Atrium anbefaler

Atrium
Studentmagasinet for Humanistisk fakultet
UiB nr. 2 2009 17. årgang
Det Humanistiske fakultet
Sydnes plass 9
5007 bergen
55 58 20 79
atrium@uib.no
http://atrium.uib.no
Atrium kjem ut to gongar i semesteret.
Bidragsytarar i dette nummeret:
Magasinet vart gjeve ut med stødnad frå Det
Humanistiske Fakultet og Kulturstyret.
Desse står utan redaksjonelt ansvar.
Greyham, Cecilie Stokkedal, Hejdi Øksnes Moen.
Trykk: Bodoni
kultur
MUSIKK
SAMFUNN
10
16
20
Litteratur (live)
Ein hyllest til Noreg sin
fremste surrealistiske
diktar
The 27 club
Store stjerner som
dør ved fylte 27 år
arven etter
apartheid
Jacob Zuma og den
politiske tilstanden i
Sør-Afrika i dag
3 - LEDER
Redaksjon
Redaktør
Anders Ekelund aekelund@start.no
Journalistansvarleg
VILDE SØRBØ NENSETH vilde86@gmail.com
Økonomiansvarleg
BEATRICE M. REED bmugr@hotmail.com
Fotoansvarleg
ROBERTO OVALLE arquiwhat@gmail.com
Layoutansvarleg
mona maria løberg manamoria@gmail.com
4 - Med hjerte for kunst
/ Gallerikomiteen og dekoransvar for Kvarteret
6 - Filosofi og politikk i sublim symbiose / Fagpresentasjonen
8 - frir til HF-studentene
/ Samarbeid mellom HFSU og restaurant-Bergen
12 - Rein luksus / Arbeidsvilkår og rettar i tekstilindustrien
19 - Nordlys i mørkret / Nyskapande Borealis-tingingsverk?
28 - den alternative markedsplassen / Et besøk på Alternativmessen
30 - CHE I KONGO / Om en revolusjonær ung mann i Afrikas indre
38 - The Byrds: Countryrockens arnested
Journalister Live Havro Bjørnstad, Vilde
Sørbø Nenseth, Beatrice M. Reed, Roberto
Ovalle, Anders Ekelund, Marit Solemdal, Åshild
Thorsen,Clemet Askheim , Hilde Bø.
Fotografer Roberto Ovalle, Åshild Thorsen,
42 - The Byrds: Dette mener ekspertene om The Byrds
44 - THe Byrds: Atrium anbefaler
46 - DIkt / Tidligere Atriumer debuterer
Hedvig Elisabeth Andersland, Live Havro
Bjørnstad.
Layout Mona Maria Løberg, Anders Ekelund,
Live Havro Bjørnstad, Hedvig Elisabeth Andersland.
Illustrasjon Mona Maria Løberg, Roberto
Ovalle.
/ Tidløs popmusikk
Photon er Atriums fotoseksjon
som består av bidrag fra
studenter ved det
Humanistiske fakultet.
Tema for
photon
VANN
Fram- og bakside Roberto Ovalle
Neste tema: HEIT
Send inn ditt bidra til
arquiwhat@gmail.com
Leder
Che, Jimi, Snåsamannen
og Jacob Zuma
Velkommen, kjære leser, til Atrium nummer 2, 2009. Som tidligere forsøker vi å tilby våre
lesere en balansert blanding av studentnyheter og mer generelle historie- og kulturartikler.
Vi begynner dette nummeret med å se hvordan Gallerikomiteen, som består av åtte unge kunstnerspirer,
har tatt tak i utsmykkingen av NG2, Kvarterets utested
i Nygårdsgaten. Fra NG2 beveger vi oss deretter opp på
Sydnes for å ta en nærmere kikk på emnet «Innføring i
sosialfilosofi og politisk teori», som tilbys ved Det humanistiske fakultet i vår, og som tar opp teorier rundt
stat, samfunn, individ og rett. Videre tar vi en tur til
restaurantene Dr. Livingstone og Amore Italy i Kong Oscarsgate, som har inngått en avtale med HFSU om å tilby
HF-studenter billig mat og drikke.
For den litteraturinteresserte presenterer vi en
tekst som tar for seg arven etter den nylig avdøde poeten og multikunstneren Triztan Vindtorn, og den rettferdighetsfokuserte vil trolig finne interesse i artikkelen
om den tyrkiske tekstilarbeideren Emine Arslan, som
kjemper en hard kamp for tekstilarbeideres rett til å
fagorganisere seg.
I en engelskspråklig artikkel gir vi deg et innblikk i
listen over rockestjerner som kun har blitt 27 år gamle
- medlemmer i den såkalte «27-klubben». Blant de mest
kjente medlemmene i denne «klubben» finner vi Nirvana-vokalist og grungeikon Kurt Cobain, den legendariske gitaristen Jimi Hendrix og The Doors-frontmann
Jim Morrison. På Borealisfestivalen i vår spilte den norske artisten
Biosphere et bestillingsverk sammen med Bergen Filharmoniske orkester. Biosphere lager tradisjonelt synthpop
og housemusikk, men i denne anledning beveget han
seg altså inn i nye musikalske landskap, og vi har tatt en
titt på hvordan dette gikk til.
Snåsamannen og prinsesse Märtha Louise har gjort
sitt til at det alternative helsemarkedet har fått mye
oppmerksomhet det siste året, og vi har vært på Alternativmesse i Grieghallen for å undersøke hva som rører seg
på denne fronten, og hva bransjefolkene synes om den
økte kommersielle interessen rundt healing og andre alternative behandlingsmetoder.
I anledning valget i Sør-Afrika presenterer vi en artikkel som ser nærmere på opphevelsen av apartheidsystemet for femten år siden, og landets utvikling i etterkant av dette.
Om du er av den historisk interesserte typen, kan
du finne en artikkel om Che Guevara og hans reise til
Kongo. Denne revolusjonshelten er vel i ettertid mest
kjent for sine reiser i Sør-Amerika, men det var denne
tidlige ekspedisjonen til Afrikas indre som fikk ham til å
bli overbevist om at hans revolusjonære ideer var verdt
å kjempe for.
I en annen lengre artikkel ser vi nærmere på The
Byrds, det amerikanske rockebandet som i løpet av åtte
år på seksti- og syttitallet satt et betraktelig preg på popmusikken og ikke minst på utviklingen av retninger som
countryrock, folkrock og americana.
På magasinets siste sider vil du denne gangen finne
dikt, dikt som kretser rundt temaer som barkrakker, bagateller, asfalt og lyktestolper.
Photon-temaet vårt for denne gang er vann, og rundt
om i bladet finner du åtte helsides fotografier som alle
har noe med vann å gjøre.
Snåsamannen og Che Guevara, Jimi Hendrix og
Märtha Louise, Kongo og Sydneshaugen, surrealistisk
poesi og filharmoniske orkestre. Vi håper du finner noe
du liker. God lesning!
3
Aktuelt
Med hjerte for kunst
Gallerikomiteen kaller de seg. En gruppe mennesker som per dags dato består av åtte unge kunstinteresserte,
og som har ansvaret for utsmykkingen av Kvarteret.
Tekst: Marit Solemdal
marit_solemdal@hotmail.com
Foto: Cecilie Stokkedal
IKKE ALLTID LETT Å FÅ TAK I KUNSTNERE
Gallerikomiteens medlemmer består ikke
bare av kunsthistoriestudenter, selv om
dette gjelder de fleste. – Vi har behov for
nye medlemmer, kanskje arkitektur- og de-
det nye Kvarteret, som etter planen åpner
i begynnelsen av 2010. Her kommer vi til
å ta oss av maling, samt å bidra med design. Hvor mange penger vi får innvilget
til dette, avhenger av prosjektet, forteller
Sandkjær Hanssen.
I dag består Gallerikomiteen av åtte
studenter der alle har verv. De fleste som
er med er jenter, men nå er det også to
mannlige medlemmer, og alle aldersgrupper er representert. Cecilie Stokkedal, som
har utstilling denne måneden, har blitt
medlem.
– Til tider har vi slitt litt med å få tak
i kunstnere, til tross for at vi har hengt
opp plakater på HF og delt ut visittkort.
Vi oppfordrer alle som har en liten kunstnerspire i seg til å søke. Jeg tror det er
mange som tenker at det er for krevende.
En viss standard har vi jo, men det er viktig å ha i hodet at dette er en studentorganisasjon; verken kunstnerne som stiller
ut eller medlemmene av Gallerikomiteen
er profesjonelle, understreker Sandkjær
signstudenter, til utsmykking og design av
Hanssen.
måneden har vært en kombinasjon av mal-
Terje Sandkjær Hanssen er leder for Gallerikomiteen. Han studerer kunsthistorie
og har vært leder i ett år. – Som leder er
man gruppas ansikt utad, og mye av jobben
handler om å skape forbindelse med vår
gruppe og andres grupper, mener Sandkjær
Hanssen.
STARTET OPP SAMTIDIG MED KVARTERET
Gallerikomiteen har eksistert like lenge
som Kvarteret, det vil si at de startet opp i
1995. De har ansvaret for utsmykkingen av
Kvarteret i Nygårdsgaten 2.
– Kvarteret er et sted som drives av og
for studenter, og det er derfor naturlig at
det også er studenter som står bak kunsten
på veggene, sier Sandkjær Hanssen.
FOR ALLE STUDENTENE
4
Ellen Marie Risbruna er kunstnerkontakt i
Gallerikomiteen, noe som blant annet går
ut på å få tak i kunstnere, og avtale tid for
når den enkelte kunstner skal ha utstilling.
Til tider har det vært vanskelig å få tak i
utstillere.
– Å få tak i kunstnere, er en jobb som
ikke alltid har vært så lett. Det er viktig
å ikke tenke at kunsten man har blir for
spesiell, og at det ikke passer inn. Vi har
stilt ut mye forskjellig; alt fra fotografi til
videoinstallasjon til design, sier Risbruna.
- Den enkelte kunstneren får stille ut sin
kunst i en måned. Denne muligheten er et
godt utgangspunkt for videre karriere, og
flere av de som har hatt salgsutstilling har
fått solgt bildene sine, påpeker Risbruna.
– Vi ønsker å sette de unge kunstnerne i
fokus, legger hun til.
FRA BARNEKLÆR TIL FOTO
Utstillingen som har blitt vist fram denne
Barneklær på snor.
Det er mange muligheter til utstilling på Kvarteret NG2.
I kjelleren.
Gallerikomiteen har ansvaret for den kunstneriske utsmykkingen av NG2.
erier og barneklær. Neste utstilling dreier
seg derimot om foto.
– I neste utstilling skal fotoklassen fra
Fana folkehøgskole stille ut bilder. Vi har
samarbeidet med denne skolen i fire år, og
det har nå blitt en tradisjon at de stiller ut
bildene sine hvert år, informerer Risbruna
forhold til hvor mange vi har vært, men vi
har planer om å starte dette opp igjen når
vi får flere medlemmer, legger hun til.
like lett å vite hvem av de ansatte på Kvarteret man bør kontakte. Dette har derimot
blitt mye bedre nå, understreker de tre.
UTFORDRINGER
FORDELER
Karen Ørbog Oftedal er sosialansvarlig, og
arrangerer ulike former for sammenkomster for å skape et godt miljø i gruppa. Hun
fikk vite om Gallerikomiteen gjennom fadderne sine, der en av fadderne var Ellen
Marie Risbruna.
– En gang i halvåret arrangerer vi semestermiddag, vi drar på kunstutstilling for å
få inspirasjon, og så tar vi en fest sammen
i ny og ne, sier Ørbog Oftedal – Vi har også
pleid å ha vernissage for kunstneren. Da
gir vi gjestene vin, og kunstneren får blomster. Til arrangementer av denne typen,
blir de inviterte skrevet opp på gjesteliste.
Det siste halvåret har vi ikke hatt vernis-
Uten at problemet har vært veldig framtredende, har noen kunstnere opplevd at
bildene som de har stilt ut har forsvunnet.
Dette gjelder spesielt små bilder uten skikkelig ramme, som er lette å ta med seg.
– Ved enkelte utstillinger har vi vært
litt plaget med at folk tar med seg bildene
fra utstilingene, sier de tre kunsthistoriestudentene. - En bekjent av meg tok
med seg et bilde, mens jeg så det. Vedkommende var ikke klar over at jeg var en av
arrangørene for utstillingen. Hun var fint
nødt til å levere det tilbake, forteller Sandkjær Hanssen.
– Noen ganger har vi også hatt litt problemer med Kvarteret. Vi føler at vi har blitt
motarbeidet til tider, men problemene har
berodd på en del misforståelser. Det var
en periode vi fikk en del nye medlemmer.
Dersom man er medlem i Gallerikomiteen
har man også en del fordeler på Kvarteret. – Det er et hyggelig sosialt miljø. Man
blir kjent med andre studenter som deler
interessen for kunst, og det er et godt utgangspunkt for videre karriere. Dessuten
får vi komme gratis inn på arrangementer
og konserter, noe vi kommer til å dra enda
mer fordeler av når det nye Kvarteret åpner.
I tillegg får vi billigere mat og drikke på
Kvarteret, avslutter de.
sage fordi det har blitt for mye arbeid i
Som ny i Gallerikomiteen er det ikke alltid
VIKTIG MED GODT SOSIALT MILJØ
Er du interessert i å stille ut på Kvarteret? Har du noen spørsmål? Eller vil du
kanskje bli medlem i Gallerikomiteen?
Send en e-post til:
gallkom@kvarteret.no
5
Fagpre-
sentasjonen
Filosofi og politikk i
sublim symbiose
Bland ein god kopp typisk HF og ein like stor med typisk SV. La røra smelte saman og stå å godgjere seg
litt, og resultatet vert eit politisk historieprosjekt med stor vekt på studentmedverknad.
Tekst og foto: Live Havro Bjørnstad
live.bjornstad@student.uib.no
Dei fleste vil ein eller annan gong ha
støytt på eit irriterande komplisert innføringsverk. Dersom ein berre kunne ha
gjort den tematiske inndelinga litt annleis. Eller om forfattaren berre hadde tatt
seg bryet med å innføra terminologien før
han tok den i bruk. Om berre forklaringane kunne vore litt enklare. Ei innføring
til eit emne bør helst vera lett forståeleg,
og i alle fall ikkje avskrekkande vanskeleg. Studentane veit alltid best korleis ein
lettast kan kunna ta inn alt det naudsynte
stoffet og korleis den ultimate læreboka
burde sjå ut. Institutt for filosofi og fyrstesemesterstudier har i vår bestemt seg
får å utnytta eit slikt potensial.
MEDVERKANDA STUDENTAR
Dette semesteret kan nemleg ei handfull
studentar – nærare bestemt mellom 12 og
15 – vera med på å forma ei tekstsamling
FIL225
innføring i sosialfilosofi og politisk teori
Tilbud av Institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved Det humanistiske fakultet.
Førstelektor Hans Marius Hansteen og stipediat Jørgen Pedersen føreles på emnet.
Studentane kan dette semesteret vera med å
forma eit heilt nytt innføringsverk til emnet.
Tek opp teoriar kring stat, samfunn, individ og
rett, utforma av teoretikarar som Rawls, Honneth, Foucault og Agamben.
6
som frå og med desember skal fungera introduserande til det vidfemnande emnet
sosialfilosofi. Eit utkast til denne boka,
med arbeidstittelen Moderne politisk teori, er i vår lagt opp som pensum i FIL225.
Studentane får slik mogelegheit til både
å lesa ei emneinnføring på norsk, og å
koma med tilbakemeldingar og innspel
som vert teke med i den vidare formingsprosessen fram mot utgjevinga. Skribentar frå heile landet har vore med å skriva
portrett av sentrale tenkjarar frå dei siste
40 åra, og no får Bergen sine filosofistudentar høve til å seie kva dei meiner om
resultata.
Dei to førelesarane på emnet, Hans
Marius Hansteen og Jørgen Pedersen, er
begge med på utforminga av boka. Pedersen står med redigeringsansvaret medan Hansteen
er medforfattar. Begge har
dei bakgrunn frå HF sitt
miljø for sosialfilosofi, og
gjennom dette har dei, i
tillegg til undervisingsansvaret for det aktuelle valemnet, fått den erfaringa
som må til for å vera med
på eit slikt bokprosjekt. –
Sosialfilosofi er i stor grad
eit tverrfagleg emne som ligg tett opp til
andre fagmiljø, fortel Hansteen. – Difor
er det også at me ynskjer å opna opp for
samarbeid med fag frå andre institutt og
fakultet, så vel som for innverknad frå
kretsar utanfor universiteta. Sjølv om emnet, slik det føreligg i dag, ikkje formelt
sett er eit tverrfakultetleg prosjekt, er alt
lagt til rette for at det kan inngå som anten programemne eller frie studiepoeng
for bachelorstudentar frå ulike universitetsdisiplinar.
VIKTIG I SAMFUNNSPOLITISK
SAMANHENG
Faget er eit samla tilbod om politisk tenking. – Me dreg føremon av at det finst så få
klåre skiljelinjer mellom ulike retningar
både innan filosofien i seg sjølv, og mellom denne og andre fag, hevdar Pedersen.
