Disposisjon

Transcription

Disposisjon

Svein Eng
svein.eng@jus.uio.no
Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag 2015–H
Om denne disposjonen
Vi skal ikke gå gjennom alle punktene i denne disposisjonen i løpet av
forelesningene. Jeg har ført dem inn for å vise linjene i spørsmålsstillinger og diskusjon. Dermed kan disposisjonen også brukes som
momentliste ved lesning, kollokvering, o.l., og på kurs
Oversikt over forelesningene
Et leseråd
Hvorfor rettsfilosofi?
Forkortelser
RF = S. Eng, Rettsfilosofi. Universitetsforlaget 2007.
RPD = S. Eng, Rettspositivismedebatt. Akademika forlag 2015.
1
“Hva er en norm?”
1.1. Spørsmåls- og metoderefleksjon
1.1.1. “Hva er x?”-spørsmål
1.1.2. Grunnleggende utsagnstyper. Figur 9.
1.1.3. Definisjoner: Begrep og grunnleggende distinksjoner (RF I
2.2, II 1.4.2, II 5). Figur 9
Definisjoners rolle i jus og rettsfilosofi. Her skisserer vi begrepet og noen grunnleggende distinksjoner. Vi skal så bruke dem i
våre definisjoner av ‘normativt utsagn’ og ‘norm’, se pkt.
1.4.2 c–1.4.3 og 1.5–1.6 nedenfor. Senere skal vi ta opp andre
sider ved definisjoner, se pkt. 17–18.
1.1.4. Hvorfor refleksjon over norm og normativitet er viktig for
jurister
Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, ukene 40–41, 2015
1
Svein Eng
1.2. Et vidt område for normterminologi, dvs. bruk av ord som “norm”,
“regel”, “prinsipp”, e.l Litt om terminologien
Språknormer, logiske normer, skikk-og-bruk-normer, moralnormer,
religiøse normer, juridiske normer
Hvorfor jeg foretrekker ordet “norm” framfor “regel”
 “Regel” brukes i dagligspråket bare om utsagn rettet mot en
åpen klasse av personer, ikke om utsagn rettet mot bestemte
personer
 “Regel” er i litteraturen blitt brukt i mer tekniske betydninger
(avsnitt 8 nedenfor)
 Mer naturlig å si “norm og normativitet” enn “regel og normativitet”
1.3. Noen sentrale trekk ved de fenomener vi betegner “norm”, “regel”, e.l.
(RF II 1.3)
Virkelighetstrekk
 Adferd
 Språklige størrelser
 Sanksjoner
Det vi kaller “norm”, “norm”, “regel”, “prinsipp”, e.l., kan ikke reduseres til adferd, språklige størrelser eller sanksjoner fordi normer har et
meningsinnhold. La oss kalle dette for normers “meningskomponent” i
kontrast til normers “virkelighetskomponent”.
Oversikt over drøftelsen videre. Figur 1.
1.4. Meningskomponenten – det normative utsagnet (RF II 1.4)
1.4.1. Utsagn; Utsagns saksinnhold og modalitet
Definisjon av utsagn: Meningsinnholdet til setninger (aktuelle
setninger eller mulige setninger)
Meningsinnholdet i utsagn kan vi dele i to hovedkategorier.
Figur 1:
Utsagnets saksinnhold
Definisjon: De trekk ved virkeligheten som utsagnet
refererer til
Utsagnets modalitet
Definisjon: Hvorvidt utsagnet er deskriptivt eller
normativt, og hvis det er normativt: hvorvidt det er et
pliktregulerende utsagn, et kompetansegivende utsagn,
eller et utsagn med en annen normativ modalitet
2
Svein Eng
Særlig om samme saksinnhold, men forskjellig modalitet.
Tilfelle hvor det klart framgår av setningen selv hva som er
modaliteten
“Per slår ikke andre mennesker”
Beskrivende utsagn
“Per skal ikke slå andre mennesker”
Samme saksinnhold, men normativ modalitet
Tilfelle hvor setningen selv er uklar
“Nå lukker Per døren”, “I forsamlinger tier kvinner”
Her er setningene tvetydige mellom deskriptiv og
normativ modalitet
Siden deskriptive og normative utsagn kan ha samme saksinnhold, så kan ikke forskjellen mellom dem ligge i utsagnets angivelse av person, situasjon eller handling. Hvordan skal vi da
forklare forskjellen?
1.4.2. Skillet mellom deskriptive utsagn og normative utsagn. Måter å
fastlegge skillet på (RF II 1.4.2)
a. Reaksjonskriteriet
Hvordan reagerer avgiver av utsagnet på uoverensstemmelse
mellom utsagnet og virkeligheten?
b. Sannhetsverdikriteriet
Kriteriet går ikke på om utsagnet er sant eller usant. Kriteriet
går derimot på om vi i det hele tatt vil snakke om at utsagnet
har en av disse sannhetsverdiene
c. Nærmere om selve definisjonsmetoden: Finnes det
alternativer?
Konnotasjonsangivelse (angivelse av generelle kriterier) vs
denotasjonsangivelse (angivelse av enkelttilfelle eller
typetilfelle)
Konnotasjonsangivelse gjennom betingelser vs
konnotasjonsangivelse gjennom momenter
3
Svein Eng
Et fellestrekk ved definisjonsmetodene i (a) og (b): Definisjonen skjer gjennom overart og underart, dvs. gjennom
(i) generelle kriterier (konnotasjonsangivelse) (ii) i form av
et sett med felles kjennetegn (et sett med nødvendige og
tilstrekkelige betingelser).
Eksempel
Stol = Møbel (overart) til å sitte på (underart, mot seng
m.v.), for én person (underart, mot sofa m.v.), og med
ryggstøtte (underart, mot krakk m.v.)
Dette er den klassiske definisjonsmetoden i fag, vitenskaper
og filosofi
Definisjon gjennom overart og underart passer ikke alltid.
Tre problemer som kan oppstå:
Kriteriene kan være filosofisk omtvistede
Eksempel: “Normativt utsagn = utsagn (overart) som
ikke har sannhetsverdi”
Det kan være umulig å finne et sett med felles kjennetegn
Eksempel: “Spill = ...?”
Det kan være umulig å finne en overart
Eksempel: “Rett = ...?”
En alternativ definisjonsetode: Typetilfelledefinisjoner.
Definisjon av uttrykket “typefilfelledefinisjon”:
definisjon av ord og uttrykks betydning – eller som vi
også kan si: definisjon av begreper – gjennom å angi
typer av tilfelle som omfattes. Motsetningen er en
definisjon gjennom å angi enkelttilfelle.
Eksempel: fvl. § 2 tredje ledd
For å kunne gi en typetilfelledefinisjon av normativt
utsagn, må vi foregripe litt og se på noen hovedtyper av
normative utsagn. (De vil bli behandlet nærmere i pkt. 2–
4 nedenfor)
1.4.3. Hovedtyper av normative utsagn (RF II 1.4.3)
 Pliktreguleringer
 Kompetansereguleringer
 Kvalifiseringer
En typetilfelledefinisjon av “normative utsagn”: Med normativt
utsagn mener vi særlig pliktreguleringer, kompetansereguleringer og kvalifiseringer
4
Svein Eng
1.4.4. Tolking
Hvorvidt vi overhodet står overfor et normativt utsagn, og isåfall, av hvilken art, er et tolkingsspørsmål. Jeg går ikke i bredden
på dette her, men nøyer meg med å peke på en hovedsondring:
Subjektiv mening, dvs. avgivermening eller en bestemt
persons forståelse
Objektiv betydning, dvs. betydning ifølge utbredt språklig
praksis
Jeg minner om at reaksjonskriteriet for skillet mellom deskriptive og normative utsagn, ligger i planet for subjektiv mening:
Kriteriet spør etter avgivers reaksjon på uoverensstemmelse
mellom utsagnet og virkeligheten (pkt. 1.4.2 (a) ovenfor).
1.5. Normers virkelighetskomponent (RF II 1.5, IV B)
1.5.1. Det normative utsagnet må ha en viss tilknytning til menneskers
liv for at det kan sies å foreligger en norm
Hvordan kan et normativt utsagn angå oss?
Hva vil det si at en norm “eksisterer”? Hva vil det si at en
norm er “bindende”? Hvori består den “bindende kraft” av
en norm?
1.5.2. Psykologiske normbegreper; “internalisering”
Definisjoner: “psykologiske normbegreper” vil si at individets
positive følelsesmessige innstilling til det normative utsagnet –
dvs. dets “internalisering” av utsagnet – settes som kriterium på
at det foreligger en norm.
Et psykologisk normbegrep er nærliggende for jurister
1.5.3. Ikke-psykologiske normbegreper; “naturrett”
Definisjon av uttrykket “ikke-psykologisk normbegrep”
Naturrettsproblemet: Rår vi over kriterier til vurdering og kritikk
av positiv rett? Har vi en spesifikt praktisk fornuft?
1.6. Sammenfatning
En norm er et normativt utsagn (meningskomponenten) med en viss
tilknytning til menneskers liv (virkelighetskomponenten)
5
Svein Eng
1.7 Oppgaven videre
En kartlegging av noen hovedtyper av normer på grunnlag av forskjeller i
normenes meningsinnhold
Pliktnormer, se pkt. 2
Kompetansenormer og u/gyldighetsnormer, se pkt. 3–4
