Lende`n

LENDE'N
«SMÅ HEFTER FRA STAVANGER OG ROGALAND*
Nr. 1
- Jens Zetlitz: Egenæs (ny utgave 1969)
» 2
- Carl Lous: En Stavangersk Cicerone 1868
» 3
- Jens Zetiitz: Reyse fra Stavanger til Wigedahl i Aaret
- Theodor Dahl: Jzrsk humor
» 5 - Arne Bang Andersen: Handelshuset Kohler
» 6 - Johan Veka: På minneveg i Ryfylke
» 7 - Ajax: Beint te Breiavatne
» 8 - Gottfred Borghammer: «Lende'n»
» 4
Serien vil bli fortsatt
1800
GOTTFRED BORGHAMMER
Barnevennen og samfunnsrefseren
Lars H. Lende
STABENFELDT
O Copyright Staberifeldt Forlag
ISBN 82-532-0184-2
Trykt i Aktietrykkeriet i Stavanger 1974
INNHOLD
side
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7
Lars EIovland får Torkel Lende til stefar . . . . . . . . . . . . 11
Mekanikeren .
Forretningsmannen . . . . . . . . . . . . . . . . 13
Sosialarbeideren .
Samfunnsrefseren . . . . . . . . . . . . . . 16
I kamp med politiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21
Håret i suppen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25
I audiens hos kongen og kronprinsen . . . . . . . . . . . . . . . . 27
Demonstrant i Stortinget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31
Barnevennen .
Ponnymannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32
Samfundsbåten, Folkebilen. strikkemaskiner.
mopeder m.m. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43
Amatør-redaktøren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47
Foredragsholderen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57
«Trekkplaster» og donator . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64
En mann av og for folket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74
I jibbursdagsselskab hos Lende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80
Lende og kristendommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82
FORORD
Gir en seg til å filosofere aldri så lite over det som gjerne
med en slags fellesbetegnelse kalles «skaperverket» og oppdager hvor høyst variert det hele er utformet, blir en slått av
både forundring og beundring. Alt synes å være bygget opp
etter et visst system, der ulikhetene paradoksalt nok likevel
virker mest iøynefallende. Fra de minste iskrystaller til de
største levende vesener - helt like er ikke noen. Det samme
gjelder også den gruppen vi tilhører: Menneskeslekten. Ulike
alle sammen.
En annen ting er at vi jo på mange måter kan virke høyst
ensartede, fordi vi praktisk talt alle presses inn i en bestemt
form, et slags mønster som er akseptert av den kompakte
majoritet.
Faren er at våre omgivelser derved kan bli så gørrende
ensformige og lite spennende, at vi holder på å miste livsgnisten av all trivialiteten. Vi må for enhver pris følge spillereglene og ikke bryte normene, hvis vi skal bli godtatt.
Men noen blåser slike hensyn en lang marsj og våger å
stikke seg ut fra mengden. Som en typisk representant for
denne kategorien kan en med full rett plassere vår felles avholdte venn LARS H. LENDE.
Intensjonen med narværende bok har vært å gi et mest
mulig troverdig bilde av denne egenartede personligheten
slik at minnet om ham kan bli bevart for etterslekten.
Når det har falt i min lodd å påta meg oppgaven, er det
blant annet fordi jeg i en lang årrekke har hatt anledning til
å beskjeftige meg atskillig nied Lende og hans «ideer». Kort
tid før hans død hadde jeg den glede å produsere et spesielt
radioprogram om og med denne eiendommelige mannen i
«Middagsstunden».
I samme forbindelse kan nevnes at det tidligere noen ganger hadde vært Lende-innslag i Barnetimen. August Mauritzen, som nå er programsekretar i TV, hadde også et 30
minutters radiointervju med Lende i 1959. Dette intervjuet
er godt bevart i Mauritzens private lydbåndsamling. For Fjernsynets «Falkeklubb» produserte Bo Wærenskjold et program
om «Barnas venn med ponniene», sendt 7. juni 1966. Lende
ble da filmet idet han gikk i spissen for kortesjen, iført sin
gallauniform, fra «Gamlingen» ved Mosvannet og gjennom
sykehusparken, for at pasientene skulle få glede seg ved det
festlige synet. Ponniene var spent for små vogner fylt av smilende barn.
Ellers deltok Lende med et innslag i spillefilmen «Toya».
For ikke å snakke om alle amatørfilmer og fotografier som i
årenes løp ble knipset av turister og fastboende. Han var jo
et glimrende «motiv».
Avisene rundt omkring i landet - og iblant også ukepressen - brakte ikke sjelden artikler og intervjuer med
«originalen fra Stavanger». Han var jo ellers selv en mann
med utpreget sans for PR! Når han iførte seg de mest utspekulerte drakter, sin gullsmykkede nifo form og flosshatt og
hva det ellers kunne være, skyldtes det i første rekke denne
PR.-sansen.
*
Allerede i min tidligste ungdom var jeg, som folk flest i
Stavanger, vitne til «Lenden»s mangfoldige virksomhet. Ikke
minst var jeg en interessert tilhører når han holdt sine såkalte
«foredrag» på byens torg. Vi lo naturligvis av hans artige
måte å opptre på, og selv koste han seg når han så at publikum moret seg. Det var nok enkelte som mente at han hadde
en skrue løs, og stilte ham i klasse med Lindanger, som på
selvsamme torg demonstrerte sin store oppfinnelse - Smørkjernen for de tusen hjem, eller de legendariske raringene
«Likkistepål», «Haltenils», «Treskosøren», «Dibbetollak»,
«Trampejohan», «Per Inkjevetta* og «Tastamannen».
Men stort sett tror jeg at folk så litt annerledes på «Lenden», - de hadde vanskelig for å betrakte ham som utilregnelig og det som verre var.
Siden fikk jeg anledning til å studere Lende på naert hold.
I de siste 30 årene avhans liv hadde jeg hyppige besøk av ham,
fordi han ville ha min assistanse når det gjaldt hans mangeartede skriverier. Ikke minst gikk det hardt for seg når et
nytt nummer av «Fagamatøren» skulle forberedes. Avisen
skulle helst vere stor og inneholde mye lesestoff. Han skrev
med blyant så fillene føk, måtte selv finne på det meste av
stoffet. Min jobb var da å bearbeide kråketærne hans, uten
å ødelegge den typiske formen. Alle skulle kunne se at dette
var redaktørens eget verk.
Lende fikk også atskillig post, og han lot meg villig få lese
det som var av interesse. De fleste besvarelsene rablet han
ned selv med de karakteristiske store bokstavene, uten å bry
seg så mye om ortografien og formuleringen, men gjaldt det
noe viktig, ville han gjerne ha det maskinskrevet.
Til alt hell har jeg personlig tatt vare på en god del av
stoffet, brev, utklipp, konsepter og en rekke utgaver av «Fagamataren», «Ponnybladet» og andre rariteter. I tillegg til det
kommer så de papirer og bilder som etterhvert ble funnet
blant Lendes etterlatenskaper i hjemmet hans. Alt i alt foreligger det materiale nok til å fylle en temmelig omfangsrik
bok, men det er dog mitt håp at det i konsentrert form har
lykkes å få med det vesentligste, framstilt på en måte som
«Fagamatøren» selv ville ha akseptert, om han hadde levd.
Det er i den forbindelse en trøst å vite at han såvisst ikke var
kravstor når det gjaldt sin egen ringe person. Han var i høyeste grad enkel og liketil, usnobbet i all sin ferd. Slik bør vel
minneboken om ham bli!
Lars Hovland
får Torkel Lende til stefar
Konditor Laurits Hovland drev i 1880-årene sin virksomhet i Haugesund, men flyttet senere til Stavanger. Konen
hans het Johanna, født 4. mars 1858 i Sauda. De hadde fem
sønner: Lars (født 11. oktober 1882), Torvald, Ludvig,
Konrad og Georg. Etter mannens død ble enken i 1835 gift
med Torkel J. Lende, den kjente mekaniker og oppfinner,
som da var 46 år gammel. Alle barna tok stefarens navn,
men Lars holdt hele livet fast på «H» som mellomnavn.
Tovkel J. Lende var født på Jaren i 1850, og blant skolekameratene hans var Arne Garborg og den senere amtmann
Sven Aarrestad. Torkel gikk siden også på Vetlesen lærerskole i Time og praktiserte en kort tid som lærer i Høiland.
Han var, som Garborg, interessert i å skrive og hadde lyst til
å utgi et blad på Jaeren. «Heimhug» skulle det hete. I Stavanger fikk han kjøpt en tønne med assorterte skrifttyper hos
en boktrykker, og en sverterull. Resten laget han så selv,
slik at han klarte å få trykket et lite blad. «Men det var på
n o r s k t , ~skrev Arne Garborg i «Knudaheibrev», «og då kan
du vita at folk ville 'kje halde det». De drev snarere gjøn med
både bladet og trykkerivirksomheten. En tid senere utga
Torkel Lende et nytt blad, <{Ungdomslengselens Tolk», 18
nummer ialt.
I ung alder forlot Torkel Jaren og slo seg ned i Stavanger,
der han kom til å gjøre en imponerende innsats som mekani-
ker og oppfinner. Han ble rett og slett betegnet som et geni.
Hadde jo ingen teknisk opplæring, men klarte de utroligste
ting på en rekke områder.
Av hans ulike oppfinnelser kan nevnes treskomaskin, leistemaskin, setemaskin for pinnestoler, fasongdreiebenk, maskin
for kleklemmer, turbinregulator, vannmåler, maskin for
stamping av sementrør, merkelappmasltin, spinnemaskin til
forsyn til fiskesnøre. Hans aller største innsats var kanskje
når det gjaldt maskiner til hermetikkindustrien, - han konstruerte b1.a. i 1907 et klippeapparat for brisling etter sakssystemet. Dessverre døde han allerede 11. januar 1909, snaut
59 år gammel, uten å ha fått fullført mange av sine påbegynte
geniale oppfinnelser.
I tillegg til de fem stesønnene fikk ekteparet Lende en datter, Kirsten, senere gift med Alf Bernh. Larsen. Fru Larsen
forteller om sin far:
«Vi hadde det godt og harmonisk hjemme. Også økonomisk
hadde vi det bra, selv om vi nok var klar over at far slapp oppfinnelsene altfor billig fra seg. Jeg husker bare en gang at han
bedrøvet kom hjem etter en avsluttet forretning. Han hadde
v e r t i Sandnes med en kleklype som var en fin oppfinnelse,
men ble avspist med en slikk og ingenting av vedkommende
firma, som selv gjorde store penger på oppfinnelsen. Da
hadde han tårer i øynene der han sto i gangen. Men da han
oppdaget meg, begynte han å nynne på sangen «I Rosenlund
under sagas halla. Jeg syntes virkelig synd på ham den gangen.
Da jeg var 7-8 år gammel sendte han en maskin til Amerika,
skulle selv komme over og montere den og vi fikk tilsendt to
tusen kroner i reisepenger. Far skulle få førti tusen kroner
for maskinen, en falsemaskin, - mange penger den gangen.
Men så ble far syk og måtte til sengs. Som den redelige kvinnen mor var sendte hun de to tusen kronene tilbake. Hva
det ble til med maskinen vet jeg ikke. Noen penger fikk iallfall aldri vi for den. »
Mekanikeren - Forretningsmannen
Lars Hovland var fjorten år da han fikk Torkel Lende som
stefar. Det er helt uomtvistelig at Lars så opp til sin nye forsørger som et ideal vel verd å etterleve. Vi kan bare tenke på
at også han ble mekaniker, oppfinner og bladutgiver.
De siste årene av sitt liv disponerte stefaren halvdelen av
3 etasjer i en hermetikkfabrikk i Strømsteinen - tilhørende
Klaus Andersens enke - og hadde flere mann i arbeid på
verkstedet. Her vanket også Lars og fikk snart interessen
vakt for mekanikeryrket, skjønt det egentlig var meningen
at han skulle bli snekker.
Han grunnla senere sin selvstendige virksomhet og lot oppføre egne verkstedsbygninger i Andabakken og Ådlandssmauet. Her var det i sin tid sysselsatt en rekke menn. Søsteren forteller at bare på kontoret var det opptil 5-6 personer,
hvorav et par tegnere. Inne i verkstedslokalene vrimlet det
med arbeidere, 20-25 er det oppgitt.
Lende hadde en tid også flere eiendommer i Stavanger, så
en kan nok si at han slett ikke var blottet for forretningstalent. Men han var på den annen side litt for mye «idealist»
til å kunne administrere en virltsomhet på en så tilfredsstillende måte at den kunne bli noen økonomisk suksess.
Han lot nok sitt gode hjertelag få litt for dominerende
makt.
En varm sommerdag uttalte en av arbeiderne:
-Den som hadde vært ute på sjøen og fisket i dette herlige
været!
Lende tok ønsket alvorlig, og svarte:
- La gå! I mårå tidlig kan dokker ta med fiskasnører, så
drar me på fiskatur adle samen.
Neste dag kom hver mann med snarer og de gikk i samlet
flokk ned til Fisliepiren. Lende hadde leid brislingbåten
«Darling», og med den reiste de ut fjorden og like til Feistein. Forpleining hadde han også sørget for. At det var et
En velkjent Imsland-karikatur fra demonstrasjonen au vannsykkelen.
populært tiltak sier seg selv. Om det var økonomisk forsvarlig er en annen sak!
En vakker dag gikk Lars Lende til et skritt som vakte oppmerksomhet i byen: Han tilbød sine ansatte hele verkstedet,
hvis de ville drive det kollektivt. Det var i overensstemmelse
med hans samfunnssyn. Interessen ville stimuleres når arbeiderne selv sto for det hele og fikk ansvaret. Men han overså
nok det faktum at en virksomhet nødvendigvis må ha en kompetent leder. Hvis alle vil være sjefer og ha noe å si, går det
som regel ikke bra. Slik også her. Etter en tid var Lendes
«kollektiv» en saga blott.
I likhet med stefaren, var Lars interessert i å gjøre «oppfinnelser~,bare i så betydelig mindre målestokk. Kanskje en
heller skal bruke betegnelsen «eksperimenter». Av de mere
humoristiske ting skal nevnes «den flygende maskin», som
han og en mann på et hobbyverksted hadde konstruert. Det
var en sykkel med vinger. Den skulle gjøre sin flukt ut i
eteren fra høydedraget ved Johanneskirken. Det ble litt av
en fiasko. Men never mind, - planen kunne omarbeides. I
stedet for å fly i luften, kunne sykkelen «fly» på vannet.
Begivenheten slsulle foregå i byens havnebasseng, men
politiet avslo søknaden. Hvis Lende ville ta livet av seg, uttalte politimesteren, måtte det skje på et mer avsidesliggende
sted. Inne ved Møllehaugen for eksempel. Pressen var underrettet og en hel del mennesker var møtt fram.
Lende besteg vannsykkelen på toppen av en rutsjebane og
lot det stå til. Heller ikke denne gangen gikk det etter planen. Sykkelen veltet straks den tok vannet og oppfinneren
selv måtte fiskes opp fra det våte element. Han tok det like
humoristisk som publikum.
I en årrekke drev Lende som forhandler av brukte maskiner. Disse ble gjerne kjøpt av større bedrifter som skulle gå
til utskifting eller modernisering av maskinparken. Ofte
kunne han gjøre en relativt god handel, men iblant ble det
heller smått med nettoen.
Ellers kan - nærmest som en kuriositet - nevnes at han
i sin tid også flakket omkring i distriktet med en motorbåt
han hadde anskaffet seg, for å selge diverse verktøy, mekaniske produkter, husgeråd og andre gjenstander som sto utstilt på lugartaket. På et skilt var malt med store bokstaver:
LARS H. LENDE, STVGR.
DIVARSEHANDEL
BRUKT VERKTØI M.M.
Sosialarbeideren ----- Samfunnsrefseren
Når Lende overlot sitt mekaniske verksted til medarbeiderne, var det blant annet fordi han hadde sin egen idealistiske oppfatning om hvordan samfunnet burde funksjonere.
Slik forholdene utartet seg på arbeidsmarkedet i mellomkrigsårene, med tiltagende ledighet, og vansker for den oppvoksende slekt å få noe nyttig å ta fatt på, måtte det gjøre
inntrykk på alle, ikke minst på dem med utpregede sosiale
interesser. A se på at så mange ungdommer år etter år gikk
for lut og kaldt vann, uten beskjeftigelse, ofte deprimerte,
fordi ingen syntes å ha bruk for deres virketrang, var for
Lende en ren lidelse. Noe mdtte gjøres for dem, mente han.
Her var det ikke noli med velment snakk, her gjaldt det å
handle!
Han startet med å sammenkalle til møter - i lokaler som
han leiet og - ikke minst - på byens torg. Noen «taler» i
ordets egentlige betydning var han såvisst ikke. Men han
uttrykte seg da tydelig nok - på sin egen karakteristiske
måte og på en høyst folkelig stavangerdialekt, så folk behsvde
ikke vaere i tvil om hva han mente og ville.
1 1925 arrangerte han forresten et par hobbyutstillinger,
den ene i Underststtelsens store sal, den andre i selveste
Bethania. Han forteller selv om disse:
«Jeg hadde samlet sammen gjenstander som amatører
hadde forarbeidet i sin fritid, f. eks. en fiolin laget av en skomaker, kobberartikler, et brannalarmapparat fra en Sandnesmann, en liten motorbåt med motor og propellaksel, likeledes
en dreiebenk som vedkommende hadde forarbeidet for å lage
motoren. Med denne båten, som var som et nøtteskall, har
han reist fra Jørpeland til Stavanger. Likeledes hadde jeg lånt
en liten spinnerokk av messing samt et stort lommeur forarbeidet av en urmaker i Kopervik. Det var ellers mange andre
gjenstander både i jern og tre. Lokalet var overfylt til trengsel,
og det var storniende jubel blant de mange som var møtt
fram, hvorav det var både fabrikanter, direktører og andre
større figurer. Den kjente kaptein Lindanger demonstrerte
sin berømte smørkjerne og gjorde stor lykke. Fjorten dager
senere ble det holdt en ny utstilling i Bethania, hvor det
hadde innfunnet seg ca. et tusen mennesker. En av mine oppgaver er å støtte dem som sysler med oppfinnelser og eksperimentering. »
*
I årene som fulgte var det neimen ikke bestandig like lett
å samle de store tilhørerskarene under talerstolen. Men Lende
gikk utenom den slagne landevei, han var så ukonvensjonell
som det lot seg gjøre. Han gjorde seg «løyen», slik at folk fikk
noe å le av, ble byens muntrasjonsråd og folkeforlyster. Når
han opptrådte på Torget hadde han gjerne med seg en svær
vannmugge. Rett som det var tok han seg en kiinstpause i
«foredraget», sa «Skål!» til forsamlingen og drakk en durabelig slurk av muggen, mens folk lo og hadde det moro. En gang
hadde han laget et høyt stillas med en tønne på toppen. Oppil
den tønnen sto han så og ropte ut sitt budskap til almuen.
En annen gang - februar 1928 - lot han tønnen stå på
jorden, forat den skulle gjøre tjeneste som en slags kollektbøsse. Det var «noe nytt på området», som han uttrykte det
til avisene.
- Poletimesteren har gitt meg lov te' å få i gang ein pengeinnsamling te' innkjøp av ein dreiebenk og verktøy te' fagamatørane. Så gjørr eg det på den måden, ser dåkker, at eg
bruge denne tynnå te' talarstol. Men i tynnå e' der ein tud,
og i den tuden kan adle folk, store og små, potta pengar.
Kroner og ører - helst ører, for de gjørr mest av seg! Tynnå
e' som ei store sparebørsa. Så står der et skilt på 'na: «Fagamatøren, ungdommens fremtid. Alt for Stavanger!»
Når me har fått inn 4-5 hondre kroner skrive eg te' Kongen. Då eg va' hos 'an lofte han meg at han sko se på det når me hadde samla inn her fysst. Eg håbe at Kongen e' mann
for sine ord og sende meg det som feila på to tusen kroner.
Lende's karakteristirke utseende var et takknemlig objekt for karikaturtegneren, og Henry Irnsland lot sjelden sjansen gå fra seg.
På lørdag kom der bare 14 kroner i tynnå. Det va' helst kronestykker og femtiøringar. Der må stnåører te' ska det mona.
Di minste ongane kan potta i tynnetuden. Bare potta så lide
di vil, så ska' det nok bli dreiebenk og maskinar av det.
Han iførte seg de rareste fargesprakende habitter, «overhaler» med tekster framme og bak («Redd ungdommen! » «Alt for barna! »), og skrunøkler, tenger 0.1. dinglende i lenker rundt halsen, ja, endog kvinneskaut og armforklær. På
selveste Løvebakken foran Stortinget! Helt «crazy». altså.
Den reneste galimatias. Kjeltltest var han i sin gullsnorprydede sjakett og flosshatten (begge deler arvet etter byens
siste vognmann) når han gikk i et eller annet opptog gjennom
gatene med sine ponnier.
Men tro mot sin laresetning - Ikke bare prek, men handling, - ivret han for å sette den arbeidsledige ungdommen i
praktisk arbeid. De skulle lære å bruke verktsy og maskiner.
Til å begynne med startet han med et par verksteder i
sstre bydel. Foreningen «Fagamatøren», med et styre bestående av byggmester Christensen, avdelingsingeniør ( senere
brannsjef) Evensen, bestyrer E. Iversen og Lende, hadde i
1930 på rimelige vilkår fått leie Jens Torgersens mek. verksted i Taugateil 9. Byens presse var innbudt 24. januar, og dagbladet « Iste Mai» skrev dagen etter b1.a.:
Administrerende direktør og redaktør Lars H. viste oss egenhendig rundt
i verkstedet, hvor travle guttunger arbeidet i sitt ansikts sved med det forskjellige, til dels innviklede maskineri.
- Kor har du fått pengane? spør vi Lende.
- Eg har 'kje ståle di! Eg har fått di av interesserte harrer i byens bedriftsliv, lyder svaret. - Atta hondre kroner har me fått i kontantar, og så
kjypte me masliinar for fjorten hondre kroner og leide dette huset, og så
fekk me boremaskin på D.S.D. og lånte ein på Telefonen, så har me seks
skruestikker, to dreiebenkar og smergelsjeva, og så lage me slibesteinsakslar
te å begjynna med. Guttane e' ivrige, og me har montert alt sjøl. Verstaen
har plass te åtia og snart te tolv, og når me e' komne godt i svaien ska me
laga manualar!
Vi var synlig imponert, og vi hørte videre at gutta skulie få gå nesten
gratis, dvs. de skulle betale litt pr. måned, men så slc~~lle
de få pengene igjen
ilår man har holdt en utstilling av de opparbeidede gjenstandene med påfølgende
auksjon en gang i måneden.
- Det ska' vera nage årrigenalt, forstår du sier Lende til avskjed. Og vi
nikker bekreftende og mumler, at alt £6 er sin herre likt.
