Ecoflac® plus - B. Braun Medical AS

Transcription

Ecoflac® plus
Infusjon
Medikamentutblanding
Ecoflac® plus
Produktsortiment:
Infusjonsvæsker
VNR:
B.Braun nr:
Preparat:
06 12 34
06 11 84
43 67 41
45 10 05
10 58 82
10 58 74
10 59 08
13 09 22
06 12 42
05 77 52
05 77 45
43 66 67
45 05 44
45 05 93
06 04 18
05 99 31
02 24 18
02 17 74
45 25 40
45 26 31
3631672
3631664
389892
630962
3629481
3629457
3629490
3631796
3630676
3631621
3631613
389893
630966
637400
3629252
3629244
3630668
3630650
630030
630020
Glucos 50 mg/ml
Glucos 50 mg/ml
Glucos 50 mg/ml
Glucos 50 mg/ml
Glucos 100 mg/ml
Glucos 100 mg/ml
Glucos 200 mg/ml
Glukosel 100 mg/ml
Mannitol 150 mg/ml
Natriumklorid 9 mg/ml
Ringer-acetat
Ringer-acetat
Salidex
Salidex
Sterilt vann
Sterilt vann
Pkn. størrelse:
10 x 1000 ml
10 x 500 ml
10 x 250 ml
20 x 100 ml
10 x 1000 ml
10 x 500 ml
10 x 500 ml
10 x 1000 ml
10 x 500 ml
10 x 1000 ml
10 x 500 ml
10 x 250 ml
20 x 100 ml
20 x 50 ml
10 x 1000 ml
10 x 500 ml
10 x 1000 ml
10 x 500 ml
10 x 100 ml
10 x 50 ml
Medikamenter klar til bruk (RTU)
VNR:
B.Braun nr:
Preparat:
06 50 41
05 72 61
05 72 70
54 22 16
58 62 23
42 37 37
03 69 67
03 69 79
03 69 90
03 51 21
03 51 10
3631610
3530280
3530299
3641760
3641770
3641780
3529622
3529630
3529649
3641750
3641740
Metronidazole 5 mg/ml
Gentamicin 1mg/ml 80 mg
Gentamicin 3mg/ml 240 mg
Gentamicin 3 mg/ml 360 mg
Tobramycin 1 mg/ml 80 mg
Fluconazol 2 mg/ml
Fluconazol 2 mg/ml
Pkn. størrelse:
20 x 100 ml
10 x 200 ml
10 x 300 ml
10 x 80 ml
10 x 80 ml
10 x 120 ml
20 x 80 ml
20 x 80 ml
20 x 120 ml
10 x 100 ml
10 x 50 ml
Ecoflac® plus infusjonsbeholder
Ecoflac® plus kombinerer fordelene ved en infusjonspose med
fordelene ved en glassflaske, og representerer en generasjon
infusjonsbeholdere som gir god sikkerhet og praktisk nytte i de
daglige rutiner. Ecoflac® plus er laget av polyetylen (PE-LD), og
dette materialet er kompatibelt med de fleste legemidler.
Medikamentet Taxol, (paclitaxel) som kun kan gis i beholder frie
for PVC og DEHP, kan gis i Ecoflac® plus beholder (statement
B.Braun Melsungen AG)
Dobbelt portsystem - den store forskjellen
Portsystemet til Ecoflac® plus er dobbelt praktisk. Det består av
to separate porter som er bakteriefrie og forseglet med to
aluminiumsbeskyttelser. Disse kan fjernes enkeltvis.
Når aluminiumsbeskyttelsen er fjernet, kan porten brukes
direkte uten ytterligere desinfeksjon. De to portene er
identiske og kan begge brukes til injeksjon,
uttrekking av væske eller tilkobling av
infusjonssett.
Etter bruk av den ene porten, er den
andre fortsatt forseglet og kan
eventuelt benyttes senere.
Eventuell desinfeksjon er enkel og
sikker å utføre.
Tilsetting av insulin
Selv ved tilsetting av insulin med insulinsprøyter med
kort kanyle, når kanylen gjennom infusjonsporten og kommer i
direkte kontakt med infusjonsvæsken. Dette sikrer trygg
utblanding av medikamentet.
Datamatix:
Både Ecoflac® plus beholder og kartong
er merket med datamatrix for moderne
logistikk- og dokumentasjonsrutiner.
Selvlukkende portsystem
Temperatur bestandig
Når infusjonssettet fjernes fra
beholderen, vil infusjonsporten
lukkes slik at man ikke opplever
lekkasje eller søl fra beholderen.
Plastkvaliteten i Ecoflac® plus tåler alle årets temperaturer og påvirkes ikke av frost eller varme. Beholdere
som har frosset må imidlertid behandles forsiktig for å
unngå mikrosprekker.
Lagring i varmeskap
Ecoflac® plus 500 og 1000 ml beholdere kan
oppbevares i varmeskap i 6 mnd.
Ecoflac® plus
... for optimal sikkerhet
Medikamentutblanding
I en studie ved hudavdelingen ved Universitetssykehuset i Leuven
i Belgia, undersøkte man helsearbeidere som hadde utviklet
kontakt-allergi. Målet ved studien var å få oppmerksomhet på
muligheten for at helsepersonell kan pådra seg kontaktallergi
gjennom sine arbeidsoppgaver i direkte kontakt med medikamenter. Man fant at allergiske reaksjoner på medikamenter skjer
hovedsaklig i to utsatte grupper:
� Ansatte i farmasøytisk og kjemisk industri som arbeider med
produksjon av medikamenter.
� Helsearbeidere som håndterer medikamenter i en terapeutisk forbindelse.1
Ecoflac® Connect overføringsadapter
Art.nr: 4090550
Lukket overføringssystem
� Sammen med et infusjonssett, fungerer Ecoflac® Connect
som et lukket overføringssystem. Man fyller først infusjonssettet med nøytral løsning fra beholderen, for deretter å
blande medikamentet med hjelp av adapteren.
� Systemet er helt lukket under tilblandingen og under
infusjon, og risikoen for forurensing av miljøet med medikament er eliminert.
� Ved bruk av Ecoflac® connect blir medikamenthetteglasset
sittende fast i adapteren under infusjonen. Dette gir en
sikkerhet for pasient og helsepersonell, som enkelt kan identifisere at pasienten får det foreskrevne medikamentet.
Ecoflac® Mix overføringsadapter Art.nr: 16401
Overføringssystem
� Ecoflac® Mix er velegnet når det skal gjøres overføring av
medikament fra mer enn ett hetteglass
� Gripetak i adapteren holder hetteglasset stabilt
� Sikrer rask og effektiv blanding og overføring av
medikament
� Luftvolumet i beholderen sikrer en trygg overføring uten
risiko for søl under utblandingen
Ecopin forseglingspropp Art.nr: 4125002
� Til forsegling av Ecoflac® plus
1
Gielen K. and A. Goossens. 2001. “Occupational allergic contact dermatitis from
drugs in healthcare works.” Contact Dermatitis, 2001, 45: 273-279.
Det gjøres utallige medikamentutblandinger ved sykehus og
institusjoner hver eneste dag. Mange av disse utblandingene blir
gjort i en Ecoflac® plus beholder som inneholder 100 ml NaCl 9
mg/ml. For å sikre deg og dine kollegaer en trygg og lukket arbeidssituasjon når du blander ut antibiotika, er Ecoflac® Connect
overføringsadapter sammen med Ecoflac® plus infusjonsbeholder
et godt alternativ.
ConComp®
Beholderkompatibilitet
ConComp® database gir enkel tilgang til informasjon om stabilitet
av medikamenter i forskjellige kombinasjoner med:
� Aktive virkestoffer
� Oppløsningsvæsker
� Beholdermateriale
Alle data presenteres som abstrakts og rapporter hentet fra flere
hundre originale publikasjoner og interne undersøkelser.
Dataene er ikke begrenset til B.Braun beholdere, men inkluderer
alle relevante beholdere som brukes i kliniske rutiner over hele
verden.
Har du inngangskode?
Hvis ikke - kontakt en B.Braun representant eller bruk vår
e-postadresse: officemail.bbmn@bbraun.com,
eller telefon: 33 35 18 00 og be om tilgang til ConComp®
databasen.
Ecoflac® plus
Fyllevolum, tilsetningsvolum, vekt
l
1000 m
Fyllevolum
Fyllegrenser
Tilsetningsvolum*
Vekt - emballasje
(ml)
(ml)
(ml)
(g)
1000ml
1030
1000-1060
ca 150
41
l
500 m
500ml
515
500-530
ca 90
29
l
250 m
250ml
253
250-256
ca 60
21
* Ved tilsetninger større enn dette volumet, må beholderen tømmes for luft.
* Bruk infusjonssett med lufting
l
100 m
100ml
106
100-112
ca 40
16
50 ml
50ml
53
50-56
ca 50
16
Trygt materiale
Ecoflac® plus inneholder ikke mykgjørere eller PVC
B.Braun har alltid vært i forkant når det gjelder sikkerheten til
pasienter og helsepersonell, og var de første til å utvikle
infusjonsbeholdere frie for PVC og DEHP.
Hva er DEHP?
DEHP er et (Di-etylhexyl) ftalat, et kjemisk tilsetningsstoff som
brukes som en mykgjører i PVC-plast.
Effekten av DEHP på forplantningsorganer hos nyfødte guttebarn diskuteres i vitenskaplige publikasjoner.(1) Innhold av DEHP i
medisinske produkter er sett på med bekymring fordi disse brukes
i behandlingen av risikogrupper.
I en vurdering av DEHP (2001), konkluderte FDA at kritisk syke
nyfødte, samt gravide og ammende kvinner, kan være spesielt
utsatt for bivirkningene av DEHP. I oktober 2002 kom et ekspertpanel som var satt sammen av “The US Center for Evaluation of
Risks to Human Reproduction of the National Toxiology program”
frem til følgende konklusjoner (2)
Hvem er mest utsatt for eksponering av DEHP?
Høyrisiko pasienter som:
� Gravide og ammende kvinner
� Pediatriske pasienter
� Kritisk syke nyfødte guttebarn
� Gutter i puberteten
Hvordan blir pasienter påvirket av DEHP.
Vitenskapelige artikler og rapporter hevder at laboratoriedyr som
er utsatt for DEHP, viser reaksjoner i tre sentrale organgrupper:
testikler, lever og nyrer. Mekanismene ansvarlige for å fremkalle
bivirkninger hos svært unge dyr viser seg å være relevante for
mennesker.
Hvorfor bør helsepersonell bekymre seg for DEHP?
Ved en intensivavdeling for nyfødte, er barnet utsatt for DEHP
gjennom mange medisinske prosedyrer. Disse prosedyrene kan
resultere i eksponering av betydelige nivåer av DEHP. Faktisk kan
en stor del av estimert tolerabelt inntak nåes kun fra intravenøse
infusjoner.
Sjoberg P, Bondesson U, Gray TJB and Ploen L.Effects of Di(2-ehtylhexyl) Phthalate and Five
of its Metabolites on Rat Testis in Vivo and in Vitro. Acta pharmacol et toxicol 58: 225-233,
1986.
2
NTP-CERHR Expert Panel. Report on Di(2-ethylhexyl) Phthalate. NTP-CERHR Expert Panel
Report NTP-CERHR-DEHP-00: 1-115, 2000.
1
Miljø
Resirkulering
Varmegjenvinning
� Beholdere som har blitt brukt til infusjon av medikament,
blir vanligvis destruert ved forbrenning
� Ecoflac® plus nedbrytes helt, og restkonsentrasjon er
naturlige elementer som vann og karbondioksid - ingen
dioksin eller saltsyre!
� Ingen ytterpose - mindre mengde avfall
� Kun en plastkvalitet (PE-LD)
Du kan bruke standard prosedyrer og kaste infusjonsbeholdere i
en søppelbøtte. (Ta hensyn til evt tilsatt medikament).
Ved forbrenning nedbrytes Ecoflac® plus beholderen fullstendig
til Co2 og vann
Materialgjenvinning
Ecoflac® plus er kun laget av ett plastmateriale, PE, som er 100%
resirkulerbart. En Ecoflac® plus infusjonsbeholder er produsert av
“jomfruelig” granulat av polyetylen (PE-LD). Den tomme
beholderen er derfor av ypperste kvalitet og er svært godt egnet
til materialgjenvinning. En Ecoflac® plus beholder kan forvandles
til den mest elegante fleecegenser, en hagebenk, et gulvbelegg
eller en tursekk, og er en ressurs.
Enkelte sykehus i Norge har avtaler med plastfirmaer som betaler
for å hente det kildesorterte plastavfallet.
Mindre mengde plast
Ecoflac® plus er laget av PE - en tett plastkvalitet. Det er derfor
minimal fordamping av væske ut av beholderen og inntrenging
av luft inn i beholderen. Ytteremballasje er derfor ikke nødvendig,
og man sparer miljøet for produksjon av ekstra plastmateriale og
belastningen ved å kaste det.
C
Glucos. B. Braun
ATC-nr.: B05B A03
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 50 mg/ml: 1000 ml inneh.: Glukose, vannfri 50 g (tilsv. 278 mmol) og vann til injeksjonsvæsker. Energi: 837 kJ. Osmolaritet ca. 278
mosmol/liter. pH 3,5-5,5.
Indikasjoner: Behov for parenteral væsketilførsel, uten samtidig elektrolytt-tilførsel.
Dosering: Individuell. Intravenøs infusjon. Infusjonshastighet: Vanligvis ikke over 500 ml/time til voksne.
Forsiktighetsregler: Bør ikke brukes ved hypokalemi med mindre det også tilføres tilstrekkelig med elektrolytter, og da særskilt kalium. Forsiktighet bør utvises når konsentrerte oppløsninger gis til pasienter med økt serumosmolaritet, særlig ved høye infusjonshastigheter. Blodglukosenivåene bør overvåkes i tilstrekkelig grad, avhengig
av metabolsk tilstand og dose. Væskebalansen, elektrolyttkonsentrasjonen i serum og syre-basebalansen må også overvåkes. Bruk av karbohydrater er assosiert med
samtidig kaliumforbruk og det er nødvendig å overvåke kaliumnivåene spesielt nøye.
Graviditet og amming: Risiko ved bruk under graviditet og amming er liten.
Bivirkninger: Hyperglykemi og glukosuri kan forekomme ved for rask infusjon.
Overdosering: Symptomer: Hyperhydrering, elektrolyttforstyrrelser, hyperglykemi, glukosuri, hyperosmolaritet, hyperglykemi og hyperosmolar koma. Behandling: Stoppe
infusjonen eller gi elektrolytter, diuretika eller insulin, avhengig av alvorlighetsgraden.
Egenskaper: Isoton elektrolyttfri glukoseoppløsning. Passer godt som fortynner for legemidler siden glukose, som en naturlig bestanddel av cellene, blir metabolisert.
Under fysiologiske forhold er glukose det viktigste energisupplerende karbohydrat. Infusjon av glukose distribueres først intravasalt før det tas opp intracellulært.
Oppbevaring og holdbarhet: Skal brukes innen 1 døgn etter anbrudd.
Andre opplysninger: Eventuelle uforlikeligheter må undersøkes før andre legemidler tilsettes. Pga. sur pH kan uforlikeligheter oppstå ved sammenblanding med andre
legemidler. Glukose nedbrytes i alkalisk oppløsning. Tilsetning av legemidler som hever pH >7 bør derfor foretas umiddelbart før bruk. Erytrocyttkonsentrater må ikke
suspenderes i infusjonsvæsken da pseudoagglutinering kan oppstå. Trykkinfusjon foretas ved hjelp av trykkmansjett.
Pakninger og priser (per 2011): Ecoflac plus, polyetylenbeh.: 20 x 50 ml AUP kr 257,30, 20 x 100 ml AUP kr 261,60, 10 x 250 ml AUP kr 148,50, 10 x 500 ml AUP kr
154,60, 10 x 1000 ml AUP kr 178,60.
Basert på preparatomtale godkjent 29.09.2006.
C
Glucos. B. Braun
ATC-nr.: B05B A03
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 100 mg/ml: 1000 ml inneh.: Glukose 100 g (som glukosemonohydrat 110 g) og vann til injeksjonsvæsker. Energi: 1675 kJ (400 kcal).
Osmolaritet ca. 555 mosmol/liter. pH 3,5-5,5.
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 200 mg/ml: 1000 ml inneh.: Glukose 200 g (som glukosemonohydrat 220 g), saltsyre og vann til injeksjonsvæsker. Energi: 3350 kJ
(800 kcal). Osmolaritet ca. 1110 mosmol/liter. pH 3,5-5,5.
Indikasjoner: 100 mg/ml: Energitilførsel i form av glukose. Behandling av hypoglykemi. 200 mg/ml: Behandling av hypoglykemi. Karbohydratkomponent ved parenteral
ernæring.
Dosering: Voksne: Minimumsdose: 2-3 g/kg/døgn. Det bør ikke tilføres mer enn 5 g/kg/døgn uten nøye kontroll av blodglukose. Maks. infusjonshastighet: 0,25 g/kg/
time. Ved nedsatt oksidativ metabolisme av glukose, f. eks. i postoperative eller posttraumatiske faser eller ved hypoksi eller redusert organfunksjon, bør glukoseinntaket begrenses til 2-4 g/kg/døgn. Blodglukosenivået bør ikke overskride 6,1 mmol/l (110 mg/100 ml). Barn/spedbarn: Minimumsdose: 8 g/kg/døgn hos spedbarn. Maks.
