Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
R O C K
Tarkus nr. 28 • Mars 2004 • Løssalg kr. 50,-
Peter Hammill
Van der Graaf
Carptree
K r a f t we r k
Dream Theater
P s y ke d e l i a
T h ij s v a n L e e r
A m e r i k a n s k p ro g
28
Innhold
Artikler/portretter
14 20 perler fra britisk psykedelia
6 ARKIVAREN: USA og Canada
19 Peter Hammill
18 Van der Graaf Generator
Redaksjon
Intervjuer
5 Carptree
3 Thijs van Leer
Sven Eriksen
Trond Gjellum
Jon Christian Lie
Bidragsytere dette nr.
Ulf Backstrøm
Roger Matte
Thiago Pinto Corrêa Sarkis
Trond Sætre
Rikard A Toftesund
Layout og grafisk produksjon
Sven Eriksen
Trykk
Copyshop, 1300 Sandvika
KONTAKT
Sven Eriksen
Møllefaret 48B
0750 Oslo
Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00)
906 73 821
E-mail: sven@tarkus.org
Webadresse
www.tarkus.org
Bankgiro
6222.11.06658
Abonnement, annonsering etc
Se siste side
ISSN nummer
0809-0971
MERK!
---------------------------------------------Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger
Ettertrykk er tillat med kildehenvisning.
Anmeldelser
21 ABSOLUTE ZERO crashing icons
21 AHVAK ahvak
23 AKACIA an other life
21 APOGEE the garden of delights
23 AQUAPLAN paperimeri
21 ARM open reminder
23 ARS NOVA biogenesis project
22 AVIARY ambition
25 BALDIO, TERRENO terreno baldio
31 BALTIMOORE ultimate tribute
29 BARON, ERIK dés accordes
31 BELLAS, GEORGE venomous fingers
22 BIRDSONGS OF THE MESOZOIC the iridium
controversy
5 CARPTREE superhero
26 CAZENAVE, GUILLAUME the mediation project
part one – worship scraped
23 CLEARLIGHT infinite symphony
22 CLEVELAND, BARRY memory and imagination
22 CLEVELAND, BARRY volcano
29 CLOUD CHAMBER dark matter
29 DAVE ROSE GROUP live
25 ETCETERA tales of ardour and deceit
25 EYESTRINGS burdened hands
35 FLÄSKET BRINNER the swedish radio recordings
29 GARLO coup de sang
29 GLANDIEN, LUTZ lost in rooms
30 GRANDE FORMATION galilée
26 GUAPO five suns
32 GUERIN, SHAUN the epic quality of life
32 HACKETT, STEVE live archive 03
30 HARDSCORE methane
30 HARDSCORE surf, wind & desire
31 HARRIS, MICHAEL words collide
25 HOMOSEXUALS the homosexuals' record
26 IN CAHOOTS all that
26 INKABB HOLNAP tomorrow instead
27 JOHN, CLIVE you always know where you stand
with a buzzard
27 KARNATAKA delicate flame of desire
36 KAYAK merlin – bard of the unseen (DVD)
36 KING CRIMSON eyes wide open (DVD)
30 KOPECKY sunset gun
28 KOTEBEL fragments of life
27 LOCOMOTIVE we are everything you see
30 LOUISE AVENUE let's take one more
27
32
31
28
31
29
29
33
31
30
33
23
35
32
33
35
32
33
35
31
35
37
33
33
36
27
34
34
34
25
34
23
25
36
23
27
31
32
MANDALABAND the eye of wendor: prophecies
MANNING the view from my window
MASI, ALEX in the name of mozart
MINDFLOWERS improgressive
MISTER KITE box of fear
MYERS, DAVID LEE arcane device
NECKS drive by
OPABINIA opabinia
ORION RIDERS a new dawn
PANZERPAPPA farlig vandring
PARADOX ONE escalator to mars
PHILLIPS, ANTHONY battle of the birds
PINHAS, RICHARD transition
PSEUDO BUDDHA three months in a fat city
PSICOTROPIA psicotropia
ROMISLOKUS trans aviation pilots
ROSE, JON the people's music
SAKYPUTRA, RAHUL the denmark sessions
SCARIOT strange to numbers
SCIENCE GROUP spoors
SIDE STEPS steps on edge
SPARTACUS demo II
TALISMA corpus
TAMMATOYS within a dream
TIRILL a dance with the shadows
TOUCH touch
TRETTIOÅRIGA KRIGET elden av år
TRETTIOÅRIGA KRIGET glorious war
TRUSTIES we only want to rule the world
TWELFTH NIGHT art & illusion
UNOMA croma
VEDRES, CZABA breathed prayer
VORTEX 1975-1979
WETTON, JOHN amorata (DVD)
WHITTAKER, ALAN top of the world
WOLSTENHOLME, WOOLLY black box recovered
WYATT, ROBERT solar flares burn for you
•DIVERSE ARTISTER músicas geometricas
Bøker
37 REMME, STEINAR en skjebne verre enn livet
Konserter
39 Dream Theater
39 Kraftwerk
Faste spalter/Annet
30 Leserbrev
38 Redaksjonens spilleliste
38 Resultat av leseravstemmingen
20 Svens mimrehjørne: FIELDS fields
11 Øde øy: HAMADRYAD conservation of mass
Annonsører
24 InsideOut
28 Mellotronen
12 progrock.no
Fra redaksjonen
Den provoserende gentleman
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
28
R O C K
Tarkus nr. 28 • Mars 2004 • Løssalg kr. 50,-
Peter Hammill
Van der Graaf
Carptree
Kraftwerk
Dream Theater
Psykedelia
Thijs van Leer
oe vi har fryktelig dårlig
samvittighet for ikke å ha
gjort tidligere, er å hedre
minnet til Frank Zappa, en av de
største tonekunstnerne som har
operert innenfor den vidtfavnende
sjangeren vi kaller rock.
N
Amerikansk prog
en 4. desember 2003 var det
10 år siden Frank Vincent
Zappa forlot en sjokkert
musikkverden. At akkurat han av
alle i rockebransjen skulle være den
som skulle dø så altfor tidlig, opplevdes da, og nå ti år senere, som
det beste eksempel på verdens
totale meningsløshet. Man kan si
mye rart om Frank Zappa. For dem
som forbinder han mest med låta
D
Daniel Denis (Univers Zero)
(Foto Vincent Chiavetta)
Side 2
Bobby Brown Goes Down" og andre
låter med tilsvarende "grisete" innhold, er det lite forståelse å hente
for at dette tapet skulle være så
mye større enn en del andre tap
innen rockebransjen. Men for dem
som har turt å bevege seg ned i
dypet av mannens over seksti utgivelser (derav 55 mens han levde),
har de funnet et univers som oppleves som til de grader unikt, spennende og altomfattende at man
ennå ikke fatter at mannen rakk å
få til alt dette i løpet av sine 27 år
som plateartist. Zappa kunne være
plump, banal, grisete og anstrengt
provoserende, men Zappa på sitt
beste kunne lage enormt vakker
musikk, med en dybde, et følelses-
register og en dynamikk som til en
hver tid utfordret lytteren, men
også ga den en belønning hvis man
bare kunne stå løpet ut.
appa kjempet hardt for artisters ytringsfrihet, og hans
opptreden i den amerikanske
kongressen midt på åttitallet er
fortsatt legendarisk, der Zappa
fremsto som kanskje den mest fornuftige og taleføre av dem alle.
Men i stedet for å gremmes over
hans bortgang, skal vi heller prøve
å glede oss over den enorme plateproduksjonen som i mange år fremover vil provosere og fascinere et
stort publikum.
Z
Tarkus nr. 28
Vi setter kunnskapene på prøve…
Aktive ører med Thijs Van Leer
I “Aktive ører” lar vi kjente og ukjente
mennesker høre, gjette og uttale seg om
et knippe plater. Vi håper at dette skal
kunne bli en serie som dukker opp i
Tarkus med ujevne mellomrom. Uansett,
så har den ikke ukjente Focus-lederen
Thijs van Leer blitt utsatt for en aldri så
liten platebunke fra Tarkus’ søramerikanske bidragsyter, og her er resultatet.
Av Thiago Pinto Corrêa Sarkis
Spock’s Beard
Long Time Suffering
fra albumet Snow (2002)
Thijs: Dette er veldig bra. Veldig melodisk. Det er
en enhet av tid, sted og handling, som er meget
viktig for det dette
bandet gjør. Kompleks, men ikke veldig kompleks. Stemmene er godt arrangert. Veldig musikalsk, høyt nivå på
harmoniene og
melodiene. Den rytmiske delen fanget
spesielt min oppmerksomhet. Det
mest interessante var de tre første rytmene. Det
eneste jeg føler mangler her er reprisen av denne
rytmiske delen.
Thiago: De gjentar den i løpet av CD-en ... det er
en dobbel CD, et konseptalbum
Thiago: Det er Chick Corea Elektric Band.
Thijs: Åh, da er det greit. Hvilket band er det?
Thiago: Spock’s Beard.
Thijs: Hvor er de fra? Er de fra syttitallet?
Thiago: De er fra USA. Dette albumet ble sluppet i
2002.
Thijs: Er det sant? Det er virkelig bra. Det er en
anelse av Gentle Giant, men også elementer av
andre band fra syttitallet. De høres ut som om de
er fra syttitallet.
Tool
Thijs: Chick? Jeg trodde det var ham, men jeg
var ikke sikker. Hvem spiller han med?
Schism
fra albumet Lateralus (2001)
Thiago: Frank Gambale, Dave We... (han lar meg
ikke fullføre)
Thijs: Dette er, for alt jeg vet ... vel, det er progrock. Det er en mengde taktarter. De spiller veldig nøyaktig, jeg kan ikke røre på baken. Jeg
kan forestille meg at det kunne utvikle seg til
noe lystigere.
Thijs: Gambale? Jeg har spilt med ham. Han er
fabelaktig. Dette er perfekt. Det rører noe i meg.
De hører på hverandre. De er mestere. Visste du
at Chick valgte Focus som headline-band for sine
show?
Thiago: De gjorde en
turné med King Crimson.
Thiago: Virkelig?
Chick Corea Elektrik Band
Eternal Child
fra albumet Eye Of The Beholder (1988)
Thijs: Dette er så fantastisk at de andre medlemmene i bandet må
høre det. (Intervjuers anmerkning: I
dette øyeblikket
reiste han seg fra
stolen og spurte om
det var mulig å spille CD-en over hotellets lydanlegg. Det
var lunsjtid, men de
ansatte ved hotellet
lot CD-en spille).
Hør på dette. Hva er det?
Tarkus nr. 28
Thijs: Ja! Vi var på samme plateselskap ... og
selskapet spurte ham hvem han ønsket å åpne
showene for. Han valgte Focus. Vi ble veldig gode
venner. Chick sa alltid at “Hocus Pocus” var
utmerket, en genistrek. Jeg er ikke enig med
ham (han ler). Han er veldig snill, vi snakket
masse sammen på kveldene med forestilling. Han
kom hjem til meg og var der i to dager. Han hørte en demo av “Dona Nobis Pacem” og sa at han
ville spille den inn i sitt eget studio. Han er en
av mine favoritt pianister / musikere. Hva er
navnet på denne skiva?
Thiago: Eye of the Beholder.
Thijs: Det kan jeg
godt se for meg. Det
er ikke vanskelig å
skjønne hvorfor. Hva
er navnet på bandet?
Thiago: Tool.
Thijs: Tool? Vel, trommeslageren er veldig god.
Han spiller rett fram, bare akkompagnerer de
andre musikerne. Men han tenker kanskje ikke
på motstemmer. Jeg mener ... Det er en måte å
spille på. Jeg har hatt de samme problemene med
Focus noen ganger. .
Thijs: Åh, Eye of the Beholder? Denne må jeg
skaffe meg straks.
Side 3
Dave Matthews Band
også en viktig ting i musikk. Dette elementet
mangler en del band.
Two Step
fra albumet Crash (1996)
Jason Becker
Thijs: Bassen følger sangen… snodig. Det er ikke
særlig harmonisk, men det er kult. Veldig bra.
Det svinger. Bassen spiller feil parti, han spiller
“non-roots”, men
noen ganger funker
det bra, og dette er
et eksempel på at
det fungerer. Men
Chick er så bra at
det blir vanskelig å
snakke om andre
låter. Det er ikke
noe i veien med dette bandet direkte,
jeg liker det. Men
noen ganger når jeg hører rock merker jeg så
tydelig at musikerne glemmer skjønnheten som
Chick har i musikken sin.
Air
fra albumet Perpetual Burn (1988)
Thijs: Veldig virtuost, men jeg syns det er for
mange forminskede akkorder. Det er fortreffelig,
men jeg liker ikke de forminskede akkordene så
mye. For å være i stand til å komponere i klassisk
stil må man høre mye på Bach. Vi har et eksempel her i Brasil, geniet Heitor Villa-Lobos som
skapte sin egen fantastiske stil etter å ha hørt
på Bach. Dette er veldig godt framført, fantastisk
godt framført. Er dette gammelt?
Thiago: Ikke veldig. Den ble sluppet i 1988. Jason
Becker var 18 år da han slapp dette albumet og
denne sangen. Nå kan han i praksis bare bevege
øynene (Intervjuers
anmerkning: Jeg forklarer hele Jasons
situasjon)
Chris Squire
Silently Falling
fra albumet Fish Out Of Water (1975)
Thijs: Åh, fantastisk! Yeah, wow, vakkert. Låta
har en vanskelig struktur, og trommene gir skikkelig groove og skaper liksom en egen enhet.
Fantastisk. (Etter noen minutter): Den er litt
lang, men velspilt. Hvor ble det av den sensasjonelle, flotte introduksjonen? Den burde ha
blitt spilt igjen. Noe
er bra, men noe gjentar seg i litt stor
grad. Vi har det samme problemet fra tid
til annen med Focus.
Hva er det?
Thiago: Chris Squire.
Thijs: Hvem er det som spiller sammen med
ham?
Thiago: Bruford, Patrick Moraz…
Thijs: Patrick Moraz? Han er som Chick for meg.
En av mine favoritter. Dette er vakkert. Jeg er
litt irritert fordi de ikke tok opp igjen introduksjonen. La meg høre den igjen (og han hører den
på nytt).
Uriah Heep
Lady In Black
fra albumet Salisbury (1971)
Thijs: Hmm... (Intervjuers anmerkning: Thijs løfter hendene og begynner å bevege dem fra side
til side lik bevegelsene til tente lightere blant
publikum). Ingen trommer, bare akustisk gitar.
Fin utvikling. Du er slem.
men etter å ha hørt Chick Corea blir det veldig
komplisert. De høres ut som et band. Det er et
kommersielt og et sterkt band. Jeg hører noen
stadion elementer bak sangene deres. Jeg kjenner
kraften av enkelhet. Sangeren er fantastisk og de
er sterke som et band. Det er også en begavelse å
være i stand til å få en folkemengde på et stadion
til å høre på sangene dine og tenne lightere. Jeg
tror jeg skjønner budskapet deres om vennskap,
håp og kjærlighet. Du kan høre det.
Angra
Holy Land
fra albumet Holy Land (1995)
Thijs: Dette er vakkert, det svinger, det er friskt.
Det er en vakker spenning, en organisk struktur.
Er det en mannlig vokalist?
Thiago: (ler) Ja.
Thijs: Wow. Pianoet
er veldig vakkert.
Det er bra, befriende.
Hvilket band er det?
Fish
3D
fra albumet Fellini Days (2001)
Thijs: Vakkert! Jeg liker åpningen og utviklingen. Mange band vet ikke hvordan de skal videreføre de opprinnelige idene. Her er et eksempel på
god utvikling. Veldig maskulin, artistisk og teatralsk vokal. Masse talent. Hvem er det?
Thiago: Fish.
Thiago: Angra. Det
er et metalband fra
Brazil.
Thijs: Metal? Jeg kan ikke høre mye av det.
(Intervjuers anmerkning: Jeg viser “ingen kommentar” og så...) Ja, nå hører jeg det. Gratulerer
til Brasil. Brasil er alltid et eksempel. Jeg har
studert brasiliansk musikk en stund. Ikke så mye
som Jan Dumée, han er nesten brasiliansk. Halvt
nederlandsk, halvt brasilianer. Men jeg studerer
brasiliansk musikk.
Happy The Man
Thiago: Jeg? Hvorfor?
I Forgot To Push It
fra albumet Crafty Hands (1978)
Thijs: De er veldig
gode venner. Vi har
turnert med Uriah
Heep. Men du lot
meg høre på Chick
Corea før vi hørte på
dem.
Thijs: Jeg elsker det. Bra utført, med unntak av
trommeslageren nok en gang. Han er flink, men
introduserer ikke en motstemme, han følger det
de andre gjør. Veldig
fokusert, intelligent
band. Hva heter de?
Thiago: (ler)
Thiago: Happy The
Man.
Thijs: Hvis du ikke kan finne og spille noe like
godt som Chick Corea, finnes det andre måter å
gjøre det på. Jeg vil ikke si stygge ting om dem,
Thijs: (ler). De er i
hvert fall glade og
morsomme. Humor er
Side 4
Thijs: Dette er trist.
Jeg vil ikke si noe
stygt om ham og
det er egentlig ikke
noen grunn til det
heller. Men jeg har
litt tvil noen ganger. (Intervjuers anmerkning:
Etter at sangen tok slutt og etter en kort samtale
tok Thijs opp fløyten og spilte et av temaene fra
Air. Man må ha vært der for å høre det. Det var
magisk, utrolig).
Thijs: Han skriver gode tekster. Og så kjenner
jeg det svinger. Noen band får det ikke til å
svinge, jeg tror det er derfor jeg har problemer
med en del hvite band. Desto eldre jeg blir, jo
mer forskjellige ting vil jeg høre på. Jeg elsker
svart musikk.
Thiago: Jeg synes denne sangen er litt trist, gjør
ikke du?
Thijs: Ikke i det
hele tatt. Jeg kjenner det svinger her.
Jeg ser en vei som
vokser. Det er målet
til Focus. Vi prøver å
bygge en kanal til å
svømme i, så kan du
svømme for deg selv
og løse dine problemer. Noen progressive band sier “Jeg skal drepe
meg selv, jeg skal begå selvmord... tar deg ned,
ned, ned” (intervjuers anmerkning: han peker
frenetisk mot gulvet). Det er jo en måte, men det
løser helt enkelt ikke dine problemer. Jeg liker
dette (intervjuers anmerkning: han peker mot
himmelen og horisonten), med dette, med en
åpen horisont, kan du løse dine egne problemer.
Dette er en Herrens velsignelse.
Tarkus nr. 28
Vi snakker med
Carptree
En regnfull kveld i høst satt vi
en gjeng hos Thomas Holter
(han som styrer med ”The
Path”..) og mimret som alltid
om våre siste musikk-oppdagelser. Kvelden husker jeg først
og fremst p.g.a en svensk duo
som kaller seg Carptree.
Bandet består av Carl Westholm
(keyboards) og Niclas Flinck
(vocal). Ensemblet “No Furture
Orchestra” bidrar også. Jeg
fikk omsider oppsporet deres
siste CD på nettet. Fra den
endelig lå i postkassa mi, har
den daglig vært innom cd-spilleren. Jeg hadde nylig en liten
prat med produsenten og mannen bak tangentene, Carl
Westholm:
Roger Matte
Tarkus: Det første som “sjarmerte”
meg ved bandet var den utsøkte
kombinasjonen av en meget bra
vokalist og de gode komposisjonene.
Så hva er deres bakgrunn, og hvordan startet samarbeidet mellom deg
og N. Flinck?
Westholm: Jag och Niclas började
spela tillsammans redan tidigt 80tal som tonåringar i ett band som
hette Incubus. Efter några år så
flyttade vi åt olika håll och spelade
inte tillsammans på reglbunden
basis men har alltid haft nära kontakt och gjort lite musik när vi fått
tillfälle. Jag studerade musik i två
år, jobbade som pianolärare och fri-
lansmusiker under ett par år, spelade på revyer på Gran Canaria och
andra menigslösa jobb! Sysslat en
del med Fusion och jazz och även
ganska mycket hårdrock.
Carptree startades 1997 skulle man
kunna säga, mest då som ett projekt
för att göra klar en samling låter, då
främst med material som Niclas stod
för. Detta föll mycket väl ut så
sedan dess har Carptree varit en
permanent konstellation. Första skivan var färdiginspelad redan slutet
av 1999 men vi hade lite trassel med
ett par olika skivbolag som drog ut
på tiden så vi valde att själv ge ut
vår första skiva 2001 på vår egen
label FOSFOR Creation. Omedlebart i
samband med detta började vi med
uppföljaren Superhero där vi också
engagerade fler musiker den s.k “No
Future oOrchestra”.
Vi har ingen tydlig plan när vi skriver musik förutom att bägge skal
vara delaktiga, ursprunget till låterna kan komma både från mig och
Niclas, programmering och arr står
jag för men Niclas är alltid delaktig.
ofta är det en lång process, men kan
ibland gå fort, jag har alltid flera
låtar som jag jobbar med parallellt
för att slippa jobba med samma låt
två dagar i följd, på så sätt får jag
lite distans, mellan sessionerna.
Tarkus: Hvilke inspirasjonskilder
(band, musikkstiler etc.) har vært
viktige for dere?
Westholm: Som vanligt svårt att
säga, dom självklara referenserna
finns ju förståss med Genesis och
Yes o.s.v. Radiohead gjorde stort
intryck på mig 1997 och gav mig
nog en extra knuff. Hårdrock har
jag alltid gillat, det nya svenske
bandet Opeth och även förståss
äldre band som Black Sabbath. Finns
ju också även viss fusion som inspirerat mycket. Pat Metheny och förståss Keith Jarret som ju är en fantastisk pianist och improvisatör.
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Sverige
2003
2003
Fosfor Creation Records
CWNF-2
61:15
Sven Eriksen
Westholm: Som både arrangör och
producent och artist har jag inte
tidigare givit ut musik, men jag har
deltagit i en massa projekt och spelat in en massa musik med olika
andra musiker, det mest har inte blivit utgivet tyvärr. Har spelat med
Leif Edling, en svensk hårdrocksguru
på flera plattor, Dels Abstract Algebra och två Candlemassalbum och nu
senast KRUX som är en mcket bra
ganska episk hårdrockplatta, men i
det fallet är jag mer gästmusiker.
Tarkus: Kan du fortelle kort om “No
Future Orchestra”?
Westholm: En samling goda vänner
och duktiga musiker som bidrar på
Superhero och nu kommande album,
alla har jag kännt och arbetat med i
andra sammanhang i många år. Ingen av dom är typiskt “progressive”
dom kommer från helt andra håll,
vilket känns viktigt för oss för att
slippa det mer typiska “Progressiv
rock”-soundet. Dom bidrar med olika influenser och olika spelstil.
Tarkus: Vi i Norge har vel hatt en
fornemmmelse av at det har vært
større aktivitet/interesse innen denne musikksjangeren i Sverige (altså
neo-prog, symfonisk rock etc). Dere
har jo hatt og har flere band som
har markert seg også utenom Sverige. Hvordan står det til med denne
sjangeren idag? Jeg tenker da på
muligheter til å få solgt CDer, konserter, interesse for sjangeren, band osv.
Tarkus: Til slutt litt om fremtiden:
Hva er planene deres med tanke på
CD-utgivelse og konsert-virksomhet?
Tarkus nr. 28
superhero
Tarkus: Både arrangering, opptak,
programmering og produksjon har du
stått for. Har du samarbeidet innen
disse områdene med andre grupper/band?
Westholm: Det finns många svenska
band inom genren, väldigt många
faktiskt men jag antar att dom
andra banden, precis som vi, säljer
mest utomlands. Det finns mycket
få speltillfällen, ganska få konserter
över huvudtaget, mest stora kända
band som turenerar över hela världen ingen svensk Scen att tala om.
Finns ett par bra CD-distributörer
men jag tror dom säljer mest utomlands också.
Carl Westholm
CARPTREE
I
fotsporene på Ritual finner vi
dette relativt nye (dette er bandets andre album) svenske bandet. Det samme tunge, sugende kompet komplettert av intens (og litt
teatralsk) vokal, akustiske gitarer og
smakfullt tangentarbeid, de samme
heavy-tendensene og ikke minst det
samme taket på selve låtskrivingen.
Det er konklusjonen etter å ha hørt
innledningskuttet på denne plata.
Men Carptree har nok et noe større
snev av pop (ja, kanskje til og med
glamrock) i seg. I tillegg har de en
symfonisk side som gir denne musikken en elegant, litt høytidelig og
usedvanlig tiltalende vri.
I det hele tatt er dette en plate som
ligger i grenseland mellom veldig
mange stilarter. Host vs Craft kan
minne om noe av det Genesis gjorde
på slutten (med unntak av vokalen), Into The Never To Speak Of er
nesten gothmetal i åpningen og mot
slutten, mens den midtveis er noe
ubestemmelig symfonisk Bowieaktig. Flesh har de selv beskrevet
perfekt i heftet som “loud things in
a silent language”.
Superhero er en plate som aldri blir
stillestående. Vi beveger oss i stor
hastighet mellom de ulike stemningene og musikalske uttrykkene.
Oppi alt dette har de klart å lage en
bemerkelsesverdig konsistent plate,
noe som ikke minst skyldes enkelte
gjennomgående elementer som pianoet, vokalen og de syntetiske
orkestreringene som blir trygge havner i en stadig forandrende omverden. Ikke alle låtene er like engasjerende, men som helhet er Superhero
en fascinerende plate med et band
det skal bli spennende å følge i tida
som kommer.
Fosfor Creation
www.carptree.com
Westholm: Vi har just börjat spela
in nästa CD vilket nog kommer ta
ett år, vi hoppas få ut den våren-05.
Tyvärr har vi inga konserter planerade, ingen inrepeterad liveact men
om intresse dyker upp så kommer vi
säkerlige ta med oss “No Future
Orchestsra” och spela.
Side 5
70-tallets USA og Canada
Prog i lys av neon-natten
Arkivaren er et artikkelkonsept jeg har
utarbeidet som tilskudd – eller kanskje
snarere som alternativ – til Tarkus-føljetongen “Viktige progband”. Ideen er å
redegjøre for essensielle musikalske og
kulturelle trekk ved ulike bølger eller skoler i prog-historien, oppsatt etter geografiske og tidsmessige markører. Jeg tillater
meg slik å rette oppmerksomhet mot navn
og tradisjoner som ofte synes utelatt fra
den “offisielle” fortellingen om progressiv
rock, bl.a. ved å fremheve mer relative
‘viktigheter’ i det store scenariet. Nå til
Mammons rike for å sammenlikne burgerfett og prisene på bagels.
Bergen nå i år. Så kunne omsider de “intetanende” bandmedlemmene bedyre sin uskyld i det
hele og slik bevare sin livsviktige rockeethos,
nettopp ved å tilkjennegi en aldri så liten innvending mot prosedyren og det logiske samvirket
salg/kvalitet. Et kunststykke altså, hvorfra Hank
von Helvete tar sin festlige stokk og flosshatt og
forlater evenementet med æren i behold. Mon tro
om han endog ikke har avstedkommet et helt
nytt paradigme? Nå er det nemlig blitt tillatt for
selv de slemmeste i klassen å motta offentlige
sikk som er
ettergivende bryter selve
parameteret
for kulturen
heri. Dette
er rockens største motsigelse; den skal på den
ene siden være farlig og utemmet, på den andre
må den ut til folket. Vel, jeg har i så måte en
gammel nyhet å melde: folket liker ikke å leve
trofeer på sin status, uten at en eneste ripe kan
skimtes. Turboneger er da ellers kjent for å lovprise artistisk markedsfremming i sin allminnelighet, selvsagt med den utslitte henvisningen til
at Sex Pistols og New York Dolls jo begge ble til
som kommersielle konstruksjoner. Dette er ikke
en erkjennelsesglipp, men en intellektuelt fundert manøver med postmoderne trendtendens igjen. Det har seg nemlig slik, at populærkultur
utelukkende kan baseres i prinsippet om
reproduksjon, noe som
videre betyr at alle
musikalske utspill du
hører på ett eller
annet plan står i gjeld
til hverandre. Og
logikken tilsier derfor
at plagiater og pastisjer overlever seg selv,
om bare premisset
vedgås! Best å ikke
skyve markedet fra
seg, skjønner dere.
Men hvorfor stiller da
Turbomedlemmene seg
uforstående til de
latente prisbetingelsene, altså salgsfigurer og relative stilkriterier? Jo, fordi man
hater å måtte medgi
tap, og en rockemu-
farlig, det er derfor romantiske filmer skal ha
lykkelig slutt og forbrytere skal fakkes og ingenting i samfunnet bør endres for mye og selen bør
for faen sitte stramt når vi kjører berg-og-dalbane for å bli redd (sånn på lissom).
del 5
Rikard A Toftesund
S
å er det avgjort. Vi har fått vite hva Rock
virkelig er. Endelig! Enkel musikk med (elektrisk) gitar, (elektrisk) bass, trommer og
robust sang/tekst. Pop er akkurat det samme,
bare litt mer melodiøst (dvs. femi, liksom) og
uten vreng, samt ikke fullt så robust sang/tekst,
pluss kanskje en synth eller to. Helst ikke flere
enn to, for da blir det Elektronika, i alle fall dersom der er en (fortrinnsvis virksom) laptop et
eller annet sted på scenen (men ikke nødvendigvis i lydbildet). Herlig. Alt som ikke passer her,
eller i den enda mer forutbestemte paddekategorien Metal, havner i noe som kalles “åpen klasse”,
eventuelt noe de kaller “Jazz”.
Dere gjettet riktig, det er prisutdelingstid, folkens! De Beste skal voteres opp på podiet. Men
hva innebærer det å være best innenfor en genre? Jo, åpenbart at man forholder seg aller mest
slavisk til floskler som vedtas og manifesteres
gjennom mildest talt misforstått demokratifortolkning. Marked reflekterer liksom “folkets
smak”, og ymse juryer har bestemt at salgstall
angir kvalitet dersom objektet står i måtelig relasjon til helt konkrete stilkriterier. Det var m.a.o.
ikke nok at Turboneger lagde kritikerrost rock’n’roll inntil 2002, gruppen trengte litt bredere
kommersielt gjennomslag – hvilket de da også
fikk i tide for en viss forskuttert prisutdeling i
Fireballet
Side 6
I Bergen hadde vi på 80-tallet en underlig årlig
tilstelning som kaltes Kronstadfestivalen. En
amatør-rockemønstring som ga vinneren mulighet til gratis demoinnspilling og ett stk. spillejobb i storbyen Oslo. Ved ett tilfelle (1990, om
ikke jeg tar feil) var et jazzlite-band blant favorittene, men disse nådde ikke opp, grunnet det
påståtte faktum at “[...] det e jo ikkje rock!” I
samme øyeblikk fikk jeg følgelig bekreftet at
rock var en stein død musikkform – kun “kulturen”, altså den konstruerte forestillingen om
fenomenet, ble tilbake.
Sannheten er at rockemusikken gjennomgikk en
helt sunn og “naturgitt” utvikling fra opphavet
og drøyt 25 år frem, ca. regnet til epoken 19531978. År med kulturelt innhold som mange av
oss dessverre ikke fikk oppleve, ganske enkelt
fordi vi var for unge eller tilmed ikke var født
riktig ennå. Men hvorfor trekkes vi så pasjonert
mot det vi ikke fikk ta del i? Opplagt har det
mye med emosjonelle stimuli, åndsassosiasjoner
og annet metafysisk pjatt som vedrører selve
musikken å gjøre, men like innlysende er det
snakk om en kulturell identitetslengsel mellom
generasjonene. Man ivrer bakover for lettere å
kunne definere samtiden, for på denne måten å
Tarkus nr. 28
forme nåtid slik at fremtiden innbyr til ærefulle
blikk på det som da er blitt fortid. Når det kulturelle vesenet tenker fremover, er det ergo av hensyn til hvordan representative og inneværende
posisjoner vil oppfattes ad futurum. Omtrent
sånn ville kanskje historieteoretiker og filosof
Paul Ricoeur ha stilt opp sin likning, bare mye
bedre; historie kan først gripes om perspektivene
fastlegges, men da vi konstant også DELTAR i
den, øver vi press på momentene uavhengig
enhver rasjonaliserbar innforståelse med kommende vinklinger. Turbo spiller dermed plankerock nettopp FORDI genren i seg selv for lengst
har avgått ved døden, ikke av den simple grunn
at musikken yter sansepåvirkninger. Rock’n’rollfenomenet, i sin dagsaktuelle variant på 50- og
60-tallet, genererte kultur som i dag er utenfor
rekkevidde. Men fenomenets dionysiske implikasjoner er av såpass uimotståelig valør i det rigide
og teknokratiske konsumsamfunnet, at tilstrebingen av det forgangne blir en hovedmotivasjon. Således blir kritikken også overflødig;
dagens “rock” eier ikke teknisk art, kun kulturell
sådan. Rocken som auditivt sanseuttrykk eksisterer ikke lenger, det handler i stedet om en
bevisst iscenesetting av forestillinger som katalyseres i en såkalt normativ mimesisprosess. Aris-
Hampton Grease Band
toteles påstod at dette var positivt, og at det tilførte en slags kontinuitetsfornemmelse mellom
generasjonene som var maktpåliggende for
balansegangen i det sosiale maskineriet - om
aldri så falsk i substansen. Dessverre fører hele
denne forskyvningen til at noe sånt som progressiv rock blir en umulighet.
Konklusjonen på dette resonnementet er at
begrepene kun eksisterer i kraft av deres inneværende og aktuelle betydning. Hva man måtte
ha ment med musikktypen rock’n’roll i det herrens år 1964, får ikke uunngåelig utslag på den
lesningen vi legger til grunn i dag – utover den
kulturelle fortegnelsen. Og hva som eventuelt
kan ha vært det estetiske alibiet og de kunstneriske føringene for utøvere/tilhengere av progressiv rock 1970-80, blir aldeles irrelevant for
dagens dom over prosjektet. Det kulturelle parameteret den gang tillot teknisk-analytiske tilnærminger til populærmusikk, i dag passer rett
og slett verken rock eller progrock inn i denne
kategorien. Stilene blir fritt vilt for klisjérytterne.
Jeg polemiserer, forsøksvis. Atter. Men med hensikt. Amerikansk progressiv rock har nemlig vært
hevdet å ikke eksistere, da som nå. Dette er feil.
