Argument 3/06 - Universitetet i Oslo

#3 / 2006 / Kr 30,Av studenter ved Universitetet i Oslo
argument:
Janne Haaland Matlary • Mexicos andre revolusjon • Lipstick Lesbian •
Al-Azhar University • J.C. Dahls Fra Stalheim • Maleriets død og oppstandelse •
Dag Solstad • Gunnar Staalesen • Det vakre er det riktige? •
Grønt er skjønt • Purkinjes tre • Europeisk kulturarv gror att
Paven kalles ”Hitler” og ”Mussolini.” I Tyskland avlyses en operaoppsetning på grunn av
frykt. Klassekampen stempler debattanter som ”anti-islamske.” I England kan man ikke
lenger bruke slør fritt. Dessverre er dette ledd i samme trend.
GUDSKRIGERE
OG STYRINGSKÅTE
POLITIKERE
For 2400 år siden understreket Platon at det
samfunn som lar politikere styre filosofien
eller religionen er diktatorisk. Og at det som
ikke har et fritt offentlig rom, bygget på det
liberale prinsipp om at det ikke finnes noen
sannhet, er fattig.
Den pågående debatten om religion er
viktig, men farlig, fordi det liberale prinsippet trues fra flere hold. Ikke bare ved at andre
virkemidler enn ord har vært benyttet, men
også fordi debatten har to uønskede effekter:
1. En lukking av det offentlige rom, og dermed
mindre dialog. 2. En kobling av politikk og religion. La oss se på noen eksempler på dette.
”Anti-islam”?
Avstanden er kort fra en nyansert offentlig
samtale, til forenkling og stempling av motstandere. 26. august laget Klassekampen oppslaget ”Samles mot islam,” hvor ”Selskapet”
Nina Witoszek, Shabana Rehman og Hans
Rustad hadde tatt initiativ til, ble stemplet
som ”anti-islamsk.” Selskapet skulle diskutere
anti-semittisme. Bjørgulv Braanen, Klassekampens redaktør, innrømmet senere at begrepet
var feil.
Det kan være risikofylt å markere seg som
aktiv offentlig debattant. Som Rehman og
Witoszek poengterte i Aftenposten 28. august:
”Alle andre som rører temaene ’Islamisme­’
eller ’Antisemittisme’ – pass på! Dere kan risikere å bli uthengt i Klassekampen som samfunnsfiender.”
”Knefall for Gudskrigerne”
Det kan føles farlig å utøve sin ytringsfrihet.
Frykten for represalier fra dem som ikke vil ha
kritikk av ”det hellige” er vanskelig å stå opp
mot.
”Knefall for Gudskrigerne” var Der Spiegels overskrift 2. oktober. Kirsten Harms, operasjef ved Deutsche Oper i Berlin, hadde avlyst
oppsetningen av Mozarts opera Idomeneo, fordi
avslutningsscenen viser Poseidon, Muhammed, Kristus og Buddha uten hoder. Harms
var, etter konsultering med tysk sikkerhetstjeneste, redd for sanksjoner fra muslimske grupper.
Kritikken av Harms var enorm, og kom
/ argument #3 / 2006 / Leder
både fra øverste politiske hold og det muslimske miljø. Men Der Spiegel stiller det interessante spørsmålet. Hva hvis oppføringen førte
til en terroraksjon, med tap av liv? Er vi beredt
til å ofre, for å forsvare vår kultur? Det er ikke
langt til en frivillig innstramning av ytringsfriheten.
Assymetri svekker dialog
Flere religiøse miljøer er innstilt på å svekke
dialogen med andre religioner. Pave Benedict
XVI kom under angrep i september, da han
siterte den bysantinske Keiser Manuel II Paleologus, som på 1300-tallet sa: “Vis meg hva Muhammed har brakt av nye ting, og der vil du
finne ting som bare er onde og umenneskelige,
slik som å spre troen med sverd.”
Salih Kapusuz ved Tyrkias regjeringsparti
AKP, kommenterte dette slik: “ Paven har en
mørk mentalitet som minner om den dypeste
middelalder. Han går inn i historien i samme
kategori som ledere som Hitler og Mussolini.”
Hvordan Kapusuz kan se sin egen kommentar
som rettmessig, og samtidig se Pavens referanse som forferdelig, er vanskelig å forstå.
Denne assymetrien leder ikke til den dialogen
Paven ønsker. Paven inviterte i samme tale til
en genuin dialog mellom kulturer og religioner, tuftet på respekt for fornuft, ikke vold.
Lovlig med slør?
Også religionsfriheten trues, i form av politiske føringer på religionsutøvelsen. I 2004 ble
alle større religiøse symboler, som slør eller
store kors, forbudt på skoler i Frankrike. I England sammenfalt i høst suspenderingen av en
lærerinne, som ville gå med slør, med suspensjonen av en British Airways-ansatt, som ville
gå med sitt kors godt synlig.
5. oktober innrømmet leder for House
of Commons, Jack Straw, at han ber muslimske kvinner ta av seg sine slør. Han føler det
skaper en kunstig avstand. 15. oktober fulgte
David Davis fra Conservatives opp, og spør: ”Vil
muslimer virkelig ha apartheid her?” Argumentet er at muslimske miljøer frivillig skiller
seg fra resten av samfunnet. Synspunktet kan
synes noe pussig, kun 10 – 40 000 av Englands
800 000 muslimske kvinner bruker slør.
I debatten som fulgte var det flere som tok
til orde for å forby slør. 27. oktober tok Rowan
Williams, Archbishop of Canterbury, til motmæle, og advarte mot et samfunn hvor det
ikke er mulig å gå med slør. Erkebiskopens liberale poeng er at staten ikke må gi privilegier
til ikke-religiøse væremåter. En bevegelse i den
retning mener han vil “forandre vår politiske
kultur mer radikalt enn vi kan forestille oss.”
Jeg vet intet
Forsvaret for et fritt offentlig rom er like gammelt som filosofien. Anslagsvis 360 f. Kr. skrev
Platon Republikken. Den vanligste tolkningen av
boken, som det også undervises i på examen
philsophicum, skal ha det til at Platon ville ha
en eneveldig stat med filosofene på topp. Men
en annen tolkning fremmes blant andre av
den amerikansk-jødiske filosofen Leo Strauss:
Platon advarer i Republikken mot å parre
filosofi og politikk. Det samfunn som lar filosofene styre, er diktatorisk. Det samfunn som
ikke har en egen sfære, atskilt fra politikk,
hvor det filosoferes, er fattig. Derfor lar han
Sokrates si: ”Jeg vet kun en ting, og det er at
jeg intet vet.” Platons argument for hvorfor
man ikke skal blande politikk og filosofi er det
liberale: Fordi det ikke finnes noen sannhet.
Argumentet må hevdes like sterkt i dag.
Det samfunn som lar politikere innta rollen
som filosofene, og styre filosofien eller religionen, er diktatorisk. Og det som ikke har et fritt
offentlig rom, bygget på det liberale prinsipp
om at det ikke finnes noen sannhet, er fattig.
Det er dette som er skjedd i Frankrike, og det
er det som skjer når lærere ikke kan bære sine
religiøse symboler etter egen bestemmelse.
Full frihet
Med det vil jeg, som ny redaktør i argument,
takke for tilliten. Jeg kommer til å ha én klar
og tydelig redaksjonell linje: Vi skal ikke
blande politikk eller religion med ledelse av
argument. Skribentene skal mene hva pokker
de vil. Og ellers håper jeg det blir gøy.
Kristian Meisingset, redaktør
5
6-7
8-9
10-11
12-14
15
16-18
19
20-21
21
22-24
25
26-27
28-29
30-31
32-33
33
34-35
36
Samfunn
”WTO eller kjøttvekta”? av Mai-Bente Paulsen
Janne Haaland Matlary: Innovativ sikkerhetspolitikk av Haakon Gunnerud
Film blir virkelighet av Benjamin de Carvalho
Mexicos andre revolusjon av Johannes Wilm
Mosaic av Jon Hovland
Lipstick Lesbian av Siri Lindstad
Kultur
Al- Azhar University by Nadia Ismail
‫ ؟هللا رصن نسح ديسلا ئبتخي نيأ‬by Nadia Ismail
UNESCOs manglende kosmopolitikk av Hans Erik Næss
Folkets kunst av Nicolai Strøm-Olsen
Forståelse gjør vakkert: Et nytt blikk på J.C. Dahls Fra Stalheim av Bård Flaaten
Maleriets død og oppstandelse av André Gali
Dag Solstad: ”Leserene mine er ikke nerder!” av Marius Fossøy Moshaugen
Dag Solstad: Mellom himmel og helvete av Kristian Meisingset
Gunnar Staalesen: Kriminelt Folkeleg av Anne Viken
Motargumenter
Møteplasser og identitetskrise i Sør-Afrika • Hamas Charteret • Veksten kan fortsette •
Litteraturhuset- et bra initiativ, men... • Kolossalt løft for jazzen.
Kronikk: Logisk saltomortale om religion og vitenskap av Anders Kråkenes
37
Skjønnhet
51
Vitenskap
38-39
40
41
42-43
44-45
46
47
48-49
50
52-53
54
55
Skjønnhet Schmønnhet av Jørgen Craig Lello
System og overflate av Synne Skjulstad
Ingrid Bergman: Magnetisme av Anders G. Imens
Provoserende vakkert av Maria Engvik
Det vakre er det riktige? av Dag O. Hessen
Aesthetical Americans by Daniel Flikstein
Eine Fahne wird wieder entdeckt von Catharina Suntheim
Grønt er skjønt av Nicolai Strøm-Olsen
Vår tids vakreste idé av Johan Christensen
Purkinjes tre av Michael Baziljevich
Mennesket og maskinen av Filip Nicolaisen
Europeisk kulturarv gror att av Guri Liv Velle
REDAKTØR OG KULTURREDAKTØR:
Kristian Meisingset
SAMFUNNSREDAKTØR:
Anne Viken
DESIGN:
Begin Began Begun; Mari Jernberg Hovden
TYPOGRAFI: Swift – Linotype
FORSIDEFOTO: Marco Bruzzone
Trykkeri: Nr1Trykk
TEMAREDAKTØRER:
Nicolai Strøm-Olsen og Andrè Gali
ANNONSERE OVER EN HELSIDE:
Kontakt redaksjonen for tilbud
VITENSKAPSREDAKTØR:
Filip Nicolaisen
ABONNERE:
Ett år, fem utgaver: 200 kroner
Støtteabonnement ett år, fem utgaver: 500 kroner
MOTARGUMENTREDAKTØR:
Haakon Gunnerud og Tor Håkon Tordhol
KORREKTURLESER:
Seán Erik Scully
MOTARGUMENTER:
Innlegg: Maks lengde 3000 tegn inkl. mellomrom
Kronikk: Maks lengde 7000 tegn inkl. mellomrom
Deadline #1/07 1. januar
SKRIVE FOR OSS?
Tema #1/07: TRO
Deadline 10. desember
KONTAKT:
Adr: argument, Slemdalsv. 11, 0369 Oslo
Kontor på Studentersamfundet (Chateau Neuf),
3.etasje
Telefon: 22 84 45 07 (kun bemanna til sporadiske
tidspunkt)
argument-redaksjon@studorg.uio.no
OM ARGUMENT:
Utkommer med tre utgaver i 2006 og fem i 2007
Finansiert av Universitetet i Oslo, Institusjonen
Fritt Ord, Kulturstyret, annonseinntekter,
løssalg og abonnementsinntekter
argument #3 / 2006 / Innhold /
Professor Jon Vislie mener at Norge er dobbeltmoralsk, at bøndene i Norge er en minoritetsgruppe med for mye makt, og at miljø og arbeiderrettigheter ikke har noe å gjøre i WTO.
”WTO eller
kjøttvekta”?
Mai-Bente Paulsen (tekst) Anne Viken (foto) Bjarne Henning Kvaale (illustrasjon)
Kunnskapsløs kritikk
WTO har fått hard medfart av kritikerne etter at forhandlingene i Doharunden kollapset. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i et intervju
med Morgenbladet at han og Pascal Lamy, generaldirektøren i WTO, har
tatt til orde for å få arbeidsfaglige rettigheter inn i WTO-regelverket.
Professor i samfunnsøkonomi, Jon Vislie, er rystet over det han mener er en unyansert og kunnskapsløs kritikk av WTO.
- Vi trenger en handelsorganisasjon som konsentrerer seg om å
skape rettferdige regler for handel. For at WTO skal kunne regulere handel på en rettferdig måte, må organisasjonen være spesialisert. Vi står
i dag i en situasjon hvor vi befinner oss mellom proteksjonisme og full
liberalisering. Debatten blir ofte preget av enten eller, men slik er ikke
realiteten.
Han mener at debatten må løftes til et nivå hvor de handelsutfordringene som ligger i handelsorganisasjonen tas tak i, for det er uten
tvil en rekke kritikkverdige forhold i WTO som må tas tak i.
- Andre globale utfordringer som miljø og arbeiderrettigheter, må vi
finne andre institusjoner som kan ivareta.
Ujevn forhandlingsstyrke
På Globaliseringskonferansen i Oslo peker Shalmali Guttal, i organisasjonen Focus on the Global South, på en annen utfordring.
- Mye av beslutningene i WTO blir tatt i korridorene.
Guttal mener også at det som har blitt beskrevet som utviklingsrunden slett ikke er noen utviklingsrunde.
- Dette er ikke forhandlinger. 4/5 av den økonomiske gevinsten vil gå
til rike selskaper. Det er ikke nødvendigvis slik at markedstilgang er det
samme som utvikling. Reglene i WTO hindrer fattige land fra å bli rike
på samme måte som de som er rike i dag ble det før WTO ble etablert.
WTO handler om å disiplinere fanger til å bli gode fanger.
Professor Vislie er enig i at ujevnheten ved forhandlingsbordet er en
utfordring.
- Handelsorganisasjonen reflekterer at det er stormaktene som sitter
med den avgjørende stemmen, og at de fattige landene ofte blir maktesløse i forhandlingene.
Jon Vislie er også enig i at WTOs regelverk skaper handelsregler som
ikke gir land samme muligheter de rike landene en gang hadde.
- Under dagens regime ville Sør-Korea vært storprodusent av ris. De
ville ikke ikke hatt muligheten til å bygge opp egen industri, tilgodesett
gjennom særbeskyttelse, før de åpnet for handel.
Han ­mener at det ikke er mulig å løse de fattige landenes problemer
gjennom handelsregulering, men at det er de strukturelle forholdene
internt som må forbedres.
Ble tilbudt smulene i Doha
Joseph Stiglitz, professor, nobelprisvinner i økonomi, og sjefsøkonom
i verdensbanken, mener forhandlingene i Doha-runden var en stor
skuffelse, og slett ikke noe forsøk på å fremme utviklingen i de fattige
landene. Han gjennomgikk Uruguayrunden i 1994, og mener at også
denne var diskriminerende for u-landene.
Stiglitz fremhever at forhandlingene i Uruguay-runden som blant
annet omfattet tjenester og opphavsrett ga industrilandene svært mye,
og at de fikk dette mot å love store innrømmelser innenfor landbruk.
Innrømmelser som aldri kom. Ifølge ham vil u-landene trolig mene at
/ argument #3 / 2006 / Samfunn
ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale.
Shalmali Guttal sier at det var en seier at forhandlingene i Doha
kollapset.
- På denne måten ble det en pause til å revurdere hva man driver
med. Vi trenger handel og vi trenger en handelsorganisasjon, men jeg
er ikke sikker på at WTO er den riktige organisasjonen for dette. Bilaterale avtaler og alternative organisasjoner er gode alternativer.
Vi trenger WTO
Jon Vislie ber kritikerne av WTO huske at det er nødvendig med en handelsorganisasjon i en global verden. Vi bør heller diskutere hvordan den
bør formes. Et viktig problem er at en rekke land taler med to tunger.
- Norge vil gjerne snakke de fattige lands interesser, men når det
kommer til jordbruk så vil vi ikke gi u-landene tilgang til vårt marked.
Husk at de som taper mest på jordbruksproteksjonismen er forbrukerne
i Norge.
Han viser til at norske husholdninger taper ca. 20 000 kroner i året
på barrierene mot utenlandske jordbruksprodukter.
- Vi gir unaturlig mye makt i hendene til en minoritetsgruppe som
bønder. Og det blir merkelig når vi har agrar-sosialister som går i tog for
bønder først, mens de i neste øyeblikk går i tog mot fattigdom.
Guttal mener derimot at det vil være av minimal betydning at lille
Norge åpner for jorbrukstilgang. Hvert land har rett til å produsere
egen mat.
På samme Globaliseringskonferanse mener utenriksminister Jonas
Gahr Støre at WTO er helt nødvendig, og fremhever at det er viktig å
huske at selv om Doha er suspendert, så er ikke WTO det.
- Handel er en del av det å ta tak i fattigdom, rettferdighet og fordeling. Tar vi bort det som regulerer den, blir det ingenting mindre enn
kjøttvekta som gjelder.
Mai-Bente Paulsen, (f. 1978). Tidligere utdannet systemutvikler ved Norges Informasjonsteknologiske Høyskole (NITH), jobbet i IT-bransjen i 3 år og er nå
bachelorgradstudent ved internasjonale studier, UiO. Journalist i samfunnsredaksjonen til argument.
Doha-runden
Doha-runden i WTO startet med
ministernivå-møte i 2001 og ble
kalt utviklingsrunden og var ment
som et løft for handelsvillårene til
u-land. Et av de sentrale målene i
denne runden skulle være forbedret markedstilgang. Dette gjelder
særlig for industriprodukter som
tekstil og konfeksjon og landbruksprodukter.
argument #3 / 2006 /Samfunn /
Professor Janne Haaland Matlary om stormaktspolitikk, en ideell verden, og hva som kan
knekke nakken på EU-samarbeidet.
Haakon Gunnerud (tekst) Silje Sibel (foto)
Mandag morgen kl. 08.58. Lesesalen på SV-bygget er så godt som tom,
men i 8. etasje er dagen godt i gang. En av Norges mest markante kvinnelige professorer sitter klar til å utspørres om store og komplekse temaer. EU og sikkerhetspolitikk.
Europeisk identitet
Matlary er en produktiv professor, og har et bredt forfatterskap å vise
til. I artikkelen ”EU – et kristendemokratisk prosjekt” starter hun med
å si at ”Ideen om at Europa er en kulturell, politisk og religiøs enhet er
gammel”. For å forstå hvilken plattform et sikkerhetspolitisk samarbeid
i EU skal bygges på, ber vi om en utdypning av dette utsagnet.
- Finnes en enhet som kan danne basis for en samlende europeisk identitet?
- Ja, jeg tror jo at det er noe som kan kalles en europeisk kultur,
hvor liberalt demokrati, toleranse og individuell frihet spiller en vesentlig rolle. Dette deler vi også med USA, som historisk sett utgår fra deler
av Europa. Fredelig konfliktløsning, stor individuell frihet, en stor grad
av pluralisme. Utover det er nasjonal identitet fremdeles den viktigste.
In the national interests?
- Har EU noen politisk tyngde som sikkerhetspolitisk aktør i dagens internasjonale samfunn?
- Spørsmålet er om EU har egenvekt, eller om det er stormaktene
Frankrike, Storbritannia og Tyskland som styrer det hele, spør Matlary
og begynner selv på svaret. Hun forteller at hun skriver en bok med
tittel ”In the national interests?”, hvor hun tar for seg EUs sikkerhetspolitiske dynamikk.
- EU har først og fremst en legitimerende funksjon, da ingen europeiske land bruker militær makt alene. De søker å tre på seg EU- eller
NATO-drakt, fordi man da får en politisk legitimering og fordeling av
byrder. Man trenger denne politiske funksjonen fordi det ikke er akseptabelt å gjøre som man vil. Tradisjonelt stormaktsspill blir begrenset,
og EU har institusjonelt sett fått en egentyngde med mange mulige
virkemidler. Et EU-samarbeid på militært plan uten Frankrike og/eller
Storbritannia går ikke, samtidig kan ikke stormaktene gjøre ting alene.
Dette gjør at EUs tyngde øker, påpeker Matlary.
- Hvilke virkemidler kan EU nå benytte seg av?
- Man har diplomatiske og økonomiske virkemidler i tillegg til de
militære, og muligheten for EU-medlemskap er kanskje det som har
mest maktpotensial overfor andre land. I dag er internasjonale militære
operasjoner alltid multifunksjonelle, dvs. at det er behov for disse andre virkemidlene i tillegg til militærmakt.
Endret trusselbilde
NATO var lenge enerådende innenfor sikkerhetspolitisk samarbeid. EU
er på vei til å ta over deler av dette. Da vil man kanskje ikke på samme
måte få noe som binder USA og Europa sammen i et gjensidig sikkerhetsfellesskap.
- Hvordan opprettholde amerikansk interesse for Europa eller
NATO? spør Matlary, før hun tar til med å svar på problemstillingen.
Hun fremhever at trusselbildet er endret. Det er ikke lenger det tradisjonelle, territorielle trusselbildet som jo var grunnlaget for NATO, som
dominerer spørsmålsstillingene. Hun trekker deretter frem krigen i
Afghanistan som ett eksempel på at den typisk territorielle forsvarsstrategien har endret seg totalt.
I en ideell verden..
- USA vil at NATO skal være en global sikkerhetsgarantør, som kan true
med bruk av makt. Enkelte europeiske medlemsland er mer skeptiske,
blant annet Frankrike som vil at Europa skal satse mer på EU. Slik blir
NATO et ”hus med mange rom”. Frankrike vil at EU skal ha en egen militær kapasitet, mens Storbritannia vil ha det som et tillegg til NATO, og
/ argument #3 / 2006 / Samfunn
USA på sin side mener at NATO ikke er interessant hvis ikke europeerne
stiller opp ved behov, sier Matlary bestemt.
Utviklingen i EU påvirkes heller ikke bare av strategiske, militære
behov, men av stormaktenes langsiktige planer. Det går mot en utvidet
sikkerhetspolitisk overlapping og samtidig en begrenset konsultasjon
mellom NATO og EU.
- Det burde ha vært en arbeidsdeling hvor EU står for en demokratisk utvikling og NATO for militære virkemidler. I en ideell verden ville
disse to utfylle hverandre, sier Matlary.
Soft vs. hard power
Mye er sagt om forholdet og ulikhetene mellom Europa og USA. En mye
omtalt sikkerhetspolitisk distinksjon går på forskjellen mellom ”soft
power” (bl.a. diplomati) og ”hard power” (militære og økonomiske virkemidler).
- Distinksjonen er reell fordi europeerne ikke liker tvangsdiplomati,
men de kan stille militært og vinne militært, om det trengs. Men EUs
utenrikspolitikk er primært basert på ikke-militære virkemidler.
Europa er muligens ikke en heterogen enhet på dette feltet. Enkelte
har stilt spørsmål om Øst-Europa er en ”trojansk hest” for USA i EU.
Dette bl.a. fordi enkelte europeiske land står for en noe annen sikkerhetspolitisk tilnærming.
- USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld hevdet i 2003 at det var et skille
mellom det såkalt ”gamle” og ”nye” Europa, hvor det nye Europa betegner EUs og
NATOs nye medlemmer i øst. Hvor viktig tror du dette skillet er i dag?
- Det er av økende betydning. Se på Polen som nå stiller nye 1000
soldater til ISAF, det betyr økt innflytelse i Washington.
Dobbelt marginalisert
- Hva har utviklingen av forholdet mellom EU og NATO å si for Norge? Faller vi
mellom EU og et svekket NATO?
-Norge kan naturlig nok ikke spille en større rolle i EUs sikkerhetspolitikk ettersom vi ikke er medlem.
Matlary forteller at Norge ønsker seg en britisk modell for NATO/EU,
hvor USA er sterkt inne og NATO er militært effektivt. Sikkerhetspolitisk ønsker jo Norge bistand i tilfelle en mulig krise i Nord-Norge og
liknende. Ikke først og fremst av gammeldags invasjonsfrykt, men heller i energispørsmål, fiske- og grensetvister. Derfor ønsker man at USA
og NATO ikke glemmer Nordområdene, som var et høyst relevant tema
under den kalde krigen, men som har blitt noe marginalisert. Norge er
blitt dobbelt marginalisert ved at vi også står utenfor EU. Vi har ingen
innflytelse over utenrikspolitikken deres, selv om vi prøver å påvirke
den ved å være med på mest mulig.
Utenrikspolitikk er ett av områdene hvor Norge faktisk har vist vilje
til deltakelse og samarbeid. Selv om Norge ikke er medlem, ser ikke
Matlary på det som problematisk med norsk engasjement her, og fremhever at alle norske bidrag mottas med takk.
Mangler erfaring
USA måtte komme de europeiske landene til unnsetning under krigen
på Balkan, og da USA påbegynte krigen i Irak i 2003 var Europa splittet.
Enkelte har spurt seg om hvor dyktig EU er til å takle slike situasjoner,
og hvordan de vil komme til å opptre ved fremtidige konfrontasjoner. Matlary står bak en artikkel med navn ”Krisehåndtering i EU: mer
krise enn håndtering?”, og kan være rett person til å svare.
- Sett i forhold til det vi nylig har sett i Libanon, er det mer krise enn håndtering i EU når det gjelder militært samarbeid?
- Situasjonen er veldig illustrerende for EUs handlemåte. Frankrike
gikk først ut og sa at de ville lede styrken. USA og Storbritannia oppfattes som pro-israelske, og derfor er det viktig at et europeisk land med
mer nøytralt forhold til Midtøsten gikk foran. Frankrike tilbød så et
veldig lavt antall soldater til styrken, hvorav Italia sa at de kunne stille
med 3000 soldater og lederskap.
Matlary forteller som rett er, at det ikke er en EU-styrke, men en
koalisjon av EU-land med et FN-mandat under nasjonal lederskap. Man
prøver å koordinere dette samarbeidet i EU, men det er i stor grad stormaktene som legger premissene.
- Hvis man skal drive krisehåndtering med militære og sivile elementer, trenger man et institusjonelt oppsett og erfaring med å drive
operasjoner. EU bygger opp et apparat for det, men mangler erfaring. I
tillegg er det konkurranse om kapasiteten innad i EU. EU har f.eks. heller ikke et militært hovedkvarter, men kan benytte NATOs lokaler.
Når det gjelder krigen mot terror, mener Matlary at erfaringer fra europeisk jord, som i Spania og England, har påvirket EU mer enn hva 11.
september har gjort. Synspunktet i Europa er at terrorbekjemping består mer av etterretnings- og politisaker enn sikkerhetspolitikk.
Stormaktene styrer
- Du snakker om at stormaktene i stor grad legger premissene. Kan stormaktspolitikk undergrave den felles sikkerhetspolitikken som er i ferd med å bli bygget
opp i EU?
- Uten stormakter som Storbritannia og Frankrike er det ikke noe
igjen av sikkerhetspolitikken. En av de tre store må gå foran og si ”vi er
for, vi vil sende”, så kan andre melde seg. De små landene, som f.eks.
Belgia, vil heller aldri legge ned veto, det er ikke slik det fungerer.
Matlary fremhever at det er store forskjeller i stormaktenes politikk
overfor EU i dag: På de Gaulles tid ville Frankrike bli en stormakt alene.
I dag ser man en multipolar verden med et sterkt EU med egen sikkerhetspolitikk. De har tette bånd til Russland og Tyskland, og bilaterale
avtaler med USA. Frankrike forsøker å skape seg et tyngdepunkt i EU.
Storbritannias politikk vil beholde NATO som det sikkerhetspolitiske
tyngdepunkt.
- USA på sin side har kanskje rett når de sier til europeerne at ”you
only reveal as much threat as you can afford”. Europeiske land kan stille
med 17 millioner soldater, men maks 10 % av dem er brukbare. EU bruker bare 2 % av BNP på militæret, mens USAs forsvarsbudsjett er større
enn alle de europeiske til sammen, påpeker Matlary.
Knekke nakken på EU
EUs østutvidelse kommer i konflikt med flere av medlemslandenes ønske om stadig tettere integrasjon, et aspekt som har blitt omtalt som
”deepening vs. widening”. Spørsmålet blir da om EU har kapasitet til å
fortsette med innlemmelsen av nye, fattige land og samtidig gå i gang
med en storstilt sikkerhetspolitisk og militær satsning.
-Hvis man er en virkelig Machiavelli-tilhenger må man svare ”nei”
på det, sier Matlary, som er kjent for et realistisk perspektiv på samfunnsordenen.
- Storbritannia ser gjerne at unionen utvides, da vil det bli vanskeligere med integrering og EU vil få mindre betydning. Tyrkia er kanskje
det som kan ’knekke nakken’ på EU – det er et stort land som vil koste
mye å ta med, og unionen kan bli opptatt med utvidelsen i flere år.
Videre i timeplanen
Når det gjelder sikkerhetspolitisk satsning, så er det ikke alle EU-landene som er like mye med her. Stormaktene Frankrike, Storbritannia
og Tyskland står for omtrent 80 % av forskning og utvikling innenfor
det militære området. Hvis disse landene vil drive noe i EUs navn, vil de
fortsatt gjøre det. Forskjellige grupperinger med land driver med forskjellig type politikk i EU, som Matlary ordlegger det.
Etter ganske nøyaktig en time avslutter vi samtalen. Matlary må
videre i timeplanen, og jeg innser at mine seks håndskrevne sider med
notater minner om runer eller andre forhistoriske skrifttegn. Neste
gang tror jeg bruk av lydopptaker vil være på sin plass.
Janne Haaland Matlary
- Født 27.04.1957.
- Ble i 1997 første norske kvinnelige professor i internasjonal politikk.
- Har vært statssekretær i UD og medlem i den militære suverene Malteserordenen
- Medlem av to av pavens råd i Vatikanet.
- Medlem i regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg.
- Professor ved UiO og Professor II ved NUPI.
Framvekst av EUs sikkerhetspolitiske samarbeid
- 1953: Det europeiske kull- og stålfellessskap.
- 1957: EFs fellesmarked.
- 1992: Maastricht-traktaten undertegnes, med det
utvides EUs sikkerhetspolitiske samarbeid, ”Common Foreign and Security Policy (CFSP)” blir en av
tre hovedsøyler. Organisasjonen endrer navn til EU.
- 1999: Javier Solana utneves som EUs første representant for CFSP. EUs krisehåndteringsoppgaver blir en
sentral del av CFSP. Det opprettes permanente politiske og militære strukturer i rådet. Man enes om å
bygge opp EUs kapabiliteter på militær og sivil side.
- 2003: Nice-traktaten. EUs første sivile og militære
krisehåndteringsoppgaver blir gjennomført. De overtar FNs politioperasjoner i Bosnia og Makedonia, og
NATOs militæroperasjoner i Makedonia. EU foretar
også sin første militære operasjon i Afrika, i Kongo.
- 2004: EUs forsvarsministre enes om å opprette såkalte stridsgrupper, hver bestående av 1500 soldater.
Norge vil bidra i den nordiske gruppen, som skal stå
i beredskap i 6 måneder fom. 1. januar 2008.
Haakon Gunnerud (f. 1985), student på bachelorprogrammet i statsvitenskap.
(Tidligere sivilarbeider ved NUPIs informasjonsavdeling, og skribent i argument
og det statsvitenskapelige studenttidsskriftet Zoon Politikon.) haakongu@student.sv.uio.no
argument #3 / 2006 / Samfunn /
Når bildene tar over blir fortellingen om krigen viktigere enn selve krigen.
FILM BLIR VIRKELIGHET
Benjamin de Carvalho
Etter endelig å ha blitt kvitt Vietnam-syndromet, har USA i Irak nok en
gang låst seg fast i et ”quagmire”. Men hvordan kom USA seg egentlig
over Vietnam? Og hvilket Vietnam er det man egentlig snakker om?
Jean Baudrillard påsto at ”The Gulf War Did Not Take Place” om den
andre Gulfkrigen, og selv om Baudrillards utsagn av mange blir sett på
som absurd, peker han likevel på et viktig element i moderne krigføring. Selv om vestlige samfunn til daglig kriger rundt om i verden, har
de færreste av oss selv erfart kamphandlingene. Krig skjer andre steder
enn i Vesten, og til tross for at vestlige soldater daglig bidrar i væpnede
konflikter rundt om i verden har de færreste av oss noensinne opplevd
krig på kroppen.
Forestillinger om krig
Likevel har de fleste av oss en formening om hvorfor kriger skjer, hvorvidt de bør finne sted, og ikke minst hvordan de blir og har blitt utkjempet. Gitt at de færreste av oss har deltatt i kamphandlinger, og at de
fleste av oss har en formening om krig, gjenstår spørsmålet om hvordan
vi har skaffet oss disse formeningene. Hvordan skapes de forestillingene
vi har om krig, og hvordan bidrar disse til å skape vår kollektiv forståelse av disse krigene, og ikke minst hvordan bidrar våre forestillinger til
å skape krigens ”virkelighet”?
Dersom det ikke er gjennom førstehånds erfaring vi skaffer oss
forestillingene våre om krig, må vi lete andre steder etter hvordan disse
forestillingene dannes. En av de sentrale kildene til medieringen av
krig, er krigsfilmer. Krigsfilmen søker å gjenskape krigens virkelighet,
og for de av oss som aldri har erfart den type situasjon før, blir denne
medierte krigføringen det nærmeste vi noensinne kommer ”virkelig”
krig. Ja, selv for de som selv har vært i krig, kan den medierte erfaringen av krig ta over for førstehånds erfaringer. Spørsmålet blir da hvorvidt krigsfilmen kun medierer kriger, eller om de skaper dem.
Kinosalen en kilde til historien
Film bør derfor være et sentralt element i hvordan vi analyserer krig.
Som Robert Sklar skrev i Movie-Made America allerede i 1975, ”throughout their history the movies have served as a primary source of information about society and human behaviour for large masses of people.”
Film er et av de sentrale mediene som former vår forståelse av fortiden,
og dermed bidrar til vår historieforståelse. En undersøkelse foretatt av
Roy Rozenzweig i 2000, viser også at ca 30 prosent av den amerikanske
befolkningen ser på TV og film som en av sine viktigste måte å forstå
historien på. Disse påstandene bekreftes også av studier som Rober Rosentstones Revisioning History: Film and the Construction of the Past (1995),
som argumenterer for at for befolkningen generelt er visuelle media
den fremste kilden til historisk kunnskap.
Vietnam-krigen eksisterer i dag stort sett i kraft av filmatiseringer.
