Regulering av emosjoner med mindfulness

Transcription

Running head: Regulering av emosjoner med mindfulness - mekanismer og hensiktsmessighet
Regulering av emosjoner med mindfulness mekanismer og hensiktsmessighet
Regulating emotions with mindfulness mechanisms and appropriateness
Ole Gunnar Tveit
Kandidatafhandling i psykologi, Aarhus Universistet
Vejledet af Dorthe Thomsen
Psykologisk Institut, Aarhus Universitet
Årskort: 20112042
Størrelse: 179 713 tegn ≈ 75 sider
Termin: Efterår 2013
Dato for innlevering: 10.10.2013
Denne erklæring skal indsættes i samtlige indleverede eksemplarer af opgaven som side nummer to, næst efter
forsiden/omslaget. Forsiden/omslaget skal stadig indeholde: Dato, Titel på opgaven, navn på fag den er opgave i, navn og
årskortnummer på studerende, navn på vejleder. Ved anonyme opgaver skrives ikke årskortsnummer og vejledernavn, men
derimod alene eksamensnummer
Alle rubrikker i denne erklæring skal være udfyldt.
Erklæringen skal være forsynet med den studerendes underskrift de to steder, der er afsat hertil
Speciale psykologi
Regulering av emosjoner med mindfulness - mekanismer og hensiktsmessighet
(udfyldes ikke ved anonyme opgaver
Ole Gunnar Tveit
20112042
Dorthe K. Thomsen
65-75
179 713
75
Innholdsfortegnelse
Abstract!.......................................................................................................1
1 Introduksjon!.............................................................................................2
2 Mindfulness!..............................................................................................3
2.1 Opphavet til mindfulness!....................................................................................3
2.1.1 De fire sannheter"
4
2.1.2 En åttedelt vei"
5
2.2 Mindfulness integrert i vestlig psykologi og vitenskap!...................................8
2.3 Definisjon av mindfulness!.................................................................................12
2.4 Ulike typer mindfulness!.....................................................................................14
2.4.1 Trekk, tilstand, evne eller praksis"
14
2.4.2 Mindfulness øvelser"
15
2.4.3 Måling av mindfulness"
16
2.5 Effekter av mindfulness!.....................................................................................17
2.6 Oppsummering!...................................................................................................19
3 Emosjonsregulering!..............................................................................20
3.1 Affekt og emosjon!..............................................................................................20
3.2 Emosjonsregulering!..........................................................................................23
3.2.1 Prosessmodell for emosjonsregulering"
25
3.2.2 Oppsummering"
29
3.3 Hensiktsmessig emosjonsregulering!..............................................................29
3.3.1 Affektive konsekvenser"
30
3.3.2 Kognitive konsekvenser"
31
3.3.3 Sosiale konsekvenser"
31
3.3.4 Kriterier for hensiktsmessig emosjonsregulering"
32
3.4 Måling og undersøkelse av emosjonsregulering!............................................33
3.5 Oppsummering!...................................................................................................34
4 Emosjonsregulering med mindfulness!...............................................36
4.1 Reguleres emosjoner med mindfulness?!........................................................36
4.1.1 Korrelasjoner mellom mindfulnesstrekk og problemer med
emosjonsregulering"
4.1.2 Mindfulnesstrening og emosjonsregulering"
37
37
4.1.3 Aksept og perspektivendring som emosjonsreguleringsstrategier"38
4.2 Hvordan kan mindfulness påvirke emosjonsregulering!................................40
4.2.1 Interne mekanismer - mindfulness som emosjonsregulering"
41
4.2.2 Eksterne mekanismer - mindfulness gir emosjonsregulering"
44
4.3 Utvikling av mindfulness fra kontrollert til ukontrollert !.................................53
4.4 Oppsummering!...................................................................................................55
5 Diskusjon!................................................................................................58
5.1 Forholdet mellom mekanismer!.........................................................................58
5.1.1 Interne og eksterne mekanismer"
58
5.1.2 Oppdeling av mindfulnesselementer i interne mekanismer"
59
5.1.3 Kan interne mekanismer forklares av eksterne mekanismer?"
61
5.1.4 Eksterne mekanismer og deres relasjon til hverandre"
62
5.1.5 Kontrollert eller ukontrollert regulering med mindfulness"
65
5.1.6 To typer virkninger"
66
5.2 Emosjonsregulering med mindfulness!............................................................67
5.2.1 Mindfulness i emosjonsregulering-rammeverket"
67
5.2.2 Mindfulness-tradisjonens mål med emosjonsregulering"
69
5.3 Hensiktsmessig emosjonsregulering med mindfulness!................................70
5.4 Hvordan leder mindfulness til mer hensiktsmessig emosjonsregulering?!..73
7 Referanser!..............................................................................................77
Regulering av emosjoner med mindfulness - mekanismer og hensiktsmessighet"
1/85
Abstract
Mindfulness is increasingly used to treat psychological problems, and research
indicates that it improves emotion regulation. This article aims to review how mindfulness
may regulate emotion or lead to improvements in emotion regulation, and further discuss the
appropriateness of these forms of emotion regulation. Relevant literature describes regulating
mechanisms both internal and external to mindfulness. Most of these mechanisms are related
to reducing automatic response to mental events or reducing maladaptive involvement with
emotion, which both are seen as main problems in cases of maladaptive emotion regulation.
The appropriateness of mindful emotion regulation depends largely on the effect it has on
emotion, which in turn depends on individual and situational factors. Generally mindfulness
may be understood to provide appropriate regulation to many different cases of maladaptive
emotion.
2/85
1 Introduksjon
Problemer med emosjon eller emosjonsregulering er involvert i 75% av
diagnosekategoriene inkludert i diagnosemanualen Diagnostics and Statistical Manual of
Mental Disorders (DSM-IV; “Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fourth
Edition,” 2000; Werner & Gross, 2010), og i enkelte, som stemnings- og angstlidelser, tenkes
maladaptiv regulering av emosjon som hovedproblemet. Stadig flere studier finner at
mindfulness henger sammen med god emosjonsregulering og mindre negativ emosjonalitet.
Mindfulness beskrives ofte som en spesiell måte å være oppmerksom på. Denne
oppmerksomheten er åpen for alle tilgjengelige tanker, følelser eller sensasjoner, og man
forsøker å akseptere disse som de er (Bishop et al., 2004; Shapiro, Carlson, Astin, &
Freedman, 2006). Selv om mange studier har vist en sammenheng mellom mindfulness og
emosjonsregulering, er det forholdsvis lite viten om mekanismene i denne sammenhengen
(Corcoran & Segal, 2008). Økt viten om dette kan gi bidrag både til forskning og klinisk
psykologi.
I denne oppgaven spør jeg hvordan leder mindfulness til mer hensiktsmessig
emosjonsregulering? Spørsmålet krever undersøkelse både av hvilke mekanismer i
mindfulness som kan regulere emosjon, om mindfulness kan påvirke emosjonsregulering på
andre måter og i hvilken grad disse påvirkningene kan tenkes å være hensiktsmessige.
For å besvare spørsmålet vil jeg først presentere mindfulness ved å se på begrepets
østlige opphav, vestlige forståelse, definisjoner og forskjellige typer. Deretter vil jeg beskrive
modeller for emosjon og emosjonsregulering og forsøke å gi noen grove kriterier for hva man
kan kategorisere som hensiktsmessig emosjonsregulering. Etter dette vil jeg presentere
mindfulness´ effekt og mekanismer for emosjonsregulering, samt hvordan mindfulness kan
påvirke andre slike mekanismer. Så vil jeg diskutere forholdet mellom mekanismene og
hvordan mindfulness kan forstås å påvirke emosjon og emosjonsregulering på to måter:
gjennom stabilisering og forbedring. Senerevil jeg diskutere hvordan mindfulness forholder
seg til emosjonsreguleringsfeltet. Mot slutten diskuterer jeg hvorvidt mindfulness kan være
og lede til hensiktsmessig emosjonsregulering. Til sist vil jeg gi en oppsummerende
konklusjon for problemformuleringen.
3/85
2 Mindfulness
De siste tiår har mindfulness blitt et stadig mer populært begrep innen helse. Det kobles
til psykologisk sunnhet og mange andre positive virkninger. Som klinisk verktøy kom det for
alvor på banen som en metode for reduksjon av stress (Kabat-Zinn, 2003), men har senere
også gitt viktige innspill til behandling av depresjon (Segal, Zindel & Tesdale, 2012). I det
siste har mindfulness også blitt benyttet i behandlingen av angst, spiseforstyrrelser og andre
psykologiske vansker (Keng, Smoski, & Robins, 2011).
I Norge bruker mange forfattere oversettelsen oppmerksomt nærvær for mindfulness
(eksempelvis Berge, 2007; Vøllestad, 2007). Denne oversettelsen tydeliggjør en kvalitet ved
det underliggende konseptet mindfulness, nemlig en oppmerksomhet som er rettet mot nået.
Det er vanlig å definere mindfulness som å også ha en spesifikk holdning til det man er
oppmerksom på, karakterisert av nysgjerrighet og aksept (Bishop et al., 2004). Oversettelsen
oppmerksomt nærvær kan antyde en fokusering på oppmerksomhetsdelen, og jeg vil derfor
benytte ordet mindfulness i denne oppgaven.
I dette kapittelet vil begrepet mindfulness presenteres. Først i lys av sitt tradisjonelle
buddhistiske opphav, og senere med syn på dets integrasjon i et vestlig vitenskapelig
rammeverk. Begrepets mangfold byr på noen problemer for vitenskapelig definisjon og bruk
av begrepet, og noen av disse variasjonene vil også bli belyst i slutten av kapittelet.
Jeg ønsker gjennom dette kapittelet å gi en bred forståelsesramme for begrepet
mindfulness, ved å se på både hvor det har sitt opphav og hvordan det forstås i Vesten i dag.
Dette vurderes som nyttig da begrepet har forskjeller i betydning i Østen og Vesten, og siden
ordet også kan referere til ulike konsepter. Litteratur om mindfulness refererer forskjellige til
definisjoner og typer, og bakgrunnsinformasjon er viktig for å kunne forstå forskjellene.
Typiske måter å måle mindfulness på vil også tas opp, samt andre metodiske spørsmål.
Sammen vil dette danne et grunnlag for senere presentasjon av forskning som har undersøkt
mindfulness´ implikasjoner for emosjonsregulering.
2.1 Opphavet til mindfulness
Røttene til det vi i Vesten kjenner som mindfulness finnes i østlige visdomstradisjoner;
religion, filosofi og psykologi (Fransgaard, 2011; Singla, 2011). Selv om det er mange
fellestrekk og liknende tanker i de forskjellige østlige tradisjoner, finner man den kanskje
klareste koblingen mellom mindfulness som det blir brukt innen vestlig psykologi og
4/85
buddhistiske tankesett og begrepet sati. Selv om buddhistisk teori vanligvis faller utenfor
psykologifagets grenser, velger jeg i denne oppgaven å presentere enkelte buddhistiske tanker
da disse er tett knyttet til utviklingen av og det tradisjonelle målet med mindfulness. Den
følgende gjennomgangen forsøker ikke å gi en utfyllende beskrivelse av hverken buddhisme
eller østlig forståelse av mindfulness, men vil prøve å vise hvordan mindfulness er tett knyttet
til sentrale grunnideer innen buddhisme. Den forståelsen av buddhisme som presenteres
samsvarer nok best med theravada-retningen innen buddhisme.
Overordnet kan man si at mindfulness er en tilstand eller væremåte hvor man orienterer
seg mot nået. Mindfulnessmeditasjon er en metode for å trene opp evnen til å være i denne
tilstanden. Nået, eller det nåværende øyeblikk, ansees innen buddhisme for å være den eneste
sone hvor mennesket kan påvirke årsakssammenhenger, og dermed bidra aktivt til å forme
fremtiden (Fransgaard, 2011). Ved å fokusere på andre øyeblikk enn nået blir man kun en
passasjer i livet, og årsaker utenfor deg vil betinge fremtiden. Ved å gå dypere inn i rasjonalet
som ligger bak bruken av mindfulnessmeditasjon, møter man et verdenssyn og en filosofi
som bygger på buddhistiske overbevisninger. I det følgende vil buddhismens fire
grunnsannheter presenteres, sammen med den tilhørende veien mot en tilstand uten lidelse
(også kjent som nirvana).
2.1.1 De fire sannheter
Sentralt for store deler av buddhistisk praksis og teori står læren om menneskelig
lidelse, formulert i “de fire sannheter” (Fransgaard, 2011). Den første sannheten beskriver
den uopplyste menneskelige eksistens som et liv med lidelse. Lidelse finnes i ulike former;
eksplisitt lidelse, lidelse knyttet til forandring og lidelse relatert til tendenser i menneskets
bevissthet. Med eksplisitt lidelse menes smerte eller ubehag i nået, av fysiologisk eller
psykologisk karakter. Kropp og sinn sees vanligvis som uttrykk for det samme (monisme) i
østlig psykologi (Singla, 2011). Lidelse i form av savn eller misnøye relatert til forandring
kan oppstå dersom et stimuli det knyttes noe positivt til opphører eller endres. Overordnet vil
man innen buddhismen si at lidelse skyldes tendenser i menneskets bevissthet til å legge
egenskaper som sannhet eller permanens til objekter eller hendelser som egentlig er
midlertidige og forgjengelige (Wallace & Shapiro, 2006). Disse tendensene omtales videre i
den andre sannhet, som handler om den grunnleggende årsak til lidelse. Fransgaard (2011)
beskriver årsaken som en “mental tendens til essensialisme”. Innen buddhisme forstås
5/85
oppmerksomheten og objekter i oppmerksomheten som en del av det samme. En tendens til å
se oppmerksomhetsobjekter som noe eget, noe som har en essens, bidrar til å utvikle et skille
mellom selvet og andre. Dette skillet er i henholdt til buddhismen falskt. Denne
essensialismen sees innen buddhismen som grunnlaget for selvoppfattelse og identitet.
Ønsket om å styrke og behage dette selvet, eller identiteten, medfører en kategorisering av
objekter og hendelser etter hvordan de stemmer overens med dette ønsket. De tre
villfarelsene, også omtalt som ondskapens røtter, tenkes å oppstå på dette falske grunnlaget, i
form av grådighet, hat og uvitenhet. Dette skaper en tiltrekking mot behagelig stimuli
(grådighet), aversjon mot ubehagelig stimuli (hat) og likegyldighet overfor nøytrale stimuli
(uvitenhet; Ekman, Davidson, Ricard, & Wallace, 2005). Arnold (1960, via Chambers,
Gullone, & Allen, 2009) beskriver dem også som grunnlaget for positive og negative
emosjonelle tilstander og oppsøkende- og unngåelsesatferd. Innen buddhismen beskrives
emosjonelle tilstander med utspring i essensialisme som forstyrrende emosjoner. Den tredje
sannheten fastholder at lidelse kan opphøre, og med det lede til en tilstand av nirvana, ved
utslukking av disse villfarelsene. Veien til nirvana beskrives i den fjerde sannheten og
refereres vanligvis som den åttedelte vei (Fransgaard, 2011). I det følgende vil det gis en
oversikt over denne veien, og de deler som er relevante for mindfulness vil gjennomgås
nærmere.
2.1.2 En åttedelt vei
Den åttedelte vei kan innenfor buddhismen sees som oppskriften på et fredfylt sinn, og
altså veien til utslettelse av lidelse (Fransgaard, 2011). Veien sees som en balanse mellom
overdreven fornektelse av nytelse (askese) og overdreven trang til nytelse (hedonisme), og er
derfor også kjent som middelveien. Veiens åtte elementer er gjensidig avhengige av
hverandre for å nås, og man vil innen buddhismen også si at når man har oppnådd ett
element, har man oppnådd alle (Fransgaard, 2011). Elementene er formulert som beskrivelser
av rett atferd og disse kan deles inn i de tre gruppene visdom, etisk oppførsel og
konsentrasjon (Singla, 2011). Visdomsgruppen i den åttedelte veien beskriver rett forståelse
og rett intensjon. I gruppen etisk oppførsel beskrives rett tale, rett handling og rett levebrød. I
konsentrasjonsdelen beskrives rett bestrebelse, rett mindfulness og rett konsentrasjon. I
enkelte oversettelser benyttes oppmerksomhet (awareness) i stedet for mindfulness.
6/85
Rett mindfulness er karakterisert av en ikke-dømmende, altomfattende aksept, som ikke
er reaktiv, men inklusiv og kjærlig (Thera, 1962, via Fransgaard, 2011). Rett mindfulness
kjennetegnes også av at man bevissthetsmessig nærmer seg nået. Personer som har rett
oppmerksomhet vil dermed være tilstede i nået, men de vil ikke dømme eller reagere
automatisk på de ting som er tilstede i den nåværende bevissthet. Disse personene vil ta imot
og akseptere bevissthetsinnholdet som det er med en kjærlig innstilling, uavhengig av om det
er tanker, emosjoner eller andre sensasjoner. Det buddhistiske skriftet “Foundations of
Mindfulness” (Sutta & Thera, 1993) beskriver fire fundamenter tilhørende mindfulness:
Kroppen, følelser, bevissthet og mentale objekter. Disse fundamentene kan forstås som ulike
domener av det indre liv hvor man kan være mindful. Kroppsdomenet inkluderer opplevelsen
av å puste, holdning, erkjennelse av hva kroppen gjør og andre kroppslige sensasjoner. I
følelsesdomenet inngår en mindfull tilnærming til om emosjoner og andre sensasjoner er
behagelige eller ubehagelige, og om de er relatert til det verdslige eller det spirituelle.
Bevissthetsdomenet refererer til opphavet og opplevelsen av ulike følelser, emosjoner og
bevissthetstilstander. Det fjerde domenet, mentale objekter, består av erkjennelser relatert til
buddhistiske overbevisninger. Eksempelvis en erkjennelse av om en av villfarelsene er
tilstede i nået eller ikke.
Ett av målene med mindfulness har tradisjonelt vært å redusere tendensen til
essensialisme (Chambers et al., 2009). Man ønsker innen buddhisme å tilegne seg selvtransformerende kunnskap gjennom å observere indre opplevelsers natur (introspeksjon;
Premasiri, 2008, via Singla, 2011). Et eksempel er at man ved å observere bevissthetens
skiftende natur kan få innsikt, eller kunnskap om objekters impermanens, altså motstridende
den mentale tendensen til essensialisme. Slik introspeksjon er en del av det å være mindful.
Et annet mål med mindfulness i buddhismen er å redusere konsekvensene av essensialismen,
de forstyrrende emosjonene (relatert til grådighet, hat eller uvitenhet). Mindfulness kan altså i
henhold til buddhistisk psykologi forstås som en tilstand eller væremåte hvor man kan
regulere visse tanker og emosjoner uten å unngå dem (Chambers et al., 2009). Dette
beskrives som svært vanskelig, men noe som likevel kan oppnås ved systematisk trening i å
ikke engasjere seg i emosjoner som oppstår. Mindfulnessmeditasjon er den måten man innen
buddhismen trener systematisk på dette.
I buddhismen er meditasjon et introspektivt verktøy som bidrar til utviklingen av alle
elementene i den åttedelte vei, men antas å spesielt påvirke de deler av veien som finnes i
7/85
konsentrasjonsgruppen {bestrebelse, mindfulness og konsentrasjon; Fransgaard:2011wt}. Det
eksisterer mange østlige meditasjonsformer, utviklet for å nå forskjellige mål. I en
metaanalyse som inkluderte de fleste engelske publikasjoner om meditasjon lagde Ospina et
al. (2007, via Elsass, 2011) en kategorisering med fem meditasjonstyper. Mantrameditasjon,
mindfulnessmeditasjon, yoga, Tai Chi og Qi Gong. Vestlige behandlingsformer basert på
mindfulness, eksempelvis Mindfulnessbasert Stressreduksjon (MBSR; Kabat-Zinn, 2003),
benytter både mantra- og mindfulnessmeditasjon, samt enkelte yoga øvelser (Fransgaard,
2011). Yoga involverer her pusteteknikker, strekkeøvelser og kontrollerte bevegelser som
brukes for å øke kontakten med kroppslige følelser og observere hvordan opplevelsen endres
fra øyeblikk til øyeblikk (Hölzel et al., 2011). I mantrameditasjon fokuserer man på
spesifikke objekter, eller mantra, som kan være ord, bilder eller abstrakte konsepter, som
medfølelse. Denne meditasjonsformen bidrar til utviklingen av rett konsentrasjon.
Mindfulnessmeditasjon, eller innsiktsmeditasjon, tilsvarer det østlige begrepet
vipassanameditasjon. Goleman (1988, via Singla, 2011) deler begrepet inn i to komponenter
som svarer til de østlige begrepene anapanasati og vipassana. Med anapanasati menes
mindful pusting (mindfulness of breathing) og sikter til rolig åndedrett som leder til rolige
tanker og rolig sinn. Man blir mer tilstede i øyeblikket mens man er våken og var. Pusting
hører inn under kropps-fundamentet i mindfulness. Vipassana oversettes med innsikt og
refererer her til en spesifikk praksis hvor man ved å observere sinnet og dets funksjoner kan
få større innsikt. I den sammensatte praksis av vipassana-meditasjon er anapanasati en
forberedelse for vipassana. Sinnet gjøres rolig for å la innsikten oppstå.
Oppsummerende kan det sies at mindfulness er tett knyttet til flere grunntanker innen
buddhisme. Begrepet har ulike betydninger, og kan referere til noe man kan oppnå (rett
mindfulness), noe man kan være (være mindful) eller om en form for meditasjon. Som et
element i den åttedelte vei er oppnåelsen av rett mindfulness en nødvendig del av å skulle
avskaffe ens lidelse. Mindfulness kan deles inn fire domener, kroppslige sensasjoner, følelser,
bevissthet og andre mentale objekter; som alle er konsentrert om indre opplevelser.
Utviklingen av mindfulness skjer gjennom meditasjon, hvor man starter med å fokusere på
det kroppslige domenet gjennom mindfulness-pusting. Dette fører til en indre ro som gir gode
betingelser for at innsikt kan oppstå. Begrepet mindfulness kan også brukes om
meditasjonspraksisen som inkluderer mindful pusting og innsiktsmeditasjon. Den østlige
form for mindfulness har mye til felles med den vestlige konseptualisering av begrepet. I
8/85
neste underkapittel blir det presentert en historisk oversikt for hvordan mindfulness ble
adoptert inn i vestlig psykologi.
2.2 Mindfulness integrert i vestlig psykologi og vitenskap
I forrige underkapittel ble mindfulness undersøkt i et østlig perspektiv. Her finner man
et stort system av mer eller mindre sammenhengende teorier. Teorienes sannhet hviler på
ulike forfatteres autoritet og retorikk, samt eventuelle personlige erfaringer av effekt. I vestlig
vitenskap regnes slike metoder som dårlige måter å etablere sannhet på, som er åpne for
mange feilkilder. Mange av de buddhistiske begrepene er foreløpig ikke målbare, noe som
gjør det vanskelig å undersøke årsakssammenhenger vitenskaplig. I denne delen av kapittelet
vil innføring og bruk av begrepet mindfulness i vestlig psykologi gjennomgås kort. En mer
utfyllende presentasjon og diskusjon av dette tema kan finnes i andre publikasjoner (Elsass,
2011; Fransgaard, 2011; Kabat-Zinn, 2011; Singla, 2011).
Ønsket om å forene begrepene finnes både hos psykologer og buddhister. Et eksempel
på det siste er Shinzen Young, en anerkjent mindfulnessinstruktør. Han har som mål nettopp å
forene mindfulnessmeditasjon med vitenskap (Van Nuys, 2008). Han ser disse to som de
ypperste oppdagelsene som er gjort i henholdsvis Østen og Vesten. Young ser for seg at en
fusjon av disse to i fremtiden kan gjøre buddhisme overflødig, og meditasjon mer effektivt.
Videre beskriver han at vitenskap etterhvert kan danne en ny referanseramme rundt
mindfulness og mindfulnessmeditasjon, som forklarer og støtter de effekter som finnes, mens
ineffektive teknikker blir luket bort.
Mindfulness ble for alvor av interesse innen psykologi i 1977, da den amerikanske
psykologforening (APA) foretok en gjennomgang av flere studier som undersøkte effekten av
meditasjon (Elsass, 2011). De fant tilsynelatende god effekt for mange forskjellige
problemstillinger. Selv om den hadde enkelte metodiske svakheter (Elsass, 2011), markerer
denne oppsamlende undersøkelsen starten på den psykologiske vitenskapelige interesse for
meditasjon, og gjennom dette også mindfulness.
På 70- og 80-tallet var interessen størst hos psykologer med psykodynamisk bakgrunn
(Elsass, 2011). Et spørsmål var på hvilken måte meditasjon kunne bidra i terapeutiske forløp.
Enkelte så meditasjon som et støttende verktøy med primært fokus på å bedre pasientenes
fremtid. Andre mente meditasjon kunne bidra til å gi innsikt i eksisterende konflikter eller
mangler i personlighetsstruktur, altså med et fokus på det som var etablert tidligere. Denne
9/85
debatten var gjennomgripende for store deler av den psykodynamiske retning, hvor man
diskuterte forholdet mellom de to tilnærmingene (støttende eller innsiktgivende), og hvilken
av de to som bør brukes i psykoterapi (Elsass, 2011). Mindfulness ble den gang forstått som
noe spirituelt, og det ble diskutert prinsipielt om spiritualitet i det hele tatt kunne inkluderes i
psykoterapi.
Psykodynamisk orienterte forskere som undersøkte mindfulness og distinksjonen
mellom innsikts- og konsentrasjonsmeditasjon tok i bruk begrepene ideal-jeg og jeg-ideal for
å forklare forskjellene (Hanly, 1984; Andreas-Salome, 1962, via Elsass, 2011). Bruken av
‘jeg’ tilsvarer her det eldre ‘ego’-begrepet. Ideal-jeg refererer til en idealisert forestilling jeget har om seg selv, som perfekt, permanent og udødelig. Jeg-idealet er forestillinger av hva
jeg-et ønsker å bli, med ubegrenset potensiale og hvor universet sees som en del av en selv.
Begrepene ble benyttet innen fransk psykoanalyse, blant annet for å forklare borderline
personlighetsforstyrrelse ved et jeg-ideal som var sterkt på bekostning av et svakt ideal-jeg. I
denne tidlige psykodynamiske konseptualisering av meditasjon er tanken at ideal-jeget blir
