vi drømmer om en hvit jul, men med måte!!!!!!

Agronomen, nr 4, 2010
Ansvarlig red.:
Red. A. K. Milde
VI DRØMMER OM EN HVIT JUL, MEN MED MÅTE!!!!!!
LES I JULENUMMERET:
Formannens hilsen
Agronomlagsnytt
Julefeiring og juletreskikk
Då Mons reiste til Amerika
Sjølivet det er en fornøyelig stand
Agronomen på Gardsbesøk
Stendanytt/fjøsnytt
Hestespalten
Småplukk fra vitenskapen
Jan-Olav Skage
Marit Sæbø
Berit Skoglund Skåtøy
Marit Sæbø
red
Marit Sæbø
Kristin Kvalheim
red
red
side
side
side
side
side
side
side
side
side
2
3
4
7
8
10
13
13
16
ALLE AGRONOMENS LESERE ØNSKES GOD JUL & GODT NYTT ÅR.
1
Julehelsing til leserne av Agronomen
Som medlem av Stend Agronomlag i over
30 år synes jeg å kjenne laget godt. Siden
2008 har jeg imidlertid vært med i styret,
og dermed fått litt mer detaljrik kunnskap
om hva laget arbeider med. Det å arrangere
det årlige Agronomstevnet i august og
utgivelse av medlemsbladet Agronomen, er
nok de viktigste gjøremålene for laget. Det
å samle agronomer til stevne og informere
om både skolen på Stend og et levedyktig
landbruk her i Hordaland synes jeg er
interessant og fornuftig.
Agronomstevnet for 25-, 40-, 50- og 60årsjubilantene krever mye innsats for å bli
vellykket for både arrangør og ikke minst
jubilantene. Mangeårig formann i laget,
Jon Daltveit, har lagt ned et stort arbeid i
disse stevnene. Her er det også viktig at
gode klassekamerater tar kontakt med
hverandre slik at flest mulig møter til
stevnene.
Utgivelse av medlemsbladet Agronomen
fire ganger årlig krever også sitt. Bladet
kommer nå i farger, noe som gjør det mer
attraktivt for leserne. Det ville vært artig
om noen av dere som er agronomer fra
Stend, fant tid til å skrive litt som kunne
komme på trykk i medlemsbladet vårt. At
laget har redaktør Anne Kristin Milde til
disposisjon er styret svært glad for.
vedkommende til å melde seg inn. Eller ta
gjerne kontakt med oss i styret, så skal vi
sende ut en innbydelse. På 60-, 70- og 80tallet gikk det ut store klasser med
nyutdanna agronomer, men svært få av
dem er blitt varige medlemmer i laget.
Medlemsverving vil derfor stå høgt på
agendaen fremover.
Mangel på mat og dyrkningsjord globalt
kan gi ettertanke til den nedbyggingen av
jordbruket i Hordaland og spesielt i Fana
og Bergen som vi nå ser. Flere og flere
bruk blir fraflyttet og godt beiteland og
innmark gror igjen. Selv for en med sitt
virke innenfor produksjon av juletrær og
skog er dette bekymringsfullt. Og i bynære
strøk er jordbruket på vikende front på
grunn av utbygging. Ufordringene i
jordbruket fremover er derfor mange og
store!
Takk for godt samarbeid til tidligere rektor
ved Stend videregående skole, Tone
Mosebø. Styret ser frem til et videre
samarbeid med den nye rektoren, Bjørn
Lyngedal. Og takk til alle som var med og
arrangerte Agronomstevnet dette året, og
til alle som har bidradd med artikler til
Agronomen slik at vi fortsatt kan gi ut
medlemsbladet vårt.
Jeg vil på vegne av styret i Stend
Agronomlag ønske hver og en god jul og et
godt nyttår.
Med hilsen fra Jan-Ole Skage
Medlemstallet i agronomlaget er lavt og
dette bekymrer styret i laget! Hvordan kan
vi rekruttere flere medlemmer? Kjenner du
noen som har gått på Stend som ikke er
medlem i laget, kan du oppfordre
2
Dette biletet var med i forrige nummer av
Agronomen, men me tek det med denne
gangen likavel. Biletet er tatt av Frode
Olsen utanfor smådyravdelinga, og det er
Agronomlaget sin nye leiar, Jan-Ole Skage
til høgre, og sekretær i laget, Marit Sæbø
til venstre. På agronomstemna vart det ytra
ynskje om at ein burde kunne koma i
kontakt med laget pr. e-post. Det er jo eit
enkelt ynskje å imøtekoma. Leiar Jan-Ole
Skage: jan-ole.skage@skogoglandskap.no
sekretær i laget Marit Sæbø:
mabaluba@online.no
Jan-Ole er i perioder mykje på reise og
difor ikkje alltid å treffa. Marit er sjeldnare
på reise, og er for det meste innom epostkassa si kvar dag.
REFERAT FRÅ STYREMØTE I
STEND AGRONOMLAG 28. OKT.
2010.
Tilstades: Jan-Ole Skage, Olav Rimmereid,
Erling Nesse, Marit Sæbø, Jon Daltveit
(sistnemnde innbydd).
Jan-Ole Skage, som er ny leiar i laget,
opna møtet. Marit Sæbø takka, på vegne av
styret, Jon Daltveit som no er avgått som
leiar og ikkje lenger er i styret. Han fekk
overrekt ein blome innkjøpt frå gartneriet
på Stend.
Møteinnkallinga godkjent.
Konstituering av styret. Jan- Ole Skage
vart valt til ny formann på årsmøtet i
august. På styremøtet vart Marit Sæbø
gjenvalt som skrivar, Olav rimmereid
gjenvalt som kasserar, og Erling Nesse valt
som nestleiar.
Referat frå siste styremøte godkjent.
Evaluering av agronomstemna.
Det har vist seg dei siste åra at me treng
ein halvtime lengre tid til orienteringa om
skulen som vert halde i etterkant av
årsmøtet. Middagen bør difor setjast opp
ein halv time seinare.
Dans i samband med stemna har vore
mykje diskutert dei seinare åra. Det er få
damer og få som dansar. Dei fleste kjem
vel òg for å mimra om gamle dagar. Me
vurderer å kutta levande musikk og heller
ha bakgrunnsmusikk frå anlegg. Me
diskuterte òg om me skal gjera endringar i
underhaldninga. Ymse forslag var oppe.
