docLast ned PDF
download 
Report Transcription
Last ned PDF
ultima oslo contemporary music festival om natur 10.–19. september 2015 program TORSDAG 10. SEPTEMBER Ultima Remake 10:00 — Edvard Munch VGS Interaktiv installasjon laget av elever s. 13 Installasjonsåpning og konsert Elin Mar Øyen Vister Røster III (WP) 15:00 — Deichmanske hovedbibliotek s. 20 Nils Petter Molvær Lucid Dream Fra 20:30 — Ekebergparken (Visninger også 12. og 13. september) s. 12 Installasjonsåpning Terry Fox The Labyrinth Scored for 11 Different Cats 15:00 — Atelier Nord ANX s. 19 Cecilie Ore Adam & Eve — A Divine Comedy 21:00 — Kulturkirken Jakob (Spilles også 12. september) Kammeropera om religion og kvinneforakt s. 18 John Persen Mot Kalde Vinder 16:00–22:00 — Utenfor Oslo Konserthus Installasjon s. 6 Ultima Academy Biolog Anders K. Krabberød om biologiens historie 15:00 — Kulturhuset s. 21 Double Vision + Amnesia Scanner 22:00 — Parkteatret AtomTM og Robin Fox + Amnesia Scanner s. 17 Elisabeth Vatn The Color Beneath (WP) 18:30 — Ekebergparken (Spilles også 11.– 13. september) Soloppgang- og solnedgangskonserter i James Turrells installasjon s. 14 Ultima Academy Biolog Dag Hessen om evolusjon og genetikk 16:00 — Kulturhuset s. 21 LØRDAG 12. SEPTEMBER Ultima Academy Medieteoretiker Wolfgang Ernst om online-kultur og digital renessanse 16:00 — Kulturhuset s. 14 Åpningskonsert Olivier Messiaen Turangalîla-Symphonie Oslo-Filharmonien 19:00 — Oslo Konserthus (Spilles også 11. september) Moderne klassiker fremført av Oslo-Filharmonien s. 10 Nils Petter Molvær Lucid Dream Fra 20:30 — Ekebergparken (Visninger også 11.–13. september) Lyd- og lysinstallasjon i Ekebergparken s. 12 FREDAG 11. SEPTEMBER Installasjonsåpning Quiet Ensemble Quintetto 10:00 — Teknisk museum s. 19 Ultima Academy Trond Reinholdtsen og Ole-Henrik Moe analyserer Turangalîla 11:00 — Loftet s. 21 Lunsjkonsert Herman Vogt Concordia Discors, Études (WP) 12:00 — Loftet Pianostudier med Ian Pace, piano s. 19 Matthew Shlomowitz (WP) / Alexander Schubert Plus Minus Ensemble 17:00 — Den Norske Opera & Ballett s. 15 Elisabeth Vatn The Color Beneath 18:30 — Ekebergparken (Spilles også 12. og 13. september) s. 14 Ultima Academy Filmkveld Luc Ferrari 18:30 — Kulturhuset Komponist Luc Ferrari filmportrett s. 21 Olivier Messiaen Turangalîla-Symphonie Oslo-Filharmonien 19:00 — Oslo Konserthus s. 10 Henrik Hellstenius Ørets teater III: Om naturen (WP) Oslo Sinfonietta / Dans les Arbres 19:30 — Den Norske Opera & Ballett (Spilles også 12. og 13. september) Konsert / forestilling s. 16 Installasjonsåpning Ali Paranadian Untitled I, A poem for Norway (WP) 20:00 — Majorstuen kirke s. 20 Koka Nikoladze Sound Stencil 0.1 (WP) 12:00 — Starter ved Dansens Hus Oslo som trommemaskin s. 30 Ultima Academy Psykolog Bruno Laeng om fenomenet synestesi 12:00 — Kulturhuset s. 31 Ultima Academy Nevrobiolog Semir Zeki om nevrologiens estetikk 13:00 — Kulturhuset s. 31 Små Grå og Kim Hiorthøy Kjemi (WP) 13:00 — Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo (Spilles også 13. september) Forestilling / konsert s. 22 Ultima Academy Alexander Schubert i samtale med Rob Young 14:00 — Kulturhuset s. 31 Ultima Academy Musikkprofessor Rolf Inge Godøy om lyd og bevegelse 14:30 — Kulturhuset s. 31 James Dillon / Jon Øivind Ness Cikada 15:00 — Parkteatret Kammerverker s. 23 Helge Sten (WP) / Harry Partch / Simon Steen-Andersen Ensemble Musikfabrik 18:00 — Kanonhallen Nytt verk av Deathprod for Partchs legendariske instrumentarium s. 24 Elisabeth Vatn The Color Beneath 18:30 — Ekebergparken (Spilles også 13. september) s. 14 Henrik Hellstenius Ørets teater III: Om naturen Oslo Sinfonietta / Dans les arbres 18:30 — Den Norske Opera & Ballett (Spilles også 13. september) s. 16 Heine Avdal og Yukiko Shinozaki Distant Voices 19:00 — Black Box Teater (Spilles også 13. september) Danseforestilling s. 24 Anders Tveit og Parallax Parallax View (WP) 20:00 — Deichmanske bibliotek avd. Gründerløkka Live-lydinstallasjon s. 30 Nils Petter Molvær Lucid Dream Fra 20:30 — Ekebergparken (Visninger også 13. september) s. 12 Jan Martens The Dog Days Are Over 21:00 — Dansens Hus (Spilles også 13. september) Danseforestilling s. 26 Cecilie Ore Adam & Eve — A Divine Comedy 21:00 — Kulturkirken Jakob s. 18 Robert Ashley Perfect Lives Matmos 22:00 — Vulkan Arena Amerikansk elektronika-duo med legendarisk TV-opera s. 27 SØNDAG 13. SEPTEMBER Elisabeth Vatn The Color Beneath 06:00 — Ekebergparken (Spilles også kl. 18:30) s. 14 Barnas Ultima-dag (BUD) 11:00 — Riksscenen Tettpakket program for hele familien s. 32 Små Grå og Kim Hiorthøy Kjemi 13:00 — Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo s. 22 Kurt Schwitters dag 13:00 — Henie Onstad kunstsenter En feiring av dadaismens mester med bl.a. Building Instrument (WP), m.fl. s. 33 Camille Norment (WP) 18:00 — OCA Camille Norment Trio, David Toop, Sofia Jernberg og Vokalensemble Oslo 14 Pre-talk fra kl. 17:00 s. 34 Henrik Hellstenius Ørets teater III: Om naturen Oslo Sinfonietta / Dans les Arbres 18:30 — Den Norske Opera & Ballett s. 16 Elisabeth Vatn The Color Beneath 18:30 — Ekebergparken s. 14 Heine Avdal og Yukiko Shinozaki Distant Voices 19:00 — Black Box Teater s. 24 Ultima Academy Geolog Henrik H. Svensen om utfordringer i menneskets tidsalder 19:30 — Kulturhuset s. 35 Ultima Academy Musikkforsker Richard Taruskin om fuglesang, musikk og det overnaturlige 20:30 — Kulturhuset s. 35 Nils Petter Molvær Lucid Dream Fra 20:30 — Ekebergparken s. 12 Jan Martens The Dog Days Are Over 21:00 — Dansens Hus s. 26 Ultima Academy David Toop i samtale med Heloisa Amaral 21:30 — Kulturhuset s. 35 MANDAG 14. SEPTEMBER Lunsjkonsert Øyvind Mæland 12:00 — Loftet Kammerverker s. 37 Knut Olaf Sunde Comfort Music (WP) Ensemble Aksiom 18:00 — Vulkan Arena Performativ konsertinstallasjon s. 36 Mathias Spahlinger (WP) Øyvind Torvund, Ensemble asamisimasa 20:00 — Kulturkirken Jakob Ufremføring og markering av ny portrett-CD s. 37 TIRSDAG 15. SEPTEMBER Lunsjkonsert Trio ClariNord 12:00 — Loftet Kammerverker s. 39 ONSDAG 16. SEPTEMBER FREDAG 18. SEPTEMBER Lunsjkonsert Microtub 12:00 — Loftet Mikrotonal tubatrio s. 45 Lunsjkonsert Frevo gitarduo 12:00 — Loftet Gitarduo med urfremføringer s. 51 François Bonnet Live Jukebox kl. 15:00 — nyMusikk Illustrert foredrag om historien bak Groupe de Recherches Musicales (GRM) s. 45 Zwerm 18:00 — Norges musikkhøgskole, Levinsalen m/ Anders Førisdal Mikrotonal el-gitar s. 52 Gérard Grisey Le Noir de l’Etoile Pinquins og SISU 19:00 — Kulturkirken Jakob Perkusjonsverk med astronomiske dimensjoner s. 40 INA GRM 21:00 — Vulkan Arena Musique concrète s. 44 TORSDAG 17. SEPTEMBER Lunsjkonsert Gobi Drab 12:00 — Loftet Blokkfløytist fremfører Ansgar Beste og egen musikk s. 48 SOFA 15-årsjubileum 19:00 — Nasjonal jazzscene Konsert og dobbelt plateslipp s. 46 Annie Dorsen Yesterday Tomorrow 19:00 — Black Box Teater (Spilles også 19. september) Evolusjonær musikal s. 49 Anna Thorvaldsdottir UR_ 19:30 — Den Norske Opera & Ballett (Spilles også 19. september) Ny opera med Grønland som utgangspunkt Pre-talk fra kl. 18:00 s. 50 Ang 20:00 — Riksscenen Konsertforestilling med hardingfeleslåtter s. 49 Trond Reinholdtsen Ø (WP) 22:00 — Arena annonseres på ultima.no Filmvisning og performance s. 52 LØRDAG 19. SEPTEMBER Eivind Buene Det Norske Kammerorkester 19:00 — Universitetets aula Ny musikk av Eivind Buene og referanseverkene de ble skrevet til s. 38 Georg Friedrich Haas In Vain Ensemble Ernst 21:00 — Riksscenen Kult-stykke endelig i Norge s. 47 Edvin Østergaard (WP) / Jan Erik Mikalsen (WP) / Maja Linderoth Det Norske Solistkor 13:00 — Universitetets gamle festsal s. 53 David Toop Of Leonardo da Vinci – Quills / a Black Giant / Deluge (WP) Elaine Mitchener / David Toop 21:00 — Nasjonal jazzscene En-kvinnes multimediaopera s. 39 James Hoff / Afrikan Sciences / Hilde Holsen 22:00 — Blå Plateselskapet PAN m.m. s. 48 Øyvind Torvund (WP) / Jon Øivind Ness (WP) / Iannis Xenakis KORK 15:00 — Universitetets aula s. 54 Annie Dorsen Yesterday Tomorrow 18:00 — Black Box Teater s. 49 Anna Thorvaldsdottir UR_ 18:30 — Den Norske Opera & Ballett s. 50 Mia Habib A song to … 19:00 — Dansens Hus (Spilles også 20. og 21. september) Danseforestilling s. 57 Avslutningskonsert Arvo Pärt André Bratten / Ole-Henrik Moe (WP) Oslo Domkor og Ensemble Allegria 20:00 — Oslo domkirke s. 58 3 12. KULTURHUSET Youngstorget 3, 0181 Oslo www.kulturhusetioslo.no 13. KULTURKIRKEN JAKOB Hausmanns gate 14, 0182 Oslo www.jakob.no 14. LOFTET Skippergata 22, 0153 Oslo www.sparebankstiftelsen.no/Sentralen 15. MAJORSTUEN KIRKE, KAPELLET Kirkeveien 84, 0364 Oslo www.oslo.kirken.no/majorstuen N H ND TRO PA LA CE SV EI M OY AL ER TH T CIT ATA RG STO T RTIN GE GRØ T NLA T YH ND JERNBANETORGE AL L T OS LO S T DR ON NIN GE NS GT Trondheimsveien 2, 0560 Oslo www.riksscenen.no Rosenkrantzgt 8, 0159 Oslo www.bul.no AKERSHUS FORTRESS SKI PPE RG ATA 24. TEATERSALEN, BONDEUNGDOMSLAGET I OSLO Peter Møllers vei 2, 0585 Oslo www.kanonhallen.no N TH ATIO EA NA TER L ET STO Olaf Ryes plass 11, 0552 Oslo www.parkteatret.no EKEBERGPARKEN Kongsveien 23, 0193 Oslo www.ekebergparken.com 11. KANONHALLEN HENRIK IBSENS GATE 22. PARKTEATRET 23. RIKSSCENEN Sonja Henies vei 31, 1311 Høvikodden www.hok.no I EN Munkedamsveien 14, 0115 Oslo www.oslokonserthus.no EDVARD MUNCH VIDEREGÅENDE SKOLE Ullevålsveien 5, 0165 Oslo www.edvardmunch.vgs.no 10. HENIE ONSTAD KUNSTSENTER F VE N EIE ATE E AT 21. OSLO KONSERTHUS G UNS HL BR SG DEICHMANSKE BIBLIOTEK AVD GRÜNERLØKKA Schous plass 10, 0552 Oslo www.deichman.no/filial/grunerlokka Karl Johansgate 11, 0154 Oslo www.oslodomkirke.no A NORD N AN 20. OSLO DOMKIRKE DEN NORSKE OPERA & BALLETT Kirsten Flagstads plass 1, 0150 Oslo www.operaen.no VÅR FRELSERS GRAVLUND The Office for Contemporary Art Norway Nedre gate 7, 0551 Oslo www.oca.no DEICHMANSKE BIBLIOTEK Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo www.deichman.no MARKVEIEN Platousgt. 18, 0190 Oslo www.nymusikk.no M 9. 19. OCA T GS UN GET YO OR T 8. DANSENS HUS Møllerveien 2, 0182 Oslo www.dansenshus.com Slemdalsveien 11, 0363 Oslo www.nmh.no TA AKERSGA 7. 18. NY MUSIKK ST. HANSHAUGEN RG BO ER AG 6. BLÅ Brenneriveien 9, 0182 Oslo www.blaaoslo.no A AT G LM HO K C O ST US HA 5. 17. NORGES MUSIKKHØGSKOLE (NMH) MARIDALSVEIEN 4. BLACK BOX TEATER Marstrandgata 8, 0566 Oslo www.blackbox.no Karl Johans gate 35, 0162 Oslo www.nasjonaljazzscene.no VEIEN 3. 16. NASJONAL JAZZSCENE ULLEVÅ LS 2. ATELIER NORD ANX Olaf Ryes plass 2, 0552 Oslo www.ateliernord.no PA RK VE IE 1. SC HW OP ERA GA TA EIG AA RD SG AT E OP ERA 25. TEKNISK MUSEUM Kjelsåsveien 143, 0491 Oslo www.tekniskmuseum.no 26. UNIVERSITETETS AULA Karl Johans gate 47, 0162 Oslo www.uio.no/om/kultur/aulaen/ EKEBERGPARKEN 27. UNIVERSITETETS GAMLE FESTSAL Karl Johans gate 47, 0162 Oslo www.uio.no/om/finn-fram/omrader/sentrum/se02/ 28. VULKAN ARENA Maridalsveien 13 b, 0178 Oslo www.vulkanarena.no Billetter Billettservice selger billetter til de fleste konsertene som ikke har fri entré. www.billettservice.no. Telefon 815 33 133. Billetter kjøpt hos Billettservice kan hentes på Posten, Post i butikk, Narvesen eller 7Eleven. Billetter kan også kjøpes i døren ved hvert enkelt arrangement. Du finner også lenker til billettkjøp på www.ultima.no. Billettpris, se oppføring under hvert arrangement. Førstnevnte pris er fullpris, sistnevnte er rabatt for studenter, honnør og arbeidsledige. NB! Utsolgt! Vær ute i god tid, da arrangementer kan bli utsolgt. Hent ut billetter på forhånd og møt opp i god tid før konsertstart. introduksjon 4 5 Naturen og menneskene p r i m æ r l o g o - p o s i t i v f l at e Foto Ultima / Henrik Beck Musikk, både hvordan den oppstår og hvordan vi forstår den, er forbundet med naturvitenskap. Fysikk, psykologi, astronomi og biologi har inspirert mennesker til å lage musikk siden steinalderen, og fortsetter å inspirere musikere den dag i dag. Om det er teknologiske nyvinninger som gjør det mulig å utforske akustiske prinsipper, psykoakustisk forskning, det overveldende verdensrommet, spekulasjoner om menneskets plass og funksjon i kosmos, eller rett og slett en majestetisk elg i en vakker solnedgang; menneskets møte med natur er utgangspunkt for refleksjon og undring – og et sted der kunsten har en viktig plass. Årets Ultima er den 25. festivalen i rekken. I den anledning har vi gått gjennom arkivet og kikket på programmer og annen dokumentasjon helt fra den første festivalen ble arrangert i 1991. Resultatet er samlet i en egen jubileumsbok som utgis i forbindelse med åpningen av festivalen. Mye har forandret seg i verden de siste 25 årene, og det gjenspeiles i en festival som tar mål av seg til å presentere nye musikalske retninger og idéer. Selv om mye er forskjellig fra starten i 1991 har Ultima fra begynnelsen vært preget av vilje og evne til forandring. Ultima har vært både opposisjon og institusjon, avant-garde og tradisjon, lokal og internasjonal, lett og tung, elsket og hatet. Få musikkfestivaler, hvis noen overhodet, kan vise til samme mangfold og spenn i musikalske sjangre og formater gjennom et kvart århundre. Mange skal takkes. De 17 institusjonene som utgjør Ultimas organisasjon og som hvert år bidrar med ressurser og kompetanse for å lage en internasjonal musikkfestival på aller høyeste nivå, er uvurderlige. Men det er også mange fler. I sentrum av Ultimafestivalens historie står en fantastisk gjeng med enkeltmennesker. Hardtarbeidende, annerledestenkende, talentfulle, sårbare, sterke, kunnskapsrike, kritiske, morsomme folk. Utøvere og komponister fra inn- og utland, produsenter, managere, frivillige, skribenter, entusiastiske publikummere. Det er hvert enkelt av disse menneskene som er Ultimas ryggrad. Folk som hver dag legger ned timevis med arbeid for å følge sine visjoner og musikalske drømmer, i de fleste tilfeller uten utsikt til verken penger eller glamour. Mens jeg har kikket gjennom festivalens programmer de siste 25 årene har det slått meg at Ultima, kanskje mer enn noe annet, er en feiring av enkeltindividet, av menneskelighet i alle sine nyanser. 12. desember 2014 døde John Persen, Ultimafestivalens første leder. Halvor Fjermeros skriver i Norsk biografisk leksikon: «Da en journalist i et intervju minnet Persen på at han i 1970-årene hadde kalt Vømmøl Spellmannslag for noe av det mest reaksjonære Norge har, svarte han: «Kunstens politiske kraft ligger i det å skape en ny bevissthet, åpne nye dører til erkjennelse, og ikke i å synge sanger eller male bilder som bare bekrefter det venstresida forventer. Kunsten kan ikke forandre verden. Den kan bare forandre de menneskene som kan bidra til at verden endres». s e k u n d æ r l oDen g oaldri hvilende John Persen satte dype spor i norsk kunstoffentlighet, og var en forutsetning for Ultima. Vi er derfor glade for å kunne presentere norsk premiere av Persens verk Mot Kalde Vinder i forbindelse med åpningen av årets Ultimafestival. Etter den vellykkede første festivalen i 1991 skrev kritikeren Idar Karevold i Aftenposten at «… en satsing på dette feltet må være konstant for å gi en effekt. I fremstøt for kunst finnes ikke Askeladdens ene belønning, det er bare en ustoppelig pågåenhet som gir resultater. Det er utholdenheten som teller.» Vi gleder oss til fortsettelsen. Festivalmagasin for Ultima Oslo Contemporary Music Festival 10.–19. september 2015 Ansvarlig redaktør Lars Petter Hagen Redaksjon Cathrine Nysæther og Rob Young Bidragsytere Heloisa Amaral, Henrik Beck (foto), Bernie Krause, Cathrine Nysæther, Brigid McCauley (oversettelse), André Savik (oversettelse), Rob Young, Sebastian Wemmerløv, Ando Woltmann og Maren Ørstavik Design NODE Berlin Oslo www.nodeoslo.com Omslagsfoto Jonas Marguet Ultima Oslo Contemporary Music Festival Besøksadresse Skippergata 22, 0154 Oslo Postadresse c/o Sentralen, Pb 183 Sentrum, 0102 Oslo E-post info@ultima.no Trykk TS Trykk Magasinet er utgitt med støtte fra Fritt Ord H.K.H. Kronprins Haakon er Ultimafestivalens høye beskytter Finn oss på nett www.ultima.no Facebook — www.facebook.com/ultimaoslo Twitter — @ultimaoslo Instagram — @ultimafestivalen Programrådgivere Per Boye Hansen, Anne Hilde Neset, Thomas Schäfer og Mattis With Ultimas medlemmer BIT20 Ensemble Black Box Teater Den Norske Opera & Ballett Det Norske Kammerorkester Det Norske Solistkor Henie Onstad Kunstsenter Institutt for musikkvitenskap, UiO Kringkastingsorkestret, NRK Kunsthøgskolen i Oslo NICEM Norges musikkhøgskole Norsk Komponistforening NOTAM nyMusikk Oslo Domkor Oslo-Filharmonien Oslo Sinfonietta og Cikada Ultima er støttet av Takkeliste Atelier Nord ANX Blå Core Production Dansens Hus Deichmanske hovedbibliotek Deichmanske bibliotek avd. Grünerløkka Det Norske komponistfond Dextra Musica Drivhuset Dronebrygg Edvard Munch videregående skole EGD Ekebergparken AS Far North Fond for lyd og bilde Fond for utøvende kunstnere Grappa Kunststiftung NRW (Arts Foundation of North Rhine-Westphalia) Institusjonen Fritt Ord Kanonhallen Komponistfondet Komponistenes vederlagsfond Kulturdepartementet Kulturhuset Kulturkirken Jakob Kulturkontakt Nord Kunstløftet Majorstua + Majorstuen kirke MFOs Vederlagsfond Morgenbladet Music Norway Nasjonal jazzscene NATT&DAG NODE Berlin Oslo Nordisk Kulturfond Norsk kulturfond Norsk kulturråd OCA, Office for Contemporary Art Norway Oslo domkirke Oslo kommune Oslo Konserthus Oslo kulturnatt Parkteatret Popsenteret Riksscenen Scandic Hotels Sentralen SOFA record label Sparebankstiftelsen DNB Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo Teknisk museum Universitetets aula Universitetets gamle festsal Utenriksdepartementet Vulkan Arena Westerdals Oslo School of Arts, Communication and Technology torsdag 10. september 6 7 Ultima 2015: om natur Mot Kalde Vinder John Persen Rob Young John Persen John Persen Mot Kalde Vinder (installasjon) Utenfor Oslo Konserthus kl. 16:00–22:00 Fri entré I forbindelse med Ultima 2015 gir Grappa ut et album med John Persens elektroniske musikk. Jøran Rudi (forsker hos Notam og tidligere gitarist i Kjøtt) skriver dette om sitt samarbeid med John Persen «Jeg hadde kjøpt en 8-spors båndmaskin, en 4-stemmig Korg MonoPoly synthesizer og en Roland TR-808 trommemaskin, og med tillegg av Persens nyinnkjøpte Roland Jupiter-6, en båndekkomaskin og en stor AKG fjærromklang som vi fikk låne, var dette instrumentene vi komponerte med. John og jeg satt rygg mot rygg i nesten to år, laget lyder og komponerte ut fra detaljerte tegninger og strenge regnestykker. I 1984 reiste jeg til USA for å studere komposisjon og computermusikk, og John laget verket Mot Kalde Vinder (1985). John komponerer på sett og vis for instrumenter, bare at de her er elektroniske. Det tonale grunnlaget han bruker i den elektroniske musikken gjør det også lett å høre parallellene til orkestermusikken hans, men de elektroniske verktøyene gjorde det mulig for ham å artikulere rom og avstand i musikken på mer dynamisk vis. Mot Kalde Vinder var tenkt som en sekstimers konsert hvor publikum kunne komme og gå som de ville, og musikken lå på tre stereobånd av forskjellig lengde, så lydbildet aldri skulle bli det samme når båndene gikk i sløyfe. Stykket har aldri blitt fremført i Norge i den formen han så for seg, men det har vært gjort forsøk. Til den planlagte fremføringen på Black Box Teater, var Persens krav at den skulle skje med 1300 tente telys i salen, noe brannvesenet sa nei til. Og da kunne det også være det samme for Persen. Han forsøkte også å få tilgang til gravehullet for Norges Banks nybygg, kontaktet Oslo Havnevesen og Oslo Sporveier, men i 1985 var det ingen steder det var mulig å få satt opp verket i Oslo.» Rundt år 2000 begynte forskere innen miljøvitenskap å stille spørsmål ved om Jorden var kommet inn i en ny geologisk tidsalder, en de kalte «Antropocen». Det medfører at menneskelig aktivitet på hele kloden nå påvirker ethvert aspekt på vår planet like kraftig som naturkreftene har gjort i flere milliarder år. Nå bærer nesten alle Jordens økosystemer preg av menneskelig nærvær og de endringene det medfører. Er dette en naturlig prosess som er forårsaket av det mest intelligente, kreative og ødeleggende pattedyret på planeten? Eller er det en bevegelse som fører oss hinsides naturen og inn i irreversible, unaturlige tilstander? Det er for tidlig til å gi noe svar, men det som er åpenbart, er at visse sidene ved naturen ikke lenger kan tas for gitt. Hva har det å si for musikk, og spesielt for en samtids musikkfestival i Nord-Europa? Tanken på at det finnes en distinkt «menneskehetens æra» er en nøktern påminnelse om at vår tid på denne planeten knapt er et brøkdels sekund i historisk perspektiv, Jorden har gjennomgått en rekke tidsaldre, hver av dem på flere millioner år, og det vil komme en tid uten menneskelig nærvær. I et slikt perspektiv begynner tanken på en kunstform som blir styrt av naturlovene å virke fornuftspreget. Musikk er nettopp en slik kunstform. Om man skreller det ned til sine elementærdeler, hinsides populærlåter, hinsides den store symfoniske utviklingen, urbefolkningens rytmer som hamres på en hul trestamme, da gjenstår et akustisk system som blir styrt av universets fysikklover. Når en hvilken som helst musikk – fra Bach til Stockhausen – streber mot det «kosmiske», henter den sin orden fra prinsipper som finnes i naturens matematikk. Den kan bevege oss, ja, røre oss, dypt, men det er ikke samme type opplevelse som et uttrykk for romantisk egenutfoldelse. Musikk som er skrevet av komponister som Robert Ashley, James Dillon og Mathias Spahlinger, eller koreografien til Jan Martens gjør ofte bruk av systemer eller lovmessigheter man må følge. Det kan være så enkelt som at to mennesker må klappe i et gitt mønster eller to elektroniske pulser som oscillerer inn og ut av synkronisitet. Hva slike systemer fører til, kan enten være forutsigelig eller uforutsigelig. Når komponister «skriver», er det ikke så forutbestemt som ordet kan tyde på. Egentlig skaper de omgivelser hvor lydmessige muligheter kan vokse