Kvalifikasjonsnormer, se pkt. 4
U/gyldighetsnormer er én type innenfor denne gruppen
Avveiningsnormer og retningslinjer, se pkt. 7–8
Verdier
Før vi ser på avveininger i juristers språk og argumentasjon, må
vi si noe om hva det er vi med rimelighet kan sies å “avveie”,
nemlig verdier, se pkt. 5
6
Svein Eng
2. Plikt og pliktnormer. Særlig om frihet (RF II 2, IV A)
2.1. Pliktnormer
Definisjon: Normer som er bestemmende for hvilke plikter som
foreligger
2.2. Plikt
De fire pliktmodalitene: påbud, forbud, fritakelse, tillatelse
“Opposisjonskvadratet”. Figur 2.
2.3. Særlig om mulige grunnlag for rettslig frihet (RF II 2.2)
2.3.1. Handlingen faller utenfor rettssystemet
Etter hvilke kriterier kan denne grensen fastlegges?
a. Juridiske kriterier: Lite viktige handlinger
Grensedragningen: På den ene side middagsavtaler,
balalaika-orkester (Rt. 1979/468); på den annen side
medlemskap i fagforening (1969/1373)
b. Rettsfilosofiske kriterier: Handlinger vi mener bør være en
privatsak
Eksempel: John Stuart Mills skadeprinsipp (nærmere om
utilitaristisk rettsfilosofi i RF IV B 3)
c. Rettsfilosofiske kriterier: Eksisterer det handlingstyper som
ikke kan tenkes regulert av retten?
Eksempel. Kants resonnement om at retten ikke kan gjennomtvinge god vilje (nærmere om kantiansk rettsfilosofi i
RF IV B 4)
2.3.2. Handlingen faller innenfor rettssystemet, men er uregulert av
påbud og forbud
Den allminnelige handlefrihet
Kan utgangspunktet overhodet tenkes å være noe annet?
2.3.3. Handlingen faller innenfor rettssystemet, og det foreligger en
særskilt bestemmelse
Tillatelse til å foreta det som ellers er forbudt
Fritakelse fra det som ellers er påbudt
7
Svein Eng
3. Kompetanse og kompetansenormer (RF II 3, IV A)
3.1 Hvorfor begrepene kompetanse og kompetansenormer er viktige
(a) Forståelse av gjeldende rett: Spørsmål om hvorvidt en normfastsetter har overtrådt sin kompetanse står sentralt i drøftelser av fastsatte normers gyldighet, og gyldigheten av fastsatte normer er
kanskje den mest sentralse drøftelsestype i jusen (RF s. 79)
(b) Korrigering av et vanlig bilde av retten: “rett er plikt og plikt er
straff”. Retten setter ikke bare skranker, den skaper også nye
handlingsmuligheter gjennom kompetansenormene (RF s. 79)
(c) Forståelse av den viktigste faktiske forskjellen mellom rett og
moral: de offentligrettslige kompetansenormene (RF ss. 234–35)
(d) Hvilken er den mest “grunnleggende” normative modalitet: plikt
eller kompetanse? Det beror på hva man mer presist spør om. For
detaljer, se RF 79–80.
I det følgende skal vi ha fokus på de normer som regulerer hvorvidt en
fastsatt norm er gyldig eller ugyldig (smnl. (a) ovenfor). For korthets
skyld bruker vi i en del tilfelle formen “u/gyldig”; dette er to sider av
samme sak. Blant disse normer står kompetansenormene sentralt.
3.2 Definisjoner
Kompetansenormer: Normer som gir og avgrenser kompetanse
Kompetanse: En evne til å fastsette nye normer som bedømt ved hjelp
av gyldighetsnormer kan bli å regne som gyldige
3.3. Nærmere om enkelte ledd i definisjonene
3.3.1 “... til å fastsette nye normer” – Forskjellige typer normer som
kan fastsettes i medhold av kompetanse
Lovgivningskompetanse; domskompetanse; forvaltningskompetanse
Løfte- og avtalekompetanse; ektepaktskompetanse; testamentskompetanse
Kompetanse til å fastsette generelle eller spesielle normer
Kompetanse til å fastsette pliktnormer eller nye kompetansenormer
Kompetanse til å legge plikter på seg selv eller på andre
(autonom vs heteronom kompetanse)
8
Svein Eng
3.3.2. “Evne ...” – Hva som ligger i at kompetanse er en evne
a. “Evne”– Kompetanse er en normativ evne, ikke faktisk
Kompetansen er for det første normativ i den forstand at den
er grunnlagt gjennom en egen type normer, kompetansenormene, se nedenfor
Kompetansen er for det andre normativ i den forstand den gir
evne til å fastsette nye normer
b. “Evne” – Kompetansenormene avgrenser den normative
evne i tre relasjoner
Personelle kriterier: Hvem som må opptre
Hvor to eller flere er rette vedkommende finner vi tre hovedmodeller for fordelingen av kompetanse dem imellom
 Delt kompetanse
 Enekompetanse
 Konkurrerende kompetanse
Innholdsmessige kriterier: Hva som kan bestemmes
Positive og negative kriterier
En karakteristisk forskjell mellom privattslig og offentligrettslig kompetanse:
Løfter og avtaler: Vi kan bestemme alt vi ikke uttrykkelig er gjort inkompetente til
Forvaltningsvedtak: Forvaltningen kan bare bestemme det den positivt er gitt kompetanse til
Situasjonelle kriterier: Når den personelt kompetente kan
utøve kompetansen
Utrykket “materiell kompetansebetingelse”
Sammenfatning: Enheten av de personelle, situasjonelle og
innholdsmessige kriterier i kompetansenormen grunnlegger
den normative evne, kompetansen
9
Svein Eng
c. “Evne” – Kompetansenormene er konstitutive
Hva som menes med å si at kompetansenormer er
“konstitutive” og pliktnormer “regulative”?
Test: Hva skjer med handlingsmuligheten hvis normen tenkes bort?
d. “Evne” – Kompetanse og frihet er to forskjellige ting
 Forskjellen
 Kombinasjoner av kompetanse og påbud, forbud eller
frihet
 Ordet “kan”
3.3.3. “... som bedømt ved hjelp av gyldighetsnormer kan bli å regne
som gyldige” Se pkt. 4.3
10
Svein Eng
4. Kvalifikasjonsnormer (RF II 4–5)
4.1. Definisjon
Normer som sier noe om hva som hører til en kategori og eventuelt
hvilket navn det har; f.eks. normer om hva som skal regnes som
gyldige eller ugyldige normer.
Kvalifikasjonsnormer er en type definisjon, nærmere bestemt normativ
definisjon
Kvalifikasjonsmodaliteten er en særegen modalitet, dvs. den kan ikke
reduseres til plikt eller kompetanse
“Individuasjonsspørsmålet”
4.2. Betydning i jus
Hvorfor er begrepet kvalifikasjonsnorm viktig i jusen?
Jus kan ses som en løpende definitorisk aktivitiet: “Hva betyr ...
“testament”/ “kommet frem”/ “uaktsom”/ “lov” / “u/gyldig”/ .../
osv./ i denne rettsregelen?”
Kvalifikasjonsnormene hjelper oss til å svare på disse løpende
tolkings- og subsumsjonsspørsmålene
4.3. Særlig om u/gyldighetsnormer
4.3.1. U/gyldighet som koblingsord
Definisjon av “koblingsord”
Med “koblingsord” sikter jeg til ord som kobler sammen
alternative rettsfakta med kumulative rettsfølger
Emnet her
Vi begrenser oss til rettsfaktasiden og skisserer en modell for
hvilke rettsfakta u/gyldighetsbetegnelsene typisk brukes til å
koble sammen i det norske rettssystemet: Figur 3
4.3.2. U/gyldighetsnormer
a. Definisjon
Med “u/gyldighetsnormer” sikter jeg til normer som sier noe
om hvorvidt en normfastsettelse skal bli å regne som gyldig
eller ugyldig.
U/gyldighetsnormene er normene på rettsfaktasiden av
u/gyldighet som koblingsord, se Figur 3
11
Svein Eng
b. Tre hovedtyper
 U/gyldighetsnormer som refererer til kompetanse
Definisjon og eksempler
Hovedregler:
Ingen nødvendig sammenheng mellom mangel på
kompetanse og ugyldighet
Ingen nødvending sammenheng mellom overholdelse av
kompetansenormens personelle, situasjonelle og innholdsmessige kriterier og gyldighet. Det kan foreligge
mangler ved utøvelsen av kompetansen, eller ha skjedd
noe i tiden etter normfastsettelsen, slik at en ny gyldig
norm ikke kommer istand
 U/gyldighetsnormer som refererer til utøvelsen av
kompetansen
Definisjon
Hovedtyper:
Disposisjonsnormer setter kriterier overgang fra forberedelse til disposisjon
Fri-vilje-normer setter kriterier for en fri og informert
vilje. Eks: Fravær av tvang, svik, o.l.
Motivasjonsnormer setter kriterier vedrørende motivasjonen. Eks: Læren om utenforliggende hensyn i
forvaltningsretten; likestillingsl. § 4 jfr. § 3
Saksbehandlingsnormer setter kriterier for framgangsmåten ved normfastsettelsen. Eks: Forvaltningsloven, skriftlighetskrav, andre formkrav.
 U/gyldighetsnormer som refererer til utviklingen i tiden
