Lønnsvekst og arbeidsmarked

Kapittel 8, oktober 2015
Lønnsvekst og arbeidsledighet1
Likevektsledigheten, som vi drøftet i forrige kapittel, er først og fremst av betydning for
arbeidsledigheten på lang og mellomlang sikt. Et land med sterkt lønnspress og betydelig
mistilpasning i arbeidsmarkedet, vil ha høy likevektsledighet og dermed få varig høy ledighet.
I dette kapitlet skal vi se på hvordan arbeidsledigheten påvirker lønns- og prisveksten. Hensikten
er å få en ligning for prisveksten, dvs. inflasjonen, som vi kan bruke i vår makromodell. I
Keynes-modellene som vi studerte i kapittel 5 og 6, antok vi jo at prisene var konstante, og vi
begrunnet dette med at hyppige prisendringer innebærer ekstra kostnader for bedriftene. Men det
er klart at prisene ikke forblir konstante. Hvis lønningene øker innebærer det økte kostnader for
bedriftene, og vanligvis vil dette føre til at de hever prisene. Siden lønningene blir påvirket av
nivået på arbeidsledigheten, betyr det at en endring i arbeidsledigheten etter hvert vil påvirke
lønninger og priser, og dette er noe vi må få med i vår makromodell.
Å ta med betydningen av arbeidsledigheten på lønns- og prisveksten har stor betydning for
virkningen av økonomisk politikk. I Keynes-modellene i kapittel 5 og 6 kunne myndighetene
styre BNP gjennom å styre samlet etterspørsel, slik at ekspansiv finanspolitikk alltid ville være et
effektivt virkemiddel for å oppnå økt BNP og redusert ledighet. Her skal vi se at lønns- og
prissettingen legger sterke begrensninger på hva som på lengre sikt kan oppnås ved penge- og
finanspolitikken.
I dette kapitlet skal vi




1
Presentere Phillipskurven, som viser hvordan arbeidsledigheten påvirker lønns- og
prisveksten.
Undersøke om politikerne står overfor et valg mellom lav arbeidsledighet og lav inflasjon
– kan de oppnå lavere arbeidsledighet hvis de godtar høyere inflasjon?
Diskutere hvilke mekanismer som gjør at den faktiske arbeidsledigheten over tid vil
nærme seg likevektsledigheten.
Omskrive Phillipskurven til en sammenheng mellom BNP-gapet og inflasjonen, som vil
være en sentral del av den makroøkonomiske modellen i kapittel 9 og 10.
Notatet er under arbeid, og kommentarer er velkomne til steinar.holden@econ.uio.no
1
Phillipskurven
I 1958 påviste den newzealandske økonomen William Phillips at det var en negativ sammenheng
mellom arbeidsledigheten og lønnsveksten, ved at lønnsveksten er høy når ledigheten er lav,
mens høy ledighet gir lav lønnsvekst (Phillips, 1958). Dette funnet fikk stor oppmerksomhet, og
tilsvarende sammenheng ble også funnet i andre land; figur 8.1 viser dette for Norge.
Figur 8.1
Lønnsvekst og arbeidsledighet
Årlig lønnsvekst og arbeidsledighet i Norge
Årslønnsveksten er målt i prosent. 1970-2016. 2015 og 2016 er prediksjoner
17,5
15,0
12,5
10,0
7,5
Arbeidsledighetsprosenten
5,0
Årlig lønnsvekst [c.o.p. 1 year]
2,5
0,0
1975
1980
1985
1990
1995
2000
2005
2010
2015
Kilde: OECD Economic Outlook
Vi ser at lønnsveksten er lav i perioder med høy ledighet, og at lønnsveksten gjerne stiger når
ledigheten reduseres.
Den empiriske sammenhengen som Phillips fant, er i samsvar med teorien om lønnsdannelse vi
så på i kapittel 7. Dette kan forklares med utgangspunkt i figur 8.2, som er en repetisjon fra
kapittel 7, og figur 8.3.
2
Figur 8.2
Likevektsledigheten
Priskurven
Lønnskurven
un
u
Den fallende kurven, lønnskurven, viser hvordan reallønnen, W/P, avhenger av arbeidsledigheten,
u. Økt arbeidsledighet fører til at arbeidstakerne står svakere i lønnsforhandlingene, og det er
lettere for bedriftene å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, slik at reallønnen blir lavere. Den
horisontale kurven viser bedriftenes prissetting. Bedriftene setter produktprisene som et påslag
på marginalkostnaden, der lønnen er et sentralt element. Det innebærer at reallønnen blir lik
produktiviteten, A, delt på 1+ prispåslaget, dvs. 1+ μ. Dermed blir det ingen direkte sammenheng
mellom arbeidsledighet og prissetting, slik at prissettingen innebærer at reallønnen er uavhengig
av arbeidsledigheten, dvs. en horisontal kurve. Likevektsledigheten, un, blir bestemt ved
skjæringspunktet mellom lønns- og priskurven. Likevektsledigheten er det eneste nivået for
arbeidsledigheten der lønns- og priskurven innebærer den samme reallønn, og økonomien er i
likevekt. SLUTT PÅ FIGURTEKST
I figuren finner vi likevektsledigheten, un, ved skjæringspunktet mellom lønns- og priskurven. I
skjæringspunktet er reallønnen gitt ved
(8.1)
W
A

P 1 
Hvis ledigheten er lik likevektsledigheten, gir lønns- og prissettingen samme reallønn, slik at det
ikke er noe press i retning av endring i reallønnen. Det betyr at hvis prisene vokser, må
lønnssetterne ta sikte på at lønnen vokser like mye, slik at reallønnen opprettholdes. Hvis
produktiviteten, A, også vokser, må lønnen vokse mer enn prisene, slik at reallønnen kan vokse i
takt med produktivitetsveksten. Men lønningene forhandles vanligvis en gang i året, og
3
lønnssetterne vet ikke hva pris- og produktivitetsveksten kommer til å bli i løpet av året. Derfor
må de bygge på forventet vekst i disse størrelsene, dvs ∆Pe/P og ∆Ae/A. Forventet reallønnsvekst
blir dermed gitt ved2
(8.2)
W P e Ae