Slik sett er sosialfilosofi eit emne som
både er relevant for dei fleste disiplinane
ved Det humanistiske fakultet, men også
for store delar av det samfunnsvitskaplege. – Ulike
moderne tradisjonar vert
teke opp og diskutert,
føyer Hansteen til. – Både
dei såkalla mainstreamretningane og andre, som
til dømes dei postmodernistiske. Pedersen ramsar
vidare opp ei rekkje teoretikarar som er sentrale
på pensum; mellom anna
John Rawls, Axel Honneth, Michel Foucault og Giorgio Agamben. Det heile ser
ut til å vera ei omfattande analyse av den
moderne verda, anten deskriptiv eller
normativ. Ein tek opp både klassisk teori,
Det heile ser
ut til å vera ei
omfattande
analyse av den
moderne verda.
samt vidare retningar som baserer seg
på problematiseringar av denne. Sentral
tenking kring stat, samfunn, individ og
rettar får også eit historisk og samtidsmessig perspektiv. I tillegg til ei deskriptiv tilnærming, spør ein også om korleis
desse forholda er aktuelle, og korleis dei
har kome i stand.
Dei to førelesarane hevdar at fagområdet dei sjølv representerer er svært viktig,
og ikkje berre i universitetssamanheng.
– Debattane i sosialfilosofi er også blant
dei viktigaste i samfunnsdebatten, meiner Hansteen. – Identitetsproblematikk
og anerkjenning spelar mellom anna ei
stor rolle for det veksande fleirkulturelle
samfunnet og for demokratiet generelt.
Spørsmål kring det prosedyralistiske og
kring politisk fellesskapstenking er alltid
aktuelt. Vidare er også eit fellesskap noko
ein trer inn i, og ein slik prosess er ikkje
alltid ukomplisert. Marginalisering og
ekskludering vil melda seg raskt som sentrale tema i ein slik samanheng, gjerne
også i samband med rettar. Korleis får ein
rettar? Korleis kan ein mista rettar? I tillegg kjem også den liberalistiske refleksjonen over det å finna fram til eit politisk sentralpunkt eller demokratiet som
ei kollektiv eining. Slike sosialfilosofiske
diskusjonar vil truleg alltid halda seg aktuelle.
FORSKINGSINSPIRASJON FRÅ
UNDERVISNING
Undervising i eit slikt tverrfagleg og
samfunnsnyttig fag er også svært nyttig,
hevdar både Pedersen og Hansteen. Innspel frå studentar og erfaringa seminardiskusjonar kan føra til, gjer at ein heile
tida vil bli inspirert til å finna nye problemstillingar og nye vinklingar. Når fagmiljøet på 300-nivå i tillegg tilbyr eigne
forskingsseminar, seier det seg nærast
sjølv at innverknad frå studentane kan
få stort spelerom. Dei alltid like etterstrevde verdiane i samarbeid og studentmedverknad, synest slik å for tida vera i
aktiv symbiotisk bløming på Institutt for
filosofi og førstesemesterstudier.
Førelerarane.
Jørgen Pedersen og Hans Marius Hansteen.
7
HF
Frir til HF-studentene
Dr. Livingstone og Amore Italy tilbyr alle HF-studenter billig mat.
Tekst: Anders Ekelund
aekelund@start.no
Foto: Hedvig Elisabeth Andersland
Oppkalt etter den skotske misjonæren
David Livingstone, som trålte Afrika på
kryss og tvers på 1800-tallet, ligger restauranten Dr. Livingstone plassert rett
ved siden av Vågen fetevare i Kong Oscarsgate. Vegg i vegg ligger Amore Italy.
Begge disse stedene eies av Ricks, som nå
satser på å etablere et HF-studentmiljø
der nede, i den andre enden av Bergen
sentrum. Ideen er at alle studenter ved
Det humanistiske fakultet skal få svært
reduserte priser på mat og drikke.
EN QUIZKVELD I JANUAR
HF-STUDENT-MENY
DR. LIVINGSTONE PUB & AMORE ITALY RESTAURANT
Lasagne: 79,Alle typer pasta: 79,Alle typer salater: 79,Alle typer pizza: 79,Alle typer hamburger: 79,0,4 liter Hansa: 39,Cola / Fanta / Sprite / Clausthaler: 29,Kaffe / Te: 15,For mer om avtalen, gå inn på www.ricks.no,
og klikk på linken «hf student tilbud».
For å få rabatt må man legitimere seg som HFstudent på en av følgende to måter.
1. Ta med gyldig semesterkort.
2. Send en e-mail med navn og mobilnummer til anthony@ricks.no. Man vil da motta en
sms som vil fungere som bevis. (Dette er en
spesiell type sms som ikke kan kopieres eller
videresendes.)
Anthony Hill er konsulent for Ricks, som
eier både Dr. Livingstone og Amore Italy.
Han forteller hvordan avtalen ble til. - Det
begynte med at jeg snakket med fadderlederen ved Det humanistiske fakultet, Sonja Marita Moe. Vi ble enige om å arrangere
en quiz for HF-studentene i fadderuka til
høsten. Denne vil bli arrangert på Ricks.
Videre bestemte vi oss for å gjøre mer ut
av samarbeidet, og fra og med tirsdag 5.
mai kan alle studenter ved Det humanistiske fakultet få billig mat og drikke her
på Dr. Livingstone og Amore Italy.
Pasta, pizza og hamburger i diverse varianter vil koste 79 kroner, mens
en 0,4 Hansa ligger på 39 kroner. Dette vil
si at de to restaurantene har lagt seg på
et prisnivå som kan konkurrere med Brød
& Vin, og dermed burde det være mulig
å kunne lokke til seg mange studenter,
mener Anthony Hill.
Sonja Marita Moe, fadderleder ved Det
humanistiske fakultet, forteller at ideen
om samarbeidet med Dr. Livingstone og
Amore Italy oppsto under en quizkveld på
Ricks i januar. Moe tenkte at et slikt arrangement var noe man burde få til i fadderuka, og siden det var Anthony Hill som
var kveldens quizleder, spurte hun ham,
noen uker senere, om han ville arrangere
en quizkveld for de nye studentene i fad-
deruka. Dermed ble det avtalt en quizkveld på Ricks i anledning høstens fadderuke, og ganske snart var samarbeidet,
gjennom HFSU, utvidet til et gunstig HFtilbud på mat og drikke på de to restaurantene som eies av Ricks.
Om avtalen viser seg å være en suksess,
vil man på sikt også kunne utvide den
med quizkvelder og andre arrangementer
for HF-studenter, forteller Moe og Hill.
HF-PUB I VAKTMESTERBOLIGEN
Lederen ved HFSU, Elise Dåvøy, tror tilbudet på Dr. Livingstone og Amore Italy kan
fungere som et fint tillegg til den planlagte HF-puben i vaktmesterboligen på
Sydneshagen skole. Som Atrium nevnte i
forrige nummer har HFSU i det siste planlagt å etablere en sosial møteplass for
studenter ved Det humanistiske fakultet,
og etter at kjelleren på Sydneshaugen
skole ikke besto brannsikkerhetskravene
fra Eiendomsavdelingen ved UiB, har
man nå fått tillatelse til å bygge en slik
HF-pub i vaktmesterboligen. Nå gjenstår
bare en godkjennelse fra fakultetsstyret,
noe Dåvøy håper og tror vil gå i orden.
Planen er å gjøre vaktmesterboligen til en
uformell sosial møteplass for HF-studenter. Her planlegges det etablering av både
spillerom, møterom, filmrom, kontor og
byttebibliotek.
Flere av de andre fakultetene ved UiB
har egne sosiale møteplasser som bare
gjelder deres fakultet, og nå ser det altså
ut til at også Det humanistiske fakultet
kan få stablet på beina et slikt sted. Elise
Dåvøy tror at dette, sammen med HF-til-
HFSU
HFSU står for Det Humanistiske Fakultets
Studentutvalg.
Jobber med studentvelferden ved Det humanistiske fakultet.
Har blant annet det overordnede ansvaret for
fadderukeorganiseringen.
budet ved Dr. Livingstone og Amore Italy,
kan bidra til å gi HF-studenter et større
mangfold av tilbud.
Dåvøy forteller at HFSU kommer til å
arbeide med oppussingen av vaktmesterboligen i sommer, og de håper at åpningen kan skje i høstens fadderuke. - Så om
noen HF-studenter er i Bergen i sommer,
kjeder seg, og ønsker å hjelpe til med litt
veldedighetsarbeid for studentlivet, er
det bare å komme opp på Sydneshaugen
og hjelpe til med oppussingen. (Se faktaboks om HFSU for kontaktinformasjon.)
FADDERUKEPLANLEGGING
Fadderleder Sonja Marita Moe og resten
av fadderstyret er i full gang med planleggingen av høstens fadderuke, og synes
avtalen med Dr. Livingstone og Amore
Italy er et fint tilbud å kunne vise frem
til nye studenter. De planlegger å legge
fadderukas byomvisninger forbi de to restaurantene, og håper dermed at 1300 nye
HF-studenter skal bli klar over dette tilbudet i august. Dette er også Anthony Hill
glad for, og han er spent på om konseptet
kommer til å slå an.
Hill benytter muligheten til å nevne at
Dr. Livingstone har egen ølhage med stor
grill og at de er en av få italienske restauranter i Bergen som faktisk har en ekte
italiensk kjøkkensjef.
Elise Dåvøy ved HFSU og fadderleder
Sonja Marita Moe benytter på sin side
muligheten til å anbefale alle HF-studenter til å bli med som faddere når et nytt
studieår starter opp i august.
fadderuka ved hf
Fadderuka ved Det humanistiske fakultet arrangeres av HFSU.
I august 2009 kommer det rundt 1300 nye studenter til Det humanistiske fakultet, deriblant
60 utvekslingsstudenter.
Foreløpig har fadderstyret rekruttert 64 faddere, men det trengs fortsatt flere.
hvordan bli fadder?
Mi side, under linken «Påmelding som fadder
for nye studenter august 2009».
Fadderblogg: http://fadder09.blogspot.com/
Facebook-gruppe: HF-fadder 09.
HVORDAN KOMME I
KONTAKT MED HFSU?
Banke på kontoret deres, i fjerde etasje på
Sydneshaugen skole, rett ut av heisen og til
venstre, under branntrappa.
Mail: hfsu@uib.no.
Kontortelefon: 555 84 761.
Bli venn med HFSU på Facebook under navnet
«Studentutvalet Ved Hf».
HF-vennlige priser i baren.
Ved Amore Italy i Kong Oscarsgate får HFstudentene billig mat og drikke.
9
Litteratur
Litteratur (live)
Norges eneste (virkelige) surrealistiske forfatter er død.
Tekst: Beatrice M. G. Reed
bmugr@hotmail.com
jorden er en vakker blå sitron
jorden er en vakker blå sitron
like tygdeløs som alle ordene
når de forsøker å beskrive den…
det frigjorte bærer også lengslene
og bekymringen om å feile sitt mål
ennå kan du telle din elskedes fingre
og liste deg ut av søvnen som fra en skog
ennå kan du høre inngangsdøren knirke…
om litt skal ilden tordne gjennom
alle dine værelser og utslette ditt hus…
alle språklige parasitter eksplodere
og knuse vårt oppdiktede bilde av lykken
du halvkvalt i fargenes ubønnhørlige natt
du mellom skumrestene av ord og setninger
du alne på stranden med et veltet hav
som eneste synlige nabo //
Fra Sirkus for døde elefanter (2008)
Triztan Vindtorn døde 4. mars 2009. Etter de mange minneordene å dømme
var denne iøynefallende fargesprakende poeten imidlertid høyst levende, nærværende og virkelig i all sin
kunst((ig)het). Thorvald Steen omtalte
ham i Klassekampen som «Norges eneste
geysir». Vindtorns redaktør i Aschehoug,
Ivar Havnevik linket ham, etter meldingen om bortgangen med «en vulkan
som boblet opp med språklige juveler;
en kilde som aldri gikk tørr». Ikke ulikt
Arild Linnebergs beskrivelse i Bergens
Tidende: «Han kunne eksplodere som en
vulkan, både i dikt og politikk».
MULTIKUNST
De fleste som har opplevd denne multikunstneren i aksjon stiller seg nok bak
en slik voldsom, vulkanisk metaforikk.
Du må være en temmelig kald fisk der-
10
som denne kunstneren ikke har brent
seg fast i minnet ditt. Vindtorn spilte på
flere sanser, flere kunstneriske uttrykk
som han lot forene i øyeblikket, med
seg selv som absolutt sentrum. Musikk,
kostymer, tilberedelse og fortæring av
mat, lysbildeshow på sin egen mage;
Triztan Vindtorn deklamerte ikke dikt,
han regisserte poesistunts, med seg selv
både som utøver og arena.
En slik omgang med litteratur er
ikke vanlig i Norge. Gjennom sine poesishow bidro Vindtorn til å rive litteraturen ut av den stille, ensomme og
selvhøytidelige lesesituasjonen som til
de grader har satt sitt preg, ikke bare
på litteratursynet, men på selve den
norske litteraturen. Ved å gjøre den
konkrete utsigelsessituasjonen til en
del av kunstverket benyttet Vindtorn
seg dessuten av litteraturens flerdimensjonale potensial. Slik forholdt han seg
aktivt og kreativt til surrealismens vekt
på den overraskende, irrasjonelle metaforen. Nettopp i den uvanlige kombinasjonen av ulike sanseelementer ligger
muligheter til nye, mer eller mindre bevisste forbindelser. Parallellen er også
tydelig til det dadaistiske lyddiktet som
nettopp gikk ut på å gjøre litteraturen til
en opplevelse her og nå gjennom opplesninger på kafeer og soareer, gjerne akkompagnert av tilfeldige instrumenter.
EN ALTERNATIV STEMME
Med en eldre referanse til den gamle
greske kulturen, kunne vi si at Triztan
Vindtorn både henvendte seg til Apollon og til Dionysos når han fremførte
sine dikt. Den surrealistiske vendin-
Foto. www. aschehoug.no
gen mot drømmens billedverden kan
sees som en påkallelse av kunstens og
drømmenes lyse solgud, Apollon. Men
drømmen innebærer også en henvendelse til det underbevisste og ukontrollerte, representert ved Dionysos, vinguden, som assosieres med rus, galskap,
død, men også med felleskap og enhet.
Slik sett kan vi neppe si at Vindtorn representerte noe radikalt nytt,
skjønt han ble opplevd som radikal nok
her til lands. Men så er det heller ikke
dette som har gjort Triztan Vindtorn til
en viktig stemme i det litterære Norge.
Vindtorn klarte å formidle poesi på en
annen måte. Til tross for en form som
av de fleste nok oppfattes som både rar
og kanskje vanskelig, var han populær,
og det uten å være populistisk. I ett land
hvor det knapt leses lyrikk betyr ikke
dette så rent lite.
En fellesnevner for mange av minneordene etter Vindtorns nylige bortgang er nettopp hans viktighet som
en motstemme i den ellers forholdsvis
homogene norske samtidslyrikken. Det
paradoksale i denne posisjonen, som
altså delvis får sin verdi i kraft av forskjellen fra de andre, er at Triztan Vindtorn var veldig mye menneske i sitt
kunstneriske uttrykk. Ikke bare slik at
han tematiserte viktige menneskelige
spørsmål, men at han spilte på seg selv,
eller rettere sagt, var seg selv også når
han gjorde seg selv til del av kunsten.
Kan hende er vi for redde for å ta de
virkelige personene, sjarmen og glimtet i øyet, inn i litteraturforståelsen.
Kanskje har den vesle eliten hatt alt for
stor definisjonsmakt ikke bare når det
gjelder sjanger og kanonisering av forfattere, men også i synet på hvordan litteratur skal formidles.
Å oppleve Triztan Vindtorn var noe
helt annet enn det er å lese ham. Derfor er det ikke bare opphavsmannen til
diktene hans som nå er borte, men en
del av verkene selv. Kanskje kan dikteren og performancekunstneren Triztan Vindtorn likevel fortsatt gjøre en
forskjell. Kanskje kan vi tørre å gjøre
lyrikken både mindre og større enn den
er. Mindre utilgjengelig og opphøyd for
de få, men også større og mer enn bare
en tekst på et papir eller din egen indre
stemme når du leser. Triztan Vindtorn
er død. La oss begynne å (opp)leve lyrikken.
11
Sam
funn
Rein luksus
Ei kvinne – ein industri.
Tekst: Hilde Bø
Foto: www.cleanclothes.org
bohilde_west@hotmail.com
Tekstilindustrien er ein av få industriar
som framleis er hovudsakleg avhengig
av manuell arbeidskraft. Klede vert framleis sydde av menneskehender, då spesielt kvinnehender. Dette er ei historie
frå røynda, om Emine Arslan, ei tyrkisk
kvinne som kjempa for betre arbeidsvilkår og mista jobben. Ho var ein av 1200
tilsette ved DESA-fabrikkane, som leverer
varer sydde i skinn og lær til luksusmerke
slik som Prada, Mulberry og Samsonite.
Det er ei historie om å kjempa for eigenverd og eit arbeid der ein ikkje vert utnytta og sett i fare på dagleg basis. Det er
ei historie som pågår no.
