Universitetsforlaget 1977 - Norges geologiske undersøkelse

Transcription

Ferry Fediuk og Stanislaw Siedlecki:
Smøla
Beskrivelse til det berggrunnsgeologiske
kart 1321 I-M 1:50 000
s. 1
(Med fargetrykt kart)
Atle Sindre: Geofysiske undersøkelser
innen kartbladet Smøla
s. 25
(Med geofysisk kart M 1 :50 000)
Universitetsforlaget 1977
Trondheim • Oslo • Bergen • Tromsø
5504*0
\°\ bO%
c;
NGU
Norges geologiske
undersøkelse
Geological Survey of Norway
Norges geologiske undersøkelse, Leiv Eirikssons vei 39, Trondheim. Telefon (075) 15860
Postadresse: Postboks 3006, 7001 Trondheim.
Administrerende direktør: dr. philos. Knut S. Heier
Geologisk avdeling: Direktør dr. philos. Peter Padget
Geofysisk avdeling: Direktør Inge Aalstad
Kjemisk avdeling: Direktør Aslak Kvalheim
Publikasjoner fra Norges geologiske undersøkelse utgis som bind med fortlopende hoved
nummerering, og deles inn i to serier. Bulletin og Skrifter.
Bulletin omfatter vitenskapelige arbeider over regionale, generelle eller spesialiserte em
ner av faglig interesse.
Skrifter omfatter beskrivende artikler og rapporter over regionale, tekniske, økonomiske,
naturfaglige og andre geologiske emner av spesialisert eller allmen interesse. Skrifter
utgis på norsk, med resymé på engelsk (Abstract).
REDAKTØR
Førstestatsgeolog dr. David Roberts, Norges geologiske undersøkelse, Postboks 3006, 7001
Trondheim
UTGIVER
Universitetsforlaget, Postboks 7508, Skillebekk, Oslo 2
TIDLIGERE PUBLIKASJONER OG KART
Den siste fortegnelse over NGU's publikasjoner og kart «Publikasjoner og kart 1891-1975»
ble utgitt i 1976 og kan bestilles fra Universitetsforlaget.
De nyeste kart fra NGU er oppført på tredje omslagsside.
MANUSKRIPTER
En rettledning for utarbeiding av manuskripter (Jnstructions to contributors to the NGU
Series) kan finnes i NGU Nr. 273, s. 1-5.
a?(5-
/
STATENS TEKNOLOGISKE INSTITUTT
BIDIbIOXBMBS
Smøla
Beskrivelse til det berggrunnsgeologiske kart
1321 I-Ml: 50 000 (med fargetrykt kart)
FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI
Fediuk, F. & Siedlecki, S. 1977: Smøla. Description of the geological map
(AMS-M 711) 1321 1-1:50 000. Norges geol. Unders. 330, 1-26.
An account is given of the general geology of Smøla and neighbouring islands,
with special emphasis laid on the petrology of the various rock-types. The
rocks within the map area comprise orthogneisses, paragneisses and migmatites
of assumed Precambrian age; Ordovician supracrustals including both a fossili
ferous sedimentary and a volcanic series; and plutonic rocks ranging from
ultramafites to granodiorites which are of probable Caledonian age. Major ele
ment chemical analyses are presented of 42 intrusive and extrusive igneous
rocks. The youngest rocks in the area are represented by Devonian molasse
type conglomerates and sandstones.
In the last part of the description some details are given of superficial
deposits, mineral occurrences and economic geology, as well as an outline of
the sequence of structural events from Precambrian to Devonian time.
F. Fediuk, Katedra Petrografie, University Karlovy, Albertov 6, Prague 2, Cze
choslovakia
S. Siedlecki, Norges geologiske undersøkelse, P. O. Box 3006, 7001 Trondheim,
Norway
INNHOLD
Forord
Innledning
Arbeidets organisasjon
Landskapsformene
Geologisk oversikt
Bergartsbeskrivelse
A. Gneiskomplekset (Prekambrisk?)
B. Plutonske bergarter (Kaledonske)
1. Gangbergarter
a) Sure bergarter
b) Intermediære og basiske bergarter
2. Dypbergarter
a) Granitter, granodioritter og kvartsførende hornblendedioritter
b) Gabbroide bergarter
C. Eldre suprakrustalserie
D. Yngre sedimentserie (Devonsk)
1. Utbredelse
2. Struktur
3. Litologi og litostratigrafi
4. Geologisk alder
E. Løsavsetninger (Kvartær)
Strukturgeologisk oversikt
Bemerkninger om mineralene
Mineralske råstoffer
Summary
Litteratur
2
2
2
3
4
4
4
7
7
7
7
8
8
9
12
14
14
14
15
16
17
17
18
19
20
22
2
Forord
Innenfor NGU's kartleggingsprogram ble kartbladet Smøla valgt ut som spe
sielt vel egnet for en kombinert geologisk-geofysisk undersøkelse.
Geofysiker Atle Sindre, ved NGU's Geofysisk avdeling, ble gitt i oppdrag
å utføre de geofysiske undersøkelsene, mens den geologiske kartleggingen ble
utført av den tjekkoslovakiske geologen dosent dr. Ferry Fediuk som i 1969
oppholdt seg 5 måneder som gjesteforsker ved NGU. Undersøkelsene tok til i
april 1969, og ved utgangen av 1970 leverte Fediuk en foreløpig rapport om
arbeidet.
Ved utgivelsen av berggrunnskartet Smøla ønsket NGU å gi ut en beskri
velse til kartet. Statsgeolog Fr. Chr. Wolff laget i 1973 en beskrivelse som
bygger på Fediuks rapport og på samtaler og korrespondanse med Fediuk.
Det ble foreslått endringer av enkelte tolkninger, og disse ble godtatt av
Fediuk. Utkast til beskrivelse av de devonske bergartene innen kartbladet er
(1973) levert av statsgeolog Stanislaw Siedlecki og er innarbeidet i beskri
velsen. I 1975 leverte geofysiker Atle Sindre sin beskrivelse av de geofysiske
undersøkelsene han hadde utført innen kartbladet.
Innledning
ARBEIDETS ORGANISASJON
Våren og sommeren 1969 var F. Fediuk engasjert som medarbeider ved
Norges geologiske undersøkelse for å studere geologien på Smøla og de tilstø
tende øyene. Den geologiske kartleggingen ble utført på luftfotografier i må
lestokk 1:38 000. Det ble utført en fullstendig undersøkelse av selve Smøla,
d.v.s. Fast-Smøla, som dekker et område på 213,9 km2 . Av de tilstøtende
øyene, skjær og holmer ble bare et mindre antall kartlagt, omtrent en fjerde
del, 15 km2 (av hvilke 4,8 km? faller på øya Gjøen og 4,1 km2 på Rossvolløy).
Øygruppa sydøst for Smøla, der Edøy og Kuliøy er de største og består
av devonske avsetninger, ble undersøkt av A. og S. Siedlecki. Fediuk samar
beidet bare med dem om undersøkelsen av grensen mellom Devon og pre
devon. Samtidig med den geologiske kartleggingen foregikk det også en geo
fysisk undersøkelse. Denne ble utført av A. Sindre (NGU) som Fediuk også
samarbeidet med. H. N. A. Priem fra Amsterdam har tatt en del prøver for
radiometrisk aldersdatering. Arbeidet ble utført som et del-prosjekt under et
større prosjekt ledet av daværende statsgeolog Helge Askvik. Direkte ansvarlig
var daværende direktør H. Carstens (NGU) som også introduserte Fediuk til
området. Nærværende arbeid må sees som en fortsettelse av tidligere under
søkelser i området utført av J. Schetelig (1913), H. Reusch (1914), O. Holte
dahl (1914, 1918), C. W. Carstens (1924) og T. Strand (1932).
Det nye kartet baserer seg på 290 observasjonspunkter. Disse hovedpunk
tene ble økt med enda 25 punkter med henblikk på en spesiell undersøkelse
SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART
3
Fig. 1. Parti fra «Flatsmøla» som viser strandflaten.
View of «Flatsmøla» demonstrating the strandflat.
av norittbergartene. En typesamling av bergartsprøver fra området, i standard
størrelse 9X12 cm, finnes ved Norges geologiske undersøkelse, Trondheim.
På basis av feltstudiene ble det foretatt laboratorieundersøkelser. Disse ble
for en del utført ved Norges geologiske undersøkelse, Trondheim. Det meste
av laboratoriearbeidet ble imidlertid gjort i laboratoriet til Det vitenskapelige
fakultet ved Karl's universitet i Prag. I tillegg til mikroskopiske undersøkel
ser ble det lagt spesiell vekt på bergartskjemisk undersøkelse. For dette for
mål ble det utført 42 silikatanalyser av bergartene (se tabell 1). Av andre
metoder nevnes røntgendifraktometri (differensialtermiske analyser og rønt
genspektrometri, gammaspektrometri og elektronmikrosondestudier og modal
analyser (med punktteller). Resultatene av laboratorieundersøkelsene er enda
ikke blitt nærmere bearbeidet, slik at den foreliggende beskrivelse bare må
sees som en foreløpig rapport.
Under sitt feltarbeid fant Fediuk alltid en gejstfri imøtekommenhet hos en
rekke innbyggere på Smøla, og sier seiv at dette gjorde hans opphold til et
uforglemmelig minne for livet.
LANDSKAPSFORMENE
Geomorfologisk tilhører Smøla den såkalte strandflaten i Norge (Reusch
1894) (Fig. 1). Nerdvikberget (585258)* i den sørøstre del av Smøla er 63
m høyt og er det høyeste punktet på øya. Rossvollberget (456204) på Ross
volløy (ved sydenden av Smøla) går opp i en høyde av 56 m. Det høyeste
punktet innen hele øygruppa er 70 m.o.h. og fins på Kuliøy (527183).
* UTM-koordinater.
4
Gjennomsnittshøyden på Smøla er under 15 m, men til tross for øyas meget
flate karakter, kan en skille mellom to geomorfologiske hovedområder: Det
største området viser bare et svakt markert relieff og hyppig forekommende
myrstrekninger, og et mindre område viser et relieff som er litt mer markert.
Disse geomorfologiske forskjeller, som kan sees allerede av kartet, skyldes
hovedsakelig forholdene i den underliggende berggrunnen. I det vestre områ
det der terrenget er tydelig utmodulert, består berggrunnen av lagdelte norit
tiske og hyperittiske bergarter, i den flatere delen i øst består berggrunnen
hovedsakelig av kvartsdioritter og gneiser.
Geologisk oversikt
Geologien innen Smøla-området kan inndeles i følgende geologiske grupper:
A. Gneiskomplekset (Prekambrisk?)
gneiser og migmatitt.
B. Plutonske bergarter (Kaledonske)
1. Gangbergarter. a) sure, b) intermediære og basiske.
2. Dypbergarter. a) Granittoide bergarter vekslende fra granitt til dio
ritt. b) Gabbrobergarter (gabbrorer, jotunitter, noritter, hyperitter anortositt og ultramafitt).
C. Eldre suprakustalserie (Ordovisisk)
sedimenter og vulkanitter.
D. Yngre sedimentserie (Devonsk)
E. Løsavsetninger (Kvartær)
Bergartsbeskrivelse
A. GNEISKOMPLEKSET (PREKAMBRISK?)
Kompleksets alder er usikker, men ved å sette det inn i en større regional
sammenheng kan en anta en prekambrisk alder. Radiometriske aldersbestem
melser av bergartsprøver fra dette komplekset er i gang. Noen av disse ble
påbegynt etter at dette var ferdig skrevet og vil, når de er avsluttet, kunne
kaste mer lys over dette problemet. Når det gjelder bergartene i kartbladets
sydøstlige hjørne, er alderen enda mer usikker, idet det også er mulig å tolke
dem som omdannede (metamorfe) vulkanitter fra kambrosilurtida.