Når det gjeld omvisninga på skulen så
ynskjer me at fleire tilsette frå skulen kan
vera med her, slik at gruppene vert mindre
og utbyttet større.
Agronomstemna, økonomi.
Me har ikkje fått alle rekningane frå
stemna enno, men me går med underskot.
Me har no rundt 30.000 på driftskontoen,
og rundt 68.000 på kapitalkontoen.
E-post-liste.
Dei som ynskte e-post kontakt med
agronomlaget fekk på stemna høve til å
skriva seg på ei liste. Me skal senda ein epost til disse. Den vert utarbeidd av JanOle Skage og Marit Sæbø.
Giroar. Me treng nye giroar. Marit Sæbø
ordner med det.
Agronomen. AKMilde fortset som
redaktør inntil vidare, men nokon må over
tid ta over. Jan-Ole Skage undersøkjer litt
om kven som kan vera aktuell til å ta over
redaktørvervet.
Portrettet av avgått rektor Tone Mosebø.
3
Jon Daltveit har intet hørt, men Mosebø og
kunstnaren skulle seg i mellom avtala
vidare framgang. Daltveit følgjer opp det.
Boka til Arne Østgård om Stend
Jordbruksskule.
Østgård har fått midlar til delfinansering av
prosjektet. No heng det på at han treng
nokon til å redigera, samt at ein ynskte at
den neste rektor, Tone Mosebø, skulle
skriva om dei siste åra fram mot
jubileumsåret.
Ein Bjørn Nysæter har vore inne i biletet
med tanke på redigeringsarbeidet. Kan
partane koplast saman og dyttast litt i med
vår hjelp? Jon Daltveit følgjer opp dette.
Rosettar til stemna. Ingen i styret såg seg
kapabel til å produsera rosettar. Det er fru
Daltveit som velvilligst har stått for dette
dei siste åra. Jon Daltveit høyrer med kona
om ho, mot betaling, kan påta seg denne
produksjonen vidare.
Ein del ”historisk materiale” frå tølene til
laget vart vidarebragt frå gamal til ny
formann. Gamle lagsbøker og Agronomen
ligg hjå skrivaren.
Me er no tom for dei gamle serviettane til
skulen. Jan-Ole Skage høyrer med rektor
om løyve til å bruka skulen sine hjortar
som var på dei gamle, i eventuell ny logo
med Stend agronomlag ved opptrykk av
nye seviettar.
Endra møtetid for styremøtene vart lufta. Å
finna ei tid som passar alle er kanskje ikkje
så lett.
Møtet vart avslutta ca. klokka 15.
Marit Sæbø.
Julefeiring og
juletreskikk
Av Berit Skoglund Skåtøy
Julefeiring har lange tradisjoner i
Norge, men den ble slett ikke innført
sammen med kristendommen. Vår
nåværende julefeiring er en god
sammenblanding av mange elementer.
Svært mange er hentet fra gammel
norrøn tradisjon. Andre kommer fra
kristne tradisjoner og så har vi i tillegg
tilført mange ulike elementer i årenes
løp. Og det er rart med det, gjør du noe
en gang eller to, ja, da blir det lett til en
tradisjon. Mulig en og annen vil bli
overrasket når de finner ut at ikke alle
tradisjoner er så gamle som vi kanskje
tror?
Jul (av norr. Jòl eller jòlablòt) er et
fellesnordisk navn på den opprinnelige
hedenske feiringen av vintersolverv. I
Skandinavia hadde man minst to slike
fester, eller blot, hvert år – en ved
midtsommer og en ved midtvinter. I store
deler av det førkristne Nord-Europa feiret
man også ved vintersolverv i siste halvdel
av desember. Man feiret for et godt år og
for at solen snudde og det gikk mot lysere
tider igjen.
Mat og drikke
I Torbjørn Hornkloves kvad Haraldskvede
fra 900-tallet, skrives det om ”at drekka
jòl”. Baking og brygging var viktige deler
av juleforberedelsene. På gamle, førkristne
primstaver var julen og julefeiring avbildet
med et drikkehorn eller en øltønne.
Tjuende dag jul var den absolutt siste
dagen for et etterjulsgilde. Denne dagen
var primstaven merket med en feiekost og
et oppnedvendt drikkehorn – julen skulle
feies ut og juleølet skulle være drukket
opp. Skildringer av førkristne feiringer er
for øvrig svært sparsommelige, men
uttrykket at drekka jòl var fast uttrykk for
julefeiring til ut på 1500-tallet. De eldste
av våre juleskikker stammer fra de
hedenske festene – skikker som i
hovedsakelig dreier seg om mat og drikke.
Juleølet overlevde kristningen av landet
fordi folk nektet å gi avkall på det.
Klokelig nok valgte de styrende instanser å
gi den gamle tradisjonen ny symbolsk
mening, heller enn å avskaffe den.
Allerede rundt år 900 var et påbud om å
brygge øl nedfelt i Gulatingsloven. Olav
Tryggvason ga, rundt år 1000,
vintersolvervsfesten et kristent innhold og
ordlyden i Gulatingsloven ble tilpasset den
nye troen.
I mesteparten av Europa har feiringen fått
et kristent navn; På engelsk brukes navnet
Christmas (”kristmesse”), på tysk heter det
4
Weinachten (”vienatt”). I Frankrike sier
man Noêl (”fødsel”), men i Skandinavia
har høytiden fått beholde sitt gamle navn
Jul. Engelskmennene har faktisk bevart
navnet Yuletide som en arkaisk form.
Lysfest og presanger
Julen ble regnet som en lysfest. Man
markerte at det igjen gikk mot lysere tider.
Julegaver er også en svært gammel skikk.
Opprinnelig ble gavene gitt ved nyttår. Da
var det husbonden som ga mat til husmenn
og fattige og klær til tjenestefolkene. Alle
skulle ha et nytt plagg til jul. Andre
juleskikker, som juletre og julenisser fikk
sin form på 1800-tallet.