En gang i historien medførte saktens begrepsbruken en semantisk konsekvens som trykket på
våre virkelighetsbilder; progressiv rock var rock
med progressiv egenskap. Den var ny eller annerledes, avvikende, sær og full av undring og even-
Tarkus nr. 28
Grits
tyr. På en platemesse på Rockefeller for et år tilbake, solgte Oddity Records Dave Kerman/5UUs’
Abandonship med klistrelappen “Ultrasært!”.
Helt korrekt, og ære være både Oddity og Kerman for å spille med åpne kort. De av dere som
tror at Groundhogs/Fleetwood Mac/Ten Years
After/Savoy Brown/Rolling Stones-fansen IKKE
syntes Yes’ Close to the Edge var sær i 1972, tar
nemlig skammelig feil. Jakten på den amerikanske ekvivalenten begynner derfor på et tidspunkt parallelt med den britiske kimen til slik
musikk.
at rocken hadde en pulserende åndsforankring i
den menneskelige skaperkraft. Den fulgte herav
som en ren nødvendighet, men selvsagt var
musikken også den gang kulturelt ansporet; den
musikalske utviklingen lå betinget i ungdommens behov for å distansere seg fra gårsdagen,
idet kapitalismens intenderte forbruksmønster
yppet frem en markedsstrategi som krevde øyeblikkelige oppkjøp av kunstneriske nydannelser.
Den amerikanske sosiologen Hank Harrison, forfatter av et omfattende verk om kulturen rundt
Grateful Dead og deres samtid, reiser f.eks. metaforen om en Davids flukt fra Goliat, men en flukt
i et tempo som gjør David muskuløs og rustet til
likesinnet kamp mot kjempen. Harrison ser dermed rocken som kjernepunkt i hippiebevegelsens
revolusjonære potensiale, og ender altså opp med
å statuere musikkformens rebelske natur. Det
interessante ved teorien er imidlertid at selve
oppdriften i musikken stilles som forutsetning;
en stagnert form kan ikke ha rock-kvalitet! Ifølge Harrison vil således enhver genuin rockemusikk være progressiv i vesen.
1967
Noe eksploderte i den vestlige verden dette året.
Linjen høres sikkert ut som en drøvtygget frase,
men faktum er at det
meste plutselig viste seg
å være endret i ‘67. Det
var riktignok ikke da
selve endringen skjedde,
den tilkom som en kulminasjon av bredere
strukturbevegelser i det
vestlige tenkesett med
aner helt fra utløpet av
den industrielle revolusjon, men det var i ‘67
man for alvor innså
dimensjonen og resultatene av omveltningen.
Der hadde oppstått en
brist, eller kanskje mer
et krater, i den kulturelle enhetsidé som
gjennom hele det 20.
århundre ble forfektet
fra offisielt hold i USA,
og bildet av en sluttet
nasjonsbygning med kjødelige idealer i grunnlovsfedrenes moralske patos sto for fall. I dag
hevder en rekke teoretikere, eksempelvis Chomsky og Baudrillard, at det moderne amerikanske
Happy The Man
mennesket (dvs. post-kaldkrig) befinner seg i en
materiell vs. åndelig driftssyklus med dialektiske
funksjonsrammer, oppstått gjennom erkjennelsen
av nettopp bruddet mellom realkultur og konstruert eller kunstig tradisjon. Med fokus på ungdomsgenerasjonen fra midten til enden av 1960årene, spiller rockemusikken en særdeles stor rolle når skillelinjene skal utplasseres. Sammenligner vi eksempelvis musikk fra 1965 og 1968, vil
overgangen i hørselsinntrykket slå ned umiddelbart - verden var ny! Dette bekrefter teorien om
Lift
San Francisco, California, juni ‘67: brødrene Thelin fra The Psychedelic Shop, medlemmer av
anarko-altruistklubben Diggers og frikommunen
Family Dogg proklamerer Kjærlighetssommeren.
Sted: Deadhuset på Haightstreet. Dette markerte
det virkelige startskuddet for Flower Power men
opphøret av den originale beat/bohemstrømningen, og langs Ashburystreet drog man en likkiste fylt med freakrekvisita – det var “Night of
the Death of Hippie”. Derimot inntok nærmere
50,000 fjortiser Haight-Ashburystrøket i løpet av
juli, og bydelen ble et motvillig utstillingsvindu
for den rare nye trenden. Turistbussene tilføyde
området til reiseruten, George Harrison og kona
dro på pilegrimsferd dit, “Hippie” ble kåret til
månedens navn i Time Magazine. Heri avfødtes
vrengebildet eller tvangsforestillingen av at dette
som sådan var et kommersielt fenomen like fra
begynnelsen, at der ikke fantes en ordentlig kulturell “essens” å skulle fatte, at hippier var dumme og naive og kjedelige og kjønnsløse og ufarlige, og at de artistene vi tross alt bare MÅ like
fordi vi alle rimeligvis drar på arvegods av noen
sort - som Zappa/Mothers, Velvet Underground,
MC5 og (det talentløse, musikalsk gørrkjedelige
og i samtiden ubetydelige) Iggy & the Stooges ikke egentlig var en del av virvaret. Denne illusjonen ble et hovedanliggende for punken ti år
senere; angrepsmålet, “Hippie”, var en forkledd
markedsrøst som hadde forledet hele rockutviklingen opp til ‘76/’77, nå skulle den gjendrives
og røskes ut med roten. Og i 2004 skal triumfen
altså konsolideres på bekostning av enhver sannsynlig eller mulig videreføring av struktur,
sonikk og attityd, tre utslagsgivende komponenter i rocken.
I realiteten var store deler av den amerikanske
psykedeliske vestkystrocken regelrett nihilistisk,
både i lyd, retorikk og budskap. Gjennom sin
grunnleggende uforutsigbarhet og uklare virkelighetsformidling, lyrikkens udefinerbare moralkodeks og det ofte mentalt ubestemmelige stemningsleiet, fornektet den på mange måter hele
storsamfunnets ryddige verdiregister; den repre-
Side 7
senterte det iverksatte kaos. Og på et tidspunkt
kunne den synes altomgripende; kjøpekanalene
og dagliglivet var gjennomsyret [pardon the
pun!] av fargesprakende meddelelser, akademia,
media og det institusjonaliserte kunstlivet ble
bergtatt. Og ungdomsspråket, tonene, sto i sentrum.
Jefferson Airplane var kvintessensen av SF-rocken, ikke fordi bandet var best men grunnet innholdsrikdommen i lyd og tekst. Røttene lå i folk-,
blues- og jugbandmusikk, men sommeren ‘67
fikk gruppen sitt gjennomslag med Somebody to
Love og White Rabbit, førstnevnte en bitter kritikk av konsummenneskets selvforskyldte isolasjon, mens Rabbit var en fremstilling av LSDopplevelser med motiver fra Alice In Wonderland
som bakteppe. Låten var ulik alt annet som hadde opptatt plass på salgsbarometrene i USA,
ispedd meksikansk-infiltrerte og peyotedunstende harmoniseringer over en rumlende bolerorytme. Dette var langt mer ekstremt enn Beach
Boys’ nybrott fra året før (Pet Sounds og Good
Vibrations-singlen fra oktober ‘66), idet Airplane
med White Rabbit strakte seg fra den artistiske
sfæren og søkte en fysisk påvirkning av lytteren.
Men dette kunne bandet kun gjøre gjennom
låtens musikalske formuttrykk, ikke ved lyrikk
alene. I desember slapp gruppen sin tredje LP,
After Bathing at Baxter’s, hvor slagerfaktoren
uteblir og alt later til å handle om fremkalling av
synsforstyrrelser. Dette påviser en viss holdning;
Airplane følte null trang til å gjenskape suksessen, eller var det tvert imot en utprøving av
mottagelsesevnen i de store masser? I flere av
sangene på platen eksperimentes der med taktog rytmefigurer, skalabrytninger, temavariasjoner, dekonstruering av ostinater og fri improvisasjon. I forsiktig omskrift var dette amerikansk
progressiv rock på sitt ferskeste.
1968
Nå inntraff det meste av musikalsk spenning på
SF-scenen. Grateful Dead-bassisten Phil Lesh,
med en basisgrad i trompet fra musikkakademiet
i Berkeley, hyrte inn studiekameraten Tom Constanten (som hadde fremført sin første symfoni
med SF Philharmonic Orchestra 16 år gammel) for
å spille tangenter og håndtere magnetiske lydbånd. På Deads Anthem of the Sun finner du
totalt nyskapende musique-concréte (We Leave
the Castle), stram komposisjon og orkestrerte
instrumentstemmer (New Potato Caboose), cutup-kollasjer, fritt improviserte forløp og avansert
studiomanipulering. I april ‘68 lanserte Quicksilver Messenger Service sin debutskive, i dag en
evig rock-klassiker og viden omtalt som arketypen på det etter hvert så uglesette tvillinggitarsoundet (selv om Cipollina og Duncan hadde fullstendig motstridende spillestil). Albumet avsluttes med den 12 minutter lange suiten The Fool,
som etter mitt skjønn må være blant de aller tidligste eksemplene på en symfonisk rock der
Side 8
emblemet ikke bare gjelder overpreg og “atmosfære” men den formale struktureringen av stykket. Et mindre kjent SF-band, Mad River, brukte
på sitt eponyme førstealbum tre gitarister med
hver sin lydbildestilling, for å frembringe en
komprimert tekstur som ofte krevde notasjoner.
Låten War Goes On varer i nærmere 13 minutter
og er en av periodens absolutt mest innfløkte
rock-komposisjoner, en opplagt forløper til den
strenge skrivepraksis Captain Beefheart introduserte året etter. Gruppen Frumious Bandersnatch
(ja, disse bandene kunne det med å velge artige
tituleringer) fikk aldri utgitt noen LP i sin levetid og har blitt stående som “The lost gem of
SF”, men arkivmateriale (utgitt på samlealbumet
Golden Sons of Libra, 2002) avslører musikernes
hang til å bryte tvert med konvensjon hva både
instrumental og kompositorisk standard angikk
(to av medlemmene dukket senere opp i Santana
og originalutgaven av
Journey). Samtlige av
nevnte artister delte på
den ene siden dragningen
mot endeløs jamming, på
den andre evnen til å
arrangere etter atskillig
mer formelle retningslinjer
enn britiske samtidige, det
være seg Pink Floyd, Traffic, Procol Harum, Moody
Blues eller The Nice.
Som de fleste sikkert vet,
var kulturforskjellen stor
mellom SF-psykedeliaen og
Los Angeles. Man fikk aldri
et sørlig motsvar til “The
Harmonium
SF-sound”. Det største skillet gikk på fraværet av
integrerte miljøer i LA; man manglet en scene
der de utøvende aktørene – musikere, tilhørere,
promotere, studioansatte – samhandlet om aktiviteten. I stedet var all konsertvirksomhet,
radiodrift, salgs- og bransjeforhandling prisgitt
et strikt forretningsargument. I SF handlet det
stort sett om
kultur (en av
årsakene til at
mengder av
artister ikke
debuterte før
langt inn i
karrieren, var
at man anså
kontraktpremissene som
altfor kommersielle), i
LA dreide det
seg om marked. Politisk
sett var nok
dette å regne
som reaksjonært, men
retrospektivt
blir det rimelig å understreke at disPavlov’s Dog
se lastene
ikke utelukkende fikk negative følger. Fordi mogulene hadde
liten peiling på de motkulturelle trendene, ble
det opp til lobbyister fra grunnplanet, som regel
de enkeltstående venyene, å fremme lovende prospekter. Dette fordret dog betydelig kjøpslåing
med lokale klubbaroner, og mange av de mest
relevante navnene fra LA-scenen fremviste en
mer sangbasert og “vanntett” musikalsk visjon
(Clear Light, Buffalo Springfield, Peanut Butter
Conspiracy, The Doors osv). Der var likevel et
utvalg grupper som hevet seg med henblikk på
formforsøk. Kaleidoscope hadde folk som gitaris-
ten David Lindley og den tyrkisk-fødte sangeren
Saul Feldthouse i rekkene, og deres etnisk influerte syre-bluesrock bragte eklektiske perler som
Seven Ate Sweet fra tredjeplaten Incredible! Kaleidoscope, sluppet sent ‘68. Bandet Spirit ble profilert ved at trommeslageren Ed Cassidy ikke bare
var stefar til gitaristen Randy California (som
hadde spilt med den unge og ukjente Jimi Hendrix), men at han hadde fartstid med flere konstellasjoner ledet av ingen ringere enn Thelonious Monk. Spirits pianist John Locke hadde dessuten konservatoriebakgrunn, og gruppens fire
første plater (fra januar ‘68 til juni ‘70) er klassiske dømer på en pur-amerikansk proto-progressiv rock. Det samme må nok sies om Iron Butterflys kanoniske In-A-Gadda-Da-Vida, den 17
minutter lange monotonitiraden av “symfoniske”
gitar- og orgelriff som skapte jordskjelv i LA-rocken sommeren ‘68. HP Lovecrafts andre LP inkorporerte en strykekvartett, fire moog-synthesizere, audiogeneratorer og tonnevis med tekniske
hjelpemidler, og huskes i tillegg for å være den
første platen der alle involverte (musikere, produsent og studiomannskap, coverdesignere, men
formodentlig ikke strykekvartetten) var i LSD-rus
under innspilling - som et “eksperiment”, selvfølgelig. Et flott og svermerisk album! Sanger/
sangskriveren Peter Rowan utga med gruppen
Earth Opera en samling teatralske og dramatiske
låter med utvidet instrumentering og bitende
samfunnssatiriske tekster, på debutplaten med
samme navn. Det mest legendariske av alle LAband var likevel Love. På mesterverket Forever
Changes, som jeg fremdeles anser som en av historiens beste pop/rock-utgivelser, skapte gruppelederen Arthur Lee og produsenten Bruce Botnick et auditivt kosmos som ingen noensinne
hadde kommet i nærheten av tidligere; låtene er
varsomt arrangert etter prinsipper som sokner
mer til orkestral kunstmusikk enn pop, og vekten legges på akustiske stemmeledd oppstilt mot
en nøye innarbeidet strykeseksjon. Noe av det
mest interessante med LPen, er at den påfallende
nok vakte langt større oppmerksomhet i England
enn hjemme i USA.
Tre andre merkverdige plateslipp dette året var
New York-baserte Vanilla Fudges andre album The
Beat Goes On, United States of Americas (USA)
debutskive og The Nazz’ LP Nazz Nazz. Fudge
hadde et ekstatisk men oppstykket sound dreid
omkring Mark Steins Hammondorgel, og fikk sitt
gjennombrudd året før med en drastisk omarrangert versjon av The Supremes’ You Keep Me
Hanging On, en av talløse forvridde coverlåter
gruppen tok for seg. På The Beat-albumet forsøkte bandet dog å gjenfortelle flere tiår med
musikkutvikling via et strukturkonsept som
Tarkus nr. 28
Starcastle
langt på vei utleverte den montasjeteknikken
f.eks. The Residents skulle bli beryktet for. Her
er vaudeville, swing, marsj- og storbandsmusikk,
ballroom-vokaljazz, elektronisk, pop etc., og om
ikke tonene alltid er like velklingende, hersker
der liten tvil om at tiltaket i seg selv virket
høyst inspirerende på senere amerikanske
utskudd. USA var et avantgarde-popband anført
av den komponistutdannede radikaleren Joseph
Byrd, og på gruppens eneste LP, sluppet mars
‘68, brukes audiogeneratorer, overstyrt cembalo i
rollen som piano og vrengt fele i stedet for elgitar, pluss den himmelske sangstemmen til jazzvokalisten Dorothy Moskowitz. Utkommet er en
fascinerende, hypnotisk og melodisk musikk som
foregriper Portishead og Stereolab med 25 år!
Bak dem fulgte flere originale, elektronisk orienterte navn som Fifty Foot Hose, Silver Apples og
White Noise. Nazz var et britpop-influert band
(navnet var lånt fra en småpsykedelisk Yardbirdslåt) dannet av den unge men særs kyndige gitaristen/arrangøren/produsenten Todd Rundgren.
Nazz Nazz, deres LP nr. 2 (sluppet sent ‘68),
avsluttes med den 11 minutter lange A Beautiful
Song, et stykke symfonisk pop-rock med uvanlige modulasjoner og taktbrudd, og med vokalharmonier som tok Brian Wilson og co. ett skritt
videre.
1969
I historieberetningen om progressiv rock, inngår
gjerne ‘69 som året da stilen fant sin “ordentlige” fasong. Men nå er jo nettopp uteblivelsen av
en slik definert form blant mine hovedanliggender i denne artikkelen, og derfor blir det kanskje
litt fåfengt å skulle presentere noe som “avgjort
prog”. Like fullt er der en håndfull amerikanske
‘69-utgivelser som man fornødent må notere seg
for å skjønne at trykkanalene ikke gikk ensidig
fra England til USA men faktisk også motsatt vei.
Blant de mer kjente finner vi naturligvis Santana
og Crosby, Stills & Nash. Begge stilte ny terskel
for sammensetning av ensembledynamikk og
vokaldeling på sine respektive debutplater (selv
om Santanas følgende par album var kvalitativt
overlegne den første), noe som fikk tydelige
ringvirkninger over Atlanteren. Men de tre mest
interessante slippene kom fra mer obskure kanter. Seatrain hadde utspring i Boston og Chicago
(bl.a. fra legendariske Blues Project), men relokaliserte til SF og lagde sin første plate på tampen av ‘68. Komplisert og virtuos rockemusikk i
gjeld til både klassisk, jazz og folk, denne skiven
er blant de bortglemte USA-juvelene. Et annet
seriøst SF-band var It’s A Beautiful Day, kjennetegnet ved det dyktige felespillet til den forhenværende konsertfiolinisten David LaFlamme og
sangeren Pattie Santos. Gruppens klassisk-påvirkede harmonikk fremgår fullkomment av førsteLPen It’s A Beautiful Day (februar ‘69), en plate
med uvurderlig betydning for senere europeiske
progband som Earth & Fire, Curved Air, Circus
2000 og Affinity. Omtrent samtidig offentliggjorde gruppen Touch det som skulle bli deres eneste
album. I likhet med Seatrain var dette noe i retning av en “komplett” progressiv sound.
1970 osv.
I tumultene rundt oppløsningen av The Nice,
Tarkus nr. 28
banket det på døren til Keith Emerson. Utenfor
sto Hendrix-batteristen Mitch Mitchell ilag med
et par av sine gorillalivvakter. Han hadde møtt
opp for å overtale Keith til ikke å danne sitt
bebudede nye band med sjefen Jimi – det ville
nemlig innebære at Mitch selv ble arbeidsledig.
Skitt au, det ble ikke noe Hendrix-Emerson, men
ELP (og The Nices tidligere turnéfølge King Crimson) gjorde like fullt et momentant innrykk på
det amerikanske rockmarkedet som for alltid
skulle forandre utsiktene for en viderebygging av
nyvinningene man selv hadde prestert i USA.
Amerikansk 70-tallsprog fikk liksom tre hender
med sprikende fingre, a) den brit-influerte symfoniske rockstilen, b) en mer eksperimentell gren
som overførte 60-tallets nyfikne og ofte anarkistiske holdning til samtiden og øvde sitt beste for
å pløye ny mark, og c) den utadvendte popstrømmen som blandet de mykeste appellaspektene ved a) med den kreative iveren fra b), for så
å lande på en helt egen nasjonal plattform - den
såkalte AOR eller Midwest-sounden. I tillegg til
disse klassene må nevnes noen få anomalier som
stort sett har vært regnet til andre typer (jazz,
fusion, folk m.m.)
Av a)-klassen fantes der sannsynligvis hundrevis
av oppkomlinger som aldri nådde noen vei; dette
Tuxedomoon
var musikk som ene og alene fikk kommersielt
gjennomslag i kraft av sitt britisk-identifiserte
skinn (ELP, KC, Yes, JTull og i noen utstrekning
GGiant, fra 1975 også Genesis). Navn som Earthrise, OHO, Yezda Urfa, Chakra, Mirthrandir,
October, Quill, Pentwater, Lift, Harlequin Mass,
Albatross, Flight, The Load, Intrusion, Leviathan,
Easter Island, Universe, Cathedral, Atlantis Philharmonic, Polyphony m.m. faller ikke akkurat
ned mellom kjendisstolene, men samtlige fikk i
det minste utgitt deler av sitt arbeid. En tilsynelatende uendelig rekke andre navn, som Arabesque, Hands, Axcraft, Infinity, Carnegie, Maelstrom, Glass, Everyhead og Intra rakk aldri over
gesimsen og har kun blitt gjenstand for en viss
minimal andakt nå i ettertid.
Går vi til b)-klassen, blir det på nytt snakk om
definisjonsspørsmål. Etter mitt syn utgjorde band
med erklært arv fra banebrytende 60-tallsartister
som Zappa/Mothers, Beefheart, USA, Fugs, Velvet
Underground og Silver Apples (The Residents,
Beaver & Krause, Pere Ubu, MX-80 Sound, Tuxedomoon, The Red Crayola, Tonto’s Expanding
Head Band, Chrome, Mother Mallard) en bølge av
alternativ motytelse som på mer
enn ett vis tilsvarte radikale britiske
og tyske band fra
samme tid. Skal en
unngå eller avstå
fra den destruktive
innsnevringen av
historiebekjennelse
som ligger bak
enhver “riktighetsoppfatning” av
stilkriterier (jfr.
Turbonegers “rock’-
n’roll”), må søkelyset rettes mot den semantiske
rekkevidden i fortegnelser som “avantgardistisk”
og “progressiv”. Disse gruppene tar i så måte sin
naturlige plass ved siden av mer ordinære kandidater som dem nevnt i forrige avsnitt.
Hva så med c)-klassen? Vel, denne innbefattet
vidgjetne storheter som Journey, Styx og Kansas,
rockorkestre som havner i et slags stilvakuum om
vi skal relatere uvilkårlig til de trivielle kriteriene. Derav gjør jeg heller det motsatte og viser
til Jacobs fine artikler om denne musikken i Tarkus nr. 23, 24 og 26. Det er på det rene at flere
av bandene i denne klassen, i kontrast til de to
andre, innbragte gedigne salgsfigurer. Dette kan
ha forårsaket en feiltydning av at stilen i det allmenne var mer vellykket; en bør heller ta i
betraktning den sannsynligvis gigantiske forekomsten av slike grupper. Kvalitative holdepunkter for de uinnvidde kan likevel være Ambrosia,
Pavlov’s Dog og Utopia, glatte og svulstige i
noens ører men unektelig av verdi for begrepsforståelsen.
Men hvorfor har inntrykket av progressiv USArock som ikkeeksisterende fått såpass med oppslutning? Trolig har det mest med historiebekjennelser av stilkriterier å gjøre, men dette dekker ikke over det faktum at helstøpte amerikanske progband som Ethos, Starcastle, Fireballet og
Happy the Man aldri merket snurten av den medgangen engelske slektninger gjennomlevde. To
forklaringer som duger, går på tidsrammen og
den estetiske dimensjonen. Mange lovende grupper syslet først med blues, pop eller hard rock,
og behøvde et år eller to på å innøve de nye
impulsene etter at ELP og Yes var oppdaget i USA
under sin kommersielle blomstringstid 1972-75.
Eller kanskje ble man rammet av den internasjonale tilstrammingen av vinylmarkedet som kom i
kjølvannet av petroleumskrisen i ‘72/73, hvorpå
platebransjen ikke akkurat valgte å prioritere
“ytterliggående” musikktyper. Uansett entret
man scenen på et stadium der progressiv rock
syntes temmelig utdatert. Med hold i sine marxistisk-analytiske grep antyder filosofiprofessor
og progideolog Bill Martin på sin side en spesielt
finurlig årsak (i boken Listening to the Future:
the Time of Progressive Rock, 1998); det amerikanske publikums knefall for en særbritisk artsform anskueliggjorde ytterpunktet av den kultureskapismen som levde videre i forlengelse av
60-årene, og eventuelle amerikanske tilskudd ble
derfor ikke regnet som “autentiske”. En kultur i
oppbrudd etter intense patriotiske propagandakampanjer, Vietnamkrig, Watergate-skandale og
vedvarende gnisninger mellom minoriteter og
generasjoner, la fluktrutene åpne. For så vidt er
det helt elementært å ha denne musikkens
appelgruppe i mente; progressiv rock var uomtvistelig et hvitt og pseudomaskulint middelklasseanliggende.
Og så Canada, da... helt til slutt
Lengre nord kan inndelingen gjøres i to hovedbåser, etter Québec- og Ontarioprovinsen, med hhv.
Montreal og Toronto som kraftsentre. Nå blir dette selvfølgelig utpreget subjektivt, men jeg har
Yezda Urfa
Side 9
til gode å komme over et eneste Ontarioband
som gikk noen av de fenomenale Québec-gruppene i næringen. Muligens var der en språklig
faktor, både som ekspressiv gest i musikken og
som et mer kulturdeterminert poeng, der går da
ellers en bratt politisk kløft mellom provinsene
som farger de fleste felt av samfunnet. Nesten
alle Québec-artistene ordla seg på fransk og de
speilet den utenlandske innflytelsen i tråd med
et lokalt markedsbilde (Gentle Giants største lykke var å finne nettopp her!). Likevel var det fra
Ontario berømthetene sprang ut, Saga, Rush,
Symphonic Slam, Triumph og dess like. Forhåpentligvis kan oppdatert historieskriving og
tilbakeskuende CD-slipp bøte litt på denne skaden.
Conventum (Canada/Quebec)
Grits
Arnested for herrene Rene
Lussier, Andre Duchesne og
Jean-Pierre Bouchard, et
gitarbasert (fire stk.!)
ensemble som skapte nydelige, dog svært avanserte
harmoniske broderier i et
nesten RIO-aktig lydlandskap. Gjenoppstod på 80-tallet som Les Quatre
Guitaristes de L’Apocalypso-Bar.
Høyt anerkjent i hjemtraktene rundt Washington DC,
med en blanding av hjertefølte poplåter og gjennomkomponert instrumentalprog. Bandets harmonikk var
informert av både moderne
jazz, amerikansk folketone
og nyere klassisk musikk. Steve Feigenbaum, mannen bak nåtidens viktigste proglabel (Cuneiform),
tilskriver Grits hovedæren for sin utvidede musikkinteresse; han var en personlig venn av keyboardisten Rick Barse, som døde av kreft i 2002.
Anbefalt: A L’Affut D’Un Complot (1977)
Dixie Dregs
Anbefalt: Rare Birds (1997; innsp. ‘76)
Steve Morses fusionband.
Skilte seg fra de fleste på
dette feltet, ved sin flørt
med diverse roots-musikk
(C&W, bluegrass etc).
Alt materialet under skal være mulig å oppspore
i digitalt format, om ikke akkurat hos Platekompaniet. I noen tilfeller er det uheldigvis tale om
oppussede avspillinger fra vinylskiver. Dollartegn
hører med.
Anbefalt: Freefall (1976)
Ambrosia $
Et Cetera $ (Canada/Québec)
En av mine yndlinger fra 70-tallets USA, et perfeksjonistband med røtter i musikken til Surf’s Upæra Beach Boys, Van Dyke Parks, Steely Dan,
Zappa og Yes. Ekstremt ambisiøs, symfonisk
sofistpop med innslag av de fleste tenkelige
genre, senere med mindre interessant AOR.
Anbefalt: Ambrosia (1975)
Somewhere I’ve Never Travelled (1976)
Deres eneste plate er et
absolutt must for GGiantfans, da denne ventelig er
den ypperste av alle GGdisiplene fra Québec-scenen.
Raffinerte arrangementer i
et tett stilet men likevel
svalt lydbilde, prydet med
både mannlig og kvinnelig vokal (på fransk), obligatorisk clavinet og merkbare jazzislett.
Anbefalt: Et Cetera (1976)
Ethos
Babylon
Florida-gruppe med forbilde
i den teatralske Genesis- og
VdGG-modellen. Meget melodiøst og medrivende, ofte
regnet blant det beste innen
amerikansk symfonisk prog.
Anbefalt: Babylon (1978)
Captain Beefheart $
Trenger knapt kommentar;
snudde opp-ned på det
meste man forbandt med
rockemusikk.
Disse ble spådd en langvarig karriere i amerikansk
musikkliv (Rolling Stone Magazine skal angivelig
ha elsket Ethos). Dessverre gjentok den velkjente
historien seg, og tiden gikk fra dem. Men gruppen
øvde trykk på symfoniske undergrunnsband i USA,
eksempelvis Cathedral og Surprise, og har blitt
stående som et av de mest lovende i sitt slag fra
perioden. Musikken trakk veksler på KC og
Genesis.
Anbefalt: Ardour (1976)
Open Up (1977)
Fireballet
Anbefalt: Lick My Decals Off, Baby (1970)
Shiny Beast (1978)
Cathedral
Platen gikk upåaktet hen i
‘78, men står i dag som en
av de bedre symfoniske
progskivene fra datidens
USA. Dramatisk og mektig
musikk, velprodusert og
prikkfritt fremført, selv om
den noe ustødige vokalen
trekker litt ned i mine ører. KC, Yes og Genesis
satt merker i dem.
Anbefalt: Stained Glass Stories (1978)
Side 10
Første-LPen inneholder bla.
en selvsnekret versjon av
Mussorgskijs verk, og er produsert av Ian McDonald
(KC). Gøyalt og meget bra
spilt, men ikke akkurat det
mest aktverdige påfunnet
sett med dagens kunstneriske øyne. På andreskiven brukes strykere og blåsere
for å frembringe en mye glattere symfopop-lyd,
tydelig inspirert av Ambrosia. Selv om sistnevnte
album er mer ujevnt, er der en intelligens i deler
av materialet som i mine ører langt overgår debuten!
Gypsy
Protoprog med til dels lange
låter og storstilte arrangementer. Pionerer som bidrar
til å bevise at der fantes
mengder av kloke hoder selv
før den britiske proginvasjonen. Som så mange andre
slike artister gikk gruppen
etter hvert hen og ble et rent AOR-tiltak.
Anbefalt: Gypsy (1970)
Hampton Grease Band
Dette albumet er fabelaktig.
HGB (må ikke forveksles med
Joe Cockers Grease Band)
hadde søkt å få utgitt musikk i
lengre tid da Columbia, sultne
på en ordentlig storsuksess fra
den merkelige undergrunnen,
endelig signerte kvintetten på
etteråret 1970. Music to Eat ble den største salgskatastrofen i kompaniets historie, et dobbeltalbum
dominert av låter som helst varte i 20 minutter og
besto av ville improvisasjoner og styrtende ensemblespill, med tekster hentet fra bl.a. et leksikon, et
atlas og baksiden av en sprayboks. Det sier seg selv
at Columbia ikke skjønte hvilket band det var snakk
om; markedsføringen var da også tilsvarende slett
etter plateslippet, f.eks. måtte man som regel oppspore LPen i seksjonene over “Comedy, Song &
Dance” i musikkforretningene! Gruppen var påvirket
av Zappa og Beefheart, og hadde det gnistrende
gitarspillet til Glenn Phillips som fremste varemerke.
Anbefalt: Music To Eat (1971)
Hands $
Kanskje det aller mest kritikerroste arkivmaterialet som
har blitt luket frem fra 70tallets hyllestøv, et formidabelt band med broket
besetning som aldri fikk
sluppet noe i sin opprinnelige levetid (gruppen er gjenopplivet nå). Hands
takker KC, Yes, JTull, GGiant og Zappa i omslagsfolderen på CDen. Alle elementene høres i musikken deres, men her er like fullt masser av variasjon og karakterstyrke.
Anbefalt: Hands (1996; innsp. ‘76-’78)
Happy the Man $
Anbefalt: Night on Bald Mountain (1975)
Two, Too (1977)
Tarkus nr. 28
Selv om samtiden i noen grad visste å verdsette
dem (i hvert fall på østkysten av USA), forble HtM
et utpreget kultband. Det ryktes faktisk at diskografien deres solgte bedre på 90-tallet enn den
gang, og gruppen har vært gjenforent ved et par
anledninger – dessverre uten tangentmesteren Kit
Watkins. HtM spilte symfonisk rock med markant
jazzbrodd, og har vært skoledannende med dette
soundet.
Anbefalt: Happy the Man (1977)
Crafty Hands (1978)
Harmonium $ (Canada/Quebec)
Maneige (Canada/Quebec)
Det eneste progbandet jeg kjenner til hvor samtlige
medlemmer hadde musikkutdannelse (gruppen ble til
ved konservatoriet i Montreal). Merker av såkalt
kammerrock i det tidligste stoffet, med vekt på
akustisk instrumentering (piano, fløyte, saksofon,
stemt slagverk) og kun unntaksvis med vokal (på Les
Porches). I likhet med andre Québec-grupper hadde
Maneige lyttet tett til Gentle Giant, men hadde mer
av en seriøs klassisk aura over seg. Fine plater.
Anbefalt: Live Montreal 1974/75 (1998)
Les Porches de Notre-Dame (1976)
Ni Vent... Ni Nouvelle (1977)
Kanskje det mest fremgangsrike progressive prosjektet i Québec, med forbausende høye salgstall.
Nyanser av Genesis og Gentle Giant, men så
avgjort med egen personlighet. Oppfinnsom og
høyst overbevisende samhandling mellom mellotron og 12-strengere, men knapt et trommesett i
sikte. Klassiske skiver.
Mirthrandir
Helt ukjent, inntil Greg
Walkers selskap Syn-Phonic
gjenutga For You 20 år
senere. Møysomt utarbeidet
symfonisk-progressiv rock
med enkelte hint til GGiant
og Yes.
Anbefalt: Les Cinq Saisons (1975)
L’Heptade D’Harmonium (1977)
Anbefalt: For You the Old Women (1976)
Jasper Wrath
Slapp en bra LP med psykedelisk protoprog (litt i
Sugarloaf- og Santana-land)
i 1971, men befant seg
etter hvert i gråsonen ml.
kløktig symfonisk rock og
klisne AOR-ballader. På sitt
beste hadde bandet åpenbare fellestrekk med Ethos.
Anbefalt: Anthology 1969-76 (1997)
Morse Code (Canada/Quebec)
Begynte som popgruppe
med navnet Morse Code
Transmission, forsøkte seg
deretter på mer typisk progrock. Også her en viss
GGiant-gjeld, men ikke så
fremtredende som hos f.eks.
Maneige, Et Cetera eller
Pollen. Gruppen var blant hovedreferansene for et
senere kanadisk band, Ontario-baserte True Myth.