Gneiskomplekset består av metamorfe bergarter som hornblende og horn
blende-biotitt-gneiser, amjibolitter, biotittgneiser og migmatitter på selve
Smøla og av kvartsdiorittiske gneiser og amjibolitter i kartbladets sørøstre
hjørne.
Den kvartsdiorittiske gneisen og amfibolitten i sørøst tilhører en flere mil
lang sone av en massiv, middelskornet kvartsdiorittisk gneis, noen steder med
hornblende, men for det meste med biotitt og med varierende mengder epi
dot og titanitt. Sonen fortsetter mot Agdenes i nordost hvor den er beskrevet
5
Fig. 2. Hornblende-biotittgneis fra Nyheim på Litlenesset, Nord-Smøla. Skala under i mm.
Amphibole-biotite gneiss from Nyheim at Litlenesset Peninsula, Northern Smøla. Scale
in mm.
som hornblenderik gneis, muligens av sedimentær opprinnelse (Ramberg
1973), mens andre antar en vulkansk opprinnelse (H. Askvik pers. medd.
1974). Amfibolitten viser en tydelig planstruktur med et fall på 40° mot
NNW.
Hornblende- til hornblendebiotittgneiser (Fig. 2) er mineralogisk sett
praktisk talt identisk med de plutonske kvartsførende hornblendediorittene av
antatt kaledonsk alder (se side 8-9). I noen tilfeller er det bare mulig å
trekke grensen mellom disse to bergartstyper skjønnsmessig. Som et feltkrite
rium ble brukt strukturen: Bergarter som viste vel målbar foliasjon ble reg
net til gneisene, mens bergarter med massiv struktur ble regnet til kvartsfø
rende hornblendediorittene. Dette henger sammen med bergartenes dannelse,
men tolkningen av disse problemer ligger utenfor rammen av denne beskrivel
sen. Det må imidlertid fastslåes at den kjemiske sammensetning av disse
bergartene har tydelig eruptiv karakter. Det er derfor nødvendig å sette
forstavelsen ortho- til betegnelsen gneis. Skifrigheten er meget tydelig i noen
områder, og enkelte steder gir den opphav til en bandet struktur. Den gene
relle strøkretning er N-S. Biotittgneisene danner bare underordnete lag i
bergartene på Smøla. Mektigheten går opp i 10-20 m. De opptrer spesielt i
den nordlige del av øya, og gir en mer markert karakter i den geologiske
struktur som ellers er temmelig ensformig. Ved hjelp av gneislagene kan altså
den tektoniske stil i området følges. Mengden av kvarts i biotittgneisene er
større enn i den foregående type av gneiser, plagioklasen er surere og kalifelt
spat opptrer hyppig. Migmatitter danner et belte som stryker N-S og er 2-3
6
i.
i
'lllllllllllllllllllllMlllllllllllllllll
Fig. 3. Breksje i biotittgneis vest for Bukta ved Setran, Nord-Smøla.
Breccia in biotite gneiss west of Bukta near Setran, Northern Smola.
km bredt ved Jøstølen (445260). Nordover blir dette beltet smalere og kiler
ut ved Gammeldamvatnet (445325). Sammen med migmatittene opptrer gra
nittoide bergarter.
Av mørke mineraler inneholder migmatittene for størstedelen bare biotitt,
hvis mengde går opp i 10%. Fordelingen innen en prøve er temmelig inhomo
gen. Migmatittene er sammensatt av intenst og irregulært foldete mørkere og
lysere striper, og foliasjonen er ofte ekstremt bøyet. Vekslende mengder av
kalifeltspat (mikroklin) i tillegg til plagioklas (oligoklas), er alltid tilstede. I
migmatittene danner mørke finkornige bergarter inneslutninger som ofte er
plastisk deformert.
Et karakteristisk trekk ved bergartene på Smøla er breksjene. Allerede
tidlig ble det pekt på dette (Schetelig 1913). Breksjene opptrer i forskjellige
bergartstyper, særlig i de kvartsførende hornblendediorittene, biotitt-horn
blendegneisene og migmatittene, men også i gangbergartene (Fig. 3). Blot
ning av en slik breksje kan studeres i veiskjæringen syd for Hopen
(510373). Like gode blotninger finnes også mange andre steder på øya. De
innesluttede bergartsfragmentene er vanligvis mørkere enn hovedbergarten.
Med hensyn til kornstørrelsen varierer fragmentene betydelig, fra meget fin
kornige og tette (afanittiske) varieteter som kan være basiske til interme
diære vulkanitter, til middelskornige typer som ligner gabbro. Både mengden
og formen på fragmentene varierer. Noen steder er formen isometrisk og
skarpkantet (angulær), andre steder er fragmentene meget strukne og ordnet
i parallelle striper. Dette opptrer særlig når den innesluttede bergart også har
en planstruktur. Slike strukne og orienterte fragmenter opptrer i biotitt-mig-
7
matkter og biotitthornblendegneiser. På noen lokaliteter opptrer det knapt
et fragment pr. m 2, mens volumet av fraamenter andre steder kan dominere
over den sementerende mellommassen.
B. PLUTONSKE BERGARTER
Denne gruppen inneholder betydelig variasjon i bergartstyper, fra sure til
ultrabasiske. Forholdet melom de enkelte typene er komplisert; og deres
grense og alder er ikke sikkert klarlagt, men en kaledonsk alder ble tidlig
antatt (Carstens 1924). Nyere undersøkelser fra andre områder i Norge anty
der imidlertid en prekambrisk alder for jotunittene og anortosittene.
1. Gangbergarter
a) Sure bergarter
Disse er aplitter til pegmatttter, på noen steder toglimmer gang-granitter.
De forekommer bare på den nordlige del av Smøla, særlig i området omkring
Råket (415331) og Dyrnes (435340); fra dette området og østover avtar
de gradvis i mengde, mens de avtar hurtig sydover. Tykkelsen varierer sterkt,
oftest mellom 2 og 5 m. Lengden av gangene varierer også meget, fra noen
meter til 2 km. Den lengste gangen består av en lys to-glimmer-granitt;
pegmatittene danner av og til linser. Av feltspatene dominerer mikroklin, som
viser en relativt høy grad av triklinisitet; granat opptrer hyppig som vanlig
aksessorium, med tydelig overvekt på spessartinkomponenten.
b) Intermediære og basiske bergarter
Disse er mer hyppig enn gangene i den foregående gruppe, men opptrer
innenfor det samme området. De har sin største utbredelse i den vestlige del
av Smøla, særlig i den sydlige del av det gabbro-(noritt-hyperitt)-legemet som
opptrer her. De ovennevnte bergartene opptrer ikke bare sammen med no
ritt-hyperitter, men er også knyttet til andre typer av abyssiske plutonitter,
metamorfe bergarter kalksteiner nær Skjølberg (498248) og ordovisiske vul
kanitter ved Vikan (598283). Sett ut fra deres beliggenhet danner de to
systemer, et eldre som strekker seg vestnordvest - østsydøst, og et yngre som
strekker seg vestsydvest - østnordøst. Deres opptreden varierer sterkt. De
viser varieteter med fargetall som ikke overskrider 25, men det er ikke
ualminnelig å treffe tilfeller hvor mengdene av lyse og mørke bestanddeler er
omtrent like; noen ganger er til og med de mørke bestanddelene i overvekt.
Kornstørrelse og tekstur varierer også (afyrisk tekstur er mere hyppig enn
porfyrisk. I de mer basiske typer opptrer en ofittlignende tekstur). Gange
nes gjennomsnittlige tykkelse er tydelig mindre enn de sure gangenes, seiv om
det også her finnes mektigheter som overstiger 10 m. I mange tilfeller går
mektigheten ikke opp i mer enn noen cm I den sydvestlige del av øya
8
?
Fig. 4. Kvartsførende hornblendedioritt fra Toppmyra, Midt-Smøla.
Quartz-bearing hornblende diorite from central part of Smøla.
opptrer det sammensatte ganger. I disse er ofte en eldre, breksjelignende type
«druknet» i en senere lysere injeksjon. Den fremherskende strøkretning for
gangene (VSV-ØNØ) svarer til lagningen i de norittiske bergartene, men
fallet er i motsatt retning. Petrografisk kan disse bergartene oftest karakterise
res som mikroåioritter, dioritt-porfyritier og diabasporfyritter, eller noen gan
ger spessartitter.
2. Dypbergarter
a) Granitter, granodioritter og kvartsførende hornblendedioritter
Granittene (og granodiorittene) som opptrer innen kartområdet er av to
typer. Den ene typen er assosiert med kvartførende hornblendedioritter (fig.
4). Antagelig representerer de en sekundær alkalisert facies; de som svarer til
den typen som på det geologiske kartet er avmerket som rødlige (alkali)granitter. De inneholder plagioklas, kalifeltspat og kvarts, ofte i et tilnær
met forhold 1:1:1. Plagioklasen er her albitt, kvalifeltspaten er mikroklin. Et
karakteristisk trekk for bergarten er et epidotinnhold på fra 1 til 5%. Biotit
tene er vanligvis klorittisert; muskovitt opptrer også. Den andre typen av
granittiske bergarter som opptrer her er, sammenlignet med den foregående,
tydelig mer granulær, ofte til og med porfyrisk (hva som aldri er tilfelle i
den første typen); fargen er grålig-hvit eller, for det meste, lys rosa (fig. 5).
Det største legemet av denne bergarten danner Kvaløya (405345) nordvest
for Smøla, andre legemer av denne bergarten opptrer i et belte som løper
9
Fig. 5. Granodioritt fra Kvaløya nordvest for Smøla.
Granodiorite from Kvaløya island northwest of Smøla.
parallelt med den østsydøstlige grensen av det noritthyperittlegemet som finnes
på vestre Smøla, særlig rundt Jøstølen (445260). Plagioklasen i denne typen
er vanligvis sonarbygget (oligoklas - andesin i kjernen, sur oligoklas i randso
nen); mikroklinen er sterkt perthittisk, i tillegg til et dominerende innhold av
biotitt er også muskovitt vanligvis tilstede. I blotningene langs veien øst for
Hjellberg kan en se en gradvis overgang mellom denne bergarten og en
biotittmigmatitl.
