Fulltekst - Cicero - Universitetet i Oslo

KLIMA
2 14
Norsk magasin for klimaforskning
FNs klimapanel har sagt sitt:
Hva nå?
Kristin Halvorsen ny CICERO-direktør ■ Virkeligheten på en varmere klode ■ Hva gjør
politikerne nå? ■ Helse og klima ■ Arktis og Antarktis
Innhold
4
12
Postadresse
Postboks 1129 Blindern
Leder: Hva nå, Pachauri?
3
Utan ein grad
4
Kronikk: Viktig gass for Europa
9
Virkeligheten på en varmere klode
10
Hva gjør politikerne nå?
12
Kronikk: Grønn etterspørsel gir grønnere tilbud
14
– Vi følger klimakunnskapen
16
Aktuell kommentar: Forskning og politikk
18
Ungdom for klima: En latent kraft?
19
Utfordrende tilpasning i nord
22
Konsekvensene av politikk
24
Kronikk/Kommentar: Forskning eller politikk?
25
Feltdata viktig for antarktiske snømodeller
26
Isobservasjoner – hva er nytt?
28
Temperaturutviklingen i nord og sør
31
Den usikre følsomheten
33
Helsegevinst og klimaeffekt i en smekk
34
0318 Oslo
Besøksadresse
CICEP
Ciens/Forskningsparken
Gaustadalleen 21, 0349 Oslo
Telefon
22
EU mot 2030
15
Veiviseren
36
22 85 87 50
Telefaks
TEMPO
22 85 87 51
E-post
Ulik organisering av bypakker
38
post@cicero.oslo.no
Søte, lavthengende klimafrukter – eller sure og høye?
39
KLIMA
2 14
Norsk magasin for klimaforskning
FNs klimapanel har sagt sitt:
Hva nå?
Kristin Halvorsen ny CICERO-direktør ■ Virkeligheten på en varmere klode ■ Hva gjør
politikerne nå? ■ Helse og klima ■ Arktis og Antarktis
FNs klimapanel har nå lansert
de tre delrapportene i sin
femte hovedrapport. Hvordan
rapporten blir brukt, gjenstår å se.
Foto: IISD
36
Leder
Klima | 2 – 2014
REDAKSJON
Christian Bjørnæs (redaktør)
Monica Bjermeland
Eilif Ursin Reed
Anne Therese Gullberg
Knut H. Alfsen
Lan Marie Nguyen Berg
Magasinet Klima gis ut med støtte fra
Miljøverndepartementet.
Prosjektene TEMPO og CICEP har egne
sider i Klima.
Formgivning
Melkeveien Designkontor
Susan Stephens
Redaksjonen avsluttet:
09.05.2014
Bidrag til Klima
Redaksjonen mottar gjerne artikler,
kronikker og debattinnlegg om klima­
forskning og klimapolitikk.
Artikler og kronikker skal maksimalt
være 6000 tegn inkludert mellomrom
og debattinnlegg maksimalt 1500 tegn.
Artikler og innlegg står for forfatterens
regning og representerer ikke
nødvendigvis synet til CICERO.
Bidrag til Klima kan sendes med e-post
til post@cicero.oslo.no.
www.cicero.uio.no/klima
Telefon: 22 85 87 50
Telefaks: 22 85 87 51
Dette er siste regulære utgave av KLIMA
på papir. Vi blir nå en nettutgivelse.
Arkiv
www.cicero.uio.no/klima
Trykk
07 Gruppen AS
Opplag
9.600
Papirversjon: ISSN 1504-8136
Nettversjon: ISSN 1504-8594
Bladet er trykt på G-print 115 gram
miljøvennlig papir.
Hva nå, Pachauri?
FNs klimapanel har lenge blitt kritisert for at det lar seg styre av politiske interesser, ettersom
myndighetsrepresentanter fra de 195 medlemslandene er med å bestemme innholdet i sammendraget for beslutningstakere. Kritikken har stort sett kommet fra miljøer som av ulike årsaker
ønsker å så tvil om integriteten til panelet og gyldigheten til konklusjonene.
Den tredje delen av Klimapanelets femte hovedrapport handler om hvor klimagassene slippes
ut og hva som kan gjøres for å redusere utslippene. Problemstillingene har åpenbar politikkrelevans. Sammendraget av denne rapporten ble presentert i Berlin den 13. april i år etter en uke med
overraskende harde forhandlinger.
Forskerne ønsket å inkludere tekst og figurer som viser sammenhengen mellom landenes inntektsvekst og klimagassutslipp, men blant andre Kina og Saudi-Arabia satte seg på bakbeina. De
ville ikke godta innhold som senere kunne bli brukt mot dem i forhandlingene om en ny global
klimaavtale.
Forhandlingene om sammendraget er basert på konsensus, hvilket betyr at ethvert land i
prinsippet kan forkaste enhver konklusjon. Slikt har forekommet, men aldri i samme omfang
som i Berlin. Der ble det strøket fem figurer og en god del tekst som forskerne mente var viktig
og relevant kunnskap for beslutningstakere. Informasjonen finnes fremdeles i den underliggende
rapporten, men den er det langt færre som leser. Se også kommentar på side 25.
Det finnes gode grunner for å involvere myndighetene når sammendraget skrives. Det skaper
forankring og myndighetene kan se til at innholdet er relevant for beslutningstakerne hjemme.
Men fordelene veier neppe opp for at land, ut fra klare politiske interesser, i praksis får blokkere
for innhold de ikke liker. Det hjelper ikke å være politikkrelevant når relevant informasjon må
utelates nettopp fordi den er relevant.
Hendelsen i Berlin bør få konsekvenser for hvordan fremtidige sammendrag produseres.
Det bør lages strengere regler for hva myndighetene får legge seg opp i, og forskerne må selv bli
flinkere til å skrive sammendrag som er relevante for beslutningstakerne. FNs klimapanel kan ikke
leve med at viktig kunnskap ikke formidles, uansett hvem som forsøker seg.
KLIMA blir digitalt
Denne utgaven av KLIMA er historisk. Det er den siste på papir. Nå
skal vi bli digitale.
KLIMA har kommet ut siden oktober 1992. Først under navnet
Cicerone og siden KLIMA. KLIMA skal fortsette å være en bærebjelke i formidling av klimaforskning i Norge.
For å ivareta samfunnsoppdraget vårt på en best mulig måte må
vi tilpasse oss den nye digitale mediehverdagen. Stadig mer innhold
blir visuelt og interaktivt, og stadig oftere deles artikler og grafikk i
sosiale medier. Siden vi startet med formidling av klimaforskning
i 1992, har interessen for forskningen og tempoet i klimadebatten økt. Med en digital utgave kan vi raskere nå ut
til flere lesere med bedre og mer relevant innhold. Vi ses
til høsten på www.cicero.uio.no
C H R I S T I A N B J Ø R NÆ S
konstituert kommunikasjonsdirektør
i CICERO Senter for klimaforskning
Utan ein grad
Ho har flytta Noreg eit par hakk fram. No slenger ho heile verda oppi veska og går på med
same faste stega ho inntok stortingssalen med, i 1989.
– Hadde mannfolk hatt strømper som rakna midt
i ein debatt, hadde ein fått kjøpt nye utanfor døra
inn til stortingssalen!
MONICA BJERMELAND
kommunikasjonsrådgjevar,
CICERO Senter for
klimaforsking
(monica.bjermeland@cicero.oslo.no)
Om strømper og gamle menn
Jau, det er vanskeleg å kome utanom Løvebakken
når ein har Kristin Halvorsen som borddame. Nett
no fortel ho historier om korleis det var å kome
inn på Stortinget for 25 år sidan, då det budde ein
kultur i veggane frå tida alle politikarar var godt
vaksne menn.
– Stortingsmøta varte frå ti til tre. Så var det
pause frå tre til seks, der desse mennene skulle ete
middag i kantina, sove middag, drikke kaffi og ta seg
ein røyk. Dernest var det kveldsmøte i komiteane,
og dei gjekk gjerne langt utover kvelden og natta.
Der kom Kristin feiande inn til Finanskomiteen
og Per-Kristian Foss. Ho var mor til ein eittåring og
snart på veg med ein til, og tenkte: «Korleis skal eg
gjere dette, arbeide to skift kvar dag og samstundes
ta meg av barn?» Men ho rakk å sykle heim til
Grünerløkka i ettermiddagspausen, hente i barnehagen, lage middag og sykle ned att.
– Eg hugsar då eg høggravid skulle lose oss
gjennom votering av eit budsjett. Vi skulle reise
oss for å stemme imot og sitje for å stemme for. Eg
hadde på meg ein raud kjole og reiste meg … ja, eg
er sikker på det var fire hundre gonger i løpet av
kvelden. Alle andre SV-arar følgde nøye med, og
desse strømpebuksene. Achh!
– Du krevde sal av strømper på Stortingets
postkontor?
– Ha ha! Eg gjorde vel det, utan at det hadde
nokon effekt då. Men i dag trur eg du får kjøpt dei der.
Og no er Kristin klimaforskingsdirektør, utan så
mykje som ein mastergrad.
Ikkje heilt grøn
Oslo, sein april. Ute byr Slottsparken på strålande
sommar, men i kjellaren på Litteraturhuset er stem-
4
KLIMA 2-2014
ninga nøktern. Klimaforskarar og energibransjen
diskuterer EU sin klimapolitikk mot 2030. Iveren
frå 2007 er som viska vekk, finanskrisa krev sitt.
Føregangslandet Tyskland er blitt like tvitydig som
Noreg på energisida, og Polen strener av garde på
sin kolsvarte veg. Forskarane endar opp med å dissekere ein modell, slik dei har for vane, denne gongen ein økonomisk ein. I lyset frå kjellarvindaugo
sit den ferske direktøren og noterer.
– Eg har alltid sagt når vi har tilsett nye folk, at
vi må utnytte det friske blikket dei har i starten, for
brått er dagane fulle av møte ein ikkje hugsar kvifor
ein deltek i. Dei første vekene skal eg difor bruke
KLIMA 2-2014
til å saumfare CICERO med mine ferske augo
og notere tankane slik at dei ikkje forsvinn, seier
Kristin etter seminaret.
– Først vil eg bli kjend med folka og kompetansen vår, dernest skal vi – saman – diskutere
kva rolle instituttet skal spele i norsk samfunnsliv
framover og på kva område det kan vere behov for
å forsterke forskingsinnsatsen, nasjonalt og internasjonalt. Eg har med meg mange idear altså! Med
åra har eg fått ei viss oversikt over vedtaksprosessar
og norsk samfunnsliv og forvaltning, så eg har
nokre tankar om moglege, nye koplingar.
GOD STEMNING.
SV-Kristin er blitt KlimaKristin. Her møter ho
klima- og energiforskarane Jørgen Wettestad
(t.v), Steffen Kallbekken
og Elin Lerum Boasson på
Litteraturhuset i Oslo.
Foto: Monica Bjermeland
5
Kristin-skepsis
Ho snakkar frå ein om lag 45 graders framoverlent
posisjon, nyklipt, hakket blondare enn før og
svartkledd frå topp til tå. Men ikkje alle har gløymd
dei raude kjolane. Då det vart klårt at den tidlegare
SV-leiaren skulle bli klimadirektør, nikka folk anerkjennande både inne og ute, let det til. Samstundes
vart det kviskra med ei viss uro i gangane. Og éin
mann, ein politisk kommentator, sa det høgt. Skal
CICERO og klimaforskinga få eit SV-stempel?
– Veit du, den problemstillinga har gått ut på
dato. Det er ei fornærming mot høgresida å seie at
det skulle vere noko spesielt med meg, at klima-
— Eg ser den same nyfikna i forskarar
som eg gjer i barnehageungar
forskinga generelt og det arbeidet Klimapanelet
gjer, er eit slags venstreradikalt prosjekt. For 15 år
sidan kunne kanskje nokon drista seg til å påstå
dette og fått eit visst gehør for det, men den tida er
forbi.
Ikkje for det, Kristin har blitt møtt med skepsis
før ho, på terskelen til ein ny jobb. Mange miljø
hadde alle piggar ute då ho blei finansminister.
– Kva gjer ein?
– Ein må sette seg inn i sakene, sørgje for at
ein har den kunnskapen i botn som skal til, forstå
miljøet kring seg og vere etterretteleg. Det kan
overførast til den jobben eg skal gjere for CICERO
også, det er eg heilt sikker på.
– Kvifor valde du deg klima?
– Å få jobbe med forsking og forskingsformidling på det området som kjem til å vere mest
avgjerande for alle menneske på jorda, uansett kor
dei bur, det er meiningsfullt. Eg vil ha ein jobb som
får meg til å plystre på veg til kontoret kvar dag.
Alt har ei løysing
Klima- og forskingsinteressa vakna lenge etter
både interessa for kvinnekampen og for Nelson
Mandela, men då ho kom, kom ho sterkt. Ein SVleiar har sjølvsagt måtta jobba mykje med miljø- og
klimaspørsmål, og dei fleste harde kampane i det
raudgrøne regjeringssamarbeidet handla om nettopp slike spørsmål. Mongstad-saka blei den store
skuffelsen frå regjeringstida. Saka viste dessutan
at Kristin Halvorsen, ho er ein sann teknologioptimist. Klart karbonfangst og -lagring ville tenne
gneistar i petroleumsingeniørane! Trudde ho.
– Teknologitrua har eg med meg frå industribakgrunnen min i Porsgrunn. Eg såg jo den entusi6
asmen Hydro sine fabrikkar blei bygd med! Mange
av dei eg vaks opp med, inkludert meg sjølv, hadde
tilknyting til dette miljøet, og der var det ingen
problem som ikkje kunne løysast. Ingeniørane i
Hydro visste at dei bygde landet. Det var veldig
konkret.
– Drivkrafta mi i planlegginga av reinseanlegget
på Mongstad, var at dersom vi får dei mest høgkompetente teknologimiljøa i Noreg til å brenne
for fangst og lagring av CO2, dersom vi får dei til å
brenne for at vi skal vere verdas spydspiss på dette
området, då kan vi få det til!
Ho vippar nesten av stolen no. Måtte drivkrafta
bestå.
– Men der blei skuffelsen min størst. Vi brukte
ikkje vindauga vi hadde, til å gjere Statoil til eit
grønt olje- og gasselskap. Det kunne vi faktisk
gjort. Omstilling handlar om meir enn tilgjengeleg
teknologi. Vel så viktig er det å vite korleis ein får
folk til å ta han i bruk.
Summen av dei heile
Praktiske menneske, det er slike ho har vakse opp
med, også dei som var tettast på. Mora er lærar og
faren sivilingeniør.
– Praktiske løysingar er nettopp summen av
KLIMA 2-2014
I BALANSE. Det skal
meir til for å få Kristin
Halvorsen ut av likevekt
enn økonomar som
dekonstruerer ein likevektsmodell som ser på
effekten av EU sin nye
klimapolitikk.
Foto: Monica Bjermeland
forsking, handverk og erfaring, påpeiker ho.
Det var først som vaksen og ei god stund etter
dioksinfunna frå Porsgrunn sine fabrikkpiper at
Kristin verkeleg blei fascinert av forsking og meir
medviten å søke ny kunnskap for å finne nye,
gode løysingar. I dag er ho overtydd om at all god
forsking blir relevant før eller seinare. Og om at alle
som fattar vedtak, politikarar og andre, er avhengige av god forsking.
– Du legg til dømes ikkje fram eit statsbudsjett,
ei stortingsmelding eller ei perspektivmelding utan
at det ligg solid forsking i botnen.
– Men det skal vel meir enn forsking til for ein
politikar?
– Til sjuande og sist ligg det også ei verdivurdering bak eitkvart politisk vedtak, vi har jo eit
demokrati som skal fungere – forsking av høg
vitskapleg kvalitet er likevel eit must for alle som
fattar vedtak. Og på klimaområdet er det mange
som har ei eigeninteresse av at det finst forsking av
høg kvalitet. Det finst knapt ein krok i samfunnet
som ikkje vert ramma av klimaendringar! seier ho.