frem og utvikle seg. Det er nesten mer relevant å betrakte det som å stelle et blomsterbed eller dyrke jord enn å komponere i ordets tradisjonelle forstand. Men systemer kan bli adskillig mer kompliserte. Gerard Griseys omfattende perkusjonsverk Le Noir de l’Étoile (1990) emulerer de gjentagende mønstrene man finner i signalene fra pulsarer, ekstremt tette levninger av supernovaer som er dødd hen for lenge siden, men er kildene for de eldste hørbare mønstrene i hele universet. Perkusjonistene i Pinquins og SISU omringer publikum, som blir passert i sentrum for tyngdekraften i et sort hull som sluker lyd. Publikum og utøvere blir bokstavelig talt senket ned i mørket i løpet av Georg Friedrich Haas’ In Vain (2000), som er en inngående undersøkelse av både det som gir håp og det fåfengte. Kritikeren Alan Ross sier det slik: – Det kan virke som en ny form for skjønnhet står klar for å begi seg inn i verden, men i dagslyset visner den, slik at vi ender opp der vi begynte. Vi oppfatter ofte vitenskap og natur som motsetninger, til og med fiender. Men i renessansen sto kunnskap om musikk og matematikk, geometri og astronomi side ved side. De utgjorde naturvitenskapenes «quadrivium». Å granske de grunnleggende lovene i naturen var selve kjernen i sivilisatorisk kunnskap. Dette gjaldt ikke minst med tanke på musikk, hvor harmoniske størrelsesforhold og nøyaktig matematisk samsvar mellom notekombinasjoner og deres væren i tid og (akustisk) rom er grunnleggende. I 2015 flyter vi i kjølvannet av et århundre med atonale revolusjoner i samtidsmusikken. Vi forsøker å finne ut av hvilken kurs den vil ta, og det finnes nok av musikere og komponister som er opptatt av musikkens forhold til naturlovene. I tillegg er vi jo vitner til utviklingen innen nevrovitenskapene, som gir oss ny innsikt i hvordan musikk påvirker hjernen. Komponister som Matthew Shlomowitz, Mathias Spahlinger, Alexander Schubert og Robin Fox leker med ekstreme audiovisuelle stimulanser, synestesi eller teknologi som gir hjernestrømninger direkte innflytelse over musikkens utforming. Samtidig må man ta hensyn til naturens miljømessige og økologiske sider i den antropocene tidsalder. Scenariet i UR, en ny opera av Anna Thorvaldsdottir, presenterer de siste 9 overlevende menneskene som klamrer seg til det smeltende islaget på Grønland. Vern og konservering strekker seg også til musikalske uttrykk og instrumenter. For eksempel skrev Harry Partch sine enestående perkusjonsverk for en unik samling instrumenter han selv hadde utformet. Ensemble Musikfabrik har bygget et helt nytt sortiment av disse utrydningstruede instrumentene. Uten slike kostbare konserveringsprosjekter ville Partchs musikk vært like utdødd som dodo-fuglen i tidens løp. Komponister kan fortsatt glede seg over hva naturopplevelser kan gi. I sitt verk Lucid Dream geleider Nils Petter Molvær vandreren gjennom skulpturparken på Ekeberg og inn i et forunderlig skoglandskap som er omformet av lys, farge og lyd. Naturen gjennomstrømmer også Øyvind Torvunds musikk på forskjellige måter – tidligere har han kopiert fuglesang, og han har brukt naturillustrasjoner fra en gammel bok som visuelt akkompagnement. Hans nyere bestillingsverk Idyllic Scenes gjenskaper «musikkens opprinnelse» med basale organiske lyder som stiger opp fra naturens dyp og gradvis blir mer avanserte mens de blir formet til fraser og melodier. Jon Øivind Ness har to verker som blir oppført iår, og titlene han bruker er ofte merkelige navn på fjerne skoger og vann omkring Oslo, for eksempel Gimlien, som han liker å besøke. Dette er gjenklang av naturen – i en begrenset form, som idylliske eller skremmende landskap – har vært en viktig inspirasjon for musikk gjennom alle tider, helt tilbake til Haydns Årstider og Beethovens Pastorale. Biologen Roger Payne, hvis album med undervannsopptak The Song of the Humpback Whale ble en noe uventet new age-hit i 1970, var av den oppfatning at hvaler har utviklet en musikalsk syntaks som er like komplisert som den mest avanserte menneskelige musikken. Mikrofon og opptager har gitt det menneskelige øre adgang til områder i naturen det tidligere ikke kunne nå. Den amerikanske elektronika-duoen Matmos, som fremfører Robert Ashleys tv-opera Perfect Lives (1978–83) i Oslo, inkluderte lydene av «krepsers nervevev» i tidlige opptak. Pierre Schaeffer, en pionér innen musique concrète sent på 40-tallet, var den første som forsto hvordan man kunne bruke lyden fra gjenstander og natur eller menneskelig tale som nye musikalske syntakser og alfabeter. Da denne grensen først var brutt, åpnet slusene seg, og ut strømmet en mengde musikk i form av komposisjoner, lydkunst og forskjellige typer populærmusikk, alt gjennom bruk av eksisterende lyder man hadde funnet. I en direkte forlengelse av Schaeffers arbeide finner man blant annet Bernard Parmegianis De Natura Sonorum (1975) og Luc Ferraris Presque rien ou Le lever du jour au bord de la mer (1967–1970, et stykke som inneholder lydene fra en landsby nær havet ved soloppgang). Begge får fortjent oppmerksomhet i Ultima-kveld med mesterverk av og inspirert av GRM (Groupe de Recherche Musicales). Prosjekter som Koka Nikoladzes Sound Stencil og Jan Martens’ The Dog Days Are Over konsentrerer seg om støypotensialet i selve menneskekroppen. Da den britiske musikkskribenten og komponisten David Toop, som presenterer to verk under Ultima 2015, kalte sin bok Ocean of Sound i 1995, var det en høyst passende hentydning til vann. Det musikalske landskapet vi befinner oss i nå er et digert, sammenfiltret organisk økosystem. Toops vokalverk On Leonardo da Vinci, er inspirert av de sjelslivet hos individet som er selve opphavet for begrepet «renessansemenneske». Leonardos referanserammer omfatter billedkunst, musikk, fysikk, medisin og naturvitenskaper, samtidig som hans altoppslukende streben for altomfattende kunnskap ikke tillot noe skille mellom disse feltene. Leonardo har gitt navn til det ledende amerikanske tidsskriftet om data musikk, og den dag i dag forblir han et sentralt eksempel på hvordan kunstnerisk talent kan smelte sammen med rasjonell vitenskapelig tankegang. Det de fleste moderne kunstnere, lyttere, vitenskapsfolk og troende måtte ha til felles er forvirring, for å si det med den amerikanske dikteren, tenkeren og medisinforskeren Lewis Thomas (absolutt et renessansemenneske fra det tjuende århundre). Vi kjenner ikke alle svarene, men vi nærmer os hele tiden og hamrer på kunnskapsløshetens port, enten ved å røye grensene for det kunstneriske uttrykket eller ved å utvikle nye vitenskapelige metoder og verktøy for å undersøke universet. Om man skuer tilbake på alle jordskjelvene som rystet samtidsmusikken i løpet av det tyvende århundre, ser man at den franske komponisten Olivier Messiaen sto fjellstøtt blant alle ruinene, både som en av modernismens mest særpregede stemmer og som ruvende skikkelse. Han kunne besjele et enkelt musikkstykke med kosmisk undring, fuglesang, seksuell ekstase og en hvileløs harmonisk og rytmisk energi. Musikken hans, og spesielt den gigantiske Turangalîla-Symphonie (1949), som åpner Ultima 2015, er i sannelighet en bro mellom Jordens dypeste kløfter og de fjerneste stjernene, det jordbundne og det guddommelige. For denne komponisten var fuglesang en melodi som hadde overlevd siden uminnelige tider, en manifestasjon av det opprinnelige skaperverket. Slik barokksamlere skapte sine kuriositetskabinetter, regnet Messiaen naturens undere blant skaperens gaver til menneskeheten – synlige bevis på en høyere makt, og han hyllet dem i et musikalsk uttrykk som fortsatt ikke har sin like. Vi kjenner alle til bruken av feedback i musikk- og støyproduksjon: Å fange inn det nøyaktige øyeblikket da et signal blir matet tilbake til sin forsterkede gjengivelse med effekter det er vanskelig, men ikke umulig, å kontrollere. Naturen selv, og de sammensatte systemene som ligger til grunn for at planeten vår fungerer, er også avhengig av en rekke feedback-sløyfer. Når disse sløyfene blir forstyrret – når det er for mye støy i systemet – blir vi vitne til endringene som fortiden tvinger Gaias systemer ut av synk. Som vi har sett, kan musikk være et sansbart filter for naturens strukturer og mønstre. Men det er i stadig økende grad menneskeheten som dirigerer naturens eget orkester. torsdag 10. september 10 torsdag 10. september 11 Turangalîla-Symphonie Olivier Messiaen / Oslo-Filharmonien Olivier Messiaen Turangalîla-Symphonie Oslo-Filharmonien Dirigent Vasily Petrenko Piano Steven Osborne Ondes Martenot Cynthia Millar Oslo Konserthus kl. 19:00 kr. 450 / 100,– Også 11. september Foto Edouard Boubat Turangalîla-Symphonie er en kjærlighetssang. Den er også en ode til gleden. Ikke til den respektable, stille, euforiske gleden en eller annen besteborger måtte ha følt i det syttende århundre, men gleden slik den kan ha artet seg for noen som bare har opplevd den i sorgens midte, med andre ord en glede som er overmenneskelig, overstrømmende, blendende, grenseløs. I sine senere år husket den franske komponisten Olivier Messiaen (1908-92) tilbake til 1940-tallet som en periode da hans skaperkraft var uovervinnelig, da kjærlighet og død, naturtilbedelse, erotisk ekstase og religiøs iver veiet like tungt i verket hans, som utviklet seg i rasende fart. Messiaen, som Virgil Thomson har betegnet som «samtidsmusikkens atombombe», er et møtested hvor glødende katolisisme støter på elektronmikroskopet, skaper et heftig sammenstøt med radioteleskopets æra, slik at det oppstår ufattelige og besnærende verdener av ny lyd i kollisjonen. Turangalîla-Symphonie, et mesterverk innen musikken i det tjuende århundret var et bestillingsverk fra Serge Koussevitsky for Boston Symphony Orchestra, og oppdraget var enkelt formulert: «Velg så mange instrumenter som du vil, skriv så langt du vil og i den stilen du vil.» Han grep muligheten til å skape et kolossalt verket som kom til å inneholde alle hans transcendentale religiøse visjoner, hans besettelse for fuglesang, hans interesse for ikke-vestlige toneskalaer og klanger – og hans fascinasjon for tid og rytme. Fremfor alt kom det til å bli en ordløs ode til gleden. Selve tittelen skyldes Messiaens interesse for gammel sanskrit: – Turanga innebærer noe som ligner på vår bruk av tempo, mens lîla knytter seg til livs kraften, spillet omkring skapelse, rytme og bevegelse, sa han. Det tok to og et halvt år å skrive symfonien, og i 1949 dirigerte Leonard Bernstein uroppføringen i Boston. Den endelige versjonen vare i ca. 75 minutter, fordelt over ti satser, som alle beveger seg gjennom en usedvanlig bredde i raske, langsomme, eggende og rolige bevegelser. I den voldsomme arkitekturen, møtes og skilles innfiltrede temaer, spesielt «statuen» (syv massive messingakkorder), «blomsten» (et sartere tema) og «kjærlighet», som opptrer i mange forkledninger i løpet av verket. Hver sats har sin distinkte personlighet, alt fra perkusjonsstormer som er ment å skremme, til elskernes ekstatiske dans i femte sats, Joie du sang des étoiles (Stjerneblodets glede). Trillende fuglesang fra et piano som hentyder til «oiseaux exotiques» fra et annet Messiaen-verk svever avsted gjennom det bedagelig pastorale mellomspillet Le jardin du sommeil d»amour (Kjærlighetssøvnens have). Tre Turangalîla-satser er preget av svært kompliserte rytmemønstre som gir spillerom for orkesterets imponerende rekke av perkusjonsinstrumenter, men disse satsene er plassert blant andre, som er langsomme eller mellomraske. Som om ikke det var nok i seg selv, byr verket også på futuristiske lyder fra tidlige elektroniske instrumenter, Ondes Martenot (Martenot-bølger), som sveiper innom eller stiger over og omkring verkets voldsomme topper og daler. Slik sett er Turangalîla et verk som står med ett ben i tradisjonen og ett i moderniteten, alt mens det binder den virkelige verden sammen med den overmenneskelige, mens det forener forheksende følelser med dem hvis klang for lengst er utdødd, et verk som blander primitiv med sofistikert musikalsk teknologi. Alt dette gjenspeiler motsetningene i Messiaens eget sinn; han var en mann som elsket tallenes logikk og rigorøs harmonisk teori, mens han var opptatt av romantisk kjærlighet, død, gud og det irrasjonelle. Når disse faktorene kom i konflikt med hverandre sa han: – I melankolske øyeblikk, når min egen ubrukelighet blir avslørt for meg, [...] hva annet kan jeg gjøre enn å forsøke å finne naturens sanne ansikt, som kanskje er gjenglemt i skogen, i åkrene, i fjellene, på stranden, blant fuglene? Som åpningskonsert for Ultima bidrar Turangalîla-Symphonie på en utmerket måte til å fremkalle mange sider ved den sammensatte helheten vil kaller natur – i dette tilfellet en tøylesløs natur som er blitt skapt og blir forvaltet av en Gud som krever intet mindre enn inderlig, altoppslukende hengivenhet. RY I samarbeid med Oslo-Filharmonien Lysdesign — Daniel Sørensen torsdag 10. september torsdag 10. september 12 13 Drømmer i skogen Nils Petter Molvær Nils Petter Molvær Lucid Dream Ekebergparken kl. 20:30–00:30 Fri entré, men begrenset antall plasser Påmelding via Billettservice.no Også 11.–13. september. Foto Susanne Diesner «Lucid dreaming» (på norsk: bevisst drømming) er et fenomen der man selv er klar over at man drømmer, en slags hypervirkelig tilstand som mange sammenligner med en spirituell opplevelse. I år inviterer Ultima publikum ut i et fysisk drømmeeksperiment i Ekerbergparken, der lyd og lys vil skape ytre og indre bilder. Til Nils-Petter Molværs toner. Trompetisten, komponisten og produsenten Molvær har de siste 35 årene vært en dominant og nyskapende figur innen norsk og internasjonal jazz og beslektede sjangere. Han vokste opp på naturskjønne Sula på Sunnmøre, og er gjennom sin kunst nært knyttet til naturen og bevissthet rundt miljøvern. Med Lucid Dream forlater han scene og studio og tar med seg et tett, atmosfærisk lydbilde ut i naturen. Molvær har lenge vært fascinert av og trukket mot de krystallklare mentale disposisjonene som oppstår i tilstander av usikkerhet. Gjennom en nattlig vandring vil publikum oppleve at lyd, lys og bilder smelter sammen til en installasjon utenom det vanlige. Ved hjelp av et komplekst lydsystem vil publikum bli ledet langs en sti gjennom skogen, og underveis vil videoer, visuelle effekter og lyssetting fremkalle spøkelser i trærne, på bakken og i skogens lysninger. Lucid Dream er en kunstverk der atmosfæren skifter mellom ren og sann skjønnhet og den samme skjønnhetens farlige, destruktive side. Opplevelsen av tid og rom utvides, samtidig som sansene skjerpes. Mørket gjør at øynene oppfatter mindre og overlater mer til hørselen, følelsene, luktesansen og de ulike forventningene vi bærer med oss. Skogen er delaktig i å gi publikum en ulik og individuell oppfatning av musikken og kunsten. Fantasien vår lager indre bilder, eller bevisste drømmer om du vil. Lucid Dream er et norsk-tysk samarbeid og i begge landenes kulturhistorie spiller skogen en sentral rolle. I eventyr, sagaer og gjennom den tyske romantikken har skog vært ensbetydende med fare og usikkerhet, men også stor skjønnhet og ly. Mennesker opplever ofte frykt, men samtidig fascinasjon i (og av) skogen på nattestid, og er dermed et perfekt sted å gjennomføre installasjonen som har som mål å i stor grad påvirke deltakerne. Ekebergs naturlandskap har, i tillegg til en fantastisk utsikt over hovedstaden, en særegen historie å fortelle, og vil spille en stor rolle. I tillegg til Molvær er Lucid Dream utviklet av Beate Schüler. Lyssetting og visuell utforming er det den Trondheims-baserte kunstneren Pekka Stokke som står for, med lang fartstid som lysmann for blant annet rockebandet Motorpsycho. Det ligger også en håpefull visjon til grunn for det storslåtte prosjektet. Lucid Dream vil, gjennom kunst og skjønnhet, være med å øke publikums bevissthet rundt miljøspørsmål og muligens overbevise dem om å ta bedre vare på naturen der de bor. AW LUCID DREAM Musikk — Nils Petter Molvær. Kunstneriske ledere — Nils Petter Molvær og Beate Schüler. Lyddesign — Jørgen Larsson, Lys og bilde — Pekka Stokke / Jan Martin Vågen, Teknisk leder — Hans Jürgen Müller / Christian Hierhammmer. I samarbeid med Ekebergparken. LUCID DREAM er støttet av Kunststiftung NRW (Arts Foundation of North Rhine-Westphalia) Ultima Remake Edvard Munch Videregående skole kl. 10:00–15:00 Performance hver hele time Fri entré For fjerde år på rad har Ultima samarbeid med en videregående skole om prosjektet Ultima Remake – et prosjekt der elever og lærere arbeider sammen med et team av kunstnere for å lage en installasjon med utgangspunkt i festivalens tematikk. Årets Remake tar utgangspunkt i verket Turangalîla-Symphonie av Olivier Messiaen. Elever ved nyåpnede Edvard Munch videregående skole skal lage installasjonen i samarbeid med lærere og Remake-teamet og settes opp i skolens foaje. Installasjonen er interaktiv og vil bestå av lydlandskaper, komposisjon, dans og visuelle elementer inspirert av Messiaens tanker om naturen. Med elever og lærere fra musikk, dans og design / tekstil, i samarbeid med Heloisa Amaral, Gyrid Nordal Kaldestad, Koka Nikoladze og Maja Roel. torsdag 10. september 14 fredag 11. september ultima academy The Color Beneath Elisabeth Vatn 15 Mer eller mindre bra Shlomowitz & Schubert Wolfgang Ernst Om natur og unatur Gjensyn med Wunderkammer Kulturhuset kl. 16:00 Foto Knut Bry Elisabeth Vatn The Color Beneath Ekebergparken / James Turrells installasjon Ganzfeld kl. 18:30 kr. 300,– Eksklusive soloppgangs- og solnedgangskonserter med Elisabeth Vatn i James Turrells lysinstallasjoner i Ekebergparken. The Color Beneath av musiker og komponist Elisabeth Vatn har blitt til i James Turrells lysinstallasjoner i det gamle vannreservoaret på Ekeberg. 10.–13. september fremføres verket av Elisabeth Vatn (harmonium, meråkerklarinett, sekkepiper) og Anders Røine (langeleik, munnharper, fele). Samtidskunstneren James Turrell arbeider med persepsjon, farge, lys og rom. I 2013 laget han de to stedsspesifikke verkene for Ekebergparkens gamle vannreservoar. I Ganzfeld: Double Vision opplever man hvordan kunstnerens bruk av farger virker på vår persepsjon. I Skyspace: The Color Beneath opplever man fargespillet mellom rommet man sitter i og himmelen over seg i forbindelse med soloppgang og solnedgang. I The Color Beneath er komponistens og utøvernes sansning og tolkning i møte med installasjonene forvandlet til musikk, delvis komponert og delvis gjennom improvisasjon. Ingen av konsertene blir med andre ord identiske i dette uvanlige konsertlokalet. Barokkens Wunderkammer var kuriositetskabinetter som stilte kunstverk, teknologiske oppfinnelser og funn fra naturen til vidunderlige til skue for å vise hvilke mysreier og undre verden hadde å by på. Slik sett var den en forgjenger for det kaoset og den opphopningen av informasjon som utgjør dahens internett og sosiale media. Dette foredraget av mediateoretikeren Wolfgang Ernst tar for seg hvordan Wunderkammerne var sammensatt, og så ser han på de nye digitale manifestasjonene av kuriositetskabinettet, som også kan inneholde lydgjenstander. Wolfgang Ernst er professor i media teori ved Humboldt-universitetet i Berlin, og har utgitt boken Digital Memory and the Archive (2013). Forskningen hans omfatter mediaarkeologi som metode, teorien omkring mekanisk lagring, teknologier for kulturoverføring og mediaestetikk såvel som lydanalyse og kritikk av historiebegrepet som vitenskapelig målestokk for kulturell og teknologisk tid. Foto Benedict Johnson Matthew Shlomowitz Lecture About Bad Music (WP) Alexander Schubert Sensate Focus Produsert av nyMusikk og Ekebergparken Plus Minus Ensemble Den Norske Opera & Ballett / Prøvesalen kl. 17:00 kr. 200 / 100,– Albumet The Color Beneath ble spilt inn høsten 2014 og gis ut under Ultima 2015. Konsertene er I samarbeid med nyMusikk, Ekebergparken og Grappa Musikkforlag med støtte fra Fond for Utøvende Kunstnere Ekebergparken / James Turrells installasjon Ganzfeld Torsdag 10. september 18:30 – 20:10 Fredag 11. september 18:30 – 20:10 (gratis – del av Oslo kulturnatt) Lørdag 12. september 18:30 – 20:10 Søndag 13. september 06:00 – 07:30 og 18:30 – 20:10 Kan musikk virkelig være «dårlig» i seg selv, eller er det egentlig bare en subjektiv mening? Det er spørsmålet stiller Matthew Shlomowitz i stykket Lecture About Bad Music, spesielt komponert for den belgisk-engelske ensemblet Plus Minus Ensemble. Verket, som er skrevet for foreleser, klarinett, elektrisk gitar, synthesiser og fiolin er bestilt av Ultimafestivalen, og får sin premiere her. Australske Shlomowitz trekker inn elementer fra mange felt og sjangre, og blander musikalske demonstrasjoner og psykologiske eksperimenter for å pirke i forskjellen på musikalsk opplevelse og musikalsk materiale. Alexander Schuberts Sensate Focus sammenstiller lyd og bilde, og lar lyseffekter få rollen som en femte utøver i tillegg til gruppen på fire musikere. I verket eksperimenterer komponisten (med bakgrunn fra bioinformatikk) med sammenhengen mellom gestiske bevegelser og musikalsk lyd, hvor utøverenes fysiske bevegelser og plassering i rommet utgjør en vesentlig del av komposisjonen. Plus Minus Ensemble arbeider spesielt med ny musikk og moderne nøkkelverk. De er spesielt kjent for sin interesse for avant-garde, eksperimentell og konseptuell musikk, som Stockhausens klassiske verk fra 1963 – som gruppen også har hentet sitt navn fra. MØ Produseri i samarbeid med Den Norske Opera & Ballett Støttet av Norsk Kulturråd fredag 11. september 16 fredag 11. september Naturen. I egen person Henrik Hellstenius Double Vision AtomTM & Robin Fox Amnesia Scanner AtomTM & Robin Fox Double Vision Amnesia Scanner Parkteatret kl. 22:00 kr. 200 / 100,– Denne spektakulære festen i musikk, lyd, farger og lys er et samarbeid mellom Atom™ (alias Uwe Schmidt) og den australske videoartisten Robin Fox. Fox byr på et synestetisk lasershow som går hånd i hånd med Schmidts dekonstruerte elektropop, og sammen skaper de et lekent audiovisuelt verk man kan fortape seg i. Foto Ultima / Henrik Beck Henrik Hellstenius Ørets teater III: Om Naturen (WP) Oslo Sinfonietta & Dans les Arbres Dirigent Andrea Pestalozza Den Norske Opera & Ballett / Scene 2 kl. 19:30 kr. 250 / 150,– Spilles også 12. og 13. september kl 18:30 «Av og til kan vi se naturen stå der, rett framfor oss. Vi tror det er en figur, et speilbilde eller et menneske. Men det er naturen. I egen person.» Thure Erik Lund. Fra Om naturen. Et essay. I dette møtet mellom konsert og drama, mellom gammelt og nytt, mellom kultur og natur, har komponist Henrik Hellstenius satt musikk av Franz Schubert, Robert Schumann og Edvard Grieg sammen med Salvatore Sciarrino, egne komposisjoner og musikk av den norsk-franske kvartetten Dans les Arbres. Ørets teater: Om naturen er en gjennomkomponert forestilling mellom en konsert og musikkdramatikk. Med lyd, 17 tekst og video kaster Hellstenius lys over naturens rolle i kunsten, både som inspirasjonskilde, tema og som fysisk forutsetning. Gjennom de særegne sangerne Njål Sparboe, Silje Aker Johnsen og Stine Janvin Motland, samt Oslo Sinfonietta og Dans les Arbres, blander Hellstenius komposisjon, improvisasjon, lyd, bilde og bevegelse til et overskridende, flermedialt uttrykk. MØ Produsert av Den Norske Opera & Ballett og Oslo Sinfonietta Solister — Njål Sparbo, Silje Aker Johnsen, Stine Janvin Motland Instruktør og dramaturg — Kai Johnsen Videokunstner — Boya Böckmann Forestillingen er en videreføring av en serie på fire konserter som Henrik Hellstenius gjorde som kurator / komponist under Festspillene i Bergen i 2011. Foto Camille Blake Atom™ har bakgrunn fra Frankfurts teknomiljø tidlig på nitti-tallet, og var kjent som Atom Heart, men senere i årtiet flyttet han til Santiago i Chile, hvorfra han pumpet ut hundrevis av utgivelser under en rekke pseudonymer, deriblant elektrolatinske rytmer som Señor Coconut og forskrudde poplåter under navnet Lassigue Bendthaus. Robin Fox har sluppet en håndfull eksperimentelle elektronika skiver, både som soloartist og sammen med Anthony Pateras. Han har også utviklet strømteknologi til vitenskapelig bruk ved Bionic Ear Institute i Melbourne, designet dansevisualiseringer og forbløffet publikum med sine skjellsettende lasershow. Det mystiske elektronika-kollektivet Amnesia Scanner gir også en av sine sjeldne opptredner som maner frem futuristiske syn preget av de dystopiske science fiction-fortellingene til Philip K. Dick. De lydlegger en verden som permanent er forurenset av den mest ekstreme form for genetisk forskning, forurensning og bio-hacking. RY fredag 11. september 18 fredag 11. september Den Politiske Komedie Cecilie Ore 19 Installasjoner / lunsjkonsert Cecilie Ore Adam & Eve–A Divine Comedy Kulturkirken Jakob kl. 21:00 kr. 350 / 250,– Spilles også 12. september Komponist Cecilie Ore og librettist Bibbi Moslet har laget en burlesk, politisk og sterkt samfunnskritisk opera om fundamentalistisk religion og kvinne undertrykkelse. «Med smerte skal du føde. Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.» 1 Mos 3,16 Slike sitater, og mange flere til, ga grunnlag for Ore og Moslets feministiske og kunstneriske utforskning av religionenes kvinnesyn. Ved å trekke inn utdrag fra Bibelen, Koranen og jødiske tekster, samt elementer fra Menneskerettighetserklæringen og Dantes Guddommelige komedie, bruker de operaformen til å stille spørsmålet: hvordan er det mulig å forklare undertrykkelse og vold mot den ene halvdelen av verdens befolkning over så lang tid? Og hvorfor er det så vanskelig å bli kvitt det? Forestillingens form er bygget på Den guddommelige komedie. Sopran Tora Augestad spiller heltinnen Virgilia, som beveger seg gjennom Helvete, via Purgatoriet til Paradis. Som seremonimester og guide møter Virgilia tekstfragmentene og holdningene med en undring og inngående utforskertrang – nødvendige egenskaper for å avsløre hva som er myte og hva som er sannhet. Til sammen syv sangere har roller på scenen, akkompagnert av slagverktrio, samt musikk, stemmer og lyd over høyttalerne. Tallet syv går også igjen i handlingen – Purgatoriet med de syv dødssyndene utgjør operaens hoveddel, der syndene presenteres som ulike Foto Quiet Ensemblee Quiet Ensemble Quintetto Teknisk museum kl. 10:00 kr. 120 / 60,– Foto Ultima / Henrik Beck typer vold mot kvinner – vrede, lyst, grådighet, fråtsing, misunnelse, latskap og hovmod skaper anledninger for voldtekt, sexslaveri, æresdrap og økonomiske og sosiale ulikheter mellom kjønnene. Cecilie Ore trekker frem aktuelle politiske temaer i sine verker. Operaen Dead Beat Escapement (2008) et annet samarbeid med Bibbi Moslet, er en direkte kunstnerisk protest mot dødsstraff. Også her benytter komponisten seg av kjente strukturer satt i ny sammenheng – teksten består av sitater fra 21 «last words» fra dødsdømte fanger i USA. Ores politiske budskap er på mange måter en forutsetning for det kunstneriske verket. Nettopp dette er også med på å skille ut Cecilie Ore som en særegen stemme blant norske komponister. En kunst der det politiske budskapet er så integrert og så eksplisitt er sjelden, og ønskes ikke alltid like velkommen. Moderne, abstrakte former og uttrykk har vært med på å gjøre at både publikum, kunstnere og kritikere har vent seg til et visst tolkningsrom – en frihet til å lese inn egne erfaringer og ideer, og ikke bli «påtvunget» en mening eller føle seg kritisert som tilskuer. Men Moslet og Ores prosjekt tar ikke høflige hensyn til tilskuernes selvfølelse eller oppfatning om hvordan opera bør være. I Adam & Eve er kunst og budskap uløselig knyttet sammen i et kraftfullt og ekte forsøk på å bruke kunst til å skape endring. MØ Komposisjon / libretto — Cecilie Ore Libretto / dramaturgi — Bibbi Moslet Regi — Susanne Øglænd Dirigent — Cathrine Winnes Med sangere Tora Augestad, Eir Inderhaug, Ingebjørg Kosmo, Marianne E. Andersen, Håkon Kornstad, Frank Havrøy, Olle Holmgren SISU Slagverkensemble — Bjørn Skansen, Marius Søbye og Teodor Berg Stemme — Anders T. Andersen Scenografi — Carle Lange. Kostymedesign — Signe Becker. Lys — Sverre Randin. Lyd — Cato Langnes, Mats Claesson Fremføres på engelsk Produksjonen er støttet av Norsk Kulturråd, Bergesenstiftelsen, Fritt Ord, Notam, Festspillene i Bergen, Fond for Utøvende Kunstnere, Det Norske Komponistfond, Fegerstens Stiftelse, Fond for Lyd og Bilde, SISU og nyMusikk Billett hos Teknisk museum gir adgang til installasjonen «We are so used to see that suddenly we forgot how to look, so used to hear that suddenly we forgot to listen». All bevegelse i naturen, som den første snøen som treffer bakken eller bevegelsene i et stort fugletrekk, kan oppleves som en visuell konsert. Quintetto er en installasjon som baserer seg på studier av objekter og levende veseners tilfeldige bevegelser, overført til lyd. Av dette blir det det de kaller «usynlige konserter» fra hverdagslivet. I denne installasjonen er scenen fem akvarier utstyrt med hver sin gullfisk. Et videokamera overfører fiskenes bevegelser via data i nåtid, som igjen lager digitale lydsignaler / musikk. Foto Quiet Ensemblee Lunsjkonsert Herman Vogt Concordia Discors, Études (WP) Loftet kl. 12:00 kr. 50 Den britiske pianisten Ian Pace er en forgrunnsfigur innen samtidsmusikken, og her fremfører han en verdens premiere av Herman Vogts Concordia Discors, Études, et syklisk verk i tolv adskilte satser som krever enorme tekniske ferdigheter. Stykket tar utgangspunkt i concordia discors (harmoni i dissonans), et konsept som går tilbake til oldtidens greske filosofi og springer ut av tanken om at konflikten mellom de fire elementene (ild, jord, luft og vann) til sammen skaper en overordnet harmoni i verden. Den norske komponisten Herman Vogt har arbeidet med disse etydene de siste ti årene, og dette blir den første fullstendige oppføringen. Foto Archive Terry Fox Estate Terry Fox The Labyrinth Scored for 11 Different Cats Atelier Nord ANX kl. 15:00 Fri entré (Oslo kulturnatt) Terry Fox var en tidlig pioner innen konseptkunst og lydkunst, som gjorde seg bemerket på 1970-tallet med installasjoner og performancer som brøt med etablerte kunstformer. Fox tok utgangspunkt i transformasjonen av materialer, ofte med bruk av egen kropp, i undersøkelser av ekstreme psykologiske og fysiske opplevelser. Mellom 1972 og 1978 utforsket Fox den metaforiske symbolbruken i labyrinten på gulvet i katedralen i Chartres: 11 konsentriske sirkler, 34 vendinger og 552 trinn. Den numeriske og geometriske strukturen i steinmosaikken ble inspirasjonskilde for bl.a. hans eneste komposisjon for lydbånd, The Labyrinth Scored for 11 Different Cats. Den kan oppleves på ANX under Ultimafestivalen. Produsert av Atelier Nord fredag 11. september 20 21 fredag 11. september 21 Anders K. Krabberød er doktorgradstudent i biologi ved Universitetet i Oslo. Han arbeider med utviklingen og genetikken blant radiolaria, encellede marineorganismer med kompliserte og vakre skjeletter. I tillegg har han en universitetsgrad i filosofi og en spesiell interesse for vitenskapshistorie. Siden 2010 har han undervist i biologiens historie som del av et introduksjonskurs for masterstudenter ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Han spiller også bass i det avant-progressive rockebandet Panzerpappa. ble aldri den samme og Hvor kommer jeg fra, en bok om utviklingslæren som er myntet på barn. ultima academy Elin Mar Øyen Vister Røster III Deichmanske hovedbibliotek kl. 15:00 (åpning og konsert) Fri entré (Oslo kulturnatt) Installasjonen er åpen frem til 23. oktober i bibliotekets åpningstid Røster III inviterer publikum på en sonisk reise gjennom Røsts natur- og kulturlandskap; komponert og sammensatt med utgangspunkt i fem år med feltopptak i Røst arkipelen i Nordland. Her lytter man til suset fra storhavet, det rumlende tårnet på Skomvær fyr, den søvndyssende duringen på fiskebåten Røstjenta under Lofotfisket, metall og slaglyder fra fiskemottaket Glea, vinge slag fra svermende lundefugler på Hernyken – levende og komplekse geo fonier og antropofonier som definerer det akustiske territoriet i Røst arkipelen. Lydverket er skapt av Elin Mar Øyen Foto Alexander Rishaug Vister, mikset i samarbeid med Trond Lossius og BEK i Bergen. Verket plasserer lytteren i fiktive akustiske rom, der naturen og kulturen er like viktige, og skillet mellom land og hav, menneske og fugl / fisk er ment å viskes ut. Det kan høres i musikkrommet på Deichmanske hovedbibliotek, som opprinnelig ble konstruert og lyddempet for lytting til bibliotekets musikk. Mellom bøker og bokhyller har Røster III åtte høyttalere arrangert i et vertikalt og horisontalt landskap. Rommet er mørklagt for å forsterke lytteropplevelsen. Maja S. K. Ratkje stiller som gjestemusiker med WeDoMagic på åpningen. Kristine Tjøgersen (klarinett) Inga Byrkjeland (cello) Elin Mar Øyen Vister (miks, objekter og elektronikk) Maja S. K. Ratkje (vokal) Ali Parandian Untitled I, A poem for Norway Majorstuen Kirke, kapellet kl. 20:00–22:00 Fri entré (Oslo kulturnatt) Åpen frem til 19. september hver dag fra kl. 22:00–24:00 Flerkanals lydinstallasjon basert på auditive og visuelle opptak utført i Oslo i perioden 2010–2015. Med utgangspunkt i dokumentasjon av menneskeskapte omgivelser forsøker verket ved hjelp av abstraksjoner å skape en tilstand der betrakteren kan rette blikket på det som ligger forut for sine egne betingelser. Verket har et lavmælt uttrykk som forsøker å integrere de akustiske og arkitektoniske mulighetene som foreligger i kirkerommet. Ali Parandian flyttet fra Teheran til Norge i 1989. Han har utdanning fra Den Norske Filmskolen på Lillehammer, innenfor faget filmlyd. Analysekjempenes slag #3 Turangalîla Loftet kl. 11:00 Tredje runde av analysekjempenes holmgang. Komponistene Trond Reinholdtsen og Ole Henrik Moe plukker fra hverandre og forklarer Olivier Messiaens Turangalîla-Symphonie. Velkommen til en morgen med musikkteori, filosofi og psykoanalyse med en vri. Anders K. Krabberød Biologi i et nøtteskall Kulturhuset kl. 15:00 I dette foredraget presenterer Anders Kristian Krabberød et utvalg av de viktigste begivenhetene i biologiens historie, samtidig som han ser nærmere på hvorledes historiske hendelser, teknologiske nyvinninger og fremskritt på andre vitenskapelige felt har formet utviklingen i forskningen omkring liv. Biologiens historie strekker seg tilbake til det gamle Egypts medisin og innsatsen til greske filosofer, slik som Anaximander og Thales av Milet. Disse tidlige forsøkene på å begripe naturens vesen ble drevet frem av en overbevisning om at kunnskap om planter og dyr ville fremme muligheten for å overleve. I løpet av renessansen utviklet biologi seg til en vitenskap. Takket være utviklingslæren og den genetiske revolusjonen har biologer for første gang blitt istand til å få en innsikt i hvordan livet har utviklet seg fra encellede skapninger til det voldsomme mangfoldet vi ser idag. Dag Hessen Vesen og påvirkning, utvikling og kultur Kulturhuset kl. 16:00 Mennesket blir skapt gjennom utvikling, men i hvor stor grad kan evolusjon, natur (og enda mer spesifikt: gener) forklare kulturelle egenskaper? Kan man forklare kulturelle tendenser og preferanser i kraft av gener eller memer? Og er kultur en eksklusiv egenskap som er forbeholdt mennesket? Hvor enestående er mennesker egentlig i et utviklingsmessig persepektiv? Denne presentasjonen ved biolog Dag Hessen tar for seg de seneste innblikkene i evolusjon og gener, og hvorledes de henger sammen med forskjellige sider ved menneskeskapt kultur. Dag Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Hans interessefelt strekker seg fra utviklingsbiologi til økologi, genomstørrelse, biologi, filosofi og naturen i sin alminnelighet. Han er medlem av Det norske vitenskapsakademi og har forfattet en rekke populærvitenskapelige bøker, blant annet Gener, Gud og Gaia – om skjebne og tilfeldighet, Darwin: verden Luc Ferrari Journal Intime (film, 60 min., 2015) Kulturhuset kl. 18:30 I kjølvannet av sine studier hos Olivier Messiaen etablerte den franske komponisten og filmskaperen Luc Ferrari genren musique anecdotique, hvor han forsøker å finne poesi i opptak fra felten og av menneskelig samkvem. Filmen oppsto under verdenspremieren for opptaket av Ferraris stor artede, men glemte, Journal Intime, et stykke for musikkteater. Testklangs Aron Kitzing har satt sammen dette portrettet av dagbokopptegnelser, intervjuer med hans enke Brunhild og de opprinnelige utøverne i Journal Intime, samt hittil ikke offentliggjort materiale som bringer Ferraris egen stemme tilbake til livet. lørdag 12. september 22 lørdag 12. september De minste bestanddeler Kim Hiorthøy / Små Grå Oslo – Byen, marka og musikken James Dillon / Jon Øivind Ness Cikada Foto Tom Sachs Foto Observatoriet Små Grå / Kim Hiorthøy Kjemi (WP) Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo kl. 13:00 kr. 200 / 100,– Spilles også 13. september Kim Hiorthøy har slått seg sammen med vokalensemblet Små Grå. Hiorthøy, som har markert seg både som musiker, forfatter, illustratør og de senere årene også som koreograf, opererer med kunstneriske ideer som ikke lar seg begrense til en kunstform eller ett uttrykk. Små Grå har i flere år laget forestillinger der de som utøvere binder sammen musikk og bevegelse, uten å ta hensyn til klassiske sjangerbetegnelser. I den musikalske bevegelsesforestillingen Kjemi brytes både lydlige og visuelle uttrykk ned til sine minste bestanddeler, og møter hverandre i nye konstellasjoner. Det er en dramatisk dekonstruksjon, men varsomt gjort – med en følelse av undring og en gjennomgående sans for det vakre. Det er improvisasjon, tale og skrevet musikk, bevegelse, og dans – litt i gruppe, litt enkeltvis og litt blandet. Kjemi er en forestilling, eller en konsert, som bruker noe av det mest konkrete vi har, de fysiske stoffene i og rundt oss, som byggesteiner for noe av det minst konkrete vi har, kunstnerisk mening. Det er ikke fiktivt, men en ganske rar forestilling om virkeligheten. MØ James Dillon Oslo / Triptych Jon Øivind Ness Gimilen Cikada Parkteatret kl. 15:00 kr. 200 / 100,– Skotske James Dillon er en internasjonalt anerkjent komponist, med bestillinger fra og fremføringer av flere av Storbritannias største orkestre og viktige internasjonale ensembler. Oslo / Triptych ble skrevet spesielt for Cikada i 2011, som en del av et tredelt prosjekt Dillon gjennomførte med ensembler fra Leuven, Oslo og New York. Dillon er kjent for sine store prosjekter, som den monumentale syklusen Nine Rivers, men også de mindre verkene gjør inntrykk, ofte komponert med spesifikke utøvere i tankene. Oslo / Triptych inkluderer blant annet indisk harmonium, et instrument hyppig brukt av Cikada de siste årene. Konserten markerer også lanseringen av Cikadas nye album med musikk av 23 Jon Øivind Ness og Liza Lim. Ness’ verk Gimilen henter sitt navn fra to innsjøer i skogene nord-øst for Hakadal. Han trekker ofte inspirasjon fra naturen, og har flere musikkverk oppkalt etter innsjøer i Oslo-området. Gimilen (2014) fikk sin urfremføring av Cikada ved Klangspuren Festival i september i fjor. Oslo-baserte Cikada er blant Norges mest særegne samtidsmusikkensembler, gjort kjent under pianist og kunstnerisk leder Kenneth Karlsson. De jobber tett med komponister om nye verk. MØ Produsert av Cikada lørdag 12. september 24 lørdag 12. september Romlig erfaring Heine Avdal og Yukiko Shinozaki Med Partch inn i fremtiden Ensemble Musikfabrik / Helge Sten Simon Steen-Andersen Korpus Harry Partch And on the Seventh Day Petals Fell in Petaluma Helge Sten Sow Your Gold In The White Foliated Earth (WP) Ensemble Musikfabrik Kanonhallen kl. 18:00 kr. 350 / 250,– NB: Oppmøte Kanonhallen i god tid Illustrasjon Arnaud Meuleman Heine Avdal og Yukiko Shinozaki Distant Voices Black Box Teater kl. 19:00 kr. 240 / 100,– Spilles også 13. september, kl. 19:00 Den norsk–japanske kunstnerduoen Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, med base i Oslo og Brüssel, har de siste årene markert seg sterkt internasjonalt i grenselandet mellom dans, visuell kunst, video, musikk og teknologi. Kunstprosjektene deres har ofte et sterkt performativt element, hvor de gjerne opptrer på semi-offentlige steder. I forestillingen Distant Voices vender de tilbake til den tradisjonelle teaterscenen og tematiserer det fysiske rommet de befinner seg i. Ved å bruke bevegelige objekter omskapes rommet til en slags foranderlig skulptur som fungerer både som installasjon, scenografi og arkitektur. Kunstnerduoen utforsker spenningen og kontrasten mellom fakta og fiksjon, og kropp og objekt, i et rom som er i kontinuerlig bevegelse. Her får fantasien vandre mellom hukommelsen av hva den nettopp trodde den så, opplevelsen av det som faktisk skjer, og hva den forventer. Hvordan blir kroppslige erfaringer påvirket av rommet, og hva skjer når noe bryter ut av sin romlige begrensning? Avdal og Shinozaki har med seg blant andre André Eiermann, opphavsmannen til begrepet om det postspektakulære teater. SW Produsert av Black Box Teater Konsept og regi — Heine Avdal, Yukiko Shinozaki. Visuell kunstner — Arnaud Meuleman. Dramaturg — André Eiermann. Av og med — Andrey Andrianov, Heine Avdal, André Eiermann, Ingrid Haakstad, Arnaud Meuleman, Kayoko Minami, Eivind Seljeseth, Yukiko Shinozaki. Lyddesign — Roeland Luyten. Lydteknikk — Mathieu Virot. Teknisk støtte — Protocol Room. Produksjon — fieldworks vzw, Heine Avdal. Co-produksjon — STUK (Leuven), APAP Network — BIT Teatergarasjen (Bergen), Kunstencentrum Buda (Kortrijk) and Pact Zollverein (Essen), Kana Theatrical Centre (Szczecin), CO2 festival (Beirut) I samarbeid med — Kaaitheater. Støttet av — Kulturrådet, Vlaamse Gemeenschap, Vlaamse Gemeenschaps-commissie. Oppsetningen av Harry Partchs Delusion of The Fury med Ensemble Musikfabrik under Ultima 2013 ga definitivt mersmak. Konserten i Nationaltheatret mottok svimlende anmeldelser og befant seg på lister over det beste av årets scenekunst. I år returnerer det Køln-baserte ensemblet til Ultima, med mer Partch og et spennende samarbeid med den norske musikeren og produsenten Helge Sten. I Harry Partchs ånd. Den amerikanske komponisten, teoretikeren, visjonæren, bohemen og instrumentmakeren Harry Partch (1901–1974) var oppfinneren av den amerikanske renstemmings-bevegelsen, og hans kompliserte stemmingssystem gjør musikken umulig å fremføre på konvensjonelle instrumenter. Nettopp derfor har Ensemble Musikfabrik og instrumentmaker Thomas Meixner gjort seg flid med å gjenskape Partchs instrumentpark og lært seg å beherske deres kvaliteter. I Pitch 43_Tuning the Cosmos- prosjektet samarbeider ensemblet og ulike komponister nært med utveksling av ideer og kunnskap om instrumenter og notasjon, som også brukes til nye komposisjoner og på nye måter. Nye impulser møter Partchs rike musi kalske arv og gir en ny innfallsvinkel til både forrige og vårt eget århundrets musikalske landskap – en måte å bringe Partchs tankegods inn i fremtiden. «Å skrive ny musikk for Harry Partchs instrumenter har vært en urealistisk drøm som nå har blitt virkelighet. Jeg ble introdusert for Partchs musikk på begynnelsen av 80-tallet, da han ble nevnt som en inspirasjonskilde for The Residents. Hans liv og virke som komponist, musiker, DIY plateselskaps-sjef, instrumentmaker, filosof, omstreifer og outsider, har skapt et nytt og utvidet rom for komponister å bevege seg i. Å jobbe med et så stort spekter av mikrotonale akustisk instrumenter, gjør at man må tenke nytt om seg selv og sin egen musikk», forteller Sten i forbindelse med den eksklusive konserten. Partch mikrotonale instrumentpark består av mer enn 50 ulike instrumenter av typen streng- og slaginstrumenter, håndklokker, belg- og klaviaturinstrumenter, og innehar oppfinnsomme navn som Mazda Marimba, Chromelodeon, Bloboy, Crychord og Cloud Chamber Bowls. I 2012 ble Partchs instrumenter rekonstruert for Ensemble Musikfabrik, noe som har gjort det mulig å skape et rammeverk for å fremføre Partchs særegne og eksotiske