Krimmannen: Frode Granhus (50) skriver bøker

Krimmannen: Frode Granhus (50)
skriver bøker med merkelappen
«Lofotkrim» fra Reine og omegn.
KULTUR
Tekst: Rannveig Korneliussen
Foto: Anita Arntzen
ÅSTED LOFOTEN
Barn innesperret i kister og lik frosset ned i blodrød is.
Velkommen til Frode Granhus’ krimunivers.
Tullingøya: Den lille holmen uti
havet har Granhus gitt nytt navn
og gjort til stedet der de sendte
tuberkulosesmittede. I virkeligheten er det måkenes domene.
«Jeg liker å
skrive om
utskuddene, de
som blir utstøtt,
ofte ufortjent, det
finnes alltid
en av dem
i mine bøker.»
RORBUENE SPEILER SEG i mørkt, blått hav. Kritthvite
skydotter hviler på fjelltoppene. Fiskeværet Reine er
en turistmagnet, og et ungt, fransk par iført fjellsko og
enorme sekker, tørker svetten, og foreviger nok et fjell
som styrter i havet. Enda en måke på svaberget blir
fanget inn av kameralinsa.
Det var på et svaberg ikke langt unna den ble funnet,
videoen av kista. Gjennom tunnelen, rundt en sving,
videre mot Å. Kista lå på en jordvoll med glimt av
havet i bakgrunn, og med noe som liknet forvokste
meitemark stikkende ut av hull i treverket. Det var ikke
meitemark. Det var spinkle jentefingre.
Og dermed var den fjerde krimromanen om politi-
44 MAGASINET 22. AUGUST 2015
etterforsker Rino Carlsen i gang. Signert forfatter Frode
Granhus. Tittel: «Kistemakeren». Åsted: Reine og omegn.
– Reine er et lite sted med få innbyggere, så de får ha
meg unnskyldt at jeg plasserer så mange tvilsomme
folk der. Men at det på sikt kan skje en del drap på
Reine, det får de tåle.
FRODE GRANHUS (50) HAR PLASSERT sine 186 centimeter og en kranglete rygg i bilsetet. Han har sine aner fra
Reine, besteforeldrene kommer derfra. Selv bor han på
Leknes, en times kjøretur unna.
Dette er mannen som har fått merkelappen Lofot-
krim satt på forfatterskapet sitt. Han debuterte i 2003
med «Hevneren». Den gangen var åstedet fiktivt. I 2010
kom «Malstrømmen», Rino Carlsen var født, handlingen ble lagt til Bodø, Dagbladets anmelder mente
dette var en av høstens mest spennende bøker og BA
ga den en 6’er. I «Stormen», to år seinere, flyttet forfatteren Rino Carlsen til Reine, der skjebnesvangre
hendelser innkasserte nominasjoner til både Rivertonprisen og Bokhandlerprisen. Nominasjoner som gjorde
at et langt større publikum ble oppmerksomme på
Frode Granhus.
– Jeg vil heller bevege enn imponere. Jeg liker historier som berører. Leseren må gjerne sitte og heie litt
FAKTA FRODE GRANHUS
i Krimforfatter fra Leknes i Lofoten.
i Kom med sin første bok «Hevneren» i 2003.
i Første bok om Rino Carlsen var «Malstrømmen» fra
2010, den ble solgt til ni land. Oppfølgeren «Stormen»
ble nominert til både Riverton- og Bokhandlerprisen.
i «Kistemakeren» er hans fjerde krim med Rino Carlsen som etterforsker. Den lanseres til uka.
i Granhus jobber som rådgiver i NAV, og bor på Leknes
med samboer og datter.
på en av personene. Jeg liker å skrive om utskuddene,
de som blir utstøtt, ofte ufortjent, det finnes alltid en
av dem i mine bøker. Og jeg er opptatt av ondskapen
på små plasser, sier Granhus.
EI UNG JENTE HEVDET at hun var blitt stengt inne i ei
kiste og mens hun lå der, ble hun stukket med nåler.
Først etter et døgn ble hun sluppet fri. Rino Carlsen får
historien servert sammen med innholdet på videokassetten. Jenta har siden den gang gått ut og inn av
psykiatriske institusjoner, og folk flest mener historien
var noe hun diktet opp. Men hva er da dette på videofilmen? Tyder ikke den på at hun snakket sant? Kan det
22. AUGUST 2015 MAGASINET 45
Hjemmekontor: Granhus mener det ville vært et ensomt liv å være forfatter på heltid.
