docLes Jubileumsskriftet for 25 år her
download 
Report Transcription
Les Jubileumsskriftet for 25 år her
MALURTAASEN VEL GJENNEM 25 ÅR UTARBEIDET TIL V E L LE TS 2 5 - Å R S J U B I L E U M 1 . F E B R U A R 1 9 3 9 AV GERH. THRONSEN KIRSTES BOKTRYKKERI · OSLO 1939 På styremøte i vellet 28. april 1937 blev det vedtatt nærmere bestemmelser om utgivelsen av en beretning til vellets 25-års jubileum 1. februar 1939. På anmodning av styret hadde jeg påtatt mig arbeidet og med glede. Eftersommeren samme år begynte jeg forarbeidene, og i januar 1938 var materialer innsamlet og lagt til rette, likesom en artikkel om Vestbanens historie ferdigskrevet. Men i februar blev jeg syk. Først i september kunde jeg atter ta fatt, men for at boken skulde bli ferdig til jubileet, måtte der hjelp til. Da blev en redaksjonskomité nedsatt, bestående av d’herrer kontorchef Bugge og ingeniør Holst, med undertegnede som redaktør. Uten disse herrers dyktige hjelp hadde ingen jubileumsbok blitt til. Herrene Bugge og Holsi har således stått for utformingen av vellets historie gjennem de 25 år - og undertegnede, den tid som lå foran vellets stiftelse de to gårdsnummeres historie fra slutten av 1700årene og til disse blev utparsellert, samt de 4 år under «Velferdskomiteens ledelse». I det jeg takker for den hyggelige redaksjonstid, må jeg også takke alle dem som beredvilligst har bidratt med oplysninger, billedmateriale og bidrag både i dikt og prosa. Malurtåsen 20. januar 1939. Gerh. Thronsen. INNHOLD Malurtåsen, dikt av H. B. Malurtåsen, nordre, historikk av Gerh.Thronsen De 11 kjøpere konstituerer sig - og velger en «velferdskomité», av Gerh.Thronsen Malurtåsen, søndre, historikk av Gerh.Thronsen Malurtaasen Vel, i hovedsaken ved J. O. B. og L.H. Barna og skolen, av H. B. Vestbanen, historikk av Gerh. Thronsen Statistikk Styremedlemmer 1914 - 1939 Medlemsfortegnelse januar 1939 Annonser Side 7 8 16 26 33 73 76 82 83 84 87 Malurtåsen Av villastrøk nær ved Oslo by står Malurtåsen her høit i ry. Fra alle veier, vi utsyn eier til bygd og by. Fra toppen følger vi skuter, seil i sommerdis over fjordens speil. I alle bakker er haven vakker, om enn litt steil. Vår jord er sparsom, mest stein og fjell; her blomstrer, gror det allikevel. Når vårsol flommer, fiolen kommer i bakkehell. I vintertiden et paradis, da jubler barna dens bakkers pris. Og ut de farer i glade skarer til sne og is. På åsen trives vi, alt går frem. «For åsens fremskritt og fred» istem! Vi vil den hedre, der fins ei bedre. Her er vårt hjem. H. B. Malurtåsen Bærum ligger vakkert tel, svære fjelde, bakkeheld, skog og fjeld - sommer, vinter, like gjildt, her er braadyp, brat og vildt, der mer mildt - Slik er Bærum! Som et skjæromkranset lite Norge selv; første skaala her ikveld, det skal være Bærums held! Bærums held, Bærums held! Elling Holst (1899). Navnet kommer av plantenavnet Malurt (Artemisia ab-sinthium, L.), og av den bestemte form kan en se at det ikke er svært gammelt, antagelig et par hundre år. Der bodde folk her i flere plasser i 1700-årene og i 1801 er opført 3 husmannsfamilier. Gården opføres først i matrikkelen av 1838 som eget bruk og hadde da nr. 45, idet den kom sist i østre Bærum. (Ovenstående oplysninger er hentet fra Bærumsboken,_bind_1.) Hos herredsskriveren i Aker har vi innhentet forskjellige oplysninger om de 2 gårdsbruk gjennem hele det forrige århundre - oplysninger som er såvidt interessante at de bør medtas_her. - Og vi begynner med NORDRE_MALURTÅSEN da utparselleringen her var en kjensgjerning allerede i 1910. Det viser sig at Malurtåsen for over hundre år siden var et slags underbruk av Vestre Skøyen inne ved Oslo bygrense ved Frognerelvens utløp, før den renner ut i Frognerkilen. Nordre Malurtåsen blev da nyttet som seterbruk for Skøyen hovedgård, som den nå kalles. Hver vår blev bølingen drevet ut til «Mellemsæteren» på Malurtåsen, og når det led mot Sankthans 8 drevet videre til Svartorseteren i Nordmarka, som dengang var Skøyengårdens sommerseter. Dette høres idag idyllisk ut, men vi får huske på at den gang lå skillet mellem land og by inne på Drammensveien ved Nils Juelsgate (derav navnet Skillebekk). Seterbruket forfalt efter_hvert_og_ophørte_engang_i_1860-årene. Ifølge skjøte, som den nuværende eier (1939) av Skøyen hovedgård har, solgte Carl Schøyen denne sammen med den nevnte andel av Malurtåsen til student Frantz Edvard Arentz den 12. januar 1837. Carl Schøyen har efter navnet å dømme antagelig vært født på Skøyen og drevet gården en gang fra 1700-tallets siste halvdel. Student Arentz kjøpte antagelig eiendommen i spekulasjonsøiemed, for ifølge skjøte den 11. januar 1838 og tinglest 12. januar s. å. solgte han Skøyen hovedgård - altså bare ett år efter - til kjøpmann Nicolay Andresen. Den nevnte student Arentz måtte ikke være ganske ung, idet han i de dager drev sitt kjøpmannskap i Christiania. Kjøpe-summen_var_7000_spesiedaler, Malurtåsen_iberegnet. I 1870-årene døde Nicolay Andresen, for det viser sig at arvingene ifølge skjøte av 15. oktober, tinglest 17. oktober 1873, solgte Nordre Malurtåsen til høiesterettsassessor C. W. Andresen for 800 spesiedaler. I assessorens tid var det 2 husmenn på Nordre Malurtåsen. En av disse het Kristian Olsen. Han hadde en sønn, født på åsen, som mange av oss kjente godt, nemlig byggmester Kristiansen. Gjennem mange år var han takst- og skylddelingsmann, og som sådan deltok han også under skylddelingen på Nordre Malurtåsen under utparselleringen i 1910. Da Kristian Olsen døde, fikk assessor Andresen en husmann som het Ole A. Solberg. Oprinnelig var han smed. Da assessoren var død, kjøpte smed_Solberg Nordre Malurtåsen for 4000 kroner, og i skjøtet (8. januar 1884) 9 bemerker selgeren «at der paa Eiendommen hviler en aarlig Afgift stor 40 øre til Baron Harald Wedel Jarlsberg - fordi en af Sælgeren anlagt Vei gaar over en af hans Pladser». Det var den vei som fra Vollsveien førte over Aspelund husmannplass. (Denne vei forsvant da godseier Harald Løvenskiold i 1920 utparsellerte alle husmannsplassene og Storengen gård. Det var efter fleres mening et feilgrep når de 11 menn som overtok Nordre Malurtåsen til utparsellering i 1910, ikke sikret sig_denne_veien,_men_derom_senere. Da Solberg efter 4 års besiddelse hadde hugget ut skogen, solgtes eiendommen til kjøpmann O. A. Hammerstad i Christiania, ifig. skjøte 6. juli og tinglest 13. juli 1888, for 5000 kroner. I parentes bemerket var vel dette salget en pen gevinst, når en erindrer 80-årenes lave jordpriser - først tømmersalget, så 1000 kroners avanse_på_gårdssalget_i_løpet_av_4_år. Hammerstad erhvervet vel gården nærmest med tanke på et idyllisk sommersted for familien, likesom gårdens avkastning - særlig av poteter, grønnsaker og frukt kanskje hadde sin sikre avtager i eierens kjøpmannsforretning inne i byen. Da denne forretning, som hadde sitt tilhold i Sjøgaten 10, i 80- og 90-årene var en stor handelsvirksomhet, kan vi vel gå ut fra at ikke så lite avfallsstoff fra melbinger og skuffer kom husdyrene ute på eiendommen til gode - og dette var en menneskealder før det nå så lovpriste «vekselbruk» innen bondenæringen fikk hevd; for det var da et slags_vekselbruk_dette_også. Hvorledes så det ut den gang oppe på den idylliske Nordre Malurtåsen? Vi lar en gammel fotvandrer fortelle: 10 Hovedbygningen Nordre Malurtåsen. Kom vi for en 30 år tilbake en vårblank dag sist i april opover Vollsveien fra Lysaker, hørte vi, idet vi passerte Granfoss Brug, fosseduren oppe ved Mustaddammen. Her ved fossen tok en kronglet gårdsvei av til venstre. Vi stopper litt og lar øiet gli nordover. På høire side langs Vollsveien ligger to velstelte husmannsplasser. Det er Sletta og Bakken med sine jorder hellende nedover mot Lysakerelven. Rett overfor Bakken ligger Storenga gård, som ikke kan sees herfra, men det var dengang en passelig stor bondegård med eng og åkrer som strakk sig langt vestover, hvor Storengveien ligger idag. Men vi skal videre bortover den kronglete gårdsveien som fører op til Nordre Malurtåsen. Vi passerer forbi en kjerrevei som fører op til plassen «Gata». Gata minner litt om en villa fra åttiårene med sine patinerte murstensflater. Så går vi forbi et lite hus som ligger for sig selv. Det er en gammeldags bakerovn med bryggerhus til felles bruk for samtlige husmannsplasser. Derefter går veien gjennem husene på Aspelund-plassen - fjøs og låve nede i det hellende terreng, stuebygningen oppe 1l på svaberget på den andre siden av veien. Så stiger veien videre opover; det lukter av våt jord - og en liten bekk høres nede i hasselkrattet_sulre_sin_monotone låt. Vi passerer et gjerdedele med grindstolper, som forteller oss at nå er vi inne på Nordre Malurtåsens enemerker. Grinden er ikke påhektet ennu, det er jo ikke mange ukene siden siste sneplogkjøring. Vi går forbi en dam med snadrende ender som ligger og roter efter næring nede på botn. Og opover mot vest stiger dalføret, skravert med plogrenner fra høstens plogkjøring. Gjødselhaugene var nok utkjørt før sneen gikk, kråkene satt alt ivrig optatt med å hakke op det gryende_liv_i_gjødselen. En sidevei tar av bort til hovedbølet, som lå vakkert til og bestod av hovedbygning, kuskebolig, låve og en landsens potetkjeller. Husklyngen var Nordre Malurtåsen. På sørsiden av hovedbygningen stod gamle frukttrær, som rakk jamt med takmønet, og like ved kuskeboligen_et_stort,_vakkert_rogntre. I denne milde aprildag hadde ikke solen enda maktet å tine op nattefrostens issnerp i gropene, men alt tydet på at vårvarmen var på innsig - skydottene høit oppe seg jo nordover. Vi fulgte skogveien videre opover dalføret til topps - og her i solskinnet fikk vi et rundskue fra den nordligste åsrygg, som lå 10 meter høiere enn det dyrkbare dalføre. Her var det mange skogkjemper både av furu og gran, av løvtrær var det alle slag - også eketrær. En liten lund med irrgrønn gressbunn fortalte om gamle kullmiler. Blåveisen i sørhellingen stod i knopp, og en sjelden venn hilste oss velkommen med sine eiendommelige blomster på bar kvist. Den er alltid den første som hilser våren. 