docByminner - Oslo Museum
download 
Report Transcription
Byminner - Oslo Museum
Nr. 3 - 2012 / Årgang 57 UTGITT AV OSLO MUSEUM FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Lars Emil Hansen, Lars Roede, Vegard Skuseth, Knut Sprauten, Hans Philip Einarsen FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik, Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen, Rune Aakvik I år er det 200 år siden Peter Christen Asbjørnsen ble født. Han var en matglad mann og utga i 1864, under psevdonymet Clemens Bonifacius, en av de første kokebøkene utgitt i Norge. Både oppskrifter og Asbjørnsens kontroversielle meninger om mat og matstell i Norge på den tiden har Lars Roede oppsummert i sin artikkel om Asbjørnsen og kokeboken. Da dronning Maud uventet døde i London 20. november 1938, sto Norge overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle hun og andre medlemmer av den nye kongefamilien begraves? Trondheim og nasjonalhelligdommen Nidarosdomen framsto for mange som det selvfølgelige svaret, men valget falt likevel på Oslo og Akershus slott. Trond Norén Isaksen har INNHOLD: Lars Roede Fornuftig matstell Side 2 Trond Norén Isaksen Nidarosdomen eller Akershus? Side 12 Øyvind Gaukstad Det Kristiania som forsvant – om maleren og tegneren Hans Henrik Sartz Backer Side 28 Anne Herresthal Anna Schulstock, Bokken Lassons støttespiller Side 34 Tove Solbakken «En motvekt mot tidens slappe moral og dens overfladiske væsen, til sand lykke for individets fremtid» – Privatskoletiden i Kristiania del II Side 38 sett nærmere på diskusjonen rundt valg av gravsted. Oslo Museum har 97 arbeider av maleren og tegneren Hans Henrik Sartz Backer med motiver fra «Det Christiania som forsvinder». Øyvind Gaukstad tar for seg kunstneren og bildene hans. I forbindelse med vårt arbeid med utstillingen om Bokken Lasson, dukket navnet Anna Schulstock opp. Hvem var hun og hvordan foregikk detektivarbeidet med å finne opplysninger om henne? Prosjektmedarbeider Anne Herresthal forteller den spennende historien. Tove Solbakken går til slutt videre med sin presentasjon av privatskoler i Kristiania. God sommer! 1 Fornuftig matstell Lars Roede Polemiske kokebøker er sjelden vare. Clemens Bonifacius sparte ikke på kraftsalvene i sin kokebok fra 1864, en av de første som ble utgitt i Norge. Den skiller seg fra de fleste kokebøker ved å være skrevet med høyt løftet moralsk pekefinger, og mange steder blir målgruppen kraftig refset for å sløse både med samfunnets og sine egne midler. Her er to smakebiter: Det er altfor almindeligt i vort Land, at Folket ringeagter, hvad det ikke kjender, og slaar Vrag paa det, som er godt og gavnligt, fordi det nu ikke saaledes er Skik og Brug i Bygderne. Saaledes hører man ofte at Grønt og Rødder kaldes «Græs», «Ku- og Grisemad», og den, som nyder det, «et Naut». (Side 17) Tankeløst, uordentligt og urigtigt Stel eller Kogning skjæmmer mangfoldige Fødemidler, gjør dem uskikkede til Næring for Mennesker, og paa saadan Maade spildes der baade Tid, Kræfter og Penge, og det i Tusindvis. (Side 31) Den dårlig skjulte forfatteren bak pseudonymet Clemens Bonifacius var ingen ringere enn eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen, som i 2012 ville ha fylt 200 år. Vi kjenner ham best for folkeventyrene som han ga ut sammen med vennen og presten Jørgen Moe. Takket være Norske Folkeeventyr, som kom i samlet utgave i 1845, ble forfatterne i folks bevissthet til begrepet Asbjørnsen og Moe, og det er også det vi kaller verket til daglig. 2 Mindre kjent for de f leste er Asbjørnsens virke som vitenskapsmann, journalist og folkeopplyser. Men i samtiden var det kanskje i disse rollene han gjorde seg mest bemerket. Målt i tellekanter har den allsidige og flittige skribenten etterlatt seg en haug så høy som få andre har oppnådd. Det var som folkeopplyser og samfunnsreformator han skrev sin kokebok. Tittelsiden til Asbjørnsens kokebok, utgitt i 1864 under pseudonymet Clemens Bonifacius – den milde velgjører. En ekte Christianiagutt Mange blir overrasket når de hører at eventyrformidleren ikke var en bygdegutt som vokste opp med folkeeventyrene som barnelærdom. Peter Christen Asbjørnsen var tvert imot en bygutt. Kirkeboken for Vår Frelsers sogn forteller at han ble født i Christiania 15. januar 1812 og døpt den 21. februar samme år. Foreldrene var borger og glassmester Andreas Asbjørnsen og hans hustru Thorine Elisabeth Bruun. Gutten vokste opp i farens gård i Dronningens gate 26.1 Faren var i tillegg til glassmester også instrumentmaker og inspektør for byens vannverk. Han var en aktiv samfunnsborger som blant annet var med på å stifte Det kgl. Selskab for Norges Vel, og han var den største private bidragsyter da Universitetet skulle finansieres i 1811. Men han ble som mange andre rammet av krisen etter Napoleonskrigene og måtte selge gården og begynne på nytt i «Asylet», Grønland 28.2 Peter Christen var en urolig sjel, men en ivrig observatør av livet i byen og omegnen, hvor han tidlig begynte å ferdes. Han var hele sitt liv et friluftsmenneske og en ivrig jeger og fisker, og ifølge professor Olav Bø en folkesæl mann som lett kom i kontakt med andre. Men han hadde dårlig helse og led hele sitt liv av diabetes. Disse plagene førte til at han med alderen ble temmelig overvektig, og desto mer imponerende er hans aktive friluftsliv og hans enorme arbeidskapasitet.3 Noe skolelys var han ikke, så han ble sendt på landet til et artiumskurs hos kapellan Christopher Støren i Norderhov. Der traff han Jørgen Moe, og sammen fikk de ideen til å samle inn folkeeventyr for å gi landet et motstykke til brødrene Grimms tyske eventyr. Deres Norske Folkeeventyr utkom heftevis i årene 1841-44. Etterpå utga Asbjørnsen alene Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i to bind i 1845 og 1848. Men innsamlingen av eventyr var bare en bigeskjeft. Hans egentlige livsgjerning var naturvitenskapsmannens. Han studerte først medisin, men gikk etter 1840 over til biologi og zoologi. Lærerkreftene i disse fagene var dårlige på den tiden, særlig i 3 Foto: Væring, ca. 1880 / oslo museum Asbjørnsen foran løkkehuset i Rosenborggaten 2 på Hegdehaugen, der han bodde i senere år. zoologi, så Asbjørnsen drev for det meste selvstudier og fikk ingen regulær eksamen. Men han fikk snart ry for å være en stor kapasitet. I disse fagene har han etterlatt seg et forfatterskap av imponerende omfang. Det var mest mindre artikler, men også en seksbinds lærebok i naturhistorie for ungdom, utgitt i 1849. Etter hvert gikk interessene mest i retning av havdyr, og til disse studiene fikk han en rekke stipendier. Det viktigste resultatet av Asbjørnsens forskning var funnet i 1853 av en til da ukjent kjempesjøstjerne på 200 favners dyp i Hardangerfjorden. Den nye arten kalte han Brisinga, etter Frøyas brystsmykke. Men æren for funnet var det 4 forskere i Bergen som urettmessig ble tilkjent. Den lovende forskeren gikk glipp av en stipendiatstilling i zoologi som han burde ha fått ved Universitetet.4 I stedet reiste han med statsstipendium til Tyskland for å studere moderne forstvitenskap. Der ble han også interessert i nasjonaløkonomi og andre vitenskaper. Senere reiste han til Nederland for å studere torvproduksjon, og disse studiene ga ham stillinger som forstmester og torvmester. Takket være sin brede vitenskapelige orientering var Asbjørnsen den første i Norge som leste Charles Darwins revolusjonerende verk On the Origin of Species fra 1860. Allerede året etter for- Selv om Asbjørnsen ville skrive en kokebok for folk flest, var han selv alt for matglad til å sløyfe matretter som aldri kom på allmuens bord, slik som vilt. Siden hans egen kokebok ikke hadde illustrasjoner, har vi lånt denne fasanen fra Hagdahls svenske kokebok, den danske utgaven fra 1883. midlet han «Darwin’s nye Skabningslære» i tidsskriftet Budstikken. En vitenskapelig fundert kokebok for allmuen Blant venner var Asbjørnsen kjent som en matglad herre. Han interesserte seg også for ernæringsfysiologi og for matens betydning for folkehelsen og den enkeltes helse. Derfor skaffet han seg et stort kulinarisk bibliotek, antagelig det største i landet på den tid.5 Særlig samlet han mange tyske kokebøker, og han fordypet seg i skriftene til Justus von Liebig, den tyske kjemikeren som ville bruke tidens vitenskapelige oppdagelser til å øke matproduksjon og gi folk bedre ernæring og levekår. Professor Liebig er kjent blant annet for å ha oppfunnet både bakepulver og kjøttekstrakt, forløperen for våre buljongterninger. Asbjørnsen kjente også Hermann Klenckes «Chemisches Kochund Wirtschaftsbuch», som han fikk utgitt i Norge i 1859.6 Som naturvitenskapsmann kjente Asbjørnsen de seneste landevinninger innen biokjemi og ernæringsfysiologi. Når dertil kom en sann matglede – som hans etterhvert omfangsrike korpus vitner om – sto han godt rustet til å skrive en folkeoppdragende kokebok. På reiser og vandringer som naturforsker og eventyrsamler hadde han i omgang med folk fra alle samfunnslag blitt fortrolig med deres levemåte. Uten alltid å oppgi sine kilder lånte han oppskrifter fra allverdens kokebøker, men tilpasset dem til norske forhold og unnlot ikke å formidle resultatene av sine vitenskapelige studier. Mange av Liebigs teorier om tilberedning av mat finner vi igjen i Asbjørnsens kokebok, som troen på at man bør svi kjøttet før steking for å holde på kjøttsaftene. Teorien er senere motbevist, men den svidde skorpen gjør at kjøttet smaker bedre.7 P i o n e r e n b l a n t n o r s ke ko ke bokforfattere var prestefruen Hanna Winsnes, som utga sin Lærebog i de 5 forskjellige Grene af Husholdningen i 1845. Hennes kokebok var ment for de velnærte klasser, som i likhet med henne bodde i store hus under romslige økonomiske rammer. Garborg ironiserte over det han oppfattet som hennes bevisstløse samfunnsforståelse i artikkelen «Hanna Winsnes Kogebog» fra 1890: «Leilighedsvis ser man indom drengestuen, hvor folkene æder grød og sild uden at misunde herskabet hverken laksen eller oksestegen. Der leves nemlig godt inde hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør; lader og kjeldere er fulde; man tager ... tager ... tager ... og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.»8 Asbjørnsen var også en kritiker av Hanna Winsnes. Han mente at man ikke kunne lære matlagning av henne og andre kokebokforfattere, og at deres bøker bare var nyttige som huskelapper for de erfarne. Likevel har Henry Notaker påvist at Asbjørnsen lånte flere oppskrifter fra henne enn fra noen annen.9 Han skrev imidlertid for en bredere leserkrets, og ikke minst ønsket han å bli lest av den sild- og grøtetende allmuen, som han unnet en sunnere og mer velsmakende spiseseddel. Vi skal se litt nærmere på noen av hans oppskrifter og formaninger. Noen gode råd I kapittel II Om Næringsmidlernes Valg formaner han folk i trange kår om å tenke over tre ting: • Hva slags føde er best skikket til å holde helse og krefter ved like? • Hvorledes skal jeg få mest ut av sådan føde for pengene eller arbeidet jeg kan gi i bytte? 6 • Hvordan skal jeg få i stand en så smakelig endring eller veksling i den føden jeg skaffer eller kjøper, som kroppen trenger? (S. 5) Men folk vet ikke sitt eget beste, i alle samfunnsklasser er de mer eller mindre uvitende om riktig valg og riktig stell av matvarer. Derfor er det slik at det årlig, ja daglig, «ikke alene ødes bort mangen surt fortjent Skilling, men Hundreder, ja Tusinder af Dalere». (S. 6) Folk vil ha fett flesk og de feteste stykkene av kjøttet, i stedet for de magrere, som ofte er billigere. Fett er riktignok både nødvendig og sunt, men ikke i store mengder, fordi det inneholder for lite næring i forhold til prisen. Kraftig næring er nødvendig for å holde arbeidsmannens muskler, sener og ben ved like. Det får han ikke av fett alene. Asbjørnsen går hardt i rette med fordommene som gjør at folk flest ikke vil spise så verdifull kost som harekjøtt eller østers. Langs kysten har folk rikelig tilgang på næringsrik mat som fisk, hummer, østers og muslinger, og den bør de bruke mer av. Det mest verdifulle av alle næringsmidler er melken. Den inneholder alt det et spebarn trenger, men voksne trenger også noe mer. Grønnsaker kan han ikke anbefale sterkt nok, særlig erter og bønner. Alle kornprodukter er også verdifull føde, og folk bør særlig ta i bruk «det amerikanske Korn, som kaldes Mais». Det er ikke bare godt dyrefor, men også «overmaade billig, sund og nærende Føde for Mennesker». (S. 15) Hagebruk er bra, og alle som har mulighet bør skaffe seg noe grønt og røtter, som kål, neper, kålrot, gulrøtter, bønner, rødløk, purre eller gressløk. Kaffen er bedre enn sitt rykte, synes Asbjørnsen. Den blir ofte fordømt som overflødig luksus og sløseri med penger som kunne ha vært brukt til noe nyttigere. «Mange Steder, og især i Byerne, er det vist saa, at Kvindfolkene til deres egen Skade sløse formeget baade Tid og Penge paa Kaffe og Kaffeslaberas; men derfor skal den maadelige Brug af Kaffe ikke fordømmes […] det er meget bedre, at de drikke Kaffe til Snakket, end at de drikke sig paa en Pisk i stærk Vin og Sukkerbrændevin». (S. 19) Bordskikk Asbjørnsen går sterkt i rette med alle som ikke anretter og inntar maten «høveligt» (appetittligt). Legg merke til at han her, som gjennom hele boken, gjerne bruker særnorske ord og vendinger i en ellers gjennomført dansk-norsk språkdrakt. Som i eventyrene var han en språkreformator som gjorde mye for å fremme et norskere skriftspråk. Vi merker oss at han alltid skriver om å lage mat, og aldri bruker datidens vanlige ord, «lave». Han syntes kanskje at han gikk vel langt da han skrev høvelig, slik at han fant det nødvendig med en forklaring. I kapitlet om renslighet og bordskikk er han særlig kritisk til norsk adferd, både blant «Menigmand og selv mange af saakaldt bedre Folk». Han har dette å si om borddekning: Vi ville ikke snakke om at det mangler Dug, eller at Kjærringen er saa troskyldig, at hun lægger Plag, som man ikke pleier vise frem, til Dug paa Bordet for den fremmede Reisende; vi ville ikke snakke om, at der mangler Knive og Gafler, saa at hver Mand maa hjælpe sig med Tollekniven; Urenligheden og Svineriet ville vi tale om, om den stygge, skidne Dug, og det fedtede. urenslige Bord, om de halvskurede Knive og Gafler og Skeer og Tallerkener, som ikke alene vanke i Hytten, men ogsaa paa mange andre Steder, hvor man mindst skulde vente det. Og saa er det næsten det uhyggeligste af alt, at Maden ikke sættes frem med Orden og Pyntelighed, men slænges paa Bordet, hvor det kan falde sig, som for halvvilde Dyr, og mangestedes ere de, som skulle nyde Maalet, heller ikke ligere; thi de fare i Fadet og falde over Maden og tænke kun paa at hjælpe sig og sørge for at de selv faa Nok, uden