De kvartsførende hornblendediorittene må sies å være de mest utbredte
bergartstyper på Smøla. De er utviklet særlig i den sentrale delen av øya og i
den østlige del. Blant dem dominerer en ensformig granulær type: Den er
fin - til middelskornet, og det er to til tre ganger så meget hornblende som
biotitt i bergarten. Mengden av kvarts går vanligvis opp til 10-20%. Plagio
klasen er tydelig sonarbygget, og svarer i gjennomsnitt til andesin. Fargetal
let varierer vanligvis rundt 30.
b) Gabbroide bergarter
Bergarter av denne typen opptrer her som tre enheter. Den største av dem
er det gabbro (dvs. hyperitt) legemet som opptrer i den vestlige delen av
Smøla, og som opptar et område på omtrent 30 km2 . En ukjent men sann
synligvis anselig del av dette legemet er skjult under sjøens overflate. Bergar
ten er vanligvis middelskornet, ikke porfyrisk, ofte med tydelig mineralorien
tering. Det dominerende mineral er en svakt sonarbygget plagioklas med en
10
kjerne som tilsvarer sur labrador, og med en randsone som består av inter
mediær andesin; dette mineral utgjør vanligvis mer enn halvparten av bergar
tenes totale volum. Kvarts er noen ganger til stede som aksessorisk mineral, i
mengder rundt 1%. Det opptrer varierende mengder av kalifeltspat som spor
i bergarten. Av mørke mineraler er både klinopyroksen og orthopyroksen rep
resentert i varierende mengder, den totale mengde er omtrent 30-35%. Gjen
nomsnittsmengden av biotitt er omkring 5%. Pyroksenen er noen ganger se
kundært amfibolittisert. I den nordvestre utløper av dette legemet, ved Miløya
(385318) og tilstøtende øyer, har man også funnet olivin i bergarten. Mange
steder i dette legemet ser en fenomener som er karakteristiske for såkalte
lagdelte intrusjoner. Det er enten en lagdeling eller laminering av bergarten
som opptrer hyppig, eller en faselagdeling som er mindre vanlig. En kjemisk
undersøkelse (Tabell 1) har slått fast at det også forekommer andre trekk
som er typiske for lagdelte intruksjoner, nemlig den regulære variasjon av
kjemien i bergarten i legemets lengderetning. Planstrukturene i bergarten viser
VNV-ØSØ strøk og et fall mot nord-nordvest. Noen av lagningens strukturer
antyder at legemet ligger i en invertert stilling. Laboratorieundersøkelser av
variasjonene i kjemiske og fysiske (omfatter også mikroskopiske undersøkel
ser) egenskaper i bergarten innen dete legemet er fullstendig i overensstem
melse med feltobservasjonene (noen av bergartenes egenskaper er vist i dia
grammet, Fig. 6). Dersom en antar at de virkelige overliggende lag til dette
legemet ligger i syd, så har variasjonene i bergartenes egenskaper visse trekk
til felles med de best kjente forekimster av lagdelte intrusjoner. For eksem
pel øker SiCK-innholdet og bergartens egenvekt avtar dermed nedenfra og
oppover, dvs. fra NNV mot SSØ, og noen av de tunge mineralene forsvinner
således nedenfra og oppover (olivin) o.s.v.
På den annen side mangler her vesentlige trekk som er kjent fra f.eks.
Skærgård-instrusjonen på Grønland (Wager & Deeer 1938), særlig stignin
gen i jerninnhold, som i hele bredden av profilet på Smøla bare oppviser en
lav variasjon. Imidlertid er variasjonene i alkaliinnholdet (særlig K2O) mar
kert her. Det øker sydover, kompensert av en gradvis avtagning
CaO
innholdet i samme retning (Fig. 6). Dette svarer til en markert økning i
intensiteten av gamma-radioaktiviteten i bergarten i retning oppover. Det
kommer til uttrykk enten ved thorium-innholdet (Fig. 6), eller U(Ra)-inn
holdet, eller den totale radioaktiviteten Q. Den tidligere nevnte amfibolittise
ring av bergartene har funnet sted i forskjellige soner seiv innen legemet, men
som et massefenomen har det angrepet spesielt grensene.
Den neste enhet med gabbrobergarter opptrer i den sydlige del av området
ved Edøy (533234) (på Fastsmøla) og Rangnes (495226) og på den tilstø
tende Rossvolløy (516213). Av de trekk som karakteriserer denne gabbroen
heten og skiller den fra den foregående skal vi peke på følgende: Den er mer
intenst og mer utbredt amfibolittisert, det opptrer porfyriske varianter, og
det opptrer jotunitt-iacies og inneholder kalifeltspat i betraktelig mengde (Fig.
6). I den østre del av enheten ved veien fra Edøy (495226) til Leirvik
(560239) opptrer det ultramafiske bergarter (omvandlet hornblendepyroksen
11
1
—o
2
o— Si0 2
3
U
—a-—a—K 2 o
5 km
—o- -a—CaO
i -
t\
o-*
«- \
A
/
V
f\
8-
2-
d
ju
«
//
/
\
/\
\/ \
i
i
12
—*
--Th
i
3
i
4
—*
i
skm
a—Density
Fig. 6. Variasjonsdiagrammer som viser forandringen av noen egenskaper i de bergarter
som utgjør gabbrolegemet ved den vestlige grensen av Smøla i lengdeprofil langs en linje
Hjellberg-Brattberg, fra den tektoniske basisbergart (= 0 m) til den tektonisk over
liggende bergartsserie.
Variation diagrams illustrating the changcs in some properties of the rocks composing the
norite-hyperite body at the western margin of the Smøla island in the longitudinal section
along the line Hjellberg-Brattvær, from the tectonic hedrock (= 0 m) to the tectonic
overburden.
peridotitt, flogopittførende, dvs. ultrabasitt). Ikke alle småøyene i Høgøy
svaet (555210) er blitt besøkt, men de består sannsynligvis også av oven
nevnte gabbrotype.
Det tredje området hvor gabbro og beslektede bergarter utgjør et større
antall små legemer er nordre del av Smøla, dvs. mellom Hopen (510373),
Måbergtua (500390) og Grundvågen (475345). Noen av disse legemene har
karakter av større blokker og av noritter som er blitt tektonisk knadd i det
12
omgivende kompleks av kvartsførende hornblendedioritter og biotitt-horn
blendegneiser. Den største delen av bergartene i dette området har karakter
av en hornblendegabbro med pyroksen; det finnes også olivinførende typer.
Toppen av Måbergtua er bygget opp av anortositt. Den arealmessige utstrek
ning av denne forekomsten er noen titall m 2; den representerer den eneste
lokalitet av denne slags bergart unntagen noen små lag eller linser på forskjel
lige steder inne i gabbrobergartene. Anortositten er middelskornet, hvitgrå
med noen få grønne flekker som skyldes epidot og kloritt. Små legemer av
ultrabasisk bergart, nemlig hornblenditt, opptrer også i dette området.
C. ELDRE SUPRAKRUSTALSERIE (ORDOVISISK)
Den ordovisiske alder på bergartene i denne serien ble p.g.a. fossilfunnene
tidlig fastslått (O. Holtedahl 1914) og er senere blitt bekreftet (Strand
1932). Kautsky (1949) slutter seg også til denne oppfatningen, men i mot
setning til Strand mener han man må anta en middel-ordovisisk og ikke en
under-ordovisisk alder. Nyere undersøkelser har frembragt flere funn av fos
siler. I alle disse funn dominerer gastropodene. Fordi det på Smøla opptrer
både krystallinske bergarter og umetamorfe bergarter med bestembare fossi
ler, ble dette området litt av et nøkkelområde i de norske kaledonidene. I
den ordovisiske serie opptrer spesielt følgende petrografiske typer: kalkstei
ner, agglomerater, konglomerater, basiske til intermediære vulkanitter og sure
vulkanitter. Nærværende undersøkelse har vist at den nevnte serie ikke bare
opptrer i en stripe mellom Skjølberg (498248) og Leirvik (560239) slik som
det tidligere var antatt, men også fortsetter videre nordover fra Leirvik og
strekker seg omtrent 10 km langs kysten og videre på de nærliggende øyer
(og inneholder isolerte lag av kalkstein). Seriens vulkanske ledd kan også
følges i den motsatte retning, d.v.s. sørover fra Edøy (533234) og sydvest
over mot Rossvolløy (516213). Bergarter som tilhører denne serien er også
funnet 8 km lenger sydvestover, i øygruppen omkring Jåøya (433174) og
Rotvær (427540). Morfologiske studier av flyfotografier fra noen småøyer
som ligger enda lenger sydvestover antyder at serien kan fortsette enda lenger
i den retning. Opptreden av slike bergarter er til i dag altså kjent i et buet
belte over en strekning på 30 km lengde. Seriens intense foldning (Carstens
1924) gjør at man ikke kan bygge opp en sikker stratigrafi, men flere ting
tyder på at det såkalte agglomerat kan være den yngste del i serien. Agglome
rat/konglomeratet er for det meste en grovklastisk bergart. Fragmentene som
for det meste er kantede, men på sine steder også betydelig kantslitt, består
for det meste av sure vulkanitter (ofte felsittisk rhyolitt). Boller av blåkvarts
er noen ganger også funnet blant dem. I området nord for Leirvik (Algar
heim (570240)) utvider denne bergartstripen seg betydelig og går opp i en
bredde på 350 m; dersom man antar en monoklinalfoldet serie så tilsvarer
dette en sann mektighet på omtrent 100 m.
Kalksteinens kjemiske sammensetning ble undersøkt på 4 steder ved hjelp
av DTA-metoden. Resultatene viste at bergarten er en relativt ren kalkstein,
SMØLA, BESKRIVFLSE TIL DET
KART
13
iifiifiiiiiimimTiiiiiiii
Fig. 7. Lys vulkansk bergart, meta-rhyodacitt vest for veikrysset ved Hindåbrua, Sør-Smøla.
Meta-rhyodacite west of road junction at Hinda bridge, Southern Smøla.
noen ganger med underordnete mengder (under 10%) av dolomitt. I noen
tilfeller er fossilene silifisert. Kalksteinen er ved kontakten mot de plutonske
bergarter forvandlet til kalksilikat-hornfeiser og skarn.
De vulkanske bergartene særpreges av en hyppig veksling av produkter av
en sur og en basisk til intermediær vulkanisme. Totalt er overvekten på de
mørke vulkanittene tydelig og kan anslåes til omtrent forholdet 4-5: 1. De
primære strukturene er ikke bevart i en slik grad som en skulle vente hvis en
dømmer etter den relativt gode oppbevaring av fossilene i de tilstøtende
kalksteiner. Bare på et sted er det blitt funnet vel oppbevarte amygdaloid
strukturer (i en veiskjæring i stigningen vest for Skjølberg (498248). Det er
ikke funnet putestrukturer noen sted. De utførte kjemiske analysene støtter
en tidligere antakelse (Carstens 1924) om at den kjemiske sammensetningen
av de mørke vulkanittene på Smøla er gjennomgående mer sur enn basalter
og mer er av andesittbasaltisk eller andesittisk karakter. De sure vulkanittene
viser derimot tendens mot rhyodasitt (Fig. 7).
Andesittbasaltene til andesittene er for det meste meget finkornige bergar
ter med ensartet granulær struktur, men porfyrittiske varieteter som fører
fenokrystaller både av plagioklas og mørke mineraler er ikke sjelden blant
dem. Fargen på disse bergartene er for det meste mørk grønn på grunn av
innholdet av hovedmineralet som er grønn, vanlig hornblende. Underordnete
mengder av epidot opptrer, mens det er sparsomt med kloritt. Pyroksener
forekommer praktisk talt ikke, men noen former viser at de tidligere har
vært til stede. Bergarter med tuffkarakter opptrer hovedsakelig ved østkys-
14
ten av Vikanområdet (600285). De sure vulkanittene er bare for en mindre
del felsittiske, men ganske store feltspatkrystaller, 2-3 mm, gir bergarten et
klart granulært utseende. Disse varieteter ligner makroskopisk på alkali-gra
nitter med bortimot rødlig farge (se nedenfor), men under mikroskopet er
forskjellen tydelig. Med hensyn til mineralsammensetningen er forholdet
mellom kalifeltspat og plagioklas sterkt varierende.
D. YNGRE SEDIMENTSERIE (DEVONSK)
l. Utbredelse
Sedimentære bergarter av devonsk alder forekommcr på de små øyene
Edøy (580195), Kuli (530190), Havreøy (575215), Lauvøy (605235), Ar
nøy (490168) Glasøy (605243), Orta (600242), og på mindre holmer og
skjær nær kartbladetes sydøst-hjørne og sydkant. Øyrekken danner et forre
vet belte av devonblotninger som strekker seg sor og sørøst for Smola, paral
lelt med områdets tektoniske hovedretning. Devonbeltets største bredde in
nenfor kartbladet er ca. 4 km. Største lengde fra Glasøya (605243) til
Solværøy (420144) er ca. 22 km i rett linje. Utenfor kartbladet kan devon
blotningene på Ingripene betraktes som en fortsettelse mot sørvest av det
samme belte. I nordøstlig retning forekommer den devonske (downtonske)
Hitraformasjonen på Hitra (Siedlecka & Siedlecki 1972).
