2005 - om Værøy

Hva opptok politikerne i Flakstad
i 1905 – når fikk Reine sin kirke
– og var det virkelig mulig å treffe
en engel i Kabelvåg?
Kokkglunten er blitt historie,
men i Lofotboka kan du lese om
hvordan det var å være kokkglunt
på Lofothavet. Og hvordan
opplevde kvinnfolkene de store
ulykkesdagene.
Lofotboka 2005
Lofotboka gir deg neppe alle
svarene, men du får et spennende
innblikk i øyfolkets historie. Årets
bok kan dessuten skilte med
gullskatt på Røst, med sjalusi og
svart magi – og en kunstnerisk
kraftverkbestyrer i Svolvær.
Årbok for Lofoten bringer deg
ikke alt, bare en smakebit av
Lofotens spennende og
særpregede historie.
Besøk oss også på
www.lofotboka.no
ISBN 82-7952-010-4
9 7882 79 52 0108
27
Lofotboka
-05
Årbok for Lofoten
001_112tn21466 5.11.2004 08:53 Sivu 1
001_112tn21466 5.11.2004 08:53 Sivu 2
Lofotboka – 05
Årbok for Lofoten 27 årg.
8063 Værøy
Telefon: 760 95 448
Telefax: 760 95 484
Postgiro: 0540.03.88093
www.lofotboka.no
bestilling@lofotboka.no
dag@lofotboka.no
Redaktør: Dag Sørli, 8063 Værøy
Forsidefoto: Andrè J. Eilertsen/www.stockshots.no
Produksjon: Lofotboka Forlag/Værøy Media
Trykk, innbinding: Gummerus Printing OY, Jyväskylä, Finland 2004
ISBN 82-7952-010-4
001_112tn21466 5.11.2004 08:53 Sivu 3
Lofotboka -05
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 4
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 5
I årets Lofotbok kan du hygge deg med følgende artikler:
Gullik Maas Pedersen
Fargerik strek i kjent landskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Inge Rangøy
Da storsilda kom til Vestfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13
Ole H. Bremnes
En engel i Kabelvåg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21
Ragni Larsen Holdal
Kvalen og ”Odin” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
28
Svein Lindberg
Kirken på Reine . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
31
Sigbjørn Lauritzen
Sjalusi og svart magi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
43
Arthur Johansen
Kokkglunten på Lofothavet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
47
Jens Blix-Nilsen
Den stridbare juvelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
61
Lilly Nydal
Eit blad av ei gløymd soge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
67
Arnt E. Pedersen
Det gode liv på Aalan Gård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
74
Ole Johansen
Flakstad for hundre år siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
79
Nils Aagaard-Nilsen
U/L ”Viljen” på Å og Tind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
86
Bjørnar K. Meisler
Da fuglene forsvant fra Stavøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
96
Jens A. Gjertsen
Lofoten – et fergerike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
103
Johannes Hansen
Forliset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
110
5
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 6
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 7
Bestyreren ved
kraftverket ble best kjent
som kunstner…
Fargerik strek
i kjent landskap
Gullik Maas Pedersen
I oktober 2001 åpnet en av de mest
fargerike og dekorative maleriutstillinger
i Atelier Lofoten på Svinøya noen gang.
De som husker kunstneren Langfeldt fra
Svolvær skjønner påstanden.
Kjeld Gabriel Langfeldt ble født i Søgne i
1890 og som ungdom utdannet han seg til
ingeniør. Samtidig tok han
kveldsundervisning i frihåndstegning ved
Den Norske Kunst- og Haandværksskole i
Oslo. Han kom til Svolvær i 1927 som
bestyrer ved Svolvær Elektrisitetsverk
hvor han ble i 35 år. Det er nok noen - nå
voksne svolværinger, men den gang
bråkete smågutter, som husker Langfeldt.
Ikke som kunstner, men han som slo på og helst av - strømmen. Holdt vi oss ikke
skinnet ble det truet med at Langfeldt
skulle kontaktes og da ville det bli mørkt.
Men det var kunstneren Langfeldt som i
oktober –01 ble presentert i en egen
utstilling på Svinøya. Utstillingen varte
et stykke ut i november. Nestleder Britt
Fauske ved Atelier Lofoten sier at det
begynte med 22 bilder av Langfeldt som
hans datter Anne Marie i Tromsø eier.
— I tillegg har vi fått låne 19 bilder fra
eiere i Vågan. Utstillingen viser at
Langfeldt hadde et bredt spekter, selv om
han selv uttrykte at han helst malte motiv
fra Svolvær, og de aller fleste bildene
viser livet rundt fisket, sier hun.
Da Langfeldt kom til Lofotens hovedstad
var Svolvær for lengst blitt et ettertraktet
7
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 8
nom sine bilder gir muntre fortellinger fra
fiskemiljøet. Han får det til å lukte
saltvann og fisk i bildene. Publikum likte
bildene godt. De var friske, dekorative og
hadde kjente motiv fra nordnorske miljø.
Selv sa han at han malte ikke for å selge;
men selger gjerne om han fikk en
forespørsel.
— Det er mest motiver fra Svolvær jeg
maler. Svolvær er meget mer malerisk
enn Tromsø, forklarte han en potensiell
kjøper fra Tromsø.
Selvportrett av kraftverkbestyreren som
ble kunstner
Langfeldt var den drivende kraft for å få
realisert Kunstnerhuset i Svolvær. Året
etter åpningen av samlingsstedet for
svenske og norske kunstnere i Svolvær i
1953, ble han tildelt tittelen «Ridder av
den gyldne palett» av Unge kunstneres
Samfunn i Oslo. Nå fortjener han en plass
i rekken av «Lofotmalere» med sine,
fargerike skildringer av fiskemiljøet i
Svolvær.
sted for malere. Bestyreren for elektrisitetsverket gjorde også sitt til at mange
kunstnere kom, gjennom å invitere malere
til sitt hjem i flere år under lofotfisket.
Gjennom dem fikk han den nødvendige
tilbakemelding og vurdering av sin egne
ferdigheter.
I perioden 1934 til 1954 fikk han 10
oljemaleri antatt på høstutstillingen og
han var representert med 30 bilder på
Nordnorsken frem til 1976.
Anmeldere skrev den gang at han gjen-
8
Lofoten Atelier og Britt Fauske fikk til en
praktfull utstilling med fargerike malerier
av Kjeld Langeldt.
Bildet ”Fiskebruk” var for øvrig med på
statens kunstutstilling i 1948.
Foto: Gullik Maas Pedersen
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 9
9
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 10
10
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 11
11
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 12
12
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 13
Havets sølv
skapte en ny epoke
i Lofoten..
Da storsilda kom til
Vestfjorden
Inge Rangøy
Vinteren 1964 stod silda så tett i
Vestfjorden at hele sesongen kunne
berges i ett eneste kast.
1964 var året da kraftblokka slo igjennom ved fisket etter storsilda. Det startet
med godt fiske på Mørekysten. Spesielt
godt gikk det med de som hadde investert
i kraftblokk, og det var vel omkring
halvparten.
«Oddholm» slo jeg til, og så fikk jeg være
med på sildeeventyret. For storsildfisket
var selve eventyret den gangen. Ett kast
kunne berge hele sesongen hvis det gikk
bra.
Selv var jeg det en kan kalle skårunge.
Jeg hadde vært med på storsildfiske et par
år før, men det var garnfiske, med dårlig
resultat. Så skulle båten til far min, en
seisnurper på 60 fot til reparasjon
vinteren 1964, og jeg ble arbeidsløs.
Men det var ikke selvsagt. Nota kunne
revne, og det kunne bli tap i stedet for
gevinst. Nøtene var spinkle, og for det
meste var de plassert i to notbåter,
halvparten i hver. Når så silda var ringet
inn, kom selve hovedfartøyet og la seg
midt på nota og kledde opp, som det
kaltes. Hvis båten var lang og kastet var
stort, tok de inn flere hjelpere, slik at
belastningen ble fordelt og sjansen for å
berge silda økte.
Da det ble plass ledig på hjelperen
Å være med på et slikt basketak var en
13
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 14
Storsildfisket skapte en Klondykestemning
på Lofothavet. Det var mulig å gjøre en
hel vinterlott i et kast.
Foto: Inge Rangøy
spennende og slitsom opplevelse. Basen
ledet arbeidet. Han hadde ofte en ropert,
og brukte i tillegg et språk som kunne fått
Oluf til å blekne i sammenligning. For det
gjaldt å få alle til å bruke sine siste
krefter. Det var menneskemakta som
skulle gjøre det.
Det var heller ikke bare rå makt som
gjorde utslaget. Nota måtte tørkes jevnt
slik at vekta ble fint fordelt. Tyngden var
stor og faren for å sprenge var reell.
I pioneråret 1964 hadde omtrent
halvparten kraftblokk. Noen hadde den
første typen som ga navn til metoden. Det
var kanadieren Mario Puretic som fikk
ideen til å sette høytrykkshydraulikk på
en forstørret blokk med skive. Når så de
synte-tiske trådtypene som nylon og
terylen i tillegg kom på markedet med
større bruddstyrke og motstandsdyktighet
mot råte, fikk denne metoden sin store
mulighet.
Nøtene kunne lages større og kraftigere,
og de kunne plasseres på akterenden av
hovedfartøyet i stedet for i de små
notbåtene. Det kunne brukes større dybde
på nøtene, snurpeline av stålwire som
sank fortere. Og kraftblokka kunne ta
nota fort og effektivt inn samt tørke opp
kastet, uten det møysommelige slitet.
14
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 15
15
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 16
”Brusøyskjær” under fangst med kjente
Lofotfjell i bakgrunnen.
Foto: Inge Rangøy
Mannskapet kunne reduseres til under det
halve og fortjenesten kunne bli stor.
Historiene om når hele mannskapet skulle
kjøpe bil samtidig, florerte. Det var ofte
slik at de gikk inn til en bilforhandler
(etter en god sesong), og en med gode
talegaver sa:
— Vi skal ha 12 biler av god kvalitet
hvorpå forhandleren ba dem slutte å tulle.
Og det som i følge historiene skjedde var
at de gikk rett over gaten til konkurrenten
og kjøpte 12 nye biler — og fikk kvan-
16
tumsrabatt. Dette skjedde da kraftblokkbåten inntok Nordsjøen, og kunne fange
den store makrellen, og silda som også
var der. Kraftblokkfiske ble plutselig et
helårsfiske på alle hav. Ikke bare et
sesongfiske ved kysten, når sild og
makrell kom inn for å gyte. Senere ble
også loddefisket viktig for kraftblokkbåtene. Det ble levering til konsum, til høyere
priser og lønnsomheten revolusjonerte
hele næringen.
Effektiviteten ble til slutt så stor at hele
fiskebestander kollapset. Grunnene til det
kunne være flere, og det er en annen historie lenger fram i tid.
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 17
Men tilbake til 1964. Jeg var påmønstret
hjelpefartøyet «Oddholm» som mannskap, vi var tilsammen ni mann på en båt
på 60 fot. Vi hadde ikke not selv, men var
i tillegg til hovedfartøyet utrustet med en
notbåt på mellom 20 og 30 fot. Den ble
brukt til å legge mellom notbåtene til
snurpere når de skulle berge store kast.
Selve hjelpefartøyet lå og slepte på snurperens andre side for at nota skulle holdes
utstrakt og grei.
De fartøyene som hadde kraftblokk hadde
ikke bruk for denne ekstra notbåten. Men
svært få hadde sidepropeller på den siden,
så hjelpere var det bruk for. Mange av
”Reinsfjell” har fått full last.
Foto: Inge Rangøy
snurperne i 1964 var små seisnurpere som
hadde kjøpt seg en brukt notbåtnot, bygd
den om til ringnot, og satt på en liten
kraftblokk. De ble svært effektive til å
fange silda, men hadde usikre muligheter
til å berge store kast.
Fiskerne er imidlertid av naturen svært
oppfinnsomme. Det som måtte mangle av
størrelse på fartøy og styrke på nota,
kompenserte de med kløkt og improvisasjon. Snurperen «Perlon» av Averøy på
bare 60 fot var en kunstner på dette områ-
17
001_112tn21466 5.11.2004 08:54 Sivu 18
18
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 19
”Møre” av Averøy med storkast på
Vestfjorden i 1964. Tre andre fartøy
håver.
Foto: Inge Rangøy
det i 1964. De berget flere store kast ved å
la være å tørke nota helt opp slik at silda
døde, og ble tung. De la to andre båter på
nota under håving, slik at stenget ble som
et triangel. Alle tre som håvet, hadde
igjen hver sin hjelper som lå og strekte
dem fra hverandre.
Vårt fartøy «Oddholm» fikk være med
«Perlon» på flere store kast, som ble berget på det viset. Det største var på 6.200
hl storsild og 10 båter ble lastet. Litt av et
eventyr.
Jeg var så heldig å ha fotoapparatet på
plass, og fikk tatt historiske
bilder som henger omkring i banklokaler
og museer i dag. Etter at det i februar
1964 hadde vært et godt storsildfiske på
Mørekysten, så fikk vi i mars et betydelig
innsig av gytende sild i Vestfjorden.
Hjelperne fulgte snurperne nordover, og
vi fikk virkelig oppleve et sildeeventyr
der oppe. Sola hadde kommet sterkt tilbake, det var strålende vintervær, og kort
vei til land.
Men det var ikke et eventyr som endte bra
for alle. Sjøen var kald i overflaten der
oppe, noe som førte til at silda gjorde
kraftig motstand da fiskerne skulle tørke
nøtene og håve den inn. De som hadde
små improviserte kraftblokker eller kraf-
19
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 20
truller, opplevde til sin fortvilelse at de
ikke fikk silda OPP, og bare måtte slippe
den. Det gjaldt blant annet snurperen
«Barvåg» av Averøy.
Snurperen «Brusøyskjær» fra Nordland
var heldigere. Den hadde en ordinær
kraftblokk og gikk omtrent i rute med
sildlaster. Reder og skipper var Tore
Ulsund, som senere ble en kjent storfisker
med fartøyet ”Trønderbas”.
Torrissene var kjente storfiskere på den
tiden. ”Ole Torrissen” var med på
Vestfjorden i 1964, på tross av at båten
bare hadde båtnot. Og ikke bare det. Så
vidt vi kan huske var de beste båt den
sesongen, og fikk den såkalte ”sølvsilda”.
Snurperen «Møre» av Averøy er også av
de heldige og hadde fått på plass kraftblokka — en norsk variant som ble laget
av en oppfinner som het Harald Hov. Den
lå så nær opptil den amerikanske Pureticblokka at det ble rettssak, der kjendisadvokat Nordhus ble innleid. Det var store
penger disse patentene dreide seg om og
silda ble trygt berget opp.
Hjelpefartøyet «Oddholm», som jeg var
mannskap på, var på lag med snurperen
”Stormfuglen” av Averøy, som var av de
uheldige som ikke fikk silda opp. Det ble
mørkt og forholdene ble uoversiktlige.
20
”Oddholm” lå og holdt ”Stormfuglen”,
men var så uheldig å komme inn i en
annen not i mørket. Nota kom inn i propellen og ”Oddholm” måtte slepes inn til
Sørvågen og satt på land. Dette tok sin
tid, og vi som var mannskap fikk da den
gode ideen at vi dro på havet som hjelper
bare med notbåten. Vi var utrustet med
appelsinsaft og brødblingser, samt en
radio av typen Radionette, slik at vi kunne lytte på fiskeribølgen og høre om noen
behøvde hjelper.
”Reinsfjell” av Kristiansund lå med et
kast og ropte på oss. Vi kunne ikke svare,
men så ”Reinsfjell” og fikk bli med på et
bra kast. Ett av de siste, som skjedde på
den gode gamle måten..
Året etter var det ingen som ikke hadde
kraftblokk. En epoke var over og en annen
tok over.
I de 40 årene som siden er gått, har mye
skjedd. Men minnene kan ingen ta fra oss
gamle sjøulker. Minnene om en tid da det
var både slit og spenning når en skulle
berge et storsildkast. Og basene var både
helter og tapere, alt etter som det gikk. Nå
har teknologien tatt over for disse ordkunstnerne som med alle slags dialekter
og et svært fargerikt ordforråd ledet arbeidet med å berge store sildesteng.
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 21
Det vakte selvsagt
oppsikt og debatt da
man fant…
En engel
i Kabelvåg
Ole H. Bremnes
” Å se – en Herrens engel åpenbarte seg
for dem, mens han tok seg frem i veigrøfta ----”
En kirkesøndag i februar 1921, kunne
prest og almue på vei til lofotkatedralen,
se at en engel ”hadde dalt” og åpenbarte
seg for alle som var på vei til gudstjenesten. Vingene var ikke sterke nok til at han
kunne sveve, så det ble en engel i sneen.
Dette var opptakten til en avisfeide som
fylte Lofotposten frem til 31. mars.
Denne engelen var ikke Gabriel — som
skulle komme med bud til noen jomfru i
Kabelvåg, men engelen var (muligens) en
siste rest fra et karneval som var avholdt
lørdagskvelden.
våres, hoill på te morres — vi har kje vett
til å slutte før, så engelen var en av innbyggerne som holdt fast på denne tradisjon.
Stiftskapellan Berg Rolness — som skulle
holde sin avskjedspreken denne søndag,
fikk muligens adrenalinkikk før han steg
opp på prekestolen. Hans preken dannet
opptakten til bataljen i Lofotposten — og
ble over hele landet kjent som
”Karnevalet i Kabelvåg”. Lofotposten var
dengang en riksavis.
Siden hvert innlegg har et omfang som en
hel Lofotpost i våre dager — så har jeg
plukket fra debatten og serverer et tidsbilde fra 1921 — med engasjerte mennesker
i fokus.
Og som det står i Kabelvågvisa : Fæstan
21
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 22
Hovedpersonene er sorenskriver Meck,
nylig ankommet Kabelvåg, stiftskapellan
Berg Rollnes, Axel Wicklund,T.
Wicklund, T. Benum, og fra Bøstad, T.
Evjen og Johan Bojer — kjent forfatter.
Det er fra disse innleggene jeg har tatt
sitater.
At en verdensberømt forfatter som Johan
Bojer skriver leserbrev i Lofotposten,
kommer nok av at han oppholdt seg i
Lofoten mens han skrev ”Den siste
viking”. Men jeg har hørt at han bodde i
Paris og at han deltok i debatten derfra.
Hvordan ettertiden vil tolke feiden om
homoflagget ”i dag ”, det lurer jeg på.
Men jeg har fått nærhet til disse menneskene fra 1921, og jeg har ikke skrevet dette for å raljere over det de mente — fra
hver sine skyttergraver. Men det er et tidsbilde. Den materielle nøden var stor langs
hele kysten og var en realitet i folks hverdag.
Så følg med.
Kabelvåg 23. februar 1921
Sorenskriver Meek
Hr. redaktør
Hr. stiftskapellan Rolness skal i sin siste
præken som forrettende sogneprest i
Vaagan ha refset en del menneskers letsindige pengesløseri i disse tider da saa
mange lider nød og i denne forbindelse
omtalt eller gjort hentydninger til en
netop avholdt karnevalstilstelning i
Kabelvaag hvor der skulde være blit ødet
saa mange penge som ellers kunde ha
kommet nødlidende arbeidere og fiskere
tilgode. Dette skal ialfald ha været
22
meningen efter referaterne aa dømme. —
Hr. Rolness skal i muligens noget forblommede ordelag ha hentydet til at bl.a.
jeg skulde ha staat i spissen for tilstelningen. Det er en feiltakelse, men jeg maa
allikevel få lov til at gjengjelde visiten og
komme med nogen faktiske oplysninger
og bemerkninger.
I sin almindelighet er det naturligvis urigtig at der nu som før, her som andre steder, kastes penge bort til unytte, penge
som kunde ha været bedre anvendt til eget
eller andres besste og vi maa vel kunne
være enig om at dette gjælder alle klasser
i samfundet. Men det hører ingen steds
hjemme aa trekke frem omhandlede tilstelning som et ”for vort lille sted”
avskrækkende eksempel, som fortjente at
nævnes fra prækestolen fremfor saa
mange andre lignende baade her og andre
steder. Det er oplyst at der var ca. 80 deltagere som betalte 15 kr. hver, det blir
1200 kr. Efter forlydende skal der være et
overskud paa 200 a 300 kr. som er besluttet git til tuberkulosehjemmet i
Kabelvaag. Selve tilstelningen har da
kostet ca. 12 kr. pr. deltager.
Selvfølgelig kan det med adskillig ret sies
at tusen kroner på en aften til en saadan
tilstelning, — hr. Rolness skal forresten
ha operert med større summer — er
Vingene hadde tydeligvis ikke båret
engelen lenger..
Illustrasjon: Svein Spjelkavik
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 23
23
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 24
mange penge kastet bort som ialfald kunde ha været bedre anvendt f.eks. til lindring av nød, skjønt det jo i og for sig
ikke kan sies aa være moralsk forkastelig
aa bruke penge til fornøielser og adspredelser. Trangen hertil er naturlig og helt
legitim. Men de forskjellige behov, ens
egne og ens medmenneskers, bør jo veies
mot hverandre og hensynet til medmenneskers nød bør selvsagt gaa foran trangen til egoistisk selvnydelse.-
han tjener og bruker mange tusend kroner
mens mang en fisker og arbeider maa klare seg med like saa mange hundreder, han
gaar klædt som sine standsfæller av overklassen, spiser som dem og reiser som
den overklassemand han er paa første
plass. Han bor pent og komfortabelt og
kanske gratis for alt det jeg vet. Kort, hr.
Rolness har det godt og lider sandelig
ingen nød og det skal være ham hjertelig
vel undt.
Imidlertid er det vel saa, at offerviljen —
eller om man vil — offerevnen har sin
naturlige begrænsning i den menneskelige
skrøpelighet og den samme begrænsningen kommer desværre tilsyne ogsaa hos
præsterne. Det kan vel hende hr. Rolness
at han en gang imellem røker en cigar,
kanskje det hænder ofte, skjønt det maa
sies at være en helt unødvendig utgift saa
dyre som cigarer er nu for tiden, man bør
vel helst la være at røke. Naar jeg er ute
og reiser træffer jeg av og til hr. Rolness
og jeg har lagt merke til at han som de
fleste prester — ikke alle gjør det, — reiser og spiser paa første plass. Tænk om
præsterne sluttet med at røke, især cigarer, og med aa bruke mere end høist nødvendig av sin skyss- og kostgodtgjørelse
— kort utviste mere sparsomhet og
anvendte de insparte penge til menneskekjærlige formaal og vel aa merke ikke satte dem i banken. Hvis man med hr.
Rolness ville gi sig til aa regne skulde det
nok vise sig aa løpe op i tusender pr. dag.
Men da skal han ikke svinge tugtens svøpe over andre hvis personlige forbruk i
sin almindelighet kan være omtrent av
samme størrelse som hans eget. Det tar
sig daarlig ut.
Hr. Rolness tilhører i kraft av sin stand og
sin stilling den saakaldte ”overklasse”,
24
Det bør ogsaa sies at der her i Kabelvaag
arbeides meget og paa mange maater for
aa lindre nøden og hjelpe dem som har
det ondt og jeg vet at mange av disse
godhjertede folk som kanskje, når det
kommer til stykket, gjør like meget for de
daarligst stillede som hr. Rolness, var
med paa tilstelningen lørdag aften.
Jeg haaper og tror at hr. Rolness er med i
dette arbeide, ikke bare i ord, men ogsaa
delvis i gjerning. Ingen forlanger eller finder det rimelig at presterne mere enn andre
skal ta alt det de eier og gi til de fattige.
Men prester skal tænke før de taler.
Tirsdag 1. mars 1921 kommer Berg
Rolness med sitt første tilsvar. Her skriver
han bl.a.:
”Men blir man overklassemann ved å
røke sigarer?