12 (Daphne rnezereum, L.) Tysbast eller tyved kalles den her på Østlandet. Dens rosenrøde, velluktende blomster kommer frem ved påske, selv om denne kommer nokså tidlig. Bærene er høirøde; barken inneholder et giftig stoff, daphnin, av sterk brennende smak. Først senere ut på våren utvikles de glatte, lansettformede blad. Her oppe på Malurtåsens høieste punkt ser det ut som den især har valgt den forvitrede silurjord. Ja, selv om det er i_skyggen,_så_trives_den. Og malurten gror alle vegne, i steinrøiser, på veikanter_og_på_den_skrinneste_jord. Men den aller vakreste skogblomst er her i hopetall - liljekonvall. Somme steder tittet enkelte blad op mellem_vissent_høstløv_og_kvist. Her oppe er det en vidunderlig utsikt over hele byen, fra Uranienborg kirke og helt bort til Ljanslandet. Og vi ser Ekeberg hovedgård og småbebyggelsen nedover til Kværner Brug. Midt i panoramaet troner Akershus, men havnen ser vi ikke herfra; vi ligger for lavt med våre_100_m.o.h. Borte i en steinur av sundfrossen kalkstein ligger en uttjent kaffekjele av blikk, forkullede rester efter siste kaffevarme, sundslåtte drikkekar, et helt eggeglass, som alt tyder på et søkt utfartssted. Gamle byggmester Kristiansen betrodde mig på skylddelingsdagen at her hadde han fått sitt første kyss. «Det var en sankthanskveld - og jenta mi blei kona mi,» la han skøieraktig til. «Og her hadde det vært dans og leik gjennem ungdommens dager, især sankthanskvelden. Derfor kalte vi det for St. Hanshaugen. Brant det i byen, løp vi herop for å se hvor det var. Og skolebarna kalte den for 17. mai-haugen. Ja, kjært barn har mange navn,» la den gamle byggmester til. 13 For mange tusen år siden dekket havet Malurtåsen, dengang Kolsås stakk op av sjøen som en liten øi. Og da havet senere efter hvert sank eller kanskje landet som steg, begynte vær og vind, understøttet av bekker og elver, å lage til dalfører og åsrygger til beste for menneskene, som senere smått om senn bosatte sig for å dyrke jord, skog og drive husdyrhold. Det er dette naturens vidunderlige arbeid vi i Bærum idag kan takke for, når vi bor på utsiktsfine åstopper og terrasser med hager nede i dalgropene, hvor muld- og silurjorden får alt_til_å_gro_-_som_her_på_Malurtåsen. Står vi så og ser vestover, følger øiet et vakkert, skrånende dalføre ned mot Stabekk, mens åsryggene går omtrent vannrett. Et herlig syn. Og her oppe på åsryggen vil der nok komme hus efter hus med velstelte hager i dalførene. På det høieste i dette dalføre, rett nedenfor åsens høieste punkt, finnes en grus- og steinlinje som kanskje tyder på en gammel strandlinje - et spadtak ned i jorden følger også skjellrester med op i dagen. Det er ikke vanskelig å finne forsteninger av fortidens_dyr_heller. På min vandring over den parallelt løpende åsrygg treffer jeg på en skrøpelig kjerrevei som går sydover ned hellet til planovergangen på jernbanelinjen. Mens rett vest går en sterk sti, inne mellem trærne skimtes et lite tjern. I dag går Åsveien ned til Stabekk her. Oppe ved kjerreveien tar jeg nedover en vakker gangsti med gjerderester_hist_og_her - grenselinjen mellem Søndre og Nordre Malurtåsen. Her er vakker ungskog, med gamle trær iblandt og i søråpninger frisk, grønn gressbunn. I en åpning ligger en irrgrønn slette som igjen forteller oss om en gammel kullmile. Sletten går under navn av «Fålasletta». Stien går til slutt stupbratt ned, og her støter vi på, i rett vinkel, en kraftig sti, det 14 er stien som fører bort til hovedbølet på Nordre Malurtåsen. Denne stien var den rakeste veien til Lysaker stasjon i gamle dager. Her mot nordøst går terrenget stupbratt ned til Lillenga husmannsplass. Nede i denne bratte ura vokste der dengang en såkalt bordgran, vel en misdannelse, fordi skogen var tett og mørk og stor snetyngde vinterstid kanskje hadde kuet den. Men rundturen er ikke slutt før vi går stien videre nedover til Marstranderveien. Den fulgte noenlunde Liaveien av idag, men gikk mere rett nedover, tvers over hvor hagen til Pande Rolfsen nå ligger, på skrå ned gjennem den senere opførte villa «Vollsbekk», videre nedover langs en bekk - den samme som gikk forbi Aspelundplassen. Eiendommen Vollsbekk var dengang en vakker hassellund, noenlunde plan - en vannåre kom også op der, hvor ballblommen lyste op i skogdunkelheten. Denne idyll burde vært tatt vare på. Her kunde blitt et vannbaseng fra vannopkommet, planering og benker opsatt - med andre ord en liten «daddapark». Men den vakre plass forsvant - likeså bekken - da bebyggelsen tiltok; for den blev lagt i rør og gravlagt - og borte er idyllen, ender den gamle fotvandrer med et hjertesukk. Et gammelt kart av Nordre Malurtåsen. 15 De 11 kjøpere konstituerer sig - og velger en «velferdskomité» Da jobbetiden i Oslo ved slutten av nittiårene fikk en katastrofal ende, falt også byggetrafikken i omegnen av Oslo ned til et uanet lavmål, som vel ingen dengang hadde drømt om. De som da hadde penger, fikk i de årene billige villaeiendommer. Mens de som satt inne med store arealer for utparselering, var uvillige til å selge i påvente av bedre tider. Først omkring 1908 begynte det å lysne, men enda var prisene på byggematerialer lave, bare tomteprisene hadde en tendens til å stige. Den første stigning i byggematerialene kom nøiaktig den 8. februar 1911. Det var særlig på dører og vinduer samt ovner, som alt blev pålagt 25 %. Når dette kan dateres så bestemt, skyldes det at en av parselleierne på Nordre Malurtåsen undertegnet sin byggekontrakt 6. februar 1911. At byggmesteren kom tilbake med bønn om å slippe byggingen, var forståelig, men den heldige «byggherre»_sa_selvsagt_nei. Det var derfor i rette tid da de 11 vordende eiere av Nordre Malurtåsen utover vinteren 1909 og våren 1910 samledes og rådslo om tomtestørrelse, pris, beliggenhet o.s.v. Og alle var samstemmige om at tomteprisene i Oslo omegn nå fremover vilde gå opover igjen, hvorfor de blev enige om kjøp. Imidlertid var hele herligheten dekket av sne, hvorfor man blev enige om å vente med de videre forhandlinger til marken blev noenlunde snebar utpå vårparten; og dette gikk eieren med på. 16 Foreangsmannen var departementsassistent, ser- sjant O, J. Damm. Damm hadde nemlig allerede i 1907 kjøpt hovedbølet med 25 mål grunn og bodde således på stedet. I herr Damm hadde man den beste primus motor for en heldig utgang av saken. Han hadde allerede i 1909 reklamert for det store tomtekjøp på et møte i Departementsforeningen visstnok også i Underoffisersforeningen. At det ikke kom noe kjøp i stand efter disse kunngjørelser, skyldtes vel intet annet enn at de mulige reflektanter fremdeles trodde på synkende priser. Kjøpmann Heier omgikkes nok også med en plan å kjøpe det hele under ett for utparsellering til venner_og_kjente,_mest_blant_statsfunksjonærer. I påsken, som det år kom 24. - 28. mars, var de fleste liebhabere ute på åsen for befaring, men fremdeles lå mesteparten av terrenget snedekket. Imidlertid kom vårvarmen det år nokså brått, så en 3 uker efter påske kom befaring i stand og grensepeler blev satt. Siden blev det møter slag i slag med selgeren, premierløitnant Hammerstad, på vegne av sin mor, enkefru Nelly Hammerstad. Møtene holdtes i Oslo, blandt annet i Underoffisersorganisasjonens hus i Wilsesgate. Der skulde også det avsluttende møte med vedtagelse av kjøpekontrakt m. m. holdes, men den kvelden, som var en lørdag, var det intet værelse å opdrive, hvorfor møtet blev henlagt til Martins Café i Grensen. Det velkjente sted var i de dager stamkafé for byggmestre og spekulanter, så vi kom i godt selskap. De 11 liebhabere var alle møtt op og vedtagelsen av kjøpekontrakten tok ikke lang tid. Det var lørdag den 7. mai_1910._ -_De_11_var_følgende: Lensmann Broddvall Hospitalsforstander O. J. Damm Kjøpmann Joh. Heier 17 Departementssekretær Harald Henningsen Skreddermester Haugen Overbetjent P. H. Løfsgaard Kontorbetjent Mathiesen Fanejunker B. H. Sveen Kaptein Søgaard Redaktør Gerh. Thronsen Kontorforstander S. Thrønder. På et av de første møter efter overtagelsen av de kjøpte parseller valgtes en «velferdskomite», bestående av Damm, Heier, Henningsen og Sveen - og de fikk nok_å_gjøre. Det første og viktigste spørsmål var veier. Til de utstukne tomter førte det ingen veier. Bruksrett til vei for begge gårdsnummere var en eneste, nemlig den som gikk over planovergangen, hvor Myrabroen ligger idag. Denne vei var også den eneste som i sin tid førte fra Søndre Malurtåsen til jernbanen via Stabekk stoppe-sted. Hverken Nyveien eller Nordraaksvei eksisterte den gang, så kjøretiden blev lang via Lysaker skole. Riktignok eksisterte en årsbetalende vei som en tidligere eier av Nordre Malurtåsen fikk lov å anlegge over husmannsplassene forbi Aspelund, mot en årlig avgift_av_40_øre. Det var mange år efter at dr. Marstrander erhvervet eiendommen Kjøia, som gikk helt ned til jernbanelinjen og derved skapte sig en bekvemmere og kortere adkomst både til Lysaker stasjon og hovedstaden (når befordringen var hest og vogn) - og da blev Marstranderveien anlagt. Den tidligere nevnte vei med planovergang ved Myra stoppested var nærmest en kleiv å kalle; broen av 1926 har jo eliminert stigningen betraktelig, så nederste del i dag ikke er til å kjenne igjen. I 1937 kom 18 så den store utvidelse av_den_lange bakke fra broen og Platåveien_frem_til_Åsveien, hvor Liaveien begynner. Men_herom_siden. Vi hadde riktignok allerede fra første stund opdaget at en stasjon eller i nødsfall et stoppested ved den nevnte planovergang vilde ha vært det mest effektive for Malurtåsen. Og så tidlig som på eftersommeren 1911 hadde en av tomtekjøperne (Broddvall) tatt initiativet til en felleshenvendelse til Norges Statsbaner, idet han gikk fra hus til hus på begge sider av jernbanelinjen og samlet underskrifter for et stoppested, men til ingen hjelp. Siden tok Heier fatt, uten at det syntes å hjelpe; dog hadde vi den glede dengang at Michelet som stortingsmann tok op saken under behandlingen av jernbanebudgettet og talte varmt om berettigelsen av denne sak - med like liten virkning. Også under Finn Th. Skulleruds formannstid blev_der_arbeidet_energisk_for_saken. Vi forstod derfor allerede i 1910, da tilførselsvei til Malurtåsen skulde planlegges, at vi måtte ta sikte på å anlegge en vei som førte mest mulig direkte mot Lysaker stasjon. Og da falt tanken selvsagt i første rekke på å tilhekte en eventuell vei fra Marstranderveien der hvor den_begynner_opstigningen_til_hovedbølet_på_Søndre_ Malurtåsen. Dr. Marstrander hadde lovet fri grunn hvis denne trasé blev valgt og ytterligere å delta med et anleggsbidrag på kr. 400 i betraktning av at veien den hele strekning kom til å gå over hans eiendom med lettsolgte_parseller. Men terrenget var så bratt at ingeniør Heli, som stakk ut veien, hadde sin store møie med å få det til slik at stigningen ikke blev for sterk. Dette løste han dog til slutt ved å lage en stor krøll på den, ca. 200 m oppe i bakken den sving som idag går under navn av cirkussvingen__like_ved_øverste_stentrapp. 