2. Struktur
Blotningene av devonske bergarter tilhører en nordvestlig skjenkel av en
relativ smal og avlang, asymmetrisk synklinal. Synklinalens akseplan stryker
mot nordost og faller steilt mot nordvest. Kontaktplanet med underlaget på
nordvestsiden av synklinalen er av sedimentær opprinnelse, men er som regel
tektonisk invertert. De underste devonske lagene (f.eks. på nordsiden av
Glasøya (609243), Orta (600243) og Skåholmen (500170)) faller bratt
mot nordvest, dvs. inn under de eldre metamorfe eller intrusive bergartene.
Yngre devonske lag kan stå nesten loddrett eller f. eks. på sørsiden av Edøy
(580195) falle normalt mot sørøst.
Den sørlige skjenkelen av devon-synklinalen er ukjent og skjult under sjøen
i Trondheimsleia (580160) som er utviklet langs en tektonisk bruddlinje (for
kastning, oppskyvning, eller et system av tektoniske dislokasjoner) som ikke er
avmerket på kartet og som begrenser devon-synklinalen mot sørøst.
Flere forkastninger deler devonsynklinalen i mindre blokker. Forkastnings
retningene er hovedsakelig nordøst-sydvest/nordvest-sydøst, mens forkastnin
gen mellom Orta (600243) og Lauvøya (605234) er ca. øst-vest og på
nordsiden av Edøy nesten nord-syd. Sannsynligvis er nordvest-sydøst-forkast
ningene yngre enn de fleste av de tektoniske strukturene med retning NØ
SV.
15
i. Litologi og litostratigraji
Grov- til finkornige konglomerater, polymikte til oligomikte med sandig
matriks, dominerer (Fig. 8). Lag av sandstein (gråvakke, arkcse) er som
regel underordnete. Sandsteinene har som oftest kalkig sement. Leirsteins
(slamsteins)-inneslutninger forekommer sjeldent. Tynne kalkige lag og kalk
konkresjoner er bare observert unntaksvis.
Hele devonserien ved Smøla har en anslått mektighet på 3740 m (Peacock
1965). Serien blir her definert som en formell litostratigrafisk enhet: Smøla
gruppen. Den deles i to formasjoner: a) den eldre Kuliøyformasjonen (ca.
1030 m), og b) den yngre Edøyformasjonen (ca. 2710 m). Grensen mellom
de to formasjonene er ikke skarp, de går trolig gradvis over i hverandre, men
grensen er dekket av sjøen. Den antas å gå langs Kulisvaet (560190) på
nordsiden av Edøy (580195). Edøyformasjonen inndcles dessuten i tre ufor
mele ledd (nedre, midtre og øvre ledd). Formasjonens litologi, basert på Pea(1965) beskrivelser (og supplert med egne feltobservasjoner), kan
beskrives på følgende måte:
a) Kuliøyformasjonen begynner med et grovt basalkonglomerat, der store
(ofte over 1 m, og i enkelte tilfeller opptil 3 m i diameter), avrundete eller
kantede (angulære) blokker ligger mer eller mindre «in situ» på underlagets
ujevne overflate. Finere, sandig og konglomeratisk sediment fyller rommet
mellom blokkene. Diorittblokker og -boller dominerer. Basalkonglomeratet
går over i mindre grovkornet, og nesten monomikt diorittkonglomerat med
linser eler lommer fylt med rosa og hvite granittboller. Enkelte underordnete
sandsteins- (gråvakke-) lag forekommer i formasjonen. Leirskiferinneslutninger
er sjeldne. Enkelte steder (f. eks. på Lille Havreøy (570214) opptrer kalk
konkresjoner i slamstein, samt noen få tynne (1-1,5 cm) kalklag.
b) Edøyformasjonen: Nedre ledd (ca. 550 m) består av et mellom- til
grovkornet konglomerat med flere gråbrune sandsteins- (gråvakke-) lag. En
kelte steder kan sandstein være dominerende. Boller i konglomeratet består
for det meste av forvitret dioritt.
Midtre ledd (ca. 1850 m) domineres av grov- til finkornet polymikt kong
lomerat med boller av grønn gråvakke-sandstein, rødlig granitt, kvartsporfyr
og tuff, samt boller av forvitret dioritt. Sporadisk opptrer hvite kvarts- og
kvartsittboller, og flere gråbrune sandsteins- (gråvakke-) lag og linser.
Øvre ledd (ca. 310 m) domineres av middels til finkornet polymikt kong
lomerat, med underordnete linser av grovere materiale og med bare enkelte
gråbrune sandsteins- (gråvakke) lag. Konglomeratbollene består for det meste
av grågrønn, fin- til grovkornet gråvakkesandstein (pre-devonsk?) og av meta
morfe bergarter (skifer, gneis). Boller av rødlig granitt og porfyr, samt
boller av rødlig krystallinsk kalkstein og av hvit kvartsitt og kvarts er under
ordnete eller sjeldne.
Sammenliknet med Kuliøyformasjonen er Edøyformasjonens sedimenter
gjennomsnittlig mer finkornige. Sandsteins (gråvakke-) mellomlag forekom
mer hyppigere, og enkelte steder kan de dominere. Edøyformasjonens konglo-
16
Fig. 8. Polymikt usortert konglomerat med sandsteinsinnleiringer fra Edøyformasjonens
nedre ledd. Nordvestsiden av Edoyfjorden.
Polymict unsorted conglomerate with sandstone intercalations from loiver member of the
Edøy Formation, northwestem side of Edoyfjorden.
merater er rikere på boller av sandstein og metamorfe bergarter, mens boller
av dioritt dominerer i Kuliøyformasjonen.
Sett fra et sedimentologisk og palegeografisk synspunkt bærer Smølagrup
pens avsetninger i sin helhet tydelig preg av å være et molasse-sediment,
transportert av kraftige, men omskiftende, vannstrømmer og avsatt under
kontinentale fjellfot-forhold (piedmontavsetninger).
4. Geologisk alder
Det er hittil ikke funnet noen fossiler av stratigrafisk betydning i Smøla
gruppen. Peacock (1965) nevner funn av noen übestemte fragmenter (muli
gens eurypterider på sørsiden, av Lauvøya). Litologisk og paleogeografisk
kan Smølagruppen likevel sammenliknes og tilnærmelsesvis korreleres med
andre devonforekomster i ytre Trøndelag.
Det er mulig at sedimentene i Smølagruppen bør betraktes som yngre enn
Hitraformasjonen, siden denne (Hitraformasjonen) viser noe sterkere grad av
diagenese i sedimentene og en annen petrografisk sammensetning. I Hitrafor
masjonen er dessuten funnet fossiler som antyder downtonsk (eller ludlo
vian) alder. Smølagruppen kan trolig korreleres stratigrafisk, i alle fall del
vis, med undre til midtre devon. Lag av slik alder er kjent fra Storfosna,
Bjugn og fra de små øyene mellom Tri steinen og Åsenoy (Bjugn-formasjo
nen, Wolff 1973). Dette problem krever fremdeles videre undersøkelser.
17
E. LØSAVSETNINGER (KVARTÆR)
Leire forekommer meget sjelden, men myrer er hyppige og dekker spesielt i
den indre nordøstlige del av øya et område på mange kvadratkilometer i
nærheten av Frosta (515324). Myrene blir oppdyrket og representerer en god
dyrkningsjord. Andre kvartære sedimenter er terrassegrus og sand, som opp
trer i helt underordnete mengder på noen få steder og utgjør til sammen et
område på mindre enn 1 km2 . De opptrer bare på den østlige delen av øya, og
dette skyldes en isostatisk hevning i denne delen. Disse sand- og grusavsetnin
gene er tydelig av to typer: En eldre type som opptrer i høyde på omtrent 20
m.0.h., er markert polymikt og uten makroskopisk erkjennbare faunarester,
og en yngre som ligger 5-8 m.o.h. I den første er materialet grovere. I den
siste synes en sandig fraksjon ofte å dominere, og skjell opptrer hyppig.
Ordnet etter hyppighet opptrer her: Cyprina islandka, Lucina borealis, Vol
sella (modiola) modiolus, Gibbula sp. etc. Denne faunistiske samling er et
trekk som gjør at man kan skille disse sandforekomstene fra faunasamlinger
av recente sandforekomster som tilhører flomålet, og som for det meste fører
Vecten islandicus, Mya truncata, Mya arenaria, Cardium edule, Littorina litto
rea o.s.v. (Artene er bestemt av M. Willoch, Universitetet i Trondheim.)
Strukturgeologisk oversikt
Under kartleggingsarbeidet ble hovedvekten lagt på petrografiske studier, og de
tektoniske strukturene i de antatt prekambriske og i de ordovisiske og erup
tive bergartene ble bare underkastet en flyktig undersøkelse. Det er likevel
mulig å gi en oversikt over de strukturelle hovedtrekkene som en vil få et
inntrykk av ved å studere de geologiske profilene A-B og C-D.
Dersom en antar en prekambrisk alder for gneiskomplekset, kan en sammen
fatte hovedtrekkene i det mulige geologiske hendelsesforløp på følgende måte:
1. De prekambriske suprakrustalbergartene ble foldet og sterkt omvandlet,
trolig i prekambrisk tid. Foldene er av en type som kalles similære eller
skjærfolder og er vanligvis tette, det vil si med bein som danner en spiss
vinkel, og med akser som løper i retning nord-syd.
2. Så følger en periode med erosjon av landoverflaten til en nesten plan
flate (peneplanering) før det i ordovisisk tid setter inn med vulkanisme og
sedimentasjon. Det er ikke funnet lokaliteter der en har kunnet studere kon
taktforholdene mellom disse bergartene og gneisunderlaget. De ordovisiske
bergartene ble deretter deformert i åpne til tette folder omkring akser som
løper i en østvestlig til nordøst-sydvestlig retning. Lokalt kan disse aksene
være orientert i nord-syd retningen. En nærmere tolkning av disse akseorien
teringenes betydning må utstå til det er foretatt mer inngående studier av de
tektoniske strukturene i området. De ordovisiske bergartene på Smøla er
stort sett oppbevart i foldetrau (synklinaler).
3. Foldingen ble fulgt av omfattende instrusjoner av en kvartsførende
hornblendedioritt og lignende eruptive bergarter. De ordovisiske bergartene
2-NGU33O
AS TEKdOLOeiSKE 18STITUTT
f» w p i_ 5 o tr RK WS
18
Fig. 9. Porfyrisk gabbro fra Trettnes (polert flate), Sørøst-Smola.
Porphyritic gabbro from Trettnes (polished surface), Southeastem Smøla.
er kontaktomvandlet i soner omkring eruptivlegemene (Carstens 1924 b), og
de samme sedimentære og vulkanske bergartene finnes som inneslutninger
eller bruddstykker inne i dioritten. Mot nordvest ble også de foldete prekam
briske gneisene i underlaget innfanget av den inntrengende hornblendediorit
ten, og kontaktene mellom gneisene og dioritten er ofte uskarpe og over
gangsmessige. Der inntrengningen har skjedd med stor kraft, er både gneisene
og diorittene blitt brukket istykker (breksjert). Både foldingen av de ordovi
siske bergartene og inntrengningen av dioritten er av før-downtonsk alder,
Dioritten opptrer nemlig som boller og småstein i det basale devonske kong
lomeratet (Kuliøyformasjonen, side 15) både her og på Hitra (Siedlecka &
Siedlecki 1972).
4. De deformasjonskreftene som har omdannet de devonske sedimentene er
alerede beskrevet foran (side 14-15).
Bemerkninger om mineralene
Fra et mineralogisk synspunkt er skarnbergartene de mest interessante bergar
ter i området. De opptrer som linser nord for Skjølberg (504248). De inne
holder krystallinske aggregater av epidot med søyler av opptil 20 cm's lengde.