musikk. Som et av verdens fremste ensembler for samtidsmusikk er det naturlig at Musikfabrik har tatt rollen som den fremste fortolker av Partchs arv. Helge Sten har i flere tiår gjort seg bemerket som lydkunstner, produsent og musiker, blant annet som del av improvisasjonsgruppa Supersilent og rockebandet Motorpsycho. Under navnet Deathprod har han siden 1991 funnet seg et eget hjørne av musikkverden, og befinner seg musikalsk i grenselandet mellom støy, jazz, samtidsmusikk, elektronisk musikk og rock. Hjemmelaget elektronikk, gamle ekkomaskiner med tape, ringmodulatorer, filtre, therminer, samplere og annet elektronisk utstyr er naturlige deler av hans «audio virus»-univers. Sten er utdannet ved Kunsthøyskolen i Trondheim og har satt sitt preg på et stort antall norske plateutgivelser som lydingeniør og masteringstekniker. Ensemble Musikfabrik vil også fremføre Partchs And on the Seventh Day Petals Fell in Petaluma (1963–66), et verk som består av 23 ett minutts lange stykker med varierende instrumentering fra duett til septett, og som alle utforsker Partchs mikrotonale system. Den etterhvert verdenskjente danske komponisten Simon Steen-Andersen har også tatt del i Pitch 43-prosjektet, og hans nyskrevne verk for 7–8 musiker på tre ulike Partch-instrumenter, Korpus, settes også opp i Kanonhallen. Kun denne ene kvelden blir det anledning til oppleve resultatet av Helge Stens nyskrevne musikk for Ensemble Musikfabrik. Konserten er med på The Guardians liste over kulturopplevelser man ikke kan gå glipp av i 2015. AW Støttet av Norsk Kulturråd Foto Carsten Aniksdal 25 lørdag 12. september 26 lørdag 12. september Hoppedans Jan Martens 27 Slimete TV-opera Matmos + ensemble Robert Ashley Perfect Lives Matmos + ensemble Vulkan Arena kl. 22:00 kr. 200 / 100,– Foto Studio Rios Zertuche Jan Martens The Dog Days Are Over Dansens Hus kl. 21:00 kr. 290 / 170,– Spilles også 13. september «Når du ber en person om å hoppe, blir oppmerksomheten rettet mot hoppingen, slik at maskene faller og den virkelige personen trer frem.» Sitatet av fotografen Philippe Halsman er utgangspunktet for danseforestillingen The Dog Days Are Over. Den prisbelønte belgiske koreografen Jan Martens har tidligere utforsket hopping som kunstnerisk uttrykksform. Denne gangen lar han åtte dansere hoppe sammenhengende i 70 minutter. Gjennom en kompleks, matematisk koreografi ønsker Martens å vise frem mennesket bak danseren og avdekke det sårbare og feilbarlige under mottoet «perfect is boring». Den spesielle koreografien setter publikum i en form for transe, samtidig som vi utfordres til å reflektere over hva vi ønsker å oppnå ved å være tilstede. Vil vi at danserne skal feile eller lykkes? Eller er vi som et blodtørstig publikum på en tyrefekterarena som underholdes av andres utmattelse? Forestillingen presenteres i samarbeid med Aerowaves. SW Produsert av Dansens Hus Av — Jan Martens. Med — Cherish Menzo, Nelle Hens, Piet Defrancq, Kimmy Ligtvoet, Steven Michel, Julien Josse, Laura Vanborm, Naomi Gibson og / eller Morgane Ribbens, Ilse Ghekiere, Victor Dumont, Connor Schumacher. Lysdesign — Jan Fedinger. Dramaturg — Renée Copraij. Teknikk — Michel Spang. Foto — Piet Goethals, Alwin Poiana og Studio Rios Zertuche. Produksjon — ICKamsterdam and JAN. Samproduksjon — Frascati Producties, SPRING performing arts festival. DansBarant, La Briqueterie CDC du Val-de-Marne, tanzhaus nrw og TAKT Dommelhof. Støtte av — workspacebrussels og wp zimmer. Finansiell støtte — Flemish Authorities og Performing Arts Fund NL. Oppkalt etter et ondsinnet slim i sci-fi filmen Barbarella fra 1968 – bak navnet Matmos finner man herrene M.C. Schmidt og Drew Daniel. En duo som ble berømte på nittitallet for sin egenartede fusjon av Musique Concrete og rytmiske mønstre oftest forbundet med elektronisk dansemusikk. I Matmos» univers er den samplede lyden av plastisk kirurgi og rottebur like vanlig som lyden av i bibel-sider og fetisjklær i lateks som spraker. Matmos’ personlige og oppfinnsomme tilnærming til sample-kulturen, og moderne musikk innen de fleste sjangere, har gjort dem til verdensstjerner. Noe samarbeidet med islandske Björk også har bidratt til. Til daglig underviser begge i sin adopterte hjemby Baltimore, men de møttes på en strippeklubb i San Francisco der Daniel jobbet ved siden av filosofistudiene. Første utgivelse kom i 1997 og det har siden blitt over 13 album. Duoen har også jobbet sammen med en rekke prominente artister og kunstnere som Antony, So Percussion, Terry Riley, The Kronos Quartet, David Tibet, Marina Abramovic, Willem Dafoe, Zeena Parkins og The Princeton Laptop Orchestra. Forrige album, The Marriage of True Minds, kom ut i 2013 og bygger på et parapsykologisk eksperiment. Duoen forsøkte ved hjelp av telepati og overføre deres egen hensikt bak albumet til en rekke testpersoner, som igjen dannet grunnlaget for musikken med sine svar om lyd og bilder de følte å ha mottatt. Komplisert? Muligens, men Matmos har også et dypt element av moro og eventyrlyst i sine musikalske ekskursjoner. Under Ultima skal Schmidt og Daniel fremføre første og siste del (The Park og Foto Matmos Foto Jacqueline Humbert The Backyard) fra Robert Ashleys banebrytende tv-opera Perfect Lives, ofte beskrevet som en av de definitive tekst / lyd-komposisjonene fra slutten av det 20. århundre. En opera om bankran, cocktailbarer, geriatrisk kjærlighet (sent på kvelden i et supermarked) og ungdomsbrylluper i den amerikanske midt-vesten. Perfect Lives befolkes av en hel rekke karakterer gjennom sine syv episoder, men sentralt står to musikere: Sangeren «R» og hans venn, Buddy, «verdens beste pianist». Sammen kommer de til en liten by i midt-vesten for å underholde på Perfect Lives Lounge. De forelsker seg i to av innbyggerne og bestemmer seg for å begå den perfekte forbrytelse – rane banken for et stort beløp kun for én dag, og la hele verden få vite at pengene manglet. Gjennom sitt dagligdagse uttrykk omformer Perfect Lives velkjent materiale til en fyldig metafor for gjenfødselen av den menneskelige sjel, og har blitt kalt en komisk opera om reinkarnasjon. Den er også del av triologi (med Atalanta og Now Eleanor’s Idea) som innehar en puls på 72 slag i minuttet gjennom alle tre delene. Operaen ledes framover av en hypnotiske og alltid tilstedeværende stemme (fortelleren «R»), men Ashley ga også skuespillerne en stor grad av kunstnerisk frihet i utformingene av sine egne karakterer. Ashleys visjon om en ny operatisk stil gjalt også prosessen med å lage den – «Well, if I say it’s opera, it’s opera! Who’s running this show, anyway?» var hans berømte tilsvar til en kritiker. Som opera laget for tv har Perfect Lives også blitt kalt forløperen til musikkfjernsynet som dominerte på 80- og 90-tallet. Matmos framførte The Park og The Backyard, for første gang i 2014, det samme året som Ashley døde. Med seg på scenen har de musikere og sangere, mens «R»s fortellerstemme gestaltes av M.C. Schmidt. AW matmos 28 Hjernemassasje Rob Young Drew Daniel fra den amerikanske duoen Matmos forteller om bakgrunnen for den versjonen av Robert Ashleys Perfect Lives, «en opera for tv» gruppen fremfører under Ultimafestivalen. Hva er det Matmos finner interessant ved Robert Ashleys verk? Da vi begynte å spille sammen, var sangen «Massage the Brain», som aldri er blitt utgitt, noe av det aller første M.C. Schmidt og jeg laget. Den var simpelthen en loop og et manipulert utdrag av Perfect Lives: Short phrases repeated massage the brain. I likhet med mye annet av det Ashley har gjort, kan man umiddelbart forstå denne setningen, men den er allikevel full av underfundig humor. Er den en kritikk av minimalismen? Gjør den narr av nettopp det den er et eksempel på? Ashleys musikk er jo både beroligende og foruroligende. Den masserer deg, men så får den deg til å le, siden den er så fremmedgjørende. Når du forsøker å beskrive arbeidet hans for andre, føler du deg ganske dum, siden mange av adjektivene som faller deg inn – hallusinatorisk, psykedelisk, poetisk, meditativ, morsom, ekkel, forførende – egentlig ikke er til særlig hjelp. De fanger ikke inn den merkelige måten verkene hans opphøyer helt vanlige uttrykk fra hverdagslivet i USA til noe som ikke passer inn, noe avslørende, liksom. Jeg tror «opera» var et tegn på at musikken bare var en del av det han drev med. Teksten og videoen betyr at verket han er en samtale mellom en musikalsk dimensjon og andre dimensjoner. Det er effektivt av samme grunn som hip-hop er det: kadensen og måten teksten blir uttalt har allerede en innebygget musikalitet, og slik blir det hele et fascinerende, romslig og vakkert fenomen om du kan spisse det og fremføre det med den rette form for intensitet. Det hjelper at Ashley er en storartet skribent med øre for fylden i det amerikanske språket. Ashleys stykke kom ut på et tidspunkt da «fjernsyn» antok en helt annen form og ble konsumert på helt andre måter enn det vi ser idag. Hvor godt fungerer det i 2015? «Opera for television» er slikt et flott, ladet uttrykk. Substantivene multipliserer hverandre: Opera blir forvandlet ved å bli «televised» – kringkastet – med ansikter i næropptak, en revy av visuelle inntrykk som kontinuerlig forandrer seg, heller enn et scenebilde, stemmer som er forsterket med mikrofoner i stedet for å synge høyt. Men det motsatte er også tilfelle, siden fjernsynet får igjen noe av sin magi og fremmedgjørende virkning ved å bli «opera-aktig» med lengre innslag, ambisiøst, følelsesladet og gjennomkomponert innhold fremform korte, kommersielle budskap. Jeg tror at frasen «opera for tv» bar i seg en slags demokratisk tilgjengelighet da Ashley først lanserte det på 1970-tallet. På den måten undertrykte det høykulturen, som betraktet opera som «stilfull», ihvertfall i en amerikansk kontekst, men på den annen side var det også et stikk i siden til den snobbete avvisningen av fjernsyn som var så typisk for bohemene eller andre med et avantgardistisk selvbilde. Slik sett skaper det en merkelig følelse ved å insistere på det hverdagslige, som også er å finne i librettoen til Perfect Lives. Hva er tv idag? Kunstnere pleide å bryske seg seg med «jeg har ikke noen tv, engang» og å støtte oppunder kulturen i små tidsskrifter, ved sine performancer i lagerbygninger, kort sagt å dyrke undergrunnsfenomener fremfor massemediale former. Ashleys arbeider virker ikke så merkelige lenger. De kan heller kalles fremsynt nå, da PC-er er tv-apparater og tv-apparater er datamaskiner, og landskapet populærkultur og undergrunnskultur beveger seg i er blitt flatet ut. Alle benytter jo de samme søkemotorene og brukergrensesnittene. Hva er bakgrunnen for akkurat dette bestillingsverket? Det begynte med en beundring for Robert Ashleys verk. Vi var egentlig bare fans. Vi lyttet stadig til platene. Vi elsket dem, og en dag foreslo M.C. Schmidt at vi skulle lage en coverversjon av The Backyard. Vår versjon bygget på LP-versjonen som var utgitt på Lovely Music fremfor senere utgaver, og på en matmos måte tolket vi Ashleys egen åpenhet for justere og endre arrangementer som en tillatelse til å gjøre det samme. Vi oppførte The Backyard på The Stone i New York, og det viste seg til vår store forundring at Robert Ashley selv var blant publikum. Som man vil forstå, betød det svært mye for oss å kunne fremføre musikken for selve komponisten. På den måten visste vi at han støttet og oppmuntret virksomheten vår, selv om det var betydelige forskjeller mellom hans versjoner og måten vi tolket dem på. I Baltimore noen år senere skrev vår venn Britton Powell et arrangement for strenginstrumenter til The Park, og han spurte om M.C. Schmidt kunne fremføre teksten for publikum under en konsert. Jen Kirby og Caroline Marcatoni bidro med sang og tekstfremføring. Ved konserten på Issue Project Room i New York City spilte Matmos både The Backyard og en utvidet versjon av The Park vi hadde bearbeidet. Vi forstørret og endret på besetningen, men holdt strengearrangementet og vokaltrioen uforandret. Lars Petter Hagen fra Ultima var blant tilhørerne, og han forhørte seg om vi kunne tenke oss å opptre på festivalen. Det var jo en stor ære for oss, og vi var begge begeistret ved tanken på å omforme og utvide disse arrangementene. Det er alltid en prøvesten å ta slik, strengt tatt dypt amerikansk, musikk ut av sine hjemlige omgivelser for å se hva som skjer. Kan dere gi oss en antydning om hva publikum faktisk kommer til å se, høre og oppleve, og hvor store friheter dere har gitt dere selv i tolkningen? I hvor høy grad åpner Ashleys verk for nytolkninger? Da vi bestemte oss for å arbeide med The Backyard, tvang det oss til å vurdere hva vi kan og hva vi ikke er istand til med tanke på de begrensningene evnene våre setter, men også hva en «cover-versjon» av Robert Ashley egentlig ville innebære. Om man skreller det ned til kjernen, oppfatter vi The Backyard slik: en stemme som fremfører teksten med en viss karakteristisk kadens og uttale, en during omkring en sentral tone og en rytme som skifter tyngdepunkt, men ikke tempo. Samlet sett må stykket ha den rette blandingen mellom helhet og åpenhet, ellers virker det ikke, og den egentlige utfordringen ligger i å finne nettopp denne balansen. Målet ved å slå sammen The Park og The Backyard er å skape et forhold mellom to forskjellige deler av et større verk som får sin mening gjennom rekkefølgen og består av den rette blandingen av en dynamisk bevegelse og hallusinatorisk stillstand. Takket være Brittons arrangement, avspeiler The Park Ashleys original, riktignok ved hjelp av en brytning og ved at det er strukket ut og omkalfatret. Ideelt sett skal de to arrangementene utfylle hverandre. De skal respektere originalen, men allikevel være frittstående og anderledes. For å kunne virkeliggjøre Perfect Lives på scenen, har M.C. Schmidt samarbeidet med en videokunstner fra Baltimore. Max Eilbacher har skapt et helt nytt videoverk, som ikke skal distrahere fra innholdet, men utgjøre et ekte musikalsk bidrag til ensemblet. Resultatet er en serie med animasjoner og elementer som Max toner inn og ut samtidig som M.C. Schmidt beveger seg gjennom librettoen. Siden tidspunktene da M.C. går fra seksjon til seksjon er forskjellige ved hver oppføring, spilles ikke videoen av som en ferdiglaget film i bakgrunnen. 29 Den er responsiv på en direkte, riktignok diskret, måte. Dette går for seg langsomt i samsvar med stykkets eget tempo, men de nesten umerkelige endringene i innholdet som skyldes at videoen styres i sanntid bidrar med en viktig dimensjon i handlingen. Ideelt sett vil det snike seg inn i bevisstheten din på samme måte som noen passasjer i librettoen reviderer og endrer tidligere informasjon, alt mens tankene dine forsøker å sette sammen den underliggende fortellingen. Hva er de viktigste utfordringene i dette stykket? Perfect Lives levner musikerne stor friheter, men noen svært intense steder stiller store krav til sangerne, som også leser teksten. De må lyde avslappet og ukunstlet, samtidig som de fremfører noe svært presist. En slik blanding av uformell fremføring og stringent fokus er både vanskelig å oppnå og tilfredsstillende å oppleve. Spesielt teksten i The Park krever stor presisjon med hensyn til pauser, tomrom og stikkord. Det betyr at samspillet mellom M.C. Schmidt, Jen og Caroline må være svært finstemt. Utfordringen ligger i at de må være bevisste og på vakt hele tiden, eller kan det ende i overspill og rot. På denne måten blir det hele både «minimalistisk» og «maksimalistisk»; mens overflaten er i stadig bevegelse må man også være seg bevisst hvilken dyptgående form som ligger til grunn. Har du noen tanker omkring forholdet mellom natur og musikk? John Cage har jo uttalt det ganske tydelig når han snakker om kunst som skal kunne «imitere naturen i måten å operere på». Det er et utsagn som alltid har blunket til meg fra avstand. Cage etterlyser kunstverk som er mindre opptatt av sin egen følelsesmessige uttrykksdybde og heller forholder seg til mangfoldet i de kompliserte og kaotiske dimensjonene som utgjør den ikke-menneskelige verden. Jeg syns det lyder bra! Det har alltid vært en produktiv innstilling vi har hatt til arbeidet vårt: En mikrofon er åpen for helheten av sine omgivelser, samtidig som den begår et selektivt utvalg. Om du velger å arbeide med lyden av vann, av tørre kvister, skinnet til en kanin eller nervevevet i en kreps, innebærer det alltid materialer hvis lydressurser er merkelige, spesielle og seige. Det er ikke «instrumenter» som er til for at mennesker skal spille musikk på dem, og motstanden de yter gir deg en slags berøringsflate du kan løfte deg opp fra. Idet du skaper musikk med slike materialer, vrir du dem inn i uforutsette – og kanskje unaturlige? – former. Cage bruker begrepet å «imitere», og med det røper han seg på en måte. Ved å skape kunst, må mennesket delta på et eller annet nivå, og de stykkene de plukker ut av denne omfattende materien som blir kalt «naturen» røper hvilken hensikt de har hatt, men også ståstedet deres. Om «imitasjonen» ikke lykkes, er det også interessant i seg selv. Hva er et neste prosjektet deres? Vårt nye album er muligens det mest fanatiske prosjektet vi har begitt oss inn på. Det heter Ultimate Care II, og består utelukkende av lyden fra vaskemaskinen vår. RY lørdag 12. september 30 31fredag lørdag 12.12. september september Bruno Laeng Sanseillusjoner Kulturhuset kl. 12:00 Foto Hires Anu Anders Tveit og Parallax Parallax View (WP) Deichmanske bibliotek avd. Grünerløkka kl. 20:00 Fri entré Foto Ultima / Henrik Beck Starter ved Dansens Hus kl. 12:00 Fri entré Sound Stencil er et konsept som kan virkeliggjøres ved hjelp av mekaniske roboter eller menneskelige utøvere og forvandler gjenstander i enhver omgivelse til musikkinstrumenter. Den første iverksettelsen, Sound Stencil 0.1, består av perkusjonister som bruker mobiltelefoner til synkronisering og har premiere under Ultimafestivalen 2015. Alle musikerne lytter til et synkronisert lydspor som dikterer de forskjellige rytmiske mønstrene og gir dem veibeskrivelser. Perkusjonistene vandrer gjennom byen og trommer på forskjellige gjenstander mens de holder seg innenfor hørbar rekkevidde av hverandre. De beveger seg, stanser, setter opp eller ned farten, sprer eller samler seg. Det 31 hjerneaktivitet, estetisk nytelse og kunstnerisk kreativitet. Han gir også et innblikk i eksperimenter som er utført for å se hvordan hjernen reagerer på «skjønnhet» i forskjellige former – visuelle, musikalske og matematiske. Semir Zeki var professor i nevro biologi ved University College London frem til 2008, og er nå professor i nevro estetikk samme sted. Hans seneste forskning dreier seg om nevrobiologien som danner grunnlaget for subjektive åndelige og estetiske opplevelser. Han har skrevet fire bøker, A Vision of the Brain (Blackwell Scientific, 1993); Inner Vision: An Exploration of Art and the Brain (OUP, 1999) and Splendors and Miseries of the Brain (Wiley-Blackwell 2008). Han er også medforfatter i La Quête de l’essentiel med den nå avdøde franske maleren Balthus (Archimbaud 1995) og La bella e la bestia med Ludovica Lumer (Laterza 2011). viste det seg at synsentrene i hjernene deres avvek betydelig fra det normale. Alexander Schubert deltar i en samtale med musikkskribenten Rob Young, en tidligere redaktør i magasinet The Wire, nåværende redaktør i Jazznytt og bidragsyter til blant annet frieze, Morgenbladet og Artforum. Young er nå bosatt i Oslo. ultima academy Sound Stencil Koka Nikoladze Koka Nikoladze Sound Stencil 0.1 (WP) lørdag 12. september står publikum fritt å følge dem så lange man vil. Koka Nikoladze er en fiolinist, komponist og lydkunstner fra Georgia som er bosatt i Norge. Som musiker har Nikoladze opptrådt på en rekke scener i Europa og USA, både som fiolinsolist, kammermusiker og i orkestre. I den senere tid har han konsentrert seg om komponistvirksomheten sin og skrevet akustisk og elektroakustisk musikk for flere ensembler. Han har også komponert vokalmusikk, deriblant to oppførte kammeroperaer. I tillegg har han arbeidet med interaksjon mellom menneske og datamaskin. RY Produsert av Notam I denne live-lydinstallasjonen utforsker improvisajonstrioen Parallax og Anders Tveit spenningsfeltene mellom komponert og improvisert musikk og kontrastene mellom akustiske og elektroniske klanger. Der det tradisjonelt i elektroakustiske flerkanals-verk er forutbestemt hvor lydforløp og lydobjektene er plassert i rommet, har Parallax / Tveit en mer improvisatorisk utforsking av selve lytterommet. Det fysiske rommet, høyttalere, de akustiske instrumentene og de elektroniske klangene smelter sammen til ett «instrument». Publikum og utøverne er plassert i en sirkel med høyttalere rundt. Synestesi er evnen til å oppleve en sans gjennom en annen, slik som å høre lyden av en trompet som gul, eller å «lukte» poesi som om den var parfyme. Det er et nevrologisk fenomen, og kunstnerne Vassily Kandinsky og Olivier Messiaen hevdet begge å ha et synestetisk sanse apparat; fenomenet er da også ofte behandlet i forskjellige kunstformer, spesielt musikk. Dette foredraget ved Bruno Laeng skisserer opp fenomenet synestesi og illustrerer det med noen eksempler fra kunst og musikk. Bruno Laeng er professor i kognitiv nevropsykologi med spesialområdene oppmerksomhet, sansing og hukommelse i forbindelse med syn og musikk. Han tok bachelorgrad i eksperimentell psykologi ved Università La Sapienza i Roma og doktorgrad i biologisk psykologi ved University of Michigan i Ann Arbor. Han har innehatt stillinger ved universitetene i Bergen, Tromsø, Guelph og ved Harvard. Han har også vært forskningsstipendiat ved Massachusetts General Hospital i Boston. Semir Zeki Estetikken nevrobiologi Kulturhuset kl. 13:00 Produsert av Notam Utøvere Are Lothe Kolbeinsen — gitar Stian Omenås — trompet Ulrik Ibsen Thorsrud — perkusjon / slagverk Anders Tveit — live elektronikk og live-spatialisering De humanistiske vitenskapene har utøvd en kraftig påvirkning på studiet av hvorledes