cover - Argument - Universitetet i Oslo

Nummer to - 2013
Av studenter i Oslo
TEMA: HJERNEN
NEVRONONSENS AVSLØRT / CHAT MED DØDEN
GRØNNVASKET STRØM / HUMANISTER I HARDT VÆR
ARVEN ETTER CHÁVEZ / POSITIV FORSKNING
FORMIDLINGSREVOLUSJONEN
WITH ARTICLES IN ENGLISH
Innhold
Leder
02. LEDER
Humanist, javisst
04. HUMMER OG KANARI
05. SAMFUNN
29. KULTUR
06. VENEZUELA ETTER
CHÁVEZ
Eirik Sundvall
08. DØDEN, SKAL VI CHATTE?
Eivind Eggen
10. MEN TORNEROSE SOV IKKE I HUNDRE ÅR
Anne Fougner Helseth
12. KULTURPOLITIKK PÅ
FEIL KURS
Vegar Bjørnshagen
14. KELTISK TIGER PÅ VEI
TILBAKE
Martin M. Bugge
16.FRIHETSFORSKEREN
Vilde S. Imeland
Av Carline Tromp
En ny generasjon humanister må ta grep for å redefinere fagfeltets rolle i samfunnet.
30.MASSEPRODUSERT
MENNESKEKUNNSKAP
Kristian Wiese, Eivor Mæland
og Carline Tromp
33.BOKANMELDELSE:
FLYTTERESTER
Kristian Wikborg Wiese
34. VALENTINO: LIDEN
SKAPELIG MOTEKEISER
Isabella Ambrosio
36. SALIGE ER DE SOM GLEMMER
Andrea Miranda Sand Bruer
37. NATURVITENSKAP
19. TEMA: HJERNEN
20. DON’T BELIEVE THE NEURO-HYPE
Tulpesh Patel
22. UTE AV ØYE, UTE AV SINN?
Hallvard Østtveit Barbogen
24. VI VET HVEM DU ER
Knut Ulsrud
25. KVIFOR SEIER VI DET?
Urd Vindenes
26. TONAR FOR TOPPLOKKET
Sigrun Sæbø Åland
Populært: På tidlig 70-tall sto studentene i kø for å komme seg inn på humaniorabiblioteket. Ukjent fotograf, Universitetshistorisk fotobase.
Høsten 2007 ble jeg humanist. Stedet var Auditorium
1 på Sophus Bugges hus på Blindern, anledningen var
forelesning i emnet «Exfac for humanister», en introduksjon til fagfeltet for nye studenter. For en fullsatt
sal snakket foreleser Helge Jordheim om «vitenskapen
om det menneskeskapte». Det handlet om dannelse
– å kjenne sin historie, kunne lese og fortolke verden
rundt oss, å kunne se det store bildet, grunnferdigheter
i et samfunn fullt av kulturelle referanser, skiftende
paradigmer og store spørsmål. Jeg husker ennå følelsen
av stolthet og glede over å være med på et slikt prosjekt.
er en av rettferdig harme. Et slikt syn har for eksempel
blitt uttrykt i media av litteraturprofessor Toril Moi.
I en Aftenposten-kronikk med tittelen «Forsvar for
humaniora» definerer hun fagfeltet som samfunnets selvrefleksjon og hukommelse. Mois tekst er et
glødende forsvar for den «unyttige» grunnforskningen og verdiene som ikke lar seg måle i krone og øre.
For kritikerne vil utspillet likevel være bensin på bålet.
Selvrefleksjon og hukommelse klinger fint, men hva vil
det egentlig si i praksis? Og blir man «teknokrat» med
én gang man stiller disse spørsmålene?
Det er ikke alltid lett å huske på denne følelsen.
Humaniorastudentene har blitt anklaget for å være
dumme, naive og egoistiske, akademikerne for å være
usynlige. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav
Jeg vil være den første til å stille i demonstrasjonstog
mot nedleggelse av smale fagfelt og nedprioritering
av humanistisk forskning. For å bare ta mitt eget fag
som eksempel: Uten kompetansen og diskusjonen
rundt den eldste nordiske litteraturen som finnes på
universitetene, ville vi sittet igjen med en haug gamle
manuskripter som ingen kunne lese eller forstå. Disse
tekstene forteller blant annet om vikinger og norrøne
guder, kulturhistorisk fellesgods som stadig dukker opp
i diskusjonen om «det typisk norske». Et tema som i
høyeste grad opptar samfunnsdebatten.
Inne sitter akademikerne og tviholder på de gamle bøkene sine.
Åmås – selv humanist – har flere ganger på kronikkplass kritisert humaniora for å ikke bidra nok til
samfunnet. Bildet Åmås tegner er av et lukket og låst
elfenbenstårn med dype vollgraver rundt. Inne sitter
akademikerne og tviholder på de gamle bøkene sine,
mens de lukker ørene for markedskreftenes brøl.
Som innehaver av en mastergrad i norrøn filologi treffer kritikken meg rett i fleisen. Den første reaksjonen
2
Men idealer om refleksjon og dannelse er ikke nok til å
rettferdiggjøre masseproduksjon av humaniorastudenter. Det humanistiske fakultet er det største ved Universitetet i Oslo, med rundt 5600 studenter. Man trenger
ikke en mastergrad for å forstå at de færreste av dem
38. DET POPULÆRVITEN
SKAPELIGE PROSJEKT
Elise Lund
40. BEING GAY, NURTURE
OR NATURE?
Lalah Rukh
42. GRØNVASKA STRAUMREKNING
Borgar Aamaas
44. SCHRÖDINGERS ARV
Kristian Olsen og Ask Markestad
46. KUNSTIGE HOFTER,
KUNSTIGE HJERNER?
Anna Blix
BAKSIDEKRONIKKEN
48. SAMFUNNSDEBATTEN UTEN KUNNSKAP
Torkil Vederhus
kommer til å drive med grunnforskning. Derimot vil de
fleste møte et arbeidsmarked som stiller seg undrende
til hva humanistene har å bidra med. Hva det egentlig
Idealer om refleksjon og dannelse er ikke nok til å rettferdiggjøre masseproduksjon av
studenter.
vil si å bidra til et samfunn er i seg selv et spørsmål uten
fasitsvar. Begreper som nytte og verdi kan tolkes på
mange måter, som vi kan lese om flere steder i denne
utgaven av Argument.
Vi trenger ikke færre humanister, men vi trenger humanister med selvtillit og forståelse for sin oppgave i samfunnet. Derfor er vi nødt til å stille spørsmålene om vår
rolle i samfunnet, og besvare dem med gode argumenter
og friske blikk. Hvis ikke en ny generasjon tar grep, kan
humaniora bli stående som akademias litt rare onkel, han
med den sjeldne boksamlingen og uerstattelig kunnskap,
som aldri går ut døra og ikke har skiftet genser siden
1995. For å unngå dette er det på høy tid at humanistene
viser seg frem og krever sin plass.
Ordet er vårt.
Carline Tromp (f. 1984) er redaktør i Argument. Hun er utdannet
norrønfilolog og jobber med tekst og bilder.
Argument er et tverrfaglig og tverrpolitisk tidsskrift laget av studenter og unge forskere. Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert gratis på studiesteder over hele Oslo.
Publikasjonen er finansiert av Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) og annonsesalg.
REDAKTØR:
Carline Tromp
BILDEREDAKSJON:
Sarah Yasin (redaktør) og Marion Priebe
REDAKSJONSLEDER:
Sandra Mileo
NETTREDAKSJON:
Kristian Wikborg Wiese (redaktør)
SAMFUNN:
Vilde Fastvold (redaktør), Eirik Wig Sundvall, Ingvill Daatland
Hekne, Reidar Jessen, Martin Magelssen Bugge, Vegar Bjørnshagen,
Eivind Eggen og Anne Fougner Helseth
UTFORMING:
Ørjan Laxaa
TEMA:
Espen Stabell (redaktør), Oda Tømte, Kenneth Wangen, Anne
Gerd Grimsby Haarr og Hanne Linn Skogvang
KULTUR:
Sandra Mileo (redaktør), Kristian Wikborg Wiese, Eileen
Danielsen, Betol Hansen, Andrea Miranda Sand Bruer og Isabella
Ambrosio
NATURVITENSKAP:
Kristina Øie Kvile (redaktør), Marit Simonsen, Lalah Rukh, Ola
Tobias Hafslund, Tulpesh Patel, Christiane Brandvoll, Anders
Krabberød, Betol Hansen, Ask Markestad og Kristian Olsen
OMSLAGSILLUSTRASJON:
Sarah Yasin. Foto: jsmjr på Flickr
SEKSJONSSIDEBILDER:
Samfunn: Fonta84/deviantart.com; Tema: Pia Isaksen;
Kultur: Carl Spitzweg «Der Bücherwurm», 1860;
Naturvitenskap: Ukjent fotograf, 1932. Universitetshistorisk fotobase.
ABONNERE:
Ett år: 250 kroner
Støtteabonnement: 500 kroner
SKRIVE FOR OSS?
Dødlinje for #3: 11. mars . Tema: Brasil (for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på alle
nivåer og fra alle felt. Enhver som skriver til oss er garantert grundig
tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted
www.argumentnett.no.
Send ditt utkast på maks 8000 tegn til
argument-redaksjon@studorg.uio.no
Redaksjonen ble avsluttet 24. februar
ANNONSESALG:
Space Media AS Telefon: 982 86 993
Mail: annonsesalg@spacemedia.no
KONTAKT:
Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo
Mail: argument.tidsskrift@gmail.com
Hjemmeside: www.argumentnett.no
MOTARGUMENTER:
Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom
Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom
3
Hummer og kanari
Uansett hvor mange du kjenner, kun 150 av dem kan
du virkelig kalle venner
Er du omsider i gang med å slette Facebookkontakter? Det kan bli et tidkrevende oppdrag, dersom du kun skal sitte igjen med ekte venner. Antall stabile og meningsfulle vennskap som det er mulig å opprettholde begrenser seg nemlig til 150 stykker.
I gamledager, før Facebooks storhetstid, kartla evolusjonspsykologen Robin Dunbar folks nettverk ved å studere deres julekortvaner. Det viste seg at den gjennomsnittlige engelskmann sendte julekort til 150 hjem. Funnet stemte godt overens med antropologiske studier: på tvers av sted og tid ser det ut til at mennesker organiserer seg
i grupper på rundt 150. Derfor er det nettopp dette antall vennskap hjernen vår er vant til å holde styr på. Hjernebarkens kapasitet klarer simpelthen ikke å pleie flere.
Hjernen forandrer seg ikke i takt med samfunnet og teknologien, så hvis du ønsker å gjøre steinalderhjernen din en tjeneste, er det bare å sette i gang med å luke ut
bekjente. http://www.businessweek.com/articles/2013-01-10/the-dunbar-number-from-the-guru-of-social-networks
IDH
Helomvending
Phineas Gage var en rolig og sindig jernbanearbeider. Helt til en sprengningsulykke i 1848 sendte et
digert stålrør tvers gjennom hjernen hans. Ikke bare
overlevde Gage, han reiste seg også opp og gikk
mens hans skrekkslagne kolleger så på. Ikke lenge
etter var han på jobb igjen. Men noe hadde endret
seg: folk rundt Gage rapporterte en totalt endret
personlighet. Fra å være en snill og godlynt mann,
hadde han blitt en hensynsløs drittsekk. Phineas
Gage ble et favorittobjekt for hjerneforskere, som
blant annet kunne slå fast at frontallappen (den
delen av hjernen som ble skadet) har mye å gjøre
med vår personlighet.
CT
SAMFUNN
ARVEN ETTER CHÁVEZ / HVIS FRP FIKK STYRE KUNSTEN
STEMMERETTSJUBILEET / DØDEN PÅ FACEBOOK
DEN KELTISKE TIGERS BRØL / POSITIV FORSKNING
Illustrasjoner av Marion Priebe
4
5
Samfunn
Venezuela etter Chávez
Samfunn
Hvis president Hugo Chávez dør nå, vil arven etter ham bli
like kontroversiell som mannen selv.
LATIN-AMERIKA
OFFISER, FANGE OG PRESIDENT
Av Eirik Wig Sundvall
Ill.: Fredrik F. Kløvstad
Mens Hugo Chávez behandles for livstruende kreft, står politikken i Venezuela på
stand-by. Dette viser hvor knyttet statsstyret i Venezuela er blitt til presidentens
person. Vil Chávez etterlate seg et land
med smuldrende demokratiske institusjoner eller et styrket deltagerdemokrati?
Despot?
I 2009 ble dommeren María Lourdes
Afiuni fengslet etter å ha avsagt det
som ble oppfattet som en ufordelaktig
dom for regjeringen. Hun sitter i 2013
fremdeles i husarrest uten lov og dom.
Dette og andre eksempler på fengsling av
personer anklaget for å være «fiender av
revolusjonen», er blitt skarpt kritisert av
blant andre FN og Amnesty International. Under styret til Hugo Chávez har en
rekke formelle demokratiske institusjoner og rettigheter blitt sterkt utfordret.
Chávez blir av sine motstandere fremstilt
som en despot, som har trukket Venezuela lenger og lenger inn i en autokratisk
hengemyr. Økonomien står i stampe
med rundt 20 prosent inflasjon årlig, og
nesten all økonomisk vekst er knyttet
til inntektene fra den altoverskyggende
oljesektoren. Stadig flere høyt utdannede
venezuelanere flytter fra landet, som
følge av svært begrensede karrieremuligheter. Kritikere mener oljerikdommen
blir sløst vekk uten tanke på bærekraftighet. Chávez, som tilsynelatende ser seg
som en personifisering av folkeviljen,
har generelt vist lite forståelse for kritikk
fra sitt eget folk. Opposisjonelle blir av
regjeringen demonisert som lakeier for
utenlandsk imperialisme. Etter 14 år ved
makten har presidenten aldri deltatt i en
åpen politisk debatt med opposisjonelle
politikere.
Demokrat?
Tilhengere av Hugo Chávez fnyser av
kritikken. Chávez representerer en dypere
Av sine motstandere
blir Hugo Chávez fremstilt som en despot
som har trukket Venezuela lenger og lenger
inn i en autokratisk
hengemyr.
og mer sosial form for demokrati, hevder
de, mens de gamle demokratiske institusjonene fungerte som et dekke for elitenes
korrupte klientnettverk. Misnøyen med
det politiske systemet som eksisterte før
Chávez kom til makten, må ikke undervur-
6
Despot eller demokrat? Venezuelas president
Hugo Chávez i bedre dager. Foto: Wikimedia
Commons
• I 1989 ble tusenvis av demonstranter meiet ned av politi- og
militærstyrker i Caracas. Politikerforakten nådde et historisk
lavmål.
• I 1992 slynget offiseren Hugo
Chávez Frías seg inn på den
nasjonale arena, med et
kuppforsøk mot den upopulære
president Carlos Andrés Pérez.
Forsøket mislyktes og Chávez
ble fengslet.
• Etter noen år i fengsel ble
Chávez benådet og stilte til
valg i 1998.
• Chávez vant valget i 1998
og har siden vunnet alle
presidentvalg.
deres. På tross av enorme oljeinntekter var
inntektsforskjellene dype og fattigdommen
stor. Avstanden mellom politikernes høytsvevende løfter og den korrupte praksisen,
ble av venezuelanere generelt oppfattet som
himmelvid. Majoriteten følte seg oversett
av de etablerte politiske elitene. Det var
denne sterke misnøyen som førte Chávez
til makten, og som har holdt ham der siden.
Presidenten har svekket de tradisjonelle
elitenes makt og dette blir han hyllet for. I
dag føler mange venezuelanere seg politisk
representert for første gang. Under Chávez
er det etablert lokale folkeråd, «Consejos
Communales», i slummene. Disse rådene,
hvor beslutningene tas etter demokratiske
prosesser, men som har sterke økonomiske
avhengighetsbånd til Chávez-regjeringen,
blir av tilhengere hyllet som hjørnesteiner i
et utvidet demokrati.
Oljepopulisme
Kritikernes ankepunkt mot presidentens
sosiale reformer er at de er basert på en
rekordhøy oljepris, som har holdt seg stabil
under Chávez´ regjeringstid. Prosjektene er
nesten utelukkende knyttet til inntektene
fra oljeeksporten. Programmene er dermed
svært sårbare for fall i oljeprisen. Korrup-
sjonen har ikke forsvunnet, men antatt nye
former. Statlige ressurser tappes fremdeles
i stor skala av enkeltpersoner og nettverk
med forbindelser til statsapparatet. Men
det viktigste for mange venezuelanere er
at pengestrømmen har skiftet retning. En
langt større del av landets oljeinntekter
ender i dag hos upriviligerte deler av befolkningen, ofte i form av direkte subsidier
til hverdagslige nødvendigheter som mat
og husholdningsartikler. Det er også blitt
satset stort på helse og grunnleggende
utdanning. Cubanske leger og lærere har
strømmet til Venezuela, i en byttehandel
hvor Cuba har mottatt store mengder
petroleum i betaling. At politikerne kjøper
politisk lojalitet med statens oljeinntekter
har vært et karakteristisk trekk ved Venezuelas politikk i moderne tid. Chávez´ sosiale
programmer kan ses fra samme synsvinkel.
Store pengestrømmer fra oljefeltene havner
i slummene; ved valg går stemmene til
Hugo Chávez. Det gjenstår å se om «petroleumssosialismen» vil kunne sikre en
bærekraftig utvikling i det lange løp, eller
om det er «fisk til folket».
En ny Juan Perón?
Mange har påpekt likheten mellom Venezuela under Hugo Chávez og Argentina under
Juan Perón på 1940- og 50-tallet. Perón ble
i likhet med Chávez hyllet som en mann av
folket, som steg frem fra de militæres rekker
for å bringe velstand til de ubemidlede
massene. Perón nøt, sammen med sin vel
så kjente kone Evita, en enorm popularitet
i Argentina. Peróns tid som president var
preget av dype sosiale reformer, stigende
politiske konflikter og en presidentmakt
med stadig sterkere autoritære trekk. Etter
at Evita tapte for kreften 1952 og Juan ble
avsatt av militæret i 1955, har personkulten
rundt dem vokst videre. Mye kan sies om
«peronisme» som bevegelse og personkult,
tenke at deltakerelementet i Hugo Chávez´
Venezuela vil leve videre etter at lederen
forsvinner. På tross av at Chávez fra mange
hold blir skarpt kritisert for sine autoritære
tilbøyeligheter, er venezuelanerne blant nasjonene i Latin-Amerika med mest positivt
syn på demokratiet i eget land. Deltakelsen
i det politiske liv er større enn noen gang.
Fremtiden vil vise om Chávez´ sosiale reformer er bærekraftige. Men uavhengig av slike
Det gjenstår å se om
Chávez´ «petroleumssosialisme» vil kunne
sikre en bærekraftig utvikling i det lange løp,
eller om det er «fisk til
folket».
betraktninger er det et ubestridelig faktum
at upriviligerte grupper i samfunnet er blitt
politiske subjekter på en helt ny måte. Dette
kan vise seg å være den sterkeste arven etter
Hugo Chávez.
Eirik Wig Sundvall (f. 1985) er masterstudent i
historie ved Universitetet i Oslo.
Fredrik Fjeld Kløvstad (f.1985) maler,skriver,tegner,
tar fotografier og bygger ting med hendene.
Se www.fredrikfk.wordpress.com
Mange fattige venezuelanere føler seg for
første gang politisk
representert.
men et aspekt ved arven etter Perón kan ikke
overses: Mange argentinerne følte seg for
første gang involvert og representert i det
politiske liv. Parallellen til dagens Venezuela
er tydelig.
Deltakerdemokrati
Flere generasjoner senere føler mange
argentinere fremdeles et tett identitetsbånd
til peronistpartiet, til tross for at store deler
av den etablerte ideologien for lengst er
skiftet ut. Det er ikke tilfeldig at den sittende
presidenten i Argentina, Cristina Fernández
de Kirchner, representerer peronistpartiet.
Forfølger vi rekken av paralleller mellom
Perón og Chávez videre, er det nærliggende å
7
Samfunn
Samfunn
Døden, skal
vi chatte?
Du kan ingen tweet ta med deg når du
dør, sang trubaduren, men har du tenkt
på Facebookprofilen du legger ig jen?
DØDEN
Av Eivind Eggen
Ill.: Marion Priebe
Da kreftforeningen i januar i år inviterte Per
Fugelli og et panel av filosofer, leger og andre
samfunnsdebattanter til å snakke om døden,
dukket det opp nærmere 1000 mennesker,
på en tirsdag kveld. Undertegnede har aldri
sett en så lang kø på Litteraturhuset. I den
siste tiden har nekrologer om nabodamer fra
Torshov fått førstesideoppslag i avisene og
Kulturdepartementet har lansert sine råd for
tro og livssynsnøytrale begravelser. Det synes
åpenbart at noe er i ferd med å skje med
døden, eller i alle fall med vår håndtering
av den.
Denne endringen er omkranset av større
kulturelle og samfunnsmessige endringer.
Døden møtes på veldig forskjellig vis i
forskjellige himmelstrøk. Men et fellestrekk
er at den som oftest er omgitt av lange tradisjoner. Hva skjer da når endringer i kultur og
teknologi skjer så fort at seremoniene ikke
rekker å følge med?
Seks byte under
Som innbyggere av internettet etterlater
vi oss større og større digitale fotavtrykk;
E-postkontoer, blogger, spillkontoer, nettbanker og ikke minst Facebookprofiler. Når
Siden hennes ble et
sted, en digital grav
jeg kunne oppsøke på
tvers av fysisk rom.
brukeren dør, utgjør alt dette ens digitale
dødsbo. Som med virkelige dødsbo er det
mye papirarbeid involvert i å gi de pårørende
tilgang til dette materialet. Foreløpig er det
få selskaper som spesialiserer seg på dette.
Her i Norge er Legade, en bedrift startet av
studenter fra NTNU, det eneste selskapet
som nå tilbyr håndtering av digitale dødsbo.
Ingen av de større begravelsesbyråene har
foreløpig fulgt opp tråden.
Død og digitale rettigheter
Hver gang du trykker ja på en brukerbetingelse på internett uten å lese den, signerer du
potensielt fra deg rettighetene over ditt intel-
8
RUTINER VED BRUKERS DØDSFALL
• Facebook: Sletter kontoen eller
gjør den om til en minnevegg
som kun kan kommenteres på.
• Gmail: Har offentlige retningslinjer for hvordan pårørende
kan få tilgang til epostkontoen.
