samtideninnhold [3–2005]
Transcription
samtideninnhold [3–2005]
samtideninnhold [3–2005] 04 Friheten og valgene • LEDER AV KNUT OLAV ÅMÅS Prostitusjon 06 Jeg er Gina • MARTIN GAARDER 16 Valget jeg tok var mitt eget • ESKORTEN PHILLIP I SAMTALE MED WILLY PEDERSEN CAMILLA JORDHEIM LARSEN Den prostituerte: offer eller feminist i eksil? • WENCKE MÜHLEISEN OG 28 Norsk politikk 34 Norge på full fart vekk fra det norske • NINA DESSAU 43 Kampen om venstresidens sjel • HALVOR FINESS TRETVOLL 53 (Pre)posisjon. Om diplomater og politikere i UD • NILS-JOHAN JØRGENSEN 64 Om galskap og rett. Jakten på den nye tids demoner • HALVAR D. PETTERSEN Kongehuset 74 Kongebiografi på ville veier • BODIL NÆVDAL Fotokunst i Samtiden 81 Eline 1994–2005 • METTE TRONVOLL Næringsliv 97 Verdier, visjoner og kroner • ROLF LUNHEIM Kunst og kultur 109 Pondus – en fordomsfull folkehelt • MORTEN HARPER 120 Orakelmanual i artistisk posisjonering • JON ANDREAS HÅTUN 132 De lave flyprisene og Walter Benjamin • DEBATTARTIKKEL AV WENCHE GULBRANSEN Simen Skjønsberg 136 Simen Skjønsbergs poesi • TOR OBRESTAD 146 Simen Skjønsbergs prosa • ESPEN HAAVARDSHOLM www.samtiden.no oppdateres ukentlig: • debatt om Samtiden-artikler i andre medier • artikler publisert bare på nettet leder Friheten og valgene J ean-Paul Sartre fyller hundre år,» het det i en noe misvisende tittel i en norsk ukeavis nylig. Det er 25 år siden Sartre døde og ble fulgt til graven på Montparnasse-kirkegården i Paris av 50 000 tilhengere. Men joda, han ville såvisst ha fylt hundre hvis han hadde levd til 21. juni i år. Jubileet frembrakte en strøm av artikler, bøker, utstillinger og andre markeringer. Hva kan vi si om Sartres aktualitet og hva som står igjen av Sartre i dag? Han er fremdeles ikonet på en engasjert intellektuell, men han er også baksiden av det samme bildet, han legemliggjør de intellektuelles fascinasjon for ytterliggående politikk. Sartre støttet jo tidvis venstreekstreme politiske posisjoner. En fortsatt aktuell filosofisk kjerne hos Sartre, er den som finnes i møtet mellom marxistisk tenkning og en frihetsorientert ekstensialisme, mellom trykket fra tunge strukturer og den menneskelige friheten. For det er en tenkning som bekrefter menneskets frihet og ansvar midt oppe i alt det blir utsatt for av press og påvirkning i konkrete situasjoner. Denne individtenkningen må selvsagt ikke forveksles med en nyliberalistisk tids «ja» til en markedstilpasset, motestyrt frihet for den enkelte – som vil gjøre alle unike på den samme måten. Den virkelig frihetsfokuserte tenkningen resulterer derimot i det «nei» som enkeltmennesker alltid må si i møte med dogmatiske og autoritære bevegelser i kultur og samfunn. Hos Sartre finnes, for å forenkle, den filosofiske grunnposisjon som består i hele tiden å bekrefte ens egen frihet, å se livet og tilvæ- « relsen som resultatet av ens egne, selvstendige valg, og å motstå fristelsen til å skrive ansvar og skyld over på krefter og personer utenfor ens egen kontroll. Hvis man påkaller tvingende omstendigheter og prøver å fraskrive seg sin egen frihet, lever man i selvbedrag. Skulle ikke dette være en svært aktuell filosofi også i dag, i en tid preget av nye kollektivistiske krefter som skaper nye former for ufrihet? Sartres tenkning er også en frigjøringsfilosofi. P åvirket av Sartre er det dessuten mulig å anlegge et eksistensfilosofisk perspektiv på f.eks. homofili – hvordan «blir» man homofil, hvordan tilegner man seg en slik orientering? Jeg har aldri hatt interesse for medisinsk og naturvitenskapelig forskning som prøver å finne biokjemiske, nevrologiske eller andre «forklaringer» på homofili. Jeg har også alltid vært desinteressert i den organiserte homobevegelsens ortodoksi, hvis eneste gangbare standpunkt er at homofili er en «medfødt legning». Det strider mot min intuisjon å se homofili som medfødt, som «vesen». I stedet kan vi se denne livsstilen eller orienteringen som resultatet av frie valg. Ikke ett identifiserbart valg som potensielt kan endres, men en veldig lang rekke valg, små og store, bevisste og ubevisste, over meget lang tid fra tidlig barndom av og oppover i tenårene. Det dreier seg om valg både i enkle og mer kompliserte situasjoner, som til slutt gir personen en viss sensibilitet, en spesiell identifisering, en måte å tenke på, en måte å betrakte verden og tilværelsen på. samtiden Denne posisjonen er et eksempel på valg av det Sartre kaller «et grunnleggende prosjekt», som skjer på det ureflekterte eller førrefleksive plan. G jennom Sartre ble eksistensialisme et synonym for individets ansvar for å dyrke sin egen frihet. Som det heter i Eksistensialisme er humanisme fra 1946: «(…) menneskets skjebne er i mennesket selv (…) det finnes ikke annet håp enn i handlingen.» Gjennom sine handlinger og sin eksistens bestemmer mennesket profilen på sitt liv og det man så måtte etablere av essens eller vesen. Men mennesket er selvsagt ikke fritt til hva som helst, det befinner seg alltid i en viss situasjon som det må forholde seg til og blir begrenset av. Frihet oppstår når man tar situasjonene innover seg og er i dem, som Norges fremste Sartre-kjenner, Dag Østerberg, sier det. Dette er den situerte frihet. Vi skaper ikke vår verden, men velger vårt forhold til den, ved at vi vedstår oss våre valg, våre prosjekter og bekrefter andres frihet i tillegg til vår egen. Er Sartres filosofi blitt gammeldags i dag? Franske skoleelever og studenter trenger visst knapt lese Sartre lenger, og han er ikke noe hett navn på filosofiinstituttet ved Sorbonne-universitetet i Paris. Ja, det har vært et nødvendig karrieregrep for mange stigende akademiske stjerner i Frankrike å begå fadermord og fastslå at Sartre er historie. Men, som Peter Sloterdijk har skrevet: En tenker må bli gammeldags før han kan få sin renessanse. For akademiske moter er én sak, Sartres aktualitet er en annen, som filosof og som «universell intellektuell». Et eksempel på hans innflytelse: For den latinamerikanske forfatteren og forskeren Ariel Dorfman ble Sartres bruk av filosofi, teori og skjønnlitteratur for politiske formål en inspirasjon for hans eget politiske arbeid 3 2005 5 fra 1970-tallet av, først for Salvador Allendes sosialistiske styre, deretter mot militærdiktaturet. Den eneste malurt i begeret for Dorfman er at Sartre identifiserte seg med «ekstreme maoistiske posisjoner». O gså Bernard-Henri Lévy har vært opptatt av Sartre som en intellektuell på politisk villspor. Etter et besøk i Sovjetunionen i 1954 erklærte Sartre at befolkningen der hadde full frihet til å kritisere sitt samfunn, og i 1974 besøkte han terroristen Andreas Baader i Stammheimfengselet. Sartre legemliggjør de intellektuelles tendens til å slikke diktatorens støvler, sier Lévy.– Så hvordan kan vi hylle Jean-Paul Sartre når han er en av de intellektuelle som har begått de største feilene? spør han. Fordi, som Dag Østerberg skriver, «Sartres filosofi er ett lødig alternativ til de herskende oppfatninger innen samfunnsliv og politikk.» • Kilder Jonas Brække: «Siste tango for Sartre», Dagsavisen 19.6.05. Ariel Dorfman: «Adieu to a Philosopher», Los Angeles Times, ukjent dato, finnes på www.sartre.org/articles. Ingunn Haraldsen: «Eksistensialisme på museum», Morgenbladet 18.3.05. Guri Kulås: «Kva står att av Sartre?», Klassekampen 21.6.05. Scott McLemee: «A new generation of scholars explores the philosophy and politics of the founder of existentialism», The Chronicle of Higher Education, 21.11.03. Alan Riding: «Remembering Sartre as an ‘ethical compass’», International Herald Tribune 3.5.05. Dag Østerberg: «Sartre om ufrihet og frihet», Klassekampen 21.6.05. Knut Olav Åmås REDAKTØR Martin Gaarder - Jeg er Gina – Det finnes ikke penger å tjene på gata nå, på grunn av sommerferien. Mennene som vanligvis kjøper sex av oss, har dratt på ferie med familiene sine. Faen heller! Hva skal jeg gjøre? Gina tenner en røyk, lener seg tilbake i bilsetet og sukker: «What a life!» Igjen klager hun over det evige jaget etter penger, som styrer livet hennes. «Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke har pengepresset hengende over meg lenger. Da skal jeg vise hva denne jenta egentlig er god for.» Siden Gina dro til Europa for å prostituere seg sommeren 2004, har familien hjemme i Nigeria blitt vant til en jevn pengestrøm fra henne. En forventning Gina sliter mer og mer med å leve opp til. Og nå har det kommet opp noe i tillegg, som gjør at behovet hennes for penger er ekstra prekært. Det står om hele framtiden hennes. Gjennom kontakten med Gina og hennes afrikanske prostitusjonsmiljø i Oslo, har jeg lært at i hennes verden sier man aldri at forretningene går bra. For å øke giverviljen fra alle tenkelige hold, og dempe pengekravet fra halliken, tegner jentene hele tiden et håpløst bilde av situasjonen sin, uansett hvor mye Prostitusjon er tema for tre artikler i denne utgaven av Samtiden. Det finnes ingen enkel tilnærming til eller forklaring på fenomenet prostitusjon, og derfor ingen enkle løsninger. Tre artikler forteller tre historier som fra hver sin vinkel utfordrer vår forståelse av den flertydige praksisen prostitusjon er. Martin Gaarder forteller historien til en nigeriansk prostituert i Oslo: «Gina er et trafficking-offer, men på helt andre måter enn vi kjenner fra mediene, med kyniske mannlige menneskehandlere, som tvinger og torturerer.» Willy Pedersen og Camilla Larsen tar for seg et tabu i prostitusjonsforskningen: menn som selger sex til menn – og liker det. Wenche Mühleisen spør om den prostituerte kan være en feminist i eksil, og behandler to hovedposisjoner i forståelsen av prostitusjon, den radikalfeministiske og den postmoderne/postkoloniale. samtiden penger som ruller inn. Da hun kom til Norge i oktober 2004, kunne hun sope inn rundt 8000 kroner på en god dag, fortalte hun meg en gang. Så bra går det ikke nå. Langt ifra. Fellesferie er lavsesong i horestrøket rundt Skippergata. Derfor er det ekte desperasjon i Ginas klagesang. Hun står med ryggen mot veggen, klokka tikker og hun trenger penger som aldri før, for å komme seg ut av sitt livs vanskeligste situasjon. Et renovasjonsproblem «Jeg er Gina,» sa hun da vi hilste første gangen. Med de tre enkle ordene ble et mye omtalt og omdiskutert problem i nedre del av Karl Johans gate i Oslo omgjort til et navn og et ansikt for meg. Og det er alltid først da det skjer, at likegyldigheten viker, og interessen for menneskene bak fenomenet våkner. Hittil hadde jeg bare hørt de nigerianske horenes inntreden i bybildet bli omtalt som noe som liknet et renovasjonsproblem. Det var det som hele tiden lå under i medieomtalen og debattene jeg hadde fått med meg om saken. Hvordan skulle vi få drenert dem bort fra paradegaten og andre strøk der vanlige, plettfrie folk vanker? Også så aggressive som de var, i forhold til norske og øst-europeiske prostituerte, ble det gjentatt fra mange hold. Denne innfallsvinkelen toppet seg da TV2s Oddvar Stenstrøm i vår tok debatten, som det heter, i programmet Holmgang. For egen regning la han til at han ikke lenger kunne forlate TV2-lokalene etter jobb, uten å bli antastet av minst fire nigerianske horer som ikke tok et nei for et nei, og rev og slet i klærne hans. Pussig. Det har aldri skjedd meg på mine mange ekskursjoner i strøket. Alltid har et høflig «nei, takk» vært nok. Er du sikker på at dine nei har vært tydelige nok, Oddvar Stenstrøm? Gina ble fly forbanna da vi så denne utgaven av Holmgang på TV sammen, med meg som simultanoversetter. Tidligere hadde hun 3 2005 7 fått med seg at TV2-nyhetene i en reportasje påsto at de afrikanske jentene gikk så lavt ned i pris at alle andre prostituerte ble skviset ut av markedet. «Bullshit!» var Ginas dypt fornærmede kommentar, og hun forbannet TV2 som kjørte og kjørte rundt i strøket og filmet jentene mer eller mindre skjult fra bil, uten å ta kontakt for å snakke ordentlig med dem om hva som egentlig foregår. Hvor ble det av journalistenes interesse for hvem disse kvinnene er, hvorfor de kommer hit, hvordan de har det her og hva slags framtid de går i møte? De mange hundre nigerianske prostituerte som har kommet til norske byer siden i fjor er i all hovedsak blitt omtalt og debattert som en epidemi som har infisert landet. De provoserte fram rydde- og renhetsmanien i det norske samfunnet. Og som forfatteren Torgrim Eggen sa en gang: «Ryddemani er farlig. Den ytterste konsekvensen av ryddemani er etnisk rensing.» Få, hvis noen, har trukket opp det åpenbare perspektivet, nemlig at de nigerianske jentene aldri hadde vært her hvis ingen hadde hatt glede av at de var her. Dette dreier seg i aller høyeste grad om tilbud og etterspørsel. Og de kommer hit fordi de på sin ferd gjennom Europa finner ut at etterspørselen er stor her oppe. Behovet de dekker blant norske menn er et stort og temmelig urørt tema. Møtet med Gina ga meg muligheten til å få svar på de tingene jeg egentlig lurte på når det gjaldt de nigerianske prostituerte, men som aldri ble berørt i mediene. Hvordan var oppveksten hennes? Hva slags familieforhold og økonomiske kår kommer hun fra? Hva drev henne til å dra til Europa for å selge kroppen sin? Hvordan forholder familien seg til det? Hva har det gjort med hennes eget selvbilde? Hvordan kom hun seg til Europa, og hva har det kostet? Hvordan snor hun seg for å få flest mulig kunder og tyne mest mulig penger ut av dem? Lever hun farlig? Er jobben bare ekkel, eller er det sider ved den hun liker? Hvordan arter kontakten med kundene seg? Hva gjør hun med pengene hun tjener? Hvordan er 8 samtiden 3 2005 dagliglivet i Oslo når hun ikke jobber? Hva gjør hun for å døyve hjemlengselen? Hvilke planer har hun for framtiden? Hva skjer hvis hun plutselig blir tvangssendt hjem til Nigeria nå, noe det er en overhengende fare for i øyeblikket? Ærend i byen Vi sitter i den gamle Mercedesen min, på vei til å gjøre noen ærend i byen. Det hender hun spør om jeg kan kjøre henne til sentrum for å hente bilder i fotobutikken, bilder som Gina har tatt av seg og meg og andre venner, og sender hjem. Eller så skal hun handle afrikanske matvarer i Storgata, stikke innom advokaten for å plukke opp dokumenter i asylsaken sin eller kjøpe skjønnhetsprodukter i spesialbutikker for afrikanske kvinner. Hair extensions og blekende krem til ansiktet. Gina og hennes mange nigerianske kollegaer har gitt afrobutikkene i Oslo sentrum en kraftig oppblomstring. I disse sjappene leier jentene også nigerianske spillefilmer og musikkvideoer som lindrer hjemlengselen. Hjemme i leiligheten til Gina har jeg sett henne og venninnene sitte og se på videoer med nigeriansk folkedans i timesvis i strekk, mens de spiser ekte, hjemmelaget afrikansk mat. Hvilke unge nordmenn på langvarig opphold i utlandet ville tatt fram spekemat, flatbrød og filmer av hallingdans for å få tiden til å gå på en vanlig hverdag? Det er tidlig ettermiddag, og ennå mange timer til Gina skal ut og fiske kåte menn igjen. Noen rene og edru bak rattet, andre svette og fulle til fots. Den siste kategorien kunder øker i andel, særlig i sommervarmen. Jobben gjøres stadig oftere bak en busk i parken, og ikke så ofte i en hotellsuite som før. Det skyldes dels at sommeren er lavsesong, fordi stamkundene forsvinner på ferie og det er få forretningsreisende på hotellene. Dessuten er de afrikanske jentene blitt så mange nå, at markedet har snevret inn for hver enkelt av dem. Gina er trøtt, som vanlig på dagtid, og blir sittende stille og gjespe og se på gatelivet utenfor bilvinduet, før hun bemerker hvor solbrente folk er blitt i trynet. «Nordmenn må være gale!» ler hun. Selv er hun livredd for sol. Hun vil ikke bli mørkere i ansiktshuden. Hun har relativt lys hud, til tross for at det ikke finnes en dråpe hvitt blod i hennes nigerianske familie. Og den noe lyse huden er svært verdifull i hennes yrke, et konkurransefortrinn på gata i Oslo, der det er 250 nigerianske jenter som kniver om kundene. Vi er på vei for å slipe flere nøkler til kollektivet, en stor, morken villa i Oslo øst, med mange små leiligheter, dit Gina og ti andre nigerianske jenter drar med seg kundene de plukker opp. «Det er noe dritt å vente på at en annen jente skal bli ferdig med kunden sin, og komme tilbake til gata med nøkkelen, før du kan få tatt med din egen kunde hjem fra byen. Fucking inconvenient!» utbryter Gina. Til Italia Hun er hissig og stressa, og det er ikke så rart. Det har gått en måned siden Utlendingsdirektoratet (UDI) ga sitt endelige avslag, og bestemte at Gina straks skulle deporteres til Tyskland, for å søke asyl der, fordi hun tilfeldigvis kom seg inn i Europa med et tysk Schengen-visum. Men tyskerne har for vane å sette slike som henne på det første flyet hjem til Afrika. Og i Nigeria venter bare fattigdom, sosial fordømmelse og utstøtelse på grunn av det hun har holdt på med i Norge, ifølge Gina. Derfor har hun skjult seg på ulike adresser i Oslo, og levd med frykten for å bli funnet av politiet i flere uker. Risikoen for å bli tatt og tvangssendt ut av landet, øker for hver dag som går. Men Gina har en plan. Hun vil komme seg til Italia før norsk politi får kloa i henne. Der har hun mulighet for å bli tatt under vingen av en katolsk hjelpeorganisasjon som heter Caritas. Organisasjonen tar seg Foto: Nils Vik Navn: Gina; Nasjonalitet: Nigeriansk; Alder: 27; Yrke: Sexarbeider; Adresse: Hemmelig; Arbeidssted: Skippergata, Oslo 10 samtiden 3 2005 av jenter som er ofre for trafficking. Gina er et trafficking-offer, men på helt andre måter enn vi kjenner fra mediene, med kyniske mannlige menneskehandlere, som tvinger og torturerer. Det meste av traffickingen foregår på langt mindre dramatiske måter, og det er i all hovedsak kvinner som står bak, forteller Gina. Men ufriheten kan bli enorm likevel, noe Ginas historie viser. Den italienske grenen av Caritas plasserer jentene i noe som likner klosterliv i tre måneder, der all kontakt med prostitusjonsmiljøet og omverdenen forøvrig er forbudt. Premien er oppholdstillatelse og italienske papirer som gir jentene anledning til å få seg normale jobber og reise fritt i Europa. Å komme seg fra Norge til Italia er imidlertid ingen enkel sak for Gina. Hun har ikke pass. Det tok politiet fra henne for mange måneder siden, og beholdt det så lenge UDI behandlet saken hennes. Derfor må Gina ordne italiareisen på illegalt vis. Og det koster flesk, fordi det blant annet innebærer at en afrikansk, kvinnelig kontakt i Italia må komme til Oslo og reise med henne til Italia. Gina må betale for begges reise og en stor sum for et falskt pass som kan få henne inn i Italia. Det er disse pengene det haster med å få tjent opp før politiet tar henne. Ikke en taper Slik er situasjonen når den jevnlige kontakten mellom Gina og meg går mot slutten sommeren 2005. Vi ble kjent med hverandre på en afrikansk bar i sentrum i slutten av november 2004. Hva det var, vet jeg ikke, men vi likte den samme musikken, lo mye av de samme tingene, og befant oss raskt i samtaler der vi fortalte hverandre mye om oss selv, som vi ikke fortalte til så mange andre. Vi fortsatte å møtes, noen ganger på bar, over et glass Jack Daniels whiskey, straight up, som er Ginas favorittdrink, og andre ganger til lunsj. Å bli venn med en dame med en så annerledes bakgrunn, og som opererte i en så til de grader annen verden enn min, ga muligheten for helt unike, nye innsikter. Hun sa etter noen uker at hun gjerne ville ha meg som en forbindelse til det «normale liv» i en ellers avvikende tilværelse. Jeg sa jeg ville bli kjent med hennes avvikende tilværelse, og skrive om den. Hun sa det var greit, og lot meg få innblikk i prostitusjonslivet sitt i Oslo i over et halvt år. Hun lot meg få vite alt, absolutt alt. Og sa det var greit at jeg skrev om det akkurat slik jeg ville. Hvorfor? Hun begrunnet det delvis med at hun var lei av offentlighetens forvrengte bilde av hva det dreier seg om. Hun ville få fram at hun ikke er en taper, selv om hun er en gateprostituert fra den tredje verden. Hun har to års studier i markedsføring på universitetet i et land der de færreste har mer enn folkeskolen. Og når hun snakker om faget sitt, markedsføring, gjør hun alltid et lite, lattermildt nummer ut av nytten hun har av det i jobben sin. Men det er jurist hun drømmer om å bli. To år har hun satt av til å jobbe som prostituert for å tjene nok penger til å fullføre utdannelsen. Det meste av pengene går inn i et byggeprosjekt som faren hennes administrerer for henne i hjembyen i staten Delta i Nigeria. Huset skal romme fire leiligheter, som Gina har hatt planer om å leie ut og leve av. Men kanskje selger hun det, for å unngå for sterk tilknytning til lokalsamfunnet. Kommer hun hjem, vil alle naboer og venner skjønne at hun har solgt sex til europeiske menn, og da er hun ferdig sosialt. Fortalte foreldrene sannheten Hun forteller at byggeprosjektet snart er ferdig, etter ett år som prostituert i Europa. Først tre måneder i Spania og deretter ni måneder i Norge. Hun anslår at hun har investert en million norske kroner i byggeprosjektet så langt. I tillegg har hun betalt skolepenger for flere av sine sju søsken i samme periode, og hun har hjulpet moren og faren med diverse utgifter. Moren Veronica er i begynnelsen av fem- samtiden tiårene og driver en liten nærbutikk, mens faren Festus er i slutten av førtiårene og arbeidsløs etter en konkurs som eier av et entreprenørfirma. Han er utdannet ingeniør. Hvor stor nøden virkelig er i familien, vet jeg ikke. De har to biler, en Mercedes og en Golf. Men pengebehovet deres hviler uansett på Ginas skuldre. Det er det ingen tvil om, etter alle telefonsamtalene med familien jeg har henne, selv etter at hun visste hvordan pengene ble tjent. Gina lukket seg først helt, og ville ikke høre snakk om det jeg tok opp. Men så fortalte hun at hun lenge hadde hatt en drøm om en dag å ta med seg moren til Oslo. Det skulle være midtvinters og beinkaldt. I tre-firetiden om natten skulle de sammen gå til hjørnet Dronningens gate/Tollbugata, der Gina har stått og frosset natt etter natt, for å Foto: Nils Vik Gina er et trafficking-offer, men på helt andre måter enn vi kjenner fra mediene, med kyniske mannlige menneskehandlere, som tvinger og torturerer. overhørt. Samtalene går på en blanding av afrikansk og engelsk. Såkalt pidgin English. Gina ringer familien hver dag, av og til flere ganger om dagen, og bruker mange tusen kroner i måneden på dette. Lenge ble familien fortalt at Gina jobbet på et supermarked. Hvordan de kunne få det til å passe med alle pengene hun sendte, aner jeg ikke. Kanskje tenkte de sitt, uten å orke å nærme seg sannheten. I hvert fall ble trykket så stort på Gina at hun knakk sammen i mars 2005, og fortalte moren og faren hva hun faktisk levde av her oppe. De færreste av jentene forteller det, og jeg ble mektig imponert over motet hennes. Hun sa det var en stor lettelse å fortelle sannheten, selv om fortvilelsen var stor hos familien. Moren er en svært streng katolikk. Hele familien og alle naboene og vennene er trofaste kirkegjengere. De gråt og tryglet henne om å slutte. Maset deres om penger opphørte en tid, som følge av dette. Men så fant familien ut at den likevel kunne leve med at Gina prostituerte seg, og sakte, men sikkert meldte kravene om penger seg igjen. Dette sjokkerte meg. Jeg klarte ikke å la være å konfrontere Gina med det rystende faktum at moren fortsatte å kreve penger av 11 3 2005 tjene penger til familien. Så skulle hun be moren stå der en stund, og kjenne hvordan det føltes. Sugar daddy Hva var det som gikk galt der hjemme, og som førte Gina ut i prostitusjon? Hun ble slått en del som barn og ungdom, av både moren og faren. Men ikke mer enn det som er vanlig i afrikanske familier, påstår hun. Hun fortjente det, fordi hun alltid var rampete. Men hun var aldri i tvil om at foreldrene elsket henne. Det var i det store og det hele en lykkelig oppvekst, forteller hun. I perioder skal det ha vært lite mat i huset, og hun sier hun vet hva det er å sulte. Noen sjokkartede opplevelser har hun også vært utsatt for, som da familiehjemmet ble stormet av væpnede ranere. De holdt Gina og resten av familien fanget i flere timer, mens de tømte huset for alt av verdi. Gina var i slutten av tenårene, og trodde hun skulle dø. Men det er en helt annen episode Gina framhever som avgjørende for hennes syn på seg selv og livet. «Jeg hadde begynt på universitetet. Det kostet 2000 nigerianske naira i måneden. 12 samtiden 3 2005 Faren min betalte skolepengene. Men en dag tok han meg for seg, og sa kort og brutalt at han ikke kom til å gi meg mer enn 1000 naira per måned. Resten måtte jeg skaffe selv. Jeg ble fortvilet. Det fantes ikke jobber. Så bestemte jeg meg for ikke å la meg knekke. Jeg sa til meg selv at jeg er sterk, jeg skal aldri stole på noen andre enn meg selv, og jeg vil alltid finne en løsning på ethvert problem, før eller siden. Og dette er blitt min grunnholdning i livet.» Løsningen Gina fant for å betale for seg på universitetet ble en aha-opplevelse for meg. Jeg hadde hele tiden tenkt at overgangen fra et prektig liv i Nigeria til prostitusjon i Europa simpelthen måtte være for stor og brå til å takle mentalt. Det tok lang tid før hun fortalte meg det, for det satt langt inne. «På universitetscampusen eksisterte det en spesiell kultur blant unge, pene jenter som meg. Vi hadde alle en kjæreste på campus, en jevnaldrende student. Men i tillegg var det vanlig å skaffe seg en såkalt sugar daddy, en gammel, kåt riking, som vi bodde litt hos og lå med. Han betalte alt vi trengte av skolemateriell, klær og mat. Min sugar daddy var i midten av 50-årene, og jeg begynte å være mer og mer hos ham. Det gikk bra økonomisk, men etter hvert tok det overhånd, og jeg klarte ikke å holde tritt med studiene. Til slutt, etter to år, droppet jeg ut av universitetet, og begynte å jobbe som lærer i småskolen.» Parallelt med dette hadde Gina en langvarig, men ulykkelig kjærlighetshistorie med en jevnaldrende nigeriansk gutt, som såret henne dypt med utroskap. Gina svarte med å kaste seg ut i nattelivet. «I got hooked on clubbing!» Livet begynte å gå i oppløsning for henne. Hun klarte ikke å beholde lærerjobben, og kravet hjemmefra om at hun måtte begynne å tjene penger økte. Svigerinne og hallik Så bød det seg en mulighet. En svigerinne, som allerede var etablert som prostituert i Madrid, tilbød henne en kontrakt. For 8000 euro skulle svigerinnen skaffe papirer på et proforma-ekteskap i Spania, og fikse henne inn i prostitusjonsbransjen der. Gina var mentalt myket opp for oppgaven, gjennom opplegget med sin sugar daddy. Etter ett mislykket forsøk på å reise til Spania via Egypt, som endte med fengselsopphold i Kairo og hjemsendelse, klarte Gina å fullføre reisen. Den første kunden Gina treffer på gata i Madrid er en hyggelig og flott engelskmann som tar henne med hjem og betaler 300 euro for to timer. En svimlende sum for Gina på det tidspunktet. Men behovet for penger skulle raskt bli større enn hun hadde forestilt seg. For svigerinnen, som nå var blitt Ginas madam, eller hallik, skulle ha sitt, og hun hevet Ginas gjeld fra 8000 euro til 45 000 euro, forteller Gina, noe som forskere på feltet sier er rutine å gjøre for nigerianske madammer i trafficking-bransjen i Europa. Dermed har de jenta i et jerngrep. Og dersom ikke jenta gjør opp for seg, om det så tar flere år, trues det med represalier i form av svart magi og voodoo, eller vold mot familien hjemme. Svigerinnen flyttet etter hvert til Oslo, og Gina fulgte etter. Jeg har snakket med svigerinnen mange ganger, og hun blånekter for at det eksisterer noen slik kontrakt mellom henne og Gina. De nigerianske madammene er livredde for at norsk politi skal ta dem for hallikvirksomhet. Gina snakker stadig vekk om at hun kan bli rammet av voodoo hvis hun ikke betaler svigerinnen. Jeg sier hun må slutte å tulle, hun som har gått på universitetet og alt, kan ikke tro på disse voodoo-greiene. Hun svarer: «Jeg vet at voodoo virker. Jeg er fra Afrika. Du kjenner ikke Afrika, Martin.» Gina tør aldri å bruke mye penger på seg selv, for plutselig må hun punge ut til madammen sin, når madammen finner det for godt. Derfor lever Gina sparsommelig, handler stort sett billige, men delikate klær på Lindex og H&M. En sjelden gang går hun til sin samtiden favorittgate i Oslo, Bogstadveien, for å kjøpe fancy jeans og jakker i dyrere butikker. Kontakten med kundene «Jeg liker å glede mennesker og jeg liker å snakke med alle slags typer mennesker. Det er meg,» sier Gina, når jeg spør hva det er med henne som gjør at hun har lykkes i yrket som prostituert, i hvert fall økonomisk. Taktikken hennes i møte med kundene er enkel, men virkningsfull. «Hvis du er blid og hyggelig mot en kunde fra første stund, og behandler ham veldig bra, vil han være snill og hyggelig tilbake. Det slår nesten aldri feil,» sier Gina, som ofte hører kundene si at de ikke kan fatte hva en så sjarmerende og intelligent jente som henne gjør på gata. Det er jo en klisjè av en pick up-line, som menn har brukt til alle tider, men mye tyder på at Ginas kunder virkelig mener det når de sier det. Hun minner mer om en deltaker på en internasjonal KFUK-konferanse enn en gateprostituert. Så har hun da også sunget flere år i kirkekor. Det er en fryd hver gang Gina begynner å svinge på hoftene og synge favorittsangen fra tiden i koret: «Shake thy body in the name of Jesus. Shake thy body in the name of the Lord. Shake that body that Jesus gave you.» Hun avslutter alltid seansen med en rå latter. Helt siden starten har hun hatt lett for å utvikle faste kundeforhold til de norske mennene hun har møtt på gata. Og mange av kundene har oppgradert kontakten med henne, fra et raskt sekshundrekronersknull i en bil eller en park, til jevnlige avtaler på hoteller eller i leiligheter, der hun tilbringer hele natten med dem for 3-4000 kroner. Og når hun har fått den type faste kunder på kroken, kjører Gina et helt sett av triks for å holde på dem og få mest mulig penger ut av dem. Hun gir dem masse tid, mer enn de forventer, og hun maser aldri om penger i den første fasen, later som det nesten ikke spiller noen 3 2005 13 rolle. Men så, etter hvert som de er blitt ordentlig hekta på henne, og det blir de på Gina, slår hun til. Når de ringer for å gjøre nye avtaler med henne, svarer hun at hun er litt opptatt, men ringer tilbake. Det er bare et lite problem, hun har ikke ringetid igjen på telefonen, og hun er blakk, forteller hun kunden. Av redsel for at Gina ikke skal kunne ringe tilbake, reagerer kunden med å kjøpe ringetid til henne, som blir sendt på sms. På denne måten betaler kundene nesten all telefonbruken hennes, og da snakker vi om telefonutgifter på flere tusen kroner i uka. Når kundene er på vei til å møte henne, gjelder det å ringe dem og be dem kjøpe sigaretter på veien, kanskje ta med en flaske whisky eller gin, hvis de har, og ingen mann med respekt for seg selv vil framstå som så knuslete at han ikke disker opp med det. Kanskje tenker han at hyrdestunden blir morsommere også, hvis jenta drikker og slapper av litt? På denne måten slipper Gina nesten helt å betale for de dyreste forbruksvarene sine – røyk, alkohol og ringetid. Men hun har smarte strategier for å utløse større summer fra de faste kundene også. En fyr i anleggsbransjen, fra Hønefoss, som vi kan kalle «Rolf», har gitt Gina minst 150 000 kroner siden jul. Mye av det har vært for sex, og da med to jenter på en gang, Gina og hennes venninne Jessica. Etter at Gina ga ham den opplevelsen, klarte han ikke å motstå å gjenta opplegget gang på gang, for 6000 kroner natten. Gina begynte etter hvert å behandle ham som en nær venn, og fortalte ham fortrolige ting om sitt liv og sine problemer. Og «Rolf» brukte stadig mer av nettene med Gina til å snakke og snakke om livet sitt og jobben sin. Så var det bare å sveive inn. «Rolf» kunne bli fortalt at noen i familien var dårlig, og innlagt på sykehus. Verken Gina eller foreldrene hadde penger til å betale for sykehusoppholdet, fikk «Rolf» høre, og han punget ut. Flere ganger har han gitt Gina tusenvis av kroner for å løse slike fabrikerte, akutte problemer i familien hjemme i Nigeria. Og fami- 14 samtiden 3 2005 lien spiller på lag med Gina når «Rolf» snakker med dem på telefonen. Han har også stilt opp og betalt svære deposita, når Gina har måttet bytte leilighet og klagd sin nød til ham. I alt sju adresser har Gina hatt i Oslo siden oktober 2004: Et hospits i Tollbugata, en campingvogn på Bogstad, leilighet på Majorstua, leilighet i Torggata, leilighet på Adamstuen, ham i timevis, før han er i stand til å ha sex med henne. Og ofte får han det ikke til, og blir uregjerlig. «Da snakker jeg bare strengt til ham, straffer ham kanskje litt fysisk, og ser at han blir redd meg. En gang han ravet rundt i rommet og var vill og gal, stengte jeg ham ute i hotellkorridoren i bare underbuksa, og sa at han leilighet på Bislet og kollektiv på Oslo Øst. «Blir du ikke skamfull over å lure menn på den måten?» spør jeg. «It’s part of the game.» svarer Gina. «Dessuten lurer jeg ham ikke. Han liker å hjelpe.» Farlig og ekkelt? Bortsett fra den gangen hun holdt på å bli stukket med en heroinsprøyte av en gal kunde i en leilighet i Drøbak, og måtte flykte ut av vinduet, har det ikke vært noen direkte truende episoder i løpet av det året hun har jobbet som prostituert i Spania og Norge, forteller Gina. Problemene er av en annen art, sier hun. Det kan være kunder som klager på prisen, eller forlanger analsex, noe Gina sier hun aldri går med på, eller kunder som er fulle eller dopa og ikke får det til. «Jeg klarer alltid å snakke meg ut av sånne problemer, og få kunden blid og medgjørlig igjen,» sier Gina. En av de faste kundene er tobarnsfar og Afrika-ekspert i en kjent, humanitær organisasjon i Norge. Han pleier å invitere Gina til en suite på Oslo Plaza, der han alltid drikker seg dritings og tar kokain. Hun må strippe for Foto: Nils Vik Jeg er sterk, jeg skal aldri stole på noen andre enn meg selv, og jeg vil alltid finne en løsning på ethvert problem. ikke slapp inn igjen før han hadde roet seg. Han roet seg fort.» «Men sex med alle slags menn, byr det deg ikke imot av og til? Blir du ikke kvalm av det?» spør jeg. «Jo, det er klart jeg blir det,» svarer hun, men nekter å utdype. Frykten for sykdommer er liten, forteller Gina. Hun bruker alltid kondom og glidemiddel som PRO-senteret utstyrer henne med, og hun går og tester seg hos legen på PRO-senteret en gang i måneden. Hvis et kondom sprekker inni henne, tar hun straks infeksjonsforebyggende tabletter, som hun alltid har for hånden. Hittil har hun ikke hatt snev av noen sykdommer, og det har jeg heller aldri hørt snakk om at noen av hennes nigerianske kollegaer i Oslo har hatt. Ikke ett eneste tilfelle av hiv eller aids har jeg hørt om i Ginas miljø. «Er du i stand til å nyte sex med kunder selv?» Gina ser hardt og fornærmet på meg, og svarer: «Nei, det er ikke mulig!» «Ikke?» fortsetter jeg, og føler meg utilbørlig grafsete. «OK, Martin. Jeg skal innrømme det. Når du i min harde bransje møter en kjekk og samtiden hyggelig mann, må du av og til kunne tillate deg å slippe deg litt løs, og det skjer en og annen gang at jeg får orgasme med kunder.» Det er nesten så jeg begynner å trygle henne om å komme opp med noe avskyelig, noe skikkelig ekkelt og kvalmende. Noe som kan opprettholde det offisielle bildet av horas lidelsesfulle arbeidssituasjon – et bilde jeg for lengst har tatt intellektuell avstand fra som allmenngyldig sannhet, men som likevel ligger og lurer og vil fram når jeg står ansikt til ansikt med prostitusjonens vesen. Det er akkurat som om jeg plutselig søker trygghet i det offisielle offerbildet. Kombinasjonen prostitusjon, hygge og lyst er uhyre vanskelig å svelge. Skremmende på en uforklarlig måte. Jeg tror trangen til å se på prostitusjonen som noe utelukkende tragisk, bidrar til å holde noen urovekkende seksuelle sannheter om oss selv på avstand. At sex kan utøves rent instrumentelt og mekanisk, som ren byttehandel, uten negative konsekvenser der og da, rokker ved et dypt prinsipp i oss. Uansett hvor vi står etisk, kjemper dette prinsippet for å vinne fram. Vi tviholder på forestillingen om at den kjærlighetsbaserte sexen er den egentlige sexen. «Skammer du deg over å være prostituert?» «Ja. det er klart jeg gjør det. Jeg er alltid blid, kul og tøff på utsiden. Men inni er jeg knekt. Begynner jeg å gråte over det, kommer 3 2005 15 jeg aldri til å stoppe. Så jeg kan ikke begynne å gråte over det.» Madrid igjen De siste dagene i Oslo, på flukt fra politiet, løser det akutte pengeproblemet seg for Gina. Et par av hennes faste kunder, som hun også regner som venner, stiller opp i siste liten, og betaler for hele opplegget med å få henne til Italia. Den kvinnelige kontakten i Italia kommer til Norge, med et pass som er leid for noen tusen euro av en afrikansk kvinne i Milano, som likner Gina av utseende. Dermed går Gina og hennes ledsager problemfritt gjennom passkontrollen på Gardermoen, med kurs for Milano, via Madrid. «Hvorfor via Madrid?» lurer jeg på. Gina sier hun har ting å ordne opp i der fra den første tiden i Europa. «Business. Just business,» er alt hun vil si. To dager etter avreisen, ringer hun meg fra Madrid og sier hun har undersøkt med Caritas i Italia, og har funnet ut at organisasjonen ikke har kapasitet til å ta imot flere trafficking-ofre. Så hun må bli i Madrid. «Come on!» sier jeg. «Du hadde aldri til hensikt å dra til Italia for å starte et nytt liv, hadde du vel?» «Nei,» svarer Gina. • Eskorten Phillip i samtale med Camilla Jordheim Larsen og Willy Pedersen Valget jeg tok var mitt eget – Jeg forsto at noe begrenset meg. At seksuelle normer begrenset meg. Valget om å selge sex ble en måte å konfrontere disse lovene. Hva ville skje da? Phillip lar spørsmålet henge i lufta. Stemmen er rolig, setningene velformulerte. Det er tidlig mandag morgen i administrasjonsblokkas toppetasje på Universitetet på Blindern i Oslo. Rundt et ovalt bord sitter vi. To menn og to kvinner. To sosiologer, en sosialantropolog og en økonom. Vi har mye felles, men i dag har tre av oss rollen som forskere og én rolle som informant. En liten rød lampe blinker på en minidiskspiller på bordet, og forsikrer om at samtalen sakte, men sikkert omskapes til data. Tidligere i forskningsprosjektet har vi intervjuet sårbare tenåringer, og ved hjelp av forsiktig formulerte spørsmål fått høre om hendelser der seksuelle tjenester er blitt byttet mot penger, klær, øl og røyk. Denne gang kan vi snakke mer åpent. Phillip skal fortelle om sin virksomhet som eskorte – eller «prostituert», som han kaller seg når han vil provosere.1 Har solgt sex i fem år Phillip begynte å selge sex da han var 24 år. Han har holdt på i fem år. Han avviser at han handler som et offer for vanskelige livsomstendigheter eller psykososiale problemer. «Valget jeg tok var mitt eget», sier han. Dessuten mener han at dette har beriket livet hans. Skam ble likevel et tema han stadig vendte tilbake til under intervjuet. Ikke skammen over å ha sex for penger, men den seksuelle skammen som han mener gjennomsyrer samfunnet. Gjennom normene for riktig og akseptabel seksualitet, som presses på oss hele tiden, som tar bolig i våre egne hoder og kropper. Men også hans egen skam, som han prøver å unnslippe – ved å konfrontere og trosse den. Intervjuer: Men hvorfor ønsket du å bli kvitt disse normene? samtiden Phillip: En del av mitt voksne liv har handlet om å bli kvitt min egen kontroll over meg selv. Kroppen min er åpenbart i stand til å gjøre masse morsomme ting, og da skal den vel få lov til det. Så det har vel handlet ganske mye om det. Phillip vokste opp i en liten svensk by, men bor nå i København. Navnet er ikke hans eget, men ett han bruker når han annonserer etter kunder på nettet. Anonymitet og diskresjon er viktig. Ikke fordi han opplever det som ydmykende å selge sex, men fordi han ønsker å beskytte foreldre og søsken. Men han frykter også ensomhet – hva om han ble utstøtt fra det homofile miljøet i København? Ville venner – som ikke kjenner til denne delen av livet hans – fortsatt være venner? Han tenker dessuten på kundene, som er opptatt av at sexkjøpet forblir en privatsak. Forståelig nok – Phillip jobber i hele Skandinavia, og i Sverige er kjøp av sex straffbart. Stigmatisert er det i alle landene. Stilen er ren og minimalistisk. Koksgrå bukser og lys grå bomullsgenser. Lugg som krøller seg mot pannen, kortklipt nakke. Trendy på en stillferdig måte. «Jeg prøver å kle meg noenlunde nøytralt. Jeg kan for eksempel ikke signalisere for mye med håret mitt, det må være noe på midten. Du vet, for homser er maskulinitet veldig, veldig viktig. Jeg kunne ikke ha stripet håret, det ville ikke funke. Dessuten er det dette kravet om … kundene skal forstå at jeg er diskret, liksom.» Han har nøytral stil, lavmælt røst, vennlig fremferd. Tilsynelatende en av storbyens lovende økonomer. Mens vi snakker, smyger den lave vintersola seg inn vinduet og avslører et tynt strøk maskara – diskret, det også. Avhold og monogami Intervjuer: Har det å være seksuelt attraktiv vært viktig for deg? Phillip: Ja, gjennom hele ungdomstiden var jeg veldig aseksuell. Jeg definerte meg ikke som homofil før jeg var rundt 19. Før det var 3 2005 17 det seksuelle noe ubegripelig. Forsto ikke kvinners seksuelle invitter overhodet, ikke menns heller. Så det er noe som har kommet den senere tid, og da har det blitt veldig viktig for meg å være seksuelt attraktiv. Intervjuer: Og det var først etter du var 1920 år? Phillip: Ja. Min sexdebut var … hvor gammel var jeg – 21? Så det var en rask karriere. Jeg trodde jeg var kjempestygg. Det kom som et sjokk da jeg skjønte at noen faktisk ville ha sex med meg. Jeg trodde de drev gjøn med meg, rett og slett. Intervjuer: Så du hadde altså en seksuelt aktiv karriere på fire år eller noe sånt, før du solgte sex første gang? Phillip: Mmm … og to av de årene var i et monogamt forhold. Da jeg mistet uskylden var det i et monogamt forhold som varte i to år. Da det tok slutt begynte jeg å ha sex med veldig mange. Fordi alle rundt meg hadde hatt sex, og jeg hadde ikke det, jeg hadde bare hatt sex med én eneste person i hele mitt liv. Så da begynte jeg å ha sex som et helvete. Phillip tar en pause, ser ut av vinduet.Vi tre kaster hurtige blikk på hverandre. Fortellingen bryter med hva vi trodde vi visste. Han virker så lite skadet. Hans oppvekst har vært så vanlig. Våre egne studier har vist at ungdom som prostituerer seg, tidlig eksperimenterer med rus. De har problemer på skolen, de bryter regler og lover, mange sklir ut i kriminalitet og sosial marginalitet. Mange har vært ofre for omsorgssvikt eller seksuelle overgrep. Ulike datakilder har vist oss sårbare unge mennesker i vanskelige livssituasjoner.2 Phillip bryter med bildet. Det er ikke lett å se hva som skulle skille ham fra andre unge homofile menn. Riktignok hadde han lenge et vanskelig forhold til egen seksualitet, men det gjelder mange, og kan vel ikke være en god nok grunn til å begynne og selge sex? Men la oss – nå, mens vi skriver – stoppe litt. Hvilke premisser lå til grunn for disse spørsmålene – som nok kom nesten av seg selv, mens vi satt der, sammen med ham, 18 samtiden 3 2005 denne vinterdagen? Hvorfor tok vi for gitt at sexsalg alltid vil vokse ut av skadde liv og ytterligere øke smertene i disse livene? Grunnen var nok at spørsmålene kom av seg selv. De satt i kroppen på oss, som de gjør på de fleste. Men faglig sett hadde tvilen begynt å melde seg, og ikke bare hos oss. får han seg til å gjøre det? De enkle svarene, som har vært de vanligste, går ut på at de som gjør det må være nødt. For å overleve økonomisk, for å få penger til heroin. Mange har blitt dypt skadet av seksuelt misbruk. Kanskje er dette en måte å gjenopprette kontakt eller kontroll – på nye premisser? Dessuten aner de Om du begynner å selge sex for penger så har du ødelagt sjelen din, og det går ikke an å reparere den og du er fortapt. Frontkollisjonen mellom tidlig feminisme som ser på «prostitusjon» som vold, og senere feminisme som ser på «sexarbeid» som et yrke, viser at dette ikke er så enkelt som mange har trodd.3 Forskjell melllom landene Politikk på feltet kan derfor ende opp i ulike standpunkter, og valgene har vært forskjellige, også i land i vår nærhet. Sverige har en skarp kontrollinje, med kriminalisering av kjøp av sex som konsekvens. Nederlands posisjon er legalisering. Norge inntar en mellomposisjon. Mens vi skriver dette, er det skarpe spenninger innad i for eksempel et parti som SV. Nyere forskning vil dessuten stille spørsmål ved hvor vi setter grensene for hva vi kaller prostitusjon. Slik grensedraging tydeliggjør dessuten hva slags seksualitet vi ser på som legitim og god, og hva slags seksualitet vi ikke ønsker, fordi våre intuisjoner sier at den må være skadelig. Våre synspunkter på prostitusjon blir altså et speil for oss selv og våre egne liv. De viser til noe større og mye mer komplekst. Alt dette vet vi. Likevel er det vanskelig å unngå spørsmålene som svirrer i bakhodene våre: Hvorfor i all verden gjør han det? Hvordan fleste patriarkatets tunge kontroll av kvinner i bakgrunnen. Men Phillip er ikke rusmisbruker, fattig eller misbrukt. Han er heller ikke kvinne. «Jeg veksler mellom å tenke på det som en økonomisk virksomhet og som en del av mitt sexliv. Det er vel noe midt imellom. Om jeg ikke fikk noe seksuelt ut av det, ville jeg slutte, og finne en annen måte å tjene penger.» Slik tenker han i dag. Men en gang tenkte også han helt annerledes. Bilder av en skadet sjel Intervjuer: Hvordan begynte du å tenke på å selge sex? Phillip: Det var på grunn av sexkjøpsloven! Jeg vet hvor dumt det høres ut, men det er sånn! (Han ler.) Jeg tror jeg hørte en radiodebatt, og så fikk jeg en slags opplevelse av … jeg sto og hørte på og så skjønte jeg plutselig at disse menneskene – de prostituerte de snakket om – de var jo mennesker! De snakket jo om dem som jeg selv alltid hadde pratet om prostituerte, som de andre, som dem vi ikke vet noe om. Men så tenkte jeg plutselig: Jeg lurer på hvordan det ville vært om det var meg de snakket om nå. Da innså jeg plutselig at hel- samtiden vete, disse menneskene fins jo på ordentlig! Da måtte jeg nesten bare finne ut av det selv. Så begynte jeg å snakke med en venninne som jeg var mye sammen med, og hun var inne på det samme tankesporet. Intervjuer: Hun begynte sammen med deg? Phillip: Ja. Hun hadde en venninne som solgte sex. Det kan hende at jeg fikk inspirasjon av henne også, når jeg tenker etter. Det må ha vært en grunn til at jeg plutselig begynte å knytte meg selv til denne sammenhengen, jeg tror det må ha vært at jeg hadde snakket med henne. Unnskyld, det var et veldig diffust svar. (Han småler.) Intervjuer: Men tror du at hun begynte av samme grunn? Phillip: Ja. Hun og jeg var begge helt ekstremt promiskuøse, og syntes liksom at … slik som vi begynte å snakke etter hvert, var at «det er jo bare dumt at vi ikke tar betalt for det!» Jeg hadde et sexradikalt perspektiv fra før, fordi jeg var homse. Intervjuer: Men første gangen … da var det ikke fordi du måtte ha penger? Phillip: Nei. Det var … jeg begynte av nysgjerrighet. Grunnen til at jeg tenkte på det, var at jeg hadde tenkt mye på ideene om den prostituerte og bildene og hvordan hun har det. At om du begynner å selge sex for penger så har du ødelagt sjelen din, og det går ikke an å reparere den og du er fortapt, liksom. Det ville jeg jo absolutt ikke bli. Intervjuer: Så du trodde på de bildene? Phillip: Jeg hadde begynt å stille spørsmål ved dem. Men jeg visste ikke om jeg torde ta risken, de kunne jo være sanne. Den ytre grunnen til at jeg ville gjøre det var at jeg ville dra til Hellas på ferie, og jeg hadde ikke nok penger. Det var ikke denne desperasjonen, det var ikke det at jeg trengte det for å spise, ikke sant. Men etter den første gangen gikk jeg hjem og virkelig kjente etter. Har jeg gjort noe feil nå, er det her fælt? Jeg lyttet til hva som skjedde i meg da, og det skjedde ingenting. Jeg trodde jeg skulle føle meg kjempedårlig, men jeg gjorde ikke det. Det føltes bare bra. Jeg 3 2005 19 prøvde til og med, sånn litt dårlig må jeg vel føle meg! Men nei. Finne ut hva han vil Intervjuer: Kan du si litt mer om hvor du treffer kundene? Phillip: Det vanligste er at jeg kommer til hotellrommet deres, som de bor på fordi de er på gjennomreise. De ringer til meg og så prater vi. Mye av samtalen går ut på å kjenne etter og finne ut av hva slags personer de er, om de er seriøse. Intervjuer: Hvordan sjekker du det? Phillip: Hvordan de prater, hva slags tonefall de har … Det hender jo at folk ringer for å ha meg som en pornografisk fantasi, sånn at de sitter og runker i den andre enden. Det er jo … ja … det hører man ganske fort. (Han ler.) Intervjuer: Da avslutter du en sånn samtale, eller? Phillip: Ja, det får gå noen minutter, så avslutter jeg. Noen ganger er det litt morsomt. Men nei, når jeg har snakket litt med dem, tar jeg nummeret deres og legger på, og så ringer jeg opp og ber om å bli koblet til det hotellrommet. Intervjuer: Hva skjer når du kommer inn på hotellrommet? Kan du beskrive sekvensene i det som skjer? Phillip: Mmm. Vi pleier å sette oss ned og prate. Intervjuer: Serverer de øl eller noe? Phillip: Ja, oftest gjør de det. Altså, jeg synes det er lettere å spørre på telefonen om hva slags ønsker de har for hva vi skal gjøre seksuelt. Akkurat som det er på internett. Ansikt til ansikt blir det et vanskeligere emne, så det prøver jeg å avklare på forhånd. Kyssing er uproblematisk Intervjuer: Er det noen seksuelle handlinger du sier nei til? Phillip: Ja. Jeg er aldri passiv analt. Det er jeg veldig sjelden gratis også, men med 20 samtiden 3 2005 kunder vil jeg ikke det. For det synes jeg … det er ikke noe jeg gjør med hvem som helst, liksom. Og jeg liker ikke personlig å bli dominert i s/m-sex, jeg liker bare å være dominant, så det er bare den rollen jeg tar, da. Men ellers så er det vel det meste. Intervjuer: Men kyssing? Phillip: Ja, ja. Det synes jeg nesten man må gjøre, for ellers blir det ikke noe morsomt. (Han ler.) Intervjuer: For det hevdes ofte at i vanlig heteroseksuell prostitusjon er munnen en veldig privat sone … Phillip: Om jeg ikke hadde noe eget engasjement i dette, så ville jeg nok latt være å kysse. Jeg vil jo ikke kysse noen som jeg ikke føler noen seksuell interesse for, skjønner du? Så det er en distinksjon der. Jeg synes det er litt slitsomt når noen vil ha massasje, for jeg liker bare å gjøre det jeg er god på, og jeg har jo ingen utdanning eller trening i massasje. Men overfor internasjonale kunder fra USA eller Holland eller lignende markedsføres jo tjenestene mine som massasje. De fleste eskorter masserer, det er liksom det som er stikkordet. Jeg vet ikke om de tror at de må det, eller om kundene vil ha det. Men det er ikke noe jeg tilbyr, så det må de i så fall spørre om. Intervjuer: Hvor lang tid vil et vanlig møte ta, da? Phillip: Sjelden mer enn en time. Intervjuer: Er det forventet at du skal ha ejakulasjon selv? Phillip: Ja. Jeg har bare faket orgasme en gang, og det var i forrige måned. Men da hadde jeg kondom, så det jeg gjorde var at når alt var ferdig så bare tok jeg av meg kondomet og kastet det, liksom. Men det forventes. Intervjuer: Flere ejakulasjoner i løpet av et treff, eller? Phillip: Det er jeg ikke kapabel til, men det hadde de sikkert villet. Intervjuer: Når det kommer en kunde, er det viktig for deg om han er pen eller rik eller om han har fine klær eller … er sånne ting betydningsfulle? Phillip: Nei. Det eneste som betyr noe er at han er ren. Det skjer jo at jeg synes de ikke har vasket seg skikkelig, og da sier jeg fra om det, så de går og gjør det. Intervjuer: Kan du si noe mer om rollefordelingen mellom dere? Phillip: Han har jo gitt meg penger for å ha sex med ham, så min oppgave er å gi ham det. Prøve å finne ut hva han vil ha – innenfor rammen av det jeg vil gi. Hygiene er ett av mine absolutte krav. Jeg går ikke med på å ha sex med en som ikke har vasket seg, og derfor synes jeg det ikke er noe rart i å be ham gå og vaske seg, fordi det går utover mine grenser. Om jeg er nede og skal suge ham og det lukter vondt, da avbryter jeg. Men alt innenfor mine grenser får han definere. Skjønner du? 1500 kr. for en time Intervjuer: Er beløpet klart på forhånd? Phillip: Jeg tar 1500 kroner, og for det kan de kreve at jeg er der en time og at vi skal ha oralsex og analsex og s/m og sånn, hvis de vil. Om de ikke vil ha alt det, er det deres problem, de må likevel betale 1500. Intervjuer: Og aldri mer enn det? Phillip: Jo, om jeg blir lenger. Om jeg skal tisse på dem pleier jeg å ta 500 til, for da må jeg forberede meg ved å drikke. Jeg har i teorien en pris for å bli der hele kvelden, men det har jeg bare gjort en gang, og det syntes jeg var så utrolig kjipt at jeg ikke vil gjøre det igjen. Intervjuer: Du har sagt flere ganger at du ikke vil ta betalt for noe du ikke er god til. Du opplever tydeligvis at du kan dette. Er det en slags yrkesstolthet? Ville det være det samme som økonom? Phillip: Nei, det er ikke det. Jeg ser ikke på det som et yrke. Det er bare det at jeg ikke vil at noen skal være skuffet over meg, jeg synes det er veldig slitsomt hvis noen er det. Og jeg samtiden tror at noen ville bli veldig skuffet hvis de betalte mye for noe som ikke var bra. Det ville jeg hatt vanskelig for å forholde meg til. Intervjuer: Men er du stolt over det å være god til noe? Det at du kan gi noen det de vil ha? Phillip: Jeg vet ikke. Eh … Jeg er ikke så stolt av meg, kanskje, i det hele tatt. Eller kanskje jeg er det, men jeg tror ikke jeg dyrker noen form for stolthet. Intervjuer: Men hvis du tenker på en kunde du har vært hos, og så tenker du etterpå at denne kunden var fornøyd. Du klarte den emosjonelle rammen rundt, sexen var bra. Kan du føle deg bra til mote da, når du går ut? Phillip: Ja, absolutt. Men da pleier jeg ofte å tenke at det var bra, da kommer han til å ringe igjen. Men det er klart at jeg er glad også, for sex er jo gjensidig, liksom, og hvis jeg har syntes det var bra, har sikkert han også syntes det, og da blir det jo en fordoblet bekreftelse. Men jeg synes ikke jeg bygger opp et bilde av meg selv som verdens beste elsker, og nå fikk jeg bekreftet det igjen. Det er liksom ikke dét det handler om. Kunder som lever i skjul Intervjuer: Hvor gamle er kundene? Phillip: Jeg har ikke hatt noen kunder under 35, det er vel derfra og oppover. Intervjuer: Vet du om de lever et homofilt liv? Phillip: Nei, de fleste lever et heterofilt liv, eller et ensomt liv, helt og holdent. Men jeg vet jo ikke hvordan de oppfatter seg selv, om de oppfatter seg som homofile eller hva de gjør. Intervjuer: Men ytre sett er det ofte et heterofilt … Phillip: De som kontakter meg på den måten, ja. De som er usikre. Men så finnes det jo en annen type kunder, og det er de som har en spesifikk måte de ønsker å ha sex på, og som vil være sikre på å få gjennomføre 3 2005 21 akkurat dette med noen. Og som da forestiller seg at det ikke er mulig på kjønnsmarkedet å finne noen som vil det samme. Intervjuer: Så da er det mer en spesifikk handleliste? Phillip: Nei, det trenger det ikke være, men man merker før eller senere at de har ganske så utkrystalliserte ideer de vil gjennomføre. De trenger ikke si det klart fra starten, da, men etter hvert merker du at det finnes en grunn til at de betaler for dette. Intervjuer: Så din kompetanse er å tolke dette? Phillip: Nei, min kompetanse er vel mest ikke å si nei. Men grunnen til at de kommer tilbake, håper jeg er at jeg klarer å tolke de tingene på en god måte. Den situasjonen som oppstår når man er selger og kunde og det er penger med i bildet, er at det blir så ikke-fordømmende. Selv om jeg skulle synes at de var komiske eller kunne tenkes å le av dem, så fins bare ikke den muligheten i hodet mitt da, for de har virkelig betalt. Og da er alt helt åpent. Jeg tror de liker det like mye som jeg gjør. Intervjuer: Kan du være konkret på et eksempel på en som du tror har et mer eller mindre utkrystallisert behov? Kan du da prøve å beskrive hva som ville skje? Phillip: Ja. Dette var en mann som ville at vi skulle treffes ute på en pub. Det synes jeg generelt ikke er okay, for jeg vet jo ingenting, de kan være fra tv eller hva som helst. Men han hørtes okay ut i telefonen, så vi møttes på pub og han bød meg på veldig mye øl. Jeg liker øl så jeg drakk opp alt, og etter hvert kom vi hjem til hans leilighet, og så kom det fram at det han ville jeg skulle gjøre var å pisse på ham mens han lå i badekaret. Det var derfor han hadde gitt meg så mye øl. Så hadde han kjent etter underveis hva han kunne begjære av meg før det ble pinlig, og da kom han vel fram til at det ikke var pinlig i det hele tatt, så da åpnet han vel opp for alt det. Det er tydelig at jeg dekker et behov han har for urinsex og s/m-spillet vi har, som han ikke får ellers. 