nervesystemer gjør det mulig for oss å verdsette skjønnhet uavhengig av kultur, opplæring eller oppdragelse. I sitt foredrag tar Semir Zeki for seg forholdet mellom Sensate Focus En samtale mellom Alexander Schubert og Rob Young Kulturhuset kl. 14:00 Da han begynte å komponere hadde tyske Alexander Schubert inngående studier i nevrobiologi og informatikk bak seg. Dette har påvirket hans musikalske arbeide, som går i dybden med å undersøke forholdet mellom lys, bevegelse og lyd. For eksempel har hans stykke Sensate Focus – hvor musikerne blir belyst et øyeblikk hver gang de lager en lyd – sin årsak i et vitenskapelig eksperiment fra 1973, da kattunger ble alet opp i et miljø hvor den eneste lyskilden var en puls annethvert sekund. Dyrene vokste opp uten evne til å forstå bevegelse, og under senere disseksjon Rolf Inge Godøy Lyd og bevegelse Kulturhuset kl. 14:30 Selv om musikk gjerne blir oppfattet som en kontinuerlig strøm av lyd, er det også mulig å plukke ut mer definerte lydhendelser som iblant blir kalt soniske objekter. Å oppleve slike objekter kan kreve andre sanser, slik som syn, balanse og berøring i tillegg til hørsel. Med utgangspunkt i arbeidet den franske musikkpioneren Pierre Schaeffer nedla i sin musique concrète i siste halvdel av det tyvende århundre tar musikkforskeren Rolf Inge Godøy opp hørselssansen og forholdet mellom lyd og kroppsbevegelse under påvirkning av musikk. Rolf Inge Godøy er professor i musikkteori ved Institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo. Hans hovedinteresse er fenomenologisk tilnærming til musikkteori, det vil si å bruke subjektive musikkopplevelser som utgangspunkt for musikkteori. Dette feltet er utvidet til også å omfatte forskning i musikkrelatert kroppsbevegelse under fremføring og lytting. søndag 13 september 32 søndag 13. september Barnas Ultima-dag Suksessen fortsetter! Barnas Ultima-dag (BUD) Riksscenen kl. 11:00–15:00 kr. 50,– Ultimafestivalen har gleden av å invitere store og små til en hel dag på Riksscenen fylt med tettpakket program og aktiviteter skreddersydd for barn. På Barnas Ultima- dag får hele familien se og oppleve hva samtidsmusikk kan være. På menyen står konserter, installasjoner og verksteder med en rekke artister og kunstnere. En egen gruppe barne-piloter er verter og jobber med en lydinstallasjon, markedsføring, intervjustasjoner m.m. i samarbeid med John Vinge. Det blir også mulighet for å kjøpe god mat og drikke. Noen av mange høydepunkter fra programmet: MAJKA – JENTA FRA VERDENSROMMET Mange husker nok den populære barne- TV-serien Majka, jenta frå Verdsrommet fra 70-tallet. Til BUD har noen av landets ledende scenekunstfolk, med komponist Julian Skar i spissen, utviklet en spesiallagd installasjon med verdensrommet og serien om Majka som inspirasjon. Installasjonen inviterer publikum på vandretur inn i det spennende verdensrommet. UT AV SKOGEN Verket tar utgangspunkt i komponisten Harald Sæveruds liv og skogen og naturen rundt Siljustøl, gården hans. Gisle Martens Meyer har laget en forestilling som er en blanding av orkestralt, elektronisk og natur / skogslyder, fortalt fra en sofagruppe i skogen som etterhvert blir til en sonisk kampsone mellom ulike karakterer /skogsmonstre. MR. PING Mr. Ping bor i Antarktis. Hjemme hos Mr. Ping er det fryktelig kaldt og masse snø. Han har fått et stort ansvar, nemlig å passe på et egg. Han håper inderlig at det er et pingvin-egg, men det er ikke godt å vite hva som er på innsiden. Enda verre er det at andre dyr kanskje ønsker å få tak i egget hans. Slagverker Knut Lothe spiller denne konserten og jobber med forskjellige lyder og looper som Mr. Ping boltrer seg i. Barna som kommer på konserten er med på å hjelpe Mr. Ping til et trygt sted hvor han kan klekke egget. NY MUSIKK KIDS Hva er musikk og hva er bare en lyd? Når blir en lyd til musikk? Hva betyr Arne Nordheims utsagn om at «alt kan synge»? nyMusikk Kids er et verksted der barn mellom 6 og 12 år kan eksperimentere med elektronikk i en iPad-workshop sammen med profesjonelle musikere. Resultatet av verkstedet vil ende i en konsert. Foreldre er også velkomne til å være tilstede under workshopen. ELIN MAR ØYEN VISTER – LYTTEVERKSTED Elin bor ytterst på Røst i Lofoten, og der jobber hun mye med å ta opp fuglelyder og andre lyder fra naturen og havet. Disse lydene bruker hun til å lage musikk. Hun har også et verksted der hun jobber med barn og unge om hvordan man skal lytte. Hva er det man skal lytte etter? Hvordan lytter man? Hvorfor skal man egentlig lytte? ÅRRINGER Det er lyd i trærne! Bli med og lag Ultimafestivalens største instrument – en gigant isk stokkofon der trestokker og greiner fra skogen gjøres om til toner. Alle kan bli med og sage nye toner til det store orkesteret. Og så må vi lage konsert! Det blir utforsking og samarbeid og beslutninger som må tas før musikken er klar og konserten kan starte, pluss noen ekstra overraskelser. Det hele ledes av tre erfarne 33 Kurt Schwitters-dag musikere fra Drivhuset musikkverksted: Isak Anderssen, Per Oddvar Johansen og Jon Halvor Bjørnseth. BOOMERANGEN 2.0 Boomerangen 2.0 er et rom du kan gå inn i. Her må du gjennom en slags labyrint, før du kommer frem til selve hjertet av Boomerangen 2.0. Boomerangen låner lyd fra deg og lager musikk med den. Du kan gi Boomerangen så mange lyder du vil, eller du kan bare være i rommet og lytte. Boomerangen fortsetter å lage ny musikk hele tiden, slik at dine lyder blir blandet med lyder fra andre. Inne i rommet vil du legge merke til at du kan påvirke musikken med hvordan du oppfører deg. Boomerangen 2.0 gjør ikke bare som du vil, den har og sin egen vilje. PETER BADEN Komponist, trommeslager og produsent Peter Baden jobber med elektronisk improvisasjonsmusikk, jazz / populærmusikk, filmmusikk, teatermusikk, og andre stilarter. Han har også laget mange slags installasjoner. Til BUD skal i samarbeid med BUDs pilot-gruppe, lage en ny installasjon. Støttet av Sparebankstiftelsen DNB Kurt Schwitters-dag Henie Onstad kunstsenter kl. 13:00–16:00 kr. 200/100,– Inngang til alle utstillingene ved Henie Onstad kunstsenter er inkludert i billettprisen 13:00, Auditorium — Karin Hellandsjø og Oda Wildhagen Gjessing samtaler om Kurt Schwitters’ kunst 14:00, Studio — Building Instrument SCHWITTERS (WP) 15:00 — Åpningsseremoni for det nye Kurt Schwitters-rommet med over tredve verk på utlån fra Sparebankstiftelsen DNB, Nasjonalgalleriet og Sprengel Museum i Hannover 15:30 (Mini Prisma) Agnes Hvizdalek fremfører utdrag fra Kurt Schwitters’ lyddikt Ursonate – Musikk med collage-egenskaper, sampling og lignende er noe vi arbeider ganske meget med, forteller Mari Kvien Brunvoll fra Building Instrument om bestillingsverket gruppen har utført. Det er inspirert av Kurt Schwitters’ Merz-verk og filosofien bak det. Den tyske dadaisten Schwitters hadde forlatt Nazi-Tyskland og tilbragte endel år i Norge før han rømte videre til England. I anledning av at det blir åpnet en avdeling ved Henie Onstad kunstsenter med noe hans kunst, har de norske eksperimentelle improvisasjonskunstnerne komponert musikk som et bidrag til livshistorien og livsverket til en av de betydeligste skikkelsene innen kunsten i det forrige århundret. Schwitters’ Merz-collager var et slags absurdistisk svar på Picasso og Braques’ kubisme, men han utviklet dem til en større, arkitektonisk skala, Merzbau, med FOTO Arne Sandvoll Building Instrument trio små bygninger som var konstruert som tilsynelatende tilfeldige rom fulle av skarpe vinkler og merkelige kanter. Han skrev poesi, skuespill og såkalte «lyddikt», slik som Ursonate (1922–32), hvis fremmed artede fonetikk og energiske toner er blitt til noen av kjernetekstene i lydpoesien. – Måten han bruker stemmen og det vidunderlige fantasispråket er svært organiske, og noe av dynamikken og uttrykk ene i arbeidet hans kan tjene som direkte inspirasjon når man komponerer musikk, sier Brunvoll. – Hans tilnærmingsmåte til å skape kunst av alt mulig – gamle billetter eller skrot – har inspirert oss til til å finne nye kilder i små biter og stykker av lyder og ideer som senere kan bli del av noe større. Building Instrument begynte å spille sin blanding av akustisk pop og improvisert samtidsmusikk i 2008. Gruppen består av Mari Kvien Brunvoll (vokal, elektronikk, div. instrumenter), Øyvind Hegg-Lunde (trommer, perkusjon) og Åsmund Weltzien (synthesizere, elektronikk). Det første albumet, med tittelen Building Instrument, ble utgitt i 2014, og Bruvoll er blitt nominert til Spellemanns prisen to ganger. – Vi har åpnet oss for verket hans, men så absolutt på en måte som ville vært i hans ånd, nemlig ved å forbli tro mot vårt eget, sier Bruvoll. –Vi har villet skape noe fra vårt ståsted. Det virker som Schwitters var en kunstner som arbeidet meget intuitivt, og at han hadde kontakt med noe svært ektefølt. – Vi er fascinert av hans tanke om å skape et hjem om til et kunstverk. Hvordan var dagliglivet hans? Hvordan nærmet han seg det å skape og uttrykke seg i denne verdenen? Hvordan føltes det å forlate sine nærmeste for å tilbringe lange, ensomme perioder med å skape kunst? Selv om de ikke får møtt Schwitters til en prat, blir dette en fascinerende og avslørende musikalsk dialog med arven fra en løs kanon i kunstens verden. RY I samarbeid med Henie Onstad kunstsenter Støttet av Sparebankstiftelsen DNB søndag 13. september 34 35fredag13. 12.september september søndag Henrik H. Svensen Antropocen, eller menneskets tidsalder Kulturhuset kl. 19:30 Antropocenet er menneskets tids alder, den geologiske betegnelsen for æraen vi lever i idag. Mennesker og våre aktiviteter dominerer planeten og overlister naturen, slik at mange sider ved Jordens innebyggede systemer, slik som biosfæren, atmosfæren, havene og landmassen, blir ugjenkallelig endret. Den prisbelønnede geologen Henrik H. Svensen, forsker og professor ved Universitetet i Oslo og forfatter av en lang rekke artikler om klimaendring i Morgenbladet, GEO og andre publikasjoner, tar for seg de kulturelle og vitenskapelige forholdene som står på spill i menneskets tidsalder. Foto OCA / Marta Buso Camille Norment Trio, David Toop, Sofia Jernberg, vokalensemble Oslo 14 OCA (Office for Contemporary Art Norway) kl. 18:00 kr. 200 / 100,– Pret-talk på OCA kl. 17:00 Camille Norment er en amerikansk lyd- og lyskunstner som er bosatt i Oslo. Hennes storformat-installasjon Rapture var Norges bidrag til den 56. Biennalen i Venezia. I mai i år holdt hun en performance i den nordiske paviljongen sammen med komponist, forfatter og musikkanmelder David Toop som et ledd i dette prosjektet. Ved å ta i bruk det talte ord i tillegg til en rekke improviserte instrumenter og apparater, som glassharmonika, vinglass, en forsterket fløyte, buede gjenstander, elektromotorer og beholdere fulle av væske, utforsker forestillingen legendene, fortellingene og mysteriene omkring havdypet. Prosjektet har vært oppført en rekke ganger tidligere, og utvikler seg stadig. Camille Norment har bakgrunn innen performance, installasjon, tegning og lyd. Hun er opptatt av hvordan kroppen samvirker med sine omgivelser gjennom lyd, og hun har fordypet seg i dissonansens 35 ultima academy Rapture Camille Norment & David Toop Camille Norment Rapture søndag 13. september evne til å skape rom for nye tenkemåter. David Toop er en britisk komponist, forfatter og professor i Lydkultur og improvisasjon ved London College of Communication. Han har skrevet innflytelsesrike bøker som Ocean of Sound (1995), Exotica (1999) og Haunted Weather (2004). Soloalbumene hans omfatter blant annet Screen Ceremonies (2006), Spirit World (1997), Hot Pants Idol (1999) og Sound Body (2007). Han har også samarbeidet med blant annet Brian Eno, Max Eastley og science fiction- forfatteren Jeff Noon. RY I samarbeid med OCA, nyMusikk og Notam Richard Taruskin Scientifica & Mirabilia Kulturhuset kl. 20:30 I sin voldsomme Turangalîla-Symphonie som innleder årets Ultimafestival taler Olivier Messiaen om livet, døden, Gud og natur. Med utgangspunkt i komponistens forkjærlighet for fugler og fuglesang tar musikologen Richard Taruskin opp den symbolske bruken av fugler i musikkuttrykket: profetiske fugler, budbringere fra det hinsidige. Dette foredraget knytter sammen natur, musikk og det overnaturlige i sann Wunderkammer-ånd. Richard Taruskin er en amerikansk musikolog som har skrevet og forelest om emner som spenner over hele musikkverdenen, fra historie og analyse til kulturell og politisk kontekst. Han har også vært utøver og kordirigent. Taruskin ble født i New York i 1945 og tok doktorgraden ved Columbia University, hvor han var ansatt ved fakultetet frem til 1986. Ved utgangen av 2014 gikk han av med pensjon fra University of California, Berkeley. Blant hans tallrike bøker og artikler er Text and Act, The Danger of Music and Other Anti-Utopian Essays. Han har også forfattet seks binds-verket Oxford History of Western Music. David Toop Leonardo da Vinci – En samtale mellom David Toop og Heloisa Amaral Kulturhuset kl. 21:30 David Toop har skapt et nytt verk som består av musikk, tekst og film for Ultima. Det blir fremført av Elaine Mitchener og er basert på de vitenskapelige og kunstneriske tankemønstrene hos selve «renessansemennesket», Leonardo da Vinci. I en samtale med Ultima Academys kurator Heloisa Amaral forteller David Toop om opphavet, inspirasjonene og betydningene til de forskjellige lagene som utgjør dette verket. David Toop er en britisk forfatter, musikkritiker, komponist og improvisatør. Han innehar stillingen som professor og leder for lydkultur og improvisasjon ved London College of Communication. Blant hans bøker er Ocean of Sound, Haunted Weather og Sinister Resonance. Han har også skrevet artikler for The Wire, The Face, The Times og flere andre publikasjoner. Han har utgitt omkring femten album med egen musikk, solo eller i samarbeide med Paul Burwell, Max Eastley og Jeff Noon. Hans opera Star-shaped Biscuit hadde premiere ved Aldeburgh-festivalen i 2012. mandag 14. september 36 mandag 14. september Trøstemusikk i dumpa Knut Olaf Sunde / Ensemble Aksiom Alt har en mening Ensemble asamisimasa Mathias Spahlinger no 10, nachtstück mit sonne (WP) Øyvind Torvund Plastic Waves Ensemble asamisimasa Kulturkirken Jakob kl. 20:00 kr. 200 / 100,– Tyske Mathias Spahlinger har gjennom flere tiår vært aktiv som komponist, tenker og pedagog, med et spesielt fokus på musikkens politiske muligheter. Spahlinger anser både musikkens innhold, funksjon, kontekst og produksjonsform som politisk ladede uttrykk, og tar bevisst i bruk en rekke ulike sjangre og komposisjonsmetoder for å utnytte dette potensialet. Ved første gjennomhøring kan musikken høres tilfeldig og løsrevet ut, men Spahlinger tar hver tone alvorlig – ethvert musikalsk øyeblikk er et uttrykk i seg selv. Ensemble asamisimasa har samarbeidet med Spahlinger ved flere anledninger. På denne konserten urfremfører de Spahlingers nye verk, no 10, nachtstück mit sonne. Konserten er i tillegg en markering av Øyvind Torvunds første portrett-CD, Neon Forest Space. Torvund har også arbeidet tett med asamisimasa, med flere urfremføringer og konserter med Torvunds musikk. Plastic Waves (2013) for klaver og kvartett er et verk som blander lydene av skarptrommer, klavermelodier, munnspill og bassklarinett med knust glass og sirkusassosiasjoner. Ensemble asamisimasa er et etablert norsk ensemble for ny musikk, og har vært viktige bidragsytere ved Ultima gjennom flere år. Med utspring i Norges musikkhøgskole, med musikere som har studert mange steder Europa, har de et bredt kontaktnettverk av utøvere og komponister. De har urfremført flere verker skrevet spesielt for dem, og har aktive musikerkarrierer både med og utenfor ensemblet. Ensemblet består av Kristine Tjøgersen (klarinett), Håkon Stene (slagverk), Anders Førisdal (gitar), Ellen Ugelvik (piano) og Tanja Orning (cello). MØ 37 Lunsjkonsert Øyvind Mæland Fremtidssangen om Norge Loftet kl. 12:00 kr. 50,– Improvisatør og vokalist Stine Janvin Motland og pianisten Sanae Yoshida slår seg sammen med cellisten Øystein Sonstad (Oslo Strykekvartett) for å fremføre et knippe mindre, men kraftfulle verk av den norske komponisten Øyvind Mæland. AD UNDAS – Sci-fi Lieder fra Nordsjøen! (2010) er en halvtimes sangsyklus som bunner i Øyvind Rimbereids dikt Solaris korrigert (2004). Mæland har tidlig ere samarbeidet med Rimbereid om flere prosjekter, og KOMMEN du vid meg? (2012) er et miniatyrisert performance-stykke uten sang eller tekst. Hovedpersonene er et par, Operatøren og Shiri, som sliter med å kommunisere med hverandre. SW Foto Ultima / Henrik Beck Knut Olaf Sunde Comfort Music (WP) Ensemble Aksiom Vulkan Arena kl. 18:00 kr. 200 / 100,– Comfort Music er Knut Olaf Sundes performative konsertinstallasjon, som tvinger publikum til å kjenne på sammenhengen mellom musikken og det fysiske stedet man befinner seg. Publikum møtes på Vulkan-tomta – en dump mellom St. Hanshaugen, Grünerløkka og sentrum som først nylig har blitt et trendy og urbant område, etter århundrer med mølledrift i Akerselva. Verket er en iscenesatt fiksjon, som bruker stedets egenskaper, historie og lydkvaliteter som en del av kunstverket. Stedsspesifikk kunst er et kjent begrep, men den stedsspesifikke musikken er ikke like etablert. Sunde har gjennom sitt arbeid som stipendiat på Norges musikkhøgskole arrangert flere konserter i åpen natur, og forsøkt å integrere stedets egenskaper i publikums lytteopplevelse. Slik setter han nye rammer for publikums tilstedeværelse, og utvider grensene for hva som tradisjonelt anses som musikk. Ensemble Aksiom er et Oslo-basert ensemble for ny musikk. De har sitt utspring i miljøet rundt Norges musikkhøgskole og konsentrerer seg om ny musikk og improvisasjon. MØ Produsert av Notam Foto Carolin Naujoc Mathias Spahlinger Foto Studio Lumo tirsdag 15. september 38 tirsdag 15. september Gjenkjennelse, men ikke gjentagelse Eivind Buene / Det Norske Kammerorkester Eivind Buene Stilleben Wolfgang Amadeus Mozart 2. sats fra klaverkonsert nr. 17 Eivind Buene Langsam und Schmachtend Richard Wagner Forspill fra Tristan og Isolde Eivind Buene Palimpsest Eivind Buene Garland Matthew Locke Consort of Four Parts, Suite nr. 3 & Suite nr. 1 Det Norske Kammerorkester Kunstnerisk leder Terje Tønnesen Universitetets aula kl. 19:00 kr. 395 / 120,– Det norske kammerorkester og komponist Eivind Buene bygger broer fra vår egen tid tilbake til fortiden. Buenes Stilleben for 15 strykere fungerer som et klanglig forsats når det spilles sammen med Mozarts klaverkonsert nr. 17 (2. sats.). Ved å ta for seg de første tonene i Wagners Tristan og Isolde, går Buene inn i Wagners byggeklosser i en langsom, gjennomskinnelig meditasjon. Garland er en kommentar til barokkomponisten Matthew Lockes strykersuiter. Sammenstillingene viser hvordan gjenkjennelse og gjentagelse er to forskjellige ting. Buene tar høyde for at alt vi opplever, tolker vi på grunnlag av tidligere erfaringer – og det er ingen uting, selv i samtidsmusikken. Ved å rette fokus også mot den sanselige lydopplevelsen, skaper Of Leonardo da Vinci Elaine Mitchener & David Toop Lunsjkonsert Foto Kin Ho Foto Jie Yang ClariNord verkene dessuten en lenke mellom de klassiske motsetningene ånd og kropp. Eivind Buene (f. 1973) er en norsk komponist og forfatter, og har fått musikken sin fremført av blant andre Oslo-Filharmonien, Ensemble Intercontemporain og Cikada. Det Norske Kammerorkester er et av Norges viktigste kammerensembler, og legger vekt på et solid klassisk repertoar, ny musikk og kreativ formidling. Konserten er også Det Norske Kammerorkesters sesongåpning. MØ Produsert av Det Norske Kammerorkester David Toop Of Leonardo da Vinci – Quills / A Black Giant / Deluge (WP) Elaine Mitchener & David Toop Nasjonal jazzscene kl. 21:00 kr. 200 / 100,– Foto Mona Ødegård 39 Of Leonardo da Vinci er resultatet av et samarbeid mellom improvisasjonslegenden, lydkunstneren og forfatteren David Toop (hvis musikk og libretto bygger på Leonardos skildringer av sine drømmer), den kjente fotografen og filmskaperen Barry Lewis, den anerkjente vokalisten Elaine Mitchener og den prisbelønte koreografen Dam Van Huynh i sin debut som operaregissør. Sammen har de utarbeidet et nyskapende stykke samtidsteater, som vever musikk sammen med lydkunst, bilde og bevegelse til en sammensatt, intrikat helhet som inviterer publikum inn i en enestående og nærgående virkelighet full av uro og skjønnhet. Den tredelte forestillingen Of Leonardo da Vinci er inspirert av renessansekunstnerens drømmer og visjoner, slik de er nedtegnet i hans berømte notisbøker. Her finner man blant annet et tidlig spebarnsminne om å bli streifet av halen til en rovfugl, undergangsvisjoner om en sort kjempe som reiser seg fra Libya for å sluke verden og hans besettelse med Den store floden. I denne forestillingen får alt dette stemme gjennom en kvinne (Elaine Mitchener), som funderer over livets natur og dets historie mens det beveger seg stadig nærmere mot slutten: Hvor inspirasjon kommer fra, hvordan vi utleder mening av merkene vi setter og sjelens ugripelige tilstedeværelse. Som et orakel, en heks eller en sjaman låner hun talegave til Leonardo da Vincis ånd, blir fanget inn i hans minner, profetier og visjoner. Dypt i denne transen taler hun med dyrene og beveger seg inn og ut av seg selv. Hun støter på engler, en sort kjempe, gjemmer seg i sin egen munn og mave, støter seg selv ut, betrakter seg selv i rollen slik en lærd eller dagbokskribent ville gjort, alt mens hun leser opp sitt eget liv fra en bok. Hun blir slukt av kjempen, hvis indre blir til brennende væsker som spyr ut en styrtflod, hvor denne stemmen blir til alle stemmer. «Intetheten har ikke noe midtpunkt, og dets grenser er intethet...» – Leonardo da Vinci RY I samarbeid med Nasjonal jazzscene Musikk og libretto — David Toop Vokal — Elaine Mitchener Film — Barry Lewis Koreografi — Dam Van Huynh Jon Øivind Ness Sloughs Gisle Kverndokk Offertorium Jörg Widmann Nachtstück Trio ClariNord Loftet