Tanke om sine Bordfeller og uden Tak og Ære til Ham, fra hvem alt Godt kommer. (S. 80–81) Videre skriver han varmt om velskurte bord og rene kopper og kar. Ikke bare fordi urenslighet er motbydelig; det er også opphav til at maten tar skade, taper i næringsverdi eller må kastes. Asbjørnsen fryktet parasitter og ante kanskje eksistensen av bakterier når han skriver at uren mat kan inneholde «en Mængde Dyr; disse ere vel som oftest saa smaa, at man ikke kan se dem, uden ved Hjælp af stærke Forstørrelsesglas». (S. 81-82) Han anbefaler at familiene samler seg til måltider med «muntert Prat og Moro, som vækker Latter og Gammen». Det er bra for fordøyelsen. Og så er det viktig, at om «Konen har noget til overs for Mandens Helse og Hygge, da skal hun gjøre det til en Regel, saa sikker som Amen i Kirken, at Maden altid er færdig til rette Tid, og at han aldrig maa vente paa den. Ingen Ting, hverken Prat eller Slagtning eller Storvask, hverken Bagst eller Bryg burde hindre dette.» (S. 83) 7 Grautstriden. Asbjørnsens kokebok ble årsak til den berømte «grautstriden» med Eilert Sundt. Denne karikaturen av August Schneider fra Vikingen 1865 viser Eilert Sundt som forsvarer en stakkars bondekone mot angrepet fra den rasende Asbjørnsen. Graut og grautstrid Mest berømt i samtiden ble Asbjørnsen for kritikken av norske bondekoner som etter hans mening, ikke forsto seg på å koke grøt. «Men ser man til, hvorledes Grøden almindelig lages, saa gaar det paa flere Kanter af Landet saaledes til, at en hel Del af Melet røres i Gryden, uden at det bliver rigtig gjennemkogt og kommer til at svelle; Maden bliver saaledes ikke alene raa og usmagelig, men den største Del af Melet gaar ufordøiet gjennem Menneskets Fordøiningsveie». (S. 26) Mange steder, særlig på Vestlandet, var det vanlig å stampe en mengde rått mel i grøten etter at gryten var tatt av 8 ilden. Dette var etter Asbjørnsens mening en uskikk og en sløsing med verdifull næring som på denne måten gikk til spille. Han kalkulerte tapet til 1/6 av alt det grøtmel som ble brukt, og «det bliver ingen ringe Pengesum hverken for Landet eller for den enkelte Familie eller Husflok». (S. 26-27) Ernæringseksperter har i ettertid konstatert at han tok feil på dette punkt; rått mel er ikke så mye mindre fordøyelig enn kokt. A n g r e p et p å b o n d e ko n e r o g folketradisjon utfordret en samtidig folkeopplyser og nasjonsbygger, presten Eilert Sundt, som blir regnet som landets første etnolog og sosiolog. I likhet med Ristet spekesild etter Hagdahls kokebok 1883. Asbjørnsen hadde han reist mye rundt i landet under sine studier av folkelivet, og han hadde fått stor respekt for folkelige tradisjoner og skikker som ofte var tuftet på rasjonell grunn og som gjennom erfaring, hadde vist seg levedyktige. I Folkevennen skrev han artikkelen «Kvindens Stilling», hvor han tok bondekonene i forsvar. Han mente at de hadde kokt grøt i tusener av år, og da måtte erfaringene ha lært dem at deres måte holdt mål. I en oppfølgende artikkel hevdet han også at folkets bordskikk var god nok. Som eksempel brukte han flatbrødet, som gjorde at folk kunne unnvære gaffelen. Konfrontasjonen mellom vitenskap og tradisjon ga opphav til den voldsomme offentlige debatten som i samtiden ble kalt «grautstriden». Det ble holdt debattmøter og skrevet avisartikler. De fleste fremskrittsvennlige holdt med Asbjørnsen og vitenskapen, mens Sundt fikk gjennomgå for sin naive tiltro til folkevettet. Selv om han faktisk hadde rett, ble han så hardt såret i striden at han trakk seg fra stillingen som redaktør i Folkevennen og ikke lenger fikk forskningsstipendier. Asbjørnsen tok seg ikke nær av Sundts angrep, men kunne spøke med den i vittighetsbladet Vikingen, i «Grautsagaen om Kong Romala og hans Kjæmper, som Rise Viking kogte Kveldsværden til». I visen ble det «Kornkrig og Mjølkrig, Kværnkrig og Grautkrig, Nautkrig og Rautkrig, Sværtekrig og Trykkekrig, og mere end Blod flød der af Blæk og Sværte, der Slagene stod».10 Østers, spekesild og skinnbuksebiff. Til slutt skal vi smake på noen av Asbjørnsens oppskrifter. Han var kjent for å være særlig glad i sjømat, og østers var livretten. Blant flere østersretter kan vi jo prøve nr. 349, Østersstappe. Paa flere Steder af Kysten, hvor det er vanskelig at afsætte Østers, har den en meget ringe Værdi. Raa spises den ikke af Folket, og kommer saaledes ikke til Nytte, men paa følgende Maade kan baade den og Skjællen eller Muslingen uden nogen Møie omgjøres til en nærende og velsmag9 Beafsteak etter Hagdahls kokebok 1883. ende Ret; 2 Dusin lægges i en Potte eller fortinnet Pande tilligemed Saften, som er i Skallerne, lidt Smør, Fedt eller Lever og en Taar Vand, og røres over Ilden vel om med lidt Salt og Peber, Bedre bliver denne Ret ved Tilsætning af Laurbærblad, lidt Mynte og Løg. Spekesild er ikke lenger vanlig kost, men kunne kanskje bli det igjen, hvis vi følger Asbjørnsens oppkrift 309, Ristet Spegesild. Den vandes, flaaes, skylles, tørkes samt meles eller vikles ind i Papir. Tages Indmaden ud, hvilket ikke bør gjøres med Fedsild, fyldes den med hakket Løg eller Persille og Smør, i modsat fald kan det stryges udenpaa. Den lægges paa Risten et Kvarter fra en frisk Ild, vendes ofte og er færdig paa en 5 – 6 Minutter. Fårikål finner vi ikke hos Asbjørnsen, men noe som ligner veldig er oppskrift 396, Kjødretter med Kaal. Et eller flere Hvidkaalshoveder kløves i 4 Dele, og det haardeste af Stilken skjæres væk; Kaalen forvælles eller gives et Opkog paa 10 Minutter og lægges i et Dørslag, 10 saa vandet rinder af. Hver Fjerdedel skjæres atter i fire Dele, og nogle af disse lægges paa Bunden i en Laagpande samt der ovenpaa fedt Faarekjød, Kalvekjød, Flæsk, Pølse eller Tunge, det saltes og pebres eftersom Kjødmaden er salt eller færsk, og er det ikke fedt nok, tilsættes Smør eller Fedt, hvori enten udgnides lidt Mel, eller ogsaa strøes dette tyndt og jævnt over Kaalen. Vil man ikke have Mel i, koges den sammen med raa skrællede, opskaarne Poteter. Kogende Vand tilsættes eftersom man vil have Saucen. Asbjørnsen tar ikke med oppskrifter på desserter og søtt bakverk, så vi må avslutte prøvesmakingen med enda en kjøttrett. Mesteren er meget lite tilfreds med den biffen han vanligvis får servert, så han blir særlig polemisk i oppskrift nr. 428, Almindelig norsk Beaf. Er Smørret eller Fedtet ikke hedt nok, og man følgelig koger Kjødet i Smør, istedenfor at stege det, eller man efterat det først er stegt, sætter det hen og lader det smaakoge i Fedt, saa faar man saadanne Produkter, som de, der ere altfor vel bekjendte fra Dampskibsfrokosten, Litteratur Asbjørnsen, Peter Christen (Pseudonym Clemens Bonifacius) 1864: «Fornuftigt Madstel. En tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog». Christiania, P. F. Steensballe. Bø, Olav 1997. «Peter Christen Asbjørnsen». Oslo, Norges Banks Seddeltrykkeri. Edvardsen, Erik Henning 2012. «Motytelsen – en fødselsdagsgave fra Ibsenmuseet til P. Chr. Asbjørnsen». Museumsbulletinen nr. 1, Norsk Folkemuseum. Garborg, Arne 1890. «Hanna Winsnes’s Kogebog». Samtiden. Gjefsen, Truls 2001. «Peter Christen Asbjørnsen – diger og folkesæl». Oslo, Andresen & Butenschøn. Foto: Frederik Klem/Oslo Museum Peter Christen Asbjørnsen, 1870-årene. Spiseværten og Familien, og som baade i Næringsværd, Fordøielighed og Smag synes at staa Skindbuxer nærmere end menneskelig Næring. Da beafsteg er en af de almindeligste Retter i det daglige Liv, faar den ligesaa almindelige Mishandling af denne Guds Gave tjene til Undskyldning for den Udførlighed, hvormed den her Omhandles. Noter 1 Bø 1997, s. 14. 2 Edvardsen 2012. 3 Bø 1997, s. 14 og 53. 4 Bø 1997. s. 43-45. 5 Bø 1997, s. 45. 6 Gjefsen 2001, s. 341. 7 McGee, Harold: «The Searing Question», I On Food and Cooking, 2004, s. 16. Fra Wikipediaen: Justus von Liebig. 8 Garborg 1890. 9 Gjefsen 2001, s. 341-345. 10 Gjefsen 2001, s. 345-350. Bon appétit! Lars Roede er arkitekt og tidligere seniorrådgiver ved Oslo Museum. 11 Nidarosdomen eller Akershus? Dronning Mauds død og spørsmålet om kongehusets gravplass Trond Norén Isaksen Da dronning Maud uventet døde i London 20. november 1938, sto Norge overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle hun og andre medlemmer av den nye kongefamilien begraves? Trondheim og nasjonalhelligdommen Nidarosdomen framsto for mange som det selvfølgelige svaret, men valget falt allikevel på Oslo og Akershus slott. Dronning Mauds død av akutt hjertesvikt etter en operasjon kom uventet for de fleste, i og med at kreftdiagnosen var blitt holdt hemmelig.1 Kong Haakon var i London, men ikke hos henne da hun døde, mens kronprins Olav fortsatt var i Oslo og reiste over først etter dødsfallet. Åpenbart var ingenting forberedt for en kongelig gravferd, og spørsmålet om hvor kongehusets medlemmer skulle gravlegges hadde man tydeligvis heller ikke tatt stilling til. «De f leste vil vel straks svare: Nidaros Domkirke, – den er jo nasjonalhelligdommen. Den blev etablert som kroningskirke [i Grunnloven av 1814] og den gjenreises idag som den norske kirkes centrale helligdom. Dessuten var den fra Olav den helliges 12 død gravkirken for norske konger», skrev Aftenposten allerede dagen etter dronningens død.2 Mot slutten av middelalderen ble de norske kongene som regel gravlagt i Bergen eller i Oslo, men fram til begynnelsen av 1200-tallet var flere konger blitt gravlagt i de tjukke veggene i Nidarosdomens kor. I dag finnes det ei minnetavle i Nidarosdomen med navnene på de kongene som ble gravlagt der: Olav den hellige (ca. 995-1030), Magnus den gode (1024-1047), Olav Kyrre (ca. 10501093), Håkon Toresfostre (1069-1095), Olav Magnusson (1098-1115), Øystein Magnusson (ca. 1088-1123), Håkon Herdebrei (1147-1162), Guttorm Sigurdsson (1200-1204) og Inge Bårdsson (ca. 11851217). Dronning Mauds båre ankommer fra England. Etter flere hundre års forfall hadde man i 1869 tatt fatt på den omfattende gjenreisinga av Nidarosdomen. Vestskipet hadde vært ferdig gjenreist til 900-årsdagen for Olav den helliges død i 1930, men arbeidet i sin helhet ble erklært fullført først i 2001. Gjenreisinga styrket bevisstheten om katedralen som nasjonalhelligdom og førte til ei rekke forslag om hvordan den kunne benyttes. Tanken om Nidarosdomen som et slags nasjonalt panteon ble framsatt i flere aviser ved Henrik Ibsens død i mai 1906, men den hadde visstnok også vært framme da Alexander Kielland og tidlig-ere statsminister Johannes Steen Ukjent fotograf / Oslo Museum døde i begynnelsen av april samme år. «Kirkegaardsfreden har hidtil ikke været særlig uforstyrret hertillands», konstaterte bergenske Morgenavisen, og viste til den ublide skjebnen som hadde rammet så vel kongers som eidsvollsmenns hvilesteder. Derfor var det nå på tide «at der bør tages Forholdsregler» i form av «et fælles Bisættelsessted for Landets første og mest fortjente Mænd», og til dette formålet ville Nidarosdomen «være selvskreven».3 Trondheimsavisa Dagsposten fant en slik tanke «baade smuk og naturlig» og påpekte at Nidarosdomen var «noget andet og mere end et Menighedshus for Domkirkesognet, den er en Nationalhel13 ligdom, der tilhører hele det norske Folk». Avisa fant det mest naturlig at vestskipet ble brukt av menigheten når gjenreisinga av domkirka en gang ble ferdig, og dermed kunne «Koret og Tværskibet […] finde Anvendelse som Mausoleum».4Nidaros så for seg at domkirka kunne bli en norsk Westminster Abbey, men fryktet at tanken «vil rimeligvis møde motstand fra bygdeaanden i andre landsdele, som muligens vil mislike at deres store mænd skal jordes andetsteds end hos dem selv».5 Tanken dukket opp igjen da arkitekt Christian Christie, som hadde jobbet med gjenreisingsarbeidet i flere tiår, gikk bort i september 1906.6 Man var imidlertid på det rene med at slike planer ikke kunne gjennomføres før domkirka var ferdig gjenreist (og innen det skjedde hadde tanken bortfalt). Men i 1938 vant ideen om Nidarosdomen som kongehusets gravkirke bred tilslutning. Det ville, slik domprost Arne Fjellbu så det, «være et vakkert uttrykk for det nasjonale ved vårt kongedømme om de kongelige blev stedt til hvile i nasjonalhelligdommen, hvor så mange norske konger tidligere er begravet».7 Kroningskatedralen Da nyheten om dronning Mauds død kom om morgenen 20. november, ble det i både dansk og svensk radio rapportert at hun sannsynligvis ville bli gravlagt i fødelandet Storbritannia. Dette ble raskt imøtegått av norske medier, hvor det ble påpekt at man gikk ut fra at «dronningens siste hvilested blir der hvor kongens en gang blir, nemlig i Norge, og der er da bare to steder som er under diskusjon – Oslo og Trondhjems domkirke».8 14 Foto: Hans R. Bruun / Oslo Museum Nidarosdomen fotografert i 1912. Allerede om kvelden på dronningens dødsdag fikk Morgenposten huket tak i domkirkearkitekt Helge Thiis på Østbanen idet han skulle til å gå på toget til Trondheim. Thiis ga uttrykk for at ideen om en kongelig gravplass i Nidarosdomen var ny for ham, men at den hadde hans «fulle sympati». I og med at den var kroningskirke, ville det «være rett og riktig at medlemmer av det norske kongehus fikk sitt verdige gravkammer i Nidarosdomen».9 Tilbake i Trondheim kunne Thiis neste dag fortelle at han hadde konferert med biskop Johan Støren og domprost Arne Fjellbu, «og begge er stemt for et slikt arrangement».10 Overfor Adresseavisen skisserte Thiis noen mer konkrete tanker om hvordan et kongelig gravkapell kunne innrettes. Han så for seg at for eksempel Mariakapellet (nå Kvinnenes minnekapell) kunne gjøre nytten. «Her vilde det kunne bli et vakkert såkalt ‘kenotaphium’, det vil si at man anordner en tom kiste midt i kapellet og legger det virkelige gravkapell med sarkofagene under kirkens gulv. En slik æreshall måtte naturligvis være avstengt, f. eks. med et vakkert gitter», refererte avisa.11 Blant de andre mulighetene var den mest fornemme av dem alle: «Et verdig og vakkert kongelig gravkapell var det også mulighet for å innrette midt i koret under gulvet, og så kunde man la trappenedgangen dekke av en stor bronseplate i flukt med gulvet».12 En krypt under koret ville imidlertid kreve en endring i bygningsplanen, og dessuten var det mange pilarer og lavt under taket der, minnet Thiis om overfor Tidens Tegn og Nidaros. «Under alle omstendigheter er det muligheter tilstede for et verdig kongelig gravsted i Nidarosdomen», sa han, «og for alle i Trondheim vilde det være gledelig om Domkirken kunde gjenopstå som kroningskirke, som kirke for fyrstebryllup og som det sted hvor de kongelige fant den siste hvile».13 Adresseavisen mente å oppfatte at det var «almindelig interesse og sympati for tanken om at vår avholdte dronning bør stedes til hvile i nasjonalhelligdommen som ligger midt i landets hjerte».14 Dagbladet