The women from Krosshaug in Klepp and Hol on Inderøy

Kvinnene fra Krosshaug i Klepp
og Hol på Inderøya
BENTE MAGNUS
Magnus B. 2014. The women from Krosshaug in Klepp and Hol on Inderøy. AmS-Varia 55, 71–87, Stavanger. ISSN 0332-6306,
ISBN 978-82-7760-160-1
This article presents a comparison between two female graves from the Early Migration Period, one from Krosshaug, Klepp, Rogaland
and the other from Hol, Inderøy, Nord-Trøndelag. The grave furniture from both graves was published in 1975 (Magnus 1975) but
no direct comparison was made at the time. A search for similarities and differences between the two graves may be related to the
original social context of the two women and the roles they had in the contemporary martial society.
Bente Magnus, Fregattvägen 8, SE-18137 LIDINGÖ, SWEDEN. E-mail: bente.magnus@telia.com
Keywords: Early Migration Period, female burials, Krosshaug, Hol, relief brooches, húsfreyja.
Innledning
Da det vestromerske riket gikk i oppløsning i løpet
av det 5. årh. e.Kr., ble den direkte påvirkningen fra
et høyt sivilisert samfunn på skriftløse, germanske
stammesamfunn endret. Kontaktene mellom germanerne utenfor Limes og Romerriket hadde stort sett
vært av krigersk karakter enten det nå gjaldt verving
av germanske krigere til romernes hjelpetropper,
auxilia, eller direkte konfrontasjoner med germanske
krigerskarer. Denne tette kontakten forandret etter
hvert germanernes mentalitet, særlig på det militære
området. De germanske høvdingdømmene hadde
en struktur som i stor grad bygget på plyndringer og
krigstokter til lands og til sjøs og en evne til å bryte opp
for å vandre til nye bosetningsområder. For den største
gevinsten var bruksretten til jord. I århundrene etter
markomannerkrigene (164–180 e.Kr.) viser de store
våpenofferfunnene i myrer i Danmark, Nord-Tyskland
og til dels Sverige, at germanske hærer både var tallrike, velorganiserte og velutstyrte. Våpengraver så vel
som kretstun, bygdeborger og naust for store, havgående roskip vitner om at kyst-Norge var en integrert
del av denne krigerske verden. Der gjaldt det å kunne
forsvare seg og sitt mot angripere, men også å plyndre
andre stammer. Høvdingene og deres følge av veltrenete krigere hadde kontakter over store avstander. Ved
hjelp av giftermål, fostersønner og flotte gaver, opprettet de allianser med andre høvdinger. Krigeren som
skulle være aggressiv, fryktesløs og vill var lojal mot
sin høvding inn til døden. Han var tidens mannsideal.
Den største ære var å få heltestatus enten som levende
71
eller død og gi stoff til beretninger, kvad og myter som
kunne følge hans navn i generasjoner. Selv om ikke alle
fribårne menn deltok i strider, ble mange i denne tiden
begravd som krigere med fullt våpenutstyr.
Hensikten med denne artikkelen er å analysere to
rikt utstyrte kvinnegraver fra tidlig 5. årh. fra henholdsvis Hauge i Klepp, Rogaland og Hol i Inderøy,
Nord-Trøndelag.
Velutstyrte kvinnegraver med edelmetaller og
importsaker er typiske for folkevandringstiden ikke
bare i Norge, men også på kontinentet og i det angelsaksiske England. I disse gravene møter vi kvinner
med høy posisjon – mødrene, konene og søstrene til
høvdingene og småkongene. I en tid da våpenbruk og
krig var det ”normale”, har deres liv vært preget av
motsetningen mellom vold, død, krig og forherligelsen
av dette og det å skape nytt liv. Barna skulle oppdras til
å bli verdifulle brikker når allianser skulle skapes, og
familiene og slektene skulle holdes sammen. Samtidig
skulle kvinnene ha ansvaret for den livsnødvendige
produksjonen av klær og mat.
For dem gjaldt det å ha kontakter med viktige makter
og guddommer og å kunne oppfatte og tolke tegn og
varsler. Gjestebudene, bryllup og gravøl var trolig deres
ansvar, og deres kunnskaper og innsikt på mange felter ble tradert og høyt verdsatt. For fribårne kvinner
i samfunnets øverste sjikt ble det skapt et idealbilde,
husfruen (Kristoffersen 2000, Koch 2012). Denne
mønsterkvinnen var en norm som ble fremholdt ved
begravelser, der alle som deltok var innforstått med
at handlingene skulle vise idealhusfruen. De omfattet
Bente Magnus
Fig. 1. Krosshaug sett fra nordøst. Foto: Arne Johan Nærøy.
Fig. 1. Krosshaug, from the north east. Photo: Arne Johan Nærøy.
bestemte forestillinger som ble uttrykt gjennom den
avdødes drakt, smykker, utstyr for hverdag og fest og
rituelle ansvar.
Artikkelen fokuserer først på monumentene over
kvinnene fra Hauge og Hol, deretter på smykkene deres
og indirekte på drakten, på magiske objekter og gjenstander knyttet til gjestebud og hverdagsliv.
år, i 1868 ble vestsiden av gravkisten blottlagt (Magnus
1975:12–21).
Gården Hol ligger høyt og fritt på en høyde nesten som en borg på Inderøya, 125–130 moh. (Fig. 2).
Navnet Hol gn hóll betyr isolert høyde eller rund haug.
Inderøya er i dag en halvøy mellom Beitstadfjorden i
vest og Borgenfjorden i øst, men sannsynligvis var det
nordøstlige sundet fremdeles åpent i yngre romertid.
Gravhaugene i landskapsrommet
Gårdsnavnet Hauge kommer av gn haugi, dat. ent. av
haugr. Det er mulig at navnet henspiller på Krosshaug,
dvs. at gårdsnavnet henspiller på nærheten til den
enorme gravhaugen (Fig. 1). Denne ligger ca. 100 m
NNØ for gamletunet på Hauge. Den har vært minst
30 m i tverrmål og 5–6 m høy og hadde inntil 1855 et
tidlig kristent steinkors på toppen. Det er nå gjenreist.
Gravminnet har opprinnelig vært bygget på en fremspringende bergknatt, og kisten ble lagt asentralt. Over
en kjernerøys, som fremdeles ligger som en ruin rundt
kisten, la man en tykk jordkappe. Tykkelsen kjenner vi
ikke. Men da steinkorset på toppen ble knekket under
St. Hans-feiring i 1855 og båret vekk, lå den store gravhaugen uten beskyttelse. Fra gårdene omkring begynte
man etter hvert å ta jord og stein fra den, og etter 13
72
Fig. 2. Hol, Inderøy, Nord-Trøndelag, sett fra sør (oktober 2012).
Foto: Bente Magnus.
Fig. 2. Hol, Inderøy, Nord-Trøndelag, viewed from the south
(October 2012). Photo: Bente Magnus.
AmS-Varia 55
Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya
Halvøya er fruktbar med store gårder og med mange
fornminner, store naust og bygdeborger fra folkevandringstiden (Johansen 2005, Ystgaard 2005, Grønnes­by
2007). På Hol har det ligget flere gravminner særlig på
bergknatter rundt selve holen. Dessuten grov arkeologen Karl Rygh ut to våpengraver fra folkevandringstid
i én og samme kiste nede i skråningen vest for gårdshøyden (Rygh 1913). Det er sannsynlig at disse gravene
også er anlagt fra Hol, og det har vært siktkontakt mellom kvinnegraven og mannsgravene. Fra Hol har man
vid utsikt over landskapet. Gravhaugen lå langt ute på
gårdsplatået i NNV, og i følge ØK-registreringer i 1974
var restene av kvinnens gravhaug den gang ca. 9 m i
tverrmål og 1–1,5 m høy. Før 1911 hadde det i flere år
vært hentet jord og stein fra haugen, noe som antyder
at den opprinnelig kan ha vært både videre og høyere.
Vi kan konstatere at monumentene på Hauge og Hol
sannsynligvis ble konstruert på samme måte, med en
kjernerøys over en asentralt plassert gravkiste oppe i
røysa og en kraftig jord- og torvkappe som forseglet
det hele. Det synes å ha hatt stor betydning at disse
to kvinnene ble begravd på de høyeste punktene i
jordbrukslandskapet med vid utsikt. Fra Krosshaug
har man kunnet se ut over store deler av Jæren, og fra
Holhaugen har det vært utsikt helt til Mære, et kultsted
med tradisjoner tilbake til tidlig yngre jernalder (Lidén
1999:37). Plasseringen av monumentene er i begge tilfeller metaforer for makt; haugene uttrykker overhøyhet (Gansum & Oestigaard 2004:64–65).
Gravkistene
Kister av stein bygget uten bunn rett på berget er
ikke uvanlig i folkevandringstiden på Vestlandet og i
Trøndelag. Jenny-Rita Næss kaller dem rammekonstruksjoner ettersom de ikke har en bunn av samme
steinmateriale som vegger og lokk. Men hun viser at
det i flere av disse lange gravkistene ofte er spor av at
bunnen har vært jevnet til med grus, småstein eller
liknende (Næss 1996:42–43).