etter kompetanseutøvelsen
Definisjon
Hovedtyper:
På den ene side: Etterfølgende forhold kan reparere en
opprinnelig ugyldighet. Eks: Fvl. § 41
På den annen side: Etterfølgende forhold kan frata en
opprinnelig gyldig fastsatt norm dens bindende kraft.
Eks: Avtl. § 39, §36
12
Svein Eng
c. Forholdet mellom kompetanse og u/gyldighet
Kompetanse er hverken tilstrekkelig eller nødvendig for
gyldigheten av en fastsatt norm
4.4. Legaldefinisjoner (RF II 5.3)
Definisjon: Fastsatt definisjon i lovs form
13
Svein Eng
5. Verdier og vurderinger. “Skjønn” (RF II 7)
5.1. Innledning
Også verdier og vurderinger er viktige i jusen. Det viser seg bl.a. i det
vi kaller det juridisk “skjønnet”. Dette skal vi se nærmere på i pkt. [...].
Før vi kan si noe om verdiers og vurderingers rolle, må vi imidlertid se
deres egenart, herunder særlig forskjellene mellom vårt normspråk og
vårt verdispråk
5.2. To betydninger av “verdi”, “vurdere” og “vurdering”
Normativ betydning – Deskriptiv betydning
Vårt emne her er den normative betydning
5.3. Forskjeller mellom normeringer og vurderinger
“Normere”, “normering” – Vurdere”, “vurdering”
Hvorvidt kompetanse er nødvendig
5.4. Forskjeller mellom normer og verdier
Sorteringsmåten
Normer: todeling vs Verdier: gradualitet
Gradualitet ...
 i forhold til en skala
 i form av rangering, f.eks. av alternative lovtolkinger
(“min lovforståelse er bedre enn din”)
Emnet
Normer: handlinger vs Verdier: alt?
Styrke og rekkevidde
Normer: nedre grense vs Verdier: idealer
“Skal impliserer kan”: Gjelder normene, ikke verdiene
5.5. Betydningen av skillet norm – verdi i jusen
I forhold til jusen har skillet mellom norm og verdi betydning for å
forstå et sentralt trekk ved juridisk tolking og rettsanvendelse: nemlig
jusens gjennomgående avveiningspreg. Dette er emnet for neste punkt.
Skillet har mindre betydning for spørsmålet om vi rår over en spesifikt
praktisk fornuft, som setter oss i stand til å vurdere den positive rettens
godhet; se nærmere RF II 7.4
14
Svein Eng
6. Rettigheter (RF II 6)
6.1. Hovednivåer i analyser av rettigheter
• Språkbruksanalyser
• Som delspørsmål under spørsmålet om vi rår over en
spesifikt praktisk fornuft
• Mellomnivåer
6.2. “Hva er mest grunnleggende – normer, verdier eller rettigheter?”
6.2.1. Spørsmålsstillingen
6.2.2. På et visst refleksjonsnivå glir hovedformene for normativitet
over i hverandre (RF II 6.3.2)
Illustrasjon: Kants praktisk filosofi
6.3. Særlig om koblingsordanalysen til Alf Ross
6.3.1. Analysens grunnstruktur (Figur 4)
6.3.2. Hvilket spørsmål gir koblingsordanalysen svar på?
Motsatt av hva Ross synes å hevde, gir ikke koblingsordanalysen noe svar på spørsmål om rettigheters virkelighetsnivå eller
deres erkjennbarhet (RF II 6.3.3)
6.4. Særlig om Hohfelds analyse av “right” i anglo-amerikansk jus og rettsteori
6.4.1. Én-personsanalyse vs to-personsanalyse
6.4.2. Hohfelds skjemaer (Figur 5)
6.4.3. Hvilket spørsmål gir Hohfelds analyse svar på?
15
Svein Eng
7. Normer, verdier og rettigheter: Oversikt over motstridstilfelle
og modeller for løsningen av dem (RF II 2.1, II 6.2.2, II 8,
III 2.5.3 (4), III 3)
7.1. To hovedtyper av motstrid i rettssystemet
7.1.1. Motstrid i form av motsigelse (“motsigelsestilfelle”)
7.1.2. Motstrid i form av argumenter som trekker i retning av forskjellige resultat i det enkelte tilfelle, uten at dette forholdet representerer noen logisk motsigelse (“tilfelle av henvisning til konkret vurdering”, “skjønnstilfelle”)
7.2. Modeller for løsning av motstrid i rettssystemet
7.2.1. I tillelle av logisk motsigelse søkes en eliminering gjennom
rangordningsnormer
Logisk motsigelse i rettssystemet ses tradisjonelt som en “feil”,
dvs. som noe som bør fjernes
Jusens hovedmodell: Prinsipper for vekt som angir generell prioritet (“rangordningsmodell”):
– Lex superior, lex specialis, lex posterior
– Hovedregel–Unntak
7.2.2. I tilfelle av henvisning til en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, et skjønn, søkes en styring gjennom normer som lar argumentenes vekt varierere fra sak til sak
En henvisning til en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, et
skjønn, som ledd i rettsutøvelsen ses tradisjonelt som en “fristelse til” lemfeldig behandling og dermed vilkårlighet, dvs. som
noe som bør styres inn i de riktige baner og kontrolleres
Jusens hovedmodell: Prinsipper for vekt som, på den ene side,
tillater at de typisk relevante argumentenes vekt kan variere i
forhold til hverandre fra sak til sak, og som, på den annen side,
forsøker å styre ved å si noe om hvordan denne variasjonen avhenger av typisk relevante trekk ved argumentene som i form og
grad kan variere fra sak til sak (“avveiningsmodell”).
16
Svein Eng
Eksempel på avveiningsmodellen på planet for de lege ferenda:
Tillatelse til overvåking
Hovedargument: Privatlivets fred og
ukrenkelighet
Hovedargument: Avverging av
kriminelle handlinger
Trekk ved hovedargumentene som typisk er relevante til den konkrete vurdering og som kan variere i form og grad fra sak til sak
Hvor omfattende overvåking?
-Tlf, epost, brev, samtaler
-Også familie, venner,
kolleger
-Hvor lenge
Hvor alvorlig kriminalitet?
-Økonomisk kriminalitet
vs
-Rikets sikkerhet
-Krig
Hvor sannsynlig at den overvåkede er implisert i den kriminelle
aktivitet?
Hvor nær sammenheng mellom
eventuell overvåking og avverging av den kriminelle aktivitet?
Muligheten av at en domstol går
gjennom materialet for å sjekke
relevans før overlevering til
påtalemyndighet, etterretningstjeneste, e.l.
-Alt materialet vs utvalgt
materiale
-Løpende vs med bestemte
mellomrom
Muligheten av alternative
etterforskningsmidler
-Mindre tjenlige
-Like tjenlige
-Mer tjenlige
Osv. (Andre trekk ved hovedargumentene ovenfor; andre hovedargumenter)
Eksempler på avveiningsmodellen på planet for de lege lata og
på planet for rettskildelæren, se pkt. 8 nedenfor
7.3. Oversikt over drøftelsen videre av motstridstilfelle
7.3.1. Begrunnelsesmessig normaltilstand. Juristskjønnet og styringen
av det, se pkt. 8 nedenfor
7.3.2. Begrunnelsesmessig unntakstilstand. Motstridstilfelle uten noen
klar løsningsmodell, se pkt. 9 nedenfor
17
Svein Eng
8. Juristskjønnet og styring av det. Avveiningsnormer med
tilhørende retningslinjer og typetilfelleutsagn (RF II 8)
8.1. Avveiningsnormer (RF II 8.1–8.2)
8.1.1. Definisjon
Normer som gir rom for eller krever en avveining av argumenter
8.1.2. Rolle i jusen
Kan være åpne eller “skjulte”
 Ordlyden krever avveining. Eks: avtl. § 36,
straffeutmåling
 Avveiningskarakteren følger ikke av ordlyden, men pr.
fortolkning. Eks: grl. § 97
Mange navn er brukt om rettsregler som klart eller pr. fortolkning henviser til en vurderingsmessig avveining: “rettslige standarder”, “generalklausuler”, “skjønnsregler”, etc.
Problematisering av begrepet ‘avveiningsnorm’
På den ene side: Gir begrepet mening?
På den annen side: Er alle rettsregler avveiningsnormer?
Finnes det overhodet noen rettsnormer som ikke gir rom
for en avveining? Det vil si: Skal vi trekke et skille mellom avveiningsnormer og andre normer, eller mellom
forskjellige former for og grader av avveining? (RF s.
165)
8.1.3. Problem
Avveininger bør ikke innebære vilkårlighet
Vi har visse intuisjoner om en “objektivitetsstige”, i form av en
rangering etter hvor sterkt vi vil stå på at det vi sier gjelder bare
for oss selv eller for alle. For eksempel:
Logikk,
matematikk
↓
Jus
↓
Estetikk
↓
Mat og drikke
“Moral” – hvor
plassere?
Muligheten av å
etablere kriterier til
vurdering og kritikk av
den positive retten
Innenfor rettssystemet får juridiske avveininger sin
“objektivitet” fra retningslinjene og fra typetilfelleutsagnene
18
Svein Eng
8.2. Retningslinjer (RF II 8.3, 8.5)
8.2.1. Definisjon
