tone dietrichson -speil

TONE DIETRICHSON
-SPEIL-
-SPEILGalleri Harald Kjeldaas: Frognerveien 22, 0263 Oslo 28.08.09 - 20.09.09
Mail: harald@gkj.no www.gkj.no
Sølvberget - Kulturtorget - Stavanger Kulturhus. 16.09.09 - 20.09.09
Mail: hildegunn.birkeland@stavanger-kulturhus.no www.stavanger-kulturhus.no
Foto: Bjørn Schei www.bjornschei.com
Layout: Tone Dietrichson og Bjørn Schei
Billedredigering: Roy B. Hammerstad, Spitting Image
Print: Haslum Grafiske AS
For informasjon om prosjektet/foredrag/maleri/grafikk, etc. se: www.tonedietrichson.com
Mail: mari.bodal@online.no Tlf: +47 959 88 544
Et samarbeidsprosjekt mellom Tone Dietrichson og Stig Inge Bjørnebye
KUNSTEN Å PÅVIRKE (HVERANDRE)
Aksel Kjær Vidnes
Gjennom malerier tolker Tone Dietrichson samtaler og tekster som fotballspiller Stig Inge Bjørneby
har brukt til å bearbeide sitt eget vemod.
Det usedvanlige samarbeidet har betydd mye for dem begge.
De har måttet finne felles plattform der det tilsynelatende kunne
være vanskelig: kunstneren og idrettsmannen.
–For en utenforstående er det ikke helt opplagt at dere to skulle
samarbeide?
–Nei, og det var heller ikke vi som hadde ideen. Den kom fra en
felles venninne – Rebekka Nøkling, svarer Stig. Hun hadde lest
upubliserte tekster av Stig og hun var den som tenkte «bok av
Stig, med malerier av Tone». To personer med vidt forskjellig
bakgrunn, men med en grunntone som søker dypet.
–Jeg kjente til Tones bilder og ville gjerne treffe henne. I mai
2006 tok Rebekka meg med til hennes atelier.
–Og det resulterte i tre års samarbeid, sier Tone.
Etter tre år sitter vi altså i Tone Dietrichsons atelier i den store
stasjonsbygningen på Avløs i Bærum, omgitt av ti store oljemalerier og noen hundre håndkolorerte trykk. Stigs bok
«Løsrivelse» utgitt av Aschehoug Forlag ligger printet ut på
A4-ark på bordet
.
Tittelen på utstillingen er imidlertid «Speil». En tittel som kanskje ikke er for komplisert å tolke, men som likevel kan trenge en
forklaring. For sjelden har vel et speilbilde avveket så klart fra sitt
motiv. Den gjensidige refleksjonen i Tone Dietrichsons bilder og
Stig Inge Bjørnebyes tekster er ikke synlige på overflaten. Det er
nemlig under overflaten, på «havsens bunn», de begge forsøker
å dykke med sine arbeider. Og det er her nede at tekst og bilde
speiler hverandre.
–Samtidig som tekst og bilder henger nøye sammen, er de
selvstendige verk som klarer seg godt på egenhånd, forteller
Tone. –Og det er som i all kunst ikke noe mål i seg selv å forstå
kunstneren, men å få et blikk innover i seg selv. Derfor også
utstillingens tema, «Speil». Jeg sier som Stein Mehren en gang
sa til meg om sine dikt: «Et maleri er et øye jeg legger til jorden.
Du kan låne øyet å se gjennom, men du må selv bære ansvaret
for hva du ser».
–Hvordan har dere kommet frem til temaene i både tekst og
bilder?
–Vi har delt livsopplevelser på godt og vondt, og vi har vært
ærlige helt til bunns hele veien.
–Situasjoner vi har vært i og erfaringer vi har hatt har vært helt
forskjellige, men gjenkjennelse handler om å gjenkjenne følelser
– ikke bare erfaringer, sier Stig. Han forteller at samarbeidet med
Tone har vært betydningsfullt for arbeidet med tekstene.
–Tone var enda dypere analytisk enn jeg var, så hun har også
påvirket meg.
Tekstene til Stig berører allmenne temaer, selv om det er basert
på konkrete opplevelser; slik også bildene kan forstås allment,
samtidig som de kan tolkes i samsvar med tekstene.
