Utvendig maling av bygninger og betong samt god

Utvendig maling av bygninger og betong samt god vedlikeholdsøkonomi.
Utvendig maling av bygninger har gjennom flere tiår blitt utført ved å male et nytt strøk over et gammelt nedbrutt strøk.
Dette har resultert i kortere og kortere vedlikeholdsintervaller på et stadig dårligere underlag.
Trebygninger
På trehus ble problemet virkelig alvorlig på 1960-70 tallet da en for tett malingsfilm over de gamle linoljegrunningene begynte å gi linoljeblæring. I mange tilfeller ble det et spørsmål om helt å fjerne maling og linoljegrunning eller panele om huset. (Se linoljeblæring, trehus).
I 1976 ble de første trehusene renset til helt ren bunn med forløperen til det som i dag er STS 1 malingfjerner.
Maling av trehus ble vanlig da man begynte å kle inn tømmerhusene med trepanel på 17- og 1800 tallet.
De første malingene var i sterk grad mineralske malinger – slamfarger med kraftig uorganisk pigmenteringsgrad. En kjent utgave er Falu rödfärg som fortsatt er i bruk. Grunnresepten går helt tilbake til 1700-tallet.
Malingen slites sakte av og en ny behandling bygger ikke film.
Vi har etter mange års utprøvninger funnet en løsning som ser ut til å kunne gi vedlikeholdsintervaller på
flere tiår. Silikatmaling på tre. (Se nye standarder for overflatebehandling, se ”Maling av trehus utvendig”).
Murbygninger og mineralske overflater
På murflater var det de gamle kalkmalingene som fungerte godt. En gammel kalkpusset og kalkmalt bygård
i Oslo kunne stå godt fra 1910 til 1950. Vedlikeholdsintervaller på 30-40 år var vanlig. På 1950-60 tallet
startet en sterk forsurning av atmosfæren. Økende biltrafikk, oljefyring, kullfyrte kraftverk og transport av
svoveldioksid over store avstander ga oss en sur nedbør med stor effekt på naturmiljø og bygningsmaterialer. Malerne registrerte en umiddelbar påvirkning på kalkfargen som løste seg opp og ble skylt av fasadene
på kort tid. (Omfattende presentert under Teknisk Informasjon - Vedlikehold av murfasader.
Samtidig lanserte malingprodusentene sine latexmalinger og alle kunne igjen på en enkel måte male fasadene med godt resultat. For å få denne moderne plastfilmen til å feste mot underlaget ble det gjerne benyttet en oljebasert seising for å binde en nedbrutt kalkmaling. I løpet av kort tid måtte man akseptere at den
tilsynelatende gode og enkle behandlingen fungerte dårlig. Oppsprekking og avflaking ga behov for ny
utbedring allerede etter et par år. En av årsakene til dette mente man måtte være en manglende diffusjonsåpenhet. En ny forbedret utgave skulle være mer diffusjonsåpen og ble for sikkerhets skyld lagt over den
gamle. På dette nivået ble det over lang tid foretatt oppmaling av gamle kulturbygninger uten tanke på hvilke
fasadematerialer som ble overmalt.
Murerfaget
Denne utviklingen fikk også en sterk påvirkning inn i murerfaget hvor utbedringsarbeidene kunne utføres på
en enklere måte. Den nye ferdigmørtelen ”Murmørtel” ble ukritisk benyttet over et par tiår og en håndverkstradisjon gikk nesten tapt. Et rent cementbasert mørtelbruk ble benyttet til utbedring av skader i gamle kalkmørtler.
Fjerning av gammel maling
Som leverandør av kjemikalier for fjerning av oppsprukne og avflakende malinger ble vi stadig oftere spurt;
Hva gjør vi nå? Må vi male om igjen med samme type maling? På dette tidspunkt hadde vi etablert en god
kontakt med den svenske arkitekten Per Arne Ivarsson. Han var meget interessert i våre teknikker for fjerning av gammel maling i stor skala. Spørsmålet om bruk av riktig type maling etter renseprosessen ble et viktig tema. Etter hvert sto det helt klart at det var den gamle og velprøvde Keim silikatmaling som dekket de
tekniske kravene. Dette ble detaljert presentert på et seminar på Vettre Konferansesenter i 1986 hvor
Ivarsson var invitert av Teknologisk Institutt til å holde et foredrag om dette temaet.