Normer som sier noe om hva som er relevante eller irrelevante
argumenter til en avveining, eventuelt også noe om hvor stor
vekt et argument skal tillegges og i hvilken retning det trekker
Eks: avtl. § 36, annet ledd, normer om straffeutmåling
Analysen som ligger til grunn for definisjonen (RF II 8.5)
8.2.2. Typer
 Relevans, retning, vekt
 Lovfestede vs ulovfestede
 Positive (hva som er relevant) vs negative (hva som er
irrelevant)
 Regelspesifikke vs ikke-regelspesifikke
Typer av ikke-regelspesifikke retningslinjer
→ rettssikkerhetsprinsiper
→ rettferdighets- og godhetsprinsipper
→ rettskildeprinsipper
8.2.3. Særlig om rettskildeprinsippene
Hva kan vi si generelt om forholdet mellom rettskildefaktorene?
Kan vi si at én type rettskildefaktor, f.eks. loven, alltid går foran
andre typer rettskildefaktorer?
Etter hvordan man besvarer dette spørsmålet, kan vi skille
mellom to hovedsyn på rettskildelæren:
 Rangordningsmodell
 Avveiningsmodell
8.3. Typetilfelleutsagn
8.3.1. Definisjon
8.3.2. Eksempler
19
Svein Eng
9. Motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell:
Problemstilling og to kasus til illustrasjon (RF III 2.5.3)
9.1. Løsningsmodeller for motstridstilfelle
Rangordningsmodell
– Lex superior; lex specialis; lex posterior
Avveiningsmodell
9.2. Tradisjonelle utgangspunkter vedrørende logisk motsigelse i rettssystemet
Motsigelsen må elimineres
Elimineringen skjer gjennom en rangordning av elementene som
motsier hverandre
9.3. To kasus til til illustrasjon og diskusjon av problemstillingen
9.3.1. Slottsplasseksemplet
9.3.2. Norsk rett om selvvalgt livsavslutning
(a) Reglene og motsigelsen
 Individets autonomi: frihet, selvbestemmelse
vs
 Livets ukrenkelighet
(b) Motsigelse i én-personssituasjoner og i to-personssituasjoner
9.4. Kan motsigelsen analyseres bort?
9.4.1. Slottsplasseksemplet
(a) Analyseres bort gjennom en rangordningsmodell?
– Lex superior, lex specialis, lex posterior?
– Hovedregel–Unntak?
(b) Analyseres bort gjennom en avveiningsmodell?
9.4.2. Norsk rett om selvvalgt livsavslutning
(a) Analyseres bort gjennom en rangordningsmodell?
– Lex superior, lex specialis, lex posterior?
– Hovedregel–Unntak?
(b) Analyseres bort gjennom en avveiningsmodell?
(c) Motsigelsen kan bare løses ved en nærmere bestemmelse av
gjeldende norsk rett
(d) Motsigelsen som symptom på begrunnelsesmessig
unntakstilstand
20
Svein Eng
10. Motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell (forts.): Utvidelse av perspektivet til grunnleggende normative elementer
i et faktisk forekommende rettssystem, som det norske
rettssystemet av idag (RF III)
10.1. Noen grunnleggende normative elementer (det være seg vi ser dem
som normer, verdier eller rettigheter) i det norske rettssystemet av
idag
Likebehandling
Rettferdighet
Verd, likeverd
Personlig integritet, Frihet, Individets autonomi
Rettssikkerhet
10.2. Normative elementers argumentative innhold vs deres argumentative
kraft
De normative elementene nevnt i pkt. 10.1 kan sies å være
grunnleggende etter sitt argumentative innnhold, idet de kan ses
som fellesnevnere for mange og spredte spesifikke argumenter i
det norske rettssystemet av idag.
Er de også grunnleggende i den betydning at de har en spesielt
stor argumentativ kraft? Her synes vi å støte på følgende sammenheng (paradoks):
Sett fra den ene siden: Jo mer grunnleggende et normativt
element er, desto mer kontekstløst, og dermed uforpliktende, vil elementet være
Sett fra den andre siden: Jo mer bundet til enkeltregler et
normativt element er, desto mer bestemt av regelens sammenheng og formål, og dermed forpliktende, vil elementet
være
La oss vende tilbake til løsningsmodeller for motstridstilfelle
(pkt. 9 ovenfor) til belysning av former og grader for den argumentative kraft av de grunnleggende normative elementer
21
Svein Eng
10.3. Begreper om løsningsmodeller for motstridstilfelle (pkt. 9 ovenfor)
som middel til klargjøring av hva som kan ligge i at et normativt element er “grunnleggende” (pkt. 10.1 ovenfor)
 Utgangspunkt: Et normativt element kan være mer eller mindre
grunnleggende alt etter hvilken motstandskraft det har i en motstrid med andre normative elementer:
Rangordningsmodell
– Lex superior; lex specialis; lex posterior
Avveiningsmodell
 Motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell vil typisk bestå i
motstrid mellom grunnleggende normative elementer
Eksemplet selvvalgt livsavslutning:
Individets autonomi vs livets ukrenkelighet (pkt. 9 ovenfor)
 Motstrid mellom grunnleggende normative elementer vil typisk
være motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell
De enkelte grunnleggende normative elementer...
...forstår vi uavhengig av enkeltnormer og deres
sammenheng
...har en egennormativitet
...mangler ytre konstaterbare kjennetegn som muliggjør anvendelse av rangordningsprinsipper, slik som lex superior,
lex specialis, lex posterior, o.l.
Derfor henger de regelmessig ikke sammen med noen klar
løsningsmodell
Eksempler Likebehandling; rettferdighet; verd, likeverd;
personlig integritet; frihet; individets autonomi; rettssikkerhet
Derimot, normative elementer med tilknytning til enkeltnormer...
...får sin argumentative betydning gjennom enkeltnormen
...har ofte ikke noen klar egennormativitet
Derfor vil deres tilknytning til enkeltnormen og dens sammenheng regelmessig også innebære en løsningsmodell
Eksempler Argumentene i avtl. § 36, 2. ledd
22
Svein Eng
10.4. Tilbakeblikk og blikk framover: Grunnleggende normative elementer
(jfr. pkt. 10.1) kommer inn i retten og jusen i mange former og
grader. Stilisert kan vi skille mellom tre plan:
 Kilder til argumenter i forhold til de enkelte regler, formet av
enkeltregelens sammenheng og formål (se pkt. 8 ovenfor, se også
rettskildelæren)
 Fellesnevnere for mange og spredte elementer i rettssystemet (RF
III, se pkt. 9 ovenfor og inneværende pkt. 10)
 Argumenter til vurdering og kritikk av et positivt rettssystem (RF
IV, se pkt. 11 nedenfor)
23
Svein Eng
11. Rett og praktisk fornuft – overgang og problemstilling
11.1. Overganger
11.1.1. Overgang fra drøftelsen av avveiningsnormer og
retningslinjer (pkt. 8 ovenfor jfr RF III 3)
Er visse prinsipper eller verdier – f.eks. alle menneskers egenverd,
konkretisert f.eks. til forbud mot tortur – så grunnleggende at vi ikke
kan tenke oss at de kan settes til side gjennom en avveining med
andre argumenter?
Dette er et spørsmål om vi overhodet skal se det normative problemtilfellet vi står overfor, som et motstridstilfelle, dvs. et spørsmål om
anvendelsesområdet for avveiningstenkningen.
Dette siste spørsmålet kan ses som et spesialtilfelle av spørsmålet om
hvorvidt vi rår over en spesifikt praktisk fornuft, og hvordan en fornuftsmessig normativitet isåfall ser ut: Har den avveiningskarakter
eller setter den absolutte skranker, dvs. skranker som ikke kan tenkes
oppveid av motstående hensyn?
11.1.2. Overgang fra internt til eksternt perspektiv på retten (RF
III 1)
Internt perspektiv på retten: Vi analyserer det positive rettssystemet
på dets egne premisser. Hvor langt kan vi komme i retning av “gode”
resultater innenfor rammen av rettskildelæren og grunnleggende
prinsipper og verdier?
Eksternt perspektiv på retten: Vi forutsetter det interne perspektivet
og spør om den positive retten står seg også overfor “fornuftens
domstol”. Noen eksempler fra aktuell debatt:
Rammene for ytringsfrihet (karikaturdebatten)
“Coercive interrogation techniques” (tortur mot terror)
Lagring av persondata (EU-direktiv)
Foreldre og barn (avstraffelse, omskjæring, skolegang)
11.1.3. Overgang fra normers meningskomponent til normers
virkelighetskomponent
Figur 1
24
Svein Eng
11.2. Nærmere om problemstillingen (RF IV B 1.1–1.3)
Kan vi etablere kriterier til vurdering og kritikk av den positive retten