Granatene er spesielt interessante; allerede i felt kan en skille ut tre genera
sjoner som har forskjellig farge. De eldste granatene er nesten svarte. Denne
typen er ofte innesluttet i brun granat. Krystaller sammensatt av begge disse
to typene går opp i diametre på 5 cm. Krystallinske aggregater er ofte over-
19
grodd av små vel avgrcnsede krystallcr av rød granat, som er gjennomskinnelig
på kantene. Alle tre typene er blitt analysert kjemisk. I de første to typene
dominerer andradittkomponenten tvers igjennom. I den røde variteten opp
trer både andraditt og grossularkomponenten i omtrent like mengder.
På veggene i enkelte sprekker opptrer det zeolitter. De kan finnes i alle
typer av bergarter uten hensyn til litologisk karakter, dvs. i gabbrobergarter,
kvartsdioritter, granitter og gneiser og ordovisiske vulkanitter, mens de forgje
ves ble ettersøkt i de devonske sedimentene. Med hensyn til de før-devonske
bergartene kan det fastslåes at zeolittene kan finnes praktisk talt over alt, seiv
om de opptrer i varierende mengde, Fra dette synspunkt er den mest slående
lokaliteten en blotning i veiskjæringen øst for Edøy i retning mot Leirvik
(dokumentasjonspunkt nr. 90) (546235). På denne lokaliteten ble det fun
net euhedrale krystaller opptil 3 cm's størrelse av analcim. En annen zeolittlo
kalitet er veiskjæringen syd for Hopen nær veikrysset (510-373). Videre
undersøkelser vil vise om det finnes andre zeolitter i tillegg til den påviste
analcim og laumontitt. I mellomtiden kan det bare fastslåes at analcim opp
trer i den sydlige del av øya, mens laumontitt finnes over alt.
Mineralske råstoffer
Fra et økonomisk synspunkt er magnetitt og kopperkis i sammenheng med
skarnbergarter de mest interessante på øya. I tillegg til disse forekomstene
nord og vest for Skjølberg (504248) der det har vært gruver i gammel tid, opp
trer dessuten kopperkis og magnetitt på nordsiden av Leirvikvågen (534238),
der det også er påvist molybdenglans. Magnetitt og kopperkis er også kjent
fra den sentrale del av Smøla vest for Halsvatnet (464311), og fra den vesle
øya Brettingen (599328) ved østkysten av Smøla. Mindre indikasjoner finnes
også andre steder. Rapporter om malmforekomster på Smøla finnes i Bergar
kivet ved Norges geologiske undersøkelse.
Det finnes også konsentrasjoner som er nær knyttet til vulkanittene på
øya. En forekomst i den sydøstlige delen av Smøla syd for Torshaugen (524/
267) må være av denne typen.
Bygningsstein blir brudt i betydelige mengder særlig i øygruppen rundt
Veidholmen nord for kartbladgrensen ved Ranværet (495420).
Kalksteinene på Smøla er relativt rene i håndstykke, men vanligvis übru
kelige på grunn av heterogene tilblandinger, innleiringer av vulkanitter, gang
injeksjoner eller silifisering. De oppmuntrer derfor ikke til økonomisk utnyt
ting. Innholdet av interessante fossiler gjør dessuten at de bør bevares.
Pegmatittene er heller ikke lovende, hverken med hensyn til innhold av
feltspat eller andre pegmittkomponenter.
20
Summary
The lithologies of the map area have been divided into the following main
divisions, from bottom to top:
A gneiss complex of probable Precambrian age
An Ordovician supracrustal sequence.
An igneous rock complex (Caledonian).
A Devonian sedimentary sequence.
Superficial Quaternary deposits.
The geniss complex
The precise age of this complex is uncertain, although based on regional
comparisons a Precambrian age may be assumed. The gneiss complex compri
ses amphibole gneisses, amphibole-bitite gneisses, amphibolites, biotite gneis
ses and migmatites. In the south-east corner of the map sheet, bands of
quartz-diorite gneiss and amphibolites are encountered.
The Ordovician supracrustal sequence
The Ordovician age of these rocks was recognised by Holtedahl (1914) and
confirmed by Strand (1932) and Kautsky (1949) on the basis of fossil finds,
mostly of gastropods. Lithologies include limestones, agglomerates and conglo
merates, and basic to intermediate and acidic volcanics; the ratio of basic and
intermediate to acid volcanics is between 4:1 and 5:1.
The igneous complex
This complex displays a considerable variation in petrographical types from
acidic to ultrabasic. Relationships between the individual rock-types are rat
her complicated: their age and genesis have not been completely determined,
but a Caledonian emplacement has been assumed since many of them intrude
and enclose Ordovician rock (Carstens 1924).
The acidic dyke rocks range from aplites to pegmatites, locally with two-mica
vein-pegmatites. Intermediate and basic dyke rocks range from norite and
hyperite to microdiorites, diorite porphyrites and spessartites.
The granites (and granodiorites) consist of two types: (1) those associated
with the quartz diorites and most likely representing a secondary alkalized
facies with aplagioclase-potash feldspar - quartz ratio of about 1:1:1. (2)
a more granular often porphyritic type with zoned plagioclase and a strongly
perthitic microeline; biotite is the dominant mica but muscovite is always
present.
Three main types of gabbroic rock are distinguished. The largest body
occupying an area of 30 km2 in western Smøla varies from norite to hype
rite. The dominant mineral (ca. 50%) os a weakly zoned plagioclase (Anso ±).
21
Quartz (obout 1%) and more rarely potash feldspar are present. Both clino
pyroxene and orthopyroxene are represented in varying amounts, totalling
about 30-35%. Biotite averages about 5% of the mode. Rock characteristics,
shown in Fig. 6, together with phenomena and field evidence indicate that this
is a layered intrusion.
The second gabbroic rock-type is characterized by an intense and wide
spread amphibolitization. Porphyritic varieties and jotunite types with a con
siderable amount og potash feldspar occur in parts of the area.
In the northern part of Smøla a number of small bodies represent the
third variety of gabbroic rocks. This is mostly a hornblende-pyroxene gabbro,
but some olivine-bearing types, anorthosite (at Måbergtua (503339) and
hornblendite are also present.
The Devonian sedimentary sequence
Devonian sediments form the islands in the south-eastern corner of the map
sheet, where they represent the northwesterly limb of a tight asymmetrical
syncline with an axial plane dipping steeply towards the northwest. The sedi
ments comprise conglomerates with subordinate graywacke-sandstone and arko
sic layers and thin limestones. Calcareous concretions are occasionally present.
The total thickness of this sequence is about 3740 m and the approximate age,
based on comparisons with the fossiliferous succession on nearby Hitra, is
considered to be Lower to Middle Devonian.
Superficial deposits
Geomorphologically, Smøla is a part of the Norwegian strandflat and has its
highest point only 63 m above sea level.
Post-Pleistocent peat bogs are characteristic features of Smøla and are
particularly extensive in the north-eastern part of the island. Subordinate
sand and gravel deposits are the only other Quaternary sediments.
Structural geology
In the present investigation only a cursory examination was made of the
tectonic structures occuring in the supposed Precambrian gneisses and in the
Ordovician supracrustals and Caledonian igneous rocks. Nevertheless it is
possible to outline the major structural development, some impression of
which may be gained from the geological profiles A-B and C-D.
An outline of the probable sequence of events, assuming a Precambrian
age for the gneiss complex is as follows: (1) The Precambrian supracrustal rocks were folded and strongly meta
morphosed, probably in Precambrian time. Folds are of similar or shear type
and are generally tight with approximate N-S axial trends.
(2) A period of peneplanattion preceded the Ordovician vulcanism and
22
sedimentation; contact relations with the basement gneisses are nowhere
seen. The Ordovician rocks were then deformed in open to tight folds about
axes which vary from E-W to NE-SW, locally N-S. The true significance of
this axial trend variation must await detailed structural studies. Preservation
of the Ordovician rocks on the island is largely within synclinical folds.
(3) This folding was followed by the extensive intrusion of quartz diorite
and related igneous rocks. Contact metamorphic aureoles were produced in
the Ordovician rocks (Carstens 1924) and these same sediments and volca
nics were taken up as inclusions or rafts within the diorite. Towards the
north-west the Precambrian-folded basement gneisses were also incorporated
in the invading quartz diorite, and gneiss/diorite contacts are often diffuse
and gradational. Forceful emplacement produced local brecciation in both the
gneisses and the diorite.
Both the folding of the Ordovician rocks and the intrusion of the quartz
diorite are of the pre-Downtonian age; the diorite occurs as boulders and
pebbles in the basal Devonian conglomerate (Kuliøy Formation, p. 15) both
here and on nearby Hitra (Siedlecka & Siedlecki 1972).
(4) Devonian sedimentation was followed by a folding along NE-SW
axes and by fauking mainly of NW-SE and NE-SW trends. The precise age
of this folding is not known.
LITTERATUR
Carstens, C. W. 1924: Der unterordovicische Vulkanismus auf Smølen. Vidensk. selsk. Skr.
1, Mat.-Naturvid. Rekke 19. 27 s.
Holtedahl, O. 1914: Fossiler fra Smølen. Norges geol. Unders. 5.
Holtedahl, O. 1918: Bidrag til Finnmarkens geologi. Norges geol. Unders. 84.
Holtedahl, O. 1944: On the Caledonides of Norway. Skr. Vid. Akad. Oslo. Mat.-Natur
vid. Kl. nr. 4. 31 s.
Holtedahl, O. 1960: Geology of Norway. Norges geol. Unders. 208. 540 s.
Kautsky, G., 1949: Stratigraphische Grundziige im westlichen Kambrosilur der skandinawischen Kaledonides. Geol. For. Stockholm. Forh. 71.
Peacock, D. P. S. 1965: Some Stratigraphical and Sedimentological Studies on the Devo
nian of the Trondheimsled, Norway; Unpubl. Ph. D. Thesis, Univ. of St. Andrews,
Scotland.
Ramberg, H. 1973: Beskrivelse til berggrunnsgeologisk kart over stroket Agdenes-Hemne
fjord, Sør-Trøndelag. Norges geol. Unders. 299. 11 s.
Reusch, H. 1914: Nogen bidrag til Hitterens og Smølens geologi. Norges geol. Unders.
69. 50 s.
Reusch, H. 1894: Strandflaten, et nyt træk i Norges geografi. Norges geol. Unders. 14.
Richter, M. 1947: Die Devonmolasse am Ausgang des Trondheimsfjordes. Zeitschr. deuts
chen geol. Ges., 99. 1-7.
Richter, M. 1958: Die Halbinsel Ørland am Ausgang des Trondheimfjordes. Geologi 7.
757-769.
Schetelig, T. 1913: Hitteren og Smølen, et bidrag til den norske fjellkjedes geologi. Norsk
geol. Tidsskr. 2. 27 s.
Siedlecka, A. & Siedlecki. S. 1972: A contribution to the Geology of the Downtonian
Sedimentary Rocks of Hitra. Norges geol. Unders. 275. 28 s.
Strand, T. 1932: A lower Ordovician fauna from the Smøla island, Norway. Norsk geol.
Tidsskr. 11.
23
Vogt, Th. 1924a: Undersøkelser på kartbladet Ørlandet. Norges geol. Unders. 122. 8993.
Vogt, Th. 924b: Plantefossiler fra Storfosens devonske lagrekke. Naturen 48.
Vogt' Th. 1929: Undersøkelser over den underdevonske konglomeratsandstensserie i Ytre
Trøndelagen. Norges geol. Unders. 133. 59-61.
Wager, L. R. & Deer, W. A. 1938: Geological investigations in East Greenland, Part
111. The petrology of the Skærgaard intrusion, Kangerdlugssuag, East Greenland.
Medd. om Gronland 105, 1-352.