var øyeblikkelig også begeistret for tanken. «Geistligheten er i all fall av den mening at Nidarosdomens gamle tradisjon fra Hellig Olavs tid bør fortsette. I Norge har vi intet verdigere hvilested for en norsk dronning enn Domkirken i Trondheim. […] Det er visstnok enstemmighet om domen som mausoleum for den norske kongefamilie», konstaterte avisa uten større forbehold.15 Også Oslos domprost, Johannes Hygen, mente at det «ikke skulde by på noen vanskelighet å få innredet et verdig kapell i Domkirken [i Trondheim]», og at dronningens kiste i mellomtida kunne stå i et av sidekapellene. Riktignok forutsatte det en lovendring, i og med at det siden 1805 ikke var tillatt å begrave mennesker inne i kirker, men domprosten mente at en dispensasjon bare var «en bagatell for regjeringen å ordne ved provisorisk anordning».16 Hygens egen kirke, Vår Frelsers kirke, forekom ikke i diskusjonene, noe Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums direktør Fredrik B. Wallem forklarte med at den «har ingen tilknytning til vår eldre historie».17 Professor i kirkehistorie, Oluf Kolsrud, var mer forbeholden da han ble intervjuet i Aftenposten dagen etter dronningens død. Kolsrud, som i mange år hadde vært konsulent i kirkehistoriske og liturgiske spørsmål for gjenreisingsarbeidet ved Nidarosdomen, problematiserte hva begrepet «nasjonalhelligdom» egentlig innebar. «I planen for kirkens utsmykking e r d et ove r e n s s te m m e n d e m e d Stortingets beslutning fulgt en linje, som i k k e fører inn i kirken særlige nasjonale symboler», sa han, før også han minnet om at det faktisk ikke var tillatt å begrave mennesker i kirker som var i bruk. Nidarosdomen var ikke bare i bruk, fortsatte han, men ved store anledninger var den fullsatt, og «[d]et vilde ikke være 15 uten ulemper å belemre dette interiøret med gravanlegg som vilde beslaglegge adskillig av interiørplassen». Kolsrud mente at man også måtte «legge vekt på det rent personlige moment at de [kongefamilien] får ha sine kjæres graver i sin nærhet». Kolsrud foreslo i stedet Akershus slottskirke.18 Aftenposten ga uttrykk for forståelse for argumentet for geografisk nærhet for de etterlatte, men ville allikevel nødig slippe tanken på Nidarosdomen, «som for de fleste almindelige mennesker står som den mest nærliggende løsning», het det neste dag. «Den er jo nasjonalhelligdommen, og har allerede fått så sterkt preg av r i k s k i r k e at det faller naturlig å tenke på denne katedralen også som gravsted for kongehuset. Dessuten er den den eneste vi har igjen av kirkene hvor de norske kongene i middelalderen blev begravet».19 Arkitekt Magnus Poulsson, som var formann for tilsynskomiteen for gjenreisinga av domkirka, minnet om at Mariakapellet var «gjemt bak orglet[,] men det skal snart flyttes[,] så det skulde ikke forhindre at man benyttet det eller Johanneskapellet». Men Poulsson syntes ikke det var passende at «man benytter en brukskirke som domkirken til kongelig gravkapell», i og med at kirkelivet ville innebære at det ikke ble særlig rolig rundt gravstedet.20 Tilsynskomiteens protokoll i Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders arkiv inneholder ikke noe som tyder på at det ble utarbeidet mer konkrete planer for et kongelig gravkapell i Nidarosdomen.21 Poulssons personlige oppfatning var at «det bør bygges et eget kongelig 16 gravkapell ved kirken, et kapell som vår tid bygger for vårt nye kongehus. Det bør løses i sammenheng med kirken, men ikke som nogen stilkopi. Kapellet skulle ligge der som en juvel for sig ved den gamle kirke, bygget så vakkert som vår tid makter det og slik at det harmoniserte med hele kirkeanlegget».22 Poulssons forgjenger som formann for tilsynskomiteen, arkitekt Johan Meyer, ville nødig ta stilling til spørsmålet Oslo eller Trondheim. Hvis valget falt på Nidarosdomen, var han enig i at det burde bygges et separat gravkapell, men han delte ikke Poulssons tiltro til samtidsarkitekturens egnethet. «Jeg er skeptisk til den nøkterne moderne arkitekturs evne til rent kunstnerisk skapen i den form som et slikt kapell krever», sa han. «Det vilde vel være sikrere om man ved løsningen av dette kapellet søkte tilknytning til kirkens stilform. Ellers kunde jeg jo også tenke mig at et av domkirkens mange kapeller blev tatt i bruk til formålet».23 Domprost Arne Fjellbu, som nettopp i disse dagene hadde publisert en artikkel om hva man skulle gjøre med domkirkas mange tomme sidekapeller,24 ga nå uttrykk for at de godt kunne brukes til gravkamre, slik man hadde gjort i Uppsala domkyrka og andre utenlandske katedraler. Gjennom å bli kongelig gravkirke ville Nidarosdomen «jo bli mere til det som den skal være – en nasjonalhelligdom», sa han, men la til at kongefamiliens ønsker måtte være det man først og fremst rettet seg etter.25 Biskop Støren la seg på samme linje. Han konstaterte at dersom kongen skulle velge katedralen, «vil sikkert alle i Trondheim og Nidaros bispedømme føle det som en ære at Nidarosdomen blev konge- familiens siste hvilested, – at de fant det i hjertet av Norge», men det avgjørende måtte «selvsagt» være «kongefamiliens følelser».26 Tidens Tegn og Nidaros konsulterte ei rekke fagfolk, hvorav Oluf Kolsrud var alene om å holde på Akershus. Anton Wilhelm Brøgger, professor i nordisk arkeologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet og bestyrer for Universitetets oldsakssamling, mente at i og med at middelalderens kongelig gravkirke i Oslo ikke lenger fantes, «skulde da vel [Nidarosdomen] synes å være det rette sted nå». «Ingenting kan være verdigere og riktigere enn at Hennes Majestet bisettes i Trondheims Domkirke», svarte Jens Thiis, direktør for Nasjonalgalleriet og far til domkirkearkitekten. Utenriksminister Halvdan Koht, som også var professor i historie, avslo å uttale seg med henvisning til at det var «riktigst at vi avventer Hans Majestet Kongens avgjørelse med hensyn til bisettelsen».27 At avisene i Trondheim gikk inn for Nidarosdomen, virker kanskje ikke overraskende, men som Adresseavisen påpekte, «noen Trondheimssak er dette ikke».28 Man vet det finnes gode argumenter for Trondheim når de framføres av bergensere, og også Bergens Aftenavis pekte på Nidarosdomen som det mest naturlige stedet for kongefamilien å bli gravlagt. «Denne kirke er vårt lands største helligdom, til den knytter sig vårt lands historie, da Norge stod i sin storhetstid, og det gjenreisningsarbeide som nu i mange år har vært utført, er et utslag av vårt ønske om atter å reise Nidarosdomen i dens tidligere glans, ikke bare som et symbol på svunnen tids storhet, men Ukjent fotograf / Oslo Museum Vår Frelsers kirke. Dronning Mauds båre med prester som holdt vakt om natten. også som et tegn på det nyreiste norske kongedømme», skrev avisa, som betegnet seg som landets eldste.29 Flere osloaviser støttet også det trønderske alternativet, og av dem argumenterte Tidens Tegn særlig kraftig for Nidarosdomen: «Det er naturligvis Kongen som treffer bestemmelsen med hensyn til Dronningens siste hvilested. Men hvis det må være oss tillatt å gjøre oss til talsmenn for en utbredt opfatning vil vi peke på at vi i dag har en stor nasjonal helligdom fremfor alle andre, nemlig Trondheims Domkirke, hvor mangfoldige norske konger og dronninger er blit bisatt, og hvor det vilde falle naturlig at 17 Dronning Maud også blev stedt til hvile. På den måten vil ikke bare nye tradisjoner knyttes til gamle, men Domkirken også gjøres til det stedet hvor alle store høitider for stat, nasjon og kongehus finner sted. Her skjedde kroningen i 1906, her blev hundreårsjubileet [for selvstendigheten] feiret i 1914, og her blev 900-årsjubileet [for slaget ved Stiklestad] feiret i 1930». Også behovet for statlig desentralisering talte til fordel for Nidarosdomen, mente Tidens Tegn. «Der er på forhånd så meget som er centralisert i Oslo. I et vidstrakt land som vårt, er dette ikke bare av det gode». Dessuten var ikke Nidarosdomen en hvilken som helst kirke, men «mere enn et almindelig Gudshus, mere enn en almindelig domkirke. Den er en nasjonalhelligdom som gjenspeiler vår histories drama og som vår egen tid er iferd med å gjenopbygge som et stort nasjonalt og religiøst symbol, slik som den en gang har vært. Det er derfor i beste forstand å knytte tradisjonene tilbake til fortiden ved å gjøre Trondheims Domkirke til det sted hvor ikke bare nasjonens høitider feires, men hvor også folkets konger og dronninger stedes tilhvile».30 Den velkjente metaforen om Nidarosdomens vekst, fall og gjenreising som et bilde av nasjonens historie, ble trukket fram av sorenskriver Asbjørn Lindboe i et innlegg i Adresseavisen. «Nidarosdomen er blitt et monument over arbeidet for Norge og i Norge gjennem hele det siste hundreåret og frem til i dag», fortsatte han. «Det er intet vanlig byggverk. Heller intet vanlig gudshus. Det tilhører ikke noen enkelt menighet eller noen enkelt landsdel. Det er blitt Norges Hus fremfor noe annet». Nidarosdomen var blitt et 18 nasjonalt samlingspunkt, framholdt sorenskriveren. «Her bør Kongsætten hvile. Midt i folket. Midt i riket. Midt i sagaen. Da vil den, selv efter at døden har nådd den enkelte, øve sin kongelige gjerning: Å gå i brodden for alt byggende og samlende arbeid i Norge».31 I debatten ble det også nevnt at noen av de eldre svenske kongene var gravlagt i Uppsala domkyrka, mens det danske kongehuset fortsatt benyttet Roskilde domkirke som gravplass. Dermed ville det ikke være noe særsyn om det norske kongehuset ble gravlagt i domkirka i Trondheim. Men domkirkene i Uppsala og Roskilde «har ikke slik plass i folks bevissthet som Nidarosdomen», påpekte Fredrik B. Wallem.32 Magnus Poulsson uttalte at «vi har en virkelig katedral i Norge», som dessuten lå midt i landet og var kroningskirke, «så jeg mener det helligste og verdigste sted vilde være Nidarosdomen […]».33 Også diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg, som nå var minister (dvs. ambassdør) i Paris og hadde vært en av forhandlerne i kongespørsmålet i 1905, kastet seg inn i debatten til fordel for Nidarosdomen. Det skjedde i form av et telegram til statsminister Johan Nygaardsvold, som han ba statsministeren offentliggjøre i landets aviser. Der kom Wedel med noen heller tvilsomme påstander om det heltemot dronningen skulle ha gitt uttrykk for i 1905 og konkluderte: «Således talte dronning Maud, og disse ord bør følge henne gjennem tidene til hennes siste hvilested, som det norske folk sikkerlig vil kreve skal være i Trondhjems domkirke».34 Støtten til tanken om Nidarosdomen som kongehusets gravkirke var altså stor, Ukjent fotograf / Oslo Museum Dronningens båre føres til hvilestedet på Akershus festning 19 Ukjent fotograf/Oslo Museum Garnisonskirken ved dronningens begravelse. 20 men allikevel falt avgjørelsen ut til Oslos fordel. Kongeborgen Akershus slottskirke ble raskt nevnt som det beste alternativet til Nidarosdomen. «Den gamle borg er jo rikets mest representative sted i Norges hovedstad», konstaterte Tidens Tegn med en ganske klønete formulering.35 Dagbladet mente riktignok å vite at en slik tanke «avvises av alle som har nærmere kjennskap til lokalitetene»,36 men fullt så enkelt var det ikke. Professor Oluf Kolsrud mente som tidligere nevnt at kongehusets gravplass burde bli i slottskirka på Akershus (tidligere også kjent som Garnisonskirken). Han påpekte at den siste kongen som var blitt begravd i Norge, Håkon VI Magnusson, var gravlagt i Mariakirka i Gamlebyen, som den gang hadde vært kongefamiliens private kapell. Slottskirka på Akershus hadde etter hvert overtatt Mariakirkas funksjon, og Kolsrud mente det ville være naturlig å knytte an til tradisjonen fra middelalderen. «Akershus var rikets centrale sted i siste delen av selvstendighetstiden, og bør ha sin plass på linje med Nidarosdomen[,] som har andre oppgaver å fylle i statens og nasjonens liv», sa Kolsrud. «De kirkelige tradisjoner på Akershus fører oss ni hundre år tilbake i tiden, og det vilde være naturlig, mener jeg, å fortsette tradisjonen fra Haakon den sjettes tid til Haakon den syvendes – Haakon den sjette og hans dronning som blev bisatt i Oslo».37 38 Tidligere samme år hadde slottskirka mistet sin menighet og blitt nedlagt som sognekirke. Fredrik B. Wallem mente derfor at «den kirkelig forbindelse er noe svak» og at dette talte mot slottskirka.39 Dagspostens oslokorrespondent rapporterte hjem til Trondheim at «projektet om Akershus slottskirke bare har slått måtelig an. Kirken er i sin nuværende relativt moderne skikkelse alt annet enn innstemt som gravkapell, og synderlig smakelig vil det jo heller ikke være nu når Akershus ,og særlig Riddersalen over kirken, innredes til festlig bruk, at der festes og pokuleres ovenpå, mens kongesarkofagene har sin plass nedenunder».40 Også Arnstein Arneberg, arkitekten som var ansvarlig for restaureringa av Akershus, mente at selve slottskirka på grunn av beliggenheten under en av festsalene var dårlig egnet til gravplass. «Men vi har noen store buede kjellere under kirken, hvor det kunde tenkes å legge en slags krypt. Det kunde også tenkes at man kunde bygge op et mausoleum i forbindelse med slottskirken», sa han til Morgenposten. Med forbehold om at han ikke hadde tenkt så nøye gjennom saken, nevnte han slottskirkas sørside som en mulighet for plassering av et mausoleum. Plass var det uansett nok av, poengterte han. Videre mente han at det «vilde være en tilvekst til borgens verdi om kongegravene kom dit».41 Dagbladet utfordret Arneberg på om «to så forskjellige ting» som et mausoleum og et festivitetslokale kunne forenes i en og samme bygning. Arkitekten mente at det fantes tilsvarende eksempler fra utlandet og la til: «Personlig synes jeg forresten at en påbygging av slottskirken i forbindelse med et gravkapell vil være aller best. Da undgår man i hvert fall å forstyrre gravfreden. Jeg synes nettopp 21 Foto: Trond Norén Isaksen / p.e. Akershus med gravkapellet at her hvor de gamle kongene hersket og levet, nettopp her på historisk grunn burde også de kongelige begraves».42 Overfor både Dagbladet og Morgenposten ga Arneberg dessuten uttrykk for synspunktet at det ville være naturlig «at de kongelige som bor her i Oslo, får ha sine avdøde i noenlunde nærhet»,43 men la til at «på den annen side vil ingen være mer lojal mot nasjonens ønske enn kong Haakon».44 Morgenbladet deltok ikke i debatten om dronningens hvilested, men kunne se argumenter mot både Nidarosdomen og Akershus. Kanskje ville man til 22 slutt ende med «at man velger at opføre et eget byggverk, på Bygdø f. eks. eller annetsteds».45 Også Dagbladet og Nidaros nevnte muligheten av å bygge et kapell på Bygdøy.46 Adresseavisen hørte rykter om at det var «adskillig diskusjon om å gjøre Oscarshall om til kongelig gravsted», og