kl. 13:00 kr. 50,– Det prisbelønte ensemblet Trio Clari Nord består av klarinettist Emilio Borghesan, cellist Paula Cuesta og Jie Zhang på klaver. I denne lunsjkonserten presenterer de tre nylige komposisjoner for klarinettrioer. Sloughs av Jon Øivind Ness beskriver skinnfellen som ligger igjen etter en slanges hamskifte, og verket er dannet med motiver fra tidligere verk for cello. Offertorium av komponisten Gisle Kverndokk er inspirert av skriftene til jesuittpresten Pierre Teilhard fra det tidlige tyvende århundre. De handler om å forberede nattverden og å behandle Jorden som en hellig offergave. Ved siden av Nacht stück av den tyske komponisten Jörg Widmann viser disse verkene tre svært forskjellige måter å angripe moderne klarinettmusikk på. SW onsdag 16. september 40 onsdag 16. september 41 Spektralsteinen Gérard Grisey Pinquins og SISU Gérard Grisey Le Noir de l’Etoile Pinquins og SISU slagverkensembler Kulturkirken Jakob kl. 19:00 kr. 200 / 100,– Gérard Griseys spektakulære Le Noir de l’Etoile har aldri tidligere blitt fremført i Norge, så dette er en sjelden mulighet til å oppleve det storslåtte verket av den franske komponisten. Griseys fascinasjon for stjerner og verdensrommet står sentralt. Han studerte under blant annet Olivier Messiaen, Henri Dutilleux og Karlheinz Stockhausen, og var tidlig ute med å bruke datamaskiner til å analysere klangkvaliteten i musikken. Grisey ble selv en pionér innen utviklingen den såkalte spektralmusikken fra 1970-tallet. Sentralt hos Grisey er å utforske nyansene mellom harmoniske overtoner og støy. «We are musicians and our model is sound not literature, sound not mathematics, sound not theatre, visual arts, quantum physics, geology, astrology or acupuncture» lyder hans berømte sitat. Lyd som materiale, et fysisk element, et levende fenomen. Gjennom mikroskopiske undersøkelser av overtonene i én enkelt klang kunne spektralkomponistene med å strekke ut de minste lydfenomener og gjenskape dem i nye former. Le Noir de l’Etoile ble opprinnelig skrevet etter et møte med astronomen Joe Silk ved universitetet i Berkeley i 1985. Det tar utgangspunkt i radiosignaler produsert av roterende nøytronstjerner kalt pulsarer. Vela Pulsar, oppdaget av Silk, er gjenlevningene av en forlengst utdødd stjerne, som det fortsatt er mulig å fange opp med en radiomottaker. Lydene er altså hentet fra verdensrommet og spilles av gjennom fire høytalere, som igjen interagerer med lyden av seks slagverkere plassert på ulike podier i konsertlokalet. Lydene blander seg overraskende enkelt, signalet fra Vela Pulsar er så regulært og perkussivt at enkelte opprinnelig trodde det var et forsøk på kommunikasjon fra romvesener. Selv beskrev Grisey lyden av Vela Pulsar som «et møte med den evige taktholder» og verket er en feiring av disse fjerne og fremmede lydene. Samspillet med perkusjonistene gir likevel en følelse av kontakt, og bringer publikum på mange måter ut av konsertsammen hengen. Grisey var opptatt av å utfordre både lytternes og utøvernes oppfatning av tid, og hvordan lyd kunne påvirke den. Le Noir de l’Etoile er en musikalsk undersøkelse av både lyd, rom og tid. Allerede da verket ble ferdig i 1989–90 hadde Grisey forkastet termen spektralmusikk, men mange av hans ideer lever videre etter hans død i 1998. Tanken bak Le Noir de l’Etoile er også nært knyttet til naturtematikken til årets utgave av Ultima. Fra den minste mulige fysisk lyd til det endeløse verdensrommet. Verket fremføres av de to norske perkusjons-ensemblene Pinquins og SISU. Førstnevnte en ung gruppe bestående av Sigrun Rogstad Gomnæs, Johanne Byhring og Ane Marthe Sørlien Holen, men som likevel har rukket å gjøre seg godt bemerket langt utenfor landets grenser. Veteranene SISU består av trioen Tomas Nilsson, Bjørn Skansen og Marius Søbye og har med 22 års fartstid blitt et av Skandinavias mest prominente ensembler for kunstmusikk. Felles for de to ensemblene er en åpen og utforskende innstilling til enhver musikalsk utfordring, egenskaper som kommer godt med i det sagnomsuste og krevende Le Noir de l’Etoile. AW et riff 42 Om naturlige rytmer: Et riff Rob Young Jorden var det første uret. I samme øyeblikk som menneskehetens første astronomer – eller stjernekikkere – innså at himlene beveget seg i regulære mønstre, så de også sammenhengen mellom solens og månens bevegelser og hvorledes skiftningen i år, årstider, måneder, dager, timer og minutter var forutbestemt. Den menneskelige kalenderen ble koblet inn i den enorme mekanismen som styrer universet. «Circadiske rytmer» – døgnrytmer – er betegnelsen på takten som oppstår av planetens bevegelser. De rytmiske mønstrene som danner naturens takt som ingen kan unnslippe. Teoriene omkring harmoni som oppsto i oldtidens verden dreide seg om sfærenes musikk, men i den klassiske og romantiske perioden la vestlig musikk mindre vekt på verdensaltets rytmer. Flyt, utvikling og struktur ble bestemt av følelser, intuisjon eller programmatisk ideologi som hevet seg over dynamikk som ikke var menneskeskapt. I det klassiske orkestret er slagverket enten helt fraværende, eller det brukes som aksent, lydmaling eller forsterkning. Perkusjon er sjelden et mål i seg selv, og enda sjeldnere ligger det fremst i lydbildet. Hva som skulle til, var jazz, rock, funk og allslags elektronisk musikk, og i tillegg platebransjen som gjenoppdaget de mange formene for global og tradisjonell musikk som finnes, fra afrikanske trommer til balinesisk gamelan. Slik fikk rytmene gjeninnta sin plass som musikalsk drivkraft, godt støttet av gjentagelser og romfølelsen som oppstår mellom taktslagene. Den viktigste grunnen var at trommer og perkusjon fikk spille en langt mer fremtredende rolle enn tidligere. Man kan ikke vurdere forholdet mellom en musikalsk prosess og naturen uten samtidig å forholde seg til tanken om sykliske rytmer. Det er altså ingen overraskelse at Ultimas programmer alltid har inneholdt betydelige innslag av perkusjon og rytme. Fra og med 1950-årene begynte perkusjonen å innta en mer fremtredende plass hos anerkjente komponister som Messiaen, Varèse, Boulez, Cage, Xenakis og Stockhausen. Messiaens åpningsverk, Turangalîla-Symphonie, byr på en massiv, til tider brutal, slagverkavdeling som iblant får opptre helt på egenhånd mens resten av orkesteret tier. Harry Partchs And On the Seventh Day Petals Fell on Petaluma (1964) var tildels en forstudie til hans tungt rytmiske opera / performance Delusion of the Fury, som ble oppført under Ultimafestivalen i 2013. Dette stykket er nærmest et utstillingslokale for den helt usedvanlige instrumentsamlingen han har konstruert, samtidig som det inneholder kompliserte strukturer fra en gamelan eller sørøstasiatisk hoffmusikk. Han uttalte selv at han bruke verket for å gå nærmere inn i «uutforskede rytmer og polyrytmer», samtidig som de forskjellige gjentatte rytmiske motivene gjenga hans personlige opplevelse av dagliglivet og naturen rundt Petaluma i California, hvor Partch nylig hadde bosatt seg. Da stykket hadde premiere i 1966, funderte han for eksempel på «hvor meget enklere det er å observere de små ting, slik som en flue som blir suget tom i et spindelvev i hjørnet... Dette er en kommentar om hvor ustadig livet er i en felle – både for mennesker og nasjoner...» Strukturen bak And On the Seventh Day er del opp i 23 «vers», og hvert er skapt for en kombinasjon av perkusjons- eller resonansintrumenter, slik som «Zymo-Xyl», «Blue Rainbow» og «Cloud-Chamber Bowls». Enda det på ingen måte er et programverk, viser titlene han har gitt disse versene at Partch var en eksentrisk iakttager av natur og biologi: «4. An ant slept here, a spider died there» (Her sov en maur, her døde en edderkopp), «12. Pity! Pity! The white leghorn cockerel!» (Stakkars! Stakkars! Den hvite Livorno-hanen!), «16. With crickets in the hedges» (Med sirisser i hekkene), «21. The egg is wondrous!» (Egget er et vidunder!), «22. It desires only to get fertilised.» (Alt det vil, er å bli befruktet), «23. Stay tuned for biology» (Følg med for mer biologi). Harry Partchs livssyn ble formet mens han reiste gjennom USA som landstryker under den store depresjonen på 1930tallet. Hans lydverden har alltid vært preget mer av muld, den jordslige naturen og de mytiske elementene jord, ild, vann og et riff luft enn av kosmisk uendelighet. I andre komponisters hender blir trommelyder per definisjon isolerte utbrudd som passer godt for å mane frem stjernene, lyspunkter og galaktiske tåker som er synlige på nattehimmelen. Xenakis’ Pléïades (1979) er et sentralt verk i så måte. Her har komponisten oppdaget konseptet at gjentatte taktslag kan fungere som rytmiske atomer man kan utsette for ulike variasjoner. «Enda større og enda mer kompliserte variasjoner fører til fullstendig rytmeløshet, en nedtynget bevissthet om hendelsen, til antydninger om skyer, stjernetåker, støvgalakser av fragmentert takt som får sin struktur i rytmene,« skrev Xenakis. Som komethaleheng til dette verket kommer Gerard Griseys Le Noir de L’Etoile (1989–90), som Pinguins og SISU fremfører under Ultima- festivalen i 2015. Stykkets omfang er enorm, og det er komponert ved hjelp av radiosignalene fra roterende pulsarer. Verket er et forsøk på å tromme på forskjellige gjenstander for å fremkalle en formening om de ufattelige avstandene som utgjør verdensrommet, samt den voldsomme tyngdekraften skaper suget fra sorte hull. Metoden går ut på å omforme konsertrommet til et slags univers, gjerne en egen galakse, som plasserer utøverne i en bane rundt publikum. I Griseys episke verk dundrer trommer mens massive gjenstander skraper mot en sort taushet, og vi blir nødt til å forholde oss til at det finnes uendelige rytmiske tidssykluser som er for store eller kompliserte til at menneskesansene kan begripe dem. Også den tyske komponisten Mathias Spahlinger har skrevet en rekke verk for perkusjon, deriblant Éphémère (1977). Det er berømt-beryktet for lange passasjer hvor det ikke skjer noe, bortsett fra slag på en skarptromme som langsomt gjentar seg. Spahlingers ausnahmlos ausnahmen (2014) for soloist på trommesett er også velkjent. asamisimasa fremfører hans siste verk, 10 – nachtstück mit sonne og en komposisjon som ennå ikke har fått noen tittel. Begge er en forlengelse av hans facscinasjon med å bryte ned etablerte systemer gjennom enkeltstående øyeblikk av kaos og strukturerte pulser. Med sine dikt snudde dadaisten Kurt Schwitters opp-ned på fenomenet språk – det eneste som skiller mennesket fra resten av den naturlige verden. Hans Ursonate (1923–32) brøt tale opp i en sekvens av abstrakte lyder som ikke forholdt seg til gjenkjennelige ytringer. Han skaper et pre-lingvistisk bombardement av lyder med munnen. Building Instrument gir sin hyllest til Schwitters ved Henie Onstad kunstsenter under Ultima, men det finnes også andre prosjekter som utforsker forholdet mellom kropp, lyd og rytmemønstre under festivalen. Med sin Sound Stencil skaper Kola Nikoladze en slags menneskelig trommemaskin av perkusjonister som bruker mobiltelefoner for å å synkronisere seg. Telefonene gir fra seg et synkront lydmønster som dikterer forskjellige rytmer og andre instruksjoner. Perkusjonistene beveger seg gjennom byen mens de trommer på forskjellige gjenstander og landemerker. De inviterer publikum til å bryte med sine 43 rutiner og følge lyden. Slike uforberedte innslag skaper et merkelig avbrudd i byens velkjente rytmer. Menneskekroppens rytmer – eller nærmere sagt bruken av rytmer for å overbevise kroppen om å yte sitt ytterste – er grunnlaget for The Dog Days Are Over, en danseoppsetning av den belgiske koreografen Jan Martens. Ved å tvinge danserne til å hoppe opp og ned i kompliserte, gjentatte mønstre, tøyer han menneskekroppen til sine grenser, både med hensyn til utholdenhet og og konsentrasjonsevne. Å holde seg til de foreskrevne rytmer krever ikke bare at man kobler seg ut, men også at man setter alle evner til for å oppnå anstrengelser på høyeste nivå. Rytmer dreier seg imidlertid ikke bare om hørsel. Flere verker Ultima presenterer i år kombinerer lyd og lys på slående måter. Alexander Schuberts Sensate Focus (2014) dreier seg om samspillet mellom lyd og bilde, slik at lys blir den femte deltageren i en musikerkvartett. I omgivelser som kan ligne på et kontrollert psykiatrisk eksperiment blinker et strobelys direkte i synk med lyden fra instrumentene, noe som forvirrer hjernens naturlige tendens til å høre en flytende kontinuitet mellom musikalske elementer. Double Vision, en audiovisuell duo som består av Robin Fox og Atom TM, tar i bruk en annen synestetisk innfallsvinkel. De to undergraver digitale dance-rytmer med flerfarvede presisjonsstyrte laserstråler. I sitt verk In Vain (2000–02) tar Georg Friedrich Haas hele konserthallen med på en slags sjelens reise inn i mørket når lysene langsomt blir dempet, helt til både publikum og orkester er omgitt av fullstendig mørke. Som komponist har Haas tidligere brukt «taktslagene» som vibrerer mellom svært nære frekvenser som musikalsk materiale, og han har også vært inne på tanken om å konstruere skalaer i form av spiraler som ustanselig hever og senker seg, slik at arbeidene hans er fullt av naturlige rytmer og pulser på alle nivåer. Pierre Schaeffer, den franske oppfinneren av musique concrète, blir minnet gjennom Ultimas hyldest til organisasjonen GRM (Gruppen for musikalske undersøkelser). Han stilte i sin tid spørsmålet om ikke hele det klassiske orkestret kunne la seg redusere til samme status som «en primitiv tromme i atomteoriens æra». De nye lydene han oppdaget og manipulerte ved hjelp av fysisk og elektrisk påvirkning åpnet for en helt ny forståelse av tid, rom og rytme. «Vitenskapen venner hjernen til å tenke det utenkelige,» fortsatte han. «Den lærer oss ikke bare at det finnes dimensjoner som sansene våre ikke har adgang til, men også at verdens rytme, fysisk tid, ikke er rytmen til metronomer eller overarmsmuskler. Kanskje det var en bra ting om musikken, om den fortsatt ønsket å tale i gudenes noe mystiske tungemål, forholdt seg til mer krevende og – fremfor alt mer objektive – konstruksjoner?» Forholdet mellom musikalske prosesser og natur må inkludere idéen om syklisk rytme onsdag 16. september 44 onsdag 16. september Musique Concrète INA GRM 45 Lunsjkonsert Foto Lazlo Ruska Pierre Schaeffer Études de Bruits Bernard Parmegiani De Natura Sonorum Luc Ferrari Presque Rien no 2 Ainsi continue la nuit dans ma tête multiple Régis Renouard Larivière Contrée Kassel Jaeger Campo Del Cielo Espen Sommer Eide The remarkable features of mosquito hearing (WP) INA GRM Vulkan Arena kl. 21:00 kr. 200 / 100,– Siden det ble grunnlagt i 1958 har GRM (Groupe de Recherches Musicales) vært en foregangsinstitusjon for musique concrète og elektroakustisk musikk, og det har spredt sin virksomhet utover fra de radikale manipulasjonene av vinyl og båndopptak grunnleggeren Pierre Schaeffer bedrev. GRM er blitt en internasjonal magnet for komponister på utkikk etter nye uttrykksformer innen elektronisk musikk og bearbeidet lyd. Som en hyllest til GRMs innsats presenterer Ultima en kveld hvor franske klassikere innen musique concrète møter en yngre generasjon med lydpionerer. Pierre Schaeffer (1910–92) begynte sine eksperimenter ved å ta opp og manipulere støy og lyder han var kommet over i Paris i 1948. Etudes de Bruits var første «opus» innen musique concrète, og første gang de ble fremført, var på radio. De besto av fem korte stykker som var satt sammen av perkusjon, et gammelt piano, orgelpiper som var blitt reddet ut av en utbombet katedral og kanskje det mest berømte stykket, Étude aux Chemin de Fer, en montasje av lyder fra damplokomotiver. Bernard Parmegiani (1927–2013) var blant Schaeffers yngre elever, og De Natura Sonorum (1975) er hans elektroniske mesterverk som markerer en ny fase i verkene hans. Han forsøker å kombinere lyder og å sette dem opp mot hverandre for å observere deres egentlige vesen. Stykket eksisterer i en tilstand av kontinuerlig metamorfose, hvor det kunstige springer ut av det naturlige. «Er det slik at det å lytte til denne stadige overgangen fra en tilstand til en annen forteller oss noe om lydens vesen?» spurte komponisten. Stykket er inndelt i tolv avdelinger. Nummer tre, Géologie Sonore (Geologisk samklang) kan ligne på det å sveve over et landskap der elektroniske lyder blander seg med instrumenter på et forvirrende vis, som om man betraktet det hele høyt ovenfra. Nummer fem er en elastisk studie i vibrasjoner fra hud og strenger. Annen halvdel, hvor lydene er brutt ned til individuelle molekyler, er mer elektronisk. Ifølge den franske kritikeren Bernard Nöel blir resultatet en «musikk som vekker livaktigheten i det levde», som skaper det menneskelige øret om til det han kaller «en lydlunge». «Det er musikk som får det organiske til å puste, løfter det frem og tøyer det... flytende musikk, men likesom energi.» Idag er vi vant til å høre virkeligheten gjengitt i feltopptak av naturlyder i alle typer musikk. Men sent på sekstitallet, før «ambient music» var blitt oppfunnet, var dette fortsatt en radikal og uutforsket idé. Med sin Presque Rien (Nesten ingenting) forandret Luc Ferrari (1929–2005) alt dette. Hans serie for båndopptak begynte i 1970 med Presque Rien no 1: Le lever du jour au bord de la mer – en polyfonisk komposisjon som springer ut av hverdagslige lyder i natur og landsbygd. I No 2: Ainsi continue la nuit dans ma tête multiple (Slik fortsetter natten i mitt mangfoldige hode, 1977) opptrer Ferrari selv sammen med sin kone mens de beveger seg rundt i et nattlig landskap og kommenterer selve opptaket der de fanger inn lyder fra sirisser, nattaktive fugler, en kirkeklokke, hundeglam og en insektsymfoni. Etterhvert brygger det opp til storm, og mannen bak opptakeren begynner å bevege seg langt inn i sin egen psyke. Régis Renouard Larivière og Kassel Jaeger er del av en ung fransk kunstner generasjon som for tiden samarbeider med GRM for å utvide den elektroakustiske musikktradisjonen, og under Ultima-festivalen fremfører de hver sitt representative verk fra repertoaret. I tillegg presenterer Espen Sommer Eide fra den norske elektronika-gruppen Phonophani et stykke som bygger på undersøkelser av det biologiske sanseapparatet i dyreverdenen, spesielt lydene fra mygg som flyr og infralyden laks benytter for å navigere ved Sør-Varanger. TY Microtub Loftet kl. 12:00 kr. 50,– Microtub er noe så sjeldent som en mikrotonal tubatrio. Instrumentene er spesialbygde for de tre musikerne Robin Hayward, Martin Taxt og Peder Simonsen. Med sine mikrotonale tubaer, utforsker Microtub instrumentenes muligheter fra et mikrotonalt perspektiv. Fargekodede skulpturpartiturer blir brukt for å definere områder i det harmoniske rommet, og presenterer geometriske strukturer som over tid blir utforsket av musikerne. På denne konserten får vi høre musikk fra deres kritikerroste andre album Star System, som kom ut på SOFA i oktober 2014. François Bonnet Live Jukebox nyMusikk kl. 15:00 Fri entré François Bonnets illustrerte foredrag om historien bak Groupe de Recherches Musicales og den innflytelsen denne pionérinstitusjonen har hatt. Siden det ble grunnlagt i 1958 har GRM vært en foregangsinstitusjon for musique concrète og elektroakustisk musikk. GRM er blitt en internasjonal magnet for komponister på utkikk etter nye uttrykksformer innen elektronisk musikk og bearbeidet lyd. I samarbeid med nyMusikk torsdag 17. september 46 torsdag 17. september SOFA-Impro Den største kampen Georg Friedrich Haas / Ensemble Ernst Foto Foto Substantia Jones SOFA 15-årsjubileum og dobbelt plateslipp Nasjonal jazzscene kl. 19:00 kr. 200 / 100,– Det musikerdrevne plateselskapet SOFA fyller 15 år og feirer jubileet med en dobbel slippkonsert under Ultima. Selskapsmogulene Martin Taxt, Kim Myhr, Ingar Zach og Ivar Grydeland har siden år 2000 et femtitalls utgivelser bak seg i den brede eksperimentelle musikkens tegn, og viser ingen tegn til materiell tretthet. Under Ultima er det Keith Rowe og John Tilbury, samt trioen MURAL, som slipper seg løs. Begge ensemblene samarbeider med billedkunstneren Kjell Bjørgeengen om et visuelt uttrykk. Rowe og Tilbury er som legender å regne innen improvisasjonsmusikken, og de er særlig kjent for sine arbeider i Scratch Orchestra og AMM med Cornelius Cardew. Pianisten Tilbury er også kjent som en av verdens fremste fortolkere av den amerikanske komponisten Morton Feldman. «Bordplate»-gitaristen Rowe blir ofte beskrevet som gudfaren til EAI (electroacoustic improvisation). enough still not know er en CD-utgivelse på fire disker, der musikken er improvisert, men likevel bærer preg av et langt samarbeid mellom de to musikerne. MURAL er SOFAS egne Ingar Zach og Kim Myhr i trio med den australske blåseren Jim Denley. Bandet har holdt det gående siden 2007 og trippel-CDen Tempo er opptak av en fire timer lang konsert i Rothko Chapel i Houston, Texas. AW Produsert av Nasjonal jazzscene Georg Friedrich Haas In Vain Ensemble Ernst Dirigent Thomas Rimul Riksscenen kl. 21:00 kr. 200 / 100,– Georg Friedrich Haas In Vain (2000) er blitt et av vår tids mest anerkjente verker. For 24 musikere, og med en tidvis mørklagt konsertsal som en sentral effekt, er verket et enormt ambisiøst stykke musikk. Det veksler mellom gjennomskinnelig skimrende og ubarmhjertig voldsomhet – på grensen til støy, men alltid med et følelse av noe ubegripelig vakkert i bakgrunnen. Haas lar tempererte toner langsomt vike for mikrotonalitet og overtoneteknikker med røtter i spektralmusikken, alltid med sterke følelsesmessige triggere som holder spenningen og dramatikken oppe gjennom verkets fulle 70 minutter. Tittelen spiller både på den musikalske utviklingen i stykket, men kan også sees i sammenheng med den voksende 47 ytre-høyre-bølgen som Haas så bre om seg ved det østerrikske valget i 1999. Fra et slikt perspektiv henspiller både verket og tittelen på en fortvilelse over å oppdage at et Europa man trodde var kvitt fascismen for godt, kan være i