dose hos barn: 18 g/kg/døgn etter opptrapping og kontroll av blodglukose og uringlukose. Maks. infusjonshastighet: 0,8 g/kg/time. 100 mg/ml: Intravenøs infusjon.
Oppløsningen kan administreres perifert. 200 mg/ml: Intravenøs infusjon via sentralt venekateter. NB! Infusjonsvæsken inneholder bare én komponent til parenteral
ernæring. Total parenteral ernæring bør alltid skje i kombinasjon med infusjon av tilstrekkelige mengder aminosyrer, lipider, elektrolytter, vitaminer og sporelementer.
Forsiktighetsregler: Bør ikke brukes ved hypokalemi med mindre det også tilføres tilstrekkelig med elektrolytter, og da særskilt kalium. Forsiktighet bør utvises når konsentrerte oppløsninger gis til pasienter med økt serumosmolaritet, særlig ved høye infusjonshastigheter. Blodglukosenivåene bør overvåkes i tilstrekkelig grad, avhengig
av metabolsk tilstand og dose. Væskebalansen, elektrolyttkonsentrasjonen i serum og syre-basebalansen må også overvåkes. Bruk av karbohydrater er assosiert med
samtidig kaliumforbruk og det er nødvendig å overvåke kaliumnivåene spesielt nøye. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med diabetes mellitus. Oppløsningene er
hypertone og bør derfor ikke gis subkutant. Må ikke administreres som trykkinfusjon.
Graviditet og amming: Risiko ved bruk under graviditet og amming er liten.
Bivirkninger: Hyperglykemi og glukosuri kan forekomme ved for rask infusjon. Kan gi vasal trombosering dersom gitt ufortynnet i perifere vener. Må derfor kun gis i
vena cava kateter.
Overdosering: Symptomer: Hyperhydrering, elektrolyttforstyrrelser, hyperglykemi, glukosuri, hyperosmolaritet, hyperglykemi og hyperosmolar koma. Behandling: Stoppe
infusjonen eller gi elektrolytter, diuretika eller insulin, avhengig av alvorlighetsgraden.
Egenskaper: Hyperton og elektrolyttfri glukoseoppløsning. Passer godt som fortynner for legemidler siden glukose, som en naturlig bestanddel av cellene, blir metabolisert. Under fysiologiske forhold er glukose det viktigste energisupplerende karbohydrat. Infusjon av glukose distribueres først intravasalt før det tas opp intracellulært.
Oppbevaring og holdbarhet: Anbrutt/fortynnet produkt bør brukes umiddelbart. Hvis ikke er oppbevaringstid og oppbevaringsbetingelser før bruk brukerens ansvar og
bør normalt ikke overskride 24 timer ved 2-8 °C, om ikke anbrudd/fortynning har foregått under kontrollerte og validerte aseptiske betingelser.
Andre opplysninger: Eventuelle uforlikeligheter må undersøkes før andre legemidler tilsettes. Pga. lav pH-verdi kan oppløsningene være uforlikelig med andre legemidler. Glukose nedbrytes i alkalisk oppløsning. Tilsetning av legemidler som hever pH >7 bør derfor foretas umiddelbart før bruk. Erytrocyttkonsentrater må ikke blandes
med glukoseoppløsninger da dette kan føre til pseudoagglutinering. Må ikke gis i samme infusjonssett som blod.
Pakninger og priser (per 2011): Ecoflac plus, polyetylenbeh.: 100 mg/ml: 10 x 500 ml AUP kr 175,30, 10 x 1000 ml AUP kr 214,80. 200 mg/ml 10 x 500 ml AUP kr
224,80.
Basert på preparatomtaler godkjent 22.12.2005.
C Glukosel ”B. Braun”
Karbohydratoppløsning med elektrolytter.
ATC-kode: B05B B02
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning: 1000 ml inneh.: Glukosemonohydrat 110,0 g (tilsv. glukose 100,0 g), natriumklorid 2,34 g, kaliumklorid 1,87 g, magnesiumkloridheksahydrat 0,51 g, natriumdihydrogenfosfatdihydrat 1,56 g, sinkacetatdihydrat 16,5 mg, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker. Elektrolyttinnh., mmol/liter: Na+ 50, K+ 25,
Mg2+ 2,5, Zn2+ 0,075, Cl- 70, dihydrogenfosfat 10, acetat 0,15. Energi: 1680 kJ/liter (400 kcal/liter), osmolaritet: 710 mosmol/liter, pH ca. 3,5, syre (titrering til pH 7):
ca. 8 mmol/liter.
Indikasjoner: Tilførsel av energi i form av glukose og tilførsel av elektrolytter ved parenteral ernæring. Kan også gis postoperativt etter planlagt kirurgi for å dekke
basalbehovet for væske, energi og elektrolytter. Kan brukes som supplement til enteral ernæring. Bemerk: Oppløsningen utgjør kun én del av parenteral ernæring. Total
parenteral ernæring inkluderer også aminosyrer, vitaminer, essensielle fettsyrer og sporstoffer.
Dosering: Justeres individuelt i henhold til alder, kroppsvekt og klinisk tilstand. Voksne: Maks. daglig dose er 40 ml/kg, tilsv. 4 g glukose/kg. Maks. infusjonshastighet er
2,5 ml/kg/time tilsv. 0,25 g glukose/kg per time. Maks. dråpehastighet er 0,8 dråper/kg/minutt. Ved kroppsvekt på 70 kg er derfor maks. infusjonshastighet ca. 175 ml/
time (tilsv. maks. dråpehastighet på 58 dråper/minutt), som gir et glukoseinntak på 17,5 g/time og et kaliuminntak på 4,4 mmol/time. Pga. risiko for hjertearytmier kan
tilførsel av kalium overskride 20 mmol/time kun under svært spesielle forhold, som ved alvorlig hypokalemi. Pga. risiko for hyperglykemi og osmotisk diurese må ikke
tilførsel av glukose overskride 1 g/kg/time. Ved metabolske sykdommer (f.eks. postoperativt etter skader, hypoksi, nedsatt organfunksjon) kan den oksidative metabolismen av glukose være nedsatt, med risiko for metabolsk acidose. Inntaket av glukose bør da begrenses til 2-4 g/kg/dag og glukosekonsentrasjonen i blodet bør ikke
overskride 6,1 mmol/liter (110 mg/100 ml). For å unngå hypoglykemi etter endt infusjon bør infusjonshastigheten reduseres gradvis under siste fase av infusjonen. Barn
>2 år: Tilsvarer voksen dosering. Ytterligere væske og energi som kan være nødvendig bør administreres som glukoseoppløsninger eller fettemulsjoner etter behov.
Doseringen bør tilpasses individuelt, iht. alder, utviklingsstadium og sykdom, samt hydreringsstatus. Anbefalt sinkinntak for barn er 50 mikrogram/kg/dag. Bør tas i
betraktning ved bestemmelse av daglig dose Glukosel. Total maks. sinkdose på 5 mg/dag må ikke overskrides hos barn >25 kg. Ved økt behov for sink (f.eks. pga. større
tap via hud eller fordøyelse) kan større doser være nødvendig. Administrering: Intravenøs bruk. Kan infunderes i perifere vener. Væskebalanse, elektrolytter, glukose og
osmolalitet bør kontrolleres jevnlig, både i blod og urin. Ved traume, sepsis og relativ insulinresistens, bør glukosekonsentrasjonen kontrolleres med hyppige intervaller,
f.eks. hver 4. – 6. time. Sinkstatus bør monitoreres rutinemessig.
Kontraindikasjoner: Hyperglykemi som ikke responderer på insulindoser opptil 6 enheter insulin/time. Dekompensert diabetes mellitus, diabetisk koma. Ubehandlet diabetes insipidius. Anuri uten nyreerstatningsbehandling. Intrakraniell eller intraspinal blødning. Delirium tremens hvis pasienten allerede er dehydrert. Patologiske høye
elektrolyttkonsentrasjoner i serum, spesielt kalium (hyperkalemi). Ustabil sirkulatorisk status som er livstruende (kollaps og sjokk). Cellulær hypoksi. Metabolsk acidose.
Forsiktighetsregler: Administrering anbefales ikke etter akutt iskemisk slag, da hyperglykemi kan forverre iskemisk hjerneskade og nedsette restitusjon. Bør brukes med
forsiktighet ved påvist eller kjent subklinisk diabetes mellitus eller karbohydratintoleranse av en eller annen årsak. Bør brukes med forsiktighet ved hypervolemi, nedsatt
nyrefunksjon med tendens til hyperkalemi og truende eller manifest hjertedekompensasjon. Ved nedsatt hjertefunksjon bør infusjonsvolum og -hastighet justeres svært
nøye i henhold til sirkulatorisk status, hovedsakelig hjertets minuttvolum, for å unngå væske- og sirkulatorisk overbelastning. Ubalanse i væske og elektrolytter, slik som
hypoton dehydrering og hyponatremi, bør korrigeres ved korrekt tilførsel av væske og elektrolytter før parenteral ernæring. Bør kun gis med forsiktighet til pasienter
med økt serumosmolaritet. Hyperglykemi bør monitoreres i tilstrekkelig grad og behandles med insulin. Administrering av insulin fører til ytterligere transport av kalium
inn i cellene og kan derfor føre til eller øke hypokalemi. Plutselig avbrudd i glukoseinfusjon gitt med høy hastighet kan gi alvorlig hypoglykemi pga. medfølgende høye
insulinkonsentrasjoner i serum. Gjelder spesielt barn <2 år, ved diabetes mellitus og andre sykdommer der glukosehomøostasen er nedsatt. I klare tilfeller bør glukoseinfusjonen trappes gradvis ned i løpet av de siste 30 – 60 minuttene av infusjonen. Alle pasienter bør monitoreres for hyperglykemi i 30 minutter den første dagen
tilførselen av parenteral ernæring avsluttes brått. Klinisk monitorering bør omfatte blodglukose, serumelektrolytter, væske og syre-basebalanse. Hyppighet av laboratorietester og avgjørelse om hvilke tester som er nødvendige avhenger av pasientens generelle status, gjeldene metabolsk status og administrert dose. Det totale volumet
og mengde glukose som er administrert bør også monitoreres. ”Refeeding” av feilernærte pasienter kan særlig forårsake hypokalemi, hypofosfatemi og hypomagnesemi.
Tilstrekkelig tilførsel av elektrolytter i samsvar med avvik fra normalverdier er nødvendig. Bør ikke administreres ved hyponatremi eller hypokalemi uten ytterligere
tilførsel av disse elektrolyttene og nøye monitorering av elektrolyttkonsentrasjoner i serum. Det er spesielt viktig å sikre tilstrekkelig tilførsel av kalium. Vitaminer bør
tilføres ved behov. Vitamin B, spesielt tiamin, er nødvendig for glukosemetabolismen. Oppløsningen passer generelt ikke ved tilførsel av vann og elektrolytter over lengre
perioder uten ytterligere tilførsel av elektrolyttoppløsninger iht. det totale infusjonsregimet. Infusjon av denne oppløsningen alene over en lengre periode kan føre til
ubalanse i væske og elektrolytter, avhengig av nyrefunksjonen. Pga. individuelle behov hos barn er det ikke sikkert at oppløsningen i tilstrekkelig grad dekker det totale
energibehovet. Karbohydrater og/eller fett må da gis i tillegg, etter behov. Pga. preparatets sammensetning bør det ikke brukes til barn <2 år.
Interaksjoner: Ved behandling med hjerteglykosider kan plutselig avbrudd i administrering av kalium føre til toksiske effekter av hjerteglykosidene. Kaliumsparende
diuretika kan føre til hyperkalemi. Nøye monitorering av kaliumkonsentrasjonen i serum er derfor påkrevd under og etter administrering av Glukosel infusjonsvæske.
Graviditet/Amming: Ingen kjent risiko når behandling er utført etter indikasjon, med nøye monitorering av glukosekonsentrasjonen i blod, serumelektrolytter, væskebalanse og syre-basebalanse.
Bivirkninger: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Tromboflebitt i perifere vener. Faktorer som bidrar til dette inkluderer infusjonstid, infusjonshastighet, oppløsningens pH og
osmolalitet, venekateteret og pasientens vaskulære irritabilitet. Følgende bivirkninger som ikke er direkte relatert til legemidlet, men forholdene ved administrering,
underliggende sykdom eller annen samtidig behandling, kan oppstå: Hypokalemi kan knyttes til insulinbehandling. I tillegg kan hypokalemi, hypomagnesemi og hypofosfatemi forårsakes av ”refeeding” med glukose, spesielt hos feilernærte pasienter. Brå seponering og/eller administrering av insulin kan forårsake ”rebound”- hypoglykemi, spesielt ved forstyrrelser i glukosetoleransen.
Overdosering/Forgiftning: Symptomer: Overdosering eller en for høy infusjonshastighet kan gi forstyrrelser i elektrolyttbalansen (f.eks. hypokalemi eller hyperkalemi,
forstyrrelser i syre-basebalansen), hyperglykemi, hyperosmolaritet i serum opptil hyperglykemisk/hyperosmolart koma, glukosuri og økt diurese. Massiv overdosering kan
også gi økt lipogenese og medfølgende hepatisk steatose. Behandling: Dose og/eller infusjonshastighet bør reduseres eller infusjonen bør avsluttes helt. Renal utskillelse bør økes for å redusere høye substratkonsentrasjoner i serum. Forstyrrelser i væske-, elektrolytt- og syre-basebalanse bør korrigeres. Det kan være nødvendig å gi
insulin for å korrigere hyperglykemi.
Egenskaper: Klassifisering: Fysiologisk balansert oppløsning til parenteral ernæring, energi i form av glukose. Generell elektrolyttsammensetning med spesiell vekt på
kalium, magnesium og fosfat.
Andre opplysninger: Bør ikke administreres via samme infusjonslinje samtidig med, før eller etter administrering av blod pga. risiko for hemolyse og pseudoagglutinering. Erytrocyttkonsentrater må ikke blandes med oppløsningen. Bør administreres umiddelbart etter at beholderen er koblet til infusjonssettet, og umiddelbart etter
rekonstituering. Kun til engangsbruk.
Pakninger og priser: Polyetylenflaske (Ecoflac plus): 10 x 1000 ml kr 233,50.
(Pris per oktober 2010)
Basert på SPC godkjent 01.12.2010
C
Natriumklorid Braun
ATC-nr.: B05B B01
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 9 mg/ml: 1000 ml inneh.: Natriumklorid 9 g og vann til injeksjonsvæsker. Elektrolyttinnh.: 154 mmol Na+ og 154 mmol Cl-. Osmolaritet ca. 300 mosmol/liter. pH 4,5-7.
Indikasjoner: Elektrolyttoppløsning til intravenøs bruk ved dehydrering. Kortvarig intravaskulær volumsubstitusjon. Til oppløsning av pulver til infusjonsvæske og
fortynning av konsentrater til infusjonsvæske.
Dosering: Individuell. Bør justeres iht. alder, kroppsvekt og kliniske tilstand. Intravenøs infusjon. Daglig væskebehov hos en frisk, voksen person er ca. 1500-2500 ml.
Maks daglig dose: 40 ml/kg, tilsv. 6 mmol natrium/kg t. Infusjonshastighet: Vanligvis inntil 5 ml/kg/time, tilsv. 1,7 dråper/kg/minutt. Ved sjokk kan det være behov for
høyere infusjonshastighet. Ved trykkinfusjon (f.eks. ved hjelp av trykkmansjett), må all luft fjernes fra beholderen og infusjonssettet før infusjonen (se pakningsvedlegget).
Kontraindikasjoner: Hyperhydrering.
Forsiktighetsregler: Bør brukes med forsiktighet ved hypokalemi, hypernatremi, hyperkloremi, behandling med kortikosteroider eller ACTH, metabolsk acidose, sykdommer der restriksjoner i natriuminntak er indisert, som ved hjertesvikt, generalisert ødem, lungeødem, hypertensjon, eklampsi, alvorlig nyresvikt. Klinisk overvåking bør