styrket gjennom innsiktsmeditasjon, mens jeg-idealet blir styrket ved
konsentrasjonsmeditasjon. Basert på muligheten for å øke eventuell ubalanse i
personlighetsstrukturen, ble konklusjonen for diskusjonen at meditasjon passer best for dem
som har et stabilt, integrert selv (Elsass, 2011). For de fleste vil det si at de har fullført
behandling.
Den psykodynamiske retning på 1970-tallet ser ut til å konseptuelt kunne integrere
mindfulness, men ble av flertallet altså vurdert som uegnet for bruk i psykoterapi. Denne
vurderingen ble basert på at mindfulness hovedsaklig var en forebyggende teknikk som ikke
passet personer uten en sterk og stabil personlighetsstruktur. Ellers var det på denne tiden stor
vekst innen kognitiv psykologi, som skulle vise seg mer åpent for mindfulness.
Uavhengig av psykodynamiske teoretikere arbeidet også Jon Kabat-Zinn med å
integrere mindfulness til Vesten. Han har selv skrevet om sin motivasjon og fremgangsmåte
(Kabat-Zinn, 2011). Kabat-Zinn hadde meditert i flere år, og ønsket å bringe dharma til
Vesten. “Dharma” refererer her både til Buddhas lære og universelle lovmessige
sammenhenger i forbindelse med menneskelig lidelse. Han ville presentere begrepet uten
samtidig å nevne buddhistiske tanker og teorier, og uten å benytte selve ordet. Med det ønsket
han å unngå at det han kommuniserte ble oppfattet som “new age”. Han var redd et slikt rykte
kunne undergrave hans mål om å utvikle en evidensbasert behandlingsform basert på dharma
10/85
og mindfulness. Han beskriver arbeidet som en rekontekstualisering av mindfulness fra
buddhisme til vitenskap, medisin og helse.
Mindfulness ble av Kabat-Zinn beskrevet ved hjelp av termer som oppmerksomhet og
selv-regulering. Disse begrepene passet godt inn i den relativt ferske kognitive retning og
tilnærming til psykologi. Innenfor kognitiv psykologi var det et større fokus på empirisk
undersøkelse av behandling enn det til nå hadde vært innen den psykodynamiske tradisjon.
Dette førte også til at mindfulness ble undersøkt empirisk (Elsass, 2011). Den første frukten
av Kabat-Zinns arbeid var “Stress Reduction and Relaxation Program” som ble startet i 1979.
Når programmet skulle læres videre til andre klinikker begynte man å bruke navnet
Mindfulnessbasert stress-reduksjon (MBSR).
Marsha Linehan gikk med Dialektisk atferdsterapi (DAT; Linehan, Armstrong, Suarez,
Allmon, & Heard, 1991) et skritt lenger i å integrere mindfulness med vestlig psykoterapi
(Fransgaard, 2011). Denne terapiformen ble utviklet spesifikt for å behandle personer med
borderline personlighetsforstyrrelse og suicidalatferd. Sammen med tradisjonelle terapeutiske
teknikker; som å utvikle allianse og analyse av kognisjoner og atferd, forsøker man i DAT å
øke mindfulness hos pasientene. Mindfulnessteknikker introduseres i DAT som et verktøy
pasientene kan lære og benytte i sin hverdag.
Steven Hayes (2004) argumenterer for at den tredje bølge av kognitiv atferdsterapi er i
ferd med å slå inn. Disse bølgene/generasjonene kan oppsummeres kort som følgende:
• Første bølge av atferdsterapi er studiet og påvirkning av menneskelig atferd som en innlært
respons på tidligere hendelser. Denne bølgen er nok bedre kjent som behaviorisme.
• I andre bølge tilføyer man den kognitive dimensjon. Atferd og tanker kobles til
underliggende skjema eller leveregler.
• Den tredje bølge er løst definert, men impliserer et overordnet perspektiv hvor man
undersøker kontekst og funksjon til kognitive prosesser. Et nøkkelord i denne bølgen er
metakognisjon (kognisjon om kognisjoner).
Metakognisjon kan forstås som et bindeord mellom østlige teorier om bevissthet og
vestlig kognisjonsteori (Toneatto, 2002). Begrepet sikter til en aktiv refleksjon med egne
kognisjoner som objekt. Mentale hendelser refererer her både perseptuelle og konseptuelle
kognisjoner. Perseptuelle kognisjoner refererer til måten hendelser fremtrer i vår
oppmerksomhet, hvordan hendelser kan være interne kroppslige eller eksterne i miljøet rundt.
Konseptuelle kognisjoner refererer til kognisjoner som er beskrivende, vurderende eller
11/85
analytiske. Metakognisjoner handler dermed om fremtredelse, oppmerksomhet, beskrivelser,
vurderinger eller analyser av andre konseptuelle eller perseptuelle kognisjoner.
Metakognisjon og mindfulness har altså til felles en interesse for mentale responser på
mentale hendelser. Begrepene som brukes på metakognisjon-området ser ut til å kunne
overføres til å brukes på mindfulness. Introspektiv observasjon kan for eksempel forstås som
en form for metakognisjon med både perseptuelle og konseptuelle elementer. Slike
kompatible begreper gjør det mulig å diskutere mindfulness innenfor den kognitive rammen.
Mindfulness ser dermed ut til å passe godt inn i kognitiv psykologi, og spesielt innen den
tredje bølge. Det kan også tenkes at mindfulness kan ha bidratt til utviklingen av den tredje
bølgen.
Den vanlige vestlige konseptualiseringen av mindfulness har blitt kritisert av enkelte
praktikanter og forskere, som mener at forskningen har overfokusert på de konseptuelle
elementene innen mindfulness (eksempelvis Grabovac, Lau, & Willett, 2011; Grossman &
Van Dam, 2011). Kritikerne mener at mindfulness bedre kan forstås som en ikke-konseptuell
(perseptuell) oppmerksomhetsprosess (Chiesa, Serretti, & Jakobsen, 2013). Disse forskerne
mener at de modellene man har av mindfulness i Vesten ikke klarer å beskrive mindfulness
tilstrekkelig, og ønsker nye forklaringsmodeller som bedre kan beskrive mindfulness i lys av
østlig psykologi.
Integrasjonen av mindfulness i et vestlig vitenskapelig rammeverk var i starten preget
av et ønske om å holde seg nært til det østlige opphav, men samtidig å unngå de fordommer
som måtte finnes om behandling som luktet av “new age”. Det siste ser ut til å ha lykkes,
samtidig som fordommen mot “det østlige” og “new age” kan ha blitt redusert. De siste 40-50
år har mindfulness blitt et stadig mer populært virkemiddel innenfor områder som
psykoterapi, helsefremming og stressreduksjon. Behandlingsformer basert på mindfulness
utvikles til å kunne hjelpe ved stadig flere psykologiske og fysiologiske problemstillinger.
Det ser ut til at mindfulness i Vesten er i ferd med å gjøre seg uavhengig av buddhistisk teori
og vil kanskje i fremtiden være fullstendig fundert på vitenskapelig etablerte sammenhenger.
Om dette samtidig vil føre til enda større forskjell mellom østlig og vestlig mindfulness, er
noe tiden vil vise.
12/85
2.3 Definisjon av mindfulness
En teoretiske definisjon skal beskrive hvilket begrep det er man undersøker så nøyaktig
som mulig. For konseptet mindfulness eksisterer det mange definisjoner og problemer kan
oppstå når forskjellige undersøkelser benytter definisjoner som ikke er like. Dette kan gi
forskjeller mellom studiene, som videre fører til at undersøkelser av det samme konsept ikke
alltid er sammenliknbare. En annen utfordring med å definere mindfulness er også å skille
konseptet fra de effekter som mindfulness kan gi. Selv om mindfulness er knyttet til effekter
som økt tålmodighet, større evne til å stole på andre, visdom og medfølelse; mener Bishop et
al. (2004) at disse må sees som kort- eller langtids effekter av det å være mindful, men altså
ikke en del av selve mindfulness. Jeg vil først se på de tidlige definisjoner gitt av Kabat-Zinn
(1994, via Kabat-Zinn, 2011), og videre en som er basert på disse (Bishop et al., 2004) samt
en definisjon med utgangspunkt i hva som er praktisert (Chiesa et al., 2013).
Jon Kabat-Zinn forsøkte tidlig å gi noen presise definisjoner på hva mindfulness
egentlig er. En populær formulering er at mindfulness er å “være oppmerksom på en spesiell
måte: Med vilje, i det nærværende øyeblikk og ikke-dømmende” (Kabat-Zinn 1994, via
Kabat-Zinn, 2011). En alternativ formulering er at mindfulness er “oppmerksomheten som
oppstår ved å legge merke til, med vilje, i det nærværende øyeblikk, og ikkedømmende” (Kabat-Zinn 2005e, via Kabat-Zinn, 2011).
Basert på dette har Bishop et al. (2004) definert mindfulness med de to komponentene
selvregulering av oppmerksomhet og orientering mot opplevelser. Oppmerksomheten
selvreguleres slik at den holdes på det som skjer i nået, og dermed tillater økt erkjennelse av
mentale hendelser i nået. Denne komponenten støttes av metakognitive evner for å
opprettholde oppmerksomhet, skifte oppmerksomhet og å unngå elaborativ prosessering.
Orientering mot opplevelser er karakterisert av nysgjerrighet, åpenhet og aksept. Dette
gjelder alt som oppmerksomheten er rettet mot, altså alle tanker, følelser og sensasjoner i
nået. Disse aksepteres som de er, og man er nysgjerrig på hvordan de oppstår og hvor de
kommer fra.
Oppmerksomhet som er rettet mot nået er ikke fiksert eller målrettet, men følger
sanseimpulser, tanker og følelser som beskrevet hos Posner (1980, via Bishop et al., 2004).
Den er dermed rettet mot det generelle, alt man opplever, i stedet nfor enkelte utvalgte
opplevelser. Herfra stammer også skillet mellom fiksert oppmerksomhet som en ovenfra og
ned prosess, mens nedenfra og opp oppmerksomhet er å følge sanseinntrykkene som de
13/85
oppstår. Slik oppmerksomhet rettet mot nået er av andre (Brown & Ryan, 2003) kalt for åpen
bevissthet (open awareness).
Bishop et al. (2004) hevder at de to komponentene bidrar til en perspektivendring hos
den som er mindful. Dette endrede perspektivet beskrives både som desentrert (decentered;
Safran & Segal, 1990, via Bishop et al., 2004) og frakoblet (detached; Bohart, 1983, via
Chambers et al., 2009). Desentrering medfører at synet på egne tanker og følelser i økende
grad forstås som subjektive og skiftende i stedet for valide og permanente (Bishop et al.,
2004). Frakobling fordrer et større skille mellom selvet og oppmerksomhetsinnholdet
(Chambers et al., 2009). Med andre ord øker avstanden fra oppmerksomhetsinnholdet til både
den eksterne verden og til selvet. Dette tenkes å redusere tendensen til å respondere
automatisk på bevissthetsinnhold, da bevissthetsinnhold er mindre representativt for
virkeligheten og for personens selv.
Forståelse og definisjon av mindfulness som to komponenter som sammen fører til en
perspektivendring, i tråd med Bishop et al. (2004), vil benyttes videre i oppgaven. Men jeg
vil støtte denne med en forståelse av at forskjellige praksisformer og erfaring kan lede til
ulike former for mindfulness.
For å unngå problemer med å sammenlikne på tvers av forskjellige definisjoner velger
Chiesa et al. (2013) å klassifisere studier etter hvordan og hvor lenge deltakerne har praktisert
mindfulness. Deres funn indikerer at mindfulness utvikler seg over tid, og er kvalitativt
forskjellig hos personer som har utviklet mindfulness relativt nylig sammenliknet med de
som er erfarne med mindfulness. Emosjonsregulering ser eksempelvis ut til å være kvalitativt
annerledes hos personer som har praktisert lenge sammenliknet med de som har lite erfaring
med mindfulness praksis. Denne kvalitative utviklingen i mindfulness fanges ikke opp av de
eksisterende spørreskjemaer for måling av mindfulness. Forfatterne presiserer ingen
definisjon utover klassifiseringen. Artikkelen skiller hovedsaklig mellom mindfulness som
tenkes innlært via en klinisk mindfulnessbasert intervensjon (MBI) som MBSR eller MBCT,
med tradisjonell vipassana- og zen-meditasjon eller med korttids induksjon av en mindful
tilstand. Denne forskningen presenteres i kapittel 4.3.
Som en oppsummering vil denne oppgaven ta utgangspunkt i mindfulness definert som
bestående av de to komponentene beskrevet av Bishop et al. (2004); regulering av
oppmerksomheten mot nået og orientering mot opplevelser. Den første komponenten
involverer selvregulering av oppmerksomhet slik at den opprettholdes om det som skjer i nået
14/85
uten elaborering, og dermed tillater økt erkjennelse av mentale hendelser i nået. Den andre
komponenten involverer en spesiell orientering mot ens opplevelser, karakterisert av
nysgjerrighet, åpenhet og aksept. Sammen fører også disse komponentene til en endring av
perspektiv på indre opplevelser. Utvikling av mindfulness kan gi både kvantitative og
kvalitative endringer i selvregulering av oppmerksomhet og orientering mot nået. I oppgaven
vil det også gjenkjennes at mindfulness ikke nødvendigvis fremtrer på samme måte hos
personer med forskjellige erfaringer med mindfulness, og ulike intensjoner med å være
mindful.
2.4 Ulike typer mindfulness
Som nevnt fører mangfoldigheten i definisjon og praksis av mindfulness til noen
forskningsmessige problemer. Oppgaven vil i det følgende presentere forskjellige
betydninger av ordet mindfulness, noen forskjellige måter å praktisere mindfulness på og
noen metoder som brukes for å måle mindfulness.
2.4.1 Trekk, tilstand, evne eller praksis
Ordet mindfulness kan i den vestlige teoretiske ramme referere til ulike sider ved
mindfulness som konsept (Germer, Siegel & Fulton, 2005 via Keng:2011hs; Chiesa et al.,
2013); som tilstand, trekk, evne eller praksis.
Den første betydningen av ordet sikter til en psykologisk prosess, en spesiell type
oppmerksomhet eller en kognitiv modus. Denne betydningen av ordet refereres i litteraturen
spesifikt med mindfulness tilstand (state mindfulness). En person i en tilstand av mindfulness
regulerer oppmerksomheten mot hendelser i nået og orienterer seg mot disse hendelsene med
nysgjerrighet, åpenhet og aksept. Tilstanden er forbigående - man kan i ett øyeblikk være
mindful, for så i neste øyeblikk ikke være det. Denne formen for mindfulness kan også sees
som et kognitivt verktøy som kan tas frem når man trenger det, mens trekk av mindfulness er
noe mer varig og generelt. Mindfulness tilstand er det man tenkes å oppnå på kort sikt ved å
utføre mindfulnessøvelser, og kan dermed kontrolleres i laboratoriestudier.
For det andre brukes ordet for å vise til en personlighet som er preget av mindfulness,
eller en naturlig disposisjon til å være oppmerksom på nået, med en tilhørende aksepterende
holdning. Litteraturen refererer denne betydningen med mindfulnesstrekk (trait mindfulness).
Personer med høy grad av mindfulnesstrekk antas å oftere være i en tilstand av mindfulness
(Siegel, 2010, via Hülsheger, Alberts, Feinholdt, & Lang, 2013). Mindfulnesstrekk kan
15/85
utvikles gjennom øvelse, men det er også tilstede hos noen personer som ikke praktiserer
mindfulness og varierer naturlig i befolkningen (Lykins & Baer, 2009). Shapiro et al. (2006)
ser perspektivendringen i mindfulness som en fortsettelse av en naturlig utvikling fra
subjektiv til objektiv verdensforståelse (Kegan, 1982, via Shapiro et al., 2006), og naturlig
variasjon i mindfulnesstrekk kan forstås som et uttrykk for variasjon i den naturlig
perspektivendringen.
Bishop et al. beskriver (2004) mindfulness som en samling av evner man kan øke
gjennom bruk og trening. Sammenliknet med mindfulnesstilstand kan mindfulness som evner
sees som respektivt bruk av evnene i en spesifikk situasjon. Mindfulnesstrekk kan forstås
som bruk av mindfulness evner i mange situasjoner i livet.
I de to første betydningene av ordet menes altså det å være mindful, i øyeblikket eller
generelt. Mindfulness sees også av noen som en samling evner. Den fjerde betydning av ordet
sikter til en spesiell form for praksis eller øvelse som har til mål å utvikle mindfulness hos
personen som utfører dem, slik som mindfulnessmeditasjon. Kabat-Zinn (2011) beskriver
mindfulness som uløselig knyttet til praktiseringen av mindfulness. Mindful praksis kan
tenkes å bidra til utvikling av mindfulness som prosess, som personlighetsdisposisjon,
mindfulness som en samling evner og av selve mindfulnesspraksisen. Personen som
praktiserer blir flinkere til å praktisere gjennom øvelse. Den stadig mer effektive praksis vil
dermed bidra til å utvikle mindfulness som tilstand eller trekk, slik at personen blir flinkere til
å bruke og å holde på denne modusen. Bruk av ordet meditasjon i fortsettelsen av oppgaven
vil referere til introspektive øvelser som fokuserer på bevissthet eller oppmerksomhet.
Mindfulnessmeditasjon vil referere mer spesifikt til meditasjonsøvelser som har til mål å
utvikle mindfulness hos utøveren.
2.4.2 Mindfulness øvelser
Mindfulness har tradisjonelt innen buddhismen blitt kultivert gjennom meditasjon. Det
finnes mange varianter i tillegg til kategoriene innsikt- og konsentrasjonsmeditasjon. Det er
også mange måter det praktiseres på, fra flere timer daglig meditasjon til mer sporadisk.
Mindfulnessbaserte intervensjoner (MBI) sikter til vestlige psykologiske
behandlingsformer som inkorporerer mindfulness for å nå kliniske mål. Det finnes i dag
mange forskjellige, eksempelvis: Mindfulnessbasert stressreduksjon (MBSR; Kabat-Zinn,
2003), mindfulnessbasert kognitiv terapi (MBKT; Segal, Williams & Tesdale, 2012) og
16/85
Acceptance and commitment therapy (ACT; S. Hayes, 2004). Disse behandlingsformene
inkluderer mindfulness på ulike måter. Opplæring og praksis av mindfulness kan være
hovedfokuset i behandlingen, som ved MBSR, mens ACT og MBCT introduserer
mindfulness som et av flere elementer eller teknikker klienten kan bruke. Det er vanlig at
praksisen foregår over flere uker, med oppfordring om egen praksis hjemme. Grabovac, Lau
og Willet (2011) hevder at det vestlige MBI ikke adresserer innsikt direkte, og dermed best
kan sammenliknes med tradisjonell konsentrasjonsmeditasjon.
Noen forskere studerer også mindfulness ved å benytte enkeltøvelser, for eksempel kan
deltakere bli bedt om å gjøre mindfulness øvelser i 20 minutter før de skal utføre en oppgave,
eller bli bedt om å forsøke å akseptere følelser (Webb, Miles, & Sheeran, 2012). Det gis
gjerne instruksjoner tilsvarende de man finner i tradisjonell meditasjon eller i en MBI. Det
kan diskuteres om mindfulness som kan induseres slik er kvalitativt lik den tilstand som kan
oppnås etter lengre tids mindfulness praksis.
2.4.3 Måling av mindfulness
Mindfulness kan graderes eller måles på forskjellige måter. Gode målinger er viktig for
å kunne vitenskapelig undersøke om mindfulness henger sammen med andre variabler.
Et ofte brukt spørreskjema for måling av mindfulness er “Five Factor Mindfulness
Questionnaire (FFMQ)” (Baer, Smith, Hopkins, Krietemeyer, & Toney, 2006). Grunnlaget for
verktøyet er en forståelse av mindfulness som å ha elementer av trekk, tilstand og evne.
Forfatterne sier dermed ikke at det er et verktøy for å måle en spesiell form for mindfulness.
Men det benyttes av andre (eksempelvis Paul, Stanton, Greeson, Smoski, & Wang, 2013) som
et mål på mindfulnesstrekk. Verktøyet er utviklet etter en faktoranalyse av alle “items” i fem
andre mindfulness spørreskjemaer (Mindfulness Attention Awareness Scale (MAAS),
Freiburg Mindfulness Inventory (FMI), Kentucky Inventory of Mindfulness Skill (KIMS),
Mindfulness Questionnaire (MQ)). Faktoranalysen antydet fem faktorer av mindfulness og
disse gjenkjennes i FFMQ: Observere, Bbeskrive, Handle med oppmerksomhet, Ikkedømming av indre opplevelser og Ikke-reaktivitet på indre opplevelser. Skjemaet spør inn til
personens normale handlingsmønstre, og tenkes dermed å hovedsakelig undersøke trekk av
mindfulness.
En metode som allerede er nevnt er å bruke personens erfaring med mindfulness som
kategorisering av og indikator på mindfulness. Hvilke øvelser de har gjort og over hvor lang
17/85
tid de har benyttet øvelsene. En tidligere nevnt distinksjon mellom ulike øvelser er
gruppering av kliniske MBI, tradisjonell meditasjon og korttids indusert mindfulness (Chiesa
et al., 2013). Andre mål som er brukt er antall år med jevnlig meditasjon eller antall
meditasjonstimer totalt. Denne formen for måling tenkes å undersøke både mindfulness-trekk
samt evnen til å oppnå mindfulnesstilstand.
Lykins og Baer (2009) fant en middels korrelasjon på r=.33 mellom mindfulness målt
med FFMQ og erfaring med mindfulnesspraksis, noe som kan sees som relativt lavt for en
indikator. Mindfulnesstrekk er funnet å variere i befolkingen, og er ikke forbeholdt dem som
har utført mindfulnessøvelser. Korrelasjonen mellom begrepene blir redusert i de tilfeller
individer har høy naturlig mindfulness, uten å tidligere ha bedrevet mindfulness praksis. Det
kan også tenkes individuelle forskjeller i hvor raskt man lærer, hvor fokusert man er mens
man praktiserer og det kan være mange forskjeller i hvordan meditasjonspraksisen
gjennomføres. Det man i alle fall kan si er at de to målene ikke ser ut til å undersøke nøyaktig
det samme.
Spørreskjemaet Toronto Mindfulness Scale (TMS; Lau et al., 2006) er utviklet for å
måle mindfulness tilstand, og dette fylles ut med tilbakeblikk på et tidligere tidspunkt. Det gis
derfor vanligvis straks etter en mindfulnessøvelse. Skjemaet er basert på Bishops (Bishop et
al., 2004) definisjon av mindfulness. Thompson og Waltz (2007) fant ikke støtte for
sammenheng mellom mindfulnesstrekk og tilstand, målt med henholdsvis FFMQ (og MAAS)
og TMS, etter at deltakere uten meditasjonserfaring gjennomgikk en 15 minutters
meditasjonsøvelse. Evnen til å oppnå en mindful tilstand i en øvelse var altså ikke signifikant
relatert til om de normalt var mindfulle. Om dette skyldes validitetsproblemer med
spørreskjemaene, problemer med forskningsdesignet eller manglende sammenheng mellom
de to formene for mindfulness er foreløpig uklart.
Det er altså problematisk å måle mindfulness, da det finnes forskjellige mål som måler
de forskjellige typene, uten at det er klart hvordan disse forholder seg til hverandre. Derfor vil
jeg i oppgaven holde typene adskilt og som nevnt også spesifiseres om det refereres til
mindfulness som tilstand, trekk, eller indikert av erfaring.
2.5 Effekter av mindfulness
Mindfulness er blitt koblet til mange effekter og utfall, og det vil bli forsøkt gitt en kort
gjennomgang av disse. Personer som er øvet i og bruker mindfulness ser ut til å få mange
18/85
positive gevinster av dette. Keng, Smoski og Robins (2011) har laget en oversikt (review) av
forskningen på området, og noen punkter fra denne presenteres i det følgende.
Høy score på mindfulnesstrekk, målt med spørreskjema, korrelerer positivt med blant
annet selvfølelse (self esteem), empati, optimisme, positive affekter, opplevelse av autonomi
og kompetanse og tilfredshet med livet. Samtidig fant forfatterne negativ korrelasjon mellom
mindfulnesstrekk og depresjon, dissosiasjon, ruminasjon, sosial angst, unngåelse, intensitet
av vrangforestilinger og problemer med emosjonsregulering. Personer med dette trekket
hadde også tendenser til færre negative automatiske tanker, større evne til å slippe slike
tanker og var bedre til å fastholde oppmerksomhet.
Undersøkelser av personer med ulik grad av meditasjonserfaring antyder positiv
korrelasjon mellom både meditasjonserfaring og mindfulnesstrekk og medfølelse
(compassion) og velvære (ibid.). Negativ korrelasjon ble funnet for meditasjonserfaring og
ruminasjon, undertrykking av tanker, frykt for emosjoner og problemer med
emosjonsregulering.
Analyser av datamaterialet støttet en modell der mindfulnesstrekk står som mediator
mellom meditasjonserfaring og flere utfall-variabler (ibid.). Dette kan forstås som at man ved
meditativ praksis i større eller mindre grad er avhengig av å utvikle mindfulnesstrekk for at
det skal føre til de nevnte effektene.
Keng et al. (2011) har også sett på studier som har undersøkt effektene av behandling
som inkluderer MBI. Randomiserte, kontrollerte studier av MBSR har vist reduksjon i
selvrapportert angst, depresjon, sinne, ruminasjon, kognitiv disorganisering, post-traumatisk
unngåelse og fysiologiske symptomer. MBSR har også en positiv sammenheng med
mindfulnesstrekk, samt med tilgivelse, empati og livskvalitet. Liknende funn er også gjort for
andre undersøkte MBI.
En del studier undersøker også umiddelbare effekter av mindfulness. Studier viser til
god effekt for mindfulness induksjon sammenliknet med andre teknikker for å regulere
emosjon etter induksjon av negativ affekt (oppsummering hos Keng et al., 2011).
Studier som vurderer endring i emosjonsregulering som følge av mindfulnesstilstand
eller erfaring blir gjennomgått i kapittel 4.
19/85
2.6 Oppsummering
Mindfulness var tidligere best beskrevet innen buddhismen, men har i de siste tiår blitt
stadig mer utforsket med vestlige vitenskapelige metoder (Elsass, 2011). Tilpasning til et nytt
teoretisk rammeverk sammen med sekulariseringen av begrepet har ført til at man ikke kan
sette likhetstegn mellom mindfulness i Østen og Vesten. Forskning har funnet sammenheng
mellom trening i og tilstedeværelse av mindfulness og bedring for flere psykologiske og
fysiologiske problemer (Keng et al., 2011).
I Vesten sees mindfulness som en fokusering av oppmerksomhet på interne opplevelser
i nået, uten at man bruker opplevelsen som utgangspunkt for bedømmelser eller reaksjoner
(Kabat-Zinn, 2003). Hendelsene aksepteres og undersøkes som objekter som har et opphav
og et formål. De sees ikke som en del av identiteten eller selvet til personen som observerer.
Når begrepet defineres vitenskapelig deles det vanligvis inn i to komponenter. Denne
oppgaven bruker Bishop et al. (2004) sin definisjon av mindfulness som selvregulering av
oppmerksomhet mot opplevelser i nået og orienteringen til de opplevelsene man så er
oppmerksom på, karakterisert av nysgjerrighet, åpenhet og aksept.
En måte å kategorisere mindfulnesstyper på er å se på hvordan det er blitt praktisert.
Dette åpner for mange undergrupper av mindfulness. Inndelingene gjøres etter forskjellige