– Summen av vedtaka som vert tekne, anten
i privat sektor eller på politisk nivå, vil avgjere
klimaframtida vår, og her kan CICERO spele ei
nøkkelrolle. Instituttet kan, med si tverrfaglege
KLIMA 2-2014
tilnærming til klimasaka, føre dialog med dei fleste,
og det skal vi. Instituttsektoren har eit suverent
utgangspunkt til å kombinere grunnforsking,
anvendt forsking og forskingsformidling. Dette
gler eg meg til å jobbe med frå ein annan vinkel enn
eg har gjort før.
Og den viktigaste måten å spreie god forsking
på? Gjennom god kvalitet på utdanningane og i
forskingsformidlinga.
Romslegheit og nyfikne
Men formidling kan by på trøbbel. I si tid sette
Kristin Helen Bjørnøy inn i miljøministerposten
med det mål for auga å gje klimapolitikken eit
verdianker. Klima- og miljøsakene skulle kome
nærare folks kvardag, men politisk maktkamp kom
i vegen for den bodskapen.
– Korleis prøve igjen no?
– Kritikken Helen fekk, var veldig urimeleg. Ein
toneangjevande del av miljørørsla har ei teknokratisk tilnærming til miljøpolitikken, noko mange
ikkje kjenner seg att i. Det gav heller ikkje Helene
armslag til å utvikle ein verdibasert miljøpolitikk
slik vi såg det for oss, og som heilt opplagt var
hennar styrke.
– CICERO skal sjølvsagt legge premiss for den
7
Kristin
fagfellevurdert
Nils Christian Stenseth, professor,
Universitetet i Oslo:
Eg er overtydd om at Kristin vil gjere ein glimrande
jobb i denne stillinga. Ho har eit enormt kontaktnett,
og ho har, med bakgrunn som kunnskapsminister, god
erfaring i å lytte til forskarar, forskarar som ofte ikkje
er einige. Mest av alt vil ho kunne vere ein svært god
strateg i denne stillinga, til fordel for CICERO og for
klimaforskinga meir generelt.
Magnhild Meltveit Kleppa,
fylkesmann i Rogaland:
Kristin blir ein veldig inspirerande leiar for CICERO!
Ho har eit sjeldan godt humør og ein eigen evne til å få
folk med seg. Ho er fagleg sterk, kjenner samfunnslivets
ulike sider og har eit breitt nettverk. Dette vil bety mykje
internt for CICERO. Dessutan er ho uvanleg flink til å
profilere det ho brenn for! Eg trur mange vil lytte til det
ho seier. CICERO har gjort eit veldig klokt val!
Sissel Rogne, professor og direktør,
Bioteknologinemnda:
Eg kjenner Kristin som ein seriøs, engasjert og inspirerande leiar. Ho har i tillegg omfattande politisk erfaring.
Denne kombinasjonen er fantastisk, ikkje berre for
CICERO, men for heile klimaforskinga.
Helen Bjørnøy, fylkesmann i Buskerud:
Kristin er ein veldig engasjert og målmedviten person.
Ho utstrålar stor rausheit og har eit usedvanleg godt
humør. De kan glede dykk. Ho har stor arbeidskapasitet, så dette blir ikkje nokon kvileheim.
Tord Lien, olje- og energiminister:
Som tidlegare kunnskapspolitikar for FrP har eg hatt
gleda av å jobbe med og mot Kristin. Eg håpar nettopp
Kristin si fortid som kunnskapsminister er noko vi vil
sjå spor av i virket som toppsjef i CICERO. Debatten
om klimautfordringane og ikkje minst klimaløysinga
fortener færre kjensler og meir kunnskap. Det siste
bidrar CICERO allereie til, og vonleg vil Kristin løfte
CICERO si røyst høgare opp på agendaen.
Audun Lysbakken, SV-leiar:
Kristin er ein ambisiøs sjef med hjarte for medarbeidarane sine, ho er lojal og gir seg ikkje før ho får til det
ho er sett til å gjere.
8
politiske klimadebatten og verdidebatten kring
klima. Desse debattane må vere kunnskapsbaserte.
Ein har alltid med seg eit verdistandpunkt – også
inn i forsking og kunnskap. Likevel er det viktig
at forskinga viser fram nokre retningar, viser fram
kva som verkar, kva ein faktisk kan gjere. Korleis
kan politikarar, næringslivsfolk, finanstoppar og
vanlege forbrukarar ta val som bidrar og drar i riktig retning? Her er klimaforskingsmiljøa ekstremt
viktige premissleverandørar.
Interessene er mange og til dels sprikande, både
mellom klimaforskingsmiljø og fagdisiplinar, men
— Ein har alltid med seg eit verdistandpunkt – også inn i forsking og
kunnskap – likevel er det viktig at
forskinga viser fram nokre retningar
Kristin er ikkje framand for konflikt. I 1999 støtta
SVs stortingsgruppe truslar om militære sanksjonar
mot Serbia, til tross for at fleirtalet i partiet protesterte. Saka ga henne ei dyrekjøpt erfaring som leiar.
– Ein av dei feila eg gjorde då, var å ikkje oppsøkje dei eg visste var imot. Dette har seinare prega
min måte å leie på: Oppsøk dei du veit kan vere
kritiske eller kome med motførestellingar. Dei kan
vere viktige korrektiv til kva verkelegheitsoppfatning du sjølv har.
– Det er viktig for meg å halde fast på måla,
men vi skal vere meir fleksible, rause og romslege
på vegen dit.
– Er forskarar romslege?
– Dei er i alle fall nyfikne! Eg ser den same
nyfikna i forskarar som eg gjer i barnehageungar.
Dessverre finst lite av ho midt imellom, så det er
ei utfordring for grunnskulen og vidaregåande:
Nyfikna må haldast i hevd, for ho er ei så ekstrem
drivkraft! Det å vere intenst interessert i noko gir ei
enorm kraft til å stå på.
– Veldig mange forskarar har mykje kunnskap
på eit lite område. Det er først når dei samarbeider,
når ein sett saman brikkene, at ein får heile biletet,
og der synest eg CICERO har eit spanande
utgangspunkt, fordi instituttet har så ulike fagmiljø. Å få til eit godt og reelt samarbeid på tvers
av disiplinane er ei kjempemoglegheit.
Ho snur seg og byrjar å fikle langs eine leggen.
– Veit du, eg trur strømpa mi rakna, ha ha! Og
eg som skal i møte med Bioteknologinemnda.
– Ja, ja, det får dei tole.
KLIMA 2-2014
Viktig gass for Europa
Norsk gass kan få en viktig rolle i omstillingen i det europeiske kraftmarkedet,
GURI BANG
forskningsleder, CICERO Senter for klimaforskning
(guri.bang@cicero.oslo.no)
Kronikken stod først på trykk i Dagens Næringsliv 22. april 2014
Strømproduksjonen må bli grønnere. Det er en viktig komponent i arbeidet med å kutte klimagassutslippene. Å
erstatte kullkraftverk med høyeffektive gasskraftverk er på
kort sikt en viktig del av klimaløsningen. Dette kommer
frem i siste rapport fra FNs klimapanel, som ble lansert
palmesøndag. Norsk gass kan under de rette betingelsene få
en viktig rolle i omstillingen av det europeiske kraftmarkedet. I EU er politikerne midt i en prosess for å utvikle og
implementere ny energipolitikk og reguleringer. Samtidig
gjør ettervirkningene av finanskrisen med høy arbeidsløshet
og lav økonomisk vekst det politisk vanskelig å gjennomføre
den ambisiøse klima- og fornybarpolitikken EU har vedtatt.
To kriterier er spesielt viktige i denne sammenhengen:
Forsyningssikkerhet og pris på energi. Under de rette betingelsene kan norsk gass oppfylle disse to kriteriene. Dersom gass erstatter kull som i dag blir brukt i strømproduksjon i Europa, bidrar det til en overgangsløsning som
raskt får ned klimagassutslippene. Det finnes dermed et
potensial for norsk gass i energiomstillingen som er på gang
i EU. Betingelsene om forsyningssikkerhet og konkurransedyktig pris favoriserer norsk gass som en del av løsningen,
fordi forvaltningen av og konkurransesituasjonen for den
norske petroleumsnæringen blir påvirket av pågående
endringer i energipolitikk og energimarked i EU, Russland
og USA. Sterke teknologiske, økonomiske og politiske drivkrefter er i sving i energipolitiske beslutningsprosesser, som
setter rammer for i hvilken grad norsk gass kan bidra som en
overgangsløsning. Verdens gassmarked er i rask endring som et resultat av
flere faktorer: Økende etterspørsel av gass fra Asia, gjentatte
trusler fra Russland om å skru av forsyningen vestover,
en begynnende integrering av regionale gassmarkeder, og
ikke minst ny boreteknologi, som har gjort enorme felt av
skifergass tilgjengelig for lønnsom produksjon i USA. Amerikanerne planlegger eksport av gass, men dette er politisk
KLIMA 2-2014
uavklart. Enn så lenge er altså gassleveransen fra øst og vest
upålitelig, mens den er stabil fra nord. Skifergassrevolusjonen i USA har ført til en halvering
av gassprisen og dermed til en markedsstyrt overgang fra
kull til gasskraft i strømproduksjonen. USAs kullindustri
har respondert på det endrede nasjonale markedet med en
kraftig økning i sin eksport til EU og andre land siden 2011. På grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen de
siste årene har flere EU-land valgt å beholde eksisterende
kapasitet for kullkraft heller enn å legge om til mer klima-
KRONIKK
skriver Guri Bang, forskningsleder ved CICERO.
– Å erstatte kullkraftverk med
høyeffektive gasskraftverk er på
kort sikt en viktig del av klimaløsningen
vennlig kraftproduksjon. Billig kull importert fra USA har
i denne situasjonen blitt stadig mer brukt i elektrisitetsproduksjonen, særlig i Tyskland, fordi forsyningssikkerhet og
lav pris prioriteres foran utslippskutt. Norsk gass er ansett som en stabil energikilde, og vi kan
levere bedre på betingelsen om forsyningssikkerhet enn
Russland. Fornybar energi trenger – i perioder hvor vinden
ikke blåser og sola ikke skinner – støtte fra stabile energikilder for å gi en pålitelig forsyning til kraftnettet. Når det gjelder pris, kan norsk gass komme i konkurranse
med billig amerikansk skifergass. Amerikanske myndigheter
vurderer riktignok å åpne for fri eksport av gass, en avgjørelse som er forventet å komme i nær fremtid. Likevel, den
amerikanske gassen må gjøres om til LNG og transporteres
på skip, noe som reduserer prisforskjellen til norsk gass. På lengre sikt er det likevel viktig å gå helt bort fra fossil
energi. Tre fjerdedeler av verdens kull- og oljereserver må bli
liggende i bakken dersom målet om å begrense den globale
oppvarmingen til to grader skal nås. Økt satsing på gass er
en kortsiktig løsning for raskt å kutte kullbruken. 9
Virkeligheten på en
varmere klode
Klimapanelet viser hvordan en verden som er fire grader varmere enn den var
før den industrielle revolusjon, ser ut. Og den ser ikke pen ut.
Kronikken stod først på trykk i Aftenposten 31. mars
ASUNCION LERA
S T.C L A I R tidligere forsker ved CICERO
Senter for klimaforskning
(asun.lera.st.clair@dnvgl.com)
K A R E N O’ B R I E N
professor, Universitetet i Oslo
(karen.obrien@sosgeo.uio.no)
Klimaendringer skjer over hele kloden, men i en ny
rapport fra FNs klimapanel er forskerne forsiktige
med å fastslå hvor alvorlig situasjonen er.
Vi forskere har sett dem. Bøndene i Malawi og
Himalaya, fiskerne i Bengalbukta og Vesterålen,
helsearbeiderne i El Salvador og Kina, markedsfolkene i Rift Valley. Vi har hørt historiene deres.
Byplanleggerne i Amsterdam, turistnæringen
i Alpene, de samiske lokalsamfunnene i NordNorge, bedriftslederne i Australia. Alle forteller
den samme historien: Naturen er ikke som den
pleide å være. Verden, og særlig de fattige, står overfor en risiko vi ikke helt vet omfanget av.
Nabolag ødelegges
Vi har grunn til å være bekymret. Observasjoner og
fremtidsscenarioer i Delrapport II om virkninger,
tilpasninger og sårbarhet i FNs klimapanels femte
hovedrapport om klima, viser at klimaendringer
utgjør en stor risiko for grunnleggende ressurser
som vann og matproduksjon. Klimaendringer skjer
allerede, og skadene er omfattende.
Sammenlignet med tidligere rapporter vier
femte hovedrapport mer oppmerksomhet til hva
klimaendringer betyr for folk, steder og fattigdom.
Rapporten viser blant annet hvordan klimaendringene vil påvirke klodens hydrologiske systemer og
dermed landbruket. For mye vann, som flom, og
for lite vann, som tørke, er ventede effekter. Ikke
bare blir livet uforutsigbart for bønder verden over,
vannsituasjonen vil ødelegge hele nabolag i Europa,
forårsake store bedriftstap og ødelegge infrastruktur i Asia og Amerika.
Matsikkerhet på spill
Klimaendringene er både et lokalt og et globalt
problem. Rapporten viser hvilke globale omdisponeringer vi kan forvente oss i fangstpotensialet
10
for fisk og marine arter. Matsikkerheten står på
spill for oss alle, fordi prisene er globale. Dette til
tross for at konsekvensene ikke vil påvirke landbruksproduksjonen i Norge eller ødelegge avlinger
i Mosambik, Russland og USA. Klimaeffektene er
systemiske; alt henger sammen med alt.
Rapporten fastslår at klimarisiko er en viktig
del av andre samfunnsproblemer. Sårbarheten for
klimaendringer er ujevnt fordelt. De som har dårlige boliger eller ikke får dekt andre grunnleggende
behov, og de som er diskriminert på grunn av kjønn,
etnisitet eller funksjonsevne, kommer til å lide mer.
Havnivåstigningen vil ramme veldig forskjellig i
Nederland og Bangladesh. Teknologi, velfungerende skadeforebyggende systemer og god sosial
beskyttelse utgjør et spørsmål om liv eller død.
Strender og snø forsvinner
Klimaendringene vil øke migrasjon og endre
migrasjonsmønstre. Klimaendringer kan indirekte
bidra til voldelig konflikt ved å forsterke veletablerte konfliktdrivere. Følgene av klimaendringer
kan ikke oversettes til kroner og øre alene. Vi mister også ting som betyr noe for oss, som strender,
snø, kulturminner og arter.
Selv om migrasjon kan være en tilpasningsstrategi, kommer de mest sårbare til å bli der de er, og i
det faktum ligger det største sosiale og humanitære
problemet. Klimaendringer er dårlig nytt for de fattige. For dem er enhver klimarelatert fare en ekstra
belastning. Ujevne utviklingsprosesser og eksisterende ulikheter fører til en dobbel urettferdighet
når klimaendringer inntreffer.
Tilpasningsplanlegging, rettferdige utviklingsprosesser og nødvendige ressurser er grunnleggende
for å beskytte natur, mennesker og eiendeler fra
klimaeffekter. Jo flere klimaendringer, desto flere
tilpasningstiltak. Dette inkluderer transformative
tilpasninger som å omplassere millioner av mennesker ved kysten. Selv med aggressive klimatiltak
KLIMA 2-2014
— Klimasaken krever en offentlig og demokratisk debatt
som vi alle må delta i, dersom vi skal skape et bærekraftig
velferdssamfunn for barnebarna våre
Foto: John K / Flickr
nå, vil samfunnet måtte tilpasse seg endringer i
løpet av de neste tiårene. De sosiale og økonomiske
konsekvensene av slike klimatilpasningsprosesser er
knapt vurdert.
Vi har fortsatt litt tid
Men rapporten peker også på hva du og jeg kan
gjøre for å redusere risikoen for de mest katastrofale konsekvensene. Et fundamentalt konsept i
rapporten er risikohåndtering. For ifølge Klimapanelet har vi litt tid til å unngå de verste utfallene:
Mulighetsvinduet for lavutslippsfremtiden står
ennå åpent. Vi er i gang, men langt fra i mål.
Smørbrødlisten for å sikre en lavkarbonframtid
er lang: Insentiver. Skatter. Teknologi. Forskrifter.
