noen få land, hovedsakelig fra Asia, men også enkelte latinamerikanske land som Mexico og Brasil, kan
operere under enhver betingelse i det globale markedet. Alt de ønsker er et åpent
handelssystem som styres av de økonomiske lover. Denne gruppen møter en AILdominert økonomisk verdensorden, som i de fleste tilfeller er i ferd med å bli mindre
konkurransedyktig i forhold til utviklingslandene på mange områder som tradisjonelt har vært dominert av AIL. I tillegg til den lave produksjonsveksten i AIL kommer nå også en langsiktig strukturell arbeidsledighet, der uttrykket vekst som ikke
gir arbeidsplasser er gått inn i det politiske vokabularet. Lav vekst og vekst som
NOU 1995:5
Vedlegg 3
275
ikke gir arbeidsplasser har gjort at AIL i enda mindre grad er åpne for nødvendigheten av intern strukturtilpasning.
I enkelte tilfeller, som f.eks. USA, gjøres markedsadgangen nå til et vilkårlig
privilegium, der inngangsprisen er et politisk utbytte. Et slikt utbytte kommer klart
til syne ved krav om politiske reformer i et eksportland, riktig stemmegivning i FN
og riktig atferd i forsvarsspørsmål, som f.eks. tilslutning til Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen. For enkelte av de mer vellykkede utviklingsland som
eksporterer til USA, tas utbyttet ut i form av gjensidig handelsadgang, ofte uten
konkurranse og på bekostning av andre eksportører som ikke er i den stilling at de
kan oppnå det samme med sitt tilbud som USA kan på grunn av sitt store marked.
De fleste av disse landene i Asia er imidlertid så diversifisert og dermed motstandsdyktige at de kan opprettholde sin eksportvekst ved å diversifisere rundt enhver handelshindring AIL måtte tenke ut. OECDs import av ferdigvarer fra Taiwan, Republikken Korea, Malaysia, Thailand, Hongkong, Singapore, Kina, Indonesia og India
utgjorde 256 milliarder dollar i 1992, eller 13 % av OECDs totale import, sammenliknet med omlag 1,5 % av AILs import i 1970 fra de samme asiatiske land.
Å gi MUL innpass
Det er på den annen side behov for andre typer innrømmelser for å kunne hjelpe
fram land som befinner seg i den første diversifiseringsfasen, som Sri Lanka og
Bangladesh eller Mauritius, der konfeksjon og skotøy nå er blitt eksportområder,
eller utviklingsland der ingen diversifisering er i sikte, som i størstedelen av Afrika
sør for Sahara (SSA), utenom Sør-Afrika og Zimbabwe. Disse mindre diversifiserte
landene kan i ytterste fall gjøre visse framskritt mot en diversifisering, men vil
trenge ekstra hjelp og støtte ved en eller annen form for privilegert markedsadgang,
samt spesielle kapital- og teknologioverføringer for å sikre og beholde et fotfeste i
AIL-markedene lenge nok til å konsolidere sin strukturelle tilpasning. Her har land
som Bangladesh virkelig hatt fordel av kvoter og enkelte kvantitative restriksjoner
som sikrer fotfeste i det nordamerikanske markedet, i konkurranse med de mer etablerte østasiatiske eksportørene. Disse kvotene utgjør nå imidlertid en begrensning
for vekst i eksporten fra Bangladesh, og må heves slik at det gis ubegrenset adgang
til AIL-markedet som del av et politisk virkemiddel for å fremme MULs eksportdiversifisering. Ideelt sett bør Lomé-konvensjonen, som var tenkt å skulle hjelpe små
og svake land i Afrika og det karibiske område til ubegrenset markedsadgang i EU
for alle varer, også ferdigvarer, utvides til å omfatte alle MUL.
Handelsblokkenes rolle
Det kan godt tenkes at en oppdeling av verdensøkonomien i handelsblokker ikke
letter prosessen med å åpne handelen eller hjelpe MUL. Systemet kan gi skjønnsmessig handelsadgang for blokkens partnere, som f.eks. for Mexico innen Det nordamerikanske frihandelsområde (NAFTA). Dette kan gi asiater som eksporterer til
USA, en dårligere markedsadgang. Likeledes kan EU gi liknende privilegier til sine
søreuropeiske partnere, og ut over det til Lomé-konvensjonens partnere, og dette
går utover andre asiatiske eksportører og MUL. I praksis vil de dynamiske asiatiske
eksportører klare å overvinne disse handelsbegrensningene og faktisk snu dem til
sin fordel. Igjen er det imidlertid slik at MUL utenfor det preferensielle handelsnettet vil ha mindre muligheter for særbehandling innenfor en handelsblokk, og kan stå
overfor et markedstap innen blokken.
Her ser tanken om å bygge et økonomisk fellesskap i Asia, i Afrika og i LatinAmerika og det karibiske område ut til å love godt. Som vi tidligere har sett, er det
NOU 1995:5
Vedlegg 3
276
økonomiske samarbeidet i Sør lovende av rent økonomiske grunner. Det er imidlertid slik at på samarbeidsområder både innen Sør og innen regionale handelsfellesskap, gjør asymmetrier i produksjonsstrukturer, utviklingsnivåer og handelsmuligheter at MUL utsettes for stadig større ubalanse i handelen innen Sør eller det regionale fellesskapet. Dette tyder på at en mer varig handelsforbindelse, i det minste
innen de regionale grupperinger, vil måtte planlegges omhyggelig for å kunne gi
rom i markedet, slik at sluttresultatene av en diversifiseringsprosess i MUL kan få
innpass. Dersom et slikt rom kan planlegges og garanteres innen det enkelte regionale økonomiske fellesskap, vil det bli lettere å sikre de kapital- og teknologioverføringer, både innenfra og utenfra regionen, som MUL trenger for å kunne utnytte
markedsmulighetene i det regionale samarbeidet. Man ser her allerede, i det minste
i Asia, en modell som kan lignes med en grågåsflokk , med grupper av land som
beveger seg over til stadig mer avanserte markeder på suksessive utviklingsstadier.
Vi har Japan i teten, etterfulgt av de fire asiatiske tigre, som er Republikken Korea,
Taiwan, Hongkong og Singapore, etterfulgt av sørøstasiatene India og Kina. De to
siste er delvis sammenfallende med Indonesia, Vietnam og det øvrige Sør-Asia,
som utgjør flokkens grunnlinje. Mens koreanerne går et skritt videre og tar til med
skipsbygging og produksjon av biler og kapitalvarer, og den neste gruppen begynner å produsere lette maskiner og kvalitetskonfeksjon, kan Bangladesh konsentrere
seg om de mest arbeidsintensive og minst kompetansekrevende produksjonsstadiene.
I andre deler av den tredje verden kan det hende at denne trinnvise tilpasningsmodellen ikke er så lett å gjennomføre, slik at AIL kan komme til å måtte spille en
mer aktiv rolle i arbeidet med å få til en strukturell endring innen MUL. Uansett
hvilken retning vi tar videre, avhenger de handelsrelaterte spørsmål i Nord-Sør-forbindelsene i siste instans av at Nord setter ny vekst på sin innenrikspolitiske dagsorden ved hjelp av strategier som gir økt sysselsetting, og at det gjøres ved å gi større
markedsmuligheter for MUL samtidig som de mer etablerte utviklingslandene får
operere friere i markedet enn hva tilfellet er i dag.
2.4
Gjeld og kapitaloverføring
Strukturell endring i utviklingslandene må sikres ved betydelige overføringer av
kapital og teknologi til utviklingslandene. På åttitallet stagnerte imidlertid kapitaloverføringene til Sør, de fikk et annet innhold og hadde andre kilder, og det ble lagt
langt større vekt på hva pengene skulle gå til.
Gjeldskrisen i 1980 bidro til at nettoverføringer på ikke-konsesjonelle vilkår til
utviklingslandene i realiteten opphørte. Mellom 1983 og 1990 fant det sted en nettooverføring av kapital på ikke-konsesjonelle vilkår, fra utviklingslandene og for
det meste til AIL. Dette ble delvis kompensert ved en netto inngående kapitalstrøm
som statlig bistand (ODA). I løpet av åttiårene var det imidlertid en netto utgående
kapitalstrøm tilsvarende 98 milliarder dollar. Først i 1990 fikk utviklingslandene
igjen en netto kapitalinngang. Latin-Amerika hadde fra 1983 til 1990 hvert år en
netto utgående kapitalstrøm. I Afrika var netto inngående kapitalstrøm fra 1983 til
1992 i snitt 2,1 milliarder dollar, sammenliknet med en kapitalinngang på 14,7 milliarder dollar i 1982.
Til tross for at Sør på denne måten ble tappet for kapital som gikk til betjening
av gjelden, ble utviklingslandenes utenlandsgjeld fordoblet, fra 780,5 milliarder
dollar i 1982 til 1419,4 milliarder i 1992. Utviklingslandenes gjeld i forhold til BNI
steg fra 37,5 % i 1982 til 51,2 % i 1987, men sank så til 38 % i 1992 da en rekke
avtaler om endrede tilbakebetalingsvilkår førte til at gjeldsbyrden ble redusert. Slike
avtaler skulle ikke komme til å omfatte afrikanske land sør for Sahara (SSA), som
NOU 1995:5
Vedlegg 3
277
stort sett falt utenfor rammen for den større operasjonen som fant sted i enkelte
SFUL. SSA-landenes gjeld i forhold til BNI vokste derfor jevnt fra 59,5 % i 1982
til 109,8 % i 1991, og falt deretter litt i 1992, til 108,1 %. Denne opphopningen av
gjeld i SSA-landene er ikke så mye et resultat av gjeldskrisen, som en samlet virkning av økonomisk stagnasjon. Underskuddet i betalingsbalansen økte faktisk i
hvert eneste land mellom 1970 og 1992.
Det kan synes som om gjeldskrisen, som et resultat av omfattende avtaler om
endrede tilbakebetalingsvilkår og avskrivninger, nå i realiteten er over for de sterkt
gjeldstyngede landene i Latin-Amerika, slik at det nå endelig er en netto inngående
kapitalstrøm i regionen. I 1992 hadde Latin-Amerika en netto inngående kapitalstrøm på 26,2 milliarder dollar. Til sammenlikning hadde SSA-landene 10,7 milliarder og Asia 22,9 milliarder. Latin-Amerikas gjeldsbetjening er nå langt mer overkommelig enn den var i 1982, da den utgjorde 47,6 % av eksporten, mot 30.1 % i
dag. Derimot har SSAs utenlandsgjeld økt, til tross for den store andelen av ODA i
gjeldsporteføljen. Forholdstallet for gjeldsbetjening/eksport er imidlertid 17 % i
1992, mot en topp på 27,2 % i 1987. Dette synes å være et overkommelig tall for
SSA, med mindre opphopning av gjeld som følge av stagnasjon i eksterne inntekter
blir et langvarig trekk i afrikansk økonomi.
