Last ned - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin
2/2011 9. årgang
Mars-April
50
TIDEN GÅR:
Fidelity nr.50!
3 Dac-klokker
6
høyttalere:
Minimonitor
Design
Rock
Lettdrevet
Hi-Fi+
High-End
VINYL: PU+RIAA
Gjesteskribenten om kabler
Hi-Fi portrettet: Antony Michaelson
6 x budsjett
CD’en LEVER!
NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,INTERPRESS NORGE
returuke: 19
4 CD/SACD spillere fra kr4.000-400.000
Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått
Blanda akustiske drops • Crooner Richard Badendyck
Musikk:
Fidelity nr.50:
Tiden går…
Men nå har du knapt 10 år senere Fidelity nummer 50 i hånden!
Omtrent samtidig som Therese Juel kom med sin plate på Opus 3,
lanserte Sony/Philips sin ”perfect sound forever” CD-spiller som
skulle gjøre den 100 år gamle rillespilleren avlegs. Men slik gikk det
ikke, gitt! Og enkelte av verdens hi-fi blader begynte etter den første
søte kløe å stille spørsmålstegn hvorvidt mangelen på støvknitring
og visse sporingsproblemer motveiet entydig dårligere tredimensjonalitet enn på vinyl. Og hva med dynamikken, selv om digitalmediet
BEVISELIG hadde langt bedre dynamisk kontrast?
Nå er det altså CD-spilleren som skal kastes på skraphaugen. Etter
lenge å ha strittet imot digitalinvasjonen simpelthen fordi digitalspinneren var langt fra ”perfekt”, så forsvarer vi nå denne utskjelte
teknologien i dette jubileumsnummeret. Dette simpelthen fordi
historien synes å gjenta seg: Det beste av det gamle er i det minste
bedre enn gjennomsnittet av det nye!
Den nye drivverkfrie USB eller DS-Dac’en er glimrende, og det
langt større utvalg av tilgjengelig musikk via harddisc og internett
burde være ekstremt positivt. Men mange av oss opplever at vi
stadig sjeldnere setter oss ned for å lytte konsentrert til musikk
med de nye datasystemene. Hvorfor?
Samtidig oppdager vi at mange CD-spillere er blitt både bedre
og billigere, vi presenterer 4 eksempler i dette bladet. En av disse
viser seg å være ”bedre” enn alt annet vi har hørt av signalkilde i
referanseanlegget, inkludert vinyl. Men billig er den ikke!
Men igjen kan vi oppleve åpningen av ”Tiden bare går” med den
krispe gitaren og triangelet som stiger rett inn i himmelen som helt
frigjort fra noe fysisk medium, slik vi også opplevde med de beste
vinylspillere vi har hatt i hus. Og så kommer den varme, lyse, myke,
hviskende stemmen som om hun står rett foran deg slik at du nesten
kjenner den svake lavendelduften: Levande!
Takk derfor til Soulution og alle dere andre som hele tiden jakter
på den ekte musikken i enden av regnbuen, takk til dere importører
og forhandlere som entusiastisk pusher god lyd. Og takk til dere
lesere av Fidelity som deler vår begeistring for ”det gode liv”
med musikken.
Og fremfor alt; takk til dere strålende medarbeidere i Fidelity som
med ulike ståsteder og med ulike tilnærmelser til musikken hver
eneste gang prøver å lage bladet enda litt bedre…
Knut V
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
knuvadse@online.no
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Gunnar Brekke
Arne Christian Damhaug
Jan Myrvold
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)
Annonsemateriell
annonse@ideverkstedet.no
www.audiofidelity.no
”Tiden bara går”, synger Therese Juel i det
fantastiske opptaket til Jan Erik Peerson
fra Botkyrka kirke i Sverige. Vinylplata
”Levande” var en lydreferanse for alle oss
norske hi-fi entusiaster, nå med syv hår på
brøstet og enda færre på hodet, men som
med glede tenker tilbake på hi-fi’ens og
egen ungdomstid.
Det er mer enn 30 år siden denne plata
kom ut for første gang, omtrent 10 år
senere var jeg med på å starte Lyd & Bilde
som ble en av verdens største hi-fi blader,
noe jeg fremdeles er veldig stolt av.
Vi pløyde virkelig ny mark og skapte betydelig interesse om musikk og gleden over god lyd. Ytterligere 10 år
senere sluttet jeg da jeg syntes det ble for mye duppeditter og for
lite lyd og musikk i mitt kjære hi-fi blad. Men vi er fortsatt gode
venner, noe man kansje oppfatter noenlunde midt i bladet…
Etter å ha vært redaktør i det lille, men dedikerte hi-fi bladet
Audio, startet jeg så opp Fidelity på noen få ukers varsel sammen
med den entusiastiske Audio-gjengen da dette bladet ble kjøpt opp
av et av de store bladkonsern. Narvesen og profesjonelle bladutgivere
ristet skeptisk på hodet over vår nærmest naive satsing. Et ”hi-fi”blad nummer 3 er rett og slett umulig i et lite land som Norge!
Kontakt redaksjon
post@audiofidelity.no
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
fidelity@kundetjeneste.no
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audiofidelity.no
post@audiofidelity.no
Tlf: 22 55 25 75
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
kristin@ideverkstedet.no
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
50
nr 2/2011
6
40
Musical Fidelity RIA:
V for Victory
Davone Rithm 2-veis
designhøyttalere
27
44
Brev
Musical Fidelity DAC:
Liten og god
Audio Research Ref 5
rør forforsterker
10
28
48
Soulution 745 CD/SACD spiller
B&W 800 Diamond
Dac-klokker
20
34
52
Testpanelet om Soulution 745
B&W 802 Diamond
Musikkomtaler:
Glimmer og gråstein
22
36
54
Hi-Fi portrettet:
Anthony Michaelson
4
26
Wadia 381i CD, USB-Dac
og kontrollforsterker
Musikkomtaler:
Skeive skiver
56
Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops
68
Budsjett: April Music Stello
DA100 Signature 96/24 USB og
Stello CDT 100:
84
60
72
86
Budsjett: Kabelsammenligning
Musikkomtaler:
Blått & rått
Budsjett: Dali Menuet Royal vs
Dali Mentor Menue
Gjesteskribent om kabler
62
76
88
– Hauk
Budsjettreferansen– Cambridge
Azur 650C CD-spiller
B&W P5 hodetelefoner
63
78
90
Musikkportrett:
Crooner Richard Badendyck
Budsjett: HRT-iStreamer
Transfiguration Axia PU
64
80
92
Klipsch RF 7 II hornhøyttaler
Zu Essence
Consonance Reference 40 RIAA
5
Brev til
Hej Norge :) // Ennas HiFi
Swans F2.2 til test?
Thomas Bergman, Ennas’
Håper at dere kan ta dere tiden til å teste Swans F2.2 også.
Hei!
Takk for tipset. Vi holder kontakten så får vi se. Men dette er
vel også tid messe i Munchen, såvidt jeg husker?
Knut V
mvh
Ronny Olsen
Har ni hört om den kommande mässan i Jönköping den
7-8 maj?
HiFi-mässan /Sweet Spot 2011 /i Jönköping 7 - 8 maj blir allt
mer intressant. En hel del tunga aktörer på marknaden kommer medverka. Listan kommer växa vilket innebär att en ny
snart kommer visas. Hoppas ni också kommer stå där och le
åt alla nyhetssugna prospekt. :)
Hei
Leste med stor interesse testen dere gjorde av XTZ Divine. En
annen høytaler som har vært på markedet en stund nå som
hadde vært interessant å fått en test på er Swans F2.2 som
jeg mener stiller i samme klasse både i størrelse og pris. Lyd
og Bilde hadde en ”minitest” av denne høytaleren for noen
år siden, men synes den testen blir for overflatisk.
Feil nummer er lagt ut som pdf
Blad nr 49
Er fast leser av deres utmerkede tidskrift. Mange fine artikler
og omtaler av musikk utgivelser. Håpet på at Navnet Usher
skulle dukke opp i omtale fra de omtale HIFI messene.
Usher har nylig oppgradert med DMD diskanter og det
burde vel kvalifisere til omtale. Særlig i lys av hyppig
omtale av B&W også med diamant diskanter.
Er det noe håp på omtale ved en senere anledning?
Vennlig hilsen Ketil Treidene
Hei. Vi bare gjøre oppmerksom på at dere har lagt ut pdfutgaven av nr 47 i stedet for nummer 42. Det er jo forsåvidt
hyggelig, men kanskje litt ødeleggende for butikken :-)
mvh Gorm Johansen
Hei!
Nei for an gangs skyld var dette en villet ”tabbe”. Grunnen
var at vi er helt utsolgt på nr. 47 og det ville koste en formue
å trykke opp flere. Og siden vi er utsolgt, taper vi heller
ingenting, men gir bare god service.
Knut
Usher med diamant kommer i neste blad! KV
Spørsmål om høyttalere, HJELP
Hei og takk for et kjempebra blad!
Har et spørsmål ang anbefaling av høyttalere\stereoanlegg.
Prøver å finne meg et godt stereoanlegg, men synes det er
vanskelig da det meste av godt utstyr blir for avslørende og
for ”hifi-korrekt” for min smak. Har mange dårlige innspillinger i samlingen min, typisk 80-talls hard rock som låter hardt
og spinkelt. Dette låter ofte verre på dyrt og godt utstyr.
Hadde litt tro på at den nye XTZ Divine kunne være noe
for meg, men ble usikker da du i testen konkluderte flere
ganger med at den låt såkalt korrekt etter det jeg oppfattet.
For å sette ting litt på spissen så skulle jeg nok ønske at en
høyttaler spilte noe tilsvarende Cervin Vega på de dårlige
innspillingene, mens det kan låte som en high end høyttaler
på gode innspillinger. Jeg ønsker med andre ord tilbakelent
diskant og mye saft og trøkk i bass og mellomtone. For å si
det på en annen måte så ønsker jeg meg en høyttaler som
egner seg til fest, men samtidig en som man kan få gode
opplevelser på gode innspillinger. Men kanskje viktigt at den
egner seg til fest. Dette var noe du påpekte at XTZen ikke
var like god til. Bassen på XTZ’en er nok bra den, men er litt
skeptisk når bassen kun er der når den er der på innspillingen. Trenger nok en ht som har så stor bass at en spinkel
innspilling blir litt fyldigere.
Har sett litt på Swans F2.2. Har du hørt disse? Evt andre
anbefalinger?
MVH
Åge Bø
XTZ er knapt nok problemet, og med en typisk 50-100 watts
rørforsterker vil du oppnå akurat det du er ute etter, mer
kamuflerende men likevel musikalsk.
mvh
Knut V
6
Mennesker bag
Hej Knut!
Først et godt nytår til alle,med tak for et formidabelt blad.
Et stort tillykke med prisen til Leif Haggmark----intet er mere
fortjent for denne frontkæmper! Vi der har været med i mange
år ved at der findes mange store personligheder bag de grå
stålfronter. Personer jeg har mødt på mange udstillinger.
Mit spørgsmål går der for som følger! Har Franco Serplin
(Sonus Faber) mistet kontrollen over sit firma—måske finanskrisens skyld—og er det også skyld i, vi ikke har hørt fra
Mark Levinson længe! Super artikel i nr. 49!
Er det samme tilfældet med Dan D’Agostino fra Krell? Hvad
blev der af Svalander og Forsell?
På forhånd tak!
Glæder mig et vildt til nr 50!
Sten Dam, Danmark
Joda. Æres den som æres bør. Leif er en av de helt sentrale
i skandinavisk hi-fi på toppnivå. Som jeg skrev fra Venezia i
sommer, er Franco Serbelin helt ute av Sonus faber og ble
ikke nevnt med et ord i presentasjonen av ny høyttaler. Men
så har han også startet et konkurrerende merke. Også Dan
og kone er helt ute av Krell som ble slukt av kinesiske pengefolk som opprinnelig skulle hjelpe til under finanskrisen.
Svalander møter jeg på de fleste messer i Sverige, han driver
fortsatt i bransjen, mens Forsell har “gått tilbake til hjernekirurgi”, i hvert fall nesten, ved å operere bort magesekken
for å redusere fedme. Bedre butikk enn hi-fi, og det går
rykter om at han har tjent fett (hm) på en metode som nå
brukes i hele den vestlige verden.
Mvh Knut
Erfaring med PC lyd
Jeg vil gjerne med dette dele mine erfaringer med andre lesere
angående lyd fra pc.
Først og fremst vil jeg bare opplyse om hva jeg besitter av utstyr.
Cambridge azur 840 A V.2 integrert forsterker og Epos M22 i
tri wire høyttalere. Der bruker jeg en kabel fra wireworld som
koster ca 2500.- for 2 X 3 meter. Altså i aller høyeste grad et
budsjett anlegg. Jeg har vel i tillegg hørt en del rock `n roll alt
for høyt i min ungdom så hørselen er vel heller ikke slik den
burde være? Men litt hører jeg da enda. Etter min kones utsagn
så er det vel ikke all verden?
Vel vel, nok om det. Jeg kjører også det meste av musikk fra pc i
flac kvalitet, noe som etter min mening er det eneste som duger
fra pc. Til avspilling bruker jeg Mediamonkey med asio drivere.
Jeg satt også med et eksternt lydkort. Mobil pre usb. Noe som
kostet rundt 1400.- i sin tid. Etter å ha lest noen omtaler av
dacer i fidelity bestemte jeg meg for å prøve en Cambridge
dacmagic.
Jeg valgte den mest av alt p.g.a. lyd i forhold til pris. Bestilte
så denne brukt i ca 3 mnd. Fikk denne tilsendt med ditto XLR
kabler. Pakket så dette ut av esken og plugget til med usb ledning og tenkte for så vidt ikke noe mer på dette. Alt var bare
fryd og gammen. Fyrte så opp pc en og en fantastisk mye bedre
lyd runget frem fra høyttalerne. Dette var et skikkelig løft av
lydkvalitet. Et mere detaljert lydbilde og absolutt mere dynamikk
var inntrykket jeg satt igjen med etter noen timers prøvekjøring.
Helt suverent. Den er verdt hver eneste krone.
Fornøyd og glad satt jeg og lyttet til musikk og leste tilfeldigvis
i en tidligere utgave av fidelity. Der kom jeg over et leserinnlegg
av en som også hadde noen erfaringer å dele. Han kunne varmt
anbefale et asio dedikert lydkort. Dette skulle virkelig gjøre
susen.
Pokker ta….. der ryker den fredags pilsen tenkte jeg. Heiv meg
så rundt og bestilte et Asus Xonar Essence STX lydkort til ca
1600 kr.
Etter noen dager dukket det opp i postkassen og jeg var like
spent som en unge på julaften. Fikk så dette montert og koblet
til dacen med en coax ledning jeg hadde liggende. Fyrte opp pc
en og satte i gang musikken. Wow…. Der fikk jeg hakeslepp.
Det ble en merkelig flott lyd. Hva hadde skjedd ? Jeg ble sittende lenge å fundere….. Jo det var en “stillhet” som bredte seg
utover. Som om et mørkt teppe hadde lagt seg bak musikken.
En ro og dynamikk som fikk smilet til å gå fra det ene øret til det
andre og som bare limte meg fast i sofaen. Der ble jeg sittende.
Etter noen dager med lytting og nyting fikk jeg en kompis
på besøk som også kunne høre formidabel utvikling av lyden
hjemme i stua mi. Han spurte etter hvert hvilke ledninger jeg
brukte og mente dette også kunne ha stor betydning for lyden.
Vel…. Der fikk jeg noe å fundere på. Jeg må innrømme at dette
hadde jeg i alt oppstyret ikke tenkt noe videre på. Jeg begynte
å undersøke merket på ledningene mine på internett. Etter en
stund med lesing på nettet viste jeg ikke om jeg skulle le eller
gråte. Men jeg braste ut i latter tross alt. Jeg kunne konstatere
at både coax ledningene og XLR ledningene til sammen ikke
utgjorde mer en ca 150 kr.
Pokker ta….. der røyk den neste fredags pilsen også.
Jeg bestilte så ledninger av merket van den hul. Et par XLR kabler av typen D-102 III HYBRID til ca 1400.- og en coax av typen
The FIRST Ultimate Mk II. På nytt gikk jeg hjemme noen dager
og ventet i spenning. Da de så dukket opp var jeg ikke sen om
å få koblet til disse. Startet så opp systemet og satte meg ned
i spenning for å lytte. Jeg hadde vel akkurat fått haka på plass
igjen etter forrige oppgradering da den igjen falt ned i fanget
som en sekk med poteter. Jeg har lest at noen har betegnelse
“fløyel” på lyd. Jeg har ikke skjønt hva dette innebar før nå. For
noen myke toner….. Jeg var overveldet.
Min konklusjon av dette er at usb porten ødelegger lyden
fullstendig og kabler av litt kvalitet er alfa omega for god lyd.
Et Asio dedikert lydkort med digital utgang, spdif eller toslink
er absolutt ikke å forakte. Håper virkelig disse erfaringene kan
komme andre lesere til gode.
Til slutt vil jeg atter en gang takke for et flott blad. Mange gode
artikler med en skvett god humor.
Stå på. Dere gjør en kjempe jobb. Gleder meg til hver utgave.
Med hilsen Falken.
Du har musikken
NLE 22 RIAA Amplifier
Ren lyd "fri af lysnettet"
Passer til alle MC / MM pick-uper NLE 22 opfylder alle RIAA behov
Pick-up output 100 V - 10 mV
og koster mindre end mange gode
Pick-up modstand 10 - 47 k
pick-uper. Ny komplet teknik med
Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF nem optimal pick-up indstilling.
Pick-up kanalbalance i 1 dB trin
NLE 15 Audio Power Supply er
Alt indstilles direkte på bagsiden "fri af lysnettet" . NLE 15 overfører
NLE 15 Power Supply medfølger energi fra lysnettet uden direkte
Ubalanceret / balanceret output
elektrisk forbindelse. NLE 22 har
Dual mono i hele elektronikken
derfor unik lydgengivelse, som er
Ultrakort og støjsvag signalvej
helt ren, detaljeret og dynamisk.
Ingen strømstød i pick-upen
NLE 22 RIAA Amplifier koster kun
(inklusiv MVA/moms) DKK 14.800,Lydgengivelse i referenceklasse
Salg til Norge og Island
www.proconsumer.dk
Salg til Sverige og Finland
www.aboutmusic.se
Vi har teknikken
N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin
af helt rene glas, så skal man også nyde musik på
hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun
er musikerne som skal bestemme musikken og at
teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som
vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver
musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.
"NLE 22 er det beste kjøpet jeg vet om
når det gjelder high-end platespillerforsterkere."
Gunnar Brekke "fidelity" nr. 47
Salg til Danmark
N.L. Elektronik Tlf.: + 45 45 88 44 12
Misbruk av navn!
Hei,
I og med publisering av en Fidelity-utgave på nett, har dere
gjort mitt navn søkbart med link til et leserinnlegg jeg skrev.
Dette ønsker jeg ikke at dere gjør. Hvis man søker på mitt
navn, feks google.no, får man opp hva jeg skrev i brevet til
deg den gang. Gav der en del opplysninger som jeg synes
var litt personlige. Derfor ønsker jeg ikke at denne mailen
til deg, som da senere ble publisert i bladet, skal linkes til
mitt navn på denne måten. Jeg har sjekket opp dette forholdet og uten samtykke har dere ikke lov til å publisere
innholdet på denne måten, med direkte kobling til en
person. Jeg ber dere derfor om å fjerne denne koblingen til
mitt navn. Håper på forståelse for dette. Forstår ikke helt at
dette skal være noe problemet å få slettet, og det er det vel
heller ikke.
jeg kjøpte i dag et års abonnement til Pål Even S., det er en
julegave, kan det være hemmelig fram til jul?, dvs at han
får ingen bekreftelser på at han fikk det, tilsendt til hans
e-post?
mvh
xxx
Hei!
Jeg reagerer litt på at du som overskrift på denne mailen
angående et mange år gammelt brev sendt eksplisitt som
leserinnlegg til Fidelity, nå plutselig er blitt “misbruk av
navn”. Jeg har dobbeltsjekket brevet som knapt kan sies å
inneholde noe annet enn et teknisk spørsmål angående ditt
eget musikkanlegg, men har sendt problemstillingen videre
til teknisk kyndige som mer enn antyder at dette slett ikke
er så enkelt å slette som du antyder. Og du mener vel ikke
for fullt alvor at vi skal slette hele bladet? At vi har gjort noe
klandreverdig eller ulovlig ved å legge omtalte blad gratis ut
på Nett, bli benektet av vår advokat. Heldigvis.
Det betyr ikke at vi ikke vil prøve å hjelpe deg siden det betyr
så mye, men det hadde vært hyggeligere å finne en praktisk
løsning om du ikke hadde henvist til “misbruk” og påstander om ulovligheter, synes jeg.
Mvh
Knut V
Hilsen Olga S.
Hei! Jeg kan ikke gjøre annet enn å oversende dette til de
som tar seg av abbonnement for oss. Håper det går bra!
Og hils Pål Even på julaften og fortell fra meg at han har en
strålende hjertevenn!
mvh
Knut V.red.
Gikk det bra?
Knut
Hei,
det gikk veldig bra:)), han er veldig fornøyd med gaven.
Ha en god helg.
Hilsen Olga
Dynaudio
Har dere mulighet til å teste Dynaudio Contour 1.4?
Jeg har disse høytalerne selv og er meget fornøyd, og mener
at de burdet være testet sånn at andre lesere kan få opp
ørene for 1.4 i denne prisklassen.
Jeg mener selv at de har mange meget gode kvaliteter.
Med vennlig hilsen
Tor Ole Kristoffersen
Takk for tipset, det skal vi virkelig prøve å få gjort.
Knut
Majik DS-i
DON’T MISS A BEAT!
THE FINEST ALL-IN-ONE SYSTEM. EVER
Nettverkspiller 24/192
6 digitale innganger
5 analoge innganger
MM Riaa
Chakra forsterker
Dynamik strømforsyning
Software/firmware oppgraderbar
kr. 26 000
Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02
info@kontrapunkt.no, www.kontrapunkt.no
Slaget mellom Norge og Kina
Jeg sidder og har en lille hygge pause, hvor jeg surfer lidt på
jeres hjemmeside med gamle nummer af Fidelity.
Rigtig fin og interessant læsning, med mange gode anmeldelser af både musik og anlæg. Først og fremmest nogle gode og
grundige artikler, hvor det er befriende at jeres skribenter også
(engang imellem) tør skrive noget negativt om de produkter
som bliver testet. Desværre er det langtfra tilfældet med alle HIFI
tidsskrifter, som kan virke lidt ”blodfattige” og konfliktsky.
Så er det jeg når tilbage til 2007 og 2008, hvor jeg fanger
interesse for jeres artikler/tests vedrørende kåring af jeres budgetreference anlæg. ”Slaget” står på dette tidspunkt mellem en
norsk forstærker fra Abrahamsen og en kinesisk fra Xindak. Historien starter i Fidelity nr. 25. 2007, med test af Xindak XA6950
forstærkeren. Anmelderen Anders Rosness roser produktet til
skyerne og kåre den som den nye reference forstærker i jeres
budgetanlæg. I direkte duel med forstærkeren fra Abrahamsen
– en prototype på det tidspunkt, som dog i parentes bemærket
åbenbart var i stand til at udkonkurrere den tidligere budgetreference fra Cain – udklasser den denne.
Så vidt så godt, men føljetonen fortsætter så i Fidelity nr. 30
2008, hvor de pågældende forstærkere så skal møde igen, da
Abrahamsen nu er klar med den endelige produktionsmodel.
Nu skal de to budget kandidater så lige pludselig kobles op i
Fidelitys high end reference anlæg, hvor duellen jo netop før –
og ganske fornuftigt – foregik med opkobling i budgetanlæget.
Den beslutning har jeg meget svært ved at forstå. Efter min mening er det total ”overkill” at putte to forstærkere i den klasse
ind i et anlæg til adskillige hundredetusinde kroner. Hvorfor dog
ikke foretage den sammenligning i det pågældende budgetanlæg, netop som man gjorde i den første test fra 2007??
Jeg skal så ellers lige love for at ”vinden vender” når man med
svedende hænder får læst sig ind i dysten mellem de to kandidater. Nu er Abrahamsen lige pludselig den klare vinder, som
på alle punkter udklasser Xindak forstærkeren ( det må egentlig
have været en noget ufærdig prototype fra Abrahamsen…..).
Den gode Anders Rosness er stadig en del af test panelet, men
har nu – som de øvrige i panelet – intet godt overhovedet at
sige om den forstærker han før roste som noget af det bedste
han havde hørt. Undskyld mig – referenceanlæg opkobling
eller ej - så er det ikke særligt troværdigt, at den pågældende
forstærker pludselig er blevet så dårlig.
Nu er jeg jo dansker – og jeg hørte jo her under håndbold VM,
at nordmænd hader danskere(især Løke), men jeg vover nu den
påstand, at det jeg læser minder rigtig meget om en form for
national nepotisme. Det går vel ikke i spænd med den nationale
stolthed, at en billig asiat ”banker” en relativ dyr nordmand,
eller hvad? Jeg håber i fornemmer ironien og at det ikke er så
alvorlig ment. Men jeg undrer mig stadig over fremgangsmåden, hvor man undlader at teste under de samme (rimelige)
forhold som i den første anmeldelse.
Derudover kunne det være ganske rart at blive klar på om
Anders Rosness mente hvad han skrev i den første test eller at
det bare var et udtryk for en dårlig dag, hvor hørelsen ikke var
optimeret.
Jeg vil til sidst gøre udtrykkeligt opmærksom på at jeg ikke kender hverken den ene eller den anden forstærker, og således ikke
skal gøre mig klog på hvordan de lyder i virkeligheden.
Venlig hilsen
Preben Jørgensen, Danmark
Heia Danmark!
Joda, jeg fornemmer den godmodige ironien! At de angjeldende forsterkere oppviste større forskjeller i referanseanlegget, er helt som forventet. På den måten forsterker vi
riktignok de forskjeller man måtte oppleve i et mer relevant
anlegg, men mener at vi da enda bedre kan høre ulike parametre i forsterkerne. Uten å huske dette helt presist, vil jeg
tro at vi OGSÅ har dobbeltsjekket med de samme forsterkere med rimeligere utstyr. Hadde det vært noen kontroverser
ved dette, hadde vi omtalt det, ellers ikke.
Jeg husker også at Anders var veldig forbløffet over forbedringen fra førproduksjonsmodell til endelig produkt hos
Abrahamsen. Og ja, her er muligens et snev av patriotisme,
men jeg håper virkelig at dette ikke farvelegger beskrivelsen
av lyden. Men uansett blir nok forskjellene generelt overdrevet en smule av oss hi-fi skribenter for å markere forskjeller.
Men det skjønner vel de fleste?
Uansett, vi prøver å være ærlige og ydmyke nok til å innse
at det vi skriver ikke er noe endelig fasit, men et forsøk på
en “stemningsrapport” som jeg selv i ettertankens grelle
lys likevel mener er mer enn bare “underholdning”, som
enkelte skal ha det til.
Mvh
Knut V
333 Soulution 745 CD/SACD spiller:
S
elv om alle nå påstår at de
dengang var skeptiske til
dette opprinnelig 14 bits (!)
digtalmediet fra Philips og
Sony, var det imidlertid lite
annet enn lommeboka som avgjorde
hvor raskt man kunne erstatte platespilleren med de nye elektroniske vidundere. Prisen på de første var da også
rundt ti tusen kroner, og det var lange
køer i Akersgata da Aker Mic presset
prisen ned i et par, tre tusen kroner.
I dag kan vi bare undre oss over
den voldsomme hast vi hadde med
å gå over fra vinyl til digital. Selv 30
år etter kan de gamle vinylskivene
fremdeles utkonkurrere CD-mediet
når det gjelder generell lydkvalitet,
om du har vært forsiktig nok med de
litt skjøre platene. Men CD-mediet er
blitt stadig bedre, også avspillingen
av de håpløse platene fra 80-åra. Dette
selv om det blir påstått at lyden er
innebakt i ett-tall og nuller engang for
alle. På samme måte som det i sin tid
ble påstatt at alle CD-spillere nødvendigvis måtte låte tilnærmet likt. Bare
analogutgangen kunne tenkes å ha noe
10
å si for lyden fra dette 16 bits digitalmediet, sa ekspertene.
Selvfølgelig begynte Ivor og gjengen å lage CD-spillere tross motforestillinger, veldig gode var de faktisk.
Men de var også de første til å stoppe
produksjonen av disse for et par år
siden da de lanserte Direct Streaming,
nærmest en CD-spiller uten drivverk
som tok signalet fra Nettet eller fra
rippede CD-plater fra din datamaskin. Dette og liknende USB-Dac’er
fra andre var da også helt genialt!
Dobbelt så bra til halve prisen ved at
man sparte de kostbare drivverket
som også krevde dyre feilrettingsfiltre i tillegg til at hundrevis av plater
kunne samles på en hardisc for et par
kroner plata!
Også vi i Fidelity jublet; PC –Dac’en
låt rent og lekkert, nesten som de
første digitalforsterkere? SOM DE
FØRSTE DIGITALFORSTERKERE?
Hm….
Etter å ha levd med vår PC-Dac i
et års tid, skulle vi demonstrere vår
trofaste Muse CD-spiller som var til
salgs. Og fikk bakoversveis på grunn
av dynamisk kontrast og en innlevelse
vi hadde glemt var der, men dette
sammen med opplagt mer støy, forvrengning og annen gruff som vi også
hadde ”glemt”. Men det festet seg en
liten mistanke om at det kanskje var
en årsak til at vi hadde spilt mindre
musikk i det siste…
Så forteller også andre om at den
nye, vidunderlige datavspillingen ikke
helt går på skinner. Og mange velger
vinyl for virkelig å kose seg med favorittmusikken.
Så skifter vi server, og opplever at
klangbalansen forandrer seg. Huh?
CD’en
Og får stadig nye historier om alt det
som må gjøres inne i datamskinen for
å optimalisere den ”perfekte” lyden.
Dette er da i hvertfall ikke så enkelt
som det blir hevdet.
Slutten av denne historien kommer
her; den beste avspillingen av musikk
vi i Fidelity har opplevd så langt. At
det faktisk er en CD-spiller som fikser
dette idet alle avisene forteller oss at
CD-mediet er over og ut, er vel bare
historien som gjentar seg...
Og at vi i vårt jubileumsnummer
50 for mars/april 2011 presenterer
hele 4 glimrende CD-spillere fra
kr.4000-400.000 er altså langt fra noen
arbeidsulykke…
Da CD-mediet ble lansert med brask og bram for en drøy
generasjon siden, var den kjente platespillerprodusenten
Ivor Tiefenbrun en av de få som hevdet at det nye mediet
var helt utilstrekkelig lydmessig og mye dårligere enn hans
egen Linn Sondek LP-12 vinylspinner. Selvfølgelig mente han det!
lever!
11
333 Soulution 745 CD/SACD spiller:
På tampen av CD-epoken(?)
kommer kanskje den beste
sølvplatespinneren vi hittil
har hørt. Men om lyden er
absolutt i toppskiktet, så er
sannelig prisen det også.
Soulution 745:
CD’en lever (1)
Av: Arne Christian Damhaug,
achri-d@online.no
S
745 er et usedvanlig godt
oppbygd produkt og her er
installert et fabrikktilpasset
UMK-5 CD/SACD-drivverk fra
Esoteric plassert på en massiv
kobberplate for maksimal stabilitet.
Videre er kobberplaten frakoblet det
ytre chassis med dempere – i praksis en
sub-chassis konstruksjon – slik at drivverket skal være tilnærmet immun mot
ytre påvirkninger. S745 leser dataene i
2x ”real time” hastighet og buffrer før
signalprosesseringen.
Interessant nok så konverteres DSD
til PCM (24bit/384kS/s) før DACchipene. CD-data og eksterne PCM-data
oppkonverteres også til 24bit/384kS/s.
Selve oppkonverteringsalgoritmen bygger på Sonic2 teknologi fra Anagram
Tech. S745 har to klokkekrystaller og
en PLL som genererer de nødvendige
frekvenser basert på grunnfrekvensene
44,1 og 48kHz. Krystaller og tilhørende
PLL skal være av ypperste kvalitet og
det er neppe noe å hente ved bruk av
ekstern klokke.
Selve DACen er en dual mono konstruksjon basert på Burr Brown 1792
DAC som opererer i symmetrisk modus
(balansert). Som nevnt er dataene
konvertert til PCM (24bit/384kS/s) når
de ankommer Burr Brown chipene og
følgelig er det bare selve DA-seksjonen
som benyttes av S745. Lavpassfiltrene
er relativt slake – noe de har mulighet
til på grunn av den høye raten, og man
reduserer typiske artefakter som ringing i filterfrekvensen til et minimum.
Utgangstrinnene er to klasse A
monotrinn med utgangsimpedans på
2 Ohm og driver det som finnes av
forsterkere.
Strømforskyningen er huset i egen
boks. Det er separat strømforskyning
til drivverket, til de analoge kretser og
til de digitale kretser. Det går to tilpassede strømkabler fra strømforskyning
over til selve spilleren. Den fysiske
oppdelingen av strømforskyningene
skal iht Soulution gjøre det enkelt å
sikre tilstrekkelige strømressurser samt
minimere interferensen mellom de tre
enhetene.
Betjening og funksjonalitet
Fronten domineres til venstre av et
stort display som viser kildetype og
12
status – blant annet frekvensen til
innkomne data, om den interne klokken brukes eller forbigås, etc. Dette
er praktisk når en kobler til eksterne
kilder av ymse slag. Videre mot høyre
er betjeningsknappene med standard
funksjoner lagt ut i en rekke under
drivverksporten som ved åpning og
lukking summer fløyelsmykt – så en
skjønner at her er det også lagt stor
vekt på detaljene. Den første knappen i
rekken slår på / stiller S745 i ”stand by”
og den siste knappen aktiverer menyen
for endringer av kilde, klokke, format,
etc. Menyen manøvrer man seg gjennom ved hjelp av rattet på høyre side.
Rattet og den underliggende menyen
er intuitivt og funksjonelt oppbygget
og man finner enkelt den ønskede
funksjonalitet, hvilken verdi den har
og mulige valg nær sagt umiddelbart.
Når spilleren står i standard modus kan
rattet benyttes til å skifte spor på CD/
SACD.
På baksiden finner vi fra venstre
strømforskyningskontaktene, deretter
de balanserte og ubalanserte utgangene
og til slutt digitale innganger og utgan-
«Musikken gjengis med kontroll og ro på
en slik måte at det er mulig å konsentrere
seg om musikken og musikken alene.»
ger i tre rader. Øverst klokkeutgang
og klokkeinngang for et standard TTL
word-clock signal over BNC-plugger. De
to neste radene har BNC, RCA, XLR og
Toslink plugg for henholdsvis digitale
innganger og utganger. BNC-, RCA og
Toslink-pluggene for S/PDIF data og
XLR for AES/EBU data. Alle innganger
og utganger aksepterer opp til 24bit
/ 192kS/s og dekker dermed de fleste
behov. Jeg prøvde alle innganger og
utganger og fant intet å utsette under
standard bruk.
Som en kan skjønne fra beskrivel-
sen ovenfor gikk tilkobling og oppstart
som en lek og snart tonet musikken
ut over høyttalerne. Betjening og
justering fra fabrikkinnstillingene var
rett frem. Men det hadde vært greit å
kunne spille av CD-laget på hybrider.
Av en eller annen grunn velger S745
SACD-laget uten mulighet til å spille
av Cden.
Synkronisering
Klokkeinngang er nødvendig for å
kunne synkronisere til en ekstern
master. Jeg synkroniserte S745 til en
standard klokke – dCS Scarlatti – og
sendte både 44,1 og 48 kHz signal som
S745 aksepterte uten problemer.
Klokkeutgangen er praktisk i sammenheng med en ekstern kilde, enten
denne er et CD-drivverk eller en PCbasert kilde med S/PDIF konvertering.
Klokkesignalet til S745 genereres ved
hjelp av to krystaller – to stk på grunn
av 44,1 og 48 kHz. Og min USB-S/PDIFkonverterer aksepterte det direkte.
S745 i ”master”-modus er langt å foretrekke fremfor slaving når den kobles
til eksterne kilder.
13
333 Soulution 745 CD/SACD spiller:
hvor tonen er ”tynn” og hvor buens sus
over strengene er en betydelig del av
uttrykket. Etter min mening ble ikke
dette partiet godt nok gjengitt.
Koblet til PC
Integrert CD/SACD spiller
Ballet ble åpnet med Mahlers 9. symfoni
med RCO under ledelse av Chailly
(Decca 475 6191. 2 CD/SACD. 2004) to
timer etter at Saraste og Oslo filharmonien hadde spilt den samme symfonien – hvordan skal sånt kunne gå bra?
Konserten i Oslo var en opplevelse og da
jeg kom hjem satte jeg altså på anlegget.
Med en så god spiller som dette var det
imidlertid intet problem. Overraskende
nok kunne jeg høre på Mahlers symfoni
en gang til uten å irritere meg over konservert musikk og dens begrensninger.
Både dynamikk, klang og presisjon var
svært overbevisende.
Et par SACDer med Barb Jungr fant
også veien til S745. ”Love me tender” er
et notorisk vanskelig album som lyder
skarpt og spisst fra de fleste digitale
14
kilder jeg har hørt (Linn Records AKD
255. 1 CD/SACD. 2005). S745 gjør det
meget bra – kanskje bortsett fra begynnelsen av kutt #3 – litt skarpt ble det.
Resten gikk greit. ”Walking in the sun”
er bedre teknisk og bød ikke på problemer for S745 (Linn Records AKD 283. 1
CD/SACD. 2006).
Jazz at the pawnshop (Proprius PRSACD 7778. 1 CD/SACD. 2005) – et lett
og lekende konsertopptak. Slik var det
også via S745 – rett og slett meget bra.
Elgars fiolinkonsert og Vaughan Williams ”The lark ascending” er to stykker
fin musikk (DG 474 8732. 1 CD/SACD.
2004). Jeg synes S745 kom fint gjennom fiolinkonserten, men har kanskje
noen ankepunkter til fiolinklangen i
partiene av ”The lark ascending” hvor
Hahn spiller høyt opp i registeret og
Jeg koblet S745 til PC via min egen S/
PDIF konverterer (dCS Scarlatti SRC)
og slavet den noen dager for å få et inntrykk av S745 og dens digitale innganger. Deretter slo jeg på klokkeutgangen
til S745 og koblet den til konvertereren.
Dette ga et lite, men markert løft i presisjon og klang og jeg lot derfor S745
stå i ”master” modus når jeg senere
koblet den til PCen.
Blant musikken var den grandiose
symfoni nr. 3 av Mahler i 24/88,2
Flac format. Det er snakk om Boulez’
tolkning som nettopp er kommet i
sortimentet til HDTRACKS. Videre la
jeg øre til en Flac 24/88.2 versjon av
Mahlers 2. symfoni dirigert av Fischer
– også fra HDTRACKS. Innspillingene
er særdeles avslørende med en enorm
dynamisk spennvidde som inkluderer
meget lave partier f eks i den 2. symfonien i begynnelsen av 5. sats. Begge ble
håndtert meget bra av S745 og det var
bare å glede seg over musikken.
Elliott Carter (2L54SACD. Flac 24/96.
2008) er et nytt bekjentskap for meg
og denne innspillingen fra norske 2L
ga et godt inntrykk. Både kutt #7 og 8
er veldig interessante og jeg brukte litt
tid på dem i et forsøk på sammenligne
dCS og S745.
Begge kildene gjør det meget bra,
kanskje er det litt mer punch i S745
sammenlignet med dCS (2V), men samtidig lyder dCS muligens marginalt mer
naturlig. Dette er smak og behag.
I tillegg lyttet jeg til noen CDer rippet til Flac (16/44,1) blant andre de
jeg hørte på direkte fra CD-skuffen til
S745. Jeg synes kanskje ikke at CDytelsen var helt i superklassen, men
med samme data fra ekstern kilde i S/
PDIF format fungerte det bedre i mine
ører. Hvorfor vet jeg ikke. Når jeg så
tar med i betraktningen at CD-data og
eksterne data behandles helt likt under
signalprosesseringen i S745 blir denne
subjektive oppfatningen vanskelig å
forklare.
konklusjon:
S745 er en CD/SACD-spiller som overgår det meste jeg har lagt øre til i mitt
anlegg. Jeg har hørt bedre CD-ytelse,
men SACD ytelsen er nok helt der opp
i toppsjiktet. Den er også veldig god
når den kobles til eksterne kilder – i
mitt system fungerer CD-data enda
bedre slik og den håndterer hirez data
med den største selvfølgelighet. Det
er i mine ører ingen spesielle klangsignaturer. Musikken gjengis med
kontroll og ro på en slik måte at det er
mulig å konsentrere seg om musikken
og musikken alene.
333 Soulution 745 CD/SACD spiller:
Soulution 745:
CD’en lever (2)
Kan CD-mediet bli like seiglivet som vinylplatene?
Selv vinylentusiastene iblant oss opplever at gamle
16 bits CD-skiver kan låte strålende på siste generasjons
avspillere. Hi-rez SACD er enda mye bedre!
Av: Knut Vadseth
H
vor mye kan et musikkanlegg
kunne koste før det er ”ren
svindel”? ”Etter tredvetusen for
et komplett anlegg begynner
det å bli vanskelig å høre forskjell”,
mener elektronikkbransjens egen
pressetalsmann ifølge NRK. Svært
mange av oss entusiaster mener denne
grensen stemmer bedre om det var for
hver enkelt komponent, kanskje til og
med inkludert et fornuftig sett kabler
til en samlet pris til godt over hundre
tusen.
Selv opplever jeg i storstua greit
å kunne skille mellom de aller fleste
produkter til minst et par hundre tusen
pr. stk; hele tiden med en forbausende
solid overenstemmelse mellom pris- og
kvalitet. Med den vanskeligere akustikken på kinoloftet, har jeg større
problemer med konsekvent rangering i
den aller øverste prisklassen.
Den ganske entydige ”forbedringen”
i et produkt er uansett vanskeligere å
evaluere enn ”forskjeller” for de mange
ulike parametre av lydkvalitet. Men
desto dyrere, desto mindre problem
med å få til et allround anlegg som
spiller ulike typer musikk like godt.
Dette simpelthen fordi vi på de fleste
områder da nærmer oss det vi opplever
som ”virkeligheten”. Dette selv om vi
utmerket godt vet at ”virkeligheten” er
et bevegelig mål som flytter seg som
gullkrukka i enden av regnbuen…
16
Grisedyr
Likevel ble jeg en smule blek da medarbeider Christian Damhaug fortalte at
han hadde fått en superdyr CD-spiller
på hjemlån. Han lurte på om jeg ville
ha den et par dager for en eventuell
second opinion, om jeg da turde skrive
om en slik kostbar dinosaur like før
sin siste olje? 360 tusen kroner koster
den og består av 2 store og blytunge
bokser som tar skikkelig plass, mens
den latterlige lille fjernkontrollen er
velkjent fra små anlegg til hundredeparten av prisen. Og denne begrenser
også en fornuftig styring av riggen på
en utillatelig stupid måte ved at du må
hakke deg frem til riktig spor, om du
da ikke spiller hele plata fra begynnelse
til slutt.