Nå jobber han ni til fire på NAV, og skriver i stua, gjerne om morgenen.
Fisk til tørk: Reine har vært handelssted siden 1743, og hovednæringen er fiske og reiseliv.
«Ofte blir
historiene til
mens jeg går og
spekulerer.»
Kriminelt bra: Frode Granhus mener Lofoten er særdeles egnet for kriminelle handlinger.
I bokform.
ha skjedd flere barn? Var det ikke en gutt i Sørvågen
som også hadde en liknende historie? Og som om ikke
det var nok, får Rino Carlsen beskjed om at et lik er
funnet oppe ved Hermannsdalstinden. Støpt inn i
rødfarget is.
– Her blir det dramatikk, sier Frode Granhus i det
bilen forsvinner ned i Nappstraumtunnelen. En av
Norges 33 undersjøiske tunneler, 1776 meter vei som
binder Vestvågøya sammen med Flakstadøya, og har
gjort den tidligere fergen uvirksom.
– Når vi først har en undersjøisk tunnel i Lofoten, må
jeg jo bruke den i boka, smiler han, mens eksoslukta
siver inn i bilen og en syklist med en imponerende
oppakning kreker seg sakte oppover langs fjellveggen.
GRANHUS HAR HATT FORFATTERDRØMMEN i magen i
mange, mange år. Han så seg selv sitte på et mørkt loft,
bøyd under skrivelampa, og hamre ut historier. Virkeligheten var – og er – en annen. Hver morgen går han til
NAV. På jobb. Med arbeidsområde arbeidsavklaringspenger og veien videre for rundt hundre brukere. Før
NAV var det Trygdeetaten som nøt godt av ham.
For nærmere femten år siden så han et tv-program
om å gripe dagen og leve ut drømmene før det var for
seint. Den kvelden begynte han å skrive «Hevneren».
Nå skriver han krim grytidlig om morgenen, mens
samboer og datter fortsatt sover, eller han skriver i
helgene. Sittende i den grå lenestolen med laptopen på
fanget, og den ganske masete hunden Kera liggende
46 MAGASINET 22. AUGUST 2015
ved siden av, med håp om at matfar snart har behov for
å lufte kropp og tanker.
– Når jeg og Kera er på fjelltur, snakker jeg med henne hele tida, om alt. Ikke bare bøker. Ofte blir historiene til mens jeg går og spekulerer.
For Frode Granhus er Lofoten fjellene. Rå og brutale.
Havet har han ingen dragning mot. Han har pekt på
stien rett før Nappstraumtunnelen, den som fører opp
til Offersøykammen, 436 meter over havet. Tusen turer
ble det opp dit i hans spreke periode, og målet var å gå
fortest mulig. Personlig rekord ble på 17 minutter og 18
sekunder. Men det var før ryggen begynte å lage trøbbel. Smertene kom i fjor, og har vedvart til tross for
behandlinger og trening.
– Jeg har oppdaget hvor kjedelig det er å være sykmeldt, men siden jeg bare har vært det i tre måneder,
har jeg ikke måttet nave, jeg har fått mine vanlige lønn.
Mine plager er dessuten en bagatell i forhold til det
mange av mine brukere sliter med. Folk som virkelig er
syke. Men man er seg selv nærmest, så det er i grunnen
en liten trøst. Der ute ligger Tullingøya.
Han peker på en liten holme uti havet like ved Hamnøy. I «Kistemakeren» har han gjort holmen større,
bygd noen rorbuer der, laget en bro inn til fastlandet.
Diktet inn at man i gamle dager sendte tuberkulosesmittede dit. Egentlig er det måkenes domene. En fiskebåt forsvinner forbi, og på veien ruller bobilene, gjerne
med tyske registreringsskilt.
Rino Carlsen er innom Tullingøya i «Kistemakeren»,
Fiksjon og virkelighet: Litt innover til venstre
her, skjedde det noe kriminelt. I «Kistemakeren». Granhus bruker alltid fiktive hus, så
ingen skal føle seg tråkket på.
22. AUGUST 2015 MAGASINET 47
Hobbyskriveren: Frode Granhus bruker gjerne et år på språkflikking. Han kaller forfatterskapet for hobby.
«Jeg vil slå
et slag for
eventyret.»
Idyllen: Reine i Lofoten er turistenes mekka, og krimforfatteren mener innbyggerne må tåle at det kommer til å skje en del
drap i omegnen.
mens han leter etter et barn som er forsvunnet. Som
kanskje ligger i ei kiste.