For Afrikas vedkommende ser sakens kjerne mer ut til å være liten netto inngående ressursinngang, som hovedsakelig skriver seg fra ODA, enn den ødeleggende
virkningen av stor utstrømming av kapital til betjening av gjeld. Afrika mottok 46
% av all ODA i 1990/91, mot 33 % i 1980-81. Denne fordelen har Afrika fått på
bekostning av Asia, hvis andel i denne samme perioden sank fra 35 % til 28 %. Afrikas problem er derfor at det overhodet ikke er i stand til å tiltrekke seg ikke-konsesjonelle overføringer, enten det er som FDI eller kommersielle lån. I 1992 mottok
22 afrikanske land ingen eller ubetydelig FDI. Ikke noe afrikansk land hadde kapitalinngang i sin portefølje. De kommersielle lån til Afrika var også minimale, og
gikk bare til noen få land. Det er selvsagt ikke bare Afrika som har en slik begrenset
tilgang til privat kapital. Den er selv i Latin-Amerika og Asia fremdeles sterkt konsentrert om noen få land. Poenget for Nord-Sør-forbindelsene er derfor mulighetene
for økt inngang av privat kapital i utviklingslandene, og da særlig i MUL, gjennom
en veloverveid bruk av ODA som del av en integrert pakke med ressursoverføringer. ODA må i økende grad konsentreres til land som ikke har tilgang på privat kapital. En av de største mottakere av ODA i 1991 var ironisk nok Israel, som er et høyinntektsland, samt Indonesia, India og Kina, som alle har nokså god tilgang til det
internasjonale kapitalmarkedet. Den største ODA-mottakeren var faktisk Egypt,
som har en relativt god økonomi. Egypt mottok 5 milliarder dollar i 1991 og 5,4 milliarder i 1990. Dette viser at bilateral ODA fremdeles blir sterkt styrt av politiske
vurderinger, og ikke så mye ut fra et ønske om større rimelighet eller rettferdighet
med hensyn til distribusjon i Sør.
2.5
Bistandsvilkår
BWIs reformprogram
Den økende avhengigheten blant et stort antall utviklingsland, og særlig blant MUL,
har gitt dem en stadig større dose lån som det er knyttet visse vilkår til. Vi har sett
at BWI i begynnelsen av åttitallet fikk en betydelig innflytelse over utviklingslandene. Denne innflytelsen ble til å begynne med brukt til å forsøke å rette opp de
makroøkonomiske ubalanser som man antok hadde gjort det umulig for et stort
antall utviklingsland å fungere effektivt, på grunn av sløsing i innenlandsk offentlig
forbruk, for store låneopptak i utlandet, ubegrenset import og en eksport som sto
svakt på grunn av overvurderte valutakurser. Hva som var mindre klart, var hvorvidt
NOU 1995:5
Vedlegg 3
278
disse ubalanser skyldtes at utviklingslandenes økonomiske styring var blitt så mye
verre på åttitallet, eller om det var noe som gjaldt spesielt i denne perioden, eller om
årsaken var å finne i dypt rotfestede strukturelle deformiteter i enkelte utviklingsland. Avhengig av den rette tolkningen her, kan vi knytte en del bemerkninger til
gyldigheten av BWIs strategi for å løse krisen.
Gal problemstilling
Dersom vi ser på underskuddet i betalingsbalansen for alle SSA-landene i 1970,
utgjorde det omlag 2 % av deres BNP. Det var faktisk bare sju land som hadde et
tosifret underskudd. Det er liten tvil om at langt flere SSA-land i 1980 hadde akkumulerte underskudd som oversteg 10 % av deres BNP. Disse landene måtte stort sett
unngjelde for de høyere energipriser og den ugunstige utviklingen i bytteforholdet.
Deres situasjon kunne derfor neppe karakteriseres som et resultat av slapp økonomisk styring. Flesteparten av disse landene hadde ikke tilgang til tilleggsmidler i
form av kompensatorisk finansiering eller økt ODA, og situasjonen på verdensmarkedet og deres udiversifiserte eksportstrukturer gjorde at de ikke kunne tilpasse seg
de stigende importkostnadene gjennom økt eksport. Dette er ikke det samme som å
si at enkelte land ikke hadde gått inn for et overdrevent internasjonalt låneopptak
med de lave rentene på syttitallet, og derfor fikk en forverret betalingsbalanse fordi
det ble stadig dyrere å betjene gjelden. Men de fleste MUL var slett ikke i kategorien
sterkt forgjeldede land, og sto overfor en økt utenlandsgjeld fordi de ikke en gang
var i stand til å betjene sine ODA-lån på en tilfredsstillende måte.
Forverringen i den interne ressursbalansen var i mange utviklingsland langt
mindre uttalt enn i den eksterne. En rekke MUL hadde imidlertid både internt og
eksternt betydelige strukturelle underskudd som var tilpasset nivået på utenlandsk
bistand. Denne bistanden hadde finansiert både gapet mellom sparing og investeringer og gapet mellom eksport og import. Det var i virkeligheten ikke økonomisk vanstyre som gjorde at dette dobbelte gapet økte i disse landene. Økningen var en følge
av bistandsengasjementets volum og utbetalingstakt. For disse landene kunne et
mindre gap bli et mål på økonomisk vanstyre, målt i forhold til en langsommere
utbetalingstakt for bistanden. I Bangladesh ble f.eks. underskuddet i betalingsbalansen mellom 1980 og 1992 redusert fra 12,5 % til 5 % av BNP, mens andelen innenlandske ressurser til finansiering av årsplanen for utvikling (ADP) steg fra et lavmål
på rundt 10 % i 1986 til nesten en tredjedel i 1992. Denne tilsynelatende forbedringen i de makroøkonomiske balansene skyldtes imidlertid en nedgang i ADP i forhold til BNP fra 9,4 % i 1980 til 6,5 % i 1992, et fall i brutto innenlandsk investering
fra 15,9 % til 12 % i den samme perioden, samt stagnasjon i importen i forhold til
BNP. Sluttresultatet ble en fordobling av bistandsmidler som det ennå ikke hadde
latt seg gjøre å utnytte («pipeline» ), fra 2,5 milliarder dollar til over 5 milliarder i
den samme perioden, og en opphopning av valutareserver til over 2 milliarder i
1994, som dekker 7 måneders import. Dette skyldtes en dårligere evne til å gjennomføre ADP, til å utnytte bistand, noe som i sin tur har bidratt til dårligere markedsforhold. Det slår ut i lave private investeringer og langsom importvekst.
BWI-reformenes betydning for utviklingslandenes økonomiske resultater
Det ser derfor ut til at et tilfeldig krav om å få ned underskuddet i betalingsbalansen
og budsjettunderskuddet gjorde at mange utviklingsland under IMFs tilsyn ble
tvunget til å foreta raske importkutt og reduksjon av de offentlige utgifter. Dette
førte til kutt i både offentlige og private investeringer og et dårligere forholdstall for
investering/BNP, noe som førte til at diversifiseringen i BNP og eksportvekst gikk
NOU 1995:5
Vedlegg 3
279
enda langsommere og stanset opp i mange utviklingsland som en følge av reformprosessen. Av 27 LIL fikk 12 land faktisk et lavere forholdstall for industri/BNP
mellom 1990 og 1992, og av dem som opplevde en bedring, var det fire som hadde
et forholdstall under 10 %. Av seks mellominntektsland i Afrika sør for Sahara var
det bare Kamerun som fikk et bedre forholdstall for industri/BNP.
Nedskjæringene i de offentlige utgiftene ble så konsentrert om sårbare områder
som helse- og utdanningssektoren og sosial sektor, hovedsakelig fordi visse områder ikke kunne røres, som forsvar, gjeldsbetjening og lønn til offentlig ansatte. I den
grad denne tilpasningsmodellen ikke ble fulgt opp med noen merkbar økning i ressurstilførselen utenfra, ble enkelte land faktisk utsatt for en netto ressurstapping til
utlandet. Av grunner som de ikke hadde noen kontroll over, måtte de bære hele byrden ved tilpasningen. Byrden ble pålagt de fattige og svake, kvinner og barn, og ga
seg utslag i et tiår med stagnasjon.
I 1992, et helt tiår etter at reformene ble gjennomført i de fleste utviklingslandene, hadde de fleste økonomier stagnert og det kunne ikke vises til bedre resultater
enn i tiåret før reformene; de fleste hadde endog svakere resultater. Fra 1965-80 til
1981-92 var det bare 16 av 75 utviklingsland som bedret vekstraten i sitt BNP. Av
disse opplevde bare 10 av 35 lavinntektsland (LIL) økt vekstrate i sitt BNP. Av 64
utviklingsland var det bare 17 som fikk en sterkere investeringsvekst. I 35 utviklingsland falt faktisk de absolutte investeringene i 1981-92 sammenliknet med
1970-80. Av 29 LIL hadde bare 10 en sterkere investeringsvekst det siste tiåret,
mens 12 opplevde absolutt nedgang. Med hensyn til vekst i eksporten, som var et
hovedpoeng med reformene, var det bare 39 av 76 utviklingsland som fikk en sterkere eksportvekst. Flere av dem oppnådde økt eksport hovedsakelig ved å eksportere råvarer til lave priser. Denne eksportveksten gjorde lite for å forbedre LILs
utenriksregnskap. Av 34 LIL med sammenliknbare data var det bare 6 som reduserte sitt underskudd på betalingsbalansen. Sterkere eksportvekst var derfor ingen
oppskrift på mindre avhengighet av utlandet.
Den foreliggende bevismengde tilsier neppe noen anbefaling av BWIs reformer, som ble utformet med sikte på en strukturtilpasning i utviklingslandene etter
BWIs hode. De svake resultatene i tiden etter reformene, sammenliknet med tiden
før, avspeiler nok like mye reformenes svakheter som det at utviklingslandene dårlig evnet å gjennomføre dem. Det kan faktisk sies at når et reformprogram ikke
gjennomføres på riktig måte, avspeiler det en svakhet i selve utformingen av programmet.