ferd med å bevege seg inn igjen i en uunngåelig sirkel. Slik blir den storartede ideen om det sublimt vakre og gode kun en forgjeves utopi. Ensemble Ernst er et av Nordens ledende samtidsmusikkensembler. Ensemblet er aktive i å profilere ny musikk og moderne klassikere. MØ torsdag 17. september 48 James Hoff, Afrikan Sciences / PAN Hilde Holsen James Hoff, Afrikan Sciences, Hilde Holsen Blå kl. 22:00 kr. 200 / 100,– Ultima presenterer en tredobbel forestilling i regi av det Berlin-baserte plateselskapet PAN. Selskapet drives av den amerikanske musikeren Bill Kouligas (Hiss Golden Messenger), og har de siste årene utviklet seg til å bli en pålitelig leverandør av spennende utgivelser i området elektronisk / eksperimentell musikk. Noen av PANs mest omtalte utgivelser er det Brooklyn-baserte Afrikan Sciences og James Hoff som står bak. Afrikan Sciences (Eric Douglas Porter) har en lang musikalsk bakgrunn og er kjent for sin frie polyrytmikk og komplekse melodier i en slags krysning mellom afro-futurisme, science fiction, hiphop, jazz og house-musikk. Med sitt fjerde album Circuitous (2014) beviste han nok en gang at han er en artist som transenderer klubbmusikken og våger å ta turen Afrikan Sciences, Credit Celeste Sloman inn i det ukjente. Live er han kjent for bruk av en kombinasjon av kontrabass, platespiller og elektroniske effekter. James Hoff er en New York-basert kunstner som arbeider på forskjellige plattformer, som maler, redaktør og forlegger, forfatter, foreleser og komponist. Hoff hadde liten musikalsk erfaring før han i 2011 debuterte med How Wheeling Feels when the Ground Walks Away, bygget på feltopptak fra ulike opprør i Europa og Sør-Amerika. På sitt siste album, Blaster fra 2014, utforsket han sin interesse for datavirus. Å infisere lydfiler med det såkalte Blaster- viruset ble grunnlaget for en personlig tolkning av ordet dansemusikk. Hoff er en kunstner som tenker svært konseptuelt, med et menneskelig og iørefallende resultat. Norske Hilde Holsen innleder kvelden med sin dempede trompet, også fremført for en fullsatt kirke i Oslo i forbindelse med Only Connect-festivalen. Hun improviserer og bearbeider musikken i sanntid og skaper på den måten glødende, harmoniske og melankolske lydlandskaper. RY I samarbeid med nyMusikk fredag 18. september Lunsjkonsert Foto Thomas Klausner Gobi Drab Loftet 12:00 kr. 50,– Gobi Drab er en blokkfløytist som knytter fri improvisasjon sammen med retorikken i tidlig musikk og de kompliserte strukturene i samtidsmusikken i repertoaret sitt. Hun er blant grunnleggerne av «snim – spontaneous network for improvised music» og medlem av PLENUM, et ensemble som benytter Paetzold-fløyter. I komposisjonen glass eye I–II–III fra mai 2015 utforsker hun de lydmessige strukturene, mulighetene og umulighetene i instrumentene sine. Hun skal også fremføre svenske Ansgar Bestes Dialogues Sauvages (2013-14) for en (hyper-)modifisert kvadratisk Paetzold-fløyte, et virtuost solo verk som produserer «lyder du aldri har hørt fra et blåseinstrument før». Ang Sigurd Johan Heide Evolusjonær musikal Annie Dorsen Sigurd Johan Heide Ang Annie Dorsen Yesterday Tomorrow Riksscenen kl. 20:00 kr. 200 / 150,– Black Box Teater kl. 19:00 kr. 240 / 100,– Tromsø-kunstneren Sigurd Johan Heide står bak Ang, som både er en konsert og en koreografert performance. I et dynamisk samspill mellom seks tradisjonelle hardingfelespillere og interiøret hos Riksscenen tilpasser utøverne sine bevegelser og handlinger i dialog med publikum. I dempet lys og med stoler som er spredt omkring i lokalet utforsker deltagerne hvor nært det der mulig å rykke den enkelte publikummer inn på livet, alt mens de spiller tradisjonell skandinavisk folkemusikk ispedd stille øyeblikk. 49 Spilles også 19. september kl. 18 Annie Dorsens Yesterday Tomorrow er en musikal som bryter med de fleste av sjangerens konvensjoner. I motsetning til tradisjonelle musikaler skapes musikken underveis i forestillingen ved hjelp av datagenererte algoritmer, noe som gjør at resultatet blir forskjellig hver gang. De eneste faste holdepunktene er de to velkjente sangene Yesterday av The Beatles og Tomorrow fra musikalen Annie. Basert på evolusjonære prosesser som mutasjoner og naturlig utvalg, finner algoritmene frem til den mest hensiktsmessige veien fra den første sangen til den andre, fra det som har vært til det som skal komme. Forestillingen blir dermed et uttrykk for det uforutsigbare i nåtiden, som en kontrast til en kjent fortid og forestillingen om en lykkelig fremtid. Musikken fremføres av tre sangere som til enhver tid får informasjon om hvilken rytme, tonehøyde og tekst som skal synges. Resultatet er et intelligent, humoristisk, men også urovekkende møte mellom menneske og maskin. Annie Dorsen har tidligere arbeidet med både film, dans og teater, og har de siste årene vært særlig opptatt av kunstig intelligens og digital performance. Prosjektet Yesterday Tomorrow er utviklet i samarbeid med Pierre Godard og Greg Bellar fra det franske instituttet for akustikk og musikkteknologi, IRCAM. SW Produsert av Riksscenen Med Jan Beitohaugen Granli, Nina Fjeldet, Bjørn Kåre Odde, Hans Kjorstad, Guro Kvifte Nesheim og Torkjel Bruland Lavoll på hardingfele. Komponist — Øystein Figenschou (Ang) og Nina Fjeldet (masurka). Vert og konsept — Sigurd Johan Heide. Støttet av Norsk kulturråd, DanseFestival Barents, Folkemusikk Nord og Riksscenen (Scene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans). Foto Roland Rauschmeier Konsept og regi — Annie Dorsen. Musikksjef — Joanna Bailie. Algoritme design — Pierre Godard. Lyd design — Greg Beller. Video system design — Ryan Holsopple. Lys design and teknisk regi — Bruno Pocheron, Ruth Waldeyer. Produsent — Alexandra Rosenberg. Utøvere — Hai-Ting Chinn, Jeffrey Gavett & Natalie Raybould. Co-produksjon — Holland Festival, Black Box Teater, Performance Space 122, La Villette – Résidences d’Artistes 2015, L’Hippodrome, scène nationale de Douai, Théâtre de Gennevilliers with Festival d’automne à Paris, Le Maillon-Wacken – Scene européenne – Strasbourg, théâtre Garonne – Scène européenne – Toulouse. Støttet av – Mount Tremper Arts, Abrons Arts Center, New York State Council on the Arts. fredag 18. september 50 fredag 18. september Tilbake til begynnelsen Anna Thorvaldsdottir Lunsjkonsert Anna Thorvaldsdottir UR_ Den Norske Opera & Ballett, Scene 2 kl. 19:30 kr. 350 / 250,– Pre-talk kl. 18:00 Spilles også 19. september kl. 18:30 Foto Far North 51 I en verden som er i ferd med å gå under, lever de siste menneskene i uvitenhet, uten risikovilje, lei av livet, kun på leting etter neste nivå av trygghet og komfort. Samtidig springer et primalskrik, en urlyd, ut fra Grønlands blågrønne isbreer – det klinger fra menneskehetens dypeste opphav til sivilisasjonens dekadente kjerne. Islandske Anna Thorvaldsdottir har blitt en stjerne i samtidsmusikken. I sin første (kammer)opera har hun sammen med regissør Thorleifur Örn Arnarsson og kunstner Anna Rún Tryggvadottir skapt en forestilling som setter menneskets plass i verden og tiden i perspektiv. Med utgangspunkt isbreenes langsomme smelting handler den både om konkrete, globale utfordringer, men i Thorvalds dottirs særegne, fargerike musikalske språk er den også langt mer abstrakt: – Berøring og bevegelse er essensielt. Den musikalske berøringen representerer hvordan en sentral kraft blir overført fra en utøver til den neste, sier komponisten selv om musikken. UR_ er et verk for tre stemmer, en skuespiller, et flygel og et ensemble bestående av 12 utøvere. Thorvaldsdottir benytter også musikken til å belyse politiske temaer. At klimaendringene er menneskeskapt er de fleste enige om, men det skjer også endringer motsatt vei – klimaet og naturens utvikling påvirker menneskene. Samspillet er komplisert, men Thorvaldsdottirs ambisiøse musikk belyser forholdet mellom helt generelle, globale utfordringer, og helt spesifikke, menneskelige følelser. Tittelen UR_ spiller på flere meninger. I betydningen «original» antyder den en forbindelse til et opphav, til en naturkraft som var tilstede før alt ble som det ble. Men ur betyr også stein, i tillegg til å være en vanlig endelse i de gamle nordiske språkene – på islandsk er det fortsatt mye brukt. Thorvaldsdottir, som har markert seg som en viktig stemme blant den nye generasjonen komponister, jobber ofte med større orkestermusikk, med lange klanger og en variert instrumentering som skaper et dynamisk landskapsbilde og et åpent tolkningsrom. Den unge, islandske komponisten mottok i 2012 den høythengende Nordisk råds musikkpris, og hennes siste album Aerial (Deutsche Grammofon) har mottatt strålende kritikker, samt blitt omtalt som «Best music of 2014» i The New Yorker. Thorvaldsdottir jobber med store soniske strukturer som ofte sender tankene til landskap og natur. UR_ er et resultat av kunstnernettverket Far North, og har blitt utviklet i en periode på to år gjennom samlinger på Grønland, Island, Norge og Tyskland. UR er også navnet på en bokutgivelse, der Mette Karlsvik dikter videre på librettoen hun skrev sammen med Thorvaldsdottir. Karlsvik er en prisvinnende forfatter (blant annet Tarjei Vesaas debutantpris og Stig Sæterbakkens Minnepris), og i diktet UR forteller hun historien om begynnelser. MØ I samarbeid med Den Norske Opera & Ballett og BIT20 Ensemble Komponist — Anna Thorvaldsdottir Regi — Thorleifur Örn Arnarsson Visuell kunstner — Anna Rún Tryggvadóttir Tekst — Anna Thorvaldsdottir og Mette Karlsvik Dirigent Bjarni Frimann Bjarnason Musikalsk innstudering Baldur Brönnimann og Bjarni Frimann Bjarnason Utøvere — Sofia Jernberg, Mike Philip Fencker Thomsen, Melis Jaatinen, Joa Helgesson, Tinna Thorsteinsdottir, BIT20 Ensemble Partnere: Theater Trier, Dark Music Days Reykjavík, The National Theatre of Greenland, Sound of Stockholm and The International Vadstena Academy. Støttet av the Ernst von Siemens Music Foundation Herman Vogt Et Cetera (or Perpetuum mobile) (WP) Therese Birkelund Ulvo Scorching Ground Evan Gardner The picture of Dorian Gray (WP) Peter Jakober Avbryte (WP) Frevo Gitarduo Loftet kl. 12:00 kr. 50,– Frevo Gitarduo ble består av de to norske gitaristene Pål Granum og Andreas Karlsen, som begynte å spille sammen i 1995. De har i løpet av sin tid som duo spilt et stort repertoar av verker for to gitarer. Duoen har også fremført en rekke premierer av nordiske komponister. På denne lunsjkonserten stiller duoen til høyteknologisk gitarduell med gitarer i ulike fasonger, fuzzbokser, og diverse elektronikk når de entrer Ultima. Med seg har de ny musikk av Peter Jakober, Evan Gardner, Herman Vogt og Therese Birkelund Ulvo. fredag 18. september 52 Zwermerier Zwerm Norsk opra Trond Reinholdtsen lørdag 19. september 53 Darwins klagesang Det Norske Solistkor Matthew Shlomowitz The Major Sevenths Medley Thomas Bensdorp Jongens Mauro Pawlowski Als Mens Vermomd Bjørn Fongaard Sinfonia Microtonalis # 1 og # 2 + Aforismer op. 63 Zwerm / Anders Førisdal Norges musikkhøgskole, Levinsalen kl. 18:00 kr. 200 / 100,– Den elektriske gitaren spiller hovedrollen når norske Anders Førisdal slår seg sammen med den nederlandsk / belgiske gitarkvartetten Zwerm. Det blir tidlig norsk eksperimentellmusikk signert den lenge oversette pioneren Bjørn Fongaard. Sinfonia Microtonalis # 1, Sinfonia Microtonalis # 2, Aforismer op. 63 er alle sentrale verk i Fongaards katalog, der hans modifiserte, mikrotonale gitar spilte en viktig rolle. Zwerm har siden 2007 skaffet seg et ry for å tenke utenfor den såkalte boksen, og deres prosjekter består bl.a. av å opptre som et gateparaderende korps og støyrockband. Iblandet en dose humor har gruppa en rekke godt mottatte utgivelser bak seg. Programmet består ellers av The Major Sevenths Medley, en «greatest hit»-ode til Matthew Shlomowitz fiktive band. Jongens er navnet på en tidlig utgave av Zwerm, fra den gang de spilte inn sine første låter på kassetter. 25 år etter har den nederlandske komponisten Thomas Bensdorp laget en egen komposisjon av innspillingene. Als mens vermomd er et trist stykke musikk om et fortapt romvesen, skrevet av dEUS-medlemmet Mauro Pawlowski. AW I samarbeid med Gaudeamus Muziekweek Foto Trond reinholdtsen hadde komponert samtlige verk, skrevet librettoene, var regissør, Heldentenor, scenograf, propagandaminister, web Arena annonseres på ultima.no designer, billettkontor, rengjøringsassiskl. 22:00 tent, konseptkonsulent, fagforeningsleder, kr. 100,– restaurantsjef osv. Som en respons på det han oppfatter som borgerliggjøring og fintføleri i En annerledes filmpremiere. I sitt nåvæ- samtidsmusikken, vender hans opra-verk rende krypinn i svenske Värmland har tilbake til de store fortellingene og ur- Trond Reinholdtsen tilbragt de siste to mytologien (Orfeus, apokalypsen, Utopia, årene med å utvikle et alternativt «norsk Narsissus). Bruken av ikke-profesjonelle opra-hus». Fire i rekken av hans «opra- krefter sikrer at man stadig balanserer filmer» under fellestittelen Ø blir uropp- på kanten til katastrofe og kaos. Denne ført ved Ultima-festivalen. filmpremieren er en smakebit på hva han Reinholdtsen grunnla sin egen opera, og hans guerillagruppe har kokt sammen i Den norske opra, i 2009. Mottoet var deres svenske avkrok, nemlig en blanding «operaens fødsel midt i samtidsmusikkens av dystopisk science fiction, verismo, komkrise». Det var et Bayreuth i lommefor- munistpropaganda, utdatert eksistensiamat som kunne få plass i hans egen stue. lisme og frodig selvbiografi. «Med andre Det fikk faktisk plass hjemme hos ham: ord,» frister operadirektøren, «littegrann en nedslitt leilighet et mindre fasjonabelt som Der Ring des Nibelungen.» RY strøk i Oslo. Den norske opra var en måte å bli herre over produksjonsforholdene på, siden grunnleggeren samtidig var operadirektør med diktatoriske fullmakter, Trond Reinholdtsen Ø (WP) Foto Bjørn Bertheussen Edvin Østergaard Darwin’s Lamentation (WP) Jan Erik Mikalsen Sonette for Choir (WP) Edvin Østergaard Unpredictable Moments Maja Linderoth Sonatform denaturerad prosa Det Norske Solistkor Dirigent Grete Pedersen Universitetets gamle festsal kl. 13:00 kr. 200 / 100,– Hva er sammenhengen mellom vitenskapsmannens eureka-erfaring, den som fører til de store gjennombruddene, og den skapende kunstnerens kreative prosess? Og hvordan kan én og samme ide uttrykkes forskjellig i kunst og vitenskap? Dette er spørsmål som Edvin Østergaard utforsker i korverket Unpredictable moments. Ved siden av å være komponist arbeider Østergaard som professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og har i en årrekke vært opptatt av spørsmål i skjæringspunktet mellom det kunstneriske og det vitenskapelige området. Sonette for choir av Jan Erik Mikalsen får sin urfremførelse under årets Ultimafestival. Verket tar utgangspunkt i Rainer Maria Rilkes berømte Orfeus-sonetter fra 1922, basert på myten om Orfeus og Eurydike. Mikalsen har mottatt en rekke priser, bl.a. The International Rostrum of Composers 2015. I Maja Linderoths Sonatform denaturerad prosa, basert på den svenske dikteren Gunnar Ekelöfs tekst, utforskes og begrunnes språkets bestanddeler og grenser. Linderoth er student i komposisjon ved Norges Musikk høgskole. Verket har etter premieren på NMH i mars 2015 blitt fremført i Groningen av Det Norske Solistkor. Verkene fremføres av Det Norske Solistkor under ledelse av dirigent Grete Pedersen, med et innledningsforedrag av kjemikeren og industribyggeren Alf Bjørseth. SW Produsert av Det Norske Solistkor lørdag 19. september 54 øivind torvund 55 Tanker om idyll Øyvind Torvund i samtale med Rob Young Pastorale og digitale assosiasjoner Kringkastingorkestret Jon Øivind Ness Mørkgånga (WP) Øyvind Torvund Idyllic Scenes (WP) Iannis Xenakis ST / 48 Kringkastingsorkestret Dirigent Thomas Rimul Universitetets aula kl. 15:00 kr. 200 / 100,– Foto Blunderbuss NRK Både Øyvind Torvund og Jon Øivind Ness bruker hyppig naturen som utgangspunkt, også i sine åpne og assosiative titler. Med hvert sitt nye orkesterverk, som begge blir urfremført med Kork under Ultima, utforsker de musikalske landskap både som tema og metode: Jon Øivind Ness’ Mørkgånga er oppkalt etter et juv på Krokskogen, i den nordvestligste delen av Oslomarka, mens Øyvind Torvunds Idyllic Scenes maler sitt eget impresjonistiske landskapsbilde med orkester og elektronikk. Mørkgånga er det seneste i rekken av Ness verk som springer ut fra komponistens egne naturopplevelser. Det inneholder programmatiske referanser til en trøndersk protagonist (Ness er selv fra Nord-Trøndelag), i heller ublide møter med hauk, huggorm, og jordveps – formgitt som et naturromantisk, lett humoristisk tonedikt. Idyllic Scenes, en betegnelse også tidligere brukt av Torvund i vokalverket Wild Spaces (2008), sender tankene mer i retning av abstrakte musikalske landskap. Referanser til senromantiske og impresjonistiske idealer settes i relieff av atonale, elektroniske og ellers stilbrytende elementer, og utgjør til sammen en samling fragmenter som sier noe om musikkens utvikling fra naturlyder til kunst. Iannis Xenakis ST / 48 fra 1962 henter navnet sitt fra antallet utøvere, 48, samt dataprogrammet ST, utviklet av Xenakis selv på en IBM 7090 mellom 1956 og 1962. Som mye av Xenakis’ musikk er musikken i ST-serien såkalt stokastisk, det vil si basert på kompleks sannsynlighetsregning der helheten er forutsigbar, men detaljene er mer tilfeldige. Det gir en struktur som er mer logisk for lytteren enn ren serialisme, samtidig som det åpner for personlige valg hos komponisten. Produsert av KORK Støttet av Norsk Kulturråd Foto Vegar Valde Tatt i betraktning at årets Ultima handler om natur: Hva innebærer tanken om natur for deg? Slik jeg tenker på natur-begrepet, innebærer det ideen om noe opprinnelig, noe vi på samme tid både beundrer og frykter. Vi kan frykte naturen, forstått som at naturkreftene i oss selv kan være skremmende. Det motsatte av det siviliserte liv… Så ideen om natur innbefatter for meg også ideen om det ukontrollerbare, noe vilt. Ditt nye bestillingsverk Idyllic Scenes er en kommentar til det rapsodiske bilde av naturen man får gjennom orkestermusikken fra den yngre romantikken... Jeg har vært opptatt av hvordan det idylliske har blitt framstilt i tidlige symfoniske tonedikt og i impresjonistiske verk, og har i dette stykket samlet en hel del «arketypiske» scener eller tablåer, og stiller disse etter hverandre i linjer. Jeg er interessert i ideen om idyllen, og i frem-maningen av den. Ideen om det idylliske er essensiell i vår kultur, lengten etter en paradisisk tilværelse, fravær av smerte, frelsen… Og måten det idylliske har blitt framstilt på hos komponister som Mahler, Debussy, Ravel og Richard Strauss har blitt etablerte musikalske klisjeer, særlig gjennom filmmusikk. Jeg ville ta tak i dette for å bruke det som en overdådig samling av idyll, der det idylliske også har et eksplosivt ubearbeidet lag. Dine tidligere arbeider er blant annet Neon Forest Space og Forest Construction. Hvorfor er dette et gjennomgående motiv i verkene dine? Det er det absolutt, ideen om en musikk som kommer fra skogen, en slags ur-folkemusikk har vært en ide som har dukket opp flere ganger. Dette innbefatter også ideen om at en ur-modernisme finnes gjemt inni skogene en plass… På samme måte som jeg er opptatt av ideen om arkaiske melodier, 56 øivind torvund er jeg interessert i muligheten for en «arkaisk modernisme», en tradisjon for et abstrakt uttrykk. At det finnes en arkaisk versjon av det som vi kategoriserer som modernisme er i alle fall en fascinerende tanke. Jeg er opptatt av å finne abstrakte strukturer i folkekunst og folkemusikk, det blir muligens en veldig konstruert eller sær innfallsvinkel… men at det abstrakte kan være et symbol på det gudommelige, på det uforståelige / ugripelige i tilværelsen, og at denne trangen til abstraksjon har vært tilstede i lange tider, en ønsketenkning om at kulturen vår har en respekt for det uforståelige ..? Denne tankekonstruksjonen om ur-modernismen fra skogen har jeg brukt i flere stykker, der feltopptak av en skog med abstrakte fraser blir imitert av et ensemble på scenen. Og denne ideen kommer også frem i Idyllic Scenes. du vil høre opptak av abstrakt ensemblemusikk i skogen, og dette blir imitert live av orkesteret. Det handler vel kanskje også litt om grunnleggende spørsmål som: «hvor kommer språket vi uttrykker oss med fra?» og når en står plantet i en modernistisk komposisjons-tradisjon er det lett å føle seg fremmedgjort, en ønsker seg litt lengre røtter tilbake i tid. Den vanlige forklaringsmodellen for hvor moderne samtidsmusikk står nå er at det er en linje fra Palestrina via Beethoven til Stockhausen… Det melder seg et behov for å utforske skogsmodernismen. Er du mest interessert i å benytte naturlige prosesser i komposisjonene dine, eller å undersøke og stille spørsmålstegn ved tidligere tolkninger av natur og «det naturlige»? Når man snakker om natur og musikk, er det som oftest landskap de fleste tenker på. Men naturlige prosesser omfatter også det sykliske, rytmer, tilpasninger og katastrofer. Er du interessert i å skape musikk som reflekterer dét? lørdag 19. september 57 Monumentalt og sårbart Mia Habib Det er det absolutt. Naturen er nådeløs, og den er for stor til at disse konseptene kan bli reflektert på en scene uten at det tydelig blir en reduksjon. Jeg tror mange kunstnere misunner naturkreftene. Naturen er storslagen, og på ett vis uforståelig. I dette perspektivet representerer naturens storhet noe en selv ønsker å oppleve i kunst, eller oppnå i ens egen kunst. Samtidig er en jo glad at en sitter trygt i et hus om kvelden, og ikke blir slukt av glødende lava. Oppfatter du naturen som noe som er mest interessant i seg selv, eller er den kulturelle konstuksjonen mer interessant? Begge deler er interessante, hvis en tenker på natur som uberørt landskap så kan jo den av og til ha effekten på en at en mister seg selv, naturens storhet tar over. Jeg er interessert i hvordan vi forholder oss til