omfatte kontroll av serumelektrolytter, væskebalanse og syre-basestatus.
Interaksjoner: Økt retensjon av natrium eller klorid kan forekomme ved samtidig behandling med kortikosteroider eller ACTH.
Graviditet og amming: Kan brukes.
Bivirkninger: Administrering av større mengder kan føre til metabolsk acidose, hypernatremi og hyperkloremi. Administreringsmåten kan føre til trombose i venen som
benyttes for administrering.
Overdosering: Symptomer: Hypernatremi, hyperkloremi, hyperhydrering, serumhyperosmolaritet og metabolsk acidose. For rask infusjon av høye konsentrasjoner kan
medføre akutt overbelastning av sirkulasjonen, osmotisk diurese, hyperkloremisk (”normal anion gap”) acidose og diaré. Behandling: Øyeblikkelig stans av infusjonen,
tilførsel av diuretika med kontinuerlig oppfølging av serumelektrolytter, korrigering av elektrolyttforstyrrelser og forstyrrelser i syre-basebalansen.
Egenskaper: Isoton oppløsning med effekt på elektrolyttbalansen. Administrering fører i hovedsak til oppfylling av det interstitielle rom som er ca. 2/3 av hele det
ekstracellulære rommet. Bare 1/3 av administrert volum forblir intravaskulært. Den hemodynamiske effekten er derfor bare kortvarig.
Oppbevaring og holdbarhet: Bør anvendes umiddelbart etter anbrudd.
Andre opplysninger: Ved blanding med andre legemidler bør risiko for uforlikeligheter vurderes. Følg instruksjonene for legemidlene som skal tilsettes og blandes eller
løses opp.
Pakninger og priser (per juli 2011): 20 x 100 ml AUP kr 267,20, 20 x 50 ml AUP kr 237,40, 10 x 250 ml AUP kr 158,60, 10 x 500 ml 155,90, 10 x 1000 ml AUP kr
176,00.
C
Ringer-acetat «Braun»
Svakt hypoton elektrolyttoppløsning.
ATC-nr.: B05B B01
INFUSJONSVÆSKE: 1000 ml inneh.: Magnesiumklorid (6 H2O) 203 mg, kalsiumklorid
(2 H2O) 294 mg, kaliumklorid 298 mg, natriumacetat (3 H2O) 4,08 g, natriumklorid 5,84 g, saltsyre til pH ca. 7 og vann til injeksjonsvæske. Elektrolyttinnh.: Mg2+ 1
mmol, Ca2+ 2 mmol, 4 mmol K+, acetat 30 mmol, Cl- 110 mmol, Na+ 130 mmol. Osmolaritet ca. 280 mosmol/liter vann. pH ca. 6,0-8,5.
Indikasjoner: Ekstracellulært væskeunderskudd.
Dosering: Individuell. Gis intravenøst, vanligvis ikke over 500 ml/time til voksne. Ved blod- og væsketap med sikker hypovolemi kan initial væsketilførsel være betydelig
raskere. Dersom oppløsningen administreres ved hjelp av trykkinfusjon (f.eks. ved hjelp av trykkmansjett), må all luft fjernes fra beholderen og infusjonssettet før infusjonen.
Forsiktighetsregler: Må brukes med forsiktighet ved hjertesvikt, alvorlig nyresvikt, ødem og natriumretensjon.
Graviditet/Amming: Risiko ved bruk under graviditet og amming er liten.
Bivirkninger: Risiko for overbelastning av sirkulasjonen ved hjerte- og nyresvikt. Risiko for metabolsk alkalose ved infusjon av større kvanta.
Vanlige (>1/100): Tromboflebitt.
Egenskaper: Klassifisering: Fysiologisk balansert elektrolyttoppløsning. Acetatinnholdet (30 mmol/liter) gir oppløsningen et bufferbaseinnhold nær det normale for
ekstracellulær væske. Basekonsentrasjonen er utilstrekkelig for korreksjon av etablert metabolsk acidose. Acetat forbrennes raskt til en ekvivalent mengde hydrogenkarbonat. Forbrenningen skjer for en stor del utenfor lever og nyrer. Oppløsningen er derfor egnet når lever- og/eller nyrefunksjonen ikke kan bedømmes. Med Ringeracetat kan tilstrekkelig med natriumioner tilføres uten overskudd av kloridioner.
Andre opplysninger: Skal brukes innen 1 døgn etter anbrudd. Uforlikelighet: Hydrogenkarbonat, sulfat, fosfat. Inneholder kalsiumioner og må derfor ikke blandes med
sitratblod eller blodprodukter som erytrocyttkonsentrat, leukocyttfattig blod eller kryopresipitat. Legemidler bør ikke tilsettes Ringer-acetat med mindre det er vist at
uforlikelighet ikke foreligger. Elektrolyttkonsentrater kan tilsettes. Ecobag (laminatbeh.) og Ecoflac (polyetylenbeh.): Trykkinfusjon foretas ved hjelp av trykkmansjett. Se
pakningsvedlegg.
Pakninger og priser (per juli 2011): 10 x 500 ml maks AUP 264,90, 10 x 1000 ml maks AUP 245,50.
Basert på SPC godkjent 05.01.2007.
c
Salidex <<Braun>>
ATC-nr.: B05B B02
INFUSJONSVÆSKE 1000 ml inneh.: Natriumklorid 2,92 g, vannfri glukose 35 g, sterilt vann. Elektrolyttinnh.: 50 mmol Na+ og 50 mmol Cl-. Energiverdi 590 kJ (140
kcal). Osmolalitet ca. 300 mosmol/kg vann. pH 4-5.
Indikasjoner: Tilstander med behov for parenteral natriumklorid- og væsketilførsel.
Dosering: lndividuell. Gis intravenøst eller unntaksvis subkutant.
Forsiktighetsregler: Må brukes med forsiktighet ved hjertesvikt, alvorlig nyresvikt, tilstander der ødem og natriumretensjon foreligger og ved diabetes mellitus.
Bivirkninger: Acidosetendens ved rask infusjon av større kvanta (fortynningsacidose).
Egenskaper: Klassifisering: Isoton natriumkloridholdig glukoseoppløsning.
Andre opplysninger: Glukose nedbrytes i alkalisk oppløsning. Tilsetning av legemidler som hever pH over 7, bør derfor foretas umiddelbart før infusjonen. Ecoflac,
polyetylenbeh.: Trykkinfusjon foretas ved hjelp av trykkmansjett. Se pakningsvedlegg.
Pakninger og priser (per 2011): Polyetylenbeh.: 10 x 500 ml AUP kr 212,70, 10 x 1000 ml AUP kr 237,70.
Sterilt vann B. Braun
OPPLØSNINGSVÆSKE TIL PARENTERAL BRUK: Vann til injeksjonsvæsker.
ATC-nr.: V07A B-
Indikasjoner: Oppløsnings- og fortynningsmiddel til sterile tilberedninger til injeksjon og infusjon.
Dosering: Doseringen avhenger av konsentrasjonen og volumet av preparatet som blir laget. Dersom oppløsningen administreres ved hjelp av trykkinfusjon, må all luft
fjernes fra plastbeholderen og infusjonssettet før infusjonen, ellers er det risiko for dannelse av luftemboli under infusjon.
Kontraindikasjoner: Tilsvarende kontraindikasjonene for preparatet som blir laget.
Forsiktighetsregler: Sterkt hypoton. Må ikke injiseres i ren tilstand da det da vil forårsake hemolyse og hypotone elektrolyttforstyrrelser.
Graviditet/Amming: Ingen indikasjon på risiko for skadelige effekter på svangerskapsforløpet, foster eller det nyfødte barnet. Kan brukes under amming.
Bivirkninger: Injeksjon kan gi tromboflebitt.
Overdosering/Forgiftning: Sterilt vann er hypotont og overdosering kan medføre hemolyse.
Overhydrering og hypotone elektrolyttforstyrrelser kan forekomme etter inntak av store mengder hypoton væske. Dette gjelder særlig ved tilfeller av endret nyrefunksjon.
Andre opplysninger: Parenterale oppløsninger eller fortynninger må tilberedes aseptisk.
Til engangsbruk. Eventuelt restinnhold skal kastes
C Metronidazole Braun
Kjemoterapeutikum ATC-nr.: J01X D01
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning, 5 mg/ml: 1 ml inneh.: Metronidazol 5 mg, natriumklorid, dinatriumfosfatdodekahydrat, sitronsyremonohydrat, vann til injeksjonsvæsker.
Indikasjoner: Behandling av anaerobe infeksjoner. Profylakse ved colon-/rektum-kirurgi.
Dosering: Anbefalt infusjonstid: 5 ml/minutt. Skal vanligvis administreres i 7 - 10 dager. Administreres enten alene eller sammen med passende antibakterielle midler.
Behandlingen tilpasses infeksjonens alvorlighetsgrad, og fortsetter inntil peroral eller rektal dosering kan påbegynnes. Voksne og barn over 12 år: 1500 mg (300 ml)
som enkeltdose første behandlingsdag. Deretter 1000 mg (200 ml) daglig som enkeltdose. Alternativt gis 500 mg (100 ml) 3 ganger daglig (8 timers intervall). Barn
over 8 uker: 20 mg/kg daglig som enkeltdose eller i doser à 7,5 mg/kg 3 ganger daglig (8 timers intervall). Barn under 8 uker: 15 mg/kg daglig som enkeltdose eller
5-7,5 mg/kg 2 ganger daglig (12 timers intervall). Hos nyfødte barn med gestasjonsalder < 40 uker kan metronidazol akkumuleres i første leveuke. Serumkonsentrasjonen bør om mulig kontrolleres etter noen døgns terapi. Profylakse ved colon-/rektum-kirurgi: Doseringen må avpasses etter pasientens tilstand. Samtidig administrering av andre passende antibakterielle midler kan også være nødvendig. Veiledende doseringsforslag: Voksne og barn over 12 år: Preoperativt: 1500 mg (300 ml)
infunderes som enkeltdose en time før operasjonen. Barn under 12 år: 20 mg/kg infunderes som enkeltdose en time før operasjonen. Nyfødte med gestasjonsalder <
40 uker: 10 mg/kg som enkeltdose en time før operasjonen.
Kontraindikasjoner: Kjente tilfeller av hypersensitivitet overfor metronidazol, andre nitroimidazolderivater eller overfor ett eller flere av hjelpestoffene.
Forsiktighetsregler: Behandlingens varighet bør vanligvis ikke overstige 10 dager. Det er bare i spesielle tilfeller at behandlingstiden kan utvides. Ved langtidsbehandling og ved behandling med høye doser bør pasienten bli undersøkt for tegn på forgiftning og rutinemessige klinisk-kjemiske analyser og telling av blodceller, spesielt
antall leukocytter, bør utføres med regelmessige intervaller. Ved gjentagelse eller forlengelse av behandlingskurene bør en nøye vurdere risiko for mutagenese og mulighetene for langtidseffekter fra metronidazol. Risiko for karsinogen effekt ved langtidsbehandling kan ikke utelukkes. Fertile kvinner, se Graviditet/Amming. Høye doser
av metronidazol bør bare gis til pasienter med aktive organiske sykdommer i sentralnervesystemet eller i perifere nerver etter nøye vurdering av nytten av behandlingen
i forhold til risikoen. Pga. den potensielle neurotoksisitet, kan metronidazol forverre en allerede eksisterende neurologisk sykdom, inkludert krampetilstander. Det bør utvises forsiktighet ved behandling av pasienter med hepatisk encefalopati. Bruk av alkohol sammen med metronidazol og minst 1 dag etter må frarådes på grunn av fare
for disulfiram(Antabus)-lignende effekt. Ved mistanke om syfilis bør behandling med metronidazol ikke starte før klar diagnose foreligger. Metronidazol kan farge urinen
mørkere. Legemidlet kan påvirke evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. Dersom samtidig behandling med warfarin ikke kan unngås, skal warfarindosen reduseres for
å opprettholde ønsket promtrombintid innenfor terapeutiske nivåer.
Interaksjoner: Ved samtidig inntak av metronidazol og warfarin, hemmes metabolismen av warfarin og den antikoagulerende effekten øker. Dersom samtidig behandling ikke kan unngås, skal warfarindosen reduseres for å opprettholde ønsket protrombintid innenfor terapeutiske nivåer. Metronidazol har en disulfiramlignende effekt
i kombinasjon med etanol. Dette fører til abdominale kramper, kvalme, oppkast, hodepine og flushing. Metronidazol kan forårsake akutte psykoser og forvirring hos
pasienter som tar disulfiram. Fenobarbital og andre stoffer som induserer hepatiske mikrosomale enzymer kan øke metronidazolmetabolismen, forkorte halveringstiden
og redusere plasmanivået av metronidazol. Økt serumkonsentrasjon av litium har blitt observert hos pasienter som ble behandlet med litiumsalter og metronidazol
samtidig. Metronidazol kan gi økt plasmakonsentrasjon av ciklosporin. Metronidazol kan gi redusert clearance av 5-fluorouracil og dermed økt toksisitet.
Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Passerer lett over i placenta og finnes i det fetale blod i lignende konsentrasjoner som i morens blod. Teratogene eller
embryotoksiske effekter har ikke vært observert hos barn født av mødre som har vært behandlet med metronidazol under svangerskapet. Resultater fra in vitro-tester
for mutagenese og fra dyreeksperimenter med høy dosering har imidlertid skapt bekymring mhp. legemidlets sikkerhet hos gravide kvinner. Metronidazol er påvist å
ha mutagene og karsinogene egenskaper og skal derfor ikke brukes under graviditet. Overgang i morsmelk: Skilles ut i brystmelk i lik konsentrasjon som i plasma, og
betydelige mengder går over i det diende barnet. Mutagene og karsinogene egenskaper er påvist, bør derfor ikke brukes under amming. Amming skal uansett opphøre
under forlenget behandling eller etter administrering av høye doser. Ved maternal engangsdosering reduseres mengden som overføres til barnet dersom amming
utsettes til 12 - 24 timer etter dosering.
Bivirkninger: Høye doser og lang behandlingstid øker risikoen for bivirkninger. Hyppige (>1/100): Gastrointestinale: Moderate og forbigående symptomer som magesmerter, kvalme, brekninger og diaré samt metallsmak og tungebelegg. Mindre hyppige: Blod: Leukopeni som forsvinner ved seponering. Sjeldne (<1/1000): Blod:
Agranulocytose, trombocytopeni og nøytropeni. Gastrointestinale: Enkelte reversible tilfeller av pankreatitt, patologiske leverprøver (økt bilirubinkonsentrasjon i plasma)
samt cholestatisk hepatitt. Anoreksi, oral mukositt. Hud: Urtikaria, eksantem, kløe, erythema multiforme. Neurologiske: Noen få tilfeller av reversibel perifer sensorisk
neuropati har vært rapportert ved langvarig og intensiv behandling (totaldoser over 30 g). Krampeanfall, hodepine, svimmelhet, døsighet, ataksi. Psykiske: Forvirring
og hallusinasjoner. Urogenitale: Mørkfarging av urin. Øvrige: Hypersensitivitetsreaksjoner som feber, angioødem og enkelttilfeller av anafylaktisk sjokk. Forandringer i
blodbildet er svært sjeldne og som regel reversible, men fatale tilfeller har vært rapportert. Sjeldne og reversible tilfeller av pankreatitt har vært rapportert. Laboratorieverdier: Det er observert falsk negativ syfilisserologi.
Overdosering/Forgiftning: Symptomer: Oppkast, ataksi og lett desorientering. Behandling: Ingen antidot. Symptomatisk behandling. Kan fjernes ved hemodialyse, men
sjeldent nødvendig.
Egenskaper: Klassifisering: Nitroimidazolderivat med baktericid/protozocid virkning overfor Trichomonas vaginalis, Gardnerella vaginalis, Entamoeba histolytica, Giardia
lamblia og en rekke andre bakterier, bl. a. Bacteroides. Virkningsmekanisme: Reduksjon, under anaerobe forhold, av 5-nitrogruppen i molekylet til en aktiv intermediat,
sannsynligvis et labilt nitroso- eller hydroksylaminoderivat. Hemmer dermed syntesen av DNA og fører til redusert syntese av RNA og proteiner. Proteinbinding: Mindre
enn 20 % er bundet til plasmaproteiner. Fordeling: I voksne pasienter uten organsvikt, gir intravenøs infusjon av 500 mg hver 8. - 12. time en peak-plasmakonsentras-