Strukturell atrofi i MUL
BWIs forsøk på å behandle utviklingslandenes problemer som et uttrykk for strukturell svakhet, kan ha vært riktig. Men den virkelige strukturelle deformitet ligger i
utviklingslandenes, og særlig MULs underutviklede økonomiske strukturer. Denne
strukturelle atrofi ble sett på som en arv fra kolonitiden, da kolonienes rolle var å
produsere råvarer i bytte for ferdigvarer fra moderlandet. Alle som har sittet med
styringen etter kolonitiden, har derfor forsøkt å legge om sin monokulturbaserte
økonomi ved å diversifisere til ferdigvarer. Det var denne prosessen med diversifisering til ferdigvarer som led mest under BWIs reformprosess, særlig i MUL. I de
fleste land i den tredje verden stagnerte investeringene i industrien. Fra 1965-80 til
1981-92 fikk bare 13 av 49 utviklingsland økt vekst i sin industriproduksjon. I LIL
økte industriproduksjonsveksten bare i 6 av 20 land. Denne nedgangen i utviklingslandene skyldtes utilstrekkelig global vekst, svakere samlet etterspørsel, importliberalisering på et for tidlig tidspunkt som del av reformer pålagt av Verdensbanken,
og en faktisk stans i investeringene i offentlig sektor, som for mange utviklingsland
NOU 1995:5
Vedlegg 3
280
hadde vært en ledende sektor i arbeidet for diversifisering. Selv om statlige bedrifter
ikke hadde vært drevet effektivt i mange utviklingsland og mange gikk med tap, ble
prosessen mot av-industrialisering som hadde satt inn for mange LIL på åttitallet,
bare forverret når de statlige bedriftene ble fjernet som en kilde for investeringer i
industrien. Når asiatene har klart å opprettholde en sterk industrivekst og stor
import, og enkelte av de mer industrialiserte latinamerikanske land igjen har fått
vekst i sin økonomi, representerer dette fremdeles unntakene for de fleste utviklingslandene, og har liten relevans for MUL.
2.6
De multilaterale organisasjonenes rolle
BWIs hegemoni og dets betydning for reformene
Det viktigste spørsmålet i forholdet mellom Nord og Sør springer ut av BWIs hegemoni. Institusjonene har foreskrevet et ideologisk begrunnet reformprogram, uten å
gjøre noe skille mellom land på ulike utviklingsnivåer der utviklingsnivået defineres etter graden av økonomisk diversifisering. Reformprosessen har ikke tatt hensyn
til utviklingslandenes produksjonsstrukturer, utenrikspolitikk, styringsevne og politiske forhold. Den økende tendensen til å påtvinge slike reformer, som for de fleste
utviklingslands vedkommende gjerne er utformet av eksterne konsulenter, og som
tar form av vilkår knyttet til lån eller bevilgninger til bestemte programmer eller
prosjekter, tvinger finansielt vanskeligstilte utviklingsland til å godta en slik dagsorden pålagt utenfra. Men en slik godtakelse vil ikke si at mottakerregjeringen
betrakter programmene som sine egne, og den legger derfor liten politisk vilje i å
oppnå konsensus til støtte for dem. Et reformprogram som har et så dårlig utgangspunkt med hensyn til tilblivelse og gjennomføring, har små sjanser for å lykkes. De
fleste asiatiske land som har oppnådd et godt resultat, har da også stort sett selv
utformet sine utviklingsprogrammer. Bare leilighetsvis har det vært gjort med hjelp
utenfra, og da som regel etter at regjeringen har bedt om bistand fra BWI. Forsøk
på å overta østasiatenes strategi som sin egen og så benytte de gode resultatene som
et bevis på at de har fulgt BWIs retningslinjer, er noe som bare tjener BWI selv, og
bærer bud om liten faglig troverdighet.
Å gjenerobre eiendomsretten til reformprogrammet
Den oppgave utviklingslandene står overfor, er å gjenerobre kontrollen over sine
innenrikspolitiske programmer, utvikle utformingen av reformene innenfra og deretter bygge opp en innenrikspolitisk konsensus til støtte for programmet. Dette krever i sin tur en mer tålmodig og fleksibel holdning fra internasjonale og bilaterale
givere fra Nord, som bør bruke krefter på å overtale utviklingslandenes regjeringer
til å ta ansvar for reformprosessen og til å behandle dem med utgangspunkt i de
endelige resultatene av den innenlandske reformprosessen og ikke på grunnlag av
hvor nært de ligger opp til BWIs reformoppskrift.
En slik omdefinering av forholdet mellom Nord og Sør med hensyn til hvem
som skal utforme utviklingsprogrammene, bør ikke begrenses til bare å gjelde BWI.
Andre internasjonale organer, som regionale internasjonale banker, UNDP og
mange bilaterale givere viser en like stor tilbøyelighet til å presse fram sine egne
politiske programmer, som kan dreie seg om fattigdomsbekjempelse, menneskelig
utvikling, likestilling mellom kjønnene, og i den senere tid også spørsmål knyttet til
demokrati og menneskerettigheter. Selv om mange av disse spørsmålene jo kan
være mer akseptable for utviklingslandene enn BWIs dogmatisk drevne programmer, er tendensen til å bruke bistand og handelsvilkår for å påtvinge disse programmene utenfra både prinsipielt uakseptabelt og i praksis uholdbart som en meka-
NOU 1995:5
Vedlegg 3
281
nisme til forandring i landene i den tredje verden. Prosessens eksogene karakter gjør
at en slik metode ikke blir mer akseptabel om den kommer fra menneskevennlige
givere som f.eks. NORAD eller SIDA i stedet for BWI.
Problemet med alle slike eksternt drevne reformprogrammer ligger i den urimelige strukturen i alle bistandsorganisasjoner, både multilaterale og bilaterale. Det er
logisk at bilaterale bistandsorganisasjoner drives av deres egne tjenestemenn, og at
de benyttes til å virkeliggjøre utviklingsmessige mål som er i samsvar med velgernes politiske preferanser. Det må imidlertid gjøres et skille mellom det å rette seg
etter et mandat fra velgerne til å gjennomføre innenlandske reformer i det land som
gir bistanden, og et politisk utledet program utarbeidet av byråkrater som er lojale
overfor en formodentligvis internasjonal organisasjon uten noe slikt velgermandat.
Det ligger imidlertid i internasjonal utviklingshjelp at det forutsettes en toveisforbindelse som per definisjon tar sikte på å forbedre levekårene i det bistandsmottakende landet. Givere som mener at bistand ikke er annet enn et redskap for å fremme
givernes utenrikspolitiske mål og dominerende ideologi, hører snarere hjemme i
Dulles æra i Nord-Sør-forbindelsene, eller kanskje i det femtende århundre, da den
spanske dronning Isabella ga Christofer Columbus fullmakt til å seile til Amerika
for å utbre kristendommen og fritt forsyne seg av den nye verdens ressurser.
Dersom vi i 1990-årene ønsker en mer demokratisk verdensorden, må selv bilaterale givere godta støttemottakernes demokratiske interesser. Både av prinsipielle
og funksjonelle grunner er det fornuftig å gå inn i en dialog om innenlandske forhold, ikke bare med utviklingslandenes byråkrater, men også med større grupper i
samfunnet, for å få vite hva folket ønsker og hvor langt de kan beveges i retning av
giverens oppfatning av det gode samfunn. Dette krever en mer regelmessig og
endog institusjonalisert mekanisme for dialog, der de som utformer politikken, også
politikere fra giverlandene i Nord, er i jevnlig dialog med opinionsdannere i mottakerlandene. Organisasjonenes tjenestemenn må overbevises om at de skal utforme
sine reformforslag etter intensive samtaler med et bredt tverrsnitt av opinionen mottakerlandet. Disse samtalene må i seg selv ha som endelig mål å gi utviklingslandenes beslutningstakere økt bevissthet om at de selv må planlegge sine reformer, og
få giverne til å avvise ethvert reformprogram som ikke er utviklet innenfra.
Ledelsen av BWI
Når det gjelder internasjonale organisasjoner, har imidlertid land i den tredje verden
en demokratisk rett til å delta i utformingen av deres strategier. Denne rettighet blir
i praksis sjelden benyttet fordi den tredje verden har en ulike vekt i de fora der disse
organisasjonenes politikk fastlegges. Dette er spesielt tilfelle i BWI, der stemmeretten langt fra er demokratisk og avhenger av medlemmenes finansielle bidrag til bankens kapitalgrunnlag. Slike rettigheter tildeles på en udemokratisk måte, og det kan
virke som de gis med sikte på å bevare den økonomisk maktbalanse fra tiden da
Bretton Woods-institusjonen ble grunnlagt i 1944. Spørsmålet om en demokratisering av BWI var svært aktuelt i Nord-Sør-dialogen i 1970-årene, men er nå fjernet
fra dagsordenen. Nå som BWI i økende grad har påtatt seg en politisk rolle, der de
presser fram et bestemt ideologisk fundert utviklingsprogram, er det svært viktig at
det i fora der disse organisasjonenes politikk fastlegges, tas hensyn til opinionen i
den tredje verden og til de giveres synspunkter som benytter en mindre monoteistisk
overtalelsesform.
Når BWIs intellektuelle og politiske nøytralitet ikke sikres, kan det lett føre til
at disse organisasjonenes troverdighet og ledelsesrenommé påføres uopprettelig
skade ved at de identifiseres med kundenes dårlige resultater. En generasjon av
BWI-byråkrater, mange fra den tredje verden, er nå kommet på banen, og de er av
NOU 1995:5
Vedlegg 3
282
hensyn til sin egen karriere i disse organisasjonene bundet til den ene og sanne overbevisning. Dette gikk først ut over deres integritet og nå også deres effektivitet, noe
som neppe bidrar til å gjøre BWI til kompetansesentra. Disse organisasjonene må
enten gjenoppta sin rolle som profesjonelle bankierer, eller de må åpne seg slik at
andre tanker får innpass. Dette kan bare skje ved at det virkelig tas et skritt i retning
av organisasjonsdemokrati gjennom en omfordeling av stemmeretten. Det må
innenfor disse organisasjonene gjøres en større innsats for å få til en samlet opptreden blant utviklingslandenes representanter i G-24, som samler del utviklingsland
innenfor BWI. Det er imidlertid også viktig at Nords solidaritet brytes, for eksempel
ved at de likesinnede land spiller en formidlende rolle mellom AIL og utviklingslandene. De internasjonale organisasjonene må bli mindre ideologiske og deres tjenestemenn mer opptatt av de faglige sider ved sitt arbeid enn å tjene som politiske
kadrer for en dominerende ideologi.