Kreativitet. Grønne arbeidsplasser. Investeringer
i bærekraftig utvikling. Bedre bruk av ressurser.
Endrede spisevaner. Avfallsbegrensninger. Kunnskap om påvirkningskraft.
Og sist, men ikke minst, vi må se på sosiale
dimensjoner av endring: Hva endrer meg? Deg?
Byene våre? Nasjonen vår? Engasjementet vårt i
verden? Klimasaken krever en offentlig og demokratisk debatt som vi alle må delta i, dersom vi skal
skape et bærekraftig velferdssamfunn for barnebarna våre. Denne delrapporten er svært opptatt av
KLIMA 2-2014
hvordan samfunn kan gjøre seg robuste. Tiltakene
ble pakket ut i tredje delrapport fra Klimapanelet
13. april (se neste side).
Begge skribentene er hovedforfattere i FNs klimapanel.
Sagt på Twitter
Erna Solberg _@erna_solberg Mar 31
Ny rapport fra FNs #klimapanel med konkrete eksempler på
hva klimaendringene fører til. Vi må følge opp med utslippskutt
og klimatilpasning.
Chris Field _@cfieldciwedu Apr 13
Ambitious mitigation means we might wait until 2051 or 2052
to get the total growth we’d get by 2050 in a world without
climate change.
Mohamed Nasheed _@MohamedNasheed Mar 31
The IPCC WGII report confirms that climate change is borderless. We need to be resolute in our actions for the sake of
future generations.
11
Hva gjør politikerne nå?
Togradersmålet kan være utenfor rekkevidde. Hvordan vil Norge som olje- og
gassnasjon kutte utslippene?
Kronikken stod først på trykk i Aftenposten 14. april
JA N F U G L E S T V E DT
forskningsleder, CICERO
Senter for klimaforskning
(j.s.fuglestvedt@cicero.oslo.no)
E D G A R H E RT W I C H
professor, NTNU
(edgar.hertwich@ntnu.no)
SNORRE
KV E R N D O K K
seniorforsker, Frischsenteret
og CREE
(snorre.kverndokk@frisch.uio.no)
Politiske løfter om å begrense oppvarmingen
gjennom utslippsreduksjoner står i sterk kontrast
til den utviklingen i utslipp vi ser i dag. Utslippsveksten har økt fra 1,3 prosent pr. år i perioden
1970–2000 til 2,2 prosent pr. år i tiåret frem til
2010. For første gang siden tidlig på 1970-tallet
vokser nå utslippene raskere enn befolkningen,
viser den siste delrapporten fra FNs klimapanel.
Økonomisk vekst og befolkningsvekst er de
viktigste driverne for utslippsvekst. På 2000-tallet
skyldes utslippsveksten en eventyrlig økonomisk
utvikling i såkalte mellominntektsland som Kina og
Brasil, noe som har økt kullbruken. Høyinntektsland har ikke klart å redusere egne utslipp, mens
utslipp i lavinntektsland har fulgt befolkningsveksten. Industrien og energisektoren står for tre
fjerdedeler av veksten.
Den industrielle veksten i mellominntektsland
har to hovedårsaker: oppbygging av infrastruktur –
veier, broer, bygninger, jernbaner og fabrikker – og
økt produksjon av konsumvarer for eksport til
høyinntektsland. Utslippene er fremdeles skjevt
Sagt på Twitter
Miljødirektoratet _@miljodir Apr 13
Ny rapport fra FNs #klimapanel i dag.
«Togradersmålet krever umiddelbar snuoperasjon»:
http://miljodirektoratet.no/15332 #miljø
Matt McGrath _@MattMcGrathBBC Apr 14
A little less conversation a little more action please! BBC News The IPCC, Elvis and the elephant in the room
Andy Revkin _@Revkin Apr 27
Summary *by* Policymakers, not Summary for Policymakers,
writes Robert Stavins of IPCC WGIII endgame
12
fordelt. I gjennomsnitt slipper en innbygger i et
høyinntektsland ut ca. ni ganger mer enn en innbygger i et lavinntektsland. Ti land er ansvarlig for
hele 70 prosent av utslippene.
Klimapolitikk i støpeskjeen
Paradoksalt nok har det skjedd mye klimapolitisk
samtidig som utslippene har økt:
• Utslippstak med handel av utslippskvoter er
iverksatt i en rekke byer, land og regioner
• Energieffektivitetskrav til hvitevarer og lignende
utstyr er utbredt og har ført til generell forbedring av disse
• Flere land har implementert nasjonale målsettinger og virkemidler for å fremme fornybar
energi
• Internasjonale klimaforhandlinger foregår for å
komme frem til en bindende avtale, som i 2015
skal avløse Kyoto-protokollen
Paradokset kommer av at klimapolitikken på
2000-tallet var fokusert på høyinntektsland. Den
hadde ikke som målsetning å dempe den kullbaserte industrialiseringen i mellominntektslandene
som har bidratt mest til utslippsøkning. Og utviklingen er ikke bare negativ; den har brakt mange
mennesker raskt ut av fattigdom. Dette reiser
også et spørsmål om hvem som skal ta byrden ved
utslippsreduksjoner. Rettferdighetsspørsmål som
dette er fremhevet i den nye rapporten.
Stor tiltaksmeny
Utslippsveksten ligger nå an til å flate ut, men det
er ikke nok. Dyptgripende utslippsreduksjoner
må til om vi ønsker å stoppe den globale oppvarmingen og nå FNs togradersmål. Rapporten går
derfor gjennom en rekke muligheter for å redusere
utslipp. Dette vil koste, og kostnadene blir høyere
jo lenger vi venter.
Ett viktig tiltak er elproduksjon uten å brenne
olje og gass, kull eller ved. Samfunnet må skifte
KLIMA 2-2014
til fornybar energi eller atomenergi, en prosess
som går fortere om vi reduserer fossile subsidier.
Infrastrukturinvesteringer som ikke låser oss fast
til utslippsintensiv teknologi, er spesielt viktig
nå som det foregår en sterk global urbanisering.
Videre vurderer Klimapanelet tiltak som et skifte
til eldrevne transportmidler, radikal energieffektivisering innen bygg og transport, økt levetid for
produkter og infrastruktur og gjenbruk av komponenter og materialer. Andre tiltak er å redusere
kjøttforbruket og å lagre mer karbon i planter og
jord ved skogplanting og miljøvennlig jordbruk.
Nødvendig med negative utslipp?
Likevel kan negative utslipp bli nødvendig for å
holde oppvarmingen under to grader, med mindre vi
begynner en radikal omlegging nå. Togradersmålet
kan altså være utenfor rekkevidde. Negative utslipp
får vi ved å fjerne CO2 fra atmosfæren, for eksempel
gjennom bioenergikraftverk som tar ut og lagrer
karbonet, eller ved direkte fangst av karbon fra
atmosfæren. Sterkere virkemidler har også vært foreslått, som klimamanipulering ved å øke refleksjonen
av solstrålingen. Kunnskapen om dette er begrenset,
og Klimapanelet peker på betydelige problemer og
usikkerheter ved slike tiltak, både teknologisk, vitenskapelig, etisk og politisk. Tiltaket er svært dristig,
men kan bli aktuelt å vurdere i en krisesituasjon.
Større vekt på verdier
En internasjonal respons på klimautfordringene
krever samarbeid. Vanskelige spørsmål om fordeling av kostnader og risiko – både geografisk og
KLIMA 2-2014
mellom generasjoner – må besvares. Løsningene på
klimautfordringene dreier seg derfor mye om rettferdighet og etikk. Rettferdighet er en forutsetning
for å få stor oppslutning om en klimaavtale.
Etiske vurderinger gjennomsyrer nesten all
klimapolitikk. Hva som er farlige klimaendringer,
kan ikke besvares av naturvitenskap alene, men
avhenger av verdisyn. Togradersmålet er derfor
også et resultat av etiske vurderinger. Legger vi
liten vekt på hvilke klimaendringer som venter
barnebarna våre, vil vi i større grad utsette tiltak. I
tillegg er det viktig å bygge institusjoner som gjør
klimapolitikk mulig å gjennomføre, både nasjonalt
og internasjonalt.
REKKER IKKE.
Målet om å begrense
oppvarmingen til to
grader ryker sannsynligvis.
Foto: Miljødirektoratet
— Utslippsveksten ligger nå an til å
flate ut, men det er ikke nok
Nå som alle tre delrapportene fra FNs klimapanel er tilgjengelig, er det opp til beslutningstagere å lese og vurdere hva de vil gjøre. Hvor
store utslippskutt skal de enkelte landene gjøre
selv? Hvordan bør vår internasjonale klimainnsats
være? Hva betyr togradersmålet for Norge som
olje- og gassnasjon? Klimapanelet trekker ikke
konklusjoner om hva som bør gjøres. Det er opp til
politikerne, også de norske.
Forfatterne er bidragsytere til FNs klimapanel.
13
Grønn etterspørsel gir
grønnere tilbud
Norske forbrukere kan påvirke klimaet ved å velge mer bevisst. Industrien i India
KRONIKK
og Brasil er følsom for valgene våre.
S O LV E I G A A M O DT
doktorgradsstipendiat, CICERO Senter for klimaforskning
(solveig.aamodt@cicero.oslo.no)
Kronikken ble først publisert på NRK Ytring 13. april 2014
Da vi var små, pleide broren min å ønske seg radiostyrt
bil til jul og bursdager. Det tok lang tid før han fikk det.
Radiostyrte biler var dyre og langt fra allemannseie. I dag
kan vi kjøpe dem på Clas Ohlson til samme pris som en
fredagsmiddag for to på Kiwi.
Nesten alt av forbruksvarer og elektronikk produseres
nå i raskt voksende mellominntektsland med høy produktivitet og lave lønnskostnader. Derfor har prisen på disse
produktene her hjemme stupt i forhold til kjøpekraften til
norske forbrukere. Bare unntaksvis kjøper vi noe som ikke
er «Made in China».
Vekst versus klima i mellominntektsland
FNs klimapanels femte hovedrapports tredje delrapport,
som ble offentliggjort i dag, viser at nettopp mellominntektsland er ansvarlig for en økende del av verdens klimagassutslipp. Utslippene fra disse landene er også forventet
å øke betydelig i årene framover hvis ikke tiltak for å kutte
utslippene iverksettes. Skal vi klare å omstille oss til en lavkarbonøkonomi, må vi gjøre noe med disse utslippene.
I den politiske debatten får store mellominntektsland
som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika ofte skylden for at
verdens ledere ikke blir enige om en ambisiøs internasjonal
klimaavtale. I forskningen min ser jeg på hva som påvirker
disse landenes vilje til å kutte sine utslipp. Mine funn viser
at lederne i disse landene er svært bekymret for de negative
virkningene klimaendringene vil ha for deres befolkninger.
De har likevel problemer med å vedta en klimapolitikk som
vil gå utover de politiske hovedmålene – økonomisk vekst
og utvikling.
«Folk flest bor i Kina»
Minst halvparten av verdens befolkning bor i mellominntektsland. Tallene for utvikling og klimagassutslipp i disse
landene kan derfor fort bli overveldende for oss her i lille
Norge. Like fullt finnes det en del vi kan gjøre her hjemme
for at store mellominntektsland skal klare å kutte mer i
14
Foto: Martin Abegglen / Flickr
utslippene sine. Spesielt tre områder er relevante for Norge.
For det første er fattigdomsreduksjon og velstandsøkning
for befolkningen et hovedmål for disse landene. Dette er
de allerede i full gang med, og den videre utviklingen vil
kreve mangedoblinger i energikapasiteten i flere land. Ifølge
FN-rapporten vil den nye energikapasiteten hovedsakelig
komme fra kull og olje, med mindre en større omlegging
av energisystemene igangsettes. Bare i India bor det 400
millioner mennesker som ikke har tilgang til grunnleggende
energitjenester. Fattigdomsreduksjonen vil være katastrofal
for klimaet hvis vi ikke tenker på utslippsreduksjon i de
energiløsningene som velges.
Oljefondet
Gjennom Statens pensjonsfond utland har Norge en unik
mulighet til å påvirke framtidens energiløsninger. Klimapanelet understreker at overgangen til en lavkarbonøkonomi vil bety store vridninger i investeringsmønstrene. Vi
skal bort fra investeringer i utvinning og produksjon av
fossilt brensel og over på investeringer i energieffektivitet og
fornybar energi. Dette betyr at investeringer i fossilt vil bli
mindre lønnsomme på sikt. Pensjonsfondet har muligheten
til å være tidlig ute med å flytte pengene som fører til mer
kull i Kina og mer olje i Brasil, over til investeringer i fornybar energi, systemer for gjenbruk og resirkulering av avfall
og effektive, lavutslipps energitjenester som gir velstandsøkning for fattige i mellom- og lavinntektsland.
KLIMA 2-2014
For det andre er det vanskelig for miljøvernorganisasjoner og andre å overbevise politikere og
befolkningen i mellominntektsland om at de må
bruke penger på å kutte sine hjemlige utslipp før
vi i de rike landene kutter våre. At vi bruker litt
av oljeoverskuddet på å redde regnskog i andre
land, overbeviser ikke Kina og India om at de må
gjøre utslippskutt som er økonomisk smertefulle
for egen industri. Hvis vi ønsker at Norge skal bli
tatt på alvor som et konstruktivt foregangsland i
klimasammenheng, må vi kutte utslipp her hjemme
– Vi er kundene deres, og har altså
muligheten til å påvirke vår egen
klimaframtid
først. Spesielt vil vi kunne påvirke positivt hvis
våre beslutninger i petroleumsforvaltningen har
utslippskutt i Norge som prioritet.
Forbruksvarer til rike land
Begge sakene over handler om store politiske
beslutninger som hver og en av oss kan påvirke
gjennom budskapet vi sender til våre politiske
ledere, men de er likevel fjerne fra beslutninger vi
tar i hverdagen vår. Det bringer meg tilbake til de
radiostyrte bilene. Ett av delrapportens viktigste
funn er at store deler av utslippene i mellominntektsland kommer fra produksjon av forbruksvarer
som eksporteres til rike land. Denne utslippsoverføringen kan hver og en av oss ta ansvar for. Hver
gang vi kjøper billige produkter som vi vet har kort
levetid, er vi med på å øke globale klimagassutslipp.
Som forbrukere kan vi ta bevisste valg om å
gjøre færre kortsiktige kjøp og heller investere i
gode produkter med lang varighet. Vi kan bruke
stemmen vår og pengene våre på å påvirke hva som
tilbys og på hvor mye informasjon vi vil ha om
hvordan varer er produsert. Selv om det er snakk
om lange avstander, er produsenter i mellominntektsland vare for etterspørselsendringer i rike land.
Forskningen min viser at industrien i disse landene
er omstillingsvillig og åpen for investeringer i
produksjonsmetoder med lavere utslipp hvis dette
kreves av kundene. Vi er kundene deres. Vi har altså muligheten til
å påvirke vår egen klimaframtid.
POPULÆRT. Kjelleren på Litteraturhuset var full da CICEP og
CREE arrangerte brukerkonferanse torsdag 24. april.
Foto: Monica Bjermeland
EU mot 2030
EU-kommisjonen tar sikte på 40 prosent
utslippskutt.
I januar i år la Europakommisjonen fram et forslag for EUs
energi- og klimapolitikk for 2030. Her økes målet for utslippskutt til 40 prosent fra 1990-nivået. Dette målet er i tråd med
en 80 prosent utslippsreduksjon innen 2050. I tillegg har
kommisjonen satt et mål om at andelen fornybar energi skal
opp til 27 prosent innen 2030, men dette skal ikke deles opp
i bindende nasjonale målsettinger, slik EU har fram til 2020.
Forslaget skal etter planen behandles av EUs statsledere i Det
europeiske råd til høsten.
– Dette er en bred pakke som videreutvikler eksisterende
politikk. Det handler om EUs konkurranseevne, energisikkerhet og bærekraft, sier seniorforsker ved Fridtjof Nansens
Institutt Per-Ove Eikeland, som deltok på CICEP og CREEs
brukerkonferanse i april.