– eller er vi henvist til “smak og behag”; se Figur i pkt. 8.1.3
ovenfor.
To formuleringer av spørmålsstillingen (11.2.1–11.2.2)
11.2.1. Sett som et spørsmål om hva som eksisterer: det normative
utsagnets virkelighetstilknytning
Av systematiske grunner er dette ført inn i pkt. 1.5 ovenfor
11.2.2. Sett som et spørsmål om fornuftens rekkevidde (hva vi kan
erkjenne): kognitivisme vs. non-kognitivisme
Definisjoner
Kognitivisme i vid forstand: Den oppfatning at vi gjennom bruk av
vår fornuft kan skille mellom holdbare og uholdbare normative
utsagn
Kognitivisme i snever forstand: Den oppfatning at vi kan skille
mellom holdbare og uholdbare normative utsagn gjennom en
spesifikt moralrelevant bruk av vår fornuft
To sentrale retninger i rettsfilosofien: utilitarisme (pkt. 13
nedenfor) og kantiansk inspirert rettsfilosofi (pkt. 14 nedenfor)
Non-kognitivisme: Benektelse av et kognitivistisk syn på normer
En viktig retning i rettsfilosofien: skandinavisk rettsrealisme
(pkt. 12 nedenfor)
Forskjellen mellom kognitivisme i vid forstand og snever forstand
Vi fokuserer på kognitivisme i snever forstand
25
Svein Eng
11.3. Oversikt over hovedsvar og drøftelsen videre (RF IV B 1.4–1.5)
Oversikt over hovedsvar (Figur 6)
Inndelinger av kognitivistiske teorier
Empiriske teorier vs. Ikke-empiriske teorier
Teorier som hevder at kriteriene til vurdering og kritikk av
normative utsagn stammer fra sanse-erfaring vs. teorier som
hevder at kriteriene stammer annetsted fra
Blant ikke-empiriske teorier kan vi skille mellom:
Fornuftsbaserte teorier vs. religiøst baserte teorier
Blant de empiriske teorier kan vi skille mellom:
Teorier som hevder at kriteriene til vurdering og kritikk av
normative utsagn består i beskrivelse av ting eller
handlinger (“objektive teorier”) vs. teorier som hevder at
normative utsagn egentlig er beskrivelser av avgivers
følelser, og at kriteriet følgelig er om denne beskrivelsen er
sann (“subjektive teorier”)
Det viktigste eksempel på en empirisk, objektiv teori er
utilitarismen.
En empirisk, subjektiv teori er det ikke mange som har
hevdet, men muligheten er tatt med for å vise kontrasten til
non-kognivismen og dens emotivisme.
Det avgjørende skillet:
beskrivelse av følelser (kognitivisme) vs uttrykk for
følelser (non-kognitivisme)
Alf Ross, dansk jurist og rettsfilosof: “å påberope seg
rettferdighet. er som å slå knyttneven i bordet”
I stedet for “emotivisme” kan vi også snakke om
“ekspressivisme” for å få fram dette.
11.4. Ordet “Naturrett”
26
Svein Eng
12. Skandinavisk rettsrealisme (RF IV B 2)
12.1. To betydninger av uttrykket “Skandinavisk rettsrealisme”
I en videre og løsere forstand, RF, ss. 290–91
I en filosofisk forstand. Dette er emnet i det følgende.
12.2. Problemstillingen i den skandinaviske rettsrealismen
Hva normers bindende kraft – normativitet – kan tenkes å bestå i,
RF s. 279
12.3. Hovedtesen i den skandinaviske rettsrealismen
Normative utsagn uttrykker våre følelser; “emotivisme”, RF ss 258,
275
12.4. En sentral argumentasjonsstruktur i den skandinaviske rettsrealismen
RF ss. 277–78, 279 flg. (se også ss. 253–54):
→ På den ene side: vår bevissthet om normativitet
→ På den annen side: en rasjonalitetsstruktur som anerkjenner
to og kun to sett med holdbarhetskriterier. Nærmere om
disse (se under første del av pkt. 12.8 nedenfor)
12.5. De enkelte ledd i Olivecronas diskusjon
RF ss. 279–288
→ Mot sanksjonsanalyse
→ Mot følelsesanalyse
→ Mot fakta-analyser generelt
→ Mot “metafysisk” analyse
12.6. Utbredelsen av den skandinaviske rettsrealismen
12.7. Et begrep ‘rettspositivisme’
RF s. 300
27
Svein Eng
12.8. Et begrunnelsesproblem i den skandinaviske rettsrealismen
RF IV B 2.6 (ss. 312–14)
Den skandinaviske rettsrealismen anerkjenner to, og kun to, typer
kriterier til vurdering av utsagns holdbarhet:
Empirisk sannhet og usannhet, dvs:
hvorvidt utsagnet stemmer med erfaringen vår eller ikke
Analytisk sannhet og usannhet, dvs:
sannhet og usannhet på bakgrunn av forutsatte
definisjoner, f.eks:
“alle ungkarer er ugifte” = analytisk sann
“alle ungkarer er gifte” = analytisk usann
Den skandinaviske rettsrealismen hevder at utsagn hvis holdbarhet
ikke lar seg avgjøre på én av disse to måter, er “meningsløse”,
“metafysiske”, e.l.
Hvilken holdbarhetsverdi har så den skandinaviske rettsrealismens
setning om hvilke holdbarhetskriterier som står til vår rådighet?
“Bare utsagn hvis holdbarhet lar seg kontrollere etter kriteriene
for empirisk u/sannhet eller analytisk u/sannhet er
meningsfylte.”
Hevdet de skandinaviske rettsrealister at denne setningen selv var
sann ut fra ett av de to kriteriesett den anerkjenner, dvs. sann ut fra
erfaring eller sann pr. definisjon?
Svaret er nei på begge spørsmål. Dermed blir setningen meningsløs
ifølge seg selv. Dette er den skandinaviske rettsrealismens
begrunnelsesproblem.
28
Svein Eng
13. Utilitaristisk rettsfilosofi (RF IV B 3)
13.1. Hva er det som kjennetegner den utilitaristiske tenkemåten?
13.1.1. Konsekvensorientering
Ikke handlingen i seg selv, kun konsekvensene
13.1.2. Hedonisme
Hva er målestokken for hva vi skal regne som gode og dårlige
konsekvenser?
“Lyst”, “Lykke”, “Velferd”, “Nytte”
13.1.3. Generalisering
Alle områder og objekter for praktiske bedømmelser
Alle trekk ved rettssystemet: handlinger, regler, subjektive rettigheter,
institusjoner (f.eks. straffen, familien), og systemet som helhet
13.1.4. Absoluttering
Nytteaspektet er det eneste relevante aspektet
13.2. Sammenfatning av sætrekkene ved utilitarismen (“Benthams grunnsetning”)
Alle spørsmål om normativ verdi og plikt (jfr. generalisering) er et
spørsmål om, og bare om (jfr. absoluttering), utfallet av en kalkyle
over konsekvensenes (jfr. konsekvensialisme) samlede produksjon av
lyst og ulyst (jfr. hedonisme) – dvs. et faktisk og dermed åpent
spørsmål.
“Faktisk og åpent spørsmål” vil si: Ingen handling eller regel er i seg
selv så ond at den ikke kan oppveies av gode konsekvenser (RF s.
330)
13.3. Problemer ved utilitarismen
13.3.1. Sammenligningsproblemet
Sammenligning av noe ved å tildele en felles verdienhet (“kardinal
nyttetenkning”): vanskelig – jfr. problemet med å finne en felles
enhet
Sammenligning av noe ved å stille i rekkefølge, dvs. rangere (“ordinal
nyttetenkning”): fullt mulig – jfr. et marked av varer og tjenester (hva
gjør du med kr. 10.000 ekstra?)
29
Svein Eng
13.3.2. Rettighetsproblemet
Det som har verdi og skal behandles likt, er lyst- og ulystenheter, ikke
individer
Å dømme en uskyldig...
...er din moralske plikt hvis det leder til overskudd i
lystkalkylen
Du kan velge hvis lystkalkylen står med like stor verdi på
hver side
Kan utilitaristen begrunne at våre forestillinger om rettigheter for individet er illusjoner, så er det verst for rettighetene. Men utilitaristen
må begrunne.
Dette leder oss over til utilitaristens begrunnelsesproblem.
13.4. Særlig om utilitarismens begrunnelsesproblem (RF ss. 329, 344–45)
Hvorfor skal rettssystemet og hver og en av oss ha plikt til å handle
slik som leder til størst overskudd i lystkalkylen? Hvorfor skal jeg
handle mot mine egne interesser fordi det alt i alt leder til størst
overskudd av lyst? Det vil si: Hvorfor skal vi være moralske, i den
forstand utilitarismen definerer det å handle “moralsk”?
Vi søker en begrunnelse, men utilitarismen viser oss kun til empiriske
fakta – fakta i rom og tid: våre lyst- og ulystopplevelser eller våre
rangeringer av handlingsalternativer.
Når vi spør f.eks. hvilke lover det er akseptabelt å vedta, eller hvilke
domstolsavgjørelser det er er akseptabelt å treffe – så hjelper det oss
ikke å bli henvist til våre egne psykologiske opplevelser og valg.
Vi søker en normativitet som kan rettferdiggjøres for “fornuftens