Alle har forestillinger om Vietnam-krigen, selv om de færreste av oss
var der. Ja, vi vet til og med hvor jævlig det var der. Fordi vi har sett
Apocalypse Now. Fordi vi har sett Full Metal Jacket. Eller The Deer Hunter,
Platoon og mange andre. Og vi vet ikke bare hvordan det var å kjempe
i Vietnam, vi vet også hvordan det føltes å komme tilbake. Fordi vi har
sett Born on the Fourth of July. Fordi vi har sett Coming Home. Eller Rambo:
First Blood. Ikke fordi vi har erfart det. Og ikke fordi vi har lest om det i
historiebøker. Nei, de fleste vet hvor jævlig amerikanske soldater hadde
det i Vietnam fordi vi har erfart det i en kinosal.
Hjortejegeren
Vietnam-krigen var på lik linje med den pågående krigen i Irak en meget kontroversiell krig. Soldatene som kom hjem fra krigen ble møtt
med store protester og demonstrasjoner, og kalt både mordere og ”babykillers.” Vietnam-krigen hadde skapt en rekke splittelser, og etterlatt
seg en rekke sår. Som The New York Times skrev i 1981, “In the face of this
underwhelming reception, most Vietnam veterans soon learned to keep
10 / argument #3 / 2006 / Samfunn
their war experiences to themselves, and a barrier of silence grew up
between them and other Americans.” Og mens soldatene som hadde
deltatt i Vietnam-krigen skammet seg over det, stilnet den opphetede
politiske debatten rundt krigen. Debatten døde ut, og Vietnam-krigen
hadde nesten forsvunnet fra historiebøker da The Deer Hunter og Coming
Home, de to første filmene om krigen dukket opp på lerretet i 1978.
Ny debatt om Vietnam
Selv om det hadde blitt produsert et par filmer om krigen tidligere, som
propagandafilmen Green Berets (1968) med John Wayne og anti-krigsfilmen Hearts and Minds (1974), hadde de ikke hatt noen stor suksess.
Filmer om Vietnam-krigen på den tiden var like populære som “a documentary on dysentery,” kommenterte The Washington Post i 1978. Likevel
ble både The Deer Hunter og Coming Home enormt populære, og vant til
sammen åtte Oscar i 1979. Som The New York Times skrev dagen etter Oscar-seremonien, “The deep wounds left by the Vietnam experience seem
to be fading from the consciousness of […] Americans.” Videre argumenterte avisen at “those productions may have signaled the end to an era,
one last spasm as the pain so central to recent American history eased
to the point that it could be measured against box office success rather
than partisan reaction.”
At filmene ble populære får så være. Det som er mer interessant i
denne sammenhengen, er at filmene banet vei for en ny debatt om Vietnam-krigen. En offentlig debatt uten ”baby killers” og uten bilder av
barn som ble gasset ned av napalm. Nei, den nye debatten handlet mer
om hvordan USA skulle se seg selv i speilet. Den handlet om hvordan
den kontroversielle Vietnam-krigen kunne skrives inn i USAs historiebøker uten noen bad guys. Som Samuel Freedman skrev i The New York
Times i 1985, handlet den nye debatten om hvordan USA kunne vise at
”we have the will and the character we had before Vietnam. A need to
rethink ourselves as the basic American good guy.”
Avpolitiserte, amoralske landskap
For hva gjør filmen med vår forståelse av krig? Filmnarrativer har en
tendens til å ekskludere politisk og etisk problematiske perspektiver til
fordel for mer personlige og intime fortellinger om krig. Det som gjerne
går tapt er da de kollektive aspektene av krigføringen, de moralske og
etiske dilemmaene vi som fellesskap står overfor: Er krigen riktig? Er
den berettiget? Og hvorfor kriger vi? Filmer tenderer derfor mot å vise
frem avpolitiserte amoralske landskap, som reproduserer dominante
forestillinger om det internasjonale som et rom der den moralske og
etiske dimensjonen av krigføring ikke skal utfordres. Som Michael
Shapiro argumenterer i Reading the Postmoderen Polity: Political Theory as
Textual Practice (1992), bidrar populærkultur derfor til å endorse the pre-
Apocalypse Now (Francis Ford Coppola, 1979)
The Deer Hunter (Michael Cimino, 1978)
Platoon (Oliver Stone, 1986)
vailing power structures by helping to reproduce the beliefs and allegiances necessary for their uncontested functioning.
En mer oversiktelig historie
Coming Home og The Deer Hunter åpnet opp en debatt som hadde blitt
fortiet i fem år etter krigens slutt ved å tilby en annen forståelse av konflikten enn den rådende forståelsen. Ved å fokusere på den individuelle
karakteren til de soldatene som kjempet i krigen, heller enn den videre
politiske og moralske debatten om krigen, samtidig som vietnameserne
selv forsvant fullstendig fra lerretet, fikk det historiske narrativet rundt
Vietnam en annen vinkling. Krigens moralske karakter måtte vike for
fortellinger om hvor vanskelig soldatene hadde hatt det i Vietnam og
hvor vanskelig det var å komme hjem. Fokuset på hvorvidt USA hadde
noe å gjøre i Vietnam i det hele tatt ble utelatt.
Men dette avpolitiserte perspektivet var ingen tilfeldighet. Som
Michael Cimino, regissøren av The Deer Hunter, argumenterte, ”My film
has nothing to do with whether the war should or should not have
been. This film addresses itself to the question of ordinary people of
this country who journeyed from their homes to the heart of darkness
and back.” På same måte handler ikke Vietnam-filmer om Vietnam. De
handler stort sett om USA og amerikanere, og bidrar til å skrive Vietnam-krigen inn i den dominante forståelsen av USAs rolle i verden, og
inn i et uproblematisk moralsk landskap - en moralsk enklere og mer
oversiktelig historisk fortelling.
Stjerner selv i sine mareritt
I både The Deer Hunter og Coming Home ble krigen satt ut av dens politiske
rammeverk, til fordel for en mer emosjonell vinkling. Som Cimino argumenterte, “the specific details of the war are unimportant. Because it’s
not a film of the intellect, it’s a film of the heart.” Hans Koning argumenterte i The New York Times at Vietnam-krigen endte opp som en bakgrunn for historien, ”handy background for what is otherwise a testing
ground for relations between American young men.” Som Steve Palay
noterte seg i samme avis noen år senere, “A Vietnamese actor couldn’t
make a decent living from all these Vietnam movies. It seems we want
Americans to be the good, the bad, and the ugly. Even in our nightmares, we’re the stars.”
Mot og mistro
Bildene Hollywood skapte av Vietnam-krigen var derfor en krig hvis
politiske og moralske mening ikke kunne forstås, bortsett fra at det var
”all a mess”, som vanlige menn og soldater ble tvunget til å håndtere så
godt de kunne. Soldaten og veteranen ble derfor det primære referansepunktet for diskursen som oppstod om krigen i kjølvannet av Vietnamvilmene, og dermed også det primære ”opplevde” referansepunktet for
kinopublikum. Som John Milius, en av manusforfatterne til Apocalypse
Now påsto i et intervju i 1985, ”the Vietnam veteran – because he lost
the most, because he did it seemingly for nothing – will become the
most romanticized war hero in American history.”
Vietnam-filmens fokus på individers erfaring i krig skapte derfor en
besnærende syntese av de skillene og uenighetene krigen hadde skapt;
en syntese som kunne skape enighet rundt krigens natur og virkelighet
ved å forbigå krigens moralske og politiske aspekter. Soldatveteranen
som figurerer sentralt i disse filmene inkarnerer både den ubestridte
patriotismen til de som støttet krigen, gjennom hans mot, og heroisme,
samtidig som han representerte den mistroen til regjeringen og myndighetene som var et sentralt element av anti-krigsbevegelsen.
Filmene blir den virkelige krigen
Ved å vektlegge individenes standpunkt og deres rolle i konflikten
fremfor et bredere perspektiv, vinklet filmene det historiske narrativet
innenfor rammene av individers moralske dilemmaer og mot, fremfor
stater. Som Vincent Canby skrev i en kommentar til filmen Platoon i
The New York Times i 1987, bidrar krigsfilmene derfor til å “distort their
subjects to the extent that they find esthetic order in chaos, conferring
on events a romantic vision or, at least, a comprehensive overview.” Filmene om Vietnam-krigen kunne ha vært filmet hvor som helst (de færreste er filmet i Vietnam) og om en hvilken som helst konflikt. For det
sentrale elementet i Vietnam-filmen var ikke Vietnam. Det viktige for
filmene om den tapte krigen, var å vise at USA fortsatt hadde viljen og
egenskapene de hadde før krigen – som The New York Times kommenterte
i 1985, ”A need to rethink ourselves as the basic American good guy.”
Bildene filmer viser av krig er derfor iboende problematiske. Siden
film er den fremste mediatoren av krigens erfaring i dag, er den virkeligheten som fremstilles sentral i konstruksjonen av historiske narrativer. Som Canby skrev i The New York Times i 1987, ”It’s something of a
circle. As the film maker’s imagination shapes his movies, those movies
shape our imaginations. Thus, the war itself gets mixed with those
parts of the war that are just like the movies.”Ved å fokusere på individets perspektiv blir fokuset på de kollektive moralske dilemmaene
borte, og det historiske narrativet rundt krigen blir rekonstruert til å
passe inn i dominante forestillinger om internasjonal politikk og utenrikspolitikk. Som Henry Allen skrev i The Washington Post i 1978, selv om
det bare er film det er snakk om, er det flere som ser krig på film enn
som har opplevd krig. Siden flere opplever krig på film, er det filmene vi
husker. Filmene er kanskje gode fortellinger og gjengivelser av originalen, og kanskje dårlige gjengivelser. Det er uansett filmene vi husker og
som blir stående som den virkelige krigen.
Bildene tar over diskursen
Nå har de første filmene og TV-seriene om invasjonen og okkupasjonen
av Irak dukket opp på kinoer og i butikker. Hvor lenge vil vi huske de
bildene vi har sett i aviser og på nyhetene før bildene fra disse filmene
og seriene tar over diskursen?
Benjamin de Carvalho er seniorforsker ved NUPI. En lengre versjon av denne artiklen er publisert i Millennium: Journal of International Studies (2006) vol. 34 (3).
argument #3 / 2006 / Samfunn / 11
En revolusjon ”in real life”?
Historien bak
- Første sosialistiske revolusjon i 1910, syv
år før Russlands. Førte til ettpartivelde
etter andre verdenskrig, under Partiet for
den Institusjonaliserte Revolusjon (PRI).
- Bruddet med klassisk økonomisk tenkning var aldri så sterk som i Sovjetunionen. I etterkrigstiden valgte landet, innenfor noen sektorer, en sosialdemokratisk
import-substitusjonsløsning for utvikling,
fremfor et generelt brudd med Vesten.
- 1968-opprøret var studentpreget, og
handlet på samme måte som i Praha om
personlige friheter. Endte med at militæret skjøt mellom 300 og 3000 studenter 2.
oktober 1968.
- På 1980- og 1990-tallet, under PRI-regimer, ble neoliberale privatiseringer av det
meste av den statlige industrien, utenom
oljesektoren, gjennomført.
- Korrupsjonskulturen i PRI, som blant annet førte til at presidentkandidaten i 1994valget ble skutt, og Zapatista-opprøret i
1994, ga partiet et dårlig rykte.
- Det kapitalistiske utland valgte derfor å
støtte høyre-opposisjonspartiet Partiet for
Nasjonal Aksjon (PAN).
- PANs presidentkandidat Vincente Fox
vant valget i 2000.
Johannes Wilm (tekst og foto)
2. juli 2006 var det duket for presidentvalg i
Mexico. På den ene siden stod en allianse av
Partiet for den Institutionaliserte Revolusjon
(PRD), og to mindre venstreopposisjonspartier.
Disse støttet PRDs kandidat Andres Manuel
Lorenz Obrador, som trakk seg som ordfører i
Mexico by i 2005 for å kunne stille som kandidat. På den andre siden stod Partiet for Nasjonal Aksjon (PAN), og deres leder og kandidat,
Felipe Calderon.
Obrador hadde det meste av støtten i sørlige områder, som generelt er de fattigste.
Calderon hadde det meste av støtten i de mer
katolske, nordlige statene, som også er tettest
økonomisk knyttet til USA.
Før valget var Obrador førende på de fleste
meningsmålingene. Likevel så Calderon ut til
å vinne valget på valgnatten. Forskjellen i det
offisielle stemmetallet var marginal (250.000).
Flere internasjonale observatører konkluderte
med at velgerne generelt ikke hadde blitt
hindret i å stemme på det partiet de ønsket,
men Obrador og hans tilhengere påpekte noe
interessant. I 67% av valgkretsene var det enten
talt flere eller færre stemmer enn det var stemmeberettigede.
Folket på gatene
Venstresiden var redd for at 1988 skulle gjenta
seg, og at de skulle bli fratatt seieren. Mexico
bys sentrale plaza Zócalo og 10 km av hovedveien Reforma ble i 47 dager okkupert av flere
demonstrasjoner. Mer enn 100.000 deltok. Kravet var en fintelling av stemmesedlene.
Men den føderale valgkomité, med sterke bånd
12 / argument #3 / 2006 / Samfunn
Mexicos
andre revolus
Venstreopposisjon
- Samtidig som Partiet for den Institutionaliserte Revolusjon (PRI) ble veldig business-vennlig, vokste venstreopposisjonen.
- I 1988 så den for første gang ut til å vinne
presidentvalget. Men stemmetellingsmaskinene brøt sammen under opptellingen,
og PRI hadde angivelig vunnet.
- Samme år grunnla venstreopposisjonen
Partiet for Demokratisk Revolusjon (PRD).
- PAN vant enkelte delstatsvalg utover
1990-tallet, men også PRD vant frem. PRD
har hatt ordføreren i Mexico by siden det
ble innført direktevalg til denne posten.
til PAN-regjeringen, bestemte at det var nok
å håndtelle i 9,07% av valgkretsene hvor PRD
konkret hadde nevnt at det var jukset. Og til
tross for at over 250.000 stemmesedler måtte
makuleres etter fintellingen, var det fortsatt
Calderon som totalt hadde flest stemmer.
Leiren endret derfor retning. Obrador
oppfordret ”hele det meksikanske folket” til å
sende delegater til en nasjonal konferanse 16.
september. Der samlet det seg mellom 750.000
og 1,2 millioner mennesker, som gikk i tog for
å erklære Obrador for landets legitime president. Men la oss først se på leirens oppførsel.
Å fremstille en revolusjonær bevegelse
Jeg ankom teltleiren på Zócalo-plassen 5. september. Da hadde den vart i 37 dager. Jeg dro
sørover fra Douglas, Arizona, med i alt tre
nattbusser til Mexico. Det var en del av PRDs
strategi å gi leiren en nasjonal karakter. Leire
var derfor slått opp også i de lokale statshovedstedene.
Selv om disse til dels var av minimal karakter (et telt, fire folk, en TV og et Dixie-toilet i
Chihuahua), var det nok til å gi et inntrykk av
unntakstilstand. Samtidig kom aksjonistenes
ikke-voldelige karakter frem. I de nordiske PANstatene var ikke omfanget stort mer enn dem
som tilfeldigvis kom innom statshovedstaden,
fordi media stort sett ikke valgte å rapportere
om de lokale protestene.
Generelt syntes det å være to strategier
rundt presentasjonen av protestenes karakter:
De som støttet protestene fremstilte dem som
store og fredelige. Massemediene og regjeringen fremstilte dem som enten store, men voldelige og irrasjonelle, eller små og ubetydelige.
Selv om det virker som en motsetning, var det
nettopp det inntrykket folk jeg hadde snakket
med ved grensen satt med. Selv om de jeg spurte fulgte med i ulike nyhetskilder, var reaksjonene forskjellige: Enten hadde de ikke hørt om
aktivitetene i hovedstaden, eller så hadde de
tilfeldigvis fulgt med i en avis eller en tv-kanal,
som hadde valgt å dekke saken, og som spådde
om en snarlig borgerkrig.
Fra stemmetelling til Revolusjon
De fleste jeg snakket med i leiren var klar over
at de gjorde noe nytt, som ikke hadde vært del
av de sosiale bevegelenes repertoar siden massebevegelsene på 1910-tallet, og de var usikre
på om statsapparatet og militæret ville reagere
på samme måte som i 1968, med væpnet inngripen.
Obrador holdt hver dag en tale under leirens okkupasjon av Zócalo-plassen. På leirens
36. dag ba han militæret direkte om ikke å
gripe inn. Fox svarte med at det ikke ville komme noen militær reaksjon.
Samme dag avgjorde valgretten at valgresultat var endelig. Calderon ville bli innsatt
som president 1. desember. I stedet for å akseptere avgjørelsen, bestemte Obrador seg for å
kreve revolusjon. Målet: En ny republikk, med
“virkelig uavhengige” institusjoner, og med
mindre innflytelsesrike private media (som
stort sett ikke hadde rapportert om hendelsene
i Mexico by). En republikk som ville gi Mexico
en “krybbe til grav” velferdsstat.
Revolusjonskravet var mer radikalt enn
Obradors valgplattform. Hvordan kunne han
vite at han tilhengerne ville følge ham? Siden
den russiske revolusjon har radikale vanligvis
revolusjon
Nayaritleiren på Zócalo-plassen i Mexico-City.
sett til Lenin idé, om at de mest radikale må
samle seg i et parti. Derfra kan de drive “massene” over til mer radikale holdninger enn hva
de i utgangspunktet har, og dermed fremme
revolusjonen. Var det dette Obrador gjorde?
Etter å ha snakket og vært med folk i leiren,
sitter jeg ikke igjen med det inntrykket.
Leirens realitet
I alle fremstillinger fra partiet, media eller
regjeringen, ble leiren generelt fremstilt som
bestående av en homogen gruppe – enten av
galninger eller av folk med et legitimt politisk
mål. Slik var det ikke.
En skillelinje mellom leirens deltakere
gikk på geografi. Hver stat hadde et stort telt
som ble administrert uavhengig når det gjaldt
mat, klær og overnatting for dem som dukket
opp fra deres stat. Selv om mye av maten ble
samlet inn sentralt og delt ut til de enkelte teltene, hadde hvert telt en uavhengig økonomi
til å betale for ting som dusjing og krydderier.
Det var derfor betydelige forskjeller i de enkelte teltes økonomiske situasjon. Våre naboer
fra den rikere PAN-styrte staten Guanajuato
hadde enkelttelt til hver enkelt leirdeltaker,
viste DVD-film om Obrador, som de solgte, og
hadde bærbare datamaskiner til administrasjon. Vi, fra staten Nayarit, sov på tre-paller i
fellesteltet, samlet inn omtrent 200 kr hver
dag ved hjelp av bøssebæring og salg av armbånd, som noen av våre folk laget, og vårt mest
avanserte utstyr var en TV. Denne hadde noen
visstnok lånt oss for at vi skulle kunne følge
med på nyhetene.
Dusjing kostet omkring 12 kr per person,
uten såpe. Dette var en spesialpris for leirdeltakerne, tilbudt av eieren av et lokalt badehus.
Likevel var det for våre deltakere så mye at det
ofte oppsto krangling om pengene, og hvor
ofte folk kunne tillate seg å dusje.
Konflikten fylte flere av teltets møter. Spesielt
Daniel, som ikke var partimedlem, og selv
hadde betalt for sin bussbillett til Mexico, anklaget flere ganger Salvador, teltets administrative sjef, for å ha tatt penger fra kassa som ble
brukt til krydderier, og brukt dem på dusjing
i stedet. Salvador svarte med å inndra Daniels
Nayaritcamp-id-kort, da Daniel engang lånte
det ut til en venn som skulle inn på leirplassen
sent på kvelden og det var satt opp ID-sjekk. Daniel var ikke den eneste som sa til meg:
“Jeg er her kun på grunn av ham der oppe
[Obrador]. Folkene fra mitt telt bryr seg ikke
om meg og jeg bryr meg ikke om dem.”
Leirens sammensetning
Som Daniel var det var mange i leiren som
ikke var partimedlemmer. De som bodde der,
campistene, kan best inndeles i fire grupper.
Mange hadde alt vært politisk aktive en
stund. På den ene siden partiaktivister, som
hadde vært med på å arrangere valgkampen
på lokalplan. Både folk som var valgt til poster
for partiet på lokalplan, og enkelte som kun
fikk jobb i forbindelse med valgkampen. På
den andre siden gammelradikalere, som stort
sett hadde bakgrunn fra samarbeidspartiet
Arbeider Partiet (PT). De hadde grundig teoretisk kunnskap, og støttet PRD ikke på grunn
av, men på tross av, det relativt tamme valgprogrammet. Det var tross alt var bedre enn
programmet til PRI og PAN.
I tillegg var det dem som først hadde blitt
politisk aktive i forbindelse med leiren. Men
disse var heller ikke et tverrsnitt av befolkningen, eller av de arbeidere og bønder som venstresidens valgkamp primært hadde vært rettet mot. Vanlige arbeidsfolk i Mexico har ikke
muligheten til å kjøpe bussbillett til Mexico
by og ta seg fri i 47 dager. I stedet var det folk
som hadde mulighet til å ta seg fri. På den ene
siden studenter og folk med høyere inntekt,
som ikke støttet Obrador på grunn av egen
økonomisk situasjon, men på ideelt grunnlag.
På den andre siden arbeidsløse, som stort sett
var desperate og intet hadde å miste.
Et liv etter leiren
Alle disse fire grupper var fra starten av villige til å gå med på en politisk radikalisering
i forhold til valgkampen. Derfor var det ikke
vanskelig å overbevise dem. Men det betyr ikke
at campistene var villige til å satse alt på denne
bevegelsen.
Et eksempel var Salvador. Han var ungdomssekretær for partiet, med tre års erfaring
i byrådet. Men innen valgkampen var han nettopp kommet hjem etter en del år som illegal
arbeider i en meksikansk restaurant i Tucson,
Arizona. Selv om han snakket mye om den nye
republikken som ville komme, lurte han også
på hvilke muligheter han hadde for å flytte
nord for grensen igjen hvis ikke partiet klarte
gi ham jobb etter leiren. Også Daniel hadde
tidligere jobbet illegalt i USA, men nå fikk han
meg til å gå til den norske ambassaden med
ham. Han ville prøve å finne ut av mulighetene
til å dra til Norge for å jobbe. Han hadde blitt
lei av “Anglos.”
Da sjefen for Guanajuato-teltet spurte om
ikke han ville “vente på den nye republikken,”
forsvarte han seg med at han hadde to barn å
brødfø her og nå, og derfor ikke hadde tid til å
vente.
Leir som fritid og utopi
Andre så på leiren, selv om de var klar over det
politiske alvoret som lå i saken, hovedsakelig
som en fritidsaktivitet.
19-årige Israel fra staten Oaxaca var en av
studentene der. Hans familie eide flere dagligvarebutikker i sentrale Mexico by, og hadde
argument #3 / 2006 / Samfunn / 13
Valget i Mexico
Zócalo-plassen i Mexico-City.
eiendommer rundt i hele landet. Selv pleide
Israel å studere i Spania, men hadde nå et sabbatår. Hovedsaklig ville han se etter en kuflokk
han eide i Oaxaca.
Selv om Israels familie hadde en leilighet
ikke langt fra leiren, overnattet Israel de fleste
netter i Oaxaca-leiren, “i solidaritet” med bevegelsen. Han var ikke medlem av noen av de
involverte partier, og gikk rundt med et armbånd som outet ham som anarkist. Likevel var
han kjent i de fleste teltene. Når vi gikk rundt
pleide vi å få tilbudt mat også fra telt som vi
ikke hadde noen geografisk tilknytning til.
De andre studentene gjorde det på samme
måte, og vanligvis spiste de i grupper av 4-5 i
samme telt. Diskusjonene i disse gruppene var
stort sett politiske og teoretiske, når de ikke
handlet om yngre kvinnelige campister eller
fester og vanligvis mer, men de hadde sjeldent
noe å gjøre med den nåværende situasjonens
muligheter og begrensninger. Gruppen snakket om hvordan man kunne forandre verden
og ikke «bare» Mexico.
Legitimeringen for massene
Så lenge Obradors nye politikk kom fra hans
daglige talerstol, og kun ble akseptert av leirdeltakerne og et par tusen andre som strømmet inn hver kveld, var det lett å fremstille
bevegelsen som en minimal gruppe, uten forbindelser til resten av befolkningen. Fra PAN-siden ble campistene i tillegg stemplet som kjøpt
og betalt av utlandet – Cuba og Venezuela.
Strategien med å fremstille sosiale reformerere som fedrelandsløse eller styrt fra utlandet har blitt brukt før. Ikke minst overfor europeiske sosialdemokrater før første verdenskrig,
da disse hadde som uttalt mål å stoppe egne
tropper i å gå til krig mot nabolandene.
Motstrategien som Obrador-leiren valgte
var å matche PAN i nasjonalistisk retorikk. Leiren ble erklært som utlendingefri sone (uten
at dette hadde noe å si for meg), Fox og Calderon ble fremstilt som løpegutter for USA, mulige forbindelser til Venezuela og Cuba snakket
man ikke om, men ikke minst politiserte man
den nasjonale symbolikken.
Et nytt kompromiss
På tross av campistenes ulike bakgrunn, hadde
leirens deltakere en del ting til felles som
velgerne ikke hadde. Det var lett å overbevise
dem om at valgkampens kompromisser var for
tamme. For dem hadde Obrador hittil fremstått mer som “det minste ondet,” enn noen
form for revolusjonær front.
Obradors linje før valget kan ses som et
forsøk på et kompromiss mellom PRDs medlemsmasse, de private medier, lokale eliter og
Washington. Det at man ikke lot PRD vinne
valget ble sett på som et tegn på at kompromisset ikke var akseptabelt for de sistnevnte tre.
Hans nye posisjon må ses på som et nytt
kompromiss. Selv om leiren i teorien var toppstyrt, var han avhengig av deltakernes aktive
støtte for å videreføre den. Hans uttalte politikk måtte derfor være akseptabel både for
ham og campistene. Andre var det ikke å tenke
på, etter at landets elite hadde besluttet at han
ikke skulle få presidentposten.
Markering for folket
Mest markant var dette ved valget av 16.
september til den tidligere nevnte nasjonale
konferanse, som Obrador oppfordret «hele det
meksikanske folket» til å delta på. 15. september feires nemlig Mexicos uavhengighetsdag.
Uavhengighetsdagens hovedpunkter er
ringing med en stor klokke utenfor presidentpalassets balkong om kvelden 15., og en
militærparade om morgenen 16. Ved begge
anledninger er presidenten hovedpersonen, og
begge begivenheter finner sted på Zócaloplassen i Mexico by.
Zócaloplassen var 15. september okkupert
av PRD-campister, og 16. av den nasjonale konferansen. Obrador-leiren valgte å unngå konflikter med militæret, og rettet alle skyts mot
Fox. Planen var opprinnelig at man 15. skulle
bygge en scene på plassen, overfor presidentpalasset, og at folk så skulle vende ryggen til Fox
under seremonien. Obrador ville så gjennomføre samme seremoni fra scenen, og avslutte
med å rope ”Viva la Mexico,” som massene
14 / argument #3 / 2006 / Samfunn
ville gjenta.
På denne måten ville Obrador fremstå som
en troverdig representant for folket, mens Fox
og hans parti ville stemples som folkefjerne.
Obrador ville samtidig vise respekt for Mexicos
tradisjoner.
Fox ødela så godt han kunne. 14. september annonserte han at han ville gjennomføre
uavhengighetsdagens seremoni i Dolores Hidalgo, Guanajuato. Men for Obrador og PRD
betød det kun at man i stedet lot Mexicos PRDordfører gjennomføre seremonien på Zócaloplassen, i og med at han hadde et kontorvindu
rettet ut mot den.
Og konferansen ble gjennomført – med
omkring 10 avstemninger via håndsopprekning.
Har man lykkes?
Den 16. september ble Obrador Mexicos «legitime president» med eget kabinett og egen bygning, anerkjent av en folkemengde som man
ikke har sett dem i Mexico siden revolusjonen.
Men har man lykkes? Etter konferansen
har mediene hatt vanskeligheter med å fremstille støttespillerne som hverken minimale
eller gale. Delegatene valgte å la Obradors regjeringsperiode starte 20. november, 10 dager
før Calderon, og på årsdagen for revolusjonen
i 1910. Etter dette har Obrador annonsert flere
sivile ulydighetsaksjoner, som nok vil gjøre
livet vanskelig for Calderon.
Men om man går fra dette til nyvalg, og
fra nyvalg til en ny republikk med en “krybbe
til grav” velferdsstat, er noe som man fortsatt
må se an. Dessuten blir det interessant å se om
fraværet av vold fra statens side vedvarer. Vil
de, når bare eliten blir redd nok for å miste sin
makt, gå tilbake til 1968-metoder?
Johannes Wilm (f.1980). Master i sosialantropologi
ved UiO, forfatter av boka On the Margins US Americans in a Border Town to Mexico.
Markedsmålerne har gitt opp å finne ut hvem du er. De finner ut hvor du bor, og så forteller
de deg hvem du er.
Jon Hovland
”[De] stemmer ikke AP eller FrP.
De er moderne og fellesskapsorienterte, syns bensin godt kan være
dyrt og at det er fornuftig med et
høyt skattenivå for å bevare felles sosiale goder. Gruppen sier ja både til EU og EØS, mener
fremmede kulturer er spennende og er tildels
interessert i å gi økonomisk støtte til miljøvernorganisasjoner. De er imidlertid ikke like
positive til landbruksstøtte og vil gjerne privatisere statseide bedrifter”
De vet om dette er deg. Hvorfor? Fordi de
vet hvor du bor. Markedsanalyse har blitt raffinert til geodemografisk analyse. Det innebærer
at statistikk fra ulike kilder, SSB, statistikkbyråer som TNS Gallup og offentlige registre blir
satt sammen for å tegne et bilde av befolkningen. Videre blir dette delt opp i svært små geografiske områder, stort sett nabolag, som igjen
blir kategorisert i 30 til 50 kategorier. Disse
blir igjen nøye beskrevet ut fra arbeid, fritid,
økonomi, interesser, politisk orientering, meninger og forbruk som er typisk for nabolag av
hver enkelt type.
Slik er du
Flere selskap har produsert programvare eller
systemer for dette, ACORN, Mosaic, Censation
og flere. Mosaic har også fått gjennomslag i
Norden, og har en global kategorisering, en
norsk kategorisering og en nordisk kategorisering. Konsulentfirmaer bruker igjen informasjonen herfra for å finstille markedssatsninger
ved å finne ut hvor ulike satsninger og investeringer kan få best vekstpotensiale.
I England og USA er denne informasjonen
også tilgjengelig for allmennheten på Internett, på sider som www.upmystreet.co.uk, der du
kan taste inn en adressekode (som i England
vil omfatte rundt 40-50 husstander), og få en
full beskrivelse av hva slags mennesker som
bor i denne typen område. Dette er ikke mulig
i Norge, men kanskje er det et spørsmål om
tid. I en liberalistisk ånd vil det være naturlig å
si at alle må ha full tilgang til informasjon og
kunnskap for å kunne ta begrunnede og rasjonelle valg, for eksempel om hvor man vil bo.
Farlig
Mange av oss får en umiddelbar ubehagelig
magefølelse av dette. Hvorfor føles det så farlig? Fordi det er farlig, og kan skape uønskede
situasjoner. Bedriftenes bruk vil føre til seg-
mentering av områder, og vår egen private
bruk, kan føre til en ytterligere oppsplitting
av samfunnet. Dels fordi kategorier aldri stemmer helt, dels fordi disse kategoriene er svært
treffsikre.
Selv om kategoriene er treffsikre og basert
på store mengder statistikk, forhindrer det på
ingen måte at de er stereotypiske og tendensiøse. Ta for eksempel hovedkategorien ”Godt
Norsk”, som igjen inndeles i ”Røykepause og
Grillkos”, ”SUV og Jakt” og ”Ole Ivars og Feite
felger”:
” ’Godt norsk’ representerer i det store og
hele meget tradisjonsbundne mennesker som
i liten grad tar til seg nye impulser og tankestrømninger. De er konservative, vanskelig å
påvirke og støtter seg til gamle sannheter og
verdier. De vil gjerne oppdra barna sine selv
og syns byen som fenomen representerer noe
fremmed og skummelt. De går sjelden på kino,
liker ikke teater, handler sjelden skjønnlitteratur og musikk. De elsker imidlertid jakt
og fiske, skiturer og spiller håndball med stor
glede. Det er også en del som driver med motorsport. De er politisk uengasjerte. Bortsett fra
vedlikehold av bilene og oppussing av huset,
bruker ”Godt norsk” penger på ulike pengespill.”
Stereotypier
Hvordan kommer de opp med disse definisjonene og beskrivelsene? Dette er i det store og
hele bedriftshemmeligheter, men den australske Mosaic-gruppen beskrev det, i følge den
britiske forskeren Roger Burrows, omtrent slik:
”Well. First we bring in the wine.” Deretter
rendyrket de stereotypiske beskrivelser av de
ulike gruppene, og når det begynte å forme
seg, ble det skrevet om til litt mer politisk korrekte og salgbare formuleringer.
Dette betyr ikke at beskrivelsene er grunnleggende feil, de er som sagt rimelig treffsikre,
og fungerer rimelig godt som en slags vitenskapeliggjøring av stereotypier. Dermed får
man et effektivt redskap for å sikte inn tilbud
mot de som er mest villige til å betale for det,
og man kan skape en klasseinndeling av hvilke
tilbud man får ut fra hvor man bor. Vi kan få
en forsterking av forskjellene på områder ut
fra hvilke tilbud som finnes der. Den andre
veien kan vi få situasjoner der hvor man ringer
fra har betydning for hvilken telefonsentral
man kommer til, og hvilken type kundebehandling man får.
Dermed blir de like barna enda likere.
Hvis vi i tillegg får en mulighet til å velge ut
hvilke typer naboer vi ønsker ut fra automatiske genererte typologier som er tilgjengelige
på Internett, slik som i Storbritannia og USA,
blir forskjellene enda mer styrket. Og er ikke
det bra at man i minste detalj kan velge hvem
man vil bo med? Nei, fordi det skaper et forskjellssamfunn der vi bare omgås de som er
aller mest like oss selv. All historisk erfaring
tilsier at dette skaper et angstsamfunn. Når
vi ikke møter de som er annerledes enn oss
selv ofte og tilfeldig nok, blir forskjellen noe
skremmende.