Anbefalt: Procréation (1976)
Kansas
Mu
USAs mest vellykkede semi-progband (Livgren og
Walsh slapp aldri heavyrock- og pop-aspirasjonene). Alle platene t.o.m. Point of Know Return (‘78)
inneholder stilige øyeblikk, men har også mangfoldige kilder til frustrasjon. Proto-Kaw var
Livgrens opprinnelige Kansas-konstellasjon, hvor
eksperimenter med form og harmonikk sto mer på
dagsorden.
Anbefalt: Proto-Kaw – Early Recordings from
Kansas 1971-73 (2002)
Song for America (1975)
Leftoverture (1977)
Kvartetten til den utenomjordisk talentfulle sanger/
sangskriveren Merrell
Fankhauser. Mu kunne skilte
m. bl.a. gitaristen/saksofonisten Jeff Cotton (aka
Antennae Jimmy Semens),
som hadde gjort sitt for å
omdefinere rock med sin innsats på Captain
Beefhearts Trout Mask Replica (etter først å ha
blitt oppdaget mens han imiterte spurver i en
busk, ikledd kjole). Nå var det heller tale om en
personlig slags melodiøs bluesrock med progressive
vibrasjoner, sterkt preget av bl.a. cajunmusikk og
bandets meditative hippietilværelse. Mu tok siden
opphold på Maui (Hawaii), hvor Fankhauser & co.
drev en papayaplantasje for å finansiere musikkarrieren. En av mine favorittplater fra periodens USA.
Anbefalt: Mu (1971)
Lift
Smått berømt album med
distinkt låtmateriale og mye
flott Hammond og mellotron-spill. Helling mot Yes
og Genesis.
The Muffins $
Min «øde-øy» plate
Hamadryad
Conservation of Mass (2001)
Av og til så kommer det et oppsiktsvekkende
debutalbum, og deretter langt dårligere oppfølger, eller ingen oppfølger. Yezda Urfa med
nydelige Sacred Baboon er et eksempel på sistnevnte. Hvor Kanadiske Hamadryad går vet jeg
ikke. Det jeg vet er at deres debut-CD
Conservation Of Mass som ble sluppet på
Unicorn Record i 2001, var en utgivelse jeg
hadde tatt med meg på en øde øy. Den har
absolutt alt et ”Proghead” kan ønske seg. Var
bare måtelig imponert ved første gangs
gjennomhøring. La den til side en stund, men
tok den så frem igjen. Da var jeg fanget, og
den har siden ikke vært ute av spilleren min.
Nå skal det tillegges her at jeg har et magasin
med plass til fem CD-er. At den har bosatt seg i
spilleren er et kvalitetsstempel, da jeg er en
rastløs sjel stadig på jakt etter ny og spennende musikk.
Det er et enormt vell av stilarter, noe som
ofte gjør at en CD blir uten sammenheng. En
underliggende stil avverger denne faren her, og
skaper et helstøpt kjempealbum. Åpningen
Eternal Loop, en 49 sekunders deilig støyende
tape loop .Denne følges opp av Amora Demonis
som er en prog-metall låt, men med psykedelisk citar, noe som gir en indikasjon om hva
som følger. De fire påfølgende sporene flyter
sammen til et slags egen konsept. Gjerne en
slags russisk dokke i dokke konsept. Starter
med et al cappella stykke på 23 sekunder som
heter Carved In Rust, med klare hint til Gentle
Giant eller Echolyn. Denne glir smygende over i
Still They Laugh part 1. En dash av Flower
Kings kan anes i dette sporet, som beste kan
oppsummeres som psykedelisk. Neste ut er The
Second Round, som starter med nydelig
Hammondorgel, for så å alternere mellom
metallisk raspende gitar, og Echolyn-vokal.
Siste del av dette konseptet er Still They Laugh.
Her blir det rimelig psykedelisk, og den glitrende avslutningen får en til å lure på om en
har fått i seg noen sentralstimulerende midler!
Velger å avslutte den mer inngående beskrivelse av enkeltlåter her. Som nevnt har denne
utgivelsen absolutt alt for et ”proghead”. Det er
masse luftig mellotron,
pirrende basspilling,
Canterbury partier, spennende gitarsoli som kan
høres ut som Allan
Holdsworth spiller
speedmetal. På
kuttet The Second
Coming er det vokal og
gitar som har hentet mange
elementer fra folkprog. Dette er
et utrolig album, som jeg bare må
anbefale på det varmeste. Og tro
meg, jeg har hørt mange album
opp gjennom årene. Er det noe på
denne CD-en du ikke blir
like henrykt over, så
bare vent litt, og
noe nytt og
spennende dukker snart opp.
Ulf Backstrøm
Anbefalt: Caverns of Your Brain (1977)
Tarkus nr. 28
Side 11
E-Mail: Odd@progrock.no • Tlf:712 76 932
progrock.no er en videreføring av Oddity Music.
Oddity finnes ikke lenger men det gjør progrock.no!!
CD NYHETER
Anekdoten Nucleus (Remasteret)
Ahvak Ahvak
Aunt Mary Aunt Mary
Aunt Mary Live reunion
Bone uses wrist grab
Curlew Mercury
Djam Karet A night for Baku
Focus Critical guide (dvd)
Glasshammer Shadowlands
Guapo Five suns
Lindh, Pär Dreamsongs from the midle
Lucifer Was Blues from hellah
Miller, Phil All that
Morse, Steve Major impacts 2
Now We've Got Members Le jardin
Pain Of Salvation 12:5, live
Pallas Sentinel (ArtCollector)
Panzerpappa Farlig vandring
Pinhas, Richard Tranzition
Prudence 11/12-75 (2cd)
Ritual Ritual (Remasteret)
Roine Stolt -Flower King (ArtCollector)
Spock's Beard Beware of darkness (Rem)
Spock's Beard Kindness of (Rem)
Spock's Beard The light (ArtCollector)
Spock's Beard The light (Remasteret)
Talisma Corpus
Thinking Plague A history of
Threshold Critical energy (2cd + dvd)
Threshold Critical energy (2cd)
Threshold Critical energy (dvd)
Threshold Extinct instinct (Rem)
Thule Natt
Tiles Fence the clear (Rem)
Tiles Present of minds (Rem)
Tiles Tiles (Rem)
Tirill A dance with the shadows
Trettioåriga Kriget Elden av år
Trettioåriga Kriget Glorious war
Trion -ortoise
Vanden Plas Far off grace (Rem)
Vanden Plas The god thing (Rem)
Wetton, John Amorata (dvd)
Wyatt, Robert Solar flares burn
179,00
179,00
129,00
129,00
179,00
179,00
179,00
.229,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
129,00
179,00
???
159,00
179,00
199,00
179,00
???
179,00
179,00
???
179,00
179,00
179,00
.349,00
229,00
229,00
179,00
129,00
179,00
179,00
179,00
189,00
179,00
179,00
179,00
179,00
179,00
229,00
179,00
Kritikerne har alltid beundret dem. Muffins spilte
opp og ned på østkysten, og oppnådde stort ry
med sin fusjon av eksperimentell jazz og rock.
Innfløkt og impulsiv på en og samme tid, musikken forente Zappa-, Weather Report-, Soft
Machine- og Magma-inntrykk i en nedstrippet
ensembleenhet. Gruppen sto for noen av de største instrumentale enkeltprestasjonene innen USprog, og markerte det nærmeste amerikanske
berøringspunkt med den ellers eksklusivt europeiske RIO-bevegelsen.
Anbefalt: Manna/Mirage (1977)
Open City (1986; innsp. ‘77-’80)
MX-80 Sound
Disse spilte nesten en form
for støyrock, mange år før
stilen ble befestet gjennom
NoWave-bandene i New York
(DNA, Mars, Sonic Youth
osv). Samtidig var der åpenbare referanser til bl.a.
Beefheart, Red Crayola og
Hampton Grease Band. MX-80 Sound, som senere
ble nevnt som en vesentlig inspirasjonskilde for
tidlige postrock-artister (deriblant legendariske
Slint), ble ledet av gitaristen Bruce Anderson.
Anbefalt: Hard Attack (1977)
Out of the Tunnel (1979)
Opus 5 (Canada/Quebec)
Enda et utmerket GGiantpåvirket band fra denne provinsen, her også med tydelige sveip av Canterburylyden.
Et uheldig sjeldent album.
og overstyrt gitar, med god vokal. Klar gjeld til
ELP.
Anbefalt: Without Introduction (1972)
Ram
Høres innimellom ut som en
videreføring av ideene til
raffinerte 60-tallsband som
Earth Opera og Seatrain,
men har også paralleller til
JTull, Gnidrolog og tidlig
VdGG. Saksofon, el-gitar og
mellotron er bærende instrumenter på albumet, som på ingen måte lyder
“typisk” amerikansk.
Anbefalt: Where? (In Conclusion) (1973)
The Red Crayola
Denne viktige gruppen ble
dannet allerede i 1966, med
den nytenkende gitaristen
Mayo Thompson i førerhuset. Debutalbumet Parable
of Arable Land (‘68) er siden
blitt anerkjent som den første friimprov-rockplaten,
men bandet har aldri gjentatt seg. På 70- og 80tallet var artister som Residents, Chrome, Etron
Fou Leloublan, MX-80 Sound, The Work og Pere
Ubu sterkt influert av Crayolas (tidvis stavet med
‘K’) ulike innfallsporter til avantrocken. På Soldier
Talk står formeksperimentene i høysetet, og
musikken er komplisert, krass og helt sinnsforvirret, iblant med vage RIO-avskygninger.
Anbefalt: Soldier Talk (1978)
The Residents
Anbefalt: Contre-Courant (1976)
Og disse selger og selger og selger!!
Anekdoten Gravity
Bigelf Closer to doom
Brand X Unorthodox behaviour
Camel A nod and a wink
Citicen Cain Playing dead
Echolyn Cowboy poems free
Echolyn Suffocating the bloom
O.S.I. Office of strategic influence
Paatos Timeloss
Spocks Beard Feel euphoria (Ltd)
Änglagård Epilog
Änglagård Hybris
179,00
99,00
99,00
179,00
179,00
179,00
179,00
159,00
150,00
199,00
179,00
179,00
Norske progklassikere
Adventure Adventure
Aunt Mary Aunt Mary
Aunt Mary Janus
Aunt Mary Live reunion
Aunt Mary Loaded
Aunt Mary The best of
Circles End In dialogue with…,
Dream Get dreamy
Folque Folque
Junipher Greene Friendship
Panzerpappa Hulemysteriet (CDR)
Panzerpappa Passer gullfisk (CDR)
Prudence Tomorrow may be…
Ruphus Coloured dreams (2cd)
Ruphus New born day
Saft 1971/1996 (2cd)
Zoltan, Eddy Spelemannen
159,00
129,00
129,00
129,00
129,00
129,00
159,00
129,00
129,00
129,00
79,00
79,00
129,00
159,00
129,00
159,00
.129,00
Pavlov’s Dog
Gruppen kunne blitt enorme
i hjemlandet, hvis bare
vokalist og frontfigur David
Surkamp hadde tonet ned
det artistiske ambisjonsnivået og moderert stemmeprakten. Heldigvis gjorde
han ikke dét. Ved siden av
Ambrosia var Pavlov’s Dog det mest vellykkede
progpopbandet i USA på 70-tallet, men etter min
mening er det kun LPen under som har overlevd
aldringen.
Anbefalt: Pampered Menial (1975)
Anbefalt: Meet the Residents (1974)
Fingerprince (1976)
Not Available (1978)
Pollen $ (Canada/Quebec)
Return to Forever
Dessverre slapp gruppen kun
denne ene platen. Mesterlig
symfonisk prog et sted
mellom Gentle Giant og KC,
med franske tekster.
Anbefalt: Pollen (1976)
Tarkusabonnenter har 10% rabatt på
altvi har innen progrock
(gjelder ikke demo-CD)
Og på Norsk Prog-Rock Diskografi skjer det
stadig forandringer. Oppdateringer skjer nesten
daglig, masse ny info. Sjekk registeret på våre
hjemmesider på denne adressen:
www.progrock.no
Side 12
Ved siden av Zappa og Beefheart er dette det
mest enestående fra avantgardehold i USA.
Naivistisk tullepop, temakollasjer og cut-ups,
storbandsdisco, komponerte passasjer, you name
it. Fingerprince er en av deres mest vidtfavnende
utgivelser.
Polyphony
Et av de første virkelig bra
symfonisk-progressive albumene fra USA, med fremragende produksjonsverdier.
Musikken sentreres rundt
dynamisk samspill mellom
Hammondorgel, mini-moog
Chick Corea flesker til med aktiv fusion i hhv.
høyoktan- og semisymfonisk utgave. På Hymn kan
du høre den briljante gitaristen Bill Connors,
mens Romantic har mye bra synthspill.
Anbefalt: Hymn of the Seventh Galaxy (1973)
Romantic Warrior (1976)
Tarkus nr. 28
Rush (Canada)
Basspillende smurfvokalist
og Ritenour-wannabe møter
kapitalist-objektivistisk hockeysveispionér-trommis, og
sammen kler de seg i silkedrakter, kliner på en hel del
lebepomade og folder
armene for et fotografi som
ene og alene forklarer den “progressive rockens”
sammenbrudd på 70-tallets andre halvpart (vennligst jfr. baksiden på 2112). Røsk sammen et sett
noenlunde spennende tema, arranger dem littegranne skjevt og still dem opp på rad, og VIPS! så har du en passende “progressiv” intro (jfr.
Xanadu). Men det er helt OK, trioens suksess forteller mer om mentalitet og tilstand innen heavymetal-genren enn den gjør om progrock som selvstendig uttrykksform (langt de fleste Rush-fans
aner visst ingenting om Yes, KC og ELP). Gruppen
har gjort oss mang en bjørnetjeneste, men det
blir irrasjonelt å ikke gi dem innpass på listen.
fra alt med snev av egenart – Starcastle var USAs
mest utskjelte progrockband. Gruppens høydepunkt forløp parallelt med punkens gjennombrudd
i England, og dette har nok hatt sitt å si for
ettertidens bedømning. Men susende festlig, til
tross for (eller ikke minst på grunn av!) det famøse Yes-plagiatet. Bandets tilnærming har vært kalt
“Neon-prog”.
utdannede multiinstrumentalistene Blaine
Reininger og Peter Principle, og søkte en mellomting av det elektroniske og akustiske. Alskens
uvanlige instrumentkombinasjoner (f.eks. bratsj
og vocoder), uortodoks fragmentering, lumske
stemninger. Denne stilen skulle senere få tilnavnet Artwave.
Anbefalt: Fountains of Light (1977)
Anbefalt: Half Mute (1978)
Desire (1980)
Surprise
(Todd Rundgren’s) Utopia
Romslig symfonisk konseptrock med space-tendenser.
Masse bra synth- og gitararbeid på deres eneste album.
Anbefalt: Assault on Merryland (1977)
Neste gang noen etterspør
en definisjon av “pompøs
rock”, spill dem Utopia. I en
tid der det er aldeles korrekt
å være ukorrekt, er det i
grunnen pussig at ikke flere
lytter til toner som dette.
Rundgren eide få estetiske
begrensninger, og dette fremgår særlig av den
eksemplariske skiven under.
Anbefalt: Permanent Waves (1980)
The Third Estate
Saga (Canada)
I likhet med trioen over,
hører ikke disse blant mine
musikalske stjerner fra
Canada. Men i tiden ‘77-’80
lagde gruppen flere fine
låter med mer eller mindre
“progressiv” tilbøyelighet.
Anbefalt: Images at Twilight (1979)
Seatrain
LPen ble spilt inn i perioden
oktober-desember 1968, noe
som gjør den til en av de
tidligste gjennomførte progskivene herfra (sammen med
Touch). Musikken er krystallklart produsert og fremføres
av særdeles dyktige folk
med bakgrunn fra bl.a. jazz og bluegrass, og
arrangementene når uante høyder for sin tid. Der
råder en folk-sensibilitet over mange av låtene,
men dette er i fremste rekke et rent progalbum. I
tittelkuttet anes tilmed frøet til GGiant – stemmen til John Gregory lyder endatil skremmende lik
Kerry Minnears! Besetningen omfattet bl.a. saksofon, fløyte og fiolin.
Anbefalt: Ra (1977)
Enigmatisk gruppe som på
en måte var langt før sin
tid, med et drømmende,
“goth-psykedelisk” sound
som skulle få voldsomt
gjennomslag i Storbritannia
på 80-tallet (tenk navn som
Cocteau Twins, Dream
Academy, tidlig Dead Can Dance). Men i virkeligheten var bandet et forsinket utskudd av 60-tallet, og her lever de mest esoteriske hippiespasmene i beste velgående. Mye velklingende samspill
mellom akustiske og elektriske gitarer, mannlig og
kvinnelig sang, lange og rikholdige låter.
Yezda Urfa $
Virtuose spøkefugler med
visse spor av Gentle Giant
og Yes. Varmblodig, kynisk
og dyrisk farseprog med høy
aktelse for melodisk klarhet.
Anbefalt: Sacred Baboon (1976)
Zappa & the Mothers $
Anbefalt: Years Before the Wine (1976)
Touch
Sagnomsust, av mange holdt
for å være det første “reelle” progbandet i USA. Ikke
godt å si, men platen kaster
så definitivt lys over
omfanget av den amerikanske undergrunnsscenen.
Fantasifulle låtbygninger og
godt instrumentalt håndverk, især vokalen er noe
for seg selv. Linjer til Procol Harum, Moody Blues
og de mer viderekomne vestkystbandene (It’s A
Beautiful Day, Frumious Bandersnatch).
Anbefalt: Sea Train (1969)
Presumptivt rockhistoriens største teoretiske innovatør. Noe av den mest krevende musikken overhodet skrevet, uansett genre, kom fra Zappas
hånd. Jeg kunne selvsagt ha nevnt ytterligere 1012 utsøkte skiver, men disse fire viser ham i et
avansert (dog relativt tilgjengelig) rock/jazz-grenseland og – aller viktigst – i en noenlunde konsistent bandkontekst. Perioden 1967-75 var ellers
Zappas gullalder.
Anbefalt: Touch (20/20 Sound) (1969)
Spirit of Christmas (Canada)
Utgikk fra protoprogbandet
Christmas, som i sin tid
avløp fra det psykedeliske
Reign Ghost. Lies to Live By
er kanskje den beste progLPen fra Ontario-provinsen,
en melodisk mettet rute
gjennom et terreng hvor
storslått rock og orkestrale viser smelter i hop.
Relansert på Laser’s Edge-labelen på 90-tallet,
men for lengst ute av produksjon nå.
True Myth (Canada)
Blant de første band på det
nordamerikanske kontinent
som nyttet 100% digitalt
innspillingsutstyr. Musikken,
som ligger i et tolerabelt
“Yes/GGiant-goes-morepop”-hjørne, har imidlertid
ikke tatt skade av denne
teknologiske behandlingen.
Anbefalt: True Myth (1979)
Anbefalt: Burnt Weeny Sandwich (1969)
Hot Rats (1969)
The Grand Wazoo (1972)
Roxy & Elsewhere (1974)
Tre nye Jethro Tull remastere er ute nå;
Bursting Out, Stormwatch og A
Anthony Phillips Archive Collection Volume
Two blir gitt ut 26. april 2004. Det er på ny
en dobbel CD med tidligere uutgitt stoff innspilt i perioden 1971 til 1988.
Anbefalt: Lies to Live By (1974)
Tuxedomoon
Starcastle
Overlesset produksjon (kun
Utopia gikk lengre), mettet
bruk av lyriske og instrumentale klisjeer, omslagskunst fra langt utenfor
galaksen og noe som minner
om en bastant avstandtagen
Tarkus nr. 28
Et av de mest innflytelsesrike kunstrock-orkestrene i
USA på denne tiden, ilag m.
bl.a. Suicide og Residents.
Tuxedomoon (på folkemunne
Man-machines gone mad, en
vri på Kraftwerk-platityden)
var anført av de klassisk
Metaphor har et nytt album, Entertaining
Thanatos, ute nå. På grunn av plassmangel
må anmeldelsen av plata dessverre utestå til
neste nummer.
Anekdoten har remastret andrealbumet
Nucleus som også har fått et bonus-spor,
det tidligere uutgitte Luna Surface.
Side 13
Mer 60-tallsmusikk for progfans
20 perler fra britisk psykedelia
I forrige utgave av Tarkus presenterte vi
10 essensielle album fra britisk psykedelia. Men vel så viktig som albumet var
singleplaten på den tid, så for at ikke alle
disse singlene skal forbi glemt presenterer vi denne gangen 20 utvalgte singler.
Sven Eriksen
V
i skrev i etterordet til del 1 av artikkelen at
vi denne gang skulle ta for oss band som
aldri fikk gitt ut LPer. Dette er bare delvis
riktig, da over halvparten av disse 20 bandene og
soloartistene faktisk fikk gitt ut LP-plater. Men
ingen av de utvalgte låtene var i sin tid å finne
på LP, og mange av dem kan fortsatt bare spores
opp på tildels utilgjengelige samlinger.
Når jeg har valgt ut disse 20 “perlene” har jeg
bevisst forsøkt å styre utenom de største kommersielle slagerne. Låter som Itchycoo Park,
Blackberry Way, Let’s Go To San Francisco, San
Franciscan Nights, Sunshine Superman, Purple
Haze, Sunshine Of Your Love og A Whiter Shade Of
Pale, for å nevne noen, er allerede tatt med i så
mange samlinger at jeg så ingen grunn til å gjenta dem her. Jeg har i stedenfor gått litt utenom
de mest kjente låtene og gjort et utvalg som jeg
tror vil appellere også til fans av progressiv rock.
Jeg har også unngått å plukke ting fra de platene som ble presentert sist, selv om ett og
annet av bandene dukker opp også nå. Låtene
presenteres i en slags alfabetisk rekkefølge, her
gjelder ingen rangordninger.
Så vær på ny velkommen inn i en verden av
høyttravende tekster, baklengsgitarer, sammenklipte lydbånd, phasing, sitarer og mellotroner,
wah wah-pedaler og alskens mer eller mindre vellykkede lydeksperimenter. Med andre ord: 20
perler fra britisk psykedelia!
23RD TURNOFF
michael angelo (1967)
Vi starter rett på en av de mest obskure bandene
i denne samlingen. De var fra Liverpool og gruppenavnet ble til fordi avkjørselen til Liverpool er
den 23. på veien fra London. Michael Angelo er
en ganske enkel, melankolsk og drømmende låt
med svevende orgel, myk gitar og et trompetspill
som får tankene til å gå litt i retning av Penny
Lane. Det toppes av en lys, litt forsiktig vokal,
litt Hollies-aktig kanskje. Vokalist og låtskriver
Jimmy Campbell ga senere ut flere soloalbum,
blant annet på Vertigo i 1970.
23rd Turnoff
gjorde et fullstendig stilbrudd med denne gregoriansk-inspirerte klagesangen som var skrevet og
produsert av Paul Samwell-Smith fra The
Yardbirds. Låta har da også en viss likhet med
bandets egen Still I’m Sad. Det har gått rykter
om at det er Jimmy Page som spiller den høyst
originale “soloen” på slutten av låta (de to samarbeidet på Pages debutsingle She Still Satisfies),
men dette har aldri blitt bekreftet.
CD-tilgjengelighet:
The Perfumed Garden 3 (Reverberation, 1995)
John Lennons mest psykedeliske øyeblikk. Her
formelig kryr det av musikalske påfunn; ekstreme
stereoeffekter, et 16-manns orkester, 16 stemmer
som synger “oompah, oompah, stick it up your
jumper” – og til slutt ble det mikset inn et utdrag
av et hørespill (Shakespeares “King Lear”) – på
direkten fra radio. Et enkelt, stakkato komp ligger hele tiden bak og utgjør det eneste “normale”
elementet i denne låta som satte standarden for
hvordan britisk psykedelia skulle lages.
Magical Mystery Tour (EMI 1987)
BOEING DUVEEN & THE
BEAUTIFUL SOUP
jabberwock (1968)
Boeing Duveen het egentlig Hank Wangford og er
visstnok en kjent country & western artist. Jabberwock er derimot så langt fra C&W som det er
mulig å komme, en burlesk tolkning av Lewis
Carrolls dikt som flere har prøvd seg på senere
(Clive Nolan og Oliver Wakeman og norske Smell
Of Incense blant annet). Masse lydeffekter, sitarer, skrik og hyl, og en sjøsyk mellotron er med
på å sette en akkurat passe skrudd stemning for
å beskrive en fryktinngydende drage.
Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box
(EMI, 2001)
The Rubble Collection #6 (BamCaruso)
The Rubble Collection Volumes 11-20 - Box (Past &
Present, 2003)
BARRY MASON
over the hills and far away (1966)
Side 14
(1967)
CD-tilgjengelighet:
CD-tilgjengelighet:
Den kanskje mest ukjente singelen av samtlige
blant disse 20 utvalgte. Mason, best kjent for å
ha skrevet søtladne ballader for Tom Jones (Delilah) og Engelbert Humperdinck (Release Me)
BEATLES
i am the walrus
CD-tilgjengelighet:
Boeing Duveen
Best Of The Rubble Collection #5 (Bam-Caruso, 1999)
Electric Psychedelic Sitar Headswirlers #8 (Purple
Lantern, 2001)
Tarkus nr. 28
Head Sounds From The Bam-Caruso Waxworks #1
(RPM, 2000)
The Rubble Collection #8 (Bam-Caruso)
The Rubble Collection Volumes 11-20 - Box (Past &
Present, 2003)
DANTALION’S CHARIOT
madman running through the
fields (1967)
Dantalion’s Chariot ble til da det tidligere R&Bbandet Zoot Money’s Big Roll Band fant psykedelia. De var et forrykende liveband, noe som ikke i
særlig grad gjenspeiles her. Kontraster mellom et
raskt, litt Cream-aktig vers og et rolig, fløytedominert mellomparti gjør dette til en av britisk
psykedelias fineste enkeltlåter. Låta er forøvrig
skrevet av bandets gitarist Andy Summers,
senere kjent fra The Police, og det er klart mulig
å høre hans lett kjennelige spillestil her. De obligatoriske baklengstrommene er selvfølgelig også
tilstede.
CD-tilgjengelighet:
DANTALION’S CHARIOT: Chariot Rising (Wooden Hill,
1996)
The Rubble Collection 5 (BamCaruso 1986)
Acid Daze (Uncut, 2003)
Nuggets #2: Original Artyfacts From The British
Empire And Beyond - Box
DENNY LAINE’S STRING BAND
say you don’t mind (1967)
Etter Moody Blues og før han ble berømt som
medlem av Paul McCartney’s Wings hadde Denny
Laine et av “Swinging Londons” mest spennende
band – The Denny Laine String Band. Med medlemmer som Viv Prince (ex Pretty Things) og Trevor Burton (ex Move) kombinerte de et tradisjonelt rockeband med strykere, og var sånn sett en
forløper (og en mulig inspirasjonskilde) for ELO.
Et overambisiøst prosjekt som den gang ble
karakterisert som altfor progressivt til å kunne
slå an blant et bredere publikum.
Dantalion’s Chariot
To San Francisco, få vet at de gjorde to fine
album i ettertid, og Mythological Sunday, som ble
gitt ut på single under pseudonymet Friends, ble
senere inkludert på ett av disse albumene. Låta
er en ultrabritisk, episk låt som drukner i skjønne vokalharmonier og mellotroner. Svulstig,
javel, men en veksmakende anretning komplett
med lyden av marsjerende soldater og andre tilleggseffekter. Det ukrediterte backingbandet
besto forresten av Richard Hudson og John Ford,
senere kjent fra Strawbs. Kankje den låta i samlingen som ligger nærmest det vi liker å kalle
“prog”.
CD-tilgjengelighet:
FLOWERPOT MEN: Peace Album/Past Imperfect
(Repertoire, 2000)
FLOWERPOT MEN: A Walk In The Sky (RPM, 2001)
CD-tilgjengelighet:
Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box
(EMI, 2001)
Pop Inside The 60’s #2 (See For Miles)
Sixties Explosion #1 (See For Miles, 1988)
Denny Laine
Jason Crest
Wrinkled Man er en nokså primitiv, men sjarmerende låt men en litt klassisk “feel” (mest på
grunn av pianoet), en krysning mellom Procol
Harum på en rølpete dag og Yardbirds på sovepiller.
CD-tilgjengelighet:
The Best Of & The Rest Of British Psychedelia
(Action Replay, 1991)
Psychedelic Pstones #3 - House Of Many Windows
(Castle, 2003)
JASON CREST
black mass (1969)
Jason Crest var en snodig, schizofren, gruppe. På
den ene siden gjorde de “over-the-top” ultra-psykedelia som dette, samtidig hadde de originalversjonen av en av
europeisk pops
mest kvalmende
låter – Down Waterloo Road (eller Au
Champs Elysées som
den ble hetende da
det ble en stor hit).
Black Mass lever
iallefall opp til navnet, her er skjærende orgeltoner,
gregorianske munker og mennekseofringer, en ilter
gitar, baklengstrommer og tung,
buldrende bass, en
inderlig vokalframføring og mere til.
Samlingens mest
hysteriske låt. De
ble forresten aldri
kvitt det schizofrene: Etter at
Jason Crest ble
oppløst startet fire
av medlemmene
progbandet Holy
Mackrel, mens femtemann ble medlem
av The Les Humphries Singers!
CD-tilgjengelighet:
FLOWERPOT MEN
mythological sunday
FORTES MENTUM
saga of a wrinkled man
(1969)
Flowerpot Men er dessverre for de fleste kun
kjent for den etterhvert nokså ihjelspilte Let’s Go
Tarkus nr. 28
(1968)
JASON CREST: Collected Works (Wooden Hill, 1998)
The Rubble Collection #2 (Bam-Caruso)
The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past &
Present, 2003)
En snodig, liten låt laget av Danny Beckerman og
Wil Malone som var tilknyttet labelen Morgan
Blue Town. Gruppa skiftet senere navn til Pussy
og ga ut albumet Pussy Plays i 1969. Saga Of A
Side 15
JULIE DRISCOLL
road to cairo (1968)
Julie Driscoll (senere Tippets) var den hippeste
jenta i London i 1967 og hun ga ut et par skikkelig fine singler sammen med Brian Auger. Mest
kjent er nok This Wheel’s On Fire, men David
Ackles’ Road To Cairo har fått et helt tilsvarende
arrangement; Augers piano og mellotron får selskap av messingblåsere og den meget stødige
rytmeseksjonen som utgjorde The Trinity. Låta
karakteriseres av et driv og en energi som allikevel ikke overskygger de fine nyansene i Ackles’
tekst. Et nesten glemt mesterverk framført av
kanskje de dyktigste musikerne på hele denne
samlinga.
CD-tilgjengelighet:
JULIE DRISCOLL, BRIAN AUGER & THE TRINITY: S/T
(Polydor)
The Early Days Of Rock #1 (Living Legend)
KRIS IFE
imagination
(1968)
En låt jeg tør vedde at nesten ingen av Tarkus’
lesere har hørt om, langt mindre hørt. Kris Ife
hadde vært vokalist i beatbandet The Quiet Five,
og etter at bandet ble oppløst kom han inn i
kretsen rundt Mark Wirtz (han som aldri fikk
laget ferdig A Teenage Opera). Imgaination er et
konglomerat av en komposisjon. I løpet av såvidt
tre minutter er vi innom Disney-aktige harper og
kor, heftig orkestrering, nesten Pretty Thingsaktige tendenser (åpningen ligner til forveksling
åpningen på Defecting Grey), og enda et knippe
andre utskeielser. Svulstig så det holder, her spares det ikke på noenting, Barry Ryans Eloise blir
bare barnematen (ja, for likhetene er så absolutt
tilstede), for den gode hr. Wirtz, som produserte
låta, kjente tydeligvis ikke begrensningens
kunst. Festlig er det iallefall.
CD-tilgjengelighet:
The Fantastic Story Of Mark Wirtz And The Teenage
Opera (RPM, 2001)
MARMALADE
kaleidoscope (1970)
CD-tilgjengelighet:
Marmalade er mest kjent for å ha gjort en coverversjon av Ob-La-Di, Ob-La-Da, pluss Reflections
Of My Life litt senere. Men parallelt med disse
kommerse singlene laget de flere fine psykedeliske låter, hvorav Kaleidoscope er et flott eksempel
på den indisk-influerte sitarklingende musikken
som ble så populær blant engelske psykedeliagrupper. Joda, vi kan høre influensen fra Beatles
også her, ikke minst på slutten hvor de stjeler
vel rått fra Tomorrow Never Knows. Allikevel en
låt i den lettere enden av skalaen.
CD-tilgjengelighet:
MARMALADE: Kaleidoscope - The Psych-Pop Sessions (Castle, 2003)
MARMALADE: Rainbow (Castle, 2000)
Psychedelic Pstones #2 - Haunted (Castle, 2002)
MIKE STUART SPAN
children of tomorrow
(1968)
Det kjedeligste navnet, men kanskje den spenstigste musikken. Tøffere og mer hardtslående enn de
fleste andre vi presenterer her, kanskje litt mer
amerikansk i sounden, noe som ikke minst skyldes
gitaristen Brian Bennett, en kraftfull gitarist
influert av Jimi Hendrix. Children Of Tomorrow har
i seg influenser fra såvel Tomorrow som Pretty
Things. Singelen ble presset i 500 eks på et privat
selskap etter at de hadde fått sparken fra EMI.
Naturlig nok ble plata ingen kommersiell suksess,
men bandet fikk kontrakt med Elektra, riktignok
først etter å ha skiftet navn til Leviathan.
Side 16
Marmalade
MIKE STUART SPAN: Timespan (Wooden Hill, 1996)
Artefacts From The Psychedelic Dungeon (1992)
Beat It (Underworld, 1991)
Best Of The Rubble Collection #6 - Tales Of The
60’s (Bam-Caruso, 1999)
Electric Sugarcube Flashbacks (Archive International
Productions, 1993)
The Rubble Collection #5 (Bam-Caruso)
The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past &
Present, 2003)
MOODY BLUES
love and beauty
(1967)
Etter at Denny Laine forlot gruppa etter det første albumet, og før megasuksessen Days Of Future Passed ga Moody Blues ut to lavprofilerte singler, Fly Me High og Love And Beauty, den siste
skrevet og sunget av Mike Pinder. En ganske
enkel, men delikat melodi som har mye til felles
med materialet på Days.... Preget av Pinders piano og mellotron og John Lodges typiske bassspill er låta en fin opptakt til det mer monumentale albumet som fulgte kort tid etter.
CD-tilgjengelighet:
landet Idle Race/Kinks/Honeybus. En ubetydelig,
men velskrevet liten sak som i tillegg er interessant fordi et av medlemmene i gruppa var Peter
Banks, senere i Yes.