Wolff, F. Chr. 1973: Preliminært kart Rissa. Norges geol. Unders. 1973. Lyskopi.
Ci:
>
JKSfITOT?
Geofysiske undersøkelser innen kartbladet Smøla
ATLE SINDRE
Sindre, A. 1977: Geophysical investigations within the map-sheet Smøla. Nor
ges geol. Unders. 330, 25-32.
Aeromagnetic and gravimetric surveys have been carried out within the map
sheet, and a map (scale 1:50 000) accompanies the description. An interpreta
tion of the main geophysical anomalies is presented.
A. Sindre. Norges geologiske undersøkelse, P. O. Box 3006, N-7001 Trond
heim, Norway
Innledning
Samtidig med den geologiske kartleggingen av Smøla utførte Geofysisk avdel
ing, NGU magnetiske målinger fra fly i lav høyde og tyngdemålinger på
bakken. Det flate terrenget med få punkter over 40 m.o.h. egnet seg svært
godt for slike målinger. Et geofysisk kart i målestokk 1:50 000 for kartbladet
Smøla er utarbeidet.
Det magnetiske kotesystemet på det geofysiske kartet er tegnet på grunn
lag av målinger utført i 1969 med Varian proton magnetometer montert i fly.
De angitte verdiene viser det magnetiske totalfelt i gamma. Det ble fløyet
langs Decca navigasjonslinjer i retning nord-sør, og flylinjene er senere fast
lagt ved hjelp av film på bakken. Avstanden mellom flylinjene er
m og flyhøyden ca. 50 m. Registreringene er punktvise med ca. 40 m mellom
observasjonene.
Den gravimetriske delen av kartet er basert på observasjoner tatt i 1969
og 1970 med Worden gravimeter, Master nr. 780. Måletettheten er ca. 1
observasjon pr. km2 . Fordi en trenger høyden på målepunktene til reduksjons
arbeidet, ble det valgt punkter hvor høyden var kjent eller lett kunne bereg
nes. På selve Smøla ble de fleste målepunktene lagt til trigonometriske punk
ter og punkter hvor høyden var fotogrammetrisk bestemt av NGO. Langs
kystlinjen og på småøyene ble høydene bestemt ved hjelp av tidevannstabel
ler.
Observasjonene er korrigert for drift, breddegrad og høyde. Egenvekt 2.67
er brukt i høydekorreksjonene. Topografisk innvirkning på målingene er übe
tydelig på grunn av det flate terrenget, og topografisk korreksjon er ikke
utført. Målingene er knyttet til NGO's nett ved 1. ordens gravimeterpunkt
på Kvisvik (European Calibration System 1962). Det gravimetriske kotesy
stemet på kartet viser Bouguer anomalier med konturintervall 1 milligal.
Gravimetri
Karakteristisk trekk for tyngdekartet er den sterke økning av tyngden fra
Trondheimsleia og utover mot havet i nordvestlig retning, fra 35 milligal på
26
ATLE SINDRE
Edøy (580195)" til 75 milligal ved Veidholmen nord for kartbladgrensen
ved Ranværet (495418) (Fig. 1). Denne sterke regionale gradient overskyg
ger til en viss grad de mindre lokale anomaliene. Men noen større anomalier
kommer tydelig fram.
Ved Nerdvikvågen (575250) er det en negativ anomali hvor tygdever
diene i anomalibunnen er ca. 5 milligal lavere enn på sidene.
En stor negativ anomali dekker store deler av det nordlige Smøla og
øyområdene utenfor. Denne anomalien har meget stor utstrekning og domine
rer hele kartet sammen med den regionale gradienten. Over vestsiden av
Smøla er det en kraftig positiv anomali som er apen mot havet. Nord for
Smøla øker tyngden raskt nordover.
Tolkning
For å kunne tolke tyngdekartet over Smøla må en se det i sammenheng med
det tyngdefelt en har i et videre område fra fastlandet til havområdene uten
for.
Tyngdemålingene som Service Central Hydographique utførte i 1968 i Nor
skehavet er stilt sammen med målinger på land til et Bougueranomalikart som
dekker Midt-Norge og Norskehavet ut til Vøringplatået (Grønli & Ramberg
1970). Av dette kartet går det fram at i kyst- og fjordstrokene er det en
sterk gradient med økende tyngde mot havet langs hele kysten. Gradienten
avtar like utenfor kysten, og i havet utenfor Nord-Møre og Trøndelag har en
et gravimetrisk sett ganske flatt område. Smøla ligger i overgangen mellom
kystområdet med en sterk gradient og det nære havområdet med lite varia
sjon i tyngde.
For å få et mer detaljert bilde av tyngdeforholdene rundt Smøla har NGU
laget et Bougueranomalikart (Fig. 1) på grunnlag av observasjoner utført av
Bakkelid (1959), Service Central Hydrographique (1968), Andersen (1975)
NGO (1973, ikke publisert) og NGU (1969). Fig. 1 viser at den åpne
gravimetriske anomalien mot vest på Smøla-kartbladet er en del av en større
anomali nordvest for øya. En like kraftig anomali ligger enda lenger til havs i
nordvestlig retning. Denne anomalien faller sammen med den meget sterke
magnetiske anomalien på Frøyabanken som ble påvist ved NGU's magnetiske
målinger i 1965 (Åm 1970). Anomalien er også diskutert av Talwani &
Eldholm (1972). Den hører til et belte av gravimetriske anomalier langs
kanten av den norske kontinentalsokkelen. Talwani & Eldholm mener at de i
det vesentligste skyldes egenvektskontraster i grunnfjellet. Nord for Frøya lig
ger en tredje, noe svakere, anomali. Årsaken til disse tre anomaliene utenfor
Smøla er trolig tunge intrusive basiske bergarter. For anomalien nærmest
Smøla er det rimelig å anta at årsaken er en stor kropp av samme bergart
som er blottet på vestsiden av øya, gabbro (hyperitt).
For å komme videre i tolkningen av tyngdekartet for Smøla har en målt
egenvektene av 330 steinprøver fra hele området. Disse er plottet på kartet i
* UTM-koordinater.
GEOFYSISKE UNDERSØKELSER INNEN KARTBLADET SMØLA
27
Fig. 1. Bougueranomalikart over Smøla og de nærmeste hav- og landområder. Konturinter
vall 10 milligal. Modellberegning gjort langs linjen A-B.
Bouguer anomaly map of Smøla and the surrounding sea and land areas. Contour interval
10 milligals. Model calculations were made along the line A-B.
Fig. 2. For å lette oversikten er egenvektene gruppert i visse intervaller. Av
en sammenligning mellom Fig. 2 og Bougueranomalikartet. for Smøla går det
fram at tyngdeanomalien over noritten har nøye sammenheng med den største
egenvekt der.
Den negative anomalien over Nord-Smøla kan ikke forklares bare ved
hjelp av bergartene i overflaten. Lette granitter har en i området Kvaløya Andholmen, men ikke ved anomaliens minimumsverdi. En mulig forklaring
på anomalien kan være at granittene fortsetter østover inn under biotitt
hornblendegneisene ved Grundvågen.
Den negative tyngdeanomalien ved Nerdvikvågen (575250) kan heller
ikke forklares ved hjelp av overflatebergartene. En forklaring på anomalien
kan være at de lette devonske bergartene er blitt foldet inn under de andre
bergartene som egentlig er eldre.
Forkastninger på begge sider av Orten med retninger nordvest-sørøst og et
fall mot nordvest i de devonske lagene inn under de andre bergartene gjør en
slik forklaring sannsynlig. Forkastningen mellom Henningsholmen og Havreøy
ene med en forskyvning i nordvestlig retning på nordsiden av forkastningen,
gjenspeiles også i en negativ tyngdeanomali over Lille Havreøy.
For å kunne utføre en grov beregning av størrelsen til en del av disse
28
ATLE SINDRE
Fig. 2. Oversikt over egenvektsfordelingen for 330 steinprøver fra Smola.
Density measurements and their distribution; 330 rock samples from Smøla
kroppene som forårsaker tyngdeanomalier er det nødvendig å korrigere for
den regionale gradient og å se mer detaljert på egenvekten.
Ved å studere gradienten over en større lengde av Trøndelagskysten, ser
en at en i dette området har en kystgradient på ca. 1 milligal pr. km i
fjordstrøket. Gradienten avtar utover. Fjerner en denne gradienten fra fast
landet og utover mot de sentrale deler av Smøla, blir det igjen en anomali på
34 milligal like utenfor øya (Fig. 1 og 3a).
Førti egenvektsbestemmelser fra norittområdet på Vest-Smøla har et gjen
nomsnitt på 2.91 g/cm3 . Det viser seg at egenvekten innen dette området
øker i nordvestlig retning, og ved øygarden lengst i nordvest har de fleste
prøvene egenvekter fra 3.00 - 3,05 g/cm3 . Denne økning i egenvekt i nord
vestlig retning er også omtalt i beskrivelsen til berggrunnskartet og påviser
likhet med lagdelte intrusjoner med økende egenvekter nedover. I be-
0
10
P
20
30
40
29
50 km
Malt tyngdeanomali
Målt tyngdeanomali korrigert for regional gradient
Beregnet tyngdeanomali
Egenvekt
Fig. 3. (a) Målte Bougueranomaliverdier langs linjen A-B) (Fig. 3) sammenstilt med be
regnete verdier over en modell.
(b) Vertikalt snitt gjennom modellen langs linjen A-B.
(a) Bouguer anomaly values measured along the line A-B) (Fig. 3) together with calculated
values for one model.
(b) Vertical section across model along the line A-B.
(c) Horisontalprojeksjon av modellen.
(c) Horizontal projection of the model.
regningene av kroppens størrelse har jeg derfor brukt egenvekten 2.95 g/cm3
for gabbroen (hyperitt) som er noe høyere enn den målte gjennomsnitts
egenvekt for prøvene.
For øyområdet utenfor Nordvest-Smøla hvor en har lette granittiske bergar
ter, er det bestemt egenvekt på 18 prøver. Gjennomsnittet er 2.66 g/cm3 .
Den gjennomsnittlige egenvekt for bergartene utenom disse anomaliområ
dene er 2.75 g/cm3 . Dette tall er basert på prøver fra resten av Smøla
Langs et snitt på tvers av det gravimetriske strøket, A-B på Fig. 1, har
en gjort en del beregninger for å finne en modell som angir størrelsesorden
/
30
ATLE SINDRE
på de kropper som forårsaker den store positive anomalien like utenfor
Smøla, og den negative anomalien over de ytterste deler av øya.
Ved beregningene har en gått ut fra at den tunge kroppen har egenvekt
2.95 g/cm3 (noritt), den lette kroppen egenvekt 2.65 g/cm3 og bakgrunnen
egenvekt 2.75 g/cm3 . Det er videre forutsatt at bergartene som ligger over
de anomale kroppene ved anomalienes maksima er så tynne at de ikke har
vesentlig innvirkning på anomaliene.
Fig. 3 viser de målte og beregnete anomaliene og modellenes dimensjoner.
Av beregningene kan en slutte at hvis den positive anomalien skyldes en
gabbrokropp med egenvekt 0.2 g/cm3 høyere enn omgivelsene, så har denne
kropp en meget stor utstrekning. Hoveddelen som ligger utenfor Smøla er
anslagsvis 30 km lang og 12 km bred og ca. 5 km dyp. Videre ser det ut til
at hyperitten stikker inn under store deler av øya i dypet. I den nordvestre
delen av Smøla ligger en større formasjon av lette bergarter. Hvis det er
granitten som kommer inn under dette området, må den være ca. 2,5 km
tykk. Detaljerte opplysninger om kroppens form under overflaten er det
vanskelig å angi.