22 samtiden 3 2005 Intervjuer: Det virker som du liker en del av kundene ganske godt? Phillip: Jo, men det gjør jeg! Jeg kan ikke risikere å bli stigmatisert der, for da har jeg ingen tilhørighet lenger, og det går ikke. Stigmatisert og fri Bare slik for menn? To mennesker møtes, de har sex, en av dem gir den andre penger, de drar hvert til sitt. Pengene ritualiserer og synliggjør en mening som er der allerede fra starten av og som definerer relasjonen, lysten, skamfølelsene. Innad i relasjonen – et møysommelig arbeid for å fjerne skammen. Her ligger nok Phillips viktigste kompetanse. I verden rundt dem – fullstendig fordømmelse. Derfor er det en skjør kontrakt, som hviler på regler og ritualer.4 Intervjuer: Det at du er homse, forbindes det med cruising culture og slike ting? Kan det igjen ha betydning med hensyn til å selge sex til menn? Phillip: Ja, om jeg var heterofil, ville nok ikke dette framstått som særlig tilgjengelig for meg. Heller ikke å selge sex til kvinner. Mange homser har opplevd det samme som meg. Deres seksualitet har krasjet med de seksuelle normene og svaret har vært å se på normene som et problem, ikke at de selv er problemet. Det gjør at homoseksuelle menn ofte er mer aksepterende til det jeg driver med, det er mindre skam enn i den heteroseksuelle verden. På den andre siden kan man si at den oppvoksende homoseksuelle generasjonen, de synes jo at deres seksuelle begjær er helt normalt nå. Derfor er de mainstream-orientert og derfor synes de sånt som jeg gjør, er ekkelt. Men den eldre generasjonen er mer aksepterende, og det hjelper. Intervjuer: Det er noe ved dine erfaringer som homofil som kan ha ledet til dette som en mulighet? Og det gir heller ikke så mye stigma blant andre homser på din alder, altså? Phillip: Mmm. På en måte. Men på den andre siden vil jeg jo heller ikke være åpen i det homofile miljøet, for det er et lite miljø. Tause blikk mellom to fremmede, noen minutter med heftig sex, før de går hver sin vei, fremdeles som fremmede. Kunne det skjedd på samme måte mellom mann og kvinne eller kvinne og kvinne? Både promiskuitet og prostitusjon er blitt knyttet til menns seksualitet. Menns seksualdrift er blitt sett på som vanskeligere å kontrollere enn kvinners. Men sex i det som er blitt kalt «erotiske oaser» er også blitt forklart ved stigmaet knyttet til homoseksualitet, som kan ha gjort det vanskelig å etablere faste og synlige forhold. Fra denne synsvinkelen er slik sex gjerne blitt sett på som et trist og ensomt fenomen (ikke minst i boka Vi som føler annerledes, utgitt under pseudonymet Finn Grodal allerede i 1957).5 På den annen side: Når man har forlatt de normene som er gyldige for det heterofile samlivet, kan man skape egne normer, tilpasset egne behov. Det åpnes nye muligheter, som ikke vil være der for de fleste heterofile. Men homofili er på full fart inn i respektabiliteten, inn i varmen. På mange måter er det motstanderne av de homofiles rettigheter som stamper i motvind. Stigmaet er ikke bekjempet, men i mange miljøer vil den politisk korrekte holdningen være å likestille heterofil og homofil kjærlighet. Spørsmålet blir: Innebærer denne toleransen for mangfold også ny ensretting? Stigma og skam – Ja, hevder Michael Warner, i boka The Trouble with Normal.6 Han tar utgangspunkt i skillet mellom stigma og skam. Stigmaet fester ved en gitt identitet, som prostituert eller homofil. Skammen fester ved handlinger samfunnet fordømmer moralsk og/eller juridisk. samtiden Slik Warner ser det, er homofile, som mennesker, i stadig større grad akseptert. Samtidig er de erotiske og seksuelle handlingene fremdeles skambelagt. Filmindustrien er et overtydelig eksempel. Hvor ofte har vi ikke sett den homofile, gode vennen, som hjelper venninnen med kjærlighets- og seksuallivet – mens 3 2005 23 spiser skiver med epler, melon og kiwi. Velformulert redegjør Phillip for en seksualitet som strider mot alt vi har lært. Ikke forelskelse, ikke kjærlighet, ikke varighet. Likevel frihet? Vi forstår etter hvert at han kan historien. Han har fortalt den før. Som samfunns- Strømlinjeformingen av homofile liv går på bekostning av bekjempelsen av seksuell skam. han selv ikke har noe slikt? (Husker du for eksempel My Best Friend’s Wedding?) Bare unntaksvis vises seksuelle handlinger mellom personer av samme kjønn. Ifølge Warner er aksepten for homofili (ikke homoseksualitet) vokst fram ved at sterke føringer innen homobevegelsen har nedtonet det seksuelle aspektet og fremhevet det identitetsmessige. Konsekvensen er, hevder han, at homofile ikke lenger føler solidaritet med personer lenger nede i «sexhierarkiet».7 Strømlinjeformingen av homofile liv går på bekostning av bekjempelsen av seksuell skam. I stedet for å fremme seksuell nytelse, lyst og frihet, har de kortsiktig gått inn for sosial respektabilitet. Man har kjempet for å kopiere de heterofile rammene. Det monogame partnerskap med giftering blir det ultimate symbol på aksept. Respektabilitet kan altså skape ufrihet. Snarere enn å hige oppover – mot det respektable – har Phillip målrettet beveget seg nedover på stigen i det seksuelle hierarkiet. Fra et aseksuelt, tilsynelatende heterofilt liv, til homofilt monogami, deretter til promiskuøsitet og til slutt til det ikke-selektive og betalte. For hvert trinn ned følte han seg litt friere. Han følte dessuten at skammen gradvis forsvant, og at livet ble mer ærlig. Tiden går, flaskene med Farris tømmes, vi forskere vet vi dessuten at vi skaper meningen i våre liv gjennom å fortelle historier, på den måten Phillip nå gjør. Dette er én historie om hans liv. Han kunne nok ha fortalt andre. Men det er denne han deler med oss. Det er denne han vil dele med oss. Sannhet og ærlighet Intervjuer: Du beskrev relasjonen til kundene som sann og ærlig. Kan du si mer om det? Phillip: Det de betaler for, er jo å slippe skammen, å slippe alt det her tramset, alt du kanskje ikke våger å be om, alt du ikke vet om konsekvenser av å blottstille deg. Det tror jeg de fleste synes er deilig. Phillip: Hva kalte du det? «Tramset» – hva er det? Intervjuer: Altså, the fuss på engelsk, alt det unødvendige man gjør i det sosiale. Før jeg begynte å selge sex hadde jeg klare ideer om hvem jeg ville ha sex med, hvordan de skulle se ut, for å kunne rettferdiggjøre for meg selv at jeg hadde dette stygge med noen, som sex er, liksom. Da skulle de i det minste være kjekke … mye gikk på utseendet. Om de oppfylte mine krav til utseeende var det okay for meg å ha sex. Så opplevde jeg noen ganger at jeg var 24 samtiden 3 2005 kjempekåt og hadde sex med noen som ikke oppfylte mine krav, da følte jeg meg kjempedårlig og tenkte «hva har jeg gjort nå?» En gang var det en mann jeg hadde funnet via internett, via en vanlig gratis-sex-forhandling, og så kom jeg hjem til ham og tenkte at nei, han er altfor stygg. Så jeg gikk derfra, jeg sa «beklager, men det blir ikke noe». Da jeg begynte å selge sex, var han blant de første som tok kontakt med meg. Og så snakket jeg med ham i telefonen … Intervjuer: Men visste han hvem du var? Phillip: Nei. Men så kom jeg hjem til ham, og da jeg gikk i oppgangen tenkte jeg at har ikke jeg vært her før? Da spurte han meg om det. «Vi har jo truffet hverandre før og da ville du ikke ha sex med meg, hvorfor vil du det nå? Er det bare fordi jeg betaler?» Og da sa jeg «ja, det er det!» Da forlot jeg kravene jeg hadde ellers, alle idealene om utseende. Det var bare blåst bort. Det er noe av det største som har skjedd i mitt liv, bare slippe det. Fortsatt opplever jeg at jeg gjennom å selge sex har skjønt mye mer av hvordan jeg fungerer med disse idealene, og kan tone dem ned. Jeg synes at pengene er en befrielse som gjør at jeg ser mennesker klarere som mennesker. Tror jeg. Intervjuer: Noen vil si at dette er å skjønnmale prostitusjon, men slik du beskriver det ser det mer ut som at du mener du kommer mer i kontakt med dine egne lyster og behov? Phillip: Absolutt. Men det var en periode da jeg var fattig, jeg hadde ingen penger, jeg måtte leve av prostitusjonen. Da var det jo ikke sånn. Da var det bare et spørsmål om penger, og det var ikke like morsomt. Da hadde jeg ikke kontroll over situasjonen i det hele tatt. Så hele resonnementet med frigjøringen av ens eget hode krever at du har kontroll i utgangspunktet, at du ikke er i en desperat situasjon. I hvert fall er det sånn for meg. Intervjuer: Hva med kundene? Phillip: Det er litt forskjellig om de kommer fra Sverige eller England, for eksempel. I England er dette med å kjøpe sex av gutter relativt vanlig om man sammenligner. Og de har nok ingen problemer – for seg selv – med at de betaler. Men det jeg merker med de svenske kundene er at … det er ikke bare sånn at de betaler, de har en del ritualer rundt det med betalingen.«De ligger på bordet der borte,» liksom, så må jeg gå og hente dem. Eller så ligger de på puta eller så finner jeg dem i skoene. De prøver å komme unna selve overleveringen, for det i seg selv er i hvert fall i Sverige forbundet med skam. Intervjuer: Det er en tvetydig sak? På den ene siden gjør betalingen at du får skammen bort, at relasjonen blir sannere enn på et diskotek? Samtidig er det skam knyttet til pengene? Phillip: Ja, nettopp. Men det er to forskjellige typer skam. Den skammen man vil komme fra, er dette sextabuet og alt du har lært i livet om at det du gjør er stygt. Mens skammen ved pengene er jo – jeg vet ikke hvordan det er her i Norge – men i Sverige er dette å være kunde noe som er utrolig skambelagt, det er så forferdelig. Vi har jo sexkjøpsloven som forsterker det. Det er sånn at de som kjøper sex er de verste menneskene som fins, omtrent som pedofile. Intervjuer: Er det mange kunder som ikke har så mange erfaringer fra før? Phillip: Det er mange kunder som sier at de bare treffer meg mot penger. Det er også flere som jeg tidligere har hatt gratisrelasjoner til. Så er det personer jeg har hatt s/m-relasjoner til privat før, som så har blitt endret til for penger. Jeg tror at for mange som liker å være underdanige er pengene en del av fornedringen. Noen finner ikke s/m-sex noe annet sted, for de tør ikke fortelle om sine preferanser for noen som kanskje sier nei. Men de vet at jeg sier ja hvis de spør. Desperat etter penger Intervjuer: Kan du beskrive akkurat den situasjonen hvor en gratisrelasjon går over til å bli en betalt situasjon? Er det en vanskelig type forslag? Phillip: Mmm, det er det. Og i den perioden samtiden det skjedde – jeg tror ikke det kunne skjedd nå – men det var i en periode da jeg var ganske desperat etter penger, og tok nesten hvilke kunder som helst. Jeg tenkte at dette kanskje var noen som kunne tenke seg å betale. Da var det noen som sa nei og noen som sa ja. Det var problematisk at det var noen som sa nei, for da hadde jeg jo eksponert meg for dem, men det tenkte jeg at jeg bare fikk leve med, da. Intervjuer: Men man kunne jo tenke seg at man kanskje ville maskert det på et vis, for eksempel «kunne ikke du tenke deg å spandere middag i dag?» Hvor det på en måte legges en annen slags type språk rundt det? Phillip: En av grunnene til at jeg selger sex er at jeg liker den åpne kommunikasjonen det innebærer. For meg ville det være veldig rart å maskere det. Da ville det bli ødelagt. Friheten Philip opplever ved å selge sex forutsetter altså at han ikke sulter eller trenger penger til stoff. Dersom det skulle skje, ville virksomheten slå over til noe ødeleggende og undertrykkende, sier han. Men hvor mange er i Phillips situasjon? Vi spør ham. Han vet ikke. Vi vet heller ikke. Forskningen mangler. Men vi vet at bildene våre av prostitusjon er formet av de mest synlige og mest elendige. Tallrike studier har beskrevet den nedkjørte kvinnen som trekker på gata, tungt rusa på heroin, som i korte, kalde møter leverer det kunden vil ha. Phillip lever et annet liv, han leverer også noe annet. De lyttende profesjoner I boka The Managed Heart etablerte sosiologen Arlie Hochschild dikotomien emotional labor versus emotion work. «Emotional labor» knyttes til arbeidslivet og den offentlige sfære. «Emotion work» foregår i private sammenhenger, som familie og vennskap. Ytre sett kan det være vanskelig å sondre. Begge steder må følelser håndteres, og mimikk og kroppsspråk brukes for å uttryk- 3 2005 25 ke nærhet. Men mange profesjoner selger nærhet. Legen og psykoterapeuten gjør det. Men også frisøren og bartenderen lytter til klientenes fortellinger. Derfor kalles de alle ofte for «de lyttende profesjoner».8 En rekke studier viser at den klassiske kurtisanens viktigste kompetanse lå i hennes evne til å få menn til å føle seg vel. Tidlige bidrag fra sosiologien viste at den typiske «taxi dancer» også solgte en bestemt form for nærhet. I de seinere år har det i mange vestlige storbyer blitt klubber med «asiatiske vertinner». Lyttende nærvær og flørt kan trekke i retning av – men må ikke nødvendigvis inkludere – seksuelle handlinger.9 Hva med prostitusjon? Finner vi her «emotional labor»? Det er ofte beskrevet et hierarki.10 På bunnen er de gateprostituerte, som ofte er avhengige av stoff. Høyere i hierarkiet er innendørsmarkedet. På topp finner en callgirl- og eskortetjenester. I en amerikansk studie studerte en innholdet i tjenestene, avhengig av plassering i et slikt hierarki. Typisk for dem høyt i hierarkiet var at mange av kundene var stamkunder og at det var et bredt repertoar av ulike typer seksuell samhandling. Men også ikke-seksualisert massasje, samtaler, omsorg, kyss og andre kjærtegn var vanlig. Enkelte beskrev årelange relasjoner, hvor graden av intimitet økte med tida. Også hos de gateprostituerte fant en mer «emotional labor» enn ventet, men mindre enn høyere i hierarkiet. Men bildene våre av prostitusjon er altså andre. La oss her stoppe opp og gi en begrunnelse for denne artikkelen: Når vi velger å skrive om Phillip, er det ikke for å bestride lidelsen mange prostituerte opplever. Den er høyst reell, og det viser også studier vi selv har gjort. Likevel er det viktig å få fram flere historier. Vi opplever den historien Phillip kan fortelle som viktig. Hvor typisk den er, vet vi ikke. Men variasjonsbredden innen feltet er større enn stereotypiene har tilsagt. Hans historie hjelper oss til å se det. 26 samtiden 3 2005 Fri fra kjærlighetens krav Intervjuer: Mange mener at du mister evnen til nærhet gjennom prostitusjon. Hvordan har du opplevd det? Phillip: Personlig føler jeg at jeg har tatt tilbake min seksualitet. For jeg hadde ikke kontroll over den før. I forholdet jeg hadde, ble sex brukt som et maktmiddel, og jeg mistet kontroll over min seksualitet. Eller det vil si, kvinnelig prostitusjon, er det at de ødelegger sin egen seksualitet. I forhold til kundene prøver de å ha vanntette skott mot kjærlighet og følelser. Derfor er det ikke kyssing og sånne ting. For deg er det motsatt? Phillip: Mmm … og jeg kjenner også igjen det der, men nok engang: Å ødelegge sin seksualitet handler om å bruke den som et middel ut av desperasjon. Jeg ville også ødelagt min seksualitet om jeg var tvunget. Jeg synes at pengene er en befrielse som gjør at jeg ser mennesker klarere som mennesker. jeg hadde aldri hatt den, for jeg hadde ikke hatt noen seksualitet tidligere. Men nå opplever jeg at jeg vet hva min seksualitet handler om og at jeg kan bruke den på en god måte. Intervjuer: Men tenker du at maktrelasjonen er en del av ethvert forhold, eller tenker du at det du hadde var et dårlig forhold? Phillip: Altså, han var min første forelskelse, min første mann, den første jeg kysset til og med. Så det er jo klart at det ikke … det går jo til helvete, det fikk jeg lære, eller det var det jeg opplevde. Men jeg tror ikke det er slik i alle forhold. Samtidig er det jo sånn at jeg ikke vil ha et forhold. Det er ikke slik jeg vil leve livet mitt. Jeg vil være for meg selv. Jeg vet ikke, det kan jo hende at jeg møter noen igjen som jeg vil være sammen med, men da er det unektelig et problem at jeg selger sex. Eller at jeg har gjort det hvis jeg slutter med det. Så da må det jo være en som kan akseptere det i så fall. Kontroll er hovedpoenget Intervjuer: Det er interessant at du synes du har åpnet for din egen seksualitet. For er det ett funn som går unisont gjennom forskning på Intervjuer: Så fem kunder om dagen… Phillip: Det ville vært katastrofalt, virkelig. Intervjuer: Så et hovedpoeng hos deg er du har ganske få kunder? Phillip: Nei, mitt hovedpoeng er at jeg har kontroll. Intervjuer: Men dette med skade av prostitusjon, hva er det som er skaden, eller hva er det som er skadelig? Phillip: … om man ikke gjør det for sin egen skyld, men for en annens eller for å overleve. Min idé om sex er at man må gjøre det for dens egen skyld. Jeg synes ikke man skal ha sex som skal representere noe annet enn akkurat sex. Jeg orker ikke sex i et forhold som skal bety at vi liker hverandre bare fordi vi har sex. Sånne ting. Det synes jeg er direkte skadelig. Eller at vi må ha sex for å være sammen, eller for at du ikke skal begynne å anklage meg for et eller annet, for utroskap eller noe sånt. Alle former for tvang, liksom, gjør at det blir en kanal inn til noe som kan skade en. Det er ikke okay. Så prostitusjon er alltid farlig når du ikke har kontroll over den. Så kategorisk tør jeg være. Intervjuer: Så du vil faktisk være enig i en påstand som går på at det å bruke sex instru- samtiden mentelt for et annet formål enn sexen, er noe som er negativt og skadelig? Phillip: Nei, ikke helt. For jeg gjør jo det selv. Jeg bruker jo sex for å få penger, så det er jo ikke helt sant, jeg må nok justere det. Nei, jeg må nok ta tilbake det. Eller jo … det går. Jeg kan i hvert fall ha sex instrumentelt, det er jo ganske klart. Men jeg kan ikke ha det for noen annen enn min egen skyld. Ikke i lengden. Om det er for en annen, som for eksempel kjæresten min. Da blir jeg utslitt. Intervjuet er slutt. Vintersola er i ferd med å gå ned, og maler Bygdøy og Nesoddlandet rødt. Universitetets rektor og direktør haster 27 3 2005 forbi, i lavmælt samtale, på vei mot heisen. Noen korte nikk, alle smiler. På plassen foran Fredrikke tar vi farvel. Vi forteller Phillip at vi er glade for at han tok seg tid. «Det var så lite,» sier han. Han smiler vennlig. Han er behagelig å være sammen med. Men vi fornemmer nok at vi alle trenger en forløsende replikk for å avslutte. Han tar ansvaret. «Dessuten liker jeg jo å være til nytte,» sier han. Han smiler igjen. Han rusler forbi bokhandelen, nedover mot t-banen. Flyet til København går om et par timer. En kunde venter ham i kveld, på det vanlige hotellet. • Noter 1. Intervjuet ble foretatt i forbindelse med et større prosjekt om ungdom og seksuelle bytteforhold, ledet av professor Willy Pedersen, og drevet ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO og NOVA. Intervjuerne var Willy Pedersen, Ingrid Smette og Camilla Jordheim Larsen. For mer om prosjektet, se Willy Pedersen: Nye seksualiteter, Universitetsforlaget, Oslo 2005 og Camilla Jordheim Larsen og Willy Pedersen: Bytte, kjærlighet, overgrep. Seksualitet blant ungdom i randsonen, NOVA 10/05, Oslo 2005. 2. Se Willy Pedersen og Kristinn Hegna: «Children and adolescents who sell sex: A community study», i Social Science & Medicine, 56/2003, s. 135-147. 3. Se Graham Scambler og Anette Scambler: Rethinking prostitution. Purchasing sex in the 1990s, Routledge, London 1997. For en oversikt over paradigmer i nyere nordisk forskning på feltet, se Camilla Jordheim Larsen og Willy Pedersen (2005). 4. Det har vært vanlig å se prostitusjon som maktutøvelse, fra kunde mot prostituert. Men den britiske prostitusjonsforskeren Julia O’Connell Davidson gjorde empiriske analyser av kvinnelige prostituerte i Midt-England, som drev fra sine hjemmeadresser, og viste at de konkrete seksuelle møtene var skriptet på en bestemt måte. Det var de prostituerte som definerte stadiene i samhandlingen, de hadde kontroll og regi over det som skjedde. Se Julia O’Connell Davidson: «Prostitution, power and freedom», i Jeffrey Weeks, Janet Holland og Matthew Waites (red): Sexualities and society, Polity Press, Cambridge 2003. 5. Finn Grodal: Vi som føler annerledes. Homoseksualiteten og samfunnet, Aschehoug, Oslo 1957. 6. Michael Warner: The trouble with normal: sex, politics, and the ethics of queer life, The Free Press, New York 1999. 7. Ideen om sexhierarkiet er hentet fra essayet til Gayle Rubin: «Thinking sex: Notes for a radical theory of the politics of sexuality», i Henry Abelove, Michele Barale, David Halperin (red): The lesbian and gay studies reader, Routledge, New York 1984/1993, s. 3–44. 8. Arlie Hochschild: The managed heart: Commerzialization of human feeling, University of California Press, Berkeley 1983. 9. Paul Cressey beskrev den kvinnelige taxi-danseren i et av de klassiske bidragene i sosiologiens Chicagoskole: The Taxi-Dance-Hall, University of Chicago Press, Chicago 1932. For beskrivelsene av de nye grenseformene for prostitusjon, se Janet Lever og Deanne Dolnick: «Clients and call girls: Seeking sex and intimacy», i Ronald Weitzer (red.): Sex for sale, Routledge, New York 2000, s. 85-102. 10. Det kan selvsagt stilles en rekke spørsmål ved slike inndelinger, og mange prostituerte synes å være aktive i ulike deler av disse segmentene – både over tid, men også i samme tidsperiode. Likevel er det en rekke studier som viser at både selgere, kunder og i noen grad også allmennhet deler oppfatningen av et slikt hierarki. Dette avspeiles også i priser, og i noen grad i graden av belastning med rus som er typisk for den prostituerte i det aktuelle segmentet. Wencke Mühleisen Den prostituerte: offer eller feminist i eksil? Vestlige, hvite, heteroseksuelle middelklassekvinner har i egenskap av aktivister, politikere, byråkrater og forskere utformet agendaen for likestillingspolitikken og statsfeminismen og lagt premissene for hvordan prostitusjon skal forstås og hvilke tiltak som er legitime. Hvilke ideologiske og kunnskapsmessige hovedposisjoner legger føringer på debatt og beslutninger? Seksualitet er et vesentlig anliggende i akademia, i politikken, i kunsten og populærkulturen.Alle steder er seksualiteten utsatt for forsøk på å definere den, forklare den og forandre den. Seksualiteten har vært en drivkraft for politisk aktivisme gjennom de to siste århundrene. Kontroll over seksualiteten eller frigjøring av seksualiteten er blitt proklamert av konservative og radikale kampanjer enten det gjelder kyskhet, rasehygiene, seksuelle reformer, seksuell frigjøring, prostitusjonsregulering eller prevensjon og abort. Aksept og anerkjennelse Noen lyster og seksualitetsformer har lettere for å få aksept og anerkjennelse enn andre. Prostitusjon er et område der seksualitet og lyst også utfolder seg og er infiltrert i mange andre praksiser og elementer som vi helst ikke ønsker skal ha noe med seksualitet å gjøre. Kjøp og salg av seksuelle tjenester henger sammen med blant annet kjønn, arbeidsmarked, velferd, etnisitet, klasse og globalisering. Jeg tar for meg to hovedposisjoner i forskning, offentlig debatt og politiske beslutninger angående prostitusjon: Den såkalte sex-positive/postmoderne posisjon og den radikalfeministiske. Det er den sistnevnte som har størst gjennomslag i Norge. Jeg går ikke i særlig grad inn på norske beslutninger, lovforslag eller tiltak. I stedet ønsker jeg å synliggjøre og diskutere de to posisjonene som er premissleverandører for debatt og beslutningsprosesser om regulering av prostitusjon. Uenigheten blant feminister når det gjelder analyser og politiske tiltak relatert til sexarbeid, er nært knyttet til seksualitet og moral. Det er også et stort problem at mange forskere ofte er ukritiske til de ideologiske debattene og retorikken som er dominerende i film, medier, politikk og den offentlige debatt. Et eksempel på dette har prostitusjonsforskeren May-Len Skilbrei satt fokus på. Hun viser hvilken status som enestående sannhetsvitne om trafficking den svenske filmen Lilja 4ever av Lukas Moodyson har fått.1 Moral, myter, skam og høyst konvensjonelle diskusjoner rundt seksualitet, gjør prostitusjon til et meget vanskelig håndterbart emne. Elementære innsikter som at verken de prostituerte, bakmenn, kunder, politikere eller medierepresentasjoner kan tjene som «objektive» representasjoner eller sannhetsvitner, forsvinner ofte som dugg for solen. To hovedposisjoner Prostitusjon er et tema som har ført til skarpe skiller mellom feministiske grupperinger og mellom teoretiske posisjoner.2 Debattene om prostitusjon er del av en mye større diskusjon samtiden om seksualitet som har skapt dype skillelinjer innen feminismen. 1980- og 90-tallets «sex-kriger», der forskjellige tilnærminger til sensurering av pornografi sto sentralt, er ennå ikke «løst». De såkalte sex-positive feministene har særlig engasjert seg mot sensur av pornografi. I Norge er det ingen feministiske grupperinger eller organisasjoner som har jobbet for seksuell ytringsfrihet på pornografiens vegne. Noen forskere, blant andre Agnes Bolsø, Marit Synnevåg, Harriet Bjerrum Nielsen og jeg selv, har skrevet om pornografi med utgangspunkt i et kjønnsperspektiv eller feministisk engasjement.3 De såkalte radikalfeministene er i Norge særlig representert ved de kvinnepolitiske organisasjonene Kvinnefronten og Ottar. De sex-positive feministene har gjerne beskyldt radikalfeministene som fronter antipornografi-kampanjer for å tillate feminismen å bli alliert med konservative og puritanske politiske krefter. For eksempel har Kvinnefronten og Ottar ved flere anledninger inngått samarbeid med Kristelig Folkeparti for å bekjempe pornografiske ytringer. De sex-positive som er tilhengere av ytringsfrihet på seksualitetens område, blir derimot gjerne anklaget for å støtte den kommersielle sexindustrien og dens stereotype representasjoner. I boka Sex, løgn og videofilm fra 2003 viser Kjetil Rolness hvordan denne gjensidige posisjoneringen kommer til uttrykk i den norske debatten siden 1970-tallet og fram til i dag. Prostitusjon er et viktig «case» på seksualitetens område ettersom de ofte radikalt forskjellige standpunktene i prostitusjonsdebatten illustrerer hvordan feminismens forståelse av prostitusjon, seksualitet samt kvinner og menns deltakelse i denne sosiale og kulturelle praksis, er avhengig av teoretisk og ideologisk utgangspunkt. Resultatet er grunnleggende forskjellige konklusjoner. I Norge har vi en aktuell debatt for og mot kriminalisering av sexkjøpere. Jeg kommer som nevnt bare til å tangere konkrete norske forhold og lovforslag, ettersom mitt ærend er å vise til hvilke ideologiske og teoretiske hoved- 3 2005 29 posisjoner som danner premissene for diskusjonene. Hvilke tenkemåter som får gehør og gjennomslag i forskning, offentlighet og politikk er helt avgjørende for hvilke politiske, juridiske, finansielle og hjelpemessige tiltak som settes inn overfor prostitusjon. Den radikalfeministiske posisjon Prostitusjon er rett og slett blitt forstått som kroneksemplet på kvinners betingelser under patriarkatet – et graverende bevis på mannlig dominans på seksualitetens område. Det er særlig det radikalfeministiske perspektivet som har målbåret denne forståelsen. Et sitat fra den kjente britiske statsviteren Carole Pateman illustrerer denne posisjonen: Prostitution remains morally undesirable (…) because it is one of those most graphic examples of men’s domination over women.4 Hovedforståelsen i den radikalfeministiske posisjonen er at alle former for prostitusjon konsekvent innebærer vold mot kvinner.5 Dette er en kritikk av prostitusjon ikke bare som enkeltstående sosial interaksjon, men av selve forestillingen om å kjøpe sex som anses å være uatskillelig vevd sammen med det heteroseksuelle systemet, mannlig makt og privilegier. Dette påvirker i like høy grad de prostituertes egne vurderinger. Skilbrei viser i sin forskning til hvordan hennes informanter i prostitusjonsmiljøet har internalisert offerfortellingen: For eksempel kritiserer gateprostituerte innendørsprostituerte fordi de selger sex uten å være heroinslaver. Den som velger å ligge med menn mot penger uten rusavhengighet er den virkelige hora.6 Den akademiske radikalfeministiske posisjonen har vært premissleverandør for argumentene til både den politiske aksjonismen og politiske tiltak rettet mot prostitusjon. I mange vestlige land som USA, Sverige og Norge, eksisterer det aksjoner og kampanjer 30 samtiden 3 2005 rettet mot det politiske og juridiske system for å få gjennomslag for at prostitusjon innebærer brudd på kvinners menneskerettigheter. Målet er samtidig å viske ut det som blir ansett for å være en falsk distinksjon mellom tvungen og frivillig prostitusjon. I Sverige lyktes det i 1998 å få gjennomslag for kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester.7 Mot denne bakgrunn kan man hevde at en av fordelene med en radikalfeministisk forståelse av prostitusjon som undertrykkelse av kvinner, er at den kan fungere som en effektiv plattform for handling. Organisasjoner og politikere i Norge har arbeidet for samme mål uten foreløpig å ha nådd fram. I Norge er det i hovedsak prostitusjonstiltakene Pro Sentret og Kirkens Bymisjon som har markert seg mot kriminalisering. Forkjempere har vært de som organiserer seg i Nettverket mot prostitusjon og handel med kvinner: Ottar, Kvinnefronten, FOKUS, Norsk Kvinnesaksforening, Krisesentersekretariatet, Tana kommune og Likestillingssenteret. I 2004 ble det klart at den sittende regjering går mot kriminalisering. Til Morgenbladet sa justisminister Odd Einar Dørum: Regjeringen mener at vi ikke kan løse sosiale problemer gjennom straffeloven. Vi ønsker derfor at utfordringen med prostitusjon skal løses med sosialpolitiske virkemidler. Men jeg vil minne om at det i dag er straffbart å kjøpe seksuelle tjenester av mindreårige under 18 år, vi har en streng hallikparagraf og forbud mot menneskehandel. Men vi er redde for at en kriminalisering ville gjøre det vanskeligere for kvinner som er i en problematisk situasjon fra før av.8 Radikalfeministene vil kunne hevde at Dørum her målbærer en posisjon som fører til aksept av dagens situasjon og toleranse for heteroseksuelle maktforskjeller. Samme kritikk er blitt rettet mot mer abstrakte såkalt postmoderne teoriers relativisme som jeg – sammen med kritikken av den radikalfeministiske posisjonen – diskuterer. Den postmoderne og postkoloniale posisjon Det er blitt hevdet at den radikalfeministiske posisjon går på bekostning av kvinners handlingsfrihet og unngår å ta høyde for kompleksiteten og motsigelsene i analyser av kjøp og salg av seksuelle tjenester. Den radikalfeministiske retningen tematiserer i mindre grad historiske og geografiske forskjeller og variasjoner i prostitusjon og den strukturerende rolle kultur, klasse og etnisitet spiller.9 Kritikere hevder også at teorier om mannlig dominans fastlåser seksualitetens og prostitusjonens betydning. Radikalfeministisk forståelse av prostitusjon bekrefter dermed rådende forståelser av seksualitet som noe som ideelt sett (om den ikke var undertrykt av patriarkatets menn), eller i sin «autentiske» form eksisterer utenfor maktrelasjoner. Dette er en utopisk forståelse av seksualitet som noe iboende godt. Modernitetens konstruksjon som skiller arbeidet (den offentlige sfæren) fra relasjoner, intimitet og seksualitet (privatsfæren), blir også bekreftet i denne posisjonen. Prostitusjon utfordrer nemlig på en nokså radikal og provoserende måte privat-offentligdualismen. Prostitusjon kan ikke overbevisende defineres som verken ensbetydende med en offentlig kommersiell transaksjon eller ensbetydende med virkeliggjøring av privat lyst.10 Debattene om prostitusjon viser til dypfølt ambivalens angående kvinner som overskrider den farlige barrieren mellom det private og offentlige på seksualitetens område. Slik er det mulig å hevde at kriminalisering av seksuelle tjenester innebærer forsøk på å tvinge tilbake offentlige elementer i prostitusjonen til den private seksualitetens sfære. På denne måten opprettholdes det symbolske skillet mellom økonomi, makt og seksualitet.11 Samme retorikk er ofte brukt i kampen mot pornografi. Her er ofte argumentasjonen at seksualitet, som er knyttet til intimitet, følelser og identitet, tilhører det private og blir «besudlet» av offentlighet, kommersialisme og distanse. samtiden Selv om menn også selger sex til både menn og kvinner, eksisterer det lite forskning på denne gruppen. Dette henger antakelig sammen med at mannlige sexselgere bryter med en rekke gjeldende forestillinger om prostitusjon og kjønn – hvem som er kjøper, selger, i offerposisjon eller maktposisjon og så videre. Det samme gjelder kvinnelige prostituerte som selger seksuelle tjenester til kvinner eller kvinner som er kunder av mannlige eller kvinnelige prostituerte. Sosiolog Agnes Bolsø viser i sin avhandling hvordan den lesbiske sexkjøperen og den lesbiske selgeren av seksuelle tjenester radikalt bryter med en rekke oppfatninger – særlig den som knytter seksualitet til romantikk.12 Den kanskje mest innlysende kritikk av radikalfeministiske teorier om universell mannlig undertrykkelse berører den utbredte antagelsen om den prostituerte som «skadet» eller et offer. Dette ståstedet utelukker muligheten for å gå inn i prostituertes egne debatter som hevder en annen erfaring og forståelse. Denne spenningen kommer levende til uttrykk i motbevegelser blant prostituerte i Vesten, som har begynt å organisere seg i International Union for Sex Workers (IUSW). På den første Congress of whores i 1989 kalte de seg for «feminists in exile» Jf. Carole Pateman 1983, 1988, Catherine MacKinnon 1989 og Andrea Dworkin 1989.13 Det er også kommet støtte til de prostituerte fra dem som motsetter seg dominerende normer for hva som skal gjelde som legitim seksuell atferd og lystformer. Denne kritikken kan forstås ut fra den mangel på forståelse deler av feminismen har hatt overfor prostituerte og seksuelle praksiser som ikke er legitimert via vestlige og særlig nordiske verdier om likestilling, gjensidighet og familieverdier. De prostituerte deler en felles erfaring av å delta i seksuell interaksjon utenfor grensene av legitime heteronormative ekteskap, samliv, monogami og den private sfærens beskyttelse. Prostituertes fortellinger om prostitusjon som uttrykk for seksuelt mangfold og økono- 3 2005 31 misk frihet er imidlertid heller ikke uproblematisk. Prostitusjon er en meget flertydig praksis ettersom den på den ene siden er en aktivitet som utfordrer grensene for legitim seksualitet, samtidig som den kan være uttrykk for en aktivitet som styrker dominerende normer for heteroseksualitet og tradisjonell kvinnelighet.14 Den prostituerte: offer eller aktør? Forskning inspirert av poststrukturalistisk teori har utviklet en mindre normativ tilnærming enn de radikalfeministiske teorier eller de prostituertes egne «frigjøringsfortellinger». De prostituertes rettigheter blir ikke formulert som et uttrykk for seksuell lyst, men som en strategisk rettighetsbevegelse som har som mål å motsette seg de juridiske lovenes strukturerende rolle.15 Det er for eksempel foretatt undersøkelser som fokuserer på de sosioøkonomiske prosessene som leder kvinner inn i prostitusjon uten dermed å betrakte prostitusjon som en essensielt undertrykkende praksis eller som uttrykk for seksuell frihet eller subversivitet.16 Et annet problem som har blitt påpekt er at i forsøket på å redde så mange som mulig fra «trafficking» (handel med kvinner), blandes begrepene «trafficking» og «transnasjonal prostitusjon» ukritisk sammen. Dermed skapes det én dominerende fortelling om alle kvinner og migranter som arbeider i sexindustrien. Denne fortellingen kan ha stigmatiserende og diskriminerende konsekvenser slik vi har sett i Finmark, der russiske kvinner nærmest er blitt et synonym for prostituerte, selv om det i høy grad er voksne, utdannede kvinner med barn som kommer fra den russiske siden av grensen. En norsk rapport av Britt Kramvig og Kirsten Stien viser blant annet at de dominerende fortellingene og stereotypiene om russiske prostituerte og umoralske norske menn, står i veien for mer nyanserte fortellinger om relasjonen mellom norske menn og russiske kvinner som ikke bare handler om eller kan fortelles innenfor premissene til prostitusjonsdebatten.17 32 samtiden 3 2005 Kritikken mot dominerende perspektiver i diskusjonen om transnasjonal prostitusjon må også ses i sammenheng med feministisk postkolonial kritikk. Feministisk teori og forskning er blitt kritisert for å ignorere ikke-vestlige kvinner, deres erfaringer og ressurser slik de kjente postkoloniale teoretikerne bell hooks og Gayatri Chakvrovorty Spivak har formulert det.18 Stereotypiene om tredje verdens kvinner stemmer ikke, de befinner seg i realiteten i mangfoldige situasjoner som involverer forskjellige nivåer av frivillighet og tvang. Det gjør det vanskeligere å foreslå enkle løsninger. Likeledes er det gjentatte fokuset på kjøp av sex som voldsutøvelse blitt utsatt for kritikk. Den «hjelpeløse» prostituerte kvinnen fra den tredje verden blir posisjonert som den som trenger å bli reddet i kolonial stil. Skilbrei beskriver situasjonen på denne måten: Forventning om lidelse preger forskning, politikk og journalistikk på prostitusjonsfeltet: Sier en kvinne at hun har det greit i prostitusjonen, tviler vi på hvert ord hun sier. Sier hun at hun er utsatt for moderne slaveri, sluker vi hvert ord. Forventningene om lidelse blir derfor en viktig ramme for aktørene egne fortellinger om prostitusjonen. Kvinner som møter hjelpeapparatet, er klar over motstanden de vil møte hvis de ikke skylder på prostitusjonen for at det gikk dem dårlig. Og kvinner som kommer tilbake til hjemlandet etter å ha solgt sex i et annet land, sier at de blir lurt inn i det. Selvfølgelig gjør de det.19 Rikdommens behagelige valgfrihet Dette bildet av transnasjonal prostitusjon har tjent som en effektiv metafor for å fremme spesifikke feministiske interesser og politiske intervensjoner. Når tredje verdens kvinner i hovedsak blir presentert som undertrykt og marginalisert, innebærer det å sette likhetstegn mellom valgfrihet og rikdom på den ene side, og tvang og fattigdom på den annen. Dermed mangler det et diskusjonsrom som verdsetter kvinners valg når de er konfrontert med begrensede økonomiske muligheter.20 Det er ingen hemmelighet at feminismen og feministisk forskning internasjonalt har tatt utgangspunkt i og fremmet interessene og behovene til vestlige, hvite, heteroseksuelle middelklassekvinner. Disse har i egenskap av aktivister, politikere, byråkrater og forskere utformet agendaen for likestillingspolitikken og statsfeminismen og lagt premissene for hvordan prostitusjon skal forstås og hvilke tiltak som er legitime. Kvinner fra den tredje verden, som på diverse måter arbeider innen transnasjonal sexindustri, overskrider kulturelle og geografiske grenser. Ifølge den britiske prostitusjonsforsker Jane Scoular kan de dermed også betraktes som subjekter som setter seg til motverge. De utfordrer ofte ekstremt undertrykkende rammer og patriarkalsk kontroll innen familien og foretar økonomiske valg og sosial mobilitet, selv om mennesker fra Vesten ikke aksepterer dette som akseptable valg. Innenfor en slik forståelse er den prostituerte ikke et fritt og upåvirket subjekt, men en samtidighet av subjektposisjoner som er formet av voldserfaringer, fattigdom, rasisme og marginalisering. For å fatte noe av kompleksiviteten i transnasjonal prostitusjon, er det presserende behov for differensierte og ikke-dualistiske maktbegrep. Det er nødvendig for å utfordre det universaliserende premisset om at menn undertrykker kvinner og at kvinner er deres ofre. Kjønn og seksualitetsrelasjoner bør analyseres i sin lokale og partikulære kontekst der posisjoner som kjønn, seksualitet, etnisitet og klasse må forstås i relasjon til hverandre. Dermed skapes et diskusjonsrom og nye former for kunnskap som utfordrer fristelsen som ligger i å anse makt som en overveldende kraft som så og si sluker subjektet eller betrakter den prostituerte som et universelt offer.21 Formålet med feministisk kunnskapsproduksjon på seksualitetens og prostitusjonens område handler ikke om å avgjøre om seksualiteten eller prostitusjonen er frigjørende eller undertrykkende. Det handler heller om å undersøke på hvilke måter seksuelle handling- samtiden er og seksuelle relasjoner ordnes og organiseres i dag og hvordan samfunnet ønsker å regulere dette. Hvis det skal la seg gjøre, trenger vi analyser 3 2005 33 av de politiske, ideologiske og moralske tenkemåtene som er premissleverandører for forskernes posisjoner og de politiske aktørerenes avgjørelser. • Litteratur Bolsø, Agnes: Power in the Erotic; Feminism and Lesbian practice, i Skriftserie, 2/2002, Senter for kvinne- og kjønnsforskning, NTNU 2002. Bolsø, Agnes: «Pornografi og feministisk kritikk», i Kvinneforskning, 1/2003, s. 47-61. Intervju med Odd Einar Dørum, Morgenbladet, 17.12.04. Dworkin, Andrea: Pornography: Men Posessing Women, Plume, New York 1989. hooks, bell: Feminist Theory from Margin to Center, South End Press, Boston 1987 (1984). Kapur, Ratna: «Post Colonial Economies of Desire: Legal Representations of the Sexual Subaltern», i Denver University Law Review 78 (4), 2002, s. 855-885. Kramvig, Britt og Stien, Kirsten: Grenseløs verdighet? Rapport 7, NORUT Finmark, Alta 2002. MacKinnon, Catharine: Towards a Feminist Theory of the State, Harvard University Press, Cambridge, MA 1989. McClintock, Anne: «Screwing the System: Sexwork, race and the Law», i Boundary, 19 (2), 1992, s. 70-95. Mühleisen, Wencke: «Postfeminisme, sex og pornografi på film. Med roadmovien Baise-Moi som eksempel», i Kvinneforskning, 1/2004, s. 23-43. Nielsen Bjerrum, Harriet: «Feminister og pornografi» i Nytt Norsk Tidsskrift, 2/1998. O’Neill, Maggie: Prostitution and Feminism: Towards a Politics of Feeling, Polity Press, Cambridge 2001. Pateman, Carole: «Defending Prostitution: Charges against Ericsson», i Ethics, 93/1983, s. 561-565. Pateman, Carole: The Sexual Contract, Polity Press, Cambridge 1988. Pheterson, Gail: A Vindication of the Rights of Hores, Seal Press, Seattle, WA 1989. Rolness, Kjetil: Sex, Løgn og videofilm. Et usladdet oppgjør med mytene om porno, Aschehoug, Oslo 2003. «Sexkjøp i Sverige og Nederland» Rapport for Justis- og politidepartementet, 2004. Scoular, Jane: «The ‘Subject’ of Prostitution. Interpreting the Discursive, Symbolic and Material Position of Sex/Work in Feminist Theory», i Feminist Theory, vol. 5 (3), 2004, s. 343-355. Skilbrei, May-Len: Når sex er arbeid, Pax, Oslo 1998. Skilbrei, May-Len: «Lilja 4-ever er bare en film!», i Kvinneforskning, 4 (3), 2003, s. 69-75. Spivak, Gayatri Chakravorty (red.) Donna Landry og Gerald MacLean: The Spivak Reader: Selected Works of Gayatri Chakravorty Spivak, Routledge, New York 1996. Synnevåg, Marit: Pornografi, Tapir akademisk forlag, Trondheim 2002. Zatz, Noah: «Sex Work/Sex Act: Law, Labor and Desire in Constructions of Prostitution» i Signs, 22 (2), 1997, s. 277-308. Noter 1. Skilbrei, 2003. 2. Jeg baserer meg i denne artikkelen på en god oversikt over prostitusjonsforskningen og de ulike retningene: Jane Scoular 2004. 3. Bolsø 2003, Synnevåg 2002, Bjerrum Nielsen 1998, Mühleisen 2004. 4. Pateman 1983, s. 56. 5. Jf. Carole Pateman 1983, 1988, Catherine MacKinnon 1989 og Andrea Dworkin 1989. 6. Skilbrei 2003, s. 72. 7. Lag 1998:408 om förbud mot köp av sexuella tjänester, iverksatt 1.1.99. Jf. Rapporten «Sexkjøp i Sverige og Nederland», Justis- og politidepartementet, 2004. 8. Dørum, 17.12.04, intervju i Morgenbladet. 9. Jf. Skilbreis forskning i Norge som med bakgrunn i norske forhold har kritisert universalistiske holdninger til den prostituerte som offer og har kartlagt prostitusjon i Norge (Skilbrei 1998, 2003). 10. Zatz 1997, s. 303. 11. McClintock 1992, s. 73. 12. Bolsø 2002. 13. Pheterson 1989, s. 17. 14. Scoular 2004, s. 348. 15. Zatz 1997, s. 301. 16. O’Neill 2001. 17. Kramvig og Stien 2002. 18. hooks 1987 og Spivak 1996. 19. Skilbrei 2003, s. 72. 20. Kapur 2001, s. 869. 21. Scoular 2004, s. 352. Nina Dessau Norge på full fart vekk fra det norske Forandringene i den norske kulturen går fort og de er ikke nøytrale. Når politiske kamper tilsløres med fiksjonen om en nøytral «norsk» dynamikk i den «norske kulturen», fører det blant annet til at innvandrere bes om å ta til seg virkeligheten slik den defineres av makthaverne. Vi presenteres for framtidsalternativer hvor felleskapsfølelser settes opp mot hvor mye forskjellighet «vi» skal tillate. Dermed tilsløres reelle interessefellesskap, blant annet de mektige politiske interessene som endrer innholdet i de mest allmenne verdier, både nasjonalt og internasjonalt. Stortingsmelding nummer 49 (2003–04), «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse – Ansvar og frihet», tar utgangspunkt i Regjeringens felles erklæring som fastslår at politikken må fremme individets muligheter til å foreta selvstendige valg: ja til mangfold, ja til individuell frihet. Samtidig finnes det «spilleregler som alle må følge, herunder felles lover og regler». Hva vil en jurist si til dette? Vi stiller knapt spørsmålet lenger, for vi er vant til å bli avkrevd tilslutning til udefinerte kjøreregler som ikke finnes i noen lærebok, men som forventes fulgt av alle. Ulikt fordelt makt Forsøkene på avklaring i meldingen er dessverre ikke særlig avklarende, selv om meldingen prisverdig nok vedkjenner at «diffuse mål om tilpasning underslår for eksempel at makten ikke er likt fordelt i møtet mellom nyinnvandrede grupper, mindretallsgrupper og samfunnsflertallet». I innvandringsdebatten har vi vært vant til at «våre verdier», egne velpussede idealforestillinger settes opp mot andres verste praksis, «deres kultur». Delvis som et korrektiv til samtiden dette, er det blitt forklart på ymse vis at den norske kulturen ikke var uforanderlig, at den tvert imot var og er i stadig forandring. Den nevnte meldingen presiserer at forståelse av kultur som stivnet og uforanderlig kan «låse folk fast i kulturelle båser som den enkelte ikke slipper ut av». Og «å vise til rådende tradisjoner og skikker, og kreve lojalitet til dem, kan brukes som hersketeknikk innenfor alle miljøer, sosiale og kulturelle fellesskap. Regjeringen har en dynamisk kulturforståelse.» Det er meget positivt at Regjeringen anerkjenner at «kulturen» og «verdier» er i stadig forandring. Men i den grad det er en slags konsensus rundt bestemte «verdier» på et bestemt tidspunkt, er dette et resultat av bestemte maktforhold over tid, og maktkamper som pågår hver dag. De forandringene i den norske kulturen vi har opplevd de siste årene, går stort sett vekk fra idealforestillingene om «det norske». Forenklede og svært positive felles forestillinger om for eksempel fellesskap, fred, frihet, likhet, renhet og natur, får større og større avstand til virkeligheten. Jo større avstand mellom fasade og virkelighet, desto vanskeligere blir det å få det hele til å stemme. Det kan for øvrig være en viktig årsak til mange nordmenns angstfulle forhold til sitt eget nasjonale selvbilde. Ikke bare norske verdier Verdiene jeg har nevnt her – fellesskap, fred, likhet, renhet, natur – er sentrale i den norske forestillingsverden, men de er selvfølgelig ikke bare norske. De har beveget mennesker til alle tider og alle steder. Slik sett har vi mennesker noe helt sentralt felles. Rettferd, fred, renhet og fellesskap er ikke universelle verdier på den måten at alle oppfatter dem likt, har erfart dem likt, ønsker seg dem likt eller vil arbeide for dem på samme måte. Men kjernen i dem gjenfinnes i ulike religioner, sentrale aspirasjoner og håp, i etiske forestil- 3 2005 35 linger og påbud som på forskjellige måter uttrykker at vi mennesker har et ansvar – for fellesskapet, for freden, for rettferden, for det naturlige livsgrunnlaget som vi alle er avhengige av. En rekke andre kjerneverdier som mot, skjønnhet, åndelighet, humor og gjestfrihet har også appell på tvers av epoker og landegrenser, men nevnes sjelden som typisk norske. Jeg skal her kommentere de «typisk norske», og begynner med fellesskap. Fellesskap og forskjeller «Noe må være felles», står det i stortingsmeldingen. Det er et besnærende utsagn: Sier man til en forsamling «Noe må være felles», gjerne med en viss inderlighet, nikker alle anerkjennende. Det er så opplagt at vi knapt legger merke til at vi samtidig blir fortalt at vi kanskje ikke har noe felles, at det er en mulighet for at store grupper mennesker ikke har noe felles. Et sterkt utsagn, med andre ord, men derfra følger logisk nok nødvendigheten av «å tilrettelegge for at det utvikler seg et visst sosialt ‘lim’ i samfunnet», som det står i meldingen.1 At det utvikler seg et visst sosialt lim i det norske samfunnet? Jeg skulle tro de fleste av oss allerede er limt temmelig godt sammen – om vi ikke er limt fast. Det uttrykte behovet for lim må sannsynligvis settes i sammenheng med svekkelsen av de gamle fellesskapsbåndene. Når noen fellesskap brytes ned er det naturlig å stille spørsmål om hva som gjenstår eller hvilke nye bånd som bør skapes. Meldingen gjengir med fornuftige forbehold de etter hvert forterpede og stereotypiserende betraktninger om et «vi-samfunn» som prioriterer fellesskap, og et «jeg-samfunn» som fokuserer på individet. «De» – innvandrerne – er et «vi-samfunn», «vi» – nordmenn, moderne samfunn – er et «jeg-samfunn». «De» er et vi-samfunn med fellesskap, «vi» skal være «jeg-’er». Men jeg’ene skal være limt sammen, for ellers faller samfunnet fra hverandre. Ut med fellesskap, inn med sosialt lim. 36 samtiden 3 2005 Disse spørsmålene er helt sentrale både i meldingen og i inkluderingsspørsmål generelt. Betraktningene om jeg- og vi-samfunn er lite fruktbare i denne sammenhengen, selv om de på et visst plan reflekterer en viss realitet, ikke minst fordi innholdet i det vi forstår med «individ» og «fellesskap» også er i stadig endring. Få er individer … Jeg kan ikke motstå fristelsen til å fortelle om det svaret jeg fikk da jeg skulle søke Postbanken om et lån i euro: «Det er det bare individkunder som får». «Individ» etter bankens definisjon var den som tjente et minimum av 800 000 kroner i året og lånte minst en million. Dette er også norsk kultur i forandring. Ikke mange etniske nordmenn er individer etter denne definisjonen, og enda færre innvandrere. Dagbladet gir oss en annen dagsaktuell definisjon av individet: «Du er en vare», du må «se på deg selv som en vare du skal selge». «Du må rett og slett bli mer egoistisk, sier ekspertene.»2 Samme dag skriver Dagsavisen omtrent det samme under vignetten «Hvordan bygge nettverk» for å lykkes i livet. Det første rådet: «Valg av ektefelle er et av de viktigste nettverksvalg du gjør.» Svært gammelt nytt – det var ut fra en lignende tankegang at våre forfedre arrangerte sine barns ekteskap. Dagsavisens artikkel erstattet bare fellesskapet med nettverket – et maktverktøy på godt og ondt. Ulike former for fellesskap i det norske samfunnet har gjennomgått store endringer på kort tid, og det helt uavhengig av innvandringen. Ordet «fellesskap» brukes fremdeles i den norske debatten, men innholdet endres gjerne. Et eksempel: Jan Tore Sanner, leder av Høyres programkomité, ble sjokkert over at Arbeiderpartiets nestleder påsto at «Høyre svekker fellesskapet ytterligere». Han tok kraftig til motmæle og fastslo at «Høyre styrker fellesskapet» i en artikkel på 19 linjer. Hele 17 av disse linjene handlet om skattepo- litikk.3 Jeg er uenig i Høyres skattepolitikk, men mitt poeng her er noe helt annet: For en generasjon siden ville de fleste ha stilt seg uforstående til at det ble satt likhetstegn mellom «fellesskap» og «skattepolitikk». Vi har blitt vant til at begrepene «norsk fellesskap» og «norsk økonomi» brukes om hverandre, men da tømmes ordet fellesskap for en stor del av sitt innhold. Dermed må man begynne å snakke om «sosialt lim». Dette er bare ett eksempel – andre har beskrevet mer utfyllende den oppsmuldringen av fellesskap vi har opplevd i det tjuende århundret. Det burde ikke forundre noen at det oppstår et tomrom når «fellesskap» settes på den unorske siden, som også er den uønskede siden. Jeg tviler på at alt snakket om «sosialt lim» vil fylle det tomrommet. Særnorske aspekter ved ulikheten Meldingen nevner flere ganger «velferdsstatens likhetsskapende tradisjoner»: «Likhetsidealet har likevel vært sentralt i samfunnsbygging og nasjonal selvforståelse. Mange institusjoner har forsterket og understreket likhetsorienteringen». Men dagens realiteter er økende inntektsforskjeller mellom fattige og rike. Dette strider selvfølgelig mot idealet om likhet. Likhet som idealforestilling består, mens det samtidig utvikler seg en norsk kultur hvor sosial ulikhet gjør seg mer og mer framtredende – ikke som resultat av en nøytral utvikling – men av en lang rekke politiske og økonomiske beslutninger, fattet av mennesker både i og utenfor Norge. Denne utviklingen – inkludert reformene som fører til større sosial ulikhet – er ikke særnorsk, den er et globalt fenomen. Men det finnes også særnorske aspekter ved ulikheten. Stortingsmeldingen om folkehelsen, som ble lagt fram i 2003,4 konstaterer at graden av sosial likhet i form av utdanning og tilgang til helsetjenester er høy i Norge. Det er som kjent liten grad av ulikhet i nordmenns inntekter. (De siste inntektstallene fra Statistisk sentral- samtiden byrå viser imidlertid at forskjellene mellom rik og fattig er blitt betydelig større. I 2003 hadde den rikeste tidelen av befolkningen sju ganger så stor inntekt som den fattigste tidelen, mot fem ganger så stor bare ti år tidligere.) Stortingsmeldingen om folkehelsen konstaterer videre at høy grad av sosial og økonomisk likhet i Norge går hånd i hånd med store forskjeller i helse og selvopplevd velferd. De sosiale forskjellene er små, men helseforskjellene er faktisk mye større enn man skulle vente når man sammenligner med andre land. Å ha lav sosioøkonomisk status i England eller Spania har mindre negativ effekt på helse og levealder enn lav status i Norge. Med andre ord: Å ha lav status er farligere for helsa og livet i Norge enn i andre land. Det er for eksempel betydelige forskjeller i helse og levealder mellom ulike bydeler i Oslo, og befolkningen i Oslo indre øst har en forbausende dårlig helsetilstand. Personer i de lavere lag i det norske samfunnet lever mye kortere enn i de mer privilegerte lagene. Disse forskjellene blir større, mener LO: De lavtløntes alder øker saktere enn gjennomsnittet, det vil si at de betydelige forskjellene vi ser i helse og levealder i Norge holder på å bli enda mer betydelige.5 Små sosiale og økonomiske forskjeller kan få stor betydning for et menneskes liv og livslengde. Men hvorfor skiller akkurat Norge seg ut? Stortingsmeldingen om mangfold og inkludering tar ikke opp dette problemet. Tvert imot, den kommer med en påstand som utpeker opplevde forskjeller som selve årsaken til diskriminering: «Det er større fare for at enkeltpersoner og grupper møter usaklig forskjellsbehandling når befolkningen har store synlige og usynlige forskjeller, enn i mer homogene samfunn». Dette er egentlig en ren påstand. Hva som utgjør store forskjeller er et spørsmål om perspektiv. Hvor synlige forskjellene er kommer an på hvem som ser, med hvilket blikk, fra hvilken vinkel. 