at Gamle Aker kirke også var blitt nevnt som en mulighet.47 Morgenbladet passet dessuten på å belære sine konkurrenter om at det var «ingen grunn til å reise en pressediskusjon om spørsmålet […]. Derom må jo selvsagt de kongelige selv si det avgjørende ord, og de kan – for alt hvad almenheten vet – ha bestemte planer i saken».48 Den velinformerte Tidens Tegn mente neste dag å vite at selv om begravelsen ville finne sted i Oslo, ville dronningens sarkofag antakelig få sin plass «i det angellske kapell i Nidarosdomen».49 Det dreier seg om Johanneskapellet, et sidekapell til søndre tverrskip, som var blitt oppført av erkebiskop Øystein Erlendsson og innviet i 1161. Seinere var det blitt gravkapell for den store velgjøreren Thomas Angell (1692-1767) og hans familie. Da de mange levningene som var gravlagt under domkirkas gulv, ble fjernet og begravd på Domkirkegården, var familien Angell de eneste som fikk bli inne i kirka, men kistene ble i 1870 flyttet til et underjordisk kapell. Dermed var kapellet for så vidt ledig for kongelig bruk. Samme dag (23. november) ble det kjent gjennom NTB at kong Haakon hadde uttalt: «Personlig ser jeg helst at Dronningen blir begravet i Oslo, men hvis det er det norske folks ønske at det skal skje i Trondheim, så bøier jeg mig for dette ønske».50 Oslos geskjeftige biskop Eivind Berggrav, som på eget initiativ var reist over til London, opplyste at spørsmålet først ville bli avgjort «når Kongen kommer tilbake fra London og drøfter spørsmålet med statsråd. Men Dronningens begravelse vil finne sted i Oslo om noen tid. Det er spørsmålet om hvor Dronning Mauds sarkofag vil plaseres som vil få sin endelige avgjørelse av Kongen i statsråd».51 Dagsposten framholdt at kongens uttalelse «ingenlunde utelukker at spørsmålet om den endelige plassering holdes åpent. Dels vet jo ikke kongen eller noen annen på det nuværende tidspunkt hvad nasjonens store flertall helst vilde ønske i denne sak, og dels har jo spørsmålet også betydning en gang i fremtiden når det blir flere kongelige bårer, at Trondhjems Domkirke, efter som tiden går, mer og mer vil vise sig å være det sted som befolkningen i alle landsdeler helst så som siste hvilested for medlemmene av vårt gjenreiste nasjonale kongehus».52 «Efter den tillitsfullhet Kongen her viste, tør det være nokså innlysende at Kongens ønske vil bli folkets ønske. Og at den meddelelse som sendes ut efter førstkommende statsråd vil gå ut på at Dronningen bisettes fra Vår Frelsers kirke til et siste hvilested innenfor byens grenser», mente Morgenbladet.53 Også Adresseavisen konstaterte at det neppe «vil bli gitt noe ytterligere uttrykk for folkets ønske, efter at kongen har gitt uttrykk for s i t t – at dronningens siste hvilested bør bli i Oslo».54 26. november – på hennes 69-årsdag – ankom dronning Mauds kiste Oslo på et britisk krigsskip og ble ført til Akershus slottskirke, hvor tusener defilerte forbi kista i dagene som fulgte. I statsråd 2. desember ble gravferden fastsatt til torsdag 8. desember fra Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke). Samtidig ble det bestemt at «[j]ordfestelsen skal finne sted i familiekretsen i Garnisonskirken på Akershus, som også vil bli det endelige begravelsessted».55 Kongens ønsker og argumentet om geografisk nærhet for de gjenlevende ser altså ut til å ha vært hva som avgjorde spørsmålet til fordel for Akershus. Tidens Tegn ga på lederplass uttrykk for forståelse både for kongefamiliens ønsker og for de historiske og praktiske argumentene som talte for slottskirka. Allikevel kunne avisa ikke la være å påpeke at «det var mange og vektige 23 grunner som talte for at Dronningen burde hvile i Nidarosdomen. Og at en stor del av vårt folk hadde innstillet sig på det. Denne kirke er ikke noen lokalkirke i en by som tilfeldigvis i lengst hensvunne dager har vært landets hovedstad en kortere tid. Den er nasjonalhelligdom, gjenreist av hele folket. Også den har historiske tradisjoner, like store som Akershus, både som kongelig begravelsessted og som nasjonalt samlingstegn. Og også her gjør det sig praktiske hensyn gjeldende. Det er allerede klaget meget fra andre landsdeler over den altfor store centralisering i Oslo, klager som kanskje på mange vis er overdrevne og unødvendige, men som iallfall er et faktum».56 Dagsposten nektet for sin del ganske enkelt å innse nederlaget og fastholdt sin fromme tro på at tida ville virke til Nidarosdomens fordel. «De meddelelser som nu foreligger om dronningens hvilested på Akershus opfattes ikke overalt her som absolutte og endelige», het det på avisas førsteside. Avisa trakk igjen fram at Akershus var ment å være festlokale, og at det stemte dårlig overens med et gravkammer. «Der tør derfor fremdeles være grunn til å anta at om saken foreløbig har fått sin avgjørelse ut fra vår konges meget naturlige ønske som alle vilde respektere, så tør spørsmålet om nasjonalhelligdommen Trondhjems domkirke nok allikevel engang melde sig som det mausoleum hele nasjonen finner naturligst».57 Også Fritz Wedel Jarlsberg beklaget avgjørelsen. I et brev til historikeren Jacob S. Worm-Müller skrev han: «Den maate hvorpaa det norske folk har vist sine følelser for deres dronning ved hendes død har mer end nogensinde git mig ret i 24 den kamp jeg førte for fortsættelsen av det gamle norske kongedømme i 1905. […] Jeg ser at man har fundet en plads for den kongelige begravelse paa Akershus. Men jeg vedblir at føle at det for kongstanken hadde vært bedre om kongegraven var blit i Nidaros Domkirke».58 Biskop Eivind Berggrav var derimot ekstatisk over valget av Akerhus. «For mig virket det så sterkt lørdag ved Dronningens hjemkomst, hvordan Akershus da likesom da blev vigslet for oss», sa han til NTB. «Og når nu Akershus slottskirke får bli Norges Mausoleum så vil hele folket kjenne det som om Akershus igjen får mening og sjel. Jeg kan ikke tenke mig en heldigere løsning enn denne, hverken sett fra kirkelig, nasjonalt eller fremfor alt fra familiens synspunkt. Jeg tror at hele vårt folk vil stå sammen med den kongelige familie i å være takknemlig over at en slik løsning har kunnet finnes».59 Adresseavisen konstaterte tørt at «biskop Berggrav vilde gjort klokt i om han i dette spørsmål hadde innskrenket sig til å gi uttrykk for sin egen oppfatning og takknemlighet».60 Gravkapellet Om kvelden 7. desember ble dronning Mauds kiste ført fra Akershus til Vår Frelsers kirke, hvor begravelsen ble holdt neste dag. Deretter ble kista igjen ført til Akershus, der den etter jordpåkastelsen i slottskirka ble stående i påvente av en mer permanent løsning. Når alt kom til alt, ble det akkurat slik Arnstein Arneberg hadde skissert i avisene allerede noen dager etter dronningens død. Det kongelige gravkammeret ble oppført i tilknytning til Akershus slotts- kirke, men som et tilbygg ut i den såkalte Jomfruhagen. Arneberg var selv arkitekt, og tegningene til kapellets utforming og plassering er datert april 1939.61 Krigen kom imidlertid i veien, og med tanke på Akershus’ utsatthet som militært mål, ble kista 19. april 1940 på initiativ av biskop Berggrav flyttet til Gamle Aker kirke.62 Der skal dronningens lik visstnok ha blitt skjendet av okkupantene i deres jakt på bevis for den gamle sladderhistorien om at kronprins Olav ikke var kongeparets legitime sønn.63 Først i 1948 sto gravkammeret ferdig. Arneberg skapte et tønnehvelvet rom av askerkalkstein, hvor de innvendige veggene er kledd med gjellebekksmarmor og gulvet, som har et innfelt kronet korsmotiv, med slipte kalksteinfliser. I en nisje står et alter dekorert av Henrik Sørensen. Dronning Maud ble stedt til hvile i en dobbeltsarkofag av hvit nordlandsmarmor midt foran alteret, hvor også kong Haakon ble gravlagt i 1957. Til høyre for den står en sarkofag i grønn marmor som ble skapt for kronprinsesse Märtha etter hennes død i 1954, og hvor kong Olav også fikk sitt siste hvilested i 1991. Begge sarkofagene er tegnet av Arneberg. «Jeg tror ikke noe kongehus har fått en mere diskret og verdig gravkrypt enn den Arnstein Arneberg har reist på Akershus», vurderte Harry Fett. «Det er blitt et symbol i den borg som minner og maner, og hvor Haakon V og Haakon VI engang residerte».64 Seinere har forbindelsen mellom middelalderens og vår tids konger blitt styrket gjennom at Sigurd Jorsalfars hodeskalle fra St. Hallvardskatedralen ble gravlagt i krypten utenfor det kongelige gravkammeret i 1957. I 1982 ble også det som har blitt identifisert som levninger etter kong Håkon V Magnusson og dronning Eufemia, opprinnelig begravd i Mariakirka, gravlagt i krypten. Trond Norén Isaksen er historiker og har skrevet biografier om kronprinsesse Märtha, kong Olav og prinsesse Astrid, en avhandling om kongevalget i 1905 og omtrent sytti artikler for norske og utenlandske publikasjoner. Han har også jobbet som omviser på Slottet og Oscarshall. Liste over siterte avisartikler Adresseavisen «Domkirken som Dronningens siste hvilested. ‘Det vilde være et vakkert uttrykk for det nasjonale ved vårt kongedømme’» (21.11.1938) «Domkirken som Dronningens siste hvilested. Mange muligheter for vakker og verdig kongelig gravplass. Almindelig interesse og sympati for tanken om at Dronningen bør stedes til hvile i Nasjonalhelligdommen som ligger i landets hjerte» (22.11.1938) «Dronningens siste hvilested» (25.11.1938) Asbjørn Lindboe: «Dronningens siste hvilested» (28.11.1938) «Oscarshall kongelig gravsted?» (1.12.1938) «Dronning Mauds siste hvilested blir Akershus. Et kongelig gravkapell tilbygg til slottskirken. Bisettelse torsdag i neste uke» (3.12.1938) «Biskop Berggrav» (5.12.1938) Aftenposten «Hvor får Norge sitt kongelige gravsted?» (21.11.1938, kveldsutgave) «Nidarosdomen eller Akershus slottskirke?» (22.11.1938, morgenutgave) «Dronning Maud i 1905 – En meddelelse fra minister Wedel» (22.11.1938, kveldsutgave) Bergens Aftenblad «Det bør være Trondheims domkirke» (22.11.1938). 25 Dagbladet «Dronning Mauds båre hjem på britisk krigsskib. Hun skal bisettes fra Akershus. Kisten blir antagelig efterpå ført til Nidarosdomen» (21.11.1938) «Gravkapell på Bygdøy eller mausoleum ved Domkirken? Norske kongebegravelser tidligere» (21.11.1938) «Dronning Mauds ukjente innsats for Norge. Arkitekt Arneberg foreslår et gravkapell i forbindelse med garnisonskirken på Akershus. Vakre minneord av Høiesteretts justitiarius i dag» (22.11.1938) «Kong Håkon [sic] ønsker helst at dronningen begraves i Oslo. Dronning Mauds siste ferd gjennem Oslos gater. Blir avreisen utsatt på grunn av storm?» (23.11.1938) Dagsposten «Domkirken som Mausoleum» (25.5.1906) «Bisettes dronningen i Trondhjem?» (21.11.1938) «Kongelig gravkapell i Domkirkens Johanneskapell? Ingen norske kongegraver bevart. Domkirken er fremdeles kroningskirke. Dr. Wallem uttaler seg til Dagsposten» (22.11.1938) «Har kongen sine egne planer om hvor dronningen skal bisettes?» (22.11.1938) «Et kongelig gravkapell bør bygges. I forbindelse med domkirken. Arkitekt Magnus Poulsson uttaler sig til ‘Dagsposten’»(23.11.1938) «Hvor skal dronningen stedes til hvile? Spørsmålet er fremdeles åpent» (24.11.1938) «Nasjonalhelligdommens om plass for de kongelige sarkofager. Noen endelig avgjørelse er ennu ikke tatt» (3.12.1938) Morgenavisen «Henrik Ibsen» (25.5.1906) Morgenbladet «Den kongelige begravelsesplass» (22.11.1938). «Dronningens troskap mot Norge – Historien fra 1905 gjemmer ennu meget» (23.11.1938) «Dronningens bisettelse. Fra Vår Frelsers kirke en av de siste dager i næste uke»(30.11.1938) Morgenposten «Gravsted i Nidarosdomen for det norske kongehus?» (21.11.1938) «Kongelig g ravkapell i Nidaros-domen?» (22.11.1938) 26 «Kongelig mausoleum i tilknytning til Akershus slottskirke? Der er god plass for et tilbygg, utt aler arkitekt Ar neberg. Domprost Fjellbu om gravplass i Nidarosdomens kapeller»(23.11.1938) «Kongen ser helst at dronningen får sitt siste hvilested i Oslo. Men bøyer sig for folkets ønske» (24.11.1938) Nidaros «Domkirken som Mausoleum» (26.5.1906) «Dronningen blir bisatt i Domkirken? Det antydes bygging av mausoleum i forbindelse med domen. Kongen skal selv ta avgjørelsen. Autoriteter uttaler sig om den mest høvelige plass for dronningens siste hvilested» (22.11.1938) «Uttalelse av biskop Støren»(22.11.1938) «Dronningen blir bisatt i Trondheim?» (24.11.1938) Tidens Tegn «Dronningens båre vil bli ført til Norge. Skal Dronningen bisettes i Oslo eller i Trondheim? Et mausoleum ved Akershus slottskirke?» (21.11.1938) «Hvor skal Dronningen bisettes? Den siste bisettelse av en norsk dronning foregikk i Oslo. Men kirken er ikke mer. Isteden har vi Nidarosdomen. Kjente videnskabsmenn om tradisjonene for norske kongers og dronningers bisettelse» (22.11.1938) «Dronningens siste hvilested» (22.11.1938) «Dronningen blir begravet i Oslo. Men sarkofagens anbringelse vil bli besluttet av Kongen i statsråd» (23.11.1938) «Kongens ønske: Helst begravelse i Oslo. Men hvis det norske folk ønsker Nidarosdomen, bøier jeg mig» (24.11.1938) «Dronningen skal begraves på Akershus. Kongelig gravkapell i krypten under slottskirken. Bisettelsen finner sted torsdag fra Vår Frelsers kirke»(3.12.1938) «Akershus» (3.12.1938) Noter 1 Dagbladets sensasjonsoppslag 28. oktober 2011 om at dronning Maud skal ha blitt hjulpet på vei med aktiv dødshjelp er grepet ut av løse lufta og har ingenting for seg. Se Trond Norén Isaksen: «Dronning Mauds ikke så mystiske død» (Dagbladet, 7. november 2011). 2 3 4 5 6 Aftenposten, 21. november 1938, kveldsutgave. Morgenavisen, 25. mai 1906. Dagsposten, 25. mai 1906. Nidaros, 26. mai 1906. Opplyst av Øystein Ekroll, arkeolog og forsker ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, i e-post 22. november 2011. 7 Adresseavisen, 21. november 1938. 8 Dagsposten, 21. november 1938. 9 Morgenposten, 21. november 1938. 10 Morgenposten, 22. november 1938. 11 Adresseavisen, 22. november 1938. 12 Adresseavisen, 22. november 1938. 13 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22. november 1938. 14 Adresseavisen, 22. november 1938. 15 Dagbladet, 21. november 1938. 16 Dagbladet, 21. november 1938. 17 Dagsposten, 22. november 1938. 18 Aftenposten, 21. november 1938, kveldsutgave. 19A f t e n p o s t e n , 2 2 . n o v e m b e r 1 9 3 8 , morgenutgave. 20 Dagsposten, 23. november 1938. 21 Opplyst av Øystein Ekroll, arkeolog og forsker ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, i e-post 22. november 2011. 22 Aftenposten, 22. november 1938, morgenutgave. 23 Aftenposten, 22. november 1938, morgenutgave. 24 Arne Fjellbu: «En levende domkirke», i Arne Fjellbu (red.): Nidarosdomens julebok 1938 (Trondheim: Tres Forlag A/S 1938), ss. 5-10. 25 Morgenposten, 23. november 1938. 26 Nidaros, 22. november 1938. 27 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22. november 1938. 