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 25
Kjære, da er jo det sociale spørsmål løst
fra overklassens standpunkt set. Da er det
jo bare å la de misfornøide få en sigar, så
kan overklassen ture og ødsle så meget de
vil. Ingen har rett til å si noe. —
Nei! Man kan kanskje blidgjøre og beherske en negerstamme med sigarer, men
mine kjempende arbeidsmenn og kvinner
vil ha moralsk ansvar overfor tidens nød
hos sin ”overklasse” og rettferd av sitt
samfund! Og jeg følte det da i min ringhet
som jeg ofte har følt det: Sålenge min
Gud vil la mitt hjerte slå, så skal det slå
for dette arbeidende folk (og dermed for
alt som bærer menneskeåsyn).”
”Krigstretthetens glade vanvid som herjer
Europa som den verste pest, og som ytrer
seg ikke minst i dans. Dans og drikk, bør
våre kulturberere akte seg vel for og heller prøve å verge oss imot.
Men ikke arrangere danse- og drikkeaftener som koster tusener, og der man klær
sig uanstendig og oppfører seg rått.
Eller hva sier hr. sorenskriver om den herren (som også skal vere opdrager for de
”fine”s barn i Kabelvaag) som hin ballkveld hadde kledd sig som ”engel” med
hvite vinger og som var så full at han
måtte fåes hjem, dragende de hvite englevinger efter sig!
Jeg synes i min ”overklasse”-enfoldighet
at det hadde været minst likeså godt for
hr. sorenskriveren og frue om de hadde
været hjemme og fortalt sine barn om de
engler som virkelig er hvite.—
Og så lørdagskvelden!
Her skulle de ”bedre” ture hele natten og
ligge og sove ut, når vi andre gikk i kirken. Eller forstår ikke sorenskriveren som
er prestesøn at det er vemodigt for en
prest å sitte og se de siste rester av karnevallet kravle hjemover i sin mindre tiltalende forfatning når kirkeklokkerne kalder og folk strømmer til Guds hus.”
Torsdag 3. mars svarer Meek bl.a.:
” Det er riktig at jeg i nogen aar har hat
mit virke i Afrika og jeg tænker av
mange grunde med forkjærlighet tilbake
paa denne periode av mitt liv. Jeg har forresten ogsaa hat mit virke en kortere tid i
Nordland og det lenge før hr. Rolness
begyndte sin velsignelsesrike virksomhet
som sjelesørger heroppe. — Men siden
den tid har jeg besøkt og opholdt mig i
mange lande og truffet sammen med
mange mennesker, deriblandt mange
prester av de forskjelligste konfessioner,
saaledes ogsaa i Afrika. Men jeg maa
med skam bekjende at jeg ingen steder
har truffet nogen prest som har gitt mig et
saa litet lystelig indblikk i sin karakter og
hjertedannelse som hr. Rolness.—
Pastoren snakker med dyp foragt om
negrene — var det nu rigtig vel betænkt i
denne hedningemissionens tidsalder? —
men jeg vil si hr. Rolness at jeg baade i
Afrika og Amerika har truffet sammen
med negerprester som i intellektuel træ-
25
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 26
ning og utvikling for ikke aa tale om virkelig dannelse staar høit over ham og
som, om det var dem fysisk mulig, ville
rødme over sin hvite kollega i Lofoten.—
” For oss som var i kirken hin berømmelig søndag synes det ufattelig at denne
preken skulde bli opphavet til et smålig
personkjevl mellom bra folk”.
Onsdag 9. mars svarer Berg Rollness
bl. a.:
”Presten var ikke på maskeballet. — Men
sorenskriveren var ikke i kirken! Derfor:
— Også en sorenskriver bør tenke før han
skriver.”
”Så vil han ha det til at min (og mange
andres) påtale av denne karnevalltilstelning som moralsk uforsvarlig i denne
nødstid er for å vekke ”misundelse og
klassehat”. Denne tankegang blir så
meget mere uforstaaelig når vi mindest at
i sitt første innleg var hr. sorenskriveren
principielt enig i det uforsvarlige i å sløse
bort penger i denne tid. Men bør ikke hr.
sorenskriver henge sin hatt på enhver spiker når andre folk ser på.- Men det som
gjør hr. Meeks siste innlegg misvisende
angående selve saken er at det betegnes
som falsk ”vidnesbyrd” å skrive om fyll,
fyllelag, uanstendig klædedrakt, rå oppførsel o.s.v. — dette er imidlertid usandhet og baktalelse for å bruke et mildt
uttryk” skriver hr. sorenskriveren.
Betegnende for vederheftigheten av disse
understrekede ord er at det eksempel jeg
nevnte på fyll, uanstendig klædedrakt, rå
opførsel — nemlig den herren som var
utklædt som engel (Gabriel) og som var i
en for denne drakt så gudsbespottelig forfatning — om dette sier hr. Meek ikke ett
ord!
og Aksel Wicklund kommer med sitt syn
på saken:
26
Tirsdag 15. mars 1921 — får vi Johan
Bojers innlegg. Han slutter sitt innlegg på
en måte som muligens vil få alle rødstrømper til å gripe til høtten.
”En del av gjesterne fra det berømmelige
karneval har bedt mig si et ord i avisen
om, hvorvidt denne enkle tilstelning var
slik skam for kristenheten som enkelte i
Israel paastaar.
Jeg er ingen autoritet i dyd, men jeg har
overværet en del karnevaler rundt
omkring i verden. Og det er mig en sand
fest at erklære, at i Kabelvåg var det for
første megen moro ved smaa midler, for
det andet saa jeg ingen fyld, for det tredje
var kvindernes drakter saa diskrete og
sømmelige, at jeg tror selveste St. Peter
vilde ha funnet dem i fuld orden.
De lukkete siderum er det selvfølgelig
vaas at tale om, al den stund de ikke var
lukkete, eller saa aapne, at man fra alle
kanter i salen kunde se alt som forgik derinde.
Det er ikke den slags rum, som man tyr
inn i, naar man vil gaa over streken. At
prøve at samle bifald fra galeriet ved at
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 27
tale om ”overklasse” og ”nød” i denne
forbindelse hører ingen steder hjemme.
Den samling lavere funktionærer og
embedsmænd, som her var kommet sammen for at skape litt humør i mørketiden
heroppe ved Ishavet, det var jo for det
meste folk, som under de gyldne tider har
sittet paa den smaleste kost.
Hvad ”nøden” angaar, saa synes jeg vi
skal vente en stund med at hyle op. Jeg
har set herjingerne i de krigførende land.
Der hyler man ikke. Man arbeider. Og
man har raad til endog et karneval. I
Norge slapp vi krigen, og i stedet væltet
guldbølgen indover vort land. Ikke før
begynder de eventyrlige indtækter at gaa
nedover, før vi føler os krænket i vore rettigheter og jamrer og lager panik. Undres
paa, hvad det er for agitatoriske kvindfolk
som har forandret denne vikingenasjon til
en samling av klynkere. Johan Bojer ”
Onsdag 30. mars. Sorenskriver S. Meek
skriver ”at mot dumheten kjæmper selv
gudene forgjæves” og fortsetter:
”Pastor Rolness skriver igår om tilstelninger som er en ”forhaanelse mot fastetiden”. Der skal en god portion av freidighet til å skrive slikt for en mand som selv
går omkring som en levende og permanent forhånelse mot alt der minder om
faste. De, som måtte dra mine ord i tvil,
kan nårsomhelst, overbevise sig herom
ved selvsyn.”
Torsdag 31. mars skriver Lofotposten :
”Karneval-striden for retten. Da sorenskriver Meek har truffet skritt til å dra
pastor Rolness til rettslig ansvar for injurier mot han og denne opblæste karnevalaffære vil således bli belyst for retten, vil
ikke flere indlæg i striden bli indtat i bladet.”
27
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 28
Man kan her
snakke om kvalfangst
med overraskende utfall…
Kvalen
og «Odin»
Ragni Larsen Holdal
Dette er historien om min far, Laurits
Larsen, og hans mannskap fra
Tengelfjord. Han var skipper om bord på
sin egen kvalbåt ”Odin”. M/k ”Odin”, N
12 H, var bygd i 1927 i Salten. Han hadde
vært på havet fra han var guttunge, og
hadde vært skipper siden 1935 og drevet
kvalfangst like lenge. Min far ble født 6.
mai 1912.
M/k ”Odin” ble innkjøp av min farfar,
Sigurd Larsen. Den ble ombygd og forlenget i 1944 i Blokken. Det ble også innsatt ny
motor, en Wickmann 50 HK. Lengden
etter ombyggingen var 48 fot. Skroget ble
også forsterket med jernskinner. Båten var
rigget med ekkolodd, radiosender, kanon og
diverse annet utstyr for kvalfangst. Far
hadde drevet kvalfangst i mange år, først
med sin far, og siden som skipper.
28
Denne dramatiske historien starter ved at
”Odin” dro ut fra Risvær ved 19-tiden 29.
mai 1953. Den hadde da en mannskap på
fire med Laurits Larsen i rorhuset, maskinist Arne Wilhelmsen og mannskap
Anton Wilhelmsen og Hans Jensen, alle
fra Tengelfjord. Hans Jensen var skytter
om bord. Kameratbåt var m/k ”Olav”
med skipper Johan Heitmann, fra
Nilsvika, rett over Raftsundet fra
Tengelfjorden. De hadde driftet flere
ganger i lag og var godt samkjørte.
Kvalbåtene dro vestover gjennom
Vestfjorden. De krysset fram og tilbake,
men så ingen kval. Ved 4.30-tida befant
fartøyene seg omtrent midtfjords mellom
Ballstad fyr og Engelvær. Et fartøy fra
Hamarøy kom østfra mot dem. Været var
godt. Fartøyet forfulgte en kval. Dette
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 29
fartøyet klarte ikke kvalen alene, og de
ble derfor enige om at alle tre båtene
skulle gå sammen om å skyte kvalen.
”Olav” fikk først harpunen i kvalen, deretter båten fra Hamarøy, men det var et
dårlig skudd, et spekkskott. Til sist skjøt
”Odin” og det var en god treffer. Kvalen
gjorde en del kast, og gled så over på
siden. Laurits Larsen mente det gikk ca.
15 minutter fra den første harpunen var
fast til ”Odin”s harpun gikk inn.
Da de hadde fått tre harpuner i kvalen
mente de at den var ferdig. Kvalen veltet
om slik at buken kom opp og tok til å
synke. Det kom bobler opp der den sank.
Det ble signalisert over til m/k ”Olav” at
de måtte gjøre seg klar til å hale inn.
Tauene var belagt på spillet og de gjorde
seg klar til å hale kvalen inn. De hadde
ennå ikke fått lagt remmene på spillet da
kvalen dukket opp like ved m/k ”Odin”.
Den kom opp bak på styrbord side, og
kom i god fart inn mot skutas akterende.
”Odin” lå stille på havet, og det var
umulig å unngå sammenstøt med kvalen.
Kvalen rammet båten akterut og det var et
kraftig sammenstøt. Kvalen rammet
fartøyet med hodet først. Den hang fast i
båten et lite øyeblikk. De hørte at tre ble
brukket. Kvalen hadde mest sannsynlig
rammet ”Odin” i propellrammen. Min far
fortalte at han heller ikke hadde anelse
om at kvalen ville gå på båten, men at han
trodde at den ville svinge av.
Min far, Laurits Larsen, var oppe på rorhustaket for der hadde han best oversikt.
Herfra kunne han styre båten. Det var
maskinisten, Anton Wilhelmsen, som rop-
Lauritz Larsen
Bildet har vi lånt av Ragni Larsen Holdal
te opp til ham at båten tok inn vann. Da
far så ned så han at vannet alt tok til å
vaske over dekket. Han fortalte at de
oppdaget at de tok inn vann like etter
sammenstøtet med kvalen. Far forsto
straks at båten var i ferd med å gå ned.
Nå gjaldt det å berge liv. De hadde lettbåten på hyttetaket. Han fortalte at han tror
at en av mannskapet foran på dekk kappet
fanglina. Lettbåten kom forkjært ned og
fyltes med vann. Alle kastet seg i sjøen og
klamret seg til lettbåten. Den kunne
imidlertid ikke bære alle sammen. To
stykker av dem, far og Arne Wilhelmsen,
svømte så mot den båten som var nærmest. De to øvrige, Anton Wilhelmsen og
Hans Jensen, klamret seg fast til lettbåten. De ble alle fire tatt opp av båten fra
Hamarøy. Far mener at de lå i sjøen i ca.
29
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 30
Den stolte kvalskuta M/K ”Odin”. Ved
kanonen Lauritz Larsen.
Arthur Paulsen t.h.
Bildet har vi lånt av Ragni Larsen Holdal
3 minutter før de ble dradd opp. Han
mener også at det gikk omtrent halvannet
minutt fra det ble oppdaget at ”Odin” tok
inn sjø og inntil den gikk ned. Båten gikk
ned med akterenden først. ”Odin” ble liggende på ca. 280 meter dyp 67 gr. 57 min
nord.br. og 14 gr. 10 min østlig bredde, og
det ble utelukket å få berget båten.
30
Hans Jensen forklarte i sjøforklaringen,
den 9. juni samme år, at båten var godt
holdt og nøye ettersett, slik at den var i
god stand. Han hadde selv vært på kvalfangst i 17 år med ”Odin”, og aldri hørt
eller opplevd noe lignende.
Etter denne dramatiske episoden i
Vestfjorden kjøpte far ny kvalbåt, m/k
”Mårsund”. Han fortsatte med kvalfangst
inntil ”Mårsund” ble kondemnert i 1984.
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 31
For vel hundre år siden
fikk Lofotens mest kjente fiskevær
sitt Gudshus..
Kirken på
Reine
Svein Lindberg
Reine fra 1842
Da Erik Lund kjøpte Reine i 1842 var forholdene heller små. I hele Flakstad og
Moskenes bodde omtrent 1.000 personer,
de fleste i hovedsoknet. På selve Reine
bodde Lund med familie og noen tjenestefolk. Ellers fantes det fastboende på
Veineset, Hermansdalen, Rostad,
Vindstad og Tenneset. Kirkefjorden,
Bunes, Djupfjorden og Festhælen var
også bebodd, men på flere av stedene var
det bare "en nabo".
En knapp generasjon seinere - i 1860 viser skattelistene at det i hele Moskenes
var 196 skattepliktige. På selve Reine
holdt ca. 20 personer hus. Anøya var nesten ikke bebygd, men Veineset,
Bunesfjord, Kirkefjorden og Rostad had-
de blitt tettere befolket, og i Festhælen og
på Hamnøya var det også blitt adskillig
mer liv og røre. Også ellers i området var
det økende aktivitet. I 1860-årene begynte
en periode på 10 år med godt sildefiske.
I 1874 skiftet Reine eier. Det var Erik
Lunds svigersønn som tok over, nemlig
Hartvig Fredrik Brotkorb Sverdrup. Fram
til ca 1895 var det en jevn økonomisk
framgang i distriktet. Fisket var stort sett
godt, og fiskeprisene steg. Bare fra 1879
til 1883 ble prisene doblet. Sånt ryktes, og
det kom en hel del innflyttere i denne tida,
blant annet fra Bergen og traktene rundt.
Allerede fra 1842 til 1874 økte folketallet
i Reinedistriktet med 100%, og etter
måten gode tider skapte levebrød for enda
fler.
31
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 32
32
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 33
Kirken på Reine.
Foto: Svein Lindberg
Kirkebygg
Det hadde stått kirke på Flakstad i uminnelige tider, kanskje fra 12-1300-tallet.
Den nåværende ble reist i 1780 og har
siden vært hovedkirke i sognet. I Vågan
beskrives det første kirkebygget allerede i
1120. Lenger vest vet vi sikkert at folk fra
1500-tallet av har samlet seg i nød og glede i kirka på Moskenes, men sagnet sier
at det fantes et nonnekloster der før reformasjonen. I så fall stod der trolig også et
enkelt korshus.
Ut fra økonomisk oppsving og økt folketall i siste halvdel av 1800-tallet sprang
ønsket om et eget kirkebygg på Reine
fram.
Sommeren 1887 vedtok Flakstad herredsstyre å undersøke "mulige forpligtelser
vedrørende et eventuelt kapel eller bedehus på Rejne."
Et par år seinere ble det fart i sakene — vi
koster på oss et referat:
" År 1889 den 14de oktober afholdtes på
Rejne efter betimelig indkaldelse møde af
Flakstad herredsformænd og repræsentanter. Fogden var underrettet om mødets
afholdelse. Af 3 formænd og 9 repræsentanter mødte samtlige formænd og 8
repræsentanter idet en repræsentant,
Johan Martin Anderssen var fraværende
som bortrejst.
33
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 34
No 35 Valg av byggekomité for det projekterede forsamlingshus på Rejne. Valgt
blev Rones Nilssen, Havnø, Thomas
Eliassen, Fæsthælen, E. Lund, Rejne og S.
Gylseth, Rejne.
I forbindelse hermed besluttedes at
andrage stortinget om bidrag af oplysningsvæsenets fond til bygningen."
Da Stortinget fikk budsjettet for dette fondet til behandling i 1891, var det foreslått
2000 kr til Reine kapell.
I mars 1890 søkte denne byggekomitéen
om "herredsstyrelsens garanti for det
beløp, som behøves udover det allerede
indkomne eller for 4000 kr." Søknaden
ble avslått med 7 mot 2 stemmer. I et seinere møte ble det likevel vedtatt å bevilge
2000 kr, men pengene skulle betales tilbake dersom de lot seg skaffe fra andre
offentlige kilder.
Allerede 10. november skrev H. Sverdrup
i et brev til prosten at kapellet var ferdig
med unntak av "nogle Inventariesager, der
vil blive kompletterede inden Nytaar."
Gudshuset som nå var reist så ikke helt
slik ut som dagens kapell. På gamle bilder
ser man at tårnet manglet, men i stedet
var det en såkalt tårnrytter, dvs. et tårn på
taket av selve huset. Spiret på tårnet var
det samme som i dag og bærer årstallet
1890. Ellers førte ei utvendig tretrapp opp
til inngangen under galleriet på langveggen mot øst. Mot sør stakk koret ut fra
røstveggen, men sakristi manglet.
Kapellet var oppført i laftet tømmer med
utvendig bordkledning. Veggene på tårnet
var kledd med spon, mens taket på hovedskipet hadde tekking av stav impregnert
med vitriol (metallsulfat] og salt.
Allerede tre måneder seinere ble herredsstyret bedt om å slutte seg til et "andragende" til kongen om tillatelse til å bygge
kapell på Reine, "hvortil fastboende
deromkring og fiskere har bidraget så
betydelige beløp at opførselen i den aller
nærmeste fremtid kan iværksættes."
Inne gikk en laftet vegg opp til forkanten
av galleriet. Ytterdøra førte inn til en gang
bak denne veggen. Fra gangen gikk trappa
opp til galleriet. Under galleriet, til høyre
for dagens inngang, var også et "læseværelse for fiskere". Det var et tilbud for tilreisende fiskere, som der kunne få ro til å
lese eller skrive brev. (Det skulle enda ta
mange år før fiskarheimen ble bygd.)
Dette var altså i juni, og ut på ettersommeren og høsten må det ha blitt fart i bygginga. Byggmester O. Scheistrøen fra
Namsos ledet arbeidet, og avtalen var at
huset skulle reises for 5.700 kr. Trønderen
må ha hatt en god stab av bygningsfolk
sammen med seg, for arbeidet gikk raskt.
Foran til venstre i selve kirkerommet var
det et mindre galleri - den såkalte "storkarslemmen". Den var først og fremst tiltenkt finere folk på kirkebesøk. Slike særskilte plasser for dem med penger og innflytelse fantes også i mange andre kirker
på denne tida.
34
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 35
Ingen på Reine hadde innlagt strøm rundt
1890. All belysning måtte basere seg på
parafin og talglys. Ovn fantes bare i leseværelset. Gudstjenester om vinteren må
derfor ha vært en hustrig fornøyelse.
Sammenlignet med i dag var inventaret
svært enkelt. Det meste av penger som
kunne skaffes ble vel brukt til selve bygget.
De første årene måtte man derfor klare
seg uten altertavle, orgel, korstoler, lysekrone og det meste av altersølv. På alteret
stod et kors, og bak alteret var det et lite
avlukke for presten.
Lensmann M. J. Wik laget et fyldig
avsnitt om Reine kapell etter branntakstforretning i 1905. Det meste av bygningsbeskrivelsen (over) har vi ham å takke
for. Han anførte ellers at kapellet i 1899
av Erik Lund med flere, ble gitt som gave
til Moskenes sognekommune. Som nevnt
hadde kommunen bidratt til bygginga, og
det hadde også folket på stedet. Likevel
ser det ut til at Lund og H. Sverdrup
betalte størstedelen. Branntaksten i 1890
var 7.890 kr - i 1905 ble den økt til 8.000
kroner.
Innvielse
9. Januar 1891 ble Reine kapell ved regjeringsresolusjon tillatt benyttet til kirkelig
bruk. Innvielsen fant sted den 8.februar.
Biskopen i Hålogaland, Johannes Nilsson
Skaar var da på Reine sammen med prestene i Lofoten. På vei til kapellet holdt
hele prestefølget på å blåse av veien, men
etter hvert kom de seg under tak og fikk
gjort det de skulle.
Vi vet ikke mye om hvordan kapellet ble
brukt den første tida, men biskopen
bestemte i 1891 at det skulle holdes 4
ordinære gudstjenester årlig. I tillegg ser
det ut til å ha vært noen lekmannsgudstjenester og sikkert også begravelser.
Vedlikehold og forandringer
Fram til 1905 hadde følgende forandringer blitt gjort:
- Montering av jerngelender på trappa.
- Montering av ovn i kirkeskipet.
- Legging og maling av innvendig
bordkledning.
- Legging av skifer oppå den gamle
taktekkinga av stav.
- Montering av to jernbjelker til avstiving
på tvers i skipet.
- Lynavleder var kjøpt, men ikke
montert.
Tårn
Det ser ut til at nåværende tårn ble reist i
1923. Det er funnet få opplysninger om
detaljene rundt denne forandringa, men
den gjorde at kapellet nærmet seg dagens
utseende utvendig. Tårnet ble bygd på
grunnmur av tilhogd stein og plassert i
nordenden av kirkeskipet. Den gamle
tårnrytteren ble revet, men spiret ble flyttet over til det nye. Samtidig ble trappa og
inngangen flyttet. Ved den gamle inngangen er det i dag et vindu. Vinduene i
1. etasje mot nord ble fjernet. I det nye
tårnet ble det satt inn trapp til galleriet,
slik at den utnyttbare plassen på galleriet
35
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 36
Problemer med taket
Anton Bendiksen og Nils Jørgen Nilsen
ble i 1924 bemyndiget til å besørge reparasjon av taket over koret.
Fem år seinere ble kommunestyret bedt
om penger til utbedring av taket på skipet,
men det tok i alle fall to år før dette ble
gjort. Arbeidet må ha vært omfattende,
for det var beregnet å koste ca. 2.000 kr.
Hva reparasjonen nærmere bestemt gikk
ut på vites ikke.
Sakristi
På menighetsrådets budsjettforslag for
1931/32 finnes sakristiet nevnt første
gang, men da bare ved at det ble ønsket
avsatt 500 kr til dette formålet. Som kjent
var det trange tider, og dette var ei sak
som viste seg å trekke ut. I 1941 ble det
satt ned en byggekomité med disse medlemmene:
Inngangspartiet og tårnet fotografert i
2004.
Foto: Svein Lindberg
ble større. Det er vel riktig å si at tårnet
forsterket inntrykket av kirkebygg.
l 1931 gikk Moskenes Menighetsråd inn
for å få tverrveggen i forkant av galleriet
fjernet. Dermed ble leseværelset og gangen en del av kirkerommet. Ny gang var
det jo allerede i foten av det nye tårnet.
