Ingen steder i Norge kommer ambulansene frem tidsnok

Kandidat 534
H
vis folk hadde visst hvordan det står
til i ambulansetjenesten, hadde det blitt ramaskrik, tror ambulansearbeider Roy Nilsen. Det rister lett i hjertestarteren bak i bilen.
Han styrer rattet med én hånd. Den andre er stadig opptatt med å hilse til forbipasserende,
både
gående
og
bilister.
Nilsen møter lokalbefolkningen på Eidsvoll når de
har det som verst. Noen dager er det altfor få biler, og altfor mange oppdrag. En gang opplevde
han og en kollega at mannen de skulle hente i ambulansen for lengst var død innen de rakk å komme. Da hadde kona allerede rukket å sette på kaffen.
Eidsvoll er en relativt liten by med sine 20.000
innbyggere. Ambulansene på Eidsvoll kjører til
både Ahus og Kongsvinger, de har oppdrag helt
opp mot fylkesgrensene i alle retninger. Hvis
det skjer noe akutt på Eidsvoll da, kommer ambulansen fra Jessheim, en drøy halvtime unna.
I stasjonens garasje står en tredemølle og en trimsykkel. Søppelkassen er fylt til randen av pepsi max-flasker, ambulansesjåførenes drivstoff.
- Å møte syke bekjente på butikken, og vite at kapasiteten vår er sprengt kan være ubehagelig, sier Nilsen.
På kontoret får stresslessen stå i fred en fredag ettermiddag. Kolleger haster innom mellom oppdragene.
- På tide med litt frokost, sier en av sjåførene og hiver med seg en banan og løper videre.
PÅ STEDET HVIL I 16 ÅR
Rød respons
Ingen steder i Norge kommer ambulansene frem tidsnok, målt ut fra tjenestens egne anbefalinger.
De ansatte kjemper mot byråkratiet for å sette krav til ambulansens responstid.
1
▲ Roy Nilsen har flere tiår
i ambulansetjenesten bak
seg. Han er stadig bekymret
for kapasiteten i tjenesten,
og ønsker å innføre responstid for å sikre beredskapen.
«Mangel på enhetlige retningslinjer, uklar organisering og utilfredsstillende bemanning fører
til stor ulikhet i tilbudet. I distriktene er tjenesten preget av små enheter med varierende kvalitet. Storbyene har først og fremst et kapasitetsproblem. Utvalget
mener det er behov for nasjonale retningslinjer blant
annet med krav om tomannsbetjente ambulansebiler,
krav til responstider og bedret utdanning av ambulansepersonell.» Uttalelsen kommer fra akuttutvalgets rapport i 1998, som kåret ambulansetjenesten
til det svakeste leddet i den akuttmedisinske kjeden.
90 prosent av befolkningen skal nås innen 25
minutter i grisgrendte strøk, 12 minutter i tett befolkede områder. Det er utvalgets anbefalingene til responstid - tida det maksimalt kan ta fra
en pasient ringer 113 til ambulansen er på plass
på ulykkesstedet. Et av målene med utredningen
var å gjøre responstidkrav til et lovbestemt krav.
- Alle er preget av arbeidshverdagen. Det er
ikke alltid lett å forholde seg til tidspresset, og i distriktene tjener ambulansen ofte andre områder
enn sine egne, sier Nilsen. Han forteller at det ofte
er dager der de ansatte ikke rekker å spise lunsj.
Ti stolte fagbrev pryder veggen. Tiden da maleren på hjørnet kjørte sjukebil er forbi. Bransjen har
blitt profesjonalisert, og på Romerike har antall ambulanseoppdrag økt med 50 prosent siden 2005, og
befolkningen har vokst med 60.000 innbyggere de
15 siste årene. I følge prehospitalt senters egne prognoser vil oppdragstallene øke med ytterligere femti
prosent fram mot 2020. Nilsen har fått kranglet seg
til at Eidsvoll skal være definert som tettbygd strøk,
sånn at ambulansestasjonen alltid har en bil i beredskap - selv om den da må komme fra andre steder,
2
Kandidat 534
som Jessheim. Utover det har det skjedd
lite med ambulansetjenesten i kommunen.
Selv i Norges tettest befolkede områder på
Indre Østlandet er det for lite ressurser i
ambulansetjenesten, noe familien Hourani på Romsås i Oslo vet så altfor godt.