Det må også iverksettes reformer slik at internasjonale tjenestemenn i større
grad stilles til ansvar for de råd de gir og resultatene av dem. Så lenge den politiske
rådgivningen kommer utenfra, må internasjonale byråkrater dele noe av ansvaret
med regjeringene i den tredje verden. Når resultatet uteblir, kan finansministrene i
den tredje verden faktisk måtte gå av etter et dårlig valg, og det gjelder også for
deres tjenestemenn. Men i det internasjonale systemet blir ingen straffet for uteblevne resultater. Tjenestemenn i BWI som knyttes til dårlige resultater i ett land,
kan derfor fritt flytte til et annet utviklingsland og gjøre enda mer skade. Dette innebærer også en usymmetrisk ansvarsfordeling i det globale systemet og gjør at alle
antakelser om god ledelse må trekkes i tvil.
Endelig må det internasjonale systemet, og særlig BWI, forsøke å gjenopprette
en viss symmetri i behandlingen av medlemmene. Enhver reformprosess i utviklingslandene må ta hensyn til Nords politiske dagsorden og aktører. Dette innebærer at BWI må føre en diskusjon om Nords politikk og tiltak, både i sitt styrerom og
når de utformer politikken for de enkelte land. En egnet institusjonell mekanisme
for å sikre større symmetri i reformprosessen vil bli drøftet i del 2 og 3.
2.7
Bærekraftig utvikling
Det siste viktige temaet som kan tas opp til drøfting i en Nord-Sør-dialog, er miljøspørsmålet. Med rette så Rio-konferansen miljøproblemene i et større perspektiv,
nemlig spørsmålet om en bærekraftig utvikling. Det ble hevdet at et vedvarende
angrep på miljøet i utviklingens navn i virkeligheten setter utviklingsprosessens
bærekraftighet i fare, ettersom livsviktige ressurser enten brukes opp eller utarmes
og den ømtålige økologiske balansen blir så forstyrret at livet på jorden er truet. På
Rio-konferansen ble det erkjent at trusselen mot en bærekraftig utvikling ikke bare
var en trussel mot naturen, men hadde sitt utspring i sosioøkonomiske svakheter
som dømte et stort antall mennesker i den tredje verden til et liv i fattigdom, sosial
fornedrelse og politisk avmakt. En bærekraftig utviklingsprosess krever derfor at de
fattige får ta del i utviklingsprogrammet, både som mottakere og som deltakere i
programmets styring, slik at de kan verne om, og ikke drive rovdrift på miljøet. Som
nevnt tidligere krever bærekraftighet også at et samfunn selv er i stand til å treffe
egne valg for egen utvikling, søke et demokratisk mandat for disse valgene og utvikle evnen til å opprettholde utviklingsprosessen ved å utnytte lokale ressurser, produksjonskapasitet og menneskelige evner.
I debatten om Nord og Sør blir de sosialpolitiske sidene ved bærekraftigheten i
stor grad et innenrikspolitisk spørsmål. Vi har imidlertid sett at elementer i NordSør-forbindelsene gjør at fattigdommen varer ved og gjør det vanskeligere for landene å ta ansvar for sin videre utvikling. Disse spørsmålene er behandlet tidligere i
NOU 1995:5
Vedlegg 3
283
dette avsnittet. Miljøspørsmålet forblir også et innerikspolitisk anliggende. Miljøproblemets internasjonale dimensjon vekker imidlertid uro på globalt plan og skaper gjenklang i de politiske sirkler i Nord, noe som klart kom til uttrykk i Rio. Uroen
ser nå ut til å gjøre seg sterkere gjeldende i Nord, og skyldes en økt bevissthet om
at den hensynsløse ødeleggelsen av miljøet som fant sted mens disse landenes utvikling og forbruk gjennom de siste to hundre årene utviklet seg til dagens nivå, nå
utgjør en trussel mot deres levesett. Nord er på grunn av sitt ressursintensive forbruk
fortsatt bærekraftighetens største fiende, men har også gått foran i miljøvernarbeidet, både hjemme og på tvers av de regionale grenser.
Når miljøspørsmålet nå er satt på dagsordenen, er det den tredje verden som er
jokeren. Overlevelsestrangen og behovet for rask utvikling har nå ført til at utviklingslandene driver rovdrift på miljøet. Jord, skog, vann og luft er nå i fare etter
hvert som utviklingslandene forsøker å innhente tapt tid. Oppfordringer fra Nord
om å inkorporere miljøhensyn i utviklingslandenes utviklingsprogram mangler troverdighet så lenge det fortsatt er landene i Nord som driver størst rovdrift på ressursene, og vi fortsatt har en Nord-sentrert økonomisk verdensorden som sørger for at
fattigdommen varer ved.
Miljøproblemene har derfor framstått som det eneste spørsmålet i Nord-Sørdialogen der Nord er villig til, ja faktisk ivrer for, å institusjonalisere en fortsatt dialog og en felles innsats for å verne miljøet. Nord er klar over at avskogingen og den
primitive og uøkonomiske energibruken i den tredje verden kan påvirke Nord gjennom luftforurensning og global oppvarming. Miljøspørsmålene blir derfor godt
finansiert i FN-systemet og i de multilaterale finansinstitusjonenes utlånsporteføljer.
Nord må imidlertid overbevises om at naturen og menneskene er ett, og at det
er spørsmålet om bærekraftig utvikling og ikke bare vern av miljøet som må stå i
sentrum i Nord-Sør-debatten. Videre må Nords politikk, livsstil og sosiale ordninger gjøres til spørsmål av felles interesse dersom de utviklingsmessige eksesser i
Sør skal kunne tas opp. Dette krever en vedvarende bilateral og multilateral dialog,
der bestemte internasjonale organer må gis både myndighet og materielle og faglige
ressurser til å finne fram til mer symmetriske løsninger på miljøproblemene.
3
NORGES ROLLE I NORD-SØR-DIALOGEN
Innledning: Norge i en global sammenheng
Norge er et land som har vært stolt over sitt engasjement i de spørsmål som opptar
Sør, og særlig MUL. Norges interesse er lett å måle. Av alle OECD-land er Norge
det land som gir den største andelen av sitt BNP i ODA, nemlig 1,14 %. Det er godt
over de 0,7 % som er fastsatt som et passende mål for OECDs giverland. En må
imidlertid være klar over at Norge, selv om det viser interesse for den tredje verden,
er et land med knapt 4,3 millioner innbyggere og et BNI som utgjør bare 0,5 % av
verdens totale nasjonalinntekt. Importen utgjør 0,7 % av global import, og landets
nåværende andel av netto ODA er 2 % av all ODA fra OECD-landene. Som en kilde
til kapitaloverføringer fra Nord til Sør blir Norges andel enda mindre enn 2 %, ettersom det står for svært lite av de kommersielle kapitalstrømmer som går fra Nord til
Sør, og som kommer i tillegg til ODA.
Norges mulighet til å spille noen rolle av betydning på makroplan i forholdet
mellom Nord og Sør, er forsvinnende liten. Jeg vil derfor i denne delen ta opp den
rolle Norge har kommet til å spille i sitt forhold til Sør, innen for rammen av sine
begrensninger og vilkår, og ved de initiativer landet fra tid til annen har tatt i den
større Nord-Sør-dialogen. Vi vil derfor nå under forskjellige innfallsvinkler drøfte
de konkrete sider ved Norges forhold til Sør.
NOU 1995:5
Vedlegg 3
284
3.1
Handelsforbindelser
Norges handel med den tredje verden begrenses av landets størrelse og økonomiske
struktur. I 1992 var den totale importen 25,9 milliarder dollar. Om vi ser på tallene
for 1985, kom 7 % av Norges import fra, og 10 % av eksporten går til utviklingslandene. Omlag halvparten av importen er ferdigvarer. På den annen side består 85
% av eksporten til utviklingslandene av ferdigvarer.
I lys av de viktigste handelsspørsmålene på dagsordenen for Nord-Sør, er det
lite Norge kan gjøre for å stimulere samlet etterspørsel etter import fra MUL, bidra
til en stabilisering av eksportprisene på råvarer eller fremme en strukturell diversifisering i retning av industrieksport fra utviklingslandene, og særlig fra MUL. Hva
Norge imidlertid kan gjøre, og faktisk også har gjort, er å åpne sitt eget marked for
eksport fra den tredje verden, og i denne prosessen å gjøre en særlig innsats for at
import fra MUL skal gis innpass i markedet. I dette arbeidet kan imidlertid Norge
lite gjøre for å gå ut over sine egne strukturelle begrensninger. Den stadig vanskeligere konkurransesituasjonen for enkelte industrier har gjort at landet i stedet for å
åpne sin økonomi for import fra den tredje verden, snarere er blitt mer restriktiv i
sine transaksjoner med enkelte importvarer fra Sør.
I løpet av de to siste tiårene har norsk industri på kort tid mistet sitt konkurranseforsprang i den globale økonomien på en rekke områder, som f.eks. i tekstilindustrien, og ikke minst på et område der Norge en gang var en ledende nasjon på globalt
plan, nemlig i skipsbyggingsindustrien. Det var å vente at høye lønninger ville prise
Norge ut av de mer arbeidsintensive industriene. Nedgangen i et område som tekstilindustrien har imidlertid ikke alltid kommet utviklingslandene til gode, men har
i stedet tjent de europeiske landene som er fortrinnsberettiget til adgang til det norske markedet i kraft av sine frihandelsordninger med EU og Den europeiske frihandelsavtale (EFTA). Vernet av den norske tekstilindustrien med dens høye kostnader
gikk derfor hovedsakelig ut over utviklingslandene. Seks asiatiske eksportører ble
underlagt kvoterestriksjoner på sin eksport til Norge. Dette skjedde på et tidspunkt
da Norge, i forbindelse med NØV-debatten på syttitallet, argumenterte for større
eksportadgang for ferdigvarer fra den tredje verden. I syttiårene avslo faktisk
Norge, under press fra arbeidstaker- og fagforeningsgrupper i den innenlandske tekstilindustrien, å slutte seg til Multifiberavtalen (MFA), som i det minste ville gitt et
grunnleggende regelverk for utviklingslandenes adgang til det lokale markedet.