19 Utstikningen videre opover skapte ingen nevneverdige vanskeligheter. Beregninger av fyllmassen så ut til å bli tilfredsstillende og stigningen skulde bli 1 på 9 m. Så måtte et møte til. Det var vel det møte som holdtes på skredderverkstedet til Haugen oppe i 5. etasje i Akersgaten 16, Oslo. Her var stemningen både for og imot den påtenkte vei over Søndre Malurtåsen. Der hevet sig flere røster for å søke grunneieren til husmannsplassenes vei forbi Aspelund. Kunde en få lov til å forbedre denne vei, mente man å få en slakere stigning_opover_Nordre_Åsen. Resultatet var at en komite skulde søke eieren, statsminister Carl Løvenskiold, på Vekkerø. Flesteparten på møtet hin søndag mente at det lite nyttet å spørre ham, da det alltid het at Løvenskiold bare kjøpte og intet solgte. Stor blev derfor overraskelsen da godseieren tvert imot var meget imøtekommende og endog uttalte, at han syntes synd på oss som skulde legge vei som den påtenkte over Søndre Åsen. Men da hans forlangende noen dager senere forelå skriftlig, fant de fleste at denne ikke blev billigere enn den annen. Resultatet på neste møte blev at det første projekt blev vedtatt. Så kom spørsmålet om hvordan veianlegget skulde finansieres. Flere forslag fremkom uten at noe vant større tilslutning. Men da kom vår kloke og sindige Heier oss til hjelp. Han mente at kanskje hans bankforbindelse i Oslo kunde gi oss de nødvendige lånepenger, - og det gikk i orden. Ved Heiers hjelp fikk vi et lån i Kristiania Folkebank på kr. 3000. Dette var visstnok_våren_1911. Og så begynte det å bli liv i åsen. Der gikk dynamittsalver tidlig og sent, det besørget Afseth, som hadde påtatt sig akkorden. Veien var på 570 meter à kr. 5.75 pr. 20 Heiers hus «Kveldsro» (bygget i 1911). løpende meter og var kalkulert til ca. 3000 kroner. Men da de 3000 var opbrukt, stod der enda noen meter igjen øverst og nederst av anlegget - en slags «lås» om man vil. Og den nøkkel som låste op var: mere penger! - og Afseth fikk de forlangte 500 kroner. Atter hjalp Heier oss ut av nøden, lånet blev forhøiet_til_3500_kroner. Det var også på annen vis blitt liv på Malurtåsen denne sommer. Det hamret og hakket, og når trær skulde felles, bruktes ekkopatroner for å ruske op i skallfjellet der hagene tenktes å bli. Det var nemlig allerede to tomteeiere som var gått i gang med husbyggingen. Heier, som alt på høsten 1910 tok ut hustomt, og Thronsen, som fulgte efter i februar 1911. Åsveien var jo ikke blitt til enda, da disse to optimister tok fatt med sine respektive bygg. Marstranderkleiva og «gutua» forbi Dybwads hus er det vel få av medlemmene som husker, eller kanskje aldri har sett. Det var på en generalforsamling for ikke så mange år siden,_da_nettop_denne_«veiantydning» endelig skulle omskapes til en brukbar vei, 21 at en liten opposisjon forsikret at her op disse bakkene hadde aldri noe ordentlig hestelass gått. Å jo, her gikk det denne vinter og vår i teleløsningen 1911 lass på lass av_trematerialer,_mursten,_sement_og_sand_o.s.v. For å komme videre frem over åsryggen og innover skogen blev der høsten 1910 lagt en nødtørftig vei frem til Heiers byggetomt, så de 2 byggere kom frem. Og det gikk da, for husene blev ferdig til rett tid; Heier flyttet inn på «egen tuft» omkring flyttetid 1911 og Thronsen midtsommerdag. Mange vil idag spørre: Men gikk det an å leve der oppe i villmarka. Tenk uten vei, lys og vannledning! Jo, tenk det gikk - og det gikk fint. Vei op til åstoppen var jo et tidsspørsmål på en 8 à 10 måneder. Og hvad lys, eller rettere sagt elektrisk strøm, angikk, så var ingen av de «2 pionerer» bortskjemte. De forlot Christiania i parafinens «oplysningsalder». Godt brønnvann var det jo i nabolaget. Heier hadde forresten funnet vannåre, så pumpeledning stod ferdig samtidig med at bygget blev overtatt. Men Thronsen måtte bære vann, inntil han en dag plutselig fikk en lys idé. Ved et tilfelle var han kommet over en ordentlig brannslange, som blev tredd inn i rennetuten og derefter ført inn i kjelleren, hvor der fikst og ferdig stod store jerntanker. Så når det velsignede regnet kom, tok det ikke lang tid å opmagasinere 3000 liter rent, friskt vann, for der lå glasert_sten_på_taket. Om høsten kunde det føles noe avstengt, især om en var så uheldig å være bortbuden, inn til Christiania - og kanskje i øsepøse regnvær. Da var det fornuftig å velge veien_over_Aspelund_forbi_bakerovnen. Ja den bakerovnen gjemmer på mange minner fra de første mørkeår. For her satte vi fra oss løkta og piggstokken, når det var iset og glatt. Det blev til slutt 22 Thronsens hus «Maihaugen» (bygget i 1911). den rareste garderobe under den gamle bakerovn, og når våren kom, tittet det frem utrangerte kalosjer, brodder og en broket samling av løkter. Slikt er almindelige foreteelser når en nybebyggelse skal skapes. Vintertiden var bedre, for da var alt renere - og lysskjæret fra byens tusener elektriske lys hjalp godt. Midt i dalføret gikk en fasttråkket, iset sti, holdt åpen vinteren lang av lille Frida fra Solbakken, som dagstøtt hentet melken fra Aspelundplassen. Et vittig hode døpte denne «ferdselsåre» for «Melkeveien». Melkeveien forsvant når våren kom og kom atter tilsyne med vinterværet - for til slutt helt å forsvinne i sivilisasjonens morgengry. Og den første vår på egen tue var forgjettende. Fritt og ugenert - ingen naboer å ta hensyn til, ingen gjerder. Så begynte fuglesangen fra solen rant - og uglenes kjærlighetsskrik lød når mørket kom. Endelig kom også den første våronn - det blev nærmest potetsetting for å 23 rense jorden. Alt gikk så lett og sorgløst, man var ung dengang - derfor kunde en rote i hagen til 12 om natten, når_juni_kom. Men vi hadde en velferdskomite som arbeidet, og hver gang den var ferdig, blev møtet satt i et eller annet skogholt, i regnvær på en veranda. Og gikk man trett og mødig hjem efter dagens strev, satt en energisk mann på en stubbe der hvor den første trapp idag går op på Åsveien. Det var kassereren for månedsavdragene til Åsenvei-lånet, og mannen het Harald Henningsen. Dessverre solgte han og forlot oss nokså snart. B. Sveen blev den som overtok innkasseringen. Om denne foregikk pr. 14. dag eller pr. måned, tør ikke idag sies for sikkert, men beløpene innløp uklanderlig. Og det var ikke småbeløp, disse innbetalingene. Et par parselleiere hadde således kjøpt sine 20 mål, to andre 7, en tredje 2 parseller på godt og vel 3 mål hver o.s.v. Bare 2 parseller var på ca. 2 mål, ellers var de fleste på 3 til 6 mål. Imidlertid var det 13 parseller. De 11 kjøpere måtte således in solidum overta de tilovers-blevne 2 parseller. Disse blev imidlertid nokså fort avhendet, idet Thronsen solgte den ene (br.nr. 7) den 18. mai 1911 og Damm den annen_(br.nr._6)_noen_uker_efter. Prisene pr. mål var utregnet efter dyrknings-kvaliteten - enten det var oparbeidet jord eller skogtomt og god eller mindre god hvad beliggenhet angikk. Alt dette kom selvsagt i betraktning ved utregningen. Laveste pris pr. mål var kr. 100, høieste omkring kr. 400. Dette var jo billige byggetomter, men efter hvert kom jo utlegg til veier, vannledninger, og sist, men ikke minst, stolpekurser m. v. til det elektriske veilys - men derom_senere. 24 Den siste vei som blev anlagt under velferdskomiteens funksjonstid, var første del av Hammerstadveien fra Åsveien og bort til der hvor skibakken senere kom. Det var Th. Andresen, Brække, Agathon, Thronsen og Sveen som bekostet denne forholdsvis korte vei. Men fortsettelsen (den lengste vinkelen) bekostet Henningsen, på hvis eiendom veien sluttet. Det var svært lite plass for en vei her oppe på den smale åsrygg, hvor terrenget bar stupbratt nedover mot nord. Både Andresen og Henningsen kjøpte derfor grunn av Løvenskiold for på den måten å slippe å få veilinjen kloss op til husveggen, så_for_disse_2_parselleiere_blev_veianlegget_nokså kostbart. I 1912 og utover i 1913 hadde følgende parselleiere forlengst flyttet inn i eget hus: Thv. Andresen, Andreas Brække, Harald Henningsen og G. A. Leffmann, samt de før nevnte Heier og Thronsen. Med disse 6 ferdige eiendommer var Nordre Malurtåsen blitt et lite samfund, men ikke større enn at man på sporsneen om morgenen med litt øvelse kunde finne ut hvem som hadde gått nedover_til_Lysaker_stasjon. I 1912 solgtes den første parsell på Søndre Malurtåsen. Det var en ønskeplett i sørhellingen med deilig utsikt over Bunnefjorden og Oslofjorden i ett øiekast. Med skogstrær og hagejord. Her bygde marinekaptein Niels Marstrander (doktorens sønn) en rummelig villa med halv-valmet tak og med gode proporsjoner (i 1939 i bokhandler Dybwads eie). I 1913 bygde doktorens eldste sønn, tannlæge Carsten Marstrander, sin villa (i 1939 grosserer Pande Rolfsens). I disse år tok den gamle tanke om å få i stand et vel fastere former. Allerede så tidlig som i 1911 var dette spørsmål oppe, men, som rett var, mente man at terrenget først måtte få sine såre nødvendige hjelpemidler i stand, 25 med andre ord: veier og hus måtte bygges og der måtte sørges for at elektrisk kraft og trykkvann snarest blev_til_virkelighet. Slik var det dengang da store arealer utparsellertes i Bærum. Og meget blev syndet i ren ukyndighet med stygge tettbebyggelser og tilfeldig valgte veiplaner. Det hadde fra kommunalt hold helt fra århundreskiftet vært ønskelig å gripe kontrollerende inn for å få hensiktsmessig regulering, men først ved herredsstyrets vedtak av 12. mars og kgl. res. av 15. november 1912 blev bygningsloven gjort gjeldende, og dermed også reguleringstvang. Malurtåsen var således et av de siste strøk innen Bærum