DEPARTEMENT UTEN LØFTER
I 2002 kom Sintef-rapporten med prislappen på en ambulansetjeneste som følger sine egne krav til responstid: 224
millioner kroner årlig. Siden har det
vært stille rundt responstiden. Nå har
det gått 16 år siden Akuttutvalgets offentlige utredning “Hvis det haster”
kom i 1998. I fjor ble et nytt akuttutvalg satt ned, som skal se på hvordan
den akuttmedisinske kjeden fungerer
utenfor sykehus. Foreløpig vil ikke
departementet uttale seg om hvorvidt responstid blir en del av utredningen.
- Flere av høringsinstansene pekte på at
krav til responstider vil være vanskelig å
overholde i store deler av distrikts-Norge. De anbefalte kravene til responstid
er derfor veiledende når helsetjenesten
planlegger sin ambulanseberedskap, sier
seniorrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet Per Aubrey Bugge Tenden.
Myndighetene innførte flere av forslagene fra utredningen i 1998. Tomannsbetjente ambulanser er standard i dag.
Det stilles krav til kompetanse. Norge er i
toppklasse internasjonalt når det gjelder
behandling av akutt hjerteinfarkt og hjerteslag. Kapasiteten var hovedproblemet for
storbyene i 1998, ifølge utredningen, og
ambulansearbeiderne er bekymret for den
fremdeles. Befolkningen har økt, spesielt i
sentrale strøk, uten at ambulansetjenesten
har fått flere ressurser. Leder Øyvind Skraastad ved Akuttklinikken ved Oslo universitetssykehus sier at akuttvirksomheten
er i en krevende, og av og til helt umulig,
balansegang mellom å ivareta hensynet til
folks liv og helse mot hensynet til arbeidstidsbestemmelser og sykehusøkonomi,
men at klinikken bruker flere titalls millioner kroner årlig på å bedre tjenestene sine.
”H
ten på tjenesten ut fra responstid alene.
Han mener det særlig er to grunner til at
det ikke burde være formelle krav til responstid i ambulansetjenesten i dag: hensynet til det prehospitale feltet, og hensynet til hvordan pengene skal brukes.
- Bare det å sette en ekstra ambulanse på
veiene koster åtte millioner kroner i året.
Og selv om Norge har lengre responstid enn
andre land, har vi høy overlevelse.
Selv
om
statistikken på
Olsens powerpointpresentasjon viser en
stor forskjell på
teori og praksis, mener han
Roy Nilsen, tillitsvalgt ikke ambulansetjenesten er
så langt unna målene.
- Vi måler tid for å måle ytelse og indirekte kvalitet på tjenesten. Det er absolutt noe å strekke seg etter. Men å forskriftfeste det er en helt annen sak. Ikke
minst handler det om hvordan vi kommuniserer rundt responstiden, sier han.
Olsen får støtte av pasientombud Knut
Fredrik Thorne i Akershus.
- Det er utfordrende å sette bastante krav til responstid, og ikke minst har
AMK-sentralen en vanskelig oppgave i
å bestemme hvem som skal prioriteres
når det gjelder helsehjelp, sier Thorne.
Men som Steinar Olsen, pasientombudet og resten av helse-Norge er klar over, er
det ingen som sitter hjemme og teller minutter på røde eller gule oppdrag når de venter på ambulansen. De aller fleste aner ikke
hvor fort de kan forvente at hjelpen kommer. I enkelte tilfeller koster tidsbruken liv.
adde folk visst hvordan det stod
til, hadde det blitt ramaskrik.
ÅTTE MILLIONER PÅ HJUL
- Responstiden har vært for lang i mange år, men den kan ikke være det eneste
vi måler kvalitet ut fra. Hvis sånne som
meg hadde tatt bedre vare på kroppen sin, hadde mye vært gjort, sier Steinar Olsen og klapper seg på magen.
Han er avdelingsdirektør for medisinsk
nødmeldetjeneste i Helsedirektoratet, men
begynte karrieren som ambulansesjåfør i
1978. Og selv om tidligere kolleger i ambulansetjenesten forteller om en mann som er
svært dedikert til tjenesten, er de uenige med
ham i at responstid er det beste verktøyet.
- I fremtiden vil flere arbeidsoppgaver fordeles på færre i helsevesenet.