CD-tilgjengelighet:
Great British Psychedelic Trip #2 (See For Miles, 1988)
We Can Fly #1 (Past & Present, 2000)
NIRVANA
rainbow chaser
(1968)
60-tallets Nirvana var svært mye snillere enn
80/90-tallets Nirvana. De var en duo (Alex Spyropoulos og Patrick Campbell-Lyons) som debuterte med konseptalbumet The Story Of Simon
Simopath. Rainbow Chaser var hentet fra album
nr. 2, All Of Us, i tillegg til at den ble utgitt på
single, og låta er et av de tidligste eksemplene
på bruk av phaser. Også Nirvana benyttet seg av
strykere og blåsere, noe som gir et tidstypisk 60talls-sound. De balanserte ofte på grensen til å
bli banale og søtladne, men på Rainbow Chaser
viser de seg fra sin friskeste side, i tillegg til at
det er en av duoens beste komposisjoner. Nirvana
holdt på til ut på 70-tallet, men mangel på kompositorisk talent må ta mye av skylden for at de
aldri fikk det gjennombruddet de ble spådd.
MOODY BLUES: Prelude (London, 1987)
CD-tilgjengelighet:
NEAT CHANGE
i lied to auntie may
(1968)
Et band som kun lagde en eneste single, en
psych-pop låt med en munter rytme, pianobasert
komp ledsaget av fioliner og fløyter, litt i grense-
NIRVANA: All Of Us (Universal, 2003)
NIRVANA: Travelling On A Cloud (Island, 1992)
Acid Daze (Uncut, 2003)
Psychedelic Years Revisited - Box (Sequel, 1992)
Tarkus nr. 28
Nirvana
PINK FLOYD
point me at the sky
CLIFF WADE
sister (1969)
Og mens vi er i gang, 20 låter
til for de spesielt interesserte:
Cliff Wade var en av
disse gutta som hang
rundt i Morgan Blue
Town-studioet på dagtid og brukte fasilitetene til å spille inn
egne ting på natta.
Musikken han laget
var i pop-psych landskapet, mye hadde likheter med Hollies og
The Move, han var en
heftig mellotron-bruker, og Sister har et
fengende refreng og
en frisk rytme. Som
single var kanskje ikke
låta den mest imponerende, men det som er
morsomt er at plateselskapet Edsel for et
par år siden samlet 20
av Cliff Wades innspillinger på en utrolig
herlig CD.
ACCENT red sky at night
AMAZING FRIENDLY APPLE magician
ART supernatural fairy tales
BOB GRIMM it never stays the same
BULLDOG BREED portcullis gate
EIRE APPARENT the clown
END shades of orange
FAMILY scene through the eye of a lens
FOCUS THREE 10,000 years behind my mind
ICE ice man
IVY LEAGUE my world fell down
KEITH WEST on a saturday
KOOBAS fade forever
MOTHERLIGHT house of many windows
MOVE curly
TINKERBELL’S FAIRYDUST 20-10
TINTERN ABBEY beeside
TRAFFIC hole in my shoe
TURQUOISE tales of flossie fillet
WORLD OF OZ willow’s harp
CD-tilgjengelighet:
(1968)
CLIFF WADE: The Pop-Sike World of Cliff Wade
(Edsel, 2001)
Mange tror at Pink Floyds lekne psykedelia forsvant brått med Syd Barrett, men denne singelen
skrevet av David Gilmour og Roger Waters er psykedelia så bra som noe. Riktignok spiller Gilmour
gitar omtrent slik Barrett gjorde i en låt som
veksler mellom rolige orgeldominerte partier og
hylende gitarer og vokal i et av bandets siste
festlige øyeblikk før gravalvoret og de endeløse
soloene overtok. Låta handler forresten om en
mann som har bygget et fly, og i god, psykedelisk ånd tar det av i litt vel stor grad (låta altså,
ikke flyet).
CD-tilgjengelighet:
YARDBIRDS
happenings ten years time ago
(1966)
Da har vi kommet til veis ende på denne samlingen med britisk psykedelia, og det er vel bare
rett og riktig at vi avslutter med sjangerens kanskje aller ypperste låt. En av tre låter med både
Page og Beck, og en av to hvor begge spiller
gitar (og vi har faktisk med John Paul Jones på
bass). Happenings... er et sant fyrverkeri av en
gitarduell, fra start til mål. Noen uvante toneganger (som Yardbirds hadde eksperimentert med
Samlinger med psykedelia
Det finnes etter hvert mange samlinger som
inneholder britisk psykedelia, og mange av dem
til lave priser. Men felles for de aller fleste av
lavpris-samlingene er at de enten inneholder et
par bra låter og resten søppel, eller at det er de
samme, gamle gjengangerne. For nybegynnere er
det siste helt greit, men vil du grave litt dypere
og finne ukjente godbiter, finnes det noen få
serier som er å anbefale. Mye av dette er dessverre vanskelig tilgjengelig idag, men her er noen
av de beste:
THE RUBBLE SERIES (BamCaruso)
Utgitt 1986.
En omfattende samling, opprinnelig på 20 LPplater, senere re-utgitt på CD. Mest engelsk stoff,
men presenterer unntaksvis artister fra andre
land (f.eks Nederland). Ikke alle platene er like
interessante.
PINK FLOYD: The Early Singles (The Early
Years)
Yardbirds
PRETTY THINGS
defecting grey (1967)
Pretty Things eksperimenterte heftig på
albumet S F Sorrow, men her overgår de
seg selv. Denne singelen markerte bandets
overgang fra et bluesband til et rendyrket
psykedelisk band. Det er en låt med store
kontraster. Åpner forsiktig i valsetakt,
men drar snart avgårde i en heseblesende
orgie av gitarer, vokalharmonier og
alskens lydeksperimenter, for så å vende
tilbake til valsetakten. Gjenta et par
ganger. Pretty Things hadde absolutt ingen hemninger når det gjaldt å dra effektene ut i det ekstreme, og oppfinnsomheten ble sjeldent så vellykket som på denne låta, som utvilsomt er et av britisk
psykedelias aller prektigste øyeblikk.
THE PERFUMED GARDEN 1-3 (Reverberation)
Ukjent utgivelsesår, tidlig 90-tall.
Særere utvalg enn de to foregående
seriene, mest for de helt spesielt interesserte, men de har satset på kvalitet i
utvalget.
Yardbirds
CD-tilgjengelighet:
PRETTY THINGS: S F Sorrow (bonus-spor) (Snapper,
2000)
PRETTY THINGS: Singles 1967-71 (See For Miles,
1989)
PRETTY THINGS: The Psychedelic years (Snapper
Recall, 2001)
Artefacts From The Psychedelic Dungeon (1992)
Psychedelic Frequencies (Temple, 1996)
The Rubble Collection #1 (Bam-Caruso)
The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past &
Present, 2003)
Tarkus nr. 28
THE GREAT BRITISH PSYCHEDELIA
TRIP VOL 1-3 (See For Miles)
Utgitt 1988-93.
En fantastisk (og samtidig komprimert) samling fra de to ledende plateselskapene på den tiden, Decca og
EMI. Her er det ikke mye daukjøtt!
PSYCHEDELIC PSTONES 1-3 (Castle)
Utgitt 2000-2003.
Fin serie, spesielt vol. 3 som henter
utvalget fra den spennende Morgan
Blue Town labelen.
tidliger også), gitarene tar gjerne roller som sirener, ja det er det forrykende gitarspillet som gjør
denne til en unik opplevelse, rollene er perfekt
fordelt mellom to av Englands beste utøvere.
NUGGETS II (Rhino)
4 CD-boks som i tillegg til et godt utvalg britisk
psykedelia også dekker freakbeat og pop pluss
enkelte artister fra Australia og New Zealand.
CD-tilgjengelighet:
Lesestoff
YARDBIRDS: Over Under Sideways Down (Raven)
Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box
(EMI, 2001)
Microdelia (Diabolo, 1994)
Psychedelic Frequencies (Temple, 1996)
Vernon Joynsons The Tapestry Of Delight er obligatorisk og omfattende, selv om den dekker et
stort musikalsk spekter, fra ren pop til prog.
Record Collector hadde en fyldig presentasjon
av britisk psykedelia gjennom 40 utgaver fra
november 1998 til februar 2002.
Side 17
For nybegynnere
Van der Graaf Generator
og Peter Hammill
I denne utgaven av “For nybegynnere” tar
vi for oss en sanger og låtskriver som i
tillegg til å ha gitt ut kanskje flere plater
enn noen annen prog-relatert artist, har,
til tross for mangel på egen suksess, vært
inspirasjonskilde for et utall mer kjente
artister innenfor veldig mange ulike
musikksjangere. I og med at denne artisten har hatt to ulike (men til dels nesten
parallelle) konstellasjoner å uttrykke seg
igjennom, har vi valgt å holde disse
adskilt i denne artikkelen.
Van der Graaf Generator
Trond Gjellum
Mer enn bare statisk elektrisitet
Chris Judge-Smith og Peter Hammill, det som
skulle bli kjernen i det som etter hvert ble bandet Van der Graaf Generator (for enkelhets skyld
forkortet til VDGG), møttes på Universitet i
Manchester i Storbritannia sommeren 1967. Judge-Smith hadde vært over i USA og sterkt latt
seg påvirke av det som foregikk der, både musikalsk og på andre kulturelle områder. Sammen
med Hammill og keyboardist Nick Pearne, begynte de å spille sammen under navnet Van der
Graaf Generator (en Van der Graaf Generator er
forøvrig en maskin
som lager statisk
elektrisitet). Bandet fikk en god del
oppmerksomhet i
studentmiljøer, og
særlig Hammill
markerte seg som
en iøynefallende
frontfigur, som fikk
mye oppmerksomhet med sine mørPawn Hearts
ke, angstbiterske
og eksistensialistiske tekster. Etter utgivelsen av singelen People
You Were Going To forlot Judge-Smith bandet.
Bandet besto nå av Hammill på vokal og klaviaturinstrumenter, keyboardist Hugh Banton (hvis
monumentale Hammond-sound skulle ble en viktig del av bandets lydbilde), bassist Keith Ellis og
trommeslager Guy Evans. Bandet gikk i oppløsning, og Hammill gikk i studio i 1968 for å spille
inn et soloalbum. Men de gamle medlemmene i
VDGG ble snart kalt inn, og når albumet The
Aerosol Grey Machine kom ut, var dette under
bandnavnet VDGG. Albumet bærer uten tvil datidas musikalske stempel, særlig i den litt tidstypiske psykedeliske effektbruken, men man kan
ikke la seg unngå å fascinere av Hammills intrikate tekster og merkelige melodilinjer. På mange
måter var dette albumet mer en pekepinn mot
det som etter hvert skulle bli punk enn det hadde så mye med prog å gjøre.
Omstruktureringer og nye forsøk.
Bassist Ellis ble erstattet av Nic Potter og bandet
ble også tilført en markant musikant i form av
saksofonist David Jackson. Denne besetningen
spilte inn albumet The Least We Can Do Is Wave to
Side 18
Each Other, ei skive som var et langt skritt fremover rent musikalsk. Tekstene er enda mørkere og
utforsker enda flere irrganger i plagede sinn enn
forgjengeren. Saksofonist Jackson tilfører bandet
et utrolig spesielt sound som plasserer det i skjæringspunktet mellom jazz og rock. Fraværet av
elektrisk gitar gjør også at bandet får et uhyre
spesielt sound. Låta Refugees skulle seile opp som
en konsertfavoritt i årene som kom. Albumet ga
også bandets eneste plass på de britiske hitlistene, med en 47.plass. I Storbritannia skulle det
ikke bli mer suksess, men bandet hadde et stort
publikum i Italia, og platesalget der overgikk for
det meste det som var av salg i hjemlandet.
Samme år kom også albumet H to He Who Am the
Only One. Nic Potter var nå ute av bandet og
King Crimsons Robert Fripp bidro med sitt skakke
og skjærende gitarsound som sto perfekt til
Bantons buldrende orgel, Jacksons hylende sax
og Hammills vokale dommedagsvisjoner. Låtene
var preget enten av nesten balladeaktige sanger
eller tyngre, intense låter der maniske orgel og
sax-riff drev det hele fremover. Låta Killer er en
VDGG-klassiker som er et glimrende eksempel på
dette. Sammen med en del andre band på Charisma-labelen, deriblant Genesis, dro de på en
omfattende turne som skulle vise at bandet hadde et meget spesielt scenetekke, med en helt
lærkledd Jackson i en uformlig jernbanearbeiderhatt løpende rundt på scenen som sto i sterk
kontrast til den skremmende tynne Hammill,
ofte kledd i hvitt.
Mesterverket
Bandets neste album Pawn Hearts kom deretter
ut i 1971, og er vel allment anerkjent som et av
bandets definitivt sterkeste album. Robert Fripp
ga god hjelp denne
gangen også, og
bandet har mer til
felles med progrock
enn de foregående
albumene, med sine
tre lange låter, deriblant den sidelange tour-de-forcen A Plague of The
Lighthouse Keepers,
som er en skremGodbluff
mende vandring
gjennom lidelse og umenneskelige ofre som munner ut i en av bandets mest monumentale avslutninger. Samtidig med utgivelsen av Pawn Hearts,
slapp Hammill soloalbumet Fool’s Mate, noe som
av de fleste ble sett på som et tegn på at alt ikke
var som det skulle være I VDGG-leiren, og når
bandet gikk i oppløsning noen måneder etterpå,
kom ikke dette som noe sjokk.
Hammill bega seg ut i en solokarriere som resulterte i en rekke gode soloalbum som fant et hengivent, om enn ikke så forferdelig stort, publikum blant det progressive musikkpublikummet.
Disse skivene besto ofte av musikere fra gamle
VDGG, og rent musikalsk låt det ikke så hakkende annerledes heller. De andre medlemmende
slapp det instrumentale albumet The Long Hello,
som bærer mer preg av løs jamming enn ordentlig låtskrivning.
del 19
Sammen igjen
Men i 1975 fant
bandet tiden
moden for å komme
sammen igjen, og
bandet markerte
det hele med en
turne i Frankrike
og albumet Godbluff. Godbluff spilStill Life
te videre på soundet fra Pawn
Hearts og viser et band som er sultent og spillesugent. Den råe riffingen ble bragt videre med
låta Arrow, en manisk og energisk rifforgie. Roligere øyeblikk var det også plass til, og skiva
bærer i det hele tatt preg av at bandet på mange
måter ikke hadde vært borte i det hele tatt. Til
tross for god mottakelse og et hengivent publikum, klarte aldri dette å resultere i et respektabelt platesalg. Men den musikalske inspirasjonen var det ingen ting å si på, og 1976’s Still
Life, markerer seg sammen med forgjengeren og
Pawn Hearts, som
blant det sterkeste
bandet har gjort.
Men bandet begynte å merke all motgangen, og selv om
albumet World
Record fra samme
år så absolutt har
sine høydepunkter
som ikke står tilbake for noe av
Maida Vale
det de presenterte
på de foregående
albumene, låt bandet en smule mer anstrengt og
lite målbevisst. Hugh Banton og David Jackson
sluttet, og erstatningen i form av fiolinist Grahame Smith veide ikke opp tapet av disse to viktige musikerne, og bandets svanesang The Quiet
Zone: The Pleasure Dome fra 1977, ble et uventet
forsiktig album uten noen låter som kunne komme opp mot noe av det som var presentert på de
foregående albumene. Etter utgivelsen av det
heller middelmådige liveabumet Vital i 1978, ble
bandet så oppløst. VDGG ble ikke blant de aller
største progbandene, men deres dystre og maniske, men likevel uhyre vakre musikk, fascinerer
stadig den dag i dag.
Anbefalte utgivelser
Pawn Hearts (Charisma, 1971)
Et av de sterkeste øyeblikkene bandet festet
til vinyl. En mørk og intrikat musikalsk reise.
Godbluff (Charisma 1975)
Still Life (Charisma 1976)
Følger opp Pawn Hearts på en glimrende
måte. Essensielle skiver som viser et unikt
band fra alle dets beste sider.
Maida Vale (Band Of Joy 1994)
Ikke før på midten av nittitallet, da BBC-sessionene ble utgitt i form av dette albumet,
hadde man et album som virkelig kunne vise
hva bandet kunne få til på scenen. Et veldig
godt bilde på bandets enorme gjennomslagskraft i livesammenheng.
Tarkus nr. 28
(med unntak av Van
der Graaf-låta The
Sphinx In The Face).
Opptaket ble gjort
direkte fra miksebordet uten publikumslyd og har
overhodet ingen
“live feel” over seg.
The Fall Of The House Of
Usher
På Skin i 1986 er
Hammill tilbake der
han slapp med Patience, men en smule mer tilgjengelig. Låter som Skin og Painting By Numbers
har mye popmusikk over seg til Hammill å være.
Neste plate ble da også en ny retningsendring.
And Close As This (1986) gjør han helt alene og
kun med “one pass of the hands across a keyboard” som akkompagnement. To låter har ren pianobacking, de øvrige er spilt inn via MIDI til en
Macintosh og tilbake igjen via synth – relativt
avansert til 1986 å være. Resultatet er ytterst
fascinerende; enkelt, neddempet, følesesladet og
med noen av Hammills fineste komposisjoner.
Peter Hammill
Sven Eriksen
Peter Hammills første soloalbum kom allerede i
1971 mens Van Der Graaf Generator var særs aktive – mellom utgivelsene av H To He og Pawn
Hearts – og selv om platetitlene har et et nært
slektskap (Fool’s Mate/Pawn Hearts) er musikken
milevis fra hverandre. Fool’s Mate er en samling
relativt enkle sanger skrevet tildels flere år tidligere. Som på nesten alle Hammills plater har han
med en eller flere VdGG-medlemmer på de fleste
låtene, men også musikere fra folk-gruppa Lindisfarne, noe som kanskje kan gi en pekepinn på
musikkstilen på
plata.
Hammills fire neste
album ble laget i
en periode da Van
der Graaf Generator
var oppløst, og de
to første – Chameleon In The Shadow
Of The Night
(1973) og spesielt
The Silent Corner And The
The Silent Corner
Empty Stage
And The Empty Stage (1974) har store likhetstrekk med bandets
musikk. Lange, episke komposisjoner, musikalske
krumspring og en tydelig “progressiv” innfallsvinkel. På Chameleon finnes sterke kutt som German Overalls og (In The) Black Room, en låt som
Van der Graaf senere hadde på repertoaret. Silent
Corner er en eneste rekke høydepunkter og er i
manges øyne det ultimate Hammill-soloalbumet.
Etter disse to albumene tok Hammill en retning
mot særere og mer minimalistisk musikk. In
Camera (1974) er en av hans mest utilgjengelige
plater full av lange, dvelende komposisjoner hvor
det melodiske er lavt prioritert, mens han på den
neste, Nadir’s Big Chance (1975) flørter uhemmet
med punk-sjangeren, noe som kanskje bidro til at
såpass mange
punkband har vært
fan av hans
musikk.
Hammill har alltid
gått sine egne
musikalske veier
og det var kanskje
derfor han påny
Patience
Tarkus nr. 28
samlet Van Der
Graaf i to år og fire
album. Riktignok
tok han seg tid til å
brette ut heke skilsmissen sin i albumet
Over (1977) i denne
perioden. Et album
hvor personlig harme og frustrasjon
langt på vei står i
And Close As This
veien for det musikalske, men som
iallefall produserte én klassiker, Hammills kanskje
sterkeste komposisjon, den desperate This Side Of
The Looking Glass (som han faktisk framførte live
med symfoniorkester, vist på norsk TV).
I 1978 var Van Der Graaf permanent historie og
soloplatene kom jevnt og trutt, omtrent med ett
års mellomrom. The Future Now (1978) og pH7
(1979) er begge skåret til beinet både arrangements- og produksjonsmessig, og selv om disse
to albumene står høyt i kurs hos mange svorne
Hammill-fans virker de på alle måter hjemmegjorte, blant annet spiller Hammill de aller fleste
instrumentene selv, kun med sporadisk hjelp av
David Jackson og Grahame Smith, og innspillingene er gjort nettopp hjemme.
På Sitting Targets (1981) hadde Hammill langt på
vei samlet grunnstammen av et band som skulle
følge ham lenge, Guy Evans (trommer), Nic Potter
(bass) og John Ellis (gitar) – The “K” Band. Dette
albumet og de to neste (Enter K i 1982 og Patience i 1983) danner på mange måter en stilmessig
enhet. En energisk, relativt enkel, typisk 80-talls
rock helt fri for de symfoniske/progressive tendensene som de tidligere albumene hadde hatt.
En konsis musikk som aldri går i veien verken for
Hammills tekster eller stemme. Av disse tre er
Patience både den best produserte, den minst
anstrengte, og den plata med de beste komposisjonene.
Det var nokså overraskende at Hammill – etter å
ha sementert dette lydbildet – i 1983 ga ut A
Black Box som tidvis var en retur til 70-tallet,
ikke minst gjennom den sidelange, episke Flight.
Ullen, hjemmelaget lyd trekker dessverre helhetsinntrykket noe ned. I 1984 gjorde han
nyinnspillinger av et utvalg gamle låter som fikk
den treffende tittelen Love Songs. Blant titlene
var Just Good Friends fra året før, den eldste var
Vision fra debutalbumet Fool’s Mate. Året etter
gjorde han sin første liveplate som soloartist, The
Margin, hvor The “K” Band gjør heftige, strippede versjoner av låter fra den seneste del av solokarrieren, de eldste låtene er fra The Future Now
Gjennom resten av åttitallet og nittitallet fortsetter Hammill å gi ut omtrentlig en plate i året,
og selv om de inneholder mange fine låter (Time
To Burn fra In A Foreign Town (1988), A Way Out
fra Out Of Water (1990) og His Best Girl fra Fireships (1992) er bare tre), så begynner platene å
ligne veldig mye på hverandre. Produksjonen blir
mer sofistikert, men det blir vanskeligere og vanskeligere å skille
platene fra hverandre og nittitallet
bærer preg av at
Hammill gir ut den
samme plata om og
om igjen. To plater
er dog verd å merke seg fra denne
perioden: Operaen
The Fall Of The
House Of Usher
Everyone You Hold
(1991 – revidert og
re-utgitt 1999) –
et mektig og ambisiøst verk basert på Edgar
Allan Poes novelle med libretto av Chris Judge
Smith. Dette er opera i tradisjonell form med
tung, elektronisk orkestrering, og slett ingen
rocke-opera. Den andre plata er Everyone You
Hold fra 1997 hvor han tar opp igjen noen av
ideene fra And Close As This og lager for en gangs
skyld et vakkert, melodisk album. Ellers er det
mye aggresjon og personlige kriser som preger
låtskrivingen hans.
Peter Hammill har aldri vært redd for å utlevere
sitt liv i tekstform på platene sine og han er en
artist som aldri har forsøkt å dekke seg bak en
fin fasade eller utgi seg for noe han ikke er – ja
bortsett fra da han var Rikki Nadir, da.
Anbefalte utgivelser
The Silent Corner And The Empty Stage
(Charisma 1974)
Den progressive Hammill
Patience (Naive 1983)
Den rocka Hammill
And Close As This (Virgin 1986)
Den vakre Hammill
The Fall Of The House Of Usher (Some
Bizzare 1991)
Opera-Hammill
Everyone You Hold (Fie! 1997)
Den sarte Hammill
Side 19
Svens Mimrehjørne
Fields: Fields
I Tarkus nr. 4 tok denne spalten for seg
Rare Birds album As Your Mind Flies By.
Denne gangen skal vi følge bandets organist Graham Field over i hans neste prosjekt, den kortlivede trioen Fields.
Sven Eriksen
E
tter As Your Mind Flies By i 1970 tok Rare
Bird en vending mot en enklere og mer amerikansk-klingende musikkstil mens Graham
Field videreførte de musikalske ideene fra albumet over i et nytt band som han ganske enkelt
døpte Fields. Med et triokonsept likt ELP er det
klart visse likheter å spore, men Graham Field
hadde ikke Keith Emersons teknikk og kompositoriske evner, så Fields er musikalsk sett adskillig
enklere. Dette kompenserer Graham Field med en
råere Hammond-lyd, større vekt på piano/elpiano, og et mer gjennomført “sound”.
Om Graham Field var en “enkel” musiker kan det
samme neppe sies om trioens trommeslager,
Andrew McCulloch. Med bakgrunn fra Manfred
Mann og Arthur Brown hadde han nylig imponert
en hel progverden med sitt glitrende spill på King
Crimsons Lizard-album. McCulloch er i besittelse
av en frapperende teknikk i tillegg til at han er
en veldig “melodisk” trommeslager. Tredjemann
på laget var ukjent, Alan Barry. Han trakterer
bass, gitar og Mellotron (på én låt) i tillegg til å
synge – noe han forøvrig gjør veldig bra.
Plata åpner med A Friend Of Mine som også ble
utgitt på single, en kraftfull låt som umiddelbart
fører tankene tilbake til Rare Bird. Fields rå
Hammond-sound (med en meget tydelig hørbar
Leslie-vifte – det ble en del av varemerket hans)
i kombinasjon med McCullochs lekne trommespill
definerer bandets sound perfekt. While The Sun
Still Shines er like blytung selv om tempoet er
noe dempet ned. Field blander det tunge, men
myke orgelet med en skarp Clavinet, noe som
skaper en fin kontrast. En liten gitarsolo blir det
også plass til uten at vi blir særlig imponert over
Barrys dyktighet som gitarist. Not So Good er en
ballade som åpner med kun sang og en forsiktig
piano-backing. Men snart er alle instrumentene
på plass. En nokså ordinær låt som reddes av en
klar, rik produksjon, Fields fine orgelsound og
McCullochs oppfinnsomme trommespill.
Three Minstrels er et forsøk på å lage en annerledes låt, den åpner med en litt folkeviseballedeaktig melodi (stort sett over én akkord) med et
“drone”-aktig komp og med “talking drum” som
eneste slagverk. Men det er begrenset hvor
annerledes den blir, den får nemlig etterhvert
nøyaktig det samme arrangementet som de foregående låtene. Så selv om gruppa klarer å skape
et veldig konsistent “sound” på plata, blir det
naturlig nok lite variasjon, så selv om enkelte av
låtene kunne ha stått seg kraftig på et alternativt arrangement, holder de seg strengt til sitt
definerte lydbilde. Instrumentalen Slow Susan,
som avslutter LPens side 1, viser dette kanskje
enda tydeligere. En helt rolig, nesten stillestående låt, så enkel at den uten noen forsøk fra
gruppa på å fravike lydbildet, blir ulidelig kjedelig. Nå er den heldigvis ikke så lang, så vi står
det fint over.
Side 20
Side 2 åpner som side 1, friskt og tungt. Over
And Over Again er platas kanskje beste låt. Med
McCullochs trommespill nok en gang i forgrunnen hører låta tidvis ut som nettopp det den er Rare Bird møter Lizard. Bandet oppviser høy
energi og viser at lydbildet deres er vellykket på
de rette låtene. En fin orgelsolo avslutter platas
lengste spor, tett oppunder 6 minutter.
Dessverre roer de det ned allerede i neste låt,
Feeling Free, en ganske uspennende, litt bluesaktig sak hvor ingenting egentlig funker ordentlig, trommespillet er malplassert, vokalen passer
ikke og hele lydbildet blir feil. På Fair Haired
Lady fraviker de for første gang konseptet sitt og
lar akustisk gitar og klarinett være de eneste
instrumentene i et kjærkomment pusterom. En
enkel og ubetydelig, men pen, liten ballade. I
neste låt A Place To Lay My Head, er de dog tilbake, like tunge som tidligere. Også denne har mye
blues over seg, noe som på ny kler dem relativt
dårlig.
Avslutningskuttet The Eagle er den eneste låta
som er skrevet av Barry, og den tar da også en
helt annen retning enn de øvrige. Et av temaene
er basert på Pachelbels Kanon, og her blir orgel
og Clavinet langt på vei erstattet med Mellotron
og gitar. En instrumental med større variasjon og
større musikalske utfordringer. Det er ikke bare
trommespillet som gir assosiasjoner til Greenslade på denne låta.
Ja, for gruppa gikk i oppløsning etter kort tid og
McCulloch tok plass i trommestolen nettopp hos
Greenslade hvor han påny var med på å heve et
bands musikalske kvalitet. Han gjorde også noen
stunt sammen med Anthony Phillips, men så ble
det dessverre stille rundt en av engelsk progrocks
aller dyktigste trommeslagere.
Stille ble det også rundt de to andre medlemmene. Graham Field dukket opp som cembalist
og arrangør på Bob Peggs folkevisealbum Ancient
Maps i 1975 (se forøvrig forrige Tarkus) mens
Alan Barry bidro på Gordon Haskells 1974-utgivelse It Is And It Isn’t, men etter det forsvant
også han.
Fields er nok ikke en av engelsk progs mesterverk, men det er en plate med en usedvanlig klar
og fyldig produksjon, og for lyttere som liker
heftig Hammond er den et definitivt “must”.
Fields
Fields (1971)
LP
CD
CBS 69009
1971
Epic Japan ESCA 5423
1991
Sunrise Records SR 30523052 1993
“Svens Mimrehjørne” tar for seg klassiske
progplater fra svunne tider – ikke de mest
kjente, men heller ikke de mest obskure.
Tarkus nr. 28
Anmeldelser
ABSOLUTE ZERO
AHVAK
crashing icons
ahvak
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA/UK
1999-2000
2003
ReR/M=R
m=r. 2
63:08
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Rikard A Toftesund
F
ire år etter opptak utgis nå
denne FANTASTISKE platen i
større omfang. For de av dere
som ikke kjenner Absolute Zero –
hvilket jeg vil tro er de fleste –
snakker vi om en trio bestående av
keyboardist/ vokalist Aislinn Quinn,
bassist Enrique Jardines og trommelegenden Pip Pyle. Crashing Icons
inneholder fire lange kutt som profilerer streng notasjon og friimprovisasjon om hinannen, men som har
fremherskende aleatoriske preg.
Der råder en uhyre brutal og urovekkende nerve i denne musikken
som jeg har alvorlige problemer med
å beskrive, ikke et påklistret og
penisforlengende fuzzfjolleri av den
sorten du finner i metallgenren,
men et genuint lydanarki som mest
av alt drar veksler på den frijazz/
hardcore-oppskriften Zorn/Laswell/Harris eksponerte i sin trio
Painkiller på 90-tallet. Kremen er et
helt usigelig samspill mellom Quinns
ulike samplinger/tangenter og Jardines uhyggelige vrengbass, løftet
av en Pip Pyle som ikke har vært
mer i element siden dagene med
National Health. Som salt i teen får
du den pussige, nesten Zeuhl-aktige
messingen til Quinn, gjort i et dypt
leie mellom tilårskommen kvinne og
pubertal mann; røsten hennes
minner meg ikke så rent lite om
Susanne Lewis’ på de tidlige par
Thinking Plague-skivene.
Crashing Icons var min favorittplate
fra fjoråret, hoder og skuldre over
enhver konkurrent.
ReR Megacorp
www.rermegacorp.com
CD
Israel
2002-2003
2004
Cuneiform
Rune 185
53:17
Rikard A Toftesund
F
orleden lyttet jeg til den norske
samtidskomponisten Lasse Thoresens Hagen, et verk i fire satser
skrevet for fem musikere og sopran til
tekst av Abdu l-Bahá. Og etterpå til
Tim Hodgkinsons Hold to the Zero
Burn, innspilt og utgitt i ‘94 men
komponert for og fremført av Henry
Cow i ‘76, tidsmessig parallelt med
Thoresens stykke. Kontrasten i kulturelt gjennomslag forundret meg.
Cow, et band med bein i rocken, presenterte i sin tid altså musikk som lød
betraktelig mer utfordrende og krevde
enda flere instrumentalister, men er
ennå ikke å finne i noen internasjonal
indeks over kontemporær tonekunst.
Ut fra dagens snevre begrep vil du
derimot heller ikke kunne tiltale Cow
som rock, og spørsmålet blir da: hvordan kategorisere tilskudd til tradisjonen fra Hodgkinson og co?
Ta f.eks. den israelske kvintetten
Ahvak, ledet av de konservatorieutdannede keyboardistene Roy Yarkoni
og Udi Susser. Ahvak er hebraisk for
‘støv’, som også er navnet på dette
debutalbumets tittelkutt – 16 minutter og 20 sekunder med ekstremformalisme i drakten av det som engang
het progressiv rock, dvs. moderne og
fortrinnsvis elektrisk musikk som
streber fremad. Yarkoni og Susser gikk
fra forutinntatte omgivelser i musikkakademisk miljø, til danning av bandet Verdun (som angivelig lå mer i
retning av ELP) og endte med Ahvak.
I stedet for den rene samtidsmusikkens ofte elektroniske eller akustiske
palett, bruker gruppen oppsettet
gitar-bass-trommer-keys pluss litt blås
for å skape sin egen lokale vri over
den komposisjonstunge RIO-stilen.
Hovedmennene spiller som sagt tangenter, men de tre andre får et like
Tarkus nr. 28
stort rom å boltre seg i. Gitaristen
nytter få akkordbaserte grep, det blir
mer snakk om enkelttonale stemmeledd og harmonidelinger, samt litt
perpleks solering som kryper rundt
de umåtelig trange passasjene. Bassisten Ishay Sommer har fortid i
deathmetalband, noe som så vidt
gjengis i spillemåten, men den helhetsstrategiske produksjonen til lydmanipulator Udi Koomran (kjent for
sin studiotekniske innsats med Present) sørger for at firestrengeren blir
et jordsmonn i musikken, uavhengig
av hvor på halsen Sommer befinner
seg. Dermed får bassen en helt
avgjørende rolle i lydmassivet. Og så
Dave Kerman bak batteriet, bedre
enn på lenge og i tidvis sjokkartet
ladning, faktisk låter det som om
deler av perkusjonssporene har vært
skrevet spesielt med ham for øret.
Dette er et lag av musikere som ikke
kjenner begrensninger og aldri feiler,
noe som gir de to komponistene en
uoverskuelig arbeidsflate. Samtidig
er det på det rene at Ahvaks dystre
og tettpakkede musikk vil virke utilgjengelig på mange. Om albumet derfor ikke duger som noen ideell introduksjon til RIO-musikken, har Ahvak
i likhet med senere navn som Thinking Plague og Science Group såpass
mange kryssreferanser til neoklassisk
og symfonisk rock at denne CDen lett
kan tolkes som en progressiv våt
drøm. Gå ikke glipp av den!