Norge undertegnet ikke MFA før i 1984/85, selv om beskyttelsesklausulene ville ha
sikret at utviklingslandseksportører, herunder nykommere som Bangladesh, ikke
kunne gjøre vesentlige innhugg i det norske markedet. På denne tiden gjorde Norge
lite for å legge om sin industri til høyverdiprodukter, og fortsatte å diskriminere
utviklingslandene til fordel for sine EFTA-partnere. Norsk politikk var derfor ikke
noen særlig oppmuntring, selv ikke for MUL, til å benytte en relativ fordel til å
skaffe seg adgang til det norske markedet. Av de 160 millioner dollar som det ble
importert tekstil- og konfeksjonsvarer for til Norge i 1992, lå utviklingslandenes
andel derfor under 20 %. Norge har selvsagt brukt andre handelshindringer mot
import fra MUL også på andre områder enn tekstiler. Angell nevner i sin artikkel
(se referansene til slutt) en EFTA-undersøkelse som viser at inntil 42 % av Norges
import fra utviklingslandene ble underlagt ikke-tollmessige handelshindringer fra
1984.
På et annet område der en tradisjonell industri har tapt terreng, nemlig skipsbyggingsindustrien, denne gang til mer avanserte utviklingsland som Republikken
Korea, har den norske regjering tydd både til subsidier til industrien og bistandsbinding for å sikre markeder til en industri i tilbakegang som tidligere var norsk industris flaggskip. For å fremme eksporten av skip og annen industri til bistandsmottakende land garanterte Norge i 1979 6,3 milliarder kroner over sitt bistandsbudjsett for
NOU 1995:5
Vedlegg 3
285
å subsidiere sin eksport til utviklingslandene. I 1983 var beløpet 4,3 milliarder kroner.
Norge har også benyttet seg av eksportkreditter og bistandsbinding for å sikre
egne markeder i den tredje verden, slik at kommersielle krav og innenlandske politiske hensyn også i dag synes å være viktigere enn det faktum at Norge i dialogen
mellom Nord og Sør har sluttet seg til det generelle prinsippet om å fremme den
tredje verdens eksportvekst og eksportdiversifisering.
Spesielle forsøk på å stimulere import til Norge fra MUL, f.eks. gjennom Ulands-hylle-prosjektet, har gitt dårlige resultater, både på grunn av manglende oppfinnsomhet i prosjektet og mangel på tilgjengelig konkurransedyktig eksport fra
MUL, og på grunn av byråkratiske hindringer i Norge, der ikke alle organer synes
å samarbeide om å hjelpe MUL. Norges rolle i dette arbeidet for å fremme handelsliberalisering og diversifisering av utviklingslandenes eksport har langt fra vært vellykket. Dets innenlandske handelsintervensjoner har vært klart vridende i forhold til
en best mulig verdenshandel, og særlig i forhold til den andel som blir eksportører
fra utviklingsland til del.
Skipsfarten, der Norge er en av verdens ledende nasjoner, har vært omtrent det
eneste område der Norge har gitt en merkbar innrømmelse til markedet. Også her
var det slik at høyere lønnskostnader førte til at Norge tapte sin framtredende posisjon i markedet. På åttitallet registrerte derfor stadig flere norske redere sine fartøyer under bekvemmelighetsflagg. Dette gjorde det mulig å benytte arbeidskraft
fra den tredje verden som ikke var fagorganisert, og unngå andre kostnadsdrivende
faktorer som satte norske skips konkurransedyktighet i fare. I den senere tid har
Norge innrettet seg etter markedets realiteter, og har gitt tillatelse til at selv norskregistrerte fartøyer kan ta inn arbeidskraft fra utviklingslandene som lønnes etter
disse landenes lønnsnivå, og ikke det norske. Denne ordningen med to lønnsnivåer
for arbeidskraften har gjort at lokalt registrert norsk skipsfart igjen er blitt konkurransedyktig, og har gitt både markedsadgang og presedens for eksport av arbeidskraft fra den tredje verden til utviklingslandene, som del av et globalt handelssystem
som er mer åpent.
3.2
Strukturtilpasninger i Norge for å fremme handelen med utviklingslandene
Det virkelige problemet for Norge når det gjelder å fremme handelen med MUL og
særlig med utviklingslandene, ligger i de begrensninger som følger av landets økonomiske strukturer, samt politiske hindringer for å kunne gjennomføre de strukturtilpasninger som må til for å fremme handelen med Sør. Norges hvetebrødsdager
som et oljeeksporterende land (OEL) og dets rike naturressurser hadde hittil gjort at
industristrukturen var bygd rundt foredlingsindustrier. Videre hadde landets
eksportinntekter under energiboomen gjort at det ikke lenger hastet så mye med å
gjennomføre en strukturendring i retning av mer høyteknologiindustri og tjenesteytelser som i andre deler av Europa.
Norges tradisjonelle økonomiske strukturer har faktisk allerede bidratt til en
dårligere konkurransedyktighet på globalt plan i de fleste arbeids- og endog ressursintensive sektorer, som tekstilindustrien, skipsfarten, papirindustrien og skipsbyggingsindustrien, der det har tapt markeder til eksportører fra utviklingsland som nå
er i ferd med å komme på banen. Norge har derfor vist mindre tilbøyelighet enn
andre AIL på samme utviklingsnivå til å la markedskreftene bidra til å utslette tradisjonell industri. Heller ikke har Norge iverksatt noe program for å lette overgangen fra gammel industri til en ny generasjon av høyteknologiindustri, der Norge kan
NOU 1995:5
Vedlegg 3
286
ha en relativ fordel. Det var ikke før realprisen på energi falt kraftig, at Norge
begynte å ta sin sårbare stilling i verdensøkonomien på alvor.
Norges ressursavhengige økonomi har gjort at landet er særlig sårbart overfor
helsen i verdensøkonomien. En nedgang i BNPs vekstrate fra 4,8 % i 1965-80, da
Norges økonomi var en av dem som vokste raskest i OECD, til 2,6 % i 1980-92,
som plasserer det etter minst åtte andre OECD-land, viser at det har vanskeligheter
med å tilpasse seg de endrede betingelsene. Viktigere er det at det har tapt terreng i
industriproduksjonen, der vekstraten sank fra 1,2 % til 0,4 % i den samme perioden,
noe som gir Norge den laveste veksten i OECD. Det at Norge har liten vekst i sin
industriproduksjon, synes i en rekke sektorer å være avhengig av både subsidier og
forskjellige former for importvern. Denne proteksjonismen har en tendens til å virke
diskriminerende overfor utviklingslandene fordi Norge er medlem av EFTA, slik at
Norges erklærte standpunkt i Nord-Sør-fora under de nåværende forhold sannsynligvis fortsatt vil avvike fra landets praksis på hjemmebane.
Norsk praksis med å arbeide innenfor en politisk konsensus som bygger på en
korporativ allianse mellom kapital og arbeidskraft, gjør at det blir spesielt vanskelig
for enhver regjering å foreta en radikal omlegging av økonomien slik at den blir mer
konkurransedyktig, og samtidig mer markedsvennlig overfor utviklingslandene.
Denne mangelen på samsvar mellom ord og gjerning krever derfor en del kreativ
tenkning både i det norske parlamentet og i den korporative sektor om behovet for
et godt gjennomtenkt program for omlegging av økonomien, slik at den blir mer
åpen for markedskreftene og for Sørs behov. I praksis vil en orientering mot markedet være en fordel for Sør. MUL i Sør kan imidlertid bli nødt til å treffe spesielle
tiltak med sikte på egen omstilling, slik at de får adgang til en omstilt norsk økonomi. Republikken Korea eller India vil ikke ha stort behov for hjelp her, mens Bangladesh eller mange SSA-land vil trenge garantier for markedsadgang.
3.3
Norges holdning til gjeld og kapitaloverføringer
Det å sørge for markedsadgang for MUL og skape vilkår for en strukturell diversifisering vil kreve spesielle tiltak for å skaffe MUL kapital, i form av både ODA og
FDI, til diversifisering og teknologisk utstyr slik at de kan konkurrere på det norske
markedet. Norge har her vært en velinformert og generøs giver av ODA, men har
ikke vært spesielt aktiv som kilde til ikke-konsesjonelle kapitaloverføringer i form
av kommersielle lån eller FDI.
ODAs rolle
Norge har økt sitt ODA-bidrag fra ubetydelige 37 millioner dollar i 1970, som var
0,38 % av BNI, til 1,2 milliarder i 1991, som var 1,14 % av BNI. Vi har allerede sett
at Norge i 1991 sto for det høyeste ODA i forhold til BNI blant OECDs bistandsgivere. Norges lederposisjon med hensyn til ODA og det faktum at størrelsen i forhold
til BNI ligger godt over OECD-medlemmenes målsetning på 0,7 %, har gitt Norge
betydelig autoritet innen OECD som en forsvarer av mer ODA til den tredje verden.
Landets andel av samlet ODA utgjør imidlertid under 2 %, og det gjør at argumentene får mindre gjennomslagskraft. Norge alene har derfor liten innflytelse på
bistandspolitikken i OECD.
Som bistandsgiver har Norge vanligvis forsøkt å gi bistanden på myke vilkår,
og 100 % av dets ODA går derfor i dag til utviklingslandene i form av bevilgninger.
Norge har gjerne rettet sin bistand mot MUL, og da særlig SSA-landene, som står
høyt oppe på listen over prioritert bistand. En slik vektlegging av MUL skyldes at
strategiske hensyn har fått en mindre framtredende rolle i norsk bistandspriorite-
NOU 1995:5
Vedlegg 3
287
ring. Som NATO-medlem delte Norge formodentlig de nordatlantiske styrkenes
alminnelige tro på at bistanden var en viktig ressurs i den kalde krigen. Til forskjell
fra de store spillerne i det strategiske spillet kunne imidlertid Norge følge kirkenes
mer humanitære prioriteringer og impulsene fra en bevisst allmennhet, som ønsket
at bistanden måtte rettes mot de fattigste landene, og mot dem som mest trengte den
der.
Norsk bistand til den tredje verden har derfor færre politiske betingelser knyttet
til seg enn hva tilfellet er hos de fleste givere. I de senere årene har det imidlertid
vært en økende bekymring, i hvert fall i de grupper i Norge som er bistandens viktigste støttespillere, over at slik bistand til MUL muligens ikke alltid går til de fattigste blant de fattige, men kanskje stikkes unna for å stille appetitten hos en ny elite
i den tredje verden som bistandsordningen er med på å opprettholde. Disse høyst
berettigede bekymringer har gitt gjenklang i det norske parlamentet og i mediene,
og har ført til at det norske bistandsdirektoratet NORAD i sin dialog med støttemottakerne er blitt mer tilbøyelig til å legge vekt på fattigdomsutryddelse som et prioritert mål i et offentlig utviklingsprogram.