praksisformer og ulik treningsmengde og er basert på observasjoner av at enkelte effekter kan
oppnås etter en enkelt øvelse, mens andre fremtrer først etter jevnlig praksis over lang tid
(Chiesa et al., 2013).
Forskningsfeltet rundt mindfulness kompliseres av forskjellige mindfulnesstyper, som
teoretisk beskrives som relaterte, men som empirisk er funnet å ha lav korrelasjon eller å ikke
korrelere. Dette kompliserer også måling av mindfulnes. Videre forskning rundt dette vil nok
avklare relasjonene, men foreløpig bør man se mindfulnesstypene som adskilte, og undersøke
dem hver for seg.
Denne oppgaven vil i fortsettelsen benytte inndelingen i to komponenter som sammen
fører til en endring av perspektiv på indre opplevelser. Det vil samtidig anerkjennes at ulike
typer praksis kan lede til forskjellige typer mindfulnesstrekk, tilstand og evner, samt
tilhørende konsekvenser.
20/85
3 Emosjonsregulering
Emosjoner motiverer og driver mennesker til å handle, eller å avstå fra handling (Gross
& Thompson, 2007). De kan få oss til å respondere raskt på en mulig trussel, eller gjøre så vi
unngår å bli med på fest fordi vi er engstelig for hvordan vi vil fremstå. Emosjoner er også
nært knyttet til tanker, og disse kan gjensidig utløse og påvirke hverandre (ibid.). Det er ofte i
menneskers interesse å endre sine emosjoner, men dette kan gjøres på mer eller mindre
hensiktsmessige måter. Emosjonsregulering som forskningsfelt undersøker hvordan
emosjoner utvikles og hvilke måter mennesker regulerer dem på. Større innsikt i dette feltet
kan potensielt hjelpe menneskers dagligliv, om de blir kvitt maladaptive måter å regulere
emosjoner på (Gross, 2002). Ny innsikt tenkes også å bidra til å forstå enkelte lidelser bedre
og hjelpe utviklingen av behandling for dem.
Feltet benytter en kognitiv forståelse av emosjoner, og i fortsettelsen av oppgaven blir
det gitt en introduksjon til kognitiv emosjonsteori. Teoriene støtter opp om prosessmodellen
for emosjonsregulering som også blir presentert. Deretter følger en diskusjon av hvilke
former for emosjonsregulering som kan kalles hensiktsmessige. Dette bidrar i en senere
analyse av om mindfulness kan bidra med hensiktsmessig emosjonsregulering.
3.1 Affekt og emosjon
Affekter bidrar i kroppens motivasjon-, signal- og kommunikasjonsystemer
(Solbakken, Hansen, & Monsen, 2011). De kan fokusere handling og tanker på noe som er
viktig i ulike situasjoner og hjelpe med tolkning av interpersonlig interaksjon. Alt dette kan
bidra til overlevelse . Forholdet mellom affekt og emosjon vurderes på ulike måter, der noen
ser dem som synonymer, mens andre forstår emosjoner som affekt kombinert med
affekterfaring (Monsen, Eilertsen, Melgård, & Ødegård, 1996).
Gross og Thompson (2007) ser affekt som en overordnet kategori for tilstander hvor
man raskt evaluerer stimuli som godt eller dårlig. Kategorien inkluderer tilstander som
generell stressrespons eller “stresset”, forskjellige emosjoner, humør og andre
motivasjonsimpulser (som sult eller smerte). Emosjoner skiller seg fra de andre ved at de kan
være både positive og negative, mens en stressrespons vanligvis kun er negativ. I motsetning
til humør, så retter emosjoner seg mot et spesifikt objekt og oppfordrer til handling i tillegg til
å påvirke tanker. Emosjoner er også fleksible, mens andre motivasjonsimpulser vanligvis ikke
er det.
21/85
Emosjon er likevel en uklar kategori. Det finnes ikke en liste med kriterier som
inkluderer alle emosjoner og samtidig ekskluderer alle andre fenomener og tilstander (Gross
& Muñoz, 1995; Gross & Thompson, 2007). Gross (1995) definerer emosjoner som biologisk
funderte reaksjoner som koordinerer adaptive responser til viktige muligheter eller
utfordringer. Emosjoner som glede, sinne, frykt, avsky og tristhet sees som prototypiske
grunnemosjoner, mens det også kan finnes andre, sammensatte emosjoner. Forskjellige
emosjoner tenkes å passe til ulike tilpasningsutfordringer. Emosjoner har en imperativ
kvalitet, det vil si at de kan “bryte inn” i menneskers bevissthet når de aktiveres. Emosjoner
vil ofte motivere til atferd, for eksempel å rope eller slå om man er sint (vred). Dette
handlingsforslaget er ikke obligatorisk, men konkurrerer med andre forslag til atferd, generert
av andre prosesser. Stress kan redusere evnen til å avbryte slike handlingsforslag (Gross &
Thompson, 2007).
En kognitiv modell for emosjoner, formulert av Power og Dalglish (2008, p. 50), deler
grunnlaget for emosjoner i tre komponenter. Hendelse, tolkning og vurdering. En hendelse
kan være ekstern (oppdager en bjørn) eller intern (får lyst til å spise). Hendelsen blir så tolket
kognitivt (interpretation), eksempelvis bjørnen vil spise meg. Denne tolkningen gjennomgår
så en vurdering (appraisal) opp mot personens mål. Det at bjørnen (hendelsen) kommer til å
spise en (tolkningen) kan vurderes som en trussel (vurderingen). Emosjoner skiller seg
dermed fra andre sensasjoner ved at vurderingen i emosjoner er basert på noe kognitivt
(vurderingen baseres på tolkningen av hendelsen), mens det ved andre sensasjoner (for
eksemepel smerte) vurderes basert på kroppslige stimuli. Vurderingen kan videre utløse
emosjonelle fysiologiske responser og handlingspotensialer. Fysiologisk aktivitet kan være en
autonom aktivering som klargjør for kamp eller flukt, men også emosjonell ekspressivitet
som ansiktsuttrykk eller annen ikkeverbal kommunikasjon. Hva et handlingspotensial
innebærer avhenger av den spesifikke situasjon og emosjon.
Som grunnlag for emosjonsregulering benytter Gross og Thompson (2007) en variant
av denne kognitive modellen, som han kaller modalmodellen for emosjoner, se figur 3.1.
Denne modellen beskriver en emosjonell hendelse, eller emosjonsprosessen, sekvensielt i 4
elementer. Hendelsen starter med at det utløsende stimuli fremtrer. Personen blir så
oppmerksom på det relevante stimuli. Personene evaluerer situasjonens implikasjoner for
egne mål, og eventuelle emosjonelle responser utløses basert på denne evalueringen.
22/85
Figur 3.1: Modalmodellen for emosjon (Gross & Thompson, 2007)
1. Situasjon relevant for personens mål
2. Oppmerksomhet om situasjon (attention)
3. Vurdering (appraisal)
4. Respons
Emosjoner kan oppstå når en person deltar i en situasjon som blir sett som relevant for
personens mål, og både person og situasjon gir bidrag til emosjonen som oppstår (Gross &
Thompson, 2007). Situasjon inkluderer her alle hendelser som tilfører noe som er relevant for
personenes mål. Personfaktorer kan være innlærte responser etter erfaringer med liknende
situasjoner, eller mer generelt som personlighetsfaktorer. Endringer i den ene part, altså
personen eller situasjonen kan føre til endringer ved den andre og Gross (ibid.) kaller det
derfor for en person-situasjon transaksjon.
Et krav for at emosjon skal oppstå fra en situasjon er at personene blir oppmerksom på
det i situasjonen som kan være relevant for hans mål. Oppmerksomhet om det målrelevante i
en situasjon utgjør dermed et nytt sekvensielt element i modellen.
Som neste element, direkte etterfølgende oppmerksomheten, foretar personen en
vurdering (appraisal) av den oppfattede situasjonen. Det er ikke nødvendig at situasjonen
faktisk er relevant for personens mål, det som fører til emosjonelle responser er en subjektiv
overbevisning om at det har relevans. Det presenteres i litteraturen ingen begrensning på
hvilke typer mål som kan være involvert i emosjoner (Gross & Thompson, 2007). Det kan
handle om overlevelse eller mer hverdagslige mål, og målene kan være bevisste så vel som
ubevisste. Mål som personen har gjennom gruppetilhørighet kan lede til emosjon på samme
måte som personlige overbevisninger gjør det. Nøkkelordet for at emosjon oppstår er at det er
meningsfylt for personen. I henhold til Oatley og Johnson-Laird (1987) vil for eksempel
23/85
opplevd trussel mot sine mål kunne utløse angst, mens opplevelsen av at måloppnåelsen
mislykkes kan utløse tristhet.
Evalueringene kan potensielt utløse en emosjonell respons som er multisystemisk,
koordinert og fleksibel (Gross & Thompson, 2007). Gross mener med multisystemisk at
responsen kan inkludere både subjektive opplevelser, atferd og sentral og perifer fysiologi.
Koordinert refererer til at responser fra ulike system oppleves som en samlet følelse.
Emosjonelle responser er videre fleksible på den måte at de kan tilpasses et ubegrenset antall
variasjoner. Responsen som blir gitt er betinget av situasjonen. Den samme hendelse kan i
forskjellige kontekster tenkes å lede til forskjellige emosjonelle responser. Vold mot en kjær
person fremtvinger andre responser en den vold man ser en filmhelt utøve. Personens
oppfattelse av hendelsen er også viktig, da han for eksempel kan tro noe er negativt, mens det
virkelig er positivt. Emosjonelle responser blir også formet av hvilke mål som er aktuelle i
situasjonen og på hvilken måte de er relevante. Noe som kan true personens overlevelse vil
lede til andre emosjonelle responser enn noe som øker sjansene for at fotballaget han støtter
vinner en kamp.
Reguleringsforsøk kan rettes mot de ulike sekvenspunktene. Et reguleringsforsøk vil
påvirke emosjonsprosessen på ulike måter om det rettes mot situasjon, oppmerksomhet,
evaluering eller respons. Dette vil gjennomgås i neste underkapittel.
3.2 Emosjonsregulering
Emosjonsregulering har mange røtter i psykologiens historie. Gross og Thompson
(2007) nevner her psykologisk forsvar som beskrevet av Freud, stress- og mestringsteori fra
Lazarus, Bowlbys tilknytningsteori og Frijdas bok “Emosjonene”. Litteratur som beskrev
emosjonsregulering som psykologisk begrep ble først publisert ved slutten av 1980-tallet.
James Gross’ forskning og modeller har dominert feltet emosjonsregulering hos voksne
(Gross, 1999).
Emosjonsregulering kategoriseres under affektregulering, som en kategori sammen med
stressmestring, humørregulering og psykologisk forsvar (Gross & Thompson, 2007). Disse
svarer til affektkategoriene i forrige underkapittel. Stressmestring befatter seg med å takle
stressorer i livet, og handler vanligvis om episoder av lengre varighet enn de man prøver å
påvirke med emosjonsregulering. Humørregulering retter seg også mot en mer varig og
generell tilstand enn emosjonsregulering. Her er det hovedsaklig responser i form av
24/85
subjektiv opplevelse som søkes endret, med midre fokus på fysiologiske og atferdsmessige
responser. Psykologisk forsvar skiller seg fra emosjonsregulering med sitt spesielle fokus på
agressive eller seksuelle impulser, og opplevelse tilhørende disse. Psykologisk forsvar er
vanligvis ubevisst.
En egenskap ved emosjonssystemet er at det koordinerer responser (subjektive,
atferdsmessige og fysiologiske). Emosjonssystemet kan dermed sees som et
reguleringssystem for andre system. Begrepet emosjonsregulering refererer til hvordan dette
systemet blir regulert, hvilke prosesser som bidrar i reguleringen og hvilke endringer det gir.
Emosjonsregulering kan skje ubevisst og automatisk eller være bevisst og kontrollert.
Gross og Thompson (2007) skiller ikke kategorisk mellom bevisst og ubevisst regulering,
men forstår reguleringsforsøk som plassert på et kontinuum mellom disse to ekstremer.
Reguleringen kan rettes mot og påvirke de forskjellige delene beskrevet i modalmodellen:
situasjonen, oppmerksomheten, evalueringer eller responser.
Påvirkningene kan føre til endring i timing, styrke eller varighet for egen opplevelse,
ekspressiv atferd eller fysiologiske responser (ibid.). Overordnet kan et reguleringstiltak søke
å redusere, opprettholde eller styrke en emosjon, avhengig av hvordan en situasjon tenkes å
kunne påvirke det gjeldende mål. Generelt vil mennesker søke å regulere ned negative
emosjoner og regulere opp positive emosjoner, eksempelvis å prøve å unngå å se gretten ut
når man kommer på arbeid eller å forsøke å være glad for å ikke være en “stemningsdreper”.
Det finnes også situasjoner hvor mennesker forsøker å øke negative emosjoner, eller redusere
de positive. Eksempler kan være å opprettholde aggresjon innen idrett, eller å ikke fremstå
som lykkelig når man besøker en venn som er i sorg.
Tidligere har det vært forsøk på utpeke hvilke reguleringsstrategier som var gode og
dårlige. Eksempelvis ble mestringsstrategier hovedsaklig vurdert som gode, mens
forsvarsmekanismer ofte ble sett på som dårlige (ibid.). I dag vet vi at en slik gruppering av
strategier er en overforenkling, og at en strategi må vurderes i sammenheng med den kontekst
den benyttes i (Gross & John, 2003). En strategi som ser maladaptiv ut utenfra kan samtidig
være konsistent med målene til personen som benytter strategien, noe som ytterligere
kompliserer vurderingen av god eller dårlig strategi. Temaet tas opp senere i kapittelet, når
hensiktsmessig emosjonsregulering skal diskuteres.
25/85
3.2.1 Prosessmodell for emosjonsregulering
For å forstå hvordan emosjonsregulering fører til endringer i emosjonsprosessen brukes
ofte prosessmodellen for emosjonsregulering (Gross, 1998; Gross & Thompson, 2007).
Modellen henger sammen med modalmodellen, og beskriver hvordan de ulike elementene i
denne åpner for regulering av emosjoner på forskjellige måter, se også figur 3.2. De danner et
rammeverk for analyser av emosjonsregulering i en gitt situasjon. Prosessmodellen
presenterer fem hovedgrupper av reguleringstiltak tilsvarende leddene i modalmodellen. Den
inneholder flere ledd siden situasjoner både kan velges og påvirkes. Disse gruppene er
situasjonsseleksjon, situasjonsmodifikasjon, oppmerksomhetsendring, kognitiv endring og
responsmodulering.
Figur 3.2: Modalmodellen sammen med elementene i prosessmodellen (piler overfor) (Gross
& Thompson, 2007)
Prosessmodellen beskriver emosjonsprosessen med fem elementer, som representerer
fem sekvensielt og kvalitativt forskjellige måter å regulere emosjoner på. Emosjoner kan
forstås som sirkulære prosesser hvor tilbakemeldinger fra responselementet utløser nye
sykluser i emosjonsprosessen (Gross & Thompson, 2007). Forstått slik leder responsfasen til
situasjonsfasen i neste syklus. De fleste forsøk på å endre situasjon eller kognisjon vil
normalt utføres etter den første responstendens, men altså i en senere syklus. Man kan likevel
forstå disse reguleringsforsøkene som å komme før eventuelle responser i samme syklus.
Gross (ibid.) kaller dem derfor for antesedent (forutgående) fokusert regulering. Tidligere er
det også nevnt hvordan en emosjonsprosess kan starte en annen.
26/85
Beskrivelsen av emosjon som en rekke indre faser som ender ut i en respons, og at man
kan velge en fase å rette reguleringen mot er en forenkling av den komplekse virkeligheten.
Reguleringsstrategier blir også tilpasset til den spesifikke situasjon, kognisjon eller respons
den brukes i sammenheng med, og er dermed ikke uniforme. En kompliserende faktor er at
mennesker ofte igangsetter flere samtidige reguleringstiltak, og effektene av disse blir
vanskelig å skille fra hverandre. Emosjonsregulering kan også få bidrag fra andre personer,
ved for eksempel å endre situasjon eller foreslå måter å vurdere en hendelse på (Gross &
Thompson, 2007). De fem gruppene reguleringstiltak vil nå presenteres.
3.2.1.1 Situasjonsseleksjon
I mange tilfeller kan man lenge før man havner i en situasjon som fordrer emosjoner ta
stilling til om man i det hele tatt ønsker å oppsøke situasjonen. Situasjonsseleksjon refererer
til valg man tar i den hensikt å gjøre det mer eller mindre sannsynlig at man havner i
situasjoner man forventer vil inneholde noe emosjonelt relevant. Denne strategien er den
mest fremadrettede, og tas på grunnlag av sannsynlighet og forventinger til situasjoner.
Enkelte bias kan lede til dårlig tilpasset bruk av situasjonsseleksjon. Mennesker ser ut
til å ha noen systematiske feil når de analyserer emosjonalitet i fortid og fremtid. Kahneman
(2000, via Gross & Thompson, 2007) fant eksempelvis diskrepans mellom angitt
emosjonalitet i en situasjon og retrospektive angivelser av situasjonens emosjonalitet.
Kahneman (ibid.) beskriver dette som et skille mellom det opplevende selv (experiencing
self) og det huskende selv (remembering self). Det ser også ut til å være en tendens til å
overvurdere forventet negativ emosjonell respons på ulike hendelser (Loewenstein, in Gross,
2007). Mennesker kan også ha problemer med å veie korttids gavnlig effekt mot langtids
kostnad ved bruk av reguleringsstrategier (Gross & Thompson, 2007). En person med sosial
angst kan få det bedre på kort sikt ved å unngå sosiale situasjoner, mens utstrakt bruk av
strategien på lengre sikt kan lede til isolasjon. Eksempler på vanlige strategier for
situasjonsseleksjon kan være å unngå steder hvor det vil være personer som mobber, eller å
gå på kino for å se en film som gjør en glad.
3.2.1.2 Situasjonsmodifikasjon
Situasjonsseleksjon refererer som nevnt til valg av hvilke situasjoner man kommer til å
være i, med henblikk på å påvirke eventuelle emosjonelle responser. Med
situasjonsmodifikasjon menes strategier for å endre en slik situasjonen som man allerede er i,
27/85
som har emosjonell relevans og potensiale til å utløse en emosjonell respons (Gross &
Thompson, 2007). Strategier kan sikte på å øke eller redusere den emosjonelle relevans, eller
sannsynligheten for emosjonell respons. Personer som ønsker å endre situasjonen kan for
eksempel spørre om hjelp til å klare en vanskelig eller frustrerende oppgave, eller plassere
seg i rommet slik at de har bedre oversikt over mulige trussler. Denne gruppen av
endringstiltak handler om fysiske endringer i situasjonen. I noen tilfeller kan man med
situasjon mene en mental hendelse, men endring av slike situasjoner passer ikke inn i
kategorien situasjonsmodifikasjon. Slike endringer vil av natur være kognitive, og plasseres
dermed i kategorien kognitiv endring.
3.2.1.3 Retting av oppmerksomhets
Retting av oppmerksomhet (attentional deployment) er i konteksten emosjonsregulering
forskjellige strategier for å påvirke sin emosjonelle respons ved å styre sin oppmerksomhet
(Gross & Thompson, 2007). Innenfor retting av oppmerksomhet kan man dele de forskjellige
strategiene i to hovedtyper, som er distraksjon og konsentrasjon.
Emosjonsregulering gjennom distraksjon er beskrevet ved at oppmerksomheten flyttes
vekk fra situasjonen man er i, og rettes mot noe som er emosjonelt inkonsistent med den.
Man kan for eksempel tenke på noe emosjonelt nøytralt, eller noe som er relatert til en
alternativ, foretrukken emosjon. Strategien brukes på denne måten også for å indusere
emosjoner. En skuespiller som ønsker å presentere en karakter med realistisk sorg kan for
eksempel rette oppmerksomheten mot noe som har faktisk utløser sorg hos ham.
Konsentrasjon står som en motsetning til distraksjon og betyr i denne sammenheng å
fokusere på emosjonelle elementer i inneværende situasjon. Dette vil gjerne forsterke
emosjonelle responser. Gjentakende fokusering av oppmerksomhet på egne negative følelser
og konsekvenser av disse kalles også ruminasjon. Ruminasjon sees normalt som negativt for
psykisk helse, og er eksempelvis koblet til økt varighet og alvorlighet ved depresjon (NolenHoeksema, 1993, via Gross & Thompson, 2007).
Andre tiltak som regulerer oppmerksomhet kan være fysisk blokkering ved å holde
foran øynene når man ser en skummel film. Retting av oppmerksomhet kan sees som en
kognitiv parallell til situasjonsseleksjon, der man velger de mentale situasjoner man forholder
seg til (Gross & Thompson, 2007).
28/85
3.2.1.4 Kognitiv endring
I modalmodellen beskrives evaluering av situasjonens emosjonelle relevans i henhold
til egne mål, og resultatet av denne evalueringen bidrar til utviklingen av emosjon.
Regulering av emosjon kan rettes mot dette leddet ved å skape en kognitiv endring. Slike
endringstiltak søker typisk å endre oppfattelsen av situasjonen, eller å endre forståelsen av
egen evne til å takle utfordringene i situasjonen (Gross & Thompson, 2007).
En vanlig metode for kognitiv endring er å foreta en sosial sammenlikning nedover,
som vil si at man sammenlikner seg med noen man mener er i en enda vanskeligere situasjon
enn en selv. Slik sammenlikning kan endre fortolkningen av egen situasjon, og redusere
tilknyttet negativ emosjon. Kognisjoner kan også endres for indre hendelser, eksempelvis
opplevd nervøsitet (fysiologisk aktivering, stress) i forbindelse med en presentasjon foran
klassen på skolen. Nervøsiteten kan tolkes som prestasjonshemmende og kan dermed være en
kilde for negative emosjoner. Alternativt kan man se nervøsiteten som noe
prestasjonsfremmede som klargjør kroppen for å yte sitt beste.
En type kognitiv endring som har fått mye oppmerksomhet er kognitiv revurdering
(reappraisal; Gross, 2002; Gross & Thompson, 2007). Revurdering innebærer endring av
situasjonens mening, og dermed endring av emosjonelle implikasjoner. Et eksempel er når en
person har en kollega som blir forfremmet. Hvis han vurderer forfremmelsen å komme på
bekostning av sin egen forfremmelse, kan han bli irritert eller sint. En kognitiv revurdering av
denne situasjonen kunne for personene være å prøve å tenke på forfremmelsen uten å se den
som tapte muligheter for egen karriere.
3.2.1.5 Responsmodulering
De fire foregående reguleringsledd har vært rettet mot påvirkning av prosesser som
leder opp mot emosjonelle responser. Responsmodulering beskriver endringstiltak som
iverksettes etter at emosjonelle responstendenser er iverksatt. Målet er her å påvirke de
emosjonelle responsene (subjektiv opplevelse, atferd eller fysiologisk aktivering) direkte.
Eksempler på strategier for responsmodulering er inntak av alkohol, sigaretter eller andre
rusmidler, spising, trening eller bruk av avslapningsteknikker.
Teknikker for responsmodulering kan også brukes for å regulere emosjonelle uttrykk,
som for eksempel kommunikativt ved å hemme ansiktsuttrykk eller andre emosjonelle
markører. Studier indikerer at bruk av responsmodulering på denne måten kan redusere den
29/85
subjektive opplevelsen av positive, men ikke negative, emosjoner og at det kan føre til økt
fysiologisk aktivering (Gross & Levenson, 1997, via Gross & Thompson, 2007).
3.2.2 Oppsummering
Emosjonsregulering er alle de måter mennesker forsøker å endre sine emosjoner.
Prosessmodellen gir sammen med modalmodellen en sekvensiell oversikt over utviklingen av
en emosjon og forskjellige stadier i utviklingen som reguleringstiltak kan rettes mot.
Modellen forutsier at regulering som retter seg mot forskjellige stadier i emosjonsprosessen
vil ha forskjellige konsekvenser. Et markant skille her er mellom tiltak som igangsettes før
eller etter at emosjonelle responstendenser er utløst, innenfor en emosjonssyklus. Forskjellen
er altså om tiltakene er rettet mot å redusere fremtidige responser eller å redusere de
responsene som allerede er utløst. Modellen gir et godt grunnlag for å forstå hvordan emosjon
utvikles og påvirkes i forskjellige stadier. Gross og Thompson (2007) skriver at man
overordnet kan si at vellykket regulering av en emosjon er avhengig av adaptive alternativer
for å respondere på emosjonen. Tilgjengeligheten av adaptive responsformer bidrar dermed
til å øke reguleringsevnen. Som en fortsettelse av dette vil jeg nå diskutere hva som kan
kalles hensiktsmessig emosjonsregulering.
3.3 Hensiktsmessig emosjonsregulering
Når man skal vurdere hensiktsmessighet for en type emosjonsregulering kan man gjøre
dette på flere nivåer. I denne delen av oppgaven vurderes effekter av emosjonsregulering for
emosjonelle responser, andre korttidskonsekvenser og eventuelle langtidseffekter.
En emosjon er ikke god eller dårlig i seg selv, men en respons kan være mer eller
mindre hensiktsmessig i forbindelse med hvor den benyttes. Uhensiktsmessig
emosjonsregulering er involvert i mange former for psykopatologi, sosiale vansker og fysisk
sykdom (Gross & Thompson, 2007). En måte å forstå hensiktsmessig regulering på kan
kanskje være at det ikke fører til slike psykologiske, sosiale eller fysiologiske problemer.
Cicchetti, Ackerman og Izard (1995) foreslår at maladaptiv emosjonsregulering kan deles i
hovedgrupper for problemer relatert til emosjonens intensitet (for høy eller lav) og problemer
relatert til automatiske responser på emosjoner. God emosjonsregulering vil dermed ofte være
å tilpasse intensitet, respondere på emosjonen på adaptive måter og å unngå automatiske
responser. Hva som er en adaptiv eller maladaptiv utrykksform i et spesifikt tilfelle
30/85
bestemmes av faktorer i situasjonen, konteksten og kulturen (Gross & Thompson, 2007). Det
er altså “langt fra klart” hva som er den beste strategien for å regulere emosjon (Gross, 2002).
I et begynnende forsøk på å kunne si noe informert om hvordan forskjellige former for
emosjonsregulering generelt er hensiktsmessige, har Gross (2002) gjennomført flere studier
som sammenlikner reguleringsformene revurdering og undertrykking. Disse strategiene blir
inkludert fordi revurdering og kognitiv endring generelt regnes for å gi god regulering mens
undertrykking og responsmodifikasjon generelt regnes for å gi dårlig regulering. Funnene,
som vil oppsummeres i det følgende, eksemplifiserer hvilke konsekvenser
emosjonsreguleringsstrategier kan ha. De gir et utgangspunkt for å utforme noen mer
generelle kriterier for hensiktsmessig emosjonsregulering. Disse vil senere benyttes for å
diskutere om mindfulness kan lede til hensiktsmessig emosjonsreulering.
Studiene undersøkte affektive, kognitive og sosiale konsekvenser ved bruk av
reguleringsstrategiene (Gross, 2002). Det beskrives eksperimentelle studier hvor man