FARLEG FAGORGANISERING
Den tredje juli 2008 mottek Emine Arslan
to advarslar før ho vert sagt opp frå si stilling. Alt skjedde på ein og same dag. Arslan
hadde arbeidd på fabrikken i den tyrkiske
byen Sefakoy i fleire år og hadde alltid
blitt sett på som ein hardtarbeidande til-
12
sett. Ho mista jobben fordi ho hadde organisert seg i ei fagforeining, og fått fleire
kollegaer til å gjere det same. Arslan fortel om overtidsjobbing som overskrider
200 timar i månaden, ho fortel om skift
som varer i 36 timar, om å ikkje kunne gå
heim men sove under arbeidsbordet, om
å vere så utsliten når ein endeleg kjem
heim at ein ikkje orkar korkje dusje eller
vaske seg. Ho fortel om vonde bein, fysiske plager og mentale vanskar som følgjer
av mangel på kvile og søvn.
Vidare kan den tidlegare fabrikkarbeidaren fortelje om kjemikaliebruk utan
verneutstyr. Ved førehandsvarsla kontroll
vart hanskar og masker levert ut til dei
arbeidarane som oppheldt seg der kontrollørane ville gå, for sidan å verte samla inn att. Arbeidarane vart også bedne
om å halde tett om overtidsarbeidet til
kontrollørane. Likevel vart overtida rekna som obligatorisk om ein ville halde
på jobben sin. Ved klager ga leiinga klar
beskjed om at mange andre menneske ønskte arbeidet dersom dei ikkje var viljuge
til å innfri krava. I ein tale til arbeidarane
uttalte eigaren av DESA-fabrikkane at dei
hadde hatt 36 år utan fagforeining og at
ei slik organisering heller ikkje kom til å
finna stad i framtida.
EIN LANG KAMP
I tida etter 3. juli i fjor har Arslan kjempa
ein kamp for å få tilbake arbeidet sitt som
fagorganisert. Ho har stått framfor fabrikken og demonstrert dagleg. Folk i mange
land har vist si støtte. I Milano, og i andre
europeiske byar, har folk demonstrert.
Det handlar om retten til å organisere
seg. For det er ein rett, ikkje ein luksus.
Som forbrukarar reknar ein gjerne med
at dyre varer tyder betre vilkår i produksjonsleddet. Slik er det tydelegvis ikkje. Lat
oss gjere ei lita samanlikning. Ei Pradaveske kan (så vidt eg veit) kome til å koste
1000 euro. Dei som syr desse veskene får
Protesterer. Emine Arslan (til høyre i bildet) mistet jobben sin fordi hun organiserte seg i en fagforening. Nå kjemper hun for arbeideres rett
til å organisere seg verden over.
betalt minimumsløn tilsvarande 250 euro
i månaden. 200 av desse går gjerne med
til husleige. Fagorganisering er nødvendig, og det er ein rett. Likevel har Emine
Arslan opplevd å miste jobben fordi ho
ikkje lenger kunne finne seg i ei slik
handsaming, på eigne og kollegaene sine
vegne. Etter oppseiinga såg ho ingenting
til løn, overtidsbetaling, feriepengar eller
liknande. Ho har blitt truga, familien hennar har blitt truga, dottera har blitt freista
kidnappa og ho har blitt forsøkt bestukke.
Ho har gått til sak mot selskapet, ho har
demonstrert utanfor fabrikken og ho nektar å gi seg så lenge ho ikkje svelt. Arslan
meiner ho kan stå imot så lenge ho mottek støtte frå omverda. På internett finst
fleire sider der ein kan gi si støtte, m.a:
http://www.cleanclothes.org/prada-thereal-price-of-luxury (Her kan ein også sjå
heile intervjuet med Emine Arslan.)
SOSIAL MOTE
Ei av mange motvekter til ei slik utbytting i moteindustrien vert representert av
gruppa Serpica Naro som held til i Milano. Dei kallar seg eit metamerke og kjempar for ei anna moteverd. Ein mote med
menneskeverd, for dei som produserer og
vidareforedlar bomullen og for dei som
sit og syr. Serpica Naro er eit lisensiert
merke til fri bruk for einkvar, så lenge
produkta knytte til namnet er til fri reproduksjon. Gruppa identifiserer seg med
eit «hackarsamfunn» der kreativiteten
eller ideane er delte filer du kan «laste
ned» og gjere deg nytte av. Dei ønsker å
etablere eit alternativ for sjølvstendige
designarar som ikkje vil lata seg utnytta
i eit hierarki, eit rettferdig alternativ for
produsent og konsument. Det handlar,
for Serpica Naro, om å skape eit kreativt
nettverk for å ivareta og spreie den tradisjonelle skreddartradisjonen i Milano, ved
hjelp av utradisjonelle middel. Vil du lese
meir, gå til: http://www.serpicanaro.org.
FORHOLDENE I TEKSTILINDUSTRIEN
The Clean Clothes Campaign sameiner organisasjonar frå 12 europeiske land, og arbeider for betra tilhøve i tekstilindustrien,
med fokus på kvinnerettar, forbrukar-rettleiing og nedkjemping av fattigdom.
Masseproduserte klede er ofte produserte i det ein kan kalle «sweatshops»
kjenneteikna av ein generell mangel
på grunnleggjande arbeidarrettar. Slike
«sweatshops» finn ein hovudsakleg i utviklingsland, slik som Bangladesh, Kina,
India og Sri Lanka, men også i industrialiserte land, då sysselsett av illegale innvandrarar.
I Storbritannia åleine er tekstilindustrien verdt 36 milliardar pund i året, noko
som ville gje 1000 pund per arbeidar sysselsett i denne industrien på verdsbasis.
Dersom du kjøper ein joggesko til 100
euro, vil berre 0,50 nå fram til arbeidaren.
Relevante sider
www.etiskhandel.no
www.labourbehindthelabel.org/
www.fashioninganethicalindustry.org
www.ethicalconsumer.org/
www.fn.no/Aktuelt/Nyheter/Arkive/Arbeidsliv/
Etisk-klesvask/(language)/nor-NO
www.women.timesonline.co.uk/tol/life_and_
style/women/fashion/article2241665.ece
photon
Åshild S. F. Thorsen
photon
Hedvig Elisabeth Andersland
Essay
16
"When Kurt died, his sister claimed that as a kid he would talk about how he wanted to join the 27 Club.”
(Heavier than Heaven: A Biography of Kurt Cobain, by Charles R. Cross)
The 27 Club
Text and illustration:
Roberto Ovalle
arquiwhat@gmail.com
OK. You’ve made it this far. After years
of playing small gigs in rat-infested hellholes in the darkest parts of town for a
free round of beers, you signed a deal
with a record company. You are on every
magazine cover. Man, your band has its
own plane. You were about to touch the
sky with your bare hands.
And then you went ahead and joined
The 27 Club.
SO WHAT´S THIS CLUB ABOUT?
In order to join The 27 Club, you only
have to fulfill two requirements: you
have to be at the pinnacle of your musical career, and you have to die at the age
of 27. Still interested?
As history tells, only a handful of individuals have been «lucky» enough to join
this infamous club.
MEMBERS ONLY
The 27 Club is something of a mythical establishment. Its members’ names and musical affiliations are common knowledge,
and the members can be counted with
the fingers of one hand, though other illfated stars have come close to acquiring
full membership. Let’s take a look at its
renowned member roster:
BRIAN JONES
Multi-instrumentalist guitarist, founding
member of The Rolling Stones, father of
four children with four different women.
Towards 1967, his role as guitarist of
The Stones started to decline, and his
contributions to the band became more
and more sporadic.
Shortly before he died, he was arrested on charges of drug possession, but
the judge felt sympathy towards him, and
he was released. Keeping him in custody
could have saved his life.
He was found lying in the bottom of
his swimming pool, and later autopsy revealed his heart and liver had clear marks
of sustained drug abuse.
As with other legends, there have been
claims of foul play, namely, by Anna Wohlin, a Swedish woman who was his girlfriend at the time of his death.
Many of his possessions were stolen
after his death, and his coffin is located
at a depth of almost four meters, to keep
it safe from treasure hunters.
JIMI HENDRIX
The guitarist from Seattle who set his guitar on fire during Woodstock and played
«The Star Spangled Banner» with his teeth
on an electric guitar.
He was the son of a US Army officer.
Several of his siblings were given to state
custody during their childhood, and in
his late teens his mother passed away,
pushing him to live with relatives and
struggle with poverty and neglect. Hendrix enjoyed a rocketing, extremely successful career, beginning in the United
Kingdom under the musical sponsorship
of Chas Chandler, of The Animals.
By the time of his death in 1970, he
also had developed a notorious history of
LSD, alcohol, marihuana and heroin use,
as well as violence bouts when under the
influence.
He was found dead as a product of
asphyxia (he drowned in his own vomit,
which was in turn caused by an overdose
of sleeping pills) in his apartment in Notting Hill under (you guessed) mysterious
circumstances.
Before committing suicide herself, his
then-girlfriend sustained he was still alive
when the ambulance took him away.
JANIS JOPLIN
A native of Texas, she was described by
her family as a child in constant need of
attention.
She was a pioneer in an environment
then dominated by men, and before passing away she married 21 year old Seth
Morgan (a drug dealer who would go on
to a writing career).
After failing to show up at the Los
Angeles studio where she was recording
a song, she was found on the floor, having died of a heroin overdose. Her funeral
service was attended only by close relatives.
JIM MORRISON
A native of Florida, his early life was typical of an army brat (the child of an onduty military officer who is constantly
transferred due to their work commitments).
At 4 years of age, he is said to have witnessed a road accident in which several
members of a native American family lost
their lives. He would later refer to this
situation as the most formative event in
17
- The unfortunate luck of dying so young
will unavoidably turn them into legends.
Xavier Ibarreche, El Club de los 27 Años
his life.
He had a long, stormy relationship
with Pamela Courson, but also, he was
faced with over 20 paternity claims, none
of which came to fruition.
He was found dead in his French apartment’s bathtub. However, no autopsy was
performed, and several rumors account
for the involvement of Courson in his
death. She would die later, at 27 years of
age, of a cocaine overdose.
KURT COBAIN
A common childhood ended when his
parents divorced, when he was 8. Afterwards, he became withdrawn and rebellious, anxious over his lacking a typical
mom-and-dad household.
He befriended a homosexual student
in his high school days, which caused
himself to be labeled as gay (with the rejection and bullying that such a situation
could bring upon him). This caused him
to state that he wished he was gay, just to
«piss people off».
He dropped out of high school, and,
eventually, was kicked out of the house
by his mother. He had nowhere to live, so
he took residence under a bridge. Eventually, he found a job and moved into a
more traditional dwelling.
He was a constant drug user, and it is
also known that he suffered from chronic
stomach pain, for which he never found
an explanation (though it was said that
it was caused by the stress of playing on
stage in front of the crowds).
After several close encounters with
18
death (including a supposed suicide-attempt with prescription medication in
Rome during a tour with Nirvana) and at
least one intervention by several of his
friends (which bassist Krist Novoselic
considered a «stupid idea»), the body of
Kurt Cobain was found in his home by an
electrician.
Initially, the electrician thought that
Kurt was taking a nap, since the only visible mark on his body was a small stream
of blood coming out of his ear. He had
shot himself.
GENERAL CHARACTERISTICS
The members of The 27 Club belong to
both genders, come from different countries, were part of various musical genres
and passed away in different decades.
Yet, there are several common (if not
absolute) elements to the members of the
infamous 27 Club:
A traumatic experience during childhood
or teenage years
For example, Jimi Hendrix’s life of poverty and familiar uncertainty during his
teens.
Social alienation
As in the case of Kurt Cobain becoming
the victim of bullies for befriending a homosexual.
Prolonged drug abuse
Potentially enhances the psychological
burdens of negative experiences throughout life. Also, overdoses are common in
hard drug users.
Conspiracy theories and circumstances
deemed as mysterious
Kurt Cobain and Courtney Love; Jimi
Hendrix and Monika Dannemann; Jim
Morrison and Pamela Courson; etc. However, it can be argued that these theories
originated as a consequence of the star
status of the person involved, as opposed
to existing previously, when the artist
was alive.
The age
The mid 20’s have been recently associated with a psychologic development stage
called «the quarter life crisis», which is
accompanied by the anxiety of a person
in a transition between being a teenager
and an adult, and the lifestyle changes
that such a situation carries.
To this, one can add the stress of living such an uncomfortable life in front
of millions of fans, TV-cameras and critics (Kurt Cobain, for example, is known
for finding his stardom rather difficult to
deal with, as he mentioned in his suicide
note).
Membership for The 27 Club is open.
Would you like to join this club?
References
- http://en.wikipedia.org/wiki/27_club
- http://en.wikipedia.org/wiki/Quarter_life_crisis
- http://www.alrededoresweb.com.ar/notas/
club27.htm
Nordlys i mørkret
Kva hender når elektronisk musikk vert vendt bort frå seg sjølv og dradd mot ei
opplysingsfilosofisk parole og russisk symfonikomponering?
Tekst: Live Havro Bjørnstad
live.bjornstad@student.uib.no
Å gå frå produksjon av synthpop og houseplater til å komponera for Bergen Filharmoniske orkester er kan hende ikkje den
mest logiske vegen ein musikar kan gå. For
Geir Jenssen, betre kjend under artistnamnet Biosphere, fall dette likevel naturleg.
Med tingingsverket for årets Borealisfestival, debuterer ikkje Jenssen berre som
komponist for filharmonisk orkester, men
finn også fram til ein heilt ny og original
måte å komponera slik musikk på.
NYTENKJANDE MED PARTITUR
«Arktisk», «glasisk» og «kjølig» har nærast
alle musikkomtalar sagt om musikken til
tromsøværingen som gøymer seg bak Biosphere-namnet. Som dei kategoriserande
vesena me er, freistar me alltid plassera
sjølv dei mest sjangerbrytande konsepta i
eit eller anna slags utgangspunkt. Om det
så er klisjé eller ikkje. I Jenssen sitt tilfellet vart utgangspunktet geografisk. Og
heilt sidan 80-talet har Jenssen lokka fram
tankar om mørketid, dramatiske fjellsider,
nordlys og mengder av snø.
Gjennom det nemnte tingingsverket «Shhoctavoski», fekk denne arktiske
musikaliteten sjansen til å gå ut over sine
eigne grenser og flytta inn på hovudscena
i Grieghallen. Dei elektroniske verkemidla Jenssen tidlegare har laga musikk ut
av, vart no lagt på hylla til føremon for
bassklarinett, tre trombonar, tuba, vibrafon, celesta og strykarar. Men nokre element frå komponisten si lange musikalske
fortid har likevel kome godt med. Samplingsteknikk og eit loopbasert mønster
er nøye kalkulert inn i det nye tingings-
verket. Med utgangspunkt i Sjostakovitsj
sin fjortande symfoni frå 1969, har Jenssen
laga sin eigen musikk ved å spela inn, stokka om og setja saman fragment frå dette
verket på nye måtar. – Jeg lytter igjennom
alt og sampler partier jeg liker, seier Jenssen sjølv i festivalprogrammet. – Det vil
si, jeg sampler ikkje partiene elektronisk,
men finner partiene i notehefter jeg har
kjøpt. Så scanner jeg sekvensene rett inn
i et notasjonsprogram.
Slik vert ikkje resultatet ein ny Sjostakovitsj-symfoni, men snarare noko heilt
anna. Når ein samplar ei takt frå ein symfoni, kan ein endra så mykje ein vil på
notane, og slik vil partiet ofte bli heilt
umogeleg å kjenne att.
TILBAKE TIL NATUREN
Sjølv om ein god samlesjanger kan ha
gode verknadar, er også frykta for at pionerar skal stivna i sin eigen klisjé alltid
til stades. Og når klisjeen kring Jenssen
sine sjangerdefinerande houseplater og
ideen om «det arktiske» verkar vera av
det meir omfattande slaget, skulle det
også tilsei ei proporsjonalt stor frykt. Kan
hende nettopp difor har Jenssen valt å ta
denne nordlege naturterminologien aktivt
og medvite i bruk sjølv. Slik er det i det
minste han sjølv som definerer «The Arctic
Sound», og ikkje kritikarane.
Vidare har Jenssen også gått langt i å utvida naturelementa i musikken sin. Under
arbeidet med «Shhoctavoski» i fjor, proklamerte han fylgjande linje fremst på heimesida si: «I am tired of flying. I hate airports, security checks, unhealthy food, air
conditioning, hotels, etc. Back to nature!»
Attende til naturen har han også gått dei
siste åra, i bokstaveleg tyding. Saman med
ein bandopptakar har han mellom anna
klatra til topps på eit fjell i Himalaya og
kravla inn i ei hole på Austre Åmøy. Slik
skal også dei ekte naturlydane fangast
opp, og musikken truleg få ein endå større
naturdimensjon.
NYTENKJANDE SOM MUSIKKOPLEVING?
På bakgrunn av dette seier det seg nærast
sjølv at Jenssen, eller Biosphere, sine komposisjonar ikkje tydeleg inviterer lyttaren
inn i ei ferdig innreia musikkoppleving.