Opplevelsene vi får innblikk i, er tett knyttet til den utilpasshet
Stig Inge Bjørnebye opplevde i et liv som på overflaten virket beundringsverdig, suksessfullt og perfekt. Kanskje var det også det,
hadde han bare vært en annen. Men selv opplevde han kjendistilværelsen som annerledes enn andre.
–Jeg hadde ingen ambisjoner om å skrive om angst, redsel, glede
eller sorg. Jeg ville skildre hvordan jeg hadde det inne i meg i
gitte settinger – slike som andre ser på som ubetinget lykkelige.
Det forventes at du skal være plettfri, vellykket og helst ha litt
status i tillegg. Men da gjemmer du unna følelsene.
–Hvordan tror du det blir mottatt at du viser verden en annen
side av deg selv?
–De vanligste reaksjonene jeg har fått er «Tror du folk kan forstå
dette? At du har skrevet noe sånt?» Hvis man har suksess har
man ikke rett på å ha det vondt. Det vil folk ha seg frabedt!
–Hvordan var det så å se Tones malerier som speiler dine
erfaringer?
–Jeg hadde veldig sterke opplevelser med de første bildene. De
to første slo meg helt ut. Jeg satt og stirret på dem og prøvde å
tolke hva hun hadde gjort. Hun lot meg være i fred med dem før
hun fortalte meg om dem, men da visste jeg allerede hva hun
skulle si.
–Hva gjorde at du reagerte så sterkt?
–Det var sårbarheten. Som bare gjør vemodet enda sterkere. At
andre mennesker kan tolke historiene mine som så sårbare. Det
var leit og vondt. Men sterkt. Og da husker jeg Tone sa «nå må
du bare skynde deg å skrive før sårene lukkes!» Og det var sant.
Jeg kunne ikke ha skrevet den boka nå.
–Sa jeg virkelig det? Klokt sagt, avslutter Tone.
DEN MENNESKELIGE DIMENSJON
Paul Grøtvedt
Bilder kan være så mangt, så også det skrevne ord. Både bilder og ord er forskjellige uttrykksformer,
og hver på sitt vis har de en spesifikk form for artikulasjon. Bildene anvender visuelle virkemidler,
mens ordene uttrykker seg i det verbale og språklige. Allikevel kan de tematisere felles tanker og
erfaringer, og det på en slik måte at innhold og uttrykk konvergerer mot samme meninsdimensjon.
I samarbeidet mellom billedkunstneren Tone Dietrichson og
idrettsproffen Stig Inge Bjørneby, slår det meg at perspektivet
holder stikk. Og det tross deres høyst ulike utgangspunkt og
faglige forutsetninger. Dietrichsons bilder og Bjørnebys tekster
peker i samme retning, mot en menneskelig dimensjon, i
kunsten og i idretten.
Samarbeidet mellom Dietrichson og Bjørneby synes å være
særdeles fruktbart for hver av dem, og det uten at bildene er
illustrasjoner og tekstene anskueliggjør bildene. Samarbeidet har
pågått i et tidsrom på 3 år, og har begrepet ”Speil” som prosjektert tittel. Speilmetaforen er flertydig, men brukt i denne sammenheng fokuserer den på det samstemte i de felles bestrebelser for å utsi noe grunnleggende om det menneskelige.
Mitt fagområde er bilder og det kunstneriske uttrykk. Følgelig vil
min fremstilling konsentrere seg om Tone Dietrichsons malerier.
Vekten vil dermed ligge på hennes formale og visuelle løsninger,
men også den meningsdimensjon hun uttrykker i det enkelte
verk. Tone Dietrichson er en billedkunstner med tyngde. Hun
jobber innenfor et figurativt uttrykksregister, men er ingen realist eller romantiker. I alle fall ikke i tradisjonell forstand. Når jeg
skriver ”ikke i tradisjonell forstand” er det for å presisere at hun
ikke er romantiker i uttrykksform, men at et sentralt element i
hennes malerier røper en lengsel og en uendelighets-higen som
avgjort ligger i det romantiske toneleie. Dette har naturligvis
med den menneskelige dimensjonen å gjøre. Enhver lengsel
og uendelighetshigen søker mot noe mer vesentlig og grunnleggende enn det hverdagens hektiske jag kan tilby oss. Mennesket er noe mer enn et tannhjul i samfunnsmaskineriet, eller
en faktor i det velsmurte og regelstyrte byråkrati.