,
W
P
A
som kan omskrives til
(8.3)
W P e Ae


,
W
P
A
Lønnsvekst = Forventet prisvekst + Forventet produktivitetsvekst
Men hva skjer hvis arbeidsledigheten er forskjellig fra likevektsledigheten? For å være konkret,
antar vi at ledigheten er lavere enn likevektsledigheten. Vi ser i figuren at lønnskurven da ligger
over priskurven, dvs. at lønnssetterne forsøker å få en høyere reallønn enn det prissetterne gjør.
Hva skjer da?
Hvis lønnssettere og prissettere tar sikte på ulik reallønn, er det rimelig å anta at prissetterne har
en strategisk fordel. Siden lønningene vanligvis fastsettes en gang i året, blir det vanligvis ett år
til neste lønnsforhandling når lønnen er bestemt. Bedriftene kan derimot i de fleste tilfeller endre
prisene når som helst, så lenge de ikke er fastsatt i kontrakter med kundene. Bedriftene kan
derfor endre prisene etter at lønningene er avtalt, slik at prisene blir på ønsket nivå. Hvis
arbeidstakerne har fått et godt lønnsoppgjør med høy lønnsvekst, slik at reallønnen ligger over
priskurven, vil bedriftene heve prisene tilsvarende, slik at reallønnen igjen kommer ned til
priskurven. Derfor er det rimelig å anta at reallønnen hele tiden ligger nær nivået på priskurven.
La oss nå se på hva som skjer i lønnsforhandlingene hvis arbeidsledigheten er lavere enn
likevektsledigheten, som vist ved u1 i figur 8.3. Vi antar at reallønnen i utgangspunktet ligger på
priskurven, i punkt B. Den lave arbeidsledigheten innebærer at arbeidstakerne har en sterk
posisjon i lønnsfastsettelsen, og resultatet vil derfor bli en høy nominell lønnsvekst, med sikte på
at reallønnen skal øke opp til lønnskurven.
Hvis arbeidsledigheten er høyere enn likevektsledigheten, lik u2, vil de samme mekanismer
gjelde med motsatt fortegn. I utgangspunktet er reallønnen gitt av priskurven, i punkt C. Men nå
innebærer den høye ledigheten at arbeidstakerne har en svak posisjon i lønnsfastsettelsen. Det
fører til lav nominell lønnsvekst, med sikte på at reallønnen skal ned til lønnskurven.
2
Vi kan utlede (8.2) fra (8.1) ved å bruke tilnærmingsregel 4, for relativ endring av en brøk, som
er lik summen av relativ endring i telleren minus relativ endring i nevneren. Husk også at W er
lønnen i kroner, og ΔW er endring i lønnen målt i kroner, slik at ΔW/W er relativ økning i
lønnen. Hvis lønnen øker med 3 prosent, er ΔW/W = 0,03.
4
Figur 8.3
Lønnsvekst og arbeidsledighet
redusert
lønnsvekst
Økt
lønnsvekst
C
B
Priskurven
Lønnskurven
u1
un
u2
u
Før lønnsforhandlingene er reallønnen bestemt av priskurven. Ved lønnsforhandlingene vil
lønnsfastsetterne endre nominelle lønninger med sikte på at reallønnen nærmer seg lønnskurven.
Hvis arbeidsledigheten er lavere enn un, som i punkt B, vil lønnsveksten øke fordi arbeidstakerne
forsøker å få høyere reallønn for å komme opp på lønnskurven. Hvis arbeidsledigheten er høyere
enn un, som i punkt C, vil lønnsveksten falle fordi arbeidsgiverne forsøker presse reallønnen ned
til lønnskurven. SLUTT FIGURTEKST
Lønnsveksten vil dermed bli høyere enn summen av forventet pris- og produktivitetsvekst hvis
arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, og lavere hvis arbeidsledigheten er høyere.
Dette kan oppsummeres i følgende ligning for den nominelle lønnsveksten, ΔW/W:
(8.4)
W P e Ae


 b(u  u n )
W
P
A
Med ord har vi at
Lønnsvekst = Forventet prisvekst + Forventet produktivitetsvekst - b·Ledighetsgap.
Parameteren b > 0 viser hvor mye lønnsveksten reduseres per enhet ledighetsgap, u-un. Ligning
(8.4) blir ofte omtalt som en Phillipskurve for lønnsveksten eller lønnsinflasjonen, fordi
5
lønnsveksten er en fallende funksjon av arbeidsledigheten. Vanligvis brukes likevel
Phillipskurven som betegnelse på sammenhengen mellom prisvekst, dvs. inflasjon, og
arbeidsledighet, som vi skal studere nedenfor.
Når nominell lønn er bestemt i forhandlingene, vil bedriftene sette prisene som et påslag på
kostnadene, slik vi så i kapittel 3. Tar vi ligningen for prissettingen som vi fant der,
P  (1   )W / A , på tilvekstform, og antar at prispåslaget μ er konstant, får vi som en tilnærming
at
(8.5)
P W A


