Last ned PDF

Transcription

Last ned PDF
ultima
oslo contemporary
music festival
nasjonen
10.–20. september 2014
onsdag 10. september
fredag 12. september
lørdag 13. september
Boklansering: Musikk etter 22. juli
17:00 — Loftet 13
En bok som tar for seg viktigheten av
musikk etter 22. juli 2011
s. 9
ultima academy
Scelsi Revisited + analyse Anahit
10:00 — Loftet 13
s. 16
Åpningskonsert
Luciano Berio: Coro
KORK / Det Norske Solistkor
19:30 — Oslo domkirke 22
Monumentalt lerret av folkemusikk i
italiensk modernistisk drakt
s. 9
OSLO KULTURNATT
Grovens renstemte orgel
nyMusikks Komponistgruppe med
spesial­skrevet musikk for Grovens
berømte renstemte orgel
12:00 (buss fra Youngstorget, kl. 11:45)
— Eivind Grovens hus 10 ,
Ekebergvn 59 NB: Få plasser!
s. 20
torsdag 11. september
Ultima Remake
16:00 — Café MESH 14
Remake, Ultimafestivalens prosjekt for
elever i VGS. Lansering av den nye
appen Remake Recorder
s.19
Bohman Brothers +
Vilde&Inga
12:00 — nyMusikk 20
Lunsjkonsert med engelske eksentrikere
og improvisasjonsduoen Vilde&Inga
s. 17
ultima academy
Analyse av Kagels Exotica
10:00 — Loftet 13
s. 11
ultima academy Othernesses:
Music in Contemporary Cairo
16:00 — Cinemateket 3
s. 11
Arne Nordheim / Øyvind Mæland /
André Jolivet / Asbjørn Schaathun
Håkon Austbø (klaver)
17:00 — Nasjonalgalleriet 16
En markering av en legendarisk
karriere og Austbøs femti år som
utøvende pianist
s. 16
Liza Lim / Henrik Hellstenius
Cikada Ensemble
18:00 — Nasjonalgalleriet 16
Pan-kulturell kammermusikk
s. 10
ultima academy Scelsi The original
18:00 — Det italienske kulturinstitutt
Foredrag med introduksjon til Klangforum Wiens konsert Scelsi Revisited
s. 13
Scelsi Revisited
Georg Friedrich Haas, Tristan Murail,
Ragnhild Berstad, Giacinto Scelsi
Klangforum Wien
20:00 — Kulturkirken Jakob 12
Nyskrevne verk med utgangspunkt
i den gåtefulle komponistens til nå
­utilgjengelige skisser
s. 12
Ensemble NING: Rikskonsert
22:00 — Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo 27
Alternativ kanon av nasjonalmusikk
s. 13
7
Horisonter
Eirik Raude / Arve Henriksen / Bjarne
Kvinnsland / Knut Bry / mmw arkitekter
18:00 — DogA 8
Åpningen av installasjonen som bygger
på en konsertserie fra Sverre Fehns
byggverk
s. 19
Mauricio Kagel: Exotica
Ensemble Modern
20:00 — Riksscenen 24
Kagels moderne klassiker stiller
­spørsmål ved den vestlige musikkens
eller «kulturens» dominans
s. 17
Jenny Hval & Susanna:
Meshes of Voice
22:00 — Kulturkirken Jakob 12
Bejublet, kritikerrost duo med konsert­
versjon av sitt felles prosjekt
s. 18
Erik Dæhlin: Avstandsriss
Ingfrid Breie Nyhus
12:00 / 13:00 / 14:00
— Nasjonalbiblioteket 15
Folkemusikkarkiv og konsertinstallasjon
s. 21
Bjørn Erik Haugen: Utterances
Nordic Voices
15:00 — Kulturkirken Jakob 12
Nytt verk med utgangspunkt i Julia
Kristeva, filmer med uartikulert stemmebruk, og en autists kommunikasjon
s. 21
Robert Schumann: Dichterliebe
Bernhard Schütz / Reinhold Friedl
19:00 — Nationaltheatret 18
Film- og teaterskuespiller Bernhard
Schütz og pianist Reinhold Friedl med
oppdatert versjon av Schumanns høy­
romantiske klassiker Dichterliebe
s. 22
Laibach / Edvard Grieg:
Olav Tryggvason
Laibach
22:00 — Sentrum Scene 25
Slovenske avantgarde-­rockere full­fører
Norges tapte nasjonalopera
s. 23
ultima academy
The Concept of Nation
Antonio Negri, Laibach
12:00 — Cinemateket 3
s. 26
Christophe Meierhans:
Some Use For Your Broken Clay Pots
21:00 — Black Box Teater 2
Forslag til ny grunnlov
s. 27
mandag 15. september
Ole Martin Huser-Olsen
12:00 — nyMusikk 20
Gratis lunsjkonsert
s. 28
Johannes Kreidler: Audioguide
Ensemble neoN / Johannes Kreidler
18:00 — Dramatikkens hus 9
Flere timers musikalsk forhør i talk­
show-format
s. 28
søndag 14. september
tirsdag 16. september
Barnas Ultima-dag
11:00 – 16:00
— Den Norske Opera & Ballett 6
Vi lar barna ta over Operaen en hel
dag der de lager sin egen musikk­
festival
s. 26
ultima academy Wagner:
workshop om musikk og etikk
10:00 — Loftet 13
s. 31
Helge Sten / Maja S. K. Ratkje /
Kåre Kolberg: Eastern Waves
21:00 — Nasjonal jazzscene 17
Rapport fra Polens legendariske studio
i Warszawa
s. 30
onsdag 17. september
Natasha Barrett:
OSSTS Oslo Oslo Sound Space
Transport System
16:00
— Deichmanske hovedbibliotek 5
En interaktiv lydkomposisjon som presenterer Oslo på en måte du ikke har
hørt før
s. 29
Kjell Habbestad: Nenia
19:00 — Musikk & Scenehuset
En kammeropera til minne om
Fartein Valen
s. 29
Ludwig van Beethoven / Thomas Adès / Asbjørn Schaathun / Maja S. K. Ratkje
Det Norske Kammerorkester
19:00 — Universitetets aula 28
Nye og gamle verk i Beethovens ånd
s. 30
26
ultima academy Badiou’s Republic
Alain Badiou
14:00 — Loftet 13
s. 31
Korp, korp
10:00 / 11:00 — Dansens Hus 4
(også 18. & 19. september)
Interaktiv installasjonsforestilling for de
aller yngste (0–3)
s. 40
ultima academy Arv
Øyvind Torvund / Asbjørn Schaathun
Ingfrid Breie Nyhus (klaver)
13:00 — Kulturkirken Jakob 12
Konsert og paneldebatt om folke­
musikk og modernitet
s. 39
New Music Incubator Oslo Reunion
15:00 — Riksscenen 24
s. 39
Det elektroniske Norden I
Ida Lundén / Maija Hynninen /
Osmo Tapio Räihälä
18:00 — OCA 21
Elektronisk musikk av finske og svenske
komponister
s. 40
David Brynjar Franzson: Longitude
Ensemble Adapter
20:00 — Vulkan Arena 29
Opera om Islands hundedagerrepublikk
s. 38
torsdag 18. september
fredag 19. september
Korp, korp
10:00 / 11:00 — Dansens Hus 4
(også 19. september)
Interaktiv installasjonsforestilling for de
aller yngste (0–3)
s. 40
Korp, korp
10:00 / 11:00 — Dansens Hus 4
Interaktiv installasjonsforestilling for de
aller yngste (0–3)
s. 40
ultima academy Det utopiske Norden
10:00 — DogA 8
Paneldiskusjon med nordiske
komponister
s. 43
Det elektroniske Norden II
Risto Holopainen, Rikhardur H.
Fridriks­son, Thuridur Jonsdóttir
13:00 — OCA 21
Gratis lunsjkonsert med nordisk
elektronisk musikk
s. 41
ultima academy New music online
14:30 — OCA 21
Panel om samtidsmusikk og strømming
med Music Norway, Nordic Playlist m.fl.
s. 41
EMS jubileumskonsert
Hanna Hartmann / Erik Bünger
17:00 — Kulturkirken Jakob 12
En av de viktigste aktørene innen nordisk elektronisk musikkhistorie blir 50 år
s. 44
Simon Steen-Andersen: Buenos Aires
Neue Vocalsolisten Stuttgart /
asamisimasa
19:30
— Den Norske Opera & Ballett 6
(også 19. september)
Kulturkrasj når Skandinavia møter
Latin-­Amerika i ny kammeropera
s. 42
Marie Munroe & Panta Rei Danseteater:
On the Outside
21:00 — Riksscenen 24
(også 19. september)
Ny hybridforestilling om å formidle
ensomheten i å være sammen
s. 45
PechaKucha: Løffler og Lisinski
21:00 — Vulkan Arena 29
s. 41
ultima academy Buenos Aires: Simon
Steen-Andersen, Neue Vocalsolisten,
asamisimasa og Esteban Buch i samtale
10:00 — Loftet 13
s. 47
ultima academy A Supranational
Anthem: Beethoven’s Ninth
Esteban Buch
13:00 — Loftet 13
s. 49
Øyvind Mæland / Johan Svensson /
Kai Duncan David / Lisa Streich
Aksiom
17:00 — Kulturkirken Jakob 12
Kammermusikkonsert med unge
nordiske komponister
s. 47
Verdensteatret: Broen over Gjørme
18:00 — Henie Onstad kunstsenter 11
(Visninger også 20.–28. september)
Ny forestilling fra internasjonalt anerkjent kunstkollektiv
s. 46
Anna Thorvaldsdottir / Simon Steen-­
Andersen / Ørjan Matre / Malin Bång
Oslo-Filharmonien
19:00 — Oslo Konserthus 23
Orkesterverk fra Island, Danmark,
Sverige og Norge
s. 48
Simon Steen-Andersen: Buenos Aires
Neue Vocalsolisten Stuttgart /
asamisimasa
19:30
— Den Norske Opera & Ballett 6
Kulturkrasj når Skandinavia møter
Latin-­Amerika i ny kammeropera
s. 42
Marie Munroe & Panta Rei Danseteater:
On the Outside
21:00 — Riksscenen 24
Ny hybridforestilling om å formidle
ensomheten i å være sammen
s. 45
Avanti! Ensemble: HumppAvanti!
23:00 — Vulkan Arena 29
Finsk samtidsmusikkensemble blåser ut,
humppa-style + Norwegian Disco Lovers
(NDL) og DJ Mette
s. 49
lørdag 20. september
Eivind Buene / Karin Rehnqvist /
Bent Sørensen
DR UnderholdningsOrkestret / Mattis
Herman Nyquist / Andrea Bræin Hovig
14:00 — Universitetets aula 28
Verdenspremiere på Buenes nye
orkester-­hørespill, m.m.
s. 50
Verdensteatret: Broen over Gjørme
14:00 — Henie Onstad kunstsenter 11
(Visninger også 21.–28. september)
Ny forestilling fra internasjonalt anerkjent kunstkollektiv
s. 46
Djuro Zivkovic / Hikari Kiyama /
Morten Ladehoff / Sampo Haapamäki
Ensemble Ernst
18:00 — Kulturkirken Jakob 12
Nye verk av nordiske komponister
s. 53
Ultima finale
Ben Frost A U R O R A live /
Karin Krog og John Surman / TCF /
Jeppe Just Instituttet
22:00 – 02:00 — Vulkan Arena 29
Kjølig jazz, militant post-klassisk elektronisk musikk, lirekasse og 70- og
80-talls synth
s. 54
Under Ultimafestivalen kan man også
få med seg filmer og installasjoner
s. 55–56
Mer informasjon på ultima.no
2
EN
EIE
SV
PA
RK
VE
I
AC
E
PA
L
ER
OY
AL
21
8
12
HENRIK IBSENS GATE
N
TH ATIO
EA N
TE AL
RE
T
T
25
28
17
18
27
STO
14
CIT
YH
AL
L
GE
KA
JO RL
H
GA ANS
TE
GRØ
T
NL A
22
JERNBANETORGE
T
ND
T
T
13
9
LO
S
23
A
AT
RG
STO
T
RTI
N
15
OS
11
N
EIM
DH
ON
TR
24
16
26
3
GT
E IEN
RO
SE
NK
RA
NT
ZG
T
GV
5
AKERSHUS
FORTRESS
SK
IPP
ERG
ATA
F
DR
ON
NIN
GE
NS
UNIVERSITETETS AULA
Karl Johans gate 47, 0162 Oslo
uio.no/om/kultur/aulaen/
7
OP
SC
ER
AG
ATA
20
HW
EIG
AA
RD
SG
AT
E
6
OP
ERA
VULKAN ARENA
Maridalsveien 13 b,
0178 Oslo
vulkanarena.no
10
EKEBERG
Billetter
Billettservice selger billetter til de
fleste konsertene som ikke har
fri entré.
www.billettservice.no
Telefon 815 33 133.
Billetter kjøpt på Billettservice kan
hentes på Posten, Post i butikk,
Narvesen og 7Eleven.
Du finner også lenker til billettkjøp
på www.ultima.no.
Billettpris, se oppføring under hvert
arrangement. Førstnevnte pris er
fullpris, sistnevnte er rabatt for
studenter, honnør og arbeidsledige.
NB! Utsolgt!
Arrangementer kan bli utsolgt.
Hent ut billetter på forhånd eller
møt opp i god tid før konsertstart.
EKEBERGVEIEN
NYMUSIKK
Platousgt. 18,
0190 Oslo
nymusikk.no
29
TEATERSALEN,
BONDEUNGDOMSLAGET
I OSLO
Rosenkrantzgt 8, 0159 Oslo
bul.no
MARKVEIEN
NORGES MUSIKKHØGSKOLE
(NMH)
Slemdalsveien 11, 0363 Oslo
nmh.no
28
4
E
AT
SG
NATIONALTHEATRET
Johanne Dybwads plass 1, 0161 Oslo
nationaltheatret.no
27
MUSIKK & SCENEHUSET
Nedre Slottsgate 1, 0157 Oslo
operatilfolket.no
29
VÅR FRELSERS GRAVLUND
RIKSSCENEN
Trondheimsveien 2, 0560 Oslo
riksscenen.no
SENTRUM SCENE
Arbeidersamfunnets plass 1, 0181 Oslo
rockefeller.no
1
N
20
NASJONAL JAZZSCENE
Karl Johans gate 35, 0162 Oslo
nasjonaljazzscene.no
26
OSLO KONSERTHUS
Munkedamsveien 14, 0115 Oslo
oslokonserthus.no
AN
EIVIND GROVENS ORGELHUS
Ekebergvn. 59, 1181 Oslo
orgelhuset.org
19
NASJONALGALLERIET
Universitetsgata 13, 0164 Oslo
nasjonalmuseet.no
25
C
O
ST
T
M
US
HA
10
DRAMATIKKENS HUS
Tøyenbekken 34, 0188 Oslo
dramatikkenshus.no
18
NASJONALBIBLIOTEKET
Henrik Ibsens gate 110, 0255 Oslo
nb.no
ST. HANSHAUGEN
2
A
AT
G
LM
O
KH
S
G
UN ET
YO ORG
T
9
DOGA
Hausmanns gate 16, 0182 Oslo
doga.no
17
MESH
Tordenskiolds gate 3, 0160 Oslo
meshnorway.com
24
MARIDALSVEIEN
8
DET ITALIENSKE KULTURINSTITUTT
Oscars gate 56, 0258 Oslo
iicoslo.esteri.it/IIC_Oslo
16
LOFTET
Skippergata 22, 0153 Oslo
sparebankstiftelsen.no/sentralen
23
OSLO DOMKIRKE
Karl Johans gate 11, 0154 Oslo
oslodomkirke.no
TA
AKERSGA
7
DEN NORSKE OPERA & BALLETT
Kirsten Flagstads plass 1, 0150 Oslo
operaen.no
15
22
19
R
BO
ER
AG
6
DEICHMANSKE BIBLIOTEK
Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo
deichman.no
14
KULTURKIRKEN JAKOB
Hausmanns gate 14, 0182 Oslo
jakob.no
OCA
Nedre gate 7, 0551 Oslo
oca.no
EN
5
DANSENS HUS
Møllerveien 2, 0182 Oslo dansenshus.com
13
21
N
IE
VE
LS
DA
EM
SL
4
CINEMATEKET
Dronningens gate 16, 0105 Oslo
cinemateket.no
12
HENIE ONSTAD KUNSTSENTER
Sonja Henies vei 31, 1311 Høvikodden
hok.no
EN
TU
RS
O
AJ
M
3
BLACK BOX TEATER
Marstrandgata 8, 0566 Oslo
blackbox.no
11
ULLEVÅ
LSVEI
2
ATELIER NORD ANX
Olaf Ryes pl. 2, 0552 Oslo
ateliernord.no/anx/
TH
1
3
4
leder
leder
5
Nasjonen — hvem tror du at du er?
Ultimafestivalens direktør og kunstneriske leder Lars Petter Hagen (Foto: Ultima / Henrik Beck)
Norsk musikkhistorie følger historien
om byggingen av nasjonen Norge.
Harald Herresthal skriver i sin bok
«Med spark i gulvet og quinter i bassen» om hvordan musikken ble brukt
som nasjonalt og politisk virkemiddel
i årene 1770 til 1870. Musikk, billedkunst og språk var viktige elementer i
diskusjonen om hvordan Norge kunne
markere seg som selvstendig nasjon.
Siden den gang har det å være
komponist i Norge også vært å ta
stilling til det «norske». Diskusjonen
om nasjonal versus internasjonal, tradisjon og fornyelse var særlig aktuell i
årene etter andre verdenskrig. Og selv
om dette umiddelbart kan virke som
en utdatert og lokal problemstilling
vil jeg hevde at det er det motsatte:
En universell problemstilling som
berører kjernen av det å lage musikk
og å være kunstner i dag er forsøket
på å forstå hvem vi er. Slett ikke et
særnorsk prosjekt.
I afrikansk Ubuntu-filosofi sier
man at «Du er den du er på grunn
av andre». Musikken styrkes også
gjennom sin avhengighet til sine
omgivelser. Dette perspektivet er utgangspunktet for årets tema. Refleksjoner omkring identitet, musikkens
funksjon i en digitalisert, globalisert og
individualisert verden. Betraktninger
rundt tradisjon og fornyelse, grenser
og grenseløshet. Ultimafestivalen er en
arena for ideer i musikk og på tvers av
disipliner. Vi er en møteplass, et sted
for dialog. Gjennom vårt sideprogram
Ultima Academy synliggjør vi ideene
bak musikken, og i år vil blant annet
Antonio Negri, Laibach og Alain
Badiou diskutere temaer som makt,
ideologi, kulturell identitet og deres
forbindelse med kunstnerisk praksis.
I år er vi spesielt glade for i samarbeid med Norsk komponistforening
å invitere til arrangementet Nordiske
Musikkdager. Nordiske Musikkdager
er en en av verdens eldste musikk­
festivaler, og har vært arrangert
som et samarbeid mellom nordiske
komponister siden 1888. På den første festivalen i København dirigerte
Johan Svendsen et verk av Edvard
Grieg — med Grieg i salen. Vi er
takknemlige for at vi sammen med
Norsk Komponistforening igjen kan
gjøre Oslo til samlingspunkt for den
i øyeblikket svært interessante nordiske samtidsmusikkscenen, 80 år
etter at festivalen ble arrangert her
for første gang.
På åpningsdagen lanserer Norges musikkhøgskole essaysamlingen
Musikk etter 22. juli. Som redaktør­
ene skriver er det en bok som «dreier
seg om sterke opplevelser knyttet til
musikk — opplevelser som griper og
nærer oss, samler eller forstyrrer oss.
Det handler om musikk som over­
levelse. I noen tilfeller i helt bok­stav­
elig forstand, om flyktende ungdommer fra Utøya som synger sammen
for å makte å svømme videre. Det
dreier seg om å handle gjennom
musikk som en del av det individuelle og kollektive arbeidet med å be­
arbeide sorgen og komme seg videre i
livet; om anerkjennelse, tro på frem­
tiden, og om eksistensielle dimen­
sjoner i møtet mellom musikk og
mennesket. Det handler om hvordan
musikk formidler verdier og idealer i
samfunnet, men også om musikkens
plass innenfor de destruktive ideologiske fore­stillingene som lå til grunn
for angrepene denne mørke fredagen
i Norges historie». Etter lanseringen
fremføres Coro av Luciano Berio.
Et verk hvor 40 individ­uelle stemmer
og instrumenter smelter sammen
et verk inspirert av folkemusikk og
tekstfragmenter fra hele verden, i
Oslo Domkirke.
Det er et alvorlig bakteppe for
årets Ultimafestival. For så viktig
er musikken.
Festivalmagasin for Ultima
Oslo Contemporary Music Festival
10.–20. september 2014
ULTIMA ER STØTTET AV:
Ansvarlig redaktør: Lars Petter Hagen
Redaksjon: Cathrine Nysæther og Rob Young
Bidragsytere: Henrik Beck (foto), Philip Clark,
Anne Hilde Neset (AHN), Audun Vinger (AV),
Roy Wilkinson, Ando Woltmann (AW) og Maren
Ørstavik (MØ)
Design: NODE Berlin Oslo
www.nodeoslo.com
Trykk: TS Trykk
ULTIMA OSLO CONTEMPORARY
MUSIC FESTIVAL
Besøksadresse: Skippergata 22, 0154 Oslo
Postadresse: c/o Sentralen, Pb 183 Sentrum,
0102 Oslo
E-post: info@ultima.no
Magasinet er utgitt med støtte fra Fritt Ord
H.K.H. Kronprins Haakon er Ultima­festivalens
høye beskytter
FINN OSS PÅ NETT
www.ultima.no
Facebook:www.facebook.com/ultimaoslo
Twitter: @ultimaoslo
Instagram: @ultimafestivalen
PROGRAMRÅDGIVERE
Per Boye Hansen, Anne Hilde Neset,
Thomas Schäfer og Mattis With
ULTIMAS MEDLEMMER
BIT20 Ensemble
Black Box Teater
Den Norske Opera & Ballett
Det Norske Kammerorkester
Det Norske Solistkor
Henie Onstad kunstsenter
Institutt for musikkvitenskap, UiO
Kringkastingsorkestret, NRK
Kunsthøgskolen i Oslo
NICEM
Norges musikkhøgskole
Norsk Komponistforening
NOTAM
nyMusikk
Oslo Domkor
Oslo-Filharmonien
Oslo Sinfonietta og Cikada
ULTIMA ACADEMY 2014
I samarbeid med Norges musikkhøyskole,
Kunsthøgskolen i Oslo, Litteraturhuset,
NOTAM, Cinemateket, Det italienske
kulturinstitutt og Universitetet i Oslo —
institutt for musikkvitenskap.
STØTTET AV:
aaaa
aaaa
6
7
Den universelle nasjonalsangen
Rob Young ser nærmere på hvordan samtidsmusikk
har forfulgt drømmen om en universell klang.
I et hvilket som helst land, når nasjo­
nal­­­­­­­sangen spilles på radio eller i
offentlig­het, forventes det at alle reiser
seg, synger med og viser respekt. I
denne offisielle sammenhengen av­
slører nasjonalsangen den udemokratiske siden av demokratiet: man kan
sende dem som ikke synger av full hals
bebreidende blikk, men frihet må også
bety frihet til å nekte å synge med.
Og når radiostasjoner begynner
å stenge for natten eller gå over til
auto­matiske spillelister, markerer
nasjonal­sangen overgangen til en ny
dag. Men hva hvis noe underligere,
mer fremmed steg frem fra lyd­
bølgene? Det kunne kanskje lyde omtrent som Hymnen, en massiv elektronisk montasje av nasjonal og politisk
musikk, skapt av Karlheinz Stockhausen i 1967. Hymnen uttrykker tanken om at kultur vil kunne overskride
nasjonale grenser og representere et
totalisert syn på verdens innbyggere.
Det ble til i samme historiske øyeblikk som Marshall Mc­Luhan la frem
planen om den globale landsbyen, og
interplanetarisk romfart virket som
en reell mulighet. Stockhausen sto
på plateomslaget til The Beatles’ Sgt
Pepper’s Lonely Hearts Club Band
mot midten av 1967, og like etter
utgivelsen opptrådte den britiske popgruppen på tv i den første verdens­
om­spennende satellitt­sendingen
i historien, med sin nye sang «All
You Need is Love» — i sannhet en
transnasjonal nasjonalsang — for
et verdenspublikum på 400 millioner, i et program med tittelen Our
World. Det er et naturlig produkt av
etterkrigstidens radioalder, som også
frembrakte Giacinto Scelsis bemerkelsesverdige musikk. Det er «en reise
til et utilgjengelig sted», basert på
komponistens intense konsentrasjon
om de fysiske følelsene, over­tonene
og vibrasjonene i en enkelttone. Scelsi
selv levde både i verden og på siden
av den: Han reiste mye internasjonalt
og bodde i London og Paris før krigen,
og var strandet i det fredelige Sveits
mens den raste. Etter krigen beskrev
han seg selv som en «budbringer
mellom to verdener», som skulpterte
enkle musikalske former som eliminerte skiller mellom Vestens harmoni
og Østens modus. Han arbeidet i en
leilighet i Roma, som han beskrev
som «grensen mellom Øst og Vest …
den går akkurat her, gjennom stuen
min.» Musikken hans unngikk å bli
låst til et spesielt sted, og en eneste,
spøkelsesaktig tone kunne stryke ut
de gamle skillene mellom gammelt
og moderne, mellom Orient og Oksident. Hans kosmiske musikk minner
innbyggere av alle nasjoner om at de
også er borgere av én sfærisk supranasjon, som går i bane rundt solen.
Fra 1950-årene og inn på sekstitallet
ble ideene om universell harmoni og
politisk utopisme enda tettere for­
bundet innen kunsten. Fra Jasper
Johns’ abstrakte ekspresjonistiske
degraderinger av USAs flagg,
til Buckminster Fullers «Fuller
Projection» av jord­ens land­masser
— en del av den amerikanske
arkitekt­ens visjon om en «Bruksanvisning for romskipet Jorden»
(«Operating Manual for Spaceship
Earth» ) — og litt senere den svenske
kunstneren Öyvind Fahlströms verk
med kart som baserte seg på FN og
andre data for å vise en verden på
randen av krise. Den franske pioneren innen «musique concrète», Pierre
Schaeffer, arbeidet med sin ambisiøse
teori om en solfège av lydobjekter, et
uendelig leksikon av alle lyder som
finnes. Multimedia­stykket HPSCHD
av John Cage og komputer­musikeren
Lejaren Hiller, samplet NASA-­
fotoene som viste jord­ens innbyggere
hjemplaneten deres, tatt utenfor
dens grenser for første gang. I denne
utopiske visjonen av Rom­skipet
Jorden, hadde alle borgere rett til å
ta styringen.