• Twitter: Sletter kontoen. Er
den eneste leverandøren som
også tilbyr å lage et arkiv over
innleggene som brukeren har
generert.
• Yahoo (som også eier Flickr):
Tillater ikke overdragelse av
konto. Alt innhold slettes ved
mottatt dødsattest.
• Youtube: Overdrar kontoen til
de som kan bevise slektskap
med avdøde.
lektuelle arbeide etter døden. Legade tilbyr å
avvikle og slette de profilene de kan få tilgang
til, samt lagre innholdet og sette det sammen
til en minnebok for de pårørende. Men det
er ikke alle tjenester som gjør denne jobben
lett for dem. Facebook, som på internasjonal
basis håndterer nærmere 3 millioner dødsfall
årlig, har klare rutiner (se faktaboks). Mindre
aktører derimot, har ofte ingen retningslinjer,
og mange motsetter seg aktivt overføring av
profiler. Dette truer potensielt opphavsretten.
Den amerikanske tenketanken The digital
beyond har flere ganger satt søkelyset på slike
internettjenester. Siden de startet i 2009 har
de forsøkt å påvirke behandlingen av digitale
dødsboså godt de kan, blant annet ved å få
problemene relatert til dette inn i det offentlige ordskiftet. Foreløpig har resultatene latt
vente på seg.
Digital gravskjending
Av og til, i internettets blindgater, finner
man forfalne grunnmurer av hjemmesider fra 90-tallet. Som ruiner fra mediets
barndom minner de oss om det som kom
før. Det samme er det med digitale dødsbo.
Døde profiler står som gravsteiner over et
liv levd. Men som virkelige gravsteder er
slike sider kun nyttige så lenge de forblir
fredelige. Kirkegårder skal ikke bare
oppbevare de døde, men også minne oss
om dem. Som man beskytter graver mot
skjending, må også internettsider beskyttes.
Selv etter døden vil Facebook være knyttet
til personens identitet. Hva skjer når en slik
plattform blir stående uten en bruker?
Hackere kan stjele de dødes identitet, og
bitre bekjentskaper kan benytte anled-
Hver gang du trykker
ja på en brukerbetingelse på internett uten
å lese den, signerer
du potensielt fra deg
rettighetene over ditt
intellektuelle arbeide
etter døden.
ningen til å fortelle verden hva de egentlig
syntes om personen. Som med kirkegår-
dene trengs det noen som kan forvalte disse
minnestedene. E-postkontoer kan sammenlignes med en kiste full av brev. Hvilke
hemmeligheter kan slike kister inneholde?
Internett tilfører ikke noe nytt her, se bare
på avsløringen av Nansens nakenbilder.
Slikt kan skje den beste. Men det er en viss
forskjell på offentlige blogger og private
fotoalbum. Bør familien ha rett til å slette
ting som var ment for offentligheten? Hvis
vi lever livene våre mer og mer i digitale
stammer, slik den kanadiske kommunikasjonsfilosofen Marshall McLuhan mente,
burde ikke klanene ha noen rettigheter?
Spøkelse i maskinen
For noen år siden begikk en venninne fra
folkehøyskolen min selvmord. Etter hvert
som nyheten spredde seg til en vennegjeng
fordelt ut over hele landet, vendte alle seg
til det felles knutepunktet vi hadde: Facebook. Korte og lange minneord samlet seg
på veggen hennes. De neste ukene fulgte vi
profilen hennes daglig, blomster til begravelsen koordinerte vi gjennom chatten.
Den neste tiden var jeg innom profilen
hennes i stille stunder. Tiden gikk og hennes sosiale liv fortsatte. Veggen var fremdeles et møtested for oss etterlatte. Ett år etter
at hun døde, lastet moren opp et bilde av
graven hennes. Mesteparten av denne tiden
var jeg på feltarbeid i California. Veggen
hennes ble et sted, en digital grav jeg kunne
oppsøke på tvers av fysiske grenser. Videre
begynte jeg å søke i andre nettverk på
brukernavnet hennes, og fant profiler på en
rekke andre sosiale nettsteder. Her lå bilder,
meldinger og minner, både fra våre møter
og fra hennes andre venner. Frosset i tid
kan slike sider bli et holdepunkt i den ellers
så flyktige digitale hverdagen.
Nye dilemmaer
En Facebookvegg, i kontrast til en grav, er
først og fremst en publiseringplattform.
Dette medfører nye dilemmaer. Selvmord
Selv etter døden vil
Facebook være knyttet
til personens identitet.
omtales sjeldent i mediene, da det er påvist
en målbar smitteeffekt. Dette er noe som
må tas hensyn til i institusjonaliseringen av
hvordan man behandler slike dødsfall.
I tillegg er det et spørsmål om kostnader.
Hvis dine digitale levninger skal bli bevart
for ettertiden, må dette lønne seg. Båndbredde er ikke gratis, ikke serverplass heller.
Kan døde brukere generere verdi? Google
og Facebook bruker allerede profilen din til
å generere modeller for folks forbruksvaner. Hvem vet hva slags kommersiell verdi
all informasjonen vi legger ut om oss selv
kan få, med stadig kraftigere analyseverktøyer, selv etter brukerens død?
Pyramider og serverfarmer
Hvis vi skal følge Fugellis oppfordring om å
ta døden tilbake inn i samfunnet, må vi ha
bedre rutiner for hvordan vi håndterer digitale dødsbo, og la det som er tjent med å
være offentlig forbli offentlig. I en tidsalder
der de færreste bygger pyramider for å minnes sine døde, vil det å slette deres digitale
fotspor nesten være som å slette dem fra
historien. Hvor lite av din livsutfoldelse
kan i dag spores gjennom tradisjonelle kilder som aviser eller dagbøker? Tenk bare på
den ressursen en blogg kan være. Kanskje
kan dine barnebarn gå på oppdagelsesferd
på internettet og spore opp ditt gamle
brukernavn.
Eivind Eggen (f.1986) er antropologistudent
som tror på et liv etter masteroppgaven
og har fartstid fra begravelsesbransjen.
Han har i følge SSB omkring 50 år igjen å leve.
Marion Priebe (1990) studerer medievitenskap
ved Univseristet i Oslo .
9
Samfunn
Samfunn
Men Tornerose sov
ikke i hundre år
For hundre år siden fikk vi et folkestyre. Hvorfor oppleves
feiringen av dette som mest relevant for kvinner?
STEMMERETTSJUBILEET
Av Anne Fougner Helseth
Ill.: Sigrid Kristiansen
Arrangementene i anledning Stemmerettsjubileet er både mange og mangslungne, men
én klar tendens er å spore: En uhøytidelig
gjennomgang av avisene tilsier høy østrogentetthet, til og med blant brorparten
av journalistene som vier sin arbeidstid til
temaet (jamfør denne teksten). Unnskyld,
søsterparten. I det norske språk kan man
stadig finne spor av at mannen tradisjonelt
har vært normen. Brorparten. Nordmannen.
Fortsatt kan det tidvis virke som om kvinnen
er unntaket. Kvinnelig sjef, presiseres det.
Og når kvinnen forblir unntaket, er det ikke
rart feiringa av stemmerett for kvinner blir
en nisjefeiring. Selv om Tornerose og hennes
medsøstre slettes ikke har ligget på latsiden
de siste hundre årene, er hekken mellom
kjønnene fortsatt i bildet.
Hugget i stein?
Hekk eller ei, jubileet skal feires over hele
landet, med Hundreårsmarkeringen 8. mars
og Stemmerettsuka til sommeren som høydepunkter. Som likestillingsminister Inga
Marte Thorkildsen bemerket før jul; dette
må jo bli året da ingen setter spørsmålstegn
ved poenget med å markere kvinnedagen.
Uavhengig av hundreårsjubileet finnes det
nok av grunner til å markere 8. mars. Det
er bare å registrere antall kvinner i toppstillinger i Norge for å se at det er for tidlig å ta
av de røde strømpene. Og retter man blikket
utover må strømpene sågar heises kraftig
opp. I de arabiske landene ser det ikke pent
ut for kvinnerettighetene etter de seneste års
omveltninger. I Saudi-Arabia, der kvinner
ikke har stemmerett, skal stormufti Abdul
Aziz Aal al-Sheikh ha uttalt at ideen om
kvinnedeltagelse i kongerikets øverste råd,
samt likestilling mellom menn og kvinner, er
noe islams fiender har kokt i hop med sikte
på å ødelegge troen. Det ser ut til å være lett,
både for islamistiske fundamentalister og
islamkritikere, å hevde at slike holdninger
er hugget i stein i islam og ikke kan gås vekk
fra. Men i Saudi-Arabia erklærte kong Abdullah i forfjor at kvinnene skal få stemme
og stille ved valget i 2015.
Fort framover
Også kristendommen har blitt brukt
til å legitimere mye kvinnefiendtlighet
gjennom tidene. Allikevel har det gått
framover her i det, inntil nylig, statskirkelige Norge. Og det nokså fort og
fra et nokså arkaisk utgangspunkt, slik
Hege Ulstein påpekte i Dagsavisen ved
inngangen til Stemmerettsåret. Hun
hadde kikket på en kontrakt for kvinnelige lærere fra 1923. Ti år etter at norske
kvinner fikk stemmerett, måtte kvinnelige
lærere blant annet forplikte seg til å avstå
fra: å gifte seg, ha samkvem med menn,
være ute om kvelden, forlate byen, drikke,
røyke, sminke seg, bruke sterke farger eller
mindre enn to underskjørt, og oppholde
seg i isbutikken i sentrum (!). «Det kan
minne om Saudi-Arabia, men det er altså
Norge for 90 år siden. Kontrakten minner
oss om at selv det mest håpløse, kanskje
særlig det mest håpløse, lar seg forandre»,
skriver Ulstein.
Det er altså håp, både borte og hjemme.
Men da må Tornerose og vi andre holde
oss våkne litt til. Og mennene må bli med
på festen.
Anne Fougner Helseth (f. 1988) studerer juss ved
Københavns universitet og har fått på seg de røde strømpene etter et halvår som FN-praktikant i Brussel, der
jenter ikke får gå i fred på gata. Hun er nytt, årvåkent
medlem av samfunnsredaksjonen i Argument.
Sigrid Riiser Kristiansen (f.1988) studerer realfag
ved Universitetet i Oslo.
Arrangementer i anledning stemmerettsjubileet
Modig stemme: Camilla Collett er tema for flere arrangementer i år. Her malt av Jakob
Munch. Foto: Wikimedia Commons
Et knippe kvinnekalas-, nei unnskyld, stemmekalas-arrangementer:
• Boklansering: Boken «Ja, vi elsker likestilling - Norsk likestillingshistorie fra 18142013» lanseres på Litteraturhuset i Bergen 10. juni. Paneldebatt om utfordringer for
dagens likestilling i Norge, med bl.a. Audun Lysbakken, Helga Hernes og Siv Jensen.
• Pippikonferanse: Konferansen «Jenter og makt» setter litterære jenter på dagsorden, med Camilla Collett og Pippi Langstrømpe som eksempler. 7.-8. mars, Pilestredet 48.
• Modig samtale: Monologen Camilla Collett spilles i Slottskapellet i Oslo med
påfølgende guidet tur i Camilla Colletts fotspor og panelsamtalen «MODIGE
STEMMER – Fra de stummes leir til rosabloggere». Samtalen finner sted i Universitetsgaten 20.
10
• Byvandring: En annerledes byvandring som tar for seg viktige skikkelser og hendelser i den norske historien om kvinners rettigheter. Møter med damer som Camilla
Collett, Gina Krog, Ibsens Nora og Kroghs Albertine. 18. og 19. juni, med start fra
Slottsplassen.
• Folkemuseumsbesøk: Jubileumsutstillingen «Finstemte kvinnfolk» på Norsk
folkemuseum tar for seg samfunnsmessige og politiske endringer fra 1814 til i dag,
med året 1913 som omdreiningspunkt, og gir innblikk i kvinners hverdagsliv. Offisiell
åpning 7. mars.
Les mer på www.stemmerettsjubileet.no
11
Samfunn
Samfunn
Kunstpolitikk på feil kurs
Hva skjer om Fremskrittspartiet
får føre kulturpolitikken?
KULTURPOLITIKK
Av Vegar Bjørnshagen
Ill.: Anders Nordmo Kvammen
STATENS KUNSTNERSTIPEND
• Enkeltkunstnere kan søke på
stipend for å motta direkte
tilskudd fra staten. Tildelingsgrunnlaget er kunstnerisk
kvalitet og aktivitet.
• Stipendene deles ut for perioder mellom ett til fem år og
skal blant annet gi kunstnere
muligheten til å arbeide med
bestemte prosjekter, videreutvikling av kunst og å hjelpe yngre og nyutdannede kunstnere
å etablere seg.
• Fra 2012 omfatter Statens
kunstnerstipend fire ulike
stipendtyper: Arbeidsstipend,
Arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere, Diversestipend, Diversestipend for
nyutdannede kunstnere.
FREMSKRITTSPARTIETS
KUNSTPOLITIKK
Det norske kunstfeltet er eksepsjonelt sammensatt, og basert på at det finnes flere typer
verdi. Hvordan vil det prekære forholdet
mellom kunst og økonomi påvirkes i en
potensiell fremtid der kulturpolitikken føres
av Fremskrittspartiet?
Skrot eller kunst?
Etter å ha fisket på alle hav og endret eier og
navn flere ganger, endte tråleren Vima opp i
Kirkenes. De nye eierne neglisjerte vedlikeholdsarbeidet, og Vimas forfatning ble med
tiden dårligere. Utgiftene for å reparere tråleren ble så store at eierne forlot den. I tiden
som fulgte pådro Vima seg så store bøter
at reparasjon og videre drift ikke ville være
lønnsomt. Som en konsekvens ble tråleren,
som i teknisk forstand kunne vært rehabilitert, slept til opphugging. Her kommer
kunstneren Marianne Heier inn. Hun kjøper
opp deler av vraket og stiller dem ut som en
skulptur i åpningsutstillingen «Surplus» på
Festspillene i Bergen. Med denne handlingen problematiserer Heier den dominerende
økonomiske logikken, og selve innholdet
i begrepet «verdi». Det økonomiske
systemets krav om profitt definerer noe som
i utgangspunktet er funksjonelt – tråleren
Vima – som verdiløst. Spørsmålet om verdi
er brennaktuelt for kunstpolitikken når vi
beveger oss inn i valgåret 2013.
Mot farlige farvann
Hvis FrP vinner valget vil kulturfeltet merke
betydelige endringer. Kulturhistoriker Ole
Marius Hylland har påpekt at det norske
kulturfeltet rent økonomisk er preget av
statlig intervenering, da kulturen i betydelig
grad finansieres gjennom offentlig støtte. På
den andre siden kjennetegnes feltet også av
Som akademisk grunnforskning har kunst
ikke nødvendigvis noen
umiddelbar nytteverdi.
svak statlig kontroll, regulering og målstyring. Kunstnerens autonomi gis prioritet.
Dette ønsker FrP å endre på. Partiet mener
at kutt i, eller full avvikling av, offentlige
støtteordninger vil legge grunnlaget for
et bredt og mangfoldig kunstliv, samtidig
som de ser ut til å forfekte økt detaljstyring
(se faktaboks). Sett ut i fra ny sosiologisk
forskning på kunstfeltet, er dette argumentet
12
www.kulturradet.no
Foto: Fremskrittspartiet
• I følge partisidene til FrP ønsker
partiet å: «Kutte i garantilønn
og stipender, slik at kunstnere
i større grad må leve av det de
selv skaper» samt «Stille krav til
alle som mottar offentlig støtte,
slik at de må tilby noe som publikum vil ha.»
(www.frp.no)
• Ole Marius Hylland oppsummerer partiets posisjon slik:
«Statlige penger representerer
binding, mens private eller kommersielle penger ikke gjør det».
VIDERE LESNING
• Dag Solhjell, Jon Øien, Det norske kunstfeltet (2012)
• Ole Marius Hylland, Fremskrittspartiets kulturpolitikk
- kulturpolitisk opposisjon i
utvikling (2011)
• Arne Johan Vetlesen, Smerte
(2004)
utfordrer kunsten det etablerte og presenterer alternative perspektiver.
imponerende feilslått, og basert på en svært
begrenset innsikt i norsk kunstverden.
Symbolske rom
Filosof Arne Johan Vetlesen skriver at
«kultur» kan forstås som de symbolske
ressursene et samfunn stiller til disposisjon
for sine medlemmer. Å kun legge til rette
for et kommersielt kunstkretsløp medfører
en grov innsnevring av disse ressursene.
Forholdet mellom kunstnerisk verdi og
økonomisk eller materiell verdi viser at
kunsten er langt større enn hva den koster.
Derfor er det rettmessig å argumentere for
en fortsatt offentlig støtte til kunst, for å
sikre et mangfoldig kunstfelt som ikke bare
skaper kunst med formål om å selge den
for å oppnå profitt. Risikoen er dermed
høy – vi har mye å tape ved å la FrP seile
kulturskipet og sette kursen mot det kommersielle markedets farvann.
Et sammensatt kunstfelt
Ifølge sosiologene Dag Solhjell og Jon Øien er
den norske kulturverdenen unik i sin bredde
og kompleksitet. I boka Det norske kunstfeltet (2012) foretar de en institusjonell analyse
av den norske kunstverdenen. De finner at
det norske kunstfeltet består av tre forskjellige
kretser, som opererer med ulike verdier og
forståelser av hva de anser som betydningsfullt: En «eksklusiv» krets, hvor det kjempes
om kunstnerisk anerkjennelse og kvalitet; en
«kommersiell», hvor kunstens økonomiske
avkastning er det viktige; og en «inklusiv»
krets, som vektlegger deltakelse og aktivitet
fremfor kunstnerisk kvalitet. Solhjell og Øien
mener denne inklusive kretsen er helt spesiell
for det sosialdemokratiske Norge. Formidling
er spesielt viktig, da den skal gjøre «den
vanskelige samtidskunsten» tilgjengelig og
mer forståelig for et bredere publikum.
Fra bredde til ensretting
I sum skaper kretsene et sjeldent bredt
kunstfelt. Aktørene i de ulike kretsene er
interesserte i forskjellig type kunst; ulike
kunstretninger ivaretas av ulike felt, og ulike
felt skaper ulik kunst. I tillegg kommer synergieffekten mellom de tre kretsene. Dette
mangfoldet er verdifullt av flere årsaker. Et
viktig argument er at det er mye kunst som
aldri ville blitt produsert i et utelukkende
kommersielt kunstfelt. Det må forutsettes at
kunsten som ikke produseres for å selges har
en egenverdi. I en tid hvor «hva som helst»
tilsynelatende kan være kunst, er denne
verdien ikke alltid innlysende, men kan
tydeliggjøres ved å se på likheten mellom
akademisk grunnforskning og kunsten.
Grunnforskning har ikke nødvendigvis
noen umiddelbar nytteverdi. Likevel er det
den som gjennom historien har gjort viktige
oppdagelser som har fått store følger for samfunnet. Som grunnforskningen kan kunsten
skape noe mer i samfunnet, noe som etterspørselen i markedet kanskje ikke vil generere.
Hvis FrP fikk bestemme, ville vi imidlertid
sett en ensretting hvor det i praksis kun er den
kommersielle kunstkretsen det vil gis rom for.
En slik innsnevring av kunstfeltet vil påvirke
relasjonen mellom kunst og økonomi, og altså
hva slags kunst som skapes, hva slags kunst
som fremstår som verdifull.
Kunstens verdiverden
Vima ble tømt for den økonomiske verdien
den hadde som tråler. Vrakrestene som ble
stilt ut vitner om noe som var til overs, og
ble i Festspillutstillingen dermed tilført ny
verdi. Denne nye verdien er kunstnerisk,
heller enn økonomisk. Verdien handler om
den symbolske kraften materialet rommer
og forteller om en skjebne svært mange av
Hvis FrP fikk bestemme, ville vi sett en ensretting hvor det i praksis kun er den kommersielle
kunstkretsen det vil gis rom for.
verdens gjenstander utsettes for i et dominerende økonomisk system hvis fallgruver
er store. Slik problematiserer utstillingen
«Surplus» forholdet mellom nettopp
økonomisk verdi og kunstnerisk verdi.
Heiers verk viser hvordan kunsten kan
tilby fortolkningsmuligheter som ikke domineres av formålsrasjonelle, økonomiske
og teknokratiske prinsipper for tenkning
og handling. Kunsten evner å stimulere til å
tenke og sanse annerledes. På denne måten
Vegar Bjørnshagen (f. 1990) studerer
sosiologi ved Universitetet i Oslo
Anders Nordmo Kvammen lager og leser tegneserier.
Har gått på Einar Granums kunstfagskole,
og har en bachelor i medier og kommunikasjon.
Livnærer seg ved å jobbe i en IT-bedrift.
13
Samfunn
Keltisk tiger på vei tilbake
Samfunn
Irland ligger an til å bli den første av Eurosonens kriserammede
økonomier som vender tilbake til stabilitet.
ØKONOMI
IRLAND OG FINANSKRISEN
Av Martin Magelssen Bugge
Ill.: Georg Pram Ekelund
Frem til 1995 var Irland et fattig land. Men
det snudde seg i perioden mellom 1995
og 2008, da irene opplevde imponerende
vekst på 9,4 % i gjennomsnitt per år. Irland
fikk derfor kallenavnet den keltiske tigeren,
som er en referanse til de raskt voksende
økonomiene i øst og sør-øst Asia. Så kom
2008 og finanskrisen. Den store villkatten
kollapset og ble en av de hardest rammede
økonomiene i finanskrisen og den etterfølgende gjeldskrisen. Tilstandene var så ille
at investorer og andre i finansmiljøet plasserte Irland under fellesbetegnelsen PIIGS
(Portugal, Italia, Irland, Hellas, Spania):
de hardest rammede landene i eurosonen.
Irland var også blant landene som innførte
de tøffeste innstrammingstiltakene for å få
kriselån fra eurolandene og det internasjonale pengefondet (IMF).