P
W
A
Prisvekst = Lønnsvekst - Produktivitetsvekst
Vi setter inn for ∆W/W fra (8.4) og får
(8.6)
P P e Ae
A


 b(u  u n ) 
P
P
A
A
(8.6) sier at prisveksten er høyere jo høyere forventet prisvekst, jo høyere forventet
produktivitetsvekst, og jo lavere ledighetsgapet, u-un, er. Alle disse faktorene slår ut i høy
lønnsvekst som gir høy kostnadsvekst og dermed høy prisvekst. Høy produktivitetsvekst, ΔA/A,
gir derimot lavere kostnadsvekst og dermed lavere prisvekst. Vi følger vanlig konvensjon og
bruker den greske bokstaven π (pi) som symbol for prisveksten, π=ΔP/P, og tilsvarende πe =
∆Pe/P, slik at (8.6) kan omskrives til
(8.7)
   e  b(u  u n )  z
Her har vi også definert et inflasjonssjokk zπ,
(8.8)
zπ = ΔAe/A-ΔA/A + andre prisfaktorer.
Med ord har vi
(8.7) Inflasjon = Forventet inflasjon - b·Ledighetsgap + Inflasjonssjokk
zπ fanger opp sjokk som er i med i modellen over, som en forskjell mellom faktisk og forventet
produktivitetsvekst, men vi kommer også til å bruke den til å fange opp andre midlertidige
endringer eller sjokk som kan påvirke inflasjonen, som at energiprisene eller matvareprisene
stiger mer enn ventet.
De økonomiske mekanismene bak (8.7) er at høy forventet inflasjon og lav arbeidsledighet fører
til høy inflasjon fordi det gir høy lønnsvekst, mens høy zπ fanger opp andre faktorer som bidrar
til høy inflasjon.
6
Er det et valg mellom lav inflasjon eller lav ledighet?
Phillips’ sine funn, og annen forskning etter dette, viste at inflasjonen gjerne var høy når
ledigheten var lav, og motsatt. På 1950- og 60-tallet varierte inflasjonen likevel rundt et relativt
lavt nivå, og verken Phillips eller andre forskere inkluderte forventet inflasjon i sin Phillipskurve.
Phillipskurven besto derfor først og fremst av den negative sammenhengen mellom inflasjon og
arbeidsledighet. Det var nærliggende å tolke dette som at myndighetene sto overfor et valg i den
økonomiske politikken, mellom lav inflasjon eller lav ledighet. Dette synet ble drøftet av to
fremstående økonomer, Paul Samuelson og Robert Solow, og valget mellom lav arbeidsledighet
eller lav inflasjon gikk derfor under navnet Samuelson-Solow-menyen.
På 1960-tallet var arbeidsledigheten fortsatt svært lav i de aller fleste vestlige land, mens
inflasjonen økte noe, og dette ble i stor grad tolket som at samfunnet sto overfor et valg mellom
lav ledighet eller lav inflasjon. To andre fremstående økonomer, Milton Friedman og Edmund
Phelps, var skeptiske til at dette kunne vedvare. De argumenterte for at arbeidstakerne etter hvert
ville innse at inflasjonen var høyere enn de hadde trodd, og at arbeidstakerne da ville kreve
kompensasjon for dette. Den underliggende ideen var at partene er opptatt av reallønnen, og at
forventet inflasjon derfor må tas hensyn til i lønns – og prisdannelsen. Når arbeidstakerne krevde
kompensasjon for høyere inflasjon, ville lønns- og prisveksten øke ytterligere. Lav ledighet ville
dermed innebære stadig høyere inflasjon.
Hva sier vår modell om dette spørsmålet – om det er et valg mellom lav ledighet eller lav
inflasjon? For å drøfte problemstillingen, la oss anta at myndighetene kan styre samlet
etterspørsel gjennom å bruke penge- eller finanspolitikken, og dermed kan styre nivået på
arbeidsledigheten. Hvis myndighetene bestemmer seg for å holde et lavt nivå på
arbeidsledigheten, vil det føre til at de må akseptere høyere inflasjon? Vi ser fra (8.7) og
diskusjonen over at den sentrale faktoren er hva som bestemmer forventet inflasjon, πe. La oss
derfor se på spørsmålet med ulike antakelser om forventningsdannelsen.
Vi ser først på tilfellet med såkalte statiske inflasjonsforventninger, der aktørene i økonomien
har konstante forventninger om hva fremtidig inflasjon vil være,  e   e , der vi bruker strek
over variabelen,  e , for å vise at den er konstant. Et spesialtilfelle av dette er at  e  0 , dvs. at
aktørene forventer at prisnivået er konstant. Siden vi skal se på om det er mulig å velge mellom
lav ledighet eller lav inflasjon på varig basis, setter vi de midlertidige prissjokkene zπ til 0, slik at
Phillipskurven blir
(8.9)
   e  b(u  u n )
7
Figur 8.4 illustrerer situasjonen3. Hvis myndighetene styrer samlet etterspørsel gjennom bruk av
penge- eller finanspolitikken, slik at arbeidsledigheten blir lik likevektsledigheten un, følger det