Vi måler responstiden og synes det er
viktig, men vi kan ikke måle kvalite-
Utredninger om responstid i Norge
NOU 1998:9 ”Hvis det haster… Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap” var den første utredningen som kom med anbefalinger om krav til prehospital responstid. Ved
akuttoppdrag var målet at 90 prosent av befolkningen i byer og tettsteder nås innen 12
minutter, og 25 minutter i grisgrendte strøk. Utredningen hadde også som mål at innen
fem år skulle tidsfristen være åtte minutter i tettbebygde strø. Med tettbygde strøk
mente man 10-15.000 innbyggere eller mer. Ved hasteoppdrag var målet at 90 prosent
av befolkningen i byer og tettsteder skulle nås av ambulansen innen 30 minutter og 40
minutter for grisgrendte strøk innen tre år. Målet var at det innen fem år skulle være 20
minutter i tettbebygde strøk.
Stortingsmelding nr. 43 2000 Om akuttmedisinsk beredskap gjentar anbefalingene, og
ser som minimumskrav at ambulanseområder med befolkning under 8000 kan ha kombinert tilstede- og hjemmevakt. Aktiveringstid skal være innenfor ti minutter ved hjemmevakt. Ambulanseområder med befolkning over 8000: Tilstedevakt hele døgnet med
minimum én bil.
Sintef-rapport i 2002: ”Økonomiske konsekvenser av nye krav til responstider i ambulansetjenesten” beregnet at det ville koste 224 millioner kroner mer årlig med Akuttutvalgets foreslåtte responstider for ambulansetjenestene. Rapporten ble laget på oppdrag
av Sosial- og helsedirektoratet.
I Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, forskrift nr. 252, 2005
heter det at «Ambulansetjenesten bør lokaliseres og organiseres slik at responstiden
minimaliseres.»
Nytt akuttutvalg I oktober 2013 ble det satt ut et nytt utvalg som skal utrede hvordan
akutte sykdommer og skader skal håndteres før folk kommer på sykehus. En rapport skal
leveres innen to år.
3
EN GLAD GUTT
Yasmin Hourani er kledd i en sort, gulvlang kjole og sandaler. Hun sitter i stuen
sammen med sine fire barn i blokkleiligheten på Romsås. To fargerike sofaer dekker
den ene langveggen i stua, men hun plasserer seg på en stol midt i rommet. Det var
sønnen Riaetallahs yndlingsstol. Han smiler
til henne fra bildet i sofaen, som er plassert
med koppen hans med fotballidolet Messi
på og en sofapute med bilde av de fem barna. På smarttelefonen har hun enda mange
bilder og filmer av sønnen. Hun har ikke
vært på jobb siden han døde før jul i fjor.
- Jeg gråter overalt. Med en gang barna drar
på skolen, på t-banen, på butikken, sier hun.
Hun fikk aldri tatt farvel.
Vanligvis gleder Riaetallah Halabi
seg til å gå på skolen, men akkurat denne novemberdagen har han store problemer med å stå opp. Den 16 år gamle gutten har cerebral parese og dermed operert
dren i hodet. Moren synes det er merkelig
at han vil være hjemme fra skolen, det lig-
▲ Rawan Hourani savner tvillingbroren Riaetallah hver dag. Hun finner trøst i troen og håpet om å
en dag se ham igjen. Midt i savnet står spørsmålet: Hvorfor hjalp de ham ikke?
4
Kandidat 534
▲ Arild Andersson har rettet sterk kritikk
mot ambulansetjenesten i Oslo og Akershus etter at vennen hans døde av hjertestans i november i fjor. Han har sendt flere
henvendelser til både helseforetaket og
helsemyndighetene om hendelsen uten å få
noe svar.
ner ikke ham. Etterhvert begynner Riaetallah å kaste opp. Yasmin ringer etter ambulanse, som kommer og undersøker han.
- Etter å ha undersøkt ham, bestemmer de
seg for å ikke ta ham med. De sa han trolig hadde et migreneanfall, noe vi reagerte
på. Han har aldri har hatt det før, sier hun.
De bestilte legevakt, og ventet. Legevakten ga beskjed om at Riatallah var nederst på ventelisten, og at det derfor ville ta
tid før han fikk hjelp.
Mens Riaetallah ble dårligere og etterhvert bevisstløs, tok familien bilder
5
for å dokumentere det som skjedde. Bildene skulle han få når han ble frisk igjen,
slik at han skulle få vite hva som hadde
skjedd. Bildene har nå blitt en del av bevisene i den pågående etterforskningen.
Til slutt kom ambulansen tilbake, men
gutten ble trolig hjernedød allerede på vei til
sykehuset. Han kom aldri til bevissthet igjen.
Det hadde gått åtte timer siden han våknet
og følte seg dårlig. Oslo Universitetssykehus
ønsker ikke å kommentere saken, siden den
er under etterforskning av Helsetilsynet.