Og her er ingen USB-inngang, ei
heller innebygd volumkontroll (I
begge tilfeller finnes dette på den langt
rimeligere Wadia som vi tester et annet
sted i bladet). Til gjengjeld kunne den
sveitsiske Soulution avspille SACD,
men kun i to kanaler og med DSD
lyden konvertert til høyoppløselig PCM
(24 bit 384 kHz), om jeg oppfatter det
riktig. Utseendet er bare sånn passe;
minimalistisk stilrent men også akkurat så sjelløst som man forventer det
fra de kanter.
Det hele står og faller altså med
lydkvaliteten. Men selv om vi forlengst
har godtatt at CD-mediet på langt nær
låter så egalitært som det ble påstått
for tredve år siden, er det vel en grense
hvor langt man kan dra lyden fra den
gjengse CD-plata med alle sine feil? Om
man da i det hele tatt gidder å spille
plater når man kan streame fra Nettet
og legge hele CD-samlingen – både
egen og andres – på harddisc…
Men vil alle ha all musikken på data?
Og blir musikken mer verd om du
har et nesten ubegrenset tilfang.
Sjelfull
Vi har hørt mer storslagen lyd med den
fantastiske Esoteric’ en som ble levert
oss i 5 bokser til prisen av en halv
million for et par år siden. Og omtrent
like dynamisk, stram og oppløst var
den bokstavelig talt like esoteriske og
kostbare rørombygningen av Esoteric
med initialene APL. Det beste fra EMMLabs – siste versjon også med Esoteric
drivverk – tilbød enda mer markant
grunntonenivå enn Soulution og en
holografisk dimensjon som både var
gigantisk og presis.
Men ingen av konkurrentene har en
like jevn og balansert perlerad av gode
egenskaper som dette sveitsiske forsøket
på – litt i seneste laget – å lage ”verdens
beste” CD/SACD-spiller. Også denne
basert på drivverk fra Teac/Esoteric.
Frekvensgangen oppleves oppmuntrende nøytral uten billige hi-fi
parametre. Selv om bassen langt fra
333 Soulution 745 CD/SACD spiller:
er pompøs, er den både kjappere, mer
slagkraftig og går samtidig dypere enn
vi mener å ha opplevd den fra andre
high-endere. Og dette altså samtidig
som mellombassen er stram, dynamisk
og rytmisk medrivende.
Oppløsningen og detaljnivået er
glimrende og med fantastisk dynamisk
kontrast som tilsammen
skaper et glimrende skille
mellom direkte og reflektert opptakslyd, noe som
er en betingelse for den
nøyaktige gjenskapelsen
av det akustiske rommet.
Kombinasjonen av den
glimrende oppløsningen,
flotte dynamikken og
utmerkede holografien,
alt forøvrig som man bør
kunne forlange i denne
supereleverte prisklassen,
resulterer i den helt utrolig bra klangstrukturen
som gir så fabelaktige rike
og livaktige farver til delikate overtoner og nyanser
på instrumenter og stemmer. For ikke å snakke om
når alle disse individuelle
lydkildene forenes i et
betydelig antall som kor
og orkestere uten å bli
sauset sammen til en
lydgrøt. Bare den nesten like kostbare greske
Ypsilon som vi hadde
på forsiden for et års tid
siden, kommer i nærheten
av dette når de gjelder
delikate og farvemettede
klangstrukturer, det som
på fremmedlandsk kalles
”timbre”. Strålende!
Men etter noen dager var jeg helt
hekta. Jeg spilte plate etter plate fra
mitt nedstøvete CD-arkiv uten tanke på
at jeg skulle notere inntrykk. Dette var
ikke lenger noen jobb. Jeg bare frydet
meg over musikken! Og så den helt
utrolige dynamikken både i makro og
mikro området. Hvordan er det mulig
likevel gradvis noe av det beste av det
hele. For ikke snakke om den blandingen av myket og krisphet i samme lydbilde, den myke akustiske romklangen
sammen med ytterst krispe transienter
med en hittil uhørt kjapphet. Og altså
en dynamisk kontrast som er uovetruffen i forhold til noen annen signalkilde
jeg vet om. Punktum.
Hvordan i all verden
har konstruktørene
maktet å gi oss så fantastisk mye detaljer og
såpass med luft og letthet samtidig som man
knapt har de sedvanlige
problemer med skarpe
sibilanter? Her er det
så mange krystallklare
forbedringer – bokstavelig talt – at jeg virkelig håper vi får noen
forklaringer fra vår dataekspert i den tekniske
beskrivelsen. For jo mer
vi spiller, desto større
opplever vi utklassingen, ikke bare i forhold
til det aller MESTE,
men også forhold til
det aller BESTE fra
vinyl og digitalmediet
vi hittil har opplevd.
«Jo mer vi spiller,
desto større opplever vi
utklassingen, ikke bare i
forhold til det aller MESTE,
men også forhold til det
aller BESTE fra vinyl og
digitalmediet.»
Mer lytting
Jeg må innrømme at jeg
hverken hadde særlige
forventninger om entydig
”bedre” lyd, ei heller opplevde noen
helt dramatisk forbedring i første
omgang med den ekstremt kostbare
Soulution. Dette da i forhold til forventninger, ikke minst med positiv erfaring
med andre high-end spillere av senere
årgang som alle er blitt stadig bedre.
Likevel var det altså umiddelbart
klart at bassen knapt var feitere ,
men mye kjappere og gikk uventet
mye dypere og med større slagkraft
på grunn av stålkontroll. Samt at den
dynamiske kontrasten syntes noe større
enn selv de beste med sortere sort og
hvitere hvitt. Og at det tredimensjonale
rommet er påtagelig både dypere og
bredere og samtidig mer nøyaktig i sin
avgrensning. Dette var opplagt en av
de beste spillerene vi har testet, men
knapt verd det dobbelte av for eksempel den glimrende Playback Designs,
tenkte vi.
18
å gjenskape en dynamisk kontrast vi aldri før har hørt på opptakene enten det
er i SACD, høyoppløselig DS eller noe
annet? Vanlige CD-plater låter plutselig
som superreferanser selv i 16 bits opptak fra de bokstavelig talt musikalsk
beinharde åttiåra! Og ALL slags musikk
låter eventyrlig mye bedre; fra en enkel
stemme med gitarakkompagnement
til flere hundre sangere og musikere i
et stort kirkerom med orgel, pauker og
greier.
Men her var det ikke bare mer av
det meste av de parametre vi normalt
vurderer, her var også mye MINDRE av
de vanlige forvregningsformene som
tåkelegger musikken. Her var også mindre støy og annet snavs av det vi gjerne
kaller ”jitter”!
Den fenomenalt naturlige og superraffinerte mellomtonen med sine sterke
fargekulører av intrumentklangen ble
Rik og lykkelig
Dette er – dessverre
for oss som ikke er
millionærer – enda et
bevis på at det går an
å dra lydgjengivelsen
enda litt lenger om
penger ikke er noe
problem. Det er også
et godt eksempel på at
lyden kan bli ytterligere
forbedret selv når man
tror at man har nådd
det ultimate.
Om denne CD-riggen
er verd den høye prisen, er det bare du
som kan vite når du skal balansere din
økonomi mot den livsbejaende lykke
det er å komme musikkens sjel enda
litt nærmere. Men kvalitetsinntrykket og komponentutvalget, sammen
med den opplagt særdeles beskjedne
produksjonen, gir neppe noen urimelig
avkastning til produsent og importør,
om det er noen trøst. Timebetalingen er
vel også en smule høyere i Sveits enn
for eksempel i Kina.
konklusjon:
Selv før denne utrolige og helt uventede utklassingen av andre signalkilder
med Soulution 745 CD/SACD-spiller,
var mange av oss i Fidelityredaksjonen litt nølende til å legge alle eggene
i streamingkurven. Mange sverger
faktisk til vinyl som ble erklært død
og begravet for 30 år siden. Det aller
dummeste er å ikke ta et valg, men å
spre seg på mange ulike løsninger som
nødvendigvis hver for seg må bli billigere og dårligere. Selv har jeg satset
på en meget kostbar DS-Dac fra Linn
for å sikre at vi får det aller beste ut
av musikksamlingen på harddisc. Jeg
var uforberedt på at det skulle være
en lydmessig nedtur å å gå tilbake til
denne ved avspilling av rippede plater
fra harddiscen ved testen av Soulution,
selv om denne riktignok er 3 ganger så
kostbar.
Men selv høyoppløselig 24/192
opptak, såkalt masterbånd kvalitet, var
etter min mening ikke helt så fysisk
tilstedeværene i naturlig størrelse og
med såpass naturlig dynamisk kontrast
på Linn som det Soulution fikset med
oppskrapte varianter av de samme platene som lå slengt i en stor skuff etter å
ha blitt rippet.
Det at drivverket ødelegger for lyden,
gjelder i hvertfall ikke når man kan
bruke det aller beste drivverket fra
Esoteric og samtidig gir blaffen i pris.
Og det å ha en plate fysisk mellom hendene er fremdeles den enkleste vei til
gode musikkopplevelser i min verden.
CD-platen er et fantastisk ukomplisert fysisk format og med langt større
utvalg enn vi kan finne på vinyl. Og
selv med noen fantastiske opplevelser
med vinyl i stua, 30 år etter at formatet
ble erklært over og ut, så vil jeg hevde
at formatet her endelig har funnet sin
overmann med denne CD-spilleren. Det
er typisk at det skjer samtidig som alle
tror at også CD-en er død og snart skal
begraves.
Det gravølet tror jeg ikke du skal
satse altfor mye på, gitt. Selv ikke siste
Linn Sondek LP12, Basis Audio 2800
(nr.35) eller noen av de andre rådyre,
men også overrasende gode platespillere vi har prøvd i Fidelity sitt referanseanlegg, har den ekstra dype og solide
bassen og nesten sjokkerenede naturlige instrument og stemmeklangen som
Soulution tryller frem fra musikkens
innerste sjel. Og dette selv fra vanlige
CD-skiver. For ikke å snakke om den
veldige intime og direkte mellomtonelyden som syntes å oppstå i løse luften
foran deg med en naturtrohet det er
umulig forstå kan ha passert kilometer
med miksebord, kabler, elektronikk
og høyttalere uten å ta skade på sin
musikalske sjel.
Så den historiske likheten med vinyl,
gjelder også den karakteristiske lydkvaliteten med en stram klangbalanse med
en dynamikk og utklinging fullstendig
uten noe varmende teppe. Nakent, nesten hudløst, men dønn ærlig! Og med
en fysisk konkretisering- og samtidig
med en så presis og storslagen holografi som jeg aldri har hørt maken til, selv
med det aller beste jeg har hatt i stua
av vinylspillere.
Og med SACD var det med Soulution 745 helt fantastisk å få ytterligere
størrelse på lydbildet samt enda bedre
kontrast og farveglede av instrumentenes eventyrlige klangstruktur, selv om
man ikke trodde det var mulig å høre
forbedringer etter ha opplevd de gamle
favorittlåtene på 16 bits. Men det perfekte blir faktisk enda litt bedre...
Denne sveitsiske super high-enderen
er det beste vi hittil har hørt fra noen
kommersielt tilgjengelig signalkilde!
Pris: kr.360.000
Importør: Duet
Tekniske data
• Strømforbruk:
drift: 60 W
standby: 6 W
• Utgangspenning:
XLR: 2 Vrms
RCA: 2 Vrms
• Utgangsimpedans:
XLR: 2 Ohm
RCA: 2 Ohm
• Frekvensrespons: DC-100 kHz
• Forvrengning: (THD+N): < 0.0005%
• Signal-støy forhold: (SNR): > 140 dB
• Kanalseparasjon: > 130 dB
Strømforsyningen til
Soulution 745 er kraftig
som er stor effektforsterker.
19
333 Testpanelet om Soulution 745:
Bedre enn
Tore Dag Nilsen:
Perfect sound forever!
Denne sveitsiske spilleren er med sin avsindige pris, sine to enorme og blytunge kabinetter; så politisk ukorrekt og til dels harry
at man bare må riste på hodet. Timingen
er helt på trynet også. Det virker jo idiotisk
å satse på en spiller for det utdøende CDog SACD-formatet, til 360 000 kroner,
nå som ”alle” har vendt seg mot vinyl og
PC-basert nedlastning og avspilling.
Innvendingene faller som løv om høsten
når man erfarer hva den kan prestere i et
toppklasse oppsett. Vinylfreaks og PC-nerder: Eat your hearts out! – Her er kanskje
den mest støyfrie, presise, gjennomsiktige,
dynamiske og åpne grunntonegjengivelse
jeg noen gang har hørt. Og det fra vanlig
16/44 CD.
I Knuts store stue, med referanseutstyr
som Coltrane-høyttalerne og DP A5 effekttrinn, opplevde vi en helt naturstridig renhet i gjengivelsen. Med tanke på at vi hører
på signaler som har gått gjennom mikrofoner, kabler, mikseustyr og prosessering,
komprimering av data, CD-fabrikasjon, av-
Anders Rosness:
spiller, ny prosessering, kabler, elektronikk,
kabler, passiv deling og høyttalerelementer
– så er dette helt fantastisk.
Mange av instrumentene og stemmene var praktisk talt der, foran oss, helt
nøyaktig plassert utover i rommet. Vekt,
stramhet, hurtighet og drama og storhet
manglet ikke. De forskjellige opptakenes
karakter ble til fulle eksponert. Alle gode
sider så vel som feil og mangler ble totalt
eksponert. Slik må det være. Man vil aldri
kunne oppleve god gjengivelse uten å få
nøyaktig innsyn i alt. Mange er redde for
slik analytisk gjengivelse, men i virkeligheten er det alltid, jeg gjentar alltid, bedre å
øke oppløsningen enn å prøve å begrave
lytene i dopet klang eller lydsaus. Med
større oppløsning og renhet blir det faktisk
lett å akseptere særheter i kildemateriale
uten at det går på bekostning av musik�kopplevelsen. Tro det eller ei.
Skal jeg likevel gi uttrykk for mangel på
total perfeksjon, så må det være at jeg fikk
inntrykk av at oppsettet kutter marginalt
12012011!
12 januar 2011 burde CD-spilleren erklæres død en gang
for alle - noe Norges største avis fastslo allerede ved utgangen av det foregående år! Og som også er diskutert lenge
her i Fidelitys redaksjon – og alle andre fora: Legg samlingen på harddisc og send CD-haugen på dynga sammen
med avspilleren!
Men 12012011 er det i Fidelitys hellige testrom samling
rundt en ny kreasjon fra de mekaniske urverkers hjemland (en annen anakronisme for bakstrevere?); her hvor
så uendelig mange av verdens ypperste programkilder har
vært på gjestevisitt de siste 10 år . Soulution er et enormt
stykke CD –spiller med separat strømforsyning - til den
nette pris av kr 360 000.-.”Noen må ha tilta totalt” - som
min godt over middels interesserte tenåringssønn erklærte
i sakens anledning.
Og så –etter bare noen takter – var det bare å kapitulere.
Denne datoen og lyden fra CD-platene den kvelden vil for
alltid bli husket av alle oss som var der. Vi hadde en lydopplevelse hvis make vi tidligere aldri hadde hørt i stua!
Heller ikke fra noen av verdens beste vinylrigger! Da vi
putta inn Dali test CD fra den coverløse haugen av redaktørens slitte sølvplater – og spilte opptakene vi alle mente
å ha hørt i hjel for lenge siden – da var tiden kommet for å
gi seg ende over…
Vi var tilstede i september 06 da den enorme Teac Eso20
helt i bunnen og er en smule markert i
toppen. Dette kan muligens skyldes forforsterkeren, en ARC rørsak. Undertegnede
er redaksjonens selverklærte rørhater, og
tillegger gjerne rør slike egenskaper. Likevel
skal det understrekes at denne forforsterkeren selvfølgelig skal ha sin del av æren
for en makeløs renhet, dynamikk og stramhet som strekker seg fra øvre mellomtone
til langt ned i bassen.
Coltrane-høyttalerne er uovertruffent
åpne og rene i det viktige grunntoneområdet, noe vi fikk en overveldende påminnelse om her. Det nye er at jeg aldri har
hørt dem så prisverdig stramme nedover i
bassen som nå.
Denne CD-spillerens fantastisk presise
lydgjengivelse gjør meg både tankefull
og beroliget på samme tid. De ekstreme
ytelsene til denne spilleren forklarer den
tilsvarende ekstreme prisen. Det ligger en
rettferdighet i dette. Den er dessverre også
en solid dokumentasjon på at det bør være
slik at man får hva man betaler for.
teric riggen til en halv million var programkilde – og da vi
spilte på Linn LP 12 siste versjon i fjor. Og vi husket det
alle sammen – men måtte altså bare innrømme – denne
massive sveitsiske CD-spilleren overgår lydmessig alt som
er hørt i denne stuen. Og hvis du blar kjapt gjennom 50
nummer av Fidelity (sic) vil du se at det faktisk er de fleste
av de vidgjetne….
Og så får jeg bare gjenta meg selv fra en tidligere, lignende seanse: Denne CD-riggen beviser at programkildene
vi hittil har omgitt oss med har et kolossalt forbedringspotensial. Og dette så absolutt stikk i strid med hva nesten
alle eksperter har sagt om digitalmediet; det går ikke an
å forbedre denne haugen med null og ettall når sølvplata
først er laget. PØLSEVEV!
Det vi når hører fra gamle CD’er- innebærer også at du
aldri har hørt hva dine høyttalere eller forsterkeri faktisk
kan prestere! Ingen harddisc med noe kjent software kan
heller sies å inneha en slik enorm makro og mikrodynamikk som vi her blir presentert for. For øvrig er det
vanskelig å beskrive det vi hørte på annen måte enn at det
her spilles musikk av levende utøvere i realistiske omgivelser og opptaksrom som du kan gå rett inn i som lytter
– punktum. En fantastisk opplevelse.
12012011 skal jeg uansett garantert huske i mange år
framover! CD-spilleren er død – leve CD-spilleren!
vinyl?
Trond Torgnesskar:
En CD-spiller
med sjel
Håkon Rognlien:
Fiffige ordspill kan tryne noe vederstyggelig, men her legges både sjel
og løsninger for dagen. Uansett om
vi spilte vokaljazz, kammermusikk,
rølpete blues eller lot Andsnes vise
hvilken mester han er med Grieg,ble
alt gjengitt med en oppløsning, klangpalett, dynamikk og musikalitet jeg
ikke har hørt maken til i redaktørens
lytterom. Det sier ikke lite. Lydbildet
var gigantisk. Så stort og lettflytende
at det eneste det føles naturlig å sammenligne med, er levende musikk.
Dette er CD-spilleren som ikke er der.
Det hele spilte skremmende naturlig, og på Andsnes´klassiske opptak
fra Grieghallen fremsto hvert enkelt
instrument så klangrikt, komplekst
og fullt av egenart at det tangerer
det beste jeg har hørt. Intet mindre.
Den luftige, fullstendig uhindrede
lettflytenheten opplevdes så korn- og
forvrengningsfri, så naturlig og så rik
på uttrykk og dynamikk at selv de
aller beste analogriggene jeg har lånt
øre til, ville slitt med å holde følge.
Rominformasjonen var rett og slett
enorm, og man kunne høre innnover
i opptaket med ekstrem letthet. Ikke
et eneste instrument ble frarøvet sin
karakter, og musikken fylte rommet
med en så naturlig og fascinerende
autoritet at det var umulig å ikke
glemme både tid og sted. Vi var i
Grieghallen alle sammen. Så enkelt
kan det sies. Andsnes´ tolkning ble
nesten overveldende tydelig. Dette var
en fremførelse, ikke en lytteseanse!
Det utskjelte -og nå om dagen ganske marginaliserte CD-mediet- har fått
mye tyn. Med rette, vil mange hevde.
Så kommer disse sveitserne løpende
med en spiller som viser at om himmelen er grensen, kan sølvskivene
tangere det meste. Det er tydelig at det
er flere dårlige avspillinger enn det er
innspillinger der ute. Vinylplatespilleren er ikke lenger ensom konge på
haugen, spør du meg...
Bedre enn vinyl!
Da lyttingen tok til, var det duket for et
hellig øyeblikk. Det første spørsmålet jeg
stilte meg selv mens jeg kløp meg selv så
hardt jeg kunne i armen, var: Finnes det
egentlig grenser?
Vi har før har hørt fantastiske produkter i Fidelitys storstue. Sterkt i minnet
ligger CD-spilleren fra Esoteric, forsterkersettet fra Mark Levinson, B&W 801D,
EMM labs, Linn LP12 og enkelte andre
superprodukter. Men det vi opplevde
denne kalde januarkvelden satte faktisk
enda en ny påla i bakken, denne gangen
enda et godt steg fram i forhold til alt vi
tidligere har hørt.
Hva gjør så denne CD-spilleren annerledes? I korte trekk har det åpenbart lyktes de sveitsiske ingeniører å fjerne enda
et tilsynelatende usynlig slør, skapt av en
nær uhørbar støy i hele frekvensområdet, slik jeg opplever det. Men usynlighet
og ikke hørbare fenomen er nettopp det
bare så lenge de rent faktisk er der, hvor
utrolig det enn kan høres. Støy er tydeligvis et nesten relativt begrep, og tar du
det bort, så oppdager du at det faktisk
hadde vært noe surr der hele tiden. Som
med ventilasjonsanlegget på jobben på
et vis, du merker ikke at det støyer før
det stopper. Da plutselig, tenker du: Hva
var det for noe rart som fikk brått fikk
meg til å senke skuldrene?
De praktiske resultatene av dette er
et innsyn i innspillinger vi aldri før har
hørt, selv ikke fra ekstremt gode vinyl
platespillere. Her er verdens største og
reneste forstørrelsesglass satt mellom
lytter og utøver, det er klart større enn
virkeligheten, men det er greit for meg,
det er faktisk det hi-fi dreier seg om. Vi
har i grunn aldri kopiert virkeligheten,
men vi har jobbet for å hente ut nøyaktig
det som ligger i innspillingen. Og denne
spilleren lykkes bedre med det, enn noe
annet jeg har hørt, og det inkluderer
samtlige analoge og digitale medier jeg
har lånt øre til i hele mitt liv. Det gir en
klangpalett som med irriterende stor
margin går utenpå så vel digitale som
analoge avspillingsmaskiner. Det er en
mellomtone som er så naturtro og åpen
at man blir litt fælen, igjen opplevde jeg
forvirringen ved å tro at det var mine
skribentkolleger som klappet, mens det
i virkeligheten kom fra høyttaleren langt
unna sofaen.
Jeg hører innspillinger jeg har hørt et
hundretalls ganger på en helt ny måte,
og jeg blir fullstendig bergtatt og nesten
ydmyk over hvor mye informasjon som
rent faktisk finnes i enere og nuller. Og
det gjelder selv om vi spiller en standard
red book CD! Evnen til samklang har jeg
aldri hørt maken til tidligere, det er så
mye klarhet og kontroll i mellomtonen
her, at hvert enkelt instrument har mengder av plass og full uavhengighet av alt
annet som foregår omkring. Og når vi
slipper en SACD i skuffen, er det slutt på
journalistens ord. Da kommer jeg ikke på
annet enn andektig stillhet, for øyeblikket er hellig, og det finnes ikke flere ord i
vokabularet.
Ikke nok med at hele frekvensområdet
er «tørket opp» på ubeskrivelig vis, men
jeg ville ikke hett Håkon «Dynamikk»
Rognlien om jeg ikke nevnte det makrodynamiske uttrykk i dette oppsettet. Visst
har jeg hørt utrolige ting før, med B&W’s
15-tommer og anlegg i millionklassen,
men dette....! Marten-høyttalerne byttet
navn fra Coltrane til Ozzy, blei store som
hus og eksploderte i vannvittige crescendi
med en hurtighet som ga Supermann
problemer med selvtilliten. Og at dette
kom fra kilden, er hevet over tvil. Men det
viser nok en gang at svenske høyttalerbyggere skal man ikke kimse av! Horn er
unødvendig!
Den påfølgende aften ble trist. Det er
mange år siden sist jeg fikk en så brutal,
hi-fi-messig realitetsorientering! Hvor er
Lottopremien når du behøver den som
mest? 3
21
333 Hi-Fi portrettet: Anthony Michaelson:
Verdens kanskje mest produktive
hi-fi konstruktør er skeptisk til
ørene, hi-fi-journalister, dagens
høyttalere og dyre kabler! Men
han deler de musikalske gledene
med flest mulige ved å tilby budsjettprodukter som er tett på det
aller beste samtidig som han produserer noe av det aller dyreste…
Tekst og foto: Knut Vadseth
Musikalsk troskap?
J
eg har hørt om denne karismatiske bamsen i mer enn 30
år, den gang han revitaliserte
interessen for rørutstur i Europa
sammen med en viss herr Austin som
begge slo igjennom med forsterkeren
Michaelsen&Austin TVA 10. Senere
gikk han solo med sitt firma Musical
Fidelity med hittil mer enn 250 (!) hi-fi
produkter. Disse har i de fleste tilfelle
vært helt unike med hensyn til tekniske
løsninger, blant annet har gubben nærmest egenhendig relansert den utrolig
solide rørvarianten Nuvistor, som
22
han med hell har benyttet i en rekke
konstruksjoner. Samtidig har han som
klarinettist gitt ut en rekke plater med
klassiske orkestere. Selvfølgelig som
solist også med disse…
Hi-Fi kjendis
Og hele tiden er han blitt stedig omtalt
både i engelsk og amerikansk hi-fi
presse, som regel i veldig positive
vendinger, selv om ingen er i tvil om
at engelskmannen elsker å provosere,
og enkelte ganger også kan få en smule
motstand. Og han innrømmer gjerne at
han bruker hi-fi pressen for alt hva den
er verd. Blant annet lager han uvanlig
mange ulike modeller som gjerne kommer i et begrenset opplag, en markedsstrategi som simpelthen er skreddersydd for pressens umettelige behov
for nyheter. ”Limited Edition” med de
underligste påskudd, er simpelthen en
Michaelson gimmick som fremprovoserer langt mer omtale i verdens største
hifi-publikasjoner enn et relativt lite
selskap som Musical Fidelity ellers
kunne regne med.
Det er derfor med en smule hevet øy-
til Fidelity sin redaksjon med beskjed
om at hele containere må returneres,
og sultne unger må taes ut av skolen.
Dette bare på grunn en forsiktig innvending i en ellers strålende omtale. HiFi er showbiz med mye nerver, feilaktig
kalt primadonnanykker!
Dusteskribenter
”Jeg blir helt sprø av denne gjengen
med hi-fi tullinger som skriver for de
ulike bladene uten engang å måle de
viktigste tekniske parametre,” fortsetter
hovedpersonen i denne sammenkomsten hos den nye MF importøren midt
i Oslo. Mens undertegnede lett andpusten kjenner at blodet stiger til hodet. Er
det trappen opp til Audiocompaniet i
fjerde etasje, eller…
”Det må være balanse mellom
målinger og subjektiv lytting”, hevder
mannen som relanserte rørforsterkere
med god lyd og dårlige specs i Europa:
” Magasiner som ikke foretar målinger
anser jeg forøvrig som ytterst upålitelige”, legger han til før han spør hvilken
butikk jeg kommer fra…
Subjektive målinger
Vi blir etter et pinlig intermesso enige
om at man ideelt sett burde BÅDE måle
og lytte. Men av disse to er målingene
det viktigste, mener sjefen for Musical
Fidelity. Mens Fidelity altså er like sikre
på at subjektiv lytting er vel så opplysende om man skal evaluere en forsterkre, ikke konstruere den. Men uansett; i
begge tilfelle må man ha klare prioriteringer om hvilke parametre som er de
viktigste, forsvarer Fidelity seg.
Musical Fidelity-sjefen med
sin siste digitale kreasjon.
enbryn jeg for første gang møter denne
hi-fi kjendisen som med et bredt smil
tar meg i hånden mens han med høy
røst utbasunerer at jeg nå hilser på verdens mest utskjelte hi-fi konstruktør!
Elsket og hatet?
”All verdens hi-fi journalister simpelthen hater meg”, gliser Antony Michaelsen fornøyd. Jøss, og jeg som akkurat
har lest en test av hans siste forsterker
”Titan” i Stereophile hvor den blir utropt som kanskje verdens ”beste”.
Også det amerikanske nettstedet Ultraudio, gir denne rådyre (ca.kr.200.000)
tusenwatteren strålende kritikk med
beste bassgjengivelsen ”ever”, og ”nesten” like bra i alt annet som den enda
mye dyrere lokale varianten fra Boulder. Men mindre motforestillinger i
ulike tester har ført til illsinte telefoner
brak fremhever de vanvittige ineffektive moderne høyttalerkonstruksjoner
som etter hans mening ikke har en
sjans til å gi et realistisk lydtrykk.
”De små plastmembranene som ble
lansert i 6o-70 åra istedenfor store
pappmembraner, holdt liv i hi-fi bransjen , men drepte livet i musikken. Og
det blir bare verre og verre!
Herregud, tenk på de ineffektive
motehøyttalerne fra for eksempel amerikanske Magico som koster en formue!
Vet du hvor mange watt som kreves for
å spille disse på realistisk lydnivå?”
Han ser så inkvisitorisk på meg at
jeg ikke våger å røpe at jeg syntes de låt
veldig bra med DartZeel forsterkere på
et par hundre watt.
”En titalls KILOwatt !”, svarer han
retorisk med triumf i røsten. Og har
sikkert mye rett. Teoretisk. Men jeg
hørte på Gøteborgmessa også de største
og nesten like tungdrevne Respons til
Reidar Persson drevet av en 60 watts
rørforsterker. Og dynamikk var da slett
ikke noen fremmed fugl i det rommet?
Og selv produserer Antony noen klasse
A forsterkere på bare 50 watt som
reklamen sier skal kunne drive det aller
meste. Men man kan også bestille en
Musical Fidelity”Titan” på 4 kilowatt i
2 ohm!
High-tech booster
”For å løse problemet med dynamisk
kontrast på moderne høyttalere, konstruerte jeg en helt nye type forsterker
som benyttes sammen med en god
eksisterende som en slags booster, og
som absolutt uten negative bivirknin-
«Magasiner som ikke foretar
målinger anser jeg forøvrig som
ytterst upålitelige, legger han til...»
Vi blir til slutt enige om at de ideelt
sett bør være en optimal balanse mellom målinger og lytting. Men hvem
skal definere hvor grensen går? Vil
10% målt forvrengning bety en slakt,
uansett opplevd kvalitet. Eller skal
dette bare oppfattes som en advarsel,
obs, obs, om at man muligens er på
gale veier? Engelskmannen har selvsagt
et visst poeng ved å hevde at et nesten
hvilket som helst møkkaprodukt kan
låte fint om det matches med kompenserende feil andre steder i signalveien…
Stol ikke på ørene
I det hele tatt gir musikeren og hi-fi
konstruktøren inntrykk av at han stoler
lite på egne ører, og langt mindre på
andres hvis det ikke kan bekreftes med
relevante målinger! Men ikke før har vi
røkt fredspipe, før han med bulder og
ger øker effekten på en mest mulig
kostnadseffektiv måte. Av de omtrent
250 produkter jeg har sendt ut i markedet mener jeg selv at det bare er en 3-4
av disse som jeg i etterkant mener ikke
helt holdt mål. Denne turbochargeren
er jeg tvert imot spesielt stolt av selv
om den ble noe dyrere enn vi håpet. Så
var også kvaliteten tilsvarede høy. Men
jeg burde ha visst at hi-fi bransjen er ultra konservativ, og dette var noe nytt og
uvant. Tross til dels strålende omtale,
solgte vi nesten ingenting!
-Men disse Nuvistor konstruksjonenen dine ble veldig populære, piper vi
forsiktig for å muntre opp intervjuet
litt. -Selv husker jeg med glede en
påkostet SACD-spiller som vi testet
i Fidelity. Kan disse spesielle rørene
fremdeles leveres?
-Det er ikke noe problem å skaffe rør.
23
333 Hi-Fi portrettet: Anthony Michaelson:
Siste high-end klasse A fra Musical Fidelity.
Men de spesielle soklene disse spesialrørene blir montert på, er ikke lenger
tilgjengelige. Og de blir altfor dyre å
sette i produksjon for et mindre firma.
Så nye Nuvista konstruksjoner kommer ikke på tale, mens lykkelige eiere
av slike produkter kan påregne stødig
leveranse av rør- og reservedeler. Uten
at dette er noen big deal da disse rørene
synes å vare nærmest evig…
Super Audio
-Men apropos SACD, fortsetter han:
Dette er en av de største hi-fi bløffene
på markedet hvor mer støy er mer
markant en bedre oppløsning oppover.
Jo.takk. jeg lagde en god SACD-spiller,
men dette skyldtes mer at den simpelthen var en god CD-spiller i utgangspunktet. Det var aldri særlig mye forskjell på lydkvaliteten om man gidder
også å prøve 16 bits laget fra samme
SACD plate. Men markedet forlangte
SACD og fikk til og med en veldig
god en. Men for oss er SACD nå helt
ute, mens vi fremdeles leverer mange
standard CD-spillere. Men fokuset er
selvsagt nå på nye nettbaserte DAC’er
som kan utnytte de helt ukomprimerte
og potensielt høyoppløselige .wav-filer,
da dagens lagringskapasitet selv via en
I-pod er tilstrekkelig for de fleste.
-Vi har laget et par relativt kostbare
Dac’er med topp spesifikasjoner og
stort bilde som viser covere og liknende, fortsetter han. -Men vår stolthet
er en billig sak i vår budsjett V-serie
som bare er millimeteren unna de
24
aller beste spesifiksasjoner moderne
teknologi kan tilby, men med en pris på
et par tusen norske kroner! Og vi har
ikke glemt vinyl! Vi har en tilsvarende
billig MM/MC RIAA som på samme
måte er uhyre tett på markedets beste.
Dette synes jeg som gammel musiker
er kjempegøy; å gi alle topp lyd til en
billig penge. Men vi er selvsagt også
glade for de som vil ha det lille ekstra,
inklusive litt flottere utseende. Og som
er villig til å betale rikelig for det!
egenskaper utover det å fungere som et
høypassfilter, eller for den saks skyld et
lavpassfilter da både topp og bunn lett
reduseres med enkle kabler som lampettledninger og billige tilbudsgreier.
Men forsterkerprodusenten er her
ikke til å rikke; kabler utover en ledning med liten motstand og fornuftig
impedans er etter hans mening en ren
bløff overfor altfor rike og altfor usikre
musikkelskere.
Javel, nei…
Kabler
Mye nytt fra MF
Dette begynner nå å likne på en hyggelig samtale med kjente personligheter
innen bransjen, slik det pleier å være.
Jeg lar meg derfor lure til å ta opp
temaet kabler siden vi vil ha en større
gruppetest av noen eksklusive varianter
av arten.
Mens det før tidvis har gnistret,
antennes nå hele kruttønna!
Dyre kabler er etter Musical Fidelity
sjefens mening i det alt vesentlige juks
og bedrag! Og de som mener å høre
”dramatisk” forskjell i lydkvalitet, bør
etter hans mening stave seg fram til
P for psykiater i telefonlista! Jeg kan
ikke protestere særlig på de vanvittige
avansene som han hevder er ute og går,
det vet jeg lite om, men påpeker at vi
jo kjenner en rekke faktiske parametre
langt utover det der med motstand,
som alle påvirker lyden. Er det ikke da
mulig å få ”bedre lyd” ved å jobbe iherdig med alle disse velkjente parametre.
Dette for å skape en kabel som har
Men spennende produkter har denne
karismatiske gründeren på reportoiret, det behøver vi ikke å krangle om.
Nå med ny representasjon i Norge og
Sverige pluss en omfattende lydmessig oppgradering og et mer samlende
visuelt uttrykk, regner vi med å ha flere
nye produkter fra Musical Fidelity til
test i løpet av kort tid. Dette selv om
vurderingen bare blir via Fidelitystabens egne ører. Egentlig tøft at han tør
etter dette?
Og mens jeg sterkt forsinket omsider
kommer meg avgårde til neste avtale,
dukker et gammelt ordtak opp i topplokket:
-Den som har begge beina på bakken,
står dønn stille.
Det er såvisst både fremdrift og vyer
over Anthony Michaelsen fra Musical
Fidelity. Og la dere ikke lure av det
godslige smilet på oppslagsbildet.
Her ligger mye dynamikk på lur….
333 Musical Fidelity: RIA/DAC
V
Skal disse små, enkle boksene bringe seier
og ære, bør de i det minste levere bedre lyd
enn utseendet indikerer. Men det swinger!
Av Håkon Rognlien
for Victory?
M
usical Fidelity er revitalisert på det norske marked
i og med skifte av importør, det er nå Klipschimportøren Audiocompaniet som har gleden av å
distribuere det store og spennende produktspekteret fra denne britiske, tradisjonsrike produsenten.
Fidelity begynner altså noe forsiktig, ved at vi tar noe
av det absolutt billigste de har å by på, et ca 2000-kroners
RIAA-trinn beregnet for så vel mm som mc. Jeg antar vel at
vi kommer til å stifte bekjentskap med opptil flere av de noe
mer påkostede komponenter i de kommende numre av vårt
eminente magasin. Dog er ikke dette nokså unnselige produktet mer beskjedent enn at det snakkes med relativt store
bokstaver fra MF’s markedsavdeling. Deres ultimate RIAA,
kW, trekkes inn i bildet, ved at den betydelig mindre V-LPS
etter sigende benytter de samme kretser.
Tillat meg å anta at dette er en relativt kreativ virkelighetsbeskrivelse. Muligens er det visse felles ideer, men forskjellene er nok minst like mange som likhetene. Uansett har
de oppnådd en svært så presis kopi av RIAA-kurven, de er
innenfor +/- 0,3 dB hele veien fra 20 Hz til 20 kHz, mer kan
vi virkelig ikke forlange i denne prisklassen i hvert fall.
Generelt
V-LPS er som nevnt beregnet både for moving magnet og
moving coil, i utgangspunktet har jeg en viss skepsis overfor
en slik løsning i lavere prisklasser, all den tid dette som
oftest medfører en del litt vel korte veivalg når det gjelder
forsterkning av det mikroskopiske mc-signalet. Dessuten
forutsetter jeg nærmest at de som er ute etter RIAA-trinn i
dette segmentet stort sett benytter mm-pickup. Innstillingsmulighetene er få, dette er stort sett greit hva angår mm,
mens på mc er det noe vanskeligere.
Musical Fidelity har valgt en impedans på 100 Ohm, min
erfaring er at dette fungerer bra på en relativt stor andel mcpickuper, mens det fungerer mindre tilfredsstillende på en
ikke ubetydelig andel. Ergo bør du vite litt om hvilken belastning akkurat din pickup helst vil se inn i, for å yte sitt beste.
Ellers finner vi en standard strømforsyning av batterieliminator type, den leverer 12V DC med maks kapasitet på
500 mA. Strømforsyninger kan vi si mye om, og av årsaker
utenfor min fatteevne har selv mikrostrømtrekket i en RIAA
soleklare fordeler av en brutalisering av strømforsyningen.
Så denne lille veggboksen er vel det mest åpenbare punktet
for tweak. Hm. 12 Volt DC? Bilbatteri, anyone? Hadde tiden
tillatt det, hadde jeg pinadø testet det!
Moving Magnet
Så var det musikken.Pickupen vi benytter er en Audio Note
IQ3, en drøyt 5000-kroners pickuup med flott dynamikk og
og bra klangstruktur. Vi spiller Clapton’s «Unplugged, og
merker oss at «Layla» fremstår nesten overraskende bra, til
tross for en relativt matt klang og en anelse slankhet. Men
med fin-fin instrumentplassering og nydelig livlighet. Videre
over på den nydelige skiva «Neck ’n’ neck» med Chet Atkins
26
og Mark Knopfler, finner vi mye av det samme, men en viss
grov struktur i toppoktavene kan så absolutt detekteres. I
tillegg er det rimelig å hevde at det er en nokså kort utklingning, samt en relativt upresis bassgjengivelse. Men lekent og
kontant så det holder!
Vi kjører på med en god gammel Philips-innspilling med
Radio Zagreb’s symfoniorkester under ledelse av Antonio
Jangiro. De fremfører Haydn’s «Sturm und Drang» med
stor konduite, innspillingen er behagelig og avslappet, og
brukbart klangfull. V-LPS får det absolutt bra til, om enn noe
slankt i klangene. Nesten selvsagt at jeg kunne ønske meg
noe mer innsyn og gjennomsiktighet, men det skulle da bare
mangle!
Moving Coil
Så var det å bytte over til Benz LP 04, den elsker Origin
Live-armen, og spiller aldeles fortreffelig. Og her overrasker
Musical Fidelity V-LPS så det holder. Alle mine fordommer faller som korthus i det nåla senker seg ned i rillene
på Atkins / Knopfler-skiva. Jeg har stort sett alltid opplevd
billige mc-løsninger som en ren nødløsning og påskjøting
til mm-trinnet, men her virker som om MF har kommet opp
med noe fullstendig annet. Nå er selvsagt den benyttede
pickupen bedre på alle felter enn mm’n i forrige avsnitt, men
allikevel...
Min eneste innvending i er bassen som er litt entone og
konturløs, men til denne prisen betyr det nada. Også Eric
Clapton tilføres en ny dimensjon, toppen er en drøm å lytte
til. Fortsatt er den over på den slanke siden, men slett ikke
overdrevet. Det klassiske musikkeksempelet er også direkte
nydelig, silkeglatt, detaljert og nesten direkte elegant, der
musikken flyter uanstrengt fra Kudos-høyttalernes fantastiske Seas-elementer.
Jeg er imponert! Legg til at dette er et dørgende stille
RIAA-trinn, og alle hjerter gleder seg. Selvsagt er igjen min
kostbare Audio Valve RIAA’n bedre på alle felter, men forskjellene er urovekkende små, faktisk. Jo, dette var saker!
V for Visshet!
Jeg sitter igjen med et sterkt inntrykk av å ha hørt den nye
referansen i prisklassen under ca 5000,- hva angår gjengivelsen av mc pickup’er. På mm er det fortsatt Pro-Ject Tube
Box SE som er kongen, men faktum er at denne ikke på noen
måte kan slå ut denne lille, unnselige boksen om det er rett
impedanstilpasset moving coil som du spiller med.
Selvsagt finnes det bedre produkter, det gjør det jo alltid,
men det er en fordømt bra pris/kvalitetskoeffisient om du
er ute etter en brukbar mc RIAA i prisklassen. Da gjenstår i
grunn bare å rette en takk til Anthony Michaelson og hans
team for å gitt undertegnede nok en hyggelig opplevelse
med hi-fi!
Pris: NOK 1.390,Importør: Audiocompaniet
Liten OG god?
Denne lille tassen av en DAC, V-DAC,
er i følge Musical Fidelitys Antony
Michaelson et produkt hvor det ikke er
brukt penger på staffasje. Det er kun
det operasjonelle som er prioritert.
Arne Christian Damhaug (achri-d@online.no)
Exotic
Audio
distributør
V
-DAC aksepterer S/PDIF-data opp til 24/96 over
henholdsvis RCA- og Toslink plugger.Hvilken type
USB-tilkobling V-DAC er utstyrt med fremgår ikke av
bruksmanualen og jeg måtte bruke nettet for å finne det
ut. Det viste seg at den benytter en standard Burr-Brown
PCM2706 mottaker-chip som er begrenset til 16bit/48kS/s
og som videre operer er i såkalt adaptiv modus. I dag er
dette ikke godt nok og jeg vil anta at potensielle V-DAC
kjøpere allerede har en standard kobling til Mac/PC.
Standard CD-kvalitet (16/44,1) er dekket, men siden USBtilkoblingen ikke er asynkron finnes det bedre alternativer
på markedet.
Den analoge utgangen er ubalansert over RCA-plugger.