Det ble en nesten samstemmig enighet om at dette måtte være veien å gå videre. Universitetsbygningene
på Karl Johansgt. ble det første store prosjektet hvor den nye innsikten ble benyttet. De gamle tykke pussflatene var i en meget dårlig forfatning etter lang tids feilbehandling og helt på grensen til hva det var mulig
å ta vare på. All gammel maling ble fjernet kjemisk sammen med over 5000m² glassfiberduk som var benyttet i et forsøk på å binde den gamle pussen. Gamle sementbaserte pussutbedringer ble banket ned og fjernet. Nytt hydraulisk kalkbruk måtte på dette tidspunkt bestilles fra Sverige. Avsluttende malingsbehandling
med Keim silikatmaling ga den gamle pussen livsvilkårene tilbake og fasadene stod fint i over 23 år. Man
kunne enkelt utført en vask av fasaden, noen mindre pussutbedringer, malt et strøk Keim og fasaden ville
stått fint i nye 25–30 år. Nå ble det bestemt en tilbakeføring av fasadene til en tilnærmet original stand.
Dette har endt svært dårlig med ned nedbanking av gammel puss og ny behandling som sprekker opp.
Full aksept for Keim
I rask rekkefølge ble alle våre kjente større kulturbygninger renset og malt på samme måte: Det kgl. Slott,
Victoria Terrasse, de gamle Øst- og Vestbanestasjonene m.fl. I Traverveien på Bjerke (Tonsenjordet Borettslag) ble det i årene 1989-1993 renset og malt 17 boligblokker. I dag, 25 år senere står disse blokkene fortsatt som nymalte. (Presentert på videofilm på våre websider).
I perioder hvor kalkmalingene var dominerende ble Keim benyttet i vesentlig grad til fargerike utsmykningsarbeider. Den spesielle pigmenteringsteknikken med ekte uorganiske pigmenter som ikke falmer ble brukt
over store deler av Europa. I Oslo har vi en praktfull Keimbasert utsmykning på fasaden i Akersgt. 20, malt i
1895. Renset og justert noe i 1983 (Litt nytt bladgull).
Keimsystemet er basert på et opptak av flytende kvartsbindemiddel i underlaget slik at malingen blir en
naturlig del av overflaten. Det benyttes ikke organiske prepareringer som hindrer den viktige absorpsjonen i
underlaget. Bruk av en slik primer eller binder fjerner hele poenget med bruk av silikatmaling. De siste årene
har det kommet på markedet flere typer organiske malinger med mineralsklignende navn. Silikonhartsmaling
og silikonemulsjonsmaling er eksempler på dette. Utviklingen er i ferd med å snu, hvor man går tilbake til de
gamle filmbyggende systemene som klebes på overflaten ved bruk av et akryl – eller copolymer basert
bindemiddel.
Vår tekniske informasjon fra 1995 er fortsatt gjeldende (Vedlikehold av murfasader) på tross av at den
svoveldioksidbaserte forurensningen er sterkt redusert. Nå er det nitrogenoksider og dannelse av salpetersyre som i økende grad forårsaker den sure belastningen på natur og bygningsmaterialer.
Keim Purkristalat
Keim Purkristalat er det malingssystem som fullt ut erstatter de gamle kalkmalingene, og gir i tillegg et nærmest ubegrenset fargevalg. Kalkbindemiddelet som reagerer umiddelbart på sur atmosfærisk belastning er
byttet ut med et flytende kvartsbindemiddel som er upåvirkelig av sur nedbør. Keim Purkristalat er et tokomponent malesystem hvor tørt pigment tilsettes det rene silikatbindemiddelet (Keim Fixativ) før bruk.
Keim Granital
En senere utgave er Keim Granital som leveres ferdig til bruk, men må tilsettes ekstra bindemiddel i første
strøk. Produktet ble lansert i 1962. Dette er vårt mest solgte produkt og er benyttet bl.a. på de 17 boligblokkene på Tonsenjordet for 25 år siden.
Keim Soldalit
Den seneste utgaven er Keim Soldalit som representerer tredje generasjon i silikatfargens historie, solsilikatfargen. Målet for utviklingen har vært å forene fordelene ved den klassiske silikatfargen med et større
bruksområde. Med Keim Soldalit kan man male direkte på organiske underlag med kun 2 strøk. Dette kan
gjøres uten noen spesiell grunning eller brobygger og valgfritt med eller uten kvartsfylling i fargen. Bindemiddelet er fortsatt kalivannglass, men en del er modifisert så den opptrer som små mineralske partikler i
vann. Derved kan bindemiddelet fortsatt forstene på et mineralsk underlag, men supplerende kan det foregå
en fysisk avbinding på organiske underlag. Detaljert informasjon, solsilikatmaling.