Cuneiform Records
www.cuneiformrecords.com
APOGEE
mellomeuropeiske progbandene i
dag. Stilmessig er Apogee slett ikke
så langt unna Versus X, de største
umiddelbare forskjellene er mindre
piano og mer gitar. Schäfer har en
særegen måte å skrive låter på,
gjennom originale tonevalg og utradisjonelle akkordrekker. Apogee er
noe løsere i strukturen enn Versus X,
Schäfer får vist mer av seg selv som
gitarist, på den annen side, uten den
stramme regien som han har i Versus
X får vi noen flere langdryge partier.
Gjennom fire lange og én kort låt gir
Schäfer oss en leksjon i smakfull og
spennende progressiv rock. Et fortettet lydbilde av keyboards og gitarer,
sjelfull (og tidvis sjarmerende sur)
vokal, en intens framføring av langt
over gjennomsnittet komposisjoner.
Musikalsk er Apogee egentlig ikke så
lett å plassere. Det er stilmessig
beslektet med såpass ulike band som
Underground Railroad, IQ, Flower
Kings og Van Der Graaf Generator, og
den komplekse og oppfinnsomme
musikken burde kunne finne tilhengere hos fans av såvel “klassisk” prog
som neoprog. En riktig fin plate.
Musea Records
www.musearecords.com
ARM
open reminder
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
the garden of delights
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Norge
2002-2003
2004
Melektronikk
MELK 008
47:06
Rikard A Toftesund
CD
Tyskland
2003
2003
Musea
FGBG 4503.AR
55:55
Sven Eriksen
A
A
pogee er navnet på soloprosjektet til Arne Schäfer, vokalist, gitarist og låtskriver for
Versus X, et av de mest spennende
RM er eksponent for den voksende skaren av norske artister
beskjeftiget med friimprovisasjon. I kontrast til f.eks. Supersilent,
opererer denne trioen i utgangspunktet på en eksklusivt elektronisk
plattform. Bandet består bl.a. av folk
med røtter i Statens Kunstakademi
og teller Are Mokkelbost, Alexander
Rishaug og Arne Borgan. På Open
Reminder hører du videre diverse
gjestebidrag, eksempelvis fra den
ekstraordinært kreative gitaristen
Side 21
John Hegre (Jazzkammer, Kaptein
Kaliber, Der Brief). Albumet samler
12 utdrag fra opptredener ARM har
gjort omkring i Europa, bl.a. på en
togstasjon og i et skipsskrog.
Vi letter med It Will Make Sense, som
i sin åpne melodiske flørt med
abstrakt tonespredning klarer å nøytralisere min nølende mistanke om at
dette skulle bli en påtatt eggende
støyferdsel i slitte klisjéterreng. Positiv overraskelse. Når en tar for seg
ren improvisasjonsmusikk, per i dag
for lengst en egen genre innen den
eklektiske lydestetikken (takk og
pris), handler alt om persepsjon og
innlevelse. Ofte beror det siste på det
første, men ikke regelvis, og i møte
med Open Reminder blir det vel så
mye tale om en jakt på assosiative
knutepunkter i lydmaterien. En ofte
gjentatt strofe om auditiv kunst
generelt er at mens definert innhold
(form) inviterer til identifikasjon,
forhindres sådant dersom substansen
er av ubestemmelig art, fordi lytteren frarøves sin utøverrolle i den
interaktive sublimering av estetisk
opplevelse som motiverer skapelsen
av arbeidet. Multifilosof og musikkviter Theodor Adorno (fra den sk
Frankfurterskolen) skrev en del om
nettopp dette, bl.a. hevdet han at
jazzen – med all dens løsrivelseshang
overfor både struktur og tradisjon –
av denne grunn var mindre “demokratisk” i uttrykk. Men elektroniske
øyeblikksøvelser av den typen ARM
bedriver, opphører å være improvisasjon når stykkene utvelges og utgis
for allmen lytterhandling, idet formen etter hvert altså fremgår av de
referanselommene som dannes i tilhørerens minne.
Og om ikke alle bruddstykkene på
Open Reminder er like minneverdige,
skal ARM om ikke annet prises for å
våge variasjon. Her er betagende og
pen musikk (Vitamin), stygg (Driving
By Accident), kjedelig (Storm Detective), vimsete (Dessert, Not Desert,
Cookie, Not Rock) og faretruende
musikk (Walk Away) – alt like forholdsmessig, selvfølgelig.
Proggernes favorittord er “Kompleksitet”, men hvem har reservert
anvendelsen til å måtte angå tempi,
kvanta, struktur- eller kilderelasjoner? Hvorfor ikke komplekse motivasjoner? Uansett er Open Reminder et
fint tilskudd til den gryende norske
alternativscenen.
Melektronikk
www.melektronikk.com
Fruitcake-CDene How To Make
It (1994) og Room For
Surprise (1996) er nå utsolgt
fra plateselskapet og vil ikke
bli presset opp igjen.
Fruitcake er også i avslutningsfasen på sitt nye album
med arbeidstittelen Man
Overboard. utgivelse er ventet
en gang i sommer.
Side 22
BARRY CLEVELAND
volcano
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2003
2003
AMP Records
AMP-CD 0047
51:17
BARRY CLEVELAND
BIRDSONGS OF THE
MESOZOIC
the iridium controversy
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Cuneiform Records
www.cuneiformrecords.com
Rikard A Toftesund
memory and imagination
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2002-2003
2003
Cuneiform
Rune 179
60:49
blir gjengangere i fora hvor kontroverselementet (nedbrytning, oppløsning osv.) fremstår som obligatorisk
kriterium – og nå snakker vi magasiner som The Wire og Jockey Slut.
Like fullt har vi igjen fått en førsteklasses CD fra Birdsongs, denne gang
med omslag av Roger Dean!
AVIARY
2CD
USA
1987-2003
2003
Supersaturated Records
RBR001-03
61:03 + 59:12
ambition
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Trond Gjellum
CD
USA
1975-79
2003
AV Records
AV-1000
51:11
Sven Eriksen
I
B
arry Cleveland er en amerikansk gitarist som har latt seg
fascinere av vestasiatisk (det
vil si tyrkisk og arabisk) musikk, og
hans mål er tydeligvis å prøve å lage
en syntese av dette og mer vesteuropeiske musikalske uttrykk. Dette har
vært prøvd gjort før (bl.a har exKing Crimson bassist/Warr-gitarist
Trey Gunn vist sin interesse for nettopp slik musikk), og Cleveland gjør
ikke den dårligste jobben blant alle
de jeg har hørt på å få til nettopp
dette. Volcano er originalmateriale
fra 2003 og Memory and Imagination
er ei samleskive som spenner over 15
år av Clevelands musikalske karriere.
Men til tross for tidsspennet, slås
man ofte av at musikken hele tiden
består av mye av de samme elementene. Musikken har ofte noe luftig og
spontant over seg, men han går i fella som kalles for “monotoni”. Formelen rokkes sjeldent ved, og etter
hvert blir du litt lei av å høre elgitar
spille bouzouki-løp og fretless bass
prøve å spille tyrkisk cello mens eterisk synth lager vakre tepper under
det hele mens det spilles litt på
diverse etnisk håndperkusjon. Låtene
mangler også vesentlige dynamiske
variasjoner som kan påkalle din oppmerksomhet over lengre tid. I disse
hopptider vil jeg gi poengrekka 1212-13-11,5...
ElevenEleven Music
www.barrycleveland.com
den grad Cuneiform-selskapet
kan sies å ha et flaggskip blant
sine oppegående band, vil nok
kampen stå mellom Miriodor, Curlew,
Univers Zero, Thinking Plague eller
Boston-baserte Birdsongs of the
Mesozoic (BotM). Sistnevnte rager
også høyt i representasjonsfaktor på
labelen, med sin allsidige vinkling på
jazz/rock/komposisjon/world/elektronika-syntesen.
Et av avant-rockens vakrest titulerte
band etter mitt skjønn, BotM har
pionert form- og uttrykkslinjer i
drøyt 20 år nå. Sant nok uten å
komme i nærheten av den oppmerksomheten som har blitt vesentlig
mindre interessante slike navn til del
(Tribal Tech, Oregon), dette på tross
av at gruppen faktisk forbedrer seg
med hver utgivelse. I så måte markerte det forrige slippet deres
(Petrophonics, 2000) et langt skritt
fremover, og det gledet meg å registrere at den samme besetningen nå
sto bak The Iridium Controversy.
Og jeg ble ikke skuffet. Noen artister
synes å være i stand til å levere uansett hva man måtte tro på forhånd,
og Cuneiform er etter hvert spekket
med den slags artister. BotM består
altså fortsatt av tangentistene Erik
Lindgren og Rick Scott, blåseren Ken
Field og Michael Bierylo på gitar/
programmering. I tillegg deltar en
rekke folk på perkusjon og trommer Iridium inneholder for øvrig mer
akustisk slagbruk enn noen tidligere
BotM-plate. Men i første rekke er det
piano, alt-/tenorsaks og fløyte som
driver de strøkne og alltid iørefallende melodiene fremad. Dette siste
poenget er verdt å merke seg; BotM
har bestandig vært blant de mest tilgjengelige i sitt slag, og kompromitterer sjelden eller aldri konstruksjon
for utflytning.
I likhet med andre Cuneiform-band
som f.eks. Krakatoa og nevnte Miriodor, eier musikken her cinematiske
kvaliteter som bunner i et utstudert
estetisk tonespråk. Dette kan også
forklare hvorfor ikke disse gruppene
D
en amerikanske 70-tallsgruppa
Aviary var egentlig aldri noe
progband, men snarere et pompøst glampopband med enkelte progressive tendenser, noe som kom til
uttrykk på bandets eneste LP – Aviary – innspilt sent 1978. Men på
denne helt ferske skiva med tidligere
uutgitte innspillinger fra perioden
1975-79 viser de en litt annen side.
Åpningskuttet Hello er som en krysning mellom Beatles og Queen, og
akkurat dette er typisk for mye av
musikken på albumet, som sammenlignet med Aviary viser et mer
lekent, løssluppent band – og veldig
mye mer kreativt.
Det er rutinerte musikere vi har med
å gjøre, og musikken er veldig keyboard-basert med Paul Madden høyt og
lavt på Hammond, Mellotron, Minimoog og Rhodes. I tillegg spiller
vokalist Brad Love piano. Sentralt på
plata står den 11 minutter lange
Desert Songs/Pharao’s March hvor de
forlater den relativt muntre stemningen som preger resten av plata og
gjør et seriøst, ambisiøst og kontrastrikt stykke. Eva’s Birthday er et par
år eldre enn de øvrige innspillingene,
utmerker seg ved å være nær reinspikka psykedelia og har klare likheter med f.eks Blossom Toes.
Ambition er en plate med til tider
høyt energinivå, en ganske så uhøytidelig affære midt opp i all pompøsiteten, og en skive som har lyst opp
mang en mørk vinterkveld i heimen.
AV Records
avrecords@ev1.net
www.bradlove.com
Tarkus nr. 28
CLEARLIGHT
CZABA VEDRES
infinite symphony
breathed prayer
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike/USA
2003
2003
Clearlight Music
CLM-008
66:52
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Trond Sætre
CD
Ungarn
1999-2001
2003
Periferic Records
BGCD 127
73:34
AKACIA
an other life
Sven Eriksen
Middels kompetent, men uhyre lite original
musikk. De prøver muligens å bli en røffere
utgave av god, gammel Camel, men mislykkes på stort sett alle fronter. Det hele blir
rotete, slitsomt og svært lite spennende.
USA 2003, 57:03, www.musearecords.com,
www.akacia.net (Sven)
ALAN WHITTAKER
top of the world
E
tter å ha etablert selskapet Clearlight Music, tar Cyrille Verdeaux atter fram det gamle bandnavnet som selskapet er oppkalt
etter. Steve Hillage er ikke med
lenger, men Verdeaux selv er i god
form.
Med eller uten Hillage er Clearlight
likevel et ensemble av kvalitetsmusikere. Blåserrekka og Trevor Lloyds
klagende fiolin gir Clearlights tunge
symfo-rock en følelse av jazz uten å
fortape seg i fusion-klisjeer. Andre
ganger gir blåserne en lett Roxy
Music-følelse til albumet. Shaun
Guerin synger med Peter Gabriels
stemme på to spor, men gjør sin viktigste oppgave som trommeslager.
Infinite Symphony er faktisk en symfoni. Albumet består ikke av sanger,
men av stykker med flytende overganger og spor som bare heter Movement 1, Movement 2, osv. Verdeaux
er tydelig bevisst om at han er en
komponist mer enn en låtskriver. I
så henseende er formen på albumet
svært gjennomført, og oppbyggingen
virker gjennomtenkt. Hele tida
svinger albumet mellom tungt symfonisk og drømmende melodiøst,
men melankolsk er det alltid.
I løpet av den drøye timen som verket varer blir det dessverre mye
dødtid der “orkesteret” lett fortaper
seg i monotone stemninger. I starten (ca. 1-2. sats), er det sjarmerende, men gradvis blir det mer trettende. Særlig femte sats er særs
uinspirert og kunne like godt vært
brukt som bakgrunnsmusikk for
film, men plata kommer seg igjen på
den sjette og siste.
Verdeaux’ ensemble spiller symfonisk rock med ekstra sterk klassisk
følelse, og viser stor nok variasjon
til å heve Infinite Symphony litt
over gjennomsnittet.
Clearlight Music
www.clearlight888music.com
Tarkus nr. 28
C
zaba Vedres var pianist i After
Crying, men forlot bandet etter
Fold Es Eg i 1994 for å starte
Townscream. Etter at dette bandet
gikk i oppløsning har han gitt ut
fem soloplater, og denne plata er en
samling innspillinger fra disse platene, pluss noe nytt materiale.
Det er mye pianosolo-musikk her, og
stilmessig har det et sterkt slektskap
til musikken til After Crying, men
uten resten av bandet blir uttrykket
nødvendigvis noe annet. De tre første kuttene er fra albumet Tales,
Letters og er musikk for solo piano,
delikat, virtuost i et slags krysningspunkt mellom romantikk og impresjonisme, men også med tydelige
tegn på at utøveren har hatt et ben
innenfor rock og kontemporær
musikk.
Seks kutt er fra By The Break Of
Dawn (2000). Her legger Vedres, i tillegg til piano, på vokal, fløyte og
trompet. Dette er enklere, mer
melankolsk, men samtidig mye
vakrere musikk. Assosiasjoner til
Crimsons Moonchild dukker opp. Her
brukes bredere og mer tradisjonelle
dur- og mollakkorder, og Vedres’
vokal passer perfekt i all sin relativt
uskolerte enkelhet.
Etter denne delen følger to låter fra
albumet Dance Of Spirit hvor Vedres
forlater pianoet til fordel for kirkeorgel og fiolin. Det blir uunngåelig en
sakral stemning over musikken, og
det typisk østeruropeiske musikkinntrykket kommer tydeligere fram. Det
neste stykket er det tidligere uutgitte pianostykket List Of Free Ideas
hvor han på snaut 14 minutter introduserer og utvikler 10 små ideer – alt
fra jazz via rock (det er ikke så ulikt
mye av Keith Emersons pianoarbeid)
til samtidsmusikk. Neste parti låter
er fra Ephata 1 (2001) hvor han
benytter synth, piano, fiolin og
vokal, og det blir da også disse
låtene som er nærmest progressiv
rock selv om total mangel på rytmeseksjon gjør at det blir lite rock. Dramatiske og på ny melankolske komposisjoner som vil tiltale alle som har
sans for After Crying.
Vi anmeldte Whittakers forrige album i Tarkus nr. 24. På denne utgivelsen har han
kvittet seg med litt av singer-songwriterpreget og produsert en noe tyngre plate.
Fremdeles er det langt mellom de virkelig
gode låtene, det blir på en måte litt for snilt
uten at jeg helt tror at det er meningen, men han er definitivt på vei.
Tidvis ligger musikken litt i tidlig Genesis/Anthony Phillips-området,
men i en moderne – litt for moderne – innpakning, sterile trommemaskiner kler denne musikken svært dårlig. Andre ganger er det dessverre nesten som å høre Mr. Mister. Hr. Whittaker er nok fremdeles
ikke mer enn lovende. UK 2003, 59:58, alan.whittaker@virgin.net
(Sven)
ANTHONY PHILLIPS
battle of the birds
Denne plata, spilt inn i 1976-78, men ikke
utgitt før nå og laget i samarbeid med Harry
Williamsom og Didier Malherbe, er ikke stort
annet enn en keltisk eventyrfortelling fortalt av bl.a. Gilli Smyth med litt forsiktig
musisering bak. Av absolutt marginal interesse selv for fanatiske fans av de medvirkende.
UK 2004, 50:58, www.voiceprint.co.uk (Sven)
AQUAPLAN
paperimeri
Snill finsk melodiøs prog, en plate som
veksler fra upersonlig gitarpop til småfiks
jazzrock og vakker folkprog. Delikat kvinnelig vokal og smakfullt gitararbeid preger
denne plata som gjør lite ut av seg, men
som har adskillig å by på for dem som tar
bryet med å gi den tid. Finland 2003, 45:37, www.aquaplan.org (Sven)
ARS NOVA
biogenesis project
Gjestespill fra flere italienske prog-musikere
har gitt Ars Novas nyeste konseptalbum
overtoner som er en blanding av italiensk og
japansk prog. For øvrig pøser jentene i Ars
Nova på med alle symfo/metal-virkemidler
som finnes: Overdådige orgel og space-synther, hurtige og stadig skiftende melodilinjer, et ambisiøst, men
uklart sci-fikonsept, Kansas-fioliner og lån fra et klassisk stykke (Griegs Morgenstemning). De har det virkelig travelt for å få med litt av
alt, og som et resultat er Biogenesis Project mer enn overlesset. Ganske underholdende plate, om du unngår å ta den for alvorlig. Men den
krever noen gjennomlyttinger.
Japan 2004, www.musearecords.com (Trond S)
Side 23
Side 24
Tarkus nr. 28
Den siste platen det er hentet kutt
fra heter Music For Piano, og her
viser han med all tydelighet hvilken
virtuos pianist han er i krysningspunktet mellom klassisk og rock.
Det står skrevet i heftet som følger
med at Czaba Vedres regnes blant de
20-25 beste pianistene i kontemporær rock. Bullshit! Vis meg en eneste
som er bedre! Et flott album, men
kanskje ikke for de mest rock-fikserte av dere.
Periferic Records
www.perifericrecords.com
ETCETERA
tales of ardour and deceit
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Danmark
2000-2001
2004
Record Heaven
RHCD39
59:38
Sven Eriksen
strumentalist (han spiller nesten alt
unntagen trommer) Frank Carvalho
med sin utsøkte sans for melodi,
akkorder og ikke minst det å sette
sammen ulike stemninger til en harmonisk helhet.
The Lady Of Cantela er en portugisiskinspirert instrumental basert innledningsvis rundt akustiske gitarer,
men den bygger etterhvert opp til
noe Genesis-aktig med “drone”-komp
og fine soloer for ulike synther. Alle
komposisjonene på plata har et felles
tema: Som tittelen indikerer tar de
utgangspunkt i virkelige hendelser
som alle handler om nettopp lidenskap og svik. The Ghost Of Yang, som
henter sin fortelling fra Kina, er et
storslagent anlagt instrumentalt
verk. For første gang merker vi en
viss slitasje i låtskrivingen. Her
finner vi langdryge solopartier uten
vesentlig utvikling som vi har vært
lykkelig forskånet for til nå. Mangelen på rent kompositorisk innhold
kompenseres med heftig bruk av
mellotronsamples og vidløftige
synthøvelser, men til tross for glimtvis flotte partier blir helhetsinntrykket av dette avslutningskuttet noe
mer halvhjertet enn resten av plata.
Det forhindrer allikevel ikke at Tales
Of Ardour And Deceit er en av de
mest oppløftende og genuint entusiastiske progplatene jeg har hørt det
siste året, og den er en plate alle
som liker god, gammel progressiv
rock virkelig kan nyte om og om
igjen. Og etterpå er det bare å kjøpe
Fin De Siecle hvis du ikke allerede
har den.
D
anske Etcetera ga ut sitt forrige album så langt tilbake som i
1998 – et album som viste
lovende takter, men som ble noe
skjemmet av en dårlig produksjon.
Produksjonen er noe bedre her, men
det er fremdeles mer å gå på. Musikalsk følger Tales of Ardour And
Deceit opp der Fin De Siecle slapp, en
idérik, rendyrket progressiv rock med
inspirasjoner hentet fra storheter
som Genesis, Gentle Giant og Van Der
Graaf Generator.
Record Heaven
www.recordheaven.net
EYESTRINGS
burdened hands
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Det åpner veldig bra med den over 16
minutter lange The Song Of Marsh
Stig hvor de hele tiden skifter temaer, et musikkstykke som får tankene
til å gå vekselvis i retning av Genesis’
glansdager, Van Der Graaf Generators
mørke og hektiske lydvegger og ELPs
grandiose symfo. Et praktfullt stykke
progrock i en meget velskrevet og
kreativ, men kanskje ikke spesielt
nyskapende låt.
De fortsetter med den korte, vakre
Songs som innledningsvis til forveksling ligner Gentle Giants Aspirations,
og som er et nydelig stykke musikk
med et flott vokalarrangement og en
vakker melodi. Og de slipper ikke
forkjærligheten for musikk i Gentle
Giant-land. Kentish Suite bygger de
på et GG-aktig riff, og underveis er
de innom mange musikalske steder
brødrene Shulman godt kunne ha
besøkt en gang. Men nok en gang
overbeviser låtskriver og hovedin-
Tarkus nr. 28
CD
USA
2003
2004
Split Difference
SDR 78001
66:04
Sven Eriksen
THE HOMOSEXUALS
the homosexual’s record
Alle kjente opptak m. denne provokative artpunktrioen, dvs. hele ReR-skiven fra ‘84
(innsp. ‘78) + fem upubliserte spor. Medlemmene traff hverandre under et fremstøt mot
en nazimarsj i London i ‘77, og valgte bandnavnet som en bevisst overskridelse, ment å
skulle distansere enhver entusiasme som ikke var hjertefølt. Noen få likheter m. andre frittenkende punkgrupper (Gang of Four, Crass), men H
var virkelig distinkte og avanserte på sitt vis. Vinylversjonen er for øvrig
blant de sjeldneste fra ReR, men etter sigende også en av de minst etterspurte, grunnet det åpenbare sidespranget albumet utgjør. Selv har jeg
alltid kost meg med platen, og noen av de vakreste britiske punkperlene
finner jeg her (Kiss With Venom, False Sentiments). Og hvordan mislike
et band som anvendte slakt-anmeldelsen fra NME som tekst i en låt?
England 2004/1978, www.rermegacorp.com (Rikard)
TERRENO BALDIO
terreno baldio
Jeg valgte å forbigå dette albumet i ‘Arkivaren’-artikkelen om Sør-Amerika, da platen
kun forelå i nyinnspilt 90-tallsversjon m.
engelske tekster, og originalens mastertape
etter ryktene var tapt. Akkurat dette siste
stemte visst, for nå utgis i stedet en vinylavspilling på CD. Anerkjent som en av de aller beste brasilianske progskivene gjennom tidene – gjett om jeg så frem. Inntil det gikk opp for
meg at vinyleksemplaret trolig har gått i ujevne omdreininger og etterlatt en intonal og skeivtlydende overføring! Om den sterkt GGiant- og
PFM-relaterte musikken her er aldri så praktfull i seg selv, ødelegges
langt på vei den endelige lytterakten. CD-folderen er gjennomillustrert
og utskrevet med bandkrøniker og det hele, men nevnte tekniske skavank hindrer meg fra å kunne gi reslippet en uforbeholden tilråding.
Brasil 2003/1976, www.musearecords.com (Rikard)
TWELFTH NIGHT
art & illusion
Bandets andre studioalbum – tredje totalt.
Vokalist Geoff Mann er erstattet av Andy
Sears, ellers er alt som før. Deres spesielle
form for energisk, smårufsete og tidvis primitiv, men på sin måte avanserte og følelsesladede neoprog - ikke minst i tekstene.
Flere bonus-spor enn originale albumlåter (blant annet den mektige
Blondon Fair) gjør dette til en fin utgivelse, den fjerde i rekken på
Cyclops, og skal vi tro promomateriellet deres, er det enda tre til på
venteliste. Et band som fortjener – og får -– en verdig relansering.
UK 1984/2003, 71:14, Cyclops www.twelfthnight.info (Sven)
VORTEX
1975-1979
V
okalist, keyboardist og låtskriver
i dette nye, amerikanske bandet
heter Ryan Parmenter, og han
har nok lært ett og annet knep av sin
onkel Matthew i Discipline (Disciplines bassist Mathew Kennedy er forresten også bassist her) – og da vet vi
omtrent hvor landet ligger rent musikalsk på denne plata, ja for det er store likheter mellom de to bandene.
2CD fra oversett band som musikalsk lå ml.
Soft Machine og tidl. Nucleus på debuten
Vortex, innspilt for å akkompagnere et teaterstykke i ‘75. Lite skilte denne utgaven fra
et hav av navn i den halvstuderte bresjen av
eurojazzrock, og platen er vel helst av historisk verdi. Les Cycles de Thanatos (‘79) sentreres rundt en 25 min.
lang suite, med start i 4-5 takter fra Messiaens Et Exspecto Resurrectionem Mortuorum! Besetningen er en litt annen (stadig m. brødr. Jean
Pierre/Jacques Vivante på hhv. keys/bass) og den særs innviklede
musikken er blitt langt mer personlig enn før, med fjerne hint til
datidens Art Zoyd, Terpandre, Magma og Dün. Majestetisk uten å være
pompøst, energisk men aldri stressende, hensiktsmessig komponert
tross et overhengende detaljmylder. Flere bonuslåter, uten at dette
trengs for å heve albumets helhetlige styrke. Plateselskapet har ellers
lagt flid ned i CD-heftet, med eurojazz-eksperten Aymeric Leroy bak
kommentarene. Ekstra pluss for enkelt og effektivt cover.
Frankrike 2003, www.musearecords.com (Rikard)
Side 25
Ikke riktig så dystert som Discipline,
men med sine klart mørke sider, og
med et lite øye i retning pop-prog
(f.eks Izz og Rocket Scientists) og et
annet i retning power prog.
Bandet har en “klassisk” besetning,
men de klarer å variere lydbildet bra.
Dessuten er unge Parmenter en vel så
bra låtskriver som sin onkel. Stemmen hans tar mange veier. Noen
ganger synger han ikke ulikt Anthony Phillips, og tidvis får jeg da også
assosiasjoner til dennes mest progressive plate – Sides. Som for
eksempel i Nothing og Just A Body.
Just A Body har forresten også en
touch av David Bowie, mens Anachronism bare er en flott proglåt. Tre
lange kutt gir bandet anledning til å
strekke ut med mange temaer og
stemninger. Det gjør de forsåvidt i
hvert av de kortere kuttene også.
Burdened Hands er en plate som farer
over et bredt spekter av musikk, det
symfoniske, det komplekse, det
melodiøse (enkelte av låtene er vanskelig å få ut av hodet når de først
har satt seg der), det intrikate, det
røffe, det sarte. Felles for alt de gjør
er at det er intelligent skrevet og
framført med en kombinasjon av kjølig perfeksjonisme og varm lidenskap. En varmt anbefalt plate.
som vet å ha de rette forbildene. Ikke
bare This Heat elementer gjør seg
som referanse, men hyppige musikalske hentydninger til Magma (særlig
rundt deres Udu Wudu periode)
finner også sted. Men den fella Guapo
ikke går i, er å kun forelske seg i
gamle dager og dyrke dette. Guapo
makter å kombinere soundet til inspirasjonskildene sine med moderne
klanger og komposisjonsmetoder som
henter vel så mye fra elektronika og
jazz som klassisk progrock. Utkommet av dette er en friskhet og vitalitet som jeg har til gode å ha hørt på
en god stund. Det er ikke så mye mer
å si enn at dette burde være obligatorisk for alle som vil ha en ekte, progressiv kosestund i vintermørket.
er mest representativt i så måte.
Guillaume Cazenave sår mye tvil om
sin identitet som artist: Er han en
pretensiøs viktigper som med vilje
prøver å lage en musikkform mest
mulig ulikt alt annet – eller er musikken hans et uttrykk for oppriktig
kunstnerisk engasjement? Jeg velger
å tro det sistnevnte. Uansett, i en
alder av bare 25 år har mannen
utviklet seg til å bli en usedvanlig
original komponist og musiker, og jeg
er spent på den videre utviklingen.
Worship Scraped er visstnok bare det
første i en serie på fem konseptalbum
om menneskets tilstand. Et så ambisiøst prosjekt kan gå begge veier.
Cuneiform Records
www.cuneiformrecords.com
Cuneiform Records
www.musearecords.com
www.liahproject.com
GUILLAUME CAZENAVE
IN CAHOOTS
the mediation project part
one – worship scraped
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Frankrike
2003
2003
Dreaming/Musea
DR 8422.AR
47:14
tere uten at kvaliteten hadde blitt
vesentlig forringet. Men er melodisk
jazz-fusion noe som scorer høyt hos
deg, burde denne skiva skyte godt
inne på det svarte på den musikalske
blinken.
Cuneiform Records
www.cuneiformrecords.com
INKÁBB HOLNAP
tomorrow instead
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Ungarn
2003
2003
Periferic Records
BGCD 120
55:50
Trond Sætre
all that
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
2003
2004
Cuneiform
RUNE 181
67:07
Trond Gjellum
Trond Sætre
Eyestrings
www.eyestrings.com
A
fter Crying er vel det bandet
som har størst sjanse for å bli
nevnt dersom temaet ungarske
progband mot formodning skulle tas
opp. Men de deler plateselskap med
en håndfull andre lokale progressive
artister, viser det seg - blant annet
disse karene. Anført av gitaristen
Krisztian Paar, gjør Inkább Holnap
(ungarsk for “tomorrow instead” bandnavnet er tospråklig og albumet
er selvtitulert) hermed sin platedebut.
GUAPO
five suns
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
2002-2003
2004
Cuneiform
RUNE 184
61:12
Trond Gjellum
D
en britiske gruppa Guapo har
på relativt kort tid skapt seg et
rykte som et kompromissløst
eksperimenterende og stadig søkende
band litt i den samme gata som This
Heat, et annet eksperimentelt band,
gikk i på sent syttitall. Vi snakker om
ganske dyster, ukonvensjonell eksperimentell progrock som også utnyttet
annen teknologi enn bare rockeinstrumentene til å klanglegge musikken sin. David O’Sullivan (gamle,
ærverdige keyboards som Mellotron,
Fender Rhodes og harmonium samt
gitar og elektronikk), Dave Smith
(trommer og perkusjon) og Matt
Thompson (bass, gitar og elektronikk) er tre uhyre stilsikre musikere
Side 26
F
ile under Electronic music”, står
det på baksida av denne CDen,
et merkelig forsøk på å kategorisere et album som likner på - jeg vet
ikke hva. Enhver prog-artist med
respekt for seg selv prøver å krysse
sjangrer av og til, men Guillaume
Cazenave gjør det mer konsekvent
enn de fleste. Umiddelbart er det lettest å peke ut industriell rock, metal,
jazz, og elektronika i blandingen.
Tekstene er ikke noe mindre overveldende og forvirrende, selv om de har
et mer gjennomgående tema. Så vidt
jeg kan skjønne handler det mye om
hvordan religion kan påvirke følsomme sinn. For øvrig krever det mye
konsentrasjon for å følge med i teksten, selv om du har heftet foran deg.
Cazenave hopper mellom stilartene i
et ugudelig tempo, men det er ikke
umulig å følge med. Bortsett fra
enkelte thrash metal-utbrudd (dem
er det riktignok mange av) er musikken hans nesten som en jevn strøm
som det fint går an å bare nyte –
etter et par gjennomlyttinger. En må
venne seg til Cazenaves musikk.
Albumet fungerer best hvis du tenker på det som et hele, snarere enn
som inndelt i seks spor. Middelsporet
Interpassive Neuro Activity, på 21
minutter uten gjennomgående tema,
P
hil Miller er vel for de aller fleste kjent som gitarist for legendariske Hatfield and the North
og Matching Mole, men hans karakteristiske gitarspill har fått utløp
gjennom en rekke andre musikalske
utløp i tiden siden, og In Cahoots er
vel det bandet som han i de fleste
tilfeller har gjort seg gjeldende i. Miller har alltid tilkjennegitt sin interesse for jazz, og In Cahoots har vel
alltid markert seg som et jazzband
mer enn et typisk progband. Nå hadde jo også band som Hatfield og Matching Mole mer enn nok jazz i sitt
musikalske uttrykk, men der vanket
det også solide doser påvirkning fra
avantgarde, prog og psykedelia, noe
som mer eller mindre er helt fraværende i In Cahoots.
Men som jazz er ikke In Cahoots noe
dårlig valg, og dette livealbumet innspilt i USA i fjor gir et balansert bilde
av hva bandet står for. Sangformen
er veldig tradisjonell; hode med noen
melodiske innspill, deretter en rekke
soloer før det så avsluttes omtrent
som det begynte. Selv om det er
mange fine riff og melodier, er likevel skiva såpass mye preget av lange
soloforløp som strengt tatt føles litt
unødvendige. De fleste låtene kunne
med fordel vært noen minutter kor-
Inkább Holnap spiller for øvrig en
litt annen type prog enn After Crying. Jazzrock er deres felt, og på dette området er de et av de beste, nye
bandene som har dukket opp på et
par år. Å kalle dem for et fusionband
er for enkelt, da de ligger et stykke
nærmere klassisk symfo-rock enn
andre slike band. For det meste beveger de seg stilfullt mellom moderne
fusion og mørk 70-tallsprog. En
typisk IH-melodi balanserer konstant
mellom suggererende keyboard-tema
og tung, knusktørr jazzgitar. For
variasjonens skyld har vi også stykker som See Saw, en melodiøs jazzlåt
som veksler mellom piano og keyboard. Men høydepunktet er nok 1000
Lei, der fine, melodiske partier settes
opp mot utbrudd av tung symfonisk
rock, og til slutt smelter sammen og således kanskje best demonstrerer
dynamikken i IHs musikk.
Inkabb Holnap har potensiale til virkelig å hevde seg på den progressive
jazz-scenen, men utnytter det ikke
helt. De trenger mer energi, for
eksempel. Den musikalske dyktigheten er det lite å utsette på, men
framføringen blir noen ganger halvhjertet. En stund venter man også at
utøverne skal eksperimentere litt
mer, for de gjør noen krumspring.