– Det legges opp til betydelig høyere krav til utslippskutt
fra sektorer som ikke er regulert gjennom kvotemarkedet, slik
som transport. Mens kvotesektorene i inneværende periode
er pålagt langt høyere kutt, vil de to sektorgruppene bli mer
likestilt i krav fra 2020, sier Eikeland.
Videre forteller han at kommisjonen foreslår at en
markedsstabilitetsreserve erstatter ordningen med «backloading» som en mer permanent mekanisme for å motvirke
kollaps i kvoteprisen, der overskytende kvoter vil bli dratt
tilbake fra markedet. Selve fokuset i forslaget skiller seg også
fra tidligere.
– Før var det klima som stod i sentrum. EU skulle endre
verden. Nå er det konkurranseevne i sentrum, sier CICEROforsker Elin Lerum Boasson.
Om kommisjonens forslag går gjennom i Det europeiske
råd, mener hun det er vanskelig å forutsi. Rådet baserer
seg ikke bare på konsensus mellom medlemslandene, men
Europaparlamentet i seg selv har også vetorett.
– Parlamentet forventes å spille en viktig rolle, men det er
en uforutsigbar joker.
AV L A N M A R I E N G U Y E N B E R G
KLIMA 2-2014
15
– Vi følger klimakunnskapen
Hvilken påvirkning har FNs klimapanels rapporter
på politikken? Det har ingen forsket på, før nå.
LAN MARIE
NGUYEN BERG
kommunikasjonsassistent,
CICERO Senter for
klimaforskning
(lan.marie.berg@cicero.oslo.no)
FNs klimapanels oppgave er å være såkalt «politisk
relevant, men ikke førende». Eller med andre ord,
å produsere klimakunnskap som skal hjelpe politikerne i å ta gode beslutninger, uten å fortelle dem
akkurat hvordan. Men i hvilken grad når panelet
fram til beslutningstakerne og hva gjør disse med
kunnskapen de får? Det skal et knippe forskere og
kommunikasjonseksperter fra Polen, Storbritannia,
Nederland, Spania og Norge finne ut av i et nytt
europeisk forskningsprosjekt.
– Vi «følger kunnskapen» fra publiseringen
av den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel
til politiske beslutninger og ser på hvordan
enkelte nøkkelbudskap fra rapportene påvirker
politiske beslutninger i ulike europeiske land, sier
Asuncion St. Clair, prosjektleder og klimapanelforfatter.
Liten kunnskap om nytteverdien
Siden 1995 har tusenvis av forskere bidratt til en
enestående dugnad, der verdens nyeste forskning
på klimafeltet er blitt sammenstilt og sammenfattet
i til sammen fem store hovedrapporter. FNs klimapanel er unikt. Aldri før har det foregått en slik
storstilt sammenstilling av forskningen innenfor et
så omfattende felt. Rapportene lages på oppdrag av
verdens ledere og er ment å gi dem grunnlag for å
ta ansvarlige og kunnskapsbaserte beslutninger på
klimafeltet.
FNs klimapanel
FNs klimapanel eller Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC)
er en internasjonal institusjon opprettet av FN-organene Verdens
meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988.
Formålet er å sammenstille eksisterende kunnskap om eventuelle
endringer i jordens klima. Panelet er i ferd med å avslutte lanseringen av
sin femte hovedrapport nå i 2014. Panelet kommer ikke med konkrete
politiske forslag. Politikkutforming basert på panelets vurderinger er
overlatt til FNs klimakonferanser og enkeltlandene. Klimapanelet ble
tildelt Nobels fredspris for 2007. Kilde: Wikipedia
16
– Likevel vet vi veldig lite om den faktiske
påvirkningen dette arbeidet har på beslutningsprosesser, og nå haster det å finne ut hvordan vi skal få
myndighetene, så vel som sivilsamfunn og næringslivet på alle nivåer til å forstå og handle basert på
den kunnskapen vi har, sier St. Clair.
Store forskjeller mellom land
Det er store forskjeller i hvordan Klimapanelet og
dets konklusjoner oppfattes i ulike sosiale og kulturelle kontekster. For eksempel førte det såkalte
Climategate, hackingen av britiske klimaforskeres
e-poster, til større mistro til klimaforskningen i
USA enn i Tyskland, viser forskning.
– I Norge kan fortellingen om det norske «oljeeventyret», men også en kultur for miljøengasjement, velferdsstaten og selvbildet som en global
velgjører, påvirke hvordan vi oppfatter og vektlegger resultater fra klimaforskningen. Grunnen til
at klimaforskningen står spesielt svakt i kullstaten
Polen kan være at en omstilling vil være spesielt
kostbar der, dette kombinert med en relativt liten
risiko for konsekvenser av klima-endringene,
forklarer Erlend Hermansen, forsker i prosjektet og
doktorgradsstipendiat ved CICERO.
KLIMA 2-2014
Kommunikasjon er sentralt
Forskningsprosjektet ser på hvordan utvalgte politisk
relevante funn fra FNs klimapanel blir presentert og
oppfattet, og hvordan fortellingene om framtidens
verden blir konstruert i ulike europeiske land.
– Vi undersøker hvordan kunnskapen endrer
seg fra hovedrapportene til sammendragene, hvilke
temaer som løftes fram, hvordan og hvorfor. I tillegg ser vi på hva slags bevisste og ubevisste valg de
som arbeider med å kommunisere rapporten, tar i
denne prosessen, sier Hermansen.
Kommunikasjonsaspektet er sentralt, og blant
de norske samarbeidspartnerne er både forskere fra
CICERO og professor i medievitenskap, Elisabeth
Eide fra Høgskolen i Oslo og Akershus.
– Folk flest henter informasjon om Klimapanelets femte hovedrapport gjennom mediene.
Derfor mener vi det er viktig for panelet å vite hva
mediene er opptatt av i dekningen av rapporten.
Får Klimapanelet «hjelp» av pressen til å komme
gjennom med det de selv synes er viktig, samsvarer
interessene til forskerne og journalistene, og i
hvilken grad forenkles budskapet av journalistene?
Dette ser vi på i kartleggingen, sier Elisabeth Eide.
– Vi ser blant annet på hvilke sjangre rapporten
presenteres i – om det skjer som nyheter eller på
KLIMA 2-2014
kommentarplass – hvilke konkrete årstall journalistene nevner i sakene, hvem som får komme til orde
og i hvilken grad mediene relaterer rapporten til
andre samfunnsforhold, sier hun.
PÅ KRYSS OG TVERS.
– Kunstig skille
St. Clair forklarer at skillet mellom såkalt «politisk
relevant og politisk førende» legger til grunn en
lineær forståelse av forholdet mellom forskning og
politikk, der forskningen skjer separat fra beslutningsprosessene.
– Dette er sjelden tilfellet. Klimaforskningen
er generelt mer førende enn den påstår at den er,
og det er ikke noe feil ved det. FNs klimapanel
har skapt dette kunstige skillet for å bevare forskningens legitimitet og gir dermed ansvaret for
«hva som faktisk skal gjøres» helt og holdent til
beslutningstakerne, sier hun.
Hun mener dette er paradoksalt, fordi det som
må gjøres er klart dokumentert i forskningsresultatene – i alle fall «kombinert med en liten dose
sunn fornuft og medmenneskelighet».
– For eksempel: dersom konsekvensene av
klimaendringene vil ramme de fattigste, så må vi
selvfølgelig gjøre noe for å beskytte dem, poengterer St. Clair.
hva som egentlig skjer
Klimakunnskap blir ikke
til i en rett linje og kan
heller ikke formidles i
en. Nå studerer forskere
når rapportene til FNs
klimapanel kommuniseres.
Foto: Vironevaeh / Flickr
17
GURI BANG
forsker, CICERO Senter for klimaforskning
(guri.bang@cicero.uio.no)
18
As­bjørn Aa­heim
Guri Bang
Forskerens samfunnsrolle handler om å produsere kunnskap som skal være samfunnsnyttig, og dermed komme til
nytte for beslutningstakere, forvaltningen, næringslivet og
i den offentlige debatten generelt. Forskere skal levere saksspesifikk ekspertise og kunnskapsbaserte forslag til løsninger
på samfunnsproblemer. Det er imidlertid viktig å ha en klar
grensegang mellom å levere kunnskap og ekspertuttalelser,
og å dyrke den potensielle påvirkningen forskningen kan ha
på beslutninger. Faglig troverdighet og legitimitet må holdes
i hevd.
I Berlin i starten av april diskuterte representanter for verdens beslutningstakere delrapport tre av Klimapanelets femte
hovedrapport. Diskusjonene rundt framstillingen av årsaker
og drivere av utslipp og klimaendringer var hard. Det var stor
uenighet om hvilke konklusjoner fra forskningen som skulle
tas med i sammendraget for beslutningstakere. Årsaken til
den harde diskusjonen er nettopp forskningens potensial
for å legge føringer på hvilke beslutninger som er akseptable.
Strategien for mange land i Berlin var å framheve de delene
av rapporten som passer best for å fremme ønsket nasjonal
politikk og egne posisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene. I denne sammenhengen ble forskningens
legitimitet satt på prøve, fordi viktige funn sto i fare for å bli
kuttet ut fra sammendraget for å få det til å passe bedre til
politikernes beslutningskontekst.
Også i den nasjonale konteksten blir forskernes rolle som
kunnskapsleverandør ofte utfordret av kryssende forventninger. På den ene siden er det en del av samfunnsoppdraget
for forskerne å delta i den offentlige debatten for å dele sine
funn og konklusjoner fra forskningen med flest mulig. Men
Kristin Aunan
A K T U E L L K O M M E N TA R
Forskning og politikk
på den andre siden: Ved å drive aktiv formidling risikerer
forskerne å bli oppfattet som påvirkere i den offentlige
debatten. Slik blir faglig troverdighet og legitimitet satt på
prøve. Dette skjer typisk når forskere formidler kunnskap
som ikke passer inn med tilhørerens/leserens forventninger.
I USA har forskningsformidling som en markedsføringsstrategi for særskilte politiske synspunkt blitt mer vanlig de
siste 30 årene. Effekten av slike strategier har vært stor, fordi
den amerikanske politiske beslutningsprosessen er fragmentert og med mange deltakere som har behov for ekspertkunnskap for å kunne ta velfunderte beslutninger. En annen
effekt er at tenketanker i større grad har blitt talerør for
ideologiske standpunkt. Forskning fra disse tenketankene
blir ikke lenger oppfattet som uavhengig. Dermed risikerer
de på sikt å få mindre legitimitet i beslutningsprosessen.
Men så har det vist seg at amerikanske politikere ofte ønsker
å kunne støtte seg på ekspertuttalelser som støtter opp om
egne standpunkter. Tenketankene har fått en rolle som leverandører av slike partsinnlegg. Denne trenden har utviklet
seg i takt med at amerikansk politikk har blitt mer polarisert
mellom demokrater og republikanere. Tenketankenes rolle
som partsaktører er en trend som kan føre til at eksperters
rolle i amerikansk politikk generelt blir svekket, fordi de får
mindre legitimitet og troverdighet.
Idealet for forskningen er at den skal være samfunnsnyttig og bidra til å løse utfordringene verden står overfor.
Hvordan vi formidler forskningsresultater er ikke fritt for
utfordringer. Forskere, politikere og andre samfunnsaktører
må være seg bevisst hvilken rolle forskningen helst skal spille
i samfunnsdebatten. Vitenskapelig troverdighet og legitimitet må opprettholdes. Svekkes disse, svekkes også over tid
ekspertenes rolle i beslutningsprosessen. Beslutningstakere
trenger kunnskapsbasert informasjon for å kunne ta veloverveide beslutninger.
I denne spalten kommenterer
medarbeidere i CICERO aktuelle
spørsmål i klimadebatten.
KLIMA 2-2014
Ungdom for klima:
En latent kraft?
Klima- og miljøminister Tine Sundtoft etterspør mer ungdomsengasjement i klimasaken. Forskningsprosjektet Voices of the Future viser at mange ungdommer trenger
informasjon, praktisk erfaring og støtte for å engasjere seg.
MILDA JONUSAITE
NORDBØ
forskningsassistent,
Institutt for sosiologi og
samfunnsgeografi, UiO
(m.j.nordbo@sosgeo.uio.no)
– Ungdom i dag er ikke så engasjert i miljøspørsmål,
som jeg følte at de var sent på 80-tallet, sa klima- og
miljøminister Tine Sundtoft 11. november, 2013.
Ungdom på sin side ønsker reelle påvirkningsmuligheter og inkludering i beslutningsprosesser, viser
foreløpige funn fra forskningsprosjektet Voices of
the Future ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo.
Engasjement for framtiden?
Sundtoft har rett i at ungdomsengasjementet for
klimasaken har sunket i Norge. Spesielt siden 2009,
da klimatoppmøtet var i København, har prioriteringen av klima blant ungdom gått ned. Ungdom
plasserte klima som nest viktigste sak på en prioriteringsliste i 2009, men prioriterte klima som nr.
11 i 2011, ifølge TNS Gallups klimabarometer.
– Klimaendringer er ikke en del av hverdagsbekymringene til ungdommene vi har snakket med.
De føler at klimaproblemene ikke påvirker deres
liv, men har kunnskap om dem og hvordan de
manifestes andre steder i verden, sier Elin Selboe,
postdoktor og deltaker i prosjektet.
Guro Ødegård og Frode Berglund (2008) hevder
at ungdommer har lettere for å engasjere seg i
Forsker på ungdommens engasjement
Prosjektet Voices of the Future ved Universitetet i Oslo studerer norsk
ungdoms visjoner for framtiden i en tid med klimaendringer. Prosjektet
vil finne ut av hva ungdom tenker om framtiden, om de kjenner til og blir
engasjert av klimaendringene, og hvordan de eventuelt handler, føler
medansvar og forsøker å påvirke framtiden og sin samtid.
Professor Karen O’Brien ved Universitetet i Oslo, prosjektleder.
Postdoktor Elin Selboe ved Universitetet i Oslo.
Professor Brownyn Hayward ved Canterbury University, New Zealand.
Foreløpig datagrunnlag:
19 fokusgrupper i Oslo, Bodø, Ålesund, Trondheim, Kristiansand og Bergen, hvor de har snakket med 123 ungdom i alderen 13–19 år.
21 individuelle intervjuer med medlemmer og ledere i politiske organisasjoner og miljøorganisasjoner. Ungdommene er mellom 15 og 30 år.
KLIMA 2-2014
konkrete saker som de kan relatere til egne liv. Ifølge
Ketil Skogen (2001) beskriver mange ungdommer
at de opplever et stort gap mellom den globale klimatrusselen og deres lokale hverdag. Eivind Trædal
har tidligere vært aktiv i Natur og Ungdom og mener
det er viktig for miljøorganisasjoner å plassere klima
lokalt, gjøre det håndgripelig og synlig for unge folk.
– Det er vanskelig å engasjere seg i noe du ikke
ser eller ikke forstår godt der du bor, sier Trædal.
Derfor anbefaler Ann Nilsen (1999) at klimaendringene framstilles som noe relevant for unges
hverdagsliv og framtid. Dette er det lurt å kombinere med løsningsorienterte framtidsutsikter, slik
at det utvikles en viss optimisme som motiverer
handlekraft, viser en forskningsartikkel av Maria
Ojala i Environmental Education Research (2012).
Tre kriterier for engasjement
Ungdomsengasjement oppstår ikke i et vakuum.
Ungdom behøver en viss struktur som muliggjør et
potensielt engasjement. Resultatene fra Voices of
the Future viser at ungdom behøver læring, erfaring
og støtte for å utvikle og opprettholde engasjement.
Trenger informasjon
Tilgang til kunnskap formidlet på en forståelig
måte, er første steget for mulig engasjement.
Ungdom trenger teoretisk kunnskap om deltakelse,
politikk og klimaendringer fra både skole og organisasjoner. De trenger også informasjon om hvor
og hvordan de kan være aktive.
– Mange ungdommer vi har snakket med, etterspør informasjon om hvordan de kan engasjere seg
og bidra i saker som interesserer dem, sier Selboe.
Erfaring fostrer engasjement
Muligheten til å prøve ut et engasjement fører
ofte til en interesse for å delta videre. Å se hvordan
andre i ungdommenes liv deltar og er aktive, gir
også viktig læring. Erfaringer og opplevelser er derfor et viktig ledd i å gi ungdom praktisk kunnskap
om naturen, samfunnet og politikk.