som ikke kom inn under det nye reguleringspåbud. Antagelig var intet tapt for det. Tvert imot, den regulering vi selv skapte, kunde vel neppe blitt anderledes under offentlig kontroll. At velferds-komiteen i disse årene hadde hendene fulle, er inn-lysende, så tanken på oprettelse av et vel fremdeles måtte_utstå. Før vi går videre i utviklingens gang, skal vi forsøke å_gi_en_liten_historikk_av SØNDRE_MALURTÅSEN Den er fra langt ned i 1700-tallet opført under navnet Malurtstuen, senere for Malurtåsen. Man må derfor anta at den i lange tider i 1700-årene må ha vært enegård, og det er naturlig å tro at gårdsdriften har vært liten, kanskje en liten plass, siden den har vært kalt for «stue». Og da er det også naturlig å tro at de ryddet nedover sørhellingene for å avle korn og stråfor. Siden er vel rotvekster kommet til efter som disse kom til Norge. Således poteten, som innførtes til landet i siste halvdel av 1700-årene. Og dengang var vel hele Nordre Malurtåsen_gårdens_skog. 26 Senere, i 1700-tallets siste halvdel, er vel skogen også ryddet der, hus kommet op og derefter skyldelt; for i 1838 er den ene halvdel av Malurtåsen påført romertallet I - og det var da professor Maschmann ved auksjonsskjøte datert 9. januar og tinglest 11. januar 1838 kjøpte Søndre Malurtåsen «sammen med en del av Vestre Schøyen i Aker» for en kjøpesum av 4060 spd. Her støter vi atter på det seterbruket som er omtalt i historikken til Nordre Malurtåsen. Men da en av arvingene efter kjøpmann Andresen på Schøyen hovedgård solgte sin andel i Nordre Malurtåsen først i 1884, kan man vel gå ut fra at seterbruket aldri har vært på søndre åsen, siden det intet finnes herom i sorenskriverens_protokoller. I skifteskjøte 16. oktober, tinglest 17. oktober 1862 i boet efter professor og apoteker Hans Henrik Maschmann og frue solgtes eiendommen til gartner Magnus Jørgensen for en kjøpesum av 1850 spd. I skjøtet var det påført: «Rett for eieren av Lysaker gård å ta sten til opførelse av sin del av gjerde» - antagelig grensegjerde mot nordøst. Major Rustad eide dengang Lysaker gård og samtidig Kjøia. Det er derfor trolig at Lysaker gård i sin tid ubrutt har strukket sig herop til nevnte Kjøiaeiendom. For i 1872 kom Vestbanen, den har så ekspropriert mellemstykket, og derved blev vel nevnte_eiendom_adskilt. _I 1878 skiftet Søndre Malurtåsen atter eier, idet den ifølge skjøte datert 17. juli, tinglest 19. juli nevnte år, solgtes til doktor Peter E. Marstrander for kr. 20 000. Av en dom, tinglest 3. februar 1893, fremgår at eieren av gr.nr. 39II (Nordre Malurtåsen), som var saksøker, blev kjent berettiget til bruk av en kjørevei og gangsti (den 27 Søndre Malurtåsen gård gamle vei til Søndre Malurtåsen, videre op Dybwadsbakken. Stien, hvor Åsveien går ned til Marstranderveien) over gr.nr. 39I (Søndre Malurtåsen). Videre viser et skjøte tinglest 5. desember 1906 på gr.nr. 40 (Kjøia) at dr. Marstrander vedtar at der på gr.nr. 39 I ikke må drives noenslags handel fra fast utsalgssted, - et vedtak som spesielt tok sikte på den nettop da frasolgte parsell_nede_ved_Vollsveien. Den store utparsellering av Søndre Malurtåsen foregikk_i_årene_1912_-_1917. I boet efter dr. Peter E. Marstranders død i 1920 blev ved skjøte 10. desember, tinglest 16. desember 1921, tannlæge Carsten Marstrander eier av resten av arealet med de påstående hus, for en kjøpesum av kr. 40 000, og ifølge skjøte datert 27. august, tinglest 31. august 1923, solgte tannlæge Marstrander ovennevnte areal, iberegnet brandtomten til Østre Bærums Sognestyre, for kr. 25000. 28 før utparselleringen. Doktoren måtte hatt stor kjærlighet til landbruksstell, for han tok straks fatt med sitt gårdsbruk, for i denne tiden kunde der stå en 16 à 18 kuer på båsen, samt nødvendig hestemateriell til den ca. 60 mål store innmark. Ved siden av drev han gartneri. Men omkring 1890 omla han driften til spesialisering i gartnerbranchen. Det var i nittiårene at doktoren leverte hagejordbær til A. Jensen & Co. i Torvgaten og de andre store forretninger inne i Oslo. Det var noe nytt dengang at dyrkingen foregikk under glass («benke-jordbær»), og det vakte opsikt i landbruksspaltene i datidens presse. I denne spesialiseringens gartnertid hadde gården av dyrkbar mark 70 mål under kultur, like fra kjøkkenprodukter til frukt, bær og især meloner, ja alt det av hageprodukter som det var spurlag efter i de dager. Da dr. Marstrander overtok eiendommen i 1878, var hovedbygningen bare en stuebygning med nødvendige uthus for dyr, redskaper og stråfor m.v., og familien 29 bodde_da der ute bare i sommerhalvåret. Men da han i 1890 også overtok Kjøia og fikk lagt kjørevei til Lysaker stasjon, residerte familien der ute året rundt. Begge eiendommer fikk da et samlet areal på 214 mål. Fra denne tid skriver sig den herskapsmessige gård som vi kjente så godt til fra 1910 og utover. Ved til- og utbygning fikk gården en prektig lengde på godt og vel 16 meter i to fulle etasjer. Høit under taket og store værelser. Således målte storstuen sine gode 40 kvadratmeter og spisestuen noe mer, men var vakker og tjenlig ved sin langstrakte form. Fra annen etasje virket den deilige utsikt over Oslofjorden rent betagende. Og den store gårdsplass fikk karakteren av et gammeldags tun fra herregårdstiden, innrammet med de store uthuslengder mot nord og prydbusker og blomsteranlegg mot stupet nedover til jernbanelinjen. Mot nordvest, like ved den gamle opkjørsel, lå barnas dukkestue diskret skjøvet inn i skråbakken. Den ligger der den dag i dag, men utbygd i lengderetningen og frasolgt. Gartnerboligen eksisterer også, ligger høiere og i ren vestlig retning (eies nu av dr. Hovland). Da fruen og så doktoren døde, gikk det gamle hjem over til den eldste sønn, tannlæge Carsten Marstrander, og han bodde der et par års tid, inntil en ildebrand hjemsøkte det store huskompleks. Det var den 20. april 1923. Intet blev spart, alt blev luenes rov, bare «dokkestua» stod tilbake - som et minne om de lykkelige, lengst forsvunne barndommens dager. Brandtomten og den resterende grunn kjøpte kommunen til kirketomt, men ombestemte sig siden. Idag (1939) stikkes arealet ut til tre villatomter - og i veien_graves_det_til_kloakkledning. Det var så trist å komme ned der og se ødeleggelsen. Hvor huset hadde stått, lå en forkullet haug, og hagens 30 frukttrær stod og sprikte med sine svarte grener op mot vårhimmelen. Et lite minne fra Christiania omegns såkalte «løkketid» hadde her fått sin avslutning. Når en «i gamle dager» tok sig en sen eftermiddagstur efter en varm sommersøndag nedover bakkene forbi husene, var det som et deilig glansbillede fra barneårene å skue. Sauene lå og hvilte i skyggen av de høie løvtrær - en ensom tuppe hadde lurt sig gjennem nettingen, gravde ivrig efter mark og hadde ikke stunder å kakle over friheten. En hest gikk tjoret nede ved jernbanelinjen og gresset. Og høit oppe i lia sang småjentene_bro,_bro,_brille. Idag er billedet «regulert»: Hus bak hvite sprossegjerder, stenplantninger veksler med grupper av deilige roser. Men husene virker så forlatt. Bare en foxterrier gneldrer ilskt; for hele familien er i Holtekilen_og_bader. Utparselleringen på Søndre Malurtåsen foregikk som før nevnt i årene 1912 - 1917 under et tempo som minnet om amerikansk fart. Det ene hus efter det andre reiste sig i løpet av noen måneder, så solgtes det og kjøperen_flyttet_inn_straks. Det var gjerne byggmestere som kjøpte parsellene og bygget for salg, og det var ikke vanskelig å få solgt i denne husnødens dager inne i Oslo. Vanskeligst var de husfedre stillet som i denne tid fikk ansettelse inne i Oslo i et eller annet departementalt kontor. Ja, det var de departementer som kjøpte større villaer for å ta imot de som fikk nyoprettede stillinger. På Kjøia erhvervet Forsvarsdepartementet et hus og oppe på Nordenga (i Åsveien) på Søndre Åsen erhvervet Landbruksdepartementet det store huset som bokhandler Dybwad hadde opført. (Dette er senere atter kom- 31 met på private hender.) Hadde man ikke gått over Søndre Åsen på noen måneder, kjente man sig en vakker dag ikke igjen - der lå Utsiktsveien flunkende ny og snorrett med hus i hus bortover mot Stabekk, likedan med Platåveien og Malurtveien. I tråd med dette blev kaptein E._K._Marstrander_optatt_som_medlem_av_«Velferdskomiteen». En stor dag var onsdagen før påsken 1913. Da tendtes det elektriske lyset i alle hjemmene på Åsen. Det var et godt arbeid av «velferdskomiteen» å få Kykkelsrudanlegget til å føre op en stolpekurs - vi var jo i 1913 ennu så få - men det skulde gå både dager og år før vi maktet å få i stand veilys. Imidlertid blev det av «velferdskomiteen» henstillet til de eiendomsbesiddere «hvis hus lå sådan til å la en lampe mot veien brenne i den mørke årstid». Dette høres i dag kanskje litt trangviksk ut, men enhver lysstripe ut til veien var nok dengang til stor rettledning i nattens mulm og mørke. Vi stod nu foran et systemskifte - velferdskomiteens utmerkede arbeid gjennem 3½ år var snart slutt, og_et_vel_skulde_overta_fortsettelsen. Det var ikke lite denne midlertidige komite hadde maktet å gjennemføre. Først den lange chausse på 570 m og så et par biveier til, dertil forhandlinger o.s.v. med Kykkelsrudanlegget vedrørende elektrisk kraft til villaene, foruten alle de andre gjøremål, f.eks. veivedlikeholdet både sommer og vinter, iberegnet snebrøiting. Søndre Malurtåsens husmann med hest og plog kom trofast hver gang sneen sa fra. Alt dette bør vi takke_for_idag! Den forsterkede velferdskomite tok i løpet av høstmånedene 1913 for alvor fatt med forberedelsene til organisering av et vel. Og straks over nyåret 1914 var det hele ferdig. 