Tarkus nr. 28
Men så viser de seg alltid å være av
den forsiktige sorten likevel.
ECLECTIC DISCS
Eclectic Discs er et nytt engelsk plateselskap (hjemmehørende i Canterbury)
som blant annet har spesialisert seg på
re-utgivelser av spennende plater fra
60-, 70- og 80-tallet. De har innledningsvis tatt for seg fem plater.
Produksjon og sammensetning er imidlertid upåklagelig. Albumet har egentlig ingen svake låter, bare en jevn
strøm av sofistikert jazzrock, og jeg
ville si at de er Øst-Europas mest interessante progband siden Ankh. Her må
tilføyes at så mange østeuropeiske
band har jeg i grunnen ikke hørt...
Sven Eriksen
TOUCH
touch
Periferic Records
www.perifericrecords.com
KARNATAKA
delicate flame of desire
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
2003
2003
Immrama Records
ktkcd003
61:31
Touch var et av amerikansk psykedelia/protoprogs aller mest spennende band. Med en
fandenivoldsk energi framsto de som en miks av Vanilla Fudge, Traffic og veldig tidlig
Genesis. De kombinerer galskap med intelligent låtskriving, og låtmaterialet svinger
fra vill psykedelia i We Feel Fine til nærmest jazzballade i den fine Alesha And Others.
Utgivelsen har fem bonus-spor, blant annet en uutgitt single fra 1968 – året før albumet ble laget, et par alternative versjoner og en 12 minutter lang instrumental fra 1973 da bandet var blitt et
rent progband med synther, mellotroner og hele pakka. Et band som hadde fortjent å bli stort, og en plate som
hører hjemme i enhver seriøs progsamling.
1969/2004, USA, 79:32
LOCOMOTIVE
we are everything you see
Sven Eriksen
Locomotive hadde en hit før denne LP-plata, mens singelen som ble hentet herfra (og
med en tekstlinje som ga navnet til plata), Mr. Armageddon, utrolig nok ble en flopp.
Musikalsk er dette adskillig enklere enn Touch. Mr. Armageddon er en slags blues-psykedelia med mye orgel og en kraftig blåserrekke (som besto av bl.a. Dick HeckstallSmith, Chris Wood, Lyn Dobson og Henry Lowther – bandet hadde forøvrig ingen gitarist). We Are Everything You See er et veldig tidstypisk produkt som er festlig lytting
hvis du har ørene innstilt på 1969, men plata har ikke tålt tidens tann riktig så bra som mye annet fra samme
tid. Det tredelte “konseptet” The Loves Of Augustus Abbey kaller nok mer på smilebåndet enn på seriøs fordypning. Utgivelsen har seks bonus-spor, alle er singler fra tiden rett etter at albumet ble utgitt, og er stort sett
mer tradisjonell soulbasert popmusikk – ikke helt ulikt The Foundations.
1969/2004, UK, 62:23
CLIVE JOHN
you always know where you stand with a buzzard
K
arnataka er ute med sitt tredje
album. Neo-folkrockbandet som
så langt har vært lovende, men
som etter min mening har hatt mye å
gå på når det gjelder selve låtmaterialet. Dog er de flinke til å utnytte de
øvrige ressursene de har. Rachel
Jones har en eksepsjonell stemme,
spilleteknisk er de helt OK, og platas
lydbilde er fyldig og behagelig.
Det er fremdeles umulig ikke å sammenligne dem med Mostly Autumn,
de har en identisk besetning og de
lager musikk med nøyaktig de samme
ingrediensene. Det virker som om Karnataka bevisst og uten hemninger
kopierer Mostly Autumn i alt de gjør,
forskjellen er at der hvor MA pøser ut
“nesten-klassikere” i store mengder er
Karnatakas musikk så uendelig anonym – pen, velspilt og flott produsert
– men anonym.
Nesten alt går i samme tempo,
akkordprogresjonene er forutsigbare
og går igjen fra låt til låt, og jeg må
bare innrømme at hvor mye jeg enn
ønsker at dette skal være en bra plate, ender jeg opp med å kjede meg så
grusomt at jeg mest av alt skulle
ønske at dette bandet enten gjorde
noe radikalt eller rett og slett pakket
sammen og ga seg. Sjelden har en
plate gitt så mye næring til min
påstand om at det er mye viktigere
HVA du spiller enn HVORDAN du spiller det. Zzzzzzzzz...
Immrama Records
www.karnataka.org.uk
Tarkus nr. 28
Clive John er kjent fra den walisiske gruppa Man, og han fikk hjelp av flere av gruppas medlemmer på denne soloplata fra 1975. Musikalsk er det velspilt, men relativt
enkel bluesrock med ett og annet akseptabelt øyeblikk også for progfans. Ingen
bonus-spor.
1975/2004, UK, 48:09
MANDALABAND
the eye of wendor: prophecies
The Eye Of Wendor er Mandalabands andre plate (den som åpner med tittelmusikken til
TV-seriene om Brødrene Dal) hvor David Rohl med hjelp av blant annet Barclay James
Harvest, 10cc, Sad Café, Justin Hayward, Maddy Prior og The Hallé Orchestra lager en
plate full av snill, ultrasymfonisk progressiv rock. Det er grandiost og storslagent med
ofte voldsomme, men samtidig luftige lydbilder, ikke så rent lite preget av de mange
medvirkende artistene. Det er ikke så mange minneverdige komposisjoner, det som gjør plata hørverdig er først
og fremst den fine produksjonen og de lekre orkesterarrangementene (i hovedsak skrevet av avdøde Ritchie
Close - som senere dukket opp på Camels Pressure Points - senere enn denne plata, altså). Plata er et konsept
inspirert av egyptisk mytologi (Dave Rohl er idag en anerkjent egyptologist), og det er slett ikke noen ueffen
plate, men du bør ha sans for de medvirkende gjestene. Som bonus har Eclectic lagt til en alternativ miks av
Dawn Of A New Day, låta som Justin Hayward har vokal på.
1978/2004, UK, 44:45
WOOLLY WOLSTENHOLME
black box recovered
Black Box Recovered er en utgivelse av plata Black Box, spilt inn i 1981, men først
utgitt i 1994 av Voiceprint, den gang i kombinasjon med Woollys første soloalbum
Mæstoso (1980). Eclectic har plusset på hele ni bonus-spor, blant annet demoer av
låter fra Mæstoso, tre live-kutt fra 1982 og en helt fersk demo. På Mæstoso fulgte Wolstenholme opp sine symfoniske sider som krydret platene til Barclay James Harvest
fram til 1979. Black Box er noe mer AOR-aktig i formen, faktisk nær den retningen BJH selv tok. I positiv retning merker vi oss Deceivers All (som også var å finne på Rime Of The Ancient Sampler - The Mellotron Album og
som bærer stor likhet med BJHs She Said), The Will To Fly, en vakker liten ballade, og Open som har i seg mye
av den samme grandiose symforocken som Wolstenholmes komposisjoner for BJH. Av bonusmaterialet er de tre
livekuttene mest interessante (hentet fra en bootleg) og viser et adskillig tøffere band enn studioinnspillingene. Bandet inneholdt blant annet Steve Broomhead og Kim Turner som Wolstenholme hadde møtt under innspillingen av The Eye Of Wendor.
1981-82/2004, UK, 77:23
Eclectic Discs
www.eclecticdisks.com
Side 27
KOTEBEL
fragments of life
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Spania
2003
2003
Musea
FGBG 4509.AR
72:09
Trond Sætre
K
otebel gjorde seg først bemerket med det melodiøse konseptalbumet Mysticae Visiones i
2001. Og selv om jeg syntes det var
en utmerket plate, gleder det meg å
høre at oppfølgeren viser tegn til
fornyelse.
Om Fragments Of Life ikke akkurat
er revolusjonerende, så utvikler
gruppa seg videre. New Age-følelsen
fra forrige album er mindre, og med
flere gitarer og raskere melodilinjer
låter Kotebel mer som progressiv r o
c k denne gangen. Men det har også
blitt viktigere for gruppa å prøve
ulike stilarter – fra åpningssporet
Hades, som blander gitarrock med
Side 28
latinske rytmer og klassisk koring,
til den avsluttende Children Suite,
som er en ren pianosuite i impresjonistisk stil.
Vokalen er også blitt viktigere. Denne gangen har de med ordentlige
sanger, som Hades og den 15 minutter lange og allsidige Fuego. Dessuten eksperimenteres det med raske,
messende monologer. Alt sammen er
på spansk, men oversettelser er vedlagt om du skulle være interessert.
Også nytt av året er at Kotebels primus motor, Carlos Plaza, lar andre
medlemmer av bandet få hevde seg.
Gitaristen César Garcia har skrevet,
og spiller alene, El Quimerista I-III.
Navnet til tross er disse tre stykkene ganske ulike, og Garcia demonstrerer at han har talent til å komponere for, og spille på, både gitar
og keyboard.
Kotebel er et band med svært sterke
røtter til 70-tallet, men utover det
blir de stadig vanskeligere å kategorisere. De bruker alle elementene fra
klassisk prog, men det er for å
utvikle sin egen stil, ikke for å imitere. Nok en gang viser de seg som
en av de beste artistene i Museas
stall.
Musea
www.musearecords.com
www.kotebel.com
MINDFLOWERS
improgressive
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Ungarn
2002
2002
Periferic Records
BGCD 110
67:04
Trond Sætre
D
revet fram av bassisten Balász
Szendöff kommer enda et
instrumentalt jazz-progorkester fra Ungarn og Periferic – skjønt
kronologisk kom dette albumet før
Inkabb Holnaps debut. I motsetning
til Inkabb Holnap er Mindflowers
mer et fusion/rock-band med progressive innslag. Det betyr ikke at
de er kjedlige, men at de låter mer
som fusion, til tross for et utall
andre stilarter som er med på albumet.
fusion-låt helt uten utfordringer
eller brudd med harmonien. Etter
hvert spriker det litt mer, med låter
som Why?, en kort jazzballade med
sjustrengers bass, sofistikerte og
utsvevende Crying Skies, folk-aktige
og nesten tvers gjennom akustiske
Flo’s Kisses. Innimellom får vi låter
med rene heavy-passasjer. Albumet
avsluttes på tradisjonsrikt prog-vis
med 22 minutter lange Talk With
Myself. Bortsett fra et kort innslag
av latino-jazz er det her stort sett
bare snakk om gjenbruk av de samme virkemidlene i en større (og litt
mer monoton) ramme. I forhold til
lengden har ikke dette “eposet” så
mye å tilføre albumet.
Gruppas spesialitet ligger ikke først
og fremst i deres evne til å variere
mellom sjangrene; det er jo nærmest
forventet. Mindflowers’ prestasjon er
at de klarer å sette all musikken inn
i en klar fusion/jazzrock-kontekst
og dermed gi den mer enhet. Et
interessant prosjekt innen moderne
fusion, og vel verdt å sjekke ut.
Periferic Records
www.perifericrecords.com
Plata begynner oppskriftsmessig
med Red Spider, et typisk raskt,
gitardominert jazzrock-stykke, og
Falling, en rendyrket, avslappende
Tarkus nr. 28
THE NECKS
drive by
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Australia
2003
2003
ReR
ReR NECKS3
60:16
Rikard A Toftesund
annet vi skriver om i Tarkus, og
absolutt alle, inklusive dem som tviler grunnet dårlig eller manglende
erfaring med (skinn-)minimalistisk
sonikkunst, anbefales en kjøretur.
ReR Megacorp
www.rermegacorp.com
LUTZ GLANDIEN
lost in rooms
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Tyskland
2001
2003
ReR Megacorp
48:34
Trond Gjellum
M
ajoriteten av dagens rockjournalistikk er belemret med
en defaitistisk holdning til
språklige plattheter. Normen later til
å være noe i retning av at simple
formuleringer SKAL, BØR, VIL og MÅ
få herske i harmoni med den mettede sivilisasjonen som avføder objektet/verket. Da jeg nå fikk høre den
australske trioen The Necks’ sjette
utgivelse, besluttet jeg å føye meg.
Men forsøksvis bare for denne gang.
Suggererende, erotisk, meditativ,
anti-kontemplativ og altomfattende
hypnotisk musikk. Plattheter, men
dette er nå engang Drive By, kalt
såpass fordi kontrabassisten Lloyd
Swanton mener at musikken er skikkelig bra å kjøre bil til. Og jeg tviler
ikke et sekund, albumet gir et godt
argument for å drive uten mål og
mening – annet enn å få lyttet/
levd. The Necks kommer fra det diffuse tomrommet mellom moderne
jazz og post-rock, og instrumentstallen her – med flygel og orgel (Chris
Abrahams), ståbass, slagverk (Tony
Buck) og forsiktige samples/bånd –
gjengir tradisjonen for nakne lydsammenstillinger som i sin tid skapte rystninger i musikkverdenen (visse navn i am. 60-talls vestkystpsykedelia, Miles Davis’ Bitches Brew, Eno,
Kraut-minimalisme). CDen inneholder ett enkelt stykke, fremlagt som
en konstant tråd hvor enhver utvikling enten skjer ved diskrete rytmiske teksturnyanser mellom bass og
perkusjon (som dog aldri innebærer
endringer av selve taktmønsteret),
eller over rolige berøringer av tangentbordene. Hovedtemaet i stykket
er sånn sett en sparsom akkordrekke
fra klaveret, trukket frem etter
regelmessige intervaller med lagdelt
og nesten lydløs improvisasjon, alt
mens den standhaftige 4/4-bevegelsen står som en saltstøtte mot
horisonten. Betegnende nok blir vi
heldigvis ikke krenket med noen
destinerbar avslutning.
Drive By er som et definitivt soundtrack til reisen hinsides, et nydelig
album som jeg knapt kan få rost tilstrekkelig. Denne musikkens appell
vil trolig rekke lengre enn det meste
Tarkus nr. 28
CLOUD CHAMBER
dark matter
Dette er ei ganske spesiell skive som dumpet
ned i postkassa mi for en tid tilbake. Musikken er mer eller mindre helt improvisert, og
besetningen skal visstnok være gitar, bass,
ymse dulcimer-instrumenter, perkusjon og
cello, men i de fleste tilfellene høres det ut
som noe som kommer ut av en løpsk computer. Så å si all musikken er
av usedvanlig rolig karakter, for det meste høres de ut som om de
hele tiden skal hinte om at et eller annet musikalsk skal skje. Elementer av noe som for meg fremstår som tyrkisk eller arabisk musikk gir
dog uttrykket en egenart som gjør at det ikke blir like kjedelig hele
tiden. For direkte spennende og full av kontraster er musikken definitivt ikke. Det tas god tid, og ære være dem for det, men når det hele
munner ut i noe som blir som et slags avbrutt musikalsk samleie, er i
alle fall undertegnede ikke spesielt interessert.
USA 2000, 59:54, www.barrycleveland.com (Trond G)
GARLO
coup de sang
Å
jobbe med den menneskelige
stemmen i musikalske
sammenhenger, har blitt gjort
en rekke ganger opp gjennom
musikkhistorien. Som man innefor
språkforskning er klar over, er vår
oppfatning av menneskelig tale,
påvirket av kulturen vår. Det vil si
at når vi blir konfrontert med komplekse lydteksturer, vil vår hørsel
automatisk plukke ut harmoniske
sekvenser som passer inn i kjente
musikalske mønstre.
Den tyske, elektroakustiske musikeren Lutz Glandien har i mange år
jobbet med nettopp stemmemateriale som utgangpunkt for komposisjoner. På Lost in Rooms har han tatt
stemmefragmenter fra en samtale en
kanadisk danser har hatt med Glandien. Først får vi høre samtalen og
deretter kommer musikken laget av
de oppklipte bitene. Deretter har
han føyd til andre lyder, som elektroniske pulser, lyder fra opptak av
dagligdagse lyder som biltrafikk, en
CD-spiller som hopper og laget
musikk av det. Det kan låte “helt
ute” i manges ører, men Glandien
klarer på en unik måte og får fram
det harmonisk vakre i menneskelig
tale, og kombinert med effektive,
repetitive rytmer, skapes et uhyre
fint musikalsk hele. Ikke ei skive
som kommer til å slite i stykker CDspilleren min, men gjerne ei skive
jeg tar fram for å huske at god
musikk ikke alltid trenger å ta
utgangspunkt i det kjente og kjære.
ReR Megacorp
www.rermegacorp.com
Fransk elektronikarock som høres ut som et
mislykket forsøk på å fusjonere Primal Scream og Røyksopp kombinert med fransk visesang. Middelmådig produksjon, tvilsomme
prestasjoner instrumentalt, plagsomt dårlig
redigerte samples og loops. Nei.
Frankrike 2002, 64:06, www.cipaudio.com (Trond G)
DAVID LEE MYERS
arcane device
Sent på åttitallet ga engelskmannen David
Lee Myers ut en LP og en singel på daværende Reccomended Records under navnet
Arcane Device. Disse to utgivelsene er nå tilgjengelig på en CD. Musikken er i sin helhet
laget av feedback som ble skapt på en spesiallaget mikser/støygenerator, og kan vel best beskrives som “støyelektronika”. Noen musikalske holdepunkter er det veldig få av, det
låter mer som lydsporet til en enormt ekkel, futuristisk skrekkfilm.
Rare klanger og lyder trenger seg fram her og der og gir “musikken”
et rastløst og kaldt preg. Skumle saker dette her, og bare for de som
føler det meste annet der ute i den store, musikalske verden er blitt
alt for lett fordøyelig. UK 2003, 60:31, www.rermegacorp.com (Trond G)
DAVID ROSE GROUP
live
En konsert fra 1978 med fiolin, bass, slagverk og keyboards. Jazzrock stort sett i
bedagelig tempo, feilfritt spilt, men veldig
stillestående. Gilgamesh på lavgir.
Musea 2003, 71:20, www.musearecords.com
(Sven)
ERIK BARON
dés accordes
Érik Baron er en fransk komponist og Dés
Accordes er et verk for gitarorkester (jeg tror
det er femten stykker), forsterket med trommer, perkusjon, bassgitar og vokal. Langstrakte droner og støypartier veksler med
mer rocka partier og direkte kjedelig blir det
egentlig aldri. Men dette har Glenn Branca gjort i flere år allerede, og
Barons musikk ligner mistenkelig ofte på det som Branca har gjort i
snart 30 år. Innspillingen er gjort live og tydeligvis tatt opp rett fra
mikseren, for balansen føles ofte merkelig og bassen er usedvanlig
tynn og uten trøkk. Et hederlig forsøk, men det blir for likt forbildene. Frankrike 2003, 46:25, www.cipaudio.com (Trond G)
Side 29
PANZERPAPPA
farlig vandring
ET LITE BLIKK PÅ CARBON 7
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Norge
2003
2004
Avant Audio Productions
aap 001
49:53
Rikard A Toftesund
Rikard A Toftesund
D
ette selskapet ble opprettet for bl.a. å spre belgisk ny musikk til
omverdenen. I en internasjonal CD-bransje som sliter, ikke bare
p.g.a. markeds- og priskonjunkturer men regelrette kulturforskyvninger, er det få britiske og amerikanske kompanier som makter å
gi plass til andre lands utspill. Hovedfokuset til Carbon 7 ligger på
grenselandet avant rock/moderne jazz/improvisasjon/kontemporær
komposisjon, og tidligere Univers Zero/Present-bassist Guy Segers er
en av labelens bakmenn. Tarkus har tidligere anmeldt to Carbon 7utgivelser, her følger noen flere smakebiter:
LOUISE AVENUE
let’s take one more (1993)
En kammersekstett tilegnet materialet til cellisten Jan Kuijken, som
enkelte vil kjenne fra bl.a. soloarbeidene til Univers Zero-leder Daniel
Denis. Ilag med Kuijken deltar fhv. UZ-folk som Jean-Luc Plouvier
(piano) og Dirk Descheemaeker (klarinett & sopransax). Lydbildet er i
helhet fritt for elektriske innslag. Ergo har dette heller ingenting med
rock å gjøre - vend og vri aldri så mye - men de korte og variable
stykkene har både sjarm og affekt i massevis. Spor av nyere klassisk
komposisjon (det meste mellom Messiaen og Boulez’ tidlige orkesterverker), klezmermusikk, bossanova, dancehall-jazz m.m.
LA GRANDE FORMATION
galilée (1994)
Ellevemannsensemble som fører sammen fransk og amerikansk kammerjazz i en ambisiøs og gjennomkomponert, totalakustisk modell. Her
er vokal tilrettelegging som får meg til å tenke på ytringene til radarparet Michael Mantler/Carla Bley (deres midt-til-sent 70-tallssamarbeid), men både Zappa (Grand Wazoo-prosjektet) og de storstilte synteseforsøkene til Stanley Kenton glimter i periferien. CDen er kanskje
den beste jeg har hørt fra selskapet så langt, muligens fordi de melodiske figurene er såpass fremhevde; den 26 minutter lange E Pure si
Muove når således uante høyder. En ordinert innfallsport til Carbon 7!
HARDSCORE
methane/surf, wind & desire (11999/2001)
Begge foreløpige utgivelser til denne svært skolerte gruppen, som
dirigeres av komponist/keyboardist/perkusjonist/programmør Frank
Nuyts. Musikken er uvanlig tettbygd og i besettende aktivitet, men
låner nok vel mye fra Zappas mest innfløkte skriverier. Især Surf er
imidlertid en mektig imponerende oppvisning, og folk som liker sine
tonekonstruksjoner mer underholdende enn emosjonelt stimulerende
vil ha mye å hente her. I motsetning til La Grande Formation foregår
all sang på engelsk hos Hardscore, men vokalutøvelsen er strengt tatt
det svakeste leddet i musikken.
OG NOE ANNET…
…
KOPECKY
sunset gun
Kopecky har ikke forandret seg så mye på tre
album. Nok en gang går det mye i rutinert,
mørk gitarrock. Små tegn til utvikling finnes
det likevel: Keyboarden har fått mer plass,
mens Joes Kopeckys gitarspill er blitt mindre
heavy og mer komplekst. Tydeligst kommer
dette fram på den ti minutter lange, luftige Selqet’s Kiss. Sitarballaden
The Divine Art Of Flying fungerer som et friskt pust i det tunge repertoaret, og minner oss om det orientalske preget som er med på å gi
Kopecky litt egenart. Legg til William Kopeckys sterke bass, og du har
et habilt album fra en av de mer interessante gruppene innen metalprog.
USA, 2003, 55:42, www.musearecords.com (Trond S)
Side 30
S
å var tiden omsider kommet for
Panzerpappas etterlengtede første album (de forrige var mer for
halvproffe demoer å regne). Gruppen
har rukket å konsolidere både lyd,
arbeidsstrategi og sitt eget publikum,
mye beroende på en rimelig fasthet i
besetningen de siste par årene; Steinar Børve, Trond Gjellum, Anders
Krabberød og Jarle Storløkken.
Albumet skyter umiddelbart fart
med tittellåten, som for mine penger er Panzer på sitt beste. En stabbende 11/4 under et tostemt ostinat delt mellom blås og gitar, tar
oss mot toneendring i bassgangen
og nytt gitarostinat over syntetiske
mellostrings til et skrudd brekk som
unisont modulerer på rett kjør
igjen, før en lurende improvisasjonsskisse til grunn for avsondret sax
om litt svinger opp i en ettertenksom melodisnutt og avbryter driften
slik at vi kan vandre farlig tilbake
til avslutningen. Puh. Disse 8 1/2
minuttene oppsummerer på mange
måter Panzers rammeverden, der
maleriet er et kart som undersøkes
ovenfra uten all verdens fiksfaks.
Nettopp denne konsise tilnærmingen, denne evnen og viljen til å passere løse tråder uten å falle for de
mest innbydende strukturelle fristelser, er ganske enestående for
band av Panzers alen. Her handler
det nemlig om en uanfektet jakt på
den gode, gamle melodien som muligens gjemmer seg der bak, og som
med jevne mellomrom stikker snuten frem og lokker til angrep. Og
titt men ofte lykkes bandet i å
fange den, kun for å finne at melodien slett ikke var så klartont som
først trodd. Et erkeeksempel er
Utrygge Trøfler, med sitt sprudlende
men vridde “refreng” og sin subtile
rytmiske tekstur. Her blir et par tilsynelatende enkle tema gjenstand
for kryssterping i minimalistiske
formasjoner, en modus som siden
dukker opp i både Sykkelgnomflåtten
og Agraphia.
Med en ny stab følger et nytt sound.
Farlig Vandring skiller seg litt fra de
andre innspillingene vi kjenner fra
Panzerpappa, presis som disse også
hadde innbyrdes forskjeller. Et
moment som fremtrer i særlig grad
er at bandet gjør flittigere bruk av
notasjoner, sikkert for å komponere
men helst for å korrigere og utbedre. Dette leder til et mye mer
polert trekk over musikken, også
fordi harmoniforståelsen til de
nyankomne Krabberød og Storløkken åpner for eksperimentering med
andre tonekonstellasjoner. Farlig
Vandring har å så måte mindre av
det grove og tunge lydtrykket som
farget Hulemysteriet, men er til
gjengjeld spekket med delikate
tonefigurer som bryter tvert med
enhver sedvane.
Børve bregrenser seg denne gang til
orgel- og mellotroneffekter, noe som
understreker den enhetlige auraen
fra låt til låt. Gjennomført og bra,
men man skal vokte seg for overeksponering av de sterkeste virkemidlene, kanskje spesielt når det primært er tangentene som angir
akkorder. Saxspillet følger som vanlig en noenlunde utstaket melodibane, gjerne i samløp med Storløkkens alltid smakfulle gitar som
endog får akustiske vendinger. Her
deltar tre gjestemusikere (vibrafon
og fioliner) som alle setter klare
merker i materialet (gi oss gjerne
mer!), men som jeg har skrevet før,
Panzerpappa er en gruppe, ikke et
orkester med fri inntaksflate. Når en
linje føres av gitar/sax og ikke av
trombone, er det sånn sett fordi
ingen i bandet trakterer sistnevnte
instrument. Men ærlig talt, vi kunne vel for svarte fått litt obligatorisk melodika?
Panzer kunne avskrevet sine røtter,
benektet sin gjeld til Zamla Mammaz
Manna, KC og National Health, men
vi ville tatt dem i å skrøne. Som
motstykke til visse andre norske
alternativgrupper som er prisgitt
rene rulleblad hva gjelder kulturell
korrekthet, er Panzerpappa et utilslørt og vaskeekte progressivt rockeband hvis stjerne bare kan bli større.
Med Farlig Vandring har gruppen det
lytefrie utgangspunktet.
Avant Audio Productions
www.panzerpappa.com
Veldig fornyød med alle utgavene jeg
har lest av Tarkus. Har et lite ønske:
Kunne dere tenke dere å sette opp en
liten spalte hvor dere kort tar for
dere de forskjellige stilene innenfor
prog., hvor dere i tillegg til å nevne
eksempler på band kanskje lager en
liten definisjon på hva som er spesielt for den stilen.
Lars, Sandvika
Tarkus nr. 28
ROBERT WYATT
solar flares burn for you
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
UK
1972-2003
2003
Cuneiform Records
rune 175
52:23
Sven Eriksen
noe av på grunn av Wyatts tragiske
uhell kort tid etter.
En fin booklet inneholder blant
annet intervjuer med Francis Monkman, Hugh Hopper og Arthur Johns,
skaperen av filmen Solar Flares Burn
For You.
Cuneiform Records
www.cuneiformrecords.com
THE SCIENCE GROUP
spoors
CD
Ungarn/UK/USA
2002-2003
2003
ReR Megacorp
SCIENCE2
56:22
Rikard A Toftesund
D
De eldste innspillingene er fra
desember 1972, gjort sammen med
ex Curved Air-keyboardist Francis
Monkman. Dennes sofistikerte piano- og synthspill gir en ekstra
dimensjon til låter som God Song og
Fol De Rol – en eleganse som Wyatts
eget naive og utradisjonelle keyboardtraktering ikke klarer å skape.
Hva som kler ham best blir et spørsmål om smak og behag.
Sammenligningen kan man gjøre
med opptakene fra september 1974
hvor Wyatt synger tre kutt fra Rock
Bottom pluss I’m A Believer med sitt
eget piano- og orgelakkompagnement. Her kommer hans skjørhet til
syne i full bredde. To kutt er laget i
2002-3 i samarbeid med Hugh Hopper. Begge er instrumentaler og Blimey O’Riley kombinerer samme type
“en-tone-riff” som Solar Flares har
med jazz gjennom flerspors opptak
av Wyatts kornett. ‘Twas Brillig er
ren jazz, også denne framført over
en enkelt akkord.
Solar Flares Burn For You er nok mer
interessant historisk enn musikalsk,
ikke minst innspillingene med
Monkman som var tiltenkt rollen
som keyboardist i en gjenopplivet
Matching Mole. Nå ble dette aldri
Tarkus nr. 28
Lion Music er et meget produktivt finsk progmetal-selskap, og her er
et utvalg av deres seneste utgivelser.
Sven Eriksen
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
enne plata består av tidligere
uutgitt materiale innspilt
mellom 1972 og 2003, og er
demoer gjort hjemme, innspillinger
for BBC, og filmmusikk som Wyatt
spilte inn våren 1973. For å ta den
siste først, så skiller dette kuttet –
som også har gitt navn til skiva –
seg klart ut fra de øvrige ved å være
et ganske så abstrakt stykke musikk
i hovedsak framført på et Riviera
leketøysorgel. Vi kan høre likheter
med Wyatts mest lekne og ustrukturere herjinger på Soft Machines Third.
Her spiller han et entonig “riff” som
det legges orgelakkorder og et utvalg
lydeffekter (bl.a. ordløs sang) oppå.
Det særeste stykket på plata, selv om
konkurransen om akkurat det er
ganske hard. Som en bonus er også
filmen (i QuickTime format, med
Wyatts musikk) inkludert på plata.
Ikke mindre sær den, nei.
LION MUSIC
BALTIMOORE
ultimate tribute
Svensk band spiller coverversjoner av låter
av Sweet, AC/DC, Deep Purple, Jimi Hendrix
og Kiss m.fl. Sendt gjennom denne kverna
høres alt kliss likt ut i andre enden.
MISTER KITE
box of fear
Også svenske, ekstremt tungt, velprodusert,
kontrastrikt og tiltalende. Et band som burde kunne prøves ikke bare av svorne progmetalfans, men alle dem som liker at
mellomgulvet rister når bassisten drar Estrengen... Noe av det beste jeg har hørt fra
Lion overhodet. Et av de beste kuttene på plata - The Hunger - er også
sluppet på single.
P
å debuten A Mere Coincidence fra
‘99, la The Science Group (SG)
for dagen et av få reelle
nybrottsarbeid innen senere avantrock. Den komponistutdannede jugoslaviske tangentspilleren Stevan Tickmayer nøt godt av teknikken, produksjonsferdighetene og fleksibiliteten til SG-staben (Chris Cutler, Amy
Denio, Bob Drake, Fred Frith, Claudio
Puntin) for å realisere et hyperladet
samtidsverk som la strenge kontemporærmusikalske føringer bak åpne
rockmusikalske vendinger. I mitt
hode var dette noe av det nærmeste
vi har kommet en oppgradering av de
radikale fornyelsesprinsippene som i
‘78 yppet til Henry Cows svanesang
Western Culture.
Ett av vilkårene for at platen lød
revolusjonerende, selv fra en RIO-vinkel, var Tickmayers manglende erfaring med rytmisk-elektrisk musikk
og rockeband-settingen generelt.
Dermed fikk ingen idealiserte preferanser innvirkning på håndverket;
musikken ble komponert for en spesifikk instrumentering og virkeliggjort i kraft av en nøye tilpasset og
foreskrevet studioprosess hvor miksepulten i siste instans var viktigste
instrument. Med hensyn til avanseringspotensiale innen de-facto progressiv rock, vil jeg hevde nevnte
plate som eksemplarisk.
På Spoors er Tickmayer derimot blitt
varm i trøya. CDen samler fire lengre
instrumentaler som enkeltvis inndeles i separate parter (Timelines, 2
Bagatelles, New Indents, Old and New
Paths). Staben avviker litt fra forrige
gang, idet Denio og Puntin uteblir
mens Frith erstattes med Mike John-
MICHAEL HARRIS
words collide
Amerikansk erketypisk progmetall som
bringer lite nytt til sjangeren utover en smule akustisk gitar-tricksing og litt flørting
med jazz.
ORION RIDERS
a new dawn
Fra Sicilia, en mer symfonisk anlagt musikk,
men de lynkjappe gitar-riffene er allikevel så
absolutt til stede. Et par små pusterom i
form av vakker kormusikk eller “klassisk”
musikk på synth er kjærkomne avbrudd. I
det hele tatt er dette en plate med mer kontrast og variasjon enn hovedtyngden av denne type musikk. Men
hvorfor får jeg slik “Muppet Show”-følelse innimellom?
ALEX MASI
in the name of mozart
Om den forrige plata flørtet med klassisk
musikk tar denne det helt ut. Mozart for et
par (forferdelig stygt innspilte) akustiske
gitarer pluss bass. Hvor Stuttgart Symfoniorkester var da de takket ja til å bli med på et
kutt på denne plata kan man saktens spekulere på. Smakløst er bare fornavnet (og kjedsommelighet er etternavnet).
GEORGE BELLAS
venomous fingers
Nok en av disse hyperaktive teknikerne som
har spilt gitar siden før de kunne gå, er
influert av alt fra Paganini til Yngwie Malmsteen og har Gud først på takkelisten. Takke
meg til progmetal fra helvete!
Side 31
JON ROSE
the people’s music
Jon Rose elsker å ha de merkeligste utgangspunkt for musikken, og denne gangen gjelder
det musikk komponert på og for fioliner produsert på Folkets Fiolinfabrikk i Kina. I coveret forklares konseptet i sin helhet, men i
korthet går det ut på at han gjennom musikken ved hjelp av bruken av de skjøre fiolintonene og den harde perkusjonen, vil skildre kampen mellom det brutale moderne og det
romantiske. Litt arty-farty for noen der ute, tenker jeg, men musikken skal nå en gang være det som står i fokus, og den funker helt
fint uten at man trenger å ha det ideologiske ved konseptet klart for
seg hele tiden. Det låter “moderne klassisk”, med stor vekt på fine
melodilinjer og harmonier i fiolin som settes opp mot hard perkusjon
og “slemme” samples. Noen ganger er det litt Steve Reich over det
hele mens det andre ganger høres ut som Ligeti og Blue Gene Tyrrany
kommer for å banke inn dørene.