domstol”, dvs. innenfor rammen av vår begrunnelsesnormativitet (vår
normativitet vedørende hva som skal telle som en holdbar
begrunnelse).
30
Svein Eng
14. Kantiansk rettsfilosofi (RF IV B 4)
14.1. Bakgrunn
Begrunnelsesproblemer
→ Skandinavisk rettsrealisme; se pkt. 12.8 ovenfor
→ Utilitarisme; se punkt 13.4 ovenfor
14.2. Kortformulering (RF ss. 346–47)
Særtrekk i forhold til skandinavisk rettsrealisme: Kants påstand om,
og hans bevismåte for, at vi rår over en spesifikt praktisk fornuft, dvs.
at vi rår over kriterier til å vurdere den positive rettens godhet.
Særtrekk i forhold til utilitarismen: Kants påstand om, og hans bevismåte for, at den praktiske fornufts kriterium på moral og rett ikke kan
være en henvisning til hva som rent faktisk gir det enkelte individ et
lystoverskudd (en empirisk lykkekalkyle); men må være et fornuftens
eget bud uavhengig av erfaring.
Fornuftens eget bud = Et resultat av fornuftens selvlovgivning (“autonomi”) = “Det kategoriske imperativ”, herunder rettsprinsippet
14.3. Den praktiske filosofiens overordnede rolle (RF ss. 351–52)
Den vesentlige påstand i Kants filosofi: Gjennom refleksjon i og over
vår frihet erkjenner vi en fornuftsbasert normativitet som binder oss
fordi den er et utslag av selvlovgivning. I egenskap av selvlovgivning
er denne normativiteten grunnlaget og målestokken for all annen
normativitet; den er en fornuftsbasert naturrett.
14.4. Bruken av termene “moral”, “rett” og “etikk” (RF ss. 355–56)
Etikk
Moral
Rett
14.5. Noen hovedelementer i Kants teori om en spesifikt praktisk fornuft
(RF ss. 356 flg)
→ Frihet og natur: to hovedperspektiver på oss selv
→ Selvlovgivning (“autonomi”)
→ Avvisning av all fremmedlovgivning (“heteronomi”)
→ Bindende normativitet kan ikke ha noen annen endegyldig kilde
enn i subjektet selv, dvs. subjektets fornuft
→ Maksimene vs. Det kategoriske imperativ
31
Svein Eng
14.6. Hovedformuleringer av fornuftens morallov: “Det kategoriske imperativ” (RF ss. 360–61)
Allmenngjøringsformuleringen: “Handl bare etter den maksime
gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov”
Egenverdiformuleringen: “Handl slik at du alltid bruker menneskeheten både i din egen person og i enhver annens person samtidig som
et formål og aldri bare som et middel”
Selvlovgivningsformuleringen: “Ideen om ethvert fornuftig vesens
vilje som en allment lovgivende vilje”
Tre sider av samme sak: Det at jeg skal kunne ville at maksimen for
min handling blir gjort til en allmenn lov (allmenngjøringsform.),
innebærer nettopp at ethvert individ skal kunne komme til orde, og at
ethvert individ dermed representerer en absolutt skranke for hva jeg
skal kunne foreta meg (egenverdiform.). Og det å se disse to aspekter
i sammenheng, innebærer nettopp ideen om ethvert fornuftig vesens
vilje sett som en allment lovgivende vilje (selvlovgivningsform.)
14.7. Det kategoriske imperativ i etikken og i retten (RF ss. 362–64)
Den avgjørende forskjell: motivasjonens rolle
Etikken stiller krav om at vi handler riktig fordi det riktig
Retten kan ikke stille et slikt krav. Hvorfor? Selvmotsigelse:
Sinnelagskravet er et krav om å handle riktig ut fra det at
handlingen er riktig, i kontrast til å handle ut fra andre
motiver. Den positive retten og dens sanksjoner er å regne
som andre motiver. Dermed er det umulig å tenke seg en
rettslig regulering av sinnelaget i denne forstand, dvs. som en
plikt til å handle på en viss måte fordi det er riktig.
32
Svein Eng
14.8. Kants rettsprinsipp (RF ss. 372 flg.)
→ Formuleringer, RF ss. 372–73
→ Frihet som “medfødt rettighet”
“Frihet (uavhengighet av en annens valg og tvang mot meg) i
den utstrekning den kan bestå sammen med friheten til enhver
annen under en allmenn lov, er den eneste opprinnelige rettighet;
den tilkommer enhver i kraft av det å være et menneske”
→ Indre og ytre frihet
Indre frihet: Vår uavhengighet av naturlovene; vår selvlovgivning; grunnen til den enkeltes absolutte egenverdi
Ytre frihet: Den rettsfilosofisk grunnleggende frihet; en negativ
frihet, en “frihet fra”, vår eneste “medfødte rettighet”
Altså, iflg Kant: Retten skal beskytte mot at noen brukes kun som
en ting
14.9. Parafrasering (RF ss. 375–77)
Størst mulig handlingsrom for den enkelte som er forenlig med et
tilsvarende handlingsrom for andre under en allmenn lov
Størst mulig behovstilfredsstillelse? Nei
Størst mulig respekt for den enkelte og dennes identitet som er
forenlig med tilsvarende respekt for andre, sett som en allmenn
lov
Rettens og statens oppgave er ikke å gjøre deg lykkelig: det vil være
“det største despoti”
33
Svein Eng
14.10. Kants begrunnelsesmåte: noen hovedtrekk (RF ss. 378 flg.)
(i)
Den indre frihetens realitet
Teoretisk bevis? Nei, ikke mulig; frihetens realitet er ikke
noe vi kan peke på i erfaringen eller kalkulere oss fram til
Praktisk bevis (RF ss. 378 flg.)
(ii)
Hva kan den indre frihet være?
Fravær av lov? Nei, vanskelig å skjønne hva det skal bety
Lov
(iii) Hva slags lov?
Heteronomi (“fremmedlovgivning”)? Nei, det er
utilitarismens svar
Autonomi (“selvlovgivning”)
(iv) Hvilken lov er det fornuften kan gi seg selv?
“Det eneste kategoriske imperativ”, se pkt. 14.6 ovenfor
(v)
Hva er så minstekravet til ethvert positivt rettssystem?
Rettsprinsippet, se pkt. 14.8 ovenfor
En viktig metodisk forskjell mellom, på den ene side, tenkemåten til
de skandinaviske rettsrealister og utilitaristene, og, på den annen
side, tenkemåten til Kant:
Tredjepersonsperspektiv vs førstepersonsperspektiv
Grammatikkens tredjeperson: den, det, han, hun, de osv. Vi ser
oss selv som objekt
Grammatikkens førsteperson: jeg, vi. Vi ser oss selv som et
subjekt som er forutsatt i all handling og tenkning
Nærmere om skillet: RF ss. 359, 380–81; se også ss. 304 i sluttnote 21, 509–10. Se videre i Emneregisteret under stikkordene
førstepersonsperspektiv og tredjepersonsperspektiv
14.11. Kants begrunnelsesmåte: særlig om frihets- og autonomibevisene
(RF IV B ss. 378–86, se også 470–75, 479–85)
14.12. Noen anvendelser
RF ss. 394 flg. (se også 402 flg.)
Avgi et løfte i den hensikt ikke å holde det
Utslettelse av eget eller andres selv gjennom blind underkastelse,
bedrag, tvang, tortur
34
Svein Eng
15. Representativiten og fruktbarheten av de tre teoriene vi nå
har sett på (pkt. 12–14)
De tre teoriene representerer tre sentrale teorifamilier i drøftelsen av rett og
praktisk fornuft.
35
Svein Eng
16. Juristers utsagn de lege lata: deskriptive, normative, eller
sammensmeltet deskriptive og normative? (RF V 3.4)
16.1. Innledning. Spørsmålsstillingen
16.1.1. Juristers utsagn de lege lata
Som jurister kontrasterer vi “utsagn de lege lata” med “utsagn de lege
ferenda” og sikter med det siste uttrykket til utsagn om hvordan retten
bør være. Dermed kunne det være nærliggende å tro at utsagn de lege
lata pr. definisjon anses rent deskriptive. Imidlertid, på dette punkt,
modaliteten, er juristers bruk av “utsagn de lege lata” som oftest
ubestemt. – Definitorisk åpenhet vedrørende modaliteten av juristers
utsagn de lege lata er også forutsatt her. Derved kan vi formulere
emnet: Hvilken modalitet har juristers utsagn de lege lata i deres
faktisk forekommende argumentasjon?
16.1.2. Utsagns modalitet
16.1.3. Reaksjonskriteriet for skillet mellom deskriptive og normative
utsagn
16.2. Påvisning av den sammensmeltede modaliteten i juristers utsagn de
lege lata
16.2.1. Kilden til den deskriptive komponent
16.2.2. Kilden til den normative komponent
16.2.3. Sammensmeltning i konkret argumentasjon
16.3. Det psykologiske underlagfor den sammensmeltede modalitet: Perspektivet til “den generaliserte jurist”
16.4. Kontrastering av sammensmeltning med enkelte andre fenomener
16.4.1. Oversikt
16.3.2. Avgrensning mot strukturer i språk, moral og forholdet