32 Malurtaasen Vel Den 1. februar 1914 holdtes så den konstituerende genegodt ralforsamling i spisestuen hos kjøpmann Joh. Heier,_villa_Kveldsro. Følgende parselleiere fra Nordre og Søndre Malurtåsen og Kjøia møtte frem: Kaptein E. K. Marstrander, tannlæge Carsten Marstrander, assistent O. J. Damm, vaktmester Joh. Larsen, overbetjent P. H. Løfsgaard, fanejunker B. H. Sveen, redaktør Gerh. Thronsen, byggmester Henr. Aanonsen, kontorforstander S. Thrønder, politibetjent Andr. Brække, Karl Larsen og Joh. Heier med fullmakt for entreprenør_Gulbr._Pedersen. Kaptein Marstrander fremla lovutkast på vegne av velferdskomiteen. Thronsen fremkom med en del velforeningers lover, bl.a. Bestums, Nordstrands og Bygdø vel med forslag om å ta lovforslaget under fornyet overveielse. Resultatet blev at det valgtes styre (arbeidsutvalg) på 5 mann som skulde utarbeide forslag til foreningens lover og arbeidsplan for vellet. Disse konstituerte sig på et umiddelbart efterfølgende møte: Formann E. K. Marstrander, viseformann O. J. Damm, sekretær Joh. Heier, kasserer Henr. Aanonsen og styremedlem Joh. Larsen. Suppleanter: Tannlæge Marstrander, fanejunker_Sveen_og_redaktør_Thronsen. I løpet av tre uker hadde styret både lovutkastet og arbeidsprogrammet klart. Dette program er bemerkelses verdi på grunn av hvad det omfattet, og fordi det viser 33 at stifterne i høi grad var forut for sin tid. Det har i disse forløpne 25 år skaffet de forskjellige styrer nok arbeide, og allikevel har man praktisk talt ikke behøvd å gå utenfor_dets_ramme._Vi_gjengir_det_derfor: “1. Vedlikehold av de innen foreningens distrikter befinnendes fellesveier, der ikke er overtatt av kommunen. Bestyrelsen søker å utvirke bidrag fra kommunen til hjelp hertil. Herunder også innbefattet ryddiggjørelse om_vinteren_av_fellesveier_og_stier. 2. Så snart foreningen makter det, å søke tilveiebragt elektrisk_belysning_på_fellesveiene. 3._Arrangement_av_postordningen. 4. Arbeide for fremme av anlegg av stoppested ved jernbaneovergangen ved dr. Marstrander ved Drammensbanens_overgang_til_elektrisk_drift. 5. Virke for forskjønnelse av foreningens distrikter. 6. Om noen rabatt kan opnåes ved felleskjøp av kull, koks_og_ved. 7. Virke for kommunens overtagelse av veiene innen foreningens distrikter samt den av kommunen påtenkte forbindelsesvei mellem Lysaker og Stabekk legges om åsen, så trafikken lettes for foreningens medlemmer. 8. Broovergang over jernbanelinjen ved «Dalabru».” Den første ordinære generalforsamling blev holdt allerede 5. april 1914, og den aller første sak som blev behandlet, var at dr. Marstrander, eieren av Søndre Malurtåsen (hvis tomter altså var blitt utparsellert,) blev optatt som medlem av vellet og med en frivillig kontingent av kr. 50 pr. år. Betydningen av dette medlemskap_skal_senere_vise_sig. 34 DET FØRSTE STYRE 35 Navnet «Malurtaasens og omegns vel» blev dernest enstemmig vedtatt. («Omegnen» gjaldt parsellene på Kjøia.) Lovene, som blev vedtatt i det vesentligste i overensstemmelse med styrets forslag, gjengis her in extenso: § 1. Foreningen, der bestaar av eiendomsbesiddere og parceleiere inden foreningens omraade, har til formaal at vareta deres fælles interesser i den utstrekning, som foreningen maatte bestemme og forhaandenværende_midler_maatte_tillate. § 2. Foreningens anliggender ledes av en bestyrelse paa 5 medlemmer nemlig formand, viceformand, sekretær, kasserer og et styremedlem. Formanden_vælges_direkte_av_generalforsamlingen. Ingen gyldig beslutning kan fattes av bestyrelsen med mindre end 3 stemmer. Av bestyrelsen utgaar hvert aar vekselvis 2 og 3 medlemmer, første gang 2 efter lodtrækning. Intet medlem er pligtig at fungere mere end 2 aar i træk og har ret til at undslaa sig for gjenvalg i et likesaa langt tidsrum. Bestyrelsen har at vareta foreningens interesser og anvende dens midler i overensstemmelse med_dens_love_og_beslutninger. § 3. Ordinær generalforsamling avholdes to gange om aaret, i første halvdel av november og mai. De berammes av bestyrelsen og bekjendtgjøres minst 2 uker i forveien ved skrivelse til hvert medlem med angivelse_av_hvilke_saker,_der_skal_behandles. Forslag, der ønskes behandlet paa generalforsamlingen, maa være be styrelsen ihænde inden 14. april eller 14. oktober. § 4. Ekstraordinær generalforsamling kan av bestyrelsen sammenkaldes, naar den finder det nødvendig, likeledes naar mindst 10 medlemmer herom sender skriftlig forlangende til bestyrelsen av, hvad der ønskes behandlet. Indkaldelse sendes hvert medlem mindst en uke før generalforsamlingens avholdelse. Bestyrelsen sørger for, at der ikke medgaar mere end 2 uker mellem begjæring om generalforsamling og dens avholdelse, dog forutsat at ordinær generalforsamling ikke er nær forcstaaende. § 5. Paa_de_ordinære_generalforsamlinger_skal_der: a) avgives beretning om foreningens virksomhet i det forløpne halvaar; b) behandles saker, som av bestyrelsen med hjemmel i lovene forelægges generalforsamlingen. 36 Paa_høstgeneralforsamlingen_skal_desuten: a) fremlægges_aarsregnskapet_i_revidert_stand; b) foretages valg paa bestyrelse med 3 suppleanter samt 2 revisorer. Paa_vaargeneralforsamlingen_fastsættes_aarskontingenten. § 6. Paa generalforsamlingene leder bestyrelsens formand forhandlingene, likesom han i tilfælde stemmelikhet har den avgjørende stemme. § 7. Den fastsatte aarskontingent indbetales forskudsvis i halvaarlige terminer (1. oktober og 1. april). Budgettaaret regnes fra 1. oktober til den 30. september. § 8. I generalforsamlingene har kun den stemmerett, som har betalt kontingent for den forløpne betalingstermin og heller ikke staar til rest med tidligere_kontingent. Eier av bebyggede parceller har 1 stemme for hver av disse. Eier av indtil 5 ubebyggede pareeller, hvorfor kontingent betales, har en_stemme. Over 5 indtil 10 ubebyggede parceller, hvorfor kontingent betales; gir 2_stemmer_o.s.v. Intet medlem kan dog disponere mere end 5 stemmer og intet medlems samlede pliktige aarskontingent skal overstige det beløp, som svarer til hans antall stemmer. § 9. Forandringer i disse love kan kun ske paa ordinær generalforsamling og maa forslag herom være indkommet til bestyrelsen mindst 4 uker i forveien. For at forsamlingen skal være beslutningsdygtig til lovforandring, maa der i avstemningen delta minst halvparten av foreningens stemmeberettigede medlemmer. Til forandringens vedtagelse kreves_2/3_av_de_fremmødte_stemmer. I tilfælde foreningens opløsning, som paa samme maate kan besluttes, blir i forbindelse hermed ved simpel majoritet at avgjøre, hvorledes foreningens_mulige_aktiva_skal_disponeres. I alle andre tilfælde kræves kun simpel majoritet, idet kun fremmødte medlemmer har stemme. Medlemmer, som er forhindret fra at møte, har ret_til_at_møte_og_stemme_ved_befuldmægtiget_repræsentant. Kontingentspørsmålet var derefter oppe til behandling og blev fastsatt til kr. 10 for bebygget og kr. 2_for_ubebygget_parsell. 37 Arbeidspianen blev likeledes godtatt og styret med_suppleanter_og_revisorer_valgt. Et vel er som en liten kommune innen den store, og opgavene kan være vanskelige nok, især når man betenker hvor liten makt og myndighet et velstyre har over medlemmene. Pengemidlene som trenges til å utføre de oftest sterkt påkrevde arbeider, er små og myndighetenes interesse vanskelig å vekke. Også de enkelte medlemmer er nu og da høist uvillige til å betale sin andel i utgiftene - mens de er blandt de første til å stille krav - så man skjønner at de menn som sitter i et slikt styre, de må ikke bare ha egeninteresser, men også samfundsinteresser. Mange ganger utfører de et uegennyttig arbeide som det bør stå respekt av. De som har sittet i et slikt velstyre, er de som best kan vurdere dette arbeid og dets resultater - resultater som kanskje først lenge efter viser sig. Den takk vi skylder disse våre foregangsmenn, kan best vises ved å støtte dem i deres arbeid. Husk at saklig kritikk gagner, mens uvettig_og_uberettiget_kritikk_ødelegger. Man må beundre dem som i 1914 satte sig som opgave å lage et så velordnet lite samfund som Malurtaasen Vel er idag. De satte sig store mål, og alle er efter hvert blitt innfridd - og bedre enn man hadde ventet. De begynte med «tomme hender», de var få og materien ubekvem; de hadde mange «fiender» som skulde overvinnes, og opgavene vokste. Men de forskjellige styrer har vært sin opgave voksen, og med støtte av medlemmene blev lasset smått om senn halt i land. Først og fremst gjaldt det å få litt mere orden, og av styreprotokollene sees at en av de første beslutninger var å sette navn på de veier som fantes, så vel som på de planlagte som man skjønte måtte komme. Blandt disse var en vei til br.nr. 4 og 5. Den var planlagt 38 høsten 1913 og blev anleggsferdig mars 1914. Begge disse parseller var oprinnelig henvist til å legge adkomstvei over br.nr. 5 og 6 - følge disses nordgrense frem til Hammerstadsveiens vinkelhjørne ved skibakken. Men her var terrenget lite skikket, likesom veikursen vilde blitt unødig lang med den store firkant den hadde fått frem til Åsveien. Imidlertid tilbød Damm eierne av disse 2 bruksnummer fri grunn over sine erhvervede parseller ned til Liaveien, - og denne trasé blev valgt. Veien, 210 m lang, utførtes av entreprenør Gulb. Pedersen for kr. 4 pr. meter, tilsammen kr. 840, og fikk navnet: Øvre vei. Hus nr._1,_2_og_3_sokner_til_denne_vei. Til å begynne med var naturligvis veiene smale og i dårlig forfatning. Dr. Marstrander hadde sammen med de første villaeiere anlagt et par, men den tunge trafikk ved kjøring av materialer til byggene og til Christiania Drammen-banens ombygning - var selvfølgelig en hård påkjenning for disse. I de første år gikk den meste kontingent_til_utbedring_og_vedlikehold. Belysning eksisterte ikke de første år. Man forhandlet allerede høsten 1914 for første gang med «Kykkelsrud» om veibelysning, men med ca. 20 medlemmer var jo inntekten som en dråpe i havet. Det sees også at styret så sig om efter medlemmer, idet det blev besluttet også å opta leieboere mot halv kontingent. Man søkte kommunen om bidrag, ja til og med Bærums Øl- og Vinsamlag. Det første bidrag kom fra kommunen i 1915 med kr. 100, og jernbanen bevilget 25 m3 grus til utbedring av veiene, som medgikk_til_den_bunnløse_Marstrandervei. Helt til 1926 blev generalforsamling holdt 2 ganger om året. Lovene blev da forandret, så der fra 1927 bare er generalforsamling én gang om året. Samtidig blev 39 vellets navn forandret til: Malurtaasen Vel. Dessverre var det ikke så mange som møtte på disse generalforsamlinger den første tid, så det blev nærmest som et utvidet styremøte, hvor arbeidsprogrammet for kommende halvår blev diskutert og approbert. Riktignok vokste medlemstallet efter hånden, men fremmøtet blev ikke nettop prosentvis forbedret. Av