manipulerer emosjonsregulering samt undersøkelser av individuelle forskjeller hvor man ser
etter korrelasjon mellom personers habituelle bruk av revurdering og undertrykkelse og andre
faktorer.
3.3.1 Affektive konsekvenser
Affektiv respons deles inn i tre hovedkategorier, subjektiv opplevelse, emosjonell atferd
og fysiologiske respons. I forsøket (Gross, 2002) ble det brukt en emosjonelt negativ film,
mens deltakerne fikk instruksjon om å bruke revurdering eller undertrykkelse, samt at en
gruppe ikke fikk instruksjon. Subjektiv opplevelse av emosjon ble redusert av undertrykking
for positive emosjoner, men ikke for negative emosjoner. Revurdering kunne redusere
opplevelsen av både positive og negative emosjoner. Undertrykkelse reduserte emosjonell
atferd, og økte sympatisk aktivering (generell fysiologisk klargjøring for “fight or flight”).
Ekspressiv atferd ble også redusert med revurdering men dette førte, på samme måte som
kontrollbetingelsen, ikke til sympatisk aktivering. Sympatisk aktivering ved bruk av
undertrykkelse kunne ikke reproduseres ved bruk av en emosjonelt nøytral film. Dette
indikerer at undertrykkelse i seg selv ikke gir sympatiske utslag, men kun dersom det
benyttes på emosjonelle responser. Ulike strategier har altså forskjeller utover effekt på
emosjonsregulering. De ser også ut til å påvirke emosjonell valens ulikt, og å gi forskjellig
påvirkning på de emosjonelle responstypene subjektiv opplevelse, emosjonell atferd og
31/85
fysiologisk aktivering. Dette blir viktig å ta med når andre reguleringsstrategier skal vurderes
for hensiktsmessighet.
3.3.2 Kognitive konsekvenser
Gross (2002) antok at undertrykking av emosjonelle responser kontinuerlig ville kreve
kognitive ressurser for å overvåke og korrigere eventuelle responser. Antakelsen fortsatte
med at revurdering på den andre side vil bruke kognitive ressurser i selve revurderingen, men
ikke kontinuerlig etterfølgende denne. I et studie (Richards & Gross, 2000) fikk deltakerne se
en film som utløste negativ emosjon. Disse deltakerne ble her delt i gruppene etter
instruksjon om å undertrykke emosjonelle resposer, om å revurdere betydningen eller ingen
instruksjon. Etterfølgende fikk deltakerne en test av verbal hukommelse med innhold fra
filmen. Sammenliknet med kontrollgruppen gjorde deltakerne i undertrykkelsegruppen det
dårligere på hukommelsestesten og de rapporterte lavere sikkerhet for riktigheten av sine
responser. Gruppen som revurderte hadde resultater for hukommelse tilsvarende
kontrollgruppen - altså ikke redusert hukommelsesfunksjon. Tilsvarende resultater ble også
funnet når man undersøkte korrelasjoner mellom habituell emosjonsregulering og gjenkalling
av episoder hvor man hadde benyttet emosjonsregulering de siste 14 dager (ibid.). Ettersom
enkelte strategier for emosjonsregulering ser ut til å kunne redusere hukommelsesfunksjon
bør man undersøke hukommelse og kanskje andre kognitive funksjoner hvis man skal
vurdere om andre emosjonsreguleringsstrategier er hensiktsmessige.
3.3.3 Sosiale konsekvenser
Det er bred enighet om at emosjonelle uttrykk har en funksjon i sosial interaksjon.
Gross (2002) antok at bruk av undertrykking ved å redusere emosjonelle uttrykk ukritisk og
kontinuerlig bruke kognitive ressurser ville ha negative sosiale konsekvenser sammenliknet
med revurdering. Studier av individuelle forskjeller fant negativ korrelasjon mellom habituell
bruk av undertrykking og deling av sine emosjonelle opplevelser med andre, mottaking av
sosial støtte samt egenvurdering og andres vurdering av hvor godt likt personer er (Gross &
John, 2003). Disse korrelasjonene ble ikke funnet for bruk av revurdering. Funnene indikerer
at bruk av emosjonsreguleringsstrategier kan få forskjellige sosiale konsekvenser, som videre
kan påvirke strategiens hensiktsmessighet. Butler et al. (2003) fant at diskusjonspartnere til
personer som ble bedt om å undertrykke emosjonelle uttrykk hadde økt fysiologisk respons
målt med blodtrykk, sammenliknet med partnerne til deltakere som var bedt om å revurdere
32/85
eller respondere naturlig. Valg av emosjonsreguleringsstrategi ser altså også ut til å kunne få
konsekvenser for andre personer. Dette kan videre påvirke sosial interaksjon på komplekse
måter. Strategier som gir brukeren eller andre personer negative sosiale konsekvenser må
regnes som mindre hensiktsmessige.
Studiene viser en klar tendens i at bruk av revurdering ser ut til å generelt være mer
hensiktsmessig enn undertrykking, men dette betyr ikke at revurdering alltid er bedre å bruke
enn undertrykking (Gross, 2002). Konsekvensene kan være mangfoldige, med både
umiddelbare og langsiktige effekter, og inngripende i menneskers liv. Revurdering og
undertrykkelse av responser tilhører respektivt gruppene kognitiv endring og
responsmodulering, og adskilles ved at den første regulerer prosesser som fører til emosjonell
respons, mens den andre regulerer selve responsen. Resultatene kan, i henhold til
prosessmodellen (Gross & Thompson, 2007), tenkes å delvis skyldes den spesifikke strategi
og delvis det sted i emosjonsprosessen strategien ble brukt. Resultatene kan altså tenkes å gi
indikasjoner om hvilke konsekvenser andre strategier innenfor gruppene kognitiv endring og
responsmodulering vil ha. Videre får man fra resultatene mange innspill til hva som kan være
kriterier for hensiktsmessige emosjonsreguleringsstrategier.
3.3.4 Kriterier for hensiktsmessig emosjonsregulering
Det finnes ingen etablerte kriterier for å vurdere om strategier for emosjonsregulering
er hensiktsmessige, men basert på det overnevnte vil jeg sette opp noen punkter som bør
inngå i slike diskusjoner. Punktene vil bli brukt i en senere analyse av mindfulness som
strategi for emosjonsregulering.
For det første bør strategien regulere emosjon effektivt. Effektivt på den måte at
strategien har god effekt på å regulere emosjon på en adaptiv og ønsket måte, sammenliknet
med andre relevante strategier i situasjonen. Hvis alle andre faktorer er like vil det være mest
hensiktsmessig å benytte den mest effektive formen for emosjonsregulering. Effekten
strategiene har kan variere etter hvilken valens og emosjon som reguleres, så noen strategier
kan tenkes mer hensiktsmessige overfor enkelte emosjoner enn andre. Strategier kan også
påvirke forskjellige emosjonelle responstyper (opplevelse, atferd, fysiologi) ulikt, og kan
således tenkes mer eller mindre hensiktsmessig overfor enkelte typer.
Et annet element av hensiktsmessig emosjonsregulering handler om strategien er
personlig, sosialt eller kulturelt akseptabelt å bruke. Eksempelvis kan noen benytte
33/85
selvskading for å regulere emosjoner, men dette kan medføre personlig skyld eller skam og
kan vurderes negativt av andre. I dette elementet inngår også eventuelle kostnader ved
trening eller bruk av strategien. Effektive strategier kan være lite hensiktsmessige om de er
dårlige alternativer med hensyn på tidsbruk eller økonomi.
Andre kort- og langsiktige konsekvenser av strategier for emosjonsregulering har også
implikasjoner for hvor hensiktsmessig de er å bruke. For eksempel indikerer studiene til
Gross (2002) en kognitiv kostnad ved bruk av undertrykking av responser som går ut over
hukommelsesfunksjonen. Andre eksempler er hvordan unngåelse kan lede til sosial isolasjon
(Gross & Thompson, 2007), eller at habituell bruk av undertrykking korrelerte med lavere
velvære (Gross & John, 2003). Potensielt ønsker man å finnet ut hva, utover
emosjonsregulering, som skjer når man bruker reguleringsstrategien. For selv om effekten av
strategien er god og den blir sosialt akseptert kan tilhørende konsekvenser bety at den ikke er
hensiktsmessig å bruke.
Arbeidet er i gang med å kunne svare generelt på hvilke former for emosjonsregulering
som er best å bruke. Forskning har sammenliknet forskjellige strategier og undersøkt
reguleringseffekt og andre eventuelle konsekvenser. Videre forskning som sammenlikner
emosjonsreguleringsstrategier innenfor samme gruppe og på tvers av grupper vil kanskje gi
tydeligere svar på hvilke strategier som er hensiktsmessige å bruke i hvilke situasjoner. For å
kunne analysere om en emosjonsreguleringsstrategi er hensiktsmessig å bruke har jeg satt
opp tre punkter som bør diskuteres. Disse punktene handler om strategiens effekt, aksept og
andre konsekvenser.
Neste kapittel vil beskrive forskning som undersøker mindfulness i relasjon til
emosjonsregulering, og mange av studiene vil benytter måling av emosjonsregulering. I det
følgende vil jeg presentere de mest brukte metodene for slik måling.
3.4 Måling og undersøkelse av emosjonsregulering
Måling av emosjonsregulering er utfordrende. Selv om man kan se endringer i atferd og
fysiologi, kan emosjonsregulering ikke observeres direkte. Metoder som brukes for å indikere
emosjonsregulering er selvrapportering via spørreskjema av personens vanlige metoder for
regulering, regulering i en spesifikk episode eller problemer med emosjonsregulering. I
laboratorieundersøkelser av emosjonsreguleringsstrategier benyttes vanligvis en instruksjon
34/85
om å benytte en spesifikk strategi eller metode, og man undersøker så effekter av denne
strategien.
Gross & John (2003) har utviklet spørreskjemaet Emotion Regulation Questionnaire
(ERQ) for å måle måter personer regulerer sine emosjoner på. ERQ benytter underskalaer for
reguleringsstrategier, og man kan samtidig ha høyt resultat på flere av disse, om man
vanligvis benytter flere reguleringsmåter. Andre brukte spørreskjemaer for
emosjonsregulering er Emotion Regulation Profile-Revised (ERP-R; Nelis, Quoidbach, &
Hansenne, 2011) og Cognitive Emotion Regulation Questionnaire (CERQ; Garnefski, Kraaij,
& Spinhoven, 2001).
Med en annen inngangsvinkel undersøker spørreskjemaet Difficulties in Emotion
Regulation Scale (DERS; Gratz & Roemer, 2004, via Roemer et al., 2009) om personene
benytter dårlig tilpassede former for emosjonsregulering. DERS vurderer forskjellige
dimensjoner av emosjonsregulering: toleranse for egne emosjoner, oppmerksomhet om og
forståelse for emosjoner, hvor forstyrrende emosjoner er, impulskontroll og tilgang på
reguleringsstrategier (Roemer et al., 2009).
I laboratorieundersøkelser av emosjonsregulering benyttes ofte instruering av
deltakerne til å benytte en spesifikk reguleringsstrategi (eksempelvis Gross, 2002). Det er
vanlig å anta at slike instruksjoner blir fulgt, men for å undersøke det kan man etterfølgende
spør om dette er tilfellet. Enkelte har benyttet nevroavbildning for å undersøke
emosjonsregulering, men dette gir foreløpig ikke sikkert identifikasjon av
reguleringsstrategier (Farb, Anderson, & Segal, 2012).
Siden man ofte ikke kan “se” emosjonsregulering er man altså avhengig av presise
selvrapporteringer eller et deltakerne i studier følger instruksjonene de får for å få valide data
om emosjonsregulering.
3.5 Oppsummering
Emosjonsregulering som forskningsfelt tar utgangspunkt i en kognitiv forståelse av
emosjon. Disse analyserer emosjon i delene hendelse, tolkning, vurdering og respons. Gross
(2007) har utviklet modalmodellen for emosjoner, som er kompatibel med vanlige kognitive
modeller.
Emosjonsregulering sikter til måter mennesker bruker for å påvirke utviklingen eller
uttrykket av emosjon. Gross (2007) beskriver en prosessmodell for emosjonsregulering som
35/85
en overbygging av modalmodellen. Den beskriver ulike punkter i emosjonsprosessen som
medfører forskjellige konsekvenser når reguleringstiltak blir rettet mot dem. Et markant skille
i modellen er mellom tiltak som forebygger fremtidig emosjonell respons eller som forsøker å
påvirke responser som allerede er utløst.
Det er vanskelig å si noe bastant om hvilke emosjonsreguleringsstrategier som er
hensiktsmessige å bruke. Hva som er hensiktsmessig avhenger av den spesifikke situasjon,
kontekst og kultur. Det kan likevel være mer eller mindre hensiktsmessige tendenser som
resultat av habituell bruk av spesifikke strategier. Som punkter for vurdering av
reguleringsstrategiers hensiktsmessighet har jeg satt opp effekt, aksept og andre
konsekvenser. Punktene vil senere i oppgaven benyttes for å vurdere om emosjonsregulering
via mindfulness kan sees som hensiktsmessig.
36/85
4 Emosjonsregulering med mindfulness
Så langt i oppgaven har mindfulness og emosjonsregulering blitt presentert sånn som de
beskrives i forskningslitteraturen. Flere forfattere har sett på krysningspunktet for de to
områdene, og Kabat-Zinn (1994, via Chambers et al., 2009) har for eksempel hevdet at
mindfulness øker eller leder til bedre emosjonsregulering. Spørsmålet om mindfulness kan gi
eller fører til emosjonsregulering er grunnleggende for å besvare problemstillingen i
oppgaven og jeg vil derfor starte kapittelet med å presentere forskning som har undersøkt
dette spørsmålet.
Etter dette vil jeg forsøke å finne ut hvordan mindfulness kan være eller lede til
emosjonsregulering. Det finnes i litteraturen mange teoretiske forslag til hvordan dette kan
skje. Disse forslagene inneholder beskrivelser både av mindfulness som emosjonsregulering
og mindfulness som noe som kan føre til emosjonsregulering. Mindfulness, altså ikkedømmende aksept av de tanker eller emosjoner man er oppmerksom på, er foreslått å påvirke
emosjonsregulering både direkte og indirekte, gjennom andre mekanismer. Det er også
forskjellige syn på om mindfulness skal forstås som en aktiv emosjonsreguleringsstrategi
eller en holdning som påvirker valg av reguleringsstrategier eller den generelle holdning til
emosjoner. Empiriske studier som har undersøkt spørsmålene vil presenteres her for å kunne
si noe om hvordan forholdet faktisk ser ut til å være.
I litteraturen er det foreslått at emosjonsregulering gjennom mindfulness kan forstås
både som en bevisst, kontrollert prosess eller en automatisk ubevisst prosess. Forskning
antyder at formell trening kan bidra til å automatisere prosessen. Personer kan dermed tenkes
å regulere emosjoner med mindfulness på forskjellige måte, avhengig av hvor mye trening de
har gjennomgått.
4.1 Reguleres emosjoner med mindfulness?
For at det skal være meningsfult å diskutere hvordan mindfulness kan lede til
hensiktsmessig emosjonsregulering, må man først etablere om det faktisk eksisterer en slik
sammenheng. Er det en sammenheng mellom mindfulness og emosjonsregulering? Svaret på
spørsmålet tas for gitt som positivt av mange forfattere, men spørsmålet er også undersøkt
empirisk. Nedenfor vil jeg først presentere undersøkelser av korrelasjoner mellom
mindfulnesstrekk og emosjonsregulering, så studier av emosjonsregulering etter
mindfulnesstrening og til sist se på en metaanalyse av emosjonsreguleringsstrategier hvor
37/85
mindfulnesselementer var inkludert. Disse tilsvarer tre forskjellige måter å måle mindfulness
på, som nevnt i kapittel 2.4.
4.1.1 Korrelasjoner mellom mindfulnesstrekk og problemer med
emosjonsregulering
En del studier har benyttet selvrapportering med spørreskjema og undersøkte
mindfulness´ relasjon til problemer med emosjonsregulering. Baer et al. (2006) undersøkte
korrelasjoner mellom Difficulties in Emotion Regulation Scale (DERS; Gratz & Roemer,
2004, via Roemer et al., 2009) og flere skjema for selvrapportering av mindfulness - alle gav
korrelasjoner mellom r=-.34 og r=-.63. Roemer et al, (2009) fant også en korrelasjon på r=-.
48 mellom mindfulness og problemer med emosjonsregulering rapportert med
spørreskjemaene Mindful Attention Awareness Scale (MAAS; Brown & Ryan, 2003) og
DERS respektivt. Spørreskjemaene for mindfulness i disse studiene måler hovedsaklig
mindfulness som trekk. Korrelasjonene kan skyldes forskjellige årsakssammenhenger. Det
kan tenkes at personer med mindfulnesstrekk har færre tilfeller med maladaptiv
emosjonsregulering, men det kan også tenkes at personer med mer adaptiv
emosjonsregulering i større grad evner å være oppmerksom på det nærværende øyeblikk med
en aksepterende holdning, og dermed har større grad av mindfulnesstrekk. Et tredje alternativ
er at en annen variabel (confounding) fører til endringer i både mindfulnesstrekk og
problemer med emosjonsregulering.
4.1.2 Mindfulnesstrening og emosjonsregulering
I en litteraturgjennomgang av forskning på gunstige effekter av mindfulness rapporterer
Davis og Hayes (2011) at forskjellige programmer med mindfulnesstrening er vist å lede til
økt positiv affekt, redusert negativ affekt, reduksjon i bruk av ruminasjon og reduksjon i
symptomer for angst og depresjon. Funnene kan være indikasjoner på bedre
emosjonsregulering hos utøverne. Det rapporteres også om flere nevrologiske endringer som
følge av mindfulnesstrening; endringer som er konsistente med bedre emosjonsregulering.
Størstedelen av treningsprogrammene var åtte uker lange MBSR-programmer. Endringer i
emosjonalitet og symptomer for affektive lidelser tas her som indirekte tegn på bedret
emosjonsregulering via mindfulness, selv om det også kan tenkes å påvirkes på andre måter,
for eksempel ved endringer i hvilke emosjoner som genereres.
38/85
Keng et al. (2011) har også gjennomgått empiri som undersøker effekten av
mindfulness på psykologisk helse, og oppsummerer med at studier av både mindfulness
trening og trekk samt induksjoner av mindfulness i laboratorier antyder at mindfulness
henger sammen med adaptiv regulering av emosjon.
4.1.3 Aksept og perspektivendring som emosjonsreguleringsstrategier
I en metaanalyse av emosjonsreguleringsstrategier ble strategier som (i henhold til
forfatterne) gjorde bruk av mindfulness inkludert i studien som en undergruppe av
revurderingsstrategier kalt revurdering av emosjonell respons (Webb et al., 2012). Felles for
deltakere inkludet i denne grupperingen er at de ble bedt om å forholde seg ikke-dømmende
til det presenterte emosjonelle stimulus, for eksemepel ved at de ble bedt om å akseptere
emosjoner som oppstod, eller legge merke til tanker og følelser uten å dømme dem.
Strategiene ble her inkluderte som en form for revurdering, siden man skal endre sitt forhold
til noe, mer spesifikt skal man møte tanker og emosjoner med mer aksept og mindre
dømming. Beskrivelsen svarer til orientering mot opplevelse som beskrevet av Bishop et al.
(2004). Forfatterne beskriver teknikkene for revurdering av emosjonell respons som
mindfulnessbaserte, da de benytter ikke-dømmende aksept. Spranget er likevel stort mellom
aksept som en instruert teknikk og mindful aksept som et resultat av mindfulnesstrening eller
mindfulnesstrekk. Komponentene i mindfulness tenkes å påvirke hverandre, og det er uklart
om de kan gi liknende effekter om de brukes hver for seg. Dette spørsmålet tas opp i
diskusjonen.
Perspektivendringen ble også inkludert i metaanalysen som revurdering med
perspektivtaking (endre forhold til hendelsen ved å endre perspektiv, ex.: “skape en slags
objektiv, frakoblet avstand til stimuli eller observere fra et tredjepersons perspektiv”).
Beskrivelsene av denne perspektivendringen virker å tilsvare den som Bishop et al. (2004) gir
av den perspektivendringen mindfulness tenkes å kunne gi. De refererer begge til at utøveren
adopterer et frakoblet (detachment; Bohart, 1983, via Shapiro et al., 2006) perspektiv på indre
opplevelser. Likevel er det forskjell på hvordan dette perspektivet oppstår, emergent gjennom
mindfulness eller etter en instruksjon om å endre perspektiv.
Beskrivelsene av revurdering av emosjonell respons og revurdering med
perspektivtaking som strategier for emosjonsregulering ser ut til å tilsvare
mindfulnesselementene orientering mot opplevelse og perspektivendring (Bishop et al., 2004;
39/85
Webb et al., 2012). Utgangspunktene er likevel forskjellig for strategiene og
mindfulnesselementene, da mindfulness er en større, integrert helhet. Man bør være forsiktig
med å si at effektene av “mindfulness-strategiene” inkludert i metaanalysen tilsvarer de
mindfulness vil gi, men de kan gi indikasjoner på om mindfulnesselementene har effekt på
emosjonsregulering.
Metaanalysen inkluderte 190 studier, og sammenliknet de forskjellige strategienes
effektstørrelser for regulering, altså i hvilken grad de endret emosjonen(e) i henhold til
betingelsene i det spesifikke studiet. Økning i en positiv emosjon og reduksjon i en negativ
emosjon kan altså begge ha positiv reguleringseffekt. Endring i emosjon ble målt med
eksperimentelle (ex. selvrapportering), atferdsmessige (ex. vurdering av ansikstsuttrykk) og
fysiologiske (ex. måling av hjerterate) midler. Strategiene ble delt inn i gruppene distraksjon,
konsentrasjon, revurdering, responsundertrykkelse samt kontrollbetingelser. Gruppene hadde
også undergrupperinger. I tillegg til revurdering av respons og revurdering av perspektiv var
også revurdering av stimuli inkludert som en type revurdering. Denne typen svarer til det
Gross og Thompson (2007) beskriver som kognitiv revurdering.
Effektene funnet i analysen er oppsummert i tabell 4.1. Strategier for kognitiv endring
generelt gav en effekt på d=.36, mens strategier for responsundertrykking gav en effekt på
d=.16. For undergruppene av revurderingsstrategier fant man effektene d=.23 for revurdering
av respons, d=.36 for revurdering av stimuli og d=.45 for revurdering av perspektiv. Bruk av
strategier i responsendring-gruppen gav effekt på emosjon målt med selvrapportering på d=.
31, men gav ikke effekt på fysiologiske mål, mens de relevante studier ikke inkluderte
atferdsmål. Strategiene i perspektivendring-gruppen viste effekt på selvrapportert emosjon på
d=.61 og på emosjonell atferd på d=.53, men gav heller ikke effekt på fysiologiske mål.
Strate
Effekt
gier:
på:
40/85
Opplevelse
Atferd
Fysiologi
Samlet
Revurdering
generelt
d=.45
d=.55
d=.05
d=.36
-respons
d=.31
na
d=-.01
d=.23
-stimuli
d=.38
d=.57
d=.14
d=.36
-perspektiv
d=.61
d=.53
d=.01
d=.45
Tabell 4.1: Effektstørrelser for revurderingsstrategier på forskjellige mål av
emosjonell respons. na=ingen inkluderte studier undersøkte dette (Webb et al.,
2012).
Som nevnt i forrige kapittel (3.3) innebærer hensiktsmessig emosjonsregulering mer
enn effektiv regulering som beskrevet i denne metaanalysen, og resultatene av analysen kan
dermed ikke tas som en analyse av hvor hensiktsmessige strategiene er. Analysen viser
likevel at strategier tilsvarende elementer som inngår i mindfulness kan regulere eller ha en
effekt på regulering av emosjoner.
Samlet er det altså evidens for at mindfulness bidrar til regulering av emosjoner.
Mindfulnesstrekk korrelerer med mindre problemer i emosjonsregulering, mindfulnesstrening
er vist å henge sammen med reduksjon i ruminasjon og symptomer på affektive lidelser, og
aksept og perspektivendring tilsvarende mindfulnesselementene gir effekt på emosjoner.
4.2 Hvordan kan mindfulness påvirke emosjonsregulering
Flere har foreslått hvordan mindfulness kan tenkes å bidra til regulering av emosjoner.
De aktuelle forslag vil her presenteres og vil sammenfattes der forslagene ser ut til å være
beskrivelser av det samme. Presentasjonen av mekanismer deles inn etter om de er interne
eller eksterne for mindfulnessbegrepet. Mindfulness defineres av Bishop et al. (2004) som
selvregulering av oppmerksomhet mot det som skjer i nået og en orientering mot opplevelser
preget av nysgjerrighet, åpenhet og aksept. Disse elementene bidrar sammen til å gi et
frakoblet perspektiv på indre opplevelser, og dette perspektivet regnes også som en del av
mindfulness (ibid.). Mekanismene for hvordan mindfulness kan henge sammen med
emosjonsregulering kan deles inn i to grupper, avhengig av om mekanismene er interne eller
eksterne for mindfulnessbegrepet. Den ene gruppen inneholder måter mindfulness er
emosjonsregulerende i seg selv, mens den andre inkluderer måter mindfulness kan føre til
41/85
emosjonsregulering gjennom eksterne mekanismer. Man kan si at de interne mekanismene er
måter mindfulness er emosjonsregulerende, mens de eksterne mekanismene er måter
mindfulness fører til emosjonsregulering.
De mekanismer som er mest omtalt eller best undersøkt vil presenteres. Interne
mekanismer tar utgangspunkt i definisjonen av mindfulness (Bishop et al., 2004). Jeg vil først
se på mindful orientering mot opplevelse, og deretter mindful perspektivendring, jeg vil også
se på oppmerksomhet generelt og mer spesielt på å rette denne mot det som skjer i nået.
Eksterne mekanismer tar utgangspunkt i litteraturen på området, og denne antyder fire typer
mekanismer for hvordan mindfulness kan føre til emosjonsregulering. Disse mekanismene,
gjenoppfattelse, intern eksponering, redusert overog underinvolvering og revurdering vil
presenteres.
4.2.1 Interne mekanismer - mindfulness som emosjonsregulering
4.2.1.1 Mindful orientering mot opplevelse
Orientering mot opplevelse er en sentral faktor i mindfulness som er med i alle
konseptualiseringer av begrepet. Orientering mot opplevelse betyr i mindfulnessammenheng
at man er nysgjerrig og åpen for tanker, følelser og andre mentale objekter, og at disse
aksepteres som de er (Bishop et al., 2004). Med denne orienteringen vil man ikke søke å
endre eller kontrollere egne opplevelser, og heller ikke prøve å oppnå en spesiell tilstand
(ibid.). Dette tenkes å redusere både kognitive og atferdsmessige forsøk på unngåelse av
opplevelser og motstand mot opplevelser. Bishop et al. (2004) mener endring i orientering
mot opplevelse, og reduksjon av motstand og unngåelse fører til at emosjonelt ubehag
oppleves mindre ubehagelig. Ubehaget reduseres siden meningen med ubehagelige
opplevelser endres fra noe man ikke vil oppleve til noe man aksepterer å oppleve. Toleranse