Aret etter imøtekom kommunen hans søknad om et
større lokale. Han fikk til disposisjon to uthus som opprinnelig tilhørte herresetet Ledaal, og som egentlig skulle rives (hva
de også senere ble). I sitt julenummer «Juleglad» i 1931
forteller Lende selv:
«Ja, nå svive det på Ledaal. Tiden har dradd ut grunnet
pengevanskeligheter og arbeidskonflikten som har hindret
større og solidere bedrifter enn oss som jo bare er fattigfolk
og som intet annet eier enn to kraftige hender, en seig vilje
og utholdenhet. Dette bruker vi som vår kapital og driftsmiddel for å få husene ferdige. Det er nedlagt meget arbeid og
materialer for å få det ferdig. Cementgulv, støpt en vegg, innsatt 3 vinduer, bjelker og gulv. Sutaget er så å si nytt, takstenene halvveis fornyet, dører og kledning forbedret. Vi har
med andre ord gjort kommunens eiendom istand for å få
bruke den, alt er praktisk utført. Det ser meget bra ut og alt
ligger godt tilrette.
Hvis leserne av dette hadde sett gutters og barns interesse
under reparasjonsarbeidet og når vi monterte maskineriet,
ville de blitt forbauset. Alle ville hjelpe, de ville arbeide.
Barna bygget huler og hus av gamle materialer, og de lekte og
moret seg fortreffelig. E n fornøyelse var det å se dem bruke
hender og fantasi. Straks vi var kommet så langt at skrustikker og maskiner var kommet på plass, ville guttene prcave å
file og lage seg noe av jernstykker som de fant.
Av maskineri og diverse verktøy som nå er montert er følgende: To dreiebenker for jern, en høvel, to borremaskiner,
en koldsag, et smergelstativ, fire skrustikker, en smifyr med
ambolt. Det mindre verktøyet er det smått med, så vi trenger
mere av dette.
Vi starter nå med 4-5 gutter, så øker vi etterhvert som vi
finner arbeid og materialer som passer for dem. Vi har hundrevis av ideer, så for den saks skyld skal ingen ha sorger for
oss, men det som leserne skal sørge for er noen ører til verktøy. Når vi kommer med vårt ringe forlangende, bør du ikke
gå oss forbi. Du bør også sørge for å sende de beste og
flinkeste, og ikke å forglemme, ærlige gutter. Disse må ha
førsteretten. Vi skal nok selv sørge for at skrap og uting holdes fra våre dører, disse har vi ikke bruk for, ei heller tid å
ofre på.
Skulle noen ha interesse av å se verkstedet og guttene i
arbeid, så har de anledning, men korte visitter til visse timer
på dagen. »
En av byens borgere skriver i samme julenummer:
«Jeg hørte at «Fagamatøren» hadde fått hjulene til å svive på Ledaal, og
kunne ikke annet enn å le, for jeg tenkte som så mange andre: Kan den
raringen få noe til å svive? For å få meg en god latter gikk jeg opp en ettermiddag, og jeg skammer meg, for tenk, et mer koselig verksted har jeg aldri
sett. Der var en masse maskiner, og jeg tenkte med en gang på et av byens
største og mest moderne verksteder som jeg var inne i for 14 år siden. Det
var ikke så koselig og moderne som Amatørens. Amatøren har min største
respekt! Tenli-, at Lende med Co. har klart å få alt dette til med bare to
tomme hender. Hva er det de kaver for? Jo, de vil hjelpe alle de arbeidsledige ungdommene i Stavanger, få dem vekk fra gatene. Mange av dem har
gått nær sagt i årevis og søkt arbeid, men uten hell. Hvis de bare hadde
hatt litt kjennskap til motorer og masliiner hadde de kommet langt på vei.
Men man kan jo ikke lære noe når man ingen lærer har eller et sted hvor
opplæringen kan foregå. De gamle kan tenke tilbake til den tiden de var
unge. Tenk lar en forskjell! Da kunne man få arbeid hvor man ville. Men
tidene har forandret seg siden da. Nå er de nye tekniske forbedringer og
maskiner iferd med å frata menneskene alt arbeid. Men det må likevel være
mekanikere til å reparere maskinene når de går istykker. Dette er det Lende
har sett, og derfor er det han vil hjelpe ungdommer til å bli maskindoktorer,
så de kan se fremtiden lysere imøte . . .n
I kamp med politiet
Det var naturligvis ikke til å unngå at en suveren personlighet som Lende en gang iblant kom aldri så lite i konflikt
med ordenspolitiet både i Stavanger og andre steder Han ble
nok stundom sett på som litt av en «fredsforstyrrer» når han
stilte seg opp på torgene og samlet publikum rundt seg, eller
han førte sine firbente medarbeidere omkring i gatene med en
hale av begeistrede unger etter seg.
En gang i Trondheim ble han rett og slett anholdt av en
ung konstabel, som førte ham med seg til politistasjonen. Her
ble han forhørt av vakthavende, som ville vite navn, alder og
bopel.
-Eg trudde dåkker kjente meg, sa Lende.
-Hva lever De av? ble det videre spurt.
- Av mat, lød svaret. Det ble nok sagt med et underfundig
smil, og det hele endte godt. «Arrestanten» ble satt på frifot,
men måtte avgi løfte om ikke å forstyrre trafikken.
I Stavanger hadde han også noen kontroverser med politiembetsmenn som ville innskrenke den utendørs virksomheten
hans. Lende forteller selv om forholdet i 1931:
Grundet mine originale og morsomme påfunn ved å kjøre og leie på 2
geiter, har jeg kommet i kluss og misforståelse med det høie råd i politietaten. De underordnede er jeg i god forståelse med og har ikke fornærmet dem
det minste, når jeg har v m t ute og spasert og kjørt med mine 2 gjeiter. Da
jeg for 2 måneder siden var ute og kjørte var jeg innom politikammeret for
å tale med en bekjendt. Når jeg kom ut kom der en betjent efter mig og
bad mig å komme inn til Hagen. Da jeg liom inn i gangen konsulterte han
mig der og sa at bilene og bussene klaget på mig med gjeitene, at jeg forstyrret trafikken. Dette protesterte jeg mot. Han sa jeg fikk slutte med
dette og det nektet jeg da jeg visste at jeg intet galt hadde gjort. Hvis jeg
har forstyrret trafikken vil jeg opfordre de som har noget å klage å innsende anmeldelse på mig og gjeitene.
En tid senere, antagelig den 4. mai, var jeg på politikammeret for å få
tillatelse å holde nogen foredrag rundt i byen. Tillatelsen fikk jeg i orden,
men da også vilde hr. Hagen konsultere mig i gangen, men jeg forlangte å
få tale med ham på kontoret. Dette blev innvilget. Da jeg onsdag om kvelden
hadde mit foredrag i 8-tidcn, så kom politibilen og gjorde innsigelse fordi
jeg hadde kjørt med mine uskyldige gjeiter for å reklamere for mitt foredrag.
Dette passet ikke hr. Hagen og han sendte avgårde 2 politimenn og en
stor bil. Dette må kaldes misbruk av bil og politi. Når en fredelig mann og
2 uskyldige dyr går fredelig og ikke forstyrrer et menneske. Skulde der ved
Lekeplassen vsere nogen som er fornærmet på mig og dyrene, bedes de sende
klage på mig. Foredraget på Lelieplassen var vellykket og vel så god var
torsdagen på Rektor Steens Plass, så jeg må takke publikum for opmerksomheten under foredraget.
Da jeg var på Storhaug fredag aften må jeg beklage barnas optræden der,
men jeg skal ha mig en omgang med dem senere. Jeg vil også beklage den
mann eller kvinne som ringte til politiet og klaget på mig lørdag formiddag.
Det var meget simpelt gjort. Da jeg den lørdag ringte til Hagen for å holde et
foredrag på Torvet om kvelden, nektet han mig dette. Jeg ringte ham op en
gang til for å få komme op på hans kontor og tale med ham nogen minutter,
men han bare awiste mig med disse ord at han hadde ikke tid til sådant
tull som mitt. Dette synes jeg var vel meget sagt av en politimann og jeg
besluttet mig til å holde foredraget om kvelden for å protestere rnot Hagens
sjofle optreden mot mig i telefonen. Jeg forlanger både respekt og forståelse
og da først og fremst av politiet. Da jeg senere hadde en konferanse med hr.
politimester Kvalsund for å forelegge ham den måte jeg er blitt behandlet på
av Hagen og få en ordning og veiledning for fremtiden med foredrag og
demonstrasjoner, så må jeg si jeg blev meget skuffet av den optreden jeg blev
møtt med, en avvisning og avfeining som om jeg var en der intet forsto. Jeg
synes der må være måde på hvad en politimester kan tillade sig å kritisere,
når han sier rett i ansiktet til mig at det kan være riktig at jeg ikke kan
holde noget belærende foredrag, at jeg ikke kan lære samfundet noget nytt
og at mine foredrag på Torvet ikke var noget.
Jeg vil si til politimesteren hvad har han med å kritisere og analysere
mine foredrag - det skal publikum greie og det sørger de selv for ved å
møte eller ikke. Når publikum ikke vil h~lrepå mig lenger så kan Kvalsund
få sin rett. Jeg sa til ham at kommunistene fikk lov til å holde foredrag den
17. mai. Ja, de er fine og snille folk de som ingen sjau holder - og så hadde
de så få tilhørere!
Jeg fremholdt at de rakket ned dagen og landet, men det gjorde intet efter
hans uttrykk. Det var jeg som holdt spetakkel og laget sjau på Torjå da jeg
brettet op armene og hev min trøie. Det var så galt at han ikke vilde ha det.
Jeg vil spørre de tilhørere som har hørt mig og kjender hvad jeg vil: Er jeg
så gal og holder jeg så revolusjonærende foredrag at han har grund å nekte
mig Torvet? Slrulde ikke jeg ha samme rett som de andre? Jeg vil spørre:
Kan nogen av politikonstablene si noget på min optreden i gatene, så bare
skriv klage på mig. Jeg forlanger å bli behandlet som andre forbrytere og
samfundsforstyrere og hvis jeg gjør noget galt i samfundet så bare sæt mig
under lås og varetelit.
Jeg kan oplyse hr. politimester og fuldmektig om at jeg har hatt byens
fineste folk og autoriteter under min talerstol og overfyldt hus til trængsel
som har påhørt mine populære foredrag. Jeg vil spørre Stavangerfolket:
Hvad har politimesteren lært dere her i byen? Fikk dere belæring av hans
mange foredrag her ifjor vinter? Er byens folk idag så disciplinert og belært
at de følger de hvite streker i loven?
Jeg har glemt litt som jeg vil ha med: Jeg tillot mig å spørre politimesteren
om han vilde være med å holde et foredrag med mig eller for mig for å
støtte min sak, men jeg fikk et blankt avvisende nei. At han skulde være
med mig og holde foredrag syntes han var vel meget forlangt av mig. Jeg
synes at en politimann som ser ungdommens undergang i disse tider burde
være med å få flest mulig gutter fra gaten og slippe bort fra politiets klør.
De burde være de første i samfundet å stille sin hjelp til disposisjon for å
gjøre noget for de unge. Hr. Kvalsund selv har med egne øyne set når jeg
hadde verkstedet igang i Taugaten 9 i vinter med 8 gutter som jeg strevet
med for å holde igang arbeide og få utgiftene dekket.
Stavanger den 20/6 31
Lars H. Lende.
Forholdet til politimesteren ble etterhvert atskillig bedre,
ja, nærmest hjertelig. Da Lende ba ham om en attest i 1935,
fikk han følgende håndskrevne:
«Til mulig bruk for utenbys politimyndigheter opplyser jeg at,
LARS H. LENDE
er en mann som er glødende interessert for å hjelpe vanskelig
stilte, unge gutter til beskjeftigelse og underholdning, som
kan holde dem borte fra lediggang og slett selskap.
For å vekke oppmerksomhet for dette humanitære arbeidet
følger han ikke den vanlige veien med komiteer og foreninger,
men driver agitasjon på gater og streder som «enmanns-show»
med avstikkende kledrakt og avstikkende opptreden.
I hans hjemby Stavanger kjenner alle mennesker «Lende'n»
med hans ponnykjøretøy som kjører rundt i gatene, fulgt av
glade barn.
Utenbys kan en slik opptreden virke uvant til å begynne
med, og jeg har foreholdt Lende at han må unngå agitasjonsmetoder som kan føre til uorden på offentlig sted, og det har
han lovt å etterkomme.
Lende er en hederlig mann.
Stavanger Politikammer
den 5 . januar 1935
OLA KVALSUND ( sign. )
Ovenstående uttalelser tiltres.
5. januar 1935
STAVANGER BORGERMESTEREMBETE
Bertram Middeltbon (sign.)
8. januar 1935
BIRGER PEDERSEN ( sign. )
Ordfører
Håret i suppen
Det er ingen grunn til å legge skjul på at Lende til sine
tider kunne virke så utfordrende at han for mange var litt av
et hår i suppen og til noens forargelse. Da han gikk med sin
«funkisfrisyre» kom det mange sinte leserbrev til avisene.
Stavanger Aftenblad skriver i sitt julenummer 1936:
«A, alle de innleggene vi har fått om at:
NB MA LENDEN KLIPPES!
Mannen er en skam for byen, han gjør den latterlig, han
reiser utenbys med sin frisyre og bidrar til at landet tror at
vi stavangere er sånn, og når han holder seg i byen skremmer
han småbarn og turister. Vi forlanger, skriker innsenderne,
at Lenden tvangsklippes. Politimesteren sier at han ikke har
adgang til det og russen torde ikke ta kjangsen på å kidnappe
ham. Vi har en følelse av at denne bys befolkning er kujoner!
Vi savner en Ku Klux Klan, en Hønefoss n.s.gjeng. Vi venter
at det skal bli høyonn i Lendens ansikt --P.
Når en tenker på all den skjegg- og hårutfoldelsen verden
har vart vitne til i våre dager, er det ikke lite underlig å lese
om slike reaksjoner som den gangen kunne forekomme. Det
ville vzre mange nå for tiden som en kunne ha ønsket var
tvangsklippet og barbert - men hvem ville vel ha våget å
snakke så formastelig? Så, i sannhet, tidene forandrer seg!
I 1937 vakte Lende oppsikt ved å male kors på vinduene
til de fire dagsavisene som den gang eksisterte i Stavanger.
Det var en demonstrasjon som han visste ville føre til skriverier og offentlig oppmerksomhet.
Naturligvis ble en slik handling ikke utelukkende tatt nådig
opp. Selv om «hærverket» i og for seg var ganske uskyldig og
neppe påførte de skadelidende noen økonomiske omkostninger, syntes de nok at nå gikk den gode samfunnsstormeren
litt for vidt. Dagbladet «Rogaland» reagerte 30. okt. 1937
ganske kraftig i en opphisset morgenstemning, og skrev:
Sant å si har vi ikke lagt større brett på ytre dekorasjoner her i avisen.
Hvorvidt de andre aviser har ofret noe særlig på sin bokstavelige fasade i
den retning, er vi ikke videre kjent med. Men vi skulde dog tro at de i likhet med oss selv - var noe forbauset over de ekstra dekorasjoner som
samtlige byens aviser var forsyilt med da vi kom til vårt arbeid i morges.
Hos oss var der malt to digre kors på speilglassvinduene i rød mønje. Det
er mulig vi er de siste som har vært besøkt, med den følge at dekoratøren
ikke har rukket mer enn de to. Et par av våre kolleger var i hvert fail betenkt med et større antall av samme billedkunst - alle i rød mønje.
Vi var nokså snart på det rene med dekoratøren: Lars Lende, og en opringning til politiet bekreftet anelsen. Lende hadde overfor politiet tilstått
sine gjerninger. Han vilde ha litt ekstra reklame på en lørdag morgen.
Nu ja, nu har denne by så lenge sett på Lars Lendes streker og hørt på
hans tøv, at det får snart være nok. Han har for lengst spilt ut sin rolle som
muntrasjonsråd i byen, han er blitt den rene forargelse, folk er gått trett av
ham og tøvet hans. Icunde denne malerhistorien i noen grad medvirke til at
han blev behandlet som han for lengst burde ha vært det, så skal vi si det
var vel benyttet det arbeidet det kostet å få mønjen av vinduene.
Det er på tide å få denne narreskapen vekk fra bybilledet.
Hendelsen med vindusmalingen - i tillegg til alle de andre
grillene - førte til at det hevet seg røster om at «oppvigleren» burde mentalundersøkes. Slike forslag passet Lende utmerket, det bidro bare til å holde interessen for ham og saken
ved like. Så han lot seg mentalundersøke. Men undersøkelsen
ga ikke det resultat enkelte kanskje hadde håpet på . . .
Ellers var Lende en varm beundrer av Gandhi og hans metoder for å fremme sine sosiale ideer.
E t annet idol var Kagawa som så utrettelig ofret seg for
å omskape samfunnsforholdene i sitt hjemland. Det var et
stort øyeblikk for Lende da han fikk trykke Kagawa i hånden,
en gang japaneren besøkte Stavanger og talte på Torget for en
kjempeforsamling. Språkbarrieren tillot dessverre ikke noen
samtale mellom de to idealistene. Men håndtrykket og smilene
understreket den åndelige kontakten.
I audiens hos kongen og kronprinsen
Ikke mindre enn to ganger fikk Lende audiens hos H. M.
Haakon VII. Første gangen var i 1927. Da fikk han 200 kroner til arbeidet sitt.
Den andre audiensen fant sted i 1935. Det var det året
han gikk rundt med sitt høyst originale «funkisansikt». Han
Iiadde satt seg som mål å la hår og skjegg vokse - som hin
Harald Hårfagre - inntil målet var nådd. Og Lendes mål
var å gi minst 50 gutter faglig opplæring. Men bare fullskjegg
og villmannshår var ikke originalt nok i det lange løp. Derfor
raket han seg snau på den ene ansiktshalvdelen og lot skjegghårene få fri utfolding på den motsatte siden. Samme forhold
på hodet -- bare i omvendt rekkefølge. Spor om dette vakte
oppsikt! Det var jo i de årene «funkisstilen» var moderne, og
Lende ville videreføre ideen på sin måte.
Iført arbeidsoverall og sin oppsiktsvekkende maske søkte
han altså for andre gang audiens på Slottet. Hans egen skildring gjengis her ordrett (etter lydbåndet som ble nyttet ved
radioutsendelsen i 1971 ) :
«Eg va oppe i overhal, det hadde det stått i avisene fare
dagen, og så jekk eg opp te maen så sidde i det huset aleina,
så seie eg: «Der komme ein løyen mann fra Stavanger!» «Ja,»
sa han, «me sidde nettopp og lese om det i aviså.»
«Eg søge om audiens hos Kongen,» seie eg. «Ja, du kan
bare komma,» svarte han. Og når eg kom opp te vaktå, så
viste han meg inn og så tog han av meg frakken og pusste
skonå og viste meg opp trappå. Så kom adjutanten og så sa
eg: «Eg ska søga om audiens.» »Ja,» sa han, «har du fine
Mer onna?» «Ja,» sa eg, «eg har fine kler, men eg må få gå i
den dressen, for det e det så e vitsen med det.» «Ja, ja,» sa
han, «du ska få beskje'.» Så ga eg opp adressen te et firma kor
eg va kjende, lenger nere i byen. Og der kom det då beskjed
at eg kunne komma neste dag klåkkå elleve.
Karikatur au K. Jordanger i forbindelse med Lende's audiens hos kongen.
Og då gjekk eg inn og opp trappene og blei mottogen på
den måden. Eg måtte venta ei stonn, for der var ein aen,
større, mann inne føre meg. Men det gjekk godt. Majesteten
helste på meg og ba meg sidda me' siå. Eg sa det te 'an at det
va om å gjørra å redda ungdommen. Ja, han va enige i det.
Der hadde vzert någen prestar, sa han, og forskjellige andre
så ville gjsrra någe, men det va' ikkje nok. Nå ville eg samla
di, sa eg, og gjsr' någe merr. Det gjekk ganske bra. Så reiste
eg meg opp, for når eg hadde fått di ordå, så va eg fornødde.
Så gjekk eg te dørå og takka for meg. Neste dag fekk eg ein
sjekk på tusen kroner.
Siden traff eg kronprins Olav og slo han for to hundre
kroner. Men så sa han det: «Du har fått hos Kongen!» «Ja,
eg har fått hos Kongen,» sa eg. Kronprinsen fortalte ellers at
han hadde sitt meg på Carl Johan! »
Det spørs om ikke «funkismannen» den gangen hadde vakt
større oppsikt enn Kronprinsen på «strøket» i landets hovedstad!
Under audiensen spurte forresten Lende om Kongen ville
vEre av den godhet å sette sitt navn i den notisboken der
politimester Kvalsund og andre notabiliteter i Stavanger hadde
gitt ham sin anbefaling. Men så langt kunne Hans Majestet
naturligvis ikke strekke seg!
Den artikkelen «Stavangeren» hadde 4/2-35 - i forbindelse med audiensen, er så fornøyelig at den bør gjengis i vår
minnebok:
Lars Lende er kommet tilbake fra Oslo. Avisene har alt fortalt om hans
optreden på hovedstadens arena. Hans funkisfrisyre og rygg-inskripsjon hadde
den tilsiktede virkning. I-fan tok byen så hårfint som noen.
Nu er han kommet tilbake. Og som den offentlig rutinerte mann han er
kjenner han pressens makt. Og kommer til oss. Både før og efter slagene.
Idag fortalte han om sine besøk og samtaler med Kongen og kronprinsen.
Lars Lendes vandringer i slottet viser at Kongen og kronprinsen er overmåte demokratiske. De nekter sig ikke et godmodig smil når Lars gir de
kongelige herrer undervisning i samfundslere. Men de hører på ham og
ofrer halvtimer på hans utlegninger om verkstedet på Ledaal. Og Lars snakker kav stavangerslr. Det kan vel hende at han ved en feilsnakkelse sier jeg
for eg og dere for dokker.
Ja, så forteller Lars om sine store dager på Kongens slott.
Han begynner med å si at Kongen ga meg et beløb, men kor stort de' e'
går av stabelen når eg komme på talerstolen.
Kongen sa bara godt, va greie, radla svært - og lo og. Han va interesserte i arbeie. De hadde ikkje vært dreve rektigt før, sa han. Nå måtte en
gjørra noge mer for di. Det sama framholdt og eg.
Han va' åg enige i atte de' va for mange så stengde ongdommen ude. De
va felt gale, sa han. Han framholdt sjøl atte seks månar i åre va forlide.
De måtte arbeia heila åre'.
Mens me snakte sa eg te 'an atte eg sko helsa fra Stavanger og stavangerfolk. Kan ba meg helsa tebage.
Eg spyrte om eg konne få lov te helsa på 'an når 'an komme te Sannes
i sommar.
De loft'an.
Eg takt an' for pengane eg fekk sist og ba 'an onskjyila att' eg kom igjen
nå sådden så eg kom. Men eg kom for ongdommen.
Han vilde se meg rondt. Eg reiste meg op, snydde meg å forklarte, og då
eg hadde vist meg 'an sa eg at dette e te læra og arbei for de onge. Han
kikte både på lilybetangå å skiftenyggelen på ryggen å så smolka å lo 'an å
syntes de va løie å interessant.
Eg sa håre å slrjegge va te reklame for ongdommen.
I-Ian radla så lenge at 'eg måtte bryda av mange gonger for å komma te
ore'. Eg sad å radla me 'an nesten ein halle time. Eg sport 'an om han
vilde skriva onna på denne skrivelsen, men de hadde 'an 'kje lyst te. Han
konne komma te binna øvrighedå å politiane, sa han.