styreprotokollen sees «at der samtaltes om forskjellige spørgsmaal. Saaledes henstilledes til bestyrelsen at arbeide for vandledning til en del villaeiere paa Nordre Malurtaasen - endvidere arbeide for veiforbindelse til Stabæk og endelig arbeide for stoppested ved Marstranderovergangen». Særlig den siste saken hadde i årenes løp som det vil skjønnes voldt de respektive styrer_meget_bry_og_arbeid. Praktisk talt var hele åsens vann-nett elendig, dimensjonene på rørene var altfor små, verre og verre blev det efter hvert som alle parseller blev bebygget. Vanntrykket var ofte så dårlig at flere hus om sommeren_manglet_vann,_især_i_middagstiden. Veiforbindelsen til Stabekk var et kapitel for sig - her var det nabovellet som stilte sig så helt på bakbenene, og først efter at vårt vel flere år hadde betalt straffekontingent for 8 medlemmer, lyktes det, som annet sted nevnt, å få kommunen til å overta denne trafikkåre. Denne sak begynte henimot 1920 og varte et par år. Vi lekte krig til slutt, idet nabovellet en vakker dag, eller kanskje det var natt, gravde en løpegrav (av den sorten som nede ved Verdun) - men vel å merke tvers over veilinjen, akkurat som vi var to fiendtlige makter. Hvor lenge denne «stillingskrig» varte, skal vi ikke si for sikkert, men i sin nød måtte våre 8 velmedlemmer gå over til fienden og be om fred, med andre ord de 40 Utsiktsveien, sett mot Oslo. måtte inngå på de av nabovellet dikterte kontraktbetingelser og på en slags måte også bli medlem av deres vel - vel å merke uten stemmerett. Disse «8» medlemmer plus familiemedlemmene så sig jo utestengt fra sin egen bygd. Det vil si fra Stabekk stasjon og postkontor, fra doktor, fra skole, fra kirke og kjøpmenn - inntil fredsengelen kom - - -. Og da kommunen så kastet løpegraven igjen, var det som et symbolsk tegn på at nå skulde det aldri bli ufred mer. De to «fiender» blev glade, for nå var både Øståsveien og Utsiktsveien blitt en ubrutt chaussé fra øst til vest, og ikke bare det, men også utvidet i bredden med et bastant kommunalt kultlag_fra_bunn_av. Ja, det var en krigersk tid med krigserklæringer i avisene hver dag. Idag ser vi mere humoristisk på hele saken. Planovergangen på Marstranderveien var et langt lerret å bleke. Sakens dokumenter, skrivelser, innlegg og avispolemikk vilde samlet blitt et bindsterkt verk. 41 Saken hadde gått i mange år, da den i 1925 uventet blev aktuell. Jernbanen truet nemlig med å stenge overgangen. Vellets styre skrev den anledning et langt innlegg til herredsstyret med anmodning om hjelp. Man påpekte at veien hadde gammel hevd. Vellet hadde foreslått at jernbanen skulde bygge bro over over-gangen og samtidig anlegge stoppested, hvortil dr. Marstrander hadde gitt fri grunn. Svaret fra Statsbanene gikk på at det ikke manglet stoppested - vi trengte tilstrekkelig veiforbindelse til stedet - og konkluderte med at de vilde stenge den vei vi hadde (!). Med dette svar begynner den siste etappe i løsningen av denne langvarige sak. Vellet fikk til slutt kommunen interes-sert, og det blev kamp mellem denne og Statsbanene. Kommunens standpunkt blev kraftig støttet av vellet, som stadig holdt saken varm - og kampen endte med at jernbanen bygget bro og stoppested, mens kommunen bygget_adkomstveiene. Efter hvert som vellet vokste, kom vei- og veibelysningsspørsmålet også mer i forgrunnen. Villaeierne hadde anlagt sine veier selv, terrenget var jo svært bakket og vedlikeholdet derfor kostbart. I tråd med dette blev på generalforsamlingen høsten 1916 kontingenten forhøiet til kr. 15. Nybyggere måtte betale en ekstrakontingent av kr. 10 en gang for alle for utbedring av veier efter all materialtransporten, uansett om vedkommende var medlem eller ikke. Beboerne av Kjøia blev anmodet om å bli medlemmer, og der blev drevet en intens agitasjon for å få alle på åsen med. Bestemmelsen i dr. Marstranders skjøter gikk bl.a. ut på at kjøperne var forpliktet til å være medlemmer av vellet eller å betale sin tilsvarende del av omkost-ningene ved vedlikehold av veier etc. 42 Åsveien - en farlig veisving. I 1917 fikk man det første akseptable tilbud fra Kykkelsrudanlegget på kr. 4 100, men først i 1919 blev saken ordnet. Da kom imidlertid lyset på omkring det dobbelte. Som et kuriosum kan tilføies at år 1913 var selskapets_anbud_kr._972. Den 15. april 1917 holdtes den første ekstraordinære generalforsamling i vellet. Det gjaldt tilslutning til det nettop stiftede: Fellesrådet for østre Bærums velforeninger,_hvis_formål_var: a) at behandle de saker fra vellene, styret eller utenfra der blir det forelagt og som er av direkte eller indirekte interesse for samtlige eller de enkelte tilsluttede_vel, b) at tilveiebringe, tilrettelægge og opbevare statistisk materiel_vedrørende_velorganisationen, c) ved sit styre at administrere velforetagender der maatte_bli_igangsatt_av_raadet. Det blev enstemmig vedtatt å melde sig inn, og i flere år fremover håpet man på ved denne større sammenslutning som Fellesrådet representerte, at de 43 felles interesser lettere skulde la sig gjennemfore. Fellesrådet fikk en god start, og det blev til en begynnelse ikke utrettet så lite. Av forskjellige grunner dabbet interessen for denne fellesorganisasjon av innen de enkelte velforeninger - den ene efter den annen meldte sig_ut,_og_nå_har_man_lenge_ikke_hørt_noe_til_den. Vi var nå kommet inn i dyrtiden, og det blev stadig vanskeligere å holde veiene i stand innenfor det regulære budgett. Styret måtte skaffe sig penger utenom kontingent og kommunebidrag, ved innsamling hos medlemmene og ved frivillige ydelser. Samtidig blev arbeidet lagt an på å hjelpe medlemmene ved et fellesinnkjøp av brensel, et eksperiment som dessverre endte med et tap på kr. 282, til tross for at man fikk koksen for kr. 10.40 pr. hl, mens prisen vinteren 1917 18 var oppe i kr. 18. Styret kjempet med Kykkelsrud om rimeligere priser på veilys og med Statsbanene om billigere hverdagskort. Der blev på nytt henstillet til jernbanen om å få en bedre togordning innenfor Sandvika, et senere «nattog», et stoppested ved Myra og en bro der. Videre blev det arbeidet energisk med telefonordningen, postombæringen og apoteksaken. For de påregnelige store utgifter til lysnett søkte man om lån både_hos_kommunen_og_i_Bærums_Sparebank. Vellets årlige bidrag fra kommunen var fremdeles bare kr. 100, til tross for at det av årsberetningen fremgikk at vellet hadde et medlemsantall av 74 med en kontingent av kr. 832, og vedlikeholdt en veilengde på 2500 m. Dessuten arbeidet man med veibelysning, opsetting av nye navneskilt, trygging av skoleveien for medlemmenes barn over Marstranderovergangen og oprettelsen av et midlertidig nødbrannvern på åsen o.s.v. 44 Styret merket at medlemmenes interesse for vellet var i avtagende, da de midler som disponertes, ikke var tilstrekkelig til å tilfredsstille de nødtørftigste krav. Det gikk fremdeles smått med velbidraget, og så var det igjen å forhøie kontinggenten, denne gang til kr. 20.00. Styret gjorde sitt beste for mest mulig å tilfredsstille medlemmenes behov, således ansattes en vei- og trappepasser til den_nye_trapp_i_cirkussvingen. Der blev innledet et bedre samarbeid med kommunen og samtidig valgt en lyskomité, som bestod av: redaktør Gerh. Thronsen, disponent A. Larsen, løitnant L. B. Heyerdahl, revisor E. Thorsen og grosserer Einar K. Johansen - med den sistnevnte som formann. En veikomité blev likeledes nedsatt, som bestod av: Ingeniør Johs. Hall, operasanger R. Kaas og ingeniør S. Bay. Det blev ordnet med sneplogkjøring for vinteren og med sandstrøing av trapper og veier, likesom søppeltømning blev ordnet for medlemmene. Et kart i stor målestokk over vellet - forært av Thronsen - blev ophengt på Lysaker stasjon. Samtidig blev jernbanen, Arbeidsdepartementet og kommunen som vanlig «bombardert» med skrivelser angående Marstranderovergangen. (Styret hadde stadig artikler_i_lokalpressen_om_denne_saken.) Et resultat av alt skriveriet var at pressen på første generalforsamling - 18. mai 1919 - møter op for å referere. Pressen har alltid god teft, den kommer hvor der foregår noe - og styret hadde også god bruk for den. 45 Dette året hadde endelig Statsbanene besluttet sig til å bygge bro over Marstranderovergangen. Dessverre skulde der dog gå mange år ennu før denne bro blev til virkelighet, men noe av det viktigste var opnådd. Vellet hadde fått en fot innenfor døren, så nu skulde den nok op. Lite ante man imidlertid hvilket arbeid der ennu stod igjen. Broen ved Dalabru, nå Granfoss bro, var da på det nærmeste ferdig. Også spørsmålet om bro over Lysakerelven_var_på_dagsordenen. Lyskomiteen hadde arbeidet energisk. Penger var inn samlet - hvert medlem gav kr. 100 - og et lån på kr. 3000 var optatt i Bærums Sparebank med styrets personlige garanti, og endelig 8. november 1919 strålte det elektriske lys på alle vellets veier for første gang. Det er i protokollen betegnet som en merkedag i vellets historie. Noe mer hendte i 1919. Vi fikk i mars måned dette år den første ordentlige vannledning! Det var en 6-toms rørledning fra Østernvannet. Og så merkelig det enn høres ut, var det en kvinne utenfor styret som stod i spissen. Det skyldtes i første rekke fru Eli Kaas, sekundert av sin mann, operasangeren, og Gerh. Thronsen, at Nordre Malurtåsen fikk rørledning fra Østernvannet allerede i 1919. På Nordre Åsen hadde inntil denne hendelsesrike marsdag ingen hatt en dråpe kommunalt vann - og så kommer denne herlige kraftstråle - ja, det blev fest både på kjøkkenene og i badeværelsene. [Anlegget fra Østernvannet tok bare 3 år; for i 1913 blev det oprettet kontrakt mellem kommunen og eieren av vannet, statsminister Løvenskiold, om rett til anlegg av vannverk, og 3 år efter: 17. mai 1916, sattes vannet_på.] Den gamle ledning fra Ståvivannet, som gikk over Søndre Malurtåsen og som enkelte på Nordre Malurtåsen også fikk vann fra, var svært tilgrodd. Og det skulde ikke 46 hjelpe på trykket at den var bare en 2-toms ledning. Dessuten lå Ståvivannet på 111 m og de høieste punkter på Nordre Åsen ca. 100 m o. h. - da var det klart at den måtte gi sparsomt fra sig av det som kalles vann. Bidraget fra kommunen 1920 var kr. 1000, hvorav kr. 800 til lys (ekstraordinært), samtidig