mellom foreldre og barn
16.5. Uttrykksformer for sammensmeltning innenfor rammen av juristers
språk og argumentasjon de lege lata
Ikke direkte uttrykk gjennom enkeltstående ord, men indirekte
visning gjennom argumentasjonsmønstre
16.6. Tilbakeblikk på statusen av analysen
Karakteristikker, ikke definisjon av et nytt begrep ‘juristers utsagn de
lege lata’
36
Svein Eng
Deskriptiv, ikke normativ analyse
Her nøyde vi oss stort sett med en positiv angivelse. Betydningen av å
avgrense sammensmeltningsfenomenet mot andre fenomener som i
en eller annen vag forstand kan sies å vedrøre “forholdet mellom det
deskriptive og det normative”
37
Svein Eng
17. Begreper og begrepsdannelse i jus og rettsvitenskap
(RF V 3)
17.1. Innledning
17.1.1. Termene “rett”, “jus” og “rettsvitenskap”
17.1.2. Jus og dagligspråk
17.1.3. Refleksjonsnivåer i forhold til jus og rettsviten skap (Figur 7)
17.1.4. Det normative og det deskriptive (Figur 8)
17.1.5. Oversikt over den videre drøftelse
17.2. Hva er det vi nå skal reflektere over? (“objektspørsmålet”)
17.2.1. Definisjoner – Begreper
17.2.2. Definisjoners struktureringsfunksjon – Definisjoners
navngivingsfunksjon
17.2.3. Begreper i rettsregler – Begreper om rettsregler; se nærmere
under 17.5 jfr. 17.4
17.3. Hvilke midler står til vår rådighet når vi danner begreper, dvs. når vi
definerer? (“middelspørsmålet”)
17.3.1. Konnotasjonsangivelse – Denotasjonsangivelse –
Kombinasjoner
17.3.2. Rent kognitive kriterier – Vurderingsanvisning
17.3.3. Momenter – Betingelser
38
Svein Eng
17.4. Etter hvilke kriterier stiller vi opp og velger mellom begreper (definisjoner)? (“kriteriespørsmålet”) (RF V 3.3.3)
17.4.1. Innledning
a. Formuleringer av kriteriespørsmålet
b. Kriteriespørsmålets betydning
17.4.2. Logiske kriterier
Minimumskrav: at begrepet ikke er selvmotsigende
17.4.3. Operasjonaliserbarhet
At vi kan avgjøre om noe faller inn under begrepet eller ikke
17.4.4. Henvisninger til “hensiktsmessighet”, “fruktbarhet”,
“formålet med undersøkelsen”, e.l.
Kan være nødvendig med videre spesifiseringer
17.4.5. Erkjennelse
Ingen begrepsdannelse leder til “mer sannhet” enn andre
begrepsdannelser
Begrepsdannelse er ikke spørsmål om logiske kriterier eller sannhetskriteriet, men om interesse, vurderinger og valg
Eksempel: Rommet for kreativitet i jusen; “konstruert ratio” i forhold
til dommer
17.4.6. Handlingspåvirkning
Eksempel: “Kvinnerettens formål er å beskrive, forklare og forstå
kvinners rettslige stilling, med særlig sikte på å bedre kvinners stilling
i retten og i samfunnet.” T.S.Dahl, Kvinnerett I, s. 21, Oslo 1985.
17.4.7. Heuristiske hensyn
Gjøre en informasjonsmengde lettere å forstå, huske og anvende.
Åpne nye perspektiver, og dermed bidra til begrepsutvikling og
teoridannelse
Eksempel: Debatten om den konstruktive metode (Hagerup, Castberg,
Stang, m.fl.)
17.4.8. Estetiske hensyn
Hensyn til enkelhet, symmetri, konsekvens, o.l.
Som middel til et mål eller som egenverdi
Eksempler: Hohfelds rettighetsanalyse; legalitetetsprinsippet i nyere
versjon
39
Svein Eng
17.5. Særlig om begreper i rettsregler vs begreper om rettsregler (RF
V 3.3.2)
17.5.1. Kort introduksjon av skillet
Når vi som jurister diskuterer hva som er rett, benytter vi dels begreper som inngår i rettsregler, og dels begreper som omfatter rettsregler.
For korthets skyld: begreper “i” rettsregler – begreper “om”
rettsregler
17.5.2. Hvorfor skillet er viktig
Konsekvensen av at vi som jurister benytter begge typer begreper, er
at det ved holdbarhetsvurderingen av utsagn i jusen blir relevant å ta i
betraktning både kriterier for definisjoner av begreper i rettsregler og
kriterier for definisjoner av begreper om rettsregler.
Disse holdbarhetskriteriene er forskjellige: Ved fastleggingen av begreper i rettsregler bruker vi rettskildelæren. Det er dermed denne
som gir kriteriene til vurdering av holdbarheten av den ene eller
annen definisjon av et begrep i en rettsregel: f.eks. den definisjon
(eller vanligere uttrykt: tolking) at begrepet skip i straffeloven § 422
omfatter fritidsbåter.
Ved vurderingen av begreper om rettsregler er det andre kriterier enn
rettskildelærens som er relevante: se pkt. 17.4 ovenfor.
Noen kriterier er relevante på begge nivåer; særlig logiske hensyn,
hensynet til erkjennelse, samt estetiske hensyn
17.5.3. Nærmere om distinksjonen
Jeg vil si at vi står overfor et begrep “i” rettsregler, når rettsanvendere
motiveres normativt av begrepet, dvs. oppfatter subsumsjon under begrepet som direkte eller indirekte å lede til visse rettsfølger framfor
andre.
Jeg vil si at vi står overfor et begrep “om” rettsregler, når rettsanvendere bruker begrepet til å omtale (systematisere m.v.) begreper som
motiverer normativt.
Vi kan stikkordsmessig også snakke om henholdsvis begreper med
“normeringsfunksjon” og begreper med “systematiseringsfunksjon”.
40
Svein Eng
17.5.4. Noen trekk ved distinksjonen
•
Grensen er graduell
•
Grensen er relativ til den enkelte beslutning, idet hva som normativt motiverer rettsanvendere kan variere
•
Bruksmåten vil ofte typisk være den ene eller andre
•
Et begrep kan skifte funksjon
•
Ett og samme begrep kan fylle begge funksjoner; eksempler:
‘u/gyldighet’, de forskjellige rettighetsbegreper, dvs. ‘eiendomsrett’, ‘panterett’, ‘menneskerettighet’, o.l.
•
Ved uskreven rett er begrepets funksjon ofte særlig uklar;
eksempel : ‘myndighetsmisbruk’
17.5.5. Bruk av distinksjonen som middel til klargjøring av statusen
av en begrepsdannelse
Eksemplene i gjennomgangen ovenfor
Klargjøring av statusen til legalitetsprinsippet i dets nyere versjon
Klargjøring av statusen til begrepsdannelser i forskjellige
rettsvitenskapelige disipliner (Figur 10)
41
Svein Eng
18. Jus og vitenskap. Overtalelsesdefinisjoner (RF V 2)
18.1. Spørsmålsstillingen
18.1.1. Spørsmålsstillingens historie. Særlig om Alf Ross’s teori om
gjeldende rett
18.1.2. Spørsmålsstillingens ubestemthet.
Som alle “Hva er X”-spørsmål, så er spørsmålet “Hva er vitenskap?”
blant de mest ubestemte spørsmål det overhodet er mulig å stille.
Analyse av spørsmålsstillingen ut fra de grunnleggende utsagnstyper.
18.2. Svarenes preg av overtalelsesdefinisjon
18.2.1. Appellfunksjonen til ordet “vitenskap”
18.2.2. Strukturen i en overtalelsesdefinisjon (Figur 11)
18.3. Vi må skille mellom spørsmål og svar som er av interesse, og de som
ikke er det
42
Svein Eng
19. Rettspositivismedebatt
19.1. En oversikt over spørsmål som har vært drøftet i debatter for og imot
“rettspositivisme” (RPD A 2)
19.2. Debatten mellom Dworkin, på den ene side, og Hart og hans elever,
på den annen. Første runde (RPD B 2–4)
19.2.1. Dworkins argumentasjon fra prinsipper
19.2.2. Rettspositivistens svar – innledning og oversikt
19.2.3. Svaret fra eksklusiv rettspositivisme
19.2.4. Svaret fra inklusiv rettspositivisme
19.3. Debatten mellom Dworkin, på den ene side, og Hart og hans elever,
på den annen. Andre runde (RPD B 5–6)
19.3.1. Dworkins argumentasjon fra jus som en fortolkende virksomhet, metodens tilknytning til rettssystemets formål, og formålets sammenheng med moral
19.3.2. Rettspositivistens svar
19.4. Et mønster i argumentasjonen – og hvordan bryte ut av mønsteret
(RPD B 7, C)
19.5. En gjennomgående kilde til ubestemthet i debatten: definisjonsspørsmål eller karakteristikkspørsmål? (RPD A 2.2.3 (2), B 1.5–1.6, B
2.3.4 (2), B 5.2, C 2.2.2 (1))
19.5.1. Hva ubestemtheten består i
19.5.2. Terminologiske variasjoner i debatten
“concept”, “conception”, “nature”, o.l.
“essential”, “necessary”, o.l.
19.6. Oppløsningen av “rettspositivismen” – og av debatten mellom
Dworkin og Hart og hans elever
Debatten viker unna de filosofisk viktigste spørsmål: normativitetens
virkelighetsunderlag og erkjennbarhet