Fra griser til kattedyr
Regjeringen innførte kutt i offentlige utgifter og velferdsytelser, samt økt skatt for
å betjene den økende gjeldsbyrden. Dette
førte til redusert aktivitet i økonomien,
og påfølgende økt arbeidsledighet. Irland
deler i så måte mange felles erfaringer
Det er mange karakteristikker ved den irske
økonomien som skiller seg fra de andre
PIIGS-landene.
med de andre PIIGS-landene. Men det er
også noen oppsiktsvekkende forskjeller:
Nyhetsmagasinet The Economist kunne i
januar melde at Irland kanskje allerede i
år kan forlate innstramningsprogrammet,
bestående av økte skatter og kutt i offentlige utgifter. I tillegg vil de kunne returnere
til obligasjonsmarkedet (se faktaboks) etter
å ha mottatt kriselån fra IMF og eurosonen
siden finanskrisen. Dersom Irland lykkes
med dette tyder mye på at de vil kunne
klare å stå på egne ben igjen.
Innstramning = ond spiral?
De andre PIIGS-landene viser få tegn til å
kunne skryte på seg det samme. Økonomen
Joseph Stiglitz har kritisert Europas måte
å takle krisen på. Ifølge ham har innstrammingspolitikken som PIIGS-landene fører,
kun forverret krisen. Stiglitz argumenterer
for at det offentlige må øke pengebruken i krisetider, for å kompensere for den tilsvarende
reduksjonen i pengebruk hos den private
delen av økonomien. Dersom både offentlig
og privat sektor reduserer pengebruken, vil
økonomien gå fra krise til resesjon og deretter
depresjon. En mulig løsning for å komme
ut av en økonomisk krise er i følge Stiglitz å
14
et fortrinn. Som det eneste store engelsktalende landet i eurosonen, er Irland blitt
hoveddestinasjonen for amerikanske
selskaper. Hele 8 % av amerikanske direkte
utenlandsinvesteringer endte opp i Irland i
2011. I tillegg gjør en ekstremt lav bedriftsskattesats det attraktivt for disse selskapene
å etablere seg i Irland. Derfra får de innpass
i den europeiske frihandelssonen og unngår
handelsbarrierer som for eksempel toll. Det
er nettopp slike utenlandsinvesteringer fra
USA som har bidratt mye til håpet man nå
har til Irland.
Irsk sårbarhet
Går foran: Irlands statsoverhode, president
Michael D. Higgins, kuttet sin egen lønn med 23%.
Foto: Wikimedia Commons
• I 2008 ble Irland rammet av
finanskrisen.
• Eiendomsboblen sprakk, banker
gikk konkurs og måtte reddes
av staten.
• Den irske staten fikk deretter
selv betalingsproblemer på
grunn av redningsoperasjonen.
øke skatt, særlig beskatning av de rike, for så å
bruke inntektene til å investere i områder med
høy avkastning som utdanning, infrastruktur og teknologi. Er Irland så et bevis på at
Stiglitz kan ta feil?
Økt konkurransedyktighet
Kanskje det, men det er også andre faktorer
med i bildet. Det er mange karakteristikker
ved den irske økonomien som skiller seg
fra de andre PIIGS-landene, og som kan
være med på å forklare hvorfor irene lykkes der andre feiler. En faktor er at Irland
var raskere enn de andre til å innføre tøff
innstrammingspolitikk. Irland kuttet også
dypere i budsjettet enn andre PIIGS-land.
Dette gjenopprettet finanssektorens tillit
til den irske politiske økonomien. Renter
på gjelden har derfor falt og redusert noe
av byrden for den irske staten. Videre har
innstramninger ført til at lønnen til irske
arbeidere er lavere enn vanlig. Dette har
spisset klørne til den keltiske tigeren og
styrket dens konkurransedyktighet. Ulempen er naturligvis at irene har fått redusert
levestandard. Irland er altså heller et bevis
på at det er mulig, men ikke nødvendigvis
alltid enkelt, å gjenreise seg til tross for
innstramninger.
Ung befolkning og gode allianser
Demografien i Irland er også med på å styrke de økonomiske utsiktene. De har den
yngste befolkningen i Europa, en stor ung
arbeidsstyrke og få gamle mennesker. Dette
fører til at Irland ikke opplever det samme
presset på velferdsstaten og pensjonsordningen som andre europeiske land.
At irene snakker engelsk gir dem også
Men Irlands økende avhengighet av utenlandske (særlig amerikanske) selskaper gjør
også landet sårbart. Disse selskapene kommer til Irland, ikke hovedsakelig for å selge
på det irske markedet, men for å eksportere
varene til eurosonen og andre land. Dersom
verdensøkonomien får flere problemer i
framtiden vil den irske eksportsektoren,
som amerikanske selskaper er en del av,
gå dårlig. Selv om eksportnæring nå går
bra, kan man ikke si det samme om den
nasjonale økonomien riktig ennå. Irske
husholdninger har fremdeles en gjeld på
209 % av disponibel inntekt (inntekt som
står igjen etter skatt), som fører til at irene
bruker mindre penger enn vanlig. Dette
går også ut over nasjonale selskaper som
ikke får solgt varene sine. Tegningen som
The Economist trykket i forbindelse med sin
analyse av Irlands økonomi er talende: De
valgte å presentere den keltiske tigeren med
sterke forben og kraftig kjeve, men med
bakbena til en sykelig middelhavsgeit.
Europeisk assistanse
En annen trussel mot irsk suksess er at små
økninger i rentene på statsgjelden kan sette
den irske stats betalingsevne på prøve. IMF
har derfor kommet med formaninger om at
Dersom Irland lykkes
vil det være veldig viktig ikke bare for irene,
men også for resten av
Europa.
noe må gjøres for å sikre at irene fortsetter
i dette sporet, og ikke sklir tilbake i krise.
Det irske parlamentet svarte 7. februar
2013 med å gå inn for å legge ned «Anglo
Irish Bank» (også kalt IBRC etter at staten
reddet banken), en av de største synderne
under finanskrisen. Den irske sentralbanken har tatt ansvaret for den resterende
gjelden til den irske banken.
IRBC satt på en gjeld av verste sort –
med kort betalingstid og høye renter – gitt
til dem av land i eurosonen, hovedsaklig
Tyskland.
Grunnen til at sentralbanken gikk
med på å ta ansvar for gjelden er at Den
OBLIGASJONSMARKEDET
• De fleste land og bedrifter
deltar i obligasjonsmarkedet,
hvor de selger egen gjeld, eller
investerer i gjelden til andre.
• Når et land må forlate obligasjonsmarkedet, slik som Irland,
er det fordi ingen ønsker å gi
det lån.
• Når et land ikke får lån, er
det fordi investorene tviler på
landets evne til å betale tilbake,
eller fordi de økonomiske utsiktene er så dårlige at risikoen
forbundet med å investere er
for stor.
• At Irland snart returnerer til
obligasjonsmarkedet er et
signal om at investorer har
troen på irsk betalingsevne og
fremtidig økonomisk utvikling.
europeiske sentralbanken (ESB) på samme
tid lovet en restrukturering av dette lånet
slik at tilbakebetalingen først begynner i
2038, og får lavere renter. ESBs handling
fikk Irlands statsmister Enda Kenny, til å
uttale til parlamentet: «Today’s outcome
is an historic step on the road to economic
recovery[…]. It secures the future financial
position of the state».
Uttalelsen er kanskje en smule optimistisk, men restruktureringen frigjør penger
som Irlands statsminister, nå kan bruke på
veksttiltak. Samtidig sender ECBs handlinger et positivt signal om at de er villige til å
gå en lang vei for å få hjulene i gang igjen i
Europa. Mario Draghi, sjefen for ESB, var
likevel veldig tilbakeholden i å kommentere
handlingen – noe som tyder på at de ikke
ønsker at dette skal bli en standard løsning
for andre PIIGS-land som havner i en
lignende situasjon.
Håp for PIIGS
Dersom Irland lykkes vil det være veldig
viktig ikke bare for irene, men også for
resten av Europa. For Tyskland vil irsk
suksess kunne øke oppslutningen om
nødhjelpen de har gitt PIIGS-landene. Det
vil også kunne gi de andre PIIGS-landene
en dytt at Irland har vist at de økonomiske
problemene faktisk kan løses. Det er grunn
til å tro at et slikt scenario kan redusere
rentene på lånene til de utsatte landene.
Den keltiske tigeren er i ferd med å
reise seg, og med ESBs hjelpende hånd er
sannsynligheten for et gunstig utfall større
enn noensinne.
Martin Magelssen Bugge (f. 1989) studerer
statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Georg Pram Ekelund (f.1989) er utdannet i
mediedesign ved Høgskolen i Gjøvik. Se mer av hans
arbeider på pramekelund.com
15
Samfunn
Samfunn
Frihetsforskeren
FRIHET
Vi har aldri vært så frie
som vi er nå. Likevel
fortsetter samfunnsforskningen å fokusere
på alt som er galt.
UiO-sosiologen Gunnar
C. Aakvaag tar til orde
for en mer positivt
orientert sosiologi.
Foto: Universitetsforlaget
• Gunnar C. Aakvaag - Frihet – et
essay om å leve sitt eget liv. 2013,
Universitetsforlaget, 358 sider.
• Gunnar C. Aakvaag leverte i
2009 sin doktorgrad i sosiologi
ved UiO. Tema for avhandlingen
var demokratiets betingelser i
moderne samfunn.
POSITIV FORSKNING
Av Vilde Sagstad Imeland
Ill.: Anders Nordmo Kvammen
Elendighetsforskning vs.
glad-sosiologi
Nylig ble den noe forslitte frasen «Norge
er ett av verdens beste land å bo i», nok
en gang bekreftet. I november 2012
presenterte det britiske nyhetsmagasinet
The Economist sin «Where-to-be-born-index», som fastslår i hvilke land man helst
bør bli født i 2013. Kåringen var basert på
en rekke faktorer, deriblant politiske rettigheter, og den plasserte Norge på tredjeplass, kun slått av Sveits og Australia.
Det er med dette som bakteppe at jeg
leste sosiologen Gunnar C. Aakvaags nye
bok: «Frihet – et essay om å leve sitt eget
liv». Boka er et av få bidrag til samfunnsforskningen som tar vår privilegerte posisjon på alvor. Vår demokratiserte frihet er
en av de sterkest underdrevne faktorene
ved det moderne, vestlige samfunnet.
For hva ligger egentlig bak klisjeen om at
Norge er ett av verdens beste land? Og hva
har Aakvaag å si om tilstanden til norsk
sosiologi?
Gunnar Aakvaags essay fremstår som et
ektefølt ønske om å ta sosiologien videre,
og bort fra det han kaller et «elendighetsfokus». Dette har skapt reaksjoner innad
i forskningsmiljøet. Sosiologiforeningens
Kjetil Lundberg har blant annet utpekt
Aakvaag til «glad-sosiologiens» arvtaker
i Norge. Lundberg er skeptisk til et for
positivt fokus i samfunnsforskningen.
Han spør blant annet om de selverklært
positivt orienterte forskningsprosjektene
vil få mer pengestøtte fra staten, fordi de
alltid vil velge å se glasset som halvfullt når
det egentlig er halvtomt. Til dette svarer
Aakvaag at han gjerne tar på seg rollen
Lundberg tildeler ham.
- Når det gjelder frihet er glasset definitivt godt over halvfullt. Lundberg snur
tingene på hodet når det gjelder finansiering. Det å forske på velferdsstatens tapere er
nettopp det som har gitt den kritiske sosiologien en så sterk posisjon i Norge. Kritisk
og positiv sosiologi må utfylle hverandre!
Frihet til folket!
Motivasjonen til essayet springer ut ifra
en opplevelse av at vi, på tross av det man
som sosiolog både kan få inntrykk av og
gi uttrykk for, har det veldig bra. Boka er
skrevet for å fylle det Aakvaag mener er et
hull i norsk sosiologi.
- I de seksti årene faget har eksistert, har
norske sosiologer vært opptatt av å avsløre
alt som ikke fungerer i samfunnet, nærmere bestemt hvilke grupper som faller
utenfor velferdsstaten, sier Aakvaag. Han
mener at prisen norske sosiologer betaler
for å være så kritiske, er at de har hatt alt
for lite å si om det han kaller «frihetens
demokratisering». Frihet defineres i boka
som «fravær (inkludert overvinnelse) av
begrensninger når vi handler». Definisjonen legger grunnlaget for et av de overordnede tema i boka, nemlig frihet som
muligheten til å utfolde seg blant annet
kreativt og intellektuelt, slik man selv vil, i
det moderne vestlige samfunnet.
16
Må ikke tas for gitt
Flere muligheter, mer frihet
Frihet har, ifølge Aakvaag, gått fra å være
elitenes privilegium – noe embedsmenn,
storbønder, byborgerskap og kapitalister
har – til å bli noe vi alle nyter godt av. Han
mener dette er en bragd av dimensjoner, og
en milepæl i historisk sammenheng.
- En hovedmålsetting i boka var å
forklare akkurat dette. Han har forsøkt
å peke på alle de sosiale ordningene som
underbygger vår frihet, som den demokratiske rettsstaten, kapitalistiske markeder
og individualisering.
- Vi har de siste par tiårene også fått
en rekke nye rettigheter som forbrukere,
pasienter, elever, studenter og lignende.
Det samme gjelder friheten til å unngå
eller komme seg ut av slikt som dårlige
parforhold, vennegjenger man har kjørt
seg fast i, en jobb man vantrives i, eller ste-
det man har vokst opp, legger han til. Alt
dette henger sammen med at friheten har
blitt demokratisert, eller gjort tilgjengelig
Vår demokratiserte frihet er en av de sterkest
underdrevne faktorene
ved det moderne, vestlige samfunnet.
for det store flertallet av oss som lever i
vesten.
Økologisk kollaps og frihetshat
Aakvaag er ikke bare opptatt av hvordan
friheten blir muliggjort. Han tar også opp
hvordan den blir begrenset, eller truet.
Økologisk kollaps nevnes som en potensiell trussel. Vi kan bli nødt til å gi slipp
på vår materielle levestandard, og kanskje
også vår liberale politiske styreform. Det
er derimot forskjell mellom potensielle
og realiserte truslene. De siste mener
Aakvaag er langt mindre omfattende og
truende:
- De aller fleste voksne nordmenn må
for eksempel selge arbeidskraften sin til
en arbeidsgiver 7,5 timer om dagen i 47
uker i året. På tross av at vi har mange
rettigheter som arbeidstakere, og selv om
mange av oss har meningsfulle «postindustrielle» jobber, er dette et alvorlig tap
av kontroll.
Frihetshat er et eksempel på både
potensielle og realiserte trusler. Et slikt hat
kan føre med seg forsøk på å gjenskape
«orden og stabilitet» i et samfunn med
så mye frihet som vårt. Aakvaag mener at
frihetshat kan manifestere seg i retninger
som religiøs fundamentalisme og høyreekstremisme, og at hendelser som 22. juli
viser hvor langt noen er villige til å gå i sin
kamp mot frihet.
For mye frihet, baby?
«Jeg er fri / til at gøre hvad jeg vil / til
enhver tid /». I disse dager synges denne
teksten av et knippe unge skuespillere på
Nationaltheatret. Forestillingen «BABY»
retter seg mot et ungt publikum, og
viser en gjeng skakkjørte ungdommer
i 1970-tallets København. Karakterene beveger seg stadig nærmere avgrunnen; selvmordsforsøk, gjeldsproblemer og prostitusjon er en del av hverdagen deres. Alt de
foretar seg er likevel et resultat av valgene
de tar som voksne, ansvarlige mennesker,
noe sangtekstene også understreker.
1970-tallet var et tiår preget av store
og dyptgående forandringer. En enorm
utbygging av statlig velferd, kvinners
inntog i arbeidsmarked og utdanning, og
store endringer i familie- og samlivsmønstre, har hatt mye å si for samfunnet slik
vi kjenner det i dag. Man kan se på tiden
fra 1970-tallet til i dag som en eneste stor
Selv om mange av
oss har meningsfulle
«postindustrielle» jobber, er dette et alvorlig
tap av kontroll.
bevegelse i retning av mer og bedre frihet.
Som publikum i Nationaltheatrets malersal sitter man likevel igjen med en følelse
av at karakterene på scenen har alt annet
enn nettopp frihet til å gjøre hva de vil.
Frihetstaperne
Hvis hypotesen er at alle er «frie til at
gøre hvad de vil» i vårt samfunn, hvordan
angripe det faktum at det også i dag finnes
mennesker i vårt eget samfunn som lever
under lignende kår som karakterene i
«BABY»? Aakvaag erkjenner at friheten
kan være skjevt fordelt, når han skriver om
hva han kaller «frihetstaperne» i dagens
Norge. Dette er de «sosialt ekskluderte»;
personer som befinner seg på utsiden av
samfunnet og derfor ikke får nyte godt av
frihetens demokratisering.
- Det kan dreie seg om langtidsarbeidsledige, rusmisbrukere, mennesker med
psykiske problemer, eller forhold som
fattigdom, at man er aleneforelder eller
innvandrer. Aakvaag mener den «kritiske» sosiologien i for stor grad har viet
sitt fokus til til disse frihetstaperne.
4. mars braker Menneskerettighetsuka 2013
løs. Denne kommer som en betimelig påminnelse om at den demokratiserte friheten vi
stort sett nyter godt av, ikke burde tas for gitt,
og at forskning på temaet er av stor betydning. Ikke minst med tanke på muligheter
for å videreføre kunnskap og forskning til
andre deler av verden hvor friheten er mye
mer begrenset. Det gjenstår å se om Aakvaags
frihetsforkynnelse vil sette i gang et skred
av prosjekter med frihet som forskningsfelt.
Hvorvidt disse igjen vil avdekke behagelige
eller ubehagelige sannheter, er et spørsmål for
den åpne, frie fremtid.
Vilde Sagstad Imeland (f. 1989) studerer
rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Anders Nordmo Kvammen lager og leser tegneserier.
Har gått på Einar Granums kunstfagskole,
og har en bachelor i medier og kommunikasjon.
Livnærer seg ved å jobbe i en IT-bedrift.
17
Samfunn
Argument har blitt ny på nett!
Nå får du fersk hjerneføde fra Argument-redaksjonen hver uke! På nettstedet
www.argumentnett.no publiseres helt nye saker, i tillegg til utvalgte artikler fra papirtidsskriftet.
Dette finner du på argumentnett.no:
- Brennaktuelle saker
- Innlegg fra gjesteskribenter
- Ekstra stoff til artiklene i tidsskriftet (bildeserier, tilleggsinnhold)
- Professorintervjuet: vi spør professorer fra universitetet og høyskolene om forskningen sin
- Diktstafett: kjente og ukjente poeter skriver om det å være student
- Visuelt Argument: videoer om forskning produsert i samarbeid med OSTV
- Utvalgte tekster skrevet på kurset Forskningsformidling og vitenskapsjournalistikk
...og mye, mye mer!
Vil du være med?
Nettredaksjonen leter etter kvikke hoder og skarpe penner som vil være med på vår digitale satsning. Har du lyst til å
skrive, finne frem til temaer og folk å skrive om, og få redaksjonell erfaring? Send en e-post til nettredaktør Kristian
Wiese, ved webmaster@argumentnett.no.
Studentttidsskriftet Argument kommer ut fem ganger i året og har et opplag på 5500. Argument distribueres på alle
SiOs læresteder i Oslo, og lages av studenter og unge forskere.
TEMA: HJERNEN
NEVRONONSENS AVSLØRT / Å SE UTEN ØYNE
PERSONLIGHETSTESTER: BARE SVADA / KVIFOR «HJERNEN»?
LYDSPORET
18
19
Tema: Hjernen
Tema: Hjernen
Don’t believe the neuro-hype
A quick guide to
spotting neuro-nonsense
NEUROSCIENCE
Av Tulpesh Patel
Ill.: Jonas A. Larsen
Ever since we figured out we had brains,
we’ve been trying to figure out how they
work. Modern neuroscience methods like
functional magnetic resonance imaging
(fMRI) and positron emission tomography (PET) have allowed us to move on
from indiscriminately cutting bits of brain
tissue out and seeing what happens, to seeing how the brain works in action.
The grand aim of neuroscience might
be to figure out how our brains work, but
that doesn’t mean that it actually can. We
now find ourselves in a situation where
people have very high expectations about
what neuroscience can actually do, and
over-blown claims by others who want to
jump on the neuro-bandwagon to make
money or push an agenda. This has now
become so common that it has its very
own word: ‘Neurofication’, defined on
Urban Dictionary as “the act of artificially augmenting any area of science or
non-science endeavour with the mystery,
validity, and nobility of true neuroscience
by simply adding the prefix neuro- to the
moniker”.
Here’s a quick guide to spotting neurofication and some reasons why you should
be careful not to get caught out by the
neuro-hype.
1. Does it still make sense if you
take out all the neurosciencey
words?
A now famous study from 2008 by Deena
Weisberg and colleagues at Yale University showed that sprinkling a text with
neurosciencey language can make a big
difference in how credible readers think
the text is. The researchers found that
laypeople were just as good as experts
at distinguishing good explanations of
psychological phenomena from bad.
However, if the explanations were jazzed
up with illogical and irrelevant neuroscience, like references to brain scanning
and ‘frontal lobe circuitry’, both the lay
and student participants were duped
into thinking that bad explanations were
better than they actually were. It’s not just
neuroscience words that have this effect,
though – any long, scientific-sounding
20
that has really taken off is the DrinkNeuro
range of drinks that will apparently help
you, amongst other things, sleep better
(NeuroSleep), stay calmer (NeuroBliss), be
more driven (NeuroFocus), ‘shine’ – whatever that means (NeuroSun), control your
appetite (NeuroTrim), stay focused (NeuroSonic), and have better sex (NeuroGasm).
FACTS
Four questions to always ask
yourself when reading an article
on the brain:
1. Does it still make sense if you
take out all the neurosciencey
words?
2. Is the brain image just eye
candy?
3. Does it claim to have found a
‘spot’ in the brain for something?
4. Are you being sold a neuroproduct that’s going to make
you smarter, faster or sexier?
Unsubstantiated health claims
In November 2012 The British Advertising
Standards Agency ruled that the makers
of the products, Neurobrands, had to pull
ads for their drinks because of unsubstantiated health claims related to many
of the allegedly active ingredients. If you
visit the DrinkNeuro website looking for
scientifically sound, randomised, controlled trials providing evidence to back up the
neuroscientific claims for each drink, forget
it. What you will still find, however, is what
seems to be evidence enough these days:
celebrities like Samuel L. Jackson holding
bottles of NeuroBlah and grinning like
loons. These marketing people are geniuses.
explanation, using any kind of scientific
terminology, can make bad explanations
more believable.