28 Adresseavisen, 25. november 1938. 29 Bergens Aftenblad, 22. november 1938. 30 Tidens Tegn, 22. november 1938. 31 Adresseavisen, 28. november 1938. 32 Dagsposten, 22. november 1938. 33 Dagsposten, 23. november 1938. 34 Morgenbladet, 23. november 1938; Aftenposten, 22. november 1938, kveldsutgave. 35 Tidens Tegn, 21. november 1938. 36 Dagbladet, 21. november 1938. 37 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22. november 1938. Se også Dagbladet, 22. november 1938. 38 Det siste var riktignok feil, ettersom Håkon VIs enke, Margareta Valdemarsdatter, som ble Kalmarunionens grunnlegger og hersker over hele Norden, ved sin død i 1412 ble gravlagt i Sorø klosterkirke i Danmark og elleve år seinere flyttet til Roskilde domkirke. 39 Dagsposten, 22. november 1938. 40 Dagsposten, 22. november 1938. 41 Morgenposten, 23. november 1938. 42 Dagbladet, 22. november 1938. 43 Morgenposten, 23. november 1938. 44 Dagbladet, 22. november 1938. 45 Morgenbladet, 22. november 1938. 46 Dagbladet, 21. november 1938); Nidaros, 22. november 1938. 47 Adresseavisen, 1. desember 1938. 48 Morgenbladet, 22. november 1938. 49 Tidens Tegn, 23. november 1938. 50 Tidens Tegn, 24. november 1938; Dagbladet, 23. november 1938; Morgenposten, 24. november 1938; Nidaros, 24. november 1938. 51 Tidens Tegn, 23. november 1938. 52 Dagsposten, 24. november 1938. 53 Morgenbladet, 30. november 1938. 54 Adresseavisen, 25. november 1938. 55 Tidens Tegn, 3. desember 1938; Adresseavisen, 3. desember 1938. 56 Tidens Tegn, 3. desember 1938. 57 Dagsposten, 3. desember 1938. 58 Brev fra Fritz Wedel Jarlsberg til Jacob S. WormMüller, 7. desember 1938 (Nasjonalbiblioteket, Håndskriftsamlingen, Brevs. nr. 428). 59 Tidens Tegn, 3. desember 1938; Adresseavisen, 3. desember 1938. 60 Adresseavisen, 5. desember 1938. 61Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og designs samling av arkitekturtegninger, Arkitekturmuseet, museumsnummer 314 (2). Tegningene til kapellets interiør har ikke latt seg lokalisere. 62 Tor Bomann-Larsen: Haakon & Maud, bind V: Æresordet (Oslo: Cappelen Damm 2011), ss. 459-460. 63 Ulf André Andersen og Hans Fredrik Dahl: «Ryktet som svertet kongehuset» (Dagbladet, Magasinet, 26. mai 2001). 64 Harry Fett: «En generasjon og en vennehilsen», i Georg Eliassen, Arne Pedersen og Olav Platou (red.): Arnstein Arneberg (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1952), s. 29. 27 «Det Kristiania som forsvant» Om maleren og tegneren Hans Henrik Sartz Backer Øyvind Gaukstad I 1924 utgav Backer en liten serie med 10 akvareller laget i perioden 1910-1923 under tittelen «Det Christiania som forsvinder». Motivene var i hovedsak hentet fra et område i hovedstaden som i dag er helt forandret – forstaden Pipervika, eller bare Vika, som den ble kalt. Over Ruseløkkbakken i vest kneiset Victoria Terrasse med Ruseløkkbasarene som sokkel for det store leiegårdskomplekset med fasjonable leiligheter fra 1880-årene. Nærmere fjorden lå Vestbanestasjonen fra 1872. Ved krysset mellom Klingenberggaten og Bakkegaten lå den store Cirkusbygningen fra 1895. Bakenfor lå høydedraget Klinchenberg, som ga navn til Klingenberg teater og til hele fornøyelsesstrøket som vokste frem her. Fra slutten av 1870årene ble det kalt Tivoli og fikk sin kjente portbygning ut mot Stortingsgaten, avløst av Høyres hus i 1935. I 1899 kom den nye hovedscenen Nationaltheatret i Studenterlunden som avslutning på aksen fra 28 Stortinget til Abelhaugen. I øst grenset strøket mot Piperviksbakken, dominert av Akershus festning ute på Akersneset. På Piperviksberget midt i området lå forstadens gamle trerønner og triste leiegårder langs krokete gater og trange smug. Bare de 3-4 etasjer høye leiegårdene fra 1850-årene i Sjøgaten var pene og borgerlige og avrundet området ned mot bryggene. I 1930-årene forsvant alt sammen. I 1936 begynte rivingen av husene i Sjøgaten, og dermed var alt det gamle borte. Det nye Rådhuset midt i Vika krevde god plass. Men hvordan var det før alt forsvant? Hans Henrik Sartz Backer har laget tegninger og skisser, akvareller og malerier fra dette forsvunne Kristiania. Navnet røper at han tilhørte en kunstnerfamilie. Slekten stammer fra Holland, og de første Backerne kom til Norge allerede i 1643. Malerinnen Harriet Backer var hans tremenning, og andre nære slektninger var arkitektene Herman M. og Fra Strandbakken mot Strandgata i Pipervika, 1924. 29 Lars Backer (far og sønn) og komponisten Agathe Backer Grøndahl. I Norsk Kunstnerleksikon presenteres Hans Henrik Sartz Backer som maler og utstillingsarrangør. Han ble født på Lillestrøm i Skedsmo 20. september 1865 og døde i Vestre Aker 21. januar 1948. Foreldrene var fiskeribestyrer Johan Fredrik Backer og Josefine Mathilde Thrane. Han gikk på Aars og Voss skole, som lå i St. Olavs gate der Scandinavia Hotel ligger i dag. I 1880-1884 gikk han på Den kongelige tegneskole, som i 1911 ble Statens Håndverks- og kunstindustriskole. Fra 1890 hadde han Wilhelm Peters som lærer i maleri og Mathias Skeibrok i tegning. Tidligere hadde Backer vært elev av marinemaleren Hjalmar Johnsen i Stavern. Så malte han også et halvt års tid med sin slektning Harriet Backer i begynnelsen av 1890-årene. Han malte dessuten i to år med Eyolf Soot og i flere år med Otto Sinding, som var den av lærerne han følte seg mest knyttet til. I sine unge år var Backer en jevnt dyktig naturalistisk landskapsmaler. Hans spesialitet var vinterbilder, ofte fra Nordland. Han hadde selv bodd seks år i Bodø, der hans far startet og drev verdens første fiskerifagskole. Han malte flere bilder, bl. a. ett med motiv fra gården Hernes, som lå der flyplassen i Bodø ligger i dag. Backer medvirket til å lage ikke mindre enn 26 forskjellige større utstillinger innenlands og utenlands. Allerede i 1889 assisterte han ved monteringen av den norske avdelingen på Verdensutstillingen i Paris. Senere deltok han i jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 som kunstnerisk leder for skogbruksavdelingen, arrangert av Det Kongelige Selskap for Norges Vel. 30 Backer var mangesidig begavet og utfoldet sitt talent på svært mange områder. Han stilte ut første gang på Statens Høstutstilling i 1894. Deretter deltok han med ujevne mellomrom fra 1898 til få år før sin død i 1948. Hos kunsthandler Blomqvist deltok han i en rekke kollektivutstillinger i 1890-årene og senere. Han virket som teatermaler, først sammen med Otto Sinding ved Centraltheatret fra 1899 til 1900. Senere arbeidet han ved Det Norske Teatret og Chat Noir. Han tegnet også møbler og arbeidet for smakfull og rimelig hjeminnredning. I tillegg laget han en god del plakater, bl.a. for Studentersamfundet. Etter hvert viet han seg mer til dekorasjonsmaleri og utførte flere større dekorative oppdrag. Han laget en frise med motiver fra innseilingen til Kristiania i Christiania Roklubs festlokaler på Kongen, utført ca. 1901-1902. Hans kanskje mest kjente arbeid er utsmykningen av Rosenborg Kino fra 1937 med motiver fra det gamle Hegdehaugen. De er avbildet i «Oslo Kinematografer gjennom 25 år», utgitt ved Oslo Kinematografers jubileum i januar 1951. Andre kjente dekorasjoner er ni store oljemalerier med motiver fra Grønland og Enerhaugen på 1920-tallet i restaurant Olympen i Grønlandsleiret. Backers kunstneriske virksomhet var etter 1. verdenskrig preget av interessen for det Kristiania som var i ferd med å forsvinne. Han malte en lang rekke bilder fra hovedstadens gamle bydeler, spesielt fra Vika. Mange av bildene er utført i akvarell i en bred og noe uvøren teknikk. Han har laget en skisse av Mor Sæthers hus på hjørnet av Vinkelgaten og Filosofgangen, hvor Henrik Ibsen bodde som Fritzners Pavillon i Studenterlunden, 1889. ung student. Johan Svendsen skal også ha bodd der. Mor Sæther, som egentlig het Anne Wiger, ble etter hvert en ganske omdiskutert størrelse i Vika. Det skyldtes i hovedsak hennes evner og kunnskaper når det gjaldt folkemedisinens kunst og kunster. Bac ker er representer t i Oslo Museums (tidligere Oslo Bymuseums) samlinger med flere akvareller og en del fargelitografier fra hovedstadens eldste bebyggelse. Han laget i tillegg et stort antall tegninger og skisser. Til sammen har Oslo Museum 97 av hans arbeider i samlingene, alle signert og datert med stedsbetegnelser. Mange er forsynt med interessante små opplysninger av historisk og topografisk art. På flere av dem har han notert hvilke farger det var på de forskjellige delene av husene. På tegningen av Mor Sæthers hus har f. eks. husveggen på den ene siden fått påtegnelsen: mørk gråblårød! På motsatt side av gårdsrommet står det på husveggen at den hadde grønt/rødlig panel. Deler av taket var henholdsvis litt 31 Vognmannsgata fra nr. 17 mot Jernbanetorget, 1939. brunlig, gråhvitt og rødlig. Det var altså et utall av farger og fargekombinasjoner, som gir et bilde av et broket og fargerikt Vika. Backer vandret også omkring med sin skisseblokk andre steder i Kristiania. Det finnes mange tegninger fra Vaterland, Grønland, Enerhaugen, Tøyen og videre opp forbi Bjølsen, Sagene og opp til Grefsen og ned igjen til Hammersborg og Majorstuen. I nærområdet til Pipervika fant han også mange spennende motiver. Fra 1883 til 1892 drev Caroline og Hans Andresen kafé i et stort gammelt trehus fra 1840årene i Stortingsgaten 28. De var spesielt hyggelige mennesker, og gjestene kalte dem derfor Bestemor og Bestefar. De 32 hadde god mat til lave priser, og fattige studenter kunne få et gratis måltid når det knep. Da huset ble revet i 1899, ble «Bestefarstomten» liggende urørt i mange år, inntil Carl Norbeck slo opp sitt sirkustelt der hvert år fra 1905 til 1930. Like bak lå Christiania Bad. I 1934 ble Odd Fellow-bygningen oppført, tegnet av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas. På denne strekningen av Stortingsgaten, fra Klingenberggaten til Munkedamsveien, lå på slutten av 1800-tallet en rekke eiendommer som Backer har avbildet. Østfra først familien Irgens’ hus, deretter Stortingsgaten 26 med Brødrene Hals’ Pianofortefabrik og Brødrene Hals’ konsertlokale i 2. etasje. Så fulgte nr. 28 med «Bestefars kafé» på Bestefarstomten, deretter «Horngårdens» have og helt opp mot Ruseløkkveien, restauratør Horns gård. På nedsiden lå det gamle Vika som en klar kontrast til disse flotte og staselige eiendommene. På motsatt side av Stortingsgaten lå Fritzners Pavillon der Nationaltheatret stasjon ligger nå. Pavillonen i to etasjer var åttekantet og ble drevet av konditormester Julius Fritzner fra 1864 til 1881. I 1899 ble den revet. Tegningen av Fritzners Pavillon er laget etter skisse som Backer laget allerede i 1889. Nederst har han skrevet om paviljongen: «Her drak vi kaffe for 20 øre og spiste 7 øres kaker, for 10 øre brus og selters, og så til Bedstefar efter en seidel øl og muligens låne en krone meden man spilte billiard for 25 timen.» Å bla igjennom Backers mange mapper med tegninger og skisser er en stor fornøyelse. Gjennom hans raske og uvørne skisseteknikk møter vi et mangfoldig konglomerat av eldgammel bebyggelse. Forstadens krokete gater og trange smug eksisterer ikke lenger. Holmens gate, Skolegaten og Engen var regulerte gater i Vestre Vika, ved Vestbanestasjonen. I selve Vika gikk Strandgaten parallelt med Sjøgaten, som var havnefronten. Innenfor denne lå Mellemgaten, Bakkegaten, Strandbakken, Vinkelgaten, Bryggegangen og den allerede nevnte Filosofgangen. Alle disse forsvant da rivingen av strøket begynte for alvor omkring 1930. Men heldigvis fantes det kunstnere som Hans Henrik Sartz Backer som så det som sin oppgave å få festet på tegnearket sine inntrykk fra denne særegne ravnekroken. I 1931 skrev Backer om en nær forestående auksjon i Strandgaten 14 A og B: To av Vikas eldste gårde, Strandgaten 14 A og B, skal selges ved Auksjon i morgen kl. 10. Ville gjerne ha en tegning før rivningen – . Slik lød parolen fra Aftenposten. Well! Jeg var der ved 9-tiden, en liten slump av stedets invånere var samlet på den lille plassen foran de dødsdømte småhus som lå der så øde og forladt. Snart kommer vel auksjonarius og med ham det store publikum. – Er De kjendt her? – spurte jeg en gammel rakrygget mann. «Skulle mene det» svarte han, «jeg er kommen tilverden i den vesle grå stua der, og både bestemora og mora og kjæringa mi var Jordemødre – det er ikke mange hernede som ikke er gåt gjennem demses hender». – Har disse husene noengang vært slike hus som De vet var hernede? «Å nei da! Her bodde bare hederlige mennesker, jeg var fisker og naboen smidde fine veirhaner, han». Dagen efter lestes i Morgenposten lørdag 30 mai 1931: «Atter er to av Vikas gamle gårder gåt under auksjonarius Prestaasens hammer. Strandgt. 