3 2005 37 Forskjeller gir seg gjerne større utslag i Norge enn i andre land, det gjelder ikke bare helse og livslengde. Det hadde nok vært rimeligere å si at «I mer homogene samfunn har man større trening i å gjøre mye ut av små forskjeller» – når man først valgte å komme med svært generaliserende påstander. S eller sj? Å gjøre det meste ut av de forskjeller som finnes er en mangefasettert prosess. Å sette «oss» opp mot «dem» er en klassiker innenfor genren, og til dette bruk er shibbolethene gode å ha. Ordet shibboleth brukes av lingvister og samfunnsvitere for å betegne et lingvistisk passord som identifiserer noen som medlem av en bestemt gruppe, og bredere om enhver praksis og ethvert kjennetegn som brukes til å inkludere eller ekskludere personer fra en bestemt gruppe. Det kan være interessant å gå tilbake til kilden, i dette tilfelle Bibelen: To semittiske stammer, efraimittene og gileadittene, bekjemper hverandre. Gileadittene vinner og hindrer taperne i å flykte. Men de to stammene er så ekstremt like, at mennene bare kan skilles fra hverandre etter hvordan de uttaler enkelte ord. Slik fortelles historien i Dommernes Bok: Når det skjedde at en efraimitt på flukt sa: «La meg få dra over!» sa mennene fra Gilead til ham: «Er du en efraimitt?». Hvis han da sa: «Nei», sa de til ham: «Så si sjibbolet!». Men han sa: «Sibbolet», for han kunne ikke uttale det riktig. Da grep de ham og drepte ham ved vadestedene over Jordan. Der falt det den gangen førtito tusen efraimitter. Denne historien forteller noe viktig: Det går alltid an å finne en forskjell, uansett hvor like menneskene er. Det er bare å satse på akkurat 38 samtiden 3 2005 det. Men det var ikke s eller sj, shibbolethen – den eneste merkbare forskjellen mellom disse menneskene – som var årsaken til blodbadet. Her er det overhodet ikke snakk om språkstrid eller målsak. Den omtalte forskjellen var helt uvesentlig i forhold til massedrapet, den ble bare brukt som et verktøy for å sette skillet mellom «oss» og «dem» – i dette tilfelle mennesker som var nesten like, men kjempet om makt og bestemte interesser som i dag er glemt av alle bortsett fra noen få bibelkjennere. Mange innbyggere i det homogene Norge synes å være svært godt trent i å gjøre det meste ut av både de forskjellene de ser og dem de ikke ser, men er blitt fortalt om – «synlige og usynlige forskjeller». Skolen gjenskaper sosiale forskjeller Det påvirker nok også den norske skolen. En rekke studier bekrefter på forskjellig vis den norske skolens særegne og varige evne til å gjenskape sosiale forskjeller. Stortingsmeldingen skriver at Norge plasserer seg «i et midtsjikt i Europa når det gjelder skolens evne til å utjevne sosiale forskjeller gjennom skolegang». Stig Martin Solberg, seniorrådgiver i Utdanningsdepartementet, forteller at «der er vi blant de dårligste i verden».6 Antakelig befinner vi oss et eller annet sted mellom «midtsjikt» og «dårligst i verden», altså er det åpenbart rom for forbedring. Regjeringen vil forbedre skolens evne til å utjevne sosiale forskjeller blant annet «ved å analysere nærmere hva som gjøres i andre land med gode erfaringer». Dette er positivt og bør for all del ikke glemmes. I forhold til mange andre faktorer er som kjent den sosioøkonomiske bakgrunnen ganske avgjørende for elevenes resultater. En skole som er dårlig til å jevne ut sosiale forskjeller, som den norske skolen, vil også fungere dårlig for innvandrerbarn. Den som vil finne svar på hvorfor den norske skolen er dårlig til å utjevne sosiale for- skjeller, vil høyst sannsynlig finne bare en del av svaret innenfor selve skolesystemet. De kulturelle trekkene som gjør at små inntektsforskjeller i Norge gir store forskjeller i livslengde, helse og selvopplevd velferd, spiller nok også en rolle i å opprettholde forskjellene i skolen. Forestillingene om en nærmest «ideell» sosial likhet i Norge har stått i veien for en reell politisk anerkjennelse av problemet. Store kjønnsforskjeller Det samme gjelder for en annen faktor som spiller stor rolle i skolen – kjønn. Vi opplever en flerårig internasjonal trend: Guttene gjør det stadig dårligere på skolen sammenlignet med jentene. Ifølge OECD er det bare tre land der forskjellen mellom kjønnene er større enn i Norge.7 Det burde ikke overraske, siden Norge har et av de aller mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i OECD-landene. Slike funn blir ofte glemt fordi de passer dårlig med idealforestillingen om Norge som «likestillingslandet». Men når slike store kjønnsforskjeller vedvarer i Norge i tiår etter tiår, mot alle vanlige forventninger, må det bety at de forskjellene som finnes får større effekt her. De samme kulturelle trekkene kan gjøre seg gjeldende på mange felt. Forskjellene blir vedlikeholdt på mange forskjellige vis. Et lite, men interessant eksempel kom fram da en fransk journalist og hennes irakiske tolk ble frigitt i juni etter å ha vært holdt som gisler i lengre tid. Overskriftene i Aftenposten, VG, Dagsavisen og Dagbladet omtalte utelukkende den franske journalisten. Deres kilder var den franske avisa Liberation og det franske pressebyrået AFP, som i likhet med de store franske avisene nevnte begge gislene i tittelen, det franske og det irakiske, etter en langvarig kampanje for å få frigitt begge, med bilder av «Florence og Hussein» over alt. Man kan fundere på hva slags mentale prosesser som pågår når norske aviser tilpasser de franske kildene til et norsk publikum ved utelukkende å framheve den samtiden franske borgeren. De har i hvert fall sterkt nedtonet hva de to gislene hadde til felles, og i praksis støttet både det sosiale hierarkiet – en journalist er verdt mer enn en tolk/sjåfør – og forskjellen mellom den vestlige og den ikkevestlige – den sistes skjebne er verdt mindre oppmerksomhet. Spørsmålet er om innvandrere bør innrette seg etter de kulturelle trekkene som framhever forskjellene og fører til at små forskjeller gir seg store utslag. Bør de ikke helst vokte seg vel for ikke å påvirkes unødig av nettopp disse kulturtrekkene? Utarmet frihet En annen «typisk norsk» kjerneverdi er «frihet», som den tidligere Verdikommisjonen mente måtte være den fremste norske verdien. Regjeringen vil gi den enkelte frihet og «makt over eget liv». Erna Solberg definerte «makt over eget liv» i en kronikk med den vektige tittelen «Menneskelig utvikling».8 Hun skrev: Jeg tror at det å gi den enkelte makt over eget liv skaper hjertevarme, sosial trygghet og forutsigbarhet. Større makt til den enkelte, betyr i vårt samfunn med en omfattende offentlig sektor, å gi den enkelte makt til å velge hvem som gir tjenesten. Brukervalg gir den enkelte makt, verdighet og selvrespekt. Større makt til individet skulle altså i vårt samfunn bety makt til å velge hvem som yter oss tjenester – en ekstrem innsnevring av «makt over eget liv», som den enkelte borger egentlig ikke har noen som helst grunn til å akseptere. Meldingen inneholder for øvrig interessante og vel gjennomtenkte betraktninger om tilpasning av offentlige tjenester. Likevel blir de sosiale ulikhetene oversett. «Hva kan hindre likeverdige tjenester?» spørres det, og så listes det opp: språk og kommunikasjon, ulik kulturell bakgrunn, fordommer og stereotypier. 3 2005 39 Utmerket, men «ulik sosial bakgrunn» er ikke tatt med, selv om man vet at sosial bakgrunn er svært viktig når det gjelder hvor stort utbytte «brukerne» får av systemet. Fungerer ikke nøytralt Det er et internasjonalt velkjent fenomen at middelklassen får mest utbytte av systemene for offentlige tjenester. «Man bør også se på om fellestjenester og samfunnsstrukturer fungerer nøytralt, eller om de utilsiktet favoriserer noen borgere eller støter andre bort», skriver departementet. Men det er allerede dokumentert i et utall sammenhenger at fellestjenester og samfunnsstrukturer ikke fungerer nøytralt. Vi skal få frihet som brukere, men først og fremst skal vi produsere. Også på det området er det grunn til å spørre hvordan og hvorfor forskjellene som eksisterer, gir seg større utslag i Norge enn de fleste andre steder. Direktør Trygve Nordby i Utlendingsdirektoratet viser til en stor arbeidslivsundersøkelse som er gjennomført i 40 land, og som konkluderer med at Norge ikke kommer særlig bra ut når det gjelder å utnytte den ressurs som arbeidstakere med innvandrerbakgrunn representerer. Dette må vi endre, sier Nordby, og han spør: «Hva gjør vi for at de nye innvandrerne skal få realisert sine ressurser? Lar vi dem gå for lut og kaldt vann i underbetalte jobber?»9 Det er stor forskjell på å fastslå at innvandrere må komme i jobb, slik det gjøres gjentatte ganger i «debatten» og i meldingen, og å spørre hvordan de skal «få realisert sine ressurser». Skal Norge bli bedre til å utnytte innvandrernes ressurser må det fokuseres tydelig på det målet – ikke bare på at «innvandrerne må komme i jobb», et uttrykk som i tillegg får mange til å glemme at flertallet av innvandrerne for lengst har kommet i jobb. Det er nok flere grunner til at Norge kommer dårlig ut når det gjelder å utnytte innvan- 40 samtiden 3 2005 drernes ressurser. Med mindre arbeidsledighet enn de fleste land skulle det egentlig være stikk motsatt. Også her bør man spørre om ikke de innfødtes talent for å gjøre mest mulig ut av eksisterende forskjeller, bærer en del av ansvaret for de dårlige resultatene. Det synspunktet meldingen bærer fram når den peker ut opplevde forskjeller som selve årsaken til diskriminering, går i den retning. Renhet og skitt for alle penga Renhet, rent miljø og natur er kjerneverdier verden over. Det er imidlertid en sentral fellesforestilling at renhet og rent miljø er noe vi eier i større grad enn andre, og som definerer oss. Det stemmer på sett og vis: Norge ligger særdeles bra an når det gjelder penger og plass. Utgangspunktet er altså gunstig, og miljøet i Norge i relativt god stand. Det er ikke tilfelle i de mange landene hvor Norge henter sine råvarer, eller sine billigklær og -elektronikk. Heller ikke i de landene som allerede merker effektene av drivhusgassene som Norge pøser så sjenerøst ut i atmosfæren. FN og Verdensbanken presenterte nylig sin Millennium Ecosystem Assessment, hvor 1300 ledende forskere fra 95 land beskriver systematisk og inngående hvor dårlig det står til med jordas helsetilstand. Menneskeheten har endret verdens økosystemer raskere og mer omfattende de siste femti årene enn i noen annen periode. Dette har ført til store velstandsøkninger, men de kan knapt være varige, for de har skjedd på bekostning av verdens økologiske tilstand. Skadene som er påført verdens økosystemer er kolossale, og har allerede betydelige konsekvenser både for en rekke nasjonaløkonomier og for menneskenes livsgrunnlag. De vil bare forverres med den globale oppvarmingen som er i gang. Nordmenn tar for mye plass, skrev Dagsavisen. Hadde alle i verden levd som nordmenn, ville vi trengt tre og en halv jordklode for å dekke ressursforbruket vårt. Utregningen plasserer Norge på en ellevteplass på «over evne»- listen. Ser vi på forbruk av mat, fiber, tømmer og energi, blir Norge bare slått av tre land. Kort og godt: Det norske forbruksmønstret er intet eksempel til etterfølgelse. Disse temaene tas aldri direkte opp i en diskusjon om innvandring, men de tas opp indirekte: For eksempel har statsråd Erna Solberg beklaget seg over at innvandrerne sender for mye penger til sine familier i fattigere land, for da blir mulighetene til å forbruke som en gjennomsnittlig nordmann enda mindre. Statsråden har et poeng: I dag kan den som ikke føyer seg pent inn midt i det norske forbruksmønsteret lett bli ekskludert. Men en inkludering som gjøres på bekostning av en felles framtid, er ikke noen god inkludering. Det norske forbruksmønsteret bør ikke etterstrebes, det må fornyes. Hvordan og av hvem det kan fornyes, er en omfattende og nødvendig diskusjon. Er man uenig i dette må man i det minste forklare hvorfor man avviser FNs og Verdensbankens Millennium Ecosystem Assessment. Vi kan i hvert fall ikke fortsette å late som om «integrasjonen» var noe som skulle skje et sted utenfor vår felles framtid. Vi var en fredsnasjon En annen sentral verdi er fred – med tilsvarende fellesforestilling om Norge som fredsnasjon. Tallenes strenge tale forteller imidlertid noe annet. Norge har blitt verdens største våpeneksportør, i forhold til folketallet. Norge har gjort det mye bedre på dette området enn på andre områder som er mer i samsvar med det nasjonale selvbildet. I slutten av mars bestemte Californias guvernør, Arnold Schwarzenegger, alias The Terminator, at en type rifle måtte bannlyses ved lov. I USA. Bannlysning av et våpen, og attpåtil vedtatt av en republikansk guvernør! Men det var tvingende nødvendig å hindre bruken av de morderiske dumdumkulene som kommer fra Raufoss. Hvem som helst samtiden kan nemlig lett skaffe seg denne norske ammunisjonen på nettet. Flere medierapporter i fjor viste at den eksploderende ammunisjonen fra Raufoss brukes i krig både i Afghanistan og Irak. Den internasjonale Røde Korskomiteen mener at kulene strider mot folkeretten, og har bedt alle land om å forhindre produksjon, bruk og utveksling av denne typen ammunisjon. – Men vi møter jo stadig argumentet om at denne ammunisjonen er en salgssuksess, fortalte Jan Egeland under sin tid i Norges Røde Kors.10 Forsvarsdepartementet slår fast at forsvarsutgiftene per innbygger er mye høyere i Norge enn i noe annet NATO-land bortsett fra USA. Denne oppsiktvekkende plasseringen er ingen tilfeldighet. Norges videre militarisering er en visjon for framtida fra våre ledere. Forsvarsministeren skryter av at Norge er «in the forefront» av den amerikansk-ledede forvandlingsprosessen i NATO, «og vi er fast bestemt på å bli der». Ja, er nordmenn virkelig det? Den forvandlingsprosessen er basert på angrepsdoktrinen som nå er sentral både i USAs og NATOs strategi. Aggresjon heter det på godt norsk. Så godt som samtlige norske politikere har kritisert den amerikanske doktrinen, og Stortinget har vedtatt en setning som tar avstand fra forkjøpsangrep. Det skulle bare mangle. Men det hjelper lite når våre ledere setter seg som mål å bli både helt integrert og «in the forefront» av den nyere utviklingen. Den norske forsvarsminister var meget fornøyd med at det norske forsvaret har blitt «lean and mean», altså slankt og slemt, eller ondskapsfullt. Nordmenn vil kanskje bli slanke, men jeg tviler på at de ønsker å bli ondskapsfulle. Fortellingen om Norge som fredsnasjon er en av de mest verdifulle, dyrebare fellesforestillingene nasjonen baserer seg på. Men den trues av nedleggelse, akkurat som paraplyorganisasjonen Norges Fredsråd, som konstaterer: «Stille og rolig har Norge snarere blitt en krigsnasjon, med et forsvar spisset mot internasjonale krigsarenaer, enorme investe- 3 2005 41 ringer i militært forbruk, og deltagelse i tre kriger på seks år.»11 Hva vil vi inkluderes i? Mine betraktninger om Stortingsmeldingen og de norske verdiene gjenspeiler selvfølgelig mine egne politiske synspunkter. Det er for øvrig umulig å omtale det som ofte kalles «sentrale nasjonale verdier» uten å forholde seg til sentrale politiske temaer. Uansett politisk ståsted må man anerkjenne at det som kalles «kultur» eller «verdier» i innvandringsdebatten ikke bare er i stadig forandring, men også er et resultat av politiske maktkamper som pågår hver dag både utenfor og innenfor det norske samfunnet. Enten det gjelder fellesskap, fred, rettferd eller miljø: Forandringene i den norske kulturen går fort og de er ikke nøytrale. Når dette overses blir debatten uklar og alt pratet om lim noe klissete. Når politiske kamper tilsløres med fiksjonen om en nøytral «norsk» dynamikk i den «norske kulturen», fører det blant annet til at innvandrerne bes om å ta til seg virkeligheten slik den defineres av makthaverne. Det er helt på sin plass at en statsråd fra Høyre fører Høyre-politikk, men det er galt, både overfor innvandrere og overfor befolkningen som helhet, når denne dynamikken omtales og beskrives som en nøytral, apolitisk, moderne og norsk utvikling. Det er den ikke. Innvandrere eller ikke, vi er ikke nødt til å late som om den utviklingen er «nøytral» og «moderne», vi trenger ikke ta til oss de verdiene den fremmer. Debatten om integrering eller inkludering kommer gjerne i sin egen bås. Innvandrerne bes om å ta til seg norske verdier, mens disse – i beste fall – debatteres, defineres og endres andre steder enn i «innvandrerdebatten». Men dersom inkludering og de viktigste politiske temaer og samfunnsverdier skulle forbli i hver sine båser, vil det aldri skje noen reell «inkludering». 42 samtiden 3 2005 Stortingsmeldingen om inkludering definerer et alternativ for framtiden som etter min mening er feil, i tillegg til å være svært lite inspirerende. Jeg siterer: «Spørsmålet om kjerneverdier er også et spørsmål om hvilke ambisjoner vi har for grad av fellesskap mellom borgerne og mellom ulike grupper i befolkningen. Ett standpunkt er å søke bredest mulig enighet – at vi kulturelt og verdimessig prøver å nærme oss hverandre.» Meldingen kaller dette for «maksimumsløsningen – det brede verdifellesskapet» som «har til hensikt å styrke enhetsfølelse mellom borgerne». Jeg kan ikke se hva som er «bredt» i at alle skal tenke mest mulig likt, for meg virker det tvert imot fryktelig snevert. «Et annet standpunkt er å definere et minimumssett av menneskerettslige og politiske spilleregler som alle må respektere,» fortsetter meldingen, og forklarer: «Minimumsløsningen verner i større grad om retten til å være forskjellig, selv om menneskerettighetene og politiske spilleregler setter grenser for forskjelligheten. Denne meldingen legger seg nærmere den siste forståelsen.» Det skal man være glad for. At retten til å være forskjellig trenger vern, understrekes av at departementet følte behov for å presisere: «Det er ikke å være snillistisk eller holdningsløs å ta hensyn til at behov og ønsker er forskjellige.» Interessefellesskap tilsløres Likevel er det noe grunnleggende feil når «grad av fellesskap» settes imot grad av tillatt forskjellighet. Dermed tilsløres reelle interessefellesskap, blant annet de mektige politiske interesser som endrer innholdet i de mest allmenne verdier, både nasjonalt og internasjonalt. Dermed kan en melding som ellers åpenbart har engasjert mange kunnskapsrike skribenter og samlet mange gode, nyttige poeng, likevel føre oss i gal retning. Vil vi oppleve nye fellesskap og gi våre barn en framtid som individer, bør vi ikke la oss forlede til å tro at forskjellighet hindrer fellesskap. Vi bør huske at inkludering i levende fellesskap er noe helt annet enn å inkluderes i andres grådige strategier. Ønsker vi å være et eksempel til etterfølgelse må vi forholde oss til det som faktisk skjer med freden – og krigen. Med rettferden – og med de voksende ulikhetene. Med naturen – og storkonsernenes interesser. Med friheten og grådigheten, med demokratiet og hykleriet. Og skal vi makte å gjøre noe med det, må vi etablere sterkere fellesskap på tvers av alle grensene, oppdage eller gjenoppdage felles interesser og håp for framtida. • Noter 1. 2. 3. 4. S. 48. 25.10.04. Dagsavisen, 29.3.05. Stortingsmelding 16 (2002/2003) «Resept for et sunnere Norge», lagt fram i januar 2003. 5. Det er for få studier av levealderen etter sosioøkonomiske grupper i Norge, dermed er det vanskelig å si i hvilken grad LOs konklusjoner burde nyanseres. 6. Dagbladet, 4.4.05. 7. Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) ved Universitetet i Oslo står bak den norske delen av OECD-undersøkelsen, der 4000 elever fra 180 skoler deltok. 8. Hvor hun skriver som leder i Høyre, Dagbladet 13.11.04. 9. Dagbladet, 29.6.04. 10. Nationen, 28.1.03. 11. Pressemelding fra Norges Fredsråd, 13.5.05: «Norges Fredsråd må stenge!» Halvor Finess Tretvoll Kampen om venstresidens sjel Venstresiden prøver å finne seg selv på nytt etter høyrebølgen og murens fall, men leter rådløst på feil sted i et landskap der nasjonalstatens og industrialismens begrepskart ikke lenger kan vise vei. Vi trenger en sosialliberal fløy med et gjennomtenkt kosmopolitisk prosjekt. Den norske fortellingen om en industriarbeiderklasse som kjemper seg igjennom borgerskapets hegemoni på fredelig vis for endelig å oppfylle den franske revolusjonens lovnader for alle, er ikke gyldig lenger. Det skyldes ikke at kampen for frihet, likhet og brorskap er vunnet, men at fortellingens subjekt, arbeiderklassen, ikke er seg selv lik, og at en norsk fortelling ikke lenger kan være rammen for politikken. Selve kjernefortellingen i den norske venstresidens selvforståelse ble utfordret ved overgangen til 1980-tallet. Siden sosialdemokratiets kollaps, høyrebølgen og kommunismens sammenbrudd, har venstresiden forsøkt å finne seg selv på nytt – uten å lykkes. Nå foregår det en kamp om venstresi- dens sjel, om hvilke politisk-teoretiske kart som skal erstatte de tapte. En sosialliberal fløy står mot en venstrekonservativ fløy. På et konkret politisk nivå gjelder konflikten bioteknologi, kjønnsnøytrale ekteskap, statskirken og ytringsfrihet. På et ideologisk nivå står striden mellom dem som ønsker en fremtidsrettet og kosmopolitisk venstreside som er liberal i kultur-, verdi- og rettighetsspørsmål, og dem som tviholder på nasjonalstaten og konflikten mellom arbeid og kapital, ser verdirelativistiske spøkelser på høylys dag og tror den liberale venstresiden er nyliberalismens løpegutter. De venstrekonservative sitter med en følelse av ideologisk selvtilstrekkelighet og 44 samtiden 3 2005 gråter over en forgangen tid. Mens den liberale venstresiden først og fremst er pragmatisk – med liten interesse for ideologi, teori og politisk filosofi. Den mangler begreper som kan gi mening og sammenheng til hverdagspolitikken. Man kan si det slik: En del av venstresiden gjør de gamle fortellingene til besvergelser. Den andre delen er ikke interessert i kjernefortellinger overhodet. Slik preger antiintellektualismen begge fløyene. Denne gordiske knuten har blitt stadig strammere etter hvert som venstresidens idé- og identitetskrise utviklet seg gjennom tre faser: sosialdemokratiets kollaps rundt 1979, Berlinmurens fall i 1989 og «De nye bevegelsenes» oppvåkning i 1999. I grålysningen for ny samfunnsbygging fra venstre, idet vi igjen kan få en flertallsregjering fra venstresiden som gjør slutt på 25 år med høyredreining, 1 må spørsmålet stilles på nytt: Hvordan skal venstresiden forstå sin egen rolle i en verden som er grunnleggende endret? 1979: venstrekonservatisme på norsk Mot 1970-tallets slutt hadde både den korporative statsbyråkratiske blandingsøkonomien og maoismen spilt fallitt. Rune Slagstad forstod tidlig behovet for nye ideer og hevdet at venstresiden led av politisk «forlegenhet og rådvillhet overfor et samfunn som befinner seg på overgangen fra det industrielle til det post-industrielle samfunn.»2 Den 4. mars 1979, fra talerstolen på SVs landsmøte i Tønsberg, foreskrev Slagstad sin medisin, en kommunal økopolitisk sosialisme: «Mens nøkkelordet for det industrielle vekstsamfunnet har vært ekspansjon, så er nøkkelordet for det samfunnet vi vil skape grense», sa han. Og: «Den revolusjonære sosialismen er i dag konservativ. Det er revolusjonært i dagens Norge å gå inn for å bevare det som Willoch og Gjerde vil bryte ned. Som en intim kjenner av den norske tenkemåten, Georg Johannesen fra Bergen, sa for en tid siden: ‘Vi må være (…) mer konservative enn Høyre: Vi står for det som Norge har stått for i 150 år, og som nå er truet fra Høyre, DNA o.l.’.»3 Foredraget «sosialisme på norsk» var fremsynt på noen punkter: Den bipolare verden var i ferd med å endres til en multipolar verden med nye tyngdepunkter i Kina, Japan og Vest-Europa. Industriproduksjonen i Vesten ville bli flyttet til u-land og informasjonsteknologien skulle medføre store endringer. Slagstad kritiserte også stalinismen og ønsket en demokratisk sosialisme à la Praha-våren og Pariserkommunen. Og han ville sette grenser for forbruk og produksjon for å sikre en økologisk bærekraftig utvikling. Radikalt å være konservativ Men Slagstad ville i tillegg styrke nasjonalstatens grenser og sette grenser for teknologisk innovasjon. Han var bekymret over de sosiale og kulturelle konsekvensene av samfunnsutviklingen, over at tradisjonene og de tette fellesskapene ble truet. Teknologipessimisme og sjølberging var Slagstads svar, men i møte med en økonomi som har blitt global mens politikken og jussen forblir nasjonal, holder det ikke med en maskinknusingens sosialisme på norsk. Dessverre er teknologiangsten og nasjonale grenser fortsatt fremtredende i venstresidens tankegang. Vi ser det i bioteknologidebatten: Av de rød-grønne partiene går Sp mot en revisjon av en av verdens strengeste bioteknologilover, mens SV har en guffent vinglete historie i dette spørsmålet.4 Og vi ser det i EU-saken. Det var noe nytt og annerledes som kom inn i partipolitikken på venstresiden denne marsdagen i 1979: Venstresiden skulle ikke lenger gå i front for samfunnsutviklingen. Det ble radikalt å være konservativ. samtiden Grenser for rettighetskamp I et intervju om kulturradikalismens fremtid i Ny Tid for bare et år siden, sa Anders Heger: Jeg vil si til radikalerens unnskyldning. Det er ikke vi som har endret oss. Det er tiden (…) Dette handlet tidligere om rettigheter. Men i dag er det bare noen ytterst få rettighetskamper igjen å kjempe. Vi har nådd nullpunktet, og rettighetskampen her i Norge har blitt en egoistisk kamp.5 Det finnes altså grenser for rettighetskamp. Men samtidig er venstresiden splittet i spørsmål om homofiles rettigheter og i spørsmålet om statskirken. 3 2005 45 kulturradikalisme/venstreside] må knytte oss til». Men dette fremstår i dag mest som en fjern mulighet. Steinar Hanssons visjon – en kosmopolitisk og liberal venstreside med et gjennomtenkt helhetssyn – drukner i enkel sak til sak-politikk på den ene siden og nostalgiske krokodilletårer på den andre. Å hoppe i Etna etter Solstad Grunnen for vendingen i mars 1979 var beredt innen filosofien og sosialteorien. Opprørerne fra 1968 fant inspirasjon i tysk nymarxisme – særlig hos Frankfurterskolen og dens etterkommere. For tenkere som Theodor W. Adorno er konservativ resignasjon nærmest blitt en revolusjonær aktivitet. De venstrekonservative sitter med en følelse av ideologisk selvtilstrekkelighet og gråter over en forgangen tid. I 1979 stod Slagstad i SF-tradisjonen mellom DNA og stalinistene. Dette var et viktig bidrag til venstresidens idéutvikling i perioden fra NATO-striden i DNA i 1949 til avisa Orientering gikk inn i 1975. Men så gikk det altså skeis. Det store unntaket er Steinar Hansson. Han begynte sin karriere i tidsskriftet Kontrast og var redaktør i Ny Tid da avisen fortsatt var under SVs kontroll.6 I motsetning til Slagstad engasjerte han seg etter hvert i det Anders Giæver i forordet i boken Redaktøren kaller «en stadig fornyelse og modernisering av den offentlige debatten. En radikalisme som ikke var tilbakeskuende som så mye av den koagulerte venstresiden, men som søkte nye løsninger i en globalisert verden». Som Anders Heger sa i intervjuet: Steinar Hansson «representerer overlevelsesstrengen vi [en fornyet 68’ernes teoriimport var tross alt et positivt unntak: Kontinental filosofi ble gjort relevant i den norske politiske virkeligheten. Men den stoppet med sekstiåtteropprørets kollaps. En ny generasjon franske filosofer som brøt igjennom på 70-tallet representerte en utfordring til venstrekonservativismen. Men de fikk ikke gjennomslag i Norge. Kjartan Fløgstad har skildret et av de første møtene norske intellektuelle hadde med disse nye filosofiske strømningene fra kontinentet.7 En delegasjon norske forfattere møtte semiotikeren Per Aage Brandt på et seminar i Århus i 1975. Etter et foredrag om «Skrifta skriftar skriftet i former og tider og modus som dei tre sosialrealistane frå Noreg aldri hadde høyrt gjete», formulerer Brandt et spørsmål til en av gjestene. Fløgstad skriver: «Dag Solstad heldt pusten, Espen Haavardsholm heldt pusten, eg 46 samtiden 3 2005 lukka augene og bad ei stille bøn om at det ikkje var meg spørsmålet var retta til.» Den heldige var Solstad. Og så kommer det: «’Borgarleg metafysikk!’ sa Dag Solstad og klappa munnen igjen.» Han nektet å ta den postmoderne utfordring på alvor. Den ellers svært dyktige filosofen Hans Skjervheim sammenligner i essayet «Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord?» Derridas dekonstruksjon med å hoppe i Etna. Dette var typiske reaksjoner, kanskje særlig for den nynorske intelligentsia som Skjervheim tilhørte – Jon Hellesnes og Gunnar Skirbekk har det på samme måten – men ikke bare der. Tidsskriftet Profil i perioden 1984–89 er ett unntak. Vinduet under Jan Kjærstads redaktørtid et annet. Morgenbladet under Truls Lie et tredje. Men på venstresiden i stort kom kritikken og karikaturen av postmodernismen før et alvorlig forsøk på å forstå utfordringene den stiller opp. Den irriterende postmodernismen Klassekampens ansvarlige redaktør, Bjørgulv Braanen, er blant dem som fortsatt gliser når han kan levere et nålestikk mot dekonstruksjon eller poststrukturalisme. Kanskje skyldes det at postmodernismen har vekket stadig irritasjon i avisen hans de siste ti årene. Det dramatiske høydepunktet i kampen om postmodernismen i Norge er redaktørstriden der i 1997. Paul Bjerke var redaktør. Eivind Røssaak hadde ansvaret for kultursidene. Sistnevnte hadde i flere artikler rettet fokus mot det postmoderne som fenomen, epokekarakteristikk og stilretning. Han hadde til og med gjort den skjebnesvangre feilen å trykke et intervju med den franske psykoanalytikeren og poststrukturalisten Julia Kristeva.8 Det falt ikke i god jord hos Klassekampens «venner», som i denne sammenheng betyr et AKP (m-l) med aksjemajoritet. Intervjuet var «jålete» og forbeholdt åndseliten, kan man lese på nettforumet KK-forum i tiden forut for det skjebnesvangre oppgjøret. Røssaak redigerte rett nok kultursidene med svak hånd, men det utslagsgivende var følelsen av fremmedhet som de nye perspektivene fremkalte hos eierne. Resultatet ble at Røssaak sa opp etter massivt press, Bjerke ble sparket av AKP (m-l), det store flertallet av journalistene gikk på dagen og Jon Michelet ble ny redaktør. Boken Postmodernismen og de intellektuelle fra 1998 er Røssaaks forsvarstale. Han viser hvordan venstresiden ikke lyttet da den burde: Det er påfallende at to så uforenlige norske 68er-fløyer som de Mao-vennlige ml-erne og de Habermas-vennlige sf-erne i dag møtes i den konservative kulturkritikken som oppfatter postmodernisme som en form for dekadanse og nihilisme som forhindrer en veltilpasset deltakelse i samfunnet.9 Også i kampen om venstresidens sjel tegnes det fiendebilder. Det heter at postmodernismen har vunnet et kulturelt hegemoni, at den egentlig er relativistisk eller nihilistisk, og at venstresiden må bekjempe de postmoderne impulsene i kulturen og akademia fordi de bygger ned forsvarsverkene mot nyliberalismen. Venstresidens kosmopolitiske og liberale elite har sviktet massene og inngått allianser med markedsliberalistene, sies det. Argumenter som Røssaaks om en kulturkonservativ allianse på venstresiden er egentlig et røykteppe som skjuler dette sviket. Det samme gjelder multikulturalisme og toleranse, et positivt syn på globalisering og kampen mot religiøs og politisk fundamentalisme. Men ved siden av nyliberalismen er dette noen av dagens største politiske utfordringer. Skjervheim på Skiphelle La oss se nærmere på denne «venstreliberale eliten». Dersom det finnes en slik elite i Norge, må den ha sitt foretrukne tilholdssted i Arbeiderpartiet. Hvordan gikk det til at Ap samtiden stjal Høyres klær, mens Høyre var ute og badet? Gro Harlem Brundtland hadde tatt over etter Odvar Nordli både som partileder og statsminister i 1981, men da Høyre gjorde sitt beste valg noensinne samme høst, gikk hun av. Da Brundtland kom i regjering igjen fem år senere, i mai 1986, var partiet ikke til å kjenne igjen. Fra partikontorets kroker hadde en Einar Førde, en Gudmund Hernes, lenge levert premisser for en glideflukt vekk fra det klassiske sosialdemokratiet. Partiet hadde gjennomgått et hamskifte som har preget det siden. Grovt sett finnes det to syn på det som skjedde. På den ene siden hevdes det at partiet gikk til høyre og begynte å føre en nyliberalistisk politikk, at det fra 1986 videreførte Willochs program. Dag Østerberg og Håvard Nilsen fremstiller utviklingen slik i sin bok Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen. Fra å være et sosialistisk parti, ble Arbeiderpartiet et «elitært sosialliberalt» parti, som gikk inn for deregulering av økonomien og nedbygging av velferdsstaten:«Gro Harlem Brundtland lanser[te] kundenes historiefilosofi: forbrukere i alle land foren eder!» Den keynesianske teoriens dalende gjennomslagskraft, en utbredt oppfatning om at staten var blitt så stor at den hadde styringsproblemer og derfor burde reduseres, medførte en udelt begeistring for nyliberalismen, heter det. «Samtidig ble den liberale opptatthet av ‘menneskerettigheter’ mer utbredt; mens oppmerksomheten rundt nyimperialismen, hvor menneskerettighetene danner en hyklersk fasade eller legitimering, dabbet av», skriver Østerberg og Nilsen. På den andre siden sier man at utviklingen var et svar, noen mener et ufullstendig svar, på de grunnleggende endringene i samfunnet: Globalisering, migrasjon, en flerkulturell situasjon, og kanskje viktigst, at arbeiderklassen var borte som politisk grunnfjell, noe som henger sammen med utdanningsrevolusjonen og økt kjøpekraft i en oljesmurt økonomi. De 3 2005 47 tidligere tette sammenhengene mellom klassetilhørighet, identitet og politisk ståsted opphørte ved overgangen til konsum- og utdanningssamfunnet. Dermed ble også kortene delt ut på nytt i det politiske spillet. Arbeiderpartiet måtte endre seg radikalt, ikke bare for å beholde oppslutningen, men også for å kunne føre kampen for menneskenes frihet videre på en relevant måte i en ny tid. Frem mot valget i 1989 tok Arbeiderpartiet initiativ til en bred «frihetsdebatt». Gro Harlem Brundtland ville «trekke folk med i en grunnleggende debatt om fremtidens samfunn».10 Hans Skjervheim var invitert til den store åpningskonferansen for denne debatten på Skiphelle konferansesenter ved Drøbak i april 1986. Han advarte mot konsekvensene av postmodernismen, som han så som en oppløsning av skillet mellom gyldig og ugyldig, mellom sant og usant. Skjervheim-biograf Jan Inge Sørbø beskriver de videre begivenhetene slik i Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi: Så vart det opna for debatt, og ein eldre kar tok ordet. (…) Han hadde arbeidd i postvesenet i eit langt liv, og no var han både skremt og forvirra. (…) Dersom postverket skulle moderniserast ut frå så innvikla teoriar som dei Skjervheim hadde lagt fram her, då spådde han ei mørk framtid. Så sette han seg ned, og det vart taust. Annan respons kom ikkje.11 Den liberale venstresiden hadde ikke begreper om teori.12 Det mangler den fortsatt. Det er på tide å styrke båndene mellom de «sosialliberale» og intellektuelle med en bred samfunnsorientering – ikke bare med sosialøkonomene. 1989: den tredje blindvei Da Ap igjen ble satt på gangen under Syses korte regjeringsperiode etter valget i 1989, kollapset de kommunistiske regimene i ØstEuropa, og behovet for en nyorientering av 48 samtiden 3 2005 det sosialdemokratiske prosjektet ble tydeligere enn noensinne. Da Thorbjørn Jagland etter en tid som partisekretær ble valgt til partileder i 1992, hadde han allerede rukket å gi ut boken Min europeiske drøm. Der gir han Europa-spørsmålet dets rettmessige plass på venstresiden. I boken Brev fra 1995 tar han et oppgjør med SVs teknologipessimisme, en arv fra «sosialisme på norsk», slik den kommer til uttrykk i Erik Solheims bok Den store samtalen: Vitenskapen kan brukes i både positive og negative henseender, og det gjelder å bruke den positivt, til å løse miljøproblemer for eksempel. Videre må Solheim føre SV ut av «de bakstreverske og nasjonalistiske kreftenes favntak». Gammel-SVer Ottar Brox’ allianse med sosiologen Sigurd Skirbekk om den innvandringsfiendtlige boken Gode formål – gale følger? viser at dette var på sin plass. Ifølge maktutreder Øyvind Østerud har det oppstått protestbevegelser mot «elitene» i politikken: nyreligiøse bevegelser, re-nasjonalisering, tradisjonalisme, «høyere murer, nye flagg og bevegelser kledd i gårsdagens kostymer».13 I Gode formål – gale følger? og Klassekampens velvillige mottagelse av boken, i regi av journalist Jon Hustad og redaktør Braanen, har slik populisme fått gjennomslag også på venstresiden. Jagland og Giddens forsøker Jagland er et unntak. Han ønsker seg en kosmopolitisk venstreside, og han la en helhetlig samfunnsforståelse til grunn. Han trampet kanskje i klaveret etter vann, eller hva det nå heter, når han skulle forklare seg på riksdekkende fjernsyn, men når han skriver at «Sosialdemokratiet må gå foran og skape nye og sterkere demokratiske institusjoner på internasjonalt plan, slik at vi kan håndtere det 21. århundrets store utfordringer», treffer han spikerhodet midt i blinken, for å si det med det som kunne vært hans egne ord. «Det norske hus» var Jaglands kongstanke. Han ville forene politikere, intellektuelle, arbeidstakere og kapitaleiere i et forsøk på å bygge et kunnskapssamfunn. Da han gikk av etter 36,9-fadesen, og Jens Stoltenberg tok makten etter et bikkjeslagsmål, var denne tanken død – og med det døde også det hittil siste forsøket på en politisk-teoretisk nyorientering innenfor det norske sosialdemokratiet. Også Anthony Giddens, den britiske sosiologen som er en sentral ideolog bak New Labour, gjorde i Den tredje vei – fornyelsen av sosialdemokratiet, et forsøk på en omfattende fortolkning av venstresidens rolle etter murens fall og endringene i moderniteten. Han mener «[d]et politiske skjelettet trenger (…) teoretisk kjøtt på beina (…) for å gjøre det mulig å utforme en politikk med mer mål og mening.» Vi kunne legge til at det er nødvendig for å unngå venstrepopulistiske utskudd. Giddens skiller mellom et klassisk sosialdemokrati kjennetegnet av blant annet lineær modernisering, lav økologisk bevissthet, korporativisme, kollektivisme og omfattende statlig dominans over det sivile samfunn. Mot dette setter han «den tredje veis politikk», som utfordrer den økonomiske og kulturelle proteksjonismen og aksepterer at det i dag er mange spørsmål som ligger utenfor høyre/venstre-aksen: Forholdet mellom individet og fellesskapet må omdefineres. Dette er kloke ord, men i den praktiske politikken ble de dessverre til privatisering og konkurranseutsetting – som hos Stoltenberg i hans første regjering. Arbeiderpartiet skal heller ikke slå seg for hardt på brystet når det gjelder liberale verdier. Partiet er tilhenger av statskirkeordningen og har lange tradisjoner for å styrke de korporative kanalene for innflytelse på bekostning av de parlamentariske. Piruett tilbake Den siste vendingen innen Arbeiderpartiet kan oppsummeres med Martin Kolbergs mantra fra landsmøtet i vår: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.» Et praktisk- samtiden politisk utslag av dette kom allerede på landsmøtets siste dag: LO-lederen ble igjen valgt inn i Arbeiderpartiets styre. Dagbladets John Olav Egeland kaller LO/Ap-samrøret et «rustent sidespor»: «En verre avsporing av sosialdemokratiets mulighet for fornyelse skal man lete lenge etter. Med sin håndfaste piruett sendte Martin Kolberg partiet bakover i historien.»14 Partiet søker nå tilbake til restene av den massebevegelsen som engang bar det frem. Men det er bare i retorikken. Nasjonale strategier, visjoner for samfunnsutviklingen, en politisk-teoretisk forståelse, er mangelvare. Stoltenberg representerer bare en forvaltning av velferdsstaten som er noen grader varmere enn vannet Høyre badet i, og som Bondevikregjeringen har vasset i de siste fire årene. La oss håpe at verken teknokratiet til Stoltenberg I eller Kolbergs piruett blir dominerende i Stoltenberg II. Verken økonomisk liberalisering eller venstrekonservatisme kan løfte venstresiden ut av krisen.Vi trenger både en radikal økonomi med henblikk på å skape like muligheter reelt sett, noe som fordrer fordelingspolitikk, og liberale holdninger i rettighetsspørsmål, i kulturspørsmål og i verdispørsmål. Derfor har Anthony Giddens rett når han skriver at venstresiden må motsette seg ønsket om å bevare tradisjonene, familien og nasjonen, at den må motsette seg fremmedfiendtlighet, omfavne globaliseringens positive sider og at individualisme ikke er ensbetydende med moralsk forfall. Samtidig har Østerberg og Nilsen rett når de peker på de økte forskjellene i livsbetingelser som ble resultatet av hamskiftet i Arbeiderpartiet. Det de ikke har rett i, er å mistenkeliggjøre menneskerettighetene. Og de har heller ikke rett i at styrket individuell frihet på bekostning av statens makt er noe venstresiden alltid skal gå imot. Når Østerberg og Nilsen skriver at Gro Harlem Brundtlands bakgrunn imøtekom «Arbeiderpartiets dreining i retning av det elitære og det liberale», og når Østerud hevder at 3 2005 49 «elitene» underveis ble «anti-folkelige, og definerte de bredere samfunnslags meninger og holdninger som reaksjonære», underslås det at sammenhengen mellom det liberale og det elitære ikke er en nødvendig sammenheng. Den elitistiske høyresiden, derimot, har en tendens til å kompensere for mindre statlig styring på det økonomiske området med appeller om moralsk og nasjonal opprustning. Det er denne kombinasjonen av moralisme og markedsliberalisme, synlig i ekteskapet mellom KrF og Høyre, men enda tydeligere i land som Italia, USA og Danmark, som må være hovedmotstanderen for en fornyet venstreside. Dag Solstad vs. Jan Kjærstad «Det er jo som å få en telefon fra mafiaen når de gutta der ringer,» sier Jan Kjærstad til Dagbladets journalist Rønnaug Jarlsbo, og nikker mot to menn som står og tripper på gressbakken mellom forfatterens sommerresidens og en lystbåt som skal frakte dem vekk.15 De to mennene fra «mafiaen», er statsminister Jens Stoltenberg og statssekretær Jan-Erik Larsen. Det er tre uker før valget i 2001, og Larsen har invitert Dagbladet med på tur for å «lage en liten, hyggelig kultursak» der statsministeren snakker med vinneren av Nordisk Råds litteraturpris om Jonas Wergeland-trilogien.16 Helt uavhengig av det forestående valget, vel å merke. Artikkelen avkler politikkens spinndoktor-fakter, som ikke minst Europas striglede arbeiderpartier har fremmet. Ole Robert Sunde tar i et glitrende essay om forholdet mellom politikk og litteratur i Samtiden 3/2003 utgangspunkt i et bilde fra Aschehougs hagefest den 22. august 2002: Kjærstad bukker dypt for Kjell Magne Bondevik, som nå var statsminister til tross for Stoltenbergs utflukt med Dagbladet. Om vi i disse to situasjonene ser en forfatter uten ryggrad eller et symbol på en forfatterstand som er underkuet av det Sunde kaller de «sivile monarker», lar vi ligge. 50 samtiden 3 2005 Kjærstad utfordrer Poenget er at Kjærstad har noe å tilby venstresiden. I et essay i det svenske tidsskriftet 00TAL trekker de to sakprosaforfatterne Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark17 frem trilogien og vil overføre Kjærstads skjønnlitterære poetikk om Det urene i litteraturen til sin egen sakprosa. For også verden er uren, skriver de: World Trade Centers to tårn var fra den japanske arkitekten Minoru Yamasakis side ment som en hyllest til Mekka og islam, indianerne i irokeserstammen utviklet prinsipper om demokrati, maktfordeling og ytringsfrihet i USA lenge før europeerne krysset Atlanteren. Men slikt forblir skjult i en verden preget av eurosentrisme og fiendebilder rettet mot islam, jødene og USA. Derfor kan Kjærstads trilogi leses «som en utfordring til det rådende samfunnssynet i Europa under mottoet ‘Norge i verden, og verden i Norge’». Herbjørnsrud og Bromark vil ha «et nytt ideologiløst, globalisert og kosmopolitisk verdensbilde», der fakta som forpurrer de enkle fiendebildene ikke undertrykkes eller underkommuniseres. Veien dit er lang så lenge den liberale venstresiden mangler interesse for slike helhetlige diskusjoner og den politiskteoretisk skolerte fløyen fortsetter å rotere rundt sin egen akse. Solstad resignerer Etter at Dag Solstad foretok sin snuoperasjon på AKPs kulturseminar på Dokka høsten 1980, kunne han inntatt rollen som den som kappet den norske venstresidens gordiske knute. Han var politisk engasjert, på den dypt udemokratiske siden. Og han var intellektuell, i sin ungdom i Profil til og med avantgardist. Men allerede på dette seminaret, i slutten av september 1980, var en ny holdning i ferd med å ta feste hos ham: «Jeg vil hevde at arbeiderklassens kultur er fattig, i dårlig form får den servert et reaksjonært innhold (…) Den kulturen som i dag er arbeiderklassens må bekjempes, for den sløver folk ned.»18 Det er dette som er elitisme. Pussig nok høres slike synspunkter oftest blant dem som beskylder sosialliberalerne for det samme. Tilbaketrekningsmanøveren fra offentligheten som Solstad foretok med artikkelen «Om meddelelsens problem» sommeren 1997, og som han med Torgeir Larsens ord har gitt «en moralsk og allmenn begrunnelse – det nytter ikke lenger å være intellektuell», utgjør det definitive bunnpunktet. Solstads resignasjon er absolutt. Det er symptomatisk at venstresidens fremste forfatter, ja, kanskje Norges fremste forfatter overhodet, slik gir sitt «bidrag til den ørlille motstand mot framtida». Tore Rem, som anmeldte boken Artikler 1993-2004, slår fast at «Solstad, etter å ha forlatt offentligheten med en viss brask, har forholdt seg taus på en (…) ordrik måte.» 19 Det er godt sagt: Ordrik – men tyst i alle spørsmål som er viktige for en fornyet radikal posisjon. 1999: Akk, akk, Attac En av de mest aktive skribentene på KKforum, der klagesangen over Klassekampen økte i styrke høsten 1996 og våren 1997, het Magnus Marsdal. I et innlegg den 1. oktober 1996 skrev han: «Spørsmålet må stillast slik som Mao gjorde: For kven? For kven vil vi at Klassekampen skal skriva? (…) [F]or å tena kven sine politiske og økonomiske interesser [?] (…) (No vil truleg dei postmoderne skribentar rista på hovudet og le ironisk av at det blir antyda at det finst klasser (…), men det skit eg i, for mitt ærend er berre å bidra til at den postmoderne papirtiger-latteren finn seg andre media enn avisa Klassekampen (…))» En av dem som aller tydeligst har videreført Dag Solstads holdninger til den kulturelle utviklingen, er Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold. Sammen har Wold og Marsdal skrevet boken Tredje venstre. Deres visjon er «et sosia- samtiden listisk folkestyre» – en «livsnytersosialisme nedenfra». Fienden er et trehodet troll bestående av nyliberalismen, «postmodernismen» og kulturindustrien, der de to sistnevnte fungerer som ideologiske støttehjul for førstnevnte. Sosialdemokratiets tredje vei trekkes frem som et eksempel på denne giftige syntesen. Også Marsdal og Wold forholder seg til en karikatur av postmodernismen. Den er en «vokabularindustri» som lager stadig nye ord uten innhold. Riktignok kan de ulike teoriene som har fått denne merkelappen ha et innhold som er politisk ambivalent, men istedenfor å analysere overganger innenfor, og eventuelle overskridelser av, moderniteten, noe den postmoderne utfordring burde ansporet til, mistenkeliggjøres skribentene: Deres plass i the chattering classes har blendet dem. De ser ikke verden slik den virkelig er på grunn av sin egen klasseposisjon. Da trenger man heller ikke ta dem på alvor. Marsdal og Wold ender langt nærmere Adornos «frankfurting» enn de selv innrømmer. Alt snakk om identitetsskapende kulturkonsum avfeies som sprøyt med tvilsomme argumenter. De skriver: «Et slikt bilde – av det alltid aktive og selvskapende publikum, et publikum som bruker massemediene til å konstruere sine egne identiteter og verdensbilder på en fri, pluralistisk og demokratisk måte – er basert på en typisk ‘postmoderne’ tendens til å glemme at det finnes noe utenfor teksten.» Men poenget er jo at det finnes noe utenfor teksten – en leser i en situasjon. Det er hos denne en kreativ motstand kan oppstå. Og det burde venstresiden dyrket samtidig som den kritiserer eierkonsentrasjon og forflatning i mediene. Interessant, men naivt Motsatsen til det trehodete trollet er et «tredje venstre» som er individualistisk på en annen måte enn den borgerlige individualismen, mener Marsdal og Wold. Med unntak av eiendomsretten er de store lovnadene fra den franske revolusjon intakte. Det skal bli like 3 2005 51 rettigheter, mer fritid, mer livsglede. Prosjektet er litt interessant, om enn naivt. Men det har også noen alvorligere svakheter: Drømmen er et stort brudd. Viljen til å jobbe med eksisterende institusjoner som kan utgjøre et politisk og juridisk rammeverk for en globalisert økonomi er fraværende. Marsdal og Wold mangler en diskusjon av velferdsstatens tendens til normativ ensretting og behovet for reformer. Store globale spørsmål som fundamentalisme og totalitarisme berøres ikke. I innledningen til Tredje venstre beskriver Marsdal og Wold i en replikkveksling hvordan demonstrasjonene mot toppmøtet i World Trade Organization i Seattle den 30. november 1999 vekket dem opp. Denne demonstrasjonen brukes ofte som det symbolske startpunktet for det som kalles «De nye bevegelsene» – først og fremst representert ved organisasjonen Attac i Norge, der Marsdal nå er leder. Men i den norske avdelingen trådte de tradisjonelle venstrekreftene, særlig i fagbevegelsen, raskt inn på arenaen og forhindret en reell nyorientering. Bjørgulv Braanen skrev i en omtale av Slagstads samling debattartikler som kom ut i vår, at prosjektet i Tredje venstre i grunnen minner om «sosialisme på norsk». Og da er ringen sluttet. Det foreløpig siste forsøket på nytenkning søker tilbake til et prosjekt som er dødt. 2005-2009: En ny venstreside? Venstresiden trenger en liberal falanks som er noe mer enn politikk fra sak til sak. Den gamle Orientering-kretsen stod mellom DNA og kommunistene. På samme måte må en fornyet venstreside i dag stå mellom det Den tredje vei ble til og Marswolds Tredje venstre. Det historiske målet for venstresiden er økt frihet for alle. Kollektive løsninger er ett middel, ikke selve målet. Det er en forskjell på likhet og likeverd. Mulighetene for å realisere sitt livsprosjekt må bli likere, noe som innebærer en betydelig grad av omfordeling og en velfungerende velferdsstat. Men samtidig må 52 samtiden 3 2005 venstresiden fastholde at det finnes forskjellige veier til det gode liv. Derfor er ikke alle reformer av velferdsstaten grusomme. Som Cathrine Holst har påpekt, belønner den bestemte livsvalg mer enn andre.Venstresiden bør gå inn for å gjøre forsøk med borgerlønn. Samtidig bør andre støtteordninger gjøres mer fleksible. Staten må bli nøytral i verdi- og kulturspørsmål. Det betyr blant annet at statskirken må avvikles. Venstresiden må finne seg selv i rommet mellom moralisme og likegyldighet. I migrasjonens og de globale kulturstrømmers tidsalder, betyr dette at folk må få ha sine forestillinger og vrangforestillinger om livet og kosmos i fred. Men straks et regime bryter med grunnleggende rettigheter må venstresiden klart uttrykke sin harme. Den må ta opp kampen mot fundamentalisme i både religiøse og politiske forkledninger. Den må støtte demokratiske og fredelige revolusjoner i de tidligere Sovjet-vasallene, i Midtøsten og andre steder. Ideen om Norge må dekonstrueres. Økonomien er global. Da må venstresiden gå inn for å bygge et globalt demokratisk styringssystem basert på eksisterende institusjoner som kan håndtere den. Norge er uforskammet rikt. Venstresiden må anlegge et globalt perspektiv når den snakker om rettferdighet. Når selv Attac lenge hadde kampen mot pensjonsreformen som en av sine hovedsaker, må vi spørre: Hvem er det man først og fremst bør solidarisere seg med? Den norske arbeiderklassen, eller dem som kjemper mot bunnløs fattigdom i Sør? Kan polsk arbeidsimmigrasjon være et middel til utjevning på et europeisk nivå? Skal norsk landbruk vernes på bekostning av fattige bønder som gjerne vil ha tilgang til vestlige markeder? Venstresiden må komme til enighet med seg selv om at verden ser annerledes ut enn sist den hadde hegemoniet. Den gordiske knuten må kuttes. Det er på tide å åpne debatten om hva venstresiden skal være på nytt. • Noter 1. Siste gang Arbeiderpartiet alene hadde rent flertall, var under Gerhardsens siste periode (1957-61). Siden hadde partiet støtte fra SV. Etter 1981 har alle Arbeiderpartiregjeringer vært avhengig av støtte fra sentrumspartiene og/eller Høyre. 