Ralph Vaughan Williams er en av komponistene jeg hører
mye på for tiden og det var naturlig å starte med Flos
campi og obokonserten under Vernon Handleys stødige
ledelse. Dette er kanskje ikke den teknisk beste innspillingen jeg har, men hvilken musikk (cfp 7243 5 75311 2
2. 1 CD. 2002). Jeg synes V-DAC gjør det riktig så bra.
Det blir mer helstøpt, detaljert og presist med min egen
DAC. Det er presisjonen – det vil si evt rominformasjon og
perspektiv – som er minst tilfredsstillende med V-DAC i
mine ører. Imidlertid viser V-DAC hvor langt digitalteknikken i dag er kommet. Og hvor bra slike produkter faktisk
fungerer uten at de koster flere månedslønner. Noen andre
musikkeksempler – bl a McCartneys ”Band on the Run” i
24bit/96kS/s over RCA - bekreftet mitt inntrykk.
Oppsummering
V-DAC er konstruert I England og produsert I Taiwan og
et godt kjøp til prisen. Du bør imidlertid ikke velge denne
om du primært er ute etter en brukbar kobling til Mac/
PC da USB-dataene begrenser seg til CD-kvalitet. Lyden er
uansett god i forhold til prisen. 3
Pris: NOK 2295,Importør: Audiocompaniet.
www.ExoticAudio.dk
info@ExoticAudio.dk
tlf. +45 2562 5440
333 B&W 800 Diamond:
Rik på
godlyd
Den siste toppmodellen fra verdens største produsent av high-end
høyttalere, er mindre monitoraktig enn tidligere og desto rikere på
livsbejaende musikalske opplevelser i grenselandet for det mulige.
Og det skyldes ikke bare den ytterlig forbedrede diamantdiskanten…
Tekst og foto: Knut Vadseth
28
D
enne treveis 800 toppserie fra engelske Bowers & Wilkins ble lansert så tidlig som i
1979 med den såkalte matrix serien med
et resonnansedempende kabinett med
masser av nytenkning inkludert et eget hus
til mellomtone og diskant. Dette systemet har
langsomt ført frem til siste inkaranasjon av dette
systemet med dagens 800 Diamond som knapt
kan skilles fra forgjengeren fra 2004 i annet enn
at navnet er skrevet fullt ut istedenfor med forkortelsen D. Pluss mindre detaljer på det fysisk
og akustisk optimaliserte kabinettet som er blitt
kanskje verdens mest karakteristiske designprofil i hi-fi bransjen.
Her er også gjort endringer i delefilteret som
er ytterligere forbedret –og forenklet- med topp
komponenter (Mundorf gull/sølv) og 6 db avskjæring. Forandringene fra forrige modell 800D
er på papiret likevel såpass beskjedne at jeg
vurderte å droppe hele testen. Men siden det antagelig selges flere high-end høyttalere fra B&W
enn fra alle de andre drøye hundretusen kroners
modellene fra de andre andre merkene tilsammen, avtalte jeg heldigvis noen dagers utlån
så raskt jeg fikk flyttet de store XTZ-høyttalerne
vi testet i forrige blad. Med sin usedvanlig lave
pris lar disse seg uansett knapt slå på kriteriet
pris/kvalitet.
B&W800 Diamond
Men også B&W har vanligvis vært usedvanlige
gode kjøp i forhold til lydkvalitet og utseende på
grunn av en viss serieproduksjon i Storbritannia
og en effektiv distribusjon via Hi-Fi Klubben i
Skandinavia. Selv den mest overfladiske inspeksjon av de speilsorte designikonene indikerer
fantastisk byggkvalitet inkludert solid aluminiums uderstell for både hjul, pigger og gummisko, dobble 10 tommere , 6,5 tommers Kevlar
mellomtone og 1 tommers domediskant med
ekstremt lett og stivt membran laget av kunstig
29
333 B&W 800 Diamond:
30
diamant. Alt i vibrasjonsdempende
separate kabinetter med optimale
akustiske egenskaper. Og selv om her
ikke er snakk om noen revolusjon, er
det en rekke forbedringer fra D-serien
med blandt annet bedre magneter, noe
som gjør at mer av signalet blir til lyd,
og mindre til varme. Forøvrig er det
også benyttet magneter for å feste de
elegante fronttrekkene til sine respektive elemener.
Men hvordan er lyden? Mange
mener at B&W 800 serien mangler dynamikk i de tidligere D-modellene, noe
undertegnede mener mye skyldes høy
oppløsning og lite forvrengning, noe
som ALLTID høres ut som en reduksjon av dynamiske konraster simpelthen ved at skarpe kanter i lydbildet
reduseres.
Dessuten blir høyttalerne gjerne demonstrert med Classe’ forsterkere som
blir markedsført nettopp av B&W. Også
disse har en ekstrem oppløsning som
lett kan oppfattes som dynamisk litt
snille med liten ”slam” faktor. At enten
forsterker, høyttaler eller begge deler nå
lyder udelt friskere dynamisk, opplevde
vi tydelig på demoer både i Horten,
Stockholm og Gøteborg.
Vi ba derfor også om å få
siste monoblokk fra Classe
for å sjekke om disse også
var blitt ”bedre”. Testen
av denne får vi ikke plass
til i dette bladet, men jeg
kan røpe at den dynamiske kontrasten sammen
med 800 Diamond nå var
glimrende, og med en
klangbalanse av forsterkeren som liknet veldig
mye på den kjempegode
Mark Levinson vi testet i
nr.49! Og den leveres altså
i monoblokker med enda
flere krefter. Og til nesten
halve prisen!
Det var likevel vår referanseforsterker Dynamic Precision (A-5 førproduksjonsmodell) som mest ble benyttet i
denne lyttetetesten av B&W 800 Diamond sammen med Linn Klimax DS,
Krell KPS 25, Audio Research Ref 5 og
Jorma kabler. Høyttaleren ble direkte
vurdert opp på XTZ Divine og Marten
Coltrane som er sterke konkurrenter
på henholdvis pris/lydkvalitet og på
absolutt lydkvalitet uansett pris.
temperaturer under stuevarme. Det tar
lang tid før den mekaniske elastisiteten
er restituert.
Det var litt pussig å erkjenne at lydkvaliteten var ganske langt fra typisk
stram ”monitorlyd” som vi faktisk opplevde på den forøvrig utmerkede XTZ.
Men B&W 800 Diamond hadde heller
en utrolig stor og raus og lettflytende
musikkpresentasjon som var usedvanlig underholdende og ørevennlig, men
er altså ikke først og fremst pinlig ”korrekt”. Blant annet hadde bassen en spillevillighet og dynamisk kontrast som
var langt mer påtagelig enn akkurat
helt nøytral frekvensgang og jernhard
stramhet.
Det hele var likevel ikke mer frivolt
enn at man enkelt kunne lene seg bakover i sofaen, senke skuldrene og glede
seg over at engelskmenn i 2011 så til
de grader evner å slå ut med håret.
Endelig!
Basskvaliteten var superb og gikk
ekstremt dybt, mye renere og dypere og
med mer trøkk der nede enn hva Coltrane kan makte, og med en fyldigere
mellombass enn på Seas elementene
på XTZ , men altså med mer enn et
Mellomtone
Den gule Kevlar mellomtonen med
faseplugg er en særdeles viktig del av
800-serien og har vært med fra start
med stadige forbedringer. Selv opplevde jeg denne mellomtonen som det
svakeste på modell 800D som jeg selv
eide et par år. På grunn av den spesielle
såkalt kantløse opphengningen , syntes
jeg at nederste del av frekvensområdet
(ca 350 Hz) tidligere ble noe komprimert, mens overgangsfrekvensen ved
2,5 kHz fikk i seg enn anelse hardhet
på grunn av antydning til mekanisk
resonnans. Det hele syntes en smule
tiltet med litt for lys grunntonen og litt
for pågående øvre mellomtone.
Disse problemene synes nå helt
fraværende med en helt lineær og krisp
mellomtone med glimrende dynamikk
og frapperende taletydelighet med
naturlig brystklang; ikke for lite, ikke
for mye. Og skarpe trasienter gjengis ekstremt livaktig med glimrende
utklinging, temmelig tett på hva vi
oppnår med det tyske Thiel-elementet
på XTZ og Coltrane. Også detaljering
og oppløsning er bedre enn før, og tett
på hva vi opplever med Coltrane til trefire ganger prisen.
Overgangen i begge fløyer oppleves eksemplarisk,
noe som mye skyldes det
slakke delefilteret. Og her
oppleves heller ikke noen
typiske problemer med
”dobbel” lyd i overgangene.
Det er nettopp gjennomsiktigheten i hele lydbildet,
på tross av en nesten ”feit”
bass, som gjør denne høyttaleren imponerende god.
Honnørordene er heller
ikke nå tilfeldig valgt …
«B&W 800 Diamond hadde
en utrolig stor og raus og lettflytende musikkpresentasjon som
var usedvanlig underholdnede
og ørevennlig, men er altså ikke
først og fremst pinlig ”korrekt”.»
Førsteinntrykk
”Raus og storslagen” må være ordene
som reflekter førsteinntrykket av disse
høyttalerene i min stue. Og at alt fungerte absolutt uproblematisk fra første
stund etter å ha plassert dem nøyaktig
der 90% av alle store høyttalere viser
seg å spille optimalt i min stue. Men jeg
ventet jeg en dag eller to med lytting
da høyttalere erfaringsmessig spiller
elendig etter å ha blitt transportert i
Diskant
snev av en en slags ”festkul”. Likevel
var ikke denne frekvenspukkelen noe
problem grunnet kjappheten, dynamikken og den lettflytende lydkarakteristikken som opplevdes som om
bassen var konstant i ”sweetspot” uten
antydning til komprimering.
Og denne flotte bassen kan spille
ufattelig høyt uten hørbar stress eller
forvregning. Men som sagt; bassen
var ikke nødvendigvis så kontrollert
og stram som på XTZ. Eller som på
Wilson Sasha som går like dypt og er
litt slankere, men er like dynamisk i
mellombassen.Men også hundre tusen
kroner dyrere. Men selv om det var
antydningsvis litt mer ”pudding” hos
B&W, var transientene eksmplariske
uten antydning av runde skuldre. ”Frodig og raus” er altså mine honnørord til
et grunntoneområde som muligens er
litt større og flottere en virkeligheten,
men som slett ikke blir vulgært av den
grunn, etter min mening.
Da den nye D- for diamant
serien fra B&W kom for 6-7 år siden,
mer eller mindre revolusjonerte dette
høyttalermarkedet med ny fokus på
domediskanter og deres oppførsel.
Det viktigste var kanskje at mye ”diskant” slett ikke ble noe mantra, da heller at diskanten ikke skulle låte annet
enn luft -og litt musikalsk kjærlighet.
Skrikende metalldomer av den billige
sorten simpelthen forsvant etterhvert
både for dyre og rimelige høyttalere, og
ble erstattet av bedre materialer, også
kunstig diamant fra andre leverandører enn B&W. Dette har gjort nyere
høyttalere generelt mindre skingrene
og skarpe i kanten samtidig som også
elektronikk låter mindre metallisk. HiFi begynner å likne på virkeligheten, og
bedre høyttalere er en vesentlig faktor
i dette. Diamantserien til B&W og den
massive oppmerksomheten man fikk
rundt dette, bidro så absolutt til denne
positive evolusjonen…
Nå er B&W ute med sin forbedrede
31
333 B&W 800 Diamond:
versjon som jeg knapt kan evaluere
med særlig nøyaktighet med mine
gamle ører med innebygd testtone. Da
bortsett fra å oppleve den rene og kontante øvre mellomtone med mye luft
uten antydning av klirr. Men selv med
mine ører kan jeg oppleve forbausende
stor forskjell på ulike diskantsystemer.
Dette er helt klart noe av det beste jeg
har hørt, selv om ulike Heil-liknende
bånddiskanter er blant mine absolutt
favoritter.
Likevel tror jeg at denne mangel på
”diskant” på den nye diamantdomen til
B&W nettopp er med på å gjøre det totale lydbildet så duggfriskt og levende
som det faktisk er. Og utklingingen,
dynamikken om man vil, er utvilsomt
med på å gjøre høyttaleren hørbart friskere og mer levende og med særdeles
god oppløsning, på tross av fyldig bass.
Og det er litt av et sjokk å oppleve hvor
høyt man kan spille uten at diamantdo-
men låter dynamisk trangere eller mer
skrikende.
Mye for pengene
Jeg har gjort denne testen noe summarisk da vi har omtalt både denne
og nærmeste familie i flere utgaver
med siste 805 så sent som i Fidelity
nummer 48. Men B&W er av de mest
solgte high-end høyttalere på markedet og kan som den eneste i sin klasse
demonstreres i de fleste større byer og
tettsteder i Skandinavia.
Selvfølgelig vil de fleste av oss
mene at XTZ Divine gir enda mer for
pengene, samtidig som den med sine
10-tommere og mer tradisjonelle kabinett er omtrent like ”stor” som flaggskipet B&W 800 Diamond. For de fleste vil
likevel det unike designet på Diamondserien forsvare mye av merprisen, ikke
minst fordi det er grunn til å tro at
denne myke formen med 3 separate
kabinetter også kan ha vesentlig betydning for lydkvaliteten.
Og det har den faktisk; tredimensjonaliteten i lydbildet og dybden,
pluss sideveis plassering i lydbildet,
er entydig bedre på 800 Diamond. Og
den er mindre kritisk på at man sitter i
”sweet-spot” enn de fleste høyttalere jeg
har hatt i stua. Og den kan også spille
uvanlig høyt uten komprimering eller
annen hørbar forvregning, og det uten
å måtte bruke superkraftige forsterkere
på grunn av en høy virkningsgrad på
minst 90 db.
Konklusjon
Den livsbejaende klangkarakteristikken
med en fyldig grunntone og raus dypbass uten hørbare dynamiske begrensninger – selv på ufattelig høy lydstyrke
– er betydelige bidrag til å markere revir for flaggskipet B&W 800 Diamond.
På dette området er B&W også langt
”bedre” enn mine Marten Coltrane som
sliter litt nederst og heller ikke generelt
kan spille fullt så høyt. Dette selv om
store deler av mellomtonen på Coltrane
er enda mer krisp, oppløst og luftig enn
både B&W800 og XTZ Divine.
Men også her er B&W tett på med
sin Kevlar mellomtone i eget hus, den
nærmest optimale løsningen for minimal resonnans og akustisk frikobling.
Og ”diamant”diskanten- også denne i
eget hus- er tross det luftige lydbildet
blant de minst dominerenede av de
alle. Et kompliment, om noen skulle
være i tvil.
Totalt sett forsvarer B&W 800 Diamond den relativt høye prisen (I forhold til XTZ Divine) med sin glimrende
byggkvalitet, det ikonaktige designuttrykket og den rause klangbalanse med
en skog av rene og trillende detaljer
som stimulerer tankene, men som man
neppe blir lyttetrett av. Og om noen har
ment at dynamikken har vært litt slapp
på eldre 800-modeller, så er denne nå
strammet opp.
Selv om her ikke er noen veldig dramatiske enkelforbedringer fra D-serien
fra 2004, så er den samlede effekt en
vesentlig bedre høyttaler, enda tettere på virkeligheten. Samtidig er den
både raus og uproblematisk. Om dette
kanskje ikke er ”verdens beste” stuehøyttaler, så vet jeg uansett knapt om
noen som er ”bedre” og billigere med
noe som er i nærheten av å være like
teknisk avansert og skulpturell lekker.
Bortsett da fra den rimeligere og en
anelse mindre B&W 802 Diamond
med dobble 8-tommere istedenfor 10
tommere. Denne gir vi derfor gir en
kort sammenlikningslytt et annet sted
i bladet. 3
Pris: NOK 189.800
Importør/forhandler:
Hi-Fi Klubben
32
333 NY: B&W 802 Diamond:
nei, her er absolutt ikke noe problem i
bassen med siste versjon 802 med sine
doble 8 tommere fremfor 10 tommere
som hos storebroren. Heller ikke homogeniteten i hele frekvensgangen fra
topp til tå er særlig forskjellig, men jeg
opplevde likevel at 802 låter en smule
mørkere nedover. Uventet nok. Men
her var heller ikke helt den samme dynamikken absolutt hele veien, selv om
”slammet” nederst var utrolig stramt,
tøft og slagkraftig , praktusk talt like
bra som på den store.
Stor, større, størst
Mer for pengene?
Med null problemer i dypbassen og samme mellomtone
og diskant, er lillebror 802 et enda bedre kjøp til vanlig
stuebruk. Men 800 er fremdeles konge på haugen…
Knut Vadseth
H
adde vi fått lytte på begge disse
modellene fra B&W før vi bestemte hvem vi ville omtale, så hadde
valget utvilsomt falt på 802. Denne er
nå den nest største i Diamond serien
og tradisjonelt har den tilbudt noe
sånt som 90% av godlyden til 60% av
prisen.
Likheter og forskjeller
Fidelity var en av de få bladene i
verden som tok seg bryet med å sammenlikne samtlige toppmodeller i den
forrige D-serien. Dette lærte oss at det
faktisk var større forskjeller i lydinntrykkene enn hva de tekniske data
indikerte. Alle tror at forskjellen stort
sett består av et par db svekkelse ved
30 Hz eller deromkring, men til vår for34
bauselse var tidligere 800 modell også
vesentlig mer homogen i store deler av
frekvensområdet enn hva vi opplevde
med den litt mindre og ganske mye
rimeligere 802.
Derimot kan man knapt forlange
helt den samme holografiske presentasjonen om man går ned til 803 som
ikke har eget hus til mellomtonen. Nå
har jeg ikke hørt siste versjon av 803,
men den kantløse mellomtonen på den
forrige tapte uventet mye med hensyn
til tredimensjonalitet og mikroresonnanser når den måtte operere i vanlig
kabinett. Scooterhjelmen på toppen,
som min kone kaller den, er altså noe
mye mer enn kontroversiell design.
Men for å velge mellom de to største,
tar vi det viktigste spørsmålet først;
Likevel mener jeg at 802 generelt
mangler en anelse på den storslagne
rausheten, denne kombinasjonen av
dynamisk kontrast uten begrensninger
sammen med en fyldig, men samtidig
kontrollert mellombass/nedre mellomtone som 800 gleder med. Jeg mer enn
aner at 800 også kan spille noe høyere
før man opplever at det butter.
Det blir omtrent som når man skal
velge bil, enten det er Volvo, BMW
eller Audio. Norske fartsgrenser gjør
at maksfart knapt kan være noe særlig
vesentlig kriterie, men likevel er det
mange som velger den største motoren.
Og må økonomisk blø skikkelig for det.
Men det forsvares med at kjøreegenskapene blir så mye bedre, ikke minst
på norske veier. Og 800 er en enda litt
”større” høyttaler…
Uansett er 802 en ganske velvoksen
høyttaler helt der oppe i superklassen, og det til en veldig gunstig pris i
forhold til de fleste konkurrentene. Og
det aller meste vi har skrevet om den
dyrere 800, gjelder også for 802. Selv
til hjemmekino vil de færreste ha noe
egentlig behov for ekstra sub med disse
høyttalere, og i tilfelle er dette noe som
kan anskaffes ved senere behov.
Konklusjon
Det er derfor knapt noen nødvendighet
av å velge den større og dyrere 800 om
du fatter interesse for disse designikonene som begge leverer usedvanlig god
lyd, mye tettere på den musikalske virkelighet enn hva man kunne forvente
til prisen.
Med sin noe mørkere klangbalanse
kan likevel lillebroren fremstå en
anelse mer lukket og mindre dynamisk
i deler av grunntoneområdet, men forskjellene disse imellom er neppe større
enn det den generelle oppgraderingen
B&W nå har gjort på samtlige modeller
i 800 serien. Ja, jeg våger meg på å mer
enn antyde at dagens 802 generelt er
bedre eller i det minste like god som
gårsdagens 800D. Og det er utvilsomt
802 som uansett er ”det beste kjøpet”
for de aller fleste… 3
Pris. NOK 119.800,Importør/forhandler:
Hi-Fi Klubben
333 Wadia 381i CD, USB-Dac og kontrollforsterker:
Denne bunnsolide Rolls Royce’en av en CD-spiller har en glimrende innebygget
volumkontroll pluss USB-konvertering. Og den låter langt fra ”hi-fi”. Heldigvis!
Av: Knut Vadseth og Arne Christian Damhaug (teknisk)
Tre produkter i ett
F
or mange oppleves prisen av
denne amerikanske luksusspilleren fra Wadia som såpass
høy at den knapt blir seriøst
vurdert. Men om du deler opp
alle potensialer med denne spilleren i
3 ulike komponenenter, inkludert en
meget god CD-spiller med oppsampling, diverse digitalinnganger inklusive USB pluss en digital volumkontroll
som langt på vei erstatter en meget
kostbar forforsterker , bør den likevel
kunne friste mange av våre typiske
lesere? For lyden er ekte high-end og
byggkvaliteten indikerer en levetid på
flere ti-år!
For Wadia 381i er en komplett
signalkilde/forforsterker som kun skal
36
tilsettes en god effektforsterker og
ditto høyttalere for å være et komplett
anlegg i high-end klassen. Til og med en
platespiller kan du koble opp til denne
digitalriggen med en god, men ikke
ublutt priset analog/digitalkonverter.
Og selv om utgangslyden kan
bli enda litt bedre med en separat
forforsterker fra for eksempel Mark
Levison eller Audio Research, så må
altså denne etter min mening koste
minst det samme som den komplette
digitalriggen for å låte entydig bedre,
Dette er første gang at jeg helhjertet
kan glede meg over den innebygde volumkontrollen på en CD-spiller uten
å oppleve at lydbildet strupes både i
dynamikk og størrelse.
Wadia 38 i
Wadia 381i er en spiller i typisk Wadia-design med drivverk fra Stream
Unlimited – et Østerrisk firma opprettet i 2004 (www.streamunlimited.
com). Det hevdes fra Wadia at de nye
drivverkene er bedre og mer robuste
enn tidligere OEM drivverk i Wadiaprodukter. Det er bygget i aluminium
med CD-skuff i en aluminium-ABS
kompositt stivet opp av to stålstenger i presisjonslagre. CD-skuffen er
dempet slik at støy og vibrasjoner fra
dårlige disker ikke skal forplante seg
til andre deler av spilleren.
Selve spilleren er svært robust oppbygget og er basert på at stor masse er
en god strategi for å dempe vibrasjo-
«Dette er en av de ytterst få
spillere på markedet som låter
både stort, naturlig og med en
nøkterne ærlighet som heller
ikke blir strupt av den innebygde
fjernkontrollen.»
ner og undertrykke andre påvirkninger utenfra. Den leveres med spikes i
hvert hjørne.
er benyttet under antagelsen at dataene er jevnt distribuert og at klokken
varierer lite, men jeg tviler. Da jeg
åpnet boksen forsøkte jeg å finne ut
hvilken USB-chip som er brukt, men
det var umulig å komme til uten å
skru ut inngangskortene.
Wadia 381i leser i tillegg til standard CDer følgende disk-typer CD-R
og CD-RW med CD-data (dvs red-book
16bit/44,1kS/s), MP3, FLAC (til og
med 24bit/96kS/s) og WMA. Wadia
381i kan ikke lese og spille av lossless
WMA. Merk at MP3, FLAC og WMA
må skrives til disk som data og ikke
som CD-data – en må altså ikke
bruke en skriver som konverterer til
CD-data. Det vil si at skriveren som
følger J River MC for eksempel ikke
vil fungere. Nero BackItUp & Burn er
derimot et sikkert kort.
Wadia 381i er utstyrt med 3 digitale
filtre – dvs upsamplingsalgoritmer
– med forskjellige karakteristikker.
Alle tre upsampler dataraten (for
CD-kvalitet 32x) til 24 bit/1.4112 MHz
som er DACens hastighet, men de har
forskjellige tids- og frekvensdomene
oppførsel. De er kalt A, B og C, hvor
A er Wadias Digimaster v2.5. Ved datarater over 48kS/s benyttes alltid algoritme A. Selve DAC-chipene i Wadia
381i er 4 stk Burr Brown PCM1704K.
Digitale innganger og utganger
USB-inngang
De digitale innganger/utganger aksepterer datakvalitet opp til 24bit/96kS/s.
Dette gjelder også USB inngangen dog
med begrensningen at 88,2kS/s ikke
er støttet. Den aksepterer altså kun
44,1kS/s, 48kS/s og 96kS/s. Wadia implementerer en USB-tilkobling hvor
båndbredden er garantert (isokron),
hvor klokken ekstraheres fra dataene
og dataene re-klokkes og tidsfeilene
filtreres i en asynkron SRC. Dette resulterer i en adaptiv USB implementasjon. Det kan være at en synkron SRC
Av de digitale inngangene prøvde vi
USB, BNC og XRL. Vi sammenlignet
ganske nøye mot det interne CDdrivverket som er synkronisert til
DAC ved hjelp av såkalt ClockLink og
foretrakk det sammenlignet med BNC
og XLR-inngangene. Det er snakk om
små forskjeller, men de er der. USBinngangen støtter som nevnt ikke
dataraten 88,2kS/s (noe vi selvsagt
forsøkte likevel) og fungerer ikke så
godt som de andre inngangene. Flacdata avspilling fra det interne drivverket lød etter mitt skjønn også bedre
og er derfor et alternativ til Wadias
USB-inngang enn så lenge.
For å sjekke ut Flac avspilling
skrev vi ut et data-sett i Flac 24/96
og et med variert kvalitet ved hjelp
av Nero. Datadisker har imidlertid
begrenset kapasitet – 700 MB – og en
får normalt ikke plass til hele album
av f eks 24/96 på disken. Lydkvaliteten var god, men jeg mener å kunne
fastslå at CD er enda et hakk bedre
med Wadia 381i.
Ikke ”hi-fi” hi-fi!
Vi opplever det hver gang vi stikker
innom de store elektronikk kjedene
der store TV-bilder skriker –se på meg,
se på meg. Her kan vi med våre egne
øyne plukke ut det ”beste” bildet, og
være ganske sikre på at vi har blitt
lurt! For hjemme i egen stue vil den
samme TV-en med den samme innstillingen oppleves grotesk karikert med
altfor mye farver, altfor store kontraster og altfor mye kunstig skarphet. Om
den kan justeres til å bli et godt kjøp,
er rene tilfeldighetene! Dette vet alle
som har den minste peiling på video
og hjemmekino.
Men også hi-fi lyd er ofte trimmet
for å fungere optimalt på messer og
butikkdemoer, og om dette er mer
vanlig i rimelige anlegg enn de dyre, så
er det ikke uvanlig at en ekstra fyldig
dypbass og en ekstra piff i diskanten
er der etter ønske fra salgsavdelingen.
Dette for å fortelle at lydkvaliteten
på Wadia 381 er av den kategorien
naturlig klangbalanse som IKKE skriker. En uerfaren musikkelsker kan
derfor lett avskrive denne balanserte
og homogene klangbalansen som litt
tam og kjedelig etter kort tids høring,
selv om selve størrelsen på lydbildet
og mangel på ulike støy- og forvrengningsproblemer umiddebart oppleves
å være i toppklasse. For Wadia 381i
er seriøs high-end lyd som bokstavelig
talt vokser med oppgaven; å gjengi
alle typer musikk med en homogenitet og tredimensjonalitet som gir deg
37
333 Wadia 381i CD, USB-Dac og kontrollforsterker:
nærmest gåsehud ved opplevelsen av
fysisk nærvær til musikere og sangere i
din egen stua.
Ekte high-end
Forøvrig mener jeg at lyden likner overraskende mye på en annen ”komplett”
spiller, min egen Krell KPS 25sc (I
sin tid kostet den kr.320.000!) som på
samme måte har null imponatorfaktorer på frekvensfløyene. Men som Wadia
har den en flott klang i nedre mellomtone samtidig som man kan ”se” langt
nedover i lydbildet med presis fysisk
tilstedeværelse tredimensjonalt plassert
i en naturlig akustisk setting.
I tillegg til god, fyldig og rimelig
stram bass, har Wadia også en utmerket grunntone med flott A-lyd som
samtidig er veldig åpen, dynamisk
og tredimensjonal. De solide føttene
sammen med det gedigne kabinettet gir et tillitsfullt inntrykk av god
akustisk isolasjon, men det irriterer en
smule med de metalknappene som skal
settes under piggene. Er dette bare for
å beskytte underlaget?
Siden de var vanskelige å montere
alene, lot jeg være å benytte disse knappene en periode. Piggene stod dermed
i direkte kontakt med treunderlaget, og
boret seg kanskje en halv millimeter
ned i dette. Og lyden ble ”død” ved at
38
den plutselig mistet mye av utklingingen i mellomtonen. Dynamikken
ble i hvert fall generelt bedre og den
rytmiske fremdriften økte påtagelig når
disse metallknappene igjen stod mellom pigg og underlag.
Konklusjon:
Wadia 381 kombispiller for både CDplater og USB-inngang for PC-løsninger,
er kvalitetesmessig bygget nærmest for
evigheten med elegant design og glimrende lyd for mer viderekommende
musikkentusiaster. Her er også i praksis en innebygget digital forforsterker
med muligheter for analoge innganger
via en konverter, om det skulle være
ønskelig. Dette digitale musikkanlegget
trenger bare enn effekforsterker og et
par høyttalere for å utgjøre et skikkelig
high-end anlegg i grenselandet for det
lydteknisk mulige.
Det finnes et par underlige bugs på
denne spilleren, blandt annet tar ikke
datainngangen 88,2kS/s, men selvfølgelig de mer vanlige 44,1, 48 og 96 kS/s
med en ordlengde opptil 24 bits. Litt
rart er det også at brosjyren fornekter
bruk av dyre strømkabler, da vi konsekvent opplevde en lett hørbar kvalitetsøkning med alt fra en rimelig Kimber
til en rådyr Nordost (og selvfølgelig vår
egen Jorma).
Tross den betydelige vekten og
soliditeten i kabinettet viste likevel
fundamentet seg å ha en viss innvirkning på dynamikk og klangbalanse,
og de medfølgende pigger må uansett
benyttes sammen med de underliggende metallknapper. Men også ulike
gummiputer fungerte veldig bra, så her
er det bare å prøve ut ulike løsninger
for å få ut den siste rest av godlyd.
Wadia har lenge vært en av verdens
mest respekterte CD-produsenter med
særegne løsninger som mange mener
er ”state of the art”. Dette er en av de
ytterst få spillere på markedet som
låter både stort, naturlig og med en
nøkterne ærlighet som heller ikke blir
strupt av den innebygde fjernkontrollen. CD-avspillingen låter uventet litt
bedre enn USB-Dac’en, i hvertfall på
16 bits 44,1kS/s, men det hele fungerer
utmerket. Og med denne byggkvaliteten og den tilsvarende gode lyden vil
dette utvilsomt kunne bli din aller siste
CD-spiller…. 3
Pris NOK 69990,Importør – blue note audio.
(http://www.bnaudio.no/)
Produsent – Wadia Digital. USA.
(www.wadiadigital.com/)
Se
lge
Fidelity
referanseutstyr!
Skandinavias eneste high-end
hi-fi magasin selger diverse
referanseutstyr som vi har benyttet i ca. 2 år som målestokk
for det beste i ulike prisklasser.
Vi selger utstyret utelukkende
for å ikke å låse oss fast i enkelte
merker og lydfilosofier.
Alt er i garantert topp stand,
og det meste av utstyret tilbys
til ca. halv pris.
Henvendelse knuvadse@online.no
Eller 22 55 25 75 / 901 88 024
Forlaget Fidelity AS
Parasound Halo 5x250 watt effektforsterker,
les testpanelets vurdering av stereoversjonen
(nesten samme utseende) i Fidelity nr. 48, som ny
kr. 24.000
Parasound Halo C-7 2/7 kanals balansert forforsterker, som ny kr. 11.500
Dynamic Precision DP A-1S effektforsterker:
Vår eldste referanse ca. 10 år gammel men jevnlig oppgradert
og vedlikeholdt, aldri noen feil! Nypris kr. 98.000
kr. 28.000
Audio Research M-1 transistor forforsterker, ”verdens beste
6 kanal” med typisk AR ”rør”lyd, fullbalansert helanalog og
glimrende for både stereo og 6 kanal, nypris ca. kr.75.000,-
kr. 34.000
Respons Artist Mk2 , 30 års jubileumsversjon, en
av markedets beste og mest naturlige høyttalere
i Mk2 versjon med aller siste oppdatering, selges
kun for evt. å kjøpe den større Grande Dimension,
ny (nypris kr.75.000)
kr. 48.000
Marten Coltrane, en av klodens beste høyttalere i moderat
størrelse. Dynamikk, holografi og oppløsning det beste vi
har hørt! Rådyr som ny (420K), men selges langt under
halv pris ”som ny”!
Kr.179.000
s
333 Davone Rithm 2-veis designhøyttalere:
Get Rithm!
....when u get the blues. Paul Schenkel fikk ihvertfall the blues av konvensjonell
høyttalerdesign. Og har gjort noe med det. Og visst funker det!
Av Jan Myrvold
D
ersom stuen din umiddelbart
etter utpakking av et par
Davone Rithm høyttalere ikke
instant fylles med et hint av
(de nå begge avdøde) ekteparet Eames, er du trolig angrepet av et
hissig tilfelle av Rhinitis Architecturis.
Eller noe slikt. Selv de med beskjeden
orientering innen arkitektur- og/eller
designhistorie vil sannsynligvis hjemsøkes av assosiasjoner til deres møbelportefølje når de ser et par Davone
Rithm.
Likheten mellom Eames møbeldesign og høyttaleren
Davones produktserier er som vel alle
kan se først og fremst
materialbruk og
produksjonsteknikk.
Altså formpresset,
limt finer. En teknikk
Charles Eames
sammen med den
kjente finske designer Eero Saarinen
eksperimenterte – og
vant utallige priser
– på begynnelsen av
femtitallet. På våre
mer hjemlige breddegrader regnes vel kanskje Arne Jacobsen
som en av hovedeksponentene innen
samme uttrykk og periode.
Nå antyder riktignok konstruktøren
Paul Schenkel – med lang fartstid som
akustikkingeniør (blandt annet fra Phillips hvor han har vært prosjektleder)
at han ikke er helt sikker på nøyaktig
hvor han har hentet ispirasjonen til
utformingen av Rithm, men at han i
utgangspunktet alltid har hatt en liten
svakhet for arkitekter/designere som
Utzon, Niemeyer og nevnte Jacobsen.
Men han lurer ikke meg.
frem til på nettet har konstruktør og
Davone-eier Paul Schenkel egenhendig
foretatt noen modifiseringer av denne
i utgangspunktet påkostede og teknisk
avanserte 7’’ coax-varianten. Altså et
prinsipp hvor selve diskantelementet – her i form av et 1’’ soft-dome – er
plassert i sentrum av driverelementet
som tar seg av bass og mellomtone.
Davone Rithm blir da å regne som en
såkalt point source monitor, som tradisjonelt utmerker seg med meget presise
lydbilder. En annen «bonus» med
dette elementarrangementet er at selve
høyttalerkasser bare er overprisede
stativer. Dem om det.
Helt sikkert er det uansett at Davone
Rithm er mer enn bare enda en høyttaler med fancy design. Innvendig har
Davones kabinetter ingen helt parallelle
flater. Som bildene sikkert avslører,
varierer avstanden mellom dem hele
veien. Innsideflatene er dessuten kledd
med en form for diffusorer, ganske likt
slik vi kjenner dem fra ekkofrie rom
hvor det utføres akustikk målinger
på profesjonelt nivå. Kabinettresonnanser? Ikke denne høyttalerens definitive akilleshæl,
hvor det er gjort
få kompromisser
kostnadsmessig. Påkostede inngangssokler fra WBT
gjør selvsagt intet
for å forvrenge det
inntrykket.
Så vidt jeg har
forstått er Davone
Rithm å få i tre
standard finishvarianter, nærmere bestemt eik, svart eik
og som testeksemplarenes valnøtt.
Jeg vet ikke om det
er mulig å spesialbestille etter egne preferanser, men i
tilfelle - kanskje brasiliansk rosewood
er et hett tips? Iallefall er originalopplaget av Eames-stolen i denne finishen
det ultimate «object of desire» for hard
core samlere. I undertegnedes øyne dog
absolutt intet i veien med valnøtt. Og
til alle som er opptatt av miljøspørsmål – selvsagt garanterer Schenkel at
de kun bruker treverk fra sertifiserte
plantasjer.
«Davone Rithm blir da å
regne som en såkalt point
source monitor, som
tradisjonelt utmerker seg
med meget presise lydbilder.»
Nordisk
Det nordiskinspirerte element ved
dette produktet stopper så visst ikke
ved formspråket alene. For se om ikke
selve høyttalerelementet til alt overmål
er helnorsk. I hvertfall i utgangspunktet. Og da forstår alle at vi snakker om
SEAS. Men etter hva jeg har snust meg
40
diskantenheten får litt drahjelp i form
av en slags horneffekt av det omkransende hovedelementet. Ser man det. En
halv dB her og en dB der...
Men la oss dvele litt mer ved Davone
Rithm og dens særegne kabinett. Disse
blir produsert av en dansk møbelprodusent som har spisset sin kompetanse
på nettopp teknikken med formpresset,
limt treverk gjennom snart et halvt
hundreår. Der dagens utgave av Eames
udødelige klassiker nøyer seg med syv
lag, tråkker Davone til med intet færre
enn seksten! Faktisk hele ti indre lag av
lønn, og de seks ytterste i valnøtt. Ikke
noe MDF der i gården. Og da forstår vi
at også relativt små høyttalere med det
som tross alt må sies å sortere under
«real life-bestykning» kan koste litt
penger. Enkelte onde bokhylleagitatorer proklamerer med ujevne mellomrom sitt evangelium om at gulvstående
Bassrefleks
Ut fra noen av de ovenstående observasjoner kan vi da kort oppsummere
med at Davone Rithm er en toveis
bassreflekskonstruksjon hvor porten er
plassert på undersiden av det særegne
kabinettets «håball», og dermed følgelig
peker i lett skråvinkel ned mot gulvet.
Altså intet transmisjonslinjeprinsipp
eller lignende.
41
333 Davone Rithm 2-veis designhøyttalere:
Davone gir heller smått med opplysninger om delefilterets oppbygning,
men angir at delingen er satt til 2500
Hz. Frekvensresponsen oppgis til 50
– 20 000 Hz. Videre kan Rithm skilte
med følsomhetsverdier oppgitt til
85dB/1W/1m, og en nominell impedans på 8 Ohm. Ikke blandt verdens
aller villeste krabater, men samtidig en
absolutt overkommelig last for de aller
fleste av dagens forsterkere. Man kommer sannsynligvis helt greit i mål med
en mellomklasse integrert forsterker
som la oss si yter fra 50 til 100 Watt
eller deromkring. Davone oppgir ikke
Rithm’s maksimale SPL, men det er
flere ting ved de samme specs som
antyder at dette ikke nødvendigvis er
høyttalerne for de helt store stuene.
Små til mellomstore rom fra 15 til 40
kvm burde være midt i blinken.
Davone leveres med spikes, noe som
er et must all den tid man ikke har
et fullstendig jevnt og plant stuegulv.
Det er heller ikke noe i veien for (som
undertegnede) å benytte mer avanserte
dempeføtter, selv om dette kanskje
reduserer denne høyttalerens gjennomført høye WAF en smule.
Småtasser
For en som til daglig pleier sosial
omgang med et par massive 15’’ og
kabinetter på størrelse med et middels
kjøleskap, virker Davone Rithm ikke
spesielt fryktinngytende hverken hva
tekniske spesifikasjoner eller fysisk
presentasjon angår. Faktisk ble jeg en
smule overrasket over den beskjedne
størrelsen da jeg fikk de i hus. På firmaets egne pressebilder er de jo gjerne
oppstilt i palasslignende omgivelser,
men vel ute av eskene rager de faktisk
ikke høyere enn 70 cm. Med en bredde
på 21 cm okkuperer de heller ikke mye
gulvplass, og gjør de dermed særdeles
plasseringsfleksible. I min stue endte
de opp rundt en meter foran bakvegg,
med et mellomrom på rundt 2.25 m
med noen få graders vinkling inn mot
lytteposisjon ca 2.5 m unna.
Under testperioden ble høyttalerne
benyttet sammen med mitt vante
referanseutstyr, som for øyeblikket
består av EmmLabs CDSA SE i front,
Audio Research Ref. 3 forforsterker og
Conrad-Johnson ET250S effektforsterker. Muligens en smule skjevt både hva
pris- og effektytelser angår, men i så
fall på den rette siden. Bedre med litt
for meget enn litt for lite. Dessuten –
man må også selv som Fidelity-skribent
noen ganger bare tage hvad man haver.
Signalkabler kommer fra Transparent,
med Kimber 8TC på høyttalersiden.
Man merker tidlig under prosessen at
det må rattes langt mer offensivt med
volumkontrollen for å få den ønskede
grad av bevegelse i stuens luftmolekylmasse enn hva man må med hva jeg er
vant med fra Tannoy-paret som tjenes42
tegjør til daglig. Man merker 10dB, om
du skulle være i tvil. Og la det være helt
klart at disse lekre danskene absolutt
lar seg stresse dersom man prøver å
mane frem den samme opplevelsen av
massiv lydvegg som man får med et
par skotske 15’’.
Overrasker
Men Davone-paret tar meg samtidig litt
på senga med å tegne et tross alt uventet stort panorama, hvor selve høyttalerne nesten på magisk vis forsvinner
fra bevisstheten. I et bekmørkt rom
ville det garantert vært vrient å peke
eksakt hvor disse høyttalerne er plassert. Musikken virker totalt løsrevet
fra kabinettene, og alle instrumenter og
stemmer fornemmes markant adskilt
og uhyre stødig plassert i lydbildet.
Sibelius’ Symfoni No 1 i E -dur med
New Zealand Symphony Orchestra
under Pietari Inkinens taktstokk starter
stille, men ekspanderer hele tiden,
og fyller etter hvert veldig godt ut i
rommet. Spesielt er dybdeinformasjonen og det totale soundstage mellom
høyttalerne og bakover kanskje det
aller beste jeg har opplevd av sådan
i mitt nåværende lytterom. Dette er
også et fenomen som kommer til sin
fulle rett med langt mindre ensembler,
gjerne akustiske som Grafsen Caps
eller Johnny Cash. Davone Rithm gir
lytteren en veldig visuell fremstilling
av opptaksrommet. Faktisk er Davoneparet på dette parameter helt på høyde
og vel så det med Manger’ne jeg testet
i forrige nummer. Og det i seg selv er
intet mindre enn imponerende.
Homogent
Samtidig registrerer jeg nesten like
umiddelbart at det hele henger utpreget
homogent sammen. Det er definitivt
noe veldig «riktig» over selve musikk-
presentasjonen, hvor proporsjonene
later til å stemme helt perfekt overens.
Dytter jeg for eksempel Jaco Pastorius’ selvtitulerte i plateskuffen
kvitterer Davone Rithm med en en
sprudlende, utpreget leken transientrespons, hvor Pastorius’ egne bassganger
er en lek å følge fra begynnelse til slutt.
Meget underholdende å høre på, og
artikulasjonen i mellombassområdet
har en distinkt renhet som vil høste
anerkjennelse fra et samlet nasjonal
logopedstand. Jeg smiler også fra øre til
øre der jeg hører Jim Keltner piske ensemblet fremover i Ry Cooders versjon
av gjett hvilken Cash-klassiker? «Get
Rythm», så klart!