Ja så jekk eg. Hail sa eg måtte helsa te Stavanger.
Eg sporte Iiafteinen om eg konne gå te kronprinsen nå me ein gong. Han
ondersøkte hos vaktå, å kom tebage å sa atte prinsen vilde ha de skriftligt.
Så va eg hos 'an på fredag, tyve øve toll. Han va i lyse klær å svert smilanes.
Han sa att 'an hadde sitt meg to gonger udenfor Stortinge når 'an bilte forbi
mens eg sto å selde korter og blader. Han hadde lagt merke te frisyren, sa
'an. Han va greie å sporte itte arbeie å koss de jekk. Eg sa te 'an at hviss
han å Martha kom på denne kanten måtte de komma på Ledaal å se. Han
lofte de sko komma hvis de kom. Eg gidd'an et kort han sko levera te na
Martha, sporte om eg konne få komma te Sliaugom. De hadde 'an svært lide
lyst te, men eg sa eg hadde svært lyst te helsa på na Martha. Han va helste
avvisandes å eg slo øve i a'ent snakk og snakkte om gyttane å ungdommen å
så sport'eg ein gong te om å få komma te Sliaugom. De får vera te ein a'en
gong de, sa prinsen. Då hadde me snakt i tyve minyttar.
Eg sa att eg hadde fått et ganske pent beløb av far 'ans, å slo udom om
eg 'kje konne få lide gran av han åg - så i ein fine tone, skynna du. De sko
'an se på, sa 'an.
Ellers forteller Lende:
Eg jekk rondt i byen å selde korter å blader, å sto maje me Stortinge.
Eg holdt foredrag opte 5 kvarter om gången og sa forsjelligt om framtiå for
Norge og ongdommen. Eg sa heile veien at framtiå for Norge må gå jønå
ongdommen å veien te velstand går jønå ongdommen å ikje jønå Stortinge.
Der va eiil bråde me folk så horrte på meg og flarne kom me 5'ere og l0'ere.
Inni Stortinge, ja hos stortingsmennene, skjynna du, spleiste di samen
40 kroner å ga meg.
Demonstrant i Stortinget
En samfunnsreformator som Lende hadde naturligvis atskillig å utsette på autoritetene og deres manglende evne til å
rette på alle skjevheter på så mange felter. Noen partipolitiker var han ikke, men ga hugg til alle kanter, uansett om det
ikke falt alle like lett for brystet.
Stortingets talerstol hadde han nok besteget med en ubeskrivelig fryd i sitt hjerte. Men akk, den var reservert de spesielt utkårede! På galleriet var det imidlertid fritt tilgjenge
for hvilken som helst Per Snått. Her var den eneste sjansen
til å gjøre seg bemerket. på høyeste hold. Lende la sin «lumske»
plan: Han ville tale til folkets kårne, uansett, og si hva han
mente de burde gjøre mcd de tingene han kjempet for.
«Eg reiste meg opp på galleriet og ropte at di måtte redda
ungdommen, og heiv ner någen blader i salen. Så kom politiet
og vaktmesteren. Eg måtte fylla ner te det gamla poletilsarnmerset. Men det gjekk godt.» - Det va' sørgeligt at eg ikkje
fekk sleppa te', sa Lende til Dagbladet etter episoden.
- La oss få fortsettelsen på innlegget Deres.
- Her e manuskriptet. Han rakte fram tre blokkblader
med digre bokstaver klort ned med blyant.
- Eg har sitt meg galen på det at myndighedene ofra millioner te fengsler og ettervern - det auge på og auge på isteden for å jørra någe for å fårebygga elendighedå. Gjørr
någe for ungdommen f m han komme på skråplanet - det
har våre mitt motto i adle år. Men når Stortinget ikkje vil
hørra på meg, får eg forsøga å få i stand et stort foredrag her
i Oslo i steden.
Lende vakte forresten en del oppsikt like etter ankomsten
til Oslo iorleden dag, skriver samme dagsavisen, da han
spente kjerra foran «Rogalands-Prinsen» og fylte den med
unger. Vi er nemlig ikke vandt til at noen steller til sånt uten
å forlange betaling for det, men i Stavanger er Lende og ponniene og gratisturene hans et velkjent trekk i bybildet.
Barnevennen -- Ponnymannen
Foruten å beskjeftige de unge i en kritisk alder og la dem
få lære noe nyttig, så Lende også som sin oppgave å more
barna - gjøre tilværelsen lys for dem som gjerne ikke hadde
så gode kår å vokse opp i. Som et ledd i disse bestrebelser laget han sammen m e d guttene på «hjelpeverkstedet» noen
lekeapparater som ble montert på marken bak Ledaal. Når
en tenker på hva lekeplassene i våre dager koster kommunen,
er det bemerkelsesverdig at Lende uten vederlag - ja, uten
takk for den saks skyld - satte opp disse tingene for å more
og adsprede de små som i den tiden så visst ikke var så tilgodesett med apparater som nå tildags.
For å glede barna fant Lende på så mange ting. Om sommeren kunne det hende at han leide en lastebil eller buss og
lot en skare av jenter og gutter bli med på landturer. Han
kjøpte slumper av wienerbrødskalker og brus til niste. Iblant
overnattet de i lokaler eller løer, og det var en opplevelse for
alle som deltok i utfluktene.
Barna flokket seg gjerne om ham. Han var så snill og god
mot dem, ga dem kaker eller annet «snob». Ikke sjelden
fulgte de ham inn på kafeer der han spanderte brus på dem.
Det «svarte seg» å være venner med Lenden!
Velgjøreren selv fikk daglig oppleve at «den største gleda
ein kan ha, det er å gjera andre glad».
En mann i naboskapet, godt kjent med forholdene, skrev
en gang disse anerkjennende ordene:
«- - Når Lende kommer sammen med en stor barneflokk, da er det et både rørende og vakkert syn - et positivt
fredens tegn i en verden full av uro. Ofte kjøper Lende kaker
og gode ting som de små kan få spise. Ikke alle av barna har
det så godt hjemme når det gjelder denne verdens mammon,
mange bor trangt og spartansk, men barna blir alltid mottatt
av redaktøren av «Fagamatøren», de kan snakke med ham
som en venn og velgjører - og når han hilser, så hilser han
-
-
Anszktet bak «klovnens» maske - vemodtg, alltzd med tanke for den oppvoksende
slekt som skulle szkrer og selv bygge en frzmtzd.
I 1934 lot Lende hår
og skjegg vokse (til
venstre) som en protest mot den vilkårlige behandling av
ungdommen. For ytterligere å vekke
oppmerksomhet for
sin sak skapte han
«funkismannen» (til
høyre). Mer originalt
enn vakkert, sa han
selv.
Lende med noen av
sine «mekanikerl~rlinaer* utenfor verk-
Lekeapparatene som
Lende satte opp på
Ledaal var meget populære.
Kramkarbåten som Lende rezste rundt med en tzd.
«Samfundsbåten» ble stzlt tzl gratzs dzsposis/on for at de unge skulle Izre seg å stelle
en motor og komme ut z naturen
naturlig og liketil på alle, uten hensyn til stand og stilling.
Lendes arbeid for barna og ungdommen er i høyeste grad
positivt! >>
En mor skriver i 1957:
«At Lende er kjent av store og små, det vet vi. Men hvor
mange er det igrunnen som kjenner til hans utrettelige omsorg for barn og ungdom? Så mangt et sosialt tiltak er blitt
utført her i byen, men med støtte av en god øltonomisk forening. Lars Lende har kun seg selv å stole på. Han får ingen
stønad til sitt hjelpearbeid, men med en arbeidsglede og en
sterk kjerlighet til de små får han utrettet mer enn mange
andre som er bedre stillet. Hans motto er: Lykkelige og trygge
barn og en tilfreds ungdomsskare.
Lende begynner der hvor vi alle skulle begynne. Det er de
små som er den kommende slekt som skal føre godhet og
kjærlighet videre. En ting Lende gleder seg over er når barna
er sunne og friske og når de er godt kledt for vær og vind.
Men han er også klar over at der ligger et stort slit for foreldrene å holde de små godt kledt. Alt er dyrt i dag, det er han
klar over. Derfor tok han en stor beslutning og kjøpte flere
strikkemaskiner for mødre i by og bygd. Vi mødre takker
deg for dette tiltaket og for den tålmodighet du viser våre
barn. Du har alltid tid til overs for dem og vårt ønske er at
du fortsatt får ha mange gode år foran deg til å glede alle
dem som står deg så nær, barna.»
Selv uttrykte Lende det slik:
«Det er vidunderlig og morsomt å kjøre ponniene og se
hvor glade barna blir. De fryder seg, synger og ler. Alle son1
liker barn gleder seg ved å se deres glede og interesse.
Jeg vil svært gjerne låne dyrene bort til flinke koner som
har flere småbarn, eller de vil more noen barn de kjenner.
Jeg tar ikke betaling for kjøring eller utlån, men setter som
vilkår at det må være pålitelige folk som kan behandle dem.
Alle som vil gjøre noe og ofre litt for sine små medskapninger bør her være interessert. Det bør gjøres mere for våre
Klisjeen til denne tegningen au ponnien og barna ble funnet blant Lende's
etterlatenskaper.
barn i byen og på landet. De små vil alltid ha noe nytt som
er originalt. Vis derfor barna mere kjærlighet og mere offer.»
Lende var også en stor dyrevenn. Ikke minst likte han små
hester, ponnier, som jo også falt i barnas smak.
Ikke mindre enn tre ganger reiste han til Skottland for å
kjøpe ponnier. Det er rent utrolig hvor mye arbeid han la ned
for å finansiere disse innkjøpene, og for å få myndighetenes
tillatelse. At han overl~odetklarte det er intet mindre enn et
under. Ved hjelp av garantier ble det opptatt lån i byens banker. Bare det var et slit. Så skulle departementet innvilge
valuta, landbruksdepartementet og veterinærdirektør skulle
i høy grad ha sitt besyv med i saken, og det var neimen ingen
enkel affære. Karantenestasjon måtte skaffes til veie og godkjennes av fylkesveterinæren, 0.s.v. Bare en målbevisst ildsjel
som Lende kunne gjennomføre noe slikt.
Det samlede antall ponnier som ble innført dreidde seg om
40. Ellers ble det jo avlet atskillige føll her i landet. Det vakte
Epn g d flflnu?
Øen nocfom belienbte libt unberlige derfon
B a r 8 W e c a n i c u e afflagbe igaar Webacionen eet
&!#g.
Gonl befient troer benne Wanb at uere eet
mecanifi meni, oc Oafner [)an i Siibene C ~ e b
opfunbet eenbeel fnurrige Siing.
$an Bafuer ocfaa lom tiibligere mebbelt i aort
Blab, viftet een gorening: ,,Sag:Ilmateuren",
Tom fial aare een e l a g a @reninfl for btaben4
Benier. Denne %orening brifuer paa meb a t
finbe ub Gircelene Quabratur, Olutb:grembrin:
geife, Qerpetuum Wobile, foruben een $eel Deet
anbre nanbaittige Siing. Disfe @atmanb8:6treger
enbte ba ocfaa for Ceeben meb een Ulycle, ibet
eet Weblem troebe at $aue opfnnbet een ,,gLqne:
maftin", ibet $an fra eet [)ei)t Qunfl goppet
Innkalling til «Oppgjørsmøte» en gang i
«de harde trettiåra».
Det var nok ikke alltid de møtte, de som
ble utfordret.
ub meb een opfiagen Qaraplq i gaanben. Sitebet:
for at ,,ITquea fant gan temmelig hurtig, oc
bracf fit goaeb.
b o m lagt afflogbe $an o%Sgaar eet Befeeg,
oc bemonitrerebe een Del nye ,,DpRnbelfer"
Øen genialerte fqntes B i var een forn fiulbe
ionftiEe eet faalalbt ,,%eforbring5mibbel". Den
«Molboposten» ga
192J i forbinde13
med byjubileet z
sitt szrnummer «Sk
fang?
Buudsticke)
hvor byens honorr
tiores og originale
ble karikert i stre
og tekst. «Lars Mecr
nicus» slapp selvsafi
ikke unna.
beitob aff tuetthe runbe Bteener meb een %re:
fiamnie niernem, oc eet g r e l bafofner f r a bem.
Beb at treffe eet Soug fom er rullet oner
,,%talenn, f i m $an falbebe ben, flulbe Wanben
beoage iig fremofuer.
B i gienyir @er 3been til befjagelig Ilffbengt:
telfe, bog troer a i er) bet blifuer een ferlig be;
$agelig Sornriyelfe at fomme frem paa benne
Waabe.
Da jeg biir betraktet som en dårlig mann
her i byen, o g da jeg hm tatt et &pento g
ærlig stwdpwkt for Kristus og derfor er
blitt hånet o g spottet, innbyr jeg cmtoriteter,
politiet i aile grader, dessuten redaktør
Sletten, larer Sigurd Lura o g forømig d e
som h m noe å si om mig.
Enire 25 @re 61 dekning a i lokalutgiftene
For Kristus og ungdommen
Barnevennen Lende drog landet rundt med sine ponnier. Her er han i Bergen. Rontakt med barn fzkk han overalt.
Fra matet i gymnassamfunnet «Hugin», februar 1971. Sannsynlzgvis det szste bzlde
som ble tatt av Lende.
Iltenfor Cheval Dyrehospital i Oslo med en av ponniene som ble forzrt bout
Avisselgeren personlig, med floss og
vesken full av «Fag-Amatøren)).
En liten Lende-ambassadøy i Mo i Rana
1960.
Lende bak bildet som kunstmaleren Backer Berg malte av ham som «funkismanrien». Og til høyre for dette «funkismannen» selv i Oslo, i full virksomhet
med salg av «Fag-amatøren».
Da «funkismannens» halve hår og skjegg
var på sitt lengste, lot Lende seg til en
avveksling også forevige av en profesjonell fotogvaf.
forresten en viss oppsikt at en av de drektige hoppene fødte et
velskapt føll under transporten over Nordsjøen. Den nye
skapningen fikk skipets navn, «Leda».
Sammen med Lende fulgte noen unge hjelpere fra Stavanger, de skulle bl. a. tjenstgjøre som «tolker», selv om deres
språkkunnskaper nok var temmelig mangelfulle. Men sjefen
selv var jo nærmest analfabet når det gjaldt utenlandske
tungemål.
En av medhjelperne har skildret Englandsturen slik:
«Lørdag 14. april 1961 troppet Lenden og jeg opp på Skagenkaien med
alt som trenges for en englandstur. M/S Leda sliulle gå fra Stavanger lrlokken 21.00. Da vi hadde ordnet med bagasjen gikk vi opp i kafeteriaen for
å spise aftens. Det ble et deilig måltid med egg og bacon. Dagen etter kl.
2.00 la Leda til kaien i Newcastle. Vi kom oss i land og gjennom tollen
etter en del strev. Like ved kaien var det et tog som gikk til Kings Cross,
midt i Newcastle. Her måtte vi vente i 4 timer på toget som gikk videre
til Aberdeen. Vi kom til Aberdeen ved inidnatt. På stasjonen sto farmeren
Alex Grey og tok imot oss med sin Land Rover jeep. Etter en times
kjøring med denne ankom vi til farmen, hvor vi ble hjertelig mottatt av
Grays kone. Vi ble budt inn i stuen og servert et herlig rnåltid mat. Etter
en del prat oin reisen, ble vi vist opp på gjesteværelset, hvor vi slculle ligge.
Farmen var en av de største på disse kanter, med 30 melkekyr og 50
ungdyr. På kulturbeitet gikk det 50 ponnier. Uthusene var låge gråsteinsbygninger.
Ponniene som vi sliulle ta med oss, var samlet i en stor innhegning, klar
til å hentes. Dagen etter tilbrakte vi i Aberdeen for å se oss om, og kjøpe
presanger til familiene hjemme.
Etter fire dagers opphold i England var det tid {or reisen hjemover.
Kl. 17.00 kom det en stor lastebil som skulle frakte oss og ponniene til
Newcastle. Lenden skulle sitte fremme i førerhuset, mens Alex Gray og jeg
skulle være bak og passe på ponniene. Etter å ha kjørt hele natten kom vi
endelig fram til Newcastle. Ponniene ble lastet ombord i M/S Leda ved
hjelp av heisekraner. Da dette var gjort, tok vi hjertelig avskjed med mr.
Gray og vendte nesen mot Norge . . .B
Med sine ponnier for Lende land og strand rundt. Over alt
vakte han oppsikt og begeistring. Det vil vaere nytteløst å ta
med alle ferdene i en bok som denne. Men noen skal nevnes.
Her forteller Lende selv fornøyelig om sin tur over «halve
Jæren» i 1939.
Hele oktober har Per og Paal trasket Jæren paa kryss og tvers, der de har
samlet sig venner og bekjentskaper som har kommet i berøring med dem
ved kjøring og ridning. Alle har moret sig meget, men allikevel for lite.
Starten begynte paa Sandnes, hvor vi hadde vsert etpar dager. - Saa paa
søndagen drog vi og 3 Sandnesgutter paa vei til Ganndalen, hvortil vi kom i
5 tiden. Som vanlig var guttene og barna møtt op og hjalp til med hestene
saa de kom i stall. Han Gaute var basen. Macdag morgen hadde guttene
foret og pusset dem, saa de stod kjøreklar til en pen dag.
Paa tirsdag drog vi og 3 gutter videre til Kverneland, den nye veien om
Foss-Eigeland og den nye brua. Paa veien maatte vi hilse paa kjensfollr, som
skulde ha sig et klapp paa Per og Paal, som alle liker. Til Kverneland kom
vi i 5-tiden, hvor vi fikk stall hos handelsmann Kverneland, og der fikk vi
oss ogsaa melk og mat. Barn og gutter hadde nu samlet sig - en stor flokk
som var elle ville for vi var kommet - og kjøre og ride skulde alle. Saa
spentes ponyene føre og alle skulde hjelpe til. Der blev liv paa Kverneland
den dagen. Adle kaanene var interessert, saa naa har eg minst faatt 50
kaaner paa Kvednaland for meg. Ja, de e goe greier.
Torsdag middag tnaatte vi videre til Figgjo og Aalgaard øve de svere
Aaslandsbalrkane. 2 piker og 2 gutter var med til Figgjo - en herlig vei
og godt vær. Paa Aasland maatte me se paa adle di svarte naudaa saa bar
saadden feide melk. Likesaa felrk tne et raddel me kvinnfolkaa paa garen,
di va i dongriboksa og hadde arbeidslyst som mannfolk.
Fra Aasland jekk det i firsprang liga te Figgjo onna bakken. Vi kom til
Aalgaard i 5-tiden - selvfølgelig stor begeistring. Alle gutter og pilier kom
imode meg. De bare spør: Kor lenge blir du, Lende? 3-4 dager. Og saa
Idapper de i hendene. Her var en nordlandskone som ikke likte eller utsto
mig og ponyene - hun vilde ha mig avgaarde, og hun overhalet mig paa
en stygg maate. Denne kvinne har jeg aldrig sett. Barnene sa det var et
styggating, saa alle kjente henne. Men jeg hadde alle barnene paa min side,
og saa gaar alt godt.
Lørdag middag drog vi og 2 gutter paa veien til Bryne, en herlig vei og
storslagen natur og saa var det ønskevar. Til Bryne kom vi i 4-tiden. Før
jeg kom til Brynebyen kom smaapikene springende og skulde kjøre med,
og før jeg naadde stallen var vognene fulle av onger, og en likesaa stor flokk
efter. Her ogsaa var det første spørsmaal: Hvor lenge blir du, Lende? Til
over søndag og vel saa det! Og da jublet alle. De dager jeg var der samlet
jeg alle de barn som var der, de vil bare jeg skal vsere lenger, men jeg maa
videre for fler venter paa Per og Paal.
Onsdag middag drog vi til Podlest. 3 a 4 gutter var med paa veien. Til
Podlest kom vi i 4-tiden og fikk stall i forbruksstallen. Her blev jeg godt
mottatt av alle og jeg fikk hus paa en gaard hos greie folk. Jeg stoppet en
og en halv dag. Her kjørte vi lange turer og rundt til Salte.
Saa bar det naste dag til Vig ved sjøen hvor storgaardene ligger. Her
var jeg en dag. Baade paa Vig og Skjeie var barnene begeistret. Hu Malli
paa Slrjeie skulde dere ha sett. Hu va ei lidaa snaale, et smilende ansikt
med levende øine.
Turen videre til Kleppekrossen-Klepp stasjon, hvor guttene hentet mig
med kjerrene paa toget søndag formiddag. Alle hadde møtt op og gleden var
stor. Videre til Ganndalen, til Voddel og Sola, derfra til Tananger og saa
hjem paa 3 timers kjøring paa søndagen.
Det varmer mitt hjerte aa faa gjøre noget for barnene, faa se og høre
deres glede og store takknemlighet. Å utføre en kjaerlighetsgjerning for
barnene er en stor misjon for alle, den taler mer enn prek i en time. Der
staar i Bibelen at du skal elske din neste som dig selv.
Som tjener for Kristus, barn og ungdom.
Lars H. L,ende.
Og her har et par ll-års gutter fra Sola og Orre skildret
sine inntrykk og opplevelser:
Då Lende og ponyane bespkte Sola.
Tirsdag den 31. oktober felrli me solafolk besøk av Lende og dei smaa
ponyane. Onsdag kom han paa skulen og ville henta skulongane. Daa han
saag meg var det meg til køyra. Eg spurde om han kjende meg att. Han saag
paa meg, men sa han kunde ikkje det. Eg maatte seia kven eg var. Ungane
var ganske ville til aa faa køyra seg. Men Lende dela saa godt han kunne.
Me kom til stallen og no skulle hestane faa kvila seg. Saa gjekk eg og
Lende heim og skulle eta. Han spiste godt, og var fornøytt. Eg er ein god
venn med Lende fraa sommerferien i byn. Og eg fekk han til aa komma
til Sola. Det helt han. Attmed oss er der ei utmark paa omtrent 20 maal,
der skal eg og han bygga ein fabrikk til aa laga kjerre. Me køyrde oss mykje,
og so fekk me ri. Um kvelden reiste han heim, og han stolte paa meg. Eg
skulle stella hestane. Klolika %8 tok eg kjerrene heim. Om morgonen
klokka 10 kom Lende, daa fekk dei kjerrene. Me pynta hestane, og so sela
me dei, og køyrde ut. Daa me hadde køyrt ei stund fekk me rida. So var det
middag, me gjekk og spiste. Me hadde bare spekesild og epple og supa. Men
han aat so det skulle vera kjødd. So drakk han kaffi. Men ungane stod utenføre og venta. Ettepaa gjorde han i stand og reiste til Tananger. Han fekk
med seg 4 gutter til Risa. Han sa at eg matte snart koma til byen, det sa
eg ja til. Alle ropte etter han og sa han maatte snart koma att. Daa han
var reist syntest dei der var ingen ting aa gjera. Alle snakka om den snille
mannen.
Robert Sømme, Sola.
11 aar.