av ligning (8.9) at inflasjonen blir lik forventet inflasjon  e . Hvis derimot myndighetene fører
en mer ekspansiv økonomisk politikk, slik at ledigheten reduseres til u2, vil inflasjonen stige til
π2. I denne modellen er det ingen ting som forhindrer myndighetene fra å fortsette å holde
arbeidsledigheten lavere enn likevektsledigheten. Myndighetene står derfor overfor et valg, om
de vil ha lav ledighet og høy inflasjon, som i tilfellet med ledighet = u2, eller høyere
arbeidsledighet = un, og tilhørende lavere inflasjon.
Figur 8.4
Phillipskurven med statiske inflasjonsforventninger.
π
Phillipskurven
π2
n
u2
un
u
Når inflasjonsforventningene er statiske, kan myndighetene velge mellom lav ledighet og høy
inflasjon (u2, π2) , eller høy ledighet og lav inflasjon (un,  e ).
Statiske inflasjonsforventninger var trolig en god beskrivelse av situasjonen på 1950- og 60-tallet,
da inflasjonen som nevnt stort sett varierte rundt et nokså stabilt og lavt nivå. På slutten av 19603
Merk at Phillipskurven er tegnet som en krummet kurve, til tross for at ligning (8.7) gir en
lineær sammenheng mellom arbeidsledighet og inflasjon. Det er realistisk å anta at
Phillipskurven er krummet, fordi hvis arbeidsledigheten er på et høyt nivå, vil det uansett være
mye ledig arbeidskraft tilgjengelig, og ytterligere økning i ledigheten vil trolig ha liten betydning
for lønnsveksten. Det er også sterke ønsker fra arbeidstakerne om å unngå redusert nominell lønn,
også selv om ledigheten blir høy, dvs. slak kurve. Derimot kan svært lav ledighet føre til en
kraftig økning i lønnsveksten, dvs. bratt kurve.
8
tallet og begynnelsen av 1970-tallet økte inflasjonen gradvis i mange land, og dette var
naturligvis også noe som partene i arbeidslivet oppdaget. Dermed økte inflasjonsforventningene i
lønnsdannelsen. I 1973-74 økte oljeprisene betydelig fordi mange av oljeproduserende landene
gjennom sin organisasjon OPEC bestemte seg for å begrense oljeproduksjonen. Økte oljepriser
førte til økte priser også på andre varer og tjenester, og dette førte igjen til kraftig lønnsvekst i de
aller fleste industrilandene, fordi arbeidstakerne ønsket kompensasjon for høyere prisvekst.
Inflasjonen var nå blitt en viktig faktor i lønnsforhandlingene.
La oss derfor se på et annet alternativ, med såkalte adaptive inflasjonsforventninger, der
aktørene i økonomien tror at inflasjonen vil være lik fjorårets nivå, slik at  et   t 1 , der vi nå
har lagt til en fotskrift for å vise at det er år t. Phillipskurven blir nå
(8.10)  t   t 1  b(ut  u n )
Vi ser at lav arbeidsledighet nå vil føre til at inflasjonen stiger. Vi ser også at hvis vi ønsker at
inflasjonen skal være konstant, dvs. πt = πt-1 i (8.10), så kan det bare skje dersom
arbeidsledigheten er lik likevektsledigheten un.
Anta økonomien er i likevekt, med arbeidsledighet = un og inflasjon = π1’ i år 1. Fra og med år 2
bruker myndighetene ekspansiv økonomisk politikk til å holde arbeidsledigheten på uLAV, der
uLAV < un , dvs. lavere enn likevektsledigheten. Figur 8.5a og b illustrerer hva som skjer. I år 2 er
Phillipskurven gitt ved π2 = π1’ –b(u2-un), slik at inflasjonen blir π2’ = π1’ – b(uLAV – un) når
ledigheten er lik uLAV. Siden inflasjonen er høyere enn året før, π2’ > π1’, vil forventet inflasjon
øke, og Phillipskurven vil skifte opp. Og så lenge myndighetene holder arbeidsledigheten på et
lavt nivå, lik uLAV < un, vil inflasjonen stadig stige, og Phillipskurven vil stadig skifte oppover.
Over tid vil den stadig høyere inflasjonen lede til en uholdbar situasjon. Til slutt må
myndighetene stramme inn i politikken for å forhindre at inflasjonen øker ytterligere. Da må de
sørge for at ledigheten øker og inflasjonsspiralen stopper. På kort sikt kan myndighetene dermed
velge mellom ledighet som er lavere enn likevektsledigheten un og stadig økende inflasjon, eller
ledighet lik un og stabil inflasjon. På lengre sikt er det ikke mulig å ha stadig økende inflasjon, så
før eller senere må myndighetene akseptere at ledigheten blir lik sitt likevektsnivå.
9
Figur 8.5a
Phillipskurven med adaptive inflasjonsforventninger.
π
π2’
B
π1’
C
A
uLAV
un
u
I år 1 er økonomien i punkt A, med ledighet lik un og inflasjon lik π1’. Fra og med år 2 bruker
myndighetene ekspansiv politikk til å holde arbeidsledigheten lik uLAV. I år 2 blir likevekten i