- NORGE ER EN SINKE
Alt gikk galt i Riaetallahs tilfelle: Ambulansearbeiderne var stresset, noe som kan
påvirke beslutningsevnen. Kommunikasjonen fungerte ikke. Ambulansearbeiderne
som kom hadde ikke tilgang til Riaetallahs
pasientjournal. Ahus og Ullevål hadde forskjellig informasjon om gutten. I løpet av
2014 skal Ahus og Ullevål få samme journalsystem, blant annet for at misforståelser
som i Riaetallahs tilfelle ikke skal gjenta seg.
Hvis også IT-systemene til helsetjenesten hadde vært bedre kunne mange av ambulansetjenestens utfordringer vært løst, tror Jan Erik Nilsen, som
leder Nasjonalt Kompetansesenter for
prehospital
akuttmedisin
(NAKOS).
- Norge er en sinke når det gjelder datasystemer i helsetjenesten. Det trengs en
nasjonal, digital ambulansejournal, og en
felles journal for pasienten i alle helseforetak. Lovverket bør sikre en mer fleksibel tjeneste, men samtidig må datasystemene på
plass, sier han.
Nilsen satt i utvalget som sto for den of-
fentlige utredningen i 1998. Han mener at
kompetansen i tjenesten er på et helt annet
nivå i dag.
- Flere ambulanser kjørte bare med én
ansatt, selv om de fleste oppdrag krever flere ambulansearbeidere, sier han.
På mindre steder kjørte bilene med utstyr de hadde fått av den lokale sanitetsforeningen, og de ansattes kompetanse
varierte stort. I dag er det lovpålagt at det
skal være minst to ansatte på hver bil, og
helseforetakene har ansvaret for å sørge for ambulansetjenesten i sitt område.
Samtidig har oppdragsmengden til
ambulansetjenesten økt, spesielt i de store byene. Det øker sjansen for at oppdrag
kræsjer, og dermed kan det øke responstiden. Mangelen på innføring av krav om
responstid er noe av det Nilsen er mest
skuffet over. Han mener kravene utvalget
foreslo er gjennomførbare og nødvendige.
- Tid vil alltid være viktig i et yrke som dette. Hvor mange minutter et slikt krav skal
være på kan diskuteres, men vi baserte oss
på hvor lang tid det faktisk tar i en akuttsituasjon før det er for sent. Får en pasient
hjertestans, er det snakk om et tidsrom på
bare noen minutter. Ved hjerneslag har
man noen flere minutter på seg. Disse tilstandene er tidskritiske, derfor er det åpenbart at responstid er sentralt, sier han.
Storbritannia, New Zealand, USA og
Australia har alle innført krav om responstid.
- De nasjonene som innførte responstidskrav på 90-tallet, brukte det til noe nyttig. Når de skulle følge et tidskrav, måtte
de kartlegge tiden de brukte. De utviklet
systemer for datafangst, bygget opp faglig
sterke IT- og statistikkmiljøer. De brukte kunnskapen til å bedre beredskapen
og dimensjonere tjenesten. Norge har
gått glipp av den utviklingen, sier han.
Daniel Haga satt sammen med Larsen
i akuttutvalgt i 1998. Den gangen han ledet
akuttutvalget, var han kommuneoverlege i
Alta. I dag sitter han i styret til det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Likevel står han fremdeles inne for det utvalget
konkluderte med den gangen. Haga mener de satte ambisiøse krav til responstid.
- Vi visste at det ville være vanskelig å få
politisk gjennomslag, og kravene våre fikk
ikke støtte i den påfølgende Stortingsmeldingen. Tidskravene vi foreslo står igjen
som en faglig anbefaling, som blant annet
Helsetilsynet bruker for å vurdere forsvarlighet, selv om de ikke er vedtatt noe sted.
Ut fra et beredskapsmessig syn, er responstid viktig. Vi regnet nok med at kravene
måtte revurderes etter noen år, sier han.
FEM MINUTTER UNNA REDNINGEN
21. november 2013. Det er mørkt, torsdag
kveld, Arild Andersson er på vei hjem fra et
møte i bydelsutvalget i Søndre Nordstrand.