36
- Væreier Cato Sverdrup (formann)
- Driftsbest. Haugen
- Kristian Bunes
- H. N. Husøy
- fru Gylseth, Sakrisøy
- fru Edvarda Lund Nilsen
Vi ser at kjønn og stilling hadde sitt å si
for rekkefølgen i referatet.
Krigen bremset naturligvis sakristiprosjektet, men i 1948 ble den første søknaden
om byggetillatelse sendt. Det ble ikke full
klaff i første omgang, men i 1951 ble det
forsøkt på nytt. Sakristiet gikk ut på anbud
i 1954. Knapphet på byggevarer gjorde at
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 37
Nordland fylkesforsyningsnemnd måtte
søkes om anvisning og brukstillatelse på
sement til muren. Etter hvert gikk alt i
orden, og i 1955 ble sakristiet bygd. Etter
bygginga var det fortsatt noe penger igjen,
og for dem ble det innlagt vann og kloakk
og montert toalett.
Det var også på denne tida at anlegget for
elektrisk oppvarming ble tatt i bruk.
Utover i 60-årene ble det klart at den
utvendige bordkledningen på kapellet
hadde sett bedre dager. Det ble Bernt
Johansen og Torstein Flathaug som fikk
godtatt sitt anbud, og i 1966 ble arbeidet
gjort. Kapellet fikk nye vinduer, og det ble
lagt ny bordkledning. Noen defekter i
skifertaket ble også rettet på.
Dessuten ble kobberkledninga på tårnet
reparert, og jernstagene på tvers under
taket ble strammet.
Neste større arbeid var innvendig maling.
Det ble gjort i 1969, men først etter at den
såkalte "storkarslemmen" var fjernet.
Dermed var interiøret blitt stort sett slik vi
kan se det i dag.
var i ferd med å falle ned. Så ille gikk det
ikke, og skadene ble utbedret i 1972.
Nye reparasjoner på vinduer, tak og tårn
ble gjort om høsten i 1983.
1 1988 skjedde det flere ting. Det ble lagt
nytt golvteppe i koret, og i sakristiet ble
det montert ny elektrisk tavle. Dette året
kom også teleslyngeanlegget på plass.
Til jubileet i 1991 fikk vestveggen nye
vinduer. Kondens mellom de koblede
rutene hadde ødelagt de gamle. Inne fikk
golv og benker et tiltrengt lag maling.
Inngangsdørene ble også reparert.
Elektrisk installasjon
Sofus og Cato Sverdrup hadde allerede i
1922 tilbudt Reine Kapell gratis kraft til
lys i 10 år fra sitt lille anlegg i Marka.
Menighetsrådet vedtok installasjon, men i
1925 var fortsatt ingenting gjort. Da kom
saken opp på nytt, og det ble igjen
bestemt å montere materiellet. Det ser ut
til at dette ble gjort rundt 1930, og i 1937
kom Tennesanlegget i drift. Dermed ble
det mulig med elektrisk oppvarming, men
det kom først ca 1955.
Kirkeorgel på Reine
Rundt 1970 opplevde kapellets naboer å
høre en eiendommelig "sang" når det
blåste. Grunnen var at leiet til den dreibare pila i spiret var blitt meget slitt, og en
inntrengende gnisselyd oppstod derfor når
vinden skiftet retning. Verre var det likevel at deler av taket på tårnet hadde tatt
skade. Faktisk så det ut til at hele spiret
Kapellet har hatt tre orgler av svært ulik
type og kvalitet. Felles for alle er at de
ikke hadde kommet uten betydelig innsats
fra brukerne av kapellet.
Den første tida var orgelbrus et ukjent
fenomen i det enkle gudshuset på Reine.
Trolig har kirkesangeren hatt ansvaret for
37
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 38
å lede menigheta gjennom de ofte svært
lange salmene. Etter hvert ble det satt i
gang innsamling av penger til orgel.
Gamle Hartvig Fredrik Brotkorb
Sverdrup hadde imidlertid en overraskelse på lager, for rundt jul i 1917 hadde han
skaffet et instrument fra København.
Lofotposten referer fra innvielsen "30.
decbr. sistleden" :
"Det er et meget kraftig fysharmonika av
samme sort som brukes ved de største
orkestre, og med sine vakre og fyldige
toner passer det utmerket for kirken.
Gaven vil tjene menighetens opbyggelse
og øke følelsen av fest og harmoni."
Vi får tro at hensikten ble oppfylt. Et fysharmonika var et instrument hvor lyden
ble til på samme vis som i et harmonium.
De fleste kjenner vel denne typen orgel
fra klasserom eller bedehus, hvor den til
daglig også kunne kalles "trøorgel" eller
"salmesykkel".
Etter krigen hadde elde og slitasje satt
sine spor, og det gamle orgelet var "miserabelt", som det heter i menighetsrådets
protokoll. Det var i 1948 samlet inn 3.000
kr til nytt orgel, og året etter ble samme
beløp mottatt til samme formål fra Alette
Rostad, Trondheim. Da var det tid for å
hente inn anbud på et nytt instrument —
denne gangen et orgel med piper.
Valget falt på et instrument fra Brødrene
Torkildsen i Trondheim. Det var et instrument med 10 stemmer fordelt på to manualer og pedal. Det ble montert ca 1950,
38
men kan ha vært kjøpt brukt. Størrelsen
passet bra til rommet, men en del tekniske
og estetiske løsninger holdt ikke mål.
Blant annet ble luften til pipene hentet fra
den kalde gangen, noe som gjorde orgelet
håpløst å stemme.
Daværende domorganist Eilert
Hægelands rapport etter et besøk i 1980
kan nesten kalles en skriftlig massakre.
Essensen var at dårlig håndtverk og tidens
tann hadde gjort instrumentet ubrukelig.
Store luftlekkasjer gjorde dessuten
organistens plass temmelig trekkfull!
l 1984 ble det dannet en orgelkomite for å
skaffe kirkas tredje orgel. Denne gangen
skulle det bli et kvalitetsinstrument, noe
som betyr at prisen ble høy. Liv Monsen
ledet komiteen, og de sju medlemmene
satte raskt i gang med å skaffe penger.
Det ble basarer, lotterier og "tiggerbrev" i
to og et halvt år før komiteen godt hjulpet
av menighet, foreninger og næringsliv
nådde sin andel på 185.000 kr. Moskenes
kommune gikk inn med resten, dvs.
343.000 kr.
Det var det svenske Robert Gustavsson
Orgelbyggeri som i 1987 bygde det nye
orgelet. Det har ca. 650 piper fordelt på
10 stemmer, og dette betjenes via to
manualer og pedal. Størrelsen er altså
nokså lik det forrige orgelet, men denne
gangen er stemmene nøye tilpasset hverandre og kirkerommet. Dermed blir
klangen vakker, og orgelet har vist seg
godt egnet både til konserter og gudstjenester. Det er dessuten tydelig å se at det
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 39
Altertavla er malt av Kristoffer Sinding-Larsen i 1929.
Foto: Svein Lindberg
39
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 40
Interiørbilde fra Reine kirke 2004. Det er
Bodø Sinfoniettas Strykekvartett som øver
til sommerkonserten.
Foto: Svein Lindberg
er laget av folk med håndlag og sans for
vakker finsnekring. En besøkende organist sa: "Det er et smykke av et orgel!"
Sverdrup og hans svigerfar Erik Lund var
pådrivere i hele byggeprosjektet, og de
satte seg også i sving for å skaffe klokke.
På denne tida stod de som eiere av
Moskenes kirke, og der fantes ei klokke
fra 1571 som ikke var i bruk. Etter tillatelse fra prosten ble den flyttet til Reine,
hvor den kom til å spre sine spede klemt
ut over været i 90 år.
Kirkeklokker
Naturlig nok ville man ha klokke i den
nye kirka helt fra starten. Hartvig
40
Av hensyn til bemanningen ved kirkelige
handlinger ble det etter hvert et sterkt
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 41
ønske om å kunne betjene klokka elektrisk, og i 1978 bestemte menighetsrådet
derfor å hente inn anbud på ny klokke.
Samtidig foregikk arbeidet med å skaffe
penger. Aksel Andersen var den viktigste
ildsjelen og holdt formålet "varmt" helt til
summen på 30.000 kr var nådd og klokka
kunne bestilles fra O. Olsen
Klokkestøperi, Nauen. Klokka bærer
inskripsjonen "Land, land, land hør
Herrens ord."
På høstparten 1981 var den montert med
elektrisk betjening, og den ble innviet og
tatt i bruk. Begivenheten ble markert med
en utvidet kirkekaffe på fiskarheimen.
Kirkeskipet ”Bergljot” av Reine
Denne modellen henger over midtgangen
og er laget etter ei nordlandsjekt på 85
tonn som ble bygd i Rana ca 1805.
Modellen er bygd 1967 i skala 1:24 av A.
Nissen, Varde, Danmark. Den ble innviet
3. mars 1968.
Jekta har navn etter Bergljot Sverdrup,
født 28. juli 1872, datter av den første
Hartvig Sverdrup. Hun studerte til pianist
og giftet seg med den danske fiolinisten
Fredrik Schnedler-Petersen. De besøkte
Reine flere ganger og holdt da gjerne konserter til inntekt for gode formål, bl.a.
Røde Kors. Seinere ble konsertinntektene
satt inn i Bergljot og Fr. SchnedlerPetersens Mindelegat. Rentene av dette
skulle brukes til bygging av veier i
Moskenes sogn. Etter krigen ble veiene et
statlig ansvar.
I 1965 ble det bestemt at legatet skulle
brukes til et kirkeskip. Det fikk dansk
flagg fordi jekta fra Rana ble bygd under
unionen med Danmark, men det kan også
minne om givernes tilhørighet til vårt
naboland i sør.
Altertavla
Altertavla er malt av Kristoffer SindingLarsen i 1929. Han tegnet også ramma
rundt maleriet. Motivet på altertavla er
Josef og Maria med Jesus-barnet. Det var
Sofus Sverdrup som betalte for arbeidet
med tavla.
41
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 42
42
001_112tn21466 5.11.2004 08:55 Sivu 43
Vi vet alle at
forsmådd kjærlighet
kan føre til det meste…
Sjalusi
og svart magi
Sigbjørn Lauritzen
Forsmådd kjærlighet, syk sjalusi og svart
magi. Et gammelt sagn forteller at det var
årsaken da Bunes på yttersida av
Moskenesøya en gang i tiden ble forvandlet fra en frodig, grønn gård til evig livløs
sandørken.
Den eiendommelige Bunessanden strekker seg en snau kilometer fra skaret mot
Bunesfjorden og ut til storhavets tunge
dønninger. Nesten like bred er den, fra
foten av Brunakseltinden og
Helvetestinden i øst til den enda høyere
Storskiva i vest.
Bunessanden slik vi finner den i dag. Men
slik har det ikke alltid vært.
Foto: Sigbjørn Lauritzen
Ørken
Kommer du over Einangen hit for første
gang, er panoramaet med fjell, hav og
sandstrand nesten til å ta pusten fra deg.
Sandflata er hele veien dandert med drivtømmer, trålkuler, plastkanner, levninger
etter sel og hval — alt hva uværsvintrer
og storflo har formådd å levne igjen etter
seg. Sandørkenen er flat, nesten som et
stuegolv, og når storsjøen vil, rekker den
helt inn til den fortsatt grønne dalbunnen i
skillet mellom sand og nakne fjell.
Sommertid kan man fra Einangen — det
lave skaret mot Vindstad og Reinefjorden
— studere små prikker som sakte beveger
seg over den hvite flata mot Yttersida:
Turfolk, en eller flere i følge, midt ute i en
opplevelse for livet.
43
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 44
I sanden finner vi restene av det gamle
kvalskjelettet.
Foto: Sigbjørn Lauritzen
Grønne åkrer
Typisk for Lofotens ytterside er vikene
med sandstrender, skrånende opp mot
frodige, grønne voller. Her fester strand-
44
rug og gress seg til et tynt lag jord over
sandlaget. Lengst inne mot fjellet en artsrik og fargesprakende flora i god jord.
Noen steder har jordsmonnet gitt
grunnlag for ikke ubetydelig gårdsdrift.
Omkranset av fjell og sjø kan
Bunessanden minne om Unstad på
Vestvågøya, om vi ser for oss grønne
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 45
åkrer i stedet for livløs flygesand. Da er vi
langt tilbake i tida, og vi ser gårdshus og
beitende dyr. En frisk bekk deler den
grønne enga i to like deler, fra innerst i
dalbunnen og ut til dønningene.
Sjalusi
På denne gården, forteller et gammelt
sagn, bor en mann og ei kone med sine to
døtre. Sønner har de ikke. Når de gamle
dør, arver de to jentene gården. En halvpart hver; det har foreldrene bestemt.
Bekken danner det naturlige skillet mellom de to naboeiendommene. Søstrene
lever vel forlikte, og skjøtter gårdene sine
vel. En dag kommer en ung mann ut til
Yttersida. En sterk og vakker kar som
begge jentene straks forelsker seg i. Men
han har bare øye for den ene av jentene.
Den andre blir svartsjuk. I vill sjalusi vasser hun en natt over bekken og inn på
søsterens gård. Der graver hun et lite hull
i den svarte sandjorda. I hullet heller hun
noen dråper kvikksølv.
Nå forteller sagnet at jorda tok til å bevre
og skjelve. Rystelsene forplantet seg videre og videre utover søsterens eng samtidig
som den grøderike jorda tørket inn til
gold ørken. Men den svartsjuke jentas
mørke glede over magiens virkning vek
etterhvert for skrekk og fortvilelse da forvandlingen fra jord til sand ikke stanset
ved bekken, slik hun hadde trodd og
ment, men fortsatte over til hennes egen
jord og gård. Da søsteren og hennes venn
våknet, lå hele dalbunnen brakk og død,
slik vi ennå kan se det den dag i dag.
Miljøskade
Er det gamle sagnet rent oppspinn, fri folkelig fantasi, eller finnes det også en kjerne av sannhet her?
I tidsskriftet Ottar som gis ut av Tromsø
museum, reflekterte førsteamanuensis
Torbjørn Alm over fenomenet i nr. 5 for
1993.
Alm tviler på at Bunes noen gang har gitt
rom og utkomme for noen riktig storgård
her ute.
Like fullt tror han at arealet med god innmark kan ha vært større enn på mange
andre gårder på den brattlendte
Moskenesøya. Men slike jordvoller ved
sandstrender er sårbare for inngrep, enten
det skjer i form av overbeite, tråkk eller
kjørespor. Brytes vegetasjonen opp, kan
vinden fort ete seg dypt ned i sanddynene,
og i verste fall rive vollene i stumper og
stykker. Alm ser området, slik det ligger i
dag, som et skrekkeksempel på en ødelagt dynehei. Kvikksølvet som omtales i
sagnet kan i virkeligheten neppe ha vært
noe annet enn uheldige menneskelige
inngrep i den skjøre naturen.
Sagnets påstand om at ødeleggelsen
skjedde etter at gården Bunes ble delt,
kan godt ha noe for seg, mener Alm: To
gårder belaster sikkert miljøet mer enn én.
Skjelven
Må vi langt tilbake i tid for å finne grønne enger der Bunessanden nå ligger?
Ingen som lever i dag har sett området
som noe annet enn en eiendommelig
45
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 46
sandørken, selv om det fram mot slutten
av andre verdenskrig ennå lå et småbruk
på den grønne stripa mellom sanden og
fjellet i vest. Skattematrikkelen for 1647
nevner at det bor to husmenn på Bunes,
nemlig Arren Bunes og Jacob Bunes. På
1700- og 1800-tallet var Bunes en egen
matrikkelgård. I ”Den norske turistforenings aarbok” for 1911 nevner F.
Schjeldrup et småbruk i full drift ved
sandørkenen i Bunesfjorden, som da lå
omtrent som vi ser området i dag.
Ut fra tilgjengelige opplysninger tror
Torbjørn Alm at gården Bunes må ha blitt
til sandørken allerede før 1647, og at går-
46
den kan ha hatt sin storhetstid så tidlig
som i jernalder eller tidlig middelalder.
Han antar også at stedets opprinnelige
navn kan ha vært Skjelva eller Skjelven.
Sistnevnte er registrert både i matrikkelen
fra 1723 og hos O. Rygh: ”Gaardnavne i
Nordlands amt. Oplysninger samlede til
brug ved matrikelens revisjon” (Kristiania
1905).
Hvordan det nå enn er, så ligger
Bunessanden der som en tidløs påminnelse om vårt sårbare miljø (og kanskje også
som en advarsel om ikke å ty til kvikksølv
hvis sjalusien skulle ta overhånd).
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 47
Han representerer
en gruppe som nesten aldri
kommer til orde
Kokkglunten på Lofothavet
Arthur Johansen
Lofothavet har vært en viktig arbeidsplass
for beiarværinger. Særlig i mellomkrigstida var det mange karer fra Beiarn som
drev fiske der, med en absolutt topp i
1934 da det var 227 fiskere fra Beiarn
registrert ved Lofotoppsynet.
sjon. — og det var obligatorisk.
Forberedelsene
Det var vi sjøl som måtte skaffe oss
Lofotplass — og då var det viktig at vi
var kvalifisert. Med det meiner eg at vi
måtte kunne koke ferskfisk og lever, erter
og flesk, risengrynsgraut og ellers all
slags mat som var vanlig kost på Lofoten.
For som skårunge var det sjølsagt at du
skulle lage maten for resten av mannskapet i båten. For meg var det greitt å ha ei
mor som kunne lære meg dette — og å ha
eldre søsken som kunne bedømme resultatet og sei: ”Det er greitt, du er kvalifisert!”
Når vi gluntungan var konfirmert var det
med oss som med tjeldungan, vi måtte
greie oss sjøl. Arbeid var det dårlig med
heime, så det blei til at vi måtte prøv å få
oss Lofotplass til vinteren. Det var tradi-
Med denne attesten over seg var det som
15-åring så å spør seg for etter plass hos
høvedsmann etter høvedsmann. Eg var
heldig og fekk plass hos en kar uti fjorden
Ludolf Navjord var kokkglunt i Lofoten i
1928, 15 år gammel, siden ble det 15
sesonger til. Han bodde det meste av sitt
voksne liv på Melbu, og denne beretninga
om Lofotdebuten hans er bygd på et intervju med Ludolf sommeren 1982
47
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 48
heime — eg minnes ikkje no ka han heit.
Betalinga blei avtalt til 150 kroner for
sesongen som vara frå 15.januar til 25.
april. I tillegg til lønna hadde vi leikaran
fritt kokamatlag. Men det begrensa seg til
arbeidsdagan — om søn- og helligdagan
måtte vi holde oss kokamaten sjøl.
Tørrmat måtte vi i det heile holde oss sjøl.
Hyra skulle dessuten dekke utgiften til
reise fram og tilbake fra Lofoten, og for
oss skårungan var det nødvendig å skaffe
seg oljehyre, støvla og oljearma, så det
vart ikkje mykje igjen av de 150 kronene
når alt var betalt. Men ingen ting av dette
kunne eg anskaffe meg før vi kom til
Lofoten, for eg hadde ikkje middel å kjøpe for.
Nei, det eg hadde med heimanifrå det var
tørrmat — flatbrød og stomp — og så
mykje klea eg kunne få tak i og skaffe til
veges. Dessuten måtte eg ha med nokke
sengklea. Vi skulle ligg to sammen i
køya. Så vi måtte samsnakkes, vi toen
som skulle ligge i lag, slik at vi fikk det
sånn høvelig i koia.
Reisa
Når vi skulle starte på lofotreisa, måtte vi
stå opp midt på natta, for de hadde laga
det så viselig — de som forsto seg på dettan — at båten kom til iskanten i 5-6 tida
om morran. Ja, de som kom fra lengre
opp i dalen enn vi gjorde, de måtte starte
Turen til Lofoten startet med hest og slede
i Beiarn.
llustrasjon: Erik A. Eriksen
48
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 49
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 50
dagen før og ligge over på Moldjord der
mange hadde buer nede ved elva som de
kunne være i og stalla til hestan.
Om natta sånn i eit halv totida, starta vi så
heimanifrå med hest og sleda, og samles i
lag med de andre lofotfareran på
Tvervika. Derifra var det ekspeditøren,
han Einar Larsa, som sto for å lede turen
utover isen. Det var mange gonger vanskelig å få hestan ut på isen då floa braut
opp isen langs land og laga åpen råk som
det kunne være vanskelig å komme over.
Turen utover isen kunne mange gonger
være et ordentlig bask. Verst var det hvis
det var mykje sny og kaldt. Då var isen
tyngt ned og det kom fukt i snyen. Det
gjorde at det sette seg is på sledragan, så
det var ikkje nokka nytt at vi måtte ha
med en kjetting å legge framom sleden
for å raspe av isen frå dragan. Det var
einaste måten å gjere det på, og det hendte at vi måtte gjenta denne operasjonen
fleire gonger på tur utover isen, for det
var et forferdelig slit for hestan når det
klabba på sledragan.
Så bar det då videre utover isen. Det
hendte at isen låg heilt ut i Ferrisundet, og
det var sånn at til lengre du kom utover,
til dårligare var isen. Derfor gjekk ekspeditøren og de andre som hadde isstav med
seg, framfor de øvrige og stakk i isen for
å prøve om han var køyran. Isstaven var
en to meter lang stav med et kraftig jarn i
enden.
Da vi kom dit lokalbåten låg, måtte vi
50
prekevere hestan. Det gjorde vi oftest slik
at vi stakk et høl i isen og stakk ei av
skjækern neri. Da ho kom til midten, flaut
ho, og så kunne vi bett hesten til skoka og
la han få en høysekk i ei stropp attom
nakken så han kunn ete rett frå sekken.
Lokalen blei ekspedert direkte frå iskanten. Han kjuka seg godt inn i isen, og så
blei det lagt trelemma frå skipssida og ned
på isen sånn at folk og last kunne komme
seg ombord.
Når lofottøyet vel var ekspedert, kunne
hestskyssen returnere. Lofotkaran hadde
ofte med seg en ungglunt som skulle ta
hesten heim igjen, og det var ofte en hard
tur det og. Hestan blei urolige ute på isen,
for de lika seg dårlig der ute. De merka på
folk at det var utrygt, og de ville gjerne
heim.
Trafikken på isen hadde og den ulempen
at isen sprakk på to forskjellige plassa —
utfor Agnesodden og ved Svartneset —
og då revna isen tvers over fjorden. På flo
sjy for så isen ifrå kvarandre slik at det
blei ei åpen råk som hestan måtte gjeres
oppmerksom på sånn at de fekk hopp
over. De måtte gjerne ta en runde frammed så hestan fekk sjå korsen det var og
ka tid de måtte hoppe. Ellers så kunne du
bli ståandes utpå isen til sjyen felt igjen.
De gamle hestan forsto at det måtte gjeres
sånn.
Når vi så ha fått ordna alt ombord i lokalen, som vi sa, så bar det til Bodø. Og i
Bodø var du nøydd å overnatte, for
Røstlokalen gjekk ikkje kvar dag, — tre
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 51
daga i veka, trur eg det var. Så vi måtte
passe på å ordne det slik når vi reiste heimanifrå at vi fekk berre ei overnatting i
Bodø, for det var jo smått med penga.
Losjiet i Bodø var alvorlig primitivt — og
det var for primitive folk. Men så kosta
det berre et par kroners peng å ligge der
om natta, og så kunne vi få kjøpe kaffe i
ei kanne på kjøkkenet så vi hadde til vegmaten.
På Røstlokalen var det slik at vi kunne få
ta med tøyet på billetten, men vi måtte
sjøl sørge for å få det ombord og i land.