Funkismannen og Ponnyane
Ein dag daa eg hadde vaare paa skulen saag eg to smaa hestar som drog
paa kvar si kjerre. Fyrst trudde me at det var to hundar, men etter kvart saag
me at det var Lende som kom med ponnyanne. Daa han kom bort spurde
han om me ville finna litt mad til dei, saa skulle me faa køyra med dei,
mens dei aat skulle me faa laana kjerrene. Jon og eg sprang og tok tri kaal-
rabiar kvar, og gav dei. Daa dei hadde ete fekk Martin køyra fyrst. Etterpaa
slrulle aile i hop faa, sa han. Daa me hadde halde paa med det ei stund,
skulle me faa rida. Men fyrst maatte dei faa mat, sa han. Han kjøpte eit
hardt brød, det fekk me plukka sundt og gje dei. Daa dei hadde ete opp
brødet fekk me rida. Eg fekk prøva to gonger. Men daa tok det til og
mørkna. Daa sa Lende at me maatte slutta for idag, for ponnyanne maatte
kvila godt ut til i morgon, for daa skulle dei arbeida heile dagen. Morgonen etter daa eg korn ut, var det fullt av ungar som drog paa kjerrene, dei
hadde ikkje ponnyanne, for Lende var ikkje kommen ennaa. Men om ei lita
stund kom han. Daa skulle me faa ut og kjøra att, sa han. Fyrst tok me
Saltevegen. Og me var minst 10 ungar oppi kvar kjerre. Daa me kom til
Pollesta alt maatte me smørja hjula, for dei gjekk saa størt. Daa me hadde
smurt dei, tok me til Erga. Naar me kom heim att var det middag og eg
gjekk inn og aat. Etter middag fekk eg ikkje vera med saa mykje for eg
maatte vera inne og læra leksa. Daa eg var ferdig gjekk eg ut og var med
og lrjørde til kvelds. Dagen etter var eg paa skulen og daa eg kom heim var
Lende reist. Men eg vonar at han snart kjem att.
Odd Tufteskog, 11 år
Orre.
Fire stavangergutter forteller i 1957:
En søndag kom vi bort til Lenden for å låne de to ponniene, Grete svart - og Tulla - grå-hvit og noe større enn den første. Vi kjørte opp på
Gamlingen og lot dem gresse der. En av guttene som var med oss lot Tulia
gå uten vogn. Da vi slrulle sette Tulla inn i vognen igjen snudde den seg og
sparket bakut. Vi bad noen menn om å ta den, men den var lurere enn vi
trodde. Jeg fikk jobben med å passe på Grete. Plutselig satte Tulla av gårde.
Grete så det og kom settende etter. Det var hompete veg og Grete løp veldig fort. Jeg lurte på om jeg ville være hel etter dette rittet og det var jeg
heldigvis også. Da vi endelig filrlr tal< i Tulla, var den så mett at den ville
nesten ikke gå. Endelig gikk den, og vi var så trette etter alle strabasene at
vi nesten sov på kjerra. Kl. var blitt 17, så vi kjørte hjem med hestene.
Inge.
En dag lånte vi en av ponniene til Lenden, Grete, som er veldig rolig og
snill, så den første delen av turen gikk bra. Lenden fulgte oss et stykke på
vei så Grete ikke skulle begynne å lengte hjem med en gang. Men da vi
hadde kommet et stykke på vei utover Lølrkeveien kom Grete til å tenke på
Tulla som den andre ponnien het, den prøvde å snu tilbake, men etter en
stund fikk vi den med oss. Vi kjørte hjem i gården vår og der tok vi av
bisselet og bandt den så hun fikk gress. Etterpå slapp vi den fri så hun
fikk gå hvor hun ville. Da vi hadde fått på bisselet kom plutselig en stor
Collier og Grete ble så skremt at den satte i galopp. Men vi fikk nå roet
den til slutt. Når vi hadde gått en tur ville vi gå hjem med den. Ikke før
vi hadde kommet et stykke på vei kom Grete til å tenke på Tulla. Den
sprang i galopp utover Løkkeveien. Da vi kom til Folketeateret snudde hele
kinokøen seg etter oss og trodde vi hadde tatt ny veddeløpsrekord. Da vi
kom nesten bort til Lenden holdt vognen på å velte. Vi gikk inn i stallen,
og der kom Tulla imot oss.
Kristian.
-Vil dere være med til Ganddalen i dag? spurte Lenden.
--Ja, hva kloklta er det? spurte vi.
-Klokka ett, svarte Lenden.
Klokka var ett da vi gikk hjemmefra. Vi skulle kjøre med hestene til
Lenden. Vi hadde det kjekt hele veien.
Da klokka var halv fire var vi i Sandnes. Der satte vi kjerren fra oss,
for vi skulle ri fra Sandnes til Ganddalen. Det var ikke så langt.
Da vi kom til Sandnes tok Lenden oss med på en kafe. Der fikk vi kaker
og brus.
Alf og Svevve.
En jente forteller:
Lende har to kjekke ponnier som heter Laila og Sonja. Du kan tro det
er kjekt å sitte på med dem.
Det var en varm søndag vi fikk være med en lang tur med ponniene. Vi
kjørte rundt Mosvannet og ned til Torget. På Torget fikk de mat av meg.
Etterpå kjørte vi ned på kaien og så på båtene.
Da klokken ble 18 begynte det å regne, og vi kjørte hjem.
Hilsen fra
Thorild.
Med ponnier til Oslo
Om denile turen, som fant sted i 1957, forteller Lende:
Som det er omtalt i dagspressen har jeg vsert i Oslo og solgt en ponni
og gitt en bort til et barnehjem som ligger ved Randsfjorden.
Jeg reiste om kvelden med m/s «Rogaland» den 9. november. Ponniene
fikk en god stallplass som bitsmannen hadde gjort klar til vi kom med dem.
Mannskap og offiserer var svært begeistret for ponniene og stelte godt med
dem. De ga dem sukker og brød, så de ble gode venner med dem. Så det var
en koselig tur bade for meg og det gilde mannskapet pluss hu med skjørtene, som ikke glemte kaffi og goe middag, hvorfor jeg vil gi henne 3 stjerner på brystet som takk. Forresten må jeg si at turen gikk godt og fint med
godvær.
Vi kom til Oslo fredag morgen, hvor kaiarbeiderne tok godt imot både
meg og ponniene, for de kjenner meg meget godt og er gode venner av Fag-
Det var stor begeistring og beundring da jeg kjørte dem opp til Cheval,
forbi Skansen. Jeg måtte stanse flere steder for at publikum skulle få se
dem og få seg et klapp. Alle måtte smile.
På Cheval ble vi godt mottatt av personalet, og en fin og god stall fikk
vi også. Jeg tok også flere småturer rundt i byen og på Youngstorget for å
hente grønnsaker til for. Det ble en hel oppstandelse da jeg kom der i middagstiden, spesielt var alle barna glade og måtte få klappe dem, ja, også f å
sitte oppå dem.
Og så på strøket, på Karl Johan på søndagen med mange barn i kjerrene.
Det gikk fint i trafikken. Politiet var elskverdig og hjalp over de verste
kryss. Så jeg har politiet med meg der også.
Jeg var også oppe på Victoria Terrasse og hilste på vår kjente Stavangermann Thorleif Karlsen, som har den store stiiling der som politiinspektør.
Han bestilte Fagamatøren av meg og betalte godt på forskudd.
For øvrig traff jeg mange stavangerfolk der inne, såsom stortingsmann
Hegna rett utenfor det store huset hvor han har sin plass som representant
for Rogaland.
Jeg traff også flere som var inne for å gå på kurs, såsom tollere, jernbanefolk o. I. En lørdag morgen traff jeg også han Spurven og broren, som
hilste på meg ved Vestbanen. Likeledes traff jeg flere unggutter som gikk
derinne for å søke arbeid og bodde på herberget. Jeg var også til kaffe hos
M. Åsland, som er vaktmann på Victoria Terrasse. Han er stavangermann
og passer på alle kontorene.
Fredag den 19. oktober var jeg oppe i Dagbladet og hilste på Eva Røine.
Hun var grei og liketil og smilende. Hun var svært begeistret for Rogalandsprinsen. Jeg talte også med journalist Antonsen, som ordnet med anbringelsen av ponnien til barnehjemmet, om omtalen i Dagbladet 23. oktober, med
stort foto av ponnien og meg.
Jeg hilste også på fotografen for Dagbladet, som tok dette bildet. Han
heter Fornebo og var meget interessert i ponnier og dyr i det hele tatt.
Han arbeidet med en stor ide, nemlig å f%i stand en dyrepark i Oslo-området, hvor det skal være lekeapparater og andre morsomme ting som interesserer barn og foreldre. Jeg forsto ham slik at han hadde brukt meget tid
og pengeoffer for dette arbeidet.
Mandag den 22. oktober var jeg oppe i Stortinget på galleriet og hørte
talerne der. Da det var slutt, forlangte jeg ordet for å si dem noen sannhetsord, men fikk ikke si mer enn «Herr president» og mitt navn og Stavanger, samt «dere bevilger hundrede millioner . . . . .» Så kom politiet og tok
meg. Jeg fikk imidlertid slippe ned i salen 2 eksemplarer av «Fagamatøren»,
slik at de fikk se hva slags galen mann jeg er. Måtte også bli med til
«Nummer 19», men fikk gå med det samme, og glad og fornøyet var jeg
også.
Tirsdag 23. oktober stod det å lese i hele den norske presse at Lenden
var utkastet fra Stortinget, likeledes hadde Dagbladet bilde og en større
artikkel om meg og ponnien som jeg skuiie gi til et barnehjem. Det ble et
på Søndre Land ved Randsfjord, Grimebakken arbeidsskole. Jeg har også
fått et takkebrev.
Det var en herlig tur å få kjøre med ponnien på en lastebil dit opp, hvor
vi kom i 15-tiden om ettermiddagen.
Da vi kom fram, sto det en hel flokk barn på veien og ventet på oss.
De klappet i hendene og jublet høyt da vi tok av ponnien og kjerren. Alle
måtte få klappe den. Jeg ble omringet og hilst velkommen av alle barn,
store og små. De takket og lo, så begeistringen var stor. Ja, man blir varm
både i hjerte og sinn når man ser så mange glade barn, spesielt på slike steder. Det var også gildt å se hvor glade tantene var og alle andre funksjonerer som har alt strevet med disse barna, så det er meg en glede å få gi
også disse en oppmuntring.
Det var også gledelig å se hvor omsorgsfulle de var, med offer og kjærlighet stelte de med barna. Derfor vil jeg appellere til folk som har barnekjærlighet, å huske på sådanne barnehjem. Ja, også de som skal stelle med de
små trenger en liten oppmuntring. Så alle bør huske både Bakkebø og
andre barnehjemsinstitusjoner.
Jeg må også poengtere at jeg fikk flere oppringninger fra andre barnehjem,
hvor jeg talte med leger og bestyrere, som ville ha ponnier for hjemmene
til barna. Så her er en stor oppgave for meg å få fortsette med.
Likeledes hadde jeg en lengere konferanse med en kvinnelig sosialkurator,
som var meget interessert for ponnier til barnehjem, så det er meget interessant å få snakke med slike autoriteter som steller med dette tilsynsarbeid.
Det står nå bare på om å få mange ponnier. Jeg har nå 2 hopper igjen
og venter føll av den ene til sommeren. Den er 3 år i år, den andre er bare
l år.
Mitt største ønske i det nye år er å få i stand en avlstasjon på Jseren, hvor
vi kunne ale opp ponnier til alle barn i hele Norge, spesielt til barnehjem
og slike institusjoner som arbeider for og med barn.
Der må også anlegges en spesialfabrikk for kjøretøyer og det som tiltrenges for ponniene. Det bør anskaffes om lag 10 ponnier fra Skottland
som avlsdyr. Dette er imidlertid ikke noen liketil sak å greie. Det koster
ikke bare mange penger, men det trenges folk som vil gjøre noe for barna
og fedrelandet.
Da kan vi synge «Ja, vi elsker dette landet» når vi viser det i handling og
gjør mere for barna og ungdommen vår. Det er mitt motto og mål.
Lende hadde ikke for vane å sølte det offentlige om økonomisk støtte til sitt arbeid. Men da han skulle innføre en rekke
ponnier fra England, tillot han seg å søke om kommunal garanti. Søknaden hadde denne ordlyden:
Til det wede bystyre og formannskap, Stavanger.
Som dere visstnok kjenner til har jeg fått innførselstillatelse for 10 ponnier fra England. Departementet har også vært så elskverdig å innvilge meg
tollfrihet for disse til landet. Tollen ville ha belastet prisen med kr. 400,for hver hest. Så det hele ligger godt an fra myndighetenes side.
Nå søker jeg det ærede bystyre og formannskap om et garantilån i en av
byens banker, stort lir. 10.000,- for å få disse ponniene hjem.
Innførselstillatelsen gjelder til den 31. mai, så jeg må regne med å ha
ponniene hjem i april måned, da det er 6 ukers karantene på dem.
Det vil dreie seg om 9 hopper og enbhingst. Hoppene skal være drektige
når de kommer hertil, så vi vil få føll av dem til sommeren.
Meningen er å danne en ponnyklubb her i Rogaland, som skal ta seg av
salten og få stor interesse for barn og ungdom. Det er mange som har
interesse for disse ponnier.
Jeg kan også opplyse om at i den tiden jeg har hatt ponniene her i byen,
har jeg moret mange barn og gutter.
Videre kan jeg opplyse at de føll jeg selv har avlet har jeg gitt bort gratis
til følgende barnehjem:
Balikebø,
Dr. Solems klinikk, Tjøme pr. Tønsberg,
liode Kors' åndsvakehjem, Grimebaliken v/ Randsfjorden,
Statens sykehus for epileptikere, Sandvika.
Samtlige med kjerrer og seletøy og ved personlig overlevering.
Ved at bybarna får kjøre med disse små hester, kan mange få komme
vekk fra gaten og få bedre livsinteresser.
Tidens løsen i dag er å gjøre mere for våre barn og ungdom. Dette er da
også mitt motto og mål.
Samtidig som jeg er bypatriot har jeg fedrelandskjærlighet i mitt hjerte.
Alt for barn og ungdom. Alt for Stavanger.
I tro, håp og kjærlighet.
- Altså kr. 10.000,som garantilån.
Stavanger, 24/2 1960.
Laus H. Lende.
Søknaden ble behandlet av formannsliapet 10. mars, og
resultatet fremgår av dette svaret:
Stavanger, 14. mars 1960.
407160 EO:J
Herr Lars H . Lende,
her.
Deres søknad av 24. februar d.å. om garanti for et lån på kr. 10.000 ble
behandlet av Stavanger formannskap den 10. ds. Formannskapet er oppmerksom på at De har gledet mange på barnehjemmene med de ponnier De
har skjenket disse, og at De med Deres arbeid gjør meget for å glede barn
og ungdom. Imidlertid får Stavanger kommune i årenes løp nokså mange
anmodninger om kommunal støtte som man er nødt til å avvise på grunn av
at det vil skape store konsekvenser å imøtekomme dem. På grunn av dette
fant formannskapet å måtte avslå Deres soknad.
Finn Buodahl,
kst.
Eldar Omdal
Strikkemaskiner, mopeder m. m.
At Lende var allsidig når det gjaldt å finne på noe som
kunne interessere de unge, er det vel ingen tvil orn. Han ofret
både tid og penger på å anskaffe mekaniske ting som slo an.
Barna fikk sykler, fotografiapparater og verktøy av alle slag.
Flere ungdommer skaffet han mopeder. I den forbindelse
kan nevnes at da han syntes det var for galt at «kassetømmerne» ved byens postkontor skulle betjene sine ruter uten
noe motorisert framkomstmiddel, kjøpte Lende for egne midler en ny moped, som han stilte til disposisjon for dem som
ville gjøre bruk av den i sitt arbeid ved postkontoret. Spør om
noen ville! Men når ingen sto ansvarlig for kjøretøyet, er det
klart at mopeden ganske snart ble utslitt og ødelagt.
I 1951 fililr Lende tak i en stor motorbåt som han døpte
«SAMFUNNSBÅTEN». Han forteller selv om den:
«Samfunnsbåten» anskaffet jeg for de unge, for at de skal
kunne lære å stelle og kjenne motorer. Dessuten skal de kunne
ta seg turer i våre fjorder og bli kjent med øyene rundt byen
sin og ha det godt, med interesse for fedrelandet. Samtidig
skal de komme bort fra gatene og lære å elske naturen.
Båten har en 5 HK SAB-motor som går som en klokke, og
alle gutter kan kjøre og styre den. Det er mange som allerede
har hatt fine turer i fjordene. Likeledes var den to turer i
Hardanger i 1951 i ferietiden. Den første turen var der to
ektepar i ti dager, den andre med to familier med barn, visstnok 12 stykker i alt, i 14 dager. De hadde hatt fine turer i
herlig vaer. Og i 1952 har den stadig vært i bruk med ferierende familier i uker og dager, og det har gatt fint. Så denne
båten har sannelig gledet mange - både store og små. Den
har også vært i Bergen i 14 dager, hvor det var med en familie på 6 med stort og smått. De fortalte meg at de hadde
hatt anslievzer. De hadde også kokt komler på veien, så de
hadde forstått å leve godt. Og slik skal det vere!
Dette er veien for ungdommen - å få se sitt fedreland og
nyte naturen i fulle drag, laere å elske landet, slik vi synges
om det. Det er hundrevis av mennesker som har hatt glede
av denne båten hittil, men det er bare småtterier enda. Men
ideen er stor, og kommer tid, kommer råd. Systemet skal utvides og forbedres. Jeg vil b1.a. ha en spesiell jentebåt som
jentene lian styre og stelle selv, muligens også en liten passende for dem som er forlovet. Denne båten skal kalles
«Forlovelsesbåten». Vi får se til sommeren, hvis vi lever det kan skje litt av hvert!»
En av dein som brukte båten skriver:
«Samfunnsbåten»
Ja, hvem har ikke sett dette navnet før? Alle som tar seg en tur ned på
kaien, nærmere bestemt Børavigå, vil liunne se en hvit båt med denne
inskripsjonen, og mange vil kanskje spørre: Hvem eier den?
Jo, det er Lars 13. Lende, ellcr «Lenden» som alle kjenner best.
Når de så har fått visst det, hagler det med spørsmål om både det ene
og det andre. Ka bruge han den te? - Jo han låner den vekk!
- Låne Ilan vekk, kem då te?
-Til ungdommer som har lyst på en tur i heljå eller en annen dag i uken.
- Kor møje kosta det da?
- Ikkje någen ting.
- Ikkje någe? Ja, den Lenden, den Lenden, han e' galen!
Ja, denne replikken har jeg hørt mange ganger, men jeg er helt sikker
på at Lenden ikke er så galen som de sier.
Fordi om han vil forsøke å hjelpe ungdommer og eldre med, så skal folk
straks si han er galen. Har du hørt noe så bakvendt? Men tro ikke at Lenden ser skjevt på deg for det, - å nei, han tar alt med godt humør!
Det jeg helst tenkte å skrive om var litt om båten. Det er en bra båt.
Jeg er nemlig en av dem som har lånt den og jeg skulle vel ha forutsetninger for å uttale meg om den ting. Maskinen går bra, men det er bare 6n
ting og det er at enkelte alltid slra1 forsøke å få den til å gå enda bedre.
Gjør ikke det. Når båten går godt, så la den gå godt!
Og en ting til: Forsøk å still deg en stund i Lendens sted og tenk på at
det er han som har utgiftene, så kanskje du vil føle litt ansvar for den.
Til slutt vil jeg si: Tenk deg om før du sier at Lenden er gal, for Lenden er en god mann som bare vil det som godt er. Så hadde byen hatt flere
slike, ville det ha vært en ypperlig by å leve i.
B. Forsmo.
En ung mann i distriktet drev på med å konstruere og
lage sin egen bil. Straks Lende hørte om det, ble han fyr og
flamme. Han kjøpte rett og slett bilen og lot ungdom med
sertifikat få kjøre gratis så lenge doningen og motoren varte.
Han tenkte simpelthen å fabrikere biler så å si på løpende
bånd, hvis bare de rette folk ville bli med.
«Som dere vet og kjenner til,» uttalte han i 1957, «så har
jeg en liten bil som er hjemmelaget. Den er enkel og liketil,
så den blir lett å forarbeide her i landet, hvorfor jeg har tenkt
meg å få de rette folk med å sette i gang fabrikasjon, hvor
hele Rogalands befolkning blir med på foretagendet.
Bilen skal bli så billig at alle gode arbeidere skal kunne
skaffe seg den, likeledes alle småbrukere som trenger en
bruksbil. Videre skal alle få være med å fabrikere delene. En
mann skal fremstille en eller to deler.
Da denne bilen min er et eksperiment, eller den første, så er
den neppe så praktisk som den skal og må være. Det er min
mening å få flere til å gi ideer, hvorved det kan utarbeides en
standardtype som vil være til praktisk bruk for den menige
mann eller som familiebil, altså ingen luksusbil. Kapitalen er
i alles hender og hoder. Det det gjelder om er å få systemet i
gang og de rette folk til å organisere det hele, altså den rette
mann på den rette plass.
Det er ikke min mening å sette dette ut i hele landet, men
utelukkende i Rogaland fylke. Siden kan hvert fylke oppta
ideen når de rette menn tar fatt, så at hvert fylke får sin egen
modell og type.
Dette er min fremtidige tanke og syn.
Der er naturligvis de pesimister som vil bombardere meg
med de vanlige glosene om «Galmannsstreker».
Jeg appellerer imidlertid til de rette geniene og fagamatører eller interesserte som vil være med og løse dette og ta
kampen opp som politisk spørsmål for folket og fedrelandet.
Altså: Den rette folkebil hvor folket selv er fabrikanter.»
Til hjelp for familier med mange barn anskaffet Lende i
1357 noen nye strikkemaskiner.
«Det som jeg vil er at konene skal få bruke det tipp-topp
nyeste av masliiner i sine hjem. I første rekke må vi være med
og hjelpe kvinner med stor familie og mange barn. Dere må
ikke vente at politikerne skal skaffe dere det, heller ikke må
dere sende tiggerpapirer til Stortinget, for de har så mange
slike fra før. Forresten har de ikke noe penger i statskassen.
Dere må begynne å sosialisere dere selv!
Som dere visstnok kjenner til, har jeg satt i gang et nytt
system med slike strikkeapparater som er beregnet for hjeminebruk. Maskinene skal gå på omgang i 14 dager for hver
familie. Dette er selvvirkende, og konene greier selv administrasjonen.»
I Haugesunds Avis for 9. november 1961 heter det:
Hasseløy Vel har fått en kjzrkommeil gave av Lars H. Lende, nemlig
en strikkemaskin som kan disponeres av lagets medlemmer og andre som
måtte ha interesse av det, forteller lagets formann, fru Gerda Ostertag.
Strikkemaskinen er i det siste blitt utlånt til en rekke personer som har
hatt glede og nytte av den.
- Vi er megct takknemlig over den flotte gaven, sier fru Ostertag.
Lende vil at barna skal ha det godt og varmt, og derfor har han gitt oss
denne strikliemaskinen, slik at vi kan strikke gensere, strømper osv. til
barna.