Juletreet
Tradisjonsrik julegran. Foto:
Pyntegrøntsenteret, Lyngdal
jordbruksskole
Etter all sannsynlighet har også juletreet
hedenske røtter. Det å bruke grønne
vekster for å undertrykke vinterens makt
og beskytte seg mot overnaturlige krefter
er en gammel tradisjon. Det var ikke alltid
nødvendig å bruke et helt tre. De første
kjente beskrivelser av juletrær, som ligner
juletreet slik vi kjenner det i dag, skriver
seg fra Sørvest-Tyskland, fra begynnelsen
av 1500-tallet. I begynnelsen tyder det på
at juletrærne ble pyntet med kaker og frukt
og stilt opp i lokalene til håndverkslaug og
forskjellige selskaper. Trærne sto til
Helligtrekongersaften (5. januar). Da fikk
laugsmedlemmenes barn lov å høste
trærne.
På Vestlandet ble furu brukt som juletre i
tidligere tider. Foto: Pyntegrøntsenteret,
Lyngdal jordbruksskole
Juletreskikken spredde seg fra by til by og
fra land til land fra 16- og 1700-tallet. Til
Sverige skal juletreet ha kommet allerede
på 1700-tallet. Det første juletreet i
Danmark skal ha blitt pyntet i 1811. Den
første skildring av et norsk, pyntet juletre
skal stamme fra fengselsdirektør Richard
Petersen i Oslo. Han har skrevet ned et
barndomsminne fra året 1822. Andre
kjente skildringer av norske juletrær har vi
fra Gustava Kielland, erindringer fra
Lyngdal Prestegård i årene 1837-1854 og
Jørgen Moes skildring av juletreet på Nes
Jernverk, i et brev fra 1843. Etter hvert
spredde juletreskikken seg også utover
bygdene.
Skikken ble først kjent gjennom
juletrefester arrangert av unge lærere. Først
ut på 1900-tallet var det pyntede juletreet
blitt vanlig, i alle fall i de fleste hjem med
barn. I dag er det vel de færreste som kan
tenke seg en julefeiring uten juletre eller
julegaver?
5
snill figur som ga gaver og en refsende
skikkelse som ga ris til slemme barn.
Den julenissen vi kjenner best i dag, er
kanskje den joviale nissen som reiser
gjennom luften på slede trukket av
reinsdyr, Santa Claus. Navnet stammer fra
det nederlandske Sinterklaas og figuren ble
visuelt utformet på 1800-tallet av
avistegneren Thomas Nast. På 1930-tallet
videreutviklet Coca-Colas reklametegner,
Haddon Sundblom, ham og han er videre
kjent fra tegnefilmer fra Walt Disneys
studio.
Julefeiring med edelgran. Foto: Jan-Ole
Skage, Skog og landskap
Neida, vi har ikke glemt julenissen
Noe av det som blir aller mest forbundet
med julen, er vel nissen? Beklager alle
barn og barnslige sjeler, men julenissen er
en nok oppdiktet person. Det er mange
teorier om hvordan han egentlig har
oppstått. Navnet ”Nisse” skal være en
forvansking av Nikolaus, en kristen biskop
i byen Myra i Lilleasia (Kale i dagens
Tyrkia). Legenden ville ha det til at han
delte ut gaver. Han døde 6. desember 343
og ble kanonisert til helgen i det 9.
århundre. Blant mye annet er St. Nikolaus
også barnas helgen. På hans festdag, 9.
desember, var det tradisjon i dele ut gaver
til barna. Dette var opprinnelig svært
pedagogisk – de snille barna skulle få
gaver, de slemme barna fikk ris. På tyske
julekort fra rundt 1900 har gavebringeren
både gaver og ris i beltet.
Protestantene ville ikke ha en katolsk
helgen til å dele ut gaver, så de flyttet
skikken til jul og lot andre få dele ut
gavene, men de beholdt skikken med en
På 1830-tallet fant en gruppe danske
kunstnere i Roma ut at de ville skape et
dansk nasjonalsymbol ut av den gamle
gårdsnissen. Hver julekveld var det
tradisjon å gi nissen grøt, som takk for at
han passet gården. Dette ble videreført til
også å gjelde for Norge. Det første norske
kort med en nisse på, ble trykket i 1883
(tegnet av Wilhelm Larsen). I Danmark var
det et klart skille mellom gavebringeren,
som ble kalt ”Julemanden” og julenissen,
som var den grøtspisende nissen på låven.
I Norge ble disse to skikkelsene blandet
sammen. I 1890-årene og frem til første
verdenskrig ble det importert tyske
nissemasker som gaveutdelerne skulle
bære. Under andre verdenskrig ble kort
med nisser i røde toppluer brukt i
motstandskampen frem til 1942. Da ble de
forbudt av den tyske okkupasjonsmakten.
Juletrær som blir gitt i gave fra norske
byer
Etter andre verdenskrig er det blitt vanlig
at byer gir store juletrær i gave til
hverandre. Oslo kommune har hvert år
siden 1947 gitt et juletre til London. Treet
settes opp på Trafalger Square. Trondheim
kommune sender hvert år et juletre til
Hamburg. Hvert år siden 1949 har Bergen
kommune sendt et juletre til Newcastle. I
Bergen er det ordførerens jobb å felle treet.
Det er en god gammel juletradisjon.
6
DÅ MONS REISTE TIL AMERIKA.
Oldefar min, Nils Rasmussen Sæbø
(Litlenils), dreiv gard på Sæbø i
Nordhordland. Han var gift to
gonger. Fyrste gong med Anna
Tolleshaug, som vart oldemor mi.
Med henne hadde han fire born. Ho
døydde ung, og Litlenils gifta seg
oppatt med Ingeborg Monsdatter
Kartveit. I vår slekt vart ho seinare
berre nemnt for Litlenils-Ingeborg
(Litlenils-Ingjeberr). Litlenils og
hans Ingeborg fekk òg fire born, og
den eldste av dei, han Mons, skal
denne historia handla om. Eller
eigentleg ikkje….
I siste halvdelen av 1800-talet og
byrjinga av 1900-talet var det mange
plassar tronge tider her i landet, og
svært mange utvandra til Amerika.
Ho Ingeborg hadde ei syster og to
brør (om ikkje fleire) som hadde
utvandra. Ingeborg sjølv vart altså
gift med ein allereie etablert bonde
med eigen gard på Sæbø, og dei vart
verande her.