Dette er de systemorienterte forklaringene
på hvorfor dette er farlig. Men dette er ikke årsaken til den umiddelbare ubehagsfølelsen ved
å vite at vi klassifiseres slik. Den bunner i at vi
opplever maktesløshet i at andre tar over våre
valg og preferanser og setter dem i analytiske
system på en slik måte vi ikke lenger har makt
over våre egne synspunkter og valg. Makten
over hvordan vi skal forståes overføres til noen
andre. Dette gir naturlig nok en angstfølelse.
Og hva så?
Det er altså ikke bare snakk om friheten til å
velge ”informert.” Det er også spørsmål om
friheten til ikke å bli valgt, og friheten til ikke
å bli gjenstand for en mennesketypologisering
som skal si hvem du er og hva du vil ha. Hver
gang du oppgir postnummeret ditt når du
handler noe, bidrar du til å svekke denne friheten. Heldigvis har ikke vanlige butikker begynt
å spørre etter postnummer når du handler her
i Norge. Dette kan komme. I land der dette er
utbredt, er det naturligvis mulig å ikke oppgi
det. Da blir du satt i kategorien for ”de som
ikke oppgir postnummer,” og disse viser seg
typisk å ha visse andre fellestrekk også.
Det er bare en måte å vinne over dette,
både det vi allerede har gjennom Mosaic, og de
tingene jeg har skissert over som finnes i andre land, og som ganske sikkert vil bli forsøkt
innført også her: Vær privat. Det er ikke lenger
sært å ikke ønske å gi bort informasjon om
hvor man handler og hva man liker. Det er å
hevde et krav om å eie seg selv, og ikke bli puttet inn i et system for segmentering, et man
ikke vil være del av.
Jon Hovland (f. 1979) er stipendiat ved Norges
teknisk- naturvitenskapelige universitet i Trondheim,
underviser generell sosiologi, og forsker på statistikk
og offentlig styring.
argument #3 / 2006 / Samfunn / 15
Først kommer du ut som lesbisk, så kommer du inn blant de andre lesbene. Og så skal du
helst komme deg videre. Vekk.
The L Word
-Amerikansk tv-serie, produsert av
selskapet Showtime.
-Portretterer livet til en gruppe lesbiske
og biseksuelle kvinner samt deres venner, familie og kjærester i Los Angeles.
-Hadde premiere i USA, 18.januar 2004
-Vises på TV3 her i Norge
-Tredje sesong er nettopp ferdig vist.
Fjerde sesong vises i 2007.
Fra tv-serien The L Word
Siri Lindstad
Jeg gikk til anskaffelse av mitt første stereoanlegg i 1989, 18 år gammel.
Samtidig kjøpte jeg en av mine første CD-plater: Indigo Girls med nettopp
Indigo Girls, ny av året.
Smiler du når du hører at jeg har Indigo Girls-plata? Tenker du ”ja,
er det ikke typisk lesbisk”? Eller hadde du ikke engang hørt om den
amerikanske folkrockduoen?
I første sesong av dramaserien The L Word som har gått på TV3 i tre
sesonger nå, er det en episode hvor fem av jentene i vennegjengen er på
vei til Palm Spring for å delta på et svært arrangement med titusenvis av
andre lesber. Palm Spring er et par timers kjøring unna West Hollywood
der de alle bor, og for å slå i hjel tiden, gjør de to ting: Forteller hverandre komme-ut-historiene sine, og har allsang til ”Closer to fine”, den største hit-en fra Indigo Girls-plata fra 1989.
”Do you know how many times I had to hear that song when Alice
was coming out of the closet?” stønner moren til Alice, som sitter på et
stykke av veien.
Våre livs lydspor
The L Words kobling mellom ”Closer to fine” og komme-ut-historier er
ikke tilfeldig. Vi er mange som har kommet ut og etablert en lesbisk
identitet med musikk av Indigo Girls, Melissa Etheridge, k.d.lang og
Eva Dahlgren som soundtrack. Vi har lest bøkene av Gerd Brantenberg,
Katherine V. Forrest, Anne Holt, Sarah Waters og Mian Lodalen. Vi har
sett filmer som Claire of the Moon, Personal Best, Desert Hearts, Stekte, grønne
tomater, Go Fish (laget av mange av de samme som står bak The L Word),
Fucking Åmål og Tipping the Velvet. Vi har tilegnet oss en lesbisk identitet
som har handlet om mer enn å forelske oss i og ha sex med andre jenter.
Vi har speilet oss i andre og på den måten funnet oss selv.
Eller for å sitere Christine, som ble med i en komme-ut-gruppe i Bergen på slutten av 80-tallet:
”Det var jo fine folk å være med. [...] De sa sånne ting som man ikke
visste. De introduserte deg til hele kulturen - Melissa Etheridge, k.d.lang,
Anne Grete Preus - slik at man ble litt orientert og kunne gå og kjøpe
16 / argument #3 / 2006 / Samfunn
den ”riktige” musikken og få fram alle disse lengslene. Og det er jo strålende, for det er kjempeviktig. Du vet jo ikke en skit. Du er helt grønn.”
Repetisjon av historien
En ny genererasjon lesber kommer nå ut med nettopp tv-serien The L
Word som bakteppe. Samtidig gir serien de av oss som har vært ute en
stund, muligheten til å få repetert deler av vår kulturelle historie. Det er
bare å kaste et blikk på castingen:
Laurel Holloman - som spiller den veldig gravide Tina - stjal våre
hjerter som babybutch i filmen The Incredibly True Adventure of Two Girls in
Love. Homohateren Faye Buckley spilles av Helen Shaver, som hadde hovedrollen i lesbeklassikeren Desert Hearts. Leisha Hailey (Alice) har lenge
vært et kjent, skeivt ansikt, dels som medlem av gruppene The Murmurs
og Gush, og dels som tidligere kjæreste til k.d.lang. Tammy Lynn Michaels, som hadde en mindre rolle i første sesong, har vært kjent som
kjæresten til Melissa Etheridge noen år. Sist, men ikke minst: Jennifer
Beals - som har en av de viktigste rollene i serien, som kunstkuratoren
Bette Porter - var en tenåringsforelskelse for flere enn meg da hun spilte
sveiseren og danseren Alex i filmen Flashdance.
Eller du kan se på hvilke artister de har valgt til å illustrere de ulike
episodene musikalsk: Dusty Springfield, Jane Siberry, Le Tigre, Heart,
Peaches, Tracy Chapman og mange flere. Et par av artistene som i utgangspunktet ikke var spesielt kjente - som the Be Good Tanyas og the
Organ - har brått fått et stort lesbisk publikum, og har blitt inkludert i
den lesbiskkulturelle kanonen, som er under kontinuerlig revidering
- slik alle kanoner er.
Skuffende start
Om du bare så de to første episodene av The L Word da serien hadde premiere på TV3 høsten 2004, spørs det imidlertid hva du sitter igjen med.
Hadde du - som meg - gledet deg til en serie som endelig handlet om noe
annet enn radmagre, desperat single skofetisjister i New York, ble du
sannsynligvis like skuffet.
The L Word gikk på lufta idet de siste episodene av Sex og singelliv ble
vist. Dette spilte tv-selskapet Showtime på i reklamen, med slagordet
”Same Sex. Different City.” Vi var ikke lenger i New York. Nå var handlingen flyttet til Los Angeles, men det var fortsatt snakk om kvinner.
Pene kvinner. Feminine kvinner. Attraktive kvinner. At de fleste av dem
bedrev ”same-sex” var egentlig bare en detalj.
Og hadde ikke også Carrie & co i New York bedrevet en del same-sex
i løpet av de seks årene Sex og singelliv gikk? Hva var egentlig forskjellen
mellom damene i New York og de i Los Angeles?
Ikke mye, spesielt ikke i de første episodene av The L Word. En av
figurene vi blir kjent med først, er Jenny, som flytter til L.A. for å bo
sammen med kjæresten Tim. Snart har hun en nær-lesbisk opplevelse
idet to jenter hopper ut i svømmebassenget hos naboen og har sex.
Sammen med Jenny kikker vi gjennom et gjerde og ser en scene som
like gjerne kunne vært hentet fra en pornofilm beregnet på heteroseksuelle menn. Hvem de to jentene i bassenget er, får vi ikke vite. De er
bare to nakne kvinnekropper. Om kvelden gjenforteller Jenny det hun
så for Tim, noe som tenner dem begge, og de ender opp med å ha sex.
Identitet som kan tørkes vekk
”Lipstick lesbians” var betegnelsen mange av oss avfeide damene i The L
Word med etter de to første episodene. En ”lipstick lesbian” er en feminin kvinne som tiltrekkes av andre feminine kvinner, og som samtidig
oppfyller alle kravene som stilles for å være seksuelt attraktiv hos heteroseksuelle menn. De fleste lesber i heteroporno framstilles som lipstick
lesbians. Det samme gjør mange lesber i mainstream-filmer generelt,
for å forhindre at det mannlige heteroseksuelle publikummet ”støtes
vekk”. Den lesbiske identiteten er uansett ikke sterkere enn at den på
noen sekunder kan tørkes vekk - som leppestift.
Betegnelsen dukket opp da trenden med ”lesbian chic” vokste fram
på begynnelsen av 90-tallet. Brått var det liksom lesber overalt. Cindy
Crawford flørtet med k.d.lang på forsiden av Vanity Fair. Madonna klinte med fotomodellen Naomi Campell og skuespilleren Sandra Bernhard
(som for øvrig dukket opp i sesong to av The L Word, som litteraturprofessor). ”Lesbisk kjærlighet er topp mote” slo det norske damebladet Tique
fast i 1994. ”Jeg var i England før jul, og der var det stadig snakk om
lesbian chic. Moteblader og klesreklamer var fulle av jentepar i erotiske
poseringer. I USA har dette utviklet seg til å bli utrolig salgbart”, kunne
journalist Tina Skouen fortelle til homomagasinet Blikk. Hurra!
Eller...?
Usynliggjørende
Filmviter og senere profilert programleder, Brita Møystad Engseth, var
en av de første som var ute og lurte på om ingen så keiserens manglende nye klær:
”Lesbian chic blir noe som usynliggjør, noe man kan gjemme seg
bak - ved å kjøpe denne stilen, ved å iføre seg dens tvetydige signaler,
kan man passere som streit. Man kan nemlig være en fra det andre
markedet - en heterokvinne som har valgt denne stilen fordi den har
gått igjennom reklameindustriens renseri og er kjemisk fri for praktiserende lesbiskhet. I en lesbian chic-kontekst blir de elementene som er
hentet fra vårt miljø verdiløse, fordi hvem som helst kan bære dem uten
å ta politisk stilling til det selvsamme miljøet. De rådende oppfatningene av mannlig/kvinnelig vil bestå, fordi det som var et slags forsøk på å
sette disse oppfatningene i relieff, er blitt et spørsmål om stil og mote”,
skrev hun i en kronikk i Blikk 8/94.
Og et par år senere fulgte litteraturviter Halldis Fougner opp med
en fastslå at ”det bildet vi finner av lesbiske i dagens mainstreamkultur
har [...] mindre å gjøre med verdsetting av lesbiske, og mer å gjøre med
bekreftelse av kvinnen som underordnet heteroseksualiteten - dvs. som
seksuelt, emosjonelt og økonomisk underordnet menn. [....] Myten om
den lesbiskes selvstendighet og seksualitet tilsløres, og forskjellen mellom oss og heterofile kvinner blir borte. Bildet vi blir presentert for i
media er dermed kulturskapt for å tjene den rådende ideologien, og
den er ikke i tråd med lesbiske interesser. Liksomlesbiske gir et falsk
bilde av hva det vil si å leve lesbisk, mens virkelige lesbiske stadig har
problemer med å få innpass i kulturen”, skrev Fougner, med henvisninger til Laura Cottinghams nylig publiserte pamflett Lesbians are so chic...
med undertittelen ”...that we are not really lesbians at all” (Blikk 5/97).
Ingen å være lesbisk med
Noe av det Fougner og Cottingham peker på som karakteristisk for en
lesbian chic/lipstick lesbian er at hun har ingen å være lesbisk med.
Hun kan godt ha en kjæreste/seksualpartner av samme kjønn, men hun
er ikke en del av et lesbisk miljø. ”I lesbian chic utelukkes bevisstheten
om den lesbiskes historiske kontekst ved å postulere løsrevne lesbiske
skikkelser, og ved fravær av den kulturelle tilhørigheten”, skriver Fougner i sin hovedfagsoppgave Fra margin til mainstream – Katherine Forrest og Anne Holt: Lesbiske helte-representasjoner. (Universitetet i Oslo,
1999).
Jeg skriver en bok om lesbiske miljøer og møteplasser i Norge, fra
1970 og fram til i dag. I den forbindelse har jeg snakket med et vell
av kvinner i alle aldre om hvem de definerer seg som, og i forhold
til hvem. Omgås de andre lesber? I så fall: hvor? Hvem er de lesbiske
sammen med?
De fleste svarer benektende når jeg spør dem om de opplever seg
selv som en del av miljøet, enda de i høyeste grad har en avklart homofil identitet, lever åpent og omgås en god del andre lesbiske. De omtaler
miljøet i entall, som en avgrenset sfære, et sted, en tid, et rom. En viss
gruppe mennesker. De andre.
Når jeg så ber dem definere hva de mener med ”miljøet”, ender de
aller fleste opp med å si at miljøet, det er det som utspiller seg på utestedene der lesbiske vanker. Fincken i Bergen, Metro i Trondheim, Sting
i Stavanger, kvinnekveldene i Oslo. De har gjerne vært aktive selv der de
første årene etter at de ”kom ut”, men så er det ikke lenger så ”viktig”.
I stedet har de bygget seg et nettverk av venner. Og selv om det vennenettverket har utspring i ”miljøet”, er det noe ”annet”, noe mer enn
”miljøet”. Noe riktigere, mer ekte. Utemiljøet er jo så ”overflatisk”. En
langt på vei avsluttet periode for deres egen del.
En fase
”Det er bare en fase du må gjennom.” Hvem har ikke hørt de ordene når
man omsider har fått stotret fram at ”du, det er noe jeg må fortelle deg.
Jeg er lesbisk.” For det å være åpen og erklært homo er jo i følge faglitteraturen noe som går over, et stadium vi må gjennom i løpet av vår
forvirrede ungdom.
argument #3 / 2006 / Samfunn / 17
Fra tv-serien The L Word
Det rare er imidlertid at det er ikke bare velmenende fedre og bekymrede mødre som forteller oss at det går over - ja, at det skal og må gå
over. Vi forteller det også til hverandre.
Vi forteller hverandre om og om igjen hvor lei vi er av ”miljøet”,
hvordan vi har vokst fra det, hvor lite vi har til felles med ”de andre”,
hvor stereotypt det er. Hvor lite typisk lesbiske vi selv er, til tross for at
vi også har sex med andre damer. Det er så man kan lure på om vi i det
hele tatt er lesbiske?
For det er jo mye hyggeligere å møtes hjemme hos hverandre på
middag, sammen med et knippe håndplukkete venner, de man har noe
til felles med. Slik privatiserer vi hele vår lesbiske identitet, gjemmer
den vekk og lar være å plage heterosamfunnet med den.
Et feministisk potensiale
Det er på dette punktet The L Word etter hvert viser seg å være noe mer
enn ”lesbian chic”, noe mer enn historien om en samling pene damer
som tilfeldigvis ligger med hverandre. Det er rett og slett her seriens
feministiske potensiale viser seg. Alice, Bette, Tina, Shane, Marina,
Dana, og etter hvert også Jenny og Carmen er en sammensveiset gjeng
med det lesbisk-kulturelle som møtepunkt, samtidig som de uten tvil er
del av et større lesbisk miljø - et miljø som er viktig for dem. De treffes
gjerne ute på byen, og da på utesteder der majoriteten er lesber. De drar
på dette giga-lesbetreffet i Palm Spring. De kan fortsatt teksten til ”Closer to Fine”. De feirer Gay Pride i L.A. De har alle ”streite” jobber - frisør,
journalist, produksjonsassistent, sosialarbeider, kunstkurator - der de
omgås først og fremst heterofile. Men når arbeidsdagen er over, er de
kjappe til å søke og dyrke hverandres selskap, og det enda de fleste av
dem på ingen måte er nybegynnere som lesber. De har vært ute i mange
år, og er åpne også for familien og i andre heterosammenhenger. Likevel
prioriterer de fortsatt det fellesskapet de har med hverandre, samtidig
som de er åpne for nye medlemmer av miljøet.
Carrie og de andre jentene i Sex og singelliv hadde også et kvinnefellesskap, men det sentrerte seg i stor grad rundt deres felles interesse
for menn. For jentene i LA er menn bare et forstyrrende element som
de tolererer, men strengt tatt ikke interesserer seg videre for. De har
nok med hverandre. Når paret Bette og Tina står der i soverommet med
et reagensglass med sæd etter at en mannlig bekjent har stilt opp som
donor for barnet de ønsker seg, gjør de narr av ”Mannen” ved å ironisk
tilbe reagensglasset og le: ”We honour you”. ”[It] is repugnant. I can’t
believe that I used to swallow it,” stønner Bette og posisjonerer seg på
18 / argument #3 / 2006 / Samfunn
den måten som alt annet enn en “lipstick lesbian”, som noe annet enn
en kvinne som godt kan ha seg med en annen kvinne en stund for moro
skyld, men som til syvende og sist vil ende opp med “the real thing” - en
mann og en penis.
Det mannlige, heteroseksuelle blikket
Det skjer altså en utvikling i løpet av første sesong, der det mannlige,
heteroseksuelle blikket som var så påfallende i de første episodene,
langsomt overskygges av et annet blikk. I sesong to introduseres igjen et
eksplisitt mannlig, heteroseksuelt blikk, idet karakteren Mark dukker
opp og flytter inn i kollektiv sammen med Shane og Jenny. (Sistnevnte
er ikke lenger sammen med Tim, og har i stedet begynt å utforske sine
biseksuelle eller lesbiske sider.) Mark er i fyr og flamme over de to “heite” damene han plutselig deler hus med, og installerer skjulte kameraer
over hele huset - også inne på soverommene til Shane og Jenny - og
filmer alt som skjer. Tanken er å klippe det hele sammen til en hjemmepornofilm og selge den for gode penger.
Men etter hvert skjer det noe med - eller rettere sagt inni hodet på
- Mark. Hva jentene gjør i senga blir mindre og mindre viktig for ham.
I stedet blir han stadig mer opptatt av å prøve å forstå hva det er som
gjør at Shane har så draget på andre damer, hva det er som gjør henne
og Jenny til de personene de er, hva det egentlig vil si å være lesbisk.
”We’re giving people access to a world they’ve never seen before, you
know. [...] It’s not just about sex. These women have a way of life, a culture of their own, and it’s revelatory”, forsøker Mark å forklare en skuffet og sur filmkjøper, som kaster Mark på dør ettersom kjøperen ikke er
interessert i annet enn “hot, dripping pussies”.
Når Mark ikke lenge etterpå ber Shane om å klippe håret hans, kan
det leses som et symbol på den utviklingen han har gått gjennom i løpet av sesong to. I likhet med Dana og Jenny - som også begge har vært
gjennom en hårklipp hos Shane etter å ha kommet ut som lesber i henholdsvis sesong en og to - markerer Marks nye sveis at han ikke lenger
er den samme. I stedet for å se på Shane, Jenny og de andre lesbene som
noe som mangler noe - en mann - har han forstått at de har noe han,
som heteroseksuell mann, mangler.
Hva da?
Følg med på The L Word selv, da vel.
Siri Lindstad. Frilansjournalist. Bor og jobber i Sør-Afrika.
The world’s oldest university issues fatwas against terrorists, terming them “non-Muslims.”
Al-Azhar University
Who shapes modern Islam?
Al-Azhar University
- Located in the Egyptian capital, Cairo.
- The world’s oldest working university,
founded 988 AD.
- Main influence by Sunnis, also open for
Shia’as.
Practice
- Primary objective has always been to keep
Islam alive, by teaching Islam, Islamic Research and religious advisement.
-It has established Islamic centres in various
countries worldwide, providing them with
information and books on Islam as well as
specially approved Imams (preachers).
- Houses a library with a collection of Islamic
texts, some dating back to the eighth century AD (in context, Islam was first revealed in
the 6th century AD).
- In the 60’s, the Egyptian government under
Gamal Abd Al-Nasser required non-religious
faculties, as medicine and engineering, to be
added, and women were allowed entry.
Al-Azhar University, Cairo.
Nadia Ismail
In recent times, religious fundamentalism, particularly that associated
with Islam, has gained an increasing presence in world events. In the
West, Islam has gained much bad press as a result of misrepresentation
and ignorance. For many, therefore, it is perhaps relevant to look at one
aspect of Islam, a misunderstood and negatively represented religion in
the Western media, which is Islamic learning.
The world’s oldest university
As with any major religion, Islam has been well-studied by its devotees
in an effort to gain better religious knowledge, and therefore better
chance of entrance to heaven. One of the most famous of Islamic research centres can be found at Al-Azhar University, located in the Egyptian capital, Cairo, with various branches in the provinces.
As the world’s oldest working university, it originally started life as
a mosque in an area of Old Cairo bearing the same name, in 971 AD.
The religious school (or Madrasah) itself was founded in 988AD, to meet
the demands of those (all male) wishing to study the Quran during the
holy month of Ramadan. The name, Al-Azhar, is said to come from the
name of the Prophet Mohamed’s (PBUH) daughter, Fatima Azahraa.
Towards the end of the Middle Ages, the Madrasah came under the
influence of the Sunni branch of Islam (to this day, Egypt’s Muslims are
Sunnis, although there is also a sizeable Christian minority). Despite
this theological leaning, Shia’as are not excluded from involvement and
studying at the university.
Over the years, Al-Azhar has gained a strong reputation and wide
respect in the Middle East for its moderate and balanced religious
teachings. The university is widely regarded by most Sunnis as the most
prestigious seat of Islamic learning in the world, and many turn to AlAzhar when in need of religious advice and guidance.
20 / argument #3 / 2006 / Kultur
Guidance in life
For long, it has published works and magazines discussing religious
rules, Sharia’a (religious law) and Islamic literature, as well as issuing
fatwas (religious rulings) on various issues to do with the contemporary
world. These rulings are overseen by the Al-Azhar Supreme Council,
headed by the Imam of Al-Azhar (also referred to as Sheikh Al-Azhar),
currently Sheikh Muhammad Sayid Tantawy. These rulings can range
from such issues as that of terrorism to more mundane issues such as
those to do with dietary requirements and marriage.
To the Western eye, such influence over everyday life would be seen
as an all-pervading intrusion on the privacy of the individual, but it
must be recognised that religion still plays an important role in everyday life in the Middle East (which is not so different from how it was in
Europe until fairly recently). The majority of people in the Middle East
regard the role of institutions, such as Al-Azhar, as very important in
maintaining principles and a good standard of life.
A moderate stance on terrorism
In reply to the current issues on world-terrorism and Islamic fundamentalism, Al-Azhar has adopted a moderate approach to how the religion
is interpreted and how its message is presented to the world. Whilst
many in the Western media have painted Islam as being a violent and
bloodthirsty religion, Al-Azhar has been trying to counter this by issuing fatwas against the terrorists and their actions whose actions are
seen as inhumane and against all precepts of Islamic teaching.
The University has deemed these terrorists to be unrepresentative of
the true nature of Islam, and they are even termed “non-Muslims” and
“heretics” because of the negative image of the religion they present.
As this is a view also held by the vast majority of Muslims themselves,
many people see Al-Azhar almost as a religious public relations mac-
‫نسح ديسلا ئبتخي نيأ‬
‫؟هللا رصن‬
‫‪Nadia Ismail‬‬
‫رصن نسح ديسلا ناك نانبل ىلع ةيمارجإلا اهبرحو ليئارسإ ناودعل لوألا مويلا ذنم‬
‫ةلشافلا لازنإلا ةيلمع تناكو ‪،‬يليئارسإلا شيجلا ىدل دحاو مقر بولطملا وه هللا‬
‫ىلع الاد برحلل ىلوألا مايألا يف مسالا سفن لمحي ينانبل نطاوم ىلع مهضبقو‬
‫ةمواقملل ةمصاق ةبرض قيقحت لجأ نم ليئارسإ شيج ةداق ىدل سوهلاو سجاهلا اذه‬
‫يف الثمتم كلذ قيقحت يف لشفلا يلي لشفلا ناكو ‪،‬اهزمر لايتغا ساسأ ىلع‬
‫ءودهب ةيلاتتملا هتاباطخ يقلي برحلا ةرتف لاوط هللا رصن نسح ديسلا روهظ‬
‫يتلا نكامألا برض يف ةوارضو انونج نودادزي نييليئارسإلا لعجي نامأو نانئمطاو‬
‫ةيحاضلا تيظح عبطلابو ‪،‬هللا رصن نسح ديسلا ءابتخا ناكم اهنأ نوروصتي‬
‫اهنيعب نكامأ تفدهتسا يتلا تاراغلا هذه نم دسألا بيصنب توريبل ةيبونجلا‬
‫رصن نسح ديسلا ماعلا نيمألا ةصاخو اهب هللا بزح ةداق دوجو نوروصتي ؛تايانب وأ‬
‫اكيرمأ موقت نأ ىلإ تدأ ضرألا تحت ئباخم دوجو روصت ىلإ رمألا لصوو ‪..‬هللا‬
‫قمعلا برضب موقت يتلا ةيجيرهصلا لبانقلا نم تايمك نحشل يوج رسج لمعب‬
‫‪.‬هللا بزح تادايق اهب يفتخت يتلا ةموعزملا ئباخملا هذه ىلإ اولصي ىتح‬
‫سانلا بولق يف ئبتخي‬
‫هجورخو لايتغالا نم هللا رصن نسح ديسلا ةاجنب يتداعس عم يننأ ارس مكيفخأ ال‬
‫نيأ ‪:‬لاؤسلا سفن ينقرؤي لظ ‪..‬هلايتغال ةتيمتسملا تالواحملا هذه دعب املاس‬
‫دق يتصرف نأ تيأر نانبل ىلإ تلزن امدنعو ؟هللا رصن نسح ديسلا ئبتخي‬
‫ال لوضفلا اذهو نانبل يف يدوجو مايأ ترمو ‪..‬ناكملا اذه ةفرعمل ةيتاوم تحبصأ‬
‫تلصوت دقلف ‪..‬هغلاب هنأو دب الف ءيش ىلإ ىعسي نم نألو ‪..‬ينقرافي داكي‬
‫نع نييليئارسإلا زجع يذلا هللا رصن نسح ديسلا ءافتخا ناكم ىلإ ايلعف‬
‫ةيليئارسإلا تارباخملا ةزهجأ تزجع فيك ‪،‬ادج كلذل تبجعتو هيلإ لوصولا‬
‫يذلا ناكملا اذهل لوصولا نع ةيكيرمألا تارباخملا ةزهجأ اهمعدت ديكأتلاب يتلا‬
‫ةيبونجلا ةيحاضلل انهجوت درجمب ركذي دوهجم يأ نودب ةلوهسب هتفشتكا‬
‫‪!!.‬؟ةيحاضلا لهأ نم سانلا نيب يرورمو ‪،‬هللا بزحل ةعباتلا تايعمجلل يتلباقمو‬
‫اهنإ ‪..‬سانلا بولق يف ئبتخي هنإ ‪..‬ةريصب نيع يأ هئطخت ال ناكم يف كانه هنإ‬
‫دارفأ نيب نكلو ‪،‬سانلاو طقف هللا رصن نسح ديسلا نيب سيل ماحتلالا ةلاح‬
‫مهنيعأ يف هنوعضي مهنكلو هللا بزح يف رداوك سانلا لك سيلف ‪،‬سانلاو هللا بزح‬
‫تارظن نورظني ءاطسبلا نويداعلا سانلاو كلذ تيأر ‪..‬هب نوزتعيو مهبولقو‬
‫ىدل سيل ‪،‬بزحلا دارفأ ةيامح يف فتاكتم لكلا ‪،‬بزحلا بابشل بحلاو باجعإلا‬
‫نوكي نأ ىلع الضف ‪،‬بزحلا يف درف لقأ يذؤت ةمولعم يأب ءالدإلل دادعتسا دحأ‬
‫تسيل ريهامجلا نيب محالتلاو ماحتلالا ةلاح ةطاسبب ‪.‬هللا رصن نسح ديسلا‬
‫هل مهبح لب ؛مامإ درجم سيل هللا رصن نسح ديسلاف ؛مامإلل ينيدلا ءالولا درجم‬
‫‪..‬مهحرفل حرفيو مهمالآل ملأتيو مهب رعشي يذلا يقيقحلا ميعزلا هيف اوأر مهنأل‬
‫دقل ‪..‬ينيدلا ءالولا درجمب ثدحي ام رسفي ال ‪..‬ماني نم رخآو ظقيتسي نم لوأ‬
‫هتمحف مهبولق يف هولعج ‪،‬ادئاقو اميعز هب اونمآف مهب نمؤي هنأ سانلا رعش‬
‫برضل ةيدوقنعلاو ةيجيرهصلا لبانقلا نم ليئارسإو اكيرمأ جاتحت مك ‪.‬مهوردص‬
‫هحوضو مغر مهتارباخم ةزهجأ هيلإ لصت مل اذاملو ؟هللا رصن نسح ديسلا ءابتخا رقم‬
‫!؟هفاشكناو‬
‫‪Nadia Ismail (f. 1985). Is half English, half Eyptian, and a student of English‬‬
‫‪and Linguistics at the University of Manchester in England. Used to work as‬‬
‫‪part-time journalist in Qatar based Gulf Times and Woman Today.‬‬
‫‪argument #3 / 2006 / Kultur / 21‬‬
‫‪niversity‬‬
‫‪hine, presenting the religious image they most identify with to the out‬‬‫‪side world.‬‬
‫‪ Many may see this moderate stance and the importance and esteem‬‬
‫‪with which Al-Azhar is held within the Middle East as an odd juxtapo‬‬‫‪sition for an area most often seen in the outside world as backward,‬‬
‫‪violent and not particularly peaceful.‬‬
‫‪ It is important, however, to make a very clear distinction between a‬‬
‫‪disenchanted minority (remembering that religious extremism in Eu‬‬‫‪rope is not far back in the historical past) and the views and faith of the‬‬
‫‪majority (views also supported by Al-Azhar). What is publicly supported‬‬
‫‪and spoken about is what the university feels is closest to that written‬‬
‫‪in the Qur’an and the views of a minority that do not have any religious‬‬
‫‪basis should by no means be supported.‬‬
‫‪Necessary moderation‬‬
‫‪Al-Azhar’s position as a voice for Islam is good, because it has a long his‬‬‫‪tory and tradition of well-respected religious research and teachings. It‬‬
‫‪is necessary to have such an institution within the Middle East, because‬‬
‫‪it is institutions such as this that present the most correct interpreta‬‬‫‪tion of a poorly understood religion in the West.‬‬
‫‪ However, as things currently stand, there is poor dissemination of‬‬
‫‪these views and rulings within the Western world – this is due partly‬‬
‫‪to the lack of Muslims publishing material on this area, as well as that‬‬
‫‪what is produced by institutions such as Al-Azhar have circulation only‬‬
‫‪within restricted circles (such as those studying Islamic thought). This‬‬
‫‪is an issue that needs to be tackled by Muslim and non-Muslim alike if‬‬
‫‪there is any chance of cross-religious understanding taking place.‬‬
‫‪Nadia Ismail (f. 1985). Is half English, half Eyptian, and a student of English‬‬
‫‪and Linguistics at the University of Manchester in England. Used to work as‬‬
‫‪part-time journalist in Qatar based Gulf Times and Woman Today.‬‬
Kulturell globalisering er en elv av mangfold. Dessverre velger UNESCO å bygge diker i stedet
for å tilby svømmekurs.
UNESCOs
manglende
kosmopolitikk
Hans Erik Næss (tekst) Tore Fossbakken (illustrasjon)
Etter at USA nektet å undertegne UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold i oktober
2005 (se faktaboks), haglet angrepene mot
den amerikanske kulturindustrien over hele
verden. USAs protest ble tolket som et bevis på
hvordan det kulturimperialistiske Hollywood
spiller en nøkkelrolle i USAs politisk-økonomiske hegemoni.
På den annen siden er verken UNESCOs
eller dets medspilleres standpunkter presise.
Forestillingen om det endimensjonale Hollywood-USA eller UNESCOs halvproteksjonistiske
rammeverk er et lite fruktbart utgangspunkt
for bevaring og utvikling av det kulturelle
mangfoldet.
Besynderlig nok er denne delen av debatten forbigått i stillhet, til tross for at UNESCOkonvensjonen på en rekke områder går imot
UNESCOs eget manifest: å respektere det fruktbare mangfoldet av kulturer, støtte fri flyt av
ideer, bevare vår kulturelle verdensarv og tilrettelegge for at nåtidens kulturelle kreativitet
får gode levevilkår.
USA – den store fienden?
Forutsigbart hevdet mange kritikere at USAs
”no way” kunne tolkes som en motstand mot
kulturelt mangfold i seg selv. For USA – som
meldte seg inn igjen i UNESCO i 2003 under
Bush II etter å ha ekskludert seg selv siden
1984 – handlet det imidlertid om handelsøkonomiske reguleringer, retten til å selge hvilke
bøker som helst uten politisk innblanding, og
fravær av markedsfiendtlige kvoteordninger.
Dette hindret ikke Mode Steinkjer, kulturredaktør i Dagsavisen, i å forsvare konvensjonen
på grunnlag av at den ”kan bidra til at ensrettingen og kommersialiseringen ikke brer seg
ytterligere utover USAs grenser. Når små nasjoner og mindre språkområder får verktøy til å
bygge støtte for kulturell egenart, er det med
på hindre at verden bare blir – for å låne en
amerikansk filmtittel – ’Dum og dummere.’”
Steinkjer setter dermed, som så mange
andre, likhetstegn mellom amerikansk kultur
og det mest fjollete Hollywood har å by på.
Slike forestillinger er i beste fall fordomsfulle.
22 / argument #3 / 2006 / Kultur
Og hvem i huleste, kan man tillegge, har utropt Steinkjer til global smakspolitimester?