Magic bulllets
Cut the scientific-sounding fluff
You shouldn’t need a sip of NeuroSonic to
realise that you should steer well clear of
these products and anything like them. But,
the public’s demand for ‘magic bullets’ that
provide quick and easy fixes, coupled with
unthinking celebrity endorsements and
the obviously strong financial incentives to
sell these kinds of products, means that we
can probably expect it to get worse before
it gets better. Expect NeuroDrinks in your
local Kiwi or Rema 1000 soon.
The next time you read an article giving a
neuroscientific explanation for a particular
phenomenon, see if you can make sense of
what’s being said and whether you think it’s
a good explanation once you’ve crossed out
all the scientific terminology. If it’s a good
explanation, it will still be one when the
scientific-sounding fluff is out of the way.
2. Is the brain image just eye candy?
Brain scans look super cool and are an
excellent way to catch the attention of a
potential reader. As ‘brains’ are the theme
of this edition of Argument, chances are
there’s one on the front cover and lots of
brains throughout the themed-section. But
what’s the problem with jazzing up your
article with a picture of a brain showing
where it ‘lights’ up when it’s thinking about
something?
A picture can say a 1000
wrong words
A study by Castel and McCabe in 2008
showed that simply having a brain image
next to a piece of text had a significant
effect on the readers’ perceptions of the
plausibility of the science in the text. This
applied even if the idea was completely
implausible (for example, ‘because watching TV and doing maths both lead to
activation in the temporal lobe, watching
television will improve math skills’).
Students rated a series of fake newspaper
stories to be more scientifically reasonable
Neuroscience is the best we have
when accompanied by an image of a brain,
compared with when the same information
was presented with a bar chart or just as
plain text. This is despite the fact that both
the brain images and the graphs added
nothing to the understanding of the fake
scientific claim in each article. The irrele-
The short, simple explanations of complex
brain functions that
make for good headlines are often far from
being true.
vant brain image made the evidence seem
‘more real’.
The next time you see a picture of a
brain in an article, do your best to ignore it,
concentrate on the ideas and let the words
themselves do the talking.
3. Does the article claim that researchers have found a ‘brain-spot’
for something?
Reductionism – reducing something to
its basic parts – is popular because we like
simple answers to complicated questions.
However, the short, simple explanations
of complex brain functions that make for
good headlines are often far from being
true. For neuroscience, this means finding
a ‘spot’ in the brain that is responsible for
a particular action or behaviour. Recently
there have been articles on the God spot,
jealousy spot, decision-making spot, eureka
spot, willpower spot, worry spot, habitchanging spot and even the ‘high-school
spot’ (the last concept is from a study published just last year which claims to show
that a patient had “a cluster of neurons in
his temporal lobe that help represent ’high
school-ness’”).
No brain region is an island
All of these reports are based on the false
premise that the particular region of
the brain that shows activation during a
cognitive task is the only region that is
involved in the particular function being
looked at. But the brain doesn’t work
like that, and the reality is much cooler
than the oversimplified version. Whilst
different parts of the brain are specialised
for different things, they all have more
than a single specific function, which can
also change depending on the situation.
More importantly, they’re all connected
and have to work together to produce
the wonderfully complex behaviours and
thoughts that anyone with a brain is capable of. Some parts of the brain might be
less active than others during a particular
task but that doesn’t mean they’re not important. To paraphrase John Donne: like a
man, no brain region is an island.
Brain activity in a dead salmon
Another problem with finding specific spots
in the brain that do things is that it’s easy to
overlook the fact that bits of the brain don’t
actually ‘light up’ when they’re active. The
coloured blobs shown on brain imaging scans
If the brain was simple
enough to understand,
we would probably be
too stupid to understand it.
are actually complex reconstructions based
on mathematical analyses that are very easy to
get wrong. In a now infamous study, a group
of researchers put a dead salmon inside an
MRI scanner and showed that if you do the
statistics badly, you can get very convincing
images showing clear brain activation in a
dead fish ‘reacting’ to images of people in
social situations. This has to be one of the
craziest and most informative things ever
done with a dead fish.
4. Are you being sold a neuroquick-fix?
This one’s the easiest to spot, because the
power of neuro is being used not to sell an
idea, but to sell you a product. It’s hasn’t
quite happened in Norway – yet – but you
can’t visit a supermarket or pharmacy in
the UK these days without neuro-branded
products screaming at you. The most blatant example of a neuro-branded product
If the brain was simple enough to understand, we would probably be too stupid
to understand it. That doesn’t mean we
shouldn’t try to understand it, or that
we should throw the baby out with the
bathwater and ignore what neuroscience
has to offer. If we want to find out how the
brain works – how a 1.4 kilo mass of cells
manages to be the most complicated thing
in the known universe – neuroscience is
probably our best bet for doing so. Researchers and the public just need to be careful
not to get caught up in the neuro-hype.
Tulpesh Patel (1983) is a brain enthusiast and PhD
in cognitive neuroscience. He writes about science,
skepticism and other things that catch his attention at
www.scicommbobulate.blogspot.com.
Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er
frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra
Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt
tegneserier som fortellende sjanger.
21
Tema: Hjernen
Ute av øye, ute av sinn
Tema: Hjernen
Vi tror vi trenger øyne til å se verden. Men hjernen kan
skape bilder også når øyne svikter.
SANSER
Av Hallvard Østtveit Barbogen
Ill.: Trond Ivar Hansen
Etter å ha vært blind nesten hele livet,
skulle Virgil endelig løfte sløret fra øynene. Etter en avansert øyeoperasjon var
alt som gjensto å ta av bandasjene som lå
tett surret rundt ansiktet. Så skulle han se.
Trodde han.
Virgil, en mann i femtiårene fra Oklahoma i USA, er en av pasientene som får
sin historie fortalt i Oliver Sacks’ bok An
Anthropologist on Mars. I bøkene sine
skriver Sacks om noen av verdens mest bemerkelsesverdige nevrologiske problemer.
At en person som åpner øynene for første
gang i voksen alder ikke klarer å se som
andre mennesker, er ett av dem.
Uanselige oppfatninger
Mennesker ser med øynene, hører med
ørene, lukter med nesen. Det er noe av
det første vi lærer på skolen: Kroppen har
fem forskjellige måter å ta inn signaler fra
omverdenen på. Deichmanske bibliotek
skriver på sine nettsider for leksehjelp
enkelt og greit at: «Alle mennesker og dyr
har sanser. Mennesket har fem sanser. De
forteller deg om verden omkring deg.»
På overflaten fremstår denne prosessen
Oliver Sacks, født 9. juli 1933, er
en britisk-amerikansk biolog, nevrolog og forfatter. Han har skrevet
mange bøker om sine pasienter
og deres unike, nevrologiske problemer. De mest kjente verkene
hans er Awakenings (1973), The
Man Who Mistook His Wife for a
Hat (1985) og An Anthropologist
on Mars (1995).
se. Man kan ikke enkelt reparere øynene
og «skru lyset på igjen» i voksen alder.
Selv om øynene etter operasjonen klarer
å ta inn sanseinntrykk, vet ikke hjernen
hva denne informasjonen betyr. Det er en
selvfølgelighet: menneskekroppen er fundamentalt knyttet sammen på en måte
som gjør at alt kan påvirke alt – fremst av
alt hjernen.
Optisk desillusjon
som nokså ukomplisert. Mekanismene
virker nærmest maskinelle. Når organene
har tatt imot informasjon fra omgivelsene, sender de denne informasjonen til
hjernen. Deretter begynner prosessen med
å tolke signaler, tenke og handle. Dette er
en vanlig oppfatning av samspillet mellom
sanseorganene og hjernen. Men så enkelt
er det ikke.
For pasienten Virgil ble møtet med den
optiske verden alt annet enn den overstrømmende gleden som alle, spesielt hans
kone, hadde forventet. Virgil hadde vært
blind siden tidlig barndom. Han hadde
lært seg «å se» med fingrene; hjernen
hadde lært seg å tolke informasjonen derfra på en måte som gjorde at han kunne
navigere trygt.
Hjernen hadde derimot ingen forutsetninger for å forstå signalene som nå
plutselig kom fra øynene. Det var tydelig
for alle rundt ham at Virgil ikke kunne se
med øynene på samme måte som andre
mennesker. I An Anthropologist on Mars
skriver Oliver Sacks om Virgils forsøk på
å se en kenguru: «His eye followed its
motions closely, but he could not describe
it, he said, unless he could feel it. We
were wondering by now exactly what he
could see and what, indeed, he meant by
‘seeing’».
Komplekse sanser
Forskjellige synspunkter
Kan hende er det
mulig «å se» også helt
uten øynenes hjelp.
Nyere forskning forteller oss at vi har
opp mot 20 sanser – inkludert tidssans,
varmesans og evnen til å vite hvor resten
av kroppen er når øynene er lukket. Samspillet mellom sansene og hjernen lar seg
heller ikke sammenligne med enkel mekanikk. Sanseorganene er ikke selvstendige
apparater som fungerer på samme måte
som for eksempel en lyspære. Lyspæren
må være koblet til en elektrisk krets for å
fungere, men den er den samme uavhengig
av hva som skjer i resten av kretsen. Hvis
pæren er gått, må den skiftes – men når
det er gjort fungerer både den, bryteren på
veggen og ledningen langs gulvet som før.
Med sansene er det annerledes: Når et
sanseorgan som øynene slutter å fungere
i ung alder, utvikler hjernen seg videre
uten dette organet. Hjernen lærer aldri å
22
OLIVER SACKS
Kan vi kalle måten Virgil registrerte
verden gjennom fingrene på for «å se»?
Hjernen hans fungerte i hvert fall slik.
Bildene hendene hans klarte å skape, var
langt tydeligere enn hva øynene kunne
få til.
Sacks har i andre bøker skrevet om
pasienter som mistet øyesynet i voksen
alder, og samtidig mistet hele konseptet
«å se med øynene» fra hjernen. Hvis
noen prøvde å fortelle dem at de var
blinde, forsto de det ikke. De hadde ingen
begreper om hva de manglet. De hadde
ikke engang en forståelse av at de manglet
noe. Her kommer vi til kjernen av spørsmålet om hva det «å se» egentlig betyr.
At det involverer hjernen minst like mye
som øynene, virker klart ut i fra Virgils
historie. Men kan hende er det mulig
«å se» også helt uten øynenes hjelp.
Sacks’ eksempler tyder i alle fall på
at optisk syn bare er én av mange måter
kroppen vår skaper sansebaserte bilder
i hjernen på. Det finner vi også belegg
for i dyreverdenen. Flaggermus «ser»
ved hjelp av ekko, slik Virgil «så» med
fingrene.
Frustrerende øyne
Etter lang trening ble øyesynet til Virgil
gradvis bedre. Men enkelte ting var fortsatt umulig å oppfatte gjennom øynene
alene, for eksempel det å skille forskjellige
dyr fra hverandre. Den tidligere blinde
ble også fort sliten av å stirre for mye, og
trengte mange pauser.
Både Virgil og familien rundt ham uttrykte etter hvert stor frustrasjon over den
nye tilværelsen. Kona hadde en urokkelig
tro på at han til slutt ville få velfungerende
øyne. Andre familiemedlemmer behandlet
ham derimot akkurat som før – som en
uten øyesyn. På flere vis var Virgils verden
nå blitt vanskeligere enn før operasjonen.
Et ubehagelig syn
Der mange opplever at øynene svikter
i voksen alder, er det motsatte svært
sjeldent. Ifølge Oliver Sacks har bare en
håndfull mennesker gått gjennom det
samme som Virgil. Fra den medisinske
forskningens arkiver kommer han kun opp
med to andre, konkrete eksempler.
Det ene er fra England i 1728: en tretten år gammel gutt, født blind, fikk etter
en operasjon fullt fungerende øyne. På
tross av den unge alderen klarte imidlertid ikke gutten å forstå seg på begreper
om distanse, rom eller størrelse. Malerier
fremsto for ham som bisarre, og hele idéen
med to-dimensjonale representasjoner av
virkeligheten var nærmest ufattelig. At
et bilde og bildets motiv føltes forskjellig i fingrene hans, gjorde forvirringen
fullkommen.
Det andre eksempelet er Sidney Bradford, som i 1958, i en alder av 52 år, fikk
en transplantasjon som ga ham øyesyn.
Bradford fant opplevelsen skremmende,
Hjernen hadde ingen
forutsetninger for å
forstå signalene som
nå plutselig kom fra
øynene.
VIDERE LESNING
Flere interessante bøker og
artikler om det lite utforskede
temaet «mennesker som har blitt
forsøkt kurert for blindhet»:
• Alberto Valvo, Sight restoration after long-term blindness
(1971)
• R. L. Gregory og Jean G. Wallace, Recovery from Early
Blindness (1963)
• William Cheselden, An Account
of Some Observations Made by
a Young Gentleman, Who Was
Born Blind, or Lost His Sight so
Early, That He Had no Remembrance of Ever Having Seen,
and Was Couch’d between 13
and 14 Years of Age. (1753)
nene ble for dem tilsynelatende en kamp
som ikke levde opp til forventningene.
Men forskningen på området er av naturlige årsaker mangelfull.
Og så var øyeblikket over
Hvordan hjernen og øynene påvirker
hverandre er på mange områder fortsatt
uutforsket territorium – og hvordan
forskjellige sanser kan skape bilder i
hjernen likeså. Sacks har gjennom sitt
arbeid fått frem viktige perspektiver som
sjeldent har blitt undersøkt. Hjernens
evne til å tilpasse seg en eksistens i mørket,
gjennom å skape bilder fra andre sanser,
er en evolusjonsmessig triumf. Men denne
overlevelsesmekanismen gjør også at hjernens samhandling med øynene blir varig
svekket. Dette er en ulempe som, for de få
som har fått oppleve den, synes å være en
enorm utfordring.
For Virgils del ender historien med at
øynene hans blir blinde igjen. I Sacks’ bok
er det en lykkelig slutt:
«Now, at last, Virgil is allowed to not
see, allowed to escape from the glaring,
confusing world of sight and space, and
to return to his own true being, the touch
world that has been his home for almost
fifty years.»
Hallvard Østtveit Barbogen (f. 1988) tar enkeltemner
ved Det humanistiske fakultet på Universitetet i Oslo.
Trond Ivar Hansen ( f.1968) er
utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com
og klarte blant annet ikke å skille forskjellige personers ansikter fra hverandre. To
år etter operasjonen døde han – og de
langvarige virkningene ble dermed umulige å studere.
Den rådende oppfatningen om disse
få pasientene, som har fått øyesyn først i
voksen alder, er at opplevelsen har vært
særdeles forstyrrende. Det å se med øy-
23
Tema: Hjernen
Tema: Hjernen
Vi vet hvem du er
Kvifor seier vi det?
HJERNEN
Personlighetstester er
hyppig brukt i ansettelser.
Men få kan forklare hvorfor
de er satt sammen slik de er.
PSYKOLOGI
Av Knut Ulsrud
Ill.: Anders Nordmo Kvammen
Er du festens midtpunkt? Liker du å hjelpe
mennesker? Lager du ofte lister eller
skjemaer? Hvis du har søkt på jobb i det
siste er det ikke usannsynlig at du måtte
svare på slike spørsmål. Personlighetstester
brukes ofte i ansettelsesprosesser, for å slå
fast om du er riktig person til jobben. Ideen
er å kartlegge dine personlige trekk for å se
om de passer med trekkene som foretrekkes
i jobben.
Men hva utgjør egentlig «din personlighet»? Og kan man måle trekkene
på en entydig og ærlig måte? Hva kan vi
egentlig si om en person dersom vi kjenner
vedkommendes personlighetstrekk? Til
å være såpass utbredt er det overraskende
mange ubesvarte spørsmål rundt personlighetstester. Kritikere har hevdet at det er
mer synsing enn forskning som ligger bak.
Kan vi måle hvem vi er?
Det er ikke lett å definere hva som utgjør
vår personlighet. Noe av testenes attraksjon ligger i at de gjør dette vanskelige fenomenet til noe håndgripelig og konkret.
Den vanligste personlighetstesten heter
Five Factor Analysis (femfaktormodellen – FFA). Den forholder seg til fem
brede faktorer som skal måle ulike sider av
personligheten vår. Hver faktor måles på
en skala som viser hvor sterkt faktoren er
representert i din personlighet: Utadvendthet, kontroll, følelsesmessig stabilitet,
varme, åpenhet.
Det fungerer, så hvorfor ikke?
Men hva er FFA-testene egentlig basert på?
Den hardeste kritikken mot FFA kommer
fra Jack Block, en anerkjent psykolog som
frem til sin død var tilknyttet Berkelyuniversitet. Block kritiserer testen for å
mangle teoretisk grunnlag. Det var aldri et
overordnet mål å opprette en modell for
mål av personligheter. Snarere bygger testen på en analyse av det britiske språk. Ved
å gå gjennom alle ordene i britiske leksikon
kategoriserte to forskere på 1930-tallet
18000 ord som beskrev menneskelig adferd. Etter stadig innsnevring gjort av flere
forskere kom man på 60-tallet frem til de
24
Kvifor kallar vi det blaute og
grå tenkeorganet for hjerne?
Ordet er eldre og meir
utbreidd enn du skulle tru!
FEMFAKTORMODELLEN
Femfaktormodellen (FFA) er den
mest anerkjente modellen for mål
av personlighet. Testing foregår
gjerne ved at man svarer på en
rekke korte personlige spørsmål
som deretter tolkes av en fagperson. De fem faktorene er:
• Utadventhet (E) – Energisk,
liker å prate
• Kontroll (C) – Organisert, til å
stole på, ansvarlig
• Følelsesmessig stabilitet (N)
– bekymrer seg lite, blir ikke
lett trist
• Varme (A) – Tillitsfull, samarbeidsvillig
• Åpenhet (O) – kreativ, intellektuell, selvstendig
fem faktorene som skulle utgjøre FFA.
Dermed oppsto et rammeverk – uten
direkte forankring i verken hjerneforskning
eller psykologi – som «alle» bruker, men
som ingen egentlig har et godt vitenskapelig grunnlag for å bruke, annet enn at den
fungerer sånn noenlunde. Hjerneforskere
har riktignok i senere år forsøkt å finne ut
om de forskjellige personlighetstrekk kan
Med rette ville de fleste
være kritiske til ethvert
forsøk på å forutse noe
der 80% av forklaringen mangler.
lokaliseres i forskjellige deler av hjernen. De
har funnet noen sammenhenger. Problemet
er at man da prøver å se om virkeligheten
passer med modellen, snarere enn å forsøke
å bygge en modell basert på funnene i den
nevrovitenskapelige forskningen. Dermed
er man fortsatt langt unna å kunne si at FFA
underbygges av hjerneforskningen.
(U)forutsigbar atferd
Grunnen til at FFA er såpass utbredt er at
den har sterk intuitiv appell. Faktorene tar
utgangspunkt i personlighetstrekk som er
lett gjenkjennelige. Modellen synes således
å stemme overens med den måten vi til
daglig vurderer hverandre på. For å bygge
på kritikken fra Block kan man nesten si
Av Urd Vindenes
at man snublet over et rammeverk som på
tvers av kulturer klarer å skille ulike personlighetstyper fra hverandre. Problemet
oppstår når man skal forsøke å forutse menneskers adferd på bakgrunn av personlighetstrekkene. Modellen beskriver generelle
typer, men det vil alltid være avvik. For eksempel korrelerer kontroll positivt med lav
fraværsstatistikk. Dette vil imidlertid ikke
kunne brukes til å forutse om en person
kommer tidsnok til enkelthendelser.
Videre kan testresultatet påvirkes av
testsituasjonen. Når man tar testen blir
man presentert for en rekke påstander som
man deretter skal vurdere på en enig/uenigskala. Testingen gjøres gjerne på egen hånd
over internett og man kan ta seg god tid til
å svare. Å befinne seg i en stressende situasjon kan potensielt gjøre at man oppfører
seg annerledes. Dersom man blir en helt
annen person på grunn av stress, har det lite
å si at man scoret høyt på følelsesmessig
stabilitet da man tok testen med en
kaffekopp i hånda og beina på bordet.
Personlighetens mørke sider
Rent praktisk er det problematisk at man
har et for ensidig fokus på de positive
sider ved ulike personlighetstrekkene. For
eksempel anses kontroll for å være det beste
trekket å ha, mens lav følelsesmessig stabilitet anses som negativt. Man tar dermed
ikke høyde for at personlighetstrekk kan
være positive i en situasjon og negative i
en annen.For eksempel kan en som scorer
svært høyt på kontroll bli sett på som for rigid i en gruppesammenheng. Samtidig kan
en med lav score på følelsesmessig stabilitet
unngå å gjøre feil ved å være mer forsiktig.
Problematisk forskning
Det største problemet er likevel at målingen av de ulike personlighetstrekkene
forutser svært lite med tanke på jobbytelse
og mestring. En mengde studier er gjennomført med FFA som verktøy. Det finnes
konsistente resultater på hvordan faktorer
kan påvirke jobbmestring. Men resultatene
er svake og forklarer aldri mer enn 20% av
variasjonen i mestring.
Noen mer stabile resultater finnes, som
at utadvendthet kan gi bedre mestring i
salgsjobber, varme kan være positivt når man
samarbeider med andre og lav følelsesmessig
stabilitet kan gi generelt lavere jobbmestring.
Åpenhet ser ikke ut til å forutse noe konkret.
Det sterkeste resultatet man har funnet er at
kontroll henger sammen med jobbmestring
generelt, hengivenhet til jobben og lavere
fravær. Imidlertid forklarer sistnevnte faktor
kun 20% av de observerte forskjellene i
mestring i ulike jobber – og dette er altså det
sterkeste resultatet man har kommet frem
til. Med rette ville de fleste være kritiske til
ethvert forsøk på å forutse noe der 80% av
forklaringen mangler.
Å være seg selv nok
Personlighetstester generelt baseres på selvrapportering. Det vil si at dersom søkeren
vet hva slags kriterier som vektlegges, kan
svarene tilpasses og dermed gi en uriktig
beskrivelse av personen. Organisasjonspsykologen Connson Locke fortalte under en
forelesning ved London School of Econo-
Modellen synes å stemme overens med den
måten vi til daglig vurderer hverandre på.
mics om hvordan en venn av henne hadde
blitt personlighetstestet i forbindelse med
forfremmelse til en lederposisjon. I forkant
fant han ut hvilken personlighetsprofil som
var ansett som den beste lederen, og tilpasset
svarene deretter. Han ble forfremmet.