for emosjoner og emosjonell oppmerksomhet tenkes å øke hvis man bruker tid med denne
orienteringen (ibid.). Toleranse for emosjoner kan hjelpe emosjonsregulering ved at man kan
la seg påvirke av emosjon uten å bli overveldet, og altså ikke regulere unødvendig (Monsen
et al., 1996). Emosjonell oppmerksomhet kan hjelpe emosjonsregulering ved å oppdage
emosjoner tidlig, gjenkjenne korrekt emosjon og dermed respondere adaptivt (ibid.).
Forkning har ikke knyttet aksept-delen (orientering mot opplevelse) av mindfulness til
emosjonell toleranse og oppmerksomhet, men mindfulness generelt er funnet å korrelere med
disse variablene (Baer et al., 2006; Keng et al., 2011; Vujanovic, Bonn-Miller, & Bernstein,
42/85
2010). Mindfulness henger også sammen med reduksjon i unngåelse av stimuli og
opplevelser (A. Hayes & Feldman, 2004; Keng et al., 2011). Webb et al. (2012) sin
metaanalyse av emosjonsreguleringsstrategier presentert tidligere fant en liten men
signifikant effekt (d=.23) når personer uten mindfulnesstrening ble instruert i å bruke
revurdering av emosjonell respons for å regulere emosjoner.
Mindful orientering mot å opplevelse tenkes også å bidra til andre emosjonsregulerende
mekanismer. Blant annet ved å bidra til redusert underinvolvering i emosjon, da emosjoner
aksepteres istedenfor å unngås (S. Hayes, 2004). Aksept av problematisk stimuli er også
foreslått å lede til en prosess tilsvarende eksponering, og dermed normalisere forholdet til
problematisk stimuli (Hölzel et al., 2011). Orientering mot opplevelse er sammen med retting
av oppmerksomhet tenkt som en sentral faktor i perspektivendringen mindfulness kan gi
(Bishop et al., 2004). Mindfulness perspektivendring presenteres i det følgende, og reduksjon
i underinvolvering og intern eksponering presenteres senere i kapittelet. Hvor stor del av
effekten fra mindful orientering på emosjon som medieres av redusert bruk av
underinvolvering, intern eksponering, perspektivendring eller andre faktorer er foreløpig ikke
undersøkt.
4.2.1.2 Mindfulness gir perspektiv på indre opplevelser
Mindfulness tenkes å lede til en endring i måten man forstår sine indre opplevelser,
hvor tanker følelser og andre sensasjoner i mindre grad sees som realistiske representasjoner
av virkeligheten, og i stedet som “kun” mentale hendelser (Corcoran & Segal, 2008). Bishop
et al. (2004) beskriver perspektivendringen å oppstå fra de to mindfulnesskomponentene, og
sees som en del av mindfulness. Perspektivet tillater et mer objektivt perspektiv på hendelsen
og kan sies å øke den psykologiske distanse til mentale hendelser. Denne perspektivendringen
blir kalt metakognitiv bevissthet (Teasdale et al., 2002), desentrert perspektiv (Segal og
Safran, 1990, via Bishop et al., 2004), frakobling (detachment; Bohart, 1983, via Chambers et
al., 2009) eller sinnsikt (mindsight; Siegel, 2009). Definisjonen av desentrert perspektiv er for
eksempel å trå utenfor ens umiddelbare opplevelse, og dermed endre selve naturen av den
opplevelsen” (Segal og Safran, 1990, via Shapiro et al., 2006).
Trening i mindfulness er demonstrert å lede til en slik perspektivendring (Frewen,
Evans, Maraj, Dozois, & Partridge, 2008). Perspektivendring som emosjonsregulering viste
middels effekt (d=.45) på emosjon i metaanalysen til Webb et al. (2012). Slik
43/85
perspektivendring tenkes også å bidra til å redusere overinvolvering i emosjoner (A. Hayes &
Feldman, 2004), en mekanisme som vil presenteres senere.
4.2.1.3 Økt oppmerksomhet
Store deler av mindfulnesstrening med MBSR og MBKT består av forskjellige øvelser
for oppmerksomhet og bevissthet (awareness; Corcoran, Farb, Anderson, & Segal, 2010), og
er vist å øke kapasitet for selektiv og opprettholdt (sustained) oppmerksomhet (Davis &
Hayes, 2011). Mindfulnesstrening er også vist å øke kapasiteten til arbeidsminnet (working
memory; Davis & Hayes, 2011), som tenkes å være delvis overlappende med oppmerksomhet
(Awh & Jonides, 2001). Arbeidsminnet er et midlertidig og begrenset hukommelsesområde
hvor informasjon blir tilgjengelig for andre kognitive prosesser, for eksempel bearbeiding
eller integrering (Awh & Jonides, 2001). Corcoran et al. (2010) foreslår at økt
oppmerksomhet, bevissthet og arbeidsminne gir bedre ressurser for å oppdage og gjenkjenne
emosjonelt stimuli og egne emosjonelle responser. Dette kan hjelpe emosjonsregulering som
emosjonell oppmerksomhet beskrevet overfor (Monsen et al., 1996).
Schmeichel, Volokhov og Demaree (2008) undersøkte arbeidsminnets effekt på
emosjonsregulering, og fant at deltakere med bedre arbeidsminne i signifikant mindre grad
enn deltakere med dårligere arbeidsminne uttrykte og opplevde emosjonalitet etter å ha blitt
bedt om å forholde seg objektiv og frakoblet (detached) til en emosjonell film. Det var ingen
signifikant effekt på emosjonsregulering fra arbeidsminne i kontrollbetingelsen hvor
deltakerne ble bedt om oppføre seg naturlig. Økt arbeidsminne ser dermed ut til å kunne øke
den effekten et frakoblet perspektiv har på emosjonsregulering. Trening i mindfulness er også
funnet å kunne beskytte arbeidsminnet mot redusert kapasitet som følge av stress (Keng et
al., 2011). Mindfulness og arbeidsminne ser ut til å gjensidig støtte hverandre til å tåle og å
regulere emosjon. I et annet studie ble arbeidsminne funnet å mediere noe av forholdet
mellom tidligere mindfulnesstrening og opplevd negativ emosjon (Jha, Stanley, Kiyonaga,
Wong, & Gelfand, 2010).
Det har vært lite forskning på sammenhengen mellom oppmerksomhet, mindfulness,
arbeidsminne og emosjonsregulering (Koole, 2009), men de nevnte antyder at trening i
mindfulness kan øke kapasitet til de overlappende begrepene oppmerksomhet og
arbeidsminne og beskytte arbeidsminnet mot stress. Økt arbeidsminne ser videre ut til å gjøre
et frakoblet perspektiv mer effektivt som emosjonsregulering.
44/85
4.2.1.4 Selvregulering av oppmerksomhet mot det som skjer i nået
Et viktig element i mindfulness er selvregulering av oppmerksomheten mot de
objektene som finnes i nået, og at oppmerksomheten vender tilbake til nået så snart man
oppdager at den ikke er rettet mot nået (Bishop et al., 2004). Mindfulness oppmerksomhet
inkluderer evner for å opprettholde og å skifte oppmerksomhet samt å unngå elaborativ
prosessering (ibid.). En slik oppmerksomhet er ikke fiksert på noe spesielt, men rettet mot
sanseinntrykk og andre oppmerksomhetsobjekter (Chambers et al., 2009; Posner, 1980).
Objektene blir ikke bedømt eller analysert, det oppstår ikke elaborerende tankerekker om
betydning eller implikasjoner av dem, og dette kan frigjøre noen “høyere”
oppmerksomhetsressurser (Bishop et al., 2004).
Evnene for mindful oppmerksomhet tenkes å bidra til å redusere frekvensen og
varigheten av elaborative kognitive prosesser (Chambers et al., 2009; S. Hayes, 2004).
Elaborative, kognitive prosesser kan være utløsende og opprettholdende for overinvolvering i
emosjon, og er en risikofaktor for emosjonsreguleringsproblemer (ibid.). Redusert overog
underinvolvering som mekanisme presenteres senere.
Oppsummerende beskrives elementene i mindfulnessbegrepet, selvregulering av
oppmerksomhet, orientering mot opplevelser og endret perspektiv på indre opplevelser både
å kunne være emosjonsregulerende og å kunne påvirke andre faktorer relatert til
emosjonsregulering, som for eksempel toleranse for emosjon og emosjonell oppmerksomhet.
Aksept og perspektivendring har vist effekt som emosjonsreguleringsstrategi når de brukes
isolert fra mindfulness, men det kan stille spørsmål ved hvor like disse strategiene er de
tilsvarende mindfulnesselementene.
Dermed har interne mekanismer blitt presentert, og oppgaven vil fokusere på eksterne
mekanismer i fortsettelsen.
4.2.2 Eksterne mekanismer - mindfulness gir emosjonsregulering
4.2.2.1 Emosjonsregulering via gjenoppfattelse og andre mekanismer
Shapiro et al. (2006) beskriver en modell for hvordan mindfulness gir endringer, og
setter gjenoppfattelse som utgangspunktet for modellen. Gjenoppfattelse tilsvarer den
perspektivendringen som ble beskrevet under interne mekanismer, men beskrives her som en
metamekanisme, siden den her direkte utløser andre mekanismer. Det vil her bli fokusert på
de deler av modellen som beskriver hvordan mindfulness og gjenoppfattelse tenkes å bidra til
45/85
å regulere emosjoner, og det tenkes å skje gjennom mekanismene økt selvregulering,
verdiklarifisering og responsfleksibilitet. Modellen beskriver også eksponering som en slik
mekanisme, men denne vil presenteres i neste underkapittel.
Gjenoppfattelse sees som en fortsettelse av den naturlige endringen av perspektiv fra
subjektivt til objektivt (Kegan, 1982, via Shapiro et al., 2006), som gir ytterligere reduserer
det subjektive perspektiv og dermed identifisering med sitt bevissthetsinnhold. Med
gjenoppfattelse sees ikke tanker og følelser som sann refleksjon av selvet eller verden, men
kun som subjektive mentale hendelser. Gjenoppfattelse er relatert til frakobling, da begge
handler om større avstand til opplevelsene, men innebærer ikke en apatisk kvalitet som man
kan få ved fullstendig frakobling (Shapiro et al., 2006). Alle mekanismene i modellen,
selvregulering, verdiklarifisering og responsfleksibilitet, tar utgangspunkt i at mindfulness og
gjenopfattelse gir utøveren klarhet og mer informasjon om egne sanseinntrykk, tanker og
følelser. Dette skjer ved de beskrevne interne mekanismene, hvor man retter
oppmerksomheten mot og er åpen for alle mentale hendelser, uten å fokusere på, kontrollere
eller endre noen av dem (Keng et al., 2011; Shapiro et al., 2006).
Selvregulering
Selvregulering refererer til prosesser som opprettholder stabilitet og
tilpasningsdyktighet (Shapiro et al., 2006). Disse prosessene er avhengig av
tilbakemeldingsløkker (feedback loops) for å regulere adaptivt. Gjenoppfattelse øker
tilgjengelig informasjon, ved at man er nysgjerrig og aksepterer alle sanseinntrykk. Også
informasjon som uten gjenoppfattelse er for ubehaglig å undersøke og bruke. Med
gjenoppfattelse er det mulig å undersøke disse opplevelsene uten eventuell automatisk
unngåelse eller reaktivitet. Et eksempel er at følelsen av stigende puls ikke lenger trenger å
lede til en tidligere automatisk angstrespons. Man kan istedet møte både følelsen av puls og
angst med aksept og nygjerrighet, og bruke den som informasjon til å bevisst velge respons.
Verdiklarifisering
Med verdiklarifisering mener Shapiro et al. (2006) at gjenoppfattelse åpner for mer
klarhet rundt egne verdier. Verdier er ofte betinget gjennom familie, kultur og samfunn og
kan påvirke beslutninger og utløse emosjoner uten at man er klar over hvor den innlærte
verdien stammer fra. Med den klarhet gjenoppfattelse gir kan man observere verdienes
46/85
påvirkning og reflektere over dette, uten å identifisere og handle automatisk på verdier man
ikke ønsker.
Responsfleksibilitet
Gjenopfattelse kan også åpne for en mer fleksibel respons på miljøet generelt, ved at
man ikke blir begrenset av forventninger og overbevisninger knyttet til de situasjoner man er
i. Disse begrensningene kan man legge merke til, men forstå som subjektive - ikke
nødvendigvis valide. Man kan dermed redusere tendenser til å la seg styre av disse
begrensningene. Gjenoppfattelse tillater altså observasjon av egne opplevelser uten å bli
begrenset til visse innlærte, habituelle responser. I stedet kan man respondere fritt, på et
bredere informasjonsgrunnlag
Felles for de overnevnte måtene å bidra til økt emosjonsregulering er altså at
gjenoppfattelse gir et perspektiv som i større grad tillater introspeksjon av bevissthetsinnhold
og samtidig reduserer tendenser til habituell respons. Med dette perspektivet vil man i mindre
grad identifisere seg med tanker og emosjoner, og man kan tåle emosjoner eller situasjoner
man tidligere unngikk.
Empirisk undersøkelse av modellen
Gjenoppfattelse-modellen er testet empirisk av Carmody et al. (2009). De benyttet data
fra 278 deltakere i 17 forskjellige, åtte uker lange MBSR programmer. Data ble samlet inn
med spørreskjema før kursstart og etter fullført kurs, for mindfulnesselementene og
utfallsmål for stress, angst, depresjon og medisinske symptomer.
Mindfulness og gjenoppfattelse hadde høy korrelasjon både før (r=.81) og etter (r=.74)
behandlingen, og begge variablene korrelerte signifikant med mekanismene selvregulering,
verdiklarifisering, fleksibilitet og eksponering før og etter behandling. Men studiet fant ikke
støtte for at gjenoppfattelse fungerer som en mediator mellom mindfulness på den ene side og
utfall på den andre. Carmody et al. (2009) foreslår i stedt at de kan sees som overlappende
begreper. Dette er også i tråd med forståelsen av perspektivendring som et element i
mindfulness (Bishop et al., 2004). Både mindfulness og gjenoppfattelse korrelerte signifikant
med endringer i utfallsmålene.
Det ble også undersøkt om mekanismene selvregulering, verdiklarifisering og
fleksibilitet medierte forholdet mellom gjenoppfattelse og utfall. Her fant man støtte for en
delvis mediering av forholdet. Verdiklarifisering og fleksibilitet var signifikante prediktorer
47/85
for utfall, mens det fortsatt var et signifikant forhold mellom gjenoppfattelse og utfall på r=.
35 i regresjonen. Dette antyder at gjenoppfattelse også hadde en direkte effekt på
utfallsmålene.
Utfallsmålene kan ikke sies å gi direkte indikasjon på emosjonsregulering, selv om
både stress, medisinske problemer og symptomer på angst og depresjon er relatert til dårlig
emosjonsregulering (Gross & Thompson, 2007).
Oppsummerende ser det ut til at mindfulness kan bedre emosjonsregulering ved å
fremme økt fleksibilitet og verdiklarifisering, og direkte gjennom mindfulness interne
mekanismer. Det var ikke støtte for at perspektivendring er en medierende faktor mellom
mindfulness og utfall, det er i tråd med resultatene at mindfulness inkluderer
perspektivendring.
4.2.2.2 Intern eksponering
Mange forfattere har foreslått at eksponering kan bidra til å regulere emosjoner når man
er mindful (Brown, Ryan, & Creswell, 2007; A. Hayes & Feldman, 2004; Hölzel et al., 2011;
Shapiro et al., 2006). Denne typen eksponering vil her beskrives som intern eksponering.
Man kan si at både eksponeringsterapi og mindfulness inkluderer reduksjon i former for
unngåelse ved å fullt oppleve den tidligere problematiske interne eller eksterne hendelse.
Med eksponeringsterapi utsettes pasienter for det stimuli som utløser angst eller frykt
hos dem, samtidig skal de forsøke å ikke benytte sin normale angst- eller frykt-respons
(Hölzel et al., 2011). Innlæring av klassiske betinginger mellom stimuli og fryktede utfall kan
føre til at stimuli alene utløser frykt-responser, og dermed bli fryktet stimuli. I en annen form
for innlæring, operant betinging, blir tendensen til å utføre en atferd økt eller redusert,
avhengig av hvilke konsekvenser man opplever forbundet med atferden . Men sånne
sammenhenger tenkes å forsvinne, eller bli eksponert, når det fryktede stimuli opptrer uten
det fryktede utfall, eller når operant atferd utføres uten at den forventede konsekvens
inntreffer (Bouton, 2004).
Eksponering kan forhindres hvis personen igangsetter unngåelsesatferd når stimuli
framtrer. Da kan nemlig vedkommende bruke unngåelsesatferden som forklaring på hvorfor
det fryktede utfall ikke inntreffer - uten at eksponering skjer (Twohig, Whittal, Cox, &
Gunter, 2010). Unngåelsesatferd kan dernest forsterke troen på at unngåelsesatferden
48/85
forhindret utfallet, siden det fryktede utfall ikke inntraff. Motsatt kan eksponering uten
unngåelse redusere den innlærte sammenhengen, og dermed tendensen til unngåelsesatferd.
Enkelte personer med emosjonsreguleringsproblemer kan tenkes å ha slike innlærte
betinginger, hvor stimuli er en indre tilstand eller objekt, og som utløser unngåelsesatferd.
Mindfulness kan her bidra til å eksponere innlærte sammenhenger. Personer som er mindfulle
tillater og aksepterer alle sanseinntrykk, tanker og emosjoner som oppstår i nået, som de er,
men tillater ikke reaktive responser på inntrykkene, tankene eller emosjonene (Hölzel et al.,
2011). Det er vanlig å instruere deltakere i mindfulnessprogrammer om å møte ubehaglige
emosjoner i stedet for å vende seg bort fra dem (Santorelli, 2000, via Hölzel et al., 2011).
Gjennom disse mindfulness-mekanismene tenkes innlærte indre betinginger å kunne
eksponeres (Shapiro et al., 2006).
Eksponeringsterapi kan observeres, og man kan kontrollere for andre faktorer slik at
eventuell effekt kan antas å skyldes eksponeringen. Det er foreløpig mindre enkelt å studere
intern eksponering via mindfulness, da dette ikke kan observeres direkte, men man er
avhengig av subjektive vurderinger. Det er ikke utviklet noen spørreskjema for å måle
fenomenet. Uten etablerte målemetoder virker det vanskelig å isolere faktoren fra de mange
andre effektene av mindfulness. Som tidligere nevnt fant ikke Carmody et al. (2009) at
eksponering kunne mediere forholdet mellom mindfulness og emosjonsregulering, men
bruken av “villighet til å oppleve ubehaglige stimuli” som en indikator for eksponering er
diskutabel.
Av nevropsykologisk forskningsstøtte for intern eksponering rapporterer Hölzel et al.
(2011) om “slående likheter mellom hjerneområder som blir påvirket av
mindfulnessmeditasjon og de som er involvert i mediering av eksponering av frykt” etter
gjennomgang av en del nevroavbildningsstudier.
Mange beskrivelser av mindfulness´ virkemåte nevner at intern eksponering kan bidra
til å forbedre forholdet til problematiske stimuli og emosjoner. Utover sammenfall mellom
hjerneaktivitet viktige ved eksponering og hjerneaktivitet som endres av mindfulnesstrening,
har sammenhengen ikke forskningsstøtte. Vanskeligheter med å måle intern eksponering
tenkes å bidra til manglende forskning. I tillegg til utvikling av måleredskaper må det
etableres om problematiske forhold til interne stimuli lar seg eksponere på samme måte som
ved tradisjonell eksponering.
49/85
4.2.2.3 Redusert bruk av maladaptive strategier for overog
underinvolvering i emosjon
Hayes og Feldman (2004) foreslår at mindfulness bidrar til emosjonsregulering ved å
redusere bruk av maladaptive strategier generelt, med et spesielt fokus på strategier for overog underinvolvering i emosjoner.
Overinvolvering i emosjon skjer når man er så opptatt av emosjonen at det blir
maladaptivt. Eksempler på overinvolvering kan være ruminasjon, bekymring, obsessiv og
kompulsiv atferd. Ruminasjon og bekymring er gjentakende retting av oppmerksomheten mot
negative hendelser i henholdsvis fortiden eller fremtiden (Fresco, Frankel, Mennin, Turk, &
Heimberg, 2002). Obsessiv atferd refererer til inntrengende tanker relatert til angst, mens
kompulsiv atferd er gjentakende handlinger hvor målet er å redusere denne angsten (Fenske
& Schwenk, 2009). Overinvolvering er også koblet til avhengighet og utløsing av maniske
episoder (A. Hayes & Feldman, 2004).
Mindfulness tenkes å redusere overinvolvering gjennom de interne mekanismene
selvregulering av oppmerksomhet og perspektivendring. 1) Mindfulnessperspektiv på indre
opplevelser kan bidra til å redusere overinvolvering, da man kan oppleve de aktuelle
emosjonene på en ny måte. Med dette perspektivet har man større avstand til emosjonene, og
de forstås som subjektive i stedet for valide. Det blir dermed mindre farlig å involvere seg i
dem (A. Hayes & Feldman, 2004). 2) Selvregulering av oppmerksomheten mot hendelser i
nået kan ytterligere bidra til reduksjon i overinvolvering. En del av denne reguleringen består
i å sikre at oppmerksomheten er rettet mot det generelle, og vende tilbake til slik
oppmerksomhet hvis man begynner å fokusere på det spesielle. Dermed kan man avbryte
gjentakende, elaborative tanker eller retting av oppmerksomhet.
Underinvolvering i emosjoner består hovedsaklig av maladaptiv unngåelse av
opplevelser og kan inkludere bruk av distraksjon, undertrykkelse, fortrenging, rusmisbruk,
dissosiasjon, rusmisbruk, selvskading og selvmord (S. Hayes, Wilson, Gifford, Follette, &
Strosahl, 1996). Disse strategiene unngår ved å søke andre opplevelser, forsøke å endre eller
å fjerne den opplevelsen de vil unngå.
Mindfulness kan redusere underinvolvering i emosjon gjennom mindful orienteringen
mot opplevelse, selvregulering av oppmerksomhet og med intern eksponering. 1) Orientering
mot opplevelse med aksept og nysgjerrighet kan redusere underinvolvering i emosjon. Med
denne orienteringen vil utøveren være nysgjerrig på og godta alle oppmerksomhetsobjekter,
50/85
selv om de er ubehaglige. 2) Mindful oppmerksomhet gir økt bevissthet (awareness) om indre
opplevelser, og eventuelle habituelle tendenser til å unngå opplevelser kan dermed oppdages
og avbrytes (Corcoran et al., 2010). 3) Intern eksponering kan også tenkes å føre til reduksjon
i underinvolvering, ved at innlærte tendenser til å unngå emosjoner forsvinner.
Empirisk støtte
Hayes og Feldman (2004) fant støtte for at mindfulness reduserer overog
underinvolvering. I et studie fylte 111 studenter ut spørreskjemaet Cognitive Affective
Mindfulness Scale (CAMS-R), utviklet for å måle mindfulness med spesielt fokus på tanker
og følelser. Her fant de signifikante negative korrelasjoner mellom mindfulness og bruk av
overog underinvolveringsstrategier som unngåelse av opplelvelser, undertrykking av tanker,
ruminasjon og bekymring.
Et prospektivt korrelasjonsstudie er også gjennomført i en befolkning hvor deltakerne
hadde klinisk depresjon. Kumar, Feldman og Hayes (2008) samlet data fra 29 deltakere i et
EBCT-program. I første, forberedende fase av programmet brukes mindfulness-øvelser basert
på de som finnes i MBSR. Mindfulness målt med CAMS-R før og etter behandling, og økte
signifikant som følge av den, mens bruk av emosjonsreguleringsstrategiene ruminasjon og
unngåelse av opplevelse ble signifikant redusert. En residualanalyse indikerte at større økning
i mindfulness hang signifikant sammen med ytterligere reduksjon i bruk av unngåelse og
ruminasjon. Resultatene av studiet kan være påvirket av andre deler av
behandlingsprogrammet EBCT, som etter fasen med MBSR har en fase med
eksponeringsterapi. Funnene indikerer likevel at mindfulness hang sammen med redusert
bruk av ruminasjon og unngåelse, og dermed bedre emosjonsregulering.
Det er også vist at ruminasjon og bekymring medierte forholdet mellom henholdsvis
depresjons- og angstsymptomer og mindfulness (Desrosiers, Vine, & Klemanski, 2013). I en
gjennomgang av forskning på effekter av mindfulness rapporterer Keng et al. (2011) at
trening i mindfulness med MBSR og selrapportert mindfulnesstrekk ser ut til å henge
sammen med redusert bruk av ruminasjon. MBKT tenkes også å virke ved å redusere
ruminasjon og emosjonell unngåelse, noe som er støttet av korrelasjonsstudier (Piet &
Hougaard, 2011).
Mindfulness sees her ikke som en spesifikk strategi for emosjonsregulering, men som
en måte å være på som er antitetisk til bruken av maladaptiv overog underinvolvering i
51/85
emosjon (A. Hayes & Feldman, 2004). Forskning ser også ut til å bekrefte at mindfulness
henger sammen med redusert bruk av overog underinvolvering i emosjoner.
4.2.2.4 Mindfulness påvirker revurdering
Emosjonsregulering med mindfulness er forslått å på forskjellige måter være relatert til
kognitiv revurdering. Kognitiv revurdering innebærer endring av situasjonens mening og
relevans for personers mål, og dermed endring av emosjonelle implikasjoner av situasjonen.
Situasjon inkluderer her både tanker, følelser og hendelser. Forslagene til forhold mellom
kognitiv revurdering og mindfulness kan deles inn i tre hovedtyper. Enkelte foreslår at
mindfulness kan regulere emosjoner med kognitiv revurdering, alternativt er det foreslått at
mindfulness bidrar til emosjonsregulering gjennom ikkevurdering (nonappraisal) mens et
tredje forslag angir at mindfulness benytter prosesser som minner om revurdering men som
likevel er noe annet.
Chambers et al. (2009) fremhever en teoretisk motsetning mellom mindfulness og
kognitiv revurdering. Kognitiv revurdering innebærer endring i meningen og implikasjonene
av situasjonen eller hendelsen man er oppmeksom på, men en slik endring er ikke konsistent
med ikkedømmende aksept av oppmerksomhetsinnhold som Bishop et al. (2004) definerer
som sentralt for mindfulness.
Mindfulness emosjonsregulering med revurdering
Garland et al. (2011) beskriver at emosjonsregulering med mindfulness gjør bruk av
“positiv revurdering”. Positiv revurdering defineres kun i positive termer som en “adaptiv
prosess hvor hendelser gjenfortolkes som godartete, gunstige og meningsfylte”.
Sammenhengen mellom mindfulness og positiv revurdering beskrives som sekvensiell
(Garland et al., 2011). Mindfulness fasiliterer objektiv, distansert inspeksjon av emosjonelle
stimuli og tillater dermed positiv revurdering av stimuliet. Dette fører videre til økt positiv
emosjon. I henhold til modellen finner altså ikke mindfulnesstilstand og positiv revurdering
sted samtidig, og “motsetningene” aksept og revurdering kan dermed inngå i den samme
modell. Mindfulness, og da hovedsaklig perspektivendringen, beskrives altså her å inngå i
positiv revurdering ved å legge til rette for at revurdering kan skje.
Garland et al. (2011) fant korrelasjon mellom økning i mindfulnesstrekk og økning i
bruk av positiv revurdering, hos 339 deltakere i åtte uker lange mindfulnesskurs. Hölzel et al.
52/85
(2011) rapporterer også funn fra nevrovitenskap som demonstrerer sammenheng mellom
mindfulness og nevronal aktivering tilsvarende revurdering.