Rundt Nerdvikvågen (575250) hvor en har en negativ anomali på 5 milli
gal, har overflatebergartene en gjennomsnittlig egenvekt på 2.87 g/cm3,
antall prøver er 23. Fra devonfeltet er det gjort 34 egenvektsbestemmelser på
prøver fra Glasøy, Orta, Havreøy, Henningsholmen og Edøy. Gjennomsnitt
lig har de devonske bergartene egenvekten 2.69 g/cm3 .
Hvis det er lette devonske bergarter som ligger under Nerdvikvågen, viser
beregninger at devonlegemet må være anslagsvis 2 km bredt, 5 km langt og
800 m tykt. En har da regnet med at toppen ligger like under overflaten.
Lengderetningen er fra Orta (603242) mot Nerdvikvågen.
Magnetometri
Det magnetiske kartet over Smøla viser en rekke skarpe anomalier som er
gruppert i visse områder. Anomaliformene viser at de magnetittførende berg
artene som forårsaker dem ligger i overflaten eller nær den. Magnetisk
susceptibilitet er målt i 320 steinprøver, og resultatet er vist i Fig. 4. Det er
godt samsvar mellom lokalisering av prøver med høye verdier og områder
med positive anomalier.
De magnetiske anomaliene er knyttet til visse geologiske formasjoner.
Disse er vulkanittene i øst og sørøst, gabbroområdene sør for Skjøldbergvå
gen (490250) og Olsøysvaet (400255), anortositt/ gabbroområdet ved Må
bergtua (502388) og hyperitten på Vest-Smøla. De kraftigste anomaliene
innenfor hyperittområdet ligger i øygarden vest for selve Smøla, hvor også
hyperitten har den høyeste egenvekt. En del geologiske strøkretninger gjen
speiles på det magnetiske anomalikartet.
Negative anomalidrag langs Olsøysvaet (400255), Klakkvågen (440270) og
Skjøldbergvågen (490250) er interessante. Disse anomaliene folger større
forkastningssystemer. Det ville være nærliggende å tro at den økte flyhøyde
31
F/g 4. Magnetisk susceptibilititet for 320 steinprøver fra Smøla.
Magnetic susceptibility for 320 rock samples from Smøla.
over disse «dalfører» i terrenget var årsak til det svekkete magnetfeltet. Men
dette kan ikke være hele forklaringen på anomaliene. Beregninger viser at
den økte flyhøyde maksimalt kan være ansvarlig for 100 y svekking i magnet
feltet. De negative anomalidragene har verdier som er 200-500 y lavere enn
omgivelsene, så årsaken til det svekkete felt skyldes sannsynligvis forandring i
bergartenes magnetisering som har skjedd ved forkastningen, og som har gitt
lavere susceptibilitet, eller har forårsaket remanent magnetisme som motvirker
jordfeltet.
De devonske bergartene langs Trondheimsleia er umagnetiske, og grensen
mellom dem og resten av feltet trer klart frem.
32
ATLE SINDRE
Etterord. Under arbeidet har jeg hatt god hjelp av samtaler med Inge Aalstad, direktør
ved Geofysisk avdeling, NGU, som også har lest gjennom manuskriptet og bidratt til for
bedring av dette. For gjestfrihet og praktisk hjelp under feltarbeidet takker jeg sivilagro
nom Torstein Mo ved Selskapet Ny Jord's forsoksgård Moldstad på Smola.
Summary
A total field aeromagnetic map and a gravimetric Bouguer anomaly map in
the scale 1:50 000 is presented for the island of Smøla and the nearby
archipelago.
The gravimetric data seen in connection with gravity observations on the
mainland and over the nearby sea, show a strong regional gradient in the area
with increasing values towards the Norwegian Sea, and some marked anoma
lies, a strong gravity high just outside Smøla, a low in the northern central
part of the islands, and a low at Nerdvikvågen (575250).
Calculations show that a heavy body is present with a great extent just
offshore. The dimensions may be in the order of 30 km long, 12 km broad
and 5 km thick. The hyperite in the nortwestern part of Smøla is probably
part of this body. Under the northern central part of the island there is a
considerable thickness of light rocks. I f these are of the granitic type found
on some of the small islands in the area, the thickness must be in the order
of 2 km. The gravity low at Nerdvikvågen is most probably due to a body of
Devonian rocks folded or trust beneath the older rocks exposed in this area.
The dimensions of such a body would be in the order of 5 km long, 2 km
broad and 800 m thick.
The magnetic map shows many narrow anomalies connected to certain
geological formations. Most of the anomalies are caused by magnetite-bearing
rocks at or near the surface. Some negative anomalies following the fracture
zones of Olsøysvaet (400255), Klakkvågen (440270) and Skjøldbergvågen
(490250) are interesting as they are not caused solely by the increased flight
altitude over these 'valleys'.
The border between the non-magnetic Devonian rocks along the Trond
heimsleia and the rest of the field is clearly shown on the aeromagnetic map.
LITTERATUR
Andersen, O. B. 1975: Surface-ship gravity measurements in the North Atlantic Ocean,
1965 and 1968. Geodætisk instituts skrifter 3. XLI, 1-47.
Bakkelid, S. 1959: Gravity observations in a submarine along the Norwegian coast. Nor
ges geografiske oppmåling, Geodetiske arbeider, hefte 11, 1-29.
Grønli, G & Ramberg, I. 1970: Gravity indications of deep sedimentary basins below the
Norwegian continental shelf and the Vøring Plateau. Norsk geol. Tidsskr. 50, 375391.
Service Central Hydrographique 1968: Cah. Oceanographique No. 10, 1968.
Talwani & Eldholm, 1972: Continental Margin off Norway. A Geophysical Study Bull.
Geol. Soc. Am., 83, 3575-3606.
Åm, K. 1970: Aeromagnetic Investigations on the continental Shelf of Norway, Stad
Lofoten (62-69° N). Norges geol. Unders. 266, 49-61.
\
Tabell 1. Liste over kjemiske bergartsanalyser
List of whole chemical analyses
Numrene l/I, 2/1 til og med 4/111 tilsvarer punktene for tre langsgående profiler tvers
over noritt-hyperittkroppen på den vestlige delen av Smøla. Numrene i runde paranteser
tilsvarer numrene for dokumentasjonspunkter på rapportkart i NGU's arkiv. Numrene
i hakeparanteser tilsvarer prøver tatt og nummerert av H. Carstens i 1968.
The numbers l/I, 2/1, etc, up to 4/111, inclusive, relate to location points along
three profiles across the norite-hyperite body in the western part of Smøla. The num
bers in round brackets refer to documentationpoints on a report map in the N.G.U.
archives. The numbers in square brackets refer to samples collected by H. Carstens in
1968.
Prøvenumrene
Prøvenumrene
Prøvenummer
Prøvenummer
Prøvenummer
Prøvenumrene
Prøvenummer
Prøvenummer
Prøvenummer
Prøvenumrene
[7a], [7b], [8] og (125)
[4], [sa], [sb]
(88)
(134)
[2]
l/I til og med 4/111,
[I], [160a]
(119)
(123)
(107)
[91], (160b)
-
sure vulkanitter (acid volcanics)
andesitt-basalter (andesite-basalts)
alkali-granitt (alkali-granite)
granodioritt (granodiorite)
kvartsdioritt (quartz diorite)
-
noritt, hyperitt (norite, hyperite)
gabbro (gabbro)
jotunitt (jotunite)
anortositt (anorthosite)
ultramafittiske bergarter (ultramafic rocks)
Analytikere (analysts):
1 P.-R. Graff, NGU, Trondheim.
2 J. Adam (UGV UK, Praha): Geologisk institutt, Karlovy-universitetet, Praha.
3 M. Vesely -J. Sticha, (tiUG, Praha), Den tsjekkoslovakiske geologiske undersøkelse,
Praha.
rvkii
[7b]
SiO
TO
AO
tTV?
lin
T7.li
[7a]
70 11
02
1601
~1
At
nnu '
< 125 >
073
i?R9
lii
AM
r«ii
[8]
7TZ
077
i?47
AJ,
Al
Mn°o
Ca?
Na20
K2O
P 205
C02
H2o+
H2O-=-
tam
t4Y
ZTTn
n'i 7 nll
R7.
Mir
5'P
? '? 6
al
Al
0.03
0.02
0.06
0.02
JS
4.28
1.30
0.05
0.87
1.49
0.17
!£
4.95
3.19
0.03
0.10
0.03
0.54
Ifo
4.90
3.00
0.10
0.62
1.53
0.02
Ifs
3.95
4.97
0.14
0.91
0.08
[sa]i
7ZZ
ull
16 ' 58
loi
[sb]»
ZTo
Al
of!
17 - 18
111
0.09
O.D
0.05
111
4.06
2.16
0.13
0.14
1.28
0.04
Moll
2.48
1.09
0.13
0.18
1.90
0.03
73 S
5.60
0.81
0.21
0.12
0.94
0.08
Cr203
total
99.83
99.98
100.08
100.03
100.63
100.15
100.24
SiQ2
Ti02
A1203
Fe203
FeO
MnO
MgO
CaO
Na20
K2O
P2Os
C02
H2o+
H2OhS
Cr203
total
Si02
Ti02
A1203
Fe203
FeO
MnO
Mg°
CaO
Na2°
K2°
PA
C°2
H2°+
total
(88) 2
(134) 2
[2]»
1/P
2/1 2
3/P
1/IP
74.80
0.13
12.52
0.76
0.28
0.02
0.30
0.97
3.25
6.43
0.14
0.55
0.09
-
71.68
0.13
14.91
0.68
0.82
0.05
0.40
2.66
3.90
2.64
0.04
2.48
0.16
62.24
0.72
17.90
1.79
3.44
0.02
1.94
4.72
4.59
1.88
0.16
0.14
0.73
0.06
54.80
0.81
16.90
3.00
4.71
0.10
5.75
8.81
3.12
0.99
0.24
54.73
0.61
17.14
2.58
4.93
0.11
6.81
8.83
2.60
0.84
0.18
54.31
0.55
17.48
2.28
4.74
0.11
6.47
9.21
3.17
0.87
0.20
55.04
0.70
16.18
2.48
5.28
0.13
6.29
8.72
3.42
1.20
0.17
0.86
0.28
0.80
0.09
0.87
0.10
0.77
0.02
100.24
100.55
100.33
100.37
100.25
100.36
100.38
3/ll*
4/IP
5/112
6/I p
55.03
0.65
16.75
2.10
5.24
0.13
5J7
9.08
363
L23
OA2
°"53
54.57
0.93
17.22
1.33
5.36
0.12
604
8.52
314
Ll3
° 17
0.13
0%
54.87
0.67
17.59
1.95
5.24
0.13
543
8.83
3 -34
° 93
012
°"53
53.68
0.78
17.43
1.32
5.88
0.14
6A3
8.84
2 -97
°-90
° 17
0.11
°'73
°M
™
°*
°°7
™
°M
0°"
100.37
:
100.38
0:026
99.91
99.70
99.55
99.80
0-023
99.67
9/IP
10/IP
12/IP
13/IP
14/IP
15/IP
52.69
0.77
18.19
1.96
5.66
0.14
5.96
9.69
3.17
0.56
0.13
0.11
0.32
0.20
2/ll'
——
54.44
0.72
18.27
0.76
6.00
0.12
62°
8.71
336
Lo°
°' 10
0-07
° 53
11/IP
7/I p
8/I p
——.—-———
53.47
51.60
0.53
0.98
18.10
17.92
0.97
2.36
5.34
6.08
0.16
0.15
627
6A2
9.73
9.92
3-51
3 <>9
106
°'42
006
0U
0.11
°-54
°'31
Si02
52.28
Ti02
0.56
A1203
18.34
Fe203
1.75
FeO
5.27
MnO
0.13
MgO
6.63
CaO
10.48
Na20
3.08
K2O
0.52
P 2Os
0.06
C02
H2o+
0.68
H 2 0.05
S
Cr203
51.07
1.17
17.23
2.42
6.87
0.16
6.42
9.89
3.02
0.51
0.44
0.12
0.48
0.13
0.04
0.016
0.016
51.80
0.83
18.54
2.39
5.56
0.15
6.22
9.14
3.18
0.55
0.10
0.11
0.29
0.17
0.06
0.022
0.02.