19
UNDERSKRIFTSKAMPANJE. Fra
høyre, Ingrid Verne
fra Changemaker og
Ingrid Næss-Holm
fra Kirkens Nødhjelp
overrekker 2221
underskrifter til
Tine Sundtoft for
at hun skal legge
penger på bordet til
tilpasningsfondet
Warszawa 2013.
Underskriftsaksjonen
førte til at Sundtoft ga
15 millioner kroner til
fondet.
Foto: Vilde Blix Huseby
– Her er det viktig at ungdom får prøve ut deltakelse i samfunnet både gjennom formelle kanaler
som skole, organisasjoner og lokaldemokratiet,
men også gjennom familie, venner og andre i lokalmiljøet som er en del av deres hverdag, sier Selboe.
Ungdom som engasjerer seg, har gjennom
barndommen hatt mange naturopplevelser med
familien og deltatt i diskusjoner om politikk og
tidsaktuelle saker hjemme. Selboe forteller videre at
den aktive ungdommen gjennom politisk arbeid og
organisasjonsarbeid og deres sosiale nettverk, har
opplevd at deres innsats og engasjement har blitt
satt pris på og ført til endring. De mener derfor at
de har mulighet til å påvirke.
– De aktive ungdommene hadde dermed en
positiv erfaring, der deres engasjement resulterte
i følelsen av at deres innsats nytter, påpeker Elin
Selboe.
Støtte og motivasjon
Å få støtte og motivasjon er svært viktig, ikke
bare for at ungdom skal tørre å engasjere seg, men
for at engasjementet skal vedvare. Ungdommene
ønsker at politikere skal ta ansvar og handle
for å redusere klimaproblemene. De ønsker å
få flere muligheter til deltakelse, støtte for sitt
engasjement og reell innflytelse ved å bli inkludert
i beslutningsprosesser. Det betyr at deres syn og
interesser bør tas på alvor, utvikles og støttes i
lokaldemokratiet, skoler og nabolag. Familier og
vennenetteverk er også viktige for ungdom. Disse
aktørene har alle ansvar for å støtte unge når de
forsøker å skape endring.
– Våre funn viser at ungdommens engasjement
er avhengig av både sosial, organisatorisk og politisk respons på innsatsen, sier Selboe.
20
Ingrid Verne leder ungdomsorganisasjonen
Changemakers politiske utvalg for klima og miljø
og representerer norsk ungdom i FNs klimaforhandlinger som delegat for Norges barne- og
ungdomsorganisasjoner (LNU). Hun kjemper
blant annet for at ungdom skal få reell påvirkning i
beslutningsprosesser.
– For at flere ungdommer skal engasjere seg
i klima- og miljøspørsmål, er det viktig at vi blir
inkludert i alle beslutningsprosesser, slik at vi får en
reell mulighet til å påvirke beslutninger der de blir
tatt. Når ungdom ikke blir inkludert, kan det føre
til at mange føler at det ikke nytter å engasjere seg,
påpeker Verne.
Voices of the Future viser til et bredt engasjement blant norske ungdommer i miljøbevegelsen.
– De jobber ikke bare for klima, men også for å
bli tatt på alvor, ofte grunnet statusen som «ung».
Aktiv ungdom gjør en innsats for å få lov til å
komme med innspill, for å være den ressursen de
faktisk er, i prosesser der vedtak tas. De bruker mye
av sin tid på å kjempe for å få lov til å skape endring, heller enn faktisk å skape endring, sier Selboe.
Stort potensial
Hvis det er et politisk ønske om å se mer ungdomsengasjement, viser tidlige funn fra Voices of
the Future at det er nødvendig at ungdom lærer,
erfarer og får den støtten de trenger. Dette krever
at det aktivt skapes muligheter for å forvandle det
som ligger latent i dagens unge, til en ressurs for
både ungdommen selv, samfunnet og for klimaet.
KLIMA 2-2014
Følg oss på nett
Dette er siste regulære nummer av KLIMA du leser på papir.
Nå blir vi digitale. På nett når vi raskere ut til flere lesere med bedre
og mer relevant innhold. I høst lanserer CICERO nye nettsider, der
magasinet KLIMA får en framtredende plass. Samtidig slutter vi å sende
ut bladet med posten. Registrer deg på www.cicero.uio.no/klima
og hold deg oppdatert om klimaforskning.
CICERO Senter for klimaforskning
@CICERO_klima
Utfordrende tilpasning
i nord
Lengre vekstsesong, kortere skisesong og ambisiøse klimapolitiske tiltak er noe av
det befolkningen i Nord-Norge kan vente seg i framtiden.
EILIF URSIN REED
kommunikasjonsrådgiver,
CICERO Senter for
klimaforskning
(e.u.reed@cicero.uio.no)
– Tilpasningsevne er den kapasiteten samfunn
eller enkeltpersoner har til å håndtere endring, sier Ingrid Bay-Larsen, forsker ved Nordlandsforskning. – Denne tilpasningskapasiteten skapes på det
enkelte stedet, i samspill mellom kunnskap, kreativitet, sosiale nettverk, penger og naturressurser, sier
hun, mens hun manøvrerer oss ned Europavei 10 i
Lofoten.
Utenfor bilen suser et landskap bestående av
steile fjell, mørke fjorder, fiskevær og bondegårder
forbi. Ingrid Bay-Larsen er på feltarbeid med
forskningsprosjektet CAVIAR II for å intervjue
representanter for ulike utmarksnæringer:
– Vi kartlegger hvilke økosystemtjenester folk
i utmarksnæringen benytter seg av. Vi vil finne ut
om de har opplevd endringer i økosystemet i de
siste tiår, hvordan de tilpasser seg endringer nå eller
i framtiden, hva som hindrer og hva som muliggjør
tilpasning, samt hva de tenker om endringer i klima
og rammebetingelser, sier hun.
Lever av naturen
I Lofoten har folk levd av naturen i tusenvis av år.
Vi passerer vikingsetet Lofotr i Borg, med det iøynefallende høvdinghuset på toppen av en åskam.
Høvdinghuset er en rekonstruksjon og en populær
turistdestinasjon. Vi passerer rorbuer, med varme i
gulvet og inkludert bredbånd. Også disse er kopier,
som tjener et annet formål enn hva originalene var
ment til.
– Økosystemtjenester er tjenester og goder vi får
fra naturen. Flere av disse er i utgangspunktet gratis
tilgjengelige, men de utgjør samtidig en viktig del
av det økonomiske grunnlaget for flere næringer.
Vi vil finne ut hva som er konsekvensene for samfunn i Nord-Norge når det skjer endringer i disse
økosystemtjenestene, sier Bay-Larsen.
Vi ankommer fiskeværet Ballstad, hvor all
tranen i de grønne flaskene til Møllers kommer fra.
22
Her tar vi inn for natta på Hattvika Lodge – Ski
and Fishing, et konsept som henvender seg til folk
som ønsker en aktiv ferie, med ski- og fisketurer.
Akkurat nå er imidlertid huset befolket av forskere på feltarbeid. Deriblant Halvor Dannevig,
doktorgradsstipendiat, geograf og forsker ved
Vestlandsforskning i Sogndal. I løpet av de siste
dagene har han intervjuet bønder, turistguider
og lokalpolitikere, som alle på forskjellige måter
benytter seg av og baserer sin virksomhet på det
som økosystemet tilbyr dem. – Blant de økosystemtjenestene som benyttes
i Lofoten, er beitemark den desidert viktigste,
men landskapet her er også viktig for friluftsliv og
turisme, og lokalbefolkningen driver jakt, plukker
bær og driver skogbruk, sier Dannevig.
Endringer i økosystemet medfører endringer i
hvilke tjenester systemet kan levere. Sagt litt enkelt
kan ikke fjellene levere skiturer dersom snøen
forsvinner, og havet kan ikke levere fisketurer hvis
fisken forsvinner. Da måtte Hattvika Lodge funnet
på noe annet å friste kundene sine med.
– Ved å kartlegge hvilke økosystemtjenester
forskjellige næringer benytter seg av, kan vi også
gjøre oss et inntrykk av hvilke deler av driften som
er mest utsatt for endringer, og hvor godt rustet de
er til å tilpasse seg disse, sier Dannevig.
Mildere og våtere
På kontorene til CICERO Senter for klimaforskning i Oslo sitter biolog og klimaforsker Bob van
Oort. Mens kollegaene hans er i felt i Lofoten,
sitter han foran en datamaskin og puncher inn tall.
– Vi vet etter hvert mye om hvordan klimaet vil
endre seg i framtiden. Avhengig av hvilket utslippsscenario vi kommer til å følge, vil vi i Arktis forvente opptil en måned lengre vekstsesong og inntil
tre måneders reduksjon i snødekke, sier van Oort.
Klimamodeller gir noen svar på hvilke endringer i nedbør og temperatur vi kan forvente oss
KLIMA 2-2014
VARM VELKOMST. En
bonde på den værbitte
Sørøya i Finnmark tar
imot CAVIAR-II forskere
på feltarbeid.
Foto: Halvor Dannevig
de neste femti til hundre år. Generelt kan vi si at
Nord-Norge blir våtere og varmere.
For bønder kan klimaendringene gi konsekvenser i form av lengre innhøstingssesong, samtidig
som mer nedbør betyr at veier og annen infrastruktur som bøndene er avhengige av, blir mer utsatt
for erosjon. Økt ising kan gi skader på planter og
jord og gjør det vanskeligere for reinsdyr å grave seg
ned i snøen til beite. Høyere temperaturer kan også føre til at
utmarka gror igjen, noe som gjør den til vanskelig
beite for sau og reinsdyr. Gjengroing av utmarka
kan også få konsekvenser for dem som livnærer seg
KLIMA 2-2014
av turisme, ettersom busker og trær stjeler utsikten
og hindrer framkommelighet for fotturister.
– Hvilke konsekvenser endringene får for dem
som bor og lever i Arktis, avhenger av hvilken tilknytning de har til naturen. Modeller kan beregne
sannsynligheten for hvordan temperaturendringer
vil påvirke vekstsesong, bærvekst, nedbørsmønstre
og fiskebestandsstørrelse, men for å forstå hvordan
folk forholder seg til sine omgivelser, hva som er
viktig for dem og hvor rustet de er for endring, må
vi ut og snakke med folk, sier van Oort. 23
Konsekvensene
av politikk
Det er ikke bare konsekvensene av klimaendringer som kan føre til endringer i tjenestene
økosystemet leverer. Endringer i arealbruk og ikke minst politiske vedtak har også
konsekvenser.
Foto: Eilif Ursin Reed
H A LV O R D A N N EV I G
geograf, Vestlandsforskning
(hda@vestforsk.no)
EILIF URSIN REED
kommunikasjonsrådgiver,
CICERO Senter for
klimaforskning.
(e.u.reed@cicero.uio.no)
– Bønder føler seg mer sårbare for politikk enn for
klimaendringer, sier forsker ved Nordlandsforskning i Bodø, Grete Hovelsrud, prosjektleder for
CAVIAR II.
Hun forklarer at klimaendringene oppfattes å
ligge langt fram i tid, mens politikk utformes fra
dag til dag og har mer umiddelbare konsekvenser
for folks hverdag. Men skal Norge oppfylle sine
klimaforpliktelser og kutte i klimagassutslipp,
trengs det også en offensiv klimapolitikk.
– Derfor ønsker vi å finne ut hvor tilpasningsdyktige folk er til slik politikk, og hvorvidt politikken som utformes, gjør lokalsamfunn i Arktis mer
eller mindre i stand til å tilpasse seg de endringene
som kommer, sier Hovelsrud.
Rekruttering og subsidier
På Uttakleiv i Lofoten treffer forskerne sauebonden Ivar Andersen. Han har registrert at klimaet
har endret seg:
– Før var det slik at snøen trakk seg langsomt
tilbake oppover i fjellsidene gjennom hele sommeren. Det ga hele tiden ferske skudd og nytt gress der
snøen forsvant, sier Andersen.
Sauene hans beiter i fjellsidene bak gården hans
på Lofotens ytterside. Her er det et mildt klima
24
som er blitt enda mildere de siste årene, uten at han
anser det som et stort problem foreløpig.
– Rekruttering og nedleggelser er det store
problemet i næringen, sier han.
Lenger nord treffer de en belgier som ser lyst
på framtiden. I Hammerfest kommune er antallet
gårdsbruk redusert fra 36 til fem siden 1986. Hit
har Adrian Smies kommet for å etablere seg som
sauebonde på den forblåste Sørøya.
Han har 170 sauer og utvider nå med nytt fjøs.
Det er stor variasjon i været gjennom året og mellom årene på Sørøya. Mest avgjørende er hvor mye
gress de får dyrket som fôr til sauene.
Klimaendringene kan gi varmere somre, mer
nedbør og lengre vekstsesong, og alt kan bidra
positivt til gressproduksjonen. Men for mye
nedbør er ikke bra, da får de problemer med innhøstingen.
– Vi ser lyst på framtiden, bare vi beholder
dagens landbrukssubsidier, sier Smies.
KLIMA 2-2014
Forskning eller politikk?
De fleste oppfatter Klimapanelets sammendrag for beslutningstakere som en vitenskapelig sammenfatning av den underliggende rapporten, men få er klar over hvilken
innflytelse myndighetene har over framstillingen av dokumentet. Er sammendraget for
G L E N P ET E R S
forsker, CICERO Senter for klimaforskning
(glen.peters@cicero.oslo.no)
FNs klimapanel offentliggjorde nylig den tredje delrapporten av sin femte hovedrapport om tiltak og virkemidler
for å redusere klimagassutslipp. Rapporten er et omfattende
stykke arbeid gjennomført av 235 forfattere. Den strekker
seg over 2000 sider med 10 000 referanser. Den favner bredt,
selv om den på ingen måte er dekkende. Likevel, den gir et
utmerket overblikk over litteraturen på feltet.
Det to tusen sider lange hoveddokumentet er for tettpakket med informasjon for de aller fleste lesere, hvilket gjør
det tretti sider lange sammendraget for politikere og beslutningstakere, «Summary for Policymakers» (SPM), til den
mest tilgjengelige og innflytelsesrike delen av rapporten.
Sammendraget for politikere utarbeides av forskerne og
inkorporerer kommentarene som kom inn fra andre forskere
og beslutningstakere under den åpne høringsprosessen. Deretter diskuterer forskere og beslutningstakere dokumentet
bak lukkede dører, setning for setning. Dette er en diskusjon
som forskerne ikke alltid kommer seirende ut av.
Klimaforhandlingene har nå blitt synlig i SPM-prosessen.
Under årets diskusjon mellom beslutningstakere og forskere
i Berlin ble flere figurer og store deler av teksten fjernet.
Dette skjedde ikke av vitenskapelige hensyn, men fordi
enkelte land fryktet at teksten kunne påvirke klimaforhandlingene.
Å fjerne konklusjoner om forskjeller i utslippsveksten
mellom ulike regioner kan utvilsomt påvirke klimaforhandlingene. Deltakere i det offentlige ordskiftet leser sjelden
hele rapporten, og mange forholder seg kun til sammendraget, i den tro at dette inneholder de viktigste poengene. Og
forhandlere kan nå henvise til sammendraget og argumentere for at det ikke er konsensus rundt deler av forskningen.
Dette kan til sjuende og sist resultere en i svakere avtale.
Alt som står i sammendraget, har dekning i den underliggende rapporten. Men hva som ikke blir tatt med, er også
viktig. Ettersom SPM-prosessen er basert på konsensus, kan
enkeltland trenere prosessen fram til krav om å stryke tekst
blir akseptert – i praksis et veto.
En god del land bruker sin innflytelse til å gjøre sammendraget tydeligere og mer relevant. Men i Berlin utnyttet
enkelte land denne innflytelsen til å beskytte nasjonale interesser. Dette har fått enkelte til å påpeke at SPM-prosessen
skaper en uløselig interessekonflikt. I Berlin minnet noen av
delegatene om at «vi er her for å lage et sammendrag for –
ikke av – beslutningstakere».