Veien videre
Med alle svakhetene som eksisterer rundt
personlighetstester som FFA er det overraskende at bruken av denne testen er såpass
utbredt i ansettelser. Skal man fortsette å
bruke den må man være klar over begrensningene, og ikke stole blindt på at dersom
en kandidat passer til den forhåndsbestemte profilen vil han eller hun være perfekt for
jobben. Forhåpentligvis vil psykologer og
hjerneforskere gå sammen og utvikle nye og
mer nøyaktige modeller i fremtiden. Oliver
John, professor i psykologi ved Berkely
og ekspert I FFA har sagt det bedre enn
de fleste – «If the Big Five is still around
in 20 years, it will mean the field has not
progressed».
Knut Ulsrud (f. 1987) studerer på programmet
Master of Public Administration ved
London School of Economics (LSE),
med fag i blant annet organisasjonspsykologi.
Anders Nordmo Kvammen lager og leser tegneserier.
Har gått på Einar Granums kunstfagskole,
og har en bachelor i medier og kommunikasjon.
Livnærer seg ved å jobbe i en IT-bedrift.
Ordet hjerne høyrer til dei norske arveorda. Det vil seie at det har funnest i
språket vårt så langt tilbake som vi kan
spore det, heilt til det indoeuropeiske
stamspråket, som ein går ut frå at blei
brukt for 5–6000 år sidan. Ordlyden
har rett nok endra seg på vegen, men
vi har altså ikkje importert det, slik
ein kanskje kunne tru med eit såpass
lite kvardagslig ord. Det eldste belegget vi har, er hjarni frå norrønt, men
forskarar har rekonstruert ei eldre urgermansk form, *herznán-, som òg skal
vere opphavet til det tyske ordet for
hjerne, Hirn. Ordet isse kjem også frå
*herznán, så det er ein temmeleg nær
slektning av hjerne. Det har vist seg å
vere vanskeleg å rekonstruere den indoeuropeiske forløparen for hjerne, sidan
dette hypotetiske ordet har endra seg
svært mykje i alle dei etterkommande
Når vi finn på nye
ord, tar vi gjerne
utgangspunkt i dei
orda som finst i språket frå før, og vrir
berre litt på dei.
språka (det vil seie dei fleste europeiske
og nokre av dei asiatiske språka). Ein
meiner likevel at dette opphavsordet
skal ha hatt tydinga hovud eller skalle,
og at ordet ikkje berre er forløparen
for dei germanske hjerne og Hirn,
men også blant anna for det latinske
cerebrum (hjerne) og det sanskrittiske
çîrshn- (skalle).
SERIE: KVIFOR
SEIER VI DET?
• Til kvar utgåve av Argument
blir historia bak omgrepet
som utgjør temaet i
tidsskriftet presentert.
• Neste utgåve: Brasil
ordet som hjerne skal ha utvikla seg
frå. Dei fire orda ser kanskje ikkje ut
til å ha mykje til felles, men samanhengen finst der: Horn veks på hovudet,
hjorten er eit horndyr og hjørne er ofte
hornforma. Når vi finn på nye ord,
tar vi gjerne utgangspunkt i dei orda
som finst i språket frå før, og vrir berre
litt på dei. Men det kan jo vere vel så
kreativt!
Hjerneføde
I engelsk er det som kjent brain som
er det vanlegaste ordet for hjerne, men
dei har også den meir dialektale forma
harns, som dei moglegvis har lånt frå
dei nordiske språka. Det kan vere verdt
å nemne at brain ikkje berre blir brukt i
engelsk. I tysk bruker dei det tilsvarande
ordet Bregen om hjerne frå dyr som blir
brukt til mat, til skilnad frå Hirn, som
altså er det vi tenker med. Så no slepp
du å lure på kva som er i Bregenwurst
neste gong du står i pølsekø på ferie i
Tyskland.
Urd Vindenes (f. 1988) er masterstudent i nordisk
språkvitskap ved Universitetet i Oslo (UiO)
og er over g jennomsnittleg interessert
i språkhistorie og språkleg evolusjon.
Frå hjerne til hjørne?
Orda horn, hjort og hjørne kan moglegvis også ha utvikla seg frå det indoeuropeiske stamordet for hovud, det same
25
Tema: Hjernen
Tema: Hjernen
Tonar for topplokket
Fem låtar som er inspirert av den uransakelege grå massen i hovudet vårt.
LYDSPORET
Av Sigrun Sæbø Åland
Den menneskelege hjernen er eit komplekst organ. Meir
eller mindre eigenhendig har den sikra eit svakt og forsvarslaust pattedyr, plassen øvst på næringskjeda. Det tunge
og utsette organet er kontrollsenteret i kroppen. Fylt med
uransakeleg, grå masse, huser det alle menneskelege tankar
og emosjonar. Dette har sjølvsagt ikkje gått musikkverda
hus forbi. Musikk framkallar ofte både kjensler og fysiske reaksjonar hjå lyttaren. Den kan ha ein avslappande funksjon,
eller den kan bidra til å få opp pulsen. Med sine utallege
fascinerande funksjonar har også hjernen vore inspirasjonskjelde for ei rekkje musikarar og komponistar. Her er ein
handfull låtar som er inspirert av hjernen og korleis den
funkar – eller ikkje funkar.
Aretha Franklin – Think
Har du nokon gong fått beskjed om å bruke hovudet?
Soul-dronninga Aretha Franklin oppmoda verda til dette
26
i 1968. Revolusjonen låg i lufta og endringar var i anmarsj.
«Think» vart ein viktig del av lydsporet for dei som
kjempa for likestilling i eit kvitt og mannsdominert USA.
Mange var tette i pappen, men Franklin sine rop om fridom må ha sett i gong dei små grå hjå nokon. Endringane
dukka i alle høve opp, sakte men sikkert.
Til liks med hjartet er hjernen
ein flittig arbeider som aldri
heilt tek ferie.
Bratmobile – Gimme Brains
«Gimme brains for breakfast, baby» og «a girl could
starve on a boy like you», song riot grrrl- bandet Bratmobile i 2000. Bodskapen er klar: Det skal meir til enn eit
vakkert ytre for å sjarmere denne gjengen. Om ein ikkje
har noko meir å bringe til bordet, treng ein heller ikkje å
prøve seg. Denne låten er eit godt døme på at hjernen ofte
kan vere den mest tiltrekkande kroppsdelen på ein annan
LYDSPORET
•
•
Alt blir bedre med lyd. Til hver temaseksjon
av Argument presenterer redaksjonen ei
liste med låter eller album som passer som
hånd i hanske til tekstene.
Har du forslag til lydsporet?
Skriv til: tema.argument@gmail.com
person, trass i at ein verken kan sjå eller ta på den.
Tegan and Sara – Back In Your Head
Dei romantiske av oss trur kanskje framleis at forelsking og
kjærleik høyrer hjartet til. La oss ta livet av denne illusjonen
med det same. Når ein er forelska vert belønningssenteret
i hjernen stimulert. Feelgood-stoffet dopamin er i fri flyt,
og låge serotoninnivå gjer at ein har mindre sjølvkontroll.
Alle bilder: Wikimedia Commons
«I Just Want Back In Your Head», syng den Canadiske
indie-duoen Tegan And Sara. Nok ein poplåt om ulukkeleg
kjærleik. Teksten måler likevel eit meir fysisk korrekt bilete
av kjærleiken enn det populærkulturen vanlegvis presenterer.
Muskelen i brystet vert degradert til andrefiolin, og hjernen
står i rampelyset.
Eminem – Brain Damage
Nokre gongar fungerer ikkje hjernen heilt som den skal.
Dette kan til dømes skuldast kunstig stimuli, men også varige
Hjernen kan vere den mest
tiltrekkande kroppsdelen på
ein annan person, trass i at ein
verken kan sjå eller ta på den.
skadar. I låten «Brain Damage» frå 1999, sveiper Eminem
innom begge tema. Hovudsakleg handlar låten om mobbinga Eminem vart utsett for i ungdomsåra. Mobbinga førte
til antisosial oppførsel, som igjen førte til spekulasjonar om
alt var som det skulle i topplokket på tenåringen. I «Brain
Damage» slår Eminem attende mot mobbarane, og han sparer ikkje på krutet. Den kvasse tunga hans erta, ikkje uventa,
på seg eit svimlande søksmål.
Beck – Cold Brains
Til liks med hjartet er hjernen ein flittig arbeidar som aldri heilt
tek ferie. Nær sluttpunktet på livsløpet vert likevel kontrollsenteret stengt av. Om det er hjartet eller hjernen som sviktar fyrst
varierer, men når ein av desse ryk, byrjar oftast nedbrytinga av
organismen vi kallar kroppen. «Alone at last, no thoughts, no
mind» syng Beck i si skildring av denne augneblinken. «Cold
Brains» er kanskje noko morbid, men den er også poetisk og
ærleg i kjent Beck-stil.
musikk tett forbunde med fest og moro. Det finnast likevel folk
som hevder at dei ikkje har glede av musikk i det heile. Ein av
desse er fotball- og unyttig trivia-guru Egil Drillo Olsen. Han
om det. Nokon må også vere unntaket som stadfestar regelen.
For resten av oss kan det vere helsemessig lurt å blæste beats
til frukost, lunsj og kvelds. Eg stemmer for iPods på blå resept
innan 2014.
Sigrun Sæbø Åland (f. 1987) studerer musikkvitenskap
ved Universitetet i Oslo (UiO).
Ifølgje forsking har musikk positiv innverknad på hjernen.
Hjå born kan musikk ha ynskja effekt når det kjem til både
læring, minne og motorikk. Musikk kan også ha terapeutisk
effekt både hjå vaksne og born. For dei fleste av oss er dessutan
27
Tema: Hjernen
Hjerne
på tank
Hvordan kan vi vite at verden
faktisk er slik vi opplever den
som? Hvordan kan vi vite at vår
opplevelse av å være en kropp som
sanser verden rundt oss er sann?
Er det ikke heller slik at vi er en
«hjerne på tank», koblet til en
datamaskin som fôrer oss med såkalte sanseinntrykk - noe á la det
som skjer i filmen The Matrix?
Dette tilsynelatende absurde
spørsmålet har i flere tiår vært
gjenstand for heftig diskusjon
blant filosofer verden over. Og, tro
det eller ei, ingen har ennå klart
å komme med et overbevisende
argument for at verden faktisk er
slik som vi opplever den.
Kanskje det skyldes at ethvert
motargument kan kontres med
påstanden «det tror du bare fordi
forestillingen om det er plantet i
hjernen din». Sirkelargumentasjon, sier du? Vel, det sier du bare
fordi du er programmert til ikke
å ville innse at du er en hjerne på
tank…
EDS
Google Brain
Universitetet i Oslo (UiO) har nylig annonsert si deltaking i EU-initiativet Human Brain Project (HBP), eit 10-årig samarbeidsprosjekt mellom over 80
ulike forskingsgrupper frå heile verda. Målet med det ambisiøse prosjektet er å samle alt vi i dag veit om hjernen i ein database, og deretter kan denne
eksisterande kunnskapen brukast til å bygge modellar som kan lære oss meir om korleis verdas mest avanserte maskin fungerer. Dei norske forskarane i
HBP skal spesielt arbeide med å bygge eit hjerne-atlas. Ifølgje pressemeldinga til UiO er atlaset inspirert av Google Maps. Kanskje kan vi snart navigere
oss fram gjennom dei ulike hjernedelane, frå pannelappen til bakhodelappen, med ein svipptur innom lillehjerna, på same måte som vi spaserer gatelangs i Google Earth. God tur!
KØK
28
KULTUR
HUMANISTER I HARDT VÆR / DEN SISTE KEISEREN
VASK HJERNEN DIN / BOKANMELDELSE: FLYTTERESTER
29
Kultur
Kultur
Masseprodusert menneskekunnskap
Naive drømmere eller fremtidens ledere?
Det finnes nærmere 6000 humaniorastudenter
ved Universitetet i Oslo. Spørsmålet er hva vi
skal med dem.
HUMANIORA
Av Kristian Wiese, Eivor Mæland
og Carline Tromp
Ill.: Jonas A. Larsen
Når så du sist en stillingsannonse for en
filosof ? Alle som studerer humanistiske
fag kjenner til det skeptiske blikket når
man forteller hva man har brukt tre til
fem år på. Det siste året har kritikken mot
humanistiske fag, forskere og studenter
blitt hardere. Kritikere både innenfor og
utenfor akademia tegner opp et bilde av
et fagfelt av naive drømmere, som ikke er
særlig opptatt av samfunnets behov eller
hvor mye de selv koster.
30
Er humaniorastudenter virkelig en gjeng
med freeloaders? Har vi noe å tilby? Hvor
mange humanister trenger man til å skru
inn en lyspære? Argument tok en tur til
humanioras høyborg: Det humanistiske
fakultet (HF) ved Universitetet i Oslo
(UiO), for å ta den vanskelige samtalen om
jobb, penger og samfunnsnytte.
Mørke tall
Statistikk viser at humanister sliter med
å komme seg ut i relevant jobb. Hvert
andre år utfører Nordisk Institutt for
studier av innovasjon, forskning og
utdanning (NIFU) en undersøkelse blant
studenter som har fullført mastergrad et
halvt år tidligere (se faktaboks på side
32). Tallene fra 2011 viser at humanister ligger litt over gjennomsnittet
for arbeidsledighet. Men ser man på
kategorien «fast, relevant heltidsjobb»
skimtes et større problem. Mens nesten
Vi er ikke flinke nok
til å vise oss frem og
forklare hvorfor man
trenger oss.
halvparten av alle studenter har funnet
en slik jobb, har bare 26,4 prosent av
humanistene fått det til. Undersøkelsen
viser også at humanister oftere enn andre
grupper fortsetter å studere etter endt
mastergrad, og at mange jobber deltid.
Mang en forvirret HF-student kommer innom Karrieresenteret ved UiO for
å få råd og veiledning. Leder for senteret,
Gisle Hellsten, kjenner godt til de mørke
tallene. Halvårsundersøkelsen fungerer
som en temperaturmåler på arbeidsmarkedet, forklarer han. Tallene endrer seg
litt etter det som skjer i samfunnet for
øvrig, men har holdt seg ganske like siden
1970-tallet.
Men hva som skjer med studentene etter målingen kan ikke Hellsten fortelle.
- Her taster vi litt i blinde. Men vi vet
at humanister finner sin plass etter hvert,
og at arbeidsledigheten blant akademikere
generelt sett er lav i Norge.
En litteraturviter, takk
Det er mange bransjer du kan jobbe i
som HF-student, påstår fakultetet selv på
sin nettside. Møtet med arbeidslivet er
likevel tøft for mange. Karrieresenterets
leder legger ikke skjul på at humanister
ofte bruker en stund på å finne sin plass.
Mange arbeidsgivere vet ikke hvorfor de
skal ansette en humanist, og få stillingsutlysninger spør eksplisitt etter dem.
Hvis man tar den samfunnsøkonomiske
hatten på kan det altså se ut som om
tilbud og etterspørsel ikke svarer til
hverandre.
I studentavisen Universitas ble humaniorastudenter i fjor høst kalt for dumme og
drevet av egeninteresse. I samme avis tok
Teknastudentene til orde for å legge ned
studieplasser på for eksempel litteraturstudier, til fordel for flere ingeniører. Begge
innlegg argumenterte ut fra samfunnets
behov. Hellsten mener denne typen behovsanalyser er litt for enkle.
- Gjennom for eksempel ingeniørstudier
får man en spisskompetanse som blir helt
konkret etterspurt i bestemte jobber.
Det er med andre ord enklere å se behovet for folk som kan bygge oljerigg, enn
for folk som kan alt om setningsoppbygning i gammelengelsk.
Lederemner
- Humanister egner seg best til å bli
ledere. Vi har kompetansen som trengs i
arbeidslivet.
Uttalelsen kommer fra Camilla Holm,
som er med i faglig komite for humanistiske fag (FKHF) i Norsk Studentorganisasjon, i fakultetets studentutvalg
og flere foreninger. Stedet er Uglebo,
fakultetets kjellerlokale som brukes som
pub, møtested og pauserom for studenter.
Jeg gjør jo ikke dette
for å få fast jobb med
en gang.
Ved nabobordet sitter to gutter – eller
menn? – og diskuterer fantasyserien Game
of Thrones over en kaffekopp.
Et punkt som stadig dukker opp i
humaniorakritikken er at det er sløsing
med penger å la folk studere emner som
litteratur og språk i flere år. Holm mener
folk ser seg blind på programtitlene:
- I løpet av studiene får du langt mer
enn ren faglig kunnskap. Humanister har
masse soft skills – å kunne se en situasjon
fra flere perspektiver, tolke informasjon,
forstå systemer i endring.
I et stadig mer kompleks samfunn er det
behov for disse ferdighetene på lik linje
med «hard» fagkunnskap, mener hun.
- Hvorfor mener da noen at humanister
er en litt slapp g jeng, at de ikke har
relevans?
- Vi er ikke flinke nok til å vise
31
Kultur
HVA SKAL VI MED HUMANIORA?
Foto: Wikimedia Commons
• I en ny serie artikler undersøker
Argument humanioras tilstand.
• Humanistiske utdanninger finnes på Norges største universiteter og en rekke høyskoler.
• Det humanistiske fakultet ved
Universitetet i Oslo er
Norges største, med rundt
5600 studenter og 900 ansatte.
Det er også det største fakultetet ved UiO.
• Opprettet i 1861.
• Består av sju institutter og fem
sentre i inn-og utland, hvorav
ett er tildelt tittelen Senter for
fremragende forskning.
oss frem og forklare hvorfor man
trenger oss.
De usynlige
Plutselig står du der, med mastergraden i
historie i hånden. Hvor går veien videre?
En stor del av problemet er at verken
studenter eller arbeidsgivere er klar over
hva du egentlig kan. Hellsten på Karrieresenteret mener at det verserer mange myter
om kompetanse. For å knuse disse må
både arbeidsgivere, rådgivere, fakultetet og
studenter gjøre en innsats.
Med dette i bakhodet har Camilla Holm
og hennes kolleger i FKHF nylig startet
Kultur
Facebooksiden Humaniorastudenten, som
skal gjøre studenter bevisste på fagfeltet.
Ikke bare dets tradisjon, men også mulighetene som åpner seg i dagens samfunn.
Det kan være grensesprengende forskning,
der for eksempel humaniora og teknologi
møtes, eller anvendelser av humanistisk
kompetanse i arbeidslivet. Holm forteller
begeistret om et konsulentfirma startet av
filosofer, som vurderer komplekse etiske
spørsmål for store bedrifter.
- Det gjelder å tenke utenfor boksen, å se
hvor kunnskapen trengs.
Ut i verden
Hva så med studentene? På et seminar i
regi av det litterære tidsskriftet Bøygen møter vi flere av disse unge, håpefulle. Hilde
Mugaas, masterstudent i litteraturformidling, har tenkt fremover.
- Jeg gjør jo ikke dette for å få fast jobb
med én gang. Det ligger ikke i forventningene.
Som de fleste på seminaret ønsker hun å
jobbe med litteratur, men er ikke fremmed
for å gjøre noe helt annet i en periode.
Mange hun kjenner er med i redaksjoner
og tar småjobber for å skaffe arbeidserfaring og kontakter. De er forberedt på en
tung start. For å få drømmejobben er det
kanskje nødvendig å gå inn i statistikkene
som «undersysselsatt» og «i midlertidig
arbeid» i en periode.
Akademias åpne port
Studentene på seminaret virker over gjennomsnittet motivert. Representerer de den
jevne HF-eren? Mugaas mener at fakultetet
tiltrekker seg mange som vil komme i gang
med en utdanning.
- Når en hund får elleve valper, er det
ikke meningen at alle skal overleve. Nå
for tiden er det jo blitt slik at «alle» skal
studere. Så er det mange som finner ut
underveis at det ikke er det de vil eller
kan, likevel.
Høye frafallstall har tidligere vært et
problem for både det humanistiske og det
samfunnsvitenskapelige fakultetet. Terskelen for å komme i gang er lavere her enn
andre steder, mener litteraturstudenten.
- Kulturfag er noe alle har et forhold til.
Ser man på kategorien
«fast, relevant heltidsjobb» skimtes et mye
større problem.
Du tar ikke bare ett fag på medisin, men du
kan ta litt språk.
I en kommentar opplyser dekan ved HF,
Trine Syvertsen, at fakultetet jobber for å
få flere studenter som tar en hel grad, heller
enn enkeltemnestudenter. Studenttallene
har gått stadig ned de siste årene, fra rundt
7500 i 2005 til nærmere 5600 i 2012.
Kulturkollisjon
«Kunnskapen om det menneskeskapte,»
er definisjonen Helge Jordheim gir av fagfeltet i sin bok Humaniora, en introduksjon.
Humanister studerer menneskers språk,
historie, kunst, ideer og tro. Det er noe
abstrakt og uhåndgripelig over fagfeltet.
Ikke overraskende kommer kritikken mot
humaniora gjerne fra politikere og økonomer som måler verdien av et fag i antall
arbeidsplasser, tjente kroner og brukte
skattepenger. Det er en kollisjon mellom to
radikalt forskjellige tenkemåter.
Humanister beskyldes – og ikke uten
grunn – for ofte å drive med synsing
heller enn å sjekke statistikkene. Men
tallenes tale er ikke alltid glassklar. Vi
trenger flere undersøkelser for å vite hva
som skjer med studentene etter halvårs-
HALVÅRSUNDERSØKELSEN
• Annethvert år gjennomfører
Nordisk Institutt for studier
av innovasjon, forskning og
utdanning (NIFU) den såkalte
halvårsundersøkelsen. Målet
er å få informasjon om hvor
lett/vanskelig det er for
nyutdannede å få innpass i
arbeidslivet.
• Undersøkelsene foretas i november, og spørreskjemaet blir
sendt til kandidater som ble
uteksaminert i vårsemesteret
samme år.
• Kandidatene besvarer spørsmål om arbeidssituasjonen
(hvorvidt de er i jobb, fulltid
eller heltid, og om de vurderer
jobben som relevant) og om
kvalitet og relevans av utdanningen de har fullført.
• Undersøkelsene har blitt foretatt med jevne mellomrom
siden 1972, stort sett med de
samme spørsmål. Dette gjør
det enkelt å se på utviklinger
over tid.
undersøkelsen, og hvor mye de egentlig
koster samfunnet. Men selv ikke de beste
statistikere vil kunne måle samfunnets
behov for tolkning, tradisjon og refleksjon i harde tall.
Kristian Wiese (f. 1986) studerer litteraturvitenskap.