Når gjorde musikk for første gang
krav på å være universell? For å
finne svaret, kan vi se på valget til
Den euro­peiske union — den gang
kalt EEC — når det gjaldt dens
egen europeiske hymne. Siste sats
av Beethovens 9. symfoni, som inneholder koralversjonen av Schillers
dikt som nå er kjent som Ode til
gleden, er EU-s offisielle hymne, i en
versjon som ble rekomponert av den
tyske dirigenten Herbert von Karajan
på 1970-tallet. Hvorfor ble det ikke
komponert en ny hymne til denne nye
koalisjonen av land? Da flere andre
nasjoner tydde til den klassiske tradisjonen for å få en konfeksjonssydd
nasjonalsang, hadde valgene en tendens til å være ganske kjedelige, populistiske hits: Charpentier og fragmenter av Händels Messias, for eksempel,
var blant de tidlige forslagene til det
europeiske prosjektet. «De var alle
typiske eksempler på politisk musikk,
men uten røtter i historien, og alle
satte seg fore å uttrykke en forestilling om en ny identitet på en gammel
måte», sier Esteban Buch i sin lange
utredning om hvordan Beethovens
niende, med sine følelser om universelt brorskap («Alle menschen werden
Bruder») i løpet av to århundrer er
blitt annektert av konkurrerende
fraksjoner. «Paradokset ved hele prosedyren berodde på det faktum at man
ved å bygge det nye, vendte seg mot
det gamle,» bemerker Buch.
mytologisk opera. I første halvdel av
det tyvende år­hundre strebet komponister fra mange nasjoner — Vaughan
Williams, Ives, Tveitt, Sibelius, Ravel,
Stravinsky, Albeniz, Villa Lobos, for
bare å nevne noen få — etter å skape
sin egen nasjonale musikk, hinsides
det rent patriotiske, en musikk som
rørte ved dype og emosjonelle forbindelser med landskap, minner, folkesagn og litteratur. Det trengte ikke
bety at synspunktet var innsnevret.
Ralph Vaughan Williams, en engelsk
sosialist, mente at lidenskap for egen
kultur var helt nødvendig å sette på
den internasjonale dagsordenen.
Men etter sjokket og frykten med
andre verdenskrig, vendte musikken
seg ofte bort fra uttrykk for nasjonal
Det er likevel noe passende i det å
velge et stykke av Beethoven. På
den tiden da han komponerte den
niende, hadde Beethoven manet frem
en idé om «Tankens imperium»,
ved å fordype seg i Immanuel Kants
Universal History of Nature And the
Theory of the Heavens og skriftene
til den britiske orientalisten William
Jones, som var interessert i de altomfattende energiene til Brahma, ut fra
sine studier av gamle, indiske tekster.
Hjemme ble komponisten anmodet
om å oppføre sin nye symfoni i sitt
adoptivland Østerrike: «Beethovens
navn og hans komposisjoner tilhører
hele menneskeheten i hans samtid
og ethvert land som åpner et følsomt
hjerte for kunsten…»
«En nasjonalsang speiler et folks
karakter», skrev Richard Wagner
i et øyeblikks forbausende ønsketenkning. Nå var både Wagners og
Beethovens musikk selvfølgelig blant
favorittene til Nazi-regimet, noe
som appelerte til masse­publikumets
følelser ved den store, klassiske
tradisjonen og forestillinger med
mytologi, og mot ideen om lyd som
skulle harmonisere den planetariske
nasjonen. «Nasjonalsanger er mer
enn nasjonalsanger,» sa Stockhausen,
«de er ‹ladet› med tid, med historie
— med fortid, nåtid og fremtid.» Et
stykke som Hymnen var bare mulig
i etterkrigstidens tidsalder med
«musique concrète», collage, lyd som
fysisk objekt, og i en tidsalder da
musikk for det meste ble opplevd i
innspilt form. Dette gjorde at man
kunne ha et langtrekkende perspektiv
på den verdenen av historisk lyd som
gjennomsyrer Luciano Berios Coro,
som hadde premiere i 1976 — samme
år som Voyager-romskipet ble skutt
opp med en gullplate som inneholdt
hilsener på femtifem språk og nitti
minutter med musikk fra Romskipet
Jorden — er basert på «en utvikling
av folkemusikkteknikker og tonearter som er kombinert uten noen
referanse til spesifikke sanger», sa
den italienske komponisten. Ved bokstavelig talt å slenge sammen sangere
og instrumentalister, skaper Berio
et kaotisk mangfold som gjen­speiler
«Nasjonalsanger er mer enn
nasjonalsanger,» sa Stockhausen,
«de er ‹ladet› med tid, med
historie — med fortid, nåtid
og fremtid.»
utviklingen av en multikulturell
verdensby som São Paulo, Mexico
City eller Los Angeles, der planlagte
organisasjonsmønstre går over til å
bli lovløse bakland. Innimellom alt
det hybride driver linjer fra Pablo
Nerudas diktning inn og ut av fokus,
som om de stilte spørsmål om hvor
mye kraft en enkeltstemme kan beholde i kaoset og larmen fra den moderne verden. Ved disse dynamikkene
fra enkeltstemmen på inni (eller imot)
den større fellesstemmen, drama­
tiserer Coro nøkkelforholdet mellom
individ og stat.
«Give me your hearts/I’m ready/
There’s only one direction/One world,
one nation/Yeah, one vision…»
(«Gi meg hjertene deres/Jeg er rede/
Det er bare én retning/én verden, én
nasjon/Ja, én visjon…») Da den slovenske gruppen Laibach tok kontroll
over Queens hit single «One Vision»
i 1987, omdøpte de den til «Geburt
Einer Nation» («En nasjons fødsel»).
Ved å senke tempoet på Queens
original til sneglefart, klarte de å gå
de fascist­iske impulsene i sangens
kjerne etter i sømmene, mens det nye
navnet uunngåelig pekte mot filmen
av DW Griffith, som uten skam roste
rasismen i Amerika før borger­rettig­
het­enes tid. Som produkter av det tid­
ligere kommunistiske Jugoslavia, har
Laibach dyp innsikt i den tveeggede
naturen i universalistisk propaganda,
når den allieres med brutalt undertrykkende politikk.
En sann verdensborger anerkjenner
alle og ingen steder som sitt hjem.
Verker som Mauricio Kagels Exotica,
komponisten Liza Lims omni-­musikk
eller Verdensteatrets altetende multi­
nasjonale scenarioer, er alle produkter av den globale landsbyen, en
landsby som i internettalderen har
est til en by, en storby, en gigant­
isk supra-­nasjon med milliarder av
innbyggere, hvis eneste grenser er
planetens ytterkanter.
8
onsdag 10. september
onsdag 10. september
Luciano Berios folkeodyssé
ultima academy
Boklansering:
Musikk etter 22. juli
Luciano Berio: Coro
KORK / Det Norske Solistkor
Oslo domkirke
19:30
kr. 200,– / 150,–
Den italienske modernisten Luciano
Berios storslåtte kor- og orkesterverk
avstemmer sitt pankulturelle innhold
med et oppsett for kor og orkester av
svimlende proporsjoner.
Berio (1925–2003) var i likhet med
Umberto Eco og Italo Calvino nært
forbundet med litteraturbevegelsen
Novissimi. Deres overbevisning om
å inkludere folkelige former for litteratur fikk Berio til å skrive sitt første
musikkverk som tok i bruk elementer
av folketradisjon — Folk Songs — for
sin kone, vokalisten Cathy Berberian,
i 1964. Etter å ha arbeidet med verket i nærmere ti år, ble Coro endelig
uroppført i 1976.
Den samlede kraften fra førti
instrumenter og førti sangere settes
og slås sammen under konserten,
som fører til at stemmenes struktur­
elementer flettes sammen på et vis
som få andre verker har forsøkt seg
på. Tekstene som synges er, som Berio
sier, en «antologi» av folkemusikk
og sanger hentet fra diverse kulturer
og samfunn rundt om i hele verden.
De handler om kjærlighet og arbeid,
fra nordamerikanske og peruanske
urinnvånere til øyboere i Stillehavet,
fra Jugoslavia til Londons bylarm.
Replikken som ved gjentagelser går
som en snor gjennom stykket, «Come,
see the blood in the streets» er hentet
fra Pablo Nerudas lange diktsyklus
Residencia En La Tierra (Opphold
på jorden). Uten å sample direkte fra
folkemusikken forklarte Berio at han
har skapt «en rekke kombinasjoner
Luciano Berio
9
av forskjellige teknikker og metoder fra folkemusikken som henger
sammen uten å vise til spesifikke
sanger. Det er disse teknikkene og
metodenes musikalske funksjon som
stadig forvandles i Coro.»
Ved en annen anledning kommenterte han: «Coro er som en plan
for en fantasiby som er bygget opp
på forskjellige nivåer, som skaper,
setter sammen og forener forskjellige
gjenstander og personer og røper
deres individuelle personligheter,
avstand, forhold og konflikter innenfor virkelige og ideelle grenser.» «By»
kan lett erstattes med «land», slik
at man dermed kan se Coro som et
forsøk på å forestille seg en lovsang til
menneskeheten, som overgår politiske
grenselinjer samtidig som den kanaliserer sosiale impulser og lengsler som
står dypt rotfestet i historien. RY
Produsert i samarbeid med KORK og
Det Norske Solistkor.
Musikk etter 22. juli
Loftet
17:00
Fri entré
Arrangementet er en lansering av
boken Musikk etter 22. juli (Red.
Jan Sverre Knudsen, Marie Strand
Skånsland, Gro Trondalen) som
tar for seg viktig­heten av musikk
i forbindelse med tragedien på
Utøya og i Regjerings­kvartalet.
I boken skriver forskere innen bl.a.
musikk, helse, media og religion
om hvordan musikk hjalp folk
med å håndtere sorg og sinne,
hvordan den virket samlende på
mennesker fra ulike bakgrunner og
etnisiteter, og hvordan musikk ble
brukt i det offentlige til å uttrykke
et mer inkluderende samfunn.
Lanseringen arrangeres i samarbeid med
Senter for musikk og helse ved Norges
musikkhøgskole. 10
torsdag 11. september
torsdag 11. september
Liza Lim: Fiksjonsvever
Cikada Ensemble
Nasjonalgalleriet
18:00
150,– / 100,–
Liza Lim: Winding Bodies
The Heart’s Ear Philtre Henrik Hellstenius: Places of sounds
and words
Solist: Elisabeth Holmertz. Dirigent:
Christian Eggen. Cikada Ensemble
«Å høre til og ikke helt å høre til, eller
å høre til på måter der man kan se
hullene eller mangfoldigheten i identiteter, har vært viktige impulser i mitt
arbeid som kunstner,» for­klarer komponist Liza Lim når jeg spør henne
om hennes forhold til nasjonsbegrepet.
Lim er født i Australia av kinesiske
foreldre — som selv ble født i Brunei
(der hun tilbrakte flere år av oppveksten). Hun bor nå i Manchester og har
naturlig nok en mange­fasettert oppfatning av hva «hjem» betyr. «Jeg tror
imidlertid ikke at det er spesielt uvanlig i våre dager — vi lever i en tid med
stor mobilitet og stadig forandring på
globalt nivå», legger hun til. «Kultur­
forskjeller er et sentralt politisk tema,
og jeg er skeptisk til romantiske forestillinger om nasjonal eller multikulturell identitet, siden det på den en eller
annen måte har en tendens til å føre
til kompromitterende situasjoner der
man må overse eller fornekte enkelte
stygge perioder i historien (slaveri,
kolonialisme, folkemord og andre
former for undertrykkelse, spesielt
av innfødte)», presiserer hun. «En
grunnleggende og kontinuerlig utfordring til fortellinger om ‘nasjonalisme
Liza Lim (Foto: Astrid Ackermann)
som enhet’ er fakta om inkludering
og ekskludering — om hvem som har
makt og hvem som ikke har det, og
hvordan den dynamikken reguleres,
representeres og formidles.»
Folketradisjoner er en del av
ethvert lands selvforståelse, så det
virker forutseende at Lim har valgt å
granske en slik fortelling for Ultimafestivalens bestillingsverk for Cikada
Ensemble, Winding Bodies: 3 Knots.
Stykket er basert på et nordisk sagn,
der én knute kan knyttes opp for å
skape en lett bris, å knytte opp en annen vil forårsake en storm. Den tredje
knuten må aldri åpnes — den inneholder en orkan. «Det er en fascinerende historie fordi den viser magien
som tilsynelatende dagligdagse gjenstander kan inneha, og hvordan folk
tildeler disse gjenstandene krefter, fortellinger og hensikter,» fortsetter Lim.
«Jeg er interessert i ‘tradisjonsfiksjon’
og hva folk gjør med forestillinger
om kontinuitet og ‘autentisitet’ ved å
se på disse tingene som performative
impulser som hører til i en langt større
ramme av kulturell betydningsfremstilling og sosial transformasjon.»
Lims bånd til Norge og Cikada
Ensemble går så langt tilbake
som til 1988, da hun traff dirigent
Christian Eggen og Cikadas pianist
Kenneth Karlsson for første gang
ved ISCM-festivalen i Hong Kong.
Det nye verket utforsker friksjon og
spenninger i materialer — buehår,
strenger og luft. Ved å bruke folke­
sagnet som bakgrunnsstoff for komposisjonen formidler Lim et skråblikk
på nordiske forhold, med et tydeligere
norsk element ved å inkludere en
hardingfele i ensemblet.
Ekskludering og inkludering
er ikke begreper som kun er relevante for nasjonstemaet, men også
for kjønn. Liza Lim er en ikke-hvit
kvinne i en verden av samtids­musikk
som er dominert av hvite menn. «Jeg
er klar over at det rett og slett hadde
vært umulig for noen som meg å ha
noen som helst form for kunstner­
stemme innen musikkverden på
midten av 1900-tallet, og til og med
for 40 år siden; men, utelukkende fra
et synspunkt om å oppnå representative uttrykk fra hele menneskehetens
spekter, går vi virkelig glipp av mye
når det er langt færre kvinner enn
menn som finner en plattform der
de kan gi uttrykk for sin kreativitet, fantasi og sitt talent» sier Lim.
Hvilket råd vil hun så gi dagens unge,
kvinnelige komponister? «Det samme
som til enhver komponist, nemlig å
virkelig strebe etter å skape noe som
er helt og holdent ditt eget». I tillegg
til Winding Bodies vil konserten under Ultimafestivalen også by på to av
Lims eldre verker — The Heart’s Ear
og Philtre — begge fra 1997.
Det blir også verdenspremiere
på den norske komponisten Henrik
Hellstenius’ verk Places of Sounds
and Words, skrevet for solovokal og
ensemble. Hellstenius’ verker har blitt
fremført flere ganger under Ultima
i samarbeid med ensembler som
Cikada, Oslo Sinfonietta, BIT20 og
Ensemble Court Circuit. I 1999 ble
hans første opera SERA urfremført
ved Ultimafestivalen. Denne operaen mottok han Edvard-prisen for.
Hans siste opera OPHELIA: Death
by water singing, skrevet i samarbeid
med Cecilie Løveid, hadde premiere
på Ultimafestivalen 2005. Den allsidige komponisten har laget kammermusikk, orkesterverker, opera,
elektroakustisk musikk, og har også
komponert for film, ballett og teater,
bl.a. uroppføring av Jon Fosse.
Hans nyeste verk Places of Sounds
and Words er for sanger, ensemble
og lyd fra den «virkelige» verden.
Velkjente hverdagslyder fra by­bildet,
fra parker, plasser, oppganger, samtaler og krangler. Musikk, tekst og
virkelighetslyd danner sammen korte
musikk­teatrale møter som kretser
rundt spørsmålet om hvordan vi er
tilstede i verden, men ikke nødvendig­
vis deltagende. Henrik Hellstenius har
skrevet stykket for sangeren Elisabeth
Holmertz, Cikada ensemble. Peter
Knutsen har laget video i anledning
urfremføringen på Ultima. AHN
Produsert av Cikada. I samarbeid
med Nasjonalmuseet.
11
ultima academy
Exotica
ultima academy
Othernesses
Exotica (foredrag/Workshop)
Loftet
10:00
Fri entré
Othernesses:
Musikk i samtidens Kairo
(konsert/panel)
Cinemateket
16:00
Fri entré
Jörn Peter Hiekel, Ensemble
Modern, NAM students
OL i München i 1972 — kjent som
«the Happy Games» — var første
gangen OL ble holdt i Tyskland
siden nazi-regimets fall. Landet
grep sjansen til å vise verden et
mer demokratisk ansikt, og ba
kunstnere fra alle deltaker­landene
om å skape verker til en parallell
utstilling. En av disse var Mauricio
Kagel, hvis verk Exotica kritiserte
vestlig kulturdominans med karakteristisk subversiv humor og
ironi: klassisk utdannede musikere
var nødt til å spille på uvante,
ikke-vestlige instrumenter.
Med utgangspunkt i en analyse av Exotica diskuterer den
eminente musikologen Jörn Peter
Hiekel (professor ved Hochschüle
für Musik Dresden), slag­verkeren
Rainer Römer og Ueli Wiget
(Ensemble Modern) om Kagels
syn på musikk som realistisk
kunst, og, mer generelt, om
akkulturasjons­prosessen — møtet
mellom to kulturer og opplevelsen
av Den andre — gjennom musikkomposisjon og -fremførelse.
Arrangementet omfatter en
tolkningsworkshop for musikere.
På alle Ultima Academyarrangementer på vår nye
arena Loftet (Skippergata 22)
kan du starte festivaldagen med
kaffe og gratis lunsj!
Ramz Sabry Samy, Yara
Mekawei, Joachim Kwetzinksy,
Fady Galal, Jörn Peter Hiekel
og Andreas Engstrøm
13:00 Yara Mekawei og
Fady Galal: Peacock
(live video og elektronikk)
13:30 Ramz Sabry Samy:
Akhenaten’s Last Papyruses,
(Joachim Kwetzinsky, piano)
14:00 Paneldiskusjon
Ramz Sabry Samy komponerer
orkester- og kammermusikk, i
tillegg til verker for soloinstrumenter; Yara Mekawei bruker
videokunst, elektronikk og ny
media i sosialt innstilte prosjekter.
De bor begge i Kairo og tar aktivt
del i byens kulturliv.
I disse dager lanserer det svenske tidsskriftet Nutida Musikk en
spesialutgave om Egypt. Dermed
har vi invitert disse kunstnerne til
å komme og presentere sitt arbeid
og snakke om samtidsmusikkens
rolle i Egypt. Hva vil det si å
jobbe med kunstformer som har
sitt opphav i vestlig tradisjon? Er
kolonial debatt fortsatt til stede i
dag, på hvilken måte, og hvilken
innvirkning har dette på kunsten?
12
torsdag 11. september
torsdag 11. september
Scelsi Revisited
Klangforum Wien
Kulturkirken Jakob
20:00
200,– / 150,–
Georg Friedrich Haas:
Introduktion und Transsonation
Tristan Murail: Un Sogno
Ragnhild Berstad: Cardinem (WP)
Giacinto Scelsi: Anahit
Musikken til den italienske komponisten Giacinto Scelsi (1905–88)
er hinsides enhver kategori innen
klassisk musikk fra 1900-tallet. Ved
å forkaste etterkrigstidens serial­
isme til fordel for svært personlig
lydmessig utforskning skapte han
et av modernismens råeste og mest
kompromissløse livsverk. Musikken
hans innebærer ofte frodige, svevende
skyer av lydtekstur, som utfolder seg
i kontinentalforskyvningsfart — ikke
rart regissør Martin Scorsese brukte
deler av den til å skape en ramme
rundt den truende stemningen i sin
film Shutter Island fra 2010.
Scelsi var født inn i en aristokrat­
isk familie, og levde et behagelig og
glamorøst liv en playboy-greve verdig, med mange internasjonale reiser.
Etter å ha tilbrakt brorparten av
andre verdenskrig strandet i det nøytrale Sveits, var han praktisk talt forsvunnet i fire år etter krigen på grunn
av en mystisk sykdom. Det sies at
Scelsi helbredet seg selv ved gjentatte
ganger å lytte til én enkelt pianotones
overtoner og mikrotoner på overkritisk vis i flere timer i strekk. I sin
leilighet i Roma begynte han senere å
sette sammen en samling elektroniske
instrumenter, som han fortsatte sin
besettelse med de mystiske gjen­klang­
ene fra basstoner og overtoner på. Ved
å benytte seg av båndopptakere og
en Jenny-­ondioline, et elektrisk key­
board oppfunnet i 1941, spilte komponisten inn sitt improviserte key­
board­spill på bånd, som han deretter
lyttet til igjen, for så å transkribere
det til verker for orkestre, kammermusikkgrupper og solomusikere, så
vel som for korensembler. Komponisten Vieri Tosatti bisto ham i denne
kolossale og vanskelige oppgaven,
men hevdet etter Scelsis død at han
komposisjonsmessig faktisk hadde tilført enkelte stykker mer enn hva han
tidligere hadde fått anerkjennelse for.
Uansett hva sannheten måtte
være, var det Scelsis geni som var
ansvarlig for den generelle arbeids­
metoden som produserte så uforglemmelig og totalt enestående musikk.
Mens Scelsis verker er blitt stadig
mer kjent, studert og forstått siden
hans død og hatt en særlig sterk inn­
flytelse på den europeiske spektral­
ist­bevegelsen, har de opprinnelige
bånd­ene — med improvisasjoner,
skisser og eksperimenter med elektroniske teksturer — alltid vært
holdt utenfor hørevidde, beskyttet
av Scelsi-­stiftelsen. Nylig har det
østerrikske ensemblet Klangforum
Wien fått tilgang til Scelsis lydarkiv
og gitt diverse levende komponister i
oppdrag å skape ny musikk basert på
bruddstykkene de fant der. Giacinto
Scelsi Revisited-prosjektet kaster lys
over tre stykker skapt i forbindelse
med dette programmet, i tillegg til
en fremføring av Scelsis totalt fascinerende fiolinkonsert Anahit, med
undertittelen Lyric Poem Dedicated
to Venus.
Den østerrikske spektralisten
Georg Friedrich Haas sammenligner
Scelsis intuitive båndskisser med
Beethovens notatbøker. Skrevet for
sytten instrumenter forsøker Intro­
En Rikskonsert
duktion und Transsonation (2012) å
finne samtidsmusikalske, elektroniske
måter å gjengi Scelsis spontanitet på.
Tristan Murail, en av de opprinnelige franske spektralistene, kjente
Scelsi personlig på 1970-tallet og hans
Il Sogno (Drømmen) re-syntetiserer et
av mesterens gamle elektroniske opptak for å få det til å «slå ut i blomst».
Cardinem, et nytt verk av norske
Ragnhild Berstad, betyr «vendepunkt» og benytter seg av Scelsis
teknikker med å «forvrenge» toner i
sin utforskning av en rødstrupes sang.
Klangforum Wien er et av Europas
fremste samtidsmusikkensembler.
Deres enestående Giacinto Scelsi
Revisited-­prosjekt byr på en sjelden
anledning til å oppdage en modern­
istisk legendes intime lydlandskap. RY
Klangforum Wien:
Johannes Kalitzke – dirigent
Gunde Jäch-Micko – fiolin solo
Vera Fischer – fløyter
Zinajda Kodri – fløyter
Doris Nicoletti – fløyter
Markus Deuter – obo, engelsk horn
Olivier Vivarès – klarinett
Bernhard Zachhuber – klarinetter
Gerald Preinfalk – saksofon
Christoph Walder – horn
Reinhard Zmölnig – horn
Anders Nyqvist – trompet
Andreas Eberle – trombone
Daniel Riegler – trombone
Annette Bik – fiolin
Uli Mertin – bratsj
Dimitrios Polisoidis – bratsj
Benedikt Leitner – cello
Andreas Lindenbaum – cello
Nikolaus Feinig – kontrabass
Uli Fussenegger – kontrabass
Florian Müller – piano
Peter Böhm – lyddesign
Florian Bogner – lyddesign
Klangfourm Wien er støttet av
ERSTE BANK.
Støttet av Komponistenes Vederlagsfond.
En Rikskonsert (WP)
Ensemble NING
Teatersalen, Bondeungdomslaget
i Oslo
22:00
150,– / 100,–
En rikskonsert — undersøkelse av
musikalsk fellesskap i Norge i globaliseringens, selvrealiseringens og kommersialismens tid.
Utfordringer knyttet til nasjonal­
stat, globalisering og multikultur­
alisme er i dag sentrale problem­
stillinger både i Norge og i resten av
verden. Musikk markerer identitet,
tilhørighet — og avstand. Nettopp
derfor er en undersøkelse av musi­
kalsk fellesskap i dagens Norge
interessant, potensielt kontroversielt
og antakelig dømt til å mislykkes:
En alternativ kanon vil måtte stå i
spagat mens dilemmaene hagler, og
på den måten være en utforsking og
manifest­ering av dagens utfordringer når det gjelder forholdet mellom
individ og samfunn, mellom multikulturalisme og nasjonalt fellesskap,
og mellom fritt marked og kulturell
dannelse.
Ensemble NING består av en
gruppe komponister og utøvere med
base i Norge: Amund Sjøli Sveen,
Erik Dæhlin, Ignas Krunglevicius,
Alwynne Pritchard, Kristin Norderval og Trond Reinholdtsen. Riks­
konserten er en blanding av talkshow, konsertkåseri og foredrag
— med elementer av arkivmateriale
og dags­aktuell politikk — men først
og fremst en konsert. RY
Rikskonsert er en forestilling av og med
Ensemble NING.
Medvirkende: Amund Sjøli Sveen,
Erik Dæhlin, Tora Ferner Lange, Ignas
Krunglevicius, Alwynne Pritchard, Kristin
Norderval, Trond Reinholdtsen, Gildas Le
Pape, Vestre Aker musikkorps, med flere.
Støttet av Norsk kulturråd, Fond for lyd og
bilde, Det norske komponistfond.