Debatten består for en stor del i drøftelser av hva de forskjellige deltakerne har ment med det de i løpet av debatten har sagt. Debatten står
igjen med et ubestemt resultat forsåvidt gjelder erkjennelse av noe
utenfor dette
43
Svein Eng
Forelesninger i Rettsfilosofi,
semiobligatorisk valgfag,
Jus, UiO, H-15
Figur 1
Til 1 og gjennomgående i
disposisjonen
Normers struktur
Normer
Meningskomponent
Virkelighetskomponent
Rettsfilosofi, avsnittene II
1.3.1–1.3.2, 1.3.4, 1.4
Rettsfilosofi, avsnittene II
1.3.3–1.3.4, 1.5.1–1.5.3; IV
B 2, 3 og 4
Saksinnhold
 Person
 Situasjon
 Handlingsangivelse
Modalitet
 Plikt
 Kompetanse
 Kvalifikasjon
(normativ definisjon)
Rettsfilosofi, avsnitt II 1.4.1
Rettsfilosofi, avsnitt II
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 2
Til 2 i disposisjonen
Fra Rettsfilosofi, ss. 73–74
Pliktmodaliteter
H er påbudt for P
kontrære normer
H er forbudt for P
implikasjon
kontradiktoriske
normer
implikasjon
H er tillatt for P
subkontrære normer
P er fritatt fra H
For en forklaring av dette opposisjonskvadratet for pliktmodalitetene, se RF, ss. 73–74.
For mange formål er vi ikke interessert i frihet i form av implikasjonene i opposisjonskvadrater; vår reelle interesse ligger i stedet i frihet i betydningen ‘uavhengighet av påbud og forbud’. I forhold til et
normsystem uten motsigelse, så må enhver handling som faller inn
under systemet være enten påbudt, forbudt eller valgfri, slik:
Handlinger man er fritatt fra å foreta
Påbudt
Valgfri
Handlinger det er tillatt å foreta
Forbudt
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 3
Til 3–4 i disposisjonen
Fra Rettsfilosofi, s. 111
U/gyldighet som koblingsord
KOMPETANSENORMER
grunnlegger KOMPETANSE,
dvs. de grunnlegger:
– en evne
U/GYLDIGHETSNORMER
som refererer til
kompetanse
– til å fastsette normer
– som bedømt ved hjelp av
gyldighetsnormer kan bli å
betrakte som gyldige
UTØVELSESNORMER
regulerer utøvelsen av
kompetansen. De faller i fire
hovedgrupper:
– disposisjonsnormer
– fri-viljenormer
U/GYLDIGHETSNORMER
som refererer til
utøvelsen av kompetanse
– motivasjonsnormer
– saksbehandlingsnormer
UTVIKLINGSNORMER
U/GYLDIGHETSNORMER
regulerer virkningen av
utviklingen i tiden etter
kompetanseutøvelsen
som refererer til
utviklingen i tiden etter
kompetanseutøvelsen
U/GYLDIGHET
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 4
Til 4.3.1 og 6.3 i disposisjonen
R o s s’ k o b l i n g s o r d a n a l y s e av
r e t t i g h e t s b e g r e p e t (e n - p e r s o n a n a l y s e)
F RIHET TIL Å BRUKE
A VTALE
TINGEN
og
eller
P LIKT TIL Å BETALE
A RV
FORMUESSKATT
og
eller
K OMPETANSE TIL Å
H EVD
EIENDOMSRETT
FORBY ANDRE Å
BRUKE TINGEN
eller
EKSPRO PRIASJON
og
KRAV PÅ
ERSTATNING VED
EKSPROPRIASJON
eller
og
rettsfaktum n
rettsfølge p
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 5
Til 6.4 i disposisjonen
Fra Rettsfilosofi, ss. 146–47
Hohfelds skjemaer over forskjellige
r e t t i g h e t s f o r m e r (t o - p e r s o n a n a l y s e)
A har KRAV
[“right”] mot B på H
betyr det motsatte av
betyr det samme som
B har PLIKT
[“duty”] overfor A til
åH
A har
KOMPETANSE
[“power”] til å
fastsette N overfor
B
betyr det samme som
betyr det samme som
B er AVHENGIG
av A’s fastsettelse
av N [“liability”]
A har IKKE
KRAV [“no-right”]
mot B på H
B har FRIHET
[“privilege”]
overfor A til H
A har IKKE
KOMPETANSE
TIL (er inkompetent) til å fastsette
N overfor B
[“disability”]
betyr det samme som
B er IMMUN i
forhold til A’s
fastsettelse av N
[“immunity”]
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 6
Til 11.3 i disposisjonen
F o r s k j e l l i g e e t i s k e t e o r i e r s a n a l y s e av
normative utsagn
NON-KOGNITIVISME
KOGNITIVISME I VID FORSTAND
EMPIRISK
IKKE-EMPIRISK
SUBJEKTIV
OBJEKTIV
RELIGIØS
FORNUFTSMESSIG
(KOGNITIVISME I
SNEVER FORSTAND)
Utsagnene
beskriver
avgivers
følelser
Utsagnene beskriver
tings eller
handlingers
objektive egenskaper
Utsagnene er
gitt av gud
Utsagnene har en kilde
og et korrektiv i en
spesifikt praktisk
fornuft
Eks: Den skandinaviske rettsrealismen
hos Axel Hägerström,
Karl Olivecrona og
Alf Ross
Eks: Utilitarismen
hos Jeremy Bentham
og John Stuart Mill
Eks:
Kristendommen, Islam
Eks: Kant (Det
kategoriske imperativ)
RF IV B 2 (jfr. 6.2)
Utsagnene uttrykker
avgivers følelser
(“ekspressivisme”,
“emotivisme”)
“Naturrett”
RF IV B 1.6
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 7
Til 17.1.3 i disposisjonen
Refleksjonsnivåer i forhold til jus og rettsvitenskap
Emne: Begrepsdannelse i jus og rettsvitenskap
har som gjenstand
Faget og vitenskapen om retten: jusen og rettsvitenskapen
har som gjenstand
Retten
har som gjenstand
Det sosiale: Personers handlinger innenfor jurisdiksjonen
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 8
Til 17.1.4 i disposisjonen
D e t n o r m a t i v e o g d e t d e s k r i p t i v e på f o r s k j e l l i g e
refleksjonsnivåer i forhold til jus og rettsvitenskap
Normative
utsagn
Deskriptive
utsagn
Emnet: Begrepsdannelse i jus og
rettsvitenskap
+
+
Jusen
+
+
Rettsvitenskapen
utenom jusen
+
+
Retten
+
Sammensmeltet normative
og deskriptive utsagn
+
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 9
Til 1.1.2–1.1.3, 1.4.2 c og
17.2–17.3 i disposisjonen
Fra S. Eng, U/enighetsanalyse – med særlig sikte på jus og
allmenn rettsteori, Universitetsforlaget 1998, s. 53.
Se også Rettsfilosofi, s. 15
Grunnleggende utsagnstyper
DEFINISJONER
Struktureringsfunksjon
Konnotasjonsangivelse
Denotasjonsangivelse
Navngivingsfunksjon
KARAKTERISTIKKER
DESKRIPTIVE
UTSAGN
NORMATIVE
UTSAGN
SAMMEN-
ANALYTISK
U/SANNE
SMELTEDE
UTSAGN
UTSAGN
ANALYTISK
U/SANNE
UTSAGN
Svein Eng
Jus, UiO, H-15
Figur 10
Til 17.5 jfr. 17.4 i disposisjonen
BEGREPER OM RETTSNORMENE
eksempler:
RETTSFILOSOFI
‘normativitet’: ‘norm’, ‘verdi’, ‘rettighet’
‘norm’: ‘kompetanse’, ‘plikt’, ‘kvalifikasjon’
→ avsnittene II–III ovenfor
‘umoralsk’, ‘fornuftsstridig’
→ avsnitt IV ovenfor
eksempler:
‘offentlig rett’, ‘privatrett’
‘rettsstridig handling’
JUS
‘legalitetsprinsippet’
BEGREPER I RETTSNORMENE
Hvis man mener at det er en
nødvendig sammenheng mellom positiv rett og naturrett,
f.eks. som i kantiansk rettsfilosofi, så kan man her føre de
mer spesifikke positivrettslige
begreper i den grad de passerer de fornuftsrettslige kriterier.
eksempler:
strl. §§ 192 flg: ‘utuktig omgang’
veitrl. § 2: ‘kjøretøy’
‘u/gyldighet’
‘relative ugyldighetsgrunner’
‘absolutte ugyldighetsgrunner’
‘nullitet’, ‘angripelighet’
eksempel:
RETTSØKONOMI
‘Pareto-effektivitet’
eksempler:
konkurransel. § 1: ‘effektiv’
klimakvotel. § 1: ‘kostnadseffektiv’
eksempler:
RETTSSOSIOLOGI
‘allmennprevensjon’,
‘individualprevensjon’
‘manifeste funksjoner’,
‘latente funksjoner’
Svein Eng
Forelesninger i
Rettsfilosofi,
Jus, UiO, H-15
Figur 11
Til 18 i disposisjonen
(S. Eng, U/enighetsanalyse – med særlig sikte på jus og
allmenn rettsteori, Universitetsforlaget 1998, s. 244)
Strukturen i overtalelsesdefinisjoner
NORMATIVE DEFINISJONER AV/VED HJELP AV
SPRÅKLIGE UTTRYKK MED APPELL TIL
FØLELSER
(«kampen om ordene»)
SPRÅK- OG
ARGUMENTASJONSANALYSE
MOTIVANALYSE
DESKRIPTIVE
KARAKTERISTIKKER
NORMATIVE
KARAKTERISTIKKER
EN FØRSTE LESNING AV
formuleringer etter mønsteret:
«x er a, b, ...» – hvor «x» eller
«a», «b», «...» står for
språklige uttrykk med appell
til følelser
DISKUSJONSDELTAKERNES
PSYKOLOGI:
Deres oppfatninger og normer

Disposisjon

Transcription

Similar documents

Søknad om bytte av valgfag

Valgfag ved Varden ungdomsskole 2015-16

Program for forbedring av nødmeldingstjenesten (PFN)

Fagvalg Teknologilinja - Kuben videregående skole

KRIM2904 Fengsler fanger samfunn Institutt for kriminologi og

8:trinn_HØST_Foreldremøte

Nytenkende - Sofienberg skole

Avdelingsleders presentasjon

Program - Fylkesmannen.no