Norge har begrenset en innflytelse i de fleste av utviklinglandene som mottar
norsk bistand, og slike forsøk på å endre mottakernes fordelingskriterier har derfor
ikke falt så heldig ut. Det eneste Norge har kunnet gjøre, har vært å sikre at egen
bilateral bistand går til prosjekter og programmer for de fattige. Men det faktum at
oppunder 50 % av norsk bistand går til utviklingslandene gjennom multilaterale
kanaler, og at også landets bilaterale bistand til et utviklingsland kan inngå i et
giverkonsortium for et prosjekt eller program, gjør at det ikke alltid lar seg gjøre å
oppfylle en slik målsetning om fattigdomsorientering. En kanalisering av norsk
ODA til internasjonale organisasjoner åpner for store systemtap, der en vesentlig
del av de ressurser som er tiltenkt de fattige, går til administrasjonskostnader i det
aktuelle internasjonale organ eller i lommene på langt fra trengende internasjonale
rådgivere. På liknende måte ender bilateral bistand som investeres i prosjekter for
de fattige i utviklingslandene, opp med å forsvinne i systemet, til betaling av dyre
utenlandske - ofte norske - rådgivere, samt lokale administrasjonskostnader og
andre overføringskostnader. Til dette kommer transaksjonskostnader i mottakerlandet for overføring av bistand til de fattige, der mellommennene tilvender seg, eller
rett og slett stjeler, en del av bistanden.
Bortsett fra at norsk bistand feiladresseres og ender opp hos andre mottakere
enn forutsatt, er det store dilemmaet for en liten giver som Norge at det har så liten
innflytelse over bistandsmottakeren sammenliknet med større spillere som BWI
eller de mer aktive bilaterale giverlandene. Dette betyr at Norge ofte kommer til at
det må gå med på de politiske programmene til BWI, som har overtatt ledelsen av
bistandskonsortiene i mange utviklingsland. Selv når Norge kan være oppriktig
uenig i BWIs prioriteringer og retningslinjer, har det ved sin stille føyelighet i et
bestemt konsortium bidratt til å legitimere disse retningslinjer. Når Norge sier sin
mening, er dette gjerne rent pro forma. Norge har i det siste gjerne uttalt seg som
del av en koalisjon mellom likesinnede land innen konsortiet, og det ser ut til å være
mer effektivt. Ikke en gang samlet kan imidlertid koalisjonen mellom de likesinnede
landene måle seg med BWIs autoritet, selv om disse landenes bistandsandeler i
enkelte SSA-land gir dem en nokså viktig stemme. Også de likesinnede land har
imidlertid vært mindre tilbøyelig til i noen vesentlig grad å utfordre BWIs hegemoni
over de strategiske valg som tilbys den tredje verden, og det beste de har maktet å
oppnå er derfor å overtale bistandskonsortiet til en høyere prioritering av fattigdomsproblemene. På grunn av begrensningene som er nevnt ovenfor med hensyn til
å nå fram til de fattige, får imidlertid slike initiativer fra likesinnede land gjerne bare
en symbolsk verdi.
NOU 1995:5
Vedlegg 3
288
Innenfor sitt eget bilaterale program har Norge en tendens til å spre sine begrensede ressurser på en lang rekke prosjekter og programmer, og dette bidrar til at landets bistand i enkelte utviklingsland blir enda mindre effektiv. Det er sjelden at en
norsk bistandspakke rettes mot en gruppe, et område eller et program med tilstrekkelig tyngde til at bistandsmålet kan undergå en virkelig forandring. Dette sentrale
dilemmaet i Norges bistandsprogram deles av andre mindre givere. Dette tyder på
at det ville vært en fordel å arbeide langt mer målbevisst om å gå sammen, i felten
og ikke bare ved konferansebordet, om å sette ressursene inn der hvor klart identifiserte og målbare mål skal virkeliggjøres. De likesinnede landenes felles innflytelse bør benyttes til å beskytte bistandsmottakeren mot eksternt press fra BWI, å
avpolitisere denne form for ekstern inflytelse, å kjempe for en internalisering av
reformprosessen og forhandle fram avtaler med de berørte brukerorganer som sikrer
at de omforente målene blir oppnådd.
Kommersielle kapitaloverføringer til Sør
Det fokuseres ovenfor på de sosialpolitiske sidene ved norsk bistand. Det er imidlertid en rikholdig litteratur i Norge om at landet aldri har stilt seg likegyldig til
bistandens kommersielle muligheter, og dette framgår også stadig tydeligere av
meningsutvekslinger med parlamentarikere og representanter for norsk privat sektor. Norge er ikke alene om en slik tendens til å ville benytte bistanden til å oppnå
kommersiell vinning. Men fordi Norge har et sterkt engasjement overfor den tredje
verden, virker gjerne den kommersielle siden støtende både på bistandens forsvarere i Norge og på dens mottakere.
Det er ikke min mening å gå i detalj om de forskjellige former for bistandsbinding og kryss-subsidiering av kommersielle transaksjoner og endog investeringsstrømmer som praktiseres av Norge, og som Stokke og Hveem har redegjort grundig for (se referanselisten). Men det bør nok påpekes at Norge i markedsøkonomiens tidsalder bør forsøke å finne ut hvordan landets ODA mer åpent kan integreres
med dets kommersielle overføringer. En slik prosess kan komme til å øke strømmen
av forretningskapital til Sør, en strøm som hittil har vært ubetydelig. Kapital som
går fra Nord til Sør i markedet, kan faktisk være med på å skape større bæreevne
enn ODA, som påvirkes av hva velgerne til enhver tid er opptatt av. Norske velgere
har hittil vært mer stabile i sitt bistandsengasjement enn velgerne i andre land, blant
annet Sverige, som til en viss grad går trett av bistandsspørsmålet ettersom skuffelsen over bistandsresultatene øker. Det kan imidlertid tenkes at den norske velgerens
trofasthet mot bistanden ikke varer ved, særlig dersom Norges økonomiske stilling
forverres. Det må da en annen dynamikk til for å styre kapitalstrømmen fra Norge
til Sør. Det er derfor langt mer fornuftig å planlegge en bryllup mellom bistandsoverføringene og de kommersielle overføringer, enn å la dette forbli en tilfeldig og
hemmelig forbindelse.
Norges rolle i gjeldskrisen
Norges har vært en forsvinnende liten kilde til FDI og til kapital i det internasjonale
kapitalmarkedet. Landet hadde derfor liten direkte innflytelse i arbeidet med å løse
den internasjonale gjeldskrisen. Ettersom norske banker ikke var særlig risikoutsatt
i SFUL, ville enhver norsk beslutning om avskrivning av gjelden eller betalingsutsettelser i liten grad påvirke den globale politikken på dette området. Norske banker
er jo lite synlige i kapitalmarkedet, bortsett fra som marginale partnere i enkelte
lånesyndikater, og et politisk initiativ fra Norge ville derfor være overflødig og uten
tvil lite velkomment blant spillere som har en større innsats i kapitalmarkedet.
NOU 1995:5
Vedlegg 3
289
Norges rolle i MULs gjeldsproblemer er ikke helt uten betydning, men er her til
stede som yter av ODA, med begrenset kommersiell risiko. Et norsk standpunkt i
internasjonale fora til fordel for ettergivelse eller nedskrivning av gjeld ville derfor
neppe bli særlig verdsatt fordi landet selv løper en begrenset risiko i gjeldsspørsmålet.
Dette betyr at det eneste område der Norges stemme i gjeldsspørsmålet for alvor
kan bli hørt, er i forbindelse med gjeld som stammer fra ODA. En slik gjeld, som
utviklingslandene vanligvis har pådratt seg ved å godta myke lån, virker ikke spesielt byrdefull når gjeldsavtalen inngås. Men over år blir det tilsammen beløp av det,
og renter og avdrag må betales. I 1992 skyldte derfor kapitalimporterende utviklingsland 672 milliarder dollar til offisielle kilder, og dette var gjeld på konsesjonelle og ikke-konsesjonelle vilkår. 54,4 % av slike offisielle overføringer ble gitt
som konsesjonelle eller myke lån. Slike offisielle låns andel av ubetalt gjeld i den
tredje verden er nå så høy som 47 %. I 1982 utgjorde imidlertid offisielle lån bare
34,9 % av den tredje verdens gjeld. Det at TVL har lånt mer fra offisielle kilder, er
derfor et mål på nedgangen i kommersielle utlån til den tredje verden under gjeldskrisen. SSAs offisielle gjeld utgjorde derimot i 1991 68,3 % av deres samlede gjeld
på 143,5 milliarder dollar, og for 63 % av den offisielle gjelden gjaldt konsesjonelle
vilkår.
De offisielle lånenes økende andel i utviklingslandenes gjeldsportefølje, og
særlig i MUL, som SSA er et eksempel på, tilsier at norske initiativer i globale fora
som drøfter gjeldsspørsmålet, nok kan gi en viss gjenklang. En rekke land, de fleste
i SSA, ligger etter med å oppfylle sine offisielle gjeldsforpliktelser og har søkt å
oppnå forskjellige former for ettergivelse av gjelden eller betalingsutsettelse. Norske argumenter for en slik nedskrivning av offisiell gjeld vil sannsynligvis i betydelig grad apellere til bilaterale givere som i de senere årene har konvertert sine konsesjonelle lån til bevilgninger, og hvis bistand i dag utelukkende gis i form av
bevilgninger, i det minste til MUL. Et initiativ for å avskrive 276 milliarder dollar
av bilaterale konsesjonelle lån som i 1992 er utestående i utviklingslandene, er derfor mer politisk salgbart enn det kan synes i første omgang. Dersom avskrivningene
skulle begrenses til SSA, ville dette likevel omfatte 32,7 milliarder dollar av offisielle bilaterale lån i 1991, noe som utgjør 23 % av SSAs samlede ubetalte gjeld.
Norge, som allerede har gått foran og avskrevet sine bilaterale lån til MUL, kunne
så absolutt fungere som en katalysator og mobilisere alle likesinnede land, som i de
fleste tilfeller også har avskrevet sine lån til MUL. Men Norge kunne også trekke
inn større bilaterale offisielle givere som Tyskland, Storbritannia og USA, som allerede har tatt skritt i retning av å tilby ODA til utviklingslandene utelukkende i form
av bevilgninger.