Krosshaugkistens konstruksjon er uvanlig. Den er
bygget i tørrmur med relativt flate, mindre heller, lagt
på en grunnmur av kampesteiner med en plan side
vendt inn i kisten. En stor, trolig jordfast stein utgjør
den ene kortsiden. Kisten som er orientert NNØ-SSV
er 4,65 m lang. Den er 1,05 m bred på nordøstre kortside, smalnende av til 0,80 m på sørvestre kortside.
Dybden er 0,90 m. Den døde har ligget på en bjørnefell
i en kiste av eiketre, og mellom denne og steinkisten var
det lagt never. I følge Nicolaysens innberetning fra sin
undersøkelse av restene sommeren 1869 viste grunneieren ham hvor i kisten de forskjellige gravgavene hadde
ligget. Nicolaysen målte inn hver gjenstand i forhold til
73
steinkistens sørvestre ende. Relieffspennen lå i midten,
2,7 m fra kistens sørvestre ende. Glasset, et leirkar og
bronsefatet stod tett ved søndre langside, henholdsvis
1,2 m, 3 m og 3,9 m fra den sørvestre enden. To andre
leirkar og en klump stive hår, muligens fra bjørnefellen,
fantes langs nordre langside (Nicolaysen 1869:143–144,
Magnus 1975:19–20).
Gravkisten på Hol ble funnet av grunneieren i 1911 da
han skulle fjerne restene av gravrøysa som lå i veien for
låvebroen. Kisten som var orientert Ø-V bestod av tre
reiste heller på hver langside, én i hver kortside og tre
heller som lokk. Berggrunnen utgjorde bunnen. Kisten
var ca. 4 m lang og 0,70–0,80 m bred, men har neppe
inneholdt en trekiste. Never er ikke nevnt, og dybden
er ikke oppgitt. Det er trolig at den gravlagte ikke har
ligget direkte på berget, men på en slags båre/seng av
tre, som påvist i mannsgraven fra Högom (Medelpad i
Sverige) (Ramqvist 1992:Plansje 12, 13). I følge grunneieren som spadde ut innholdet av gravkisten, hadde de
fleste funnene ligget i kistens midtparti. Det spannformete karet stod nær vestenden der det også ble funnet
en menneskekjeve med tenner (Rygh 1912:57).
Skal man tolke de mange rikt utstyrte kvinnegraver
fra folkevandringstiden i Norge på en enkel måte, ligger det nær å trekke slutningen at visse kvinner har
hatt stor innflytelse i datidens samfunn. Det gjorde
jeg den gang jeg publiserte Krosshaugfunnet og antydet at den kvinnen kunne hatt en slags lederrolle. I lys
av Siv Kristoffersens forskning på kvinnerollen som
husfrue/húsfreyja i folkevandringstiden (Kristoffersen
2000, 2004a, b) er den rollen blitt tydeliggjort. I en
tid da krig, krigerideologi og heltedyrkelse spilte en
grunnleggende rolle og Odin var den fremste blant
gudene, har både kvinner og menn i de ledende familiene sannsynligvis hatt roller knyttet til dette aspektet. Kvinnene har også utført ritualer for fruktbarhet
og profetier knyttet til gudinnen Frøya/Frigg.
Det har eksistert en slags norm for hvordan kvinner og menn fra samfunnets øverste sjikt skulle kles
og smykkes når de ble gravlagt og hvilket utstyr som
var viktig å gi dem i tillegg. Ut fra dette vil jeg prøve å
utdype de aspekter som Kristoffersen har vist at kvinnerollen inneholdt. Gjenstandene var koder som de tilstedeværende ved begravelsen kjente, men som vi strever med å få tak i. Gravutstyret sier lite om de gravlagte
kvinnene og deres liv. Utstyret sier mer om hvordan
familien og samfunnet ville at hun skulle fremstilles
ved begravelsen der slekten på begge sider, venner og
naboer skulle få et siste og mest mulig gunstig inntrykk
av henne. Uansett hvordan den enkelte kvinnens liv
hadde artet seg, skulle hun gå over i det hinsidige, i
de guddommelige sfærer som om hun hadde vært den
perfekte húsfreyja.
Bente Magnus
Húsfreyja var en slags administrerende direktør, en
multifunksjonell ledertype (Sundqvist 2005:12) på
storgården som hun flyttet til som ung og nygift, og det
hvilte et stort ansvar på henne. Det er lett at ideer om
storgårdens húsfreyja blir farget av langt yngre forestillinger, og at rollen får en mykere fremtoning enn den
hadde. Det er vanskelig å komme unna Sigrid Undsets
trilogi om Kristin Lavransdatter. Ved å vurdere noen
andre gjenstandsgrupper enn vanlig, kan vi trenge
dypere inn i denne rollen som åpenbart har hatt både
kultiske, økonomiske og krigerske aspekter.
Tabell 1. Krosshaug (B 2269–22 82, 2288–2292, 2294–2299).
Table 1. Krosshaug (B 2269–22 82, 2288–2292, 2294–2299).
Krosshaug (B 2269–2282, 2288–2292, 2294–2299)
1 relieffspenne av forgylt sølv / silver gilt relief brooch
1 miniatyrskjold av gull / golden scutiform pendant
1 mindre relieffspenne av forgylt sølv (2 fragm.) / smaller silver gilt
relief brooch
1 korsformet spenne av sølv (6 fragm.) / silver cruciform brooch
2 små figurer av sølv / silver anthropomorphic figures
3 par spiralhekter av sølv (fragm.) / silver clasps (hook and loop)
1 fat av bronse med 3 ansiktsmasker / bronze basin with three
escutcheons
Gravgodset
1 stort glassbeger (R 338) / footed glass beaker
Tabell 1 og 2 viser gravgodset fra henholdsvis Krosshaug
og Hol. Tabellene viser at de to kvinnene har vært nokså
likeartet utstyrt med en relieffspenne i forgylt sølv i
Nydamstil, flere mindre draktspenner i samme stil, et
skjoldformet smykke, spinnehjul og vevsverd, sortglittet
keramikk og et spannformet leirkar hver. Gull, glass og
et importert bronsekar fantes bare i Krosshauggraven.
Dette kan tolkes slik at kvinnen har hatt høyere status
enn sin trønderske medsøster, kanskje i kraft av at hun
hadde en rolle som berørte et større geografisk område.
På den annen side er Nydamstilen representert med flere
unike smykker i Holgraven, eksempelvis de to S-formete
spennene, den likearmete spennen, alle av forgylt sølv,
en amulettkapsel av forgylt sølv og de to spesielle bronsespennene. Dessuten er dette den eneste kvinnegraven
som inneholder gjenstander i Nydamstil som hittil er
funnet så langt nord som i Nord-Trøndelag.
Her følger en gjennomgang av funnmaterialet med
vekt på smykker/draktutstyr, magiske gjenstander, tekstilredskaper, ringspenne og nøkler.
1 hankekar (R 361, fragm.) / handled ceramic vessel
1 hankekar (R 361) / handled ceramic vessel
1 spannformet kar / bucket-shaped pot
1 vevsverd m trehåndtak (fragm.) / iron weaving batten with a
wooden handle
1 trespann m bronsebeslag (fragm.) / wooden bucket with bronze
handle and mountings
1 oval barre av sølv / oval shaped silver bar
Fragmenter av jern (til skrin?) / pieces of iron (fittings for casket?)
2 ”skinnskrapere” av jern / iron scrapers?
3 runde skiver av leire / clay discs
1 spinnehjul av leire / spindle whorl, clay
4 bjørneklør / bear claws
1 perle av glassfluss / glass bead
1 bunt stive hår / tekstil / bundle of animal hair / textile fragment
Rester av eikeplanker / oak panel (fragm.)
har hatt en ytre, løs rammelist av sølv som feste for 22
små sølvknotter av samme type som på Holspennen.
Dette trekket finnes særlig på enkelte sølvblikkspenner
og på flere tidlige relieffspenner i Nydamstil fra Skåne
og Bornholm, alle takfotspenner (Sjøvold 1993:Plansje
2, S1, Plansje 9, D13 og D16), men også på litt senere
spenner som en fra Romsdal og en fra Gotland (Sjøvold
1993:Plansje 1, N60, Plansje 3, S33).
Bøylen er innsvingt og har hatt en smal rygglist.
På hver side av denne finnes en bord med løpende
hund i karveskurd og en tobåndsflette i sølv og niello.
Utsøkt håndverk! Ved bøylens rot og topp finnes et
sett øyne med kraftige øyenbryn. Bare ett par øyne
er bevart, men avtrykket av det andre er helt klart.