Det var derfor om å gjere at man kom inn
i et gjeng der i det minste en kar kunne
køyre vinsja, for mannskapet kleip ikkje
si hand i lasting eller lossing av tøyet.
Gjevast var det om eit heilt båtmannskap
reiste i lag slik at tøyet til alle kunne legges i ei stropp og stuves i lag i rommet.
Så slapp man å leite etter det når man
skulle i land. Det gjekk nemlig ikkje an å
sette nokka på dekk, før veret over
Vestfjorden og Røsthavet kunne være så
dårlig at til og med kappa vart skalka og
passasjeran blei nekta å gå på dekk, og då
sei det seg sjøl at ingen ting kunne bie på
dekk.
Hvis du kom inn i et sånt gjeng, kunne
det og hende at du kom i lag med noen
som ville ha deg som sønn. For det var
slik at unggluntan reiste på halv billett i
følge med faren sin, og då kunne det ofte
være slik at om du ikkje reiste i følge med
din egen far eller sønn, kunne noen komme og spørre: ”Vil du være sønnen min?”
— eller: ”Vil du være faren min?” — alt
etter som. Det kunne være rift om å få seg
«sønna», og det hendte at enkelte hadde
både 3 og 4 med seg over fjorden. Eg hørte fortalt at en helgelending kom på billettkontoret i Bodø og forlanga billett for
far og sju sønner, men då sei han billettutskrivaren, at de hadde skreve ut billetta
for mange sønner, men for sju, det var
enno ugjort. Ja, skal eg hente dem? spør
helgelendingen. Ja, det måtte han gjere.
Då viste det seg, sa de, at sannheita var at
han hadde sju sønner med seg på Lofoten,
men de skulle ro på forskjellige båta
under fisket.
En annen gong minnes eg en kompis av
meg som hadde fått seg en far han og, og
det bar i Vestfjorden og vi nærma oss
målet. Så kom styrmannen for å samle inn
billettan, og han kom då til denne glunten
og spør etter billetten. ”Den har han pappa,” sei glunten. ”Ka heit han far din då?”
spør styrmannen. Då vart det alvorlig stilt
ei stund. Så sei han, glunten: ”Da hus
ikkje e”. Då runga latteren i salongen, og
styrmannen blei litt paff, men han var
ikkje dummare enn vi og visste nok om
kva som føregjekk. Eg minnes enno i dag
kva faren heitte, han heitte Brattbakk,
men kva glunten heitte det kan no være
det same.
Når Røstlokalen gjekk ut frå Bodø, var
spenninga alvorlig stor om kva slags ver
du fikk. Første året eg var i Lofoten, rodde vi i Bogan i Moskenes, så då måtte vi
passere både Vestfjorden, Røsthavet og
Moskenesstraumen — alt skithavet fikk vi
51
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 52
— så om det vart dårlig ver, var det fint
om du hadde vore heldig og fått deg en
god «far» på billetthandelen slik at du
hadde en å støtte deg til om sjyverken
skulle bli for ille.
I været
Som sagt skulle vi ro i Bogan dette året.
Det ligg til høgre ved innseglinga til Tind.
Det første vi måtte gjere var å innkvartere
oss i bua. Om sommaren vart bua brukt til
å lagre tørrfisk i, og sidan då hadde ho
ikkje vore reingjort så rotta hadde meska
seg med tørrfiskrestan. Vi måtte derfor få
bua så pass reingjort at ho var boandes i.
Vi fyra godt opp i omnen og smurte han
inn med tjære. Du veit, det blei en grusom
røyk, men på denne måten fikk vi no djevelskapen ut av bua. Køytellet tok vi ned i
fjæra og vaska det skikkelig for å få bort
guanolukta.
Bua var slik laga at det var to burom og
budør i begge endene av bua. Slik var det
plass til to båtlag i ei bu. I burommet var
det køyer oppunder taket, bord og benka,
omn og utstyr til matlaging. Budøra var
eit rom utanfor som ei sval ut mot marka.
Der hadde vi bruket og der hengte vi
klean av oss.
Båten vi brukte denne vinteren, en 4roring, blei lagra i været frå vår til vinter.
Det var spesielle brygger som blei brukt
til dette, og der man kunne få leige plass
for båten. Så det neste arbeidet var å få
båten på sjyen og sjå etter at alt var i
orden.
52
Det var væreigaren som åtte bua, og for å
få lov til å bo der, måtte høvedsmannen
forplikte seg til berre å levere fangsten til
denne væreigaren. Mot denne
forpliktelsen fikk vi og rett til å handle på
krita hos landverten. Høvedsmannen fikk
ei bok med alle mannskapsnamnan
oppført, og så blei det ført inn i denne
boka alt vi handla på butikken. For denne
handlinga var vi kollektivt ansvarlig, en
for alle og alle for en.
Det sei seg sjøl at eg for min del måtte
være ualminnelig forsiktig med å handle,
for når det utstyret eg har nemnt var
betalt, billetten fram og tilbake var kjøpt,
så var det ikkje så veldig mykje igjen av
de 150 kronan eg skulle ha for vinteren.
Det daglige arbeidet
Det var ikkje nokke latmannsliv å være
kokkglunt. Du måtte være førstemann
oppe om morran for å legge i omnen og få
på kaffekjelen, og det skulle være ordentlig alt sammen. Og så klarte du såvidt
å sluke i deg et par brødskiver med sirup
før det bar i båten.
Utrorsignalet gjekk klokka sju tidlig i
sesongen med det enno var mørkt om
morran. Seinare var det så tidlig som
klokka seks når det blei lyst nok til det.
Utrorsignalet var enten et rødt lyssignal
som blei heisa opp i radiomastra på
Vi måtte fyre godt i ovnene
Illustrasjon: Erik A. Eriksen
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 53
53
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 54
Glåpen, eller det var en skinnpose i ei
stang som gav beskjed om at no kan du
ro. Då signalet kom, måtte vi være på
utrorstreken ute i leia. Det kunne ta lang
tid å komme seg dit, for ofte var
Tindsvågen så fylt av båta at du såg det
mest som en skog av mastre utover.
Dersom man låg langt inne på vågen
hadde man ikkje ærend på sjyen før de
som låg utanfor hadde løyst ut.
Som skårunge blei du lite verdsett, men
det vart forlanga at du skulle være full kar
på havet. Det var et hardt liv. Vi dreiv
langt inne i Vestfjorden. Var det stilla var
det hardt, og var det vind, så var det enda
hardar for då blei du heilt alterert av
naturkreftene. Her kom du oppe ifrå dalan
— aldri hadde du rodd i takt, aldri egnt et
storsildagn, ikkje hadde du kappa ei
forsen, og ikkje hadde du klava en stamp
line. Men du måtte opptre som om du var
spesialist i dette eller så vart du hundsa og
holdt for ap. Og bak i hauet låg nok
redselen for å bli heimsendt dersom du
ikkje var god nok — men det hadde du
ikkje penga til. Du måtte vente til du
hadde tjent lønna di før du kunne begynne
å tenke på å reise heim.
Eg var liten av vekst, og etter at eg fekk
sjå båten vi skulle bruke, undra eg meg på
om eg kunne greie å løfte årene. Eg lura
meg derfor ned i båten og stakk ut åran.
Eg minnes eg blei både forbausa og nedtrykt. Ikkje nådde eg med føten ned i botn
på båten, og ikkje klarte eg å handtere
åran på skikkelig vis. Plassen min i båten
var som nummer to frammanifrå. Dette
54
Fortelleren Ludolf Navjord fra Beiarn
Bilde fra ”Årbok for Beiarn”
rommet var mindre enn de andre og blei
kalt for hundrommet. Dette rommet var
delvis fylt opp med stein til ballast, og eg
minnes at eg måtte stable om en del av
ballaststeinen for å nå ned med føten og
få meg skikkelig spenntak. Men korsen eg
skulle klare å ro i lag med de andre i
båten, det spekulerte jeg lenge på. Og ett
visste eg: Viss ikkje vi rodde like godt i
dette året som de året før hadde gjort med
en annen ombord i hundrommet, var det
eg som var syndaren. Dette låg over meg
som ei mare.
Heldigvis — tør eg sei — så kom eg fort
inn i roinga sjøl om eg verken var stor
eller kraftig.
Når det var vind til det, segla vi. Båten
var utrusta med gaffelsegl, snesegl og
fokk, og under seglinga hadde eg et alvorlig ansvar med å passe piken. Når vi segla
med god bør og kunne stå i fare for å
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 55
kollsegle, kunne høvedsmannen rope.
Piken! Då måtte eg være rask som smeden med å slakke på pikfallet slik at det
blei blaff i storseglet og farten minka
betraktelig.
Under settinga var eg atte i båten i lag
med høvedsmannen, og eg hadde som
oppgave å slå kavel og stein på lina. Etter
så og så mange ongla skulle det være
kavel, og etter så og så mange ongla skulle
det være stein. Det var som oftest straumhardt der vi skulle sette lina, så ho måtte
belastes godt med tunge ilsteina og nokke
letter mellomsteina for ikkje å reke av
eller rase seg i lag med andre parta. I dette
arbeidet måtte du være snar i snuan, for
settinga måtte gå i en faderlig fart om vi
ikkje skulle bli etter de andre båtan. Regelen var at alle skulle ta til med settinga på
likt, likevel slik at dersom straumen bar
vest, starta han som låg lengst i vest. Bar
straumen austover, var det motsett. På den
måten kunne linepartan få søkke unna
kvarandre. Viss du vart etter frå starten av
settinga, hadde du ikkje ærend å komme
deg inn i settarlinja igjen, og då måtte du
berre seile på skrå over alle de andre
partan med garantert vase som resultat.
Det var i det heile mykje usivilisert framferd under settinga. Det var eit leven av
den annen verden med skrik og skrål for å
finne seg en plass i settarlinja, og verst var
det seint på vinteren når fisken seig opp
under land for då blei havet så mykje
mindre. Då kom og dorrykaran, og de var
virkelig de usiviliserte. De egna ikkje, de
sett lina rett frå klaven — på kryss og
tvers så de var sikre på å få opp andre sine
parta når de drog, — parta som de tømte
for fisk.
Det var jo ellers ikkje så rart at det blei
mykje knuffing på havet når vi tenker på
den store bruksmassen. I desse åran, frå
1928 og utover, var det meir enn 35.000
fiskera i Lofoten, og når fisken seig vestover ut på vårparten, var det i Moskenes
oppsynsdistrikt åleina registrert 15.000
fiskera på det meste.
Å drege feilt av — som vi sa når vi fekk
andre lineparta med når vi drog — det
skjedde nesten kvar gud bidige dag. Då
var det sånn at visst det var eg som var
fremst i dreginga, og eg fekk opp en
fremmen part, så la eg den på tollen —
den delen som gjekk attover — og så tok
eg begge de partan som gjekk framover
— min og den fremmede — og drog de i
stampen min. Når alt skulle gå ærlig og
redelig for seg, skulle han som var skottkar telle all fisken som kom i båten på de
doble partan. Hvis den båten som åtte den
fremmede parten berre låg litt attom oss,
drog han seg snart oppunder. For når vi
hadde tatt opp parten, drog han så mykje
lettara at han snart honka seg opp under
båten vårres og såg at vi drog feilt av. Når
partan gjekk i frå kvarandre, batt vi i hop
den parten som låg på tollen og den parten som gjekk i frå og hiva alt på sjyen.
Samtidig sei høvedsmannen til skottkaren: ”Var det mange fisk?” Så måtte han
gje opp fisketallet, og den fremmede fikk
halvparten.
55
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 56
måtte vi slå på ei kavelstong slik at
eigaren kunne finne igjen parten sin.
Når vi kom til land, måtte vi først sløye
fisken og lempe han over i jollen for det
gjekk ikkje an å gå inn til de små kaien
med firroringen.
Kaien i Vest-Lofoten var kollossalt høge
fordi floa kan være så voldsomt svær. Når
det virkelig var oppgang og uver, så drog
sjyen på 15 trapptrinn, og hvis vi no sei at
det var 20 centimeter mellom trinnan, så
forstår dokk sjøl.
Også for ”innlandsbygda” Beiarn hadde
Lofotfisket stor betydning. En av de
mange staute kokkgluntan poserer –
Sigmund Olsen, Savjord.
Bilde fra ”Årbok for Beiarn”
Mange gonga var det slik at du ikkje klarte å holde linparten på tollen fordi den
fremmede båten låg så langt attom. Då
måtte vi berre kappe parten, men før vi
slapp han, batt vi på ei fjøl med båtnummeret vårres innskoren sånn at den fremmede høvedsmannen kunne vite kem som
hadde drege feilt av. Når så partan skiltes,
56
Det var berre på de færraste kaien det var
vinne til å heise opp fisken med, så de
fleste måtte lempe fangsten opp på kaia.
Men ettersom kaien var så høg, så klarte
du ikkje å få opp fisken i ett lempan. Det
var derfor bygd en innhuk i kaia som var
som en mellomstasjon under lempinga.
Denne innhuken blei kalt for slisken. Så
var det for en kar i jollen å lempe fisken
opp i slisken, der det sto en kar som
lempa han videre opp på kaia. Og hadde
du nokka fisk, så kan du være sikker på at
når du heiv opp to, så kom det en ned
igjen inntil det var noen som kom og tok
unna på kaia.
Då eg var første gong på Lofoten, leverte
vi fisken sløyd og på vekt. Tidligare var
det slik at du leverte fisken rund og med
pris pr. fisk på den måten at du leverte et
storhundre — 120 — fisk men fikk berre
oppgjør for 100. Og var nokke av fisken
små, skifta ikkje tellaren til nytt tal så det
kunne ofte være både 130 og 140 fisk i et
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 57
storhundre. Med den prisen fiskaren fikk,
seies det at når levra og rogna var selt, så
hengte fiskkroppen gratis på hjellen viss
kjøparen hadde en dyktig tellar. Men som
sagt, når eg begynte på Lofoten, så selte
vi fisken på vekt. Men med en pris på frå
7 til 12 øre kiloen, skulle det alvorlig
mykje fisk opp av havet før vi kunne sei at
vi hadde tjent nokke.
Når vi så hadde levert fisken, tredd hauan,
plukka ut den fisken vi skulle ha til middag og ordna oss litt ellers, var det å gå på
med krum hals og egne 5-600 ongla line.
Før det måtte du kanskje rundt om i været
for å hente den delen av linparten din som
blei drien feilt av og legg han på rett plass
i din egen stamp. Og at noen drog feilt av,
det skjedde nesten kvar etanes dag.
Dersom skårungen ikkje vart ferdig med
egninga på likt med de andre, måtte han
flytte ut i budøra og gjere seg ferdig der.
For når de vaksne var ferdig, blei det lagt
i omnen og det måtte være kaldt i rommet
under egninga. Så du måtte opparbeide
deg en måte at du ikkje blei sist. Du måtte
henge i, men det var ikkje så lett å henge i
for dem som ikkje hadde prøva dette før
— for vi veit alle at det tar ei tid å lære
nokke nytt. Og det nytta ikkje å slørve
ifrå seg arbeidet heller, for stampen var
merkt, og gjekk ikkje lina greitt ut under
settinga, fekk du en kjeft og ei
overhøvling så du måtte ha sov-i-ro i øran
for ikkje å bli tullåt.
I bua vårres var det to båtlag, og der hadde vi det slik at vi kokkgluntan skiftes om
å koke og koka heller åt begge mannskapan. Då skulle det store gryter til, og man
fikk ikkje kokmaten bedømt berre av sine
egne — det sat en jury på andre sida av
bordet og.
Når matstellet var vel unna, sto det ei
vasstynne ute i budøra og ropa på deg. Du
måtte bære vatn opp ifrå ei fjellkløft der
det var en brynn, men i tørrversperioda
kunne han være tom hvis du ikkje var tidlig ute — og då fikk du høre at du passa
ikkje jobben din.
Var det riktig ille, måtte du ta tynna i jollen og ro over heile vågen til Tindselva og
ligg der og jage i dragsuga med ei bøtte
for å få deg litt ferskvann som du sprang
ned og drefsa i tynna som låg og slang i
jollen utfor. Når du hadde fått nok i tynna,
var det å ro tilbake og ta tynna opp i vinna
og kante ho inn i budøra.
Det går vel ikkje an at folk som ikkje har
vore med på det, trur kor man sleit. Eg
beundra i dag det pågangsmotet vi hadde
og at vi ikkje gjekk til grunne, for
egentlig skulle vi berre ha lagt oss ned
med hendene over ansiktet og sagt: Vi er
ferdig likevel — vi ork ikkje å drepe oss
frivillig. Nei, det var fælt...
Helsestell og matstell
I all denne elendigheita klarte folk å holde
seg kolossalt friske. Det var en fiskerilege
der, fortalte de, men eg var no heldigvis
aldri hos han, og ikke hørte eg så mange
andre som var hos han heller. I vårres bu
veit eg ikke anna enn at alle sammen kun-
57
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 58
ne ro kvar enda dag heile vinteren. Du
kunne sjølsagt være så sjuk at du skulle
ha holdt deg i køya, men du måtte ro for
det var ingen til å holde plassen. Du måtte
være med eller så fungerte ikkje systemet.
Du hadde din faste plass og der måtte du
være. Det var berre å bløyte vottan om
morran og få fingran våt førr du begynte å
ro. For du kunne ikkje ro i tørrvotta. Da
var du ferdig - da kom blemmen i fingran
før du visste ordet av det.
Det er en ting eg har tenkt på lenge. Det
er denne forurensinga. Eg har sett bilda
ifrå Ballstad og Henningsvær og veit at
det er en to-tre tusen mann i
Lofotsesongen. Så tenker eg på korsen
det var da det var 35.000 mann i
Lofoten. Dokk kan tru det eller ikkje,
men det hendte ikkje en einaste dag, når
vi var ferdig med sløyinga og hadde
levert fisken — at vi ikkje sto i trapperommet nedfor bua og gjorde rein
vottan. For det var alltid så pass liv i
sjyen at det skylte opp i trinnet. Så tok vi
et par galleblæra fra innmaten på fisken —
de svarte posan som heng på fiskelevra;
det hadde vi som rensemiddel på vottan.
Så la vi vottan på trappetrinnet og trødde
på når sjyen kom og vaska over trinnet.
Dette gjorde vi til vottan blei rein og sjåanes til, og så vrei vi de opp og hengte
de i budøra til neste dag. Og du kan tenke det til om det hadde vore forurensing.
Skar og rev det hadde du på fingran kvar
eianeste dag, for du stakk deg på onglan
uavlaterlig... og hvis du så hadde desse
vottan som var trødd opp i bederva sjyvann, så kunne du være sikker på at
58
blodforgiftningen ho kom og tok deg på
et øyeblikk. Så meir forurensa var det
ikkje.
Eg spekulerer enno på korsen så lite folk i
dag klarer å skitne til et så stort hav...
Maten vi åt var no vel heller ikkje så
sunn. Det gjekk no mykje på brød, sirup
og svartkaffe. Og brøan — det minnes eg
— de mugla jo tidlig, men det var jo så...
Det var no godt å vite at man hadde
maten. Når det blei for gale, så var det å
slå stompen i veggen så fokket sto, og så
stima vi han i gryta for å få litt fersksmak
på brødet. Man ser jo no å lese av og til at
mugla er farlig, men då vi var unga, då sa
de bestandig: ”Et muggel så blir du
sterk”. Når eg hørte under krigen at de
hadde funne penicilin i mugla, så fann eg
ut at de gamle som sa at vi skulle ete
muggel for å bli sterk, sikkert hadde erfart
at mugla antakelig ikkje var den dårligaste. For det åtes ualminnelig mykje muggel
i Lofoten i den tida.
Lofotgaven
Hvis det var mulig, så måtte du ordne deg
slik at du kunne ha litt lofotgave til de
som var heime. Når du kom heim ifrå
Lofoten, så skulle du prøve å være litt kar
og litt sjymann, for det kunne no hende at
det var ei du hadde litt til kjæreste uten at
ho visste om det. Når vi for ut om kveldan for å treffe kvarandre, så kalla vi det
for at vi «gjekk på lino». Då for vi no og
såg etter kjæreste eller nokka sånt — og
då var det jo trivelig når du kom frå
Lofoten om du kunne vise deg litt ansten-
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 59
dig og vise at du hadde vore med og
arbeidd og tjent litt penga. Så det var ei
alvorlig spennandes tid når vi kom frå
Lofoten og skulle sjå om det her kjæreststellet du hadde tenkt du skulle ha — om
det fungerte. Og jenten som hadde gått
heime heile vinteren, de gjekk nok og
venta på om de fekk lofotgave frå han de
mest ønska seg.
Romsdalingan, de stilte opp med telt på
Sørvågen, og de selte klea og utstyr. Men
det gjekk ikkje an for en skårunge å gå
der åleina, for hvis de kunne jukse en
mann, så gjorde de det. Du måtte ha en
ærverdig kar med deg når du skulle ut å
kjøpe lofotgave, og det måtte være en
som kunne prute. Han måtte prute sånn at
han, romsdalingen som sto og selte, fleire
gonga la tingen tilbake i hylla og sa at
ikkje tale om, han selte ikkje for den prisen. ”- Ja, så kan du berre ha det. Eg går i
neste telt.” Enden på visa blei at viss du
hadde bestemt deg for tingen, så kleip du
i sida på han du hadde med deg. Då kunne du iallefall regne med at du fikk det til
en pris som var akseptabel.
Utbyttet
Som kokkglunt og skårunge hadde du 150
kroner for vinteren. Du hadde ikkje nokke
ekstra avkastning å sjå fram til hvis fisket
skulle ta seg opp — anna enn ekstra
arbeid. I praksis vil det seie at når sesongen var over, så hadde du livet og en skittenklesekk.
Eg har i det heile stort sett berre dystre
minna etter Lofotfisket og særlig frå tida
Det skulle alltid store gryter til…
Illustrasjon: Erik A. Eriksen
som skårunge. Det var et slit, og eg har
mange gonga tenkt på korsen kokkgluntan holdt ut det livet. For de vart hundsa,
og eg trur at enno sit det vel antakelig lite
grann hat igjen til de som var vaksne og
burde vite lite grann bedre. De såg at man
sleit så bort i veggan at det var nøydd å gå
59
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 60
Det finnes mange bilder fra lofotfisket, men dette bildet som viser to båtlag samlet foran
bua er likevel ganske spesielt. Her er de alle – fra yngstemann, kokkglunten, til
høvedsmann. Kokkglunten på bildet her er imidlertid ikke fortelleren.
på helsa laus, men de løfta ikkje en finger
for å bøte på det.
Eg er glad for at den tida er forbi, og eg
60
ønska at de som er ung i dag aldri må få
oppleve det vi opplevde, vi som var
kokkglunta i Lofoten i den tida...
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 61
Lofotens fjellmassiv
har vært grobunn for
store utfordringer
Den stridbare
juvelen
Jens Blix-Nilsen
l august 2003 var det 100 år siden Rulten
ble besteget første gang. Det mektige tindemassivet ligger ytterst på halvøya mellom Austnesfjorden og Øyhellsundet.
Fra alle sider består dette massivet av
svimlende stup som ender i to topper
adskilt med et dypt skar. Den østlige tinden er den tredje høyeste i Lofoten med
sine 1062 meter. Den vestlige, som reiser
seg nesten rett opp av Austnesfjorden, er
noe lavere med sine 1035 meter. Rultens
nordvegg stuper loddrett ned i isbreen
Sneskar.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen
av 1900-tallet ble mange av de høyeste
toppene i Lofoten besteget første gang. I
hovedsak var det engelskmenn og andre
utlendinger som utførte disse bragdene.
Rulten var imidlertid ubeseiret og ble
ansett som den mest fascinerende utfordring i dette området for tindebestigere på
den tiden.
