Han ruver i den blå, spinkle stolen, Inge Strømsnes. Han sitter på sin

12
Levanger-Avisa - lørdag 03. september 2011
Samos
i mitt hjerte
Han ruver i den blå, spinkle stolen, Inge Strømsnes.
Han sitter på sin lille veranda tett inntil hovedveien i
den greske småbyen Pythagorion.
FRA VERANDAEN: Her ser Inge turister stresse forbi på vei til stranda, samt greske
Noe har skjedd. For fire år siden
flyttet Inge (66) til den greske øya
Samos. Han snakker fortsatt med
store bokstaver, på sin opprinnelige nordlandsdialekt. I Pythagorion føler han seg hjemme.
– Jeg hører til her, sier han.
Jeg greier ikke forklare hva det er
som gjør det. Kanskje er det fordi
det minner meg om min oppvekst
i ei lita nordnorsk bygd på 50tallet?
Inges flytting har vært en lang
prosess. Noen ganger er det slik
at våre «innerste kammer» styrer
valgene, bevisst eller ubevisst.
Vi går ti år tilbake i tid. Inges
daværende kollega, Norunn Ørbog Wold, har funnet sitt greske
paradis på Samos. Hun ser at Inge
er sliten. Han er både faglig og
politisk aktiv. Har vært det lenge.
Han holder datakurs for voksne.
Han har alt for mange verv og alt
for lange arbeidsdager. Han greier
ikke lenger gjøre det som vanligvis går lekende lett; han greier
ikke skrive... Så kommer vendepunktet; Norunn ber med kollega
Inge til Samos.
– Etter to ferier i Pythagorion
begynner jeg å skjønne hva som
skjer med meg. I en alder av 56 er
jeg utslitt. Jeg møtte den berømte
veggen, forteller Inge.
Der og da, i 2001, setter han
seg ned. Planleggingen av det som
skal bli et nytt liv er i gang. Han
trapper ned den faglig- politiske
virksomheten, men fortsetter som
veileder i jernbanefag.
– Det går etter hvert troll i ord,
sier han. Jeg har hele tiden sagt at
om jeg skulle flytte fra Levanger
ville jeg trekke mot sør. At det
skulle bli så langt som til Hellas
hadde jeg aldri trodd!
Vinteren 2002-2003 bruker
Inge til å orientere seg om hva
som kreves for å bosette seg i
Hellas. Han lovpriser internett
som kilde. Så følger etter hvert ei
papirmølle med søknad om oppholdstillatelse, dokumentasjon av
egen forsørgerevne og helårs forsikringer for utlandet. Alt må
oversettes til gresk. Det blir også
et møte med det greske byråkratiet. Alt går om sider i orden og
det nye livet nærmer seg.
På sensommeren i 2007 er
flyttingen til Samos nært forestående. Leiligheten skal tømmes.
Det blir den gamle kjente leksa,
det er ved flytting man ser hva
man har. Nærmere 500 bøker kjøres til Bo- og aktivitetssenteret.
Klær i XL og XXL kastes.
– Jeg har jo blitt for framtung,
kommenterer han. Så var det ting
som ikke hadde vært i bruk de
siste tjue årene som jeg tenkte det
plutselig kunne bli bruk for. Din
tosk, sa jeg til meg selv!
Det endte med at mine få gjenværende ting lagres i noen plastkasser.
En dag i august dette året lander en glad mann med en koffert
på den lille flyplassen på øya
Samos. Det nye livet starter. Til å
begynne med er det vanskelig å
finne leilighet, det er fortsatt
turistsesong. Midlertidig leier
Inge et rom hos greske, gode Efi.
Inge snakker varmt om den tidligere husverten som om hun var
hans datter. Fortsatt leier han henne til husvask og klesvask. Og
hun kommer med mat når ryggen
krangler.
– Jeg bodde på 14 kvadrat den
første vinteren. Jeg måtte lære
meg å ”spille” på de små flater.
«Jeg koster
oliven fra
fortauet når
dere måker
snø. Jeg
plukker
sitron i
naboens
hage når
vinterstormene
herjer.»
Disse kvadratmetrene var min
stue, mitt soverom og kjøkken.
Kjøkkenrullen hang i gardinstanga! En stråleovn varmet opp rommet på de kjølige vinterdagene.
Ett ord kvernet i hodet på meg
denne vinteren. HERLIG! Livet
er herlig! Jeg var langt vekk fra
snøsørpe og isholke. Etter 30 år
med manuell snørydding på jernbanen er ikke vinteren det en elsker mest!
Slik har det blitt også i fortsettelsen. - Jeg koster oliven fra fortauet når dere måker snø. Jeg
plukker sitron i naboens hage når
vinterstormene herjer. Jeg henter
på kilosvis med appelsiner fra de
små landsbyene i fjellene, koker
marmelade og presser egen juice.
Inge trekker pusten før han
fortsetter; - jeg hadde egentlig
ikke tenkt i gjennom hva som
ville møte meg her. Jeg skjønte
jeg måtte sette meg inn i de stedlige forhold, og jeg var forberedt
på språkproblem. Tross flere greskkurs hjemme i Levanger greide
jeg ikke føre en samtale. I ettertid
seg jeg at det heller ikke var grunn
til bekymring.
Inge har hatt god tid til å
tenke etter at han flyttet til Pythagorion.
– Om jeg skal sammenligne
Norge og Hellas framstår det som
to forskjellige verdener for meg,
sier han. Jeg synes nordmenn har
ett hovedfokus; det er penger.
Grekernes fokus er på mennesket!
Han nevner ett eksempel; grekerne tar seg alltid tid til å hilse.
De spør alltid hvordan du har det.
Om du signaliserer at ikke alt er
bra tar de seg tid til å spørre
videre. De viser omsorg og vil
hjelpe.
– Her er et annet tidsbegrep
enn i gamlelandet. Her er tiden
noe som kommer, den går ikke.
Grekerne tar seg alltid tid til
andre. Og de kjøper kun det de
har behov for, de lever ikke på
forskudd med kredittkort. Lønningene er en tredjedel av de
laveste i Norge, og prisnivået på
mange varer er det samme. Jeg
hører aldri en greker klage over at
maten er dyr eller at bensinprisen
er høy! Jeg opplever fred og ro,
grekerne har tid til hverandre.
Gjestfriheten er stor, og de tar
hånd om sine egne gamle. I Norge, der begge er yrkesaktive, er
det ikke tid til verken gamle eller
barn!
Det blir en tenkepause..... Er
det slik at den game APveteranen helt har glemt de velferdsgodene som er bygget opp i
Norge? Omsorgstilbudene for
syke og gamle? Idylliserer han
Hellas?
Inge skifter ikke fokus; han
nevner på nytt MENNESKENE.
– Det norske samfunnet ble
ikke slik det var meningen det
skulle bli, fortsetter han. Kanskje
blir 22. juli en skillevei for Norge,
på mange måter? Jeg håper mennesket vil komme mer i fokus.
Men når det er sagt, jeg tenkte
aldri over hvor godt jeg hadde det
i Norge før jeg kom hit og kunne
sammenligne.
Han skildrer imidlertid et Hellas som også er i endring, og han
ser likhetstrekk med Norge.
Arbeidsplassene vokser ikke på
trær ute på øyene. Ungdommene
vil ikke fortsette å høste oliven,
være fiskere eller drive de små
pensjonatene. De forlater øyene,
flytter til de større byene, tar
utdannelse og søker betalt lønns-