Han rekker såvidt å kjøre ut i gata fra bydelsadministrasjonskontoret før han får øye
på en bil som står stille nesten midt i veien,
med lysene på. Andersson blir mistenksom,
han nærmer seg bilen, før han stopper. På
det ene vinduet kan han se et lite Høyremerke. “Det er jo Erik sin bil!” tenker Andersson, som skynder seg ut. Han gå rundt
hele bilen, men ser ingen. Da han åpner
døra, finner han partikameraten liggende på gulvet i bilen. Andersson skal senere
beskrive lokalpolitikeren som halvveis død
på dette tidspunktet. Andersson ringer 113.
Ambulansetjenesten i
Norge
- Opprinnelig var ambulansetjenesten i
privat drift med utbetalinger fra Rikstrygdeverket. Så gikk den over til fylkeskommunal
finansiering i 1986 og har siden 2000-tallet
vært finansiert gjennom helseforetakene.
- Antallet ambulanser i drift har gått ned fra
cirka 800 i 1988 til drøyt 500 de siste fem
årene.
- 548 ambulansebiler var i drift i 2012, 418
av dem er driftet av helseforetak.
-Bakkeambulansen hadde 788.198 oppdrag
i 2012, en økning på nesten 200.000 oppdrag fra 2011.
(Kilder: Norsk luftambulanse, SSB)
De skal sende ambulanse, sier de. Andersson er trygg på at det ikke vil ta for lang tid,
Prinsdal ambulansestasjon ligger bare fem
minutter unna, på andre siden av Toppåsen.
Det må gå bra.
36.000 UTEN AMBULANSE
Ambulansestasjonen i Prinsdal ble opprettet i 2006. Hensikten var, ifølge Ullevål
sykehus, å “etablere permanent ambulanseberedskap i Bydel Søndre Nordstrand
og med dette bedre den akuttmedisinske
beredskap for befolkningen i Oslo Syd.”
Men bilene rykker ikke bare ut i sør. Ambulansestasjonen er en del av ambulansetjenesten i Oslo og Akershus, og bidrar til
å dekke et område fra Follo til Lillestrøm,
et av Norges aller tettest befolkede områder.
Denne dagen, da Anderssons kamerat falt
om, var begge ambulansene på stasjonen på
oppdrag. Den eneste ambulansestasjonen
i en bydel med 36.000 mennesker var tom.
Det går så fort, når hjertet stopper. Etter 4-5 minutter har celledøden i hjernen
blitt alvorlig. Går det 10-12 minutter uten
at hjerte- og lungeredning er iverksatt er
det sjelden noen overlever. For Arilds kamerat gikk det 20. Da hadde Arild ringt
ambulansen flere ganger, han hadde fortvilet oppsøkt den tomme ambulansestasjonen hundre meter unna. Etter 20 minutter kom det endelig noen - politiet.
Det skulle ta ennå lengre tid før den første ambulansen kom fra Oslo sentrum.
Etter at kameraten døde har Andersson sendt henvendelser til både sykehuset
og helsemyndighetene, uten å få svar. Oslo
universitetssykehus vil ikke kommentere
enkelttilfeller, men sier at de ser på organiseringen etter fusjonen i månedene framover.
ETIKK UNDER TIDSPRESS
- Ambulansetjenesten handler om liv og
død, derfor må ikke etikken glemmes, sier
Halvor Nordby, professor ved Høgskolen i
Lillehammer. Han har skrevet flere bøker
om ambulansetjenesten. Når det første kullet med ambulanse- og paramedicsstuden-
6
Kandidat 534
ter begynner på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) til høsten, en faglig satsning som
har vært etterlyst av miljøet lenge, vil Nordby
være en av pensumforfatterne. Han har skrevet flere bøker om etikk i barnevernet, etikk i
helse- og omsorgsarbeid og etikk i ambulansearbeid. Hva gjør man hvis de pårørende er
utslitt og ikke ønsker å få familiemedlemmet
sitt hjem igjen fra sykehuset? Hvordan håndterer man konflikter med kolleger og faglige uenigheter? Alt henger sammen med alt,
er Nordby opptatt av: Hvis det er konflikter
mellom to ansatte på en ambulanse, merker pasientene det. Det kan skape utrygghet.
- Ambulansetjenesten blir ofte frontlinjen i
helstejenestens møte med befolkningen. Da
hviler det et ansvar på de ansatte, sier han.
Nordby tror det er gunstig med formelle og ambisiøse krav, men advarer mot å la målstyringen ta overhånd.
- De har gjort seg blandede erfaringer I England. Responstiden ble skjøvet frem som
absolutt, men det gikk på bekostning av
andre ting. Blant annet valgte de bort turer
der de trodde det ville bryte med responstider i situasjoner der de måtte velge, sier han.