( Eg tenkjer iblandt at det kan
likavel ikkje alltid ha vore enkelt for
ho Ingeborg å skulle ta over ansvaret
for ein heim med fire morlause
ungar, i tillegg til at ho sjølv
etterkvart kom til å få fire eigne
born.)
Eg har nokre av breva søstera til
Ingeborg, Mrs H. J. Monsen, sendte
heim til syster si frå Amerika. Og
der er der eit og anna eg tenkte
kunne ha interesse for lesarane av
Agronomen, så difor skriv eg om det
her.
Konvoluttane er adressert til Mrs.
Ingebor Nilsen Sæbø, Sæbø Waag
Postoobneri, Bergen Stift, Norway
Europa. (Eg sleit ei stund med dette
”Nilsen”, for Ingeborg var då
vitterleg ei Monsdatter, og då skulle
der evt ha stått Monsen eller noko
slikt. Men der er sjølvsagt ei
forklaring på dette òg. Det hadde
seg slik at det på Ingeborg si tid var
to Ingeborg Monsdatter Sæbø på
Sæbøgarden, og for å skilja dei frå
einannan tok vår Ingeborg namnet
Nilsen etter mannen sin.)
Eg vil her skyta inn at når ein berre
greier å arbeida seg forbi
lovprisingane av Herren Gud, så
handlar dette jord og krøtterdrift.
Eg vil òg orientera om at dama i
Amerika har hatt eit lemfeldig
tilhøve til bruk av stor bokstav i
byrjinga av setningane, men eg har
brukt stor bokstav der. Elles har eg
brukt hennar skrivemåte og late
hennar bruk av store bokstavar stå
slik ho har brukt det.
Lawrence, Wh, Mai 28the 1901.
Mrs. Ingebor Nilsen Sæbø.
Her er nu lenge siden jeg skrev til
Dig og maa sige mange tak for det
brev som jeg modtog sist fra Eder.
Dere havde det saa hjerteligen godt,
og det samme haaber jeg dere endnu
har. Dette maa vi takke den kjære
Gud for. Han gjør det af sin usigelige
Naade. Vi lever ogsaa Meget Godt. Vi
for tro os frelste for Jesus skyld,
som siger den som kommer til mig vil
jeg ingen lunde støde du. Uverdige
som vi er kan vi dog faa komme til
ham med al vor synd og Skam og han
7
er mer en villig at tilGive. Vi har
begaaet mangen en Synd baade mod
Gud og vaare Medmennesker siden vi
Korresponderte med hin anden, men
saa har ogsaa den Gode Hyrde
kommet og taget sit Arme Faar ind i
sine bloddryppede Arme og visket
ind i skjæledybet Søn og Datter vær
frimodig, dine synder ere dig
Forlatte. O at vi maatte faa mer
synge herrens pris for sin store
Kjærlighed til os.
Vi har solgt ud i Turtle Mountain
Bottineau Co (eg er usikker på om
det er det det står….) North Dakota
hvor vi fik to og et halvt tusinde
Dollars og saa reiste vi til Staten
Washington som Grændser ind til
Stillehavet vor vi har Kjøpt os et
Hjem. Dette motte vi betale 28
Hundrede Dollars For men saa er
landet Meget bedre og bærer en
stor Grøde. Her er ellers ingen
vinter her i den vestlige Staten,
verken sne eller kulde men om
vinteren falder her en del Regn. Du
kan tro her er nydelig pent. Jeg kan
føde over tyve Melkekjør foruden
den yngre stok, og saa har vi en
nydelig pen fruktHave med Æbler,
Sveskers(?), pærer, foruden de
forskjelligste bærsorter.
Stikkelsesbærene holder nu paa at
modnes. Græset her er Timotei og
Kløver. Timoteien er nu over 2 fod
lang, Kløveren er kortere. Ja nu
først synest jeg vi er kommen til
Amerika.
Mine brødre har ikke faaet solgt
endnu, men dem vil vist ogsaa komme
hit for dem solgt.
Her er et Krimri (Eg har funne ut at
det er butikk. Av ordet
kremmer/kremmeri) men det er 15
Mil borte saa folk bliver trætte at
kjøre saa langt med Rømmen. Men
her kommer sikkert Krimri her rundt
snart da her begynder at blive nu
mellem 2 a tre Hundrede Melkekjør i
en liden omkreds.
Du talte om en gang at du vilde sende
en Gut hid til Amerika naar han blev
Konfirmeret. Om saa blir er det
bedst han kommer hid, baade af den
Grund at her er bedre Fortjenester
samt at de andre af vores nu vil
ogsaa maaske komme hid Om en kort
Fremtid. Dog dette er noget som
dere selv maa enest Om. Jeg skal
love at gjøre mit bedste for ham i
alle henseender.
Ja saa er dere de saa hjertelig hilset
fra os. Vi sender dere ogsaa vort
Photographi som var taget i
Desember 1900.
Haaber at disse liener finder dere
alle i bedste velgaaende. Tegner jeg
mig med Agtelse H.J. Monsen,
Lawrence Pa, Whatcom co
Washington, North America.
Eg ser at dette kjem til å verta for
langt til at eg kan ta med alt i dette
nummeret av Agronomen, så de får
slita med det i neste nummer òg. Til
sist skal me nok koma dit at han
Mons er komen over til Amerika.
Marit Sæbø.
♪♪ SJØLIVET DET ER EN
FORNØYELIG STAND……..♪♪
Noen av leserne vil huske fra fjorårets
Juleagronom at red og sambo var blitt
8
seilbåtredere og prøvde seg på bøljan blå.
Så også denne sommeren. Selv om været
både var kaldt og grått gjennom de meste
av de fire såkalte sommermåneder, fikk vi
da prøvd oss litt etter at vi møysommelig
hadde fått storseilet på plass igjen og alle
rep og tau festet der de skulle være - stort
sett.
Etter noen søndagsprøveturer rundt Tyssøy
og opp mot Byfjorden fant vi ut at tiden
var moden til en langtur.
Vi utstyrte begge hundene med
redningsvest og oss selv med styrkende
mat og drikke og la i vei nordover (det
blåste sønnavind).