13
ultima academy
Scelsi The Original
Scelsi The Original (foredrag)
Det italienske kulturinstitutt
(Istituto Italiano di Cultura)
18:00
Fri entré
Alessandra Carlotta Pellegrino
Giacinto Scelsi (1905–88) var i
likhet med Franco Evangelisti
og Ennio Morricone en sentral
skikkelse i Nuova Consonanza-­
bevegelsen i Roma. Bevegelsen var
Italias svar på det dominerende
nye musikkmiljøet i Tyskland på
1960- og 70-tallet. Det gikk rykter
om at Scelsi dro på reiser til Midtøsten og Tibet, der han ble besatt
av mikrotonalitet. Siden anvendte
han elektroniske instrumenter og
båndopptak til å transkribere sine
musikalske ideer. Scelsis privatliv
var en gåte; han var tilbake­trukken
og eksentrisk, og arven etter hans
død ble skandalisert da det kom
for en dag at han hadde ansatt
noen til å notere musikken sin.
Dr. Alessandra Carlotta
Pellegrino er forskningsdirektør
for Fondazione Isabella Scelsi i
Roma og redaktør for Scelsis selvbiografi, Sogno 101. Foredraget er
en introduksjon til Klangforum
Wiens Scelsi Revisited-konsert
i Kulturkirken Jakob samme kveld.
dh
dh
dh
dh
14
15
Tradisjonen med å betvile tradisjon
Samtidsmusikk har alltid hatt tradisjon for å problematisere tradisjon,
og årets Ultimafestival gjenspeiler dette. Philip Clark ser på de subversive
elementene i programmet, fra Mauricio Kagel til Johannes Kreidler.
Det er ikke ofte man ser gjennom
en død komponists øyne; og særlig
ikke en rekonstruksjon av hans eget
musikkrom. I 1970 ble Ludwig van
Beethoven imidlertid gjenopplivet i
jubileumsåret for hans 200-årsdag
av komponist og renegat Mauricio
Kagel, opprinnelig fra Buenos Aires.
Hans satiriske film Ludwig van er
bygget opp rundt forestillingen om
at Beethoven hadde vendt tilbake
til Bonn for å holde oppsyn med sin
egen fødselsdagsfeiring.
Så hender det noe forferdelig i
Beethovenhaus. En geskjeftig dørvakt
kjenner ikke igjen Vår Helt og krever
at han kjøper billett — Beethoven blir
pålagt å betale inngangspenger til et
museum viet hans eget geni.
Når vi nå først befinner oss på
innsiden kan vi følge blikket hans
idet han går inn i musikkrommet sitt,
der musikere omgitt av byster i hans
bilde skaper en beethovensk montasje
ved å spille fra oppstykkede partiturer tapetsert rundt om i rommet.
Sonater foldet rundt konserter strømmer under symfonier og serenader,
før lyrisk fantasi kolliderer med krass
virkelighet. Under en prøvesending
(på kvelds-tv) av et debattprogram
om kunst gjør Kagel og hans gjester
i panelet narr av dirigenten Herbert
von Karajan. Sistnevntes merkbare
forakt for moderne komposisjon og
besettelse med å skape et «vakkert»
orkestralt lydbilde får panelet til
å konkludere med at Karajan og
Berlin­fil­harmonien kun er interessert
i å bevare eksisterende kultur —
frem­tiden er derimot svært lite viktig
for dem.
En rød tråd gjennom årets Ultima­
festival består i å stille tungtveiende
og til og med ubehagelige spørsmål
rundt den klassiske tradisjonens natur,
å avdekke den nødvendige spenningen
mellom komponister som instinktivt
ønsker å «verne» tradisjoner; og dem
— som, i likhet med Kagel, mener at
det mest tradisjonelle ved tradisjoner
er tradisjonen med å betvile tradisjon.
Når ideer som en gang var ferske
og føyelige stivner og forvandles til
noe som er mistenkelig likt rettroende
latskap, det er da slike komponister
— som uten unntak blir kalt provokatører, bråkmakere og ikonoklaster —
velger å gripe inn. Populærhistorien
vil ha det til at komponister enten
er «tradisjonelle» eller «provokatoriske», men denne logikken faller
sammen så snart man ser nærmere
på det tradisjonelles virkelige natur.
Paradokset ble godt oppsummert av
Helmut Lachenmann: «Folk nå for
tiden frykter fremtiden og flykter derfor bakover. De oppfatter Beethoven
og Mahler som virkelighetsflukt fra
dagens problemer,» sa han under et
intervju i 2003, «men denne musikken ble ikke skrevet for flukt — den
ble skrevet for å vekke tilhøreren!»
Det finnes ikke et ord — i det minste
ikke på norsk eller engelsk — for en
kunstner som føler seg kallet til å
fremme tradisjonens radikale kjerne.
«Tradisjon» er blitt synonymt med
«kulturarv», en lingvistisk røre som
samfunnsstøttene innen klassisk
musikk har omfavnet med stor iver.
Døde tyske komponister selger, —
selv om noen av dem tilfeldigvis er
østerrikske — spesielt siden mytene
om Beethovens døvhet og om at
Mozart befant seg ett steg fra Gud
selv har så godt PR-potensiale.
Som provokasjon er Ludwig van
sylskarp og giftig. Kagels film tvinger
oss til å overveie på nytt hva komponister gjør og hvorfor de gjør det. Den
åpenbart absurde forestillingen om
å ta i bruk en tre hundre år gammel
tradisjons redskaper og sedvane for
å skape kunst som er relevant i vår
samtid får også en overhaling. Et
grunnleggende spørsmål reiser seg
straks: Hvorfor velger denne komponisten å uttrykke sine tanker om
Beethoven på filmlerretet? I folks
fantasi representerer Beethoven tross
alt den ultimate, overmenneskelige
komponisten og de som måtte følge
i hans fotspor forventes å krype
sammen og skjelve bare noen nevner
navnet hans. Kagel, derimot, stikker
hull på denne sentimentale og guddommeliggjørende fasaden med den
snedige åpningsspøken sin. Fremfor
å følge i Beethovens fotspor velger
Kagel å vise oss Ludwigs fotspor. De
elegante, sølvspente 1700-tals­skoene
hans stiger forsiktig av toget på
jernbane­stasjonen i Bonn. Og så, et
øyeblikks pur Monty Pythonsk ugagn:
Beethoven går inn i et vei­arbeids­
område og vi ser de eksentriske, små
føttene sprette over et gjerde.
Kagel, som evig komponist, be­
toner fortellingen sin på listig vis med
en flertydig tidsforståelse. Selv om vi
som publikum er vitne til alt gjennom
Beethovens øyne får vi aldri se den
store mannens ansikt. Vi kan bli kjent
med Beethoven, trenge inn i sinnet
hans gjennom musikken, men en del
av ham vil alltid være utilgjengelig
for oss — en del som alltid vil forbli uten ansikt, strandet i historien.
Like­vel føler vi med Beethoven i det
han trer inn i musikkrommet sitt for
første gang på to hundre år. Dette
tilfluktsstedet, der hans kreative
ånd en gang fikk løpe løpsk, er nå et
møkkete og nedstøvet museum som
åpenbart står på randen av kollaps.
Men ny kunst oppstår av støvet.
Kagels Beethoven-­montasje (de snuttene vi hører av diverse overlappende
verker følger et trickkameras stadige
bevegelser) kan i seg selv brukes som
et frittstående konsertstykke, men
innenfor filmens kontekst forvandles
denne fantasimusikken til en kommentar til Kagels understøttende filo­
sof­iske temaer. Når panelet i studio
da begynner å grunne på de samme
temaene, som i utgangspunktet ble
fremlagt ved hjelp av visuelle allusjoner og siden gjennom musikk, får
disse en ny, språklig form.
Ludwig van var et fullstendig nytt
verk som det var umulig å sette i bås:
en slags hybrid av film, musikk, satire
og dokumentar, holdt sammen av
overbevisende argumenter, rent vidd,
og ikke så rent lite frekkhet. Nå og da
morer jeg meg med en annen svært
kagelsk fantasi: den mest opprørske,
usle handlingen Elliott Carter noen
sinne begikk var å unnlate å levere
tilbake sin utgave av Walter Pistons
Orchestration (en uunnværlig orkester-­
begynnerbok for enhver komponistspire) til New York City Public Library
i tide. Det er sikkert urett­ferdig av
meg. Elliott ble hundre og tre år gammel; han må da ha hatt spenstig­ere
stunder. Men forskjellen mellom Kagel,
som så inn i tradisjonen for å sette
sammen musikkstykker som en kommentar til deres egen eksistens, og en
person som Carter, som skapte individuelt tilpasset retro-­modernisme på
bestilling, er vel verdt å tenke over. For
en festival som streber etter å slippe løs
et mangfold av musikalske provokasjoner ville Carters musikk rett og slett
ikke strukket til.
Provokasjon ligger i øynene, ørene
og tankemønsteret til den provoserte.
Det er godt mulig at uformelle amatører av klassisk musikk — hvis kjenn-
skap begynner med Vivaldis De fire
årstider og ender med Barbers Adagio
for Strings — vil la seg provosere av
den overstrømmende kraftfulle overflaten i Carters musikk. Nettopp her
ligger dette så ofte forkynte bruddet
mellom moderne komponister og dere
publikummere. Det paradoksale er,
selvfølgelig, at Carters musikk fullt
og helt aksepterte klassisk tradisjon.
Musikken hans har videreutviklet seg
fra Schönberg og Webern, som begge
var inspirert av Brahms, Mozart og
Beethoven. Han var kronisk ute av
stand til å skrive uoppdragen og
rampete musikk som, slik Kagel så
ofte gjorde, spurte hvorfor verden
trengte nok en strykekvartett eller
et orkesterstykke.
Provokasjon må ikke forveksles
med posering. Med en dempet overflod som utfordret vår indre klokke
og dens følelse for takt og skala
Folk nå for tiden frykter
fremtiden og flykter derfor
bakover. De oppfatter Beethoven
og Mahler som virkelighetsflukt
fra dagens problemer
fremprovoserte Erik Satie og Morton
Feldman den tilsynelatende prakten
i et lydunivers som inviterer oss inn i
konstruksjoner som er skapt for å
desorientere og endre konvensjonelle
idéer om strukturmarkører. I vår egen
samtid tilsidesetter Christopher Fox og
Gloria Coates på lignende vis våre forventninger om hva et stykke kan være.
Kagels Exotica plukker fra hverandre
grunnleggende instrumentalteknikk,
redskapene som driver klassiske fremføringer. Ved å be klassisk utdannede
musikere om å spille på instrumenter
med ikke-vestlig opphav minner Kagel
oss på at klassisk tradisjon kan knuses
under vekten av sin egen formalitet.
Dette stykket, sier han, «vender tilbake til musikkproduksjonens urtidsopphav, til en tid da sang fortsatt var
i ett med å skape lyd med enkle og
hverdagslige gjenstander.»
Exotica belyste den klassiske
tradisjonens mulige begrensninger
ved å omfavne den store verden
utenfor. Det var typisk for Kagel
å sette tid og sted på prøve: hans
Music for Renaissance Instruments
skapte et lunarisk lydlandskap med
gammeldagse instrumenter; i St.
Bach Passion fikk form og innhold
møtes i Bachs fortelling av sin egen
livshistorie. I vår egen tid tar den
tyske komponisten Johannes Kreidler
(f. 1980) disse ideene et logisk skritt
videre. Fortellerstemme og kontroll
over tekst er kjerneprinsipper i vestlig
tradisjon. I den klassiske musikkens
ordelag er partituret «musikken»,
mens anmeldelser i tidsskrifter for
klassisk musikk streber etter å finne
den konserten som får legge terskelen
for fremføringer av disse steintavlene.
Da Kreidler i 2009 takket ja til
en bestilling fra det Berlin-baserte
Ensemble Mosaik outsourcet han
oppdraget og finkjemmet internett på
leting etter komponister og programmerere i Kina og India som kunne
være villige til å prostituere seg ved å
etterligne Kreidlers stil. Resultatet ble
Fremdarbeit, et stykke for ensemble,
sampler og moderator. I motsetning
til komponister som skamløst etter­
aper stilen til bautaer som Feldman,
Ligeti og Nancarrow, kunne man argumentere for at Kreidler i det minste
var åpen om noe som av enkelte blir
sett på som opportunistisk kynisme.
Hans nye verk for Ultima, Audio­
guide, blir beskrevet som en rekke
talkshow om musikk, som i likhet
med sluttscenen i Ludwig van minner
om «musikkteater om musikk», forteller Kreidler, «om musikkens forhold til politikk, psykologi, teknologi
og terror, med Shakespeare-motiver
og tanker av Derrida i bakgrunnen.
Kunstens hypermoderne tilstand blir
gransket, meldinger til underbevisstheten blir uttrykt gjennom musikk,
100 instrumenter blir slått i stykker,
folk faller ned i luftpianoer, vi snakker om de tragiske konsekvensene av
MP3 med en av programmererne som
skapte teknologien og vi forvandler
lokalet til et hyperinstrument.»
Alt dette tilsier at provokasjon
innen musikk har lite å gjøre med
hvordan musikken faktisk høres ut
— det er ideene som teller.
16
fredag 12. september
ultima academy
Scelsi Revisited
Håkon Austbø:
En jubileumskonsert
Scelsi Revisited
Loftet
10:00
Fri entré
Håkon Austbø
Nasjonalgalleriet
17:00
Fri entré (Oslo kulturnatt)
Klangforum Wien (Uli
Fusseneger, Johannes Kalitzke
og Sven Hartberger), Ragnhild
Berstad, Emil Bernhardt,
Alessandra Carlotta Pellegrino
(paneldebatt/workshop)
Arne Nordheim: Listen
Øyvind Mæland: (nytt verk)
André Jolivet: Mana
Asbjørn Schaathun: Physis
Giacinto Scelsi var svært interessert i fremmede kulturer. En tidlig
forståelse av mikrotonale egenskaper i egyptisk musikk inspirerte
ham i utviklingen av sin lydfilosofi, som konsentrerte seg om
fysiske lydvibrasjoner og -tekstur
fremfor klassiske former og orden.
Han forestilte seg lyd som et tredimensjonal prisme med utallige
flater som kommer til syne takket
være komponistens verk.
Scelsi Revisited-prosjektet ble
utviklet av Klangforum Wien og
Fondazione Isabelle Scelsi. Åtte
komponister — blant dem Tristan
Murail, Georg Friedrich Haas og
Ragnhild Berstad — ble bedt om
å skrive stykker basert på Scelsis private improvisasjonsbånd.
Denne samtalen vil søke etter
sammenhenger mellom Scelsis
arbeid og de nye verkene, diskutere tekniske og tolkningsmessige
utfordringer, og presentere Scelsis
arkiver i Roma.
Pluss Anahit: Fra bånd til
partitur, en praktisk workshop for
musikere og komponiststudenter.
fredag 12. september
Hva gjør en musiker norsk? Håkon
Austbø er blant pianistene vi gjerne
trekker frem som en av de store norske — men sannheten er at Austbø
har bodd mesteparten av sitt liv
utenlands — i Frankrike, USA, Tyskland og Nederland. Han er heller
ikke kjent for å fremme den norske
musikken, men har i stedet mar-
Så fjernt, så nært
kert seg som Messiaen-, Skrjabin og
Debussy-tolker.
Lunsj med
Bohman Brothers
Bohman Brothers
Vilde&Inga
nyMusikk
12:00
Fri entré
Med denne konserten feirer Austbø
femti år som musiker. Allerede som
15-åring debuterte han i 1964 med
Ravel i Aulaen, hvorpå pianist og
kritiker Reimar Riefling kommenterte i VG: «Med letthet behersket
han impresjonismens moderne, raffinerte figurasjon og harmoni­sering.
Kanskje det er på dette felt den
unge pianisten vil finne sin force?»
Det fikk han rett i, og mer til. Den
gang ble han omtalt som Kongsberg-­
gutten. I dag er han den internasjonale, norske pianisten. MØ
I samarbeid med Nasjonalmuseet for
kunst, arkitektur og design.
Mauricio Kagel: Exotica
Ensemble Modern
Riksscenen
20:00
Fri entré (Oslo kulturnatt)
Mauricio Kagel hadde selv en mangfoldig bakgrunn: Født i Argentina i
1931, til jødiske foreldre som hadde
flyktet fra Russland, og oppvokst
i Buenos Aires. Her studerte han
musikk, litteratur og filosofi, før han
flyttet til Köln som student, hvor han
ble boende resten av sitt liv.
Exotica var et bestillingsverk til
de 20. Olympiske leker i München
i 1972. Det er skrevet for et utvalg
«ikke-europeiske instrumenter», som
ensemblet på seks må manøvrere
mellom som best de kan. For lytteren
blir lydbildet spørrende: Er det parodier på asiatisk, arabisk og afrikansk
musikk? Eller er det ekte forsøk på
å formidle autentiske fragmenter
Håkon Austbø (Foto: Ivan Tostrup)
17
fra flere kulturer? Selv tittelen blir
et spørsmål. Er musikken eksotisk
fra den vestlige kulturens ståsted,
eller går det motsatt vei: er de vestlige konstruksjonene eksotiske i den
ikke-vestlige instrumentgruppen?
Samtidig utfordres også musikerne
vokalt, og oppfordres til å prioritere
stemmen fremfor instrumentet der
utøvelsen kommer i konflikt. I vestlig
musikkultur — i motsetning til flere
andre — har den rene instrumentalmusikken fått høyest status, selv om
det er nettopp menneskelig sang som
er det ene felles utgangspunktet. Ved
å gi stemmen fortrinnsrett over instrumentene, forsøker Kagel å gå bakenfor eksotismen, og ser tilbake på musikkens egentlige opphav — sangen.
Ensemble Modern har stor internasjonal anerkjennelse som samtidsensemble, og har spilt inn musikk av
blant andre Karlheinz Stockhausen,
Steve Reich, Heiner Goebbels og Hans
Werner Henze. I fjor spilte de Frank
Zappa på Ultimafestivalen. MØ
De London-baserte eksentrikerne
Jonathan og Adam Bohman
— aka Bohman Brothers — er
kjent for sin eksperimentelle lyd-­
performancer. Med diverse objekter,
opplesning, et ukjent utvalg lyd­
kilder og et humoristisk visuelt
oppsett, baserer duoen sine ofte
groteske lydlandskap på noe som
kan minne om loppemarked, der
lyd kan lages av det meste. Lyd­
kilden kan være alt fra en sko­børste
til instrumenter fra 1700-tallet.
Vilde Sandve Alnæs og Inga
Margrete utgjør improvisasjonsduoen Vilde&Inga med besetningen fiolin og kontrabass. De er
klassisk skolerte musikere, men
som Vilde&Inga utforsker de sine
instrumenter på en utradisjonell
måte innen fri improvisasjon.
Duoen mottok gode kritikker
internasjonalt for debutalbumet
Makrofauna som ble utgitt hos det
tyske jazz-og-klassisk-selskapet
ECM tidligere i år.
Produsert av nyMusikk.
Bohman Brothers
(Kunstner Milan Kovácˇ)
18
fredag 12. september
fredag 12. september
Myter og fabeldyr
Jenny Hval & Susanna:
Meshes of Voice
Kulturkirken Jakob
22:00
200,– / 150,–
«Jeg synes det er veldig befriende og
fascinerende med det grensesprengende i surrealismen, og brukte dette
flettverket av utveksling mellom
Jenny og meg til å utforske indre
prosesser gjennom kroppslige bilder,
symboler fra mytologien og Gaudis
bølgende arkitektur», sier Susanna
Wallumrød om prosjektet Meshes of
Voice, et duoprosjekt hun har med
Jenny Hval.
Samarbeidsprosjektet startet i
2009 med et bestillingsverk for Ladyfest festivalen. Skriveprosessen startet
som en brevveksling der de to arbeidet
hver for seg men brukte ord og tekst-
linjer, og etter hvert melodier fra
hverandre og laget noe nytt. Prosjektet er nå utgitt på Susanna Sonata,
Susannas eget plateselskap.
Det er en slags mytologisk tåke
over Meshes of Voice. En tåke hvor
melodiene glir inn og ut som skip i
natten — de kommer og går, repe­
teres og forvandles, møtes og sklir
vekk. Maya Derens film, det surrealistiske mesterverket Meshes of the
Afternoon fra 1943 med sykliske
temaer og sterke, surrealistiske bilder
(som film­ens gjengangsfigur ikledd
en svart kappe med speil i stedet for
ansikt). «Jeg var veldig inne i fabeldyr og myto­logiske kvinnevesner
på den tida», forklarer Jenny Hval,
«både fordi jeg leste mye mytologiske
tekster, og fordi samarbeid (spesielt
vokalt) har noe fabel-aktig ved seg.
Vi skulle jo synge sammen. Susanna
og Jenny sammen er jo verken den
ene eller den andre av oss, men et
skiftende vesen med to stemmer»
Horisonter
ultima remake
sier hun. «Vi feide vel innom både
Medusa, Athena og Harpy (en kombinasjon av en kvinne og en fugl) —
som eksempler på forestillinger om
kvinnen, det stygge, det guddommelige, det grusomme…Athena er gud­
inne av fornuften, intelligens, kunst
og litteratur — og tilfeldig­vis jomfru»
forklarer Susanna.
«Jeg husker også at jeg hadde
sett et bilde av speilet i ansiktet da
jeg studerte film for lenge siden, men
visste ikke at det var fra Meshes of
the Afternoon før jeg så filmen i 2008.
Så det var et bilde som hadde gjort
veldig inntrykk» sier Jenny. A Mirror
in my Mouth, et av platas mange
høydepunkt, omplasserer speilet til
munnen. Jenny forklarer: «I Meshes-­
prosjektet var det vel naturlig at
speilet var inne i munnen … det er
jo derfra vi reflekterer verden når vi
synger og skriver musikk». AHN
Ultima Remake: Coro
(konsert/lydinstallasjon)
Café MESH
16:00
Fri entré
Eirik Raude, Arve Henriksen og Bjarne Kvinnsland fremfører Horisonter (Foto: Knut Bry)
Horisonter
Eirik Raude / Arve Henriksen /
Bjarne Kvinnsland / Knut Bry /
mmw arkitekter
DogA
18:00
Fri entré (Oslo kulturnatt)
Åpningen av installasjonen Horisonter,
som bygger på en konsertserie fra
2013 i fem av Sverre Fehns byggverk rundt om i Norge som utforsket
musikken i rommet med utgangspunkt i Fehns ideologi. Trompet,
slagverk og elektronikk møtte bygningenes betong, glass og tre da en av
Norges fremste jazzmusikere, trompetist og komponist Arve Henriksen
og en av våre fremste perkusjonister
Eirik Raude spillte i, på og sammen
med Sverre Fehns berømte arkitektur.
Knut Bry har stått for fotografiene
og lydinstallasjon er laget av Bjarne
Kvinnsland, mmw arkitekter.
Åpningen markeres med konsert
og live installasjon på DogA.
I samarbeid med DogA.
Jenny Hval & Susanna (Foto: Ultima / Henrik Beck)
19
Støttet av Norsk kulturråd, EGD, Komponist­
fondet, MFOs vederlagsfond, Fond for
Ut­øvende Kunstnere og Fond for Lyd og Bilde.
Remake, Ultimafestivalens prosjekt for elever i videregående
skole, arrangeres i år for tredje
året på rad. Med Remake vil
Ultima presentere elevene for
musikk i sjangeren «moderne-­
klassiker». Gjennom en blanding
av lytting og kreative analyser
utforsker elevene de sosiale, poli­
tiske og kunstneriske sammen­
hengene fra da verket ble komponert, og setter det i sammenheng
med egen opplevelse og forståelse
av musikk i dag.
Årets Remake-verk er Luciano
Berios Coro (Ultimafestivalens
åpningskonsert). Inspirert av
Berios folkemusikk-kollasj vil
deltakerne sin egen sample/folke­
musikk­baserte installasjon, som
vil bli presentert sammen med
lanseringen av den spesialdesignede appen Remake Recorder, et
gratis program for å ta opp, komponere og publisere musikk.
Elever fra musikklinja på Manglerud
videregående skole.
Instruktører: Daniel Teige (lyd scenografi) / Heloisa Amaral (musikk) / Petr
Svarovsky (app) / komposisjonslærere ved
Manglerud VGS. Kristian Skaarbrevik og
Otto Graf.
I samarbeid med NOTAM.
Støttet av Sparebankstiftelsen DNB.
20
lørdag 13. september
lørdag 13. september
Psykiske forstyrrelser
Avstandsriss
21
Nordic Utterances
Eivind Grovens renstemte orgel
Omvisning og konsert i Eivind
Grovens hus, Ekebergveien 59.
12:00
(buss fra Youngstorget, kl. 11:45)
Fri entré
Rebecka Sofia Ahvenniemi:
Organic Encounters
Karstein Djupdal:
Groven spiller Jondølen
Peter Edwards: Boulez Springar
Agnes Pettersen: New work
Eric Skytterholm Egan: New work
Organist: Sara Aimée Smiseth
Konserten inneholder også to av
Grovens orgelverk.
Det er nærliggende å tro at Bachs
storverk Det veltempererte klaver,
med preludier og fuger i alle tonearter, markerer et tydelig fremskritt i
både instrumentbygging og stemme­
problematikk. Det er skrevet for
nettopp det såkalte tempererte klaver,
der oktaven er det eneste renstemte
intervallet, og avstanden mellom de
tolv tonene i oktaven er justert så de
er tilnærmet like.
Men ikke alle vil kalle det et fremskritt. Den tempererte stemmingen
er bare en måte å løse problemet på:
den naturlige stemmingen som med
enkle brøker setter skalatonene i forhold grunntonens frekvens, er nemlig
trøblete å bruke når man beveger seg
langt fra grunntonen. Å etablere en
ny grunntone i et renstemt instrument
fører til grumsete frekvensforhold og
sure toner — og har skapt hodebry
siden antikken.
Komponist, musiker, akustiker,
innsamler og forsker Eivind Groven
Innsiden av Grovens orgel (Foto: Ultima / Henrik Beck)
(1901–1977) slo seg aldri til ro med
likestemmingens unøyaktigheter. Å
sette lik avstand mellom tonene «forflater musikken» og «skaper psykisk
forstyrrelse», ifølge Groven selv, og
han begynte arbeidet med å utvikle et
apparat som kunne justere en tones
stemming automatisk ut fra hvilken
toneart man befant seg i. I orgel­huset
på Ekeberg står flere av Grovens
avanserte konstruksjoner, der de 36
tonene mellom oktavene justeres automatisk. Det er ikke perfekt, men et
steg nærmere den rene stemmingen,
og vakte interesse hos blant andre
Albert Schweitzer, Alois Hába og
Arne Nordheim.