begreper som «det ville» og «det uberørte». Dette er elementer som mange ønsker å oppleve i naturen, men disse kvalitetene kan være vanskelig å forholde seg til i oss selv, og som samfunn. Hva er «villskap»? Det er vanskelig å få grep om, men det er i alle fall en dragning mot disse kvalitetene, i litteratur og kunst, men som oftest i kontrollerte distanserte former. Jeg prøver å tilnærme meg ideene fra flere ulike hold, og i dette ligger også en interesse for hva andre har gjort og tenkt. I dette verket er nok det spesielt tydelig med disse idyll-samlingene. Tidligere har du brukt feltopptak og råopptak av fugler i bur og andre dyr i komposisjonene dine, og du har «transkribert» dem akkurat slik Messiaen gjorde med fugler. Hva har motivasjonen sin vært? Motivasjonen er nok først og fremst at dyrelyder representerer den eldste musikken eller lydene vi kjenner til. I likhet med lyden av natur: vind, regn, torden osv. Jeg kan nok også være interessert i ideen om den imperfekte imitasjonen. og menneskets evne til å lese eller forstå ting inn i sin kulturell kontekst. Når en musiker imiterer, hører en også musikerens språk eller kulturelle forståelse, en blir avslørt i tolkningen… Og i tilfellet med Olivier Messiaen; fuglenotasjonsstykkene hans høres jo først og fremst ut som Messiaen, selv om fuglelåtene selvfølgelig er gjenkjennelig så er det komponisten Messiaen sitt musikalske uttrykk som trer fram, som om naturen er et speil for hans musikalske språk. Foto Jon Filip Fahlstrøm Mia Habib A song to… Dansens Hus kl. 19:00 kr. 290–170,– Spilles også 20. og 21. september Med utgangspunkt i Emanuel og Gustav Vigelands kunst utforsker koreografen Mia Habib hvordan det monumentale i kunsten kan manifisteres gjennom dans og kropper i bevegelse. I danseforestillingen A song to… inntas scenen av en sverm av nakne kropper som beveger seg i rommet. Inspirert av bevegelsesidretten parkour lar Habib 18 dansere hoppe, klatre, løpe og krype over scenegulvet mens de gestalter hele registeret av menneskelige føl elser og uttrykk. På denne måten blir danserne et bilde på menneskeheten i sin helhet. Samtidig utforsker Habib det koreografiske potensialet i masseopptog og politiske protestbevegelser hvor mennesker er samlet med et felles mål, og hvordan dette står i forhold til det enkelte individets opplevelse av seg selv som både sårbart og monumentalt. I tillegg til koreografiutdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo har Habib en mastergrad i konfliktløsning og forhandling ved Tel Aviv University. Hun står også bak Mia Habib Produksjoner som driver internasjonal virksomhet innen scenekunst, kuratering, foredrag, undervisning og mentorvirksomhet. SW Produsert av Dansens Hus lørdag 19. september 58 59 Biofoni: På sporet av naturens sanne lyd Avslutningskonsert André Bratten / Ole-Henrik Moe Arvo Pärt Bernie Krause Arvo Pärt Te Deum André Bratten / Ole-Henrik Moe Nytt verk (WP) Oslo Domkor & Ensemble Allegria Oslo domkirke kl. 20:00 kr. 350 / 250,– Foto Stephen Butkus I 2015 består Ultimas avslutningskonsert av et mystisk, minimalistisk mesterverk av den estlandske komponisten Arvo Pärt og en nytt, storslått stykke av den norske elektroniske dance-musikeren André Bratten i samarbeide med komponist og fiolinist Ole-Henrik Moe. Både i Norge og i utlandet har André Bratten tiltrukket seg betydelig oppmerksomhet med sin elegante musikk, som er å finne et sted mellom space disco og micro house. Kritikerne lovpriste hans debut album fra 2013 for dets rene, avrundede lydbilde og melodiske synth-riff. Bratten nærer en forkjærlighet for samtidsmusikk, og nevner spesielt Giacinto Scelsi som den viktigste inspirasjonskilden. Nå har han samarbeidet med Ole-Henrik Moe om å skrive musikken til Ultimas avslutningskonsert. Han gir slipp på sine sedvan lige synth- og trommemaskiner til fordel for klassiske instrumenter, feltopptak og tungt bearbeidede lydlandskap. Det mikrotonale verket utvikler seg langsomt til tre «satser», og ifølge Bratten bygger det på «en stille følelse av fravær». De gjennomgående enkle og medita tive egenskapene i Arvo Pärts Te Deum (1984) et er typisk kjennetegn for denne komponisten. Verket er skrevet for kor, strengeinstrumenter, piano og eolsharpe. Instrumentene er plassert omkring publikum. Te Deum, som også er kjent som Den ambrosiske hymnen, er blant kristendommens eldste og mest velkjente lovsanger. Pärts tolkning tar opp i seg enkelheten i gregoriansk sang og formidler en tilstand av intens meditasjon. RY I samarbeid med Oslo domkor Idet jeg er en økolog som arbeider med lydlandskap, er det ikke ofte jeg bruker ordet «natur» i virksomheten min. Selve begrepet skaper avstand mellom oss mennesker og den levende verden vi forsøker å finne uttrykk for. De fleste innfødte språk med en levende tilknytning til den naturlige verden har ikke noen term for det vi i Vesten betegner som «natur». Jeg vokste opp i en verden som vanligvis vurderte alt fra et visuelt perspektiv. Skoger ble målt tre for tre og fugl for fugl. Men jeg har erfart at man kan oppnå en langt mer dekkende forståelse gjennom å høre og ved å forholde seg til dialekt ene fra hele økosystemer: biofonier er den naturlige verdens signatur, dens egentlige stemmer. «Som så meget annet i det menneskelige repertoaret,» skrev Paul Shepard i The Others: How Animals Made Us Human (1996) «kan musikken allerede ha blitt fremført da vi ankom, slik at den kunne høres og ses overalt.» Shepard var en utmerket naturforsker og professor i miljøvitenskap, men han var ingen musiker. Ikke desto mindre forsto han instinktivt at dyrenes stemmer i villmarken ikke bare bekreftet at det fantes liv der, men at deres lydproduksjon var et sentralt bidrag til utvikling av menneskelig kultur. Sent på 1990-tallet var et bekjentskap fra universitetet på besøk hjemme hos oss i Wild Sanctuary i Valley of the Moon, Nord-California. Under sitt opphold nevnte han at Olivier Messiaens Chronochromie var et fint eksempel på en menneskeskapt forbindelse mellom musikk og «natur». Verket består av transformasjoner av sanger fra flere fuglearter Messiaen og hans kone hadde tatt opp under fotturer i franske skoger. Shepards tanker hadde allerede gitt meg motivasjon til å revurdere forholdet mellom naturlige lydlandskap og musikk, men også å grave noe dypere – utover det veletablerte vestlige, gjerne mannlige komponister og tenkere med akademisk bakgrunn hadde lansert som musikkens opphav i løpet av de siste århundrene. Så da gjesten vår hevdet at Messiaens verk på en måte forholdt seg til «natur», kunne jeg ikke dy meg. «Men du må vel være klar over at Messiaens arbeider ikke har noe som helst med den naturlige verden å gjøre, uansett hvor ekstraordinære de måtte være!» Det tok noen sekunder før gjesten fikk summet seg. «Javel, om du mener at der stemmer, burde du vel skrive om det?» Utfordringen fascinerte meg i den grad at jeg har tilbragt størstedelen av de to siste tiårene med å gjøre nettopp dét. Virksomheten min går blant annet ut på å ta opp og studere lydene fra organismer helt fra mikroskopisk størrelse til mega fauna i deres naturlige habitat. Jeg evaluerer de akustiske uttrykkene fra livsformer som oppstår i disse biomene og hvilken innflytelse menneskelig aktivitet har på dem. Helt fra starten av nærte jeg en mistanke om at budskapene som lå inherente i naturlige lydlandskap bar på en dyp betydning. Ikke bare ga de oss opplysninger om vår eget musikalske opphav, men de berørte også en rekke andre felt. I en verden som forøvrig er preget av det vi ser, begynte lydlandskapene å prisgi enda flere overraskelser. For mitt vedkommende har sammenhengen mellom utemmede lydlandskap og musikk så langt vært den mest betydningsfulle oppdagelsen. For byfolk slik som foreldrene mine var villmarken i beste fall en uklar, ubegripelig abstraksjon – og i verste fall var en farlig. Da jeg var tredve, kom jeg ved en ren tilfeldighet til å ta opp lydlandskap i en park nord for San Francisco, siden jeg samarbeidet med Moog synthesizer-pioneren Paul Beaver. In a Wild Sanctuary (Warner Brothers, 1970) var det første albumet av sitt slag som presenterte et økologisk tema og inneholdt hele naturlige lydlandskap som komponenter i orkestersettingen. Om jeg lyttet til stereolyden av redwood-skogen i et headset, kom ikke bare detaljene fra biomet i et skarpere fokus, men det hele virket også svært beroligende. Kombinasjonen av et akustisk rom som var flettet sammen med en gurglende bekk like ved, ropene og de pulserende vingeslagene fra et par ravner som svevet omkring trekronene over meg og den stillferdige bakgrunnen av vindkast fra havet som strøk gjennom det øverste bladverket fylte meg med en følelse av at jeg endelig hadde oppdaget et rolig hjørne i en ellers hektisk verden. Jeg var blitt opplært til å høre, men ikke virkelig å lytte til mer diskret lydteksturer som lå utenfor våre begrensede urbane og kulturelle virkeligheter. For å lære mer om denne bite av et lydmessig puslespill måtte jeg begi meg langt avsted, dypt inn i hjertet i den naturlige verden, flerfoldige kilometer fra menneskelig bosetting og dets distraksjoner. Bill McKibben har minnet oss om at villmarken er et sted hvor man kan vandre i en uke i hvilken som helst retning uten å støte på et gjerde eller en vei, hvor det ikke finnes noen skilt, hvor det ikke finnes skogvoktere som ivrer for å dele sin kunnskap om livssyklusen til en bjørn eller rovfugl og – dette er viktigst av alt – hvor det ikke finnes noe å kjøpe. Jeg begynte å forstå at de gjerne stemmer fra noen få symbolske fugler, hvaler og / eller ulver, og det er fortsatt slik at mange komponister har dem i repertoaret sitt. Når jeg spurte mitt Messiaenske bekjentskap om hvorfor komponisten hadde forkastet størstedelen av fuglene i de franske skogene, eller hvorfor han aldri gjorde bruk av lyder fra en flodhest eller trompetstøtet til en elefant i sine komposisjoner, hadde han aldri egentlig noe svar. Men jeg er kommet frem til at den samme formen abstraksjon som de fleste vestlige komponister har begått i «naturens» navn bare tjener til å understreke hvordan vi forholder oss til et konsept som var grunnleggende forvrengt i utgangspunktet. For meg virker det å forholde seg til ett enkeltstående dyr eller én artsmodell som om man skulle prøve å forstå det majestetiske i Beethovens femte symfoni ved hjelp av en abstrakt stemme fra en enkelt fiolinist, som man lytter til uten å høre resten av orkestret eller sammenhengen forøvrig. Det er faktisk slik at det finnes omtrent ti tusen registrerte fuglearter, mens bare omtrent ett hundre noensinne har vært å høre i vestlige komposisjoner (og de fleste er å finne hos Messiaen). Tanker omkring det utemmede har vanskelig for å finne sin plass i paradigmer som består av fragmentering og abstraksjon, slik vi mennesker har påtvunget en levende verden, hva enten det dreier seg om det vi ser i vitenskapen eller hører i lydkunst. Biofonier er langt mer sammenhengende og kompliserte, selv om kanskje ennå ikke er i stand til å oppdage de intrikate mønstrene som binder alt sammen. Så om noen stiller spørsmålet om hva Messiaens musikk har å gjøre med «naturen» eller nærmere bestemt en levende verden hvor vi alle utgjør samme organisme, blir svaret «ikke noe særlig». På den annen side gjelder det samme for verker av Beethoven, Crumb, Hovhaness, Grofé, Rautavaara, Vivaldi, Vaughan Williams eller Debussy – selvsagt forutsatt at man vil tvinge det hele inn i det samme trange, abstrakte, foreldede konseptet man kaller «natur». I likhet med svært mange i vårt felt har de ikke begrepet tanken som John Cage senere har gitt uttrykk for, nemlig at man må oppleve måten den levende verden opererer på for å forstå den. I tillegg er det jo slik at komposisjonene deres kanskje er blitt skapt ved hjelp av store ferdigheter og innlevelse, og at de blir feiret som stor musikk, men ikke desto mindre formidler alt det underliggende at de har vært helt adskilt fra fenomenene som oppstår i den naturlige verden. Bortsett fra innfødte musikere fra ba’Aka, kaluli- og jivaro-folket, joikerne og pitjanjatjara er det få vestlige komponister som forsøker å forholde seg til dette emnet i en verdensomspennende bevegelse. Vi begynner først nå å forstå at vi som komponister må granske og komme til en dypere forståelse av våre roller i et helhetlig økosystem om vi skal kunne gi uttrykk for en levende, utemmet verden. NORGES STØRSTE OG BESTE FORBUND FOR MUSIKERE utfordrer deg til å avgjøre hvem som har sagt at… – Musikk og litteratur er spørsmål, aldri svar. Hvis man tror man har funnet et svar, er det ikke lenger noe å finne. a) Lars Saabye Christensen; b) Finn Alnæs; c) Ketil Bjørnstad – Hvorfor skal vi synge så pent? Musikk er blitt så kjedelig. a) Anneli Drecker; b) Ine Hoem; c) Guro von Germeten – Skap, kunstner! Tal ikke! a) Johann Wolfgang von Goethe; b) Thorhild Widvey; c) Joseph Goebbels – God smak er en forferdelig ting. Smak er kreativitetens fiende. a) Pablo Picasso; b) Per Sundnes; c) Fredrik Stabel – Dét er menneskets storhet, at det er mindre enn sin lengsel. a) Hans Børli; b) Gunvor Hofmo; c) Henrik Ibsen Vi ønsker publikum, funksjonærer, komponister og utøvere en super festival! Har du fem a-svar, er du god. kollektive stemmene som blir produsert av ikke-menneskelige organismer var betydelige krøniker som kunne formidle store mengder med viktig informasjon. For omtrent et dusin år siden begynte jeg å benytte meg av R. Murray Schafers ideer omkring lydlandskap, og siden det finnes så få uttrykk i vårt vokabular som kan beskrive nyansene i lyder, og mer generelt hvilke kilder de stammer fra, bestemte jeg meg for å utvide ordtilfanget med begrepene geofoni, biofoni og antropofoni. Geofoni består av ikke- biologiske signaler som oppstår naturlig, slik som effekten av vind i trekronene, vann i et vassdrag, bølger ved havbredden og bevegelser i selve Jorden (de første akustiske signalene som kloden har produsert). Biofoni er sammensatt av de kollektive signaturene alle organismer i en gitt habitat produserer på et spesielt tidspunkt i løpet av natt eller dag. Og til sist er antropofonien et samlebegrep for alle lyder vi mennesker gir fra oss. Noen av dem er kontrollert, slik som musikk, mens brorparten består av kaotiske eller usammenhengende signaler fra vår elektro-mekaniske verden – gjerne det man kaller bråk. Men hvor ligger sammenhengen mellom biofonier og musikk? Biofonier uttrykker helt klare melodier, harmonier, rytmer og klangfarger, men også godt inndelte strukturer – presise arrangementer som enhver akademisk instans på musikk ville kjent igjen som komposisjoner. I løpet av tiden begynte jeg å gjøre flere opptak i regnskoger nær ekvator, hvor tettheten og mangfoldet blant stemmeartene er størst. Jeg kom frem til at disse biofoniene lå tett opptil musikalsk notasjon av samtidsmusikk dersom lydbildet ble fremstilt grafisk i såkalte spektrogrammer hvor de høyeste tonene var plassert øverst i bildet og de laveste nederst. I hvert biom inndeler insekter, reptiler, amfibier, fugler og pattedyr stemmene sine, slik at de oppretter adskilte akustiske nisjer – basert på tid eller frekvens – hvor de plasserer stemmebruken. Mens organisasjonsmodellene varierer fra sted til sted, er paradigmet stort sett gyldig, selv i tempererte, subarktiske og arktiske regioner. For organismer som produserer signaler er utviklingen av tidsmessige og akustiske nisjer en løsning som forhindrer at en ene organismens stemme drukner i en annens. Fordi arrangementet med frekvenser og tidsmessige nisjer ligger nært opptil måten instrumenter i et orkester er inndelt, har senere deduksjoner vist at det er nettopp slik vi mennesker har lært å strukturere lyd; vi skapte musikk ved å etterape det vi hørte i Afrikas skoger og vidder, hvor vi opprinnelig var bosatt. Dette sammentreffet fører til at vi definerer lydlandskap i den naturlige verden som proto-musikk. Fra og med det attende århundre, da Carl von Linné begynte å dekonstruere den naturlige verden for å finne enkeltdelene i den, ble hans metodologi så omfattende at den snek seg inn på mange nivåer i det vitenskapelige og kulturelle uttrykket. Museer begynte å samle og skille mellom organismer helt utenfor sammenhengen de hørte hjemme i, og man studerte og fremstilte dem på individuell basis, siden det var enklest og mest praktisk. Både i USA og Storbritannia ble det opprettet svære, berømte arkiver med opptak av individuelle fugler, pattedyr og frosker, slik at den naturlige verdens underverker ble lagt under lupen hver for seg og gjengitt gjennom en linse som var skap av illusorisk kontroll, forvrengning og splittelse. Et slikt reduksjonistisk og fragmentert syn ble overtatt av komponister som arbeidet innenfor dette vesterlandske paradigmet. Når de skulle legemliggjøre «naturen» i sine verker, brukte de Foto: asamaria.com 60 Bernie Krause er en økolog med lydlandskap som spesialfelt, komponist og grunnlegger av Wild Sanctuary (wildsanctuary.com). Han har forfattet The Great Animal Orchestra: Finding the Origins of Music in the World’s Wild Places (Little Brown / Hachette, 2012). Duoen Beaver & Krause (med Paul Beaver) har blant annet utgitt The Nonesuch Guide to Electronic Music (1967), In a Wild Sanctuary (1970) og Gandharva (1971). Selv har han utgitt nesten femti CD-er med lydlandskap fra hele planeten. Hans The Great Animal Orchestra: Symphony for Orchestra and Wild Soundscapes ble utgitt på Nimbus i 2014, mens hans siste bok, Voices of the Wild: Animal Songs, Human Din, and The Call to Save Natural Soundscapes, blir utgitt av Yale University Press i 2015. Har DU spørsmål til OSS? Besøk oss på www.musikerorg.no Notam takker for godt samarbeid med Ultima, kunstnere og artister om årets festivalprogram. the wire archive read every issue ever published The Wire 377 | July 2015 In All languages £4.50 | 9 770952 068106 07 The Wire 377 | July 2015 Notam – Norsk senter for teknologi i musikk og kunst: • Ressurssenter som tilbyr teknisk støtte til musikere, komponister og kunstnere • Legger vekt på nyskapende bruk av teknologi i kulturfeltet, og samarbeider med andre utviklere i Norge og internasjonalt • Arrangerer konserter, workshops og fora • Kurs og videreutdanning innen musikkteknologi • Utleie av kontorer/arbeidsrom til musikere og kunstnere – et utmerket fagmiljø! www.notam02.no Mark Fell | Keiji haino | Karin Krog | Joshua Abrams MARK FELL A user’s guide to K e i J i h A i n o KArin Krog | JoshuA AbrAMs ofc-wire-july-faw.indd 1 JAN MARTENS (BE) «THE DOGDAYS ARE OVER» DEUTINGER/GOTTFARB (SE/AU) «CHIVALRY IS DEAD» HODWORKS (HU) «DAWN» JAN MARTENS (BE) «THE DOGDAYS ARE OVER» DANSENSHUS.COM 12. - 13. september 29/05/2015 17:39 Online O n ta b l e t On smartphOne thewire.co.uk nyMusikk og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design presenterer: Konsertserie i forbindelse med utstillingen . Asamisimasa Søndag 30. august kl. 15:00 Hannah Ryggen. Verden i veven 12. juni – 4. oktober, Nasjonalgalleriet «Ved å være ærlig mot seg selv vil kunstneren også være ærlig mot de deler av kunstverket som allerede bor fast i oss alle. Som alltid har vært der. Ventende.» Jessica Sligter & Susanna Søndag 6. september kl. 15:00 nymusikk.no Arne Nordheim-senteret på Norges musikkhøgskole presenterer: Mika Vainio Søndag 4. oktober kl. 15:00 «Fra hjertedypet stiger tonens strøm» Den unge Arne Nordheim 1960 Abonner på Jazznytt nå 4 utgaver kr. 400.- #235 SOMMER 2015 En biografi av Harald Herresthal kristoffer Lo Høyt og lavt DEttE ER våR MuSikk Få Jazznytt rett hjem i postkassa the nAtUrAL ChoiCe For JAZZ 2015 – et innblikk i Arne Nordheims barndom og ungdom fram til hans gjennombrudd som komponist på midten av 1960-tallet. keith Jarrett Atomic Hanna Paulsberg torgrim Sollid RETURUKE 36 INTERPRESS NORGE AS 01 9 773327 248059 Pris 125,– jazznytt.no Monkey Plot / Mariam Wallentin Siv Øyunn Kjenstad / Historien om Pi Recordings Ibrahim Maalouf / Jazzaway Records norsk@jazzforum.no eller ring 22 00 56 60 nmh.no /forskning vår – sommer – høst - vinter f e n e f o k s e p s e m t r u i i s v m i a e k l n t e l VELKOMMEN l til barnerommet Sjeherasad k Tirsdag til torsdag 9.30 - 14.00 Lørdag 11.00 - 16.00 r Billedbøker i bokhyllene MUSIKALSK GULL I SØLVBYEN Lese- og fortellerstunder For barn opp til sju år 09. — 13. mars 2016 Kongsberg, 27.-31. januar 2016 www.glogerfestspillene.no Oslo Filharmonien www.borealisfestival.no Ultimafestivalens åpningskonsert* 10.9.*/11.9. Gratis God bok og lek! Barnekafé i Nedjma på lørdager Se fullt program på www.litteraturhuset.no Vivaldi Hagen R. Strauss 15.10. ZZZVWU\SHFRP 7ROOEXJW Osborne © Eric Richmond Billetter billettservice.no 815 33 133 www.ofo.no Larsen © Geir Dokken Olivier Messiaen, Turangalîla Vasily Petrenko, dirigent Steven Osborne, klaver Cynthia Millar, ondes martenot 10.9.*/11.9., Oslo Konserthus, kl. 19.00 Alexandre Bloch, dirigent Benedicte Royer, viola d’amore Gjermund Larsen, hardingfele Lars Petter Hagen, konferansier Tors. 15.10., Oslo Konserthus, kl. 19.00 Messiaens symfoniske mesterverk Turangalîla gjør inntrykk med sin hemningsløse, berusende og uforglemmelige musikk. Tittelen kommer fra sanskrit og betyr «kjærlighetssang og hymne til glede, tid, bevegelse, rytme, liv og død». Lars Petter Hagen er både komponist og dramaturg for denne konserten. Opplev parallellene mellom hardingfele og Viola d’amore, instrumentet hvis klang Leopold Mozart beskrev som «spesielt vakker i nattens stillhet». KORT ESONG KJØP S TEN 2015 S Ø FOR H tud 800,- s d or ,1300 erter le kons é på al Fri entr hel sesong! en HØSTEN 2015 design - www.waggestad.no Eldbjørg Raknes og Oscar Grönberg Lionel Loueke og Sissel Vera Pettersen Cæcilie Norby og Lars Danielsson Olga Konkova Trio • Snarky Puppy Ola Kvernberg - Mechanical Fair Terje Rypdal Trio • Albatrosh Håkon Kornstad Tenor Battle Joshua Redman Trio feat. Vågan & Rossy Dette er noen av de over 70 konsertene hos oss i høst! I foto - André Løyning Karl Johans gate 35 - OSLO www.nasjonaljazzscene.no