Lende hadde fått det for seg at han også ville forære en
strikkemaskin til en skoleklasse i Viltedal. Han mottok følgende takkebrev:
Ein dag vi kom på slulen kunne leraren vår, Krohn, fortelja oss ein
stor nyhet. IHan hadde fått brev frå Lenden og der fortalde han at han
lradde kjøpt ein strikkemasliin som han ville at borna her i Vikedal sliulle
få låna. Vi vart heilt overgjevne, tenk låna oss ein strikliemaskin. Det var
jo ikkje lenge sidan vi hadde lånt ponniane. Han er svært gild Lenden.
Ingen av oss kunne med denne maskinen, difor måtte fru Krohn finna
det ut før nokon av oss andre byrja med han.
Endeleg ein dag kunne den fyrste av gjentene setja i gong. Vi såg henne
ikkje heile dagane, ior ho sat berre inne og strikka. Og dersom vi snakka
ined henne litt, høyrde vi ikkje anna enn om kor gildt det var. Vi var mest
avindsjuke, men vi trøysta oss med at han snart kom til oss og.
Så ein dag kom dei til meg og med maskinen. Eg sprang ut etter Haldis
med ein gong, for ho skulle lære meg å strikke på Knittaxen, som han
heitte. Vi rota fram nolro garn og byrja å strikka. Du verda så fort det
gjekk! Det var berre til å leggja ein tråd over nok0 som likna heklenåler
som sto på rad, og så trekkja nett som ein liten maskin over det, og så
var ein omgang ute. Vi kunne strilrka mange mønster på han. Det var mest
som å læra å strikka for andre gong dette.
Dagen etter la eg opp til ein jakke. Det var ikkje alltid så lett, for vi
misste stundom ned lylckjer og då var det til å hekla dei opp att. Det var
nett ikkje det kjekkaste eg visste. Men eiies gjekk det svært godt. Alle som
såg denne maskinen vart heilt overgjevne over kor fort det gjekk.
Om ei veke var eg ferdi med jakken og ville byrja på noko nytt, men så
fekk eg vita at tida var ute, og eg måtte levera strikkemaskinen. Det var
trist, men eg måtte vera glad eg hadde {ått lånt han den stunda, så mange
det var som ville låna han. EIan heldt fram vidare og alle likar han svært
godt.
Lenden syner verkeleg at han vil gjera nok0 godt for borna, og det vil vi
takka han mykje for.
Anna Jorunn Gjerde,
Vikedal
Det er jo gjerne slik at den som skal arbeide for en «sak»
trenger et talerør - en publikasjon som kan spres rundt omkring til et større publikum enn det en kan regne med vil
komme på møter i lokaler eller i friluft. Dessuten kan et
«blad» eller en avis hjelpe til å finansiere virksomheten vel og merke dersom det kan tegnes mange nok annonser og
selges et betydelig antall eksemplarer.
Lende var jo slett ingen «skribent», han var klosset når
han sliulle ineddele seg skriftlig, men han syslet likevel
ganslie snart med avisplaner, som et ledd i sin propaganda.
Så mange villige hjelpesmenn hadde han jo ikke, alt sliulle
gjøres av «himself»: Planlegging, annonsesamling, artikkelskriving og, ikke minst, salg og distribusjon.
Det første nummeret av «Amatøren» kom 17. november
1928 i format 38 X 27, 4-siders. Prisen var 15 øre. Samme
mm-takst for annonsene. Siden ble navnet endret til «Lende-
(UPOLITISK)
Nr. I
1
Ansvarlig redaltar:
Liis H. Lende
Stavanger 17. novbr. 1928
LENDE-
«Amatøren» het den første avisen fra 17. november 1928. Titelen ble så
først endret til «Lende-Amatøren», før den endelig ble hetende «Fag-Amatøren».
Amatøren» og deretter til «Fagamatøren». De senere år fikk
organet stort avisformat med flere sider (opptil 10).
At utgiveren hadde «goodwill» også innen handelsstanden
viser de mange avertissementene han i årenes l0p klarte å
tegne, ikke minst til de mer omfangsrike avisene. I ett enkelt
nummer kunne annonsetallet overstige to hundre.
Salgsperiodene var iblant nokså tøyelige. Hadde han restopplag liggende hendte det at kjøperne stundom ble overrasket over å få et fjorgammelt blad i hendene, men det
betydde vel ikke så mye når hensikten var å støtte saken.
Redaktørens budskap hadde neppe mistet sin aktualitet etter
noen måneders overvintring!
I nr. 1 av «Lende-Amatøren» for 1931 gjengis de 3 første
punktene av et «program» (resten kommer i nr. 2, heter det) :
«L-A» står som kjent for fremskritt og orden såvel i alt
kommunalt som alt landsens virke og stell.
l. FRED PA JORDEN.
Dette er det viktigste og kommer først, men då «L-A»
endå ilikje når synderlig langt utenfor landets grenser, så innskrenke me oss te å arbeida for fred innen Norges land, for
når me har nått te slytten av åre 1931, så kan me med æra
og vzrdlghed forlanga lide granna fred udanføre landet og - 2. SSAVANGERSPRAGE SKA INNFQRAS SOM EINASTE TALE- OG SKRIVESPRBG I LANDET.
Denne paragraf liomme naturligvis som det nest fornemmsta.
3. Stavangerfolk ska inn i byens tjeneste og arbei - og
adle di andre så me trekkes me i kommunalt styre og stell
ska få vatten og brød på Opstad int6 di e sovna ganske av!
Innanføre denne paragrafen komme og den bestemmelse
at adle di innførte og elles di kommunale snyltedyrå så bare
trelike gasje og lønn og suge kommunen for di stakkars skillingane så han Sigval og Bjellaen endå har tebage te å betale
pris 50 are
1
EKSTRANUMMER
Til alle som elske? barn
1
Mai 1959
og ponnyer som vil gjøre mere for dem
<&'onnybladet» var et annet av Lendes produkter. Han utnyttet opplagene av
sine publikasjoner til det ytterste, og laget b1.a. i 1940 en samlepose for
mange slags «rariteter».
te skattekemnaren. Di så har arbei og ikkje vil arbeia, di ska
få avskjed med pensjon - og nye friske folk av stavangerblo
så vil gjørra likt for vegelønnå, di slia tas inn . . . .»
I samme nummeret skriver Lende under overskriften:
KAN NOEN STOTTE MEG?
Alle stavangerborgere kjenner mitt navn, min tanke og
rykte og den store sak som jeg har arbeidet for i flere år. De
husker også mine store foredrag på Torvet, som har vært til
oppmuntring og opplysning for min sak. De har også sett at
alle gutter her i vår by er svzert interessert for de emner og
maskiner jeg har syslet med. Interessen og forståelsen er våknet i guttene våre for å skape rioe nyttig og liomme bort fra
de slitte gatestener, som de inå traske på hele dagen uten å
få bruke sine nyttige hender og medfødte evner og som delvis er blitt påkostet mange skoler av foreldre og ikke minst
fra stat og var fattige kommune. Disse gutter skal en gang ta
ansvaret og; styret i vår by. Vi bør derfor utruste dem og
oppdra dem til det nyttige arbeide og vise dem veien til
selvhjelp og til å stå på egne ben og siden å få et sorgfritt
hjem med kone og tilbehør som kan mettes uten forsorgshjelp
og milde gaver. Vi leser ilesten hver dag om gutter som er
kommet på rangel og i slett selskap med mange fristelser. Så
hører vi at politiet har fått klørne i gutten din for ett eller
annet naskeri eller innbrudd her eller der. Hvorfor? Fordi
lediggang er roten til alt ondt. Det koster noe å gå på kino
for ytterligere å k r e en eller annen skurkestrek eller knep
med å sprenge et pengeskap eller begå en ugjerning. Ad denne
vei skal vår kommune tjene penger og utsuge våre gutters
spareskillinger som ville være bedre anvendt i en bøsse eller
bankbok. Skaff guttene billig film med gode, oppdragende
motiver og lærerik opplysning som skaper livsinteresse i
barnesinnet, så at skole og lærere kan få en gunstig utvikling
av barnas evner og fantasi.
I disse dager skal jeg flytte verkstedet som jeg har for guttene til en eiendom som jeg har fått låne av kommunen.
Denne plass er bedre og større enn den forrige, så der vil bli
plass for flere gutter. Lokalet må imidlertid påkostes en del,
så der tiltrenges litt penger. Dessuten har jeg noen gjeld på
masliineile, som må betales. Vi mangler til dette 250 kroner.
Da maskinene er beheftet med dette beløp, må det betales før
vi får flytte maskinene. Til materialer og montering vil der
også trenges et par hundre kroner, så vi kan si at et beløp på
500 kroner skulle være en rund passende sum, og det skulle
det vel ikke være noen vanskelighet med å skaffe, hvis de
interesserte som har en krone å ofre på sin neste, la godviljen
til. Jeg synes at her i Stavanger med sine 50000 innbyggere
og hvor hver eneste liten og stor av disse kjenner meg og min
sak, skulle det vaere en lett affære. - Har jeg 500 venner i
nødens stund, eller har jeg 50 000 uvenner i hele byen? Husk
på at hver krone går til formålet. Ikke en øre regner jeg for
mitt arbeid og den interesse jeg nedlegger for våre gutter.
Jeg henstiller til mine personlige kjente som kjenner meg
innvendig fra og ikke bare utvendig, å gi saken og mitt arbeid
for guttene en anbefaling til støtte for innsamlingen.
Stavanger 17. januar 1931.
Lars H. Lende
Skal det gis prøver p i «artiklene» i Fagamatørem er det
ikke så lett å velge når det skal tas hensyn til bokens omfang.
Det blir nesten bare å gjøre et tilfeldig utvalg og håpe at det
er typisk for stil og emnevalg.
I nr. 4 1929 påpeker redaktøren at folk lo av ham første
pinsedag da han-Gr ute på spasertur, og påviser hvor ubeføyet denne latteren var. Redaktøren hadde nemlig fått nye
støvler, men de viste seg å være for trange, følgelig trakk han
dem av.
Det heter videre i artikkelen (og dette siteres i «Tidens
Tegn » ) :
«Jeg vil gjerne opplyse det publikum som undredes så på mig,
om at grunnen, som tidligere sagt, var at mine støvler ikke var
beregnet p i en sådan langtur og at jeg er en praktisk mann,
som gjsr det jeg finner tjener mig best. Jeg har nemlig nu i
disse sparetider ikke råd til å kaste ut så mange penger på laege,
medisiner, og kanskje komme på sykehuset til en fotbehandling, når jeg ved å ofre et par strømper til kr. 1,50 kan gå
både behagelig og dertil skaffe folk litt humor, så fant jeg
dette å vaere i orden».
I desember 1939 skriver redaktøren:
«Det er storartet at en fattig, hånet, spottet, misforstått kunstner som
Lars Hertervig blir beæret og omtalt og gitt en hedersplass med statue. Det
må være vemodig å tenke på at våre forfedre har trampet en slik kunstner
under sine føtter. I dag skal hans filler og bein graves frem og han skal bli
regnet blant kulturens verdifulle personligheter.
Vi har flere herterviger i dag, flere wergelander og ibsener, oppfinnere
og kunstnere som dct trampes på, som hånes og betraktes som narrer av
fariszere og skriftkloke og politiske lurendreiere som spiser opp enker og
faderløse.
Det var bedre å granske de misforståtte geniene mens de levde og få dem
frem i lyset, hvor de kunne lyse for andre og seg selv - bli utnyttet til
kulturell og samiurinsnyttig gjerning. Derfor bør kulturgravere, nesevise
journalister, slrattefogder og -flåere finne frem skjulte skatter i menneskene
mens de lever.»
I desember 1945:
Kånemøte
Jeg hadde et møte i Understøttelsen fredag den 26. oktober 1945 med
fullt hus og interesserte tilhørere. Emnet var Genier og fagamatører. Innbudt var direktører, ingeniører, teknikere, redaktører, journalister og alle
som vil redde ungdommen. Gå mann av huse! het det.
Det var nok hardt for mange dette her, men den store situasjon spør ikke
etter titler og store menn, men etter kvinner og mannfolk som vil redde
landet som i dag er i en annen fare enn krigsfare. Dere kan selv tenke hvordan den fare kan bli som kanskje kan bli verre innenfor våre egne dører og
av våre egne folk. Hvis sommel og papirmøllen får for stor rekkevidde vil
det store samfunnsliv komme i ugreie og går i stå. Dette må ikke skje. Derfor trenger vi i dag handlingens menn og kvinnfolk som er likeså god som
en mann.
I dag heter det så flott på plakatene: Alles arbeid berger landet og Landet er vårt, la oss bygge det. Jeg vil spørre de gode og gilde kapitalister,
de store menn med store titler og store navn: «Er det dere som skal bygge
landet eller er det det arbeidende folk?» «Eller kan vi bygge opp landet og
alt det som er ødelagt med store millionkapitaler når pengene skal stå i
banken til ingen nytte?»
En stab av kontorfolk pluss direksjon skal stramme og pinnholde på
folkets kapital og deres surt tjente og sparte penger. Hvis dere kan leve av
å holde bank og samle andres penger, så bør dere begynne å spise penger og
holde dere i banken og ta vare på dens verdier. Det ville være meget fornuftig, bare klem i vei som dere har begynt.
Til alle fabrikkeiere og direktører, pluss ingeniører. Jeg spør dere: Hva vil
dere med tomme og stillestående fabrikker? Hvor lenge kan deres kapital
og drift stå stille uten å produsere til det store samfunn? Hvis dere kunne
produsere mat til dere selv var det vel og bra for dere selv.
Hva skal vi med ingeniører og teknikere når ikke masltineriet sviver og
der kreves mer maskineri og flere anlegg? Kan dere leve av en regnestav
eller et tegnebrett eller av å sitte på tegnekontoret og regne ut kapasiteten
av den produksjon dere ikke har?
Teknikkens vidundere og goder skal være til gagn for hele folket og ikke
for noen få kapitalister, eller at staten skal innsuge profitt av det som teknikken skaper og oppfinner til hjelp og gagn for menneskene. Staten kan
intet skape og oppfinne, de bare utsuger og hindrer folket å skape nye forbedringer. Staten er folkets tjenere som er innsatt av folket ved hjelp av
stemmesedlene.
Der tales og skrives så meget om planøkonomi og kontroll over dem som
skal skape arbeidsliv og få hjulene til å svive; at disse må kontrolleres med
lover og alt dens uvesen. I-Ivem har interesse av å sette noe i gang, hvem
tror dere har interesse av å finne opp nye ting og forbedre sine fabrikker?
Når der i dag klages på arbeidstempoet og det som skal gjøres av stat og
kommune så er grunnen den at stat og kommunestyrer tar arbeidslysten fra
folket og dem som vil sette hjulene i sving. Arbeidsglede må alle ha og
få enten de heter Per eller Pål eller fabrikkeier eller arbeider. Alle må få
bruke sitt eget initiativ og ikke arbeide som slave under stat og kommune.
Folket er ført bak lyset av politikerne som lover alt mulig på programmet. Folk tror at staten eller de folkevalgte kan gi dem alt det de lover,
men tingen er den at Statens sugepumper som suger pengene utav folkets
hender kalles folkets styre i folkets hender.
Folket må nå få en kontiollkomit6 for å kontrollere statsmyndighetene
og dens uvesen. Det beste var at hele folket gikk på fattigkassen og fikk sitt
bidrag der, så kunne staten støtte til fra Norges Bank.
Der er et godt gammelt Stavanger-ord som sier at det svarer seg ikke å
ha folk i arbeide, det er billigere å fø arbeiderne på forsorgen.
Det vi trenger i dag er en mekanisk revolusjon. Alt slitt maskineri og
slitte folk må utbyttes og innsettes tipp topp. Moderne rasjonalisering eller
forenkling må foregå innen stat og kommuner og ungdommen må få slippe
til. Der er ingen vei utenom.
Dette ev skrevet og uttenkt au byens støvste idiot.
Aapent brev til forfatter, ovevsjeni og journalist Dahl
Da du Dahl kjenner meg meget godt, helst utvendig, så vil jeg herved
appellere til din store ånd og ditt kjennskap til det arbeid jeg har syslet
med i snart 30 år.
Du husker den tid jeg overlot mitt verksted til arbeiderne, som medinnehavere i bedriften hvor alle hadde sine aksjer med interesse i hele foretagendet. Du husker godt at du var på den festen som vi hadde i den anledning. Du skrev visstnok et referat i Stavangeren i den tid. Likeledes var
hele byens presse innbudt, så der var referater i alle avisene med god omtale.
Det kunne være greitt og opplysende for stavangerfolket, spesielt for de
unge som ikke kjenner til hvordan mitt samfunnsliv har vært her i byen i
fortiden om de fikk vite litt om det.
Du var også på mitt første møte i Understøttelsen, antakelig i 1925, hvor
jeg slo til lyd for fagamatører og sjenier. Du vil også huske at der var meget skralt med tilhørere til stede, cirka 30 mann. Du husker også at jeg
ble anmodet om å få i stand en utstilling av samtlige amatørarbeider som
jeg også greide på 14 dager. Jeg hadde da møter med sprengte lokaler og
måtte stenge dørene, for de ville brekke ned galleriene. Du husker også at
der var alle slags folk til stede på dette møte, direktører, fabrikanter, ingeniører, ja kort sagt alle kvaliteter og stender, så der manglet ikke på tilhørere og forstandige folk om jeg så skal si.
Dessverre var min jomfrutale skrøpelig, men de ting jeg hadde utstilt talte
for seg selv, så fra min side behøvde det ikke være så aparte.
Men alle var fornøyde, og hadde fått valuta for pengene, og også for meg
var det vellykket.
Jeg vil foreløpig ikke spandere mer sværte og papir på dette, hvorfor jeg
utfordrer Dem min store venn og byens oversjeni å gi hele Rogalands folk
en opplysning om mitt virke og naudaskap her i byen og for øvrig over
det hele land hvor jeg har holdt foredrag og solgt mine blader.
Jeg er blitt betraktet som byens største narr, klovn, idiot, tosk, tullebokk,
baias, løgnas, løgne Lenden og forresten mange flere kjelenavn, men som
kjent: «et kjært barn av byen har mange navn».
Med den største aktelse for mitt blad og sak
Amatørredaktør
Lars H. Lende
I 1957 skriver han:
Til Kånene:
Eg synes det er gildt å snakke med mange gilde kåner. Spesielt når de har
mange bådden, for det er ikkje greit i dag å ha mange bådden. Di ska ha
både mad og kler og tilsyn når de slippes på gaten. Der er så mange farer
og mye elendighet som de kan komme opp i på gaten, spesielt av råkjørerne
som ikke tenker p i barna i trafikken, hvor der alltid er farer.
Derfor vil eg appellere til alle kånene som ser denne elendigheten som
lurer på barna våre, vzre med og hjelpe meg å få gjøre mere for dem.
Det er en stor sorg for meg å se rundt i gatene hvor slle barn må gå og
slenge på farlige steder og ligge i rennesteinene og grave og gjerne bli overkjørt av råkjørere eller bli livsvarige invalider for deres og min skyld, som
ikke tar nok vare på dem.
Vi må få mere utbygd lekeplasser med flere mekaniske apparater som
vil ha mere interesse for dem. Barna vil nemlig alltid ha noe nytt. De vil
også følge med i tiden. Der bør også være sådanne tanter og onlder som
Iran hjelpe dem og ha tilsyn med barna, så de alle får vaere med i leken, så de
ikke blir tilsidesatt.
Da Lende vinteren 1957 skulle sende ut sitt 10-sides nummer av «Fagamatøren» fant han på at nå ville han også - i
likhet med så mange andre - skrive dikt, et moderne dikt
uten rim og rytme. Det ble presentert i denne utformingen.
VI ELSKE VIL - Au Lays H . Lende
V i elske vil vårt fedreland,
vi tjene må vårt folk.
Landet er jo vzrt,
der alle har sin rett og plikt.
Hvis alle bruker sin flid og tid
vil alle f2 det godt.
I kjzrlighet med sang og spill.
V i alle må vår ungdom hjelpe
til å f å sin rette plass i livets virke,
så de slipper alle sorger.
V i må vzre deres tjener i offerog i kjzrlighet,
så vil fedrelandet vokse.
For å redde alle unge må vi alle vzre med
før de kommer på de onde veier.
Ungdommen er hTorgesframtid,
som har kostet landet mange penger.
Hvorfor skal de ange gå og vente
til de kommer ut på skråplanet?
Da vil alle hjelpe,
men da er det ofte for sent.
La de unge få slippe til
der de hører hjemme,
I ånd og hånd kan alle bli frelste
fra lediggang og onde veier.
Det er så gilt å vgre barns og ni?gdoms venn.
Bare rnan kan få mere gjøre
så de slipper å gå den sorgens vei
å måtte komme på et redningshjem.
V i har nok av alle goder,
mat og klzr som alle trenger, bare vi hadde kj~rlighetnok, i offer og kjzrlighet er alles m21,
Ungdommen nzå reddes fra politi
og fengsler,
som koster millioner.
Blå Kors og Herberge er ikke plass
for vår ungdom,
de må holdes der ifra
så de slipper denne hjelpen.
Hvorfor skal vi vente
til de unge blir fyllefant og tjuepakk?
Lediggang er roten til alt ondt.
Frelsens vei for de unge
er i arbeid med fedrelandskjzrlig/3et
som gir dem arbeidslyst og skaper
hjem og hygge.
V i som er de eldre
må nok: ofre mere penger.
Det er vel og bra med fritid.
Offervilje skaper mer enn penger,
og tiggeri.
V i må sette liuet inn for å redde de unge.
Alle som er fedrelandsuenner
har sin plikt og sitt ansvar for de unge.
Her er sedejord nok,
bare vi hadde kjzrlighet nok.
Foredragsholderen
Det må vel vaere tillatt å si at Lende elsket å bruke munnen.
Han likte å samle folk omkring seg og «tale», eller holde foredrag som han vanligvis pleide å si. Betegnelsen var naturligvis ikke helt korrekt, men det spilte i grunnen mindre rolle.
Mannen hadde et budskap å bringe, og saken måtte holdes
«varm» - hvor som helst og når som helst. Straks folk sam-
En annen av Henry Imslands treffende karikaturer au Lars H . Lende.
let seg rundt ham - gjerne tilkalt av «sangtrompeten»
hvorigjennom han presset sin yndlingsmelodi «Anna Malena
på kalosjene sprang* - ropte han ut sine slagord. Ikke
minst fikk han tilhørerskarer foran seg når han kom til nye
steder. I Bergen gjorde han seg bemerket fredag 20. juli
1934 på sitt friluftsmøte der. På forhånd hadde han kontaktet samtlige aviser, og de sendte sine reportere for å
bringe referater.
«Dagen» hadde på forhånd en samtale med ham under
tittelen: «En original samfunsreformator besøker Bergen».
Her heter det b1.a.:
Der er mange slags samfundsforbedrere. Mange kommer ikke lenger enn
til den negative del av programmet, det å rive ned et eller annet i det
skjønne håp at det positive da vil vokse frem nesten av seg selv.
Lars Lende fra Stavanger er også samfundsreformator med mange store
ideer, og disse har han fått politiets tillatelse til å fremlegge ikveld kl. 19%
på Blomstertorvet. Og hans program er så velsignet positivt og hans form
så original at alle sikkert på et eller annet vis vil ha glede og utbytte av
å høre ham.