De har trolig vært plassert der for å skjule sporene
av loddingen. Imidlertid er øyne plassert overalt i
folkevandringstidens kunst. Spennens fot har vært
ganske stor med fliker. Der disse har gått ut fra
Praktspennene
Relieffspennen fra Krosshaug er behandlet inngående
tidligere (Magnus 1975). For å kunne gjøre en sammenlikning med relieffspennen fra Hol, beskrives
den her kortfattet. Relieffspennen, en såkalt takfotspenne, er støpt i flere deler i sølv og loddet sammen
(Fig. 3). Den er 18,5 cm lang. Ut fra næropptak ser en
at forgyllingen er tykk. Hodeplaten, bøylen og deler
av foten langs ”mønet” er relativt godt bevart, mens
flikene er for lengst forsvunnet. Hodeplatens spiralornamentikk er inndelt i fire kvadratiske felter, hver
med en dobbelt, stram ”åttebladsrose” av palmetter
(Nissen Meyer 1935:18–22, Haseloff 1981:71–72, Fig.
47.5). Ornamentikken består ellers av karveskurd i
spiral- og riflemønstre og brede lister. Disse har vært
avsluttet med naturalistiske dyremasker sett ovenfra.
Karveskurden er dyp og teknisk fremragende. Platen
74
AmS-Varia 55
Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya
Tabell 2. Hol (T 9822–9842).
Table 2. Hol (T 9822–9842).
Hol (T 9822–9842)
1 relieffspenne av forgylt sølv / silver gilt relief brooch
1 miniatyrskjold av forgylt sølv (fragm.) /
silver gilt scutiform pendant
1 likearmet spenne av sølv / equal-armed silver brooch
2 S-formete spenner av forgylt sølv /
S-formed, silver gilt brooches
1 spiralhekte av sølv (fragm.) /
silver clasp (hoop and loop)
2 spenner av bronse / bronze brooches
1 korsformet spenne av bronse / cruciform bronze brooch
1 beslag av forgylt sølv / mounting of gilt silver
1 amulettkapsel av sølv (fragm.) / silver amulet pendant
1 ringspenne av bronse / ring brooch of bronze
1 nøklehank med 2 nøkler av bronse og 1 av jern (fragm.) /
keyring with 2 latch lifters of bronze and one of iron
1 vevsverd m håndtak av tre (fragm.) / iron weaving batten with
a wooden handle
1 spinnehjul av brent leire / ceramic spindle whorl
1 spannformet kar / bucket-shaped pot
1 sortglittet vase (skår) / shard of black burnished ware
1 sigd av jern / iron sickle
1 kniv av jern (fragm.) / iron knife
1 skrinhank av jern (fragm.) / iron handle for casket
Flere stykker båndformet bronseblikk /
several pieces of bronze foil ribbon
1 ubestemt gjenstand av jern / iron object for unknown use
2 gullfolierte perler / gold foil beads
spennekroppen, finnes det på begge sider av rygglisten et trekantet felt med hver sin dyremaske, kanskje
en ulv sett ovenfra. De er helt ulike rygglistens langstrakte dyremasker med lange ører. Foten avsluttes
med et bredt og kraftig dyrehode med bred snute, skrå
øyne og ørene bøyd inn over pannen. Det finnes ikke
stempelornamentikk på de bevarte delene av spennen.
Deler av en nåleskjede finnes blant fragmentene, men
det er ingen spor på baksiden hvor den har sittet.
Relieffspennen fra Hol er støpt i sølv i flere deler som
er loddet sammen og forgylt (Fig. 4). Spennen er i dag
15,4 cm lang. På baksiden er det loddespor etter et feste
for en fjærende nål og en nåleskjede av sølv. Det finnes
også spor etter opprinnelig reparasjon og forsterkninger med tynnhamrete bånd av bronse.
På den rektangulære hodeplaten har det vært festet
en sølvlist med små sølvknopper som på Krosshaugspennen. Bare noen få av knoppene og vel halvparten av
75
Fig. 3. Relieffspenne av forgylt sølv fra Krosshaug, L. 18,5 cm.
Foto: Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen ©.
Fig. 3. Silver-gilt relief brooch from Krosshaug. L. 18.5 cm. Photo:
Svein Skare, University Museum of Bergen ©.
Bente Magnus
listen foreligger i dag. Ornamentikken på relieffspennen
er i Nydamstil, men spesiell. På spennens hodeplate og
fot finnes spiralornamentikk. På den båndformete bøylen finnes en smal, opphøyd meanderbord. Alle mønstre
er først støpt og så trolig etterarbeidet for å få skarpe og
dype linjer som ga fint spill av lys og skygge og deretter
forgylt. Der man kunne forvente flikene på hver side,
finnes naglehull som feste for et ornament, muligens
en dyremaske. Relieffspennens avsluttende dyrehode
har et hjelmaktig hode med små ”vorter” stemplet inn.
Øynene er skrå og hjelmen går over i neserygg og snute.
Nederst avsluttes det med en kraftig ”bart”.
Rundt kanten på spennens hodeplate vandrer elleve
nesten identiske, små fabeldyr. De er fremstilt i profil. De har bakbein med lang fot, men ikke forbein.
Bakpartiet og hodet er glatt med et langt øre. Kroppen
er tverrstripet. Dyrene ser bakover med sirkelrundt
øye, og den lange, spisse snuten har nesten nebbform.
Strekker man ut en slik liten figur, likner den mest en
sjøhest. Slektskapet med senantikke fremstillinger av
sjøvesener er ikke altfor fjernt.
Rekken av figurer rammer inn en bord med firkantete stempler med fire oppstående pyramideformete figurer i hver. Dette stemplet er også brukt i et
trekantet felt øverst på foten der bøylen er loddet på.
Spiralornamentikken på Holspennen består av spredte
enkeltspiraler, S-formete spiralfigurer og ett stempel
der fire slike er hektet sammen så de danner en hvirvel
(Haseloff 1981:73–74, Fig. 49.2). Der bøylen går over i
foten, skyter det ut et langhalset dyrehode i profil på
hver side. Fabeldyrene har hals med parallelle rygger,
små tenner, øre og et langt horn som utgår fra issen.
Detaljene er fremhevet med stempler. Liknende figurer
møter vi på de to likearmete, S-formete spennene der
kroppene har det samme kraftige relieff av parallelle
rygger, men der hodene har stor, åpen kjeft (se Fig. 7).
Den øvre halvdelen av relieffspennens fot er prydet
med spiralornamentikk i skarpt relieff. Den nedre
delen av spennefoten er fylt av dramatiske bilder som
trolig henspiller på en beretning eller en myte (Fig. 5).
Figurenes kontur er dels gravert i det bløte metallet og
detaljer er stemplet med ulike stempler. Alle figurene
er fremstilt i profil. På høyre side av midtryggen ser vi
en mannsfigur. Han ser ut til å sitte mellom beina på et
kortvokst dyr med stort hode og åpen kjeft som ligger
på ryggen. De lange beina er avsluttet med to skarpe
klør. Dyret er åpenbart uskadeliggjort, beseiret. Men
flere monstre lurer. Under dette dyret kryper nok en
figur med kraftig dyrekropp, men med mannshode.
Dette dyremennesket har også skarpe klør. På motsatt
side av fotens midtrygg ser vi enda ett dyr med kort,
kraftig hode og åpen kjeft som angripes av et litt mindre dyr med lang hale. Den femte dyrefiguren er bare
76
Fig. 4. Relieffspenne av forgylt sølv fra Hol. L. 15,4 cm. Foto: Kari
Dahl, Vitenskapsmuseet, NTNU ©.
Fig. 4. Silver-gilt relief brooch from Hol. L. 15.4 cm. Photo: Kari Dahl,
Museum of Natural History and Archaeology, NTNU ©.
delvis bevart og kommer frem fra siden. Det har spisst
hode, og vi aner en fot med flere klør. Disse bildene
synes å berette om en mannskamp mot farlige krefter
som han overvinner.
Mannen har skjegg og ser ut som om han smiler. Han
er iført tunika med belte i livet og tettsittende bukser
uten at foten er markert. Den høyre armen, som er den
eneste synlige, er bøyd i vinkel med hånden utstrakt.
Alle fire fingre er tydelig tegnet og tommelen spriker.
Hånden er overdimensjonert i forhold til mannens
ansikt og viser at han trolig er en guddom. Dette kan
være guden Odin som triumferende viser at han har
beseiret farlige monstre som truet verdensordningen.
AmS-Varia 55
Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya
Hånden med sprikende tommel er opprinnelig en
romerkeiserlig makt- og seiersgestus som germanerne
overtok og brukte i sin egen mytologiske ikonografi
(Wamers 2003:908–912). Karl Haucks mangeårige
studier i gullbrakteatenes ikonografi gjør det sannsynlig
at slike scener, med en menneskefigur som gjør denne
gestusen, forestiller den øverste germanske guddommen Odin (Hauck 1987:173).