14 A og B blev solgt av det kommunale for tilsm. Kr. 31.00 – dessuten en del ovner for kr. 52.00. Alt til fordel for Rådhusreguleringen.» Henrik Backer Øyvind Gaukstad er pensjonert lektor fra videregående skole i Oslo. Han har vært opptatt av lokalhistorie i mange år. 33 Anna Schulstock, Bokken Lassons støttespiller Anne Herresthal I anledning Chat Noirs hundreårsjubileum åpnet Bymuseet 1. mars utstillingen « Bokken Lasson-Svart katt i Kristiania». I forbindelse med utstillingsarbeidet dukket navnet Anna Schulstock opp. Det skulle vise seg at hun hadde vært en viktig person i Bokken Lassons liv. Men den beskjedne kvinnen bak den store kunstneren holdt seg diskret i bakgrunnen. Da vi søkte etter slektninger av Bokken Lasson for å finne gjenstander til utstillingen, kom det frem at Anna Schulstock hadde arvet en del etter Bokken Lasson. Derfor ble Anna et interessant spor for oss tilbake til fortiden. Men hvem var hun, og hvordan kunne vi finne arvinger etter henne? For undertegnede ble dette av ren nysgjerrighet et detektivarbeid som skulle vise seg å gi resultater. Fotoarkivar Vegard Skuseth og bibliotekar Anne Birgit Gran Lindaas på museet kastet seg over oppdraget for å finne flere opplysninger om Anna Schulstock. I Aftenpostens 34 arkiv fant de Annas dødsannonse fra 23. november 1988. Den ga viktige opplysninger om alder, pikenavn og slektninger. Via Oslo Adressebok fant vi flere adresser Anna hadde bodd på i Oslo i løpet av livet sitt. Gjennom gravferdsetaten fikk vi opplysninger om gravstedet. Graven ble slettet i 2006, men vi fikk navnet på familiens kontaktperson. Og dermed begynte jakten på slektningene. I dødsannonsen sto det at Annas pikenavn var Lødøen, og håpet var nå at noen i hennes familie kunne være i besittelse av gjenstander Anna hadde arvet etter Bokken. I museets eget klipparkiv fant vi en avisomtale på familiesiden i Aftenposten fra onsdag aften 5. januar 1966. I et intervju med Bokken under overskriften: « Jovisst kan jeg opptre fremdeles, sier 95-åringen Bokken Lasson» er Bokken og Anna fotografert i Annas leilighet i Linderngaten 2. Av intervjuet kommer det frem at de har vært venninner i 40 år. Ukjent fotograf/p.e. Fra Annas stue med maleriet av Bokken over sofaen, Anna som nummer to fra venstre. Nå hygger de seg med å gå på premierer i teatre og i Operaen, eller hygger seg hjemme når Anna leser høyt for sin gamle venninne. Bokken gir uttrykk for at hun er så takknemlig for alt Anna gjør for henne. Ja, så takknemlig var hun at Anna ble en av hennes hovedarvinger. Vi oppsporet Annas slektninger på Sunnmøre via kontaktpersonen for gravstedet. De kontaktet igjen flere av sine slektninger og ble svært engasjert i oppdraget fra oss. De sendte bilder av gjenstander og viste stor velvilje når det gjaldt å låne ut materiale som kunne være av interesse for utstillingen. Flere av gjenstandene vises nå i montere i utstillingen. På et foto vi fikk tilsendt fra Annas stue hang det over sofaen et stort maleri av Bokken med lutten. Vi fikk vite at maleriet var hos noen i Oslo og fikk etternavn og tittel. Etter noen telefonrunder uten hell til personer med dette etternavnet, traff vi en dame som sa at bildet hang i deres 35 Ukjent maler/p.e. Foto: Rune Aakvik/OM Maleriet av Bokken i utstillingen på Bymuseet. stue, og det kunne vi gjerne få låne! De hadde også en stol og andre gjenstander som hadde tilhørt Lasson-familien. På utstillingsåpningen satt ekteparet som eier maleriet stolte på kaféstolene i utstillingen og beundret sitt eget bilde. I ett år må de greie seg uten portrettet hjemme i stua. Slik ble historien om hushjelpen Anna viktig for en utstillingsprosess på Bymuseet. En beskjeden person i skyggen av Bokken Lasson var Anna Petrine Lødøen, født 13. jan 1904 i Sykkylven på Sunnmøre. Hun tok handelsskolen, antagelig i Ålesund, og reiste ca 18 år gammel til Oslo hvor hun fikk arbeid som sekretær for Wilhelm Dybwad på 36 hans advokatkontor. Etter hvert ble hun engasjert for å hjelpe til ved selskapelige anledninger for ekteparet Dybwad. Hun kunne ikke lage mat, knapt koke poteter, sa hun selv, men Bokken lærte henne opp til å lage eksklusiv selskapsmat. Bokken og Anna innledet et vennskap som varte livet ut. De var som mor og datter for hverandre. Anna giftet seg med postbud Einar Schulstock i 1930; men de fikk ingen barn. Han døde i 1960, og etter at hun ble enke tok hun seg enda mer av Bokken. Anna var med Bokken på reiser i utlandet, og de to damene fulgte med på alt som skjedde i kulturlivet i hovedstaden. Anna delte også Bokkens antroposofiske livssyn. Ukjent fotograf/p.e. Ukjent fotograf/p.e. Bokken og Anna på spasertur på Lindern. På Røde Kors sykehjem på Ullern, Anna til venstre og Bokken i midten. På sine eldre dager bodde Bokken delvis hjemme hos Anna Schulstock i Linderngaten 2 før hun kom til Røde Kors sykehjem på Ullern. Da tok Anna seg like godt arbeid der for å være nær sin venninne. Da Bokken døde i 1970 fortsatte Anna å arbeide på Røde Kors selv etter at hun ble pensjonist. I hennes egen gjestebok ligger attester fra Røde Kors som viser at hun var svært godt likt både av de eldre og ansatte. Anna Schulstock døde 17. november 1988, 84 år gammel, på Furuset alders-og sykehjem. Anna blir beskrevet av de som traff henne som stor og kraftig med rundt ansikt. Hun var en svært elskverdig person som snakket sunnmørsdialekt. Hun tok alltid vennlig i mot, men holdt seg beskjedent i bakgrunnen. Denne lille artikkelen er skrevet for å fortelle litt om hvordan vi museumsarbeidere leter og finner! Vi oppsporer fortiden ikke bare for de som besøker oss, men også i vårt eget møysommelige arbeid. Vi drar veksler på hverandres kompetanse og utfyller hverandre mot felles mål. Det tar tid, men gir resultater når vi lykkes. Ofte er dette prosesser som de museumsbesøkende ikke kjenner til. Så når dere besøker utstillingen «Bokken Lasson-Svart katt i Kristiania» vet dere litt mer om den bakenforliggende historien om jakten på gjenstander og hushjelpen Anna. Flere enn hennes familie har bidratt med gjenstander, men det var miljøer og mennesker vi kjente til på forhånd. Stor takk til alle private utlånere for deres velvillighet! Dere har alle bidratt til at utstillingen «Bokken Lasson-Svart katt i Kristiania» er blitt slik den er. Anne Herresthal, museumslektor og prosjektmedarbeider på Bokken Lasson utstillingen på Oslo Museum 37 «En motvekt mot tidens slappe moral og dens overfladiske væsen, til sand lykke for individets fremtid» – Privatskoletiden i Kristiania del II Tove Solbakken I forrige nummer av Byminner møtte vi noen av de gamle bestyrere, deres privatskoler og deres elever. De levde og virket i et Kristiania i vekst og blomstring, fra 1850 og fram mot første verdenskrig. Her fortsetter historien om den korte, men intense privatskoletiden, som brått tok slutt, men som betydde så mye for utviklingen av byen vår. Aars & Voss, Frogner, Nissen og Berle var store skoler som fikk et relativt langt liv. Det fascinerende er det voldsomme mangfoldet av skoler byen har hatt, og viljen og motet til å satse stort, selv når tidene egentlig tilsa noe helt annet. For noen gikk det godt, andre virket bare noen år. Nissens latin- og realskole ble stiftet så tidlig som i 1843, av Ole Hartvig Nissen og Ole Jacob Broch. Den var planlagt som et linjedelt treårig latin- eller realgymnas, som førte fram mot universitet og ble en av byens fremste skoler, med gode 38 eksamensresultater, men bygget aldri sitt eget skolehus. Den holdt til i Maltheby, på hjørnet av Teatergata/Akersgata, før den flyttet til Rosenkrantz’ gate 7. Her ble den inntil nedleggelsen i 1874. Nissen hadde for lengst gått fullstendig opp i arbeidet med pikeskolen, og elevene ble overført til Gjertsens skole. Litt senere, i 1866, ble Olaf Bergs skole grunnlagt. Den var en av byens største pikeskoler og het opprinnelig Frk. Falsens pikeskole, etter Elise Falsen, Christian Magnus Falsens datter. Etter Foto: Gustav Borgen / Oslo Museum Olaf Bergs pikeskole, ca 1915. Lærer Birger Brinck-Lund i spissen for elever og to lærerinner. Elises død i 1876 ble den drevet videre av Fredrikke Maurer. Det var under hennes bestyrertid at skolebygningen i St. Olavs gate 29 ble oppført. Tidligere hadde de holdt til i nr.7. Først i 1891 overtok Olaf Berg og ga skolen sitt navn. Den fikk etter hvert gymnas og samarbeidet med de andre pikegymnasene, Nissen og Berle, og også med Aars & Voss, som var en gutteskole. Slik kunne søsken av motsatt kjønn få moderasjon i skolepengene. Da første verdenskrig kom, og de fleste privatskolene fikk store økonomiske problemer, hadde man to valg: legge ned, eller overdra skolen til kommunen. Olaf Berg gikk mot strømmen og valgte å innstille driften av skolen. Den opphørte i 1918, og bygningen ble solgt, for å bygges om til forretningsgård «efter de mest moderne principer». En annen skole som ikke var i drift så lenge, men likevel hadde sin egen, imponerende skolebygning, var Nickelsens pikeskole. Den ble drevet av cand.theol. Niels Nickelsen. Hans store skole i Tordenskiolds gate 9 ble oppført i tre etasjer i1874 og ruvet imponerende i det den gang så åpne landskapet. Nå er bygningen revet og erstattet av Rådhuskvartalene. Nøyaktig når Nickelsens pikeskole opphørte, er for øvrig uklart, bygningen var i bruk til ulike formål etterpå, bl.a. som gardekaserne. Pikeskoler var det for øvrig mange av. Ett eksempel var Conradis pikeskole, som ble overtatt av Otto Andersen, og senere 39 Foto: Ole Tobias Olsen / Oslo Museum Foto: Ole Tobias Olsen / Oslo Museum av Sigurd Halling. Frk. Christianie Bonnevie var også en driftig dame og startet sin skole i 1889. Hun hadde tilnavnet «den strenge Bonnevie», men i hennes pedagogikk lå også arbeidsglede og en fyldig og god undervisning, i små klasser. Det ideelle var maksimum tolv elever på hvert trinn, det skulle være rikelig med tid 40 Nickelsens pikeskole i Tordenskiolds gate 9, ca 1875. Interiør fra Nickelsens pikeskole, ca 1875. til å ta seg av den enkelte. Språkundervisning var særlig viktig hos Bonnevie, og det ble undervist i fransk fra 4. kl., tysk fra 5. kl. og engelsk fra 7. kl. Vi skal se at hennes undervisningsplan i språk var bygget opp motsatt av for eksempel Elise Roll, en annen samtidig kvinnelig pedagog. Første under visningsdag var 2. september 1889 i leide lokaler i Oscars gate 16. Frogner var jo det store privatskolestrøket. Det hadde meldt seg tolv elever i 1.kl., en i 3.kl., tre i 4.kl. og 6 i 5.kl., men ingen i 2. klasse. Etter hvert ble elevtilstrømningen bedre, og skolen trengte større lokaler. Bonnevie flyttet virksomheten til Oscars gate 42 i 1895. I 1914 feiret skolen sitt 25-årsjubileum med ca. 200 elever. Det varte likevel ikke lenge før skolen havnet i økonomiske vanskeligheter. Frk. Bonnevie forsøkte å organisere skolen som et rullerende aksjeselskap, der foreldrene kjøpte aksjer i skolen og overdro disse til nye foreldre etter hvert som barna sluttet. Dessverre gikk det allikevel ikke. Bonnevies skole ble slått konkurs i 1924 og nedlagt i skoleåret 1924/25. St. Hanshaugen skole Opp til venstre, midt blant bygårdene i den litt unnselige Schwensens gate, ligger en bygning som skiller seg ut. Kanskje undrer forbipasserende seg på hva som engang foregikk bak de røde teglsteinsmurene og de imponerende vinduene? Det er ingen ringere enn gamle St.Hanshaugen skole som ruver der, bare noen steinkast fra Ullevålsveien. I 1898, bare ett år før det store krakket, sto den ferdig, under bestyrer cand.theol. Halvard Alf Gjønnæs’ ledelse. Man kan kanskje si at han var dristig? Gjønnæs hadde overtatt Gundersens skole i 1896, og nå skiftet altså skolen navn til «St. Hanshaugens skole for den høiere almendannelse». Den nye skolebygningen var tegnet av arkitekt Ove Ekman og var i tre etasjer. Foruten «ytre bekvemmeligheter» inneholdt den femten klasserom, alle med ettermiddagssol. Loftsetasjen fikk overlys fra store takvinduer. I tillegg fantes en 16 meter lang gymnastikksal, påkledningsrom, sløydsal, håndarbeidsrom, tegnesal og fysikkværelse. Det var også satt av plass til et skolekjøkken, kontorer og en liten leilighet til vaktmesteren. Gjønnæs drev etter hvert skolen sammen med cand.mag. Nils Vartdal og hadde planlagt sin skole for fellesundervisning. Den var også fra starten fullt utbygget, med forskole, middelskole og latin- og realgymnas, 5+4+2 år. Barna i forskolen var mellom 6 og 11 år, i middelskolen mellom 11 og 15. Ser man på skolens årsberetning fra 1898, finnes flere opplysninger om det faglige tilbudet. Gjønnæs hellet for eksempel mot den moderne språkundervisningen. Språk skulle være levende. Elevene skulle kunne gjennomgå, oversette og forklare et utvalg lesestykker. I tillegg kom lesning og oversettelse av ukjente stykker, muntlig gjenfortelling og skriftlige arbeider. Det er også sjarmerende å studere oversikten over skolens undervisningsmateriell. I fysikk fantes dette: Fjær af staal til paavisning af jordens fladtrykning ved polerne. To sammenslebne glassplader til paavisning af adhæsion mellem faste legemer. Ballon til veining af luft. Og videre: hver elev har sin egen bibel. I zoologi finnes bl.a. et kranium af det mennesklige skjelett. Fugler: hønsehøk, katugle, hubro, et par raphøns, et par stokænder. Froskens udvikling i fem størrelser. En tørret pigrokke. En krokodilleunge. En blæksprut. Som på alle privatskoler ble det på St. Hanshaugen krevet skolepenger; kr 5 pr 41 år i 1.klasse, kr 15 pr. år i 1.middel og kr 24 pr. år i gymnaset. I noen år gikk det godt for Gjønnæs og St. Hanshaugen. Skolen hadde rundt 350 elever årlig og var en middels stor skole. Likevel lå det i kortene at skolen ikke kunne få noe langt liv. Allerede i 1917 fikk Gjønnæs store økonomiske problemer og ble tvunget til å legge ned både forskolen og middelskolen. Bygningen ble kjøpt opp av kommunen, som brukte den til kontorer. Det to-årige gymnaset fortsatte, men levde en omskiftelig tilværelse. Fra 1920 til 1935 holdt elevene til i Kunst & Håndverksskolen i Ullevålsveien, og fra 1935 til 1955 i Hammersborg skole, Akersgata 73a. Skolens russemerke var en trekant over en firkant, tegnet for utrygt vær, som ble vist av Meteorologisk Institutt i tårnet på Damvokterobligen på St. Hanshaugen. Den var ikke en av byens viktigste privatskoler, og en av de som drev kortest, men bygningen til St. Hanshaugen skole står der ennå. OBOS har innredet 28 små leiligheter i de gamle klasserommene, man kan trygt kalle dem hjem med historisk sus. Otto Andersens skole /Halling skole En langt mer berømt privatskole lå i Oscars gate 30. Sigurd Halling (18661938) drev faktisk både pikeskole og gutteskole, riktignok i to forskjellige bygninger, på to ulike steder. Gutteskolens bakgrunn kan virke noe forvirrende. Otto Andersen grunnla sin skole i 1880. Fra 1884 holdt den til i en nyoppført bygning i Uranienborgveien 7, tegnet av arkitekt Holm Munthe. I mellomtiden drev Peter Qvam skole i Mariboes gate, men han røk uklar med en av bestyrerne 42 og fikk etter hvert oppført en egen skolebygning i Oscars gate 30. Hit flyttet Otto Andersens skole, etter en brann i bygningen i Uranienborgveien. Halling var allerede ansatt hos Otto Andersen, og i 1909 overtok han både skolen og bygget. Hallings skole var et faktum. Pikeskolen holdt til i Josefines gate 34, og var den tidligere Conradis pikeskole. Forvirret? La oss starte med Otto Andersen. Hans skolebygning i Uranienborgveien er nemlig verdt å se nærmere på. Den var nok et eksempel på den store optimismen og ekspansjonen av privatskoler mot slutten av 1800-tallet. Det ble satset friskt. Arkitekt var Holm Munthe som selv hadde vært lærer ved skolen. Bygget var meget moderne, med sentralvarme og ventilasjon, og viste seg å være «meget hensiktsmessig og et behagelig lokale for skolens arbeide, med sunn og god beliggenhet». At Slottet lå like i nærheten var heller ingen ulempe. Otto Andersen la særlig vekt på gymnastikk og praktiske fag, og idrett og friluftsliv sto sterkt. Skolen var velsignet med «fremtredende lærere på dette området». Man gikk på ski og spilte fotball, fektet og arrangerte øvelser i skyting, dels med salonggeværer, dels med armeens geværer. Sløyd og musikk var også viktig, ikke minst sangen. Det ble holdt mange konserter og musikalske fremføringer av elevene på høyt nivå. Skolen var organisert 5+4+3 (forskole+middelsskole+gymnas), og noen piker fantes også, både i middelskolen og gymnaset. Søkningen til skolen ble faktisk så stor at ikke alle kunne få plass. Kanskje hang dette sammen med de mange sosiale aktivitetene ved skolen? Hva sies om et foredrag om månen, med Foto: Knut Eng / Oslo Museum lysbilder, av observator Schroeter i oktober 1883? Eller foredrag om Napoleon, også med lysbilder, i mars året etter? Fester var det også nok av. Til en historisk minnefest om Eidsvoll 1814 hadde man virkelig gjort seg flid. En