jon på ca. 20 - 30 mg/liter i de fleste tilfeller, med et gjennomsnittsnivå på ca. 10 - 15 mg/liter. Når den totale daglige dosen gis som en enkel daglig infusjon, finner
man betraktelig høyere peak-konsentrasjoner og noe lavere gjennomsnittsnivåer. Legemidlet distribueres raskt og effektivt i alt vev. Metabolisme: Hovedsaklig i leveren
ved hydroksylering og oksidasjon, konjugeres med glukuronsyre. Hydroksymetronidazol, en aktiv metabolitt, dannes. Utskillelse: Den gjennomsnittlige halveringstiden
hos voksne er ca. 8 timer uavhengig av administrert dose. Ved nedsatt leverfunksjon, er plasmaclearance redusert. Metronidazol og dets metabolitter skilles hovedsaklig
ut via urin, kun en liten mengde i fæces. 6 - 18 % gjenfinnes uforandret i urinen.
Andre opplysninger: Det er ikke anbefalt å blande preparatet med sammensatte oppløsninger for parenteral ernæring. Samme intravenøse slange eller administreringssett kan benyttes ved samtidig infusjon av metronidazol og natriumkloridoppløsning og glukoseoppløsning. Andre legemidler skal ikke settes til Metronidazole Braun.
Filgrastim (G-CSF) feller ut raskt ved tilstedeværelse av metronidazol. Ubrukt innhold kastes.
Pakninger og priser (per 2011): 20 x 100 ml AUP kr 1003,80, 10 x 200 ml AUP kr 1003,80, 10 x 300 ml AUP kr 1488,10.
T: 38a)2
Refusjon: Behandlingen skal være instituert ved infeksjonsmedisinsk eller onkologisk sykehusavdeling eller poliklinikk eller av spesialist i vedkommende spesialitet.
Legen kan rekvirere legemidlene til seg selv på blå resept under henvisning til punkt 38.
C
Gentamicin B. Braun
Antibiotikum.
ATC-kode: J01G B03
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 1 mg/ml og 3 mg/ml: 1 ml inneh.: Gentamicin. sulf. aeqv. gentamicin. 1 mg, resp. 3 mg. 1 mg/ml: Natr. chlorid., aq. ad iniect. ad 1 ml.
3 mg/ml: Natr. chlorid., dinatr. edet., aq. ad iniect. ad 1 ml.
Indikasjoner: Til behandling av alvorlige infeksjoner forårsaket av gentamicinfølsomme bakterier når mindre toksiske antibiotika ikke er effektive. For alle indikasjoner,
bortsett fra kompliserte urinveisinfeksjoner, skal preparatet kun brukes i kombinasjon med andre relevante antibiotika (hovedsakelig sammen med betalaktamantibiotika eller et antibiotikum som er effektivt mot anaerobe bakterier). Under disse forutsetningene kan preparatet brukes ved: Kompliserte og tilbakevendende urinveisinfeksjoner, nosokomiale nedre luftveisinfeksjoner, inkl. alvorlig pneumoni, intraabdominale infeksjoner, inkl. peritonitt, hud- og bløtvevsinfeksjoner, inkl. alvorlige forbrenninger, septikemi, inkl. bakteriemi, behandling av bakteriell endokarditt, behandling av kirurgiske infeksjoner. Det skal tas hensyn til offisielle retningslinjer vedrørende
hensiktsmessig bruk av antibiotika.
Dosering: Kun til intravenøs bruk. Administreres ved intravenøs infusjon i 30-60 minutter. Ikke egnet til intramuskulær eller langsom intravenøs injeksjon. Voksne og
ungdom: Behandling av bakterielle infeksjoner: Uavhengig av nyrefunksjon er anbefalt start(ladnings-)dose 1,5-2,0 mg/kg dersom doseringen skjer med 8 timers intervall. Dersom doseringsintervallet er 24 timer, er ladningsdose ikke nødvendig. Ved normal nyrefunksjon administreres vedlikeholdsdosen etter 8 timer. Voksne gis 3-5
mg/kg/dag som vedlikeholdsdose, administrert én gang daglig eller fordelt på 3 doser med 8 timers mellomrom. Det kan være behov for en maks. daglig dose på 6 mg/
kg ved behandling av alvorlige infeksjoner og når følsomheten til det patogene agens er relativt dårlig. Studier har vist at dosering én gang daglig, i motsetning til flere
daglige doser, har fordeler mht. effekt og sikkerhet. Med høyere toppkonsentrasjoner av gentamicin i serum (etter én enkelt daglig dosering) lagres mindre aminoglykosid i nyrene enn ved konvensjonell gjentatt dosering. Ved kombinasjonsbehandling (f.eks. med et betalaktamantibiotikum i normale doser) er det også mulig å administrere den totale daglige dosen som en enkeltdose én gang daglig. Pga. behovet for dosejusteringer er ikke dosering én gang daglig med gentamicin anbefalt ved svekket
immunforsvar (f.eks. nøytropeni), alvorlig nyresvikt, ascites, bakteriell endokarditt, ved alvorlige brannskader (mer enn 20% av huden) eller hos gravide. Behandlingsvarigheten bør begrenses til 7-10 dager. Lengre behandling kan være nødvendig ved vanskelige og kompliserte infeksjoner. Blodprøver tas til slutt i et doseringsintervall
(bunnkonsentrasjon) og umiddelbart etter avsluttet infusjon (toppkonsentrasjon). Toppkonsentrasjoner på 5-10 mikrogram/ml er innenfor det terapeutiske området ved
konvensjonell dosering. Muligheten for toksiske effekter bør vurderes dersom toppkonsentrasjonene overstiger 10 mikrogram/ml. For høye bunnkonsentrasjoner (>2
mikrogram/ml) indikerer akkumulering og kan føre til nefrotoksisitet. I slike tilfeller skal doseringsintervallene forlenges, eller dosen reduseres hvis mulig. Barn: 4,5-7,5
mg/kg per dag (1,5-2,5 mg/kg hver 8. time). Preparatet er derfor ikke anbefalt hos barn med kroppsvekt <18 kg (dosering én gang daglig) og <55 kg (dosering flere [3]
ganger daglig). Nedsatt nyrefunksjon: Overvåking bør utføres for å kunne innstille den terapeutiske konsentrasjonen i plasma, enten ved å redusere dosen eller ved å
øke doseringsintervallet. Dette er likeverdige løsninger. Doser som bestemmes slik det beskrives nedenfor er kun omtrentlige, og samme dose kan føre til forskjellige
konsentrasjoner hos forskjellige pasienter. Forlengelse av doseringsintervallet med normal dose: Følgende tilnærmingsligning kan benyttes: Normalt doseringsintervall x
normal kreatininclearance/pasientens kreatininclearance = påfølgende doseringsintervall. Basert på normal kreatininclearance på 100 ml/minutt og kreatininclearance
på 30 ml/minutt, er intervallet som skal benyttes med konstant dose i dette tilfellet 26 timer (8x100/30 timer). Reduksjon av dose med normalt doseringsintervall: Etter
vanlig initialdose kan deling av normal, anbefalt dose med serumkreatininverdien tas som et omtrentlig mål for den reduserte dosen som bør administreres hver 8. time.
30 mg kan derfor administreres hver 8. time ved kroppsvekt 60 kg og serumkreatininverdi på 2,0 mg/100 ml etter en initialdose på 60 mg (1 mg/kg; 60:2).
Alternativt, etter vanlig initialdose, kan påfølgende doser hver 8. time beregnes etter formelen: Normal dose x pasientens kreatininclearance/normal kreatininclearance
(100 ml/minutt) = påfølgende dose.
Redusert dose ved normalt doseringsintervall (hver 8. time):
Serumkreatinin
(mg/100 ml)
Omtrentlig
kreatininclearance
Prosentandel av
normal dose
≤1,0
>100
100
1,1 – 1,3
70 – 100
80
1,4 – 1,6
55 – 70
65
1,7 – 1,9
45 – 55
55
2,0 – 2,2
40 – 45
50
2,3 – 2,5
35 – 40
40
2,6 – 3,0
30 – 35
35
3,1 – 3,5
25 – 30
30
3,6 – 4,0
20 – 25
25
4,1 – 5,1
15 – 20
20
5,2 – 6,6
10 – 15
15
6,7 – 8,0
<10
10
Normal dose (80 mg) ved forlenget doseringsintervall:
Blodurea
(mmol/liter)
Kreatininclearance
(ml/s)
Dose og
doseringsintervall
80* mg hver
<6,7
>1,2
8. time
80* mg hver
6,7 – 16,7
0,5 – 1,2
12. time
80* mg hver
16,7 – 33,3
0,2 – 0,5
24. time
80* mg hver
>33,3
0,1 – 0,2
48. time
*Dersom kroppsvekten er <60 kg bør dosen reduseres til 60 mg.
Kreatininclearance bør foretrekkes som parameter, spesielt hos eldre og ved fluktuerende konsentrasjoner av serumkreatinin, som kan sees ved alvorlige infeksjoner
(f.eks. sepsis). Nyrefunksjonen kan variere under behandling med gentamicin. Pasienter som får hemodialyse: Gentamicin er dialyserbar. Ved en 4-5 timers hemodialyse,
bør det forventes en 50-60% reduksjon av konsentrasjonen, og ved 8-12 timer en 70-80% reduksjon. Doseringen må justeres individuelt etter hver dialyse, basert på
serumkonsentrasjonen av gentamicin på det tidspunktet. Vanlig anbefalt dose etter dialyse er 1-1,7 mg/kg. Eldre: Kan pga. nedsatt nyrefunksjon ha behov for lavere
vedlikeholdsdose enn yngre voksne. Overvektige pasienter: Initialdosen bør baseres på ideell kroppsvekt pluss 40% av overvekten. Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering
ikke nødvendig.
Kontraindikasjoner: Overfølsomhet overfor gentamicin, andre aminoglykosider eller overfor noen av hjelpestoffene. Myasthenia gravis.
Forsiktighetsregler: Ved avansert nedsatt nyrefunksjon eller eksisterende døvhet i indre øre, bør gentamicin kun brukes hvis legen anser dette strengt nødvendig.
Doseringshyppighet eller dose bør reduseres ved nedsatt nyrefunksjon. Pga. nevromuskulære blokkerende egenskaper bør det utvises særlig forsiktighet ved nevromuskulære sykdommer (f.eks. Parkinsons sykdom). Dette gjelder også pasienter som samtidig får muskelavslappende midler (f.eks. ved perioperativ administrering av
gentamicin). Antibiotikarelatert diaré og pseudomembranøs kolitt er rapportert og bør vurderes ved utvikling av diaré under eller kort etter behandling. Bør seponeres
ved alvorlig og/eller blodig diaré under behandling, og passende behandling bør iverksettes. Legemidler som hemmer peristaltikken må ikke gis. Det er begrenset erfaring med dosering én gang daglig hos eldre pasienter, og det er derfor ønskelig med nøye overvåking. 1 mg/ml infusjonsvæske inneholder 283 mg natrium per flaske. 3
mg/ml infusjonsvæske inneholder 283 mg/425 mg natrium per flaske med 80 ml/120 ml. Dette må tas i betraktning hos pasienter som er på en kontrollert natriumdiett.
Kryssresistens og overfølsomhet overfor aminoglykosider kan oppstå. Ved bruk til pasienter som ikke er innlagt på sykehus, bør det utvises forsiktighet i forbindelse med
bilkjøring og bruk av maskiner pga. mulige bivirkninger som ørhet og svimmelhet. For å redusere risikoen for nefrotoksisitet og ototoksisitet skal følgende instruksjoner følges: Jevnlig vurdering av hørselsfunksjon, vestibulær funksjon og nyrefunksjon er spesielt nødvendig ved ytterligere risikofaktorer. Nedsatt leverfunksjon eller
hørselsfunksjon, bakteriemi og feber øker risikoen for ototoksisitet. Volumdeplesjon eller hypotensjon og leversykdom er ytterligere risikofaktorer for nefrotoksisitet.
Overvåking av nyrefunksjon før, under og etter behandling. Dosering i henhold til kreatininclearance (eller serumkreatininkonsentrasjon). Ved nedsatt nyrefunksjon
må doseringen justeres iht. nyrefunksjon. Ved nedsatt nyrefunksjon og lokal tilførsel av gentamicin (inhalasjon, intratrakealt, instillasjon), må det også tas hensyn til
mengde gentamicin absorbert for dosejustering ved systemisk behandling. Overvåking av serumkonsentrasjonen under behandling for å unngå toppkonsentrasjoner
>10-12 mikrogram/ml (toksisk terskelnivå for cochlea-vestibulærsystemet) med konvensjonell dosering flere ganger daglig, eller for å unngå bunnkonsentrasjoner >2
mikrogram/ml. Overvåking av balansefunksjon og hørsel er nødvendig ved eksisterende skade i indre øre (nedsatt hørsel eller nedsatt balansefunksjon) og ved langvarig
behandling. Unngå behandling med aminoglykosider umiddelbart etter annen behandling med aminoglykosider. Hvis mulig bør det være et opphold på 7-14 dager mellom behandlingene. Unngå samtidig administrering av andre potensielt ototoksiske og nefrotoksiske forbindelser hvis mulig. Dersom dette ikke kan unngås er det svært
viktig med nøye overvåking av nyrefunksjonen. Sikre tilstrekkelig hydrering og urinproduksjon.
Interaksjoner: Den nevromuskulære blokkeringseffekten av aminoglykosider forsterkes av eter og muskelrelakserende midler. Dersom gentamicin administreres under
eller umiddelbart etter kirurgi, kan den nevromuskulære blokaden forsterkes og forlenges når ikke-depolariserende muskelrelakserende midler benyttes. Disse interaksjonene kan forårsake nevromuskulær blokade og respiratorisk paralyse. Pga. denne økte risikoen bør slike pasienter overvåkes særlig nøye. Injeksjon med kalsiumklorid
kan reversere nevromuskulær blokade forårsaket av aminoglykosider. Aminoglykosider kan forsterke den nyreskadelige effekten av metoksyfluran. Svært alvorlige nefropatier kan oppstå ved samtidig bruk. Anestesiologen bør være klar over dette før et eventuelt kirurgisk inngrep. Pga. økt risiko for bivirkninger er det nødvendig med
nøye overvåking av pasienter som får samtidig eller påfølgende behandling med potensielt nefrotoksiske eller ototoksiske legemidler, som f.eks. amfotericin B, kolistin,
ciklosporin, cisplatin, vankomycin, streptomycin, viomycin, aminoglykosider, enkelte cefalosporiner, og loop-diuretika slik som etakrynsyre og furosemid. Nefrotoksisiteten til gentamicin kan øke 3-4 uker etter at legemidler som inneholder cisplatin er administrert. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon og samtidig administrering av
karbenicillin og gentamicin er det rapportert en reduksjon av halveringstiden for gentamicin i serum.
Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Krysser placenta. Føtal konsentrasjon kan være 30% av maternal plasmakonsentrasjon. Det foreligger ikke tilstrekkelige data
på bruk hos gravide kvinner. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Pga. risikoen for skade på indre øre og nyrer hos foster bør ikke gentamicin brukes
under graviditet, unntatt ved livstruende indikasjon og når det ikke er andre behandlingsalternativer. Ved eksponering under svangerskap anbefales overvåking av hørsel
og nyrefunksjon hos den nyfødte. Overgang i morsmelk: Utskilles i morsmelk hos mennesker og er målt i lave konsentrasjoner i serum hos brysternærte barn. Det må
avgjøres om amming skal avbrytes eller om man skal avstå fra/avbryte behandlingen med gentamicin. Diaré og soppinfeksjoner i slimhinner kan oppstå hos barn som
ammes, dette kan føre til at ammingen må avbrytes. Man bør være oppmerksom på muligheten for sensibilisering.
Bivirkninger: Under visse forhold har gentamicin ototoksiske og/eller nefrotoksiske effekter. I de fleste tilfeller forbindes nefrotoksisitet med svært høye doser eller