«Lenden» er dus med alle i Stavanger og alle er dus med ham fra borgermester til avisgutt. Han er litt av et unikum i en tid da det kollektive massemenneske er på moten, og skulde noen bli forbauset over å se en mann
litt under middels høide spasere i røde bukser og gi11 vest med et bredt
og fornøiet smil under et par briller, så skal de vite at det er en original
manns form for reklame for sine store ideer.
- Du kan skriva at eg e byens mest originale niann, sier Lende på
bredt stavangersk under et besøk i redaksjonen. Eg ska' tale om ungdommens fremtid på Blomstertorjå ikveld. Mine store ideer har eg arbeid me' i
10 år. For 4 år sidan var eg hos kong Håkon på slottet og snakka lenge me'
han, og kongen stytta meg med 200 kroner i bidrag til arbeidet. Eg va' også
i Bergen og holdt 3 foredrag under stor tilslutning på Torje og i fagforeningen.
- Og hvorledes går det da, Lende?
- Det rikke og går - men det går smått. Det store og hele samfund er ilrkje klar over mine idear. Det som det gjelde om e å slraffa di
unge velrlr fra gadå, skaffa di verktøi og maskiner, og få di interessert, å
skaffa di arbeidsglede og et sted kor de Iran gå hen å arbeida med sine idear.
Det z' di såkalte genier og fagamatørar som innehar verdiane og di nye
idear som verden vente på. Der e 'kje mangel på idear. Men di unge må ha
ein plass å arbeida på, verktøi og maskiner, så di kan få initiativ og idear
fram. Men pressen og autoritetane har ikkje forståelse nok. Med små midler
og interesserte offentlige folk kan der gjørras underverker her.
- Hvor langt er du i praksis kommet i retning av underverkene?
- På Ledaal har eg fått to små hus og der har eg verksted og 7 gutter
i arbeid. Di får verktøi og materialer. Der e 3 dreiebenker, 2 borremaskiner,
5 hesters motor, jernsag o. lign. Og så har me ein gjeidafarm med 13
gjeider deroppe, som me stelle me'. Der må avveksling i arbeidet.
Men det går altfor smått. Og mine idear må tas op over heile landet.
Derfor er eg kommen til Bergen.
Bergens
Arbeiderblad brakte referat fra møtet under overskriften: «En ny ungdommens frelser på Blomstertorvet»,
mens Bergens ~ f t e n b l a dskrev:
En profet på Blomstevtorvet.
Lars Lende vil avskaffe avbeidsløsheten.
En mann i gul skjorte og røde bukser vakte igår en viss opmerksornhet i
byens gater. Det var opfinneren og altmuligmannen Lars Lende fra Stavanger. Hans entre minnet unektelig meget om en av Hamsuns figurer, en viss
Nage1 i «Mysterier». Og hensikten var vel også den samme: Å vekke opmerksomhet. Men mens Nagel bare vilde vekke opmerlrsomhet omkring
sin person kom hr. Lende for å propagandere for en ide. Han vil avskaffe
arbeidsledigheten blant ungdommen.
I går talte han for folket fra et par sildelrasser på Blomstertorvet. Før
han besteg den improviserte talerstolen anbragte han et 5 liters rustent spann
på den. Spannet var fylt med vann og var beregnet på å fukte talentet
når det var for tørt i strupen.
- Godtfolk, sa Lende og slo ut med armene, dokker veid koss de e' nå
tor tiå. Ungdommen går og slenge og har ikkje någe å gjørra på. Og så
komme den eine itte den andre og seie te ungdommen: Kom te oss, så ska
me hjelpa dokker. Adle vil de ha tag i ungdommen. De religiøse står i bedehusdørå og vinke og seie: Kom te oss så ska dokker få boller og kaffi og
me skal frelsa dokker. Og i andre organisasjoner står de og seie det sama.
Og ungdommen stakkar, den veid ikkje bere, den går inn i lokalene og
skal bli frelste på den eine elle andre måden. Men når de går ud igjen er de
liga ufrelste.
Taleren løfter sin kjempepøs med vann, setter den for munnen og sier:
Skål godtfolk. Bevegelsen fremkaller en orkan av bifall i den store forsamling.
Taleren fortsetter: Som sagt, godtfolk, de er liga ufrelste. Der er bare ei
frelsa i den tiå me nå leve i, og det er å ha frelste hender. Ungdommen må ha
noget å bestilla på. De må ha nage å henga fingrane i, de må lia verktøi,
og det er de eg vil gje di. Det er mitt system, min ide. Eg har ti unge guttar
gåanes på verkstaen min oppe på Ledaal i Stavanger. Der får de læra å behandle maskiner og verktøi, sådden at de kan få gjorra någe. Og ittepå kan
de få seg ein plass. Eg har hjolpe mangen på den måden eg. Og for at guttane skal sleppa å kjeda seg og ha någe å lega seg med innimydlå, så har eg ti
gjeider gåanes deroppe, og dokker kan ilrje tru kor glae de er i de gjeidene.
De stedle så fint med de og er så gode med di.
Her blir taleren atter avbrutt av bifall. Han venter litt og fortsetter:
- Ja, de gjeidene er gode å ha for arbeidslause guttar -. Nytt bifall.
Under det videre foredrag nevner han et par ganger kommunistene og de
andre politiske partier. Dette foranlediger en ung kommunist ti1 å tre frem
og si:
- Kamerater, hvor lenge skal vi finne oss i, at denne mannen fra Stavanger står her og gjør narr av det arbeidende folk. Lenger kommer han ikke.
En truende mumling fra forsamlingen overdøver ham, og et par firskårne
fiskere marsjerer op ved siden av ham:
- Nå held du kjeften din att, din slaur.
Kommunisten blekner og forsvinner, og taleren går videre i sine utlegninger om hvorledes arbeidsløsheten skal avskaffes.
- Eg snakke ikkje politikk, sier han. Adle er liga gode for meg, enten
det er Irommunistar eller sosjalistar eller N.S. eller ka Søren det heide. Di
gjørr ikkje någe någen av di. Men eg gjorr någe, eg har skaffa varktøi te ti
guttar, det svive, det går. Og ligadan kan andre gjorra. Der er nogen så
seie, at Norge er så slirekkeligt fattigt. Det er lygn. Det er ikkje fedrelandet
så er fattigt, det er me, så er fattige-på fantasi. Darfor e det her er arbeidslaushed osv., osv.
Talen fremkaller høilydt diskusjon rundt om i forsamlingen. En fyldig
eldre herre, øiensynlig en kommunist roper:
- Reis hjem til Stavanger med det vrøvlet ditt.
En ung sunnmøring blir forarget. - Det er Lende, som har ordet, sier
han, og hvis du ikke kan holde kjeften din, ska eg slå deg så du får en dobbelthake til. - Truselen virker og den fyldige fortrekker.
Midt i foredraget stanser taleren og sier: - Dokker veid det koste pengar å holda folk i arbeid. Og nå vil eg visa dokker, at eg er liga flinke te å
tigga så misjonerane. Hvorefter han går rundt og samler inn penger. - Derefter fortsettes det avbrutte foredrag. Efter halvannen times forløp er han
ferdig. Idet han går ned av talerstolen, slår han neven i sildekassen og sier:
- Og nå kan han kommunisten få mokka så møje han vil for meg, hvis
han får lov av politiet.
Kommunisten entrer talerstolen, men en vaktsom politimann får ham
lempet ned igjen.
Og diskusjonen fortsetter.
Lende var ofte i Bergen, b1.a. vinteren 1945. Etter det besølcet fikk han en litenhilsen fra en ung ukjent tilhører, som
følte trang til å si følgende:
Amatørredaktør Lars Lende,
Stavanger.
Fredags middag var jeg en tur på byen, spaserte blant annet nedover mot
Fisketorget, der ble jeg var en masse menneslter og hørte blant annet en
slags fløyte, og som den nysgjerrige bergenser også jeg er, måtte jeg selvfølgelig se hva det var som sto på spill. Jo, sett fra en 21 årings øyne ble
førsteinntrykket således: En underlig mann sto med en bunke aviser i den
ene hånden og spilte på en fløyte som han holdt i den andre.
Jeg tenkte: Den mannen må der være noe for lite med i hodet, med andre
ord, småtutling. Vel, jeg stilte meg inn i mengden for å se lite grann. Av folk
rundt omkring hørte jeg blandede setninger som lød slik for eksempel: A, er
funkismannen kommet til byen igjen nå? Eller: Hvor har han gjort av ponniene sine nå da? Eller: Har han fått hår på hodet igjen nå? De ble en
interessant person for meg, som jeg måtte studere. Jeg ble stående.
Da begynte den rare mannen å bruke snakketøyet sitt, og av de setninger
og ordene han brukte, forsto jeg at den mannen hadde både vett og sav i
skolten, og var ikke den han ga seg ut for. Dette var mitt førsteinntrykk.
Mitt spørsmål ble da: Er han en svindler, eller spiller han sine kort?
Jeg kjøpte da den avisen han solgte, «Fagamatøren», og gikk et stykke
hen for å lese den for meg selv. Jeg ble litt lang i trynet da jeg så hvem
som var redaktør. Jeg hadde jo aldri sett eller hørt tale om denne mannen,
så det var gjerne ikke så rart.
Jeg leste et par stykker i avisen og fant da denne før tenkte rare mannen
høyst interessant.
Jeg har siden tenkt over hele historien og lest avisen ut og inn og er
kommet til det resultatet at slike mennesker som Dem, herr Lende, trenger
Norge mange av! Og spørsmålet svindel eller ikke svindel er ikke lenger
på min tunge.
Jeg skriver dette brevet i håp om at De skal ta det som en oppmuntring,
for jeg tror at der er litt motgang i Deres virke.
Mitt håp er dessuten at Deres blad må få stort innpass i andre byer, og
at Deres virke må bli forstått av ungdommen.
Jeg vil til slutt si Dem, Lende:
Gi aldri opp Deres sak,
Gud står sikkert bak!
Med de beste hilsener og ønske om en riktig god Jul og et godt
nytt år
fra R. Johansen.
Den 17. juni 1929 brakte Haugesunds Dagblad en fornøyelig skildring om:
REFORMATOREN LENDE I HAUGESUND
Folkesammenstimlinger av enhver art og grunn har aldri hatt vår sympati,
tvertimot har vi alltid hatt en viss uvilje mot denne individenes sammenklumpning til masser. Vi kan ikke fri oss fra en viss følelse av at hordeinstinktet ved sådanne anledninger gir seg et altfor tydelig utslag til fortrengsel for de mere edle av menneskets instinkter.
Og folketalere - de være seg av hvilken sekt eller parti de vil, politiske
såvel som upolitiske Mosltvakomn~unistereller nattmisjonzrer - vi kan med
tukt å melde slettes ikke fordra dem. Den slags mennesker som for enhver pris
og ved enhver anledning, og til og med på gater og streder absolutt må pådytte andre sine mer eller mindre fornuftige eller endog fornuftsstridige
meninger kan vi ikke sympatisere med, og vi søker som regel å unngå dem.
Lørdag aften kom vi anende fred og ingen fare, på vår aftentur forbi
torvet. Her ble vi revet ut av våre meditasjoner, der var nemlig en folkesammenstimling og hva verre var - en veritabel folketaler.
Vår forste innsltytelse var å ile skyndsomt forbi, men av en eller annen
uforklarlig grunn blev vi stående - kanskje det var talerens noe eiendommelige ytre som gjorde det. Han hadde nemlig kastet trøien og brettet op
ermene, så han så nærmest ut som en der har tenkt å gå korporlig tilverks.
Kanskje det var «verdens sterkeste mann» som vilde utfordre mengden til
handbak, boksing, velitløitning eller lignende. Eller muligens det var en
sabelsluker. Under sådanne fantastiske tanker nærmet vi oss talerstolen, eller
rettere sagt kassen, med en blanding av ærefrykt og forundring. Vi var ikke
nysgjerrige. Nei da tenli det.
Ettersom vi kom nærmere erfarte vi imidlertid at det hverken var noen
sabelsluker eller vektløfter og heller ingen tryllekunstner - men en mann
som hadde undfanget en ide! Ja det høres nesten utrolig, men etter hvad
mannen selv sa, så hadde han en ide. Han sa at ideen var original. Han var
original selv også, sa han. Det behøvde han forresten ikke å si uttrykkelig,
for det kunde vi se - det så alle. Noen så, og sa det også forresten at
mannen måtte være «galen» - hvilket vi ikke tør uttale oss om. Men det
rare er at de som hevdet dette samtidig kraftig understreket at det han sa
var gullkorn - det var manna.
Hovedidien, å skaffe ungdommen adgang til verktøy og maskiner, skaffe
den lærdom og arbeid, den var jo meget god! Måtte bare Lende fra Stavanger ha hell med seg i ideens gjennomførelse og praksis.
Hvorom allting er, så skaffet i allfall Lende publikum en meget morsom
time på torvet og vi vandret hjem til vår aftensmat med et lyst sinn og vi
angret ikke på at vi for en gangs skyld hadde brutt vårt prinsipp å slry
sammenstimlinger.
Ole Lukkøie
*
Det hendte også at Lende ble bedt om å komme som «foredragsholder~i gymnassamfunn. Det var nok ofte for at han
slsulle vaere kveldens muntrasjonsråd, men like mye fordi de
unge respekterte ham som en oppriktig ungdomsvenn som så
å si ofret livet sitt for å tjene den oppvoksende slekt.
I desember 1954 opptrådte Lende i gymnassamfunnet
«Sigyn» i Stavanger, og formannen sendt etterpå følgende
skriv:
Som tidligere formann i gymnassamfunnet «Sigyn» ved St. Svithun skole,
vil jeg få lov, gjennom «Fagamatøren», å takke herr Lende for den koselige
kvelden vi hadde sammen før jul. De av leserne som har vzert borti realskolesamfunn eller gymnassamfunn før, vet hva det vil si å få tak i foredragsholder
eller kåsør på en slik plass. Da jeg en dag ringte til Lende var det ikke nei
i hans munn. Han skulle komme så sant det ikke kom noe i veien. Og Lende
kom. På møtene tidligere hadde det ikke vzert så mye folk, men den kvelden
var det ikke langt fra fullt hus. Lende fortalte om det som var gjort for
ungdommen, og om det som burde gjøres. Jeg kan med sikkerhet si at det
var få som ikke var enig i det han sa. Han var inne på alt som gjaldt ungdommen, og han tok fram mange aktuelle spørsmål som var av interesse for
OSS.
Jeg vil med dette få lov å takke Lende enda en gang og håpe det ikke blir
lege før vi ser ham igjen i «Sigyn». Hjertelig takk!
Torolv Taarland,
forh. form. i «Sigyn»
Samme året Lende døde kom noen gymnasiaster fra Hetland Gymnas og hentet ham i bil. Han skulle tale på et møte i
gymnassamfuiinet «Hugin». Her opptrådte han i sin uniform,
med skottelue på hodet, for en stor elevflokk, som andektig
lyttet til hva den 88 år gamle idealisten hadde å berette.
((Trekkplaster))og donator
«Ingen blir profet på sitt hjemsted», lyder et ordtak som
Lende titt og ofte siterte, og han byttet ordet «hjemsted» med
«Stavanger» for ikke å stikke under stol den bitterheten han
naerte mot autoriteter og innbyggere i sin egen by. Det nyttet
ikke å prøve å overbevise ham om at hanvaren avholdt mann,
hvis betydning de fleste var klar over, selv om de nok flirte
mer enn de ga ham den aktive støtten han hele tiden håpet på.
Den første tiden kunne han nok avertere et møte og regne
med «fullt hus og stormende jubel». Men etter som årene
gikk og folk begynte å kjenne ham ut og inn, lot de seg ikke
så lett bevege til å troppe opp under ham talerstol.
Men ved opptog for en eller annen god sak, fikk han stadig vekk forespørsler om å medvirke med ponniene. Lende
iførte seg da sin uniform og gikk i spissen for prosesjonen.
Utenbys fra kom det også anmodninger. Og så sant han
kunne sa han seg villig.
I 1959 skulle Moi Musikkorps ha en tilstelning, og de
skrev da til Lende om han ikke ville komme. Han sliulle få
et passende honorar, antydet arrangørene, - hvor mye skulle
han ha?
De fikk følgende svar:
Stavanger, 271 10 1959
Til Moi Musikkorps,
ved Henry Bakken,
Moi st.
Jeg har med takk mottatt Deres brev av 22/10, hvorav jeg ser at De vil
ha meg til Moi den 14. november. Jeg kan med glede gi Dem et positivt
svar. Jeg takker for tilbudet og vil gjerne stå dere til tjeneste i Deres strev
for musikken, for å glede andre. Noen betaling skal jeg ikke ha. Reisen og
oppholdet for en natt er alt De kan ordne.
Det skal glede meg å få komme til Moi, for jeg liker meg godt der. Jeg
vil også få lov å sende dere noen ting som dere kan bruke til en utlodning på
tilstelningen. Dessuten vil jeg gi dere en liten id6 hvis dere finner den passende:
Jeg vil komme med toget i en spesiell uniform som jeg har brukt her i
byen og nå sist i Oslo, hvor jeg var en ukes tid. Så møter dere opp på
stasjonen med hele musikkorpset for å ta imot meg, muligens med litt propaganda på forhånd. Dette er ilske for å gjøre meg selv til en svær kar, men
for å gjøre litt reklame for tilstelningen om kvelden.
Med takk for innbydelsen - på gjensyn.
Lars H. Lende.
Etter tilstelningen brakte Rogalands Avis følgende referat:
STOR MOTTAKELSE FOR
LARS LENDE PA MOI
Lars H. Lende var på Moi lørdag og kåserte under en tilstelning som
Moi Musikkorps hadde arrangert i Festiviteten. Lende fikk først en storslagen velkomst på perrongen da han ankom med toget fra Stavanger M. 16.
Musikkorpset sto oppmarsjert, og stemte i en feiende marsj da Lende steg
av toget. Lenden kvitterte med en solo på «saksofonen» og fikk stor applaus fra de flere hundre voksne og barn som hadde mott fram.
Med Lenden i teten gikk Musikkorpset og folket en runde i gatene for full
musikk. Om kvelden var det stort frammøte i Festiviteten, der Lende la ut
om litt av hvert i sitt kåseri, mest om at hvert barn egentlig skulle hatt sin
ponny. Også der spilte han på saksofonen, og loddsalget gikk strykende for
musikkorpset.
1 1965 inviterte Handelsstandens Forening i Tvedestrand
hele befolkningen i distriktet til gratis kjøretur til byen 11.
desember for å se på juletrafikken og naturligvis gjøre innkjøp der. For å trekke folk averterte de i «Tvedestrandsposten» over alle spalter:
Kl. 17.O0 : Ponnyopptog med barnevennen Lende
fra Stavanger marsjerer med Nissemusikken i spissen fra Nedre Torv gjennom byen.
LENDE-SHOW for barna på Nytorvet.
Alle organisasjoner som hadde til formål å hjelpe medmennesker i nød eller med et eller annet handicap, kunne
regne med støtte av Lars Lende. Det er nesten formastelig å
giseg til å nevne eksempler, fordi «listen» blir så ufullstendig,
men jeg tar med noen tilfeller i farten:
Vinteren 1945 kjøpte han for kr. 500,- i ovner til Sørøyfolket, og mai 1946 for ett tusen kroner i kjøkkenutstyr til de
samme menneskene, som var blitt tvangsflyttet fra Finnmark
til Nærland på Ja3ren.
I desember samme år kjøpte han for kr. 500,- i verktøy
til «flinke gutter.»
I 1948 ga han ett tusen kroner til FN's arbeid for «europabarna» og siden for et lignende beløp: 4 barnevogner og en
symaskin til nygifte.
I 1949 lir. 500,- til «Redd Barna». Det samme i 1952.
I 1957 kr. 100,
til Ungarn og lir. 100,- til Sinnslidendes Venner.
I 1959 lir. 100,- til mulattbarna.
Blant «favorittene» var «Røde Kors», «Redd Barna» og
åndsvakeheimene. Den støtten disse fikk, kommer opp i langt
høyere beløp enn de få eksemplene som er nevnt ovenfor.
Om en turn6 han tok for Røde Kors i 1962 forteller han
selv:
«Jeg fikk i oppdrag for Røde ICors å reise med 10 ponnier og 4 kjerrer for
å more barna på deres tilstelninger rundt om i distriktet. Først gikk turen til
Flekkefjord. Vi reiste med jernbanen hvor vi hadde egen vogn. På jernbanestasjonen var det møtt fram en masse barn og voksne. Guttene og jentene
formelig sloss om å få leie og stelle med ponniene. Særlig likte de godt å
kjøre og ri med dem. Vi var 2 dager i Flekkefjord, og det var en stor glede
for meg å få lage det litt morsomt for barna der.
Etter Flekkefjord kom turen til Egersund, også her var det møtt fram
mange barn som fikk lov å stelle med ponniene, og kjøre og ri dem.
Senere gikk turen til Bryne og Nærbø. Der gjorde de også stor stas av
ponniene og de voksne så på hvordan de små barna moret seg med dyrene.
En dag var jeg også på Jørpeland. Der var det også møtt fram en masse
mennesker for å ta imot oss. Det er gilt å se på når mødrene kommer med
smårollingene sine og lar dem leke med ponniene.
Turen gikk så herfra direkte til Sauda. Som vanlig var det møtt fram en
masse mennesker for å ta imot oss. Guttene kom ombord i båten og hjalp
meg med å få ponniene og kjerrene i land. Alle ville være med å hjelpe, alle
sammen har Røde Kors' id6 med å være med å hjelpe. Barna ble svært glad
i ponniene, men la dem få sine egne ponnier og kjerrer, og praktiser hva de
sa i gamle dager: «På ridestellet skal storfolk kjennes».
Denne turen for Røde Kors var en stor opplevelse og en gledens tur som
gjorde meg minst 20 år yngre til sinns. Jeg fikk et nytt syn og sinn i min
sjel og mitt hjerte. Så nå ser jeg det som min oppgave å gjøre hva jeg kan
for barn og ungdom. Derfor appellerer jeg til alle som elsker barn, ungdom
og fedrelandet om å stå samlet i vår tro, håp og kjærlighet.»
Fru Jenny Tomasgård, som på vegne av Røde Kors ordnet
med «turneen» skrev i 1962 nedenstående, som det passer å
gjengi her:
Lenden - alle gutters beste venn
Det falt i min lodd i fjorårets septemberuke for Røde Kors å fungere som
en slags «forretningsfører» for alle gutters beste venn, «Lenden». - Jeg
fikk da den aller beste anledning til å studere på nært hold både mannen
selv, med hans enestående vitalitet tross sine 79 år, de metoder han benytter
seg av for å vekke oppmerksomhet, og det storartede arbeid han absolutt
uselvisk legger ned for barn og ungdom. - Resultatet av dette samarbeid
oss imellom er blitt at vi er blitt venner for resten av livet.