tidligere elev, kunstmaler Gudbrand Mellbye, hadde utsmykket festlokalet med portretter av fremtredende Eidsvollsmenn. Uf lukter og turer skulle være til «elevernes fornøielse, belærelse eller udvikling». Man dro til «naturskjønne steder i Kristianias nærmeste omegne» eller også gikk turene «til fjerne maal og har strukket sig over flere dage». Tirsdag 6. juni dro en stor gruppe gymnasiaster til Ullensaker allmenning for å plante skog. «Omkring 6000 planter udsattes. Arbeidet gikk med liv og lyst, og almenningsstyret modtog skolen paa den mest gjæstfrie maade og beværtede lærere og elever rigelig. Det ble holdt tale om skog- Hallings skole i Oscars gate 30, 1969. plantningens betydning for vort land og fedrelandssalmen blev afsunget». Da Sigurd Halling overtok, fortsatte framgangen. Halling var en fremragende skolemann, det var ikke uten grunn han ble valgt til å overvåke undervisningen til selveste kronprins Olav, som var elev gjennom hele middelskolen og gymnaset. Pikeskolen ble drevet etter 5+5 oppbygning, mens gutteskolen i Oscars gate også hadde gymnas; 5+4+3, der pikene hadde adgang. Det fantes ekstra fag for de kvinnelige gymnasiaster: sundhetslære, sygepleie og spesielle foredrag i musikk, kunsthistorie og «græsk kultur». For guttene ble det gitt egne skomakerkurs, og høsten 1916 hadde alle deltagerne halvsålt to par støvler hver. På skoleplassen sørget man for elevens trivsel med beplantning av trær, fjellflora, blomsterbed og nytteplanter. I 1911 fikk man lagt inn elektrisk lys i skolebygning43 Ukjent fotograf / Oslo Museum en, og man anskaffet grammofon med tilhørende plater til språkundervisningen «med samtaler og recitationer utført av fagmænd». Skolen mottok også mange gaver, det være seg utstoppet flyvefisk, hvepsebol, tenner av kaskelot og en eske russiske insekter. I 1911 ble også skolens nye fane innviet. Utført i gul silke, med silkesøm av frk. Falkenborg, viste den «et snefjeld, hvorover en ørn svæver, det hele omgit av et løvetandornament». Det kan virke som det bare var lykke og velstand på byens privatskoler. Da er det befriende å finne en frustrert middelskoleelevs skriblerier i skolens årberetning fra 1910-13. Det meste får gjennomgå, gjennom blyantkluss og overstrykninger. «Hallings skole for den høiere lavere almendannelse». «Eksamensrett», ja vel – «hvis de ikke dumper». Når det gjelder lærerpersonalet, 44 17. mai i skolegården på Hallings skole, ca 1935 var det ingen nåde «de jeg foragter overstrækes» og karakteristikker som «en hu i to sko», «en jentefut» og «en halvfysak» dukker opp. For øvrig er heller ikke undervisningen underlatt kritikk. «Hjemmestil anden hver uke - aldrig!» «Høytopplesning i engelsk – det er ikke tilfelle!», «Lette skriveøvelser hjemme – det er en løgn». «Modellering av kart i leire – det har jeg ikke set noget til». Skyteøvelsene hadde heller ikke gått som planlagt. «III middels elever har ikke faat et eneste skud!». Vi f år håpe de f leste likevel hadde en god skoletid hos Halling. Gymnasiesamfunnet Brage ble viktig for mange av guttene. Stiftet i øverste etasje, i et lite klasserom i Rosenkrantz’ gate 7 i februar 1884. På kateteret sto en firskåren, freidig, flammende taler. Det var uro i luften. Seks kamerater på benkeradene. Det var alvor. I Brage ble det meste diskutert, fra flaggsaken til kvinners stemmerett og kampen for egen utenriksminister. «En merkelig periode av vort samfundsliv» kalte den senere riksantikvar Harry Fett tiden i Brage. Kronprins Olav husket møtene i Brage som de beste og lykkeligste timene i hans skoletid. Kameratskapet blir beskrevet som varmt, «en instinktiv samfølelse mellom unge mennesker», men også med usannsynlige diskusjoner og regelretter krangler. Heldigvis endte de alltid i fordragelighet dagen etter. Hallings skole overlevde de harde krigsårene og fortsatte sin virksomhet helt til 1936. Sigurd Halling gikk bort bare to år senere, og skolen ble drevet som kommunal høyere skole fra 1937 til 1941. Deretter overtok Universitetet bygningen. I 1969 ble den revet, tomten var attraktiv, og Aftenposten kunne 15.oktober melde: «den tradisjonsrike Halling skole er falt i grus med bulldozer-kraft». Det var solide doser Oslo-historie som gikk opp i støv den dagen, men heldigvis finnes fortellingene fremdeles, levende fortalt i Brages memoarer. Den beste har kanskje tegneren Ragnvald Blix. Det hadde seg slik at Blix og noen kamerater hadde brutt ut fra gymnasiesamfunnet og dannet sin egen forening; «Unge revolutionæres klub». For mye snakk og for lite handling, var deres mening om Brage. Det skulle jo helst skje noe! Og handling ble det. Da det ble kjent at den svenske kronprinsen hadde holdt den norske utenriksminister Blehr utenfor et møte som angikk norsk utenrikspolitikk, vakte det harme og bestyrtelse i Norge. Blix og kameratene benyttet anledningen til å vise sitt standpunkt da kronprinsen kort tid senere kom på besøk til Kristiania. Unge Revolutionæres Klub troppet opp utenfor ministerboligen og ropte «Leve Blehr» opp i kronprinsens ansikt. Den høyeste i flokken var blitt valgt til leder så han riktig kunne nå opp, men det varte ikke lenge før hele klubben ble anholdt av sivilt politi. Dagen etter slo avisene hendelsen stort opp. Andre medlemmer av Brage dannet sporenstreks en konservativ klubb, som ville overrekke kronprinsen blomster etter et besøk i teateret. Det ble med forsøket. «En konstabel rev imidlertid i det avgjørende moment blomsterne ud av guttens haand, kastet dem langt væk og vræste: Skal det være harcelas!» Den Konservative Klub gikk selv straks til avisen, og da Otto Andersen leste at flere av hans elever hadde overrakt kronprinsen blomster, bestemte han seg for å komme til bunns i hva dette var for noe. Hele hendelsesforløpet kom for en dag. Verst var det for guttene som var blitt arrestert, de skulle straffes for gateuorden, og den minste, som var under 15 år, med ris. Det hele ble avverget av en av deltagernes far, som kjente politimesteren fra skoledagene. Ro og fred var atter gjenopprettet, men som Ragnvald Blix skriver: «Vi vendte aldrig mer tilbake til Brage. Livet der var blit os for ufarlig….» Ragna Nielsens skole Pedagog, skolebestyrer, kvinnesaksforkjemper og publisist – Ragna Vilhelmine Nielsen (1854-1924) var en mangesidig kvinne. Hun arbeidet utrettelig for sitt kjønns muligheter og for pikenes posisjon i samfunnet, og hennes skole ble ikke bare startet med pedagogiske prinsipper 45 Foto: L. Szacinski / Oslo Museum Ragna Nielsen med sitt første artiumskull. Bak fra venstre Ragnhild Quam, Aasta Kjølseth, Gudrun Broch, Ella Anker. Foran fra venstre: Regine Haug, fru Nielsen og Marie Lundquist. for øye. Ragna Nielsen ønsket å gi unge kvinner rett til en utdannelse, på lik linje med guttene, og også gi kvinnelige lærere mulighet til lønninger som nærmet seg mennene og til å undervise på samme høye nivå. Sammen med sin mor og bestemor dannet Ragna Nielsen en usedvanlig tidlig kjede av yrkeskvinner. Allerede som 15-åring begynte hun å undervise på sin mors pikeskole, senere tok hun lærerutdanning hos Hartvig Nissen og begynte så å undervise i den offentlige skolen. Hun tok til og med vikartimer i bl.a. fransk, norsk og tysk i latinskolen for gutter, noe som var meget uvanlig for en kvinne. 46 Etter et mislykket ekteskap i Tromsø flyttet Ragna tilbake til Oslo. Nå la hun planene om å starte en egen skole. Hun hadde talt glødende i gymsalen på Aars & Voss foran 300 tilskuere og snakket varmt om fellesundervisning. Pikene måtte ikke overbeskyttes. De hadde aldeles ikke godt av å aldri komme seg ut, de trengte kunnskap, ikke ball, fester og fjas. Bare på denne måten kunne man få mer likeverd i ekteskap, og samfunnet kunne få større respekt for kvinnen. Jonas Lie støttet henne. Det var for øvrig på den samme Aars & Voss Ragna var blitt nektet å ta en vikartime i engelsk, da sykdom oppsto. Ragna befant seg på skolen, likevel ble en vilkårlig engelskmann hentet inn fra gaten. Han var så dårlig i norsk at han ikke kunne oversette stykket det ble arbeidet med, og Ragna ble selvsagt dødelig fornærmet. Hennes egen skole måtte komme i gang. Fødselen var økonomisk vanskelig, hun tok opp flere lån med sin bror som garantist, og sendte tiggerbrev rundt til familier med barn i passende alder, for å få dem innskrevet hos henne. I 1885 kunne Ragna Nielsens skole endelig så smått starte opp, med ti elever i leid lokale. «Mine elever er riktig søde, unge piger, synes jeg, ivrige og energiske», fortalte Ragna begeistret. Det var viktig å oppnå gode resultater slik at skolen fikk et godt rykte på seg. Allerede året etter steg elevtallet, de første guttene ble skrevet inn, og høsten 1889 gikk det 23 gutter på skolen. Lokalene den leide i Peder Claussøns gate 1 ble snart for små, og Ragna Nielsen kjøpte to leiegårder i Nordahl Bruns gate, nr. 22 og 24. Disse ble innredet til skolebruk, med leilighet til bestyreren. Alt gikk godt. Elevtallet økte, og resultatene fra den første middelsskoleeksamenen, som ble avholdt 1887, var utmerket. Etter hvert ble skolen fullt utbygget, med forskole, middelsskole og gymnas 3+6+2. Klassene var blandet, og de kvinnelige lærerne fikk undervise i gymnaset. En kvinne som underviste en mannlig gymnasiast – nesten uhørt, og noe helt nytt. Men Ragna Nielsen sto på sitt, og skolen fikk rykte på seg for å ha svært gode lærere og et inspirerende miljø. Ragna selv underviste selvsagt også. Thekla Resvoll, som senere ble amanuensis i botanikk, husker henne ved kateteret med «et klart og rolig blikk. Lette rynker om munnen og smilet, som hurtig lyste op det vakre ansikt saa snart vi henvendte os til hende». Hun husker også bestyrerinnenes «varme, inderlige stemme og skjønne form». Ragna likte også å sirkulere rundt og følge med på hva elevene foretok seg. I friminuttene kunne hun komme inn i klasserommet, sette seg på en pult og følge elevenes diskusjoner, av og til med en kommentar. «Vor følelse for hende var altid ærbødighet og beundring, og mange var de som holdt inderlig av hende. Men kanske var vi allermest stolte af hende» forteller Thekla Resvoll. Ragna Nielsens skole var kjent som en venstreskole, hun var jo radikal i sin samtid, og elevene kom fra alle samfunnslag. Mange fikk friplasser, mange kom til og med fra helt andre kanter av landet, kun for å gå på Ragna Nielsen. Ved skoleårets slutt i 1896 hadde skolen 496 elever. Et friskt og godt miljø hersket, og det ble ikke praktisert korporlig straff. Ragna ønsket seg glade, freidige og tillitsfulle elever, og ikke minst vaiet det alltid rene, norske flagg i barnetoget bak Ragna Nielsens fane. Det ble sagt at Bjørnsons og Wergelands ånd hvilte over skolen. Ragna bidro til å styrke barnas nasjonalfølelse med sine taler i skolegården etter togets slutt. Det sies at elevene sto bergtatt og med lysende øyne, mens de hørte Ragna Nielsen glødende innprente dem hvor høyt de skulle elske sitt land. I 1891 ble gymnasiesamfunnet Vinátta stiftet. Det hadde faste møter hver lørdag i gymsalen, med foredrag over dagsaktuelle temaer og påfølgende høylytte diskusjoner. Både gutter 47 Ukjent fotograf / Oslo Museum Fru Nielsens skole i 17. mai-toget – med rene norske flagg, ca 1900. og jenter var engasjert som talere, debattanter, og i tillitsverv. Etterpå var det dans med grammofon, men ettersom Ragna jo bodde i en leilighet i den samme gården, var det slutt da mørket falt på. Formannen reiste seg og erklærte «Nu skal Ragna sove». Derpå gikk alle pent hjem og la seg. Skoleavisen kalte Ragna Nielsens skole en forlovelsesanstalt, og redaktøren kunne melde om strålende resultater: 20 par hadde allerede funnet hverandre, 30 til var på vei. Klasserommene sto jo til elevenes disposisjon i friminuttene, og «endelig lar man hver lørdag de unge damene, more sig, kokettere og kurtisere av hjertens lyst uden læreres 48 opsyn. Systemet har vist sig udmerket og fortjener at efterlignes». På det meste hadde Ragna Nilsen ca. 550 elever og to linjer ved gymnaset; den sproglig-historiske og reallinjen. Årsaken til suksessen var nok Ragnas evner som pedagog, hennes engasjement og varme personlighet. «En oplevelse» kaller en tidligere elev hennes undervisning. «En fin aandsaristokrat…alltid et opmuntrende ord, hun gav sig altid noget naar hun underholdt sig med elevene. Hun underviste nemlig ikke – hun konverserte med os. Og vi var alle lutter øre». Dessverre var det dårlige tider i vente for Ragna Nielsen, som for de andre privatskolene. Ragna hadde trukket seg tilbake, og hennes nevø Halfdan Ullman overtok som bestyrer 1919. Samtidig ble det økonomisk umulig å konkurrere med den offentlige skolen, elevtallet sank drastisk, og det ble drevet flere år med betydelig tap. Ragna Nielsen holdt ut lenge sammenlignet med andre privatskoler, men i 1927 var det slutt. Siste eksamensfest ble holdt 24. juni, og skolens porter stengte for godt. Blant berømte elever som har satt spor etter seg, finner vi bl.a. Sigrid Undset, Kristine Bonnevie og Francis Bull. Ragna Nielsen selv hadde gått bort 1924 og slapp å oppleve nedleggelsen. «Vår ungdoms lykkeligste tid» ble skoletiden på Ragna Nielsen karakterisert som av en tidligere elev, i et innlegg i Aftenposten i forbindelse med nedleggelsen. Han minnes også Fru Nielsens medhjelper gjennom tretti år, frk. Anna Scherden. Et lite vers hadde han laget til hennes minne. «Frøken Scherden, blid for alverden». Ukjent fotograf / Oslo Museum Vestheim skole i Skovveien 9, ca 1900. Vestheim skole «To røde murstensgårder, så asfaltgrå en plass Med larm fra ferdselsårer, med lukt av støv og gass. Slik ligger Vestheim, skolen vår, og skinner likevel, Fordi den er vår egen, et stykke av oss selv» Midt i skolestrøket på Frogner, i Skovveien 9, lå Vestheim skole. Den begynte sin virksomhet 1. september 1893, etter at fem lærere fra Aars & Voss hadde sluttet, med det mål for øye å starte sin egen skole. Den sentrale var Ole Jakob Skattum, med seg hadde han Wilhelm Myhre, Nils Grøterud, Fredrik Fredriksen og Hans H.K. Haugen. En god del elever fikk de også med seg fra Aars & Voss, og deres største mål var å skape en skole der elevene skulle trives. Det manglet ikke på kunnskaper og allsidig akademisk utdannelse, men først og fremst sto det levende mennesket i sentrum. Skolen skulle ikke bare være en anstalt der elevene var brikker i et system. Med Ibsen som forbilde ville man utdanne «frie, glade adelsmennesker», og det ble lagt vekt på vennskap og hengivenhet mellom de voksne og de unge. Omtrent fra første stund var skolen en suksess. Fredrik Fredriksen satt som bestyrer, men de fem stifterne drev Vestheim i felleskap. En flunkende ny og moderne skolebygning ble tatt i bruk i 1893 (ark. Ove Ekman). Den inneholdt 15 vanlige klasserom, spesialrom og kontorer, og hadde sentraloppvarming og 49 rikelig med sollys. Elevene strømmet til, og allerede i 1895-96 ble enda en skolebygning oppført, også denne fra Ekmans hånd. Vestheim fikk ord på seg for å være en moderne skole, og tonen ble sagt å være elskverdig og human. Den var ikke en embetsmannsskole i samme grad som Katedralskolen, Gjertsen og Aars & Voss. Mange fra forretningsstanden sendte barna hit, og skolen fylte kanskje således et behov stifterne ikke hadde tenkt på. Etterhvert fikk skolen også gymnas, det første artiumskullet gikk ut i 1905, med strålende resultater. Rundt 1914 hadde Vestheim ca. 600 elever og ble drevet etter modell 3+6+3. «Vestheim-ånden» nevnes stadig av tidligere elever. Den var med på å gi skolen særpreg, den ble et begrep og ga samhørighet og glede. Johan Grundt Tanum, elev 1897-1909, minnes: «Skolen var ung, ledelsen var unge, det var et tempo i undervisningen og nye strømninger, men ingen friksjon. Vi var i en god steam, med arbeidsglede, entusiasme og fordomsfrihet». Det blir hevdet at samholdet på Vestheim var bedre enn på andre skoler. I 1902 ble gymnasiesamfunnet «Heimdal» stiftet. Navnet ble valgt etter skolens fane, som viste billedhugger Sindings statue «Heimdal» brodert i bronsefarge på rød silkeduk. I begynnelsen var det medlemmene selv som sto for innlegg og foredrag, så begynte man å tigge, eller true, foredragsholdere og skuespillere til å komme, som regel gratis. En L.B. Backe minnes: «Heimdal – hva innebar ikke dette navn av fortettet spenning for den ærgjerrige nykomlingen fra første gymnasium!» 