langvarig behandling, eksisterende nyreforandringer eller med andre forbindelser som er nefrotoksiske. Vanlige (>1/100 til <1/10): Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon5. Mindre vanlige (>1/1000 til ≤1/100): Blod/lymfe: Dyskrasi. Hud: Allergisk hudutslett. Sjeldne (>1/10 000 til ≤1/1000): Gastrointestinale: Oppkast, kvalme, økt
spyttsekresjon, stomatitt, pseudomembranøs kolitt4. Hud: Rødhet i huden. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsmerter (myalgi). Nevrologiske: Polynevropatier, perifere
parestesier. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hypokalsemi, hypomagnesemi3, nedsatt appetitt. Undersøkelser: Økt ASAT, økt ALAT, økt ALP, økt blodureanitrogen (alle
reversible), vekttap. Øvrige: Økt kroppstemperatur. Svært sjeldne (≤1/10 000): Blod/lymfe: Trombocytopeni, retikulocytopeni, leukopeni, eosinofili, granulocytopeni,
anemi. Hjerte/kar: Hypotensjon, hypertensjon. Hud: Alopesi, erythema multiforme7, Stevens-Johnsons syndrom7. Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner7. Infeksiøse:
Superinfeksjon (med gentamicinresistente bakterier). Muskel-skjelettsystemet: Amyostasi. Nevrologiske: Encefalopati, kramper, nevromuskulær blokade1, ørhet1, vertigo2, likevektsforstyrrelser3, hodepine. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt5, hyperfosfaturi6, aminoaciduri6. Psykiske: Forvirring, hallusinasjoner, mental depresjon. Stoffskifte/
ernæring: Hypofosfatemi6. Øye: Synsforstyrrelser. Øre: Vestibulær skade, hørselstap, Meniéres sykdom, tinnitus3. Øvrige: Smerte på injeksjonsstedet.
1
Pasienter med muskelsykdommer (f.eks. Parkinsons sykdom eller myasthenia gravis) og som samtidig behandles med muskelrelakserende midler bør overvåkes svært
nøye. Nevromuskulær blokade og respiratorisk paralyse er rapportert etter administrering av aminoglykosider til pasienter som har fått muskelrelakserende midler av
curaretypen under anestesi.
2
Vestibulær skade er den vanligste ototoksiske skaden. Hørselstap manifesteres initielt ved redusert hørsel på høyfrekvent lyd og er vanligvis irreversibelt. Viktige
risikofaktorer er eksisterende nedsatt nyrefunksjon eller tidligere skade på 8. kranienerve. I tillegg øker risikoen proporsjonalt med mengden av total og daglig dose
eller i forbindelse med potensielt ototoksiske forbindelser. Symptomer på ototoksiske effekter er: ørhet, ringing/susing i ørene (tinnitus), svimmelhet og mindre vanlig,
hørselstap. Symptomene er vanligvis reversible om de oppdages tidlig og dosen blir nedjustert.
3
Ved høye doser over en lengre periode (>4 uker) kan i sjeldne tilfeller et Bartter-lignende syndrom oppstå med hypokalemi, hypokalsemi og hypomagnesemi.
4
I disse tilfellene er vanligvis andre antibiotika også involvert.
5
Nedsatt nyrefunksjon, slik som nedsatt glomerulær filtrasjon, er sett hos ca. 10% av pasientene og er vanligvis reversibel. Viktigste risikofaktorer er høy totaldose,
lang behandlingstid og økt serumnivå (høy bunnkonsentrasjon). Andre potensielle risikofaktorer: Alder, hypovolemi og sjokk. Kliniske tegn på nyreskade: Proteinuri,
sylinderuri, hematuri, oliguri, og økte serumkonsentrasjoner av kreatinin og urea. I enkelte tilfeller kan akutt nyresvikt oppstå.
6
Ved høye doser over lengre tid kan det i enkelte tilfeller oppstå et Fanconi-lignende syndrom med hypofosfatemi, hyperfosfaturi, hypokalsemi og aminoaciduri.
7
Overfølsomhetsreaksjoner av varierende alvorlighetsgrad kan oppstå, alt fra utslett og kløe, legemiddelfeber til alvorlige akutte overfølsomhetsreaksjoner (anafylakse).
Overdosering/Forgiftning: Gentamicin har et smalt terapeutisk vindu. Ved akkumulering (f.eks. på grunn av nedsatt nyrefunksjon), kan det oppstå nyreskade og skade
på den vestibulær-cochleære nerven. Behandling: Avbryt behandlingen. Intet spesifikt antidot. Kan fjernes fra blodet ved hemodialyse (eliminasjonen er langsommere
og mer ujevn ved peritoneal dialyse). Ved nevromuskulær blokade (vanligvis pga. interaksjoner), anbefales det å administrere kalsiumklorid og gi kunstig åndedrett hvis
nødvendig.
Egenskaper: Klassifisering: Aminoglykosidantibiotikum utvunnet fra Micromonospora purpurea. Det er en blanding av de strukturelt svært like homologe gentamicin
C1, C1a og C2. Homologen C2 har høyest toksisitet. Den antibakterielle effekten av gentamicinsulfat bestemmes både på grunnlag av antall enheter og på grunnlag av
massen (vekt). 1 mg tilsvarer 628 IE eller 1 IE tilsvarer 0,00159 mg gentamicinsulfat. For den internasjonale standardsubstansen spesifiserer WHO en spesifikk aktivitet
på 614 IE/mg gentamicinsulfat. Virkningsmekanisme: Baktericid effekt, både i proliferasjonsfasen og i hvilefasen til bakteriene. Bindes til proteinene i 30S-subenheten
av bakteriens ribosomer, noe som fører til ”feillesing” av mRNA. Administrering av tilstrekkelig høye doser gir effekt mot infeksjoner forårsaket av mange følsomme
mikroorgansimer, selv om konsentrasjonen i plasma og vev holder seg under MIC under deler av doseringsintervallet. Den postantibiotiske effekten gjør det mulig å
forlenge doseringsintervallet uten tap av effekt mot de fleste gramnegative bakterier. Resistens som oppstår under behandling er uvanlig. I henhold til EUCAST gjelder
følgende grenseverdier for gentamicin:
Artsspesifikke brytningspunkter (S</R>)
Enterobacteriaceae
Pseudomonas
Acinetobacter
Staphylococcus
Ikke artsspesifikke
brytningspunkter
(S</R>)
2/4
4/4
4/4
1/1
2/4
Sensitiv: ≤ 4 mikrogram/ml. Resistent: ≥ 16 mikrogram/ml. Prevalensen for tilegnet resistens kan variere geografisk og med tid for utvalgte arter, og lokal informasjon vedrørende resistens er ønskelig, spesielt ved behandling av alvorlige infeksjoner. Ved behov bør ekspertråd søkes når den lokale prevalensen for resistens er slik
at det kan stilles spørsmål om nytten av forbindelsen, iallfall ved enkelte typer infeksjoner. Særlig ved slike forhold bør det innhentes prøver for å identifisere den
kausale mikroorgansimen og for å måle dens sensitivitet overfor gentamicin. Arter som vanligvis er følsomme: Listeria monocytogenes, Staphylococcus aureus (MSSA),
Campylobacter coli, Campylobacter jejuni, Citrobacter koseri, Enterobacter aerogenes, Enterobacter cloacae, Escherichia coli, Francisella tularensis, Klebsiella oxytoca,
Klebsiella pneumoniae, Proteus vulgaris, Salmonella enterica subsp. enterica, Serratia marcescens, Yersinia enterolitica, Yersinia pseudotuberculosis. Arter der tilegnet
resistens kan være et problem: Staphylococcus aureus (MRSA), Staphylococcus epidermidis, Staphylococcus haemolyticus, Acinetobacter spp., Citrobacter freundii,
Morganella morganii, Proteus mirabilis, Pseudomonas aeruginosa. Organismer med nedarvet resistens: Enterococcus faecalis, Enterococcus faecium, Streptococcus
spp., Burkholderia cepacia, Legionella pneumophila, Stenotrophomonas maltophilia. Andre: Atypiske patogener, Chlamydia spp., Chlamydophila spp., Mycoplasma spp.,
Ureaplasma urealyticum, anaerobe mikroorganismer. Aminoglykosider er egnet i kombinasjon med andre antibiotika mot grampositive kokker. Ved enkelte indikasjoner
(septikemi, endokarditt) er synergistiske effekter med betalaktamer beskrevet. Synergien oppheves når streptokokkene eller enterokokkene har en høy tilegnet resistens
mot gentamicin. Synergistiske effekter er beskrevet med acylaminopenicilliner (f.eks. piperacillin) overfor Pseudomonas aeruginosa og med cefalosporiner overfor
Klebsiella pneumoniae. Absorpsjon: Svært liten absorpsjon fra friske tarmslimhinner. Proteinbinding: <10 %. Fordeling: Distribusjonsvolumet på 0,25 liter/kg tilsv. ca.
volumet av ekstracellulærvæsken. Hos nyfødte er distribusjonsvolumet 60% av kroppsvekten. Dette avtar med alderen. Høyeste konsentrasjon finnes i nyrevev. Lavere
konsentrasjoner finnes i lever og galleblære, lunge og milt. Etter gjentatte injeksjoner kan ca. 50% av konsentrasjonene som oppnås i plasma måles i synovial-, pleura-,
perikard- og peritonealvæsken. Penetrasjon av gentamicin inn i cerebrospinalvæsken er dårlig ved meningitt uten inflammasjon. Ved meningitt med inflammasjon når
konsentrasjonene opp til 30% av konsentrasjonene som måles i plasma. Halveringstid: Eliminasjonshalveringstiden ved normal nyrefunksjon er ca. 2-3 timer. Langsommere eliminasjon hos eldre enn hos yngre voksne. Halveringstiden er kortere hos barn og clearance er høyere sammenlignet med voksne. Hos nyfødte opptil 3 leveuker
forlenges halveringstiden i serum med ca. 1/3 pga. umoden nyrefunksjon. Pga. frigjøring fra akkumulert gentamicin i tubulære celler i nyrebarken er den terminale
halveringstiden 100-150 timer. Eliminasjon skjer uavhengig av dose. Mye mer enn 90% elimineres via nyrene. Kun ca. 2% skilles ut ekstrarenalt ved normal nyrefunksjon. Total clearance ca. 0,73 ml/minutt/kg. Vedr. hemodialyse, se Dosering. Peritoneal dialyse er også mulig. Her er eliminasjonshalveringstiden 12,5-28,5 timer, og 25%
av dosen fjernes innen 48-72 timer. Terapeutisk serumkonsentrasjon: Vanligvis 2-8 mikrogram/ml. Terapeutiske toppkonsentrasjoner er 5-10 mikrogram/ml for dosering
flere ganger daglig og 20-30 mikrogram/ml for dosering én gang daglig. Metabolisme: Metaboliseres ikke. Utskillelse: Hovedsakelig uforandret i urin ved glomerulær
filtrasjon.
Oppbevaring og holdbarhet: Bør brukes umiddelbart. Bør ikke oppbevares mer enn 24 timer ved 2-8 °C under bruk.
Andre opplysninger: Kun til engangsbruk. Ferdig til bruk og skal ikke fortynnes før administrering. Skal administreres med sterilt utstyr ved bruk av aseptisk teknikk.
Utstyret skal primes med oppløsningen for å unngå luft i systemet. Oppløsningen skal kun anvendes dersom den er klar og uten partikler. Må ikke blandes med andre
legemidler. Må ikke under noen omstendigheter blandes med infusjonsvæske med betalaktamantibiotika (f.eks. penicilliner, cefalosporiner), erytromycin, eller lipiphysan
(en spesiell o/v-emulsjon til parenteral ernæring), da dette kan forårsake fysiokjemisk inaktivering. Gjelder også for kombinasjoner av gentamicin med diazepam,
furosemid, flekainidacetat eller heparinnatrium. Følgende virkestoffer eller oppløsninger til rekonstituering/fortynning skal ikke administreres samtidig: Gentamicin er
uforlikelig med amfotericin B, cefalotinnatrium, nitrofurantoinnatrium, sulfadiazinnatrium og tetracykliner. Gentamicin skal ikke tilsettes oppløsninger som inneholder
bikarbonat da dette kan føre til frigjøring av karbondioksid.
Pakninger og priser: 1 mg/ml: 10 x 80 ml AUP kr 411,30. 3mg/ml: 10 x 80 ml AUP kr 940,20, 10 x 120 ml AUP kr 1392,80.
(Priser per juni 2010)
C Tobramycin B. Braun
Antibiotikum.
ATC-kode: J01G B01
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 1 mg/ml og 3 mg/ml: 1 ml inneh.: Tobramycin. 1 mg, resp. 3 mg. 1 mg/ml: Natr. chlorid., aq. ad iniect., acid. sulfuric. 3 mg/ml: Natr.
chlorid., aq. ad iniect., acid. hydrochlorid.
Indikasjoner: Til behandling av alvorlige infeksjoner forårsaket av tobramycinfølsomme bakterier når mindre toksiske antibiotika ikke er effektive. Under disse forutsetningene kan preparatet brukes ved: Nosokomiale nedre luftveisinfeksjoner, inklusive alvorlig pneumoni, eksaserbasjoner av nedre luftveisinfeksjoner hos pasienter med
cystisk fibrose, kompliserte og gjentatte urinveisinfeksjoner, intraabdominale infeksjoner, hud- og bløtdelsinfeksjoner, inklusive alvorlige forbrenninger. Gis vanligvis som
kombinasjonsbehandling, hovedsakelig sammen med et betalaktamantibiotikum eller sammen med et antibiotikum som er effektivt mot anaerobe bakterier, spesielt ved
livstruende infeksjoner forårsaket av ukjente bakterier, ved blandingsinfeksjoner forårsaket av både anaerobe og aerobe bakterier, ved systemiske pseudomonasinfeksjoner, og til lite motstandsdyktige, immunkompromitterte pasienter, hovedsakelig med nøytropeni. Det skal tas hensyn til offisielle retningslinjer vedrørende hensiktsmessig bruk av antibiotika.
Dosering: Gis kun som intravenøs infusjon. Anbefalt infusjonstid er 30 minutter, men kan være opptil 60 minutter. Serumkonsentrasjonene bør monitoreres pga. stor
individuell forskjell. Vanlig behandlingsvarighet er 7-10 dager. Langtidsbehandling kan være nødvendig ved refraktære eller kompliserte infeksjoner. Ved behandlingen
>10 dager er det større sannsynlighet for at det oppstår nefro- og nevrotoksisitet, og nyre-, hørsels- og vestibulærfunksjon bør derfor monitoreres. Normal nyrefunksjon: Voksne og ungdom: Alvorlige infeksjoner: 3 mg/kg/dag som én enkeltdose eller fordelt på like doser på 1 mg/kg hver 8. time. Livstruende infeksjoner: Inntil 5
mg/kg/dag som én enkeltdose eller fordelt på like doser på 1,66 mg/kg hver 8. time (noen ganger dosering hver 6. time). Dosen bør reduseres så snart klinisk indisert.
Cystisk fibrose: Farmakokinetikken kan være endret, og det kan være nødvendig å øke dosen til 8-10 mg/kg/dag for å oppnå terapeutiske serumkonsentrasjoner. Barn
eldre enn 1 leveuke: 6-7,5 mg/kg/dag som én enkeltdose eller 2-2,5 mg/kg hver 8. time eller noen ganger 1,5-1,9 mg/kg hver 6. time. Anbefales derfor ikke til barn
<12 kg (dosering én gang daglig) og <32 kg (flere doseringer (3 ganger) daglig). Høyere dose/kg er anbefalt ved luftveisinfeksjoner og cystisk fibrose (8-10 mg/kg/dag),
og preparatet kan da gis ved kroppsvekt ≥25 kg (flere doseringer daglig).
Daglige infusjonsvolum til voksne med normal nyrefunksjon:
Totalt daglig infusjonsvolum av tobramycin 1 mg/ml ved kroppsvekt:
Dose/kg
kroppsvekt/dag
50 kg
60 kg
70 kg
80 kg
90 kg
100 kg
3,0 mg
150 ml
3,5 mg
175 ml
180 ml
210 ml
240 ml
270 ml
300 ml
210 ml
245 ml
280 ml
315 ml
4,0 mg
350 ml
200 ml
240 ml
280 ml
320 ml
360 ml
400 ml
4,5 mg
225 ml
270 ml
315 ml
360 ml
405 ml
450 ml
5,0 mg
250 ml
300 ml
350 ml
400 ml
450 ml
500 ml
90 kg
100 kg
100 ml
Totalt daglig infusjonsvolum av tobramycin 3 mg/ml ved kroppsvekt:
Dose/kg
kroppsvekt/dag
50 kg
60 kg
70 kg
80 kg
3,0 mg
50 ml
3,5 mg
58 ml
60 ml
70 ml
80 ml
90 ml
70 ml
82 ml
93 ml
105 ml
4,0 mg
67 ml
117 ml
80 ml
93 ml