Det var engelskmannen William Cecil
Slingsby fra Yorkshire som kom til å lede
an i bestigningen av Rulten. Slingsby vil
være kjent som «norsk tindesports far».
Han var født i 1859 og kom til Norge første gang allerede i 1872. Han besøkte landet vårt i alt 21 ganger og gjennomførte
en rekke fremragende førstebestigninger
fram til 1921. Slingsby døde som 80åring i 1929. Hans mest kjente norske
fjell er solobestigningen av Store
Skagastølstind i Jotunheimen i 1876.
Slingsby møtte skrovaværingen Martin
Ekroll på Røysheim ved Lom på 1880tallet. Ekroll besteg blant annet
61
001_112tn21466 5.11.2004 08:56 Sivu 62
Det imponerende Rulten-massivet sett fra
Langstrandtinden. Ketil Blix-Nilsen i forgrunnen.
Bildet har vi lånt av Jens Blix-Nilsen
Vågakallen og Hamarøyskaftet som den
første i dette tidsrommet. Han inviterte
Slingsby til å besøke Lofoten.
Sommeren 1903 var det tre ulike klatregrupper som forlot England med kurs for
Lofoten for å gjennomføre bestigninger i
fjellene her. Slingsby sluttet seg til et av
disse lagene, som foruten ham kom til å
bestå av John Norman Collie, David
Nothall-Laurie og Slingsbys sønn Will.
De kom til Svolvær 23. juli 1903. Under
oppholdet klatret de opp på høyest
Kongstind (Løva). Slingsby karakteriserer
denne som «et fjell med et ganske besynderlig utseende» i sin bok «Norway —
The Northern Playground». Han forteller
at de på toppen fant en utgammel og temmelig forfallen varde. Videre forteller han
at etter tradisjonen skulle en av Norges
tidlige konger ha besteget tinden og han
anser det sannsynlig at varden skrev seg
fra den gang. Fra Kongstinden kunne de
se mot Rulten og Slingsby forteller at «et
raskt sveip gjennom kikkert strakk til for
å bekrefte at vi nok gjorde klokt i vår plan
om å oppsøke andre fjellmassiver før vi
gikk løs på Rulten».
Som gode engelskmenn hadde klatrelaget
behov for en leirtjener, og hos den hyggelige eieren av Hotell Lofoten i Svolvær
62
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 63
63
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 64
fikk de hjelp til å hyre en middelaldrende
fisker som Slingsby benevner «Kristen
Andreas Johan ett eller annet - som heldigvis raskt vente seg til å lyde navnet
Tommy».
Den 6. august 1903 dro de fra Svolvær
opp Øyhellsundet og etablerte leir i
Kveitvika i Reknesbukta ved foten av
Rultens østrygg. De første dagene brukte
de til rekognosering i området, men 10.
august la de i vei for først å bestige Vestre
Rulten. Slingsbys egen beretning fra denne bestigningen gikk dessverre tapt i
Londonblitzen, men vi har beskrivelsen
fra Norman Collie som ble trykket i engelske «Alpine Journal» i 1905.
Det fremgår av beretningen at de gikk
opp breen Sneskar til skaret mot
Austnesfjorden. Derfra traverserte de
horisontalt langs noen hyllepartier som
førte dem inn i et rennesystem. Dette
ledet til topps. Selv er jeg usikker på nøyaktig hvor de gikk. Jeg har selv klatret
Vestre Rulten direkte langs nordeggen fra
toppen av Sneskar, men dette var så vidt
vanskelig at jeg anser det usannsynlig at
de kan ha gått der. De må ha kommet seg
lenger ut i vestveggen som har front mot
Austnesfjorden og tatt seg opp der. På
toppen bygget de en stor varde og beundret utsikten mot østtoppen. Collie forteller at «østtoppen, en halv kilometer unna
la ikke skjul på sine høydemeter ekstra,
og ikke uten en viss usmak innså vi at den
mellomliggende fjellryggen bryskt avviste noen passasje for vår del». De ble på
toppen i over en time og forlot den først
64
rundt midnatt. Selv om de klatret det
forteste de hadde lært ned, brukte de mer
enn 4 timer til skaret mot Sneskar. Da de
ankom leiren i Kveitvika sto solen
allerede godt oppe på himmelen og der
ventet Tommy «i full beredskap til å lage
middag midt på blanke morgenen».
Dermed gjensto bestigningen av østtoppen. De hadde fra toppen av Vestre Rulten
og rekognosering ellers i området kunnet
konstatere at det bare syntes å være to
muligheter til topps, nemlig østryggen
opp fra Øyhellsundet eller en trang og
bratt kløft fra syd opp til skaret mellom
toppene.
På grunn av været måtte de vente noen
dager, men 15. august la de i vei for å
beseire Østre Rulten opp fra Eiterådalen i
sør. Collie forteller at de hadde store problemer med å komme inn i selve kløften
fra den nedenforliggende breen på grunn
av en seks meter bred randsprekk
(Bergschrund). De lyktes imidlertid å
komme inn i kløften og tok seg
møysommelig opp den et langt stykke,
men de ga opp før de nådde toppen av
kløften og skaret mellom toppene. De
snudde fordi det ble for vanskelig og fordi
de innså at de neppe ville klare å bestige
østtoppen om de nådde skaret, så bratt og
vanskelig som det hadde fortonet seg fra
vesttoppen. Jeg tror de tok feil der. Hadde
de klatret opp i skaret ville de nok klart å
ta seg derfra opp på østtoppen selv med
datidens utstyr. Denne ruten er besteget
en rekke ganger senere.
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 65
De bestemte seg imidlertid ytterst motvillig for å snu, og Collie forteller at både
han og Slingsby «var skjønt enige om at
selv ikke blant Mont Blånes aiguiller hadde vi sett sva av så mektige dimensjoner
som her på Rulten». Jeg vil anta at denne
rennen som Slingsby & co. forsøkte nå
østtoppen fra er den samme som et klatrelag med blant andre Gunnar Bremnes
klatret ned en høstkveld på 1960-tallet.
Dagen etter dro de tilbake til Svolvær for
å slikke sine sår. Collie var temmelig
skeptisk til mulighetene for at Østre
Rulten noensinne kunne bli besteget.
Slingsby så derimot lysere på situasjonen.
I Svolvær møtte de Harald S. Mundahl,
som året før hadde lyktes å overvinne
«den nifse pinakkelen Reka på Langøya i
Vesterålen». De bestemte seg da for å
gjøre et nytt fremstøt mot Østre Rulten
opp østryggen fra Øyhellsundet.
Collie forteller at de i Svolvær fikk leid
en mindre seilbåt som var utrustet med
«en petroleumsdrevet hjelpemotor og
ettersom det av ukjente grunner behaget
den nevnte motor å fungere den dagen,
nådde vi tidlig frem til Reknesbukta».
Derfra startet de bestigningen
umiddelbart etter å ha gått iland.
Det fremgår av Collies beretning at de
klatret østryggen hele veien til topps. De
fant at klatringen var utfordrende og selv
om det manglet utpreget vanskelige steder, måtte de være forsiktige fra innsteg
til utsteg. Det var blitt kveld da de nådde
toppen og Collie forteller at «alle gratu-
Artikkelforfatteren i rappell på Rulten
1967.
Bildet har vi lånt av Jens Blix-Nilsen
lerte vi hverandre med en gedigen bestigning og det faktum at den desperate
tinden nå sent omsider var blitt besteget».
De hadde på forhånd fryktet overgangen
mellom den siste fortoppen og hovedtoppen. Der er det et bratt og dypt skar. Da
jeg var på Rulten første gang i 1963 rap-
65
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 66
pellerte vi ned i skaret fra fortoppen, lot
tauet bli hengende igjen og entret så opp
tauet for å komme tilbake opp til fortoppen. Det fremgår av Collies beretning at
de unngikk dette ved at de fant en rute
ned fra fortoppen mot sør og inn i skaret
mot hovedtoppen. Fra dette skaret «bar
det greit av sted opp til den stridbare
juvelen i kronen».
Normann Collie skriver videre i sin beretning at «Østre Rulten står utvilsomt frem
som en formidabel kjempe hva skarpklatring angår. For så vidt ruver dens imposante sva og stup nesten direkte opp av
66
havet, og det sier seg vel selv at enhver
tind som kan vise til 900 sammenhengende høydemeter med nakent berg, og dertil
ganske gjennomgående i en hellingsvinkel på over 70 grader, må møtes med
behørig varsomhet og respekt».
Etter min oppfatning er Rulten det flotteste tindemassiv i Lofoten der det reiser seg
nesten rett opp av sjøen og fra isbreen
Sneskar. I motsetning til de fleste andre
fjell finnes der heller ingen enkel rute til
topps. Rulten er derfor lite besøkt. Det er
all grunn til å minnes den djerve førstebestigningen for mer enn hundre år siden.
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 67
Heime visste
dei ikkje kva som
hadde hendt
Eit blad av ei
gløymd soge
Lilly Nydal
Anders Olsen, Røv, kom til Værøy i
Lofoten 1867, og arbeidde som dreng på
prestegarden dei fyrste åra.
og kav. Han kjente kvar flu og kvar
grunne, og i myrker og kovtjukka kjende
han på duren av brota kvar dei var.
Han var frå garden Røv i Surnadal på
Nordmøre. I l871 gifte Anders seg med
Jonette Knutsdotter, Bensvik og slo seg
ned på Værøy.
Han kjøpte eit stykke jord på Tyvnes, der
dei fødde ei ku og nokre sauer. For å
livberge seg og huslyden, rodde han fiske
om vinteren, og sumar og haust var han
bygningsmann.
Heldig fiskar var han og, så det rådde
velstand i den vesle heimen deira, slik
tilhøva den gongen var.
Anders var kjent som ein dugande
arbeidskar både på sjø og land, og serleg
hadde han ord på seg for å vera ein
framifrå høvedsmann.
Mang ein gong hadde han segla med
båten sin, ”Gammel-Beret”, både i storm
Den sjømannsbragden vi her skal høyre
om, gjekk føre seg vinteren 1893. Fisket
slo godt til for Værøy det året, og alt
fyrste dagane i januar kom båtane inn frå
feltet med 500-600 skrei. Det såg ut til å
verta reine gromåret for Værøy. Veret var
roleg og fint, med utror kvar dag. Til 25.
januar hadde Anders og dei tre karane frå
Beiaren han hadde med seg, fått 7000
skrei. Det gjekk på tal i dei dagane. Men
prisen var heller låg, 9-10 øre pr. stk.
67
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 68
Neste morgon, 26. januar, var Anders, som
vanleg tidleg oppe. Kona, Jonette, hadde
alt koka kjelen og sett fram maten. I den
lune omnsvarmen og duren frå rokken,
matstelte Anders seg - og kledde seg vel,
før han gjekk ut i den råkalde morgonen.
Det knirka under støvlane der han gjekk
bort etter den rimfrosne marka. Langt ute
i aust såg han ei smal strime av dagrenninga. På himmelen elles var det stjerneblenk og ein tynn månesigd.
Nede i bua var karane alt ferdige med
morgonstellet og ferdige til å dra på sjøen.
Men Anton, ein av karane, seier på veg
ned til båtstøa:
— Han vert vind i dag Anders. E' kjenn
det på gikta, ho ha plagd meg i heile natt.
— Nå ja, vi får no sjå. Anders beit ei skrå
av tobakksrullen og såg vel etter at alt var
kome ombord.
Han Ole-Benjamin på grannebåten var alt
på farten, og i grålysinga stemde dei ut
sundet. Ein kunne høyra dei taktfaste
åreslaga og riksinga i tollgangane til dei
var komne ut om skjera. Der heiste dei
segl.
Åttringen, ”Gammel Beret”, var hål i
sjøen og ein god seglar, og snart hadde
dei teke att dei andre båtane og la dei etter
seg - på veg ut mot Røsthavet, der bruket
stod.
— Held dette fisket seg, så ska da bli nystua på går'n, sei han Vesle-Johan og dreg
skinnhuva godt om øyro, - og eit kjolety til
kjerringa i Lofot-gåva, flira Anton, medan
68
han gnika og gnudde på gikthofta si.
Snart såg dei vakaren, og med sterke
armar hanka dei inn bruket.
— Sjå her, peika Anders. — Ei diger
kveite. Det ska’ ve’ helgakost, kara. Dei
drog inn på lina med dei skjemta og
gantast etter kvart som fisken kom inn
over rekka.
Dei hadde mest ikkje ansa at vinden hadde auka den siste halvtimen. Men nå såg
dei og ein svart skybanke ute i havet. Han
kom ”rullande” i mot dei med stor fart,
var det sjåande til.
Som slept or ein sekk kom stormen over
dei, og himmel og hav sto i eit einaste
kok. Snøskletta piska og rokkskavlane
heldt på å fylla båten.
— Kutt lina! ropa Anders til karane, før
ein ny sjø kjem veltande! Han visste med
seg at nå vert det ein kamp på liv og død.
Det var ikkje fyrste gongen han såg havet
spela opp, piska til skum av ville stormkast. Ofte hadde det stode om livet i den
tid han hadde drevi fiske her. Han fekk
leggja roret hardt i sida, så han fekk stamnen opp mot veret, og med ein rykk vart
dei lyfta over bårekammen.
— Hiv overbord fisken, gut, ropa Anders.
— Her vert seglas! Sett seks klør i seglet,
Anton! Vi må kryss' fjorden i dag! —
Han skimta eit segl framfor i snøkoven.
— Det var nok han Ole-Benjamin.
”Gammel-Beret” skok og skovla i
båredalane, og skaut så som ei pil over
bårehaugen.
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 69
Med eitt reiser ein brottsjø seg på sida.
Det gjekk bra, men på ein blunk vart
båten halvfylt med sjø. Mennene auste for
livet. Vesle-Johan treiv ein linestamp. Her
måtte det gå snøgt. — Det var ikkje
lysning i snøkoven. Dei kjente seg mest
som inne i ein sekk, med det brølande
havet ikring seg. Anders freista kryssa,
men såg at det nytta ikkje.
Med eitt stivna han til. Frampå ein båre-
Tyvnes på Værøy. Her bodde Anders
Olsen. Denne ene stormdagen forliste
8 båter for Værøy – 38 mann omkom.
Anders og mannskapet overlevde på en
mirakuløs måte.
Gammelt postkort ca 1915.
kam fekk han sjå kvelvet på ein båt, og
kvelvet var tomt. Dei merka det, dei andre
og, og ”skårungen”, han Jo, sette i eit
69
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 70
naudrop. — Aus gut! Anders sette dei
kvasse augo sine på han. — Vi vil berg'
livet. Men redsla hadde alt grepi ungguten. Han heiv seg over tofta og stridgråt.
Då greip Anton tak i trøye-kragen hans og
reiste han opp. — Gjev du deg over nå, er
du ferdig! Aus og hald varmen! Han har
segla før, han Anders!
var det ennå ei von om berging.
Time etter time gjekk dansen over bårehaugane på den i ville Vestfjorden, der så
mange hadde funni si grav.
Duren av brott og sjø vart sterkare. Dei
var komne inn i leia, men Anders fann det
rådlaust å freista koma seg opp mot
Værøy. Det var berre eitt å gjera: lensa
undan veret. Det verka i hendene, og
loven i sjøvotten var heilt utsleten. Anton
heiv høgre hands sjøvotten sin til høvedsmannen, og måtte krypa att i romet til han
og halda styrvollen medan Anders skifta
vott på høgre handa. Han såg at det alt var
opne sår på handbaken til Anders. Anton
treiv tollekniven og med eit snitt skar han
eit stykke av lerrets-skjorta si og gav
Anders til bensel om den såre neven, Han
såg at andletet til høvedsmannen var raudt
av sjøsprøyt og snøising. — Kunne dei
grei' det? Skulle han enda i ei våt grav?
Tankane leika kring heimen og den vesle
stova. Kva skulle det verta med kona og
borna? — Vi må grei' det Anders! Augo
lyste feberblanke mot høvedsmannen.
Han lydde til båreduren og var på vakt
mot kvar mistenksam låt. Han kjende det
som dei mektige naturkreftene leika med
dei. Som katten med musa, før han gjev
henne det drepande hogget.
Det letna litt i snøkoven, og Anders såg
ein skimt av Måstadfjella før ein ny kovdam tok sikten bort for dei. Anders freista
på ny å endra kurs. Men det var til fånyttes. Tungbåra braut dei innover. Dei måtte
sleppa tanken på å nå heimehamna. Ville
fjorden var betre enn grunnbrota kring
Værøy. Kunne dei greia å segla fjorden,
Kulden og svolten kappast om å tappa ut
dei siste kreftene. Da, som i ein ljosblenk,
skimta han land på babord side. Dei had-
70
Mørkret seig på. Anders kjende ikkje verken i hendene meir. Dei var hovne, kjenslelause og trøtte.
I medan auste karane så sveitten dampa
av dei våte ullkleda. Båten slingra og lyfte seg på båreryggen, for i neste augneblinken å verta sendt ned i ein ny, djup
båredal. Ein sjø braut inn ripa på babords
side. Anton såg med eitt at tauget som
heldt seglet oppe, var mest avgnage. Med
valne fingrar kutta han av iltauget og surra seglfallen før siste lykkja sprang.
Høvedsmannen kunne ikkje lenger sjå
kva klokka var. Men han trudde dei snart
måtte vera over fjorden. Han kjende seg
heilt doven i føtene. Det var som han
visna av etter kvart.
Dei venta i uvissa…
Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 71
71
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 72
de greidt det, berre dei nå kunne nå land?
Dei fekk ta sjansen, enda om det var
livsfarleg å ta seg fram i mørker, når ein
ikkje visste kvar ein var.
Då skar eit fyrblenk gjennom mørkret. —
Var det ei lykt, Anton? Anders ropa gjennom båreduren. Det var på tide. Ungguten
Jo låg avsvimt på tilja. Det nytta ikkje om
Anton freista å reisa han opp. Han seig
berre saman att. Vesle-Johan hadde heller
ikkje stort av krefter att. Då braut det på
styrbord side. ”Gammel-Beret” la seg
halvt over. Det var som sjølve fallet reiste
seg frå botnen, og fall over dei daudtrøytte fiskarane. Men som ved eit under vart
dei borne gjennom brottsjøen, og inn i
smulare vatn i eit sund. Dei var berga. Dei
skimta ljos inne på øya, og Anders styrde
mot ljoset, og båten seig inn mot land.
Mødesamt og med oppbod av dei siste
kreftene, hoppa Anton ut og vassa til knes
i sjø, medan han freista draga åttringen
etter seg.
Anders fekk mest ikkje handa laus frå styrevollen. Blodut og med sjøsalt sviande i
åpne sår, var neven. Han velte seg or
båten og tomla mest sanselaus mot huset
der ljoset kom i frå. Han datt og laut krypa siste vegstubben, heiv seg mot gangdøra som sprang opp og stupte mest inn i
stova. Han orka knapt seie eit ord då
folket i huset kom til. Han berre kviskra
om båten og fjæra, før han seig inn i uvet.
Men folket på garden skjøna kva som sto
på. Dei kveikte ei lykt, og karfolket
skunda seg til sjøen, der Anton og Vesle
Johan bala med å få ungguten til hus.
72
Der varma dei mjølk og fann fram turre
klede åt dei daudtrøytte fiskarane, og
reidde opp senger til dei,
Husfaren såg at Anton hadde feber. Han
henta konjakk og tvinga inn mellom dei
forfrosne leppene hans. Ungguten vart
gnidd med ullklede.
— Kor e' dokk frå? spurde husfaren, som
såg på Anton. Han freista fortelja: - Vi
har segla fjorden i natt - - frå Røsthavet.
Dei riste på hovudet. - I slik ei natt? Storstorm og så greidd å koma opp til Givær.
Då har nok Storemannen vore snill med
dokk'.
Karane på garden hadde vori nede ved
sjøen og teke vare på båten, og snart var
fleire av grannane komne dei til hjelp.
Kona på garden koka i hop ei salve av talg
og parafin som ho smurde dei såre
hendene med og la klutar på. Handflatene
i Anders sine hender var eit einaste stort
sår, og mest like ille var det med Anton.
Han kasta seg i senga og snakka i ørske.
Det var korkje telegraf eller telefon på
Givær i dei dagar, så det var ikkje råd å få
senda bod til Værøy at folket var berga.
Dei der heime laut berre venta til folk og
ver betra seg såpass at dei kunne koma
seg attende over Vestfjorden.
Morgonen etter gjekk Anders, stiv og støl,
ned til båten. Den var merkt etter den
harde seglasen. Segl og mast var borte og
styrbord sida var ille tilreidt, men og
babord sida hadde fått sitt.
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 73
Hendene til Anders var ubrukande til
vølingsarbeid. Dei var godt bandasjert.
Men karane på garden gjekk i veg med å
reparera båten, og Anders hadde oppsynet
med arbeidet og sa ifrå korleis det skulle
gjerast, om dei sto fast. Slik vart båten
sett i stand. Segl og mast fekk dei låna, og
etter seks dagar kunne dei ta avskild med
dei snille vertsfolka sine og setja kursen
for Værøy.
Det var tidleg ein sundagsmorgon dei la i
veg. Børa var god, og ferda gjekk snøgt,
og etter 7 timars segling landa dei trygt i
heimestøa.
Jonetta, som hadde gjevi opp vona om at
mannen og mannskapet hans var berga,
var på veg til minnegudstenesta i kyrkja,
då ho fekk auga på seglaren som kom. Ho kjende båten. Det var han Anders,
ikkje tvil i det. Ho skunda seg til grannegarden og ropa: — Dei kjem! Det er han
Anders, og saman med borna skunda ho
seg til støa, medan gledetårer vætte kinna.
Det vart ikkje brukt mange ord. Anders
kjempa med gråten han og, då borna flokka seg kring han. Men inne i stova fall
den sterke mannen på kne framfor vogga
til vesle Sigrid, minstebarnet. Han la det
skjeggute andletet sitt inn til barnet, og
tårene hans vætte det mjuke barnekinnet.
Stille fortalte Jonette kva som var hendt.
Fire båtar hadde forlist. I alt hadde 35
mann komi bort på sjøen uversdagen.
Derav var det åtte mann frå Værøy, dei
andre var frå Vega i Helgeland. Heile den
lange stormnatta hadde Jonette og broren
Lorents og næraste grannar lya til stormkasta og sunge or salmeboka. Vona om at
folka deira kunne vera berga, vart mindre
etter kvart, og frå heile Lofoten kom det
meldingar om ulukker og forlis.
Anders lyfte vesle Sigrid or vogga og
strauk med ei sår hand over det vesle
barnehovudet som kvilde mot bringa
hans. Ei takk vart i stilla sendt opp til Han
som hjelpte dei gjennom stormen og
havet. Så let han augo kvila på dei glade
borna som hadde samla seg kring bordet.
Han var heime.
73
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 74
Noen kan gjøre
drømmene til virkelighet
Det gode liv på
Aalan Gård
Arnt E. Pedersen
— Om dette er det gode liv? Ja, men for
oss er det først og fremst en livsstil, sier
Tove og Knut Åland.
De driver økologisk landbruk i Lauvdalen
på Vestvågøy og produserer egne oster,
gomme, te og krydder. Produktene er i
ferd med å bli godt kjent også ut over
Lofotens grenser. Etterspørselen er nå
blitt så stor at ekteparet har problemer
med å levere til alle som vil ha.
— Det er et lite luksusproblem, sier Tove.
Hun må ta sene kveldstimer i bruk for å
fylle hyllene i gårdsutsalget med både te
og krydder.
Det første man møter når man kommer til
Aalan Gård er den store gjestfriheten. Her
blir alle tatt godt vare på enten de er firbeinte husdyr, skoleelever eller veifarende
folk som ønsker å stikke innom gårdsut-
74
salget i den avsidesliggende bygda. Tove
og Knut tar ofte besøkende med i urtehagen. Det som startet med en hobby utgjør
nå 30 prosent av inntektene på gården.