53.34
0.47
18.26
1.32
5.57
0.14
6.44
9.68
2.99
0.54
0.08
0.10
0.43
0.18
52.16
0.73
18.51
2.35
5.16
0.14
6.78
10.23
2.82
0.39
0.07
0.12
0.20
0.13
51.97
0.67
17.06
2.58
5.38
0.16
6.60
11.32
2.83
0.64
0.03
0.61
0.06
0.02
0.04
-
0.04
0.023
0.020
-
0.019
total
99.98
99.81
99.58
99.91
99.60
99.83
99.85
16/IP
17/IP
18/IP
1/lIP
2/lIP
3/lIP
4/lIP
Si02
Ti02
A1203
Fe203
FeO
MnO
MgO
CaO
Na20
K20
P2Os
co2
H20+
H2
S
Cr203
54.10
0.60
18.13
1.02
4.99
0.12
7.02
9.41
3.11
0.76
0.08
0,24
0.05
-
53.83
0.53
17.55
2.11
5.40
0.14
7.26
8.85
2.98
0.55
0.11
0.11
0.31
0.11
0.02
0.047
50.43
0.49
20.05
1.88
4.70
0.14
6.21
12.76
2.55
0.12
0.02
0.10
0.24
0.09
0.06
0.013
55.23
0.58
17.20
3.22
4.49
0.11
5.89
8.63
2.56
1.09
0.29
0.88
0.10
54.30
0.71
17.43
2.23
5.20
0.13
5.73
9.49
2.91
0.97
0.17
53.33
0.66
18.87
3.48
3.74
0.10
5.14
10.14
2.40
0.83
0.36
53.37
0.45
16.61
1.21
6.30
0.14
7.74
9.90
2.82
0.49
0.28
0.69
0.35
0.61
0.13
0.73
0.31
total
99.63
99.90
99.85
100.36
100.31
99.79
100.55
tl]l
[160a]1
(160b) 2
(119)1
(123)2
(107)'
(91) 1
51.11
46.86
0.66
0.25
20 28
24.86
158
188
5.59
3.80
0 15
0 07
6.13
6.64
10 25
13 15
3.39
1.83
0.53
0.01
0.09
0.12
0 14
(M 3 0.88
48.70
0.53
21.52
1.66
4.83
0.14
6.41
13 74
2.44
0.13
0.09
0 08
0.27
47.41
1.67
18.39
3.53
7.32
0.29
5.86
10.35
3.22
0.59
0.47
0.06
0.70
58.19
1.38
15.53
3.30
4.39
0.10
3.36
5.68
3.36
3.34
0.19
1.09
49.80
0.26
28.24
1.12
1.63
0.04
1.80
11.98
3.80
0.25
0.06
0.43
1.19
48.44
0.35
7.61
1.25
6.46
0.09
23.42
6.14
0.64
0.32
0.02
0.35
4.81
°°2
°°2
°A>
SiO,
TiO,
A120,
Fe,o,
FeO
MnO
MgO
CaO
Na20
K 26
?P5
CO,
"& +
° 05
° 15
LA
total
~100.38
100.00
100.56
99.88
100.06
I
100.61
100.53
SMØLA
NORGES GEOLOGISKE UNDERSØKELSE
1321 I
BERGGRUNNSKART 1:50000
7o18 —Li?
63O15' 0Æ3y
?36 ooom. E.
meter
500
rs
ål
Skalmen fyr
1000 —
A
meter
500 -i
B
Slagsøy
6*
4
dy
a
440
'
Ml
se*
rø
443
444
'M5
""
•
55-446
«47
MORE OG ROMSDAL FYLKE
v,,«* u,m,tnJ "'""' '"""'"
«48
«49
8-00-450
,„,,,
51
kwehansund SMqLA
452
+'
4,3
j*
4 54
' 57
455
456
457
*
59
458 10<
459
TUSTNA
v»60/''
<60
8i36 io'5C
Toppmyrene
Brattvær
Toppmyrene
f\
Storvatnet
\
\
n
uyrøy
meter
r 500
i-' 0
Profilet er noe skjema
Section is somewhat !
TEGNFORKLARING
Legend
LØSAVSETNINGER (kvartære)
Superficial deposits (Quaternary)
TORVMYR
Peat bog
GRUSAVSETNING
Gravel deposit
YNGRE SEDIMENTLAGREKKE (devonsk)
Younger sedimentary sequence (Devonian)
lIITnAronMAOUOHCN (konglomerat, sandstein og leirstein) SMØLAGRUPPEN
llitrø roimiutiuin (Conglomerate, sandstone and shale) Smøla Group
ELDRE SUPRAKRUSTALSERIE (ordovislsk)
Older supracrustal sequence (Ordoviclan)
KONGLOMERAT
Conglomerate
KALKSTEIN ( S - Skarn)
Limestone ( S = Skarn)
SURE VULKANITTER
Acidic volcanics
INTERMEDIÆRE OG BASISKE VULKANITTER
Intermediate and basic volcanics
GNEISKOMPLEKSET (prekambrisk?)
Gneiss complex (Precambrian?)
KVARTSDIORITTISK GNEIS
Quartzdioritic gneiss
AMFIBOLITT
Amphibolite
BIOTITT-HORNBLENDEGNEIS
Biotite-hornblende gneiss
BIOTITTGNEIS
Biotite gneiss
MIGMATITT
Migmatite
PLUTONSKE BERGARTER
Plutonlc rocks
PEGMATITT
Pegmatite
DIORITT, PORFYRITT O.L.
Diorite, porphyrite etc.
GRANITT, GRANODIORITT
Granite, granodiorite
RØD ALKALI-GRANITT
Red alkali-granite
KALEDONSK?
Caledonian'
KVARTSFORENDE HORNBLENDEDIORITT
Quartz bearing hornblende diorite
GABBROIDE BERGARTER
Gabbroic rocks
ULTRABASITT
Ultrabasite
JOTUNITTER
Jotunitic rocks
ANORTHOSITT
Anorthosite
Precambrian?
HYPERITT
Hyperite
(PREKAMBRISK''
STRUKTURER MV.
Structures etc.
« « d
" o c a <J
""„ • i 4
BREKSJE
Breccia
ANTYDNING AV FOLIASJONSRETNING ELLER LAGNING (BARE I PROFILER)
Indication of fohation or bedding (in sections only)
BERGARTSGRENSE
Lithological boundary
OVERGANGSMESSIG GRENSE
Transitional boundary
FORKASTNING
Fault
SKIFRIGHET (metamort)
Schistosity
PRIMÆRLAGNING I SEDIMENTER ELLER LAMINERING I ERUPTIVE BERGARTER
Bedding in sediments or igneous lamination in plutonic rocks
LAGNING I ERUPTIVBERGARTER
Layering in igneous rocks
LINEASJONER
Lineations
Ai
*
FOSSILLOKALITET
Fossil locality
'.>
STEINBRUDD
Quarry
•'
JERNERTSFOREKOMST
Iron ore occurrence
h
GRUSTAK
Gravel pit
PROFILLINJER
Section lines
Geologisk kartlagt i 1969 av F. Fediuk. A Siedlecka og S Siedlecki
Sammenstilt av F Fediuk i 1972.
Kartgrunnlag
Reprografi
Trykk
Forlag
:
:
:
:
Norges geografiske oppmålings kart etter tillatelse
Norges geologiske undersøkelse
Nordenfjelske Lito A/S. Trondheim - 1976
Universitetsforlaget
Referanse til dette kartet: FEDIUK, F. - 1975
SMØLA, berggrunnsgeologisk kart 1321 I - M. 1:50000
Norges geologiske undersøkelse.
702 6
Profilet er noe skjematisk mot dypet
Section is somewhat schematic towards depth
SMØLA
NORGES GEOLOGISKE UNDERSØKELSE
GEOFYSISK KART - M. 1:50.000
13211
504,42
MORE OG ROMSDAL FYLKE
<
VEIHOLMEN
70 14
63°15'00" *-—'
7°43'10"
436 000m-E.
437 45'
~~
438
457
TTZ
439
*5810'
459
TUSTNA
460
813'10"
Tyngdeanomalikart.
Kartet er utarbeidet på grunnlag av observasjoner
utført av NGU i 1969-70 med Worden Gravity Meter
Til navigasjon ble benyttet DECCA
BRUK AV UTM
Instruction
SONttlLTt
«ID 10*1 DISICNATION
Isotyngdekurver med
intervall 1 mGal
in
RUTENETT
using
UTM
KARTREFERANSE
] OT KdUTC
FOR
REFERANSEPUNKTER
grid for reference points
EKSEMPEI
ELVEGARPEN
SAMPIEPOINT:
TO GIVE A STANDARD REFERENCE ON THIS
SHEET TO NEAREST 100 METERS
—
100 km rgta
Rm<l lel, * ,s identifying 100.000 meter square in which
(,„'(,, IM ..Klin)
M"
th. point lies
OL ™
Locate (irst VERIICAL grid line lo LEET ol poinl
ind read I ARGE ligures labelling the line either in the
..«.miihf
...«.mi,
100 000 M SOUAM IDCNTIfICATION
fttrsla rutelln|e til venstre lor punkltt
Avstand de.llr. I «deler a. ruta
Avstano g
51
top or bottom margin, or on the line itsell
Estlmate t.nths from grid line to point
*
Flyretning: ca. SØ - NV
Profilavstand: ca. 250 - 350 meter
Flyhøyde: ca. 50 meter over bakken
Locate lirst HORIZONTAL grid line BELOW poinl
and read LARGE figures labelling the line either in
férjle rutelinje under punklet
Avstand derltrl i tidelet av ruta
_____—_Rin E Til VISING
lID
""
Kartgrunnlag
Reprografi
Trykk
Forlag
:
:
:
•'
Norges geografiske oppmålings kart etter tillatelse
Norges geologiske undersokelse
Nordenfjelske Lito A/S, Trondheim - 1976
Universitetsforlaget
—
1501,1250 000
Isomagnetiske kurver
med intervall 100 gamma
ot| , r uTifrititi punkt med Ilk tilvising
R.l.renst 111 SONEBELTE g|«r tllvijlnga
,„,',,,,
fullilendig
"
1
MR515246
II reporting beyond 18" In any dlrection, preti»
Grid Zone Oesignatlon
32VMR515?46
I
,„,
~..,
SMArutetalgir lull koord ".,.
Br „k bare STORE tal'tilvising.
the lett or right margin, oi on the line itselt.
Estimale lenths (rom grid line to poinl
'
SAMPLE REFERENCE
6
1
•««»«*«
|
—
1
IGNORE the SMALLER ligures ol any grid number. these are
,„, , inding , he ,ull coorLa.es Use ONLY the LARGER
| tigut.s oUh. grid number
—
Referanse til dette kartet: SINDRE, A. - 1976.
SMØLA, geofysisk kart 1321 I - M. 1:50.000
Norges geologiske undersokelse.

Universitetsforlaget 1977 - Norges geologiske undersøkelse

Transcription

Similar documents

FRU GURI AV EDØY 17. – 18. JULI 2015

Valgprogram Smøla Venstre 2015-2019

Sigvart Kuløy Minnestevne, Smøla SKL, 03

Byutviklingskonferansen 2014

Last ned hele magasinet som pdf her!

Bergarter God læring om bergartene: Innhold

Smøla Klekkeri og settefiskanlegg

The Precambrian Geology of Vest