I fin stil krysset vi Byfjorden og hadde
Herdla som mål. Selvsagt begynte det å
regne da vi nærmet oss land, men ved hjelp
av telefon (kjentmann i by’n) og draft fant
vi til slutt en super ankringsplass like ved
de gamle festningsanleggene. Hunden
spratt glade på land og det samme gjorde
matrosen Skipperen var imidlertid ikke
fornøyd med fortøyningenes plassering.
Her måtte det utvises sjømannskap!! Han
grep derfor resolutt enda en kveil med tau
og steg på lend på svaberget. Men akk,
båten hadde forskjøvet seg (sa han etterpå)
og dermed landet begge føtter midt i det
glatte brunalgelaget på svaberget.
Resultatet var en langsom sjøsetting av
skipperen ned mellom svaberget og
skutesiden iført det eneste klesbyttet han
hadde med seg. Resten av kvelden og det
meste av neste dag satt skipperen heller
tagal på dekket og mekket rekken iført
lange unevnelige og en nattskjorte mens
resten av garderoben hang lystig til tørk
rundt om i rigg og ellers der det blåste best.
Matrosen loddet klokelig stemningen og
tok seg en spennende oppdagertur rundt
om på det gamle militærområdet. Hvor
man enn går finns det bunkers g
maskingeværstillinger og utkikksplasser.
Jeg lurer på hva unggutten fra
Schwarzwald eller Schlesingen tenkte på
mens han stod på vakt og såg ut over
Herdlaflaket? Hundene og jeg var i hvert
fall glade for at klasebomber ikke fantes på
den tiden for da hadde det blitt mange
benløse fugler og ditto oksekalver.
Historisk, botanisk og ornitologisk er
Herdla bare en opplevelse. Finnes det
organiserte turer med guiding slik at man
kan lære mer?
Tørr i buksen og med stigende form la vi ut
fra Herdla og krysset oss nordover i frisk
bris. Det var ikke mye vi vant på hvert slag
opp fjorden, men all den tid dette var terra
incognita for både skipper og matros
brukte vi kikkert og kart og oppdaget
stadig nye steder vi kanskje hadde hørt om.
Mot kvelden la vi til i Bøvågen. Enda et
nytt sted for oss. Vi fikk aldeles sjokk da
det stod velkommen og tillatt for
båtturister på et skilt på kaien. Smått om
senn fikk vi da summet oss og besøkte
kirken (samme arkitekt som for Fjell kirke)
og butikken.
Lastet til plimsollmerket la vi ut i vinden
på nytt: Stadig stivt fra nord og stadig like
frisk. Vi hadde egentlig planlagt Fedje,
men med en svak og lunefull motor og noe
vaklende manøvreringskunnskaper satset
vi på det sikre og gikk til Vik i Øygarden.
Der tilbrakte vi en rolig natt før vi igjen
fant hjemmehavnen på Døsjø.
Oppmuntret av denne vellykkete tur
prøvde vi oss atter en gang noen uker
senere, men da i sørlig retning. Etter en fin
9
bidevindsseilas ned leia gjorde vi
strandhugg i Ølve for å hilse på venner.
Det vi ikke beregnet var at kaien langt fra
var dypvannskai. Snarer tvert i mot.
Vertskapet gjorde den sørgelige erfaring at
de var strandet med gjestene i 12 timer. Vi
ankom på høyvann og stod fast ved kaien
til neste høyvann. Vertskapet tok det
beundringsverdig bra.
Været var nydelig hele helgen og turen
hjemover gikk i strålende sol og nesten
blikkstille. Vi er blitt enige om at en jolle
for ilandstigning ikke er noen dum ide.
Nå er båten pakket ned og seilene til
overhaling. Vinteren skal brukes til å gjøre
seg kjent med GPS’en. Vi fikk den om
bord i sommer, men da skipperen var
ferdig med å plotte kurs og fart befant han
seg midt på Doggerbank uten muligheter
til retur. Slik ble kartet stående resten av
turen. Selgeren av dette tekniske vidunder
var helt oppgitt og sendte hele stasen til
Ålesund. Men vi gir oss ikke. Koden skal
knekkes i løpet av juleferien!
AGRONOMEN PÅ GARDSBESØK.
TORLEIV OG MARIANNE
HÅBREKKE, STRANDEBARM.
Når ein er på agronomstemne kjem ein i
snakk med mange, om mangt. På
agronomstemna i haust vart eg sitjande
attmed ein gjeng kvemmingar ei stund, og i
løpet av samtalen kom det opp eit namn eg
kjente. Torleiv Håbrekke. Han som snakka
let svært vel over gardsdrifta til Torleiv
Håbrekke. Javel, tenkte eg, då må eg jo sjå
om ikkje eg kan få til eit gardsbesøk der.
Han Torleiv gjekk eg endåtil i klasse med
på Stend dengong då i 1975, så terskelen
for å ta kontakt var ikkje så høg. Ja, det var
berre å koma, sa han Torleiv. Han for sin
del var no for det meste oppe kvart på seks
om morgonen, så etter det var det fritt
fram.
No vart det no eit stykke ut på
føremiddagen før Agronomen sin
utskremte meldte seg, ein sundag i midten
av oktober. Strandebarm viste seg frå si
vakraste side denne sundagen, med solskin
og godt ver. Eg vart motteken i tunet av
Torleiv og kona Marianne, og som stoda
no eingong var, vart me rimelegvis sitjande
ei stund i stova og prata, litt mimring om
tida og folka frå Stend dengong då, og litt
om garden og drifta her og no. Han Torleiv
er ein lettpraten kar, og det viste seg at ho
Marianne var likeeins, lett å lika og lett å
prata med.
Som vanleg på mange gardar var dei kome
til middagstid då Agronomen dukka opp,
så underteikna vart servert middag, med
laks og heimeavla potet. Og det framkom
at dette var engasjerte bønder begge to,
med stor interesse for å vera mest mogeleg
sjølvforsynte med mat. Torleiv
heiltidsbonde. Marianne i arbeid utanom
garden, men absolutt engasjert i garden og
arbeidet og det dei dyrka og dreiv med. Og
blant mykje anna grønt dei dyrka til eige
bruk, sto poteten høgt i kurs, og dei hadde
eit godt areal med potetåker, med fira fem
ulike potetsorter. Potetene var hausta og
komen i hus då eg var der, og resultatet
både såg og smakte godt. Men no bør eg
vel ta det i nokolunde rekkefølgje.