Mindful emosjonsregulering med ikkevurdering
Fra flere andre nevroavbildningsstudier (Chiesa et al., 2013; Hölzel et al., 2011)
rapporteres det at mindful emosjonsregulering henger sammen med redusert aktivitet i
områder relatert til kognitiv revurdering. Dette har blitt tolket som et uttrykk for at
mindfulness gir emosjonsregulering uten kognitiv revurdering (Hölzel et al., 2011). Det
argumenteres med (eksempelvis av Chambers et al., 2009) at revurdering er antitetisk til
mindful aksept, og at mindfulness kan tenkes å deaktivere slik aktivitet (Chiesa et al., 2013).
Mindful orientering mot opplevelse beskrives som å akseptere mentale objekter som de er,
mens revurdering nettopp handler om å endre ens opplevelse. Revurdering sees også som
antitetisk til mindful oppmerksomhet, da dette fokuserer oppmerksomheten mot noe spesifikt
(det som skal revurderes) (Brown & Ryan, 2003).
Mindfulness beskrives her uforenlige med revudrering, men det kan være meningsfullt
å skille mellom mindfulnesstilstand og mindfulnesstrekk. I en mindful tilstand vil man
konstant rette oppmersomheten mot nået med den tilhørende orientering, og det blir dermed
ikke “plass” til revurdering. Men med mindfulnesstrekk menes en tendens til å være mindfull,
men denne typen mindfulness er ikke antitetisk til å veksle mellom mindfulness og for
eksempel positiv revurdering.
Mindful emosjonsregulering med alternativ vurdering
Enkelte forfattere ser også mindfulness som noe som minner om revurdering. Farb et
al. (2012) foreslår at mindfulness og revurdering kan gjøre bruk av noen felles prosesser og
noen forskjellige, uten å presisere ytterligere. Chambers et al. (2009) har foreslått at
mindfulness kan sammenliknes med kognitiv revurdering siden begge medfører endring i
forhold til noe, men at det de endrer forholdet til er ulikt. Kognitiv revurdering medfører
endringer i forholdet til innholdet i kognisjoner (for eksempel endring i hvor viktig en
hendelse er for personens mål), mens mindfulness endrer forholdet til kognisjoner og
emosjoner (for eksempel akseptere dem som de er i stedet for å forsøke å unngå eller endre
dem; Hofmann & Asmundson, 2008, via Chambers et al., 2009). Det er dermed en
nivåforskjell mellom mindfulness og kognitiv revurdering, hvor mindfulness gir endringer på
prosessnivå for kognisjoner, mens kognitiv revurdering påvirker innholdsnivået av
53/85
kognisjoner. Denne forklaringen kan dermed være konsistent med de nevrologiske funn som
er rapportert overfor - noe nevrologisk aktivitet som tilsvarer revurdering og noe nevrologisk
aktivitet som ikke tilsvarer revurdering.
Oppsummerende kan man si at det foreløpig ikke er avklart hvordan og eventuelt når
revurdering er involvert i mindfulness. En mulighet er at mindfulnesstilstand og revurdering
inngår i en vekselvirkning, men ikke er aktive samtidig. Et annet alternativ er at mindfulness
inkluderer noe som minner om revurdering, men som er rettet mot prosesser i stedet for
innhold. Forholdet mellom dem kan også tenkes å være påvirket av mindfulnesserfaring, hvor
personer med lite erfaring i større grad benytter seg av revurdering sammen med mindfulness
(Chiesa et al., 2013).
4.3 Utvikling av mindfulness fra kontrollert til ukontrollert
Det er i flere publikasjoner (blant annet Chambers et al., 2009; Hölzel et al., 2011)
foreslått at mindfulness gjennom trening kan utvikles fra å være en kontrollert prosess til å
være en ukontrollert prosess. Mindfulness hos personer uten formell trening (uerfarne eller
nybegynnere) antas å være en aktiv prosess som krever at man hele tiden bevisst forsøker å
rette oppmerksomheten mot nået, og akseptere det man blir oppmerksom på, altså forsøke å
være mindful. Mindfulnesstrening kan, i tillegg til at oppmerksomhet, arbeidsminne og andre
faktorer økes, føre til at man kan være mindful uten å aktivt prøve å være det. Mindful
oppmerksomhet og holdninger til oppmerksomhetsobjekter tenkes å øke og å bli
automatisert, mens konkurrerende prosesser tenkes å forsvinner. Prosesser som konkurrerer
med mindfulness er for eksempel tendenser til å bruke innlærte responser automatisk, til å
fokusere oppmerksomheten på enkelte objekter eller å dømme oppmerksomhetsinnhold som
godt eller dårlig.
For å undersøke om mindfulness kan endres fra en kontrollert til en ukontrollert prosess
som følge av trening har Chiesa et al. (2013) gjennomgått flere nevroavbildningsstudier som
involverte deltakere med ingen, kort eller lang deltakelse i mindfulnesspraksis. Mindful
praksis innebærer her trening som har til formål å øke mindfulness, og som består
hovedsaklig av meditasjon. Skillet mellom lang eller kort ble definert som mer eller mindre
enn ett års formell praksis. Studiene deltakere ble også kategorisert etter treningstype
(tradisjonell, mindfulnessbasert eller annet), for å se om denne faktoren kunne gi utslag på
54/85
regulering. Mindfulnesstrekk ble ikke vurdert i studiet, men er tidligere vist å korrelere med
mindfulnesstrening og mindfulnesserfaring.
Emosjonsregulering ble indikert med redusert aktivitet i det limbiske system i hjernen,
og da spesielt i amygdala. Hvis denne reduksjonen blir mediert eller modulert av aktivitet i
prefrontale områder, forstås det som at regulering er bevisst kontrollert. Hvis det alternativt
oppdages redusert limbisk aktivitet uten tilsvarende aktivitet i prefrontale områder forstås
dette som at reguleringen skjer ukontrollert. Som et uttrykk for at kognitive ressurser brukes
på økt åpen/aksepterende oppmerksomhet istedefor prefrontal regulering forventet gruppen
også økt aktivitet i områder for kroppslig (insula), visuell (visual sensory cortex) og andre
sansers oppmerksomhet å henge sammen med ukontrollert regulering.
Samlet støttet undersøkelsen at emosjonsregulering med eller via mindfulness både kan
være kontrollert og ukontrollert (Chiesa et al., 2013). De deltakerne som hadde deltatt i lite
eller ingen mindfulness praksis hadde nevronal aktivitet konsistens med kontrollert
regulering, mens deltakere som hadde deltatt i mindfulness praksis i mer enn ett år hadde
aktivitet konsistent med ukontrollert regulering. Deltakelse i ulike former for mindful praksis
så ikke ut til å gi utslag i nevronal aktivering eller kontroll, og Chiesa et al. (2013) skriver at
det noe overraskende ikke så ut til å være noen effekt fra bruk av forskjellige definisjoner
eller instruksjoner i studiene. Blant deltakerne som hadde deltatt i lengre mindful praksis var
det også en tendens til økt aktivitet i områder koblet til kroppslig (insula) og visuell (visual
senory cortex) oppmerksomhet, og forfatterne forstår dette som uttrykk for økt mindful
oppmerkksomhet (ibid.). Denne typen aktiveringen var hos enkelte også tilstede samtidig
som aktivering konsistent med kontrollert regulering, noe som antyder at de to
reguleringsformene ikke utelukker hverandre. Det kan også indikere at det tar kortere tid å
utvikle mindful oppmerksomhet enn det tar å gjøre mindfulness automatisk. Lengre trening i
mindfulness hang også sammen med økt regulerende effekt på emosjon fra mindfulness
(ibid.).
Brown og Ryan (2003) har foreslått at aksepten i mindfulness gjennom trening kan
endres fra en aktiv strategi, slik aksept ble brukt av Webb et al. (2012), til å bli et passivt
aspekt av oppmerksomheten. Dette forslaget kan passe med resultatene til Chiesa et al.
(2013), men de nevronale endringene kan også skyldes at andre prosesser endra. Dette
diskuteres videre i kapittel 5.1.5
55/85
Mindfulness ser altså ut til å påvirkes av trening både ved økt emosjonsregulering og
endring i virkemåte til å kreve mindre bevisst kontroll. Om trening også endrer hvilke interne
eller eksterne mekanismer som gir effekt på emosjon er indikert med nevrologiske tegn på at
oppmerksomhetsfunksjoner blir styrket, samt redusert aktivitet som tilsvarer revurdering
(Chiesa et al., 2013). Selv om det foreløpig ikke er forsket mye på, ser det altså ut til at
mindfulnesstrening kan endre måten mindfulness påvirker emosjoner på.
4.4 Oppsummering
Mindfulness består at åpen oppmerksomhet rette mot nået og ikke-dømmende aksept av
innholdet i oppmerksomheten (Bishop et al., 2004). Når disse komponentene er tilstede
sammen kan det gi en perspektivendring tilsvarende frakobling. Frakobling ser ikke ut til å
være kvalitativt forskjellig fra mindfulness, men heller en del av mindfulness (Bishop et al.,
2004; Carmody et al., 2009).
Det er flere indikasjoner på at mindfulness har effekt på emosjoner og
emosjonsregulering. Korrelasjonsstudier viser negativ sammenheng mellom
mindfulnesstrekk og emosjonsreguleringsproblemer (Roemer et al., 2009). Erfaring med
mindfulness henger også sammen med flere indukatorer på god emosjonsregulering (Davis &
Hayes, 2011). Strategier tilsvarende mindfulnesselementer viste god effekt på regulering av
emosjon i en metaanalyse av emosjonsreguleringsstrategier (Webb et al., 2012). Dette
indikerer også at disse elementen kan regulere emosjon når de er integrert i mindfulness.
Mekanismene som tenkes å være emosjonsregulerende kan deles inn i henhold til om
de er interne eller eksterne for mindfulnessbegrepet. Dette er samtidig en distinksjon av om
mindfulness er emosjonsregulering eller om mindfulness leder til emosjonsregulering.
Mindfulness ser ut til å kunne være emosjonsregulerende gjennom elementene aksept og
frakoblet perspektiv, som begge hadde effekt på emosjonsregulering i studiet til Webb et al.
(2012). Videre kan mindfulness bidra til emosjonsregulering gjennom de eksterne
mekanismene verdiklarifisering og økt fleksibilitet, intern eksponering, redusert overog
underinvolvering i emosjon og revurdering.
Verdiklarifisering og økt responsfleksibilitet kan mediere noe av reguleringseffekten
mindfulness har på emosjoner, men er foreløpig kun undersøkt i ett studie (Carmody et al.,
2009). Disse mekanismene virker ved at personer gjennom mindfulness får mer klarhet samt
reduksjon i tendenser til automatisk respons.
56/85
Intern eksponering er foreslått av mange som en medierende faktor mellom
mindfulness og emosjonsregulering (Hölzel et al., 2011; eksempelvis Shapiro et al., 2006).
Mindfulness er beskrevet både som et god ramme hvor eksponering kan finne sted og som
fasiliterende for intern eksponering. Vanskeligheter med måling av intern eksponering kan
være noe av årsaken til at det er dårlig undersøkt.
Mindfulness ser ut til å henge sammen med redusert bruk av maladaptiv overog
underinvolvering i emosjon, hvor mindfulness ser ut til å fasilitere en mer adaptiv involvering
(A. Hayes & Feldman, 2004; S. Hayes, 2004).
Det finnes flere motstridende forslag til hvordan mindfulness forholder seg til kognitiv
revurdering. Enkelte foreslår at revurdering er et viktig element i mindful emosjonsregulering
(Garland et al., 2011), andre hevder revurdering er antitetisk til mindfulness (Chambers et al.,
2009) og enkelte foreslår at revurdering og mindfulness kan ha noen felles og noen ulike
mekanismer (Farb et al., 2012).
Sammenhengen mellom mekanismene er forsøkt illustrert i Figur 4.1. Figuren
inkluderer både sammenhenger med empirisk støtte og teoretisk foreslåtte sammenhenger
som ikke er blitt avkreftet. For de sammenhenger hvor mindfulness tenkes å være
emosjonsregulerende er koblingene stiplet og farget blå, mens andre sammenhenger har sorte
linjer. Koblingen i figuren er basert på mekanismene slik de er beskrevet i litteraturen.
Frakoblet perspektivet er ikke nevnt spesifikt hos alle aktuelle mekanismer, men det refereres
for eksempel til “den objektive avstand man får til stimuli”.
Figur 4.1: Foreslåtte mekanismer mellom mindfulness og emosjonsregulering
57/85
Det finnes også andre mekanismer i litteraturen som ikke er tatt opp i denne oppgaven.
Mindfulness er eksempelvis foreslått å påvirke emosjonsregulering ved å redusere
selvrefererende prosessering (Chambers et al., 2009; Chiesa et al., 2013) og redusere
overgeneraliseringer i autobiografisk hukommelse (Hargus, Crane, Barnhofer, & Williams,
2010). Begge disse mekanismene er relatert til spesifikke symptomer observert ved
depresjon, og er derfor ikke inkludert i denne oppgaven som handler om måtene mindfulness
gir/påvirker emosjonsregulering generelt.
Mindfulnesstrening ser ut til å endre måten mindfulness påvirker emosjon på. Personer
uten mindfulnesserfaring eller med mindre enn ett års jevnlig mindfulnesspraksis viser en
annen nevronal aktivering når de forsøker å regulere emosjon gjennom mindfulness enn
personer med mer erfaring. Endringen i aktivitet kan indikere at emosjonsregulering med
mindfulness er en kontrollert aktivitet dersom man har mindre trening enn ca ett år.
Mindfulnesstrening ser også ut til å føre til at emosjonsregulering med mindfulness i større
grad utnytter nevronale systemer for oppmerksomhet.
I det følgende blir det kommer diskusjon av forholdet mellom de presenterte
mekanismer, forholdet mellom mindfulness og emosjonsregulering og mindfulness´
hensiktsmessighet som emosjonsregulering.
58/85
5 Diskusjon
Denne diskusjonen vil er tredelt. Først vil jeg diskutere forholdet mellom de
mekanismene som ble presentert i forrige kapittel, deretter vil jeg diskutere hvordan
mindfulness kan forstås i lys av emosjonsregulering og om mindfulness kan forstås å være og
å føre til hensiktsmessig emosjonsregulering. Diskusjonen leder til konklusjonen hvor jeg
oppsummerende vil forsøke å besvare spørsmålet: Hvordan kan mindfulness lede til mer
hensiktsmessig emosjonsregulering?
5.1 Forholdet mellom mekanismer
Mekanismene presentert i forrige kapittelet ble gruppert etter om de er interne eller
eksterne for mindfulness, og de eksterne mekanismene ble videre gruppert etter mekanismer
og modeller som finnes i litteraturen. Her vil jeg forsøke å diskutere forholdet mellom disse
mekanismene. Først vil jeg diskutere om forholdet mellom interne og eksterne mekanismer,
og deretter om det er meningsfylt å dele opp mindfulnessbegrepet i flere interne mekanismer.
Så vil jeg diskutere om de eksterne mekanismene fullt kan forklares av de interne, og senere
hvordan de eksterne mekanismene forholder seg til hverandre. Mot slutten diskuterer jeg om
emosjonsregulering via mindfulness er bevisst kontrollert eller ei, og til sist vil jeg foreslå en
overordnet modell som beskriver hvordan mindfulness kan være og føre til hensiktsmessig
emosjonsregulering.
5.1.1 Interne og eksterne mekanismer
Tidligere har jeg introdusert et skille mellom interne og eksterne mekanismer, basert på
om mekanismen inngår i mindfulnessbegrepet eller ikke. Disse to gruppene kan sies å være
knyttet sammen, ved at mekanismene i den eksterne gruppen er avhengige av de i gruppen av
interne mekanismer. De interne mekanismene, aksept og perspektivendring, tilsvarer de
egenskaper ved mindfulness som trekkes frem som bidragsytere til de eksterne mekanismene.
De eksterne mekanismene som beskrives i litteraturen er responsfleksibilitet,
verdiklarifisering, intern eksponering, redusert overog underinvolvering og revurdering.
Perspektivendring er beskrevet som egenskapen ved mindfulness som bidrar til
verdiklarifisering, responsfleksibilitet, redusert overinvolvering og revurdering. Mindful
orientering mot opplevelse er foreslått å bidra til å redusere underinvolvering i emosjon, å
fasilitere intern eksponering og bidra til perspektivendringen i mindfulness. Retting av
oppmerksomhet mot nået tenkes å bidra til å redusere overinvolvering. Komponentene
59/85
mindful orientering og oppmerksomhet bidrar sammen til å endre perspektiv, og kan dermed
tenkes å bidra til emosjonsregulering gjennom dette.
Et konseptuelt skille mellom interne og eksterne mekanismer er meningsfylt for å
organisere emosjonsreguleringsmekanismer i henhold til om de er en del av mindfulness eller
en konsekvens av mindfulness. Skillet mellom interne og eksterne mekanismer kan også ha
betydning ut over det konseptuelle. Det kan for eksempel tenkes at mindfulnesstrening
påvirker de interne mekanismer sterkere enn de eksterne, at de interne mekanismene
tidsmessig opptrer tidligere, og at de økes tidligere som følge av trening. Flere slike mulige
forskjeller tas opp senere i diskusjonen.
5.1.2 Oppdeling av mindfulnesselementer i interne mekanismer
Selv om man i teorien kan dele opp mindfulness i elementene aksept, oppmerksomhet
og perspektiv, så kan det diskuteres om hvor fruktbart det er å gjøre i praksis. Med det mener
jeg om elementene i mindfulness beholder de samme kvaliteter om de brukes isolert fra de
andre. Mindfulness er i henhold til Bishop et al. (2004) regulering av oppmerksomhet mot
nået og orientering mot opplevelse preget av nysgjerrighet, åpenhet og aksept. Hvis man har
disse to komponentene tilstede så har man i henhold til definisjonen også mindfulness.
Bishop et al. beskriver også at et frakoblet perspektiv er noe som oppstår når de to
mindfulnesskomponentene er tilstede, og jeg forstår dette som at mindfulness har kvaliteter
(frakoblet perspektiv) utover hva mindfulness´ to komponenter gir hver for seg. Men andre
beskriver at et frakoblet perspektiv kan oppstå uten at man først er mindful (Shapiro et al.,
2006).
Det er foreslått at aksept som en del av mindfulness er noe annet enn aksept når det blir
brukt utenfor mindfulness, altså uten at aksepten er kombinert med en oppmerksomhet som
er rettet mot nået. Brown og Ryan (2003) skiller mindfulnessaksept fra isolerte forsøk på å
akseptere kognisjoner eller emosjoner. De ser altså aksept-delen av mindfulness som
forskjellig fra aksept brukt som individuell emosjonsreguleringsstrategi, slik det ble gjort i
studiet til Webb et al. (2012). Den isolerte aksepten er en kontrollert kognitiv prosess som tar
oppmerksomheten bort fra sanseinntrykkene og det som ellers hender i nået.
Mindfulnessaksept forstås på den andre side som en passiv kvalitet ved mindfulnessoppmerksomhet. Forskjellen på de to virker altså å være behovet for bevisst kontroll, som
60/85
ikke er der ved “korrekt” mindfulness. Mindfulness som kontrollert eller passiv prosess i
forhold til emosjonsregulering diskuteres senere.
Noen teoretiske beskrivelser av mindfulness hevder altså at komponentene er
avhengige av hverandre, og at aksept har en annen kvalitet hvis det brukes uten mindful
oppmerksomhet. På den andre side har forsøkene på å bruke aksept som en individuell
emosjonsreguleringsstrategi demonstrert effekt (Webb et al., 2012). Selv om aksept-formene
ikke er konseptuelt like, og kan tenkes å bruke forskjellige kognitive systemer, er de ikke blitt
sammenliknet for hvor store effekter de har på emosjonsregulering.
Ett studie har sammenliknet reguleringeffekten fra aksept og perspektivendring. Low et
al. (2008, via Webb et al., 2012) fant at aksept hadde større effekt på fysiologisk respons,
mens perspektivendring hadde større effekt på opplevd emosjon. Dette studiet benyttet ikke
fullverdig mindfulness, men deltakerne ble bedt om å forsøke å akseptere stimuli og
tilknyttede tanker, eller å forsøke å holde en objektiv avstand til stimuli og relaterte tanker,
tilsvarende mindfulness. Dette kan bety at elementene i mindfulness utfyller hverandre med
hensyn på regulering, selv om det er usikkert om det er tilsvarende effekter fra aksept og
perspektivendring når det skjer innenfor mindfulness.
Frakoblet perspektiv beskrives av Bishop et al. (2004) å oppstå når de to
mindfulnesskomponentene er tilstede. En strategi liknende frakoblet perspektiv gav effekt på
emosjonsregulering når det ble instruert via induksjon (Webb et al., 2012). På samme måte
som aksept tenkes forskjellig i og utenfor mindfulness, kan et frakoblet perspektiv tenkes å
være kvalitativt forskjellig om det oppnås gjennom mindfulness eller forsøk på å oppnå det
direkte. Litteratursøk avdekket ikke om dette allerede er undersøkt.
Mindfulnesstrening kan også deles opp. Eksempelvis kan man forsøke å gjøre
mindfulness praksis/trening mer effektiv, ved å kun benytte øvelser som er relevant for å øke
effekten på emosjonsregulering. Arbeid med Acceptance and Commitment Therapy (ACR; S.
C. Hayes, 2004) og Mindfulnessbasert Kognitiv Terapi (MBKT; Segal, Williams & Tesdale,
2012) kan være eksempler på dette. Her benyttes både kognitive teknikker og relevante
mindfulnessøvelser. Andre mindfulnessøvelser, for eksempel flere av dem som er inkludert i
MBSR (Kabat-Zinn, 2003), er utelatt. ACR og MBKT har vist middels til god
behandlingseffekt (Piet & Hougaard, 2011; Ruiz, 2010).
Som oppsummering: Selv om enkelte har foreslått at mindfulnesskomponentene mister
noen kvaliteter når de brukes adskilt fra hverandre, er det uklart hva som eventuelt forsvinner.
61/85
Komponentene kan gi en utfyllende effekt på regulering av emosjon, og kan derfor være
nyttig å bruke sammen. Oppdeling og isolert bruk av mindfulnesskomponentene er vist å
være emosjonsregulerende, men det er uklart om dette er i større eller mindre grad enn det
ville vært hvis det ble brukt innenfor mindfulness. Behandlingsformer som bruker deler av
mindfulnesstrening er også vist effektive. Ytterligere forskning som kan sammenlikne
effekter fra elementene når de er sammen eller adskilt, samt undersøkelse av hvilke kvaliteter
man eventuelt mister ved å adskille elementene kan være fruktbart både for å forstå
mindfulness bedre og gi innspill til hvilke elementer som regulerer emosjon mer effektivt.
Foreløpig gir det mening å forsøke å utnytte enkeltdeler av mindfulness.
5.1.3 Kan interne mekanismer forklares av eksterne mekanismer?
Når man forstår de eksterne mekanismene som avhengige av de interne, åpner det for
en diskusjon om i hvor stor grad effekten av de interne mekanismene kan forklares av de
eksterne. Ta for eksempel orientering mot opplevelse. Har denne mekanismen en effekt på
emosjonsregulering utover den indirekte effekten som stammer fra at aksept bidrar til
mekanismene perspektivendring, intern eksponering og reduksjon i underinvolvering? Flere
muligheter kan tenkes. De interne mekanismer kan ha en inkrementell effekt over de
eksterne, i så fall kan de interne ikke fullt ut forklares av de eksterne. Men hvis effekten av
interne mekanismer fullt forklares av de eksterne, så har mekanismene en overlappende
effekt. En mulighet er at de interne mekanismene foreløpig ikke kan forklares med eksterne
mekanismer, men at eksterne mekanismer kan bli oppdaget i fremtiden som vil forklare mer
av effekten.
Metaanalysen til Webb et al. (2012) inkluderte studier av aksept og frakoblet perspektiv
brukt isolert fra mindfulness, og disse ble funnet effektive for å regulere emosjoer. I hvilken
grad disse isolerte elementene fører til for eksempel redusert under- og overinvolvering eller
intern eksponering vites ikke. Carmody et al. (2009) fant at verdiklarifisering og
responsfleksibilitet kunne forklare noe av effekten mindfulness hadde på emosjonsregulering,
men den direkte effekten var større. Et annet studie fant at reduksjon i underinvolvering
medierte noe av effekten mindfulness hadde på depresjon og angst, men ikke hele (Desrosiers
et al., 2013). Det ser i disse studiene ikke ut til at hele mindfulness´ effekt på
emosjonsregulering kan forklares med eksterne mekanismer, men de inkluderte ikke mål av
alle mekanismene.
62/85
Et mål for fremtiden er at man kan finne måter å redusere mindfulness på, uten at det
påvirker de eksterne mekanismene. Med redusere mener jeg her å ta bort de deler av
mindfulness som ikke bidrar til emosjonsregulering, og bruke det som da er igjen for å
påvirke emosjonsregulering. Ovenfor er det diskutert om komponentene kan løsrives fra
hverandre, noe det foreløpig ser ut til. Hvis man gjøre det, kan enkeltkomponentene fortsatt
være emosjonsregulerende. Et interessant spørsmål her er i hvilken grad slike adskilte
elementer kan tenkes å føre til de eksterne mekanismene beskrevet i denne oppgaven.
Sammenhengen mellom utviklingen av interne og eksterne mekanismer er ikke avklart.
Begynner de begge å virke så snart man er i en mindful tilstand? Kan de interne tenkes å gi
umiddelbar effekt (som hos Webb, et al (2012)) mens de eksterne først gir effekt etter at de
interne har ført til noen endringer, eller er en periode uten full effekt involvert ved både
interne og eksterne mekanismer? Spørsmålene kunne for eksempel belyses i et prospektivt
studie hvor man undersøkte virksomme mekanismer flere ganger hos deltakere i et åtte ukers
MBSR-program.
Oppsummerende er ikke interne mekanismer fullt forklart av eksterne mekanismer i
empiriske studier, men foreløpig har ingen studier inkludert alle mekanismer samtidig. Det er
derfor mulig at det kan være en direkte effekt på emosjonsregulering fra interne mekanismer i
mindfulness. En mulighet for fremtiden kan være å oppdage nye måter å utnytte
mekanismene på, og hvis det er mulig kan kanskje de eksterne mekanismene benyttes
uavhengig av mindfulness.
5.1.4 Eksterne mekanismer og deres relasjon til hverandre
Av eksterne mekanismer som er foreslått å mediere forholdet mellom mindfulness og
emosjonsregulering finnes fire grupper, gjenoppfattelse (verdiklarifisering og
responsfleksibilitet), intern eksponering, redusert overog underinvolvering og revurdering.
Gruppene er delt inn etter beskrivelser i litteraturen, der det finnes fire hovedretninger av
forskning på mekanismer mellomliggende mindfulness og emosjonsregulering. Figur 4.1 i
kapittel 4.4 har påtegnet alle forklaringsmodellene og kan dermed gi inntrykk av at de er
virksomme samtidig, selv om dette ikke er blitt demonstrert. Figuren skal illustrere
sammenhenger mellom mindfulnessbegrepet, dets komponenter og andre foreslåtte