107 ml
120 ml
133 ml
4,5 mg
5,0 mg
75 ml
90 ml
105 ml
120 ml
135 ml
150 ml
83 ml
100 ml
117 ml
133 ml
150 ml
167 ml
Nøyaktig dosering sikres ved bruk av infusjonspumpe. Vanligvis fordeles tobramycin på flere doser, dvs. hver 8. time. Dosering én gang daglig har fordeler mht. effekt
og sikkerhet sammenlignet med flere doseringer daglig. Tobramycin har en langtidsvirkende postantibiotisk effekt. Passasjen av aminoglykosider over i nyrebarken er
begrenset, og ved høyere maks.konsentrasjoner lagres det dermed mindre aminoglykosid i nyrene (etter dosering én gang daglig) enn med dosering flere ganger daglig.
Også ved kombinasjonsbehandling (f.eks. med betalaktamantibiotika i normale doser) kan den totale daglige dosen gis som én enkeltdose. Administrering én gang daglig er anbefalt, bortsett fra hos pasienter med nedsatt immunforsvar (f.eks. nøytropeni), alvorlig nyresvikt, cystisk fibrose, ascites, pasienter med alvorlige forbrenninger
(>20% av huden) og hos gravide. Nedsatt nyrefunksjon: Etter en startdose på 1 mg/kg må dosen justeres, enten ved å redusere dosen som gis hver 8. time (doseringsopplegg 1) eller ved å øke intervallet mellom de vanlige dosene (doseringsopplegg 2). Dersom det ikke er mulig å måle serumkonsentrasjonene direkte må justeringen
baseres på serumkreatininnivået eller kreatininclearance, gitt at det er et godt samsvar mellom parametrene og tobramycins halveringstid.
Ved nedsatt nyrefunksjon må vedlikeholdsdosen tilpasses iht. nyrefunksjonen på følgende måte:
Nyrefunksjon
Doseringsopplegg 1
Justerte doser, administrert hver 8. time
Doseringsopplegg 2
Faste doser, administrert med
justerte intervaller
Ureanitrogen
mg/
100 ml
Serumkreatinin
mg/100 ml
Kreatinin-clearance
ml/minutt
Kroppsvekt
50 – 60 kg
60 – 80 kg
Vekt/dose
50 – 60 kg: 60 mg
60 – 80 kg: 80 mg
Normal
≤20
≤1,3
≥70
60 mg
80 mg
hver 8. time
21 – 34
1,4 – 1,9
69 – 40
30 – 60 mg
50 – 80 mg
hver 12. time
35 – 49
2,0 – 3,3
39 – 20
20 – 25 mg
30 – 45 mg
hver 18. time
50 – 65
3,4 – 5,3
19 – 10
10 – 18 mg
15 – 24 mg
hver 24. time
66 – 74
5,4 – 7,5
9–5
5 – 9 mg
7 – 12 mg
hver 36. time
≥75
≥7,6
≤4
2,5 – 4,5 mg
3,5 – 6 mg
hver 48. time
Ved livstruende infeksjoner kan det gis tilleggsdoser som er halvparten av anbefalte doser. Etter at tilstanden er forbedret bør dosen reduseres til normal dose. Stabil
nyrefunksjon, dvs. stabile nivåer av blodurea, er nødvendig for å beregne kreatininclearance. En alternativ metode for beregning av redusert dose hver 8. time (hos
pasienter med stabilt og kjent serumkreatinin) består i å dele den vanlige, anbefalte dosen med det spesifikke kreatininnivået (mg/100 ml) hos pasienten. For å beregne
doseringshyppigheten i timer er det vanligvis tilstrekkelig å multiplisere pasientens serumkreatininnivå (mg/100 ml) med seks. Ved nedsatt nyrefunksjon, ved langtidsbehandling med høye doser, ved behandling av spedbarn og små barn og ved ytterligere risiko for toksiske reaksjoner, bør tobramycinkonsentrasjonen i serum måles og
dosen om nødvendig korrigeres. Maks. serumkonsentrasjon bør være 4-10 mikrogram/ml, og minimumkonsentrasjonen før neste administrering bør være <2 mikrogram/
ml for å unngå toksiske effekter. Hemodialyse: Etter hver dialysebehandling må dosen tilpasses individuelt i henhold til konsentrasjonen i serum. Vanlig anbefalt dose er
da lik halvparten av ladningsdosen. Eldre: Kan ha behov for lavere vedlikeholdsdose for å oppnå terapeutiske konsentrasjoner i plasma. Overvekt: Vekten som skal ligge
til grunn for beregning av dosen er estimert ideell kroppsvekt, pluss 40% av overskytende.
Kontraindikasjoner: Overfølsomhet overfor tobramycin, andre aminoglykosider eller noen av hjelpestoffene. Myasthenia gravis.
Forsiktighetsregler: Pga. nefro- og ototoksisk potensial bør den kliniske tilstanden overvåkes nøye under behandlingen. Bør kun anvendes ved livstruende infeksjoner
hos pasienter som har svekket funksjon av 8. kranienerve (f.eks. hypakusis i indre øre). Hvis mulig bør serieaudiogram tas hos pasienter som er gamle nok til å testes,
spesielt hos pasienter med høy risiko. Kontroll av nyrefunksjon og funksjon av 8. kranienerve er essensielt når det er påvist eller mistenkt nedsatt nyrefunksjon, men
også ved normal nyrefunksjon med tegn til nedsatt nyrefunksjon i løpet av behandlingen. Minimumskonsentrasjon før neste dosering på >2 mikrogram/ml kan indikere
akkumulering i vev og må unngås, enten ved dosereduksjon eller ved å øke intervallet mellom dosene. Maks. serumkonsentrasjon på >12 mikrogram/ml over lengre
tid (spesielt ved dosering flere ganger daglig) kan være forbundet med toksiske effekter og bør unngås. Urinen bør undersøkes for økt utskillelse av proteiner, celler
og sylindre. Serumkreatinin eller kreatininclearance bør måles regelmessig. Serumkalsium, -magnesium og -natrium bør monitoreres. Risikoen for toksiske reaksjoner
er større ved nedsatt nyrefunksjon, hos dehydrerte pasienter, eldre og ved høye doser over lengre tid og gjentatte behandlinger. Forsiktighet bør utvises ved defekter i
vestibyle eller koklea. Bruk sammen med svært potente diuretika eller sammen med ototoksiske eller nefrotoksiske forbindelser, bør unngås. Tegn på nefrotoksisitet eller
ototoksisitet krever dosejustering eller seponering.
Nevromuskulær blokade og respirasjonslammelse er rapportert hos dyr etter doser flere ganger høyere enn anbefalt dose. Muligheten for slike reaksjoner hos mennesker
kan ikke utelukkes, spesielt ikke hvis legemidlet gis til pasienter som får nevromuskulære blokkere, anestetika eller massive transfusjoner av sitratbehandlet blod.
Oppstår nevromuskulær blokade, kan dette reverseres ved administrering av kalsiumsalter. Pga. fare for nevromuskulær blokkering bør preparatet brukes med forsiktighet ved nevromuskulær sykdom, f.eks. Parkinsons sykdom. Det er viktig at pasienter er godt hydrerte under behandling. Aminoglykosider kan absorberes i betydelige
mengder fra kroppsoverflater ved lokal irrigasjon eller applikasjon, og kan forårsake nevrotoksisitet og nefrotoksisitet. Dette må også tas med i beregningen av total
dose ved samtidig systemisk administrering. Tobramycin må gis med forsiktighet til premature spedbarn og nyfødte på grunn av umoden nyrefunksjon og forlenget
halveringstid. Kryssallergi og kryssresistens er vist. Preparatet inneholder 0,15 mmol (eller 3,45 mg) natrium/ml. Dette må tas i betraktning hos pasienter som er på en
diett med kontrollert natriuminnhold. Oppløsningen er isoton. Innholdet av natrium og klorid må tas i betraktning dersom slik tilførsel kan være skadelig. Infundert
væskemengde må tas i betraktning ved beregning av daglig intravenøs væsketilførsel, spesielt hos barn. Pga. mulige bivirkninger, slik som svimmelhet, bør det ved bruk
utenfor sykehus utvises forsiktighet ved kjøring av bil og bruk av maskiner.
Interaksjoner: Aminoglykosiders nevromuskulære blokkeringseffekt forsterkes av eter og muskelrelakserende midler eller store mengder sitratbehandlet blod. En
eventuell nevromuskulær blokade kan løses ved å gi kalsiumsalter. Aminoglykosider kan øke de nefrotoksiske effektene av metoksyfluran. Alvorlige nefropatier kan
oppstå ved samtidig administrering. Pasienter som samtidig eller etter behandling med tobramycin får potensielt oto- eller nefrotoksiske forbindelser, f.eks. amfotericin B, kolistin, ciklosporin, takrolimus, cisplatin, vankomycin, polymyksin B, aminoglykosider, cefalotin eller loop-diuretika slik som etakrynsyre eller furosemid,
bør monitoreres nøye på grunn av økt risiko for bivirkninger. Tobramycins nefrotoksisitet kan økes også 3-4 uker etter administrering av legemidler som inneholder
cisplatin. Kombinasjonsbehandling med passende antibiotika (f.eks. betalaktamer) kan føre til en synergistisk effekt. Tobramycin og betalaktamantibiotika kan danne
inaktive amider ved kjemiske reaksjoner, og de bør derfor ikke gis via samme infusjonslinje. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon kan tobramycin inaktiveres av betalaktamantibiotika. Slik inaktivering er ikke sett ved normal nyrefunksjon når legemidlene gis via forskjellige administrasjonsveier. Diuretika gitt i.v. kan øke aminoglykosiders
toksisitet ved å endre serum- og vevsnivåer av antibiotika. Noen diuretika kan selv forårsake ototoksisitet, og samtidig administrering kan føre til økt risiko for denne
typen bivirkninger.
Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Krysser placentabarrieren og føtale konsentrasjoner kan bli 20% av maternal plasmakonsentrasjon. Ikke tilstrekkelige data på
bruk hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer ingen teratogen effekt. Aminoglykosider kan imidlertid forårsake fosterskade (f.eks. kongenital døvhet og nefrotoksisitet)
ved høye systemiske konsentrasjoner hos gravide. Pga. risikoen for fosteret bør ikke tobramycin brukes hos gravide med mindre fordelene for moren oppveier risikoen
for fosteret. Ved eksponering under graviditet bør hørsel og nyrefunksjon kontrolleres hos den nyfødte. Overgang i morsmelk: Skilles ut i små mengder. Pga. potensialet
for ototoksisitet og nefrotoksisitet når tobramycin tilføres spedbarn, må det avgjøres om amming skal opphøre eller om behandlingen skal opphøre/ikke påbegynnes.
Tobramycin kan forringe barnets tarmflora. Ved fordøyelsessykdommer hos barn som ammes (candidose i tarmen, diaré), må det avgjøres om amming eller behandlingen skal opphøre.
Bivirkninger: Vanlige (>1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Eosinofili. Hjerte/kar: Tromboflebitt. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon2 (hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon). Undersøkelser: Økt ASAT, økt ALAT. Øre: Skade i vestibyle og koklea1 (hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon). Øvrige: Smerte og lokale reaksjoner på injeksjonsstedet. Mindre vanlige (>1/1000 til ≤1/100): Blod/lymfe: Leukopeni. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon2
(hos pasienter med normal nyrefunksjon). Undersøkelser: Økt ALP, økt laktatdehydrogenase, økt serumbilirubin. Øre: Skade i vestibyle og koklea1 (hos pasienter med
normal nyrefunksjon). Sjeldne (>1/10 000 til ≤1/1000): Blod/lymfe: Anemi, granulocytopeni, trombocytopeni, leukocytose. Gastrointestinale: Diaré. Immunsystemet:
Hypersensitivitetsreaksjoner3. Psykiske: Mental forvirring, desorientering. Undersøkelser: Redusert serumkalsium, redusert serummagnesium, redusert serumnatrium,
redusert serumkalium. Øvrige: Feber, letargi. Svært sjeldne (≤1/10 000), ukjent: Immunsystemet: Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner3. Infeksiøse: Superinfeksjoner
med tobramycinresistente patogener. Muskel-skjelettsystemet: Nevromuskulær blokade. Nevrologiske: Parestesi, prikking i huden, muskelrykninger, kramper (tegn på
nevrotoksisitet); døsighet. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt.
1
Bivirkninger som påvirker både den vestibulære grenen og hørselsgrenen av den åttende kranienerven er rapportert. Disse omfatter ørhet, svimmelhet, vislende og
hvesende lyder i øret, og en reduksjon i hørselsfunksjonen. Tap av hørsel er generelt irreversibelt og manifesteres først som tap av evnen til å høre lyder med høye
frekvenser.
2
Nedsettelse av nyrefunksjonen, som manifesteres som progressiv økning i serumkreatinin, økning i ureanitrogen og restnivåer av nitrogen, oliguri, sylinderuri og progressiv proteinuri er beskrevet, spesielt hos pasienter med tidligere nyresykdom som har fått langtidsbehandling eller har fått doser som var høyere enn anbefalte doser.
Nedsatt nyrefunksjon kan også forekomme hos pasienter med normal nyrefunksjon i begynnelsen av behandlingen.
3
Hypersensitivitetsreaksjoner av forskjellig alvorlighetsgrad kan forekomme, f.eks. i form av utslett, kløe, legemiddelassosiert feber opp til anafylaktisk sjokk, eksfoliativ
dermatitt, toksisk epidermal nekrolyse.
Overdosering/Forgiftning: Tobramycin har et smalt terapeutisk vindu. Ved akkumulering (f.eks. som et resultat av nedsatt nyrefunksjon) kan nyreskade og skade på
nervus vestibulocochlearis oppstå. Behandling: Avbryt behandlingen. Intet spesifikt antidot. Kan fjernes fra blodet ved hemodialyse (eliminasjonen er langsommere og
mer ujevn ved peritoneal dialyse). Ved nevromuskulær blokade (vanligvis pga. interaksjoner), anbefales det å administrere kalsiumklorid og gi kunstig åndedrett hvis
nødvendig.
Egenskaper: For farmakologiske egenskaper, se pkt. 5 i preparatomtalen.
Oppbevaring og holdbarhet: Bør brukes umiddelbart. Bør ikke oppbevares mer enn 24 timer ved 2-8 °C under bruk.
Andre opplysninger: Kun til engangsbruk. Bruk kun oppløsninger som er klare og uten partikler. Skal administreres med sterilt utstyr ved hjelp av aseptisk teknikk.
Utstyret skal fylles med oppløsningen for å unngå luft i systemet. Aminoglykosider må aldri blandes med infusjonsvæsker med betalaktamantibiotika (f.eks. penicilliner,
cefalosporiner), da dette kan forårsake kjemisk-fysisk inaktivering av preparatet som gis i kombinasjon. Ved samtidig administrering av tobramycin og et penicillin eller
cefalosporin, må begge forbindelser gis separat, og anbefalt dose må anvendes for hvert av legemidlene. Tobramycin er uforlikelig med heparin.
Pakninger og priser (august 2011): 1 mg/ml: 20 x 80 ml AUP kr 1363,10, 3 mg/ml: 20 x 80 ml AUP kr 4019,40, 20 x 120 ml 6011,70.
C
Fluconazol B. Braun
Antimykotikum.
ATC-kode: J02A C01
INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 2 mg/ml: 1 ml inneh.: Fluconazol. 2 mg, natr. chlorid. 3,5 mg, aq. ad iniect. ad 1 ml.
Indikasjoner: Det må tas hensyn til offisiell veiledning om riktig bruk av soppmidler. Før behandlingsstart bør det tas prøver til mikrobiologisk analyse for å bekrefte
at behandlingen er korrekt. Voksne: Behandling av mykose forårsaket av Candida, Cryptococcus og andre følsomme sopparter, spesielt: systemisk candidiasis (inkl. disseminerte, dype infeksjoner og peritonitt), alvorlig candidiasis i slimhinner (inkl. candidiasis i munn, svelg og spiserør, samt ikke-invasiv bronkopulmonær candidiasis)