For komponister og musikere i
dag er stemming fortsatt en problemstilling, og flere har tatt Grovens ideer
videre. Musikkviter David Loberg
Code ved Western Michigan University har laget en digitalversjon av
Grovens automat, og NOTAM har
utviklet et portabelt renstemmings-
system for datamaskin og sampler.
Denne konserten presenterer Grovens
egen musikk, samt verker av flere
frekvensfølsomme komponister i
nyMusikks Komponistgruppe. MØ
Produsert av NOTAM i samarbeid med
nyMusikks Komponistgruppe (NMK).
Ordbok for stemmenoviser:
Grunntone:
Hovedtonen i en melodi.
Intervall:
Avstanden mellom to toner.
Frekvens:
Antall svingninger i en tone
per sekund.
Renstemming: Å stemme tonene i en skala
ut fra forholdet til grunn­tonen.
Likestemming: Å stemme rent bare mellom
oktavene, og fordele
avstanden mellom halv­tonene likt — uavhengig av
forholdet til grunntonen.
Mikrotonalitet: Å bruke toner som ligger på
frekvenser mellom halv
tonene i et instrument.
Ingfrid Breie Nyhus og
Erik Dæhlin: Avstandsriss
Nasjonalbiblioteket
12:00, 13:00 og 14:00
Fri entré
Ingfrid Breie Nyhus og Erik Dæhlin
har de siste månedene arbeidet i Norsk
Folkemusikksamling og lyttet til utallige opptak med norsk folkemusikk
arkivert fra 1910 frem til i dag. I møtet
med arkivmaterialet — omfanget
på flere tusen timer lyd —, opptaks­
teknikkene, de politiske og kulturelle
ideene som har fulgt arkiveringen, og
ikke minst alle musikerpersonlighetene
som er lagret der jobber de kontinuerlig med hukommelsen i den «fryste»
lyd­en, tiden og hendelsene. Særlig
hvordan møtet med det arkiverte materialet skaper musikalske spor og klanglige minner. Ved å lage nye riss i materialet skapes et «live»-­arkiv som Breie
Nyhus og Dæhlin gjengir, fortolker
og spiller sammen med noen av disse
musikerne. Konsertinstallasjonen er et
arkivprosjekt ved Norsk Folkemusikk­
samling — Nasjonalbiblioteket.
Støttet av Norsk kulturråd og Program for
kunstnerisk utviklingsarbeid. Stillbilde fra Utterances
Bjørn Erik Haugen:
Utterances (WP)
Nordic Voices
Kulturkirken Jakob
15:00
150,– / 100,–
Hvordan forholder man seg til og
kommuniserer med omverdenen
via ytringer? I sitt nye tredelte verk
besvarer Bjørn Erik Haugen dette,
ved bl.a. bruk av transkribering av
et intervju med Julia Kristeva om
lingvistikk, lyd fra 28 filmer som
skildrer forskjellige følelser og situasjoner med uartikulert stemmebruk,
og en tredje del basert på en dokumentar om hvordan en autist forholder seg til omverdenen gjennom
å kommunisere med gjenstander.
Bjørn Erik Haugen er en inter­
media­kunstner som jobber med
video, musikk, lyd og bilde. I tillegg
til å fremføre sine verk i Norge, har
han hatt solo-arrangementer i USA,
Sverige og Frankrike, og har deltatt
på gruppeoppsetninger på Berlin
Transmediale, Brazil’s Hipersonica,
og biennaler i Polen, Romania og
Storbritannia. I 2012 mottok han
hederlig omtale i Digital Musics and
Sound Art-kategorien i Prix Ars
Electronica.
Verket fremføres av det anerkjente vokalensemblet Nordic
Voices. Sekstetten har siden 1996
fremført et sammensatt repertoar
med alt fra Lassus til Ligeti.
22
lørdag 13. september
lørdag 13. september
Schumann i ny drakt
Grenser finnes kun i sinnet
Robert Schumann: Dichterliebe
Nationaltheatret / Amfiscenen
19:00
200,– / 150,–
Laibach / Edvard Grieg:
Olav Tryggvason
Laibach/NSK
Sentrum Scene
22:00
350,– / 250,–
Bernhardt Schütz (vokal), Reinhold
Friedl (piano), Maximilian Brauer,
Fucking Famous
Høyromantikkens musikalske symbol
Robert Schumanns og Heinrich Heines
diktsyklus Dichterliebe har gjennom
tidene blitt innspilt og fremført mange
ganger. Historien om poeten som sitter
ensom i skrivestuen dagen lang, og
kun får treffe sin utkårede alvepike
om natten, er bygget på dikt av Heinrich Heine, og har vært standardrepertoar for både musikere og musikk­
vitere siden den ble utgitt i 1844.
Det er derfor en tradisjonstung
oppføringshistorie skuespiller Bernhard Schütz og pianist Reinhold
Friedl har å bryne seg på når de trer
inn i høyromantikkens aller helligste.
Schütz er kjent for det tyske publikumet som film- og teaterskuespiller.
Han er ingen klassisk sanger, men går
løs på Schumann med en skuespillers
formidlingstrang: tydelig talende og
uttrykksfullt. Det er tidvis stille og
nært, tidvis rasende ekstrovert med
fullt band, og låter mer som pop/rock
enn et stilisert klassisk storverk.
Med lett ustemt klaver og sår,
svevende vokal trekkes linjene mellom Schumanns maniske rusmisbruk
og den moderne artisten opp, og flere
spørsmål stilles: Hva er verk og hva
er tolkning, hvem er kunstneren, og
kommer vi tettere på musikken ved
å gjøre noe annet enn komponisten
selv tenkte? MØ
Produsert av Volksbühne am Rosa-Luxemburg
Platz, Berlin. Dramaturg: Henning Nass.
Reinhold Friedl og Bernhard Schütz
Det er over et århundre som skiller den klassiske romantikken hos
Norges nasjonale komponist fra
de bombastiske provokasjonene til
Slovenias internasjonalt beryktede
kunstrock-kollektiv. Men på hver
sin måte deler de én ting: Begge er
opptatt av hvordan man presenterer
nasjonal bevissthet gjennom musikk.
På oppdrag av Ultima 2014 fremfører Laibach sin egenartede tolkning
av Griegs opus 50, den ufullendte operaen Olav Tryggvason. Verket bygger
på tekst av Bjørnstjerne Bjørnson, som
på sin side lot seg inspirere av Snorre
Sturlasson. Operaen skulle gjenfortelle
sagaen om Olav Tryggvason, den stridbare kongen som hersket over Norge
like før utløpet av det første årtusen.
Som ung mann gjorde Olav det til sin
livsoppgave å renske Skandinavia for
åsatro. Sammen med Det hellige rom­
erske rike slåss han mot hedningene
i Danmark og Sverige. Etter et langt
utenlandsopphold ble han kronet til
konge av Norge i 995 før han begynte
en systematisk kampanje for å omvende nordmenn til kristendommen,
gjerne ved voldsbruk. Slik sett utøvde
han en betydelig innflytelse på Norges utvikling som nasjon, i tillegg til
at han grunnla Trondheim og reiste
den eldste kirken i landet. Etter hvert
døpte han også Leiv Eiriksson før
denne utforskeren satte av sted på en
reise som skulle føre ham til Den nye
verden. Olav omkom under slaget ved
Svolder i år 1000.
23
Laibach (Foto: Maja Slavec)
De overlevende fragmentene av
Griegs opera (som han ga opp å arbeide med i 1873) plasserer handlingen blant norske vikinger som venter
på at kong Olav skal komme til deres
hedenske tempel. Selve susjettet er
sterkt preget av ritualer, med temperamentsfulle korpartier, bønner
til de norrøne gudene og en hedensk
trolldomskvinne som maner frem
ond magi for å mobilisere sin stamme
i forsvar av troen deres. Selv disse
korte utsnittene bærer preg av brutal
og hårreisende musikk, og det tredje
blant dem er nesten like feberhett som
noen av Wagners komposisjoner. Om
det hadde vært fullført, ville verket
hatt status som nasjonalopera, men i
forhold til resten av Griegs arbeider
har det fortsatt status som en nærmest ukjent kuriositet.
Siden de ble grunnlagt i Titos
Jugoslavia i 1980 har Laibach og dets
kollektiv av opposisjonelle kunstnere
NSK (Neue Slowenische Kunst)
stått bak noen av de meste ekstreme
kunstneriske uttrykkene for nasjonal­
isme. Ved å konsentrere energien sin
omkring musikken, har de ryddet seg
plass i bred internasjonal bevissthet
ved å utgi plater og å opptre live, selv
om deres ironiske bruk av fascistsymbolikk ofte har forvirret både anmeldere og publikum. Fra sine maksimalistiske coverversjoner av Live Is Life
av Opus, Queens One Vision over Let
It Be av The Beatles til coverlåter av
nasjonalsanger på Volk (2006) og de
brutalisme-pregede tolkningene av
Bach på Laibachkunstderfuge (2008),
er dette musikk som tar totalitære
ideologier på alvor til en grad tipper
over i det komplett absurde.
Laibach kommer til å fremføre
sin versjon av Norges tapte nasjonal­
opera som en multimediaforestilling
etterfulgt av en konsert som presenterer et utvalg av låter fra gruppens
karriere fra start helt til Spectre,
albumet den ga ut tidligere i år. RY
24
lørdag 13. september
lørdag 13. september
Kunstnere i uniform
Få artister passer årets festivaltema Nasjonen bedre enn Laibach —
Slovenias selverklærte «monumentale retro-avant garde» lyd og bildekollektiv. Roy Wilkinson har snakket med bandet om deres planer for en
digitalt dekonstruert versjon av Norges tapte nasjonalopera.
Laibach ble stiftet i 1980 i den lille industribyen Trbovlje i dagens Slovenia.
Kollektivets tidlige verker besto
av streng, industriell avantgarde-­
musikk, som omfattet bruk av grammofoner, elektronikk og hjemmelagde
akustiske instrumenter. Senere
inkluderte de visuelle referanser til
den sosialist-realistiske stilen som
omga dem i deres ungdom, i tillegg
til det de beskriver som «nazi-kunst».
Deres tilnærming til konsertproduksjon var brutalt pragmatisk — eks-­
militære røykbomber fremfor tørris
— og så kom en personlig tragedie,
da Laibachs vokalist Tomaz Hostnik
hengte seg i 1982.
Laibach begynte virkelig å få internasjonal innflytelse med albumet
Opus Dei (1987), som inkluderte
«One Vision». Platen ble fulgt opp
med ytterligere eksempler på stilistisk
invasjon og okkupasjon — en metode
de har anvendt på verker av alle slags
musikere, fra The Rolling Stones og
Serge Gainsbourg til Blind Lemon
Jefferson og Richard Wagner.
Laibachs tolkning av Wagner
ble utgitt under den vidunderlig
forstyrrende tittelen Volkswagner
(en kombinasjon av Det tredje rikets
«folke­vogn» og Hitlers yndlingsmusiker.) De gjennomsyret den tyske komponistens musikk med jazz, musikken
som ble bannlyst som «degenerert»
i Nazi-Tyskland. Laibachs kanskje
mest overveldende coverversjon kom
imidlertid med albumet Volk i 2006
— 14 omarbeidede «majestetiske»
nasjonal­sanger, som God Save The
Queen, The Star Spangled Banner
og La Marseillaise. Volk er et filosof­
isk vektig og lydmessig praktfullt
verk, og kanskje den beste inngangs­
portalen når man ikke er kjent med
Laibach fra før.
For årets Ultimafestival gir
Laibach seg i kast med Edvard Griegs
ufullendte opera Olav Tryggvason
(for mer om dette verket, se s. 22).
Laibachs versjon vil garantert stille
fascinerende spørsmål — noe som
absolutt var tilfelle med Spectre,
gruppens album fra 2014, fremhever
Laibach ser ut til å fremstille seg
selv som idealistiske liberalere,
etter å ha nektet å bekrefte
eller avkrefte deres politiske
tilhørighet i flere tiår.
fenomenet med varslere som Edward
Snowden. Spectre er også et album
der Laibach ser ut til å fremstille seg
selv som idealistiske liberalere, etter
å ha nektet å bekrefte eller avkrefte
deres politiske tilhørighet i flere tiår.
For enkelte vil et annet spørsmål
bli igjen. Er Laibach fascister? Det
synes rimelig å si at svaret er nei. Ville
en gruppe med tro på nazistenes overmakt virkelig funnet fullkommenhet
i Freddie Mercury, en homofil stoffmisbruker fra Zanzibar? Laibachs
«Kampf» er en del av noe langt større
— en av de mest dypt underholdende
agendaene i dagens populærkultur.
Her snakker Laibach om Grieg og
deres egen karriere. Intervjuet ble
gjennomført via e-post, der Laibach
kollektivt svarer på spørsmål.
Under årets Ultimafestival vil dere
presentere en forestilling basert på
Edvard Griegs ufullendte opera,
Olav Tryggvason. I hvilken grad
kjente Laibach til Grieg fra før?
Vi kjente til Grieg fra før, men bare
overfladisk. Vi var stort sett bare
kjent med de mest berømte verkene.
Festivalens kunstneriske leder Lars
Petter Hagen ba oss i utgangspunktet
om å tolke Peer Gynt, men vi ønsker
å unngå å ta for oss store verker som
så mange andre har tolket før. Vi
ba ham om å foreslå et viktig, men
mindre kjent verk, så han mente at vi
burde sette opp Olav Tryggvason, som
vi visste svært lite om.
Laibach tar for seg den gjensidige
avhengigheten mellom kunst og ideologi. Kunst og musikk gir uttrykk
for ideologi. Ingen steder er dette
mer synlig enn i klassisk europeisk
musikk; komponister vier livet til å
studere de vanskelige reglene for takt,
harmoni og kontrapunkt. Deretter
skaper de sin musikk med største
omhu, i den hensikt å fullføre ærendet som ideologien har gitt dem. De
store nasjonalromantiske komponist­
ene — der Grieg er en av de mest
fremstående representantene — er
blant de mest glitrende eksemplene
på dette fenomenet. Grieg gjorde seg
besvær med å skape en autentisk nordisk klang, med å skape musikk som
skilte seg ut fra den klassiske tradisjonen som dominerte på kontinentet.
Det at han lyktes i sin oppgave ved
kun å føye seg etter grunnprinsippene
for musikalsk uttrykk, som harmoniens absolutte dominans, det tyranniske metriske systemet osv., er ikke
bare en fantastisk inspirasjonskilde
for Laibach, men også en stor historisk ironi.
Kan dere fortelle om deres tolk­
ning av Olav Tryggvason?
Vår tolkning av Olav Tryggvason
bør sees i sammenheng med resten
av Laibachs tolkninger av klassiske
verker. Bachs Die Kunst Der Fuge, og
Volkswagner, suiten vi satte sammen
av tematisk stoff fra Wagners operaer. I Kunst Der Fuge brukte vi en
datamaskin som nøkkelinstrument
og understreket dermed de allerede
komplekse matematiske algoritmene
bak den originale komposisjonen.
Med Volkswagner satte vi Wagners
germanske natur i ny kontekst ved å
tilsette jazzrytmer og noe elektronikk.
Grieg har mye til felles med
begge komponistene. Grieg var tilstede under den første fullstendige
oppførelsen av Wagners Ring i 1876.
Det er svært liten tvil om at denne
begivenheten etterlot seg dype spor
i Griegs musikk. Wagners egne
motiver stammer fra norrøn mytologi — nøyaktig den samme nordiske
illusjonen av eksklusivitet som Grieg
selv strevde med å gi en stemme. På
den annen side ble Griegs musikk i
1906 fremført på Thaddeus Cahills
telharmonium — verdens første syntetiske instrument. Griegs musikk,
i likhet med Bachs, egner seg godt
for elektroniske opptredener. Derfor vil Laibachs oppsetning av Olav
Tryggva­son være rotfestet i den digitale sfæren, med innslag av elektronisk manipulerte orkestermotiver. Det
vil også være levninger av de mest
primitive og opprinnelige instru­ment­
ene, nemlig stemme og slagverk.
Er den historiske figuren Olav
Tryggvason, en konge fra viking­
tiden, interessant for dere?
Kan Laibach betraktes som vikinger
i populærkulturen, som streifer rundt
om i verden og tilegner seg diverse
hellige relikvier fra populærhistorien,
som sanger av Beatles og Queen?
Laibach er unektelig en slags vikinger
— ikke så kristne som Olav var, men
vi døper likevel alt og alle vi møter på
vår vei.
Temaet for årets Ultimafestival
er Nasjonen. For å sitere festival­
ens nettside: «Festivalen [skal]
undersøke hva nasjonsbegrepet
innebærer i en digitalisert og
internasjonalisert verden.» Hva
innebærer «nasjonsbegrepet»
for Laibach?
Vi startet på svært lokalt nivå i 1980,
i hjembyen vår, Trbovlje. Vi var fullstendig omgitt av industri og lydene
som fulgte med, så det var vår musikalske inspirasjon i utgangspunktet.
Alt annet kom senere, i forbindelse
med en digitalisert og internasjonalisert verden.
Laibachs eget arbeid rundt temaet
Nasjonen har vært fascinerende.
Kan dere gi oss en oppdatering
om NSK?
Staten NSK ble stiftet i 1992 som et
prosjekt for en organisasjon kalt Neue
Slowenische Kunst, som ble bygget
opp rundt Laibach da vi ble offisielt
bannlyst i det tidligere Jugoslavia.
Mellom 1990 og 1992, med politisk,
«Vi er ganske opptatt av nazister
— de hadde de beste uniformene,
tegnet av Hugo Boss»
ideologisk og økonomisk omorganisering i Europa — Berlinmurens fall
og gjenforeningen av Tyskland, østblokkens undergang, krig i Jugoslavia
og nye statsdannelser — gjenoppfant
Neue Slowenische Kunst seg selv
— en organisasjon ble forvandlet til
en stat.
Resonnementet bak stiftelsen av
staten NSK var å holde en utopi i live
i en tid med store forventninger. NSK
tildeler statusen som stat, ikke til et
territorium, men til sinnet, hvis grenser er i stadig forandring. Bortsett fra
grunnleggerne av NSK har tusener
av mennesker rundt om i verden
NSK-statsborgerskap — folk med
forskjellig religion, etnisk bakgrunn,
nasjonalitet, kjønn og tro. Retten
til statsborgerskap oppnår man om
25
man er i besittelse av et NSK-pass.
Vi kontrollerer ikke staten, men
oppfordrer borgerne til selv å skape
statens vesen.
Har Laibach noen tanker om
Norge som nasjon — om landets
historie eller tilstand i dag?
Det er et fantastisk land med en fascinerende historie, utmerket musikk,
litteratur og kunst, men som ethvert
annet land har det en skyggeside.
Ja, faktisk en ganske fremtredende
skygge­side. Men vi dømmer ingen,
der har vi ingenting vi skulle ha sagt.
Er Laibach nasjonalister eller
internasjonalister?
Det er et vanskelig spørsmål å svare på
— Slovenia er definitivt nasjonen med
den beste beliggenheten — i den forstand er vi kompromissløse nasjonal­
ister. Men i og med at landet er så lite,
er også nasjonalismen vår svært liten.
Folk får det av og til for seg at
Laibach er som besatt av nazis­
tene. Kan dere, som en motvekt til
dette, fortelle om hva som skjedde
da dere kledde dere i to forskjellige
sett med militæruniformer under
lanseringen av WAT-albumet?
Vi er ganske opptatt av nazister — de
hadde de beste uniformene, tegnet
av Hugo Boss. Men vi kledde oss aldri i nazi-uniformer før i 2003, da vi
hadde fått nok av disse anklagene.
Vi bestemte oss for å låne falske nazi-­
uniformer fra filmmuseet i Zagreb.
Deretter dro vi til et kjøpesenter i
Ljubljana for å «shoppe» og ta bilder.
Vi gjennomførte også en fotografering iført amerikanske uniformer fra
andre verdenskrig. Vi sendte begge
bildeseriene til media, men redaktør­
ene trykket alltid «nazi»-bildene ...
Dette er sannheten, hele sannheten
og intet annet enn sannheten, så sant
hjelpe oss Gud!
Ved siden av Olav Tryggvason-­
oppsetningen under Ultima­
festivalen spiller dere også en
del med mer velkjent Laibach-­
musikk?
Ja, en annen konsert med musikk fra
Spectre, vårt nyeste album, og noen
ekstra sanger fra Laibachs historie.
Hva dere kan forvente dere? Forvent
det uventede!
26
søndag 14. september
Barna bestemmer
søndag 14. september
ultima academy
The Concept
of Nation
Some Use For Your Broken Clay Pots
The Concept of Nation
Cinemateket
12:00
Fri entré
Christophe Meierhans: Some Use
For Your Broken Clay Pots
Black Box Teater
21:00
150,–
12:00 Laibach/Petr Svarovsky
(diskusjon)
Barnas Ultima-dag
Den Norske Opera & Ballett
11:00 – 16:00
Fri entré
Søndag 14. september overtar Ultima­
festivalen med Barnas Ultima-­dag i
Den Norske Opera & Ballett. Hvordan kan en kommode spille
musikk helt av seg selv? Hvordan
låter egentlig en tegning? Kan et parti
sjakk bli til en sang? Og hvordan ser
framtidas musikkfestival ut?
Svaret får vi på Barnas Ultima-­
dag — en minifestival i Ultima, programmert av en kuratorgruppe med
barn i alderen 7–12 år.
Barnas Ultima-dag blir tett­
pakket med program og aktiviteter.
Det blir konserter, installasjoner,
workshops og mye annet gøy. Blant
annet får vi besøk av Lars Vaular
som rapper sammen med lyden av
trær, Improvisasjonstrioen Parallax,
POING med Julian Skar og Guri
Glans med «bæsje-­performance»,
lyden av når en fyr kjeder seg i hjel
på en stol, en selvspillende kommode
og et selvspillende orkester, «på-­
stedet-koreografi», barnas workshop
med utforming av grafiske partiturer
og mye mer! Konferansierer er Berit
Nermoen med Knotten Løvekylling
(skaperen av Fantorangen) og Aslag
Guttormsgaard (NRK Super, Black
Debbath, Duplex).
Dagen avsluttes med en visning
av Vårt visuelle verk — Opera­
orkestrets konsertverksted med fokus
på notebilder og bilder som noter. Kulturskoleelever i samspill med
musikere fra Operaorkesteret, operasanger Hege Høisæter, billedkunstner
Helle Kaarem, komponist Ole Henrik
Moe og verkstedsleder Jon Halvor
Bjørnseth skal finne ut om man
kan spille og komponere musikk ut
fra andre tegn enn vanlige noter. I
prosjektet møter man eksempler på
andre komponister som har blandet
bilder og noter på en spennende måte
i grafiske partiturer. Blant annet skal
Hege Høisæther synge Stripsody av
Cathy Berberian. Kunstnerisk leder:
John Vinge.
I samarbeid med Den Norske Opera & Ballett.
Støttet av Sparebankstiftelsen DNB.
Barnas dag er gratis og
åpen for alle. Følg med på
ultima.no + Facebook for
mer informasjon.
14:00 Antoni Negri: A Revolt
That Never Ends (film)
Antonio Negri
15:00 Antoni Negri (foredrag)
Ved å gjennomgå europeiske
nasjonalstaters opphav fra senmiddelalderen via deres utvikling
til i dag, forklarer den politiske
teoretikeren, filosofen og aktivisten Antonio Negri, medforfatteren
av den tiljublede Empire (2005),
den åndelige og politiske oppbyggingen av en ideologi som beredte
grunnen for demokratiet, samtidig
som den bifalt maktkamper og
undertrykkelse.
Førrenessansesamfunnet var
under kirkens kontroll og underlagt naturens lover. Som en mot­
reaksjon til dette hentet humanistiske tenkere som Dante, Galileo
og Spinoza guddommelige krefter
ned på jorden og ble talsmenn for
kunnskap og menneskelig handlekraft. Teknologi og de frie kunster
ble verktøy for å få naturen under
kontroll, og den gamle teologiske
staten ble gradvis erstattet av et
sekulært samfunn med et åndelig grunnlag basert på nasjonal
identitet.
Negris gjennomlesning av historien avdekker verdenssamfunnets underliggende maktstrukturer og tar opp spørsmål rundt vår
egen deltakelse i dannelsen av en
ny verdensorden.
27
Det slovenske kunstkollektivet
Laibach er et eksempel på hvordan
kunstnere kan mobilisere seg for å
finne nye, innovative måter å utfordre
rådende politiske ideologier på.
Gruppen ble stiftet i 1980 i Titos
Jugoslavia, og ble raskt kjent for
sin kontroversielle bruk av politiske symboler i coverversjoner av
bautaer innen rock, pop og klassisk
musikk. Med en strategi om å «ta
systemet mer alvorlig enn det gjør
selv» for­syner de seg av elementer
fra totalitære politiske systemer og
dogmatiske kunstretninger, og, som
i en runde «stein, saks og papir»,
sammenstiller dem for å avdekke
tomheten bak radikale ideologier.
Med sitt bestillings­verk for Ultimafestivalen — en versjon av Griegs
ufullendte opera Olav Tryggvason
— som utgangspunkt, vil gruppen i
samtale med media­kunstneren Petr
Svarovsky snakke om hvordan de
velger ut elementer til konstruksjon
av sitt audiovisuelle nærvær.
Some Use For Your Broken Clay
Pots er et teaterstykke utviklet i
samarbeid med en gruppe eksperter
fra belgiske universiteter, og hvis
manus utgjør grunnloven for en
demokratisk stat som ennå ikke
eksisterer. Som et spekulativt stykke
fiksjon går denne énmannsforestillingen inn for å gi et innblikk i
mulige fremtider, ved å gi oss den
underliggende kodeksen for livet i
et innbilt samfunn.
Some Use For Your Broken
Clay Pots er satt sammen som en
debatt mellom den sveitsiskfødte,
Brüssel-baserte kunstneren Christophe Meierhans og publikum, om
et forslag til en oppdiktet grunnlov.