Paralleller til en slik beretning i bilder som på
Holspennen har ikke vært lett å finne. Den nærmeste
kan være en av praktspennene fra Vemmenhög,
Grönby, Skåne (Haseloff 1986:75, Abbildung 14–15,
Sjøvold 1993:102, Plansje 32, S2) der en mannsfigur
på hver side av fotens midtornament kjemper mot et
slangeaktig uhyre. For øvrig finnes et beslektet motiv
på en C-brakteat fra Söderby, Uppland og på enkelte
sørskandinaviske B-brakteater (Lamm et al. 2000:
Tafel 5). Karl Hauck har tolket brakteatbildene som
at det er Odin som kjemper mot underverdens (Hels)
demoner for å sette sin sønn Balder fri slik at denne
kan gjenoppstå i en ny verden etter Ragnarok (Hauck
2000:18–37). Mannsfiguren på Holspennen synes å ha
beseiret uhyrene, mens figuren på relieffspennen fra
Grönby og på brakteatene befinner seg i kamp med
dem. Mytene om Odin og hendelsene som fører frem til
sønnen Balders død, dennes ferd til Hel, samt guder og
menneskers verdens undergang i Ragnarok og den nye
verdens oppstandelse, forutsies av volven i eddadiktet
Voluspå mange hundre år senere. Mytene synes å ha
eksistert allerede i folkevandringstiden og må ha spilt
en stor rolle i germanernes kosmologi. De dramatiske
hendelsene som gikk forut for Ragnarok (Balders hest
som snublet, drapet på Balder, hans reise til Helheim
og Odins kamp for å redde sønnen for den nye verden)
har i følge Karl Haucks studier av gullbrakteatene vært
kosmologiske motiver. Disse ble uttrykt i billedformler
på smykker, våpen og belteutstyr av edelmetaller eller
forgylt bronse i folkevandringstiden. Holspennens billedfriser kan ha hørt med til disse.
De to relieffspennene i Nydamstil fra Krosshaug
og Hol er nokså ulike. Håndverket, struktureringen
av de enkelte motivene samt spiralornamentikken,
senantikke nielloborder og dyremaskenes utforming er
uten tvil av høyere kvalitet på Krosshaugspennen. Den
bør være smidd av en mester som hadde senantikke
mønstre og ornamenter klart for seg. Holspennen,
derimot, må være smidd av en gullsmed som trolig har
hatt helt andre ønsker fra sin oppdragsgiver (fremstillingen av scenen på spennens fot) og som ikke var en
like god håndverker. Men praktspennene har hatt den
samme slående virkning når húsfreyja beveget seg i den
halvmørke hallen med flakkende lys fra levende ild. Det
er tenkelig at slike glitrende smykker som relieffspenner og ryggknappspenner gjennom folkevandringstid
og merovingertid har vært den attributt som viste
hvilke spesielle kvinner som ledet kulten for gudinnen
Frøya/Frigg (Näsström 1995:104–111).
Mindre spenner
Holkvinnens øvrige smykker er prydet med en rekke
bilder som synes å henge sammen med relieffspennens billedverden. Den store likearmete sølvspennen
har samme type meanderprydete bøyle som den store
spennen. Hver arm inneholder et beslektet motiv og
avsluttes med et hode av et fabeldyr med skrå øyne (Fig.
6). Motivet, den seierrike kampen mot uhyrer, er nesten symmetrisk på hver side av en tenkt midtlinje. Det
består av to slangeliknende dyrefigurer sett i profil. De
har runde øyne og lang, smal snute og slynger seg om
hverandre. De synes å støtte opp to andre figurer med
skrå øyne, åpen kjeft og lang tunge. Begge har en arm
bøyd i vinkel og viser den samme triumferende gestus
som mannsfiguren på den store spennen, med hånden
løftet og med sprikende tommelfinger. Motivet kan
igjen være kampen mot monsteraktige slangedyr der
den kjempende guden transformerer seg fra menneske
til dyreskikkelse. Et liknende motiv finnes også på de
senere D-brakteatene (Axboe 2004:Tafel 1, Abbildung 3).
Liknende slangeaktige figurer er hovedmotivet på
to mindre likearmete spenner av bronse som også
hører med til kvinnens smykkeoppsetning. De to flotte
Fig. 5. Scene med mannsfigur og dyr risset inn på Holspennens
fot. Foto: Kari Dahl, Vitenskapsmuseet, NTNU ©.
Fig. 5. Incised scene with a man and animal figures on the foot of
the relief brooch from Hol. Photo: Kari Dahl, Museum of Natural
History and Archaeology, NTNU ©.
77
Bente Magnus
hadde en nyere drakttype. Den store relieffspennen har
trolig sittet høyt oppe på brystet på begge kvinnene og
muligens lukket en kort kappe.
Magiske gjenstander
Fig. 6. Likearmet spenne av sølv fra Hol. L.11 cm. Foto: Kari Dahl,
Vitenskapsmuseet, NTNU ©.
Fig. 6. Equal-armed silver brooch from Hol. L. 11 cm. Photo: Kari
Dahl, Museum of Natural History and Archaeology, NTNU ©.
S-formete sølvspennene gir et behersket slangeaktig
inntrykk (Fig. 7), men kan ha hatt en helt annen symbolverdi. Den korsformete spennen av bronse avsluttes
nederst med et dyrehode med utstikkende øyne og
store, oppblåste nesebor.
Krosshaugkvinnens to mindre spenner, en korsformet med stempelornamentikk og en mindre relieffspenne med spiralornamentikk, begge av sølv, virker
i sammenlikning tilbakeholdne i sin ornamentikk og
form. Det er usikkert hvordan de to kvinnene var kledt
fordi spennenes plassering i gravene er såpass unøyaktig dokumentert. Men dersom alle Holkvinnens spenner har tilhørt samme drakt, må den ha bestått av flere
komponenter enn Krosshaugkvinnens, som kanskje
78
Til Krosshaugkvinnens utstyr hører to små figurer av
sølv, ca. 3 cm, men ikke identiske (Fig. 8). De har flat
bakside uten spor av festeanordning. Figurene består av
et stort sirkelrundt ansikt, to små dyrehoder i vinkelen
mellom ”kropp” og hode, en kropp med et spiralornament og en fot avsluttet med en dyremaske sett ovenfra. Den ene figuren mangler foten med dyremasken.
Den andre mangler ansiktet og en av de utskytende
dyremaskene (Magnus 1975:80–84, Kristoffersen
2000:312–314). I en stor gravhaug, Øksnavoldhaugen
på Anda, en nabogård til Hauge, ble det i et lite hellekammer funnet en liknende figur. Der er foten brutt
av. Det er fristende å se dette som bevisst destruksjon,
kanskje i forbindelse med begravelsene. De sirkelrunde
menneskemaskene viser oppblåste kinn og en blåsende
munn. Dette motivet finnes i liknende utforming på
et lite antall relieffspenner, beslag og prydknapper fra
tidlig folkevandringstid. Motivet finnes også på den
minste av de svenske gullhalskragene, den fra Ålleberg
i Västergötland (Salin 1935:210–212). Noen av maskene
har en liten tunge som stikker ut, og på en remspenne av
forgylt sølv fra Tjurkö i Blekinge stikker det ut en spaltet ”tunge”. Det har vært foreslått at disse sirkelrunde
maskene var apotropeiske (ondtavvergende) og kunne
utledes av senantikke fremstillinger av Medusahodet
(Arwidsson 1963:170–172). Medusa var en av de tre
monstersøstrene, gorgonene i antikk gresk og romersk
mytologi. Deres blikk og åsyn var skrekkinnjagende
og ble derfor brukt på brynjer og skjold for å skremme
fiender (Medusa betyr forøvrig ”kvinnelig hersker” på
klassisk gresk). Muligens kan det være reminisenser
av antikk mytologi som ligger bak utformingen av de
små sølvfigurene. Figurenes ansikter synes å dreie
seg om å blåse og sende ut ånde. I senere norrøne litterære kilder er det guden Odin og hans valkyrjer samt
trolldomskyndige mennesker som behersker denne
kunsten, som henger sammen med sjel, hug og seid
(Heide 2006b:216–217).
Figurene kan forestille en forkortet versjon av guden
Odin ridende med to hjelpeånder. Hesten er figurens fot.
Hva slags ånde sender han ut av munnen? En helende
ånde som Hauck har argumentert for i sine tolkninger
av C-brakteatenes bilder, eller en pust som blir til stormvind og uvær, ja til og med krig (Heide 2006b:216–218)?
Det er ikke sikkert at det trillrunde ”månefjeset” er en
mannlig figur. Det kan være en kvinnelig – en slags valkyrje. Price (2002:345) har argumentert overbevisende
for at valkyrjene i tiden før yngre jernalder/vikingtid ble
AmS-Varia 55
Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya
Fig. 7. Et par S-formete
spenner av sølv fra Hol.
L. 5,8 cm. Foto: Kari Dahl,
Vitenskapsmuseet, NTNU ©.
Fig. 7. Pair of S-formed silver
brooches from Hol. L. 5.8 cm.
Photo: Kari Dahl, Museum
of Natural History and
Archaeology, NTNU ©.
oppfattet som en slags inkarnasjon av krigsdemoner. I
angelsaksiske ordlister fra ca. 700 og fremover, oversettes ordet valkyrje med henvisning til den klassiske
mytologis furier og gorgoner. Jeg oppfatter disse små
figurene som magiske, og at húsfreyja kan ha brukt dem
i spesielle ritualer, og ellers oppbevart dem i en liten
pung eller eske skjult for andre.