2. Kronikk i Dagbladet 21.12.78, gjengitt i Slagstad: Utvalgte polemikker, Pax forlag, Oslo 2005, s. 83. 3. Foredraget er gjengitt i Utvalgte polemikker, s. 96-110. 4. Partiet falt riktignok ned på en revisjon ved landsmøtet i slutten av mars, men støttet opprinnelig KrFregjeringens forslag. Vinglingen i Mehmet-saken våren 2004, viser hvordan partiet mangler et reflektert forhold til spørsmål om teknologisk utvikling og etikk. 5. Ny Tid, 21.8.04. 6. Steinar Hansson var sterkt delaktig i at de tette båndene mellom partiet og avisen løsnet. I hans periode sluttet man blant annet å velge redaktør på SVs landsmøter. 7. Kjartan Fløgstad: Tyrannosaurus text, Samlaget, Oslo 1988, s. 65-67. 8. Senvinteren 2005 fikk vi i Norge en heftig debatt om Kristeva etter at hun ble tildelt Holbergprisen ved Universitetet i Bergen. Aggresjonen i det innledende angrepet fra økonomiprofessor Sjur Flåm (tittel: «Høgt prisa skodde»), forteller oss at denne motstanden fortsatt finnes i norske akademiske miljøer. 9. Eivind Røssaak: Postmodernismen og de intellektuelle, Spartacus Forlag, Oslo 1998, s. 25. 10. Kronikk i Aftenposten, 6.3.86. 11. Jan Inge Sørbø: Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi, Det Norske Samlaget, Oslo 2002, s. 283. 12. I en kronikk i Bergens Tidende 13.9.02 avkrefter Oddmund Søilen Sørbøs fremstilling som en god kaféhistorie: «I en enkelt setning: Det får da være måte på å idiotisere universitetsmiljøene og den daværende ledelse i Det norske Arbeiderparti!» Men han gir dessverre ingen annen beskrivelse av begivenhetene. 13. Først trykt i Aftenposten. Deretter i tidsskriftet Demo 1/2001. 14. Dagbladet, 21.4.05. 15. Dagbladet Magasinet, 18.7.01. 16. Forføreren, 1993, Erobreren, 1996 og Oppdageren, 1999. 17. Blanke løgner, skitne sannheter, Tiden, Oslo 2001 og Frykten for Amerika, Tiden, Oslo 2003. 18. Dag Solstad: Artikler om litteratur 1966-1981, Oktober Forlag, Oslo 2000, s. 413-414. 19. Dagbladet, 18.7.04. Nils-Johan Jørgensen (Pre)posisjon Om diplomater og politikere i UD Den tiltagende politisering av norsk utenrikstjeneste etter innføringen av statssekretærstillingen i 1947, vandringen mellom embetsverket og politikken, bidrar til institusjonell uklarhet og svekker både embetsverket i UD og den politiske klasse. Dengang – i 1950-årene – måtte studenten bestå forberedende prøve i tresemesters pensum i latin for å bli opptatt og påbegynne språkstudier ved det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Den ene av mine universitetslektorer i latin, Marstrander, hadde en glitrende og underholdende innledning til latinstudiet, en engasjert fremstilling av kampen mellom kasus og preposisjon, mellom kasuslæren i den latinske syntaks og den senere bruk av preposisjoner i språkutviklingen i Europa. Kasus var den romerske borg sammensatt av hæravdelingene nominativ, vokativ, akkusativ, genitiv, dativ, ablativ og lokativ. Disse forsvarsenhetene ble gradvis angrepet av preposisjonene som myldret frem og stormet kasusfestningen. Kamp mellom kasus og preposisjon Marstranders briljante eksposé leder meg over i en annen syntaks, nemlig politiseringen i og av norsk utenrikstjeneste. Det dreier seg om en kamp mellom kasussystemet, dvs. den flyttepliktige fagetat på den ene side og preposisjonene, dvs. politikerklassen på den annen. Vi opplever et angrep på casus, embetsmannen blir politiker og politikeren blir embetsmann. Det blir dårlig latin og språklig uklarhet, grensen mellom embets- og politikerrollen tåkelegges: Ambassadør Eivinn Bergh omtales som «den pensjonerte toppdiplomaten, tidligere statssekretær for Høyre».1 Daværende statssekretær i UD, Thorvald Stoltenberg påpekte i 1983 at «av de tolv 54 samtiden 3 2005 statssekretærer Utenriksdepartementet har hatt, kom ni fra utenrikstjenesten og tre ‘utenfra’».2 Erik Ribu, to ganger statssekretær og senere departementsråd og dertil ambassaderåd i London, hevdet at statssekretæren i mange departementer bare blir tildelt «bestemte og avgrensede oppgaver og kommer således til å danne et administrativt mellomledd mellom en avdeling i et departement og statsråden». Videre sier han: I en stor utstrekning får de dermed samme arbeidsmessige funksjon som de faste embetsmenn i departementet. Samtidig er faste embetsmenn i stor utstrekning gitt myndighet til å treffe avgjørelser også i saker som er politisk farvet. Vi har altså ikke noen logisk og klart avgrenset arbeids- og ansvarsfordeling mellom politikere og embetsmenn i administrasjonen, slik som man som regel finner i større samfunn (…) Jeg tør våge den påstand at politikerne i et departement vanligvis vil se store fordeler i å være omgitt av embetsmenn som selv har politisk erfaring (sic).3 Dobbeltrollen omtales som det etablerte og normale «i et lite samfunn». Hva betyr nøytralitet og objektivitet i embetsverket? I Norge har en (…) hatt en situasjon hvor offentlige tjenestemenn er blitt politikere, og så administratorer og så kanskje politikere igjen – ofte innen samme saksfelt. En kan i alle fall knapt oppfatte skillet ‘politiker’–’embetsmann’ som et skille mellom to velavgrensete kategorier personale, dertil er skytteltrafikken litt for sterk. Partipolitisk engasjement kunne derfor vanskelig tenkes spesielt stramt begrenset. Kravene om nøytralitet har derfor hatt sine klare grenser hva politisk engasjement utenfor kontoret angår.4 Professor i offentlig rett, Eivind Smith, mener at det høye tallet av statsråder og statssekretærer i UD presenterer et klart dilemma. Hvis tendensen fortsetter «er det fare for at embets- verket mer og mer oppfattes som et reservoar for politisk virksomhet». Vi må holde fast ved at embetsverket skal være nøytralt, sier Smith, fordi det kan oppstå uryddige ansvarsforhold internt i forvaltningen hvis det blir for mange som pendler mellom politikk og forvaltning. Det kan da oppstå inntrykk av «at enkelte embetsmenn har politisk backing, mens andre ikke har det».5 Søren Chr. Sommerfelt, ambassadør i Bonn, Washington og Roma og leder av EFforhandlingene om medlemskap 1970–72 har presisert: «Jeg har aldri vært medlem hverken av Arbeiderpartiet eller Høyre. Av og til hadde jeg følelsen av at jeg ble hørt på nettopp fordi jeg ikke var partimedlem (…) (jeg) er oppvokst med at en embetsmann må holde seg borte fra partipolitikk, fordi det er en garanti for en ubestikkelig embetsstand, et stort aktivum for et lite land».6 Embetsstandens stat I sytti år etter 1814 var Norge embetsstandens stat. Byråkratiet var rekrutteringsgrunnlaget for politiske stillinger. Embetsmennene gikk inn i den politiske klasse, elite og ledelse. Det administrative, byråkratiske apparat var rekrutteringsgrunnlaget for de politiske posisjoner i Storting og regjering i den felles oppgave for nasjonale interesser. Embetsstanden overtok nesten alle politiske stillinger og institusjoner etter 1814; unntakene var noen få patrisiere som Aall, Anker, Wedel og Løvenskiold: Ekspedisjonssjefene gikk gradene fra amtmann via Stortingsmann til statsråd. Men – de gikk ikke tilbake til embetsstilling etter statsrådsposten. Innføringen av parlamentarismen og partivesenet i 1884, som avløste embetsstandens stat, la grunnlaget for en nøytral, uavhengig, faglig kompetent og lojal forvaltning. Et skille mellom politikk og administrasjon var trukket opp, men denne linje i sanden var nettopp det – linjen ble krysset fra begge sider og ofte søkt visket ut i en elitekoalisjon mellom partier og embetsverk. samtiden Langvarig praksis Praksisen med å åpne utenrikstjenesten for andre enn karrierediplomater går tilbake til tjenestens spede begynnelse og grensen mellom diplomati og politikk ble ikke fast trukket. Diplomaten, baron Fritz Wedel Jarlsberg, så det nemlig, ifølge Nansen, som «en så bunnløs utakknemlighet» at han ikke ble Norges utenriksminister i 1905.7 Ved utnevnelsen til de første stasjonssjefsstillinger (ministre) i norsk utenrikstjeneste i statsråd 21. mars 1906, var det tre karrierediplomater, Fritz Wedel Jarlsberg (Paris), Thor von Ditten (Berlin) og Hjalmar Christian Hauge (Washington). De øvrige kom utenfra, men ennu ikke fra den politiske klasse; disse var amtmann Nicholai Christian Grove Prebensen (St. Petersburg), høyesterettsadvokat Paul Benjamin Vogt (Stockholm), Francis Hagerup (København) og Fridtjof Nansen (London). I 1906 var det mangelen på kvalifiserte diplomater som førte til utnevnelser utenom fagtjenesten. Jeg vil mene at det ikke er situasjonen i dag. Flere kategorier Det er tale om flere kategorier av slike grenseoverganger. Thorvald Stoltenberg er flyttepliktig fagtjenestemann fra 1959. I løpet av 1970årene ble han statssekretær i UD (to ganger), i Finansdepartementet (FD) og i Handelsdepartementet (HD), deretter handelsminister og to ganger utenriksminister (1987–89 og 1990–93) i Gro Harlem Brundtlands regjeringer. Etter sin første periode som utenriksminister ble Stoltenberg utnevnt til FN-ambassadør (av utenriksminister Bondevik) og etter den annen utenriksministerperiode var han ambassadør i København (utnevnt av Godal) inntil han gikk av med pensjon. Knut Vollebæk er aspirant fra 1973 og ble i 1989 utenriksminister Bondeviks statssekretær i UD og deretter ambassadør i San José (utnevnt av Stoltenberg). Etter høye stillinger 3 2005 55 i UD (ekspedisjonssjef og spesialråd) ble Vollebæk utenriksminister i 1997 (i regjeringen Bondevik) og ambassadør i Washington (utnevnt av Jagland) i 2000. Stoltenberg og Vollebæk er de mest kjente eksempler på vandringen mellom de to verdener, men Arne Skaug avsluttet som ambassadør i London (utnevnt av Lange) og København (utnevnt av Lyng) etter perioder som statssekretær og handelsminister. Tom Vraalsen ble ambassadør i London (utnevnt av Stoltenberg), Washington (utnevnt av Godal) og Helsingfors (utnevnt av Jagland) etter tiden som bistandsminister. Fra embetsverk til statssekretær tur/retur En rekke embetsmenn fra utenrikstjenesten har gjort tjeneste som statssekretærer for deretter å gå tilbake til tjenesten. Det gjelder Jens Mogens Boyesen (Ap) statssekretær i UD og HD og ambassadør til NATO, Genève, Brussel og OECD (Bratteli gikk inn for å få Boyesen som utenriksminister da han dannet regjering i 1971, men partiet valgte Andreas Cappelen);8 Fridhjof Jacobsen, ambassadør i Moskva og London; Tormod Petter Svennevig (Sp), ambassadør i Warszawa; Arne Arnesen (Ap), Norad-direktør og ambassadør i Beijing og København; Kjell Colding (H), statssekretær i UD og ved Statsministerens kontor, utenriksråd (utnevnt av Stoltenberg) og Londonambassadør; Eivinn Berg (H), NATO- og EUambassadør samt leder for medlemskapsforhandlingene i 1994; Torbjørn Frøysnes (H), ambassadør i Strasbourg; Åslaug Haga, fra utenrikstjenesten til statssekretær og tilbake til tjenesten før hun ble Sp-leder. Sven Erik Svedman (H), ambassadør i Tel Aviv, Paris og utenriksråd; Wegger Christian Strømmen, ambassadør i Genève og Kim Traavik fra ekspedisjonssjef i UD til statssekretær. Meg bekjent har bare én UD-embetsmann har sagt nei takk til å bli statssekretær på prinsipielt grunnlag. 56 samtiden 3 2005 Andre UD-embetsmenn er blitt statssekretærer i andre departementer, Per Martin Ølberg (Ap) i HD og senere ambassadør i Ottawa, Bonn og ved OECD, Paris; Olav Bucher-Johannessen (Ap), statssekretær ved Statsministerens kontor, ambassadør i Helsingfors og Moskva; Mette Kongshem (H), statssekretær i Handelsdepartementet og senere ambassadør i Praha og ved OSSEdelegasjonen, Wien; Lasse Seim (Ap), statssekretær i Forsvarsdepartementet og ambassadør i Praha; Morten Wetland (H), statssekretær ved Statsministerens kontor og deretter ambassadør i Berlin; Mona Juul (Ap), ambassadør i Tel Aviv; Kai Eide (H), statssekretær ved Statsministerens kontor og deretter OSSE- og NATO-ambassadør. Politikken gir innpass Andre er kommet fra politikken eller fra andre embetsposisjoner til utenrikstjenesten uten på forhånd å tilhøre tjenesten. Det gjelder Jens Evensen som ble hentet til ekspedisjonssjef i UDs rettsavdeling (av Lange) og senere ble handelsminister og havrettsminister. Arne Treholt ble ambassaderåd og byråsjef i UD etter en periode som statssekretær. Gunnar Garbo, tilsatt som underdirektør i UD og deretter ambassadør i Dar es Salaam (utnevnt av Frydenlund); Reiulf Steen, ambassadør i Santiago (utnevnt av Stoltenberg); Helga Hernes, statssekretær i UD og deretter ambassadør i Wien (utnevnt av Vollebæk) og Bern (utnevnt av Jagland); Bjørn Tore Godal, utenrikskomiteens formann, handels-, utenriks-, og forsvarsminister, ambassadør i Berlin (utnevnt av Petersen); SVs Erik Solheim ble spesialrådgiver i UD; Thorvald Moe, Finansdepartementet, ble ambassadør ved OECD, Paris; tidligere general Vigleik Eide ble ambassadør i Damaskus og Beirut; hoffsjef Lars Petter Forberg ble ambassadør i Bern og departementsråd ved Statsministerens kontor, Bjørn Trygve Grydeland, ble ambassadør ved EU i Brussel. Innlemmelsen av Handels- departementet i UD og integreringen mellom ambassadene og Norad-representasjonene i utviklingsland og senere overføring av deler av Norad til UD, åpnet for en rekke ambassadørstillinger fra disse etater og statssekretærer ble også hentet fra Norad (Raymond Johansen og Sigrun Møgedal). UD-borgen angripes fra mange hold. I forsvaret må en offiser gå gradene fra sersjant til general, i UD har man den samme forutsetning om gradvise opprykk og veksling mellom tjeneste i departementet og ved utenriksstasjon, men dette mønster brytes når politikere lager en åpning i embetsmuren for politikere eller andre embetsmenn. Tradisjon for avtaler Vollebæk har rett når han sier i et intervju at «vi har tradisjon for at politikere blir ambassadører, og i slike stillinger kan man bruke ulike mennesker».9 Spørsmålet er om det er en god tradisjon. Er sammenblandingen av kasus og preposisjon god latin? Den flyttepliktige fagetat inneholder nettopp ulike mennesker, diplomater med forskjellig bakgrunn, kompetanse og erfaring. Det er ikke lenger tale om tjue ansatte som i 1905 og behovet for å gå utenom tjenesten for å bekle viktige stillinger ute er ikke tilstede. Vollebæk bekrefter at han har hatt permisjon fra utenrikstjenesten mens han har sittet i regjeringen og at han er garantert en stillingshjemmel i tjenesten. «Jeg håper at den nye utenriksministeren (Petersen) finner noe han kan bruke meg til». Det er korrekt at det er utenriksministeren som tar den endelige beslutning om utnevnelser etter behandling i embetsrådet, men uttalelsen levner det inntrykk at dette er en beslutning mellom avtroppende og påtroppende utenriksminister og ikke en avgjørelse primært basert på embetsrådets behandling. Vollebæk innrømmer at det kan være vanskelig å vende tilbake i embetsstilling i det departement som han selv har vært sjef for fordi man da kan mistenkes for å drive politikk, mens det å vende tilbake til en ambassadør- samtiden stilling synes mindre problematisk fordi man da arbeider etter instruks fra UD. Utenriksråd Bjarne Lindstrøm bekreftet at hovedregelen var å plassere de som vender tilbake fra politikken ved en utenriksstasjon (hvis mulig). Den tosidige statssekretæren Statssekretæren i UD oppfattes lett som embetsmann og ikke som viseutenriksminister. Stillingen som er av nyere dato, innført i 1947 (Arne Skaug ble den første statssekretær i UD i 1948), var plassert etter departementsråden inntil 1980. Statssekretæren har fortsatt ikke parlamentarisk eller konstitusjonelt ansvar, møter ikke i Stortinget, men kan delta i regjeringskonferanser sammen med utenriksministeren. Statssekretæren oppfattes både som kasus og preposisjon, men plasseringen som nummer to etter utenriksministeren har i de siste tretti år markert statssekretæren formelt over utenriksråden og dermed utenfor embetsverket som viseutenriksminister. Ved regjeringsskiftet i år 2000 kunne man telle seksten tidligere statsråder og statssekretærer i embetsstillinger i UD og NORAD, og nettopp UD stod i en særstilling blant departementene. UD har fire statssekretærer og to politiske rådgivere. En statsråd og tre statssekretærer fra tjenesten skulle nå tilbake til tjenesten. Det var duket for en karriere både i politikken og i embetsverket nettopp her. I løpet av perioden 1970–2000 har 22 statsråder og statssekretærer gått tilbake til stillinger i UD. Både Lange, Lyng, Frydenlund, Stoltenberg, Bondevik, Godal, Vollebæk, Jagland og Pedersen unnlot å trekke et klart skille mellom politiker og embetsmann fordi det ble oppfattet som bekvemmelig «tradisjon». Pendlingen mellom de to verdener ble en akseptert og akselererende praksis. To utenriksministre fra tjenesten, Stoltenberg og Vollebæk, gikk tilbake til tjenesten som ambassadører og en utenriksminister Godal utenfra ble ambassadør. Samtlige statssekretærer fra UD gikk tilbake til UD. 3 2005 57 UD bryter med systemet Problemet og konflikten i denne sak skyldes i utgangspunktet vårt politiske system, skillet mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. En embetsmann som ønsker å bli valgt til Stortinget må søke avskjed i nåde fra sitt embete (Knut Frydenlund gjorde nettopp det), men det gjelder ikke for den embetsmann i UD som får en telefon fra statsministeren om at han er ønsket som statsråd eller statssekretær. Alt vedkommende behøver å gjøre er å søke om tjenestefrihet for den periode han er politiker. Det konstitusjonelle system er derfor tilretteleggende for en smidig vekselvirkning mellom politikk og embetsverk. Det er ikke tale om et valg mellom embetsverk og politikk, men et både-og. Man får både i pose og sekk. Stoltenberg, Colding, Berg og Vollebæk ønsket ikke å bryte ut for å bli heltidspolitikere, men å vende tilbake til fagdiplomatiet. Sverige følger en praksis som minner om den norske, mens Danmark opprettholder et klart skille mellom politiker og embetsmann. I Storbritannia, hvor samtlige statsråder og statssekretærer må tilhøre House of Commons eller House of Lords, oppstår ikke problemet. Douglas Hurd gikk ut av britisk utenrikstjeneste for å bli politiker. Dominique de Villepen gikk ut av fransk utenrikstjeneste for å bli stabssjef hos President Chirac og senere utenriksminister og innenriksminister, men uten å vende tilbake til tjenesten. USA har et av de mest gjennomførte systemer for politiske utnevnelser av ambassadører, men utnevnelsene følger partilinjene og avsluttes ved presidentskifte. Det er sjeldne unntak fra denne hovedregel, men ambassadør Mansfield, utnevnt av Carter til Tokyo, fortsatte i stillingen under Reagan. En politisk utnevnt ambassadør i det amerikanske system vender imidlertid normalt ikke tilbake til State Department. Etter utnevnelsen av Condoleezza Rice til utenriksminister 16.11.04 skrev The Times på lederplass om 58 samtiden 3 2005 konsekvensene av politiseringen av amerikansk utenrikstjeneste: Dr Rice is a strong communicator and should be willing to devote more time to explaining America to overseas audiences. She would surely be assisted in this if Mr. Bush chose to break with a long-established but misguided American practice and appoint serious professionals to be ambassadors. This is not an era in which the US can afford to be represented abroad by affluent, if well-intentioned amateurs. There is also a case for a more aggressive recruitment drive for new entrants to the American diplomatic service and to encourage a more diverse range of ideas and thinking. Office (NAO) og fagforeningen First Division Association (FDA). Innenfor rammen av den indre og ytre systemkritikken av UD tidligere i år, fremkom også nærgående spørsmål knyttet til personalledelse og kommunikasjon fra de UD-ansatte. Det ble påpekt at UD har et av de strengeste opptak i norsk arbeidsliv, og at de UD-ansatte er blant de mest kvalifiserte i landet, men en stadig større gruppe innenfor tjenesten føler seg lite verdsatt.12 Fordi kompetansenivået i den flyttepliktige fagetat er høyt og jevnt, bør personalpolitikken reflektere dette gjennom en mer likeverdig fordeling av oppgavene og stillingene ved utenriksstasjon og i UD. Svakheter i krisebehandlingen Det britiske system Det britiske system er ikke helt fri for direkte politiske utnevnelser, men det er sjelden: Christopher Soames til Paris, Chris Patton til Hong Kong, Sir Alastair Goodlad (tidligere konservativ Chief Whip) til høykommissær i Canberra etterfulgt av Helen Liddell (Labourstatssekretær). Utnevnelsen av Paul Boateng (Chief Secretary to the Treasury og dermed medlem av Blairs kabinett) til høykommisær i Pretoria i 2005, ble møtt med bestyrtelse av First Division Association (fagforeningen) og de ansatte. Typisk nok forsvarte Boateng selv utnevnelsen ved å påpeke at «I have been appointed as a result of a process that has been used before by previous Labour and Conservative governments».10 Det fremkom i 2005 at det tradisjonsrike Foreign Office er blitt utsatt for politisk manipulering, embetsverkets uavhengighet og rettskaffenhet ble utfordret. De som ikke følger partilinjen utsettes for motreaksjoner. Dårlig personaladministrasjon med tyrannisering av de ansatte med nedsettende og nedvurderende bemerkninger, inngikk i kritikken.11 De ansatte har reagert kraftig, og problemet ble undersøkt både av National Audit Rapporten fra Evalueringsutvalget for flodbølgekatastrofen i Sør-Asia av 20.4.05 påpeker betydelige svakheter i krisebehandlingen i UD med mangelfull situasjonsforståelse, svikt hos ledelsen, mangelfull personalledelse, organisering og kommunikasjon. Tilsvarende kritikk fremkom også i Sverige, Danmark og Finland, mens Tyskland og Italia fikk positiv omtale. Norsk humanitær innsats ble vurdert som ledende i internasjonal målestokk og UDs seksjon for humanitære spørsmål omtales som rask, effektiv og fleksibel. Det oppsiktsvekkende er imidlertid at utvalget (utenfor mandatet), etter samtaler med et stort antall medarbeidere i UD, bemerker: Det er fremkommet mange innbyrdes uavhengige utsagn om autoritær og fryktbasert lederstil, streng regelstyring og begrensninger i informasjonsflyten. Det har kommet utsagn om at frykt for reaksjoner fra ledelsens side dersom UDs regler ble brutt, hemmet mange medarbeidere under håndteringen av krisen og gjorde dem usikre. Det har også kommet utsagn om at åpne drøftinger og motforestillinger generelt ikke er ønsket i UD. Utvalget har ikke hatt som mandat å undersøke bakgrunnen for rekken av slike utsagn som peker ut over denne krisen. Utval- samtiden get har verken hatt tid eller muligheter for å foreta en gjennomgang av lederstil og organisasjonsmessige forhold i UD. Men utvalget antar at UD selv vil se behovet for en slik grundig gjennomgang.13 Manglende ideer og nytenkning Enhver politisering av enhver utenrikstjeneste har negative konsekvenser for ideer og nytenkning. I vårt system vil det nødvendigvis være slik at utlånte embetsmenn til politikerrollen vender tilbake når regjeringen faller. Det blir da i siste omgang en ny utenriksminister som plasserer de hjemvendte i nye stillinger, fortrinnsvis ved utenriksstasjon. Det oppstår uvegerlig et klikkvesen på tvers av partigrensene, en tilsynelatende harmonisk konsensuspolitikk omkring en bred enighet om norsk utenrikspolitikk. Det politiske spill og gjensidig favorisering kan bli avgjørende, ikke kompetanse, nøytralitet overfor partiene, politisk interesse og engasjement. De negative konsekvenser for personalpolitikken og korpsånden er ikke uvesentlig. Bondevik utnevner Stoltenberg til FN-ambassadør, Jagland utnevner Vollebæk til Washington. Denne harmoni blir tydeligere når en påtroppende utenriksminister og tidligere formann i Stortingets utenrikskomité (Petersen) utnevner en tidligere utenriksminister og tidligere formann i Stortingets utenrikskomité (Godal) til ambassadør i vår viktigste europeiske bilaterale stasjon (Berlin). Øystein Steiro i VG skriver at «i diplomatiske kretser i Oslo blir det åpent trukket paralleller til utenrikstjenesten i enkelte land vi helst ikke liker å sammenligne oss med hva statsforfatning og demokratitradisjoner angår».14 Vollebæk har påpekt at fordi det er bred enighet om norsk utenrikspolitikk så er ikke pendlingen et problem nettopp i utenrikstjenesten. Men var det bred enighet om norsk utenrikspolitikk f.eks. i forhold til EU og Irak-kri- 3 2005 59 gen? Har Arbeiderpartiet og Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti identisk utenrikspolitikk? Er bred enighet en misforstått evfemisme for en politisert konsensuspolitikk som bremser fornyelse? Fornyelsen uteblir fordi det oppstår uklarhet mellom politiker- og embetsrollen. Det hevdes at den norske praksis, sammenblandingen av den politiske klasse og embetsklassen, har fordeler. På den ene side vil utvilsomt embetspolitikeren (eller politikerembetsmannen) høste ledererfaring og kunnskap i denne vekselvirkningen, noe som høyner hans faglige nivå både som embetsmann og politiker. Samtidig er det jo slik, sett fra et internt UD-synspunkt, at det åpner seg muligheter, det frigis stillinger for UDs øvrige embets- og tjenestemenn i den periode vedkommende embetsmenn tar tjenestefrihet som politikere. Det er heller ikke gitt at alle deltidspolitikere som vender hjem til UD etter et regjeringsskifte alltid får det som de vil med hensyn til nye embetsstillinger. Men en rask gjennomgåelse av praksis viser overbevisende at det lønner seg og at det belønnes. Vedkommende tar med seg et politisk kontaktnett som kan være gagnlig i fremtiden som embetsmann. Det er også en tendens blant mange embetsmenn som ikke blir politikere å markere sin partitilhørighet. Det politiske springbrett gir ny intern makt og personalkabalen påvirkes. Det skjer en omfattende politisering av embetsverket «i den forstand at en tjenestemanns standpunkt blir av økende interesse, og kan forklare både andres adferd vis-avis ham og hans adferd».15 Tjenestemennene slås ned Det vi vet er at hver gang det skjer en politisk utnevnelse i norsk utenrikstjeneste, så kan man se hvordan embets- og tjenestemennene blir slått ned. Men som de lojale og ressurssterke diplomater de er, reiser de seg i Gandhis ånd og fortsetter sin gjerning for en stadig bedre utenrikstjeneste og utenrikspolitikk, 60 samtiden 3 2005 men uten illusjoner om at nye politiseringsbølger ikke vil komme. Forutsetninger, forhåpninger og karriereplanlegging brytes. En politisk utnevnelse til en av de mest sentrale stillinger betyr uunngåelig at dyktige medarbeidere i embetsverket utenfor det politiske spill mister muligheten til å oppnå det som en forutsigbar og objektiv embetsstruktur ville ha innfridd. Men når en utenforstående blir utnevnt til ambassadør så er ikke den flyttepliktige fagetat og fagforeningene i UD primært opptatt av om vedkommende har nødvendige kvalifikasjoner, eller av medlemmenes karriereutsikter. Det oppfattes som en krenkelse av systemet. Tilliten mellom politikerklassen og embetsklassen svekkes, og det svekker hver klasse, den utenrikspolitiske debatt og dermed norsk demokrati. I slutten av 2000 var det UD-opprør mot fem politiske utnevnelser, en i UD og fire ved utenriksstasjon, som alle var blitt foretatt utenom normal ansettelsesprosedyre.16 Innstillingene fra administrativ avdeling ble forbigått og ble bare orienteringssaker da de kom til embetsrådet fordi politisk ledelse allerede hadde tatt sin beslutning. Tre år tidligere hadde forholdet mellom fagforeningene (Akademikerne og Norsk Tjenestemannslag) og politisk ledelse utviklet seg til en dyp krise og brudd vedrørende personalpolitikken. Vollebæk som ny utenriksminister beordret en utredning av personalpolitikken. I motsetning til det mange tror, har ikke UD sterke fagforeninger selv om de fleste ansatte er organisert. Foreningenes styre kan nok beklage at interne søkere ikke vurderes for sentrale stillinger i utenrikstjenesten, påpeke at det virker demotiverende hvis sentrale stillinger besettes utenfra, noe som rokker ved hele flyttepliktsystemet, og at det nettopp er de som påtar seg flytteplikt som bør vurderes for toppstillingene,17 men politiseringen av norsk utenrikstjeneste forhindrer fagforeningenes innflytelse i personalpolitikken. De fremste embetsmenn som skulle forsvare embetsverket mot politisering, bærer ofte to hatter ved at de både er embetsmenn og politikere, og de bidrar dermed uvegerlig til å svekke embetsverket og personalpolitikken. Kriteriene for utnevnelser blir ikke bare kompetanse, men politisk makt. Man får trojanske hester, (pre)posisjoner, i embetsverket. Samholdet og korpsånden i den flyttepliktige fagetat forvitres. Det er fullt ut akseptabelt å benytte utenrikstjenesten som springbrett til politikken, men forutsatt at man da treffer et valg om å gå ut av utenrikstjenesten for å fremme en politisk karriere. Jacta est alea – det burde være en avgjørende beslutning uten returbilett når man går over den politiske elven. Utenrikspolitisk isolasjon, hemmet vekst Det blir sagt at Norge har et begrenset utenrikspolitisk miljø og at man derfor må benytte markerte embetsmenn fra UD som utenrikspolitikere. Men poenget er snarere omvendt, fordi den utstrakte og bekvemmelige bruk av UD-diplomater i politiske roller bidrar til å begrense rekrutteringen til utenrikspolitikken i de politiske partier. Det utenrikspolitiske miljø blir isolert til 7. juniplassen. Partienes egen utenrikspolitiske vekst og fornyelse uteblir. En kjempe i Høyre, Jon Lyng, spurte ved tiltredelsen som utenriksminister i 1965, i spøkefullt alvor, sjefen for politisk avdeling i UD, Einar Ansteensen: «Politisk avdeling, hva skal jeg med den?». Lyng fastslo:«Politikken tar jeg meg selv av».18 Det var hans måte å få frem skillet mellom utenriksministeren og statssekretæren på den ene side og departementets flyttepliktige fagtjenestemenn på den annen. At Lyng likevel valgte en ambassadør som sin statssekretær, viser at den prinsipielle rollefordelingen ble oppmyket også under hans ledelse av UD. Norges medlemskapssøknader og folkeavstemninger i 1972 og 1994 viser at partienes evne til å håndtere et sentralt utenrikspolitisk spørsmål var mangelfull. Den gradvise oppbygging av utenrikspolitisk kompetanse i samtiden egne partier uteblir. Når regjeringen faller går statssekretæren og statsråden tilbake til UD og ikke til Stortinget som en partipolitisk ressurs. Utenfra er det påpekt systemsvakheter i UD, en uprofesjonell personalpolitikk og administrasjon, dårlig utnyttelse av menneskelige ressurser, innavl, nepotisme og trynefaktor i et selvgenererende system og en gradvis forvitring av utenrikspolitisk fagkompetanse.19 Jeg tror at denne situasjonen er delvis påvirket av de sjokkbølger som to medlemskapsforhandlinger og to folkeavstemninger om Norges plass i Europa har skapt. Det var høyst uklart hvordan norsk utenrikstjeneste nå kunne ivareta nasjonens interesser. Vi var utenrikspolitisk i Outopia (ingen steder). I denne situasjonen syntes politiseringen i UD å vinne terreng og den utenrikspolitiske opprustning i Ap og Høyre uteble. Et hus som bobler På et allmøte høsten 2002 ga utenriksminister Jan Petersen uttrykk for at han ønsket nye tanker om norsk utenrikspolitikk fra embetsverket, et utenriksdepartement som «bobler av ideer». Uttalelsen er på ett plan et paradoks og endog en fallitterklæring fordi embetsverket i UD forventer en politisk ledelse som bobler av ideer og politiske partier som fremmer utenrikspolitisk nytenkning. Men Petersen er fange av befolkningens nei i 1972 og 1994 og manglende EU-engasjement innen eget parti. Det er en uskrevet regel at en embets- eller tjenestemann ikke bør gi uttrykk for meninger om de saker han selv behandler, eller opptre offentlig mot regjeringens politikk. Men med dette forbehold ga presiseringer i 1960årene fra Bratteli, Stray og Røyseland, langt på vei en embetsmann rett til å utøve politisk virksomhet atskilt fra embetsrollen. En slik adgang ville være utelukket f.eks. i det britiske system. En del av forklaringen til denne praksis i norsk statsskikk er at «grunnleggende politisk enighet, konsensus, mellom partieliter innbyrdes og mellom partieliter og 3 2005 61 næringsliv (…) har stimulert en monolittisk enhet mellom politisk, økonomisk og administrativ elite».20 Det fører lett til at embetsmenn tydeliggjør sin partitilknytning som ledd i en karrieregevinst. Det sentrale embetsideal er politisk interesse, kunnskap og innsikt, en uhildet, upartisk, objektiv og saklig vurdering av politiske prosesser og ikke som politisk kommissær for ett bestemt politisk parti. På det grunnlag bør det kunne åpnes for deltakelse i samfunnsdebatten av embetsmenn. Jeg har selv søkt å delta i denne debatten gjennom artikler og bøker, men det vil være vanskelig å avlese noen partiallianse av det, og det var også meningen. I svensk, finsk og dansk administrasjon er slik deltakelse mer utbredt, oppmuntret og belønnet. Min svenske kollega i Bonn, Ingmar Karlsson, skrev bøker om EU og var fast skribent i Svenska Dagbladet og Tidningen Z. Sverre Jervell i UD, som har skrevet viktige debattbøker om Norge og EU og om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk med ros fra Harvard University, beklager i et intervju i lys av Petersens åpne «hus som bobler» at virkeligheten er en annen. «Det ligger noe i veggene i UD som kveler nye tanker (…) noen har lagt et vått teppe over departementet (…) karrieren er best tjent med å holde kjeft, ikke komme med motforestillinger».21 Svingdørfenomenet bremser Et politisk infisert departement, vandringen mellom embets- og politikerrollen, velsignet og oppmuntret av den politiske elite, oppmuntrer ikke til uavhengig nytenkning. Jervell var nestleder i UDs avdeling for planlegging og utredning som ble nedlagt. Det var et forum for å fremme nye tanker. Sjefen for den tyske planleggingsavdeling, ekspedisjonssjef Konrad Seitz, skrev en tale for utenriksminister Genscher til World Economic Forum i Davos 1.2.87. Talens konkluderende setning «Nehmen wir Gorbatschow ernst, nehmen wir ihn beim Wort» ble stående, og fullbyrdet 62 samtiden 3 2005 av tysk samling. Et lite eksempel på dristig nytenkning samme år som Honnecker avla offisielt besøk i Forbundsrepublikken fordi man hadde en Planungsstab som boblet av ideer – men i en klar rollefordeling mellom embetsstanden og politikken. Embetsverkets deltakelse og engasjement i den utenrikspolitiske debatten i UD fremmes ikke, men bremses snarere av svingdørfenomenet, symbiosen mellom politikere og embetsstand og utnevnelser av politikere til de høyeste stillinger i norsk utenrikstjeneste. Jeg reiser ingen tvil om at de embetsmenn fra UD som blir anmodet om å bli statsråd eller statssekretær for så å vende tilbake til tjenesten, hører til noen av de mest markerte og kompetente i den flyttepliktige fagetat. Og de som er kommet til utenfra (Garbo, Steen, Hernes, Godal) har en tilsvarende imponerende CV. Det betyr imidlertid ikke at de embetsmenn fra UD som står igjen på kaia uten politisk billett er mindre kvalifisert faglig og språklig. De er kanskje bedre kvalifisert som nettopp det de er, embetsmenn og diplomater. Det er ikke gitt at dyktige politikere blir dyktige diplomater, for deres tidligere status, makt og rolle som politikere vedlikeholder et politisk kontaktnett som ikke harmonerer med et nøytralt embetsverk. Det er snarere slik at den del av embetsverket som ikke tilhører den politiske klasse blir nøytralisert. Når en ny utenriksminister skuer utover landskapet av embetsmenn så blinker straks lysene hos dem som allerede har vært gjennom den politiske dåp. Løsning avhengig av vilje Det er Stortinget gjennom Stortingets utenrikskomité som kan endre den nåværende holdning og praksis og tydeliggjøre skillet mellom embetsverk og politikk. Problemet er at slike initiativer ikke tas hvis statsministeren, utenriksministeren og utenrikskomiteens leder går den annen vei og fastholder systemet. «Høyreleder Jan Petersen har åpenbart så stor sans for en av sine tidligere stortingskolleger og Arbeiderparti-forgjengere i utenriksministerstolen, at han vil gi vedkommende en av norsk utenrikstjenestes aller viktigste poster, nemlig stillingen som ambassadør til Tyskland»22 Både politikere og embetsmenn ser fordeler ved å være både kasus og preposisjon. Det er viktig å gi de politiske partiene et insentiv til å fremme utenrikspolitisk ekspertise fra egne rekker og ikke bare fra embetsstanden. Som et ledd i denne kompetanseutbygging kunne statssekretærer oftere rekrutteres fra Stortinget og oppnå rett til å møte i Stortinget. I Sverige møter statssekretæren i Riksdagen og ivaretar kontakten mellom departementet og Riksdagen. Det er en utfordring til partiene å fremme denne dimensjonen av hensyn til norsk utenrikspolitikk. Det er partiene selv, Stortinget og regjeringen(e) som må ta opp dette. Det ville være god latin og legge grunnen for en bedre utvikling av norsk utenrikspolitikk. Tabu og tåkelagt Norsk utenrikstjeneste er blitt hundre år. Tidligere statssekretær (H) og ambassadør i Tel Aviv og Paris, Sven Erik Svedman, ble i Statsråd 15.4.05 utnevnt til utenriksråd. I det norske utenrikspolitiske miljø er det blitt vanlig at man vandrer mellom politiske verv og høyere embetsstillinger, men samtidig er denne praksis og de institusjonelle ringvirkninger nærmest tabu og tåkelagt i norsk offentlig debatt. «Bare unntaksvis er utenrikstjenesten gjenstand for kritisk oppmerksomhet».23 Det oppstår kun noen sporadiske glimt fra tid til annen i norske medier, men spørsmålet ikles politisk taushet nettopp fordi kontaktpunktene mellom politisk elite og embetsverket gjør temaet ubehagelig og personlig i en åpen institusjonell debatt. Man går heller forsiktig og lydløst forbi kjernen i spørsmålet. Det er også vanskelig for de ansatte i UD utenom de politiske tråder å ta opp spørsmålet samtiden med full styrke. Noe som igjen har sammenheng med UDs sentralistiske og hemmelige kultur. Karrieren ville da raskt bli tatt av de politiske kastevinde. Fagforeningene roper ulv, men ingen lytter, og orienteringssakene fra politisk ledelse til Embetsrådet fortsetter. Tradisjon betyr å bringe noe verdifullt videre fra generasjon til generasjon. Innføringen av parlamentarismen i Norge trakk opp et skille mellom politikk og byråkrati. Det er en historisk feiltolkning å hevde at det er tradisjon for vandringen mellom politikk og embetsstand. Det er en behagelig praksis som har utviklet seg som en refleks av embetsstandens stat før 1884, og det er blitt en tiltagende virksomhet. Tilspissingen er av ny dato og har sammenheng med innføringen av statssekretærstillingen i 1948 med uklar rolledefinisjon. Kultur og integritet Problemet er ikke at man går fra embetsverket 3 2005 63 til politikken, men at man deretter går tilbake til embetsverket – ikke bare én men ofte flere ganger. Det bør ikke være en bekvemmelig unnskyldning at det er små forhold i Norge, at dette systemet er å foretrekke i et lite samfunn. Et system som er preget av gjensidig favorisering og politisk korrekthet, innsnevrer forholdene. Nettopp fordi det norske utenrikspolitiske miljø er så lite er det desto viktigere at man ikke blander kortene mellom politikk og embetsverk. Spørsmålet er om politiseringen skaper en monopolisering av den utenrikspolitiske debatt, hvor bare en håndfull gjengangere opptrer og går inn og ut av svingdøren mellom politikk og embetsverk? Hvilke konsekvenser har politiseringen i norsk utenrikstjeneste? Når man nå internt og eksternt setter søkelyset på UD bør man begynne med nettopp det spørsmålet. Temaet fortjener oppmerksomhet. Det dreier seg om politisk kultur og utenrikstjenestens integritet. • Noter 1. Aftenposten, 14.6.04. 2. «Statssekretæren i Utenriksdepartementet», i Galtung/Bjerke: Fra Diplomatiets Verden, Atheneum, 1983, s. 63. 3. «Forholdet mellom politikere og embetsmenn i et lite samfunn», i Gleditsch/Østerud/Elster: De Utro Tjenere, Embetsverket i EF-kampen, Pax Forlag, 1974, s. 87–91. 4. Ulf Torgersen: «Politisk styring og offentlige tjenestemenn», Gleditsch/Østerud/Elster, De Utro Tjenere, s. 49-55. 5. Olav Trygge Storvik: «Kort vei fra politikk til UD», Aftenposten, 27.3.02. 6. Sendemann, Schibsted, Oslo 1997, s. 76. 7. Ingegerd Galtung: «Norge oppretter egen utenrikstjeneste 1905/06», i Galtung/Bjercke, samme sted, s. 26. 8. Ketil Børde: «Nord/Sør – ideal og virkelighet», UDPosten, 1/2005. 9. Olav Trygge Storvik: «Eksellensen vil bli ambassadør», Aftenposten, 11.3.02 (og 27.3.02). 10. Phillip Webster: «Cronyism claim taints Boateng’s South Africa job», i The Times, 15.3.05. 11. Robert Winnett: «Foreign Office faces probe into ‘manipulation», i The Sunday Times, 20.3.05. 12. Cathrine Martens: «Hva er det med UD?», i UDPosten, 1/2005. 13. «Koordinering og ledelse», s. 62. 14. Øystein Steiro: «UD – unndratt offentlighet», VG, 14.2.05. 15. Ulf Torgersen, samme sted, s. 55. 16. Nils Christian Helle: «UD-opprør mot politiske utnevnelser», Aftenposten, 16.12.00. 17. Morten Fyhn: «Godal Berlin-ambassadør, misnøye i UD», Aftenposten, 21.2.04. 18. Ketil Børde: «Fra John Lyngs utenriksministertid. Politikere og embetsmenn», i UD-Posten, 2/2004. 19. Øystein Steiro, samme sted. 20. Øyvind Østerud: «Embetsverket som politisk organ», i Gleditsch/Østerud/Elster, samme sted, s. 27. 21. Birgitte Kjos Fonn og Christine Præsttun: «Ny verden, gammelt hus. Om UD og offentligheten», UDPosten 4/2003 og Samtiden 3/2004. 22. Morten Fyhn, samme sted. 23. Øystein Steiro, samme sted. Halvar D. Pettersen Om galskap og rett Jakten på den nye tids demoner Det er ikke lenger god latin å snakke om minusvarianter og uverdig liv. Men det er fremdeles latin. Våre holdninger og strategier i forhold til psykotikere og andre demonbesatte har endret seg fint lite på hundre år. De skal fortsatt vekk. Om ikke på bålet, så i alle fall i fengselscellen. Om ikke ved sterilisering, så i alle fall ved forvaring. Vi har i Norge, bare det siste året, hatt en rekke oppsiktsvekkende drap og voldshandlinger begått av psykisk syke. Vi har hatt drap på trikken, drap på Eidsvoll, drap i Kvinesdal og drap i Kristiansand. Selvmordene er det ingen som har full oversikt over, langt mindre listen over drapsforsøk og legemskrenkelser. Mange av gjerningsmennene har hatt det til felles at de har vært kjent for primærhelsetjenesten, for psykiatrien og gjerne også for politiet forut for ugjerningene. Likevel har de vært overlatt til seg selv, og i enkelte tilfeller til slitne og hjelpeløse pårørende. Så får vi voldshandlingene. Så får vi overskriftene om «tikkende bomber», før roen og forglemmelsen senker seg igjen. Det blir med sjokket og noen oppslag. Kanskje et og annet rop om hjelp og behandling. Kanskje et og annet rop om hevn og innesperring. Tidvis står et offer eller noen fortvilte pårørende frem med sine lidelseshistorier. Vi får rørende artikler. Vi opplever et øyeblikks ettertanke. Før roen og forglemmelsen senker seg på ny. I norske fengsler har vi jevnt over tre selvmord årlig, om vi ser bort fra overdosedødsfall og dødsfall i politiarrest. De blir til statistikk og en notis i margen. Direktøren beklager. Fylkeslegen skal undersøke. Departementet skal se på saken. Systemet iverksetter alle rutiner for smidig forbigåelse. De pårørende begraver sine døde i skam og stillhet. Og verden går videre. samtiden 3 2005 65 Gufs av fordommer Gamle dilemmaer Man kan spørre hva det skal tjene til å beskrive de tilstander som råder innenfor det psykiatriske hjelpeapparatet i vårt land. Det er jo ikke dokumentasjon vi mangler. Ei heller beskrivelser av menneskelige vanskjebner i systemets kjølvann. De som måtte ha interesse for slikt, har allerede atskillige hyllemeter å ta for seg av. Den sentimentale vil kunne reise på tårekanalen herfra og til evigheten. Også min egen tro på kraften i det skrevne ord er noe tynnslitt. Som et supplement tok jeg i vår på meg den tvilsomme ære å gjøre meg til Norges første offentlige «tikkende bombe», og sultestreiket i 150 dager til påminnelse om og i protest mot de tilstander som råder. Medievennlig, javisst. Men en tvilsom ære. Jeg har blitt spurt om hva jeg egentlig mener når jeg sier at det ligger forakt og mangel på forståelse for psykiske lidelser til grunn for vanskjøtselen av de lidende. Jeg mener, skjønt jeg registrerer at alt ikke er helt på stell innenfor den somatiske del av vårt helsevesen, heller: Man avviser ikke den kreftsyke eller den som har brukket benet. Men den angstfylte og paranoide psykotikeren lar man gå for lut og kaldt vann. Og når det til sist går helt over styr, er pine og straff hva man har å by på. Det står et gufs av eldgamle fordommer fra bakgrunnen her, fordommer som ingen lenger vil uttale høyt eller vedkjenne seg i dagslys; at «egentlig» er den syke en djevel, demonbesatt og full av trollskap. Avrette ham kan vi ikke lenger tillate oss. Behandle ham vet vi ikke riktig hvordan vi skal gjøre, eller i alle fall er det for ressurskrevende. Så vi stuer ham vekk, låser ham inne og glemmer ham. Vi ser ikke mer til ham enn notisen i margen når han endelig henger seg. Det kan vi tåle. Livet går videre, kjøpefesten fortsetter, bonusfesten fortsetter og alle blir gjenvalgt. Hvor skal vi gjøre av de gale som vi er så redde for, når hjelpeapparatet ikke vil ha dem, og vår humanisme i utgangspunktet sier oss at det ikke er riktig å sette dem i fengsel? Må humanismen vike? Og hvordan begrunner vi de løsninger vi velger? Dilemmaene er ikke av ny dato. Det er dessverre heller ikke løsningene. Snarere ser vi en tilbakevenden til forgangne århundrers demonisering, fordømmelse og utstøting, så vidt pakket inn i ny forkledning. Kroppsstraffens tid er for lengst forbi. Men straff skal fortsatt gjøre vondt. «Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle straffen som et onde»,1 for å sitere salig professor Johs. Andenæs’ smått legendariske og høyesterettsgodkjente definisjon. I tråd med dette gjorde Andenæs det også klart at «det skal være forskjell på et fengsel og et rekreasjonshjem».2 Fengsler har vi for å pine forbryterne, om enn ikke fysisk. At vi kaller det kriminalomsorg og tar tiltak for å forhindre at de mest forpinte tar sin død av straffen, for eksempel ved å etablere et minimum av helsetjenester innenfor murene, endrer ikke på utgangspunktet. Vi piner for å få hevn. Fordi vi synes at slyngelen som stjal bilen vår, brant kirken vår, slo ned vår yndlingsnevø eller drepte sin kone, fortjener det. Av og til pynter vi på virkeligheten med godord om å forbedre forbryteren eller om å avskrekke andre fra å gjøre likeså. Men først og sist er det hevn det dreier seg om. Hevn i form av sjelelig pine. «På grunn av lovovertredelsen», sa den gamle professor. Hva da med å påføre ekstra mye pine, ikke på grunn av lovovertredelsen som er begått, men fordi gjerningsmannen er den han er og som han er? Eller på grunn av lovovertredelser vi frykter at han kan komme til å begå i fremtiden? Eller simpelthen fordi han tilhører en gruppering vi ikke liker? 