punkt B, med inflasjon π2’. Det fører til at Phillipskurven skifter opp i år 3, til punkt C, der
inflasjonen er lik inflasjonen året før, π2’, når u3=un.
Figur 8.5b
Phillipskurven med adaptive inflasjonsforventninger.
10
π
π4’
F
E
π3’
D
π2’
B
π1’
C
A
uLAV
un
u
I år 3 fortsetter myndighetene å holde ledigheten lik uLAV, slik at inflasjonen blir lik π3’ (punkt
D). I neste periode skifter Phillipskurven ytterligere opp og går gjennom punkt E, osv.
Hvis myndighetene venter med å stramme inn i politikken til inflasjonen er blitt for høy, tyder
erfaringene fra mange industriland på at man må gjennom en periode med høy ledighet for å få
inflasjonen ned på et akseptabelt nivå. I USA og Storbritannia ble det ført en stram pengepolitikk
på slutten av 1970-tallet for å få ned inflasjonen, og i denne perioden var også ledigheten
betydelig høyere. Også en rekke andre land har senere hatt tilsvarende erfaringer.
På lang sikt er det dermed ikke noe valg mellom lav ledighet eller lav inflasjon – det er umulig å
holde arbeidsledigheten lavere enn sitt likevektsnivå på varig basis. Dette blir ofte beskrevet ved
en antakelse om at langsiktig Phillipskurve er loddrett, dvs. på lang sikt kan man ikke velge noe
annet ledighetsnivå enn likevektsledigheten un, se figur 8.6.
11
Figur 8.6
Loddrett langsiktig Phillipskurve.
Inflasjon
π
Langsiktig
Phillipskurve
un
Arbeidsledighet, u
Med adaptive forventninger er Phillipskurven loddrett på lang sikt. Hvis arbeidsledigheten er
lavere enn likevektsledigheten un, vil lønns- og prisveksten stige stadig mer, mens høyere
ledighet vil føre til stadig fallende inflasjon.
Til slutt ser vi på sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon ved et troverdig
inflasjonsmål for pengepolitikken, slik at forventet inflasjon er lik inflasjonsmålet π*. Siden
midten av 1990-tallet har stadig flere land valgt å ha et inflasjonsmål, som innebærer at landets
sentralbank har som hovedoppgave å sørge for at inflasjonen over tid er nær det tallfestede
inflasjonsmålet. Et viktig ledd i inflasjonsstyringen er å sørge for at forventet fremtidig inflasjon
er lik inflasjonsmålet, og de studier som gjennomføres tyder på at sentralbankene vanligvis
lykkes bra i dette.
Når inflasjonsmålet er troverdig, innebærer det at private aktører hele tiden forventer at
inflasjonen litt tid frem vil bli lik inflasjonsmålet. Phillipskurven blir da
(8.11)    *  b(u  u n )
Formelt er vi nå tilbake til det første alternativet vi så på, der forventet inflasjon er konstant, selv
om den nå er lik inflasjonsmålet. Vi har dermed en stabil fallende Phillipskurve. Hvis samlet
etterspørsel øker, og ledigheten blir lavere enn likevektsnivået, vil den lave ledigheten føre til
12
høyere lønnsvekst slik at inflasjonen blir høyere enn målet π*. Phillipskurven vil likevel ligge
fast, fordi det troverdige inflasjonsmålet sørger for at inflasjonsforventningene ikke øker.
Er det nå mulig for myndighetene å utnytte situasjonen til å holde ledigheten lavere enn
likevektsledigheten? Nei, det virker lite rimelig. Sentralbanken har fått i oppgave å holde
inflasjonen nær målet, og den må derfor sette renten i tråd med dette målet. Hvis politiske
myndigheter eller sentralbanken forsøkte å holde arbeidsledigheten under likevektsledigheten,
ville inflasjonen bli høyere enn målet, og troverdigheten til inflasjonsmålet ville etter hvert bli
borte. Heller ikke ved et inflasjonsmål er det dermed mulig for myndighetene å holde ledigheten
lavere enn likevektsledigheten over lengre tid, ved å akseptere høyere inflasjon.
Mekanismer som skaper likevekt
I kapittel 7 argumenterte vi for at det er likevektsledigheten som bestemmer hva ledigheten blir
på lang sikt. I kapittel 5 og 6 antok vi derimot at det er nivået på samlet etterspørsel som
bestemmer produksjon og sysselsetting, og dermed også nivået på arbeidsledigheten på kort sikt.
Hvis det skjer et positivt etterspørselssjokk, f.eks. at ny teknologi fører til økt investeringer slik
at samlet etterspørsel øker, vil dette føre til at BNP stiger og ledigheten reduseres. Men hvilke
faktorer er det som forbinder kort og lang sikt, og som dermed gjør at arbeidsledigheten etter
hvert vil nærme seg likevektsledigheten? Vi kan skjelne mellom tre typer faktorer.