mekanismer. Men de kan tenkes som både konkurrerende eller støttende forklaringer.
63/85
En utfordringen relatert til de fire gruppene er hvorvidt de refererer til mekanismer som
utelukker hverandre eller som kan operere på samme tid. Med dette mener jeg om
forklaringene er alternative beskrivelser av den samme underliggende effekt eller beskrivelser
av forskjellige effekter. Et tenkt eksempel på det første kunne være at eksponering og
redusert overog underinvolvering er forskjellige beskrivelser som refererer til den i praksis
samme effekten (den totale effekten = den ene effekten = den andre effekten). Hvis de
derimot refererer til forskjellige effekter kan de tenkes å gi inkrementell (den totale effektene
= den ene effekten + den andre effekten) reguleringseffekt på emosjon.
Mekanismene blir i litteraturen presentert på forskjellige måter. Shapiro et al. (2006)
presenterer en modell som inkluderer verdiklarifisering, responsfleksibilitet og eksponering.
Hölzel et al. (2011) hevder mindfulness fører til emosjonsregulering via revurdering og intern
eksponering. A. Hayes og Feldman (2004) beskriver mindfulness å gi emosjonsregulering
gjennom reduksjon i overog underinvolvering i emosjon og ved intern eksponering.
Desrosiers et al. (2013) fant både revurdering og redusert underinvolvering som medierende
for endring i depresjon som følge av mindfulness. Basert på dette er det mer meningsfylt å
regne de eksterne mekanismene som støttende enn konkurrerende.
I samme studie (Desrosiers et al., 2013) fant man at revurdering medierte noe av
effekten mindfulness hadde på angst, men ikke på depresjon. Dette indikerer at mindfulness
kan føre til forskjellige eksterne mekanismer avhengig av hvem som bruker det. Det er en
sannsynlig sammenheng mellom individuelle problemer med emosjonsregulering, og hvilke
av mekanismene relatert til mindfulness som vil bety mest for å bedre emosjonsregulering.
Hvilke andre individuelle faktorer som kan påvirke effekten av mekanismer kan eventuelt
oppdages gjennom forskning.
Det kan argumenteres for at intern eksponering kan inkluderes som bidrag til
underinvolvering i emosjon. De presenteres separat i oppgaven da flere publikasjoner
beskriver intern eksponering spesifikt. Flere studier har demonstrert redusert bruk av
maladaptive strategier for overog underinvolvering i sammenheng med økt mindfulness
(oppsummert hos Keng et al., 2011), men de har ikke undersøkt om eksponering er involvert i
denne endringen. Eksponering er foreslått å bli støttet av redusert overog underinvolvering
(Hölzel et al., 2011) ved at eksponering da antas å ha større sjanse for å lykkes. Vellykket
eksponering tenkes også generelt å føre til redusert underinvolvering (mindre unngåelse).
Mekanismene kan dermed tenkes å være separate mekanismer som påvirker hverandre
64/85
gjensidig. Alternativt kan eksponering sees som overlappende med eller integrert i redusert
overog underinvolvering. A. Hayes og Feldman (2004) antyder for eksempel at redusert
overog underinvolvering er et mer omfattende begrep som inkluderer eksponering. Intern
eksponering skiller seg likevel fra redusert overog underinvolvering som komponenter,
siden eksponering er rettet mot å fjerne innlærte sammenhenger som gir underinvolvering,
mens mekanismen redusert underinvolvering er rettet mot underinvolvering i emosjoner
generelt. Jeg velger derfor å ikke slå sammen mekanismene intern eksponering og redusert
overog underinvolvering.
Av de presenterte mekanismen har nok revurdering den svakeste støtte, da prefrontal
aktivering tilsvarende den man ser ved revurdering også kan tenkes å oppstå av andre årsaker.
Som Chambers et al. (2009) foreslår kan slik aktivitet for eksempel være et uttrykk for forsøk
på å endre forhold til noe annet enn et stimuli. Med revurdering endrer man forholdet til
innhold i kognisjoner, og med mindfulness endrer man forhold til kognisjon generelt. Når
mindfulness har blitt praktisert i over ett år, kan det tenkes at man har fullført denne
forholdsendringen, og at det er derfor slik nevronal aktivitet da ikke lenger opptrer.
Mekanismen revurdering kan i henhold til dette eksempelet forstås som en alternativ
beskrivelse av den perspektivendringen som er involvert i mindfulness. Selvrapportering av
mindfulnesstrekk og bruk av kognitiv revurdering korrelerte i studiet til Desrosiers et al.
(2013), og revurdering ble funnet å mediere sammenhengen mellom mindfulness og
depresjon. Dette indikerer at også revurdering av stimuli er relatert til mindful
emosjonsregulering. Det blir dermed meningsfylt å ha en egen mekanismekategori for
revurdering.
Oppsummerende gir det mest mening å forstå de eksterne mekanismene som støttende
forklaringer som kan virke samtidig. Det ser ut til at individuelle forskjeller kan påvirke
hvilke mekanismer som blir aktive, for eksempel revurdering og redusert overinvolvering ved
depresjon, eller redusert underinvolvering og intern eksponering ved
unngåelsesproblematikk. Det er foreslått at mekanismene intern eksponering og revurdering
bør forstås som henholdsvis redusert underinvolvering og perspektivendring, men det er også
grunner til å beholde dem som separate mekanismer. Fremtidige studier av hvordan
individuelle forskjeller henger sammen med effekten av mekanismer kan gi bidra til valg og
tilpasning av mindfulness i terapi.
65/85
5.1.5 Kontrollert eller ukontrollert regulering med mindfulness
I litteraturen diskuteres det hvorvidt emosjonsregulering med mindfulness er avhengig
av kognitiv kontroll eller ei (eksempelvis: K. W. Brown & Ryan, 2003; Chambers et al.,
2009; Chiesa et al., 2013). Brown og Ryan (2003) beskriver “korrekt” mindfulness som en
prosess som ikke kan benytte seg av aktiv kontroll, da slik kontroll tar oppmerksomheten bort
fra nået. Beskrivelsen kan relateres til funnene fra Chiesa et al. (2013). Disse undersøkte om
emosjonsregulering med mindfulness hang sammen med prefrontal kontrollering. De fant
emosjonsregulering med mindfulness uten samtidige tegn på prefrontal kontrollering, men
kun hos personer som hadde deltatt i mindfulnesspraksis i ett år eller mer. Deltakere som var
utrenet eller nybegynnere i mindfulness viste nevronal aktivering under emosjonsregulering
konsistent med at reguleringen var en kontrollert, aktiv prosess. Betyr dette at i henhold til
Brown og Ryan (2003) vil det ta ett år med jevnlig praksis av mindfulness for at man kan
oppnå “korrekt” mindfulnesss? Det er flere alternative forklaringer på forskjellene observert
hos erfarne og nybegynnere: for eksempel at mindfulness endres gjennom trening eller at de
observerte forskjellene skyldes andre prosesser. 1) Mindfulness kan for det første tenkes å bli
endret kvalitativt gjennom trening, for eksempel ved at den nevnte, kontrollerte formen for
aksept erstattes av den passive som beskrevet av Brown og Ryan (2003), eller at prosessen
automatiseres. 2) Et annet alternativ kan være at mindfulness hos utøverne var uendret, mens
det var endringer i andre prosesser. Et eksempel kan være at det tar tid å utvikle evnen til å
være mindful, og før denne evnen er fullt utviklet må utøverne fortløpende kontrollere at man
er mindful på rett måte. Den kognitive styringen kan dermed forstås som en hjelpeprosess
sideløpende til mindfulness, og etter omkring ett år med jevnlig mindfulnesspraksis har man
ikke lenger behov for denne hjelpen. Chambers et al. (2009) foreslår en slik støtteprosess ved
siden av mindfulness hvor kognitive ressurser må brukes for å unngå innlærte habituell
respons, men over tid vil størstedelen av disse responsene være avlært og behovet for
“støtteprosessen” er dermed borte. Av de to alternativene kan alternativ 1 være konsistent
med at man først oppnår rett mindfulness etter ett år, mens man med alternativ 2 kan ha både
korrekt mindfulness og samtidig prefrontal aktivitet.
Mindfulness ser ut til å i starten henge sammen med kognitiv kontrollert prosessering
under emosjonsreguleringsoppgaver. Åtte uker lange mindfulnesskurser kan gi effekt på
emosjonsregulering (Keng et al., 2011), altså mye kortere tid enn det tok før
mindfulnesspraktikanter kunne regulere emosjon uten prefrontal kontrollering (Chiesa et al.,
66/85
2013). I tillegg til endret nevronalt aktiveringsmønster ble det observert kvantitativ økning i
effekten av bruk av mindfulness på emosjonsreguleringsoppgaver. Hvilke mekanismers effekt
som korrelerer med mindfulnesstrening er ikke undersøkt, men i tråd med Brown og Ryan
(2003) kan man spekulere om dette gjelder spesielt for aksept og de eksterne mekanismer
som avhenger av aksept; som intern eksponering og redusert underinvolvering.
Ut fra studiet til Chiesa et al. (2013) kan man ikke fastslå hva den prefrontale
aktiviteten skyldes, men den korrelerer negativt med praksis av mindfulness. Mindfulness er
funnet å være og å føre til emosjonsregulering, både med og uten denne prefrontale
aktiviteten. Dermed ser det ikke ut til å være grunn til å hevde at emosjonsregulering med
mindfulness er avhengig av å være kontrollert eller ikke-kontrollert.
5.1.6 To typer virkninger
Mindfulness og de eksterne mekanismene ser ut til å påvirke emosjonsregulering på to
måter. Den første ved å redusere frekvensen og intensiteten av automatiske responser på indre
stimuli. Jeg vil referere denne typen som stabiliserende mekanismer. Den andre typen
utnytter denne stabiliserte tilstanden til å påvirker emosjon ytterligere. Disse vil jeg kalle
forbedringsmekanismer.
Stabiliserende mekanismer inkluderer mekanismene mindful oppmerksomhet, mindful
orientering mot opplevelse, mindfulnessperspektiv, redusert overog underinvolvering og
intern eksponering. Jeg vil her repetere tidligere presenterte, relevante faktorer i
mekanismene. Mindful regulering av oppmerksomhet stabiliserer emosjon ved å avbryte
eskalerende emosjonelle prosesser og alltid forsøke å vende tilbake til bred, åpen
oppmerksomhet (Bishop et al., 2004). Mindful orientering mot opplevelse stabiliserer ved å
øke toleransen for emosjon, ved eksempelvis gjennom aksept å redusere automatisk motstand
og unngåelse (ibid.). Mindfulnessperspektivet stabiliserer ved å øke avstanden til opplevelser
og gjøre det lettere å respondere objektivt på dem, dette reduserer tendenser til motstand,
unngåelse eller andre automatiske og habituelle responser (Corcoran & Segal, 2008). Intern
eksponering av stimuli man tidligere har unngått tenkes også å redusere fremtidige tendenser
til unngåelse (Hölzel et al., 2011). Disse interne mekanismene og eksponering bidrar alle til
mekanismen redusert overog underinvolvering i emosjon, som reduserer bruken av
forskjellige maladaptive emosjonsreguleringsstrategier (A. Hayes & Feldman, 2004).
67/85
Sammen gir mekanismene mindfulnessutøveren stabilitet i møte med emosjonelt stimuli.
Dette kan regulere emosjon i seg selv, men også legge til rette for forbedringsmekanismene.
Forbedringsmekanismer inkluderer de eksterne mekanismene revurdering, intern
eksponering, verdiklarifisering og responsfleksibilitet. Disse mekanismene fasiliteres av det
grunnlaget som er lagt av stabiliserende mekanismer. Revurdering er beskrevet av Garland et
al. (2011) å fasiliteres når mindfulness først har gitt et distansert, objektivt perspektiv på
stimuli. Verdiklarifisering og responsfleksibilitet tenkes begge å fasiliteres av stabilisering,
ved reduksjon i automatiske responser og økt tilgjengelig informasjon til å ta objektive valg
(Shapiro et al., 2006). Mindfulness´ interne mekanismer beskrives også som en stabiliserende
ramme for eksponering ved å redusere medfølgende stress og dermed øke sjansen for
vellykket eksponering (Kumar et al., 2008).
Oppsumerende ser mindfulness ut til å påvirke emosjonsregulering på to måter.
Stabiliserende mekanismer er interne og eksterne mekanismer som bidrar til å stabilisere
forholdet til emosjon og redusere innlærte responstendenser. Forbedringsmekanismer er
andre eksterne mekanismer som fasiliteres av dette grunnlaget, og gir ytterligere bedring av
emosjonsregulering.
5.2 Emosjonsregulering med mindfulness
Her vil jeg videre forsøke å analysere mindfulness i lys av emosjonsreguleringrammeverket. Først ved å vurdere mindfulness i forhold til prosessmodellen, og hvor i
emosjonsprosessen mindfulness kan tenkes å påvirke. Deretter vil jeg se på de kriteriene for
god emosjonsregulering som benyttes i tradisjoner der mindfulness har oppstått, og hvor
kompatible disse er med kriteriene beskrevet i kapittel 3.
5.2.1 Mindfulness i emosjonsregulering-rammeverket
Tidligere i oppgaven (kapittel 3.2) har prosessmodellen for emosjonsregulering blitt
beskrevet. Denne angir fem punkter i emosjonssyklusen som emosjonsregulering kan
påvirke. Disse er situasjonsseleksjon, situasjonsmodifikasjon, retting av oppmerksomhet,
kognitiv endring og responsmodifikasjon. Forskning på når i emosjonsprosessen
reguleringsstrategier virker har indikert at påvirkning før responser utløses generelt virker
bedre en former for responsmodifikasjon (Gross & Thompson, 2007). Blant annet er det vist
at forsøk på å undertrykke emosjonell atferd kan øke den subjektive opplevelsen av
68/85
emosjonen (ibid.). Det kan argumenteres for at mindfulness påvirker emosjonsprosessen i
flere faser.
Situasjonsseleksjon og situasjonsmodifikasjon
Når oppmerksomheten er rettet mot nået kan man også tenke seg at situasjonsbevissthet
øker. Situasjonsbevissthet innebærer at man er oppmerksom på at emosjoner oppstår og
utløsende årsaker i situasjonen, og tenkes som et kriterie for at man kan regulere emosjoner
gjennom situasjonsmodifikasjon (Gross & Thompson, 2007). Denne innsikten kan eventuelt
brukes til å informere fremtidig situasjonsseleksjon. Mindfulness oppmerksomhet kan derfor
tenkes å støtte forsøk på situasjonsmodifikasjon og situasjonsseleksjon ved å gjøre relevant
informasjon om emosjoner tilgjengelig, men ser ikke ut til å ha en spesifikk effekt.
Retting av oppmerksomhet
Kjente strategier for retting av oppmerksomheten, konsentrasjon og distraksjon,
regulerer ved å vende oppmeksomheten mot spesifikke objekter. Men med
mindfulnesskomponenten selvregulering av oppmerksomhet rettes oppmerksomheten mot det
generelle, alt som hender i nået. Dette påvirker emosjonsregulering ved å øke emosjonell
oppmerksomhet, og avbryte elaborative prosesser. Mindfulness kan forstås å påvirke
emosjoner i fasen retting av oppmerksomhet i prosessmodellen (Gross & Thompson, 2007).
Kognitiv endring
Webb et al. (2012) plasserer både aksept og perspektivendring innen kognitiv endring i
prosessmodellen, da de endrer kognisjoner gjennom aksept eller objektiv avstand.
Revurdering er også en strategi for kognitiv endring.
Responsmodifikasjon
Responsmodifikasjon refererer kun til strategier som forsøker å endre emosjonelle
responser, ikke strategier som søker å påvirke det som leder opp mot en emosjonell respons.
Selv om mindfulness på mange måter beskrives å påvirke forskjellige responser, er det fordi
grunnlaget (innlært sammenheng, oppmerksomhet eller kognisjon) for disse responsene
endres.
Mindfulness kan altså tenkes å påvirke forskjellige deler av emosjonsprosessen.
Hovedsaklig ved en spesifikk effekt ved retting av oppmerksomhet og kognitiv endring, og
en mulig støttende effekt til situasjonsmodifikasjon/-seleksjon. Disse påvirker
69/85
emosjonsprosessen positivt ved å forebygge maladaptive responser i fremtidige
emosjonssykluser.
5.2.2 Mindfulness-tradisjonens mål med emosjonsregulering
Som nevnt i kapittel 2.1 har man i buddhistisk tradisjon, som mindfulness stammer fra,
kriterier for hvilke emosjonelle tilstander som er gode og dårlige. Grunnleggende i
buddhismen er forståelsen av at menneskers tendens til å tilskrive en essens til kognisjoner, å
tro at de er virkelige og sanne, er grunnlaget for menneskelig lidelse (Fransgaard, 2011). En
av konsekvensene av slik essensialisme er utviklingen av tanken om et permanent selv
(Singla, 2011). Et mål i buddhismen er å unngå tilstander som oppstår på grunnlag av
essensialisme (Chambers et al., 2009), og mindfulness er en metode for å redusere tendensen
til essensialisme og å unngå de relaterte tilstander (Fransgaard, 2011). Det nevnes fem slike
emosjonsliknende tilstander: begjær/griskhet, sjalusi, sinne, ignoranse og stolthet (Nydahl,
2008, via Chambers et al., 2009). Grunnlaget for tilstandene er å på forskjellige måter styrke
eller behage selvet. Tilstander av disse emosjonene kan noen ganger rettferdiggjøres, for
eksempel for å bekjempe urettferdighet, men habituell utløsing av og identifikasjon med dem
antas å forsterke tendensen til essensialisme, og bør derfor unngås. Tradisjonell mindfulness
kan dermed sies å ha retningslinjer for hvilke emosjoner som bør reguleres, og måten det kan
gjøres på. Trening i mindfulness tenkes å kunne påvirke grunnlaget for disse emosjonelle
tilstandene, altså tendensen til essensialisme. Dette tenkes innen buddhisme å svekke
oppfatningen av et permanent selv, og vil videre føre til reduksjon i de emosjonelle
tilstandene (Elsass, 2011).
Ideen om å svekke selvet har av mange psykologer blitt møtt med bekymring. Spesielt
blant dem med psykodynamisk orientering, hvor selvet er et sentralt organiserende konstrukt
man normalt ønsker å styrke i terapi (Elsass, 2011). Et svakt selv forbindes blant annet med
personlighetsforstyrrelser (eksempelvis Kernberg og Caligor, 2005, i Lenzenweger &
Clarkin, 2005). Det er foreslått at østlig og vestlig psykologi ikke mener det samme med
begrepet “selv” (Wilber, Engler, & Brown, 1986), men dette spørsmålet ligger utenfor denne
oppgavens fokus. Istedet vil jeg se om buddhistiske mål kan være implisitt i mindfulness, og
hvilke indikasjoner det finnes på dette og påvirkning av selvet i studier av mindfulness.
Vil praksis av mindfulness alltid redusere tendensen til essensialisme og ideen om
selvet, eller er dette avhengig av spesifikk veiledning i buddhistiske idealer? I litteraturen
70/85
hevdes det siste. Mindfulness sees som et verktøy som kan brukes for å nå forskjellige mål
(Garland et al., 2011; S. Hayes, 2004; Linehan et al., 1991), og man kan tenke at buddhistiske
mål kun er noen av mange muligheter. Flere av mekanismene beskrevet i denne oppgaven
virker ved å erstatte automatiske responser med objektivt selvvalgte responser, eksempelvis
verdiklarifisering og responsfleksibilitet. Verdiklarifisering kan også sees som en mekanisme
som støtter selvet, ved at responser i større grad stemmer overens med egne verdier (Shapiro
et al., 2006). I en oppsummering av helseeffekter fra mindfulness ble det ikke rapportert
positiv sammenheng mellom mindfulness og personlighetsforstyrrelser (Keng et al., 2011).
Det ser dermed ikke ut til at mindfulness er begrenset i forhold til mål, og det er ikke indikert
at selvet påvirkes.
Innen emosjonsreguleringfeltet snakker man om å regulere sine emosjoner på adaptive
måter, ikke å regulere spesifikke emosjoner på spesifikke måter som i buddhismen.
Undersøkelser av mindfulness antyder en generell reduksjon i maladaptiv involvering i
emosjon (A. Hayes & Feldman, 2004), og at mindfulness kan regulere andre emosjoner enn
de beskrevet som problematiske av buddhisme (Keng et al., 2011).
Samlet ser dermed mindfulness ikke ut til å være begrenset til å nå spesifikke mål eller
regulere spesifikke emosjoner. Det er heller ikke indikasjoner på at selvet svekkes av åtte
uker lange mindfulnesskurs. Endringer i selvet kan tenkes å ta lengre tid enn åtte uker lange
mindfulnesskurs, noe man eventuelt vil se i undersøkelser av lengre tids mindfullnesspraksis.
Foreløpig kan dette tas som indikasjoner på at sekulariseringen av mindfulness som ble
startet av Jon Kabat-Zinn (2011) på 1970-tallet, nevnt i kapittel 2.2, har vært vellykket.
5.3 Hensiktsmessig emosjonsregulering med mindfulness
I kapittel 3.3.1 Kriterier for hensiktsmessig emosjonsregulering foreslo jeg tre punkter
for vurdering av hensiktsmessig emosjonsregulering. Emosjonsregulering må kunne påvirke
emosjoner med god effekt, være akseptabelt å bruke og ikke føre til større uønskede
konsekvenser på kort eller lang sikt for å regnes som hensiktsmessig. Jeg vil i det følgende
forsøke å vurdere mindfulness’ bidrag til emosjonsregulering i henhold til disse kriteriene.
Om mindfulness har effekt på emosjonsregulering er allerede omtalt i kapittel 4.1. Det
er indirekte indikasjoner på at mindfulness har effekt på emosjonsregulering, ved at det
rapporteres korrelasjon mellom mindfulness og færre emosjonsreguleringsproblemer, samt
reduksjon i symptomer på depresjon og angst etterfølgende deltakelse i
71/85
mindfulnessprogrammer (Keng et al., 2011). Aksept og frakoblet perspektiv er også inkludert
i en metaanalyse av emosjonsreguleringsstrategier (Webb et al., 2012), og disse strategiene er
foreslått å tilsvare mindfulnesselementene aksept og perspektivendring. Kognitiv revurdering
regnes generelt som en hensiktsmessig emosjonsreguleringsstrategi (eksempelvis Gross,
2002), og kan dermed være en god referanse for sammenlikning av effekter. I metaanalysen
viste perspektivendring større effekt på emosjonsregulering (d=.45) enn revurdering (d=.36),
mens aksept hadde noe mindre effekt (d=.23). Ingen inkluderte studier sammenliknet aksept
med revurdering, mens de studier som sammenliknet perspektivendring med revurdering
antydet større effekt fra perspektivendring (eksempelvis Ochsner et al., 2004; Shiota &
Levenson, 2009). Som det er diskutert tidligere kan elementene i mindfulness tenkes å ha
andre kvaliteter når de brukes isolert fra mindfulness enn når de er samlet, og de kan dermed
også tenkes å ha forskjellige effekter på emosjonsregulering i de to tilfellene. Effektene
funnet i metaanalysen kan derfor ikke sees som effekter fra mindfulness på
emosjonsregulering, men kan brukes som en indikasjon på at mindfulness kan ha effekt på
emosjonregulering i omtrent samme størrelsesorden som kognitiv revurdering har. Men det
trengs forskning som direkte undersøker effektene fra mindfulness på emosjonsregulering
hvis man skal kunne sammenlikne effektstørrelsene med kognitiv revurdering. Ut fra det
overstående ser mindfulness ut til å kunne påvirke regulering av emosjoner hensiktsmessig
med tanke på reguleringseffekt.
Det kan tenkes at mindfulness kan være mer eller mindre hensiktsmessig i spesielle
tilfeller eller nisjer. Chiesa et al. (2013) foreslår at mindfulness kan være et godt alternativ for
emosjsonsregulering for personer som ikke har effekt av kognitiv revurdering, og nevner som
eksempel personer med enkelte nevropsykologiske problemer. Men om personer med slike
kognitive utfordringer kan tilegne og bruke mindfulness kan også diskuteres, da det er vist
overlapp i nevroaktivitet for revurdering og mindfulness, spesielt hos uerfarne
mindfulnessutøvere (Farb et al., 2012). Dette kan være et fremtidig forskningsmål.
Mindfulness kan også ha økt hensiktsmessighet i forbindelse med enkelte
emosjonsreguleringsproblemer, hvor mindfulness´ mekanismer svarer til spesifikke
problemstillinger for personer. Et eksempel kan være personer som har problemer med
ruminasjon (overinvolvering i emosjon). Mindfulness kan her tenkes effektivt, da
mindfulness nettopp påvirker emosjonsregulering ved å redusere overinvolvering som
ruminasjon (A. Hayes & Feldman, 2004). I andre tilfeller hvor det ikke er sammenfall
72/85
mellom mindfulness’ mekanismer og personers problemer med emosjonsregulering kan
mindfulness tenkes å være mindre effekt. Mindfulness kan dermed tenkes mer eller mindre
hensiktsmessig avhengig av mekanismenes samsvar med hva man forsøker å påvirke.
Mindfulness kan kun være hensiktsmessig emosjonsregulering hvis det aksepteres å
bruke av de som skal regulere emosjon og, i forbindelse med psykoterapi, av de som legger
opp behandling. Kabat-Zinn var også opptatt av å presentere mindfulness på en måte som
ikke ville føre til dårlig rykte, for at det skulle være lettere å akseptere (Kabat-Zinn, 2011).
Mindfulness blir stadig mer forsket på og benyttet innen helse (Keng et al., 2011), så det kan
se ut som det blir akseptert av helseprofesjonelle. Dette henger nok sammen med at resultater
fra forskning på mindfulness generelt har vært positive. Intensjon om klinisk bruk av
mindfulness henger sammen med trening i mindfulnessbaserte behandlinger (McKenzie,
Hassed, & Gear, 2012), som videre kan henge sammen med utdanningsprogrammer for
psykologer. Undersøkelser av hvor utbredt og akseptert mindfulness er og holdninger til
mindfulness i den generelle befolkning ble ikke funnet. Det kan tenkes at enkelte vil være
skeptisk til mindfulness´ religiøse røtter, men hvor utbredt slik skepsis eventuelt er, er ukjent.
Det er rimelig å anta at aksepten av mindfulness i den generelle befolkninger er i tråd med de
som finnes blant helseprofesjonelle - altså økende. Mindfulness som trekk er også funnet å
variere blant personer uten erfaring med mindfulness (Lykins & Baer, 2009). Disse tenkes
ikke å ha noen problemer med å akseptere dette trekket. Det kan tenkes tilfeller der personer
ikke vil akseptere bruk av mindfulness, men det er ikke tegn på at dette er en utbredt trend.
For at mindfulness skal være et akseptabelt behandlingstilbud må det også være
konkurransedyktig med hensyn på kostnader og tidsbruk. De fleste studiene inkludert i denne
oppgaven undersøker effekter av mindfulness etter åtte uker lange mindfulnesssprogrammer
(eksempelvis MBSR og MBKT; Keng et al., 2011), som tilsvarer mange andre kognitive
behandlingsformer. Størstedelen av disse behandlingsprogrammene er også gruppebasert