Til de magiske effektene hører også den lille dobbeltkoniske amulettkapselen i forgylt sølv med båndfletningsornament i niello fra Hol (Nielsen 1996:32,
Fig. 3.12). Den mangler nå både bunn og lokk, men
andre funn blant annet fra Sætrang og Kvassheim
viser hvordan typen ser ut (Åberg 1956:182–185). Slike
kapsler kunne inneholde en dott hår, noen frø, litt tre,
en glassbit (Nielsen 1996:28–30) som skulle styrke og
beskytte den som bar kapselen.
Miniatyrskjold
De to kvinnegravene fra Krosshaug og Hol inneholder også andre gjenstander hvis form hører til den
krigerske sfære, nemlig de skjoldformete smykkene.
Krosshaugkvinnens er velbevart og av gull med
konisk bule og skjoldhåndtak. Holkvinnens er svært
fragmentert (Fig. 9), men har vært av forgylt sølv med
stempelornamentikk og stjerneornamentikk (Åberg
1956:151–153). Skjoldformete smykker er ikke uvanlige
i rikt utstyrte kvinnegraver i Norge (Magnus 1975:47–
78) og finnes i angelsaksiske kvinnegraver i England.
Skjoldformete smykker ble dessuten funnet i to velutstyrte kvinnegraver på gravfeltet Sejlflod i Nord-Jylland
79
sammen med en sølvblikkspenne i én grav og med
sene korsformete spenner i en annen (J. N. Nielsen
2000:113–114, 149–150). Et skjold er et forsvarsvåpen
og miniatyrene kan ha hatt apotropeisk betydning.
Men de skjoldformete smykkene kan også henge
sammen med vevsverdene og nettopp vise til en idealhúsfreyjas rolle som sierske (synsk) før kamp, som
krigshisser og leder av Odinkult.
Vevsverd
Kristoffersen har i sin avhandling og i senere artikler
vist at det til vevsverdene er knyttet både et økonomisk og et kultisk aspekt (Kristoffersen 2000:119–126,
134–137, 2004a, b) i Skandinavia, det angelsaksiske
England og ellers i Europa. Kronologisk ligger de som
er funnet utenfor Skandinavia i tidlig merovingertid
og er vanlige på frankisk, alemannisk, thüringisk
og langobardisk område hovedsakelig i rikt utstyrte
kvinnegraver (Koch 2012:40–43). Fra Lena Norrman
låner Kristoffersen begrepet transgender, en rolleoverskridelse symbolisert ved vevsverdene. Et sverd
var krigerens viktigste attributt. Et vevsverd fra en
kvinnegrav på Nornes i Sogn og Fjordane viste seg
å være et omsmidd sverd. Skulle et omsmidd sverd
brukes til arbeid med en oppstadvev, måtte det også
sløves kraftig for at eggen ikke skulle kutte renningen.
Det er jernsmeden som må ha foretatt en slik transformasjon. Ved hjelp av sin kunnskap og bruk av ild og
voldsomme hammerslag, gjorde han våpenet ufarlig
og ubrukelig i alle krigerske sammenhenger. Samtidig
Bente Magnus
Fig. 8. To figurer av sølv fra Krosshaug og én fra Anda. L. 3 cm. Foto: Fotoarkivet, Bergen Universitetsmuseum©.
Fig. 8. Two silver figures from Krosshaug and one from Anda. L. 3 cm. Photo: The Archive, University Museum of Bergen ©.
gav han det en ny skikkelse til bruk i den magisk ladete
vevningen.
Håndtaket på Holkvinnens vevsverd er av tre der det
er skåret inn et båndfletningsmønster. Det samme er
tilfellet med vevsverdet fra en tilsvarende rikt utstyrt
kvinnegrav fra storgården Kvåle i Sogndal, utgravd
i 1983 (Ringstad 1990:145–158). Antakelig har slike
håndtak med båndfletningsornamentikk vært utsmykning på flere av vevsverdene som er funnet i rikt utstyrte
kvinnegraver. De beste parallellene til ornamentikken
på vevsverdenes håndtak er spydskaftene fra de danske
offermosene Kragehul og Nydam, et krigersk miljø om
Fig. 9. Miniatyrskjold av gull fra
Krosshaug, diam. 3,3 cm, og
fragment av et miniatyrskjold av
forgylt sølv fra Hol. Foto: Terje Tveit,
Arkeologisk museum, Universitetet
i Stavanger © og (fragment) etter
Magnus 1975:Fig. 24.
Fig. 9. Golden miniature shield from
Krosshaug, diam. 3.3 cm, and one
fragment of a miniature shield of
gilt silver from Hol. Photo: Terje Tveit,
Museum of Archaeology, University
of Stavanger © and (fragment) after
Magnus 1975:Fig. 24.
80
AmS-Varia 55
Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya
noe (Vang Petersen 1988:114–128). Både vevsverdene
og deres håndtak har altså sammenheng med krigernes
miljø, men er først ufarliggjort. Slik er det også med
de skjoldformete smykkene; skjoldene er fremstilt
som miniatyrer. Sverd og skjold var krigernes viktigste våpen, men i transformert utgave var de en del av
utstyret til samfunnets høystatuskvinner og viste til
deres viktige rolle som húsfreyja, men at denne også
var forbundet med helte- og krigerkult.
Spinne og veve
Vevsverdet sammen med spinnehjulet av leire har en
dobbelttydighet i likhet med mange av gjenstandene
i gravene fra Krosshaug og Hol. De viser naturligvis
også til húsfreyjas ansvar for hele prosessen fra ull
til ferdige klær for hele husholdet. Håndteinene, der
tråden til veven ble til, har vært magiske redskaper. I
følge Eldar Heide ser trolldomsformen sei∂r i utgangspunktet ut til å dreie seg om spinning på håndtein
og utsending av et åndesnøre som kunne trekke til
seg og manipulere med det ønskete objektet (Heide
2006b:237). Stemmer dette, har vi i spinnehjulene
også gjenstander som dels har hatt en praktisk funksjon men også kan høre med til húsfreyjas rolle som
sierske (Kristoffersen 2000:137–143).
Veien fra sau til ferdig plagg er lang og omstendelig,
nesten magisk og krever kunnskap, ferdighet og evnen
til å kunne planlegge for at resultatet skal bli vellykket.
I høytstående sosiale miljøer som på Hauge og Hol var
sikkert mange kvinner engasjert i prosessen under husfruens oversyn. Farging av garn, veving av brikkebånd,
tilskjæring og søm av plaggene kom dessuten i tillegg til
de viktigste tekniske arbeidsoppgavene som spinning,
renning av veven og veveprosessen. Det gjaldt å skape
produkter som ga husfruen et godt rennomé. Ikke bare
våpen og gull var viktige som gaver når trofasthet og
mot skulle belønnes og allianser skapes i høvdingmiljøene, men også vevde statusplagg som for eksempel
de store ullkappene. Slike kjennes fra Thorsbjerg,
Hunteburg og Vehnemoor i Nord-Tyskland, funnet
nedlagt i myrer som offer (Munksgaard 1974:132–136).
I flere rikt utstyrte mannsgraver fra denne tiden foreligger det også rester av flotte kapper av rød ull med
fargerike brikkevevde kanter som for eksempel fra
Evebø i Gloppen (Sogn og Fjordane). De foreligger
også i Gjeite i Levanger og i Veiem Grong (begge NordTrøndelag) (Bender Jørgensen 1986:246, 255–256).
Det er et tankekors at det foreligger et slikt rikt tekstilt materiale fra folkevandringstidens mannsgraver,
men et så magert fra de rikt utstyrte kvinnegravene
(Nockert 1991:37–65).
Bearbeiding av huder og skinn hørte med på en storgård. I Krosshaugkvinnens grav fantes to gjenstander
81
Fig. 10. Ringspenne av bronse fra Hol. Indre diam. 2,9 cm. Foto:
Kari Dahl, Vitenskapsmuseet, NTNU ©.
Fig. 10. Ring-shaped bronze brooch from Hol. Inner diam. 2.9 cm.
Photo: Kari Dahl, Museum of Natural History and Archaeology,
NTNU ©.
av jern tolket som skinnskrapere. Slike er sjeldne,
men Shetelig satte dem i sin tid i sammenheng med
de såkalte ”kjøttknivene” av horn eller bein (Shetelig
1914:28–36, Kristoffersen 2000:Plansje 20:6) som ikke
synes å ha vært vanlige bruksgjenstander. To av dem
fra Fløksand i Alversund og Gjersvik i Tysnes (begge
Hordaland), har en runeinnskrift i den eldre runerekken, linalaukar og L-runen (for lin, lauk) gjentatt ti
ganger (Høst 1976:56–60).