som man fikk gratis overlatt en sneplog sammen med nabovellet. Til å begynne med hadde ingeniørvesenet forlangt kr. 250 for en slik. En vognmann hadde forlangt kr. 200 pr. gang for å brøite veiene - med egen plog slapp man med kr. 20. En stige blev anskaffet til lyspasseren og spader, hakker og koster til renhold av trapper, som det nu var to av, en forbi_villa_Vollsbæk_og_en_forbi_villa_Rosendal. Efter hvert blev fordringene til styret mangeartede. Togtidene måtte revideres, postombæringen var stadig aktuell, samtidig som der var et sterkt ønske om kirke på Lysaker. Disse ting tok så styret op i Fellesrådet, som da omfattet_14_av_Østre_Bærums_16_velforeninger. I 1920 nedsattes en komité til å arbeide for bro og stoppested ved Marstranderovergangen. Den daværende overgang var livsfarlig. Trafikken over skinnene her var ganske stor, blandt annet måtte skolebarna passere stedet. Dette hadde også stor tiltrekning på småbarn som lekeplass. Dr. Marstrander hadde plutselig funnet på å trekke tilbake sitt løfte om gratis tomt her. Statsbanene hadde imidlertid kjøpt grunn på den annen side. Tegning til bro og prisoverslag forelå. Samarbeidet mellem jernbanen og kommunen var dessverre ikke i orden; jernbanen vilde bare bygge hvis kommunen anla ordentlig veiadgang - og så stod saken igjen i stampe. I 1920 nådde velkontingenten toppen med kr. 50 pr. år, den høieste kontingent som noensinde har vært i Bærum - men den trengtes. Verre var det å få den inn, 47 men også det gikk, for nettop da fikk styret en kasserer, O. Frog, hvis evne til å få folk til å betale det går frasagn om. Imidlertid blev det senere bestemt å avlaste kassereren ved å engagere regningsbud. Dessverre har dette system med regningsbud holdt sig helt til våre dager. De omkostninger som er forbundet hermed burde søkes_undgått. I det hele tatt skortet det dog ikke på medlemmenes velvilje både før og siden. Mange og store er de frivillige bidrag som er ydet til vellet og dermed til det felles beste. De få undtagelser kan ikke komme i betraktning. Styret har alltid funnet det mest hensiktsmessig å fare med lempe. Bare i et par tilfeller måtte der gåes til rettslig inkasso. Stort sett kan man si at alle beboere på Malurtåsen_nå_er_medlemmer_av_vellet. Dessverre var fremmøtet på generalforsamlinger svært dårlig, det hendte til og med at lovforslag ikke engang kunde behandles, da det lovlige medlemsantall ikke var til_stede. Den 1. desember 1920 vil mange av oss nok erindre: vi fikk jernbanestreik. I de siste 8 dager av november skjønte vi nok at det bar mot streik. Hvad skulde styret gjøre? De få som innen vellet var eier av en bil, lovte å «ta op» de medlemmer de traff på, men det monnet så lite. - Vi var mange «med ben», men få «med hjul». Nestformannen den gang forteller: «Jeg husker godt mandag den 29. november. Jeg satt og røkte min pipe efter middagen. Plutselig fôr det ut av min munn: Mustad-dammen! (De andre i stuen trodde jeg hadde fått en skrue løs.) - Jo, sa jeg, kan vi få Mustad til å åpne den låste døren over demningen, vil situasjonen være løst. Så ringte jeg op formannen. Han ropte hurra, ringte derpå op Holmvik. Denne ringte så op Mustad, og fabrikkeieren sa ja. I dagboken står det 1. desember: «Idag streik på jern48 banen. Alt står - vi reiste inn med Lilleakerbanen.» - Den 2. desember: «Ved å få åpnet passasjen over dambygningen hos Mustad er det snarere til Lilleaker enn til Lysaker.» 6. desember: «Fremdeles stans på jernbanen. Alt går uanfektet.» 7. desember: «Idag 11 kuldegrader - da smaker det forfriskende å gå innover til Skøyen - så det gjør jeg imorgen også.» Lørdag 11. desember: «Fremdeles streik; men nu har det begynt å gå 2 tog hver vei, men passer ikke min tid. Efter forlydende er der god plass.» 13. desember: «Det spåes eneralstreik! Mon de tør?» 15. desember: «Jernbanestreik, generalstreik o.s.v. ser ut til å være bluff; for de streikende ønsker møte med regjeringen.» 17. desember: «Så er da den første jernbanestreik endt, med tap for de streikende. Når blir så togene satt i gang?» Lørdag 18. desember: «For første gang hjemover i tog kl. 2.35 em. Det mangler meget på at alle tog er kommet i gang.» - Og endelig dagbokens siste anmerkning om streiken, mandag 20. desember 1920: «Idag reist med togene som om aldri noen steik har eksistert. Så er det da atter fred.» Under hele streiken var det omtrent ingen nedbør, som oftest kuldegrader. Drammensveien så ut som et folk på flukt. Biler, sykler, hestekjøretøier og en endeløs karavane til fots_og_alt_med_godt_humør. Utover høsten 1920 blev det samlet inn penger til et plankefortau på Marstranderveien. Det innkom i alt kr. 2105 og medgikk kr. 1497.26 - et overskudd på kr. 607.74. I 1921 blev det foretatt en utlodning av et maleri skjenket av Xan Krohn til inntekt for oparbeidelse av Åsveiens rest mot veldelet. Den innbragte kr. 1512, kommunen bevilget kr. 4500, beboerne langs veien 49 betalte kr. 2100. Veien kom på kr. 7500 - overskudd kr. 612. Begge disse overskudd blev satt til side som fond, som senere er blitt anvendt. Kommunen bevilget i de neste to år kr. 35000 til istandsettelse og utvidelse av Utsiktsveien, hvortil villaeierne gav gratis grunn. Bare en mann fra nabovellet var uvillig, så kommunen måtte ekspropriere, Den nedsatte veikomité med disponent Finn Th. Skullerud som formann nedla i denne tid et anerkjennelsesverdig arbeid. Efter hånden som veispørsmålet blev løst, gikk man i gang med å plasere benker på forskjellige steder. Lindetrær blev plantet langs Marstranderveien under sekretærens ledelse, redskapshus blev bygget efter tegning av arkitekt Sønberg - medlem av vellet og formann i skjønnhetsrådet - på en tomt som var skjenket av ingeniør A. Aamodt. Nevnte skjønnhetsråd laget sin egen lov, men kom aldri riktig i sving og blev noen år senere opløst. Styret hadde møter med kommuneingeniøren i anledning bro og stoppested. Efter dr. Marstranders død var vellet av tannlæge Carsten Marstrander blitt overdradd hovedbølets rettigheter overfor parselleierne, deriblandt bestemmelsen om at alle må_være_medlem_av_vellet. Efter en lengere korrespondanse med Statsbanene lyktes det å få innmeldt vokterboligene langs Marstranderveien_i_vellet. I 1922 var det veinett vellet selv måtte bekoste vedlikeholdt, det største vi har hatt, nemlig 4205 meter. Medlemstallet 95 var likeledes det største vi har hatt. 50 Redskapsskuret. I løpet av få år, fra 1919 til 1922, var det blandt medlemmene samlet inn kr. 18000, som alt er gått til veier og veibelysning. I løpet av disse 3 år hadde dessuten styret klart å avbetale hele lånet i Bærums Sparebank. Til tross for alt arbeid som blev utført, manglet det selvsagt ikke på klagemål. Således sendte 20 medlemmer skriftlig klage over mangelfull sandstrøing. En krass skrivelse, som formannen fant fornærmende for sig - og nedla sitt hverv på stående fot. På styremøte 15. januar 1923 under ledelse av nestformannen besluttet de resterende 4 styremedlemmer også å nedlegge sitt hverv, samtidig som ekstraordinær generalforsamling blev berammet avholdt den 24. januar 1923 på Lysaker skole. Og her gikk det varmt for sig. Imidlertid gled dog saken delvis over - en omgruppering av styret blev foretatt, og så_fortsattes_arbeidet_som_før. Veiforbindelsen med det nye (vordende) Jar Vel Løvenskiolds utparselleringer - måtte ordnes - og blev det. Utgiftene blev påført vårt vel med en andel av kr. 1700, skjønt det egentlig var andre som skulde ha betalt 51 dette_store_beløp. ___Det var nå lykkes å bevege kommunen til å etablere vakthold ved_den_farlige Marstranderovergangen (Revesaksen), inntil den igangværende prosess mellem Statsbanene og Bærums kommune_var_avgjort. ___Som før nevnt brente Marstranders gård den 20. april 1923 - og vi på åsen fikk da et bedrøvelig bevis på manglene ved brandvesenet. Som tidligere nevnt hadde vellet tatt op denne sak, og Fellesrådet hadde også i flere år slitt med den. Kommunen selv hadde gjort flere tiltak, således blev den første komité nedsatt, den 22. mars 1916 kom den med sin innstilling; den neste komité fremla sin innstilling 2. juni 1919 og den tredje sin den 7. april 1921. Men innstillingene var bare delvis blitt fulgt, og Norges Brandkasse godtok fremdeles ikke de halve foranstaltninger som var gjort. (Fellesrådets årsberetninger.) En hydrant som bare lå 20 meter fra brandstedet, kunde således ikke brukes, da kuplingene ikke passet - og året i forveien hadde kommunen avslått å legge en hydrant i Utsiktsveien, tross velstyrets innstendige anmodning. Ved denne brand var brandvesenet hurtig på pletten, men det viste sig at brandvognene ikke kunde kjøre over den daværende overgang, så man måtte snu og kjøre videre om Lysaker, for over den nye Granfoss bro å komme til brandstedet. Da så den ovennevnte hydrant viste sig ubrukelig, måtte man benytte hydranten i Nordraaks vei - på den annen side av jernbanelinjen - anvende over 400 meter slange og grave ut plass under skinnene for å føre slangen frem, 52 hvorefter man endelig fikk en på grunn av terrengforholdene høist utilfredsstillende stråle. Alt dette tidsspille og det dårlige resultat, lik null, bevirket at det ikke blev stort annet for brandfolkene å gjøre enn å se på at_gården_brente_ned_-_og_begrense_ilden. Nå dukket også kloakkspørsmålet op. Det tynne jordsmon som dekker søndre åsen, var på flere steder ikke i stand til å absorbere tilsiget fra de mange villaer, og vannet begynte å bre sig utover, enkelte lavereliggende hus fikk det endog inn på gårdsplassen. Styret tok op denne sak, og ved hjelp av de enkelte medlemmers økonomiske støtte gikk det første kloakkanlegg i orden i 1924 i Utsiktsveien. Det skulde siden følges av flere, men fullt så glatt som dengang gikk det_ikke. Dette år fikk vi nye vannavgiftsberegninger - kr. 0.40 pr. kvadratmeter bebygget grunnflate - en beregning som var mere rettferdig enn den tidligere, som var beregnet efter_brandtaksten. I disse år var vellets veier dyre å vedlikeholde. I 1923 hadde det kostet kr. 2900, et beløp som bokstavelig talt blev bortskyllet av høstens voldsomme nedbør. Det var derfor en velkommen avlastning at kommunen overtok Utsiktsveien, en del av Åsveien og en del av Marstranderveien. Beboerne