Det er noe besnærende over nettopp
den kontante fremdriften disse høyttalerne bærer musikken på, og de virker
definitivt helt på hjemmebane når de
blir matet med velprodusert rytmisk
basert musikk som dette, noe som bare
konfirmeres ytterlige med tidligere
nevnte Steely Dan og deres perle av en
«west coast»-klassiker «Aja» i jubileumsmastret utgave. Davone Rithm
får frem en utpreget glatt og glansfylt
overtonestruktur med et aforismisk
gjenskinn av Californiakystens sol i alt
av strenger, cymbaler og annet metall.
Disse høyttalerne regelrett lokker ut de
bitte små mikrodetaljene, og klarer hele
tiden å skille de små nyansene fra hverandre uten at totaluttrykket på noen tid
begynner å opptre fragmentert.
Toppen er topp
Noe man også kan si om den helt
øverste diskantgjengivelsen. Disse høyttalerne låter klassisk silke helt i toppen.
Mykt, men samtidig relativt romslig og
oppløst. Dog litt trangere enn de aller
råeste i prisklassen, men på ingen måte
i den grad at man føler noe er kneblet.
S’er og T’er gjengis med tydelig kontur
og diksjon, hele tiden kontrollert. Om
man skulle oppleve hissige sibilans-
lyder, så må feilen ligge annet sted i
kjeden. Mest sannsynlig i selve innspillingen, et velkjent fenomen det er lite å
få gjort noe med.
Davone Rithm låter grunnleggende
stramt og kontrollert hele veien i begge
retninger, så lenge man bare ikke presser dem til å gå utover sine dynamikkmessige fullmakter. Som spesifikasjonene antyder, er ikke Davone Rithm
et soleklart førstevalg for de som vil
spille heavy metal, hard core rap eller
de mest mastodontiske orkesterverk
med realistisk lydtrykk. Og de viser det
også i praksis dersom de blir skikkelig
provosert. Det er ingen ting som tyder
på at det er noe særlig å hente ved å
utsette disse høyttalerne for en kronisk
overkill på effektsiden.
Oppsummering
Med sine forfriskende elegante linjer og
gjennomført høye materialkvalitet ser
Davone Rithm om mulig enda bedre ut
i virkeligheten enn hva den gjør i brosjyren. Et definitivt annerledes og banebrytende design, bokstavelig talt. Noen
vil kanskje benytte et adjektiv som «organisk» for å beskrive formgivningen.
De viser seg da også å kunne varte opp
med en behagelig nøytral klangbalanse
og særdeles jevn og homogen presentasjon av musikken. Davone Rithm må
også sies å ha et stort brukspotensiale,
da den både er plasseringsvennlig og
lite effektkrevende.
Lydmessig imponerer den også med
sin kontante anslag, fenomenale dybdeperspektiv og treffsikre pin-point plassering av instrumenter. At den har visse
begrensninger i grunntonefundament,
totalt lydtrykk og makrodynamikk på
grunn av sin beskjedne størrelse, må vi
nesten bare ta høyde for. Så kan heller
konstruktør Paul Schenkel ringe meg
når han har klar en 15’’ – versjon. Eller
kanskje en 12’’. Ok – la oss si 10. Lavere
går jeg ikke. 3
Pris pr par: NOK 29 995.Importør: Moiz Audio
Spesifikasjoner:
• Type: 2-veis bassrefleks
• Bestykning: 1 x 7’’/1’’ coax (SEAS)
• Impedans: 8 Ohm
• Følsomhet: 85dB/1W/2.8V/1m
• Frekvensrespons: 50Hz – 20kHz
• Delefrekvens: 2500Hz
• Dimensjoner (HBD): 70x21x58cm
• Vekt: 15kg
43
333 Audio Research Ref 5 rør forforsterker:
Dette er den mest kontrollerte rørforforsterker vi har hørt med
bass og oppløsning som fra de aller beste transistorvariantene.
Pluss klangstruktur, utklinging, rom og selve det musikalske
nærværet som vi drømmer om fra rørteknologien.
Rørpre uten Tekst og foto: Knut Vadseth
D
en forrige modell Ref 3 fra
Audio Research var etter
min mening så bra at jeg
knapt klarte å forestille meg
hva som lydmessig kunne
forbedres. Da også utgangsrørene på
den nye Ref 5 var de samme 4 Sovtek
6H30P som på den gamle, men det hele
montert på et stort horisontalt print
istedenfor stakkede vertikale, var jeg
ikke særlig stresset over at det tok usedvanlig lang tid før Fidelity fikk den nye
til test. Heller ikke det karakteristiske
utseende har særlig andre forandringer
enn ny Ref 5 logo.
Det betydde ikke at jeg opplevde Ref
44
3 som ”perfekt”, men jeg har vendt meg
til at rør og transistor innen forsterkerteknologi har litt forskjellige sterke og
svake sider, og at valget må avgjøres
med subjektiv vektlegging av disse. Påstanden om at den ene teknologien er
møkk og den andre perfekt, er håpløst
unyansert. Og Ref 3 er uansett kjent for
å være mindre ”røraktig” enn de fleste
rørforsterkere.
Rørlyd
Likevel var det var lett å høre at toppen
av Ref 3 var litt amputert og bassen
litt avrundet i forhold til den på dette
området betydelig mer presise Mark
Levinson 326s i forrige blad. Men
mellomtonen, med ekstremt naturlig
stemmekvalitet og en fabelaktig farveglad overtonestruktur også oppover
i diskanten, mer enn oppveiet dette.
Men jeg var begeistret for Ref 3 tross
visse innvendinger også på grunn av
den frapperende ”tilstedeværelese” av
musikere og sangere.
Det var uansett et sjokk å oppleve at
Ref 5 var betydelig tettere på ML både
med hensyn til en strammere, dypere
og mer slagkraftig bass sammen med
en ubeværet gjengivelse av toppen uten
antydning til hverken komprimering
eller avrunding. Men de råeste er at
røre
mellomtonen, det allerede sterkeste
parameret på Ref 3, nå var enda mer
oppløst og dynamisk. Og med et opplevelse av en presis tredimenjsonalitet
som også flyttet endel opptak foran
høyttalerene med et ekstremt naturlig
nærvær på enkelte innspillinger, mens
ML –også den med et fenomenalt romdanderte lydbildet mer konsekvent
BAK høyttalerne.
Mark Levinson 326s var muligens
enda mer støy- og forvrengningsfri,
men også disse parametre var oppsiktsvekkende gode på Ref 5, et område
rørforsterkere tradisjonelt sliter litt.
Derimot var det så utvilsomt mer
”nerve” og sjel i klangbalansen til den
mer mørktklingende Ref 5 som også
hadde et drama som går utenpå alt vi
hittil har hørt. Og mye av dette ”drama”
skyldes en dynamisk kontrast og en
utklinging som bare rør kan gjøre så
godt. Og vi har aldri tidligere hørt
rør gjøre våre vanlig spilte plater så
spennende og levende som med denne
boksen!
Stort lydbilde
Hvilken komponent er hi-fi anlegget er
vktigst for å skape store dimensjoner
og tredmensjonalitet i lydbildet? De
fleste vil selvsagt foreslå høyttaleren,
mens resten vil fordeles ganske likt
mellom resten av utstyret. Selv om jeg
ikke kan finne noen fornuftig grunn
til det, opplever jeg svært ofte at det
nettopp er forforsterkeren som er
avgjørenede viktig for å skape illusjon
av størrelse og rom i lydbildet. Også
Mark Levinson var fabelaktig på dette
og skilte kanskje en anelse bedre mellom ulike opptak. Men maken til det
musikalske panoramaet som ARC Ref
5 skaper rett foran øynene dine i eget
rom, har jeg knapt opplevd tidligere.
45
333 Audio Research Ref 5 rør forforsterker:
46
Særlig imponerenede er det å oppleve den fysiske tilstedeværelse på grunn
av den virile A-lyden i grunntoneområdet (nedre mellomtone) hvor man kan
vandre med øynene gjennom besøkende musikere og sangere. Og nettopp
dette mellombass/nedre mellomtone
området er mer potent på rørforforsterkeren, kanskje den største forskjellen
mellom to av de beste forforsterkere jeg
har hatt i hus.
Dette er sannynligvis årsaken til den
underlige opplevelse av at orkesteret
bare blir større og større i fysiske
dimensjoner når man skrur opp lyden
over et visst nivå. Men først må man
oppnå et visst nivå for å få en nøytral
eller lineær såkalt Fletcher Munson
hørekurve. Men når bass og diskant er
i balanse på et ”naturlig” nivå, opplever
man altså med Ref 5 bare at de fysiske
størrelser øker til en helt armklypende
illusjon av en virkelig
konsertoplevelse.
Selvfølgelig må også
alt det andre være på
plass slik at musikken
slipper igjennom i alle
ledd, og min erfaring er
den såkalte ”blindtarmen” i hi-fi anlegget, forforsterkere, veldig ofte
en begrensende faktor,
ofte både frekvensmessig
og dynamisk. Men med
Ref 5 blir det som å kjøre
bil med en flere hundre
hestekrefters motor. Selv
om man ikke nødvendigvis tester maks hastighet,
er det en vidunderlig
følelse å oppleve at man har mye å gå
på, med masse reservekrefter for de
uventede transienttopper.
deller, den ene helt ny, mens den andre
var innspilt et par tusen timer ifølge
den innbygde timemåleren. Selv helt
ny låt det mer enn greit, forskjellen var
ikke særlig mer dramatisk enn hva vi
er vant til med mange andre komponenenter som også må ”brennes” inn. Det
litt komiske er at brosjyren anbefaler
hele 600 timers innbenning samtidig
som den advarer mot å la forsterkeren
stå på kontinuerlig. Men 600 timers
aktiv bruk tilsvarer vel tett på årskvoten for de fleste av oss? Og jeg skulle
få låne denne forforsterkeren en uke
eller to…
NOS: edel årgang
Jeg fikk senere låne en godt brukt
demoversjon med standard Sovtek originalrør. Siden både kondensatorer og
rør nå fungerte helt optimalt, var lyden
også marginalt lettere og luftigere slik
har hørt av reprodusert musikk, også
så absolutt takket være Ref 5. Men
rørskeptikeren Tore Dag sutret litt over
en anelse ubalanse i klangen, og også
undertegnede ble litt urolig etter få dager. Hadde jeg kastet litt av rørmagien
ut med badevannet? Var jakten på enda
mer oppløsning og finkornet lyd gått
på bekostning av kropp og musikalsk
tyngde?
Jeg prøvde også andre kabler for å
fintrimme den nye mer imponerenede
lyden, men senket skuldrene først da
jeg fant fram de gamle billigrørene.
Huh, der datt det hele igjen på plass,
gitt.
Det er klart at dyre NOS-rør kan gjøre
underverker, men det er like klart at de
aller fleste rørforsterkere er trimmet
klangmessig med akkurat de rørene
som sitter i ved levering. Selv om ALLE
vet at de finnes mye ”bedre” rør der ute,
er det ikke sikkert at sluttresultatet bli entydig bedre.
Kansje bare litt annerledes?
«Her var da også enda
mer pasjon og drama med
Ref 5 selv om finkornethet,
oppløsning og mangel på
støy var marginalt bedre
på ML»
Rør
Selv om toppen er luftigere og dypbassen strammere på testobjektet enn på
vår gamle referanse Ref 3, så oppleves
altså selve klangbalansen å være om
mulig enda litt mørkere, men også
entydig mer detaljert og oppløst, noe
som lett kan blandes litt sammen. Tross
den for meg avgjørenede viktige nedre
mellomtonen med sitt trøkk og ekspansjonsvillighet, opplevde jeg, tross
en fantastisk finkornethet, oppløsning
og mangel på støy, den transistorbaserte ML 326s å være marginalt enda
”bedre”. Også rommet var om mulig
enda mer nøyaktig beksrevet, mens Ref
nok ofte skapte akustikken enda litt
større, men ikke fullt så presist definert
og belyst helt ut til ytterveggene.
Det var uansett vanskelig konsekvent
å mene noe om hvem som låt mest
”naturlig”, og det var like klart at rørene
trengte mange timer på å ”brennes inn”
før det hele satt som det skulle.
Jeg benyttet under testen 2 ulike mo-
at lydkvaliteten i forhold til ML var
enda nærmere, men bare på moderate
nivåer. For Ref 5 var fremdeles konge
på storslagen kraftutfoldelse med
evnen til å reise seg som en løve når
dieten tillot det. Her var da også enda
mer pasjon og drama med Ref 5 selv
om finkornethet, oppløsning og mangel
på støy var marginalt bedre på ML
Men hva med å prøve NOS-rør? Det
ble hevdet at de opprinnnelige Sovtek
rørene, produsert for bruk på MIG-fly
i 70-åra, skulle være vesentlig ”bedre”
på en rekke punkter. Og Motron ved
Kongsberg hadde disse på lager til en
”fornuftig” pris.
Forandringen i klangkarakteristikk
var betydelig med et langt mer åpent
og luftig lydbilde tegnet med en enda
mye finere penn. Jøss, bare på grunn
av 4 små rør av samme type, men laget
med andre produksjonsrutiner. Dette
begynner på alle måter å smake av
vin…
Sammen med den nærmest sensasjonelle Soulution CD-spiller, var disse
NOS rørene i lydkjeden da vi hele
Fidelity gjengen fikk alvorlig bakoversveis. Dette er noe av de beste vi
Konklusjon
Audio Research Ref 5 regnes
av svært mange internasjonale hi-fi blader som en
av ”verdens beste” forforsterkere selv om ARC også
lager en 30 års jubileumsmodell med tlsvarende stor
strømforsyning i egen boks.
Denne jubileumsmodellen har ikke uventet enda
bedre dypbass og kontroll.
Selv opplever jeg transistor
varianten fra Mark Levison
(som vi testet i forrige blad)
som en verdig konkurrent med litt
ulike attributter, blant annet mindre
størrelse og mer elegant design. Men
først og fremst enda bedre oppløsning
pluss den totale mangel på støy og
andre hørbare forvrengningsformer.
Men Ref 5 er også tett på her, en liten
sensasjon til rørpre å være, og har klart
mer kraft i mellombassen og enda mer
drama og opplevd dynamikk. Det store
flertallet i Fidelity redaksjonen er enige
om at den store, firkantede boksen med
det store display’et, større strømforbruk og skifte av rør sånn ca tredje
hvert år, er en moderat pris å betale
for dette i tillegg til de ekstra kronene
importøren forlanger!
Billig er altså Ref 5 ikke, og en titt
oppi kabinettet overbeviser ikke akkurat om at dette er et særlig eksepsjonelt
godt kjøp. Men stoler du på hørselen,
blir motforestillingene mye mindre…
Med en smule forbehold vet vi ikke
om noen billigere måte å oppnå det
musikalske Nirvana på. Selv selger vi
Ref 3 og kjøper testeksemplaret. 3
Pris: NOK 115.000,Importør: Acoustic Tuning
47
333 Dac-klokker:
Synkronisering
ed
m
ekstern klokke
Vår dataekspert forteller om jitterproblemer, nødvendighetene av
synkronisering og fordeler og ulemper
ved å bruke eksterne dac-klokker.
Og han prøver å si det det så enkelt
at selv Fidelityredaktøren skjønner
det meste…
Av: Arne Christian Damhaug
48
E
n standard integrert CD/SACD-spiller inneholder tre enheter - et drivverk, en DAC (digitalanalog konverterer) og en klokke som synkroniserer de to førstnevnte. Normalt vil klokken
være plassert nært DAC-chipen og systemet opererer i
såkalt ”master modus”. Master modus betyr at DAC’en
og tilhørende klokke styrer drivverket.. Dette betyr at
klokkekrystallen (egentlig to stk. 44,1 & 48) plasseres
på eller nært DAC-kortet for å minimere jitter (interface
og kabelindusert). Dette er den teoretisk beste konfigurasjonen Tidsfeil blir håndtert så godt det lar seg gjøre
uten at vi som brukere behøver å foreta oss noe som
helst.
Mange benytter i dag to, eller kanskje flere digitale
enheter - f eks drivverk og DAC koblet sammen via S/
PDIF, AES3, eller lignende. Normalt vil et slikt system
innebære at DACen er slavet til drivverket og klokken
avledes fra datasignalet, inkludert musikken. Dette er
teoretisk sett en dårligere løsning enn hva en integrert
spiller tilbyr, men den kan være mer enn god nok i
praksis. Om drivverk og DAC har klokkeinngang/utgang så kan man i denne konfigurasjonen også styre
drivverket fra DAC ved hjelp av sistnevntes klokke.
Da må man koble en kabel - normalt en 75Ohms kabel
med BNC-plugger - mellom enhetene i tillegg til signalkabelen. Og en må sørge for at DACen settes i ”mastermodus” slik at den sender et standard klokkesignal til
drivverket. Således blir drivverket synkronisert til DACen og i prinsippet har vi oppnådd en like god løsning
som for den integrerte CD/SACD spilleren.
En annen løsning er bruk av en ekstern klokkegenerator. Det vil si at man utvider sitt system med en
enhet som kobles til klokkeinngangene på drivverk
og DAC. Det brukes normalt en 75Ohms kabel med
BNC-plugger. En ekstern klokke gjør systemet fleksibelt
og inkludering av flere enheter (med klokkeinngang!)
utgjør intet problem siden også disse kobles til klokken.
Hvorfor synkronisering
Hvorfor må et digitalt system synkroniseres? Figur 1
viser et analogt signal (tykk svart kurve) og hvordan det
er representert av våre data (tynn rød kurve). De røde
vertikale linjene representerer avstanden mellom datapunktene i tid. Ved standard CD-data, i.e. 16bit/44,1kS/s
– er avstanden 1/44100 s. De blå horisontale linjene representerer nivåene vi kan representere – ved CD-data
blir det ca 65000 nivåer fra 0dBFS ned til ca -93dBFS.
De små lyseblå firkantene representerer datapunktene.
Vi legger merke til at den øverste linjen til disse firkantene alltid ligger ved en blå nivålinje. Dette gjør at vi får
en feil i nivået – en kvantifiseringsfeil – som påvirker
signal-støyforholdet. Hvis vi antar at oppløsningen i
Figur 1 svarer til 16 bit og vi øker oppløsningen til 24
bit vil det ligge ca 170 nivåer mellom hvert nivå for 16
bit – med en betydelig reduksjon av kvantifiseringsfeilen som resultat, i.e. fra et signal-støy-forhold på ca 93
dB til et på ca 143dB.
Videre ser vi at disse firkantene ikke alltid ligger på
en rød vertikal linje. Det er en tidsfeil i dataene som
gjør at fasen endres i forhold til den opprinnelige. En
slik tidsfeil er opphav til forvrenging ofte kjent under
betegnelsen ”jitter”. Synkronisering av de digitale
enhetene er nødvendig for å redusere denne tidsfeilen
til et minimum. Merk at synkronisering ikke hjelper
på oppløsningen utover tilfeldig endring av nivåene i
AD-prosessen (analog-digital). I DA-prosessen (digitalanalog) står nivåer og AD-forvrengning fast.
Klokkegeneratorer
En klokkegenerator må være nøyaktig og stabil. Derfor
er klokkene vanligvis basert på en spenningsstyrt
49
333 Dac-klokker:
Level / Resolution
Time / Sample rate
Figur 1 – En illustrasjon som viser et analogt signal (svart
kurve), dets digitale representasjon (blå firkanter) og
det resulterende analoge signalet etter digital-analog
konvertering (rød kurve)
krystall som også kan være temperaturkontrollert. Og klokkene er meget
nøyaktige og stabile – typisk i området
henholdsvis ±0,01 og 1 ppm (parts
per million). Mange er også enda mer
nøyaktige og stabile– for eksempel
atomuret vi har fått låne, se nedenfor.
Klokkegeneratorene avleder vanligvis et TTL (transistor-transistor-logic)
word-clock referanse signal på 44,1 og
48 kHz og ofte multipler- det vil si 88,2,
176,4, … og 96, 192, … . Normalt er klokkeutgangene utstyrt med BNC-plugger
og er beregnet for standard 75 Ohms
kabler. Dette kan variere og man kan
også finne RCA og ADAT utganger.
I tillegg er disse klokkegeneratoren
ofte utstyrt med en referanse klokkeinngang. En slik inngang gjør det
mulig å koble den eksterne klokken til
en enda mer nøyaktig og stabil enhet.
Erfaringer med ekstern klokke
FIGUR 2
FIGUR 3
FIGUR 4
FIGUR 5
FIGUR 6
50
Mitt digitale system består av tre
enheter – et drivverk, en digital-digital
konverterer og en DAC synkronisert
ved hjelp av en ekstern klokke.
Figur 2 – Konfigurasjoner uten bruk
av ekstern klokke. De røde pilene viser
hvordan klokkesignalet overføres. De
øvrige digitale og analoge signaler i
systemet er ikke vist. SRC (sample rate
converter)
Figur 3 – Konfigurasjoner med bruk
av ekstern klokke. De røde pilene viser
hvordan klokkesignalet overføres. De
øvrige digitale og analoge signaler i
systemet er ikke vist. SRC (sample rate
converter)
Som vist i Figur 2 gir mitt system
to muligheter til synkronisering uten
ekstern klokke. Pilene viser i hvilken
retning klokkesignalet sendes. Øverst
ser vi såkalt ”slavet konfigurasjon”
hvor DAC slaves til SRC (sample rate
converter) som igjen slaves til drivverket. Dette er den mest vanlige måten å
synkronisere digitale enheter på og fordelen er at det ikke behøves annet enn
standard digitale signalkabler mellom
enhetene siden klokken sendes samme
med signalet.
Den nederste delen av Figur 2
hvordan jeg kan benytte DACen som
master. Ved bruk av drivverk og SRC
settes DAC til master over drivverk og
SRC slaves så til drivverket. Et problem
med denne konfigurasjonen er at DACen kun sender et 44,1 kHz TTL signal
og om Mac/PCen sender data med 48
eller 96 kS/s så vil ikke DACen kunne
være master.
For å komme forbi dette problemet
kjøpte jeg en ekstern klokke med 8 TTL
utganger som sender både 44,1 og 48
kHz klokkesignal. Klokken har også en
referanseinngang som aksepterer både
TTL, GPS og 10MHz signaler.
Figur 3 viser mulighetene jeg har
med en ekstern klokke i systemet.
Øverst ser vi hvordan jeg kan benytte
DACen som master og så distribuere
dens klokke til de to andre enhetene
ved hjelp av den eksterne klokken.
Ulempen i denne konfigurasjonen er
fortsatt at klokken kun kan sendes
med 44,1 kHz i frekvens. Nederst ser
vi hvordan jeg normalt benytter den
eksterne klokken til å synkronisere
drivverk, SRC og DAC. Klokken sender
både 44,1 og 48 kHz og er dermed
kompatibel med 48, 96 og 192 kS/s data
fra Mac/PC.
Uansett konfigurasjon står det fast
at digitale enheter må synkroniseres.
Min erfaring med mitt system er at
slaving ikke er like presist som bruk
av DAC som master. Det er ikke mulig
for meg å komme til en konklusjon om
hva som fungerer best med DAC som
master – det vil si enten direkte eller
via den eksterne klokken. Det synes
imidlertid som om standard bruk av
ekstern klokke fungerer best da den
eksterne klokken er mer stabil og
nøyaktigere enn enn den interne PLLkretsen (phase locked loop) i DACen. I
tillegg gir klokken mulighet til å trykke
en støydistribusjon på klokkesignalet.
Denne støyen nuller over tid og filtreres
vekk i PLL-kretsen til de mottakende
enhetene. Ideen med denne støyen –
normalt kalt ”dither” – er å la signalet
drifte litt ut av fokus slik at låsekretsen
(PLL) i de digitale enhetene oftere
aktiveres og derved låser bedre til
klokkesignalet. Dither aktiveres med
en knapp på frontpanelet og en AB-test
bestemmer raskt hva som fungerer best
for den enkelte.
Antelope klokkegeneratorer
Det finnes en rekke eksterne klokker på
markedet. De fleste er nok rettet mot
det profesjonelle markedet, men noen
finner også veien til hjemmemarkedet.
Jeg har fått prøve tre klokkegeneratorer
fra Antelope Audio løselig spesifisert
som følger:
Antelope-Isochrone OCX
Dette er en standard klokke med 8
TTL(OBS!) utganger. Spesifikasjonen
sier at dens nøyaktighet er +/- 0,02 ppm
og den aksepterer ekstern klokke.
Antelope-Isochrone Trinity
Denne klokken har flere innganger og
utganger enn Isochrone OCX og kan
således styre flere enheter. Den er nok
i grenselandet mht bruk i et standard
hifi-system, men finner nok veien til
profesjonelle brukere som har ganske
andre krav til synkronisering. Spesifikasjonen sier at dens nøyaktighet er
+/- 0,001 ppm og den aksepterer ekstern klokke.
Antelope-Isochrone 10M Rubidium
Atomic Clock
Dette er et atomur basert på en
rubidium oscillator med nøyaktighet
og langtidssstabilitet på henholdsvis
+/- 0.03 og 2 ppb (parts per billion).
Den kan ikke brukes direkte til å styre
digitale enheter siden den sender et
10 MHz signal og må brukes sammen
med en standard klokke som aksepterer et slikt signal – f eks de to ovenståendee klokkene fra Antelope. På denne
måten blir signalet distribuert fra 10M
til enhetene via den eksterne standardklokken.
Min klokkegenerator aksepterer både
TTL og 10MHz signal så det første jeg
forsøkte var å koble de tre Antelopeklokkene til den eksterne inngangen.
Systemene låste greit og det var ikke
tegn til andre problemer av noe slag. Så
hva med forbedret lydkvalitet – er den
proporsjonal med ppm spesifikasjonen?
Etter at jeg hadde overbevist meg
om at klokkene fungerte som de skulle,
satte jeg inn de to standardklokkene og
spilte musikk jeg kjenner godt. Trinity
ga nok bedre presisjon i lydbildet enn
OCX, men ikke mye. Det jeg opplevde
ved et par anledninger ved skifte fra
OCX til Trinity, var bedre perspektiv
og gjennomsiktighet. Men da jeg satte
OCX tilbake i systemet synes jeg for-
skjellene ble mindre. Over tid og med
direkte AB-test (benyttet Trinity som
referanse til OCX) endte jeg opp med å
foretrekke Trinity.
Koblet jeg så til atomuret syntes jeg
ofte det ble enda bedre perspektiv og
gjennomsiktighet, men når jeg koblet
den ut og kun brukte Trinity, evt min
egen klokke – så ble forskjellene visket
ut og jeg kan ikke hevde bedring med
atomuret i mitt system.
For meg kan det altså høres ut til at
Trinity er nøyaktig nok. Den definerer
en grense for hva jeg kan skille i mitt
anlegg. Dette er en usikker konklusjon og jeg oppfordrer interesserte
til å eksperimentere selv – og derved
komme frem til en strategi som duger.
Samtidig synes jeg at eksterne klokker
er dyre i innkjøp. Derfor bør en sørge
for å teste ut en klokke før et evt kjøp –
hvilket bør være i beste interesse både
for selger og kjøper. 3
Antelope-Isochrone OCX High
Resolution Audio Clock
Generator: NOK 19250,Antelope-Isochrone Trinity:
NOK 61250,-
Antelope-Isochrone 10M Rubidium Atomic Clock: NOK 89998,Importør – Multitechnic AS
(www.multitechnic.no).
Spendor best - etter 14 år med testing!
Les mer på: www.norskhificenter.no
Spendor er kåret til “Best Speakers” to år på rad, i verdens største Hi-Fi magasin, WHAT HI-FI?
Hallo Østfold! Hør A5 og toppmodellene A9, SP100R2 og Statement hos Solberg Hi-Fi i Sarpsborg!
Hør også Sugden forsterkere og Chord kabler. Tlf 69 15 48 95 Les mer på: www.solberghifi.no
Ny Spendor og Chord-forhandler i Bergen! Renaissance Audio / Roald Mikkelsen i Stølegaten 15. Tlf 452 27 819
Sugden A21AL Series 2,
kr 21.900,-
Beste forsterker for Klipch, til prisen!
Leveres også i GRAPHIT
Den ultimate KLASSE A forsterkeren!
Vi elsker rørforsterkere, men vi synes at
denne er bedre enn alle rørforsterkere vi
har hørt, til samme pris.
Audio Valve Eklipse
Exclusive, kr 37.000,-
Hi-Fi World
verdict
Hi-Fi World
verdict
A5, kr 19.900,-
Slo ut Dali, Dynaudio, Neat
og PMC i stortest! Er du lei
hard og spiss lyd, eller har
problemer med akustikken?
Da er A5 noe for deg.
A9, kr 49.000,“BEST STEREO SPEAKERS 2010”
Alle er enige! Supertest både i
Hi-Fi+ og HI-FI WORLD!
Kontakt oss og få et godt tilbud! Kunder
som har kjøpt denne rør-forforsterkeren
sier at de ikke var klar over at det fantes en
SÅ god forforsterker under kr 50.000,Passer perfek til transistor effektforsterkere
som Electrocompaniet, Bryston,
Dynamic Precision, Linn, AVI og en rekke
andre - også rørforsterkere.
Chord Signature, kr 10.450,-
Statement,
kr 67.000,Navnet sier ALT!
Den mest eksklusive
modellen til Spendor.
I Fidelity 49 ble disse sammenlignet med de dyreste
Kimber-kablene til kr 159.490,- Les testen på:
www.norskhificenter.no. De fleste modellene fra Chord
kan du sammenligne med kabler til mange ganger
prisen. Helt enestående forhold mellom pris og lydkvalitet! Vinner alt av tester! Beste kabler for Naim!
Ny Chord-forhandler: Førde Lydsenter, Tlf 57 82 76 70 Vi søker nye forhandlere over hele landet.
IMPORTØR: Audio Art avd. Norsk Hi-Fi Center, Krokstadelva - Tlf 32 87 35 96 el. 92 89 57 73 - E-post: hallvar@tele2.no
audio_art_norskhifi_f50.indd 1
07.02.2011 19:36:06
333 Musikkomtaler: Godt norsk:
Glimmer og gråstein
Av stein.arne.nistad@gazette.no
Kodachromerockopera
Magnus Moriarty™
Dette er et mystisk prosjekt. Jeg har utallige av alle filmers mor, Kodachrome 25
og 64 på samvittigheten. Derfor fanget
naturligvis det illgule Kodachrome-inspirerte coveret umiddelbart interessen
i seg selv. Tittelen “Kodachromerockopera” gjorde ikke interessen mindre.
Etter at jeg hadde spilt igjennom verket, og blitt ganske hekta, måtte jeg forsøke å finne
ut av mysteriet. Det usedvanlig kreative CD-coveret reiste flere
spørsmål enn det ga svar. Etter litt research på nettet kom jeg til
slutt til hjemmesiden til plateselskapet (www.metronomiconaudio.net) med det intet mindre enn fantastiske slagordet “Burning CDR`s for you since 2001!”. På hjemmesiden fant jeg også
en ganske absurd video fra “Rockeoperaen”. I reneste Monty
Pyton-stil forteller videoen med største selvfølgelighet den ganske
absurde historien om riddere med sølvpapir brynjer og tresverd
“ridende” rundt midt i urbane strøk. Jeg fant også ut at bak
Magnus Moriarity™ skjuler musiker Magnus Nilsen seg. I følge
plateselskapet tilbringer han halve året som gartner på en kirkegård, og resten av året i studio. Nå skal det sies at plateselskapet
har en meget kreativ hjemmeside, som er verdt et besøk …
Bak all mystikken skjuler det seg imidlertid et veldig bra plate. Kodachromeopera er et engelskinspirert popaktig folkemusikkbasert
album. For meg gir det musikalske og vokale assosiasjoner til salige YM-Stammen. I Kodachromeoperaen er imidlertid alle tekster
på engelsk. Musikken er tilgjengelig og lekende lett, arrangert
både med strykere, fløyter og klokkespill. Og det beste av alt er at
dette funker utrolig bra og oppleves både som tradisjonelt og nyskapende, morsomt og innovativt samtidig. Magnus Moriarity™
greier f.eks. å lage et utrolig kult refreng som tekstmessig består
av følgende geniale strofe: 123456789101112. Lydmessig holder
ikke dette prosjektet helt Kodachrome kvalitet. Arrangementene
og de musikalske løsningene veier imidlertid opp for at lyden ikke
er i toppskiktet. Kodachromerockopera er et av de mer mystiske,
men kanskje morsomste cd-prosjekter jeg har vært borti på lenge.
Og musikken er rett og slett engasjerende og fengende. Magnus
Moriarity™ har laget et skikkelig bra album som fortjener et
publikum!
Spør vinden
Kenneth Sivertsen
Kenneth Sivertsen var en fantastisk kunstner. “Spør vinden”
er en re-masteret ny utgivelse.
Platen inneholder seksten klassiske gitarstykker som han laget
atten år gammel, mens han gikk
på folkehøgskole. Platen ble
innspilt i Grieghallen i 1988. Da
var Kenneth Sivertsen blitt 28 og
en utrolig dyktig gitarist. Kvaliteten på musikken er overveldende
og gitarspillet likeså. Likevel er det kanskje kvaliteten på de små
gitarstykkene som er mest slående. Det er vakre og fullkomne
små verker fra en fantastisk begavet ung komponist. Audun
Strype har ansvaret for den re-masterede utgaven. Han må ha
lagt mye kjærlighet og omtanke i prosjektet, for lyden er noe av
det bedre jeg kan huske å ha hørt. Den er helt i referanseklassen.
“Spør vinden” er intet mindre enn et mesterverk fra en av vår
mest begavede kunstnere - som gikk bort altfor tidlig!
52
Møte
Terje Nilsen
m/Bodø Sinfonietta
Terje Nilsen er en av NordNorges fineste visesangere.
Han er født i 1951 og har
etter hvert fått en skikkelig
rustikk stemme, og aspirerer
til å bli sammenlignet både
med Cohen og Dylan. Han
har ikke utgitt så veldig
mange plater, men “Sånn”
fra 1996 står fortsatt som et
høydepunkt for meg. Den er kanskje en av de flotteste viseplatene som er utgitt i Norge. Nå er han ute med en litt merkelig, men
veldig spennede plate. Han ble utfordret av Bodø Sinfonietta.
De ønsket å lage en plate med utgangspunkt i Nilsens sanger.
Resultatet er en slags hybrid, hvor viser møter ballroom-musikk
og Nilsen fremstår som en slags rufsete og røff crooner. Bodø
Sinfonietta og produsent Sverre Indris Joner spiller på mange musikalske strenger. Her svinger det virkelig av arrangementer hvor
sampling og hermetisert lyd er helt fraværende. Her spilles det
musikk på ordentlig, hvor både blåsere og strengeinstrumenter
får utfolde seg. Veldig kult og sangene til Nilsen funker bra i sine
nye omgivelser.
The Sea
Phaedra
Bak navnet Phaedra skjuler Invild
Langgård seg. Hun har skrevet
alle sangene på denne nesten
ufattelig vakre platen. Det er
snakk om musikk for sjelen av
meditativ art. I sentrum står
Langgårds nydelige røst, som
får utfolde seg i vakre melodiøse omgivelser, uten musikalsk fiksfakseri. Hun er trofast mot
sine egne melodier og melodilinjer og lar musikken i all sin enkelhet stå for seg selv. Resultatet er et svært vellykket album, som
oser av musikalske kvaliteter. The Sea er på mange måter både en
overraskende og tidløs utgivelse, som er sjelden vare i dag. Lyden
og produksjonen er flott, musikken vakker og vokalen klokkeklar
og nesten overjordisk. En utrolig begavet og nydelig debut!
Comfort Call
Jon Eberson Group m/Hilde Marie
Kjersem og Sigurd Hole
Jeg skrev en kort omtale av denne utgivelsen i forrige nummer av Fidelity, men
føler behov for å nevne den igjen og gå
litt mer i dybden. For alt stemmer. Jon
Eberson har en sjelden evne til å skrive
musikk, som både fenger og samtidig
er solid forankret i hans musikalske
utgangspunkt i jazzen. Comfort Call
er derfor et usedvanlig tilgjengelig jazz album. Kjersem
bidrar med både tekster og en fantastisk flott vokal. De fleste av
låtene holder svært høy kvalitet og det er til tross for at dette er
en ganske lavmælt utgivelse stor variasjon både i arrangementer,
melodilinjer og vokaluttrykk. Lyden og produksjonen er praktfull
og vi snakker om en skikkelig audiofil godbit. “Comfort Call”
anbefales på det varmeste!
Fire kjappe:
Undertaker
The Urban Blues Band
Ganske tøff blues som bringer tankene til “The Commitments”
og vokalen minner litt om originalinnspillingen av “Hair”. Bra driv,
tøffe arrangementer og engasjerende. Alle låtene er skrevet av
Birger Meyer Gjerderum og holder jevn og bra kvalitet. Lyden og
produksjonen er grei nok.
Bilda fra ei anna tid
Steinar Albrigtsen
Steinar Albrigtsen er en gammel
ringrev som jeg har betydelig
sansen for. Denne utgivelsen er
basert på Albrigtsens oversettelser av den avdøde amerikanske singer/songwriter Jim
Croces sanger. Pent, prydelig
vakkert, fin lyd – men kanskje
litt kjedelig i lengden. Det
første opplaget inneholder
to CD’er med sangene både
i engelsk og norsk utgave.
New Directions
Jørn Skogheim
Ganske up-tempo rytmisk gitar- og
pianobasert jazz. Jørn Skogheim har
skrevet all musikken. Djamila SkoglundVoss bidrar med kvalifisert vokalarbeid
og hever utgivelsen flere hakk. Fin lyd
og gode arrangementer gjør at utgivelsen funker.
City Stories
Daniel Herskedal
Dette er en skikkelig kul greie. Tubabasert tilgjengelig jazz, inspirert fra byer
som Molde, Damaskus, Kautokeino etc.
Lyden og produksjonen er flott og av
virkelig audiofil kvalitet. Lydbildet blir fylt
ut av rytmeinstrumenter, vokal og blåsere – men hele tiden med tubaen som et
underliggende og noen ganger sentralt
element! En intet mindre enn fantastisk
vakker og kul utgivelse! Sjekk ut!
Gubbesmellen
Jeg gikk på en smell og endte opp med å kjøpe hele backkatalogen av tidlig Jethro Tull fra play.com. Det angrer jeg slett
ikke på, for Jethro Tull var ett av de virkelig store bandene på
syttitallet sammen med Yes, Genesis, Led Zeppelin, King Crimson,
Pink Floyd osv. osv. Det var en god tid!
Jethro Tull ble startet allerede i 1967 av legendariske Ian Anderson som med sitt intense blikk, lange hår og utagerende fløytespill ble selve manifestasjonen og ikonet for bandet. Gitaristen
Martin Barr kom med i ’69 og ble også sentral i gruppa. Det
unike med Jethro Tull var deres evne til å smelte både det tradisjonelle fra folkemusikk og klassisk sammen med moderne uttrykksformer. En av deres mest kjente låter er for eksempel J. S. Bach’s
Bourrée, som ble utgitt i 1969 på albumet
“Stand Up”. Det var bandets første og eneste
album som toppet hitlistene i England. Jethro
Tull har utgitt over tretti album og er fortsatt
aktive. Bandets kanskje mest kjente album er
“Stand up” og “Aqualung”. I bandets mest
produktive periode kom platene og perlene
på en snor. Mine favoritter er “Minstrel In
the Gallery” fra 1975, som er en ganske
folkemusikkinspirert utgivelse. Den fikk
strålende omtaler og regnes fortsatt som en
av bandets mest helstøpte plater. En annen
folkemusikk-inspirert utgivelse, som fortsatt
holder mål, er “Songs from the wood”.
Det meste Jethro Tull katalogen er tilgjengelig
i re-masteret utgave. Et unntak er “Aqualung”. Den utgaven jeg har inneholder hele
seks bonusspor. Men det hjelper lite når
lyden er forferdelig tynn, kjip og blodfattig!
Jethro Tull er definitivt et band som det fortsatt er verdt
å låne øret til. Musikken er kanskje litt datert, men for det meste
funker det. Bandet definerte rockens paradoks og sitt eget
dilemma allerede i 1976 med utgivelsen: “To old to rock`n roll,
too young to die”. Det pussige er jo at den plata likevel fortsatt
holder mål. Tittelen er definitivt like relevant siden både Dylan,
Stones og Jethro Tull fortsatt er på veien!
Jethro Tull utgav også en del mer konseptaktige plater innenfor sjangeren progressiv
rock. “Thick as a brick” kom i 1971 og
min favoritt “A Passion Play” i 1973. Sistnevnte er et sammenhengende verk som
av praktiske grunner ble delt i Part 1 og 2
for å få plass på hver sin side av LPen.
53
333 Musikkomtaler:
r
e
v
i
k
s
e
Skeiv
AV Jan Myrvold
Marianne Faithfull
Horses and High Heels
(Naïve NV822871)
As tears go by, var som kjent
melodien da Marianne Faithfull
slo igjennom på verdens hitlister
i swinging Londons glansperiode. Nå kan man vel snart bytte
ut tears med years, uten at det
ser ut til å tynge en av tidenes
stiligste og definitive partydronninger nevneverdig. Etter et sårt tiltrengt hvileskjær
som strakk seg gjennom
mesteparten av syttitallet,
gir hun atter jernet, både på
film, scene og plater. Nå er hun
fordundrede meg klar med sitt 23. studioalbum, som bærer tittelen «Horses and High Heels».
Som så mange ganger før - sist i 2009 med den bejublede «Easy
Come , Easy Go» - har hun også denne gang med seg New Orleans-baserte Hal Willner som produsent. Willner – som er en meget vel ansett
størrelse innen jazzens sirkler spesielt – har tatt med seg et skarpskodd
lag musikere, hovedsaklig fra nærområdet. Utover dette finner vi også
et meget imponerende samling gjestemusikere. Som Lou Reed og
Wayne Kramer. Og siden man først befant seg i The Big Easy, ble det
selvsagt umulig å holde Dr John unna.
Dette albumet inneholder tretten låter, hvorav fire er nyskrevne av
Faithfull selv i samarbeid med ulike hjelpere. For eksempel har den
irske dramatikeren Frank McGuiness skrevet teksten til «The Old
House». Den mest fremtredende fremmedarbeideren gjennom hele albumet er likevel den ytterst virtuose gitarist John Porter. Kanskje mest
kjent for å være gift med Linda Keith – modellkollega og venninne
av Faithfull på sekstitallet, og den første dame noensinne til å dumpe
Keith Richards – men også for tidligere å ha lånt ut sine gitar- og
produsenttjenester til storheter som Eric Clapton, Roxy Music og The
Smiths. Og joda, skyggen av Richards kan tydelig fornemmes i noen
umiskjennelig riff og licks her og der.
Nok en gang viser Faithfull og Willner at de har øre for hva slags
materiale som står til Faithfulls særegne stemme, som står i en viss
kontrast til de glatte promotionbildene. Photoshop eller Botox – samme det, så lenge ikke sistnevnte har trengt seg på stemmebåndene.
For Faithfull låter fortsatt herlig raspende og hes, med halsen full av
glasskår. Derfor jubler jeg allerede ved første forsøk ut, som er The
Gutter Twins’ «The Stations», og jeg nærmer meg fullstendig ekstase
allerede to kutt senere da hun lirer av seg en overjordisk og intens
versjon av R.B. Morris’ såre countryfolkblues «Thats how every empire
falls». Fantastisk sang, briljant tekst. Ikke å undres over at en selveste
John Prine har tatt med nøyaktig samme låt på vinylutgaven av sin
Grammy-belønnede «Fair & Square». I mine ører blir ikke musikk så
forbannet mye mer interessant enn dette, og Morris vil jeg definitivt
komme tilbake til i neste utgave.