66 samtiden 3 2005 Stortingsvedtatt tilregnelighet Når vi idømmer innesperring på ubestemt tid fordi det er noe «galt» med gjerningsmannen, noe som gjør at samfunnet må beskyttes mot ham helt til han blir «bra» igjen, altså ikke for å hevne lovovertredelsen som er begått, men den frie manns rettigheter, men intet ansvar for sine handlinger.»3 Så vi flyttet dem ganske enkelt over fra utilregnelighets- til sikringsparagrafen med stortingsvedtak. Dermed kunne vi sperre dem inne, så vel med straff som med sikring. Nå hadde vi skaffet oss en gruppe mennes- Praktisk da for den psykiatri som har sviktet og forsømt pasienten, at dens egne ansvarlige overleger nå kalles inn som rettspsykiatrisk sakkyndige. for å beskytte oss mot mulige nye forbrytelser, er det da riktig å gjennomføre innesperringen som straff i fengsel? I 1902 innførte vi sikringsordningen i Norge. Forbrytere som ble ansett som tilregnelige, men farlige, skulle først få straff. Som hevn. Deretter, når straffen var sonet, skulle de i tillegg sikres, for å beskytte samfunnet mot nye forbrytelser. I praksis ble det gjerne til at både hevnen og beskyttelsen innenfor dette såkalte «dobbeltsporede system» ble gjennomført med bruk av fengsel. Her plasserte vi til overmål også enkelte utilregnelige lovbrytere med «ren» sikringsdom. Men utilregnelighet kunne også føre til straffrihet. Den sinnssyke, den bevisstløse eller den som hadde «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner» kunne bli fritatt for straff og sluppet ut på gaten. Dette var en kostbar luksus, og i forbindelse med revideringen av straffeloven i 1929 ble det tatt politisk affære. Ikke i form av å etablere dertil egnede tilbud for de utilregnelige, men gjennom å vedta at størstedelen av dem, de med «sjelsevnene», likevel var tilregnelige. Som det stod i lovforarbeidene: «Samfunnet kan ikke ha en mellomklasse som har ker som det var noe «galt» med. Ikke så mye galt at de kunne gå straffri. Men likevel så mye galt at vi måtte sikre oss mot dem. Ikke helt logisk. Men veldig politisk. Og temmelig raskt og lydig legitimert av rettspsykiatere og domstoler. Straff som beskyttelse En tid holdt vi det illeluktende ved ordningen på avstand ved å insistere på at sikringen ikke var straff, selv om den ble gjennomført i fengsel. Men som tiårene gikk, og ordningen ble stadig mer belastet og skandalisert, ble det til sist behov for nye kunstgrep. De tok vi med den nye forvaringsordningen som ble innført i 2002. Nå trakk vi et skarpere skille mellom reaksjonsformene ved alvorlige lovbrudd, alt etter om de var begått av utilregnelige eller tilregnelige. De utilregnelige skulle heretter i utgangspunktet bare kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern, men – jeg hadde nær sagt selvfølgelig – med en lureregel om overføring til fengslig forvaring dersom de skulle vise seg å bli tilregnelige «for tidlig» i forhold til den hellige alminnelige rettsfølelses krav til innesperringstid. samtiden Videre fjernet vi begrepene «mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner», som hadde skapt slike problemer fordi de som fikk stempelet visstnok likevel var tilregnelige, og derfor kunne straffes, men ikke helt tilregnelige, og derfor måtte sikres. Sjelsevnestempelet ble fjernet. Men ordningen med at spesielt utvalgte tilregnelige skal kunne stemples som potensielt farlige for fremtiden, og som følge av dette innesperres på ubestemt tid, beholdt vi. Nå kaller vi ordningen forvaring, og har bestemt at den skal være å regne som straff, selv om den angivelig blir idømt for å beskytte samfunnet mot forbrytelser som ennå ikke er begått. På papiret har vi altså fjernet det utskjelte «dobbeltsporede system» med idømmelse av både straff og sikring i en salig røre. I praksis har vi imidlertid beholdt det. Fremdeles ikke helt logisk. Men veldig politisk. Og som departementet uttrykte det i proposisjonen til Odelstinget: «Til kritikken (…) av at det urettferdige i det dobbeltsporede system opprettholdes, bemerker departementet at behovet for en tidsubestemt særreaksjon må veie tyngre.»4 Penger å spare Hvilket behov er det som veier så tungt? For å svare på dette spørsmålet vender jeg tilbake til utgangspunktet, nemlig alle de alvorlige voldshandlinger, begått av psykisk syke hvis hjelpebehov har vært dokumentert og velkjent, men ignorert av psykiatrien. Når økonomiskandaler rulles opp sier vi gjerne: Følg pengene. Jeg fristes til å si likeens når det gjelder psykiatriskandalene og volden som følger: Følg gjerningsmannen. Og følg rettspsykiaterne. Og følg den hektiske aktivitet som utspiller seg i kampen om fordeling av ansvar. Sist, men ikke minst: Tenk penger. La oss begynne med pengene. Dersom vi ser oss nødsaget til å skjerme en pasient på et psykiatrisk sykehus, hvilket i praksis vil si at vedkommende må oppholde 3 2005 67 seg innenfor et begrenset område i mer enn 48 timer, har vi en sak. Det må gjøres vedtak, som maksimalt kan gjelde for tre uker, og som kan klages inn for kontrollkommisjonen. Det må være personale til stede hele tiden, hvilket gjerne betyr at vi må ty til overtid og ekstravakter. Anbringelse av pasienten bak låst dør – isolering – kan bare skje for å hindre skade på personer eller bygninger, og bare etter at andre og mer lempelige tiltak er forsøkt. Isolering kan bare skje for kortere tid. Tiltaket må godkjennes av faglig ansvarlig lege. Det må kontrolleres, det skal evalueres kontinuerlig og pasienten skal ha tilsyn hele tiden. Setter vi den samme pasienten i fengsel, vil han bli permanent anbrakt bak låst dør uten andre viderverdigheter eller annet tilsyn enn det som følger av morgen-, middags- og aftensjekken. Det sier seg selv at det er penger å spare på å velge fengsel fremfor sykehus. Gransker seg selv At sykehusenes pressede økonomi avstedkommer visse former for mer eller mindre kreativ «stollek» for å kvitte seg med kostbare pasienter, er knapt noen hemmelighet. Når psykisk syke har begått alvorlige forbrytelser, utføres gjerne en spesialøvelse som går ut på å skyve enkelte av disse potensielt dyreste pasientene over i fengsel. Somme tider tangeres denne gjerne av behovet for å bli «frifunnet» for eget ansvar for den svikt som har gått forut for forbrytelsen. Praktisk da for den psykiatri som har sviktet og forsømt pasienten, at dens egne ansvarlige overleger nå kalles inn som rettspsykiatrisk sakkyndige. Og at de konklusjoner og utsagn de kommer med bestemmer så vel synet på forhistorien som reaksjonsform og fremtidig oppholdssted for den anklagede. Dette er den ordning vi har i Norge i dag: Psykiatrien gransker sin egen svikt i de tilfeller hvor den har fått de mest fatale konse- 68 samtiden 3 2005 kvenser. Jo mer man får dømt den anklagede, jo sterkere man får fordømt ham, desto renere hender står man selv igjen med. Dersom den anklagede erklæres tilregnelig, men likevel ikke helt patent og til overmål uhelbredelig, må jo alle forstå at egentlig var det ikke noe man kunne ha gjort i forkant av tragedien, liksom det heller ikke er noe man kan gjøre i ettertid. Bortsett fra – jeg hadde nær sagt selvfølgelig – å sperre inne i fengsel på ubestemt tid, sånn for alle tilfellers skyld. Som hjelpemiddel i denne tvilsomme geskjeften tar man igjen i bruk forestillingen om den djevelske psykopaten, en størrelse som har vært «ute» siden 70-årenes antipsykiatriske rystelser, men som i dag relanseres i hele den anglo-amerikanske kulturkrets. Psykiatriens søppelbøtte Er du psykopat, er du også uhelbredelig. Ja, du kan til og med bli verre av å bli behandlet. Slik lyder den gjeldende lære, og passer som hånd i hanske med den pressede kapasitet og økonomiske situasjon i dagens psykiatri. Man har ikke råd. Man har ikke lyst. Og i fengsel får pasienten i alle tilfelle ikke gjort noe galt. Psykiaternes forestilling om psykopaten har fulgt oss omtrent siden det gamle presteskapets forestillinger om heksene slapp taket. Den har vært en psykiatriens søplebøtte, et sted man puttet dem man ikke likte eller forstod seg på. Opprinnelig ble fenomenet forklart som en «medfødt, inngitt moralsk fordervelse» (Rush), siden som «moralsk sinnslidelse» (Prichard). Det har vært forklart med så vel arvesynden (Morell) som med «mindreverdighet av hjernens konstitusjon» (Koch). Kraepelins lærebok, også kalt «psykiatriens bibel», lekset opp syv undergrupper; de lettbevegelige, de ustabile, de impulsive, de forskrudde, løgnerne og svindlerne, de antisosiale og de kranglevorne. En tid anvendte man begrepet som fellesbenevnelse på alle typer personlighetsavvik, såfremt de medførte lidelse for individet selv eller andre. Senere forklarte man fenomenet ut fra sosiale forhold, snakket mer om sosiopaten enn om psykopaten, og endte opp med å stirre stivt på de «antisosiale». Den danske psykiateren Reiter inkluderte både «vinterbadere, råkostspisere og militærnektere» i sjangeren. Og vår egen professor Gabriel Langfeldt – han med sjelsevnediagnosen på Hamsun, ja – tok i sin lærebok med «… den rett store skare av individer som på grunn av mangel på sosial innføling og eventuell antisosial innstilling tenderer til å skape vansker i samfunnet, faller dette til byrde, rekrutterer de revolusjonæres rekker og fyller fengslene».5 Nærpå alle samfunnskritikere, med andre ord. Da sier det seg selv at det måtte bli stille om hele psykopaten så lenge 68-generasjonen ennå var anti-autoritær. Men nå er han altså her igjen, Styggen. I nygammel innpakning. Fra møte til sjekklister Mens man i hjelpepsykiatrien synes å ha blitt noe mer tilbakeholdne med diagnosestemplene, er trenden i rettspsykiatrien økt bruk av standardiserte klassifikasjons- og diagnosesystemer på bekostning av menneskemøtene. Toneangivende krefter argumenterer mot «overdreven» bruk av samtaletid. Den kliniske undersøkelsen er redusert til et sted hvor psykiaterne sitter med sine sjekklister, ut fra hvilke de med høy grad av sikkerhet mener å kunne fastslå om lovbryteren har vært eller er sinnslidende, personlighetsforstyrret, psykopatisk og endatil om han er for farlig å regne i fremtiden. Man sier: «I samtale kan observanden lyve, manipulere og forstille seg. Men våre sjekklister lyver ikke …» Økonomisk er det også, noe som ikke er å forakte i en tid hvor det ikke bevilges penger til at folk skal sitte og snakke sammen. At lignende lister og spådomskunst tradisjonelt har vist seg ikke å holde stikk, avfeies på samme måte som innvendingene mot pil- samtiden lebløffen: «Jo da, de vi hadde i går var kanskje ikke noe særlig, men nå har vi fått noen helt nye som er aldeles fortreffelige …» De mest effektive tilhengere av den nye latin hopper like godt over hele møtet med observanden, og nøyer seg med å sjekke sine lister mot politiets (selektive utvalg av) dokumenter og utsagn, før de drar konklusjoner som blir bestemmende for observandens fremtid, i alvorligste fall i form av innesperring resten av livet. Den spesielt interesserte leser oppfordres til å ta en nærmere titt på klassifikasjonsskjemaet for diagnostisering av psykopater, PCLR. Sjekklisten, som til forveksling ligner en ukebladtest, består av tyve negative personkarakteristikker, hvor observatøren skal gi objektet null, ett eller to poeng, alt etter hvor godt han mener hver karakteristikk stemmer. Den som måtte fristes til å teste sin samboer, oppfordres til å vente til etterdønningene etter siste krangel har lagt seg. Renheklet klassestempel Skallemåling, en gang i nær fortid det ypperste av menneskevitenskap, er ute. Onanikriteriet, som likeledes var svært viktig, er også fjernet. Derimot tillegges kriterier som skoleskulk, nasking og rømninger fra barndomshjemmet vekt gjennom karakteristikker som «tidlige adferdsproblemer», «ungdomskriminalitet» og «uansvarlig adferd». «Behov for stimulering» er heller ikke bra, og det slås ned på så vel «impulsivitet» som «glatt og overfladisk sjarm», «promiskuøs seksuell adferd» og «parasittisk livsstil». Samlet score på over 30 gir stempel i pannen over hele verden, mens 25 anses for å være tilstrekkelig i Skandinavia, hvor vi som kjent er betydelig høyere utviklet enn zulunegre og pølsetyskere. Min påstand: Det nye psykopatibegrepet er et renheklet klassestempel. Det er gammel borgerlig nedlatende moralisme og forakt for «minusvariantene» som ligger til grunn, både 3 2005 69 i innfallsvinkelen og for hvem som kommer ut med stempel etter endt «undersøkelse». Ikke en eneste Auschwitz-lege, med sine eksperimenter med syrebad og såpekoking, ville ha blitt klassifisert som psykopat etter denne standarden. Ingen av disse skulket noen gang skolen, kom i klammeri med politiet eller gav etter for et øyeblikks impuls. En menneskevenn som Jens Bjørneboe, derimot, ville gått rett inn i standarden, utvist fra skolen, dømt for utukt, drikkfeldig og antiautoritær som han var. Nasjonalskalden Wergeland? Ikke snakk! Negativ og dyssosial En annen tyvepunkts sjekkliste, HCR-20, tas i bruk når man skal utføre den umulige kunst å spå om hvorvidt en person vil være farlig i fremtiden. Foruten psykopati er for eksempel arbeidsledighet («problemer i arbeidsliv og sysselsetting»), vansker i oppveksten («tidlig mistilpasning») og skepsis til autoriteter («negative holdninger») faktorer som tillegges avgjørende vekt. Jeg sakser fra læreboken: Negative holdninger dreier seg ikke om hvilke som helst former for «hverdagspessimisme», men om holdninger til samfunnets institusjoner som sosialvesen, rettsvesen, behandlingsapparat osv.6 Velg feil foreldre, bli arbeidsledig og luft ut din skepsis til sosialkontor, psykiatri eller rettsvesen, og du risikerer å få farlig-stempel på kjøpet. Og for psykiatere som synes 20 punkter er vel mye å forholde seg til, finnes det en sjekkliste i det internasjonale sykdomsklassifikasjonssystemet ICD-10, kortet helt ned til seks punkter, hvor treff på tre av punktene gir grunnlag for å stille diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse, som igjen inkluderer diagnosene amoralsk, antisosial, asosial, psykopatisk og sosiopatisk personlighetsforstyrrelse. 70 samtiden 3 2005 Rettsløse lommer Den gamle forakt og redsel for de djevelbesatte møter i dag også de iskalde vinder som blåser på rettssikkerhetens område. Trenden i rettsstaten er opprettelse av rettsløse lommer. Visse grupper pekes ut som så fæle, grusomme og på alle måter forkastelige at de alminnelige rettssikkerhetsgarantiene visstnok ikke kan gjelde for dem. På det globale plan ser vi det i behandlingen av påståtte terrorister. Dersom makten i Washington D.C. peker på deg og sier at du er terrorist, ja så kan du kidnappes, dopes ned og fraktes til en avkrok av verden hvor man fremdeles benytter radbrekking, koking og elektriske støt som hjelpemidler ved avhør. Eller du kan oppbevares kneblet og bakbundet i et bur i en interneringsleir, med hette over hodet og hørselsvern over ørene. Alt sammen i hemmelighet og på ubestemt tid, uten tiltale, forsvarerhjelp eller domstolsbehandling. Alt sammen fordi makten peker på deg. I den lokale andedammen har man ikke hatt mange potensielle terrorister å skremme oss med, om vi ser bort fra Mullah Krekar. Derimot har redselen for «gjenger» og «organiserte kriminelle» vært gjort til effektivt sprengstoff i undermineringen av rettsstaten. Men det er ikke oljegigantene, legemiddelindustrien, kjemikalietankrederne, meierisamvirket, lakseoppdretterne eller andre med evne til å spandere lunsj på ministeriet man peker ut som «organiserte kriminelle». Heller ikke de skattesnytende taxieierne, sprang- og ridehestmiljøene eller det kriminelle båtmiljøet rundt Aker Brygge. Derimot har det gått hardt ut over en håndfull motorsykkelentusiaster med ryggmerker, de såkalte «MC-gjengene» eller «MC-bandittene». enkeltstående embedsmenn innenfor politiog påtalemyndighet, fikk tilslutning fra de billigste populistene i vår politikerstand og den innrullerte delen av pressen, og har vokst til et gedigent bedrag, hvor de fleste av oss nå synes å tro at noen titalls skjeggete motorsyklister i realiteten nærmest er en trussel mot rikets sikkerhet. Politi og påtalemyndighet har kommet godt ut av bevilgningskampen. De politiembedsmenn som dro i gang kampanjen, og de politikere som kastet seg tidlig på, har også fått betalt. Demonisering er karrierebyggende. Regningen må vi alle betale, og ikke bare over skatteseddelen. I løpet av det knappe tiår som har gått siden Lund-kommisjonen avdekket at vårt politi og våre domstoler strengt tatt ikke er modne til å håndtere utradisjonelle etterforskningsmetoder uten å falle for fristelsen til å misbruke dem grovt, har det gått et ras i rettsstaten. Den ene rettsikkerhetsgarantien etter den andre har blitt ofret av hensyn til den angivelige kamp man fører mot «organisert kriminalitet». Man har fått utvidet adgang til telefonavlytting, romavlytting og elektronisk sporing, hemmelig ransaking og planting av peileutstyr. Man har fått bevegelse i retning omvendt bevisbyrde, og har sluppet tøylene når det gjelder bruk av agenter og provokasjon. Man har innskrenket retten til fritt valg av forsvarer, gjort hemmelighold av etterforskningsmateriale til rutine, gitt adgang til å benytte anonyme vitner, ja til og med til å betale vitner. Hertil er lengden på fengselsstraffene i praksis dramatisk forlenget, og mulighetene under soning dramatisk forringet for medlemmer av de grupperinger som har fått demonstempelet, mens det blir gitt straffereduksjon for tiltalte som er villige til å vitne – ekte eller falskt – mot antatt større gutter. «Et vogntog uten bremser» Ras i rettsstaten Det startet som et spredt hylekor bestående av I det klima som råder, hvor det ropes og støyes og skrikes og skremmes, har det oppstått en samtiden «tut-og-kjør-og-går-det-så-går-det»-praksis, hvor alle grenser kan tøyes og utprøves. NRKredaktør Ståle Frafjord har beskrevet tilstandene i NOKAS-etterforskningen som «… et vogntog uten bremser – med politikernes velsignelse og media på lasset – mens en rekke prinsipielle forhold knyttet til rettsstaten tøyes til det ytterste».7 Dørene lukkes. Virkemidler og kjennelser hemmeligstemples. Bruk av de ovennevnte metoder utvides nå til å gjelde også i «forebyggende» øyemed, altså ved mer eller mindre velbegrunnet mistanke. Det ropes på tunge våpen og ekspanderende ammunisjon. Og vi har fått en forvaringsordning som åpner for innesperring på livstid av dem man, mer eller mindre tilfeldig, anser som farlige og samfunnsskadelige. Det avsies i dag dommer i norske rettssaler hvor medlemskapet i en motorsykkelklubb i seg selv legges til grunn som bevis for skyld i å ha begått straffbare handlinger. Hertil fører det samme medlemskapet til at den dømte ilegges lengre straff enn for andre som måtte finnes skyldig i tilsvarende forhold. Og når han begynner sin soning, møtes han av et direktiv som pålegger fengselsvesenet særbehandling av «gjengmedlemmer» og andre «organiserte kriminelle»; ingen goder, ingen permisjoner, ingen fremstillinger, bare soning på høysikkerhetsavdelinger, ingen prøveløslatelse etter 2/3 tid, likegyldig hvem han er og hva slags attityde han viser under soningen. Alt dette muliggjort ikke av beviser, men av en generell hatstemning, drevet frem av makten. Tilbake til tukthuset Kjell Alrich Schumann har sittet mesteparten av tiden siden han ble pågrepet i mai i fjor, totalt isolert i en kjeller i Ringerike fengsel, anklaget – men ikke dømt – for ran og fluktplaner. I mars anla han, sammen med andre isolerte fanger i den samme kjelleren, sak mot staten for å få prøvet lovligheten ved isolasjo- 3 2005 71 nen. Ifølge Schumanns forsvarer, Morten Furuholmen, er situasjonen uholdbar. De isolerte «går nærmest opp i limingen», sier advokaten. Også Princ Dobroshi anla sak mot staten etter å ha vært holdt i total isolasjon i kjelleren på Ringerike i mer enn et år. Kosovoalbaneren var dømt for befatning med narkotika. Ingen tvil om den saken. Men etter at han hadde lyktes med å rømme fra Ullersmo med hjelp av en utro tjenestemann, en fadese makten ikke kunne leve med, ble han i tillegg utpekt som «en av Europas største narkobaroner» og «Norges farligste fange», og altså plassert i isolat – uten fnugg av bevis. Dobroshi ble luftet en time om dagen «som i et bur», og uttalte selv at han ble behandlet som et dyr. Det var neppe å ta for hardt i. Plutselig har det blitt greit at man tilbyr vitner penger og at lederen i Stortingets justiskomité går ut og krever fellende dom i en pågående rettsprosess, for er kanskje ikke den anklagede «president» i Hells Angels? Det har blitt greit å benytte seg av torturister for å innhente «bevismateriale» mot en mullah, og at regjeringen kan sette asylretten til side og utvise ham under henvisning til hemmeligholdte «beviser», for har ikke Onkel Sam sagt at han er terrorist? Det har blitt greit å ta en småbarnsmor som gissel, fabrikkere en siktelse mot henne og holde henne varetektsfengslet i fem måneder, som et virkemiddel for å få tak i samboeren hennes, for er ikke mannen en fæl fyr, og er det ikke en forbrytelse å elske en slik, kanskje? Det har blitt greit å putte folk i isolatkjellere og holde dem der til lenge etter at de har gått opp i limingen, for er de ikke anklaget for stygge ting, har ikke justisministeren selv fordømt dem, og har ikke direktøren sagt at de planla flukt? Åpning for overgrep Det er ikke mange år siden man knapt kunne sitte lenger enn 12 år i et norsk fengsel. Prø- 72 samtiden 3 2005 veløslatelse etter avsoning av 2/3 av straffen var regelen, og 12 år var lengste tid. Siden er altså muligheten for prøveløslatelse fjernet for enkelte grupper. Man kan plutselig sitte inne i 21 år. 30 år er på trappene – mot krigsforbry- et bombeangrep det ikke finnes spor av bevis for at han har vært i befatning med, bortsett da fra vitneutsagnet fra mannen som beviselig plasserte og detonerte bomben, og som nå nyter godt av strafferabatt og utvidet permi- Velg feil foreldre, bli arbeidsledig og luft ut din skepsis til sosialkontor, psykiatri eller rettsvesen, og du risikerer å få farligstempel på kjøpet. telser, som en prøveballong, mot alle vi ikke liker ved neste korsvei. I praksis medfører dette 150 % økning av lengstetiden i løpet av få år. Og fortsatt ropes det på mer. Det er ingen grense. Hevndyret blir aldri mett. Den forvaringsdømte, som får sin særegne straff fordi han er kategorisert som uhelbredelig, altså at han er som han er uten at han egentlig kan noe for det, kan få sin straff fornyet igjen og igjen, og kan i praksis bli sittende inne, underlagt det mest restriktive regime fengselsvesenet kan by på, til døden skiller ham ad fra fengselet. Det åpnes uvilkårlig for overgrep når rettssikkerhetsgarantiene fjernes, når det piskes opp hatstemning og rop om mer straff, og når makthaverne aktivt begynner å peke ut fiendegrupper. Først demoniserte man Torgersen. Så fulgte justismordet. Det samme gjaldt Liland. Og Fritz Moen. Og Arne Treholt. Med Ulf Hammern og fetteren til Birgitte Tengs lyktes man ikke med demoniseringen. Så ble de også frikjent. Det tror jeg vi kan takke en kritisk presse samt juryordningen for. I forhold til myten om de forferdelige «MCbandittene» og andre angivelig organiserte kriminelle, har derimot store deler av MedieNorge fungert som bevisstløse innrullerte hos politi, påtalemyndighet og toppolitikere. Derfor sitter Torkjel Alsaker i fengsel med en dom på 16 år, djevelforklart som hovedmann bak sjonskvote som takk for innsatsen. Ett vitnemål er nok. I hekseprosessene krevde man to, og fra uavhengige vitner. Mot justispolitisk istid Forvaringsordningen er så vidt tatt i bruk, og det har så langt vært en viss avventende forsiktighet med å prøve ut grensene for hvor langt man kan gå i å benytte seg av den. Men med sine manglende reservasjoner mot utglidning gir ordningen rom for misbruk. All erfaring tilsier at slike rom blir utnyttet. Med sikringsordningen endte vi opp med å «beskytte» samfunnet mot løsgjengere og fyllefanter, plagsomme byoriginaler og uønskede pasienter fra psykiatrien. De «tikkende bombene» har alltid stått lagelig til for hugg, enten det er fordi vi tror at disse «egentlig» er besatt av djevelskap eller fordi vi resignert erkjenner at samfunnet ikke har annet enn repressive midler til rådighet, når det som skulle være et hjelpeapparat nekter å hjelpe. Vi vet ikke hvem «bombene» er, men vi er redde for dem. Vi vet ikke når eller hvor de kan detonere, men vi vet at psykiatrien ikke har kontroll og at vi ikke ønsker at det skal skje i vårt eget nabolag. Så får de heller bare bli muret inne, riktig eller galt. Når skansene faller, skjer det gjerne med en viss dominoeffekt. Grensene flyttes. Nye grup- samtiden per pekes ut som samfunnsfiender. Som nevnt mener makten at behovet for et dobbeltsporet system veier tyngre enn rettferdigheten når vi skal beskytte oss mot de gale som vi ikke evner å hjelpe. Veier det kanskje også tyngre når utpekte samfunnsfiender skal elimineres? Når får vi den første forvaringsdommen begrunnet med at medlemskap i en motorsykkelklubb eller en annen «gjeng» i seg selv er et bevis på psykopati? Eller blir det NOKAS-ranerne som får den tvilsomme æren å sprenge den neste rettssikkerhetsgrensen i korstoget mot alt og alle vi ikke liker eller er redde for? 3 2005 73 Hele det rådende klima av fordommer, hat og hevnlyst, og all den manipulering som gjøres mulig i dette klima, danner bakteppe for den aksjon jeg gjennomførte tidligere i år. Det dreier seg ikke først og fremst om meg og mitt, men om menneskerettigheter, om overgrep og uverdig behandling av medmennesker. Jeg vil advare mot farene ved en ny mental og justispolitisk istid. Hvis vi fortsetter å ture frem som vi gjør i dag, kan problematikken i morgen komme til å dreie seg om de utstøttes rasende og tøylesløse motangrep. • Litteratur NOU 2004:6: Mellom effektivitet og personvern Rosenqvist, Randi og Kirsti Rasmussen: Rettspsykiatri i praksis, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2004 Schaanning, Espen (red.): Straff i det norske samfunnet, Humanist forlag, Oslo 2002 Dahl, Alv A. og Dalsegg, Aud: Sjarmør og tyrann, revidert utgave, Aschehoug, Oslo 2000 NOU 1997:15: Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet Andenæs, Johs.: Alminnelig strafferett, 4. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 1997 NOU 1990:5: Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner Noter 1. 2. 3. 4. Andenæs 1997, s. 9. Her sitert etter Schaanning, s. 177. Her sitert etter Schaanning, s. 186. Ot. prp. nr. 87 (1993-94), s. 79. 5. Her sitert etter Dahl og Dalsegg, s. 96. 6. Rosenqvist og Rasmussen, s. 202. 7. Frafjord, Ståle: «En fallitterklæring», innlegg i VG 9.4.05. Bodil Katarina Nævdal Kongebiografi på ville veier Tor Bomann-Larsens bok er misunnelsesverdig godt skrevet, men kapitlene 14, 15, 17 og 18 er tatt ut av sin sammenheng og inneholder graverende feil. Tor Bomann-Larsen Folket J.W. Cappelens forlag Oslo 2004 I oktober i fjor sjokkerte forfatteren både i inn- og utland da han med disse kapitlene argumenterte for at kong Haakon ikke var kong Olavs biologiske far. Sentralt i boklanseringen sto et stort fotografi av en for alle ukjent person i uniform og ordner, med en viss likhet med kong Olav. Bildet ble raskt lagt ut på europeiske nettsider. Hovedrolleinnehaverne i dramaet rundt prinsesse Maud, prins Carl og Welbeck Street høsten 1902 var, ifølge Bomann-Larsen, Edward VIIs livlege, Sir Francis Laking (1846–1914) og hans eneste sønn Guy Francis Laking (1875–1919). Apoteker med tysk eksamen Dr. Francis Laking var apoteker med eksamen fra universitetet i Heidelberg i 1869. Siden dronning Victorias dager hadde Francis Laking vært i den engelske kongefamiliens tjeneste med betegnelsen Surgeon-Apothecary in Ordinary. Etter dronning Victorias død i 1901 kunne Laking smykke seg med tittelen Physician in Ordinary, en rang han beholdt under kongene Edward VII og Georg V. Også Mauds søster Victoria medvirker som aktør, om ikke på annen måte enn å gi korrekte opplysninger fra Mauds hvilekur i 51 Welbeck Street i London, i et brev datert Bernsdorff slott 30. september 1902. Hun og hennes mor, dronning Alexandra, befinner seg i Danmark på denne tiden. Prinsesse Victoria rapporterer om sin søsters rekonvalesens i brev til storhertuginne Xenia i St. Petersburg, og kan på denne måten, mer enn hundre år senere, korrigere Bomann-Larsen som påstår at det i hennes brev står noe annet enn hva det gjør. Dr. Alexej Selnitsin, en venn av meg bosatt i Moskva, fikk gjennom Den norske ambassaden tillatelse til å arbeide i Romanov-arkivet. Etter noen dagers søk fant han det aktuelle brevet fra prinsesse Victoria til storhertuginne Xenia. Brevet er feildatert i Bomann-Larsens bok. Den korrekte dato skal være 30. september 1902, ikke 1903, som forfatteren skriver. I dette brevet forteller Victoria at Maud er «in London in a charming private home with two nurses». Ordet sykehus er ikke nevnt med en stavelse noe sted i brevet. Hvorfor skulle de velge ham? Jeg sitter igjen med følgende spørsmål etter å ha arbeidet meg gjennom dette materialet i alle disse uker: Hvorfor skulle den engelske kongefamilien anvende en lege som i utgangspunktet var utdannet apoteker, for å reise til London i den hensikt å utføre en insemina- samtiden sjon? Windsor-familiens gynekologer, doktorene Alan Manby og John Williams, var til enhver tid tilgjengelig for kongefamilien på Sandringham, hvor Maud også hadde sitt hjem. Teorien om at prinsesse Maud er blitt inseminert med sæd fra Guy Francis Laking under et opphold på 51 Welbeck Street fra 14. september til 22. oktober 1902, iscenesatt og utført av Sir Francis Laking, er fullstendig uten forankring i virkeligheten. Sykehuset i Welbeck Street I kapittel 14 gir Bomann-Larsen opplysninger om et sykehus beliggende i Welbeck Street i en smal teglstensgård med karnapper i fem etasjer. Huset ga tilhold for et hospital med ca. tyve ansatte, hvorav halvparten var sykepleiersker. Stedet var eksklusivt og mottok ikke mer enn 15 pasienter. Selv om det også ble foretatt kirurgiske inngrep, var det ingen fast ansatt lege; sykehuset ble drevet av en 36 år gammel pleierske.1 Sir Francis Laking skal ha ordinert en seks ukers hvilekur høsten 1902 for prinsesse Maud i «et hyggelig privat hospital med to pleiersker,» skriver Bomann-Larsen. Miss McCauls hospital i 51 Welbeck Street betegnes som et eksklusivt privathospital, i gangavstand fra 62 Pall Mall. Bomann-Larsen henviser til Prinsesse Mauds bønnebok vedrørende Welbeck Street. Det har ikke vært mulig å verifisere Ethel McCauls Hospital, som klinikken kalles i boken. Jeg har forsøkt forgjeves via to nasjonalarkiver, samt flere større britiske arkiver uten resultat, og endte til slutt i et regionarkiv i bydelen Westminster, hvor adressen 51 Welbeck Street hører hjemme. En hjelpsom arkivar ved navn Hilary Davies la ned atskillig tid og energi for å løse gåten, med følgende utfall: I Kellys Post Office Directory for 1900–1904 står Ethel McCaul oppført som innehaver av en leilighet i 51 Welbeck Street. Nr. 52 leies av et firma som driver med møbelstopping 3 2005 75 (upholstry). Folketellingen i 1901 forteller at det samme år lå et sykehus i 51-52 Welbeck Street med 20 ansatte og 15 pasienter. Men Miss McCauls navn er ikke med på den listen. Miss Ethel McCaul er ifølge arkivet i Westminster vanlig ratepayer for en leilighet i 51 Welbeck Street i 1902.2 Ethel Rosalie Ferrier McCaul (1867–1931), som arbeidet periodevis for den engelske kongefamilien, var såkalt Royal Red Cross Nurse under Boerkrigen (1899–1902). Siden reiste hun til Japan som krigsobservatør for Røde Kors og utga sine iakttakelser i bokform. Det har ikke vært mulig å verifisere at hun har gitt sitt navn til et sykehus i Welbeck Street, langt mindre vært innehaver av klinikken. Ved henvendelse til Red Cross Museums and Archives har jeg fått tilsendt en del biografiske opplysninger om henne. Arkivar Helen Pugh meddeler at arkivet ikke har noen informasjon om noe Miss McCauls hospital i 51 Welbeck Street. Livlegen Sir Francis Laking I de få omtaler som finnes av Francis Laking beskrives doktoren som en stillferdig mann, med interesser innen botanikk og sølvsmedkunst. Så langt det var forsvarlig, unngikk han å delta i de sosiale begivenheter. Han foretrakk livet i det lille formatet, og skildres som umulig å bestikke med hensyn til den oppgave livet hadde tildelt ham: å bistå den engelske kongefamilien medisinsk. Han praktiserte i yngre år ved St. George’s Hospital, og var assistentlege ved Victoria Hospital (Medical Registrar). Dette var tidlig på 1870-tallet. På denne tiden ble han kollega og venn med Mr. du Pasquier, som introduserte den unge apotekeren for dronning Victoria. Dermed tok karrieren en ny vending. Så døde dronningen i 1901 og dr. Laking fortsatte i sønnen Edvard VIIs tjeneste. Da den edwardianske epoke gikk i graven i 1910, var doktoren fremdeles å finne på den kongelige lønningsliste, denne gang hos George V. Med mindre han hadde fri (var off duty), 76 samtiden 3 2005 fulgte dr. Laking kongen hvor denne befant seg til enhver tid. Den aktuelle legestab oppholdt seg nær den kongelige familie på Buckingham Palace, Windsor, Sandringham, Balmoral, Holyrood og kongeskipet Victoria & Albert, med andre ord hvor kongen måtte være avhengig av årstid og sesong. Ikke langt fra inngangen og hovedveien til Sandringham House i Norfolk lå det såkalte Doctors House. Bomann-Larsen påstår at «et ikke lite antall prominente personer var knyttet til Sir Francis’ praksis på den ekslusive adressen 62 Pall Mall». Videre skriver forfatteren: «Hvilekurens filosofi bygget på et særlig tillitsforhold mellom lege og pasient; med passende avstand til kontoret i Pall Mall kunne doktor Laking visitere pasienten så hyppig han måtte finne det nødvendig.» Ingen privat legepraksis Dette er feil på flere måter. Dr. Laking hadde kontakt med kongelige personer bare 3. og 4. oktober 1902. Hvem disse personene var vet jeg ikke, for Windsor-arkivet gir aldri ut opplysninger som vedrører medisinske spørsmål. Det er 44 kilometer fra Windsor til London, det er 180 kilometer fra London til Sandringham i Norfolk.3 Det finnes så vidt jeg kan forstå ikke dekning for at Francis Laking hadde en privat legepraksis på 62 Pall Mall ved tiden omkring 1902. 62 Pall Mall var Francis Lakings London-adresse i en lengre periode, til han flyttet til en residens ved Cleveland Row hvor han bodde til sin død i 1914. Jeg unnlater å spekulere i den gynekologiske delen av boken fra side 210 og utover, der kunstig befruktning (inseminasjon) er nøye behandlet. Bomann-Larsen støtter seg til medisinsk ekspertise når han redegjør for sine teorier, og henviser til professor dr. med. Tore Henriksen ved Rikshospitalet i Oslo. Tore Henriksen dementerer i et intervju i Dagbladet 16.10.04 (nettutgaven), der han hevder «at det medisinsk er helt mulig at kong Haakon er barnets far». Han konkluderer med at «den informasjon han har fått fra Bomann-Larsen gir verken grunnlag for å konkludere med det ene eller andre.» Jeg siterer også ordrett Bomann-Larsen som har følgende note til kapittel 18 på side 533: «All dokumentasjon omkring fødselen på Appleton og behandlingen på Miss McCaul Hospital, samt historisk medisinsk materiale er gjennomgått og analysert i samarbeid med professor dr. med. Tore Henriksen og jordmor Nanna Voldner.» Professor Tore Henriksen, som selv mener at forfatteren har vist ham all medisinsk dokumentasjon i denne sak, har ikke sett noen dokumenter som omtaler noe i forbindelse med Miss McCauls Hospital.4 Ifølge Bomann-Larsens kapittel 18, side 223, ble Sir Francis Laking tildelt storkorset av Dannebrog gjennom sin mirakuløse kur – «å ha skjenket kongen en ny prins av Danmark (…) direkte av kongens hånd [Christian IX] som takk for behandlingen i Welbeck Street.» The Lancets utgave 30. mai 1914 hevder at Sir Francis Laking ble adlet til baron i 1902 for at han sammen med flere kongelige leger hadde utført viktig arbeid under Edward VIIs blindtarmoperasjon på Buckingham Palace sommeren 1902. I 1903 mottok Sir Francis Laking Storkorset (Victoriaordenen), i 1904 Dannebrog, og samme år ble han kommandør av Legion of Honour. Han fikk en orden fra Tyrkia og Hellas samt den svenske Polstjärnan og St. Olavs Orden. Sønnen Guy Laking Sir Francis Lakings eneste sønn i ekteskapet med hustruen Beatrice var Guy Laking (1875– 1919). Han var våpenekspert, en sammensatt, rastløs arbeidsnarkoman og betraktet som en stor autoritet på området våpen og rustninger. På 1890-tallet var han et populært medlem av London-sosieteten, gjorde sin hobby «sverd og rustninger» om til levebrød, og arbeidet hardt for faglig anerkjennelse. samtiden Guy Laking ble ansatt av Arthur Ellis sammen med Lionel Custs på Windsor den 6. mars 1901. Der arbeidet også Mr. G. E. Miles. Guy Lakings oppgave var å få orden på slottets store våpensamling. Disse tre slet bokstavelig talt natt og dag for å få Windsor Castle kunstnerisk på bena, og 14. januar 1902 var den gamle borgen klar til innflytting for det nye kongeparet. 3 2005 77 august 1902, fikk Guy Laking en invitasjon fra guvernøren på Malta, Lord Francis Grenville, om å komme til Valletta, Maltas hovedstad. Lord Grenville, som selv var svært interessert i antikviteter, fikk Majestetens tillatelse til å frita Laking slik at denne kunne reise til Malta i en måned. Brevet er undertegnet kongens sekretær. Besøket på Malta resulterte i publikasjonen Guy Laking forlot England en av de siste dagene i september 1902, og må således fritas for enhver mistanke om Kong Olavs farskap. Guy Laking og Lional Cust, begge av den yngre garde, tilhørte The Royal Household, men ikke det mer intime Household-in-waiting. Guy Laking og Lionel Cust fikk ikke spise sammen med sistnevnte med mindre spesiell invitasjon forelå.5 Bomann-Larsen tillegger Guy Laking en altfor intim rolle i relasjon til kongehuset. Visst møtte den unge Laking prinsen av Wales i ulike sammenhenger, men litteratur eller brev om en nærmere relasjon mellom Guy Laking og kong Edward – annet enn hva som forekom med hensyn til arbeidet – har jeg ikke lyktes å finne. Når Bomann-Larsen hevder at Guy Laking dukket opp mens kongeparet var på cruise ved Arran utenfor kysten av Skottland, og refererer til Lord Eshers papers som befinner seg i Churchill Archive Center i Cambridge, sier Lionel Cust at han og Guy Laking var i Skottland, nærmere bestemt på jobb på Holyrood Castle i Edinburgh. Guy Laking på Malta de aktuelle dagene I forbindelse med kong Edwards kroning i The Armoury of The Knights of St. John of Jerusalem, som utkom året etter. Bomann-Larsen, som har brukt Stephen Spiteris The Palace Armoury, Valletta 1999, som kilde, skriver på side 215f: «Han [Guy Laking] må ha forlatt London senest en av de første dagene i oktober måned. Guy Laking var i arbeid i rustkammeret den 7. oktober.» Dette har Bomann-Larsen, ifølge ham selv, fra Spiteri. Men dette er feil fordi det i Spiteris bok står noe ganske annet. Det står følgende: «Laking arrived shortly [til Valletta] and was already at work in the Armoury on the 7th October.» Ifølge Bård Kolltveit, direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum, var en uke med båt absolutt minimum for en reise fra Southampton til Valletta. Dette betyr at Guy Laking forlot England en av de siste dagene i september 1902, og må således fritas for enhver mistanke om kong Olavs farskap. Han kom tilbake til London med MS Carola i begynnelsen av november. Disse opplysningene er sannelig ikke lett tilgjengelige. Boken måtte lånes inn fra Library of Congress i Washington DC. 78 samtiden 3 2005 Ved sin død 44 år gammel etterlot Guy Laking en stor samling våpenkataloger. Livet gikk ikke lenger så greit, han endte sine dager i misligheter. Rykter rundt prinsens fødsel Det har også tidligere versert rykter rundt prins Alexanders fødsel. Sladderen oppsto først i København kort tid etter prinsens fødsel. «Dronning Mauds søster Victoria var prinsens mor,» ble det sagt. Nazipropagandaen tok tak i det gamle ryktemakeriet. «Dronning Maud var blitt obdusert etter sin død, og obduksjonsrapporten som var kommet på avveier, slo fast at tyske leger kunne konstatere at dronning Maud aldri hadde satt noe barn til verden,» ble det hevdet. I et privatarkiv i Wales i september 2002 fant jeg en rekke brev datert Appleton House juli 1903. Brevene var signert en av det britiske hoffs gynekologer Sir John Williams, til hans hustru Lizzie. Brevene forteller om prinsens fødsel 2. juli 1903 og om alle besøk fra kongefamiliens ulike medlemmer i den anledning.6 Bomann-Larsen siterer fra disse brevene i sin bok. Før jeg fant brevene i 2002 kontaktet jeg den gang Gynekologisk avdeling ved Rikshospitalet, samt gynekolog Grethe Riis Johansen, Oppegård. Begge instanser konkluderer med at befruktning kan ha skjedd langt senere, for eksempel 18. oktober, da var prins Carl tilbake i England, og barnet kan ha kommet til verden helt normalt på datoen 2. juli. Det kan også legges til at Georgine Battiscombe, dronning Alexandras biograf, påpeker dronningens uregelmessige fødsler, som aldri inntraff når de var ventet. Hvorvidt dette har gått i arv til hennes datter, kan jeg ikke uttale meg om. Bomann-Larsens kilder Om man betrakter kildeunderlaget for de nevnte kapitlene, ser man at kildene er magre: Noen avisartikler, samt et brev fra The Welcome Library (engelsk medisinsk arkiv) er så vidt anvendt. Lord Eshers papirer i Cambridge er sporadisk brukt. Forfatteren refererer til Sir Frederick Treves nekrolog over Sir Francis Laking, datert 27. juni 1914 i British Medical Journal. Dette er feil ifølge bibliotekar Kristin Omsjø ved Bibliotek for medisin og helsefag ved Universitetet i Oslo, fordi datoen ikke stemmer. Frederick Treves nekrolog er innført den 30. mai 1914 i British Medical Journal, ikke 27. juni 1914 som oppgis i boken. Om man gjør seg besvær med å kontakte et universitetsbibliotek, ser man for den oppgitte dato 27. juni 1914 at det bare står et anekdotisk notat om Sir Francis Laking i British Medical Journal. Det er ikke mye å hente i engelske medisinske arkiver som berører dette tema. Det finnes en brevsamling mellom dr. Laking og en kollega, dr. Thomas Barley, for årene 1901–04, som jeg har fått tilsendt fra The Welcome Library. Men det er heller ikke mye å få ut av den. De var så diskret disse leger som omga kongefamilien, at de fleste beordret alle dokumenter brent post mortem. Bomann-Larsen skriver: Med full visshet kunne Sir Francis Laking gå ut fra at hans avkom fant nåde for Majestetens øyne. Ettersom utsagnet følger biografiske opplysninger om Guy Laking må man tro at sønnen er sæddonator. En utførlig beskrivelse av hvordan inseminasjonen har foregått følger i kapittel 18, på side 212. Videre hevder forfatteren: Opphavet til Guy Lakings arveegenskaper befant seg imidlertid i London. I Welbeck Street. Dersom underet på Appleton hadde en medisinsk forklaring, kunne ingen donator være mer effektiv, diskré og garantere for et bedre resultat enn doktor Laking selv. Jeg må innrømme at det faktisk gikk svært lang tid innen det gikk opp for meg at forfat- samtiden teren antok at både far og sønn kunne være kong Olavs biologiske far. Flere steder i kapitlene refereres det til det engelske hoffs presse- eller informasjonstjeneste i avisen The Times med betegnelsen Court Circular. Forfatteren mener at Court Circular feilinformerer i den hensikt å tåkelegge prinsesse Mauds bevegelser høsten 1902. Var ikke dette organet til å stole på? Fra tid til annen har jeg hatt kontakt med 3 2005 79 Archives som viser det opprinnelige Appleton House fra denne tiden, innhentet fra Norfolk County Council Cultural Services i oktober 2000. Et fotografi på side 212 av livlegen dr. Laking, har kildebetegnelsen «WT». Bokstavkombinasjonen finnes ikke under noter på side 523. Flere steder under fotomaterialet vedrørende Laking og sønn står «PA» for «Privatarkiv». Jeg tror med stor sikkerhet at for- Jeg må i dag bestemt tro (…) at kong Haakon definitivt er kong Olavs biologiske far. en og samme person i dette for offentligheten så lukkede Windsor-arkivet. Derfor spurte jeg vedkommende hvordan Court Circular-informasjonstjenesten egentlig fungerte. Svaret kom nokså raskt. Court Circular informerer ikke feil, men bygger på stor presisjon. Det kan bli galt om for eksempel et medlem av kongefamilien unnlater å møte på et offentlig arrangement grunnet sykdom. For øvrig har arkivet aldri notert at Court Circular feilinformerer.7 Billedmaterialet Bildet av Appleton House på side 176 stemmer ikke med bildet av Appleton House fra Norfolk Archives. Det samme gjelder bildet av Appleton i Folket på side 192, samt bokomslagets bakside. Fotografiene av Appleton House i boken er så vidt arkitekt Bjørnar Sørli Oppegård og undertegnede kan forstå, av et annet hus. Det opprinnelige Appleton House hadde samme stilart som York Cottage og eiendommen Sandringham for øvrig.8 Selv har jeg et originalbilde fra Norfolk fatteren enten har funnet disse bildene i et avisarkiv eller på Internet. På bildet av Miss McCauls private hospital i 51 Welbeck Street på side 211 i Bomann-Larsens bok, står kildeopplysningen «PA» (Privat arkiv). Hvilket privatarkiv er det her tale om? For meg fortoner det seg som om forfatteren har spunnet en historie rundt et bilde med en likhet til kong Olav og fremstilt en historie med relevante kilder herfra og derfra. (Dette med mindre forfatteren har et helt annet kildemateriale å øse av, som han ikke redegjør for i boken.) Jeg har funnet er par andre bilder av Guy Laking i en bok jeg har fått låne fra Det kongelige bibliotek i København. I boken Francis Sheppard, The Treasury of London’s past, 1991, er likheten mellom kong Olav og Guy Laking på langt nær så slående. Kong Haakon var kong Olavs far Siden sommeren 1999 har jeg periodevis endevendt tidsrommet oktober 1902 til 2. juli 1903. Jeg har fulgt de tre – prinsesse Maud, prin- 80 samtiden 3 2005 sesse Victoria og prins Carl – så å si dag for dag. Jeg har sittet dager på Nasjonalbiblioteket i Oslo og fulgt familiemedlemmene på mikrofilm via hoff-bulletiner i Berlingske Tidende og The Times. Ikke fordi jeg personlig er spesielt interessert, men jeg ville finne fakta om ryktemakeriet som har versert siden 1903 i København og senere i Norge. Jeg har store permer med materiale fra ulike arkiver, medisinske og andre, og har selv bommet kraftig på grunn av dato og fotolikhet i en annen sammenheng. Jeg må i dag bestemt tro, med den sikkerhet som ligger i de dokumenter jeg selv har – samt etter å ha gått gjennom materiale og kilder rundt Folket – at kong Haakon definitivt er kong Olavs biologiske far. For noen annen finnes meg bekjent ikke i kildematerialet, og Sir Francis Laking og Guy Laking kan det ikke ha vært. • Takk Riksarkivar John Herstad. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Bibliotekar Inger-Lise Andersen, Innlånet Deichmanske Bibliotek. Bibliotekar Anne Eidsfeldt, Universitetsbiblioteket i Oslo. Hovedbibliotekar Kristin Omsjø, Biblioteket for medisin og helsefag, UiO. Tidligere redaktør for NRK Brennpunkt, Alf R. Jacobsen Dr. Alexey Selnitsin, Norwegian Library & Information Center, Moskva. Dr. Sergey V. Sphilkin, Norwegian Library & Information Center, Moskva. Colm Mc Laughlin, Curator, Manuscript Department, The National Archive, Scotland. Arkivar Helen Wakely, The Welcome Library, London Arkivar Allison Derrett, The Royal Collection Trust, Windsor Castle. Arkeolog Merethe Desirèe Nævdal. Andre arkivarer i Storbritannia som har hjulpet meg. Noter 1. Folket, s. 169. 2. Region-arkivet for bydelen Westminster, hvor 51 Welbeck Street hører hjemme. 3. Brev fra Royal Archive Winsdsor, oktober og november 2004. 4. Samtale med professor Tore Henriksen, Rikshospitalet. 5. Lionel Cust, s. 97ff. 6. Brevene datert Appleton 2. juli 1902 ff. (Det Kongelige Slott og Riksarkivet) 7. Royal Archive, Windsor, oktober og november 2004. 8. Skriftlig uttalelse av arkitekt Bjørnar Sørli, Oppegård. Mette Tronvoll Eline i utvalg, 1994–2005 Titler «Marit Stene», 1994 «Eline Mugaas», 1994 «Eline Mugaas, John Minh Nguyen», 1996 «Eline I & II», 1998 «Peder, Svorkmo», 2000 «Eline, Skillebekk», 2000 «Eline and Ella, Holmenkollen», 2000 «Svein, Botanischer Garten», 2002 «Eline, Villa Stenersen», 2002 «Eline i atlieret», 2005 Alle fotografier er C-prints. Mette Tronvoll (f. 1965) er utdannet Bachelor of Fine Art i fotografi ved Parsons School of Design i New York. Hun bor og arbeider i Berlin, men oppholder seg stadig oftere i Oslo etter å ha blitt tildelt atelier i Rådhuset for perioden 2005-07 fra Oslo kommune og Norske Bildende Kunstnere. Tronvoll har stilt ut i Asia, Europa og USA både i gruppe og separat, og hun er innkjøpt av blant annet Metropolitan Museum of Art i New York, Nasjonalmuseet for kunst i Oslo og Moderna Museet i Stockholm. Om portrettene sine sier Tronvoll: «I min tilnærmelse til portrettet søker jeg ikke nødvendigvis etter mennesker som ser interessante ut, men heller interessante møter med mennesker. Ved å tilbringe tid sammen med venner eller folk jeg ønsker å bli kjent med, oppstår det situasjoner som er av spesiell interesse og som gir en type spenning til portrettene. Den spenningen er ett portrett av mitt forhold til den bestemte personen, mer enn at fotografiet er ett portrett av et bestemt fjes.» Fotoessayet for Samtiden er utarbeidet i samarbeid med Eva Løveid Mølster og satt sammen av portretter fra ulike serier i tillegg til helt nye og ennå upubliserte bilder. Rolf Lunheim Verdier, visjoner og kroner Beretningen om den etiske vekkelsen som hjemsøker vårt næringsliv Det er en hustrig regnværsdag i New York City, men den fullsatte ballsalen i Grand Hyatt Hotel er varm og fylt til trengsel. Forsamlingen lytter oppmerksomt til høystemte taler: Integritet, respekt, omsorg, mangfold, toleranse – krystallysekronene formelig skjelver av volumsterke godord, mot Powerpointbakgrunn av lykkelige familier og smilende barn i alle kulører. Det er intet vekkelsesmøte i en nyreligiøs bevegelse jeg er vitne til denne novemberdagen i 2004, men den årlige konferansen arrangert av Business for Social Responsibility, en organisasjon med hovedsete i San Francisco.1 Predikantene er intet mindre enn toppsjefer fra farmasiselskapet Astra Zeneca, dataselskapet Cisco, kontormaskin-giganten Xerox, motehuset Gap og gruveselskapet Rio Tinto. Tilhørerne er en broket blanding av næringslivsfolk, akademikere, journalister og representanter for frivillige organisasjoner. Ingen viser tegn til forbløffelse eller ubehag i etikkdusjen fra talerstolen. Jeg blir fort trett av slike konferanser, slår paraplyen opp og begir meg nedover Lexing- ton Avenue til nærmeste Starbucks. Heller ikke her slipper man unna corporate values: En fargerik folder ved kassen meddeler at Starbucks’ misjon bygger på seks prinsipper, deriblant «respekt», «verdighet» og «mangfold». «Integritet» tilbys ikke på verdimenyen, pussig nok, men utvalget av kaffevarianter er upåklagelig: En Triple Grande Caramel Macchiato gjør godt i vinterkalde New York – men så er da også «entusiastiske, tilfredse kunder» en av Starbucks-kjedens kjerneverdier. En merkelig maskerade? Mange har søkt inn i varmen denne kalde 98 samtiden 3 2005 ettermiddagen, og en kvinne i begynnelsen av 40-årene spør om å dele bord. Jeg gransker et gatekart – det innbyr umiddelbart til en samtale: Visiting New York? Hun heter Maria, er fra Michigan, og har arbeidet med regnskap i legemiddelbransjen. Bedriften gikk godt, men nye eiere ville ha enda mer. Maria fikk sparken, etter 17 års tjeneste. Hva nå? Nær alle hun kjenner har opplevd å miste jobben, eller frykter å gjøre det. Jeg forteller om mitt ærend i New York, om konferansen i Grand Hyatts ballsal, om toppsjefenes taler om moral, verdier og ansvar. Maria hører forundret og mistroisk på min beretning: Corporations have no soul and no heart. Maria går videre, til jobbjakt, ut i kulden. Jeg bretter ut Financial Times’ fornemt gulmatte sider: «Corporate profits up 13,5 %». Og litt lenger nede på siden, med mindre fete typer: «Uventet økning i arbeidsledigheten». Jeg blar videre, og skummer gjennom de obligatoriske meldingene om fusjoner, downsizing, outsourcing og nye masseoppsigelser. Noen skritt ned gaten, et krus kaffe, og tilsynelatende en ganske annen virkelighet. Finnes det en sammenheng, eller er jeg vitne til en merkelig maskerade? «Selskaper har ingen sjel og intet hjerte.» Det er på tide å vende tilbake til ballsalen. Bare må ha det … Et enkelt Google-søk på corporate values gir vel 140 000 treff, og lenker til større og mindre selskapers hjemmesider ruller over skjermen: General Electric fremstår blant annet som «nysgjerrig», «etterrettelig», «pasjonert» og «energigivende», Statoil poserer som «nyskapende», «tett på», «profesjonell» og «sannferdig», mens Hydro skilter med blant annet «samarbeid», «mot», «respekt» og «fremsyn». Dette er blant de mer spenstige innslag i floraen av selskaps-verdier. I en undersøkelse foretatt av American Management Associati- on, får «tilfredse kunder» toppscore som den mest utbredte kjerneverdi, tett etterfulgt av blant annet «integritet» og «lønnsomhet».2 «Tillit» havner langt nede på listen, bare så vidt over «moro» – en verdi de færreste selskaper av noen størrelse ønsker å stå for. Verdier og visjoner – alle bare må ha det, og det er hjelp å få. Mens enkeltmennesker vinner selvinnsikt på psykoanalytikerens sjeselong, tilkaller ledere for virksomheter i sjelekrise identitetskonsulenten. Laurence D. Ackerman i det New York–baserte konsulentfirmaet Siegel & Gale er blant de fremste i bransjen. Han har gitt råd til fremtredende virksomheter over hele kloden, inkludert norske bedrifter. I boken Identity is Destiny skildrer Ackerman hvordan han, i en stille stund på familiens hytte i Colorado i 1996, oppdaget de evige, universelle lover for organisasjoners og menneskers identitet. Den første av Ackermans åtte identitetslover er «loven om permanens»: Identiteten er urokkelig, hinsides tid og rom, mens dens uttrykksformer er i kontinuerlig endring. Identitet skal styre verdier Endringer var utgangspunktet for at Alcoa, Hydro Aluminiums amerikanske storebror, kalte på Ackerman i midten av 1980-årene. Selskapet var inne i en periode med omfattende omorganisering og organisasjonen var preget av dyp usikkerhet. I kjølvannet av raske endringer og desentralisering følte ledelse og ansatte at det ikke lenger rådet noen felles oppfatning av hva Alcoa var. Hadde selskapets sjel gått tapt i malstrømmen av restrukturering? Ackerman ble kalt til Alcoas hovedkvarter i Pittsburgh og innledet et arbeid som han i sin bok beskriver som et «puslespill med tusen biter». Etter hvert som bitene falt på plass, ble Ackerman i stand til å sette ord på aluminiumsgigantens identitet: Det som kjennetegnet Alcoa som forretningsinstitu- samtiden sjon var selskapets «talent for transformasjon» – teknologisk, økonomisk og sosialt. Transformasjonstalentet var kjernen. At identiteten fant uttrykk gjennom fremstilling av aluminium, var av underordnet betydning. «Oppdagelsen av talentet for transformasjon ledet meg til forståelse av at selskapet bokstavelig talt var levende – en selvstyrt skapning med egen bevissthet», skriver Ackerman. Som organisasjonsorganisme bundet til identitetens tyngdekraft, er Alcoa underlagt det Ackerman beskriver som «kretsens lov»: Identitet styrer verdier, som er kilden til rikdom, som igjen gir næring til identitet. Ledelsens rolle er således å forvalte identitet og verdier, så vil det meste falle på plass av seg selv og lønnsomhet og suksess vil følge. Identiteten er tyngdepunktet, det uforanderlige. Hegner man om identitet og kjerneverdier, kan endringer og omstillinger få rase i fri fart; bedriften forblir den samme, i sin sjel. Så jeg ringte likså godt Alcoas ledelse for å forsikre meg om at selskapets identitet var intakt og levende. Men i Pittsburgh kunne ingen huske å ha hørt om selskapets «talent for transformasjon». Kan hende ble det borte i en av utallige omorganiseringer siden Ackerman la sitt puslespill med tusen biter. Selskapets hjemmeside beretter imidlertid om Alcoas visjon – å bli «verdens beste bedrift», med kjerneverdiene «integritet», «miljø», «kunder», «fremragende dyktighet», «mennesker» og «profitt». Mange moderne storbedrifter synes å gå nyreligiøse bevegelser en høy gang i sjelegransking og verdiforkynnelse. Er bedrifter blitt mer menneskelige enn menneskene selv? Hvilke krefter driver svermeriet rundt visjoner og verdier, og hvordan oppleves det av menneskene på innsiden av bedriften? Det underlige aksjeselskapet I nyere tid har de store konsernene, i form av 3 2005 99 børsnoterte aksjeselskaper, vokst frem som den dominerende institusjon i samfunnet.3 Mens kirke, monarki og endatil nasjonalstat og familie er svekket som normsendere og rollemodeller, står aksjeselskapet frem som hovedsymbolet på det moderne samfunnets dynamikk og effektivitet. De fleste sektorer av samfunnet, inkludert helsestell, forskning og undervisning, ledes til å etterlikne aksjeselskapets organisasjonsform og etos for å fremstå som «effektive» og i takt med tiden. Aksjeselskapets triumf er forbløffende, sett i historisk perspektiv. Adam Smith, kapitalismens bestefar, betraktet aksjeselskapet (joint stock company) som en nokså tvilsom konstruksjon. Han var fullt klar over farene ved å skille eierskap og daglig ledelse: Bedriftsledere ansatt for å passe på andres penger vil sjelden vise samme ansvar og årvåkenhet som den som forvalter egne midler. «Forsømmelser» og «ødselhet» vil alltid kjennetegne slike selskaper, skriver han i sitt hovedverk, The Wealth of Nations fra 1776.4 Enron, Worldcom, Finance Credit og andre av de senere års næringslivsskandaler, ville neppe overrasket Adam Smith, om den gamle skotten kunne reise seg fra graven. Smith skriver i detalj om South Sea Company, etablert i 1710, som lokket naive og overoptimistiske investorer med på en galopperende spekulasjonsbølge før det hele kollapset ti år senere. Mange ble ruinert, og en av selskapets direktører ble skutt av en rasende aksjonær. I debatten som fulgte i kjølvannet av South Sea-boblen, ble det foreslått å sy selskapets ledelse inn i sekker, sammen med ormer, og deretter kaste elendigheten på havet. Men den gang, som nå, slapp hvitsnippforbrytere5 unna med milde straffer. Parlamentet vedtok imidlertid «bobleloven» (the Bubble Act), som i realiteten kriminaliserte aksjeselskapet, frem til loven ble opphevet vel hundre år senere, i 1825. I