Ringspenne og nøkler
Et av húsfreyjas viktigste attributter og maktsymboler
var et knippe hakenøkler som hang fra en ringspenne
av bronse. Denne har vært festet på drakten, men det
er usikkert hvor. Holkvinnens ringspenne er spesiell av
flere årsaker (Fig. 10). Dels er det ikke vanlig med ringspenner så tidlig i folkevandringstidens kvinnegraver,
og dels er dekoren egenartet. Rundt spennens ytterkant
vandrer en flokk på fem små hestefigurer. De gir et stillestående og statisk inntrykk som i følge Kristin Oma
er tilfellet med flertallet av folkevandringstidens hestefremstillinger (Oma 2001:41). Hestene er åpenbart relatert til en mannsmaske som finnes på et rombeformet
utspring mellom to av hestene. Under masken sitter tre
Bente Magnus
bronsenagler som har holdt fast en eller to smale remmer
av lær. Her har nøklene hengt og trolig også kvinnens
fine, lille kniv med sølvholk i lærslire. Mannsmasken
symboliserer muligens en guddom. Sammen med hesteflokken skulle den gi en spesiell beskyttelse til den som
hadde ansvaret for nøklene til familiens rikdommer i
bur og kister. Den eneste av gudene som fremstilles som
rytter er Odin. Ringspennen har i så fall både vært en
magisk og en praktisk gjenstand. De små naturalistiske
hestene har en parallell på medaljongetterlikningen av
gull fra Vika som ikke ligger langt fra Hol på Inderøy.
På medaljongens revers finnes en rytterscene der rytteren er bevæpnet med spyd og et lite, rundt skjold
(av form som de skjoldformete smykkene). Den magre
hesten står stille med bøyd nakke som de små hestene
på ringspennen (Axboe 2004:Tafel 11, Abbildung 27).
En liknende fremstilling av en hest finnes risset inn på
baksiden av hodeplaten på relieffspennen fra Nordheim
(Hedrum) i Vestfold (Hougen 1967: 36, Fig. 9c, Straume
2005:179, Fig. 11). Den måten å fremstille hester på
er inspirert av ryttermotiv på romerske mynter eller
medaljonger. Hesten var et statusdyr, beundret for sin
intelligens, hørsel, styrke og raskhet. Dens kontakt
med den guddommelige sfære er beskrevet av Tacitus
i 1. årh. e.Kr. i boken Germania (kap. 9) der han forteller at germanerne tok varsler av adferden til spesielle,
skimlete hester som ble holdt i hellige lunder og skoger.
Oma mener at hestens symbolske rolle var knyttet til
bevegelse og kryssing av grenser slik som de mellom liv
og død (Oma 2001:41).
Den eldre runerekken inneholder to tegn hvis navn
er tilknyttet hest, R-runen: reid (ridning, rideferd,
vogn) og M-runen: jór (hest) (Høst 1976:22–23). Når
så kroppsnære gjenstander som en ringspenne, medaljongetterlikning av gull og ”innsiden” av en tidlig
relieffspenne har hestebilder av beslektet karakter,
tyder det på at disse var magiske og skulle beskytte
den som bar bildene på kroppen, kanskje på ferden
mellom liv og død. Trolig har hestebildet hatt en
dobbelttydighet som kan henge sammen med guden
Odin og hans virksomhet.
Ringspenner blir vanlige i den senere delen av folkevandringstidens kvinnegraver på den skandinaviske
halvøy og på Gotland i tidlig merovingertid. Der er det
vanlig med en mannsmaske under ringen som feste
for lærremmene som holdt nøklene (Nerman 1969:Fig.
158–179, Rundkvist 2003:Fig. 10.14H) akkurat som
på Holspennen. De gotlandske ringspennene er oftest
ganske enkle, hvelvete og med stempeldekor, og nålen
er festet enten rett ovenfor nøklefestet eller på venstre
side av dette. Holfunnets ringspenne kan være en forløper for de gotlandske. De eldre ringspennene fra rikt
utstyrte kvinnegraver i folkevandringstiden i Norge og
82
Nord-Sverige er helstøpte, og enkelte, særlig i NordSverige (Norrland), er utstyrt med dyreornamentikk
(Åberg 1953:56–58). Men ingen har en mannsmaske,
bortsett fra de senere gotlandske ringspennene.
Når det gjelder Krosshauggraven, mangler den tilsynelatende både ringspenne og nøkler. Dette kan skyldes utgravningsmåten. Ettersom flere gjenstander av
jern og bronse som en skrinhank og to skinnskrapere
ble tatt vare på i 1869, er det sannsynlig at eventuelle
nøkler og en ringspenne ville ha blitt funnet hvis de
hadde vært en del av kvinnens utstyr. Dette kan tolkes
som at hennes rolle i samfunnet har vært annerledes
enn Holkvinnens.
Sigden og ølet
Blant Holkvinnens gravgods finnes en sigd av jern. En
tilsvarende er ikke funnet i Krosshauggraven. Skjære
korn har húsfreyja neppe gjort, men sigden kan symbolisere hennes ansvar for kornmaten og for ølbryggingen.
Ølet hadde vesentlig betydning i germanske samfunn
og skulle finnes til store høytider som en begravelse,
men også til gjestebud der husfruen spilte en viktig
rolle i forholdet til gjestene og hirden. Tunesteinen fra
Østfold fra ca. 400 e.Kr. er for eksempel reist til minne
om Wodurid, brødtryggeren. Steinens innskrift i den
eldre runerekken forteller at hans tre døtre gjorde i
stand til et hyggelig gravøl, og det er sannsynlig at de
også hadde ansvar for at ølet ble brygget (Grønvik 1981,
Bergström 2007:213–214).
Leirkarene i gravene fra Krosshaug og Hol består i
tillegg til de spannformete karene av to hankekar av
typen R361 i Krosshaug og en sortglittet ”vase” av typen
R368 i Holgraven. Det er trolig at disse har fungert som
seremonielle drikkekar til øl, men at de ikke har hatt
samme dignitet som glasspokalen i Krosshaug.
De spannformete karene
Krosshaugkvinnens spannformete kar (dette volums appendiks 1: Fig. 3) er laget av den samme
pottemaker(sk)en som et fra en rikt utstyrt kvinnegrav
fra Tu (dette volums appendiks 1: Fig. 17). ”Koblingen
mellom produksjonen av karene og familienes identitet
ble fremhevet og understreket ved kvinnebegravelsene der karene inngikk” (Kristoffersen & Magnus
2010:60). Det spannformete karet fra Hol med vertikal
snorimitasjon (Kristoffersen & Magnus 2010: Plansje
26, gruppe C1) har seks klare paralleller langs kysten
spredt fra Tu i Klepp (Rogaland) til Kolsland i Bjarkøy
(Sør-Troms) der det inngår i en kvinnegrav med korsformete spenner, fuglenåler, ringspenne og perler
(Sjøvold 1962:Plansje 32, 33, Magnus 1975:69–71).
Interessant er det å merke seg at tre av karene, bl.a. det
fra Tu i Klepp (dette volums appendiks: Fig. 20) er fra
AmS-Varia 55
Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya
en mannsgrav med våpen, mens de to nordlige er fra
kvinnegraver. Det er ikke usannsynlig at de familiene
som eide slike snorimiterte kar og som lot dem inngå i
gravleggingsritualene, inngikk i en slektssammenheng
som ble understreket ved slike begivenheter. Man kan
tenke seg at begge disse kvinnegravene fra Krosshaug
og Hol kan ha hatt en forbindelse gjennom Tu via de
spannformete karene.
Fra fjerne egner
Krosshaugkvinnens store pokal av grønt glass og det
store, muligens provinsialromerske, bronsefatet (se
Hauken dette volum: Fig. 2 og 5) viser til hennes oppgaver i hallen. Der foregikk det viktige ritualet der hun
i følge senere kilder som eposet Beowulf (Enright 1996,
Heaney 1999) bar pokalen med mjød først til husbonden og så til hver og en av krigerne med oppfordring
om å være tapre og lojale i krig. Mennene svarte med
løfte om mot og lojalitet (Nordberg 2003:190). Men
gjenstandene viser også til familiens kontakter med
fjerne områder i Sentral-Europa der slike pokaler og fat
trolig ble produsert.
Den senantikke arven
Ser vi på ornamentikken i draktutstyret til kvinnene
fra Hol og Hauge, viser den slektskap med provinsialromersk kunsthåndverk, med klare avgrensete flater med
karveskurdornamentikk og med visse, naturalistisk
formete dyr. Krosshaugspennen er et høykvalitetsprodukt med ornamentikken bygget opp strengt symmetrisk om en vertikal akse. Ornamentikken på sverdskjeder fra Nydam mose har det samme og dessuten
senromerske beslag til militærbelter. (Det finnes et fra
en mannsgrav med våpen fra Fosse i Time i Rogaland.)
Dyremaskene er naturalistiske, særlig de to langørete
maskene på fotens midtlist. Men dyreornamentikken
er sekundær i forhold til spiralkarveskurden og det
fremtredende listverket.
Holspennen er et enklere produkt rent håndverksmessig. Spiralornamentikken er enklere. Den uendelige
rekken av små tilbakeseende dyrefigurer på hodeplaten er beslektet med tidlig germansk ornamentikk,
påvirket av det senromerske. Bøylen er utformet med
en midtrygg med et presist utført klassisk motiv, en
meanderbord flankert av to nedsenkte felter med
karveskurd. Sett i forhold til frihåndsbildet på spennens
fot, er det som om gullsmeden har skapt spennen ut fra
to ulike tradisjoner.