Willner trekker store veksler på sin jazzbakgrunn, og har gitt dette
albumet en luftig og åpen produksjon med mye rom rundt hver enkelt
utøver. Dog hele tiden graviterende omkring Faithfulls stemme. Uttrykket spenner vidt, fra såre ballader til det suggererende og funky.
Elementer fra både jazz, soul, country og folk. Bortimot like kontrastfylt som Faithfulls eget liv, samtidig helhetlig med en rød tråd tvers
igjennom, eklatant oppsummert i albumets tittel(spor). Nesten urettferdig å trekke frem favoritter her, så man bør kanskje heller bare ta
av seg hatten for Faithfulls uredde omgang med mye ganske krevende
stoff, rent sangteknisk. Det virker nesten som hun har meldt seg på
«Dette må jeg gjøre før jeg dør». Det eneste du har å gjøre, er å gå ut å
kjøpe dette albumet.
54
Phaedra
The Sea (RCD2107)
Navnet Phaedra er hentet fra gresk mytologi, hvor
damen nærmere bestemt var datter av Kong Minos
av Kreta og gift med Thesevs. Herostratisk berømt
for å forelske seg i sin egen stesønn Hyppolytus,
som på sin side avviste Phaedras amorøse tilnærmelser. Som hevn skrev hun så et brev hvor hun
anklagde stakkars Hyppolytus for å ha voldtatt
henne, for deretter å ta sitt eget liv.
Bak artistnavnet finner vi dog bare en ganske så
levende norsk kvinne på trettito med utdannelse
fra Det Nasjonale Kunstakademi i Oslo. Hun lyder
døpenavnet Ingvild Langgård, og har en fortid på
flere ulike kunstscener. Allsidig dame, med flere
utstillinger av sine verker som spenner over både
film, fotografi, feltopptak og vokalbasert «performance». Og da blir problemstillingen som følger;
har hun et stemoderlig forhold til musikk som
uttrykksform, og hvilke tiltak vil hun iverksette dersom musikken ikke gjengjelder hennes tilnærmelser? Interessant kasus for en som har jobbet mer
enn et kvart århundrede i psykiatrien.
Lite trolig, for all den tid man får gi ut sin musikk
på det lille – men hyperdedikerte – selskapet Rune
Grammofon, oser det seriøsitet lang vei. Frøken
Langgård har nok helt andre ambisjoner med sitt
fremstøt enn litt popkulturell stråleglans. Og vær
sikker på at «The Sea» ikke er et stykke lettvekts
formiddagstoner skreddersydd for P4 og likelydende kringkastere. Tvert imot, til tross for enkelte
referanser til avantgardepop, et ganske mørkklingende totaluttrykk, som på den måten matcher relativt dystre låttitler som «Death Will Come», «The
First to Die», «Black Dog» og «The Darkest Hour».
Det hele med Madrugada-bassist Frode Jacobsens
etterhvert velkjente produksjonsignatur.
Langgård trakterer et vidt spekter av instrumenter
selv, som akustisk gitar, piano, zither, harmonium,
Fender Rhodes, glockenspiel, synth, chimes og
mbira. Hun har ellers solid hjelp av broren Henrik i
spissen for et tallrikt ensemble på diverse instrumenter, hovedsaklig akustiske. Effektbruken er aldri
overdreven, og lydtablået virker hele tiden luftig
med spesielt godt definert dybdeperspektivperskpektiv. Dog skjemmes det hele enkelte steder med
noen tilløp til hissige sibilanter på Langgårds vokal.
Albumet er stilsikkert arrangert i et heller mykt
og lett dempet formspråk, kjemisk fritt for bruk av
konvensjonelt slagverk. Lydbildene har definitivt et
hint av det mer mytiske eller mystiske. Kall det gjerne svevende eller drømmende, hvor det er trukket
visse veksler på den anglosaksiske folketonearven.
Ikke minst takket være Langgårds dristige vokal,
som til tider henter frem enkelte assosiasjoner til
Kate Bush i hennes mest inspirerte øyeblikk, uten
at man på noe tidspunkt vil kunne forveksle dem.
Denne utgivelsen står dessuten godt nok på egne
ben slik at den ikke trenger noen mer navngjetne
referanser å sammenligne seg med. En
flott gjennomført debut
av en allsidig debutant. Så langt skulle
det ikke være noen
klare indikasjoner til å
kopiere sin mer berømte
navnesøster.
Anna Calvi
Anna Calvi (WIGCD260)
En av vinterens mest
hypete utgivelser på
rockandroll-fronten så
langt er uten tvil det
selvtitulerte opuset fra
den britiske tjueåtteåringen Anna Calvi. Det
virker nesten usannsynlig at bransjens mest
optimistiske og panegyriske lovprisinger og dertil
hørende forventninger vil
kunne innfris. I hylekorets
aller fremste linje finner
vi folk som Nick Cave og Brian Eno. Sistnevnte har visstnok uttalt
at Calvi er den største kvinnelige rock-sensasjon siden Patti Smith,
intet mindre!
Heldigvis for Calvi – og kanskje oss – er hun på det lille, uavhengige og artistdrevne selskapet Domino. Derfor får hun sikkert en
ny sjanse dersom dette fremstøtet skulle gå fullstendig på trynet.
Etter noen gjennomspillinger av albumet, har jeg funnet heller lite
som tilsier at nettopp det skal skje. Anna Calvi har helt utvilsomt
betydelig av talent, både som fremfører og komponist, og har
likegodt skrevet samtlige av albumets ti låter selv.
Skal vi nevne andre sentrale skikkelser på dette førstefremstøtet
kommer vi ikke utenom produsent Rob Ellis. Ringer det ingen
bjeller, kan du begynne å fingranske utvalgte albumcovere hos alt
fra Marianne Faithfull, Mick Harvey, Placebo, P J Harvey og våre
hjemlige Madrugada. Multiinstrumentalisten Ellis er faktisk mannen som bidrar med perkusjon og har skrevet strykerarrangementene til nordlendingenes «Grit» fra 2002, og stilte et par år senere
opp med samme tjenester på et av gjengens fineste øyeblikk,
monsterhiten «Majesty». Jeg har da tatt høyde for at «Lead Me»
med Dallas Forth Worth Mass Choir ikke er innlemmet i alt for
mange Fidelityleseres platesamlinger. Men som vi skjønner er Ellis
en mann med vid operasjonsradius.
Albumet er spilt inn på helanalogt, vintage opptaksutstyr i Black
Box Studio et eller annet sted i Frankrike. Det hele låter da også
utpreget varmt, til tross for et ganske kjølig og sober produksjon
hvor det er gjennomgående brukt få men effektive virkemidler.
Det uttrykksmessige gjennomgangstemaet for Anna Calvi er
hovedsaklig en grovt dimensjonert big-beat tromme i bunn av et
stort og ekkofylt rom hvor Calvis gitar med solid twang i sentrum
av et sakte ekspanderende lydunivers malt med gotisk klangpalett. I kulissene hører vi skjøre vokalharmonier som gradvis vokser
seg fremover i lydbildet. Calvi går heller ikke av veien får å prøve
seg på enkelte bluestilnærminger, mest tydelig i andrekuttet «No
More Words». Passe sløyt og laidback, på grensen til det arrogante, noe som tilsier at frøken Calvi besitter en solid dose selvtillit.
Akkurat når du etter tredje kuttet «Desire» begynner å føle en
viss monotoni, redder Calvi seg i land med en liten flørt med
keltiske anslag i den ganske forførende «Suzanne & I». Episk,
fortsatt med majestetiske dimensjoner. Like før det tipper over i
det lett overdrevne eller kitchaktige, senkes momentum ned et
par hakk, og det hele holdes dempet og lavmælt gjennom et par
låter hvor vi i albumets kanskje mest utypiske øyeblikk hører en
behersket, klart spansk-inspirert gitar i introen til «The Devil».
Mange har mer eller mindre berettiget dratt sammenligninger
med nevnte P J Harvey i dennes tidligere karrièrefase, noe som
vel kan være forståelig all den tid de benytter samme produsent,
fremstår like tøffe i trynet, og spiller gitar med mye fuzz. Jeg
finner dog Calvis vokalfremføring langt mer kartarisk og mykere i
kantene enn Harvey, samtidig som Calvi holder en mer melodisk
grunnlinje i selve låtskrivingen. Alt i alt nedlegger Anna Calvi
dermed et meget interessant stykke fonografisk lidenskap. Hun
får garantert sale opp flere ritt i fremtiden.
Iron & Wine
Kiss Each Other Clean (CAD 3103)
Den trettiseksårige fembarnsfar, tidligere universitetslektor, kunstmaler og nuværende lofi-helt Samuel Beam –
mest kjent under artistnavnet Iron & Wine (som visstnok
er inspirert av et kosttilskudd med ingrediensene «Beef
Iron & Wine»!) – har brukt nesten fire år på oppfølgeren til
sitt kritikerroste album «The Sheperd’s Dog», som peaket
med en respektabel 24. plass på Billboard-listen. Beam har
utenom disse albumene gitt ut et utall singler og EP’er.
Noen av dem kun tilgjengelige via digital nedlasting, mens
andre også er å oppdrive i spesielle utgaver, som for eksempel på transparent vinyl. Litt av hvert for samlere, med
andre ord. Skjønt noen av de mest hengivne fansen har vel
takket for følget, etter at Beams musikk i mellomtiden har
vært å høre i mainstream film og TV-serier som «Twilight»
og «Grey’s Anatomy». Et meget alvorlig anslag mot egen
hipfaktor. Så hipsterpolitisk ukorrekt at det nesten blir litt
hipt. Fjerdealbumet har altså fått tittelen «Kiss Each Other
Clean». Lett å si for en med Beams uregjerlige ansiktshårpryd.
Det nye albumet vil nok overraske de fleste som har
fulgt Beams karrière fra starten, selv om vi ante visse
tilløp til lettere og lysere stemninger allerede på hans
foregående utgivelse. Han drar den et godt stykke lengre
på «Kiss Each other Clean». Noe som selvsagt vil medføre
både stående ovasjoner fra mange, så vel som regelrett buing fra atter andre. I noen kretser gjør man seg bare ikke
lekker og tilgjengelig for allmuen.
Men undertegnede syns ikke det er noen grunn til å
anklage Beam for ukritisk
beileri eller kunstnerisk svik,
da han stadig befinner seg et
stykke ut i periferien for den
popmusikalske motorvei. Det
skrangler fortsatt relativt
vindskeivt avgårde, dog med
et glattere, mer polert og
større dimensjonert lydbilde enn på de foregående
utgivelser. Låtmaterialet
har fått en gjennomgående mer markant beat og hans tradisjonelle folk/country-preg
er her tydelig spedd ut med elementer fra soul, funk, ska
samtidig som det flørtes uhemmet med afrikansk/karibiske rytmeganger. Hele albumet er dessuten drapert med
særdeles lekre og innbydende korharmonier rundt Beams
lyse og vare stemme. Aller varest i den hudløse, pianodrevne balladen «»Godless Brother In Love».
Skal jeg velge meg en favoritt blandt ti gjennomgående
gode låter uten definitive lavpunkt, må det bli låten som
avslutter denne perlen av et album, «Your Fake Name Is
Good Enough For Me», hvor Beam er på sitt mest udisiplinerte med tung bruk av fuzzgitar og atonale saksofonpartier. Mesterlig, og fremfor alt særdeles underholdende.
Denne utgivelsen vil trolig notere hyggelige listeplasseringer på begge sider av Atlanteren, og den gamle pers’en står
ganske sikkert for fall. I så fall høyst fortjent.
55
333 Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops:
Spesiell musikk
Av Tore Dag Nilsen
2
L utgir så tett at vi må publisere hele tiden for
å følge med. Litt i overkant kan man innvende,
men med høy musikkstandard og uovertruffen
lydstandard er det innelysende at vi som det
eneste norske magasinet for lydgjengivelse og
musikk følger opp.
I denne flommen av utgivelser kommer det en del ”spesiell” musikk. Det skal ikke stikkes under en stol. Ta for
eksempel utgivelse nummer 77, hvor man støter på den
usannsynlige kombinasjonen av kirkeorgel
og munnspill. Sigmund
Groven og Iver Kleive.
Jeg må innrømme at jeg
ikke får Ludvig og Solan
i Flåklypa ut av tankene
når jeg hører verkene til
Groven. I mine ører blir
dette svulstig og i overkant nasjonalromantisk.
Kleive kan fort bli litt
svulstig han også. Han
er glad i å bruke føttene,
men vi har da ikke noe i
mot å gi basselementene
er liten treningsøkt?
Desto verre blir det når
han vil vise hvor mye lyd det går an å få ut av et orgel. Det
gjør han heldigvis ikke ofte her. Det beste med denne skiven
er de partiene hvor Kleive spiller roligere stykker, uten for
mye innblanding fra Grovens side.
Lydmessig er dette gromt. Orgellyden er distinkt, ren, stor
og prisverdig distant, akkurat slik vi oftest hører det i virkeligheten. Bassen er som antydet meget imponerende og god.
Pussig nok har lydmann Morten Lindberg plassert Groven
merkbart tettere på lytteren enn Kleive, vel og merke avlyttet
i to kanals. Jeg er temmelig sikker på at perspektivet blir annerledes og bedre i multikanal.
Sovemedisin?
Særere skal det bli. Kanskje.
Kind med kammerkoret Ensemble 96 under ledelse av
Kjetil Almenning synger en
rekke vuggesanger og suller.
Mange tiltalende melodier og
friske, moderne arrangementer til tross skal man være
mer enn gjennomsnittelig
interessert i kormusikk for å
forsvare et innkjøp av Kind,
2L utgivelse 76. I likhet med
forgående utgivelse nr. 77
kommer denne som toskivers
album med både CD, SACD
og Blue-Ray.
Da er nok ”Nidaros” mer kurant musikk i de flestes ører.
Det dreier seg om samtidsmusikk av ymse norske komponister fremført av Nidaros Domkor. Blant utgivelsens 18 kutt
finner man fem med orgelimprovisasjoner. Torbjørn Dyrud
spiller. Jeg er ikke så sterk på kor, og klarer ikke helt å finne
permanent glede av å lytte på disse korverkene. I mine ører
er orgelstykkene alene verdt å kjøpe skiven for. Gode opptak
56
av instrumentenes konge slutter aldri å fascinere. Disse er i
beste 2L-tradisjon uovertrufne. Her er det mer skala, presist
lydbilde, renhet og frekvensomfang enn selv lydfanatikere
som oss kan våge å håpe på.
Opptaket er foretatt i katedralen i Trondheim. 2L nummer
72, CD og SACD.
Månedens tilbud
Man leser så mange rare profetier om den fysiske CD-skivens
død. Vel er vi allerede vitne til store forandringer i utgivelsespolitikk og distribusjon, men det må være mindre naivt å
tro på julenissen enn å innbille seg at historiens i særklasse
største formatsuksess snart skal forsvinne fra jordoverflaten.
Tvert i mot er vi nå inne i CD-kjøpernes gullalder. Prisene er lavere enn noen sinne. Det samme gjelder utvalget
såfremt man er villig til å gå på nett og kjøpe fra fjernt og
nært. Jeg er klar over at denne selvmotstridende kombinasjonen ikke vil fortsette i lengden.
Derfor gjelder det å smi mens jernet er varmt. Jeg kommer
heretter til å presentere ”månedens tilbud” fra nettet. Det
dreier seg gjerne om sterkt rabatterte samlebokser, litt oversette eller glemte utgivelser, som kan erverves for praktisk
talt en slikk og ingenting for den som er kjapp i vendingen.
For skarve 350 kroner pluss frakt kan den raske, glade gutt
få en EMI-boks med komplette utgaver av 10 av de mest
kjente og store operaene til Giacomo Puccini! Via Platekompaniets netthandel. 17 skiver tett pakket med godsaker fra
ledende sangere, orkestre og dirigenter. Nei, dette er ingen
spøk, her kan du gasse deg med sangere som Domingo, Caballe, Gobbi, Gedda, Angeles, Alagna og Gheorghiu.
For den som ennå ikke har rukket å bli godt kjent med
dette repertoaret kan vi opplyse om at EMI har plukket
opptak fra øverste hyller i perioden fra slutten av femtitallet
og førti år fremover. Her har du selvfølgelig obligatorisk stoff
som Tosca, Turandot, Boheme og Butterfly. Førstnevnte med
Callas. Hvis noen skulle begynne å murre over at det ”kun”
er stereoutgaven fra 1965, og ikke den legendariske tidligere
monoutgaven, kan EMI by på Birgit Nilsson i Turandot. Og
Jussi Bjørling i Butterfly. De var mye større enn Abba noen
gang kan bli, og her får du høre dem i helt anstendig stereo.
Operaboksen inneholder kun skiver og et tynt innholdshefte. Librettoer følger ikke med. Det ville dratt opp vekt
og pris til et helt annet nivå. Den som gidder kan printe ut
librettoer selv. De følger med som PDF-fil på en av skivene. I
engelsk språkdrakt.
En majoritet av opptakene er foretatt på slutten av femtiårene og begynnelsen av sekstiårene. Ikke så ille som man
kunne frykte. Vi samlere ynder å kalle denne perioden for
den analoge gullalderen. Noe er fra syttitallet og flere av
enakterne stammer fra nittitallet. De siste er digitalopptak,
og de eldre er stort sett overført til digital på nittitallet. Noen
er til og med nylig overført. Det er fint, for digitaloverføringene fra åttitallet var stort sett langt, langt under pari.
CD´en er død, lenge leve jazz på CD
Svært mye av kritikken CD-mediet har blitt utsatt for skyldes
dårlig arbeid med digitaloverføringer. På åttitallet gadd man
ikke engang alltid å ta seg bryet med å gå tilbake til masterne
da det skulle overføres til digital. På nittitallet økte kvaliteten markant på både overføringsutstyr og arbeid. Tidligere
upublisert eller forkastet materiell ble tatt med for å øke
spilletiden, og det ble utarbeidet skikkelige tekst- og bildehefter. I det siste tiåret har standarden på plateselskapenes egne
overføringer blitt så god at de har overgått såkalte audiofile
utgaver gitt ut av utenforstående selskaper.
Jeg trodde ikke at vi ville oppleve bedre lyd fra disse gamle
opptakene, men i de siste årene har det dukket opp tredjegenerasjons overføringer/utgivelser som faktisk er enda et lite
hakk bedre. For en liten stund siden var jeg inne på en ny
serie fra Original Jazz Classics, Keepnews Collection. Orrin
Keepnews hadde gleden av å være produsent for en rekke
innspillinger som har skapt jazzhistorie. Collection er nydelige gjenutgivelser med bedre balansert og mer analogaktig
lyd enn noensinne. Dynamikken er bedre ivaretatt også. Jeg
leser at pop- og rockgjenutgivelser ofte får komprimert dynamikken. Grøss og gru.
I 2010 har disse gjenutgivelsene skiftet navn til Original
Jazz Classics Remasters. Det er stort sett de samme folkene
som står bak utgivelsene, men det virker som den 88-årige
Keepnews har tatt et skritt tilbake. I den nye serien inngår
dessuten innspillinger han ikke var produsent for.
Sprek femtiåring
Waltz for Debby er en vesentlig utgivelse. Dette legendariske
opptaket fra 1961 er en av jazzens grunnpilarer, med pianisten Bill Evans i topp form. Maken til lyrisk og følelsesmettet
spill finnes ikke. En annen suksessfaktor fra denne kvelden
var kompet, med den talentfulle, unge bassisten Scott LaFaro
som gikk bort rett etter denne innspillingen.
Jeg har omtalt den andre skiven med opptak fra denne
kvelden, Sunday at the Village Vanguard, nylig utgitt i den
omtalte Keepnews-serien.
Det har ikke skortet på gjenutgivelser av Village Vanguardopptakene fra 1961, men disse topper både fordi de selges rimelig og fordi de byr på lekker lyd. Jeg har den i hifi-pressen
mye omtalte JVC-utgaven fra 2000, men ”OJCR” gir mer lytteglede fordi den er mer delikat, har litt mer mellomtone og
57
333 Musikkomtaler:
større dynamikkomfang i pianolyden.
JVC har mye info i en
diskant som ikke er
støyredusert, men har
en stålaktig og antagelig litt fremhevet bass
og en litt metallisk totalklang som tenderer
mot det slitsomme.
Kjøp OJCR nå
mens disse offisielle
og overlegent gode
utgivelsene er å få
tak i. Ha også dette i
tankene siden det allerede i høst kommer
til å dukke opp uoriginale lavprisutgaver
når 50-årsgrensen er
passert. OJCR koster
for tiden uansett ikke
mer enn 79 kroner
stykket fra cdon.com.
Nymalt pepper
Art Pepper meets The
Rhythm Section er en annen klassiker.
I motsetning til overnevnte Evansinnspillinger har det aldri dukket opp
noen offisielle andregenerasjons utgivelser av denne energibomben i tidlig
stereo fra 1957. Den tidvis glitrende altsaksofonisten Pepper hadde her følge
av et stjernelag bestående av pianisten
Red Garland, bassisten Paul Chambers
og Philly Joe Jones på trommer.
Du skal og må ha denne glade,
simple og ildsprutende innspillingen
i samlingen. Det er et stort lydmessig
sprang fra førsteutgivelsen fra slutten
av åttiårene og til OJCR i 2010. Har du
allerede den gamle? Du vil ikke angre
om du også kjøper den nye. Gi bort den
gamle eller ta den med til hytta.
Cowboy Rollins
Sonny Rollins Way out West er henimot like essensiell jazzhistorie som de
to forgående innspillingene. Rollins
er stadig blant oss, men han har etter
min oppfatning aldri nådd opp til de
høydene han var på fra begynnelsen
av femtitallet og frem til og med denne
artige trioinnspillingen fra 1957.
Way out West var inspirert av gamle
cowboyfilmer Rollins likte å se i sine
yngre år. Det er selvfølgelig upretensiøs
musikk, men så, lekende, smittende
godlynt, simpelt og velspilt at man
bare må gi seg over. Noen ganger er
det enkle best. Ray Brown på bass og
Shelly Manne backer fint. Sistnevnte
bidrar med morsomme hesteskokloppende rytmelyder som man bare må
høre en gang til, med høyere lydtrykk.
Men hovedpersonen er til de grader
Rollins. Han blåser nesten så tenorsaksen gløder her.
I 1957 var det ikke mange jazzinnspillinger som ble tilgodesett med ste58
reo. Her får man det, og overraskende
god sådan faktisk. Har du godt anlegg
er det som å ta vekk en lett morgentåke når du lar den nye utgaven avløse
åttitallsutgaven. Og da skal man være
klar over at den slett ikke var blant de
verste i sin tid.
To giganter
Thelonious Monk with John Coltrane
fra 1957 kunne vært en klassiker på linje med ovenstående innspillinger, men
faller noe på ujevnhet. Det ”skjevt” spillende piano- og komponistgeniet Monk
var konsekvent god på denne tiden,
mens den kommende saksofongiganten
Coltrane først slo ut i full blomst et par
år senere da han begynte å spille inn
for Atlantic. Han hadde imidlertid mye
av det samme eksentriske over spillet
sitt som pianisten, så vi hører gjerne
skivens fire kutt med kvartetspill. I
grei, men ikke eksepsjonell mono.
Denne skivens høydepunkter blir
nok likevel to kutt med en forsterket
blåsergruppe bestående av Coleman
Hawkins, Gigi Gryce, Ray Copeland og
Coltrane. Samt fyrverkeriet Art Blakey
bak trommene. Og maken til fyrverkeri
blir man letende forgjeves etter. De byr
på en helt utrolig energi og snert. Disse
to opptakene kommer i form av litt lyst
klingende tidlig stereo, og det er temmelig forbløffende hvor mye mer info
som kommer for en dag på OJCR enn
på andregenerasjons 20-bit remaster fra
nittitallet. (De med pappcovre)
Sjefsgitaristen
Hvem er eller var jazzens fremste gitarist? Mange vil nok svare Wes Montgomery. Endelig har tiden kommet for en
nyoppusset utgave av albumet med det
treffende navnet Boss Guitar. Det er en
typisk gitar-, Hammond B3- og trom-
metrio fra sekstitallet. Saftig, helstøpt
og ekstremt elegant spilt. Sjefen selv
leverer det mest delikate gitarspill som
tenkes kan, Mel Rhyne backer sjefen
svært pent opp på orgelet mens Jimmy
Cobb til fulle demonstrerte at trommer både er musikkinstrumenter og en
meget viktig del av et jazzorkester.
Dette er en trivelig plate. I den sammenheng gjør det ikke noe at stereomiksen helt tipper over i venstre del
av lydbildet. Jeg synes faktisk det er
fint at man ikke har prøvd å ”rette opp”
den blemmen. Lyden for øvrig er bløt,
innsmigrende og tydelig nok.
Gitarlynet
Joe Pass var en annen stor gitarist.
Faren hans tvang ham visstnok til å
tilbringe all våken fritid i barndommen
sammen med gitaren, noe som resulterte i en musiker som uten anstrengning kunne spille alt.
Karrieren hans tok ikke av før den
elektriske musikken hadde mutet den
akustiske jazzen. Pass var ikke interessert i rock eller jazzrock. Men hans uakkompagnerte Virtuoso-innspilling vakte
stor oppmerksomhet i 1973. Kanskje
fordi denne perioden var en mørk tid
for akustiske perler. Eller kanskje fordi
han her viste hvilket fyrverkeri av en
gitarist han var. Fingrene løp som en
vind over strengene.
Virtuoso er et must for gitarfrelste.
Kanskje du også blir frelst av å høre
denne skiven. Den tåler også gjentatt
lytting. Lyden er god. Krystallklar,
meget transient og med god dynamikk.
På denne tiden var begrenset frekvensområde og båndsus et tilbakelagt
problem, og god 24 bits remastrering
løfter denne analoge perlen frem i lyset
igjen. 3
333 Musikkomtaler:
Blått
& Rått
Av Håkon Rognlien
Vi har nådd 50 numre, utrolig nok, og ettersom vi er gode på mimring (se også Nistads
«Glimmer og gråstein») skal vi stort sett forholde oss til gjenoppfriskede 70-talls skiver.
Men vi har selvsagt ikke glemt at selveste
Buddy Guy har sluppet et nytt album!
«Rampant» er en anelse mer tilbakelent enn «Razamanaz», men har også mer melodi og nerve enn denne. Balladene er jo en av Naz’ store styrker, og de leverer også her
et par sugere i form av «Loved and lost» og «Sunshine»,
disse slo aldri så hardt som «Love hurts», men på mange
måter burde de ha gjort det, ettersom dette, i motsetning
til nevnte låt, er Nazareth’s eget materiale, og slett ikke
dårligere på noen måte. Ellers er det et renere rock’n’roll
her enn på de fleste av skivene fra Nazareth, og selv om
ikke alle låtene er like sterke, vokser denne skiva til nokså
store høyder ved gjentatt lytting. Det fine med slike gjenutgivelser, er jo også den at vi ofte tilbys ekstramateriell,
så også her. Skiva varer nå i nesten 80 minutter, hvorav
ca halvparten er viet en liveopptreden i BBC-regi fra
1973, der bandet leker nokså hemningsløst med mange
av låtene fra «Razamanaz», og det er bare som ekstra gøy
å regne. Lydmessig er studioinnspillingene tørket opp og
behandlet etter alle kunstens regler, og det låter heftig, om
enn en anelse skarpt her og der. Live-låtene holder dessverre ikke like brukbar standard, her mangler dynamikk
og detaljer, selv om vokalen er brukbart gjengitt her og
der. Det følger med et lite hefte med masse interessant
info også, dette er godis for musikkfansen. Og alt i alt er
dette et hel vidunderlig gjenhør med låter som står stødig
nesten 40 år senere. Tidens tann biter ikke på alle!
Deep Purple: Come taste the band 35th anniversary edition
Remastred og remixed, anmeldt på dobbel 180
grams LP fra EMI
Jeg kjøpte denne skiva rykende fersk da den kom ut i
1975, nå 35 år senere kjøper jeg den igjen. Men når jeg
legger den 35 år gamle og velbrukte originalutgaven på
tallerkenen, låter den ta meg fa’n bedre enn den nye. Men
hold an et øyeblikk. Dette er en dobbel skive. Den andre er
en remix. Og dæven, den låter! Hadde jeg ikke visst bedre,
hadde jeg glatt trodd at den ble innspilt og utgitt i 2010,
dette er herlig stoff den dag i dag. Gjennomsiktigheten,
dynamikken, detaljeringen, innsynet, kort sagt alt er bedre
enn originalen noensinne var i nærheten av. Og jeg nyter
det.
I 1975 burde Deep Purple ha stengt døra og aldri sett
seg tilbake. En av vår tids mest fantastiske gitarister hadde
forlatt dem, originalbesetningen var gått fra majoritet
til minoritet, og der burde de satt strek. Men de lot seg
presse, og i sannhetens navn fant de virkelig tonen med
den funky og særegne gitaristen Tommy Bolin. Men Bolin
tok grovt for seg av rockens fristelser, og var allerede på
dette tidspunkt tung misbruker. Med seg inn i elendigheten dro han bassisten i bandet, og det siste året på veien
Nazareth: Rampant
Revitalisert CD fra Salvo
Dette var Nazareth’s 4. skive, utgitt i 1974, det var også den
tredje og siste med Deep Purple-bassisten Roger Glover som
produsent. Min bolde påstand er at uten Glover ville aldri
Nazareth ha slått igjennom; forgjengeren til denne skiva,
«Razamanaz» var en kanonade, og banet utvilsomt vei for det
som senere skulle komme. Dessuten har Nazareth koblet seg
nokså tett til Purple på flere vis på denne skiva, Jon Lord bidrar med keyboard på to låter, mens Purple-venn og backingvokalist Vicky Brown (mora til Stop-dama, Sam Brown) også
legger igjen sitt vokale bidrag her. Nok name-dropping, «Rampant» står da så definitivt på egne ben, også. Den er ikke like
rå og kreativt brutal som forgjengeren, men er en understrekning av Nazareths svært særegne sound og boogie-woogie inspirerte nokså tunge uttrykk. Men vi skal heller ikke glemme
at vi har å gjøre med svært unike musikere, spesielt i form av
den ubeskrivelige vokalisten Dan McCafferty, en mann hvis
stemme er så unik at jeg finner det nesten underlig at han
ikke oftere nevnes med de store, som Gillan, Ozzy og Plant,
for eksempel.
60
var tidvis lite annet enn tragisk. Men «Come taste the band»
står uansett tilbake som et monument over et kapitel som
hadde rent ut sagt magiske øyeblikk, og den er vel verdt
opptil flere gjenhør.
Det er Kevin Shirley som har fått gleden av å leke med
skiva, og har fått den til å låte sånn som han vil ha det. Shirley har produsert artister som Aerosmith, Dream Theater,
Iron Maiden og flere til, så CV’n hans er mer en innholdsrik
nok til å ta denne jobben. Jeg opplever dette som et heldig
valg, verken Glover eller Hughes har kunne vise spesielt
fantastiske resultater med sine forsøk på noen av de andre
skivene. Litt underlig er det å dog oppdage at remixen også
har byttet rekkefølge på et par låter i forhold til originalen,
der synes jeg kanskje at de gikk et par skritt for langt. Det
blir litt som å bytte om rekkefølgen på kapitlene i ei bok, og
man burde vel være litt behersket i slike tilfeller. Men greit
nok, vi overlever vel dette også. Låter som «Getting Tighter»
kler virkelig den mer kontante og luftige klangen den nå er
ikledd. Den oppleves å gå dypere enn originalen, innsynet
og detaljeringen er flott, det er litt opplevelse av å finne nye
aspekter ved låter men har hatt med seg et helt liv, og det er
svært inspirerende. Legg til at låtene også går helt ut i stedet
for å bli fadet, og vi har fått et helt nytt produkt. Jeg synes
faktisk innkjøpet var vel verdt utlegget. Strålende stoff!
og innlevelse, det er virkelig synd at vi aldri skal får flere
bluesskiver fra hennes hånd. Så hvil i fred, Robin Rogers,
det er bare å takke for denne flotte bluesskiva. Livet er pokker ikke enkelt!
Buddy Guy: Living proof
CD fra Sony Music
Robin Rogers: Back in the future
CD fra Blind Pig
En totalt blå historie er lenket til denne skiva for evig tid. En
kvinne med navn Robin er antakelig komplisert nok, hun
maktet uansett å klore seg til en inntekt ved å spille funk
og country i mange år, før hun valgte en ny vei for et par år
siden, og ga seg blues’en i vold. Livet hadde ikke vært enkelt
for Robin, et hardt liv på veien, mye alkohol og usunne vaner hadde satt sine spor, Robin hadde pådratt seg Hepatitt C
med komplikasjoner, leveren viste seg også å være kreftinfisert, hun måtte så å si snu i døra på hospitalet, og reise hjem
for å dø. «Back in the future» ble utgitt i September, et par
måneder før livet tok denne katastrofale vendingen, og rett
før hun døde ble hun nominert til en Blues Music Award,
men hun får altså aldri oppleve den musikkfesten. Hennes
mann, gitaristen Tony Rogers må nok stille alene. Og denne
skiva er så definitivt verdt en pris. Som et ondt omen er
åpningssporet «Baby Bye-bye», en stemningsfull blueslåt
med alle de nødvendige ingredienser til stede. Robin synger
nydelig, en stemme som inneholder et levet liv, hun er en
formidler av rang. De fleste låtene er Robin’s egne, men hun
har også tre innlånte, hun gjør en intens versjon av «Need
your love so bad», hennes mann bidrar også med autentiske,
smålekre toner, dog uten at han er en stor bluesgitarist.
Robin bærer dette produktet på sine vevre skuldre, hennes
dynamiske og lett rufsete sang fremføres med stor autoritet
Denne perlen glapp så vidt et var unna sist nummer, men
jeg er fortsatt over meg for hva denne bluesmagikeren kan
få til. Han er et virkelig living proof, såpass er sikkert. Og
for å riktig mose det faktum inn i lytterens sjel, setter han i
gang albumet med låta “74 years young.” Denne låta gir i utgangspunktet skinn av å være en tilbakelent vise i noe nær
folksinger tradisjon, men så... I det Buddy fester grepet om
nakken på sin 57-modell Fender Stratocaster flyr det pokker
meg gnister hele veien fra Blackbird Studios i Nashville, Tennessee og langt inn i et hvert rom denne låta spilles, verden
over. Fytti bikkja for et driv denne mannen har! Jeg banner
på at så å si en hver aspirerende gitarist på en tredjedel av
Buddy’s alder ville gitt den ene foten for å kunne kopiere
den åpningslåta. Og han er da ikke greiere i neste låt heller,
«You gonna thank me some day» er like eksplosiv. Selv om
han her har byttet til en Gibson, gjennomfører han en minst
like brutal «tour de force» så snart han skal si noe med
gitaren. Har faktisk aldri hørt mannen så heavy og energisk
som her, og det er ikke helt galt når du snart er 75, eller?
Buddy har alltid spilt mye med gode venner, så også her, han
trekker denne gangen med seg de to ringrever B.B. King og
Carlos Santana på hver sin låt. Låta med B.B. («Stay around
a little longer») er en svært så avslappet seanse, en lett
jazzinspirert ballade der de aldrende herrer surfer elegant
på sin rutine og livsvisdom. Carlos Santana deltar også på
en avslappet sak, en deilig og litt spretten ballade navngitt
«Where the blues begins». Gutta setter hverandre i stevne
i en sløy gitarduell uten at noen av dem går av skaftet på
noen måte, det er bare rutine og levet liv fra begge to.
Alle låtene er originaler, trommeslager og produsent Tom
Hambridge, har ikke bare en finger, men snarere hele hånda
med i dette produktet, ettersom han har skrevet, trommet
og produsert på samtlige låter. Buddy selv har bidratt på 4
av låtene, uten at dette gjør dem til noe mer særegent. Som
helhet er skiva knallsterk, dog uten å være kreativ på samme
måte som «Sweet tea» eller intens som «Damn right, I’ve
got the blues», dette er ren og klassisk Chicagoblues og som
om sådan er den nesten pensum for hvordan gjøre det. Mest
morsomt er det selvsagt at Buddy Guy viser verden hvem
som virkelig er kongen. At det er mulig!
61
333 Hauk:
Ozzy, redningsmannen
D
et er vinteren 2010 til 11, og Europa snøs tilbake
til steinalderen. Tog og fly sliter med å komme
så vel ut som hjem igjen, i Sverige rister de liv
i gode, gamle lokomotiver som fortsatt husker
hvordan man holder linjene rene. Verden går
fremover, sies det, men det å måke snø har blitt forbannet
vanskelig. Joda, sutrepaven -Hauk har ved gjentatte anledninger husket å tale om kvalitet i fortid, som om det var et
endelig forlatt fenomen, og tenker i grunn gjøre
det i dag igjen.
Jeg strandet på Heathrow, nemlig, da det
britiske imperiet atter ble bragt i kne
av et lite håndkantslag fra naturens
bredspektrede verktøykasse. Vel,
Mr. Hawk er en tålmodig sjel, og
Heathrow er en stor flyplass, med
egen avdeling av His Masters Voice og en rekke velassorterte bladsjapper, blant annet. Ergo kunne
der handles inn både hifi-magasiner
og CDer i rikt monn. -Hauk benyttet
på dette tidspunkt en av klodens siste
fungerende bærbare cd-spillere med
stor fornøyelse, og tenkte på en liten utvidelse av reiseutvalget. Blid,
og med vel forspent lommebok
satte jeg kursen mot HMV’s innbydende lokaler. Dæven her var
det mye dataspill! Og DVD. Og en
liten hylle med cd. Stort sett inneholdende noen temmelig avkledde
syngedamer, samt noen eldre herrer
og deres samlede verker i komprimert
form, navngitt «best of» og tilsvarende
titler. Og det var sånn ca det. Hm. Her fristet
ikke handlingen nevneverdig, det skal sies. Jeg ble en anelse
blidgjort av det faktum at de hadde en friskt priset hodetelefon fra Dr. Dre til utstilling, men hadde gode propper selv, og
var egentlig ikke interessert. Så jeg forlot det synkende skip,
og skyndte meg over til bladsjappa, hifi-magasinets hjemland har jo litt av hvert å by på, skulle jeg mene. Som Hi-Fi
Choice, og.... Som Hi-Fi Choice, altså. Særlig jeg kjøper Hi-Fi
Choice frivillig. Jeg har da et image å ta vare på.
Hva er dette, da? Når Europas største og mest trafikkerte
flyplass knapt har CDer og enda knappere hi-fi magasiner, er
vel skrifta på veggen tydelig nok til å overbevise selv analfa-
62
beter. Jeg tumlet forvirret inn i en bokhandel der også sladrepressen har gjort sitt inntog, men heldigvis så jeg redningen
i sladder selv, denne dagen. Ozzy, min dyslektiske venn, du
har jo begått en tjukk, jævla bok, din fillete junkie! Jeg var
reddet. Jeg kastet meg over «I am Ozzy» med siklende øyne,
og moret meg fra første side. Om det finnes en prototyp på
hva sex, drugs og rock’n’roll dreier seg om, så er det da Ozzy.
En fullstendig addiktiv hjerne i en herjet kropp, en
historie som er så ekstrem at det knapt
kan beskrives, her finnes flere hundre
sider med fortettet rockehistorie. Om
Black Sabbath, start til mål, surr og
rot, fyll og spetakkel, vennskap og
selvironi, fortvilelse og galskap, alt
går hånd i hånd i Ozzy’s utrolige liv.
Og Sharon, da. Uten henne ville Ozzy
vært historie for lenge, lenge siden. Hun
må da være den perfekte kone for et så
stort kaos som sirkus Ozzy er, og hvilket soningsbehov man må ha for å utstå de mest
tragiske utfall av en slik livsform, overgår
min fatteevne. Men hun har stått der, hun
står der fortsatt, og holder sånn noenlunde sammen restene av et vår tids
ikoner. Så Ozzy reddet i det minste
den dagen for meg, og flere dager
siden også, faktisk.
Og til sist var vi i Oslo, på vårt
knutepunkt Oslo Sentralstasjon, der
jeg svingte innom Narvesen (om de
kioskene fortsatt heter det, da), og
sjekket bladhyllene. Der fantes da både
Hi-Fi World, What Hi-Fi, Hi-Fi News,
Hi-Fi +, Fidelity(!), og et par amerikanske i tillegg. Vi holder da koken en stund til her på bjerget! Så røyk
min bærbare cd-spiller på siste strekket hjem. Ny bærbar
cd-spiller i 2011? Ikke pokker! I den grad det finnes slike
overhodet, er det bare drit å få kjøpt, så veien ble tvunget inn
i MP3-bakevja. Nå ruler iPod’en i reiselyden også for -Hauk.
Pokker ta, her måtte man gi seg på prinsippene. Joda, det låter på sett og vis glatt og detaljert, men fullstendig livløst. Og
vi konkluderer vel omtrent der. MP3 overtar, ut på glattisen
med deg, this specie has amused itself to death. 3
-Hauk
Crooner Richard Badendyck: 333
Den tidligere 10-kjemperen og
hi-fi blad utgiveren står gjerne
og ofte opp som en løve, men
har også mot til å vise mykere
sider i en referanseinnspilling
særdeles tett på. Og helt uten
filter…
Richard
Tekst og foto: Knut Vadseth
Løvehjerte!
H
va vet vi egentlig om våre medmennesker, selv de vi
daglig spiser lunsjpakka sammen med? Tanken mer
enn streifet meg da min gamle sjef fra Lyd&Bilde,
Richard Badendyck, litt brydd viste meg sin første
plate som jazzsanger. Sjenert? Den store mannen med den
brede brøstkassa og den bydende bassrøsten som knapt lot
seg dempe før han hadde sagt sitt, uansett hvor lang tid det
tok og uansett hvor mye motforestillinger som lå latent i
egen munn.
Selv om vi sluttet å spise matpakke sammen og undertegnede ble leder for et konkurrerenede blad, holdt vi kontakten. Og en dag i 2004 stakk altså den barske helsestudioefantasten og den tidligere så berømte 10-kjemperen til meg en
CD med et nesten fårete smil. Gamlingen, på min egen alder,
hadde gjort sin første skive: ”The Best is Yet to Come” som
fikk overraskende mye og god omtale, også i Fidelity! Mange
husket tydeligvis Richard og hans lille orkester fra 70-åra da
han var gjenganger på mange av Tigerstadens jazzklubber.
Men så var det oppfølgeren; vanskelig nok uansett, men
ikke særlig enklere etter den forrige plates suksess med
kjente standardlåter- og med løfter om at det beste enda
ikke er kommet! Så ble det heller aldri bestemt at det skulle
komme noen oppfølger. Det er bare det at et prøveopptak på
Rainbow Studioes, der forøvrig Richard’s blad Lyd&Bilde har
sin årlige prisutdeling, ikke ble slettet, men redigert og foredlet av Jan Erik Kongsberg himself på dennes initiativ.
Under øvelsen, som dette var ment å være, ble det hele tatt
opp vegg til vegg, uten start og stopp, og det var tid bare for
en eneste tagning av hver låt. Da Richard sammen med sin
sønn Dag Richard og kompisen Stig Hvalrygg ble invitert til
en gjennomgang av opptakene, datt hakene ned på nederste
knapphull. Jøss, var det hele blitt så bra nettopp fordi hele
greia hadde vært en uprentesiøs gjennomgang helt uten
ambisjoner og tilhørenede nerver?