Sjokkene er midlertidige. Mange etterspørselssjokk er av natur midlertidige, og vil ofte
bli etterfulgt av tilsvarende sjokk i motsatt retning. Perioder med særlig høye
investeringer, f.eks. høy boligbygging eller stor utskifting av maskinparken, vil gjerne bli
fulgt av perioder med lavere investeringer, fordi behovet for mange nye boliger eller
maskiner etter hvert blir mettet. Tilsvarende vil perioder med optimisme og høyt konsum
hos husholdningene gjerne innebære økt gjeld, som fører til lavere konsum i ettertid. Når
samlet etterspørsel reduseres, vil BNP synke og ledigheten stige mot eller over
likevektsnivået.
Mekanismer i økonomien kan reagere på at arbeidsledigheten er høyere eller lavere enn
likevektsledigheten, og kan etter hvert bidra til at arbeidsledigheten beveger seg mot
likevektsnivået. F.eks. vil lav arbeidsledighet føre til høyere lønnsvekst, og høyere
lønninger kan føre til at konkurranseutsatte bedrifter taper markedsandeler overfor
utenlandske konkurrenter, eller at bedriftene i større grad erstatter arbeidskraft med
arbeidsbesparende teknologi. I så fall vil arbeidsledigheten etter hvert kunne øke.
Økonomisk politikk, dvs. penge- og finanspolitikken. Ved et inflasjonsmål for
pengepolitikken, vil sentralbanken heve renten hvis lav arbeidsledighet fører til høy
lønns- og prisvekst. Som vi skal se nærmere på i kapittel 9, vil høyere rente føre til
redusert samlet etterspørsel og dermed redusert BNP og økt ledighet.
13
Hva kan oppnås med makroøkonomisk politikk?
Hvilket rom gir alt dette for penge- og finanspolitikk? Vi har sett at myndighetene ikke kan greie
å holde arbeidsledigheten lavere enn likevektsledigheten på varig basis, fordi det vil gi stadig
økende inflasjon. Vi har også sett at hvis den ledigheten avviker fra sitt likevektsnivå, vil det
være ulike mekanismer som bidrar til at ledigheten vil nærme seg likevektsledigheten.
Betyr dette at det er liten grunn til å drive makroøkonomisk politikk, fordi arbeidsledigheten
uansett vil nærme seg likevektsledigheten?
Nei, en slik konklusjon er lite rimelig. I en høykonjunktur vil en stram makroøkonomisk politikk
bidra til å dempe høykonjunkturen, og dermed dempe mulige ubalanser i form av for høy
boligbygging eller for høyt privat konsum, dvs. dempe ubalanser som kan medføre kraftig
nedgang i etterspørselen i etterkant.
Det er også god empirisk støtte for at et meget stramt arbeidsmarked, der arbeidsledigheten er
betydelig lavere enn likevektsledigheten, gjerne fører til gradvis høyere lønnsvekst, og dermed
gradvis høyere inflasjon. Høy inflasjon vil kunne kreve en meget stram pengepolitikk, og
vanligvis vil det være bedre å forsøke å motvirke at inflasjonen blir for høy på et tidligere
stadium.
Derimot ser det ut til at de mekanismene som skal skape likevekt er svakere når økonomien er i
en lavkonjunktur. For det første vil lønnsveksten ofte være mindre fleksibel nedover, slik at høy
arbeidsledighet gir mindre reduksjon i lønnsveksten enn den økning i lønnsveksten man får med
lav arbeidsledighet. (En slik sammenheng er tegnet inn i Phillipskurven i figurene over, ved at
kurven er krummet som den er, dvs. konveks.) Noen økonomer, som Robert E Hall, professor på
Stanford University, argumenterer for at dette særlig gjelder etter en viss tid, dvs. at lønnsveksten
faller når ledigheten øker, men at lønnsveksten deretter ofte ser ut til å forbli på et lavt nivå.
Dette er i motsetning til hva som skjer ved svært lav ledighet, der lønnsveksten har hatt en
tendens til å fortsette å vokse.
For det andre kan høy arbeidsledighet som nevnt ofte skyldes forutgående høykonjunktur med
store ubalanser, f.eks. kraftig økning i husholdningenes gjeld og overdreven boligbygging, som
gir tilsvarende kraftig og langvarig nedgang i økonomien etterpå, når husholdningene må
redusere konsumet for å nedbetale gjeld, samtidig som boligbyggingen stuper. Slike
lavkonjunkturer med arbeidsledighet som er høyere enn likevektsledigheten, vil kunne være
betydelig kraftigere og mer langvarige enn høykonjunkturene, og med større avvik i ledighet.
De alvorlige økonomiske krisene i Sverige og Finland i begynnelsen av 1990-årene er trolig gode
eksempler på langvarige avvik fra likevektsledigheten. Begge disse landene var i høykonjunktur
i slutten av 1980-årene, med høye investeringer og høyt privat konsum. Men dette førte til
ubalanser i økonomien, der husholdningene fikk for høy gjeld, og der bedriftene investerte for
mye. For å rette opp ubalansene måtte husholdningene redusere sitt konsum, og bedriftene
reduserte investeringene. I begge landene falt samlet etterspørsel kraftig, slik at bedriftene fikk
14
bruk for mye mindre arbeidskraft. Arbeidsledigheten steg dramatisk, i Sverige til nesten 10
prosent.
I Finland ble nedgangen forsterket ved at Sovjetunionen ble oppløst, og Finlands eksport til dette
området ble kraftig redusert. I Finland steg dermed ledigheten til hele 19 prosent i 1994.
Samtidig var endringer i arbeidsmarkedene i de to landene for små til å kunne forårsake en
tilsvarende endring i likevektsledigheten. Økningen i ledigheten må derfor i hovedsak forstås
som en økning i konjunkturledigheten, og den varte i mange år. I Sverige var ledigheten rundt 10
prosent fram til 1997, mens i Finland varte det helt til 2004 før ledigheten kom under 9 prosent.
Siden lavkonjunkturer kan være kraftigere og mer langvarige enn høykonjunkturer, blir det
viktig å bruke penge- og finanspolitikk for å forsøke å dempe nedgangen i lavkonjunkturer, og
dermed forhindre unødig høy arbeidsledighet og tapt produksjon.
Et ytterligere argument for å motvirke kraftige lavkonjunkturer, er at høy arbeidsledighet som
varer over noe tid, i seg selv kan føre til at likevektsledigheten øker. En slik mekanisme kalles
hysterese, og det kan bl.a. skyldes at høy ledighet fører til at mange personer blir arbeidsledige i
lengre tid, og at dette kan svekke deres kvalifikasjoner og dermed redusere muligheten for å
komme tilbake i jobb. I et vedlegg til kapitlet diskuterer vi dette ytterligere.
Inflasjon og BNP-gap
I analysen over har vi funnet hvordan inflasjonen avhenger av bl.a. lønnsveksten og dermed
arbeidsledigheten. I analysen av konjunkturer og økonomisk politikk i senere kapitler vil vi
imidlertid bruke BNP-gapet (produksjonsgapet) som mål på aktivitetsnivået i økonomien. Vi må
derfor omskrive Phillipskurven til en relasjon som viser sammenhengen mellom inflasjon og
BNP-gapet.
Phillipskurven vi utledet ovenfor var på formen
(8.12)    e  b(u  u n )  z
Differansen mellom faktisk ledighet og likevektsledigheten er nært knyttet til BNP-gapet. Ved å
bruke definisjonen av arbeidsledighetsraten,
(8.13) u 
LN
L
Ledighetsraten 
Arbeidsstyrken  Sysselsettingen
Arbeidsstyrken
kan ledighetsgapet u-un omskrives til et sysselsettingsgap, (N-Nn)/L, der Nn er sysselsettingen når
ledigheten er lik un.
15
(8.14) u  u n 
L  N L  Nn
N  Nn