— Vi prioriterer tid sammen med de som
kommer hit. De fleste vil se hvordan vi
bor og hva vi dyrker. Det setter vi pris på
og åpner mer en gjerne gården for besøkende. Ja, for oss er det en viktig del av
drifta og en av grunnene til at vi trives
med det vi holder på med, sier de to på
vei ut i urtehagen sammen med turister
fra Svolvær og Nittedal. Og det er ingen
tvil om at de to koser seg som praktiserende pedagoger i økologisk landbruk og
urteproduksjon. Små og store får se, høre
og smake. På blant annet peppermynte og
fennikel. Og på veien inn tar Tove med
seg noen peppermynteblad som blir til
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 75
nydelig te i løpet av noen minutter.
— Det startet med en engasjert lærer på
gartnerskolen, forteller Tove. Det er hun
som har hovedansvaret for at 30-40 ulike
urter og ville vekster blir til te og krydder.
Selleri, brennesle, gressløk og persille,
sitronmelisse, mynte, ringblomst og villjordbærblad er noen av ingrediensene i
krydder og teblandingene som i tørket
form havner i hyllene i gårdsutsalget. Her
finnes også hjemmelaget eddik.
De mange elevene som kommer på besøk
setter stor pris på dyrene på gården.
Fjordingen ”Gulljenta” er ikke noe
unntak.
Foto: Arnt E. Pedersen
— Det aller meste av urtene er ville vekster. Geitrams, bjørkeblad og marikåpe
bruker jeg mye av. Tørkede bær er hovedingrediensene i viltkrydder, sier Tove,
som denne sesongen har utvidet urtehagen med et stort areal. Hun har fast leveranseavtale med både Lofot-kokk Mareno
75
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 76
I gårdsysteriet er det Knut som har
hovedansvaret. Her produseres tre tonn
med ulike oster og gomme.
Foto: Arnt E. Pedersen
Storeide og Vikingmuseet på Borg. I tillegg kommer en rekke turister og fastboende lofotværinger innom gårdsutsalget
for å kjøpe både krydder, te og hjemmelaget ost.
For det er produksjon av økologisk geitmelk som er hovedinntektskilden på går
76
den. Fra eget ysteri lages hvitost, brunost,
ferskost med ulike urter og bær, fetaost og
gomme. I underkant av en million kroner
har ysteriet kostet.
— Vi har 90 geiter og en kvote på 46 tonn
melk. Vi bruker 15 tonn selv til produksjon. Det gir tre tonn ost i året. Nesten 90
prosent av det vi produserer selger vi fra
gårdsutsalget, sier Knut, som er den som
har hovedansvaret for ysteriet.
Men Aalan Gård er så mye, mye mer en
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 77
produksjon av geitmelk og urter. Sammen
med de fem barna fra 25 til 6 år har Tove
og Knut bygd opp et økologisk bruk som
vekker interesse langt ut over fylkets
grenser.
— Uten ungenes hjelp kunne vi aldri
gjort dette. Og det er langt fra økonomisk
motivert. Men pengene er ikke noe mål,
derimot en nødvendighet for å dekke
utgiftene. Drifta vår er blitt mer en
livsform og en livsstil enn ren fokus på
økonomi. Det handler om å sette noen
langsiktige mål og være kreativ. Vi trives
og synes vi har det artig sammen. For oss
har det vært naturlig å involvere barna i
drifta, ikke bare for å få arbeidet gjort,
men også for at de skulle få et forhold til
gården. Og det er faktisk her de eldste
ønsker å arbeide i feriene.
Lene Mari, den eldste i søskenflokken,
har utdannet seg til vernepleier, mens
Heidi, som er nest eldst, og hennes
forlovede Gøran tar utdannelsen innen
reiseliv. Familien tar i dag imot besøkende
for overnatting og mener at gårdsturisme
kan være et av flere satsingsområder i
framtiden.
— For oss er det viktig å sette gårdsdrifta
inn i en større sammenheng. I dag utgjør
den totale drifta her 3,5 årsverk. Men det
er fullt mulig å skape flere arbeidsplasser.
Det er i grunnen ikke andre begrensninger
enn mangel på kreative løsninger, sier
Knut og ser bort på Tove.
De gikk sammen på landbruksskolen.
Stiftet familie i ung alder og overtok
hjemgården til Knut i 1981. Den gang var
det 26 geiter og 22 mål dyrket mark. I år
høstet de hele 240 mål økologisk jord
hvor det kun er brukt naturgjødsel.
— Vi leier en god del jord. Det blir dessverre mer og mer leiejord tilgjengelig.
Det er tragisk at naboene blir borte. Det er
en utvikling som ikke tjener noen.
Omleggingen til økologisk landbruk startet i 1992. Det betyr i realiteten at ekteparet ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytemiddel.
— Vi kunne ikke nok om dette da vi startet, men så at det var en mulighet. I fjor
var første året med full økologisk produksjon. Vi har tatt oss god tid og den største
omleggingen har egentlig skjedd i hodene
våre. For det er mange motbakker å gå
både når det gjelder jord, foring og forholdet til miljøet rundt. Selv om vi har
hatt heftige diskusjoner med noen fra
bondestanden, har vi helt siden vi fikk
barn selv aldri vært i tvil om at vi ville
produsere mat som ikke har vært behandlet av gift av ulike slag. Dette handler om
ideologi og ikke økonomi. Vi sier ikke at
det er feil å drive konvensjonelt jordbruk.
Det er et valg hver enkelt må gjøre. Men
vi har valgt dette, selv om det krever mer
arbeid og gir 20 prosent mindre avling.
Tove og Knut er engasjert og sterkt til
stede. De har meningers mot og er i ferd
med å utvikle det gamle bureisningsbruket fra 1951 til et økologisk mønsterbruk.
Her har de mer enn ti ulike husdyr. I tillegg til en fjording og geiter har familien
noen spelsauer, hane og høns, gjess, gris,
kaniner, katt, hund og Nordlandskyr og
kalver. Og egen honning høstes fra flere
bikuber.
Her er et yrende liv som skoleklassene vet
77
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 78
å sette pris på. For gården er åpen året
rundt og Tove og Knut tar ofte i mot
besøk. Hele åtte elever har samtidig gjennomført sine prosjektoppgaver i ”elevens
valg” på gården. Rusler man i urtehagen
kan man se navneskilt til flere av elevene
ved Bøstad og Svarholt skole. Samarbeid
med kokkelinja ved fiskerifagskolen på
Gravdal er det også blitt. Og alle elevene
som er på leirskole på Borg er innom
gården.
— For oss er det viktig å gi ungene en
gårdsopplevelse. Det er de som er
framtida. Så enkelt er det, sier de to, som
nå er i gang med et prosjekt sammen med
andre for å utvikle geit- og kikjøtt for
større produksjon.
De to er opptatt av å utvikle stadig nye
produkter og pengene som de fikk
sammen med SNDs Bygdeutviklingspris i
2002 er blant annet brukt til studietur i
Frankrike.
— Prisen varmet. Det var en skikkelig
anerkjennelse for noe vi har arbeidet for i
mange år. Og da var det naturlig å reise til
Frankrike for å se om vi kunne dra med
oss noe av ostekulturen der i vår
produksjon. Vi har vært en god del ute og
søkt lærdom både når det gjelder urter og
ost. Det er viktig å hente impulser og nye
ideer for å komme seg videre.
78
Vi rusler opp i lia sammen med Tove og
Knut og ser utover mot Borgfjord og
innover dalen. Nede på gården går
besøkende rundt i urtehagen. Snart skal
geitene hentes og melkes. Det hersker en
lun og fredelig atmosfære over hele
gården. Men hvorfor er det slik at
familien heter Åland og gården Aalan,
lurer vi på?
— Bureisningsbruket het opprinnelig
Aalan. Da vi forsøkte å bytte etternavn til
det opprinnelige fikk vi beskjed om at det
var en annen familie som het det samme
og at navnet var beskyttet. Derfor er det
forskjellig navn på familien og gården,
forklarer Knut.
— Har dere alltid god tid?
— Det er viktig å ta seg god tid til de som
kommer hit. Vi liker folk og er avhengig
at de får en god opplevelse. Kommer de
for å kjøpe krydder hender det at de har
med seg både ost og gomme og en god
opplevelse. Og da kommer de tilbake. Vi
tror det norske landbruket vil utvikle seg i
to retninger. Store bruk og små nisjebruk
som videreforedler direkte til forbruker.
Begge deler er viktig og i dette bildet har
vi funnet vår plass her i Lauvdalen, sier
de to.
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 79
Unionsoppløsninga var viktig,
men hva diskuterte
man i 1905?
Flakstad
for hundre år siden
Ole Johansen
Utrolig nok er det ikke skrevet så mye
om året 1905 i de lokale kommunestyreprotokollene. Protokollene er ganske
nøkterne og tar først og fremst for seg
saker av svært lokal karakter. Den gang
som nå dreide mye av diskusjonen seg
om penger. Av og til gir protokollene oss
likevel et lite glimt fra storpolitikken,
men det er tydelig at kommunestyret var
mest opptatt av de ”små” saker — saker
som vi i dag synes er ganske uvesentlige.
Her noen klipp fra det som rørte seg i
Flakstad og Moskenes kommune, men
her hentet fra Flakstad sognestyres
protokoller:
Små saker for herredstyret?
Det refereredes Kronprinsens resolusjon
av 13.mai 1905, angående anvendelse av
piggtråd til skillegjerder mellom gårdene.
Det presiseres at det er kun mot utmarken
at piggtråd kan brukes, og bare som øverste streng….
Tiden for kreaturmarkedet på Ramberg
fastsettes til fredag 29. september.
Kirkeveien Nusfjord-Pollen-Kilan besluttes vedlikeholdt av sognets kasse.
Skolen var i vinden, da som nå:
Noen poster fra skolebudsjettet 1905:
Det bevilges støtte til drikkevann til
Ramberg skole, stort kroner 25,-...
Lønn til lærer og kirkesanger ved Kilan
skole, settes til kroner 700,-, og lærer
Rasmussen ved Ramberg skole kroner
660,-.
79
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 80
Leie av skolelokaler med belysning, på
Napp kroner 166,-.
Brendselsutgifter til skolebyggene i
Flakstad sogn:
Sund skole
kr. 142,90
Stranden skole
kr 141,19
Ramberg skole
kr. 103,85
Kilan skole
kr. 281,23
Tilsammen
kr. 669,17
I skrivelse fra kirkedepartementet til
skoledirektøren i Nordland amt sier
80
Departementet seg enig med skoledirektøren i at ”om der skal anvendes
Lægemlig Straf, er det Læreren som
bestemmer om saadan Straf skal anvendes.”
Så litt om fiskeriene
Årsberetningen om fiskeriet i Lofoten,
vinterfisket 1905, ble referert for sognestyret. Her står det blant annet:
20.626 mann deltok i fisket. Det ble
oppfisket 13 millioner 500 tusen stk. skrei
denne vinteren.
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 81
Bildet er fra Nusfjord og tatt enten 17.
mai eller 7. juni 1905. Gamle Bernhard
Dahl var medlem av formannskapet og en
ivrig forkjemper for unionsoppløsningen.
Det fortelles at han heiste flagget den 6.
juni.
Bildet har vi lånt av O. Johansen
Medlemskontingenten var i 1905,- femti
øre, og medlemstallet var bare 993 — så
det sier seg selv at det var små midler til å
hjelpe med.
Om vinteren forliste en båt utenfor
Nusfjord hvor 2 mann omkom. Den ene
etterlot kone med 7 mindreårige barn.
Hun fikk kroner 75,- av Selvhjelpskassen.
Den andre etterlot kone med 10 barn,
derav 7 ukonfirmerede. Hun fikk kroner
100,-!
Ikke mye hjelp å få
Dette utgjør 654 stk. pr. mann — og gir et
gjennomsnittlig utbytte på kroner 224.-.
Prisene lå på fra kr 28,- til kr 34,- for 100
stykker!
I årsberetningen om fiskeriene i Norge, er
der ingenting nevnt om fiskernes økonomiske hjelp eller forsikring ved eventuelle
uhell eller ulykker. Den eneste form for
hjelp, var fra ”Lofotfiskernes
Selvhjelpskasse” hvor en måtte være
medlem for å kunne få hjelp.
Etter denne ulykken, økte medlemstallet
formidabelt, og var i 1910, økt til 2556.
Det ble også anledning å gi midler uten å
være medlem av Selvhjelpskassen.
Kvinneforeninger rundt om i værene,
samlet også inn midler til formålet, som
man naturlig nok satte stor pris på og var
til veldig god hjelp. Når vrakgods ble
berget, ble dette gjerne solgt til fordel for
Selvhjelpskassen.
Det var ikke noe bedre hjelp å få for de
som ble syk. I skrivelse fra medisinaldirektøren til amtmannen i Nordlands amt i
anledning av spørsmålet om bidrag fra
81
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 82
Unionsoppløsningen var viktig nok, men i
Flakstad diskuterte man selvfølgelig også
fiskeriene.
Bildet har vi lånt av O. Johansen
hvorledes der skal forholdes for at yde
hjelp”.
Litt om unionsoppløsningen
stat og amt til sykehusopphold ved sanatorium for en fattig tuberkuløs, ble det
uttalt at ”tuberkuloselovens forutsetning
for sådant bidrag her ikke er tilstede, og at
det i et sådant tilfelle vil være fattigstyret
og ikke sundhedskommisionen som vil ta
seg av den syke og fatte beslutning om
82
I telegram fra Nordland Amt medeles at
Stortinget har besluttet at det ved folkeavstemning 13. aug.-05 skal avgjøres om de
som etter grunnloven har stemmerett er
enig i oppløsningen av unionen mellom
Sverige og Norge.
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 83
I skrivelse av 8. aug. — anser
Justisdepartementet det som lite sannsynlig at religionsbetenkeligheter ved å stemme på en søndag - blir ansett som lovlig.
I herredstyrets møte 1. oktober, refereres
telegram fra Justisdepartementet om
folkeavstemningen som blir avholdt 12.
og 13. nov. — ”hvor Stortinget ber om
bemyndigelse til at la regjeringen anmode
prins Karl av Danmark om å la seg velge
til Norges konge”.
Lofotfisket var Nord-Norges største
arbeidsplass. Årlig deltok mer enn 20.000
mann på Lofothavet.
Bildet har vi lånt av O. Johansen
I skrivelse fra Justisdepartementet til amtmannen vedrørende spørsmål om manntallsførte kvinner kan la seg velge til
skjønns- eller domsmenn, er departementet for sitt vedkommende tilbøyelig til å
anta at det bør besvares benektende. I
skrivelse fra Kirkedepartementet til for-
83
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 84
mannskapets ordfører oplyses at lov av
17. mai 1904 forandres til: — at ”ugifte
Kvinder har stemmeret, naar de lever i
Formuefellesskap med Mænd der har
betalt sin Skat av aarlig Indtekt på minst
kr. 300,-.” Denne lov gjelder kun stemmerett i landskoleloven.
ved Flakstad kirke. Han hadde sikkert sitt
å stri med og at det var fattigdom og
knagre tider i året 1905, går tydelig frem
av sogneregnskapet for det året:
Avgifter og kontroll
Kroner 5.04I,30 var dermed disponibelt
til nedbetaling på lån og gammel gjeld.
Største utgifter i regnskapet var til
fattigkassen.
I ”Kongelig Kundgjørelse” kunne
sognestyret i Flakstad lese at:
”Av jord som anvendes til dyrking av
tobak, erlegges i statskassen avgift 10 øre
pr. kvadratmeter. Avgiften påhviler den
der for egen regning dyrker, eller ved
andre lar der dyrkes tobak”.
Samlet inntekter
Samlet utgifter
kr. 27.193,34.
kr 22.152,04.
Sognekassen er tom
Noen andre klipp fra Flakstad sogns
forhandlingsprotokoll for året 1905:
I skrivelse fra justisdepartementet til
amtmannen i Nordland: ”Det er ingen
Bemærkninger til at konfiskeret
Brændevin i små Mengder kan avhendes
under Haand, i stedet for, ved Auktion.”
Styret enes om at søke lån i Norsk
Credittbank stort kroner 500,- , til
fullførelse av veganleggt Napp-Vareide….
likeledes et lån stort kroner 1.000,- til
andre poster, — da sognekassen er tom.
Det erlegges Afgift for det utvundne
Brændevin, av en hver afgjæret Væske,
med kr. 2,53 — to kroner og femtitre øre,
— for hver Liter beregnet 100 pst.
Alkoholstyrke, udmaalet efterden af
Kongen autoriserte Kontrollør.”
Det besluttes at gå til indkjøp av tre
spader, til en pris av kr l,80 pr stykke, samlet kroner 5,40 til bruk på veganlegget
Ramberg-Skjelfjord, som nå startes opp”.
Lite til nedbetaling av lån
I 1905 var Flakstad og Moskenes en kommune. De to sognene var slått sammen til
ett herred fra 1838 til 1916, og hadde felles ordfører og formannskap, men hvert
sitt sognestyre.
En fisker fra Vareide søker ”Bestyrelsen”
om et stipend, stort kroner 25,- for å reise
til Island for å tilegne seg visdom om
Islandske fiskemetoder… Etter debatt, ble
styret enig om å avslå søknaden, ”da
lslendingene neppe har noget at lære de
Norske fiskerne”.
Havner og kommunikasjoner
I 1905 var sogneprest Åmli ordfører for
herredet. Han bodde i prestegården like
84
Sognestyret besluttet å søke Nordland
Amt om midler til å fjerne de største stei-
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 85
nene i Sundstrømmen, ”da en ikke
forventer at påtenkte mudring lar seg
finansiere i overskuelig fremtid..” Det er
bare ved høyvann at de største fiskebåtene
kan passere.
Styrelsen anbefaler på det sterkeste at
lokalskibet for ytre Lofoten, beholder sine
anløp ved Ramberg.
Skolesammenslåing?
Debatten om nedleggelse og sammenslåing av klasser og skoler er ikke ny verken
i Flakstad eller Moskenes. Argumentene
er kanskje omtrent de samme. I protokollen står det notert:
”Under nuværende omstendigheter, finner
Sognestyret ikke midler til disposisjon til
at foreta firedeling av Stranden
(Fredvang) skole. En henstiller til skolestyrelsen at vente til Krysta. Marken og
Selfjord skaffes egne egnede lokaler til
skolebruk.
Flakstad og Moskenes
ut av ”unionen”.
Elleve år etter unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige 1905, ble også unionen mellom sognene Flakstad og
Moskenes oppløst. Det er en helt annen
historie.
85
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 86
Ungdommen
tok spaden i egen hand …
U/L «Viljen» på
Å og Tind
Nils Aagaard-Nilsen
På bordet foran meg ligger en brunspettet
protokoll med beige rygg, litt slitt av
tidens tann, men i forbausende god stand.
Jeg leser ”Ungdomslaget Viljen, møtebøker, referatprotokoller, forhandlingsprotokoller o. l. 1918-1924.” Enhver historieinteressert, spesielt de som er opptatt av
sine røtter og egen identitet, vet hva det
vil si å holde en gammel protokoll fra
hjemstedet mellom sine hender. Jeg liker
ikke det moderne ordet ’kick’ i en slik
høytidsstund, men dessverre, det er det
nærmeste jeg kommer for å beskrive hva
jeg føler der jeg sitter. Hva vil jeg finne?
Er protokollen leselig? Hvilke saker var i
1918 aktuelle å arbeide med? Hva het
pionerene, de initiativrike personene fra Å
og Tind som startet laget?
I min artikkel vil rettskrivning, tegnset-
86
ting og formuleringer være identisk med
det originale stoffet i protokollene.
Jeg åpner protokollen fra åpningsforhandlingene ”i en rorbod paa Aa” 1. januar
1918, og der, med sirlig håndskrift og
datidens rettskrivning, ordentlig og pent
oppsatt står følgende:
U.D.L. ”Viljens”
Forhandlingsprotokol.
Aar 1918 1ste Nytaarsdag samledes
ungdommen fra Aa og Tind i en rorbod
paa Aa til drøftelse om muligheten for
stiftelse af et ungdomslag paa en av de to
gaarde. Møtet aabnedes kl. 5 emd hvor
saken utrededes og indleddes af ”baker”
Gunnar Olsen til diskusion.
Som dirigent utnævntes Johan Helle og
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 87
for aaret. Det blev vedtat at være kr 1.00
og at indbetale — aarligt 0.50 øre pr
medlem.
Protokollene forteller om et ungdomslag
som tok ansvar for det meste i lokalsamfunnet.
Foto: Nils Aagaard-Nilsen
som sekretær Deovard Larsen. Som sak 1.
var Diskusion om stiftelse af ungdomslaget.
Efter en del debat og oplysninger sattes
saken under avstæmning vilket blev
enstemig vedtat. At stifte et Frilyndt ungdomslag. Af andre lag var nævnt
Kristeligsindet ungdomslag, Sosialist
ungdomslag og Godtemplar ungdomslag.
Sak 4. Medlemsindtegnelse. Som
medlemer til Laget meldte sig i alt 36.
Sak 5. Valg paa bestyrelse. Til formand
valgtes Gunnar Olsen med 18 stemmer,
mot Joh. Helle der havde 13 stemmer. Til
viseformand valgtes Kristen Larsen Tind
med 20 stemmer, mot Oscar Kibsgaard
der havde 13 stemmer. Som kaserer
fungerer viseformanden. Som sekretær
valgtes Johan Helle Tind. Som øvrige
bestyrelsesmedlemer valgtes Aleksander
Reielsen og Karl Vang. Som supleanter
valgtes 1 Hagbart Vang 2 Villiam Larsen
3 Oskar Aakran.
Sak 6. Til Lovkomite valgtes 5
medlemmer.
1 Oscar Kibsgaard som formand
2 Gunnar Olsen
3 Hagbart Vang
4 Gustav Vang
5 Hansine Larsen
Sak 7. Som Lagets arbeidsmaal foresloges
at arbeide for eget hus (Lokale) og veien
mellem Tindselven og Aa foreløpig.
Muligens andre saker senere.
Sak 2. Forslag om at inmælde laget i
Lofotens og Vesteraalens fylkeslag vedtakes enstemig.
Sak 8. Gunnar Olsen og Hagbart Vang
utnævntes til at søke om at leie Bedehuset
paa Aa til ungdomsmøterne.
Sak 3. Kontingentspørsmålet. Der var 3
forslag nemlig kr 2.00, kr 1.50 og kr 1.00
Sak 9. Ungdomslaget besluttedes kalt
”Viljen”. Av andre navn var faareslaat
87
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 88
”Anstabben”, ”Lysning”, ”Vesleheimen”,
”Glimt” og ”Daggryet”.
Sak 10. Besluttedes at indkjøpe de
fornødne protokoler. Hansine Tind
foreslog indsamling dertil. Vilket blev
vedtat og utført. Det indkom i alt kr 8.16.
Møtet hævedes.
Deovard Larsen
Gunnar Olsen
Ja, slik begynner historien om UL Viljen,
og i fortsettelsen av denne artikkelen vil
jeg følge lagets utvikling fra dets spede
begynnelse til det definitivt var slutt 28.
november 1993.
Som vi ser fra møteprotokollen 18/1 1918,
så ble altså Gunnar Olsen, Å valgt til
lagets første formann. Interessant er det
også å registrere at to viktige saker,
”arbeidsmaal”, ble prioritert i første
omgang; eget ungdomshus og arbeid på
veien mellom Tindselven og Å. Med hensyn til eget ungdomshus, så er det en sak
som går igjen i protokollene helt frem til
1950-tallet. Det arbeides for å få tomt, det
søkes om midler, arkitekt i Bodø kontaktes, men av en eller annen grunn ble aldri
drømmen om eget lokale for ungdomslaget på Å/Tind realisert. Det er også tydelig
at veisak var viktig for de små lokalsamfunnene i Vest-Lofoten. Gode kommunikasjoner har alltid vært viktig for velstand
og utvikling uansett hvor en bor. Det
skjønte de forannevnte herrer og (bare en
dame på møtet?) Hansine Larsen. Vi skal i
det følgende se hvordan disse sakene
utviklet seg, og hva som ble resultatet.