Hvis folk i Nairobi eller Kuala Lumpur ønsker
å se Mr. & Mrs. Smith i stedet for Krzysztof Kielowskis Blå, drikke Coca-Cola i stedet for ginseng-te, høre på Elvis i stedet for lokale helter,
er det da intellektuelles eller kulturelitistiske
journalisters plikt å fortelle dem at de bør like
noe annet?
Hvordan regulere kultur?
Ingen kan benekte at god regulering av kulturmangfoldet er avgjørende for dets eksistens.
Det finnes utvilsomt tilfeller hvor vår globale
kulturarv ikke bør herjes med av nymotens
kulturindustrielle påfunn eller skruppelløse
kapitalister, enten de er amerikanske eller
ikke.
Kulturprodukter kan ikke, og bør ikke,
likestilles med Parma-skinke og biler (selv om
EU har gått motsatt vei og gjort Parma-skinke
til italiensk kultur og ikke noe annet – begrunnelsen ligger i Denominazione d’Origine Protetta (DOP), ett av EUs berømte klassifiseringssystemer for såkalt agrokulturelle produkter).
På bakgrunn av dette er konvensjonen overraskende fri for konkrete tiltak – blant annet en
behandling av sosiologien mellom kulturproduksjon og kulturprodukt.
Ettersom kulturuttrykk har en stadig mer
internasjonal produksjonshistorie er det nemlig grunn til å spørre: Hvilke kriterier skal
bestemme et kulturuttrykks ”nasjonale identitet” i det 21. århundret? Christina Klein, engelskprofessor ved Massachusetts Institute of
Technology (MIT), spurte for eksempel i essayet
”The Asia Factor in Global Hollywood” fra 2003
om det lenger var noen vits i å sette strenge
nasjonale merkelapper på filmer som Hero:
”Which criteria should determine its identity? The citizenship or ethnicity of its talent?
The source of its financing? The location of its
production? Its language? Its audience? Its visual style, themes, or story? Today, the notion
of a distinctly American or Chinese or Indian
cinema is breaking down, as film industries
around the world become increasingly integrated with one another in ways that make them
simultaneously more global and more local.”
UNESCOs valg
Fordelene ved et slikt kosmopolitisk utgangspunkt tas ikke opp i UNESCO-konvensjonen.
UNESCO hemmer altså potensialet i denne
utvekslingsprosessen ved å sette kulturer opp
mot hverandre som sårbare enheter i behov
av beskyttelse, trygt definert innenfor nasjonalstatlige rammer, uten å ta hensyn til at
kultur er en transnasjonal prosess. Det betyr
naturligvis ikke at det ikke finnes forskjeller i
styrkeforhold mellom kultursfærer. USAs kulturøkonomiske makt er utvilsomt formidabel.
Utfordringen ligger snarere i hvordan man
skal håndtere dette – ensidig proteksjonisme
eller differensierte mottiltak?
Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen
la frem et spennende, om enn kanskje noe
ambisiøst utgangspunkt i essayet ”Hybrid
kreativitet” fra 1999: ”Der noen reagerer på
globaliseringens syndeflod av tegn ved å bygge
diker, reagerer andre ved å lære seg å svømme.
”Uheldigvis ser det ut som UNESCO velger det
første. I stedet for å velge en offensiv taktikk,
hvor mangfoldet gjøres mer tilgjengelig – og
dermed mer levedyktig – gjennom bredere
utvekslingskanaler og handelsmessig åpenhet,
satser UNESCO tilsynelatende på en defensiv
strategi, hvor lokale kulturer helst skal omgjøres til strengt bevoktede nasjonalmuseum.
Snevert kulturbegrep
Den proteksjonistiske slagsiden konvensjonen lider av henger sannsynligvis sammen
med behandlingen av selve begrepet ”kultur,”
hvilket også er høyst diskuterbart. Inntar
man som UNESCO et syn hvor mer av ”amerikansk” kultur fører til mindre av ”norsk” eller
”senegalesisk” kultur, ser man også kulturer
som boks A, B og C, samtidig som man ser på
”kultur” som noe statisk og uforanderlig. Men
kulturer er i realiteten stadig omskiftelige og
samrørte. Alle forsøk på å fryse fast et stillbilde
av en hvilken som helst kultur vil bli direkte
inautentisk, siden denne manøveren ikke tar
hensyn til hvilken levende prosess kultur faktisk er.
Og selv om kulturfenomener har global
rekkevidde, betyr ikke dette nødvendigvis at
responsen fra mottagerne er den samme overalt. Kulturelle ”beskjeder” er, for å bruke et
sosiologisk uttrykk, gjennomført polysemiske.
Kort sagt: kulturuttrykkene har mer enn ett
sett av potensiell mening. Det er ingenting
som garanterer en enveis kommunikasjon.
Eksemplene som illustrerer dette er etter hvert
blitt svært mange, og vi kan kort nevne ett. Antropologen Eric Michaels oppdaget at Rambo
var svært populær blant aboriginerne i Australia – ikke på grunn av at Rambo ga assosiasjoner til Reagans kaldkrigspolitikk, men fordi
Rambo i deres øyne var en tredje verden-helt
som slo tilbake mot den hvite herskerklassen.
Kulturbæreren menneske
Ser vi på statistiske målinger, som f.eks. Randolph Kluver og Wayne Fus ”The Cultural
Globalization Index” fra 2004 (se faktaboks)
– som for øvrig bygger på UNESCO-data – er
det imidlertid nærliggende å gi kritikerne rett
i anklagen om at USA stenger grensene for
andre lands kulturprodukter, samtidig som de
forlanger at andres dører skal være åpne. Her
kommer USA dårlig ut, men overraskende nok
marginalt etter f.eks. Italia.
Innvendingene mot denne målingen er
mange. Men det er først og fremst verdt å
merke seg at Kluver og Fu ikke tar for seg den
mest direkte kulturbæreren av dem alle – mennesket. Argumentet er ikke mer mystisk enn at
når indere, meksikanere, armenere eller kinesere emigrerer til USA, ikke legger igjen alt de
har av kulturell bagasje. Ingenting forflytter
vel kulturelle impulser på samme måte som
Ali, Ola, Irina eller Ziyi?
Det globale USA
Faktisk var 1990-tallet åsted for den største
innvandringsbølgen til USA siden overgangen
til det tjuende århundret. Omtrent én million innvandrere – 7-800 000 lovlige, 2-300
000 ulovlige – kom årlig til landet. Ved å se
nærmere på denne utviklingen oppdager vi at
den inkluderer et vell av arenaer for kulturutfoldelse, befolket av såpass ulike personligheter som den finskfødte Linux-gründeren Linus
Torvalds, den norskfødte nobelprisvinneren i
økonomi Finn E. Kydland, den østerriskfødte
California-guvernøren Arnold Schwarzenegger, palestinskfødte Edward Said, det tyskfødte
tryllekunstnerparet Siegfried & Roy og det
armensk-libanesisk-amerikanske hardrockbandet System of a Down.
Ikke bare har dette vært viktig for den
”folkelige” amerikanske kosmopolitismen,
som gjør det mulig å omgås kulturelt mangfold som noe naturlig, men det har også vært
grunnleggende for utviklingen av den amerikanske kultursfærens uensartede profil – ”any
name is an American name,” som det heter i
ordspråket.
Det globale Hollywood
Det viktigste i denne sammenheng er at Hollywood, UNESCOs primære angrepspunkt, i
realiteten er usedvanlig globalt. Det begynner
allerede med Hollywoods barndom. Carl Laemmle kom fra Tyskland og skapte Universal
Pictures; Adolph Zucker kom fra Ungarn og
skapte Paramount Pictures; Willam Fox var un-
argument #3 / 2006 / Kultur / 23
garer og grunnla Fox Film Corporation. Louis
B. Mayer var russer og skapte Metro-GoldwynMayer sammen med polske Samuel Goldwyn.
Polsk var også Benjamin Warner, som grunnla
Warner Bros. i 1923.
Hollywood rommer også flere utenlandskfødte skuespillere (f.eks. australske Nicole Kidman, danske Viggo Mortensen og meksikanske
Salma Hayek), regissører (f.eks. brasilianske
Walter Salles, svenske Lasse Hallström og kinesiske Ang Lee) og produksjonsmedarbeidere
(f.eks. har DreamWorks Animation over 1000
ansatte fra 35 land). Videre er en stor del av
filmproduksjonen basert på nyinnspillinger
av filmer og eventyr fra andre deler av verden
– eksempelvis Disneys Tornerose, som opprinnelig ble nedskrevet av den franske forfatteren
Charles Perrault (1628-1703). Historikeren Richard Pells hevder i forbindelse med dette at
Hollywoods globale appell nettopp baserer seg
på at det har spesialisert seg på å selge andre
lands folklore tilbake til dem.
Global filmproduksjon
Endelig er filmproduksjonssystemet i seg selv
en global prosess. Ifølge forfatterne av bøkene
Global Hollywood og Global Hollywood 2 fra henholdsvis 2001 og 2005 – Toby Miller mfl. – blir
omkring 70 prosent av Hollywoods storfilmer
finansiert av tjue transnasjonale mediekonglomerater med base i Japan og Europa. De seneste to tiårene har Columbia, Warner Brothers,
Disney/Buena Vista, Miramax og Universal alle
inngått transnasjonale partnerskap i den hensikt å produsere og distribuere filmer på andre
språk enn engelsk – blant annet tysk, portugisisk og kinesisk.
Forfatterne kaller dette systemet ”a new
international division of cultural labor” (NICL),
som i korthet beskriver et globalt nettverk av
produksjon, markedsføring og distribuering.
Ett eksempel er filmen Conquest of Paradise 1492.
Filmen ble regissert av britiske Ridley Scott, coprodusert av franske Gaumont, distribuert av
amerikanske Paramount, samt innspilt på Costa Rica og i Spania. I produksjonsprotokollene
finnes mer enn 135 bilaterale og multilaterale
avtaler mellom 85 land utenfor USA. Denne
utviklingen har også sammenheng med at de
store filmselskapene nå mottar over 50 prosent
av sine inntekter utenfor USA.
”Runaway productions”
I USA kalles globaliseringen av Hollywood ofte
for ”runaway productions.” Quentin Tarantinos Kill Bill-double, som henter inspirasjon fra
japanske samuraifilmer, kinesisk kung-fu, italiensk spaghettiwestern og tegneseriens splatterhumor, er et godt eksempel på dette. Nesten
hele filmen er produsert utenfor USA – blant
annet på et autentisk bordell i Mexico og i et
teater i Beijing.
På 1990-tallet har andelen ”runaway productions” skutt i været. Rapporter fra det amerikanske handelskammeret, Directors Guild of
America og Screen Actors Guild forteller at ca.
125.000 jobber i USA har gått tapt i forbindelse
med dette. Samtidig har de økonomiske verdiene i denne utflyttingen steget fra to milliarder
dollar i 1990 til 10.3 milliarder dollar i 1998.
Et eksempel på dette ble rapportert av indiske
24 / argument #3 / 2006 / Kultur
Hindustan Times. ”Det er en klar oppfatning
hos indiske myndigheter at etter IT kan India
bli et viktig utflaggingsnav for internasjonale
filmproduksjoner,” uttalte Dilpeep Singh
Rathore, som eier On The Road Productions.
Rathores selskap forsyner de større filmstudioene med blant annet lokaliseringsinfo, lokale
teknikere og offentlige tillatelser. Andre populære steder hvor denne utviklingen sprer seg
er Canada, Mexico, Kina, Tsjekkia, Ungarn og
Brasil.
i mye større grad legge grunnlaget for en bærekraftig utvikling av vårt kulturelle mangfold.
UNESCO
- FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon.
UNESCO-konvensjonen skal:
Glokalisering
Det kan derfor virke som om UNESCO ikke tar
tilstrekkelig hensyn til hva sosiologen Roland
Robertson tidlig på 1990-tallet kalte glokalisering. ”Glokalisering” er en sammenslåing av
ordene ”globalisering” og ”lokalisering,” og
hentyder med det at dersom noe er kulturelt
”glokalisert,” er det noe som enkelt sagt blander globale og lokale prosesser i ett og samme
uttrykk – med andre ord hvordan vi bruker
globale kulturuttrykk til å skape lokal mening
eller omvendt.
Årsaken til at vi bør sette glokaliseringsbegrepet høyt er dets nære forhold til kosmopolitisme. Det er viktigere enn noen gang å
unngå en spekulativ samfunnsvitenskap som
i stedet for å avdekke det herlige virvaret av
kulturell krysspollinering verdenshistorien
faktisk består av, tvert imot styrker ideen om
at det finnes rene nasjoner, folkeslag, kulturer
eller sivilisasjoner, som dessuten kan rangeres
på en god/dårlig-skala etter hvor forenlige de
er med forfatternes ideologiske utsyn.
Kosmopolitismen tilbyr en nøkkel for å
løse opp denne floken. Sosiologen Ulrich Beck
skriver blant annet et sted at ”kosmopolitisme
betyr forankret kosmopolitisme, med både ’røtter’ og ’vinger’ på en og samme tid. Denne definisjonen kaster også over bord den dominerende opposisjonen mellom kosmopolitter og
lokale, siden det ikke finnes kosmopolitisme
uten lokalisme.”
Kosmopolitikk
I praksis betyr dette at vi må finne ut hvordan
og hvorfor de bevegelige delene i kulturelle
samfunnsprosesser, globale så vel som lokale,
henger sammen eller står fra hverandre, uten
å la oss forlede inn i stivnede ideologiske eller
estetiske kategorier. Sosiologene Paul Du Gay
og Stuart Hall mfl. er i boken Doing Cultural
Studies fra 1997 inne på en interessant systematikk med deres modell av ”kulturens kretsløp.” Dette innebærer at et kulturuttrykk – i
deres tilfelle en Sony Walkman – analyseres på
grunnlag av fem interaktive nøkkelelementer:
produksjon, representasjon, identiteter, forbruk, og regulering.
Skal vi forstå walkmanens popularitet, må
vi dekonstruere alle faser og bevegelsesretninger i produktets utviklingshistorie, ikke bare
hvordan folk bruker den (forbruksfasen), eller i
Hollywoods tilfelle: Hva kritikerne ser på kinolerretet. Det er også viktig med kulturproduktets opprinnelse, dets økonomiske rammevilkår, og mangfoldet i bruken av det. Dette gjør
ikke UNESCO-konvensjonen, og signaliserer
derfor en kulturforståelse som ikke er tilpasset
vår globale tid. En moderne kosmopolitikk vil
- “Reaffirm the sovereign right of States
to elaborate cultural policies with a view
‘to protect and promote the diversity of
cultural expressions’ and ‘to create the conditions for cultures to flourish and to freely
interact in a mutually beneficial manner’”.
- Sørge for at det kulturelle mangfoldet
distribueres og gjøres tilgjengelig for alle.
- Opprette et internasjonalt fond for kulturelt mangfold, med frivillige bidrag fra
medlemslandene.
- Hovedfokus: Bevaring og utvikling av verdens kulturelle mangfold.
Konvensjonsteksten er tilgjengelig på:
http://www.dep.no/filarkiv/260859/Unesco_
konvensjon_endeli_181005.pdf
The Cultural Globalization Index 2004
Hentet fra: Randolph Kluver og Wayne Fu (2004):
”The Cultural Globalization Index,” Foreign Policy,
februarnummeret, nettutgaven. Undersøkelsen måler
ifølge forfatterne graden av kulturell globalisering.
Er basert på import og eksport av bøker, magasiner,
aviser og tidsskrifter delt på innbyggerantallet, men
inkluderer ikke filmer (noe som sannsynligvis ville
skjøvet USA lenger opp på listen). Singapore og Sveits
vinner kåringen, USA kommer dårlig ut, mens Chile
og Hellas havner nederst.
Hans Erik Næss (f. 1978), skribent i Socius, masterstudent i sosiologi og masterstipendiat ved CULCOM
(Kulturell kompleksitet i det nye Norge), Universitetet
i Oslo
Mot slutten av 1800-tallet spisset frontene seg mellom folk og elite. I Tyskland ble
historismen oppfattet som folkelig og tysk, og friluftsmaleriet som teoretisk og fransk. Pecht stod på folkets side.
Nicolai Strøm-Olsen
I ettertid tapte den tyske kunsthistoriker og maler Friedrich Pecht (1814
– 1903) kampen mot teoriveldet og kunstforståelsen. Historismen og
monumentalmaleriet mistet fotfestet. Hvor mange kjenner monumenter i Wien, München eller Napoli? Hvem kjenner verk av Hans Makart,
Ferdinand Keller eller Hans Canon? Ingen snakker om historismen.
Folkekunsten ble avfeid som borgerskapets salongmaleri og senere
kitsch. Fremdeles blir populær kunst uglesett. Kunsten på dagens samtidsmuseer er mer teoritung enn noensinne. Siden den akademiske
elite fremdeles styrer kunstverdenen, bør argumentasjonen til Pecht
børstes støv av.
Bring folket til galleriene
Friedrich Pecht mente at historismen og det tyske monumentalmaleriet
var kunst for alle. Den franske avantgarden stod derimot i fare for å bli
kunst for conneceurene. Kunst innholdt for Pecht håndverk, verdier og
en opplysningstanke. Den måtte ikke bli for teoretisk. I sitt blad Kunst
für Alle forsvarte Pecht historismen, og angrep teoretikere og professorer.
Friedrich Pecht mente at.kunsten skulle formidles til bredest mulig
kretser i Nasjonen gjennom umiddelbarheten i dens motiv. Samtidig
skulle kunsten oppdra og formidle verdier som samfunnet bygget på.
Da måtte man velge motiver som folk kjente, eller motiver man ønsket
de skulle kjenne.
Det kunne ofte være historiske motiver. Et eksempel er Ferdinand
Kellers maleri ”Hero und Leander 1875.” Tilskueren ser Leander flyte
livløst i vannet, mens Hero kommer løpende til i desperasjon. Den
utdannede klasse kjente historien, men i kunsten lå det et oppdragelsesmoment.
Psykologisering av motivet
Historismen henvendte seg også til de fattige klasser. Fordelen med
monumentalmaleriet var at det ofte var plassert utendørs, og således
tilhørte de fattige i like stor grad som de rike. For å nå frem med budskapet til dem som ikke kjente temaet, måtte hovedpersonene skildres
psykologisk. Slik kjenner tilskueren seg igjen i reaksjonene til maleriets
hovedpersoner og blir lokket til for eksempel å slå opp myten for å lære
mer.
For å fordype meningen, la man symboler inn i bildene. Eksempelvis en hund, ofte sett på som et symbol på trofasthet. Et eksempel er
Karl von Pilotys ”Prinsene Edvard og York sperres inne i Tower, London
1871,” hvor hunden skaper et inntrykk av at prinsene er uskyldige og
dermed fordyper tragedien. Dødningshoder, som man blant annet finner i Gabriel Max’ ”Anatomen 1869,” refererer til memento mori. Anatomen som har full kontroll over den døde kropp, påminnes at han selv
en dag vil være en død kropp.
For Pecht var det viktig at bildet var teknisk godt. Hvis et bilde var
teknisk svakt, kunne innholdet bli uklart. Et eksempel er Hans Heyerdahls bilde av Oktavian og Cleopatra som han omtaler slik: ”Den siste
har av mangel på rent lærret, utstyret høysalige Kleopatra så sterkt
dermed, at man lettere begriper hvorfor den seierrike Octavian motstod
hendes Kunster, en at Antonius bukket under for dem.”
Godt håndverk innebar også at kunstneren kunne legge inn referanser
til tidligere kunstnere, som Piloty gjør i ovennevnte bilde til Paul Delaroches ”Edvard IVs sønner i Tower 1830.” Hendelsen er den sammen,
men tidspunkt og tolkning er annerledes. Tilskueren, hvis han hadde
tilstrekkelig kunnskap, kunne legge merke til referansene i bildet, få
assosiasjoner, og på den måte tolke verket i et nytt lys.
Mot teoridespoti
Pecht mente at teorier fjernet kunsten fra publikum. Men teori kunne
også villede kunstnere. Akademier og skoler var det derfor god grunn
til å være skeptisk til.
I stedet ønsket han mesterklasser hvor elevene lærte teknikk, kunsthistorie og fikk brynet sitt talent. Akademier hadde en tendens til å velge
seg teoretiske retninger, som fortalte akademistudenter hva kunsten
skulle være og hvordan den skulle males. ”Når andungene lykkelig
svømmer omkring på sjøen av skjønnhet, så er det ikke vår institusjons
oppgave å stå på teoriens trygge grunn, og som en kritisk hønemor slå
dette vrøvel i hodet på dem.”
Pecht mente at hvis man kunne teknikk og historie og hadde talent,
ville man saktens finne frem til sitt eget språk. Dessuten gjorde for mye
teori at kunsten ble interessant kun for dem som kunne teorien, alstå
conneceurene. Han var skeptisk til at de teoretiske formprinsippene
skulle gjøre sitt innhugg i museene. Derfor kjempet han for en bredest
mulig sammensetning av samlingen på Alte Pinakothek i München, og
mot at kunstneres elitære formprinsipper skulle bestemme. ”For oss
andre er hovedsaken at det er kunst for alle der. Som kan gi alle sin trøstende og sjelelige virkning.”
Gammel soldat faller best på sin post
Pecht startet i 1885 tidskriftet Kunst für Alle, med målsetningen: ”å
bringe kjennskapen om moderne kunst til flest mulig ved å formidle
gjennom umiddelbare bilder.” Bladet brukte samtidens beste teknikk til
reproduksjon av kunst, slik at folk flest skulle ”se” kunstverket. Han var
redd den moderne kunsten ville miste folkets interesse.
Pecht så kanskje at kampen mot teori ikke kunne vinnes, da ”hver
ny tid er forelsket i sine idealer og den umiddelbare forestående på det
dypeste blir foraktet.” Likevel gir han ikke opp: ”Kanskje kan jeg som en
unnskyldning betrakte, at jeg i mine meninger har forblitt tro og i dag
som åttiåring kjemper til siste pust. Som gammel soldat faller man best
på sin post.”
Som gammel soldat kjempet Pecht, og tapte. Fremdeles styrer den
akademiske eliten mye av samtidskunsten, som kun forstås av dem som
kan sin teori. ”Folket” har mistet interessen og kjøper designprodukter.
Resultatet er at designblader i dag utgis i samme tempo som kunstblader for hundre år siden. Er det noen som vil ta opp kampen?
Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982), masterstudent i kunsthistorie, skriver oppgave om
kunstlivet i Karlsruhe, temaredaktør i argument.
argument #3 / 2006 / Kultur / 25
Der Anatom av Gabriel Max
Folkets kunst
Alt må gjøres forståelig for å bli vakkert, sier Friedrich Nietzsche. Kan det være at
skjønnheten ligger skjult i et gammelt maleri som den reneste Da Vinci-kode?
Forståelse
gjør vakkert
Et nytt blikk på J.C. Dahls Fra Stalheim
Johan Christian Dahl
-J.C Dahl. Født 1788 i Bergen.
Død 1857 i Dresden
Foto: Jaques Lathion / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
-Norsk maler med eventyrlig suksess i
Mellom-Europa. Var nær venn av den
tyske romantiske landskapsmaleren
Caspar David Friedrich
-Studiereiser i Norge: 1826 og senere
fire reiser: 1834, 1839, 1844 og 1850
-Etter den første reisen ble norske
landskapsmotiver i stor grad hans
dominerende motivkrets
-Utviklet en rekke temaer, gjerne med
betoning av deres uttrykksmessige
og symbolske muligheter. Utnyttet
skiftende vær eller årets og døgnets
vekslende tider.
J.C. Dahls bilde Fra Stalheim
Bård Flaaten (tekst) Jaques Lathion (foto)
I løpet av perioden vi kaller romantikken får
landskapsmaleriet en helt spesiell plass. Allerede i siste halvdel av 1700-tallet orienterer
europeisk kunst seg mot det naturlige som
noe etisk og estetisk skjønt, men det er først
rundt århundreskiftet at malerkunsten finner
romantikkens eget formspråk. Et romantisk
maleri bygger på at malerens samhørighet
med naturen kommer til uttrykk i valg av motiv, komposisjon og utførelse.
Gjennom romantiske naturskildringer ble
det mulig å fremstille det hellige på en moderne måte uten bruk av klassiske allegorier
og kunsthistoriske referanser. Den sanselige
kunstner kunne gjennom landskapsmaleriet
formidle følelsen av samhørighet med Gud,
Væren og seg selv. Goethe sa om naturen at
den var Guds påkledning. En slik panteisme lå
i stor grad til grunn for det romantiske landskapsmaleriet.
En vandrer har stoppet opp
Tidligere hadde landskapsskildringer vært
knyttet til figurfortellinger. Antikke myter og
bibelske historier var foretrukne temaer hvor
landskapet understreket og forsterket motivet. Figurene i bildet blir nå heller brukt til å
skape relasjon mellom motivet og publikum,
26 / argument #3 / 2006 / Kultur
og landskapet blir bærer av en egen betydning.
Figuren er gjerne en vandrer som har stoppet
opp for å betrakte et dramatisk landskap.
Ofte er skarpe kontraster mellom kulturlandskap og vill natur et tema. Midt imellom
disse polariteter står betrakterskikkelsen,
mellom kulturen som har berøvet ham hans
natur og naturen han lengter mot. Romantikeren viser oss et allegorisk bilde av vandrerens
lengsel, menneskets lengsel etter den naturlige uskyld, enten det er inne i oss eller i den
levende natur. Denne lengselen til naturen
er både sann og meningsfull. Et guddommelig eller skjønt øyeblikk er når lengselen går i
oppfyllelse, og man vet at man er en del av alt.
J.C. Dahls Fra Stalheim
Johan Christian Dahl er den som først definerer det norske landskapet. Når han utvikler
landskapsmaleriet videre fra panteistiske
skildringer av naturen til å bli landskap som
rommer en nasjonalfølelse, tar han utgangspunkt i et romantisk billedspråk. Fra Stalheim
fra 1842 bygger hovedsaklig på en skisse fra
1836, men han har lagt inn staffasje som leder
publikum inn til en ny lesning av landskapet.
Bildet handler både om et nytt syn på landskapets skjønnhet og på landskapets forhold til
menneskene.
Et annet blikk på naturen
Dahl plasserer også en betrakterperson med
ryggen til i forgrunnen. Bunaden og geitene
viser at hun er en del av landskapet, og vi ser
innover i bildet med henne. Diagonaler som
dannes av de bratte fjellsidene gir bildet en
dramatisk karakter. Motivet oser imidlertid
ellers av idyll. Oppover dalsiden sees flere hustun, og det ryker dovent fra pipene. Folk som
går langs veiene har stoppet opp og snakker
ubekymret. Hvor er dramatikken? Den kraftige
kontrasten vi vanligvis finner i romantiske bilder mellom vill natur og pastoral kulturmark
er heller ikke til stede. Dalbunnens fruktbarhet går oppover fjellsidene og glir gradvis
over i snaufjell. Det eneste truende i bildet er
himmelen over fjellene. Den er helt mørk og
står i kontrast til solskinnet oppover åssiden.
Hva slags vær er det? Trekker det opp til dårlig
vær? Fjellenes diagonaler antyder i alle fall en
dramatikk. Er det regnskyll i vente? Hvordan
vil det gå med menneskene som har klamret
seg fast oppover åssiden? Trass i dette hviler
det likevel en ro over landskapet.
Regnbue som gjenoppretter
Regnbuen som går over himmelen bruker Dahl
av flere grunner. Regnbuen spiller nemlig en
besynderlig rolle i komposisjonen. Uten regnbuen ville fjelltoppen som den innrammer
Forståelse gjør vakkert
-Noah kan regnes som en prefigurasjon
av Jesus Kristus. Syndefloden tolkes som
en dåp som renser jorden for synd og gir
menneskene en ny start
-Romantikkens program er først og fremst
at kunsten skal tale til følelsene. Det fantes romantisk-vitenskapelige geologiske
teorier som ble knyttet til Noah-fortellingen. Et urhav skulle ha dannet fjellene
gjennom erosjon da havnivået angivelig
sank. Hypotesen gikk under betegnelsen
neptunisme og ble blant annet forsvart av
professor i bergvitenskap ved Kgl. Fredriks
Universitet i Christiania. Dahls venn, filosofen Henrik Steffens som overtok et av
Hegels professorater, var også en tilhenger
av teorien
Foto: Jaques Lathion / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
-J.C. Dahls bilde Fra Stalheim ble bestilt av
Grev Wedel Jarlsberg. Bildet ble gitt til
Nasjonalgalleriet i 1901, og har siden blitt
et av våre viktigste nasjonalikon
Utsnitt av J.C. Dahls bilde Fra Stalheim
virket liten, og det ville oppstått en ubalanse
i bildet. Regnbuen gjenoppretter denne balansen. Regnbuen viser også til en gjenopprettelse av en urtilstand i Det gamle testamente.
I beretningen om syndefloden blir Noah, etter
å ha gjort som Gud har pålagt ham, lovt at det
aldri mer skal komme en syndeflod. Regnbuen
skulle etter dette være en evig påminnelse til
menneskene om syndeflodsregnet og Pakten.
Dahls landskap kommer med ett i et annet
lys. Fjelltoppen som regnbuen innrammer minner om Ararats topp, himmelen som akkurat
har lukket seg etter et regnskyll minner om
syndeflodsregnet. Gud gir Noah herredømme
over naturen og dyrene. Han gir menneskene
lov til å spise kjøtt. Forvaltningen av naturen
var fra da av menneskets.
Landskap gitt av Gud
Noah-temaet blir nøkkelfortellingen i bildet.
Også fjellene ville en samtidig betrakter kunnet sette i sammenheng med Bibelpatriarken.
Romantisk-vitenskapelige teorier som forklarte
fjellenes tilblivelse gjennom en påstått forvitring da Urhavet fordelte seg til de syv hav,
fantes som troverdige hypoteser. Teoriene ble
gjerne assosiert med syndeflodsberetningen.
Enda tydeligere blir assosiasjonene til
Noah når vi ser bjørka i forgrunnen. Bjørka
som spirer tidlig på året var ikke bare et sym-
bol på fruktbarhet og gjenvekst. Bjørka var
også en konkret hjelp når fôret begynte å ta
slutt før våren hadde kommet skikkelig i gang.
Menneskene har latt denne bjørka få beholde
noen grener slik at bjørka kan leve videre, akkurat som Gud sparte noen av menneskene og
dyrene.
Over bjørka, litt inne i bildet, sees et gårdstun. Veien opp mot fjellgården går i en jevn
bue. Sammen med klippekanten ut mot juvet
dannes en ellipse. Denne trer frem som en
glorie over bjørka. Midt i glorien sees en grønn
åkerlapp.
Bonden glorifiseres
I Bibelen er Noah den første bonden som Gud
anerkjenner. Kain er egentlig den første bonden, men han dreper sin bror i misunnelse da
Gud ikke anerkjenner hans grødeoffer. Med
Noah blir bonden den nye start på sivilisasjonen etter syndefloden. Åkerlapper sees oppover
dalsidene, og gårdstun er spredt nesten helt
opp til tregrensen. Det er bonden som befolker
og forvalter dette dalføret, Stalheim i Norge.
Midt i glorien over bjørka har Dahl plassert en
grønn åkerlapp. Bonden er den som gudfryktig
forvalter og dyrker jorda. Det er også derfor
han eier den, og han kan befolke et slikt tilsynelatende ugjestmildt strøk. Ærefrykt for Guds
plan med mennesket: I forståelse for fruktbar-
het og gjenvekst lever og arbeider den norske
bonde i pakt med Guds og naturens lover.
En skjønn forening
Litt til høyre for den lurvete bjørka sitter en
budeie i bunad med sine geiter. Til forskjell fra
den ordinære romantiske vandrerturisten, tar
denne betrakterskikkelsen del i landskapet.
Hun sitter ikke som en overveldet fremmed og
skuer mot landskapet for å komme i kontakt
med sin lengsel til naturen. Kvinnen ser utover
dalføret med en følelse av hjemlig tilhørighet
og kjærlighet til bygda. Med det samme blikket
inviteres vi til å ta del i det. Bonden blir fremstilt som starten på et naturlig samfunn. Bildet
oppfyller følelsen av tilhørighet. Menneskets
forening med Gud er å forvalte og bruke naturen. Det er regnbuens løfte, og blir til syvende
og sist også bildets skjønnhet.
Bård Flaaten (f. 1972). Kunsthistoriker (cand. Philol.).
Underviser kunsthistorie ved Folkeuniversitetet i Oslo
og er omviser ved Munchmuseet og Nasjonalmuseet
for kunst, arkitektur og design. Driver kulturbyrået
Via Artes.
argument #3 / 2006 / Kultur / 27
Maleriet har blitt proklamert dødt gjennom 150 år. På begynnelsen av det nye millenniet
kommer påstander om at maleriet reiser seg igjen.
Maleriets død og
Jan Christensen- Painting myself into a corner
André Gali
Maleriet etablerte seg fra den moderne epokes
begynnelse som det ledende kunstneriske mediet. I kunstteorien var det lenge ekvivalent
med begrepet kunst. Men siden 1960-tallet har
det fått en mer og mer marginal rolle i samtidskunsten.
Dette er knyttet sammen med et inntog
av nye kunstneriske teknikker og medier, men
også en endret forståelse av kunstens forhold
til samfunnet. Maleriet og de kulturelle assosiasjonene det er koblet til oppleves ikke lenger som relevant for mange kunstnere. Som en
følge av maleriets tapte dominans som kunstnerisk medium, har det kommet en mengde
påstander innen kunstinstitusjonene om at
maleriet er dødt.
Maleriets triumf…
Siden tusenårsskifte har viktige kunstmuseer
igjen satt opp store maleriutstillinger, og det
er særlig det figurative maleriet som får fornyet interesse. Det nye figurative maleriet henter i utstrakt grad sine motiver og teknikker
fra nyere former for billedproduksjon som for
eksempel fotografi, grafisk design, tegneserier,
reklame eller internett. Maleren inntar her en
analytisk og kommenterende rolle, noe som
preger samtidsskunsten forøvrig, fremfor en
subjektiv og ekspressiv kunstnerrolle som preget den modernistiske kunsten.
Utstillingsrekken ”The Triumph of
Painting” som begynte vinteren 2005 på det
trendsettende Saatchi Gallery i London synes å
hevde at maleriet nå har gjenvunnet sin posisjon. Betyr den fornyede interessen for maleriet at det er gjenoppstått fra de døde?