Eivor Mæland (f. 1988) studerer filosofi.
Carline Tromp (f. 1984) har master i norrøn filologi
og tar enkeltemner. Samtlige skribenter studerer ved
Universitetet i Oslo.
Jonas Alexander Larsen (f. 1991) er
frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra
Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt
tegneserier som fortellende sjanger.
To om humaniora
Trine Syvertsen, dekan ved HF
Hvorfor trenger vi humaniora i samfunnet?
Samfunnets viktigste ressurs er menneskene. Humaniora bidrar til å forklare hvordan mennesker til ulike tider har organisert
sine liv, hvorfor og hvordan verden endrer
seg, og hvordan vi skal forstå fenomener
som virker fremmede. I humanistiske fag
32
lærer man at verden kan organiseres på
andre måter og å stille seg kritisk til allment
aksepterte sannheter.
Er det for mange studenter?
HF’erne har en bred kompetanse og får
jobber i mange bransjer. Mange blir lærere
i skolen eller jobber med undervisning og
forskning andre steder. Mange humanister
jobber også i offentlig forvaltning, kultursektoren eller media.
Hvorfor har humaniora et så dårlig rykte
blant mange, og hvordan kan det bedres?
Jeg opplever ikke at vi har dårlig rykte.
Vi møtes av stor interesse og stor kjærlighet, og søkningen til HF ligger over snittet
på UiO. Men vi har utfordringer vi jobber
med. En av utfordringene er å skape en
lettere overgang til arbeidslivet for studentene, blant annet ved utenlandsopphold,
praksisplasser og god kommunikasjon med
framtidige arbeidsgivere. HF-studenter
trenger også selvtillit og bevisstgjøring på
egne ferdigheter.
Camilla Holm, medlem i faglig komite for humanistiske fag
i Norsk studentorganisasjon
(NSO)
Hvorfor trenger vi humaniora i samfunnet?
Jeg mener at vi aldri har trengt humaniora mer enn nå! Humanister er trent til å
forstå komplekse systemer, tolke situasjoner og se ting fra forskjellige synspunkter.
Verden er i endring, og vi trenger mer enn
den snevre fagkunnskapen. Vi trenger folk
til å se det store bildet.
Er det for mange studenter?
Det kan aldri bli for mange humanister.
Hvorfor har humaniora et så dårlig rykte
blant mange, og hvordan kan det bedres?
Det har oppstått en kløft mellom
humaniora og resten av verden, inkludert
studentene. Her synes jeg at fakultetet må
ta grep. De må bli flinkere til å fortelle
folk hvor man kan gå med graden etterpå.
Vi er heller ikke flinke nok til å vise oss
frem. Natur- og samfunnsvitere står ofte
Pappesker, haremspiker
og en flyttemann
Hun er en av våre mest spilte dramatikere og flere regner henne som en av våre største poeter.
Med sin siste diktbok demonstrer Cecilie Løveid hvorfor.
BOKANMELDELSE
CECILIE LØVEID
Av Kristian Wikborg Wiese
I 2011 flyttet den norske poeten Cecilie
Løveid tilbake til Norge, etter å ha vært bosatt
i Danmark i tolv år. Dette har det blitt en
bok av, Flytterester, som blant annet handler
om å pakke ned et liv og pakke det ut et helt
annet sted.
Som leser blir vi tatt med i denne prosessen. Men der flytting stort sett er noe kjipt og
lite fristende å bruke tid på, blir det i Løveids
bok en fornøyelig affære. Tekstens språklige
og billedlige driv gjør flyttingen til noe langt
fra kjedelig.
Boken er bygd opp med en slags narrativ
struktur, hvor vi følger jeget fra et utgangspunkt til den endelige destinasjonen. På veien
får vi innblikk i ulike gjenstander som jeget
muligens pakker med seg, eller lar bli igjen,
blant annet «dattertapeter», en rød divan
og en pute med løkmønster. I tillegg møter
vi flyttemannen. En gjennomgangsfigur
som hjelper til med å losse og bære og stable,
og som underveis sørger for små pust av
underholdning.
Dualismen i diktene går igjen i hele boka.
På den ene siden fremstår de som lystige og
med humor, og på den andre siden melankolske og sørgmodige. Dikt skal kanskje gjøre
vondt å lese, men det hjelper med en flyttemann i korte bukser som tidvis fungerer som
en avlastning for det mørke og vonde som
tydelig trer frem i det leseren entrer boka.
Foto: Kolon Forlag
• Bor i Bergen, hvor hun vokste
opp. Fra 1999-2011 bosatt i
København.
• Debuterte med romanen Most
i 1972.
• Forfatterskapet omfatter både
lyrikk, drama, operalibretti,
barnebøker og tekster til performance art.
• Hennes skuespill har vært
oppført tallrike ganger i inn- og
utland, på teaterscener og i
radio og fjernsyn.
• Har også opptrådt i egne performanceforestillinger, og samarbeidet med flere komponister
og billedkunstnere.
• I 2012 ble Flytterester nominert
til Brageprisen.
Dramaturgisk dikter
Løveids poesi kjennetegnes av hennes
evne til å skape solide og dramaturgiske
dikt. Dobbeltheten og dramaturgien kommer for eksempel frem i diktet «Tizians
kvinner». Det lyder:
frem som eksperter, men når en humanist
uttaler seg i media er det gjerne på personlig tittel, og det blir synsing. Det som må
til er en forståelse blant både studenter
og samfunnet for øvrig, at humaniora er
samfunnsrelevant.
Flyttemannen stanser opp midt i
bokkassene, og finner Tizian
Han som kalte maleriene sine for dikt
Han som diktet kvinnene om med sløret
pensel
Han som gråt mens han malte
bollebløte haremspiker av veneziansk skole
Disse jentene kan godt få komme på
bakkanal i førersetet og bli enda rundere
sammen med en flyttemann, sier
flyttemannen og hiver boken inn i bilen
Diktet har form som en hel fortelling. En fortelling som er nøye iscenesatt
av forfatteren og som drar oss vekk fra
Pakket ned livet sitt: Cecilie Løveid gjør flyttingen til poesi. Foto: Kolon Forlag
sofakroken og tilbake til «bollebløte haremspiker av veneziansk skole», samtidig
som diktet opprettholder spenningen til
vår egen tid gjennom «Disse jentene kan
godt få komme på bakkanal / i førersetet
og bli enda rundere sammen med en /
flyttemann». Selv om det hele veien ligger
et drag av komikk her, er det noe skjørt og
sårt over diktet, og det er denne vekslingen som gjør Løveids dikt så besynderlige.
Prisnominert samling
At Flytterester ble nominert til Brageprisen
var ikke veldig overraskende. At den ikke
vant er, etter min mening, en større overraskelse. Flytterester er nemlig en knakende
solid og gjennomført diktsamling fra en av
våre aller største samtidspoeter. Det er en
bok av det slaget som leder til refleksjon og
undring hos leseren, og ikke sjeldent latter.
Med denne diktsamlingen viser Løveid
hvor fabelaktig hun er som poet.
Ryktet skal ha det til at litteraturen
og poesien opplever en form for renessanse blant den yngre garde i disse dager.
Dersom dette er tilfellet burde denne
boken definitivt være en del av inventaret i
utallige Ikea-bokhyller i diverse kollektiver
rundt omkring i byen. Dersom det viser
seg at det ikke var noen sannhet i ryktet
likevel, vil jeg komme med en oppfordring
om å ta turen til nærmeste bokhandel og
likevel gjøre et forsøk på å lese poesi.
Flytterester er i den sammenheng et utmerket sted å begynne.
Kristian Wikborg Wiese (f. 1986) studerer
litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Han er nettredaktør i Argument og redaktør i det
skjønnlitterære magasinet la Granada.
33
Kultur
Kultur
Valentino: Lidenskapelig motekeiser
I begynnelsen av
sin karriere uttalte
Valentino at hans
eneste svakheter
var vakre kvinner og klær. Men
da han flyttet til
Roma, ble svakhetene til en suksess.
MOTE
Av Isabella Ambrosio
Ill.: Marion Priebe
Moteeksperter kaller Valentino for den siste
keiser, fordi hans kreasjoner ble til et imperium som påvirket hele verden. I hans hender
ble klær noe mer enn plagg som plasserte
kvinnen i bås; De ble til noe beundringsverdig. Istedenfor å fokusere på den nye sosiale
rollen kvinnen fikk i samfunnet, valgte designeren å hylle henne som et mesterverk. Hans
fascinasjon for vakre klær er like stor som
hans fascinasjon for vakre kvinner. Derfor er
fornavnet Valentino mest kjent som Italias
fineste eksport. Han har skapt de vakreste
couture-antrekkene, og de mest dramatiske
kjolene.
Målrettet og inspirert
«Jeg elsker Valentino. Hans klær opphøyer kvinners rolle. I tillegg gjorde han
fargen rødt, lidenskapens farge, til å bli
Italias farge,» har den italienske skuespilleren Monica Bellucci uttalt. Valentino
Clemente Ludovico Garavani ble født i
1932 i Lombardo, Italia, i en velstående
familie. Kun 17 år gammel reiste en målrettet Valentino til Paris, drevet av genuin
kjærlighet for klær. Etter å ha fullført
sin grad på École des Beaux-Arts i Paris
startet han som lærling for franske Jean
Dessès. Inspirert av moten i Romerriket
og kvinnenes draperte plagg bygget han
videre på sin særegne estetiske signatur.
Han tegnet utallige skisser av søyleformede kjoler, siden de representerte en stor
del av antikkens klassiske arkitektur. Anna
Wintour, sjefredaktøren for Amerikanske
Vogue, mener Valentino er vestens beste
designer, fordi hans kreasjoner forlenget
og moderniserte den klassiske antikken.
Men bak grandios forestilling og
«couture»-følelse lå designerens
dypeste inspirasjon i naturen. Valentino var den første som begynte
34
VALENTINO CLEMENTE LUDOVICO
GARAVANI
DESIGNERSPRÅKET
• «Haute couture» betyr høy søm.
Teknikken regnes for å være
den beste innen sømteknikk,
og anvendes av store motehus.
«Haute couture» design er ikke
til salgs i butikker.
• «Ready-to-wear» er en betegnelse for plagg som blir masseprodusert for befolkningen.
Designere kan også produsere
«ready-to-wear» kolleksjoner,
men da er klærne av høyere
kvalitet.
Fra A til V
Det søte liv: Valentino er alltid omringet av
kjendiser. Her med skuespiller Liz Hurley.
Foto: Wikimedia Commons
• Født 11. Mai, 1932 i Lombardo,
Italia.
• Utdannet ved Ècole des BeauxArts i Paris, lærling for Jean
Dessès.
• 1962: viser sin første haute
couture-kolleksjon på catwalken i Firenze.
• 2002: selger motehuset
Valentino til HdP for 300
millioner dollar.
• 2008: pensjonerer seg
• Designerens liv og virke kan
også ses i filmen Valentino –
The Last Emperor (2009).
• Dokumentaren gir et personlig
og privat portrett av Valentino.
Regi av Matt Tyrnauer.
med moderne teknologi i sitt design. Ved bruk av dataillustrasjon
tegnet han et bestemt rosemønster, som stadig blir brukt i Valentinos
design. Designeren begynte å jobbe for
motehuset Guy Laroche, før han reiste til
Roma. Her startet han merket Valentino,
med bistand fra sine foreldre. Deretter
ble han raskt medlem av den italienske
eliten i Roma.
La Dolce Vita
Ved hjelp av lærdommen fra Paris etablerte
Valentino et godt rykte blant eliten i Roma
som tilba hans designer og kreasjoner.
Tidlig på 1960-tallet traff han arkitekten Giancarlo Giammetti, som ble hans
faste forretningspartner. John Fairchild,
redaktøren for Women´s Wear Daily, ga
Valentino kallenavnet «Sjeiken av Chic». I
et intervju med amerikanske Vanity Fair uttalte Fairchild at «Valentino og Giammetti
setter standarden for det søte liv»- dette på
grunn av deres ekstravagante livsstil. I 1962
viste Valentino sin første «haute couture»
kolleksjon på catwalken i Firenze. Visningen ble hans gjennombrudd, og han ble
raskt kjendiselitens yndling.
Etter å ha etablert et navn innen motebransjen vant Valentino den prestisjefylte
Neiman Marcus-prisen for sin signaturkolleksjon «no colours». Istedenfor å bruke
sterke farger slik rivalene gjorde, valgte
designeren kremhvite farger. Så snart bokstaven V ble hans merkevare, designet han
brudekjolen til Jackie Kennedys bryllup
med Aristotle Onassis. Jackie Kennedy ble
Valentinos svært lojale kunde og venn. I
1969 åpnet Valentino sine første «readyto-wear» butikker i Milano og Roma.
Han tilbrakte hele 70-tallet i New York,
hvor han kledde opp kjendiser, kunstnere
og politikere. Det unike med Valentino er
hans kontinuitet. Han startet med en visjon som han aldri forlot, og leverte videre.
Dette er derfor anerkjente skuespillere som
Julia Roberts og Jennifer Aniston bruker
designerens 50 år gamle kreasjoner i dag.
En kjole han designet i 1952 tar seg like
godt ut på catwalken i dag som den gjorde
for 40 år siden.
Pomp og prakt
I 1989 åpnet Valentino et kultursenter i
Roma for å vise det beste Italia hadde å tilby
innen design og mote. Noen år senere gjorde
han en kort opptreden i filmen The Devil
wears Prada, hvor han spilte seg selv. Etter å
ha annonsert at han skal pensjoneres i 2008,
viste Valentino sin siste «ready-to-wear» kolleksjon under moteuken i Paris. Supermodellene Naomi Campbell, Claudia Schiffer og
Eva Herzigova var tilstede for å vise sin støtte
til designeren. Mens andre designere kommer
og går, har en pensjonert Valentino fortsatt
innflytelse over motens gang. Ingen andre
klesdesignere har beholdt en populær posisjon i så lang tid. Alt fra kongelige til kjente
filmskuespillere bruker stadig vekk hans
kreasjoner. I dag er Valentino 80 år gammel
og bosatt i Roma. Han reiser fortsatt verden
rundt, omringet av gode venner og familie, og
lever det søte liv.
Isabella Ambrosio (f. 1985) studerer historie på
Universitetet i Oslo, og sitter i Arguments kulturredaksjon.
Marion Priebe (1990) studerer medievitenskap
ved Univseristet i Oslo .
35
Kultur
Salige er de som glemmer
Ville du manipulert din egen hjerne for å slippe vonde minner?
FILM
Av Andrea Miranda Sand Bruer
Hvis du hadde blitt dumpet, ville du ønsket
å slette alle minner om den personen? Hvilke
fordeler og ulemper har det? Hva om du da
møter denne personen igjen – tilfeldig? Og:
Er det et mål å leve fri for emosjonell smerte?
Vekk med det vonde
Filmen «Eternal Sunshine of the Spotless
Mind» (2004) bearbeider disse dilemmaene i form av en fiksjonell historie. Men
det er kanskje spørsmål du må ta stilling
til tidligere enn du hadde ant. Hjerneforskning fra 2010 åpner nemlig for at det
er skrevet av Charlie Kaufman og regissert
av Michel Gondry. Gondry har tidligere
regissert blant annet den velkjente videoen
«Around the world» av Daft Punk, og
Kaufman har skrevet blant annet hjernepirrende «Being John Malkovich» (1999)
samt plott-komplekse «Adaptation»
(2002), som er basert på en bok av Susan
Orlean. Alle de nevnte filmene kan sies på
forskjellige måter å utforske visse aspekter
ved menneskehjernen.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
handler om protagonisten Joel Barish (spilt
av Jim Carrey), en sjenert mann i trettiårene. Han finner ut at kvinnen han elsker
– den impulsive og utadvendte Clementine
samme gjelder hovedpersonenes dragning
mot hverandre. I den første sekvensen,
hvor de er tilsynelatende fremmede,
får man også en følelse av at de kjenner
hverandre fra før. Videre i filmen demonstrerer både handling og regi tydelig at de
har en slags magnetisk tiltrekningskraft
på hverandre, som ser ut til å forvirre og
forbause dem begge. Filmen hadde vært en
ganske annen dersom ingen av dem brød
seg nevneverdig da de møtte den andre
tilfeldig. Det er derfor denne åpenbare
tiltrektningskraften er en av hovednervene
i plottet, om ikke selve forutsetningen for
filmens handling og budskap. Med dette
grepet vil kanskje Kaufman vise at han
mener kjærligheten – eller i det minste
fysisk tiltrekning og hjernekjemi – overvinner det meste.
Ingen er trygge
Hjernevask: Joel og Clementine sletter minnene om forholdet sitt, men kjemien består. Foto: IMDB
faktisk kan være mulig å kvitte seg med
ubehagelige minner:
«Traumatic fear memories can be inhibited by behavioral therapy for humans, or
by extinction training in rodent models,
but are prone to recur. Under some
conditions, however, these treatments
generate a permanent effect on behavior,
which suggests that emotional memory
erasure has occurred.» Sitatet kommer fra
ingressen til en forskningsrapport skrevet
av Roger L. Clem og Richard L. Huganir,
som begge har doktorgrader i nevrovitenskap.
I rapporten kan man lese at forskerne
i utgangspunktet ikke vet hva som er den
nevrologiske årsaken til at man kan bearbeide visse vonde minner på denne måten.
Men muligheten for «emotional memory
erasure» kan ha omfattende konsekvenser.
Uforglemmelig kjærlighet
«Eternal Sunshine of the Spotless Mind»
36
Kruczynski (spilt av Kate Winslet) – har
dratt til firmaet Lacuna Inc, og fått slettet
minner om ham og forholdet deres. I sin
fortvilelse og smerte bestemmer Joel seg for
å få utført samme inngrep på seg selv. Utfallet av dette oppfordrer jeg deg til å finne ut
av selv ved å se filmen.
En sikker metode?
Men hvor virkningsfulle vil effektene av
et slikt hjerneinngrep egentlig være? Hvor
sterk er vår kjemiske dragning til andre
mennesker? Både filmens hovedplott og
subplott demonstrerer Kaufmanns mening om dette. Mary, en ansatt i Lacuna
Inc, har tidligere hatt en affære med den
gifte sjefslegen i Lacuna Inc – Dr. Howard
Mierzwiak. Hun er ikke klar over dette
ettersom hun valgte å slette forholdet
deres fra minnet sitt. På tross av slettingen
kommer det tydelig frem i regien mellom
henne og Dr. Mierzwiak at det fortsatt er
en veldig sterk kjemi mellom dem. Det
Det er også interessant å observere i filmen
hvordan to så forskjellige personlighetstyper som Clementine og Joel begge går til
det steget å slette hverandre fra minnet.
Med dette illustrerer Kaufmann at et slikt
inngrep ikke nødvendigvis er reservert
impulsive mennesker som på 1-2-3
bestemmer seg for å endre sin hjerne, slik
Clementine tilsynelatende gjør. Dette er
noe alle mennesker står i fare for ettersom
vi alle, uansett personlighet, er like sårbare
i kjærligheten.
Mange vil kanskje også kjenne seg igjen
i Joel. Han virker til å ha vansker med å
håndtere sine egne og den andre parts følelser i et romantisk forhold. Som mange
andre ønsker han helst å glemme dette og
skyve det unna heller enn å ta det til seg
og jobbe med seg selv, som nok kan virke
som en uutholdelig oppgave. Joels vansker
med å håndtere følelser ser vi eksemplifisert med mange forskjellige minner fra
forholdet med Clementine, hvor han strever med å åpne seg for henne. Han holder
mange tanker tett til brystet – tanker han
heller skriver og tegner ned i dagboken
sin enn å dele med henne. Han virker ikke
til å være helt klar over hvor destruktivt
det er for forholdet at han er så redd for å
åpne seg, ei heller hvor sterke følelser han
faktisk har for Clementine.
Nettopp hvor mye hun betyr for ham
innser han underveis i den konfliktfylte
sletteprossessen. På denne måten blir sletteprosessen på et paradoksalt vis noe
positivt - han visste ikke hva han hadde
før det virkelig skulle bli borte. Da innser
han kanskje at det ville være verdt forsøket
å legge fra seg stoltheten og staheten og
våge å være sårbar. Dette er et veldig sterkt
filmbudskap, og verdt å tenke over hvis
man vurderer å satse på minnesletting i nær
fremtid.
FAKTA
• Det toneangivende tidsskriftet
Science publiserte i november
2010 en artikkel med tittel
«Calcium-Permeable AMPA
Receptor Dynamics Mediate
Fear Memory Erasure».
• Forskerne Clem og Huganir
fant at en synaptisk manipulasjon av en viss reseptor i amygdala hos mus åpner for at man
kan redusere intensiteten av et
smertefullt minne. Amygdala
er en struktur i tinninglappene i
hjernen som er involvert i blant
annet nettopp hukommelsesprosesser. Ved å manipulere
synapser i denne delen kan
man i følge rapporten gjøre det
lettere å bearbeide og sågar
fjerne visse minner ved hjelp av
kognitiv terapi.
• Artikkelen kan lastes ned på
sciencemag.com.
Film som katalysator
Dilemmaene som blir presentert i denne
filmen er tankevekkende på mange sett: Vil
en slik teknologi snart være virkelighet for
mennesker? Ville man selv gjennomført en
slik sletteprossess? Hva vil konsekvensene
være -- både strukturelt i samfunnet, og på
det relasjonelle, personlige plan?
Noe av det som kjennetegner god film er
at den fremprovoserer en slags endring hos
sitt publikum, og utfordrer våre etiske og
moralske verdier. Og etter disse kriteriene
er denne filmen god, for gjennom handlingens forløp tvinger Kaufmann oss til å ta
stilling til spørsmålene. Det er et kjernespørsmål i filmen hvorvidt man ønsker å
leve i uvisshet om at man har mistet noen
andre, eller om noen med vilje har «mistet» en fra sin hukommelse. Filmen spør:
Er det kanskje bedre, alt i alt, mest fruktbart å ta vare på all erfaring, oppnå innsikt
i om seg selv og sine egenskaper – rett og
slett kjenne seg selv bedre, – og dermed
få anledning til å lære av sine feil? Disse
verdiene settes i spill både i hovedplottet
mellom Joel og Clementine og subplottet
om Dr. Mierzwiak i Lacuna Inc og Mary,
samt i flere små subplott. Dette inspirerer
til reflekson og diskusjon hos publikum på
en intelligent og ikke minst vakker måte –
en diskusjon som kanskje er mer aktuell og
relevant enn man aner.