når peroral behandling ikke er mulig, kryptokokkmeningitt, forebyggende mot dype candidainfeksjoner (spesielt Candida albicans) hos pasienter med nøytropeni etter
benmargstransplantasjon. Hos noen pasienter med alvorlig kryptokokkmeningitt kan den mykologiske responsen ved behandling med flukonazol være tregere sammenlignet med annen behandling. Barn og ungdom: Behandling av mykoser forårsaket av Candida og andre følsomme gjærsopper, spesielt: systemisk candidiasis (inkl.
disseminerte, dype infeksjoner og peritonitt), alvorlig candidiasis i slimhinner (inkl. candidiasis i munn, svelg og spiserør, samt ikke-invasiv bronkopulmonær candidiasis)
når peroral behandling ikke er mulig.
Dosering: Kun til intravenøs bruk. Behandling bør initieres av lege med erfaring i behandling av invasive soppinfeksjoner. Dosen er avhengig av infeksjonens natur og
alvorlighetsgrad. Behandling av infeksjoner som krever gjentatte doser må fortsette inntil kliniske parametre eller laboratorieresultater viser at den aktive infeksjonen
er på tilbakegang. En ufullstendig behandlingsperiode kan føre til at infeksjonen kommer tilbake. Flukonazol kan gis peroralt eller ved i.v. infusjon. Valg av passende
administrasjonsvei avhenger av kliniske tilstand. Overgang fra i.v. til peroral bruk bør skje så snart det er mulig. Ved slik overgang er det ikke nødvendig å endre den
daglige dosen. Ved behov for natrium- eller væskerestriksjoner, bør infusjonen gis over en lengre tid. Voksne: Infusjonshastigheten bør ikke overstige 10 ml/minutt (20
mg/minutt). Systemisk candidiasis: Candidemi, disseminert candidiasis og andre former for invasive candidainfeksjoner: 400-800 mg/dag initialt, deretter 200-400
mg/dag. Varighet avhenger av klinisk respons. Ved valg av dose må det lokale resistensmønster mot flukonazol tas i betraktning. Dersom patogenets sensitivitet ikke
er kjent, bør en høyere initialdose vurderes. I de fleste tilfellene vil en startdose på 800 mg første dag, etterfulgt av 400 mg daglig, foretrekkes. Alvorlig candidiasis i
slimhinner: Candidiasis i munn og svelg: 100 mg/dag initialt og som påfølgende daglige doser i 7-14 dager. Brukes kun når oral administrering ikke er mulig. I noen
tilfeller kan det være nødvendig med >100 mg/dag og behandlingen kan forlenges. Andre candidainfeksjoner i slimhinner (unntatt genital candidiasis): 100 mg/dag
initialt og som påfølgende daglige doser i 14-30 dager. Varighet av vedlikeholdsbehandling av AIDS-pasienter bør vurderes opp mot økt risiko for resistens. Behandling
av kryptokokkmeningitt: 400 mg/dag initialt, deretter 200-400 mg/dag i vanligvis 6-8 uker. Varighet vil avhenge av klinisk og mykologisk respons. Forebyggende mot
dype candidainfeksjoner: Ved nøytropeni etter benmargstransplantasjon: 400 mg/dag initialt og som påfølgende daglige doser. Administrering bør starte flere dager før
forventet nøytropeni og fortsette i 7 dager etter at antallet nøytrofile er >1000 celler/mm³. Barn: Bør ikke brukes til barn og ungdom <16 år pga. utilstrekkelige data
vedrørende sikkerhet og effekt. Skal kun anvendes dersom ikke annet terapeutisk alternativ er tilgjengelig. Som for tilsvarende infeksjoner hos voksne, er behandlingsvarigheten basert på klinisk og mykologisk respons. Doseringsintervallene for nyfødte er forlenget pga. langsommere eliminasjon. Kun få farmakokinetiske data ligger
til grunn for denne doseringen hos nyfødte. Infusjonshastigheten bør ikke overskride 5 ml/minutt (10 mg/minutt). For premature spedbarn bør infusjonstiden ikke være
mindre enn 15 minutter. Spedbarn ≤2 uker: 6-12 mg/kg hver 72. time. Maks. dose på 12 mg/kg hver 72. time bør ikke overskrides. Spedbarn 3-4 uker: 6-12 mg/kg hver
48. time. Maks. dose på 12 mg/kg hver 48. time bør ikke overskrides. Barn ≥4 uker: Maks. daglig dose for barn ≤5 år bør ikke overskride 400 mg/dag. Systemisk candidiasis: 6-12 mg/kg daglig. Candidiasis i slimhinner: 3 mg/kg daglig. Første dag kan det gis en startdose på 6 mg/kg for raskere å oppnå steady state. Nedsatt nyrefunksjon: Anbefalt startdose kan gis ved nedsatt nyrefunksjon og behandling med gjentatt dosering. Etter startdosen kan den daglige dosen (iht. indikasjon) justeres iht.
kreatininclearance: >50 ml/minutt = normal dosering, 11-50 ml/minutt = halv normal daglig dose, ved dialyse skal én dose gis etter hver dialyse. Farmakokinetikken er
ikke undersøkt hos barn med nedsatt nyrefunksjon. Nedsatt leverfunksjon: Skal kun administreres med forsiktighet og under nøye overvåking.
Kontraindikasjoner: Overfølsomhet overfor flukonazol eller andre azolforbindelser, eller overfor ett eller flere av hjelpestoffene. Skal ikke administreres samtidig med
legemidler som er kjent for både å forlenge QT-intervallet og som metaboliseres av CYP3A4, slik som cisaprid, astemizol, terfenadin, pimozid og kinidin.
Forsiktighetsregler: Det må foretas en nøye vurdering av fordelene av anbefalt dosering mot risiko for resistensutvikling. Hos noen pasienter med kryptokokkmeningitt kan den mykologiske responsen ved flukonazolbehandling være tregere enn ved behandling med amfotericin B i kombinasjon med flucytosin. Dette bør det tas
hensyn til ved valg av behandling av alvorlig kryptokokkmeningitt. Hos noen pasienter, særlig ved alvorlig underliggende sykdommer som AIDS og kreft, er det observert
unormale lever-, nyre-, blod- og andre biokjemiske funksjonstester under behandling med fluconazol, men klinisk betydning og sammenheng med behandlingen er
usikker. Ved unormale leverfunksjonstester under behandling bør det kontrolleres for tegn på utvikling av mer alvorlig leverskade ettersom en årsakssammenheng ikke
kan utelukkes. Behandlingen bør stoppes ved kliniske tegn eller symptomer på leversykdom. Alvorlig levertoksisitet, inkl. dødsfall, er rapportert i sjeldne tilfeller, oftest
ved alvorlig underliggende sykdom. Noen åpenbar sammenheng mellom levertoksisitet og total daglig dose, behandlingsvarighet eller kjønn/alder er ikke sett. Levertoksisiteten er oftest reversibel etter avbrutt behandling. Nytten av behandlingen bør vurderes opp mot risikoen for å utvikle alvorlig leverskade dersom behandlingen
fortsetter hos pasienter som får økte leverenzymverdier under behandling. Dosen må reduseres ved kreatininclearance <50 ml/minutt. Visse azoler, inkl. flukonazol,
er forbundet med forlengelse av QT-intervallet. Sjeldne tilfeller av torsades de pointes er rapportert. Sammenheng mellom flukonazol og forlenget QT-intervall ikke
formelt bekreftet, men flukonazol bør gis med forsiktighet til pasienter med potensielt proarytmiske tilstander, slik som medfødt eller ervervet QT-forlengelse, kardiomyopati (særlig ved hjertesvikt), klinisk signifikant (inkl. sinus-) bradykardi, symptomatiske arytmier, elektrolyttforstyrrelser, samtidig administrering av legemidler som
forlenger QT-intervallet. Elektrolyttforstyrrelser slik som hypokalemi, hypomagnesemi og hypokalsemi bør korrigeres før behandlingsstart. I sjeldne tilfeller er det sett
eksfoliative hudreaksjoner, inkludert Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. AIDS-pasienter har høyere tendens til å utvikle alvorlige hudreaksjoner
ved bruk av ulike legemidler. Ved mindre soppinfeksjoner bør behandlingen stoppes ved hudutslett som antas å ha forbindelse med flukonazol. Utvikling av hudutslett
ved behandling av invasive soppinfeksjoner eller systemiske infeksjoner bør følges nøye opp, og behandlingen bør avsluttes dersom bulløse hudreaksjoner eller erythema
multiforme utvikles. I sjeldne tilfeller er det sett anafylaktiske reaksjoner. Forsiktighet må utvises ved nedsatt nyrefunksjon. Passende prevensjon bør vurderes hos fertile
kvinner hvis langtidsbehandling er aktuelt. Data vedrørende effekt og sikkerhet hos barn og ungdom <16 år er begrenset. Fordeler med behandling bør derfor vurderes
nøye opp mot risiko. Preparatet inneholder 15,4 mmol (354 mg) natrium/100 ml oppløsning, som må tas i betraktning ved kontrollert natriumdiett og når væskerestriksjoner er nødvendig. Preparatet har ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner, men svimmelhet, kramper eller andre bivirkninger kan forekomme
Interaksjoner: I tillegg til interaksjonene som er angitt i dette avsnittet, er det risiko for forhøyede serumkonsentrasjoner av andre legemidler som metaboliseres via
CYP2C9 og CYP3A4 ved samtidig administrering av flukonazol. Flukonazol er en potent hemmer av CYP2C9 og en moderat hemmer av CYP3A4. Det må derfor alltid
utvises forsiktighet ved kombinasjonsbehandling med slike legemidler, og pasienten bør følges opp nøye. Effekten kan vedvare i 4-5 dager pga. den lange halverings-
tiden til flukonazol. Følgende kombinasjoner er kontraindisert: Astemizol: Astemizoloverdoser har forårsaket forlenget QT-intervall, alvorlige ventrikkelarytmier, torsades
de pointes og hjertestans. Samtidig administrering er kontraindisert pga. muligheten for alvorlig, potensielt fatal hjertestans. Cisaprid: Ved samtidig administrering av
cisaprid ble det sett tilfeller av hjertesykdom, inkl. torsades de pointes. Administrering av 200 mg flukonazol én gang daglig sammen med cisaprid 20 mg fire ganger
daglig ga signifikant økning i plasmanivåene av cisaprid og forlengelse av QT-intervallet. Terfenadin: Alvorlige hjertearytmier, sekundært til forlenget QTc-intervall, har
forekommet ved behandling med antimykotika slik som triazolforbindelser og terfenadin. Samtidig behandling med 200 mg flukonazol daglig viste ingen forlengelse av
QTc-intervallet. Doser på 400 mg og 800 mg flukonazol daglig ga signifikant økning i plasmakonsentrasjonene av terfenadin. Samtidig behandling med flukonazol 400
mg daglig eller høyere doser er kontraindisert. Ved samtidig behandling med doser under 400 mg daglig bør behandlingen følges nøye opp. Effekten av andre legemidler
på flukonazol: Samtidig administrering av flukonazol og gjentatte doser hydroklortiazid økte plasmakonsentrasjonen av flukonazol med 40%. Selv om en effekt av
denne størrelsesorden ikke gir grunn til å endre flukonazoldosen ved samtidig behandling med diuretika, bør forskrivende lege være klar over dette. Samtidig
behandling med flukonazol (200 mg) og rifampicin (600 mg daglig) reduserte AUC for flukonazol med 23%. Økning i flukonazoldosen bør vurderes ved kombinasjonsbehandling. Mulige effekter av flukonazol på metabolismen av andre legemidler: Samtidig i.v. administrering av 400 mg flukonazol og 20 mikrogram/kg alfentanil
fordoblet AUC10 for alfentanil og reduserte clearance med 55%. Kombinasjonen kan kreve dosejustering. Det er sett utvikling av forhøyede amitriptylinkonsentrasjoner
og tegn på trisyklisk toksisitet når amitriptylin brukes i kombinasjon med flukonazol. Samtidig infusjon av flukonazol og nortriptylin, den aktive metabolitten til
amitriptylin, har gitt økte nortriptylinnivåer. Pga. risikoen for amitriptylintoksisitet bør det vurderes å kontrollere amitriptylinkonsentrasjonene, med eventuell
dosejustering hvis nødvendig. Samtidig behandling med flukonazol og warfarin forlenger protrombintiden med opptil det dobbelte. Protrombintiden bør kontrolleres
nøye ved samtidig behandling med flukonazol og antikoagulanter av kumarintypen. Det er sett økte serumnivåer etter samtidig administrering av flukonazol og antiretrovirale legemidler slik som nevirapin. Flukonazol kan hemme metabolismen til benzodiazepiner som metaboliseres via CYP3A4, f.eks. midazolam og triazolam. Ved
samtidig oral enkeltdosebehandling med flukonazol (400 mg) og midazolam (7,5 mg) økte AUC og halveringstiden for midazolam med en faktor på hhv. 3,7 og 2,2.
Kombinasjonen bør unngås. Der samtidig behandling er ansett som nødvendig, bør dosereduksjon av midazolam vurderes og pasienten kontrolleres nøye. Ved samtidig
behandling med flukonazol (100 mg daglig i 4 dager) og triazolam (0,25 mg) økte AUC og halveringstiden for triazolam med hhv. 2,5 og 1,8 ganger. Forlenget og økt
effekt av triazolam er observert. Kombinasjonen kan kreve en reduksjon av triazolamdosen. Noen kalsiumantagonister av dihydropyridintypen, inkl. nifedipin, isradipin,
nikardipin, amlodipin og felodipin metaboliseres via CYP3A4. Det er rapportert kraftig perifert ødem, vertigo, hypotensjon, hodepine, rødhet i ansikt og/eller økte
kalsiumantagonistkonsentrasjoner i serum som oppstår etter samtidig administrering av azolet itrakonazol og felodipin, isradipin eller nifedipin. Interaksjon kan også
skje med flukonazol. Det er sett økte karbamazepinnivåer i serum etter samtidig administrering av flukonazol og karbamazepin. Ved samtidig behandling med
flukonazol (200 mg daglig) og celekoksib (200 mg) økte Cmax og AUC for celekoksib med hhv. 68% og 134%. Halvering av dosen celekoksib er anbefalt ved kombinasjonsbehandling med flukonazol. Ved samtidig behandling med 200 mg flukonazol daglig og ciklosporin (2,7 mg/kg/dag) økte AUC for ciklosporin ca. 1,8 ganger, og
clearance ble redusert med ca. 55%. I en annen studie med gjentatte doser på 100 mg daglig, hadde flukonazol imidlertid ingen effekt på ciklosporinnivåene etter
benmargstransplantasjon. Plasmakonsentrasjonen av ciklopsporin bør kontrolleres ved kombinasjonsbehandling med flukonazol. Det er viktig å kontrollere flukonazolresponsen ved samtidig administrering av didanosin. Det kan være en fordel å forskyve tiden for administrering av flukonazol slik at dette skjer før administrering av
didanosin. Legemidler som hemmer CYP3A4 fører til hemming av halofantrinmetabolismen og kan forårsake en forlengelse av QT-intervallet. Samtidig bruk av
flukonazol og halofantrin anbefales ikke. Risikoen for myopati øker når flukonazol administreres samtidig med HMG-CoA-reduktasehemmere som metaboliseres via
CYP3A4, f.eks. atorvastatin eller simvastatin, eller av CYP2C9, slik som fluvastatin. For fluvastatin kan det oppstå en individuell økning på opptil 200% i AUC. Ved bruk