Det er ikke funnet mange kvalitetsgjenstander
ornert i Nydamsstil i Norge. Bortsett fra relieffspennene fra Krosshaug og Hol, finnes det én fra Nordheim
i Hedrum (Vestfold), trolig fra et gravfunn (Hougen
83
1967:Fig. 9a-c) og én fra Lunde i Farsund (Vest-Agder)
(Hougen 1967:Fig. 24). En mindre relieffspenne av forgylt sølv ble funnet i en grav på Roligheten i Hedrum
(Vestfold) (Hougen 1967:Fig. 4) sammen med en stor
sølvblikkspenne. Fra Tu i Klepp stammer to deler av
en mindre relieffspenne av sølv med en runeinnskrift
på baksiden (Magnus 1975:61, Fig. 30) (se Særheim
dette volum: Fig. 1). De små figurene i sølv med menneskeansikter fra Krosshaug og Anda hører også til
i denne gruppen. Den rikt utstyrte våpengraven fra
Veien i Norderhov (Buskerud) med doppsko og beslag
til sverdet og sverdskjeden (Hougen 1967:Fig. 1–3,
Rygh 1885:Fig. 200a–d), er sammen med to sølvbeslag til en sverdskjede fra Tveito i Tinn (Telemark)
(Hougen 1967:Fig. 4), de eneste mannsgravene med
våpen vi kjenner til der praktvåpenet, sverdet, har
vært prydet i Nydamstil. De fleste gjenstandene med
Nydamstil stammer fra Ringerike, Vestfold, Telemark,
Vest-Agder og Rogaland, det vil si områder som trolig
har hatt god kontakt med Danmark, der Nydamstilen
tidlig har slått rot. Det fremgår bl.a. av de fire sølvskattene som er funnet i Danmark, den siste i september 2012 i Mannstrup i nærheten av Lejre (dk4
2012). Skattene fra Høstentorp (Voss 1954:213–216),
Hardenberg, Simmersted og Mannstrup har generelt
det samme innehold av smykker, mynter og romersk
sølvservice – alt klippet i biter og brettet sammen til
små pakker. Det foreligger biter av relieffspenner i
Nydamstil i tre av skattene, noe som gir et bilde av
hvor utbredt stilen var i Danmark, særlig på Jylland i
tidlig folkevandringstid. Holfunnet med smykkene i
Nydamstil er en ensom svale i en del av vårt land som
for øvrig har mange rikt utstyrte graver fra romertid og sen folkevandringstid (Marstrander 1983,
Johansen 2003). Det er ikke usannsynlig at kvinnen
i graven på Hol stammet fra Jylland (Nissen Meyer
1935:22).
Kvinnene fra Krosshaug og Hol har vært utstyrt
med sverd og skjold og med gjenstander som antyder
roller også innenfor helte- og krigerkulten. Men disse
aspektene fremheves ikke på de få fremstillinger av
kvinner som finnes fra folkevandringstiden, nemlig et
fåtall gullbrakteater fra Syd- og Midt-Tyskland, samt
ett eksemplar fra sentralplassen Gudme på Fyn. Der
sitter de bredbente på en tronstol, frontalt, med diadem, kjede av perler og med spinneredskaper i hendene
(Fig. 11). Vakre er de ikke, men kraftfullt fremstilt.
Stav og spinneredskaper som håndtein og hespetre
henger sammen med profetier. Det er å merke seg at
disse fruebrakteatene ikke er skandinaviske og anses av
Alexandra Pesch (2002) å vise den germanske gudinnen Frøya/Frigg (som har gitt opphavet til ukedagen
Frijatag = Fredag). Fruebrakteatene er trolig produsert
Bente Magnus
Fig. 11. Gullbrakteater med sittende kvinnefigur. Etter Pesch 2002:128.
Fig. 11. Gold bracteates with seated female figure. After Pesch 2002:128.
sent i folkevandringstiden, mellom 500 og 550, men
gudinnebildet går tilbake på den rikt utstyrte húsfreyja
som med sine spesielle attributter kunne gi råd om
fremtiden og veve sammen slekter og krigerskaren med
sin leder (Kristoffersen 2000:138–142).
Kvinnenavn
Navneforskeren Th. Andersson har skrevet om germanske navneskikker. Han påpeker at germanske
personnavn sosialt og ideologisk karakteriseres av
tre hovedtrekk: religiøs forankring, heltedyrkelse og
84
ættefølelse (Andersson 1998:14). Mannsnavnene er
oftest toleddete og viser til heltedyrkelse, berømmelse
og krig. Helten var mannens ideal. Toleddete kvinnenavn i hele den germanske litteraturen har ofte
endelsen *-gunthi og *-hil∂i, som begge betyr kamp,
for eksempel Gunnhild, Thorgunnr, Ragnhild. Gunnr
og Hildr er dessuten navnet på to nordiske valkyrjer.
Valkyrjene var senere i jernalderen Odins kampmøyer
(se liste hos Price 2002:338–340), de som rådet for
dem som skulle overleve og dem som skulle dø på
valplassen. Men forestillingene om overjordiske kvinnelige krigsdemoner har gamle aner og fantes høyst
AmS-Varia 55
Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya
sannsynlig hos germanerne allerede tidlig i jernalderen
(Andersson 1998:26).
Kvinnenavnene som er ristet i den eldre runerekken
på smykker, gravheller og minnesteiner er få og til dels
usikre (Høst 1976). Eksempler er:
• Wiwja på den sene relieffspennen fra
Eikeland i Time (Rogaland)
• Hallmær (steinmøy) på en kam fra
Setrehellaren på Bømlo (Hordaland)
• Aluko på et fiskesøkke eller et vevlodd fra
Førde (Sunnfjord)
• Inguboro fra en gravhelle i Opedal
(Hardanger)
• Agilamundo på Rosselandsteinen fra Kvam
(Hardanger)
• Igijo på en stein over en velutstyrt
kvinnegrav fra Stenstad i Nome (Telemark)
stor mengde litteratur om kvinners deltakelse i helteog krigsforherligelsen. Hele det nordiske panteon er
overlevert gjennom dette rike litterære kildematerialet. Men det kan ikke uten videre brukes for å forklare
fenomener fra folkevandringstiden.
Konklusjon
Ingen av de mange gullbrakteatene med runer
samt de mange runeinnskrifter på våpen, kammer
etc. har gitt oss flere kvinnenavn fra yngre romertid/
folkevandringstid. Litt senere forekommer noen kvinnenavn i runer på smykker blant germanske folk på
kontinentet (Düwel 2001:59–61). Ingen av disse har
sammenheng med ord for kamp og krig, snarere det
religøse. Ingeborg er dannet av tidlig germansk *-bergo:
vern og Inge- som henger sammen med *-ingwaz: gud
(= beskyttet av guden). Agilamundo som inneholder
fornvestnorsk –mundr, henspiller også på vern eller
beskyttelse. Wiwja er knyttet til ordet for helligdom,
vi (Høst 1976). Aluko inneholder det omstridte begrepet alu, der en av betydningene er ”Jeg gir kraft” ev.
”Jeg beskytter” (Imer 2012:188). Det har vært mektige
kvinner som fikk ristet sitt navn i runer av menn
som kjente runenes hemmelige budskap, men verken
heltedyrkelse eller ættefølelse synes å kunne spores i
innskriftene.
Praktspennenes ornamentikk i Nydamstil er knyttet til det militære, først og fremst til Rhingrensens
forlegninger og de romerske soldatenes militærbelter,
deretter til germanske krigergrupper. Nydamstilen er
en siste utløper av en slags romersk-germansk horisont
der antikke billedelementer blir overtatt, omformet,
videreutviklet og spres via gullsmedene. I de danske
og tyske våpenofferfunnene fra Illerup, Thorsbjerg,
Kragehul og i sær Nydam med mange nedlegginger av
hærutstyr over flere hundre år, får vi et lite innblikk i
tidens germanske krigeres streben etter berømmelse.
Det var viktig å kjempe inn i det siste for å sikre seg et
godt ettermæle. Det krigerske aspekt i kvinnegravene
fra Krosshaug og Hol er til stede, men vanskelig å få
tak i. Fra sen vikingtid og tidlig middelalder finnes en
85
Analysen av de to gravene fra Rogaland og NordTrøndelag har klargjort at begge må ha vært bygget
for prominente kvinner med stor makt, og at kvinnen fra Hol kan ha kommet fra Danmark. Kvinnen i
Krosshauggraven har åpenbart hatt høyere status enn
Holkvinnen. Hennes veldige gravmonument ble bygget som en slags motvekt til Tinghaug. Bergtoppen
kan ha vært et samlingssted, et ting i folkevandringstiden på Jæren. I denne tid, da en slik forsamling av
frie, våpenføre menn var det eneste større samlende
element i en maktstruktur, bygget på det personlige
forholdet mellom høvdingene og deres følge. Dersom
Tu var hovedgården og Hauge kanskje ikke fraskilt
som egen gård i tidlig folkevandringstid, kan jordeieren/storbonden/høvdingen på Tu ha vært en småkonge på Jæren med et vidstrakt nettverk over hele
Skandinavia. En slik manns hustru ville kunne få en
storslagen begravelse og et monument som Krosshaug.