Han presenterer elementer av hva
dette demokratiske systemet er, og
Christophe Meierhans
forsøker å overbevise publikum om
at hans alternativ er bedre enn noe
annet. Stadig mer av grunnloven
blir avslørt etter hvert som publikum stiller ham spørsmål og kritiserer ham.
Stykkets tittel er hentet fra et
begrep om politisk utestengning
(ostrakisme) i oldtidens Hellas, der
valgkandidatenes navn ble skrevet
på potteskår (ostraka) eller østers­
skjell og plukket ut tilfeldig. «Knuste
potter blir sett på som ubrukelige,
som søppel,» sier Meierhans. «Men
vi kan faktisk gjenvinne dem, akkurat som vi kan gjenvinne ideen om
positiv diskvalifisering. Jeg ønsker
å tenke ut en grunnlov som ikke er
basert på valg — det å stemme på
grunnlag av fremtidsløfter — men
på diskvalifisering — eliminering
på grunnlag av tidligere handlinger.
Jeg håper det vil avdekke at den
virkelige grunnloven vi har også er
oppdiktet, at den er oppfunnet. Den
ble konstruert for en tid tilbake og er
som ethvert annet redskap.»
I samarbeid med Black Box Teater.
NB: Forestillingen varer i ca. 90 minutter.
28
mandag 15. september
Audioguide
Johannes Kreidler:
Audioguide
Ensemble neoN, Johannes Kreidler
Dramatikkens hus
18:00
100,–
Han har definitivt skapt seg et navn de
siste årene. Provokatør, rabulist og enfant terrible er bare noen av få merke­
lapper Johannes Kreidler har fått
klistret på seg. Allikevel er Kreidler
en moderne komponist som vet å sette
viktige musikalske, politiske og sosiale
problemstillinger på agendaen gjennom et språk samtiden forstår. Mye av
hans virke har et tilsnitt av aktivisme
man kanskje først og fremst vil assosiere med miljøbevegelsen og andre
politiske grupperinger.
Kreidler er ikke redd for å innta
radikale stillinger i forholdet mellom
musikk/kunst og de sosiopolitiske
innvirkningene på dem. Et eksempel er verket Fremdarbeit für vier
Instrumente und Moderator, som
vakte betydelig oppsikt med sin
musikalske «outsourcing». For en
helt ubetydelig sum fikk Kreidler en
kinesisk og en indisk komponist til å
skrive musikken etter egne spesifikasjoner. Ikke bare en måte å spare inn
mye arbeid og penger, men også en
måte å sette store spørsmål som komponistens rolle idag, utbytting av den
tredje verden og Kreidlers kjepphest,
copyright-problematikken i møte med
digital teknologi. Kreidler har gjerne
en finger med i det meste. Fremdarbeit
für vier Instrumente und Moderator
ble fremført under Ultimafestivalen
i 2010.
Mer snakk og mer involvering vil
det bli under årets Ultima. Audio­guide
er en maratonkveld med talkshows.
mandag 15. september
Lengsel etter
det samtidige
Teaterinstallasjonen er ikke bare et
stykke for scenen som inneholder
musikk, men også et musikkteater
om musikk og musikkens forhold til
politikk, psykologi, teknologi og terrorisme. Motiver fra Shakespeare og
Derridas filosofi lurer i bakgrunnen,
mens ultra-moderne teknologi undersøkes, subkutane meldinger sendes
gjennom musikken, instrumenter
ødelegges, det snakkes om de tragiske
konsekvensene av formatet mp3 med
en programmerer og det bygges et
hyper-instrument i salen.
Som alle andre talkshows har
Audioguide en egen vert (Tammo
Messow) og sidekick (Tom Pilath).
Noe mer uvanlig er det at det stiller
egen psykolog (Andrea Seitz), programmerer (Peer Blank) og to tolker
(Wieland Hoban og Philipp Blume).
Felix Dreher sørger for lyd og video
og talkshow-gjester er Stefan Fricke
og (selvsagt) Johannes Kreidler.
Med er også musikere fra det
Oslo-­baserte Ensemble neoN som med
sin nytenkende holdning til musikk
høster stadig større internasjonal
anerkjennelse: Karin Hellqvist, Yumi
Murakami, Heloisa Amaral, Kristine
Tjøgersen, Ane Marthe Sørlien Holen
og Inga Byrkjeland. AW
Samarbeid med Darmstädter Ferienkurse für
Neue Musik. Støttet av Norsk Kulturråd og
Fonds experimentelles Musiktheater NRW.
Natasha Barrett
OSSTS
Til minne om
Fartein Valen
Kjell Habbestad: Nenia
Musikk & Scenehuset
19:00
200,– / 150,–
Ole Martin Huser-Olsen
nyMusikk
12:00
Fri entré
Charlotte Piene: Turn back to
that point where (you think)
you were that day
Dagfinn Koch: Hud (WP)
Martin Rane Bauck: fretted
with golden fire — 1. Sats (WP)
Rainer Rubbert:
Aus Snodens Zeit (WP)
Simon Steen-Andersen:
Beloved Brother
— Man må ikke anta at man er
kvalifisert til samtidighet kun
ved å være født inn i den, sier Ole
Martin Huser-Olsen. Han henviser
til Dag Solstad:
— Solstad sier i sin nylig
utgitte memoarbok at ethvert
dannet menneske må ha 500 års
samtid: 250 år før sin fødsel og
250 år etter. Men det er muligens i
korteste laget, og kanskje må man
heller ty til Goethe, som mener at
man bør ha minst 3000 års samtid
om man ikke skal vandre i uvit­
hetens mørke.
Det er denne søken etter egen
samtid som Huser-Olsen setter
i sentrum for konserten. Med
utgangspunkt i sin urfremføring
av Rainer Rubberts verk Aus
Snowdens Zeit, (Fra Snowdens
tid), trekker han frem kunstnerens
lengsel etter å treffe tidsånden
og være relevant for samtiden på
ulike måter.
— Tittelen referer derfor ikke
utelukkende til Edward Snowden,
29
Natasha Barrett:
OSSTS (Oslo Sound Space
Transport System)
Deichmanske hovedbibliotek
16:00
Fri entré
men er mer et uttrykk for «lengselen
etter samtidighet» som vi kan kalle
denne umiddelbare relevans som all
stor kunst har i seg, uavhengig av
kronologi, sier han.
Forsøket kommer til uttrykk i
både Martin Rane Bauck og Simon
Steen-Andersens stykker, som bearbeider henholdsvis Shakespeare-­
materiale og Bachs Capriccio i B-dur.
Men også Charlotte Piene og Dagfinn
Koch tar tak i forholdet mellom det
forgangne og det nåværende: Piene
gjennom sin oversettelse av en helt
konkret persons helt konkrete gjøremål innen et helt konkret tidsrom, og
Koch gjennom sin musikalske lesning
av diktet Hud.
Ole Martin Huser-Olsen er klassisk gitarist utdannet ved Norges musikkhøgskole, og spiller
musikk fra renessanse til nyskrevet samtidsmusikk. Han debuterte som solist med orkester i 2012, og spiller kammermusikk med blant
andre Ensemble Ernst og Ensemble Aksiom.
I samarbeid med nyMusikk.
I Oslo Sound Space Transport
System kan du oppleve Oslo som
et slags dataspill i 3D. Med sin
interaktive form lar installasjonen publikum få mulighet til å
finne opp lyden av Oslo på nytt.
Det er meningen at man skal
bevege seg rundt og få høre sin
egen stemme eller andre fremførte lyder som «aktiverer» Oslos
akustiske arkitek­tur. Det kan bli
en ganske surrealistisk reise gjennom et spesialkomponert elektro­
akustisk landskap du er med på
å lage. Reiseleder, programmerer
og designer for OSSTS er den
britiske komponisten Natasha
Barrett, som nå har base i Norge.
Tittelen på denne nye operaen
er hentet fra et av Fartein Valens
sentrale orkesterverker, skrevet i
1933. Nenia betyr klagesang eller
minnesang, og er naturlig å bruke
på et verk som er skrevet nettopp
til minne om Valen. Handlingen er
lagt til én dag under andre verdenskrig, i 1943, mellom vinter og vår.
Fartein og søsteren Sigrid sitt hverdagsliv, med hverdagens tanker
og plikter, må etter hvert vike for
krigens redsler og framtidsfrykt, og
ikke minst for minner som hjem­
søker Fartein fra livet han har levd.
Fra barndommens Madagaskar
til den voksne komponistens tid i
Berlin. Minnebilder bryter seg inn i
det hverdagslige; det nære og enkle
mot det store og ugripelige. Her
er levd liv, men også drømmer om
det hans liv aldri ga plass for.
Musikken er Kjell Habbestads
egen, men med et sujett som
dette er det rimelig at elementer
fra Valens musikalske univers
vil kunne anes gjennom den ny­
komponerte musikken, som en
tributt og påminnelse.
Libretto: Paal-Helge Haugen
Musikk: Kjell Habbestad
Regi: Mira Bartov
Scenografi og lysdesign: Kristin Bredal
Produsent: Gjøril Songvoll
Fartein Valen: Mathias Gillebo, tenor
Sigrid Valen: Lydia Moellenhoff, mezzo­
sopran
Mannen: Daníel Óskar Daníelsson,
bassbaryton
Kvinnen: Magnhild Korsvik, sopran
Sammensatt ensemble
Dirigent: Magnus Loddgard
30
tirsdag 16. september
I lys av Beethoven
tirsdag 16. september
Eastern Waves
Maja S. K. Ratkje / Helge Sten /
Kåre Kolberg: Eastern Waves
Maja S. K. Ratkje / Helge Sten
Nasjonal jazzscene
21:00
150,– / 100,–
Kåre Kolberg: Omgivelser
Helge Sten: Monochrome
Maja Ratkje: Dialogue with
Rudnik – Concert Version
Anthony Marwood (Foto: Pia Johnson)
Det Norske Kammerorkester
Universitetets aula
19:00
395,– / 120,–
Maja Ratkje: Tale of Lead and
Frozen Light (WP)
Ludwig van Beethoven:
Strykekvartett op. 127 og op. 135
(utvalgte satser)
Asbjørn Schaathun: Beethoven
Singt (WP)
Thomas Ades: Fiolinkonsert
Verk av vinneren av årets
Nordheim-pris
Det Norske Kammerorkester /
Anthony Marwood (fiolin) /
Christian Eggen (dirigent)
Anthony Marwood er hva man kan
kalle en komplett fiolinist; en glimrende solist, en finstemt kammer­
musiker, og en av de få som behersker
funksjonen som spillende leder. Til
oss kommer han i alle tre rollene.
Programmet er sammensatt av nytt
og gammelt. Vi har invitert to norske komponister i hver sin generasjon til å skrive musikk til oss med
Beethovens sene strykekvartetter
som utgangspunkt. Den utfordringen
tok både Maja Ratkje og Asbjørn
Schaathun med glede med sin felles
fascinasjon for den gamle mester.
Marwood fremstår som solist
når vi i siste del av konserten spiller
fiolinkonserten til Thomas Ades.
Ades er en wonder boy i den klassiske musikkverden. I en alder av
43 år har han store operabestillinger
fra Metropolitan, urfremføringer i
Berlin­filharmonien, og dirigentoppdrag med verdens fremste orkestre.
Marwood urfremførte Ades fiolin­
konsert i 2005 under BBC Proms.
Studio Experymentalne i
Warszawa var arbeidsplass for
bl.a. Arne Nordheim og Kåre
Kolberg på sent 60-og 70-tall.
Noen av deres mest kjente verker
ble til i det legendariske studioet.
Eastern Waves kaster lys på
studioets elektroniske arv med
bestillingsverk fra komponist­ene
Helge Sten og Maja S. K. Ratkje.
Ratkjes verk In dialogue with
Rudnik er inspirert av den polske elektronisk musikk-­pioneren
Eugeniusz Rudnik, som også var
Nordheims tekniker. I live-versjonen spiller Ratkje med, og
sammen med, Rudniks musikk.
Helge Sten (Deathprod) har komponert med utgangspunkt i innspillinger av Bohdan Mazurek og
Tomasz Sikorski, to pionerer fra
det polske radio­studioet. Pluss Kåre
Kolbergs Anonymus.
Komponist og utøver Maja
Solveig Kjelstrup Ratkje er en av
Norges fremste samtidsmusikere.
Hennes musikk har blitt framført av
noen av verdens ledende ensembler
og musikere (bl.a. Klangforum Wien,
Fretwork, Kringkastingsorkesteret,
BBC Scottish Symphony Orchestra
og Arve Tellefsen), på arenaer
hjemme og internasjonalt. I 2001
mottok Ratkje, som første komponist
i Norge, Arne Nordheims komponistpris. Hun er også kjent som utøver og
som improvisasjonsmusiker, og har
laget og framført musikk til hørespill,
til dans, teater, installasjoner, film og
litteratur. I 2013 ble hun nominert til
Nordisk Råds musikkpris.
Helge Sten, bedre kjent under
artistnavnet Deathprod, er musiker
og produsent. Han har vært knyttet til ulike bandprosjekter som
Motorpsycho og Supersilent. Han
lager musikk i skjæringspunktet mellom støy, jazz, samtidsmusikk, elektronisk musikk og rock, men blir ofte
omtalt som støykunstner. Deathprod
har gitt ut en rekke plater, og er en
mye brukt produsent.
Konserten er et samarbeid mellom Ultima­
festivalen, Nasjonal Jazzscene, Stiftelsen 4.99,
Bolt records og Notam.
ultima academy
Wagner
ultima academy
Badious Republikk
Tilfellet Wagner:
Workshop om musikk og etikk
Loftet
10:00
Fri entré
The Republic of Plato / Inestetikk
(samtale/foredrag)
Loftet
14:00
Fri entré
Alain Badiou og
Nanette Nielsen
Når og på hvilken måte kan
musikk være en del av radiale
sosiale endringer?
Med utgangspunkt i kapit­
telet Discourse fra musikk-filosof
Nanette Nielsens Music and
Ethics, vil workshopen ut­forske
den franske filosofen Alain
Badious verk om Wagner. Hvordan blander musikk og etikk
seg inn i dette? Eksisterer etiske
forgreninger i Badious tolkning
av Wagner?
I samarbeid med Universitetet i Oslo,
institutt for musikkvitenskap.
The Republic of Plato
Alain Badiou, studenter ved
Statens Kunsthøgskole i Oslo.
I Republikken diskuterer Platon
den ideelle statens opphav: statens
moral, verdier og utdanningen av
dens borgere. Sammen med studenter fra Statens Kunsthøgskole
i Oslo leser og kommenterer den
franske filosofen Alain Badiou
utdrag fra sin bok The Republic of
Plato, der han legger frem en ny
tolkning av Platons verk ut fra et
samtidsperspektiv.
Etter opplesningen vil Alain
Badiou diskutere kunstens rolle
og etikk i det moderne samfunn,
og introduserer begrepet «in­
estetikk». Med dette konseptet tar
Badiou avstand fra tradisjonelle
didaktiske, terapeutiske eller hermeneutiske tilnærminger til kunst
i filosofien, og fremstiller en alternativ tenkemåte rundt det å løse
floken mellom kunst og filosofi.
I samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo.
Utdeling av Arne Nordheims komponistpris 2014.
Produsert av Det Norske Kammerorkester.
Maja S. K. Ratkje (Foto: Ultima / Henrik Beck)
31
Helge Sten (Foto: Ultima / Henrik Beck)
32
Lyden av nasjonen
Hvilken betydning og rolle har nasjonal musikk i et land som Norge
og de Nordiske landene, der ideen om nasjonalitet er mindre komplisert
enn i mange andre? Maren Ørstavik utforsker ideer om nasjonalisme
som det fremstår under årets Ultima og Nordic Music Days.
Året som markerer 200-års-jubileet
til Norges grunnlov går allerede
mot slutten. Kanskje var det morsomst i årets første måneder, frem
mot grunnlovsdagen 17. mai, og lett
glemt i sommervarme og større inter­
nasjonale hendelser? Men festen er
ikke over — det er musikk igjen.
De fleste av landets mer historisk
etablerte kulturinstitusjoner har allerede behandlet temaet — delvis etter
oppfordring fra bevilgende myndigheter, delvis etter en selvfølgelig, egen
interesse. Våre eldste teater-, musikkog kulturinstitusjoner har preget
samfunnet i Norge siden grunnloven
og enda tidligere, og det er strengt
tatt bare rimelig at også disse kaster
et blikk bakover — eller i det minste
i speilet — og aktivt ser på sin egen
rolle som aktører i en nasjonal
offentlighet.
Selv om også den moderne musikken, avant-garde-kulturen og den
eksperimentelle kunsten har en viktig
rolle i sin egen samtid, er det ikke
med like stor selvfølgelighet at en
samtidmusikkfestival omfavner begrepet «nasjonen». Mange tiår er gått
siden den mest kompromissløse modernismen forsøkte å trekke kunsten
mot det internasjonale og universelle,
vekk fra det kulturelt lokale (og
kanskje i særdeleshet det nasjonale),
og selv om dagens musikk er langt
mindre bundet av en slik tankegang,
preger den likevel ideen om kunstens
plass i samfunnet: Den er først og
fremst internasjonal, kunst og musikk
er universelle språk, og man kan ikke
bruke den som uttrykk for en spesiell
nasjonal holdning.
Dermed føles det nærmest gjenstridig å akseptere begrepet «nasjonen» som tema for en samtids­musikk­
festival. Det går imot det mange har
brukt kunstneriske, akademiske og
politiske livsverk for å motarbeide, og
kan nesten mistenkes for å være en
ironisk merkelapp — for er det noe
samtidsmusikken ikke er, så er det vel
nettopp nasjonal?
MUSIKKEN SOM NASJONEN
Det er kanskje ikke en klassisk høna-­
og-egget-situasjon, men i et år hvor
Norge feirer egen nasjonsbygging
med overflod av både historiske og
nyproduserte kulturarrangementer, er
det naturlig å reflektere over hva som
kom først: Kulturen eller nasjonen.
Å peke på den historiske kunsten som
et resultat av en villet nasjonsbygging, er ikke bare dumt, for det kan
unekte­lig se riktig ut.
Flere land enn Norge har vært
preget av nasjonsbygging og søken
etter egen, nasjonal kulturidentitet
i store deler av moderne tid. Mye av
musikken vi i dag tenker på som nasjonalistisk eller nasjonalromantisk
stammer fra land som periodevis har
vært underlagt andre: både en polsk,
tsjekkisk og ungarsk nasjonalkultur
oppstod under dominansen til de russiske og tysk-østerrikske stormaktene,
og i Skandinavia har Norge og Finlands unionshistorier med Danmark
34
og Sverige skapt sterke nasjonale
identiteter.
Også i større, mektigere land som
Tyskland, Frankrike og Storbritannia
— hvor den nasjonale selvstendigheten aldri har vært på langt nær så
utfordret som i for eksempel Norge
— har den kulturelle identiteten vært
gjenstand for oppmerksomhet.
Det kan se enkelt ut — den som
har fått identiteten sin utfordret,
bruker tid på å gjenetablere den,
mens den som aldri har vært underlagt andre, opplever ikke egen identitet som et problem. Likevel ser det
ut som nasjoner med lange, sammenhengende perioder med uavhengighet
og makt raskt griper etter kulturen
når uroen lurer — på leting etter en
bekreftelse på en vaklende identitet.
Men i hvor stor grad finnes britisk
imperialisme eller tysk nasjonal­
sosialisme egentlig i kunstmusikk
fra begynnelsen av 1900-tallet? At
det nasjonale brukes som påskudd
for kulturell produksjon er åpenbart,
spesielt i populærkultur, men er man
på villspor hvis det kulturelle brukes
som påskudd for nasjonalfølelse?
MOT DET NASJONALE
Her til lands har det nasjonale hatt
en sentral plass i kulturen og musikken gjennom flere perioder: fra
grunnloven i 1814 frem mot unionsoppløsningen i 1905, i et påfallende
anti-modernistisk og nasjonalistisk
musikk-Norge i mellomkrigstiden,
og ikke minst etterkrigstidens sosialdemokratiske landsbyggerretorikk.
Nasjonen har vært gjenstand for
kunstnerisk utforskning av enhver kunstner med en viss sans for
identitets­problematikk fra personlig
til globalt perspektiv, og kommer til
uttrykk på forskjellige måter til forskjellige tider: til å begynne med som
en søken mot det nasjonale felles­
skapet og siden som en søken vekk
fra det.
Men troen på at en nasjonal musikk er musikk som oppstår ut av nasjonen — om det så er folke­tradisjon,
naturreferanser eller grunnlovs­
jubileer, vil være et villspor. Kunsten
venter sjelden på et startsignal fra
35
samfunnet forøvrig — og de gangene
den gjør det blir resultatet gjerne deretter: forutsigbart og planlagt, kun­
stig og forsert. For å sitere professor
Erling Gulbrandsen, som har skrevet
om det norske i Gerhard Schjelderups
annen symfoni:
Kunstens oppgave er ikke å etterligne det som allerede finnes, men å
skape de forestillingene som de til­
syne­latende etterligner.
I norsk sammenheng er det ikke
utenkelig: Kanskje er ikke klisjéene
om fjord, fjell og folketoner vår egentlige felles referanse, men det forholdet
vi har fått til dem gjennom stor kulturell oppmerksomhet i flere perioder
av de siste to hundre årene.
Når vi i år feirer grunnlovsjubileum og igjen går i dybden på
nettopp det nasjonale, er det med
Kunstens oppgave er ikke å
etterligne det som allerede
finnes, men å skape de
forestillingene som de til­syne­
latende etterligner.
helt andre innfallsporter og uttrykks­
former enn i nasjonalromantikken og
tiden etter 1814. For oss er ikke den
avgrensede nasjonen nødvendigvis
den ultimate utopi, og i vår globaliserte samtid er streben etter å skape
en avgrenset nasjonal kultur for lengst
over. Men spørsmålene er de samme:
Hva binder «oss» sammen? Hvem er
dette ’oss’ vi skal binde sammen med?
Finnes det egentlig noe vi som landsmenn deler mer enn andre?
AMBIVALENS OG NATUR
I norsk musikkhistorie florerer det
av titler som leder tankene an til
folkekulturen og naturen. Tidvis er
det ekte hyllest til idéen om en særnorsk identitet preget av naturen og
den historiske folkekulturen, andre
ganger er det en problematisering av
det samme. I flere sammenhenger
kan man se representasjonen av det
norske som noe utopisk, ikke-eksisterende, et ønske mer enn en realitet.
Det er en ambivalens som gjør retningen nasjonalromantikk hakket mer
spiselig for analytisk anlagte, moderne lyttere. Det er også et perspektiv som kan forsvare Norges oppheng
i det musikalsk nasjonale selv i store
deler av forrige århundre.
Eivind Groven (1901–1977) er
blant dem som tok folkemusikken
med seg godt inn på 1900-tallet,
og er kanskje mest kjent for sin
Hjalarljod, vinnerbidraget i konkurransen om å lage musikk for Oslos
900-­års-­jubileum i 1950. Som både
selje­fløyist og hardingfelespiller holdt
på folkemusikken og den norske
naturen som inspirasjon for kunst­
musikken gjennom hele sitt virke,
fra Symfoni nr. 1 Innover viddene
og tone­diktene Fjelltonar, via bearbeidelser av slåtter og middel­alder­
ballader, folketoner og nasjonal­
romantiske dikt.
Samtidig som Groven var en utpreget nasjonal-inspirert komponist,
strebet han også etter å løse et problem
ham mente hadde vært tilstede hos
«tusener av musikere» gjennom tidene:
drømmen om det renstemte system.
Gjennom sine spesialbygde, forsøksvis renstemte orgler, var han også
i praksis med på å ta steget vekk fra
et av folketradisjonenes særpreg,
nemlig temperaturforskjellene mellom toner i ulike skalaer og instrumenter, og mot et universelt, men
ennå utopisk, tonespråk. I Grovens
orgelhus på Ekeberg står flere eksempler på instrumentene han konstruerte for dette formålet — som et
bindeledd mellom en nasjonal, historisk fortid og en nær, men fortsatt
uoppnådd felles fremtid.
KULTURSENTRUM OG IDENTITET
Felles er kanskje ikke riktig betegnelse når man snakker om den vestlige kunstmusikkulturen, med sitt
sentrum i sentraleuropeiske land og
byer. Men som et utgangspunkt med
overveldende dominans over kunstmusikken i flere århundrer, har den
i stor grad blitt en slags felles kulturarv, både historisk og ved at en del
av musikken fortsatt spilles i utstrakt
grad over hele verden.
Men på tross av at musikken
herfra kan stemples som for eksempel tysk, østerriksk, fransk eller
tysk, mangler musikken det samme
«nasjonale» særpreget som mye av
den skandinaviske, østeuropeiske
og enkelte søramerikanske musik­
kulturer har. Dermed er det også
sjelden at vi anser storverkene fra den
tysk-østerrikske musikkhistorien som
uttrykk for en særlig nasjonal kultur
— snarere tvert i mot. I stedet har de
store, klassiske bautaene fått roller
som felles europeisk kulturarv. Selv
om Bach var tysk og Schubert østerriksk av opphav, oppleves de begge
unektelig mindre nasjonale enn en
Sibelius, Dvorak eller Piazolla.
Robert Schumanns sangsyklus
Dichterliebe er et av storverkene
fra dette sentraleuropeiske kultur­
sentrumet, og er et høydepunkt
i lied-tradisjonen. Med tekst av
Heinrich Heine er verket så absolutt tysk, men i hvor stor grad? For
tysk-talende har ordet lied (sang) en
naturlig tilknytning til tysk folke­
kultur, fra middelaldertrubadurer via
arbeidersanger til moderne poplåter.
Men liedtradisjonen er velutviklet i
hele Europa — og sjangerbetegnelsen «sang» eller besetningen sanger
pluss ett instrument kan vanskelig
tilskrives et spesifikt geografisk opphav. Dichterliebe er i dag obligatorisk
repertoar for klassiske sangere over
hele verden, og står som et symbol på
en internasjonal musikkarv.
Bernhard Schütz og Reinhold
Friedl setter store spørsmålstegn
ved denne musikkens identitet i sin
nedtoning av den klassiske estetikken vi forbinder med liedtradisjonen. Med tekstnær stemme som en
populær­kulturell sanger tar Schütz
Dichterliebe nærmere — mye nærmere — dagens sangkultur. Paradoksalt nok gjør det samtidig det tyske
langt viktigere for lytteropplevelsen.