For ”Peace”, som plate ble kalt etter låta til Horace Silver, er
en usedvanlig laidback sak, men samtidig kolossalt krevende
både på grunn av vanskelige fraseringer og store toneprang
pluss en tetthet på stemmen som er vanvittig avslørende
ned til lengden og rytmen på den minste pustelyd. Og lyden
er som vanlig fra Rainbow med en gjennomsiktighet som
er Kongshaugs internasjonale varemerke, og sjefsgubbens
flygelakkompagnement og Hvalryggs utsøkte kjæling med
kontrabassen, er en krevende diet for sanseligheten i avspillingsanlegget.
Konklusjon
”Peace” er tittelen på den nye plata til Richard Badendyck som også ligger til nedlasting på flere servere og som
allerede har fått flotte kritikker. ” I den bredtblomstrende
norske jazzfloraen er den dedikerte mannlige jazzsangeren
sjeldne som hønsetenner”, skriver Terje Mosnes i Dagbladet
mens han krysser i taket for denne sjeldne utgivelsen: ” Om
”Peace” druknet i førjulstria, bør det smått oppsiktsvekkende
albumet få et godt liv i 2011”, avslutter han.
På de fleste av platens 10 spor synger og spiller Richard
Badendyck sammen med bassist Stig Hvalrygg låter av
Gershwin, Porter, Jobim og Strayhorn med en rå maskulinitet
som er en tikampmester verdig. For her er massevis av fysisk
teknikk og hardt tilkjempet stemmekontroll på et usedvanlig
krevende reportoir som likevel blir avslappet og laidback for
lytteren.
Men mest er her naken sårhet og modig ærlighet som får en
til å spørre – hvor godt kjenner jeg deg? Egentlig...
”Peace”, Richard Løvehjerte… 3
63
333 Klipsch RF 7 II hornhøyttaler:
Fugl Fønix!
Mytenes Fugl Fønix omkommer i et flammehav,
men gjenoppstår av asken, hever hodet og flyr stolt
mot himmelen. På samme sett gjenoppstår nå den
mektige Klipsch RF 7 av asken den selv har skapt.
Bli med Fidelity gjennom flammer og villskap!
Av Håkon Rognlien
64
D
en opprinnelige Klipsch RF
7, i de senere år kalt Classic, har hatt sine tilhengere,
men i sannhetens navn
har den sannsynligvis
kreert mer trøbbel enn
noen annen høyttaler i Klipsch’ heftige
historie. Det skal så visst ikke stikkes
under en stol at klang- og energimessig
representerte den utfordringer så det
holdt, men når brikkene endelig falt
på plass for de heldige og tålmodige,
da betalte den tilbake med seriøse
renter. Likheten med den opprinnelige
er visuelt klar, til tross for at det er en
ny konstruksjon helt fra bunn av. Den
er en anelse større enn forgjengeren,
men allikevel noe lettere, et dristig valg,
all den tid kabinettene aldri har vært
Klipsch’ stiveste fordeler, for å si det på
den måten. Nå vel, 2 stk 10-tommere
og et horn, nyutviklede elementer hele
veien, men så langt har vi bare snakket
om utsiden...
Katzenjammer
Det er mye spennende med RF 7 / II.
Hele den fornyede Reference-serien har
gått i en retning jeg finner meget inspirerende, til tross for at det også er visse
tilbakeskritt. Men la oss likegodt bli ferdige med det siste først. Jeg var så vidt
inne på dette med kabinettene; de er
skrale saker. Det kunne vi vel forsåvidt
levd greit med, hadde det ikke vært for
at finishen er nær skamløst elendig. Vi
vet jo at kassene på Klipsch-høyttalere
skal spille med, og danner en god del
av disse høyttalernes fantastiske fundament. Men at det skal være nødvendig
for kunden å lime sammen bassportene
ved utpakking, samt at elementfestene
gliser mot eieren og bare passer sånn
delvis inn i boksen, burde være veldig
unødvendig. Skjerping!
Men har vi først nevnt bassportene,
er det vel på sin plass å snakke litt om
dimensjoner, den beste beskrivelsen
jeg kan gi, er vel bare å fortelle at dette
er den første høyttaleren jeg har hatt i
hus, der kattene fant det moro å bruke
bassporten som inngangsdør til høyttalernes indre gemakker. Og det er to
av dem på hver høyttaler! Katteeiere,
vær advart, forsvinner katta di etter å
ha kjøpt RF 7 / II, så veit du hvor du
bør lete!
Klipsch har ellers alltid hatt kreative løsninger på dette med føtter, så
også på siste inkarnasjon av RF-serien,
stabile, fine kombinasjonsføtter som er
skrudd fast i bunnplata holder kontakten med gulvet, enten via vedlagte
spikes, eller en mer parkettvennlig
pute. Sistnevnte låter en anelse mykere
nedover enn spikeløsningen, bare for
å ha det nevnt. På bakplata finner vi
ellers en billig standard bi-wire kobling
med tynne, men i det minste gullfar-
gede metallskinner i mellom. Det ser i
det minste gyldent ut!
Horndiskant
Jeg nevnte så vidt at Klipsch har gått
opp et par nye stier med nåværende
RF-serie. Det mest interessante aspektet
er hva de har fått til med diskantdriveren. I likhet med finske Amphion
har Klipsch oppdaget at ved å la ett
element alene ta så mye som mulig av
frekvensområdet, oppstår en god del
fordeler rent lydmessig. Høyttaleren
nærmer seg mer en single point source
med sub, enn et problematisk kombinasjonsspill mellom elementer, for å
popularisere mer enn en liten smule.
Samtlige modeller i serien har fått
denne teknologien i større og mindre
grad, men det er på den her testede
toppmodellen de har trukket konseptet
lengst. I likhet med nevnte Amphion
har de nå lyktes i å tvinge diskantelementet helt ned i 1200 Hz før de to
10-tommerne kan briljere der de er
klart best. I tillegg til dette har de altså
maktet å lage en høyttaler med frekvensområde mellom 30 Hz og 24 kHz
(+/- 3 dB) med en følsomhet på 101 dB
/ 1 Watt, helt uten aktive komponenter,
og det er det ingen andre fabrikanter
som kan kopiere.
Og for de som mener 30 Hz ikke er
veldig dypt, vil jeg anbefale dere en
lytt på Klipsch; det som foregår i dette
frekvensområdet (og under!) er ikke for
pyser, kan jeg love. Den revitaliserte RF
7 II går en anelse dypere enn opphavet,
og de som har hørt den opprinnelige
syver’n i fullt driv, vet hva dette betyr.
Her er det rå brutalitet og voldsomme
krefter i sving!
Romvennlig
Det er mange forskjeller rent lydmessig på den nå utgåtte Classic og denne
nykommeren. Den voldsomme energimengden som fløt fritt fra foregående
modell er nå betydelig temmet, det
virker på meg som om det er klare fordeler med å styre så mye som mulig av
energien med et horn, framfor å la den
flyte fritt rundt i rommet. Fra å være en
av de mest romkrevende høyttalere på
markedet har de nå tatt et langt sted i
retning av sine eldre søsken i Heritageserien, og blitt romvennlige som få.
Der de før var nesten nødt til å ha
50 kvadrat og stort rom rundt seg,
kan de nå slenges inn så å si hvor som
helst i rom ned under 20 kvadrat helt
problemfritt. Mellomtonehornet på
kjempen Cornwall jobber helt ned i 800
Hz, og til tross for dennes usedvanlige
energiske oppførsel er den meget lett å
tilpasse rommet. Og det er altså i denne
retningen Klipsch nå har trukket RF 7
II, og dette med stort hell. Der den forrige modellen kunne låte til dels kvasst
og lite tilgivende, er denne nær mild
og behagelig. Deler av dette fenomenet
er selvsagt også relatert til den stedige
utvikling av bedre diskantdrivere.
Kompresjonsdriveren som nå sitter i
hornet er laget av titan, og er uten sidestykke den flotteste jeg har hørt i noen
Klipsch Reference høyttaler. I og med
at den jobber så vidt langt ned, kunne
man med en viss rett være skeptisk til
de lavere oktaver den må jobbe i, og
visst var jeg lenge tvilende til det jeg
hørte. Men i god gammel Klipsch-ånd
er det til dels vanvittige forskjeller på
innspilt og ikke innspilt høyttaler. Og
endringen kommer brått!
Lang innspilling
Innspilling kan som nevnt være en prøvelse. RF 7 II er slett intet unntak, til
tross for at den brukte så vel kortere tid
og bragte mindre smerte enn flere av
sine forgjengere. Den låter forsåvidt ok
ut av esken, men har en påtakelig nasal
hornklang et stykke oppe i mellomtonen. Dette gir innledningsvis en tynn
og uorganisk klang fra stemmer og
akustiske instrumenter, men det noe
underlige med denne høyttaleren er
at gjennom innspillingen kan man
nærmest følge dette klanglige avviket
nedover i frekvens, helt til det nærmest
forsvinner ut av lydbildet. Og når den
endelig har roet seg, er det basselementenes tur til å mykne og varme seg opp.
Tilbake står en lett korpulent høyttaler
med voldsom og brutal autoritet, eksplosiv dynamikk og nær skremmende
plutselighet. Fugl Fønix flyr igjen, og nå
høyere enn noen gang!
Nå betyr ikke dette på noen måte
at Klipsch RF 7 II kan erstatte høyttalere som Marten Coltrane eller B&W
800, men den kan uansett oppnå en
del ekstremegenskaper for betydelig
mindre penger enn man må punge ut
for de nevnte klasseprodukter. Det vi
her tester er leketøy for store gutter
uten bankboks, og som det fungerer
de som bare pokker. Harde fakta er at
undertegnede og mange med meg, ikke
ser seg i stand til å leve helt uten slik
vilter rabulisme i musikkanlegget, og
dermed fortjener denne høyttalertypen
sin plass i det gode selskap. Musikk
skal swinge!
Det sagt så er dette med horn en
vanskelig balansegang, og sverdet er
som alltid tveegget. Ved å trekke hornet
med seg såpass langt ned i frekvens, er
det uten tvil tilkommet mer hornklang
i gjengivelsen, dessuten skal det ikke
for mye til før det kan oppstå tendenser
til harde klanger på enkelte innspillinger. Så vær advart, og velg utstyr som
passer til denne galskapen. Men når det
er på plass, så har du livefølelsen i fullt
monn i egen stue, og det kan være rent
ut sagt fantastisk!
65
333 Klisch RF 7 II hornhøyttaler:
Fullblods
Så hvordan låter det, da, når vi åpner
for musikk og spill? Etter en Klipschsedvanlig lang innspillingsperiode, der
høyttalerne i arbeidstiden fikk jobbe
vettet av seg ansikt til ansikt, med den
ene høyttaleren fasevendt og monosignal inn, var det duket for lytting. Og
joda, dette er fullblods Klipsch Reference, såpass er sikkert. Den spiller som
nevnt med et voldsomt fundament, lett
feit i de nedre oktaver, og føles nok en
anelse mindre presis i dette området,
enn for eksempel den nå utgåtte modellen RF 63, som har vært min favoritt i
RF-seriene hittil.
På den annen side er autoriteten, og
faktisk plutseligheten, fra disse to ultra
stive og ditto lette elementene, et klart
hakk over nevnte RF 63. Så får vi heller
bære over med at kassene slurver noe
mer enn de bør helt nederst. Dermed ender totalen med at bassen med stor sannsynlighet er den beste RF-bassen så langt.
Hvilket faktisk sier mer enn bare litt.
Mellomtonen flyter usedvanlig innsiktsfullt fra hornet, til tross for en klart
hørbar farging er det helt utrolig kommunikativt, dessuten så innsiktsfullt og
med såpass mye klanglige kvaliteter, at
det er en nytelse å lytte til, til tross for
en hørbar farging i nedre deler av hornets arbeidsområde. Nå er ellers denne
fargingen av en sånn støpning at den
egentlig kun tilfører en slags følelse av
PA-lyd i heimen, og faktum er jo at det
er ganske stemningsskapende, og noen
av oss bare digger der der!
Dynamitt
Benyttet utstyr:
3 lytterom
• Rega Apollo 35th anniversary,
Audio Note DAC 3.1x Balanced,
Acoustic Solid Wood Black med
Benz L04, Audio Valve Sunilda,
Naim Supernait med Hicap,
kabler fra Chord Cable company
• Sterkt modifisert Audio Note Kits DAC, høy spec’et Border
Patrol pre / power med 300B på utgangen.
• Harman Kardon surround-
receiver, Marantz BD 7004.
• Referansehøyttalere: Sterkt modifiserte Klipschorn-kloner,
Klipsch Cornwall, Kudos C20
Takk til Birger for god hjelp!
66
Det er neppe overraskende at dynamikken er i toppklasse. Men i motsetning
til tidligere modeller har nå også mikrodynamikken fulgt makrodynamikken
inn i toppsjiktet, og dermed får vi en
høyttaler som kan formidle nerve og
intensitet enda bedre enn tidligere. Neil
Young’s lette plukking på gitarene på
«Down to the river» kommer lett og
tydelig frem i miksen, anslagene og nerven er strålende. Det like vidunderlige
er jo klangene, som setter nye standarder i forhold til eldre modeller, og til
tross for den nevnte, lette hornklangen,
er det et nydelig palett vi kan bevitne
her.
Ønsker du deg en heavyhøyttaler?
Her er’n!
Heavyrock er soleklart en av mange
favorittområder for Klipsch RF 7 / II.
Det er en sånn brutalitet, et sånt driv, en
sånn deilig, feit bunn som bare driver
musikken fram, hemningsløst, skruppelløst, gigantisk. Selv magre innspillinger som Coverdale / Page blir mastodontiske, og selv om nyansene i bunn
er noe begrenset, er det fortsatt nok til
at dette ikke bare er fett, det er også
klart nyansert der det behøves. Jazzlåtene som innledningsvis ble så hemmet
av nasal klang på alle blåsere, slipper nå
åpent og levende fram til lytteren.
Jeg er spesielt imponert over innsynet i mellomtonen, og glem dessuten
ikke at den dynamiske kontrasten er så
overlegen i dette hornet, at alle blåsere
får nytt liv. Horn på horn er et must!
Klassisk er mer krevende, for til
tross for nevnte mellomtoneklanger,
er tydeligvis strukturene i instrumentklangene mer komplekse fra fiolin, cello
og kvinnestemme. For her viser noen
forsterkere klare tendenser til hardhet
i deler av gjengivelsen, men ikke mer
enn at en rett paret rørforsterker vil
glatte over.
Og med det samme vi er inne på
det; problemet aksentueres av typiske
samklanger i mellomtonen, to fioliner
er komplisert materie, og RF 7 / II sliter
her. Det blir fort nokså kantete, og er
klassisk din hovedrett innen musikk,
skal du lete nøye etter forsterker til
disse høyttalerne. Husk at det absolutt
kan være verdt letingen, for størrelsen disse kassene varter opp med når
Bartok’s «Pesante» får fritt spillerom
er svært vanedannende. Alt annet blir
liksom litt puslete etterpå!
Konklusjon
Ja, hva gir dette for slags resultater? For
undertegnede er nok dette det mest
spennende som har hendt RF-serien
siden introduksjonen av RF 3 Mk 2.
Klipsch har maktet å lage en vidunderlig høyttaler med enkelte fullstendig
unike egenskaper. Med god margin har
de distansert samtlige tidligere RF’r hva
angår oppløsning så vel i mellomtone
som diskant, og dette har de fått til helt
uten å gå på akkord med sin signaturegenskap, den brutale dynamikken.
Jeg innrømmer at jeg er en anelse avventende med hensyn til bassområdet,
det virker en touch mer moderat enn
RF 63 og 83 var i stand til, i tillegg til at
presisjonen har tatt et lite tilbakeskritt.
Men jeg skal ikke være bombastisk
her, for samtlige Klipsch’er jeg har hatt
i hus har meldt mer og mer i dypeste
oktaver med tiden. Det er bare sånn de
er, det tar sin tid å få temmet dem.
Selv om også RF 7 / II klart favoriserer rørforsterkere, er de svært tolerante
overfor også nokså moderat kvalitet og
transistorer av mange slag. Dog er det
min klare oppfatning at de liker hurtighet og slagkraft, husk god strømforsyning og gode trafoer, doble 300B bør
nok til, men 15 solide watt burde være
plenty. Nevnte jeg at de spiller nydelig
også på lavt volum? En viktig egenskap
som alt for ofte oversees i våre kretser.
Alt i alt er dette mye av en drømmehøyttaler for de mindre bemidlede som
meg selv, selv om den ikke ser særlig
bra ut, og har sine små feil og mangler.
Perfeksjonisme er for pyser! 3
Pris: NOK 29.750,- /par
Importør: Audiokompaniet
333 Budsjett: Stello DA100 Signature og Stello CDT 100:
Et prisgjennombrudd
Markedet for rådyre CD-spillere ligger nede med brukken rygg for tiden.
Bedre kommer det heller ikke til å bli når det lille, rimelige og fremtidssikrede Stello-settet fra April Music spiller tett opp mot de beste.
Av Tore Dag Nilsen
A
ldri før har så god lydkvalitet
kunne kjøpes så billig. Disse
to små apparatene koster
ikke mer enn 13 100 kroner,
digitale forbindelseskabler
inkludert. De leverer en
uforfalsket, detaljert, romslig, frekvensutstrakt og dynamisk lyd man tidligere har måttet betale mange ganger
mer for eller nøye seg med å drømme
68
om. Med dem kan man spille vanlige
CD-skiver eller fore med PC-baserte
signaler opp til 24/96 oppløsning.
Fremtiden er her i dag
Hva mer kan man ønske? Nye høyoppløste formater i fysisk form? Neppe.
Selv det mest vellykkede av de høyoppløste formatene, SACD, ble neglisjert i
en slik grad at det er på stødig vei ned.
Man trenger ikke å være noen spåkone for se et pent stykke inn i fremtiden.
Den vil bestå av millioner av CD-skiver,
etter hvert mest brukte antagelig. Samt
”gratis” eller nesten gratis nedlastning
eller streaming av lavoppløste formater
og 16/44 CD-standard eller 24/96 høyoppløst for de som er spesielt interesserte og betalingsvillige.
Nå som musikkbransjen og CD-
nettopp vanlige CD-skiver.
Stello-settet har en helt annen karakter enn andre budsjettspillere. Budsjettspillere har tradisjonelt hatt litt farget
og sløret lyd. De har vært begrensede
både i lydbilde og frekvensomfang. Her
er Stellos slektskap til regulær high-end
helt påfallende. I hvert fall de av highend produsentene som virkelig forfølger et ærlighetsideal, og ikke bare lager
imponatorprodukter som tenderer mot
å gjengi all musikk med det samme
store lydbildet og fete bassen.
Stello 100-settet er blant de minst fargede komponentene jeg har vært borte
i. Uansett pris. Stor gjennomsiktighet,
et mylder av detaljer og et vidåpent og
ekstremt dypt lydbilde transporterer
lytteren rett tilbake til opptaksbegivenheten. I hvert fall når dynamikken er så
brutal og ubeskåret som her, og bassen
går rett i kjelleren med en distinkthet
og driv som får buksebrettene til å
flagre. Man griper seg i å synes synd på
de som har punget ut med både fem og
ti ganger mer for å oppnå samme ”være
der-følelse”.
Fremtiden er her i dag, og den behøver verken å være vanskelig eller å
koste skjorta.
Ubønnhørlig ærlige
skivene spås nord og ned er tilgjengeligheten via netthandel større og
prisene lavere enn noen gang. Jeg kan
ikke forstå hvorfor noen ønsker seg
vekk fra fysiske CD-skiver. Med Stello
100-settet kan vi ønske deg velkommen
til en lettvint verden – uten lydmessige
kompromisser. Stello CDT 100-drivverket er i samarbeid med DA 100DAC´en
perfekt rustet til å få maksimalt ut av
Det er meget vanskelig å summere opp
eller definere lydkarakteristikken på
Stello 100-settet. Hver gang jeg tror jeg
er på sporet av en lydkarakter, viser det
seg at særheten ligger i opptaket. Det
er bare å sette på en ny skive, så blir
hele ideen kullkastet. Stello overrasker
hele tiden med å eksponere nyanser jeg
tidligere hadde oversett med musikken min. Skive etter skive letes frem.
Lytteøktene slutter oftest ikke før
skivene er ferdig spilt. Stello gjengir så
rent, detaljrikt, luftig, dynamisk, stramt
og distinkt at det er en fryd. At dette
skulle skje med et komplett avspillersystem til 13 100 kroner er både absurd
og gledelig på samme tid.
Det er viktig å presisere at Stello ikke
låter lyst, mørkt, snilt, spesielt ”tøft” eller vektig. Om noe, kan lydgjengivelsen
kanskje karakteriseres som nøktern.
Hvis man ser bort fra det fryktløse dynamiske avsparket det helt uanstrengt
disker opp med når musikken dikterer
det. Kanskje ærlig er det beste adjektivet. Feil og begrensninger i opptakene
blir ikke feiet under teppet.
Jeg tror nok redaktøren ville sagt
at han ”savner litt vekt i A-området”
(nedre mellomtone?) i forhold til de
ultrakostbare klenodiene som titt og
ofte er innom hans testrigg. Stello slår
enormt godt fra seg, men vi har opplevd større autoritet fra noen av markedets heftigste avspillere. På den annen
side gjør Stello det så godt at jeg synes
det blir meningsfullt å ta en diskusjon
om denne klangfylden skal være der
eller ei. Helt sikkert er det at Stello er
fullstendig barbert for klangfylde som
ikke fins på platene. Null daukjøtt, med
andre ord.
Jeg har også hørt hvordan noen av
disse tungvekterne er enda mer rene
og åpne i toppen. Litegrann skal det
vel være igjen for de som er villig til å
betale hva som helst.
I prisklassen 100-settet befinner seg
i er det dog ren utklassing i forhold
til alle andre ting jeg har hørt. Med
upsampling kjørt opp på maksimale
24/192 er diskanten ekstremt detaljert
og dynamisk. Selv i prisklassen mellom
20 og 30 tusen synes jeg det er vanskelig å se konkurrenter. Ett opplagt og
artig unntak dukker likevel opp her CDA 500 fra samme produsent, som ble
testet av Jan Myrvold i 44.
Integrerte CDA 500 virker ved første
øyekast å være en helt annen konstruksjon. Men til tross for sitt store, tykke
og påkostede aluminiumskabinett,
avslører bilder av den indre et svært
nært slektskap med sine småsøsken.
Forskjellen ligger i små ting som dette
kabinettet, en mer påkostet DAC og
noen andre småting.
Lydmessig ligner 500 på 100-settet,
men 500 er litt mer ryddig og åpen
oppover. 500 legger til litt mer stramhet
til 100s allerede stramme og dype bass.
Dette sammen med enda litt mer glatthet og støyfrihet i gjengivelsen skaper
inntrykk av en mer sivilisert spiller
med mer fremtredende mellomtone. En
spiller som ikke mangler dynamikk og
drama, men som er enda mer tolerant
mot dårlig innspillingskvalitet enn sine
småsøsken.
Til 100-settets forsvar må jeg presisere at forskjellene fortoner seg som
større og mer dramatiske enn de i virkeligheten er fordi vi må spissformulere oss for å tydeliggjøre dem. Dessuten
må vi ikke glemme at den glimrende
500-spilleren koster nesten dobbelt så
mye som 100-settet.
Små bokser, stor lyd
Stello 100-settet holder uansett et langt
høyere nivå enn det man kan få frem
med tilsvarende kostbare forsterkere
og høyttalere. Selv i selskap med mine
relativt nylig anskaffede forsterkere og
høyttalere til to hundre av de store lappene, virker ikke disse små koreanerne
malplasserte.
Nedover i frekvensområdet er
åpenheten og presisjonen helt enestående for så rimelige apparater. Stello
forteller lytteren umiddelbart om mikrofonplasseringer, balanse, kunstig
og ekte etterklang og opptakslokalets
beskaffenhet. De er skikkelige monitorredskaper som brutalt avslører slurv fra
lydteknikerne og produsentenes side.
Det velger vi å se på som positivt, for vi
betaler jo for å være tilstede, ikke sant?
Man må bare le av sin egen forundring over at disse bitte små boksene
69
333 Budsjett: Stello DA100 Signature og Stello CDT 100:
Når innspillingene åpner for det vil
renheten, dynamikken og frekvensomfanget til 100-settet bane veien for
lydbilder av grandiose størrelser, med
nøyaktig avtegnet perspektiv, dybde,
bredde og proporsjoner. Følelsen av
tilstedværelse er nesten skremmende,
formidlet av 3,5 kilo tunge bokser som
er mindre enn halvparten så store som
normalt. Hvem sa at hi-fien må være
tung og stor for å være god?
Fornuftige konstruksjoner
stinger til med avgrunnsdyp og helt ren
bass. Her hører man endelig tydelig alt
bassisten driver med. Det gir musikken
helt ny og komplett mening. Latteren
skyldes for øvrig at vi kun forventer
slike evner i bassområdet fra store
apparater. Her adopterer vi ukritisk
tanker omkring store høyttalere og
forsterkere.
70
Jeg sitter her og klør meg i hodet over
hvordan April Music kan klare å holde
dette nivået med så rimelige apparater.
Når man studerer bilder av apparatenes indre og leser om spesifikasjoner,
forstår man enda mindre. Her er tykke
aluminiumsfrontplater, aluminium i
svøpet over toppen og sidene på apparatene, flust av inn- og utganger, rause
strømforsyninger, fullt diskret oppbygde utganger og topp komponentkvalitet
nesten hele veien.
Hva sies om valg mellom optisk,
RCA, AES/EBU, optisk og I2S digitaloverføring – og utelukkende bruk
av Cardas og Neutrik kontakter? Det
samme gjelder analogutgangene på
DAC. Man kan velge mellom Cardas
RCA og Neutrik balanserte.
Jeg har konsekvent kjørt med den
geniale I2S-overføringen. Med denne
fempolede DIN-kontakten splittes
digitalsignalet opp i fire i drivverket,
og trenger ikke å dekodes i DAC´en. En
slik kabel følger med settet, og den gir
utmerkede resultater. Den sitter litt løst
i DIN-kontaktene, men så lenge man
ikke rører på ledningen under avspilling virker ting slik de skal. Importør
Andervik kan skaffe en audiofil kabel
av denne typen, som gir marginalt bedre resultater og sitter en smule bedre
fast, men den koster 2500 kroner…
DAC´en kan sample opp signalet til
96 eller 192 kHz, og via nåværende
versjons USB-inngang ta PC-matede
signaler opp til 24/96-oppløsning.
Hvor er det så spart? Jo, på alle ting
som har mindre eller intet å si for
lydkvaliteten, men det er særlig tre ting
jeg vil trekke frem.
April Music er så fornuftige at de
lager små og lette kabinetter. Begge
disse apparatene har en nettovekt på
3,5 kilo. Da sparer man på både materialer og frakt. De kompakte målene gir
korte signalveier og tilstrekkelig stive
kabinetter selv med moderat materialtykkelse. Den eneste luksusen i denne
sammenheng er de nesten centimetertykke, pent bearbeidede frontplatene.
Det koster en halv formue å lage
frontmatede CD-transporter som
smidig og lydløst glir inn og ut av
apparatene. Drivverket CDT 100 er en
helt åpen toppmatet spiller, nesten helt
uten bevegelige deler. Det følger med
et trelokk man kan legge over transpor-
ten, for å minske akustisk feedback og
hindre at støv faller ned i spilleren. En
solid og rimelig løsning, kjemisk fri for
snobbefaktor.
Sist, men ikke minst er det heller
ingen ulempe at April Music holder til i
en land med lavere kostnadsnivå.
Audiofile særegenheter
Baksiden av medaljen med den
kostnadsbesparende tankegangen til
April Music er noen betjeningsmessige
særegenheter. Siden ”CD-skuffen” er
helt åpen, må man manuelt trykke på
en knapp på frontplaten eller fjernbetjeningen for å lese av skivene før
avspillingen kan starte.
En annen detalj er at den medfølgende fjernkontrollen opprinnelig må
være ment for et annet apparat. Denne
fjernkontrollen har knapp for upsampling som ikke virker sammen med DA
100 Signature.
Helt på flisespikkernivå hadde det
vært fint om dimmerknappen på fjernkontrollen kunne dimme de litt kraftige
diodene på DAC´en også, og ikke kun
displayet på drivverket. På en annen
side hadde DAC´en da hatt behov for
enda en knapp på frontplaten.
Disse tingene er typisk for apparater
beregnet på et publikum som setter
best mulige ytelser for lavest mulig
pris på toppen av ønskelisten. Ingen av
oss (!) ser på Stello-DAC´ens litt større
enn normale varmeutvikling som noe
minus? Den blir ikke het, men pent
lunken, og trenger litt luft rundt og
over seg.
Det rådes videre ikke å slå av disse
apparatene med hovedbryterne på
baksiden. De trenger litt tid for å yte
sitt beste, men fra stand by-posisjon er
det unnagjort på ca. 20 minutter. Jeg
hadde også inntrykk at det tok en uke
eller to før de nye apparatene virkelig
var på topp.
Vinnere uansett
Settet med drivverket CDT 100 og
DAC´en DA 100 imponerer neppe
øynene, men de gjengir musikk med en
for prisklassen uhørt realisme. Det kan
godt være at DAC´ens gode muligheter for PC-basert avspilling vil få flere
potensielle kjøpere med denne hensikten til å tro de ustraffet kan hoppe over
drivverket, og anvende sin gamle CDspiller som drivverk når de trenger et
slikt. Det ville være synd. Denne kombinasjonen er dynamitt sammen, og man
trenger det tilhørende drivverket for å
kunne nyttiggjøre seg den imponerende
I2S-digitaloverføringen. 3
Stello CDT 100 drivverk, kr. 6200
Stello DA 100 Signature 96/24
USB DAC, kr. 6990
Importør Andervik Audio
333 Budsjettalternativet – Dali Menuet Royal mkII vs Dali Mentor Menuet:
Det er kanskje på tide å
stoppe litt og reflektere
over det evige spørsmålet
– går verden framover?
Av Anders Rosness
Verden
går framover?
V
el, filosofi skal vi la ligge,
men det mer prosaiske –
hi-fi produktenes utvikling
de siste drøye 20 år, skal
vi se litt nærmere på. Med
utgangspunkt i to Fidelity favoritter
fra hvert sitt ti-år - Dali Royal Menuet
og dens erstatter Dali Mentor Menuet.
Fidelitys erfaring er at forseggjorte,
særdeles små to-veis løsninger har
72
noen unike kvaliteter. Deres grunntonegjengivelse og homogenitet gir en innsikt og detaljering som faktisk overgår
større og enda dyrere og mer elaborerte
høyttalerløsninger.
Psykoakustikk
Årsaken til dette er åpenbart svært
sammensatt , men jeg ser en klar
sammenheng med deres paradoksalt
nok potensielt største svakhet – bassgjengivelsen. For man kan ikke unngå
å undre seg over hvor bra den er – på
bakgrunn av deres små fysiske mål og
objektivt målbare frekvenskurver som
faller jevnt fra 80-100Hz området. La
oss nevne at de små kabinettflatene
åpenbart er lettere å dempe og gir en
høyere egenresonans enn større kabinetter. En annen ting er nok utvilsomt
spesialutviklet profesjonelt produkt
for nærmonitoring innen kringkasting oppnådde denne høyttaleren en
overraskende og gledelig kommersiell
suksess og legendestatus den dag i
dag i hi-fi verdenen. Vi snakker om
en av 70-tallets minste høyttaler til en
pris som tross alt var temmelig høy i
forhold til ytelse – både når det gjaldt
lydtrykk og bassgjengivelse. Den ble basert på KEFs elementer T27 tweeter og
B110 bass/mellomtone på 11 cm, begge
med plast (polypropylen) membraner
som ble sett på som et gjennombrudd
på sent 60-tall.
Høyttaleren hadde en nominell
impedanse på rundt 16 ohm og kom
med et påkostet og usedvanlig godt
dempet og avstivet trykkammer
kabinett. LS3/5A hadde et begrenset
maksimalt lydtrykk som ikke ble sett
som særlig problematisk siden den var
ment som nærfeltsmonitor. En annen
årsak til effekthungeren vil man finne
i et særdeles elaborert delefilter med
sugekretser og omfattende tiltak for
en jevn frekvensgang. Det tok vekk litt
av B110 tendens til noe blubbete og
småfete gjengivelse. Tvert imot ble den
berømt for sin gode detaljeringsevne og
uttrykksfulle mellomtone og fikk raskt
mange tilhengere – særlig blant eiere
av datidens mer esoteriske elektronikk .
LS3/5A var en kresen lydgiver!
Utviklingen av transistorforsterkere
gikk raskt på denne tiden - et ikke ubetydelig bidrag til dette skal tilskrives
Electrocompaniets Two Channel Amp
– den såkalte Otala forsterkeren som
også var en utmerket partner. Mange
hevder at kvinnestemmer (for eksempel. Joni Mitchell og Joan Baez) aldri
var hørt mer troverdig! Samtidig var
høyttalerens dynamisk evne begrenset,
og bassgjengivelsen falt av fra ca. 80Hz,
så nettopp kvalitetselektronikk ble en
forutsetning for å få frem dens beste.
LS3/5A ble en utilsiktet, men stor kommersiell suksess for Rogers – og etter
hvert andre produsenter som innhentet
lisens for framstilling fra BBC.
Dali Menuet Royal (mkII)
et psykoakustisk fenomen – navnlig
hjernens evne til å kompensere og interpolere akustiske uttrykk ved å identifisere overtonestruktur. Forutsetningen
for at denne mekanismen virker ligger
i evnen til å gjengi bassinstrumentets
overtonestruktur svært nøyaktig. Da
vil magien oppstå – og lytteren ”lures”
til å høre bass grunntoner selv når de
gjengis med svært redusert nivå. Og,
for det tredje – konstruktøren kan ha
fullt fokus på gjengivelsen av grunntoneområdet.
LS3/5A
Det er ikke særlig vågalt å se Dali Royal
Menuet som et dansk forsøk på å kopiere en engelsk suksess av betydelig
eldre dato – Rogers LS3/5A eller BBCmonitoren som den også ble kalt. Som
Kanskje var det BBC-monitorens
suksess utviklingsavdelingen i Dali
hadde merket seg da den opprinnelige
Menuet så dagens lys tidlig på 90 tallet.
Uansett ble spesialutgaven Royal – dobbelt så dyr som utgangspunktet (Dali
Menuet)– meget godt mottatt i markedet –så også av hi-fi pressen. I skyggen
av Hi-Fi Klubbens enorme suksess i
Skandinavia hadde også Dali vokst
meget raskt utover på 90 tallet. Med
en rekke spennende og nyskapende
design finansiert av distribusjonsleddet, markerte de seg gang på gang med
banebrytende og nytenkende konstruksjoner. Royal utgaven i ekte tre var en
svært forseggjort bassreflekshøyttaler i
lite format. Den forbløffet alle med sitt
73
333 Budsjettalternativet – Dali Menuet Royal mkII vs Dali Mentor Menuet:
store lydbilde og robuste gjengivelse
som sto i kontrast til dens fysiske attributter – akkurat som dens forbilde.
Men Dali Menuet Royal var/er en
lettere last og en klart mindre kresen
og energikrevende høyttaler enn BBCmonitoren. La oss derfor se litt nøyere
på Fidelitys første budsjettreferanse –
Menuet Royal mkII:
Effektivitet på 87,5dB, impedans 4
ohm. Bass/mellomtone baseres på et
spesialfremstilt kvalitetselement fra SEAS
på 4,5 tommer – også
her av polypropylen typen. Med få
betoninger og lang
spolevandring egnet
det seg utmerket som
bass/mellomtone i
en fullrange liten
bassreflekshøytaler.
Tore Dag Nilsen
skrev begeistret i
sin test i Fidelity om
dens glimrende homogenitet og egnethet i mindre rom opp til 15-20 kvm. I
testen brukte han Dynamic Precision
sluttforsterker, mens Abrahamsen v2.0/
Hegel H70 og Twinsound CST 80mkII
er makkere i budsjettreferanse sammenheng.
Alt sammen kvalitetselektronikk
som gir forbløffende engasjement og
driv i gjengivelsen fra disse småtassene. Den lille kritikk
som forekommer i
testene går faktisk på
litt manglende dynamikk (tross alt) og litt
begrenset gjennomsiktighet i diskantområdet. I mitt gjenhør
med mkII synes jeg
mine kollegaer tok litt
hardt i – diskanten
kan nok forgroves ved
kraftig pådrag, men er
særdeles detaljert og
nøyaktig. Problemet er
vel heller at de er særdeles avslørende for
feil i alle ledd i resten
av anlegget. Royal er
således en ekte monitor – og når alt stemmer gir den deg
musikkgjengivelse på høyt nivå!
gylne Dali-logoen som er innfelt under
bass/mellomtone elementet når man
fjerner det unødvendige frontstoffet.
Den usedvanlige smarte bassrefleksløsningen er innovativ og frekk. Her
er nemlig åpningen integrert med de
usedvanlige gedigne høyttalerterminalene noe som forenkler monteringen
og samtidig gir mulighet for et lengre
skråstilt rør i det lille kabinettet. Høyttaleren er ikke utstyrt med biwiring
litt mer som en avansert vin i forhold
til en bestselger – flere nyanser – og
mer utfordrene både når det gjelder
lukt og smak. Mentors sterke side er
selvfølgelig et mer utstrakt frekvensområde og en større dynamikk i
bassområdet, samt evne til kraftigere
lydtrykk når det behøves. Fra notatene
må jeg ta med denne (Jan Johansson:
Jazz på ryska) – ”maler med en rikere
pallett enn sitt eldre søsken.” På den
andre siden er transientoppstartene særdeles
realistiske med Royal
– som med vin blir det
kanskje litt smak og
behag – eller matching
om man vil!
Til dette bildet hører
også gode stativer – og
her er jeg redd det ikke
går an å jukse – de bør
være av god høyde
(over 20 tommer) og
av god kvalitet – en
forutsetning for akseptabel gjengivelse.
Husk å ta med dette i regnestykket.
Jeg har ikke testet å feste høyttalerne
direkte på vegg – dette tar jo bort høyttalernes fleksibilitet.
«Royal er således en ekte
monitor – og når alt stemmer
gir den deg musikkgjengivelse
på høyt nivå!»
terminaler slik dens eldre søsken har.
Membranmaterialet i bass/mellomtonelementet (fire og en halv tomme her
også) er ikke plast, men et dødt og lett
trefiber som anvendes i en rekke av
Dalis toppmodeller. På baksiden er det
også festemekanisme for montering
rett på veggen – smart.
Diskantelementet er en 28mm meget
lett soft dome med et enda kraftigere
Konklusjon
Minimonitor løsningen innebærer en
rekke fordeler som vi har nevnt før
i denne publikasjon: Det er enkelt å
optimalisere plassering i
forhold til rommet – lett
å eksperimentere med.
Disse høyttalerne gir
deg ingen problemer
med bassresonanser i
rommet – de er mindre
romavhengige enn alle
andre høyttalerløsninger på markedet i dag!
Derimot krever og fortjener disse høyttalerne
vellydende elektronikk,
gode kabler og stativer
– tweaking kan gi store
lydmessige utslag.
Og til slutt - har hi-fi
produktene utviklet seg
til det bedre? Mitt svar
er – både og – akkurat
som noen påstår at musikken var bedre
før, kan man si at noen eldre produkter
innehar unike egenskaper – og til dels
annen spisskompetanse enn dagens.
Dagens produkter er nok kanskje mer
universelle, brukervennlige og mindre
sære enn gårsdagens - i dette tilfelle er
Menuet også tøffere i trynet og tåler
mer lyd før den kneler. Men med teft
og gode råd gir bruktmarkedet enorme
muligheter for den som er rikere på
kreativitet enn penger! 3
«Lydmessig er det også
tydelige forskjeller å høre:
først og fremst den fyldige
og ørevennlige gjengivelsen
som balanserer hårfint slik
at den aldri blir kjedelig »
Dali Mentor Menuet
Dette er jo Fidelitys referansehøyttaler
i budsjettklassen, og den har en rekke
forbedringer som er lett å oppdage ved
en direkte sammenligning med nevnte
forgjengere. Den fysiske utforming
tilhører en annen tid, ja, bokstavelig talt
et annet årtusen om man vil. Istedenfor
et firkantet høyttalerkabinett framstår
Mentor Menuet som et massivt og lekkert avrundet stykke tre med integrerte
elementer og integrerte kosmetiske
grep. Legg for eksempel merke til den
74
magnetsystem enn forgjengeren. Impedansen er 4 ohm, og denne tassen er
oppgitt til å levere lydtrykk på 105 dB
max SPL!
Lydmessig er det også tydelige
forskjeller å høre: først og fremst den
fyldige og ørevennlige gjengivelsen
som balanserer hårfint slik at den aldri
blir kjedelig – detaljrikdommen er stor
og vokalgjengivelsen særdeles overbevisende.
Til sammenlikning er Royal generelt
lysere – men like detaljert og med et
fabelaktig lyttervindu hvor utøverne
står særdeles punktformig og distinkt
plassert. Litt mer ”monitor” kanskje –
Pris Dali Mentor Menuet:
NOK 7996.- per par
Importør Hi-Fi Klubben
333 Budsjettreferansen: Cambridge Azur 650C CD-spiller:
Ikke kast
CD-platene!
CD-spillerne i Azur serien til
Cambridge har siden starten
tilhørt Fidelitys favoritter.
Kan 650C bidra til et forlenget liv for middelklasse
CD-spillere?
Av Anders Rosness
I
flere år var forgjengeren til testobjektet
(Azur 640C/II) referanse i budsjettklassen.
Dagens referanse – Music Hall CD35.2 - bidrar
dessverre til å strekke budsjettet litt i lengste
laget. Kanskje kan Azur 650C bøte på dette – til
under halve prisen?
Små endringer
Fysisk sett er det ingen store endringer å spore når det
gjelder kosmetikk. Det greie og rene designet er intakt,
og de fysiske målene uendret. Riktignok er displayet blitt
tydeligere og leverer nå også CD tekst, og spilleren har
lagt på seg noen gram, men her kjenner man alt igjen fra
forgjengeren. Mekanisk sett virker den umiddelbart mer
gedigen – og den er blitt hørbart mer stillegående ved
avspilling. Også skuffen har en mer tilforlatelig vandring
- et av ankepunktene mot generasjon 1 er dermed totalt
eliminert. Selve lokket er nå også foldet rundt spilleren,
som derved får et mer gedigent mekanisk preg.
Når man tar av lokket er det lett å se forbedringer.
Her er det en usedvanlig orden, og CD-mekanisme og
trafo er av kvalitet som også adskillig dyrere CD-spillere
kunne vært bekjent av. Cambridge legger selv stor vekt
på å framheve det nye drivverket i denne spilleren,
som er tredje generasjon (S3) og utmerker seg med nytt
styringssystem og ultrakort signalvei for mindre jitter
og maksimalt med digital informasjon fra sølvplatene.
DA-konverteren er fremdeles av type Wolfson - WM8740
- 24bit/192 kHz–her i dobbel konfigurasjon– en for hver
kanal. Den nye filtreringen benevnes som en middels
fustasje opphengs forkopler med sin betegnelse: Four
-Pole Dual Differential Double Virtual Earth Balanced
filter topografi type Bessel koeffisient – puh. Uansett
– det er ingen tvil om at evolusjonen har gått sin gang
– og at produktet er videreutviklet slik at det virkelig
fortjener å få en ny typebetegnelse. Som sagt – her er
alt gjennomtenkt og av god kvalitet. Av og på bryter på
baksiden, digital ut både optisk og koaksialt, men ingen
digital inngang. Og ingen balansert utgang dessverre
–kanskje er det den neste oppgraderingen vi vil få se?