Heldigvis er ikke det tekniske sammendraget gjenstand
for samme forhandlingsprosess, og stadig flere påpeker at
dette dokumentet gir et riktigere bilde av forskningen på
utslippsreduserende tiltak.
K O M M E N TA R
beslutningstakere i ferd med å bli et sammendrag av beslutningstakere?
REDIGERING. Kampen om formuleringene i sammendraget
for beslutningstakere kan gå
hardt for seg. Saudi Arabia,
Quatar, Egypt og Venezuela
ville slette setningen til
venstre i sin helhet. Tyskland,
Storbritannia, Norge, Nederland, Belgia, Luxembourg og
Canada protesterte, mens USA
syntes det var fair å henvise til
forskningen. Kompromisset ble
å fjerne ordene «significant»
og «at negative social cost».
Illustrasjon: CICERO
KLIMA 2-2014
25
Feltdata viktig for
antarktiske snømodeller
I den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel er det stor usikkerhet rundt hvordan den
antarktiske innlandsisen påvirker den globale havnivåstigningen. En del av usikkerheten
skyldes mangelfull kunnskap om isens totale massebalanse på hele Antarktiskontinentet,
altså isen både på innlandet og langs kysten.
A N NA S I N I S A L O
glasiolog, Universitetet i Oslo,
Institutt for geofag
(a.k.sinisalo@geo.uio.no)
K I R S T Y L A N G L EY
glasiolog, Universitetet i Oslo,
Institutt for geofag
(kirsty.langley@geo.uio.no)
E L I S A B ET H
ISAKSSON
glasiolog, Norsk
Polarinstitutt, Tromsø
(elisabeth.isaksson@npolar.no)
Mangler bakkemålinger
Grunnen til at det finnes lite kunnskap om isens
totale massebalanse, er at det finnes relativt få
studier av isen i disse enorme og ofte utilgjengelige
områdene i Antarktis.
I store deler av Antarktis er det aldri foretatt glasiologiske undersøkelser, og derfor er det fortsatt
stor usikkerhet rundt estimatene av istapet.
En viktig parameter for å estimere den totale
ismassebalansen er å regne ut isoverflatens massebalanse (SMB). Antarktis er per definisjon en
ørken: Det snør veldig lite, bare noen få centimeter
per år, og luften er kald med begrenset fuktighet.
Langs kysten er temperaturen høyere og det snør
mer, gjerne mer enn en meter hvert år.
Is «transporteres» fra innlandet
til kysten
Klimatiske endringer som skjer i kystområdene,
har stor innvirkning på den totale ismassens
«budsjett». I et varmere klima vil trolig et økende
snøfall på innlandsisen i Antarktis dempe den globale havnivåstigningen. I Antarktis skjer det nesten
ingen issmelting på overflaten, men områdene
tappes likevel for store mengder av is ved at isen
transporteres ut til kysten, hvor den kalves til havet.
Slik oppstår et istap, og jo raskere istransporten
foregår, jo mer is forsvinner ut i havet.
Samspillet mellom isen og havet
I en ny studie, som bygger på SMB-data hele 26 år
tilbake i tid, fra 1983 til 2009, og med årlig variabilitet siden 2010, har glasiologer studert ismassen
på Fimbulisen, en av de største isbremmene i
Øst-Antarktis. I studien ble det benyttet en kombinasjon av forskjellige feltmetoder, både radar,
iskjerne- og stakemålinger. Studien har som mål å
forstå samspillet mellom innlandsisen i Antarktis
og havet under og rundt Fimbulisen.
Figur 1. Kart over
Fimbulisen. Overflatemassebalanse
(SMB) målt med radar
(linjer) og fra firnkjerner (prikker).
Figur 2. Radarmålinger fra beltevogn i Antarktis.
Foto: Tore Hattermann/
Norsk Polarinstitutt
26
KLIMA 2-2014
Figur 3. Typisk radarprofil mellom to iskjerner. Den grønne linjen viser et snølag som er 26 år gammelt, bestemt utifra iskjernedata.
Variasjon i lagets dybde viser langtids SMB langs profilen.
Isbremmens nøkkelrolle
Isbremmer flyter på havet, og de bidrar ikke direkte
til havnivåstigningen, men deres rolle i stigningen
er likevel sentral på grunn av den stabiliserende
effekten de har på innlandsisen.
Reduksjon av en isbrem fører til at mindre is
bremser isbevegelsen mot havet, noe som resulterer
i at breene glir raskere utover. Denne dynamiske
reaksjonen gir en reduksjon av istykkelsen på
nærliggende isbreer oppstrøms, og dette er svært
aktuelt, fordi mange av isbremmene i Antarktis de
siste årene er betraktelig redusert i tykkelse og har
kollapset. En kollaps av isbremmer kan altså føre til
økt transport av ismasse fra land og ut i havet, og
resultere i økning av det globale havnivået.
Trenger kombinerte målemetoder
I vår studie fant vi at variasjonen i gjennomsnittlig
årlig SMB kan være opp til 90 prosent, og av den
grunn kan kortsiktige målinger være misvisende
som klimaindikator. De største forskjellene
mellom tidligere modellresultater og våre målte
SMB-verdier vises i området der isen renner ut i
havet, der det er store topografiske gradienter og
sterk katabatisk vind (fallvind). Det knyttes store
utfordringer til å beskrive de fysiske prosessene til
SMB i nærheten av fjell og bratte hellinger med
lavoppløselige modeller, og det igjen kan gi en
underestimering av SMB over store områder med
høye topografiske gradienter, som for eksempel på
kantene av Øst-Antarktis-platået.
Resultatene av vår forskning understreker vikKLIMA 2-2014
tigheten av å bruke en kombinasjon av bakkebasert
validering av data med regionale klimamodeller og
fjernmåling over en relevant tidsperiode for å fylle
hullene i dette puslespillet og for å oppnå et pålitelig estimat av SMB for hele Antarktis.
— I Antarktis skjer det nesten ingen
issmelting på overflaten, men
områdene tappes likevel for store
mengder av is
Mer om studiet
• Sinisalo, A., H. Anschütz, A. T. Aasen, K. Langley, A. von
Deschwanden, J. Kohler, K. Matsuoka, S.-E. Hamran, M.-J.
Øyan, E. Schlosser, J. O. Hagen, O. A. Nøst and E. Isaksson,
2013. Surface mass balance on Fimbul ice shelf, East
Antarctica: comparison of field measurements and large-scale
studies. Journal of Geophysical Research: Atmospheres, vol.
118, 1–11.
27
Isobservasjoner
– hva er nytt?
Kapittel 4 i den nye IPCC-utredningen
i arbeidsgruppe 1, sett med norske øyne.
SEBASTIAN GERL AND
Norsk Polarinstitutt,
Framsenteret, Tromsø
(sebastian.gerland@npolar.no)
J O N - O V E H AG E N
Institutt for geofag,
Universitetet i Oslo
(j.o.m.hagen@geo.uio.no)
JA N - G U N NA R
WINTHER
Norsk Polarinstitutt,
Framsenteret, Tromsø
(jan.gunnar.winther@npolar.no)
G E I R M O H O L DT
Norsk Polarinstitutt,
Framsenteret, Tromsø,
Institute of Geophysics and Planetary Physics, Scripps Institution
of Oceanography, La Jolla, USA
(moholdt@npolar.no)
Isobservasjoner er en nøkkel for å øke forståelsen
av klimasystemet. Observasjonsdata anvendes for
å registrere endringer i klimasystemet på ulike
skalaer i tid og rom og for å forstå klimaprosesser
bedre, blant annet gjennom å teste hypoteser. Endringer i kryosfæren (områder på kloden hvor snø,
is og frostprosesser dominerer landskapet) påvirker
også andre deler av klimasystemet, økosystemet og
samfunnet.
Den nye, femte rapporten fra FNs klimapanel
(IPCC) gir en bred oversikt over det vitenskapelige
grunnlaget (arbeidsgruppe 1), klimakonsekvenser
(arbeidsgruppe 2) og tiltak (arbeidsgruppe 3). Det
fjerde kapittelet i delrapporten fra arbeidsgruppe
1 handler om snø- og isobservasjoner på land og til
havs, det vil si observasjoner av isbreer, innlandsis
(Grønland og Antarktis), snødekke, permafrost,
is på innsjøer og elver og havis. Det er et spesielt
— Endringene beskrevet
i forrige rapport har blitt
forsterket
fokus på nye funn siden den forrige, fjerde IPCCrapporten, som kom ut i 2007. Det som er skrevet
i rapporten, er basert på fagfellevurderte artikler i
vitenskapelige tidsskrifter. De nyeste funn som er
tatt med er fra tidlig 2013. Hovedfunnene finnes
også i mer komprimerte versjoner, blant annet i
sammendragskapitler og i en egen delrapport som
heter «Summary for Policymakers». Her skal vi
se spesielt på isobservasjonskapittelet i lys av norsk
klimaforskning.
Hva er nytt?
Med første øyekast ser resultatene kanskje ikke så
annerledes ut enn i den forrige IPCC-rapporten.
28
Men ser man nærmere på det, blir det tydelig at
endringene beskrevet i forrige rapport har blitt
forsterket, og at det statistiske grunnlaget for funn
og konklusjoner er sterkere. Mange av hovedkonklusjonene i IPCC-rapporten er formulert med
ordene «very likely» (svært sannsynlig) og «very
high confidence» (svært høy tillit). Et eksempel
på det er de nyeste konklusjonene om nedgangen
av havisutbredelse og andel flerårshavis i Arktis.
Lengre tidsserier og ny teknologi (for eksempel de
nye satellittene ICESat og CryoSat-2 for måling
av høydeendringer) gir et bedre grunnlag for å si
noe om endringene, spesielt i polarområder som er
vanskelig tilgjengelige. Det internasjonale polaråret
KLIMA 2-2014
(IPY) 2007–2008 har også medført en betydelig
økning i feltobservasjoner, og mange nye publikasjoner kom ut takket være IPY.
Havis
Det har blitt observert en fortsatt sterk reduksjon
av isutbredelse i Arktis siden den forrige hovedrapporten, og i somrene 2007 og 2012 ble det satt
nye rekordminima. Det er svært sannsynlig at
isutbredelsen (årsmiddel) har gått ned mellom
3,5 og 4,1prosent per tiår mellom 1979 og 2012.
Også tykkelsen og alderen på havisen i Arktis
har blitt redusert. Med ulike målemetoder kom
man fram til at den gjennomsnittlige tykkelsen av
KLIMA 2-2014
vinterhavisen i Arktis minket med 1,3 til 2,3 meter
mellom 1980 og 2008. Det er framvist positive
trender med høyere isdrifthastighet og økt lengde
av smeltesesongen. I Antarktis derimot ser man
en svakt stigende trend (1,2–1,8 % per tiår) i den
totale havisutbredelsen mellom 1979 og 2012. Det
forskes på å finne ut mer om mekanismene bak det.
Fordeling av land og hav er helt forskjellig i Arktis
og Antarktis, og i tillegg kan landismassene og
isbremmer påvirke havisen. Det er også regionale
forskjeller i havisutviklingen i Antarktis, noe som
kan forklares med endringer i atmosfæresirkulasjonen rundt kontinentet.
NØKKEL. Observasjoner av ulike deler
av kryosfæren, her
isfjell fra Grønland og
havis i Framstredet,
er en nøkkel for å øke
forståelsen av det
globale klimasystemet.
Foto: Angelika Renner,
Norsk Polarinstitutt
29
Innlandsis, breer, snø, havnivå
Man har observert at vintersnødekket på den nordlige halvkule har blitt redusert, og at temperaturen
i permafrosten har økt. Langtidsmålinger av lokale
isbreer viser økte massetap i de fleste deler av
verden, men det har inntil nylig vært svært usikkert
hvor mye breene som helhet har bidratt til havnivåendringer, siden det er en undervekt av målinger
fra de største breene i Arktis og sentral-Asia, samtidig som de ikke har vært fullstendig kartlagt.
Ved hjelp av en global kartlegging og analyse av
satellittaltimetri (høydeendringer) og gravimetri
(masseendringer) har det blitt fastslått at minkende breer bidro med nesten en tredjedel (cirka
0,7 mm/år) av den observerte stigningen i havnivå
mellom 2003 og 2009. Det er omtrent likt med
det totale bidraget fra de mye større innlandsisene
— Det har vært en klar akselerasjon
i massetapet fra Grønland
i Grønland og Antarktis, hvor lignende satellittmålinger har gjort det mulig å si at Antarktis har
hatt et signifikant massetap (hovedsakelig fra vestAntarktis) og at det har vært en klar akselerasjon i
massetapet fra Grønland, spesielt i de siste årene.
Alle disse observasjonene er viktige for å kalibrere
og forbedre de numeriske modellene som brukes til
å estimere framtidige havnivåendringer etter gitte
klima- og utslippsscenarioer.
Hvordan er norsk forskning
representert?
Ulike resultater fra norsk forskning er gjengitt i
dette kapittelet, både for is på land og til havs. Ett
eksempel er nye resultater fra norsk breforskning
på Svalbard. Her har årlige målekampanjer på
bakken og fra fly blitt brukt til å validere høydedata fra altimetrisatellitter. Man har klart å
beregne hvor mye Svalbards breer som helhet har
Fakta
IPCC AR5 er en utredning fra FNs klimapanel om den nyeste forskningen
(fagfellevurderte publikasjoner, frist tidl. 2013) innenfor fagfeltet. Se
http://www.ipcc.ch og artikler i Klima 5-2013. Alle delrapporter som er kommet ut, kan lastes ned som pdf-filer. J.-G. Winther er en av hovedforfatterne
i innledningskapittelet til delrapport WG1 av IPCC AR5. S. Gerland, J.O. Hagen
og G. Moholt er bidragsytere i kapittel 4 av samme delrapporten.
30
bidratt til havnivåendringer over de siste tiårene.
Metodikken har senere blitt anvendt over større
breområder andre steder i verden, og sammen med
gravitasjonsdata fra GRACE-satellitten har dette
gitt et mye bedre grunnlag til å bestemme breers
bidrag til havnivåendringer. Et annet eksempel på
norske bidrag er observasjoner av havisendringer i
Barentshavet og i Framstredet: Reduksjon av havistykkelse i Barentshavet ved Hopen og omfanget
av iseksport fra Polhavet gjennom Framstredet er
viktige temaer, der nye data fra lange tidsserier og
moderne observasjonsverktøy gir oss ny innsikt.
Det siteres også norsk forskning på albedo
tilbakekoblingsmekanismen, og på havisendringer
lenger tilbake i tid, basert på iskjernemålinger fra
isbreer på Svalbard. Større satsinger som Det internasjonale polaråret 2007–08 med prosjekter fra EU
og Norges forskningsråd bidro sterkt til at norsk
forskning ble lagt merke til også internasjonalt. Det
er viktig å nevne at norsk forskning også har bidratt
betydelig til andre kapitler i arbeidsgruppe 1, blant
annet innenfor rekonstruksjon av paleoklima fra
naturlige arkiver, havforsuring og effekten av sot
på energibalansen. I flere av disse bidragene inngår
også observasjoner av jordens kryosfære.
Veien videre
Ny teknologi og kunnskap gjør oss bokstavelig talt
i stand til å se med flere øyne på jordas klimasystem.
Slik kan observasjonsgrunnlaget for polarområdene
økes, noe som er viktig, fordi det fortsatt er store
«hull» i observasjonsnettet sammenlignet med
andre områder på jorden. Et annet viktig moment
er at flere observasjonstidsserier begynner å få en
lengde på flere tiår, noe som gjør det lettere å detektere og tallfeste klimarelaterte trender. Mer tverrfaglig arbeid utvikles, der prosessene og endringene ses
i større sammenheng. Bedre og tettere observasjoner bidrar også til forbedring av prosessforståelse og
forbedring av klimamodeller, globalt og regionalt.
Referanser
• Vaughan, D.G., J.C. Comiso, I. Allison, J. Carrasco, G. Kaser,
R. Kwok, P. Mote, T. Murray, F. Paul, J. Ren, E. Rignot, O.
Solomina, K. Steffen and T. Zhang, 2013: Observations:
Cryosphere. In: Climate Change 2013: The Physical Science
Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate
Change [Stocker, T.F., D. Qin, G.-K. Plattner, M. Tignor,
S.K. Allen, J. Boschung, A. Nauels, Y. Xia, V. Bex and P.M.