USA 2002, 44:14, ReR Megacorp (Trond)
MANNING
the view from my window
En av de mer ivrige aktører innenfor det
nyere britiske progmiljøet er Guy Manning,
kjent fra bandprosjekter som Parallel Or
Ninety Degrees og Tangent. Den produktive
herren er tilbake med sitt femte soloalbum
og han trakterer her intet mindre enn keyboards, gitar, mandolin, bass og trommer. På plata viser han seg fra
en noe schizofren vinkel, via et knippe pregløse og unaturlig lange,
naivistiske poprock-låter med et visst keltisk snev – til den storslagne
symforock-utflukten i stykket Suite: Dreams. Sporet inneholder
mange velklingende instrumentalpassasjer, så vel som svevende mellotrontepper og Mannings særegne vokal kommer endelig til sin rett.
Hva med å tone ned pop-frasene til neste gang og heller fokusere på
mer gjennomkomponert materiale?
England 2003, Cyclops, 56:14, www.guymanning.com (Jon Christian)
DIVERSE ARTISTER
músicas geometricas
Åtte søramerikanske samtidskomponister
skal på denne samleskiva vise oss statusen
for undergrunnssamtidsmusikken på det søramerikanske kontinent, og som slike samleskiver alltid viser, er bredden, og kvalitetsspennet, stort. Noe av det beste her, slik
som Gulliermo Domingueez’s soloperkusjonskonsert, og Ignacio Loberas stykke for obo og perkusjon er forfriskende originale og vitale
komposisjoner som ikke står tilbake for mye av det som kommer fra
betraktelig mer kjente komponister verden over. Men ellers er det mye
hummer og kanari. Halvhjertede forsøk på originalitet, dårlig spilling
og elendig lyd, trekker ikke opp inntrykket hos meg. Et prisverdig
forsøk fra plateselskapets side, men skal dette fungere, må nok kvalitetslista legges atskillig høyere neste gang.
2003, 59:43, Luna Negra (Trond G)
PSEUDO BUDDHA
3 months in a fat city
Bak dette tullete bandnavnet skjuler det seg
et løst sammensatt musikalsk kollektiv som
sammen helt sikkert har hatt det morsomt
når de lagde denne musikken på laptoper,
etnisk perkusjon, gitar, og ymse etniske
strengeinstrumenter, men for oss som skal
sitte og høre på dette i godt og vel en time, blir dette særdeles kjedelig. Bruk pengene på det siste nummer av The Wire isteden, det har et
kanonintervju med de gamle medlemmene i Art Bears.
USA 2003, 65:50, Dog Finger Recordings (Trond G)
Side 32
son fra Thinking Plague, hvilket
medfører en annen grunnleggende
lyd i bandet (null sang eller sax/klarinett). Tickmayer og bassist/produsent Drake har dessuten kjørt varsomt på cutups- og samplingsiden
her, og selve fremføringen klinger
dermed noe mer naturtro. Paradoksalt nok gir dette Spoors anstrøk av
en umenneskelig elitisme, da det
kompakte materialet fremtrer som
drastisk krevende i teknisk henseende. Det tar således ikke mange
sekundene inn i åpningslåten Timeline 6 før du sitter med bakoversveis
og seriøst lurer på hvordan det er
fysisk mulig å spille slik musikk.
Dette kan naturligvis være morsomt
i seg selv, men det bringer unektelig
SG nærmere en gammeldags progressiv fatning der musikkens kommunikative aspekt ansporer til intenderte
reaksjoner i lytteren. Og om ikke
CDen som sådan påtar seg et dekke
av denne hard-for-hardhets-skyldetikken, blir inntrykket gjennomgående – kanskje av den simple grunn
at albumet avfyres slik.
Slutningen må være at Spoors holder en jevnt høy standard på komposisjonsnivået, men en skyhøy hva
det instrumentalistiske angår. Så får
skeptikerne heller avgjøre hvilket av
disse to feltene som har oppmuntret
det andre.
ReR Megacorp
www.rermegacorp.com
SHAUN GUERIN
the epic quality of life
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
USA
2003
2003
Clearlight Music
C&M-401
52:22
tere det. Han bruker også flere og
tyngre gitarer enn det som ville
vært naturlig for Genesis. Det viktigste er at med han, med Epic
Quality, fikk understreket at han var
en prog-artist, da dette albumet er
mer komplekst i formen enn forgjengeren By The Dark Of Light.
Tittelsporet åpner plata, og med sitt
oppstemte tempo og sine viltre
melodilinjer setter den med en gang
standarden for resten av albumet.
Men det finnes variasjoner: Monsters
in My Room har en spesielt mørk og
slepende atmosfære, noe som passer
ypperlig til Shauns vokal. Den sentimentale balladen Juliet fungerer
overraskende bra, fordi den er så ren
i formen og unngår fristelsen til
noen gang å ta av. Inside Of This har
en pop-aktig 80-tallsfølelse som jeg
er litt svak for, (men den er ikke
mindre kompleks for det, bare så
det er sagt). Sluttsporet Red Zone er
en jazzrock-instrumental med en
ikke overveldende, men likevel medrivende symfonisk stemning.
Epic Quality Of Life viser oss en
artist som holdt på å utvikle seg i en
spennende retning, og hans for tidlige død er desto mer tragisk. Han
gjorde ikke skam på sine forbilder.
Clearlight Music
www.clearlight888music.com
www.shaunguerin.com
STEVE HACKETT
live archive 03
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
2CD
UK
2003
2004
Camino Records
CAMCD 33
52:55 + 52:57
Sven Eriksen
Trond Sætre
ultiinstrumentalisten og
vokalisten Shaun Guerin gikk
bort sist sommer, bare 41 år
gammel. Denne soloplata, hans andre
på knappe to år, er dermed det siste
han siste han noensinne laget.
M
I
Med en stemme som liknet svært på
Peter Gabriels, var han en av drivkreftene bak tribute-bandet Cinema
Show, som framførte Genesis-klassikerne. Denne bakgrunnen har da
også preget karrieren hans, og det
er ikke vanskelig å høre inspirasjonen fra Genesis på dette albumet.
The Epic Quality Of Life har en sterk
britisk følelse over seg, selv om
Shaun prøver å oppdatere det “klassiske” soundet, snarere enn å imi-
Han åpner forrykende med Mechanical Bride fra den seneste plata, så
nær 21st Century Schizoid Man som
det vel er mulig å komme uten å bli
saksøkt for plagiat. Bandet, som er
det samme som på To Watch The
Storms, bidrar til en frisk modernisering av Hacketts sound.
kke før har Steve Hackett gitt ut
sin 4CD boks Live Archive
70/80/90 så er han her med en
innspilling fra 2003-turnéen som
inneholder opptak fra sju ulike konserter, blant annet Stockholm.
De framfører et utvalg låter fra hele
Hacketts karriere – helt tilbake til
tiden med Genesis (morsomt å høre
Tarkus nr. 28
at de trekker fram en såpass “glemt”
godbit som Hairless Heart), og de
har stort sett valgt instrumentale
låter. I tillegg bidrar hele bandet på
vokal, noe som er positivt siden Steve Hackett med sin komiske “death
metal”-stemme vel må ha overtatt
tronen fra Lee Jackson som progrockhistoriens elendigste vokalist.
Som gitarist og låtskriver er han
derimot fremdeles noe av det mest
intelligente og smakfulle vi har, og i
motsetning til veldig mange av sine
kolleger som har vært like lenge i
bransjen som ham selv, så er det
nye materialet hans helt på høyde
med det gamle, og bandet virker på
sitt mest inspirerte når dette framføres. Blant de øvrige høydepunktene er hyggelig gjenhør med Please
Don’t Touch og Clocks fra to av Hacketts fine 70-tallsplater.
Det begynner å bli en anselig
mengde med live-skiver fra Hackett,
og fortsetter han å gi dem ut i dette
tempoet går man vel før eller siden i
metning. For mitt vedkommende er
akkurat dét enda lenge til. Du får
ikke prog stort bedre enn dette.
Camino Records
www.camino.co.uk
musikkformer som i Samba Tapping
hvor de drar en lett jazzmelodi,
Gavotte En Rondeau hvor Bach tolkes
på bassgitar, og Freezone som med
sin ordløse kvinnevokal nærmest blir
en miks av Dixie Dregs og Alice Babs.
Talisma er en ytterst talentfull trio
som klarer å skape en spennende plate gjennom å kombinere stor instrumentbeherskelse med en passe blanding av disiplin, oppfinnsomhet,
improvisasjon og fengende låtskriving. Med 15 låter, flere på såvidt
over minuttet, er vi sikret masse variasjon. Corpus er en plate som trenger
noen runder i spilleren før den sitter,
men som har masse å by på, ikke
minst for dem som liker heftig gitarspill uten snev av metal-fakter.
Unicorn Records
www.unicornrecords.com
TAMMATOYS
within a dream
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Norge
2002
2003
Easy Pieces Records
EPCD004
28:58
Jon Christian Lie
TALISMA
corpus
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Canada
2000-2002
2003
Unicorn
UNCR-5009
42:59
H
T
Bassist Donald Fleurent (som også
har produsert plata) og trommeslager
Mark di Claudios heftige og tidvis
tunge komp danner fundamentet for
de relativt sparsommelige melodilinjene som legges på – mye av musikken er således riff-basert på samme
måte som for eksempel Crimsons Red.
Unntaksvis utforsker de andre
Tarkus nr. 28
Nok en konstellasjon med etablerte og virtuose avant-musikere fra Tokyo, her gitarist
Kido Natsuki (Bondage Fruit, PON, Korekyojin), slagmann Yoshigaki Yasuhiro (Altered
States, Rovo) og tangentist/komponist Kazuto Shimizu (O-U, Hollmer’s SOLA). Som
regel skjer disse møteprosjektene over en enkelt utgivelse eller noen
få konserter, men Opabinias forseggjorte hjemmeside og CD-coverkunst indikerer at trioen kanskje blir av varig natur. Det får vi håpe,
da musikken faller ned blant den bedre japanoise jeg har hørt i senere
tid. Der er knapt grenser for hvilke inntrykk som formidles, fra fusion
og rock over østasiatisk folketone og gamelanmusikk, til friimprov,
ambient elektronika og moderne komposisjon. Lang spilletid og heidundrende produksjon (fra det prestisjetunge GOK-Sound), her får du
sannelig mye for penga. Tutinoko, Japan 2003 (Rikard)
PARADOX ONE
escalator to mars
Her har vi virkelig et album som ikke vet
hva det vil. Phil Jackson, alias Paradox One,
lyder til å begynne med som en neoklassisk
tekno-artist, med naivistiske lydbilder og
space-komposisjoner som kunne vært tatt ut
av en tv-serie fra 70-tallet. Tilsynelatende
uten god grunn slår mannen så over i et knippe eksperimentelle, men
kjedelige synth/gitar-låter som verken likner hverandre eller resten
av plata. Deretter et nytt knippe med klassisk tekno, og tilslutt en
primitiv kassegitar-låt som i hvert fall ikke passer inn. Hele blandingen virker temmelig meningsløs, og Phil Jackson kunne med fordel
holdt seg til space-motivet, som han behersker ganske godt.
Neurosis Records 2003 (Trond S)
PSICOTROPIA
psicotropia
Sven Eriksen
alisma er en trio fra Montreal
som spiller en moderne, hardtslående og intrikat instrumentalprog med masse skiftninger i takt,
tempo og volum. Det er egentlig ikke
mye 70-talls over dem, selv om de
har lånt et par tricks fra såvel Steve
Hackett som Robert Fripp. Mye av
musikken springer ut fra jamming i
studio, men låtene er allikevel
strenge i formen og flyter aldri ut i
meningsløsheter.
OPABINIA
opabinia
yggelig å merke seg at denne
kompetente gjengen fra
Hamar fremdeles er oppegående. Siden forrige omgang Tarkus
omtalte Tammatoys har bandet
gjennomført noen livefremstøt, og
de har fortsatt i samme musikalske
ånd – dog via en noe mer sporadisk
og og prosjektorientert arbeidsform.
Symforocken ligger fremdeles disse
guttas hjerte nær, og med EP’en
Within A Dream presenteres fire nyskrevne spor som viser hvor Tammatoys står per i dag.
Og hvilket gjenhør! Spør dere meg
har gruppa gjort store fremskritt på
låtskriverfronten. De fremstår nå mer
variert og egenartet enn noensinne.
Et snev av spacerock har sågar også
sneket seg inn i låtene, og flere
instrumenter blir gjenstand for en
nokså fargerik effektbruk. Arrangementene gir dessuten større spillerom for spesialiserte detaljer, fordelt
på hvert enkelt instrument. Eksempelvis utnyttes rytmeseksjonen på en
mer bevisst måte, hvilket tilfører
ytterligere spenning. Låtene fremstår
i tillegg mer varierte, rytmisk sett.
Her har du julegaven til din verste fiende.
Dette er musikk som seiler under progflagget
og som skrangler av gårde på en måte som
irriterer mye mer enn den sjarmerer. Låtene
høres ut som primitive skisser (både kompositorisk og lydmessig) og det spilletekniske
er så langt under pari at man bare blir deprimert av å høre dette. Dårlige, småbluesete, simple, dårlig spilte proglåter som låter utdatert
allerede når det kommer ut, er ikke noe for meg, og jeg tviler på om
det er noe for deg... At franske Musea har tatt på seg rollen som europeisk distributør for dette mølet, gjør meg hellig overbevist om at
Musea en gang for alle har bevist at de må være det progplateselskapet med dårligst dømmekraft noensinne.
Brasil 2003, 61:26, Luna Negra (Trond G)
RAHUL SAKYPUTRA
the denmark sessions
Hvis drøye tre kvarter med en obskur, indisk
sitarspiller er din greie, er denne skiva et
funn. Er det ikke, vil jeg råde deg til å passere på behørig avstand. Og til utgiveren av
skiva: selv om det i 1969 var veldig hipt for
alle mennesker med et åpent sinn å høre på
indiske ragaer ut i de små timer under påvirkning av remedier du ikke
får kjøpt på Rema 1000, betyr det ikke at det høres like bra ut i våre
dager. Det finnes god og dårlig indisk musikk også, og dette er ikke i
det øvre sjikt...
India 1969/2000, 46:26, www.zemira.com (Trond G)
Det kan virke som om tangentinstrumentene på sin side er trukket
Side 33
noe lengre frem i lydbildet, og keyboardarbeidet fremstår bredt og
oppfinnsomt. Det hører med til historien at Tammatoys siden sist har
rekruttert en ny keyboardist i Espen
Rui. Det massive synthsoundet,
samt den litt svevende, utenomjordiske følelsen fører tidvis tankene i
retning tyske Eloy i all sin pomp og
prakt, hvilket for så vidt kler Tammatoys godt, men det er også fristende å trekke paralleller til de mer
raffinerte symfopassasjer hos band
som Yes og Pink Floyd.
Berømmes må også gruppas nye
gitarist Ørnulv Snortheim. Han virker som skapt for denne sjangeren
og har en følsom spillestil som nesten kan påkalle Roine Stolt i sine
mer lengselsfulle øyeblikk. Det selvfølgelig nevnt i positiv forstand...
Dagens Tammatoys handler om en
musikalsk form som fremfor alt er
fengende, velarrangert og profesjonelt fremført. Komposisjonene fortoner seg både utfordrende og svært
i ørefallende, samtidig virker melodilinjene både sjelfylte og varmende. Det briljeres sjelden og
låtenes helhet er satt i høysetet.
Produksjonen er også av høy og
bred klasse. Burde appellere til dere
symfo-frelste der ute.
Easy Pieces Record
www.tammatoys.com
TRETTIOÅRIGA KRIGET
glorious war
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Sverige
1970-71
2004
Mellotronen
Mello CD 015
53:12
Jon Christian Lie
fremtidige tekstforfatter Olle Thörnvall bak en av gitarene, i tillegg til
munnspill. Den gang som nå trakterte Stefan Fredin bassgitaren – i
tillegg til å ta seg av vokal, og Dag
Lundquist hadde inntatt trommestolen. De øvrige medlemmene forsvant
ganske raskt ut av gruppa – i hvert
fall på den musikalske fronten. Faktisk hadde bandet to trommeslagere
i denne perioden, akkurat på samme
måte som Grateful Dead og Mothers
Of Invention. Bak det andre trommesettet befant Johan Gullberg seg,
og han skulle senere være involvert
i coverarbeid for Trettioåriga Kriget.
På Glorious War møter vi en søkende
gjeng på utflukt i et obskurt terreng
farget av mystikk, drømmende lydbilder, syrlige gitarsoloer og tyngre
lydtilstander. Det mørke, litt upolerte uttrykket vi kjenner fra Trettioåriga Krigets senere utgivelser viser
seg allerede å være etablert. Et
annet særtrekk ved gruppa på denne tiden var dessuten en rimelig
omfattende bruk av akustisk piano,
og enkelte av komposisjonene er
spunnet rundt nettopp dette instrumentet. Glimtvis skimter jeg referanser i retning tungsindig The
Doors og dvelende Pink Floyd, men
også en klar påvirkning fra klassisk
musikk kan spores i deler av låtstrukturene.
Det var på ingen måte noe udødelig
mesterverk Trettioåriga Kriget skapte i 1971, men albumet har en fin
og dyster nerve og det foreligger
mye god og berikende progressiv
psykedelia her. Utgivelsen kommer
dessuten i en innpakning som er en
fryd for øyet, med et fyldig og
informativt hefte og omfattende bildemateriale. Burde tiltale gamle som
nye Kriget-tilhengere og andre
eventuelle skuelystne!
Stilmessig en kombinasjon av tungrock og symfonisk prog hvor de symfoniske sidene er de tydeligste.
Slektskapet med tungrock ligger mer
i komposisjonene enn i tyngden som
sådan. En luftig og delikat produksjon lar alle instrumentene komme
til sin rett i et klart 70-tallsinspirert
lydbilde preget av akustiske gitarer,
hammond og mellotron i tillegg til
tungrockens mer tradisjonelle elgitar-riff.
Tittelkuttet er i fire deler og er også
den best snekrede komposisjonen.
Her hører vi slektskap med svenske
70-tallsband som Life og Blåkulla.
Det er enkle låter – Trettioåriga Kriget er ikke for dem som er ute etter
odde taktarter og intrikate arrangementer – velklingende og smakfulle,
tungt uten å bli seigt. Men mangelen på minneverdige melodier gjør
at plata ikke helt innfrir det store
potensialet som ligger her. For Trettioåriga Kriget anno 2003 er et
vitalt band, og de er ikke langt
unna å ha laget et praktfullt album.
Mellotronen Records
www.mellotronen.com
TRUSTIES
we only want to rule the world
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
På denne tiden bestod Trettioåriga
Kriget av seks unge, lovende og
fremadstormende glunter i alderen
16 til 18 år. Bl.a. finner vi gruppas
Side 34
E
CD
Sverige
1977/2003
2004
Mellotronen
Mello CD 010
49:05
H
Sven Eriksen
Fra åpningskuttet Overture – hvor
de med sin bruk av messingblåsere,
piano, cello, fuzzgitar og komplekse
rytmer i et Bartok’sk musikklandskap minner mest av alt om After
Crying – tar de oss med på en reise
gjennom mange ulike aspekter av
progressiv rock. Back To The Womb
har postrockens “rett på” energi,
Looking For Keith er et kort race for
akustiske gitarer og rytmeseksjon
(og for en rytmeseksjon), og minnet
meg av en eller annen grunn om det
forlengst glemte engelske bandet
Sindelfingen. The Ultimate Decision
er en tilsynelatende glad poplåt
(hvis du ikke leser teksten), The
Usual Black er en krysning mellom
Dixie Dregs, Gentle Giant og Ritual.
t av svensk progs mest legendariske band er Trettioåriga Kriget
som på denne plata kombinerer
det 20 minutter lange konseptet
Elden av År - skrevet (og tildels innspilt) i 1977 med fire helt nye låter.
PUUCD
www.puucd.com
UNOMA
croma
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Spania
2002
2003
Luna negra/Musea
CDLN-25
40:09
Trond Sætre
U
elden av år
S
En plate varmt anbefalt til deg som
vil prøve noe annet enn symfonisk,
metal eller neo, ja et alternativ til
all musikk som er stivnet i formen.
Sven Eriksen
TRETTIOÅRIGA KRIGET
amtidig med comeback-utgivelsen fra dette legendariske
svenske bandet lanserer Mellotronen den plata som etter eget
utsagn er “Sveriges best bevarte hemmelighet”. Glorious War er innspilt
hele tre år før gruppas debutalbum så
dagens lys. Masteren som ble tilvirket
på en stereo båndspiller vinteren
1970-71, var opprinnelig ment som et
debutalbum, men ingen plateselskap
viste interesse for dette psykedeliske
stykket undergrunnsrock. Av nevnte
grunn har opptaket blitt liggende i
private arkiver i over 30 år.
Trusties består av Marko Oikirainen
på gitar, trommer og keyboards, Ville
Veijalainen på bass og keyboards og
Matti Ylilauri på sang og perkusjon,
pluss noen gjester her og der. De er
usedvanlig dyktige musikere, noe av
det som gjør denne plata så bra er
den ekstremt fine rytmeseksjonen,
usedvanlig oppfinnsom bruk av
akustiske gitarer, og ikke minst de
interessante komposisjonene.
CD
Finland
2003
2003
privat
PUUCD 2003
59:16
Mellotronen Records
www.mellotronen.com
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
Og akkurat Ritual er en referanse
som stadig dukker opp, selv om
Trusties er mer utradisjonelle, røffere, mer kontemporære på et vis.
er er et band som ikke bare
vil styre verden, men de vil
gjøre det med musikk som
dekker usedvanlig mange stilarter –
og det uten at det høres det minste
stilforvirret ut.
noma er ikke så mye et band
som et prosjekt igangsatt av
den unge gitaristen Fidel Vazquez. Utgangspunktet er en gitardominert form for jazzrock med en litt
mørk, tung stemning inspirert av Vazquez’ forkjærlighet for King Crimson,
Pink Floyd og metal prog-artister.
Høres spennende ut, og Vazquez er
for all del en musiker med mye
potensiale. Første halvdel av albumet har en svært vellykket balanse
mellom sjangrene. Aller best
gjennomfører han kanskje ideen på
Black Hole, en melankolsk jazzmelodi med mellomspill av symfonisk
rock. Magic Tour er god på metal-og
keyboardbiten, selv om jazzdelen
likner en av Camels mer blodfattige
instrumentaler.
Sluttsporet In the Name of God er
det lengste på albumet (15 minutt),
men dessverre også det slappeste.
Jazzdelen er redusert til noen lette
gitargrep, mens resten nærmest blir
å regne som en power-ballade der
hint av symfonisk rock er lagt inn
bare for syns skyld. For øvrig er dette albumets eneste vokale innslag.
Greit nok å blande instrumentaler
Tarkus nr. 28
og sanger, og vokalisten, Alex Warner er god nok. Men å legge inn én
sang på en ellers instrumental plate,
og det først i andre halvdel av siste
låta, gir en ikke helt god balanse.
Ikke helt gjennomført altså, men et
godt stykke på vei. Med sin blanding av progressiv tungrock og ditto
jazzrock klarer Unoma å hevde seg
innen begge sjangrer.
Luna Negra/Musea
lunanegr@prodigy.net.mx
FLÄSKET BRINNER
the swedish radio recordings
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
4CD
Sverige
1970-75
2003
Mellotronen
MELLO 011-14
49:30/41:20/76:44/39:50
Jon Christian Lie
av bandets organist Bo Hansson, og
her fremført med fullt band. Bandet
ble dannet i Stockholm i 1970 av Per
Bruun, Bengt Dahlén, Sten Bergman,
Gunnar Bergsten og Erik Dahlbäck.
Allerede i juni samme år spilte de på
den legendariske Gärdetfesten, og
slapp deretter debutalbumet Fläsket
Brinner. Det varte ikke lenge før
orgeltrollmannen Bo Hansson også
sluttet seg til gruppa.
Stilmessig kan vel Fläsket Brinner
plasseres i et slags grenseland mellom
psykedelisk rock og jazz, med visse
innslag av folkemusikk og etnisk. En
slags tidlig spire til jazzrock/fusion
muligens? Hver periode selvfølgelig
sterkt farget av de aktuelle musikerne. Et godt eksempel som illustrerer
nettopp det finnes på den fjerde og
siste CD’en bestående av opptak fra
1975. På denne tiden ble nemlig et
par medlemmer fra spacerock-gruppa
Älgarnas Trädgård innlemmet i Fläsket. Dette gav bandet helt nye sider,
og tilførte et mer symfonisk og mystisk tilsnitt, med Mellotron og tverrfløyte som naturlige ingredienser.
Materialet spenner fra de mer løselig
arrangerte kuttene med mye improvisasjon og lengre soloer, til de mer
gjennomkomponerte og strukturelle
passasjer med klarere kontur. Rett så
ofte broderes det elementer rundt et
musikalsk ledemotiv - eksempelvis
et drivende bass-ostinat, med ulike
instrumenter flytende rundt på toppen av lydbildet. Til tider spores et
vanvittig samspill og driv. Upolert
og energisk. Det er ingen tvil om at
musikken lever! Ofte med høy grad
av spenning og åpenbart med en
helt spesiell tilstedeværelse og kommunikasjonsevne hos aktørene.
M
ellotronen er i disse dager
mer aktive på utgivelsesfronten enn noensinne. For å virkelig illustrere dette poenget, velger
de nå å slå på stortrommene med noe
så kuriøst som en CD-boks dedikert
til den sagnomsuste svenske 70-tallsgruppa Fläsket Brinner. Faktisk så
gjenoppstod Fläsket Brinner i løpet
av våren 2003 og de har etter hvert
blitt et rett så aktivt liveband i vårt
langstrakte naboland. Mellotronen
kan melde om både utsolgte konserthus og en helt spesiell medieintesse
rundt denne gruppa for tiden. Nå har
også den gjengse svenske hørt om
gjenget med det merksnodige navnet, skal vi tro plateselskapet.
Denne boksen består av fire CD’er,
inklusiv et flott 32-siders hefte med
tidligere upubliserte bilder, biografi
og en diskografi for hvert enkelt
medlem. Meget oversiktlig og overbevisende innpakning. Vi får oppleve
Fläsket sett i lys av tre ulike besetninger, gjennom konsertopptak fra
årene 1970-71 og 1975. Her finnes
dessuten massevis av uutgitt materiale og livevarianter av flere av de
klassiske sporene fra Lord Of The
Rings og The Magicians Hat skrevet
Tarkus nr. 28
Her ligger også gruppas svakhet
rimelig åpenbart. Det blir rett og
slett for mange toner som på død og
liv skal formidles i løpet av kort tid.
Enkelte av solopartiene tenderer
derfor mot det langdryge og retningsløse med litt vel høy grad av
egosentrert jazz-onanering - formidlet via saksofon og gitar. Med andre
ord, hvis jamming ikke helt er din
greie kan deler av materialet bli
tungt å svelge. Bandets styrke finnes
først og fremst i de sporene hvor de
på utsøkt vis mestrer å kombinere
denne spenstige brytningen mellom
velkomponerte melodier og mer fandenivoldsk løssluppenhet.
The Swedish Radio Recordings 19701975 lanseres fra selskapets side,
som en boks fyllt med fantasifulle
oppdagelsesferder i grenselandet
mellom rock og jazz. Eller for å være
enda mer nøktern; Musikk skapt av
en gjeng talentfulle musikere som
kom sammen fra tid til annen, jammet litt, skrev litt og så dro videre til
nye musikalske terreng. La oss håpe
at det i lys av mediehysteriet også vil
inspirere folket til ytterligere oppdagelsesreiser langs de omfattende og
gåtefulle progressive beitemarker...
RICHARD PINHAS
transition
Etter en pause, er Richard Pinhas, den franske eksperimentalmusikkpioneren kanskje
mest kjent fra bandet Heldon, tilbake med et
nytt soloalbum, som på mange måter plukker
opp tråden fra det beste av Heldon og Pinhas
sine tidligere soloutgivelser. Vi snakker med
andre ord om ambiente lydlandskaper i all hovedsak skapt på gitar,
noe likt det som Robert Fripp gjør med sine soundscapes og Frippertronics. Men Pinhas har utvidet lydpaletten en del siden sist, og denne gang har han med seg dyktig samarbeidspartnere både på laptop,
fiolin og trommer/perkusjon. De lange dronene og lydlandskapene
brytes opp av diverse rytmiske fremstøt som gir musikken den tiltrengte variasjonen og dynamikken som slik musikk ofte ikke får. Et
rett så forfriskende fremstøt fra en gammel sirkushest som ennå vet å
gjøre mer enn bare vante kunster.
Frankrike 2004, 62:26 www.cuneiformrecords.com (Trond G)
ROMISLOKUS
trans aviation pilots
Russiske Romislokus er igjen på krigsstien,
nåvel særlig farlige er de ikke med sin melodiske, lett skranglete miks av pop, rock,
elektronika og prog. Nytt av året er at de
har alliert seg med en cellist som gir musikken deres litt sårt tiltrengt eleganse. Men
fremdeles er vokalen rusten og låtskrivingen uinspirert, og forsøket
på å utvide det musikalske spekteret ender opp med å bli verken fugl
eller fisk. Russland 2004, 39:51, www.romislokus.com (Sven)
SCARIOT
strange to numbers
De tyngre fraspark er også høyst tilstedeværende på denne utgivelsen. Progressiv og
teftig powermetal av det velproduserte slaget, er stikkordene for siste utgivelse fra
denne gruppa av norsk avstamning. På
Strange To Numbers har bandet fått med seg
vokalisten Oddleif Stensland fra gruppa Ingermannsland – en talentfull herre med selvsikker vokal av typisk heavy tilnærming. Låtene er
knallharde og riffene teknisk intrikate. Mye sterkt og gjennomført
gitararbeid, samt melodisk sans er elementer som bidrar ytterligere
positivt ved denne utgivelsen – fra et orkester som er fullt på høyde
med sine utenlandske genrebrødre. Åpenbart mest for progmetalinteresserte, og i hvert fall ikke for pyser!
Norge 2003, FaceFront, 44:57, home.no.net/scariot (Jon Christian)
SIDE STEPS
steps on edge
Nyutgivelse av et tidlig album fra dette rutinerte japanske prog/jazz-rockbandet. Side
Steps er et energisk produkt av inspirasjonen fra band som Weather Report, Happy
The Man og Return To Forever. Sjangertilknytningen er sterk, tempo er høyt, og balladene er nesten fraværende, noe som er like greit. Steps On Edge anbefales til alle som liker tradisjonell progressiv jazz-rock. Bare vær klar
over at albumet er helt uten overraskelser eller utfordringer. Det er
aldri “på kanten”, samme hva tittelen antyder.
Japan, 2003, 55:51, www.musearecords.com (Trond S)
Mellotronen Records
www.mellotronen.com
Side 35
TIRILL
a dance with the shadows
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
CD
Norge
2003
The Wild Places
WILD013
49:59
Jon Christian Lie
JOHN WETTON
amorata
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
DVD
UK
2003
2003
Metal Mind Productions
MMP DVD 0015
90 minutter
til tross for svært pinlige tekniske
omstendigheter, i tillegg svært
interessant og viser oss en ærlig og
åpenhjertig John Wetton som villig
vekk formidler anekdoter fra gamle
dager, og deler synspunkter om så
mangt med seerne. Intet must, men
en rett så trivelig seanse med akkurat passelig mimrefaktor, som anbefales til de med sans for den slags.
Metal Mind Productions
www.metalopolis.pl
www.johnwetton.co.uk
Jon Christian Lie
KAYAK
merlin – bard of the unseen
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
T
irill Mohn har bakgrunn fra
bl.a. White Willow, Duggvåte
Dverger, Dansende Alver og Dis.
Både velkjente og mer obskure navn
med tilhold innenfor det norske
progmiljøet. På dette albumet står
Tirill for samtlige komposisjoner og
hun synger og trakterer et kobbel av
instrumenter (gitar, keyboards, fioliner, fløyte, perkusjon). På albumet
finnes det dessuten bidrag fra både
gamle og nye White Willow-medlemmer, eksempelvis Ketil Vestrum
Einarsen (fløyte) og Sylvia Erichsen
(vokal), i tillegg til andre musikere.
A Dance With Shadows er et album
hun har jobbet med i mange år og
blir hennes første soloutgivelse.
Stilmessig dreier det seg om en skjør
og elegant mollstemt, melankolsk tilnærming, som er gjennomgående
akustisk basert. Til tross for at musikken har fått en akustisk vinkling har
Tirill mestret å fremkalle et ganske
fyldig lydbilde. Mye vekt er tydeligvis
lagt i de vokale harmoniene.
Melankolien og en del av stemningene er fortsatt inntakt fra White
Willow-dagene, men hovedforskjellen fra tidligere kan nok være at
Tirills musikk ligger noe nærmere
en slags folkelig, naivisitisk pop,
kontra de tyngre progressive stemninger som White Willow er preget
av. Hun avslører seg som en habil
låtskriver med teft for trivelige,
gode melodier og ryddige arrangementer. Enhver med sans for mystisk melankoli med innslag av klassisk og folketoner bør få med seg
dette albumet!
www.tirill.com
www.thewildplaces.com
Side 36
2DVD
Nederland
2003
2003
Alpha Centauri
ACE 11066
195 minutter
Sven Eriksen
V
i har vel for lengst mistet tellingen over hvor mange liveutgivelser John Wetton har
ute på markedet, og DVDen Amorata
er herrens siste tilskudd på utgivelsesfronten. Utgivelsen består av
konsertmateriale fra Krakow i Polen,
11. april 2003. Foruten konsertseksjonen som består av 13 spor, får vi
beskue et lengre intervju med John
Wetton, vinklet hen mot hans
respektive karriere – faktisk helt fra
Family-dagene og frem til i dag.
Ikke uventet gir konserten oss ymse
høydepunkter fra karrieren, og de er
det mange av – fra King Crimsonkatalogen frontet med Red, Starless
og Book Of Saturday til UKs In The
Dead Of Night, via 80-tallshits som
Heat Of The Moment og Sole Survivor,
til eksempelvis tittelkuttet fra
soloutgivelsen Battle Lines. Wetton
har fått god hjelp fra sentrale aktører innen britisk neoprogmiljø, som
Martin Orford (keyboards, fløyte) fra
IQ, John Mitchell (gitar) fra Arena,
og Steve Christey (trommer) fra
Jadis. Selv om det må innrømmes at
eksempelvis versjonen av Starless
mangler en hel del både av dybde og
rød tråd, skal det sies at musikerne
gjør en gjennomgående fin figur i
de øvrige låtene. Det er også hyggelig å konstatere at “sjefen sjøl” heller ikke er gjemt bak en låvedør i
lys av sine umiskjennelige bassganger. Hans tone er fremdeles av det
tyngre slaget og kiler godt i magen.