L
L
L
Sysselsettingsgapet avhenger av BNP, noe vi ser ved å bruke den enkle produktfunksjonen Y =
AN, slik at N = Y/A, og tilsvarende Nn = Yn/A, og til slutt, ved siste likhetstegn, multiplisere
med Yn/Yn:
L N L  Nn
N  Nn
uu 


L
L
L
(8.15)
,
Y / AY n / A
Y Y n
Y n Y Y n



L
AL
AL Y n
n
der (Y  Y n ) / Y n er differansen mellom faktisk og potensielt BNP, målt som andel av potensielt
BNP, som vi tidligere har omtalt som BNP-gapet.
Vi setter inn for (8.15) i (8.12) og får
(8.16)    e  
Y Y n
 z ,
n
Y
Yn
der   b
0
AL
der parameteren β viser hvor mye inflasjonen øker dersom BNP-gapet øker med en enhet. Med
ord
Inflasjon = Forventet inflasjon + β · BNP-gap + Inflasjonssjokk
Vi ser dermed at inflasjonen avhenger av tre faktorer



høyere forventet inflasjon, πe, fører til høyere inflasjon fordi partene i lønnsdannelsen er
opptatt av reallønnen, og dermed vil ha kompensasjon for prisstigningen
BNP-gapet (Y-Yn)/Yn. Når BNP-gapet er større enn null, er arbeidsledigheten lavere enn
likevektsledigheten, noe som vil bidra til økt lønnsvekst og dermed økt inflasjon
midlertidige inflasjonssjokk, zπ. Hvis produktivitetsveksten er lavere enn forventet, eller
prisene på energi eller andre råvarer stiger mer enn forventet, vil dette slå ut i høyere
inflasjon.
16
Figur 8.7
Phillipskurven
Inflasjon, π
PK
πe
n
Y
Produksjon, Y
Y Y n
 z , sier at inflasjonen π er høyere, jo høyere BNP, Y, er.
n
Y
Hvis det ikke er noen midlertidige inflasjonssjokk, dvs. zπ = 0, har vi at π=πe når Y= Yn.
Phillipskurven,    e  
17
Figur 8.8
Phillipskurven skifter opp hvis forventet inflasjon øker
Inflasjon, π
PK2
PK1
e
π
e
π
2
1
n
Y
Produksjon, Y
Når zπ = 0, går Phillipskurven gjennom punktet (Yn, πe). Hvis forventet inflasjon, πe, øker, vil
Phillipskurven skifte opp. Phillipskurven vil også skifte opp hvis et midlertidig inflasjonssjokk
inntreffer, dvs. zπ >0.
18
Hva har du lært?
Lønningene øker dersom forventet prisnivå og/eller forventet produktivitet øker, eller dersom
arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, un
W P e Ae


 b(u  u n )
W
P
A
Lønnsvekst = Forventet prisvekst + Forventet produktivitetsvekst - b·Ledighetsgap,
Bedriftenes prissetting innebærer at prisveksten er lik lønnsveksten minus produktivitetsveksten,
noe som gir en negativ sammenheng mellom inflasjonen, π = ΔP/P, og arbeidsledigheten, u,
gjerne omtalt som en Phillipskurve:
   e  b(u  u n )  z , der zπ er et inflasjonssjokk, zπ = ΔAe/A-ΔA/A + andre prisfaktorer,
Hvis aktørene i økonomien har adaptive prisforventninger, ved at de tror inflasjonen i år blir
like høy som i fjor, vil myndighetene i noe tid kunne holde arbeidsledigheten lavere enn
likevektsledigheten gjennom ekspansiv finans- eller pengepolitikk. Dette vil imidlertid føre til at
Phillipskurven flytter seg opp i diagrammet, slik at inflasjonen stadig øker. På lang sikt vil
Phillipskurven dermed være loddrett, slik at det ikke er mulig å holde arbeidsledigheten lavere
enn likevektsledigheten på varig basis.
På kort sikt blir arbeidsledigheten bestemt av samlet etterspørsel og konjunktursituasjonen.
Hvis arbeidsledigheten avviker fra likevektsledigheten, vil tre typer mekanismer bidra til at
ledigheten beveger seg mot sitt likevektsnivå, un.



Etterspørselssjokkene er midlertidige, og forsvinner av seg selv
Mekanismer i økonomien kan respondere på høy eller lav ledighet, som at lav ledighet gir
høy lønnsvekst og høy realkapital, som fører til bedriftene ønsker å erstatte arbeidskraft
med kapital
Økonomisk politikk med sikte på å stabilisere BNP nær sitt potensielle nivå, og dermed
ledigheten nær likevektsnivået.
Phillipskurven kan også uttrykkes ved å erstatte arbeidsledigheten med BNP-gapet:
Y Y n
 e 
 z
n
Y
Yn
der   b
viser økningen i inflasjonen dersom BNP-gapet øker med en enhet.
AL
Inflasjon = Forventet inflasjon + β · BNP-gap + Inflasjonssjokk
19
Inflasjonen avhenger dermed av tre faktorer