våre dager forsøker myndighetene igjen å lappe på aksjeselskapets svakheter, med lover 100 samtiden 3 2005 Selskapsformen er samfunnsskadelig På midten av 1800-tallet stod industrialiserte vestlige samfunn overfor stadig mer kapitalkrevende utbyggingsoppgaver, blant annet av jernbanenettet. Fordi det etter hvert ikke var mulig å samle personlige selskaper med tilstrekkelige ressurser, ble det unntaksvis utstedt et corporate charter – et rettighetsbrev. Med en slik status kunne selskaper gjøre låneopptak, gå til søksmål og i mange henseender opptre som person og samfunnsborger, men fritatt for enkeltmenneskets moralske og juridiske ansvar. Dersom aksjeselskapet er den dominerende «person» i vår samtid, hva slags personlighet står vi overfor? Aksjeselskapet er av natur ensidig selvsentrert mot bunnlinjen og viker ikke tilbake for å påføre andre risiko og skade i jakten på profitt, skriver Bakan. Det kjennetegnes av et oppblåst selvbilde og ynder å reklamere for seg selv i grandiose ordelag som «best», «størst» og «ufeilbarlig». Aksjeselskapet mangler evne til langsiktige, forpliktende relasjoner, og manipulerer alt og alle til egen fordel gjennom overflatisk PR-sjarm. Det mangler empati, tar ikke frivillig ansvar for egne handlinger og viser ingen evne til anger. Disse egenskapene, hevder Joel Bakan, svarer punkt for punkt til den medisinske diagnosen «antisosial personlighetsforstyrrelse», bedre kjent som psykopati. Har tildelingen av juridisk person-status til aksjeselskapet gitt kimen til et organisatorisk Frankenstein-monster, som nå herjer fritt med mennesker og samfunn? Eller kan et slikt vesen ha verdier, moral og vise ansvar? Som Adam Smith så fyndig påpekte, er det ikke bakerens godhjertethet som gir oss brød, men hans egeninteresse. For bakeren i eget bakeri, som for de fleste entreprenører og personlig eide virksomheter, omfatter imidlertid egeninteressen oftest langt mer enn kroner i kassen. Den som velger å investere egne penger, tid og energi i å bygge og drive en bedrift, vil gjerne ønske å skape en virksomhet i eget bilde, som en kilde til mening og uttrykk for personlige evner, kunnskap og verdier. Foto: Nils Vik og forskrifter som eksempelvis Sarbanes-Oxley Act (2002).6 Joel Bakan, professor i jus ved University of British Columbia, har liten tro på slike tiltak. I boken The Corporation viderefører han Adam Smiths kritiske analyse av aksjeselskapet som uansvarlighet satt i system. Bedriftsledere og Rolf Lunheim andre ansatte er oftest velmenende mennesker med høy personlig integritet. Dette kommer klart til uttrykk i portretter av næringslivsledere i dokumentarfilmen The Corporation, basert på Bakans bok.7 Grunnproblemet er ikke enkeltindividets moral og motiver, men selve selskapsformen, som lett forleder dyktige og ansvarlige mennesker til å bli delaktig i samfunnsskadelige handlinger. En pakt med djevelen Anita Roddick var neppe drevet av visjoner om rikdom og et globalt hud- og kroppspleiekonsern med nær 2000 butikker da hun åpnet døren til den første Body Shop-butikken, klokken ni om morgenen 27. mars 1976 i Brighton.8 Anita hadde reist verden rundt, opplevd urbefolkningers levevis og blitt grepet av ideer omkring menneskerettigheter, rettferdig handel og miljøvern. De første 25 samtiden produktene hun rørte sammen på kjøkkenbenken hjemme i Brighton, var et forsøk på å skape et levebrød i samsvar med det hun brant for og trodde på. «Body Shop var mitt alter ego og en utvidelse av mitt eget hjem,» sier Roddick om pionertiden på 1970-tallet.9 Body Shop ble en suksess og plattform for Anita Roddicks virke som forretningskvinne 3 2005 101 Profittøkning og samfunnsansvar Visjonene og verdiene figurerer fremdeles på Body Shops hjemmeside, men er det grobunn for verdier og progressiv, sosial aktivisme når investorer og aksjonærer har overtatt for det engasjerte, personlige eierskap? I en artikkel i Journal of Business Ethics stiller forskerne Andrew Barlet og David Preston et enda mer Mange moderne storbedrifter synes å gå nyreligiøse bevegelser en høy gang i sjelegransking og verdiforkynnelse. og aktivist, blant annet gjennom kampen mot testing av kosmetiske produkter på dyr. Betydelige deler av overskuddet ble pløyd tilbake i sosiale programmer og støtte til frivillige organisasjoner, og Body Shop befestet posisjonen som en progressiv, samfunnsansvarlig pionerbedrift. Selskapet vokste raskt og fikk behov for kapitaltilførsel. I 1982 ble Body Shop børsnotert, en beslutning som Anita Roddick i ettertid omtaler som en «pakt med djevelen». Som børsnotert selskap kom Body Shop i hendene på spillere som i beste fall tolererte etikk, aktivisme og samfunnsansvar som et bidrag til økt profitt og høyere aksjekurs. Det hele spisset seg til da Anita Roddick, i tilknytning til demonstrasjonene i Seattle i 1999, gikk inn for at Body Shop skulle ta avstand fra WTO – Verdens Handelsorganisasjon. Selskapets styre mente et slikt engasjement ikke var forenlig med forretningsmessige hensyn. Aksjonærenes antatte interesser vant over den sosiale entreprenørånd, og Anita Roddick trakk seg fra styret og ble «konsulent». grunnleggende spørsmål: Er etisk atferd i det hele tatt mulig i et næringsliv dominert av store selskaper og upersonlig eierskap? Én ting hadde lenge naget Barlet og Preston i deres arbeid med næringslivsetikk: I fortrolige samtaler med venner og bekjente med erfaring fra næringslivet, ga praktisk talt alle uttrykk for det samme synspunkt: «Etikk i næringslivet? Det finnes ingen.» Alle syntes å gjenkjenne situasjonsbeskrivelsen fra økonomen Milton Friedmans famøse utsagn: «Næringslivets eneste samfunnsansvar er å øke profitten».10 Flere av Barlet og Prestons fortrolige informanter hadde bak seg til dels lange karrierer i store selskaper kjent for vidløftige etiske prinsipper og atferdskodekser (codes of conduct). Slike prinsipper ble flagget utad, men marginalisert, og oftest ignorert, i selskapenes indre liv. Paradoksalt nok er toppledere ofte mindre innvevd i – og avhengige av – organisasjonen de leder, enn ansatte på lavere nivåer. Selv om de nødig innrømmer det, har konsernsjefene ofte hatt et nokså privilegert og beskyttet løp mot maktens tinder, og i kraft av sin 102 samtiden 3 2005 posisjon har de gjerne et videre utsyn og en bredere kontaktflate enn organisasjonens øvrige medlemmer. Topplederen kan derfor komme i fare for å utvikle en eiendommelig form for blindhet overfor hvor sterkt organisasjonens institusjonelle egenart, dens struktur, belønningssystemer og uskrevne atferdsregler kommuniserer overfor «vanlige» ansatte. Konsernsjefene kan således være velmenende og sannferdige nok i sitt arbeid med visjoner og verdier, og sette betydelige ressurser inn på å formidle et gjennomtenkt budskap. Allikevel Herkströter i Royal Dutch Shell hadde i tankene da han viste til et «spøkelse i systemet» som årsak til selskapets passivitet og ansvarsfraskrivelse når det gjaldt henrettelsen av den nigerianske miljøaktivisten Ken Saro-Wiva i 1995? Lojalitetens død og fleksibilitetens farer Shell tok opp kampen mot «spøkelset i systemet» og innledet et forbilledlig arbeid innen etikk og samfunnsansvar. Menneskerettighe- Skal konsernene overta der religionen har sluppet taket, som bevisstgjørende, verdibærende fellesskap? vil budskapet kunne oppleves som forvirrende dobbeltkommunikasjon hos mottakere som måler det mot iboende verdier og signaler i organisasjonens daglige liv og virkemåte. Om gapet mellom arbeidslivets hverdagserfaringer og innholdet i festtaler og høyglansede brosjyrer blir stork nok, kan resultatet bli demoraliserende kynisme. Kanskje var det det som skjedde i Enron, som ironisk nok ble betraktet som en av de beste i klassen i etikk og samfunnsansvar? Det kan synes som om en form for «moralsk stumhet» er en av de dypest innstøpte kjerneverdier i de fleste organisasjoner av noen størrelse, i privat og offentlig sektor.11 Det å argumentere ut fra etiske kriterier, fremfor på et pragmatisk grunnlag, anses gjerne som en form for usaklighet og mangel på profesjonalitet. Ansatte som ikke er i stand til å venne seg av med slike tilbøyeligheter, støtes gjerne raskt ut av organisasjonen. Kan hende var det dette styreformann Cor ter og kamp mot korrupsjon ble inkorporert i selskapets forretningsprinsipper. Selskapet la ned et betydelig arbeid for økt åpenhet og rapportering: «Profits and Principles – does there have to be a choice?» Står valget mellom lønnsomhet og prinsipper? Slik lød tittelen på Shells ambisiøse rapport om verdier og ansvar fra 1998.12 Men 9. januar 2004 slo systemspøkelset til igjen: Ved generalforsamlingen nedgraderte selskapet anslagene over sikre olje- og gassreserver med 20 prosent. Og etter ytterligere nedjusteringer av reserveestimatene vedtok selskapet rekordbøter på vel én milliard kroner til det amerikanske og britiske børstilsynet. Styreformannen Sir Philip Watts gikk av, men etterlot seg en avslørende e-post: «Jeg er luta lei av å lyve,» skriver Walter van de Vijver, direktør for utforskning og produksjon, med henvisning til de oppblåste estimatene han arvet fra sin forgjenger og sjef.13 For andre gang på mindre enn et tiår gikk samtiden Royal Dutch Shell i sjelegransknings- og bekjennelsesmodus. I mai var 400 direktører samlet til toppledelseskonferanse i Houston, Texas. Administrerende direktør Jeroen van der Veer gikk på talerstolen og tok et overraskende oppgjør med utviklingen som ledet til vanære for et av verdens mest respekterte multinasjonale selskaper. På 1990-tallet innledet Shell, i likhet med de fleste større selskaper, en fase med dyptgripende endringer i personalpolitikk og bedriftskultur. En nærmest «akademisk» ledelseskultur basert på traust fagkompetanse, lojalitet og trygge ansettelsesforhold ble utfordret ved uavlatelig omorganisering og økende utrygghet. De som lovet mest og tok færrest hensyn, svingte seg mot toppen mens ledelsen mumlet outsourcing, shareholder value og andre av tidens management-mantraer. Kjernen av lojale, erfarne og kunnskapsrike fagfolk som var trygge i sine posisjoner og våget å si fra når det bar galt av sted, ble skubbet ut eller tvunget til taushet. De ansattes rolle – en nøkkelrelasjon «De ansatte er vår viktigste ressurs,» er alle personaldirektørers kardinalklisjé, og en forførende, farlig formulering: Mennesker kan aldri være «ressurser» på samme måte som inventar og maskiner, og en ansettelseskontrakt er grunnleggende vesensforskjellig fra en klassisk kontrakt vedrørende kjøp og salg av varer og tjenester. Som den britiske økonomen John Kay påpeker i boken The Foundations of Corporate Success, er et ansettelsesforhold en «relasjonell kontrakt», en nokså åpen avtale om gjensidig samarbeid og lojalitet, innrammet i et juridisk rammeverk. Det langsiktige, lojalitetstunge ansettelsesforhold har vært en av de viktigste fleksibilitetsfremmende og kunnskapsbærende mekanismer i store selskaper. Det er således ganske forunderlig at næringslivet, nettopp i fleksibilitetens navn, har latt seg forføre til å 3 2005 103 tukle til denne institusjonsbærende nøkkelrelasjonen. Slik John Kay antyder, kan dette vise seg å være blant de mest skjebnesvangre feilgrep i nyere tids bedriftsledelse. Lønnsomhet er én side av saken: I en fersk undersøkelse foretatt av Deloitte Consulting, viste det seg at nær tre firedeler av alle selskaper som satset på outsourcing av IT og andre tjenester, opplevde økte kostnader, tungvint administrasjon og redusert fleksibilitet.14 Det er neppe tilfeldig at svermeriet rundt visjoner og verdier faller sammen med de siste par tiårs turbulente klima i organisasjoner. Det omorganiseres, sparkes og rekrutteres i heseblesende tempo. Aksjeanalytikerne må kurtiseres med ferske, kraftfulle kunngjøringer om nedbemanning og outsourcing. Men obs – hvor ble det av bedriftskulturen? Forsvant verdiene og identiteten ut døren sammen med de «overtallige» ansatte? Det er ganske utrolig hva man kan gjøre med mennesker, organisasjoner og samfunn og slippe unna med – for en stund. Det kalles «sosialt etterslep»: Det tar litt tid før folk flest forstår hva som skjer, får områdd seg og justerer forventninger og atferd deretter. Lønnsslavene må innse håpløsheten Næringslivet har gått av støvleskaftene, og det er på tide at lønnsslavene innser håpløsheten og gjør stille opprør, hevder Corinne Maier i boken God dag latskap (Bonjour paresse). Maier er psykoanalytiker og økonom på deltid i energiselskapet Electricité de France (EDF), der ledelsen fortvilet forsøker å få sparket den plagsomme forfatteren uten for store skader på omdømmet. EDF-ledelsen føler seg tydeligvis truffet av Maiers virkelighetsbeskrivelse av livet i en storbedrift – til forveksling lik Dilberts absurde hverdag i Scott Adams’ populære tegneserie. Etikk og verdier er nyttig for ledelsen så lenge den seiler i medvind, hevder Maier. I gode tider kan det betale seg å konstruere en 104 samtiden 3 2005 kunstig «storfamilie» som suggererer ansatte til å identifisere seg med «bedriftskulturen». Slik kan næringslivet både spise kaken og beholde den: Lojalitet når det passer, fleksibilitet når det passer bedre. God dag latskap er blitt solgt i en kvart million eksemplarer bare i hjemlandet Frankrike. Da boken ble presentert i Financial Times, det internasjonale næringslivets ærverdige budstikke, vakte omtalen større interesse enn siste nytt fra Irak-krigen. Er storbedriftene i ferd med å tape sosial legitimitet? Og er den etiske vekkelsen som hjemsøker næringslivet et anspent forsøk på å gjenvinne det tapte paradis? Paradokser og dilemmaer Etter Berlin-murens fall synes verdenssamfunnet å gravitere mot demokratisk styresett i en eller annen form, kapitalistisk økonomi og økende individualisme. De store ideologiske kampene har ebbet ut – det kan virke som om historien er kommet til et sluttpunkt, slik statsviteren Francis Fukuyama har antydet. Parallelt med denne utviklingen domineres samfunnet og enkeltmenneskers liv i økende grad av en institusjon som er alt annet enn demokratisk, individualistisk, og egentlig heller ikke særlig kapitalistisk, i begrepets opprinnelige forstand. I den delvis selvbiografiske boken The Elephant and the Flea, ser den britiske næringslivsfilosofen Charles Handy tilbake på sin karriere i oljeselskapet Shell: «Vi pleide å undre oss over den merkverdighet at gigantene i det frie marked selv var sentralstyrte totalitære stater, motstykket til alt hva de avskydde politisk». Sett med et litt skjevt blikk, kan Sovjetunionen kanskje betraktes som et mislykket forsøk på å omforme et samfunn til et gigantisk konsern, med visjoner og verdier som styringsprinsipp. I demokratiske samfunn med vekt på individualistisk selvrealisering, er det vanskelig for store selskaper å fremstå slik de egentlig er. Som Stanford-professor Harold J. Leavitt innsiktsfullt beskriver i boken Top Down, er det primære organisasjonsprinsipp i alle større virksomheter det autoritære hierarki, slik det alltid har vært. «Velkommen til vårt spennende, autoritære hierarki,» har imidlertid en dårlig klang i dagens rekrutteringsmarked og omdømmeklima. Det er derfor klokt å bruke litt tidsriktig organisasjonssminke og skilte med «mangfold», mennesker som «tenker utenfor boksen» og liknende fraser. Tar du livsløgnen fra en gjennomsnittsorganisasjon, tar du legitimiteten fra den, for å vri litt på salig Ibsen. Det kan være hjerteskjærende å observere hvordan ung, entusiastisk skaperglede krystes og drepes i autoritære hierarkier. Noen bytter jobb, i håp om at det er bedre grobunn i en annen storbedrift – og går gjerne fra skuffelse til skuffelse. For store organisasjoner er langt mer like enn de er forskjellige. Til anskaffelse av en sjel! De er lik hverandre, men vil ikke være det: For å selge og tjene mer enn konkurrenten, gjelder det å fremstå som unik, med et brand som sikrer kundelojalitet og markedsposisjon. Storbedriften, som lovgiverne ga en kropp, har derfor gått til anskaffelse av en sjel. Det er ikke lett å bli vâr storbedriftenes vesen, der de fremstår for oss som fargerike individer, bak et blendverk av branding som gjør det vanskelig å øyne selskapenes institusjonelle egenart. Vi kjenner McDonalds, Nike, Statoil, Microsoft og Rimi, som vi elsker, hater eller er likegyldige overfor, men få kjenner og forstår den bakenforliggende, institusjonelle rammen. Verdier og visjoner representerer en videreutvikling av branding-agendaen, med selskapenes ansatte som primær målgruppe. Ideen er enkel: Bedriften tydeliggjør kjerneverdier, og tiltrekker og utvikler mennesker med samsvarende verdisett. De ansatte opple- samtiden 3 2005 105 Gjengitt med tillatelse fra PIB København A/S. ver motivasjon og mening i hverdagen; bedriften vinner lojalitet og økt arbeidsinnsats. Alle er vinnere. Eller kanskje ikke. I klassikeren The Organization Man fra 1956 beskriver antropologen William Whyte den evige spenningen mellom en sivilisasjon som bygger på individets ukrenkelige verdighet, og storbedrifter og andre byråkratiske organisasjoners krav til konformitet. Enkeltmennesket må aktivt «kjempe mot organisasjonen», skriver White, «for kravet om overgivelse er mektig og uopphørlig, og jo bedre man trives med livet i organisasjonen, desto vanskeligere er det å stå imot, til og med å bevare bevissthet om kravene». Representerer den etiske vekkelsen i næringslivet det siste, fullkomne stadium i kapitalismens kolonialisering av vår livsverden? Skal konsernene overta der religionen har sluppet taket, som bevisstgjørende, verdibærende fellesskap – med reklamebransjen som yppersteprester for en Corporate Religion?15 På 1980-tallet foretok Geert Hofstede, den gang personaldirektør i IBM, en omfattende spørreundersøkelse av verdier og kultur i konsernet. Resultatene av undersøkelsen, som omfattet 40 land, ble publisert i boken Culture’s Consequences og la grunnlaget for Hofstedes akademiske karriere innen tverrkulturell kommunikasjon. Hofstedes arbeidsgiver likte å forestille seg at man gjennom opplæring og ulike former for indoktrinering kunne skape det ideelle «IBMmennesket», en skapning mer eller mindre frigjort fra nasjonale forutsetninger og kulturelle røtter. Undersøkelsen viste imidlertid at IBMs medarbeidere hadde høyst ulike verdimessige forutsetninger, bl.a. når det gjaldt aksept av maktforskjeller, toleranse for usikkerhet, vektlegging av individualisme og andre arbeidslivsrelaterte verdier. Hofstede ble visstnok ikke særlig populær i IBM-ledelsen etter at boken kom ut, og forlot selskapet. Intetsigende kjerneverdier Selskapene med størst fokus på verdier og identitet er gjerne globale konsern med medarbeidere fra mange land og kulturer. Kanskje er det derfor de oftest ender opp med intetsigende selvfølgeligheter som kjerneverdier: «Tilfredse kunder», «samarbeid», «lønnsomhet» og liknende, sier i bunn og grunn ikke annet enn «vi er en bedrift». Punktum. Ei heller gir «integritet» noe saft å snakke om: «Vi er en bedrift som gjerne vil bli sett på som noenlunde skikkelig». Punktum. I den grad slike selskaper finner på noe annet, med mer substans, skaper det oftest ikke annet enn forvirring utenfor konsernhovedkvarterets kulturelle hjemmebase – dersom budskapet i det hele tatt lar seg oversette på noenlunde fornuftig vis. 106 samtiden 3 2005 Bør bedrifter kaste kjerneverdiene over bord og glemme arbeidet med visjoner og verdier? På ingen måte – men det kan være på tide å ta en liten tenkepause. Å skape bedre bedrifter og organisasjoner, er en av de viktigste oppgaver vi står overfor i det moderne samfunn. Aksjeselskapet og storbedriftene i særdeleshet, er beheftet med mange svakheter og farer, men vil i all overskuelig fremtid være blant de viktigste instrumentene for verdiskapning som grunnlag for økonomisk og sosial utvikling. Én av den globale kapitalismens mange utfordringer er at den må lykkes raskt, og for tilstrekkelig mange, for ikke å mislykkes. Og til dette behøver vi effektive, verdibevisste og samfunnsansvarlige bedrifter. Selvgode, ureflekterte mennesker er ofte til plage og skade for sine omgivelser. Det samme gjelder for selvskrytende, ureflekterte organisasjoner. Første trinn i ethvert seriøst arbeid med verdier er således å se sin egenart inn i hvitøyet: Hvor kommer vi fra? Hva vil det si å være en bedrift – hvilke farer og muligheter innebærer vår egenart? Denne art av refleksjon har beklageligvis skrinne vilkår i næringslivet. Der skal det skues fremover, ikke mot fortiden, handles, ikke reflekteres. I mine vandringer i norsk og internasjonalt næringsliv har jeg ennå til gode å møte en toppleder med velutviklet forståelse av bedriftens institusjonelle egenart. Det ser ikke ut til å være på pensum ved verken handelshøyskolene eller eliteskolenes MBA-programmer.16 At vår samtids dominerende institusjon således tumler av sted i halvt beruset tilstand uten særlig selvinnsikt, gir grunn til bekymring. Med grunnlag i en god institusjonell selvforståelse, er neste skritt å utvikle forståelse for kulturell og verdimessig variasjon blant de ansatte, for vertssamfunnet og for andre interessenter. Skap en kultur for åpenhet og tilrettelegg arenaer for dialog om verdier og verdikonflikter, mellom mennesker og mellom individ og organisasjon. Be deretter webansvarlig om å slette de overfladiske verdiglosene fra hjemmesiden: Fortell heller hvordan bedriften arbeider med verdier og etiske dilemmaer, og inviter gjerne eksterne bidragsytere inn i prosessen. Handlingsplanen er her presentert, helt gratis. Lykke til med verdiarbeidet – det kan til og med komme til å lønne seg. • Litteratur Bakan, Joel: The Corporation: the pathological pursuit of profit and power, Free Press, New York 2004. Bird, F., and Waters, J.: «The moral muteness of managers», i California Management Review, nr. 23, 1989. Fukuyama, Francis: The end of history and the last man, Free Press, New York 1992. Handy, Charles B.: The elephant and the flea: looking backwards to the future, Hutchinson, London 2001. Hofstede, Geert H.: Culture’s consequences : international differences in work-related values, Sage Publications, Beverly Hills, Calif, 1980. Kay, John: Foundations of corporate success, Oxford University Press, Oxford 1993. Kunde, Jesper: Corporate Religion: Building a Strong Com- pany Through Personality and Corporate Soul, Financial Times / Prentice Hall, London 2000. Leavitt, Harold J.: Top down: why hierarchies are here to stay and how to manage them more effectively, Harvard Business School Press, Boston 2005. Maier, Corinne: God dag latskap – Om kunsten å gjøre minst mulig på jobben, Messel Forlag, Oslo 2005. Roddick, Anita: Body and soul: profits with principles, the amazing success story of Anita Roddick & the Body Shop, Crown, New York 1991. Smith, Adam: An inquiry into the nature and causes of the wealth of nations, Whitestone, Dublin 1776. Whyte, William Hollingsworth: The organization man, Doubleday, Garden City N.Y. 1957. samtiden 3 2005 107 Noter 1. www.bsr.org. Den årlige BSR-konferansen anbefales alle som ønsker innsikt i utviklingen innen Corporate Social Responsibility. 2. American Management Association 2002, www.ama.com. 3. I det etterfølgende brukes begrepene «aksjeselskap» og «bedrift» i betydningen større, børsnoterte aksjeselskaper. 4. «Negligence and profusion», Adam Smith bruker dette uttrykket gjentatte ganger i sin omtale av aksjeselskapsformen og The South Sea Company. 5. Parlamentet vedtok «The Bubble Act» i juni 1720. Loven forbød etablering av aksjeselskaper, med mindre de innhentet særskilt tillatelse i form av et kongelig rettighetsbrev og opererte innenfor de rammer som rettighetsbrevet anga. 6. Se for eksempel US Securities and Exchange Commission, www.sec.gov. 7. www.thecorporation.com 8. Jf. www.thebodyshop.com, Roddick, 1991 og Bakan, 2004, s. 51-53. 9. Bakan, 2004, s. 51. 10. «The Social Responsibility of Business is to Increase its Profit», i New York Times Magazine, 3.9.76. 11. Jf. Bird and Waters, 1989. 12. Rapporten er tilgjengelig for nedlasting fra www.shell.com. 13. «Sick and tired about lying», i The Economist, 22.4.04. 14. «Companies question benefits of outsourcing», i Financial Times, 19.4.05. 15. Jf. Jesper Kunde, 2000. 16. Den akademiske graden Master of Business Administration (MBA) er blant de mest ettertraktede utdannelser for kandidater som sikter mot en lederkarriere i næringslivet. 108 samtiden 3 2005 Prøv Klassekampen 3 uker gratis! Send en SMS med kodeord ABO SAMTIDEN til 1960 og du har avisen på døra i løpet av få dager! Morten Harper Pondus – en fordomsfull folkehelt Tidenes største norske tegneseriesuksess er ti år i høst. Frode Øverlis Pondus er en harrymaskulin motpol til samtidskulturens føleri. Serien har revitalisert humorstripene i avisene, men populariteten har også sementert oppfatningen av tegneserier som enkel underholdning. Pondus er den absolutte tegneseriestripen: oppfinnsom, fordomsfull og vittig fortalt. Frode Øverlis serie trykkes i nesten åtti aviser og magasiner, og har i Norge hatt eget blad siden år 2000. De fire samlebøkene er alle bestselgere. Ingen annen norsk tegneserie har hatt flere lesere enn det Pondus har nå. Serien startet beskjedent i lokalavisen VestNytt på Sotra 28. oktober 1995. Pondus selv var også mer pløsete og rund i kantene enn i dag. I den første stripen står han halvnaken og betrakter seg selv, og fastslår selvironisk: «Det tar tid å bygge opp en slik kropp!»1 Den rølpete, galgenhumoristiske tonen som er så typisk for serien ble altså etablert med en gang. Det er mange måter å lese Pondus. Jeg vil vurdere og analysere serien gjennom ti år som tegneseriestripe, verdisystem, psykisk traume, billedkunst, litteratur, leseopplevelse og merkevare. Spøkte med Fantomet Frode Øverli var ingen nybegynner som tegneserieskaper da han startet Pondus. Han ble født 15. august 1968 i Bergen. Allerede som skoleelev kom han i 1984 på trykk i Fantomet med parodiske striper om Ånden som går. Tegneserietegning var unge Øverlis store lidenskap. I en kort presentasjonsartikkel får vi vite: «Ved siden av skolegangen og lekselesning, tegner han nå omtrent all den tid han har til overs, tre-fire timer på ettermiddagen og i helgene.»2 110 samtiden 3 2005 Medfødt håndlag, stor oppfinnsomhet og tøff arbeidsinnsats ga raskt resultater. Øverli slapp til med flere korte humorserier i både Norsk MAD og KOnk, og spesielt MAD-redaktør Dag Kolstad merket seg det unge talentet. Da Kolstad i 1986 startet Pyton, ble 17 år gamle Øverli en av de flittigste tegnerne i det nye bladet. Pyton inneholdt crazyhumor med norske referanser. Det var de amerikanske stripeseriene Billy og Hårek og de klassiske fransk-belgiske albumene Asterix, Sprint og Lucky Luke som da dominerte i humorgenren. Morsomhetene i Pyton var mer aktuelle og frekkere, og bladet ble en gedigen salgsuksess. Bladet inneholdt mye kroppslig humor, parodier på populærkultur og harselas med klisjeer. I starten laget Øverli illustrasjoner til vitsetegninger og andres historier, men begynte etter hvert å skrive manusene selv. Han konsentrerte seg om to serier: puddelrockparodien Deep Shit Junkies og Birger – Egil om noen kranglevorne siamesiske tvillinger. Etter ti år i Pyton var Øverli lei av bladets pubertetshumor, og ble inspirert av amerikanske Bill Wattersons suksess med avisserien Tommy og Tigern. Da bladet skiftet redaksjon i 1995 (det ble lagt ned året etter), satset han derfor på sin egen stripeserie: Pondus. Selv om Pondus er Øverlis mer familievennlige reaksjon mot den til tider smakløse pytonhumoren, er serien også en forlengelse av bladets røffe og romslige tone. Ved siden av Pondus har Øverli tegnet humorserien Riskhospitalet og lager fortsatt vitsetegningene Rutetid. Stripemesterens forbilder Det er lett å kjenne igjen inspirasjonen fra Bill Watterson i Pondus. Ikke så mye i tegnestilen, men i noen av måtene Øverli forteller på. Som i Tommy og Tigern er figurenes fantasiverden et ledemotiv. I drømmene er Pondus handlekraftig og vellykket. Han dribler som Maradona og tar salto fra stupetårnet. Særlig i seriens første år var mye av komikken basert på kontrasten mellom hovedpersonens drømmer og den mindre glamorøse virkeligheten. Fantasien kan fort snu til et mareritt, som når Pondus entrer fotballbanen ikledd sort lærundertøy. Øverli har nok også lært av Watterson i seriens mer dvelende sekvenser, hvor skildringen av figurenes øyeblikksopplevelse er viktigere enn å bygge opp et komisk poeng. Det er imidlertid som regel en rølpete vri på stemningen. På Pondus og kameraten Jokkes rituelle fisketurer er det de pussige dialogene som gjør serien unik: «Hvorfor bruker ikke menn sminke?»3 undrer Jokke i en stripe. Det blir lenge taust, og begge er enige om å skifte tema. Andre tegneserier som har preget Øverli er de fransk-belgiske klassikerne Viggo og Asterix, og den amerikanske satireserien Pogo. Norske Arild Midthun (nå tegner av Donald) er en annen inspirasjonskilde. Det var han som tidlig på åttitallet overbeviste Øverli om å sende inn serier til Fantomets forlag. Øverli var lenge fascinert av den fransk-belgiske tegnestilen, men utover på åttitallet var det særlig amerikanske MAD-tegnere som gjorde inntrykk. Jack Davis, Mort Drucker og Paul Cocker har påvirket både tegnestil og humor i seriene hans. Ingen av forbildene er lenger særlig synlige i Pondus. Øverli har destillert impulsene til en form og et innhold som er særegent for ham. Slik har han blitt Norges fremste stripemester, og også en av de dyktigste internasjonalt. De vanligste fortellerformatene i Pondus er stripen og helsiden. Det er også de eldste formatene i tegneserietradisjonen, slik den ble etablert i amerikanske aviser med seriene Knoll og Tott og Mutt and Jeff på begynnelsen av forrige århundre. En stripe består typisk av to til fire bilderuter. Det er ikke uvanlig at en stripeserie forteller en historie i føljetong, men stripene kjennetegnes ved å være laget for publisering hver for seg og er bygd opp med for eksempel et sluttpoeng slik at de er selvstendige verk. Jeg bruker også betegnelsen stripe om alle bilderekker i lengre serier. En helside består av flere striper over hverandre i samtiden 111 Foto: Nils Vik et samlet oppsett (herunder både hele og halve sider), som sammen forteller en historie og danner en tematisk helhet. De fleste moderne avisseriene består av seks daglige striper og én helside til søndagene, og den vanlige samlebetegnelsen er stripeserier. Glimrende timing 3 2005 Morten Harper Pondus er ikke noen revolusjon, men Øverli skrubbet vekk muggen på de klassiske formatene som siden 1970-tallet har vært dominert av bløte vitser. På sitt beste er Pondus totrinnshumor. Øverli smekker først til med et mer eller mindre originalt sluttpoeng, for så å gjøre en ekstra, overraskende vri. Et eksempel er en stripe der sjekkeren Jokke nok en gang mislykkes: «Du kan tro jeg har lengtet etter å vise deg drillen min! Et fantastisk presisjonsverktøy med justerbar kraft og hastighet!»4 kurer Jokke, men blir satt på gaten med joggeskoen slengt etter seg. En forutsigbar slutt, men de fleste stripeseriene slutter her. Det er da Øverli gir oss bonusen: Kvinnen er på kafé og beklager seg til en venninne: «Jeg håpet jo på litt hanky-panky men fyren var bare interessert i sløyd!» Når jeg leser serien samlet er det også tydelig at den etter hvert har blitt mindre avhengig av tradisjonelle sluttpoenger. Humoren er vel så mye basert på å vise de nå velkjente figurenes pussige mentalitet eller å beskrive en situasjon på en annerledes måte. Øverlis glimrende timing er uansett avgjørende for den komiske effekten. I albumene og juleheftene har Øverli også laget en del novelleserier med figurene. Disse historiene og søndagssidene gir Øverli mer plass til å utfolde seg som tegner. «Knokkelklippen Grand Prix» (fra heftet Pondus Julen 2002) skildrer et kjelkerace med vintertroll- ske panoramabilder og tettklipte actionsekvenser. Øverli bruker også novelleseriene til langsiktig universbygging, og har presentert noe av bakgrunnen til både Jokke (albumet Jakten på Jokkes pappa) og stefaren hans (fjorårets julehefte). Det fungerer overraskende bra å blande inn melodrama og spenning i den sprø humoren som ellers preger serien. Øverli har åpenbart sans for in medias res-teknikken, og mange av helsidene starter midt inne i en tilspisset situasjon. De første rutene har en subjektiv synsvinkel. Det komiske poenget er avsløringen av hvem som ser, altså plasseringen av de merkelige detaljene i rett sammenheng. Den oljemette nordmannen Et generelt problem med mange stripeserier er at de lar dialogen fortelle hele historien. Selv i en anerkjent serie som Knøttene er ofte tegningene strengt tatt unødvendige. Det er i bruken av tekst og tegning sammen, som er selve tegneseriens vesen, at Pondus virkelig har fornyet stripegenren. Pondus elsker å se på tv, og for å vise håndlaget med fjernkontrollen tegner Øverli en bilderekke uten tekst. I den siste ruten kommenterer kona: «Du er i fin form til sesongen?» Pondus bekrefter: «Lett og fin i kroppen!».5 Her er teksten alene trivielle sportsreplikker, men i samspill med tegningene blir det en vittig stripe om den sofasittende hovedpersonens selvbilde. Øverli kommenterer selv hvordan stripeserier ikke skal være gjennom en av seriens figurer, den stakkarslige tegneren Roger. Blant de refuserte konseptene hans er «The Lingningsfunksjonærman», «Opzan – Rapenes konge» og en serie der helten er hundre prosent invalid. Pondus derimot har fortjent 112 samtiden 3 2005 fått mye ros for det markante persongalleriet: hovedpersonen selv, kona hans, ungene, Jokke, Jokkes mamma og hennes kortvokste ektemann, og bartenderen Turid-Laila. Alle figurene er godt etablerte i serien, og det er ikke uvanlig at Pondus selv ikke er med i en stripe. De var i utgangspunktet flate karakter konstruert rundt hver sin bærende idé eller prosjekt, men utover i serien har særlig Pondus og Jokke fått flere nyanser. Selv om de er omtrent like gamle og har mange felles interesser, har Øverli avvist at Pondus er en selvbiografisk figur.6 Figuren er ment som en karikatur på fotballidioter, som vi finner igjen foran tv-skjermer verden rundt. Pondus er i 30-årene og kjører buss, men bortsett fra seriens første år er det sjelden referanser til hverdagen på arbeid. Han er en tøffelhelt som er fornøyd så lenge han får øl, popkorn og tippekamp. De første årene strevde han veldig etter å være mandig og handlekraftig, men er nå mer tilbakelent. Pondus har stor tro på egne evner, også som oldboys fotballspiller. Han lykkes sjelden, men når det går hans vei rives han med som et barn. Alt i alt er Pondus tilfreds og makelig, han er den oljemette nordmannen i et nøtteskall. Det er Jokke som står for de mest vannvittige innslagene i serien. Han er en desperat og udugelig skjørtejeger, med sprø foreldre. Øverli overrasket alle da han nokså nylig ga Jokke fast følge, og dermed endret et av seriens grunnleggende moromotiv. Varianter av få motiver Etter ti år og rundt 3000 striper er det ikke overraskende gjentagelsene som er den største svakheten ved Pondus. En stor del av stripene er varianter av noen få motiver: Jokke som våkner med stygge damer, Pondus sine drømmer om suksess som idrettsmann, den tvilsomme bilmekanikeren, tv-slaven Pondus, Jokke og Pondus på pub, filmparodier og den talentløse tegneren Roger. Det er også en del av poengene som i utgangspunktet er velkjen- te og forslitte, for eksempel stripen der damen blir stadig penere mens Jokke drikker. Pondus er først og fremst en avisserie, og er ment å bli lest én stripe om dagen. Likhetene blir da mindre synlige og irriterende, og er vel så mye en nødvendighet for å dra leserne umiddelbart inn i serieuniverset. For faste lesere skaper gjentagelsene også forventninger, slik at egen erindring om stripene er med og danner en akkumulert komisk effekt når Øverli leverer nok en ny vri på et kjent motiv. Pondus stjeler fra undergrunnen Serieskaperen og regissøren Christopher Nielsen er generelt kritisk til stripeformatet, og mener lengre serier er mer utfordrende. «Stripeformatets figurer må være gjenkjennbare og forutsigbare for at leserne skal henge med», fastslår han i et intervju med Stavanger Aftenblad.7 På Kapittelfestivalen i Stavanger i september 2003 lanserte Nielsen et manifest for undergrunnstegnere, hvor han anklaget Pondus for å stjele undergrunnsserienes tre grunnelementer: sex, vold og rus. Det «(…) innebærer ifølge Nielsen bare en ytterligere utvanning, latterliggjøring og strømlinjeforming av undergrunnens estetikk. Mainstreamen suger opp i seg og ufarliggjør frastøtende og potente elementer av undergrunnen som uttrykk.»8 Nielsen har helt rett i at det var de amerikanske undergroundseriene anført av tegneren Robert Crumb som på 1960- og 70tallet sprengte rammene for hva som kunne skildres i tegneserier. Men de opprørske seriene var samtidig en videreføring av 50-tallets MAD, som er den direkte inspirasjonen for både Pyton og Pondus. Hvis jeg var undergrunnstegner hadde jeg nok vært forbannet på Frode Øverli. Mannen drar en enkel vits om dagen og tjener 2,8 millioner, ifølge ligningstallene for 2003; serien har lite med tegneseriekunst eller personlig uttrykk å gjøre. Som tegneseriekritiker mener jeg derimot at problemet med Pondus ikke er selve samtiden serien, men den statusen stripen har fått. Serien er perfekt populærkultur, som har greid å bli offentlig fanebærer for norske tegneseriers kunstneriske oppsving. Jeg er muligens selv blant dem som har bidratt til en slik opphausing, men det er like feil uansett. Seriens suksess har gjort humorstriper til den dominerende genren i nye norske tegneserier. Denne 3 2005 113 denne måten, men man må ha en underutviklet humoristisk sans for å bli provosert av Øverlis folkelige grums. Det er kompispratens storkjeftede holdninger som gjennom serien blir løftet ut i offentligheten. Pondus er en bråkjekk motpol til føleriet og de myke mennene i norsk litteratur, film og teater. Verdisystemet i Pondus er binært og greit. Det er i bruken av tekst og tegning sammen, som er selve tegneseriens vesen, at Pondus virkelig har fornyet stripegenren. ensrettingen er ikke så prekær nå som for et par år siden, men fortsatt er Pondus sammen med Lise Myhres Nemi det viktigste forbildet for unge tegneserieskapere. De to seriene får også en uforholdsmessig stor del av medieoppmerksomheten. Pondus bekrefter den allmenne oppfatningen av hva en god tegneserie er: kjapp og overfladisk underholdning. Andre typer tegneserier sliter med å nå ut til publikum fordi de bryter med forventningene som Pondus har sementert. Lesere som kunne vært interessert i andre serier oppsøker dem ikke fordi inntrykket av norske tegneserier som korte humorstriper er så dominerende. Og de som liker den hektiske humoren i Pondus tiltrekkes neppe av Jasons stillferdige dramaserier eller Inkalills eventyr. Derfor er serien en forbannelse for nyskapningen i norske tegneserier. Serien dyrker fotball, fisking, øl, whiskey, kraftig mat, poker, rock og tv. Den er imot frisører, popmusikk, menn som selger klær, poesi, lærhomser, vin og gourmetmat. MachoPondus jakter på innsjøens største rugg, han takler hardt på fotballbanen og er ute av stand til å vaske klær. Fienden er menn som ikke er menn: latterlige tøffelhelter representert ved naboen Harold, og de homofile som enten er komiske eller truende. Homofile klovner er for eksempel de som trasker rundt på åpen gate i lær og netting med binders gjennom hodet. «Sånn går det med folk som ikke spiller fotball!»9 sier Pondus til sønnen. Homofile monstre er muskuløse og vellystige karer som gjerne kjører i motsatt fil. Når Jokke havner i fengsel etter å ha overfalt sin egen mor, må han dele celle med to svære karer. Den ene er iført helsetrøye, trefot og jernkrok, og har «Per» tatovert i et hjerte på overarmen. Skrekk og gru! Folkelig grums Pondus er sjåvinistisk og baserer nesten all humor på fordommer. Serien er særlig kvinnediskriminerende og homofiendtlig. Man trenger ikke være spesielt politisk korrekt anlagt for å oppsummere normene i Pondus på Drømmen om kjernefamilien Utgangspunktet for komikken i en god del av stripene er menns angst for å ta på andre menn. Når Pondus forsover seg, tyr kona og sønnen til hudkontakt med en oppblåsbar 114 samtiden 3 2005 kraftkar og musikk av Village People. Det er særlig i forholdet mellom Pondus og Jokke at denne berøringsredselen er tydelig. Jokke er jovial og klengete, mens Pondus er reservert og bekymret for hva omgivelsene kan tro om dem. Kona Beate er den eneste konsekvent normale personen i serien. Hun er ikke spesielt karikert tegnet, passer jobben som sykepleier og sørger for å holde en viss orden på familien. Det virker som hun er blitt så vant til mannens nykker og er så glad i ham at hun tar det aller meste med fatning. Når han er på sitt barnsligste, reagerer hun med kjærlig, ironisk distanse. Kanskje er Beate selveste idealkonen, ment som et forbilde for seriens kvinnelige lesere? Kjønnsrollemønstret er i alle fall påfallende umoderne. Det er Beate som ordner mat og renhold, men Pondus bruker mye tid på ungene. Stort sett er det en idyllisk stemning i hjemmet deres. I år har til og med ungkaren Jokke gitt seg, og venter for tiden barn med sin kjære Camilla. Figurenes prosjekt er altså å finne varig trygghet som del av en kjernefamilie. Selv ble Øverli skilt noen år etter at serien tok av, men denne endringen av sivilstatus har ikke påvirket innholdet på noen merkbar måte. Latterliggjør Øverli de persontypene han karikerer, eller er det fordommene selv han rammer? Svaret er nok mest det første, men serien må leses mer som en ufin spøk enn bevisst uthenging. Stripene med for eksempel homofile, kunstnere og bilmekanikere er basert på en instinktiv gjenkjennelse i leserens egne fordommer. Humoren problematiserer ikke holdningene, men bekrefter snarere på sitt absurde, karikerte vis at her må det være en kime av sannhet. Jokke hos psykologen Virkeligheten i Pondus overgår vår fantasi. Se for deg situasjonen: Jokke er hos psykolog. Han forteller om hvordan han ble jaget av en dundre i flaggermusdrakt. Hun spilte Van Halens gitarsoloer, og de havnet i et badekar fylt med rekesalat. Så dukket moren hans opp og dasket til kvinnen med en bærepose full av kald betasuppe. «Og dette drømte du i natt?» spør psykologen. «Nei, nei! Dette skjedde i går!» forklarer Jokke. Som vanlig ender besøket med at psykologen må medisineres.10 Pondus er en parademarsj i traumer: morsbinding, hybris og angsten for å bli voksen, det annet kjønn og fremmede generelt. Jeg har tidligere sett på hovedpersonens barnslighet, overmot og redsel for homofile. Men for å kunne observere de virkelig markante kompleksene, skal jeg nå dreie fokus mot kompisen Jokke. For en psykolog er det mye snadder både til en freudiansk analyse av kastrasjonskompleks eller pervertering av de jungske arketypene Anima (mannens bilde av kvinnen) og Moderen. En del av de overtydelige symbolene er harselas med psykologisk analyse og drømmetydning. Når Jokke i en søndagsside drømmer at han ramler ut av et fly, lander han på en trampoline og fyker til værs igjen – med kurs for endetarmsåpningen til en flygende elefant. I Pondus er det ikke noe sterkt skille mellom det bevisste og underbevisstheten. Særlig Jokke er drevet av ukontrollerte impulser. Ettersom han ikke lenger er ungkar, har de stygge damene mer eller mindre forsvunnet fra serien. Det er imidlertid mye historisk materiale å ta av. Som en gyteklar laks i motstrøm ville Jokke ha sex med så mange damer som mulig, ikke fordi det var deilig eller lystbetont, men fordi han på et eller annet dypt plan følte han måtte. «Til alle dere som tror dere driver ekstremsport (…) Ta dere et stev!!!»11 fastslår Jokke når dundredamen vil ligge øverst. Kvinnene han har greid å overbevise er stort sett kroppslig deformerte og perverse. Ofte har han også fått juling av dem. «Jeg gir Jokke det han fortjener», har Øverli forklart. «Han eier ikke respekt for noen, spesielt ikke kvinner. Jokke er en blanding av alle de dårligste egenskapene til kompisene samtiden 3 2005 115 En viktig inspirasjonskilde for Frode Øverli da han skapte Pondus var Bill Wattersons Tommy og Tigern (fra Andre omgang, side 166). Alle illustrasjoner © Frode Øverli, distr. Strand & Øverli. mine. Damene jeg tegner er så hinsides virkeligheten at jeg tror ikke det kan oppfattes som hets av kvinner.»12 Det er nok en for lettvint avfeiing. Pondus må leses som en latterliggjøring av både menns kvinnesyn og kvinner. En del av stripene er en virkelighetsnær og spydig kommentar til kvinners utseende. «Tights er en vidunderlig ting!»13 sier Jokke til Pondus når en velformet dame går forbi. «Ikke nødvendigvis!» svarer Pondus, og Jokke ser skrekkslagen mot en overvektig dundre i prikkete strekkbukse. Jokke er en mammadalt, og bodde lenge hjemme. Det er oppveksten med fraværende far og dominerende mor som har gjort at Jokke har et forstyrret sexliv og er arbeidssky. Hjemme er han fortsatt en guttunge, og trekker seg litt tilbake når moren og hennes nye, kortvokste ektemann utfolder seg i lakk og lær. Et rop om hjelp? Seriefigurenes traumer er en ting. Mer dristig er en analyse av hva dette forteller oss om serieskaperens psyke. «Pondus er et rop om hjelp»,14 hevder Knut Nærum i forordet til den tredje samleboken, Hat trick. «Det er en bønn om å bli tatt opp i de voksne menns selskap, om å få klaske sine likemenn karslig på ryggen og bli klasket tilbake.»15 Are Kalvø ser i et annet forord Øverlis suksess som skoletaperens hevn:«Ein teiknar kan vere like uansvarlig og usaklig som då han var tenåring, og sleppe unna med det.»16 Det er vittige kommentarer satt på spissen, og neppe ironisk ment. Jeg er langt på vei enig, men synes de begge setter et misvisende likhetstegn mellom tegneseriehumor og barnehumor. Pondus bryter med det etablerte voksensamfunnets idealer. Figurene er på mange måter 116 samtiden 3 2005 Skrudde homofile og menns angst for å ta på andre menn er sentrale motiv i Pondus (fra Hat trick, side 71). barnslige, men først og fremst er de fantaster med egne normer for hva det vil si å være voksen. Det viktige poenget her er uansett at det kanskje er Øverli selv som ikke vil bli ansvarlig voksen og har et uavklart forhold til kvinner. Nå gjelder vel det mange av oss, og noe av seriens appell er nettopp denne underbevisste strømningen. Uhøytidelige karikaturer Pondus har lite til overs for selvhøytidelighet. «Du sier at du med dette bildet vil foreta en reise inn i det ubevisste og lage et manifest over menneskers kamp mot indre krefter…»17 påpeker han på en vernissasje. «Men sannheten er vel at du har brukt sekunder på å pælme maling i hytt og kav for så å selge skiten for en million?» legger han til. Kunstneren gaper nervøst, og ber ham være så snill og ikke si det til noen andre. Seriens karikerte tegnestil har, enten Pondus liker det eller ikke, historiske røtter i bil- De stygge damene er et av Øverlis varemerker, her en tidlig utgave av arten (fra Første omgang, side 36). ledkunsten, mer presist britiske satireillustrasjoner fra andre halvdel av 1700-tallet. Kunstnere som Thomas Rowlandson og James Gillray brøt med de tradisjonelle estetiske idealene i billedkunsten, og utviklet en stil som verken var realistisk eller forskjønnende. I stedet var hensikten med karikaturstreken deres å synliggjøre personenes negative egenskaper og rakke ned på samfunnets autoriteter. Begge laget også billedfortellinger, og la et stilistisk grunnlag for den senere amerikanske avistegneserietradisjonen som også Pondus tilhører. Den satiriske tilnærmingen ble ikke videreført i stripeseriene. Avisene og syndikatene brukte som aktivt salgsargument at tegneseriene var ukontroversiell underholdning for hele familien. Vel så mye som å forvrenge den observerte virkeligheten, etablerer Øverli sine egne konvensjoner for gjengivelse av personer og objekter. Den typisk forenklede, kantete stilen har blitt like innarbeidet som signaturen hans. Tegnestilen er i seg selv artig. Den er samtiden ulik alle andre striper, og et kjapt blikk eller et par streker er nok til å kjenne igjen serien. Ingen tegner skummende ølglass, fotballer eller stygge damer som Øverli. De ser heller ikke slik ut i virkeligheten, men karikaturene er så konsekvente at vi ikke er i tvil om at det er slik de må se ut i Pondus-verdenen. Tegnestilen har forandret seg. Det virker som Øverli i starten var oppsatt på å karikere virkeligheten for å gi serien og figurene en konkret forankring som leserne kunne relatere seg til. Pondus var for eksempel mer tydelig overvektig i de første stripene enn han er nå. I det hele tatt var karikeringene rundere det første året, og serien skilte seg ikke i samme grad ut fra andre humorstriper. Det er vanskelig å peke på én stripe der stilen endres, men samlebøkene viser godt den gradvise utviklingen. Allerede mot slutten av den første boken er streken mer eller mindre som i dag. Det som skjer er at streken blir mer kantete, formene gror sammen og bildebeskjæringene er tettere. Fornyer språket Øverli er flink til å utnytte samspillet mellom tekst og tegning, men dialogen er så sentral at det også er relevant med litteraturvitenskapelige briller å se på språkbruken som nøkkel til humoren i serien. «Dine tenner er som stabbesteiner på en dårlig vestlandsvei»18 sier Jokke til en av sine utvalgte. Metaforbruken i serien er original og vittig. Generelt er dialogen kort og konsis, men samtidig med et muntlig og utvunget preg. Det er noen forskjeller mellom personene. Jokke har et mer slang- og sosiolektpreget språk enn Pondus. Øverli må ha en utrolig presis fantasi, for den konkrete språkbruken er imponerende. Dialogen i Pondus er det man kunne sagt i fyndig etterpåklokskap – i alle fall hvis man var nesten like vittig som Øverli. Serien var ikke like uanstrengt i starten, men fra side 50 og utover i den første boken (Første omgang) begynner sjargongen å sitte og dialogen flyter 3 2005 117 bedre. Tegnsettingen er det verre med. Øverli må ha opparbeidet seg norgesrekord i misbruk av utropstegn! Det er nesten ikke en snakkeboble uten at figurene tilsynelatende roper ut det de sier! Ut fra utsagn i omgangskretsen og kommentarer jeg har hørt på diverse skoleforedrag, har Pondus også språksosiologisk interesse. De utallige stygge damene har gitt opphav til begrepet «Pondusdame», for å beskrive en kvinne man ikke synes er særlig pen. Jeg vil også tro at en del av metaforene og originaluttrykk som «sjefolainen» vil kunne glede norsklærere i årene fremover. Vår mann i stripene Som bedriftsspiller og alminnelig fotballinteressert kan jeg glatt slå fast: Pondus er vår mann. Å lese serien er som å prate fotball med en slagferdig og allvitende kompis. Han er bare litt mer ekstrem enn oss andre. I bryllupet brukte han fotballsko, og på seriens lokale pub finnes det en kar som har tatovert Liverpool-drakten på overkroppen. Det er lett å merke at Øverli også er en av oss. Samlebøkene har for eksempel titler som refererer til fotball, fra Første omgang til Flat firer. Når Liverpool i sommer vant Champions League ble det til og med et tema i serien. Det som ble Pondus var opprinnelig tenkt som en ren fotballserie kalt A-laget, men Øverli fant etter hvert ut at det kunne bli litt snevert. Hovedpersonene var tre fanatiske supportere, og to av dem var tidlige versjoner av Pondus og Jokke. Øverli kastet ut den tredje supporteren, og la til andre figurer. Men mye av fotballfokuset i serien er intakt. Den første egne utgivelsen var heftet Pondus – alt for Norge, som var koblet til Fotball-VM sommeren 1998. Tv-kommentator Arne Scheie skrev forord, og er også en hyppig referert person i serien. Scheie er en slags Gud for Pondus, den eneste som vet mer om fotball enn ham selv. Gjennom samarbeidet fikk Pondus status og kjendisoppmerksomhet, 118 samtiden 3 2005 mens Scheie oppnådde en ny humoristisk dimensjon. Spenstig serie, slapp figur Bruken av Scheie ved denne lanseringen forteller oss noe om hvorfor Pondus har blitt en slik gedigen salgssuksess. Serien har appell, men den har også blitt markedsført bedre enn andre tidligere norske serier. Den har hatt en egen agent, Håkon Strand, som har arbeidet med å selge den inn til avismarkedet og dessuten dratt i gang PR-fremstøt. Det er sjelden oppfølging for en norsk tegneserie. Etter starten i Vest-Nytt i oktober 1995, debuterte Pondus på riksplan året etter i det nye serieheftet Ernie. Det store gjennombruddet kom 2.4.97, da den ble daglig stripe i Dagbladet. Serien er nå den mest utbredte avisserien i Norge, og trykkes også i nordiske aviser som svenske Dagens Nyheter, danske Berlingske Tidende og islandske Frettabladid. Bare Donald Duck & Co. er mer populær av serieheftene enn Pondus, og de fire samlebøkene er solgt i nesten 200 000 eksemplarer. Pondus er likevel bare den nest viktigste merkevaren blant de nye norske tegneseriene. Den burde vært nummer 1. Det har kommet postkort, bladperm og kalender med Pondus, og innimellom er det mindre ting som ølbrikke og kjøleskapsmagnet i serieheftene. En planlagt tegnefilmserie ble stanset av Øverli personlig. Denne skepsisen til viderebruk av figurene er utvilsomt uttrykk for stor integritet. God utnyttelse av merkevaren er det derimot ikke. Når Øverli i tilegg ønsker å holde en forsiktig offentlig profil, er det ikke merkelig at Lise Myhres Nemi står frem som den fremste merkevaren. Begge seriene har for øvrig samme agent. Koblet til Nemi har det i tillegg til postkort og kalender, også kommet CD, julekalender og årsplanlegger. Myhre er også mer fremtredende i mediene. Øverli er markedsført som det han er; en folkelig bergenser. Dermed er han og serien lett å like, men faller igjennom mot den superstjerneprofilen Myhre har fått. Mens Øverli lanserer bladet på Norway Cup ikledd cupskjorten fra da han selv spilte 22 år tidligere, figurerer Myhre på diverse lister over landets mest sexy kvinner. Et annet poeng er at unge Nemi er en mer pågående figur enn tilbakelente Pondus. Derfor blir Pondus ikke like ettertraktet og salgbar som figur, selv om det er stripeserien Pondus vi liker best. Den viktigste tiltrekningskraften ved serien er nok at den skiller seg ut fra andre stripeserier. Øverli har utviklet en karakteristisk og artig strek. Han har et markant persongalleri, og han trekker overdrivelsene et par hakk lenger enn i nabostripene. Serien treffer lesere i alle aldersgrupper. Ungene tiltrekkes av de viltre tegningene og har sin representant i Påsan, sønnen til Pondus. Far kan humre over godslige Pondus og fotballen. Mor kan sympatisere med kona Beate. Og de fleste har kunnet more seg over kompisen Jokkes desperate sjekkefremstøt. Karikatur fungerer sjelden hvis ikke leseren kjenner referansene. Øverli vet å bruke fenomener og fordommer som de aller fleste har et forhold til. Derfor har Pondus blitt en folkehelt. Serien utfordrer ikke den irrasjonelle intoleransen vår. Tvert imot gir den en daglig bekreftelse av at jo da, det er faktisk så mange raringer der ute. • Frode Øverlis serier i utvalg Pondus: Julen 2004, Schibsted Forlagene, Oslo 2004a. Pondus: Flat firer, Schibsted Forlagene, Oslo 2004b. Riskhospitalet, Schibsted Forlagene, Oslo 2004c. Pondus: Hat trick, Bladkompaniet, Oslo 2003. Pondus: Julen 2002, Bladkompaniet, Oslo 2002a. Pondus: Andre omgang, Bladkompaniet, Oslo 2002b. Pondus: Første omgang, Bladkompaniet, Oslo 2001a. Pondus: Jakten på Jokkes pappa, Bladkompaniet, Oslo 2001b. Pondus seriehefte, 13 ganger årlig, Bladkompaniet / samtiden Schibsted Forlagene, Oslo 2000–2005. Pondus: Alt for Norge, Bladkompaniet, Oslo 1998. 