Midgley (eds.)]. Cambridge University Press, Cambridge,
United Kingdom and New York, NY, USA.
• Gran, J. (2013): IPCCs femte hovedrapport: Viktige funn
fra første delrapport. Klima 5-2013, s. 10–15.
• Samset, B.H. (2013): FNs klimapanel for nybegynnere.
Klima 5-2013, s. 6–9.
KLIMA 2-2014
Temperaturutviklingen
i nord og sør
Bedre rekonstruksjon av temperaturutviklingen, særlig på den sørlige halvkule, fra år
1000 bekrefter at temperaturutviklingen de siste 40 år er helt spesiell. Samtidig tyder
rekonstruksjonene på at det fortsatt er betydelige svakheter i klimamodellene når det
gjelder å reprodusere variasjoner i temperaturen fra tiår til tiår.
H A N S M A R­T I N S E I P
professor emeritus
(h.m.seip@kjemi.uio.no)
En har bare noenlunde pålitelige instrumentelle
målinger av temperaturen siden siste halvdel av
1800-tallet. Temperaturutviklingen tidligere enn
dette har vært et viktig forsknings- og diskusjonstema i mange år.
Nye rekonstruksjoner
Allerede i 1999 publiserte Michael E. Mann og
medarbeidere en rekonstruksjon av temperaturen
på nordlige halvkule fra år 1000. Denne viste en
nokså jevnt, svakt avtakende temperatur fram til
begynnelsen av det 20. århundre, fulgt av en rask
stigning. På grunn av formen er denne temperaturkurven senere blitt omtalt som hockeykølla. Den
er blitt sterkt kritisert, særlig fordi den ikke viste
en forventet høyere temperatur i middelalderen og
heller ikke noen typisk liten istid.
En rekke nye rekonstruksjoner er utført senere.
I mange av disse er periodene med høyere og lavere
temperaturer tydeligere, så hockeykølla ble noe
krokete etter hvert, uten at hovedbudskapet ble
vesentlig endret: Det har vært en uvanlig varm
periode i senere tid; spesielt var det rask oppvarming i perioden 1970–2000.
Ingen sammenfallende varm periode
i middelalderen i nord og sør
Til tross for det betydelige antallet rekonstruksjoner har det vært svært usikre resultater for den sørlige halvkule. Dette har Raphael Neukom og medarbeidere rettet opp i et nytt arbeid. De benytter
data blant annet fra årringer i trær, iskjerner og koraller. Antall dataserier øker utover i perioden. De
finner interessante likheter og forskjeller mellom
temperaturutviklingen på de to halvkulene (se figur
på neste side). Det første hundreåret (1000–1100)
var temperaturen på nordlige halvkule høyere enn
på den sørlige, der temperaturen avvek lite fra den
globale middelen for hele perioden (1000–2000).
KLIMA 2-2014
ÅRRINGER. Forskere benytter data blant annet fra
årringer i trær, iskjerner og koraller for å rekonstruere temperaturutvikling.
Foto: Wikimedia
Fra omkring 1200 følger en omtrent 150 års
periode der den sørlige halvkule er varmere enn den
globale middelen for hele perioden, mens temperaturen på nordlige ligger omtrent på middelen eller
litt lavere. Mens det altså ikke er noen sammenfallende varm periode på begge halvkulene i middel31
alderen, finner vi den lille istid på begge kurvene.
Temperaturen mellom omkring 1570 og 1720 er
lav både i nord og i sør, noe tydeligere på nordlige
enn på sørlige halvkule. Begge kurvene stiger kraftig i det tjuende århundret, men stigningen starter
noe tidligere på den nordlige halvkule. Det er også
verdt å merke seg at store vulkanutbrudd resulterer
i avkjøling på nordlige halvkule. Dette ser en lite til
på den sørlige.
Artikkelen gir også resultater av simuleringer.
Basert på beregninger med en rekke modeller er
det vist både midler og spredning for temperaturkurvene (se figur). Simulerte verdier for de to
halvkulene viser mye mindre forskjeller enn de
rekonstruerte kurvene. Riktignok viser simuleringene – som observasjonene – tidligere og
sterkere oppvarming på nordlige halvkule i det 20.
århundret, men det kan se ut som modellene ikke
fanger opp den naturlige klimavariabiliteten på
den sørlige halvkule. Simuleringene viser en varm
periode i middelalderen, hovedsakelig på 1100-tal-
let, mens den varme perioden kommer tidligere
på den nordlige og senere på den sørlige halvkule
ifølge rekonstruksjonene.
Vi må vente overraskelser
Kim M. Cobb skriver i en kommentarartikkel at de
nye rekonstruksjonene gir sterk støtte til uttrykket
«menneskeskapt global oppvarming». Samtidig
klargjør de begrensningene i vår forståelse av og
mulighetene for å varsle globale temperaturvariasjoner fra tiår til tiår. Med andre ord, skriver han,
den globale temperaturen vil stige betydelig innen
2100, men veien dit vil være humpete og full av
overraskelser.
Referanser
• K. M. Cobb, 2014. A southern misfit. Nature Climate
Change, 4, 328 – 329.
• Raphael Neukom og medarbeidere, 2014. Inter-hemispheric
temperature variability over the past millennium. Nature
Climate Change, 4, 362 – 367.
TEMPERATURVARIASJONER over de siste 1000 år. a. Temperaturrekonstruksjoner for den sørlige halvkule (blå) og nordlige
halvkule (rød) relativt til den globale middelen for 1000 – 2000. Blå skygge angir usikkerheten i rekonstruksjonen for
sørlige halvkule. Tynne oransje kurver representerer ni individuelle rekonstruksjoner for nordlige halvkule. b. Tilsvarende
som a, men for simulerte verdier. For at figuren skal være mest mulig i overensstemmelse med figur a, er individuelle
beregninger gitt for nordlige halvkule, mens spredningen i resultatene er angitt for sørlige halvkule.
32
KLIMA 2-2014
Den usikre følsomheten
Aerosoler skjuler deler av oppvarmingen som klimagassene har forårsaket siden
førindustriell tid. Spørsmålet er bare hvor stor del. Forskning fra CICERO viser at det
kan være mer enn vi først trodde.
EILIF URSIN REED
kommunikasjonsrådgiver,
CICERO Senter for
klimaforskning
(e.u.reed@cicero.uio.no)
– Vi kan ha undervurdert hvor godt vi kjenner
aerosolenes klimapåvirkning, sier CICEROforsker Bjørn Hallvard Samset.
Utallige klimagasser bidrar til at klimaet blir
varmere. Dominerende blant disse er CO2. I
motsetning til CO2 er imidlertid aerosoler nedkjølende. Men nøyaktig hvor nedkjølende de er,
hersker det stor usikkerhet omkring. I kommentarartikkelen Upward adjustment needed for aerosol
radiative forcing uncertainty i Nature Climate
Change, har Samset bidratt til at usikkerheten nå er
enda større.
– Det hele handler om å finne ut hvor følsomt
klimasystemet er for klimagasser. For å finne ut
dette må vi beregne hvor mye aerosolene har bremset oppvarmingen fram til nå. Dette vil igjen gi
svar på hvordan vi kan forvente at klimagassutslipp
påvirker temperaturen i framtiden, sier Samset.
I praksis betyr dette at jo større andel av opp-
varmingen som er maskert av aerosolene, jo mer
følsomt er klimasystemet for utslipp av klimagasser.
I den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel
«skjuler» aerosolene omtrent halvparten av
oppvarmingen fra CO2. Dette har de kommet fram
til ved å sammenstille data fra observasjoner og fra
— Vi kan ikke se bort i fra
muligheten for at klimaet
kan være svært følsomt
for CO2
modellkjøringer. Imidlertid viser modellkjøringene
som ble benyttet i den siste hovedrapporten, langt
mindre usikkerhet enn observasjonene.
– Modeller samarbeider om å gjøre et antall
beregninger av for eksempel effekten av aerosoler.
Hvor disse beregningene plasserer seg på en skala,
utgjør intervallet. Dette intervallet illustrerer usikkerheten, sier Samset.
Samset utsatte femten modeller for en «test»,
hvor de plukket 10.000 tilfeldige beregninger
innenfor usikkerhetsintervallet i alle klimamodellene etter den såkalte Monte Carlo-metoden.
– I prinsippet skulle de tilfeldige tallene samlet
seg omtrent innenfor det samme intervallet som
i de rådende klimamodellene, men det gjorde de
ikke. De spredte seg ut over et større intervall,
som lå nærmere observasjonene. Med andre ord
er usikkerheten større, og vi kan ikke se bort i fra
muligheten for at klimaet kan være svært følsomt
for CO2, sier Samset.
NEDKJØLENDE. Utslipp fra skip består
av blant annet aerosoler, som virker
nedkjølende og slik bidrar til å skjule
oppvarmingen fra CO2.
Foto: Wikimedia
KLIMA 2-2014
33
Helsegevinst og
klimaeffekt i en smekk
Redusert partikkelforurensning er et av de mest effektive helsetiltakene i utviklingsland. Redusert forurensning bidrar også til å begrense global oppvarming. – En slags
midlertidig nødbrems for klimaendringer, sier CICERO-forsker Kristin Aunan.
LAN MARIE
NGUYEN BERG
kommunikasjonsassistent
CICERO Senter for
klimaforskning
(lan.marie.berg@cicero.oslo.no)
Over 7 millioner mennesker døde som følge av
luftforurensning i 2012, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon, som ble offentliggjort tirsdag 25.
mars. Flere dør av luftforurensning enn av røyking
og tobakk. På verdensbasis knyttes hvert åttende
dødsfall til luftforurensning.
De høye tallene skyldes at folk utsettes for
luftforurensning både i ute- og innemiljø. I motsetning til det mange tror, er ikke eksponeringen alltid
høyest i byer, men på landsbygda, der vedfyring er
eneste alternativ for matlaging og oppvarming.
– Med utgangspunkt i nivåer av forurensning
utendørs og innendørs, har vi beregnet at på
landsbygda i Kina er innendørsklimaet så dårlig
at folk faktisk vil eksponeres for lavere nivåer av
luftforurensning totalt sett om de flytter inn til
en av de store kinesiske byene, til tross for de store
problemene med utendørs luftforurensning som
finnes der, sier CICERO-forsker Kristin Aunan.
—Folk flest i utviklingsland
vet ikke hvor forurenset
lufta er
– Dette illustrerer hvor ille situasjonen er for
folk som ikke har tilgang på ren energi til koking og
oppvarming, sier hun.
Luftforurensning består av ulike typer partikler
og gasser som kan ha en rekke effekter på folks
helse. Luftforurensning kan også bidra til global
oppvarming og regionale effekter på klimaet, som
for eksempel på nedbørsmønstre. På grunn av den
korte levetiden i atmosfæren brukes ofte begrepet
kortlevde klimautslipp eller klimaforurensere. En
reduksjon av disse kan gi både store helsegevinster
og redusert klimaeffekt.
34
– Å få fram sammenhengen mellom utslippsreduksjon og helse er ekstremt viktig, fordi
dette kan fungere som drivkraft for å få redusert
klimautslippene, sa Maria Neira, avdelingsdirektør
i Verdens helseorganisasjon på seminaret «Dirty
Air», som ble arrangert av Utenriksdepartementet,
Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken og
Climate and Clean Air Coalition i mars.
En nødbrems for klimautslipp
Kyotoprotokollen og utslippsreduksjonsscenarioer
har tradisjonelt fokusert på klimagasser med lang
levetid i atmosfæren, slik som CO2. Å redusere
klimagasser med lang levetid er det viktigste
for å begrense global oppvarming. Men det blir
vanskelig å nå målet om å begrense oppvarmingen
til to grader, om vi ikke også reduserer kortlevde
oppvarmende klimautslipp som metan og sot,
ifølge en studie gjennomført av FNs miljøprogram
(UNEP).
– Noen refererer til tiltak som reduserer luftforurensning, eller kortlevde klimaforurensninger,
som en slags midlertidig nødbrems for klimaendringer, sier Aunan.
Sotutslipp – et utviklingsproblem
– 70 prosent av alle sotutslipp kommer fra Asia,
Afrika og Latin-Amerika. Ved og annet brensel
brenner dårligere i dårlige ovner og ildsteder, og av
alle energirelaterte sotutslipp skyldes 40–50 prosent ufullstendig forbrenning. Dermed kan man si
at denne formen for luftforurensning i stor grad er
en konsekvens av underutvikling, sier Aunan.
Nesten tre milliarder mennesker i verden er
avhengige av kull, ved eller andre tradisjonelle
brensler for å lage mat. De eksponeres dermed
for høye nivåer av luftforurensninger, som gir
helseproblemer som lungebetennelse, hjerte- og
karsykdommer, kols og lungekreft.
Overgang til ren energi som solcelledrevne lys
KLIMA 2-2014
og kokeplater kan dermed ikke bare ha en positiv
klimaeffekt, men også bidra til en radikal forbedring av levestandarden i mange utviklingsland
som Kina, Chile, Vietnam og land i sørlige Afrika.
Dette har kinesiske myndigheter forstått, og de
arbeider nå målrettet for å redusere luftforurensningen i landet.
Vinn-vinn-muligheter
– I Kina er tiltakene for å redusere utslipp i stor
grad motivert av myndighetenes arbeid for å redusere luftforurensning, sier CICERO-forsker Knut
Alfsen, som har inngående kjennskap til kinesisk
Manglende oversikt
Jostein Nygard, miljøspesialist i Verdensbanken
forteller at myndighetene i mange utviklingsland
ofte ikke er klar over de store kostnadene og helseproblemene som luftforurensning fører med seg.
– Som regel må vi starte med å kartlegge
situasjonen, fordi det ikke finnes noen oversikt.
Deretter tar det tid å få fram koblingen mellom
forskning og politisk handling. Vi kommer ingen
vei med å snakke om kilder til forurensning eller
forurensningskonsentrasjon. Vi må fortelle hvor
mange folk som dør, hvor mange som blir syke, og
så vise beslutningstakerne hvorfor det er økonoSKADELIG. En
dame på landsbygda i Nepal lager
mat over åpent
ildsted.
Foto: Nina Holmelin
klimapolitikk fra sin posisjon som rådgiver for det
kinesiske rådet for internasjonalt samarbeid om
miljø og utvikling.
Kristin Aunan påpeker at det hjelper når landene innser at utslippskutt har nytteverdi utover
det globale.
– Vi må få disse vinn-vinn-mulighetene ut
til beslutningstakere i utviklingsland. Mange av
disse landene har ikke villet engasjere seg så mye i
utslippsreduserende tiltak tidligere. Det er viktig å
få fram at disse tiltakene fører med seg mange helsegevinster fordi det viser at det ikke nødvendigvis er
en stor netto kostnad å redusere utslippene verken
av klimagasser eller luftforurensninger. Det er
faktisk ganske smart, sier hun.
KLIMA 2-2014
misk gunstig å forbedre situasjonen og hvordan de
kan gjøre det, sier han.
Han forteller også at Verdensbanken har drevet
mye med folkeopplysning for å framskynde nødvendig politisk prioritering og handling.
– Det er viktig å nå ut til folk flest. Politikerne
vil ofte ikke handle dersom det ikke er sterk
etterspørsel etter endring. Vi opplever at folk flest
i utviklingsland ikke vet hvor forurenset lufta er,
eller hva det gjør med barna deres. Bare når de vet
det, kan de kreve handling, sier han.
FORBEDRET.
En lukket og bedre
komfyr på landsbygda i Nepal.
Foto: Nina Holmelin
35
CICEP
Veiviseren
Forskningssenteret CICEP viser vei i den klimapolitiske jungelen. Senteret forsøker å
besvare tre kjernespørsmål om nasjonal og internasjonal klima- og energipolitikk. Til
nytte for både politikerne og næringslivet.
STEFFEN
KALLBEKKEN
forsker I ved CICERO Senter
for klimaforskning
(steffen.kallbekken@cicero.oslo.no)
Klimaforskeren er omgitt av 60 oppildnede Statoilansatte. De stiller kritiske spørsmål til hans antakelser
og konklusjoner. To timer på overtid er diskusjonen
fortsatt intens. Har du tatt hensyn til alle faktorene?