88
Reglementet var ”strengt”, det vitner syv
retningslinjer om, og bl.a. vil jeg nevne
punkt 1) Naar møtet er aabnet har enhvær
at holde sig paa plads, punkt 2) Efter at
møtet er begyndt maa ikke medlemmerne
føre indbyrdes samtale eller paa anden
maate forstyrre, punkt 4) Røkning samt
spytning paa gulvet er strengt forbudt
under møterne, punkt 7) Enhver som
forlanger ordet bør reise sig.
Så langt ”Reglemang for Ungdomslaget
”Viljen”.
Et velordnet og godt lag, uansett hvilket,
må selvsagt ha sine lover. Når jeg leser
gjennom de 20 paragrafer for UL Viljens
retningslinjer, så er jeg imponert over hva
initiativtakerne klarte å formulere av gode
og fornuftige ”Love for Ungdomslaget
”Viljen”. I så måte er § 1 et godt
eksempel på hvilke overordnede mål
ungdomslaget skulle arbeide etter:
§ 1 Ungdomslaget ”Viljen” vil sætte sig
som formaal at samle frisindet ungdom til
arbeide for folkeopplysning, Kultur og
sociale saker. Arbeide for folkeoplysning
paa kristelig og national grund og vække
sans for kulturelle og sociale spørsmaal
Vel 14 dager etter det konstituerende
møtet, ble det første ordinære møte
avholdt ”19de Januar” med 41
medlemmer til stede. Sigurd Ramstad og
Iver Aakran ble valgt til styremedlemmer,
og programkomiteen besto av Deovard
Larsen, Hansine Larsen, Andrea Ramsta,
Anna Olsen, Hjalmar Gloppen, Lauritz
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 89
Larsen. Johan Helle var ”skrivar”.
Medlemslister fra de første årene, finnes
dessverre ikke. Full dokumentasjon over
UL Viljens medlemmer finner vi først fra
og med 1943.
I sak 5 fra ovennevnte møte står bl.a.
følgende: Hva er hovedbetingelsen for at
Laget kan bestaa? Det ble satt av time til
dette spørsmålet, og ”der diskutertes en
del, men dog alt for lite da der var saa faa
som vilde delta i diskusjonen.”
Den ”10de Feb” ble nytt møte avholdt.
Interessant er det å merke seg at ”veisa-
Dette gamle bildet fra Åkervika viser
også ”veien” gjennom Findsura.
Bildet har vi lånt av Nils Aagaard-Nilsen
ken” er sentral. Ovennevnte Deovard
Larsen kommer med forslag om ”at laget
skulde forsøke at insamle kr 100.00 som
da kunde avsættes til Veien”. Utlodning
av gjenstander for å styrke et lags økonomi var heller ikke ukjent for UL Viljen.
Det ble nemlig besluttet å samle inn penger til kjøp av ”forsjelige gjenstande”, og i
den komiteen var ”Lauritz Larsen Alf
Nilsen, Hansine Larsen, Andrea Ramsta.”
89
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 90
Som dere ser, så er veisaken på dagsorden, og det er et prosjekt som holdes
varmt i mange år. På møtene er veien stadig nevnt, noe som vitner om hvor viktig
denne saken på denne tid var for lokalsamfunnene Tind og Å. Innsamling til
saken forekommer ofte. Søndag den 12te
Mai 1918 leser vi bl.a. at de indkomne
penger ved numersalg skulle gaa til
veien.” Mandag, 29/9 1919 blir det på
medlemsmøte oppfordret til ”massemøte”. Her blir det dessuten opplyst ”om faa
amtsbidrag til veien Tind og Aa.” Ja,
utbygging av veien Tindselven – Aa er så
viktig at eget fond blir opprettet, det samme gjelder byggesaken. På det 25. møtet i
lagets historie blir lagets økonomiske
status tatt opp, og her nevnes bl.a.
”Byggefonne Kr 575,00, Veifonet Kr
220,00.”
UL Viljen hadde for øvrig mange andre
saker på dagsorden, og i protokollene kan
en lese om flaggsak, redningssak, hjelpekasse, arbeidsledighetskomite, veisak,
byggesak, støtte til forskjellige humanitære formål (sanitetsforening og sykestue),
tuberkulosesaken, avholdssaken,
skogplanting, støtte til skoleungdom,
idrettsplass for å nevne noen.
Jeg legger likevel merke til sak 4 som ble
tatt opp på møte søndag, 12te mai 1919.
Det ble faktisk besluttet ”at indsende
resolusion om at faa Leohard Næss til
Biskop i Troms stift.” Ikke har jeg hørt
om biskop Næss, ei heller finner jeg noen
begrunnelse for forslaget. Ett er likevel
sikkert; veteranene i UL Viljen er tydelig-
90
vis godt orientert om hva som skjer også
utenfor bygda.
Idrett og sportslige aktiviteter har alltid
vært viktig i små lokalsamfunn. ”En sunn
sjel i et sunt legeme” var motto for mangt
et ungdoms- og idrettslag. Engasjementet
var mangfoldig med andre ord. Det viser
bl.a. en henvendelse fra Sørvågen
ungdomslag angående idrettsplass på
stedet. I brevet blir det spurt om ikke
ungdomslaget Viljen vil ”opføre et
skuespil til indtægt til Idrætsplads i
Sørvaagen.” Det ble nedsatt en egen
”Idrætskomite” som skulle utrede saken.
At det var viktig å skolere ungdom, gi de
utdanning og kunnskaper, var en gryende
erkjennelse blant store deler av befolkningen i siste halvdel av 1800-tallet, og
ikke minst etter at stemmerett for alle var
innført i første halvdel av 1900-tallet.
”Kunnskap er makt”, sier et gammelt
visdomsord, og det forsto også de som
styrte UL Viljen. Det ser vi i protokollen
fra et møte søndag, 24. august 1919. Der
foreslår Oskar Kibsgaard ”at Laget
skulde yde 300 kr. (….) til to av de av
lagets medlemmer som vilde reise paa
Folkehøyskola nu i høst, 150 kr. til hver.”
Folkehøyskoletanken er gammel,
(Grundtvig), og skolen hadde som formål
å gi voksen ungdom videre
allmenndanning. Antakelig er
”Folkehøyskola” Kabelvåg Folkehøyskole
som for øvrig ble opprettet i 1901.
Søndag, 7/9 samme år ble det på et møte
diskutert hva nettoen etter en fest skulle
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 91
benyttes til ”da der ikke er indkommet
noget andragende fra nogen
skolesøkende.” Det ble gitt kroner 25,- til
”Aa sanitetsavdeling til indkjøp av en
sykekurv.” Resten skulle ”indsættes paa
byggefonnen.”
Det sosiale er nok viktig når folk melder
seg inn i lag og foreninger, å gjøre noe
sammen styrker lagånden, og slik var det
også i UL Viljen. På møtene ble det ofte
diskutert både fester og utflukter. Når jeg
blar i protokollen, finner jeg søndag, 22.
juni 1919 under sak 4: ”Ungdomslagets
utflugt Diskutertes. Blev foreslot og vetat
at tage utflukt til Lillevaagen paa Helle og
at medlemerne skulde tage mat med sig
og ungdomslaget spandere Cocolade og
melk.” Når jeg i dag, anno 2004, ser
overflodssamfunnet på sitt verste, så blir
jeg faktisk beveget når jeg leser
ovenstående. Så enkelt, så flott, så
rørende. De hadde lite på den tiden av
materielle goder, men jeg tror de gledet
seg desto mer når de kunne samles om
felles oppgaver. Ja, som en Å-væring
skrev i et brev fra Tønsberg (antakelig
utflyttet) til UL Viljen: ”Paa fæstan hadde
vi det sabla skøyent.”
I juli samme år ble det fra Ludolf Larsen
foreslått ”at tage utflugt til Dypfjord.”
Året 1920 ser ut til å ha vært et vanskelig
år for UL Viljen. Først den 29/8 ble det
avholdt møte, og på generalforsamlingen
2/1 1921 på Tind ”i bu nr. 3” var det
faktisk diskusjon om nedleggelse av laget.
Det ble imidlertid forhindret, og til ny
formann ble valgt Alf Nilsen, Å. UL
Viljen skulle fortsatt ha livets rett i
mange, mange år.
Når jeg gjennomgår møteprotokollene, så
ser jeg at kulturelle aktiviteter i hele
perioden 1918-1993 har vært viktige
innslag på møtene. Opplesning, sang,
skuespill (revy), skrønekvelder. Gamle
sagn fra Lofoten står bl.a. nevnt, dessuten
opplesning fra Norges historie. Allerede
tidlig i lagets historie ble ”10 stk Seips
visebøker kr 6,50” innkjøpt. Søndag den
28de April står det at ”Ludolf Larsen
oplæste et stykke der bar overskriften ”I
livets skole.” Han foreslo samtidig at laget
”skule innkjøpe en del Læsestof til
underholdning og han faareslog at kjøpe
Per Sivles samlede værker. Men da
oplystes av Alf Nilsen at boken kostet kr.
22.00 falt forslaget.” Anna Gloppen
anbefalte å abonnere på Norsk ungdom
”da det indeholdt mange gode stykke til
oplæsning.” I samme møte oppfordret
Oscar Kibsgaard ”at de medlemmer som
vilde skulle samles en kveld for at lære
tonerne i ”Seips” Visebok.” Personlig er
jeg mektig imponert over hva våre
forfedre greide å skape av trivsel i en liten
bygd så tidlig på 1900-tallet. Det var
kulturengasjerte personligheter som
kanskje selv aldri fikk anledning til
skolegang. Et gammelt ordtak sier: Det
går mangt et presthau i skogen, og i det
ligger det mye visdom og sannhet.
En annen sak som fanget min oppmerksomhet stammer fra ”Fredag den 1-11
1918.” Her ble det nevnt en avis med tit-
91
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 92
telen ”Glimt”. ”… en Haandskreven Avis
inden Laget som skulde hete ”Glimt.”
Første redaktør ble Oskar Kjibsgaard. På
møte 24/11 ble følgende personer utnevnt
til å skrive i avisen: Alf Nilsen, Ludolf
Larsen, Martnes (?) Bernhartsen, Ragna
Tomasen, Hilda Helle.” Det ser ikke ut
for at det var den store aktiviteten med
hensyn til avisen, for senere, 19/1 1919
ble det spurt etter bladet. Daværende
redaktør Ludolf Larsen ”oplyste at han
have ikke faat noget stoff til det før nu
netop da fik han et stykke.” Senere utpå
vårparten ble Hilma Jensen valgt til ny
redaktør, og ”I Aug. ble det læst fra Glimt
av Hilma Jensen.” Søndag, 21/1 1922
leser jeg under sak 7: ”Deovart Larsen
deklamerte ett digt av Vinje. Så opleste
han ett nummer av ”Glimt” som var
utkommet å som vandt stort bifall.” For
øvrig nevnes den håndskrevne avisen
”Glimt” i årene som kommer, om enn
ikke så titt. Det skrives i den, det leses
opp på møtene. Kreativiteten så ut til å
være stor. Dessverre er denne
”Haandskrevne Avis” i dag kommet bort.
Jeg er overbevist om at avisen ligger ett
eller annet sted uten at folk er klar over
det. Å-væringa! Leit i skuffa og skap, på
loft og i kjeller. Kanskje finn dokker den,
og eventuelt andre saker fra UL Viljens
tid. Tenk om Fiskeværsmuseet på Å
kunne innlemme en slik ”skatt” i sine
arkiver?
Litteratur- og sanginteressen ser ut til å ha
vært stor hos medlemmene. I protokollene nevnes Seips sangbok, Per Sivles samlede værker, Vinje og mange av de kjente
92
og kjære sangene som sto i Seips sangbok. I en av protokollene står det at UL
Viljen ville kjøpe flere av Seips bøker,
men i et brev fra Rødsand, Svolvær
skrives det at boken ikke lenger er å få
kjøpt. Det ble diskutert ny bok, men
resultatet vites intet om. Kanskje var det
Mads Bergs sangbok som avløste Seips?
Søndag, 13/11 1921 ble det igjen holdt
møte, denne gang på Å bedehus. En sak
som vekket min interesse var sak 4 om
”Arbeidsledighedskommiteen.” Komiteen
skulle sette i gang veiarbeid (nødsarbeid)
”vest om Tindselven.” Det ble besluttet
”at sæt to mann i arbeide hvilket blev
overlat til ungdomslagets bestyrelse at
utkaare blant de mest trengende.” Som vi
skjønner av dette, så var UL Viljen
engasjert på mange felt, ikke minst når
det gjaldt bygdefolkets ve og vel.
Som vi kan se fra protokollene, så arbeider UL Viljen fremdeles utrettelig mot
sine mål, selv om utflukter, ungdomsfester/eldrefester, juletrefester, dansetilstelninger og kulturelle innslag også var på
dagsorden. De nevnte tiltakene var selvsagt med på øke trivselen og samholdet i
småbygdene vest i Lofoten, og i vanskelige tider var kanskje slike arrangementer
mer enn nødvendig for å opprettholde en
viss optimisme i en ellers hard hverdag.
Den 10. mai 1923 ble det på et
medlemsmøte foreslått å gi 1/3,
”tredjepart” av inntektene fra en fest til
”Redningssaken.” Bygdene Å og Tind
hadde mange fiskere som på denne tiden
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 93
hadde et strabasiøst og farlig yrke, så det
er slett ikke merkelig at redningssaken nå
blir tilgodesett med midler.
Veisaken er ennå ikke ute av verden. Nei,
Søndag, 10de juni 1923 er igjen denne
viktige saken oppe på et møte på Tind. I
sak 5 står følgende protokollført: ”Der
blev snakket om hva ungdomslaget skulle
ta sig til å arbeide med, nu i sommer. Der
bestemtes å ta til en kvell å få i stand
veistykket her bortved Tindselven, å bere
grus dit, så det blev litt bedre fremkommelig.” For å få flest mulig av medlemmene med på denne ”dugnad”, ble det
”lokket” med servering av ”cokolade.”
Ett er sikkert; det ser ikke ut som om
noen der ute var redde for å ta i et tak. For
å få noe til, måtte man trå til å hjelpe så
godt en kunne. Lediggang er som kjent
heller ikke bra.
Jeg vil også nevne en ørliten kuriositet
som kom opp på UL Viljens 46. møte på
Tind, 7de oktober 1923. Under sak 2 ble
det lest opp et brev fra en skolebestyrer
Wiklund ”om vi ville ha løvejegeren (!!)
Brodtkorb til å komme hit å holde foredrag.” Ja, det står løvejegeren av alle ting.
For en kontrast. Her skulle altså staute,
hardbarka fiskere få høre om løvejakt! Om
han kom, sier protokollene intet om!
Synes denne lille historien er fornøyelig.
Det som dominerer UL Viljens virksomhet i perioden 1926 til ca. 1935 er den
såkalte ”Hjelpekassen”. I et møte 23/12
1926 dukker spørsmålet om hjelpekasse
for første gang opp. Det skal være en hjel-
pekasse ”til fatige og trængende” står det
i protokollen. De som kjenner til norsk
historie, vet at landet nå var inne i en
meget vanskelig økonomisk periode.
Nødsarbeid, tvangsauksjoner og
elendighet preget folks hverdag, Å og
Tind var heller ingen unntak. Ved
gjennomgang av protokollene fra denne
tiden, så ser en at UL Viljen støttet mange
med økonomiske midler i disse tunge
årene. Det refereres også til takksigelser i
brev fra personer som har fått lagets hjelp
Aktiviteten i laget ser ut til å ta seg opp
fra 1934 etter en nokså stille periode, der
hjelpekassesaken var fremste sak.
Ungdomshussaken og tomtespørsmålet
skulle nå bli de dominerende sakene
utover 1930-tallet. I følge protokollene
tok den mye av UL Viljens tid.
Tomtespørsmålet måtte først avklares
med grunneierne, og først og fremst var
det samtaler med C. P. Ellingsen og
Nelson Eliassen. På møtene var det
fremdeles optimisme. Tomt, tegninger,
kostnader ble diskutert. Ja, til og med
aksjetegning ble vurdert som ett alternativ
for å få finansieringen i orden.
Søndag, 26/5 1935 er tomtesaken på sakskartet igjen, og nå debatteres
ungdomshusets beliggenhet. Det kom inn
forslag både på Vasshammaren og
Tindshalsen. Det ble enighet om å søke
om tomt på Tindshalsen. Men aner vi et
slags mismot i forsamlingen? Tomtesaken
har versert i laget i snart tyve år, og det
virker som om laget stanger hodet mot
veggen. Saken skal undersøkes på nytt.
93
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 94
2 år går, og på et møte i laget 15/1 1938
opplyser Alfon Holmen ”at de hadde
snakket med Ellingsen Aa og hadde fått
loving på tomt.” Et gjennombrudd? Nei,
det kom et lite tilbakeslag lørdag, 9.
oktober 1938. Nå ble det opplyst på møtet
at Ellingsen hadde foreslått ”at laget
skulle få sig tomt enten hos Arnt Nilsen
eller hos Paul Åkran.” At tomtesaken nå
hadde høyeste prioritet i UL Viljen, viser
vedtak på møte 10/12 1938. Nå ble
veipenger nedprioritert til fordel for
tomtspørsmålet! På et møte, 3/11 1944,
ble det likevel vedtatt ӌ gruse veien
gjennem Tindsura.” Den 15/9 1945 blir
det nå foreslått at det såkalte veifondet
”sku inngå i det stående husfon og at vi
sku arbei utelukkende får hus.” Etter dette
møtet er spørsmålet om vei definitivt
borte fra protokollene. Nå ble veibygging
etter hvert et offentlig anliggende. Men
når jeg tenker på alle de som krauma og
sleit i sitt ansikts sved med stein og grus
på veistrekningen Tindselven-Aa, så blir
jeg full av respekt for det de gjorde.
Krigen kommer til Norge, men livet ute
på Å og Tind går tilsynelatende sin vante
gang. Jeg må nevne at det i protokollen
den 13/10 1943, står følgende: ”UL
Viljen stiftet den 13/10-43 Sangkoret
”Nattergal”. Anders Lie Sørvågen skald
lede det.” Møtevirksomheten under krigen
var nok begrenset, og i 1941 f. eks. var
det bare 2 møter. I rapporten står det bl.a.
”et dårlig år for ”Viljen”. Men en ting
forundret meg oppriktig, og det var at UL
Viljen både åpnet og avsluttet møtene
under krigen med ”nasjonale” sanger: Ja,
94
vi elsker dette landet, Gud signe vårt dyre
fedreland, Gud signe Noregs land. Det var
nesten konsekvent gjennomført, og det
rare er at okkupasjonsmakten ikke
reagerte. En henvendelse fra Lensmannen
som ville ha en liste med navnene på UL
Viljens medlemmer, fikk likevel noen av
medlemmene til å reagere. De ville ha en
forklaring fra Lensmannen, og i protokollene finner jeg ikke mer om saken. Alt
tyder på at det var en udramatisk henvendelse, og at det neppe hadde noe med at
UL Viljens medlemmer sang fedrelandssanger under krigen.
Møtene i UL Viljen måtte holdes i buer
på Tind, på kafeen på Å, i private hjem.
Derfor var drømmen om eget lokale en
drivkraft i UL Viljens lange historie. Det
mangler dessverre en protokoll for årene
1948 til 1962, men i en egen mappe finner jeg noen løsark fra 1950-tallet. På ett
ark står det ”Raport for året 1951. Der er
behandlet 15 saker, hovedsakelig angående hus.” Det er tydelig at hussaken har
hatt prioritet i 1951, for i et brev av 21/6
1951 har UL Viljen ved Nils Langvåg
søkt om et lån på kr. 30.000,-. Svaret fra
banken er negativt. Men på et ”Møte i bu
no 6 på Aa, den 14/2-54” leser jeg i
protokollen: ”Formanden pekte på at han
hadde hørt at transporten og ong (?) skulle gå sammen om husspørsmålet.” Er det
her drømmen om ungdomshus på Å/Tind
faller i grus? For etter 1954 kan jeg ikke
se at denne saken er oppe til diskusjon i
laget mer. Det vi med 100 % sikkerhet
kan fastslå, er at ungdomshus på Å aldri
ble reist. Uvisst av hvilke grunner. Et av
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 95
de sentrale mål for UL Viljen fra første
dag, ble altså aldri realisert. Det måtte
være en stor skuffelse for de som i en
årrekke hadde arbeidet og argumentert for
saken i møte etter møte. Vedtak og
komiteer, tegninger og søknader, møter og
diskusjoner. Alt forgjeves.
Fra 6/1 1962: (”UL Viljen holdt
generalforsamling på Kafeen på Å den
6/1 1962.” til 21/11 1964 (møtet holdt i
Roald Tuvs bu) blir det ført protokoll, om
enn noe ufullstendig. Ennå synges de
Fra Åhavna. I forgrunnen ser vi
Tindhalsen (grustak) og Findsura (vei).
Begge nevnt i protokollen til U/L
”Viljen”.
Bildet har vi lånt av Nils Aagaard-Nilsen
gode, gamle sangene, men referatene blir
kortere og kortere, medlemmene færre og
færre. Nå snakkes det om å selge inventar,
det var lite penger i kassen, og det ble
diskutert innsamling til barnefesten til jul.
Det ser dystert ut for det gamle laget.
95
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 96
Medlemslistene for UL Viljen er imidlertid pent og ryddig ført i perioden 1943 til
1965. Medlemstallet ligger ganske høyt i
hele perioden, med en topp i frigjøringsåret 1945 på 127 medlemmer. Så kommer
en tiårsperiode fra og med 1966 til og
med 1974 der medlemslister ikke er ført,
uvisst av hvilken grunn. Siste året med
fullstendig medlemsliste for UL Viljen er
1975. Nedturen for laget var nok begynt.
I en protokoll finner jeg noen løsark. Der
står det Protokoll U/L Viljen Å 28/11-93.
Her står det følgende: Bjørnar Jensen ble
valgt til ordstyrer. Det møtte 12 personer
på møtet på Å bedehus. Siste formann var
Are Martinsen. Sak 2/93: Laget U/L
”Viljen” legges ned: Dette ble enstemmig
vedtatt: Lillian Hansen, Kjell Gunnar
Hansen, Bjørnar Jensen, Karen Else
Jensen, Kari Reielsen, Eldis Reielsen,
Anne Olsen, Agnes Larsen, Rune
Pedersen, Ernst Cato Nilsen, Ågoth
Kvalvik, Are Martinsen.
96
Deretter ble det diskusjon om lagets
midler, og forslag fra Are Martinsen ble
vedtatt: Midlene fordeles med 1/3 til Tind
lekeplass og 2/3 til Å Bedehusforening.
Under sak 6/93 skulle lagets eiendeler og
protokoller fordeles: ”lydband, stoler og
bord, forsterker (borte), protokoller 3 stk.”
Det kom forslag fra Eldis Reielsen. ”Alt
tilfaller Fiskeværsmuseet, Å.” Enstemmig
vedtatt. Deretter ble protokollen for det
aller siste møte i ungdomslaget Viljen
underskrevet av samtlige fremmøtte
medlemmer.
UL Viljen som ble startet 1/1 1918 og
som hadde betydd så mye for folk på Å
og Tind opp gjennom årene, fikk sitt
endelige punktum 28/11 1993.
En 75 år gammel kulturinstitusjon gikk
dermed inn i historien.