Nordby tror på et mykere responstidkrav
- et som skiller mellom by og land, og et der
avvik og skjønnsmessige vurderinger godtas.
Anbefalingene i dag skiller mellom tettbygd
og spredtbygd strøk. Men hva er egentlig hva?
KNUTE PÅ TRÅDEN
Malingen flasser av sykehuset i Fredrikstad en grå tirsdagsmorgen i februar. Men
snart skal Østfolds fire sykehus i Fredrikstad, Sarpsborg, Halden og Moss bli til to, og
AMK-sentralen som dekker et område med
280.000 innbyggere må flyttes. Tatoverte
flammer slikker seg opp over underarmene
til ambulansearbeider og tillitsvalgt Ole Jørgen Petterøe, som sitter og drikke kaffe på et
lite møterom. Han har forberedt seg på kamp
mot sykehusets styre, etter at de før jul foreslo
å slå sammen AMK-sentralen ved sykhuset i
Østfold med landets største akuttmedisinske
kommunikasjonssentral i Oslo og Akershus.
- I flere år har vi stilt spørsmål om
hva som skal skje når det nye sykehuset
står ferdig. Uten å ha gjennomført en
eneste risikoanalyse mener sykehusledelsen at dette er en god idè, sier han.
Pris­lap­pen for en ny AMK-sen­tral på Kal­
husdirektøren står mot de ansatte, fylkesordføren og berørte ordførere i saken.
- Sykehuset sier selv at ved å slå sammen
sentralene vil de kun bruke 20 prosent
av kostnadene. Men de har ikke sagt noe
om hvilke prosenter av dette det gjelder, eller hvor dyrt det vil bli, sier han.
Sentralen i Fredrikstad har kun én
fast ansatt ved sentralen, resten av vaktene inngår i skiftarbeid med akuttmottaket. Derfor sitter det likevel fire personer
og overvåker trafikk, kart og innkommende samtaler denne dagen. På fire skjermer
følger de inngående samtaler, oppdrag,
tilgjengelige biler og hvor de befinner seg.
- Sammenslåingen fører til at vi får
en AMK-sentral med ansvar for
⅓ av norges befolkning. Tenk deg
hvis strømmen går, sier Petterøe.
Sykehusdirektør Just Ebbesen mener
det er opp til Helse Sør-Øst å utrede flere
alternativer, men sier flyttingen kan øke
den faglige kompetansen på sentralen.–
En større konsentrasjon av AMK-sentraler
vil gi et mer robust faglig nivå, ikke minst
med hensyn til legeressurser, sier Ebbesen.
Helsetilsynet har hatt flere tilsynssaker
mot AMK-sentralen i Oslo og Akershus på
grunn av at svartiden, den såkalte aksesstiden, er for lang. Sentralen har blitt pålagt å
sørge for en forsvarlig aksesstid, hvor 90 prosent av anropene besvares innen ti sekunder.
Svarprosenten er betydelig lavere enn i
Fredrikstad, noe som bekymrer Petterøe.
- De må vise oss at dette ikke fører til økt
risiko for pasientene våre. Vi krever også
at flere alternativer utredes, eksempelvis
å bygge ny sentral på Rygge, sier Petterøe.
Østfold er ikke det eneste stedet i landet
hvor lokalsykehus legges ned til fordel for
større, mer sentralt beliggende sykehus.
Men hva gjør det med pasientsikkerheten?
60 PROSENT ØKNING I VARSLER
Statistikk fra undersøkelsesenheten i Statens Helsetilsyn viser at varsler om alvorlige
hendelser i spesialisthelsetjenesten økte fra
246 til 399 varsler fra 2012 til 2013. Helsetilsynet definerer alvorlige varsler som “dødsfall eller betydelig skade på pasienten, hvor
utfallet er uventet sammenlignet med påregnelig risiko”. I 2013 gjaldt 26 av varslene
hendelser i akutt livreddende behandling.
▲ Før de rykker ut: Garderoben i de aller
fleste ambulansestasjonser ser slik ut. Jakkene bæres med stolthet av ambulansearbeiderne. Her fra ambulansestasjonen i
Fredrikstad.
ningen har blitt bedre kjent, sier direktør
Gro Vik Knutsen i Undersøkelsesenheten
Hun forteller at ordningen først ble lovbestemt i 2012, og
at det har tatt tid
å gjøre den kjent
i helsetjenesten.