Lyden
Men altså – hvordan lyder den? Jo takk – utmerket er
første kommentar. Selv rett fra esken er det ingen tvil om
potensialet, og denne spilleren blir bedre for hver dag den
76
første tiden. Og – den sedvanlige entusiastiske Cambridge
lyden er vel ivaretatt, og kanskje til og med videreutviklet
et hakk eller to. La oss oppsummere med ett ord hva vi
fant så bra med forgjengerne – og som er fullt intakt: spillegleden. Musikk er engasjerende – og denne kvaliteten
er det usedvanlig viktig at ikke går tapt! Azur 650C er en
av de rimeligste spillerne som klarer å formidle dette uten
bivirkninger – det er en god prestasjon. Lytteren blir stadig
trukket inn i musikken og musiseringen som foregår – og
du blir engasjert uten at lyttetretthet oppstår – meget bra!
En bivirkning bør nevnes – med sin energiske musisering
kan små høyttalere føles som bremseklosser – med Azur
650C vil kanskje større høyttalere være en bedre match.
Hos meg var det bare rigge opp de gamle Patos B400 – og
lydnivået ble ditto høyere. Så se opp – kanskje partneren
og naboen ikke er like happy som deg over dine nyanskaffelser framover.
I testen var det den mer enn dobbelt så dyre Music Hall
opponenten som var utfordrer – og tatt i betraktning
prisforskjellen klarer Azur 650C seg utmerket. Tonalt er
ikke forskjellen så stor som prisforskjellen skulle tilsi,
mens det er hørbare forskjeller når det gjelder oppløsning og detaljgjengivelse. I grunnen akkurat så stor som
man kunne forvente – men langt i fra noen utklassing. På
Pat Metheney: We live here er engasjementet det samme,
dynamikken temmelig lik, men i partier med myldre av
instrumenter er det klart at den dyreste skiller bedre. Fra
testen av Azur 640C hadde vi noen ankepunkter mot frekvensfløyene – litt mangel på utstrekning i begge ender.
Dette er klart forbedret, og bassgjengivelsen virker nå
mer utstrakt enn i forrige modell. Våre bassreferanser –
James Taylor: Hourglass og Jeff Beck: Guitar Shop bekrefter dette til fulle. Levende, dynamisk og dyp, rask og solid
bass hele veien ned. Men samtidig – medrivende, engasjerende og aldri likegyldig. Med mer audiofile opptak – som
for eksempel Opus 3 er det liten tvil om at Music Hall har
W6-1916
V.nr TA 0610
Kr. 1.300,-
W3-1878
V.nr TA 0310
Kr. 550,-
W5-1880
V.nr TA 0510
Kr. 1.050,-
W4-1879
V.nr TA 0410
Kr. 850,-
En selvbyggers våte
drøm må være å lage
noe enkelt, vakkert og
velspillende. Den nye
serien fulltoner fra Tang
Band er ikke bare fulltoner - de spiller også
bass, krever i grunn
svært lite plass, og er
pene å se på. 10mm
p-p slag-lengde gir nok
headroom til de fleste
formål. Leveres som 3”,
4”, 5” og 6.5”.
DY 9135 dobbel 12” tomkasse. Kr. 1.098,-
DY 9812
12” subwoofer.
Kr. 2.498,-
et adskillig bedre fokus – og det høres ekstra godt
der hvor store ensembler utfolder seg. Men samtidig
– prøv litt progrock eller mer heavy ting – this player
rocks! Gamle opptak med Jimi Hendrix (Electric ladyland – fabelaktig) eller Then play on med Fleetwood
Mac og Peter Green fascinerer. Masse energi, masse
trøkk og full dramatikk. Du blir sittende lenge foran
anlegget med denne spilleren – og du vil neppe bli lei
med det første heller – innspillingene overrasker stadig med nye oppdagelser i velkjente mixer. Slik sett
er dette en ypperlig programkilde for anlegg i den
rimeligere enden. Og- du kan regne med å få valuta
for pengene selv med forsterkere og høyttalere godt
opp i femsifrede beløp. Ikke dårlig!
DY 9412
12” subwoofer.
Kr. 1.598,-
dynaBel AS fører et godt utvalg basskasser til bil, både trykkammer og bassrefleks. Bildet viser en 2 x 12” basskasse med
bass-refleks. Vi leverer også en rekke gode basselementer til bil.
Lei av dårlig “PC”-sub til hjemmekinoen? Bygg deg en heftig
subwoofer selv da vel! Hypex DS4 sub-forsterkeren leverer
kraft og dynamikk i high end klasse til levelig prise. I kombinasjon med SEAS L26ROY 10” subwooferelement og tilhørende
10” slavebass SL26R, i 40 liter kasse, gir de deg den kino
opplevelsen du fortjener! Ring oss eller send e-post, så hjelper
vi deg. 3D kassetegning for dobbel 22mm MDF medfølger.
Konklusjon
Denne spilleren får musikken til å leve, fanger inn
lytterens oppmerksomhet og holder den – lenge. En
bragd av en så rimelig spiller! En sammenlikning med
5 – 10 år gamle mellomklassespillere opp til – la oss si
8-10 tusen kroner – vil nok sjokkere de fleste. Faktum
er at du aldri har hørt hele det musikalske innholdet
på sølvplatene dine – og i alle fall ikke hvor rørende
bra en del av platesamlingen faktisk låter. Og ikke
vil du oppleve det fra Mac eller PC enda heller – det
virker faktisk som det kan komme til å ta litt tid. Cambridge Azur 650C er nemlig den rimeligste avtaster hittil som yter CD-platene en viss rettferdighet lydmessig.
Og – du må betale mye mer for bedre lyd – så langt vi
har testet spillere i alle fall. Og en ting til – utvalget av
gode CD-spillere vil skrumpe inn – videreutviklingen
av slike vil snart stagnere. Vi spår at du kommer til å
bli glad i en Azur 650C hvis du investerer i en! 3
Pris kr 3998.Importør Hi-Fi Klubben
Hypex DS4 - V.nr. HY 0401
400W RMS i 4 ohm.
Kr. 3.398,-
SEAS L26 ROY - 10” subbasselement. 4 Ohm.
V.nr. SE 5810. Kr. 1.998,-
dynaBel ROY 104. Subwoofer kit u/kasse:
V.nr. DY 8740. Pris kr. 6.298
SEAS SL26R Slave - 10”
V.nr. SE 5820. Kr. 998,-
333 Budsjett: HRT-iStreamer:
God lyd
– også til MP3
Pris: NOK 1990,Importør:
Audio Freaks
HRT ønsker å levere god lyd til alle, og har allerede levert grensesprengende USB-Dacer,
som setter nye standarder for pris/ytelse. Nå hiver de seg på iPhone-, iPad- og iPod-bølgen,
og forsøker trylle frem så god lyd som mulig fra lydformater som MP3 og ACC, rett og slett
fordi det er det folk flest bruker …
av stein.arne.nistad@gazette.no
J
eg har betydelig sans for HiFilegendens Kevin Halverson
HRT-prosjekt (High Resolution
Technologies) og selskapets
holdning til innovasjon og
produktutvikling. De har distansert seg
fra allslags nostalgi og tar fremtidens
utfordringer inn over seg. Der handler
det om nedlasting av høyoppløselige
lydformater, PC-basert eller harddiskbasert avspilling og tragisk nok om
streaming og nedlasting av relativt
dårlige lydformater som AAC og MP,
gjerne avspilt over iPxxx-produkter av
ulikt slag. HRT har innsett at det er slik
verden har blitt, og en kan like eller
ikke like det. Folk flest konsumerer musikk på denne måten og de alle fleste
av oss har både et relativt stort iTunes
bibliotek tilgjengelig pluss Spotify og
WIMP – som vi koser oss med både
hjemme og mens vi er på farten. Med
et par gode hodetelefoner eller øreplugger kan musikkgleden bli riktig så stor
– og mange ganger overgå det du kan
få ut av en årgangs-CD-spiller.
78
USB-revulusjonen
HRT har allerede lansert produkter
som sprenger grenser med sine asynkrone Music Streamer USB-dacer som
i dag er tilgjengelige i versjonen II, II+
og Pro. De to sistnevnte tilbyr lyd av
nesten ufattelig høy kvalitet prisen tatt
i betraktning, som er beskjedne 3500
og 5000 i balansert og ubalansert versjon. Jeg skamroste PRO-versjonen i
min omtale “Min nye kjærlighet er blå”
i Fidelity 46. Min omtale er fortsatt
panegyrisk for jeg storkoser meg med
HRT PRO og HRT II+ både på jobben og hjemme hver eneste dag! Det
er imidlertid en liten hake. Å få lyd
ut av USB-dacer er som oftest ganske
enkelt. Å få GOD lyd ut av dem krever
litt mer fikling for å unngå Windowsfellene. Det er for eksempel slik at ved
å følge installasjonsveiledningen til
HRT spiller Music XStreamerne langt
fra optimalt. Men riktig satt opp med
f.eks. ASIO4Aall drivere og en god
medieavspiller spiller HRT II+ og PRO
fletta av det meste. Jeg tror dette bare
er begynnelsen på en ny generasjon
USB-dacer, som setter helt nye standarder for god lyd - både fra HRT og
andre selskap. Forhåpentligvis blir de
både mer stabile, enklere å installere
og å bruke.
Ulv i fåreklær vs. får i ulveklær
HRT har et enkelt slagord: “Everyone
deserves great sound!” Det er også
kjernen i selskapets filosofi. De vil få
så god lyd som mulig fra de enhetene
folk flest bruker eller har råd til å kjøpe.
Derfor leveres ikke HRT produktene
i påkostede kabinetter med massevis
av innganger, fjernkontrollere og i
eksklusive kabinetter i stein, stål og
aluminium. Fokus er ene og alene på
lyden og HRT-boksene vil nok aldri
vinne en designpris eller utløse misunnelige blikk. HRT leverer produkter
som er ulv i fåreklær. Alle PC og Music
Streamer-produktene sørger for god
lyd via USB – intet mer eller mindre.
Ingen innganger. Ingen knapper eller
valg. En boks som virker, that’s it. HRT
iStreamer er utviklet ut fra den samme
filosofien, og er akkurat det det høres ut
som. En ekstern Dac til bruk sammen
med Appels iPhone, IPad og IPod.
Siden det i dag er anslått at det finnes
mer enn 100.000 iPads bare i Norge
og at utbredelsen av iPhone og IPod er
ekstrem, så kan HRT iStreamer selge i
bøtter og spann. Hvis den da funker og
holder det den lover.
Så enkelt som mulig
– men ikke enklere
iStreamer er utrolig enkel. Det består av
en ekstern strømforsyning, selve Dacen,
som er ti-tolv centimeter lang, fem-seks
centimeter bred og en drøy centimeter
tykk. Den har en slags Apple design,
men når ikke helt opp. Det følger med
to kabler - en utskiftbar Phono kabel og
en kabel til iPxxx produktet ditt. Når
du kobler opp iStreamer skjer det to
bra ting ting. For det første har du fått
en ny ladestasjon. For det andre har du
fått mye bedre lyd fra iPxxx produktet
ditt. Det er det i alle fall hva HRT lover.
Massevis blir borte
Hvis vi først tenker over hva vi egentlig
snakker om av lydformater som spilles
av via IPxxx, så dreier det seg ofte om
MP3 eller AAC lydfiler. Disse er komprimert til en bitrate på i beste fall 320 kbs
og vanligvis langt lavere som f.eks. 192
kbs helt ned mot 100 kbs. Til sammenligning spiller ukomprimerte lydfiler i
CD kvalitet WAV med 1411 kbs, mens
lossless komprimerte lydfiler som FLAC
og WMA krever i området 500 – 1000
kb/s for å spille av lyd i CD-kvalitet.
Med andre ord vil 60 – 90% av informasjonen på en CD forsvinne hvis den
komprimeres til feks. 192 kb/s MP3.
Utgangspunktet for å få god lyd ut av
en iPxxx er derved objektivt sett ganske
dårlig. Men så er det likevel noen men.
iPxxx produktene er en ganske sofistikert terminal mot Internett. Med det
økende tilfanget av streamingtjenester
både fra eksterne og egne servere, samt
muligheten for å laste ned høyoppløslige lydformater, blir bildet et ganske
annet og produktet ennå mer relevant.
Heldigital løsning
iStreamer er et ganske smart produkt. Det baserer seg ikke på det
analoge musikksignalet, men kobler
seg rett inn på det digitale domenet
i iPxxx-produktet. Det betyr at både
DA-konverteren og hele den analoge
signalveien i iPxxx kuttes, slik at det
iStreameren får er et “rent” digitalt signal å jobbe med. Helt rent er det dog
ikke. All de digitale lydkorreksjonsinnstillingene i iPxxx som tonejustering
a la rock, pop, tale etc. gjøres i det
digitale domenet. For å unngå at det er
et manipulert signal som går til iStreameren bør disse funksjonene kobles
ut. DACen i iStreamer støtter 16 bit i
32, 44.1 og 48 kHhz. Høyoppløselige
formater som 24 bit 192Khz støttes
med andre ord ikke.
For godt til å være sant?
iStreamer er genial enkel og ta i bruk.
Koble den til og du er opp å stå. Det første jeg gjorde var å teste iStreamer med
min iPhone4. Jeg koblet den til et sett
aktive høyttalere ved å bruke en hodetelefonutgangen iPhone og ved å bruke
iStreamer. Høyttaleren var et par aktive
VideoLogic monitorhøytalere jeg bruker profesjonelt på jobben i forbindelse
med lydredigering. Forskjellen mellom
hodetelefonutgangen og iStremeren
var ekstrem. Floskelen “alt ble bedre”
opphører for en gangs skyld å være en
floskel og blir i stedet en veldig presis
beskrivelse. Jeg testet blant annet Inger
Marie Gundersens “All by myself”, i
mp3 320 KBS oppløsning. Dynamikk,
oppløsning, romfølelse stemmer, mikrodynamikk - alt ble ekstremt mye bedre. Neste test var å sjekke HRT II+ mot
iStreamer i samme oppsett, med de
samme lydfilene i samme format. Den
ene ble spilt fra iPhone4. Den andre via
PC USB og ASIO4All. Testen var ganske
oppsiktsvekkende. Riktignok var det
forskjeller, men langt mindre enn det
jeg i utgangspunktet ville trodd. Var det
de aktive høyttalerne som var begrensningen?
På høyden med godt nok
Derfor testet jeg den også i et “skikkelig” anlegg med Dynamic Precision
A1, Virgo II og HRT PRO i balansert
utgave. Med MP3 i 320 kbs oppløsning
var det forskjeller, men iStreamer hang
bra med og spilte rett og slett overraskende bra – på grensen til uforståelig
bra. iStreamer var en akseptabel, ja,
jeg vil si ganske god lydkilde. Nå skal
det sies at MP3 i 320 kbs-oppløsning
begynner å nærme seg lossless nivå.
Derfor testet jeg også filer i dårligere
oppløsning. Naturlig nok ble lyden
dårligere. Imidlertid virker det som om
både dacen og analogdelen i iStreameren er såpass bra, at lyden fortsatt var
relativt akseptabel – selv om detaljer,
dynamikk og romfølelse ble redusert med
dårligere lydfiler.
Shit inn = shit out
Forskjellen mellom
iStreamer og PRO
ble virkelig tydelig
når jeg testet MP3
mot losless WMA
format. Da falt iStreamer igjennom.
Igjen handler det
om mindre dynamikk, mindre
detaljer og om
et mer komprimert lydbilde.
Vokalen skrumper inn, og stemmene
får mindre kropp og uttrykk. Rommet blir mindre og lyden flatere. Men
likevel leverte iStreameren god lyd i
forhold til de rammebetingelsene den
jobber under. Sammenlignet med å
bruke iPxxx anlogdel via minijack og
phono var forskjellene dramatiske. Jeg
lot femtenåringen i huset få låne iStreameren og koble den til sitt terroristanlegg på gutterommet. Han ble relativt
krakilsk da den hvite boksen forsvant –
for bedre lyd fra iPoden sin hadde han
aldri hørt, og det var HELT uaktuelt
at den boksen ikke fikk permanent
opphold i hans rom. Det var helt klart
en ønsket arbeidsinnvandring
En god alternativ kilde
“Everyone deserves great sound” hevder HRT. Jeg synes iStreamer har blitt
et svært vellykket produkt. Det gjør det
mulig å få akseptabel og faktisk ganske
gode lydkomprimerte lydfiler. Med
lydfiler i lossless formater, eller MP3
av rimelig og god kvalitet, som f.eks.
256 – 320 kbs, så gir den mye god lyd
for pengene. Som en alternativ kilde, er
den glimrende fordi den gjør det mulig
å få god lyd i anlegget ved å bruke en
iPad eller iPhone, som terminal mot
lokale eller eksterne streamingtjenester. Et lite minus er at iPxxx ikke blir
spesielt portable, siden den må kobles
med kabler til iStreameren, som igjen
må kobles til stereoanlegget.
Standardtilbehør?
Prisen for iStreameren er 1990,- som
også inkluderer lader. I tillegg kan det
være lurt å investere i noen phonokabler. De som følger med er av den
vanlige billige typen. IStreamer vil aldri
og er heller ikke ment å kunne levere
virkelig HighEnd lyd. Derfor er ikke
iStreameren like grensesprengende,
som f.eks. HRT-Pro USB Dac, som etter
min mening setter en ny standard for
pris/ytelse. Imidlertid oppfyller iStreamer virkelig HRTs ambisjonen om å
tilby god lyd til folk flest. Hvis du har
en iPxxx av noe slag, gjør iStreameren
den om til en relativt akseptabel lydkilde. Den hever kvaliteten dramatisk
i forhold til å bruke hodetelefonutgangene
eller “anloge”
docking stasjoner
slik de fleste gjør.
IStreameren er
derfor et skikkelig
godt alternativ, som
gir veldig mye bedre
lyd. Hvis “everybody” tenker slik,
vil lett iStreameren
komme til å bli en del
av standardtilbehøret
for mange iPxxx eiere
– som i praksis er de
fleste av oss … 3
79
333 Zu Essence, lettdrevet høyttaler:
80
Den viktige sjelen
Den som faller for trioderør, har få høyttalere å velge mellom. Det er her
amerikanske Zu Audio kommer inn. Vi sjekker essensen av det hele...
Av: Trond Torgnesskar
Z
u Audio havnet virkelig på
kartet for noen år siden da de
lansere Druid, en lettdreven
gulvstående med dual cone og
piezotweeter. Den hadde åpebare fordeler, men også noen begrensninger som ikke var til å overse. Den
påståtte driftseffekten indikerte at det
holdt med et lommelyktbatteri for å få
lyd.Den var nok i overkant optimistisk.
Nå er de her med Essence, og navnet
sier vel noe om at de har fokusert energien rundt å få fram det som virkelig
betyr noe. Essensen.
Ut av boksen
For å gå rett på sak her, snakker vi om
en middelshøy (1.21m) gulvstående
med titommers dual-cone, faseplugg
i aluminium og en bånddskant til alt
over 10.000 Hz. Titommeren er koblet
delefilterløst rett på terminalene, mens
den Tang Band- produserte og kraftig
Zu- modifiserte bånddiskanten trenger
et enkelt andreordens filter. Det smalskuldrede kabinettet er stivt og solid.
Midtplassert nederst i kabinettet finnes
enslags akustisk ventil i form av en
konstruksjon Zu-gutta definerer som en
vrengt lydpotte! Inspirasjonen kom da
også fra redaktøren av et amerikansk
blad for klassiske motorsykler.
Poenget er å få høyttaleren til i større
grad å oppføre seg som om den var
et bakladet horn, uten disses problemer med tidsforsinkelse og dermed
fasekorrekthet. Den medfølgende
informasjonen sier desverre ikke mye
om tankegodset bak dette,men det er i
det minste ting som tyder på at denne
lettere schizofrene løsningen virker.
Terminalene er Cardas´geniale med
ettpunktsstramming. Den funker som
en kule, men krever egentlig spader.
Mine egne WBT Nextgen fungerte
glimrende. Testeksemplaret ble levert
i «American dark walnut», en ganske mørk finer som jeg personlig ikke
syntes så mye om. Essence kan også
leveres i et utall lakkfarger, både i høyglans- og matt finish. Jeg er ikke i tvil
om hva jeg ville valgt, for å si det sånn.
Med en impedanse på tolv Ohm
er det tydelig at kameratene fra
Ogden,Utah først og fremst sikter
seg inn på rørbrigaden, og hva passer
vel bedre enn å koble til en klassisk
Western Electric-konstrukson av en
single ended triodeforsterker med
netopp Western Electrics hyperlegendariske 300B-rør? Stivt powerupply med
trafoer fra Hørning, men likevel kun
7 watt i klasse A. Burde være nærmest
perfekt, spør du meg.
Klassisk Miles
Første mann ut er Miles. Selvfølgelig
«Kind of blue». Lydbildet er virkelig
enormt stort, luftig og åpent, men
likevel med substans og godt forankret
tyngde. Detaljeringsnivået virker svært
høyt, likevel henger alt som skjer godt
sammen.
Musikken har en spenst og en fremdrift som gjorde at jeg egentlig bare
skulle høre «Blue in green», men det
var jaggu ikke så lett å stoppe, så jeg
hørte hele skiva. To ganger.
Det er sånt som skjer når det du
hører, er til å tro på. Musikken gjengis
med virkelig tilstedeværelse. Tempo og
rytme har driv og ikke minst autoritet.
Zu Essence er lynrask, med en dynamikk og transientvillighet som puster
liv i musikken. Miles`ofte vare gradasjoner og skifte av tempi bare er der.
Det er besnærende lett å føle at en
sitter i samme rommet som musikerne.
Ikke at du har dem i stua, det er en
illusjon det er vanskelig å få grep på.
Mer at du er transportert til stedet hvor
fremførelsen finner sted. Jeg skriver
ikke «fant sted» med overlegg, selv om
vi snakker om en legendarisk session
fra Mars 1959. Sånn funker det når
man har med tidsmaskiner å gjøre.
Tidsmaskin
Enda mere jazz: Kenny Barrons «Live
at Bradley´s». Veldig tett på dynamisk
som pokker, og med en helt ekstrem
følelse av musikernes nærvær. Det låter
rett og slett enormt stort. Jeg tror ikke
jeg har hatt høyttalere i dette rommet
noen gang som har greidd så til de grader å spenne opp et enormt lydbilde,
selv om de ikke står mer enn to og en
halv meter fra hverandre. Lyden har
denne nesten omsluttende kvaliteten
som sammen med den eksplosive dynamikken og lydens kroppslighet bidrar
til følelsen av å være der.
Barrons piano her en fyldig, rik,
men likevel transientvillig og medrivende signatur. Ray Drummonds bass
avtegnes tredimensjonalt og tydelig,
men litt fetere enn jeg er vant med fra
mine egne Impulsehorn. Perspektivet
har noe voldsomt ved seg. Lydbildet
er enormt dypt, akustikken gjengis
glimrende. Publikums applaus høres
ut som netopp det, ikke som småatein
mot hardt metall.
Trommesettet står til troende og vel
så det, cymbalskimmeret og nyansene
er vektløst tilstede, stortromma er stor,
har trøkk og den riktige hulheten og
skyv i massevis. Men det er litt rundere
aller nederst enn jeg er vant med. Den
ekstreme spensten i lyden rekker rett
og slett ikke helt ned. Aller nederst er
det klare tendenser til at kabinettet
bidrar med sitt.
Zu Essence strekker seg overraskende
langt nedover, og har betydelig substans. Likevel, det er noe med naturlover. Oppløsningen i bassen glipper litt
aller nederst. Jeg eksperimenterte både
81
333 Zu Essence, lettdrevet høyttaler:
med plassering og med andre forsterkere enn mine egne (klassisk
Krell klasse A fra tidlig åttitall)
og det vedvarte. Det låter kanon,
men Essense har, som alt annet,
begrensninger.
Puste liv
Å spille et fantastisk fint liveopptak på en høyttaler som mestrer å
puste liv i musikken, er en ganske
heftig opplevelse. Den oppleves
nok langt mer intens og medrivende, musikken altså, enn på
mye annet. Det litt akademiske
«nå gjengir vi innspilt musikk»preget endel høyttalere kan ha, er
definitivt ikke her.
Gjennom Essence dreier det
seg om å føle, oppleve og ta del i
framførelsen. Være der det skjer,
rett og slett. Det kan som kjent
være intenst nok, og er det ikke
det det burde handle om med
hifi i det hele tatt? Jeg mener i
alle fall det. Det er mye fint og
dyrt der ute. Mye måler vakkert
også. Rettlinjet som en nylagt
tysk motorvei. Men det betyr
gudhjelpe meg ikke at det treffer
deg i sjela. Da kommer det til kort
i min bok. Det er nok ingen tilfeldighet
at denne boksen fra Utah heter netopp
«Essence». Jeg tror gutta i Zu er glade i
musikk, rett og slett.
Så vi har altså å gjøre med en høyttaler som gjør det meste riktig , får
musikken til å virke levende og tilstede,
drar lytteren inn i musikkopplevelsen
og har ubestridte widescreentendenser hva størrelsen på lydbildet angår.
Dessuten greier den faktisk å forsvinne
helt i det nevnte lydbildet, nesten som
om den skulle være en liten monitor.
Den smale baffelen og bånddiskanten
har sikkert sitt å si der. Selv om bånd
har en utsstrålingskarakteristikk som
ofte krever litt mer ved plassering,
betyr det også at den ikke skaper så
mange refleksjoner.
Zu Audio mener bestemt at Essence
spiller glimrende uansett hvordan den
settes opp. Det kan det i og for seg være
noe i, men om poenget er å virkelig forløse det som bor i denne høyttaleren,
nytter det ikke med slurv, hverken med
kvaliteten på elektronikken eller plasseringen. Hos meg fikk de ca femten
grader toe-in og 40 cm til bakvegg. Da
satt det.
Men klassisk?
Så til det store spørsmålet. Kan Zu Essence spille klassisk? På mitt rom skal
nemlig en god høyttaler spille hva det
skal være. Nirvana, Pearl Jam, Zappa,
Bach eller Jarrett. Det finnes to typer
musikk. God eller dårlig. En høyttaler
skal gjengi med troverdighet og tilstedeværelse uansett.
Så da er det tidligmusikk igjen. Rolf
82
Lislevands take på Vivaldis lutt - og
mandolinkonserter. Igjen dette enorme
rommet. Luften mellom instrumentene.
Illusjonen er skremmende virkelig.
Det høres ut som jeg er i en kirke, og
jeg hører knirkingen fra musikernes
instrumenter og stoler før den første
tonen tar sats.
Det er virkelig noe med fasetteringen, luftigheten og nyanserikdommen
en bånddiskant åpner opp for. De vare,
men distinkte og rike klangene har liksom både substansen og vektløsheten
på en gang. Klangene er til å få gåsehud
av, hurtigheten gir musikken denne
livsbejaende spensten som gjør at du
tror på det du hører. Igjen er det fristende å trekke fram følelsen av å være
der. Dette låter live i betydningen «jeg
er der det spilles». Man sitter kanskje
ikke på første rad, høyttaleren plasserer
lytteren et stykke bak i salen.
Essence er rett og slett en uforskammet lettpustende og dynamisk høyttaler, særlig størrelsen tatt i betraktning.
Evnen til å spenne opp så avsindig
store lydbilder, nærmest omslutte lytteren, er en utrolig vanedannende og
besnærende kvalitet. Det låter svært
oppløst og lettflytende, høyttalere kommuniserer intensiteten i musikken. Det
er langt skjeldnere å oppleve enn man
skulle tro. Samtidig er det både spenst,
klangrikdom og substans her.
Spark of life?
Visst kan Essence spille klassisk!
Særlig om det er snakk om et liveopptak. Andsnes´ Grieg har klang, driv og
fraspark så det holder. Mahlers 2. med
Lenny er akkurat så mektig og
grandios som den skal være. Jøss,
dette spiller!
Men heller ikke dette treet vokser inn i himmelen, selv om det
er «American dark walnut» . Jeg
har nevnt at bassen mister både
oppløsning og impulsvillighet
aller nederst. Samtidig er det klart
at nedre mellomtone får en anelse
hulhet når det foregår mye, særlig
i tuttipartiene i klassisk musikk.
Det høres ut som om høyttaleren
lukker seg litt når det foregår mye
på en gang, og denne tendensen
er altså merkbar, om enn ikke
overtydelig, på klassisk symfonisk
musikk.
Andsnes´versjoner av Mozarts
pianokonserter er tatt opp i virkelig store rom, som rimelig er. Selv
om Essence er en fantastisk gjengiver av opptaksrommenes akustikk, er det faktisk også her dens
achilleshæl ligger. Det som foregår
langt bak i rommet, får en litt
lukket signatur. Det er slett ikke
mye, men klart merkbart i forhold
til høyttalerne jeg vanligvis bruker
, så det blir som med det meste
andre her i livet. En avveining.
Jeg måtte jo, av åpenbare grunner,
avslutte med bandet «Ab und zu».
Selvfølgelig fordi deres «Spark of life»
er et glimrenbde album, Annne Marie
Giørtz er en uttrykksfull og glimrende
vokalist, og lyden er strålende. Bånddiskantens uanstrengte luftighet gjorde at
den veldig close-mic´ede vokalen aldri
var i nærheten av å låte huggorm.
Lydbildet var igjen enormt, og Essences veldige evne til å kommunisere
energien i musikken gav låtene større
troverdighet og mer rytmisk driv enn
de ofte får . Strålende. Så får det heller
være at Olav Kamfjords seismisk dype
bassganger ble litt runde og buldrete
langt der nede i avgrunnen. Denne
høyttaleren låter i alle fall voksent, og
forsøker ikke å dekke over når den slipper opp.
Konklusjon
Zu Essence gjør det jeg skulle ønske at
flere høyttalere fikk til. Den kommuniserer musikkens sjel, farger og egenart.
Den låter levende, åpent, dynamisk
og kroppslig, dermed blir det en mer
fysisk opplevelse, i alle fall en sterkere
opplevelse, å lytte. Den er ikke perfekt,
men det er det ingenting som er likevel.
Den gjør en hel del ting så himmelropende bra at den burde finne veien til
en mengde musikkelskerhjem om det
finnes rettferdighet i verden. Den er et
opplagt valg for dem som er fascinert
av hva et godt hornsystem kan få til,
men som ikke her plass. Anbefales! 3
Pris: 37.000,Importør: Vendur a.s
Brev fra produsent/importør: 333
Slanger
i Paradis?
1. I skriver på side 42 (nr. 49) at ZenSati er
fra Kina. Dette er ikke korrekt. ZenSati ApS
er et dansk designet og udviklet produkt
med nationale og internationale underleverandører.
I skriver på side 48 at, ZenSati er Skandinavisk Importør. ZenSati ApS, Danmark,
er producent af ZenSati kabler.
Alle kabler i serien ZenSati #1 og ZenSati
#2 bliver complet samlet og termineret i
Danmark og serien ZenSati #3 bliver termineret i Danmark.
2. ZenSati kabler har ingen egen signatur
og er derfor neutrale. Så når du lytter til
dit anlæg med komplet ZenSati kabler
indkoblet, er det dit anlæg du lytter til.
Konstruktionen og materiale valget af ZenSati gør simpelt det at de er neutrale.
ZenSati kabler er også ultra hurtige.
Konsekvensen af dette er at alle over- og
undertoner i hvilket som helst instrument
kommer med, selv ned til mindste detalje.
Dette gør at al musikalitet fra dit anlæg
kommer helt ud til højtalerne.
3. Et punkt som er meget vigtigt er at
når du ønsker at teste ZenSati, så bør
du installere komplet ZenSati (signal og
højtaler). Har du blot et enkelt kabel med
signatur, har du denne signatur hele vejen
igennem ZenSati kablerne. ZenSati trækker ikke noget fra eller lægger ikke noget
til, de er ultra neutrale. ZenSati kabler
kan ikke bruges til at kompensere med.
ZenSati er hudløs ærlige. Den nye serie af
ZenSati #1 med forgyldt kobber er streng
neutral, og du vil sikkert blive rystet over
hvor fantastisk en formidler denne nye
serie er. Grunden til at ZenSati ApS har
valgt strategien med at producere neutrale
kabler er, at flere og flere producenter af
elektronik og højtalere søger alvorligt hen
mod den neutrale og musikalske midte.
Der ønsker ZenSati ApS at være en alvorlig
medspiller på markedet.
Rent kobber er ikke neutralt. Rent sølv er
ikke neutralt. Rent guld er ikke neutralt.
Men med den rette konstruktion får
ZenSati ApS forsølvet kobber og forgyldt
guld i den strengeste neutrale zone. Dette
er et statement for ZenSati ApS. Derfor er
det heller ikke ønskeligt at vurderingen af
ZenSati kabler sker i sammenligning med
kabler af kobber og sølv. ZenSati er for
tiden i en klasse for sig da vi IKKE ønsker
egen signatur. Konsekvensen af dette er,
at produkter der er sublime, spiller også
sublimt med ZenSati koblet ind.
4. Det vi fra teamet ZenSati godt kunne
tænke os er, at du tester ZenSati med andre kabler der påberåber at være neutrale.
Vi kunne også godt tænke os at du sammenligner det nye ZenSati #1 GOLD med
Nordost ODIN og begår en tilbundsgående
analyse og test. Men jeg er ikke sikker på
at Nordost tør.
Vi kunne godt anbefale en grundig gennemgang af ZenSati #1, Nordost ODIN,
Jorma Prime, Transparent OPUS, og andre
i denne liga.
Når man får meget for pengene retfærdiggør det også en pris der matcher kvalitet,
forskning, materialer, fortjenester i alle led.
Et omfangsrigt indtryk fra vores side er at
ZenSati fordobler værdien af et indkøbt
anlæg. Køber man for eksempel for
500.000,- kr. anlæg men monterer middelmådige kabler på der lukker musikken
ned, har man i realiteten tabt penge. Men
bruger du for 2,3 eller 400.000,- kroner
ZenSati kabler, så får du den vare du har
købt og betalt for. Glæden og nytten dobles ganske enkelt. Dette har vi adskillige
episoder på fra flere forskellige lande.
6. Hvis du skal til Las Vegas i januar, så vil
jeg meget gerne invitere dig til 2 lukkede
scenarier.
Det ene er på Hotel the Venetian hvor vi
udstiller med Krell Evolution og de tyske
super neutrale højtalere fra surroundTec.
Det andet scenarie er på Hotel Flamingo
hvor vi udstiller med Krell Industries i en
komplet Krell Evolution setup på Krell
Modulari.
5. Du skriver at ZenSati er rå dyre.
Her har du en sammenligning:
Transparent Opus MM SC, 3m:
NOK 348.000,Bertram ProXimA, 3m: NOK 265.000,Nordost ODIN, 3m: NOK 210.000,ZenSati #1, 3m: NOK 195.000,-
Hvis du IKKE kan komme til Las Vegas, så
lad mig komme til Oslo og fortælle dig
meget mere om ZenSati, da jeg er sikker
på at dette vil berige dig yder mere i din
vurdering af kabler men også hvad ZenSati
ApS står for.
Kvalitet koster, men hvis ZenSati er rå dyre,
så er vi ikke alene :D
De bedste hilsner fra
Mark Johansen
Kirkevej 27, Blistrup
3230
Graested
Denmark
Kjære Mark
Hm…Såvidt jeg husker har du, sammen med han som ble presentert som din importør, allerede grundig presentert kablene og deres fortreffelighet muntlig. Så enten har jeg ikke skjønt bæret, eller så er jeg ikke helt enig og har valgt min egen
tilnærming. Vi har, som du vet, også mottatt signalkabler og strømkabler, men har av ulike årsaker utsatt videre testing.
Litt artig, forresten, at du har sendt oss det hittil lengste “oppklaringen” etter en test noensinne. Samtidig som vi har
fått kjeft så det holder fra andre hold. For vår del vil jeg presisere at vi har vurdert din høyttalerkabel nøyaktig som vi
ville vurdert et hvilket som helst annet produkt i en slik gruppe/korttest:
Vi har kun lyttet til hva den gjør med musikken…
Mvh Knut V
83
333 Budsjett: Kabelsammenligning:
Monocle -X vs 8TC. Samme produsent.
Forskjellig pris og teknologi. Kan det høres?
Av Jan Myrvold
Flettekabler fra Ray Kimber
er en formidabel suksess.
Kimber mot Kimber
I
denne lite vitenskapelige og høyst subjektive korttesten har jeg like godt forsøkt å finne ut om det er
noen påfallende forskjeller rent lydmessig mellom to
høyttalerkabler fra samme produsent, altså Kimber.
Modellene jeg tar for meg befinner seg begge prismessig produsentens mellomklasse, nærmere bestemt 8TC og
Monocle-X. Sistnevnte har i 2 x 2.5m lengde og ferdig terminert med spader eller bananplugger av beste WBT-kvalitet (750 – 1050 kr pr dobbeltpar)en veiledende utsalgspris
på rundt tolv tusen norske kroner.
Den langt billigere 8TC er mer for metervare å regne, og
har en utsalgspris hos Dynabel på kr 500.- pr løpemeter,
altså da 2 500.- for tilsvarende. Ferdig terminert med Kimber SBAN bananplugger (som koster nøyaktig hundrelappen pr par i løsvekt og dermed kr 400.- for et komplett
sett) selges 8TC av samme forhandler for kr 3 490.-.
Med vanlig hoderegning skjønner vi da altså at Monocle-X koster nesten fire ganger så meget som 8TC for selve
kabelen. De bør derfor av ren høflighet også låte signifikant forskjellig. Ikke at jeg nødvendigvis anser Monocle-X
å være 400 prosent «bedre»!
For ordens skyld - at også selve termineringen har
betydning for sluttresultatet bør vel også være hevet over
rimelig tvil, og da ikke bare materialet. Selve loddingen er
minst like viktig. Jeg har selvsagt tatt med disse skjevhetene i den totale konklusjonen om hvem som fortoner seg
som det beste kjøpet.
På utsiden ser disse to kablene svært så forskjellige ut,
men har tilsynelatende samme geometriske oppbygging.
84
Begge har seksten flettede, såkalte VariStrand «hyper-rene» copperledere, individuelt tvunnet på sitt symmetriske
vis rundt sin merkebeskyttede «X38R» kjernesammensetning. De totale tverrsnitt er faktisk noe større hos 8TC,
med sitt kvadrat på (2 x) 6.62kv.mm mot 5.33kv.mm for
Monocle-X. Men Monocle er en atskillig feitere slange da
kordellene altså er flettet utenpå en form for hageslange.
Lyden
Først og fremst slår det meg at dette begge er helt utmerkede høyttalerkabler som ved første gjennomgang ikke
later til å gjøre noe riv ruskende galt i dette oppsettet,
tvert imot. Begge kablene imponerer med et solid grep om
begivenhetene, og holder generelt god orden også når det
spilles svært kompleks musikk som Mahlers «Scherzo» fra
hans 5. symfoni og Islandsmoens mektige korverk «Requiem». Noen forskjeller finnes dog, men la meg begynne
med det grunnlegende.
Monocle-X fanger lytterens oppmerksomhet og holder
undertegnede fullt skjerpet i sweetspot der den med en
meget myndig og bestemt grunntoneformidling kaster seg
over «Apollo 13», og stuen er umiddelbart spekket med
drama av uendelige dimensjoner i både bokstavelig og
overført betydning. Monocle-X imponerer med stoisk ro
og kontroll i alle kriker og kroker av lydbildet. Ingen voldsomme tegn til aksentuering av mellombassen. Faktisk
utpreget homogent hele veien, med en ørevennlig glatthet
gjennom mellomtonen helt uten antydninger til knust
glass eller ”glare” rundt de nærværende strykerne. Nøy-
aktig det samme oppleves når vi bytter til «Jurassic Park
Theme». Monocle-X elsker tydeligvis Hollywood-drama!
Den sliter som ventet litt mer med det meget krevende
Lindberg-opptaket «REQUIM-Lacrymosa» med Kristiansand Symfoniorkester og Solistkoret, hvor noen og enhver
skal slite med både å skille alle stemmene fra hverandre
og å unngå tendenser til litt haloeffekt rundt de samme
aktørene. Dette sporet viser oss vel egentlig at heller ikke
at Monocle-X kan trylle. Men det kunne ha gått mye
verre. Monocle-X er generelt glatt og homogen med en
meget innbydende mellomtoneformidling. Men det finnes
samtidig kabler som gir opplevelse av mer rom, med en
mer holografisk fremstilling.
Bedre går det med «Come Away, Death» og Marianne
Beate Kiellands sopranstemme. Her er det atskillig færre
faktorer å holde styr på, men hennes mezzosopran er
uansett en utfordring. Monocle-X drar her nytte av sin noe
varme klangbalanse og glatte overtonestruktur, og består
prøven med glans – bokstavelig talt.
8TC
het hvis man spiller med relativt høyt volum. Den har
ikke Monocles varme å støtte seg til. Men som sagt er
dette verket en garantert syretest for også de aller dyreste
kablene på markedet. Og igjen imponerer denne relativt
billige kabelen med strort rom og en generell orden som
ikke ligger noe tilbake for sin langt dyrere storebror. Jeg
tror egentlig den er svært nær en god del kabler til mange
ganger prisen.
De samme forskjellene gjentar seg til en viss grad når
den får prøve seg på Kiellands dødsmesser. Den spiller
fortsatt med imponerende stort rom, men sliter litt med å
holde mezzosopranstemmen helt glatt og ørevennlig i de
mest kritiske passasjer. Det skulle bare mangle!
8TC trives helt greit med stort sett all slags musikk.
Den gjør en utmerket jobb både med «10 000 Days» og
Radioheads «Amnesiac». Begge disse albumene inneholder
mye informasjon, men 8TC trives helt utmerket med kompleks, rytmisk musikk.
«Begge kablene imponerer
Lillebror prismessig
forblir også lillebror – om
enn med små marginer
– når den kaster seg over
de samme film-snuttene
«Apollo 13» og «Jurassic
Park». Den er ikke helt
like myndig og kontant
helt i bånn, men holder
forbausende god orden.
Noe slankere, men spiller derfor også med flott
artikulasjon og kontant
rytmikk. Raske, rene transienter…
Og allerede her avslører den at den faktisk kan spille
med en fantastisk følelse av holografi oppover i hele
mellomtoneområdet, og slik jeg oppfatter det, hakket
bedre enn storebror på parametre som dybdedefinisjon
og generell detaljering. Den har også bra med kropp og
stoffelighet, men totalt sett fortsatt ikke like fyldig som
Monocle-X. Ikke nødvendigvis et onde, men noe som kan
vise seg å være kjærkomment i et fra før litt vel mørkt
klingende oppsett.
8TC sliter også med Lindberg-opptaket, og da mest
klangmessig. Her er det antydninger til en anelse hard-
med et solid grep om
begivenhetene, og holder
generelt god orden også
når det spilles svært
kompleks musikk»
Konklusjoner
Det er vel farlig å trekke
noen altfor bastante
konklusjoner basert
på en relativt kort og
begrenset lytteperiode.
Men jeg føler meg helt
overbevist om at ingen
av disse kablene makter
å gjøre så veldig mye
galt i et fra før fornuftig
matchet oppsett. Spesielt Monocle-X burde
være «bankers» med
sin rene og homogene
musikkpresentasjon.
Den er hverken slank
eller feit.