001_112tn21466 5.11.2004 08:57 Sivu 97
Fjelløyene utenfor
Røst rommer mange
hemmeligheter
Da fuglene forsvant fra
Stavøya
Bjørnar K. Meisler
Fjelløyene rundt Røst er viden kjent for
sitt yrende fugleliv. Her hekker enorme
mengder av sjøfugl, og folk kommer
langveis fra for å oppleve disse fjellene
hvor tusener på tusener av fugl i løpet av
noen vår og sommermåneder ruger fram
nye avkom.
tak. Her ute på øya levde han godt på det
naturen ga han, for han hadde kort vei til
rike fiskeplasser, og fjellene var dekt av
fugl.
Men blant dette eventyr av vingeslag og
fugleskrik, ruver et av fjella dødt opp av
havbrenningene. Det er Stavøya. Her
hekker ingen av fugleartene som har vært
så kjærkommen for kystens befolkning.
Bare ørn og ravn klorer seg fast mellom
klippene, men det sies at det for lenge
siden var et yrende fugleliv på Stavøya.
Fiskerens strev lønte seg, og etter hvert
reiste han til fastlandet for å handle seg ny
og større båt. Der møtte han to søstre.
Den yngste fortapte han seg i, som man
sier, og da båtkjøpet var unnagjort, seilte
han hjem igjen med ny firroring og ei
kone om bord. Jenta hadde blitt advart av
søsteren mot å ende opp som fiskerkone,
for det var et liv i slit og savn, mente hun,
men jenta lot seg ikke overtale og reiste
med fiskeren ut til Stavøya.
På denne tiden bodde det en fisker på
nordsiden av Stavøya. Det var en arbeidsom kar som ikke var redd for å ta i et
Nå gikk det mange år uten at søstrene så
hverandre, men så passet høvet seg slik at
storesøsteren på fastlandet skulle få ta seg
97
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 98
en tur for å se til søsteren på Stavøya.
Hun ventet å komme til usle og karrige
kår der ute i havgapet, men et helt annet
syn møtte henne da hun kom i land på
øya. På bergene stod fiskehjellene tunge
av tørrfisk klar til å seiles med jekt til
Bergen. Ved brygga stod tønne etter tønne
fulle av lever og rogn, og på bryggeloftet
glinset det i saftig kveiterekling. Inne i
bua viste lillesøsteren henne stamper og
kurver fylt til randen av måseegg, sekk på
sekk som lå fulle av ederdun, og i flere
tønner var det nedsaltet både lundefugl og
skarv. Og i tillegg var det både sauer og
kyr som beitet et stykke fra husene.
I alt var det bare velstand og overflod som
møtte søsteren fra fastlandet, og hun
måtte innrømme at lillesøsteren levde
godt sammen med fiskeren på Stavøya.
Men etter hvert som dagene gikk og
bordene ble dekt av den ene kosteligste
rett etter den andre, ble storesøsteren mer
og mer misunnelig over sin søsters lykke.
Kvelden før hun skulle reise, listet hun
seg ut etter at de andre hadde sovnet. Hun
gikk bort fra husene og opp i fjellsiden
hvor lundefuglene hadde gravd sine reder
som huleganger i gressbakken. Her dro
hun en lunde ut av redet sitt og begynte å
lese besvergelser over fuglen. Da dette var
gjort, satte hun fyr på lundefuglen, og
mens den hjerteskjærende skrek av
smerte, slapp hun den flaksende som en
brennende fakkel i fjellet.
Etter dette forsvant all nyttefugl fra øya,
bare ørn og ravn ble værende, og stein og
98
Hun gikk fra husene og opp i fjellsida…
Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler
tufter er det eneste som er igjen etter
menneskene som bodde på Stavøya.
Gullura i Austdalen
I dag er det bare tufter igjen etter
naustene og husene til de som i gammel
tid bodde i Storfjellet ved Røst.
Under en snøstorm forliste en gang et
skip her ute. Mange av mannskapet klarte
å berge seg i land, men da folket i
Storfjellet fant ut at skipet brakte med seg
en stor last med gull, drepte de alle
overlevende. Også ei dame med et lite
barn på armen overlevde forliset, og hun
tryglet og ba for livet til seg og barnet sitt.
Hvis hun fikk beholde livet, skulle hun
aldri nevne den udåden som var blitt
begått, men av redsel for at hun ikke kom
til å holde ord, ble også hun og barnet
slått i hjel.
Men gleden over gullasten ble kort. Den
var plassert på en gressvoll over flomålet
og skulle akkurat til å fordeles da fjellet
raste ut. Hele skatten ble begravd under
store steiner.
Mang en lykkejeger har i årenes løp lett
etter denne skatten i Gullura, men
steinene er så store, og underlige ting har
rammet de som har lett etter skatten. Flere
skal ha funnet en hund uten skinn i ura,
og når de har tatt etter den for å kaste den
unna, har hånden deres blitt lam. Denne
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 99
99
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 100
Det er mange som har sett kvinnen med
barnet…
Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler
hunden skal være skipshunden som også
ble tatt av dage etter forliset.
Kvinna med barnet på armen er det
mange som siden har sett gående der i
ura. Hun kalles blant røstværingene for
Austdalskjerringa.
Kua i Huldreberget
Hildar fra Klakken var kirketjener på
Røst. En dag han skulle til statsbrønnen
ved Hulderbergan, åpnet plutselig hele
berget seg foran han, og ut kom ei jente
med en stor bøling kyr som hun skulle ut i
marka med. Hildar grep i sin forfjamselse
etter kniven og fikk kastet den over ei av
kyrne. Kua ble stående igjen da den hadde
fått stål over seg, men både jenta og resten
av bølingen forsvant i løse lufta.
Denne kua hadde Hildar i mange år, og
det var ei ualminnelig god melkeku.
Fortelleren av denne historia visste med
sikkerhet at denne historia var fakta, for
han hadde med egne øyne sett avkommet
etter denne kua: Den var hvit med noen
spesielle flekker.
Det meste av Hulderbergan på Røst ble
senere sprengt vekk under veibygging.
Da farfar støpte lys i bua
En høstdag under krigen stod min farfar,
100
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 101
Harry Meisler, nede i bua på Inndyr på
Røst, og støpte lys. Strømmen kom ikke
til Røst før tidlig på 1950-tallet, og det var
vanlig å støpe lys etter at slaktetida var
over.
Det regnet og blåste utenfor, men inne i
bua var det tørt og godt. Farfar var alene i
bua, og stod opptatt med lysstøpinga da
det plutselig banket flere ganger på
buvinduet. På utsiden av glasset så han en
hånd fra en mørk, grå vindjakke som
pikket på ruta, og han sa høyt: - Bærre
Et eventyrland bruker mange å kalle
Røstøyene.
Bilde fra ”Røstkalenderen”
kom inn, førr e é ikke redd dokker! Han
trodde det var hans svoger, Hilmar, som
ville skremme han. Men ingen kom inn.
Farfar gikk da ut i budøra for å se etter
hvem det var, men utenfor var det ikke en
levende sjel, og enda han både ropte og
lyttet, verken så eller hørte han noe
menneske.
101
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 102
Han gikk inn i bua igjen og tenkte som så
at sett feil det hadde han ikke gjort, men
den som hadde prøvd å skremme han,
skulle i alle fall ikke bli lønnet med å se
han redd. Så han fortsatte lysstøypinga
som om ingenting hadde skjedd, og
gjorde seg ferdig med arbeidet før han
gikk inn for å spise kveldsmat.
Ved kveldsbordet spurte han min farmor,
om Hilmar, hennes bror, hadde vært der,
men nei, Hilmar hadde ikke vært der, og
ingen andre heller.
Mens de satt og pratet om dette, banket
det på kjøkkendøra, og inn kom en
regnvåt kar som het Oskar. De ba han
sette seg slik at han kunne få seg en
kaffetår, før han la fram ærende sitt. Jo
takk, kremtet han, han ville bare høre om
han kunne få kjøpt noen lys av farfar, for
hans mor hadde dødd denne kvelden.
Nå kunne farfar forstå hva slags hånd som
hadde pikket på buvinduet mens han støpte lys. Han husket at han ofte hadde sett
Oskars mor nettopp i en mørk, grå vindjakke.
Rikdommen til
Pettersen på Glein
På Røst gikk det sagn om at det skulle
være gull på Mælholmen utenfor
Sandøya.
Pettersen var fra Glein på Dønna. På
1930-tallet hadde han fiskebruk på
Kårøya på Røst, og her drev han med
fiskekjøp hver vinter. Pettersen på Glein,
som røstværingene kalte han, hadde stor
gård på Dønna, men direkte rik visste alle
at han ikke var.
Nå var det en vinter, og man merket at
Pettersen på Glein plutselig var blitt så
ualminnelig bemidlet. Noen sa de hadde
sett han ro ut til Mælholmene om nettene.
Det ble sagt at han der hadde funnet
gullstenger i jorda fra fjerne tider. Dette
gullet hadde han fått med seg hjem til
fiskebruket på Kårøya. Han hadde gjemt
gullet i trantønnene slik at han fikk fraktet
det usett fra Røst.
Brygga på Kårøyskjæret stod helt til
1980-tallet, før den raste ned under en
storstorm.
Etter historier fortalt av Gunnvor og
Harry Meisler.
102
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 103
Lofoten er et øyrike,
der fergene har hatt
sin store plass
Lofoten
— et fergerike
Jens A. Gjertsen
Lofotøyene har fra tidenens morgen ligget
som en revehale vestover mot storhavet.
Ganske store sprang mellom hver øy, og
lange fjordarmer som skjærer seg inn, har
vanskeliggjort all nødvendig ferdsel
mellom øyboerne. Ikke minst var uvær og
sterk straum et stort hinder da småbåter
var det eneste alternativ.
Som ellers langs kysten i vårt langstrakte
land, var sjøen allfarveien for den ferdsel
som pågikk der annen forbindelse manglet. Og Lofoten var intet unntak i så henseende. Først etter nittenfemti årene ble
tanken om regulære bilfergeruter tilknyttet vei, født. Og i lang tid før organisert
skyss med motorbåt ble opprettet, måtte
enhver som hadde et nødvendig ærende
over til naboøya, ordne seg med robåtskyss, og etter hvert med hjelp fra dem
som hadde anskaffet seg båt med motor.
Og mange er historiene om dem som med
nød og neppe klarte å mestre straumbrått
og vind i et forsøk på skyss av farende
folk. Kravet om tryggere ferdsel fra øst til
vest i Lofoten, ble etter hvert et folkekrav
som omsider ga resultat.
Etter 1950 begynte så smått veibyggingen
for å få landverts forbindelse innen regionen å skyte fart. Og dermed var behovet
for bilførende båt tilstede, der vei var ført
frem til egnet plass for anløp. Og da ble
Lofoten Fergeselskap stiftet. Det skjedde i
1955.
Starten
Den første strekningen som ble satt under
trafikk, var Gimsøystraumen, og der ble
fergeleiene lagt til henholdsvis Lyngvær
103
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 104
104
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 105
Det var fergene som bant Lofotøyene
sammen. Fergeturene var også en
naturopplevelse – for turistene.
Bildet har vi lånt av R. Norman
og Smorten. Og der kom fergetrafikken i
gang 1. desember i 1955, og ble i første
omgang betjent av ”Lofotferge l”.
I november 1981, ble bruforbindelsen
ferdig på den strekningen.
Gimsøy fikk også sin forbindelse til fergestedet Sundklakk. Skipper Arne
Simonsen, bosatt på Smorten, var den
som åpnet denne strekningen, med de få
avgangene som behovsmessig ble fastsatt
i begynnelsen.
Pensjonert fergeskipper, Ragnvald
Normann, bosatt i Svolvær, var en av dem
som fikk være med fra starten av, og han
beretter fra et langt yrkesliv i tjeneste i
flere av sambandene i Lofoten.
Etter oppstart på Gimsøystraumen, sto da
Nappstraumen for tur, og i 1956 ble rute
satt i gang mellom Napp og Lilleeidet.
Ferga som skulle inn på den strekningen,
fikk navnet ”Lofotferge II”, bygd i Risør,
og ble seilt nordover av Ragnvald
Normann. Der fungerte han som skipper
helt til tunnel under Nappstraumen ble
ferdig i juli i 1990. For å belyse mangelen
på avløsning ved oppstart, kan Normann
fortelle at på de tre høstmånedene i 1956
kom han seg ikke heim til familien i
Svolvær en eneste gang. Så ut på vinte-
105
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 106
”Lofotferge III” ligger velpyntet på Napp
da kong Olav åpnet Lofotveien 1. august
1962.
Bildet har vi lånt av R. Norman
ren, året etter, leide han og hans familie
hus på Napp.
Men etter hvert som tiden gikk ble det
mer orden på vakter og avløsning.
Lofoten Trafikklag
Så ble da Lofoten Fergeselskap involvert i
busstrafikk, og det første kjøretøyet i den
kategorien ble innkjøpt fra Karl
106
Gustavsen på Gimsøya.
I 1959 - 60 ble selskapet omstrukturert,
og fikk så navnet ”Lofoten Trafikklag
A/S”. Samtidig med dette ble det
anskaffet en ferge til, og den fikk navnet
”Lofotferge IV”. Den ble satt inn i
sambandet Festvåg — Henningsvær.
Egentlig skulle ”Lofotferge III” først
være i drift på strekningen Hamnøy Reine, men fergeleiene ble ikke ferdige
før i 1963. Da først kom ”Lofotferge III”.
Den ble satt inn på strekningen Smorten Lyngvær, og byttet ut med
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 107
”Lofotferge I” som gikk til Reine.
Første skipper på det sambandet var
Aasberg Windstad. Og han ble i den
tjenesten der til de to bruene mellom
Hamnøy og Reine sto ferdige i mars i
1981, og fergedriften opphørte i
sambandet.
”Lofotferge I”, ”Lofotferge II” og
”Lofotferge III” ble alle bygd og levert fra
Moens Båtbyggeri i Risør.
Det siste fergesambandet som ble satt i
”Lofotferge II” etter sjøsettingen fra
verftet i Risør 1956.
Bildet har vi lånt av R. Norman
drift, var strekningen Fredvang-Finnbyen.
Det skjedde i 1965, med ei ferge kjøpt inn
fra Vesterålen Trafikklag. Ferga var
opprinnelig bygd i Danmark. "M/F
BLÅMANN" var navnet, og den ble da
ominnredet her i Lofoten og fikk
betegnelsen ”Lofotferge V”. Den ble
skifta ut i 1974 av et nybygg ”Lofotferge
VII” som gikk i dette sambandet til tredje
desember 1988, da de to bruene over
107
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 108
Røssøysraumen og Kubbholmstraumen
ble åpnet. På folkemunne ble denne ferga
døpt til "Teskjeia” fordi den hadde så liten
dekksplass. Ved lovlig avstand mellom
kjøretøyene, var det plass til fire personbilenheter ombord. Og det var jo i knappeste laget.
det måtte settes inn to ferger på denne
strekning.
I juli i 1990 kom tunnelen som åpnet for
fri vei mellom Flakstadøy og Vestvågøy.
Da var det transportert ca. 1.5 mill.
kjøretøyer og ca. 4 mill. passasjerer fra
start i 1956.
Nappstraumen
Rangvald Normann mener at strekningen
Napp — Lilleeidet, var den mest lunefulle
passasjen av samtlige ruter innen Lofoten.
Straumen er stri, og går med god fart
mellom øyene, opp til ca. 8 knop, ved ny
og fullmåne. Var det kuling og storm fra
sør og sørvest, og tungbåra slo oppover
straumen, ble det et skikkelig "sjyføre ".
Da var de åpne fergene meget utsatt for
overvann under overfarten, og det var jo
ikke særlig populært hos dem som hadde
biler på dekket. Selv om det var vindstille
på straumen, kunne "tungsjø" fra
Vestfjorden skape den reineste polsdans
om bord under overfarten.
Trafikken av kjøretøyer var i oppstarten
heller minimal. Det kan nevnes at i 1956
var det på Flakstadøya litt i underkant av
tretti forskjellige kjøretøytyper. Men etter
som tiden gikk, forandret dette seg fort,
og fergene ble etter hvert for små. Etter
hvert ble også strekningen klassifisert
som "åpent farvann", og dermed kom kravet om at fartøyene måtte være overbygd,
slik at sikkerheten ble bedre. Etter dette
vedtaket fikk da Trafikklaget inn en større
ferge, som var døpt "Røsund". Og den
gikk inn i rute på Nappstraumen, som
etter hvert fikk en såpass stor trafikk at
108
«Det vil helst gå bra»
Fergedriften i Lofoten gikk i alle disse
trettifem år dette varte, heldigvis uten de
store ulykker, og uten tap av menneskeliv.
Men driftsuhell og transportskader
kommer man ikke utenom, over så pass
lang tid som fergedriften pågikk.
Det alvorligste uhellet skjedde i
sambandet Festvåg-Henningsvær
03.03.83. Under overfarten skled ett tungt
lastet kjøretøy ut i mot rekka på ferga
med det resultat at den fikk stor slagside,
fyltes med sjø, og gikk ned. Heldigvis var
det kun noen få voksne passasjerer
ombord, som alle ble reddet. Men på
ruteturen før dette uhellet, var det en
barneskoleklasse om bord, og enhver kan
tenke seg hva som kunne ha skjedd om
barna hadde vært med på den turen. Det
gikk heldigvis bra.
Brua til Henningsvær var ferdig til bruk
15. juli 1983.
På Nappstraumen fikk rutegående ferge
motortrøbbel en høstkveld. Det var kuling
fra sør, og motoren stanset midt på straumen. Nordover mot Hundholmen bar det
ganske fort, mens man om bord anropte
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 109
over radio for å få hjelp til slep. Det ble
også satt ut anker og kjetting for om
mulig å bremse på avdriften, uten å ha
den store virkning på den ukontrollerte
seilasen.
Det kom da heldigvis hjelp etter hvert i
form av redningsbåt, som slepte
havaristen i havn.
Fergene ble også stadig benyttet til ekstra
oppdrag, ikke minst til Statens Vegvesen.
Det skjedde helst på nattetid, utenom den
fastsatte rute. Maskiner og materiell måtte
fraktes inn til stadig nye anleggsteder,
etter hvert som arbeidet med Lofotveien
skred frem. Det var som regel meget
provisoriske anordninger der ferga skulle
ta ombord, eller sette på land store og
tunge arbeidsmaskiner og lastebiler. Det
hendte nok at flaksen hjalp til.
Kongelig visitt
En minneverdig tur ble det da Lofotferge
III nyss var ankommet Lofoten.
Da ble den flaggsmykkede ferga tatt ut til
å gå med kong Olav og hans stab samt
gjester i litt fremtredende posisjoner, fra
Napp til Lilleeidet.
Dette skjedde i 1963, den første august.
Og det var servering av mat og drikke om
bord i denne anledning. Det var nemlig
den dagen da lofotveien ble offesielt
åpnet av kongen.
Rangnvald Normann kan huske at
fungerende politimester var synlig nervøs
på den fergeturen. Han forlangte til og
med at nødutgangene skulle være åpne
om bord, mens turen varte, og det var jo i
grunnen helt ulovlig!
Kong Olav hadde da allerede gjort
"jobben" i Akkarvika på Moskenesøy,
som skulle markere forbindelsen gjennom
hele Lofoten. Dagen opprant med det
flotteste sommervær en kunne ønske seg,
og markerte en etterlengtet forbindelse fra
øst til vest i Lofoten.
109
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 110
Man brukte ikke
de store ord
når ulykken rammet
Forliset
Johannes Hansen
10. april -52 gikk vi med ”Furøy” til
Finnmarka for å fiske med juksa. Vi var 6
mann, derfor hadde vi tatt med en dory –
vi tenkte at en mann kunne fiske fra den.
Ikke alle var like begeistret for denne
store doryen, men den ble nå med likevel.
Mannskapet var: Gunnar Hansen – (min
bror), Herman Hansen, Birger Johansen,
Frithjof Karlsen, Rolf Amundsen og jeg.
Vi fisket for det meste i havområdene
mellom Nordkapp og Slettnes, og stasjonen ble etter hvert Mehamn. Litt ut i
sesongen ble det uvær, og vi ble liggende
i land. Da uværet spaknet, gikk vi ut ved
middagstida om dagen. Vi stampa oss ut
Mehamnfjorden og ble liggende litt opp
og aust av Kinnarodden. Vi fisket brukbart, og ble liggende utover kvelden og
ble etter hvert alene båt i området. Det var
110
liten vestlig kuling med sludd og regn og
meget dårlig sikt.
Vi fikk se en båt utafor Kinnarodden.
Båten var på tur austover, men forandret
kurs og kom rett mot oss. Den skulle
sannsynligvis ta seg inn til Mehamn. 3400 meter fra land lå et fall som braut av
og til. På grunn av tungt hav og svært dårlig sikt, kom denne båten for nær fallet,
og ble tatt av et stort brått. Båten la seg
mot babord og alt som var på dekket ble
feid over bord. Neste brått la båten mot
styrbord — livbåten som hang i davitene
på babord side ble slengt mot egnerhusveggen med voldsom kraft og livbåten ble
knust. Bunnen i skuta var helt opprevet,
alt som var om bord fløt fritt omkring og
den stolte skuta som het ”Svanen” var nå
blitt et vrak i drift.
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 111
Det ble vanskelig å manøvrere opp i alt
dette kaoset, men det gikk bra. Heldigvis
fikk vi se at mannskapet fortsatt var om
bord, og vi gikk med ”Furøy” så nær
vraket som det var mulig. Gunnar og Rolf
gikk i doryen, og de klarte å komme så
nær vraket at de fikk hele mannskapet
over i doryen og videre om bord i
”Furøy”. Det var tre generasjoner om
bord i ”Svanen”. Skipperen hadde både
sin far og en sønn i mannskapet. Det jeg
minnes best var at den eldre mannen som
var både våt og utslitt, seg ned på luka
hos oss og gråt sårt. Det var vondt å se på.
Jeg nevnte så vidt den doryen vi hadde
med. Det skulle vise seg at hadde vi ikke
hatt med den store doryen, så hadde nep-
Som de fleste av fiskerne i Lofoten, dro
også mannskapet på ”Furøy” på
Finnmarksfiske.
Bildet har vi lånt av Gunn-Karin Tetlie
pe redningen av det havarerte mannskapet
gått så bra.
Det ble fyrt opp varme både i lugar og
kahytt, og alle fikk varme og mat så langt
vår beholdning rakk.
Rolf og Gunnar gikk igjen i doryen og de
klarte å feste ei slepetrosse til vraket og
kom igjen om bord i ”Furøy” hvor trossa
ble forsvarlig belagt. Vi begynte å sige
sakte på — og det gikk bra inntil jeg satte
full fart på motoren, for da slepetrossa
111
001_112tn21466 5.11.2004 08:58 Sivu 112
Johannes Hansen om bord i ”Furøy”
Bildet har vi lånt av Gunn-Karin Tetlie
stramma på, letta baugen på vraket, lufta
slapp ut — og ”Svanen” sank i dypet.
Vi prøvde å samle opp noe av det som fløt
omkring, men vi gav oss ganske fort med
det og begynte å gå mot land. Vi kom inn
til Mehamn ut på natta. Vi la til kai ved
Wilsgårdbruket. Disponenten der slo
alarm. Fiskerioppsyn, politi og lege kom
til stede og de skipsbrudne fikk den aller
beste forpleining. Noen dager etter forliset kom telegram fra forsikringsselskapet
som ba oss gå ut og lodde dybden der
”Svanen” sank. Det gjorde vi, og jeg telegraferte svaret tilbake. Etter det hørte vi
ikke mer. Vi fikk aldri noen bergingslønn,
men vi krevde heller ikke noe. Jeg tror vi
alle var så glade over at vi klarte å berge
disse folkene at for oss var det lønn nok.
112