høyere forventet inflasjon, πe, fører til høyere inflasjon fordi partene i lønnsdannelsen er
opptatt av reallønnen, og dermed vil ha kompensasjon for prisstigningen
BNP-gapet Yn. Når BNP-gapet er større enn null, er arbeidsledigheten lavere enn
likevektsledigheten, noe som vil bidra til økt lønnsvekst og dermed økt inflasjon
midlertidige inflasjonssjokk, zπ. Hvis produktivitetsveksten er lavere enn forventet, eller
prisene på energi eller andre råvarer stiger mer enn forventet, vil dette slå ut i høyere
inflasjon.
Litteratur
The long slump. Hall, R.E. http://web.stanford.edu/~rehall/TheLongSlump.pdf
A.W.H.Phillips. (1958) «The relationship between unemployment and the rate of change of
money wages in the United Kingdom 1861-1957. Economica 25, 283-299.
20
Oppgaver
Repetisjonsoppgaver
1) Hvorfor antar vi at reallønnen blir bestemt av prissettingen?
2) Hva er Phillipskurven?
3) Hva er statiske og adaptive inflasjonsforventninger? Hvis inflasjonen gradvis øker, er det
mest rimelig å anta at private aktører har statiske eller adaptive inflasjonsforventninger?
4) Hva skjer med inflasjonen dersom det er adaptive inflasjonsforventninger, og
myndighetene forsøker å holde arbeidsledigheten lavere enn likevektsledigheten?
5) Hva innebærer det at Phillipskurven er loddrett på lang sikt?
6) Nevn eksempler på midlertidige etterspørselssjokk
7) Hva skjer med Phillipskurven ved et midlertidig inflasjonssjokk, zπ > 0?
Oppgaver
1) Tegn opp en Phillipskurve for et land med et troverdig inflasjonsmål på π*. Hva skjer
med Phillipskurven dersom likevektsledigheten øker? Kan myndighetene forhindre at
arbeidsledigheten øker gjennom bruk av penge- og finanspolitikken?
2) Anta at myndighetene kan styre nivået på arbeidsledigheten gjennom å styre samlet
etterspørsel, og at myndighetene har som mål at inflasjonen skal reduseres fra et nivå
større enn null ned til null. Hva må myndighetene gjøre dersom inflasjonsforventningene
er
a. Statiske
b. Adaptive
Bruk figur, og anta i begge tilfeller at zπ = 0. Hva blir virkningene på inflasjonen og
arbeidsledigheten?
3) Tegn opp en Phillipskurve der inflasjonen avhenger av BNP-gapet. Vis hva som skjer
med Phillipskurven dersom
a. det inntreffer et inflasjonssjokk Δzπ > 0, og
b. hvis potensielt BNP, Yn, reduseres.
c. Hva skjer med inflasjonen under punkt a og b dersom sentralbanken bruker renten
til å holde BNP lik det opprinnelige nivået på potensielt BNP? Anta at inflasjonen
i utgangspunktet er lik forventet inflasjon.
21
Vedlegg
Vedlegg 8.1 Langvarig arbeidsledighet og hysterese
I hovedteksten har vi forklart at likevektsledigheten blir bestemt av lønns- og prisdannelsen, og
graden av mistilpasning mellom de krav som bedriftene stiller, og arbeidstakernes
kvalifikasjoner. Samlet etterspørsel bestemmer konjunkturutviklingen og dermed den faktiske
arbeidsledigheten, mens likevektsledigheten ikke blir påvirket av samlet etterspørsel.
Men det er også en del studier som tyder på at samlet etterspørsel og konjunkturutviklingen
faktisk kan påvirke likevektsledigheten, fordi høy arbeidsledighet over tid kan føre til at
likevektsledigheten øker. En slik sammenheng blir gjerne omtalt som hysterese, som er navnet
på et fenomen i fysikken der en endring i tilstanden til et objekt som følge av ytre påvirkning
ikke forsvinner når påvirkningen fjernes.
Hysterese kan skje gjennom flere ulike mekanismer. En viktig mekanisme er at høy
arbeidsledighet vanligvis går sammen med høy langtidsledighet, dvs. at mange individer er
arbeidsledige i lange perioder. Langtidsledighet kan føre til svekkede kvalifikasjoner og mindre
pågangsmot og selvtillit hos dem som rammes. Det er også en risiko for at noen arbeidsgivere i
større grad legger langtidsledige nederst i bunken av jobbsøkere. I så fall kan mange
langtidsledige i stor grad falle utenfor arbeidsmarkedet, og reelt sett ikke være med i
konkurransen om jobbene. Resultatet blir at likevektsledigheten øker, fordi de langtidsledige som
fortsetter å søke jobb, likevel ikke har samme lønnsdempende effekt som andre arbeidsledige.
Noen langtidsledige kan også slutte å søke etter jobb fordi de gir opp håpet, slik at arbeidsstyrken
reduseres.
En annen mulig årsak til hysterese er at høy og langvarig arbeidsledighet kan føre til at de
arbeidsledige faller utenfor i lønnsdannelsen. Når konjunkturene igjen bedres, kan de som er i
jobb benytte sin gode forhandlingsposisjon til å presse fram høy lønnsvekst, istedenfor å vise
lønnsmoderasjon slik at sysselsettingen øker tilbake til utgangspunktet før arbeidsledigheten økte.
Figur 8.9 a-d viser utviklingen de siste tiårene i andelen av befolkningen i arbeidsdyktig alder
som er uten jobb i fire ulike land, Norge, Sverige, Storbritannia og USA, og der vi også skiller
mellom arbeidsledige og personer utenfor arbeidsstyrken. I Norge, Sverige og Storbritannia var
det en økning i sysselsettingsandelen fram til slutten av 1980-tallet, og i USA helt fram til slutten
av 1990-tallet. Nedgangsperioden fra 1986-87 i Norge, og i Sverige noen år senere, førte
imidlertid en betydelig reduksjon i sysselsettingen, som fordelte seg på både økt ledighet og en
økning i andelen utenfor arbeidsstyrken. En lignende utvikling har vi sett det siste tiåret i USA,
der sysselsettingsandelen har falt, dels ved at ledigheten har økt, men særlig ved at andelen
utenfor arbeidsstyrken har økt.
22
I modellanalysen i denne boka vil vi i all hovedsak ikke inkludere hysterese-effekter, fordi slike
effekter kompliserer analysen. Men når man skal drøfte politikk-implikasjoner og empiriske
studier, er det viktig at faren for hysterese blir tatt hensyn til.
Figur 8.9, a- d
0,45
0,4
0,35
Ikke sysselsatte, Norge
Ikke
sysselsatte
0,3
0,25
0,2
Utenfor
arbeidsstyrken
0,15
0,1
0,05
Arbeidsledige
1972
1974
1976
1978
1980
1982
1984
1986
1988
1990
1992
1994
1996
1998
2000
2002
2004
2006
2008
2010
2012
0
23
0,45
Ikke sysselsatte, USA
0,4
0,35
0,3
Ikke
sysselsatte
0,25
Utenfor
arbeidsstyrken
0,2
0,15
0,1
0,05
Arbeidsledige
1960
1963
1966
1969
1972
1975
1978
1981
1984
1987
1990
1993
1996
1999
2002
2005
2008
2011
0
0,4
Ikke sysselsatte, Storbritannia
0,35
0,3
Ikke
sysselsatte
0,25
0,2
0,15
Utenfor
arbeidsstyrken
0,1
0,05
Arbeidsledige
0
24
0,35
Ikke sysselsatte, Sverige
0,3
Ikke
sysselsatte
0,25
0,2
Utenfor
arbeidsstyrken
0,15
0,1
0,05
Arbeidsledige
2011
2008
2005
2002
1999
1996
1993
1990
1987
1984
1981
1978
1975
1972
1969
1966
1963
0
25