28 / argument #3 / 2006 / Kultur
Marius Martinussen
...eller et kollapset prosjekt
I 2004, under tittelen ”Painting myself into a
corner”, malte den berlinbaserte kunstneren
Jan Christensen seg inn i et hjørne i det profilerte Galleri MGM på Frogner. Kunstverket kan
leses som en kommentar til maleriets posisjon
idag.
-- Jeg illustrerte rett og slett et kollapset
prosjekt, forteller Jan Christensen.
-- Hvordan forholder du deg til utsagn om maleriets død?
-- Dette utsagnet genererte nok en større
bevissthet hos malere, begynner Christensen,
og ikke minst stilte det spørsmål ved etablerte
holdninger, verdier, teknikker og medium. For
meg er det ikke teknikken ”maleri” som er kritikkverdig, og jeg erstatter heller definisjonen
”maleri” med ”kunst” og vil stille spørsmål ved
enkelte kunstneres forestillinger om kunsten
generelt som et uttrykk hevet over strømmen
av informasjon og bilder i vår tid.
Christensen tror ikke at maleriutstillingene som begynte vinteren 2005 på Saatchi
Gallery i London representerer noen fornyet
posisjon for maleriet.
-- Man skal være forsiktige med å forbinde
den kommersielle suksessen med en generell
posisjon for maleriet faglig sett, advarer han.
Rett og slett bare maling
Hvor mange ganger må maleriet dø, spør Heidi
Marie Wien og Kine Lillestrøm som hadde
ustillingen ”Simply Paint” på Galleri Seilduken på Grünerløkka før sommeren. Tittelen
kan tolkes både som en oppmuntring til å
male uten å tenke for mye over problematikken rundt maleriet og som et utsagn om utstillingens bestandeler. Det man kunne finne i
galleriet var malte vegger og gulv. Gulvmaleriene gav illusjonen av skygge og sol fra galleri-
ets vinduer, mens veggmaleriene minnet om
tapeter. Med disse enkle maleriske virkemidler
transformerte Lillestrøm og Wien hele opplevelsen av gallerirommet, og gjorde rommet til
selve kunstverket.
-- I ”Simply Paint” var vår hovedproblemstilling rommets arkitektoniske utforming.
Vår definisjon av rommet ble selve arbeidet
og med maleriet som det eneste verktøy. For
å unngå konflikt mellom det kunstneriske og
det arkitektoniske valgte vi å jobbe med en
fusjon av maleri og rom. Den malte flaten er
bare en malt flate og fremstår mer som en illusjon av rommet.
Wien og Lillestrøm mener diskusjonen om
maleriets død har pågått lenge nok.
-- Det er mange typer kunstnerskap, tradisjonelle eller ikke tradisjonelle. Man kan velge
å forholde seg til det romantiske i maleriet
eller det utstrakte maleriske begrepet.
Her presiserer de at maleriet må forstås
som et verktøy man bruker når man lager
kunst og ikke primært som et bilde, og at heller ikke alle malte bilder er typiske malerier.
Nyskapning en umulighet
Direktør ved Drammens kunstmuseum, Åsmund Torkildsen, mener nyskapning i maleriet er blitt en umulighet. Malerens rolle idag
er å improvisere over standarverk fra kunsthistorien og tolke det på sin egen måte. Dette
begrunner han med at en historisk lesning av
maleriet som stadig utforsker sine virkemidler
og finner nye veier er over. Nå er alle virkemidlene tilgjengelige og ingenting er sjokkerende
innenfor maleriet lenger. For å illustrere dette
har han lansert begrepet visuell jazz om samtidsmaleriet, hvilket får maleren Marius Martinussen til å reagere:
-- Å redusere maleri til improviserende jazz
og oppstandelse
Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien- Simply paint
over gamle temaer blir kanskje litt snevert. Jeg
synes selv at maleriet har mye igjen, selv om
det er en 30.000 års oppskrift. Også markedet
vil ha maleri.
-- Så du mener ikke at maleriet har utspilt sin
rolle, eller er dødt?
-- Når det gjelder maleriets død, så er det jo
klart at man kan forville seg inn i et spor eller
retning hvor det ikke blir noen vei tilbake, et
slags sluttpunkt eller død, begynner Martinussen, men jeg synes det er så fryktlig mange
veier å gå, og da tenker jeg på hvordan bildets
posisjon i samfunnet har fått en større rolle
siste årene. Det er rart å snakke om maleriets
død, når det samtidig hylles i så mange sammenheger. Carnegie Awards for eksempel,
Leipzig. Historisk er jo maleri et fenomen som
går i bølgedaler. Sterk økonomi er sterkt knyttet til maleri.
Samtidskuntscenen ønsker maleriets død
Kunstkritiker og filosof Tore Næss mener at
hele problematikken om maleriets død er
preget av en samtidskuntsscene som ønsker å
proklamere maleriet dødt. Dette mener han
har sammenheng med at samtidskunstneren
i større grad fungerer som en analytiker og
kommentator enn som en kunstner som uttrykker sitt eget følelsesregister.
-- Utsagn som at maleriet er dødt er normative utsagn i deskriptiv forkledning, begynner
Næss. Hvorvidt maleriet er dødt eller ikke avhenger av deg og meg, og alle enkeltpersoner
som handler i kunstverdenen. De som hevder
at maleriet er dødt burde heller sagt at det bør
være dødt, da hadde de vært ærlige. Delaroche
som hevdet at maleriet var dødt, etter at han
fikk se fotografi for første gang i 1841, mente
rett og slett at maleriet ville utkonkureres av
fotografiet. Her har han jo fått delvis rett.
Forskning dreper kunsten
Næss mener at det er fullt mulig å lage maleri
som stor kunst i dag. Han presiserer likevel at
han opplever at mye av det nye figurative maleriet minner mer om forskning enn kunst.
-- I dag skal all kunst være en slags forskning. Resultatet av dette er at mesteparten av
det som presenteres som maleri i dag er rimelig dødt, i en helt konkret forstand. Jeg mener
at maleriet kan og skal ha et liv i seg.
Næss fremhever Lars Monrad Vaage som
en ung maler som representerer et engasjert
og levende maleri i denne sammenheng. Han
mener at Vaage, som i høst var aktuell i gruppeutstillingen ”Imagine The Universe Burst
into Song” på Momentum i Moss, klarer å bevare det subjektive og følelsesladete i maleriene sine og unngå å ende opp som analytiker
eller forsker, noe han mener kunstnere som
Jan Christensen tar til det ytterste.
En forventning i luften
Maleriets oppstandelse de siste årene kan kanskje karakteriseres som en overlevelsesstrategi
der samtidsmaleriet har etterfulgt den konseptuelle normen som dominerer ellers i kunsten.
Som et medium for analyse av kulturen er
kanskje maleriet så godt som noe, selv om det
i kunsthistorien har mistet den spesielle plassen det hadde før postmodernismen.
Men det ligger en forventning i luften om
at det analytiske, konseptuelle og distanserte
grepet som har preget kunsten siden 1960-tallet snart må miste taket og påny gi rom for
estetiske, ekspressive og subjektive uttrykk.
Om den dagen kommer, og om det fører til en
gjenvunnet posisjon for maleriet, gjenstår å se.
Maleriets død
- Paul Delaroche (1797-1856 ) uttalte i
1841 at maleriet var dødt. Med det mente han at fotografiet ville utkonkurere
maleriet.
- Aleksandr Rodchenko (1891-1956) malte ensfarvede malerier i 1921 og sluttet
å male fordi han ikke lenger anså maleriet for å være noe mer enn dekor på
borgerskapets vegg.
- Konseptkunstneren Joseph Kosuth
proklamerte maleriets død på slutten
av 1960-tallet. Da maleriet fikk en oppsving på 1980-tallet, kommenterte han
at det døde litt saktere enn forventet.
- 1990-tallet var preget av videokunst,
fotografi, installasjon og situasjonskunst.
- Utstillingsrekken ”The Triumph of
Painting” begynte på Saatchi Gallery i
London i 2005.
- De siste årene har figurative malere
fra Leipzig i Tyskland markert seg
sterkt internasjonalt og omtales som
Leipzig-skolen.
André Gali (f. 1976), temaredaktør i argument. Har
skrevet en master i teatervitenskap om Andy Warhol
ved Universitetet i Oslo. Skriver for kunstkritikk.
no. Jobber på Astrup Fearnley Museet for Moderne
Kunst.
argument #3 / 2006 / Kultur / 29
Hvis drømmene forteller Dag Solstad at han er på feil spor i romanen, må han stå opp og lete
etter det punktet hvor det skjærer ut.
– Dag Solstad på Chateau Neuf torsdag 2. november 2006
‹‹Leserne mine er ikke nerder!››
Marius Fossøy Mohaugen (tekst) Anne Viken (foto)
– Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman har fått svært gode anmeldelser. Har kritikerne denne gang bekreftet et faktum eller begått en, for dem,
beklagelig feiltakelse?
– De har vel bekreftet et faktum! Nei, jeg vet ikke. Du sikter til min forrige roman, 16.07.41, hvor jeg sa at hvis en anmelder i Dagbladet skriver
rosende om en roman av meg, så gjør han egentlig ikke noe annet enn å
uttrykke et faktum. Og hvis han slakter den, så gjør han en, for ham, beklagelig misforståelse. Men dette forutsetter at boka faktisk er god, da!
Å grave ut en roman
– Hva legger du i uutgravd?
– Det er en erfaring jeg er blitt mer og mer klar over. Når jeg reflekterer
over hvor jeg forandrer, så har jeg noen ganger fått inntrykk av at romanen allerede finnes og at det for meg bare er å grave den ut. For eksempel kan jeg sitte og skrive jamt og trutt og selv synes at det går bra. Men
så begynner jeg å få problemer med nattesøvnen. Etter hvert skjønner
jeg at det er noe som er feil. Jeg greier ikke å ta det selv ved åpen dagsbevissthet, men drømmene mine protesterer mot denne romanen. Da
har det ofte skjedd at jeg står opp om natta og leter meg frem til det
punktet hvor det har sporet av. Dette kan være ganske langt tilbake,
opptil førti sider som jeg må kaste og derfra begynne på nytt igjen.
Men det er bare jeg som ser dette. Jeg er tross alt en såpass rutinert
forfatter at alt det jeg skriver ser helt flott ut. Da jeg jobbet med Ellevte
roman, bok atten for eksempel, så hadde jeg kommet i en slik situasjon
hvor jeg verken visste ut eller inn. Da gjorde jeg noe jeg ikke pleier å
gjøre. Jeg ringte konsulenten min og ba ham komme opp til meg med
en gang. Han leste den og skjønte ingenting. Han så ingen feil, det var
helt fint. Men jeg så at det var noe som ikke var riktig. Ut fra dette tenker jeg at romanen er noe som ligger der, og at det for meg gjenstår å
grave den ut.
Enkelte ganger vet jeg hva det er også. Da er det ikke snakk om dårlig nattesøvn. Da kan det være slik at jeg sitter og skriver og ikke er fornøyd. Det er ikke noe ’gæærnt’ med det, det er bare det at jeg like godt
kunne ha skrevet det stikk motsatte. Og da er det bare å gå tilbake og
jobbe med det inntil jeg ikke kan skrive det stikk motsatte.
Forsøk på å beskrive det politiske
– Utgjør det en markant kunstnerisk forskjell for deg å skrive i fotnoter?
– Det gjør det. Jeg ville ikke gjort det ellers. Det var nødvendig og har utviklet seg over lang tid. Det begynte med at jeg skrev fotnoter til 16.07.41,
og de likte jeg veldig godt å skrive.
– Fotnotene i Armand V. er knyttet opp til en somaliers leende ansikt?
– Dette har jeg tenkt på lenge. Helt siden slutten av 1990-tallet har jeg
hatt lyst til å skrive en politisk roman. Og tidligere har jeg sagt at denne
er politisk, men jeg har gått tilbake på det fordi jeg bare snakker tull
når jeg skal forklare hvorfor den er det, og dermed kan jeg like godt gi
opp den tanken. Kanskje er den ikke så politisk allikevel? Men samtidig
er den det jo også det, da, jeg vil bare ikke kalle den politisk lenger.
Armand V.
– Armand lot seg lokke til diplomatiet på grunn av spillet?
– Ikke bare. Han er vel så fascinert av glansen, glamouren og det behagelige liv. Når man i tjueåra er ute og reiser, så må man slepe de tunge
koffertene sine opp til det billigste rommet i øverste etasje. Slik er ungdommens liv. Da er det klart at diplomatiet virker veldig forlokkende!
Der får man flotte leiligheter med utsikt over Nilen, om man er kommet til Egypt for eksempel. Det er klart at det er fristende. Han er også
en spiller, men drivkraften er forfengeligheten.
– I romanens første fotnote er vi vitne til en fornedrelse. Armand ser sønnen kun
30 / argument #3 / 2006 / Kultur
iført underbukse sitte på kne foran en påkledd kvinne. Det er en viktig scene?
– Ja. Det er jo åpningen på romanen og dette setter den i gang. Den var
vanskelig å skrive. Jeg var nødt til å utføre et magisk brøl for å få den
til, noe jeg stjal fra Ingmar Bergmans Fanny og Aleksander, en jævlig god
film som dessverre er gjort til juleunderholdning her i landet. I den
filmen er det en scene hvor en jøde skal hente Fanny og Aleksander fra
den onde biskopen i en kiste. Men det som skjer når barna kommer ned
for å legge seg i kisten, er at de blir avslørt. Da løfter jøden armene og
skriker av sine lungers kraft, og med ett ligger barna i kisten. Det samme gjorde jeg. Dette var i Berlin, jeg satt alene i leiligheten. Jeg løftet
armene og skrek så høyt jeg kunne, så voldsomt at jeg ble helt utkjørt.
Så satte jeg meg ned og skrev. Slik ble denne scenen til. Den var veldig
tung å skrive, men jeg kunne ikke skrive det stikk motsatte i alle fall!
– Armand er situasjonenes herre, en som behersker spillet, og han bærer en maske. Men når Armand håner sønnen som vil bli elitesoldat faller masken?
– Ja, da mister han maska – og det er flere årsaker til det. I fornedrelsesfotnoten så bestemmer jo faren seg for å oppsøke sønnen etter å ikke ha
sett ham på et halvt år. Da han kommer inn tar sønnen imot ham i militæruniform. Etter fornedrelsesscenen har han valgt å gå inn i militæret,
og dette er ikke bare førstegangstjeneste, han velger å bli elitesoldat.
Dette gjør Armand forbannet. Personlig og politisk.
– Armand er vel selv ikke helt uten skyld i at sønnen verver seg?
– Nei, og det skjønner han selv også. Armand er en erfaren diplomat og
har vært i mange situasjoner hvor det gjelder å kunne beherske seg, det
er jo yrket hans. Når det så sprekker, da bare slipper han det løs og er
fullstendig klar over det, virkningene også. Når en far reagerer så sterkt
på noe som sønnen bare kastet ut som en flyveidé, så binder det sønnen.
Farens uhemmede hån overfor sin sønn er en medvirkende årsak til at
han verver seg, med de konsekvensene det får senere.
– Ja, for sønnen blir blind i krig. Det har et element av blodoffer i seg?
– Hvis du knytter blodet til den første fotnoten så er det riktig. Det med
blindheten er jo et billig triks, da. Det vil si, innenfor fiksjonen er det
ikke billig triks, ikke sett utfra den første fotnoten. Jeg bruker jo blod
bare én gang, og det er der.
– Og dette står i sammenheng med at Armand på et toalett står overfor et minneverdig syn?
– Ja, han ser jo da den amerikanske ambassadøren utstyrt med et grisehode, og han går til sengs i håp om at det skal være borte når han våkner neste morgen, men det er det ikke.
– Aage Borchgrevink omtalte det som en politisk infantil analyse?
– Jo, det er klart, det er kanskje infantilt, men det var ikke så veldig
infantilt for Armand da. For ham var det alvorlig. Og jeg tar min fiktive
hovedperson alvorlig, like alvorlig som meg selv, kanskje enda mer.
Forfatterskapet
– Du skriver om forfatterskapet ditt at det endte med T. Singer i 1999. Er det
ikke paradoksalt at en forfatter som opplever sitt forfatterskap som avsluttet,
fortsatt skriver romaner?
– Nei, det er ikke så paradoksalt. Da jeg var ferdig med T. Singer følte jeg
en enorm lettelse. Det var ingenting mer å føye til. Dette var jeg veldig
klar over da jeg begynte å skrive 16.07.41, og at den boken var et unntak.
Nå har jeg skrevet enda et unntak, så mitt forfatterskap ble avsluttet
med T. Singer. Grunnen er at jeg måtte skape et rom for meg selv i verden. Det er tross alt ikke så morsomt å være Dag Solstad døgnet rundt!
Det er heller ikke så morsomt hele tiden å forholde seg til et forfatterskap, så mitt er slutt. Det er riktignok jeg som har skrevet mine to siste
romaner, men de har ikke noe med mitt forfatterskap å gjøre. Nå er jeg
fri fra det, så nå kan jeg gjøre hva jeg vil.
– Er ikke det litt enkelt?
– De enkle løsningene er ofte de beste! For meg var det viktig å slippe
unna byrdene ved å ha skrevet et stort forfatterskap. I antall bøker, vel å
merke.
– Flere av anmelderne har ment at dine to siste romaner først og fremst er for de
leserne du allerede har?
– En journalist fra Aftenposten spurte om leserne mine var nerder. Hva
er det for en fornærmelse av mine lesere! De er slettes ikke nerder, de
er ambassadører stort sett! Og om de ikke er det, så skal de i alle fall bli
det! Nei, det der er et rykte som Jan Kjærstad har satt ut. Han skjeller ut
leserne mine. Jeg har sagt det før og jeg kan si det igjen: Jeg er fryktelig
glad for at jeg ikke har Jan Kjærstads lesere. Mine lesere er jævla bra,
de er slettes ikke nerder. Og det er jo ikke slik at jeg har klatret opp og
trukket opp stigen etter meg. Mine bøker står fritt for hvem som helst å
lese.
– Men de to siste har vært annerledes. Du vil ikke snakke om en ny fase, men er
det riktig å si at du har mistet troen på den opplyste allmennhet og at du nå
skriver for dine lesere?
– Skriver jeg for noen, så skriver jeg selvfølgelig for den opplyste allmennhet. Men når alt kommer til alt, så skriver jeg for meg selv. Alle
mine bøker er et personlig prosjekt, jeg skriver for å berike meg selv, for
å få en innsikt som jeg ikke hadde fra før. Så sender jeg den ut på markedet og håper på det beste, ikke noe mer.
– I 16.07.41 skrev du at du ønsket å skrive en roman om lykken. I Armand V. går
du langt i å love en roman til en av dine bipersoner, Paul Buer. Er det slik at vi
om et par-tre år kan lese en roman om den lykkelige Paul Buer?
– Nei! Det må nok heller bli den lykkelige Dag Solstad! Men jeg håper
jo at det ikke blir det heller. Når jeg er lykkelig så prøver jeg å holde
pusten for å ikke ødelegge den! Men jeg synes at lykke litterært er veldig
spennende. Sannsynligvis er det helt umulig, men nettopp som et litterært prosjekt kunne det vært spennende fordi det er så ukunstnerisk.
Om jeg forsøker seriøst og ambisiøst, og det allikevel går til helvete, så
har jeg da i alle fall gått ned med flagget til topps!
Dag Solstad
- Dag Solstad er aktuell med
romanen Armand V. Fotnoter til
en uutgravd roman.
- Den 2. november 2006 ble han
intervjuet på Forfatteraften
Chateau Neuf
- En redigert versjon av dette
intervjuet trykkes i dette nummeret av argument
Marius Fossøy Mohaugen (f. 1980) skriver masteroppgave om Auslöschung. Ein
Zerfall av Thomas Bernhard på faget Allmenn litteraturvitenskap ved UiO.
Dag Solstad:
Mellom himmel
og helvete
Kristian Meisingset
”Fotnotene lider. Den uskrevne romanen fortoner seg som
himmelen. I virkeligheten er den himmelløs, og fotnotene
er ikke dens helvete. Men fotnotene lider.”
Dag Solstads nye roman, Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman,
handler om toppdiplomaten Armand V. Armand er skilt for andre
gang, og har en sønn og en datter. Han har gjennom romanen forskjellige diplomatjobber, og ender som ambassadør i London.
Romanen er en tragedie. Armand er tidligere venstreradikaler,
og har alltid vært i kraftig opposisjon til Norges utenrikspolitikk.
Aktiv motstand har vært både umulig og uønskelig, til det er han
for glad i det behagelige diplomatliv. Men to hendelser slår hull på
illusjonen om et verdig liv. Sønnen blindes som soldat i Afghanistan,
en krig Armand er imot, men fremmet, en krig verdensmakten USA,
som Armand forakter, står bak. Han har ofret sin sønn på bedagelighetens alter.
Så møter Armand den amerikanske ambassadøren på et herretoalett, bare for å oppdage at ambassadøren har grisehode. Den rå,
dyriske maktutøvelsen slår ham. Armand skjønner at han har stilt
opp som lydig tjener for de herskende, på USAs og verdenstyranniets
side. Noen ganger blir Armand slått av svimmelhet. ”Hvis man ser
vår tid utenifra, fra framtidas synspunkt, ikke fortidas, hva vil de da
si? Om medløpere som Armand V?”
Den moderne venstreradikaler har spilt på sosialdemokratiets
premisser hele sitt liv. Uten noensinne å ha stått inne for det han
har gjort, uten noensinne å ha spilt åpent. Han befinner seg som en
umulig person i et altomfattende system som har tatt kontroll over
ham. Som har sydd ham inn i sine folder. Sammenhengen i hans
eget liv og person bryter sammen, han har tapt sin sønn, seg selv, og
sin illusjon om mening. Han blir en fange i sitt liv, i sin tid.
Til tider synes det som om Solstad identifiserer seg med Armand
V. Fortellerstemmen uttrykker skuffelse over at han ikke lenger lever i en tid som er hans egen. At tiden for henvendelse er slutt, at
han ikke lenger kan forandre verden. En venstreradikaler i et Norge
tyrannisert av sosialdemokratiet finner ikke håp for egne drømmer,
men ser sine idealer knust. Slik må også historien om Armand preges av at troen på utopien er vekk, og hva annet kan da gjenstå enn
fragmenter, bruddstykker og fotnoter?
Men fotnotene i Armand V hinter også mot en himmel. Ikke bare
symbolsk, mot en bok som Solstad dessverre ikke ser seg i stand til
å forfatte. De peker også mot glede og kreativitet. Som ofte ellers i
Solstads forfatterskap bryter lekende språklige spill og fantastiske situasjoner gjennom mørket. Til tider gnistrer det av vittighet og overskudd, som når det reflekteres over at det å kjenne sin egen lomme
kun kan skyldes lommetennis: ”Altså, han kjente Oslo like godt som
sin egen pikks nærhet i leken distraksjon.”
Boken Armand V er fanget mellom himmel og helvete. Mellom en
poetisk gnistrende kraft og lekenhet, og en politisk og identitetsmessig fortapthet. Spennet skaper den særegne solstadske energi, som
gjør hans bøker vriene, vanskelige å slippe fri fra, og svært lesverdige.
Dag Solstad
Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman
Oktober. 240 sider. 2006
Kristian Meisingset (f. 1981). Masterstudent i litteratur på UiO, skriver om
tysk litteratur. Redaktør og kulturredaktør i argument, redaksjonsmedlem i
Minerva.
argument #3 / 2006 / Kultur / 31
Gunnar Staalesen meinar bokmeldarane behandlar krim overflatisk og at norske samtidsforfattarar har lite å melde.
Kriminelt
folkeleg
Anne Viken (tekst og foto)
FØRDE: -- Kvar eg hentar ideane frå? Ein sit i transe når ein skriv. Nokre
år seinare lurer eg på korleis i alle dagar eg fekk det til.
Klokka er ni laurdags morgon. I einsam majestet tronar forfattar
Gunnar Staalesen ved frukostbordet på Førde Hotel. Deretter snakkar
han, med krosslagde føter og kaffekoppen balanserande i handa frå
djupet av ein Winchester-stol, om barnepsykologi og bakgrunnen for
den siste boka.
-- Får ein ikkje tillit til omsorgspersonar i løpet av dei to tre fyrste
åra av livet, får ein det aldri. Ein kan ende opp som psykopat.
Den siste boka hans, Dødens drabanter, vart lansert i ein ombygd
fjøs i Angedalen ved Førde fredag 29.september og er eit klassisk Varg
Veum-plott. Staalesen seier han aldri tidlegare har gått så grundig inn i
eit vitenskapleg materiale under arbeidet med ei bok, men dei som har
lese Staalesen sin historiske triologi, veit at denne forfattaren har evne
til å spa opp store megder av informasjon, for så å gjengi den i skjønnlitterært format. Svært presist.
Historisk triologi
I 1900 Morgenrød, 1945 High Noon og 1999 Aftensang var alt frå ver og temperaturar til gater og kvar bortsprengt stein under bygginga av Bergensbanen gjengitt med kirurgisk presisjon, og dei gode kritikkane hagla
over Gyldendal-forfattaren:
I 1997 rulla VG terninkast seks for Morgenrød. I 1998 gjekk High
Noon over målstreken som skamrost. Deretter, i 2000, kom Aftensang.
Bergens-forfattaren vart igjen av VG omtalt som storslagen. I 2004 kåra
Dagbladet sine lesarar Varg Veum til den mest populære norske krimhelten gjennom tidene. Tilfeldig?
Tja. Då totalt 1800 sider med portrett av Bergen og bergensarar var
avslutta, slukt og fortært var det sikkert mange som kunne tenkt seg
ein triologi til, men nei. Høgt frå ein barkrakk under dagens forfattarslepp fire timar seinare, kjem eit knusande nei. Aldri meir timesvis over
gamle aviser på mikrofilm på biblioteket, fotografier og filmavissnutter
og AKP ml-intervjuer i så store mengder.
-- Eg kjem aldri meir til å skrive ein historisk triologi. Kanskje eit
historisk enkeltverk, men aldri meir triologi. Det var fem års tøft bakgrunnsarbeid.
På klingande bergensk kunngjer Staalesen at heretter blir det kun
enkeltromanar. Og film. Og tegneseriar. Pluss radioteater. Og teater. I
tillegg til å vere svært snakkesalig, svært produktiv.
Skrivande vår
Laurdag 30.september gjekk første radioteateret av kriminalromanen
Svarte får på lufta. 10. oktober startar filminnspelinga av Varg Veumboka Bitre blomster, og til påske kjem tredje bind i teikneserien om Varg
Veum, Vintermassakren. Serien består av i alt sju bind og går under felles-
32 / argument #3 / 2006 / Kultur
tittelen 7 Fjell. Dette høyrest unekteleg lukrativt ut.
Tilbake i sofaen på Førde Hotel tidlegare same dag med utsikt mot
eit haustkledd Førde sentrum fortel Staalesen at han pleier stå opp, gå
seg ein liten tur, handle og trekke frisk luft før han går i gang med å
skrive rundt klokka ti. Rundt fire fem er han ferdig.
Om hausten, vel å merke berre dersom han slepp bok, fartar han
land og strand på bokbading, nordiske krimfestivalar, høgtlesing eller
bokmesser. Dermed mister han hausten som skrivetid og det vert kun
bok annakvart år. På ledige dagar skriv han på eit skodespel, og etter
jul, når bokbadinga er over, kan han igjen konsentrere seg om skrivinga
for fullt.
Nordens beste
Slik blir ein altså det kritikarane omtalar som Norden sin beste krimforfattar etter andre verdenskrig. Kanskje også litt takk til Gyldendal sin
korrekturlesar som stiller spørsmål ved motivet, seier frå når Staalesen
er i ferd med å avslører heile plottet lenge før tida samt krev tydelegare
personkarakterestikkar.
-- Vil du anbefale folk å bli forfattar?
-- Når eg reiser på skulebesøk, seier eg at eg anbefalar ingen å bli
forfattar dersom dei ønskjer å leve av yrket sitt.
Sjølv tok ikkje Staalesen steget ut i fulltids forfattartilveret før etter
mange år i arbeidslivet med hardnakka skriving på kveldstid, i helgar
og feriar. Han arbeidde som informasjonssekretær ved teateret i Bergen,
og kvar ettermiddag måtte han vaske ut det journalistiske språket og
inn det skjønnlitterære. Dei fyrste sidene etter overgang jobb/ skriving
måtte alltid rettast opp i etterkant.
I ferien kunne han få ro til å starte på ei ny bok, og feriane blir enno
ofte tilbragt i Dale ved Dalsfjorden i Sunnfjord der diktaren Jakob Sande trakka sine barnesko. Til slutt kom han til eit metningspukt. Enten
slutte i jobben eller redusere antal bøker.
Han seier det er eit privilegium å vere forfattar på fulltid, det er
ikkje mange som kan leve av dette yrket. I tillegg til at det er økonomisk
lite lukrativt, krev det ein heil del av den som skriv.
-- Ein må også ha talent, evne til innleving og empati med karakterane, samt eit godt språk.
Evna til sympati lærte Staalesen ifølge seg sjølv av Amalie Skram. I
1992 hadde den Staalesen-skrivne teaterversjonen av Hellemyrsfolket
premiere på Den Nasjonale Scene i Bergen. Det nærmare ni timar lange
stykket vart ein enorm publikumssuksess.
-- Eg lever meg intenst inn i det eg skriv og kan bli mentalt sliten av
å jobbe ein heil dag med ei scene.
Skrivekursforfattarar
No om hausten formeleg haglar det bøker frå forlaga. Haustlistene er
milelange og avisene fløymer over av kritikkar. Mange debutantar plaskar seg utpå med smale bøker som når like smale lesargrupper,
men ifølge sikre kjelder i den litterære bransjen står det dårleg til
med norske samtidsforfattarar.
Debutantane har kort sagt lite å melde. Staalesen er einig.
-- Siste ti tolv åra har det vore ein fase med svært sjølvsentrerte forfattarar. Dei er mest opptatt av sin eigen navle, går frå vidaregåande
skule og inn på skrivekunstakademiet. Dei har lite å skrive om anna
enn seg sjølv. Dermed får ein bøker frå dei eg litt arrogant likar å kalle
skrivekursforfattarar.
Den norske samtidslitteraturen ligg sjangermessig milevis frå
Gunnar Staalesen sin poetiske realisme der eit malerisk språk beskriv
hendingar som gjerne kunne vore reelle. Men ikkje heilt reelt. Han
meinar den kriminelle ville blitt tatt lenge før slutten i det verkelege
liv.
-- Du har blitt omtalt som den som innførte sosialrealismen i norsk litteratur.
-- Det er ei overdriving og eg benektar det på det sterkaste.
Krimlitteraturen si rolle
22. til 24. september var Gunnar Staalesen på den svenske bokmessa
Bok & Bibliotek i Göteborg. Her deltok han på eit seminar om kriminallitteraturen si rolle i moderne nordisk litteratur. Er det kanskje
innanfor denne sjangeren at det mest gjennomført vert stilt spørsmål
ved samfunnsmoralen generelt og det enkelte menneske sin situasjon
i vår moderne verd? spør arrangøren.
-- Kvifor skriv du krim?
-- Eg trur forfattarar skriv dei bøkene dei sjølv likar å lese, og sjølv
har eg likt å lese krim sidan eg var liten. Dessutan er krimromanen
eit veleigna verktøy om ein ønskjer å gjere det eg ønskjer å gjere med
mitt forfattarskap, nemleg belyse ulike tidsepokar, samfunnet sine
ulike miljø og sette fokus på problemstillingar.
-- Som krimforfattar kan eit ekteskap ende i drap. Ellers vert det
fort grått og kjedeleg å skrive om eit ekteskap, slik ekteskap ofte vert.
Ein kan kaste det skarpe lyset frå krimintrigen på eksempelvis ureining, økonomisk kriminalitet og rasisme.
-- Trur du lesaren ser dette?
-- Nei. Eg trur ikkje litteratur kan forandre verda, men eg trur vi i
det lange løp kan påverke eller skape haldningar. Vi kan stille spørsmål ved kva som er gale i samfunnet. Kvifor skjer det som skjer?
Krimsjangeren er i stor grad basert på visualitet. Detaljerte omta-
lar av interiør og landskap blir måla fram for lesaren.
-- Vi har ein gamal tradisjon for krimlitteratur i Noreg. Anten er
det bygdekrim ellers legg ein handlinga til Vaterland. Det ligg ein liten
sjangerskilnad i å skrive frå Bergen kontra Sunnfjord. I eit mindre miljø
må ein vere enda meir obs på at dette er oppdikta.
Justismord
I Dødens drabanter hentar Staalesen inspirasjon frå historia om Trodalsmordet og Trodals-Mads, ein 20 år gamal einstøing som i 1839 vart
skulda for å ha drepe fehandlaren Ole Olsen Otternæs frå Aurland. Liket
vart aldri funne, men ein antar det vart søkt i Trodalsvatnet i Angedalen ved Førde. Trodals-Mads tilstod og fekk Noregshistoria si lengste
fengselsstraff. 42 år sat han på Akershusfestning.
I dag ville sjølv den dårlegaste advokat fått han frikjent, meinar
Staalesen.
-- Kan det ha vore justismord?
-- Teoretisk sett, ja. Fehandlaren kan ha glidd på steinane og døydd,
Trodals-Mads funne han og tatt på seg skulda. Eg var der seinast igår
saman med VG. Steinane langs vatnet er sleipe og glatte. Liket vart aldri
funne og kven veit kva forhøysmetodar Trodals-Mads vart utsett for.
Folkeleg
Men stor popularitet til tross. Sjølv meinar Staalesen kriminalforfattarar vert overfladisk behandla i bokmeldingar. Meldarane begrunnar
ikkje skikkeleg og er ikkje litteraturkritiske. Staalesen slepp heller ikkje
til på trykk i høglitterære tidsskrift som Vinduet og Vagant. Krim er og
blir folkelig.
-- Eg likar jazz der ein kan høyre melodien og litteratur som har ei
forteljing. Eg prøver å vere ein folkeleg forfattar.
Ved inngangen til Strandkaien 2 i Bergen vart det nyleg hengt opp
eit skilt: Varg Veum. Privatetterforsker. Ein kjem neppe nærmare folkeleg
enn det.