Samtidig fremstår bassisten Wetton
en anelse mer kontrollert, om ikke
mer teknisk i våre dager.
Lyd, bilde og fremføring er av høy
kvalitet og John Wetton skal ha
honnør for et bredt og ikke minst
interessant låtutvalg, litt for en
hver smak. Dette gjør sitt til at konserten ikke fremstår som et uengasjerende skue. Intervjuseksjonen er,
og de suppleres med en begrenset visualisering av handlingen ved hjelp av
noen få skuespillere/dansere som viser
seg nå og da. Nok til å gi litt spenning
til framføringen, men ikke så mye at
bandet blir statister i sin egen forestilling. Det er først og fremst en konsert
– dernest er det teater.
Slike evenementer som dette er alltid spennende på den måten at
faren for å framstå patetisk er overhengende, men det er gledelig å
kunne slå fast at denne konserten
er et av de fineste gjensyn med en
gammel favoritt jeg så langt har
opplevd. Kayak anno 2003 er bedre
enn før (vel, jeg savner kanskje Max
Werner), og Merlin – Bard Of The
Unseen er en av fjorårets mest vellykkede konsert-DVDer – så lenge du
vet sånn omtrent hva du går til.
I tillegg til historien om Merlin
framfører gruppa også et utvalg
gamle favoritter på en egen skive.
Her dukker vokalist Edward Reekers
opp og synger Periscope Life og
Ruthless Queen. Andre høydepunkter på denne “greatest hits”-plata er
Mammoth, Wintertime og Starlight
Dancer. Det finnes også et “The
Making Of Merlin”-avsnitt, men med
mindre du er skarp i flamsk er det
av begrenset verdi.
En lekker innpakning (veldig “InsideOut-aktig”) bidrar ytterligere til å
gjøre denne doble DVDen til et
meget anbefalt kjøp.
Alpha Centauri
www.kayakonline.nl
N
ederlandske Kayak var alltid
trygt plassert i pop-enden av
den progressive rocken, og ville sannsynligvis vært uinteressante
hadde det ikke vært for at de hadde
en usedvanlig dyktig tangentspiller
– Ton Scherpenzeel – som i tillegg
skrev ekstremt fine låter. Og et av
hans beste “øyeblikk” var albumet
Merlin fra 1980.
KING CRIMSON
eyes wide open
Format
Nasjonalitet
Innspilt
Utgitt
Plateselskap
Katalognr
Spilletid
2DVD
UK
2000/2003
2004
Discipline Global Mobile
SVE 3056
Sven Eriksen
Tjuetre år senere vekkes Merlin til live
– likeså Kayak. I tillegg til Scherpenzeel er trommeslager Pim Koopman og
bassist Bert Veldkamp med fra det
“opprinnelige” Kayak (ingen av dem
var riktignok med på Merlin). Resten
er nye. Konseptet har blitt utvidet fra
én LP-side til et 80-minutters verk
ved at ny musikk har blitt skrevet og
flettet inn i den opprinnelige.
I likhet med veldig mange aldrende
rockeband spiller Kayak bedre enn
noengang, aldringen har kun skjedd
på utsiden, musikalsk dyktighet og
teft er ikke noe som forsvinner med
ungdommen. Kayak framfører musikken sammen med et stort sett usynlig
symfoniorkester (vi ser dem bare på
en skjerm i lokalet) – og det er et
musikalsk konsept som har stått seg
på å bli utvidet. Jeg har alltid følt at
den opprinnelige halve LP-plata ble
for snaut for et såpass ambisiøst verk.
Visuelt er det blitt et slags halvveis
teater. Bandet spiller live på scenen,
T
o DVDer, to konserter. Den eldste
er fra London i mars 2000, den
er filmet av noen som kaller seg
Bootleg TV, og den ser akkurat slik ut
også. Lyd og bilde er dårlig synkronisert og viser stort sett mørke oversiktsbilder eller Adrian Belew i nærbilde. Bandet virker litt uinspirert og
Tarkus nr. 28
med lite variasjon, (men inntrykket
kan meget vel skyldes filmingen), og
et av høydepunktene er Belews akustiske soloframføring av Three Of A Perfect Pair.
Bøker
DVD nr. 2 er fra Japan i april 2003 og
er det samme settet som bandet
begeistret et fullsatt Oslo Konserthus
med en drøy måned senere. Filmen
åpner (som i Oslo) med Robert Fripp
alene i halvmørket. Repertoaret er i
hovedsak hentet fra de to siste platene, og visuelt er konserten av et
helt annet kaliber enn 2000-utgaven.
en skjebne verre enn livet
I Oslo Konserthus ble man revet med
og overveldet av øyeblikkets lyd- og
lysinntrykk, hjemme i stua foran TVapparatet kan man bivåne det hele på
avmålt avstand. Med en klar, ren og
nyansert lyd og de to gitaristene i
nærbilde oppfatter man mye lettere
det ekstremt intrikate samspillet de
to imellom. Trey Gunns Warr-spill,
som hadde en tendens til å drukne i
salen, kommer også klart og tydelig
fram her, og alt i alt viser denne
DVDen oss hvilke eminente teknikere
hvert individ er, og først her kommer
komposisjonenes detaljrikdom og den
komplekse måten alle disse tonene er
vevd sammen på til sin rett.
Men når man sitter her alene utenfor
konsertsalens heksegryte og vurderer
dette med et kjølig, vitenskapelig
blikk, kommer også Crimsons svakhet
klarere fram, nemlig deres mangel på
variasjon, det være seg i komposisjonsteknikk eller framførelsesmetode. I øyeblikkets begeistringsrus er
det lett å overse (eller overhøre?) at
låtene fra 90- og 00-tallet strengt tatt
ligner hverandre nærmest til forveksling for dem som ikke kjenner repertoaret inngående – og dette blir tydeligere og tydeligere etter hvert som
konserten skrider fram. Paradokset er
at mens DVD-mediet er det som aller
best formidler detaljene i bandets
musikk, er mediet også deres største
fiende i det vi også blir oppmerksomme på bandets svakheter. Det sniker seg således inn en sterk følelse av
kjedsomhet etterhvert, og den kjetterske tanken at det – uten å “ta en
Yes” – kunne ha gjort seg med iallefall én låt fra tidligere tider dukker i
et øyeblikks galskap opp. (Anmelderen ser seg forsiktig rundt og konstaterer med lettelse at ingen andre er i
nærheten og har kunnet lese disse
tankene).
For selv om Crimson er et av de mest
kompromissløse, samspilte og teknisk
brilliante bandene i verden, virker de
i all sin perfeksjonistiske innadvendthet mer opptatt av å konstruere enda fler matematisk kompliserte
trippelgitarpassasjer enn å utvikle
musikken sin som sådan. Er det å
banne i kjerka å antyde at den
godeste hr. Fripp kunne trenge å fornye seg en smule? Han har jo klart
det med glans flere ganger før. Alternativt kan vi konkludere med at konserter tross alt er best på kino – eller
var det i konsertsalen?
Sanctuary Records
www.king-crimson.com
Tarkus nr. 28
STEINAR REMME
Format
Nasjonalitet
Utgitt
Forlag
Katalognr
Spilletid (CD)
Bok + CD
Norge
2004
Gruble Forlag
katnr
78:00
Jon Christian Lie
I det ene øyeblikket er det lett å le
av de mange forskrudde og rocka
situasjonene som dukker opp i romanen. Boka inneholder også mange
sterke scener og undertegnede må
nok ærlig innrømme at kvalmefornemmelsen var på god vei i ymse
glimt, der de mer ulekre beskrivelsene fikk fritt utløp. Et stikkord
her er forfatterens svært så rystende
skildringer av dyredrap. Ikke spesielt
lekkert spør du meg, men muligens
og dessverre en ytterliggående del av
den sykelige virkelighet det også!
I denne boka legges dessuten ingen
fingre imellom verbalt sett, hvilket
ofte medfører et særdeles nådeløst
og fargerikt språk med utpreget
kraftig skyts, og til dels vanvittige
mengder stygge ord og vendinger.
Heldigvis får vi si, er tilnærmingen
til sort humor aldri langt unna,
hvilket bidrar til å gjøre romanen
både underholdende og engasjerende. Kort og godt fordi historien
og stilen er så totalt gjennomført.
Boka er på 264 sider og er tilgjengelig i innbundet, stort format.
N
oen husker kanskje samtalen
med Steinar Remme (The Naked
Truth, Betrayed etc.) fra Tarkus
Magazine nr. 26? Der ble det nevnt at
mannen syslet med bokplaner. Vel, nå
er boka ute og har fått tittelen En
skjebne verre enn livet (med undertittel En hyllest til kvinnen) – en slags
usminket oppvekstroman der lokalmiljøet i Ålesund fra slutten av 60-tallet
og frem til i dag, er ramme for handlingen. Ikke nødvendigvis en selvbiografi, selv om bokas hovedperson deler
mange fellestrekk med forfatteren.
Men hvorfor omtale en oppvekstroman i et tidsskrift som Tarkus? Kanskje mest fordi boka er interessant
og underholdende sett fra et musikalsk ståsted. Referansene til områder som musikalsk lidenskap og livet
på 70-tallet, platesamling som
besettelse, vinylgrafsing og lignende
fenomener ligger smurt i tykke lag
gjennom store deler av dette bokverket. Bokas hovedpersoner viser
seg å være brukbart orienterte
innenfor musikkens verden. Grupper
som Pink Floyd, King Crimson, Deep
Purple og Yes refereres til som om
det var det naturligste på jord. Ikke
bare blir Yes nevnt, et av bandets
album (Fragile) blir sågar fortært på
en eller annen tvilsom tripp i et av
kapitlene! (Hver sin smak...)
Vi møter hovedpersonen, en ung og
lovende musikfreaker på sin strabasiøse ferd gjennom et patetisk liv. Vi følger han fra skoledagene, gjennom
ungdomstiden og inn i arbeidslivet og
ut i tilværelsen som heltids livsnyter,
dog med ymse skavanker. Fyren er
visstnok også musiker med “eget
skrangleorkester”, uten at det dveles
særskilt ved dette livsaspekt. Han
bærer på en møysommelig opparbeidet
menneskeforakt, og avbeskuer verden
med et kritisk og nådeløst, dissende
skråblikk. En verden, slik han ser den,
stinn av klovner, bønder, horer og
homoseksuelle skruller!
Omtale av bonus-CD:
Med de første 50 eksemplarene av
boka følger det en 17 spors bonus-CD
med Remme-relatert materiale, hvorav
seks av sporene er tidligere uutgitt.
Ballet åpner knallhardt og 70-tallsinspirert med gruppa Hard Road. Med
temmelig røffe rockerytmer og lokomotivgitaren inntakt, fyrer de igang
Walk Away (en coverlåt skrevet av
Joe Walsh fra James Gang) fra 1980.
Hensynsløs var et rimelig støyende
flippe-prosjekt, men fremstår her
som påfallende tilgjengelige via syreblues-eksessen Skadd I Hodet fra
1981. The Naked Truth – Remmes
kanskje mest kjente band gir oss
tung og demonisk, orgeldominert
“garasje-prog” fra 1998, før Sorrow
Said serverer rufsete, og fengslende
new-wave i onani-eposet Play, en
remix fra 1988.
Det oser spilleglede og intensitet av
gruppa Betrayed, et nyveiv-band
med hint fra både progrock og ska.
Her får vi to spor fra en konsert på
Stord, 1981. Remmes første orkester
Second Coming anno 1979, er ikke
nødvendigvis det Remme-relaterte
prosjektet undertegnede har hatt
fetest forhold til opp gjennom
årene. Dette er pønk av det middelmådige slaget! Da er det større sus
over Rough Trade - et upolert, men
melodiøst og glødende orkester som
etterhvert ble til Betrayed. The
Naked Truth anno 1992 åpner for en
perlerad av solide låter – med elementer fra hardcore og new-wave.
Råere og mindre polert, men med
mye glød og intensitet.
Båndkverna
Innsendte demoer fra inn- og utland
Jon Christian Lie
SPARTACUS (NOR)
Demo II (CD-R)
V
i har tidligere vært innom
Spartacus fra Sunnmøre i
“Båndkverna”. Denne gangen
har de sendt oss en to-spors demonstrasjons-CD, etter sigende innspilt i
mars 2003 i løpet av 25 timer.
Det første sporet My Proudest
Moment åpner ganske mørkt og
hektisk med et utpreget perkussivt
riff, ikke helt ulikt Anekdoten i The
Old Man & The Sea. Det fokuseres så
på brede lag av sløye, sofistikerte
akkordrekker med fengende vokal
på toppen. En passelig lang og iørefallende låt som ikke tværes ut
unødig. Et småjazzete stykke progrock med hard kant som utvikler
seg brukbart, og som tåler flere
gjennomhøringer.
Det andre og siste kuttet heter
Third One Day, og jeg begynner å
lure på om dette faktisk er samme
band som leverte en rett så lovende
demo for en tid tilbake. Samtlige
musikere spiller brukbart og virker
nokså rutinerte, mens vokalisten
begynner å padle grundig på det
orale området. Dessverre til tider
anstrengende å høre på, så vi får
forsøke å fokusere på det musikalske feltet istedet.
Sporet kan minne om en triviell,
lettvekterutgave av kanadiske Rush,
dog fullstendig uten pompøse elementer. Låta virker en smule langdryg og forløper egentlig uten noen
større utvikling, og uten å gi lytteren noe spesielt tilbake. Nei, huff
her ble inntrykket beklageligvis
nokså statisk og upersonlig. Ikke
mye å rope hurra for, men heller
ikke så mye å grine for. Hvor ble
det forresten av de flotte skogsprog-stemningene fra den første
demo’en?
Litt ris og litt ros. Spartacus har
noen absolutt bra ting på gang,
men det er fortsatt et stykke igjen
til modningsprosessen er helt over.
Kontaktadresse:
Spartacus
V/ Per Helge Fjørtoft
Vesterheim 39
6270 BRATTVÅG
E-mail:
fjortoft3@hotmail.com
Av relevans for prog-interesserte? La
meg si det slik – neppe for Gud og
hvermann, men de som liker dette,
liker det gjerne til de grader!
Gruble Forlag
sremm@frisurf.no
Side 37
Leserne bestemte
Resultat av leseravstemmingen
S
å har leserne talt igjen, og gledelig for oss er at det har kommet inn flere avstemmingsskjemaer enn noen gang tidligere (men
allikevel er det kun 10% av dere som
gidder å stemme). Det er alltid interessant for oss å følge smaken til våre
lesere, og vi kan fortsatt konkludere
med at den er svært så altomfattende. Noen klare vinnere har vi
fått, men flere steder har kampen
om topp-plasseringen vært spennende, og det er stor spennvidde i
stilarter i alle kategorier.
Vi går rett på resultatene:
Årets artist
Årets låt
Tidenes artist
1 KING CRIMSON
Elektrik
2 KING CRIMSON
Dangerous Curves
3 KING CRIMSON
Level Five
THE TANGENT
In Darkest Dream
5 TANGENT
Canterbury Sequence
1 (1)
2 (3)
3 (4)
4 (5)
(2)
9
8
Yes
Genesis
King Crimson
Flower Kings
Gentle Giant
Tidenes låt
43
31
15
12
12
7
7
6
Seier til Crimson også her til tross for
at fansen slett ikke var enige om hvilken låt fra albumet som var den beste. Dette var forresten kategorien
hvor det var flest ulike forslag, totalt
65 låter hadde fått stemmer her. Hele
fem låter av King Crimson hadde fått
stemmer, deretter fulgte Steve Hackett med fire låter. Hadde Hackett
fått alle sine stemmer på én låt ville
han tatt en annenplass.
Utrolig nok er det de samme bandene som innehar de fem første
plassene i år som i fjor, dog i en litt
annen rekkefølge.
Tidenes album
1 King Crimson
2 The Tangent
3 Flower Kings
Yes
5 Dream Theater
23
12
11
11
10
Klar seier til King Crimson som dere
ser, og det er en fjær i hatten til et
band som nekter å tråkke i gamle
spor selv om årene etter hvert
begynner å bli anselige, iallefall hos
“grunnleggeren” Robert Fripp.
25
15
9
9
7
Endelig var det noen som klarte å
vippe Motorpsycho ned fra toppen,
og Panzerpappa er i ferd med å
befeste sin stilling som et av Skandinavias dyktigste og mest spennende band
Vi har trukket fem vinnere som får
hvert sitt signerte eksemplar av
Panzerpappas nye plate “Farlig vandring”:
Frode Garnes, Oslo
Marius Hammer, Jar
Håkon Bjelland, Bergen
Joakim Flathagen, Fjellhammar
Halvor Strand, Notodden
1 YES
Close To The Edge
25
2 KING CRIMSON
In The Court Of The Crimson
King
17
3 GENESIS
Selling England By
The Pound
15
4 MARILLION Brave
9
5 GENESIS Foxtrot
8
YES Fragile
8
YES Relayer
8
Kun en plate produsert etter 1976
på lista tyder på at selv dagens unge
progfans mener at de gamle var best.
Årets DVD
…og da ble det rent bord for Yes i
kategorien for de beste gjennom alle
tider.
…og vinnerne er:
Årets norske band
1 Panzerpappa
2 Motorpsycho
3 Lumsk
Wobbler
5 White Willow
1 YES
Close To The Edge
26
2 GENESIS Supper's Ready
12
3 YES Gates Of Delirium
10
4 KING CRIMSON
21st Century Schizoid Man 8
KING CRIMSON
Starless
8
I år har vi to ekstrapremier. Først en
promopakke med 9 japanske CDer.
Og den går til:
Thorbjørn Næss, Svelvik
Og til slutt har vi et eksemplar av
DVDen Yes: Yesspeak. Den ble vunnet av:
Anders Romundset, Bergen
Da takker vi alle som har tatt seg
bryet med å sende inn sin stemmeseddel, gratulerer vinnerne med premiene, og ønsker alle velkommen
igjen til å stemme fram sine favoritter til neste år.
Årets album
…og hva hører vi på da?
Redaksjonens spilleliste
Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmedlemmer den seneste tid…
1 KING CRIMSON
The Power To Believe
2 THE TANGENT
The Music That Died Alone
3 DREAM THEATER
Train of Thought
4 STEVE HACKETT
To Watch The Storm
5 NEAL MORSE
Testimony
23
18
14
12
9
Det var slett ikke unaturlig (eller
uventet) at Crimson også stakk av
med denne tittelen, disse to kategoriene har en tendens til å følge
hverandre tett.
1 FLOWER KINGS
Meet The Flower Kings
2 TRANSATLANTIC
Live In Europe
3 RUSH
Rush in Rio
4 OPETH
Lamentations
5 YES
Yesspeak
16
13
11
10
Klar seier til Flower Kings som nå
også har markert seg som et solid
live-band.
Så over til “the all-time greats”:
Side 38
35
Trond
Jon Christian
Sven
OMD
Dazzle Ships
Trettioåriga Kriget Elden Av År
Frank Zappa
One Size Fits All
Kaipa
Kaipa
Etcetera
Tales Of Ardour
And Deceit
Van der Graaf
Generator
Pawn Hearts
Mew
Frengers
Gong
Shamal
Guapo
Five Suns
Tivoli Boy
The Jerk Has
Arrived
The Naked Truth
You Can Eat The
Peanuts...
Kayak
Merlin (DVD)
Annbjørg Lien
Baba Yaga
Billy Bragg
Must I Paint You A
Picture?
Stern-Combo
Meissen
Weisses Gold
Tarkus nr. 28
På
konsert
Dream Theater
Sted:
Oslo Spektrum, Oslo
Dato:
23. januar 2004
Tilskuere: 4500 (fullt)
Fra Tarkus: Trond Gjellum
S
å var det duket for Dream Theaters andre “arenakonsert” på
norsk jord, og som forrige gang,
var Club Spektrum, som det heter
når det kjører for halv kapasitet,
proppfullt av fans fra det ganske
land. Jeg har ikke sett bandet siden
de sto på scenen på Rockefeller en
gang midt på nittitallet under
Awake-turneen, og hadde hørt lovord
om den forrige konserten som gjestet
Oslos største konsertscene. Å karakterisere Dream Theater som et favorittband for mitt vedkommende, er
vel å ta litt hardt i. Jeg syntes de på
tidlig nittitall bar lovnader om å
kunne tilføre rockemusikken noe
nytt, men jeg falt av da bandet viste
seg å bli ganske satt og uinteressant.
Men jeg pleier å gi band mer enn en
sjanse, og dessuten syntes jeg Tarkus’
eminente lesere burde få en liten
vurdering av bandets prestasjoner i
Club Spektum en kald januardag.
På billetten sto tidspunktet 19.30,
men at dette skulle bety at bandet
faktisk begynte å spille kl. 19.30,
kom som en liten overraskelse på
meg og ganske mange andre publikummere som ankom en drøy halvtime for sent. Men i alle fall, vel inne
på arenaen ble jeg møtt av en scene
som var egnet til å ta pusten fra en
stakkar: en bred og dyp konstruksjon med en lysrigg av en annen verden, tre store videoskjermer, et
trommesett på størrelse med en middels norsk musikkbutikk og en roterende keyboardriser. Lyden var mer
enn god nok, i alle fall der jeg sto,
og bruken av videoskjermer gjorde
at det var mulig å holde seg orientert om hva som skjedde på scenen
selv om alle de høyeste konsertgjengerne av en eller annen grunn
var posisjonert rett foran meg hele
tiden. Men hva skjedde så egentlig
der? Rent opptredenmessig er ikke
Dream Theater all verdens å se på
der de står dypt konsentrert over
instrumentene sine (sier jeg, som
spiller i at band som bruker notestativer på scenen...), så fokuset vil
unektelig flyttes over på den musikken som presenteres fra scenen, og,
tilgi min surmagethet, det syntes jeg
i de aller fleste tilfellene var ganske
uinteressante saker.
Det er et eller annet med at det
senere materialet til Dream Theater
er så ufattelig klønete og ensidig
laget. Det er ikke det at de ikke kan
komme opp med minneverdige riff
Tarkus nr. 28
og melodier, men det er det at de
ikke klarer å skru det sammen på en
måte som låter spesielt modent. Et
eksempel på dette er at mange av
låtene har følgende forløp: en litt
atmosfærisk intro, deretter over i et
tema som bygges ut og blir mer og
mer intenst og det partiet nærmer
seg en slutt når trommeslager Mike
Portnoy har spilt noen takter med
en rytme som går litt på kryss og
tvers av det de andre spiller. Deretter kommer et par vers og refreng
av varierende tyngde og intensitet
før det hele av avløses av et langt
mellomparti/instrumentalparti
proppfullt av instrumentakrobatikk
som først begynner med gitarsolo
som deretter går over i keyboardsolo. Når det så er over, er det tilbake
til et vers og refreng før det så kommer en eller annen avslutning. Nå
generaliserer jeg grovt Dream Theaters produksjon, men tro du meg at
jeg i for-, under og etterkant av
konserten har hørt på alle skivene
med så åpne ører som mulig for å få
et mest mulig objektivt syn på
musikken. Men jeg synes kort og
godt at bandet lager kjedeligere og
kjedeligere musikk. Hvor er musikken som utfordrer formspråket og
den vante tonaliteten og rytmikken? Jeg mener ikke at bandet skal
bli Henry Cow eller lage samtidsmusikk, men avslutningslåta Space Dye
West på Awake-albumet er en låt
som jeg i sin tid trodde skulle peke
fremover for bandet. Dens droneaktige struktur kler bandet godt,
men med Kevin Moore ute av bandet, forsvant tydeligvis viljen til å
prøve noe slikt... Når mesteparten
av konsertene var viet materiale fra
de tre siste skivene, kom monotonien enda bedre fram. Først siste ekstranummer, klassikeren Metropolis
fra Images and Words (i mine og
mange andres ører deres beste),
vakte de virkelige ovasjonene.
Vel, tilbake til konserten ellers. Gutta spilte helt vanvittig bra, og John
Petrucci må være en av bransjens
beste gitarister innenfor sitt felt.
Det gikk fort, presist og tøft for seg
hos de andre også, og som sist gang
jeg så dem, var det også denne gang
vokalist James LaBrie som trakk ned
med sin hylevokal av beste “klemme-i-balla”-typen. Mange i publikum så ut til å trives, men noen
enorm entusiasme synes jeg ikke at
det store publikummet la for dagen.
Skal jeg driste meg til å oppsummere det hele, må det bli at bandet
er sykt dyktige instrumentalister
med et fett sceneoppsett, men med
liten karisma og stadig sviktende
kvalitet på låtmaterialet. For å si
det sånn, så er jeg usikker på om
jeg drar og ser dem neste gang.
En særdeles tragisk nyhet for
alle fans av Barclay James
Harvest. Det er trist å måtte
meddele at bandets trommeslager Mel Pritchard gikk bort
28. januar i år, som en følge av
hjerteattakk. Mel Pritchard ble
56 år gammel.
På
konsert
Kraftwerk
Sted:
Rockefeller, Oslo
Dato:
13. februar 2004
Tilskuere: 1500 (utsolgt)
Fra Tarkus: Trond Gjellum
D
et er lenge siden Kraftwerk har
satt sine ben på norsk jord, og
når det ble klart at de endelig
skulle turnere på ordentlig igjen og
at Oslo sto på plakaten, var undertegnede usedvanlig rask til å bestille
billetter: en slik anledning kan man
ikke la gå fra seg. For mange progrockere er Kraftwerk kanskje det
aller siste man tenker på som progressiv musikk, men hvis man stopper opp litt og tenker seg litt nøyere
om, er det faktisk ikke så rart at det
står en anmeldelse av en Kraftwerkkonsert i et magasin for progressiv
rock. Vi snakker her om noen av
populærmusikkens pionerer, det første bandet som brukte synthen til
noe annet enn bare en simulator av
akustiske lyder eller til lydeffekter,
bandet som revolusjonerte popmusikken og samtidig introduserte verden
for klanger som før bare hadde vært
forbeholdt samtidmusikere og avantgardister.
Å komme inn på Rockefeller og se
scenen skjult av et stort, hvitt sceneteppe og vite at bak der står et av
verdens mest innflytelsesrike band,
er en merkelig følelse. Publikum
hadde også en slags andektighet
over seg, man ventet liksom på noe
stort. Og så kommer en robotstemme over PA’en “From Germany:
Kraftwerrrrrrrk”. De drar i gang med
Man Machine, og alt klaffer: lyden
er passe høy og utrolig god mikset,
videocollagene er 100 % i synk med
musikken og står godt til den. De
fire musikerne beveger seg knapt
bak sine minimalistiske instrumentstativ, men likevel utstråler de en
elegant tilstedeværelse som ikke
kan forklares. Når det før andrelåta
er litt trøbbel med maskineriet,
viser det bare en menneskelig side
ved bandet: de kan aldri bli perfekte, maskinene kan alltid ta kontrollen og forkludre det hele... Noen
låter fra den rett så gode nykommeren Tour De France: The Soundtracks
blir deretter presentert til stor entusiasme, og så kommer de musikalske
perlene trillende: Radioactivity,
Autobahn, The Robots, The Model,
Trans Europe Express/Metal on
Metal, Metropolis, en kongerekke av
fantastisk musikk. Nydelige, iørefallende melodier, lange mellompartier
med forsiktige solofremstøt og spennende instrumentklanger; aldri vanskelig tilgjengelig, men heller aldri
banalt og for enkelt. Konserten skrider frem som en velregissert
musikkvideo, og under avslutningslåta Music Non-Stop går de av scenen en og en, før sistemann, grunnlegger og vokalist Ralf Hütter, går
av scenen med et diskret “auf wiedersehen”, mens musikken spilles
alene av den datamaskinbaserte
sequenceren. Kraftwerk has just left
the building...
Medlemmene i Kraftwerk er omtrent
på samme alder som medlemmene i
Yes, og ikke et vondt ord om mine
gamle (og i og for seg, nåværende)
helter, men det er noe med Kraftwerk
som får dem til å virke friske og vitale på en måte som gjør at Yes fremstår som gamlehjemsklare. Yes spiller
musikken som den alltid har vært
fremført, mens Kraftwerk omarbeider
hele tiden musikken sin; forandrer på
rytmikken, strekker ut de instrumentale mellompartiene, omarbeider harmonikken, i det hele tatt har man
følelsen av at bandet hele tiden
strekker seg etter å gjøre stoffet sitt
bedre og bedre. Begrensingens kunst
beherskes også til fulle; ikke en note
for mye, men heller ikke så lite at
noe innhold ikke er igjen.
Som sagt tidligere, kan jeg skjønne
at mange stusser over en Kraftwerkanmeldelse i Tarkus siden det ikke
er “prog nok” for mange som ynder
å kalle seg progressive. Men et band
som har gjort så mye for å forene
moderne musikkteknologi med klassiske popmusikk for å skape noe
helt nytt, er for meg minst like progressivt som å spille opprockede
versjoner av Bach og Beethoven og
kalle det for progrock eller progressiv musikk.
Prog-pludder
Et nytt album signert Ayreon
titulert The Human Equation,
slippes 24. mai på InsideOut.
Medvirkende på albumet er
bl.a. Devon Graves, Magnus
Ekwall, Eric Clayton og James
LaBrie (Dream Theater).
David Palmer, tidligere medlem av Jethro Tull har skiftet
kjønn og vil heretter hete Dee
Palmer. Palmer har nå byttet
ut sitt lange skjegg med langt
blondt hår, og vil fortsette
som artist. Palmer uttaler til
Daily Mirror at han har følt
trang til å være kvinne helt
siden treårsalderen...
De ustoppelige musikantene i
The Flower Kings er godt i
gang med innspillingen av sitt
neste album, som går under
den foreløpige arbeidstittelen
Love Supreme. Hvis alt går
etter planen vil plata slippes i
juli, og en Europaturne i september er også under planlegging.
Side 39
Annonsering
Samarbeidspartnere
Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved
henvendelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller
du finner dem på våre websider www.tarkus.org
Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den
musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å
handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i!
Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se
adresse side 2) eller på email til sven@tarkus.org
Abonnement
Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,fra Norden forøvrig, fritt tilsendt.
For å abonnere kan du:
• Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til
Oslo Rock Antikvariat
Sven Eriksen,
Møllefaret 48B,
0750 Oslo
Konto nr. 6222.11.06658
Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort
utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og
brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13.
Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med.
MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave.
• Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org
• Ringe oss på telefon 906 73 821.
Fornyelse av abonnement
Progrock.no
Når abonnementet er gått ut vil du automatisk få tilsendt giro for fornyelse.
Dersom betalingen gjøres så sent at neste nummer allerede er sendt ut, vil
abonnementet gjelde fra det påfølgende nummeret. Vi ettersender altså ikke
ved for sen betaling.
Abonnementsfordeler
Tarkus Magazine har inngått avtaler
med følgende selskaper om rabatter:
Progrock.no (tidligere Oddity Music) gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på
alt prog-relatert stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Selskapet distribuerer musikk fra flere spennende små plateselskaper rundt i verden, og har
også startet egen label. Progrock.no treffer du på telefon 71 27 69 32 eller
på internett: www.progrock.no
Prog-pludder
Oslo Rock Antikvariat, Oslo
Telefon 22 11 13 13
15% avslag i pris på deler av katalogen.
Merk at du må være abonnent for
å dra fordel av disse rabattene.
Butikkene har oppdaterte lister slik
at de til enhver tid vet hvem som
har gyldig abonnement.
Progrock.no, Harøy
Telefon 71 27 69 32
10% avslag i pris på deler av katalogen.
Det dukker også opp andre abonnementstilbud med ujevne mellomrom,
som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l.
Peter Hammill tar det for tiden rolig etter et hjerteattakk, ikke desto
mindre er mannens nye album Incoherence ute i slutten av mars.
IQ er i god gang med innspilling av sitt neste album. Albumet har så
langt ingen tittel, men ifølge bandet vil det bli "mørkere" enn sine forgjengere.
«Back Issues»
Følgende eldre utgaver av Tarkus Magazine er
tilgjengelige:
Utgavene fra nr. 8 til nr. 24 koster kr. 45,- +
porto. Fra og med nr. 25 er prisen kr. 50,- +
porto.
17
15
Tarkus nr. 15
Desember 2000
Tidsskrift for progressiv rock
Bladene kan fortrinnsvis bestilles fra vår internettside www.tarkus.org, alternativt på telefon 906 73 821, eller pr. email til sven@tarkus.org
Tarkus nr. 17
Juni 2001
Tidsskrift for progressiv rock
Kr. 45,-
Kr. 45,-
18
Tarkus nr. 18
September 2001
Tidsskrift for progressiv rock
Kr. 45,-
Merk: Det er ikke flere eksemplarer igjen av platen
som fulgte med Tarkus nr. 9
Magma • 90-tallet • Kayak • GORGG • Eddy Zoltan
19
Tidsskrift for progressiv rock
Tarkus nr. 19
Desember 2001
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
22
R O C K
Tarkus nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,-
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
23
R O C K
Tarkus nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,-
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
24
R O C K
Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,-
Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
26
R O C K
Tarkus nr. 26 • September 2003 • Løssalg kr. 50,-
Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan
m a g a z i n e
T I D S S K R I F T
F O R
P R O G R E S S I V
27
R O C K
Tarkus nr. 27 • Desember 2003 • Løssalg kr. 50,-
Kr. 45,-
Stort julenummer – 48 sider!
OsloProg02 Gåte•Styx Kerrs Pink
White Willow 21st Century Tomas Bodin
Anthony Phillips Schizoid Band
Steve Hackett
String Driven Thing
Fruitcake
Adrian Belew
Paatos
Änglagård
Tangerine Dream
Østeuropisk prog
Kraftwerk
Tømrerclaus
Journey
Derek Shulman
Steinar Remme
Progartister idag
Ekseption
Barclay James
Harvest
The Enid
Pretty Things
Gjest: willy b
Kestrel
Rock am Sogn
Nordisk prog
Haikara
Boston/Kansas
Dave Greenslade
IQ•Marillion
OsloProg 03
Psychedelia
Yes-soloalbum
Italiensk prog
The Musical Box
Fusion-plater
Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong
Side 40
Tarkus nr. 28