DA FRODE GRANHUS SKAPTE Rino Carlsen, ville han ha
en politimann på sin egen alder. En litt keitete fyr med
et rikt indre liv. En type som vet han har et visst drag
på damene, men ikke utnytter seg av det. Han skulle
verken ha hang til alkohol eller en forsoffen livsstil,
men derimot ha problemer med å gi slipp på 80-tallet.
Både når det gjelder hockeysveis, Volvo, tresko, olajakke og musikksmak. Redaktøren til Granhus mener de to
har visse likheter. Granhus mener det bare er 80-tallets
musikksmak de har til felles. Og de ti tommeltottene.
– Jeg liker Rino, han har en sårbar side. Han hadde en
periode i «Stormen», han var nyskilt, og bestemte seg
for å kvitte seg med kulemagen. Men det varte bare ei
uke. Jeg har ellers ikke registrert noen treningsiver hos
den mannen. Det er litt tilfeldig at han har fulgt meg
videre, men da «Malstrømmen» ble solgt til Tyskland,
mente agenten det var enklere å selge inn bøker til
utlandet hvis det var snakk om en serie med én etterforsker. Det tyske forlaget falt også for det eksotiske
ved Lofoten, og har konsekvent rorbuer på cover, og
jeg tenkte at jeg har de perfekte krimkulissene rett ved
der jeg bor. Stupbratte fjell. Skodden som henger nedover fjellsidene. Voldsomt vær. Den klaustrofobiske
følelsen som passer perfekt til krim, jeg må bare passe
på at ikke alt blir en klisjé.
Det er lite dramatikk over Reine denne dagen. Tørrfisken vingler i tørkestativ. Allværsjakker på jakt etter
det autentiske. Hos Bringen Blomster selges både roser
og kaffe, og bakom ruver Reinebringen, 442 meter høy.
Et av de mest populære turmålene. Og et av de mest
utrygge. Servitøren rister på hodet når nye prikker
viser seg på toppen. Det er overhengende fare for steinras, og i fjor ble det satt opp skilt som fraråder turen.
Rundt 4000 har trosset advarselen denne sommeren.
Frode Granhus har snakket om hvor han ser for seg at
Rino bor, hvor det nyopprettede lensmannskontoret
skal ligge. Han har gjort Rino til en ensom ulv så han
slipper å skrive om det indre livet på politistasjonen,
det som består av møter og kaffedrikking og nye
møter. Seinere skal han røpe hvor kistemakeren
holder hus også. Sånn omtrentlig.
– Jeg kan ikke plassere mine fiktive personer i hus
der vanlige folk faktisk bor, vil ikke tråkke noen på
tærne. Bortsett fra tidligere etterforsker Berger
Falch, han har jeg latt bo i huset til søskenbarnet
mitt, det som tidligere var eid av bestefaren min.
BLANT UTEBORD OG STOLER surrer spyfluene og
småspurven har skjønt at skal man få en smule, er
trikset å hoppe opp på bordet og forsyne seg selv.
– Jeg vil slå et slag for eventyret, sier Granhus. –
Det som fikk oss til å begynne å fortelle historier.
Virkelighetsflukten.
Da Granhus begynte å skrive, fortalte han det bare
til samboeren. Da den første boka kom ut, syns venner og kollegaer det var artig.
– Og så var det noen som ikke syns det var så stas.
Kanskje var det misunnelse, jeg fikk kjenne på følelsen i hvert fall. Men nå er ikke folk særlig opptatt av
det. Jeg er han som skriver bøker, ferdig med det.
Han tror det ville vært et ensomt liv å være forfatter på heltid. I fjor skrev han sin tjukkeste bok
noensinne. Og vraket manuset.
– JEG HAR EN HANG TIL det melankolske, og kjente
underveis at dette ikke blir bra nok. Og det ble det
ikke. Så jeg la det fra meg og tenkte at nå trenger jeg
en lang pause.
Så kom sommeren, og det var fotball-VM og Frode
Granhus fikk en ny idé, og så ble «Kistemakeren» til.
– Sansevar. Det er et ord jeg håper beskriver bøkene mine. Det skal handle om ekte følelser. Leseren
skal kjenne det ubehagelige på kroppen når de sitter
trygt i sofaen. Kjenne på det gufne. Det som kunne
ha skjedd dem også. i
rak@dagbladet.no
22. AUGUST 2015 MAGASINET 49