Anne Viken (f. 1979). 4.årsstudent Norges Veterinærhøgskole, bachelor i Internasjonale studier, UiO. Frilansjournalist.
argument #3 / 2006 / Kultur / 33
Motargumenter
Innlegg: Maks lengde 3000 tegn inkl. mellomrom
Kronikk: Maks lengde 7000 tegn inkl. mellomrom
Deadline #1/07 1. januar
argument-redaksjon@studorg.uio.no
Møteplasser og identitetskrise i Sør-Afrika
I ”Fotball-VM uten offentlige rom” (argument
#2/06) hevder Jon Hovland at møteplassene
som kan bidra til å bygge en felles identitet,
redusere rasismen og bygge et tryggere
samfunn, mangler helt i Sør-Afrika.
Verden over øker ulikhetene mellom fattig
og rik, i Sør-Afrika som i Norge. I Sør-Afrika
har vi dessuten fått en rik, svart elite og en
svart middelklasse. Det har fått mange svarte
sørafrikanere til å hevde at rase ikke lenger er
hovedproblemet i sørafrikansk samfunnsliv,
men sosial klasse. Samtidig har det skjedd en
positiv utvikling i Sør-Afrika som handler om å
gi svarte afrikanere et bedre og mer verdig liv.
De har fått alle politiske og borgelige rettigheter. I tillegg har regjeringen sosiale gjenoppbyggingsprogrammer, og de jobber aktivt med
å redusere kriminaliteten.
Rasistisk motivert frykt for kriminalitet er
et problem i de store byene. De rike ser på fattige svarte som kriminelle og tør ikke møte dem
på de naturlige møteplassene som faktisk finnes. Naturligvis er det et problem at bykjernene oppleves som usikre og kriminelt belastede,
og det er riktig at dette ikke fremmer integrasjonen. Men de er ikke usikre til alle døgnets
tider, og situasjonen blir langsomt bedre. Det
finnes lommer av trygghet som også brukes av
svarte sørafrikanere. Noe av utfordringen er å
få hvite til disse områdene.
Hovland ser dessuten ut til å forveksle
møteplasser med bysentra. Integrasjonen går
fremover på andre områder i det sørafrikanske samfunnet. I barnehager og skoler venner
ungene seg til å omgås med hverandre. På universiteter og høyskoler går integreringen langsommere. De som har dårlig råd må holde seg
til de fattigere, tidligere rent svarte universitetene, og det er ingen hvite som begynner her.
Men hva med organisasjonslivet, konferanser
og fagforeninger? Dette er også møteplasser
hvor folk møtes på tvers av rase- og klassetilhørighet.
Kulturlivet er dessuten en fantastisk viktig møteplass i tillegg til å være en arena for
bygging av identitet. Sørafrikansk jazz har for
eksempel bidratt til å bygge en felles, svart
sørafrikansk identitet siden førtitallet, ja,
sannsynligvis enda tidligere. Denne kulturen
gikk på tvers av ”stammegrensene”. Den dag
i dag er jazzen en viktig møteplass for musikkinteresserte sørafrikanere, hvite som svarte,
og bidrar sterkt til å utvikle en felles kultur
og identitet som mange sørafrikanere med
rette er stolte av. Dagens hip-hop fungerer på
samme måte. Ta hip hop-kulturen i Cape Town
– der skaper unge, i hovedsak fargete ungdommer, en møteplass gjennom musikken, som
også hvit ungdom trekkes til. Sørafrikansk
litteratur har også alltid vært en arena for
diskusjon av møtene mellom svarte og hvite. I
dag er det nettopp identitetsspørsmålet de nye
unge talentene er opptatt av.
34 / argument #3 / 2006 / Motargumenter
Derfor blir det litt absurd når Hovland
påstår at de ulike befolkningsgruppene i SørAfrika strever med å utvikle sin identitet hver
for seg fordi det ikke finnes felles arenaer hvor
de kan møtes. Arenaene er der og hva mer er,
de fungerer!
Hovlands artikkel konkluderte med at dersom ikke noe radikalt skjedde, risikerer fotball-VM 2010 heller å bli en orgie i vold fremfor
en nasjonsbyggende opplevelse, slik tilfellet
var i Tyskland. Jeg vet at sørafrikanerne er vanvittig stolte av landslaget sitt. Fotball-VM i 2010
er et prestisjeprosjekt i landet som mange,
spesielt svarte i townshippene, har et skikkelig
eierforhold til. Det handler ikke bare om SørAfrikas, men hele Afrikas prestisje. Dessuten
kan man minne om at Sør-Afrika har arrangert
både Rugby-VM og Cricket-VM, som forløp uten
problemer. Fremtiden vil vise om Sør-Afrika
klarer å skape et storartet forball-VM, men vi
bør i alle fall gi dem sjansen uten å dømme
dem på forhånd.
Av Olav André Manum, styremedlem (vara) i Fellesrådet for Afrika
(Innlegget er forkortet.)
Hamas Charteret
Du må ikke tåle så inderlig vel, det som ikke
rammer deg selv.
I et motargument i argument #2 / 06 anklager Ingrid Baltzersen argument for å velge
den enkle løsningen for å belyse Hamas ved
trykke denne organisasjonens Charter. Hun
påstår at dette dokument ikke reflekterer Hamas. Men argument hadde ikke som mål å gi
en utdypende forklaring av Hamas. Målet var
å trykke et Charter, som Hamas selv ikke har
tatt avstand til, og la det tale for seg selv. Slik
belyses en side av Hamas som ikke kommer
tydelig frem i norsk media.
Det er riktig som Baltzersen sier, at Hamas
gjør mye godt i forbindelse med bekjempelse
av fattigdom. Det er også et faktum at de har
en militær arm som oppfordrer unge mennesker til å bli selvmordsbombere, hvis mål er å
ta sivile liv. Nylig nektet de igjen å anerkjenne
Israel. Ved disse handlinger vises det at Charteret fremdeles styrer deler av organisasjonens
virksomhet, og at disse ideer har appell. argument ville, da vi trykket Charteret, legge frem
et eksempel på radikale ideer som dessverre
har et voksende gjennomslag i befolkningen
flere steder i regionen.
Det er i alle konflikter to sider. argument
prøver å belyse disse. Baltzersen fremlegger
selv et unyansert bilde av regionen, fordi hun
avstår fra å belyse ulike sider ved de ulike aktørene. I stedet for å få flere aktører, med henholdsvis både gode og onde sider, får man da
en konfliktlinje der aktørene selv plasseres på
en akse av godt og ondt. Da vanskeliggjøres en
opplysende debatt om temaet, fordi man tvinges til å velge side innenfor et oppkonstruert
skisma.
argument tror altså ikke at Charteret gir
den fulle og hele forståelse av Hamas. Men
vi er sikre på at det gir en bedre forståelse av
sider ved organisasjonen og noen av de underliggende drivkrefter i regionen. Målet er ikke,
som Baltzersen sier, å forenkle konflikten,
men tvert imot å motarbeide en urimelig forenkling av partene i konflikten. En forenkling
som har skyggelagt midtøstenkonflikten altfor
lenge.
Nicolai Strøm-Olsen,
Temaredaktør argument
Veksten kan fortsette
Johannes Wilm forsøker i argument 2/2006 å
gjenopplive en gammelmarxistisk myte. Han
bekymrer seg over at globaliseringen presser
lønningene i hjemmemarkedet ned, slik at etterspørselen synker og kapitalistene hele tiden
må finne nye markeder for å få solgt sine varer
og holde kapitalavkastningsraten oppe. Plassen tillater ikke en diskusjon av Wilms teorier,
så la meg gå rett på empirien.
Den akselererende globalisering fra 1980tallet har ikke presset lønningene ned. Økte
reallønninger er en sterkt medvirkende årsak
til andelen fattige i verden har falt fra omkring 28 % i 1990 til 21 % i 2002 – et fall uten
sidestykke i verdenshistorien. I alle vestlige
land, med unntak av USA, har reallønningene
også økt betydelig. (Inkluderer vi frynsegoder, har de økt også i USA). I noen land, som
Japan, Tyskland og Italia, har reallønningene
riktignok flatet ut fra 1990-tallet. Stagnasjonen
i disse landene kan i høy grad forklares med
manglende økonomiske reformer på hjemmebane. I andre land, som Norge, Sverige,
Frankrike og Storbritannia, har reallønningene fortsatt å stige betydelig. Den avtagende
økningen i reallønningene skyldes trolig den
ekstraordinære tilførselen av arbeidskraft til
verdensmarkedet som åpningen særlig i Kina
og India har medført. Dette har midlertidig
forskjøvet styrkeforholdet mellom arbeid og
kapital. Trolig vil vi etter hvert se en tilbakevending til det normale. Vi opplever allerede
kraftige lønnsøkninger i blant annet kinesisk
industri og indisk servicenæring.
Veksten i verdens BNP har aldri vært høyere, med årlige vekstrater i overkant av 3 %
pr. innebygger siden 2000. Dette skyldes ikke
minst at åpningen av markedene skjerper konkurransen, og gjør det mulig å utnytte skalafordeler og komparative fortrinn.
Hva med avkastningsraten? Snarere enn
bekymring over fallende profittrater har den
vanligste kapitalismekritikken i det siste vært
Motargumenter
at det bedriftenes overskudd nå utgjør et par
prosentpoeng mer av BNP enn på 1980-tallet.
Profittraten kan over tid riktignok synke selv
om overskuddet som andel av BNP øker, dersom det skjer en kraftig økning i kapitalbasen.
Å anslå den samlede mengden kapital er ingen
enkel oppgave. Hvor raskt skal fysisk kapital
skrives ned? Hvordan behandler vi intellektuell og human kapital? Alle anslag over utviklingen i kapitalavkastningen er derfor usikre.
Når avkastningen som andel av BNP i de syv
store industrilandene har økt fra omkring
12,5 % rundt årtusenskiftet til over 15 % i dag,
er det likevel rimelig klart at også avkastningsraten har steget, siden kapitalbasen ikke kan
ha økt så kraftig på så kort tid.
Wilm kan fortsatt leve i håpet om den
kommende overproduksjonskrisen og kapitalismens sammenbrudd. I mellomtiden kan vi
andre glede oss over verdenshistoriens kraftigste økonomiske fremgang, som er i ferd med å
nå også de fattigste.
Jan Arild Snoen, forfatter av Åpen Verden: Et forsvar
for globaliseringen (2004)
Litteraturhuset – et bra initiativ, men…
I utgangspunktet er Fritt Ords initiativ bra.
Det trengs arenaer – private, selvstendige arenaer for seriøs debatt om litteratur og litteraturens rolle i samfunnet. Litteraturhuset har
ressurser og muligheter til å lykkes med å bli
nettopp det.
Men Bendik Wold har et godt poeng når
han frykter at Litteraturhuset blir et ”ranglested for kultureliten.” Norges chattering classes er en deprimerende monokulturell gruppe,
der konform ”opprørskhet” og feig politisk
korrekthet dominerer. Med en spennende og
modig leder kan mangfoldet bli større. Dessverre er ikke taktene fra Litteraturhusets leder
Aslak Sira Myhre særlig lovende. Hans ambisjoner så langt er å invitere utslitte venstre-tryner
som Noam Chomsky, Naomi Klein og Orhan
Pamuk til Oslo, ”slik at hvem som helst kan
treffe dem i Litteraturhuset.” (Dagbladet 5.
april) Litteraturhuset skal da ikke være noen
sosialistisk varmestue?!
Ytterligere grunn til skepsis er det når han
til argument uttaler at Litteraturhuset skal
være et ”bolverk mot utviklingen.” Dette er da
fryktelig lite dynamisk. Bør ikke nettopp en
institusjon som Litteraturhuset være en aktiv
del av utviklingen? Det skrevne ord har alltid
vært viktig, men nå er de kanskje viktigere
enn noen gang. Markedsøkonomi og globalisering har gitt borgerne muligheter til å delta i
det offentlige ordskifte på en helt annen måte
enn tidligere. Webaviser, blogger etc. er tilgjengelig for alle i den utviklede verden. Bøker og
magasiner kan lages og trykkes mye enklere og
rimeligere enn før. Dette gir et enormt infor-
masjons- og kulturmangfold.
I dette uoversiktlige mangfoldet er det
uungåelig mye verdiløst. Dag Solstad har spissformelert det slik at ”det er greit nok med meninger om mangt og Internett og blogg og alt
dette her, men det er totalt uinteressant.” Dette
er imidlertid en gammel elitists bekymrede
sutring over at ting har forandret seg. Den som
leter, finner. Det bør derfor være en viktig rolle
for Litteraturhuset også å bidra til å finne nye
stemmer. Nye, modige stemmer som kan utfordre den etablerte kultureliten, og bidra både
til en mer levende borgerlig offentlighet og til
bedre litteratur. Men for å få til noe slikt må
man være fremtidsrettet og aktivt deltagende,
ikke bakstreversk og konform.
Det er dog urettferdig å starte kritikken
allerede før Litteraturhuset har kommet i
gang. Deres utfordring og fremste oppgave er
å fremme litteraturen, og gjennom en åpen og
inkluderende politikk bidra til bedre debatt.
God gammeldags folkeopplysning! Her kan
de spille en viktig rolle. Og for at de skal bli
viktige, må ikke minst gamle og nye stemmer
bidra. Det er ikke bare Litteraturhuset vi må
kreve åpenhet og aktivisme av. Også de som
ønsker å være deltagere i det offentlige ordskiftet må være pågående overfor Litteraturhuset. Det er alt for enkelt å sitte og ”vente på å
bli spurt,” for så å sutre over tingenes tilstand
hvis man føler at man blir oversett.
Jeg er derfor både skeptisk og positiv til Litteraturhuset. Hvis Aslak Sira Myhre gjør mine
pessimistiske antagelser til skamme, skal jeg
med glede sprette champagnen og utbringe en
skål for Litteraturhuset. Kanskje han evner å
overraske?
Hårek Hansen er selvstendig konsulent og redaksjonssekretær i tidsskriftet Minerva
www.minerva.as
Kolossalt løft for jazzen
Lise Gulbrandsen i Oslo jazzfestival, skrev artikkelen ”Koloss truer jazzen” i argument #22006. Det som er kjernen i Gulbrandsens innlegg er at store aktører som Nasjonal jazzscene
på Cosmopolite/Belleville, kan true de små.
Dette er for så vidt en relevant debatt, men en
kulturdebatt bør ha minstekrav til sannhet
og saklighet i argumentasjonen, og det er her
Gulbrandsen svikter.
Gulbrandsen skriver om et blomstrende
jazzklubbliv i Oslo, som trues av ”en steril koloss” i form av Nasjonal jazzscene på Cosmopolite. At hun unnlater å nevne Cosmopolite
i oppsummeringen av klubbene Oslo har i
dag, er selvsagt taktisk. Cosmopolites gründer
Miloud Guiderk er den arrangøren i Oslo-området som har presentert desidert flest store
jazzkonserter siden Club7. Oslos jazzklubber
driver imidlertid alle på nåde. Blå som i sin tid
kanskje var den beste jazzklubben i Europa,
har de siste årene dyttet jazzen til mandag/tirsdag, tidlige kvelder, etc., og i desember tvinges
Konsertforeningen Blå ut av Blå, og fremtiden
er ikke sikker. Herr Nilsen er også overtatt av
nye eiere uten samme jazzinteresse som de
forrige, og jazzen kjemper nå mot Champions
league og musikk som ligger forholdsvis langt
fra jazz. Jazzmiljøet i Oslo fortjener bedre
driftsvilkår og jazzinteresserte trenger et sted
med kontinuerlig drift, og det er dette Nasjonal jazzscene skal være.
Gulbrandsen skriver at Oslos klubber og
jazzmiljø ikke har vært invitert til å være
med på utviklingen av Nasjonal jazzscene, og
at all informasjon har vært enveisinformasjon fra Norsk jazzforum. Dette er feil. Norsk
jazzforum (NJF) er en interesseorganisasjon
for jazz, med klubber, festivaler og musikere
som medlemmer. Med andre ord, klubbene
og festivalen i Oslo er med i NJF. Ideen om et
nasjonalt spillested kommer fra jazzmiljøet
selv, med musikerne i front. NJF satte i gang
arbeidet med å søke midler til dette formålet
etter landsmøtet 2001. Og Oslos jazzmiljø har
vært med på arbeidet fra starten. Alle aktører
i hovedstaden ble invitert til oppstartsmøtet
i 2002, og Østnorsk jazzsenter har vært representert i arbeidsutvalget for Nasjonal jazzscene for å sikre at Oslo-miljøet ble hørt. Nasjonal
jazzscene har vært diskutert på landsmøtene
som har fulgt, sist med vedtaket om å velge
Cosmopolite som spillested i 2005, og prosessen har vært demokratisk.
Gulbrandsen kritiserer også manglende
kompetanse om jazzlivet i Oslo i styret og hos
prosjektleder for Nasjonal jazzscene. I tillegg
til en kulturpolitisk ener i styreleder Valgerd
Svarstad Haugland, består styret av Steinar
Kristiansen som var med å starte Sogn jazzklubb og Oslo jazzhus, Ane Marte Hammerø
som er en av ildsjelene som gjenåpnet ”Jazzid
jazzklubb”, Jan Ole Otnæs som er daglig leder
i Moldejazz, og Oslo-musiker Thomas Strønen.
I tillegg har vi et programråd med Marit Lauten (Oslo jazzhus, Oslo jazzfestival og Kampenjazz), Solveig Slettahjell (Oslomusiker), Bugge
Wesseltoft (Oslomusiker) og Miloud Guiderk.
Hva Gulbrandsen savner har jeg vanskelig for
å forstå. Når det gjelder meg selv har jeg totalt
seks års utdanning i musikk fra videregående
og Universitet i Oslo, med bl.a. fordypning i
jazz, og har jobbet med konserter og arrangement siden jeg kom til Oslo i 1993.
En stor satsing på jazz i Oslo er bra for hele
jazzmiljøet. ”Kolosser” som Øyafestivalen og
Rockefeller har hatt veldig positive ringvirkninger for norsk rock, og også de små rockeklubbene i Oslo. Jeg tror og håper at Nasjonal
jazzscene kan gjøre det samme innen jazz.
Jon Olav Kringeland, prosjektleder, Nasjonal jazzscene
argument #3 / 2006 / Motargumenter / 35
Kronikk
Logisk
saltomortale om
religion
og vitenskap
Anders Tunold Kråkenes
Jens Ådne Rekkedal Haga tar oss med på biologi-ekskursjon i
argument 2/06. Han besøker parasittinfisert kreps og kristne
kreasjonister, og konkluderer med at de er to alene av samme stykke.
Det som kunne vært en interessant artikkel om hvorfor kreasjonisme
og intelligent design ikke er vitenskapelig, blir i stedet et potpurri av
logisk akrobatikk, god gammel senmoderne religionskritikk og
uvitenskapelig blottlegging av Hagas egne antipatier mot religion.
The good
For det første: Jeg mener personlig at kreasjonismen fortjener verbal
juling, så det skal Haga få ros for. kreasjonismen og dens yngre bror
intelligent design er delvis uetterrettelig, delvis kunnskapsløs, men helt
uvitenskapelig. Det viktigste ankepunkt mot kreasjonismen er at den
fremsetter påstander som aldri kan etterprøves vitenskapelig.
Men der slutter dessverre rosen til Haga. For Haga bruker kreasjonisten han har møtt på Fredrikke-plassen som stråmann og representant
for alle de 5,5 milliarder mennesker som faktisk er religiøse. Det er et
drøyt stykke.
The bad
Det blir verre når vi ser nærmere på Hagas bruk av metaforer: Han sammenligner religion med parasitten. Samtidig bedyrer Haga at han ikke
bruker ordet parasitt i negativ forstand. Da er jeg fristet til å spørre
Haga om han kanskje kunne ha sammenlignet religion med andre
organismer i biologien. Han kunne sammenlignet religion med bakteriefloraen som bor i magen, eller med bakterien som flyttet inn i cellen
og ble til mitokondrien. Disse organismene lever i et symbiotisk forhold
med bæreren, dvs at begge har gjensidig nytte av forholdet. Tilsvarende
vil religiøse mennesker hevde at de har nytte av deres religion. Men
Haga velger altså parasitt, og Haga vet Sannheten: De lider av en ”falsk
tro,” av en parasittisk infeksjon.
Det kan hende det er mulig å argumentere for at religion er parasittisk. Hovedproblemet med Hagas resonnement er at han ikke gjør det.
Han starter med å male et bilde av en stakkars parasittinfisert kreps
uten kontroll over hvor den flyr, så krøssklepper han krepsen med kristne kreasjonister på Fredrikkeplassen, og så krøssklepper han tilbake til
parasittinfisert kreps igjen. Frekt, frekt, herlig frekt.
Spørsmålene som forblir ubesvart er: på hvilken måte mener Haga
at religion er parasittisk og hemmer mennesket? Blir mennesket mindre lykkelig av religion? Får det færre barn? Hans valg av parasitten
som bilde blir hengende i løse luften, og tjener bare til å vise verden at
han personlig misliker religion. Noe som for så vidt er en rettferdig sak,
men det kvalifiserer neppe til å stå under overskriften ’vitenskap.’
The ugly
Men virkelig ille blir det først når man leser underteksten. Hans resonnement er at religion er en mememetisk pakkeløsning som hindrer
utfoldelsen av fornuften. Med andre ord: Haga selv er fri for den slags
36 / argument #3 / 2006 / Motargumenter / Kronikk
hemmelser og parasitter. I motsetning til parasittinfiserte religiøse
mennesker er Haga som ateist en fullt rasjonell representant for ”Die
reine Vernunft”. Når Haga hevder at alle religiøse er infisert av memer,
men at han selv slipper unna memenes innflytelse, er det en logisk saltomortale i premieklassen.
Det vil være svært lett å påvise at de samme memetiske mekanismene som medførte at jeg ble en kristen, medførte at Haga ble en ateist.
Et av ateist-memets mest fortreffelige kvaliteter (som mem) er at den
gir bæreren en distinkt opplevelse av rettroenhet og bedrevitenhet overfor 85% av verdens befolkning som er religiøse. Hele hans artikkel kan
memetisk analyseres som et forsøk på spre dette memet til andre. På
samme måte som min artikkel kan sees på som forsøk på spre et annet
mem.
Skille mellom religion og vitenskap
En problematisk side ved ateismen er at den ikke skiller mellom religion og vitenskap. For ateisten er religionen underlagt og forklart av
vitenskapen. Interessant nok speiler ateisten i så måte kreasjonisten og
fundamentalismen. For fundamentalisten skal vitenskapen underlegges
religionens dogmer.
De av oss som ikke befinner seg i noen av disse ytterpunktene ser
at religion og vitenskap er to inkomensurable størrelser, ”and never
the twain shall meet”. På samme måte som kreasjonismens forsøk på å
anpasse vitenskapen til religionen bør avvises som uvitenskapelig, bør
vi også avvise ateismens forsøk på å bruke vitenskapen på å motbevise
religionen som uvitenskapelig. Biologen og lederen for Human Genome
Project, Francis S. Collins skrev nylig en bok med navnet ”The Language
of God: A Scientist Presents Evidence for Belief”. I et intervju med Salon
etter boklanseringen sa han følgende: ”Science investigates the natural world. If God has any meaning at all, God is outside of the natural
world. It is a complete misuse of the tools of science to apply them to
this discussion.”
Det er ingen nyhet at ateister prøver å motbevise religion ved å
bruke vitenskap, eller vitenskapaktige påstander. Heller ikke de nyeste
bøkene til ateismens fanebærerne Dawkins og Dennet gjør fint lite
annet enn å pakke inn gammeldags senmoderne religionskritikk i ny
språkdrakt.
Et lite påaktet faktum som sansynligvis er en nyhet for Haga, er
dette: Religionssosiologer forteller oss at mens vi lenge har trodd at
sekularisering går hånd i hånd med modernisering, har vi siden 1970årene sett at denne teorien er blitt kraftig falsifisert. Peter L. Berger og
andre skriver om at vi i løpet av de siste tiår har sett en desekularisering
av verden. Myten om at vitenskap gjør religion overflødig har mistet sin
kraft.
Anders Tunold Kråkenes (f. 1981). Masterstudent statsvitenskap UiO.
Kunsten er fastlåst i en rolle den forlengst har forkastet, nemlig som formidleren av
skjønnhet. At skjønnheten er død og begravet synes ikke å kunne forandre på dette.
SKJØNNHET
SCHMØNNHET
Jørgen Craig Lello (tekst) Kadri-Maria Mitt (illustrasjon)
Skjønnhet er et av de styggeste ordene jeg vet om. Det er et ord som
maner frem assosiasjoner om det pretensiøse, svulmende og pompøse.
Et ord som smaker stramt av Chanel No. 5 og rekesmørbrød på Bristol.
Et ord som gjerne brukes i kombinasjon med utropet «Å Gud!».
Det er etter hvert lenge siden dette ordet har hatt en plass som
beskriver for kunsten. Likevel er det mange som forbinder kunst med
skjønnhet. Kunstelskere reiser til Italia og går over ende når de ser Carvaggios storslåtte lerreter, samtidig som de forbanner samtiden for dens
vilkårlige dumping av skjønnheten som ledestjerne.
Og kan vi ikke forstå forbannelsen? Hva er det som har utstøtt
skjønnheten fra kunstens domene?
Hån og Hærverk
Francisco Goya laget tidlig i forrige århundre en samling grafiske trykk
med Napoleons invasjon av Spania og spanjolenes påfølgende geriljakrig som tema. Grotesk og fryktinngytende viste han frem begge siders
ugjerninger under tittelen Disasters of War. Serien på 80 trykk finnes
komplett i kun få eksemplarer.
En mannsalder etter Goyas død kjøpte den profilerte kunstsamleren
Charles Saatchi verket Hell av brødrene Jake & Dinos Chapman - som
ofte refererer til Goya i sine arbeider - til den nette sum av 500.000
pund. Brødrene brukte blant annet pengene til å kjøpe et komplett sett
av Goyas trykkserie.
Deretter satte de i gang med å vansire de dyrebare kunstverkene
med fargeblyanter. Hodene til samtlige av ofrene i Goyas trykk ble erstattet med klovne- og hvalpeansikter. Forutsigbart nok skyllet furoren
over de Britiske øyer og videre utover den internasjonale kunstverdenen. Appropriasjonen ble passende nok titulert Insult to Injury.
Gjennom denne akten reaktualiserte de problemstillingene Goya
hadde satt på dagsordenen nær hundre år tidligere. Ettersom de portretterte hendelsene skled lenger og lenger bakover i den kollektive
bevissthet svant Goyas budskap hen, og deres skjønnhet som kunstverk
tok over. Jake & Dinos Chapman gav trykkene – som over et hundreår
nærmest hadde blitt kastrert av skjønnheten – livet tilbake.
Stendhal standoff
Historisk sett har kunsten vært nært knyttet til det skjønne, mystiske,
guddommelig og geniale. Mesteren kunne, med Vårherres hjelp, skape
de mest fortryllende og levende scenarier med de enkleste og mest banale hjelpemidler. Og det er i forventningen om det fortryllende at en
bred oppfatning av hva kunst skal være er så seiglivet som lite annet jeg
kan komme på.
Ideen går ut på at man skal overmannes av kunstens skjønnhet og
kunstnerens nesten overmenneskelige evne. Kjeven skal gi etter mens
man ubevisst ytrer et imponert ”ååååh”. I verste fall overkommes man
av svimmelhet, hjerteklapp, forvirring og til og med hallusinasjoner;
symptomene på den psykosomatiske lidelsen Stendhal syndrome som
gjerne inntreffer etter store inntak av klassisk kunst.
Det er vanskelig å sette en dato for når det skjedde noe ugjenkallelig med kunsten som førte oss til punktet hvor folk blir svarte i ansiktet
av å se en haug med drops tømt utover gulvet, og gå med på at det er
kunst.
Mange vil si at 1917 var tidspunktet for revolusjonens start, med
38 / argument #3 / 2006 / Skjønnhet
Marcel Duchamps Fountain (jada, men du visste det ville komme). Andre
vil kanskje trekke frem Warhols Brillo-esker. Uansett er vi i en posisjon
hvor vi må forholde oss til kunst som noe som er mye mer enn noe betagende å feste øynene på.
Kunst skal formidle noe, på tross av at det ikke er enkelt å definere
hva dette noe skal være. Kunstenes oppgave er og skal være udefinert og
likvid. Det er det som gjør dagens kunst spennende og krevende; at den
utvikler og/eller forandrer seg hele tiden, samtidig som den ikke har
noe bestemt formål.
Stygg samtidskunst
Det er ikke så enkelt å se på samtidskunsten og lete etter skjønnhet.
Man kan ofte se samtidskunst som er vakker, men det er sjeldent at
dette er kunstverkets eneste hensikt eller at det gjøres oppriktig – uten
ironiske eller refererende undertoner. Selvfølgelig kan man modifisere
begrepet og si at, ”jo, men jeg synes 70-tallstapeten på soverommet mitt
er skjønn,” men dette holder ikke.
Skjønnhet forholder seg ikke til kitsch og camp eller subjektivitet i
et slikt perspektiv. Skjønnheten har noe annet; den har en kvalitet som
gjør deg litt mo i knærne, at du mister dømmekraften et øyeblikk. Dette
kan ikke oppnås uten oppriktighet. Så når det skjønne dukker opp i
samtidskunsten er det gjerne for å referere til en estetikk eller som et
poeng.
Andres Serrano kan nevnes som en kunstner hvis fotografier er
vakre, faktisk nesten maleriske, på tross av at de ofte formidler provo-
serende, overskridende og grusomme visjoner. Han referer sterkt til en
form for barokk-malerisk estetikk, som gjør at mange av arbeidene hans
kan sees gjennom et slags historisk filter, en omvei fra motivet til hjernen så å si.
Det opplevelsesmessige paradokset av å se fotografier som tar opp
samtidige spørsmål satt så selvfølgelig inn i en slik, lite påtrengende
kontekst gjør etter min oppfatning at det skjønne havner i bakgrunnen,
fordi å se det skjønne gjør det mulig å lese verket.
Ikke mye under overflaten
Beauty is only skin deep, sies det i en gammel floskel, og det er kanskje
nettopp her det kommer for en dag: Skjønnhet er først og fremst noe
som behager. Den levner ikke rom for annet enn den selv. Og det er nettopp dette som gjør skjønnheten ute av stand til å kunne være aktuell i
dagens kunst. Det er ganske enkelt slik at skjønnhet ikke kan beskrive
de tingene som verdsettes i dagens kunst, fordi det er et begrep som
bærer i seg en fastlåst forestilling om hva kunstens oppgave er.
Det meste av dagens samfunn forholder seg ikke til skjønnhet og
lignende begreper. Det er andre – muligens mindre entusiastiske og
oppriktige – begreper som råder. Når samtiden generelt ikke er opptatt
av skjønnhet finnes det jo heller ingen grunn til at kunsten skulle bry
seg om den.
Jørgen Craig Lello (f. 1978). Utdannet ved Statens Kunstakademi.
Utøvende kunstner.
argument #3 / 2006 / Skjønnhet / 39
Programmerere, utviklere, designere, privatpersoner og kommunikatører tørner sammen i
ulike syn på hva webdesign er og bør være.
SYSTEM OG OVERFLATE
Synne Skjulstad
Web som tekstlig medium
I 1991 oppfant Tim Berners-Lee World Wide Web. Dette nye mediet
skulle gjøre det enkelt for forskere å holde seg orientert på tvers av geografiske avstander, og ble introdusert som en tekstbasert kommunikasjonskanal.
Dataingeniører la inn muligheter for individuell tilpasning, slik at
leseren av en nettside selv kunne endre presentasjonen av siden. I 1993
ble en grafisk nettleser lansert, og dermed ble det mulig å kombinere
bilder og tekst i nettsteder. Web dreide derfor i retning av et visuelt medium.
Ny visuell arena
Etter en periode preget av visuelle eksperimenter, GIF animasjoner, bannere og et mylder av fonter og farger, begynte grafiske designere å utforske denne nye arenaen som formerlig skrek etter bedre grafisk design.
De møtte upresise og rigide verktøy som gjorde det vanskelig å kontrollere utseende til nettstedene de laget. I tillegg møtte de kritikk fra
dataingeniørhold over at de ødela viktig funksjonalitet ved å låse det
visuelle designet av nettstedene. Grafiske designere og dataingeniører
vektla ulike aspekter ved web design allerede på et tidlig stadium. Form
og funksjon sto i opposisjon.
Grafiske designere ble beskyldt for å lage pene men ubrukelige
nettsteder overlesset av visuelle effekter, introer og tom staffasje. Dataingeniørene ble beskyldt for å lage stygge og kjedelige nettesteder uten
karakter.
Senere har man begynt å innse at nettsteder henvender seg til folk
på ulike måter og, og må derfor tilpasses hva som egentlig skal kommuniseres. Dermed vil for eksempel et designfirmas selvpromotering (se
for eksempel www.volumeone.com, www.stardust.tv, eller www.tokyoplastic.com) skille seg uttrykksmessig fra en online telefonkatalog eller
nettbank (se www.gulesider.no, www.trafikanten.no ogwww.dnbnor.no).
Konservatisme og Innovasjon
World Wide Webs ungdom var preget av tekniske begrensninger. Lav
båndbredde og ujevn nedlastingstid gjorde det vanskelig å designe grafisk rike nettsteder.
Usability dukket opp som en tilnærming som ville sette brukerne i
fokus gjennom design av brukervennlige og effektive nettsteder. Grafikk, bilder og video ville føre til forvirrede brukere. Formmessige eksperimenter ville føre til at de rotet seg bort.
Jacob Nielsen, en av de fremste representantene for denne tilnærmingen, så brukeren mest som en målrettet kunde, som på villspor
ikke ville kunne kjøpe noe på et nettsted. Nielsen syn på webdesign appellerte til mange, mens andre så hans oppfatninger som begrensende
og konservative. Grafisk design var i Nielsens syn uviktig pynt, og ikke
innovativ utvidelse av mediets uttrykksregister.
Samtidig med Nielsen, på slutten av nittitalet, lanserte designeren
David Siegel en bok om grafisk design av nettsteder som ga brukeren
interessante visuelle opplevelser. Igjen blir brukervennlighet og opplevelse, form og funksjon satt opp mot hverandre.
Transparens og reflektivitet
Medieforskerne Jay David Bolter og Diane Gromala har omtalt disse to
tendensene som en higen etter transparens og reflektivitet.