Andrea Miranda Sand Bruer (født 1987)
er frilansskribent- journalist og –illustratør.
NATURVITENSKAP
FORMIDLINGSREVOLUSJONEN / THE GAY GENE
GRØNNVASKET STRØM / KATTER OG KVANTEFYSIKK
BESTEMOR FÅR PLASTHJERNE
37
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Det populærvitenskapelige prosjekt
I 2013 får populærvitenskap
endelig innpass i Oslo-studentenes
timeplan. Men vi kan lære mye
av en formidlingspionér fra
forrige århundre.
OVE ARBO HØEG (1898-1993)
Foto: Universitetshistorisk fotobase.
VITENSKAPSFORMIDLING
Av Elise Matilde Lund
Foto: Universitetshistorisk fotobase
Populærvitenskap er formidling av vitenskap til allmennheten. Ordet er en oversettelse av det engelske popular science, hvorav
science viser til naturvitenskapene. I norsk
sammenheng refererer populærvitenskap
også til andre vitenskaper enn de naturfaglige. Vitenskapsformidling foregår i større
eller mindre grad i utallige aviser, tidsskrifter og blogger. Også Universitetet i Oslos
(UiO) egne vitenskapskvinner og -menn
bidrar med kronikker, artikler og bøker.
Men det har stadig vært enkelte ildsjeler
som har påtatt seg ansvaret for populærvitenskapelig formidling ved universitetet.
Undervisning og opplæring i vitenskapsjournalistikk og popularisering har vært
mangelvare ved universitetet.
Forståelse på tvers av fag
Ove Arbo Høeg (1898-1993) var i
sin tid en av ildsjelene som påtok seg
formidlingsansvaret. Han var professor i
botanikk ved UiO og faglig svært allsidig.
Høeg var en seriøs representant for norsk
populærvitenskap, og det før man kunne
se naturdokumentarer på TV. Grunnen
til at hans populærvitenskapelige prosjekt
var såpass vellykket er at han gikk utover
de naturvitenskapelige referanserammene.
Høeg, som biolog, spilte på lag med vår
felles kulturhistorie. I forklaringer på botaniske spørsmål og fenomener integrerte
han vår bruk og forståelse av planteliv, og
for å gjøre sin faglige kompetanse relevant
for lytterne flettet han inn mennesket
selv som aktør i naturen. Han satte ikke
natur og kultur opp mot hverandre som
to knyttnever, men brukte kulturelle referanserammer for å formidle vitenskapelig
kunnskap slik at allmennheten kunne
forstå. Det er denne forståelsen som er
folkeopplysningens hovedmål.
Grensesprengende perspektiver
Høegs filosofi er brennaktuell i dag: ved
å bruke kultur- og naturvitenskapene
38
MNKOM3000/4000
FORSKNINGSFORMIDLING OG
VITENSKAPSJOURNALISTIKK
• Nyopprettet emne ved Det
matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO.
• Opprinnelig et studentinitiativ
av bl.a. tidligere naturvitenskapsredaktør i Argument,
Norith Eckbo.
• Emnet tar for seg vitenskapsformidling og journalistikk.
• På foreleserplanen er profilerte
navn innenfor forskning og
journalistikk, som Dag
Hessen, Jørn Hurum og Knut
Olav Åmås.
sammen finner vi frem til de beste opplysningene og historiene. Popularisering
av vitenskap betyr ikke nødvendigvis en
senkning av nivået: Det handler om å gi
forskningen et språk som gjør den tilgjengelig, og ikke tviholde på informasjon i de
innerste sirkler.
Et fellestrekk for mange formidlingsentusiastiske universitetsansatte er at de
kontekstualiserer sin forskning utover
fagdisiplinenes tradisjonelle grenser.
Universitetet ønsker å være en grensesprengende institusjon, og en bredere
forståelse og et tettere samarbeid mellom
Målet med tverrfaglighet er ikke å få alle til å
tenke likt, men å få de
som tenker ulikt til å
snakke sammen.
humaniora, naturfag og samfunnsfag burde
komme fra kjernen, fra fakultetene selv!
Ulike utdannelser fremmer og stimulerer
ulike tankesett. Målet med tverrfaglighet
er ikke å få alle til å tenke likt, men å få de
som tenker ulikt til å snakke sammen, til å
utveksle ideer, meninger og forskningsresultater. Har for eksempel en kultur- og en
naturviter ulikt syn på tilværelsen fordi de
kan ulike ting og har trening i å formulere
Pause: Ove Arbo Høeg og geologen Olaf Holtedahl spiser lunsj på fjelltur, 1937.
Kunnskapstørste: I Høegs tid sto folk i lange køer får å se Victoria Regia blomstre. Disse blomstene er fortsatt å finne i
Botanisk hage på Tøyen. Foto tatt i 1931.
Ildsjel: Høeg var en allsidig vitenskapsmann og dyktig fagformidler. Her på ekskursjon på Hadeland med førsteårsstudenter, 1949.
spørsmål på ulike måter? Hva i så fall med
de som både er både filosofer og biologer?
Den filosofiske naturviteren
Ove Arbo Høeg var en slik mann. Han
var både filosof og botaniker, og i sitt
95 år lange liv jobbet han iherdig med å
tilgjengeliggjøre kunnskap for allmennheten, blant annet gjennom folkeopplysningsbastionen Norsk Rikskringkasting.
Innen botanikken forsket Høeg på paleobotanikk og etnobotanikk. Som navnene
røper har paleo noe med fossiler å gjøre og
etno har noe med mennesker å gjøre. En
paleobotaniker kartlegger tidligere tiders
planteliv ved hjelp av fossile planter. Høeg
forsket blant annet på vekster i devon,
en geologisk periode i jordens oldtid, for
rundt 400 millioner år siden. Naturlig nok
har ingen mennesker sett dette plantelivet.
Kanskje i frykt for å miste kontakten med
mennesker helt, arbeidet Høeg også med
etnobotanikk - forholdet mellom mennesker og planter. Har du noen gang tenkt
over hvorfor planter har de navnene de
har, eller hvordan vi har brukt planter som
valuta, som materialer til klær, i ritualer,
som mat og ikke minst innen medisin?
Hvis du er nysgjerrig på dette bør du
dykke ned i Høegs samlinger.
Skatter i arkivet
Som ansatt ved Nasjonalbiblioteket har
jeg selv ordnet privatarkivet etter Høeg,
og det er et imponerende vitenskapelig
arkiv: Høeg førte korrespondanse med
over 1000 botanikere og forskere verden
over; han skrev lange manuskripter og
holdt utallige foredrag; han reiste på vitenskapelige ekspedisjoner til blant annet
Høeg, som biolog,
spilte på lag med vår
felles kulturhistorie.
India (fra 1951), Svalbard (på 1920- og
30-tallet) og det afrikanske kontinentet
(fra 1929 til 1930). Mye av Høegs materiale som nå ligger i Nasjonalbibliotekets
arkiver er knyttet til NRK, hvor Høeg
gjennom flere tiår holdt ulike radioforedrag og kåserier. Temaene befant seg
ofte i skjæringspunktet mellom filosofi
og biologi - tankeeksperimenter hvor
han satte sin egen vitenskapelige kunnskap i relasjon til de store eksistensielle
spørsmålene. I radioforedrag som «En
biolog orienterer seg i tilværelsen» og
«Grensen mellom levende og livløst»
reflekterer Høeg omkring livet på jorda,
både sin egen menneskelige tilværelse og
studiet av liv slik det utfolder seg innen
naturvitenskapene.
Bedre sent enn aldri
Som nevnt har opplæring av studenter i
popularisering og formidling av populærvitenskap ikke vært prioritert ved universitetet. Engasjerte formidlere ved UiO
har tatt affære, og det kommer bedre sent
enn aldri at universitetet nå har fått et
eget emne som beskjeftiger seg med denne enorme oppgaven. Gjennom emnet
MNKOM3000/4000 gis studentene for
første gang opplæring i formidlingskunsten som en del av deres bachelor- eller
mastergrad ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. I forrige utgave av
Argument, og i Aftenposten 18. februar,
ble det spådd at emnet forhåpentligvis
inngår i en formidlingsrevolusjon som er
i ferd med å suse over hovedstadens største utdanningsinstitusjon. Jeg føyer meg
inn i rekken av de forventningsfulle.
• Født i Larvik.
• Norges første paleobotaniker
• Arbeidet som konservator ved
Paleontologisk museum i Oslo
(1923-1925).
• Bestyrer for de botaniske
samlingene ved Videnskapsselskapets museum i Trondheim
(1926-1947).
• Redaktør for Blyttia, tidsskriftet til Norsk botanisk forening (1949-1963).
• Ledet UNESCOs oppbygning av
et paleobotanisk forskningsinstitutt i Lakhnau, India (19511953).
• Bestyrer for Botanisk hage og
museum i Oslo (1958-1965).
• Publiserte vitenskapelige arbeider i over 70 år.
å slå fast at et godt populærvitenskapelig
materiale også skal synliggjøre konflikter
og kommunisere usikkerhet. Det er altså
vitenskapsformidling i en svært moderne
og demokratisk form som nå skal integreres
i universitetets undervisningsplan. Og enda
en god nyhet: De ansvarlige for det nye formidlingsemnet på MatNat utelukker ikke
eventuelt samarbeid med andre fakulteter
på sikt. En tverrfaglig formidlingsundervisning kan generere nye og spennende spørsmål som fremtidige populærvitenskapelige
prosjekter vil dra nytte av. Høeg tenkte
tverrfaglig i sin tid, og MNKOM3000s
egne emneansvarlige Dag Hessen og
Henrik Svensen gjør det samme i dag. Det
er uten tvil en etterlengtet formidlingsrevolusjon som nå spirer og gror ved MatNat.
Forhåpentligvis sprer den seg oppover
Moltke Moes vei slik at hele Blindern etter
hvert står i full formidlings-blomst.
Elise Matilde Lund (f. 1987) har en mastergrad i
museologi fra Universitetet i Oslo. Hun har skrevet
masteroppgave om zoologiske utstillinger og foretrekker
døde dyr i montere, ikke på brødskiva.
Formidlingsrevolusjonen
Universitetets egen rektor, Ole Petter
Ottersen, innledet første forelesning med
39
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Being Gay: Nature, Nurture or Both?
Are homosexuals made in heaven or designed
on Earth?
SEXUALITY
Av Lalah Rukh
Ill.: Carline Tromp
One of society’s most tantalizing
questions is whether sexual orientation
is embedded in our nature or a choice we
nurture. Does homosexuality originate in
the womb or the kindergarten? A popular
perception, shared by social behaviorists
and Freudians, is that homosexuality is a
choice molded by life experiences. However, recent scientific evidence suggests
that the roots of our sexuality might lie in
our biology.
Why does it matter?
Although proving that homosexuality is
inborn wouldn’t completely erase prejudice against homosexuals, it would make
it easier to frame the debate as a matter of
civil rights. This is vital as homosexuality
is yet to shed its status as a social taboo
and is still considered a crime in 75 out of
195 countries, often punishable by death.
If homosexuality is indeed a product of
our biology, and hence uncontrollable,
then the very notion of it being punishable is immoral.
The perfect test
The quest to resolve the nature versus
nurture enigma has led researchers to the
perfect control group: twins. Twins are
either identical (one fertilized egg splits into
two) or non-identical (two eggs hanging
out together but fertilized by different
sperms). They not only share their genetic
content – 100% match in identical twins
and around 50% in non-identical/frater-
Does the mythical «gay
gene» exist?
nal twins, – being siblings they also share
the same environment at a crucial time in
their personal development. In the 1990s,
researchers Bailey and Dillard at Boston
University concluded that having a homosexual fraternal twin increases your chances
of being a homosexual to almost twenty-two
percent. And if you’re identical then the
chances double to fifty percent. These results
were later confirmed by several other studies,
suggesting clearly that something ‘genetic’
determines our sexual fate.
Tomboys and Pink Boys
Interestingly, despite being genetic clones,
40
twins who grow up to have opposite
sexual identities show very distinctive
childhood behavior even though they’re
raised quite similarly. The homosexual
twin might have tried on his mother’s
pearls more often than usual, and perhaps
even had a doll in his collection of toys.
This behavior is termed childhood gender
nonconformity (CGN) and is a phenomenon that extends beyond the preference of
dolls and the color pink amongst boys. It
describes the condition in which children
do not follow expected gender-related
patterns. Research indicates that of the
boys who exhibit CGN, almost 75% or
more grow up to be homosexuals. Daryl J.
Bem, a Professor of Psychology at Cornwell University explains that biological
factors such as prenatal hormones (before
birth), genes and brain-anatomy prompt
children to behave in ways that do not
match their assigned sex at birth. These
biological factors are strong focal points
for researchers investigating the causes of
homosexuality.
What happens in transit
Some scientists believe that the process of
shaping ones sexuality starts even before
we enter this world, and the environment
we face inside our mother’s womb is in fact
crucial in shaping our sexual identity. In the
first few weeks all fetuses develop along similar lines and the human fetus is in fact a
female by default. Around week six, fetuses
with the male Y chromosome will develop
male sexual organs, which will eventually
produce testosterone – the male sex hormone. Testosterone not only masculinizes
the body but also the brain, including the
hypothalamus, which partially controls
our sexual orientation. Scientists believe
that the more the hypothalamus is exposed
to testosterone, the more it sets the stage
for a sexual inclination towards women.
However, occasionally a male fetus fails to
produce enough testosterone, or its brain
doesn’t absorb enough to shape it along
heterosexual lines. In short, homosexuals
absorb enough testosterone to masculinize
their bodies but not enough to differentiate
their brains.
The Gay Gene
Clearly a lot of our biology goes into shaping our sexual preferences, but is there a
single gene at the heart of these biological
triggers? Does the mythical «gay gene»
exist? A sensational breakthrough came
in 1993 when Dr. Dean Hamer from
the American National Cancer Institute revealed the results of a study based
on maternal X-chromosomes from 40
pairs of gay brothers. He found that gay
brothers shared a specific region of their
X-chromosome more often than with
their straight brothers. This region could
contain up to several hundred genes and
be vital in influencing sexual orientation
in men. The study resulted in a media
storm with headlines blazing with the find
of the definitive «gay gene». However
between 1995 and 1999 the optimism
quickly gave way to controversy when various studies contradicted Hamer’s results.
He was subsequently charged for research
improprieties and put under investigation
for excluding results that contradicted his
findings.
Overcoming natural selection
Despite the setback, the hunt for the
genetic link continued. In December 2012
researchers proclaimed that although homosexuality isn’t strictly genetic, it is passed
from parent to child by the help of genetic
factors called epi-marks. They control how
Some scientists believe that the environment we face inside
our mother’s womb is
crucial in shaping our
sexual identity.
genes are expressed in our bodies and also
reveal why, if homosexuality is hereditary,
it has not yet been lost to the forces of
natural selection. According to biologist
William Rice, sex-specific epi-marks are
normally not passed between generations,
and are thus erased, but sometimes escape
deletion and are transferred from parent to
offspring. Epi-marks are vital in maintaining a correct balance of testosterone in
the parents, but as a side effect may cause
homosexuality in opposite-sex offspring.
However exciting, this theory is based solely on biological and mathematical models
and remains to be tested. And so, the hunt
for the elusive gay gene continues.
Freud’s argument
While the biological argument claims
that human sexuality is pre-wired by
nature and cannot be modified, behavioral
theories argue that it is in fact sculpted by
our environment. Followers of Sigmund
Freud, the founding father of psychoanalysis, believe that apart from inherited
traits, a person’s personality is mainly
shaped by events in early childhood.
Freudians believe that all human beings
are innately bisexual but might diverge
into homosexuals as a result of their
interactions with their parents and other
adults. The central point is that what we
see around us reinforces the notion of
typical male and female behavior. If the
positive reinforcement does not occur
these behaviors cease to exist. We adapt.
During childhood, we learn to avoid behaviors that bring us pain, and grow fonder
of experiences that bring us joy. Hence our
sexual identities as adults could be shaped
by positive and negative reinforcements
we experience during our lifetime, especially during our childhood.
Proteins, not preferences
If genes were solely responsible for
shaping our sexuality then twin studies would have revealed a 100% match
between identical siblings. But while
their freckles match to the very last detail,
we can’t say the same about the sexual
orientation of each identical twin pair.
Our genes do not govern us directly but
might predispose us towards certain risks
or behavior. This is where the interactional
theory (promoted by, amongst others, the
same Daryl Bem) comes into picture. It
proposes that homosexuality results from
a cocktail of biological, psychological and
social factors. According to sexologist and
psychologist John Money, the exposure to
hormones inside a mother’s womb predis-
poses a child towards a particular sexual
orientation. Then, during early childhood,
various social learning factors will either
propel or inhibit him or her towards the
predisposition.
So while the biological argument has
gained momentum over recent years,
the factors that put together our sexual
identities still remain murky. Studies from
various ends of the spectrum have been
unable to pinpoint an exclusive element
that single-handedly molds our sexual
preferences. However it seems like our
biology does play a part in shaping our
sexuality. This is a huge blow to many
rigid social and religious stances, which
spread prejudice against homosexuals.
Research efforts must be continued and
only an open-minded approach can lead
us to answers.
Lalah Rukh (1984) is currently pursuing a
Master’s degree in microbiology and works at
Forskerfabrikken to allure youngsters towards science.
Carline Tromp (f. 1984) er norrønfilolog,
litteraturstudent og frilansillustratør og skribent.
Hun er redaktør i Argument.
41
Naturvitenskap
Grønvaska
straumrekning
Naturvitenskap
Er det skitten eller grøn straum som lyser
opp lesesalen? Straumens opphav er
vanskeleg å finne.
ENERGI
Av Borgar Aamaas
Ill.: Sigrid Kristiansen
Å vite kva for straum ein brukar kan vere
ein komplisert affære. Innføringa av opphavsgarantiar skulle føre til meir produksjon av fornybar straum. Men garantiane
skapar i mange tilfelle meir forvirring enn
klimagevinst. Ordninga er akseptert i Europa, mens det i Norge manglar kunnskap om
opphavsgarantiar. Dette fører til eit delikat
problem. Undersøkinger ved CICERO,
senter for klimaforskning, har vist at vi
nordmenn trur vi brukar rein vasskraft,
og fysisk sett gjer vi det. Samtidig brukar
ein del europearar òg rein norsk vasskraft
ettersom dei har kjøpt garantiar for det (sjå
faktaboks). Både vi og europearane har på
kvar vår måte rett, men to rette blir galt.
Endå eit EU-direktiv
På straumrekninga mi står det med lita
skrift ein link til ei internettside frå Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).
For svært mange som ikkje har kjøpt
opphavsgarantiar, altså dei aller fleste
av oss, er det informasjonen på denne
nettsida som gjeld. Frå 2007 må norske
straumrekningar nemleg innehalde informasjon om kvar straumen kjem frå. Dette
er eit resultat av EUs «Fornybardirektiv»
som vart vedtatt i 2001. Målet var at ein
stadig større del av straumforbruket skulle
kome frå fornybar energi. Dermed kan
alle nordmenn finne ut om vi har brukt
straum frå vasskraft eller kolkraft.
På nettsida til NVE kan vi lese at i
2011 var min og din straum satt saman av
denne blandinga: 45 prosent fossil kraft,
32 prosent kjernekraft og berre 23 prosent
fornybar kraft. Årsaka er at europearar,
både selskap og privatpersonar, kjøper
Både vi og europearane
har på kvar vår måte
rett, men to rette blir
galt.
opphavsgarantiar på den norske vasskrafta.
Vi nordmenn står att med restane og ein
tilsvarande import av den europeiske
straumproduksjone. For kvart år som går
vert fleire og fleire av desse garantiane selt,
slik at restmiksen vert stadig skitnare.
Men fysikken seier
Ein kan undre seg over kva slags straum
som fysisk sett lyser opp førelesningssalen.
Kva får vi ut av stikkontakten på UiO?
Problemet er at det er umogeleg å vite
eksakt kvar dei einskilde elektrona kjem
42
frå. I eit ope straumnettverk med mange
produsentar kan elektrona ha mange ulike
opphav. Men på makronivå kan vi seie
noko om sannsyn: Mest truleg kjem dei
fleste elektrona vi brukar på UiO frå ulike
vasskraftverk i nærområdet. Straumen som
er skitten på papiret kan altså fysisk sett
vere grøn. Når vi veit dette er det vanskeleg
å akseptere at europearar kjøper den grøne
garantien på akkurat denne straumen. I
land som Tyskland er ordninga med opphavsgarantiar enklare å fatte. Der er straumproduksjonen ei jamn blanding av grøn og
svart straum, og valet mellom fornybart og
fossilt er reelt.
UiO sine utslepp
I 2009 var straumforbruket til UiO på
83 GWh, noko som er mindre enn ein
promille av det totale norske forbruket.
Ifølgje UiO førte dette til eit utslepp
på omlag 15000 tonn CO2-ekvivalentar
(Kyoto-klimagassar som CO2, metan
og lystgass). For å rekne ut dette brukte
UiO gjennomsnittet av forbruket på den
Ordninga kan føre til
«grønvasking», der forbrukarar heller kjøper
billige garantiar enn å
ta reelle utsleppskutt.
felles nordiske kraftmarknaden i denne
perioden. Med ei slik fysisk tilnærming
står norsk vasskraft for ein viktig del av
totalen og bidrar med relativ grøn straum.
Men sidan UiO ikkje kjøpte opphavsgarantiar i 2009 kan dei på papiret ha
brukt den skitne reststraumen frå Europa.
Om vi går ut i frå dette, vert utsleppet
tilnærma dobla, i teorien. Frå 2012 har
UiO kjøpt opphavsgarantiar, som gjer at
CO2-utsleppet på papiret blir tilnærma
lik null. Prosjektleiar ved Grønt UiO,
Jorulf Brøvig Silde, er positivt innstilt til
opphavsgarantiar:
- Vi ønskjer at UiO skal bli eit grønt
universitet. Når vi kjøpar opphavsgarantiar, så stiller vi strenge krav til elektrisitetsprodusentar og påverkar såleis marknaden
i klimavenleg retning.
OPPHAVSGARANTIAR
• Fornybardirektivet (Renewables Directiv 2001/77/EC) vart
vedtatt i EU i 2001.
• Opphavsgarantiar har eksistert
i Noreg sidan 2007.
• Ordninga baserer seg på at alle
forbrukarar teoretisk sett har
tilgang til den same straumen.