Spora som leiken med slike små lydar
legg att i øyregangar verda over, er minst
like små som lydane sjølv. I biografien på
heimesida hans står det mellom annan
at Jenssen sin musikk alltid vil få deg til
å høyra etter. Den krev ein aktiv lyttarposisjon. Men dersom den nye komposisjonstekniske prosessen Jenssen har innført
berre vidarefører små spor som i lydleiken; dersom eit tingingsverk laga i ånd av
nytenking i stor grad har det same musikalske uttrykket som den tidlege «arktiske
technoen»; dersom gamle element i ny
bruk ikkje lagar nye lydbindingar i ein så
vid sjanger som samtidsmusikk utgjer; dersom det likevel berre er den same musikken som vert vidareført til nye instrument;
dersom nyskapande teknikk ikkje resulterer i nyskapande musikk, kva hender så?
Kan hende kan føregangsmenn framleis
støypast fast, sjølv om ein aldri så mykje
nyblandar jorda dei skal støypast i.
Historie
Arven etter
apartheid
Illustrasjon: www.polity.org.za
Femten år etter avskaffelsen av apartheid, står Sør-Afrikas sosiale
apartheid
Det offisielle navnet på den regjeringsinitierte
rasistiske politikken som ble praktisert i SørAfrika fra 1948 til 1994.
Rasetilhørigheten var definert i alle pass og
identitetspapirer og avgjorde hvem som
hadde rettigheter til hva.
De hvite hadde all makt og var de eneste som
fikk stemme i valgene, sitte i parlament, eie
land og hus og ha grunnleggende rett til å
oppholde seg i Sør-Afrika.
Nelson Mandela var den fremste anti-apartheidaktivisten i landet og satt fengslet i 27 år.
sør-afrika
Hovedstad: Sør-Afrika er det eneste landet i
verden som regjeres fra tre hovedsteder: Cape
Town (lovgivende), Pretoria (administrativ) og
Bloemfontein ( juridisk).
Befolkning: ca. 50 millioner
Styreform: Parlamentarisk demokrati
Uavhengighet fra Storbritannia 31. mai 1910
(også nasjonaldag.)
Offisislle språk: Afrikaans, engelsk, zulu, xhosa,
swazi, ndebele, sør-sotho, nord-sotho, tsonga,
tswana og venda.
20
utfordringer i kø.
Tekst: Vilde Sørbø Nenseth
vilde86@gmail.com
22. april i år ble det avholdt parlamentsvalg i Sør-Afrika. Det sittende partiet, ANC
(African National Congress), vant med
god margin. 15 år etter avskaffelsen av
apartheid blir partiet som kjempet mot
systemet som ga makt og økonomiske
muligheter til et lite, hvitt mindretall i
Sør-Afrika, sittende.
ANC er likevel et omdiskutert parti.
Blant annet er partilederen, Jacob Zuma,
en kontroversiell mann. Han var visepresident i Sør-Afrika fra 1999 til 2005, men
måtte gå av etter anklager om korrupsjon.
I 2006 ble Zuma anklaget for voldtekt av
en hiv-positiv kvinne, men retten frifant
ham. Zuma vedgikk at han hadde ligget
med henne, men benektet voldtekt. Han
ble kritisert etter at han uttalte at han
ikke hadde anvendt kondom, men tatt en
dusj etterpå for å bade seg mot hivviruset. Den gang var han leder for Sør-Afrikas
AIDS-råd.
VELGERNES LOJALITET
ANC ble stiftet i 1912 som det første organiserte talerøret for den svarte befolkningen i landet. De første tiårene hadde or-
ganisasjonen en moderat profil og krevde
gjennom ikke-voldelige protester reformer som gradvis ville gi de svarte økte politiske rettigheter. På 1940- og 50-tallet ble
partiet i økende grad radikalisert og gikk
inn for frie valg med lik deltakelse av alle
raser og umiddelbar opphevelse av alle
raseskillelover. Til tross for at partiet tidvis fører en venstreorientert retorikk har
det etter at det fikk regjeringsmakt oppgitt alle tidligere planer om å omforme
det sørafrikanske samfunnet i sosialistisk eller sosialdemokratisk retning, og
fører nå en nyliberalistisk økonomisk
politikk med privatisering av offentlig
sektor. Mange sørafrikanere kan fortelle
at de er skuffet over ANCs handlinger i
regjering.
Hvordan kan partiet likevel bli gjenvalgt? Er det takknemligheten rundt kampen mot apartheid som sitter igjen hos
mange? En innstilling som «ANC kjempet
for oss mot apartheid»? «Jeg skylder dem
min lojalitet» er vanlig å høre blant velgerne. Men selv om systematisert rasisme
nå er avskaffet i Sør-Afrika er det likevel
mange som viser til at rasistiske hold-
Foto: East Coast Radio News Watch. http://blog.ecr.co.za/newswatch
bilder!
En kontroversiell mann.
Sør-Afrikas nyvalgte president Jacob Zuma har blant annet uttalt: «ANC skal sitte ved makten til Jesus kommer tilbake.»
ninger blant innbyggerne ikke er helt
forsvunnet.
SOSIAL MISNØYE OG RASISTISKE
HOLDNINGER
Den politiske volden preger store deler av
Sør-Afrika. Rundt 50 drap, 148 voldtekter
og nær 700 alvorlige overfall skjer hver
eneste dag. Dette er et av de høyeste vold-
Anc
ANC (African National Congress) er det sittende partiet i Sør-Afrika og ble stiftet i
1912.
Kjempet for den svarte delen av befolkningen,
og var aktive i bekjempelsen av apartheid.
I 1994 ble det første ikke-rasebaserte
valget avholdt i Sør-Afrika. ANC fikk 62% av
stemmene, og Nelson Mandela ble dermed
landets første fargede president.
Partiets leder heter i dag Jacob Zuma.
Vant Sør-Afrikas parlamentsvalg 22. april 2009.
stallene i verden. Den sosiale misnøyen
er stor og arbeidsledigheten skyhøy. Mastergradstudent i utviklingsstudier ved
Stellenbosch University, Emma Holager,
kan fortelle at i mangel på sysselsetting
skaper de overflødige arbeidsplasser overalt. Hvis du i de rikere delene av byen går
på butikken har du en som parkerer bilen
din, en som vasker vinduene mens du
handler, en som finner fram poser til deg
og en som legger varene i en pose. Slik
skaper de arbeidsplasser, men selvfølgelig med luselønn, og dermed større sosial misnøye.
I tillegg til mangelen på arbeidsplasser, opplever det sørafrikanske samfunnet
stadig rasistisk motiverte voldskonfrontasjoner. Dette blir det derimot ikke
snakket så høyt om. Den sørafrikanske
menneskerettighetskommisjonen
gikk
blant annet ut i media i begynnelsen av
mars og innrømmet at det å snakke om
rasisme har blitt «upopulært». De som opplever rasisme blir ofte oppfordret til å
tie stille om sine opplevelser.
Forfatter av artikkelen «Racism Alive
and Well in South Africa», Obi Akwani,
forklarer denne ihjeltiingen av rasisme
som et tegn på at sørafrikanere flest kvier
seg for å ta tak i arven etter apartheid.
15 år etter er sårene fremdeles ferske.
Han forteller at en del av den hvite befolkningen ikke helt har fått tatt oppgjør
med fortiden, og et resultatet da blir at
mange hvite sørafrikanere fortsetter å
leve med sterke apartheidbaserte rasistiske holdninger. I tiden da apartheid ble
opphevet fryktet mange hvite at deler av
den fargede befolkningen ville iverksette
hevnhandlinger. Men selv ikke under
frigjøringsprosessen skjedde dette. ANC
forsikret landet og verden om at ingen
slik hevntokt ville finne sted. ANC lovet å
gjøre Sør-Afrika til et demokrati der rase
skulle være likegyldig.
UOFFISIELL SEGREGERING
Stellenbosch University, der Holager er
student, var tidligere sett på som apartheid-ideologiens intellektuelle sentrum.
Forskere ved dette universitetet var med
på å utvikle metoder for å klassifisere
mennesker ut fra hudfarge og hodeskalleform. De utviklet en kristendom hvor de
så på Sør-Afrika som boernes lovede land,
og hvite som mer verdt enn andre men-
21
En seier for demokratiet?
ANC feirer valgseieren i april i år. Imidlertid fikk de ikke 2/3 flertall, slik de hadde håpet, og kan derfor ikke forandre grunnloven.
nesker. Her fremmet man et historiesyn
som benektet at det bodde siviliserte mennesker i Sør-Afrika før Jan van Riebeeck og
de første europeiske settlerne etablerte
seg ved Kapp i 1652. Mange av apartheidepokens viktigste politikere har studert
eller jobbet ved universitetet i Stellenbosch.
Holager forteller at hun som student daglig opplever skillet mellom hvite
og svarte sørafrikanere. I jobbmarkedet har fremdeles de hvite de beste jobbene, mens de fargede befinner seg i de
mest lavlønnede yrkene. Mange steder
er det fortsatt rene hvite og sorte skoler.
Dermed har gjerne hvite og sorte få felles
møteplasser, og dette kan være med på å
demme opp under rasistiske holdninger.
Holager forklarer at selv om lovene ikke
utestenger svarte, er det fremdeles restauranter og utesteder som uoffisielt
virker forbeholdt hvite. Akwadi bekrefter
22
også dette inntrykket da han i sin artikkel forteller om en tur til Sør-Afrika hvor
han og hans venner, som selv er fargede,
fikk komme inn på spesielle restauranter, men ofte opplevde å være de eneste
fargede der, og han opplevde flere steder
å bli utsatt for skjeve blikk. Selv om ikke
loven per se utestenger noen, blir man utestengt av sosiale koder, hevder Akwadi.
Det er klart folk vil unngå steder de føler
seg sosialt utilpass. Hans opplevelse var
at Sør-Afrika fremdeles er et segregert
samfunn. Men både Akwadi og Holager
opplever at rasisme og apartheid er veldig
følsomme tema, og folk snakker lite om
det med mindre de blir direkte konfrontert med det.
KAMPEN MOT RASISME
Etter avskaffelsen av apartheid ble det
opprettet en «Truth and Reconciliation»kommisjon (TRC), som var en rettssak-
lignende arena hvor hvem som helst som
følte at de var offer for rasistisk motivert
vold, kunne bli hørt. Man kunne gi vitneutsagn og få amnesti fra forfølgelse.
TRCs arbeid ble av mange sett på som
en viktig komponent i å innføre et fullstendig fritt demokrati i Sør-Afrika. ANC
stod i bresjen for opprettelsen av TRC, og
klarte gjennom denne å bekjempe mye
rasisme. Denne ANCs innvirkning på demokratiet er kanskje en av grunnene til
at mange velgere ønsker å forholde seg lojale til partiet. Likevel er det ikke bare en
lojalitet som fører til ANCs oppslutning.
Til tross for kontroverser har lederen Jacob Zuma karisma og en folkelig appell.
Han synger, danser og lover stø kurs til
næringslivet med massive forbedringer
for folk flest. De lover også å gjøre mer
for vanskeligstilte svarte gjennom blant
annet jordreformer og kvoteordninger.
På den andre siden er det mangel på
en skikkelig opposisjon. Mange velgere
ser ikke et bedre alternativ i det politiske
landskapet.
KILDER
- Obi Akwani: «Racism Alive and Well in South Africa»,
2005
- afrika.no
- regjeringen.no
- Morgenbladet
Foto: http://www.indiaprwire.com
Til tross for at Akwani hevder at mange av
de rasistiske holdningene blir tiet ned og
vanskelige å få øye på, blir problemet
stadig satt på den politiske agendaen,
og råd oppnevnt for bekjempingen av
rasisme. Blant annet jobber «The Human
Rights Commision» med å bedre forholdene og gripe fatt i rasistiske konflinkter.
FNs verdenskonferanse mot rasisme fant
sted i Durban, Sør-Afrika, i 2001. Der ble
medlemslandene enige om en erklæring
og en handlingsplan for å bekjempe rasisme. I desember 2006 vedtok FNs generalforsamling å avholde en konferanse for
tilsyn med hvordan statene har fulgt opp
det som ble besluttet i Verdenskonferansen mot rasisme i 2001. Denne konferansen fant sted i Genève 20. - 24. april 2009.
Forberedelsene skjer innen rammen av
FNs menneskerettighetsråd. Denne konferansen er fremhevet som en av de viktigste sakene for Afrika-gruppen. De afrikanske landene ønsker en sterk lovtekst
mot rasisme. Flere afrikanske land ønsker
også en tekst som ansvarliggjør tidligere
kolonimakter for urett som ble begått
gjennom kolonialisering. Dette er et krevende felt hvor tidligere kolonimakter og
tidligere kolonier arbeider for å utarbeide
en tekst de kan enes om.
Både Akwani og Holager opplever at
Sør-Afrika har en lang vei å gå før det sosiale landskapet kan sies å være helt likestilt mellom den svarte og den hvite delen
av befolkningen. Det er bare femten år
siden landets systematiske undertrykkelse av den svarte delen av befolkningen
ble opphevet, og femten år er kort tid i
historisk sammenheng. Omrokkeringer av
samfunnet må til for en endelig bekjempelse av rasismen, hevder Akwani. Det sittende partiet ANC har bidratt til en del
omrokkeringer tidligere, og til tross for
noe misnøye blant velgerne, virker det
som mange fremdeles håper at ANC kan
bidra til omrokkeringer videre inn i framtiden.
Foto: http://picasaweb.google.com/nickbatman
HVA GJØRES?
Et kontrastfyllt Sør-Afrika.
Klasseforskjellene i Sør-Afrika er enorme, og arbeidsledigheten øker stadig.
23
photon
Roberto Ovalle
photon
Hedvig Elisabeth Andersland
photon
Roberto Ovalle
26
photon
Roberto Ovalle
27
Religion
28
Den alternative
markedsplassen
20.-22. mars gikk årets første alternativmesse av stabelen i Grieghallen. Med en oppslutning på flere tusen
besøkende, er det klart at for bergensere er det mer mellom himmel og jord enn bare regn.
Tekst & foto: Åshild S. F. Thorsen
aashild.thorsen@gmail.com
I et land hvor helseministeren uttaler
seg positivt i media om helbredelse,
er det kanskje ikke så forunderlig at
mange finner veien til alternativmessen. For her finnes healere i mange
varianter, hele 21 messeutstillere plasserer seg i healerbransjen. Men alternativmessen har mer å by på enn varme
hender, og på de mange standene tilbys
alt fra malekurs til massasje, samiske
sjamaner og klarsynte damer, og ikke
minst engler. Mange engler. De fungerer
som smykkesteiner, skulpturer og på
plakater. Er dette et marked som utnytter effekten av Märthas engleskole og
Snåsamannens krefter?
LATTERLIGGJØRING
– Jeg tror ikke det er spesielt mange useriøse blant oss, men det er jo som i alle
andre yrker; noen useriøse aktører vil
man dessverre finne, poengterer Tove
Andersen. Siden 1991 har hun praktisert
som auratolker, og sammen med sitt
fotografiapparat er hun nærmest blitt
fast inventar på Alternativmessen. Selv
synes ikke Andersen at mediestormen
rundt alternative kjendiser har hatt
noen positiv effekt for det generelle
alternativmarkedet.
– Nei, jeg kan ikke si det. Jeg vil
nesten påstå at det motsatte har skjedd,
at vi med Märtha og Snåsamannen har
opplevd en latterliggjøring. Jeg har tross
alt holdt på med dette i flere år nå.
Latterliggjøring og mistro var ut
– Spesielt med Märtha følte vi at det
bredt i mediedekningen av Prinsesse
nå ble mer akseptert å snakke om dette,
Märthas oppstart av engleskolen Astarte
sier Eyrun Odny Thorsteunsson som
Education. Religionsviter Siv Ellen
for tiden er masterstudent i Reiki healKraft peker på at tre diskurser særlig
ing. Thorsteunssons er fra før utdannet
fikk prege debatten rundt prinsessens
sykepleier, men ønsket også å utdanne
skoleetablering; støtte fra de nyreseg innenfor alternativ behandling.
ligiøse, kritikk fra kristent hold, samt
– Jeg har vel alltid hatt en interesse
en kritisk sekularistisk diskurs (Kraft
for det alternative, så det var det som
2008: 125). Sistnevnte kom blant annet
gjorde at jeg begynte på et av masterfrem i medienes egne krokursene til Rainbow Reiki.
nikker, hvor saken naturlig
Thorsteunsson forteller vinok ble inngående komdere at hun i ung alder opmentert. Krafts analyse av
plevde å kunne kommunisere
mediedekningen viser dog
med dyr. – Jeg drev med hesen utvikling i en mer positer, og merket det vel alt da.
tiv retning da journalistene
Historien hennes er
fikk øynene opp for hvor
ikke enestående, og det er
mange nordmenn som faklett å trekke paralleller til
tisk delte prinsessens overMärtha Louises personlige
bevisninger. Også innenfor
statement på Astarte EducaEyrun Odny Thorsteunsson,
Alternativt Nettverk gikk
tions hjemmeside. Her ramser
masterstudent i Reiki healing.
debatten, og i en artikkel av
prinsessen opp utdanningen
Eirik Svenke Solum på alti fysioterapi, terapeututdannett.no konkluderes det med at ”mange
ning i Rosenmetoden, utdannelse fra
mener hun kan bli en god ambassadør
Holistisk Akademi og kommunikasjon
for alternativ behandling og at hun bimed dyr. Hos Rainbow Reiki er de, som
drar til å alminneliggjøre nyreligiøsitet
Märtha, også opptatt av engler.
generelt”.