Torleiv og Marianne har nok eit bruk som
er ein god del større enn gjennomsnittet på
Vestlandet vil eg tru. Garden er ein gamal
kapteinsgard, og gamlastovo var freda,
10
men alle husa i god stand og
vedlikehaldne. Dei hadde endåtil kjøpt til
ei lita stove nyleg, som tidlegare hadde hatt
annan eigar. Men ho sto så tett opp i tunet
at då ho vart for sal så hadde dei kjøpt ho.
Marianne meinte ho kunne høva til kårhus
for dei seinare.
Eg har merka meg at ikkje alle bønder eg
snakkar med er i stand til å seia så mykje
konkret om kor mykje innmark dei har.
Slik var det i Strandebarm òg. Eg fekk
nokre tal, men så slo dei no litt oppe i
brekkene òg, og det kom utanom, og
dessutan hadde dei fått kjøpt til ein tredve
mål frå prestegarden på DEN sio av vegen,
og likeeins eit areal på DEN sio av vegen.
Så kva dei eigentleg kom fram til til slutt er
ikkje eg i stand til å seia noko konkret om,
men godt over hundre mål innmark i alle
fall.
Og det meste panneflatt maskinland slik
det såg ut for meg. Dessutan var han
Torleiv godt nøgd med at dei hadde
rikelege og gode fjellbeite som låg til
garden.
Torleiv og Marianne driv med mjelkekyr
og sau. Disse kvemmingane på
agronomstemne som let så vel over at det
var så fint fjelga og ryddig og på stell alt
hjå han Torleiv, dei hadde heilt rett, men
kanskje er det likavel ho Marianne som
skal ha æra for akkurat det. Det var, slik eg
forsto det, ho som såg til at det ikkje fekk
breia seg rot og skit utom og innomhus i
tunet. No trur no ikkje eg at han Torleiv på
noko vis trong å bli halden i øyro når det
gjalt dette, men han vart no det likavel.
Slik sett framsto garden svært så ryddig og
fin.
Fjorten mjelkekyr av NRF, og påsett hadde
dei. Alle haustbære, slik at dei kunne
sendast på sumarbeite gjennom heile
sumaren. Me var fyrst i kufjøsen og såg.
Mjelkerommet var ein fryd å sjå. Så reint
og fint at ein trygt kunne eta graut direkte
av golvet om noko slikt hadde vore aktuelt.
Sjølve fjøsen hadde Marianne mindre trong
for å visa fram, for ho meinte at kyrne
hadde skitna seg bak etter at ho hadde
kosta og stellt dei veko før. Eg fekk no
likavel lov til å ta nokre bilete, forutsett at
eg fokuserte på framparten…. Me var i
kalvefjøsen og såg òg. Den låg i
tilknytning til kufjøsen, men for ikkje å
uroa dyra unødig midt i middagskvilen,
gjekk me inn frå hi sio.
Trivelege kalvar, store bingar. Konsentrert
kalving, slik at for at det ikkje skulle bli for
tett med dyr, sto nokre kalvar i sauefjøsen,
som no likavel sto tom. Ein av underteikna
sine kjepphestar er dette med å ha namn på
dyra. Torleiv og Marianne hadde namn på
nokre av dyra sine, men ikkje alle. Men no
spring der i alle høve ein liten kukalv rundt
i fjøsen og heiter Marit…. Det er jo ei æra i
det òg!
11
Etterpå køyrde me eit stykke inn i
Strandadalen og såg om sauene. Både
Torleiv og Marianne snakka seg varme og
let vel over Dalasauene sine. Fine og
nyklypte kom dei springande då Torleiv
viste fram posen med kraftfor.
Tillitsfulle dyr som heilt tydeleg var mykje
handsama og ettersett med kjærleik og
omtanke. Torleiv hadde endåtil lært opp
eine søyo til å ”gi labb” når ho skulle få
kraftfor.
Eg spurte om utvelging av livdyr, og fekk
då ei lengre orientering om kriterier for
det. Alt frå størrelse og hald på dyret, til
kullstørrelse og evne til å halda ilag med
flokken på beite. Ei av søyene hadde hatt
femlingar eit år, og firlingar dei andre åra.
Får ein fram alt så vert det jo overskot av
slikt. Torleiv og Marianne hadde lyst til å
satsa meir på sau. Særleg fordi dei hadde
slike gode fjellbeite. No hadde dei berre
tjue vinterfora dyr, men hadde
beitekapasitet til uhorveleg mange fleire.
Etter ei triveleg stund ute på sauebeitet var
me tilbake i tunet og opp på låven. Her sto
maskinparken fint parkert på rekkje
innomhus, medan traktorane sto ute denne
dagen. Ein litt eldre og ein heilt ny John
Deere.
Ein gong John Deere, alltid John Deere,
hevda han Torleiv. Dette gav tydelegvis
ikkje rom for diskusjon.
På garden dyrka dei òg kålrot som dei
hakka og gav til kyrne. Og alle
potetsortene låg fint sortert i kvar sine
sekker. Høystål hadde dei òg. Med så fint
høy at endåtil underteikna vart litt
misunneleg. Så fint kalvahøy at det var ein
fryd å sjå. Eg gjentek det gjerne,
misunneleg misunneleg….
Til sist var me i eldhuset. Der hang
smalakjøtet klart til røyking under taket.
Røykinga gjorde dei sjølv, i den store grua.
Midt framfor grua sto ein heller stor ATV
parkert. Dei var skjønt einige om at han
passte ikkje inn i interiøret forøvrig, men
ein plass måtte han jo stå. Denne hadde
Torleiv ønska seg lenge, og heilt utan at
han visste noko på førehand, hadde
Marianne tatt tak i dette, og i samband med
sølvbryllupsdagen hadde ho kjøpt denne til
han, og fått han levert med lastebil i tunet
til ein heller handfallen Torleiv. Kjenner eg
Torleiv rett, var han sterkt oppteken dei
neste dagane……!