Samtidig er den ikke nødvendigvis så forbannet mye
«bedre» enn sin billige lillebror at den automatisk forsvarer prisforskjellen. Jeg kan vanskelig forestille meg at det
er så enkelt å finne en kabel til noenlunde samme pris som
har like mye å fare med. Kimber 8TC må jo være en av
tidenes aller beste kabelkjøp. 3
Pris Kimber Monocle -X (2,5 m): NOK 11.990,Pris Kimber 8TC (2,5 m): NOK 4.290,Importør: NCMS
85
333 Gjesteskribent om kabler:
Aleksander Mjøen
og gjesteskribenten
Magnus Kinn Andersen
med sin favorittslange.
Rik på
Hei Knu
t!
Først av
alt vil je
g
arbeide
t dere le takke deg og
g
redaksjo
hifi ma
gasin :) ger i Skandin
nen for
avias d
Storkos
numme
alt
eside
er m
r!
samt sp Dere har en u eg med hvert rt beste
en
tr
e
Så tenk nende tekste olig fin layout neste
r med e
te
på blad
t godt
et,
artig sig jeg at jeg sku
språ
lle
n
Nå har alkabel som je tipse dere om k! Kudos :)
de
g
e
gående re kanskje fått tilfeldigvis har n utrolig
test av
d
li
ukket o
tt
s
econ
ka
i siste n
ummer bler etter teste d thoughts a ver.
no
n
Hifisen
g det p
tra
åfølgen av høyttalerka
blene
de raba
tråd an len? Men slik
lde
gå
en
Uansett ende kabler p der jo uansett ret på
å slike
, kabele
hifi foru hver eneste
n
gull-ka
m. Syn
belen fr jeg tenker på
d.
a
er den
kabel, s
s
danske
om har elskapet Dual
Connec
tatt me
naturlig
gm
t. En uv
he
an
mulig å t og troverdig ed storm og
tilført e lig
het jeg
oppnå
n
via hifi.
ikke tro
Link til
dde var
produk
tinfo: h
html/du
ttp:/
al_conn
ect_inte /www.dual-c
o
rconne
cts.htm nnect.com/
l
musikkopplevelser
Dyre kabler kan blakke deg økonomisk, men gjør musikkopplevlesen
din rikere, hevder gjesteskribent Magnus K. Andersen i dette innlegget.
I
går fikk jeg besøk av en kamerat hadde med seg en
nyinnkjøpt signalkabel fra danske Dual Connect (også
kallt DACT, Danish Audio Connect). Dette er en spesiell
gullkabel med lovord om meget god lyd.
På den fine hjemmesiden deres så står filosofien bak denne
kabelen. Kabelen ser noe uvanlig ut, da den er uhyre tynn
med to solid core gullledere bekledd med tynn teflon og flettet. Selve kontaktene er noen sølv Eichmann kontakter som
er modifisert og belagt med gull. (Kan forsåvidt være rent gull
her også (usikker), da kontakten er meget spesiell og kun har
en bitteliten kontaktflate i ytterkappen på rca kontaken.)
Vi koblet opp kabelen til hegel dac’en min og videre til Hegel h200. Samtidig hadde jeg tilkoblet min egen Soundstring
XLR kabel, så her fikk man mulighet til å bytte kabel direkte
via fjernkontrollen.
86
Først lyttet vi litt til Soundstring kabelen. Så bytter vi kilde
fra balansert inngang og over til vanlig ubalansert. Hadde
forventet at volumet ville være 6db. høyere via xlr kontra rca,
men hva skjer?
Lyden oppleves faktisk som noen hakk høyere via gullkabelen. Merkelig, har da aldri opplevd dette før. Men hva med
lydkvaliteten? Vi setter på noen klassikere vi kjenner godt
begge to bla. Wish you were here av Pink Floyd. Spiller også
noen Bob Dylan, Katie Melua og Black Sabbath låter. Bortsett
fra volum hører vi lite forskjell. Etterhvert glemmer vi å switche frem og tilbake og kilden blir stående på gull kabelen. Vi
begynner å diskutere vårt favoritt emne; musikk og koser oss
med å spille gamle fete klassikere.
Etter en stund kommenterer jeg dog at bakgrunnen virker
en del “sortere” enn den pleier å være. Musikken står mere
ut fra stillheten. Etter enda litt flere spor så merker vi at det
også er flere detaljer i musikken. Cymbaler og transienter
trer frem med en meget bra dynamikk og hurtighet. Det er
også mye bedre separasjon av instrumenter. (Sorry for alle
kabel-flosklene!, er vanskelig å unngå dem,- samt det er jo
slik det oppleves)
Både kvinnelige og
spesielt mannlige vokaler låter mer naturtro,
mannevokaler blir lysere
og jeg hører med en
gang at de har en litt
for massiv/mørk/fyldig
klang på Soundstring
kabelen. Det artigste av
alt er dog den uvanlige
lineære homogene lyden
som kommer ut. Alt låter så fantastisk naturtro
og ingen lyder hverken
høyt oppe eller nede i
frekvens skiller seg ut.
Der hvor jeg tidligere
hadde trodd at Soundstring kabelen tilførte en fin og fyldig klang med god bass,
føles det nå som at kabelen låter mere innesluttet, slørete
uten at den går dypere.
Myten om at sølvkabler låter spisst og flatt stemmer absolutt ikke her, men så er jo også dette en gullkabel, bling bling
Stereoperspektivet øker også en del og lyden slipper mere
taket i høytalerene, og musikken bare ”er”.
Jeg får låne kabelen for å lytte videre. Pga. en naboklage
grunnet lydnivå(hm) tenkte jeg at det kunne være artig å
prøve denne kabelen på hodetelefonriggen min. Tok signalet
fra Hegel dac’en og kjørte det videre til min morsomme
Little Dot MK IV SE rørforsterker, foret med strøm av Fat
LMC. Hodetelefonene som ble brukt var de gamle klassikerene Sennheiser HD650. Etter å ha varmet seg opp en 40min.
tid ble det klar for litt lytting. Første låt var Michael Jackson’s
herlige Billy Jean.
Plutselig var det som å slå på en bryter, jeg er på Michael
Jackson konsert, og det er jævelig fett: Lever meg fullstending
inn i musikken og begynner å danse rundt i stua omtrent som
den fantastiske Keenan Cahill. (Dog noe mindre stilfullt!)
Jaja, hva gjør vel det for alle verdens problemer var løst og
glemt, det var kun musikken og meg. Har aldri hørt hodetelefonene, eller høyttalere
for den saks skyld spille
så godt. Skremmende
realistisk! Slikt er selvfølgelig helt topp så jeg
ble liggende på sofaen og
spille låt etter låt. Engasjementet mitt var helt i 100
og luftgitaren ble dratt
frem både titt og ofte.
Ute begynte det dog å
gry mot dag, og jeg kom
vel ikke seng før i rundt
fem/ seks tiden. Ikke lett
å få sove når en plutselig
får utløp får så mye fysisk
spilleglede…
I dag opplever jeg akkurat det samme på anlegget som i går, bare i enda større grad.
Nå vet jeg hva jeg skal se etter, og jeg hører forskjell med en
gang. Og dette var bare vanlig ubalansert RCA, får vann i
munn av å tenke på en gull XLR…
Jeg skjønner at noen vil rynke på nesa over prisen på ca.
3700kr for en simpel tynn kabel.
Men etter mitt syn er dette billig for en så god kabel, har
prøvd litt av hvert opp igjennom tidene og ingen har vært i
nærheten av å låte så realistisk og homogent.
Huff, jeg kommer aldri til å bli en rik mann så lenge jeg
har denne hobbyen. -Kanskje like greit da jeg uansett er rik
på fantastiske musikkopplevelser hver bidige dag.
Det holder for meg. 3
«Plutselig var det som å
slå på en bryter, jeg er på
Michael Jackson konsert,
og det er jævelig fett:
Lever meg fullstending inn
i musikken og begynner
å danse rundt i stua»
Mvh.
Magnus K. Andersen
NLE 77
NLE 88
Signal Cable
Signal Cable
Ubalanceret
Balanceret
NLE 77 / 88 Signal Cable Ren lyd med guld og sølv
Passer til både analog og digital
NLE 77 Ubalanceret. Phono stik
NLE 88 Balanceret. XLR stik
NLE 77 har adaptor til BNC stik
Signalledning af 99,99% guld
Tyk stelledning af 99,99% sølv
Isolering med PTFE og luftrum
Kan tåle fugt, varme og UV-lys
3 længder: 0,5 m, 0,7 m og 1 m
Leveres med et kabel til digital
Leveres med to kabler til analog
Lydgengivelse i referenceklasse
Salg til Norge og Island
www.proconsumer.dk
NLE 77 / NLE 88 Signal Cable er
perfekte til at overføre analoge og
digitale signaler. De er designet
med 99,99% rent guld og sølv.
Derfor er lyden også helt ren med
alle detaljer gengivet uforvrænget.
Priserne er ens for alle længder af
NLE 77 / 88 Signal Cable. Du kan
købe et kabel til digital. NLE 77:
DKK 2.250. NLE 88: DKK 2.500.
Eller to kabler til analog. NLE 77:
DKK 4.000. NLE 88: DKK 4.500.
Salg til Sverige og Finland
www.aboutmusic.se
Jo før du køber NLE 77 / 88 Signal Cable
- jo længere tid får du glæde af dem!
Danske NLE (Niels Larsen Elektronik) er i forvejen
kendt for at have en udpræget seriøs holdning til det
at udvikle og producere hifi-produkter. Niels Larsen,
der har såvel en bred teoretisk som praktisk elektronikuddannelse, har en kernesund videnskabelig
indfaldsvinkel til hele sit professionelle virke. Vi har
ikke kendskab til én eneste hifi-producent, der er i
stand til at dokumentere og redegøre så uddybende
og uangribeligt for sine produkters egenskaber og
filosofien bag dem, som netop Niels Larsen.
Michael Madsen
High Fidelity 3/05
Salg til Danmark
N.L. Elektronik Tlf.: +45 45 88 44 12
333 B&W P5 hodetelefoner:
Luksus for
poden?
Nå, når B&W har lagt energi i å lage de beste hodetelefoner
de kan for iPod’er og desslike, lot jeg meg lede inn i fristelse
til å høre litt på hodetelefoner igjen. Selv om de kan alt om
høyttalere, er det vel ikke gitt at de kan lage hodetelefoner?
Av Håkon Rognlien
U
tpakkingen av disse hodetelefonen er ren luksus,
dette oser av kvalitet. Ekte skinn og flott krom
setter en ekstra spiss på dette klasseproduktet.
Det er vedlagt to kabler, den ene med mikrofon
og volumstyring til i-produkter. De er relativt
små, veier under 200 gram, og kombinert med dreibare klokker, blir de nokså kompakte når de legges ned i den medfølgende pungen beregnet til formålet. Dette er altså en såkalt
«on-ear» løsning, men komforten er så bra at de kan være
på svært lenge uten at det blir plagsomt. De presser ikke for
88
hardt, heller ikke for løst, så de sitter godt og behagelig på
hodet. For å oppnå best lydmessig resultat, bør de bæres en
anelse lengre bak på øret enn man først vil anse for mest
naturlig plassering. Ellers viser de tekniske data at det er
mikroforsterkere som er målgruppa; med en impedans så lav
som 26 Ohm, og en følsomhet oppgitt til 115 dB ved 1 kHz
peker det mot et helt uvanlig lettdrevet sett hodetelefoner.
Men vent nå litt. 115 dB ved 1 kHz? Hva i alle dager mener
B&W med dette? De burde heller si litt om ved hvilken
påtrykt effekt de oppnår dette, ellers gir det vel liten mening.
er det, et jeg mener det grenser til et tonalt avvik, faktisk.
Dette gir seg utslag i en temmelig avslappet og dermed lite
trettende lyd, noe som i sin tur bidrar til den høye brukerkomforten. Om vi ser bort fra et rent komfortmessige, blir
det vel rimelig å antyde at man av og til kan trekke egenskapene vel langt med litt feil motivasjon. I korte trekk kan
lyden beskrives som noe lukket, mørk og varm. Dynamisk
sett er den nokså bra, men ikke blant de beste jeg har hørt.
Gjennom normale hodetelefonutganger viser det seg at de
er en anelse lettere å drive enn en del konkurrenter, men
slett ikke så latterlig lett som tallene skulle tilsi. Faktum
er dessverre at med iPod Nano er det ikke praktisk sett
brukbart, selv med Nano’n på full spiker er det ikke høyt
nok til bruk utendørs. Dette viser to ting; det ene er at iPod
Nano rår over ytterst små ressurser, mens det andre er at
sloganet «Made for iPod» så å si betyr nada. B&W har til og
med frekkhet nok til å hevde at de vet bedre enn noen annen hvordan trylle god lyd ut av iPod! La meg bare si at det
kan tyde på en viss manglende erfaring på feltet. Det tok
meg ikke lang tid å finne en fabrikk som kan det minst like
godt! I min ringe bolig spilles det jevnlig på Beyerdynamics
DT 770 Pro og Klipsch Image 2 in-ear, og ingen av disse
sto noe tilbake for B&W P5, selv om de var til dels svært
annerledes. DT 770 er (selvsagt) tyngre å drive, jeg har 80
Ohm-utgaven, mens Klipsch’ene er til dels latterlig mye mer
lettdrevne. Dette til tross for at tallene sier det motsatte.
Selvsagt hjelper det i slike tilfeller betraktelig å ha propper
dypt inne i hodeskallen, så all lyd fra utsiden holder seg
nettopp der.
Musikk og utfordringer
Candy Dulfer’s saxofon låter svært varmt og kosete på B&W
P5, de har fin dynamikk, men kan ikke kopiere innsyn og
detaljer fra Beyerdynamics, ei heller attakket fra Klipsch
Image. Bassen er heller ikke så presis som hos de to andre,
billigere løsningene. På elektronika og desslike har derimot
P5’n en herlig feit og tøff bass, dette gjør seg absolutt, men
det trekker dessverre noe ned at mellomtonen har en viss
mangel på attakk. Totalresultatet står allikevel til mer enn
godkjent, dette funket fett! Over på mer heavy musikk som
Rainbow’s «Insatiable» finner vi igjen glede i basstyngden,
men her trekker det tilsvarende ned at frekvenskurven
oppleves ujevn, slik at det blir trøttere enn det strengt tatt
burde. På klassisk og vokalmusikk spisses lytteopplevelsene
enda klarere, og en frekvenskurve med såpass store avvik
gjør klangene kunstige, og fjerner innsyn i innspillingens
sjel. Går vi så over fra normalt gode hodetelefonutganger
og lar Nano gjøre jobben, må jeg gi B&W P5 bare knapt
bestått. I første omgang fordi det er vanskelig å få nok
volum til normal musikklytting, sideeffektene av dette blir
jo likeledes mangel på dynamikk og sprettenhet i musikken. Nå skal ikke dette holdes for mye i mot hodetelefonene
i seg, jeg mener, Beyer’ne var sjanseløse her, det gikk kort
sagt ikke an å bruke dem i lag med iPod Nano. Klipsch
Image 2 derimot fungerte lytefritt, så til de nye, bitte små
Nano må du velge propper med omhu. P5 produserte i det
minste en viss moro på en del innspillinger når jeg satt inne
i hjemmets ro, men ute på gata må det mer krutt til. Iphone
fungerer klart bedre, og driver P5 helt greit.
Når kulda setter inn...
Men vi skal nok se litt nøyere på dette etter hvert...
Som verktøy til denne testen har det blitt benyttet 3 forskjellige produkter, nærmere bestemt utgangene fra en Onkyo alt i ett maskin, Naim Supernait’s glimrende hodetefonutgang, samt en iPod Nano, tross alt er det produkter som
sistnevnte man kan finne på å bruke denne høreluren på.
Varmen sprer seg
Det mest utpregede med lyden på B&W’s hodetelefoner
er den varme og til dels mørke gjengivelsen. Så utpreget
Ja, som man kan se er jeg ikke superbegeistret over de
komfortable og elegante hodetelefonene B&W P5 hva lyden
angår. Skal du treffe blink med disse må du velge klart
lyse og detaljerte hodetelefonforsterkere, sjekk gjerne med
forsterkerne fra Leema Acoustics, eller dedikerte hodetelefonforsterkere fra Musical Fidelity, disse vil nok kunne yte
P5 den rettferdighet de sårt behøver. 3
Bowers & Wilkins P5 hodetelefon kr 2498,Importør Hi-fi Klubben
89
333 Test Transfiguration Axia.
Fidelity tester en
perle av en pickup;
Transfiguration Axia til
snaue ti tusen kroner.
Av Gunnar Brekke
Smooth operator
I
90
mportørene av pickuper til platespillere er i utgangspunktet ikke så
veldig interessert i å få sine dyre
pickuper testet. Jeg har full forståelse for det. Etter en test med kanskje 100 til 200 timer bruk, må en slik
testpickup selges som brukt. Penger ut
av vinduet, selv om alt går bra under
testen. I verste fall risikerer importøren
å få tilbake pickupen med brukket stift
(pickuper er skjøre greier), med ennå
større økonomisk tap som resultat. Ikke
så rart importørene er tilbakeholdne.
Men på den annen side; uten gode
tester er det vel ikke så lett å selge slike
kostbare produkter.
sikle. Meg selv inkludert. Drømmen
var for meg en Transfiguration Temper
som i en årrekke tronet på toppen
av Stereophiles A-liste. Den var blant
de aller dyreste pickupene som var å
oppdrive på 80- og 90-tallet. Men etter
hvert priset konkurrentene seg såpass
mye opp at vi ikke lenger reagerte på
Transfigurations priser. I 2007 ble hele
Transfiguration sortiment erstattet
med dagens modellrekke. Jeg tror ikke
dette var snakk om en revolusjon, men
snarere evolusjon da husene på de nye
pickupene ligner utseendemessig mye
på de gamle. Men innvendig kan det
selvfølgelig ha skjedd mye…
Transfiguration.
Axia – en søt liten sak.
Transfiguration er en liten japansk
produsent som bare produserer MCpickuper. Tror jeg. Da firmaet ikke har
noe offisielt nettsted (som jeg fant) blir
mange av mine betraktninger rundt
firmaet basert på hukommelsen - og informasjon jeg fant på andre nettsteder.
Transfiguration har i hvert fall
vært i bransjen siden begynnelsen av
80-tallet (kanskje lenger) og har mange
klassiske pickuper på samvittigheten.
Modeller som Spirit, Temper, Aria og
Espirit har fått mang en audiofil til å
Transfiguration Axia er en fysisk liten
pickup. Den er lav og har en masse på
bare 7 gram. Dette er ikke et alt for
stort avvik fra normen, men bør ligge
i bakhodet når du vurderer pickupen
i forhold til din tonearm. På Syrinxarmen min var det ikke noe problem
å justere opp pickupen, men på den
tyngre JMW-10.5 (VPI) tonearmen var
vi helt i grenseland. Her ble motvektsloddet stående helt i framkant og
det lot seg kun med nød og neppe å
justere korrekt VTA. Siden jeg benytter
VPI Classic med to utskiftbare armrør,
valgte jeg dog å legge til et lodd (2 g)
og mellomstykke (0,5 g) for å kunne
bytte mellom armrør bestykket med
Axiaen kontra armrør bestykket med
Lyra Helikon – uten å måtte foreta
(VTA) justeringer ved bytte av armrør.
Teoretisk sett bør ikke den økte massen
gi problemer da Axiaen har en oppgitt
dynamisk compliance på 12 µ noe som
gjør at den bør fungere greit i tyngre
armer.
Transfiguration Axia er en low output moving coil pickup med utgangsignal på 0,4 mV. Signalet genereres i
spoler bestående av forsølvet kobber
med en impedans på 8 Ohm pr. kanal.
Pickupen benytter seg av Transfigurations spesielle ringmagnet som gir høy
effektivitet. Nålearmrøret (cantileveret)
er laget i massiv boron. Diamanten er
en Ogura PA (3x30 µm) – en ganske
skarp elliptisk sliping fra en japansk
juveler som også leverer nåler til Lyra.
Anbefalt optimalt nåletrykk er 2 gram
(1,7-2,2 g). Anbefalt last er oppgitt til
>20 Ohm.
Axia er den rimeligste modellen i
Transfigurations sortiment. Den ligger
prismessig og sannsynligvis ytelsesmessig under modellene Orpheus L
(Kr. 36.000,-) og Phoenix (Kr. 16.900,-)
og koster Kr. 9.800,- Dette er alle meget
fornuftige priser, selv når man sammenligner med priser ute i verden.
Cudos til den norske importøren;
AudioArt.
Innstillinger.
Med alle hovedinnspillinger på plass
fikk pickupen kjørt seg rundt 30 timer
– etter produsentens anbefaling - før
jeg begynte med noe seriøs lytting. Til
denne jobben benytter jeg LPer som
ikke er spesielt interessante rent musikalsk (plater det ikke er så farlig med),
men som er rene og har et stort dynamikkomfang. Det blir mange turer inn
og ut av lytterommet på denne måten
da jeg kun bruker en av mine manuelle
platespillere til denne jobben. Det spørs
om jeg ikke må skaffe meg en helautomatisk platespiller med repeat-funksjon
for å utføre nettopp denne jobben. En
innspillingsmaskin.
Etter at de mekaniske delene i pickupen har fått myket seg opp litt var
det klart for noen siste innspillinger
vurdert ut fra lytteresultatet. Jeg endte
opp med å bruke stifttrykk opp mot
maksimale 2,2 gram, VTA med tonearmen parallelt med plata og litt høyere
enn vanlig verdi på belastningsmotstanden; 150 Ohm – for best resultat.
Med en spoleimpedans på 8 Ohm skal
Axiaen tradisjonelt ha en belastning
på mellom 80 og 160 Ohm. Jeg bruker
vanligvis en belastningsmotstand
på rundt 10 ganger spoleimpedansen, men med Axiaen foretrakk jeg
nærmere 20 ganger. Pickupen endret
i liten grad karakter etter 30 timer
innspilling.
SMOOOOOOTH!!!!!
Transfiguration Axia er en perle. Ikke
en diamant, safir, smaragd eller rubin
eller noen av de andre karbonbaserte
edelstenene - men en perle. Like organisk i lyden som det vakre resultatet
av en musling som prøver å unngå
gnagsår. Farget med uendelig antall
nyanser i spekteret mellom kremhvit
og gull.
Rent konkret innebærer dette en
tonalt litt varmt gjengitt mellomtone
med noe minskende nivå på begge
fløyene. Axiaen har mye til felles med
mine Martin Logan CLS (1 (B)) elektrostathøyttalere rent lydmessig. Selv
om disse høyttalerne langt fra er noen
referanse verken i bass eller diskant
så gjør det liksom ikke noe, for dette
får mellomtonen til å stå fram som
både klarere og tydeligere. Både høyttalere og pickup har en gjengivelse av
stemmer og akustiske instrumenter i
mellomtonen som er på referansenivå.
Spiller du musikk med mest fokus på
disse områdene er Transfiguration Axia
vanskelig å slå. Klassisk musikk med
få utøvere, bel canto opera, visesang,
akustisk jazz og glatt pop er yndlingsrettene til denne pickupen. Et annet
navn for denne typen musikk er vel
HiFi-musikk.
Ta for eksempel den engelske syngedamen Sades fantastiske debutalbum
Diamond Life fra 1984. Her får vi serie
popklassikere som er som laget for
denne pickupen. At lydkvaliteten er
langt bedre enn gjennomsnittet for
musikk fra perioden gjør heller ikke
noe. Superhitten Smooth operator der
Sade er akkompagnert av bongotrommer, bass og en av de glatteste saksofonene du kan tenke deg, er så ideell mat
for denne pickupen at jeg lot likegodt
navnet på sangen bli tittelen på testen.
Smooth!
Som sagt er ikke pickupen en
referanse på frekvensfløyene. Den er
langt fra like svak i disse frekvensområdene som de tidligere omtalte
CLS-høyttalerne men tendensen er der.
Fordi mellomtonen er av så høy karat
gjør som sagt ikke dette noe. Hadde vi
i Fidelity drevet med karakterer ville
jeg vel sagt at mellomtonen er 24 karat
mens bass og diskant er mer som 18
karat. 18 karat er slettes ikke ille og den
gullblandingen man benytter i highend
gullsmykker.
Det er også verdt å merke seg at
gjengivelsen av makrodynamikk også
er av litt lavere karat. Igjen kan vi
trekke parallellen til CLS-høyttalerne.
Mikrodynamikk med nivåforskjeller på
en snau dB eller så blir gjengitt på en
fullstendig overbevisende måte med
flott tredimensjonalitet og masser av
luft som resultat. Men de store raske
membranbevegelsene man får fra klask
i stortromma eller for den saks skyld
skarptromma er ikke pickupens livrett.
Misforstå meg rett, vi snakker ikke om
en dårlig gjengivelse av dynamikken,
snarere en noe svakere gjengivelse enn
referansen.
Nå har jeg trukket mange paraleller mellom Transfiguration Axia og et
par høyttalere og det virker kanskje
noe spesielt. Heldigvis vet jeg om en
pickup som også minner meg mye om
Axiaen. Det er gamle ærverdige Fidelity
Recearch MC-201som jeg selv har hatt
i anlegget i mange år. Men det spørs
selvfølgelig om noen av dere husker
den da.
Ellers er det verdt å merke seg at
Transfiguration Axia er svært snill mot
dårlige innspillinger. Med en såpass
åpen og troverdig mellomtone som vi
får her, ville jeg trodd dårlige innspilte
plater ville bli kledd helt av, men dette
er heldigvis ikke tilfelle. Liksom Dynavector 10X5 som jeg testet nylig, klarer
Axiaen å formidle musikk selv fra de
verste 70-talls lefsene. Også slitasje
på plater klarer Axiaen utmerket så vi
slipper alt for mye skraping og støy.
Her får vi glede av den skarpe nåleslipingen.
Konklusjon.
Transfiguration Axia er ikke en pickup
for alle. Men hvilken pickup er vel det?
Spiller du metall og tilsvarende
musikk bør du kanskje se deg om etter
noe annet.
Består derimot spillelisten av klassisk, jazz eller annen typisk akustisk
HiFi-musikk kan meget vel Transfiguration Axia være pickupen for deg. Den
klarer det aller viktigste en hifikomponent kan klare; å formidle musikken.
Det er ingen selvfølge i 2011.
Transfiguration Axia hevder seg uansett meget godt i prissegmentet rundt
10 tusen kroner. 3
Takk for oppmerksomheten.
Pris: NOK 9.800,Importør: Audio Art
Transfiguration Axia
• Low output Moving Coil pickup.
• Utgangssignal: 0,4 mV.
• Spoleimpedans: 8 Ohm.
• Anbefalt last: >20 Ohm.
• Dynamisk Compliance: 12 µ
• Diamant: Ogura PA (3x30 µm)
• Stifttrykk: 2 gram (1,7-2,2 gram)
• Vekt: 7 gram.
91
333 Consonance Reference 40 RIAA:
Opera Consonance har levert en jevn strøm av interessante
og ofte ekstremt vellydende produkter i årevis nå. Dennne
gangen skal vi kikke på en boks som av en eller annen grunn
har levd en litt anonym tilværelse. Riaatrinnet Reference 40.
Trond Torgnesskar
Opera til folket!
R
ent fysisk snakker vi om en
elegant boks i full komponentbredde med aluminiumsfront
og en slakt kurvet topplate i
kirsebærtre.
Den massive strømforsyningen er
lagt ut i en egen boks, og forbindes
gjennom en navlestreng av en kabel.
inngangsimpedansen for Moving
Magnet- elementer er ikke overraskende 47 k Ohm, mens MC kan settes
til 5 eller 40 Ohm. Nå står det faktisk
92
400 Ohm i manualen, men etter lengre
tids lytting kan jeg ikke begripe at dette
stemmer, så jeg våger den påstanden at
det dreier seg om en trykkfeil.
Det er kanskje ikke så overraskende
når det dreier seg om et produkt fra
denne fabrikken at man finner rør
under lokket. Et EZ 80 til likeretting og
to 12AX7 i selve riaatrinnet. MC-trinnet
er forøvrig trafobasert.
Vekten havner på 15 kg, finish og
kvalitetsfølelse er upåklagelig.
Nærvær!
Første kombinasjon ut er Wilsom Benesch ACT One /Benz Glider. Skiva er
Peter Gabriels «US» i Classic Recordsutgave. Imedansen satt til 400Ohm. Kabelen mellom Riaa og linjeinngangen
på Hovlandpreampen er en Oblivion
Energetic i sølv. Denne plata kjenner
jeg godt, og den er krevende. Mest fordi
den er et brokete lappeteppe av rytmer,
detaljer og lag-på-lag- opptak som
skaper en vev mye utstyr har proble-
mer med å trenge igjennom. Gabriels
innadvendte, såre vokal har nyanser i
seg som lett går tapt, ogg Tony Levins
pulserende og allestedsnærværende
stick-bass blir fort romlete om ikke alt
henger på greip.
Kirsebær?
Det er klart fra første strofe at Reference 40 tar mål av seg til litt av hvert. Her
skal det tydeligvis spises kirsebær!
Lydbildet er virkelig stort, med både
bredde og dybde som frigjør lyden fullstendig fra høyttalerne og tar rommet
i besittelse. Spesielt dybden er virkelig
imponerende. Det er ekstremt lett å
høre innover i opptaket. Kanskje aller
viktigst er at hver lyd, hver detalj og alt
som foregår har sustans og kropp. Bestanddelene i den komplekse lydveven
danner et hele samtidig som de står
fram som det vesentlige bidraget til lyden de faktisk er. De har luft rundt seg
og er virkelig tydelig avtegnet, men helt
uten den kunstige spotlighteffekten
som vanligvis passerer som «detaljert»
på mindre vellykket og ambisiøst utstyr. Dynamisk sett låter det også veldig
levende og fritt, og Glideren låter i det
hele tatt friskere og åpnere enn jeg kan
huske å ha hørt den. Lyden har et veldig stort spenn over seg, og Reference
40 makter kunststykket å låte virkelig
tyst og «svart» når det kreves. Det er
slett ikke en selvfølge når det kommer
til rørbaserte riaatrinn.
93
333 Consonance Reference 40 RIAA:
Mellomtone og tolkning
Mellomtonen er intet mindre enn
gloriøs, med et nesten overveldende
uttrykksregister uten å bli for varm og
tilgivende. Vokalnyanser, pusteteknikk,
diksjon og frasering er «spot on», og
selv om detaljeringsgraden er høy, er
det ingenting som virker løsrevet. Den
har et naturlig varmt og veldig lettflytende preg, men makter også en virkelig høy grad av artikulasjon. Instrumenter og stemmer har en virkelig naturlig
kropp og glød. Det låter flerdimensjonalt, levende og dynamisk.
Bassen er rytmisk og fast, og har et
imponerende grep om det som foregår.
Levins bass halter ikke og har nydelig
nyanseringsevne. Den er noe rundere
enn tilfellet er gjennom min egen
Hovland, men det er likevel sprettent
og pulserende når det kreves. Aldri
seigt og lukket. Bass er som de fleste
vet krevende å få til, og Reference 40
har glimrende balanse mellom stoffelighet, tyngde og oppløsning. Selv ikke
når det foregår mye, er det tendenser
til at bassen lukker seg. I forhold til
dette trinnets forløper, Cyber 40, er
trafoene av langt bedre kvalitet. Det er
ikke vanskelig å høre, hverken når det
kommer til oppløsning, basskontroll eller dynamikk. En virkelig oppgradering
fra forrige runde. Cyber 40 er også et
glimrende riaatrinn. Det er bare det at
dette er betraktelig bedre.
En runde med samme plate, men
med min Dynavector XX-2 strammer
opp lydbildet ytterligere, dynamikken
er enda et hakk heftigere og bassen
har mer spenst og rytmisk driv. Det
er tydelig at Reference 40 evner å
slippe igjennom pickupelementenes
grunnkarakter uten å stå i veien. XX-2s
velartikulerte, ekspressive topp var like
imponerende som gjennom min egen
Hovland, og Cyber 40 balanserer på
mye av den samme måten og med virkelig presisjon mellom substans, klang
og oppløsthet.
Så er det Beethovens tur. Michelangelis versjon av hans første pianokonsert.
Et liveopptak fra 1979. At det er live,
er i alle fall ikke vanskelig å høre. de
enorme dimensjonene på opptakksrommet er rett og slett strålende gjengitt.
Instrumentene og måten det spilles på
, gjengis med virkelig realisme. Det er
skala, storhet og instrumentkarakter
her som plasserer dette trinnet langt
utenfor sin egen vektklasse, for å si det
slik. Avslappet og lettflytende, for så å
dra til dreiemomentet når det kreves.
Virkelig imponerende.
Michelangelis overlegne tolkning sto
tindrende klart fram. Flygelet var
virkelig imponerende stort. Balansen
mellom tangentene og selve instrumentkroppen, mellom tonen fra anslag
til den dør ut i rommet, var glimrende.
Reference 40 passerte i det hele tatt
to av mine vanskeligste «terrorplater»
med glans.
Størsta møjliga tystnad!
Jeg holder meg i den klassiske leiren en
stund til og lar gitarnestor Julian Bream
spille litt Bach. Den virkelig velartikulerte og fargerike mellomtonen i Cyber
40 brillierer. Spillet er utrolig uttrykksfullt og med mange vare nyanser. Det
låter rikt, virkelig klangfullt og med
en strålende og overbevisende balanse
mellom strengeanslag og kasse. Sånn
skal akustisk gitar låte.
Man sitter ganske langt framme i
salen med Reference 40, men ikke på
scenekanten. Dermed blir heller ikke
instrumentet overfokusert. Alt får overbevisende dimensjoner.
Breams gitar hadde en veldig klangrikdom over Reference 40, og det ble
en gedigen nedtur å spille det samme
opptaket på CD senere på kvelden.
Med Bream på spilleren ble det også
klart hvor tyst Reference 40 er. Når det
skal være stille, er det virkelig stille.
Riaatrinnet i min egen Hovland må se
seg grundig banka her.
Jeg runder av med Jarle Bernhofts
«Man/Band» fra ifjor. Livesekvensene
har glimrende atmosfære. Det er akkurat som om Reference 40 makter å få
tak i den forventningsfulle stemningen,
alle de små detaljene som forteller at
dette er live. Sånn blir det bare når
detaljer slipper igjennom uten hardhet,
og når støygulv og dynamikk virkelig
er på plass.
Bernhoft har enorm energi og spilleglede på scenen, og alt som gjør denne
plata til en fryd å høre på over min
vanlige riaa, er der i fullt monn med
Reference 40 også. Litt varmere og med
knapt så overlegen oppløsning riktignok, men Reference 40 låter så stort,
dynamisk, overbevisende og tonalt sett
tiktig at det blir lite rom for tenkning i
hifi-termer.
Bare det å puste Hovland HP 100i i
nakken som riaatrinn er et monumentalt kompliment.
Musikken hadde driv, instrumentene
massevis av karakter, plasseringen var
glimrende, og den gloriøse mellomtonen gav musikken en utrykksfullhet og en lettflytenhet som gjorde at
lytteopplevelsen var utotalt umekanisk,
naturkig og «human», om du forstår
hva jeg mener.
Det finnes mange gode riaatrinn
deer ute. Consonance Reference 40 må
være et av de mest interessante av dem
alle, særlig om man tar prisen med i
betraktningen. Og det gjør jo de fleste
av oss, ikke sant?
Sånn helt på slutten spør dere dere
kanskje om det er noe å trekke for. Vel,
ikke til denne prisen. Jeg kunne kanskje
ønsket meg enda en impedanseinnstilling. og i forhold til det aller beste jeg
har hørt mangler det litt på luftighet og
oppløsning, men da snakker vi også om
ting til flere ganger prisen. Som det ligger an her, er Consonance Reference 40
sensasjonelt bra. Denne boksen kunne
jeg levd veldig lykkelig med!
Konklusjon
En bombe av et riaatrinn! Musikalitet
og naturlighet er i en klasse som jeg
ikke visste kunne forventes til prisen.
Ikke rart jeg ble tatt litt på senga.
Reference 40 er plutselig blitt noe av
en personlig favoritt. Anbefales på det
varmeste. 3
Pris: NOK 15.000,Importør: Hi-fi Guiden i Hamar
94
Fidelity nr. 51 kommer i begynnelsen
Hjemme hos…
Fidelity feirer dette nr. 50 med selvkritikk, men også med klare planer om forbedringer.
Blant annet ønsker vi å slå et slag for flere og bedre ”hjemme hos” reportasjer ved å
friste med en sponsing av drømmeoppgraderingen med inntil kr. 50.000!
V
i i Fidelity er ganske så fornøyd med å ha utgitt et halvt
hundre entusiastiske utgaver
av Skandinavias eneste audiofile blad beregnet på de aller
mest kresne. Og på neste side vil du se
at vi tenker å legge inntil et halvt hundre tusen kroner på bordet for å sponse
våre mest kreative lesere med enda
bedre lyd om de vil dele sine erfaringer
og sin entusiasme med oss andre.
Det å dele begeistret med leserne er
også den viktigse drivkaft for oss som
skriver fast i Fidelity. Men vi møter
stadig vekk seriøse audiofiler som har
kunnskaper og innsikt som vi også så
gjerne vil få lov til å presentere i våre
spalter. Dette både som ”Gjesteskribent”
og ”Hjemme hos..” Av uforståelige
Superforsterker i neste nummer:
Retro eller futuristisk?
96
grunner har vi ikke vært gode nok med
denne biten, men ved dette tilbakeblikket i nr.50, ser vi tydelig at vi har
forsømt oss her!
Mer kjøpbart
Forøvrig opplever vi ved tilbakemeldinger fra dere lesere at vi blir oppfattet som både ærlige og seriøse, men
kanskje litt for opptatt av de grensesprengende produktene som de fleste
ikke engang kan drømme om. Dette da
på bekostning av god hi-fi som mange
flere kan ha råd til!
I ettertankens lys erkjenner vi at
denne smule motforestillinger ikke
er helt ubegrunnet. Denne milepæl
er da også en gylden anledning til å
justere kursen en smule. Her skal det
fra nummer 51 ikke bli noe mindre
begeistring, her skal ikke være mindre
ærlighet og her skal det ikke bli noen
større favorisering av annonsørene
i dette møtestedet mellom selger og
kjøper, børs og katedral. Vi skal fremdeles være et selvstendig og uavhengig
kvalitetsmagasin med glimrenede trykk
og utsøkte illustrasjoner. Vi skal aldri gi
opp musikk, men derimot prøve å bli
stadig bedre også på dette. Og vi skal
fremdeles teste grensene for det lydteknisk mulige i hvert eneste blad!
MEN vi skal være noe mer bevisst på
de mange spennende produktene som
er nedskalerte versjoner av det aller
beste, men til en langt mer familievennlig pris. Vi planlegger derfor å ha
en ”gruppetest á lá Fidelity ” av sentrale
av mai – men først til abonnentene!
produkter i mellomklasseskiktet i de
aller fleste utgaver, og planlegger en
stortest av spesielt vellydende forsterkere i neste blad. Vi prioriterer da særlig rør og såkalte ”Klasse A” forsterkere,
men er mindre opptatt av teknologien
enn av at de skal låte godt, men også
at de kan drive det meste av høyttalere
på grunn av – eller på tross av – antall
oppgitte watt.
Rør eller transistor?
Men selvsagt har vi heller ikke i neste
nummer unngått fristelsen med grensesprengende high-end ved å teste to
high-endere i superklassen. Den ene er
en nærmest kompromissløs rørslede på
mer enn 250 watt pr kanal fra amerikanske Rogue, og den andre er en 600
watts moderne transistor konstruksjon
fra kanadiske Classe’ med det eller siste
i avansert strømforsyning. Begge er
absolutt i greneselandet for hva som
er mulig pr. 2011, og begge virker som
”gode kjøp” – tross alt – til en pris på
riktig side av hundretusen kroner.
Spørsmålet er om man kan håpe på en
enda bedre pris/kvalitet relasjon helt
i toppklassen om lydkvaliteten er på
høyde med den veldig gode ML-forsterkeren vi testet i julenummeret. Vi vet
ikke resultatet når dette skrives, men
har store forventninger…
Høyttalere
Også når det gjelder høyttalere, vil vi
prioriere maks 1 stk. super high-ender
i hundretusenkroners klassen i hvert
blad, men vil jobbe enda hardere for å
finne de ekstra gode kjøpene i grenselandet for high-end, men til mer
”fornuftige” priser. Og når alt annet er
likt, prioriteter vi selvsagt god design!
I neste blad har vi en avtale om å teste
den rimeligste Usher-modellen som
leveres med diamantdiskant. Erfaringen med Usher er at de er spesielt bra
på sine dyrere modeller, og disse er
likevel ganske gunstig priset på grunn
av Taiwan-produksjon.
gamle og nye Fidelity på den rådyre
parkeringsplassen under hotellet. Vi
håper på en bra reportasje også denne
gangen, og er veldig fornøyd med at vi
har fått særdeles mange tilbakemeldinger om at de fleste liker denne spesielt
billedrike kavalkadeformen fra noen
av de viktigste hi-fi messene.
En messe verd?
Det var på hengende håret at vi skulle
få med oss messereportasje fra den
årlige High-End messen på Sheraton
i Stockholm, men dette nummeret er
allerede i trykkpressen når vi parkerer kombibilen med plakater pluss
Fra Stockholm
high-end messe
2010
Dusør: kr 50.000,-
Død eller levende?
Fidelity etterlyser den mest levende lyden og betaler en skuddpremie
på inntil kr. 50.000 til den som har siktet seg inn på den eller de
smarteste løsningen for å oppnå bedre lyd fra hi-fi anlegget.
konkurranse
For å vekke liv både i vår gamle serie ”Hjemme hos..” og ”Gjesteskribenten”, utlyser Fidelity en konkurranse
om beste innslag i løpet av 2011. Vi ønsker å finne frem til det eller de anlegg som har oppnådd de beste
lydmessige resultateter i forhold til budsjett og tilgjengelig lokale. Vi gjør ikke noe forskjell mellom stereo
eller multikanal. Og om det skulle dreie seg om et kombianlegg med stort bilde, prioriterer vi lyddelen.
I første omgang ønsker vi en mail til redaktøren, merket ”Hjemme hos”, som forteller litt om anlegget
og ideene bak det. Deretter vil vi avtale om eventuelt besøk av oss. Eller enda bedre i første omgang;
om man selv eller gode venner kan skrive en historie om anlegget, også om tidligere mer eller mindre
vellykkede løsninger. Men vi vil gjerne også vite hva man kunne tenke seg å gjøre videre for å få det
hele enda litt bedre. Men husk at vi prioriterer de SMARTESTE løsningene
som vi alle kan lære av, fremfor nødvendigvis det aller flotteste og
dyreste. (Men gjett om vi ikke gjerne skulle lese om det også!)
Vi forutsetter at den faste staben i Fidelity, gjerne med
klakkørhjelp fra Nettet, makter å finne den ene opplagte
vinneren. Vi forbeholder oss likevel retten til å dele opp
prisen i to eller flere deler om vi anser flere som like gode.
Vi vil selvfølgelig respektere et mulig ønske om anonymitet.
Mvh
Knut V, red av Fidelity
knuvadse@online.no
97
www.audiofidelity.no
Abonnér på Fidelity:
Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver
Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.
Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
Utsolgt
Utsolgt
UtsolgtUtsolgt
UtsolgtUtsolgt
Utsolgt
Utsolgt
UtsolgtUtsolgt
Utsolgt
Utsolgt
Utsolgt
!
s
i
t
Gra
Nr. 1, 2, 3, 7, 8, 9, 10,12,13,14, 29, 31 og 47 er utsolgt.
Nr 47 er derfor også lagt ut i sin helhet på www.fidelity.no
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
98
www.audiofidelity.no