• Når delar av den grøne straumen vert kjøpt opp gjennom
opphavsgarantiar, vert den
resterande straumen skitnare.
• Alle som ikkje kjøper opphavsgarantiar brukar reststraumen.
• Meir informasjon om straumen
din: nve.no/varedeklarasjon.
i utsleppsutrekningar. Mange forskarar
er kritiske til ei slik tilnærming. Om ein
kan betale avlat ved å kjøpe garantiar på
grøn straum, kan ein tilsvarande kjøpe
garantiar for «kortreist mat» for ein fersk
biff flydd inn frå Argentina? Dessverre
kan ordninga føre til «grønvasking», der
forbrukarar heller kjøper billige garantiar
enn å ta reelle utsleppskutt.
Er du interessert i å vere miljøvennleg,
sjekk di eiga straumrekning. Er straumen
du betaler for grøn eller svart? Men
sjølv om tanken bak opphavsgarantiar er
god, er det meir effektivt å faktisk kutte
straumforbruket. Difor kjøper eg ikkje
slike garantiar sjølv, og vil tilråde andre
å fokusere på meir konkrete tiltak. Så slå
av lyset når du er sistemann som drar frå
lesesalen.
Borgar Aamaas (f. 1984) har ein mastergrad i
meteorologi frå Universitetet i Oslo (UiO) og er i dag
forskar på CICERO Senter for klimaforskning.
Sigrid Riiser Kristiansen (f.1988) studerer realfag
ved Universitetet i Oslo.
Avlat for miljøsynder?
Ordninga med opphavsgarantiar er berre
halvvegs gjennomført slik det er i dag.
I utsleppsutrekningar skal ein ifølgje
regelverket ikkje ta med slike garantiar. Å
fokusere på den reelle fysiske straumen,
slik UiO gjorde i klimagassreknskapet
sitt for 2009, er såleis meir korrekt i dag.
Men potensielle lovendringar i framtida
kan føre til at garantiar må takast med
43
Naturvitenskap
Naturvitenskap
Schrödingers arv
Katten i esken skulle illustrere kvantefysikkens kanskje mest
uforståelige fenomen.
FYSIKK
Av Kristian Olsen og Ask Markestad
Ill.: Georg Pram Ekelund
Perioden fra 1900 til 1925 var en begivenhetsrik tid for fysikken. Max Planck og Albert Einstein hadde vist at lys også oppførte
seg som partikler, og ikke bare som bølger
som man tidligere hadde trodd. På slutten
av denne perioden tok en fransk fysiker
ved navn Louis de Brogile det neste steget,
og foreslo at andre partikler kunne tenkes
på som bølger, og ikke bare som partikler.
Men et viktig spørsmål sto igjen: Hvordan
kan noe oppføre seg som både partikkel og
bølge samtidig?
Underfundige modeller
I fysikken lager vi modeller for å prøve
å forstå virkeligheten. Modellene man
kommer frem til er gjerne formet med et
matematisk rammeverk, og vår oppgave
som fysikere er å prøve å forstå hva matematikken forteller oss. De fysiske modellene er svært forskjellige, og kan hver for
seg forklare ulike vitenskapelige emner.
For eksempel kan den klassiske fysikken
forklare hvordan en liten ball beveger seg,
men funger dårligere til å forklare skyers
bevegelse. På samme måte fungerer bølgemodellen for lys nokså bra, men partikkelmodellen enda bedre. Det De Brogile
foreslo var at en bølgemodell også kunne
forklare en vanlig partikkels bevegelse. For
å forstå hvordan det hele henger sammen,
var det behov for en fysiker som Erwin
Rudolf Josef Alexander Schrödinger.
Bølger i rommet
Erwin Schrödinger var født i Wien i 1887.
Han var en østerriksk fysiker som bidro
til mange felt av vitenskapen. I løpet av
1920-tallet fikk Schrödinger jobb som
professor ved Universitetet i Zürich, og
det var her den neste store oppdagelsen
i kvantefysikk ble gjort. Inspirert av De
Brogiles arbeid kom Erwin Schrödinger
frem til at ting som oppfører seg som en
bølge også må se ut som en bølge når vi
tegner matematiske formler for dem på
papiret. Denne ideen ledet fysikeren til
den såkalte Schödingerligningen. Schödingerligningen er en slags «mal» på de
matematiske uttrykkene vi kan bruke for å
beskrive en partikkels posisjon. Ved å løse
denne ligningen får vi et uttrykk som ser
ut som en bølge. Ikke ulikt bølgene som
44
oppstår etter at du har sluppet en stein i
vann.
Overskyet sannsynlighet
Schrödinger trodde først at den matematiske bølgen han oppdaget faktisk var
partiklene, men endret raskt dette synet,
mye på grunn av arbeidet til Max Born.
Det viste seg at likningen ikke beskrev
en partikkels rare, bølgeaktige posisjon i
rommet, men heller en sammenheng med
sannsynligheter. Disse sannsynlighetene
sier noe om hvor det er mest og minst
sannsynlig å finne en partikkel hvis man
ser etter den. Som en perfekt rund sky
som er tettest i midten, og blir svakere jo
lenger ut man går. Det er mest sannsynlig
å finne partikkelen der skyen er tettest,
og mindre og mindre sannsynlig utover
mot kantene. Partikler er altså ikke bølger,
men oppfører seg matematisk som om de
er det.
Einstein vs. Bohr
Det var svært vanskelig å tolke disse resultatene, noe som førte til kvantefysikkens
kanskje mest kjente debatt, mellom to av
fysikkens mest kjente menn: Albert
Einstein og den danske fysikeren Niels
Bohr. Einstein mente at grunnen til at
kvantefysikk opererte med sannsynligheter var at man ikke hadde funnet de
underliggende mekanismene enda, og at
kvanteteorien dermed ikke var komplett.
Bohr mente at kvanteobjekter fra naturens
Schrödingers katt illustrerer fortsatt det
logiske skillet mellom
kvantefysikken og den
verdenen vi er vant til.
side ikke oppholder seg i en bestemt posisjon. Det er først når vi gjør en måling at
de blir et «element av realiteten» og kan
stadfestes. Før dette er de verken her eller
der.
Filosofiens kvaler
Bohr var sterkt påvirket av en filosofisk
retning som vokste frem på 1920-tallet
i Wien, logisk positivisme. I følge denne
retningen gir det ikke mening å snakke om
noe som ikke kan bevises eksperimentelt. Det er altså ikke vits i
å snakke om hvor en partikkel er,
SERIE: DE SMÅ TINGENE I LIVET
• I en serie artikler tar Arguments
fysikkpanel for seg noen av
kvantefysikkens underfundige
og ofte misforståtte aspekter.
Hver artikkel behandler en
sentral del av kvantefysikkens
historie, for å innvie lesere i
fysikkens kanskje mest forvirrende – og utrolige – emner.
• I neste nummer skal vi se på
observasjon og måling i en
kvantefysisk sammenheng,
samt på misbruk av kvantefysikk.
• Denne utgaven: Naturens
bølgeaspekter.
eller hvordan den oppfører seg, før man
gjør en måling gjennom eksperimenter.
For fysikere som er enige med Bohrs
tolkning, eksisterer ikke en partikkel, for eksempel et elektron, i en
veldefinert tilstand før det måles.
Retningen realisme, som Einstein tilhørte,
mente derimot at et elektron eksisterer
hele tiden, har en posisjon og beveger seg
på bestemte måter.
Dyreplageri? Erwin Schrödinger var ikke egentlig
opptatt av katter, men av kvantefysikk..
Foto: Wikimedia Commons
København i førersetet
Modeller og observasjoner
Niels Bohrs tolkning, ofte kalt Københavntolkningen, har i dag flest tilhengere.
Den sier at et objekt i kvanteverdenen er
beskrevet av sannsynligheter. Før vi har
utført et eksperiment på objektet har det
ingen bestemte egenskaper, annet enn
matematiske. Dette synet skaper mye forvirring: Idet vi utfører eksperimentet blir
denne «skyen», de matematiske egenskapene, redusert til faktiske egenskaper,
som posisjon. Dette kaller man kollaps av
Partikler er altså ikke
bølger, men oppfører
seg matematisk som
om de er det.
bølgefunksjonen. Når vi gjør et eksperiment er det som om skyene letter og de
underliggende karaktertrekkene kommer
til syne. Denne viktige prosessen, og hva
som skjer før bølgefunksjonen kollapser,
er likevel det vi vet aller minst om.
Wanted, Dead and Alive
Schrödinger, som Einstein, mislikte dette
synet. Han syntes Københavntolkningen var absurd og presenterte derfor et
tankeeksperiment som poengterte dette:
Schrödingers katt. Tenk deg at du har en
katt i en boks. Sammen med katten er det
er giftampulle, som åpnes avhengig av om
et radioaktivt materiale sender ut stråling
eller ikke. Denne prosessen er et kvantefysisk fenomen som styres av sannsynligheter. I følge Københavntolkningen må vi i
tiden før en måling tolke det som om det
radioaktive materiale både har sendt ut
stråling og ikke. Dette vil si at katten er levende og død samtidig, eller kanskje ingen
av delene, siden giften har blitt sluppet ut
samtidig som den ikke har det. Altså rimelig absurd. Schrödinger håpet at katten
ville vise at Københavntolkningen kanskje
ikke var optimal. Selv om tankeeksperimentet ikke kan si så mye om kvantefysikk
(katten er åpenbart ikke et kvantefysisk
objekt) illustrerer Schrödingers katt fortsatt det logiske skillet mellom kvantefysikken og den verdenen vi er vant til.
Tidlig på 1920-tallet hadde man modeller som forklarte lys, samt modeller som
forklarte den materielle verden laget av
partikler som elektroner og protoner. Gjennom en rekke oppdagelser innen kvantefysikk hadde forskerne i løpet av de første
sju årene av 20-tallet kommet frem til en
modell der både lys og partikler forklares
ved hjelp av matematiske bølgefunksjoner
og sannsynlighet. Men vi har enda en lang
vei å gå for å tolke disse modellene. En ting
er alle enige om: måling og observasjon er
sentralt når vi snakker om kvantefysikk.
Men hva klassifiseres som en observasjon?
Tilsynelatende en bagatell, men spørsmålet
skulle vise seg å bli grobunn for noen av
vitenskapens største overdrivelser og feiltolkninger. Dette får vi lære mer om i neste
nummer av Arguments kvantefysikkserie.
Kristian Olsen (b.1992) og Ask Juhl Markestad
(b.1994) studerer fysikk ved Universitetet i Oslo (UiO),
og har stort engasjement for
formidling av fysikkens mysterier.
Georg Pram Ekelund (f.1989) er utdannet i
mediedesign ved Høgskolen i Gjøvik. Se mer av hans
arbeider på pramekelund.com
45
Naturvitenskap
Kunstige hofter, kunstige hjerner?
Biomaterialer finnes i hofter, p-staver og knær. Snart står hjernen for tur.
BIOMATERIALER
BIOLOGI
Av Anna W. Blix
Ill.: Trond Ivar Hansen
• Biomaterialer er stoffer som
interagerer med biologiske
systemer.
• Biomaterialer kan være stoffer
som ikke oppdages av immunforsvaret, eller som stimulerer
vekst av kroppens egne celler.
• Implantater er fysiske gjenstander eller materialer som med
vilje er puttet inn i kroppen for
å bedre livskvaliteten.
• Proteser er kunstige kroppsdeler som erstatter manglende
kroppsdeler.
• Eksempler på biomaterialer
er beinproteser, p-staver og
kunstige tenner.
Du kjenner sikkert noen med biomaterialer i kroppen. Ikke de vanlige, biologiske
materialene som kroppen er laget av, men
et implantat, satt inn for å øke livskvaliteten. Søsteren din har p-stav, tanten din har
titanhofte. Har bestemor snart kunstige
hjernedeler, bygd inn etter hjerneslaget?
Kunstige tær og sjørøverbein
Kunstige kroppsdeler er ikke noe nytt.
De første protesene ble brukt av egypterne, kanskje for så lenge som 2700 år
siden. De lagde tå-proteser, så tå-løse
egyptere kunne gå greit i de tradisjonelle
sandalene. Og vi vet alle at en ordentlig
sjørøver gjerne har trebein. Kanskje mer
utbredt i film enn i virkeligheten, men
på 1500-tallet var det relativt vanlig å
lage kunstige bein dersom det ekte beinet
måtte amputeres. Indre implantater tok
det lenger tid å finne opp. Viktigheten
av desinfeksjon ble forstått på 1850-tallet. Det ikke så rart at vi ikke klarte å
putte fremmedlegemer inn i kroppen før
lenge etter det. Nå finnes det proteser
som sitter delvis fast i kroppen, og vokser
sammen med det naturlige vevet. Slik
kan nervene styre protesen. Det er mulig
fordi stoffet protesen er laget av, ikke
støtes ut av kroppen.
ned, og til slutt står man igjen med en hel,
normal hjerne. I teorien.
…til menneskehjerner
Foreløpig er hjerner bare bygd opp igjen
hos rotter. Forskerne er positive til resultatene, og ser for seg at de kan prøve ut
hjerne-biomaterialer på mennesker i løpet
av få år. Utviklingen innenfor biomaterialer er oppløftende; vi får faktisk kroppen
til å lage nye blodårer i hjernen. Kanskje
bestemor faktisk kan bli like frisk igjen
etter hjerneslag om noen år?
Har bestemor snart
kunstige hjernedeler?
Å lure immunforsvaret
Immunforsvaret vårt jobber for å støte ut
alle fremmede elementer som kommer inn i
kroppen. Det er derfor du får en betennelse
rundt en flis i fingeren, sånn at flisen faller
ut og såret til slutt gror. Immunforsvaret er
utviklet i større eller mindre grad hos alle
46
Fra rottehjerner…
Hjernen har vanskelig for å bygge seg opp
igjen etter skade. Det fungerer ikke som
for eksempel med et kuttsår, der huden kan
lage ny hud over tid. Problemet i hjernen
er at det skadede og døde vevet ikke blir
gjennomstrømmet av blod, og at cellene
dermed ikke får oksygen. I Spania har
forskere puttet biomateriale inn i skadede
rottehjerner. (Hvordan rottene har fått
hjerneskade skal vi vel helst ikke tenke
på…) Biomaterialet de bruker, har en geléaktig konsistens, og koloniseres av en slags
Argument er et frivillig drevet, tverrfaglig tidsskrift med fem årlige utgaver. Som temaredaktør
har du ansvar for din egen seksjon. Du leder en redaksjon, skaffer tekster fra eksterne skribenter
og skriver egne tekster.
Som seksjonsredaktør er du en del av selve ryggraden i Norges største studenttidsskrift. Du leder og motiverer dine skribenter og redaksjonsmedlemmer, som alle jobber frivillig. Du innhenter eksterne bidrag, rekrutterer nye skribenter, og
redigerer andres og skriver egne tekster.
Vi ser etter en person som:
- Har skriveglede og skriveerfaring
- Kan lede en redaksjon og drive rekruttering
- Tar initiativ, jobber selvstendig og håndterer tidspress
- Brenner for Argument og vil være med å utvikle tidsskriftet
Som temaredaktør får du:
- Ledererfaring
- Omfattende redaksjonell erfaring
- Fleksibel arbeidstid som fint kan kombineres med studier
- Deltakelse i et lærerikt miljø i Norges største studenttidsskrift
- Tilbud om kurs
- Honorar (etter avtale, og avhengig av tidsskriftets økonomi)
Har du spørsmål? Skriv til temaredaktør Espen Stabell på tema.argument@gmail.com.
Send søknad, CV og referanser elektronisk til argument-redaksjon@studorg.uio.no innen 20. mars 2013.
Det forskes på spreng på biomaterialer.
Temaet er så hett at journalen Science
hadde et eget nummer om biomaterialer
i november. Her tar de opp samarbeidet
mellom kirurger og forskere, og beskriver hvor forskninga står nå. Et tema er
hvordan nanopartikler kan brukes til å øke
medisinlevering og –effektivitet. Et annet
tema er behovet for å lage hele organer,
og her forskes det særlig på å dyrke celler
sammen med det.
Problemet nå er å prøve dette ut. Det er
ikke alle mennesker som stiller hjernen sin
til disposisjon, sånn som laboratorierottene må gjøre.
Vi lurer immunsystemet til å tro at
implantatet er en del
av kroppen.
dyr, og beskytter mot bakterier, virus og andre fremmedlegemer. Noen ganger beskytter immunforsvaret oss når vi egentlig ikke
vil at det skal gjøre det. For eksempel når vi
trenger en ny hofte. Biomaterialer er laget
for at kroppen ikke skal støte dem ut, men
heller samarbeide og kanskje vokse sammen
med dem. Vi lurer immunsystemet til å tro
at implantatet er en del av kroppen.
Utviklingen innen biomaterialer og implantater er rask. Vi putter titanhofter inn
i hunder og bestefedre, doserer hormoner
og medisiner via små plaststaver som legges
inn under huden, og får ny brusk til å vokse
fram i kneet. Kan vi også reparere hjerneskader på denne måten?
Argument søker ny temaredaktør
nerve-stamceller. Disse cellene har potensiale til å dele seg, og bli til ulike celletyper.
Samtidig som nervecelleene trenger inn
i det myke biomaterialet, dannes det nye
blodårer. Dette gjør at nye nerveceller og
gliaceller, støtteceller til nervecellene, kan
dannes. Slik kan skadede områder i hjernen
bygges opp igjen. Forskere i South Carolina
jobber også med en biomateriale-gelé som
kan sprøytes inn i hjernen og stimulere
vekst og kolonisering av nerve-stamceller.
Samtidig som hjernen bygger seg opp igjen
i det nye materialet, brytes biomaterialet
Anna W. Blix (1985), er nettopp ferdig med en master
i biologi ved Universitetet i Oslo (UiO),
og er nyansatt rådgiver i SABIMA – Samarbeidsrådet
for biologisk mangfold. Denne teksten har også blitt
publisert på kollokvium.no.
Trond Ivar Hansen ( f.1968) er
utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com
47
Baksidekronikken
Samfunnsdebatten
uten kunnskap
Av Torkil Vederhus
I hvert nummer gir Argument baksida si til en studentpolitiker eller en som er sterkt engasjert i
studenters ve og vel. Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for.
Den norske offentlige debatten har aldri vært mer tilgjengelig og lett å delta i enn i dag. Massemedia og sosiale medier
har ført til at flere og flere kan være med. Samtidig vegrer
mange forskere og studenter seg for å kaste seg inn i det
offentlige ordskifte. Som rektor vil jeg gjøre noe med det.
Stort potensiale
Universitetet i Oslo er en gedigen kunnskapsinstitusjon.
Over 35 000 mennesker bidrar til det som er landets
største arena for oppdagelse og formidling av kunnskap.
At vi er så mange kan være både en forbannelse og en
De fleste studenter skal inn i
jobber hvor det er de som er
ekspertene.
velsignelse. Forbannelse, fordi det er lettere å glemme at
studentene, som ferdige kandidater, skal ut i omverdenen. Og at det er omverdenen som skal bruke og forstå
forskningsresultatene, og som finansierer dette fantastiske
prosjektet. Velsignelse, fordi det at vi er så mange gjør
potensialet enda mye større.
Øvelse gjør mester
Jeg startet på bachelorprogrammet i matematikk i 2007.
Siden det har jeg måttet skrive til sammen 20 sider tekst
før masteroppgaven min. Alle sidene med tekst har hatt
en målgruppe med mer kunnskap om fagfeltet enn meg
selv. Når jeg nå snart er ferdig med masteroppgaven min,
er jeg ikke overbevist om at jeg er klar for å forklare ting
til folk som kan mindre enn meg.
Min historie er langt fra unik. Som student er ofte
studenttidskrifter som Argument den eneste muligheten
man får til å skrive om kunnskapen man har tilegnet seg til
et bredere publikum. Samtidig vet vi at de fleste studentene
skal inn i jobber hvor det er de som er ekspertene. Jobber
hvor man må forholde seg til andre som kan mindre om
fagfeltet enn seg selv. Her må universitetet ta ansvar.
Skrivetrening og tilbakemelding
Etter 22. juli tok statsvitenskapstudent Per Anders Langerød til orde for at studentene må trenes i skriving og
debatt. Det bør være en selvfølge. Universitetet kan med
letthet kreve at man som en del av en bachelorgrad må ha
skrevet seks populærvitenskapelige tekster eller debattinnlegg. Det blir ett i semesteret, ikke et stort krav.
Det er ikke bare studentene som trenger trening i
å bryte meninger og formidle forskning til resten av
verden. Professorene kan også kvie seg for å ta kontakt
med omverdenen. Å tvinge vitenskapelige ansatte til å
skrive debattinnlegg er neppe hensiktsmessig. Det finnes likevel noen nyttige grep man kan ta for å gjøre det
lettere å delta. Frykten for å fremstå dum er veldig stor i
akademia, og også vitenskapelig ansatte trenger tilbakemelding på arbeidet sitt. Hvis UiO kan tilby ansatte som
har lyst til å formidle kunnskapen sin god og konstruktiv
tilbakemelding på førsteutkast har vi kommet langt på
vei. Mange av dem kan nok også ha nytte av å få en innføring i nye debattarenaer, som kommentarfelter, Twitter
og Facebook.
Universitetet som premissleverandør
Sist, men ikke minst, har universitetet et ekstra ansvar
overfor landets mestproduserende formidlere: journalistene. Universitetet må gjøre det lettest mulig for journalistene å få tak i god kunnskap om aktuelle saker. Når
atomkraftverk slår alarm bør norske journalister umiddelbart få tilbud om enkel opplæring i radioaktiv stråling.
Når Fidel Castro dør bør norske journalister umiddelbart
få tilbud om enkel opplæring i latin-amerikansk historie.
Eksemplene er mange på hvordan UiO kan spille på lag
Det er omverdenen som skal
bruke og forstå forskningsresultatene, og som finansierer
dette fantastiske prosjektet.
med pressen og dermed formidle mye mer kunnskap til
folket.
Situasjonen er ikke bekmørk i dag, tvert imot, ting
har blitt bedre de siste årene. UiOs professorer siteres
oftere enn før i nasjonale media. Men potensialet for en
mer kunnskapsrik samfunnsdebatt er stort, og gevinsten
enda større.
Torkil Vederhus (f. 1989) er masterstudent i bioinformatikk ved
Universitetet i Oslo og rektorkandidat.
Programerklæringen hans finnes på stemtorkil.no