av 80 mg fluvastatin daglig kan pasienten bli utsatt for en betydelig fluvastatinkonsentrasjon dersom det gis høye doser flukonazol. Det må utvises forsiktighet når
samtidig behandling med flukonazol og HMG-CoA-reduktasehemmere er nødvendig. Kombinasjonen kan kreve dosereduksjon av HMG-CoA-reduktasehemmeren.
Pasienter bør observeres mht. tegn på myopati eller rabdomyolyse og kreatinkinasenivåer. HMG-CoA-behandling bør stoppes dersom CK-nivåene viser en markert
økning eller dersom myopati eller rabdomyolyse diagnostiseres eller mistenkes. Flukonazol hemmer omsetningen av losartan til dets aktive metabolitt. Samtidig
behandling kan føre til økte losartankonsentrasjoner og reduserte konsentrasjoner av den aktive metabolitten. Ved denne kombinasjonen bør pasienten overvåkes med
fortløpende kontroll av hypertensjon. Økt effekt av metadon etter samtidig administrering av flukonazol er sett. Det er vist en gjennomsnittsøkning i AUC for metadon
på 35%. Ved kombinasjon av orale antikonseptiva og gjentatt dosering med 50 mg flukonazol ble det ikke vist relevante effekter på noen av hormonnivåene. 200 mg
flukonazol daglig økte AUC for etinyløstradiol og levonorgestrel med hhv. 40% og 24%. Det er derfor lite sannsynlig at gjentatt dosering med flukonazol påvirker
effekten av samtidig administrerte orale antikonseptiva. I.v. administrering av 200 mg flukonazol samtidig med 250 mg fenytoin øker AUC24 og Cmin for fenytoin med
hhv. 75% og 128%. I kombinasjonsbehandling bør fenytoinkonsentrasjonen i plasma kontrolleres og dosen justeres. Ved langtidsbehandling med flukonazol og
prednison (eller annen adrenokortikoid behandling) bør pasienten overvåkes nøye for tegn på nedsatt binyrefunksjon når flukonazolbehandlingen avsluttes. Ved
samtidig behandling med flukonazol og rifabutin vil serumkonsentrasjonene av rifabutin øke. Uveitt er rapportert. Pasienter som får samtidig behandling bør overvåkes
nøye. Flukonazol forlenger serumhalveringstiden for samtidig administrerte sulfonylureapreparater (glibenklamid, glipizid, klorpropamid og tolbutamid). Flukonazol kan
administreres til diabetikere samtidig med sulfonylurea, men risikoen for hypoglykemi bør vurderes. Blodglukosenivåene bør overvåkes nøye. Ved samtidig oral
behandling med flukonazoldoser på 100 mg/dag og 200 mg/dag og takrolimus (0,15 mg/kg 2 ganger daglig), økte bunnkonsentrasjonene av takrolimus i plasma med en
faktor på hhv. 1,4 og 3,1 ganger. Nyretoksisitet er rapportert. Selv om interaksjonsstudier med flukonazol og sirolimus ikke er utført, kan likevel en tilsvarende
interaksjon forventes. Ved samtidig behandling med flukonazol og takrolimus eller sirolimus, bør pasientene overvåkes nøye og dosejustering vurderes. 200 mg
flukonazol i 14 dager førte til en 18% nedgang i gjennomsnittlig plasmaclearance for teofyllin. Ved høye doser teofyllin eller ved annen økt risiko for teofyllintoksisitet,
bør tegn på teofyllintoksisitet observeres når flukonazol gis, og behandlingen bør justeres på egnet måte hvis det utvikles tegn på toksisitet. Flukonazol kan hemme
metabolismen av trimetreksat, noe som fører til økte plasmakonsentrasjoner av trimetreksat. Dersom kombinasjonen ikke kan unngås, må serumnivåer og toksisitet av
trimetreksat (benmargsuppresjon, nedsatt nyre- og leverfunksjon og gastrointestinal ulcerasjon) overvåkes nøye. Oppfølgingstester må gjennomføres når flukonazol
administreres samtidig med xantinbaser, andre antiepileptika og isoniazid. Når zidovudin tas samtidig med 200 mg eller 400 mg flukonazol daglig, kan zidovudins
AUC-verdier øke med 20-70%. Pasienter som får denne kombinasjonen bør kontrolleres nøye for zidovudinrelaterte bivirkninger. Andre interaksjoner med legemidler:
Dyrestudier utført in vitro og in vivo har vist antagonisme mellom amfotericin B og azolderivater. Den kliniske effekten av dette er fremdeles ukjent, og en tilsvarende
effekt kan forekomme med amfotericin B-kolesterolsulfatkomplekset. Flukonazol kan ha potensial til å indusere forlengelse av QT-intervallet, noe som kan føre til
alvorlig hjertearytmi. Ved samtidig behandling med flukonazol og andre legemidler som forlenger QT-intervallet bør pasienten overvåkes nøye, da en additiv effekt ikke
kan utelukkes. Administrering av flukonazol og samtidig inntak av mat, cimetidin, antacida eller etter helkroppsbestråling ved benmargstransplantasjon har ikke noen
signifikant effekt på flukonazolabsorpsjonen. Interaksjonsstudier med andre legemidler er ikke utført og slike interaksjoner kan forekomme.
Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Data fra flere hundre gravide kvinner behandlet med flukonazol <200 mg/dag som én enkeltdose eller gjentatt dosering under 1. trimester indikerer ingen uønskede effekter på fosteret. Flere medfødte misdannelser (inkl. brakycefali, øredysplasi, store fontaneller, femoral bøyning,
radiohumeral synostose) er sett hos barn med mødre som ble behandlet for koksidioidmykose med høydose flukonazol (400-800 mg/dag) i 3 måneder eller mer.
Sammenhengen mellom bruk av flukonazol og disse effektene er uklar. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet, men potensiell risiko hos mennesker er ukjent.
Standarddoser og korttidsbehandling bør ikke brukes under graviditet med mindre det er strengt nødvendig. Høye doser eller langtidsbehandling bør ikke brukes under
graviditet, unntatt ved livstruende infeksjoner. Pga. mulige teratogene effekter må kvinner i fertil alder benytte effektiv prevensjon under behandlingen. Overgang
i morsmelk: Utskilles i brystmelk i konsentrasjoner som er lavere enn i plasma. Amming kan fortsette etter én enkeltdose på ≤200 mg. Amming anbefales ikke etter
gjentatt dosering eller etter høye doser.
Bivirkninger: Bivirkninger er rapportert hyppigere hos HIV-positive pasienter (21%) enn hos pasienter som ikke er HIV-infiserte (13%). Bivirkningsmønsteret er imi-
dlertid svært likt. Bivirkninger er rapportert hyppigere hos barn sammenlignet med alle pasienter. Irritabilitet og anemi er rapportert særlig hos barn. Vanlige (≥1/100 til
<1/10): Gastrointestinale: Oppkast, kvalme, magesmerter, diaré. Hud: Makulopapuløst erytem, utslett. Lever/galle: Økning i serumaktivitet for leverenzymer (som ALP,
ALAT og ASAT). Nevrologiske: Hodepine. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Dyspepsi, flatulens, anoreksi, forstoppelse, munntørrhet. Hud: Urtikaria, pruritus, økt svetting. Lever/galle: Kolestase, klinisk relevant økning i total bilirubin, gulsott, levertoksisitet. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi. Nevrologiske: Kramper, svimmelhet, parestesier, unormale smaksopplevelser, tremor, vertigo. Nyre/urinveier: Endringer i nyrefunksjonstester. Psykiske: Insomni, somnolens.
Øvrige: Fatigue, malaise, asteni, feber. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni. Hjerte/kar: Ventrikulær
arytmi (forlenget QT-intervall, torsades de pointes). Hud: Eksfoliative hudlidelser (Stevens-Johnsons syndrom), alopesi. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Lever/
galle: Hepatitt, levercellenekrose, leversvikt (enkelte fatale tilfeller). Stoffskifte/ernæring: Hyperkolesterolemi, hypertriglyseridemi, hypokalemi. Svært sjeldne (<1/10
000), ukjent: Hud: Eksfoliative hudlidelser (toksisk epidermal nekrolyse eller Lyells syndrom), akutt generell eksantematisk pustulose, (fast) lokalisert utbrudd. Immunsystemet: Angioødem, ansiktsødem. Infeksiøse: Infeksjoner forårsaket av resistente mikroorganismer.
Overdosering/Forgiftning: Symptomer: Gastrointestinale lidelser og hudreaksjoner (kløe, utslett o.l.). En 42 år gammel HIV-positiv pasient utviklet hallusinasjoner og
viste paranoid adferd etter inntak av 8200 mg flukonazol uten medisinsk tilsyn. Pasienten ble lagt inn på sykehus og symptomene forsvant etter 48 timer. Behandling:
Støttetiltak og symptomatisk behandling, med mageskylling dersom nødvendig. 3 timers hemodialyse reduserer plasmanivåene med ca. 50%. Det foreligger ingen data
fra effekten av forsert dialyse.
Egenskaper: Klassifisering: Tilhører triazolklassen av antimykotika, med en hovedsakelig fungistatisk virkning. Farmakokinetikken er lik etter i.v. og peroral administrering. Virkningsmekanisme: En potent og selektiv hemmer av ergosterolsyntesen hos sopp, som fører til defekter i cellemembranen. Svært spesifikk for cytokrom P450enzymer i sopp. For resistensmekanismer, se preparatomtalen.
I henhold til EUCAST gjelder følgende kliniske brytningspunkter:
Organisme
EUCAST brytningspunkter (mikrogram/ml)
S≤
R>
Candida albicans, Candida parapsilosis, Candida
tropicalis
2
4
Ikke-artsspesifikke brytningspunkter
2
4
Det antimykotiske spekteret for flukonazol omfatter en rekke patogener inkl. artene Candida albicans, ikke-Candida albicans, Cryptococcus og
dermatofytter. Forekomsten av tilegnet resistens kan variere geografisk og med tid, og lokal informasjon vedrørende resistens er ønskelig, spesielt
ved behandling av alvorlige infeksjoner. Ved behov bør det søkes ekspertråd når den lokale resistensforekomsten er slik at det kan stilles spørsmål
ved nytten av legemidlet. Arter som vanligvis er følsomme: C.albicans, C.kefyr, C.lusitaniae, C.parapsilosis. Resistente isolater av Candida albicans er
funnet hos AIDS-pasienter som har gjennomgått langtidsbehandling med flukonazol. Arter der tilegnet resistens kan være et problem: C.dubliniensis,
C.famata, C.guillermondii, C.pelliculosa, C.tropicalis. Organismer med resistens i seg selv: C.glabrata, C.krusei. Infeksjoner forårsaket av Aspergillusarter, Zygomycetes inkludert Mucor og Rhizopus, Microsporum- og Trichophyton-arter bør ikke behandles med flukonazol, da flukonazol har liten
eller ingen effekt på disse soppartene. Absorpsjon: Absorberes godt etter oralt inntak. Absolutt biotilgjengelighet >90%. Påvirkes ikke av samtidig
matinntak. Maks. plasmakonsentrasjon ved faste 0,5-1,5 timer etter administrering. 90% av steady state-nivået nås 4-5 dager etter dosering én
gang daglig. Plasmakonsentrasjonen er proporsjonal med dosen. Etter administrering av 200 mg er Cmax ca. 4,6 mg/liter og plasmakonsentrasjonen
ved steady state etter 15 dager ca. 10 mg/liter. Etter administrering av 400 mg er Cmax ca. 9 mg/liter og plasmakonsentrasjonen ved steady state etter
15 dager ca. 18 mg/liter. Dobbelt dose 1. dag fører til plasmakonsentrasjon på ca. 90% av plasmakonsentrasjonen ved steady state 2. dag.
Proteinbinding: 11-12%. Fordeling: Tilsynelatende distribusjonsvolum tilsvarer totalt kroppsvæskevolum. Penetrerer godt inn i alle undersøkte kroppsvæsker. Konsentrasjonen i spytt er sammenlignbare med konsentrasjonene i serum. Ved meningitt forårsaket av sopp er konsentrasjonene i cerebrospinalvæsken ca. 80% av tilsvarende plasmakonsentrasjoner. I stratum corneum, epidermis-dermis og eksokrin svette, oppnås høyere konsentrasjoner
enn i serum. Flukonazol akkumuleres i stratum corneum. Med en ukentlig enkeltdose på 150 mg var f.eks. konsentrasjonen i stratum corneum
23,3 mikrogram/g etter to doser. Syv dager etter endt behandling var konsentrasjonen fremdeles 7,1 mikrogram/g. Premature spedbarn har større
distribusjonsvolum (1,2-2,3 liter/kg) enn terminfødte spedbarn. Halveringstid: Ca. 30 timer, som gir grunnlag for behandling med daglige enkeltdoser
ved alle indikasjoner. Hos barn (etter neonatal fase) og ungdom i alderen 5-15 år er halveringstiden 15,2-17,6 timer. Premature spedbarn har lengre
halveringstid i plasma (ca. 70 timer) enn terminfødte spedbarn. Metabolisme: Moderat grad. Kun 11% av en radioaktiv dose utskilles som metabolitter i urinen. Utskillelse: Hovedsakelig via nyrene. Ca. 80% av dosen utskilles uendret i urinen. Clearance er proporsjonal med kreatininclearance. Det
er ingen tegn på metabolitter i sirkulasjonen. Utskilles raskere hos barn enn hos voksne.
Oppbevaring og holdbarhet: Bør brukes umiddelbart etter anbrudd. Bør ikke oppbevares mer enn 24 timer ved 2-8 °C under bruk, unntatt der fortynning er foretatt under kontrollerte og aseptiske forhold.
Andre opplysninger: Kontrolleres visuelt for partikler og misfarging. Kun til engangsbruk. Flaskene skal ikke kobles sammen med hverandre. Skal
gis med sterilt utstyr ved bruk av aseptisk teknikk. Utstyret skal fylles med oppløsningen for å unngå at luft kommer inn i systemet. Kompatibel med
følgende oppløsninger: Glukose 200 mg/ml infusjonsvæske, Ringer-oppløsning, Hartmanns oppløsning, Ringer-laktat-oppløsning, kaliumkloridoppløsning 20 mekv/liter i glukose 50 mg/ml, natriumbikarbonat 84 mg/ml infusjonsvæske, natriumklorid 9 mg/ml infusjonsvæske, Ringerfundin infusjonsvæske. Det er vanligvis ikke nødvendig å fortynne infusjonsvæsken før administrering. Flukonazol og oppløsningene som er nevnt ovenfor bør
administreres fra separate infusjonsbeholdere som forbindes med en Y-kobling for å unngå ufullstendig blanding (”layering effect”).
Pakninger og priser: 10 x 50 ml AUP kr 1857,00, 10 x 100 ml AUP kr 3679,00.
(Priser per mai 2010)
B Braun Medical AS | Kjernåsveien 13 B | 3142 Vestskogen | Norge
Tlf. +47 33 35 18 00 | www.bbraun.com | E-post: officemail.bbmn@bbraun.com
Desember 2011

Ecoflac® plus - B. Braun Medical AS

Transcription

Similar documents

Kort bruksanvisning Perfusor® Space

SMARTOBLAT - Trondheim parkering

PREPARATOMTALE 1. LEGEMIDLETS NAVN Fluconazole Baxter 2

Se prosedyre for sepsis.

program - Kongress og Kultur

Linda P. Grytten

KINA – De gule Bjerge rej

1. LEGEMIDLETS NAVN Kandrozid 4 mg tabletter Kandrozid 8 mg

1. LEGEMIDLETS NAVN Burana 800 mg tablett, filmdrasjert 2

Forinjeksjon med styrt aksellerert herding av

FORSKRIVNINGS- VEILEDNING FOR SIKKER BRUK AV PRADAXA

Candesartan cilexetil Tablets

Preparatomtale (SPC)

Veileder om medisinsk bruk av røntgen- og MR

1. LEGEMIDLETS NAVN Vancomycin NATLIP 500 mg pulver til

Tema: Feber av ukjent årsak

Informasjon til leger om LDN behandling

Metodehefte gulvpleie