- Vi kan kun slå
fast at det har
vært en økning
i antall varsler til
- Ole Jørgen Petterøe, tillitsvalgt
Statens helsetilsyn. Dette er ikke
noen database
nes er be­
reg­
net til 30 mil­
li­
oner kro­
ner. - Vi har ikke belegg for å si at økningen
over faktiske hendelser, sier Vik Knutsen.
En sammenslåing med sentralen i Oslo skyldes flere alvorlige hendelser i spesiaUndersøkelsesenheten kan foreløpig ikke si
vil redusere kostnadene betydelig. Syke- listhelsetjenesten. Trolig skyldes det at ordnoe om hvilke typer hendelser det dreier seg om.
”I
flere år har vi stilt spørsmål om hva som skal skje
når det nye sykehuset står ferdig. Uten å ha gjennomført en
eneste risikoanalyse mener sykehusledelsen at dette er en
god idé.
7
EN KØ AV OPPDRAG
Flere av klagene på ambulansetjenesten i Norge går på responstid, at ambulansen kom sent
eller nedprioriterte klager til fordel for andre
oppdrag. Ifølge både veteran Nilsen og den
ferskere tillitsvalgte Dan Kristensen i Vestre
Viken er det dagligdags at alle ambulanser er
ute på oppdrag og at oppdrag blir stående i kø.
- Samtidighetskonflikter vil vi ha uansett.
Dan Kristensen sitter tilbakelent i en stol ved
spisebordet på ambulansestasjonen i Kongsvinger. Det splitter nye stasjonsanlegget ligger
vegg i vegg med legevakt og Kongsberg sykehus. Det diskuteres i styrekorridorene å flytte
legevakten vekk fra sykehuset. Det ser lite ut
på papiret og kan bety store innsparinger –
men for ambulansearbeiderne betyr det tusenvis av ekstra oppdrag. De frykter at det skal
bli sånn som i Drammen, hvor legevakten ble
flytta 500 meter unna. Der de før kunne rulle
pasienter direkte inn i heisen og opp til syke-
huset, må pasientene etter en slik flytting lastes
inn i bilen, kjøres over gårdsplassen og lastes
ut igjen. Små endringer kan ha ringvirkninger som sprer seg lenger enn noen tenker på
på forhånd. Dette kommer i tillegg til en økning i oppdrag – en jevn økning på rundt fire
prosent hvert år. Kristensen sier det er vanlig
at det kommer flere oppdrag samtidig, at de
som tar imot telefonene må prioritere hardt.
- Vi har ikke flere biler enn vi må ha, sier
han. - ET REALITYSHOW
Kristensen er en pragmatiker. Han mener det er urealistisk å ha full ambulansedekning
til
enhver
tid.
- Det er ikke lønnsomt å ha en ambulanse på
stående på hver knaus i Norge, mener han.
Kristensen er en av dem som sier man må være
villig til å se på tjenesteorganiseringen i framtiden, eksempelvis organiseringen av sektoren.
Uansett bør det stilles krav til responstid, me-
ner Kristensen. Både for at publikum skal vite
hva de har krav på, men også for tjenestens del.
- Når ressursene skal fordeles vil storbyene
alltid kunne argumentere med befolkningstall. Bygdene er helt avhengig av et krav om
responstid, så de har noe å vise til når det argumenteres for å legge ned stasjoner, sier han.
Det snus på hver krone i helse-Norge. Kristensen omtaler kampen for penger
i helsevesenet som “Paradise Hotel”. På stasjonen i Kongsberg vet ledelsen at hver kvadratmeter koster penger. For å spare, har de
dermed droppet kjønnsdelte garderober.
Tilfeldighetene vil ha det til at stasjonen nå
likevel har to garderober. For de ansatte spiller det liten rolle - de er så vant til å skifte
rundt hverandre at besøkende i forbløffelse
kan oppleve at dørene til garderobene uansett er åpne, mens praten går under skiftingen. Ambulanseuniformene henger på rekke
og rad på knagger på veggen. På gulvet ligger det et par klesplagg som måtte av i hui og
8
Kandidat 534
hast når det kom en utrykning og uniformen
måtte på. Kanskje måtte ambulansen helt til
Ahus eller Geilo. De ansatte vet sjelden hva
de skal den dagen når de går på jobb. Det
er det AMK-sentralene som bestemmer.
ambulansetjenesten der, og anbefalingene til
responstid ville blitt halvert. Det er interessant, sier Kristensen.
Helseforetaket Vestre Viken har ikke vært tilgjengelig for kommentar.