Men vi står igjen med et uløst spørsmål. Hvor ble i så
fall de våpenføre menn begravd hvis nærmeste kvinner ble minnet med så monumentale gravhauger? Rikt
utstyrte dobbeltgraver for kvinne og mann er meget
sjeldne i eldre jernalder. Sætrang (Ringerike), Fosse
(Time) og Holsøy (Vestvågøy) har eksempler på dobbeltgraver med våpen og smykker, men som på grunn
av dårlig dokumentasjon sier lite om tidsavstanden
mellom de begravde (Bemmann & Hahne 1994:316).
Velutstyrte våpengraver fra folkevandringstiden er
oftest enkeltgraver. Våpengraven i Ådnehaugen på
Tu med vestlandskjel, glasspokal og betalingsringer
av gull, samt spannformet kar med snorimiterende
vulster, ble undersøkt i 1882. Kronologisk synes den
å ligge noenlunde samtidig med Krosshaug (Hauken
2005:81, Plansje 23–25), og det er nærliggende å anta
at det finnes en sammenheng mellom dem. På Hol finnes det rester av to mannsgraver med våpen på vestsiden av høyden. De ble funnet i samme store hellekiste,
og til den ene hører våpen, litt gull og et praktbelte
(Bemmann & Hahne 1994:394). Men tidsavstanden mellom kvinnens grav oppe på Holhøyden og
mannsgravene med våpen nede i vestskråningen gjør
at personene ikke kan ha tilhørt samme generasjon.
Men beslektet har de sannsynligvis vært. Slektene
som skapte monumentene over de to kvinnene i tidlig
folkevandringstid har hatt makt og innflytelse, sosialt
Bente Magnus
som politisk, og et vidt forgrenet kontaktnett over
store geografiske avstander.
Kvinnene fra Krosshaug og Hol tilhørte et annet
samfunn enn det som de norrøne litterære kildene
beretter om. Et samfunn som gjennomgikk dyptgående
forandringer i løpet av siste halvdel av 6. årh., blant
annet som et resultat av den såkalte fimbulvinteren i
536–537 e.Kr. (Axboe 2001:129–131, Gräslund & Price
2012). Denne kosmiske katastrofen der et støvslør fra et
enormt vulkanutbrudd hindret sollyset og solvarmen i
å nå jorden. Dette førte til at middeltemperaturen sank,
nedbør i form av regn og snø økte, og grunnvannet
steg. Konsekvensene ble at avlingene uteble og førte til
hungersnød der folk og fe døde og et stort antall gårder
ble lagt øde. Kystområdene i Nord- og Nordvest-Europa
synes å ha blitt hardt rammet, mens brede kornbygder
på for eksempel Østlandet og i Trøndelag trolig klarte
seg bedre. Samfunnsendringene ga stoff til nye myter
og ritualer som kan ha forandret husfruens rituelle og
politiske roller i merovingertiden.
Summary
One of the characteristic features of the Migration
Period in Norway (ca. 400–550 AD) is richly furnished female inhumation burials (Magnus 1975,
Kristoffersen 2000). This article presents a comparative analysis of two female graves dated to the first half
of the 5th century. One grave is from Hauge, Klepp,
Rogaland and one from Hol, Inderøy, Nord-Trøndelag.
In 1869, the grave from Hauge was disclosed when
much of the stones and earth from the grave mound
had been removed by neighbouring farmers. The
mound is called Krosshaug (i.e. Cross-mound) because
of a stone cross, which had been erected on top of it
in the early Middle Ages. It was a huge monument; it
measured 30 m in diameter and 5–6 m in height, and
was built on the northwest brink of a plateau that rises
above the surrounding fertile plain called Jæren. The
highest point of the plateau is Tinghaug, (i.e. Thing
mound) 102 m above sea level, and the grave mound
must have appeared as a counterbalance to the small
mountain. The burial mound at Hol was much smaller
but also constructed on the northwest brink of a small
plateau, rising above the surrounding agrarian landscape like a small castle. In 1911, the landowner began
dismantling the burial mound and found the grave.
Krosshaug contained a large stone cist 4.65 m long,
1.0 m–0.80 m wide and 0.90 m deep, mostly built in drywalling on a rocky projection on the ridge. It enclosed
an oaken coffin, built in the bulwark technique with
a ridged roof. Between the two was an ”insulation” of
birch bark. The woman had been placed on a bear fell,
fully dressed with jewellery and amulets of gold and
86
silver. Surrounding her were her tools for spinning and
weaving, a wooden bucket with a handle and fittings
of bronze, three pots, a glass goblet and a wide bronze
basin.
When he discovered the large stone cist built of
upright slabs, the farmer at Hol removed the lid and
dug out the contents; the remains of the woman
and her fragile grave goods suffered much damage.
Originally, she must have been put to rest lying on a
bier, as the cist had no bottom, the flagstones resting
on the rock itself. This is quite common with this type
of stone cist. Her grave goods consisted of abundant
gilt silver jewellery, amulets, beads, keys, textile tools,
a knife and scythe, pottery and fragments of bronze
and iron objects.
Both women were buried in much the same way as
the lady of the house, húsfreyja. Siv Kristoffersen has
demonstrated how this norm must have permeated the
burial customs for women of the highest level of the
society in the Migration Period in coastal Norway. The
women were not buried as private persons but according to the roles they had played (or ought to have played)
in a martial society where war, heroes, and the cult of
the god Odin structured people’s lives. Most of objects
of the graves seem to have had a double meaning.
Foremost among the women’s brooches are the two
large square-headed relief brooches of gilt silver ornamented in Nydam style. Despite the damage they have
suffered, they are still the finest examples of the Nydam
style found in Norway. The brooch from Krosshaug is
an exquisite piece of handicraft, with spiral ornamentation in chip-carving technique and structured by
broad mouldings. The brooch from Hol, however, is a
less perfect product, with features from the silver sheet
brooches and simpler spiral ornaments. On the foot, a
dramatic scene has been incised with a sharp instrument and stamps on free hand in the malleable metal:
a bearded male figure is seated at the outskirts of the
scene with his right arm raised in an imperial gesture.
Behind him are five ferocious looking animal figures,
one with a human head. The woman moving among
the warriors on the benches in the dark hall, wearing
such a large brooch, glittering in the light from the
open fires, was a powerful woman. The old English
epic poem Beowulf evokes scenes, which paint a colourful picture of the lady of the hall with her mead cup
addressing her lord and the members of the warband.
The woman from Krosshaug was buried with two 3
cm long and nearly identical silver figures, which may
have been used in some kind of ritual. The woman from
Hol had a small amulet capsule of gilt silver of a wellknown type. The shield-formed pendants found both at
Krosshaug and Hol are another kind of magical device.
AmS-Varia 55
Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya
Weaving battens were found in both graves. It is
known that such objects were forged from real swords.
Viewed together with the miniature shields, they form
the women’s magical weapons. Armed women are well
known from the medieval Norse literature, namely
the Valkyries. However, there are no traces of them as
early as in the 5th century, not even in the few personal
female names that have survived in contemporary
runic inscriptions. The weaving batten, miniature
shield and the spindle obviously have double meanings
and may even have been important in the cult of Frøya,
who was also the goddess of war, and where prophecies
played a major role.
One of the most important attributes and symbols
of power of the lady of the house was a bunch of latch
lifters dangling from a ring-brooch. The ring-brooch
from the grave at Hol is unique, with its small flock
of inactive horses around the edge and a male mask
where the leather straps for the keys were fastened. It
is worth noting that the Krosshaug grave contained no
ring-brooch or keys.
The comparison between the female graves at
Krosshaug, Klepp and Hol, Inderøy has led to the following result. The exquisite relief brooch, the shieldformed golden object, the bronze basin, the glass
87
goblet, as well as the position and the size of the
burial mound and the double grave cist, indicate that
the woman at Krosshaug had higher status than her
”sister” at Hol. To be given such a splendid burial, her
husband must have been a very powerful warlord (if
not a petty king) with large properties and important
alliances both inland and abroad. Tinghaug may have
been a place for things, and assemblies of free, ablebodied men in arms from most of Jæren may have met
there to perform rituals, and decide upon common
ventures. The memory of the two women may have
been kept for several generations due to rituals on or
at the foot of the burial mounds. However, when the
mounds were broken into and destroyed after nearly
1500 years, they carried no memories of the women
who had once led powerful lives at these farms. The
mounds had turned into mute heaps of valuable
building material.
Takk
Etter snart 25 år i Sverige er det ikke lett å unngå
svedismer som lurer seg inn i teksten. En stor takk til
redaksjonskomiteen for godt og nøyaktig arbeid med
publikasjonen i tillegg til andre arbeidsoppgaver samt
en takk til referee’ene for verdifulle kommentarer.