– Vi har alle engler og hjelpere,
forklarer Thorsteunsson. På spørsmål
ENGLER OG REGNBUER
om engler er hjelpere, eller om vi
På standen til Rainbow Reiki i Griegsnakker om to forskjellige kategorier,
hallen er oppfatningen at både Snåsablir hun usikker og konfererer med en
mannen og Märtha har gitt et positivt
kollega. Svaret forblir uvisst.
utslag for det alternative.
Den økte engleskaren kommer kan-
- Vi har alle
engler og
hjelpere.
29
Finnes det ingen Snåsamenn,
som av ren uselviskhet helbreder
de trengende uten betaling?
skje ikke ut av det blå. Innenfor folkereligiøsiteten har engler – slik som alver
– opptrådt i kulturelle uttrykk gjennom
historien. Samtidig kan det se ut som at
den personlige interessen påvirkes av
den generelle kulturen vi lever i. Slik
alver fikk en renessanse med filmatiseringen av Ringenes Herre, er det engler
som nå står i lyset. Trenden er dog ikke
særegen for norske nyreligiøse og alternative miljøer, ettersom mye av litteraturen om temaet er oversatt fra andre
språk. Hvordan man forholder seg til
englene, er dog ganske individualistisk.
I nyreligiøsiteten og det alternative
finnes få dogmer, og det er rom for å
individualisere trosoppfatningene.
MARKEDSPLASSEN
På den nyreligiøse markedsplassen kan
man dekke sine egne behov, ved å selv
velge hvilken pakke man kjøper, og
hvor mye man putter i den. I så måte
er Alternativmessen et godt eksempel
på hvordan dette fungerer. Ved et besøk
kan man like gjerne kikke litt rundt og
handle økologisk godteri, som å kjøpe
seg en kjapp healing. Det er også mulig å stikke innom et foredrag om ufoer
eller en spiritistisk storseanse. På den
andre side av bordet finner man dessuten dem som har valgt å stå på stan-
alternativmessen
Alternativmessene arrangeres i stor grad av
Alternativt Nettverk. I år avholdes det totalt
fem messer i deres regi i Bergen, Oslo og
Trondheim.
På vårmessen i Bergen deltok over 200
utstillere.
De siste årene har også lokale initiativtakere
arrangert alternativmesser i mindre byer.
Den første alternativmessen ble holdt i 1993.
Man regner med at rundt 100.000 mennesker
besøker en alternativmessene hvert år.
30
den i Grieghallen, og som blir et ytre
ansikt for det alternative Norge. Det er
allikvel tydelig at Alternativmessen ikke
bare fungerer som en markedsplass som
følge av valgmulighetene, men også på
grunn av messens helt klare kommersielle aspekt. Med unntak av et bibelvers
jeg blir gitt, tilbys det meste på messen mot betaling. Prisene virker heller
ikke særlig forlokkende. 20 minutters
healing koster lett 500 kroner, spådommer og auratolkning et par hundre kroner billigere. Og før man kan nå disse
tilbudene må man ha betalt inngangspenger pålydende kroner 190 i døren.
Finnes det ingen Snåsamenn, som av
ren uselviskhet helbreder de trengende
uten betaling?
På Alternativt Nettverk sine nettgalakse har også pengeproblematikken
blitt tatt opp, og det ser ut til å engasjere. Som en bruker sier: ”At [Snåsamannen] ikke tar seg betalt er kvalitetsstempelet.”
Andre argumenterer for at også
mennesker med spesielle evner skal ha
noe å leve av, og at det derfor er greit
å ta imot betaling eller gaver for tjenestene. Det kommersielle aspektet med
Märthas engleskole er sannsynligvis det
hun har fått mest negativ publisering
om, og medias omtale har her vært veldig forskjellig om man sammenlikner
med Snåsamannen Joralf Gjerstad. Siv
Ellen Kraft påpeker i sin artikkel at forholdet mellom religion og økonomi har
blitt skjult i Norge gjennom statskirkeordningen, og at det kanskje er derfor man reagerer så kraftig på nyreligiøsitetens kommersielle aspekt.
FORBRUKERMAKT
Men som det også poengteres i diskusjonen på altnett.ning.no, så ligger makten til syvende og sist hos forbrukerne
og hva vi velger å ta inn av tilbudene.
Tove Andersen har tydeligvis truffet
blink med sin auratolking; en av hennes
kunder har nå besøkt henne for 8. året
på rad. – Flere av mine kunder driver
med selvutvikling, og da kan det være
greit for dem å se uviklingen av auraen.
Fargene som vises på aurafotografiet gir
ulike betydninger og sier noe om den
følelsesmessige tilstanden til personen.
Da kan jeg gi råd og veiledning utfra energien som vises.
En kvinne i 30-årene har nettopp
hatt sitt første besøk hos auratolkeren.
Selv sier hun at hun hadde en skeptisk
holdning før hun satte seg bak kamera.
– Men jeg vil jo si at det var en bra opplevelse. Jeg har aldri deltatt på noe slikt
før, men nå har jeg snakket med flere
mennesker her på alternativmessen, og
jeg føler at de både er samsvarte i det de
sier og at det passer veldig til der jeg nå
befinner meg. Blant annet ble jeg fortalt
at jeg har kreative evner som for tiden
undertrykkes, så dette er nok noe jeg vil
ta med meg videre.
Og om kvinnen ønsker å følge opp
rådene hun fikk på messen, så kan hun
alltids verifisere virkningen i oktober. Da er det nemlig klart for alternativmesse igjen.
KILDER
- Kraft, Siv Ellen (2008) ”Märthas engler – En analyse
om den norske mediedebatten”, Nytt Norsk Tidsskrift,
nr 2 2008
- Solum, Eirik Svenke, ”Prinsesse Märthas
selvutviklingsskole”, Altnett.no, publisert 10.08.07,
tilgjengelig: http://www.altnett.no/Magasinet/8008
(15.04.09)
- Altnett.ning.com
- Alternativmessens messeprogram Bergen, 20-22
mars, 2009
Che Guevara gjorde sitt første forsøk på å sette sine ideer om revolusjon og geriljakrig ut i live
Historie
i Kongo i 1965. Vi skal følge i hans fotspor på jakt etter hva som drev ham og hva han kjempet
for. Kanskje vi på veien kan kaste litt lys over hvordan mørkets hjerte ble knust.
Infarkt i mørkets hjerte
Tekst: Clemet Askheim
ikkekristinclemet@gmail.com
Foto: Hejdi Øksnes Moen
Interessen og fascinasjonen knyttet til
myten og personen Che ser ikke ut til å ha
avtatt nevneverdig på de vel førti årene
som er gått siden hans død. Alberto Kordas
ikoniske fotografi «Guerrillero Heroico»
fra 1960, sies å være verdens mest kjente
og reproduserte bilde. Det er det fremste
uttrykket for symbolet Che og brukes
flittig av ulike radikale grupper. Men
det har også blitt fetisjert og et uttrykk
for Che som kommersiell merkevare og
popkulturelt ikon. Palestinske aktivister
avbildes med Che-t-skjorter samtidig som
Dressmann selger boksershortser med
ansiktet hans på. Maradona har tatovert
bildet på sin høyre arm og Bergens egen
grafittikunstner, Dolk, har pyntet en
av byens murvegger med en tagging av
Che med bildet av seg selv på magen.
Liberalerne i Unge Venstre har laget en
plakat med det klassiske bildet, men hvor
ansiktet til Che er byttet ut med ansiktet
til Lars Sponheim. Omtrent det samme
gjorde de ekstreme høyrepopulistene i
Det Østerrikske Frihetspartiet (FPÖ) på
en t-skjorte, med bilde av sin leder HeinzChristian Strache (sic!).
Et av de senere uttrykkene for denne
interessen er Steven Soderberghs filmer
om Che Guevaras bedrifter på Cuba, og
hans mangel på bedrifter i Bolivia (Che
- Argentineren og Che - Geriljalederen).
Begge filmene er basert på Che sine egne
dagbøker fra disse hendelsene. Mindre
kjent er imidlertid hans opphold i Kongo
i 1965 og dagboken hans derfra ble ikke
utgitt i sin helhet før i 1999, under
tittelen The African dream - the diaries of
the revolutionary war in the Congo. Boken
er basert på Che Guevaras opplevelser i
den østre delen av Kongo mellom april
og november 1965, og poenget til Che
med å skrive ned sine erfaringer fra både
Cuba, Kongo og Bolivia var at andre
revolusjonære skulle kunne lære noe av
dem og kanskje unngå en del feilgrep.
Manuset var utstyrt med en klausul om at
Ikon.
Kunstneren Dolk har tagget sin tolkning av ikonet Che Guevara på en vegg i Bergen.
det ikke måtte gis ut før «tiden var inne»,
i tilfelle det skulle falle i feil hender, og
det var hans datter Aleida Guevara March,
som til slutt bestemte seg for å gi det ut.
JAMES DEAN
Noe av det mest fascinerende ved Che
er hans vei fra en trygg oppvekst blant
Argentinas middelklasse, til rollen som
militær nestkommanderende for en
revolusjonær geriljastyrke på Cuba. Vel
så fascinerende er likevel veien derfra til
fetisjert frigjøringssymbol og kommersielt
reklameikon. Den franske filosofen JeanPaul Sartre karakteriserte Che Guevara
som «vår tids mest fullkomne menneske».
Liberalist og Minerva-skribent Jan Arild
Snoen forsøker imidlertid, i Ny Tid 13.
mars 2009, å banalisere hans ikoniske
status ved å forklare det med at han
var pen og døde ung under tragiske
omstendigheter. Og selv om Snoen her
selvsagt har et poeng, så skal vi se om vi
ikke likevel kan finne noen trekk som
skiller Ernesto Guevara fra nok en James
Dean.
31
Foto: racismandnationalconsciousnessnews.files.wordpress.com/2008/10/patrice-lumumba-1.jpg
Ikon 2.
Patrice Lumumba har blitt et symbol for Afrikas frihet og enhet.
Che fikk for alvor vekket sin interesse
for politikk under en rundreise i LatinAmerika i 1952 som han skildret i boken
Motorsykkeldagbøkene (filmatisert i 2004).
Her oppdaget han verdens fattigdom,
lidelser og urettferdighet og bestemte seg
for aldri å godta det han så. Hans videre
politiske utvikling skjedde også under en
reise, denne gangen i Mellom-Amerika i
1953 og den gjorde ham til en overbevist
revolusjonær marxist. Han fikk da
øynene opp for hvordan det amerikanske
storselskapet United Fruit Company
(UFC), bestakk regjeringer, utnyttet sine
arbeidere og slo ned på streiker. Dette
overbeviste ham om kapitalismens
grusomme natur og om imperialismens
nådeløshet.
Det siste skrittet fra kapitalismekritiker
til marxistisk revolusjonær tok Che i
Guatemala i 1954. Da ble han vitne til
at den radikale og demokratisk valgte
regjeringen til president Jacobo Arbenz
Guzmán, ble styrtet i et CIA-sponset
statskupp. Dette overbeviste ham om
32
nødvendigheten av væpnet kamp for
å gjennomføre og forsvare radikale
reformer, og det eneste som gjenstod for å
fullføre hans metamorfose, var en praktisk
mulighet til å leve etter sin overbevisning.
Nettopp denne muligheten var det som
dukket opp da Che ble introdusert for
Fidel Castro i Mexico i 1955 og fattet sin
beslutning om å slutte seg til Castros 26.
juli-bevegelse og bli med til Cuba for å
starte geriljakrig.
VESTEN MOT RESTEN
Che Guevara så nettopp nykolonialisme
og
amerikansk
imperialisme
som
samtidens største trussel mot fredelig
sameksistens og som en utfordring Afrika
og Latin-Amerika delte med resten av den
tredje verden. For USA og Sovjetunionen
frøys den kalde krigen ytterligere til i
begynnelsen av seksti-årene, mens mange
episoder gjorde det varmt om ørene for
mange i den tredje verden. Blant annet
på Cuba i 1961, da Kennedy ga klarsignal
til invasjonen i Grisebukta, og i 1962 da
Castro tillot Sovjet å utplassere missiler
på øya og dermed startet den såkalte
Cuba-krisen. Samtidig hadde kampen
mot kolonialismen og nykolonialismen
vind i seilene og en rekke hendelser
på slutten av femti-tallet inspirerte til
flere seire i begynnelsen av seksti-årene.
Da presidenten i Egypt, Gamal Nasser,
nasjonaliserte Suez-kanalen i 1956 skapte
han både furore og begeistring rundt om i
verden. Vesten var i harnisk, mens radikale
krefter jublet. Hendelsen ble en direkte
inspirasjon for frigjøringsbevegelsen i
Algerie, som vant sin frihet fra Frankrike
i 1962, og for oppstarten av PLO
(Palestinernes Frigjøringsorganisasjon) i
1964. Ghana ble frigjort fra Storbritannia
i 1957, Tanzania i 1961 og midt oppe i
det hele foregikk Vietnamkrigen som et
symbolsk omdreiningspunkt.
Disse
begivenhetene
gav
Che
Guevara håp om at det var mulig å spre
revolusjonen til andre steder i verden
og at det var et gunstig tidspunkt for
eventuelle fremstøt. Castro fulgte godt
med på hva som foregikk ellers i verden
og hadde kontakt med flere radikale
statsledere og frigjøringsledere i både
Asia, Afrika og Latin-Amerika. Allerede i
1961 hadde Cuba bistått de revolusjonære
i Algerie med våpen, og mye tyder på at
Castro og Che Guevara allerede i 1964
begynte å planlegge en mulig ekspedisjon
til Afrika. Men det var først senere at
de bestemte seg for å gå inn i akkurat
Kongo. I boken fra Kongo skriver Che om
nødvendigheten av «å angripe yankeeimperialismen» ved røttene til deres
makt, «i de koloniale og nykoloniale
landene som fungerer som støtter for
deres verdensdominans.» Og et år tidligere
skrev han en tekst med tittelen «Skap to,
tre, mange Vietnam!», om viktigheten av å
spre kampen til andre steder i verden der
folk lever under den samme dominansen.
Denne ble imidlertid ikke publisert før i
1967, mens Che var i Bolivia.
TARZAN I TANZANIA
I april 1965 krysset Che og en gruppe
cubanske soldater Tanganika-sjøen og
gikk i land i Kongo. Da hadde ikke Che vist
seg offentlig siden et besøk i Algerie to
måneder tidligere, og hans inntog i Kongo
var strengt hemmelig. I løpet av disse to
månedene gjennomførte han en rundreise
i Afrika hvor han besøkte en rekke av
de nylig frigjorte kolonilandene, blant
andre Tanzania. Daværende president
i Tanzania, Julius Nyerere, var den gang
en av de mest aktive politikerne på det
afrikanske kontinent og han var en sterk
pan-afrikansk stemme i den anti-koloniale
kampen. Dar es Salaam var på denne tiden
et kraftsentrum og fristed for mange
av frigjøringsgruppene som opererte
rundt om på kontinentet, hvorav flere
også ble støttet av Tanzania. Che møtte
mange av frigjøringslederne, deriblant
representant for den kongolesiske
revolusjonen, Laurent Kabila. Ifølge Che
Guevaras egne nedtegnelser gjorde han
et godt førsteinntrykk og han skulle
vise seg å bli kontaktpersonen for
den cubanske ekspedisjonen og deres
øverstkommanderende. Cuba fremstod
for mange av disse frigjøringsbevegelsene
som et lysende eksempel på hva de selv
ønsket å oppnå og alle var interessert i
cubansk assistanse.
Dette
ble
starten
på
Cubas
langvarige
engasjement i en rekke
kriger og konflikter i
Afrika, og nok et eksempel
på Che Guevara sin rolle
som politiker under den
kalde krigen.
Deres
interesse
for
Afrika
var
ikke
utelukkende
idealistisk
motivert, og det er grunn
til å tro at Castro følte
behov for å søke åpninger
over havet etter at USA og OAS
(Organisasjonen av Amerikanske Stater)
innførte handelsblokade av Cuba. Vi må
også huske på den sterke ideologiske
blokktenkningen som preget den kalde
krigen, der Afrika uheldigvis var et av
områdene hvor den kalde krigen ble
varmest. Under sitt besøk i Egypt en
måned tidligere hadde Che etter sigende
avslørt for president Nasser at Cuba planla
å støtte revolusjonen i Kongo med en
gruppe soldater. Da han imidlertid la til at
han selv intenderte å lede denne gruppen,
ble Nasser skeptisk og advarte Che mot
å bli «nok en Tarzan, en hvit mann blant
svarte, som skal lede dem og beskytte
dem». Dette var blant ledemotivene i den
tidlige kolonialismen og oppsummeres
gjerne som «the white man’s burden».
«kjøp» av landrettigheter. Det stedet
hvor Stanley gjenfant Livingstone og
den udødeliggjorte replikken: «Dr.
Livingstone, I presume?», ettersigende
skal ha falt, ligger bare noen kilometer
sør for der Che og hans gruppe la ut da de
skulle krysse Tanganika-sjøen.