Ved at vestlig klassisk kunstmusikk
har gått mer og mer mot det rent
instrumentale som det mest opphøyde
musikalske, har teksten — selv der
den er en del av kunstverket — heller blitt satt i annen rekke. I praksis
betyr det at en lytter uten blygsel kan
sette pris på en tysk sangsyklus helt
uten å kunne tysk, en tilnærming som
blir vanskeligere med Schütz’ langt
mer muntlige tolkning. Med sterke
referanser til singer/songwriter-låter
og historiebaserte folkesanger og
ballader, setter Schütz teksten og
fortellingen i sentrum, og språket blir
plutselig en viktigere forutsetning.
INTER-NASJONEN
Selv om det er fort gjort å anse bruk av
nasjonale tradisjoner, folkekultur og
-instrumenter som en forherligelse av
det nasjonale, er det ikke alltid tilfelle.
Mauricio Kagel, som ellers er mest
kjent for sin interesse for musikk­
dramatikk og de teatralske mulig­
hetene musikk kan gi, skrev Exotica
til de 20. olympiske leker i München i
1972. For et utvalg «ikke-europeiske»
instrumenter er utgangspunktet til­
syne­latende åpenbart: Når ikke engang instrumentene får egne navn,
men defineres ut fra hva de ikke er,
trekkes det vestlige perspektivets
dominans frem og utfordres.
Samtidig, ved å lytte til musikken,
kan man oppleve andre ting. Kagel
gir også rom for å bruke opptak av
Hvilken rolle spiller det egentlig
om en musiker er norsk eller
kinesisk, når kjernerepertoaret
er vestlig kunstmusikk og
eksperimentell, internasjonal
avant-garde?
autentisk musikk fra ulike kulturer,
som musikerne kan spille med og
mot på alle sine «ikke-europeiske»
instrumenter. Slik gjøres det et poeng
av likheter og ulikheter, slektskap og
motsetninger, og for lytteren blir skillene mellom ekte kulturforskjeller og
kulturelle fordommer stadig vanske­
ligere å skille.
MUSIKKEN SOM NASJONEN
— IGJEN
Så er det kanskje ikke mulig — i
hvert fall ikke lenger — å se musikken som uttrykk for én nasjon.
Grieg står for nasjonsbygging i en
verden som ikke eksisterer lenger,
Beethovens symfonier er for dagens
lyttere i større grad verdensarv
enn tysk kultur, og i en samtid der
hovedutfordringene er å få nasjon­
ene til faktisk å gå sammen om
globalt fellesskap, er det vanskelig
å ikke se litt beskjemmet ned i bakken av nasjonal kulturforherligelse
— for ikke å snakke om kulturell
nasjonsforherligelse.
Selv om vi lett trykker musikalske
landsmenn til brystet når de gjør det
stort i utlandet, er det verdt å merke
seg at det de driver med i større grad
er av internasjonal enn av nasjonal
natur. Hvilken rolle spiller det egentlig
om en musiker er norsk eller kinesisk, når kjernerepertoaret er vestlig
kunstmusikk og eksperimentell,
internasjonal avant-garde? Spiller
russiske pianister Rachmaninoff
bedre enn amerikanske, gjør japanere
Takemitsu best? Neppe.
Dermed forblir det en nærmest
uoverstigelig avstand mellom nasjonens kulturelle og dens politiske
identitet. Den ene kan trekke på den
andres uttrykk, men å begrunne den
ene med den andre vil bli en vaskeekte kortslutning, uansett hvilken vei
det går.
Det er en vanskelig øvelse, men å
tenke på en nasjons kunst og kultur
som noe annet enn nasjonens politiske institusjoner kan være med på å
sette begge i perspektiv.
En slik tenkning kommer kanskje
i veien for en rendyrket kulturell
nasjonalfeiring, men åpner for mulig­
heten til å se andre sammenhenger,
fellesskap og strukturer enn de
ferdige, uttalte og tilgjengelige.
Slik kunsten, på sitt beste, kan.
36
I dagene 17.–20. september er Ultima
sammen med Norsk Komponist­
forening vertskap for Nordic Music
Days. NMD, etablert i 1888, er en av
verdens eldste musikkfestivaler og den
viktigste møteplassen for den nordiske
samtidsmusikkbransjen. Festivalen
administreres av Nordisk komponistråd,
og de nordiske landene bytter på å
rollen som arrangør. Nordic Music
Days fungerer som en plattform for
utveksling av idéer, og et sted der
nordiske komponister blir presentert
for et internasjonalt publikum. Vi
gleder oss til en festival som vil
være en unik arena for nye impulser,
nettverksbygging og faglig utvikling
innen kunstmusikkfeltet.
37
38
onsdag 17. september
onsdag 17. september
Hundedager-republikken
New Music Incubator
39
ultima academy
Arv
Arv (pianokonsert/panel)
Kulturkirken Jakob
13:00
Fri entré
Asbjørn Schaathun:
Nations (WP)
Øyvind Torvund: Det abstrakte
i folkekunsten (WP)
Ingfrid Breie Nyhus, Asbjørn
Schaatun, Erik Dæhlin, Øyvind
Torvund, Notto Thelle og
Rob Young
Ingfrid Breie Nyhus (piano)
Longitude (Foto: Davyde Wachell)
David Brynjar Franzson: Longitude
Ensemble Adapter
Vulkan Arena
20:00
200,–/150,–
I 1807, midt under Napoleonskrigene,
ble Jørgen Jørgenson overrakt sitt
eget krigsskip av sin far, Danmarks
kongelige urmaker, med den hensikt
at han skulle benytte seg av det for
å forsvare landet mot den engelske
orlogsflåten. Jørgen — som allerede
var en ivrig anglofil — ble tatt til
fange av engelskmennene. Mens han
satt i husarrest i London lyktes han i
å overbevise en engelsk handelsmann,
Joseph Banks, om at det kunne være
lønnsomt å begynne å drive handel
med den danske kolonien på Island,
for å utfordre Danmarks monopol.
Omsider seilte han til Reykjavik, tok
New Music Incubator
den danske guvernøren til fange og
erklærte seg selv som øyas beskytter. Jørgensons forsøk på å drive en
befridd republikk i amerikansk stil
varte i førti dager, før den danske
marinen ankom for å ta seg av ham.
Longitude, en radikal ny installasjonsaktig kammeropera, er inspirert
av den enestående, men likevel lite
kjente fortellingen om mannen is­
lendinger husker som «hundedagerskongen». Librettoen, skrevet for fem
instrumenter og tre sangere, består
utelukkende av ord som kan gjenskapes av instrumenter. Scenografien
innebærer manipulerte rekvisitter, lys
og projeksjonsbilder. Fremfor å presentere temaet som en historisk beretning, blir kolonisering og ideologisk
fiasko gransket som prosess, handling
og fysisk stoff.
Longitude er skapt i et samarbeid
mellom David Brynjar Franzson (musikk/elektronikk), Angela Rawlings
(tekst), Halldór Úlfarsson (kulisser/
robotikk) og Davyde Wachell
(scenografi/video).
David Brynjar Franzson er en
islandsk komponist bosatt i New
York. Hans verker er så langt blitt
fremført av ensembler som the Arditti
Quartet, Ensemble Surplus, Avanti!,
Eighth Blackbird, Yarn/Wire, Oslo
Sinfonietta, asamisimasa, m. fl. Han
har arbeidet med Brian Ferneyhough
og Mark Applebaum ved Stanford
University og med Tristan Murail
ved Columbia University. Han er en
av grunnleggerne av det islandske
komponistkollektivet s.l.a.t.u.r. og er
en av lederne for Carrier Records, et
plateselskap for ny og eksperimentell
musikk.
Ensemble Adapter er en tysk-­
islandsk samtidsmusikkgruppe basert
i Berlin. RY
Støttet av Norsk Komponistforening.
New Music Incubator Oslo Reunion
Riksscenen
15:00
Fri entré
I april 2014 møttes 20 profesjonelle
musikere, komponister og lydkunstnere fra de nordiske og baltiske
landene på Nida Art Volony på en
øy i Litauen. I fire dager laget de musikalske prosjekter i fellesskap som
ble fremført samme kveld. Gruppene
hadde ulike konstellasjoner hver
dag, så alle hadde ulike sam­arbeids­
partnere. Gjennom dette samarbeidet
vil NMI fremme utveksling av ideer,
felles samarbeid og et nettverk for
fremtidige prosjekter.
Under Ultimafestivalen møtes
deltakerne igjen. På denne konserten
gjenforenes de etter å ha jobbet
sammen i nye 36 timer med øving og
videreutvikling av noe av materialet
som ble til i Nida.
Deltakerne er:
Alexandra Nilsson (Sverige), Annika Cleo
(Finland), Auste˙ja Valušyte˙ (Litauen),
Benjamin Quigley (Sverige), Carly Lake
(Finland), Elo Masing (Estland) Erik
McKenzie (Norge), Geir Sundbø (Norge),
Jan Liljekvist (Sverige), Jason Alder (USA),
Johannes Bergmark (Sverige), Julija
Karaliunaite (Litauen), Jurgis Baltrušaitis
(Litauen), Leonardas Pilkauskas (Litauen),
Line Tjørnhøi (Danmark), Nikolaj Kynde
(Danmark), Robert Jürjendahl (Estland),
Sandra Kazlauskaite (Litauen), Steinar
Yggeseth (Norge), Viktorija Smailyte (Litauen).
New Music Incubator Oslo Reunion er en
del av NMI Neringa, arrangert av Urupp­
förandeklubben, med støtte fra Nordic Culture
Fund, Nordic Culture Point, Lithuanian
Council for Culture, Musikalliansen, Elektron­
musikstudion EMS og Ultima­festivalen.
Prosjektet er iverksatt med støtte fra Ruta
Vitkauskaite, Litauen/UK og Martin Q
Larsson, Sverige.
Støttet av Norsk Komponistforening.
Utgangspunktet for konserten og
samtalen er en serie med verker
som pianisten Ingfrid Breie Nyhus
bestilte fra Norges Musikk­høyskole
som en del av sitt forskningsprosjekt, Arv. Komponistene Øyvind
Torvund og Asbjørn Schaatun er
særlig interessert i spørsmålet om
nasjonalidentitet, nasjonsbygging
og folkemusikk. I Nations blander
Schaatun sammen musikk fra hele
verden elektronisk, i virtuelle sentrifuger. Torvunds stykke for piano/
video er inspirert av norske folkeornamenter og Gerhard Richters
malerier. Begge verkene utforsker
spenninger mellom folkemusikk
og klassisk tradisjon, og gjenopp­
finner fortiden med ny teknologi
og digitale arkiver. Etterpå deltar
komponistene i et panel som ledes
av den britiske musikkjournalisten
Rob Young. Erik Dæhlin, som har
verket Avstands­riss som blir fremført 13. september (se s. 21) vil også
delta, i tillegg til Notto Thelle fra
NOTAM, som presentere Eivind
Grovens renstemte orgel (se s. 20).
40
onsdag 17. september
Nordisk eventyrlandskap
Korp, korp
Dansens Hus
10:00–12:00
120,–
Korp, korp er en interaktiv forestilling for barn i alderen 6 mnd–3 år,
hvor barna entrer et landskap klart til
å bli utforsket.
Barna får møte og oppdage landskapet sammen med danserne: to
underlige skikkelser, helt like, som
tvillinger. De er kanskje mennesker,
kanskje fugler eller kanskje begge
deler? Det er gjennom deres øyne vi
får se denne verdenen utfolde seg,
der de flyr gjennom fire årstider. En
skulpturell, tredimensjonal installasjon og flere objekter finnes i rommet. Barna får se, lukte, høre, ta på
og være tilstede i rommet sammen
med danserne.
Det abstrakte landskapet barna
får besøke henter inspirasjon fra våre
nordiske røtter. Men hva er egentlig
et nordisk landskap? Det kan være
torsdag 18. september
Electronic North I
Electronic North II
veldig mye: vidder, vulkansk landskap, grønne mosekledte øyer, skog,
flate åkre, kyst, berg, fjell, fjord,
isbreer, innsjøer, og alt er preget
av årstidene.
Konsept, idé, koreografi og dans: Annika
Ostwald, Ida Uvaas
Komponist og lyddesign: Jens L. Thomsen
Scenograf og skulptør: Carl Nilssen-Love
Elektronikkutvikling: Hans Wilmers, Notam
Karakterutvikler: Nancy Mannes
Kostymedesigner: Elena Becker i samarbeid
med Maria Melinder
Lydtekniker: Cato Langnes, Notam
Lyskonsulent: Martin Myrvold
Foto: Anja Elmine Basma
Samarbeidspartnere og co-produsenter: Dansearena Nord, Nord-Trøndelag Teater, Dans
i Nord-Trøndelag og Notam Norsk senter for
teknologi i musikk og kunst.
Forestillingen er støttet av: Kunstløftet,
Kulturkontakt Nord, Fond For Utøvende
Kunstnere.
Produsert i samarbeid med Dansens Hus.
Støttet av Norsk Komponistforening.
Spilles også 18. september.
PechaKucha
Seks minutters lyd-odyssé
PechaKucha-musikkdager
Vulkan Arena
21:00
Fri entré
Varighet: 30 min. med noe tid for
videre utforsking i rommet etterpå.
Simon Løffler: C
Ida Lundén
Rikhardur H. Fridriksson
Det elektroniske Norden I
OCA
18:00
Fri entré
Det elektroniske Norden II
OCA
13:00
Fri entré
Ida Lundén: Songs My Mothers
Taught Me
Maija Hynninen: Borrowed
Tunes: 1. Dead Man Theme
Osmo Tapio Räihälä: Seurat I
Risto Holopainen: Speilraum
Rikhardur H. Fridriksson: Three
Works On the Nature of Iceland
Thuridur Jonsdóttir: INNI – Musica
Da Camera (Halla Steinunn
Stefánsdóttir, Barokkfiolin)
Den første Nordic Music
Days-konserten i 2014. Det blir
elektronisk samtidsmusikk av
og med Ida Lundén: Songs My
Mothers Taught Me — et stykke
som er inspirert av og som hyller
tidligere suksessrike kvinnelige
komponister og musikere. Skrevet for kvinnelig cellist. Maija
Hynninens Borrowed Tunes: 1.
Dead Man Theme henter inspirasjon fra Neil Youngs merkverdige
filmmusikk i Jim Jarmuschs film
Dead Man fra 1995. Osmo Tapio
Räihäläs Saurat I kombinerer
fiolin, kantele og live elektronikk.
Gratis lunsjkonsert med Thuridur
Jonsdóttir, Risto Holopainen,
Rikhardur H. Fridriksson. I Jonsdóttirs INNI — musica da camera
blandes de subtile harmoniene fra
en barokkfiolin med lyden av et
spedbarn, med en gammel godnattsang vevd inn i materialet.
Risto Holopainen Spielraums
er et eksempel på algoritme-­
komposisjon som benytter systemer
med assosiasjoner til pc-spill.
Rikhardur H. Fridrikssons Three
Pieces on the Nature of Iceland utforsker den delen av Islands natur
som lager lyd. Etter konserten blir
det samtale om utfordringer ved
ny musikk og strømming.
Støttet av Norsk Komponistforening.
Korp, korp (Foto: Anja Elmine Basma)
Støttet av Norsk Komponistforening.
41
PechaKucha:
Trevor Cox
Nwando Ebizie
Ragnar Berthling
Mads Lindström
Anne Hilde Neset
Arnbjörg Maria Danielsen
Lars Kynde
Victor Lisinsky: Intersecting Pulses
Isak Edberg / Mats Erlandsson /
Victor Lisinski
PechaKucha — et japansk ord som
betyr «babbel» — er et patentert system skapt for å hjelpe talere å holde
seg til poenget. Erfarne som uerfarne
talere får tjue lysbilder til rådighet
med tjue sekunder på hver, i alt seks
minutter og 40 sekunder, til å presentere sitt prosjekt eller sin idé. Pecha­
Kucha-kvelder er også uformelle
sosiale sammenkomster for kreative
mennesker som ønsker å utveksle
ideer. På PechaKucha-­kvelden under
Nordiske Musikkdager vil bidragsytere presentere ideer, prosjekter og
konsepter i forbindelse med samtidsmusikk, og dette vil dermed fungere
som en utstillings- og minglemulighet
for både delegater og publikum.
Blant foredragsholderne finner vi
Trevor Cox, lydingeniørprofessor ved
University of Salford, programleder
for mange vitenskapsprogrammer
på BBC, og forfatter av den kritikerroste, nylig utgitte Sonic Wonder-
land: A Scientific Odyssey Of Sound.
Han vil snakke om «soniske undre»
og hvorfor du burde ta med en båndopptager på ferie. Nwando Edizie vil
holde foredrag om Nonclassical, et
klubbkonsept basert i London, som
Financial Times beskrev som «en
frisk ny tilnærming til presentasjon,
formidling og forbruk av klassisk
musikk». Fra Sverige vil Mads Lindström ta oss med bak kulissene til
«Elektronmusikstudion» til EMS i
Stockholm, som han leder; og Ragnar Berthling gir oss en omvisning
av Sound of Stockholm-festivalen.
PechaKucha-arrangementene
vil bli innledet med og etterfulgt
av to musikalske innslag. Først
vil Simon Løffler presentere C, en
lydinstallasjon der musikere og
medlemmer av publikum genererer
lyder ved å plassere et elektronisk
apparat mellom tennene. Stykket
søker å gjøre kroppen til det mediet
musikken oppstår i, og prøver å
etablere en kontekst der vi alle er
forbundet ved det å lytte.
Senere vil Victor Linskis
Inter­secting Pulses sammenstille
tradisjonelle balinesiske gamelan-­
instrumenter med spesiallagede
elektroniske instrumenter for å
utforske hvordan uttrykk fra forskjellige nasjoner og kulturer kan
brukes for å skape et nytt sted. Satt i
en ny kontekst skaper de forskjellige
uttrykkenes sterke tradisjoner noe
nytt. Verket er et samarbeid mellom
komponistene/utøverne Isak Edberg,
Mats Erlandsson og Victor Lisinski.
Stykket ble komponert som et samarbeid, ved at komponistene spilte og
lagde programvare sammen.
Oppdateringer og informasjon om Pecha­
Kucha-programmet for Ultimas Nordiske
Musikkdager: ultima.no/nordicmusicdays/
Støttet av Norsk Komponistforening og
Finsk-norsk kulturinstitutt (FINNO).
42
torsdag 18. september
torsdag 18. september
Lufta er for alle
ultima academy
Utopian North
Simon Steen-Andersen:
Buenos Aires (WP)
Neue Vocalsolisten Stuttgart /
Ensemble asamisimasa
Den Norske Opera & Ballett
19:30
350,– / 250,–
Spilles også 19. september
Buenos Aires (Foto: Simon Steen-Andersen)
43
Premieretid: Buenos Aires er en ny
kammeropera om identitet, ambivalens, kommunikasjon og de mange
paradoksene som oppstår når kulturer møtes. Eller har Simon Steen-­
Andersen ganske enkelt laget en
opera om god luft?
Det er en stor begivenhet. En
splitter ny kammeropera skrevet av
komponisten Simon Steen-Andersen.
Dansken har de siste årene vakt oppsikt på den europeiske musikkscenen
med sine multimediale arbeider, kjent
for sitt originale og kompromissløse
innhold. Arbeidene har dreid seg
rundt de fysiske og koreograferte
sidene ved å fremføre musikk med
instrumenter. Denne gangen er det
stemmen som står i sentrum.
Steen-Andersens verker befinner
seg i grensen mellom musikk, performance, teater og videokunst, og
den produktive komponisten tar
i Buenos Aires selv på seg rollene
som libretto, scenograf og regissør
i et forsøk på å integrere de ulike
elementene ytterligere:
— I stedet for unnfange enkelt­
stående ideer for scenen, for musikken eller for rekvisitter og så videre,
kan jeg lete etter ideer som allerede
påvirker flere av de ulike kategoriene.
På den måten blir de forskjellige nivåene umulig å skille fra hverandre, sier
Steen-Andersen.
Forruten ham selv vil besetningen
bestå av vokalensembelet Neue
Vocal­solisten Stuttgart og norske
asamisimasa, ensembler komponisten har jobbet tett med de siste
åtte årene.
Temaet kretser rundt det Steen-­
Andersen opplever som deler av vårt
indre diktatur her i Skandinavia.
Vår egen indirekthet og sensur, som
kommer smertefullt til syne gjennom
møter med mer direkte kulturer.
Kanskje er dette en grotesk byrde for
oss, men det kan også bringe fram
en helt spesiell intimitet, intensitet
og skjønnhet. Paradokset ligger i at
de mest direkte kulturene ofte har
sin egne spesielle historie i forhold til
diktaturer, som i nettopp Argentina.
Steen-Andersen har selv bodd og
studert i Buenos Aires:
— Jeg bodde i Buenos Aires i ett
år og elsker byen. De første ideene til
operaen ble til under oppholdet mitt
der og jeg valgte navnet på prosjektet
etter byen først og fremst på grunn av
den paradoksale bokstavelige betydningen av byens navn. En by med litt
av et forurensningsproblem som heter
god luft… Det fanget perfekt den
generelle tendensen til ambivalens og
indre motsetninger som, i hvert fall i
mine øyne, synes evig tilstedeværende
i Argentina og argentinsk kultur.
Ambivalens eller motsetningsfylte
betydninger og verdier er på en måte
temaet i operaen, forteller han.
Buenos Aires handler også om indirekthet og motstand i kommunikasjon — det absurde ved å kommunisere gjennom sang. I første scene blir
en av karakterene konfrontert med
operasjangeren som barn, og kommer
opp med følgende tre løsninger på
«problemet opera»:
1) Bare la karaktererne synge når de
faktisk skal synge i fortellingen.
2) Sette fortellingen i en annen virkelighet, der sang er akseptert som
kommunikasjonsform.
3) Finne alternative måter å kommunisere på, med andre musikalske
bi-produkter.
En opera om det absurde med opera
med andre ord? Buenos Aires er
en oppsetning som nok reiser flere
spørsmål enn den svarer på. Med sin
stedsbundne tittel og tydelig kulturkonflikt er det fristende å spørre om
komponistens forhold til temaet for
årets Ultima, nemlig «nasjon»?
— Vel, Buenos Aires er en slags
subjektiv tolkning av stivheten, in­
direktheten og kroppslige motstanden
som jeg alltid har følt er en del av
min skandinaviske identitet, avslutter
Steen-Andersen. AW
Produsert i samarbeid med Neue Vocalsolisten
Stuttgart og Ensemble asamisimasa.
Støttet av Norsk Komponistforening og
Norsk kulturråd.
Utopiske Norden (panel)
DogA
11:00
Fri entré
Eivind Buene, David Brynjar
Franzson, Ida Lundén,
Simon Løffler, Morten Eide
Pedersen, Yngve Slettholm
og Maija Hynninen.
Hva er fordelene og ulempene
med å leve som komponist i de
skandinaviske velferdsstatene?
En håndfull finske, danske, svenske, islandske og norske komponister vil i dette forumet diskutere
hverdagen som komponist i de
nordiske landene forbindelse
med sine verk til Nordic Music
Days 2014.
44
torsdag 18. september
torsdag 18. september
45
On the Outside
En kjempe fyller år
–En koreografert konsert med Panta Rei Danseteater
og vokalist og låtskriver Marie Munroe
Marie Munroe / Panta Rei
Danseteater: On The Outside
Riksscenen
21:00
200,– / 150,–
Spilles også 19. september
Elektronmusikstudion
EMS jubileumskonsert
Kulturkirken Jakob
17:00
100,–
Hanna Hartman: Mezcal No. 8
Erik Bünger: The Third Man
Svensk musikk har på generell basis
hatt en selvtillit og internasjonal status vi andre nordboere ganske enkelt
må beundre. Også innenfor elektro-­
akustisk musikk har våre naboer
spilt en sentral og viktig rolle. I år
fyller EMS (Elektronmusikkstudion)
50 år, men er på ingen måte noen
sovende kjempe. Senteret fungerer
fortsatt som nasjonal og internasjonal
kunnskapsbase ved siden av å være et
levende studio for innspilling og utvikling av elektro-akustisk musikk. Vi
feirer jubilanten med fremførelser av
Hanna Hartman og Erik Bünger.
Under navnet «Stiftelsen Stockholmsstudion för elektronisk musik»
ble EMS grunnlagt i 1964, med den
norske komponisten Knut Wiggen og
sivilingenøren Tage Westlund i sentrale
roller. Studioet var underlagt Sveriges
Radio, som hadde ansvaret for driften
og finansiell støtte. Wiggen ble gitt frie
tøyler og satte i gang, ikke uten kontroverser, med å utvikle studioet. For
de fleste var en slik type elektronisk
musikk ren science fiction (og i mange
øynes offentlig sløseri), men ved hjelp
av impulser fra blant annet Karlheinz
Stockhausen og Køln-skolen ble studio
raskt en vital enhet. I 1967 ble studio
verdens første med datastyrt klangsystem og digitale innspillingsmuligheter.
Studioet har gjennom årene hatt
flere ulike lokasjoner i Stockholm og
operert under flere ulike navn. Allike­
vel har EMS klart å beholde sin posisjon som en uavhengig og ukommersiell aktør. I dag er senteret en uavhengig
del av Statens Musikkverk under ledelse av Mads Lindström, og opp­lever
en enorm interesse fra hele verden.
Stockhausen og Philip Glass har gjestet
stedet, og mer nylig; Mark Fell, Lustmord og Stephen O’Malley fra Sunn
O))). To svenske komponister som de
senere årene har vært tilknyttet EMS
er Hanna Hartmann og Erik Bünger.
Hartmann jobber med autentiske lyder
fra hele verden, som tatt ut fra sin
opprinnelige kontekst vil oppfattes i
en ren form. Büngers arbeid kretser
rundt menneske­stemmen og dens mot­
setnings­fylte forhold til kroppen, til
språket og til musikk og teknologi.
En kuriøs fotnote i studioets
historie er tekniker Hans Edlers eks­
perimen­telle popalbum Elektron
Kukéso fra 1971 (spilt inn på kveldstid!), et album som mange trekker
fram som en viktig grunnstein for
bølgen av elektronisk svensk pop­
musikk som siden har herjet hit-lister
og danse­gulv rundt om i verden. Om
ikke annet et eksempel på at uten nytenkere som Wiggen, Westlund og alle
de andre briljante pionérene som har
ført EMS fram til 50 års-­jubileet ville
musikkhistorien vært et langt kjede­
ligere sted. Gratulerer med dagen! AW
I samarbeid med Elektronmusikkstudion EMS.