Ethvert skritt for å avskrive offisielle, ikke-konsesjonelle lån vil sannsynligvis
bli mer problematisk, ettersom slike lån for det meste går til TVL som kan betjene
lån tilbudt på strengere vilkår enn konsesjonelle lån. Ettersom slike lån gjerne tilbys
til faste vilkår uten at det tas hensyn til valutasvingninger og andre risikofaktorer,
og på gunstigere vilkår enn i det åpne marked, er det mindre grunn til å skrive ned
slike lån. De største mottakere av ikke-konsesjonelle offisielle lån er gjerne noe mer
utviklede utviklingsland som f.eks. ikke er berettiget til IDA-lån i Verdensbanken,
men låner direkte til en rente rundt 6-7 %.
Multilateral gjeld må tilbakebetales, enten den tilbys på konsesjonelle eller
ikke-konsesjonelle vilkår, særlig til BWI. Disse institusjonene er derfor i løpet av
noen år er blitt netto mottakere av kapital fra den tredje verden, når de har mottatt
mer i lånerenter og -avdrag enn de har betalt ut i form av eksterne lån. Ethvert skritt
for å oppmuntre utviklingslandene eller endog MUL til å avstå fra å betjene multilaterale lån som er tatt opp på konsesjonelle vilkår, kan gi feil signaler til alle land,
NOU 1995:5
Vedlegg 3
290
mange av dem MUL, som har betjent slik gjeld på vanlig måte. Det kan i beste fall
åpnes for en kortsiktig betalingsutsettelse for enkelte MUL som har akutte likviditetsproblemer av grunner de selv stort sett ikke har kontroll over.
3.4
Norges rolle i de internasjonale organisasjoner
Det er ingen lett oppgave å definere Norges rolle i de internasjonale organisasjonene
fordi det, som alle små land, deltar i en rekke slike fora i behandlingen av en rekke
spørsmål. Resultatene av dette arbeidet viser seg ikke umiddelbart, men kan over år
komme til å få en viss betydning i enkelte globale spørsmål. Ett mål på Norges engasjement i de internasjonale organisasjoner ligger i andelen av ODA utbetalt gjennom multilaterale organisasjoner. Denne andelen var så høy som 59 % i 1970, men
har gått gradvis ned til 38 % i 1991. Dette gjenspeiler imidlertid ikke så mye Utenriksdepartementets institusjonelle prioriteringer, som det faktum at Norge økte sine
bistandsutbetalinger ganske betraktelig mellom 1970 og 1991. Norges kanalisering
av ODA gjennom internasjonale organisasjoner ligger imidlertid godt over DACgjennomsnittet på 27,2 %. Norges andel kan imidlertid måles med andre mellomstore AIL som gjerne støtter de internasjonale organisasjonene, og særlig FN-organisasjonene. Her er det imidlertid igjen slik at disse mindre ODA-giveres engasjement får mindre gjennomslagskraft fordi den enkelte givers bidrag er beskjedent.
Norge har alene liten mulighet for å øve innflytelse på endringer i de internasjonale
organisasjoners politikk fordi landets andel i organisasjonenes kapital, årsbudsjett
og programkostnader er begrenset.
Til tross for at Norges bidrag til de internasjonale organisasjoner har vært lite,
har det latt sin stemme lyde i Nord-Sør-dialogen, i tjeneste for Sør. Vi vil se på noen
få områder der Norge offisielt har tatt et standpunkt på vegne av Sør, og vil forsøke
å gi en kort evaluering av de virkninger dette engasjementet har gitt.
i). Norge har lenge støttet Sørs positive holdning til råvareavtaler og opprettelsen av Det felles fond. Under disse forhandlingene, som ble ført innenfor UNCTAD, hevdet Norge at det hadde spilt en konstruktiv rolle og hjulpet fram et kompromiss mellom standpunktene til den tredje verdens produsenter og den første verdens konsumenter. Det sies at disse initiativer fra Norges side hjalp Sør til å oppnå
avtaler om kakao og tropisk tømmer.
Selv om det ikke er noen grunn til å stille spørsmålstegn ved de oppriktige
bestrebelser fra Norges side i disse forhandlingene, må man huske at en rekke andre
likesinnede land deltok, og likeledes UNCTADs sekretariat. Den faktiske situasjonen var imidlertid at avtalen om Det felles fond og om de enkelte råvareavtalene var
kompromisser som ble utformet på grunnlag av et minste felles multiplum som
Nord og Sør kunne enes om. Det fond som til slutt ble opprettet etter flere års forhandlinger, gjenspeiler dette kompromisset, som har ført til at det er blitt tannløst,
underfinansiert, dårlig styrt og dermed i virkeligheten i ferd med å opphøre som et
instrument for råvareprodusentene som kan sikre de forskjellige råvareavtaler. Som
vi tidligere har sett, skyldtes fondets endelikt og råvareavtalenes reduserte betydning at råvareprodusentene, stilt overfor teknologiske endringer som ikke tjente
deres interesser, for lang tid framover ble satt i en dårligere forhandlingsposisjon.
En bør derfor ikke ha for store forventninger til slike bestrebelser på råvarområdet.
Hva som imidlertid er mer relevant, er det faktum at et land fra Nord i denne debatten var i stand til å identifisere seg med Sør, og kunne fungere som mellommann i
stedet for å stille seg solidarisk med de viktigste forhandlerne fra Nord.
ii). Norge har alltid støttet UNCTAD, som i FN-systemet betraktes som Sørs
bastion i Nord-Sør-dialogen. Det å være en støttespiller for UNCTAD på åttitallet
var meget godt gjort av et land fra Nord. De forente stater erklærte i den tid Reagan
NOU 1995:5
Vedlegg 3
291
satt ved makten, at UNCTAD var en organisasjon i faresonen, og det ble betraktet
som en viktig målsetning for USAs delegasjoner i flere FN-fora å arbeide for at den
ble svekket eller oppløst. Denne holdningen fikk støtte fra en rekke av USAs drabanter i FN-systemet, f.eks. Storbritannia. Ethvert forsøk på offisiell støtte til UNCTAD ble betraktet som et risikofylt foretakende, og de fleste land fra Nord var derfor gjerne nokså lunkne i sin støtte til UNCTAD. USA har, med støtte av BWI, ment
at ikke bare har UNCTAD tilranet seg BWIs enerett til å uttale seg i økonomiske
spørsmål, men den har også drevet en nokså pågående geriljakrig for Sør, og både
institusjonelt og faglig stått som en garantist i arbeidet for NØV på syttitallet. Slike
spørsmål som NØV ble av USA og BWI betraktet som en del av den kjetterske tankegang som rådet i mange land i den tredje verden. Den bidro til at feil strategi ble
valgt, en strategi som angivelig skapte strukturelle deformiteter i landenes økonomi
og etterlot dem i krise på begynnelsen av åttitallet.
UNCTADs skjebne ble sett på som uviss før UNCTAD VIII-konferansen i Cartagena i 1992, men Norge hevder å ha gått sammen med andre nordiske land om å
definere en ny rolle for UNCTAD, slik at den lettere kunne godtas av sine mest høylydte kritikere. Denne omdefineringen av UNCTADs rolle i Cartagena har imidlertid langt fra vist seg å være endelig. Nye oppgaver av ikke-operativ art er blitt tildelt
UNCTAD, som er redusert til å være en organisasjon som skal drive forskning og
gi faglig støtte til Sør. UNCTAD har mistet sin operative funksjon fra syttiårene, da
den ledet Nord-Sør-forhandlingene og ga Sør faglig støtte i arbeidet for å virkeliggjøre NØV og de enkelte elementer i den. I dag er UNCTAD ikke bare fratatt muligheten til å spille en slik katalysatorrolle, den får heller ikke påta seg rollen som en
forsvarer for Sør. Organisasjonens viktigste oppgave er nå derfor å skaffe til veie
god dokumentasjon som gir et annet analytisk perspekiv og utgjør en annen kilde til
data enn hva som ligger til grunn for BWIs monoteistiske retningslinjer.
UNCTADs framtid er nå knyttet nært opp til den videre kursen i den nye Verdens handelsorganisasjon (WTO), som er opprettet for å overvåke sluttresultatet av
Uruguayrunden i GATT. Det var meningen at WTO skulle omfatte GATT- og
UNCTAD-sekretariatet og ha ansvar for både forskning og operative spørsmål. Det
ser for øyeblikket ut til at WTO vil bli en forlengelse av GATT og at UNCTAD skal
fortsette som før, men enda mer marginalisert enn i dag. Det er ikke klart hva Norge
mener om WTOs og UNCTADs respektive roller. Det er tydeligvis behov for et nytt
nordisk initiativ for å definere UNCTADs rolle.
iii). Den norske regjering har deltatt i det nordiske FN-prosjektet som skal bidra
til en reform av FN-systemet. Det hevdes at forslagene i sluttrapporten The United
Nations in Development som ble utgitt i 1991, har bidratt til at det ble opprettet en
avdeling for humanitære spørsmål i FN og til at mer effektive ledelsesorganer ble
oppnevnt for UNDP og andre FN-fond. Heller ikke dette kan etterprøves. Det er
ingen tvil om at den nordiske rapporten inneholdt disse og mange andre svært fornuftige forslag. Tanken om en avdeling for humanitære spørsmål kommer imidlertid ikke bare fra de nordiske landene, og løftet om å legge humanitære spørsmål inn
under FN-systemet har jo stått på dagsordenen i en rekke land, ikke minst i De forente stater. Det avgjørende spørsmålet vil imidlertid bli om den nye FN-avdelingen
kommer til å arbeide objektivt og kreativt i humanitære spørsmål, eller om den vil
bli et redskap for sterkere krefter i FN-systemet som ønsker å fremme sine egne
saker. Det gjenstår selvsagt å se om avdelingen vil få en tilstrekkelig finansiering
og myndighet til å kunne spille noen effektiv rolle i det internasjonale systemet,
ettersom dets arbeidsområde per definisjon vil omfatte områder som tidligere har
vært forbeholdt de nasjonale regjeringer.