Landområdet vi i dag kaller Den
Demokratiske
Republikken
Kongo,
ble formelt tildelt Kong Leopold i
1885. Det skjedde under den såkalte
Berlin-konferansen, da de europeiske
stormaktene
delte
det
afrikanske
kontinentet mellom seg. Han behandlet
området som sin private
eiendom,
døpte
det
Fristaten
Congo
og
innledet en periode med
grusom
utbytting
av
lokalbefolkningen. Det var
særlig i forbindelse med
utvinning av gummi, som
på denne tiden begynte
å bli en stadig viktigere
råvare på verdensmarkedet,
at de mest grusomme
overgrepene foregikk og
det antas at millioner
døde som følge av vold, sult, slaveri og
sykdommer. Leopolds brutale regime varte
frem til 1908, da økende internasjonalt
press tvang ham til å overlate styringen
til den belgiske regjeringen.
At det skulle bli
akkurat Kongo
Che valgte å gå
inn i er neppe
tilfeldig.
KONG LEOPOLDS ARV
At det skulle bli akkurat Kongo Che
valgte å gå inn i er neppe tilfeldig.
Landets geografiske beliggenhet i hjertet
av Afrika gjør det til et viktig strategisk
område, og gjennom årtier med europeisk
undertrykking og vestlig innblanding fikk
det en symbolsk rolle som erkekoloni og
offer for vestlig imperialisme. Journalisten
og eventyreren Henry M. Stanley, hadde i
1871 gjort seg bemerket gjennom å oppspore
den forsvunne, skotske oppdageren
og misjonæren David Livingstone. På
bakgrunn av denne erfaringen ble han
spurt av Kong Leopold den andre av
Belgia, om å reise til Kongo for å utforske
området og dersom det virket interessant,
«forhandle» med lokalbefolkningen om
HVITE BLODLEGEMER I MØRKETS
HJERTE
Symbolsk sett enda viktigere enn arven fra
Kong Leopold var nok likevel Kongo-krisen
og drapet på landets første statsminister,
Patrice Lumumba, i 1961. Han var leder
for Kongos Nasjonalbevegelse, et politisk
parti som siden 1958 hadde kjempet
for uavhengighet fra Belgia. Lumumba
inkarnerte den nevnte anti-koloniale
vinden og fikk faktisk så mye vind i seilene
at Belgia gav fra seg suvereniteten over
området i 1960. Dette skjedde gjennom
forhandlinger og uten bruk av militære
midler, men det skulle imidlertid raskt
vise seg at belgierne ikke hadde gitt opp
sine interesser i området selv om de gav
opp suvereniteten. Den nye regjeringen
fikk umiddelbart en rekke problemer å
stri med og Che tolket situasjonen som
en bekreftelse på sin tese om at væpnet
frigjøringskamp var nødvendig.
I den kongolesiske hæren oppstod det
raskt misnøye med at offiserene i stor grad
fortsatt var hvite belgiere, og misnøyen
kulminerte rakst i mytteri mot disse og
påfølgende angrep mot flere europeiske
mål. Belgia grep straks inn militært for å
«beskytte sine innbyggere» og det oppsto
generell uro i de militære rekker. Like
etter erklærte to av de mest mineralrike
provinsene seg uavhengige, hvorav den
ene, Katanga, ble støttet av både belgiske
selskaper og soldater. Lumumba ba FN om
støtte og de vedtok raskt en resolusjon
som krevde belgisk tilbaketrekning.
Da denne ikke umiddelbart ble tatt til
følge, truet Lumumba med å hente inn
støtte fra Sovjetunionen, noe som vakte
bestyrtelse i vestlige kretser. FN nølte
ikke med å få på plass en fredsstyrke,
men bedyret at de ikke kunne gripe inn
i forhold til utbryterprovinsene fordi
det ble regnet som «indre anliggender».
Frustrert over FN takket Lumumba ja til
militær assistanse fra Sovjet, men ble
dermed stemplet som kommunist av
USA og vesten, som følgelig intensiverte
sine bestrebelser på å motarbeide ham.
Che Guevara hadde lenge ment at FN var
avmektige og handlingslammet og denne
episoden klargjorde hans bilde av FN som
et verktøy for vestlig dominans.
TO MARTYRER
Kort tid etter avsatte presidenten i Kongo,
Joseph Kasa-Vubu, hele regjeringen
inkludert Lumumba og en periode med
kaos og politisk oppløsning fulgte.
Daværende leder for hæren, Joseph
Mobutu, benyttet sjansen til å styrke sin
makt og med støtte fra CIA gjennomførte
han et statskupp. Kasa-Vubu ble beholdt
som president, mens Lumumba på sin
side ble satt i husarrest. Mobutu inntok
selv en tilsynelatende tilbaketrukket
rolle som fortsatt sjef for de væpnede
styrkene.
Selv om han satt i husarrest hadde
Lumumba fortsatt en del oppslutning i
befolkningen, og flere aktive støttespillere.
Mobutu besluttet etter råd fra belgierne, å
«kvitte seg» med denne mulige fremtidige
trusselen, og Lumumba ble derfor flyttet
til utbryterprovinse Katanga. Der ble
han under oppsyn av belgiske offiserer,
torturert og drept. For Che Guevara hadde
den vestlige imperialismen igjen vist sitt
sanne ansikt, og Lumumbas martyrstatus
og Kongos symbolske rolle ble etablert. Da
FNs sikkerhetsråd møttes etter Lumumbas
død, etterlevde de endelig hans ønske om
mer aktiv intervenering og vedtok en
resolusjon som gav FN-soldatene lov til
å ta i bruk «de nødvendige midler» for å
hindre borgerkrig.
Dette bidro til at opprøret i den
andre av utbryterprovinsene ble slått
ned mot slutten av 1961, men konflikten
om Katanga-provinsen fortsatte. Moise
Tshombe, lederen for utbryterne, nektet å
følge FNs vedtak og med støtte fra belgiske
gruveselskaper og hvite leiesoldater
fra Belgia, Sør-Afrika og (daværende)
Rhodesia, fortsatte han krigføringen
mot den kongolesiske hæren og FNstyrkene. Lumumbas død utløste voldsom
internasjonal oppmerksomhet rundt
33
Foto: www.marxists.org/archive/guevara/images.htm
1962.
Speaking to the CTC (Central Organisation of Cuba Trade Unions) ..
Kongo og FNs daværende leder, svensken
Dag Hammarskjöld, besluttet personlig å
forsøke og megle frem en løsning. Han
kom imidlertid aldri frem, for flyet som
skulle frakte ham og hans mannskap til
grensebyen Ndola i dagens Zambia, styrtet
under uklare omstendigheter. Dermed ble
han FNs martyr og oppmerksomheten
rundt Kongo økte ytterligere. Dette
førte indirekte til at FN intensiverte
sitt engasjement og etter en avgjørende
offensiv mot Tshombe i 1963, oppnådde
de full kontroll over hele provinsen.
SKJEBNENS IRONI
Krisen var imidlertid ikke over og
mindre enn et år senere brøt det ut en ny
opprørskrig, denne gangen nord og øst
i Kongo. Blant lederne for opprøret var
flere av Lumumbas tidligere støttespillere,
inkludert den nevnte Laurent Kabila.
Opprøret forsøkte å knytte an til arven
fra Lumumba, og ble aktivt støttet av
både Kina og Sovjet. I begynnelsen av
1964 klarte de å vinne kontroll over
relativt store områder, inkludert byen
Stanleyville (oppkalt etter nevnte Stanley,
nåværende Kisangani). Det var valgår i
USA og demokratenes kandidat, Lyndon
Johnson, måtte vise velgerne at han tok
denne alarmerende utviklingen på alvor
og ikke var «soft on Communism» i Afrika.
Dermed orkestrerte de et regimeskifte
ved hjelp av Mobutus makt som sjef for
hæren og med støtte fra blant annet
Belgia. Skjebnens ironi ledet følgelig
den tidligere opprørslederen i Katanga,
Moise Tshombe, til statsministerposten.
FN trakk videre sine styrker ut av landet,
mens Castro og Che Guevara begynte
planleggingen av et mulig cubansk
engasjement.
34
Tshombes
første
trekk
som
statsminister var formelt å søke støtte
utenfra for å slå ned opprørerne, og etter
råd fra amerikanerne hentet han inn igjen
de hvite leiesoldatene fra konflikten
i Katanga. Den gangen var de ment å
skulle redde Katanga fra Lumumba, mens
de denne gangen var
satt til å frelse Kongo
fra
kommunismen.
Tshombes
tidligere
belgiske kontakter ble
brakt inn igjen, denne
gang som rådgivere
for den kongolesiske
hæren. Italia var på
dette tidspunktet også
involvert i Kongo med
oppdrag om å bygge
opp
et
kongolesisk
luftforsvar, og de hadde
allerede blitt kontaktet
av CIA med «tilbud»
om bistand. Finansiert
gjennom USAID, det
amerikanske bistandsbudsjettet, brakte
de inn flere fly utstyrt med bakkemissiler
og maskingevær. For å få fortgang i
operasjonene rekrutterte CIA dessuten en
rekke piloter fra det cubanske eksilmiljøet
i Florida, hvorav mange var veteraner fra
den mislykkede invasjonen i Grisebukta
på Cuba i 1961.
hjelp til å løse situasjonen hadde de
allerede «Operation Dragon Rouge» klar.
De hadde fått tillatelse av den nyvalgte
britiske statsministeren Harold Wilson,
til å ta i bruk flybasen på den britiske
øya Ascension utenfor Afrikas kyst. Og
amerikanske transportfly ble brukt til
å fly inn belgiske fallskjermtropper til
Stanleyville. Det offisielle målet med
operasjonen var å beskytte europeerne
som ble holdt som gisler, men tidspunktet
for dets utførelse falt «tilfeldigvis»
sammen med ankomsten av Tshombes
leiesoldater. Kampene som fulgte ble
kortvarige, opprørerne trakk seg tilbake
og de fleste gislene ble reddet. Mer enn
to tusen mennesker ble evakuert, hvor
langt på vei de fleste var europeere
og amerikanere, mens hundrevis av
kongolesere mistet livet. Hendelsen ble
heftig fordømt av de radikale afrikanske
lederne og styrket dem i sin skepsis
overfor USA og Vesten.
Da Che mindre enn en måned senere,
talte i FNs generalforsamling som delegat
fra Cuba, brukte han episoden som et grovt
eksempel på Vestens imperialisme. Etter
først å ha trukket linjene bakover til drapet
på Lumumba og FNs handlingslammelse,
kom han inn på: «disse siste hendelsene
som har fylt verden med harme. Hvem er
de skyldige? Belgiske fallskjermsoldater,
transportert
av
amerikanske fly, som
tok av fra britiske
baser». Videre minte han
om visse begivenheter
som foregikk i Europa
bare tjue år tidligere,
hvor
«et
sivilisert
og
industrialisert
land,
kongedømmet
Belgia, ble invadert
av Hitlers horder. (…)
Kanskje sønnene av de
patriotene som døde i
kamp for fedrelandet, i
dag myrder tusener av
kongolesere i den hvite
rases navn.(…) Dette er hva imperialismen
gjør med folk.» Dette er muligens Che
Guevaras mest kjente tale og den avsluttes
med det berømte kampropet - «patria o
muerte!» («fedrelandet eller døden»).
Under hele Mobutus regjeringstid
hadde man lett etter levningene av
Che Guevara, da
de «forsvant» etter
at han ble drept i
Bolivia i 1967.
OPERATION DRAGON ROUGE
I tiden som fulgte ble en rekke områder
tatt tilbake av Tshombes hvite leiesoldater,
men da de begynte å avansere mot
Stanleyville tok opprørerne hundrevis av
europeere i området som gisler. Aksjonen
ble ikke sett på med blide øyne av Belgia og
USA, og da Tshombe igjen ba om konkret
HISTORIEN OM EN FIASKO
Slik var situasjonen da Che i all
hemmelighet gikk i land i Kongo i april
1965, og det var «Operation Dragon Rouge»
som var den utløsende årsaken til at Che
selv valgte å gå inn som leder for den
cubanske operasjonen i Kongo. Sammen
med nærmere hundre utvalgte, svarte,
cubanere oppholdt han seg i regionen i
nærmere sju måneder, og på den tiden
gikk situasjonen for opprørerne fra
vondt til verre. Allerede da de ankommer,
noterer Che seg en rekke symptomer på
katastrofe, deriblant svak ledelse, dårlig
organisering og handlingslammelse. Den
første setningen i hans beretning er:
«Dette er historien om en fiasko». Laurent
Kabila viste seg raskt å ikke leve opp til
det positive førsteinntrykket han hadde
gitt da Che møtte ham i Dar es Salaam,
og Che har heller ikke så mye positivt å si
om de andre lederne. Heller ikke gruppen
av kongolesiske soldater som tar imot
dem ved bredden av Tanganika-sjøen blir
særlig begeistret da Che avslører for dem
hvem de har med å gjøre. Først og fremst
blir de bekymret for at det skal skape en
internasjonal krise.
Selv om denne bekymringen ikke slo
helt til, så ble det etter hvert kjent at en
gruppe cubanere oppholdt seg i landet og
at Che var deres leder. Fiendens reaksjon
var å fokusere oppmerksomheten mot
den delen av fronten der cubanerne
opererte og dermed gjøre det vanskelig
for Che å gjennomføre «sin» revolusjon.
Kombinert med andre vanskeligheter, som
mangel på støtte fra lokalbefolkningen,
lav moral blant soldatene og dårlig
eller ingen trening, skulle det vise seg
å bli langt mellom lyspunktene i det
svarteste Afrika. I november 1965 klarte
de belgiske leiesoldatene som hadde
blitt satt inn i området, nesten å omringe
hele revolusjonsstyrken i det aktuelle
området, og Che måtte motvillig gi ordre
om tilbaketrekning. Han hadde lenge
fundert på å la cubanerne reise ut, mens
han selv skulle bli igjen og kjempe videre,
men etter press fra Castro og fiendens
vellykkede fremrykning, reiste de alle
ut samme veien som de kom. Da hadde
de gjennomført en håndfull mindre
vellykkede bakholdsangrep og mistet en
håndfull cubanske soldater.
Nærmest umiddelbart etter cubanernes
retrett gjennomførte Mobutu nok et
statskupp, igjen med
støtte fra CIA, men
denne gangen tok han
selv full kontroll over
alle ledd i statsapparatet.
Han gjorde i praksis
Kongo til et totalitært
diktatur, og hans mer
enn tretti år lange
periode ved makten er
en av verdenshistoriens
mest beryktede. Han
avholdt jevnlige valg,
med seg selv som
eneste kandidat og
ble gjennom hele sin regjeringsperiode
støttet av USA og andre vestlige land.
Han var på statsbesøk i USA under både
Nixon, Reagan og Bush senior, fikk etter
hvert enorme utviklingslån, og hvor
av store deler havnet på hans private
bankkontoer i Sveits. Landet utviklet seg
raskt i kleptokratisk retning og enkelte
beregninger hevder at Mobutu på det
meste hadde mer enn fire milliarder
dollar på sine private kontoer. Hans
regime ble dessuten beryktet for brutal
undertrykkelse av egen befolkning og
for å la landets infrastruktur og økonomi
seile sin egen sjø.
FORTIDENS SPØKELSER
Når Mobutu grep makten i 1965, flyttet
etter hvert Kabila sine gjenværende
styrker opp i fjellene og de klarte i 1967
å etablere en slags marxist-inspirert parastat i fjellområdene ved Tanganika-sjøen.
Her opererte de frem til 1988, da Kabila
ble tvunget i eksil. Det skulle imidlertid
gå mindre enn ti år før han igjen dukket
opp på arenaen, denne gangen som leder
for et nytt opprør støttet av grupperinger
i Rwanda med bakgrunn fra borgerkrigen.
Kabila rykket raskt frem mot Kinshasa,
og allerede i 1997 tok han kontroll over
statsapparatet. Mobutu flyktet ut av landet
og Kabila utropte seg til president.
Che Guevara hadde skrevet et etterord
til dagboken fra Kongo, der han analyserer
situasjon i Kongo i lys av situasjonen i
verden for øvrig. Her rehabiliteres delvis
Kabila i en nærmest profetisk spådom,
for Che skriver at selv om han er ung og
«mangler revolusjonært alvor», er han den
eneste av de kongolesiske lederne som
har potensiale. Resten av Che Guevaras
analyser av situasjonen i Kongo levner
verken de kongolesiske soldatene eller
deres ledere noe særlig ære, og dette kan
også ha vært noe av grunnen til at han ikke
ville offentliggjøre den før det hadde gått
noen år. Under hele Mobutus regjeringstid
hadde man lett etter levningene av Che
Guevara, siden de «forsvant» etter at han
ble drept i Bolivia i 1967. Og som et varsel
eller spøkelse finner man, noen måneder
etter at Kabila utroper
seg til president,
etterlevningene
etter Che Guevara
nedgravd
ved
en
flystripe i fjellene
i Bolivia. Kort tid
etter inviteres Aleida
Guevara March til
Kongo for å feire det
første jubileet for
den
kongolesiske
revolusjonen,
og
hun mottas av Che
Guevaras
tidligere
kommandant i Kongo, nå president,
Laurent Kabila.
Forholdene i Kongo stabiliserte seg
likevel ikke etter Kabilas maktovertakelse,
og i 2001 ble han myrdet under et
Mye tyder på at
Castro og Che Guevara allerede i 1964
begynte å planlegge
en mulig ekspedisjon til Afrika.
mislykket statskupp. Hans sønn, Joseph
Kabila, overtok makten og greide ved
hjelp av FN å få til en slags fredsavtale
med de nye opprørerne. Avtalen ble
brutt før det hadde gått et år og igjen
var andre land i regionen involvert.