Sårbarhet er et annet ord for denne tilstanden, som i sin spontane åpenhet kan kommunisere med alt og alle. Vi skal merke
oss at kunstneren dveler mest ved det mannlige legeme og de
muskulære konfigurasjoner. Det markerer en styrke i hudløsheten som enkelte ganger bærer byrder, kaster masken, eller speiler
det skjøre jeget. Nakenhetens spontane åpenhet minner meg
om William Blakes fokusering på kroppsligheten og det sanselige.
Tone Dietrichsons malerier løfter oss ut av disse hverdagsmekanismene og viser oss en virkelighet der nærhet, følelser
og åndelig samliv er realiteter. Dette kjenner vi, og dette gjenkjenner vi. Man kan si at dette egentlig er kunstens mening: Å
åpne for den menneskelige dimensjonen. Slik at vi gjenkjenner
den i oss selv.
Hos Blake er det en annen kontekst for nakenheten, med
den overfølsomme skildringen av hud og hudløshet har klare
likhetspunkter med Tone Dietrichsons sensuelle modelleringer.
Man kan si at det de har felles er kroppens oversanselige
karakter. At sansningen peker ut over seg selv, til en åndelig
dimensjon ved det menneskelige.
Det som slår meg umiddelbart ved Tone Dietrichsons malerier
er nakenheten og det kroppslige. De muskuløse kroppene,
som agerer på ulikt vis i hennes bilder, fremhever huden og det
sanselige. Huden er et sansemedium som umiddelbart etablerer
kontakt og kommunikasjon med omgivelsene. Og tematiserer
man den nakne huden, slik Dietrichson gjør, taler den paradoksalt nok om det å være hudløs.
Heri ligger et tilsynelatende paradoks, at sansning og sanselighet er det motsatte av åndelighet. Men hos Blake, og slik jeg
ser det i Dietrichsons malerier, er det åndelige en spesifikk egenskap ved det sanselige. Dette er den menneskelige dimensjonen,
enheten mellom det sanselige og det oversanselige.
Den kroppslige enheten vi ser i Dietrichsons malerier, til forskjell
fra hos Blake, står i kontrast til den måten hun anskueliggjør
billedrommet på. Mens de nakne legemene har en følgeriktig
presisjon i formgivingen, er deres omgivelser brutt opp i ulike
plan, romstrukturer og fargeforskjeller. Det gir et tidsforløp som
er diskontinuerlig, altså stadige brudd i tid, rom og lys, der vi
sakte og sikkert må avvikle vår hverdagsvirkelighet.
Tone Dietrichson bruker her de visuelle virkemidlene på en
didaktisk og målrettet måte. I vår perseptive tilegnelse av
hennes malerier må vi bevege oss i et billedrom som systematisk og utfordrende forbereder oss på den hudløse nakenheten.
Om vi skal oppnå dialog med det dypeste i oss selv, og i andre,
må vi legge av oss stresset, jaget, aggressiviteten og det sosiale
maktspillet. Det er sann humanisme.
Samarbeidsprosjektet ”Speil” mellom Tone Dietrichson og Stig
Inge Bjørneby er perspektivrikt og viktig. Det går på veivalg og
verdier, og ikke minst på kunstens mulighet til å uttrykke dette i
en tidsmessig fattbar form. Tone Dietrichson har her fattet poenget, hennes malerier gir oss et kunstnerisk blikk inn mot livets
grunnleggende verdier. La meg kalle det omtankens estetikk.
Bærer - Olje på lerret
Burden - Oil on canvas
185 x 280
Dypet - Olje på lerret
Depth - Oil on canvas
200 x 170
Speil - Olje på lerret
Mirror of reflection - Oil on canvas
165 x 200
Mitt hjerte / Løsrivelse - Olje på lerret
My heart / Let go - Oil on canvas
185 x 285
Som et skip - Olje på lerret
Ship - Oil on canvas
170 x 280
Maskefall - Olje på lerret
Mask to the ground - Oil on canvas
180 x 270
De som ser - Olje på lerret
Those who see - Oil on canvas
210 x 150
Betrakter - Olje på lerret
Observer - Oil on canvas
200 x 170
Spor - Olje på lerret
Tracks - Oil on canvas
150 x 210
Par mot et lys - Olje på lerret
Couple towards a light - Oil on canvas
170 x 280
THE ART OF INFLUENCING (EACHOTHER)
By Aksel Kjær Vidnes
Through paintings, artist Tone Dietrichson interprets conversations and texts footballer
Stig Inge Bjørnebye has used to process his own melancholia.