3 2005 119 Pyton: Deep Shit Junkies, Bladkompaniet, Oslo 1997. Pyton: Birger-Egil, Bladkompaniet, Oslo 1997. Litteratur Gaasland, Rolf: Fortellerens hemmeligheter, Universitetsforlaget, Oslo 1999. Harper, Morten: Hverdagen er ikke som du tror – nye norske tegneserier, Biblioteksentralen, Oslo 2003. Harper, Morten: «Fantastenes førstemann» i Bild & Bubbla, 1/2003, Seriefrämjandet, Malmö 2003. Klausen, Siri Wieberg (regi): Fakta på lørdag: Suksess i striper, NRK1 20.11.04. Noter 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. Øverli, 2001a, s. 11. Fantomet, nr. 13–14/1986. Øverli, 2003, s. 23. Øverli, 2004b, s. 165. Øverli, 2003, s. 157. Bild & Bubbla, 1/2003. Stavanger Aftenblad, 20.9.03. Stavanger Aftenblad, 22.9.03. Øverli, 2001a, s. 60. 10. Øverli, 2002b, s 141. 11. Øverli, 2004b, s. 28. 12. Bild & Bubbla, 1/2003. 13. Øverli, 2002b, s. 83. 14. Øverli, 2003, s. 3. 15. Øverli, 2003, s. 5–6. 16. Øverli, 2001a, s. 7. 17. Øverli, 2002b, s. 86. 18. Øverli, 2001a, s. 113. .ASJONALISMENSOMRÍRISAMTIDEN MTESHERAVETGLOBALTINTELLEKTUELT ENGASJEMENT 6ISENDERDEGNESTEAVISGRATIS nBARESENDEN3-3TILMEDKODEORD %*1-0OBWOPHBESFTTF ,%-/.$%GLSORPDWLTXH NORSKMÍNEDSAVISMEDINTERNASJONALPOLITIKKKRITIKKOGKUNST\WWWLMDNO Jon Andreas Håtun Orakelmanual i artistisk posisjonering I Norwegian Band Index er det registrert 5054 norske band og artister. Femtusenogfemtifire? Hvordan skal disse, pluss alle de som ikke er registrert, i tillegg til alle de artistene som kommer fra utlandet, overhodet kunne bli lagt merke til i all støyen av hverandre? Turbonegers briljante mesterhjerne Thomas Seltzer uttalte nylig i et intervju: «Det er utrolig mye spennende norsk musikk for tida, men av en eller annen grunn husker jeg aldri hva bandene heter, og glemmer hvordan låtene høres ut». Morsomt. Hi, ha, ho, hu, hy, hæ, hø, hå, hu! Det er komisk at mesterhjernen bak Norges fremste rockeband glemmer musikk han selv liker. Men er det virkelig Thomas Selzter som har miserabel hukommelse, eller kan årsaken ligge i at de fleste norske band mangler særpreg nok til at han evner å huske dem? Selvsagt det siste. Selv er jeg en person som ikke gidder å holde meg oppdatert på alle nye band og artister som vokser frem i subkulturene. Jeg tenker som så: hvis et band eller en artist vil ha min oppmerksomhet må de gjøre seg fortjent til det. Det holder ikke at musikken er bra, de må stå for noe helt eget slik at de skiller seg fra alle andre band. En egen sjanger De må representere en egen sjanger! Navnene deres må kunne brenne seg inn i hukommelsen min etter sekunders persepsjon fra min side, og likevel ligge der friskt om femti år. Hvis ikke de har disse egenskapene, gir jeg intuitivt blaffen. Det holder ikke at bandet bare spiller spennende musikk. Det er alt for mange andre spennende band der ute som opptar plass i både min, Thomas Seltzers og de fleste andre menneskers bevissthet. samtiden Budet er hardt, men det er slik reglene er i en overkommunisert verden. En nettjournalist mente nylig at den nesegruse dyrkelsen Turboneger var blitt gjort til gjenstand for blant både fans og anmeldere den siste tiden, ikke samsvarte med den musikalske kvaliteten på deres siste album Party Animals. «Kjedelig, oppskrytt og særdeles lite originalt», skrev han. Han mente også at mange andre band var mye mer interessante og gjorde en mye bedre jobb.1 Triste, gamle spedbarn Jeg ringte vedkommende, og spurte om han kunne gi meg et eksempel på et band han mente var bedre enn Turboneger, og som har holdt på omtrent like lenge uten å oppnå gjennombrudd. Han oppga bergenske Emmerhof & The Melancholy Babies, som visstnok har eksistert i ti år, gitt ut fire, fem plater og mottatt strålende kritikker i både inn- og utland. Minimalt med salg. Personlig har jeg aldri maktet å gjøre en innsats for å høre på dem, men jeg velger å tro journalisten og andre som hevder det samme: Emmerhof & The Melancholy Babies er sikkert dyktige musikere. Men hvis de er det, hvorfor får de ikke sin fortjente oppmerksomhet? Mange vil si at mediene har skylden – og det har de delvis – men mediene fungerer tilsynelatende likt som menneskesinnet: det som ikke bærer noe sensasjonelt ved seg får verken spalteplass eller plass i bevisstheten. Emmerhofs problem er at de ikke klarer å formidle et unikt konseptuelt budskap på en måte som gjør at vi (og mediene) oppfatter dem som interessante. De skiller seg ikke fra de tusener av andre fremragende artister som fanger vår oppmerksomhet. De mestrer ikke den «sublime kunstformen» som kalles posisjonering. Turboneger gjør derimot det, og har posisjonert seg på en måte som først og fremst 3 2005 121 gjør dem umulig å glemme. De har en posisjon som de eneste parodiske SM-homserockerne, en motvekt mot den homogene massen av andre norske rockeband. Således har de inntatt en lederstilling i sin helt egne kategori og regnes i dag for å være Norges største band og kanskje verdens største undergrunnsband. Deres desentraliserte fanklubb Turbojugend (som de startet som «en flipp» i 1995 ifølge Seltzer) har hele 964 lokalavdelinger, fra Aachen til Ørsta, inkludert Santiago, Bangkok, Moskva, Osaka, og Melbourne. 146 av dem bare i USA.2 Merk imidlertid dette: deres publikum har ekspandert over lang tid i lokale avdelinger. Babyene er ikke alene Det er ikke bare anonyme Emmerhof & The Melancholy Babies som lider av strategiske formidlingsvansker. Når publikum mistet interesse for et berømmelig band som Briskeby, er det ikke heller ikke i dette tilfellet musikken det er noe i veien med. Bandet mangler bare en veloverveid posisjoneringsstrategi. Hvis man ofrer Briskeby en tanke, dukker det automatisk opp et bilde av Lise Karlsnes i bevisstheten, samtidig som man hører for seg en av bandets hitlåter. Men der stopper assosiasjonsrekken. Briskeby står ikke for noe ene og alene, og det gjør at minnet om dem sakte svinner hen, til tross for at de tilsynelatende lager musikk det ikke er noe å utsette på, rent musikkteoretisk. De fleste andre norske band og artister som er i rampelyset i dag, vil høyst sannsynlig av samme grunn som Briskeby dø ut over tid lik dårlig tilpassede dyrearter i en tøff livskamp: King Midas, Ane Brun, Christer Knutsen, Annie, Thulsa Doom, Ambleside, Cato Salsa Experience, Don Juan Dracula, Magnet, Washington og Superfamily. Alle spilte på Øyafestivalen 2005, sammen med en haug andre band. De som tror det er nok å bare være til vil etter hvert bli undertrykt av artsfrender med sterkere posisjoner. 122 samtiden 3 2005 Men hva skal de gjøre? Hemmeligheten ligger i to hovedregler: 1. Artisten må sørge for å bli oppfattet som prototypen på en egen sjanger. 2. Sjangeren må oppleves som relevant for et ekspanderende publikum. som ikke liker «å bli satt i bås» bør tenke på. De må skjønne at det er deres eget valg av offentlig fremtoning som automatisk gjør at folk plasserer dem i båsen. Dette skjer via mediene, og her er vi inne ved kjernen i artistisk posisjonering: det å sørge for at De fleste andre norske band og artister som er i rampelyset i dag, vil høyst sannsynlig av samme grunn som Briskeby dø ut over tid. Kunsten å bli satt i bås Thomas Seltzer har en cand. mag. grad med bl.a. psykologi, en lære som sikkert har kommet ham til gode under posisjoneringsarbeidet med Turboneger. En hver artistspire som ikke studerer psykologi, men som likevel gidder å ta seg bryet med å åpne en lærebok i faget og lese om sosial persepsjon, vil finne ut at alle individer setter andre mennesker i bås kontinuerlig. Dette er nødvendig for at mennesket skal kunne orientere seg sosialt i et samfunn. Det er nemlig slik at vi kategoriserer alt vi oppfatter (både mennesker og objekter) ut fra hvor like de er en prototype. Når dette gjelder personer, vil det si at vi skaper en slags egen katalog med signalementer på mennesker: en typisk businessmann, en typisk kulturstreberstudent, en typisk hallik, en typisk Café Mono-rocker, en typisk BI-berte, en typisk feministisk gitarjente osv. Det bildet vi danner oss, beror både på våre erfaringer og kunnskaper, men også på våre manglende kunnskaper, som til sammen utgjør våre fordommer og forventninger. Dette er noe for eksempel sure gitarjenter pressen setter artisten i en hensiktsmessig bås. Så istedenfor å risikere å bli stående og breke i en ubekvem bås bør både gitarjenter og en hver annen type artist stille seg selv følgende avgjørende spørsmål før de skriver sin første pressemelding: «I hvilken bås ønsker jeg å bli satt?» Hvis dette er problematisk, kan de gjerne prøve varianten: «Hvilken prototype ønsker jeg å bli?» Eller enda bedre: «Hvilken unik sjanger vil jeg representere?» Det må også nevnes at vi mennesker i tillegg til å bedømme andre etter prototyper, ofte påvirkes av den såkalte haloeffekten. Det vil si at vi har en tendens til å foreta en helhetsvurdering av et menneske med utgangspunkt i én eneste egenskap. Denne vurderingen foretar vi etter førsteinntrykket, og det viser seg at førsteinntrykket har en tendens til å lagre seg i bevisstheten, og slik danne et mer eller mindre permanent bilde av det mennesket vi møtte, enten det er positivt eller negativt. Det er derfor essensielt at en artist sørger for at førsteinntrykket han eller hun gir omverdenen er en synliggjøring av en unik og hensiktsmessig posisjoneringsstrategi. samtiden Gir man et feil inntrykk, kan det forhindre mulighetene for å innta riktig posisjon. Man kan bli plassert i feil bås. Innpass i bevisstheten: først er best Det å innta en posisjon innebærer å innta en posisjon i folks bevissthet. Det avgjørende er bare hvordan få innpass i bevisstheten, dette mest mystiske av alle verdens tenkelige mysterier, som hver og en av oss beskytter mot uvesentligheter med en tykk mur av likegyldighet. I de amerikanske merkevareguruene Al Ries og Jack Trouts legendariske bestselger Positioning – the battle for your mind, står det: «Den beste måten å entre en persons bevissthet på er ved å være først».3 Hvis man tviler på denne påstanden, kan man demonstrere verdien av den ved å stille seg selv noen få, enkle spørsmål. Hvem var først på Sydpolen? Roald Amundsen, selvfølgelig. Så kan man spørre seg selv hvem nestemann som dro til Sydpolen var. De fleste har sikkert fått med deg at det var Scott, men han regnes vel også for å være verdens best kjente nummer to. Men hva het tredjemann på Sydpolen? Hvorfor vi husker: signalinnlæring Årsaken til at vi har en tendens til å huske noe som er først mye lettere enn noe som kommer som nummer to, tre osv. finner vi trolig svaret på i det som kalles signalinnlæring. Signalinnlæringen ble som kjent oppdaget av den russiske psykologen Ivan Pavlov, som for over hundre år siden gjorde forsøk på hunder som fikk mat hver gang de hørte en metronom. Etter hvert som hundene lærte seg å koble signalene «metronomlyd» og «mat», begynte de å sikle bare de hørte lyden fra metronomen. Senere, i 1949, antok den kanadiske psyko- 3 2005 123 logen Donald Hebb at det måtte være visse nevroner (nerveceller spesialisert for å håndtere elektriske impulser) som var ansvarlig for denne innlæringen, og i 1999 lyktes den tyske nevrobiologen Tobias Bonhoeffer i å bevise dette ved å filme en del av en rottehjerne som spilte en viktig funksjon for langtids-hukommelsen. Denne hjernedelen ble stimulert med elektriske impulser tilsvarende omtrent «metronomlyd» og «mat», og etter en halv time så Bonhoeffer at det vokste ut knuter fra nevronenes utløp som gjorde at nevronene fikk kontakt og forbandt seg med hverandre. Forbindelsen skjer altså fysisk. Den kalles synapse, og det viser seg at den blir sterkere jo oftere de parallelle signalene gjentas. Det er dette som utgjør det vi kaller assosiasjon. På samme måte forbinder vi de elektriske nerveimpulsene som sier «Turboneger» og «SM-homse-rockere», liksom vi kobler for eksempel «Unni Wilhelmsen» med «semifrika gitarjente». Men nevronforbindelsene skjer ikke bare to og to, hjernen skaper nettverk av dem, som kalles engrammer. Her foregår nerveimpulsene i kretsløp, og det er dette som er nøkkelen til vår langtidshukommelse. Hvorfor vi glemmer: «Forstyrrelsesteorien» Men hvorfor finner vi det gradvis mer vrient å huske hvem som var nummer 2, 3, 4 osv.? Grunnen til at vi ikke snapper opp etterfølgere så lett som de første, kan forklares med den såkalte «forstyrrelsesteorien», som går ut på at vi raskt glemmer innlæring som består av likeartet informasjon. Hvis man pugger ti flerstavelsesord i fem minutter, for deretter å pugge synonymer på ordene i ytterligere fem minutter, husker man lite av de første ordene. Hvis man derimot inntar en helt annen type informasjon i etterkant, som for eksempel å lese vitser, vil hukommelsen bli vesentlig mindre svekket. På nevrobiologisk nivå innebærer dette at 124 samtiden 3 2005 et nevron – eller grupper av nevroner – som allerede er opptatt i et kretsløp, blir implisert i et annet kretsløp på en slik måte at de to kretsløpene forstyrrer hverandre.4 Når tusenvis av pop- og rockeband og artister kjemper om oppmerksomhet innenfor like sjangre, virker de forstyrrende på hverandre fordi vi oppfatter dem som alt forlike. Derfor glemmer vi navnene deres og hva de var ment å skulle stå for. Først er bedre enn best Når man skal posisjonere seg, kan det være greit å være klar over et annet prinsipp ved den menneskelige persepsjon – det at vi verdsetter originalvare fremfor kvalitet. Eller rettere sagt: vi anser originalvare for å ha best kvalitet, fordi det som kommer først inn i bevisstheten automatisk blir oppfattet som mest «ekte». Dette fenomenet kan godt beskrives med en hendelse i leskedrikken Coca Colas historie. Da det en gang på åttitallet viste seg at Pepsi skåret høyere på smak enn Coca Cola i blindtester, ble Coca Colas ledelse engstelig. De sluttet å produsere sin originale cola og lanserte isteden en nyutviklet colasmak som danket ut Pepsi i blindtester. Resultatet ble New Coke, med slagordet «The Best Just Got Better …!» Problemet var bare at folk ikke likte New Coke idet den kom i hyllene. De ville ha tilbake originalen. Faktisk var det slik at Coca Cola-entusiaster som først hadde favorisert New Cokes smak i blindtest, omtalte den samme brusen som «kloakkvann», «møbelpuss», «cola for pyser», og «to dager gammel Pepsi» da den kom i butikken. Den beste kunne ikke bli bedre. Den var best. Slik er det også innen kunsten og musikken. De kunstnerne som er først ute i en ny sjanger, blir som regel også ansett som best innen sjangeren. Du kan jo prøve å fortelle omverdenen at du er en bedre gitarist enn både Knut Schreiner og Øystein Greni til sammen, og gjerne ha helt rett, men hvor mange vil tro deg? Hva er bra musikk? Ingen av bandene som er nevnt i denne teksten skal her utsettes for noen kvalitetsmessig vurdering. Alle som er nevnt regnes som profesjonelle artister. Når folk (og musikkanmeldere) snakker om «god» og «dårlig» musikk, snakker de ikke om godt eller dårlig musikkhåndverk, men om hvorvidt de finner musikken relevant eller ikke, noe som igjen er grunnet deres sosiale relasjoner: musikksmaken er et tegn på hvilken referansegruppe de identifiserer seg med og hvilke(n) de tar avstand fra. Dette er for øvrig årsaken til at for eksempel Heidi Hauge konstant blir slaktet: kritikerne tar sosialt avstand fra henne og hennes lyttere. Men nok om det. Først er bedre enn først Flere norske moderne komponister5 debuterte lenge før Arne Nordheim innen atonal, modernistisk tradisjon. Likevel er det ham folk flest tenker på som selve den modernistiske samtidskomponisten. Hvorfor? Fordi det ikke spiller noen rolle om du er først ute i en ny sjanger, hvis du ikke samtidig er først i folks bevissthet. Du må vise deg frem i offentligheten med konseptet ditt såpass mange ganger at folk lærer seg hvem du er og hva du står for. Arne Nordheims fortrinn var at han fikk så mye offentlig oppmerksomhet som følge av det internasjonale gjennombruddet tidlig på sekstitallet, at han av folk flest i dag blir oppfattet som den første store samtidskomponisten. Dette prinsippet gjelder innen alle kategorier i kunst- og næringsliv. Hvis du har en unik konseptuell idé, er den ikke verdt noe samtiden hvis noen andre blir kjent for samme ideen før deg. De tre posisjoneringsmetodene Det finnes tre metoder en artist kan benytte seg av for å posisjonere seg godt. Alle disse er ulike sider av samme sak – det å være først i en sjanger – men de forholder seg ulikt i forhold til hvor store sjangerne er. Disse tre kan være ledetråder for artister som både vil forstå sin egen posisjon, og hvordan beholde og styrke den: 1. Lederposisjonen 2. Alternativposisjonen 3. Motsatsposisjonen 1. Lederposisjonen: først for alltid En artist må som sagt sørge for å bli oppfattet som den første i sin sjanger. Men det nytter ikke å være først ute, og deretter tro at suksess kommer av seg selv uansett hva man produserer. Hvis en artist har lyst til å sikre sjansene for (varig) fremgang, må artisten utnytte sitt fortrinn som den første. Det betyr at artisten jevnt må produsere noe nytt og «forbedret» innenfor den samme sjangeren han eller hun er først i, istedenfor å la seg friste til å endre stil. Australske AC/DC er et rockeband som har gjort noe lignende. I 1995, da bandet slapp albumet Ballbreaker, ble gitarist Angus Young beskyldt av en kritiker for å ha laget det samme albumet tolv ganger. «Det er en blank løgn!», svarte Young, «Vi har laget det samme albumet igjen og igjen fjorten ganger!».6 I 2002 var AC/DC verdens femte mestselgende rockeband i USA etter The Beatles, Led Zeppelin, Pink Floyd og The Eagles. I 2003 debuterte tranceartisten Dina som den første til å synge trance med norsk tekst. Hitlåten hennes het «Bli hos meg». Hvis Dina virkelig ønsker at publikum skal bli hos henne, bør hun ikke la seg friste til å utgi vanlig popmusikk på engelsk. Hun må fortsette å 3 2005 125 utgi trancealbum på norsk, og slik opprettholde og utnytte sin posisjon. Særlig bør hun gjøre dette fordi det pr. i dag er flere som forveksler Dina med hennes plagiator Tine, den tidligere pinup-modellen som ble avslørt i VG da det viste seg at hun fikk en annen sanger til å synge inn sangene sine. Noen gode eksempler på norske artister og kunstnere (innen ulike grader av kulturell legitimitet) som har klart å bevare sine posisjoner i sine respektive sjangre (eller kategorier) er Ole Ivars, Øystein Sunde, Finn Kalvik, Jan Garbarek, Jakob Weidemann, Franz Widerberg og Arne Nordheim. 2. Alternativposisjonen: den første nr. 2 Hvis du av en eller annen grunn er nummer to i en sjanger, har du et posisjoneringproblem. Å ligne lederen leder ingen vei. Du er bare nest best. Det du må gjøre isteden er å tillegge ledersjangeren en tvist. Du må bli den første nummer to. Eller rettere sagt: Du må posisjonere deg som den første til å være et relevant alternativ til lederen. Essensen av denne strategien ligger i at man må utnytte lederens svakheter. I sin tid posisjonerte «popdronningen» Bertine Zetlitz seg som et alternativ til «popkongen» Morten Abel, hvis posisjonssvakhet kan sies å være at han ikke er kvinne (kvinneposisjoner har alltid vært gode alternativer i mannsdominerte sjangre). Men hvordan skal man deretter lansere seg? Det er her de fleste band og artister mislykkes: det er dessverre slik at storparten av alle artister automatisk velger å bli alternativ til alternativet, og alternativ til det neste alternativet osv., noe som resulterer i at artistene simulerer prototypen på sjangeren. Dette er me-too-tabben («jeg vil også!») og handler om at haugevis av artister hiver seg på en bølge når en artist får suksess som den første i en ny 126 samtiden 3 2005 sjanger. Me-too-artistene kan aldri bygge seg opp til å få gode posisjoner over lengre tid fordi de hele tiden erstattes av nye, hypede artister i samme sjanger. Når for eksempel King Midas dukker opp som rockeband nr. 2 863 495 ved å simulere rockebandprototypen med gitarriff og Mick Jagger-aktige gester, går hukommelsen? Vel, tydeligvis ingen, siden ingen husker ham. Hva sto han for? Hvordan så han ut? Albert Hammond gjorde det alle one-hitwondere gjør feil, nemlig å overse verdien av en gløgg posisjoneringsstrategi. Istedenfor å differensiere seg, presenterte han seg som en På samme måte forbinder vi de elektriske nerveimpulsene som sier «Turboneger» og «SM-homse-rockere». bandet i ett med den homogene massen av sine likeartede kolleger. Slik fremstår tusenvis av artister innen samme sjanger som om de er medlem av det samme, store bandet. Artistene og bandene simulerer prototypen på sjangerne de tilhører, og blir således nøytrale komponenter i en kollektiv struktur. De posisjonerer selve sjangeren. Dette skjer innen hiphoppen, bluesen, R’n’B-sjangeren, jazzen, og også innen kunstog samtidsmusikken. Bra for festivalarrangører, temmelig ugunstig for artistene. Døgnflue-fenomenet Albert Hammond Følgene av en me-too-tabbe kan være fatale, selv for tilsynelatende suksessfulle artister. I 1973 brakdebuterte en herremann på VGlista, og lå der til sammen i 42 uker med et knippe hits. Fyren het Albert Hammond. Albert Hammond?! Mange vil kjenne igjen «It Never Rains in Southern California» når den blir spilt (låta er en klassiker), men hvem klarer å huske mannen som sang den? Man kan spørre seg: av hvilken grunn skulle Albert Hammond lagre seg i langtids- hvilken som helst simulering av en allerede utvannet sjanger: pop/rock-sangersjangeren. Begge av hans to første album kom på Billboard-lista, det tredje inneholdt én topp 40hit, men så ble Albert Hammond erstattet av noen andre med sterkere posisjon. Han var ikke lenger på listene, og skulle ikke tilbake heller. Albert Hammond utga ytterligere ni plater frem til 1982. Så hadde han et opphold på fjorten år før han gjorde et tappert forsøk på «comeback» i 1996. Da som sviskesanger med spanske tekster! Albert Hammond begikk her nok en feil. Han gjorde vel å merke rett i å tillegge kategorien en vri for å fremstå mer unik, men det han dessverre ikke tok hensyn til var at posisjonen som spansk sviskesanger var – og alltid har vært – urokkelig okkupert av en viss Julio Iglesias. 3. Motsatsposisjonen: bli motsatt av lederen Det man må gjøre når alternativposisjonen allerede er opptatt, er å bli motsatt av lederen. Et godt eksempel på dette er Odd Nordstoga. Han har mestret å innta en posisjon som samtiden motsatsen til både poplederen Morten Abel og hans alternativ Bertine Zetlitz. Merk for øvrig at Abels og Bertines posisjoneringsstrategier egentlig ikke er spesielt kreative. De handler om nettopp å simulere prototypen selve popstjernen. Men siden disse to er først og størst i sine kategorier her i Norge, og produserer jevnlig nye utgivelser i sine kjente stiler, klarer de å opprettholde posisjonene sine. Odd Nordstoga har vært lur og posisjonert seg som ikke-popstjernen. I popkonteksten er Odd Norstoga nærmest stikk motsatt av popartist-prototypen. Denne rommer i hovedsak elektronisk/halvrocka sound, engelske tekster og glamorøst image. Nordstogas konsept derimot består av å spille trekkspill, hylle vinjedialekten og stille i ryggsekk og heilnorsk bygde-outfit. Det er verdt å merke seg at før Odd Nordstoga slo igjennom i 2004, ble han omtalt som både pop- og rock-inspirert folkemusiker. Dette omdømmet vitnet om en mindre heldig posisjoneringsstrategi. Både fiolinspiller Annbjørg Lien og fløytevirtuos Steinar Ofsdal hadde ledende posisjoner innen den pop-inspirerte folkemusikksjangeren fra før. Dessuten var ikke rock-elementene i Odd Nordstogas musikk fremtredende nok til at en folkrock-posisjon kunne etableres. Denne posisjonen ble derfor erobret da bandet Gåte debuterte på VG-lista i 2002 med sin karakteristiske folkemusikkinspirerte hardrock. Skift felt hvis feltet er irrelevant I perioden 1997 til 2002 utga Odd Nordstoga hele fem plater med relativt liten gjennomslagskraft, til tross for at flere mottok strålende kritikker. Men så, i 2004, fikk han en voldsom suksess i Norge med platen Luring, som gikk rett til topps på VG-lista og lå der i hele 38 uker. Ganske underlig. De musikalske ingrediensene var jo de 3 2005 127 samme som før: folkemusikk, pop og vinjedialekt. Kunne det ha skjedd en endring av vår persepsjon av Odd Nordstoga? Var det noe som fikk oss til å oppfatte ham på en ny måte? Hadde Odd lagt en lur posisjoneringsstrategi? Posisjonen hans syntes i hvert fall etter gjennombruddet å ha blitt speilvendt. Med ett hadde han forvandlet seg fra å være «den popinspirerte folkemusikeren» til å bli «den folkemusikkinspirerte popartisten»! Og slik ble han mye mer relevant for mange flere enn før. Det er lettere for folk å si at man liker popmusikk enn folkemusikk. Modernisér posisjonen hvis den fremstår som utdatert En artist som har frasagt seg en temmelig passé posisjon og som nå er i ferd med å innta en ny, mer moderne variant av den gamle posisjonen er musikeren Vidar Busk. På slutten av nittitallet så det ut som om han var i ferd med å bli selveste Rockabilly(undergrunns)kongen i Norge med Vidar Busk & His True Believers. Dette bandet spilte virtuos 50talls-bluesrock, og Vidar Busk opptrådte i offentligheten i fløyelsdress, blondeskjorte og med brylkremgredd hår. Platecoverne på hans tre første utgivelser skilte seg ut ved at de alle var i tegneseriestil, der han selv ble fremstilt som helt. Vidar Busk hadde et helstøpt konsept. Men var ikke konseptet hans bare en simulering av en foreldet sjanger? En dag følte han i hvert fall at han måtte gjøre noe annet,«noe mer personlig», som han selv sa i et intervju, og snart ble rockabillykonseptet lagt på hylla til fordel for en mer moderne og uttrykksfull sørstatblues-stil. Helstøpt rockabilly har en tendens til å virke forbeholdt en egen type mennesker når stilen bare dyrkes slik den en gang var, og ikke tillegges noe allment aktuelt. Det er få som identifiserer seg med en retro-junkie. Vidar Busk gjorde derfor et klokt posisjoneringsvalg ved å 128 samtiden 3 2005 forlate rockabillysjangeren. Dessuten var posisjonen som «den norske moderne sørstatsblues-rockeren» ubesatt. Vidar Busk har nå stilt seg i en ny, ledende og mer relevant posisjon. Fartøy Valen i farlig farvann Jeg tror en del artister med fremgang kan finne på å tenke følgende i sitt indre: «Jeg har alltid hatt en drøm om å bli stjerne innen den og den kategorien, og nå som jeg har blitt kjent, vil jeg sannelig bruke navnet mitt til å realisere drømmen». Kristian Valen synes å ha resonnert noenlunde slik. Han hadde stor suksess som komiker og imitator på TVNorges Valen-TV og med den påfølgende sceneforestillingen Fartøy Valen. Med denne suksessen inntok han en viss posisjon som komiker. Men så ville han realisere en gammel drøm og lanserte seg plutselig som sentimental popartist. Uten et snev av humor. Jeg vil her verken kommentere kritikken platedebuten mottok i avisene eller de høye salgstallene den har oppnådd – eller forholdet mellom disse faktorene. Det jeg finner interessant er hvordan Kristian Valen forringer sin opprinnelige posisjon ved å lansere et prosjekt som ikke kan forbindes med hans allerede kjente navn. Han har kommet i skade for å skuffe sine trofaste fans ved å fremstå som noe de overhodet ikke forbinder ham med. Som sentimental popartist appellerer han nemlig til en målgruppe som hans humorpublikum ikke identifiserer seg med, og dette er meget risikabelt. Hvis Kristian Valen skulle ha unngått å svekke sin posisjon, og isteden styrket den, burde han heller ha gitt ut en plate med noe à la den pop-parodiske komediemusikken han presenterte i Valen-TV. Eventuelt kunne han (til nød) ha sunget de sentimentale balladene med ny identitet. Poenget er i hvert fall: ett navn kan ikke stå for mer enn ett konsept. Følelsene styrer fornuften Hjerneforskningen viser at hjernen prioriterer følelsene fremfor all annen informasjon. Dette tilsier at følelsene er viktigere og mer overbevisende for hjernen enn tanker på et høyere nivå, og hjernen kan blokkere for innlæring så lenge vi føler at det som blir forsøkt innprentet i oss ikke er det riktige. Vi har i tillegg en tendens til å følge den oppfatningen som flertallet av vår referansegruppe har. Ønsket om sosial tilhørighet styres nemlig av den samme delen av hjernen som styrer følelsene. Dette er en meget sterk kraft, og i (ubevisst) frykt for å bli avvist følger vi den oppfatningen vi tror vår egen referansegruppe har. Hvis en gruppe entusiastiske lyttere har fått sterke følelser for en artist og det artisten står for, kan det derfor være meget taktløst av artisten å prøve å fremstå som noe annet. Det er ikke sikkert at alle tilhengerne føler for å endre oppfatning samtidig. Kiss som progband Det var dette som skjedde da de helsminkede og kostymerte sirkus-hardrockerne Kiss i sin tid fant det for godt å endre sitt musikalske konsept. Til tross for at Kiss var elsket av sine tenårige guttefans, den såkalte Kiss Army, følte bandet seg støtt av at musikkjournalister mente de var dårlige musikere. Dette ønsket Kiss å motbevise, noe som skulle vise seg å få fatale følger. Mot slutten av syttitallet begynte Kiss sakte å bevege seg vekk fra den hardbarkede rocken de var kjent for og over mot bl.a. disco og pop,7 for deretter å gjøre en drastisk kursendring. Kiss begynte av alle ting å eksperimetere med progrock, og utga i 1981 et album som skulle forestille soundtracket til en tenkt film, The Elder. Albumet het Music from the Elder, og ble verken godt mottatt av kritikere eller fans. samtiden «En bedrifts største verdi er dens renommé»8 Kritikerne følte fra før at Kiss var noe de ikke likte, og så ingen grunn til å like dem bare fordi de «smisket» med progpock. Fansen hadde følelser knyttet til Kiss’ opprinnelige stil, og lurte på hva i svarte som plutselig hadde gått av deres gamle helter. 3 2005 129 det tysk militær-inspirerte SM-homo-imaget. Ifølge Thomas Seltzer var «Nazipenis» et tidlig navneforslag, som ble avslått. Det kan spekuleres i hvorvidtordet «nazi» ville ha virket for eller mot sin hensikt brandingmessig, men «Nazipenis» ville ha vært mer beskrivende i forhold til bandets konsept. AC/DC er et slikt navn, det beskriver «elektrisiteten» i musikken deres. Du kan jo prøve å fortelle omverdenen at du er en bedre gitarist enn både Knut Schreiner og Øystein Greni til sammen (…) men hvor mange vil tro deg? Ingen av partene lot seg overbevise, heller ikke gitarist og mange av Kiss Armys største helt Ace Frehley, som forlot gruppa i 1980. Etter dette fulgte tre år med synkende platesalg. Og så måtte bandet ty til en nødplan. De fjernet den legendariske sminken. I 1983 slapp de albumet Lick it up med låter som var tilbake i hardrockstil, bortsett fra at soundet ikke var like råbarka som på syttitallet. Det var tydelig at Kiss hadde lagt om profilen for å tilfredsstille en ny kjøpesterk målgruppe som verken ble utgjort av kritikere eller Kiss Armys hovedmedlemmer: kvinnene. Dette ga Kiss selvsagt enorm oppmerksomhet med en påfølgende suksess i noen få år. Men deretter sank platesalget igjen. Til slutt måtte de gjøre det den gamle fansen lengtet etter: få på seg de gamle kostymene og den legendariske sminken og begynne å turnere med sine gamle, klassiske hits. Velg riktig navn «Turboneger» er et godt navn, fordi det får oss til å stoppe opp. Ordet «neger» er tabu. Men i seg selv gir det ingen konnotasjoner til selve Men det er ikke dønn nødvendig å ha et navn som beskriver konseptet, selv om det blir mer og mer optimalt for å kunne oppfattes som betydningsfull i vårt overkommuniserte mediesamfunn. Viktigst er det imidlertid at artist- eller bandnavnet ikke vekker assosiasjoner og følelser som ligger utenfor bandets eller artistens (ønskede) image. Turboneger kunne ikke ha hett «Svarte fuglar» for eksempel. Det ville aldri ha blitt oppfattet riktig. Personnavn er sjelden gode artistnavn Et artistnavn skal være enkelt og unikt, slik at det lagres i folks langtidshukommelse. De færreste personnavn er av denne grunn velegnede artistnavn. Mange av de store artistene i pop- og rockhistorien som har foretatt hensiktsmessige navnebytter har stort sett gjort det av samme årsak som Fedon Lindberg (som het Chatzipanagiotou til 1991) – navnene deres var for kompliserte eller irrelevante for omverdenen: Reginald Kenneth Dwight skiftet til Elton John, Robert Zimmermann til Bob Dylan, George Alan O’Dowd til Boy George og en viss Michael Philip og en viss 130 samtiden 3 2005 James Marshal skiftet til henholdsvis Mick og Jimi.9 De fleste norske artister og kunstnere hemmes av en forestilling om at det er altfor ambisiøst å skaffe seg et kunstnernavn, eller i hvert fall å bytte navn. De tenker: «De får ta meg som jeg er». Resultatet blir at det ser ut som om de har plukket et vilkårlig navn fra telefonkatalogen, som for eksempel rockeartisten Christer Knutsen. Morten Abel (Knutsen) har derimot vært heldigere med navnet fordi mellomnavnet «Abel» skiller seg ut. Dessuten har det vært smart av ham å droppe det svært vanlige «Knutsen». Likeledes har Lene Marlin (Pedersen) både vært heldig medmellomnavnet sitt, og vært smart ved å sløyfe «Pedersen». Det må nevnes at forfatteren Matias Faldbakken har foretatt en klok avgjørelse ved å benytte pseudonymet «Abo Rasul». Dette er i seg selv et godt pseudonym, fordi det ikke er noen andre forfattere som er kjent med lignede navn. Dessuten ville etternavnet «Faldbakken» ha gitt folk oppfatningen av at Mathias var «nummer to» etter faren Knut. Og er du nummer to, har du et posisjoneringsproblem, ikke sant? Bransjen må tenke langsiktig Musikkindustrien må innse at forstandig posisjonering vil gagne både den selv og artistene på sikt. Plateselskapene må fatte verdien av langsiktig tenkning, og ikke fokusere på å tjene raske penger ved å lansere artister som simulerer prototyper på gamle sjangre. De må få øynene opp for artister med unike posisjoneringsmuligheter. De må være mer villig til å snuse i subkulturene og gjerne utenfor dem, hvor det enn måtte være. Hva er artistenes problem? Posisjoneringsmester Odd Nerdrum uttalte en gang følgende i et intervju: «Innenfor kultur- livet er alle kuet av den samme tro. Rettroenheten. I middelalderen ble man brent for ikke å være rettroende. I dag blir man bare utstøtt eller nektet stipend.» En utbredt norm i mange musikermiljøer går ut på å demonisere næringslivets aktører og deres metoder og prosedyrer. Dette er årsaken til at begreper som «merkevarebygging» og «posisjonering» stort sett konnoterer sterke negative forestillinger i kunstnere og artisters hoder. Dette er synd. Merkevarebygging og posisjonering er saktens det samme som å utvikle helstøpte, unike konsepter som formidles i offentligheten med suveren klarhet. Det dreier seg i grunnen bare om konsistent kommunikasjon, en praksis artister må vedkjenne seg er legitim. Men det fordrer en viss karakterstyrke. Man må tørre å skille seg fra sine egne. Som Odd Nerdrum. Eller som Turboneger. 10 bud for artistisk posisjonering 1. Sørg for å bli oppfattet som prototypen på en ny sjanger. Vær først i sjangeren. 2. Produsér jevnlig noe som gjør at du opprettholder posisjonen som den første i sjangeren. 3. Imitér aldri lederen i en sjanger. Det å være nummer to er en dårlig posisjon, du blir oppfattet som nest best. Skap heller en ny sjanger. 4. Unngå å bli oppfattet som en simulering av en prototype på en kjent sjanger. Da blir du glemt fort og erstattet av noen andre. 5. Skift felt hvis du fremstår som irrelevant. 6. Moderniser posisjonen hvis den fremstår som utdatert. 7. Skuff aldri dine trofaste fans ved å avvike fra grunnkonseptet ditt. Det er som regel grunnkonseptet de liker deg for. 8. Ikke bruk navnet ditt på flere konsepter. Ett navn kan bare stå for én idé. 9. Velg riktig navn: unikt, enkelt og beskrivende for din virksomhet. Skaff deg et artistnavn eller bytt navn hvis navnet ditt gir feil assosiasjoner eller er intetsigende. samtiden 10. Ikke la deg lede til å følge ditt miljøs normer. Skill deg ut blant dine egne og vær uthol- 3 2005 131 dende. Posisjonering er et langsiktig prosjekt. • Litteratur Blichfeldt, Jan: Merkevarebygging for administrerende direktører, Abstrakt forlag, Oslo 2003. Blindheim, Trond: Hvorfor kjøper vi? Om forbruk og reklame, Abstrakt forlag, Oslo 2003. Madsen, K.B.: Læring, hukommelse og glemsel, Aschehoug, Oslo 1965. Ries, Al og Jack Trout: Positioning, McGraw Hill, New York 2001 (1981). Ries, Al og Jack Trout: Marketing Warfare, McGraw Hill, New York 1998 (1986). Ries, Al og Laura Ries: The Origin of Brands, HarperBusiness, New York 2004. Ries, Al og Laura Ries: The 22 Immutable Laws of Branding, HarperBusiness, New York 2002 (1998). Trout, Jack og Steve Rivkin: Differentiate or Die, Wiley, New York 2000. Noter 1. 2. 3. 4. 5. Stig Henning Morken, magasinet Neste Klikk, 25.4.05. Dagsavisen, 22.4.05. Ries og Trout, 1981, s. 19. K.B. Madsen, 1965, s. 84. Som Fartein Valen, Pauline Hall og Finn Mortensen. 6. 7. 8. 9. NationalReviewOnline, 17.4.03. På albumene Dynasty, 1979 og Unmasked, 1980. Blichfeldt 2003, s. 2. Jagger og Hendrix. Wenche Gulbransen De lave flyprisene og Walter Benjamin debatt Ute Meta Bauers posisjon i og betydning for kunstlivet i Norge er stor. Det er derfor med store forventninger jeg leser hennes og Yvonne P. Doderers artikkel «Kunstens rolle i samfunnet» i Samtiden 2/2005. Når jeg leser den, har den allerede stått uimotsagt på trykk i flere uker. Fordi Samtiden er et seriøst tidsskrift, og Ute Meta Bauer fronter norsk kunst overfor utlandet, er det viktig å kommentere innholdet. Artikkelen viser seg å være delvis uleselig. En sammenlignende lesning av den tyske originalen og den norske versjonen viser at oversettelsen er svært mangelfull. Bauer bruker nesten konsekvent begrepet Künstlerin («kvinne-kunstner») når kunstnere omtales; dette gjenspeiles ikke i teksten i det hele tatt. Valget av hunnkjønnsformen fra Bauers side er ikke tilfeldig. Noen setninger er helt uforståelige: «Den [kunsten] viser også at ‘skiftningen’ mellom disse verdenene – med kolonialismens tilbakelagte praksiser som Creolité eller stayer-figurer som ‘trikseren’, identiteter og diskurser som har bestått over lang tid og som de- og rekonstrueres – stadig vekk arrangeres og settes sammen på ny.» Hadde det bare vært oversettelsen det var noe å utsette på, hadde jeg ikke kommentert artikkelen. Min største innvending gjelder språket. Det er ekskluderende og utilgjengelig. Etter en kort, generell innledning om billige flypriser, kapitalisme og globalisering, deler forfatterne temaet i fire: Kunst som kunnskapsproduksjon, Kunst er ikke eksklusiv underholdning for de få utvalgte, Konfrontasjon eller representasjon og Kunsten som aktivitetssone. Presiseringen som ikke kommer «Kunst som kunnskapsproduksjon» – Samtidskunsten kan idag «tilby en stor båndbredde [Bandbreite] av ulike praksiser, (…) fra tradisjonelle uttrykksmåter som maleri, via video- og filmproduksjon, nye medier, kunst i det offentlige rom og performancekunst, og til aktivistisk kunst» og så videre. Artikkelen blir først interessant når Bauer og Doderer skriver: «(…) kunst må oppfylle visse innholdsmessige og estetiske parametere og en tilsvarende kontekstualisering innenfor den globalt sammenknytte samtidskunstdiskursen (…)». Her skulle man virkelig ønske seg en presisering: Hvilke er disse innholdsmessige parametrene, hva består de estetiske parametrene av, hvilken type kontekstualisering er det snakk om som kunsten – for å bli kunst – må oppfylle? Det får vi ikke vite. I dette avsnittet er Walter Benjamins verk Das Kunstwerk im Zeitalter seiner technischen Reproduzierbarkeit en av referansene. I dette firedelte verket diskuterer Benjamin det han kaller «tapet av kunstverkets aura». Dette tapet oppstår når ektheten forsvinner, fordi kunstverket kan reproduseres. Det teknisk reproduserbare verk er ikke «ekte» fordi det ikke er bundet til sted og ikke lenger er unikt. Kunsten blir et massefenomen. Det mister sin aura. Dette drøftes spesielt i sammenheng med teater, film og fotografi. Denne endringen fra det unike til det reproduserbare skjer fremdeles, samtiden men har ifølge Bauer og Doderer hatt størst betydning for kvinnelige kunstnere, dersom jeg forstår deres argumentasjon og bruk av Benjamin rett. Dette perspektivet mistes i den videre fremstillingen, som veksler mellom generelle betraktninger og kompliserte utlegninger av kunsten som kunnskapsproduksjon. «Kunst er ikke eksklusiv underholdning for de få utvalgte» – I dette avsnittet prøver forfatterne å si noe om det historisk spesielle i det å samle kunst, og noe generelt om at dagens samtidskunst er mer variert enn noen gang. Følger vi Benjamins tanker om kunsten som et massefenomen, og tar vi tittelen i avsnittet på alvor, kan ikke det å samle kunst være «en distinksjonsgevinst». «Konfrontasjon eller representasjon?» – Her skisseres et Norge i endring. Kunsten og kunstscenen har endret seg. Også utad ønsker vi å vise et Norge med mer enn fisk, sport og natur. Dette er vel og bra, og de fleste kan vel si seg enig i at «Kunsten kan (…) sette i gang en utvidelse og en korreksjon av bestående synsmåter, vurderinger og bedømmelser.» I beste fall. «Kunsten som aktivitetssone» – «En av samtidskunstens sentrale kvaliteter er dens kommunikative muligheter.» Om dette betyr tilstedeværelse på forskjellige måter, i media, på nettet, på flere fysiske steder, kan jeg si meg enig. Mulighetene er mange. Branding Norway er en av aktivitetssonene, slik Bauer og Office for Contemporary Art Norway (OCA), der hun inntil nå har vært direktør, ser det. Tanken om at kunsten skal favne mer og ikke være haleheng til det globaliserte næringslivet er utvilsomt viktig. Dersom norske myndigheter tør å vise frem vår kompleksitet og ikke velge glansbildene når Norge viser ansikt, er det bra. All erfaring til nå har også vist at det trengs et profesjonelt organ som kan bistå blant annet Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet med denne oppgaven. Office for Contemporary Art Norway ble etablert for tre år siden som en statlig finansiert, privat stiftelse. Stiftelsen skal være bindeleddet for norske kunstnere i utlandet og uten- 3 2005 133 landske kunstnere i Norge. OCA har et stort og viktig kontaktnett, og betyr en profesjonalisering av kunstformidlingen utenfor Norge. Det finnes lignende kontorer i alle nordiske land. Men det skinner gjennom at forfatterne ikke har kunnskap nok om Norge. Forfatterne sier: «(…) at det spesielt i Norge ville være sunt med en kunstproduksjon som var uavhengig av statlige drypp». Spesielt i Norge? Det spesielle utdypes ikke, for eksempel i forhold til Sverige eller noe annet land. Norsk kunstproduksjon skjer dessuten i det store og hele i privat regi. Kunstnerne skaper stort sett de nødvendige rammene selv. De små norske stipendiene gir ikke gode nok rammer for utvikling. Det er umulig å opprettholde atelier, produksjon og liv på et lite arbeidsstipend. Vi vanetenker smått i Norge når det gjelder kunst og forskning. Det finnes en hel rekke samlere, oppdragsgivere og vanlige kunstkjøpere i privat sektor, men man skal ikke glemme at de rikeste samlerne i Norge stort sett representerer et sementert, konservativt kunstsyn. Statlige midler betyr en nødvendig åpning for innovativ og undersøkende kunst. Ingen andre kan eller vil ivareta dette segmentet. Problemet er at midlene er for små, og tenkningen rundt dette for kortsiktig. Kunsten er, som den frie forskningen, avhengig av statlige midler i Norge. Å påstå det motsatte er å løpe markedskreftenes ærend. Hvem skriver de for? Hvem er det Bauer og Doderer skriver for? Det vrimler av referanser, kjente og ukjente: Benjamin og Gramsci, Bourdieu, Foucault og Huntington. Språket er like ekskluderende og ugjennomtrengelig i den tyske versjonen. I kunsten er presisjon et nøkkelord og det er sammenheng mellom form og innhold. I artikkelen er språket en kodet besvergelse, åpent bare for innvidde. Formen gjør innholdet eksklusivt. Svært mange av fotnotene viser til Documenta 11s redaksjon, der Bauer satt. Argumentsirkelen lukkes. 134 samtiden 3 2005 Bauer og Doderer skriver: «(…) den norske kunst- og kulturproduksjonen vil ikke kunne oppnå en internasjonal posisjon uten en grunnleggende åpning i stedet for en avgrensning, mot verden utenfor (…)» Også dette hadde det vært nødvendig å utdype. For det første: Er det virkelig viktig å oppnå en internasjonal posisjon? For hvem er det viktig? Og skjer det en avgrensning mot verden utenfor i norsk kunstliv? Lokal kunst og kultur er resultatet av møter med annen kultur, ingen kultur kan eksistere alene. Da blir det innavl. En stor del av det norske kunstlivet har tradisjonelt vært åpent mot kunsten ute i verden, og aldri har vel kunstnerne reist mer enn nå. Norske kunstnere vet mer om tysk kunst enn omvendt. Norske kunstnere bor og arbeider over hele kloden, fra Kina til Chile. Mye skjer over internett, både ideutveksling og produksjon. Kunsten er samtidig lokal og internasjonal, også den norske. Så hvorfor har ikke norsk kunst generelt en lignende internasjonal posisjon som Finland og Island? Det har manglet et språkrør, en formidler og en stat som har sett meningen i dette. OCA er nå den formidleren. Å oppnå en internasjonal posisjon er ikke et mål, men et middel som høyner kunstens kvalitet. En internasjonal posisjon bringer med seg større midler og muligheter. Avgrensningen mot internasjonaliseringen kan også være positiv. Det kan bety fordypelse og dyrking av egenart. Det er ikke alltid dumt å være liten og lokal. Kunst i Norge må springe ut av egen virkelighet, språk og kultur. OCAs ledelse har åpenbart ikke nok innsikt i norsk kultur og kunst. OCA har oppnådd en del, men konkret informasjon om resultatet mangler. En del norske kunstnere har allerede hatt glede av formidlingen, og det er bra. Spørsmålet blir om ikke OCA leter etter kunstnere som er mer av det samme som allerede finnes der ute. På hvilke premisser velges det ut kunstnere som får stille ut? Selvfølgelig de som passer inn i Bauers nettverk og estetikk, som hun kan plassere. Det er vel og bra, men det er også en begrensning. Er Bauers estetikk det samme som «vår» estetikk? Når Bauer nå slutter, skal det bli interessant å se om nettverket departementene har «kjøpt», faller sammen. Jeg håper ikke det. Det blir interessant å se hvilken norsk kunstner som først blir internasjonalt kjent (etter Munch), og om det vil bety noe for norsk kunstliv, på generell basis. Vi trenger OCA, men vi trenger et åpnere OCA, et OCA som inviterer og informerer, ikke et lukket hus med et lukket språk. OCA kan bli en enda viktigere møteplass mellom norske og internasjonale kunstnere enn det er idag, der ideer og kunnskap utveksles. Her har OCA forsømt seg. Det kunne kanskje være en idé å åpne dørene og språket? De innviddes språk Lave flypriser og Walter Benjamin? Verden er både enkel og komplisert. Kunsten kan være både enkel og komplisert, tilgjengelig og utilgjengelig. Men kan formidlingen være utilgjengelig? Hvis formidlingen er utilgjengelig og ekskluderende, er den da en megler mellom verden og kunsten? Eller taler den bare til seg selv i en hermeneutisk sirkel, for å si det i de innviddes språk? Er det dette som er kunstens rolle i samfunnet, slik Bauer og Doderer ser det? Da forstår jeg ikke referansen til Benjamin. Kunstens rolle i samfunnet er kanskje å yte motstand i det globaliserte forbrukssamfunnet, dyrke stillheten i all støyen, yte motstand mot nettopp det spektakulære, institusjonaliserte og monopoliserte kunstlivet. Og å yte motstand mot det selvsentrerte, mekaniske språket vi finner i den omtalte artikkelen … Kunst er ikke misjonering og propaganda, selv om den ofte blir misbrukt til dette. Kunst handler verken om kjønn eller alder, nasjonalitet eller teknikk. Men kanskje om en søken og erkjennelse som må finne sin (estetiske) form. OCA må kommentere og forklare artikkelens innhold. Slik den står nå, skader den OCAs renommé. • samtiden 3 2005 135 Tor Obrestad Simen Skjønsbergs poesi – Den poetiske reisa til Simen Skjønsberg enda på ein stasjon der det fins mange fine dikt. For den som likar poesi, er det vel verdt å studera denne reisa, skriv Tor Obrestad. Simen Skjønsberg – som vi presenterer to artiklar om i dette nummeret – var kulturredaktør i Dagbladet og redaktør i Samtiden. Simen Skjønsbergs debutsamling frå 1965, Vi er blitt fremmede, opnar med eit kjærleiksdikt. Den som snakkar ser den elska koma ut av søvnskogen med alle hennar løyndommar som fins der, utilgjengelege for den som betraktar. Diktet sluttar med desse linjene der avsendaren seier: jeg bøyer meg over deg og kysser en fremmed. Her er ikkje kontakt, åndeleg tala, ikkje mulighet til å overskrida dei fysiske stengsla. Antakeleg, tenker lesaren, må dette vera ei diktsamling om ekteskap, framandgjering og livskrise i eit middelaldrande liv. Avsendaren, om ein skal tru at den som snakkar er ein person som ligg heilt nær forfattaren, er ein mann på om lag 45 år. Eller er dette med samliv emneområdet som boka tar opp? Vidare lesing problematiserer ei slik tolking. Eg skal nå koma med eit forslag til ei lesing av boka ordna kronologisk etter den rekkefølgja dikta står i. Gammal mann med stokk Det fjerde diktet i samlinga skildrar ein gammal mann med stokk på veg gjennom parken. Han anar at det er vår, men har gitt opp å engasjera seg i kva dette kan vera, våren er forbi i hans liv. Så står det: Og plutselig kjenner han noe nært: varsomt begynner plenen å skinne, varsomt splintres lyset dammens blygrå flate vindpustet bryter fontenes tegning i vann Og diktet konkluderer slik: Undrende er han ennå urolig til stede Litt lenger uti samlinga står dette linjeparet: Den som tør være fri drives av sin uro Med slike linjer er me inne i ein eksistensiell problematikk som rekk utover eventuelle psykologiske kjønnsrelasjonar. Det er snakk om dei grunnleggande motsetningane i livet vårt – som mellom fridom og tvang, oppvakning og tilstivning, det å vera til stades og det å distansera seg. Den som talar undrar seg og spør, driven av trongen til å bli fri. Her fins ikkje enkle svar på dei enkle spørsmåla som dikta stiller. I eit anna nattdikt høyrer me at det er nokre menneske som vak- samtiden nar til lydane frå den fjerne verda, men dei som vaknar er utan undring: For bare langsomt tennes dagen i deres bevissthet, bare langsomt ser de spørsmålene som står med isnåler i øynene. Spørsmål med isnåler i augo, tøffe saker for den som snakkar med andre ord. I eit følgjande dikt – «Fragment av en barndom» – skildrar den skrivande korleis barnet med sine brennande spørsmål blir disiplinert, eller sosialisert til å la vera å spørja, for ikkje å se dem knust under angsten for svaret. I diktet «Myte» skriv han om dei som vil vera frie, men bygger ein festning kring fridommen og møter framande med piler. Og når dei nattlege draumane spring over festningsmuren utover sletta, vaknar dei sovande og set straks i gang med å bygga festningsmurane høgare. I eit dikt om Noa blir det fortalt at han grunnstøytte med arka og at to fuglar flaug ut og vende tilbake med grøne blad i nebben. Noa går til aksjon: Jeg satte dem begge i bur og klippet samvittighetsfullt deres vinger. Sidan undrar han seg over at ikkje søvnen vil koma. Uttrykket for konflikten mellom fridom og tvang som skaper denne uroa i han eller dei som talar, når eit høgdepunkt i diktet «Kveld over Golgata». Synsvinkelen er dei betraktande, dei som ser korsa der ein bror skal nagla dei andre brørne fast. Og dei betraktande spør, utan å engasjera seg – kven er den skuldige? Ingen vil ta ansvar. Då er det ein, bak eit sedertre, som sier med senket stemme; jeg er den skyldige. 