Er dette virkelig det mest sannsynlige utfallet?
Situasjonsbeskrivelsen leder kanskje tankene
dine til et fiendtlig forhold mellom klimaforskere
og oljebransjen. Slik fungerer ikke forskningen
i dag. Dette var et møte mellom vitebegjærlige
Statoil-ansatte, som ønsket et best mulig bilde
av hva slags klimapolitiske virkemidler og tiltak
de kan forvente at bedriften vil stå overfor de
nærmeste årene – som grunnlag for sine analyser
og beslutninger. Forskeren på sin side ønsket å teste
sine fakta og sin virkelighetsforståelse mot fagfolk
på et annet felt som besitter komplementær kunnskap. Dialogen er et eksempel på hvordan CICEP
knytter sammen de som forsker på klimapolitikk
med brukerne av denne kunnskapen.
Tre kjernespørsmål
CICEP er ett av de tre samfunnsvitenskapelige
forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME),
som ble opprettet av Forskningsrådet i 2011 som
en direkte oppfølging av klimaforliket fra 2008.
CICEP er en forkortelse for Strategic Challenges in International Climate and Energy Policy. Tre
brede forskningsspørsmål utgjør kjernen i CICEPs
virksomhet:
• Hvilken klima- og energipolitikk er politisk
gjennomførbar nå og i nær framtid hos nøkkelaktørene USA, EU, Russland, Kina, India,
Brasil og Japan?
• Hva slags typer internasjonale klimaavtaler kan
vi se for oss på bakgrunn av dette? FN-baserte
avtaler, sektoravtaler, regionale avtaler eller
teknologibaserte avtaler?
• Hvilke konsekvenser vil de ulike avtalene ha for
norsk næringsliv og ulike land?
CICERO er vertskap for CICEP. De to nasjonale
36
forskningspartnerne er Fridtjof Nansens Institutt
(FNI) og Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. I tillegg har CICEP flere internasjonale forskningspartnere med ulik grad av formell
tilknytning til senteret.
Et nøye gjennomtenkt aspekt ved CICEP, og
de andre FME-sentrene, er den sentrale rollen til
de såkalte brukerpartnerne. Dette er aktører som
har nytte av kunnskapen som skapes, og som bidrar
til sentrene både økonomisk og faglig. CICEPs
brukerpartnere er DNV GL, Hydro, Miljødirektoratet, NHO (med bransjeorganisasjonene Energi
Norge, Norsk Industri og Norsk Olje og Gass),
NVE, Statnett og Statoil.
Nytten av CICEP
CICEP forsker på spørsmål som har stor betydning
for mange aktører i både privat og offentlig sektor,
og som vekker allmenn interesse. Forskningen på
utviklingen i klima- og energipolitikken i nøkkelland som USA, EU og Kina er spesielt nyttig for
dem som har en særskilt interesse for utviklingen,
for eksempel bedrifter som vurderer å investere i
energisektoren i disse landene. Kunnskapen er også
nyttig for dem som ønsker å gjøre sine egne vurderinger av hvordan internasjonal klimapolitikk kan
komme til å utvikle seg de nærmeste årene.
Det er stor allmenn interesse for hva som skjer
i de internasjonale klimaforhandlingene, og derfor
har CICEP hatt avtaler med blant andre VG Nett
og NRK Ytring om å rapportere fra forhandlingene. Utfallet av forhandlingene er av stor interesse
for alle virksomheter som har betydelige direkte
eller indirekte utslipp av klimagasser, inkludert alle
virksomheter i energibransjen.
Det har vært dårlig framdrift i klimaforhandlingene i regi av FN de siste årene, og en styrke
ved CICEP er fokuset på andre tilnærminger
til internasjonalt klimasamarbeid: Hvordan går
arbeidet med å regulere utslipp fra skip gjennom
den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO?
KLIMA 2-2014
Hvordan går arbeidet med å koble sammen kvotehandelssystemet i EU og i California?
Gjennom økonomiske analyser av ulike vedtatte
og mulige klimapolitiske avtaler kan CICEP si noe
om hvordan viktige rammevilkår kan endre seg for
norske bedrifter i årene som kommer: Hva skjer
med gassprisen og oljeprisen dersom EU og Kina
innleder et samarbeid om kvotehandel? Hva skjer
med fornybarsektoren dersom kullkraften fases ut?
CICEP skiller seg ut ved å fokusere sterkt på
initiativer som er både effektive og politisk gjennomførbare. Dette står i kontrast til et faglig fokus
på hva som er de mest effektive initiativene eller
virkemidlene.
CICEP som veiviser
For 10–15 år siden var det mange som så for seg at
det internasjonale klimasamarbeidet ville bli forholdsvis effektivt og oversiktlig. Kyotoprotokollen
skulle erstattes av en bredere avtale som omfattet
utslippskutt i flere land. Gradvis skulle alle land
inkluderes og globale utslipp reduseres. Helst ved
hjelp av en global pris på utslipp. Slik gikk det ikke.
De mest effektive og best koordinerte løsningene
har – i hvert fall hittil – vist seg ikke å være politisk
gjennomførbare. I stedet har vi sett et lappeteppe
av ulike internasjonale initiativer vokse fram: EUs
energi- og klimapakke, avtaler om energieffekti-
KLIMA 2-2014
vitet på nye skip i regi av IMO, bilaterale avtaler
mellom Norge og en rekke land om tiltak for å
redusere avskogingen, initiativer for å redusere
utslippene av kortlevde klimagasser, initiativer
for å promotere karbonfangst og -lagring og for å
koble sammen kvotehandelsmarkeder.
Hva blir summen av alt dette? Den dårlige nyheten er at de ulike initiativene så langt har vært dårlig
koordinert og at de totale utslippskuttene ikke på
langt nær strekker til i forhold til å nå togradersmålet. Den gode nyheten er at det finnes mye vilje
og evne til handling, og at det er et stort potensial
for å få til en mer effektiv politikk gjennom samordning av ulike tiltak. Den enkleste illustrasjonen
på dette er mulighetene som ligger i å koble
sammen ulike kvotehandelsmarkeder.
CICEP er godt posisjonert for å bli en veiviser i
et stadig mer uoversiktlig klima- og energipolitisk
landskap. I samarbeid med våre forskningspartnere
og brukerpartnere har vi et unikt nettverk som kan
innhente og analysere kunnskap om hva som rører
seg i klima- og energipolitikken i ulike land og
internasjonalt. Du kan følge med på hva som skjer
på www.cicep.uio.no.
Arild Underdal har ledet CICEP siden oppstarten i
2011. 1. juli tar Steffen Kallbekken over som leder.
PÅ TALEFOT. Klimaforskerne og energibransjen snakker stadig
sammen om framtidens
klimaløsninger. Er for
eksempel elektrifisering
av sokkelen gjennomførbart, og i så fall hvor
effektivt?
Foto: Sten Dueland
37
TEMPO
Ulik organisering
av bypakker
To norske bypakker, Miljøpakken i Trondheim-regionen og Buskerudbyen i Buskerud, gir
på hver sin måte viktige innspill til utfordringen med å redusere utslipp fra transport,
fastslår artikkelforfatteren.
Myndighetene har gjennom flere år vektlagt
bypakker i areal- og transportutvikling i større
norske byregioner. Bypakkene kan beskrives ved
tre karakteristika:
A N D E R S TØ N N E S E N
forsker, Transportøkonomisk institutt
(ato@toi.no)
• Hvilke typer tiltak som inngår
• Hvilke finansieringskilder som inngår
• Hvilke aktører som er involvert
Sistnevnte illustrerer nettverksdimensjonen knyttet til bypakker. Måten offentlige myndigheter og
private aktører er involvert på, varierer imidlertid,
og dette gjør sammenligning av bypakker relevant.
Nettverksorganisering
I et pågående doktorgradsprosjekt har en studie av
bypakkene i Buskerud og i Trondheim-regionen
avdekket klare forskjeller i nettverksorganisering.
Prosjektet retter søkelyset mot reduksjon av klimagassutslipp fra transport, som er ett av målene for
bypakkene.
I Miljøpakken vektlegges samarbeid mellom et
lite antall svært koordinerte nettverksdeltakere.
Trondheim er eneste kommune, mens Statens
vegvesen og Sør-Trøndelag fylkeskommune er de
to andre kjernedeltakerne.
Til sammenligning
involverer bypakken
kalt Buskerudbyen
langt flere aktører,
deriblant næringslivsrepresentanter
og fem kommuner. I
intervjuer vektlegger
representanter fra
begge bypakkene egen
organisering som
formålstjenlig for å
redusere klimagassutslipp fra transport.
38
Vurdering av effekter av nettverkssamarbeid
kompliseres av at denne typen samarbeid produserer svært forskjellige typer resultater, hvorav
ikke alle er like lette å måle. Sammenligning og
vurdering av Miljøpakken og Buskerudbyen kompliseres også av at de er i forskjellige faser hva gjennomføring angår, og av at effektene av en del tiltak
først gjør seg gjeldende på lengre sikt. Noen tanker
knyttet til organisering og langsiktig måloppnåelse
kan likevel gjøres.
Ulike styrker
En tydelig forskjell mellom bypakkene er deres
ulike styrker. Miljøpakkens styrke knytter seg til
rask implementering, en god finansiell grunnmur,
samt vilje til også å innføre bilrestriktive virkemidler. Buskerudbyens styrke, på den annen side,
knytter seg til samordningen av et spekter av kommuner og statlige etater. Dens styrke ligger også i
involveringen av aktører utenfor offentlig sektor,
blant disse næringslivsrepresentanter. Dette er en
viktig kobling, da sentrumsnæringens vitalitet er
en grunnleggende forutsetning for kompakte og
klimavennlige byer.
Både Miljøpakken og Buskerudbyen gir viktige
innspill til spørsmålet om hvordan utslipp fra
transport skal reduseres. Dermed blir den langsiktige utfordringen for begge bypakkene en speiling
av hva den andre har fått til: Vil Miljøpakken ha
en bred nok tilslutning lokalt og i regionen til
å redusere utslippene i et lengre perspektiv? Vil
Buskerudbyen på lang sikt ha en effektiv nok organisering, og vil viljen til å gjennomføre vanskelige
tiltak være stor nok?
Sist, men ikke minst, siden begge bypakkene
inneholder store veiprosjekter, vil framtidige
transportmønstre også avhenge av hvordan tiltak
for vei, kollektiv, gange og sykkel vektlegges og
balanseres mot hverandre.
KLIMA 2-2014
Søte, lavthengende klimafrukter
– eller sure og høye?
TEMPO nærmer seg sin avslutning, og det begynner å tegne seg et klarere bilde av hva som er
gode og dårlige virkemidler i klimapolitikken på transportområdet.
– Jeg tror resultatene kommer til å overraske mange. Noen vil bli skuffet, andre
vil bli oppmuntret, sier Lasse Fridstrøm,
prosjektleder for TEMPO.
På sluttkonferansen 17. og 18. juni er
tiden kommet til den store finalen, hvor
TEMPOs forskere vil legge fram sine
funn. I løpet av disse to dagene vil det
finne sted ikke mindre enn 25 foredrag og
innslag, i tillegg til en paneldebatt og en
hyggelig sammenkomst med forfriskninger og middag.
– På konferansens andre dag skal vi gå
beyond the border. Hvordan ser bildet ut,
sett utenfra? Hva kan EUs klimapolitikk
bety for oss? Har vi noe å lære av svenskene?
Eller av britene, nordamerikanerne og
latinamerikanerne? Hva er den viktigste
kunnskapen vi fortsatt ikke har? spør
Fridstrøm.
Storbritannias Lord Deben, alias John
Gummer, som mange kanskje husker fra
den gang han var miljøvernminister – og
ikke ble helt enig med vår miljøvern-
minister Thorbjørn Berntsen, har etter
hvert markert seg som en svært tydelig
forkjemper for effektive klimatiltak.
– Vi som har hørt ham tale før, ser
her fram til ett av konferansens høydepunkt. Han skal fortelle oss hvordan en
konservativ regjering kan føre en kraftfull
klimapolitikk, sier Fridstrøm.
Påmelding kan skje via TEMPOs
nettside www.transportmiljo.no.
SLUTTKONFERANSE.
Hvilke tiltak er nødvendige for å få ned
klimagassutslipp i
transportsektoren?
Foto: Eilif Ursin Reed
KLIMA 2-2014
39
Returadresse:
CICERO Senter for
klimaforskning
postboks 1129 Blindern
N-0318 OSLO
Ettersendes ikke ved varig adresseendring
0,6
Avvik fra global
middeltemperatur OC
0,5
0,4
Navn:
Stilling:Klimarådgiver for Jens Stoltenberg i
2013
0,62
0,3
hans arbeid som FNs spesialutsending
C
0,2
0,1
In­spi­rert av:Næringslivsledere som satser på
0,0
-0,1
-0,2
-0,3
-0,4
1880 1900 1920 1940 1960 1980
2013
•Kilde: NOAA. Avvik fra gjennomsnitt
1901–2013
50
Norske utslipp
2012
44,1Mt
Foto: Finansdepartementet
O
Kjetil Lund
lavkarbon økonomisk utvikling
På baksiden
«It’s better to tax pollution heavily than to tax labor heavily». Nei,
dette er ikke et Al Gore-sitat. Det er bare en av Kjetil Lunds daglige
Mt CO2
40
karbonpris-promoer på Twitter.
30
20
1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003
2012
•Kilde: Statistisk sentralbyrå
35
Globale utslipp
1959–2012
30
2012
34,5
Gt CO2
25
20
15
10
5
1959
1970
1980
1990
2000 2012
•Kilde: PBL Netherlands Environmental
Assessment Agency
Temperaturavvik i Norge
6
2013–2014
5
3
O
C
4
2
1
0
4
5
6
7
8
9 10 11 12 1
Måned
2
3
4
•Kilde: Meteorologisk institutt
Avvik fra gjennomsnitt 1961–1990
Ni måneder som Stoltenbergs klimasherpa – hva får man til?
Jeg håper vi bidrar til at politiske ledere
verden rundt engasjerer seg sterkere i det
internasjonale klimaarbeidet. Så håper jeg vi
får fram at det er i mange lands økonomiske
egeninteresse å avvikle fossile subsidier og i
stedet skattlegge CO2-utslipp.
Når ble du opptatt av klima?
Gjennom jobb, i 2007. Den daværende
regjeringen la da fram sin første klimamelding, og statsminister Jens Stoltenberg
lanserte regnskogsatsingen vår på klimamøtet i Bali. Jeg jobbet ved Statsministerens
kontor og hadde klima- og energipolitikk
som ett av mine ansvarsområder.
Hvem er ansvarlig for klimaendringene?
Tradisjonelt de gamle industrilandene. Men
de tider er omme da vi bare kan dele verden
inn i «fattige» og «rike» land, og så skylde
på oss selv. Verden er et mer komplekst
sted nå. Om få år passerer Kina USA også
i akkumulerte utslipp. Alle land må bidra,
skal vi klare å omstille verdensøkonomien
fra høykarbon til lavkarbon.
Hvem skal løse problemet?
Vi skal alle bidra gjennom å ta klimariktige
valg. En effektiv klimapolitikk handler i stor
grad om å skape samsvar mellom økonomisk
egeninteresse og klodens interesse. Vi trenger entusiastene, men skal vi oppnå kutt som
monner, må klimapolitikken også nå ut til
dem som ikke gjør sine valg ut fra idealisme.
Da snakker vi om prising av CO2-utslipp.
Er du bekymret for framtiden?
Ja og nei. Jeg tror klimaendringene kan få
svært alvorlige følger. Samtidig har jeg en
sterk tro på menneskenes evne til å løse
problemer. Jeg tror at politikk nytter, og jeg
tror på næringslivets evne til å finne gode
løsninger når bare rammevilkårene er gode.
Ditt klimaråd til folk flest?
Aksepter og støtt høye skatter og avgifter
på varer og tjenester som medfører høye
CO2-utslipp. Det vil muliggjøre en effektiv
klimapolitikk.
AV M O N I C A B J E R M E L A N D