(fullstendig gruppebasert i MBSR, MBKT inkluderer også individualterapi; Fransgaard,
2011), som normalt krever færre behandlere per deltaker, og dermed lavere kostnad, enn
individuell behandling. Man kan ikke forvente å oppnå automatisering av mindfulness etter
åtte-ukers kurs, men mindfulness og mekanismene beskrevet i denne oppgaven kan gi effekt
på emosjonsregulering etter slike kurs. I tilfeller der mindfulness øker emosjonsregulering
hos personer som trenger dette, ser mindfulnessbasert behandling ut til å være et akseptabelt
alternativ.
73/85
Det siste punktet med kriterier for hensiktsmessig emosjonsregulering handler om
andre konsekvenser, eller “bivirkninger” av metoden. Eksempler fra andre
emosjonsreguleringsmetoder med slike negative konsekvenser er unngåelse, som ved
overdreven bruk kan lede til sosial isolasjon (Gross & Thompson, 2007). Det er viktig å
undersøke konsekvenser utover de man kan observere etter åtte uker med mindfulnesspraksis,
da deltakerne oppfordres til å fortsette å praktisere på egenhånd etter deltakelse i
programmene (Kabat-Zinn, 2011). En negativ konsekvens som har vært knyttet til trening og
praksis av mindfulness er svekkelse av selvkonstruksjonen (Elsass, 2011). Dette førte til at
psykodynamisk-orienterte teoretikere på 1970-tallet forkastet mindfulness som
behandlingsverktøy (ibid.). Men det er gjennom forskning ikke funnet indikasjoner på at
mindfulnesstrening i seg selv svekker selvet. Mindfulness er også inkludert og funnet
effektivt (Keng et al., 2011) i behandlingsprogrammer for psykoser (Chadwick, Taylor, &
Abba, 2005) og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline; Linehan et al.,
1991), problemer som av psykodynamiske teoretikere er blitt relatert til svakt selvobjekt
(Lenzenweger & Clarkin, 2005). Antakelsen om at mindfulness reduserer selvet står altså
svakt. Det er dermed ikke grunn til å nedgradere mindfulness’ hensiktsmessighet på grunn av
dette punktet.
Oppsummerende er det demonstrert lovende effekter på emosjonsregulering i
forbindelse med mindfulness, og mindfulnessbaserte behandlingsprogrammer har hatt effekt
for forskjellige lidelser (Keng et al., 2011). I tilfeller hvor det er overlapp mellom de
mekanismer i mindfulness og psykologiske problemstillinger kan man anta er det vil være
større effekt på emosjonsregulering. Det er ingen klare tegn på at mindfulness fører til
negative konsekvenser, og mindfulness ser ut til å i økende grad bli akseptert av
helseprofesjonelle. Med videre forskning kan man kanskje si noe mer konkret, men foreløpig
ser mindfulness ut til å kunne være en hensiktsmessig metode for emosjonsregulering,
spesielt i tilfeller hvor problemstillingen overlapper med mindfulness’ mekanismer.
74/85
6 Hvordan leder mindfulness til mer hensiktsmessig
emosjonsregulering?
Mindfulness´ hensiktsmessighet for emosjonsregulering hviler i henhold til forrige
underkapittel hovedsaklig på den reguleringseffekt det har eller kan lede til. Det er foreløpig
ikke generelle tegn på at mindfulness blir uakseptabelt eller leder til negative konsekvenser,
selv om dette kan skje i enkelttilfeller. Det følgende vil dermed fokusere på mekanismer som
er vist effektive eller har indikasjoner om reguleringseffekt på emosjon. Dette skjer gjennom
flere mekanismer.
Interne mekanismer, altså elementer i mindfulness som er emosjonsregulerende, er
mindfulnesskomponentene mindful regulering av oppmerksomhet, og mindful orientering
mot opplevelse, samt det perspektivet som mindfulnesskomponentene gir (Bishop et al.,
2004; Frewen et al., 2008). Mindful regulering av oppmerksomhet kan redusere frekvensen
og varigheten av elaborative kognitive prosesser (A. Hayes & Feldman, 2004). Slike
prosesser kan utløse og opprettholde maladaptiv overinvolvering i emosjon (Chambers et al.,
2009), men med en mindful regulering av oppmerksomhet vil dette altså skje i mindre grad.
Mindful orientering mot opplevelse med aksept og åpenhet kan øke toleranse for emosjoner
og redusere unngåelse og motstand mot opplevelser (A. Hayes & Feldman, 2004; Vujanovic
et al., 2010). Slik orientering mot opplevelse kan i seg selv være emosjonsregulerende (Webb
et al., 2012). Unngåelse av opplevelser henger generelt sammen med emosjonelle problemer,
og regnes som dårlig emosjonsregulering (A. Hayes & Feldman, 2004). Orientering mot
opplevelse med nysgjerrighet kan også øke emosjonell oppmerksomhet (Vujanovic et al.,
2010), som tillater tidligere oppdagelse og gjenkjennelse av, og dermed adaptiv respons på,
emosjoner (Monsen et al., 1996). Mindfulnessperspektivet øker avstand til mentale objekter
og kan være emosjonsregulerende (Webb et al., 2012), blant annet ved å reduserer
overinvolvering i emosjon (A. Hayes & Feldman, 2004).
Mindfulness´ påvirkning på emosjonsregulering kan deles i to typer, og den første
typen kaller jeg stabiliserende. De interne mekanismene bidrar sammen med enkelte eksterne
mekanismer, altså utenfor mindfulness, til å gi en stabiliserende ramme i møte med
emosjoner. De overnevnte interne mekanismene bidrar til mekanismen redusert overog
underinvolvering, som reduserer bruken av flere uhensiktsmessige strategier, som for
eksempel ruminasjon, bekymring, opplevelsesunngåelse eller tankeundertrykking (A. Hayes
75/85
& Feldman, 2004). De interne mekanismene bidrar også til å redusere tendensen til å
respondere automatisk på mentale objekter (Corcoran et al., 2010). Mindful aksept kan også
fasilitere intern eksponering av innlærte sammenhenger, og dermed ytterligere redusere
automatisk responstendens og underinvolvering i emosjon. Disse stabiliserende mekanismene
reduserer dermed begge hovedtypene maladaptiv emosjonsregulering (Cicchetti et al., 1995).
Den andre måten mindfulness påvirker emosjonsregulering på gjør bruk av den stabile
rammen beskrevet over. Disse mekanismene har jeg kalt forbedrende. Når en person har
redusert tendensen til automatiske responser, overog underinvolvering samt
oppmerksomhet, kan han eller hun ha effekt av flere mekanismer. Revurdering og intern
eksponering fasiliteres av stabiliserende mekanismer, fordi objekter man tidligere responderte
automatisk på blir tilgjengelig for revurdering og opplevelse (Garland et al., 2011; Hölzel et
al., 2011). Økt oppmerksomhet og distansert forhold til mentale objekter tenkes å øke
tilgjengelig informasjon om situasjoner, emosjoner, tanker og annet (Shapiro et al., 2006).
Dette er grunnlag for verdiklarifisering, at personer handler mer i tråd med egne verdier, og
responsfleksibilitet, at personer objektivt og fritt velger hvordan de vil respondere.
Mindfulnesstrening er vist å øke mindfulness hos deltakerne (Lykins & Baer, 2009) og
øke reguleringseffekten mindfulness har på emosjon (Chiesa et al., 2013).
Mindfulnesstrening som består av oppmerksomhetsøvelser kan også øke kapasitet for
oppmerksomhet og arbeidsminne, som kan støtte emosjonsregulering (Davis & Hayes, 2011).
Lengre tids mindfulnesspraksis kan også endre nevronal aktivering forbundet med å være
mindful, konsistent med at mindfulness går fra å være bevisst kontrollert til å kunne skje uten
bevisst kontroll (Chiesa et al., 2013).
Som nevnt vil mindulness´ hensiktsmessighet for emosjonsregulering generelt være
avhengig av reguleringseffekten. Mindfulness har effekt på emosjonsregulering for mange
forskjellige positive og negative emosjoner (Chiesa et al., 2013; Keng et al., 2011; Robins,
Keng, Ekblad & Brantley, 2012), og hos personer i mange forskjellige utvalg, eksempelvis
personer med angst og depresjon (Desrosiers et al. 2013), med andre angstrelaterte
problemer, bipolar lidelse, psykose og hos psykologisk friske personer (Keng et al., 2011).
Forskjellige faktorer kan øke eller redusere effekten fra mindfulness på emosjon. I tilfeller
hvor mekanismene i psykologiske passer til mindfulness´ mekanismer er det sannsynlig at
effekten øker, mens det også kan finnes faktorer som reduserer effekten. Kuehner, Huffziger
og Liebsch (2009) fant i motsetning til andre studier ikke at mindfulness førte til bedre
76/85
emosjonsregulering enn ruminasjon, men om dette skyldes metodiske, individuelle eller
andre faktorer er uklart. Avklaring av hvilke faktorer som øker eller reduserer effekten
mindfulness har på emosjon og emosjonsregulering kan bidra til både klinisk psykologi og
øke forståelsen av mindfulness. Oppsamlende ser det altså ut til at mindfulness generelt har
en hensiktsmessig effekt på emosjon og emosjonsregulering, mens forskjellige faktorer kan
øke eller redusere denne effekten.
77/85
7 Referanser
American Psychiatric Association. (2000). Diagnostic and Statistical Manual of Mental
Disorders (4th ed., text-rev.). Washington, DC: Author.
Awh, E., & Jonides, J. (2001). Overlapping mechanisms of attention and spatial working
memory. Trends in Cognitive Sciences, 5(3), 119–126.
Baer, R. A., Smith, G. T., Hopkins, J., Krietemeyer, J., & Toney, L. (2006). Using Self-Report
Assessment Methods to Explore Facets of Mindfulness. Assessment, 13(1), 27–45.
doi:10.1177/1073191105283504
Berge, T. (2007). Oppmerksomt nærvær: En fellesfaktor i psykologisk behandling. Tidsskrift
for Norsk Psykologforening, 44(7), 858–859.
Bishop, S. R., Lau, M. A., Shapiro, S., Carlson, L., Anderson, N. D., Carmody, J., et al.
(2004). Mindfulness: A Proposed Operational Definition. Clinical Psychology: Science
and Practice, 11(3), 230–241. doi:10.1093/clipsy.bph077
Bouton, M. E. (2004). Context and Behavioral Processes in Extinction. Learning & Memory,
11(5), 485–494. doi:10.1101/lm.78804
Brown, K. W., & Ryan, R. M. (2003). The benefits of being present: Mindfulness and its role
in psychological well-being. Journal of Personality and Social Psychology, 84(4),
822–848. doi:10.1037/0022-3514.84.4.822
Brown, K. W., Ryan, R. M., & Creswell, J. D. (2007). Mindfulness: Theoretical foundations
and evidence for its salutary effects. Psychological Inquiry, 18(4), 211–237.
Butler, E. A., Egloff, B., Wlhelm, F. H., Smith, N. C., Erickson, E. A., & Gross, J. J. (2003).
The social consequences of expressive suppression. Emotion, 3(1), 48–67. doi:
10.1037/1528-3542.3.1.48
Carmody, J., Baer, R. A., Lykins, E. L. B., & Olendzki, N. (2009). An empirical study of the
mechanisms of mindfulness in a mindfulness‐based stress reduction program.
Journal of Clinical Psychology, 65(6), 613–626. doi:10.1002/jclp.20579
78/85
Chadwick, P., Taylor, K. N., & Abba, N. (2005). Mindfulness Groups for People with
Psychosis. Behavioural and Cognitive Psychotherapy, 33(3), 351–359. doi:10.1017/
S1352465805002158
Chambers, R., Gullone, E., & Allen, N. B. (2009). Mindful emotion regulation: An integrative
review. Clinical psychology review, 29(6), 560–572. doi:10.1016/j.cpr.2009.06.005
Chiesa, A., Serretti, A., & Jakobsen, J. C. (2013). Mindfulness: Top–down or bottom–up
emotion regulation strategy? Clinical psychology review, 33(1), 82–96. doi:10.1016/
j.cpr.2012.10.006
Cicchetti, D., Ackerman, B. P., & Izard, C. E. (1995). Emotions and emotion regulation in
developmental psychopathology. Development and Psychopathology, 7(01), 1–10.
doi:10.1017/S0954579400006301
Corcoran, K. M., & Segal, Z. V. (2008). Metacognition in depressive and anxiety disorders:
current directions. International Journal of Cognitive Therapy, 1(1), 33–44.
Corcoran, K. M., Farb, N. A. S., Anderson, A. K., & Segal, Z. V. (2010). Mindfulness and
Emotion Regulation. In A. M. Kring & D. M. Sloan (Eds.), Emotion Regulation and
Psychopathology: A conceptual Framework. New York: Guilford Press.
Davis, D. M., & Hayes, J. A. (2011). What are the benefits of mindfulness? A practice review
of psychotherapy-related research. Psychotherapy, 48(2), 198–208. doi:10.1037/
a0022062
Desrosiers, A., Vine, V., & Klemanski, D. H. (2013). Mindfulness and emotion regulation in
depression and anxiety: common and distinct mechanisms of action. Depression and
Anxiety, 30(7), 654–661. doi:10.1002/da.22124
Ekman, P., Davidson, R. J., Ricard, M., & Wallace, B. A. (2005). Buddhist and Psychological
Perspectives on Emotions and Well-Being. Current Directions in Psychological
Science, 14(2), 59–63. doi:10.1111/j.0963-7214.2005.00335.x
79/85
Elsass, P. (2011). Kunsten at være nærværende. In P. Elsass (Ed.), Buddhas veje - En
introduktion til buddhistisk psykologi (pp. 209–234). Dansk Psykologisk Forlag.
København.
Farb, N. A. S., Anderson, A. K., & Segal, Z. V. (2012). The mindful brain and emotion
regulation in mood disorders. Canadian Journal of Psychiatry, 57(2), 70–77.
Fenske, J. N., & Schwenk, T. L. (2009). Obsessive compulsive disorder: diagnosis and
management. Am Fam Physician, 80(3), 239–245.
Fransgaard, L. (2011). Buddhistisk meditation i vestlig psykoterapi. Psyke og Logos, 32(1),
9–27.
Fresco, D. M., Frankel, A. N., Mennin, D. S., Turk, C. L., & Heimberg, R. G. (2002). Distinct
and Overlapping Features of Rumination and Worry: The Relationship of Cognitive
Production to Negative Affective States. Cognitive Therapy and Research, 26(2),
179–188. doi:10.1023/A:1014517718949
Frewen, P. A., Evans, E. M., Maraj, N., Dozois, D. J. A., & Partridge, K. (2008). Letting Go:
Mindfulness and Negative Automatic Thinking. Cognitive Therapy and Research,
32(6), 758–774. doi:10.1007/s10608-007-9142-1
Garland, E. L., Gaylord, S. A., & Fredrickson, B. L. (2011). Positive Reappraisal Mediates
the Stress-Reductive Effects of Mindfulness: An Upward Spiral Process. Mindfulness,
2(1), 59–67. doi:10.1007/s12671-011-0043-8
Garnefski, N., Kraaij, V., & Spinhoven, P. (2001). Negative life events, cognitive emotion
regulation and emotional problems. Personality and Individual Differences, 30(8),
1311–1327. doi:10.1016/S0191-8869(00)00113-6
Grabovac, A. D., Lau, M. A., & Willett, B. R. (2011). Mechanisms of Mindfulness: A Buddhist
Psychological Model. Mindfulness, 2(3), 154–166. doi:10.1007/s12671-011-0054-5
Gross, J. J. (1998). The emerging field of emotion regulation: An integrative review. Review
of general psychology, 2(3), 271–299. doi:10.1037/1089-2680.2.3.271
80/85
Gross, J. J. (1999). Emotion Regulation: Past, Present, Future. Cognition and emotion,
13(5).
Gross, J. J. (2002). Emotion regulation: Affective, cognitive, and social consequences.
Psychophysiology, 39(3), 281–291. doi:10.1017/S0048577201393198
Gross, J. J. (2007). Handbook of Emotion Regulation. New York: The Guilford Press.
Gross, J. J., & John, O. P. (2003). Individual differences in two emotion regulation
processes: Implications for affect, relationships, and well-being. Journal of
Personality and Social Psychology, 85(2), 348–362. doi:10.1037/0022-3514.85.2.348
Gross, J. J., & Muñoz, R. F. (1995). Emotion Regulation and Mental Health. Clinical
Psychology: Science and Practice, 2(2), 151–164. doi:10.1111/j.
1468-2850.1995.tb00036.x
Gross, J. J., & Thompson, R. A. (2007). Emotion regulation: Conceptual foundations. In
Gross, J. J. (Eds.) Handbook of emotion regulation. New York: The Guilford Press.
Grossman, P., & Van Dam, N. T. (2011). Mindfulness, by any other name…: trials and
tribulations of sati in western psychology and science. Contemporary Buddhism,
12(1), 219–239.
Hargus, E., Crane, C., Barnhofer, T., & Williams, J. (2010). Effects of mindfulness on metaawareness and specificity of describing prodromal symptoms in suicidal depression.
Emotion, 10(1), 34–42. doi:10.1037/a0016825
Hayes, A., & Feldman, G. (2004). Clarifying the Construct of Mindfulness in the Context of
Emotion Regulation and the Process of Change in Therapy. Clinical Psychology:
Science and Practice, 11(3), 255–262. doi:10.1093/clipsy.bph080
Hayes, S. C. (2004). Acceptance and commitment therapy, relational frame theory, and the
third wave of behavioral and cognitive therapies. Behavior therapy, 35(4), 639–665.
doi:10.1016/S0005-7894(04)80013-3
81/85
Hayes, S. C., Wilson, K. G., Gifford, E. V., Follette, V. M., & Strosahl, K. (1996). Experiential
avoidance and behavioral disorders: a functional dimensional approach to diagnosis
and treatment., 64(6), 1152–1168.
Hölzel, B. K., Lazar, S. W., Gard, T., Schuman-Olivier, Z., Vago, D. R., & Ott, U. (2011). How
Does Mindfulness Meditation Work? Proposing Mechanisms of Action From a
Conceptual and Neural Perspective. Perspectives on Psychological Science, 6(6),
537–559. doi:10.1177/1745691611419671
Hülsheger, U. R., Alberts, H. J. E. M., Feinholdt, A., & Lang, J. W. B. (2013). Benefits of
mindfulness at work: The role of mindfulness in emotion regulation, emotional
exhaustion, and job satisfaction. Journal of Applied Psychology, 98(2), 310–325. doi:
10.1037/a0031313
Jha, A. P., Stanley, E. A., Kiyonaga, A., Wong, L., & Gelfand, L. (2010). Examining the
protective effects of mindfulness training on working memory capacity and affective
experience. Emotion, 10(1), 54–64. doi:10.1037/a0018438
Kabat-Zinn, J. (2003). Mindfulness‐Based Interventions in Context: Past, Present, and
Future. Clinical Psychology: Science and Practice, 10(2), 144–156. doi:10.1093/
clipsy.bpg016
Kabat-Zinn, J. (2011). Some reflections on the origins of MBSR, skillful means, and the
trouble with maps. Contemporary Buddhism, 12(1), 281–306.
Keng, S.-L., Smoski, M. J., & Robins, C. J. (2011). Effects of mindfulness on psychological
health: A review of empirical studies. Clinical psychology review, 31(6), 1041–1056.
doi:10.1016/j.cpr.2011.04.006
Koole, S. (2009). The psychology of emotion regulation: An integrative review. Cognition and
emotion, 23(1), 4–41.
Kuehner, C., Huffziger, S., & Liebsch, K. (2009). Rumination, distraction and mindful selffocus: Effects on mood, dysfunctional attitudes and cortisol stress response.
Psychological Medicine, 39(2), 219–228.
82/85
Kumar, S., Feldman, G., & Hayes, A. (2008). Changes in Mindfulness and Emotion
Regulation in an Exposure-Based Cognitive Therapy for Depression. Cognitive
Therapy and Research, 32(6), 734–744. doi:10.1007/s10608-008-9190-1
Lau, M. A., Bishop, S. R., Segal, Z. V., Buis, T., Anderson, N. D., Carlson, L., et al. (2006).
The toronto mindfulness scale: Development and validation. Journal of Clinical
Psychology, 62(12), 1445–1467. doi:10.1002/jclp.20326
Lenzenweger, M. F., & Clarkin, J. F. (2005). Major theories of personality disorders (2nd ed.).
New York, NY: The Guilford Press.
Linehan, M. M., Armstrong, H. E., Suarez, A., Allmon, D., & Heard, H. L. (1991). CognitiveBehavioral Treatment of Chronically Parasuicidal Borderline Patients. Archives of
General Psychiatry, 48(12), 1060–1064. doi:10.1001/archpsyc.
1991.01810360024003
Lykins, E. L. B., & Baer, R. A. (2009). Psychological functioning in a sample of long-term
practitioners of mindfulness meditation. Journal of Cognitive Psychotherapy, 23(3),
226–241.
McKenzie, S. P., Hassed, C. S., & Gear, J. L. (2012). Medical and Psychology Students'
Knowledge of and Attitudes Towards Mindfulness as a Clinical Intervention.
EXPLORE: The Journal of Science and Healing, 8(6), 360–367. doi:10.1016/
j.explore.2012.08.003
Monsen, J. T., Eilertsen, D. E., Melgård, T., & Ødegård, P. (1996). Affects and Affect
Consciousness : Initial Experiences With the Assessment of Affect Integration. The
Journal of Psychotherapy Practice and Research, 5(3), 238.
Nelis, D., Quoidbach, J., & Hansenne, M. (2011). Measuring Individual Differences in
Emotion Regulation: The Emotion Regulation Profile-Revised (ERP-R). Psychologica
Belgica, 51(1), 49–91.
Oatley, K., & Johnson-Laird, P. N. (1987). Towards a cognitive theory of emotions. Cognition
and emotion, 1(1), 29–50.
83/85
Ochsner, K. N., Ray, R. D., Cooper, J. C., Robertson, E. R., Chopra, S., Gabrieli, J. D. E., &
Gross, J. J. (2004). For better or for worse: neural systems supporting the cognitive
down- and up-regulation of negative emotion. Neuroimage, 23(2), 483–499. doi:
10.1016/j.neuroimage.2004.06.030
Paul, N. A., Stanton, S. J., Greeson, J. M., Smoski, M. J., & Wang, L. (2013). Psychological
and neural mechanisms of trait mindfulness in reducing depression vulnerability.
Social Cognitive and Affective Neuroscience, 8(1), 56–64. doi:10.1093/scan/nss070
Piet, J., & Hougaard, E. (2011). The effect of mindfulness-based cognitive therapy for
prevention of relapse in recurrent major depressive disorder: A systematic review and
meta-analysis. Clinical psychology review, 31(6), 1032–1040. doi:10.1016/j.cpr.
2011.05.002
Posner, M. I. (1980). Orienting of attention. Quarterly journal of experimental psychology,
32(1), 3–25.
Power, M. J., & Dalgleish, T. (2008). Cognition and Emotion: From order to disorder (2nd
ed.). Hove: Psychology Press.
Richards, J. M., & Gross, J. J. (2000). Emotion regulation and memory: The cognitive costs
of keeping one's cool. Journal of Personality and Social Psychology, 79(3), 410–424.
doi:10.1037/0022-3514.79.3.410
Robins, C. J., Keng, S.-L., Ekblad, A. G., & Brantley, J. G. (2012). Effects of mindfulness‐
based stress reduction on emotional experience and expression: a randomized
controlled trial. Journal of Clinical Psychology, 68(1), 117–131. doi:10.1002/jclp.
20857
Roemer, L., Lee, J. K., Salters-Pedneault, K., Erisman, S. M., Orsillo, S. M., & Mennin, D. S.
(2009). Mindfulness and Emotion Regulation Difficulties in Generalized Anxiety
Disorder: Preliminary Evidence for Independent and Overlapping Contributions.
Behavior therapy, 40(2), 142–154. doi:10.1016/j.beth.2008.04.001
84/85
Ruiz, F. J. (2010). A review of Acceptance and Commitment Therapy (ACT) empirical
evidence: Correlational, experimental psychopathology, component and outcome
studies, 10(1), 125–162.
Schmeichel, B. J., Volokhov, R. N., & Demaree, H. A. (2008). Working memory capacity and
the self-regulation of emotional expression and experience. Journal of Personality
and Social Psychology, 95(6), 1526–1540. doi:10.1037/a0013345
Segal, Z. V., Williams, J. M. G., Tesdale, J. D. (2012). Mindfulness-Based Cognitive Therapy
for Depression (2nd ed.). New York: The Guilford Press.
Shapiro, S., Carlson, L., Astin, J. A., & Freedman, B. (2006). Mechanisms of mindfulness.
Journal of Clinical Psychology, 62(3), 373–386. doi:10.1002/jclp.20237
Shiota, M. N., & Levenson, R. W. (2009). Effects of aging on experimentally instructed
detached reappraisal, positive reappraisal, and emotional behavior suppression.
Psychology and Aging, 24(4), 890–900. doi:10.1037/a0017896
Siegel, D. J. (2009). Mindful Awareness, Mindsight, and Neural Integration, 37(2), 137–158.
Singla, R. (2011). Origins of Mindfulness & Meditation: Interplay of Eastern & Western
Psychology. Psyke og Logos, 32(1), 220–239.
Solbakken, O. A., Hansen, R. S., & Monsen, J. T. (2011). Affect integration and reflective
function: Clarification of central conceptual issues. Psychotherapy Research, 21(4),
482–496.
Sutta, S., & Thera, N. (1993). The foundations of mindfulness. N Thera.
Teasdale, J. D., Moore, R. G., Hayhurst, H., Pope, M., Williams, S., & Segal, Z. V. (2002).
Metacognitive awareness and prevention of relapse in depression: Empirical
evidence. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 70(2), 275–287. doi:
10.1037/0022-006X.70.2.275
Thompson, B. L., & Waltz, J. (2007). Everyday mindfulness and mindfulness meditation:
Overlapping constructs or not? Personality and Individual Differences, 43(7), 1875–
1885. doi:10.1016/j.paid.2007.06.017
85/85
Toneatto, T. (2002). A metacognitive therapy for anxiety disorders: Buddhist psychology
applied. Cognitive and Behavioral Practice, 9(1), 72–78. doi:10.1016/
S1077-7229(02)80043-8
Twohig, M. P., Whittal, M. L., Cox, J. M., & Gunter, R. (2010). An Initial Investigation into the
Processes of Change in ACT, CT, and ERP for OCD. International Journal of
Behavioral Consultation and Therapy, 6(1), 67–83.
Van Nuys, D. (2008, April 1). An Interview with Shinzen Young on Mindfulness Meditation.
Retrieved September 2013, from http://www.mentalhelp.net/poc/view_index.php?
idx=119&d=1&w=9&e=28839
Vujanovic, A. A., Bonn-Miller, M. O., & Bernstein, A. (2010). Incremental validity of
mindfulness skills in relation to emotional dysregulation among a young adult
community sample. Cognitive behaviour …, 39(3), 203–213. doi:
10.1080/16506070903441630
Vøllestad, J. (2007). Oppmerksomt nærvær: Meditative teknikker som utgangspunkt for
psykologisk behandling. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 44(7), 860–867.
Wallace, B. A., & Shapiro, S. (2006). Mental balance and well-being: Building bridges
between Buddhism and Western psychology. American Psychologist, 61(7), 690–
701. doi:10.1037/0003-066X.61.7.690
Webb, T. L., Miles, E., & Sheeran, P. (2012). Dealing with feeling: A meta-analysis of the
effectiveness of strategies derived from the process model of emotion regulation.
Psychological Bulletin, 138(4), 775–808. doi:10.1037/a0027600
Werner, K., & Gross, J. J. (2010). Emotion Regulation and Psychopathology: A conceptual
Framework. (D. M. Sloan & A. M. Kring, Eds.) (pp. 13–37). New York: TheGuilford
Press.
Wilber, K., Engler, J., & Brown, D. (1986). Transformations ofconsciousness: Conventional
and contemplative perspectives on development. Shambhala Publications.

Regulering av emosjoner med mindfulness

Transcription

Similar documents

Hjemmet - Basiskmat

NFON - Mindfulness nytt - Nummer 1 - 2013.pdf

sanselig oppmerksomhet - Christine Arentz Schjetlein

Mindfulness-nytt - 4 - 2014.pdf

Følelsesregulering – nye og gamle ferdigheter

Siv- Elin Skogen ”Det blir så mye å spa unna, at jeg bare spar. ” En

Den idylliserende familien”

De syv emosjoner og deres effekt på qi og shen

Transportation|CHINA

Produktkatalog 2014-15 Varme og kjøling for industri og bygg i over 100 år!