Hvis avisen bare ga meg plass, kunne jeg skrive spalte opp og spalte ned
om Lenden, så mangfoldig er han. Mange kaster et overfladisk blikk på ham,
trekker på skuldrene, bevilger ham et overbærende smil. De ser ikke inn
under det ytre skall, men tror han er noe bortimot «halvrar», slik som han
utstafferer seg for å vise igjen i bybildet, slik som han maser med sine oppgaver, slik som han gjør seg gjeldende i avisredaksjoner, blant annonsører og
ikke minst blant publikum. - Han er i høyeste grad en original, ingen benekter det, men det er forfriskende med en mann med sine meningers mot,
en som virkelig tør være anderledes enn andre, bare for å tilfredstille sin
brennende lyst til å gjøre noe for barn og ungdom. - Jeg har sett hvorledes
barna følger ham med øynene og kontrollerer hver av hans bevegelser av redsel for at han skal gå av sted med ponniene før de forsiktig har fått føle på
den bløte og fuktige mulen og før de har fått strøket og Nappet den på den
lodne pelsen, og - du store min - før de har fått lov til å sitte til skrevs
på ponnien på en rask liten ridetur! Jeg har sett hvorledes guttene stuller og
steller dyrene med en kjerlighet uten grenser, hvorledes de mater dem, og
hvorledes de med full disiplin gjør hva Lenden befaler dem. For han er
streng og fordringsfull også. - Lenden har verksted og kjøretøyer og nå 14
ponnier. Han forstår å sette guttene i travel virksomhet, en fritidsbeskjeftigelse som bare kan være av det gode.
Skal vi ikke sette pris på våre originaler mens vi har dem? Frisker det
ikke opp med noen som tør være annerledes enn andre? Især når dette er
gjort utelukkende av idealistiske grunner? - Lenden er en optimist av stort
format, og man kan mange ganger tenke: Nå skyter han over målet! Men
jamen får han det til likevel. Mon det ikke kommer av at han ikke krever
noe som helst til seg selv, men lever i forsakelse, enkelt. Det var så betegnende når jeg ordnet med hotellværelse til ham, og han sa: «Eg behøve
ikkje de' eg, eg kan ligga på ein høydott saman me ponniane!» Hemmeligheten er sikkert den at en mann som bare gjør godt, også får velsignelse
av det.
Nå vil han ta opp et såkalt «follrelån» i rater på kr. 100,- som skal tilbakebetales i løpet av ett år. Han vil kjøpe flere ponnier fra England igjen,
og mener det forretningsmessige skal holde, fordi han kan danne nye ponniklubber og på den måten få ny vind i seilene.
Jeg skulle av hjertet ønske at han hadde hell med seg.
Stavanger, den 27. januar 1962.
Jenny Tomasgaard
På Rakkebø fikk de ponnyen «Hans», og fra bestyrerfruen
Kiss Tveit, fikk Lende etterpå følgende brev:
Bakkebø, den 3/11 1955.
Kjære alle Bakkebø-barnas onkel Lende!
Du skulle ha sett barna nå i dag. Det ville frydet deg å se hvilken glede
de har av gaven du kom med: Hans og den fine vognen. En hel flokk av
barn var ute på tur med en av sine «tanter», og Hans var med, forspent den
fine vognen. Og i den satt to av de minste barna så glade og lykkelige at
hele ansiktet strålte rent av fryd. Helt stille satt de, og alle de andre gikk
ved siden av og passet på at det var god plass til både Hans og vognen. Og
det rare var at de av barna som gikk så like lykkelige ut over at liile Lillian
og lille Turid som ikke hadde så sterke ben at de kunne gå så godt selv at de fikk kjøre med den fine ponnien som onkel Lende kom med. Takk,
takk, fra alle Bakkebø-barna enda en gang for den deiligste av alle fine
ponnier! Han er så fin at de er sikre på at det finnes ikke finere ponni i
hele verden, ikke i himmelen engang!
Og på toppen av det hele kom en storartet fin striklremaskin her en dag.
Vi ventet ingen strikkemaskin, og trodde den var feilsendt. Og så får vi vite
at den er til Bakkebø-barna fra onkel Lende igjen. Er det rart at vi alle
sammen blir rent stumme over alt det gode du finner på å gi oss? Nå skal
et av de flinkeste barna læres opp til å strikke på den maskinen, og så skal
det nok bli strømper her i gården til alle de 490 bena som sliter strømper
hver dag.
Kjenn godt etter nå onkel Lende, så vil du kjenne hendene til alle barna
våre strukket frem mot deg til takk. Takk, takk, fra oss alle sammen. Og
velkommen igjen hit til Bakkebø, både du og de kjekke barna du hadde
med deg.
Hjertelig hilsen fra alle barna på Bakkebø, både store og små, og fra alle
som steller med barna og fra bestyreren og fra
Kiss Tveit
Lende hadde leid en buss og en stor lastebil for anledningen, og invitert med seg en stor skare barn og voksne fra
Stavanger. De fikk seg en gild tur til Egersund og Bakkebø,
hvor alle ble bevertet med middag. En av de unge deltakerne
beskrev turen slik:
En dag sa Lenden at vi skulle reise til Bakkebø om søndagen. Vi gledet
oss veldig allesammen til turen. Da dagen kom var det mange folk der vi
møttes. Alle hadde mat og melk med seg. Den lille ponnien Grethe var også
med. Vi hadde bil og buss helt fulle av voksne og barn. Vi startet i ni-tiden
på Løkkeveien. Når vi hadde reist noen timer kom vi til Egersund. Der
skulle vi stanse ei stund. Vi kjørte Grethe i gatene der en stund. Vi hadde
også en som spilte trekkspill. Så reiste vi til Bakkebø. Der tok de vel imot
oss. De bad oss komme inn og spise middag. Og vi fikk herlig middag. Så
spilte Ove på trekkspillet sitt og vi sang Anna-Malena. Etterpå kjørte vi
med ponniene, for de hadde to selv. Alle barna likte Grethe veldig godt. Så
fikk vi se kjekke filmer, så sang alle stavangerbarna. I seks-tiden reiste vi
hjem, og var hjemme i ni-tiden om kvelden.
I 1958 tilbød Lende en ponny til Mai Lindegårds Stiftelse,
og svaret han fikk lød slik:
Tjøme, den 8/7-58.
Kjære Lars Lende.
Hjertelig takk for Deres hyggelige brev som vi ble meget glade over å få.
Vi takker Dem så meget for Deres storstilte tilbud om å forære oss en ponny.
Det skal bli gildt å få en liten ponny, barna kommer til å fryde seg. Vi
mener også at det har en stor oppdragende betydning at barna har dyr å
stelle med og ha ansvaret for.
Vi har 48 barn her, gutter og jenter, fra 6 til 14 år, og de venter nå i
stor spenning på den dagen De kommer med ponnyen og fin kjerre. Vi håper
De har anledning til å være her noen dager å bli kjent med barna og fortelle
dem om Deres virksomhet og lære dem hvordan ponnyen skal stelies for å
trives. De største guttene er nå med futt og fart gått i gang med å bygge
ny, fin stall, og den slra1 stå ferdig til De kommer med ponnyen.
Dette stedet ligger en times busstur utenfor Tønsberg og vi har ca. 500
mål herlig terreng å boltre oss på, fjellknatter, skog og jorder, og så s j ~ e n
rundt på alle kanter.
Vi gleder oss alle sammen til De kommer, og De skal være hjertelig velkommen.
Vennlig hilsen
for dr. Solem
Ruth Kohmann
Gjennom NTB ble det en annen gang sendt denne meldingen:
«ROGALANDSPRINSEN TIL SONDRE LAND»
Lende'n har gitt ponnien ril åndsuakehjemmet der
Oslo (NTB): Stavanger-mannen Lars H. Lende møtte torsdag opp på
Grimeland arbeidsskole og hjem for åndssvake i Søndre Land og forærte
skolen ponnien «Rogalandsprinsen» med seletøy og vogn. Gaven vakte
umåtelig jubel blant de ca. 75 elevene, forteller bestyrer Olav Svarstad.
Ponnien vil bli brukt til småkjøring til posthuset og til å kjøre mat til
den nye avdelingen, som ligger tre kilometer borte, foruten til fornøyelseskjøring. Vi er svaert glad for gaven, sier bestyreren.
Lindøy skole fikk en rekke gaver fra Lende, noe som fremgår av dette brevet:
Herr Lars H. Lende.
Tilsynsnemnda for Lindøy skole vil med dette få takke Dem for den
gilde ponnien med sele og kjerre som De har gitt til guttene på Lindøy.
De setter veldig stor pris på denne gaven og de har megen glede av den.
Selvsagt får alle kjøre med ponnien i tur og orden, de minste guttene bare
for moro mens de større hjelper til med vedkjøring 0.a. På denne måten
lærer de både å bruke og stelle ponnien riktig.
Vi vil også takke Dem for strikkemaskinen som De har gitt til skolen
forat guttene skulle få lære å strikke på den. En del av de mest nevenyttige
karene er allerede i full gang, og det er meningen at de skal få strikke sin
egen genser, strømper og vanter.
Med disse gavene har De gitt guttene en ypperlig anledning til å utvikle
og trene sine evner og arbeidsmuligheter. En kan med full rett si at de får
opplæring gjennom lek.
På guttenes og egne vegne takker vi Dem både for gavene og for den
gode tanken som ligger bak. Som så mange ganger før har De vist oss hvorledes De i praksis følger Deres valgspråk: «Alt for barna og ungdommen!»
Lindøy skole, den 2. februar 1956.
Ingolf Johzsen (sign.)
formann i tilsynsnemnda
Edvard Gjerde (sign.)
styrer
Jo mer jeg fordyper meg i det stoffet som angår Lende
som den «glade giver», innser jeg hvor håpløst det er å ramse
opp det hans gode hjertelag resulterte i. Ikke bare de store,
verdifulle tingene som ponnier med seletøy og kjerrer, maskiner, mopeder, sykler, barnevogner, verlitøy av alle slag, men
også de mindre gjenstander som kunne skape glede. Han
kunne f. eks. høre om en arbeidsledig mann i en by han hadde
vzert. Mannen hadde nevnt at han kunne tenke seg å begynne
med noe for seg selv i kjelleren. Lende ga ham ikke bare gode
råd, men ikke før var han kommet hjem til Stavanger, før
han fant en maskin som han uten videre sendte mannen, som
jo var Iiimmelfallen av forbauselse og takknemlighet.
I 1948 fikk han det for seg at han skulle kjøpe en mengde
økser og tollekniver som han sendte til fordeling blant atskillige gutter i Røldal. Det foreligger et drøss av begeistrede
takkebrev fra gavemottakerne.
+
Da Lende hadde fått til ponnyklubben med et tilholdssted for de unge som var med i den, fikk han anskaffet et
TV-apparat som han overlot til klubben.
Det jeg her har fått tatt med får tjene som eksempler på
Lendes hjertelag, som ingen grenser hadde.
En ting må likevel nevnes som toppen på liransekaken,
nemlig den store
DONASJON PÅ 10 000 KRONER
TIL VARATUN FRITIDSKLUBB I SANDNES.
Det vakte ikke så liten oppmerksomhet da avisene i 1970
kunne fortelle at Lars H. Lende hadde forært 10 000 kroner
i kontanter foruten verktøy og maskiner til et ungdomssenter
i Sandnes. Mange var det nok da som undret seg: Er mannen
velstående? Har han hatt penger på kistebunnen, eller hvordan henger det sammen?
Det hele er såre enkelt, men det trenger en liten forklaring.
I samme kvartal der Lende i sin tid hadde drevet sitt mekaniske verksted, lå det et gammelt uthus og en inngjerdet gårdsplass. Dette lille området hadde Lende leid til hobbyverkstedet, stall til ponnier og geiter, og opplagsplass til maskiner
og skrot. Det så ikke videre vakkert ut, men gjorde sin tjeneste. Eieren av tomten tilbød Lende å få kjøpe den. Pengene
skulle innbetales i rater over et lengre tidsrom. Da han
nevnte dette for meg, var jeg på hans vegne noe betenkt, men
det var jeg så ofte når han syslet med store «planer» og
«ideer» som f. eks. a innføre 20 ponnier på &ngang, trykke
«Fagamatøren» i 30 000 eksemplarer osv. Men Lende var
nokså bestemt, hadde han satt seg noe i hodet, skulle det gjennomføres! Og han greidde det rent utrolige. Så også når det
gjaldt tomten med skuret. I årenes løp klarte han å betale
kjøpesummen, så han til slutt var gjeldfri.
Da Lende etterhvert måtte oppherre med sitt dyrehold og
på grunn av alderen heller ikke kunne drive aktivt med sine
maskiner, ga han etter for et stort firma like i nærheten, da
dette var interessert i å kjøpe tomten. Han onsket imidlertid
ilike å beholde pengene selv, men ville bruke dem til noe samfunnsgagnlig. Det naturlige ville jo da ha vzert å la gaven gå
til et passende ungdomsformål i Stavanger, men såvidt jeg
forsto fikk han ikke her den spontane reaksjon på henvendelsen, slik han ønsket. Da han så kom undervzr med at en på
Sandnes nettopp skulle åpne et ungdomssenter på Varatun,
fant han det naturlig å tilby dem pengene og maskinene. At
det vakte umiddelbar begeistring, sier seg selv. Lende ble
resolutt utnevnt til aeresmedlem og hedret på det hjerteligste.
Etter hans død ble det i pressen offentliggjort denne
«Takk fra kameratene i klubben»
Vi fikk vite om Lars Lendes bortgang på en åpen lilubbkveld. Det føltes
så uendelig vondt og sårt. Det var ikke mange ukene siden vi hadde sittet
ved syltesenga til Lenden, noen av oss. Selv om Lende var syk, var han
levende opptatt av ungdommen og da s a l i g det som skjedde på Varatun i
Sandnes. Da Varatun Fritidsklubb ble dannet troppet Lenden opp og ga oss
siile maskiner, mange årganger av Fagamatøren og 10 000,- ti tusen kroner.
Vi hadde håpet at han i alle fall sliulle få oppleve å se første byggetrinn ved
senteret realisert mens han levde. Dessverre giltli det ilike slik. Den eneste
heder vi fikk gitt ham var livsvarig l te smed lem skap i klubben.
Ingen av oss i klubben fikli gledcn å oppleve Lenden i hans glansdager
for en mannsalder siden. Likevel, fra foreldre og slekt har vi hørt så mye om
originalen, barne- og ungdomsvennen Lars Lende at det ncrmest føles som vi
har opplevd ham med funkishår og skjegg i flosshatt og pyjamas sammen
med ponniene og ungefloklien i hdene. Vi synes formelig vi har sett det alt
sammen. Den aldrende Lende kjente vi. Sinnet hans var like ungt, hjertet
banket like varmt for de idealer han forsøkte å få oss til å følge og de mål
han sloss for på sin noe uvanlige måte. Gjennom de årganger av Fagamatøren som han ga oss taler han iortsatt til oss. Kansltje litt røfft i ord og uttrykk. Ikke alltid språklig korrekt, men med ideer og målsetting som fortsatt
er en generasjon eller fler forut for dagens velferdssamfunn med de problemer det fører til blant annet mellom ungdommene. Var Lenden en profet eller
original?
Kanskje var han begge deler. Det er ikke gitt oss å svare, men en ting vet
vi. Lars Lende var en ener med et ukuelig mannsmot og «gå på humør» et
fint menneske og en god kamerat. Det blir vanskelig å fylle det tomrommet
han etterlater seg. Vi har alle mye å k r e av ham.
Det har vzrt hevet røster for å få reist ham et minnesmerke. Kanskje er
det rett. Likevel tror vi at dersom våre folkevalgte og våre myndigheter tok
seg tid til å tenke nzrmere over det budskap og den livsfornuften Lende
gjennoin et langt liv forsøkte å lære dem, - og så realiserte hans ideer, da ville vi reise ham et minnesmerke etter hans hjerte. «Ideer som blir gitt
livets muligheter vil overleve hva rust og møll forterer», sa han selv engang.
Hvorfor ikke reise ham et slikt minnesmerke. Det ville være i pakt med
hans ånd. Han tenkte først og fremst på andre og i første rekke på de unge.
Hans tanker og ideer er idag mer aktuelle enn noensinne, det vet vi som idag
er unge. Selv om han ikke lenger er sammen med oss, vil vi etter evne forsøke å ta oss fram på de veier han viste oss.
Varatun Fritidsklubb har mistet sitt første og eneste æresmedlem. Ungdommen har mistet en god og trofast kamerat. Vi bøyer hodene i ærbødighet og sorg og lyser fred over mennesket Lars Lendes minne.
Medlemmene i Varatun Fritidsklubb
En mann av og for folket
At Lende var utstyrt med det en kaller «humoristisk sans»,
er en kjennsgjerning. Han hadde smilet i øyet, og likte seg når
folk var med på notene, noe enkelte surpotter naturligvis ikke
var. Han var kjent for å vxre det en kaller «ordhytten» slagferdig, hadde som regel svar på rede hånd når noen ropte
ett eller annet til ham i forbifarten.
Den tiden han hadde en geitebukk som kjæledegge og medarbeider, traff han et ektepar på gaten.
-Du e' ude og lofta jeidå di,» sa mannen.
- Ja, og du e' ude me' di, du og, ser eg! »
parerte Lenden og sendte mannens kone et lurt smil. Om hun
smilte tikake, forteller historien il.;lie noe om.
Selv hadde jeg en litt pinlig episode på mitt kontor en gang.
Jeg hadde besøk av en snerpet, tertefin skolelærerinne, da
Lenden kom stormende inn. Straks han fikk øye på damen som han ilske hadde anelse om hvem var - utbrst han på sin
noe vulgære måte:
- Du har damebesøg, ser eg. Va' det forresten ikkje det
eg kjente langveis at der va' sådden ei kvinnfolk-lokt! »
Han mente naturligvis ikke noe vondt med replikken, stakkar, men damen ble høyst fornærmet, og lot ham vite det både
med ansiktsuttrykk og ord. Selv var jeg, mildt sagt, dypt fortvilet, og måtte gi ham en irettesettelse, for - om mulig så noenlunde å redde situasjonen. Han ba den forurettede så
meget om unnskyldning - men skaden lot til å vaere uopprettelig.
Som rimelig kan vzre var Lenden et overmåte takknemmelig objekt for vittighetspressen ( «Molboposten» ) og revyscenen. Således laget den lokale gjøgler Alfred Bredahl en
kostelig - og nesten portrettlik - figur av modellen. Visen
han sang gjorde stormende lykke.
Når det snakkes om «Lende-viser» skal det her gjengis et
vers, som kan synges på melodien «Mot i brystet*:
Av di rare
kan me bare
nevna Lars H. Lende,
som gar ront me' hallklypt skjegg og hallklypt hår.
Av kver onge,
prins og konge
e' 'an liga kjende
lor sin kamp for ungdommen i byen vår.
I-lat1 soin poimynlann
gleda bådnå kan,
- e' som redaktør ein amatør.
Någen ler,
mens andre ber
om vekk å få 'an sende - Men det e' nok folk som mangla godt humør!
Hva fant han iltlie på den gode Lenden! Det ene rare påfunnet avløste det andre. Brev og prøver på sine publikasjoner
sendte han nier sagt i hytt og vaer til personer som hadde sagt
eller gjort noe som tiltalte ham. Ved siden av navn og adresse
på omslaget eller konvolutten klebte han stundom bilder av
vedliommende han ville ha kontakt med eller hedre. Bildene
klippet han ut av aviser og ukeblad. Slike originale ting vakte
jo mere oppsikt mente han.
En av de verdenskjente personer han skrev brev til - på
norsk - var Josephine Baker. Slik ordlyd hadde det brevet:
Stavanger, 27/2 1956.
Sangerinnen Josephine Baker,
Paris.
Jeg har med største interesse lest om Deres store Fredsarbeid med alle
Deres adoptivbarn som De vil samle fra alle nasjoner og folkeslag. Dette er
en stor id6 med meget offer, så jeg vil ønske Dem til lykke med Deres arbeid. Likeledes kan jeg forsikre Dem om at De har millioner med Dem av
alle folkeslag, som vil interessere seg for Deres arbeid og støtte Dem.
Jeg sender vedlagt en av mine aviser og et foto av mine ponnier, som
jeg har for at alle barn skal få kjøre seg gratis og more seg med dem. Jeg
har 5 ponnier i alt. Jeg har også gitt hester til barnehjem med kjerrer og
seletøy. Jeg arbeider nemlig også for barn og ungdom.
Da jeg skal ha ut et nytt nr. av mitt blad i midten av april, ville jeg sette
stor pris på å få en liten artikkel eller et brev ang. Deres foretagende med
fotografier av barna og borgen Deres. Det var meget interessant med alle de
forskjellige dyr De har å stelle med. Hvis jeg hadde tid og råd slrulle
det ha vært morsomt å besøkt Deres foretagende der ved Paris, men dessverre har jeg liten råd og mindre tid. - Hvis De ville sende meg en liten
artikkel med bilder, ville det være en god støtte for meg og mitt arbeid for
barn og ungdom her i landet. De vil også få en reklame for Deres arbeid,
som leserne av mitt blad vil ha interesse av.
Jeg imøteser med stor forventning Deres svar, som jeg vil være Dem
meget takknemlig for.
Med hilsen og takk på forhånd.
Lars H. Lende, Stavanger, Norge
Noe svar innløp neppe. Men Josephine har nok fattet så
mye, at brev og aviser kom fra en idealist med et varmt hjerte.
Et trekk ved Lende, som bør fremheves, var hans evne og
vilje til ikke å gjøre forskjell på folk. Han var seg selv helt og
holdent, hvem han så snakket med, enten de sosialt sett sto
hsyt eller mindre høyt i samfunnet, om det var «kjendiser»,
rik-kakser eller ubetydelige «per-snåtter*, som ikke funklet
for mengden. Den eneste kategorien han hadde lite til overs
for, var samfunnssnylterne - «lagalyrene» som holdt det
gående år etter år med å «bomme» penger til ø1 og det som
sterkere var, og ikke gad gjare den ringeste nytte for seg.
Men bortsett fra disse, og uærlige personer som ikke viste seg
å være verdig den tilliten han viste dem, så var ingen for
liten og ingen for stor for ham.
Ganske tidlig bestemte han seg for å gjøre som de gamle
kvekerne, ikke å ta av seg hatten for noen, men hilse med et
nikk og et vennlig smil.
I sin tid, som praktiserende mekaniker og verkstedeier,
hadde lian atskillig å gjøre med fabrikkeiere og andre forretningsfolk. Christian Bjelland for eksempel. Om denne giganten innen næringslivet forteller Lende bl. a.:
«Jeg har mange gode minner om Bjelland på hans privatkontor, hvor han hadde sin store spraglete hund liggende
ved sin side. Han var alltid morsom og grei å avgjøre forretninger med. Likeledes husker jeg, at før han kom til kontoret
var det mange som ventet å få tale med ham, mange av dem
ba om hans hjelp - og fikk den. Han kjente alle og kunne
tale med alle. Han viste også godt igjen i byens gater, og
spesielt når han passerte torget og ut til kontoret. Jeg var
også ute i privaten i Munkehagen og avgjorde en forretning
med ham der, fordi han ikke var så god hva helsen angikk
og derfor var hjemme, men oppe. Jeg fikk min forretning i
orden og gikk glad hjem.