Etter turen rundt på garden fekk eg kaffe
og heimelaga eplekake, for dei hadde
nokre fruktre i tillegg til ymse grønnsaker
òg på garden. Marianne hadde ei von om at
ho kanskje kunne finna tid til meir
grønnsakdyrking hvis ho slutta i jobb
utanom garden, men dette var førebels
berre ein draum.
Mett av inntrykk kunne så Agronomen sin
utskremte seie takk for seg. Stor takk til
Torleiv og Marianne Håbrekke!
Marit Sæbø.
12
STENDANYTT
Her kommer nye tanker og erfaringer rundt
melkeroboten på Stend.
Vi hadde som mål ved investering av roboten
at avdråtten skulle øke. Det har den gjort men
å komme med tall er ennå for tidlig. Grunnen til
dette er at kyrne har melket kun i 1-3 mnd og vi
har etterslep på ett år. Sammenligner vi det vi
så langt har i forhold til forrige laktasjon er det
en klar økning, men det som gjenstår å se er
hvordan laktasjonskurven utvikler seg i forhold
til før. Dyr som melket da vi begynte med robot
flatet helt ut eller økte istedet for å gå ned. Vi
forventer at dyrene melker mer lenger ut i
laktasjonen, og dette vil vise seg med tiden.
Ingen er mer spente på hvordan dette går enn
jeg!
Vi hadde nylig en hendelse med en akutt
mastitt som ikke ble oppdaget av roboten.
Dette førte til høyt bakterietall og celletall på
melken og det gikk en tid før vi var sikre på hva
grunnen var. Tidligere hadde man mer kontakt
med juret og oppdaget mastitter tidlig. Dette er
helt klart en utfordring, og etter en episode
som den med mastittkuen blir man på tå hev
da man ikke har den samme "jurkontakten"
som før. Man må lære seg å se etter andre
signaler, og det vi bruker er kraftfôrkonsum,
melkemengde, ufullstendige melkinger og
konduktivitetstall (ledeevnen til melken).
Samtidig går jeg mye og kjenner på jurene
inne i løsdriften, gjerne i forbindelse med
skraping og strøing.
Hilsen Kristin!
SKOLEN er godt i gang med første termin i
skoleåret under ny rektor. Det legges
planer for utvidet og ny aktivitet, men
Agronomen har ikke mottatt noen
spesifikke opplysninger ennå. Vi lover å
komme tilbake til dette ved neste korsvei.
HESTESPALTEN
JUL i stallen
Det er svært hyggelig at stallen gjøres
ekstra trivelig og pen til jul, men vær så
snill IKKE heng opp pynt eller gjenstander
som hestene kan ete på eller skade seg på!
Pass også på at dere ikke gir dem noe
ekstra mat fordi det er jul. Gi dem heller
litt mindre mat enn vanlig hvis de ikke
brukes og mosjoneres så mye som de er
vant til.
Fremmedlegemer i svelg og spiserør,
kolikk og forfangenhet kan bli resultatet av
alt for ivrig pynting og foring.
NEI mat
Klapp og kos trenger dere imidlertid ikke å
spare på i julen verken i stallen eller andre
steder.
JA mat
Verdien av grovfor
Hester er forutbestemt til å leve på en diett
som er rik på fiber og lav i energi. Likevel
insistere mange hesteeiere på å fore hesten
sin med mye kraftfor og lite grovfor. Når
hesten berøves muligheten til å utføre
”beiteatferd”, er det svært lett for at
uvaner, unoter og sykdom melder seg:
Krybbebiting, vindsluking, gnaging,
magesår og kolikk.
Bladet Physiology & Behaviour vil snart
publisere et forsøk hvor 8 hopper i tre uker
ble foret enten på fri tilgang av høy eller på
fullfor (en blanding av grovfor og kraftfor
13
som skal tilfredsstille forbehovet hos hest).
Forsøket viste at:
¾ Hester som fikk høy brukte 61,5%
av døgnet til å ete, mens hester på
fullfor brukte 10% av døgnet
¾ Hester som fikk høy stod i ro 37%
mens hester på fullfor stod i ro i
58% av tiden
¾ Hester som fikk høy brukte 1,2%
av tiden til å lete i strøet, mens
hester på fullfor brukte 11,5% til
det samme
De samme hestene ble også ”lært” å presse
mot en vegg hvis de ønsket fôr. Hestene
som fikk fullfor jobbet mye hardere for å
få belønningen i høy enn de som fikk fri
høytilgang jobbet for fullfor.
Forskerne konkluderer med at hestene
hadde en ”hunger for hay” når de fikk en
konsentrert diett og at hester ikke må fratas
grovforet hvis de skal fungere helsemessig
og sosialt. Mangel på grovfor hadde en stor
innflytelse på atferd og fysiologi hos
hestene i forsøket.
Med mye stilleståen på boks minker den
passive hjelpen tarmen får og formasse
hoper seg opp i stortarmen hos hesten. I
tillegg drikker hesten gjerne for lite når det
er kaldt og den ikke anstrenger seg så mye.
Summen av dette blir forstoppelse som
med gjæring kan utvikle gass som igjen
kan føre til tarmdreiing og livstruende
sirkulasjonssvikt.
Noen hester går ute på frosne marker eller i
luftegårder hvor det finnes rester av
gammelt gras og høy. Dette er ”mat for
Mons” når det gjelder å utvikle feilgjæring
i blindtarm og stortarm med diare eller
krampekolikk som resultat.
Hvis kolikken uteblir, kan et annet problem
dukke opp:
VINTERTID er INNETID
Dessverre er det slik at når gradestokken
kryper nedover, kryper vi mennesker inn
og vi tar hestene med oss. Om ikke akkurat
bokstavlig, så er det uomtvistelig slik at
hesten tilbringer mer tid i stallen om
vinteren enn i den lysere årstid. Dette
medfører en del problemer:
Hesten mosjonerer mindre og dette øker
faren for KOLIKK.
Hesten er helt avhengig av mosjon for å
hjelpe foret å passere bakover i
fordøyelseskanalen.