Er dette en koreografert konsert eller en musikalsk danseforestilling?
Det enkle svaret? Det er begge deler.
On The Outside er et møte mellom
artisten Marie Munroe og Panta Rei
danseteater, med kostymer av Hanne
Iveland Henriksbø og visuell design
av Anastasia Isachsen. En oppsetning
der fire uttrykksformer forteller historien, og hvor kompromiss og kompromissløshet går hånd i hånd.
Utgangspunktet for forestillingen
er et sitat fra den amerikanske forfatteren Dave Eggers. «You have What
I Can Afford To Give» er hentet fra
den kritikerroste romanen A Heart­
break­ing Work of Staggering Genius
og forestillingen ønsker å gi en opplevelse av det såre, men samtidig det
vakre i denne setningen. Setningen
er en bærer av mot, den ufarliggjør
nærhet og er en påminnelse om at vi
alle er enerådende, eller ensomme,
om man vil.
— «You have What I Can Afford
To Give» sier noe om menneskets
eksistensielle ensomhet der vi som
individer aldri vil få en identisk opp­
fattelse av livet, der vi kan gjengi
historier til hverandre til punkt
og prikke, men den som ikke var
der da hendelsen utspilte seg, har
bare ordene å stole på. Slik vil det
å kjenne andre og følelsen av samhørighet alltid, i noen grad, bygge
på anner­ledeshet. Kanskje er det en
ubehagelig tankerekke å forsøke å bli
Marie Munroe (Foto: Ultima / Henrik Beck)
klokere på, hvis man ikke ønsker å
føle seg alene?, for­klarer Panta Rei
og Marie Munroe.
For de fleste med interesse for
samtidsdans trenger ikke Panta Rei
noen lengre introduksjon. Kompaniet
er et av Norges mest populære, med
en stadig økende appell utenlands.
Panta Reis signatur er forestillinger
av høy kunstnerisk kvalitet, som engasjerer på ulike plan og er tilgjengelige for et bredt publikum.
Marie Munroe er for mange bedre
kjent som Hilde Marie Kjersem,
en artist som har stått for en rekke
sterke utgivelser og samarbeid i
hele 20 år. Hun har studert jazz,
sunget rock og pop og har under
navnet Marie Munroe perfeksjonert sin særegne, eksperimentelle
elektro-pop ytter­ligere. Navnebyttet
er en manifester­ing på at en ny og
spennende del av karrieren hennes
er i emning.
Kostymeansvarlig Hanne Iveland
Henriksbø har i flere år jobbet free­
lance med kostymer for film og TV
og skapt skulpturelle plagg som presenteres både på utstillinger og som
sceneantrekk til artister. Kostymene
hennes spiller en sentral rolle i denne
oppsetningen, der lys og video gestaltes av Anastasia Isachsen, en av Norges mest fremtredende videokunstnere. Isachsens arbeid strekker over
et stort antall kunstneriske samarbeid
i Norge og utlandet som konserter,
danseproduksjoner, musikk, teater,
installasjoner og utstillinger. AW
Hanne Iveland Henriksbø står for kostymene
og Anastasia Isachsen lager videokunst, romkonsept og lysdesign til prosjektet.
Solist: Marie Munore
Utøvere: Kari Vikjord, Robert Guy, Erlend
Ringseth, Ole Myrvold, Erland Dalen,
Marie Munroe
Panta Rei Danseteater
Produsert av Panta Rei Danseteater i
samarbeid med CODA Oslo International
Dance Festival.
46
fredag 19. september
fredag 19. september
Nordiske nyheter
Verden som scene
Aksiom
Kulturkirken Jakob
17:00
100,–
Kaj Duncan David:
Computer Music (WP)
Øyvind Mæland: Nytt verk (WP)
Lisa Streich: Papirosn
Johan Svensson: Shiver (WP)
Aksiom
Stine Janvin Motland – vokal
Kai Grinde Myrann – dirigent
Verdensteatret (Foto: Ultima / Henrik Beck)
Verdensteatret: Broen over Gjørme
Henie Onstad kunstsenter
18:00
160,– / 120,– (gir også inngang
til utstillingen Josef Albers:
Små grep Stor effekt på HOK)
Verdenspremiere med en av Norges
mest innovative og eksperimentelle
kunstkonstellasjoner.
Verdensteatret består av medlemmer fra forskjellige kunstgrener
og har i snart 30 år laget installasjoner, scenekunst, konserter og
andre prosjekter. Det knyttes alltid
store forventninger til premierer
fra ensemblet som i 2006 mottok
den prestisjetunge Bessie Award i
New York.
Verdensteatret beveger seg ofte
gjennom ulike former for landskap.
Deres nye arbeid er akkurat nå inne
i siste fase av en lang og svingete vei
mot ferdigstillelse. Blant et mangetydig
materiale som nå bryter overflaten, ser
vi avtrykk fra deres opphold i India i
desember 2011. Flere geografier brer
seg ut, ulike språk høres om hverandre,
det er store sprang i tid og rom der
forskjellige forslag til historier utspiller
seg lagvis. Denne måten å bevege seg i
parallelle landskap på henger sammen
med mangeårig nomadisk virksomhet.
Hvilken retning verket tar videre
fram til åpningen den 19. september
på Henie Onstad kunstsenter er likevel umulig å forutsi. Den nye produksjonen er en hybrid mellom konsert,
performance og installasjon, der hele
rommet spilles som et flerstemmig
audiovisuelt instrument.
Broen over Gjørme er laget og fremført av
kunstnerne:
Lisbeth J. Bodd, Asle Nilsen, Piotr Pajchel,
Eirik Blekesaune, Ali Djabbary, Martin Taxt,
Benjamin Nelson, Elisabeth Gmeiner, Torgrim
Torve, Espen Sommer Eide, Kristine R. Sandøy, Thorolf Thuestad.
Mange tilfeldige ensembler som
etableres i studietider på musikkhøyskoler og konservatorier rundt om i
verden spiller sjelden mer enn en konsert elle tre før de oppløses. Aksiom
er et slikt studentensemble, etablert
ved Norges musikkhøgskole i 2010,
men er nå på femte året. Bestående
av instrumentalister drevet av en ekte
interesse for samtidsmusikk og sterke
bånd til nordiske komponister fra
sin egen generasjon, har Aksiom blitt
en viktig arena for fremførelsen av
Presentasjonen er et samarbeid mellom:
Ultima­festivalen, Henie Onstad Kunstsenter,
Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og
Verdensteatret.
Verdensteatret er støttet av Norsk kulturråd.
For mer informasjon: www.verdensteatret.com
Presentasjonen er et samarbeid mellom:
Ultima­festivalen, Henie Onstad Kunstsenter,
Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og
Verdensteatret.
Verdensteatret er støttet av Norsk kulturråd.
Visninger også 20.–28. september, kl. 14.
Aksiom (Foto: Martin Rane Bauck)
den nyeste musikken fra de ferskeste
kunstnerne.
Denne konserten er viet til nettopp
de unge komponistene. Svenske Lisa
Streich (f. 1985) har allerede vakt
internasjonal oppsikt med sin musikk
preget av trekningen mot religiøse
og filosofiske temaer, og har mottatt
flere priser og stipender for sitt arbeid. Aksiom viderefører samarbeidet
med Øyvind Mæland og vokalsolist
Stine Motland, som også opptrådte
på Performa13 i New York. De spiller
også ny musikk av Johan Svensson
og Kaj Duncan David. Davids audio­
visuelle datamusikk fremføres i nærmest komplett mørke — kun opplyst
av gløden fra dataskjermene. MØ
Aksiom = en grunnsetning som aksepteres
uten bevis, enten den er allment akseptert eller
selvinnlysende sann.
Støttet av Norsk Komponistforening og
Fond for utøvende kunstnere, Norsk kulturråd
og Komponistenes vederlagsfond.
47
ultima academy
Buenos Aires
Buenos Aires (diskusjon)
Loftet
10:00
Gratis
Simon Steen-Andersen, Esteban
Buch, asamisimasa, Neue
Vocalsolisten Stuttgart
Stemmen er et symbol for fri­
gjøring og selvutfoldelse, men en
stemme kan også være taus, eller
bli tvunget til å tie. I musikk­
teaterstykket Buenos Aires, som
oppføres 18. september under
årets Ultimafestival, tar den
innovative danske komponisten
Simon Steen-Andersen for seg
kultursjokket man opplever under
et lengre opphold i den argentinske hovedstaden, i tillegg til
spørsmål omkring sensur under
det argentinske diktaturet, en
av Sør-­Amerikas mindre heldige
historiske episoder.
Den argentinske musikologen og librettisten Esteban Buch
(École des Hautes Études en
Sciences Sociales, Paris) spesialiserer seg på forholdet mellom
musikk og politikk. Her er han
vert for en samtale med Steen-­
Andersen, sangere fra Neue Vocalsolisten Stuttgart og musikere fra
asamisimasa, om de forskjellige
fasene ved å sette opp et scenisk
verk, fra idé og komposisjon til
prøver, fremføring og tolkning.
48
fredag 19. september
fredag 19. september
Det beste av unge Norden
Oslo-Filharmonien
Oslo Konserthus
19:00
300,– / 100,–
Malin Bång: Avgår, pagår (WP)
Ørjan Matre: Fiolinkonsert
Hlynur Adils Vilmarsson: bd
Anna Thorvaldsdottir: Dreaming
Simon Steen-Andersen: Ouvertures
For Guzheng, Sampler and
Orchestra
Ilan Volkov: Dirigent
Peter Herresthal: Fiolin
Liu Le: Guzheng
Ultima og Oslo-Filharmonien presenterer fem ferske orkesterverk av
et stjernelag av Nordens mest egen­
artede unge komponister.
Malin
Bångs verk avgår, pågår, bestilt
sammen med Gøteborg Symfoni­
orkester, får verdenspremiere
under Ultima i Oslo. Verket er en
fascinerende lydvandring i hennes hjemby Gøteborgs gater. Ørjan
Matres nye fiolinkonsert får Norges­
premiere en drøy uke etter verdens­
premieren i Nederland. Islandske
Anna Thorvalds­dottir mottok i 2012
Nordisk Råds Musikkpris for verket
Dreaming. Musikken minner om
et skiftende landskap som gjør at
man får inntrykk av at tiden står
stille, som i en drøm. Simon Steen-­
Andersen Ouvertures, et verk for det
tradisjonelle, kinesiske instrumentet
guzheng, sampler og symfoni­orkester,
fikk sitt gjennombrudd da det sikret
ultima academy
En supranasjonal
sang
ham førsteprisen på Shanghai
Spring International Music Festival
i mai 2009. Den israelske dirigenten
Ilan Volkov, som inntil inntil nylig
var sjefsdirigent og kunstnerisk
leder for Islands Symfoniorkester,
er kveldens dirigent.
Israelsk-fødte Ilan Volkov begynte
sin karriere som dirigent i en alder av
nitten. I 2003 jobbet han som sjefs­
dirigent for BBC Scottish Symphony
Orchestra, som han også ledet i 2009.
Volkov var musikalsk direktør og
sjefsdirigent for Iceland Symphony
Orchestra i 2011/12-­sesongen. I mars
2012 var han kurator og leder for
den tre dager lange samtidsmusikk­
festivalen Tectonics.
Produsert av Oslo-Filharmonien.
En supranasjonal sang
(foredrag)
Loftet
13:00
Fri entré
Esteban Buch
Beethovens Ode til gleden har
vært hymnen til:
a) Rhodesia
b) EU
c) EM i fotball
Svar: alle de ovennevnte, med mer.
Hvorfor? Hva er det med siste sats
av Beethovens Symfoni nr. 9 som
gjør den universelt tiltalende? Hvor
får den sin symbolske kraft fra?
Den niende symfonien ble
komponert midt under den europeiske restaurasjonstiden, en tid da
musikalske ytringer ble brukt i politisk kommunikasjon. Beethoven
brukte Schillers dikt i den hensikt
å formidle en virkelig revolusjonær opplevelse: et samfunn av frie
mennesker med felles drømmer,
forent i menneskelig felleskap.
Hvordan og hvorfor har den
blitt brukt i såpass mange og ulike
tilfeller siden den første frem­
føringen i 1824? Esteban Buch,
forfatteren av Beethoven’s Ninth:
A Political History (2003), forteller
den kontroversielle historien om et
verk som ble et politisk symbol på
tross av seg selv, og diskuterer musikkens inntog i den politiske sfære.
49
Humppatitten
Avanti! Ensemble:
HumppAvanti!
Vulkan Arena
23:00
150,– / 100,– — Røttene til humppa finnes i den
pop­ulære dansemusikken fra 1920- og
30-tallet: foxtrot, tango og vals, som
ble spilt av orkestere i restauranter og
danselokaler, forteller Pekka Gronow,
finsk musikkforsker og dosent i etno­
musikologi om den særegne finske
musikalske sjangeren, humppa.
Humppa ble funnet opp i Finland på 50-tallet, med utspring i den
berømte radiopersonligheten Antero
Alpolas humorprogram «Kankkulan
kaivolla» («Kankkula» er et mytisk
sted, den finske ekvivalenten til
Hicksville, USA). Husbandet, bestående av en eldre garde toppmusikere,
parodierte den populære førkrigs-­
musikken og fremførte den på «folke­
lige» instrumenter som tuba, banjo,
trekkspill, fiolin og saksofon. Navnet
var det Alpola selv som fant opp — en
variant av den tyske sjangeren ompa.
Programmet og musikken ble
umåtelig populært. Utover 60-­tallet
gikk musikken som en farsott over
hele Finland. Egne festivaler ble
holdt, danselokaler fyltes og sjangeren ble standard for de fleste
danseband med respekt for seg selv.
Det som begynte som en musikalsk
gjenoppliving og parodi ble av mange
tatt som ekte vare. Selv om humppa-­
bølgen la seg utover på 70-tallet var
det fortsatt vanlig i lang tid å høre
danseband omfavne musikkstilen.
Med HumppAvanti! revitaliseres
og utvides sjangeren nok en gang.
Kammerorkesteret Avanti! har en lang
tradisjon som fortolker av tradisjon­ell
og «seriøs» musikk, men har også blitt
viden kjent for sine musikalske ekskursjoner inn i alt fra jazz og sovjetisk
avant-garde til heavy metal. Under
kunstnerisk ledelse av Kari Kriikku
har det 20 år gamle orkesteret satt
det som sitt mål å sprenge musikalske
og sosiale grenser og har på tross av
kritiske røster blitt et aktet og prisvinnende orkester i både Finland og
resten av verden. Ved å ta opp humppa-sjangeren gir de honnør til flere
generasjoner finsk populærmusikk:
— Finske lyttere vil umiddelbart
kjenne igjen de originale versjonene
av disse låtene, selv om holdningene
deres til dem muligens vil variere, sier
Gronow lurt.
HumppAvanti! er ingen blåkopi
av en sjanger som gjentatte ganger
har blitt gjenopplivet, snarere en
plattform for Avanti! til å oppheve
musikalske regler og humoristisk tillegge sjangeren spor av jazz, klezmer
og andre stilarter de finner det for
godt å smelte inn. For mange av oss
blir det også et møte med både en
tradisjon og en nyskapning innen en
sjanger som, på tross av godt naboskap landene i mellom, ikke før nå tar
turen offisielt til Norge. En særegen
finsk oppfinnelse som viser seg å tåle
tidens tann. På mange plan.
Før HumppAvanti!-konserten
kan du høre etnomusikolog Pekka
Gronow snakke om humppa som musikkform. I tillegg vil Humpp­Avanti!s
«father of the band» Timo Hietala
dele historien bak Avanti! ensemblets
flørt med humppa. DJ-kollektivet
Norwegian Disco Lovers presenterer
DJ Mette (Norges eldste — og en
gang første kvinnelige — DJ) sørger
for god stemning på dansegulvet etter
konserten. AW
Støttet av Norsk Komponistforening og Finsknorsk kulturinstitutt (FINNO).
50
lørdag 20. september
lørdag 20. september
51
Trolldomsfjellet
DR UnderholdningsOrkestret
Universitetets aula
14:00
200,– / 150,–
Karin Rehnqvist: Breaking the Ice
Bent Sørensen: Papillon Mignon
Eivind Buene: Blue Mountain (WP)
DR UnderholdningsOrkestret,
Mattis Herman Nyquist, Andrea
Bræin Hovig
Dirigent: Baldor Brönnimann
Eivind Buene (Foto: Ultima / Henrik Beck)
Mange ønsker å krysse sine spor
mellom kunstsjangrene i dag, få gjør
det med like elegant letthet som komponist Eivind Buene. Hans orkester­
verker, egne påfunn og arbeid for
andre viser alle en spesiell musikalsk
fingerspissfølelse, enten det er samtidsmusikken, orkestermusikken eller
popmusikken som er oppe i dagen.
I senere tid har han lagt til
for­fatter på sin omfangsrike CV,
med de godt mottatte romanene
Enmanns­orkester og Allsang, og
tidligere i år med essaysamlingen
Dobbelt­liv, der disse kryssende spor­
ene mellom musikken og litteraturen
ble fulgt med ekstra oppmerksomme
øyne. Hvor det ene begynner og det
andre slutter er ikke lenger så lett å
se, det blir også mindre viktig. Han
problematiserer musikkens betydning i tekst, men han gjør også det
samme når han komponerer. Under
årets Ultima kan han også legge til
dramatiker på arbeids­beskrivelsen,
med stykket Blue Mountain, som
urfremføres i Universitetets Aula på
festivalens siste dag. Det virker som
en fort­settelse av under­søkelsene i
hans tekster. Spørsmål om minnets
betydning for opp­levelsen av musikk,
døds­motivene som virker så levende
for oss, ideen om orkes­teret som
frem­fører for­gangen musikk, Marcel
Proust, Mahler, Tor Ulven …
Hvordan kom dette i stand. Er
det en gammel idé du har fun­
net og plukket opp igjen fra
skrivebordsskuffen?
— Nei, snarere tvert imot. Det var
festivalen som lurte på om jeg kunne
ha lyst til å lage et verk hvor jeg skrev
både tekst og musikk. Det hadde jeg
jo. Den arbeidsmåten er helt vanlig
for låtskrivere, men vår tids komponister skriver sjelden sine egne
tekster. I gamle dager var det ganske
vanlig, Wagner skrev for eksempel
librettoene sine selv. I dag vil man
helst bruke en eller annen kanonisert
og ‘patinert’ tekst, ikke minst i opera.
Det synes jeg er en litt defensiv holdning. Så oppdaget jeg selvsagt hvor
utrolig vanskelig det er, å holde disse
to ballene, tekst og musikk, oppe i
luften samtidig. Når jeg fordyper
meg i teksten forsvinner musikken
bakover i bevisstheten, og vice versa.
Begge elementene har en iboende
drift mot å ville følge sine egne lovmessigheter, hvis du skjønner hva jeg
mener. Men når tekst og musikk skal
fungere som ett uttrykk, på scenen,
er de nødt til å balansere. Vi er vant
til å forholde oss til denne balansen i
sang-formatet. Men jeg bestemte meg
raskt for at jeg ville ha en dialog, og
at den ikke skulle synges. Da kom
det en del andre problemstillinger til
overflaten, og — ja, jeg måtte prøve å
lære meg en ny måte å tenke på.
«Konsert, det er litt som å være i
et spøkelseshus. All den døde mu­
sikken som blir levende», blir det
sagt i stykket. Befatter du deg mest
med minner og kunstneriske hen­
vendelser fra forgagne tider?
— Nå er det jo karakteren i stykket
som sier det, ikke jeg. Og minner, det
er grunnstoffet som veldig mye kunst
lages av, enten det dreier seg om
musikk, litteratur eller film. Men jeg
opplever ofte hvordan den gamle musikken som lever sine stille liv i notehyllene plutselig kan bli helt ekstremt
levende for oss, i konsertritualet. Det
som var død musikk i går kan bli spilt
levende i morgen. Og jeg tenker meg
at orkesteret på en måte har sitt eget
minne, sine egne erfaringer, som det
kan være fruktbart å gå i dialog med
når man skriver ny musikk. Faren er
selvsagt at det hele kan oppleves som
hermetisk, en lukket verden for de
innvidde. Men orkesteret er også en
gedigen sanselighetsmaskin, med en
52
lørdag 20. september
lørdag 20. september
53
Kvarttoner, åndelighet
og støyrock
overflod av farger og teksturer. Den
energien må man alltid forsøke å få
tak i, for å unngå å skrive seg inn i et
musikalsk mausoleum.
Musikken i stykket baserer seg
hoved­saklig på fragmenter av
andres gamle storhet…
— Tja. Jeg vil si at jeg har komponert et nytt verk som bare jeg kunne
lage. Fordi sitatene og fragmentene
som kommer flytende, både i tekst og
musikk, er hentet fra mitt personlige
reservoar av minner. Det er det trykket disse minnene melder seg med
som har gitt støtet til den nye musikken og måten jeg har kombinert
minnematerialet på. Lange partier av
musikken er også helt nyskrevet, det
må sies. Og det er klart det oppstår
friksjoner mellom gammelt og nytt,
når lytterne plutselig hører brokker
av musikk de kjenner fra før, kanskje
uten helt å vite hvor de har det fra.
Men når jeg komponerer kan jeg ha
like stor glede av å finne frem til overraskende kombinasjoner av tekstlige
og musikalske hendelser, som å skrive
hundre takter helt ny musikk. Det å
gi gammel musikk nye betydninger
ved å skape en interessant kontekst er
også en del av komposisjonsarbeidet.
Du kaller det et hørespill. Hva
legger du i den sjangeren?
— Jeg tenker meg hørespillet som en
radio-sjanger, et skuespill for ørene.
Når man kombinerer dette med sjangeren ‘orkesterkonsert’ oppstår det
forhåpentligvis noe som overskrider
radioteaterformen, ved at musikken
får en mye sterkere funksjon. Musikken skal ikke bare være en lydkulisse
for teksten, musikken må også bære
en del av det narrative forløpet. Og
det er en stor forskjell at hørespillet utspiller seg live, på scenen. Jeg
har vært veldig bevisst på at Blue
Mountain tar utgangspunkt i den
situasjonen vi befinner oss i, både
musikere, skuespiller og lyttere: Vi
er på en orkesterkonsert, og det er
det som er rammen for historien som
fortelles. Derfor har jeg også brukt
termen orkester-hørespill, som peker
utover det tradisjonelle hørespillet.
I Norge har vi ikke sett mye til det,
men i Tyskland finnes det fine tradisjoner for å lage musikalsk ambisiøse
hørespill. F.eks. har nobelpris­vinneren
Elfriede Jelinek og komponisten Olga
Neuwirth laget hørespill for tysk radio.
Med seg i denne oppsetningen har
du to av landets fremste yngre
skuespillere, Andrea Bræin Hovig
og Mattis Herman Nyquist. Hva er
det med dem?
«Konsert, det er litt som å være
i et spøkelseshus. All den døde
musikken som blir levende»
— Jeg så etter noen med bestemte
musikalske kvaliteter, skuespillere
som kan bli en del av orkesterets egen
tidsflyt. Mattis Herman kjente jeg
fra før, og jeg visste at han var god.
Vi har faktisk også ved et par anledninger sunget i en svært lavterskel-­
orientert mannskvartett sammen!
Han hadde heldigvis tid til å klemme
inn dette prosjektet mellom Peer
Gynt-forestillinger på National­
theateret. Andrea fant jeg frem til
etter litt research i skuespiller-kretser,
og jeg skjønte allerede på første lese­
prøve at hun var et lykketreff. Jeg
opplever at hun har stor lydhørhet og
entusiasme for denne tilnærmingen
mellom scene, tekst og musikk.
Fortell om orkesteret og dirigenten
som er med på Blue Mountain?
— Orkesteret kjente jeg ikke til fra
før, de er et av de danske Kring­
kast­­ings­orkesterene. Det er alltid
en skrekkblandet fryd å møte et
nytt orkester — en tretti, femti eller
hundre­hodet organisme som kan spise
deg levende om du ikke gjør tingene
riktig. Dirigenten gjør det praktiske
arbeidet med orkesteret — komponisten skal helst sitte i salen og lytte, og
så være i tett dialog med dirigenten og
la han eller hun ta seg av dialogen med
musikerne. I dette tilfellet har vi en dirigent jeg har jobbet med flere ganger
tidligere. Baldur Brönnimann har en
sjelden evne til å være både ekstremt
årvåken og avslappet på samme tid.
Og han har en intuitiv forståelse for
det jeg forsøker å få til med et orkester.
Det er jo slik at komponister ofte ikke
har noen innflytelse på valget av dirigent, man krysser fingrene og håper på
det beste. Da jeg hørte at Baldur skulle
dirigere Blue Mountain senket skuldrene mine seg mange hakk. Én ting
mindre å bekymre seg over i et ganske
komplisert prosjekt…
Blir Blue Mountain og denne
metoden en engangshendelse?
— Det håper jeg ikke. Jeg håper at
andre orkestre vil tenke at dette er
en form som deres publikum kan ha
glede av. Men det ligger i den nye
musikkens natur, at en første fremføring kan bli den siste. Særlig når
man forsøker å finne noen nye måter
å iscenesette orkesteret på. Det å arbeide med skuespillere som skal veves
inn i orkesteret, ikke bare snakke ved
siden av, krever noen andre arbeidsmåter enn en vanlig orkesterkonsert.
Men jeg liker tanken på å arbeide
eksperimentelt, i betydningen prøve
ut en hypotese hvor jeg ikke helt kan
forutsi resultatet. Det er essensen i
det å prøve igjen, feile igjen og feile
bedre, som Beckett sier det i en velkjent formulering. AV
I samarbeid med DR
UnderholdningsOrkesteret.
Støttet av Norsk Komponistforening.