45.000 I SPREDTBYGD STRØK
BRUKER EGNE DEFINISJONER
- Vi har ikke så mye konflikter med AMK.
Men det hender at avgjørelser virker helt
ulogiske for oss, men for AMK-sentralen som sitter med den fulle oversikten
over hvor bilene er kan det være selvsagt
at vi skal dra til Drammen i stedet for å ta
et oppdrag som er nærmere, fordi det er
andre biler i nærheten, sier Kristensen.
Kongsberg har drøyt 26.000 innbyggere
og er definert som tettbygd av helseforetaket
Vestre Viken. Det betyr ifølge Kristensen i
praksis at det alltid skal være en bil i byen
i tilfelle noe skjer. Hvis alle ambulansene på
Kongsberg er på oppdrag, kommer det bil
fra andre steder, for eksempel fra Hokksund,
for å sikre at Kongsberg har ambulanseberedskap. Drammen regnes også som by, den
største byen i fylket med 65.000 innbyggere.
Mellom de to byene ligger kommunene Øvre
og Nedre Eiker - der det til sammen bor
45.000 mennesker innenfor drøyt 4 mil.
- Øvre og Nedre Eiker er definert som spredtbygd strøk. I Øvre Eiker bor det nesten like
mange som i Kongsberg, og i de to kommunene til sammen bor det mange flere. Likevel
er de ikke definert som tettbygd - da hadde
helseforetaket måtte legge flere ressurser i
Det er helseforetakene selv som definerer
hva som er tett- og spredtbygd i sine områder. En nasjonal kartlegging viser at praksisen varierer fra fylke til fylke. Noen foretak
definerer tettbygd ut fra et visst befolkningstall sett i sammenheng med arealet, andre
definerer ut fra bystatus eller egne kriterier
de ikke ønsker å oppgi. Helsedepartementets
egne anbefalinger er at å si at alt mellom 10.og 15.000 innbyggere er tettbygd “er rimelig
og realistisk”. Denne definisjonen følges i liten grad av helseforetakene. I praksis er det
derfor store variasjoner mellom ambulansetjenesten i Norge også når det gjelder steder
med omtrent like stort befolkningsgrunnlag.
Dessuten hjelper det lite om området er
definert som tettbygd, hvis det er for stort.
Hele Oslo (og store deler av Akershus) er
ett område. Oslo er åpenbart tettbygd, men
selv om det alltid skal befinne seg ambulanser i byen, er det langt fra Lillestrøm til
Prinsdal - noe Arild Anderssons kamerat
fikk merke. Hvis alle Groruddalens ambulanser er på utrykning i sentrum, kan
veien til Romsås bli lang. Det kan få fatale konsekvenser - noe Riaetallah Houranis altfor korte historie er et eksempel på.
RETTFERDIGHET OG LÅNTE MINNER
På Romsås venter familien Hourani på
fortgang i etterforskningen.
I morgen
kommer NAV for å hente flere år gamle badebukser, bestikk, en sju år gammel
datamaskin gutten fikk låne fra hjelpemiddelsentralen. Minnene er bare til låns.
- Han hadde vært så mange ganger på sykehuset at jeg tenkte han ville klare dette også, sier søsteren.
De tre søsknene sitter tett sammen i sofaen. Minstemann ligger med hodet gjemt
i sofaputene der bildet av broren ligger.
- Det har ikke gått opp for meg at han er borte
enda, derfor er det vanskelig å beskrive. Han er
med meg i drømme, sier tvillingsøster Rawan.
De mener det er viktig at de kan stole på at helsevesenet redder liv. Broren
vile selv bli ambulansesjåfør i Syria for å
kunne redde liv. Nå har de mistet tillten.
- Vi bor i Norge, ikke i Syria. Hvorfor hjalp
de ham ikke? Han var en glad gutt med
store forhåpninger til seg selv. Det går ikke
en eneste dag uten at jeg tenker på ham
og har store sår i hjertet, sier Raghada.
De sier de ikke har bruk for flere dårlige unnskyldninger. - Det er ett spørsmål vi håper å få svar på: Hvorfor fikk
han ikke hjelp, spør mor Hourani.
13-åringen gir moren et lommetørkle.
- Vi vil ha rettferdighet, også for alle dem som
kommer til å havne i samme situasjon som oss.
◄ Grafen viser antall minutter
90 prosent av ambulansene
rakk fram til utrykningsadresse innen på akuttoppdrag,
fordelt på geografi. Førde har
ikke oppgitt tall.
Kilde: Norsk Pasientregister
9