Visuelt rike eller alternative grensesnitt trekker oppmerksomhet
mot seg selv, og blir en del av den totale opplevelsen av designet. De er
dermed reflektive.
Nielsens ser nettsteder som utilslørte kommunikasjonskanaler, der
det skriftlige Innholdet er i fokus, og der selve nettstedet fungerer som
en transparent beholder for dette. Webdesign blir dermed et vindu til
nettstedets innhold.
40 / argument #3 / 2006 / Skjønnhet
Motiongraphics byrået Psyop ( Se www.psyop.tv) viser frem sine
ulike produksjoner i sin portfolio på nettstedet deres. De vier selve designet av nettstedet stor oppmerksomhet, faktisk så mye at jeg vil hevde
at selve filmsnuttene de viser endrer karakter på grunn av den visuelle
og estetiserte konteksten de vises i.
Dette nettstedet demonstrerer at et nettsted ikke nødvendigvis kan
ses på som en nøytral beholder. Nielsens nettested, derimot viser en
motsatt tilnærming til web design ved å kun være basert på tekst, uten
grafikk eller annen ”pynt” (Se www.useit.com).
Kan form og innhold skilles?
Spørsmål har imidlertid blitt reist om hvor grensen mellom form og
innhold egentlig går eller om dette overhodet kan skilles fra hverandre.
Hva om man ser på det helhetlige designet av et nettsted som innhold,
og ikke kun som en transparent beholder?
Deler av debatten om forholdet mellom brukervennlighet og opplevelse har i stor grad dreid seg som det er viktigst at brukeren finner
det hun eller han skal, eller at designet ser pent ut. Grafisk design har
dessverre blitt sett på som vakker eller irriterende pynt på toppen av et
nettsted og ikke som en del av en helhetlig kommunikasjon. Innovativ
eller interessant informasjonsarkitektur og interaksjonsdesign har ofte
blitt oversett som resultater av estetisk praksis. Og fra teknologiorientert hold er det først i senere tid kommet et økt fokus på estetikk, der
estetikk blir brukt synonymt med skjønnhet.
Selv de mest innbitte forskerne på interaksjon mellom menneske og
maskin har kommet frem til at estetikk er viktig - uten at de helt kan
måle hvorfor eller hvordan. En vanlig oppfatning er at estetikk fører til
øket brukervennlighet.
Kommunikasjonsdesign
Til en viss grad har medieforskerne begynt å se at kommunikasjon ikke
bare foregår gjennom sammensetninger av medieuttrykk i et nettsted,
men også gjennom selve funksjonaliteten og den mer strukturelle utformingen av et nettsted.
En oppskriftsbasert tilnærming til brukervennlighet tar ikke høyde
for at et designfirma eller et nettbasert kunstprosjekt ikke godt kan
kommunisere det de vil gjennom et tradisjonelt og tørt tekstbasert nettsted. Likeledes vil en eksperimentell og avantgardistisk nettbankdesign
neppe bli noen suksess.
Med andre ord: Det er på tide å begynne å slutte å trekke generaliserte slutninger i forhold til hva som er god og dårlig, eller estetisk og
brukervennlig webdesign, men se dette i forhold til hva som egentlig
skal kommuniseres. En slik tilnærming kaller jeg kommunikasjonsdesign.
Et dynamisk gestalt
Dette bidrar til å reise spørsmål om hva estetikk i forhold til web design
egentlig betyr. Derfor er professorene Löwgren og Stoltermans ide om et
dynamisk gestalt interessant. De mener at et digitalt design bør ses på
som noe mer enn summen av delene, i bruk, over tid.
Jeg mener det derfor er på tide å begynne å se webdesign ikke kun
fra et teknisk eller visuelt-stilistisk perspektiv, men som kommunikasjon der både form og innhold i samspill kan være både funksjonelt og
estetisk. På samme måte som man kan ha estetiske grensesnitt kan også
selve strukturen eller koden ha estetiske kvaliteter.
System og overflate bør ikke ses separat men som samlede uttrykk.
Form og funksjon kan således gå hånd i hånd – estetiske, funksjonelle
eller begge deler.
Synne Skjulstad (født 1973). Medieviter og stipendiat ved InterMedia, Universitetet i Oslo. Hun forsker på alternative grensesnitt og kommunikasjonsdesign på
web.
Ingrid Bergman er et skjønt mysterium av en kvinne. Hvorfor forlater Robert Capa henne?
Anders Gravir Imenes
Selv i den teite statiske rollen som blikkfang i
Casablanca lyser hun opp lokalet. Rick blir forvandlet fra motstandshelt til kyniker idet Ilsa
Lund (Bergman) aldri dukker opp på togstasjonen i Paris. Victor Lazlo, med en odds på 1
mot 100 skyter seg ut av en konsentrasjonsleir
voktet av SS-soldater.
Begge menn fanget i hennes magnetfelt,
tapt for verden.
Må all skjønnhet dø?
Kan slik skjønnhet falme og dø? Jeg trodde
ikke det. Jeg tror fortsatt ikke det. Men hun
døde 29 August 1982, en måned etter at jeg ble
født.
Jeg lå på et sprellebord og skrek, uten å
vite. Hun døde selvfølgelig av kreft slik alle
kjederøykende Femme Fatales gjør. Men det
er ikke rollene hennes som er kjederøykende
og mannsspisende. Hun har ingen roller i film
noir, på lerretet er hun stort sett bare vakker;
betagende, mystisk.
Både i Intermezzo; a love story, Casablanca
og i Klokkene ringer for deg. Det er i virkeligheten hun er kjederøykende og magnetisk. Det
er først når jeg leser om denne siden det blir
umulig å ikke fortape seg i henne.
”I’ve gone from saint to whore and back to saint
again, all in one lifetime”, sa hun om seg selv.
Dette er Mykles drøm om ”Hore og madonna”.
Min drøm.
Magnetismens herskerinne
Noen mennesker går gjennom livet styrt av
normer og konvensjoner. De er enkle å forholde seg til. Andre lever i sin egen verden.
Med sine egne grenser og sine egne premisser.
Deres handlingsrom er unikt og noen av dem
er magnetiske. Verden former seg etter dem.
Ikke omvendt. Bergman var en av dem og når
du ser øynene hennes, skjønner du at verden
ikke har noe annet valg.
Adjø Stockholm
Som syttenåring prøvespiller hun for teaterhøyskolen i Stockholm. Hun blir sendt ut igjen
etter noen få sekunder. Fortvilet løper hun ned
til elven for å kaste seg i den, men hun kommer på bedre tanker når hun ser hvor skittent
vannet er. Hun er en kvinne av sterke emosjoner, som hun våger å handle etter. De store i
USA ser henne på lerret, og de glemmer henne
ikke. Ikke lenge etter er hun diva i Hollywood.
Fra film til fotografi
I 1944 drar hun til Europa for å underholde
de amerikanske troppene. Hun er nå 29 år.
Ungdommelig vakker, men med en kvinnes
intellekt, og med et engasjement for livet uten
sidestykke. Her møter hun Robert Capa. Mannen ridd av Libido og Thanatos. Dødsdriften
har ført Capa og hans kamera gjennom den
spanske borgerkrigen til strendene i Normandie. Tilbake i England møter han Bergman.
Møtet mellom to legender
Hore og madonna møter helten som vil dø i
morgen. Det går slik det må. Ingrid er klar for
å skille seg fra sin daværende mann, Petter
Lindstrøm og gifte seg med Capa. Ingrid Bergman.
Se på øynene hennes. Se en film med
henne. Tenk å våkne opp om morgenen med
denne kvinnen. Tenk å holde kjærlig rundt
henne, og hviske i øret hennes: ”Du er min
verden”. Tenk å sitte i teateret sammen med
henne og se Hedda Gabler skyte seg mens du
sakte stryker Ingrid Bergman over armen. Og
Robert Capa sier adjø til skjønnhet reinkarnert
og drar ut i verden for å finne en krig han kan
ta bilder av.
Capa ofrer skjønnhet for frihet
Capa visste at man ikke kan leve lenge med en
kvinne som Bergman uten å utvikle et avsindig behov for å gjøre henne lykkelig. For å oppfylle hennes ønsker. Å bære henne på gullstol
gjennom evigheten.
Capa visste at det ikke var ekteskapets
bånd som ville være den største begrensningen
på ham; men Bergmans usynlige magnetfelt.
Han merket sine dulgte ønsker om å ligge på
en hvit strand i Nord-Italia og forsiktig stryke
henne på ryggen, mens resten av verden fløt
forbi.
Capa visste at andre menn, spennende
menn, rike menn, ville bli trukket inn i hennes magnetfelt. Han visste at han ville gå fra
pasjonert elsker til sjalu ektemann. Han visst
at han en dag ville oppslukes av sjalusien og
begjæret. Han ville degenereres og gå til grunne.
Capa visste dette. Kryssild og bombeangrep
kunne han takle. Han ofret kortvarig lykke og
skjønnhet for frihet. Han kom seg ut av magnetfeltet mens det fortsatt var mulig.
Anders Imenes. Født 1982. Studerer psykologi ved
UIO.
argument #3 / 2006 / Skjønnhet / 41
I antikken var det skjønne det gode, og det gode det skjønne. I dag er det ikke så enkelt.
Maria Engvik (tekst) Ann Kristin Gresaker (illustrasjon)
Tidligere i høst var jeg på Høstutstillingen. I tillegg til at jeg trengte å
spare opp litt kulturell kapital, gikk jeg dit for å se nyskapende og samfunnskritisk kunst, for det er jo det som vises på Høstutstillingen. På
min vei til Kunstnernes Hus så jeg snurten av Nasjonalgalleriet -huset
med kulturskattene våre trygt hengende på veggene, i hvert fall til Sune
Nordgren begynte å tukle med husets form og innhold. Det slo meg
hvor ulike de to kunstinstitusjonene er. Og hvor ulik kunsten der er.
Hva hadde skjedd om man hadde tatt et J. C. Dahl-bilde fra Nasjonalgalleriet og hengt det på Høstutstillingen, hadde det fortsatt blitt forstått
som et skjønt bilde? Neppe.
Sosiale prosesser
Går det an å si noe om hva som kan defineres som skjønt, og hvorfor
forstår vi noe som skjønt og annet som stygt?
– Det handler hele tiden om sosiale prosesser, hva som defineres
som vakkert, sier sosiolog og professor Oddrun Sæter. Hun er for tiden
forskningsleder for KLOK-programmet ved HiO, i tillegg til selv å være
billedkunstner, og har jobbet med spørsmål om kunst og estetikk.
– Det er vanskelig å bli enige om noe som er universelt vakkert. Men
det er klart at noe kanoniseres og blir stående som toneangivende. Da
har kunstverket blitt gitt en definisjonsmakt, og blir slik også stående
som viktige kulturelle referanser. Bestemte estetiske kvaliteter ved et
kunstverk er på denne måten et samfunnsmessig produkt. Institusjonene spiller en viktig rolle i slike kanoniseringsprosesser.
Det anti-skjønne
– Men det skjønne trenger ikke nødvendigvis å være det gyldige for
kunsten. Jeg tenker for eksempel på Marcel Duchamp som stilte ut et
pissoar og kalte det kunst. Det har blitt stående som et referanseverk i
kunsthistorien. Det var et brudd, og bruddene er like viktige som diskusjonen av skjønnhet.
Samtidskunsten opererer ikke med skjønnhetsbegrepet som det ene
og sanne kriteriet på kunst, dette anses å være knyttet til tidsepoker
hvor kunsten hadde andre funksjoner. I dag kan også det uskjønne ha
kunstnerisk verdi, fordi det representerer en forskjell.
Dette er tydelig på Høstutstillingen. Og det er kanskje noe av forklaringen på at kunsten er så forskjellig der i forhold til de nasjonalromantiske bildene på Nasjonalgalleriet.
Men slik jeg ser det, forholder kunstnerne seg allikevel til en felles
kulturell ramme hvor en samfunnsmessig forståelse av skjønnhet inngår, selv om kunsten i seg selv ikke trenger å være vakker.
Et eksempel på dette fra den omtalte utstillingen, er fotografiet
”Miss Norway 1 2005” av Andrea Gjestvang. Bildet viser to kandidater
i skjønnhetskonkurransen i en intervjusituasjon, og her ser man hvordan den ytre skjønnheten blir et symbol på en kynisk, overfladisk kultur. Dette er langt unna den antikke forståelsen av det skjønne som det
gode.
”The sweet ain’t sweet without the sour”
Så selv om kunsten ikke trenger å være skjønn, kan kunstnere spille på
skjønnhet i sine uttrykk. Skjønnheten kan bli offer for en samfunnskritisk holdning hvor det stilles spørsmål til dagens fokus på det ytre.
Kunsten kan også distansere seg fra det skjønne. Det var vel på en
måte dette Marcel Duchamp gjorde med pissoaret sitt; ved å være alt
42 / argument #3 / 2006 / Skjønnhet
annet enn pent og konvensjonelt, sa han samtidig noe om nettopp det
pene og konvensjonelle. Det er i distinksjonene meningen ligger, i hvert
fall hvis man bruker en strukturalistisk oppfatning av tegn og symboler. I en slik forståelse kan man se at Duchamp både brøt med skjønnhetsbegrepet ved å slå fast at også det stygge kan være et tema innen
kunsten og at mønstre kan brytes. Samtidig som han tilføyde det noe.
En kontrast.
Lokale betingelser
Når kunstnere beveger seg ut av museet, må de i større grad være bevisste på at lokale steder bærer med seg mennesker og minner, og har en
historie. Det nye må være i en eller annen form for dialog med stedet.
Dets bedømmelse er både avhengig av det isolerte uttrykket og av konteksten. Oddrun Sæter har jobbet mye med hvordan kunst fungerer i
det offentlige rom, og hun har sett hvordan mennesker på steder kan
stille ulike spørsmål til kunstneriske uttrykk.
– Galleriet og museet har hatt en beskyttende funksjon. Her har
kunstneren definisjonsmakten og utfordres ikke på det sosiale og kommunikative på samme måte som i det åpne offentlige rommet. Det blir
viktig å være bevisst på den lokale måten å være i landskapet når man
skal arbeide som kunster i det åpne rommet. Sæter forteller at hun i
noen tilfeller har sett hvordan kunstnere som vil arbeide ”sosialt” mangler en sosial intuisjon, noe som er viktig dersom en mener alvor med
intensjoner om dialog.
– Det er krevende å arbeide slik som kunstner. Det estetiske får en
etisk dimensjon, sier hun.
Symbolsk forurensing
Det nye kan derfor virke ødeleggende hvis man ikke tar hensyn til
stedskvalitetene. Når vi går inn på et sted, i en situasjon, har vi med
oss forventninger om hva vi vil finne. Vi ordner det vi ser ut fra om det
passer inn med det vi venter oss. Antropologen Mary Douglas kaller
det som ikke passer inn i mønstret for symbolsk forurensning. Hva som er
symbolsk forurensing, eller urent, er avhengig av konteksten. En sko er
ikke en uren gjenstand i seg selv, men med en gang den kommer opp på
bordet eller senga, er den et urent objekt fordi det ikke passer seg å ha
sko der. På samme måte er ikke mat uren på tallerkenen, men idet mat
havner på skjorta er det noe urent ved det. Sammenhengen definerer
om noe er rent eller urent.
Kunsten blir også vurdert og forstått ut i fra dens plassering og kontekst. Våre omgivelser spiller en viktig rolle i alle våre bedømmelser: det
rette og det gale, det gode og onde. Det skjønne og det stygge blir alltid
forstått relativt, i forhold til noe annet.
Inn, ut og retro
Sted, tid og kontekst danner mye av grunnlaget for våre vurderinger.
Damer i miniskjørt og høye hæler anses som anstendig og pent i et selskap med hvitvin eller champagne, men i Tollbugata er det vulgært. Et
aktmaleri kan være vakkert på veggen, mens nakenhet ellers fort blir
pornografisk. Når man har blitt kjent med noen, ser man plutselig noe
vakkert ved personen som man ikke så tidligere. Relativiteten gjelder
også tiden; det som var ”in” blir ”out”, og deretter retro.
Indre og ytre skjønnhet
Hvis bare det som passer oppleves som skjønt, og om skjønnhet ikke
lenger er gyldig for samtidskunsten, er skjønnhetsbegrepet da fruktbart
når vi snakker om moderne kunst? Ja, for, som
Sæter understreker, det at noe ikke er vakkert
betyr ikke nødvendigvis at det ikke er estetisk.
Opplevelsen av kunsten kan være vakker, man
kan oppleve både sannhet og skjønnhet.
– Det noen forstår som stygt, kan oppleves
som vakkert av andre, og handler kanskje om
en eller annen form for erkjennelse. Fordi det
appellerer til en estetisk sans i oss som ikke
har så mye med skjønnhet i form av formfullendthet å gjøre, men heller representerer noe
som er annerledes og hensetter oss i en tilstand av undring, sjokk, ekstase.
Slik kan man kanskje med fordel skille
mellom en kulturelt betinget ytre skjønnhet,
og en indre skjønnhet, en skjønn opplevelse,
som er individuell.
Tilbake til Høstutstillingen
”Miss Norway”-fotografiet spiller på våre assosiasjoner om missekonkurransen og dens
kultur. Sammen med kunnskap om stedet
og situasjonen bildet befinner seg gjør dette
at vi leser kunstverket som samfunnskritisk.
Fotografiet hadde sannsynligvis ikke spilt
den samme rollen på Nasjonalgalleriet, blant
Munch og J. C. Dahl. Og ”Brudeferd i Hardanger” hadde blitt kitsch på Høstutstillingen.
Men for all del, det er lov å prøve seg, det
er lov å bryte mønstrene. Men man må regne
med at motstanden blir stor. Et brudd med
noe vant utfordrer bestemte konvensjoner og
forventninger. Det setter spørsmålstegn ved
noe man har pleid å være enige om.
Forandring fryder hvis tiden er inne. Alt
er ikke like elastisk og lar seg rokke så lett ved.
Sune Nordgren var forut for sin tid, eller for
sent ute. Kunstnerne på Høstutstillingen er
mer i pakt med tiden sin. Forventet provoserende.
Maria Engvik (f. 1981). Masterstudent i sosiologi ved
UiO. Skriver om =Oslo. Tidligere redaktør i Socius.
argument #3 / 2006 / Skjønnhet / 43
Mange av våre estetiske preferanser har en klar evolusjonær bakgrunn. Hvor langt er det
hensiktsmessig å trekke en slik biologisk forklaringsmodell?
Dag O. Hessen
Biologer har ofte pretendert å sitte med fasiten
til mange av livets mysterier. Når noe har blitt
som det har blitt, så er dette evolusjonens svar
på en gitt utfordring. Løsningen behøver ikke
å være optimal, men den må være bedre enn
alternativene. Den må være adaptiv, det vil
si at det er en lønnsom (biologisk sett) tilpasning.
Fra fuglens vinge, fiskens finne, biens dans,
maurtuas organisering og solsikkens frømønster til de mest intrikate og absurde tilpasninger i form, farge og adferd finnes slike evolusjonært logiske svar på livets utfordringer.
På samme måten også med det meste av
menneskelig gjøren og laden. De som har følt
denne litt etterpåkloke, biologiske fasiten på
alle livets aspekter som trykkende, har alltid
hatt glede av å vise til kulturen. Hva har biologien å stille opp med av forklaringer på det vakre og det skjønne, estetikken og etikken, selve
essensen av det å være menneske? Har kanskje
noen funnet genet for Mozart eller Matisse?
Estetiske kompassnåler
Nei, men la oss starte litt mindre ambisiøst.
Det finnes en del ”cultural universals” med
hensyn til godt og dårlig, og fellesmenneskelige preferanser kan i alle fall antyde at her er
vi på sporet av kulturelle trekk med røttene
dypt nede i biologien. En del av dette kan også
44 / argument #3 / 2006 / Skjønnhet
vise oss at disse kulturelle preferansene ikke
nødvendigvis er fordelaktige i dag, men de må
ha vært det – vel å merke dersom de er biologisk betinget.
For å starte med det kroppslige; søt og fet
mat er godt, men det er ikke sunt. Forklaringen her er enkel, en gang var sukker og fett
mangelvare, og den evolusjonært riktige instruks til sanseapparatet var derfor ”go for it”.
Dersom det i framtiden skulle bli slik at det
blir flere etterkommere hos de som ikke liker
søt og fet mat, så vil preferansen snu.
Mye av denne typen direkte preferanser
er evolusjonært utformede instrukser, kompassnåler for ”riktig” atferd på samme måte
som det er adaptivt riktig å umiddelbart trekke hånden tilbake når man brenner seg. Denne
type responser krever ingen bevisst eller intellektuell sanksjonering.
Det er heller ikke kontroversielt å hevde at
når noe oppfattes som vond smak så signaliserer det at dette er noe man skal holde trygg
avstand til, tilsvarende med vond lukt, uappetittelig utseende etc. Her er lite rom for individuell preferanser; det som er frastøtende i en
kultur er det også i andre. Det å spise skjemt
mat var aldri noen oppskrift på suksess.
Der det derimot kan være rom for mer nyanser er hva vi finner vakkert ved mennesker.
Her er det kanskje verdt å nyansere mellom
vakkert og tiltrekkende. På sistnevnte kriterium er det åpenbart at det velproporsjonerte,
glatte og ungdommelige har større tiltrekning
enn det motsatte – det krever ingen stor innsikt å begrunne dette biologisk.
Sjarme og skjønnhet
Attraktivitet er tett korrelert med signaler
for sunnhet og fertilitet, selv om vi vet at det
er ”noe mer”. Alle signaler om potensial for
befruktning og barnefødsler jekkes kraftig
ned av humørløshet, stupiditet og manglende
glimt i øyet. Sjarme kan meget vel utkonkurrere skjønnhet, og Rubens og hans samtidige
hadde ganske andre idealer for kvinnekroppens fylde enn dagens (i alle fall magasinenes)
offisielle idealkvinne (pussig nok ser ikke det
kroppslige mannsidealet ut til å ha endret seg
tilsvarende).
Utvilsomt har evnen til fettlagring for
bruk i magre tider vært en nyttig egenskap i
vår forhistorie. Allikevel, de talløse tester lyver
ikke. Dersom vi ser bilder, og ikke forholder
oss til personligheten bak bildene, så har vi en
ganske unison oppfatning om hva som er vakkert og tiltrekkende.
Er det naturlige også det riktige?
Så kan man kanskje så langt si at det skjønne
også er det riktige? Ja trolig, ut fra rent biologiske kriterier, og med unntak for det som en
gang var en biologisk fornuftig respons, men
hvor samfunnsmessige endringer har snudd
det fordelaktige pluss til et minus (som vår
hang til søtt).
Dermed skal man ikke falle for fristelsen
til å hevde at det ”naturlige” alltid er det ”riktige” når vi beveger oss fra estetikken til etikken. Det er grunn til å enes om at biologien
prinsipielt ikke skal ha normative føringer (et
biologisk er skal ikke betinge et etisk bør).
Mange biologiske atferdstrekk kan nok
være fullkomment biologisk rasjonelle, men
etisk uakseptable. (En førsteordens biologisk
impuls vil være å tilkjempe seg plass i livbåten,
men det overstyres av et etisk imperativ: ”kvinner og barn først”). Nå behøver det ikke være
noen motsetning mellom det biologisk riktige
og moralsk korrekte, men det er en annen diskusjon som ikke skal tas her.
Vakre landskap
Om vi holder oss til estetikken, og forflytter oss
ut, så er det også dokumentert hinsides tvil
at det finnes klare landskapspreferanser. Det
åpne, savanneliknende landskap med enkelte
og nærhet til vann – altså parkens modell – er
også en tilnærmet kulturelt universell preferanse.
Her er det heller ikke spesielt fantasifullt å
hende at dette er et landskap med appell fordi
det har huset og livnært oss i store deler av vår
forhistorie. Allikevel, når det gjelder naturpreferanser aner vi konturene av noen paradokser
hvor den biologisk-rasjonelle forklaring ikke
alltid er åpenbar.
Jeg hører med til de mange som ser det
vakre i en gold fjelltopp som ikke har annet å
by på en stein, snø - og fare. Ingen enkel rasjonalitet der. Og hvorfor oppleves en solnedgang
ved havet som unisont vakker? Allikevel, den
generelle opplevelse av et vakkert landskap
stemmer generelt overens med et fruktbart
landskap som kan by på mat, vann og ly.
Biologiens begrensninger
Så over til de områder hvor biologien definitivt
ikke gir noen uttømmende forklaring på estetiske preferanser.
For noen uker siden arrangerte Aftenposten en konkurranse hvor leserne skulle kåre
hovedstadens vakreste og styggeste byggverk.
Ikke helt overraskende ble Akershus slott kåret
til det peneste mens Indeks-huset på Solli plass
havnet på den skammelige sisteplassen (i skarp
konkurranse med Postgirobygget). Heidal stavkirke mot et hvilket som helst industribygg i
Groruddalen er også rått parti.
Det er en lang tradisjon internt blant arkitekter å krangle om det estetisk riktige. Rette
vinkler kontra buer, funkis kontra modernisme, rette fasader versus brutte fasader. Her,
som innen kunsten, strides de lærde om det
overhodet finnes objektive kriterier i slike sammenhenger? Er kitch bra eller dårlig dersom
”folk flest” liker det? Det vet jeg ikke, eventuelle kriterier ligger i så fall utenfor biologiens
mandat - men jeg synes også at Indekshuset
er en skamplett, mens det like firkantede nye
universitetsbiblioteket faktisk er ganske staselig.
Skjønnhet ikke nyttig
Da er vi ved Mozart og Matisse, og ingen har
forsøkt å påberope noen genetisk kausalitet
for behag eller mishag i forhold til denne type
kulturelle uttrykk. Selv om kunstens ”mandat” ikke er å fungere som sjelelig balsam, så
vil noen av oss mene at i den grad kulturelle
uttrykksformer behager sanseapparatet, vel
så er det i alle fall ikke av det onde. Kunst og
musikk har fulgt oss fra de første riss på huleveggen til den første prøvende tromming på
en hul stokk.
At den har en funksjon er åpenbart, men
er den biologisk eller kulturell? Jeg tror begge
deler, men dikotomien ”natur eller kultur” er
verken fruktbar eller sann. Alt er nødvendigvis
avledet av natur, og slik sett kan man i mangt
og mye snakke om estetikkens evolusjon fra de
åpenbare, biologiske preferanser til sansen for
symmetri og harmoni i form, bilde og lyd.
Allikevel, og heldigvis, er opplevelsen av
det skjønne og vakre verken entydig rasjonelt
eller åpenbart nyttig.
Dag Olav Hessen (f. 1956 ). Professor i biologi ved
UiO.
argument #3 / 2006 / Skjønnhet / 45
For many Americans beauty lies in efficiency. Some try to escape.
Aesthetic
Americans?
Daniel Fligsten
Even more than the rest of the “westernized nations”, the United States
has emerged more conspicuously upon the scene than ever before as an
international meddler, and is being blamed, in some cases justifiably,
for the escalation of A global catastrophe.
For this, the American himself is not generally well-liked, being as
it were, the very personification of his country. But the reason for this
dislike is not simply because he comes from a country whose politics
are severely criticized. Rather it is the very aesthetic statement that is
communicated either in person, or through media coverage.
The American stereotype
Every European should be familiar with the American stereotype: Poorly dressed, loud, and ill-mannered, the typical American seems to be the
sort of person who believes that a city like Paris can be effectively seen,
conquered, and dismissed within a day, merely by visiting the Louvre,
the Eiffel Tower and the Arc de Triomphe in succession.
He rarely speaks another language besides English, and understands neither the necessity nor the usefulness of doing otherwise.
When abroad, he gravitates towards McDonalds, Starbucks or any given
American-esque establishment, and is reluctant to explore the local
fare, which strikes him as bizarre and unappetizing (although he in the
case of tête de veau, I do not think that he can be entirely blamed for this
reaction).
Beauty in efficiency
If his appearance is indicative of his aesthetic inclinations, it would
seem to indicate the maxim that, for the American, Beauty is to be
found in efficiency. He simply cannot be bothered to spend two hours
at dinner, exploring the subtle differences in taste of various delicacies
and would rather wolf down a hamburger and fries in five minutes, so
as to move onto the next task of the day.
As far as his unrefined manner of dress is concerned, what is the
point, he thinks, of spending so much time shopping for the latest
fashion trends, as well as countless hours posing in front of the mirror? Are not sweat suits sufficiently comfortable, allowing for a greater
liberty of movement, then stuffier, albeit more refined styles of attire?
The American may not be an aesthete in the traditional sense, although for him, beauty is essentially utilitarian rather than epicurean.
The constant search for kicks and pleasure
Sadly, a given American tourist is actually more cosmopolitan and forward thinking than the majority of his countrymen, who have neither
the means nor the desire, to travel abroad. In the latter and more
troubling case, the stay-at-home American either despises or else is completely indifferent to lands outside of his own, cherishing the thought
that he has been blessed, having been born in the greatest country in
the world, the land of the free and the home of the brave. Philosophy,
art, wine and fashion don’t hold nearly as much appeal to him as being home for the Monday Night Football game, drinking Budweiser and
46 / argument #3 / 2006 / Skjønnhet
eating nachos. When he is not watching sports, he is immersed in popculture, and pays more attention to Angelina and Brad’s relationship,
than to that existing between Israel and Palestine.
These pastimes do in fact indicate a certain aesthetic ability: he can
exalt in his team’s perfectly executed play, or appreciate the statuesque figures of cultural celebrities. However, he cannot seem to dwell
on such experiences for more than a few fleeting moments, and is
constantly in search of the next kick or burst or pleasure, forgetting to
savor the present ones.
The dissatisfied American
Even Sadder perhaps, is the fate of the dissatisfied American who, unable to tolerate the majority of his countrymen’s aesthetic inclinations,
let alone his political convictions, ventures to Europe, only to be coldly
received as a very ambassador of the country from which he fled. This
variety of American is embarrassed either by his country’s messy foreign policy, or else by the philistine and uncultivated aesthetic taste of
his countrymen. When he travels abroad, he seeks refuge among the
natives, yearning to atone for the supposed philistinism of the country
whose passport he carries. Usually a Democrat, and rarely a conservative Republican, this breed of American is most common amongst artists,
academics, fashionistas, or journalists, whose professions necessitate
familiarization with the traditional European Aesthetic.
Such people usually go at great lengths to fit in when abroad, adopting similar dress, and more commendably, exhibiting proficiency in
the native language and cultural customs. After all, being discovered as
an American is rarely an asset in most European cultural circles.
Don’t forget the aesthetical
The European would do well not to forget the existence of this third
category of American, the ultimately redemptive category, for otherwise he would be tempted to scorn the aesthetics of the people as a
whole. Clearly he cannot entirely be blamed for his disdain of the other
two varieties, whose taste simply offends his own sensibilities. However
this archetype is but a generalization, one which is susceptible to many,
although certainly less visible, exceptions.
The exception to rule
Robert Parker, the celebrated American wine connoisseur, is an ideal
example of a cultivated American. So refined and discriminating is his
palate, that his annually published list of wine ratings has become required reading for even the stuffiest European wine enthusiast. While
he may be the exception to the rule, he at least provides hope that Americans are capable of aesthetic appreciation in the European sense, even
if they do not usually fulfil this potential.
One can only hope that more aesthetically-inclined Americans will
emerge in the future, and improve the image of the American, in European eyes.
Daniel Fligsten. 1980 M.A. Boston College, Philosophy
Einen gesunden Nationalstolz und die Begeisterung für die eigene Flagge gab es in
Deutschland lange nicht. Letzten Sommer jedoch überraschten wir uns selbst und alles wurde anders.
Eine Fahne wird
wieder entdeckt
Katharina Suntheim (Tekst) Nicolai Strøm-Olsen (foto)
Nach dem Abitur war ich 1 Jahre in Dänemark um dort zu arbeiten.
Und obwohl ich keine besonderen kulturellen Unterschiede zwischen
Deutschland und Dänemark feststellen konnte, ist mir doch eine Kleinigkeit aufgefallen: der für mich sehr ungewohnte Kult um die nationale Flagge. Ob in der Stadt oder in den Wohnungen, fast überall sieht
man eine dänische Fahne. In den Geschäften kann man sie in jeder erdenklichen Form und Größe kaufen und zu Geburtstagen werden sogar
Torten damit dekoriert.
Zur Fußball WM 2006 haben wir die Schönheit der deutschen Fahne
neu entdeckt. Doch warum hat das eigentlich so lange gedauert? Hatten meine dänischen Freunde vielleicht doch damit Recht, dass die
Farben schwarz, rot und gold nicht so festlich sind wie zum Beispiel rot
und weiß?
Ein Rückblick
Meine Großeltern sind zur Zeit des dritten Reiches aufgewachsen und
mussten die grausamen Geschehnisse des zweiten Weltkrieges miterleben. Dass sie sich später nicht mehr mit den deutschen Farben identifizieren konnten und wollten ist nur verständlich.
In der Jugend meiner Eltern war Nationalstolz noch immer verpönt.
Jeder der sich öffentlich mit einer Fahne zeigte wurde als Nazi abgestempelt. Für meine Generation ist dies nicht mehr aktuell. Ich persönlich habe zur deutschen Fahne trotzdem keine Beziehung. Dies liegt
nicht daran, dass ich sie nicht schön oder festlich finde, für mich war
es jedoch immer eine Fahne, die zu offiziellen Anlässen benutzt wurde.
Nie wäre ich auf die Idee gekommen eine zu kaufen oder sogar damit
zu schmücken.
WM 2006 – eine schöne Überraschung
Doch am 9. Juni 2006 wurde alles anders. An diesem Tag fand das Eröffnungsspiel der Fußball-weltmeisterschaft in München statt und
Deutschland wurde für vier Wochen in den Ausnahmezustand versetzt.
Bereits zu diesem Spiel konnte man viele Deutsche sehen, die sich mit
allen erdenklichen Fanartikeln in schwarz, rot und gold eingedeckt
hatten um die Mannschaft zumindest symbolisch zu unterstützen. Bis
zu diesem Zeitpunkt erwartete man von Jürgen Klinsmann, der Nationalmannschaft und ihrem etwas anderen Training und Auftreten
nichts wirklich Großes. Man hatte viel mehr Angst vor der Blamage eines frühen Ausscheidens. Diese Befürchtungen wurden jedoch schnell,
von den zum Teil sehr jungen Spielern, zu Nichte gemacht. Sie spielten
einen attraktiven Fußball, brachten Deutschland bis ins Halbfinale und
wurden in einem furiosen Spiel Dritter.