Ensemble Ernst
Kulturkirken Jakob
18:00
200,– / 150,–
Djuro Zivkovic: On the guardening
of the heart
Hikari Kiyama: Shamisen
Morten Ladehoff: APART
Sampo Haapamäki: Velinikka
Ensemble Ernst et eksempel på et
studentensemble som har vokst til å
bli et av Nordens ledende samtids­
musikk­ensembler. Siden stiftelsen i
1997 har Thomas Rimul vært kunstnerisk leder og Ernst har flere ganger
spilt på Ultima til strålende kritikker
fra internasjonal presse. Ny norsk
musikk er en viktig del av ensemblets
repertoar, og Ernst har presentert
flere bestillingsverk og urfremføringer
av ledende norske komponister gjen-
nom hele sitt virke. Ensemble Ernst
er en gruppe talentfulle musikere
med stor uttrykksvilje, nyskapende
programvalg og en viktig plass i
norsk samtidsmusikkliv.
På årets program står serbisk-­
svenske Djuro Zivkovics On the
Guarding of the Heart, som tidligere i
år ble tildelt den prestisjetunge komponistprisen Grawemeyer Award. I
spennet mellom det sosialt kollektive
og det individuelle utforsker Zivkovic
en personlig dybde han selv kaller
«hjertet av det åndelige». Solist er
Veli Kujala.
Tittelen på Hikari Kiyamas verk
Shamisen spiller på det japanske
trestrengs-instrumentet med samme
navn, men fremstår her for strykekvartett med følgende instruks fra
komponisten: «Dette er ikke såkalt
samtidsmusikk. Dette er støyrock.»
Morten Ladehoff stykke APART
belyser konseptet «adskillelse» på
forskjellige måter. Den første formen
for adskillelse ligger i selve instrumentet; en fiolin har blitt delt i fire
og påmontert mikrofoner. Dermed
oppstår fire nye instrumenter, som
klanglig har lite til felles med det
opprinnelige instrumentet.
Finske Sampo Haapamäkis verk
Velinikka for kvarttone-akkordeon
og orkester er en del av Haapamäkis
PhD-arbeid i komposisjon ved
prestisje­tunge Columbia University i
New York. Sammen med Veli Kujala
videreutviklet han kvarttoneakkordeonet, og verket har vært fremført flere
ganger siden premièren i 2008. MØ
Støttet av Norsk Komponistforening.
54
lørdag 20. september
lørdag 20. september
Ultima Finale
Ultima Finale
Ben Frost A U R O R A live /
Karin Krog og John Surman /
TCF / Jeppe Just Instituttet
Vulkan Arena
22:00 – 02:00
100,–
Australske Ben Frost har siden platedebuten i 2003 markert seg med
intens, strukturell, minimalistisk
lydkunst med røtter i «militant
post-klassisk» elektronisk musikk.
Frost har siden 2005 husert på
Island der han driver kollektivet/
plateselskapet Bedroom Community.
I 2010 ble han plukket ut av Brian
Eno til «Rolex Mentor and Protégé
program». Han samarbeider med en
rekke andre musikere og artister om
bl.a. opera, installasjoner, lydkunst
og filmmusikk. I 2013 regisserte han
sin første opera, basert på Iain Banks
berømte roman The Wasp Factory.
På Ultimas avslutningskonsert spiller
han fra sitt nye kritikerroste album
A U R O R A.
En av Norges fremste jazzsangere med stor internasjonal anseelse,
Karin Krog, er med når Ultima runder av med stor konsert på Vulkan.
Krog er først og fremst kjent som
jazzsanger, men har også sterke avant
garde-røtter bl.a. i sitt samarbeid
med Kåre Kolberg. Karin Krog og
den engelske multi-­instrumentalisten
John Surman har siden avant garden inntok jazzscenen på slutten
av 60-tallet, hatt et nært samarbeid
som duo. De tilhører begge en generasjon av europeiske musikere som
har arbeidet med å utvide jazzens
internasjonale horisont og var begge
tidlig ute med å ta i bruk elektronikk
i jazzsammenheng. Samarbeidet har
resultert i en rekke album og liveopptredener. To av deres innspillinger har
vunnet Spellemannspris i kategorien
jazz. På Ultimas avslutningskonsert
har de med seg Surmans sønn, Pablo
ultima academy filmprogram
Benjamin Surman, som bidrar med
live sampling og elektronika.
Med forkjærlighet for musikalsk
skramle-estetikk og metallisk energiutladning, blandet med lirekasse og
70-og 80-talls synth, er voldsomhet,
ufrivillig teater, nostalgi, musikalsk
mismatch og sammenbrudd, består
danske Jeppe Just Instituttets repertoar av alt fra vuggesanger til drikkeviser instrumentert for hjemmelagde
instrumenter.
TCF er kunstner og musiker Lars
Holdhus som gjennom forskjellige
teknikker utforsker koder og kryptografi i relasjon til musikalsk komposisjon. De musikalske referansepunktene er hentet fra elektroakustisk
musikk, hardstyle, hardcore, poesi og
digital støy.
I samarbeid med nyMusikk og NATT&DAG.
Støttet av Norsk Komponistforening.
Art War
Torsdag 11. september, 18:00 og
onsdag 17. september, 18:00
Cinemateket
Tyskland 2013
Regi: Marco Wilms
Arabisk, engelsk og tysk tale, engelsk tekst
DCP, farger, 1t 30min
«Changes are never produced by the
majority of the population. It’s always
been minorities who have fundamentally changed societies because they
are the most active» Hamed, Art War.
Med en fortid som opprørsk kunstner
i sin barndoms DDR, euforisk deltager når muren falt og uredd dokumentarfilmskaper, var Marco Wilms
den perfekte til å rette sitt kamera
mot gatekunstnerne under den egyptiske revolusjonen. Ut i den egyptiske
natten fulgte han graffitiartister, designere, kunstnere og musikere som
hver på sin måte tok del i opprøret.
Deres inspirerende dristige verk satte
sitt preg på Kairo og ga motstanden
et kunstnerisk ansikt.
Antonio Negri: A Revolt
that never ends
Søndag 14. september, 14:00
Cinemateket
Tyskland 2004
Regi: Alexandra Weltz, Andreas Pichler
Med: Antonio Negri
Engelsk og italiensk tale, engelsk tekst
DigiBeta, farger, 52min
Antonio Negri burde være et velkjent navn for filosofi- og politikk-­
interesserte, og for andre kan navnet
være assosiert med dramatiske
hendelser i nyere Italias historie.
Ben Frost (Foto: Borkur Sigthorsson)
55
Karin Krog and John Surman
Dette er filmen om mannen som fikk
skylden for kidnappingen og drapet
på Italias tidligere statsminister Aldo
Moro i 1978. Her dokumenteres
Negris politiske oppvåkning, via hans
utrettelige arbeid for å bedre italienske fabrikk­arbeideres kår, til arrestasjon i forbindelse med Moro-saken
og hans eksil i Paris for å unngå
dommen. Der var han en viktig del
av den filosofiske debatt i kretsen
rundt Deleuze og Focault, og skrev
sin internasjonale bestseller Empire.
En bok som gjorde Negri til en viktig
skikkelse i den fremvoksende antiglobaliserings­bevegelsen.
Victory under the Sun
Søndag 14. september, 18:00
Cinemateket
Jugoslavia 1988
Regi: Goran Gajic
Med: Laibach
Slovensk tale, engelsk tekst
35mm, farger, 1t 4min
«Laibach er en misjon som krever
fanatisme» sier vokalist Milan Fras et
sted i Victory under the Sun, den lett
fiksjonaliserte filmen fra 1988 hvor
Laibach skal vise hvor de kommer fra,
hva de står for og hvem de er. Som i
alt Laibach gjør er det den dypt seriøse overdrivelsens kunst de bedriver
— noe som tvinger mottakeren til å ta
stilling, tenke selv. At de derved stiller
seg sjeldent åpne for mistolkninger
er helt bevisst og har skapt mye kontroverser i bandets historie. Deres
kreative gjenbruk av symboler fra
ekstreme ideologier har skapt et helt
unikt visuelt uttrykk, en blanding som
også reflekteres musikalsk.
The Pervert’s Guide To Ideology
Søndag 14. september, 21:00,
onsdag 17. september, 20:00,
torsdag 18. september, 21:00
Cinemateket
Ultima Academy-deltakere får
gratis inngang
Storbritannia/Irland 2012
Regi: Sophie Fiennes
Med: Slavoj Žižek
Engelsk, uten tekst
DCP, farger, 2t 14min
«Vi er ansvarlige for våre drømmer.
Dette er den ultimate lærdommen fra
psykoanalysen — og fiksjonsfilmer».
Skaperne av The Pervert’s Guide to
Cinema er tilbake med The Pervert’s
Guide to Ideologi. Filosofen Slavoj
Žižek og filmskaper Sophie Fiennes
bruker sin tolkning av berømte
filmscener for å presentere en fengslende filmatisk reise inn i kjernen av
ideologi — drømmene som former vår
kollektive tro og praksis.
Den filosofiske provokatøren
Slavoj Žižek er stjernen i filmen. Han
undersøker filmklipp fra mer enn
20 filmer som hjelper ham å klikke
seg gjennom kapitalismen, fascisme,
forbruk, stalinisme, religion og mer.
Fiennes følger den vellykkede metoden
fra den første filmen, som fysisk setter
Žižek inn i rekonstruksjoner av kjente
filmsett. Denne gangen er filmer som
A Clockwork Orange, Taxi Driver, The
Sound of Music, Titanic, Brazil, Jesu
siste fristelse, Hai­sommer, Zabriskie
Point og mange flere inkludert.
«Tankevekkende og garantert stor
underholdning.» — OIFF
«Slavoj Žižek unleashes his voracious intellect on films from The
Sound of Music to Full Metal Jacket,
in this wilfully provocative documentary essay.» — Clare Stewart, BFI.
56
Installasjon
TAKK!
Conrad Schnitzler: Mobile
Audiovisuell installasjon
Atelier Nord ANX
10.–28. september 2014
Arrangement:
Wolfgang Seidel, Berlin
Kurator: Carsten Seiffarth, Berlin
Conrad Schnitzler
Atelier Nord presenterer Conrad
Schnitzlers (1937–2011) audio­
visuelle installasjon Mobile under
årets Ultima-­festival. Installasjonen
baserer seg på en sammensetning av
Schnitzlers eksperimentelle videoarbeider og lydmateriale fra hans
kassett-konsert prosjekt. Videoene,
der Schnitzler arbeidet med lys og
bevegelsen til sort-hvitt objekter, er
produsert på enklest mulig måte,
uten klipping eller effektbruk og kan
minne om Hans Richters filmer eller
lysarbeidene til László Moholy-Nagy.
De seks akkompagnerende
lyd-komposisjonene er basert på 50
kassetter som Schnitzler produserte
i forbindelse med kassett-­prosjektet
sitt, der han gjorde opptak av
enkeltstemmene i et orkester på
kassett, som på tidspunktet var
den enkleste og billigste måten å
gjøre innspillinger på. Da Conrad
Schnitzler døde i 2011 etterlot han
seg mer enn 800 timer med materiale fra dette prosjektet, men praktiske og finansielle hindringer gjorde
at det kun ble produsert de rundt
50 kassettene som komposisjonene
i denne installasjonen baserer seg
på. Mangfoldet av ulike stemmer og
Schnitzlers collage-­aktige tilnærming at materialet har et stort kompositorisk potensiale.
Conrad Schnitzler var en kunstner
som unndro seg all kategorisering.
Påvirket av sitt møte med Fluxus-­
bevegelsen, forente han billedkunst
og musikk og etterhvert også i økende
grad performance, video og musikk.
I 1960 flyttet han til Vest-Berlin, hvor
han var med på å grunnlegge den
innflytelsesrike konsertscenen for
eksperimentell musikk Zodiak Free
Arts Lab og bandet Kluster. I Norge
er Schnitzler best kjent for å ha bidratt med komposisjonen Silvester
Anfang til black metal bandet Mayhems debutalbum Deathcrush.
På alle Ultima Academyarrangementer på vår nye arena
Loftet (Skippergata 22) kan du
starte festivaldagen med kaffe
og gratis lunsj hver dag!
NORSK TIDSSKRIFT OM MUSIKK
Åpning: Tirsdag 9. september, 19:00
22:00: «Conrad Schnitzler —
Kassetten-Konzert» med
Wolfgang Seidel
Atelier Nord
Café Mesh
Cinemateket
CODA Oslo International Dance Festival
Danmarks ambassade i Oslo
Dans i Nord-Trøndelag
Dansens Hus
Dansearena Nord
Deichmanske hovedbibliotek
Det norske komponistfond
Dextra Musica
DOGA
DR UnderholdningsOrkestret
Dramatikkens hus
Drivhuset
EGD
Eivind Grovens Orgelhus
Elektronmusikstudion EMS
Ernst von Siemens Musikstiftung
Finsk-norsk kulturinstitutt (FINNO)
Fond for lyd og bilde
Fond for utøvende kunstnere
Fonds Experimentelles Musiktheater NRW
Institusjonen Fritt Ord
Internationales Musikinstitut Darmstadt
Islands ambassade i Oslo
Komponistfondet
Komponistenes vederlagsfond
Kulturdepartementet
Kulturkirken Jakob
Kulturkontakt Nord
Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO)
Kunstløftet
MFOs Vederlagsfond
Morgenbladet
Music Norway
Nasjonalbiblioteket
Nasjonal jazzscene
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
NATT&DAG
Nationaltheatret
NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio)
NODE Berlin Oslo
Nordisk Kulturfond
Nord-Trøndelag Teater
Norsk folkemusikksamling
Norsk komponistforening
Norsk kulturfond
Norsk kulturråd
Neue Vocalsolisten Stuttgart
nyMusikks komponistgruppe
OCA, Office for Contemporary Art Norway
Oslo domkirke
Oslo kommune
Oslo Konserthus
Oslo kulturnatt
PechaKucha Oslo
Riksscenen
Rockefeller
Scandic Hotels
Sentrum Scene
Sparebankstiftelsen DNB
Studio 4.99
Sveriges ambassade i Oslo
Teatermuseet
Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo
Universitetet i Oslo, institutt for musikkvitenskap
Universitetsbiblioteket
Universitetets aula
Utenriksdepartementet
Verdensteatret
Vulkan Arena
ANGEL OLSEN
HIGHASAKITE
NEUTRAL MILK HOTEL
EIVIND BUENE
STINE JANVIN MOTLAND
MUSIKERLANDSLAGET I FOTBALL
THE ROLLING STONES
MUSIKK, SPORT & FITNESS
NYTT NUMMER AV ENO I SALG NÅ!
ÅRE
T I DS S TS
KRIFT
2 01 4
Karl Johans gate 35
SMAKEBITER HØSTEN 2014
29.08 - SESONGÅPNING:
STIAN CARSTENSENS FLIPP
05.09 - HEDVIG MOLLESTAD TRIO
10.09 - SIDSEL ENDRESEN & STIAN WESTERHUS
18.09 - INGRID LAUBROCK ANTI-HOUSE
17.10 - JAN ERIK VOLD 75 ÅR
29.10 - COME SHINE
01.11 - GARY BURTON QUARTET
07.11 - NILS PETTER MOLVÆR
22.11 - CASSANDRA WILSON
28.11 - JOHN MCLAUGHLIN
KJØP SESONGKORT
FOR HØSTEN 2014
Kun 1200,(700,- stud)
Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no
l
Les mer om programmet på www.nasjonaljazzscene.no
Fri entré på alle konserter
en hel sesong!
konserter
litteratur
lydkunst
utstillinger
foredrag
film
2015
bergen festival for contemporary music
norway
KONGSBERG 21. - 25. JANUAR 2015
11. - 15. mars
www.borealisfestival.no
Nasjonale og internasjonale artister
byr på magiske opplevelser på de
14. Glogerfestspill som går av
stabelen 21.- 25. januar 2015.
Programslipp medio oktober 2014.
Følg med på:
glogerfestspillene.no
HOFESH SCHECHTER COMPANY (UK)
«POLITICAL MOTHER»
- a noisy, brutal, no-holds-barred attack on power and its
destructive, abusive agenda.
The Times
Fremført av dansere og musikere fra Hofesh Schecter Company
Koreografi og originalmusikk: Hofesh Schechter
DANSENSHUS.COM
Fredag 26. sept kl. 19:00
Lørdag 27. sept kl. 19:00
Søndag 28. sept kl. 19:00
PÅ LITTERATURHUSET I HØST
03.09 SIRI HUSTVEDT
10.09 CARL FRODE TILLER & FINN SKÅRDERUD
12.09 ANTONIO NEGRI
24.09 1814-2014: KJARTAN FLØGSTAD & ESPEN SØBYE
01.10 UNNI LINDELL & ANNE B. RAGDE
08.10 KJELL ASKILDSEN & ALF VAN DER HAGEN
15.10 OM JOHNNY CASH: ROBERT HILBURN
NÆRLESNING FREDAGER KL. 18
19.9 MARGUERITE DURAS
Notam takker for godt samarbeid
med Ultima, kunstnere og artister
om årets festivalprogram.
Notam – Norsk senter for teknologi i musikk og kunst:
• Ressurssenter som tilbyr teknisk støtte til musikere,
komponister og kunstnere
• Legger vekt på nyskapende bruk av teknologi
i kulturfeltet, og samarbeider med andre utviklere
i Norge og internasjonalt
• Arrangerer konserter, workshops og fora
• Kurs og videreutdanning innen musikkteknologi
• Utleie av kontorer/arbeidsrom til musikere og
kunstnere – et utmerket fagmiljø!
Geir Gulliksen om Elskeren
17.10 DON’T STOP ‘TIL YOU GET ENOUGH
Anne Danielsen om Michael Jacksons hit
OG MYE
MER…
LØRDAGSFOREDRAG KL. 15
www.notam02.no
OM POLITISKE IDEOLOGIER
Fullt program og billetter på litteraturhuset.no
Ratkje // HalvoRsen // noRdHeim //
skjelbRed // GRieG // valen // Wallin
beetHoven //
Hellstenius
23.10
27.11
Oslo Konserthus kl. 19:00
Oslo Konserthus kl. 19:00
ZZZVWU\SHFRP
7ROOEXJW
Ratkje // Fanfare - Paragraf 110b
HalvoRsen // Norsk rapsodi nr. 2
noRdHeim // Tenebrae
skjelbRed // Shadow of an Anthem II
GRieG // Solveigs sang, En svane
valen // Ave Maria // Wallin // Act
inGaR beRGby // Dirigent // alban GeRHaRdt // Cello
Hamida kRistoffeRsen // Sopran
beetHoven // Symfoni nr.8
Hellstenius // Loven, uroppførelse
CHRistian eGGen // Dirigent
toRa auGestad // Sang
boya bøCkman // Video
øyvind RimbeReid // Tekst
toRmod CaRlsen // Regi
andeRs moRdal // Skuespiller
Vi feirer
grunnlovsjubileet!
billetteR // www.oslofilharmonien.no // billettservice.no, t: 815 33 133 // Oslo Konserthus, Johan Svendsens plass, // t: 23 11 31 11 //
Oslo-Filharmonien salgskontor, // t: 23 11 60 60, salgskontor@oslofilharmonien.no // pRiseR kr 450–150 // barn kr 100
Les oss, støtt
gloBal og radikal ukeaviS
Nosizwe Baqwa Hans erik Næss
Mikkel Berg-Nordlie
Dženana Brkić Dag Sørås
Bjørn Lindahl Monica Ifejilika
Tora
Aasland
Hilde Bojer
Berit Ås
Torild
Skard
John Gustavsen
Tore Linné Eriksen
Alexander Harang
Kristian Bjørkdahl
NORGES STØRSTE OG BESTE
FORBUND FOR MUSIKERE
utfordrer deg til å avgjøre hvem som har sagt at…
– Men jeg er så nerd, jeg. Tvers igjennom. Jeg tror musikkbransjen er nerdenes hevn. Vi var ikke
de kuleste på skolen. Men vi seirer til slutt.
a) Marit Larsen; b) Edvard Valberg; c) Lene Marlin
FÅ NY TID I 5 UKER
FOR 99 KR
SMS: Send NT til 2007
– Musikk er den eneste sanselige nytelse som er uten last.
a) Samuel Johnson; b) Winston Churchill; c) Rune Rudberg
konflikten
: – Der
for ville
kkomm
entar:
Fra
Komment
ar: La
nd
brukso
ppgjør
et er om
global
global
mer en
n
ikal
hvori
Naz
kamipen
9. – 15.
Jan Kal
lev
nye bok iks
viser
hvem
som
mot aris kjempet
ke
ideolo
ger.
opptatt
l og ra
hvori
Tråk
ker p
å
16. –
22. ma
i 2014.
rain
«Foren sova i
et
mener Ukraina»
båd
Kiev og e
har gjo Moskva
rt store
feil.
dikal
Årgang
62/ nr.
Brasi
lbesø
I det ind ket
de ekst
marine reme eU- og
in
eU-valgvLe Pen og G nvandringsm
eert W
otstan
innere
Øde
ilder
kolog
om to
e isk
uker. H s ligger anavgrn
t
til åifbl
va nå?
Regje
ringen i
side 10
øk
avgiften
–16 med er Debio-
for bønd
40 %
økologis er som driver
k. Ramm
er de sm
å.
lærer ba re av Amazo
Ny Tid rna via satell nas
itt.
er der.
39
Rom
klassanik
eren
Klassike
«Søstren ren
er overs e Makioka»
Lingaas att til norsk.
Hedd
Fossum
anmelde a
side 32
r.
side 9
Vi ønsker publikum, funksjonærer,
komponister og utøvere en super festival!
Har DU spørsmål til OSS?
Besøk oss på www.musikerorg.no
Fra 18
til 19 14
13
Forfat
ter
om hv Audgunn
Olteda
ord
l
Nielsen an Hans
en stemmHauge ga kv
inner
e
side 19 etter 1814.
g kr.
Flyktn
spille ing-
t
Italia og
ber om Libya
å ta im hjelp for
ot
Norge flyktninger.
nekter.
side
16–17
39
DN og
First H
ouse-p
roblem
et.
hvori
dIk
høyree
ks
vant EU treme
-valge
Også
t.
femini
ste
grønne r, de
og
Syriza
side jubler.
opptatt
s. 2
Og Ra
Rødgrø aL ukEavIS
nt EU-v
alg M
er enn
Ikke ba
re
jeg bl
i saue
bonde.
s. 10
hvori
30. ma
I – 5. juN
opptatt
fotball
Mala
wi-va
I. 2014
. ÅRga
Neym
ar
inviterer jr.
fotball-V til
M. Tore
Linné
Er
anmelde iksen
de nye r
Br
bøkene asil.
Ng 62
/ NR.
20
LøSSaLg
9
mai 201
4. Årg
ang 62/
nr. 19
løssalg
side 30
kr. 39
ap allie
så tar rer seg med
Jo
kl
vil han nas gahr s imakamerat
tøre
gi ny ku
ene.
side 4–
rs til la over.
I mai to
7
ndets
k dram
største
atikere
parti? anders B
n ka
ehri
ng Bre
te Pen
Torsda
iv
d
g
forestill kommer de ik med til Lib ry et dukkeh
n
ode av
ingen
til Norg omstridte anon.
e. SIdE
12–18
kR. 39
lget
Ny Tid
-spaltist
Ethel
Kabw
ato i Zi
mbabwe
analyser
glemt er det
e Mala
wi-va
lget.
Tar o
verSpeiler B
reivi
k
23. – 29.
18 løs
sal
nds ka
gang
side 12
–15
ny «jøde til norge. m mp gjorde
en
at
paragr
af». den 1. februar 20 jøder fikk
10-13
13 kom
forbyr
kosher
mat.
gLOBaL
ukeavis
opptatt
Werg
elan
d
«Magd
ad
alenaa- har med
fryk
en
sterktenfjorden»
Tids an roman, mene levert
melde Olg
r. a Vla r Ny side
side 22
side 32
globa
eavis
St4.er
Henrik
k 62/
Årgang
ronr.ma
Werge
Kjartan
17 løs
n
salg
Uk
Fløgst
la
kr.ad
mai 201
Får m
akt i
EU
side 4
til Kin
a. s. 2
ikal uk
penger
. s. 9
og rad
En pro
fesj
nøye pla onell og
demons nlagt
trasjon
møtte
Da
i Norge lai Lama
.
og rad
Pol Po
t via Pu
tin
side 8
– Hvor ord svikter, taler musikken.
a) H. C. Andersen; b) Olav Anton Thommessen; c) Olemic Thommessen
NOBELP
RISEN
: Kina,
Send mail til abo@nytid.no
eller ring 23 36 19 53 mellom klokka 11 og 16
ukeavis
Dalai
prote Lamasten
– For intet er så hårdt og vilt at ikke det flyktig kan forvandles av musikk.
a) William Shakespeare; b) Camilla Collett; c) André Bjerke
FÅ NY TID I 1 ÅR
FOR KUN 990 KR
SMS: Send NYTID til 2007
FÅ NY TID I 3 Mnd
FOR 290 KR
SMS: Send NT1 til 2007
Personer med sterke meninger velger Ny Tid som ytringsplattform.
Her finner du oss i alle nyanser.
Bli abonnent idag, eller gi bort Ny Tid til noen du kjenner:
Bidra til at flere stemmer når fram.
– Hva er musikk? Det er kjærlighet. Det er universets språk.
a) Adil Khan; b) Amalie Skram; c) Knut Skram
Har du fem a-svar, er du god.
Foto: Stian Andersen ©
sophia Adampour
side 24
.
Musikere for livet
Musikk og 22. juli
Hvordan hjalp musikk oss til å håndtere sorgen og sinnet?
Hvordan brakte musikk mennesker fra ulik sosial og etnisk bakgrunn sammen?
Hvordan ble musikk brukt til å uttrykke en visjon om et mer inkluderende samfunn?
Antologien Musikk og 22. juli sammenfatter forskning innen populærmusikkstudier,
musikk og helse, medievitenskap, litteratur og religion.
Redaktører er Jan Sverre Knudsen, Marie Skånland og Gro Trondalen.
Utgiver er Norges musikkhøgskole, Senter for musikk og helse.
Boka lanseres under Ultima 10. september.
Musikkhøgskolen utdanner
Musikkhøgskolen tilbyr
samtidsmusikere, impromusikere, jazzmusikere, utøvere
i klassisk musikk, folkemusikere, musikkpedagoger,
komponister, kirkemusikere, sangere, også operasangere,
dirigenter, musikkterapeuter, musikkteknologer,
musikkteoretikere og framtidsmusikere.
ca. 400 konserter i året - de fleste
gratis, ph.d-program, kunstnerisk
stipendiatprogram, master- og
bachelorutdanning, etter- og videreutdanning, talentutviklingsprogram.