Også æren for å effektivisere UNDPs ledelsesorgan må deles med andre medlemmer. Det gjenstår imidlertid å se om UNDP i praksis blir en mer tjenlig og kost-
NOU 1995:5
Vedlegg 3
292
nadseffektiv organisasjon enn hva den til nå har vært, som leverandør av faglig
bistand. Ettersom UNDP under sin nye administrator nå påtar seg nye og mer kontroversielle oppgaver med å fremme et godt styresett, fattigdomsutryddelse og en
bærekraftig utvikling, gjenstår det å se om et slanket ledelsesorgan vil sørge for at
organisasjonen blir i stand til å utføre sin nokså ambisiøse oppgave på en troverdig
og effektiv måte.
iv). Den siste påstanden fra den norske regjering om at den, i hvert fall fra
midten av åttitallet, har ført en aktiv politikk innen Verdensbanken, er det vanskeligere å feste tiltro til. Norge hevder å ha forsøkt å påvirke banken gjennom Rådets
nordiske eksekutivdirektør, ved å bidra med tilleggsfinansiering til spesielle miljøog kvinnerettede prosjekter og ved å understreke at IDA-midler må kanaliseres til
Afrika. Regjeringen hevder også å ha bidratt til en større vektlegging av sosiale
spørsmål i banken, noe som har gitt seg uttrykk i den langsiktige undersøkelse om
utviklingen i SSA som kom ut i 1989, samt bankens arbeid om de sosiale sider ved
tilpasningen. Regjeringen hevder videre at den i 1991 klarte å forpurre et initiativ
fra USA knyttet til kapitalforhøyelsen i IFC som gikk ut på å gjøre Verdensbanken
til en privatiseringsorganisasjon, ved på nytt å rette oppmerksomheten mot statens
sentrale rolle. Til slutt vil den norske regjering gjerne ha en viss anerkjennelse for å
ha rettet søkelyset mot bankens tre utviklingsrapporter (WDR) fra 1990-92, om fattigdom, utviklingserfaringer og miljø.
Det er selvsagt vanskelig å kunne etterprøve betydningen av Norges bidrag til
å fremme ovennevnte konkrete saker i Verdensbanken. På hvert område var det
andre land i arbeid som påvirket banken i den retning som er nevnt, og en annen
dynamikk som kan ha hatt innvirkning på de tiltak banken endte opp med å treffe.
Når det gjelder rapporten om SSA, var det for eksempel bankens egen fiasko, etter
nesten ti års bankstøttede strukturtilpasningsreformer i Afrika, som førte til at den
rettet oppmerksomheten mot utviklingens sosiale sider, og i den senere tid også mot
styresettets betydning i utviklingsprosessen. I privatiseringsspørsmålet var det likeledes den japanske eksekutivdirektørens initiativ i et nå så berømmelig notat til Verdensbankens råd, der det ble antydet at banken burde utvise en viss forsiktighet i sitt
dogmatiske framstøt for å utnytte markedskreftene, presse fram en privatisering og
nedtone statens rolle i utviklingsspørsmål, som var utgangspunktet for bankens
nokså selvrosende men likevel nyttige East Asia Miracle Study. Det er imidlertid
langt fra klart om denne SSA-debatten har ført til at banken nå virkelig har lært leksen sin, eller om den har gått fra sine planer om å privatisere den tredje verden. Selv
i dag kjøres en slik plan om kritikkløs privatisering fram i land som Bangladesh (se
Verdensbankens rapport, Bangladesh: Privatisation and Adjustment, 10. mars
1994). Heller ikke kan bankens WDR om fattigdom og miljø ses som noe uttrykk
for at det tenkes i nye baner. Disse rapportene anvender snarere bankens dogmer på
disse viktige problemene på en måte og i en sammenheng som nordiske forkjempere
for disse spørsmålene ville finne det vanskelig å slutte seg til. Det var for eksempel
svært tydelig at det i WDR om utviklingserfaringer ble framsatt tvilsomme argumenter og manipulert med data for å kunne rettferdiggjøre bankens investering på
60 milliarder dollar til strukturtilpasningsreformer. Den framkalte derfor en hittil
ubesvart kritikk fra en WIDER-støttet gruppe av akademikere, ledet av Lance
Taylor ved MIT og Ajit Singh ved Cambridge University, som trekker rapportens
forutsetninger, logiske slutninger og fakta i tvil.
Selv om det er liten tvil om at Norge, i hvert fall sammen med de øvrige nordiske land, lar seg høre i organisasjoner som UNDP, er nok landets bidrag når det
kommer til å styre BWI vekk fra den oppstakede kursen, stort sett en illusjon. Verken på ledelsesnivå eller i utviklingsland der Norge deltar i et bistandskonsortium,
er det noe som tyder på at Norges stemme virkelig blir lagt merke til, selv om den
NOU 1995:5
Vedlegg 3
293
definitivt er forskjellig fra bankens. Det ser ut til at BWI selv i dag holder fast ved
det samme reformmønsteret som det har påtvunget så mange TVL siden begynnelsen av åttiårene, selv om et overveldende bevismateriale fra det siste tiårets erfaringer i store deler av den tredje verden, og nå også i de tidligere sosialistiske landene
i Europa, viser at reformprogrammet ikke er effektivt. Det må derfor antas at Norge
enten deler BWIs synspunkter, eller stort sett ikke er i stand til å få BWI til å legge
om kursen.
Selv om Norge har begrensede muligheter til å påvirke BWIs politikk, bør det
intellektuelle bidraget fra norske akademikere ikke undervurderes. De har i mange
år rettet rettet søkelyset mot de mangelfulle BWI-reformene i utviklingslandene og
deres skadelige virkninger, særlig i SSA. Vi må heller ikke glemme det modige og
kreative forslaget fra Norges tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, der
det understrekes hvor viktig det er å få til en større symmetri i tilpasningsprosessen
ved at det forhandles fram utviklingsavtaler mellom utviklingslandene og bistandsgiverne. Men dette er enkeltpersoners initiativer, og sier ikke så mye om Norges
offisielle holdning i slike spørsmål.
4
NORGES MULIGE ROLLE I FORHOLDET MELLOM NORD OG
SØR
Forutsetninger:
I den første og andre delen av denne artikkelen tok vi for oss dagens situasjon i forholdet mellom Nord og Sør og Norges rolle som formidler i dette forholdet. I dette
avsluttende avsnittet vil vi kort drøfte en rolle for Norge som formidler i forholdet
mellom Nord og Sør som er mer i samsvar med Norges størrelse og situasjon. En
slik drøfting vil i høy grad bero på Norges vilje til, for å gi formidlingen økt kraft,
å samarbeide med andre likesinnede land, f.eks. sine nordiske naboer, Nederland og
Canada, og sveise dem sammen i en gruppe med økt innflytelse i dialogen mellom
Nord og Sør. Forslaget forutsetter videre at Norge inntar en mer human rolle og ser
på seg selv som en oppriktig formidler mellom Nord og Sør, og ikke som en talsmann for Nord. Det forutsetter at Norge i ledelsen av dette arbeidet er villig til å
fremme et konstruktivt engasjement i forholdet mellom Nord og Sør. Norges suksess nylig med å spille rollen både som katalysator og formidler mellom Israel og
palestinerne tyder på at et lite lands diplomati fortsatt har en rolle å spille i en enpolet verden.
Disse forutsetningene kan imidlertid endres ved en eventuell omdefinering av
Norges verdenssyn hvis Norge blir medlem av EU. Hvis Norge anser at et medlemskap i EU i dialogen mellom Nord og Sør reduserer landets uavhengighet når det
gjelder å innta en mer velvillig holdning til Sør, vil mange av de forutsetningene
som ligger til grunn for drøftingene nedenfor, måtte omarbeides; dette gjelder også
den mulige rolle i forholdet mellom Nord og Sør som foreslås i denne artikkelen.
4.1
Norge som brobygger
I Norge er det en rådende oppfatning at landet er velvillig innstilt overfor Sør og kan
spille en positiv rolle i brobyggingen mellom Nord og Sør. Det reises imidlertid
spørsmål ved om det overhodet er mulig å bygge bro over kløften, ettersom den har
sin opprinnelse i grunnleggende motstridende interesser med hensyn til fordelingen
av makt og ressurser mellom Nord og Sør. Et slikt vekslende syn på Nord-Sør-forbindelsene vil føre til en prioritering av spørsmål som gjelder forholdet mellom landene i Sør, og økt vektlegging av solidariteten i Sør, med tanke på å gjenopprette
Sørs innflytelse for å bedre forhandlingsposisjonen i forholdet mellom Nord og Sør.
NOU 1995:5
Vedlegg 3
294
Denne artikkelen er ikke det rette forum for en slik debatt. I artikkelen forutsettes
det i stedet at det kan bygges enkelte broer mellom Nord og Sør, om enn kanskje
bare over de trangeste deler av kløften, og at rollen som brobygger med hell kan
utføres av et land som Norge, som ikke har tradisjoner som kolonimakt eller planer
om et verdenshegemoni i utformingen av sitt forhold til Sør.
Norge kan med best resultat fokusere på de områder der markedet allerede har
gitt signaler om at Sør, og i det minste enkelte MUL, kan gis større muligheter til å
diversifisere sin økonomi slik at utviklingen blir mer bærekraftig. Dette krever en
særlig innsats for å åpne internasjonal økonomi og en særlig tilpasningsinnsats
innen AIL for å skape markeder for utviklingslandene, særlig MUL. En slik prosess
trenger mer kreativ innsats for å knytte den offisielle bistandsstrømmen til markedsprosessene, slik at den kommersielle kapitalen når fram til en større gruppe utviklingsland.
Tilpasningsprosessen i forholdet mellom Nord og Sør krever dessuten at Nord
tar initiativ til en mer kreativ tilnærming til reformprosessen i Sør og til å gjøre tilpasningsprosessen mer symmetrisk ved å avtalefeste gjensidighetsprinsippet i prosessen, slik at forholdet mellom Nord og Sør styres i en ny retning.
Når vi fastlegger Norges rolle som brobygger, må vi til enhver tid ha klart for
oss at alle kreative tiltak en nasjon, og særlig en liten nasjon, treffer utenfor landets
grenser, må ha utgangspunkt i en politisk handling basert på en realistisk politisk
vurdering av i hvilken grad et slikt tiltak er politisk salgbart hjemme. Denne erkjennelsen av et hjemmepublikums politiske betydning tilsier både forsiktighet og pragmatisme, og gjør at slike tiltak må baseres på en realistisk vurdering av landets egen
komparative fordel i globale saker.
4.2
Norges rolle i arbeidet for å få til en koalisjon mellom likesinnede land
Drøftingen i avsnitt 2 i d

Norsk sør-politikk for en verden i endring

Transcription

Similar documents

Strategier for norsk utviklingspolitikk

Medlemsoversikt yrkesfaglige utvalg

Bevis i straffesaker forfatteromtaler

På gang i EØS

Sikring av kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner

liste over aktuelle EU/EØS-saker

EØS-tillegget

Kontrollen med «de hemmelige tjenester»

Regelverk for klima- og skogsatsingen.pdf

Resultatrapport 2012.pdf Last ned