av Kjøia meldte sig ut av vellet. De mente sig tilsidesatt, og nå hadde jo kommunen overtatt den del av Marstranderveien de hadde bruk for. De har siden gratis kunnet «sole» sig i Malurtaasen Vels flotte_veibelysning_på_denne_veistrekning. Midt i arbeidet kunde så vellet 1. februar 1924 feire sitt 10-års jubileum. Dette blev gjort ved en hyggelig fest, hvor formannen Joh. Heier i sin tale rekapitulerte det som var utrettet i disse år. Festen var meget 53 hyggelig og vellykket, og de tilstedeværende og innbudne pressemenn fikk et inntrykk av hvad et slikt lite vel kunde utrette. Deres festreferater var strålende og fulle av respekt. Wesenberg hadde ansvaret for festen, og en sang for anledningen fra hans hånd tar vi gjerne med. Mel.: Den evigglade kobbersmed. Idag er Vellet vores bleven 10 aars jubilant, saalænge siden er det at de gode herrer fandt, at Malurtaasen med sin omegn burde danne «Vel»; thi alles interesser maatte varetages selv. Malurtaasen, navnet for os har hjemlig klang, la det derfor bli refrainet i vor sang. Vi vil altid holde «Malurtaasen» frem for at gavne og trygge alle vore hjem. Den gang for 10 aar siden var det ikke rart bevendt med stellet her paa aasen, men det blev snart endevendt; der lagdes veier og bebyggelsen skjøt vældig fart. Det skyldes væsentlig vor formand, som var meget smart. Malurtaasen, navnet for o.s.v. Utviklingen paa aasen vor gik stadig slag i slag. Ja den har skudt saan kraftig vækst, at man den dag idag kan tale om en kirke paa Marstranders brændte tomt; og «Broen» vor, den kommer nok, er dette ikke gromt? Malurtaasen, navnet for o.s.v. Vi bænker har at hvile paa, naar vi er bleven træt, et plankefortaug er der for at undgaa søleskvæt. I skyggen av en fin allé vi snart kan vandre om; Kortsagt, her er saa fint, at det kan staa for hver mands dom. Malurtaasen, navnet for o.s.v. Paa veiene har vi faat lys for vinterkvælden mørk og ved de fleste villaer der hænger klær til tørk. Om sommeren man travelt har at rote i sin jord, de fleste har saameget, de har nok til eget bord. Malurtaasen, navnet for o.s.v. 54 En villa har vi bygget, noen kaller det et skur, men navnet skjæmmer ikke, hovedsaken at den du’r Her opbevares Vellets eiendeler, stort og smaat, og tomten fikk vi givendes av ingeniør Aamodt. Malurtaaasen, navnet for o.s.v. Dog her som ellers overalt der blir et litet «men», det er de misfornøiede, som styret gir et spænd. De er saa kloke, at de tror forstaa alt bedre selv end folkene som arbeider i «Malurtaasens Vel». Malurtaasen, navnet for o.s.v. Til slutning mens vi sitter her i hyggelig kalas. for Malurtaasens Vel vi nu skal tømme vore glas; for Vellet og dets medlemmer, en skaal for hver især, for fremgang, mindre skatter, større løn med meget mer. Malurtaasen, navnet for oss har hjemlig klang, la det derfor bli refrainet i vor sang. Vi vil altid holde «Malurtaasen» frem for at gavne og trygge alle vore hjem. Endelig blevbrosaken løst. 14. desember 1925 begynte kommunen med veitilgangene. Statsbanene skulde_bygge_broen. I den prosess som i 1925 blev ført på grunn av Statsbanenes hårdnakkede vegring mot å bygge broen, som skulde fjerne den stadig mere overhengende fare ved ferdselen over Marstranderovergangen, optrådte Bærums kommune som saksøker med advokat Jan Helmer_som_sin_prosessfullmektig. Saken blev til slutt hevet som forlikt, idet Statsbanene endelig gikk med på å bygge broen, mot at kommunen erklærte sig villig til å oparbeide veien på begge sider. Men det er interessant å lese igjennem sakens dokumenter og legge merke til det skarpe skyts advokaten fant det nødvendig å anvende for å bringe baneautoritetene_til_fornuft. 55 Søndre Malurtåsen Efter en kort historisk redegjørelse, hvori han påviste at veien med den farlige overgang «var en gjennemgangsvei og en del av bygdens gamle veinett», og at jernbanen ved grunnekspropriasjonen i 1870 ikke hadde ekspropiert veien eller erhvervet sig noen som helst rett til å stenge den, fremhevet advokaten i sitt hovedinnlegg det efter hans mening «horrible» i motpartens påstand om at de interesserte grunneiere selv fikk bekoste broen og oparbeidelsen av veien - en utgift på tilsammen ca. 200000_kroner. Efter videre ved eksempler (til dels hentet fra tidligere rettssaker) å ha påvist den risiko som var forbundet med den daværende overgang og Statsbanenes selvfølgelige ansvar ved eventuelle ulykkestilfeller, uttaler han bl.a.: «Det resonnement som min ærede motpart betjener sig av, nemlig at strøkets beboere enten selv får opføre overgangen, hvad de hverken har plikt, adgang eller midler til, eller la sig overkjøre, virker på mig nærmest som kynisk. Og Bærum herredsstyre anskuer saken på samme_måte.» 56 utparsellert Det er neppe tvilsomt at disse kraftige uttalelser må ha gjort et visst inntrykk på vedkommende autoriteter. I denne tid foregikk en energisk innsamling til utsmykking av kirken på Marstrandertomten, som av kommunen var utsett til byggetomt for denne. Beløpet var kommet op i ca. 9000 kr., da kirkekomiteen plutselig en dag viser sig i all stillhet å ha opløst sig. En ny blev dannet (flere kom siden) - men med det formål å få henlagt kirken til et annet strøk. De innbetalte penger var innsatt i Klaveness Bank, og efter dennes sammenbrudd 6. oktober 1926 var beløpet smeltet betydelig inn, da pengene endelig blev utbetalt av boet. De søkes i disse dager (1939) overført til den vordende kirke på Jordbærhaugen_på_Jar. Tidene var heldigvis blitt rimeligere - kontingenten er omsider kommet ned i kr. 20 - postboksavgiften fra kr. 10 til kr. 5 - alt pr. år. Styret passer nemlig godt på og har alle medlemmers tarv for øie. En ting som tømming av avfall blev kontraktmessig ordnet. De gamle tretrapper blev tatt bort og sementtrapper kom i stedet. 57 Fra 1927 av het vellet «Malurtaasen Vel» — «omegn» er jo ikke lenger med - og generalforsamling holdes bare én_gang_om_året. I disse år dukket det stadig op nye bidragsandragender til vellet. Snart skulde en skole ha piano, snart en fane, så skulde guttemusikkorpset ha nye instrumenter, idrettsforeninger bidrag til skibakke og skøitebane - i det hele tatt fikk man føle at vellet virkelig var en kommune innen kommunen, slik vi også foran har forsøkt å karakterisere_det. Som et av de første innen de respektive velforeninger tok styret op kampen mot ugressplagen og utgav et skrift: «Den gule fare)), som endog vakte opsikt i Oslo-avisene. Klorkalcium blev innkjøpt og strødd på veiene. Videre fikk man Bærum Ingeniørvesen til gratis å opsette jernstolper til veiskiltene og avgav en «bemerkelsesverdig» uttalelse om håndverkslovens innførelse_i_Bærum. Da vellet i 1929 var meldt ut av Fellesrådet, måtte styret - som forresten også tidligere i stor utstrekning hadde måttet optre på egen hånd - gjøre direkte henvendelser i alle anledninger til de forskjellige myndigheter. Telefonsaken og postsaken var stadig like aktuell. Og stoppestedet ved Marstrander bro blev der arbeidet energisk med. Formann og sekretær reiste endog helt bort til Drammen for ved en personlig konferanse med distriktschefen mest mulig å påskynde saken. Først i 1931 gikk denne viktige sak i orden - og da takket være rutebilene, den nye konkurrent Statsbanene hadde fått. Det var særlig sekretæren, direktør Olav Hillestad, som gjorde_sig_fortjent_i_denne_sak. Det nye stoppestedet fikk først navnet Marstrander Bro, men efter en kort tid blev navnet, mot protest fra en del trafikanter, endret til Myra. Man mente at navnet 58 Myra stoppested. Broen til venstre. Myra ingen berettigelse hadde, da de flate myrstrekninger omkring den nye stasjon allerede i lengere tid hadde_vært_drenert_og_dyrket_op. «Ventehallen» ved det nye stoppested var bygget som et åpent skur mot nord! - selvsagt en lite tilfredsstillende ordning for det reisende publikum, når de ventet på togene i ufyselig høstvær eller bitende vinterkulde. Til å begynne med var også begge perrongene alt for korte, slik at folk ofte hadde et svare bryderi med å komme sig av eller på, hvis vognene ikke stanset ved selve perrongen. Disse ulemper blev dog jernbaneautoritetene nokså fort klar over. Perrongene er efter hvert blitt forlenget, så de nå helt ut tilfredsstiller tidens behov. Men klagemålene til jernbanen over mangelen på venterum stoppet ikke op. Dette ordnet sig imidlertid av sig selv, da postsaken kom så langt at Narvesens aviskiosk overtok postekspedisjonen. Da blev 110 postbokser montert i skilleveggen mellem kiosken og 59 det «lille innelukke» mot vest. Og dette «innelukke» blev øieblikkelig annammet i uvær og regn, mens vi ventet. Men her burde det også vært plass til 110 lidende menneskeskjebner. Det nye brevhus, som styres av de elskverdige kioskdamer, blev åpnet 1. januar 1934. Før saken kom så langt, hadde der imidlertid av de foregående styrer vært arbeidet på å bringe saken vel i havn. Postvesenet forlangte garanti i 2 år fremover for at de 100 av postboksene skulde bli belagt. Malurtaasen Vel gikk sammen med Lysaker Vel om denne garanti, slik at Lysaker overtok de 34 bokser, mens vårt vel garanterte 66 stykker. Det viste sig at samtlige 110 postbokser blev optatt praktisk talt med det samme. I 1934 blev det i forbindelse med Narvesens kiosk innredet en automatisk telefonboks, slik at det lille stoppestedanlegg på Myra idag alt i alt må sies å tilfredsstille_publikums_krav. Ved åpningen av det nye Myra stoppested var det til å begynne med flere av lokaltogene som ikke stoppet her. Dette blev det klaget sterkt over fra vellets side. I 1934 gikk jernbanen med på å la 2 tog i timen stoppe hver vei ved Myra. Senere er opnådd en slik ordning, at samtlige lokaltog stopper, undtatt «15»-togene fra Oslo, som går direkte til Stabekk. Med den utvidelse av lokaltrafikken man nå har i de travleste morgentimer og med den jevne timeplan man for øvrig har fått dagen igjennem, må man si at den trafikkmessige ordning for vårt vel idag er tilfredsstillende. Der har fra de forskjellige styrer vært underhandlet om postombæringen i Østre Bærum. I 1931 fikk direktør Hillestad spesielt i opdrag å konferere med postvesenet om denne sak. Postvesenet fant at denne ordning blev for kostbar, og man blev isteden stående ved ordningen. 60