50 Suksessen til tross, privatskoletiden på Vestheim ble kortvarig. Til gjengjeld fortsatte skolen som kommunalt gymnas i flere tiår, selv om den faktisk var nedlagt en kort periode på 1930-tallet. I 1917 måtte de fire stifterne innse at det økonomisk ikke var liv laga, og kommunen overtok fra 1919. Skattum ble rektor og satt i stillingen til sin død i 1930, og Vestheim fortsatte på mange måter som før. Pikene hadde lenge hatt adgang til gymnaset, de hadde forlengst vist at de var overlegne guttene når det kom til språkfag, men først i 1940 kom de også inn i realskolen. Det ble spilt skoleteater, i samarbeid med Nissens pikeskole, som hadde scene og utstyr, og det ble gitt ut skoleavis. «Gjallarhorn» var navnet, og redaktør Odd Tillier uttalte «det var like vanskelig den gang som nå å få brukbare innlegg». Ofte besto avisen bare av utklipp fra «Intelligenssedlernes Søndagsnummer». På 1960-tallet skiftet avisen navn til «Vill Vest», ble spritduplikert opp og solgt, med et helt annet innhold. Idrettslaget «Sleipner» satte også sitt preg på Vestheim. Selveste Otto von Porat, olympisk mester i boksing, var gymlærer ved skolen, og idrettsmiljøet var stort og aktivt. Sleipner vant premier og vandreskjold, utga sin egen avis, Sleipner-posten, og hadde sitt eget merke, tegnet av en elev. «Et nydelig jakkemerke i sølv og emalje, bestilt hos en gullsmed». Som en kuriositet kan nevnes en artikkel fra Sleipner-posten 1947: «Vekk med banningen på idrettsbanen! Særlig fotballspillere gir lite for å sende ut eder i øst og vest. Det hører med til en gentlemans opptreden at han kan styre seg, også å ha kontroll over hva han Ukjent fotograf / Oslo Museum Linjegymnastikk i skolegården på Vestheim skole, ca 1900. sier». Skolen hadde for øvrig også tilgang på det ypperste av moderne teknologi: lydbånd, lysbildeapparat, flanellograf, skrivemaskin og duplikator. Under krigen ble det tungt å drive skole. Undervisningen levde en omflakkende tilværelse, og tyskerne brukte skolegården som bensinlager. Dette ble sprengt av Milorg i 1944, og alle skolens vinduer gikk. Lærerne ble stadig utkalt til tjeneste. Gunnar Johansen, elev, skrev i sin dagbok 17.januar 1944: «Fikk fri lektor Selands time fordi han går kabelvakt». «25. januar. Seland går fremdeles kabelvakt». Etter krigen hang mentaliteten lenge igjen, og flere av guttene kom på skolen med ladd revolver i skolevesken, for å vise seg for kameratene. Selvsagt hendte det at fristelsen ble for stor, våpenet ble avfyrt, stor ståhei. En gutt presterte å skyte seg selv i låret, en annen ble livstruende skadet etter lek i kjelleren. En paragraf måtte føyes til i reglementet: Elevene skal møte ubevæpnet på skolen. Vestheim fikk altså et langt og godt liv som kommunalt gymnas, men i 1969 feide nedlegningsvinden over Frogner og tok med seg både Berle, Frogner, Elisenberg, Aars & Voss og Vestheim. Det ble kjempet med nebb og klør for skolen, men verken aksjoner eller sangskriving nyttet, og 22. juni 1969 var siste skoledag for det tradisjonsrike etablissementet. Planen var at pedagogisk senter skulle overta bygningene, men nå er det i stedet Den franske skole i Oslo, Lycée Francais René Cassin, som holder til i gamle Vestheim. 51 Vet barna at skolen deres engang hadde den finest utstyrte tegnesal i landet? Da Vestheim var ny, var den slående moderne. Klasseværelsene var lyse, med eikemalte pulter. Til da hadde alle pultlokk vært deprimerende sorte. Skolen hadde elektrisk ringeklokke, noe helt nytt i Norge. Den ringte automatisk hele dagen, til den ble slått av. Trofaste vaktmester Andresen på Aars & Voss var betatt:«Å hvor jeg misunner den som er vaktmester ved denne skolen». Han hadde manuelt ringt ut og inn i alle år, hver dag, hele dagen, med aldri sviktende nøyaktighet. På skolens kontor var det opphengt seks store gasslamper med elektrisk tenning. Seks trykknapper på panelet – tre til å tenne, tre til å slukke. Dette vakte oppsikt, og en av de besøkende journalister utbrøt begeistret: «Her ved denne skole foregår i det hele allting ved å trykke på knapper!». Det var den gang. Frøken Rolls pikeinstitutt/ Vestheim pikeskole «Jeg gaar ud fra, at en god klasseforstanderinde med længsel speider efter fremdskridt i det gode, og da aldrig sparer paa et oppmuntrende ord». Slik lyder Elisa Rolls egne ord i årsberetningen fra 1903. Hun hadde da drevet sitt pikeinstitutt i åtte år, og på hjørnet av Elisenbergveien/Frognerveien sto hennes flunkende nye moderne skolebygning. Tidligere hadde hun drevet Hofgaard og Rolls privatpartier, sammen med frk. A. Hofgaard i leide lokaler, men etter hvert som Hofgaard trakk seg ut og virksomheten vokste, ble det nødvendig med egne lokaler. Elisa Roll hadde klare planer for sin skole. Hun ville først og fremst 52 «bibringe elevene best mulig almendannelse og samtidig duelighet for det praktiske liv». Det var et tungt arbeide, men «skolen har slått rot i hjemmets tillit og dette har fremmet dens vekst». For å skaffe kapital til nybygget lånte Elisa Roll penger av sin bror. Hjalmar Welhaven tegnet skolen, med barnas sunnhet og trivsel i tankene, og i 1898 sto den ferdig. Her var sentraloppvarming ved damp, elektrisk lys, oppvarmede og godt ventilerte, tre meter brede korridorer, som fikk lys fra to kanter og hadde tørkeskap for vått yttertøy. Klasserommene var usedvanlig lyse og romslige, og gymsalen hadde varme omkledningsrom. Det fantes også et eget frokostværelse, bibliotek, tegnesal, det mest moderne skolekjøkken i Kristiania og leilighet for bestyrerinnen selv. En barnehage var det også plass til, og skolen ble dermed drevet etter følgende modell:2+8+2+1. (Barnehage, forskole, middelskole, etterkurs). Frøken Roll ønsket å forme den unge pike til å bli «et godt og ædelt menneske». Barna skulle behandles med vennlighet og bestemthet. Kroppslig avstraffelse måtte ikke forekomme, og «gjensitting må aldri finde sted som straf!» I stedet skulle man samtale og veilede barna. Likevel var det ingen fri og utflytende barneoppdragelse man bedrev. «Støi eller leg i gange og trapper tillades aldrig. Heller ikke hyl og skraal eller voldsom, utøilet leg ude paa pladsen». Også de unge damer på fortsettelseskurset måtte passe seg: «Støi, høirøstet latter og tale og ukvindeligt væsen tillades ikke inden skolens fire vægge». Videre sier reglementet klart: «Klasseforstanderinden maa vaage over en Ukjent fotograf / Oslo Museum god kameratsaand blant børnene og udrydde alt klikkevæsen, tilsidesættelse og underkuelse». Småpikene hadde like skoleforklæder, og en «ukemor» sørget for å tørke av tavlen, hente kritt, blekk og lignende. Pedagogisk ønsket Elisa Roll egentlig en skole fri for eksamenspress. Hun syntes middelskoleeksamen «lå som et rep rundt halsen» på de unge pikene, men måtte etter hvert krype til korset og innse at en slik eksamen var nødvendig for å få arbeid senere. Likevel var gleden over skolearbeidet viktigst. Elisa Roll blir beskrevet som «intellektuell» og «pedagogisk begavet». Det blir sagt at sannhet, åpenhet og kjærlighet preget hele hennes personlighet. Hun vant elevenes tillit og hengivenhet, samtidig som hun opprettholdt disiplinen. Når hun til slutt søkte om eksamensrett, til tross for at hun Annenklasse ved Vestheim pikeskole, 1922. hadde liten sans for eksamens «tørre, forverrede læsning», var det også for å slippe å sende pikene fra seg når arbeidet nesten var fullført. Skulle hun berøves gleden av å legge siste hånd på verket? Nei! Undervisningen hos frk. Roll var på flere punkt ganske revolusjonerende. Bl.a. startet språkundervisningen allerede i 4.klasse, i motsetning til på de fleste andre skoler, som ventet til høyere opp i klassene. Elisa Roll lot barna leke og pludre med språket, lese eventyr og fortelle om bilder de ble vist. Å snakke var viktigst, grammatikken kom av seg selv etter hvert. En særdeles moderne metode, og ikke minst virkningsfull. Elevene fikk svært gode resultater. De begynte med engelsk, deretter tysk fra 5.klasse og til slutt fransk, det vanskeligste, fra 7.klasse. Andre viktige fag var norsk, bl.a. med veltalenhetsøvelser. «At kunne deklamere 53 Ukjent fotograf / Oslo Museum Vestheim pikeskole i Løvenskiolds gate 1, ca 1940. med følelse og læse smukt høit er, om ikke just nogen nødvendighed, saa dog en stor behagelighed, som kan sprede glæde og hygge baade i familiekredsen og i det selvskabelige liv. I religion måtte læreren være «gjennomtrengt af de religiøse sandheder og søge at leve derefter». Dans og plastikk var viktig på pikeskolene, men ball og selskapelighet var ikke noe Elisa Roll oppfordret til. Hun mente slike tilstelninger, og ikke minst danseskolene på ettermiddagstid, stjal verdifull tid, som kunne brukes til lek utendørs, eller skolearbeid. Hun løste problemet ved 54 å tilby danseopplæring i skoletiden. Da slapp de unge piker dårlig påvirkning – «de unge pigers tankeliv og interesser, netop i den alder da man skulde vaage mest over dem, og med fast og kjærlig haand lede de mange gjærende kræfter i en bestemt og god retning». Det sto til og med i skolens reglement at «Hjemmene er vist enige med mig i det meget uheldige i, at de større smaapiger driver paa gaden med eller uden guttefølge i mørkningen. Dette forbydes altsaa». Frk. Rolls pikeskole var ikke bare en skole, den var en oppdragelsesanstalt som ga småpikene gode verdier de skulle ta med seg gjennom livet. Dessverre fikk ikke Elisa Roll gjennomføre sitt program særlig lenge. Allerede i 1907 fikk skolen vanskeligheter, og Elisa Roll måtte selge sitt livsverk til to av bestyrerne på Vestheim, Myhre og Skattum. De drev videre som Vestheim pikeskole, selvsagt i samarbeid med gutteskolen. Elisa Roll dro utenlands og kom aldri tilbake til Norge. Hun døde i Roma 1925. Vestheim pikeskole fortsatte, selv etter den økonomisk tunge tiden etter 1.verdenskrig. Kommunen var ikke interessert i å kjøpe pikeskolen, kun gutteskolen, og det endte med at skolen ble organisert som rullende aksjeselskap. Hver aksje kostet kr 1000, og i 1932 var skolens aksjekapital på kr 170 000. Det samme systemet som ikke fungerte på frk. Bonnevies skole, ble redningen for Vestheim pikeskole. Barnehagen gikk inn, men skolen levde i beste velgående. Flere rom fikk vakre veggmalerier, bl.a. var rommet, som ble kalt «paradisværelset», dekket av dyr og planteliv fra alle jordens kanter, inkludert havdypet. Fremdeles var det viktigste at «livet måtte trekkes inn». Pikene var ikke tjent med en pugge- og eksamensskole. Kuriøst nok var medbestyrerinnen frk. Dannevig 1911-12 på jordomseiling (!) «over Egypten, Ceylon, Australia og USA». Kvinnene på Vestheim sto sannelig ikke tilbake for mannen! Vestheim pikeskole holdt ut usedvanlig lenge som privatskole. Først i 1958 ble den kjøpt av kommunen. Oslo Husflidsskole overtok bygningen. Da hadde pikene på Vestheim i årtier spart inn penger til vanskeligstilte, samlet inn brukte klær, leker og frimerker. Alt gikk til «fattige og syke». De hadde holdt konserter med skolens musikkforening «Orpheus», sunget i de flerstemmige kor, ledet av Fru Dekke, og skolen hadde utdannet tannleger, journalister, sykepleiersker, kunstnere, lærerinner, kontorarbeidere og mange universitetsstuderende. Mer enn 50% tok artium, og nesten alle pikene hadde lønnet arbeide etter skoletiden, om enn bare for en kortere periode. Nå bruker Bjørknes privatskole lokalene, og kanskje er Elisa Roll evig aktuell. Hun ville skape «en motvekt mot tidens slappe moral og dens overfladiske væsen, til sand lykke for individets fremtid». Tove Solbakken er kulturhistoriker og arbeider i formidlingen på Oslo Museum og Norsk Folkemuseum. Hun skriver for Arkitektnytt og andre publikasjoner. Litteratur: De Høiere Skolers Historie. Redaksjonskomité: K. Koppang, B. Brinck Lund, Hans Mohr. Utgitt av Filologenes og Realistenes landsforening, Oslo, Eget forlag 1931 Storaas, Thorleif: Oslo-skolens historie på 1900-tallet. Nasjonale føringer og kommunale initiativ. Oslo, Cappelen Damm Akademisk 2011. Ness, Einar: Det var en gang: Norsk skole gjennom tidene, Oslo 1989. Jonassen, Mari: Livet er et pust : Ragna Nielsen – en biografi. Oslo, Aschehoug 2011. Oslo Byleksikon Et utall beretninger og utgivelser fra den enkelte skole Aftenpostens arkiv 55 B ok en Fj es fø r Fa ce bo ok . Oslopor tretter er til salgs i bokhandlere og vår museumsbutikk for kr 375. Portretthistorien i Jorunn Sanstøls nye bok «Fjes før Facebook. Osloportretter», strekker seg fra 1500-tallet og frem til vår tid. Hvem lot seg portrettere? Hvilke stilarter kom til uttrykk? Hva representerte et portrett i samtiden, og hva betyr det for ettertiden? Portrettene gir oss også en unik innfallsvinkel til Oslos historie. Maleriene forteller om trender og moter, mentalitet og makt, kjønnsroller og familiestrukturer, samtidig som de gir ansikt til mennesker som har satt sitt preg på byen. Boken handler om alle disse aspektene ved de malte portrettene, og Jorunn Sanstøl setter dem inn i samtidens kulturelle kontekst. I Fjes før Facebook tar forfatteren utgangspunkt i portrettutstillingen med samme navn ved Oslo Museum høsten 2011. Jorunn Sanstøl er konservator ved Oslo Museum. Hun har tidligere skrevet boken Christiania-bilder og en rekke kulturhistoriske artikler. 56