Zu Gast bei Freunden
Für diese vier Wochen verschwanden alle Probleme und Sorgen, man
sah nur fröhliche, offene Menschen in den Straßen und es wurde den
lieben langen Tag gefeiert. Die Welt war zu Besuch in Deutschland und
die gesamte Republik zeigte sich von ihrer schönsten Seite. Das Vorurteil des verschlossenen, korrekten Deutschen wurde von achtzig Millionen ausgelassenen Fußballfans widerlegt, die ihren internationalen
Gästen schnell vermittelten, dass auch sie ausgelassen und überschwänglich feiern können und ein Besuch in Deutschland unglaublich
schön und aufregend sein kann.
Ein schönes Symbol
Zum Symbol dieses wundervollen Sommers wurde die deutsche Fahne,
für die eine Begeisterung entstand wie ich sie noch nie erlebt hatte.
Eine Begeisterung die zwar ungewohnt, aber nicht unangenehm
war. Ganz im Gegenteil. Ich habe es als schön empfunden durch die
geschmückten Straßen zu gehen und die fröhlichen Menschen mit
ihren Fahnen winken zu sehen. Es waren schließlich keine Rechtsradikalen, die ihre kranken Ideologien verbreiten wollten, sondern ganz
normale Leute jeden Alters und jeder Gesellschaftsschicht, die sich
daran freuten mit Menschen der unterschiedlichsten Nationalitäten in
den Straßen zu feiern und ihnen die attraktiven Seiten unseres Landes
nahe zu bringen.
Zurück zur Normalität
Die Weltmeisterschaft ist nun seit einigen Monaten vorbei und auch in
Deutschland ist wieder Ruhe eingekehrt. Hier und da sieht man gelegentlich eine Fahne in einem Fenster oder an einem Auto, die meisten
sind jedoch dem Alltag gewichen und liegen gut verpackt im Schrank
oder Keller. Ob wir jemals unsere Geburtstagskuchen mit deutschen
Fähnchen dekorieren werden wage ich zu bezweifeln. Es hat sich jedoch
in diesen Sommer gezeigt, dass auch die Farben schwarz, rot und gold
sehr schön und festlich sind und viele positive Gefühle auslösen können.
Katharina Suntheim (f. 1985). Student i skandinavistikk og samfunnsøkonomi,
Georg August Universität Göttingen
argument #3 / 2006 / Skjønnhet / 47
Et økologisk liv er i vinden og vil i fremtiden forme hva vi ser på som skjønt. Allerede sees de
første tegn.
Grønt
er skjønt
Nicolai Strøm-Olsen (tekst) Ann Kristin Gresaker (illustrasjon)
Drømmen om det skjønne liv
Det er mange tanker man ikke fester seg videre
til. En av dem: Hvorfor er det så mange vakre
mennesker i økologiske matforetninger? Fordi
det grønne liv begynner å bli trendy.
Ser man rundt i samfunnet er tegnene
tydelige. BMW og Lexus tilbyr hybridluksusbiler som selger godt, den konservative David
Cameron bygger et hus med null utslipp og
vindmølle på taket. Raskt etter kåres han til en
av Englands mest sexy menn.
Gå på kafé og det tar to minutter før du
hører noen begynne å snakke om den økologiske misere man finner i produktene til
lavpriskjeder. Med moten kommer implisitt et
skjønnhetssyn.
Det grønne århundre
Både Newsweek og Die Spiegel har i den senere
tid satt fokus på at vi beveger oss inn i et århundre hvor økologi blir mer viktig. En grunn
er at kloden krever handling, vi kan ikke forurense som før.
En annen grunn er at mennesket trenger
forandring. Det er begrenset hvor lenge vi kan
kose oss i sofaen med kanintøflene på, mens vi
propper i oss potetgull og Cola, før det begynner å gå galt.
Vårt skjønnhetssyn endres
Det finnes mange måter å forandre mennes-
48 / argument #3 / 2006 / Skjønnhet
kets livsstil. Sosialdemokratiske regjeringer
foretrekker å skremme eller skatte folk til
lydighet. En mer suksessrik vei er å forandre
deres skjønnhetssyn. Det politiske problem her
er at dette ikke kan vedtas. Her trengs trendsetterne. Disse kjenner sin besøkelsestid og nå
begynner eksempler på det økologisk skjønnhetssyn å komme til syne.
Et eksempel finner vi i arkitekturen. Glass
og stål begynner å miste sitt hegemoni som
den vakre fasade. Sten- og trefasader begynner
å gjøre sin nydebut, og godt er det, da de slipper ut mindre strøm.
Det samme kan sies om estetikken i reklame. Ser man et par som drikker vin og
spiser olivener er det skjønt. Drikker de Cola
og spiser hamburger kan menneskene være
nydelige, men vi synes ikke det er skjønt. Fastfood-kjedene har forstått dette, og markedsfører seg ikke lenger med resepten på skjønt liv.
McDonald’s’ kampanje er nesten et eksempel
i trassighet: Hvorfor går du på den restauranten? – Å, jeg vet jeg ikke skulle, men ... I’m just
loving it.
Drømmen om et skjønt liv
Også forbruksmønsteret begynner å endre
seg. Konsumet av kulturtilbud øker i Europa,
Broadway opplever et nytt jubelår, antall
restaurantbesøk går opp, og det samme gjør
opplevelsesferier. London skal bygge ut en hel
økologisk bydel som ikke forurenser, og Kina
planlegger en ecopolis Dongtan. De fleste trendanalytikere er enige om at begge steder kom-
mer til å bli svært attraktive.
Fellesnevneren for produktene er at de appellerer til det skjønne liv. Salget reflekterer at
folk er enige. Man er villige til å betale mer for
å leve økologisk, spise økologisk og konsumere
økologisk fordi man oppfatter det som skjønt.
Fokus har skiftet fra at det skjønne liv er et liv
fullt av ting til et liv fullt av innhold. Kritikere
hevder at endringen kommer av at man har
alt. Trenger man tre tv-er? Ja, historisk sett
skulle man tro det. Inntil nylig har nesten all
vekst gått inn i flere materielle goder.
Skjønnhet er et privilegium
Men folk blir fetere, kjøper flere kinesiske
varer, bruker mer strøm, reiser til Sverige for
å kjøpe maten svenskene ikke vil ha, og billigbutikkene går så det suser. Nei, alle er ikke
skjønne; i det øyeblikk de blir det, forandrer
definisjonen seg. Historien har vist oss at ønsker formes sakte.
Men allerede nå: En slank person som spiser økologisk, går på teater, drikker vin og bor
i en moderne energibesparende leilighet. For
øvrig ikke altfor sterkt parfymert og ikke for
tynn. Ganske nært en felles vestlig oppfattning
av et skjønt menneske?
Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982). Masterstudent i kunsthistorie, skriver oppgave om kunstlivet i Karlsruhe,
temaredaktør i argument.
argument #3 / 2006 / Skjønnhet / 49
Gode ting kan sjelden realiseres samtidig. Derfor er alle vakre ideer, inkludert
markedsliberalismen, dypt problematiske.
Vår tids vakreste idé
Johan Christensen (tekst) Silje Sibel (foto)
Markedet på godt og vondt
Pene mennesker har symmetriske ansikter.
Vakker musikk er forbundet med rene toner og
harmonier. I matematikken betraktes forholdstallet 1,618 som grunnlaget for skjønnhet. Men
når det gjelder ideer er skjønnheten vanskeligere å peke ut. Er det slik at noen ideer er
vakrere enn andre? Relativister ville riste på
hodet og si at hvilke ideer som oppleves som
vakre vil variere fra person til person, sted til
sted og epoke til epoke. Men det standpunktet
bringer oss ingen vei. Det vi trenger er et allmenngyldig kriterium på skjønnhet i ideenes
verden. Hvilken kvalitet x er det som skiller de
pene ideene fra resten?
Innenfor politikk kan forestillingen om
skjønnhet lettest knyttes til det som er godt.
Jeg vil derfor argumentere for at en idé kan
anses som vakker hvis den hevder at alt godt
henger sammen i et konsistent system. Med
andre ord: ideer som sier at alle gode ting kan
realiseres på samme tid er vakre. Slike vakre
ideer er bedre kjent som utopier.
Alt godt henger sammen
Filosofen Isaiah Berlin deler i boka The Crooked
Timber of Humanity idéhistoriens tanker inn i to
typer: de realistiske og de utopiske. Utopiske ideer
er ifølge Berlin kjennetegnet av at de sikter
mot en tilstand der godt henger sammen
med godt. I dette perfekte samfunnet har
alle gode ting blitt oppnådd, og mennesket er dermed fullendt. Denne samfunnstilstanden betraktes som den endelige
løsningen på menneskenes problemer,
og er derfor statisk og evig. Ifølge utopiene finnes det ett og bare ett riktig svar
på ethvert spørsmål, og svarene på ulike
spørsmål henger sammen i et konsistent
system av sannheter.
Utover sitt innhold kan utopiene også
ses på som vakre ideer i den forstand at
de forfører oss mennesker. De setter i
gang prosesser i hodene våre som endrer
måten vi tenker, tror og handler på. Utopiene har den effekt at de retter menneskenes tanker mot en absolutt sannhet og deres
handlinger mot et felles mål. På denne måten
fortrenges alle andre hensyn og motforestillinger. I en kompleks og uhåndterlig verden har
utopienes enkle og klare løsninger stått fram
som ledestjerner.
Vakre ideer – stygge resultater
Viktige og brutale eksempler på slike vakre
ideer er kommunismen og nazismen. Det kommunistiske idealsamfunnet skulle oppstå som
den endelige fullbyrdelse av den historiske
utviklingen mot full likhet og lykke. Nazismen
hadde som mål å gjenopprette det historiske
tyske riket, og for nazistene var utryddelsen av
jødene den endelige løsningen på Tysklands
problemer.
Uansett hvor vakre ideene var, fikk disse
50 / argument #3 / 2006 / Skjønnhet
utopiene usedvanlig stygge konsekvenser.
Her kommer vi til et av Isaiah Berlins hovedpoeng. Ifølge Berlin er det slett ikke slik at godt
henger sammen med godt; i virkeligheten henger godt sammen med dårlig. Med det mener
han at om man skal skape noe som er godt,
vil det gå utover andre ting. Skal det være full
likhet mellom menneskene, vil deres frihet
begrenses, og motsatt. Det er med andre ord
ikke mulig å oppnå full frihet og full likhet på
samme tid. Ulike hensyn må alltid veies mot
hverandre.
Vår tids vakreste idé
Hvordan er dette relevant for oss i dag? Berlins
argument er relevant fordi dagens samfunn
også er styrt av vakre ideer – ideer som hevder
at godt henger sammen med godt. La oss først
slå fast at dagens vakre ideer, eller utopier, er
fundamentalt forskjellige fra kommunismen
og nazismen. Disse ideene er like bare i den
forstand at ideenes struktur er den samme. De
snakker alle om et perfekt samfunn, men hva
slags samfunn de ser for seg er svært ulikt. De
sier alle at det på hvert spørsmål bare finnes
ett riktig svar, men hva som er svaret varierer
sterkt.
Blant dagens herskende ideer vil jeg påstå
at markedsliberalismen er den klart vakreste.
Den blinde troen på markedet er etter min mening vår tids største utopi. Hvorfor?
Markedsliberalismen som utopi
1. Fordi uansett hva som er spørsmålet, er
markedet svaret. Markedet presenteres som
den eneste løsningen på alle menneskets problemer. Det finnes ikke noe alternativ, hevder
markedsliberalistene. Utviklingen mot stadig
mer marked er uunngåelig, ønskelig og endelig. I markedsliberalismens perfekte samfunn
er statens rolle begrenset til å tilrettelegge for
markedet og gripe inn for at markedet skal
fungere perfekt. Alt annet er marked.
2. Fordi markedet får alt godt til å henge
sammen. Økt bruk av markedet gagner både
produsenter og konsumenter, arbeidsgivere
og arbeidstakere, vil markedsliberalistene si.
Eksempelvis skal markedsreformer i offentlig
sektor ifølge forkjemperne ha positive effekter
for alle: Borgerne får bedre tjenester og mer
brukerinnflytelse, byråkratene mer frihet og
politikerne mulighet til strategisk styring.
Markedsliberalismen tilbyr enkle løsninger på
kompliserte spørsmål, og disse løsningene gjør
det bedre for alle.
3. Fordi markedsliberalismen har enorm
innflytelse på tankene våre. Markedsliberalismen må i dag kunne sies å være den dominerende ideologien i store deler av verden.
Overalt repeteres det enkle og vakre budskap:
uansett hva som er problemet, er det best om
markedet får ta seg av det. Alle andre hensyn
og motforestillinger fortrenges fra menneskenes sinn.
Markedets begrensninger
Hva sier dette oss om markedet? Og først: hva
sier det oss ikke? At markedsliberalismen har
utopiske trekk betyr ikke at markedet er verdiløst som mekanisme. Markedet spiller og bør
spille en helt sentral rolle på svært mange områder i samfunnet. Innenfor en rekke sektorer
er markedet uten tvil den beste løsningen.
Men markedets verdi er begrenset: Markedet er ikke alltid den beste løsningen. Det
er her markedet, på samme måte som andre
vakre ideer, kommer til kort. For utopienes
grunnleggende premiss er svært tvilsomt.
Det er ytterst sjelden slik at alt godt henger
sammen, og svært få spørsmål kun har ett
svar. De aller fleste tiltak og løsninger har
ikke bare positive konsekvenser, de har
både positive, negative, tvetydige og uklare
konsekvenser.
Godt henger sammen med dårlig
Dette gjelder i høyeste grad også markedet.
Innføring av markedsdynamikk på et område har oftest positive effekter på noen
hensyn og negative effekter på andre. Markedsreformer i det offentlige har typisk økt
effektiviteten, produktiviteten og i noen
tilfeller også kvaliteten, men samtidig har
reformene svekket demokratiske verdier
som politisk styring, politisk ansvar og
likhet. Disse konsekvensene må vurderes
opp mot hverandre, og det er fullt mulig å
argumentere for at de positive virkningene bør
veie tyngre enn de negative. Men det er farlig å
være blind for at markedet har negative konsekvenser og at det finnes alternative løsninger
til markedet.
Er det noe vi kan lære av Isaiah Berlin, er
det at hvert spørsmål har mer enn et riktig
svar og at det gode sjelden henger sammen
med det gode. Det perfekte samfunn finnes
ikke, ei heller det perfekte marked. Sånn sett
er alle vakre ideer, inkludert markedsliberalismen, problematiske.
Johan Christensen (f. 1985). Bachelorstudent i statsvitenskap ved UiO, redaktør i Zoon Politikon og forskningsassistent på Fafo.
argument #3 / 2006 / Vitenskap / 51
Du har sikkert sett dem. Såkalte optiske illusjoner eller synsbedrag.
Mønstre som beveger seg uten at de gjør det. Linjer som er skrå
selv om de ikke er det. Synsbedragene forteller oss om hvordan
synssansen fungerer.
Når øyet ser seg selv
Purkinjes tre
Michael Baziljevich
I prinsippet er farger også en optisk illusjon.
Det finnes ikke farger. Det finnes lys, eller elektromagnetisk stråling, med forskjellige bølgelengder. Lyset setter i gang en rekke med nevrologiske prosesser i øyet og hjernen. Disse er
først kjemiske prosesser og deretter elektriske
signaler. Fargeopplevelsen din er altså en ren
nevrologisk effekt.
Er det en verden rundt oss?
Slike erkjennelser får en til å lure på hva det
egentlig er vi vet om verden rundt oss, og om
vi i det hele tatt trenger noen verden for å oppleve en. Hva med drømmer, hvor hjernen selv
står for kalaset, og server det ene fantastiske
scenariet etter det andre? Hjernen er jo også
en del av verden, og et eventuelt sansebedrag.
Slike grublerier er både nyttige og unyttige. Nyttige fordi de gir oss en mer korrekt
52 / argument #3 / 2006 / Vitenskap
virkelighetsforståelse. Unyttige fordi vi kan
komme helt på villspor. La oss derfor heller se
(i bokstavelig betydning) nærmere på en egen
klasse optiske illusjoner. De som innebærer
at øyet ser deler av seg selv. Såkalte entoptiske
fenomener.
Fluer i synsfeltet
Den enkleste av disse har du ofte sett og irritert deg over. En diffus dott eller meitemarklignende skygge som flyter omkring i synsfeltet når du ser mot en jevnt belyst flate. Du
jager den omkring med blikket, men den sklir
standhaftig unna. Slike dotter kalles for flytere
eller fluer (muscae volitantes) og er en velkjent
og normal observasjon. Flytere skyldes uklarheter og cellerester i glasslegemet, den geleaktige massen størstedelen av øyet består av.
Hvite blodlegemer beveger seg
Et annet eksempel ser du når du lar blikket
hvile en stund mot en jevnt belyst flate (helst
blå). Himmelen er et godt utgangspunkt hvis
du vil prøve dette. Etter hvert som du konsentrerer deg vil du se noen små lyspunkter som
svinser omkring i synsfeltet. Du kan ikke fange
disse med blikket og de dukker opp ustanselig
og på forskjellige steder. Bevegelsen kan virke
buktende eller vinglete.
Disse svinserne er faktisk hvite blodlegemer som beveger seg gjennom blodårene
i netthinnen, og kalles Scheerers fenomen.
Nettverket av blodårer ligger foran øyets lysdetektorer - stavene og tappene. Derfor forstyrrer
blodlegemene lyset før det treffer lysdetektorene og dukker opp i synsfeltet vårt.
Det er en finurlig filtreringsmekanisme
ved synssansen som gjør at vi ikke ser dette til
vanlig. Blodet i årene våre inneholder hovedsaklig røde blodlegemer og en del færre hvite
blodlegemer. Blodårene på netthinnen legger
en permanent skygge over stavene og tappene.
Grunnen til at vi ikke ser skyggen, er at den
adapteres bort av synssansen. Dette skjer ved
at hjernen filtrer bort eller tilpasser seg skyggen fra blodårene, fordi denne skyggen ligger i
ro på netthinnen.
Men når et hvitt blodlegeme, som er mye
større og sjeldnere enn de røde, baner seg vei
gjennom en blodåre, kan det gi en forandring
i skyggen. I et kort øyeblikk ser vi et lyspunkt
svinse av gårde. Mange grener av blodårenettverket er buktende og dette gjenspeiles i
bevegelsen til svinserne. Siden de røde blodlegemene absorberer blått lys godt, blir effekten
tydeligere når vi ser mot en blå flate.
Se Purkinjes tre!
Rosinen i pølsen når det gjelder entoptiske
fenomen er Purkinjes tre. Synssansen filtrerer
altså bort skyggen av blodårenettverket som
ligger i netthinnen. Hvis dette ikke skjedde
ville du sett et stort tre-lignende mønster over
hele synsfeltet ditt. Hva om du kunne lure
hjernens adaptasjon et lite øyeblikk, og dermed tatt en kikk på dine egne blodårer? Dette
er mulig å få til, og det mønsteret du da får se,
av dine egne blodårer, i ditt eget synsfelt, kalles for Purkinjes tre.
Først må du finne frem en kraftig liten
lommelykt, eller diodelykt. Sett deg i et mørkt
rom, vend deg mot en ensfarget vegg, uten
pynt, bilder og mønstret tapet. Dekk det ene
øyet med den ene håndflaten. Tenn lykten og
plasser den skrått inn et par centimeter fra
den ytre øyekroken på det frie øyet. Begynne å
bevege lykten et par centimeter til hver side,
og så opp og ned. Følg med i synsfeltet som nå
bør vise den svakt opplyste og detaljløse veggen du er vendt mot, og som delvis er blendet
av det sterke lyset. Mens du beveger lykten vil
det i blant dukke opp et greinaktig mønster i
synsfeltet. Det du ser er blodårene på innsiden
av ditt eget øye!
Verden er et merkelig sted
Første gang jeg så dette, og skjønte hva det var,
kunne jeg ikke tro det var mulig. At synssansen fjerner dette mønsteret slik at vi ikke ser
det til vanlig. For meg var dette et erkjennelsesfilosofisk eksperiment. Mitt syn på verden
og virkeligheten var forandret.
Forteller Purkinjes tre oss noe mer om
virkeligheten enn de øvrige optiske illusjonene? Tar vi skrittet helt ut og spekulerer i om
verden er kunstig – at vi fores med sanseopplevelser og opplever en generert virkelighet – så
bidrar ikke Purkinjes tre med noen avklaring.
En kunstig virkelighet kan både inneholde eller ikke inneholde et slikt fenomen.
Men om det hverken styrker eller svekker
vår verdens realisme, gir det følelsen av at verden er et merkelig sted.
Michael Baziljevich. Professor i fysikk ved UiO.
argument #3 / 2006 / Vitenskap / 53
Mennesket laget Maskinen. Maskinen laget mennesket. Mennesket er Maskinen.
Mennesket og
Maskinen
Filip Nicolaisen
På 70-tallet spredte en ny tankegang seg:
Teknologien har en iboende vilje, formet av
sine foreldre og miljøet der den ble utviklet.
Tankegangen fikk fotfeste. Kroneksempelet
er fremveksten av bruk av genmodifisert ris
i India på 80-tallet. Risen, utviklet av selskapet Monsanto, gav mangedobbelt utbytte, og
skulle mette Indias voksende befolkning. Den
utkonkurrerte raskt de lokale rissortene, fattige småbønder hadde ikke råd til å konkurrere,
og Monsanto fikk monopol på markedet. Men
risen var steril, og bøndene var nødt til å kjøpe
nytt korn for å fortsette produksjonen.
Markedsmekanismer var bygget inn i teknologien, som fikk en egen vilje, og styrte menneskene. Spørsmålet er altså aktuelt. Hvem
kontrollerer og utvikler hvem?
å gi barn Ritalin for å dempe symptomer for
ADHD, for dermed å kunne øke sosiale og faglige prestasjoner, og å gi idrettsutøvere steroider?
Mennesket = teknologi?
Hvor begynner teknologien og hvor slutter
mennesket? Noen vil mene at spørsmålet er
meningsløst. Mennesket er teknologi. Tilhengere av human modifisering, slik som sanking
og manipulering av stamceller, genterapi og
modifikasjon, argumenterer med dette.
Kritikere av human modifisering, ofte religiøse, vil naturligvis spørre hvem som fant
opp teknologien. Hvem er designeren, hvem
sitt skaperverk tukler man med? Men selv om
man er enig i dette, vil hovedpoenget være at
mennesket, med alle sine teknikker, er et system godt beskrevet av sin DNA-formel og sine
omgivelser, slik som andre teknologier.
Teknologien invaderer kroppen
Teknologi utenfor kroppen er forholdvis enkelt
å akseptere som forbedringsmiddel. Et eksempel er mobiltelefon og e-post, som få mennesker i vesten er i stand til å forestille seg et liv
uten. Fravær fremkaller raskt abstinenser.
Men teknologi som opererer på innsiden
av kroppen, såkalt invasiv teknologi, er også
bredt akseptert. De fleste eksempler er reperasjoner. Kunstige hjerter, øyer, ører, lever, armer, hender, ben med mer. Mer kontroversielt
blir det når teknologien også forbedrer. Er det
greit at noen som er født døve eller blinde får
sansene tilbake ved hjelp av kunstige organer?
Eller at 90 % av den voksne befolkningen i
Norge er avhengige av det sentralnervestimulerende stoffet koffein, som narkotikum kun
toppet av alkohol i salgsvolum? Svarene vil
nok variere.
Mange ønsker mer elektronikk inn i kroppen. Amerikaneren Kevin Warwick ble verdenskjent da han i 1998 opererte en radiobrikke inn under huden. Brikken kunne styre lys,
dører og annet elektronisk utstyr i nærheten.
I 2002 opererte han inn en sensor som kunne
styres av nervesystemet, slik at han kunne
styre en kunstig arm utenfor sin egen kropp.
Forsøkene er på et eksperimentelt stadium,
men bevitner en vilje til å utvikle menneskekroppen ved hjelp av innoperert teknologi.
Helbrede eller forbedre?
Hvis vi fjerner det religiøse aspektet, har vi
da rett til å tukle med teknologien menneskekroppen? Det kan ikke være tvil om at vi
allerede tukler. Den hippokratiske ed krever at
vi tukler, men da utelukkende for å helbrede
mennesket. Men når helbreder man og når
forbedrer man? Dette spørsmålet synes vanskelig å svare på i møte med virkeligheten.
Når man skriver resept på lykkepiller, serotonin reopptak hemmere, for å gjøre noen mer
happy, er det vanskelig å se hvilken sykdom
man kurerer. Eller hva er forskjellen mellom
Den ustoppelige teknologien ...
Både teknologioptimister og -pessimister ytrer
jevnlig at teknologien ikke lar seg stoppes,
fordi dersom en aktør velger å ikke utvikle en
potensielt lukrativ teknikk, kan man banne på
at en annen gjør det.
Videre har politikere ofte lite å si når det
gjelder å hindre ny teknologi. For det første
fordi politisk regulering ofte er sent ute i forhold til utvikling. Idet politikere har slått fast
et forbud mot stamcelleforskning, er denne
forskningen kanskje forbigått av andre, også
etisk betenkelige teknologier.
54 / argument #3 / 2006 / Vitenskap
For det andre fordi politikerne er dømt til å
tape en kamp mot populær teknologi. Se bare
på hvordan Sosialistisk Venstreparti bygger
forurensende gasskraft når bare strømregningen (og presset) blir høy nok. Dessuten er det
ikke umulig at ”farlig” bioteknologi fort blir
stueren den dagen den bringer en effektiv kur
mot kreft, hjertesykdommer, fedme eller for
den saks skyld uren hud.
... eller teknologien som døde
Men det er likevel grunn til å være optimistisk på pessimistenes vegne. For det første
har det lenge eksistert lobbyister for mindre
”fremskritts”baserte verdier, ”tilbake-til-naturen”-grupper og organisasjoner som kjemper
for ”fornuftig teknologi” (”appropriate technology”), at man kun skal bruke teknologi som er
ment å støtte det samfunn og kultur der den
brukes.
For det andre er som nevnt utvikling av
revolusjonær teknologi blitt veldig ressurskrevende, og er ofte en multinasjonal affære som
krever støtte fra stater eller overstatlige organisasjoner som USA og EU. Politisk konsensus
blant medlemmene om mer kontroll og styring av teknologien, kan gjøre at utviklingen
igjen får et tempo som er mer behagelig for de
teknologiskeptiske. I tillegg kan markedet selv
finne ut at utvikling koster mer enn det smaker, og satse langs andre avenyer.
Teknologien er en del av oss
Vi kommer ikke bort fra at teknologi er en del
av mennesket. Mer enn språk, mer enn følelser, mer enn empati, samfunn og kultur, er
det teknologi som definerer oss og skiller oss
fra andre arter. Når man slutter å holde det
atskilt og frastøtt, kan man se på det som om
at ikke bare utvikler mennesket teknologien,
men teknologien utvikler mennesket.
Filip Nicolaisen (f. 1979). PhD-student i Fysikk, Physics of Geological Processes, UiO, vitenskapsredaktør
i argument.
Ein del av vår felles europeiske kulturarv, med spesielle biologiske og kulturhistoriske
verdiar, er i ferd med å gro att. Over 80 % av det opphavlege kystlyngheiarealet har forsvunne.
Europeisk kulturarv gror att
Av Guri Liv Velle
Dei norske kystlyngheiane er ein del av det
europeiske kystlandskapet som strekkjer seg
langs den Atlantiske kysten frå Portugal i sør
og til Lofoten i nord. På 1800-talet dekte dei
om lag 2 % av det totale norske landarealet.
I løpet av det siste århundret har 80 % av
kystlyngheiane gått tapt. Tilstanden til det
resterande arealet er urovekkande.
Korleis oppstod kystlyngheiane?
Kystlyngheiane er eit gamalt kulturlandskap.
Det er skapt av menneske, og menneske må
halde landskapet ved like. Avskoginga som
skapte det gjekk over tid og byrja allereie i yngre steinalder. Kystfolket forma kystlandskapet
i måten dei livnærte seg på.
Samanlikna med resten Vest-Europa var
gardane i nordvest forholdsvis små. Kystbonden vår livnærte seg av kombinasjonar av
sesongfiske og jordbruk. Landskapet var tradisjonelt sett delt inn i ei lita innmark og ei stor
utmark. På innmarka vart det dyrka gras, korn
og litt grønsaker, og i utmarka låg kystlyngheia. Kystlyngheiane vart tatt vare på ved hjelp
av heilårsbeiting, lyngsviing og slått.
Opphøyr i lyngheidrift
Den tradisjonelle lyngheidrifta opphøyrde
tidlegare i Europa enn i Noreg. Kystlyngheiane
som ein i dag finn på det europeiske kontinentet er hovudsakleg verna og ivaretatt av styresmaktene. Mange kystlyngheier vert ikkje lengre skjøtta av bønder, men av statleg tilsette
parkarbeidarar.
Her til lands står vi overfor andre utfordringar enn det vi ser i sør. Bruken av kystlyngheiane tok slutt seinare enn på det europeiske
kontinentet. Enkelte kystbønder heldt fram
med tradisjonell lyngheidrift til 1950-1960
talet.
Fleire faktorar har gjort sitt til at så store
kystlyngheiareal har forsvunne. Naturtypen
har vore utsett for oppdyrking og skogplanting. Enkelte heiområde har hatt fysiske inngrep i samband med bustadbygging, hyttefelt,
oljeindustri og utbygging av samferdselsnettet.
Likevel er den største trusselen for kystlyngheiane i dag opphøyr av bruk og skjøtsel,
slik at lyngheiane gror igjen til skog. I dag har
nokre bønder tatt opp igjen deler av lyngheidrifta langs kysten, men framleis har vi mykje
uskjøtta areal.
Svikt i utegangarsau
Utegangarsau av gammal norrøn rase har tilpassa seg dei spesielle klima- og beiteforholda
på kysten. Sauerasen klarer seg sjølv året rundt
og har historisk sett vore ein husdyrrase som
høvde godt inn i fiskarbonden sitt sesongfiske.
Når gras og urter visnar vekk i vinterhalvåret,
beiter utegangarsauen på den vintergrøne
røsslyngen på kystlyngheia.
Talet dyr nådde ein botn på 1960-talet, då
heile husdyrrasen var i ferd med å døy ut. I dag
ser ein at interessa for hald av utegangarsau er
aukande, og langs kysten vår er det no 30 000
overvintrande dyr. Dette er ein positiv trend,
men dyretalet er likevel lite i forhold til det
som trengst for å halde kystlyngheia vedlike.
For at vinterbeitet til utegangarsauen skal
vere av god nok kvalitet, er det viktig at røsslyngen ikkje vert for gamal. Store delar av lyngheiareala langs kysten vår har ikkje vore beita
eller svidd dei siste to til tre generasjonane.
Dette ser vi konsekvensar av i dag. Lyngheia
mange stader langs kysten vår er i ferd med å
nå høg alder, og gjengroinga er i gang.
Norske lyngheier er særeigne
Det er mange fellestrekk mellom dei europeiske kystlyngheiane, men også ein del skilnadar.
Dei norske kystlyngheiane er særeigne, den
har ei spesiell vegetasjonssamansetting og eit
høgt innhald av nordlege artar. Vi har både et
nasjonalt og et internasjonalt ansvar i ivaretakinga av denne landskapstypen.
Den norske kystlyngheia byr også på regionale variasjonar, både frå sør til nord og frå
aust til vest. Artar som er vare for kulde held
seg lengst i sør eller vest, medan meir fuktkrevjande artar kjem inn i nord. Særleg frå
Midt-Noreg og nordover finn ein mange nordlege og alpine artar.
Kystlyngheiane er sterkt truga. Den lokalhistoriske kunnskapen om tradisjonell bruk
og skjøtsel er mange stader i ferd med å dø ut.
Denne kunnskapen må sikrast. Vi har førebels
ikkje verna større samanhengande areal med
kystlynghei, med det hastar det med å komme
i gang med tiltak. Statistikk syner at samla tal
beitande dyr langs kysten går ned.
Lyngheiane må beitast og sviast, og det
trengst eit aktivt landbruk. Myndigheitene nyttar ulike tiltak for å stimulere til tradisjonell
lyngheidrift. Bønder kan søke tilskotsmidlar
for å drive skjøtsel, men midlane ein har å
tilby er små. Skal framtidig bruk av lyngheiane
sikrast, er det viktig med både økologisk og
økonomisk berekraftig bruk.
Kystlynghei gir høg kvalitet
Kystlyngheia byr på produkt av høg kvalitet.
Både kjøt av utegangarsau, lyngheihonning og
landskapet i seg sjølv som rekreasjonsområde
er eksempel på dette.
Utegangarsauen er eit nisjeprodukt, og
slakta av sauerasen er mindre enn det vi finn
hjå foredla husdyrrasar. Ein har framleis fleire
utfordringar med utegangarsau som produksjonsform, både på slakterisida, produktforedlinga og med distribusjonen. Skal kystlyngheiane takast vare på bør det leggast til rette
for betre økonomi i drifta.
Ein del av vår felles europeiske kulturarv
er i ferd med å gro att. Politisk vilje, ressursar
og heilskapleg tenking må til for at vi ikkje
skal tape verdiar som kan vere vanskelege å
erstatte.
Kystlynghei
- Eit ope, trelaust landskap, der lyngplantene dominerer
- Sett saman av fleire naturtypar, slik som
kystlynghei, myr, eng og berg
- Går frå Kristiansand og nordover til
Lofoten
- Har spesielle biologiske og kulturhistoriske verdiar
- På 1800-talet dekte dei om lag 2 % av det
totale landarealet
- I løpet av det siste århundret har 80 %
gått tapt
Guri Liv Velle (f. 1977). Biolog, utdanna cand.scient
ved NTNU. Arbeider i dag ved Bioforsk Vest Fureneset
med kulturlandskap som spesialområde.
argument #3 / 2006 / Vitenskap / 55
argument søker skribenter, illustratører, fotografer og medlemmer til våre redaksjoner.
Alt redaksjonelt arbeid for argument er ulønnet
arguments mailingliste oppdaterer deg på nye numre og happenings
Kontakt oss: argument-redaksjon@studorg.uio.no