3 2005 137 Jeg gikk gjennom Jerusalems gater uten opprør, beskjeden med lutende skuldre, jeg ville tekkes mange gjøre ingen fortred. Jeg var et tre som alltid bøyde meg ydmyk i vindens retning. Jeg som var uten opprør er alltid den skyldige Det etterfølgjande diktet opnar med dette linjeparet: Hva gjør vi med vreden i angstens hus? og konkluderer slik: Jeg roper til legene: redd vreden, redd meg. Opprør og vreide Dette begynner å bli mykje spennande. Me er midt på 1960-talet, og her er eit menneske som prisar opprøret og vreiden. Sjølv hadde eg nesten identiske reaksjonar på denne tida. Korleis endar dette? Her er antydingar til at den som talar har ein bror i Amerika, og i eit dikt er me ein regntung søndag i Wisconsin der kyrkjegjengarane går uengasjerte ut av gudshuset og finn seg til rette i Forden og hører beroliget stemplenes saklige rytme. Varsam kritikk mot den amerikanske livsstilen og våre nærmaste allierte, med andre ord. Korleis endar denne reisa? Her er eit dikt om tre planta i asfaltgatene og det bur ikkje fuglar i dei, bare vinden ristar i greinene på veg vidare og då suser det i dem som i skogen, 138 samtiden 3 2005 deres hjem (…) Og de vet det ikke endå dei jordfaste bøndene ropar på han og anklagar han fordi han forstyrrar deira ro fordi han set seg i rørsle. Slik er den triste konklusjonen. Likevel, uro fins der i den som talar: Men han har ant liv i dypet Vi er blitt meget fremmede og har glemt tiden før tåken da vi kjente ja og nei Samlinga blir avslutta med eit merkeleg dikt om den talande sitt indre møte med ein mann som skal døy. Den døyande vil ha kontakt, men den gule handa hans «angikk meg ikke», seier den som talar. Først seinare reflekterer han over deira samvær, og han ser at mannen nå er død, og det er greitt nok: Han Kva kan ein så gjera. Jo, bare de levende eier svar vi må ha. Dei døde har ikkje noko alternativ å tilby. Dei levande fins bare hos hverandre her blir vi åpne porter. Den som står nær må ikkje vera ein framand: Vi har ingen tid å miste elskede, kjenn mine hender. Denne innsikta fører til den aktive, engasjerte konklusjonen i det neste diktet, med ord som er klypt ut av Det kommunistiske manifest, utan at eg på nokon måte antyder at Skjønsberg var medviten om dette då han skreiv det. Men dette er modernitetens manifest: forstyrrer meg ikke som annet enn savn og nærvær står det. Klar tale, altså. Ikkje noko mas om at dei er blitt framande for kvarandre, sakene er på plass slik dei skal vera det i eit moge menneske sitt liv. Skjønsberg har ein kommentar til diktet i den intellektuelle sjølvbiografien frå 1995, Hvem ble vi. På side 85 skriv han om farens død: Du vet at ingenting mer kan bli hva det var Hans død gikk merkelig lite inn på meg. (…) følelsene for ham fantes et sted i meg. Og likevel gikk det nesten 20 år før jeg skjønte det. (…) Egentlig dukket den [sorgen] ikke opp før jeg satt og skrev noen dikt til den første samlingen jeg ga ut. Der fins et dikt om hans død. Dette er ikke et dikt jeg gikk og spekulerte ut, jeg ble forbauset selv da det dukket opp. Og fra den dagen jeg skrev det, har jeg sørget over fars død sterkere enn da han døde. Ei fruktbar uro Denne innsikta fører inn til den fruktbare uroa, tent av «nødens håp», på Jylland (av alle stader) står det, og den fruktbare uroa fører til Opprøret, som det nestsiste diktet i samlinga heiter. Han som talar går til båten og «rir på sin uro», han vil ikkje tilbake til det trygge, Forholdet til Den andre I dette diktet formulerer poeten Skjønsberg ei innsikt som han seinare blir medviten om, og ei innsikt som gjer han til ein sann diktar. Og det klargjer emnet for denne første samlinga med dikt. Dette med kontakt og klarhet i høve til Den andre, er det viktigaste forfat- samtiden taren vil seia med sitt innleiande kjærleiksdikt. Samanlikna med Georg Johannesens Dikt 1959 er dette veldig varsam og stillferdig poesi. I desse åra etter 1960 hadde Johannesen ein veldig autoritet blant oss unge som den diktskrivande og opposisjonelle faun. 3 2005 139 des, som Skjønsberg gjorde, ta vare på sitt eige litterære talent. Og så skulle han både oppmuntra og halda alle dei litterære genia så rimeleg frå livet. Eg hugsar at eg ein gong tok mot til meg og gjekk opp på kontoret hans med eit knippe dikt i neven. Det var jo slik den gongen at om Han skulle vakta om sitt litterære skjønn og driva Dagbladet sin kulturpolitikk i praksis. Simen Skjønsbergs dikt har ikkje den same desperasjonen, men er likevel prega av eit alvor og ein inderlegheit som nå, i ettertid gjer inntrykk. Den gongen tok me han ikkje alvorleg nok, han representerte motparten fordi han sat så strategisk til. Me har å gjera med eit menneske som tok ein veldig sentral posisjon i samtida sitt kulturliv. Han var kulturredaktør i Dagbladet frå 1959 til 1979. Avisa hadde den gongen ambisjonar om å spegla den samtidige litteraturen nasjonalt og internasjonalt både gjennom kvalifisert kritikk og gjennom litterære bidrag i dagsavisa. Og dette greidde faktisk Dagbladet å gjera, det var ei viktig avis for dei kulturelt interesserte. Derfor kunne kulturredaktørens rolle vera balesam nok. Han måtte balansera mellom så mange interesser. Han skulle vakta om sitt litterære skjønn og driva avisa sin kulturpolitikk i praksis. Han skulle samarbeida med sterke personlegdommar som Paal Brekke, Philip Houm og Ragnvald Skrede, nestorane i Dagbladet si litterære avdeling den gongen, han skulle styra avisa sin økonomi på feltet sitt, ta initiativ og halda posisjonen på den litterære og kulturelle marknaden, gjera det daglege journalistiske arbeidet – og samstun- ein fekk eit dikt i Dagbladet og dessutan Hammarlunds flotte signatur over, så var ein om ikkje geniforklara, så på god veg inn i det gode litterære selskap. Altså opp på kontoret, i dei dagar var jo den slags mogleg – ein kunne jo bare gå inn, spørja etter vegen og banka på døra. Bøygd over skrivemaskinen Han sat inne i eit trongt kontor nedbygt av bøker, avis og papir. Han sat bøygd over skrivemaskinen og hadde eit tungt blikk, samt posar under augo. Det var på den tida eg sprang 1500 på nedimot fire minuttar blank, og eg hadde ingen posar under augo. Eg stamma fram min bodskap og mumla sikkert noko om at Brikt Jensen hadde sagt at eg kunne gå opp til han med dikta. Han bladde i bunka. «Du mener at jeg skal lese disse diktene her og nå, og si om jeg syns de er brukbare?» Sjølvsagt meinte eg det, men likevel, eg fekk meg ikkje til å seia det. I staden vart eg fullstendig fascinert av eit bilete han hadde over skrivebordet. Det var eit heilt svart maleri, men ikkje heilt svart. Nede i det høgre hjørnet var det ein langstrakt trekant med lysare, gråare farge. Det var alt han kunne sjå 140 samtiden 3 2005 på når han løfta blikket frå bokstavane. Den frå grunnen trøytte røysta hans, blikket hans inn i maleriet like ovafor skrivemaskinen, alt hang i hop, og eg fekk ikkje fram eit ord. «Eg sender ein reaksjon,» sa han, «om du har lagt ved adressa.» Eg hadde det, og eg takka for det vennlege møtet og kom meg ut. Så var det å venta og venta, kan de hugsa desse på dei små billettane med lysegrøne render som pryda arbeidsrommet til Jan Erik Vold og andre kameratar? For ei tid! Det er ikkje å undrast at alle dei fem diktsamlingane hans er prega av at dei fleste dikta er skrivne i feriane, under reiser – eller for å seia det slik – då den skrivande opplevde ei eller anna form for vakuum eller fristilling i sitt både rutineprega og hektiske liv. Me har å gjera med eit menneske som vil skriva poesi, og som har vorte nøydd til å velja, eller av andre grunnar har valt journalistjobben i ei sentral norsk avis. Me finn ikkje den same desperasjonen, eller det same mot til sjølvgransking, i den neste diktsamlinga han gav ut i 1967, Dag for reisende. Men engasjementet i dei eksistensielle spørsmåla er som før. Den som snakkar er den tålmodige rapportøren som står på ein utkikkspost mot dei som leikar ute i verda. I eit vakkert reisedikt frå Rhodos – «En av oss» – fortel han om det: Gjennomsyret av sol og år / i høye støvler mot slangebitt / går hun dag etter dag ned gaten / mot sletten ved havet. / Der har hun dyrket og høstet / hele sitt liv, i lyset som / veksler. Fluer i / skinnende farger rundt hennes hender. / Eslet møter skrytende, / havet hører hun ikke, / landet på andre siden / mørk stripe av mystikk / ser hun ikke. / Mot kveld går hun hjem, / kysser madonnabildet / venter på søvnens lindring, / og atter en dag er drept / av tålmodighet. Usløkkeleg svolt og tørst Motpolen til desse tålmodige av hjarta som Simen Skjønsberg er i slekt med, er den greske segnfiguren Tantalos. Som straff for det kongelege overmotet hans dømde gudane han til evig og usløkkeleg svolt og tørst. Tantalos aksepterer ikkje dommen og blir rasande. Skjønsberg skriv om han i diktet «Troløsheten»: Denne dagen havet plutselig pisket stranden uten varsel, så jeg: vårt raseri ligger for døden. Altfor lenge har vi med bøyde rygger æret dem. Har vi følt med Tantalus, troløshetens forræder. I dag roper jeg til ham: gjør opprør mot din dom, slyng ditt raseri mellom fjellene, la folk i bygdene ty sammen i redsel: Tantalus raser. Her bor de trygt i sine ord, spør ikke: fins et rom bak ordene, fins en virkelighet før frasene. De tror våre rygger alltid blir bøyde. Ved en strand havet pisker vokser motet til en kraft vi ikke ante: vi sletter ut tegningene for våre bevegelser, vi øyner en frihet bak troløsheten, bak raseriet: oss kan de ikke stole på. Meldinga som blir formidla på denne måten er klar nok: Ikkje til å stola på. Det blir følgt opp av eit nesten militant dikt om pasifismen der helten talar frå grava si og seier mellom anna: Det fins ingen sak stor nok å dø for. Døden gir oss et ansvar: å makte livet. Det er menneskets verdighet. Dette klare politiske utspelet blir følgt opp i den neste diktsamlinga frå 1969, Flyttedag. Som innleiing til eit av dikta har Skjønsberg valt ut eit populært sitat frå den svenske poeten Björn Håkanson: samtiden Den som inget säger, blir själv formulerad: makten talar genom hans slutna mun. Den politiske tonen blir slått an i det første diktet i samlinga, det er snakk om mobilisering til eitt eller anna i den første strofa: Nei, det er helt uinteressant hvis ikke du er med. Og slik lyder den siste strofa: Så det er klart du må komme. Og ta med deg så mange du kan. Han er meir politisk tydeleg enn han nokon gong var eller blei i denne diktsamlinga: Jeg reiser meg, trett av å kaste ord på havet (…) Vi er i livet, flukt er umulig, hender som er lammet: maktens alibi. Det følgjande diktet begynner på denne måten: Utenfor kysten går panserbåter u-båter på stranden står soldatene med geværet spent. Det hjelper ikke. Innover strendene strømmer anklagene dommene. Jeg ser meg rundt. Jeg ser kjøpmannen fal[l]by sine varer, politiet vokte lov og orden, politikeren forsvare sin posisjon. Selv gjør jeg en bue forbi speilet. Å fanga mangfaldet På trass av den tida og det omfanget eg har 3 2005 141 brukt på å påvisa det politiske engasjementet og den politiske utviklinga hos Simen Skjønsberg, vil eg paradoksalt nok hevda at han primært ikkje var ein politisk diktar. Dimensjonen er sjølvsagt med, og kan henda var det slik at tida, slutten av 1960-talet, sette dette området i fokus. Det var jo tida for det vaknande og etter kvart flammande engasjementet. Men det som i botnen engasjerte poeten Skjønsberg, trur eg, var viljen til og trongen til å fanga mangfaldet i eit heilskapleg syn. Trongen til å skapa venleik og trongen til å oppdaga verda bak frykta. «Verden fins, skjønnheten fins» er ei sentral linje i den siste diktsamlinga han skreiv. Det var dette han ville seia til oss med dikta sine, han måtte bare gjera seg fri og fri nok til å kunna snakka. Journalisten i han konsentrerte seg om den diskursive oppfatninga der ein går frå den eine delen til den andre. På dette feltet arbeider artikkelforfattaren og intervjuaren. Men det som utfordra og tende poeten var denne utfordringa det var å finna fram til poesiens logikk. Gjennom poesien sine strenge, logiske lovar kunne han aktualisera sine åndelege muligheter og i heilskaplege bilete mana fram ein umiddelbar kontakt med det verkelege. Eigentleg trur eg at den djupaste tråa i han var å finna fram til slike syner og dra dei fram or gløymsla. I dei tre første diktsamlingane kan me sjå korleis han strevar med å koma ut av klisjeane eller oppfatningane om korleis eit dikt skulle vera. Havmetaforane, allusjonane til gresk mytologi, det nyenkle kravet til poesien, alt dette og meir til er han innom, både for å utforska og fordi han trur det skal vera slik. Best er han, etter mi oppfatning, i kjærleiksdikta. Dei er ikkje mange, men dei er med i kvar bok med ein inderlegheit og ein enkelheit over seg. (Kjærleiksdikta er eit eige kapittel som går gjennom alle diktsamlingane, dei er vakre og enkle). Likevel synest det tydeleg med Flyttedag at han strever med å finna røysta si, finna emnet sitt og klargjera kva dette med poesiens logikk er for noko. Det er noko 142 samtiden 3 2005 uløyst ved denne siste samlinga hans som eg trur han må ha vore klar over sjølv. Han finn ikkje heilt ut av det, og kan henda er det dette som gjer at han blir taus med dikt i femten år. over stuen og ordene som møttes har slått seg til ro på teppet, på bordene, Tilbake til poesien Nå kjenner ikkje eg Simen Skjønsbergs biografi i detalj, og kan henda er det ytre saker som betingar togna. Dessutan utforska han prosaforma på 1970-talet, og det er ikkje alltid at prosa- og lyrikkskaping går saman. Men han kjem tilbake til poesien med I realismesalen frå 1984. Og nå har han mogna som lyrikar og talar med ein heilt annan autoritet enn tidlegare. Ta nå dette varme vennediktet: når jeg slukker lysene skal fellesskapet stå igjen som en ensom ovn Etter en natt med vennene 1 Vennene er gått og kanskje møtes vi ikke mer, fort er en av oss ingenting. Men varmen har hektet seg fast i rommet fra ordene og latteren fra hender i bevegelse mot glasset, mot deg, og mens morgenen siger inn over skoger, hager, hus, hvirvler en forrykt glede rundt i meg lik en forsinket flaggermus som ikke finner sitt mørkeloft. * Vinden fører det hvite gardinet inn i rommet, trekker lyset over ansiktet, stryker søvnen ut, og stemmene har overnattet Diktet er enkelt samstundes som det mangesidige og mangetydige har fått ord, blant anna er det også eit varsamt kjærleiksdikt. Diktet gir eit bilete av den muntert smilande, litt tunge dølen, fylt av melankoli og dødsmedvit. Og det sterkaste – varmen i det, gleda over vennene og fellesskapet. Dette fellesskapet gjer livet verdt å leva. Det einaste eg kunne unnvera i diktet er likninga med den forsinka flaggermusa. Kva har den å gjera i den kvervlande gleda? Samanlikningar er livsfarlege i dikt, Skjønsberg har eit kjærleiksdikt i denne samlinga, der går dei to første linjene slik: Elskede, når du går gjennom rommet samles alle virkelighetens fragmenter om deg, 2 Smilene har hengt seg fast porselenet. Nå setter hun glassene sammen, Men så kjem det to linjer til, dei er slik: og gatelyktene dukker i naboens vinduer Den poetiske energien Dei to første linjene er diktet, samanlikninga er ei avsporing eller ei innsnevring. (I 27 år var eg konsulent på Gyldendal og førte stor krig mot samanlikningane. Dessverre fekk eg ikkje dette manuskriptet til vurdering.) Det * Erfaringene ligger strødd som oppmerksomheten om ballen på straffemerket. samtiden mysteriøse med dikt er likevel det at begge desse dikta, både det korte snapshotet, og det lengre, er gode dikt som festar seg i minnet, trass i flaggermus og fotballspelarar. Det kjem av at poeten på eit eller anna vis har fanga den poetiske energien i augneblinken og har 3 2005 143 «Tiden blir stadig kortere». Og så kjem denne linja: «Det fins alltid en drøm som hamrer mot virkelighetens vegg». Det er denne draumen som gjer livet verdt å leva. I 1987 kom den siste diktsamlinga, Grense- Simen Skjønsberg starta som ein tradisjonell modernistisk poet, slik ein tradisjonell poet meinte han skulle skriva midt på 1960talet i Norge. makta å halda fast på den med orda sine. Kva betyr det? Den poetiske logikken begynner å koma på plass. Og det er på tide. Han er 60 år, «Nettene/ truer med å ta over hele døgnet. Dagene viser seg knapt» skriv han. Det siste diktet i samlinga heiter typisk nok «Plutselig måtte de bryte opp.» Eit anna dikt heiter 60 år. Vinter Under snøen tier skogen. Det hørte jeg ikke før. Svarte kråker Flyr over landskapets hvite flate. Hvordan kommer døden? vakter, og så vidt eg veit har ikkje Simen Skjønsberg publisert fleire dikt enn dei som står her. Avklara og presist språk Diktsamlinga er utan samanlikning den som står høgast i mi vurdering. Han har nådd fram til eit avklara og presist språk der poesien pustar. Kva han skriv om? Framleis om tvilen, om grenselandet, eller med hans eigne ord: «Alltid på kanten av mørket, / alltid på grensen av øyeblikkene». I det uvisse landet, der ingen svar fins, der gjer han sine undersøkingar: «Der vår viten slutter, begynner vår trygghet». Endeleg er han så viss på seg sjølv at han erkjenner si uvisse, og den splittinga han har levd med heile livet: «Vi bor i oss selv / og trenger ingen bekreftelse.» Då merker han at det verkelege opnar nye horisontar for han: Drømmen om alt lydløst. Han skriv dikt frå ei reise i Kina og maktar å skape bilete frå det uendelege og klassiske kinesiske landskapet som på ein rar måte går saman med hans eigne syner om døden som ventar. Det same skjer i dikt frå Kypros og frå Provence. I eit dikt om eit møte på togperrongen skriv han framleis om tvilen, håpet og uvissa: Varmedisen driver bort over epletrærne og legger kvelden åpen. I det same diktet, «La musique avant toutes choses», snakkar han om at Vi vil holde gledens lille larve mellom hendene Og i eit følgjande dikt om siesta er gleda der. 144 samtiden 3 2005 Slik sluttar diktet: I varmedisen nærmer fjellene seg bymuren, og se – øyeblikket! Her kommer vognene med blomster og slakt, stillheten applauderer sin undergang, luften blir full av ord og mening. Det fins ikke kart over gledens forvirring, jeg går meg vill mellom frukten og gestene. Det neste diktet opnar slik: Fra min solvarme trapp stiger dagene inn. Velkommen. Ei lykkeleg historie Me har gått eit stykke veg sidan 1965. Me hugsar den tunglynte, tvilrådige middelaldrande mannen som undrast på om han har blitt ein framand for seg sjølv og dei han står nær. Me hugsar hans søking etter fridom og trongen etter å koma ut av stengslene sine, og me har følgt han så langt me har makta på vegen ut av stengsla og mot fridom. Og så er me her, ein mann på 67 år er vill av glede og ønskjer dagen velkommen. Det er ei ganske lykkeleg historie. Og der er meir. Han opplever at den poetiske røynda oppsøker han og okkuperer han eller gir han ei innsikt han ikkje visste han hadde, nett slik han fekk det då han skreiv diktet om farens død: Når de grønne grenene krafser mot det svarte vinduet mitt en eller annen natt, og åpner vindens usynlige rom som de ikke kjenner, kan ordene plutselig tvinges ut og uten argumenter, uten at jeg vet hva de vil ta huset mitt i besittelse. Jeg tenker: Dette har jeg ikke funnet på selv, dette må være meg forlatt av mine bilder. For poeten er ei slik innsikt ei spesiell lykke. Hans eigne bilete oppsøker han og forlangar å koma til orde. Det betyr at han blir eit medium for den andre røynda. Å skriva om dette må vera ei rar glede, og denne gleda formidlar han i dette dikt samt i andre. Brått byrjar orda å blomstra, eller på ein annan måte, dei verkeleggjer det vakre: Ordene vi sier til hverandre kan plutselig slå ut til små blomsterkranser vi trer ned over hukommelsen: Hit kommer vi aldri mer, det gjelder å holde blikket fast. I det same diktet om nærvær eller det som er motsett framandgjering står det likevel ei linje om at presidenten har vunne ein ny seier for sitt stjernekrigsprogram: «landet holder øye med våre minste bevegelser». Med andre ord minner poeten oss om at han framleis er på post. Dessutan peikar han på at nærvær er minst to saker. Det eine er noko varmt og menneskeleg; det andre er teknisk og mykje trugande fordi det er konsentrert framandgjering slik krig er eit uttrykk for. Den siste reisa Framleis er det mange dikt om og frå reiser, inntrykk som han noterer seg og held fast. Men reisene har nå meir karakter av det uavvendelege som ventar, den snart føreståande og siste reisa. Kjærleiken får det siste ordet i den siste boka han gir ut, også det knytta til reisa, oppbrotet. Prosadiktet heiter «Madeira. Lys og mørke»: Vi skal reise. Da jeg snur meg, ser jeg at hotellrommet allerede har glemt oss. Stolen strekker armlenene fram mot andre, sengen snur ryggen til oss. Ikke engang duften av parfymen din har gardinen tatt var på. Her kommer mørket fort. Vi satt på verandaen og så den omringe åsene, falle over havet. Skipene som kom inn ble ildfluer som samlet seg om et bytte. Og byen et lysende havsdyr som krøp på land og klorte seg fast i slutningen. samtiden Det hendte vi gikk langs strandkanten etterat mørket var kommet. Byen lyste, havet levde usynlig ved føttene våre. Ofte kommer jeg inn i drømmen lenge etterat den har begynt. Umerkelig har den brust gjennom meg, fra når? Fra hvor? Det usynlige livet jeg dukker ned i, en verden av kjent og ukjent som ikke forbauser meg. Først når jeg våkner blir verden uforståelig. Restauranten i den gamle bydelen hadde ikke meny på noe språk vi helt forsto. Fylt av latter gjettet vi oss fram og sa: Denne. Da den diffuse skikkelsen kom fra det mørke kjøkkenet med retten vi aldri hadde spist før, visst vi: Slik må det være. Slik duver havet gjennom smaken av skalldyr. Når lyset falt over verandaen, virket du gjennomsiktig. Jeg sa jeg kunne se bananplantasjen gjennom deg. Men da du så opp fra boken, da du rørte glasset på bordet, var bevegelsene dine en hemmelighet. Ikke en du gjemte, men en du ikke kunne utlevere. Og jeg tenkte på øya, en gang steget opp fra havet som en strøm av ild. Nå lever vulkanen dypt, dypt under dalene, fjellene, strendene. Skjønsberg innleidde den poetiske delen av forfattarskapen med eit dikt om tvilen på kjærleikens evne til å nå fram til den han elskar, han kysser, men han kysser ein framand. I det siste diktet han skriv er me vitne til ei nesten identisk scene. Han som talar ser rørslene til den han elskar og konstaterer at løyndommen dei uttrykker kan ho ikkje utlevera. Det er eit usentimentalt oppbrotsdikt, hotellrommet har alt gløymt dei, ikkje ein gong parfymedufta heng att. Det er mørkt, det er draum. Men at 3 2005 145 rørslene har ein løyndom er ikkje trugande lenger eller framandgjort. Akseptasjon, med andre ord, mogning, innsikt i det røynlege. Fast i forma Denne inngangen og utgangen på Simen Skjønsbergs poetiske reise med eit nesten identisk bilete, viser kva som har skjedd i mellomtida. Den opne, søkande mannen er der stadig, men nå er han trygg, ser verda og kan formulera det han ser som poetisk innsikt. Simen Skjønsberg starta som ein tradisjonell modernistisk poet, slik ein tradisjonell poet meinte han skulle skriva midt på 1960talet i Norge. Debutsamlinga har eit veldig trykk eller stor uro. Men Skjønsberg kjører seg fast i den forma han har valt og kjem ikkje vidare som poet, trass i alvoret han legg ned. Eg har fleire estetiske innvendingar mot dikt, eg har nemnt eit par, kan henda den største innvendinga er grepet hans som iblant kan virka usikkert eller usjølvstendig. Han tar femten års pause. Etterpå veks den poetiske kvaliteten i dikta. Han er på veg mot ein poetisk identitet, han vågar å skriva om nett det han kan ut frå poesiens logikk. I den siste boka når han fram til ei avklaring, formelt og menneskeleg. Skulle eg peika på modernistiske dikt han ligg nær i desse dikta, tenker eg på ein del franskmenn eg har vore borti, som René Char. Det kan godt henda at Skjønsberg las denne store poeten under åra i Frankrike. Uansett, den poetiske reisa hans enda på ein stasjon der det fins mange fine dikt. For den som likar poesi, er det vel verdt å studera denne reisa. • Espen Haavardsholm Simen Skjønsbergs prosa I bind sju av Norges litteraturhistorie plasserer Øystein Rottem forfatteren Simen Skjønsberg (1920–1993) i bolken «Den mangfoldige realismen», der Skjønsberg i underkapitlet «Fortellinger om svik og solidaritet» får en halv side uten bilde – sammen med Bjørn Gunnar Olsen (2 ½ side), Ingar Skrede (1 side) og Dag Skogheim (2 sider), alle utstyrt med portrettfotografier. 1. Kunsten å lytte Jeg syns nok kanskje at litteraturhistorikeren Rottem har vært for lite raus mot Simen, eller for lite lydhør for det karakteristiske hos ham – for etter mitt syn har Skjønsberg i høy grad sin egen stemme, både som skjønnlitterær og som faglitterær forfatter, og noe av det spennende hos ham skjer nettopp i grenselandet mellom det som kan kalles det fiktives og det faktiskes område. Dette siste trekket er noe av det som fortsatt virker «moderne» hos ham, for nå å bruke et ord Simen selv var glad i – kanskje som et resultat av at han som ung mann var Dagbladets korrespondent i Paris på den tida da det sydet på venstre bredd hver gang et nytt hefte av «Les Temps Modernes» kom ut. Mitt inntrykk er at det var i Gudbrandsdalen, i Oslo, i Buchenwald og ikke minst i Paris at forfatteren og avismannen Simen særlig ble formet. Skjønsberg var av vesen en lavmælt og stillfarende mann, som samtidig hadde en indre styrke, livserfaring og klokskap ingen av oss som lærte ham å kjenne kunne ta feil av. Han hadde vært ute og opplevd saker og ting, og han var åpen og lyttende av vesen. Selv fikk jeg ham som sjef da jeg var 21 år gammel, i 1966. Å lese prosabøkene til Simen nå – både de jeg opprinnelig leste da de utkom, og de jeg ikke har vært borti før – har av tre grunner vært en spesiell opplevelse, nå i 2005. For det første framstår bøkene hans som et tydelig og ærlig tidsbilde. For det andre holder de så vidt jeg kan se stadig mål kunstnerisk innenfor det en kan kalle deres egen nøkterne prosjektramme – og de vinner på å bli lest i sammenheng, i og med at det underliggende litterære prosjektet da blir tydeligere. En tredje grunn er at det på det personlige planet kjennes som å få et langt brev fra et menneske jeg setter høyt – en mann som har etterlatt et iøynefallende hull etter seg da han ble revet bort altfor tidlig jula 1993; et tomrom som jeg for min del tror kan ha bidratt til at Dagbladet fikk et tiår i motbakke på 1990tallet. Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, lyder en boktittel fra 2002 av Kim Hiorthøy. Simen ville muligens hatt sans for underteksten i denne, med tanke på forholdet mellom ei avis og dens kjernelesere. Slik jeg husker Simen var han lydhør, tolerant, pågående, åpen og uvanlig godt orientert, og han var alltid nysgjerrig på hva som rørte seg hos ungdommen. Det er en kjensgjerning at ingen av dem som etterfulgte ham i den utsatte jobben som kulturredaktør – fra Hans Fredrik Dahl og Andreas Hompland til Karsten Alnæs, Steinar Hansson, Inger Bentzrud, Eva Bratholm og Hege Duckert – har samtiden nøyd seg med å bli i denne funksjonen mer enn noen få år, før de fortsatte karrieren i andre retninger. Simen forble i Dagbladets kulturredaksjon gjennom en mannsalder, som journalist og redaktør. Han lyktes med noe få andre har greid, i den uriasposten det er å ha ansvaret for kulturen i det som gjennom det meste av 1900-tallet var Oslos og Norges toneangivende avis på feltet. Det må ha kostet atskillig, også rent privat. Jeg leser Simens romaner som et forsøk på å komme i kontakt med det mennesket han var før han ble «den pukkelryggede farao» – som han kaller seg i noe det er mulig å tolke som et muligens drømt og iallfall godt maskert sjølportrett i hans siste roman Ingen friplass på karusellen (1977). Simens grunnsyn når det gjaldt hans egen arbeidsplass gjennom en mannsalder var at vi ikke trenger to VG, vi trenger et Dagbladet som er trofast mot det beste i Dagbladets egen tradisjon – en motstrøms avis, ikke en medstrøms. Er det ikke sånn fortsatt, mon tro? Og er det ikke når Dagbladet finner sjølstendige redaksjonelle grep som skiller avisa tydelig fra storebror VG – som nå med nysatsingen på kultur- og debattstoff og helgemagasiner med redaksjonelt forbedringspotensial – at opplagsproblemene blir snudd til framgang igjen? Så naivt går det an å spørre. Jeg for min del tror at en innfallsvinkel til å forstå Simen Skjønsbergs klokskap i jobben, var at han beholdt kontakten med den naive guttungen i seg. «Simen» eller «S.» var den typen signatur som ikke lot seg dupere av falskhet, snobberi, penger eller status, og som ikke fryktet for å peke på keiserens luftige klær. Helt fra tidlig av gjorde han seg bemerket som en fremragende intervjuer, med en underlig sky, lydhør og besluttsom evne til å komme i kontakt med tilreisende kjentfolk – og få dem til å si noe det lot seg gjøre å lage et oppslag på. Dette i løpet av den morgentimen han hadde til rådighet før deadline i det som i hans yngre år var ettermiddagsavisa Dagbladet. 3 2005 147 At han var en så god lytter, ser ut til å ha vært fruktbart også for forfatterskapet hans. 2. «Det bar mitt navn. Det het Simen» Simen debuterer seint, først som 45-åring. Fra 1965 til 1990, gjennom et kvart århundre, er han aktiv på bokmarkedet. Ved siden av sine fem diktsamlinger, fra Vi er blitt fremmede (1965) til Grensevakter (1987), utgir Skjønsberg en rad prosabøker, i tillegg til å være i full jobb i Akersgata. Det er i denne forbindelse grunn til å minne om noen av bøkene Simen redigerte – fire fascinerende essaybind kalt Forfatternes litteraturhistorie – som han laget sammen med Kjell Heggelund og Helge Vold i 1980-81, dernest en dokumentasjon av innleggene i den hissige debatten om Thorkild Hansens Hamsun-biografi i 1981 samt en antologi om Dagblad-kollegaen og filmregissøren Arne Skouen i 1983. Dessuten er det grunn til å framheve Skjønsbergs innsats som medredaktør i tidsskriftet Samtiden i 1981-88, sammen med Helge Rønning og Halldis Moren Vesaas – samt en personlig favoritt, den vesle samlingen med tretten av Simens forfatterintervjuer, utgitt som julebok på Gyldendal i 1980. I denne artikkelen kommer jeg imidlertid til å konsentrere meg om den mest personlig nærgående delen av prosaforfatterskapet til Simen, nemlig de fem romanene fra 1970tallet og de to epistelbøkene fra 1990-tallet, Den grufulle nytelse og den posthumt utgitte Hvem ble vi? (1993). Skjønsbergs to første prosabøker er dokumentaren Bak lås og slå (1970) og romanen Når bommene senkes (1971). Mellom disse to ytre sett helt ulike bøkene, fins det et skjult samband. Bak lås og slå handler om skjebnen til en gutt fra Solstadlia i Asker som blir feilplassert på en skole for evneveike i oppveksten, og som etter å ha vært hjelpegutt hos keramikeren Erik Pløen ender med å bli en internasjonalt feiret brukskunstner. Historien om Leif Myrdam blir formidlet med et sterkt personlig engasjement fra den 148 samtiden 3 2005 såkalte «Fortellerens» side. I Når bommene senkes trer denne «Fortelleren» fram i helfigur, idet han vender tilbake til bygda han forlot som unggutt. I åpningen av romanen fra 1971 heter det: Jeg har ingen forbindelse med det langbente, magre barnet som løp her engang. Det er mye mer fremmed for meg enn mine egne barn, enn min hustru og mine venner. Hvorfor heter det «jeg»? Det er falskt å skrive om det som jeg. Men det bar mitt navn. Det het Simen. Dermed er tonen anslått. En sterkt personlig tone, det framgår ikke minst av den ublyge navnebruken – for disse setningene blir satt på papiret lenge før det er et vanlig brukt grep i skandinavisk romandiktning å bruke hovedpersoner med samme fornavn som forfatteren sjøl. Når bommene senkes handler, slik det framgår av tittelen, om ei bygd der jernbanen går forbi, i lyden av gnister, fart og varselklokke. En middelaldrende journalist blir av hovedstadsavisa si sendt tilbake til sine egne oppveksttrakter for å skrive en reportasjeserie om det redaktøren kaller «vanlige folks liv». I løpet av reisen konfronteres han med sine egne grunnleggende livsvalg og -dilemmaer, samt med de arkaiske opptegnelsene etter en gammel innvandret svensk bygdesmed, som bidrar til å sette journalistens iakttakelser i perspektiv. Seinere på 1970-tallet kommer det flere romaner som alle berører det samme hovedmotivet, men i innbyrdes ulike versjoner. De tre første kretser omkring et sted som kan likne på Øyer i Gudbrandsdalen. I den siste utvides det geografiske rommet, og hele den voksne livserfaringen trekkes inn, også samlivet til et par som av bestemte grunner har fått satt kjærligheten på prøve, og noen glimt fra tida som KZ-fange i Buchenwald. 3. «Å bli ‘slik’» Kanskje kan en kalle de fire prosabøkene som utkommer mellom 1971 og 1977 for Simens selvbiografiske romankvartett. Sentralfiguren har riktignok litt ulik yrkestilknytning i de fire bøkene – dels jobber han i avis, dels på universitetet – men leseren tviler i grunnen ikke på at «Gutten» og «Historielæreren» i Gitter i lyset er den samme som «Simen» i Der bommene senkes og den erfarne reporteren i Ingen friplass på karusellen. Det dreier seg åpenbart om samme type menneske, en middelaldrende intellektuell som slektsmessig sett er preget av å befinne seg i et emosjonelt krysspress mellom den «tungsinte» faren på storgarden i hjembygda og de opprørske ungene sine i hovedstadens forstadsområde. «Gutten» blir på side 50 i oppvekstromanen med den litt for stive tittelen Gitter i lyset. Mosaikk fra en generasjons begynnelse, karakterisert på denne måten – gjennom en kveldsbønn han hvisker før han legger seg: Kjære Gud, takk for at denne dagen gikk så fint, ingen av oss døde eller ble syke eller kom ut for noen ulykke. Jeg vet det er din skyld, Gud. Gjør det så at det ikke blir noe vondt i natt og at det blir godt i morgen også. Gjør det så ingen av oss dør eller plutselig blir (…) sinnssyke. La Brunen leve til jeg blir minst tolv år, pass på så ingen av oss får hjernebetennelse, blindtarmbetennelse, tarmslyng, blodforgiftning, tæring eller blir blinde, døve eller stumme, la ingen av oss få engelsk syke eller bli overfalt og la det ikke bli krig, hvis det må bli krig likevel, la den ikke komme hit, Gud, gjør det så ikke kommunistene får makta og så far klarer å betale renter og avdrag. Er denne djupt bekymrede guttungen bare fryktsom av seg? Nei, slett ikke. Blant ungdommene fra drengstua, i bedehuset, på fotballbanen, på skolen og andre steder i lokalsamfunnet er han en del av kameratflokken – det fins flere skildringer av denne Gutten både i oppveksten og som ung mann som gjør at leseren tror på hans egensindighet, hans leselyst, hans opposisjonsglede og hans mot til å gå på tvers. samtiden 149 for første gang åpner visiret mer enn på klem, og viser seg som den han er, uten de litterære forkledningene han har anvendt tidligere. Men først litt om noen passasjer i romankvartetten, som peker framover mot dette vendepunktet i forfatterskapet. I det korte kapitlet «Ingolf» i Når bommene senkes hører vi om at Simen og Ingolf i ungdommen følger ei ung tjenestejente hjem fra fest på kommunelokalet Solvang fordi disse tre skal «til samme kanten». Vi får vite at den sjenerte Ingolf med dropsposen og «det store hodet» kommer fra en gard som ligger på en høyde og der det om vinteren blir laget hopprenn for ungene i bygda, og at de på Smedsrud er så skamløst nysgjerrige at de har en «stjernekikkert» i vinduskarmen som de bruker til å spionere på de andre i bygda gjennom, samt at Ingolf seinere får en tragisk skjebne – han blir en vintermorgen funnet hengt oppe på trevet i låven: Foto: Nils Vik Hva er det for et traume han bærer på, som i visse situasjoner gjør gutten skuggredd? Som hos Per Bufast hos Tarjei Vesaas ser det ut til å være at han helt fra tidlig av aner at han som odelsgutt ikke kjenner seg egnet til å overta ansvaret for farsgarden – at han helt fra folkeskolen av bærer på godt skjulte drømmer om Espen Haavardsholm å gjøre noe annet enn hans far har gjort, og hans far igjen, i en skjebnetung maskulin rekke bakover i slektshistorien. Men det fins også et annet arr, under og bakenfor dette. Det har med redselen for «det rare» å gjøre, for det han kaller «å bli slik». Om en skal lete etter et gjennomgangstema i Simens selvbiografiske romankvartett, så velger jeg å slå ned på dette – følelsen av samtidig å være innenfor og utenfor, på en gang å være en del av et fellesskap og å befinne seg i en tvetydig stilling i dette fellesskapet, samtidig å bli akseptert på like fot og å vite at en er annerledes enn de andre. På hvilken måte? Dette er det motivet Simens romaner i flere sammenhenger kretser omkring. En indre skavank, kanskje? En form for avvikende identitet? Eller rett og slett et sjelelig drag som gjør at den vesle storbondesønnen Simen – helt fra første gang mørkredselen, og angsten for de mulige katastrofer som kan true stabiliteten på den tradisjonsrike Skjønsberggården, slår ned i ham som guttunge – befinner seg i en mer utsatt situasjon enn de mindre privilegerte i kameratflokken. For meg ser en mulig løsning på den underliggende litterære gåten i Simens fire selvbiografiske romaner ut til å komme fram i begynnelsen av epistelboka Den grufulle nytelse (1990). Her ser det ut til at Skjønsberg 3 2005 Han hadde kløvet opp på en krakk som stod der, lagt løkken av repet om halsen og hoppet ned. Men krakken var så lav at repet ikke strammet skikkelig til. Derfor var knærne hans enda mer krokete enn vanlig da broren fant ham og skar ham ned. Hvordan vet jeg forresten dette?1 Dette siste spørsmålet er typisk for Skjønsberg som romanforfatter. Han understreker hele tiden sin skepsis, sin grunnleggende kritiske holdning, til begivenheter han gjengir basert på annenhånds kilder, eller bygdesnakk. I tillegg er det detaljen om værhanen de har på denne garden, hopprennet og stjernekikkerten i vinduet – alt dette er småting som peker i retning av at den seinere avismannen Simen kan ha følt seg mer nær- 150 samtiden 3 2005 gående berørt av det som skjer på Smedsrud enn det romanhandlingen for øvrig røper. I Fuglebrettet (1973) blir flere typer sosiale, politiske og psykologiske motsetninger tatt opp, for eksempel i skildringene av nattelesingens gleder, av fysisk arbeid i skauen og på jordet, av sladder, slaktere, emissærer, hopprenn og fotball, og for eksempel i samtalene mellom fortellerens far, storbonden og bygdefilosofen Hans Skomaker, som mener at Gud må være «for fattigfolk».2 La meg her skyte inn at enkelte setninger gir meg som leser denne underlige følelsen av med tretti års forsinkelse å få et brev fra min melankolske eldre sjef og venn Simen i Dagbladets kulturredaksjon – for Fuglebrettet var en av Simens romaner jeg ikke leste da den utkom. I den nest siste novellen i Zink (1971) heter det: Om framtida vet vi ingenting. Men vi vet: Denne verdens herrer er mordere. Denne verdens tjenere er løgnere. Denne verdens spåmenn er brannstiftere. Denne verden må forandres, eller gå under.3 På dette retorisk-ungdommelige utfallet fra Simens opprørske Benjamin i Dagbladets kritikerstab, gir Skjønsberg i romanen Fuglebrettet dette lakonisk-litterære svaret: Verden må forandres hvis den ikke skal gå under, jeg ser ikke noe middel til å få forandret den.4 Fortelleren i Fuglebrettet kaller seg «salongradikaler» og «reformist», i sammenlikning med tidas unge studentbrushoder. Han irriterer seg over sin sterkt troende datter i «en ekstrem venstregruppe», men samtidig bærer han på en følelse av at «hun er et alibi for meg».5 Tidlig i romanen skildres en konflikt mellom fortellerens far storbonden, og den oppkjeftige Nils som mot slutten av 1930tallet stiller seg i spissen for et lite opprør blant drengene: Jeg kjenner solidaritet med far, han sliter nok, han har problemer nok. Men jeg skjønner jo deres situasjon også. De skal gå resten av livet, kanskje, og hesje, hogge ved, gjerde, bryte stein for andre, aldri komme fri fra det, aldri komme andre steder hen. Jeg blir grepet av angst når jeg tenker på det.6 Angsten hovedpersonen i romanen føler har med andre ord ikke bare psykologisk, men også i høy grad en sosial side – for nå ikke å si en «klassebestemt» side, slik vi som for noen år ble revet med av den store politiske vekkelsen som gikk over vårt land, på 1970-tallet, ville ha uttrykt det. Denne angsten er et motiv også i oppvekstskildringen Gitter i lyset – for eksempel i bønnen fra elleveårsalderen, eller i romanens sluttlinjer som lyder: Nå må jeg enten gå etter far eller karene, ellers blir jeg slik. Jeg kan ikke stå her til jeg blir alene, da blir jeg slik. Og han vil løpe, enten etter far eller karene, men han rører seg ikke. Han kjenner redselen sige inn over seg. Han kjenner at nå blir han slik. Han kjenner at han ikke er noen, men vet samtidig at han er noen.7 4. «Nå var alt opp til ham selv» Den siste av Simens romaner er Ingen friplass på karusellen fra 1977, og en fornemmer her alt i tittelen en litt mer løssluppen tone enn det kanskje litt for tungsindig femtitallsaktige i de tidligere romantitlene hans. I Karusell-boka til Simen trekkes andre deler av livserfaringen inn – det voksne kjærlighetslivet, reiser til fremmede himmelstrøk, fantasier, syner, og for første gang i forfatterskapet, noen glimt fra tida som fange i Buchenwald og reisen hjemover fra dødsleiren med de hvite bussene. For denne leseren er det i de nærgående skildringene av samlivet mellom fortelleren og kona hans på ei øy som for eksempel kan være Korsika på fortellingens nåtidsplan, og i glimtene fra Tyskland 1943–45, at beretningen når sin høyeste temperatur. samtiden Likevel er det først med Den grufulle nytelse og den posthume og ufullførte Hvem ble vi? Etterlatte refleksjoner (1993) at det underliggende mønstret i de fire selvbiografiske romanene fra 1970-tallet mer utilslørt kommer til syne. Helt i åpningen til Den grufulle nytelse blir det skildret en drøm på sjukehuset i samband med en operasjon: Dagen etter er en av de verste i mitt liv. Jeg er gått inn i en depresjon hvor ingenting har mening. Hvorfor skal jeg se en avis, hvorfor skal jeg prøve å lese en bok, alt virker meningsløst. Min kone kommer på visitt om ettermiddagen. – I dag er jeg nærmere sinnssykdommen enn jeg har vært noen gang før, sier jeg til henne.8 Det lyder muligens spøkefullt og fortrøstningsfullt, men det ligger samtidig noe annet under. Også den posthume erindringsboka Hvem ble vi? åpner med et mørkt minne, nå fra seksårsalderen: Han spurte seg selv, desperat: Skal jeg bli sinnssyk nå? Skal jeg hoppe ned fra taket og begynne å løpe innover i fjellet, bare løpe og løpe uten mening? (…) Fra dette øyeblikket har jeg følelsen av at «alt er etterpå». Mitt egentlige liv begynte da,9 I essayet «CV» fra Samtiden 3/2003 har Arne Melberg tatt til orde for å lempe på det strenge skillet mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, og i visse grensetilfeller å erstatte disse tradisjonstyngede begrepene med den mer kortfattede termen «prosa». De fotoillustrerte romanene til Sebald og de romanliknende reportasjene til Kapuzcinski står for Melberg som eksempler på den konvergens han mener å finne i litteraturen fra de siste tiårene mellom bruk av skjønnlitterære og faglitterære grep. Kanskje går det an å nevne Skjønsbergs forfatterskap som et lokalt eksempel på noe av det samme – at Simen bruker trekk fra skjønnlitteraturen når han skriver faglittera- 3 2005 151 tur, og omvendt. For meg ser det ikke bare ut som om de to djupt personlige og åpenhjertige faglitterære bøkene som avslutter forfatterskapet, åpner romanene hans på en ny måte. Det er også iøynefallende at forfatteren Simen, for eksempel i en av samtalene den ennå ikke konfirmerte Simen overhører i landhandelen om Hitler i første halvdel av 1930-tallet, skriver: «Samtalen mellom menneskene i butikken er naiv, den er til gjengjeld ikke oppdiktet».10 På den måten trekker han her og enkelte andre steder i romankvartetten virkeligheten direkte inn i romanfiksjonen. Lokalt er det visstnok en kjent sak at Simens selvbiografiske romaner ikke ble tatt nådig opp i Øyer, og at mange var opprørt over hvor nærgående han hadde vært mot gjenkjennbare personer, både i og utenfor hans egen krets av slekt og bekjente. I en innrammet boks i Dagblad-historikken Utskjelt og utsolgt (1993) heter det: I redaksjonen gikk Simen Skjønsberg for å være en bekymret mann. Han lyttet ikke bare til diktere, men også til stemmene fra verden omkring oss. Og mange av dem sendte ikke ut lystige signaler. Men som kollega og venn var han gjerne blant de lystigste i laget.11 Omtrent sånn husker jeg også Simen – blandingen hans av bekymring og munterhet kunne indirekte minne om trekk hos min egen far, og bidro nok til at Simen i noen avgjørende ungdomsår da jeg var i sterk opposisjon til foreldrene mine, for meg ble en slags alternativ farsfigur. Nå til den litterære knuten eller navnegåten som jeg nevnte tidligere i denne innledningen. La meg formulere spørsmålet i tre ledd: Hvorfor begynner Simens prosaforfatterskap med dokumentaren om en feilplassert guttunge på en skole for evneveike, som likevel lykkes i livet? Hvorfor er det så mye om angst, lammelse, bekymring og fremmedfølelse i Simens bøker, når han rent personlig 152 samtiden 3 2005 samtidig er en så munter, ungdommelig og lystig mann? Hvorfor gir han sin romanfigur sitt eget fornavn Simen, men lar ham være sønn av en bonde som bærer navnet Håkon Gundersen Solstad12 og kommer fra Solstadgarden med drengstue og innejenter som velge seg sitt fiktive etternavn – ikke den berømte unge sjefredaktøren Arve S. og ikke den lovende unge forfatteren Dag S., men Leif Myrdam fra Asker, han som er vokst opp i Solstadlia, og som det ser ut til at Simen kan ha kjent sitt eget skjulte selv igjen i. Simens grunnsyn (…) var at vi ikke trenger to VG, vi trenger et Dagbladet som er trofast mot det beste i Dagbladets egen tradisjon. Simen har sin fascinasjon av, men samtidig føler seg stengt av? La meg antyde et mulig svar på det siste spørsmålet først: Garden Skjønsberg ligger sentralt til i Øyer kommune, under en bergaksel med skau, på solsida. Så underlig er det derfor ikke at Simen, når han skal navngi en selvbiografisk figur, velger sitt eget fornavn og et etternavn som for de fleste av oss vil assosiere enten til et sted som ligger solfylt til, eller til en yngre pressemann som var hans sjef i avisa og som vi fra mange kilder vet at Simen (født 1920) satte høyt, eller eventuelt – som en langt mer perifer mulighet – til en yngre forfatter vi fra mange kilder vet at Simen satte høyt. Imidlertid velger jeg her å foreslå at en annen tankegang ligger bak. Det er verken Arve eller Dag Solstad Simen Skjønsberg har gitt sitt fiktive jeg, Simen, slektsnavn etter i den selvbiografiske romanserien. En mer litterært sannsynlig løsning tror jeg er at han har valgt navnet Simen Solstad på sitt litterære alter ego ut fra stedet der hovedpersonen i hans første prosabok Bak lås og slå (1970) er vokst opp. Det er den feilplasserte Leif Myrdam fra det vi i etterkrigstida kalte «skolen for åndssvake» eller mer omsvøpsløst «Iddioten», Simen identifiserer seg med når han skal Uansett om denne gjetningen er riktig eller ikke, er det iallfall en kjensgjerning at det er i dette hjørnet av virkeligheten prosaforfatterskapet til Simen begynner, i identifikasjonen med skjebnen til Leif Myrdam fra Solstadlia – muligens fordi noe i ham aner at han, Simen, odelsgutten, storbondesønnen, ved noen avgjørende veivalg i livet kunne ha blitt sånn, en feilplassert gutt på en åndssvakskole, en tufs, en tulling, en «iddiot». Så hardt kan bygdedyrets Jante være, mot den som ikke helt passer inn. «En av disse underlig gammelkloke som blir yngre og yngre med åra,» har Dagbladveteranen Ragnar Volds sønn, Jan Erik Vold, kalt Simen Skjønsberg. Det er riktig sett. Men det ligger noe mer i det, som de sju prosabøkene til Simen lest i sammenheng røper, og det ser ut til å være at Simen helt fra tidlig i livet har ant at det kunne ha gått gærent med ham, og at en hemmelig solidaritet hele livet ligger hos denne tufsen han kunne ha blitt – bygdefilosofen Hans Skomaker, raringen Kristen Sadelmaker, den sky bygdesmeden – denne gutten som er født til å overta ansvaret for en storgard og som ikke egner seg til det; som er så engstelig for å gå fra gard til gard uten følge at han som tiåring blir kastet ut i den svarteste angst om ikke mor står og ven- samtiden ter i gardveggen, som noen år seinere utvikler de mest vidløftige treningsteorier for et bygdefotballag, som gjør seg til latter ved å prøve å diskutere Paal Brekkes 1940-tallslyrikk med danselystne jenter på lørdagskvelden, og som hele oppveksten går rundt med en hemmelig kunnskap om at det bare fins en ganske tynn vegg mellom ham og de som er blitt «slik». Det er en som er så sjenert og har så stort hode at han kunne ha gått rundt og skrapt med dropsposen, som Ingolf i Der bommene senkes. Det er en som helt fra tidlig i oppveksten har bakset med angsten for ikke å være som andre, en som ville løpe vekk og vekk inn i sinnssjukdommen, en som våknet hver søndagsmorgen med angst i magen for «å bli slik», en som mor går til doktoren i bekymring for, fordi «gutten er så redd». Simen veit i oppveksten hva det er å bli «slik» og litt seinere at det gjerne kunne ha vært han som ble den unge sky raringen med det store hodet som hengte seg på låven. Han vet det. Muligheten fins der hos ham. Han iakttar lokalsamfunnet, med de våkne, oppmerksomme, forleste kikkerøynene sine, og ser hvor lite som skal til. Gudbrandsdalen er kanskje Dalenes Dal, som Sigrid Undset har hevdet, men det er samtidig et område der det ikke er lett å være annerledes, slik vi på ulike måter kan gjette det ut fra både Tor Jonssons, Olav Aukrusts og Tore Ørjasæters forfatterskap. Odelsgutten på Skjønsberg vet med seg selv, helt fra begynnelsen av, at han må komme unna den skjebnen han er født til. Hele hans unge styrke går med til å komme seg vekk, å begrave seg i bøker, å dyrke idretten, å søke seg ut til et annet miljø, med større valgmuligheter, så snart det er mulig – til gymnaset på Lillehammer, universitetet i Oslo, motstandsbevegelsen, Buchenwald, Unge Venstre, Studentersamfundet, for å bli ungdommelig fryktløs redaktør i Akershus Folkeblad, og siden å bli Dagbladets korrespondent i den utfordrende heksegryta Paris var på 1950-tallet. 3 2005 153 Dermed får Simen et liv der han holder øyeblikkene da han kunne bli «slik» på avstand. Men bakenfor alt dette fins det en solidaritet med den gutten Simen det kunne ha gått skeis med, og denne identifikasjonen med det sårbare, med raringen, er det som gir mannen Simen hans hemmelige styrke. Simen var en fullblods avismann, men han bar samtidig både på et nervemenneske og et kunstnersinn. I mine øyne er dette det kamuflerte temaet, både i romanene fra 1970-tallet, i den nærgående epistelboka Den grufulle nytelse og i de ufullførte erindringene Hvem ble vi? På mange måter er det de siste bøkene som ble de mest spennende Simen Skjønsberg skrev, ikke minst fordi han her – i mindre maskert form enn før – tar sjansen på å by på seg sjøl og sin egen livserfaring, og dele den med leserne. I bunnen av den erfaringen ligger et arr fra seksårsalderen som det ifølge åpningen i Hvem ble vi? tok den voksne forfatteren et helt liv å nærme seg på ny, for alvor: Mitt egentlige liv begynte da. Barnet skjønte at kontrollen med livet var slutt, nå kunne det ikke være sikker på hva som skulle hende. Gutten følte at ingen kunne hjelpe ham lenger. Han var revet løs fra alle sammenhenger, nå var alt opp til ham selv.13 5. Simen sjøl Tross de tidlige arrene sine ender ikke Simen i «sinnssjukdommen», langt ifra. Han blir heller ikke farao på Skjønsberg, som han skulle ha blitt; ifølge de strenge nedarvede slektslovene i bygdetradisjonen hos oss. Derimot blir Simen kulturredaktør for det som da ikke bare var en frekk boulevardavis, men også landets viktigste organ for kulturog utenriksstoff – og han sitter gjennom et par tiår i en av de mest sentrale kommandopostene i det norske kulturlivet, som «farao med pukkelrygg», for å bruke hans eget uttrykk fra Ingen friplass på karusellen. Om disse dilemmaene handler den mest kunstnerisk levende delen av Simens prosa. 154 samtiden 3 2005 Slik jeg leser bøkene hans nå, sommeren 2005, er det dette som er det skjulte livsdramaet til den unge Simen. Og det er fordi livsdramaet hans er så sterkt som det er – og fordi han på sine eldre dager kjenner seg trygg nok til å skrive mer åpenhjertig, ja, nesten spøkefullt om det, til å antyde at dette i bunn og grunn er et drama som kan være felles for ganske mange av oss – at prosabøkene til Simen består den vanskelige lakmusprøven å gjøre forfatteren levende for oss igjen. De fleste gamle romaner er stokk døde når en prøver å lese dem, tretti år etterpå. Det er ikke tilfelle med Simens. Naturligvis er det mulig å legge vekt på andre sider av Skjønsbergs prosa enn de jeg har valgt å framheve, men for meg ligger originaliteten i forfatterskapet hans her. De fleste avisredaktører utvikler en type elefanthud, de blir bøfler og storokser, herdet i strid. Simen kunne også være en hardhaus, det måtte han være i hans type jobb. Men Simen glemte samtidig ikke det Olav H. Hauge ifølge Knut Olav Åmås’ biografi Mitt liv var draum kalte «den andre mannen» i seg, raringen, gærningen, den ungdommen som stakk seg unna hverdagens fysiske slit for å drømme, lese, se syner, spionere, undre seg og filosofere, kikke på værhanen på mønet og på naboenes merkelige liv, først i bygda ved elva og siden i verden utenfor. For meg er det dette Simens sju litt knudrete prosabøker handler om. Lest på den måten er det lett å se den indre sammenhengen i dem, at det er et sjuboksprosjekt som tilsynelatende handler om Leif Myrdam, om sosiale og politiske motsetninger på landet og i byen, om å stå i klem mellom generasjonene, om det Rottem i Norges litteraturhistorie kaller «svik og solidaritet», om verdens gru og om lesningens mysterier – men som i virkeligheten først og fremst dreier seg om Simen sjøl, og hans livserfaring, som sønn og far, som intellektuell avismann, som menneske. Alle prosabøkene hans tåler å bli lest om igjen. Særlig kanskje de siste tre, syns jeg, dersom jeg spesielt skulle framheve noen, fordi den siste romanen Ingen friplass på karusellen så tydelig rykker nærmere det faktiske, og epistlene i Den grufulle nytelse og Hvem ble vi? grenser inn mot det skjønnlitterære – i et prosaspråk som er Simens eget og høyst personlige, og som bygger på et levd liv han med sine bynerver, sin bondestyrke og sin lydhørhet forsøker å forholde seg oppriktig til. • Noter 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. S. 32. S. 101. S. 96. S. 136. S. 134–138. S. 57. S. 138. 8. S. 10. 9. S. 12. 10. Gitter i lyset, s. 128. 11. S. 219. 12. Fuglebrettet, s. 27. 13. S. 12.