Kongos rike mineralforekomster gjør det
attraktivt for utenlandske interesser, og
sårbart for opprør og borgerkrig. I 2003
trakk imidlertid de fleste utenlandske
troppene seg ut og en overgangsregjering
ble etablert. Det ble avholdt valg i 2006
hvor Kabila jr. vant, men konfliktene og
urolighetene fortsatte.
KOLTANENS FORBANNELSE
Flere små opprør i grenseområdene
mot Rwanda og Uganda smittet over i
Kongo og flere av disse hadde bakgrunn
i konfliktene i Rwanda på midten av 90tallet. Blant annet flyttet Joseph Kony
og han Lords Resistance Army sin base
fra Uganda og inn i Kongo, og samtidig
begynte også militsgrupper fra Rwanda å
operere mer her. Disse gruppene finansieres stort sett gjennom kontroll med
mineralforekomster og de siste årene
er det særlig stoffet koltan, som brukes
i produksjon av elektroniske artikler,
som har vært viktig, i tillegg til de mer
tradisjonelle stoffene som diamant, sink
og kobber. Konflikten i Kongo har de siste
årene krevd flere millioner menneskeliv,
og det regnes for å være den dødeligste
konflikten verden har opplevd siden
andre verdenskrig. Bruk av barnesoldater
er utbredt, og voldtekt brukes systematisk
som et våpen for å skremme og kue
lokalbefolkningen.
Så kan vi spørre som Che: Hvem er de
skyldige? Og selv om svaret ikke er like
entydig og gjennomsiktig i dag, så er det
fortsatt vi som kjøper mobiltelefoner,
fra svenske eller finske selskaper, som
kjøper koltan fra andre europeiske
gruveselskaper, som igjen kjøper det av
mellommenn med kontakt mot disse
militsgruppene. Og hvem er det som
supplerer dem med våpen om det ikke
er vestlige våpenselskaper? Kanskje
bruker barnesoldatene kuler fra Ammo på
Raufoss i Norge? Kanskje man ved å stille
disse spørsmålene kommer nærmere et
svar på hva som skiller Che Guevara fra
James Dean, og kanskje det også sier noe
om hvorfor Che Guevaras stadig fortsetter
å inspirere. Denne lille utflukten har vist
at jo nærmere mørkets hjerte man reiser,
jo flere hvite arr får man øye på.
KILDER
- Guevara, Ernesto Che ” The African Dream - Diaries
of the revolutionary war in the Congo”, The Harvill
Press, 2001
- Ny Tid 13-19. mars 2009
- www.marxists.org/archive/guevara/works.htm
35
photon
Roberto Ovalle
36
photon
Åshild S. F. Thorsen
Musikk
The Byrds:
Countryrockens
arnested
The Byrds var et av de store bandene på 60-tallet, og deres musikalske arv går over en rekke
sjangre innen popmusikken.
Tekst: Anders Ekelund
Foto: Johnny Rogan: The Byrds. Timeless Flight Revisited. Rogan House, 1997.
aekelund@start.no
De fem originale The Byrds-medlemmene.
Roger McGuinn, Gene Clark, David Crosby, Michael Clarke og Chris Hillman.
38
I løpet av ni år, fra 1964 til 1973, gav
det amerikanske bandet The Byrds ut
tolv studioalbum, og la grunnlaget for
en enorm innflytelse på den moderne
popmusikken. Bandet beveget seg inn
på en rekke musikalske stier og anses
å ha lagt en stor del av fundamentet
både for countryrocken og for den mer
psykedeliske popmusikken som vokste
frem på denne tiden. I tillegg fungerte
The Byrds som arnested for en rekke
musikere og band. Gram Parsons var med
The Byrds på én plate før han beveget
seg videre til The Flying Burrito Brothers
og en senere solokarriere sammen med
Emmylou Harris. David Crosby, senere
en del av Crosby, Stills, Nash & Young,
var en av bandets originale medlemmer.
Gene Clark, sentral i utviklingen av
moderne country og folk, tilhørte også
bandets originalbesetning. The Byrds’
opprinnelige
trommeslager
Michael
Clarke formet senere bandet Firefall
og bassisten Chris Hillman formet The
Desert Rose Band.
DYLAN-COVERE OG COLTRANEGITARER
Men før alle disse utstikkerne var det altså
The Byrds som gjaldt. Bandet ble startet
i november 1964 av Roger McGuinn,
Gene Clark, David Crosby, Chris Hillman
og Michael Clarke, og albumdebuterte
sommeren 1965 med Mr. Tambourine
Man. Blant dette albumets tolv låter
finner vi hele fire Bob Dylan-tolkninger,
deriblant tittellåta. På denne tiden var
det vanlig at unge band og artister gjorde
coverlåter av veletablerte artister som
The Beatles, Johnny Cash og nettopp
Bob Dylan, men hva som kanskje var mer
uvanlig var at Dylan personlig hyllet The
Byrds for å ha gjort en så fin versjon av
hans klassiske låt.
I tillegg til Dylan-coverlåtene inneholdt
debutalbumet noen fine selvskrevne
poplåter, og mange la merke til denne nye
popgruppa som ikke kom fra regntunge
England, slik som The Beatles, The
Animals og The Kinks, men fra solfylte
California på USAs vestkyst.
I desember 1965 gav The Byrds ut
sitt andre album, Turn! Turn! Turn!, og
også dette fikk svært gode anmeldelser.
Albumet inneholdt blant annet hitsingelen
«Turn! Turn! Turn! (To Everything There
is a Season)», den klassiske Gene Clarkkomposisjonen «Set You Free This Time»,
og flere Dylan-covere, denne gangen «Lay
Down Your Weary Tune» og «The Times
They Are A-Changin’». The Byrds hadde
nå gitt ut to svært lovende popplater
på under et halvt år, og man begynte å
snakke om en potensiell utfordrer til The
Beatles’ poptrone.
Det er på bandets fjerde album, Younger
than Yesterday (1967), at det for alvor
viser seg hvilke indre konflikter som
ligger i The Byrds. Bassist Chris Hillman
er vokalist og tekstforfatter på hele fire
låter, og både melodiene, tekstene og
vokalbidragene hans er på et såpass høyt
nivå at man kan lure på om det ikke var
Hillman som burde vært bandets vokalist
fra starten av. Samtidig er gitarist David
Crosbys komposisjoner «Renaissance
Fair» og «Everybody’s Been Burned» to av
albumets høydepunkter. Roger McGuinn
er også kreditert en del av låtene, og på
denne plata strides dermed alle bandets
medlemmer, med et hederlig unntak av
trommeslager Michael Clarke, om å være
frontfiguren.
CLARK OG CROSBY FORSVINNER
Det er vel begrenset hvor mange egoer
et band tåler å ha. Gene Clark hadde
allerede forlatt The Byrds da Younger
Than Yesterday kom ut, og David Crosby
gjorde det samme like etterpå. Crosby
ble sparket ut fordi han generelt ble for
egenrådig, Gene Clark sluttet angivelig
fordi hans flyskrekk gjorde ham lite
tilpasset turnélivet.
Younger than Yesterday viser altså et
band hvor de indre stridighetene og
kampen om å være den «største stjerna»
presser bandmedlemmene til å yte sitt
ytterste, men samtidig er de i ferd med å ta
knekken på fellesskapet. Musikkhistorien
kan vise til mange eksempler på band
som når sitt kreative høydepunkt når
det er fullt av konflikter innad i gruppa,
slik også med The Byrds på Younger than
Yesterday.
På bandets tredje studioalbum, Fifth
Dimension, viste imidlertid The Byrds
at de ikke var en standard popgruppe.
På denne plata finner man riktignok
The Beatles-aktige poplåter som «Mr.
Spaceman» og «What’s Happening?!?!».
Men mer interessante er den rocka, Led
Zeppelin-aktige «Hey Joe», den funky
instrumentallåta «Captain Soul», og ikke
minst de psykedeliske singelkuttene «5D
(Fifth Dimension)» og «Eight Miles High».
Kanskje spesielt i «Eight Miles High» ser
man tydelige tegn på at bandet beveget
seg mot en mer eksperimentell musikkstil.
Roger McGuinns tilsynelatende kaotiske
gitarspill var ifølge ham selv faktisk ment
å være en etterligning av John Coltranes
saksofonspilling («we were translating
jazz into a rock form»), og den suggerende
bassrytmen til Chris Hillman og de
voldsomme trommevirvlene til Michael
Clarke bidrar til å gi låta et distinkt preg
av musikalsk utforskningstrang.
INDRE KONFLIKTER
Blant dagens rockeband er det gjerne
slik at det er én ubestridt frontfigur,
som oftest representert i vokalisten og
låtskriveren. På konserter, i intervjuer og
på plakater og bilder levnes det lite tvil om
hvem som er bandets ubestridte leder, og
bandets resterende medlemmer ser ofte
ut til å ha funnet seg i skjebnen som evige
bakgrunnsfigurer. Bandene virker på en
måte å ha innfunnet seg med hvem som
er lederen. På The Byrds sin tid var det
annerledes. I The Beatles, for eksempel,
var både John Lennon og Paul McCartney
vokalister og låtskrivere, og også George
Harrison bidro med tekster, melodier, og
en og annen vokalinnsats. The Beatles
hadde dermed ikke én ubestridt leder, og
slik var det også i The Byrds.
Et av kjennetegnene på de virkelig
store gruppene i musikkhistorien er at
de aldri stopper opp å utvikle seg, men
hele tiden beveger seg videre, mot nye
musikalske landskap. Etter Younger than
Yesterday skulle man kanskje tro at The
Byrds hadde funnet sitt sound og ville
konsentrere seg om å finpusse deres
lekne, smått psykedeliske popformel,
men det skjedde ikke. Derimot førte den
store utskiftningen i bandet til at nye
musikalske stier skulle bli tråkket opp.
Etter at Clark, Clarke og Crosby hadde
forlatt gruppa, sto Roger McGuinn og
Chris Hillman alene tilbake. De trengte
forsterkninger. Da de holdt audition
for å få en ny pianist i bandet, dukket
det opp en ung mann ved navn Gram
Parsons. Parsons hadde bakgrunn fra
country- og bluegrassmiljøet, og han
ville gjerne ha The Byrds til å lage en
countryplate. Siden McGuinn og Hillman
allerede hadde lekt med tanken på å lage
et dobbeltalbum som skulle reflektere
hele den amerikanske musikkarven, var
de ikke direkte negative til forslaget
– countryen er jo nettopp en sentral del
av den amerikanske musikktradisjonen.
Parsons fikk i alle fall overtalt de to til
å hengi seg til countrymusikken. Kort
tid senere begynte de tre, samt Chris
Hillmans fetter Kevin Kelley, bandets nye
trommeslager, å spille inn Sweetheart of
the Rodeo.
Å skulle blande country og rock var
på denne tiden ganske kontroversielle
saker. Countrymusikken ble sett på som
noe gammeldags, traust og kristent, mens
rocken var musikken for de unge, rebelske
Foto: www.tomstevens.org/images/tom_gene_carla.jpg
MOT DEN PSYKEDELISKE POPMUSIKKEN
FRA POP TIL COUNTRY
Clark og Olson.
Gene Clark var en av fem originale The Byrds-medlemmer, og han skrev tidlige Byrdsklassikere som «She Don’t Care About Time», «Eight Miles High» og «Set You Free This Time».
Imidlertid forlot han bandet i 1966 og satset senere på en solokarriere. Her i duett med Carla Olson
fra The Textones. I 1986 spilte Clark og Olson inn albumet So Rebellious a Lover sammen.
39
Å skulle blande
country og rock var på
denne tiden var ganske
kontroversielle saker.
Da Sweetheart of the Rodeo ble gitt ut
sommeren 1968, hadde Parsons imidlertid
forlatt The Byrds, under et halvt år etter at
han ble med i bandet. Sammen med blant
annet Chris Hillman, som også forlot
gruppa, stiftet han The Flying Burrito
Brothers. I løpet av to plater med dette
bandet fikk Parsons fullt albuerom til å
videreutvikle sitt særegne countrysound,
og spesielt The Flying Burrito Brothers’
debutalbum The Guilded Palace of Sin
er en imponerende blanding av country,
soul, gospel og pop.
Imidlertid hadde Parsons på denne
tiden begynt å vanke med Keith Richards
i The Rolling Stones, og det finnes mange
fortellinger om hvor utsvevende livet til
Stones-gutta var på denne tiden. Noen av
disse historiene fremstiller Parsons som
et ungt og lettpåvirkelig offer for Richards’
utagerende livsstil, mens
andre forteller at det
var Parsons som var den
mest ekstreme, og at hans
narkotikakonsum rett og
slett skremte vettet av
Stones-gitaristen.
Da innspillingen av
hans andre soloalbum,
Grievious
Angel,
var
ferdig sommeren 1973,
reiste Gram Parsons til
Joshua Tree Nasjonalpark
utenfor California for
å ta seg en ferie fra alt
maset. 19. september 1973 døde han på
et hotellrom etter en fatal blanding av
morfin og tequila.
I løpet av sitt 26 år gamle liv rakk Gram
Parsons å spille inn fem studioalbum,
ett med The Byrds, to med The Flying
Burrito Brothers og to soloplater. Fire
av disse fem platene har i ettertid fått
THE BYRDS EBBER UT
Av den originale Byrds-besetningen var
det nå bare Roger McGuinn igjen. Han
tviholdt imidlertid på bandets eksistens,
og samlet sammen Clarence White på
gitar, John York på bass og Gene Parsons
på trommer. Sammen spilte dette
nystiftede The Byrds inn plata Ballad of
Easy Rider høsten 1969. På dette albumet
er bandet tilbake på sine opprinnelige
stier, med sløy folkrock, psykedelisk pop
og en nydelig tolkning av Bob Dylans «It’s
All Over Now, Baby Blue».
På tross av at albumet inneholder en
del flotte låter, er det vanskelig å finne
igjen den energien og skapertrangen
som kjennetegnet bandet på tidligere
innspillinger som Fifth Dimension,
Younger Than Yesterday og Sweetheart
of the Rodeo. I den grad et band har
opparbeidet seg en slags intern energi
medlemmene imellom, gjennom årevis
med samspilling, så var vel det meste av
denne nå borte. Likevel, låter som «Jesus
is Just Alright», «Oil In My Lamp» og «Jack
Tarr the Sailor» er alle flotte bidrag til
Byrds-katalogen.
Etter Ballad of Easy Rider gikk det
nedover med The Byrds, og i 1973 gav
bandet ut sin siste plate, enkelt og greit
titulert Byrds. På denne innspillingen
var hele originalbesetningen samlet én
siste gang. Dessverre måtte et samlet
kritikerkorps konkludere med at albumet
var høyst middelmådig, og den planlagte
turneen i etterkant av albumutgivelsen
ble enkelt og greit avlyst. Kort tid senere
var bandet historie.
Om man ønsker å forville seg inn i The
Byrds’ musikkunivers er det
mange steder å begynne. Det
finnes en rekke samleplater
med bandet, og for en
singelorientert
innføring
kan man begynne med The
Essential Byrds fra 2003.
Imidlertid må det sies at en så
enkel og overfladisk samling
ikke yter denne gruppa
rettferdighet. Om man vil
få med seg hele The Byrds’
utvikling fra Beatles-aktig
pop i retning psykedelia,
soul- og blues-inspirert pop
og senere videre mot countryrocken, burde
man egentlig skaffe seg alle bandets seks
første studioalbum frem til Sweetheart of
the Rodeo. Det er i denne treårsperioden, fra
1965 til 68, at The Byrds viser seg fra sin mest
interessante side.
19. september
1973 døde Gram
Parsons etter en
fatal blanding av
morfin og tequila.
www.mlode.com/~813/mcguinn70_onstage.jpg
EN KLASSISK ROCKESTJERNESKJEBNE
stempel som klassikere, og Parsons vil for
alltid være dypt knyttet til utviklingen av
countryrocken som sjanger.
Mannen og gitaren.
Roger McGuinn med sin 12-strengers
Rickenbacker-gitar.
http://www.life.com/image/50717310
og hippe. Dette var to tilsynelatende
uforenlige størrelser, kulturelt så vel
som musikalsk, men Parsons, McGuinn,
Hillman og Kelley var fast bestemte på å
blande disse to. Grunnlaget var fortsatt tre
minutter lange, melodiøse popmelodier,
men nå ble denne pop-oppskriften
krydret med store mengder steelgitar og
banjo. Det sies at da steel-gitaristen Lloyd
Green, som bidro på albuminnspillingen,
spurte hvor i lydbildet han skulle komme
inn med instrumentet sitt, og at McGuinn
og Parsons umiddelbart svarte i kor:
«Overalt!»
Dermed var stemningen satt. Resultatet
ble Sweetheart of the Rodeo. Country og
rock, to antatt utilnærmelige størrelser,
var parret sammen i et sydende mesterverk
av en plate. Og Gram Parsons hadde
presentert seg for musikkverdenen.
Resten av originalbesetningen.
Roger McGuinn, Chris Hillman og David
Crosby, de tre gjenlevende originalmedlemmene fra The Byrds.