The unlikely collaboration has been important to both of them.
They had to go searching for a common platform where there
seemingly was none: The artist and the athlete.
-To an outsider, you seem like an odd couple?
-Yes indeed, and we didn’t come up with the idea. A common
friend, Rebekka Nøkling, suggested it, Stig explains. She had read
some of Stig’s unpublished writings and she was the one who
thought: “book by Stig, paintings by Tone”. Two persons with
very different backgrounds, but with a common desire to explore
the abyss.
-I had seen Tone’s paintings and I wanted to meet her. In may
2006, Rebekka brought me along to her studio.
-And that visit resulted in a collaboration that has lasted for more
than three years, Tone comments.
Three years later, we are sitting in Tone Dietrichson’s studio in
the impressive station building at Avløs in Bærum, just outside
Oslo, surrounded by ten huge oil paintings and a few hundred
hand colored prints. Sheets from a printout of Stig’s book, published by Aschehoug Forlag, lies scattered on the table.
The name of the exhibition is “Mirror of Reflections”. The name
might not be too difficult to interpret, but I still feel it demands an
explanation because rarely have I seen a mirror image that deviates more from its original motive. The mutual reflection in Tone
Dietrichson’s paintings and Stig Inge Bjørnebye’s texts is not
necessarily easy to detect on the surface. They both want to go
deep with their work, they want to go under the surface, to “the
bottom of the ocean”, and it is down in the abyss that the texts
and the paintings reflect each other.
mensely, but recognition is all about recognizing feelings, not
just experiences, Stig says. He tells us that the collaboration with
Tone has been very important to him while working on his texts.
-Tone was even more analytical than I was, so she has definitely
influenced me.Stig’s stories deal with universal themes and
problems though they are based on actual events. It’s the same
thing with the paintings: They can be interpreted universally, or in
direct relation to Stig’s texts.
-Though the texts and the paintings are closely linked, the paintings are independent works of art that can stand alone, Tone tells
us. –And like in all art, the aim is not to gain a deeper understanding of the artist, but to gain a deeper understanding of one
self. Hence the theme of the exhibition – “Mirror”. And like the
famous Norwegian poet Stein Mehren once told me: “A painting is an eye I put into this world, you may borrow it and look
through it but you are responsible for what you see.”
The life experiences we get a glimpse of, are closely linked to the
uneasiness Stig Inge Bjørnebye felt while living a life that, on the
outside, seemed admirable, successful and perfect. And maybe
it was just that – had he just been a different person. It turns out
Stig never felt comfortable with his celebrity status.
-How did you come up with the themes in both texts and paintings?
-I had no ambition to write about anxiety, fear, happiness or
sadness. I just wanted to describe how I felt inside in different
settings – settings that others viewed as purely happy. People
expect you to be immaculate and successful and preferably have
some status as well. But then you are hiding your true feelings.
-We have shared our experiences in life, both good and bad, and
we have been very honest along the way.
-The situations and individual experiences have differed im-
-How do you think people will react when you show the world a
different side of Stig Inge Bjørnebye?
-The most common reaction so far has been: “Do you think
people will understand this? That you have written something
like this?” If you are successful, you have no right to feel under
the weather. People just won’t have it!
-What was it like to see Tone’s paintings that reflect your
experiences?
-I reacted very strongly to the first paintings. The first two literally
knocked me to the ground. I sat there staring at them, trying to
interpret what she had done. She left me alone with the paintings
for a while before she told me anything about them. But then I all
ready knew what she was going to say.
-What made you react so strongly?
-I think it was the vulnerability. It just fueled the melancholia.
That other people can interpret my texts as being that vulnerable. That was sad and hard to deal with. But at the same time
very intense. Then I remember Tone said: “You have to hurry up
and write before the wounds close!” And that was true. I could
never have written the same book today.
-Did I really say that? That was a wise thing to say, Tone finishes.
THE HUMAN DIMENSION
By Paul Grøtvedt
Paintings can be many different things, like the written word can be any number of things. Paintings
and words are different means of expression, and they have different, specific forms of articulation.
Paintings rely on visual means of expression, while words express themselves through language. Still,
they can put common thoughts and experiences on the agenda. And they can do it in a way that
makes content and expression converge towards the same dimension of meaning.