Sønnen Ragnvald kjente jeg ogsa personlig, helt fra hans
inntreden i firmaet, da jeg også har arbeidet mange maskiner
som har svevet i atskillige år og lagt gummiringer på millioner
av eskelokk. Jeg har mottatt mange penger fra hans gamle
kasserer Leirevåg for arbeidet og maskineriet. Jeg husker med
glede en gang Ragnvald Bjelland på vei til kontoret traff meg
ved hjørnet av Kirliegaten og 0. Holmegate, da jeg kom gående med en reklameplakat hvor jeg kunngjorde et foredrag
jeg skulle holde. Han syntes visst det virket litt løye og kunne
ikke holde seg for å snakke til meg. Han spurte om det var
sirkus i byen, hvortil jeg svarte ja. Bjelland smulket og lo, og
det samme gjorde jeg, for jeg syntes det var så morsomt at
han tiltalte meg, så jeg fikk godt humor og bedre mot.»
Lars H. Lende var gift med Bertha Kristiansen (født 28.
nov. 1888, død 25. mars 1971) , og de hadde to barn, en datter gift og bosatt i Stavanger, og sønnen Jack K. Lende, som
tidlig reiste til Amerika hvor han i mange år arbeidet i det
store firmaet «Porter Cable Mach Co.», som har spesialisert
seg i fremstilling av verktøy, maskiner, elektriske håndsager
for tommermenn og mange andre ting.
At Lende får en gate eller plass oppkalt etter seg, anser jeg
for å vzre en selvfølge. Men ikke bare det. I mange år har jeg
lekt med tanken om å fa laget en skulptur: «Mannen med ponnien» oppstilt på en eller annen offentlig leikeplass i Stavanger: Lende, med flosshatt eller skottelue på hodet, skal leie
en ponny, eventuelt med et barn eller to ridende på denne. En
folkeinnsamling måtte vel kunne skaffe til veie den nødvendige kapital. Hvis ett hundre firmaer og privatpersoner gir
tusen kroner hver - i tillegg til større eller mindre bidrag
fra den store skaren av Lendevenner i by og bygd, sltulle
prosjektet kunne realiseres i noenlunde nær framtid. Gaver
kan sendes til konto nr. 3201.07.44163 i Stavanger Sparekasse, som vil forvalte fondet.
E n av våre anerkjente billedhoggere skal lage et utkast i
lite format og det vil komme med p i en offentlig utstilling,
slik at publikum kan få vurdere det på forhånd.
Hvorom allting er, skal de første beløp på innsamlingslisten være sikret, men den ansvarlige for manuskriptet til
denne boken er aldeles uskikket som «betler», så det er hans
håp at andre frimodige og foretalisomme Lende-tilhengere vil
si seg villige til å danne en «skulptur-komite» og få fart i sakene. Stavanger-avisene burde se det som en ære å formidle
innsamlingen. Nå gjelder det bare å gå til verket med krum
hals!
Ideen om slculpturen ble fremkastet i radioprogrammet i
1971, og det resulterte i at flere personer offentlig støttet
forslaget. Fire av innleggene i Stavanger Aftenblad gjengis nedenfor, som et uttrykk for den interesse og kjærlighet Lende
ble omfattet med:
En takk til NRK for radioprogrammet i Middagsstunden forleden dag om
Lars H. Lende. Det var hyggelig å høre Lende bli intervjuet, den koselige
latteren hans skapte en egen stemning i stuen, der vi satt langt borte fra vår
barndoms gate hvor vi vokste opp med Lenden som nær nabo.
Vi glemmer ikke Sonja, Laila, Prins og alle de andre ponniene som vi
fikk være med på å stelle, strigle og kjøre. Geita Maia hadde han også en
kjerre til.
Lenden gjorde aldri forskjell på gutter og jenter, han var ikke redd for å
slippe jentene til på verkstedet heller. Vi kjenner smaken av wienerbrødskalkene og brusflaskene han delte ut, turene han tok oss med på, opplevelsene på ponniryggen og premiene vi fikk for salget av Fagamatøren.
Lenden gjorde sannelig vår gate og mange andre til «Den lylilielige gaten».
Sannelig fortjener Lars Lende et monument som «Mannen med ponnien» (og
det gode hjertelaget). Vi vil mer enn gjerne slutte opp om en innsamling til
et slikt monument.
Saghaug 13. september 1971.
Thor Larsen, Gerd Åse Steine.
Jeg hadde stor glede av å lytte til Middagsstunden hvor Gottfred Borghammer hadde en samtale med byoriginalen Lars H. Lende.
Det .var meget interessant å hore Lende fortelle, og som en av Lendes
«disipler» for mangfoldige år siden. kjente jeg meg godt igjen.
I programmet ble fremkastet tanken om et Lende-monument med f. eks.
ponni eller barn. Man skal ililie vente til en mann er død før en bauta reises.
Som alle vet har Lendes sak gjennom alle år vært å gjøre noe for ungdommen. Det gjøres der også nå, men et par ideer fra Lende vil jeg gjerne etterlyse. For det første et motorsenter for ungdom hvor de kan sysle med motorer, sykler, båter osv. For det andre konkrete planer for en dyrehage hvor
barn kan være aktive i stell og pass av dyrene.
Har noen tenkt på dette? I motsatt fall, vil dette være mulig? Gjennom
en mannsalder har Lars H. Lende ofret seg for dette uten at folli har tatt
ham særlig alvorlig. La oss vise Lende at noe virkelig kan gjøres. Det sliylder
vi ham.
Randaberg, 11. september 1971.
Terje Skretting
Etter å ha hørt intervjuet med Lars Lende i Middagsstunden, sitter jeg
igjen med inntrykk av at denne mannen som alltid er blitt regnet for en
original, må være et menneske av de sjeldne.
Skulle noen fortjene et monument i Stavanger by, måtte det være Lende.
Vi sliulle hatt flere av hans støpning, det skorter på nestekjærlighet i dag.
Stangeland, 16. september 1971.
Erna Sava
Som en som så det seriøse i Lars H. Lendes livsverli slutter jeg meg helhjertet til appellen om å reise Lars Lende et minnesmerke i form av en
skulptur.
Når jeg tenker på de tusener av kroner som både Stavangers og Sandnes'
borgere så å si hiver ut av vinduet i form av noen forvridde såkalte nonfigurative skulpturer, så mener jeg også at Stavanger og Sandnes - ja hele
Jarens befollrning lcan gå sammen om å reise Lars H. Lende et verdig minne.
Ikke for Lendes skyld. Han var så stor en personlighet at han klarte seg
ganske bra, men for vår skyld, og for framtidens ungdom. Det var jo for
ungdommen han strevet og kavet.
Som mangeårig ponny-eier har jeg med mine egne øyne sett hvilken gagnlig og god innflytelse det har på de unge å få ri eller lcj~remed en ponny.
Selv de verste bråkmaliere blir omsnudd når jeg har gitt dem ansvaret for
ponnyen - og derved også vist dem en tillit, som jeg har forstått de har
satt pris på.
Lenden var nok ililre så lite av en psykolog, som så klarere enn oss andre
sannheten i det gamle ordspråk: Det er bedre å forebygge enn å helbrede.
La meg nå se det blir gjort fortgang i saken, så den «ikke mugner av å stå
stille», som vår alles kjære Alexander Kielland uttrykte det.
Sandnes, 10. desember 1971.
Birger S ~ l a n d
I jibbursdagsselskab hos Lende
( 70-års dagen, 11. oktober 1952 )
Dåkker kan tru eg hadde det jilt på lørdag. Då va eg bidde
i jibbursdagsselsliab hos Lenden. Han fylte sytti år og hadde i
den anledning bitt inn heile byen og halla Tasta te selskab i
Onnerstyttelsens store sal. Ikkje kver mann tog imod den
sjenerøse invitasjonen, naudå ! Mangfoldige stolar sto tome.
Men eg for min del jekk - sko goe vera! Enten dåkker trur
det eller ilikje, så kosta det ingen verdens ting verken å komma
inn eller ud, så han jore ikkje någen forretning på den aferå,
Lenden. Nei, den maen ska så visst ikkje suga ud fålk for
pengar! Sjøl om han nok kunne ha brug for enorme beløp te
samfunnsarbeidet sitt. Då eg kom innfor dørå i forsamlingslokalet, fekk eg ein nommerlapp stokken i neven av ein fjåglige mann så sto der og delte di ud. Det va gratislodd, sa 'an.
Me konne vinna ei fladelialsa eller någe a'ent. Oppå plattformå
sadd ein litt teårskommen balber og spelte Gubba Noa og
andre kjente, jille melodontar på et eldgammalt ustemt pianoforte. Ront om på trebenkene og stolane sadd ei såkalte
«representative forsamling* - kåner og menner, unge og
eldre, pluss en flåkls me' bådden på di fyste benkene. Di
snikte felt på adle kagene så sto plasserte på langbore' framføre talarstolen.
Så kom der ein liden mann me'ein uskyldige hitlerbart onna
nasen opp og leste någen fine vers han hadde skreve te Lenden. Han skrøyda svert av jubilanten, men det va pitlemenn
fortjent hg, for Lenden e' ein slirelikeligt jille mann. Han vil
bare jårra vell mod adle, sjøl oin han kan je fra seg møje kritikk forde atte fålk iklije estimere han så di sko for det arbei'e
han jørr for den oppvoksande slektå.
Ittepå då kom selva jibbursdagsbadne opp på stolen. Han
holdt et svert foredrag om ideane sine. På veggen hadde han
slått opp ein bråde me rare ting, fra malerier og plakatar, te
ei gammale fjoslykt og ein durabelige domkjerkenyggel så sko forestilla nyggelen te ongdommens framtid. Han fekk
de gysla gått te, Lenden, og fålk klapte voldeligt i hennene
då han va' ferige, - det var heilt sikkert forde atte di va såre
enige i det han hadde sagt.
Det strøinde inn ein bråde me' tillegramer fra møje jevt fålk
i samfonne -me' selvaste Ola poltimester i spissen.
Endeligt kom det så sko vera «aftenens klu» - e' det ikkje
så det hette på «fint»? -: Udlodningen av di mange fristanes
blaude kagene og julabrønå som flærne av konditorane og
bagerane i byen hadde spandert for anledningen. Snakk om
hjertelag!
Eg sad sjøl vorså på nåler, for erlig talt hadde eg glea me
så te å få smaga litt på alt det goa så sto der og frista på
langbore.
Men vannari - «Gled eder med de glade,» så det lyde i
Skriftå. Adle så vant lod te å vera kollofenomenalt oppi vere
av begeistring -- både di volisne og bådnå. Di sko forresten
goe vera -- så møje munngått for slikk og ingenting! E 'ikje
sikker på om di sa talik eingång te jibbursdagsbadne, som sjøl
ikkje fekk smaga någenting. Han resonnerte vel som så, at
«den stysta gleå du kan ha, det e' å jørra andre gla»!
Itte ein kompiss av Lenden hadde stått fram og hylla han og
sagt det han meinte om både dette og hint, spelte balberen
någen sangar igjen, - Så takkte Lenden for frammøte' - og
kver jekk jem te sitt - någen for å meska seg me' blaudkaga
- andre for å reflektera 0ve kor lunefodle lykkå kan vera.
Men adle syntes me at det hadde våre ei rektige hyggastonn.
Det ein lionne tvila på va om det verkeligt va sant at Lenden
ikkje skrønte då han sa at han va' sytti år. Han ser då ilikje så
gamalle ud. Sprege e han og. Sykla på glettå jørr han vintersti'
og fare ront som ein spirrevipp. Han bler sikkert øve hondre
år. Og på hondreårsdagen ska byen feira sin store sønn me'
gallamiddag på Atlantikli - itte di har avslørt monomentet
hans på Legeplassen - elle kor det nå bler - -
Lende og kristendommen
Det m5 i en bok om Lars Lende iklie underslåes at han
hadde et religiøst grunnlag å stå på. Han vokste opp i en
kristen heim, både moren og stefaren ble således begravet fra
Frelsesarmeens lokale. Riktignok la han iklie fingrene imellom
når det gjaldt å kritisere fariseere og hyklere, han ga gjerne
levebrødspredikanter 0.1. det glatte lag - fordi de nøydde
seg med å forkynne og ikke satte sine fagre ord u t i livet ved
praktisk samfunnsengasjement. Han appellerte til haerskaren
av søndagsskolelarere om å bli med ham i arbeidet med å
glede og sysselsette barna i fritiden, b1.a. ved å ha kontroll og
tilsyn med ponnylijøringen. Ilike en meldte seg til tjeneste!
Ofte deltok han i kristelige møter, og han var ikke redd for
å gripe ordet og si noen Pauli ord. Det var nok atskillige
som ville lukke munnen på ham, få ham til å sette seg. Ikke
minst da han i en aftengudstjeneste i selveste Domkirken i
Stavanger grep ordet for å la menigheten få høre om de store
undere som skjedde ute på enkelte misjonsmarker, der kjempeskarer av hedninger strømmet til og ble omvendt til kristendommen. Han syntes gudstjenesten var for «tørr» - det var
for lite «ånd og liv» i kirken. Qg han var vant med fra pinsemenigheten og andre «frie» forsamlinger at folk vitnet og
sprudlet over av åndelig kraft.
I de fleste numre av «Fagamatøren» hadde han artikler
som ga uttrykk for en liristeljg oppfatning. Ikke minst i «slagordene» med fete typer over forsidene. Her noen eltsempler:
«På Bibelens grunn vil jeg arbeide for barn og ungdom og
frelse dem med Guds gaver i vårt land som flyter av melk og
honning»,
c98 prosent kristen handling, sosial handling med personlig ansvar, frihet i eget intiativ, kapital i hode og hender.»
«Før I blir som barn kan I ikke komme inn i Guds rike,
som begynner her på jorden. Gud er kjzerlighet.»
«I håp og tro, med kjairlighet, vi bygger, trygger vårt land,
folk og UNGDOM! »
«Hjelp til selvhjelp. For Guds rike.»
Julen 1939 - straks etter krigsutbruddet - proklamerer
han:
«Ungdom! Våkn opp mot Satans makt i Europa i dag.
Fredsfyrsten Jesus skal feires til jul. I-Ivem vil dere feire eller
tjene? Jeg har valgt Kristus.»
Et annet sted skriver han:
«Gud er ltjzrlighet. Alle som elsker sitt fedreland, barn
og ungdom må vzre med å redde dem med arbeidets evangelium, for Guds rike.»
Men så kunne det hete:
«Jeg anklager i dag hele det norske kristne samfunn son1
ikke tar vare på våre barn og vår ungdom med arbeidets
evangelium. »
Og: «Her i byen - ja, forresten i andre byer også - er
det en mengde religiøse foreninger som skulle være de første
til å gjøre noe mere for barna.
Alle har imidlertid så travelt med sine møter og kaffifester, med problemer for å fylle tomme kasser. De som ikke
spinner eller vever og heller ilili-e sår og høster, og ikke prøver om hosten, må de tigge oni sommeren.
Vi må få en mere effektiv og praktisk kristendom her i
vårt land, som flyter av melli og honning. Her er sedejord
nok bare vi hadde lcjaerlighet nok.
Vi mangler en Albert Schweitzer, en Kagawa, en Hans
Nielsen Hauge, j3 vi kunne regne opp andre også.
I tro, hå? og kjzrlighet, for Gads rike på jorden.»
Da Finnland kom i krig med Russland skrev han:
«Hvilken påkjeiining og I-ivilke følger den får for oss, vet
vi ikke, men Guds allmakt har styrelsen. Skal vi ikke anrope
om hans hjelp, om fred og forsoning, om å spare Norden.
Gud, spar oss for Icrigens redsler, send freden over Europa.
Hans vilje skje!
- - Hvis Ragnarolik kommer til oss, hvordan skal vi ta
veene og lidelsene? Skal vi gripe til våpnene eller skal vi
ofre våre liv hjemme for å hjelpe der hvor vi kan gjøre best
nytte? Da må vi bli brødre og ikke gjøre forskjell på rik og
fattig, alle må gjøre sitt, for alle bar plikt til å yde sin assistanse, alle må stille til rådighet hva man eier, ingen må gå
ledig. Kjærligheten til nesten må da Fli virkelighet. Elsk din
neste som deg selv!»
Da Lende på slutten av sitt liv ble mindre vital, hadde
vanskelig for å gå på grunn av ugreie med balansenerven,
reiste han til de store møtene i «Zarons Dal», hvor han ba
om forbønn. Han ville så gjerne leve, få fortsette sin gjerning,
som Ilan ililie hadde fullført.
De ba for ham så godt de kunne, at han måtte bli frisk.
Og som et bevis på at han hadde full tillit til Guds allmakt,
kastet han stokken fra seg.
Jeg så at han hadde hatt innerlig god bruk for en stav å
støtte seg til også etter «helbredelsen», og tillot meg å si at
det slett ikke hadde vært ukristelig om han hadde beholdt det
uskyldige hjelpemiddelet. Man han ville ikke høre på slik
formastelig tale. Gud skulle gjøre underverket, helbrede
skavankene!
Den dagen jeg forela ham planene for opplegget av radioprogrammet i «Middagsstunden» utbrøt han gråtkvalt: «Eg
må be om store styrke og hjelp av Han hvis eg ska' greia
dette! » Og da han straks opptaket var ferdig fikk utbetalt et
lite honorar av Kringkastingen for sin rnedvirkning smilte
han og sa: «Nåkan eg reisa ein nye tur te «Zarons dal».»
Men timeglasset var nok ved å rinne tomt for den gamle
hedersmannen. I oktober 1971 måtte han legges inn på Stavanger sykehus, men ble senere overflyttet til den kommunale
aldersheimen. Da jeg besøkte ham der lot han til å vEre fornøyd med stellet han fikk. Han lå Isin seng på et tremannsrom, halvt påkledd, fordi det var meningen at han skillle
sitte oppe og ikke bli liggende kontinuerlig. Pleiersken nevnte
det for ham i mitt nærvaer, at han burde gå litt på golvet og
gjerne ta seg en tur ut d salongen for å vaere sammen med de
andre oppegående pasientene. Han bare smilte og sa seg enig.
Men det var tydelig at han helst foretrakk å sitte i sengen.
På nattbordet lå det en åpnet kjekspakke og et stykke
meierismør. To kremsjokolader spiste han mens jeg satt der.
De måtte fortæres hurtig, lot det til. Det samme hadde andre
merket seg når det gjaldt spisingen forøvrig. Han hadde
hastverk! Likevel virket det ikke slik på meg at døden var
så nær forestående. Vi gjorde avtale om at jeg skulle komme
tilbake en av de naermeste dager og da ta med meg båndopptaket, slik at de oppegående medpasienter skulle få høre programmet. - Men slik gikk det ikke. Allerede den 29. novernber døde han «stille og rolig», som det het i dødsannonsen.
Mange var de som ville ha fulgt denne populære personlighet til hans siste hvilested på Eiganes gravlund den 3. de-
Sannsynligvis det siste brev Lende selv skrev - 88 år gammel.
sember. Men familien ville at det hele skulle foregå i stillhet, på samme måten som da konen hans ble gravlagt.
Først den dagen han ble senket i jorden kom kunngjøringen
og omtalen i avisene. I samme øyeblikket som handlingen
i kapellet skulle ta til, ble jeg av programledelsen i den lokale
kringkaster anmodet om å medvirke i det minneprogrammet
som middagstider skulle sendes. Mellom to stemningsfulle
niusikknumre holdt jeg så følgende
NEKROLOG:
Det er sorg i mange hjerter i dag ved budskapet om Lars
H. Lendes bortgang. Jeg tar neppe munnen for full når jeg
betegner ham som byens store sann. En sairpreget personlighet. En ener. En idealist. Original - javel - men i ordets
beste betydning. Han gjorde seg rarere enn han egentlig var,
for å vekke oppmerksomhet - ikke for seg selv, men for de
ideer han kjempet for og ville at allmennheten og autoritetene skulle gi sin støtte.
Barna og ungdommen lå ham sterkt på hjertet. I mellomkrigsårene så han hvordan så mange unge gutter gikk der uten
beskjeftigelse, ofte deprimerte, med arbeidsvillige never som
de ikke fikk bruke. Det måtte gjøres noe for dem! Når ikke
myndighetene så seg i stand til det, måtte andre samfunnsinteresserte ta fatt.
Han talte på torgene, på gatene, i forsamlingslokaler som
han leiet. Han startet sin avis «Fagamatøren», der han på
prent kunne få gi uttrykk for det som 1å ham på hjertet.
Lende var en frigjort person - han skammet seg ikke for
å gjøre seg til klovn for sin hjertesak. «En klovn regnes for å
vzre en stor kunstner,» betrodde hail meg en gang vi snakket
om dette. Lende var så uavhengig, så stor - om enn liten i
egne øyne - at han kunne opptre slik han gjorde.
Han var barnslig og liketil, men hadde et utpreget sosialt
samfunnssyn, og var ikke redd for å si sin mening, selv on1
han av og til kanskje kunne virke noe krass i sine forrnuleringer. Han tålte ikke hykleri - da ble han rasende.
Aldri gjorde han forskjell på folk. Så pass har jeg røynt
Lende at jeg uten betenkning kan si at han var et godt og
rettskafferit menneske, som bare hadde ett for øye: A gjøre
vel for sin neste.
Lars Lendes navn vil leve i Stavanger, bli en myte her i
byen. Han var en markert slcilckelse i sin by - og vidt omliring i landet forøvrig. Alle vil huske ham, ikke minst som
«mannen med ponniene».
Ponniene, ja, del er et kapittel for seg selv. Personlig var
han en stor dyrevenn, og han ville at barna skulle få noe å
interessere seg for. Spør om de var interesserte! Hans store
glede var det å kunne kjøre de selvfabrikkerte kjerrene fulle
av lykkelige, smilende unger. Det er kanskje slik folk flest
best vil huskc ham og bevare ham i erindringen. Mannen som
var elsket av store og små, fordi vi vel alle følte at han
realiserte det som vi andre ikke fikk oss til å gjøre. Han viste
godhet og nestekjaerlighet ikke bare i ord, men i praktisk
handling.
Byen og landet har mistet noe uerstattelig.
De selvoppofrende idealisters og originalers tid synes å
vzre forbi.
Signet vzre Lars H. Lendes minne!
LARS H. LENDE
har i mange aar arbeidet utrettelig for aa komme byens arbeidsløse ungdom til
hjelp. Han har saa visst ikke spart seg, men utnyttet nær sagt alle midler for aa
naa sitt maal.
Han har hatt mange og bitre skuffelser i denne anledning, mest av folk som
har sitt paa det tørre og ikke bryr seg om andre. Men Lende er av den type som
ikke gir opp, og han har hatt gleden av aa se gutter som han har hjulpet til aa
lære noe, komme seg fram i livet. Baade guttene og deres foreldre er ham
takknemlig for dette. Mange flere kunne vært hjulpet, hvis alle som har
anledning hadde støttet denne gode sak.
Jeg ønsker at det var mange med slik interesse for de unge og ledige i vaar
by, saa hadde det kanskje ikke vært saa galt som det er.
Noen tar det overfladisk og ler av Lendes planer. Dette er taapelig. Tenk
heller over hvor god sak Lende arbeider for, og gi ham din støtte!
La det ikke bli slik med Lende som med saa mange andre som har arbeidet
for en god sak, at han først blir forstaat naar han ikke er mer.