41
Musikk
The Byrds:
Dette mener ekspertene
1. Hvor viktig mener du The Byrds har
vært for utviklingen av den moderne
popmusikken?
2. Har du én favoritt blant The Byrds’ tolv
studioalbum, og hva er det ved dette
albumet som gjør det spesielt?
3. Av alle musikerne som var innom The
Byrds i kortere eller lengre perioder,
har du en favoritt? Hvorfor mener du at
akkurat denne artisten var viktig for The
Byrds’ utvikling?
Bård Øye, NRK Musikk
1. The Byrds er et like stort referansenavn som The Band, musikalsk sett.
Historisk sett er det vanskelig å finne
en amerikansk gruppe som har betydd
mer for utviklingen av moderne rock.
The Byrds var pionerer innen folkrock, syrerock, country-rock, world
music og den mer improvisatoriske
rocken som hadde sin storhetstid
på 70-tallet. Gruppen var også en
utklekkingsanstalt for musikere som
ble sentrale medlemmer i senere
supergrupper, blant annet David
Crosby i Crosby, Stills, Nash & Young.
2. Blant fem soleklare favoritter må jeg
velge Younger Than Yesterday fra 1967.
Grunnen er at dette er albumet som
best viser den musikalske spennvidden
til The Byrds, samtidig som bandets
låtskrivere, Roger McGuinn, David
Crosby og Chris Hillman, slår ut i full
blomst. Platen er en smeltedigel av
stilartene som The Byrds staket ut.
Menyen er like variert som den The
Beatles serverte på Revolver noen
måneder i forveien.
42
Morten O. Reiten, redaktør for
nettstedet rocksirkus.com
3. Min personlige favoritt er Gene
Clark, som skrev de fleste låtene i
bandets tidlige karriere. Clark var jo
ikke med i gruppa særlig lenge, men
det han presterte som soloartist rager
høyt over det meste av hva The Byrds
leverte etter at han hoppet av. Gene
Clark er etter min mening en minst
like viktig person som Gram Parsons
når det gjelder koblingen mellom
country og rock. Allerede i 1967 ga han
ut en ren country-plate sammen med
The Gosdin Brothers, og han fulgte
opp med duoen Dillard & Clark som
var med på å danne grunnlaget for
blant andre Eagles.
På listen over artister som har fått for
lite anerkjennelse i årenes løp, ligger
Gene Clark farlig nært førsteplassen.
Favorittlåter er for mange å nevne.
Men favoritt-lp er No Other fra 1974.
Et mesterverk.
1. The Byrds har helt klart betydd noe
for ettertidens popmusikk. De hadde
fine vokalharmonier og gode låter til
å begynne med, men det var det også
mange andre som hadde, spesielt i
England. Etter hvert begynte de å lage
både psykedelia og folk/country, og
med dette har de nok påvirket mange
musikere siden. Jeg tror The Byrds
har betydd mye for de som har vært
søkende i melodiøs popmusikk fra
andre halvdel av 60-tallet.
2. The Byrds er et band med et par
enkeltlåter som betyr mye for meg.
Særlig «Mr. Tambourine Man», men jeg
er også veldig glad i «So You Want To
Be A Rock’n’Roll Star». Jeg liker også
å se/høre bandet live fra rundt 1970,
med litt lengre, Grateful Dead-aktige
jam-saker som går og går, slik som i
ymse versjoner av «Eight Miles High».
3. For meg er The Byrds synonymt med
Roger McGuinn og hans 12-strengers
Rickenbacker-gitar. Enkelt og greit.
Det «nye» The Byrds.
Etter utgivelsen av Sweetheart of the Rodeo
i 1968 var det bare Roger McGuinn igjen fra
The Byrds' originalbesetning. Han fikk med
seg Clarence White på gitar, John York på bass
og Gene Parsons på trommer, og spilte inn
Dr. Byrds and Mr. Hyde og Ballad of Easy Rider
(begge 1969), album som tok The Byrds' sound
tilbake mot deres opprinnelige folkrock.
Øystein Greni, låtskriver, vokalist
og gitarist i Bigbang
1. Jeg føler at de var med på å tydeliggjøre
sammenhengen mellom pop og
folkemusikk, og at de var pionerer i god
harmonisang.
2. Jeg er opptatt av låter, ikke album.
«Eight Miles High», «Renaissance Fair»,
«My Back Pages» og «Mr. Spaceman» er
alle låter som har magi!
3. Helt klart David Crosby. Han har
etter min mening et helt eget tonespråk
både i gitarspill og i vokalklanger. Han
har blant annet skrevet «Renaissance
Fair», og her kan man helt klart høre
slektskapet til perler som «Guinnivere»
og «The Lee Shore», senere Crosby-låter.
David Crosby har en slags nordisk klang
i genene et sted.
Morten Lunde, gitarist i det
norske countryrockbandet Shit
City
1. Det spørs hvor mange millioner
skiver Eagles ville ha solgt hadde det
ikke vært for The Byrds’ «landmark»album, Sweetheart Of The Rodeo. I
motsetning til The Beatles var The
Byrds mye tydeligere i formen da de
inkorporerte country, psykedelia og
kanskje til og med jazz i sitt allerede
gullvinnende popunivers. Jeg er den
stolte eier av null Beatles-skiver, men
full Byrds-katalog. For meg er det
slik at The Byrds rett og slett er mye
kulere enn The Beatles. The Byrds
og relaterte band- og soloprosjekter
var ett springbrett for utviklingen av
genrer som americana, no depression
og softrock. Shit City i dagens form
hadde nok ikke eksistert hadde det
ikke vært for The Byrds.
2. 5th Dimension, (Untitled), Younger
Than Yesterday, The Notorious Byrds
Brothers og Sweetheart Of The Rodeo
er alle klassiske album som det
er vanskelig å overgå etter dagens
popstandard.
5th
Dimension
er
psykedelisk amerikansk folkemusikk
på sist aller beste. Jeg mener forøvrig
at (Untitled) har fått alt for lite
oppmerksomhet. Sweetheart of the
Rodeo er den det snakkes om som ei
pionér-plate innen countryrocken,
men det er jo (Untitled) som virkelig
er countryrock.
3. Gram Parsons og The Flying Burrito
Brothers har hatt mest å si for meg
personlig. Jeg ble introdusert for
The Flying Burrito Brothers i 1997
og fra 2000 var jeg med i et band på
Lillehammer som vi kalte Slagræv, som
blant annet spilte låter av The Flying
Burrito Brothers. På den tiden hørte
jeg vel også i stykker GP og Grevious
Angel.
Gram Parsons har en stemme som
fanger deg med en gang du hører
den. The Byrds blei jo definitivt mer
amerikansk rootsrock etter at Gram
Parsons sang med på Sweetheart Of
The Rodeo. Skiva banet vei for all seinere
countryinfluert rock. Punktum.
43
Musikk
The Byrds:
Atrium anbefaler
Fire The Byrds-relaterte album som burde finnes i enhver platesamling.
THE BYRDS: SWEETHEART OF THE
RODEO. COLUMBIA, 1968.
«Country music was easily the most uncool
style of music in 1968, and
no famous
rock group had ever dared to try to release
an album of entirely country material, but
that’s what The Byrds had in mind.»
– Popmatters.com
The Byrds var innom en lang rekke
sjangere og stilarter i løpet av
gruppas
åtte år lange eksistens, men
det er kanskje dette dypdykket ned
i
countrymusikken bandet er mest kjent
for i ettertid. Alt fra
coverlayouten til
gitarsoloene formelig syder country på
dette albumet. Gram Parsons, som ble
med i gruppa i forkant av Sweetheart
of the Rodeo, var egentlig ment å være
gruppas nye hovedvokalist, men ettersom
musikkguruen Lee Hazlewood hadde
en kontraktfestet rett på Parsons som
soloartist, ble man nødt til å klippe bort
mange av hans vokalbidrag. Det er derfor
man kun kan høre Parsons stemme på to
sanger på dette albumet. Disse to låtene
– «You’re Still On My Mind» og «Hickory
Wind» – er til gjengjeld to av albumets
absolutte høydepunkt.
På tross av denne begrensede
vokalinnsatsen, er det åpenbart at Gram
Parsons har hatt en stor innvirkning
på Sweetheart of the Rodeo. Ikke bare
har han tatt bandets lydbilde i retning
countryen, men også tekstene er typisk
parsonske. Det handler om ulykkelig
kjærlighet, og om den klassiske måten å
slukke kjærlighetssorgen på: «The people
are dancing, and having their fun / And
I sit here thinking, about what you have
done / To try and forget you, I turn to the
wine / An empty bottle, a broken heart,
and you’re still on my mind.»
«You Don’t Miss Your Water» og «One
Hundred Years From Now» er flotte
countryrocklåter, men kanskje aller
finest er balladen «Hickory Wind», hvor
Parsons reflekterer over hvor enkelt livet
var som barn, sammenlignet med hvor
komplisert det har blitt som voksen.
Albumet inneholder også strålende
versjoner av Bob Dylans «You Ain’t Going
Nowhere» og «Nothing Was Delivered»,
og countryrockinnspillinger av Woody
Guthrie-låta «Pretty Boy Floyd», og trad.låta «I am a Pilgrim».
THE FLYING BURRITO BROTHERS:
THE GILDED PALACE OF SIN. A&M,
1969.
«Our approach is that we’re a rock & roll
band that sounds like a country band.»
– Gram Parsons
Da Gram Parsons forlot The Byrds etter
innspillingen av Sweetheart of the
Rodeo våren 1968, begynte han raskt på
sitt neste musikalsk prosjekt. Bassist
Chris Hillman forlot The Byrds kort
tid senere, og sammen med bassist og
pianist Chris Ethridge og steelgitarist
Peter «Sneaky Pete» Kleinow ble de til
The Flying Burrito Brothers. Dette bandet
eksisterte ikke lenge, de rakk bare å
gi ut to album, men de har satt varige
spor etter seg i
rockehistorien, kanskje
særlig med debutplata The Gilded Palace
of Sin. På dette albumet videreutvikler
Gram Parsons den countryrocken han
44
begynte med på Sweetheart of the Rodeo.
Resultatet er en sydende blanding av
pop, country og soul. Låter som «Sin
City», «Hot Burrito #1», «Christine's Tune»
og «Juanita» er alle
klassikere innen
sin sjanger, mens bandet også gjør en
flott
versjon av soullåta «The Dark End
of the Street», kanskje mer kjent i James
Carr’s versjon.
Det var angivelig etter innspillingen
av denne plata at Gram Parsons begynte
å miste styringa på livet sitt. Som bassist
Chris Hillman senere fortalte: «At
this
point Gram wanted to be a rock star
á la Mick Jagger so he started to drift
musically and spiritually. If only he had
possessed a little responsibility, loyalty
and discipline, you could imagine what
he could have complished.»
Rockestjernelivet tok en tidlig og brå
slutt
for Gram Parsons. Hans musikalske
arv er derimot dypt tilstede i dagens
musikkverden. På The Gilded Palace of Sin
finner man et sentralt stykke av denne
arven.
GENE CLARK: NO OTHER. ASYLUM
RECORDS, 1974.
«Gene Clark followed the rock-star
rulebook. He was in a great band, made
one of the best albums ever and died after
years of alcohol abuse. So why isn’t he a
legend?»
­­­­­– David Bennum, The Guardian
Gene Clark var den opprinnelige
frontfiguren i The Byrds, og han skrev
klassiske Byrds-låter som «She Don’t
Care About Time», «Eight Miles High»
og «Set You Free This Time». Han var
spådd en stor karriere, en «Elvis for
sekstitallet» som han ble omtalt som hos
plateselskapet. Men slik skulle det altså
ikke gå. Gene Clarks flyskrekk og hans
generelle mistilpasning til turnélivet
gjorde at han meldte seg ut av gruppa i
1966. Etter dette forsøkte han seg som
soloartist. Albumene White Light (1971)
og Roadmaster (1972) fikk begge gode
kritikker, men de solgte dårlig. I 1974 kom
No Other, som i ettertid har blitt sett på
som Gene Clarks mesterverk.
No Other er
en sjangeroverskridende plate med klare
elementer av både country, soul, funk,
gospel og psykedelia, men likevel alltid
med
den gode popmelodien i bunnen.
Åpningslåta «Life’s Greatest Fool» har
en lett og leken melodi, men om man
lytter til teksten er det et underliggende
alvor som gir låta en spennende
dualisme: «Do you believe / deep in your
soul / that too much loneliness makes
you grow
old.» «Strength of Strings»
er en storslått låt med soulkoring og
feiende flott pianospill, mens den åtte
minutter lange «Some Misunderstanding»
kombinerer et psykedelisk lydbilde med
de faustiske tekstlinjene «But I know if
you sell your soul / to brighten your role /
you might
be disappointed in the lights.»
«The True One» er en countryfiksert perle,
«Lady of the North» er en pianodrevet
ballade av ypperste sort, mens «From a
Silver Phial» er en storslått poplåt som
inneholder den fantastisk fine tekstlinja
«She said she saw the sword of sorrow
sunken in the sands of searching souls.»
Ifølge David Bennum i avisa The
Guardian, er No Other «one of the boldest,
most brilliant and damn near perfect
pieces of work in the history of pop
music.» Det engelske musikkmagasinet
Uncut mener at det er «the best album
by any Byrd ever made», og skriver videre
at «Gram Parsons was great; but not this
great». Ifølge det norske musikknettstedet
groove.no står Gene Clark «kanskje for
den mest
fullkomne kombinasjonen av
country, soul og gospel.»
var hjernen bak
denne utviklingen
hos bandet som kun et år i forveien
hadde
perfeksjonert
sitt
popsound
med Younger than Yesterday.
Etter
innspillingen av Sweetheart of the Rodeo
forlot Gram Parsons imidlertid The Byrds,
og etter en liten periode i The Flying
Burrito Brothers gikk han i gang med
sin solokarriere. Med seg hadde han den
senere countrystjernen Emmylou Harris
på backingvokal, og sammen maktet de
to å skape en helt utrolig stemning, med
et nakent, sårt og vakkert lydbilde.
Det er på hans andre studioalbum,
Grievous Angel, at Parsons' kanskje aller
fineste låter dukker opp. «Return of
the Grievous Angel», «Hearts on Fire»,
«Brass Buttons», «$1000 Wedding» og
«Love Hurts» er alle klassikere i Parsonskatalogen, og man kan vanskelig se for
seg countryballader bli særlig bedre
enn dette. På toppen av det hele dukker
«Hickory Wind» fra Sweetheart of the
Rodeo opp som et livenummer.
Som musikkmagasinet Insound skriver:
«From the twangy pedal steel opening
of «Return of the Grievous Angel», to
the ironic final verses of «In My Hour of
Darkness», the album is at once inspiring,
heartbreaking, funky, moving, and
beautiful.»
GRAM PARSONS: GRIEVOUS ANGEL.
REPRISE, 1974.
«He was the most convincing singer of sad
songs I’ve ever heard.»
– Bud Scoppa, Rolling Stone Magazine
Sweetheart of the Rodeo
fra 1968 er
ansett for å være albumet som for alvor
etablerte
countryrocken som en seriøs
sjanger, og det var Gram Parsons som
KILDER
- Johnny Rogan: The Byrds. Timeless Flight Revisited.
Rogan House, 1997.
- Diverse coverhefter.
- www.rollingstone.com
- www.popmatters.com
- www.insound.com
- www.guardian.co.uk
- homepage.ntlworld.com/david.bennun/musicfeat/
noother.html
45
Dikt
Lyktestolper og
bagateller
Fem dikt om gater, øl og asfalt.
Tekst: Greyham
Illustrasjon: Roberto Ovalle
ÆRESGJESTEN
EN VIKTIG BAGATELL
INVITERT
Sitt ned, ta plass
Velkommen til mitt bord
drikk en øl, jeg betaler
drikk litt vin, jeg befaler.
En høffelig hilsen
og et lite smil
Jeg tok det med meg
da jeg gikk ut igjen på gaten
Takk servitrise,
Du reddet dagen min
Han kjenner ingen
men hilser på alle
gjesten til henne/hun
som ikke kom (på festen)
Fortell historier som jeg har hørt før,
snakk om ting som ikke lenger betyr noe.
Og jeg skal le, slik en gammel venn gjør
Om du gjentar deg selv, skal jeg ikke si noe.
For det er du som er gammel,
og jeg som må bli noe.
LYKTESTOLPER
EN SEKULARISERINGSPROSESS
Barkrakken er lite komfortabel
og det er ingen jeg kjenner her inne
Men jeg blir likevel sittende, tittende rundt
Øyne er røde, for jeg sovnet med linsene på
og kan ikke huske hvordan jeg kom meg til sengs i går.
Det var ihvertfall alene
Jeg er sliten nå,
bestiller likevel en ny pils
Min kropp er mitt tempel
og jeg ser meg rundt igjen
Noen med interesse for en nedslitt kirke?
46
Jeg vil skrive et dikt.
Ikke om stjernene i himmelen
eller det evig skinnende havet.
Ikke om vinden.
Ikke om varmende sol i ansikter
eller de pene jentene med blomster i håret.
Ikke om våren.
Men om tomme gater.
Om det kalde lyset fra lyktestolpene.
Et dikt i natten
Og om asfalten under føttene mine
når jeg går alene hjem
(Jeg vil skrive) et dikt om savn