LUNGESPRENG, kols, RAO, heaves,
astma, COPD – kjært barn har mange
navn. Denne tilstanden rammer oftest
14
hester over 8 år som er blitt utsatt for
miljøfaktorer som muggsoppsporer,
endotoxiner (giftstoffmolekyler),
ammoniakkgass, formidd etc gjennom flere
sesonger. Hester med denne lidelsen
begynner gjerne å hoste i det små og så
utvikler sykdommen seg gradvis til man
har en hest med utpreget åndenød.
Diagnosen stilles ved endoskopering av
luftveiene med uttak av prøver fra de små
luftrørene (bronkioler). De ulike cellene
man får fatt i ved prøvetakingen, kan
fortelle litt om årsak og grad av sykdom
Ofte vil ALLERGI være en forverrende
faktor i sykdomsbildet. Hesten er bedre når
den går ute og blir verre på stall.
RINGORM og andre hudinfeksjoner har
det, sammen med lus, også lettere om
vinteren enn om sommeren. Vasking og
renhold blir vanskeligere og i tillegg
pakker vi hesten inn i tepper og dyner som
sant å si ikke alltid er så rene.
Men de er varme, og i denne fuktige og
skitne varmen trives all slags småkryp.
Dessuten nekter vi jo hesten å rense seg
selv! Hvis den skulle følge sine instinkt og
rulle seg, er det bar teppet som får en
omgang, pelsen er like ubehandlet.
Hva med RÅD mot de tilstander som er
nevnt:
• Pass på at hesten drikker nok
• Ikke la hesten få i seg gammelt for
på bakken
• Reduser total formengde hvis
mosjonen reduseres
• La hesten gå ute så mye som mulig
• Spre grovforet i boksen slik at
hesten må ”beite”
• Hold boks og stall så ren og støvfri
som mulig
• La hesten få rulle seg i snø eller i
ren paddock før du pakker den inn
•
•
Klipp hesten i løpet av november
(hvis du vil klippe) og sjekk man
og rygg for lus
Spander en vask på dekkene(-t) en
gang i blant
11 november 1918
11 nov 1918 sluttet den første verdenskrig.
Krigen som skulle ende alle kriger. På den
18 nov minnes verden alle militære,
uansett rang, som falt i denne krigen.
Kanskje vi også skulle spandere ett minutt
på hestene som også ofret livet enten
direkte i kampene eller av annen årsak:
Mer enn en million hester deltok i krigen
fra Stor-Britannia alene. Bare 67 000
overlevde
Hestene døde av skuddsår, sykdom og
utmattelse
Sykdommene som florerte på slagmarken
var influensa, ringorm, kverke, sandkolikk
og miltbrann
Britiske veterinærer behandlet mer enn
750 000 hester i løpet av de fem krigsårene
Bruk av hesten i krig daterer seg tilbake til
4000 år BC. Hesten gav soldatene ben og
fotfolket trekkraft. Ved utbruddet av første
verdenskrig hadde imidlertid hesten utspilt
sin rolle da kavaleriet led forferdelige tap
opp mot tanks og maskingevær. Likevel er
hester og esler fremdeles viktige i
15
krigssoner den dag i dag til transport av
våpen og ammunisjon gjennom vanskelig
lende, og lider på samme måte som deres
artsfrender alltid har gjort.
Monumentene over disse umælende og
tapre krigsdeltakere er ikke mange, selv
om de gjerne er en del av andre
minnesmerker rundt om. Det finnes noen,
og det oppfordres til at man besøker
monumentet
ANIMALS IN WAR MEMORIAL in
Hyde Park hvis man drar til London. Et
minutt i ettertanke over hva vi mennesker
tillater oss å la dyr ta del i, er ikke av veien
for noen av oss.
Det hører også med til historien at hestene
som overlever krigene ikke alltid blir tatt
vare på i ettertid. Verken etter første eller
andre verdenskrig hadde man tanke for å
skipe hjem eller sørge for hester som ble
etterlatte i fremmede land. De gikk ofte en
grim skjebne i møte.
SMÅPLUKK fra VITENSKAPEN
Nå når det nærmer seg at vår del av jorden
skal vende seg mot solen igjen, er det greit
å vite at solen lik alle andre stjerner ble
dannet ved at en stor sky av gass og støv
trakk seg sammen.
En typisk gassky består av ca75%
hydrogen og ca25% helium samt litt CO2
og vann. Hvis skyen er tilstrekkelig tett og
kald, får gravitasjonen skyen til å trekke
seg sammen og det dannes varme av
gravitasjonsenergi. Temperaturstigningen i
skyen fører til trykkøkning sentralt i skyen.
Ved en gitt temperatur blir hydrogen til
helium og sentraltemperaturen i skyen
stiger til mange millioner grader.
Sammentrekningen i skyen stanser pga den
store trykkøkningen og BINGO vi har en
ny stjerne. Planetene er ”barn” av hovedskyen og dannes i skiven av støv og gass
som omgir hovedstjernen. Slik ble vår jord
til.
Og mens vi snakker om stjerner:
TYCHO BRAHE, stjernekikker
og……..
Tycho Brahe var en fargerik og spesiell
dansk vitenskapsmann som døde i Praha i
1601 etter å ha falt i unåde hjemme i
Danmark.
Myten forteller at han døde av en sprukken
urinblære fordi han holdt seg for lenge
under et selskap, men sannheten går mer i
retning av kvikksølvforgiftning.
Tycho Brahe ble bortført av sin onkel som
ettåring og fostret opp i stor kjærlighet av
det barnløse paret. Han skulle ta juridikum
og tjene kongen, men ble fiksert på stjerner
og astronomi i forbindelse med en
solformørkelse i 1560. Paralellt med
lovsamlinger leste Tycho bøker om
stjernebilder og himmellegemer. Ved hjelp
av en passer fant han ut at de lærde
bommet grovt på tidsangivelsen som angav
når Saturn og Jupiter skulle krysse
hverandres baner. Brahes tro på det
bestående fikk en alvorlig knekk. Her
måtte forskes!
Det gjorde Tycho Brahe til gangs de neste
årene fra 1572 til sin død. Han var
imidlertid ikke så opplyst om sine plikter
som lensherre som om stjerner, falt i unåde
hos kong Christian 4 og mistet hus og
hjem. Flyttingen til Praha ble imidlertid
ingen suksess, og Tycho Brahe var i ferd
med å si opp hos keiser Rudolf 2 da livet
tok slutt i 1601.
16