Keim Concretal for betong.
Keim Concretal silikatmaling og Keim Concretal Lasur gir en korrekt behandling av et moderne byggemateriale.
Betong som vi kjenner den i dag har eksistert i mere enn 100 år. Betong herder kjemisk med vann. Det
dannes krystallinske hydratfaser (kalsiumsilikathydrater m.m.) og kalsiumhydroksid som gir betongen en
pH-verdi på 12-13. Gjennom mange år har det vært poengtert fra ulike fagmiljø viktigheten av å lukke
betongoverflaten i den grad at CO2-molekylet ikke slipper gjennom. Derved skulle man unngå dannelse
av kullsyre og reduksjon av betongens pH-verdi. Man har etter hvert som tiden har gått forstått at dette er
en utdatert vurdering og at det gjelder å holde betongen tørr. Ingen tettende plastfilm som akkumulerer
fukt i betongen i form av malinger med akryl - eller co-polymere bindemidler som klebes på betongoverflaten.
For nyere betong av god kvalitet med armeringen korrekt plassert er karbonatiseringen et gode som styrker
betongen.
På eldre betongkonstruksjoner har karbonatiseringsdybden for lengst nådd sitt maksimum og hvor det også
her gjelder å holde betongen tørr. Dette oppnås først og fremst ved bruk av silikatmaling hvor bindemiddelet
opptas i porene i betongens overflate og danner et mikroporesystem av kvarts (silifisering) som håndterer
fukt og diffusjonsgjennomgang på beste måte. Ingen kunstig plastpreparering i form av primer eller binder.
Når Keim silikatmaling herder dannes det automatisk et mikroporesystem når silikatet reagerer med luftens
karbondioksid og går tilbake til kvarts igjen. Det kan derfor re-behandles med silikatmaling uten at porestrukturen påvirkes og de samme diffusjonsegenskaper opprettholdes.
Ved nedbør vil fukt sakte fylle porestrukturen i silikatmalingen. Porene i underlaget vil alltid være større og
i henhold tilhydromekanikkens lover vil fukten bli stående i porene i malingen. Det oppstår en fysisk vannsperre i overflaten som hindrer fuktopptak og akselererer avdampningen når nedbøren opphører. Malingen
vil faktisk øke avdampningen ved at fukt naturlig trekkes ut i mikroporestrukturen. Dette er årsaken til den
utrolige holdbarhet silikatmalingen gir både på betong og andre mineralske overflater.
Det har over flere tiår blitt utført en lang serie betongprosjekter med Keim og vi kan nevne:
Tonsenjordet Borettslag, 17000m² fasadeelementer, 17 boligblokker malt med Keim i 1989 – 1993. En
utrolig holdbarhet. Gjør gjerne en befaring i Traverveien. Utført etter malingfjerning med STS.
Bjølsen kornsilo, renset for gammel maling og malt med Keim i 2006.
Ullevål Stadion, inngangstårn malt i 2013 med den nye Keim Conretal W som gir en fantastisk dekkevne.
To strøk. Bilder viser før og etter.
Grunnstrøk
I Keimsystemet benyttes aldri en kunstig organisk preparering av underlaget. Dette tar vekk muligheten for
opptak av silikatbindemiddel som forstener (silifiserer) i det ytre poresystemet. På oppsprukne, utbedrede og
ujevne flater benyttes det et grunnstrøk som er fylt med knuste mineraler, Keim Contact, Contact Plus eller
Contact Grov, med kornstørrelse opp til 1 mm. Denne grunningen pensles på flaten og gir en fysisk fylling
og tetting av sprekker og ujevnheter. Disse grunningene tilsettes ekstra bindemiddel slik at det viktige opptaket av flytende kvarts i overflaten opprettholdes. Malingen blir en naturlig del av underlaget og ikke en film
som limes på en kunstig preparert flate. Keim silikatmaling gir ingen ny oppbygging av film ved neste oppmaling.
Kostnad
Kostnadsbildet ved bruk av Keim er oversiktlig presentert i brosjyren Sann og falsk matematikk, beregner du
kostnadene per liter, per m2 eller per år? Viktig informasjon for alle som vurderer hvilket malingssystem som
skal benyttes. Se brosjyre.
Nøytral faglitteratur.