What immediately strikes med regarding the collaboration
between painter Tone Dietrichson and the professional athlete
Stig Inge Bjørnebye, is that this perspective holds true. And this
happens despite their very different points of departure and professional qualifications. Dietrichson’s paintings and Bjørnebye’s
texts point in the same direction, towards a human dimension –
in art as well as in sports.
The collaboration between Dietrichson and Bjørnebye seems exceedingly fruitful to both of them, even though the paintings do
not function as illustrations, and the stories do not elucidate the
paintings. The collaboration has lasted for over three years now
and the intended name of the partnership is “Mirror of Reflections”. The mirror metaphor can be interpreted in many different
ways, but used in this context it focuses on the harmony in their
common strive to say something basic about the human condition.
Due to the fact that my professional field is imagery and artistic
expression, my account will mainly concentrate on the paintings of Tone Dietrichson. My emphasis will be on her formal
and visual ways of communicating, but also on the dimension
of meaning she expresses in her paintings. Tone Dietrichson is
no light weight. Her mode of expression is figurative, but she is
no realist or romantic. At least not in the traditional sense of the
word.. When I say “not in a traditional sense,” it is to emphasize that she is not a romantic in mode of expression, but that a
central element in her paintings discloses a longing and a yearning for the infinite, which definitely gives her a romantic feel.
Naturally, this has to do with the human dimension. All forms
of longing and yearning for the infinite searches for something
which is more important and basic than what we experience in
our hectic day to day life. Man is definitely more than a cogwheel
in the machinery of society, more than a number in the well oiled
and well regulated bureaucracy.
Tone Dietrichson’s paintings elevates us above these everyday
mechanisms and introduces us to a reality where intimacy, feelings and spiritual interaction is real. This we know, and this we
recognize. You could say that this really is the true meaning of
art: To open up to the human dimension, so we can recognize it
in our selves.
What immediately strikes me about Dietrichson’s paintings, is
the nudity and the physical aspect. The muscular bodies that
express themselves in various ways in her paintings, emphasizes
the skin and everything sensual. The skin is a sense organ which
immediately establishes contact and communication with the
surroundings. And if you focus on the bare skin, like Dietrichson
does, it immediately makes you think of something raw. Vulnerability is another word for this condition, which in its spontaneous openness is capable of communicating with everything and
everyone. It is important to notice that the artist concentrates on
the male body and the muscular configurations. That points to
a strength in the vulnerability which sometimes carries burdens,
makes the masks come off or reflects the brittle ego. The nudity’s
spontaneous openness reminds me of William Blake’s focus on
the bodily and the sensual.
Blake puts the nudity into a different context, but the over sensitive depiction of the skin and rawness has obvious similarities
with the sensual works of Tone Dietrichson. You could say that
their common ground is the body’s metaphysical character. That
the perception points beyond itself, to a spiritual dimension of
humanity.
Apparently this is a paradox – that sensuality and perception is
the opposite of spirituality. But with Blake, and like I see it in Tone
Dietrichson’s paintings, the spiritual is a specific quality in the
physical. This is the human dimension – the unity between the
physical and the metaphysical.
The bodily unity we see in Dietrichson’s paintings, as opposed
to in Blake’s, forms a striking contrast to the way she depicts the
room. While the naked bodies are realistic and precise in their
molding, their surroundings are broken up into different planes,
room structures and colorations. This gives us a discontinuous
time frame, repeated breaks in time, room and light. Slowly, but
surely we are forced into abandoning our everyday reality.
Tone Dietrichson uses the visual means in a didactic and conscious way. When we take in her paintings, we must navigate in
a room which systematically and challengingly prepares us for
the vulnerable nudity. If we are to achieve a dialogue with the
deepest within our selves - and in others - we have to put aside
the stress, the hassle, the aggressiveness and the social power
struggle. This is true humanism.
The collaboration between Tone Dietrichson and Stig Inge
Bjørnebye – “Mirror of Reflections” – is important and rich in
perspective. It is all about direction and values, and about art’s
possibility of expressing this in a way we can understand. Tone
Dietrichson has obviously seen this, her paintings provide us
with an artistic glimpse into the basic values in life. I choose to
call it the aesthetics of compassion.
Tone Dietrichson
Atelier : Balders vei 33 1344 Haslum
www.tonedietrichson.com